Av Chris Hartmann, nestleder i RV

---

Regjeringas forslag om innføring av kontantstøtte bygger på tre hovedargumenter:

– familiene skal få mer tid sammen.

-større valgfrihet når det gjelder barneomsorg

-det skal gis mer likhet i overføringene til barnefamiliene.

Kontantstøtte er feil svar på alle disse ønskene.

1. «Familiene skal få mer tid sammen»

Mange småbarnsfamilier løser i dag dilemmaet «tid og penger» ved at mødrene jobber deltid og fedrene overtid.

I kontantstøtteordninga ligger det ingen garantier for ei jevnere arbeidsdeling mellom foreldrene, og heller ingen garanti for at noen av foreldrene bruker mer tid sammen med ungene.

RV meiner at kortere arbeidstid for alle – 6 timers normalarbeidsdag – vil gi større mulighet til ei jevnere arbeidsdeling mellom kvinner og menn – både i lønnsarbeid og i familien. Dette vil også komme ungene til gode.

2. «Familiene skal gis reell valgfrihet»

Et reelt valg mellom å bruke barnehage og å organisere omsorgen for ungene på annen måte krever at det finnes nok barnehageplasser til en rimelig pris.

Kontantstøtteordninga vil føre til redusert barnehageutbygging – regjeringa sier at bare i 1998 ble utbyggingsplanene redusert med 3000 plasser. I tillegg ser vi allerede at ordninga betyr at færre søker til eksisterende barnehager slik at også deler av det tilbudet som finnes i dag blir borte. Dette betyr at en lang rekke foreldre vil miste muligheten til å velge barnehage for de minste ungene.

I tillegg kommer økonomien – forholdet mellom kontantstøtte, barnehagekostnader og kvinners lønnsnivå. Det at det for mange kvinner «lønner seg» å bli heime for 3000 kroner i måneden, sier noe om hvor kort vi har kommet i kvinnelønnskampen. Så lenge dette kan «lønne seg» for mange kvinner, men for svært få menn, er det også en illusjon å tro at det eksisterer «reell valgfrihet» i spørsmålet om hvordan barneomsorgen skal organiseres.

Familien vil altså «tjene» på å holde de minste barna hjemme, og når først mor er hjemme blir det for dyrt å la eldre søsken fortsette i barnehagen. Vi snakker da ikke lenger om valg men om økonomisk nødvendighet.

Økt lønn for kvinner er det som vil gi reelt større valgfrihet.

3. «Mer likhet i overføringene til barnefamiliene»

Under oppbygginga av velferdsstaten har prinsippet vært at offentlige tilbud skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi og geografi. Med innføringa av kontantstøtte innføres et nytt prinsipp: en skal belønnes for ikke å benytte et tilbud det er knapphet på, nemlig barnehageplass.

Mangel på barnehageplasser hindrer sjelden fedre i å være yrkesaktive. For mødrene er trygt barnetilsyn et vilkår for å kunne kombinere jobb og barn.

Mangel på godt utbygde offentlige barnehager har drevet fram ulike hel- og halvprivate alternativer. Når kontantstøtta er innført, vil dette føre til at det blir valgt barnetilsynsordninger som ikke er offentlig støtta og dermed ikke hindrer familier i å motta kontantstøtte.

RV er imot å innføre prinsippet om å belønne den som lar være å bruke et offentlig tilbud. (Forestill dere dette overført til andre omsorgsoppgaver. Offentlig støtte for sjøl å ta vare på sjuke gamle foreldre.) Kvinner trenger en sterk offentlig sektor.

RV meiner at det trengs økt satsing på barnehageutbygging og at målet er gratis barnehage for alle barn. På kort sikt vil det være viktig å øke statstilskuddet til småbarnsplassene slik at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet til de minste ungene.

Hva er best for ungene?

Skal vil ta nordisk barnehageforskning på alvor, ser vi at barnehager er et gode for barnas utvikling. Dette gjelder ikke bare barn i «utsatte familier». RVs syn er at omsorg for barn – inkludert gode pedagogiske tilbud – er et samfunnsmessig ansvar.

Vi understreker også den betydning gode barnehager har som forebyggende barnevern. Overgrep mot barn skjer i de «beste» familier.

Regjeringa har tenkt å bruke barnehager som barnevernstiltak. På den ene sida blir det tatt for gitt at «mor er best», uten å problematisere hva som er det beste tilbudet til ungene. På den andre sida er det full vilje til å gå inn med kraftige tiltak fra barnevernet – eventuelt med tilbud eller påbud om å bruke barnehageplass – der barnevernet meiner at familien ikke holder mål.

RVs syn er at det er bedre å legge til rette for at flest mulig unger skal få mulighet til å gå i barnehage uavhengig av om familien defineres som «ressurssterk» eller «ressurssvak». Det vil også være det beste utgangspunktet for et godt miljø blant ungene i barnehagen.

Regjeringas argumentasjon kan lett føre til at barnehagen blir et tilbud for barn med funksjonshemninger og barn fra «problemfamilier», mens de andre ungene skal ha det «best hos mor».

Kontantstøtte og likestillingspolitikk

Innføringa av kontantstøtte viser tydelig hva slags syn regjeringspartiene har på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Gjennom mer enn tjue år har kvinner i Norge vist at de ønsker å være yrkesaktive også mens de har småbarn (i følge statistikken over 73 prosent). At kvinnelønna fortsatt er så lav at kvinner kan kjøpes ut av yrkeslivet for 3000 kroner i måneden burde være en utfordring for regjeringas likelønnsansvarlige.

Kontantstøtte og reduksjon av offentlige arbeidsplasser

Ved nedlegging av offentlige barnehager vil den eneste muligheten for arbeid for de som jobber der i dag, være å ta arbeid innafor de ulike private ordningene som dukker opp. De vil da stå uten tariffavtaler og kommunale pensjonsordninger og igjen reduseres kvinner til reservearbeidskraft.

Kontantstøtte og andre økonomiske ytelser

At det ikke skal være samordning mellom kontantstøtte og andre trygdeytelser/låne- og stipendordninger, er positivt. Men hvordan skal vi tolke det som sies om at kontantstøtten «kan bidra til å redusere behovet for lån, henholdsvis sosialhjelp, men kan ikke betraktes som inntekt i ordinær forstand…»? Skal også kontantstøtten bidra til å øke forskjellene mellom «de som har» og «de som ikke har»?

Det beste svaret på barnefamilienes problem med å få tida og pengene til å strekke til, vil være å innføre 6 timers normalarbeidsdag for alle, heve kvinnelønna, bygge ut nok barnehager og la barnehagene være gratis for alle.

RV veit at pengene fins, regjeringa har vist vilje til å bruke dem til beste for småbarnsfamiliene – hvorfor ikke starte med 6-timersdagen?

 

Jorun Gulbrandsen er leder og Asgeir Bell sekretær i AKP

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

• «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».

• «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»

• «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»

• «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

 

Dette er andre del av artikkelen «Globalisation on trial: Crisis and class struggle i East-Asia».

Den sto i sin helhet første gang i Monthly Review i september 1998.
Første del av den norske oversettelsen sto i Røde Fane nr 5, 1998.
Oversatt av Helge Hasselgreen.
Artikkelen er trykt med tillatelse fra forfatteren og Monthly Review.

---

I løpet av de siste 15-20 årene, det lovpriste «asiatiske mirakelets» periode, har den sysselsatte arbeiderklassen vokst kolossalt. Samtidig har arbeiderklassens sjølstendige organisering og kamp hatt stor framgang i hele regionen.

I hele det området som i økonomisk forstand kalles Sør, eller utviklingslandene, har antallet industriarbeidere alene vokst fra omkring 285 millioner til over 400 millioner i 1994. Veksten er sterkest i Asia. I løpet av samme periode har et stort antall kvinner kommet i lønnet arbeid. I dag utgjør kvinnene 42 % av alle lønnsarbeidere i regionen, og i sentrale industrier som bekledning, elektriske artikler og elektronikk utgjør de et overveldende flertall. På toppen av dette skjedde det en omfattende rekruttering til fagorganisasjonene på slutten av 1980-tallet. F.eks. i perioden 1987-89 økte antallet organiserte arbeidere med 27% i Bangladesh, 38 % på Filippinene og hele 100% i Sør-Korea. Veksten på Taiwan var 50 % i årene 1986-89. (1)

Militante kampformer

Men tall aleine sier ikke alt. Arbeiderklassen i hele Øst-Asia har også utvikla nye militante kampformer og nye organisasjonsformer som ofte stiller. De vestlige fagforeningene i forlegenhet. Ofte har unge kvinner stått i spissen for disse kampene. Og i mange tilfeller har disse bevegelsene ført til nye, uavhengige fagforbund og sammenslutninger som forkaster klassesamarbeidslinjen til de eldre, statlig autoriserte og statlig regulerte forbundene. I Taiwan oppsto en ny sammenslutning av uavhengige forbund i 1988. Det samme skjedde i Sør-Korea i 1995. Samtidig har forbund som bekledningsarbeiderforbundet i Bangladesh og den forbudte arbeiderorganisasjonen «Senter for indonesisk arbeidskamp» stått i spissen for større kamper i sine respektive land.

Indonesia er et sentralt eksempel når vi ser på den økende politiske opposisjonen som førte til det studentledete opprøret som veltet diktatoren Suharto (som kom til makten i 1965 i et blodig kupp der minst en halv million venstreorienterte ble myrdet). Det forbudte «Folkets Demokratiske Parti» (PPD) og dets allierte i «Studenter i Solidaritet for Demokrati i Indonesia» (SSDI) spilte en helt avgjørende rolle i mobiliseringen på gatenivå som førte til Suhartos fall.

Det er betydningsfullt at PRD, som støttes av unge radikale demokrater, støtter uavhengighet for Øst-Timor som ble invadert av Suharto (med støtte fra USA) i 1975. Og under opprøret mot Suharto gjorde PRD seg fordelaktig bemerket ved å advare mot angrep på «våre kinesiske søstre og brødre», som «en taktikk som bare vil svekke kampen vår og være til fordel for Suharto» (PRD-uttalelse 14/5 1998). Slike radikale demokratiske perspektiver stimulerte en bevegelse som utviste et inspirerende mot da studentene i månedsvis gjennomførte daglige protester, inkludert sultestreiker, demonstrasjoner og okkupasjoner av regjeringskontor ansikt til ansikt med politi som brukte batonger og soldater som først brukte tåregass og deretter kuler (og drepte flere studenter) i løpet av Suhartos siste dager ved makten.

Indonesia

De fleste som kommenterte indonesiske forhold, oppdaget imidlertid ikke at en liten, men militant, arbeiderbevegelse de siste årene sto fram parallelt med den ungdoms- og universitetsbaserte opposisjonen. Det forbudte «Indonesisk senter for Arbeiderkamp» (PBBI), med tilknytning til PRD, ledet f.eks. i juli 1995 en streik som omfattet 13.000 bekledningsarbeidere i Bogor. I juli 1997 ledet PBBI 20.000 i streik og lokale protestbevegelser i Surabaya. Og i oktober 1997, da den økonomiske krisen førte til rykter om IMF-dikterte oppsigelser, organiserte PBBI en streik som omfattet 16.000 arbeidere i den statlige flyfabrikken i Bandung.

Dette kan virke bagatellmessig. Men i lys av politiets og militærets undertrykking er de indonesiske arbeidernes militante fasthet intet mindre enn inspirerende. Og i kjølvannet av den folkelige bevegelsen som styrtet Suharto, vinner arbeidernes organisasjoner selvtillit og blir bevisst sin egen styrke. Under kampen mot Suharto sluttet arbeidere og de fattige i byene seg til studentene i gatene ved flere anledninger. For eksempel fulgte 300 fabrikkarbeidere fra Tangerang i Øst-Jakarta 3. juli oppfordringen fra studentene og demonstrerte mot regimet. Dessuten har beslutningen fra regjeringen som fulgte etter Suharto om å løslate fagforeningslederen Muchtar Pakpahan ikke lagt en demper på protestene fra arbeiderne. Arbeiderne ved Garuda Airlines i Jakarta har streiket. Det samme har 50.000 arbeidere i firmaet Maspion Corporation i Surabaya. Den største protestaksjonen siden Suhartos fall ble faktisk organisert av de streikende i Maspion 8. juni da 10.000 arbeidere demonstrerte og støtte sammen med politi i Surabaya.

Samtidig streiket transportarbeidere i Jakarta mot sporveisselskapet PPD og blokkerte 73 bussruter. Da streiken var på sitt høyeste, demonstrerte over 9.000 arbeidere utenfor kontorene til PPD. Slike aksjoner gir håp om at den radikale opposisjonen blant de unge i økende grad vil få klassekarakter etter hvert som arbeidernes organisasjoner stiller seg i spissen for kampen mot fattigdom, oppsigelser og diktat fra IMF. Håpet om dette er trolig størst i Sør-Korea. Arbeidere forårsaket et veritabelt jordskjelv innen arbeiderklassen i Sør-Korea på slutten av 80-tallet. Fra 1986 til 1990 ble medlemstallet i fagforbundene doblet fra 1 til 2 millioner som følge av store streikebølger. Det klassiske våpenet i militant arbeiderklassekamp – sit-down-streiken – ble stadig mer vanlig. I industribyene Masan og Changwon gjorde arbeiderne opprør i 1987-88 da selskapets overgrep mot kvinnelige streikende ble møtt med solidaritetsstreiker og en allianse av 30 nye uavhengige fagforbund. Solidariteten var så imponerende, og den militante holdningen så omfattende, at radikale arbeidere beskrev Masan-Chawong som «frigjort område». Etter stiftelsen av den (illegale) Koreas Sammenslutning av Fagforbund (KCTU) med mer enn en halv million medlemmer, kom nye streikebølger, mer omfattende enn noensinne. Første runde kom i desember 1996. Alt i januar 1997 kom en streikebølge som varte en måned og omfattet 630.000 arbeidere som protesterte mot nye innskrenkninger av fagforeningsrettigheter, og lovendringer som ville tillate masseoppsigelser. På bare ett tiår har arbeiderklassen i Sør-Korea bygget en av de mest kampvillige fagbevegelsene i verden. Den fagbevegelsen står nå overfor store utfordringer på grunn av den pågående økonomiske krisen.

Sør-Korea

Den største utfordringen kom da pengefondet IMF stilte som betingelse for en bistandspakke på 57 milliarder dollar at regjeringen i Sør-Korea iverksatte masseoppsigelser. Siden denne saken hadde utløst generalstreiker året før, sammenkalte regjeringen et møte mellom de tre partene næringsliv, regjering og fagbevegelse. Representanter for KCTU ble invitert sammen med den mer moderate offisielle sørkoreanske LO – KFTU. Til stor skuffelse for mange fagforeningsaktivister undertegnet lederne i KCTU 6. februar 1998 en avtale som mot beskjedne gjenytelser godtok masseoppsigelser og øvrige betingelser i IMFs lånepakke. Innen få dager gjorde rasende KCTU-delegater opprør. De fjernet lederne som hadde undertegnet avtalen og planla landsomfattende generalstreik. Men bare få dager seinere måtte streikevarslet trekkes. De mest militante innså at de manglet ryggdekning fra medlemmene.

Militante arbeidere i Sør-Korea står nå overfor et dilemma. Omfanget av den økonomiske krisen har sjokkert koreanere flest. Nasjonalstoltheten er blitt dypt såret av at IMF kan diktere landets politikk. Hundretusener har svart positivt på regjeringens appell om å gi gull eller amerikanske dollar til statskassen. Man ser hyppige episoder der folk angriper biler laget i utlandet. Innenfor en slik ramme av blomstrende patriotisme har aktivistene i KCTU problemer med å mobilisere folk mot den sørkoreanske staten og herskerklassen. Likevel er det den oppgaven den radikale arbeiderbevegelsen står overfor: å utvikle et politisk handlingsprogram som retter seg mot både internasjonal kapital (og dens instrumenter slik som IMF), og den koreanske herskerklassen. Mot den tradisjonelle patriotismen som den koreanske regjeringen framelsker må de radikale stille opp en antiimperialisme som har arbeiderklassekarakter og som krever sosialisering av økonomien og arbeiderkontroll over industrien.

Det forutsetter at man parallelt med den nye fagbevegelsen kan utvikle en uavhengig politikk for arbeiderklassen. Det er ingen snarveier til målet. Utsiktene til omfattende motstand svekkes av at oppsigelser og økonomisk sammenbrudd demoraliserer arbeiderne og fratar dem selvtilliten som trengs for å kjempe. Forsøket på å løfte det politiske nivået i kampen – å få til en klassebasert politisk opposisjon mot IMF og den lokale herskerklassen – er en skremmende oppgave under slike omstendigheter. Men et tiår i kamp har skapt en militant og kampvillig arbeiderbevegelse med titusener oppofrende fagforeningsaktivister. Og i denne situasjonen med oppsigelser, økonomisk krise, og fortsatt agitasjon for masseaksjoner fra tusener militante KCTU-medlemmer, er det reelt håp om å reise motstand i arbeiderklassen. Etter tilbakeslaget tidlig på vinteren har fagforeningene på nytt evnet å slå tilbake. Omkring 120.000 arbeidere i KCTU deltok 27.-28. mai i streik mot oppsigelser. Flere omfattende storstreiker er planlagt. Og i kjølvannet av den streiken tvang arbeiderne på bilfabrikken KIA ledelsen til innrømmelser etter tre ukers streiker mot lønnsnedslag. Uansett hvilke kortsiktige følger de nåværende aksjonene får, så vil kampen mot økonomisk krise og mot IMFs strenge pålegg styrke den militante ledelsen i arbeiderklassen.

En asiatisk motstandsmodell?

Arbeiderklassen og de fattige i hele Øst-Asia deltar nå i en voldsom kamp mot internasjonal kapital. Økonomiske og politiske kamper av kolossal betydning – matopprør, studentdemonstrasjoner for demokrati, arbeiderstreiker mot oppsigelser – er svært omfattende. Disse kampene er ikke enkle. Men i smeltedigelen etter det svinnende «asiatiske mirakelet» skapes det motstandskrefter. De neste få årene vil vise om motstandskreftene klarer å reise kamp mot herjingene til den globaliserende kapitalen.

Alt nå bør de sterke militante holdningene og egenorganiseringen blant østasiatiske arbeidere avtvinge respekt. Unge kvinner i streik i tekstilfabrikker i Bogor og elektronikkindustri i Kuala Lumpur, flyfabrikkarbeidere i Bandung i streik mot IMF-pålagte oppsigelser, titusener arbeidere i Surabaya i massedemonstrasjoner, KIA-arbeidere i streik i Sør-Korea: Alt dette viser en arbeiderklasse som gjør motstand mot nedskjæringer, privatisering, arbeidsløshet og fattigdom. Øst-Asia er blitt et sentrum for internasjonal klassekamp. Disse kampene kan føre til en ny «asiatisk modell» – en modell for arbeiderklassens motstand mot kapitalistisk globalisering. Vi har mye å lære av disse kampene. Og de fortjener vår solidaritet og støtte.

Note

(1) Mange av opplysningene i dette avsnittet, og mye av stoffet om fagbevegelsen i Sør-Korea har jeg hentet fra Kim Moodys bok Workers in a Lena World (London: Verso 1997), side 202. Nyttige kilder utenom Moodys viktige bok er Jeremy Seabrook: In the Cities of the South (London: Verso, 1993) og Stephen Frenkel, ed., Organized Workers in the Asia-Pacific Region (Ithaca: ILR Press, 1993).

 

Det eneste som manglet var at biskopene okkuperte Notre-Dame. Opprøret i Frankrike i 1968 var – uten tvil – det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen, skriver forfatteren av boka, Løp – den gamle verden er ute etter deg, i denne artikkelen.

Det har i år vært skrevet mye om «studentopprøret i Paris» som fant sted for 30 år siden. I virkeligheten foregikk dette opprøret over hele Frankrike – ja, i flere henseender lå «provinsen» foran hovedstaden. Etter 14 dagers slåssing i gatene gikk studentopprøret over i arbeideropprør, fabrikkokkupasjoner og generalstreik, den største og mest omfattende i noe industrialisert land etter 2. verdenskrig. I Frankrike er det dette som er 1968.

Utdanningseksplosjonen i Frankrike (250 % økning på 10 år) hadde gitt overfylte universiteter med helt utilstrekkelig økonomi og velferd. Regelverket var autoritært og usedvanlig formynderaktig: Oppslagstavler var bare for lærerne og administrasjonen, og all (student)politikk, løpesedler og blader var forbudt. På studentbyene bodde kjønnene i hver sine blokker med vaktmann i resepsjonen. Debatt og kritikk i undervisningen var noe nesten uhørt. Blant studentene vokste harmen mot dette systemet parallelt med opposisjonen mot kapitalismens herjinger i 3. verden – særlig Vietnam.

På Nanterre, den nye studentbyen og universitetet utenfor Paris, ble det i 1967 dannet en aksjon mot umyndiggjøring: 150 gutter barrikaderte seg i en jenteblokk og erklærte reglementet for «avskaffet». Liknende antiautoritære aksjoner foregikk i en rekke byer. Våren 1968 begynte radikale studenter på Nanterre å ta seg til rette: de avbrøt foreleserne, motsa dem og okkuperte auditorier for å holde møter. Samtidig som de fylte veggene med ulovlige oppslag og veggaviser. 22. mars okkuperte de administrasjonsbygningen og førte debatter hele natta for å forberede et såkalt kritisk universitet etter modell av Berlin og London.

2. mai stengte rektor igjen Nanterre etter «bråk». Dagen etter holdt 400 studentledere fra en rekke venstreorganisasjoner møte på Sorbonne for blant annet å protestere mot dette. Der ble de arrestert av over 1.000 mann fra opprørspolitiet CRS som trengte seg inn. Da fangene ble ført ut til politibilene, fikk de juling på gata. Folk som så dette, begynte å rope «CRS = SS!», og da politiet angrep dem, begynte mange å kaste stein. Store mengder forbipasserende reagerte på politibrutaliteten og blandet seg inn, og det utviklet seg til et flere timers slag. 600 ble arrestert, 72 politifolk såret. Dermed var maiopprøret i gang.

Sorbonne

Mandag 6. mai marsjerer 30.000 gjennom gatene (alle demonstrasjoner er nå forbudt) og ender opp i et stort, nattlig slag med brennende biler, tåregass, politikøller og brostein revet opp og brukt som kasteskyts. 422 blir arrestert, 805 såret – av dem 500 politifolk. Fra nå av er det demonstrasjoner og aksjoner hver dag. Kravet er at politiet skal forlate Sorbonne og de arresterte slippes fri.

Onsdag 8. mai bukter et tog av 50.000 leende og nærmest dansende studenter seg gjennom byen, fra Latinerkvarteret til Triumfbuen. Stemningen er mer karneval og folkefest enn demonstrasjon. Med rødt flagg i spissen avsynges Internasjonalen over Den ukjente soldats grav. Tilbake i Latinerkvarteret kommer det igjen til timelange, brutale kamper med politiet.

På dette tidspunktet har resten av landet eksplodert; en strøm av streiker og okkupasjoner feier myndighetene av banen. Universiteter, studentbyer og gymnaser okkuperes, og ungdommen flytter inn – administrasjon og vakter jages vekk. Strasbourg blir nærmest en modell – universitetet der erklæres for autonomt og styres av et studentråd med stemmerett for alle. I alle byer velter demonstrasjonene gjennom gatene, og Frankrikes nesten 100.000 opprørspoliti har hendene fulle.

Barrikadenes natt

Fredag 10. mai får seinere navnet Barrikadenes natt. Kl 17.30 marsjerer 5.000 gymnasiaster under svarte og røde flagg mot Place Denfert-Rochereau hvor de skal møte studentene. Tilsammen er de 30.000. Mange vil gå mot ORTF, for sensuren i radio og fjernsyn er nå uutholdelig. Men politiet sperrer broene, og de kommer ikke over Seinen. Det er det nye produktet, transistoren, som organiserer og informerer denne natta. Radio Luxembourg og Europe nr.1 er til stede, og over hele landet sitter folk oppe og hører på utenlandsk radio hva som skjer i deres egen hovedstad – den offisielle radioen er taus. (Etterpå blir begge radiostasjoner utvist fra landet.) Studentunionen, UNEF, er med under sin leder George Sauvageot, og de yngre universitetslærerne under Alain Geismar. 22. mars-bevegelsen (sammenslutningen av venstreorganisasjonene) ledes av Daniel Cohn-Bendit.

Kl 21.30 gir Sauvageot og Geismar ordre over Radio Lux om å okkupere Latinerkvarteret. «Vi blir her, gjerne hele natta til krava er oppfylt,» sier Cohn-Bendit. Kl 22 begynner de å reise barrikader. Nyheter og rykter flyr; kjente lærere og professorer er med dem – hele 3 nobelprisvinnere! Hundretusenvis av brostein brytes opp og blir til to meters barrikader, sammen med søppelspann, planker, benker, jernrister, veiskilt, bukker etc. Kl 22.30 melder radioen om femti barrikader – seinere blir det over seksti. Folk på byen og beboerne i strøket kommer bortom og prater oppmuntrende, og en fersk gallup forteller at 4 av 5 parisere er sympatisk til studentenes krav. Flere kvartaler er nå sperret av ved barrikader i alle retninger slik at de har ryggen fri – som en enorm «festning.». I hver gate fins en serie stengsler som politiet må nedkjempe en for en – fronten bryter ikke sammen om én barrikade faller. I den mest aktive gata, rue Gay-Lussac, bygges fem store og tre mindre barrikader.

Tåregass, klorgass og røykbomber

Kjente professorer arbeider nå på spreng for et kompromiss, politiet må ut av Latinerkvarteret. Kl 24.30 drar en studentdelegasjon under «røde Dany» til Sorbonne for å forhandle. Forgjeves. Kl 02.30 går politiet til voldsomt angrep. Først mykes stillingene opp med «artilleriet» – kaskader av tåregass, klorgass, røykbomber og en slags sporlys som gjør natt til dag. Deretter går «infanteriet» til stormangrep. Fra barrikadene pepres de med brostein og mange faller om. Bak hver av de store barrikadene står over tusen studenter som gjør kraftig motstand. Og i blokkene over henger folk ut av vinduene og heier på studentene – mange kaster ned gjenstander på det framrykkende politiet og får som straff skutt inn vinduene med tåregass. Mange firer ned sjokolade, vin, kake, forbindingssaker etc. til hjelp.

I timevis kjemper de i gatene. Studentene velter og antenner biler, og molotov-cocktails kastes mot politiet som rygger. Fra barrikader og biler knitrer flammene. Etterhvert som barrikadene ryddes og politiet rykker fram, trekker forsvarerne seg tilbake til de bakenforliggende barrikadene som bemannes. De siste stedene som yter motstand er maoistene i sin hovedbase Ecole Normale Superieure som slår tilbake seks angrep – og rue Blainville, en liten gate hvor politiet må kjempe i oppoverbakke mot en mur av flammer; der bor det nesten bare venstreorienterte som ribber leilighetene for inventar som kastes fra vinduene. Kl 05.15 bryter politiet gjennom, og siste motstand er knust.

1.100 er skadd (251 politifolk alvorlig), 80 biler er brent. Blant de hardt skadde er et flertall yngre arbeidere – opprøret er i ferd med å bre seg. Og: politiet fordømmes, studentene får sympatien.

Statsminister Pompidou

I Nasjonalforsamlingen er det nå full stans i arbeidet; opposisjonen er forferdet over at regjeringen nærmest lar studentene massakrere. En debatt om utdanningskrisa kommer i gang – nå som alle landets læresteder er okkupert. Statsminister Pompidou avbryter sitt statsbesøk i Afghanistan og bestemmer seg for å gjenåpne Sorbonne. 13. mai rykker politiet ut og studentene inn. Fra dette øyeblikk av er Sorbonne okkupert, og en uendelighet av frie forelesninger og debatter kommer i gang.

I hele denne perioden har studentene blitt angrepet av det mektige Kommunistpartiet (23 % i valg) som kaller dem provokatører og uansvarlige. PCF kontrollerer den største fagbevegelsen CGT. Men grunnplanet (særlig de yngre) støtter opprøret og krever handling, og etter Barrikadenatta går derfor fagbevegelsen med på å utlyse én dags generalstreik og demonstrere for solidaritet med studentene.

Om ettermiddagen 13. mai beveger en studentdemontrasjon (30.000) seg mot Bastille-plassen for å møte fagbevegelsens tog. Der får de gledessjokk, for det som møter dem er et folkehav, det største på en generasjon – det snakkes om en halv til halvannen million! Toget marsjerer ut med en svær transparent i spissen: STUDENTER, LÆRERE, ARBEIDERE: KAMERATER. Deretter kommer de 30.000 som synger Internasjonalen, og så de faglige lederne og sentralkomiteen i PCF. Store mengder kulturarbeidere følger dem (Lelouch og Godard leder cinéastene), og en enorm mengde ansatte i radio og fjernsyn som krever bort med sensuren. Toget bruker 5 timer på å passere. Dette er den første og mektigste av alle felles manifestasjoner mellom studenter og arbeidere under maiopprøret.

Hva foregikk på de okkuperte universitetene?

På lærestedene over hele landet blir direkte demokrati og allmannamøter innført. Og i studentbyene blander kjønnene seg og bor hvor de vil. Hovedsaken er debatter om utdannings- og eksamensreformer (med demokrati), og det blir nedsatt kommisjoner som i ukevis utreder dette, med mange lærere som deltakere. Man diskuterer også alt det som før var blitt nektet: kultur, Vietnam, imperialismen, revolusjonen, forholdet studenter/arbeidere, fransk kolonialisme, sosialisme, kapitalisme, samfunnsmodeller etc., etc.

På Sorbonne holder Generalforsamlingen (studentrådet) møte hver kveld – 2.000-4.000 deltar – og debattene varer ofte hele natta. Alt som komitéene foreslår må godkjennes her. Og alle kommisjoner må lage rapport over arbeidet til koordineringskomiteen. Hver kveld velger forsamlingen en 15-manns okkupasjonskomité som har den utøvende makt – all makt korrumperer, og komiteen får bare mandat for ett døgn om gangen. Under Okkupasjonskomiteen fins en rekke utvalg: Presse- og informasjonskomité (daglig bulletin, dikt, informasjon og revolusjonær musikk over høyttaleranlegget), hygiene- og reingjøringskomite, et brannvern, en sovesalkomite, et mottakelsessekretariat (åpen-dør-dager med stor suksess) etc. Alle som vil danne komite, finner seg et ledig rom og melder så fra til romkomiteen; hele 200 komiteer fins – fra det selvfølgelige til det absurde. Sorbonne er blitt en landsby med restauranter, bokhandler, apotek, barnehage og marked. Men det kan ventes beleiring og angrep, og derfor bygges det opp lagre med alt fra bandasjer og epler til mel og vin. I kjelleren fins også et hospital, et senter for kunsthåndverk og et lager med alskens hjelmer, skjold og stokker. Og en løpeseddel til politiet: «CRS – dere blir lurt. Vi arbeider for at universitetet skal motta deres barn.» Et stort team har overtatt det gigantiske kjøkkenet med en imponerende forsyningstjeneste fra bøndene i distriktet: poteter, kylling og grønnsaker strømmer på, nesten gratis – bøndene er rasende over avfolkingspolitikken, og over hele landet forsyner de okkuperte bedrifter og universiteter med mat.

Sartre og Beauvoir

Mange kjente folk kommer til Sorbonne for å delta i de store debattene. 7.000 klarer å presse seg inn i Le Grand Amphi når Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir dukker opp. (På veggen står det: «Løp, kamerat – den gamle verden er etter deg!») Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. «Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til det det er i dag,», sier han. «Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen. For dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp – å skape friheten i handling.» Seinere kommer en løpeseddel som siterer Sartre fra Radio Lux: «Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid – de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det – det er det eneste forholdet de kan ha.»

Over inngangen til Sorbonne henger en plakat: STUDENTMAKT. Og inne dingler Mao, Marx, Marcuse på veggene sammen med en flom av veggaviser og et slagord: «Kamerater, verden blir ikke lykkelig før den siste kapitalist er kvalt med tarmene til den siste byråkrat!» Andre kjente graffiti: All makt til fantasien! Forbudt å forby! Vær realistisk – krev det umulige!

Ikke langt fra Sorbonne ligger filialen Centre Censier. Etterhvert som arbeiderne går til aksjon, kontakter stadig flere Censier, den røde basen. De ivrigste metroarbeiderne holder til der, sammen med ulike komiteer for fremmedarbeidere, felleskomiteer studenter/arbeidere, komiteen for utenlandske studenter og komiteer av undertrykte minoriteter som bretonere, alsassere, baskere, korsikanere, oksitanere etc. Pluss en komite av amerikanske desertører. Støtten til Censier er så stor at bare ved å henvende seg til Radio Lux, kan det meste skaffes. Minutter etter at radioen har bedt om det, velter det inn fire kjøleskap, fire komfyrer med gassbeholdere og masse kjøkkenutstyr, og studentmødre og husmødre i strøket kommer innom og gjør en innsats. Gratis trykkeriutstyr kommer også, og medisiner og tilbehør strømmer på: 12 feltsenger, oksygentelt og instrumenter til mindre operasjoner. Og hele tida velter det inn tonnevis med mat. Flere av bøndene er gamle motstandsfolk som hevder at mai 1968 er det de ble snytt for i 1945. Mesteparten av maten går imidlertid til fabrikker i streik. Lass med blomkål og artisjokker fra Bretagne, gratismat fra kjøpmenn i Hallene og Latinerkvarteret, pølse og paté fra rue Mouffetard, bakere gir pyramider av brød, og det hagler inn med hermetikk, vin og saft og lass med frukt fra Sør-Frankrike. Og, slik er et over hele Frankrike – ikke bare i Paris!

«Sosialisme eller barbari!»

Løpesedlene spys ut på Censier. «Sosialisme eller barbari!» står det på mange. Hierarkier og stengsler må rives ned, nye forhold må skapes mellom menneskene. Derfor sender de støttetelegram til arbeiderne på flyfabrikken Sud-Aviation som bygger barrikader og tar ledelsen som gisler, men som også holder gigantisk fest med koner, kjærester, familie og venner – dette er en gledens dag! Derfor frister heller ikke den tradisjonelle venstresida, graffitien er klar: «Om vi vinner, vil seiren da bli konfiskert av PCF?» Og: «Kommunistene = borgerskapets fremmedlegion.»

12. juni stormer opprørspolitiet universiteter og fakulteter over hele landet. I de etterfølgende dagene forlates også mange lokaler frivillig. At de kunne holde ut så lenge, skyldes særlig generalstreiken som lammer landet og nesten velter regimet.

Arbeiderklassen går til aksjon

15. mai okkuperes den store flyfabrikken Sud-Aviation ved havnebyen Nantes. Om kvelden ankommer tusen studenter i fakkeltog for å gratulere. Nesten samtidig okkuperes Renault-fabrikkene i Cléon, og rødt flagg heises på hovedporten. Dagen etter brer streikene og okkupasjonene seg. Snart vaier røde flagg over Renault-fabrikkene i Flins, Sandouville, Le Mans og Billancourt. 45.000 arbeidere i Nord-Frankrike okkuperer 50 fabrikker. I radio truer statsminister Pompidou: «Franskmenn – noen vil ødelegge nasjonen og vårt frie samfunn. Regjeringen forsvarer republikken. Uansett oppfatning, gå imot oppløsning og anarki!»

17. mai krever de TV-ansatte rett til ærlig journalistisk arbeid og erklærer at de uten hensyn til ordre vil informere sannferdig. Så går post og telegraf til landsomfattende streik. 200.000 streiker nå, og stadig nye fabrikker heiser røde faner. Dette er såkalt ville streiker som Kommunistpartiet og det mektige fagforbundet CGT er imot. 18. mai angriper L'Humanité Cohn-Bendit og studentene (avledning, sier mange), men det hjelper ikke: Om kvelden er 2 millioner i streik.

10 millioner streiker!

20. mai: 4 millioner streiker. Studentunionen og det mindre fagforbundet CFDT holder felles pressekonferanse. Samtidig spres det løpesedler med oppfordring til væpnet opprør. I en tale til Renault-arbeiderne går derfor CGTs leder George Seguy sterkt imot revolusjon.

21. mai går lærerorganisasjoner med 400.000 medlemmer ut i streik – de støtter gymnasiastenes aksjoner og diskusjonsbevegelse. Nå streiker 7 millioner.

22. mai: CGT angriper Studentunionen. Sammenstøt med politiet i Latinerkvarteret. 9 millioner streiker og okkuperer.

23. mai: 250 aksjonskomiteer (snart 500) møtes i Paris og gjør vedtak om forberedelser til «organisert vold» (revolusjon). Store sammenstøt i Latinerkvarteret. 9 millioner i streik.

24.- 25. mai: Bøndene over hele landet begynner å sperre veiene med store traktorkolonner. Organisasjonene deres kommer sammen for å diskutere jordbruks- og avfolkingspolitikken («Nei til proletarisering!»). Sjøfolk streiker i alle havner. Det samme gjør fiskerne («Vestkysten vil leve!»). Svært tydelig er streiken til de 13.000 journalistene i radio og TV. Demonstrasjoner organiseres nå av CGT på en rekke steder. I Paris er det barrikader og voldsomme kamper flere steder i byen (500 såres, 648 arresteres), og studenter/unge arbeidere har møte på Bastilleplasssen. I nesten alle byer velter demonstrasjonene fram. Generalstreiken varer ca. 10 dager (10 millioner) og omfatter 53% av den arbeidsaktive befolkning; dette er rekord for industriland.

30 direktører

På dette tidspunktet går en aksjonsfeber over landet og når grupper som vanligvis ikke oppfører seg «sånn». Overalt angripes maktstrukturer og hierarki innen eget yrke: Leger okkuperer nå Association Médicale, arkitekter erklærer arikitektforbundet for oppløst, og skuespillere stenger alle Paris' teatre. Et dusin forfattere, ledet av Nathalie Sarraute og Michel Butor, okkuperer forfatterforeningens lokaler («en dekadent institusjon») og får tilslutning fra 50 andre. Forretningsfolk (!) invaderer arbeidsgiverforeningens bygning, 30 direktører for provinsteatre og kulturhus kritiserer regjeringens antifolkelige program, og malere, kritikere og galleridirektører danner aksjonskomité for bildende kunst – og henger opp plakat («Ubrukelig. Stengt.») på Nasjonalmuseet for moderne kunst. Andre kunstnere stiller ut bilder i de okkuperte fabrikkene, og teatergrupper og orkestre reiser rundt og spiller for de streikende. Så går symfoniorkestrene, arrangører og komponister til streik mens kunstnere av alle slag kommer sammen og diskuterer undervisningen av kunst og dens samfunnsmessige isolasjon. I lokalene i rue de Vaugirard debatter 1.300 filmfolk i flere uker (!) – de beklager sin isolasjon fra folkets liv og krever bort med profittmotiv og sensur: I spissen for flere hundre avbryter Godard og Truffaut festivalen i Cannes.

65 prester og revolusjonære dommere

Erkebiskopen av Paris uttaler at studenter og lærere ikke lenger tillater at andre avgjør deres liv og lykke – «Gud står for rettferdighet. Han er ikke konservativ.» Og 65 prester i Paris-området erklærer sin sympati med solidaritetsbevegelsen. Unge protestanter og katolikker gjør opprør mot hierarkiet – de krever kristen revolusjon og fordømmer undertrykkende teologi – og unge jøder okkuperer le Consistoire, rabbinernes hus. I Atomenergidirektoratet og departementene legges arbeidet ned, og funksjonærer i Finansdepartementet roper slagord utenfor kontorene. 150 jurister, som er sjokkert over klassejustisen, danner «Komiteen av revolusjonære dommere» og fordømmer rettsvesenets funksjon i maktas tjeneste. Også Banque de France okkuperes av funksjonærene, og Air France overtas av de ansatte. På administrasjonsskolen for toppbyråkrater er det også opprør, og hos astronomene protesteres det mot maktstrukturen innen forskningen. Så møtes 200 museumsledere for å diskutere museet i samfunnet. Over hundre spillere okkuperer fotballføderasjonens lokaler: Der låser de inn generalsekretæren og landslagstreneren, heiser rødt flagg på balkongen og henger ut et banner: «Fotballen for fotballspillerne!» osv. osv.

Det eneste som mangler er at biskopene okkuperer Notre-Dame

Frankrike står stille. Kullgruver, skoler, post, telegraf, jernbane, ferger, transport i byer, flyplasser, banker, forsikring (…). Industrien har stoppet opp. Arbeiderne tar over elektrisitetsverk og gass; de kutter strømmen til industrien, men forsyner private. (Det sies at de Gaulle snart vil tale i radio og TV – han bør tale nå før strømmen blir slått av, sier folkevittigheten). Bensinlagrene stenges og privattrafikken forsvinner nesten helt. Turister må evakueres. Varehus og supermarkeder stenger sammen med havner, tollvesenet, raffinerier, drosjer, matvareindustrien – med påfølgende hamstring. Hoteller og begravelsesbyråer stenger, og folk må sjøl skaffe kister (…). I de store byene drukner de i gigantiske søppelberg som fyller gatene, og man snakker om faren for pest og epidemier.

Folks raseri hadde bygd seg opp over lang tid. Høsten 1967/våren 1968 hadde det vært en rekke aksjoner i landet med streiker, okkupasjoner, demonstrasjoner med gatekamper og sårede. 1/5 av arbeiderklassen levde på minimumslønn 350 francs (ekstrem fattigdom), og pensjonerte arbeidere døde i elendighet med 6,80 pr. dag (20 sigaretter kostet 1,50, legebesøk 16) . I storindustrien klagde arbeiderne over lave lønninger og helvetestempo og beinhard utbytting ved samlebånda, og mange snakket om det lave menneskeverdet de hadde og at de ønsket et liv med verdighet og mening. Boligsituasjonen var elendig: 51% var fra før 1914, 50% var uten varmt vann, 52 % hadde ikke WC, 53 % ikke bad, 65 % ikke sentralvarme og 85% ikke telefon.

For fremmedarbeiderne var situasjonen verst. De bodde ofte i overbefolkete, usle leiligheter eller i bølgeblikkbyer og ble lønnet langt under tariff. Mange levde et liv som slaver, nesten «eid» av de store selskapene, totalt uten rettigheter. På Citroën jobbet 40.000 mann hvorav 25.000 utlendinger. Her var fagforeninger uglesett, men en manipulert «husforening» eksisterte. Bedriften hadde også et privat «politi» som trakasserte utlendingene med alskens kontroller. Fattige utlendinger ble innlosjert i herberger voktet av det samme private politiet; her fikk ingen slippe inn – ikke slektninger, ikke venner – fullstendig fengsel! Og i Villiers-le-Bel utenfor Paris bodde de 14 i hver leilighet på to eller tre rom – bedriften kontrollerte hele livet deres. Ifølge arbeiderne så Citroën på dem som et stykke arbeidende kjøtt, uten rett til liv, glede og trygghet. Flere hadde begått sjølmord. De holdt ikke ut, og de kunne ikke reise hjem – da ville familien sulte. Lønna var under halvparten av minimumslønn. «Det var et stort og rørende øyeblikk da vi okkuperte Citroën,» forteller en. «Noen gråt, andre ropte hurra – så glødende var hatet.»

Bøndenes aksjoner

Bondeopprøret var stort og omfattende. Bøndene dannet sine aksjonskomiteer med voldsom aggresjon, de blokkerte veier og byer med sine traktorkolonner og delte ut løpesedler: «EEC har ingen jordbrukspolitikk – bøndene tynes – mot avfolking og sentralisering!» Og satte opp plakater som oppfordret alle bønder til å forsyne de streikende og deres familier med mat. I milliontall hadde landbefolkninga blitt drevet hjemmefra – jordbruksarealet gikk ned, landsbyene ble tømt, og rike byfolk kjøpte gårdene til landsted. Det fantes også 600.000 landarbeidere med minimumslønn 1,92 francs i timen – en hårsbredd fra tiggerstanden. Når man kjørte ut på landet i disse dagene, så man i store trekk et billøst landskap. Her og der kunne man støte på lastebiler som arbeiderrådene på de okkuperte fabrikkene sendte ut for å kjøpe mat på landsbygda. Eller en konvoi fra CLEOP – studentarbeider-bonde-komiteene – som forsynte streikende arbeidere med gratis eller superbillig mat. Kjørte man forbi en bedrift, var det stengte porter, streikevakter og røde flagg.

Nantes

I byen Nantes (350.000) hadde folk likegodt okkupert hele byen. Den sentrale streikekomiteen, CCG, hadde flyttet inn i rådhuset og overtatt styringen; prefekten (fylkesmannen) hadde barrikadert seg i sin bygning, politiet var slått og forduftet. Ved innfartsveiene lå bemannede barrikader som skulle stoppe opprørspolitiet. CCG tok seg nå av alt, fra begravelser til forsyningstjeneste. Rasjoneringsbonger ble innført for bensin, og nødvendig transport organisert. Byen var inndelt i distrikter hvor komitéer sørget for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser. Alle trengende fikk gratis mat og barn gratis melk og brød. Faste, lave priser i butikkene ble diktert av CCG. Studenter og arbeidere strømte også ut på landet for å plukke nypoteter som ble solgt til produksjonspris. Arbeiderkontroller passet på at bestemmelsene ble overholdt. Den sentrale Place Royale var omdøpt til Place au Peuple (Folkets plass), og over rådhuset vaiet rødt flagg. I småbyene og forstedene i nærheten styrte også streikekomiteer. På havna krevde sjauerne demokratisk nasjonalisering av handelsflåten, og sjøfolka hadde beslaglagt alle lasteskip.

Sluttfasen

Kommunistene og CGT har i flere dager ført forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. 27. mai presenterer de triumferende avtalen på Renault – deres kjerneområde – og blir pepet ut. Deretter sier Citroën nei, og så alle. Et utrolig prestisjenederlag for kommunistene og jubel lenger til venstre. For flere og flere uttrykker nå at det er et nytt liv de vil ha, et nytt samfunn, ikke bare flere francs i posen. Til avisene uttaler streikende i ulike virksomheter – fra fabrikker og skipsverft til jenter i supermarkeder – at eierne ikke får komme tilbake; arbeiderne vil overta og drive selv. Det er blant annet slike revolusjonære undertoner som bringer fram den store borgerlige motdemonstrasjonen noen dager seinere.

29. mai organiserer CGT 3-400.000 i en kjempedemonstrasjon. De Gaulle forlater Paris og drar til Tyskland for å søke støtte hos franske tropper der. Statsapparatet er nå lammet, presidenten har rømt, embetsmenn og funksjonærer streiker, departementene er stengt. Matforsyningene svikter, og søppelberg fyller gatene. Og politiet bankes opp over hele landet. En gigantmanifestasjon (60.000) på Charlety stadion krever nå revolusjon; kommunistene er ikke med, men CGTs avdeling i radio og TV er der. CGTs rådgiver har nettopp hoppet av PCF fordi kommunistene ikke vil slå til i denne revolusjonære situasjonen: «Vi må organisere raskt, raskt for revolusjon!» er hans budskap (…) En slags konklusjon på møtet er at et nytt, stort revolusjonært parti må dannes straks.

Motoffensiven begynner

30. mai organiserer gaullistene en gigantisk, sjokkartet demonstrasjon med ½ million på Champs Elysées. Motoffensiven begynner.

Fra 4. juni gjenopptar en rekke sektorer arbeidet. Ryktene er tallrike i denne tida: de Gaulle samler tropper utenfor byen, det går mot borgerkrig, høye departementsfolk brenner papirer så ikke venstresida skal få se hemmelighetene i tilfelle revolusjon osv. Dag for dag går nye grupper tilbake til arbeidet, post, fly, jernbane, gass, elektrisitet. En etter en blir de største bedriftene nedkjempet av opprørspolitiet og tømt: På Renault-fabrikkene ved Paris går CRS til angrep kl. 3 om morgenen. De kjører ned porter og gjerder med trucker, kutter strømmen og jager ut okkupantene med gevær i ryggen. I fire dager bølger slaget i terrenget rundt fabrikken, og demonstranter strømmer til. Ved Peugeot-fabrikkene i Sochaux raser et to dagers slag hvor CRS dreper to og sårer femten med skytevåpen, men hvor politiet likevel drives ut av tusenvis av rasende arbeidere. Også i en rekke andre byer og industrier gjør arbeiderne voldsom motstand på kanten av væpnet opprør.

12. juni forbyr de Gaulle 14 venstreorganisasjoner og deres aviser. 17. juni går 17.000 Renault-arbeidere tilbake på jobb, og 20. juni Citroën og Peugeot. Ved valgene i slutten av juni vinner gaullistene en overlegen seier. 12. juli avblåser TV streiken, mange sparkes. Opprøret og okkupasjonene er stort sett over. 19 mennesker er hittil drept og 1.800 hardt såret.

Var arbeiderrådene som overtok bedriftene sovjeter? Var det et sovjet som styrte i Nantes? Og var bonderådene og studentrådene i praksis sovjeter? Var dette altså den klassiske, spontane organisering – arbeiderråd (med mulig rådsrepublikk) – som vi har sett så mange ganger før i dette århundrets europeiske historie?

Historikere og politisk interesserte strides. Uansett oppfatning: Dette er uten tvil det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen.

 

Artikkelen ble opprinnelig utgitt i 1998 som et kapittel i verket

Hanna Arendt, les sans-Etat et le «droit d`avoir des droits»,
utgitt av M.C. Caloz-Tschopp, L`Harmattan. Den gjengis i Røde Fane med tillatelse fra forfatteren.
Det er en noe forkortet versjon slik den ble trykt i det svenske tidsskriftet Clarté nr 4, 1998. Oversatt fra fransk av Olle Josephson og videre fra svensk av Kurt B Nilsen.

---

Er vi på veg mot en ny form for totalitært styre? Nicholas Busch, sveitsisk journalist og samfunnsdebattant har lest den tysk-amerikanske filosofen Hanna Arendts analyse av totalitarismens opprinnelse. Den ble utformet på 50-tallet. Nicholas Busch tilpasser Arendts analyse til 90-tallets samfunnsutvikling, og trekker urovekkende konklusjoner.

Hanna Arendts ideer er nesten skremmende aktuelle. Det gjelder særlig hennes analyse av totalitarismen og dens opprinnelse, og hennes tanker om de statsløse som det klareste eksempel på «overflødige» mennesker. Hennes forsøk på å definere hva hun kaller «ondskapens banalitet» gjennom en analyse av det anonyme byråkratiet slik det personifiseres i nazibøddelen Adolf Eichmann. Hennes arbeid gir oss forklaringer på skremmende samfunnsforhold som man skulle tro hadde forsvunnet i etterkrigstidens europeiske demokratier, men som vi i dag ser gjenoppstå.

Nyliberal stat

Samholdsstyret bygde på en fordelende velferdsstat og er nå i ferd med å erstattes av et konfliktstyre bygd på en kaldt beregnende nyliberal stat. Staten arbeider, også rent formelt for å utestenge hele befolkningsgrupper, bygd på (angivelige) utilitaristiske (nyttige) kriterier som produktivitet, lønnsomhet og effektivitet. I dag kan denne utestenginga administreres svært effektivt takket være informasjonsteknologien. Ved hjelp av de nye automatiske kontrollsystemene blir det på et avgjørende vis mye enklere å spore opp og registrere «kriminelle elementer» og andre slags mennesker som man ser som en byrde for samfunnet.

Tendensene ble først synlige i asylpolitikken. Man kan til og med hevde at de asylsøkende er forsøkskaniner når man tester utestegningsmekanismer som etter hvert utvides til andre grupper som forutbestemt og kollektivt mistenkes for å være «kriminelle» eller som på annet vis er «byrder», dvs. «overflødige» mennesker: narkomane, arbeidsløse, sosialklienter, gamle, funksjonshemmede, syke etc.

Særlig avslørende er det å undersøke hvordan nye begrep blir innført innenfor flyktning og asylpolitikken: fram til slutten av 70-tallet hadde begrepet «asylsøker» aldri vært brukt i Europa. Inntil det motsatte var bevist ble enhver asylsøker ansett som «flyktning» av myndighetene som skulle behandle søknaden i mottakerlandet. Begrepet «asylbewerber» (asylsøker) ble på begynnelsen av 80-tallet innført i Tyskland. Den uttalte målsetting var å skille mellom «ekte flyktninger» som hadde fått flyktningestatus, og «asylsøkere» som ble mistenkt for bedrageri. I følge tyske myndigheter oppfylte ikke flertallet vilkårene for flyktningestatus. Det nye begrepet «asylsøker» kom til kollektivt å mistenkeliggjøre alle flyktninger som søkte asyl i Tyskland. Det førte raskt til at politikere og massemedia innførte nye diskriminerende begrep: «falske flyktninger» og «asylbedragere» (asylbetruger). I følge offisielt språkbruk handlet det om å innføre et kontroll- og registreringssystem for alle asylsøkere for å hindre «misbruk» – dette i de «riktige» flyktningenes og fremfor alt skattebetalernes interesser. Etter hvert har denne diskriminerende språkbruken spredt seg ut over hele Europa, og den utvikles hver dag. Slik at for eksempel politikere og tjenestemenn med ansvar for flyktningespørsmål innen EU, i de siste årene har begynt å snakke om «burden sharing» (delte byrder) når de diskuterer det vanskelige spørsmålet om en «rettferdig» fordeling av flyktninger mellom de forskjellige medlemslandene.

Levende lik

Når man begynner å beskrive mennesker som ikke har begått den minste forbrytelse som «byrder» er faren umiddelbar. Steget taes raskt fra «burden sharing» til «burden elimination». Det handler nødvendigvis ikke om aktiv fysisk eliminasjon. For tiden er det mer et spørsmål om å bli kvitt flyktningene – og de verdensomspennende problemene som flyktningene er et levende og for alle et synlig bevis på – gjennom å usynliggjøre dem. De europeiske regjeringene pleier i skjønn forening å sette i gang tiltak for å bli kvitt «byrden»: de gjør det umulig ikke bare for «ikke ønskede» innvandrere, men særlig for dem som «mistenkes» for å være ekte flyktninger å reise inn i Europa.

Denne politikken har dobbelt virkning: på den ene siden hindres effektivt en del av flyktningene som vil komme til Europa. De stoppes på halvveien i et «tredje land» utenfor EU. På den andre siden fortsetter et stort antall flyktninger å komme til Europa til tross for at EUs yttergrenser stenges. Men fordi deres muligheter til å få oppholdstillatelse er minimale, foretrekker de stadig oftere å gå under jorden. På byråkratisk og juridisk plan er disse innvandrerne eliminert. De er usynlige, utestengt fra samfunnet, bokstavelig talt «lovløse». Deres situasjon kan best sammenliknes med de statsløse på 30- og 40-tallet, som Hanna Arendt beskrev som «levende lik».

Jo mer restriktiv asylpolitikken blir, desto mer øker antallet underjordiske innvandrere. For å overleve må de organisere seg i en type parallelt underjordisk samfunn som søker å unnslippe enhver myndighets kontroll, etter som de ifølge statsmaktene ikke eksisterer. Det er åpenbart at slike parallelle samfunn som skapes av «lovløse mot sin vilje», ofte kan skape grobunn for kriminalitet. Statene pleier å svare på dette ved å vedta lover mot «den økende kriminaliteten», og innfører allmenne overvåkningsmetoder ut fra preventive hensyn, og styrker politimakten. Oppbyggingen av Europol og gjennomføringen av Schengen-avtalen er tydelige illustrasjoner på denne reaksjonen blant EU-landene. Tiltakene blir påstått å være nødvendige for å bekjempe det politikerne har fått som vane noe diffust å betegne som «den organiserte internasjonale kriminaliteten». Til tross for at ingenting tyder på at disse tiltakene muliggjør en effektiv kamp mot en kriminalitet som direkte kommer av utestegningspolitikken, så truer disse tiltakene alle samfunnsmedlemmers rettssikkerhet, og følgelig også den demokratiske rettsstaten.

Prinsippet at ethvert samfunnsmedlem er uskyldig inntil noe annet er bevist, er erstattet av statens allmenne mistanke mot alle samfunnsmedlemmer. På grunn av informasjonsteknologiens raske utvikling, fins det ikke lenger hindringer for en systematisk masseregistrering ut fra preventive formål. Hver gang et individ gjør krav på sine rettigheter, eller krever en ytelse fra statens side – for eksempel asylrett, sosiale ytelser eller sykepleie – kan man ved samkjøring av dataregistre kontrollere alle personlige opplysninger, og om søkeren er «godtatt». Om dette ikke er tilfellet blir søkeren stemplet som «ikke godtatt».

Ved hjelp av de elektroniske dataregistrene har staten fått et redskap som gjør denne kontrollen mulig, dvs. jakten på de «ikke godtatte», eller med andre ord «unødvendige». Vi ser her et nytt fenomen som kan bidra til den totalitære utviklingen.

EURODAC

For eksempel kan man vise til EURODAC-registeret, som er under oppbygging. Dette registeret gjør det mulig elektronisk å gi beskjed om fingeravtrykket til en flyktning som har søkt asyl i noen av de femten EU-statene. Hver asylsøkers fingeravtrykk kan deretter automatisk sammenlignes med alle fingeravtrykk som ligger forhåndslagret i systemet, slik at «asylbedragerne» kan avsløres – for eksempel flyktninger som har søkt asyl i to medlemsland samtidig eller har fått avslag på søknaden, eller har oppgitt falsk identitet. Slike kontroller kommer til å kunne bli utført hvor som helst innen EU av enhver myndighet som har adgang til systemet. Slik kan statusen som «utestengt» formelt etableres på grunnlag av individuelle fysiske kjennetegn, (fingeravtrykkene), like uatskillelige fra kroppen som de sifferne som ble tatovert på fangens armer i de tyske konsentrasjonsleirene.

Informasjonsteknologien gjør det mulig i forebyggende hensikt å kontrollere hele befolkningen for systematisk å kunne oppspore og registrere de «unødvendige». Man kan reflektere over Hanna Arendts definisjon av det «radikalt onde» som et system der alle mennesker er overflødige. Et maktapparat som har tatt seg rett til å bestemme hvilke som får eksistere, og ikke eksistere i verden.

Hanna Arendt understreker også forbindelsen mellom nasjonal selvstendighet og menneskerettigheter. I det øyeblikket et menneske ikke lenger nyter en uavhengig nasjonalstats beskyttelse, fins det ingenting som kan garantere dets menneskerett. Følgelig er statsløse flyktninger dømt til rettsløshet. Denne sammenhengen mellom nasjonalstat og menneskerettigheter bekreftes i dag ved de såkalte «eksterritoriale» transittsoner som ulike regjeringer har innført på internasjonale flyplasser i de siste årene. Personer som holdes igjen i slike soner ansees å befinne seg utenfor nasjonalt territorium, og dermed brukes ikke nasjonale konstitusjonelle rettigheter over for disse. De står bokstavelig talt «utenfor loven».

Bevegelighet i alle dimensjoner

Fleksibilitet og bevegelighet er de nye egenskapene som etterspørres i samfunnet. Vi blir stadig minnet på at kun de individer, som er forbered til på egen hånd å tilpasse seg markedsøkonomiens siste krav har en framtid. Faste ansettelser erstattes mer og mer av tidsbegrensede kontrakter, som utløper når et prosjekt er avsluttet. Da er det opp til hver og en å finne seg ny sysselsetning, ofte innenfor et annet område og kanskje i et annet land. For å beholde plassen vår i samfunnet og ikke bli «overflødige», må vi derfor tilfredsstille kravet om bevegelighet i alle dimensjoner: yrke, utdannelse, tid og sted.

Man kan hevde at velferdsstaten oppmuntret samfunnsmedlemmene til å bli rotfaste i sine omgivelser, og med visse garantier om forutsigbarhet og stabilitet i livet. Fleksibilitet innebærer det motsatte: man skal ikke slå rot og kjenne seg trygg. Vi skal være fleksible i et samfunn hvor spillereglene har blitt uforutsigbare.

Kravet om mobilitet går hånd i hånd med de nyliberale regjeringenes avregulering av økonomien. I denne sammenheng mister nasjonalstaten gradvis sin evne til å gripe inn til fordel for innbyggerne. Beslutningsmakten overføres til tjenestemenn i overstatlige institusjoner, som ikke arbeider i overensstemmelse med de regler som konstituerer den demokratiske nasjonalstaten. EUs utvikling illustrerer forløpet: dannelsen av unionen medfører en kontinuerlig overføring av nasjonalstatens rettigheter til en overnasjonal struktur. Og innenfor EU er man ikke lenger garantert den maktfordeling som allerede Montesquieu betegnet som nødvendig for et fungerende demokrati.

Det finnes nemlig meget sterke tendenser til å flytte makten over til de utøvende organer på bekostning av de lovgivende og dømmende instanser. Dette styrkes av den hyppigere bruk av løst formulerte og fleksible bestemmelser innenfor den felles lovgivningen. Desto mer diffus lovgivning, desto mer bevegelsesfrihet for den utøvende makten i fortolkningen og tillempingen av loven. Utenfor parlamentarisk kontroll og effektiv rettstifting. Det synes altså som om maktforskyvningen fra nasjonalstater til overnasjonale strukturer – for eksempel EU eller Schengen – driver fram maktforskyvningen over til de utøvende organer.

Eichmann i Jerusalem

Hanna Arendt har videre beskrevet noen kjennetegn for den totalitære mentaliteten: en usedvanlig tilpasningsevne og mangel på kontinuitet, en selvoppofrelse som ikke er godhet, men bunner i følelsen av egen betydningsløst og mangel på kontakt med hverdagen.

Og nettopp dit fører den fleksibiliteten som etterspørres i dag. Den gjør det vanskelig å skape solidaritetsbånd i samfunnet (ansvar for naboer og arbeidskamerater, eller føle ansvar for lokalsamfunnet). Fleksibiliteten holder menneskene i et permanent stadium av rotløshet og fremmer en mentalitet som kjennetegner «spissborgerforbryterne» som Hanna Arendt beskriver i Eichmann i Jerusalem. Disse spissborgerne er verken perverse eller sadistiske, men fryktelig skremmende normale. Deres forbrytelse består i at de «ikke er annet enn familiefedre» som viser «en uvanlig evne til å gjøre alt som kan være til fordel for deres karriere». Følelsen av å være utbyttbar, den evige frykten for å bli overflødig og betraktet som en «byrde» bestemmer stadig mer den utdannede middelklassens holdninger. Kravet på fleksibilitet forsterker tendensen til å trekke seg unna politikken.

De få og de mange

Når massesamfunnet vokser fram i dag, spiller informasjonsteknologien en rolle for tenkemåten som man knapt kunne forutse på Hanna Arendts tid. Foucault har beskrevet våre samfunn som «panotiske» system der et lite antall personer overvåker «de mange». Den norske rettssosiologen Thomas Mathisen avdekker i sin artikkel, «The viewer society. Michel Foucaults Panopticon Revisited» (i tidsskriftet Theoretical Criminology, London 1997) parallelle tendenser til den panotiske utviklingen som han kaller synoptiske. Mathisen understreker at i moderne samfunn er det ikke bare et fåtall som overvåker «de mange», men takket være moderne massemedier, spesielt fjernsynet, er «de mange» bestandig henvist til å se og beundre de få. På denne måten er vi fanget i et samtidig panotisk og synoptisk system som Thomas Mathisen sammenligner med et fengselskapell der presten ser og overvåker alle fangene fra sin prekestol, mens fangene bare ser presten og er forhindret i å se medfangene, fordi alle sitter i avskjermede båser, hvorfra man kun kan se prekestolen.

Mathisen snakker om et «tilskuersamfunn» i dobbelt betydning. De få ser de mange, og de mange ser de få, eller snarere det bildet av de få som disse vil ha oss til å se. Men fjernsynet forhindrer den horisontale kommunikasjonen mellom de mange, en nødvendig forutsetning for solidariteten. Det blir stadig mindre rom til den offentlige arenaen som tillater de mange å bryte sin isolering og handle. Mathisen er skeptisk til utviklingen av Internett, som av en hel del blir sett på som et redskap for å demokratisere informasjon og kommunikasjon. Fordi en overveldende del av verdens befolkning mangler adgang til systemet, blir dette en informasjonskanal mellom de få.

Man kan spørre seg om vi i dag ser fremveksten av en ny totalitarisme som oppnår sitt mål om å dominere fullstendig uten nødvendigvis å gripe til åpen terror, for fysisk å eliminere «overflødige» personer. Det handler om en totalitarisme som man kan betegne som postindustriell, fordi det i sterkere grad dreier seg om «makten over sjelene», enn om fysisk terror og likproduksjon i industriell skala.

Jeg har allerede nevnt den symbolske elimineringen, dvs. at eksistensen av flyktninger fornektes i den allmenne bevissthet. Det innebærer ikke at en fysisk eliminering av «overflødige» masser ikke skal kunne skje i et postindustrielt totalitært system, men det skal i så fall skje på et mindre iøynefallende vis. Den bevisste ikke-intervensjonen som har blitt mulig på grunn av den allmenne likegyldigheten kan drepe like mange som aktiv handling. Eller slik som folkemordet i Rwanda: man lar de «overflødige» selv stå for besværet med å gjøre slutt på seg selv.

Aktiv fysisk eliminering forekommer også, men den oppfattes ikke lenger som en påtrengende og blodig realitet av de «utvalgte» folk i viss navn den gjennomføres, og følgelig forblir de likegyldige. Slik ble Golf-krigen i 1991, i motsetning til Vietnam-krigen oppfattet av den allmenne opinionen å være en «ren» krig, utkjempet ved datatastaturene, og med «intelligente» våpen som evnet å nøytralisere fienden uten blodsøl eller lidelse. Denne «virtuelle virkeligheten», spredt av synoptiske massemedier med verdensomspennende rekkevidde og fullstendig kontrollert av en av de krigførende partene, skjulte krigens «virkelige virkelighet». Dette til tross for at den var kort, tok den livet av mer enn 100.000 irakere, og seierherrenes teknologiske og militære overlegenhet har aldri vært større enn i denne krigen. På en drept soldat i styrkene som sto under amerikansk kommando, gikk det tusen drepte irakiske soldater.

For å sammenfatte den nye totalitarismen, så kan elimineringen av de overflødige anta tre former: symbolsk eliminering, fysisk eliminering gjennom passivitet, og aktiv materiell eliminering. Det som skiller de moderne elimineringsmetodene fra de som ble brukt av totalitære regimer i århundrets første halvdel, er at de er mindre synlige, og mye vanskeligere å oppfatte som voldshandlinger i de samfunn i viss navn de gjennomføres.

Fraværet av opposisjon, eller med andre ord, menneskenes manglende evne til å si i fra, er ifølge Arendt ytterlig et kjennetegn på totalitære samfunn. På denne bakgrunnen burde det allmenne fraværet av organisert politisk motstand i Vest Europa, til tross for at livsvilkårene forverres i akselererende tempo for en stor del av befolkningen, vekke uro. Hvorfor fins denne lammende tilstanden? Hvordan overvinner man den? Hvordan skape en offentlighet der vi kan forvandles fra å være isolerte tilskuere til å bli deltagende samfunnsindivider?

Det er på høy tid å finne svar på disse spørsmålene. For kun gjennom å beklage en skremmende samfunnsutvikling blir man lett sittende fast i en oppgitthet som virker lammende på evnen til å tenke og å handle. Dette ville være en kapitulasjon overfor den «makten over sjelene» som det postindustrielle totalitarismen bygger på.

 

Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det.

I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Review, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt «Den amerikanske venstresida og mediepolitikken».

Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. På en konferanse AKP arrangerte om Klassekampen lørdag 20. februar i år, refererte jeg til Robert McChesney. Han skriver blant annet:

«De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper. Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.» Les mer hva Chesney mener til slutt i denne artikkelen.

I Norge la ml-bevegelsen tidlig stor vekt på å ta hånd om sitt eget propagandaarbeid. Tidsskriftet Røde Fane, Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene skulle sikre at den revolusjonære bevegelsen fikk spredd politisk litteratur uavhengig av mediemonopolene og overklassen. Avisa Klassekampen ble starta for at bevegelsen skulle ha et redskap i den politiske kampen.

Det var de undertrykte som skulle få fortelle om verden fra sin synsvinkel. Det vietnamesiske folket som USA-imperialismen forsøkte å bombe tilbake til steinalderen, skulle få opplyse om sin sak, – andre medier var på USAs side. Argumenter mot Nato og mot begge supermaktene USA og Sovjet skulle fram. Det palestinske folket og PLO var av alle beskrevet som terrorister, støtta til Israel var nesten total. Streikende arbeidere i Norge og i andre land skulle få legge fram saka si og få støtte. Dette var på ei tid hvor praktisk talt ingen mente at Norge var et klassesamfunn, og arbeiderklassen var definert vekk som et forelda begrep. Skoleelever, soldater og studenter trengte et sted å fortelle om kampen mot udemokratiske og undertrykkende reglementer.

En gjennomgående oppgave var å fortelle om store og små kamper som ble kjempet og ikke minst vunnet, for kamp nytter! Folket er de virkelige heltene, ikke politikerne, keiserne, kongene, bankdirektørene, – den sjølbestalta eliten! At det var mulig å lage et samfunn uten kapitalisme, at staten ikke er «oss alle» men en klassestat, dette var det nødvendig å vise, for at kampen skulle føres rette vei.

Summa summarum, det var nødvendig med ei avis som konsekvent tok parti mot undertrykking og utbytting, som skulle være et talerør for dem som sloss, ei avis som et redskap i klassekampen. Intet mer, intet mindre. Derfor navnet: Klassekampen.

Et politisk redskap i dag også

Det er akkurat den samme oppgava Klassekampen har i dag. Målet er det samme, jfr formålsparagrafen:

«Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Oppgava er å gjøre den stadig mer i stand til å få til dette. Hva er det å være ei radikal, revolusjonær avis i dag? Det likner mye på det som var jobben for 30 år sida. Det er ikke rart, kapitalismen og imperialismen rår. I den politiske kampen i dag står Klassekampen solid planta på riktig side: For det palestinske folket og PLO. For det kurdiske folkets kamp og PKK. For folkenes frigjøringskamper på Sri Lanka, i Guatemala og Filippinene. Avisa støtter arbeidsfolk som kjemper for sine rettigheter. Den har radikale standpunkter i kvinnekampen. Den spiller en aktiv rolle i den antirasistiske kampen. Den forsvarer den nasjonale sjølråderetten og viser hvordan EU og EØS er et angrep på den og på folks levekår, rettigheter og miljøet.

Dette er klassekamp. Dette handler om kamp om ideer. Og det handler om ytringsfrihet. Derfor er det mulig å lage breie allianser til forsvar av Klassekampens eksistens. Radikale folk, EU-motstandere, folk som tar standpunkt for Sør mot Nord, folk som oppfatter seg som en del av venstresida, ikke nødvendigvis i betydninga av partier, men heller venstrestandpunkter.

Avis med egne meninger er bra

Det skal mye til før Klassekampen trenger å bli redd for å bli for politisk, redd for å ta standpunkt. Tvert imot, det er et poeng å være tydelig. Det er forhåpentligvis unødvendig å si at tydelig ikke er synonymt med kjedelig. Dario Fo er veldig tydelig – og veldig morsom. Klassekampen kunne godt bli bedre til å vise fram store og små seire i folks aksjoner og kamper i Norge og i verden. Revolusjonære nøyer seg som kjent ikke med å beskrive verdens elendighet, men vil forandre den. Antakelig er den farligste ideen verdens overklasse kan tenke seg: Folket er makta, kamp nytter, forandring er mulig. En farlig ide som skal holdes unna.

Klassekampen kunne godt bli mer radikal i egne standpunkter, noe som ikke er et spørsmål om pengeressurser, men om holdninger, som å ikke bare være mot utsending av asylsøkere, men også for åpne grenser!

Ikke bare mot privatisering og for offentlig sektor, men KK kunne kreve at alt skulle være gratis! Gratis tog og buss og bane, gratis kino og teater! Og ikke minst kunne KK etter hvert utvikle argumentasjon mot kapitalismen og for et klasseløst samfunn uten utbytting. Men at Klassekampen ikke driver med dette, tror jeg bare gjenspeiler det faktum at den revolusjonære bevegelsen har et dårlig grep om det samme.

Bedre med løpesedler?

I oktober tok LO-ledelsen initiativ til en generalstreik mot regjeringas forslag om å kutte en feriedag. Prisverdig sak å slåss for. Men det politiske grunnlaget var helt på trynet: «Vi trenger mer tid til hverandre. Tid til omsorg. Tid til barn og familie. Tid til å leve sammen. Tid til å dyrke de viktige verdier i livet.»

Renta, statlige innstramninger overfor kommunene og tvungen privatisering som en følge av EØS-avtalen, var noen av de tingene som ble diskutert rundt omkring. Og så kom altså LO-ledelsen med det geniale «mer tid til hverandre».

I AKP jobba vi for å få et annet streikegrunnlag lokalt. Det var vi ikke aleine om, folk er ikke dumme heller. Klassekampen begynte å kritisere statsbudsjettet på et bredt politisk grunnlag.

Hvis ikke Klassekampen hadde eksistert, hadde denne streika vært en viktig anledning for AKP til å gi ut løpeseddel med en politisk argumentasjon mot statsbudsjettet og kapitalismen. I A5-størrelse. Men det hadde vært et dårlig alternativ. Helt konkret hadde vi på AKP-kontoret ringt rundt til medlemmer og sympatisører i landet (det tar flere dager, folk er på møter) og spurt hvor mange løpesedler de ville dele ut, vi hadde blitt enige om hvem som skulle betale for sedler og porto, postverket skulle greie å få dem fram, den som skulle dele ut skulle være frisk, det ville bli delt ut sedler til dem som vår venn traff akkurat den dagen på det torget eller møtet, hvis det var møte. En dyr affære, en organisasjon, mange ting som skulle klaffe. Vi hadde gjort det. Men hvor mange ganger i året?

Sammenlikn med at de politiske argumentene står i Klassekampen. Det betyr at 30.-40.000 folk leser dem flere ganger i løpet av uka, 20 sider, hvor de ikke bare får stoff om statsbudsjettet, men om kurdernes kamp, EØS, kvinnelønna og studentaksjoner – samtidig. Og hvor alt dette stoffet har en egen organisasjon allerede, i form av abonnenter som allerede har betalt, og en administrasjon. Det er genialt. For folk som er opptatt av klassekampen, av den politiske kampen, er ei dagsavis helt genialt!

Arbeidet med Klassekampen gir:

1. Et redskap i den politiske kampen. I dag er revolusjonær kamp en kamp om standpunkter.

2. Organisasjon. Fordi støtteapparatet, Klassekampens venner, abonnenter og lesere er en organisasjon på en 30.-40.000 folk. Denne organisasjonen er en måler på hvor mange det er som oppfatter seg som de aller mest radikale i samfunnet, som mener de har en åndelig tilhørighet til en radikal bevegelse.

3. Skolering og organisering av den revolusjonære bevegelsen. Arbeid med Klassekampen. Arbeidet med Klassekampen tvinger de revolusjonære ut på gata og inn i diskusjoner med andre mennesker på jobben, møter og i telefonen, kontinuerlig. Det er en skole og et middel mot innestengthet og et liv i ei glassklokke.

Ukeavis er urealistisk

Nå og da lurer noen på om det hadde vært like bra å gjøre om Klassekampen til ei ukeavis, så ble det kanskje mindre arbeid med den. Men det er nokså sikkert at ukeavisa Klassekampen vil bety ingen Klassekampen. Ei ukeavis betyr færre abonnementspenger, langt færre journalister, kanskje fire, som skulle dekke omtrent like mange politiske områder, noe som ikke er mulig, færre ville abonnere, det ble en mindre KK-organisasjon, og det ville lukte nedgang/nedleggelse av alle porer. Den offentlige støtta ville falle bort. Nedleggelse er mest sannsynlig. Og hvor lett blir det å bygge opp dagsavisa igjen, etter at «alle» har sett at det ikke nytter? Hvor mange år vil det ta? Jeg mener at de revolusjonære skal strekke seg nokså langt når det gjelder å beholde dagsavisa! De unge voksne revolusjonære må skjønne den politiske betydninga av Klassekampen. Ellers mister de den.

Langsiktig plan

Det er lurt å ha kampanjer for Klassekampen et par ganger i året. Ikke slike store som vi har hatt det siste året, men vanlige kampanjer der det blir tilrettelagt med spesielt vervemateriell og hvor vennene av avisa og avisa sjøl konsentrerer oppmerksomhet og krefter i en viss periode for å verve abonnenter.

Det er nødvendig å bygge opp et kontinuerlig arbeid med avisa, både der det drives lokalt arbeid i dag, men også for å utvide til stadig nye steder. Avisas store problem er jo at folk vanskelig kan få tak i den! For å få til dette, må langt flere bli med i arbeidet. Nå er det i hovedsak ildsjeler fra AKP og RV som driver arbeidet. Men det trengs flere, slik at det blir mindre arbeid og mer overkommelig for alle. Dessuten er det flere ting som skal gjøres. Nå har det gått et år hvor AKP har spilt en avgjørende rolle for å skaffe nesten 6 millioner kroner og 3.000 nye abonnenter. Ledelsene sentralt og lokalt har hatt fingrene fulle med Klassekampen. Men vi skal også ta vare på vår egen organisasjon, holde studiesirkler og rekruttere, jobbe med ungdomsorganiseringa lokalt, utvide virksomheten med bøllekurs, skrive mye mer og utvikle vårt eget propagandaarbeid, delta i den offentlige debatten, jobbe med å oppdatere kunnskapen vår om det norske samfunnet og revidere partiets program. Medlemmene deltar samtidig i Nei til EU, kvinnekampen, fagforeningsarbeidet og et utall andre organisasjoner og aksjoner. Så vi har ingen ønsker om å være aleine om å organisere og utføre støttearbeidet for Klassekampen, det er helt sikkert. Derfor, når noen nå og da hevder at AKP burde eie færrest mulig aksjer i Klassekampen, sier jeg: Kom med en organisasjon, så kan vi snakke.

Det er mulig at Foreningen Klassekampens Venner kan bygges ut lokalt og bli en virkelig støtteforening med lokale aktivister som tar ansvar. Det vil vise seg. Abonnementskampanja som vi nylig er ferdig med, har i hvert fall etterlyst kontinuiteten. Det trengs dessuten et apparat som kan hente inn frivillige, gode bilag fra folk over hele landet. Det finnes en masse folk som har djup kunnskap på ett felt. Det er umulig for en redaksjon å kunne alt om alt. Det vil gjøre avisa mer allsidig hvis det var mulig å organisere fram et større mangfold.

Avisa er verdt en kamp!

Ei avis som Klassekampen er helt avhengig av venner, støtteapparat, organisasjon. Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det. Vi skal slåss for avisa. Den er verdt det. Den er det viktigste politiske redskapet for dem som vil at hele det kapitalistiske systemet skal legges i grava og som vil ha et samfunn uten utbytting og undertrykking. Ikke noe mindre enn det!

xxxxxxx

Venstresida og media – i USA

av Robert McChesney

Monthly Review, februar 1999

Før andre verdenskrig forsto fagforeningene og venstresida betydninga av å kommunisere med, og utdanne, sine egne medlemmer og sympatisører. Enhver fagforening og politisk gruppe hadde sin egen publikasjon for 100 år sida. I 1900 og i noen år etter lagde medlemmer og sympatisører av Socialist Party omtrent 325 engelske og fremmedspråklige aviser og tidsskrifter, daglige, ukentlige og månedlige.

(Kommentar: Denne voldsomme bruken av aviser og lignende hadde kanskje alt å gjøre med at arbeiderklassen skulle konstitueres som klasse, altså bli subjektivt bevisst på at den var en klasse med felles interesser og et felles politisk mål. Det er grunn til å spørre seg: Hva er jobben i dag? Er arbeiderklassen konstituert som klasse? Ser arbeidsfolk – menn og kvinner – seg som arbeidsfolk, og ser de oppgava si på lengre sikt? Er det riktig å si at arbeiderklassen må konstitueres som klasse på nytt? J.G.)

I midten av 30-åra, på kongressen til fagforeningene som utgjorde Industriforbundet, ble det sagt/vedtatt at arbeiderbevegelsen ikke kunne vokse hvis pressa fortsatte å bare være kapitalens eiendom, og de prioriterte høyt å utvikle medier utenfor kapitalens kontroll.

Så sank interessen for egne medier etter den andre verdenskrigen, altså venstrepartienes og fagbevegelsens interesse. Dette kom av klassesamarbeidet som utvikla seg mellom borgerskapet og toppen i fagbevegelsen, og av den kalde krigen og antikommunismen.

Denne prosessen ble hjulpet fram av endringa i borgerskapets linje for aviser, for den redaksjonelle linja. Linja gikk fra en åpen konservatisme, til en ny, tilsynelatende ikke-partisk og «objektiv profesjonalisme».

(Kommentar: I dag kjenner vi godt til det tilsynelatende «objektive», og «journalismen» settes i høysetet, noe som ofte betyr at det er feil å MENE noe som helst. Jo mer meningsløs, jo bedre. J.G.). Endringa skjedde fordi borgerskapet ville utvide lesergrunnlaget slik at også arbeidsfolk, vanlige folk, ville lese disse mediene. Dermed fikk mediene en breiere appell, en økt oppslutning. Dermed ble de mye mer interessante for annonsørene. Dette skjedde med avisene, magasinene og seinere fjernsynet.

Etter hvert begynte arbeiderbevegelsen og venstresida å ta etter i synet på mediene. De også begynte å se på mediene som en form for reklame. Derfor ble de offer for den troen at mediene ikke var viktige for dem. Forandringa i samfunnet lå i organisering og i militant aktivitet, aksjoner. Og så skulle en vekke medienes oppmerksomhet ved å gjøre et «utspill» slik at man fikk omtale.

(Kommentar: Det er klart at organisering og aksjoner er viktig og nødvendig. Men den politiske kampen, hvor blir det av den? J.G.) «Utspill»-politikken ble viktigere enn å ha egne måter å kommunisere på, måter som kunne skolere medlemmer og ledere i progressive organisasjoner, og å ha makt til å spre sin egen politikk.

Nå, etter 50 år med juling, begynner noen å interessere seg for mediene igjen. Blant annet settes søkelyset på avisenes, medienes dekning av arbeiderklassen og fagforeningenes kamp. I hele USA er det nå færre enn 10 journalister som dekker det som skjer i fagforeningene (og arbeidslivet) i dagsavisene. Og dekninga er redusert til å fortelle om hvordan streikende truer med vold eller hvordan streikende rammer uskyldig tredje part. (Har vi hørt den før her i Norgelandet? J.G.)

Når venstresida ikke diskuterer mediepolitikk, reflekterer det hvordan borgerskapets aviser ikke bare dominerer den alminnelige debatten, men også venstresidas diskusjoner.

Selskapenes medier er ikke den eneste eller den viktigste grunnen til at det ikke er noen sterk arbeider- eller venstrebevegelse. Men disse mediene forsterker hele tida overklassens ideologiske og politiske makt. Borgerskapet skjønner betydninga av å ha makt over mediene.

 

 

 

Artikkelen «Rewriting Class, Race, and Gender: Problems in Feminist Rethinking» ble opprinnelig publisert i Sosiologisk tidsskrift nr 2, 1997.
Oversatt og gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Universitetsforlaget.
Oversatt av Harriet Rudd, Siri Jensen og Torill Nustad.

I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige – definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette enn noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre – og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet «er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind.» (Hartmann 1981) Og videre: «Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken.» (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: «Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger.»

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i «den tjenesteytende klassen». S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner «virkelig» blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere – for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om «relasjoner» relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte – å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse – for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. «Case»-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert imot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse-/rase-/kjønnsprossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen – en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss – det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: «Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?» Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper «herskerrelasjonene». Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en «underklasse» fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder – offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik «underklasse» innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og «det økonomiske»

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør «telles» (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør «defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn» (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. «Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering – inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen» (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene – uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, «utvikling», tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen «den nye globale informasjonsøkonomien». Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket «overlevelse» i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innenfor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming – med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk – utbytting og akkumulering – forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri – alt del av kapitalistisk utvikling – ble inkorporert i klasseorganiseringa som «de andre», som «outsidere» som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet – verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.

 

Et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i et kommunistisk partis program, sier artikkelforfatteren i forkant av AKPs landsmøte, og legger her fram noen punkter og idéer til diskusjon.

Marx og Engels delte arbeidet med analysen av den fysiske verden mellom seg. De samarbeidet om alt, men Marx hadde hovedansvar for økonomien, Engels for naturvitenskapen. Dette er de to feltene innafor vitenskapen som beskriver betingelsene for menneskets tilværelse. Da Marx døde i 1883 var han ikke ferdig med Kapitalen, og Engels måtte legge sitt viktige arbeid med naturvitenskapen til side, for å ta seg av fullføringa av Marx' store verk, som er av sentral betydning for en teoretisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet.

Men Engels brukte år av sitt liv på å studere naturvitenskapene, og nedla mye arbeid i en bok som han aldri rakk å fullføre: Naturdialektikken. De utkastene han lagde til kapitler, notater og oversikter er gitt ut, første gang i 1925 i Sovjet.

Alle naturvitenskapene har utvikla seg enormt siden Engels måtte legge dette viktige arbeidet til side. Ikke bare er vi blitt i stand til å spalte atomer, vi jakter også på de minste partiklene atomene består av, vi har oppdaget to av de grunnleggende kreftene i den fysiske verden i vårt århundre, og vi studerer verdensrommet på et nivå Engels vanskelig kunne forestille seg. Vi jakter på Universets begynnelse og materiens karakter, altså helt grunnleggende fenomener. Relativitetsteorien og kvantemekanikken hører vårt århundre til. Fysikerne jakter nå på en enkel teori som kan forklare hele den fysiske verden.

Biologien har gjort store framskritt. Både Marx og Engels var opptatt av darwinismen. I vårt århundre har den gjennom syntesen med genetikken blitt en bærende del av biologien, den teorien som gir alle biologiens forskjellige greiner sammenheng, enhet og logikk. Utviklinga av genetikken og molekylærbiologien har brakt biologien til et nytt stadium. Foran årtusenskiftet snakkes det nå om at vi er på vei inn i biologiens århundre: prosesser knyttet til de biologiske vitenskapene vil forme og prege samfunnet på en måte vi ikke hittil har sett maken til. Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.

(I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen. Men det ligger utafor rammene av denne artikkelen.)

Det er mye viktig å lære av boka til Engels. Men aller viktigst er det kanskje å se hvilken vekt de to vennene la på naturvitenskapen. Feltet er ikke blitt mindre sentralt. Derfor er det sånn at et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i AKPs program. Her er noen punkter og idéer til den nødvendige diskusjonen.

I. Naturen som livsbetingelse

A.

Naturen setter de fysiske betingelsene for menneskenes tilværelse. Utforskinga av den fysiske verden er utforskinga av betingelsene for vår tilværelse og virksomhet. På grunnlag av vitenskaper som fysikk og kjemi har vi omformet verden. Menneskets virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Mens den første delen av vårt århundre innebar en voldsom utvikling av menneskets utnytting av naturressursene, har vi i siste halvdel av århundret blitt stadig mer oppmerksomme på farene ved og skadevirkningene av en uhemmet rovdrift på naturressursene. Mens utviklingen av kunstgjødsel, kjemiske insekts- og ugrasgifter og rask utvikling av energiformer basert på fossilt brennstoff og atomkraft rett etter midten av århundret syntes å love overflod og lykke, har skadevirkningene etterhvert vist seg katastrofale. De negative virkningene var ikke tilstrekkelig undersøkt på forhånd, og ble neglisjert både i de kapitalistiske statene og i stater som kalte seg sosialistiske. Resultatet er enorme miljøødeleggelser, som det (i beste fall) vil ta mange århundre å overvinne, og forurensninger med giftstoffer og radioaktivitet som vi ennå ikke har noen mulighet til å håndtere.

For eksempel viser det seg at isbjørnene i polarområdene har urovekkende høye konsentrasjoner av det giftige stoffet PCB i leveren. Dette stoffet brytes svært langsomt ned i naturen. Det føres med havstrømmer og vind til Polhavet. Det tas opp av levende organismer og lagres i fettvev, og konsentreres på toppen av næringskjeden. Mange dyr har så høye konsentrasjoner at de ligger langt over grensen for hva vi ville behandle som giftig avfall. Delfinene i Middelhavet inneholder 17 ganger så mye PCB som grenseverdien for giftig avfall. Stoffet etterligner virkningen av hormoner, og fører til kreft, misdannelser, og problemer med reproduksjonen. Hos isbjørn fører det blant annet til utvikling av hermafroditter, bjørner med dobbelt sett kjønnsorganer. Det arbeides med å komme fram til en avtale som skal forby produksjon av PCB og 11 lignende stoffer, men fortsatt produseres det, selv om skadevirkningene begynte å bli kjent allerede på 1930-tallet.

Et skille var diskusjonene om «atomvinteren», som på 1980-tallet satte en stopper for USAs stjernekrigsprogram. Forskere fra mange vitenskapsgreiner viste at resultatet av en atomkrig kunne bli en endring i Jordas klima som ville gjøre kloden ubeboelig for vår type av liv. En økt oppmerksomhet på endringene i klima har gjort det klart at forurensning som skyldes menneskelig virksomhet er i ferd med å endre atmosfærens sammensetning og medføre en drivhuseffekt som øker Jordas gjennomsnittstemperatur og kan medføre enorme katastrofer. Denne utviklinga vil fortsette inn i neste århundre på grunn av de utslippene vi allerede har gjort, og den norske klimapolitikken viser med all tydelighet at for kapitalistiske selskap og regjeringer er det viktigere med kortsiktig profitt enn å bevare betingelsene for liv på Jorda. Den norske staten lever høyt på profittene i oljesektoren og er ikke villig til å skjære ned på de utslippene av CO2 oljevirksomheten medfører.

Fysikken har vist oss sammenhengen i Kosmos. Vi er en del av det samme universet som andre planeter, solsystemer og galakser. Studier av klimaet på andre planeter har gitt oss økte kunnskaper om klimaet på Jorda, studiet av de fysiske prosessene andre steder i Universet har gitt økt kunnskap om de fysiske prosessene på vår egen planet, som gir betingelsene for vårt liv. Men selv om vitenskapen har vist oss hvor sårbart livet er, er kapitalismens profittjag en hindring for at denne kunnskapen kan bli tatt i bruk.

B.

Mennesket er et dyr som styres av de samme betingelsene som andre pattedyr. Biologien har lært mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer, om økologi, om livsmiljøer. To lærdommer er spesielt viktige:

For det første erkjennelsen av at alle levende organismer hele tida samvirker med hverandre, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Selv om det etter all sannsynlighet finnes liv mange steder i Universet, ser det foreløpig ut til at den tynne hinnen av liv som preger vår planet også gjør den unik. Store forstyrrelser i dette samspillet kan få store deler av livsveven til å «rakne». Vi er avhengige av alle de andre organismene vi deler kloden med.

For det annet erkjennelsen av at vi foreløpig veit altfor lite. Vi kjenner ikke mer enn en brøkdel av de andre artene vi lever sammen med, langt mindre forstår vi samspillet mellom dem. Men deler av bildet begynner å komme til syne. Det viser at vi må lære oss å utnytte naturressursene på en ny måte, en måte som ikke ødelegger dem, men som er basert på en forsvarlig høsting av ressurser som kan fornyes. Men en varsom og fornuftig utnyttelse av naturressursene strider mot kapitalismens krav om mest mulig og raskest mulig profitt.

Livet på kloden og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring. Naturen er dialektisk og i evig bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, de mange artene som faktisk fins. Utryddelsen av arter skjer nå i et tempo som har fått biologene til å snakke om den sjette utdøingskatastrofen, en katastrofe som går raskere og har større dimensjoner enn den som skjedde for 65 millioner år siden, da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya, med det resultat at dinosaurene (og en mengde andre grupper av dyr og planter) døde ut, og det tok millioner av år før livet på Jorda tok seg opp igjen.

Det er nødvendig å kartlegge de artene vi lever sammen med og forstå samspillet mellom dem. Og de må vernes. Hvordan kan vi oppnå et effektivt og fornuftig vern av artsmangfoldet på Jorda? Bare ved å bevare artenes naturlige livsmiljø. Det kan bare skje ved å mobilisere verdens folk og la dem få herredømmet over ressursene. Kimer til dette kan vi se i forskjellige prosjekter i Latin-Amerika og Afrika, der ressursene fra utnyttinga av ressursene kanaliseres tilbake til lokalbefolkinga. Det motsatte ser vi i Norge, der forvaltninga av de fåtallige store rovdyra står i skarp konflikt til sauebøndenes ønske om å bruke hver krok av landet til sauebeite.

C.

Samtidig som vi får økt forståelse av hvor viktig det er å bevare klodens forskjellige livsmiljøer, fortsetter en katastrofal ødeleggelse av de samme livsmiljøene uten sidestykke i Jordas historie. Verdens eldste økosystem, de 150 millioner år gamle tropiske regnskogene, raseres nå i et tempo som vil gjøre dem til historie på få tiår. Drivkrafta er jakten på profitt: tømmerdrift, oppdyrking av jorda, kvegdrift, gruvedrift, osv. Mangroveskogen langs de tropiske kystene, som beskytter strendene mot erosjon og utgjør et uunnværlig leveområde for et meget stort antall organismer, raseres til fordel for profitable rekefarmer og turisthoteller. Imperialismens utbytting av Afrika (og andre områder) fører til nedhogging av skoger og ørkenspredning over store områder. Grunnvannet forsvinner og gjør store områder ubeboelige, både for mennesker og andre dyr. Gigantomane vanningsprosjekter har medført senking av vannstanden i elver og sjøer, samtidig som fordampningen fører til forsaltning av store områder, som dermed blir ubrukelige som jordbruksarealer. I de sentralasiatiske områdene av det tidligere Sovjet-Unionen er dette omfattende og katastrofalt. Profittjaget medfører en overbeskatning og rovdrift på store områder som kan gi alvorlige problemer med matforsyningen for kommende generasjoner. Det er nå tegn til at de store gress-slettene i Sør-Amerika (pampas) begynner å bli så utpint at den må tilføres kunstgjødsel for å kunne forsørge de store kveghjordene. Det industrielle landbruket over store deler av kloden (Europa, Canada/USA), der enorme arealer planeres og legges ut til monokultur, dyrking av bare en eneste eller noen veldig få arter, fører til utpining av jorda, rasering av livsmangfoldet og enorm ubalanse i de artene som overlever. Det industrielle skogbruket fører til at de artsrike urskogene blir erstattet av ensformige industriskoger som ikke kan oppebære mer enn en brøkdel av de artene naturskogen inneholder. Det gjelder for eksempel i Norge, hvor skogeiernes profittbegjær gjør det vanskelig å få bevart de siste restene av gammelskog eller urskog, som er basis for et mangfold av dyr, sopp, planter og mikroorganismer. Jakt på olje i utsatte miljøer som kysten av Nord-Norge kan medføre naturkatastrofer som får det gigantiske oljeutslippet fra Exxon Valdez til å blekne. Spredning av fremmede arter fører til at hjemlige arter utkonkurreres og miljøet ødelegges. Ett av svært mange eksempler er tømmerindustriens planting av hurtigvoksende australske eukalyptustrær som utkonkurrerer de naturlig hjemmehørende treslagene over store deler av verden, både fordi de vokser hurtig og fordi de bruker så mye vann at de endrer grunnvannstanden og utarmer miljøet.

På alle områder ser vi at miljøet ødelegges og jordas evne til å forsørge planter, mennesker og andre dyr forringes. Det skjer trass i kunnskap om virkningene, og det skjer fordi profitt er drivkrafta og målet med all virksomhet, og fordi privateiendommen gjør de snevre profitthensynene viktigere enn hensynet til flertallet, menneskenes muligheter til å overleve og forsørge seg på lang sikt.

D.

Samtidig som verdens befolkning øker drastisk, har den teknologiske utviklinga gjort det mulig å høste av ressursene i havet i en målestokk som ressursene ikke tåler. De store fiskebestandene som en gang kunne virke nesten ubegrensede, begynner å vise alvorlige tegn på overbeskatning. Men forskernes advarsler blir ikke tatt til følge i tilstrekkelig grad, og konkurransen om profitten fører til en overbeskatning som rammer fiskeslag etter fiskeslag, bestand etter bestand. Nordsjøen er spesielt viktig, fordi dette grunne og næringsrike havområdet inneholder noen av verdens rikeste fiskeressurser. Mens store deler av verdenshavene er en ørken, er Nordsjøen enestående rik og utgjør et viktig næringsgrunnlag for store befolkningsgrupper.

Men kapitalismens konkurranse og profittjag gjør det kapitalistiske samfunnssystemet ute av stand til å bevare ressursene og høste av dem på en måte som ikke ødelegger dem. Selv i våre dager, med all den kunnskap vi har, driver forskjellige trålerflåter rovdrift på Nordsjøens ressurser og truer med å ødelegge dette viktige områdets evne til å forsørge Europas folk. Hva skal vi leve av hvis fisken blir borte?

E.

Av alle verdens plantearter er det et lite fåtall som er blitt brukt som nyttevekster og foredlet gjennom tusenår med dyrking og avl. Menneskeheten er avhengig av disse få artene. Men for at vi skal kunne holde de dyrkede variantene friske, er vi avhengige av de ville variantene av de samme plantene. Disse ville variantene utgjør et genetisk reservoar, en stor variasjonsbredde i arvestoffet som gjør det mulig å finne genetisk evne til å motstå sjukdommer.

Tørråten kan tjene som eksempel. Den er en soppsykdom som angriper poteten. «The Great Famine», hungersnøden som tok livet av en million mennesker i Irland i 1845–1846, skyldtes tørråte som ødela potetavlingene. I våre dager er tørråte igjen et truende problem. Løsninga er funnet i ville potetvarianter som har motstandsdyktighet mot råtesoppen. Men uten et slikt reservoar av genetisk variasjon ville vi (og poteten) stått forsvarsløse. Det er ingen spøk: Verdens matvareressurser er ikke overstrømmende. Til enhver tid finnes det ikke lagre for mer enn et drøyt halvår.

De kapitalistiske driftsformene er en trussel mot det genetiske mangfoldet. Mens fattigbønder verden over tar vare på variantene og utvikler sorter som er spesielt tilpasset de lokale forholda, satser det moderne industrijordbruket på noen få varianter, fordi det er enklere og mere profitabelt.

F.

Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer. Likevel driver jakten på profitt oss inn i den ene katastrofen verre enn den andre. Alle disse spørsmålene stiller søkelyset på kapitalismen: Det er helt nødvendig å avskaffe kapitalismen og dens vareøkonomi som gjør profitten til alle tings mål. Det er tvingende nødvendig å innføre et kommunistisk samfunn, der menneskets behov kan dekkes på en måte som bevarer naturen, slik at vi kan leve trygt i en natur som også omfatter vår egen art. Begrepet «bærekraftig utvikling» har vunnet innpass internasjonalt. Er det et tilstrekkelige presist uttrykk til at vi kan bruke det?

Det er mange som ser problemene. Mange skjønner mye. Men det er også mange som kvier seg for å trekke konklusjonen at det er nødvendig å styrte kapitalismen. Og sjølsagt driver kapitalismen en intens propaganda for å hindre at noen trekker akkurat den konklusjonen. Mange tror det vesentligste er å forklare og opplyse. Men miljøødeleggelsene blir jo bare større og verre, selv om vi nå veit uendelig mye mer enn før, selv om vi forstår stadig bedre hva som skjer og hvorfor det ikke må skje. Kapitalismen kan ikke overtales til å ta til fornuft og legge profittjaget til side. Hvem kan reise denne kritikken, om ikke kommunistene? Hvem kan peke på revolusjonens nødvendighet for å løse miljøproblemene, om ikke kommunistene? Her ligger deres store forpliktelse. De må bli den mest aktive, den skarpeste og mest klarsynte retninga innafor miljøvernet.

II. Biologien som produktivkraft

A.

I 12.000 år har menneskene dyrket jorda. Enda lenger har vi holdt husdyr. Vi har alltid «forbedret» naturen ved å dyrke/avle fram varianter som bedre dekket våre behov. Biologien, dvs. de levende organismene vi deler verden med, har hele tida vært en viktig produktivkraft.

Den moderne genetikken og mikrobiologien har ført til et kvalitativt sprang når det gjelder å foredle planter og dyr. Med utviklinga av genteknologien har vi fått produktivkrefter som sprenger rammene for de kapitalistiske produksjonsforholda.

B.

Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse. Foreløpig er det mest tydelig i den farmasøytiske industrien, hvor den har ført til utvikling av nye legemidler og lettere tilgang på legemidler som tidligere var vanskelige å produsere, som for eksempel menneskelige hormoner. Med bruk av genteknologi kan vi få husdyr til å produsere menneskelige hormoner, og dekke behovet.

Innafor jordbruket fører genteknologien til nye planteslag som gir rikere avkastning, som tåler vær og vind bedre, som er motstandsdyktige mot mosaikkvirus, soppsykdommer som meldugg, tørråte, rust, meldrøye osv. Og kanskje mot insektangrep. Mye av dette kan bety store framskritt. Men under kapitalismen er målet for utviklinga av nye sorter først og fremst selskapenes profitt, og ikke det å sikre verdens folk tilstrekkelig mat.

Noen eksempler: Det multinasjonale (USA-baserte) firmaet Monsanto har utviklet en maisvariant som er motstandsdyktig mot Monsantos ugressmiddel «Roundup». Hensikten er at bøndene skal kunne sprøyte avlingen med Roundup og kverke ugraset, og Monsanto tjene både på å selge såkorn og ugrasmiddel. Men er sprøytingen harmløs?

Den ungarske forskeren Arpad Pusztai, som var seniorforsker ved et genteknologifirma i Skottland, og en respektert forsker med en solid karriere, spleiset poteter med gener fra snøklokke, som utvikler en insektgift. Giften skulle være forholdsvis ufarlig for pattedyr. Men Pusztais eksperimenter med å fôre rotter med de genmodifiserte potetene førte til at rottene fikk redusert lever, milt, bukspyttkjertel, skjoldbruskkjertel og hjerne, forandringer i tarmveggen og svekket immunforsvar. Da Pusztai gikk ut offentlig med de foreløpige resultatene, ble han tvunget til å slutte i jobben og forskningen ble stoppet. Det som trengs er mye mer forskning, for å finne ut hva som gjorde at rottene fikk skader. Men selskapet tenkte på profitten, og prøvde å dysse ned hele spørsmålet. Kommer det som en overraskelse at det fikk en stor del av sin finansiering fra Monsanto?

C.

Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator. Dette er så ressurskrevende at selskapene er villige til å strekke seg langt for å unngå bråk og få produktene fortest mulig på markedet. Men så lenge det er profittmotivet som styrer denne utviklinga, kan vi ikke være sikre på at produktene er tilstrekkelig testet før de når middagstallerknene våre. Produktivkreftene er blitt så store at de ikke rommes innafor «markedsøkonomien».

Men verst blir det når det å sikre profitten, blir målet for hvilke genetiske endringer som skal gjennomføres. Som «terminatorteknologien», en teknikk som tar sikte på å sikre frøselskapenes profitter ved at plantene bonden dyrker setter sterile frø, så det blir umulig å ta vare på frø til neste års avling. Dermed blir bonden slave av de imperialistiske frøfirmaene, og grunnlaget rives vekk under 12.000 års jordbruk og den genetiske variasjonen vi er absolutt avhengige av. Dessuten vil det føre til utarming av de fattige bøndene i den 3. verden og drastiske endringer i kultur- og bosettingsmønstrene.

De kapitalistiske eiendomsforholda, profittmotivet, gjør at ressursene kanaliseres til å sikre profitten, mens menneskenes sikkerhet blir underordnet.

D.

Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning. Fordi genteknologien er svært usikker og krever lange faser med eksperimentering for hver eneste gang, vil kloning være en sikker metode når man først har fått til en genspleising som virker tilfredsstillende. Verdens mest berømte sau, det skotske Roslin-instituttets «Dolly», var nettopp et ledd i en slik utvikling, og første gang det lyktes å klone med celler fra voksne pattedyr.

Siden har andre institutter og forskere gjentatt suksessen. Mest spektakulært var resultatene til et team på Hawaii, som klonet mer enn femti mus i tre generasjoner. Men de vakte sterke reaksjoner hos Roslin-instituttet, som hadde tatt patent på metoden!

Kapitalismen sikrer den individuelle profitten ved eiendomsrett til oppfinnelser. Dette perverse systemet er en hindring for utvikling av menneskenes ressurser. Det når groteske høyder når genteknologifirmaene nå ikke bare tar patent på sine egne genmanipulerte varianter, men også på gener, varianter og arter som forekommer i naturen. Som når et vestlig firma plutselig presterer å ta patent på den berømte Basmati-risen, en risvariant som er spesielt utvikla i India og som brødfør millioner og atter millioner indere.

E.

Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene. Det er enorme krefter, de krever enorme ressurser i utvikling og utforskning. De er med andre ord samfunnsmessige, men holdes lenket av den private eiendomsretten og profittmotivet. De får også enorme samfunnsmessige konsekvenser. Terminatorteknologien kan rasere bosettings- og kulturmønstre som har utviklet seg gjennom 12.000 år, og som omfatter milliarder av mennesker. For profittens skyld. Produktivkreftene vokser seg ut av kapitalismens snevre tvangstrøye. Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.

 

Per Velde:

Løp! – den gamle verden er etter deg

Færder Forlag, 1998

---

Per Veldes roman Løp! – den gamle verden er etter deg skiller seg en del fra andre forsøk på å skildre hva som skjedde i Europa i for de berømte 31 årene siden, 1968.

Boka til Per Velde, lektor på Nøtterøy, er gjennomført skjønnlitterær. Handlingen er framstilt gjennom begrensede tidbolker fra sommeren 1964 og fram til studentopprøret i Paris i mai 1968, med god litterær presisjon og lettlesthet. Gjennom hovedpersonen Stein Hamre, får leseren kjennskap, ikke bare til selve det så omtalte opprøret, men framfor utviklingen fram mot det. Stein Hamre er fra en mindre by på Østlandet, og historien starter med sommerferien før han begynner sine studier ved Universitetet i Oslo (UiO). Fra han begynner der, tar bokas setting utgangspunkt i de hurtige endringene ved UiO og andre universitetsmiljøer, med et kraftig økende antall studenter, forandringer i klassesammensetningen ved universitetene og økende politisering, med sterk vekt på Vietnamkrigen og Nato-spørsmålet.

Mye av handlingen er lagt til utlandet, særlig Berlin (øst og vest) og Paris. Flere ganger havner han midt i store demonstrasjoner og aksjoner, hvorav toppunktet blir nådd i det han havner midt oppi det franske mai-opprøret. Personlig framstår Stein Hamre som det man gjerne i ettertidens lys kan karakterisere som en idealtypisk student for sin tid. I forhold til valg av studier, sitt sosiale liv og sine interesser, framgår det at Velde ikke har forsøkt å skrive om en eksepsjonalitet, en Arild Asnes eller lignende. Og nettopp i denne ordinariteten, framstår historien som noe mer enn bare en skjønnlitterær beskrivelse.

Man kan – uten å ta munnen for full – hevde at historien om Stein Hamre er historien om det vi forbinder med 1968-opprøret. Han er i kontakt med de fleste viktige hendelsene og aspektene ved perioden. I det han kommer til UiO er han en slags humanistisk orientert liberaler, uten noen egentlig grunngiving for sitt ståsted. Hvordan han gjennom et par års opphold ved Blindern etter hvert blir mer og mer kritisk til offentlighetens politikk, særlig knyttet opp mot utenrikspolitiske spørsmål, og til slutt blir medlem av Sosialistisk Studentlag, er et godt bilde på den allmenne radikaliseringen, eller heller si politiseringen, som foregikk blant studentene på denne tiden. Gjennom ymse bipersoner stifter leseren også bekjentskap med hele den studentpolitiske flora, fra SUF Studentlag til Norges Konservative Studenterforening, og med den kraftige mobiliteten mellom disse grupperingene, skiftende allianser, ståsteder etc. Hamres politiseringsprosess illustrerer også på en god måte sammenhengen mellom makropolitikken (Vietnam, NATO, Algerie) og mikropolitikken i form av lokalorganisering av studenter.

Harlem eksploderer

Hamres politiseringsprosess er imidlertid ikke norsk. Allerede sommeren 1964, hvor han og bestekameraten Erik jobber på Amerikabåten, får han innblikk i en annen virkelighet enn den trygge, norske sosialdemokratiske Gerhardsen-epoken i New York, hvor han treffer på den spente situasjonen i skjæringspunktet mellom hvite og svarte, mellom rike og fattige. Første kapittel avsluttes med meldingen om at voldsomme raseopptøyer har eksplodert i Harlem. Dette er Hamres første møte med en verden som krever radikalitet. Dette forsterkes ut over i boka, da særlig i Tyskland. Her kommer han i snakk med systemkritiske personer i både øst og vest.

Det som slår en, er hvor sammenfallende systemkritikken er. Verken for opprørerne i vest eller de mer stilltiende systemkritikerne i øst, er det andre Tyskland noe å trakte etter. For tyskere i begge statene handler det om å komme seg vekk fra de råtnende systemene og over i et hittil uopplevet system. Når demonstranter skytes og drepes i Vest-Berlin, i et av Norges allierte land, så styrker det spørsmålstegnet om hvor rettferdig også det norske systemet er. Den virkeligheten han opplever nærmest, tvinger ham inn i en sosialistisk tankegang, en tankegang han tar med seg tilbake til Norge. Gjennom spredte glimt får også leseren inntrykk av at denne prosessen ikke bare angår ham, men en stor del av de norske studentene. For Stein Hamres del, er det faktum at han melder seg inn i Sos. Stud. dagen før han drar til Paris, et bilde på opprørets og radikaliseringens internasjonale karakter.

Et nøkkelbegrep for den nye radikaliserte generasjonen, er «det uopplevde». For Stein Hamre og den norske og internasjonale ungdomsopprørsbevegelsen, i skjæringspunktet mellom øst og vest, ble et tredje alternativ nødvendig. Dette klarte imidlertid ikke det bestående, verken det vestlige borgerlige samfunn eller de degenererte vestlige kommunistpartiene, å skaffe til veie. Dermed ble etterkrigsgenerasjonen tvunget til å skape sine egne idealer, hvorav en god del i ettertidens øyne blir sett på som 1968s ideologi, en ideologi som fremstår som noe nytt i den politiske ideverdenen.

Per Velde har et annet sted i dette nummeret av Røde Fane skrevet en artikkel om Paris 1968. Ca. 70 sider i boka er forbeholdt skildringer herfra. Fortellingsmessig sett blir Stein Hamre en person som kastes uforvarende ut i et opprør. Det er god grunn til å tro at dette i stor grad var tilfellet for demonstrantene i Paris. Innenfor marxistisk teoretisk tradisjon, skulle ikke en så opphisset stemning oppstå i 1968. Den internasjonale økonomiske krisa lå fem år framover i tid. Grunnlaget bak opprøret var i all hovedsak kulturelt. Ved at ungdom fra lavere samfunnslag gikk inn i det strengt hierarkiske franske utdanningssystemet, oppsto det uunngåelig en kulturkollisjon. I motsetning til i Norge, hvor akademia i stor nok grad klarte å reformere systemet i henhold til de nye forholdene, svarte de franske gaullistene med å grave skyttergraver. Tilsvarende i Berlin ved Freie Univerität (FU).

Freie Universität

FU ble startet av flyktninger fra øst. Da FU-studentene uttalte seg kritisk til den vesttyske staten, som i sin tid hadde "reddet" deler av østtysk akademia, brøt det med hele grunnlaget for universitetet. Situasjonen i både Paris og Berlin framsto derfor som «uopplevde» situasjoner, eller som uttrykk for en pågående samfunnsmessig endring og samfunnsmessig radikalisering, basert på en ny generasjon og en ny type idealer. Av denne grunn kunne opprørene lett framstå som planløse, som en uregelmessighet for både det tradisjonelle høyre og venstre.

Orienteringen mot utlandet er sterk i boka. Dette harmonerer godt med den virkeligheten som var i perioden. I begynnelsen av hvert kapittel, er det en kort oversikt over hva som skjedde i verden i det aktuelle tidsrommet. Mens Paris i praksis er okkupert av studenter, arbeidere og bønder, står det 5 linjer om et demonstrasjonstog mot behovsprøving i Statens Lånekasse. Mens utlandet for Hamre blir slagmarken, både i henhold til aksjoner og i henhold til forutsetningene for disse, blir Norge en forholdsvis rolig plett, hvor de politiske motsetningenes praksis begrenser seg til spørsmål som om hvorvidt Hallvard Lange skal bli professor ved UiO.

Selv om de utenrikspolitiske ståstedene er sammenfallende, i forhold til Vietnam, NATO og generell verdensorden, blir studentenes innenrikspolitiske aktivitet i Norge bare en slapp skygge av det som foregår andre steder. Dette har nok sammenheng med at det etablerte samfunn klarte å skape reformer, klarte å svare på radikaliseringen godt nok til at opprøret aldri spredte seg fra de bevisste revolusjonære til de store studentmassene. Og i denne sammenhengen blir Stein Hamre noe mer enn en ordinært student, han blir en som har klart å bryte gjennom den offentlige konsensusen, men igjen viser dette den internasjonale orienteringen til de politiske 68-ernes ideologi.

Mange hevder at det norske 1968 skapte mye. Og de har delvis rett. Den norske etterkrigsgenerasjonen skapte større åpenhet, rev det norske samfunnet løs fra verdikonservative tradisjoner. Men om man sammenligner med Frankrike og Tyskland, var «sekstiåtterne» egentlig aldri til stede i Norge. Opprørene var ikke satt i gang av en generasjon. Opprørene gikk over flere generasjoner og samfunnslag. Det som imidlertid kjennetegner dem, var at lederne var representanter for etterkrigsgenerasjonen, og var i den posisjonen de var i hovedsak av kulturelle forhold. Det er disse som, om man skal bruke uttrykket, kan beskrives som «de virkelige sekstiåtterne». Det opprøret Per Velde beskriver gjennom Stein Hamre, var ikke et kulturelt eller verdimessig opprør. Det var et praktisk opprør, et opprør med henblikk på en annen verden – med Franz Kafkas berømte uttalelse «Vekk herfra – det er mitt mål» som en ledetråd. Hvorvidt det virkelig var et reelt forsøk på en sosialistisk revolusjon i 1968-opprøret internasjonalt, er et spørsmål for seg. Det står likevel helt klart at det internasjonale opprøret, som Stein Hamre ble en del av, kvalitativt sett var et annet opprør enn det de norske –sekstiåtterne» sto for. I beste fall var strømningene blant de norske studentene et forsøk på å kopiere de internasjonale hendelsene under andre forhold. Men det kan også hevdes at det var noe annet.

De «sekstiåtterne» man «feiret» i fjor, representerte i hovedsak bare en side av saken, den kulturelle. «Sekstiåtterne» Velde beskriver, med Stein Hamre som representant, er imidlertid de allmennpolitiske opprørerne, de som definerte et visst mål for sitt opprør, som ønsket og jobbet for en kvalitativ forandring. Dette skillet går klart fram av bokas fortelling, av dens veksling mellom inn- og utland. Og nettopp dette gjør boka til noe annet enn de mange memoarbøkene som er skrevet om ungdomsopprøret.

av Chris Hartmann

Regjeringas forslag om innføring av kontantstøtte bygger på tre hovedargumenter:

• familiene skal få mer tid sammen
• større valgfrihet når det gjelder barneomsorg
• det skal gis mer likhet i overføringene til barnefamiliene.

Kontantstøtte er feil svar på alle disse ønskene.

1. «Familiene skal få mer tid sammen»

Mange småbarnsfamilier løser i dag dilemmaet «tid og penger» ved at mødrene jobber deltid og fedrene overtid.

I kontantstøtteordninga ligger det ingen garantier for ei jevnere arbeidsdeling mellom foreldrene, og heller ingen garanti for at noen av foreldrene bruker mer tid sammen med ungene.

RV meiner at kortere arbeidstid for alle – 6 timers normalarbeidsdag – vil gi større mulighet til ei jevnere arbeidsdeling mellom kvinner og menn – både i lønnsarbeid og i familien. Dette vil også komme ungene til gode.

2. «Familiene skal gis reell valgfrihet»

Et reelt valg mellom å bruke barnehage og å organisere omsorgen for ungene på annen måte krever at det finnes nok barnehageplasser til en rimelig pris.

Kontantstøtteordninga vil føre til redusert barnehageutbygging – regjeringa sier at bare i 1998 ble utbyggingsplanene redusert med 3.000 plasser. I tillegg ser vi allerede at ordninga betyr at færre søker til eksisterende barnehager slik at også deler av det tilbudet som finnes i dag blir borte. Dette betyr at en lang rekke foreldre vil miste muligheten til å velge barnehage for de minste ungene.

I tillegg kommer økonomien – forholdet mellom kontantstøtte, barnehagekostnader og kvinners lønnsnivå. Det at det for mange kvinner «lønner seg» å bli heime for 3.000 kroner i måneden, sier noe om hvor kort vi har kommet i kvinnelønnskampen. Så lenge dette kan «lønne seg» for mange kvinner, men for svært få menn, er det også en illusjon å tro at det eksisterer «reell valgfrihet» i spørsmålet om hvordan barneomsorgen skal organiseres.

Familien vil altså «tjene» på å holde de minste barna hjemme, og når først mor er hjemme blir det for dyrt å la eldre søsken fortsette i barnehagen. Vi snakker da ikke lenger om valg men om økonomisk nødvendighet.

Økt lønn for kvinner er det som vil gi reelt større valgfrihet.

3. «Mer likhet i overføringene til barnefamiliene»

Under oppbygginga av velferdsstaten har prinsippet vært at offentlige tilbud skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi og geografi. Med innføringa av kontantstøtte innføres et nytt prinsipp: en skal belønnes for ikke å benytte et tilbud det er knapphet på, nemlig barnehageplass.

Mangel på barnehageplasser hindrer sjelden fedre i å være yrkesaktive. For mødrene er trygt barnetilsyn et vilkår for å kunne kombinere jobb og barn.

Mangel på godt utbygde offentlige barnehager har drevet fram ulike hel- og halvprivate alternativer. Når kontantstøtta er innført, vil dette føre til at det blir valgt barnetilsynsordninger som ikke er offentlig støtta og dermed ikke hindrer familier i å motta kontantstøtte.

RV er imot å innføre prinsippet om å belønne den som lar være å bruke et offentlig tilbud. (Forestill dere dette overført til andre omsorgsoppgaver. Offentlig støtte for sjøl å ta vare på sjuke gamle foreldre.) Kvinner trenger en sterk offentlig sektor.

RV meiner at det trengs økt satsing på barnehageutbygging og at målet er gratis barnehage for alle barn. På kort sikt vil det være viktig å øke statstilskuddet til småbarnsplassene slik at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet til de minste ungene.

Hva er best for ungene?

Skal vil ta nordisk barnehageforskning på alvor, ser vi at barnehager er et gode for barnas utvikling. Dette gjelder ikke bare barn i «utsatte familier». RVs syn er at omsorg for barn – inkludert gode pedagogiske tilbud – er et samfunnsmessig ansvar.

Vi understreker også den betydning gode barnehager har som forebyggende barnevern. Overgrep mot barn skjer i de «beste» familier.

Regjeringa har tenkt å bruke barnehager som barnevernstiltak. På den ene sida blir det tatt for gitt at «mor er best», uten å problematisere hva som er det beste tilbudet til ungene. På den andre sida er det full vilje til å gå inn med kraftige tiltak fra barnevernet – eventuelt med tilbud eller påbud om å bruke barnehageplass – der barnevernet meiner at familien ikke holder mål.

RVs syn er at det er bedre å legge til rette for at flest mulig unger skal få mulighet til å gå i barnehage uavhengig av om familien defineres som «ressurssterk» eller «ressurssvak». Det vil også være det beste utgangspunktet for et godt miljø blant ungene i barnehagen.

Regjeringas argumentasjon kan lett føre til at barnehagen blir et tilbud for barn med funksjonshemninger og barn fra «problemfamilier», mens de andre ungene skal ha det «best hos mor».

Kontantstøtte og likestillingspolitikk

Innføringa av kontantstøtte viser tydelig hva slags syn regjeringspartiene har på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Gjennom mer enn tjue år har kvinner i Norge vist at de ønsker å være yrkesaktive også mens de har småbarn (i følge statistikken over 73 prosent). At kvinnelønna fortsatt er så lav at kvinner kan kjøpes ut av yrkeslivet for 3.000 kroner i måneden burde være en utfordring for regjeringas likelønnsansvarlige.

Kontantstøtte og reduksjon av offentlige arbeidsplasser

Ved nedlegging av offentlige barnehager vil den eneste muligheten for arbeid for de som jobber der i dag, være å ta arbeid innafor de ulike private ordningene som dukker opp. De vil da stå uten tariffavtaler og kommunale pensjonsordninger og igjen reduseres kvinner til reservearbeidskraft.

Kontantstøtte og andre økonomiske ytelser

At det ikke skal være samordning mellom kontantstøtte og andre trygdeytelser/låne- og stipendordninger, er positivt. Men hvordan skal vi tolke det som sies om at kontantstøtten «kan bidra til å redusere behovet for lån, henholdsvis sosialhjelp, men kan ikke betraktes som inntekt i ordinær forstand…»? Skal også kontantstøtten bidra til å øke forskjellene mellom «de som har» og «de som ikke har»?

Det beste svaret på barnefamilienes problem med å få tida og pengene til å strekke til, vil være å innføre 6 timers normalarbeidsdag for alle, heve kvinnelønna, bygge ut nok barnehager og la barnehagene være gratis for alle.

RV veit at pengene fins, regjeringa har vist vilje til å bruke dem til beste for småbarnsfamiliene – hvorfor ikke starte med 6-timersdagen?

av Nicholas Busch

Er vi på veg mot en ny form for totalitært styre? Nicholas Busch, sveitsisk journalist og samfunnsdebattant har lest den tysk-amerikanske filosofen Hanna Arendts analyse av totalitarismens opprinnelse. Den ble utformet på 50-tallet. Nicholas Busch tilpasser Arendts analyse til 90-tallets samfunnsutvikling, og trekker urovekkende konklusjoner.

Hanna Arendts ideer er nesten skremmende aktuelle. Det gjelder særlig hennes analyse av totalitarismen og dens opprinnelse, og hennes tanker om de statsløse som det klareste eksempel på «overflødige» mennesker. Hennes forsøk på å definere hva hun kaller «ondskapens banalitet» gjennom en analyse av det anonyme byråkratiet slik det personifiseres i nazibøddelen Adolf Eichmann. Hennes arbeid gir oss forklaringer på skremmende samfunnsforhold som man skulle tro hadde forsvunnet i etterkrigstidens europeiske demokratier, men som vi i dag ser gjenoppstå.

Nyliberal stat

Samholdsstyret bygde på en fordelende velferdsstat og er nå i ferd med å erstattes av et konfliktstyre bygd på en kaldt beregnende nyliberal stat. Staten arbeider, også rent formelt for å utestenge hele befolkningsgrupper, bygd på (angivelige) utilitaristiske (nyttige) kriterier som produktivitet, lønnsomhet og effektivitet. I dag kan denne utestenginga administreres svært effektivt takket være informasjonsteknologien. Ved hjelp av de nye automatiske kontrollsystemene blir det på et avgjørende vis mye enklere å spore opp og registrere «kriminelle elementer» og andre slags mennesker som man ser som en byrde for samfunnet.

Tendensene ble først synlige i asylpolitikken. Man kan til og med hevde at de asylsøkende er forsøkskaniner når man tester utestegningsmekanismer som etter hvert utvides til andre grupper som forutbestemt og kollektivt mistenkes for å være «kriminelle» eller som på annet vis er «byrder», dvs. «overflødige» mennesker: narkomane, arbeidsløse, sosialklienter, gamle, funksjonshemmede, syke etc.

Særlig avslørende er det å undersøke hvordan nye begrep blir innført innenfor flyktning og asylpolitikken: fram til slutten av 70-tallet hadde begrepet «asylsøker» aldri vært brukt i Europa. Inntil det motsatte var bevist ble enhver asylsøker ansett som «flyktning» av myndighetene som skulle behandle søknaden i mottakerlandet. Begrepet «asylbewerber» (asylsøker) ble på begynnelsen av 80-tallet innført i Tyskland. Den uttalte målsetting var å skille mellom «ekte flyktninger» som hadde fått flyktningestatus, og «asylsøkere» som ble mistenkt for bedrageri. I følge tyske myndigheter oppfylte ikke flertallet vilkårene for flyktningestatus. Det nye begrepet «asylsøker» kom til kollektivt å mistenkeliggjøre alle flyktninger som søkte asyl i Tyskland. Det førte raskt til at politikere og massemedia innførte nye diskriminerende begrep: «falske flyktninger» og «asylbedragere» (asylbetruger). I følge offisielt språkbruk handlet det om å innføre et kontroll- og registreringssystem for alle asylsøkere for å hindre «misbruk» – dette i de «riktige» flyktningenes og fremfor alt skattebetalernes interesser. Etter hvert har denne diskriminerende språkbruken spredt seg ut over hele Europa, og den utvikles hver dag. Slik at for eksempel politikere og tjenestemenn med ansvar for flyktningespørsmål innen EU, i de siste årene har begynt å snakke om «burden sharing» (delte byrder) når de diskuterer det vanskelige spørsmålet om en «rettferdig» fordeling av flyktninger mellom de forskjellige medlemslandene.

Levende lik

Når man begynner å beskrive mennesker som ikke har begått den minste forbrytelse som «byrder» er faren umiddelbar. Steget taes raskt fra «burden sharing» til «burden elimination». Det handler nødvendigvis ikke om aktiv fysisk eliminasjon. For tiden er det mer et spørsmål om å bli kvitt flyktningene – og de verdensomspennende problemene som flyktningene er et levende og for alle et synlig bevis på – gjennom å usynliggjøre dem. De europeiske regjeringene pleier i skjønn forening å sette i gang tiltak for å bli kvitt «byrden»: de gjør det umulig ikke bare for «ikke ønskede» innvandrere, men særlig for dem som «mistenkes» for å være ekte flyktninger å reise inn i Europa.

Denne politikken har dobbelt virkning: på den ene siden hindres effektivt en del av flyktningene som vil komme til Europa. De stoppes på halvveien i et «tredje land» utenfor EU. På den andre siden fortsetter et stort antall flyktninger å komme til Europa til tross for at EUs yttergrenser stenges. Men fordi deres muligheter til å få oppholdstillatelse er minimale, foretrekker de stadig oftere å gå under jorden. På byråkratisk og juridisk plan er disse innvandrerne eliminert. De er usynlige, utestengt fra samfunnet, bokstavelig talt «lovløse». Deres situasjon kan best sammenliknes med de statsløse på 30- og 40-tallet, som Hanna Arendt beskrev som «levende lik».

Jo mer restriktiv asylpolitikken blir, desto mer øker antallet underjordiske innvandrere. For å overleve må de organisere seg i en type parallelt underjordisk samfunn som søker å unnslippe enhver myndighets kontroll, etter som de i følge statsmaktene ikke eksisterer. Det er åpenbart at slike parallelle samfunn som skapes av «lovløse mot sin vilje», ofte kan skape grobunn for kriminalitet. Statene pleier å svare på dette ved å vedta lover mot «den økende kriminaliteten», og innfører allmene overvåkningsmetoder ut fra preventive hensyn, og styrker politimakten. Oppbyggingen av Europol og gjennomføringen av Schengenavtalen er tydelige illustrasjoner på denne reaksjonen blant EU-landene. Tiltakene blir påstått å være nødvendige for å bekjempe det politikerne har fått som vane noe diffust å betegne som «den organiserte internasjonale kriminaliteten». Til tross for at ingenting tyder på at disse tiltakene muliggjør en effektiv kamp mot en kriminalitet som direkte kommer av utestegningspolitikken, så truer disse tiltakene alle samfunnsmedlemmers rettssikkerhet, og følgelig også den demokratiske rettsstaten.

Prinsippet at ethvert samfunnsmedlem er uskyldig inntil noe annet er bevist, er erstattet av statens allmene mistanke mot alle samfunnsmedlemmer. På grunn av informasjonsteknologiens raske utvikling, fins det ikke lenger hindringer for en systematisk masseregistrering ut fra preventive formål. Hver gang et individ gjør krav på sine rettigheter, eller krever en ytelse fra statens side – for eksempel asylrett, sosiale ytelser eller sykepleie – kan man ved samkjøring av dataregistre kontrollere alle personlige opplysninger, og om søkeren er «godtatt». Om dette ikke er tilfellet blir søkeren stemplet som «ikke godtatt».

Ved hjelp av de elektroniske dataregistrene har staten fått et redskap som gjør denne kontrollen mulig, dvs. jakten på de «ikke godtatte», eller med andre ord «unødvendige». Vi ser her et nytt fenomen som kan bidra til den totalitære utviklingen.

EURODAC

For eksempel kan man vise til EURODAC-registeret, som er under oppbygging. Dette registeret gjør det mulig elektronisk å gi beskjed om fingeravtrykket til en flyktning som har søkt asyl i noen av de femten EU-statene. Hver asylsøkers fingeravtrykk kan deretter automatisk sammenlignes med alle fingeravtrykk som ligger forhåndslagret i systemet, slik at «asylbedragerne» kan avsløres – for eksempel flyktninger som har søkt asyl i to medlemsland samtidig eller har fått avslag på søknaden, eller har oppgitt falsk identitet. Slike kontroller kommer til å kunne bli utført hvor som helst innen EU av enhver myndighet som har adgang til systemet. Slik kan statusen som «utestengt» formelt etableres på grunnlag av individuelle fysiske kjennetegn, (fingeravtrykkene), like uatskillelige fra kroppen som de sifferne som ble tatovert på fangens armer i de tyske konsentrasjonsleirene.

Informasjonsteknologien gjør det mulig i forebyggende hensikt å kontrollere hele befolkningen for systematisk å kunne oppspore og registrere de «unødvendige». Man kan reflektere over Hanna Arendts definisjon av det «radikalt onde» som et system der alle mennesker er overflødige. Et maktapparat som har tatt seg rett til å bestemme hvilke som får eksistere, og ikke eksistere i verden.

Hanna Arendt understreker også forbindelsen mellom nasjonal selvstendighet og menneskerettigheter. I det øyeblikket et menneske ikke lenger nyter en uavhengig nasjonalstats beskyttelse, fins det ingenting som kan garantere dets menneskerett. Følgelig er statsløse flyktninger dømt til rettsløshet. Denne sammenhengen mellom nasjonalstat og menneskerettigheter bekreftes i dag ved de såkalte «eksterritoriale» transittsoner som ulike regjeringer har innført på internasjonale flyplasser i de siste årene. Personer som holdes igjen i slike soner ansees å befinne seg utenfor nasjonalt territorium, og dermed brukes ikke nasjonale konstitusjonelle rettigheter over for disse. De står bokstavelig talt «utenfor loven».

Bevegelighet i alle dimensjoner

Fleksibilitet og bevegelighet er de nye egenskapene som etterspørres i samfunnet. Vi blir stadig minnet på at kun de individer, som er forbered til på egen hånd å tilpasse seg markedsøkonomiens siste krav har en framtid. Faste ansettelser erstattes mer og mer av tidsbegrensede kontrakter, som utløper når et prosjekt er avsluttet. Da er det opp til hver og en å finne seg ny sysselsetning, ofte innenfor et annet område og kanskje i et annet land. For å beholde plassen vår i samfunnet og ikke bli «overflødige», må vi derfor tilfredsstille kravet om bevegelighet i alle dimensjoner: yrke, utdannelse, tid og sted.

Man kan hevde at velferdsstaten oppmuntret samfunnsmedlemmene til å bli rotfaste i sine omgivelser, og med visse garantier om forutsigbarhet og stabilitet i livet. Fleksibilitet innebærer det motsatte: man skal ikke slå rot og kjenne seg trygg. Vi skal være fleksible i et samfunn hvor spillereglene har blitt uforutsigbare.

Kravet om mobilitet går hånd i hånd med de nyliberale regjeringenes avregulering av økonomien. I denne sammenheng mister nasjonalstaten gradvis sin evne til å gripe inn til fordel for innbyggerne. Beslutningsmakten overføres til tjenestemenn i overstatlige institusjoner, som ikke arbeider i overensstemmelse med de regler som konstituerer den demokratiske nasjonalstaten. EUs utvikling illustrerer forløpet: dannelsen av unionen medfører en kontinuerlig overføring av nasjonalstatens rettigheter til en overnasjonal struktur. Og innenfor EU er man ikke lenger garantert den maktfordeling som allerede Montesquieu betegnet som nødvendig for et fungerende demokrati.

Det finnes nemlig meget sterke tendenser til å flytte makten over til de utøvende organer på bekostning av de lovgivende og dømmende instanser. Dette styrkes av den hyppigere bruk av løst formulerte og fleksible bestemmelser innenfor den felles lovgivningen. Desto mer diffus lovgivning, desto mer bevegelsesfrihet for den utøvende makten i fortolkningen og tillempingen av loven. Utenfor parlamentarisk kontroll og effektiv rettstifting. Det synes altså som om maktforskyvningen fra nasjonalstater til overnasjonale strukturer – for eksempel EU eller Schengen – driver fram maktforskyvningen over til de utøvende organer.

Eichmann i Jerusalem

Hanna Arendt har videre beskrevet noen kjennetegn for den totalitære mentaliteten: en usedvanlig tilpasningsevne og mangel på kontinuitet, en selvoppofrelse som ikke er godhet, men bunner i følelsen av egen betydningsløst og mangel på kontakt med hverdagen.

Og nettopp dit fører den fleksibiliteten som etterspørres i dag. Den gjør det vanskelig å skape solidaritetsbånd i samfunnet (ansvar for naboer og arbeidskamerater, eller føle ansvar for lokalsamfunnet). Fleksibiliteten holder menneskene i et permanent stadium av rotløshet og fremmer en mentalitet som kjennetegner «spissborgerforbryterne» som Hanna Arendt beskriver i Eichmann i Jerusalem. Disse spissborgerne er verken perverse eller sadistiske, men fryktelig skremmende normale. Deres forbrytelse består i at de «ikke er annet enn familiefedre» som viser «en uvanlig evne til å gjøre alt som kan være til fordel for deres karriere». Følelsen av å være utbyttbar, den evige frykten for å bli overflødig og betraktet som en «byrde» bestemmer stadig mer den utdannede middelklassens holdninger. Kravet på fleksibilitet forsterker tendensen til å trekke seg unna politikken.

De få og de mange

Når massesamfunnet vokser fram i dag, spiller informasjonsteknologien en rolle for tenkemåten som man knapt kunne forutse på Hanna Arendts tid. Foucault har beskrevet våre samfunn som «panotiske» system der et lite antall personer overvåker «de mange». Den norske rettssosiologen Thomas Mathisen avdekker i sin artikkel, «The viewer society. Michel Foucaults Panopticon Revisited» (i tidsskriftet Theoretical Criminology, London 1997) parallelle tendenser til den panotiske utviklingen som han kaller synoptiske. Mathisen understreker at i moderne samfunn er det ikke bare et fåtall som overvåker «de mange», men takket være moderne massemedier, spesielt fjernsynet, er «de mange» bestandig henvist til å se og beundre de få. På denne måten er vi fanget i et samtidig panotisk og synoptisk system som Thomas Mathisen sammenligner med et fengselskapell der presten ser og overvåker alle fangene fra sin prekestol, mens fangene bare ser presten og er forhindret i å se medfangene, fordi alle sitter i avskjermede båser, hvorfra man kun kan se prekestolen.

Mathisen snakker om et «tilskuersamfunn» i dobbelt betydning. De få ser de mange, og de mange ser de få, eller snarere det bildet av de få som disse vil ha oss til å se. Men fjernsynet forhindrer den horisontale kommunikasjonen mellom de mange, en nødvendig forutsetning for solidariteten. Det blir stadig mindre rom til den offentlige arenaen som tillater de mange å bryte sin isolering og handle. Mathisen er skeptisk til utviklingen av Internett, som av en hel del blir sett på som et redskap for å demokratisere informasjon og kommunikasjon. Fordi en overveldende del av verdens befolkning mangler adgang til systemet, blir dette en informasjonskanal mellom de få.

Man kan spørre seg om vi i dag ser fremveksten av en ny totalitarisme som oppnår sitt mål om å dominere fullstendig uten nødvendigvis å gripe til åpen terror, for fysisk å eliminere «overflødige» personer. Det handler om en totalitarisme som man kan betegne som postindustriell, fordi det i sterkere grad dreier seg om «makten over sjelene», enn om fysisk terror og likproduksjon i industriell skala.

Jeg har allerede nevnt den symbolske elimineringen, dvs. at eksistensen av flyktninger fornektes i den allmene bevissthet. Det innebærer ikke at en fysisk eliminering av «overflødige» masser ikke skal kunne skje i et postindustrielt totalitært system, men det skal i såfall skje på et mindre iøynefallende vis. Den bevisste ikke-intervensjonen som har blitt mulig på grunn av den allmenne likegyldigheten kan drepe like mange som aktiv handling. Eller slik som folkemordet i Rwanda: man lar de «overflødige» selv stå for besværet med å gjøre slutt på seg selv.

Aktiv fysisk eliminering forekommer også, men den oppfattes ikke lenger som en påtrengende og blodig realitet av de «utvalgte» folk i viss navn den gjennomføres, og følgelig forblir de likegyldige. Slik ble Golf-krigen i 1991, i motsetning til Vietnam-krigen oppfattet av den allmenne opinionen å være en «ren» krig, utkjempet ved datatastaturene, og med «intelligente» våpen som evnet å nøytralisere fienden uten blodsøl eller lidelse. Denne «virtuelle virkeligheten», spredt av synoptiske massemedier med verdensomspennende rekkevidde og fullstendig kontrollert av en av de krigførende partene, skjulte krigens «virkelige virkelighet». Dette til tross for at den var kort, tok den livet av mer enn 100.000 irakere, og seierherrenes teknologiske og militære overlegenhet har aldri vært større enn i denne krigen. På en drept soldat i styrkene som sto under amerikansk kommando, gikk det tusen drepte irakiske soldater.

For å sammenfatte den nye totalitarismen, så kan elimineringen av de overflødige anta tre former: symbolsk eliminering, fysisk eliminering gjennom passivitet, og aktiv materiell eliminering. Det som skiller de moderne elimineringsmetodene fra de som ble brukt av totalitære regimer i århundrets første halvdel, er at de er mindre synlige, og mye vanskeligere å oppfatte som voldshandlinger i de samfunn i viss navn de gjennomføres.

Fraværet av opposisjon, eller med andre ord, menneskenes manglende evne til å si i fra, er i følge Arendt ytterlig et kjennetegn på totalitære samfunn. På denne bakgrunnen burde det allmenne fraværet av organisert politisk motstand i Vest Europa, til tross for at livsvilkårene forverres i akselererende tempo for en stor del av befolkningen, vekke uro. Hvorfor fins denne lammende tilstanden? Hvordan overvinner man den? Hvordan skape en offentlighet der vi kan forvandles fra å være isolerte tilskuere til å bli deltagende samfunnsindivider?

Det er på høy tid å finne svar på disse spørsmålene. For kun gjennom å beklage en skremmende samfunnsutvikling blir man lett sittende fast i en oppgitthet som virker lammende på evnen til å tenke og å handle. Dette ville være en kapitulasjon overfor den «makten over sjelene» som det postindustrielle totalitarismen bygger på.

av Harald Minken

For det første må en ha klart for seg at jeg ikke behandler sosialismen slik den blir etter hvert. Det overlater jeg til arbeiderklassen på den tida. Dette er sosialismen slik den kan etableres med ett slag. Vil man f.eks. styre mot sjølberging, kan man sannsynligvis få mer av det etter hvert. Lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt når det gjelder offentlig tjenesteyting og det vi nå kaller privat tjenesteproduksjon. På det området er markedet og konkurransen lokal, og restrukturering av slike bransjer kan ledes lokalt.

Men når det gjelder bransjer der markedet er nasjonalt eller internasjonalt, holder jeg fast på at bedriftene i slike bransjer ikke kan styres lokalt. Det vi nemlig tar på oss når vi overtar bedriftene i slike bransjer, er å utøve de samme funksjonene som kapitalistklassen i dag utøver gjennom børs, bank, penge- og kredittmarkedet, med den forskjellen at vi utøver dem demokratisk og etter en plan. Det er opp til oss å nedlegge bedrifter som ikke trengs i den samfunnsmessige arbeidsdelinga, bevilge midler til nye produksjonsmidler og bestemme hvor i landet nye bedrifter skal legges. Hvis disse funksjonene utøves lokalt, vil vi måtte trenge et kapitalmarked for å avgjøre hvordan det skal prioriteres mellom de lokale produksjonsenhetene, og det er nettopp det vi ikke vil ha. Vi vil styre sjøl, helt bevisst, og ikke være underlagt markedskreftene i strategiske spørsmål.

Avhengig av hvordan vi planlegger, vil vi kunne utvikle produksjonen til å dekke det ene eller det andre behovet raskere eller langsommere. Noen goder vil vi også sette subsidierte priser på, eller gjøre gratis. Det sistnevnte er fortrinnsvis goder som ingen ønsker å overforbruke eller sløse med, som helsetjenester og skolebøker.

Penger spiller etter hvert en mindre rolle i dette samfunnet. Dette skyldes dels at flere goder blir fordelt likt og gratis. Men viktigere er at vi innskrenker steg for steg mulighetene til å stifte gjeld og gå konkurs, mulighetene til å samle opp formuer i pengeform og arve dem videre, osv. Pengenes rolle blir mer og mer innskrenket til å sirkulere forbruksvarene, og de blir mer og mer bare en bokføringsenhet når det gjelder forbindelsene mellom bedriftene. Samtidig blir frihetens rike relativt viktigere og det nødvendige arbeidet mindre, og dermed også den relative betydninga av å fordele produksjonsresultatet etter strenge kriterier. Så langt jeg kan se inn i framtida, er det imidlertid hensiktsmessig å bruke penger til å kjøpe forbruksvarer av det slaget der smak og behag er forskjellig.

Boliger er en spesielt stor del av det totale forbruket, og et av de viktigste forbruksgodene. Man kan sjølsagt tenke seg en administrativ tildeling av boliger etter behov. Men boligen er ikke en homogen vare, og folk har ulik verdsetting av de ulike aspektene ved en bolig. F.eks. har enhver bolig en geografisk beliggenhet som passer glimrende for noen, og dårligere for andre. Av den grunn vil et mekanisk tildelingssystem passe dårlig. Det beste er kanskje på kort sikt å satse på en modifisert utgave av borettslagssystemet. Til forskjell fra i dag må det være borettslaget som står for kjøp og salg av leilighetene. Hvis du vil flytte, melder du altså til borettslaget, som selger leiligheten for en regulert pris, og gir deg en kompensasjon som i de fleste tilfeller bør tilsvare det du kjøpte den for, minus slitasje og pluss påkostninger.

Borettslaget vil ha faste regler for å prioritere blant kjøperne dersom det er flere interesserte. Innen visse rammer vil de ha rett til å heve prisene dersom det viser seg å være større etterspørsel etter boliger i deres borettslag enn i andre, og omvendt hvis etterspørselen er svak. På denne måten opprettholder man grovt sett markedsmekanismen, samtidig som ingen privat boligkjøper kan profitere på markedet.

Landbruks- og fiskeripolitikken har jeg ikke berørt. Det er fordi det foreligger allerede nå utmerkede styringssystemer i form av samvirkeorganisasjoner, styring fra det offentlige gjennom jordbruksoppgjøret osv. Hvis man vil bruke dem på en annen måte enn før, er det ikke behov for raske endringer.

Sosialismen betyr avskaffing av kapitalen

Vi har laget et utkast til hva den sosialistiske revolusjonen skal inneholde, og hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp umiddelbart etter revolusjonen. Nå er det på høy tid å sette dette forslaget i samband med tidligere tiders linjekamper om sosialistisk planøkonomi. Dessverre var disse linjekampene ofte nokså forvirret når det gjelder grunnleggende teori. Derfor må vi begynne med å klargjøre noen grunnleggende forhold.

Sosialisme betyr avskaffing av kapitalen. Kapitalistene har ikke bare blitt fratatt sin kapital. Kapitalen har opphørt å eksistere. Dersom det ikke er tilfelle – dersom kapitalen fortsetter å eksistere, om enn i hendene på andre enn de tidligere kapitalistene, så har vi ikke sosialisme, men kapitalisme. Da fungerer de nye makthaverne som en ny kapitalistklasse. Følgelig kan det heller ikke være arbeiderklassen som er de nye makthaverne.

Sosialisme er arbeiderklassen ved makta, hvilket igjen betyr at kapitalistene har blitt fratatt sin kapital og at kapitalen har opphørt å eksistere.

For borgerlig sosialøkonomi er det umulig å tenke seg at kapitalen kan opphøre å eksistere. For dem er kapital en innsatsfaktor i produksjonen – like nødvendig uansett hva slags samfunnssystem vi har. Avhengig av hvor den settes inn i produksjonen, kaster den mer eller mindre av seg. Denne avkastningen kalles profitt, og profitten er altså også et nødvendig innslag i alle slags samfunnssystemer. Effektiv bruk av kapitalen tilsier at den siste enheten kapital vi velge å bruke, skal kaste like mye av seg uansett hvor vi bruker den. For i motsatt fall kan vi oppnå en gratis økt avkastning ved å flytte denne enheten over til et annet sted i produksjonen.

Hva er da denne kapitalen, ifølge borgerlig sosialøkonomi, og hva består avkastningen i? Jo, når den først er investert, er den produksjonsanlegg, produksjonsutstyr, lagerbeholdninger osv. Alt dette er altså kapital. Men dette er jo tusenvis av forskjellige ting, og ikke én homogen substans. Anta f.eks. at den siste enheten kapital som vi besluttet å anvende i produksjonen, var en snomaskin, som vi besluttet å anvende i en kabelfabrikk. Hvis etterspørselen etter snodd kabel var liten, slik at snomaskina for det meste blei stående uvirksom, ville avkastningen på denne siste enheten av kapital være svært dårlig. Men vi kunne ikke for den saks skyld overføre snomaskina til et bakeri uten at den kastet enda mindre av seg. Vi burde altså ikke snakke om kapital som én homogen substans etter at den først var investert, men skille mellom ulike slags maskiner, utstyr og varer. Strengt tatt burde vi heller ikke snakke om avkastningen av kapitalen som noe homogent og entydig, men skille mellom avkastningen i en kabelfabrikk (kabel) og avkastningen i et bakeri (boller og brød). Når det gjelder effektiviteten i produksjonen, kunne vi meningsfylt stille spørsmålet om i hvilken kabelfabrikk snomaskina ga best avkastning i form av økt antall meter kabel, og i hvilket bakeri en eltemaskin ga best avkastning i form av brød, men ikke om en enhet kapital ga bedre avkastning i en kabelfabrikk enn i et bakeri.

Hvis altså kapital skal være én homogen substans, må det være før den har blitt investert. Kapital er da en pengesum, satt av eller planlagt brukt til investering. Avkastningen er likeledes en pengesum (pr. år). Kapitalen som én homogen substans finnes bare i den grad det eksisterer forutsetninger for at en slik pengesum kan investeres i den ene eller andre næringsgreinen og kaste av seg en profitt. Disse forutsetningene er at produksjonen omsettes på markeder, og dessuten også at det finnes en eiendomsløs arbeiderklasse som selger arbeidskrafta si på et arbeidsmarked, og som produserer større verdier i løpet av en arbeidsdag enn hva de mottar i lønn. Den merverdien som da oppstår ved å anvende arbeidskrafta i produksjonen, er grunnlaget for profitten. At pengesummer anvendt på dette viset kaster av seg en profitt for sine eiere, er altså noe som forutsetter en viss utvikling av produktivkreftene og den samfunnsmessige arbeidsdelinga, og framfor alt forutsetter det muligheten av kapitalistisk utbytting. Det er ikke noe som gjelder i ethvert samfunnssystem. Det gjelder ikke under sosialismen. I denne forstand eksisterer det ikke kapital under sosialismen.

Hvis vi antok at kapital, som én homogen substans, eksisterte under sosialismen, så måtte vi også stille det kravet at denne ressursen blei anvendt effektivt. Det betyr at den skal brukes der den kaster mest mulig av seg, og at investeringene skal spres slik på produksjonsgreinene at de kaster like mye av seg overalt. Men dette står i motsetning til å investere slik at produksjonsvolumet i hver produksjonsgrein svarer til det som er planlagt produsert av denne slags varer.

På grunn av dette motsetningsforholdet mener kapitalistene og den borgerlige sosialøkonomien at sosialistisk produksjon betyr ineffektiv produksjon i form av ineffektiv anvendelse av kapitalen. Det er ikke tilfelle. Ettersom kapitalen ikke finns, kan den heller ikke anvendes mer eller mindre effektivt. Samfunnet taper ikke noe i effektivitet på det. Det som skjer, er ikke at samfunnet blir mindre effektivt, men at målsetninga endres fra størst mulig kapitalakkumulasjon til en mer komplisert målsetning, som dreier seg om samfunnsmedlemmenes nytte av ulike typer goder, inkludert fritid, og som tar i betraktning både de nåværende og de framtidige generasjoner. Istedet for effektiv anvendelse av kapital kommer effektivitetskrav til anvendelsen av arbeidskraft og produksjonsmidler på hvert område som en har planlagt å drive produksjon på, og krav til at fordelingen av arbeidskrafta mellom produksjon av forbruksgoder og produksjon av produksjonsmidler på ethvert tidspunkt er i samsvar med det man trenger av produksjonsmidler i de neste periodene, osv.

Vi må innrømme at en sosialistisk målsetning er mer komplisert enn en kapitalistisk, og dermed vanskeligere å måle effektiviteten i forhold til, men de siste 40-50 åra er det utviklet mange planleggingsmetoder som kan være til hjelp.

Det finns imidlertid et problem som knapt nok har vært viet noen oppmerksomhet i det hele tatt, og det er problemet med å kalkulere og anvende priser som er bygd på verdien, istedet for kapitalistiske produksjonspriser. Som kjent avviker vareprisene under kapitalismen fra verdiene fordi kapitalen vil tendere mot å avkaste samme profitt i alle bransjer, hvilket medfører at bransjer med mye konstant kapital i forhold til den variable, vil sette produksjonspriser som er høyere enn verdien, mens det motsatte er tilfelle for bransjer med mye variabel kapital i forhold til den konstante.

Disse kapitalistiske produksjonsprisene har derfor innebakt det kapitalistiske synet at det finnes en grunnleggende ressurs i tillegg til arbeidskrafts, nemlig kapital, og denne ressursen må fordeles slik at den kaster like mye av seg i alle anvendelser. Når kapitalen ikke lenger finns, gir produksjonsprisene et forvridd uttrykk for hvor det lønner seg å sette inn den eneste ressursen som vi egentlig har å husholdere med, nemlig arbeidskrafta. Vi skulle derfor gjerne ha en grei metode til å fastlegge priser som tilsvarte verdiene, og som raskt reflekterte endringer i verdiene.

Den praktiske betydninga av dette problemet oppstår f.eks. om vi vil gjøre lønnsomheten til målsetning for de sosialistiske bedriftene, slik vi faktisk foreslo ovenfor. Lønnsomhet kalkulert etter kapitalistiske produksjonspriser kan ikke være noe annet enn et kapitalistisk mål. Riktignok kan man modifisere eller ignorere dette målet i praksis gjennom f.eks. å la være å nedlegge bedrifter som ikke viser normal lønnsomhet, men likevel fyller en funksjon i den sosialistiske planen. Men dette kan lett utarte og bli meget kostbart for samfunnet, ettersom det ofte er vanskelig å skille mellom bedrifter som virkelig sløser med den tildelte arbeidskrafta og produksjonsmidlene og bedrifter som driver effektivt og fyller sin funksjon i den planlagte økonomien, men under prisforutsetninger som ikke gjør lønnsomhet mulig.

Lønnsomhet kalkulert etter priser lik verdien er derimot et helt legitimt og naturlig mål for sosialistiske bedrifter – et mål som viser i hvilken grad man har lyktes med å husholdere med arbeidskrafta som er anvendt og arbeidskrafta som er nedlagt i produksjonsmidlene. Når lønningene er fastlagt ifølge et nasjonalt lønnssystem, som skissert ovenfor, vil lønnsomhet i bedriftene ikke kunne oppnås gjennom å senke lønningene. Derimot vil den kunne oppnås gjennom økt arbeidsintensitet, rasjonalisering osv. Om dette vil være et problem eller et ønskelig trekk, overlater vi til arbeiderklassen på det tidspunktet å bedømme.

En rekke norske bedrifter under sosialismen vil konkurrere på et internasjonalt marked, eller få sine råstoffer fra utlandet. Disse vil dermed stå overfor verdensmarkedspriser, og vil i større grad enn de andre måtte oppnå sin lønnsomhet som en kapitalistisk lønnsomhet.

Feilene ved sovjetisk planlegging

Som nevnt er planlegging i samfunnsmessig målestokk noe som ikke har vært prøvd, og ikke kunne eller burde vært prøvd, siden urkommunismen. Men da var samfunnene veldig små. Den russiske revolusjonen var det første forsøket. På samme måte som de første forsøkene på å fly (og de fleste «første forsøk» i det hele tatt), endte det tilslutt med krasjlanding. Når en ser nærmere på de metodene som blei anvendt, var det ikke rart.

Sovjetisk planlegging var kjennetegna av store, frittstående investeringsprosjekter som stålverket i Magnitogorsk og traktorfabrikken i Stalingrad. Helt bevisst var produktspekteret innskrenka til noen få typer som blei produsert i lange serier.

Produksjonsmålene blei satt i fysiske enheter: så og så mange traktorer. Etter hvert som en blei mer raffinert, kunne en skille mellom produktene etter noen enkle kjennetegn: så og så mange traktorer med x hestekrefter, og så og så mange med y hestekrefter.

Dette fungerer så lenge samfunnet har noen få enkle målsetninger som det vil oppfylle til enhver pris. Oppstår det flaskehalser, løses de ved å trekke ut ressurser fra de uprioriterte sektorene. Slik kan man alltids få til det man vil, men til en uoverskuelig og kanskje svært høy kostnad. Problemet er kjent også fra miljøpolitikken i Norge i dag (miljøstandarder eller miljøavgifter). Setter du et fysisk mål og forfølger det absolutt, kan du helt sikkert nå det, men til en pris som du ikke kjenner på forhånd. Setter du på den andre sida en pris på ressursene og lar markedet bestemme hvor du havner, så har du kontroll over kostnadene men ikke over om målet blir nådd. Det er vanskelig å få både i pose og sekk.

Etterhvert som produksjonen og behovene blei mer kompliserte, stilte denne forma for planlegging urimelig vanskelige krav til de sentrale planleggingsmyndighetene. Men sjøl mens det fungerte, gjorde man mye tåpelig. De fysiske målene kunne ikke fange opp alle sider av produktet som man var interessert i. Derfor konsentrerte bedriftene seg ofte om produkter som ga god uttelling på produksjonsmålet, men tok lite hensyn til behov og kostnader. Tonnasje som mål for sengeproduksjonen førte f.eks. til svært store og tunge senger. Gikk man så over til å måle produksjonen i verdi, så gjorde man det meget uheldige grepet å sette opp brutto produksjonsverdien som målsetting. Det innebærer at jo mer og dyrere råstoffer produktet inneholder, jo bedre oppfyller det planen. Dette kan f.eks. forklare hvorfor det var så vanskelig å få tak i reservedeler i Sovjet. En del solgt for seg ga mye dårligere uttelling på planmålet enn en del montert inn i en ferdig traktor, der mye av produksjonsverdien stammet fra innkjøpte halvfabrikata og råvarer. (note 1)

I 50- og 60-åra viste de negative sidene av planleggingssystemet seg tydeligere og tydeligere. Det blei produsert mer og mer varer som ikke noen kunne bruke. Bedriftene skjulte sine virkelige ressurser. De sørget for å få satt produksjons-målene så lavt at livet ikke blei for strevsomt (men ikke så lavt at noen kunne ta dem på det).

Samtidig hamstret de arbeidskraft, søkte å trekke til seg størst mulige investeringer og starte opp størst mulige nyanlegg, og holdt vedlikeholdet nede på null. Arbeidskraft og investeringer var nemlig «gratis» for bedriftene – det blei tildelt etter planen, og overkapasitet på slike ressurser påvirket ikke bedriftens resultater slik de blei målt. Vedlikehold derimot trakk ressurser vekk fra de produksjonsmålene som blei målt.

I 60-åra oppsto to linjer for hvordan en kunne få rettet på det mer og mer ubrukelige planleggingssystemet. Reformorienterte økonomer som Libermann i Sovjet og Ota Sik i Tsjekkoslovakia gikk inn for at lønnsomhet skulle bli det viktigste resultatmålet for bedriftene. Den skulle måles som profittkvoten, dvs. avkastningen på den investerte kapitalen. Den skulle også avhenge av om produktene faktisk blei solgt – om ikke annet så til de statlige handelsforetakene. Markedet skulle altså spille en større rolle. Bedriftslederne (og i en mye mindre målestokk også arbeiderne) skulle få bonus i forhold til lønnsomheten.

Kineserne og andre kommunister, på den andre sida, fordømte disse forslagene som «å sette materielle insentiver i første rekke», og identifiserte det etterhvert som gjenoppretting av kapitalismen. Bedriftenes samfunnsskadelige måte å opptre på skyldtes etter deres mening at bedriftsledelsene ikke lenger hadde en kommunistisk innstilling. Istedet for å godta dette og bestikke dem til å oppføre seg skikkelig, måtte man få til en politisk opprydding, kontroll av bedriftslederne nedenfra og økt bruk av politisk og moralsk mobilisering som insentiver. (note 2)

Denne diskusjonen er knytta til diskusjonen om en borgerlig kontrarevolusjon i Sovjet og de østeuropeiske landene, men er ikke identisk med den. Når arbeiderklassen mister makta, vil naturligvis bedriftslederne begynne å oppføre seg slik de gjorde, og et borgerskap ved makta kan godt tenkes å ville styrke sin stilling ved å knytte bedriftslederne til seg med denne typen reformer. Hvis den utviklinga som foregikk, bare kunne ha foregått etter en borgerlig kontrarevolusjon, så er den naturligvis ikke så relevant for spørsmålet om hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp. Men personlig har jeg en følelse av at problemet stikker dypere. Den forma for sosialistisk planlegging som blei valgt, måtte – sammen med de mangelfulle planleggingsmetodene – føre til større og større problemer, og bidra til at arbeiderklassen mista makta. Det er også noe moralistisk (i dårlig forstand) over kommunistenes kritikk. Sjøl ikke en ivrig kommunistisk bedriftsleder kunne ha fungert godt innafor dette planleggings-systemet, fordi han ikke hadde tilstrekkelig informasjon om hva som var til samfunnets beste, og hvordan bedriften skulle legge opp sin produksjon for å tilfredsstille de virkelige samfunnsmessige behovene.

I etterkant ser vi at begge de to linjene hadde noe for seg. Hadde Sovjet vært sosialistisk, ville det trenges tekniske reformer av den typen økonomene gikk inn for, men også politisk mobilisering og «tjen folket»-innstilling. Men det viktige var jo at Sovjet ikke lenger var sosialistisk. Arbeiderklassen hadde mista makta, og planleggingssystemet skulle nå tjene interessene til det nye borgerskapet. Og derfor vant ingen av de to linjene fram. Det som vant fram under Bresjnev var to ting: en økonomisk politikk for å tjene supermaktspolitikken, og korrupsjon.

Planleggingssystemet var utmerket egnet for å kanalisere alle ressurser til rustningsindustrien, og til å legge opp til en planlagt og systematisk utplyndring av andre land i Sovjets innflytelsessfære. Manglene ved planleggingssystemet var utmerket egnet til å nære en ny klasse som kunne bli styrtrike gjennom korrupsjon. Det vil si agenter med gode kontakter på høyeste nivå, som kunne skaffe råvarer og avsetning for varene fra bedrifter som var villig til å gi dem god nok provisjon for jobben. Det er denne klassen som nå har blitt det nye mafiapregede borgerskapet. Det er denne klassen som har stykket opp den felleskapitalistiske eiendommen til virkelig privat kapital, og dermed avsluttet det alle borgere håper skal være en parentes i historia.

Det jugoslaviske systemet

Vi behøver ikke bruke mange ord på det jugoslaviske systemet slik det blei innført under Tito. Det kalles markedssosialisme, men var ikke noe annet enn kapitalisme med endel begrensninger som bare fikk det til å fungere dårligere. Bedriftene er overlatt til seg sjøl på det frie markedet. De er eid ikke av arbeiderklassen som helhet men av de som arbeider i dem. De kan fritt sette sine egne priser, hvilket innebærer at hvis de har mulighet til å utnytte en monopolstilling, gjør de det. De setter også sine egne lønninger, hvilket fører til at overskuddet spises opp av arbeiderne lokalt istedet for å gå til nødvendige samfunnsoppgaver. Det fører også til at arbeiderklassen avpolitiseres og omformes til bedriftsegoister. Det finnes små muligheter sentralt til å gjennomføre nødvendige omstillinger og restruktureringer, og ingen muligheter til å gjennomføre en sentral plan.

Vi må sørge for at det ikke blir dette systemet som danner mønsteret for vår sosialistiske planøkonomi.

Lærdommer

Den ungarske økonomen Kornai har oppsummert erfaringene med det sovjetiske plansystemet med sin teori om «mjuke budsjettbetingelser» (Kornai 1979). Den sosialistiske økonomiske systemet, sier han, er kjennetegnet av varemangel. Dette gjelder ikke bare forbrukeren, men også bedriftene. Det vil si at det som setter grensene for forbruk og produksjon ikke er etterspørselen, men tilgangen på forbruksvarer, råvarer, halvfabrikata og utstyr. Det betyr ikke at alt mangler. Men når produksjonen stopper opp, er det fordi noe mangler. Andre ting kan da ligge uvirksomme på lager. Hvorfor er det slik? Jo, fordi det ikke er noe annet enn mangelen på en eller annen ressurs som setter grenser for den sosialistiske bedriftens produksjon. Kravet til lønnsomhet, kravet til at bedriften skal dekke sine kostnader med inntekter og ha sunne planer for å få lån til dem i bankene, eksisterer ikke.

Bedriftene går ikke konkurs. Uansett hvor mye de sløser med ressursene og hvor ulønnsomme de er, vil de bli reddet ut av høyere organer – gjennom subsidier, skattefritak, gjeldssanering, nye lån eller justering av prisene. De må ikke holde seg innafor et gitt budsjett, men har «mjuke budsjett-betingelser». Dette former bedriftenes handlingsmønster. De regner med at alt de kan få satt igang, vil la seg finansiere på en eller annen måte, og ettersom de naturlig nok synes at akkurat deres felt er veldig viktig for samfunnet, prøver de å ekspandere så mye som mulig og sette igang så mye som mulig og få tak i så mye ressurser som mulig. Til slutt er det kanskje en liten del det skorter på for at det hele skal komme igang, men da har de samlet ihop så mye av de andre ressursene at disse blir liggende uvirksomme hos dem og skaper mangel hos andre bedrifter.

Når bedriftene er umettelige i å legge beslag på ressurser, er det ikke rart at det blir lite igjen til den vanlige forbrukeren, som faktisk har en hard budsjett-betingelse i form av lønningsposen.

Dette er naturligvis en meget ufornuftig måte å husholdere med ressursene på. Hadde det ikke vært for at det kalles planøkonomi, ville vi sagt at det er et anarkistisk system. Og hva verre er: det anarkistiske sløseriet og planløsheten stammer gjerne fra god vilje hos bedriftslederne til å tjene samfunnet og arbeidsstokken, og det forsterkes i høy grad av iveren hos de ledende organene etter å gjøre raske framskritt og «overoppfylle» planene.

Kornais teori har blitt en del av standard sosialøkonomi. Den brukes også i andre sammenhenger – til å forklare krisa i Sørøstasia, den skadelige virkninga av for snille politikere osv. Uansett så er det en teori vi kan lære av. (note 3)

Blant de tingene vi kan lære er at å overoppfylle en plan er like lite å følge en plan som å underoppfylle den. Det går faktisk antakelig best om vi har en litt avslappet holdning til hele det økonomiske livet. Det er som i skihopping og spydkast, der for stor iver fører til at en ikke får gjort de teknisk riktige tingene. Marx snakket om behovet for reserver under sosialismen. Det er disse reservene som ikke finnes, eller aldri finns tilgjengelig på rett sted i et system av sovjetisk type.

Enda viktigere er det å hindre at budsjettbetingelsen blir for mjuk, og sørge for et system som gjør det umulig å fortsette med ineffektivitet og sløseri. Dette må gjøres ved å stille lønnsomhetskrav til bedriftene, la dem betale for de ressursene de forbruker og nekte dem finansiering til tvilsomme prosjekter. Det er grunnen til at jeg vil ha arbeiderklassens sentrale styring med bedriftene, og at de faktisk må bli styrt av folk som tør å legge dem ned, slå dem sammen osv. Det er viktig at styringa av bedriftene er i hendene på folk som er kommunister i betydninga fra det kommunistiske manifestet: folk som ikke har andre interesser enn arbeiderklassens allmenne interesser.

Dette krever både skolering, åpen demokratisk debatt og innsynsrett og ansvarlighet overfor folkevalgte organer. Det krever også at folk som jobber på disse stedene har trygghet for at de ikke mister det sosiale fotfestet fordi om de blir omstilt, men veit at det finnes andre oppgaver i lokalsamfunnet som trengs å gjøres.

Risikerer jeg å gjenopprette kapitalismen med min understrekning av lønnsomhet og effektivitet? Ja, vi risikerer alltid det. Men faren er neppe større om vi opptrer slik at vi kan bruke så lite tid som mulig på nødvendighetens rike, og så mye som mulig på frihetens rike. Det var det sovjetiske systemet som til slutt førte til kapitalisme. Og til tross for kulturrevolusjonen i Kina, som jeg vurderer meget høyt, var heller ikke den reine politiske viljesanstrengningen istand til å forhindre det der.

Lønnsomhet og effektivitet er ikke kapitalistiske begreper. Det er nødvendige begreper for arbeiderklassen helt til det punkt hvor de blir sjølsagte og ikke noe å bry seg om mer. Vi har f.eks. avskaffet kapitalen, men vi har ikke avskaffet behovet for å erstatte utslitte anlegg med nye anlegg.

Følgelig må vi sørge for at hver enkelt bedrift fungerer på en slik måte at den kan gjøre det, uten å være avhengig av å bli tilført ressurser fra andre steder i økonomien. Forskjellen er at de ekstra ressursene vi skaper og frigjør på denne måten, ikke styres automatisk dit hvor de ville kastet mest av seg som kapital, men dit hvor de kaster mest av seg når det gjelder å få dekket samfunnsmessige behov i henhold til en plan. Om vi så ønsker, tar vi dem ut som fritid. Den dagen vi har stelt oss slik at vi tilsynelatende ikke lenger har noen valgmuligheter mellom fritid og produksjon, mellom forbruk og investering – det er den dagen noen andre har tatt over makta. Nøyaktig den dagen.

Fotnoter

• 1) Det er ingen grunn til å hovere over sovjetiske planleggingsfeil. De samme historiene som i Sovjet gjentar seg i det små i planlegging av offentlig tjenesteyting i norske kommuner og i staten. Et system med såkalt «målstyring» blei innført i 80-åra. Produksjonsmålene som blir laget i den forbindelsen, er i regelen vel så latterlige som de sovjetiske. Så opplever vi også den samme historiske utviklinga som i Sovjet. Det formelle planleggingssystemet erstattes i praksis av et uformelt, der ressurstilgang og tjenesteproduksjon hovedsakelig bestemmes etter regler som «vi gjør som vi pleier», «utsett vedlikeholdet» og «litt nedskjæring tåler virksomheten nok». Prioriterte områder blir «berget» gjennom plutselige «initiativ» fra toppen og ved at handlekraftige folk utnytter sitt personlige nettverk. Når det hele har tustet seg til lenge nok, kommer «reformatorene» på banen med mer og mer kapitalisme som eneste løsning. [Tilbake]
• 2) Gustafsson (1971) er en utmerket samling av artikler som dokumenterer denne linjekampen slik den utspilte seg blant vestlige marxistiske økonomer. [Tilbake]
• 3) Det er faktisk slik at borgerlig sosialøkonomi har produsert mange teorier i de siste 20-30 åra som vil være til meget stor hjelp neste gang sosialismen skal settes ut i livet. Jeg tenker for eksempel på agent-prinsipalteori, en god del anvendt velferdsteori osv. Dessuten finns det borgerlige sosialøkonomer som er istand til å drøfte problemstillinger fra sosialismen på en fornuftig måte. En av de siste nobelprisvinnerne, Amartya Sen, har for eksempel en meget viktig drøfting av prinsippene «til enhver etter innsats» og «til enhver etter behov» (Sen 1966) Her viser han at i et sosialistisk system der folk setter pris på både forbruk og fritid, vil en fordeling utelukkende etter arbeidsinnsats gi for mye arbeid, og en fordeling etter behov for lite. Det riktige systemet må være en miks av de to prinsippene. Marx var altså litt for konservativ i sin teori om sosialismen! [Tilbake]

Litteratur

• Gustafsson, B. (red.) (1971): Sosialkapitalismen. En kritik av sovjetekonomin. Raben och Sjögren, Stockholm.
• Kornai, J. (1979): «Resource-constrained vs. demand-constrained systems», Econometrica 47 (4), 801-819.
• Sen, A.K. (1966): «Labour allocation in a cooperative enterprise», Review of Economic Studies 33 (96), 333-345.

av Geir Sundet,
en steppeulv i utlendighet

En ettermiddag lest jeg ei bunke med gamle nummer av Klassekampen. I et av numrene var det en baksideartikkel av Maren Rismyr – om herskerteknikker og Trondheimskonferansen.

Jo, det er sikkert rett det du skriver Maren. Og det er fint at du skriver det. For dette var en artikkel som satte tenkeren min i sving. Maren skriver blant annet om viktige erfaringer fra Bøllekurs. Jeg skulle gjerne gått på et sånt kurs også, men jeg tror ikke det arrangeres for andre enn jenter lenger. For kapitalister har sine herskermetoder over arbeidere, og faglige byråkrater sine over fagorganiserte.

Om diskusjonen var dårlig og full av herskerteknikker så blei uttalelsen om 6-timersdagen god. Da den dumpet ned i e-postkassa mi la jeg den videre ut på debattlista for yrkessjåfører – nå med 66 påmeldte.

Altena

Denne saken ser ganske forskjellig ut gjennom øynene til forskjellige yrkesgrupper. Dagen jeg leste meldinga, starta jeg klokka 07 med å laste på et stålverk i Altena, en by sør øst for Dortmund. Det var snøvær og kaldt. Så kjørte jeg til en av Tysklands industrigiganter i Duisburg og lasta 7-8 nye tonn. Videre til Mönchengladbach, til et tysk/japansk firma som har kombinert de dårligste tradisjonen fra de to landa.

For å gjøre det kort. Det tok 4 timer å laste 7 paller. Og for å gjøre det langt: lasteterminalen er relativ ny og moderne, all lasting blir registrert på strekkoder og datalesere, og alle strukturene er lagd slik at du blir mindre og mindre jo lenger du blir der. Herskerteknikk? Først må du fylle ut et skjema i porten. Deretter kjøre til kjørekontoret, parkere og ring på ei klokke. Den låste døra blir fjernåpna med en summer. Du går gjennom nok ei dør, og opp ei trapp. På toppen er det ei dør til venstre med VERBOTEN!!! Og rett fram ei glassluke. Her skal du stå å vente til noen gidder (eller har tid) til å se på deg. Don’t call us – we’ll call you. Når du får kontakt og sier hvem og hvor du skal laste til får du et portnummer. Du går ut, starter bilen og kjører til riktig port.

Kafka

Rygger på plass – og stiller deg opp utenfor nok ei låst dør. Men denne er uten summer. Her må du bare vente til noen av lagerarbeiderne gidder å lukke deg inn. Det regner – det tar 5 minutter – 10 minutter. Du krymper mer. Og ingen forklarer deg noe. Kan det være en annen vei??? Hvem er denne Kafka? Jobber han her?

Etter at varene er kommet på bilen kjører du tilbake til kjørekontoret. Går gjennom samme prosedyre. Summer – døra – trappa – glassluka. Vente på papirene. Vente på din tur i trappa til å komme fram til glassluka. Vente til du får kontakt med noen av de pent kledde. Norwegen. Hvor lenge tar det? Veit ikke! Det står en, to, tre, fire andre sjåfører og venter. I trappa. Ubekvemt. Svære haller – topp moderne – datastyrt – glassvindu – men ikke en stol sjåføren kan sitte på – du kan se damene som jobber her, som lager papirene – og som ikke gidder (eller har tid) til å informere om det tar en halv time – eller fem minutter – eller som ikke veit, og som ikke vil, eller ikke gidder å fortelle deg hvorfor det tar tid. Om det tar to timer kan du sove litt i bilen, men du blir stående å vente – for papirene kan jo komme akkurat nå – og du blir mer og mer sliten – og krymper mer og mer. En herskerteknikk er å late som om du ikke er et menneske, men et dyr. Og det blir mer og mer vanlig i nye terminaler.

Svære skranker som stenger sjåførene – de skitne, uflidde – ute fra kontorfolka -jentene i trange kjoler og sminket ansikt. Ville man behandle en viktig kunde slik? Hvorfor skal folk behandles forskjellig? Har vi ikke samme menneskeverd? Å spørre om en kopp kaffe er nesten som å spørre om en porsjon mat til – for David Copperfield.

99% mannlige sjåfører

For meg handler ikke dette om 99% mannlige sjåfører og 89% kvinnelige befraktere – men om kapitalister som har bygd terminaler med nye strukturer som skal får arbeidere til å føle seg som dyr – og bli vant til å se på seg sjøl som dyr. Og gjerne på befrakterne som fienden. Gjerne på damene som fienden. (Jeg fikk forresten faktisk kaffe. For jeg er ikke noe dyr, jeg er David Copperfield. Og jentene var mennesker de og.)

Halv seks på ettermiddagen kom jeg til Wuppertal, og siste lasteplass, oppsamlingsterminalen. Jeg venta på å få kjøre inn til rampa til klokka halv tolv. Ti på ett var jeg ferdig, femti minutter over midnatt. Det var da jeg leste meldinga om 6 timers dagen på nettet. Jeg lurte på om jeg skulle skrive en liten kommentar, men lot det være. Det kunne fort bli for lett å misforstå. For vi er da ikke mot seks timers dag, selv om det fremdeles er andre kamper som står lenger fremme for oss som er på landeveien.

Og det er fort å snakke forbi hverandre. Fort å bare se de litt overlegne, svinsende og arrogante jentene innefor glassveggen, og IKKE det multinasjonale konsernet som har vedtatt tegningene for bygget, ansatt folka og lagd reglene. Hvor kommer de riktige tanken fra? Man trenger ikke lenger å late som det er demokrati og likeverd. Sovjet – Kina – Albania – alt som minna om arbeidersamfunn er borte. Arbeidere? Bruk og kast! Jeg kjenner INGEN som har kjørt i internasjonal transport som ansatt sjåfør til pensjonsalder – og jeg har vært her i 16 år. En stol, et bord og en kopp kaffi koster penger. Det var i sosialdemokratiets tidsalder vi dreiv med slikt. Nå må vi begynne å tjene penger dere!!! Markedet taler.

Trondheimskonferansen

Likedan er det fort å misforstå motargumentene mot 6-timersdagen. Den grundige debatten dere har hatt i Trondheim, førte blant annet til følgende avsnitt:

«Sekstimersdagen betyr sjølsagt ikke at alle som i dag har kjempet seg til ei tilrettelegging av arbeidstida ut fra spesielle forhold, som f.eks. innen anlegg, oljevirksomhet eller pendlere, ikke skal kunne videreføre slike ordninger. Noe annet vil være å øke stressbelastningene og faktisk gi mindre muligheter for tid til familie, venner og organisasjonsvirksomhet. Men hovedregelen må være en daglig nedkorting av arbeidstida. I denne forbindelse er det svært viktig at kampen for å bevare normalarbeidsdagen (07-17) forsterkes.»

Klokt. Langtransportsjåfører er ikke nevnt, og vi jobber jo selvfølgelig også altfor mye, det er en av de viktigste grunnene til at organisasjonsprosenten er så dårlig. Vi har ikke tid, og er spredd for alle vinder. (Og når vi ikke er tilstede kommer vi ikke med i uttalelsene.) For oss vil det sjølsagt ikke hjelpe stort med 6 timers arbeidsdag hver dag, og derfor trekker nok en del sjåfører på skuldrene av denne debatten. Fint derfor med de kloke orda om unntaka. Med tre uker på, og ei uke hjemme skulle den faglige aktiviteten skyte fart også hos oss. Ei uke på og ei uke av ville vært normalt, men det har de færrest råd til å gjøre frivillig idag.

Jeg skriver for eksempel dette mens jeg sitter på SVG Autohofen i Düsseldorf, med gratis parkering, svær restaurant, dusj og et internasjonalt fellesskap. Uforutsette problemer i dag gjorde at jeg må vente med å laste til i morra. Så jeg har jobba fra 07 til 13. Seks timers dag. Om jeg har «fri» eller er på jobb resten av dagen er en teoretisk debatt. I alle fall har jeg et hus å gå inn i, et sted å spise og tilgang til do. I Oslo har en utenlands sjåfør ikke engang det.

Wuppertal

For meg førte den seine lastinga i Wuppertal fredag natt til at jeg ikke var hjemme før søndag morgen klokka 09, i stedet for lørdag kveld. Grunnen til sein lasting ligger i all hovedsak på penger: «Just in time»-prinsippet betyr at varer produseres seinest mulig, og leveres på avtalt tid, med traileren som lagerplass. Varene kommer til godsterminalen når normalarbeidsdagen er slutt. Terminalen holder få folk på jobb seint på kvelden, for det koster penger. Det koster ingenting at en norsk og en svensk sjåfør står igjen til klokka 01.

Den norske speditøren betaler ingenting når en innleid bil står å venter. Bileieren får betalt pr. kilometer, eller en prosent av innkjørt beløp. Sjåførene har som regel akkord, og ingen betaling for venting – og med lav organisasjonsprosent vil det derfor heller ikke bli noen endring – på ei stund. For oss er derfor arbeidstid tett knytta til lønn – også «strukturelt». Altså ikke bare størrelsen på lønna, men lønnssystemet.

Langtransportsjåførene streika i år for få bort akkord – og innføre gjennomløpende timelønn – fra vi går hjemmefra – til vi kommer hjem – dag og natt. Noen av oss har allerede et slikt system. Da lønner det seg ikke å kjøre lenger enn man har lov til, og da koster det penger å la oss vente – og da kan det bli fortgang og endring. Endringen kommer enten når det koster mer å la oss vente enn å kjøre fra varene, eller når vi er sterke nok til å tvinge gjennom forandringer. Vi trenger strukturer som kan velte byrdene tilbake på dem som skaper dem – vekk fra oss.

Hva gjør det med folk å stå i ei trappeoppgang i det uvisse – kanskje 3 timer å vente på fraktdokumenter? La meg heller si hva det ikke gjør: Det øker ikke sjøltilliten – verken for kvinner eller menn.

Det gjør det heller ikke å sitte under tilhengeren å drite midt i Oslo fordi det ikke finnes en truck stop. For tida får vi «lov» å stå på kaia – etter at havnevesenet satt opp betalingsautomat. 100 kroner døgnet – null service. Og høringsuttalelsene er kommet inn. Det er ikke bare folk i Groruddalen som er mot truck stop der. Gamlebyen er mot at vi skal stå på kaia. De velforeningene som uttaler seg er mot at det skal være TruckStop i sin egen nærhet.

Enda godt å vite at alle er prinsipielt for at vi skal få et sted. Det hjelper utrolig. Det er nesten så det varmer når man står og pisser på kaikanten i minusgrader og sno.

PS: Oslo Havnevesen har nå «innvilga» sjåførene plass på havna i inntil fem nye år, mot en døgnpris på inntil 200 kroner. Når koster det snart like mye som vi fikk i bot tidligere. Lenge Leve Markedet! Statlig profitt på arbeidsfolks nød – kapitalismen i et nøtteskall.

av Per Velde

Det eneste som manglet var at biskopene okkuperte Notre-Dame. Opprøret i Frankrike i 1968 var – uten tvil – det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen, skriver forfatteren av boka, «Løp – den gamle verden er ute etter deg», i denne artikkelen.

Det har i år vært skrevet mye om «studentopprøret i Paris» som fant sted for 30 år siden. I virkeligheten foregikk dette opprøret over hele Frankrike – ja, i flere henseender lå «provinsen» foran hovedstaden. Etter 14 dagers slåssing i gatene gikk studentopprøret over i arbeideropprør, fabrikkokkupasjoner og generalstreik, den største og mest omfattende i noe industrialisert land etter 2. verdenskrig. I Frankrike er det dette som er 1968.

Utdanningseksplosjonen i Frankrike (250% økning på 10 år) hadde gitt overfylte universiteter med helt utilstrekkelig økonomi og velferd. Regelverket var autoritært og usedvanlig formynderaktig: Oppslagstavler var bare for lærerne og administrasjonen, og all (student)politikk, løpesedler og blader var forbudt. På studentbyene bodde kjønnene i hver sine blokker med vaktmann i resepsjonen. Debatt og kritikk i undervisningen var noe nesten uhørt. Blant studentene vokste harmen mot dette systemet parallelt med opposisjonen mot kapitalismens herjinger i 3. verden – særlig Vietnam.

På Nanterre, den nye studentbyen og universitetet utenfor Paris, ble det i 1967 dannet en aksjon mot umyndiggjøring: 150 gutter barrikaderte seg i en jenteblokk og erklærte reglementet for «avskaffet». Liknende antiautoritære aksjoner foregikk i en rekke byer. Våren 1968 begynte radikale studenter på Nanterre å ta seg til rette: de avbrøt foreleserne, motsa dem og okkuperte auditorier for å holde møter. Samtidig som de fylte veggene med ulovlige oppslag og veggaviser. 22. mars okkuperte de administrasjonsbygningen og førte debatter hele natta for å forberede et såkalt kritisk universitet etter modell av Berlin og London.

2. mai stengte rektor igjen Nanterre etter «bråk». Dagen etter holdt 400 studentledere fra en rekke venstreorganisasjoner møte på Sorbonne for blant annet å protestere mot dette. Der ble de arrestert av over 1.000 mann fra opprørspolitiet CRS som trengte seg inn. Da fangene ble ført ut til politibilene, fikk de juling på gata. Folk som så dette, begynte å rope «CRS = SS!», og da politiet angrep dem, begynte mange å kaste stein. Store mengder forbipasserende reagerte på politibrutaliteten og blandet seg inn, og det utviklet seg til et flere timers slag. 600 ble arrestert, 72 politifolk såret. Dermed var maiopprøret i gang.

Sorbonne

Mandag 6. mai marsjerer 30.000 gjennom gatene (alle demonstrasjoner er nå forbudt) og ender opp i et stort, nattlig slag med brennende biler, tåregass, politikøller og brostein revet opp og brukt som kasteskyts. 422 blir arrestert, 805 såret – av dem 500 politifolk. Fra nå av er det demonstrasjoner og aksjoner hver dag. Kravet er at politiet skal forlate Sorbonne og de arresterte slippes fri.

Onsdag 8. mai bukter et tog av 50.000 leende og nærmest dansende studenter seg gjennom byen, fra Latinerkvarteret til Triumfbuen. Stemningen er mer karneval og folkefest enn demonstrasjon. Med rødt flagg i spissen avsynges Internasjonalen over Den ukjente soldats grav. Tilbake i Latinerkvarteret kommer det igjen til timelange, brutale kamper med politiet.

På dette tidspunktet har resten av landet eksplodert; en strøm av streiker og okkupasjoner feier myndighetene av banen. Universiteter, studentbyer og gymnaser okkuperes, og ungdommen flytter inn – administrasjon og vakter jages vekk. Strasbourg blir nærmest en modell – universitetet der erklæres for autonomt og styres av et studentråd med stemmerett for alle. I alle byer velter demonstrasjonene gjennom gatene, og Frankrikes nesten 100.000 opprørspoliti har hendene fulle.

Barrikadenes natt

Fredag 10. mai får seinere navnet Barrikadenes natt. Kl 17.30 marsjerer 5.000 gymnasiaster under svarte og røde flagg mot Place Denfert-Rochereau hvor de skal møte studentene. Tilsammen er de 30.000. Mange vil gå mot ORTF, for sensuren i radio og fjernsyn er nå uutholdelig. Men politiet sperrer broene, og de kommer ikke over Seinen. Det er det nye produktet, transistoren, som organiserer og informerer denne natta. Radio Luxembourg og Europe nr.1 er til stede, og over hele landet sitter folk oppe og hører på utenlandsk radio hva som skjer i deres egen hovedstad – den offisielle radioen er taus. (Etterpå blir begge radiostasjoner utvist fra landet.) Studentunionen, UNEF, er med under sin leder George Sauvageot, og de yngre universitetslærerne under Alain Geismar. 22. mars-bevegelsen (sammenslutningen av venstreorganisasjonene) ledes av Daniel Cohn-Bendit.

Kl 21.30 gir Sauvageot og Geismar ordre over Radio Lux om å okkupere Latinerkvarteret. «Vi blir her, gjerne hele natta til krava er oppfylt,» sier Cohn-Bendit. Kl 22 begynner de å reise barrikader. Nyheter og rykter flyr; kjente lærere og professorer er med dem – hele 3 nobelprisvinnere! Hundretusenvis av brostein brytes opp og blir til to meters barrikader, sammen med søppelspann, planker, benker, jernrister, veiskilt, bukker etc. Kl 22.30 melder radioen om femti barrikader – seinere blir det over seksti. Folk på byen og beboerne i strøket kommer bortom og prater oppmuntrende, og en fersk gallup forteller at 4 av 5 parisere er sympatisk til studentenes krav. Flere kvartaler er nå sperret av ved barrikader i alle retninger slik at de har ryggen fri – som en enorm «festning.». I hver gate fins en serie stengsler som politiet må nedkjempe en for en – fronten bryter ikke sammen om én barrikade faller. I den mest aktive gata, rue Gay-Lussac, bygges fem store og tre mindre barrikader.

Tåregass, klorgass og røykbomber

Kjente professorer arbeider nå på spreng for et kompromiss, politiet må ut av Latinerkvarteret. Kl 24.30 drar en studentdelegasjon under «røde Dany» til Sorbonne for å forhandle. Forgjeves. Kl 02.30 går politiet til voldsomt angrep. Først mykes stillingene opp med «artilleriet» – kaskader av tåregass, klorgass, røykbomber og en slags sporlys som gjør natt til dag. Deretter går «infanteriet» til stormangrep. Fra barrikadene pepres de med brostein og mange faller om. Bak hver av de store barrikadene står over tusen studenter som gjør kraftig motstand. Og i blokkene over henger folk ut av vinduene og heier på studentene – mange kaster ned gjenstander på det framrykkende politiet og får som straff skutt inn vinduene med tåregass. Mange firer ned sjokolade, vin, kake, forbindingssaker etc. til hjelp.

I timevis kjemper de i gatene. Studentene velter og antenner biler, og molotov-cocktails kastes mot politiet som rygger. Fra barrikader og biler knitrer flammene. Etterhvert som barrikadene ryddes og politiet rykker fram, trekker forsvarerne seg tilbake til de bakenforliggende barrikadene som bemannes. De siste stedene som yter motstand er maoistene i sin hovedbase Ecole Normale Superieure som slår tilbake seks angrep – og rue Blainville, en liten gate hvor politiet må kjempe i oppoverbakke mot en mur av flammer; der bor det nesten bare venstreorienterte som ribber leilighetene for inventar som kastes fra vinduene. Kl 05.15 bryter politiet gjennom, og siste motstand er knust.

1.100 er skadd (251 politifolk alvorlig), 80 biler er brent. Blant de hardt skadde er et flertall yngre arbeidere – opprøret er i ferd med å bre seg. Og: politiet fordømmes, studentene får sympatien.

Statsminister Pompidou

I Nasjonalforsamlingen er det nå full stans i arbeidet; opposisjonen er forferdet over at regjeringen nærmest lar studentene massakrere. En debatt om utdanningskrisa kommer i gang – nå som alle landets læresteder er okkupert. Statsminister Pompidou avbryter sitt statsbesøk i Afghanistan og bestemmer seg for å gjenåpne Sorbonne. 13. mai rykker politiet ut og studentene inn. Fra dette øyeblikk av er Sorbonne okkupert, og en uendelighet av frie forelesninger og debatter kommer i gang.

I hele denne perioden har studentene blitt angrepet av det mektige Kommunistpartiet (23% i valg) som kaller dem provokatører og uansvarlige. PCF kontrollerer den største fagbevegelsen CGT. Men grunnplanet (særlig de yngre) støtter opprøret og krever handling, og etter Barrikadenatta går derfor fagbevegelsen med på å utlyse én dags generalstreik og demonstrere for solidaritet med studentene.

Om ettermiddagen 13. mai beveger en studentdemontrasjon (30.000) seg mot Bastille-plassen for å møte fagbevegelsens tog. Der får de gledessjokk, for det som møter dem er et folkehav, det største på en generasjon – det snakkes om en halv til halvannen million! Toget marsjerer ut med en svær transparent i spissen: STUDENTER, LÆRERE, ARBEIDERE: KAMERATER. Deretter kommer de 30.000 som synger Internasjonalen, og så de faglige lederne og sentralkomiteen i PCF. Store mengder kulturarbeidere følger dem (Lelouch og Godard leder cinéastene), og en enorm mengde ansatte i radio og fjernsyn som krever bort med sensuren. Toget bruker 5 timer på å passere. Dette er den første og mektigste av alle felles manifestasjoner mellom studenter og arbeidere under maiopprøret.

Hva foregikk på de okkuperte universitetene?

På lærestedene over hele landet blir direkte demokrati og allmannamøter innført. Og i studentbyene blander kjønnene seg og bor hvor de vil. Hovedsaken er debatter om utdannings- og eksamensreformer (med demokrati), og det blir nedsatt kommisjoner som i ukevis utreder dette, med mange lærere som deltakere. Man diskuterer også alt det som før var blitt nektet: kultur, Vietnam, imperialismen, revolusjonen, forholdet studenter/arbeidere, fransk kolonialisme, sosialisme, kapitalisme, samfunnsmodeller etc., etc.

På Sorbonne holder Generalforsamlingen (studentrådet) møte hver kveld – 2.000-4.000 deltar – og debattene varer ofte hele natta. Alt som komitéene foreslår må godkjennes her. Og alle kommisjoner må lage rapport over arbeidet til koordineringskomiteen. Hver kveld velger forsamlingen en 15-manns okkupasjonskomité som har den utøvende makt – all makt korrumperer, og komiteen får bare mandat for ett døgn om gangen. Under Okkupasjonskomiteen fins en rekke utvalg: Presse- og informasjonskomité (daglig bulletin, dikt, informasjon og revolusjonær musikk over høyttaleranlegget), hygiene- og reingjøringskomite, et brannvern, en sovesalkomite, et mottakelsessekretariat (åpen-dør-dager med stor suksess) etc. Alle som vil danne komite, finner seg et ledig rom og melder så fra til romkomiteen; hele 200 komiteer fins – fra det selvfølgelige til det absurde. Sorbonne er blitt en landsby med restauranter, bokhandler, apotek, barnehage og marked. Men det kan ventes beleiring og angrep, og derfor bygges det opp lagre med alt fra bandasjer og epler til mel og vin. I kjelleren fins også et hospital, et senter for kunsthåndverk og et lager med alskens hjelmer, skjold og stokker. Og en løpeseddel til politiet: «CRS – dere blir lurt. Vi arbeider for at universitetet skal motta deres barn.» Et stort team har overtatt det gigantiske kjøkkenet med en imponerende forsyningstjeneste fra bøndene i distriktet: poteter, kylling og grønnsaker strømmer på, nesten gratis – bøndene er rasende over avfolkingspolitikken, og over hele landet forsyner de okkuperte bedrifter og universiteter med mat.

Sartre og Beauvoir

Mange kjente folk kommer til Sorbonne for å delta i de store debattene. 7.000 klarer å presse seg inn i Le Grand Amphi når Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir dukker opp. (På veggen står det: «Løp, kamerat – den gamle verden er etter deg!») Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. «Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til det det er i dag,», sier han. «Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen. For dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp – å skape friheten i handling.» Seinere kommer en løpeseddel som siterer Sartre fra Radio Lux: «Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid – de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det – det er det eneste forholdet de kan ha.»

Over inngangen til Sorbonne henger en plakat: STUDENTMAKT. Og inne dingler Mao, Marx, Marcuse på veggene sammen med en flom av veggaviser og et slagord: «Kamerater, verden blir ikke lykkelig før den siste kapitalist er kvalt med tarmene til den siste byråkrat!» Andre kjente graffiti: All makt til fantasien! Forbudt å forby! Vær realistisk – krev det umulige!

Ikke langt fra Sorbonne ligger filialen Centre Censier. Etterhvert som arbeiderne går til aksjon, kontakter stadig flere Censier, den røde basen. De ivrigste metroarbeiderne holder til der, sammen med ulike komiteer for fremmedarbeidere, felleskomiteer studenter/arbeidere, komiteen for utenlandske studenter og komiteer av undertrykte minoriteter som bretonere, alsassere, baskere, korsikanere, oksitanere etc. Pluss en komite av amerikanske desertører. Støtten til Censier er så stor at bare ved å henvende seg til Radio Lux, kan det meste skaffes. Minutter etter at radioen har bedt om det, velter det inn fire kjøleskap, fire komfyrer med gassbeholdere og masse kjøkkenutstyr, og studentmødre og husmødre i strøket kommer innom og gjør en innsats. Gratis trykkeriutstyr kommer også, og medisiner og tilbehør strømmer på: 12 feltsenger, oksygentelt og instrumenter til mindre operasjoner. Og hele tida velter det inn tonnevis med mat. Flere av bøndene er gamle motstandsfolk som hevder at mai 1968 er det de ble snytt for i 1945. Mesteparten av maten går imidlertid til fabrikker i streik. Lass med blomkål og artisjokker fra Bretagne, gratismat fra kjøpmenn i Hallene og Latinerkvarteret, pølse og paté fra rue Mouffetard, bakere gir pyramider av brød, og det hagler inn med hermetikk, vin og saft og lass med frukt fra Sør-Frankrike. Og, slik er et over hele Frankrike – ikke bare i Paris!

«Sosialisme eller barbari!»

Løpesedlene spys ut på Censier. «Sosialisme eller barbari!» står det på mange. Hierarkier og stengsler må rives ned, nye forhold må skapes mellom menneskene. Derfor sender de støttetelegram til arbeiderne på flyfabrikken Sud-Aviation som bygger barrikader og tar ledelsen som gisler, men som også holder gigantisk fest med koner, kjærester, familie og venner – dette er en gledens dag! Derfor frister heller ikke den tradisjonelle venstresida, graffitien er klar: «Om vi vinner, vil seiren da bli konfiskert av PCF?» Og: «Kommunistene = borgerskapets fremmedlegion.»

12. juni stormer opprørspolitiet universiteter og fakulteter over hele landet. I de etterfølgende dagene forlates også mange lokaler frivillig. At de kunne holde ut så lenge, skyldes særlig generalstreiken som lammer landet og nesten velter regimet.

Arbeiderklassen går til aksjon

15. mai okkuperes den store flyfabrikken Sud-Aviation ved havnebyen Nantes. Om kvelden ankommer tusen studenter i fakkeltog for å gratulere. Nesten samtidig okkuperes Renault-fabrikkene i Cléon, og rødt flagg heises på hovedporten. Dagen etter brer streikene og okkupasjonene seg. Snart vaier røde flagg over Renault-fabrikkene i Flins, Sandouville, Le Mans og Billancourt. 45.000 arbeidere i Nord-Frankrike okkuperer 50 fabrikker. I radio truer statsminister Pompidou: «Franskmenn – noen vil ødelegge nasjonen og vårt frie samfunn. Regjeringen forsvarer republikken. Uansett oppfatning, gå imot oppløsning og anarki!»

17. mai krever de TV-ansatte rett til ærlig journalistisk arbeid og erklærer at de uten hensyn til ordre vil informere sannferdig. Så går post og telegraf til landsomfattende streik. 200.000 streiker nå, og stadig nye fabrikker heiser røde faner. Dette er såkalt ville streiker som Kommunistpartiet og det mektige fagforbundet CGT er imot. 18. mai angriper L’Humanité Cohn-Bendit og studentene (avledning, sier mange), men det hjelper ikke: Om kvelden er 2 millioner i streik.

10 millioner streiker!

20. mai: 4 millioner streiker. Studentunionen og det mindre fagforbundet CFDT holder felles pressekonferanse. Samtidig spres det løpesedler med oppfordring til væpnet opprør. I en tale til Renault-arbeiderne går derfor CGTs leder George Seguy sterkt imot revolusjon.

21. mai går lærerorganisasjoner med 400.000 medlemmer ut i streik – de støtter gymnasiastenes aksjoner og diskusjonsbevegelse. Nå streiker 7 millioner.

22. mai: CGT angriper Studentunionen. Sammenstøt med politiet i Latinerkvarteret. 9 millioner streiker og okkuperer.

23. mai: 250 aksjonskomiteer (snart 500) møtes i Paris og gjør vedtak om forberedelser til «organisert vold» (revolusjon). Store sammenstøt i Latinerkvarteret. 9 millioner i streik.

24.- 25. mai: Bøndene over hele landet begynner å sperre veiene med store traktorkolonner. Organisasjonene deres kommer sammen for å diskutere jordbruks- og avfolkingspolitikken («Nei til proletarisering!»). Sjøfolk streiker i alle havner. Det samme gjør fiskerne («Vestkysten vil leve!»). Svært tydelig er streiken til de 13.000 journalistene i radio og TV. Demonstrasjoner organiseres nå av CGT på en rekke steder. I Paris er det barrikader og voldsomme kamper flere steder i byen (500 såres, 648 arresteres), og studenter/unge arbeidere har møte på Bastilleplasssen. I nesten alle byer velter demonstrasjonene fram. Generalstreiken varer ca. 10 dager (10 millioner) og omfatter 53% av den arbeidsaktive befolkning; dette er rekord for industriland.

30 direktører

På dette tidspunktet går en aksjonsfeber over landet og når grupper som vanligvis ikke oppfører seg «sånn». Overalt angripes maktstrukturer og hierarki innen eget yrke: Leger okkuperer nå Association Médicale, arkitekter erklærer arikitektforbundet for oppløst, og skuespillere stenger alle Paris’ teatre. Et dusin forfattere, ledet av Nathalie Sarraute og Michel Butor, okkuperer forfatterforeningens lokaler («en dekadent institusjon») og får tilslutning fra 50 andre. Forretningsfolk (!) invaderer arbeidsgiverforeningens bygning, 30 direktører for provinsteatre og kulturhus kritiserer regjeringens antifolkelige program, og malere, kritikere og galleridirektører danner aksjonskomité for bildende kunst – og henger opp plakat («Ubrukelig. Stengt.») på Nasjonalmuseet for moderne kunst. Andre kunstnere stiller ut bilder i de okkuperte fabrikkene, og teatergrupper og orkestre reiser rundt og spiller for de streikende. Så går symfoniorkestrene, arrangører og komponister til streik mens kunstnere av alle slag kommer sammen og diskuterer undervisningen av kunst og dens samfunnsmessige isolasjon. I lokalene i rue de Vaugirard debatter 1.300 filmfolk i flere uker (!) – de beklager sin isolasjon fra folkets liv og krever bort med profittmotiv og sensur: I spissen for flere hundre avbryter Godard og Truffaut festivalen i Cannes.

65 prester og revolusjonære dommere

Erkebiskopen av Paris uttaler at studenter og lærere ikke lenger tillater at andre avgjør deres liv og lykke – «Gud står for rettferdighet. Han er ikke konservativ.» Og 65 prester i Paris-området erklærer sin sympati med solidaritetsbevegelsen. Unge protestanter og katolikker gjør opprør mot hierarkiet – de krever kristen revolusjon og fordømmer undertrykkende teologi – og unge jøder okkuperer le Consistoire, rabbinernes hus. I Atomenergidirektoratet og departementene legges arbeidet ned, og funksjonærer i Finansdepartementet roper slagord utenfor kontorene. 150 jurister, som er sjokkert over klassejustisen, danner «Komiteen av revolusjonære dommere» og fordømmer rettsvesenets funksjon i maktas tjeneste. Også Banque de France okkuperes av funksjonærene, og Air France overtas av de ansatte. På administrasjonsskolen for toppbyråkrater er det også opprør, og hos astronomene protesteres det mot maktstrukturen innen forskningen. Så møtes 200 museumsledere for å diskutere museet i samfunnet. Over hundre spillere okkuperer fotballføderasjonens lokaler: Der låser de inn generalsekretæren og landslagstreneren, heiser rødt flagg på balkongen og henger ut et banner: «Fotballen for fotballspillerne!» osv. osv.

Det eneste som mangler er at biskopene okkuperer Notre-Dame

Frankrike står stille. Kullgruver, skoler, post, telegraf, jernbane, ferger, transport i byer, flyplasser, banker, forsikring (…). Industrien har stoppet opp. Arbeiderne tar over elektrisitetsverk og gass; de kutter strømmen til industrien, men forsyner private. (Det sies at de Gaulle snart vil tale i radio og TV – han bør tale nå før strømmen blir slått av, sier folkevittigheten). Bensinlagrene stenges og privattrafikken forsvinner nesten helt. Turister må evakueres. Varehus og supermarkeder stenger sammen med havner, tollvesenet, raffinerier, drosjer, matvareindustrien – med påfølgende hamstring. Hoteller og begravelsesbyråer stenger, og folk må sjøl skaffe kister (…). I de store byene drukner de i gigantiske søppelberg som fyller gatene, og man snakker om faren for pest og epidemier.

Folks raseri hadde bygd seg opp over lang tid. Høsten 1967/våren 1968 hadde det vært en rekke aksjoner i landet med streiker, okkupasjoner, demonstrasjoner med gatekamper og sårede. 1/5 av arbeiderklassen levde på minimumslønn 350 francs (ekstrem fattigdom), og pensjonerte arbeidere døde i elendighet med 6,80 pr. dag (20 sigaretter kostet 1,50, legebesøk 16) . I storindustrien klagde arbeiderne over lave lønninger og helvetestempo og beinhard utbytting ved samlebånda, og mange snakket om det lave menneskeverdet de hadde og at de ønsket et liv med verdighet og mening. Boligsituasjonen var elendig: 51% var fra før 1914, 50% var uten varmt vann, 52% hadde ikke WC, 53% ikke bad, 65% ikke sentralvarme og 85% ikke telefon.

For fremmedarbeiderne var situasjonen verst. De bodde ofte i overbefolkete, usle leiligheter eller i bølgeblikkbyer og ble lønnet langt under tariff. Mange levde et liv som slaver, nesten «eid» av de store selskapene, totalt uten rettigheter. På Citroën jobbet 40.000 mann hvorav 25.000 utlendinger. Her var fagforeninger uglesett, men en manipulert «husforening» eksisterte. Bedriften hadde også et privat «politi» som trakasserte utlendingene med alskens kontroller. Fattige utlendinger ble innlosjert i herberger voktet av det samme private politiet; her fikk ingen slippe inn – ikke slektninger, ikke venner – fullstendig fengsel! Og i Villiers-le-Bel utenfor Paris bodde de 14 i hver leilighet på to eller tre rom – bedriften kontrollerte hele livet deres. Ifølge arbeiderne så Citroën på dem som et stykke arbeidende kjøtt, uten rett til liv, glede og trygghet. Flere hadde begått sjølmord. De holdt ikke ut, og de kunne ikke reise hjem – da ville familien sulte. Lønna var under halvparten av minimumslønn. «Det var et stort og rørende øyeblikk da vi okkuperte Citroën,» forteller en. «Noen gråt, andre ropte hurra – så glødende var hatet.»

Bøndenes aksjoner

Bondeopprøret var stort og omfattende. Bøndene dannet sine aksjonskomiteer med voldsom aggresjon, de blokkerte veier og byer med sine traktorkolonner og delte ut løpesedler: «EEC har ingen jordbrukspolitikk – bøndene tynes – mot avfolking og sentralisering!» Og satte opp plakater som oppfordret alle bønder til å forsyne de streikende og deres familier med mat. I milliontall hadde landbefolkninga blitt drevet hjemmefra – jordbruksarealet gikk ned, landsbyene ble tømt, og rike byfolk kjøpte gårdene til landsted. Det fantes også 600.000 landarbeidere med minimumslønn 1,92 francs i timen – en hårsbredd fra tiggerstanden. Når man kjørte ut på landet i disse dagene, så man i store trekk et billøst landskap. Her og der kunne man støte på lastebiler som arbeiderrådene på de okkuperte fabrikkene sendte ut for å kjøpe mat på landsbygda. Eller en konvoi fra CLEOP – studentarbeider-bonde-komiteene – som forsynte streikende arbeidere med gratis eller superbillig mat. Kjørte man forbi en bedrift, var det stengte porter, streikevakter og røde flagg.

Nantes

I byen Nantes (350.000) hadde folk likegodt okkupert hele byen. Den sentrale streikekomiteen, CCG, hadde flyttet inn i rådhuset og overtatt styringen; prefekten (fylkesmannen) hadde barrikadert seg i sin bygning, politiet var slått og forduftet. Ved innfartsveiene lå bemannede barrikader som skulle stoppe opprørspolitiet. CCG tok seg nå av alt, fra begravelser til forsyningstjeneste. Rasjoneringsbonger ble innført for bensin, og nødvendig transport organisert. Byen var inndelt i distrikter hvor komitéer sørget for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser. Alle trengende fikk gratis mat og barn gratis melk og brød. Faste, lave priser i butikkene ble diktert av CCG. Studenter og arbeidere strømte også ut på landet for å plukke nypoteter som ble solgt til produksjonspris. Arbeiderkontroller passet på at bestemmelsene ble overholdt. Den sentrale Place Royale var omdøpt til Place au Peuple (Folkets plass), og over rådhuset vaiet rødt flagg. I småbyene og forstedene i nærheten styrte også streikekomiteer. På havna krevde sjauerne demokratisk nasjonalisering av handelsflåten, og sjøfolka hadde beslaglagt alle lasteskip.

Sluttfasen

Kommunistene og CGT har i flere dager ført forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. 27. mai presenterer de triumferende avtalen på Renault – deres kjerneområde – og blir pepet ut. Deretter sier Citroën nei, og så alle. Et utrolig prestisjenederlag for kommunistene og jubel lenger til venstre. For flere og flere uttrykker nå at det er et nytt liv de vil ha, et nytt samfunn, ikke bare flere francs i posen. Til avisene uttaler streikende i ulike virksomheter – fra fabrikker og skipsverft til jenter i supermarkeder – at eierne ikke får komme tilbake; arbeiderne vil overta og drive selv. Det er blant annet slike revolusjonære undertoner som bringer fram den store borgerlige motdemonstrasjonen noen dager seinere.

29. mai organiserer CGT 3-400.000 i en kjempedemonstrasjon. De Gaulle forlater Paris og drar til Tyskland for å søke støtte hos franske tropper der. Statsapparatet er nå lammet, presidenten har rømt, embetsmenn og funksjonærer streiker, departementene er stengt. Matforsyningene svikter, og søppelberg fyller gatene. Og politiet bankes opp over hele landet. En gigantmanifestasjon (60.000) på Charlety stadion krever nå revolusjon; kommunistene er ikke med, men CGTs avdeling i radio og TV er der. CGTs rådgiver har nettopp hoppet av PCF fordi kommunistene ikke vil slå til i denne revolusjonære situasjonen: «Vi må organisere raskt, raskt for revolusjon!» er hans budskap (…) En slags konklusjon på møtet er at et nytt, stort revolusjonært parti må dannes straks.

Motoffensiven begynner

30. mai organiserer gaullistene en gigantisk, sjokkartet demonstrasjon med ½ million på Champs Elysées. Motoffensiven begynner.

Fra 4. juni gjenopptar en rekke sektorer arbeidet. Ryktene er tallrike i denne tida: de Gaulle samler tropper utenfor byen, det går mot borgerkrig, høye departementsfolk brenner papirer så ikke venstresida skal få se hemmelighetene i tilfelle revolusjon osv. Dag for dag går nye grupper tilbake til arbeidet, post, fly, jernbane, gass, elektrisitet. En etter en blir de største bedriftene nedkjempet av opprørspolitiet og tømt: På Renault-fabrikkene ved Paris går CRS til angrep kl. 3 om morgenen. De kjører ned porter og gjerder med trucker, kutter strømmen og jager ut okkupantene med gevær i ryggen. I fire dager bølger slaget i terrenget rundt fabrikken, og demonstranter strømmer til. Ved Peugeot-fabrikkene i Sochaux raser et to dagers slag hvor CRS dreper to og sårer femten med skytevåpen, men hvor politiet likevel drives ut av tusenvis av rasende arbeidere. Også i en rekke andre byer og industrier gjør arbeiderne voldsom motstand på kanten av væpnet opprør.

12. juni forbyr de Gaulle 14 venstreorganisasjoner og deres aviser. 17. juni går 17.000 Renault-arbeidere tilbake på jobb, og 20. juni Citroën og Peugeot. Ved valgene i slutten av juni vinner gaullistene en overlegen seier. 12. juli avblåser TV streiken, mange sparkes. Opprøret og okkupasjonene er stort sett over. 19 mennesker er hittil drept og 1.800 hardt såret.

Var arbeiderrådene som overtok bedriftene sovjeter? Var det et sovjet som styrte i Nantes? Og var bonderådene og studentrådene i praksis sovjeter? Var dette altså den klassiske, spontane organisering – arbeiderråd (med mulig rådsrepublikk) – som vi har sett så mange ganger før i dette århundrets europeiske historie?

Historikere og politisk interesserte strides. Uansett oppfatning: Dette er uten tvil det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen.

av John Newsinger

Borgerkrigen i Hellas varte til 1949. Til tross for at Folkefronten i 1944 hadde over 2 millioner medlemmer og kommunistene (KKE) sto sterkt , blant annet i Athen, led de nederlag. Hvorfor?

Allerede før 2. verdenskrig var over, gikk britene militært inn i Hellas, med over 70.000 mann, for å knuse venstresida og forberede gjeninnsettelsen av det skadeskutte, reaksjonære monarkiet. Statsminister Winston Churchill la selv stor vekt på denne operasjonen, og ga den militære kommandanten den senere berømte ordren om å oppføre seg i Athen som om han befant seg i «en erobret by». Med full støtte fra sine koalisjonspartnere i Labour, var han klar på at grekerne som hadde samarbeidet med nazistene var å foretrekke fremfor dem som hadde drevet motstand. Det som er verdt å merke seg, er at dette blodige angrepet på den kommunistledete nasjonale frigjøringsfronten (EAM) fant sted som et resultat av avtalen med Josef Stalin. Det fulgte den hemmelige «Churchill-Stalin-pakten», om oppdelingen av Balkan, som ble inngått i Moskva i oktober 1944. Etter å ha gjennomlevd årene med nazi-okkupasjonen, ble den greske venstresida ofret i supermaktspolitikken.

Motstanden

Det parlamentariske demokratiet ble avskaffet i Hellas i august 1936, da general Metaxas opprettet et militærregime, med støtte fra Kong Georg II og britene. Mexatas etablerte en korporativ stat etter modell av det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. De lyktes i å knuse venstresida, og Hellas ble værende et trygt sted for utenlandske investorer, i særdeleshet for britiske. Landets fascistiske regime, hindret likevel ikke at Hellas fanget først Mussolinis og deretter Hitlers interesse. I april 1941 invaderte og okkuperte nazistene landet, og drev samtidig ut britiske investorer. Georg II flyktet til London, mens Hellas’ Kommunistiske Parti (KKE) etablerte seg selv som ledelsen av motstandsbevegelsen.

I september 1941 etablerte kommunistene EAM en bred allianse basert på folkefrontens prinsipper. Den stod for sosiale reformer, kvinnefrigjøring, demokratisering og nasjonal frihet, men utsatte kampen for sosialismen til etter tyskerne var drevet ut og den demokratiske republikken etablert. respekterte privat eiendom, og ville forsone seg med middelklassen i et håp om å forene den greske befolkningen mot nazi-okkupasjonen og greske konservative som samarbeidet med dem. (1)

Bevegelsen oppnådde en enorm suksess, og på slutten av 1943 hadde den stor støtte både i byene og distriktene. Ved midten av 1944 hevdet den å ha to millioner medlemmer, nært en tredel av befolkningen. Ved hjelp av sine 50.000 soldater i Den Nasjonale Frigjøringshæren (ELAS) hadde den frigjort store områder i distriktene. Bevegelsen hadde en overveldende støtte fra arbeiderklassen i Athen. Kommunistene hadde etablert en undergrunnsbevegelse, mens okkupasjonsmakten etablerte den mest grusomme undertrykkelsen: nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, avrettelser og massakre kostet over 70.000 menn, kvinner og barn livet, og resulterte i ødeleggelse av rundt ni hundre landsbyer. (2) Hvordan reagerte britene på den væpnede oppstanden fra venstresida i et land de regnet blant sine «satellitter»? (3)

Mens britene forsøkte å bruke ELAS mot tyskerne, forsøkte de også å bygge opp en høyreorientert motvekt til venstresida. Rex Leeper, den britiske ambassadøren under Georg II, skrev i 1943 en note hvor han hevdet at Hellas kunne bli gjenvunnet for det britiske imperiet, og at Storbritannias «innflytelse i det østlige Middelhavsområdet etter krigen i stor grad avhenger av hvorvidt vi lykkes med dette.» For å oppnå dette, mente han at «vi må følge en temmelig reaksjonær politikk.» (4) Dette var naturligvis noe britiske myndigheter aldri hadde hatt noen betenkeligheter med. På dette tidspunktet var imidlertid britenes posisjon vanskeliggjort på grunn av Churchills personlige forpliktelser overfor Georg II, som i Hellas var særdeles upopulær på grunn av sitt samarbeid med Metaxas. Churchill gikk inn for å reetablere monarkiet, selv om dette drev store deler av den greske middelklassen (med republikanske sympatier) inn i armene på EAM og kommunistene. Den britiske støtten til monarkiet fremkalte til og med et mytteri blant greske militærenheter som tjente under britene i Midtøsten. Dette ble gjort til en begrunnelse for en utrensking av upålitelige venstreorienterte og liberale elementer (tusenvis av greske militære ble internert for resten av krigen). Det var kun den lojal, reaksjonære enheten, Fjellbrigaden, igjen.

I Hellas forsøkte britene å oppmuntre rivaliserende motstandsbevegelser, uten å bry seg om deres forbindelser med tyskerne og deres lokale samarbeidsstyrker, Sikkerhetsbataljonene. Støtten til EAM og deres militære gren, ELAS, forble imidlertid overveldende.

Kommunistenes folkelige støtte og militære styrke tatt i betraktning, hadde det nok ikke vært umulig for dem å sette seg opp mot britene, avsette kongen og utrope republikken i 1944. Britene kunne ikke ha gjort mye for å avverge det. Men i stedet ble ledelsen av EAM truet av britene til å godkjenne Georg IIs eksilregjering, og i august 1944 utpekte EAM til og med ministre til denne. Dette til tross for at eksilregjeringen ikke hadde noen betydningsfull støtte i Hellas og at de var fullt og helt avhengig av britene. Det var på alle måter en britisk konstruksjon.

Hvorfor aksepterte kommunistene dette? I hovedsak ble den greske venstresida ofret for sovjetiske utenrikspolitiske prioriteringer. Stalin var interessert i å inngå en avtale med britene om oppdelingen av Balkan, og ville på ingen måte la de greske kommunistene ødelegge forhandlingene. Sovjetiske representanter presset ganske enkelt ledelsen av KKE til å akseptere de britiske kravene, på tross av deres ødeleggende karakter. Kort tid etter fikk Stalin avtalen sin. 9. oktober 1944 inngikk han og Churchill en hemmelig avtale, «Churchill-Stalin-pakten,» hvor skjebnen til Balkans folk ble forseglet. Stalin godtok 90% britisk innflytelse i Hellas, mot henholdsvis 90% og 75% sovjetisk innflytelse i Romania og Bulgaria. Innflytelsen i Ungarn og Jugoslavia ble delt fifty-fifty. Stalin hadde latt de greske kommunistene i stikken, og overlatt dem til Winston Churchill. De greske kommunistene var naturligvis ikke klar over dette. (5)

Britene ankommer

Britene bekymret seg for at tysk tilbaketrekning fra Hellas ville skape et vakuum som kunne fylles av kommunistene. Særlig bekymret var de for at de skulle vinne Athen. For å forhindre dette, bestemte de seg for å okkupere byen med britiske tropper. ELAS vedtok, i god tro, å samarbeide. For britene var det imidlertid bare et forspill til ødeleggelsen av ELAS. Tidlig i juli 1944, noterte en høytstående britisk diplomat i dagboka si at det var «en forfriskende dag» fordi endelig var beslutningen om å «tilintetgjøre EAM i Hellas» tatt. (6) De første britiske troppene ankom Athen 17. oktober.

Britene beordret avvæpning og oppløsning av ELAS, samtidig som de forsøkte å bygge opp styrker som var lojale til Georg II. Disse styrkene ble bygget opp av tidligere medlemmer av de dypt foraktede Sikkerhetsbataljonene. Den rojalistiske Fjellbrigadens ankomst økte spenningene ved at kommunistene krevde at så lenge ELAS skulle oppløses, skulle det samme skje med rojalistiske enheter. Den 2. desember trakk de kommunistiske ministrene seg fra regjeringen, generalstreik ble erklært og massedemonstrasjoner ble arrangert i Athen påfølgende dag. Demonstrasjonen ble beskutt av politiet utenfor regjeringskvartalene. I følge en britisk offiser som var til stede ved massakrene:

«Menn, kvinner og barn, som få minutter tidligere hadde ropt, marsjert og ledd, fulle av styrke og trass, viftet med sine og våre flagg, falt om, med blod som strømmet ut av hodene og kroppene (…). Jeg kommer aldri til å glemme dette scenariet.» (7)

28 mennesker ble drept, skutt ned av en politistyrke som bare få uke tidligere hadde samarbeidet med nazistene.

Massakren fremprovoserte masseslagsmål i Athen, mens ELAS-enheter gikk til angrep på politistasjoner i hele byen. Britiske styrker ble ikke angrepet. Dette var helt klart ikke, slik britene senere hevdet, et forsøk fra kommunistene på å erobre makten. De tok hevn på politiet samtidig som de forsøkte å legge press på regjeringen Papandreu i spørsmålet om demobilisering. Kommunistene tenkte fremdeles på å gjøre kompromisser med bitene, mens britene var fast bestemte på å ødelegge dem. Den 5. desember telegraferte Churchill til den britiske kommandanten, general Scobie, at han ikke skulle «nøle med å handle som (…) i en erobret by med et fremskridende lokalt opprør (…). Vi må holde på og dominere Athen.» (8)

Britiske styrker intervenerte i kampene, på politiets side, med ordre om å drive ELAS ut av byen. Dette kom som lyn fra klar himmel på kommunistene. En britisk tank knuste døren til EAMs hovedkvarter i Stadionsgaten, og når et «rasende ELAS-gerilja-medlem rev av seg skjorta og ble stående i bar overkropp foran tanken mens han utfordret besetningen til å kjøre over ham, dro de sin vei.» (9) Andre steder ble britene møtt av rasende motstandere som hurtig drev dem på defensiven. Da den britiske middelhavsministeren, Harold Macmillan, ankom byen 11. desember, kunne situasjonen «knapt ha vært verre.» Macmillan innrømmer at de hadde «undervurdert den militære kunnskapen, bestemtheten og styrken hos oppørene.» (10)

Slaget om Athen

På dette tidlige stadiet i kampene, er det liten tvil om at ELAS ville ha slått britene om de hadde ønsket det. Britene var presset sammen i et lite område omkring den britiske ambassaden under konstant beleiring og hyppige angrep. 13. desember brøt ELAS-medlemmer, forkledd som briter, seg inn i en britisk militærforlegning kun tre hundre meter fra ambassaden. De ødela telefonforbindelsen og satte fyr på oljelageret, før de ble fordrevet etter kraftig kamp. En britisk offiser beskrev sin defensive posisjon som noe lignende «et snev av Stalingrad.» (11) Den 18. stormet ELAS Averoff-fengslet, og den 20. okkuperte de RAFs hovedkvarter, og drepte eller tok til fange 250 britiske soldater. I ambassaden, var Macmillan redd han ville lide samme skjebne som «Gordon av Khartoum om forsterkninger ikke kom i tide.» (12) Men dette skjedde ikke. Britenes nederlag var ikke kommunistenes mål. Så tidlig som 9. desember hadde de henvendt seg til Scobie med et tilbud om forhandlinger, men Churchills mål var «å knuse EAM», og tilbudet ble avvist. (13) I stedet satte britene inn forsterkninger ved å overføre to divisjoner fra Italia 16. desember. Scobies styrke ble økt til over 50.000 mann. Tanks, artilleri og fly ble brukt mot arbeiderklasseområder i byen. Parallelt med denne militære oppbygningen, lanserte Macmillan et politisk initiativ, med den hensikt å trekke moderate elementer ut av EAM. Han foreslo at kongen skulle abdisere midlertidig, og at et regentstyre under erkebiskop Damaskinos skulle etableres. Etter hvert som ting begynte å gå i britenes retning, bestemte Churchill seg for å besøke Athen. Han ankom 25. desember.

Churchill møtte tre EAM-representanter den 26., men de nådde ikke fram til noen avtale. Senere beklaget feltmarskalk Alexander seg over at han ikke fikk lov til å jevne arbeiderklassestrøk i byen med jorden, noe han mente ville tilintetgjort kommunistene. En bekymring var imidlertid at dette ville såre så mange sivile at det kunne øke uroen blant troppene, som allerede var misfornøyd med å være i krig mot motstandsbevegelsen. (14)

For å bekjempe denne usikkerheten og for å bringe hjemlige protester til taushet, satte britene i verk en kampanje for å svartmale kommunistene. Kampene hadde uten tvil gjort det mulig å stille kollaboratører for retten, noe som hendte i alle frigjorte land, men her ble det fremstilt som en grusomhet, som en krigsforbrytelse britene måtte forhindre. Det faktum at britene benyttet seg av tidligere medlemmer av Sikkerhetsbataljonene i kampene, ble oversett. (15)

Ved nyttår ble britiske styrker økt til 75.000, mens ELAS-styrkene i byen ble tvunget til å kjempe alene. Overvunnet i antall soldater og i styrke, begynte kommunistene 5. januar 1945 sin tilbaketrekning. Slaget var tapt ti dager senere, og våpenhvile ble inngått. De britiske tapene var store: 267 drepte, 987 skadde og 1170 tatt til fange, men Churchill mente likevel at dette var verdt prisen. Kommunistene var slått, og Hellas var reddet for Imperiet.

Britene var overrasket over ELAS’ manglende evne til å benytte seg av fordelene de hadde hatt i de første dagene. Det ble forklart med manglende militær kompetanse, eller med mangler i den greske nasjonale karakteren. I virkeligheten opererte kommunistene fremdeles innenfor folkefrontens rammer, noe som krevde et kompromiss med britene heller enn deres nederlag. Utover dette, var det klart at Stalin støttet Churchill. Under kampene hadde den sovjetiske representanten oberst Popov forblitt i den britiske ambassaden, på vennlig fot med Macmillan, Alexander og kompani. Han hadde til og med holdt sammen med dem offentlig. Han var også til stede i Churchills delegasjon da han møtte EAM-representantene som i følge en britisk diplomat, ikke klarte å se ham i øynene. KKEs forsøk på å forklare situasjonen for russerne, ble øyeblikkelig avslått ved at politbyråmedlem Petros Rousos ble utvist fra Bulgaria uten en gang å få forklare seg. Men det endelige beviset på russernes holdning kom 30. desember i det Stalin utpekte en ambassadør til den greske regjeringen, mens ELAS kjempet for sine liv i Athens gater. Mens det var protester mot britene i både Storbritannia og USA, forble russerne tause. Stalin foretrakk avtalen med Churchill, og ofret de greske kommunistene og den greske venstresida under stormfulle realpolitiske omstendigheter. (16)

Etterspill

12. februar 1945 gikk EAM-ledelsen med på den ydmykende Varkiza-avtalen med britene, hvor de gikk med på å oppløse ELAS mot det som snart skulle vise seg å være tomme løfter om amnesti, sivile rettigheter og demokrati. Resultatet ble en «hvit terror» hvor over 20.000 EAM-medlemmer ble arrestert, og ytterligere 500 drept av høyreorienterte dødsskvadroner mellom februar og juli 1945. Valget av en Labour-regjering i Storbritannia i juli, ble av den greske venstresida sett på som en mulig slutt på undertrykkingen. Dette skjedde ikke. Når det gjaldt utenrikspolitikk, fortsatte Labour Churchills politikk i beste fall med endret retorikk. (17) Denne undertrykkingen tvang kommunistene til å gjenoppta væpnet kamp i 1946, men under langt dårligere forhold enn på slutten av 1944. Den bitre borgerkrigen som varte til 1949, førte til et definitivt nederlag for den greske venstresida, med prisen betalt i blod og lidelse fra den greske arbeiderklassen og den fattigere delen av bondestanden.

Fotnoter

1. Om gresk kommunisme og gresk motstand, se særlig John Hondros: Occupation and Resistance: The Greek Agony 1941-1944 (New York 1983).
2. Om nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, se Mark Mazover: Inside Hitlers Greece (New Haven 1993), side 155-234.
3. Pierson Dixon, en høytstående person i det britiske utenriksdepartementet, beskrev Hellas som Storbritannias «vanskeligste satellitt». Pierson Dixon: Double Diploma (London 1968), side 245.
4. Victor Rothwell: Britain and the Cold War 1941-1947 (London 1982), side 200.
5. Om Churchills syn på avtalen, se Winston Churchill: The Second World War: Triumph and Tragedy (London 1951), side 198. Om Stalins politikk, se P J Stavrakis: Moscow and Greek Communism 1944-1949 (Ithaca 1989).
6. Rothwell: Britain and the Cold War 1941-1949, side 219.
7. W Byford-Jones: The Greek Triology (London 1950), side 77-78.
8. Martin Gilbert: Winston Churchill: Road to Victory 1941-1945 (London 1986), side 1085-1086.
9. Henry Maule: Scobie: Hero of Greece (London 1975), side 126.
10. Harold Macmillan: War Diaries: The Mediterranean 1943-1945 (London 1984), side 602-603.
11. Maule: Scobie, side 155.
12. Harold Macmillan: The Blast of War (London 1964), side 614.
13. Gilbert: Winston Churchill, side 1096.
14. Dixon: Double Diploma, side 125.
15. Om britiske overgrep mot ELAS, se Heinz Richter: British Intervention in Greece: From Varkiza to Civil War (London 1985), side 27-29. Parallelt med at kommunistene gjorde opp med kollaboratører, benyttet de også anledningen til å gjøre opp med de greske trotskistene, en hendelse som også kan trekke fram andre betenkeligheter. Britene reagerte imidlertid ikke på dette.
16. Stavrakis: Moscow and Greek Communism 1944-1949, side 38-39.
17. Om Labour-regjeringens politikk, se T D Sfikas: The British Labour Government and the Greek Civil War 1945-1949 (Keele 1994), side 62.

av Hannah Helseth

Hva er det som skjer når det vokser opp en generasjon med jenter etter et kvinneopprør? Vi lærer på skolen at kvinnekamp var noe som skjedde på 70-tallet. Det var noe som mamma dreiv på med fordi pappa ikke tok oppvasken.

Spørsmålet må stilles fordi det vokser opp en generasjon med unge jenter som har en annen virkelighet enn den som var på 70-tallet. Hva har forandra seg, på hvilke måter og hva vil det si for vår kamp mot undertrykking? Hvis man går likestillingslandet Norge etter i sømmene, vil man finne at virkeligheten er at undertrykkinga fortsatt eksisterer.

Individualiseringa av samfunnet

Dagens jenter får høre at de har alle muligheter og at deres kjønn ikke skal være til hinder for fremgang. Vi er generasjonen som velger selv vår egen identitet. En del jenter som jeg har møtt, nekter for at de er undertrykt og de påstår hardnakket at de er seg selv. Ingen skal komme her å fortelle dem om sosialiseringsprosess og kjønnsroller. Men: Hva slags valgfrihet har egentlig jenter?

Alle blir fortalt fra de er bitte små hva slags roller som er ment for oss. Alle snakker forskjellig til gutter enn de gjør til jenter. Alle forventer forskjellige egenskaper av de forskjellige kjønnene. Jenter skal være snille og la andres behov gå foran sine egne. Gutter lærer at deres verdi blir målt i prestasjoner, de konkurrerer om å være best. Alle veit at du ikke kan ta hensyn til andre når du konkurrerer om førsteplassen. Denne oppdragelsen skjer ikke bare når vi er små. Vi blir «oppdratt» hver eneste dag gjennom massemedia, reklame og filmer. For å være ordentlig dame må du ha push-up bh, sminke, høyhælte sko, smile med hvite tenner, d.v.s. være attraktiv for menn. De andre er ikke damer, men prøver å etterlikne menn eller er rett og slett ukvinnelige. Siden det er noe som heter ukvinnelig må det være noen som har satt malen på hva som er kvinnelig. Kvinners rolle i den offentlige verden er å være smilende, pene og hjelpende damer ovenfor menn. Det å tro at man ikke blir påvirka av det massive rollepresset, er å leve på en rosa sky skapt for å opprettholde kvinneundertrykkinga.

Denne tanken om valgfrihet er ikke ny. Den blir spredd gjennom politisk propaganda og reklamens forunderlige verden. KrF fikk hele kontantstøtte debatten til å handle om valgfrihet, og denne ideologiske offensiven påvirker også unge jenter. Så lenge kvinner frivillig velger å være hjemme, kan vel ikke det være noe problem? Spørsmålet blir: Hvor er det reelle valget? Hvem er det som tjener minst? Hva skjer med samfunnet om kvinner mister muligheten til å gjøre noe annet enn å være lenka til kjøkkenbenken? Hvor ble det av valgfriheten når det ikke finnes barnehageplasser til alle?

I forhold til skjønnhetstyrraniet møter man den samme formen for propaganda: «Du kan da bare velge å ikke bli påvirka», eller en annen variant: «Jenter må jobbe med seg selv og ikke gi andre skylda fordi at de er stygge.» Denne formen for individualisering av samfunnet rammer jenter verst, fordi det mest naturlige blir å gi seg selv skylda for alle overgrep og undertrykking. Ikke bare blir de straffa fordi det er de som blir utsatt for overgrep, men de gir seg selv skylda for overgrepene i tillegg.

La oss sammenlikne med en annen form for undertrykking, rasismen. Ingen sier til mørkhuda mennesker at rasismen i samfunnet er noe de innbiller seg eller at de burde jobbe med seg selv for å la være å bli tråkke på. Det er helt uhørt når man snakker om rasisme, men dette er virkeligheten når det er snakk om kvinneundertrykking. Mange jenter vil ikke se på seg selv som undertrykt, fordi undertrykt i dag vil si at du er svak og puslete. Igjen tilbake til rasismen, ingen vil påstå at lederen for Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) er svak og puslete – eller Mumia Abul-Jamal (en svart politisk aktivist i USA som sitter på dødscelle for sin kamp for svartes rettigheter) for den saks skyld. En mulig årsak kan være at antirasisme blir i mye større grad blir sett på som et politisk spørsmål, mens kvinnekamp blir redusert til en personlig spørsmål og angriper de grunnleggende maktstrukturene mellom kjønnene. Å være undertrykt betyr ikke at man er svak og puslete, men det betyr at man har noe å kjempe for, og kvinner har nok av kamper å kjempe før målet er nådd. Kvinneundertrykkinga består av at det er hindringer for å bli sett på som et fullgodt menneske, å kunne gjøre det man har lyst til, tørre å ta utfordringer og få den lønna man fortjener.

Individet som kampkraft

Blir alt snakk om individ og individets rett til noe kvinnefiendtlige? Nina Bjørk, en svensk litteratur kritiker og feminist har skrevet en bok som heter Under det rosa teppet. Der kommer hun både med en rekke nye eksempler på sosialiseringsprosessen og hvor hun lanserer en «ny» form for feminisme: «Jeg har kritisert drømmen om Kvinnen som feminismens utopi, men jeg har selv ført fram en drøm, en utopi: drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av sitt kjønn, en utopi om at kropper ikke skal bety det samme som i dag. Et menneske som ikke er preget av sitt kjønn er vanskelig å forestille seg, da hun ikke blir forståelig. Likevel er det henne jeg vil ha. Likevel vil jeg den feminismen som kjemper for at hun skal bli mulig.»

Dette er et viktig poeng, for i vår tid er målet å bli sett på som individ. Vi lever i dag i et samfunn som er individualisert og dette gjør at mange jenter ikke vil bli sett på som jenter og vil ikke få gitt visse egenskaper fordi de er jenter. Dette er positivt og vitner om en bevissthet om seg selv som individ. Problemet blir at vi lever i et samfunn hvor vi blir forma etter kjønna våre og at jenter blir oversett, overhørt og at jenters hverdag forsvinner i virkelighetsbildet om hva som er viktig. Jenter ønsker selv å bli sett på som individ samtidig som samfunnet har skapt dem som jenter. Samfunnet i dag skaper ikke mulighet for fjerning av kjønnsidentiteter, fordi vi lever i ei tid hvor det er helt nødvendig at kvinnen blir sett på som et annenrangs kjønn. Det er helt nødvendig for at kvinner skal tjene halvparten av det menn tjener, for at det skal være mulig å tjene seg styrtrik på salg av kvinner, for at det skal være mulig at kvinner jobber gratis i hjemmet.

Lista er endeløs over hvordan systemet skor seg på kvinneundertrykking. Jeg ønsker som Nina Bjørk et samfunn hvor tvangstrøyene for hva som er gutt og hva som er jente er fjernet, men jeg mener at det er helt nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet før det skjer – og selv ikke da er kampen om det over. Fortsatt etter revolusjonen vil man trenge kvinnekamp for å få til kvinnefrigjøring, hvor maktstrukturen mellom kjønna er endret til og ikke handle om makt lenger. For å oppnå dette trengs det et sterkt kvinnekollektiv, altså en særegen kvinnebevegelse. Kvinnekollektiv har vist seg å fungere i kamp for en bedre verden og i kamp i mannsdominerte organisasjoner. Kvinnekollektivets hovedoppgave er å definere hverandre som politiske vesener med retten til å være uenig og styrke individene politisk. Det skal være et politisk inkluderende kollektiv hvor alle føler seg viktige. Individet vil først bli en kampkraft i kollektivet. Alene står du svak og sammen står du sterk – og dette gjelder dobbelt for kvinner.

Noe som står ved lag fra 70-tallet, er kampen mot porno. Bare i løpet av det siste halve året har det skjedd en dramatisk utvikling. De man kjemper mot nå, er ikke snuskete menn som «porno- Hagen», men Linda Johansen og kulturradikalere. Dette gjør det viktigere enn noen gang å reise parolen: Porno er teori – voldtekt er praksis! Parola viser til de samfunnsmessige konsekvensene av porno. Pornobransjen er på offensiven og prøver å utvide markedet sitt til å omfatte «kulturradikale» og kvinner. Vi har fått kvinnelige pornoredaktører som samtidig blir mediapersonligheter og bildet på den «lykkelige hora». Pornoen har verken skifta karakter eller blitt mindre undertrykkende. Den sprer fortsatt sitt budskap om at kvinner er objekter for menns nytelse. Allikevel kommer det en massiv propaganda om at det er dette som er seksuelt frigjørende. Er det seksuelt frigjørende at det ikke eksisterer grenser? Er det seksuelt frigjørende å sprenge grensene som du selv har satt for hva du skal akseptere seksuelt – og dermed bli fri på menns premisser? Jenters grenser blir sprengt hver eneste dag, gjennom voldtekter og seksuell trakassering med porno som ideologisk bakgrunn, hvor mannen er premissleverandør. Seksuell frigjøring er ikke overgrep og vold, men sex mellom likeverdige mennesker, noe som porno aldri kan bli.

Det siste eksemplet på pornoliberaliseringa er at Cinemateket (filmklubben i Oslo) skal bl.a. vise tre hardporno filmer, blant annet Deep Throat med Linda Lovelace som «stjerne». Hun har senere kommet seg ut av bransjen og skrevet en bok om de misbruk og overgrep hun ble utsatt for. Cinemateket fremstiller det som kulturhistorie og en humoristisk fremstilling av sex. Dette skriver de i sitt eget blad: «De fleste kritikere har anført som en av filmens store fortrinn at det ser ut som om Linda Lovelace liker det hun gjør. I ettertid har hun riktignok i sin bestselgende selvbiografi Ordeal hevdet at hun ble tvunget til å utføre de seksuelle handlingene. De fleste kjennere av bransjen har imidlertid trukket disse uttalelsene i tvil.» Her påstår de freidig at egentlig så likte hun det – og så har hun gått tilbake på det senere. Det at hardporno selges, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at porno blir vist på lik linje med andre spillefilmer. Filmfolk skal sitte og nyte overgrep som underholdning og være frigjorte og aksepterende. Det de aksepterer er at undertrykking av damer skal være underholdning. Kampen mot porno er viktig fordi den gjør det mest brutale uttrykket for patriarkatet – pornoen – til noe akseptert ikke bare blant gutter, men også jenter. Jenter ønsker å være frigjorte og når porno blir deres svar på frigjøring, er de med på å undertrykke seg selv. Hvordan skal vi da ha muligheten til å forandre samfunnet?

En annen side av den sekulariserte undertrykkinga er skjønnhetstyranniet som rammer alle jenter. Det uoppnåelige idealet som blir fremma i reklamen for å selge mest mulig produkter. Jenter slanker seg til døde for å nå dette idealet. Du skal være syltynn, men samtidig ha store pupper, noe som alle veit ikke går an. Jenter blir fortalt hver eneste dag hvordan de skal se ut, men også hva de skal være opptatt av. Helene og gutta var en Tv-serie som gikk for en stund tilbake, som var en av de mest sette Tv-seriene. Helene og hennes venninners liv dreier seg om slanking, utseende og hvordan de skal klare å holde på kjærestene sine ved hjelp av kroppsvekt. Denne serien var så teit at det var til å grine av, men allikevel var budskapet klart om hvordan jenter skal være. Dette blir altså en del av jenters identitet. Det sier noe om innholdet til jenterolla i dag og hva det er å være jentete.

H&M har før hver jul og sommer svære reklame kampanjer hvor de bruker tynne modeller eller kjendiser til å vise fram undertøy og badetøy. Jenter kan ikke lukke øynene for idealet som blir tredd nedover ørene på dem – og det ender opp med dårlig selvtillit og slanking. Disse plakatene er med på å redusere jenter til å ikke være mer enn kropp. Samtidig selger H&M bikinier og bher i tusentall. Det er noen som tjener penger på jenters dårlige selvtillit og de tjener mye penger. Skjønnhetsidealet skaper også et konkurranseforhold mellom jenter om å være den peneste og mest velkledde. Dette gjør at istedenfor å stå samla, splittes man opp og står og kjemper på hver sin tue om gutters gunst. Slikt blir det ikke forandring av. Det er viktig å vende den forakten jenter har mot seg selv, mot samfunnet som gjør det sånn. I dette ligger det et potensielt opprør, som det må gripes tak i. Det er viktig å si at vi alle blir påvirka av idealet og at vi kjemper en kamp både for oss selv og alle andre jenter mot en industri som tjener penger på oss.

Selv om det kan være en tendens til dobbeltstraffing, så mener jeg feminisme kan gjøre hverdagen til jenter lettere. I form av at du har en analyse av samfunnet så du gir ikke deg selv skylda for undertrykking og at du kjemper aktivt mot det.

Både skjønnhetstyranniet og pornoindustrien er to synlige faktorer som preger unge jenters hverdag. Nettopp derfor blir det viktig å diskutere dette med unge jenter og se det i sammenheng med den økonomiske delen av kvinneundertrykking, fordi det hele henger sammen og er avhengig av hverandre for å opprettholde kvinnen som annenrangs kjønn.

Konklusjonen på alt jeg har skrevet, er at det trengs et nytt jenteopprør og at vi må utvikle argumentasjon som passer til vår tid – og at dette opprøret må organiseres et sted. Rød Ungdom som er den organisasjonen jeg er med i, blir for smalt for dette opprøret. Så det trengs en ny jenteorganisasjon som bygger på jenters virkelighet og livssituasjon. Dette har vært sagt før og med to kvinneorganisasjoner som begge vil ha sin egen jenteorganisasjon, har dette vært vanskelig. Det er på tide å se at en ny generasjon av feminister vokser opp, at de trenger noe som er samlende – som de skaper selv.

Forslag til freds- og antikrigsprogram for AKP

---

1) Bryt med imperialismens militære verdenssystem!

• AKP arbeider for at Norge skal melde seg ut av Nato – og for at Nato skal nedlegges. I dag vil dette innebære å samle en breiest mulig front mot Det Nye Nato, med utrykkingsstyrker og sjølpålagt mandat til å intervenere over hele kloden.
• AKP går også mot Vestunionen og norsk medlemskap der, eller på annen måte innlemming i EU sin militære struktur.
• AKP går mot norsk støtte til aggresjonskriger – heller ikke om de føres gjennom FN-systemet eller under dekke av humanitære intervensjoner.

2) For et uavhengig invasjonsforsvar og norsk vernepliktshær

• AKP er for alminnelig verneplikt for kvinner og menn, og mot utvikling av en profesjonell vervehær. Forsvar av norsk sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil fortsatt være aktuell politikk for revolusjonære i en gitt situasjon. Enten ved en regelrett okkupasjon av landet eller ved at Norge blir brukt som base i en imperialistisk krig.
• AKP jobber for en politisk mobilisering av folket og soldatene for å motarbeide at det norske militæret blir brukt til aggresjonskriger eller i mot egen befolkning. Vi krever at den opprinnelige fortolkinga av § 25 i Grunnlova blir gjort gjeldende igjen (jf «Åpent forum» i Klassekampen 15. mai av Erling Folkvord).
• AKP krever rett til å nekte militær tjeneste som går utover det å forsvare landet mot militær aggresjon.
• AKP er mot norske militære styrker i utlandet – unntatt i fredsbevarende oppdrag a la Unifil, hvor alle involverte parter er enige i utplasseringa. Dvs. Norge må gå imot den nye «out og area»-linja til Nato og stanse oppbygginga av utrykkingsstyrker som Telemarksbataljoner og IRF/RDF-styrker a la den foreslåtte utrykkingsstyrken på 3.500 soldater.

3) Nei til ABC-våpen

• AKP krever ødeleggelse av alle ABC-våpen. Stormaktene må gå i spissen for nedrustinga.
  ABC-våpen er masseødeleggelsesvåpen som ikke skiller mellom venn og fiende og rammer sivilbefolkningen sterkt. Det er derfor rett å sette dem i en særklasse for å få fram hvem som er terroristene og står for de største krigsforbrytelsene og brudda på menneskerettighetene. Det er stormaktene som har det svarteste rullebladet i bruk av slike våpen. Og deres utvikling av nye fleksible atomvåpen foregår i skyggen av nedrustningsavtalene.

4) Solidaritet med undertrykte folk og nasjoner

• AKP støtter frigjøringskriger for nasjonale og sosiale rettigheter.
  Så lenge imperialismen består vil det være undertrykking og erobringskriger. AKP mener at undertrykte folk og nasjoner har rett til å slåss mot dette, også forsvare seg med våpen i hand mot voldelig undertrykking og okkupasjon. I vår epoke er den nasjonal-demokratiske frigjøringskampen en integrert del av den antiimperialistiske kampen og den sosialistiske revolusjonen.
  Den væpna frigjøringskampen må bygge på strategien med politisk mobilisering av folket, uavhengighet fra imperialistmaktene og avvisning av elitistisk terrorisme.
• AKP slåss for nasjonale minioriteters politiske og sosiale likestilling og rett til kulturell utfoldelse, mot alle former for rasisme og nasjonal undertrykking.
  AKP er for at folk forener seg på tvers av etniske skiller og nasjonalitet og står i mot splitt og hersk-politikken fra imperialismen og lokale reaksjonære krefter. De fleste stater i dag er også flernasjonale og det beste i de fleste tilfeller vil være at det utvikles et gjensidig, likeverdig forhold mellom nasjonalitetene. Splittelser på et etnisk grunnlag er det bare det styrende borgerskapet og imperialistmakter som prøver å få innflytelse i landet som til sjuende og sist vil tjene på.
  Enhver nasjonal eller etnisk minoritet har imidlertid rett til å slåss mot diskriminering og annen undertrykking. Det inkluderer også retten for undertrykte nasjoner til å opprette egen stat, om de finner dette nødvendig for å oppnå likeverd og få slutt på undertrykkinga.

av Kristine Nybø

Mye tilsier at utdanning og yrkesidentitet nå oppfattes som viktigere enn klassetilhørighet, i så fall må vi undersøke hvilke endringer som har skjedd i klassestrukturen, klasseformasjonen og klasseidentiteten, skriver Kristine Nybø i denne artikkelen hvor forteller hva teoretikere som Wright og Weber mener om klassespørsmål.

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper,» åpner Karl Marx og Fredrik Engels i Det kommunistiske manifest. Mange marxister tenker derfor på klasse som et marxistisk begrep uten å kjenne til at det finnes andre viktige klasseteoretikere som ikke er marxister. Det er ikke velkjent at Marx ikke har en klar klassedefinisjon. Mange kilder refererer til Kapitalen, bind 3 på slutten, der Marx sier «hva er så en klasse?», og videre til at Marx aldri fikk gjort det helt klart hva som bestemmer en klasse. Vanligvis bruker marxister å dele det kapitalistiske samfunnet inn i tre klasser: borgerskapet, småborgerskapet og proletariatet eller arbeiderklassen, men man har også filleproletariatet som i motsetning til klassene har et ikke-forhold til produksjonsmidlene. I Manifestet bruker imidlertid Marx og Engels blant annet begrepet «bondeklassen» (Røde Fane-oversettelsen side 73) noe som er et eksempel på at marxismen ikke har et så klart definert klassebegrep som man skulle tro når man leser innledningen til Manifestet.

Det har likevel vært mulig å utvikle en marxistisk inspirert klasseteori på grunnlag av det Marx og Engels skrev. Marx og Engels mente at kapitalismen forenkler klassemotsetningene ved at hele samfunnet splittes i to klasser som står i motsetning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Noe av hovedkritikken mot marxistisk klasseanalyse fra samfunnsforskere er nettopp at den legger så stor vekt på antagonismen mellom borger og proletar at det ikke eksisterer noe fullverdig analyseapparat for middelklassen, eller småborgerskapet. Dette gjør at marxismen kan virke utdatert i og med at den tradisjonelle industriarbeiderklassen stadig minker i antall og det økende antallet i servicenæringene heller oppfatter seg selv som middelklasse enn arbeiderklasse. Et annet særpreg ved marxistisk klasseanalyse er vektleggingen av forholdet til produksjonsmidlene, at skillet går mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler. Ett viktig resultat av at produksjonsmidlene er eid av kapitalistklassen er utbyttinga av proletariatet; et annet er at proletariatet i liten grad har innflytelse over egen arbeidssituasjon. Mange nymarxistiske klasseteoretikere har imidlertid valgt å vektlegge dominans i større grad enn utbyttingsforholdet i produksjonen.

Erik Olin Wright

Spenningen mellom nymarxistisk og klassisk marxistisk klasseteori kommer blant annet fram i Erik Olin Wright sitt forfatterskap. På 70-tallet mente han i likhet med mange nymarxister at dominansforhold er svært avgjørende for hvilken klasseposisjon en ansatt har, dette er forøvrig også hva Lenin sin klassedefinisjon går ut på. For å innarbeide dominansaspektet i sitt nymarxistiske klassebegrep utviklet Erik Olin Wright tesen om motstridende klasseposisjoner. Denne tesen går i korthet ut på at en og samme person kan ha ulike klasseposisjoner på dimensjonene som eiendom (til produksjonsmidlene) og hierarki, for eksempel ikke eie produksjonsmidler og samtidig være overordnet og dersom personen er høyt nok oppe i hierarkiet til å ha avgjørende innflytelse på andres arbeidssituasjon, dermed vil klasseposisjonen være hovedsakelig borgerskap. På 80-tallet gikk Erik Olin Wright derimot over til å se på utbytting som det viktigste ved marxistisk klasseanalyse blant annet inspirert av Rømers «general theory of exploitation», som jeg ikke skal gå nærmere inn på. Resultatet av dette ble en endret versjon av tesen om motstridende klasseposisjoner som også legger vekt på utbytting og kontroll over begrensete ferdigheter og ekspertise.

Formålet med klasseanalyse

Hovedforskjellen mellom Marx og Weber når det gjelder klasseanalyse går først og fremst på formålet med klasseanalysen. For Marx var hovedmålet å finne klassen som har en objektiv interesse av å oppheve kapitalismen.

Ifølge Marx er arbeiderklassen den klassen som har muligheten og makten til å gjøre samfunnsmessige omveltninger som opphever klassesamfunnet og dermed også økonomisk undertrykking. For Weber er imidlertid klasseanalyse et redskap til å forstå klasseforholdene under kapitalismen. Sentralt i den weberianske tradisjonen er klassenes forhold på arbeidsmarkedet.

Hvordan utdanningssystemet reproduserer klasseforholdene er ett av temaene som mange samfunnsforskere i den weberianske tradisjonen har gjort mange undersøkelser av.

Skolesystemet er hovedprodusenten av credensialer i moderne samfunn. Credensialer er institusjonaliserte eller formelle bevis på at man kan ha tillit til at en person har de kvalifikasjonene han eller hun hevder å ha, som vitnemål og attester. Utdanning er dermed den institusjonen som kanskje har størst betydning for hvor gode sjanser man har på arbeidsmarkedet, og som dessuten blir oppfattet som en legitim kilde til lønnsforskjeller i den norske befolkningen. En stor mengde weberinspirert forskning har avsløret at utdanningssystemet reproduserer klasseforholdene, og at rekrutteringen til høyere utdanning er klassemessig skjev, tross for at utdanningssystemet angivelig skal gi like muligheter for alle.

Det er imidlertid også en rekke fellestrekk ved Marx og Webers klasseanalyse. Både Marx og Weber definerer klasser økonomisk og relasjonelt, en klasse defineres altså utfra hvilket økonomisk forhold den har til andre klasser. Denne formen for klasseanalyse skiller seg generelt fra de tendensene innenfor samfunnsforskningen som bruker klassebegrepet til å beskrive ulikheter i levestandard, som for eksempel bare ser på inntektsvariabelen som klassedefinerende. Begge tradisjonene definerer altså klasse utfra hvilke forhold mennesker har til viktige økonomiske ressurser. Marx kaller dette produksjonsmidler, Weber kaller det markedskapasiteter. Begge tradisjonene mener det er et årsaksforhold mellom klasse og tilgang til ressurser, materielle interesser og at dette resulterer i ulike strategier for å oppnå inntekt.

Utbytting grunnleggende

I sin siste bok, Class counts, som ble utgitt i 1997 holder Erik Olin Wright fast på å vektlegge utbytting som grunnleggende for klasseanalyse, blant annet fordi det er et viktig moralsk argument at borgerskapet frarøver arbeiderklassen merverdien av arbeidet. Utbytting er ikke et nøytralt analytisk begrep. Samtidig hevder han at skillet mellom weberiansk og marxistisk klasseanalyse ikke lenger er like relevant, og at det klasseskjemaet han presenterer i boken kan ses på som en syntese av de to retningene.

Erik Olin Wright mener dessuten at Webers markedskapasiteter kan innarbeides i marxistisk klasseanalyse, men at det Weber mangler ved sitt klassebegrep er utbytting. Utbyttingsforholdet tilfører imidlertid klasseanalysen viktige aspekter som Webers markedsbaserte livssjanser ikke avdekker. Et utbyttingsbasert klassebegrep synliggjør at produksjon og marked er uvilkårlig knyttet til hverandre, ikke bare et tilfeldig forhold. Det viser også at klasseforhold er maktforhold, ikke bare et spørsmål om prestisje. Utbytting innebærer at samfunn som ikke er markedsbaserte på samme måte som kapitalismen likevel kan være klassesamfunn, klassebegrepet begrenses dermed ikke til bare å gjelde kapitalismen.

Wright legger dessuten vekt på at man ikke må se kun på klassestrukturen. Det er like viktig å forstå samspillet mellom klasseformasjon (hvordan klasser formes til kollektive aktører), klassebevissthet og klassekamp.

Det er altså ikke nok å gjøre en skjematisk analyse av den yrkesaktive befolkningen som plasserer størstedelen i arbeiderklassen dersom den ikke oppfatter seg som en klasse, og handler som en. Å sette et grovt skille mellom arbeider og kapitalist fungerer dersom man vil skille ulike produksjonsmåter fra hverandre, som føydalsamfunnet og kapitalismen.

Dersom man imidlertid vil undersøke endringer over tid innenfor den kapitalistiske klassestrukturen og hvordan klassestrukturen påvirker folks liv må «problemet med middelklassen» løses.

Erik Olin Wrights løsning på dette problemet er å først dele opp mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler, altså det tradisjonelle marxistiske skillet mellom borgerskap og proletariat. Deretter deler han de som ikke eier inn etter hvorvidt de utøver autoritet i produksjonen og om de kontrollerer spesielle ferdigheter eller ekspertise. Disse kategoriene utgjør imidlertid ikke klasser, men motstridende plasseringer i klasseforholdet. Det «umarxistiske» ved dette klasseskjemaet er at kontroll over begrenset ekspertise og ferdigheter også tas med i betraktning. Wright hevder, med utgangspunkt i Rømers spillteoretiske verk «general theory of exploitation», at kontroll over en begrenset ekspertise er en kilde til utbytting. Under kapitalismen er imidlertid privateiendommen hovedkilden til utbytting, men dersom privateiendommen oppheves kan denne andre formen for utbytting tre i kraft for fullt.

En av hovedutfordringene for venstresida idag må være å utvikle en oppdatert klasseanalyse som går utover det å inndele statistiske yrkeskategorier i arbeiderklasse og småborgerskap. Det vi trenger er en analyse som går lenger enn å konstatere at ca. 90 % av den yrkesaktive befolkningen ikke er lønnsarbeidere og ikke eier produksjonsmidler. Vi må også tørre å undersøke hva som er en klasse «i seg» i dagens samfunn, i hvilken grad oppfatter arbeiderklassen seg som en klasse og handler som en klasse? Mye tilsier at utdanning og yrkesidentitet nå oppfattes som viktigere enn klassetilhørighet, i så fall må vi undersøke hvilke endringer som har skjedd i klassestrukturen, klasseformasjonen og klasseidentiteten!

av Joan Ackert

I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige – definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette en noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre – og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet «er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind.» (Hartmann 1981) Og videre: «Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken.» (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: «Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger.»

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i «den tjenesteytende klassen». S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner «virkelig» blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere – for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om «relasjoner» relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte – å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse – for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. «Case»-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert i mot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse/rase/kjønns-prossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen – en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss – det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: «Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?» Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper «herskerrelasjonene». Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en «underklasse» fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder – offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik «underklasse» innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og «det økonomiske»

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør «telles» (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør «defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn» (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. «Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering – inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen» (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene – uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, «utvikling», tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen «den nye globale informasjonsøkonomien». Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket «overlevelse» i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innefor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming – med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk – utbytting og akkumulering – forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri – alt del av kapitalistisk utvikling – ble inkorporert i klasseorganiseringa som «de andre», som «outsidere» som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet – verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.

Bokanmeldelse ved Åsmund Egge

Orlando Figes store syntese om den russiske revolusjonen er utvilsomt et bemerkelsesverdig verk. Boka er ypperlig skrevet, medrivende og engasjerende. Figes klarer på en enestående måte å gjenskape ulike sider ved russisk samfunnsliv i tiden før revolusjonen og å brette ut revolusjonens panorama i sin fulle bredde samtidig som han har god sans for karakteristiske detaljer som fyller ut bildet.

Boka var i det hele tatt en sann svir å lese og det er ikke for ingenting at boka har fått en internasjonal litterær pris. Den har også fått et par priser for godt historisk arbeid. Og bevares, Figes er ingen dårlig historiker. Han trekker opp et bredere lerret enn noen historiker hittil har gjort om dette emnet. Han er svært godt orientert i forskningen og gjør – i motsetning til for eksempel Richard Pipes – bruk av den omfattende litteraturen om russisk sosial historie som er blitt utgitt de siste par-tre tiårene. Han har selvfølgelig også kunnet trekke på egen forskning der særlig bøndenes rolle under revolusjonen har stått i fokus. Her er det altså slett ikke bare «historie ovenfra». Han går til og med ned på individnivå ved å fokusere på enkeltpersoner som med ulikt ståsted i samfunnet var iakttakere til og deltakere i de begivenhetene han beskriver. På denne måten gir han kjøtt og blod til de sosiale kreftene og de politiske endringene han søker å redegjøre for. På den annen side har dette grepet sine faglige feller. Her er det fare for å illustrere atypiske tilfeller like mye som å presentere representative enkeltpersoner.

Svært mye i denne boken inneholder gode bidrag til forståelse av russisk historie forut for og under revolusjonen. Det gjelder særlig de to første delene som trekker opp bakgrunnen for revolusjonsutbruddet. Det er ikke i og for seg så mye av nye synspunkter – det er heller ikke å vente i en syntese som denne. Det vi må forutsette er at det redegjøres for ulike synspunkter på begivenhetene og at det argumenteres godt dersom forfatteren velger å ta stilling. I første halvdel av boka kommer Figes vel fra denne oppgaven. Særlig god er han i sitt forsvar for den «pessimistiske» oppfatningen av synet på Russlands muligheter til å unngå revolusjon. På den annen side undergraves denne oppfatningen i noen grad av den vekt Figes legger på tsarens, Nikolaj IIs, person i framstillingen av regimets manglende evne til å reformere seg selv. De strukturelle problemene med å kombinere modernisering av et flernasjonalt autokratisk imperium med politisk stabilitet får liten plass. Og Figes egen framstilling av holdningene og forestillingsverdenen hos massen av bønder og arbeidere gjør det klart at om Nikolaj hadde vært villig til å innføre et parlamentarisk demokrati etter vestlig mønster, ville ikke dette imøtekomme massenes ønsker og behov eller virke til å integrere dem i det politiske liv.

Forstå – ikke moralisere

Særlig i siste halvdel av boka melder det seg imidlertid betydelige svakheter ved Figes framstilling. Disse svakhetene har paradoksalt nok noe å gjøre med det som er bokas sterke litterære side. Vel, egentlig er det ikke så paradoksalt. Det er nettopp den engasjerende, ja nesten lidenskapelige holdningen til stoffet som svekker det faghistoriske, vitenskapelige innholdet. Figes klarer ikke å unngå å la seg styre av sine personlige sym- og antipatier. Men en historikers oppgave er ikke å moralisere, den er å forstå. Litterære framstillinger krever lidenskap – vitenskapelighet forutsetter lidenskapsløshet.

Figes moraliserer riktignok ikke over massenes voldshandlinger. Tvert imot ser han dem som «en nesten uunngåelig reaksjon fra et folk som var rasende og hadde mye å hevne». Alle sosiale revolusjoner er i sin natur blodige. Å fordømme dem for dette «er jevngodt med å si at enhver form for sosial protest som kan ende i vold er moralsk forkastelig». (322)

Imidlertid, når det gjelder personkarakteristikker og analyser av sentrale personers handlemåte stikker Figes moralisme fram. Man merker det ikke så godt i omtalen av Nikolaj II selv om Figes ikke helt kan skjule sin irritasjon over den tomhjernede tsaren. Han gir likevel en forklaring på hvorfor tsaren handlet som han gjorde, og tilløpene til moralisme er ikke skjemmende. Verre blir det under behandlingen av Kerenskij, medlem og senere leder for den provisoriske regjering mellom februar og oktober 1917. Kerenskij framstilles som en forfengelig narr som bare var opptatt av å sette sin egen person i sentrum og som prøvde å støtte seg til høyre og venstre utelukkende med det for øye å bevare sin personlige maktstilling. Det gjøres ikke noe forsøk på å analysere Kerenskijs politiske motiver og målsetting, en analyse som kunne gjøre hans handlinger mer forståelig. Kerenskijs politikk i de to siste månedene før bolsjevikenes maktovertakelse omtales omtrent ikke.

Lenin – en demon uten menneskelige trekk?

Den svakeste og minst overbevisende karaktertegning i boken er dens viktigste person, Lenin. Dette er Volkogonovs og Pipes’ Lenin enda en gang, en demon uten menneskelige trekk som utelukkende var opptatt av å sikre seg makt for maktens egen skyld (for eksempel 503-504). Figes liker ikke Lenin. Og det er greit nok. Men av en seriøs historiker må vi kunne kreve at antipatien ikke lammer evnen til lidenskapsløs analyse. Hos Figes fører den til en rekke tvilsomme påstander og til tolkninger som ikke sjelden motsies av materiale som han selv presenterer andre steder i framstillingen. Han unnlater som oftest å behandle seriøst forhold som kan tale mot hans eget syn. Svært ofte nøyer han seg med synsing – bruken av «no doubt» går igjen og erstatter ofte argumentasjon.

Figes hevder at Lenin manglet kjennskap til og (implisitt) forståelse for det russiske folk (386). Men hvordan skal dette forenes med at Lenin i 1917 åpenbart var den politiker som best forsto hva de brede folkemassene var opptatt av og den som evnet å skape den politiske plattformen («apriltesene») som kunne vinne oppslutning i folket? (Det siste benektes på ingen måte av Figes.)

Ifølge Figes var Lenin monomant opptatt av å ta makten. Han var en ensporet, puritansk asket uten en «privat» side bak den politiske (389). På den annen side framstiller Figes Lenin som en som var flink til å overbevise folk, til å appellere til de vanlige medlemmene i partiet, en som kunne foreta taktfulle retretter og inngå kompromisser. Men dette overensstemmer jo ikke så godt med bildet av en monoman, ensporet person som ikke var i stand til å forstå folket. Og hvordan kunne denne monomant politiske personen, denne puritanske asket uten noen privat dimensjon, midt under revolusjon og borgerkrig ha et forhold til Inessa Armand og ta seg så nær av hennes død? Og hvordan kunne han ha et personlig vennskap med en mann som Maksim Gorkij, så kritisk som denne var til bolsjevikene og deres politikk?

Lenins ideologi

Skjevheten og mangelen på dybde og perspektiv i karakteristikken av Lenins person er ille nok. Verre er det at Figes praktisk talt ikke kommer inn på Lenins ideologi – og når han en sjelden gang gjør det, viser han manglende grep. Lenins verk Staten og revolusjonen avfeies uten videre begrunnelse. Et sted hevder Figes at «etter hans (Lenins) oppfatning skulle massene ikke være noe annet enn redskaper for partiet» (152). Dette er stikk i strid med det syn Lenin presenterer i Staten og revolusjonen. Figes er i det hele tatt ikke i stand til å forklare Lenins teoretiske virksomhet. Det kan virke som han mener at Lenins teoretiske produksjon ikke var annet enn spillfekteri, noe som vel må sies å være en temmelig urimelig antakelse.

Som begrunnelse for at Lenin var opptatt av makten for maktens egen skyld, peker Figes på at han gikk inn for taktiske konsesjoner for å sikre bolsjevikenes makt i 1917. Men dette er selvfølgelig en logisk kortslutning. Alle betydelig politikere er nødvendigvis dyktige taktikere.

Figes er opptatt av å vise at Lenin bare var interessert i et rent diktatur for sitt eget parti. På side 490 heter det for eksempel om resultatet av sovjetkongressen i oktober 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære forlot kongressen i protest, at «Lenins planlagte provokasjon … å komme alle andre i forkjøpet ved å gripe makta… hadde virket … Nå lå veien åpen for det bolsjevikiske diktaturet, basert på sovjetet, som Lenin utvilsomt hadde hatt til hensikt hele tida.» Et spørsmål er hvordan Lenin kunne være sikker på at de andre partiene ville marsjere ut av kongressen. En annen sak er at Lenins «utvilsomme intensjon» ifølge Figes egen framstilling andre steder var svært så tvilsom. For eksempel støttet Lenin i første halvdel av september 1917 Kamenevs anstrengelser for å overtale mensjevikene og de sosialrevolusjonære til å bryte med den provisoriske regjering og sammen med bolsjevikene danne en sosialistisk regjering basert på sovjetene. Hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære gikk med på dette, skulle bolsjevikene gi opp kampanjen for en væpnet oppstand og konkurrere om makten innen sovjetbevegelsen selv (466). Videre: Figes erkjenner at det i 1917 og tidlig 1918 ikke forelå noen «master plan» (hovedplan, red.) for partidiktatur. Det var først under borgerkrigen med det sterke behovet for streng sentralisert kontroll for å mobilisere landets ressurser at bolsjevikene planla «partistatens hovedstruktur» (685).

Figes ignorering av ideologien fører til en klar undervurdering av ideologiens betydning for Lenin – og for bolsjevikene overhodet. Riktignok var Lenin opptatt av makt. Men for Lenin var makten alltid et middel til å nå et mål, og i den grad Lenin var monoman og fanatisk var det nettopp som følge av ideologisk selvrettferdighet.

Hvorfor ble så mange revolusjonære?

Noe av den samme ensidigheten i omtalen av Lenin rammer bolsjevikene generelt. Figes skriver mye om korrupsjon, vold og maktmisbruk fra bolsjevikenes side. Den idealisme, offervilje og uegennyttige kamp for et bedre samfunn som besjelet mange som kjempet bolsjevikenes sak, er han i liten grad i stand til å vise fram. Figes viser stor forståelse for hvorfor det ble revolusjon i Russland. Men han har bemerkelsesverdig liten forståelse for hvorfor noen ble revolusjonære! Ambisjoner eller dårlig samvittighet for sin klassetilhørighet er det eneste han kan se som motiv for den russiske intelligentsiaen revolusjonære holdning. At noen skulle være drevet av altruistiske motiver eller rettferdighetssans i opposisjon til politisk, økonomisk og nasjonal undertrykkelse synes utenfor Figes forståelsesramme.

I behandlingen av mange enkeltbegivenheter er Figes uklar og til og med selvmotsigende. I omtalen av julioppstanden i 1917 innleder han således med å hevde at bolsjevikene forberedte en avgjørende konfrontasjon med den provisoriske regjering (421). Men av den framstilling som følger framgår det klart at ledelsen i bolsjevikpartiet (inkludert Lenin) slett ikke kan ha forberedt noen slik konfrontasjon. Og om de bolsjevikene på lavere nivå som deltok i demonstrasjonene spilte en ledende rolle i disse, utgjorde de ingen ledelse for en revolusjonær maktovertakelse.

Uklar er Figes også om Kornilov-affæren. På side 445 hevder han at påstanden om at Kornilov planla et statskupp mot den provisoriske regjering er en myte. Men i det følgende framgår det at hans nærmeste rådgiver faktisk planla et statskupp og at Kornilov selv hadde egne ambisjoner på det politiske området i konkurranse med Kerenskij. Det var snakk om «to menn og bare én hvit hest. Det framgår at Kornilov ville gjennomføre «reformer» som ville redusere Kerenskij «til en gallionsfigur som skulle gi militærdiktaturet legitimitet» (449).

Sosialisme i ett land

Svært kontroversiell er også hans framstilling av Lenins og bolsjevikenes oppfatning av mulighetene for spredning av revolusjonen til andre land. Den tradisjonelle og praktisk talt enstemmige oppfatning blant historikerne har vært at bolsjevikene betraktet revolusjonen i Russland som begynnelsen på en mer omfattende revolusjonær omveltning i resten av Europa og at den russiske revolusjon ikke kunne overleve uten en slik internasjonal spredning av revolusjonen. I flere år håpet de på dette. I 1921 med innføringen av en ny økonomisk politikk (NEP) ble det foretatt en tilpasning til den situasjon at revolusjonen ennå ikke hadde seiret andre steder enn i Russland. Men først med Bukharin og Stalins slagord om «sosialisme i ett land» fra høsten 1924 ble håpet om en spredning av revolusjonen i overskuelig framtid definitivt oppgitt.

Figes hevder derimot at allerede etter freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) var Lenin overbevist om («quite adamant about») at det ikke var noe håp om at revolusjonen skulle spre seg vestover (550). Hans snakk om at den uunngåelige revolusjonen i Tyskland ville kansellere de tap Brest-Litovsk-freden hadde medført var ifølge Figes «ikke annet enn bløff for partimoralens og propagandaens skyld». Figes har her en kildehenvisning, men gir ingen nærmere opplysninger som kan understøtte denne temmelig sensasjonelle påstanden. Tvert i mot undergraves hans påstand av hans egen framstilling lenger ut i boka. Her heter det at bolsjevikenes optimisme med hensyn til «i hvilken grad kommunismen kunne eksporteres» nådde sitt høydepunkt sommeren 1920. Figes refererer også til Zinovjevs uttalelse under stiftelsen av Komintern i 1919 om at hele Europa ville bli kommunistisk i løpet av et år. (701) For øvrig kan man jo undre seg over hvorfor tesen om «sosialisme i ett land» skulle skape slik strid i partiet så sent som i 1925 dersom regimets målsetting var begrenset til dette så tidlig som i mars 1918.

Ytterst merkverdig finner jeg også Figes karakteristikk av bolsjevikenes oppfatning at de var omringet av fiender som en «paranoid teori» (629) og «paranoid frykt» (642). Dette var på en tid da borgerkrigen var i full gang. Kontrarevolusjonære armeer ble reist i øst, sør og vest og en rekke utenlandske makter landsatte tropper blant annet i Arkhangelsk, Odessa og Vladivostok. Frykten for omringning var utvilsomt helt reell, og bruken av et uttrykk som «paranoid» fortoner seg mildt sagt malplassert.

Disse eksemplene på merkverdigheter og skjevheter i Figes framstilling får klare seg – det er ikke vanskelig å finne flere. Det er derfor med noe blandede følelser jeg anbefaler denne boken. Historiefaglig sett har den riktignok sine sterke sider, men altså også betydelige svakheter. På den annen side er det en bredde i framstillingen og en nerve i fortellerkunsten som gjør den mer lesbar enn trolig noen annen framstilling av revolusjonen og dens bakgrunn. Det er all grunn til å anta at dette vil bli en klassiker som kommer til å bli stående i lang tid framover.

Innspill til debatten
fra miljølaget til AKP, Oslo

Miljølaget i Oslo AKP har diskutert innlegget til Morten Falck i Røde Fane nr 2, 1999, Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen og svaret fra Olav Randen i Røde Fane nr 4, 1999, Stutt steg i rett lei. Både Falck og Randen har grundige og kunnskapsrike artikler, med mange synspunkter som vi deler. Debatten de reiser er svært viktig, og vi vil knytte noen kommentarer til begge innleggene, med håp om å føre debatten enda et stutt steg i rett lei.

Til innlegget fra Morten Falck

Tingenes tilstand på det økologiske området på verdensbasis er sikkert riktig oppsummert av Falck, men han har en overdreven tro på at mennesket skal kunne løse naturens utallige gåter på relativt kort tid. Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysisk verden setter – mener Morten Falck.

Men i «frihetens rike» (jfr. Falck), hvor det skal være ubegrensa frihet, hvem skal sette/ bestemme hva rammen for den fysisk verden er?

Vil menneskenes iderikdom og evner kunne tøyles innenfor de såkalte rammene som den fysiske verden setter, uten å løpe løpsk og ødelegge naturen? Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø? Vi kan ikke gå god for et slikt idealistisk syn på mennesket og må derfor karakterisere Morten Falck sin framstilling som illusjonsmakeri.

Til innlegget fra Olav Randen

Olav Randen lister opp et natursyn så komplisert at det synes nesten umulig for menneskene å løse noen av dens utallige gåter. Hans fremstilling bærer mer preg av vegring enn av løsning.

En middelvei mellom Morten Falck sitt syn og Olav Randens sitt syn må vel kunne tenkes. Det kan f.eks. være viktig å finne fram til kornsorter som gir sikre og store avlinger gjennom grundige bioteknologiske eksperimenter, utprøvd over lang og forsvarlig tid, mens det ikke bør være viktig å kunne transplantere et hode fra en menneskekropp til en annen, og lignende saker.

Men Olav Randen synes ikke å akseptere en eneste liten brist i kjeden for ikke å forrykke den totale balansen i naturen. Overlever vi ikke om arter forsvinner og virus/ bakterier dreper mennesker? Slike hendelser har vært gjengangere opp gjennom historien lenge før bioteknologien ble oppfunnet. Den gang het det naturens gang (jfr. f.eks. svartedauen). Olav Randen er etter vår mening i besittelse av et asketisk natursyn som aldri vil kunne bli rådende. Da glemmer han menneskenes naturlige nysgjerrighet. Vi kan altså heller ikke dele Olav Randen sitt natursyn og vil kalle hans framstilling for utopisk.

Kunnskap – om hva? For hvem?

For å være mer grundige i diskusjonen om den enorme kunnskapsproduksjonen som vi har opplevd i dette århundret, bør vi ikke omtale denne som en aktivitet utenfor samfunnets strukturelle og økonomiske grep. Det er liten tvil om at kapitalismen har drevet produksjonen av kunnskap fram, og at vi f.eks. har fått uvurderlige medisiner, såvel som datateknologiens «vidundre». Kunnskapsproduksjonen er ikke klasseløs og ikke fri for kapitalismens drivkraft. Men har menneskeheten fått den kunnskapen som vi trenger? Randen sier berettiget: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane auker, det gjer dei, men om kunnskapen held tritt med behovet for kunnskapsauke?» Hvilken kunnskapsøkning er det vi ønsker? Har vi noen garanti for at prøvemetoder for nye genmanipulerte produkter gir oss sikre resultater om vi fordobler prøvetiden så lenge det er profitten som teller for resultatet?

Og kunnskap er så mangt. Grunnforskning gir ikke umiddelbar avkastning, mye ny kunnskap gir ikke bare kapitalen mulighet for utnyttelse, den kan også være en trussel. Vi er kjent med hvordan patentsystemet og oppkjøp av rettigheter fører til at kunnskap legges død og låses ned fordi den truer. Vi har kunnskap som den Randen omtaler som «innsikten som blir borte», nedarvet gjennom generasjoner, som ikke lengre blir overført fordi vi lures til å tro at alle nye «oppdagelser» er framskritt. Et førevar-prinsipp gjelder ikke bare den defensive kampen, det gjelder ikke minst å opparbeide en sunn skepsis til framskritt og kunnskapsproduksjon som presenteres som nyvinninger for menneskeheten.

Bærekraftig utvikling – en defensiv kamp! WTO – til beste for verden?

Kampen for et bærekraftig samfunn er en defensiv kamp både nasjonalt og internasjonalt. På område etter område blir klodens økosystem angrepet og svekket av menneskelige handlinger og adferd. Ikke noe politisk system har til nå vist at det evner å demme opp for den tiltakende ødeleggelsen av menneskehetens livsgrunnlag. Det er nok å nevne drivhuseffekten i atmosfæren, regnskogutryddelse i Asia og Sør-Amerika, dramatisk redusering av det biologiske artsmangfoldet, grådig overfiske i verdenshavene som truer store deler av fiskebestanden, den generelle forurensning av natur og miljø, samt et stadig økende antall kriger som sprer dødelig gift over store områder (jfr. den siste Balkan-krigen).

I tillegg er vi ved et vendepunkt når det gjelder menneskenes evne (og vilje?) til å manipulere genene hos mennesket, dyrene og plantene. Utviklingen har kommet så langt på bioteknologiens område, at kampen er igang om kommersiell utnyttelse av genmanipulering og genpatenter, som antas å gi formidable inntekter på området. For å få til dette bruker de store multinasjonale (i hovedsak amerikanske) selskapene verdens handelsorganisasjon (WTO – tidligere GATT) som instrument for å pådytte spesielt u-landene, hvor det finnes en formidabel gen-rikdom, avtaler som sikrer disse selskapenes hegemoni og eierskap til viktige gener, f.eks. for store deler av verdens framtidige matproduksjon. På denne måten kan f.eks. et selskap i den rike verden (i-landa) ha monopol på en type såkorn som bøndene i u-landa må kjøpe fra dette selskapet.

Tilsvarende utvikling er det på andre områder som i-landa ønsker å ha med i WTO-forhandlingene, som skal opp i Seattle i desember 1999. Her vil i-landa prøve å presse fram bindende avtaler som f.eks. fri investeringsrett over landegrensene med stor grad av frihet for det enkelte selskap i det enkelte land, uten innblanding fra landets myndigheter. Skulle myndighetene i et land, hvor et internasjonalt selskap har gjort investeringer, treffe tiltak som rammer selskapet økonomisk på grunn av miljøstandarder som ikke er akseptable ved selskapets etablering, kan selskapet kreve erstatning for handelshindring. Flere lignende forhold på andre politikk-områder vil bli forsøkt tatt inn i WTO-avtalen fra i-landa sin side.

Som en motvekt mot dette presset fra i-landa, er det dannet et nettverk av 1.114 organisasjoner fra 87 land som støtter et utspill fra åtte nasjoner med Pakistan i spissen. Disse organisasjonene har skrevet under på et opprop hvor det kreves at ingen nye tema i tillegg til genmat-avtale, trevirke-avtale, reduserte tollsatser på industrivarer, miljø- og arbeidsstandarder, menneskerettigheter, dyrevern og forbrukerhensyn, skal forhandles om nå. Oppropet krever at ingen videre liberalisering og utviding av WTO må skje nå, og at det ikke føres inn nye tema i WTO-forhandlingene, men at man utsetter videre forhandlinger, inntil det er gjort konsekvensanalyser.

Man ser altså at det på det globale plan skjer en defensiv kamp fra det fattige Sør mot det rike Nord i spørsmålet om en kvalitativ økning eller status quo av angrepene på natur og miljø. Flere norske organisasjoner har skrevet under på oppropet, mens den norske regjering blant annet har gått inn for at investeringer skal tas opp i WTO-forhandlingene nå. Vårt (AKP/ RV/ RU) bidrag til å støtte denne kampen, må være å med og påvirke slik at den norske regjeringen snur i dette spørsmålet, dvs. at Norge støtter Sør i kampen mot det rike Nord, med USA i spissen.

I et lengre perspektiv må det drives et aktivt informasjonsarbeid slik at befolkningen i i-landa også blir en kraft mot liberaliseringa av verdens handel, en handel som både er miljø- og naturfientlig. Dersom man kan reise en folkeopinion mot den utviklinga som er på gang og støtte u-landa sin kamp mot å bli totalt overkjørt av i-landa for i neste omgang å bli ny-kolonialisert, ikke av land , men av multinasjonale selskap, så vil planene om verdensherredømme kanskje kunne skrinlegges.

På enda lengre sikt må den progressive bevegelsen verden over arbeide med sikte på at det ødeleggende kapitalistiske systemet blir avløst av et system som ikke er basert på maksimal profitt, dvs. et system som uunngåelig fører til ødeleggelse av natur og miljø. Først da kan man håpe at man har verktøy som er til beste for natur og miljø og at dette verktøyet evner å reparere alle de enorme skadene som kapitalismen har medført.

Konklusjon

Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene «fikser» alt i verden til fordel for menneskeheten. Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette menneskeheten.

Vi deler heller ikke Olav Randen sitt noe asketiske syn som mer eller mindre vil opprettholde status quo, dersom vi oppfatter ham rett. Vi mener, som Olav Randen, at kommunismen ikke er noen garanti for et bærekraftig samfunn, men det er et nødvendig vilkår for et slikt samfunn.

Kampen mot miljø-ødeleggelsene er i seg sjøl systemsprengende, den inneholder mange av de beste argumentene mot kapitalismen og for sosialisme og kommunisme. Et tankekors er at det er ikke mangel på kunnskap som er hovedproblemet – vi veit mer enn nok om kapitalismens herjinger mot mennesker og miljø – men evnen og viljen til å omsette denne kunnskapen i handling.

av Jørgen A Strickert

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Morten Falck

Det var to ting jeg ønsket å få fram i artikkelen om Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen i Røde Fane nr 2. Nemlig på den ene sida at kapitalismen truer med å ødelegge naturen. Dens behov for kortsiktig profitt står i motsetning til vårt felles behov for å ta vare på naturen og alle dens arter. Om dette har vi omfattende kunnskaper, som kommunistene må ta i bruk.

På den andre sida at våre kunnskaper om naturen er utvikla til et trinn der vi tar den i bruk som produktivkraft på et nytt nivå. Bioteknologien er blitt for stor for kapitalismen, den krever ressurser og har konsekvenser som ligger utafor synsfeltet for et kapitalistisk selskap, om det er aldri så «multinasjonalt», eller imperialistisk. Dette må et parti som vil kalle seg kommunistisk i våre dager ta i betraktning i sitt program og i sin politikk.

Olav Randen tar opp hansken i Røde Fane nr 4, under tittelen Stutt steg i rett lei. Det skal han ha takk for. Det er bare når engasjerte mennesker hiver seg ut i debatten at vi kan utvikle tankene våre og gå framover. Så la oss se hvor langt på vei vi er enige – og mest spennende, hva vi er uenige om. Det er svært mye å diskutere i Randens artikkel, og plassen er knapp. Så her bare noen korte punkter.

Hva er frihet?

Hva Marx og Engels har skrevet om menneskets forhold til naturen kan sikkert gi litt forskjellige inntrykk, alt etter tidsperiode og sammenheng det er skrevet i. Men Engels skriver noe viktig om frihet i Anti-Dühring, og jeg siterte det i den andre artikkelen jeg skrev til samme nummer av Røde Fane, Frihet og liv er ett. Engels skriver:

«Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål.»

Det er ingen grunn til å pådytte Engels vår tids forståelse av naturen. Men når vi snakker om frihet, må vi være klar over at dette er marxismens frihetsbegrep. Det er ikke snakk om en frihet på tvers av naturens lover. Å herske over naturen kan bare bety å kjenne disse lovene, og «den dermed gitte muligheten til å la dem virke for bestemte formål».

Jeg synes ikke Olav Randen tar hensyn til dette når han kritiserer Marx og Engels.

Min mening om dette er at mennesket er et dyr som andre dyr, og at livsmiljøet i all sin variasjonsrikdom er like viktig for oss som for enhver annen art. Vi kan utnytte naturen til vår fordel, men bare innafor de rammene som naturen setter, og som det er opp til oss å utforske. Vi veit allerede så mye om dette at vi bør utvise stor varsomhet.

Det finnes ingen skjebne

Olav Randen mener jeg har en slags programmatisk framtidsoptimisme, som det ikke finnes grunnlag for. Dette begrunner han slik:

«Gong på gong møter vi framstegstrua hjå Falck:

• ‘Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.’
• ‘Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer.’
• ‘Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene.’
• ‘Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse.’
• ‘Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning.’»

Disse sitatene er hentet fra forskjellige steder i min artikkel. Randen river dem løs fra sammenhengen og setter dem inn i en de ikke er tenkt i. Men det gir et klart uttrykk for Randens oppfatning av hva jeg mener.

Men i forhold til framtida er alle disse sitatene nøytrale i min tekst. For selv om bioteknologien åpner for store muligheter, er jo ikke framtida fastlagt. Potensialet er ikke realisert.

Sitatene er en beskrivelse av nåtida, og bare det. Disse prosessene foregår foran øynene våre, og endrer verden, ugjenkallelig. Det som driver dem og gir dem retning er i det alt vesentlige kapitalismens behov for profitt. På akkurat det punktet kan vi endre verden.

Kunnskapen er der. Kampen står om hvordan den brukes. Og i hvilken retning menneskenes kunnskap skal utvikles videre.

Og sannelig, den verden vi ser omkring oss gir ingen overveldende grunn til optimisme.

Hva er vi enige om?

Randen fortsetter: «Etter denne utmålinga av framsteg kjem ikkje argument og ikkje grunngjeving. Falck går rett over til å skrive (konkret og skikkeleg) om problema kombinasjonen bioteknologi og profittjag fører med seg.» Det er jo ikke underlig, når denne «utmålinga» skyldes hans egen redigering og ikke min tekst.

Den første, og lengste delen av min artikkel handler om hvordan kapitalismen er en trussel mot naturen, og vårt livsmiljø. Mot denne delen av artikkelen har Olav Randen ingen konkrete innvendinger, og jeg tolker det som det i hovedsak er den han kaller «(konkret og skikkeleg)», kanskje i tillegg til de kapitalismekritiske avsnittene i artikkelens annen del.

Jeg oppfatter det altså som vi er enige om at kapitalismen må avskaffes, og langt på vei om grunnene til det. Det er bra, det gir oss en felles plattform. Så la oss da gå over til det vi ikke er enige om, og se om vi kan utvikle og klargjøre standpunktene våre.

Noen korte punkter

Jeg mener følgende:

• Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer dersom vi bruker dem.
• Utviklinga av genetikken med en (så vidt gryende) mulighet til å modifisere arvestoffet er et enormt framskritt. Men vi må være klar over at vi bare så vidt har begynt å utvikle våre kunnskaper og teknikker på dette feltet, og satse mye på å utvikle kunnskapene, samtidig som vi utviser stor forsiktighet i å bruke dem.
• Uten å bruke kunnskapene i praktiske eksperimenter, kan vi heller ikke utvikle dem. Vi må forsvare retten til vitenskapelige eksperimenter, og forsvare forskningas uavhengighet av profittinteresser.
• Også innafor andre felter har bioteknologien gjort store og viktige framskritt. Ett av dem er kloning av pattedyr fra voksne celler, og fra fosterceller. Som all annen forskning bør også denne underlegges etiske vurderinger, men det er viktig at denne forskninga får gode vilkår, både fordi den åpner for store nye kunnskapsområder, og fordi den i resten av verden vil utvikle seg med stormskritt.
• Kunnskapene om teoretisk naturvitenskap har fått stor samfunnsmessig betydning, men når ikke ut til vanlige folk. Dette er en farlig utvikling, fordi den gir grobunn for fordommer, mystikk og ubegrunnet angst. Vi må altså arbeide for å spre mest mulig kunnskap om disse fagfeltene.

(Folkeopplysning er et utmerket ideal, enda viktigere nå enn på 1700-tallet.)

Kunnskap og uvitenhet

«I høve til naturens mangfald, kompleksitet og kreativitet forstår vi framleis svært lite,» skriver Randen. Det er helt riktig. Men vi forstår en hel del. Og først og fremst forstår vi at det er mye vi ikke veit og mye vi ikke forstår.

Det er ingen uviktig erkjennelse. Men at vi veit at det er lite vi veit, betyr ikke at vi ikke veit noe. Det betyr heller ikke at våre kunnskaper ikke går raskt framover. Jeg synes Olav Randen ikke bare undervurderer dette, men lukker øynene for det.

Han forteller at i gamle dager hadde folk mer allsidig kunnskap. Eksemplene er kårkallen på gården hans og urinnvånerne i Australia. Men det er feil. Vi har en mye mer allsidig kunnskap nå, blant annet fordi vi har så mye større kunnskaper om så enormt mange ting. Og det er heller ikke sant at vi er blitt dårligere «til å tenkje på heilskapen». Det er nå vi veit noe om økologi, om samspillet i naturen, om hvordan mylderet av arter henger sammen. Det er nå vi begynner å få begreper om hvor mange arter som faktisk fins, hvor stor variasjonen er og hvor viktige de enkelte ledd i denne kjeden er for hverandre. Det som gjør at vi ikke greier å anvende denne kunnskapen, er profittjaget.

Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan. Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.

Og jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.

«Tukling» gjør oss til mennesker

Etter mitt syn står Olav Randen i fare for å ende i et standpunkt som er mer preget av urasjonell angst enn av fornuft og logikk. Det kan virke som han er mot «tukling med naturen». Men det er jo den som gjør oss til mennesker. «Tukling» med naturen er grunnlaget for alt jordbruk og husdyrhold, håndverk, industri og alle andre former for produksjon.

Noen mener vi har nådd et nivå som ikke naturen selv befinner seg på. Men det er lenge siden. Tenk på hvordan vi har avlet fram dyr som ethvert naturlig utvalg ville ha utslettet fortere enn svint. Katter uten hår, hunder som bare kan vralte, griser som ikke kan bære sin egen rygg, eller belgisk blå! Takke meg til en sunn og frisk sau som Dolly.

Sveitsiske forskere har genmodifisert en ris så den motvirker a-vitaminmangel og jernmangel. Dette er forskning som ikke er finansiert av industrien, og risen kan om få år bli stilt til rådighet for verdens fattigbønder helt gratis.

Det drives i dag genteknologisk forskning for å finne fram til en kur mot malaria. Den forskningen er ikke bare «tukling» med naturen i seg sjøl, den hviler også på de kunnskapene vi oppnår ved annet arbeid innafor genteknologien.

Sykdommer som skyldes ødeleggelse av hjernevev, nerveceller eller ryggmargsceller har hittil vært uhelbredelige. Nå prøver forskerne å finne kurer ved å dyrke stamceller fra fostre. Det innebærer kloning, genmanipulering, bruk av fosterceller. Men er ikke disse eksemplene framskritt?

Kort om kommunismen

Randen slutter med å si at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Jeg er helt enig, og Randen nevner viktige problemer, som frihetens begrensninger og forholdet mellom individ og samfunn. Kommunismen blir ikke noe jordisk paradis, den blir et samfunn der en bestemt type grunnleggende motsigelse er avskaffa. Det vil sikkert dukke opp andre.

Framtida er ikke forutbestemt, ikke under kommunismen heller. Menneskene må løse nye problemer og lære mer om naturen. Historien vil aldri stoppe opp. Men vi slipper å la oss styre av profittmotivet. Vi kan strekke oss etter fornuften, etter kunnskap om både detaljer og sammenheng. Vi har forutsetningene for å kunne løse miljøproblemene. Våre kunnskaper vil alltid være begrenset, og naturen står ikke på stedet hvil. Men med fornuft og kunnskap kan vi løse problemene, innafor de vilkår naturen setter.

av Kjell Arnestad

Høgare utdanning har endra seg i raskt tempo dei siste åra. Råmene kring studia har vorte trongare, både økonomisk og i høve til dei faglege kåra. Samstundes vert studentane skulda for å vera uengasjerte. Kva endringar er det som ligg bak denne utviklinga, og korleis bør venstresida møta stoda?

I haust kasta Bernt Hagtvet inn ein brannfakkel i studentordskiftet. I ei rekke artiklar i Dagbladet uttrykte han frustrasjon over late og pensumfikserte studentar. Frå ein snever og nærsynt ståstad har han heilt rett. Studentar av i dag er altfor opptekne av kva som er eksamensrelevant og lite kritiske. Når han kom til å skulla setja ord på årsakene, spora han imidlertid av og gløymde alle reglar for samfunnsvitskap. Det er ikkje slik at studentane er late av di dei er vorte sydd puter under armane. Det finst ei mykje meir samansett fagleg og økonomisk forklåring på utviklinga.

Utviklinga sidan 1960

Då Universitets- og høgskulekomitéen 1960, den sokalla Kleppekomitéen, vart oppretta, var stoda den at ein ikkje hadde kapasitet til å utdanna nok akademikarar til å stetta «det samfunnsmessige behov». For fyrste gong skulle sosialøkonomiske analysar liggja til grunn for politikken for universitets- og høgskulesektoren (UH-sektoren). To faktorar skulle vera avgjerande:

1. Venta auke i studenttalet
2. «Samfunnet sitt behov», dvs næringslivet sitt behov for høgt utdanna arbeidskraft. Motsetnaden mellom arbeid og kapital fanst ikkje, samfunnet var ein objektiv og fast storleik, heilt i tråd med den rådande sosialdemokratiske tidsanden. Kleppekomitéen la til grunn at talet på studentar ville vera 30.000 i 1970. Denne framskrivinga slo òg til. Behovet var likevel ikkje meir enn 18 000. Komitéen sitt arbeid førte til ei nær tredobling av løyvingane til UH-sektoren frå 1961 til 1966.

Ottosen og 1968

Inntil no hadde ein satsa på å byggja ut dei eksisterande universiteta. Med Ottosenkomitéen mot slutten av 60-åra endra staten tilnærminga si og la vekt på rasjonalisering og utbygging av eit system med distriktshøgskular. Utbygginga på byrjinga av tiåret hadde ikkje gjeve dei resultata ein ynskte. Høgare utdanning måtte rasjonaliserast, og ho måtte produsera den rette typen arbeidskraft.

Det nye høgskulesystemet sameinte til dømes lærar-, sosial-, sjukepleiarskular og tekniske skular. På universitetssida vart studietida korta ned og effektivisert. Det vart i tillegg utvikla eit sams evalueringssystem både for universitet og høgskular, vekttalssystemet.

Ottosenkomitéen representerte ikkje noko sernorsk fenomen. Over heile Vest-Europa skjedde det liknande reformer. Når dei vart sette ut i livet, utløyste dei massive studentkampar. Det skulle vera kjent kva omfang det var på denne protestbølgja frå 1968 og nokre år frametter.

Reformene vart likevel gjennomførte og resulterte i auka eksamenspress og meir ukritisk læring. Oppsplittinga av fag og nedkorting av studietida gav eit lågare fagleg nivå på utdanninga. På den andre sida vart det oppretta fleire studieplassar, og på den tida førte det òg auka løyvingar med når kapasiteten skulle byggjast ut.

Utdanningseksplosjonen som tok pause

Ottosenkomitéen såg for seg ein ubroten vokster i studenttalet inn i 80-åra. Slik gjekk det ikkje. Auken stoppa opp kring 1975 av hovudsakleg to årsaker. Kapitalismen gjekk inn i ei alvorleg krise og alle sektorar som ikkje gav nok overskot, vart bygde ned. Den andre faktoren var den tradisjonelle utdanningsvegen som ikkje lenger tente næringslivet sitt behov. Stimuleringa til å ta ei lang utdanning forsvann, og talet på studentar gjekk tilbake. No skulle skiljet mellom skule, arbeidsliv og vaksenopplæring brytast ned. «Livslang læring» er eit omgrep som har fått varig innpass i både språket og samfunnsdebatten.

Årsaka til at planane ikkje fekk dei tilsikta resultata, var både ein massiv motstand blant studentane og at staten ikkje kontrollerte styringsorgana ved universiteta. Sosiologiprofessor Gudmund Hernes kom då inn på banen for fyrste gong. Utvalet han leidde, produserte i 1988 rapporten Med viten og vilje (NOU 1988:28). Krav om betra konkurranseevne og auka internasjonalisering ville gjera det naudsynt med både meir effektiv utnytting av eksisterande ressursar og større løyvingar. Rapporten kom med ei rekke framlegg til åtgjerder:

1. betre studiefinansiering og studentvelferd
2. nasjonal samkøyring og styring av universitet og høgskular
3. styrking av forskingsråda og oppbygging av eit nasjonalt forskarnett
4. større løyvingar til grunnforsking
5. oppløysing av profesjonane
6. samanslåing av høgskular, og institutt innan same institusjon skulle slåast saman

No kom den auken i talet på studentar som Ottosenkomitèen hadde foregripe. Arbeidsløysa auka, og høgare utdanning vart ein «lagringsplass». Dette såg staten som ei grei løysing på eit elles kinkig problem, og det vart i ein periode løyvd midlar til utbygginga. Men målet om meir direkte styring av UH-sektoren var ikkje gløymd, og vegen til dette målet gjekk då som no gjennom pengesekken. Denne sekken vart etterkvart slankare, og nedbygginga av lågt prioriterte utdanningar har halde fram til i dag.

Studiefinansieringa har ikkje halde tritt med korkje lønsnivå eller auka levekostnader. På dette punktet slo ikkje Hernes’ tilrådingar gjennom. Han gjorde ikkje akkurat mykje for å fylgja opp dette sjølv medan han var statsråd.

Kutt, struping og andre overgrep

Som me har vore inne på, studie vert delt i lågt og høgt prioriterte, alt etter kva næringslivet har behov for av arbeidskraft. Til dømes er studia innan IT-, helse- og lærarfag høgt prioriterte i år og neste år i fylgje framlegget til statsbudsjett. Tilsvarande er filologiske og samfunnsvitskaplege fag lågt prioriterte.

Dei reelle konsekvensane av dette er dramatiske. Fag vert lagt ned, og serskilt har det gått hardt ut over språk- og områdedisiplinar. På nokre fag er det berre undervising i vår- eller haustsemesteret. Universitetet i Oslo har nasjonalt ansvar for ein rad mindre fag. Likevel ser me at fleire og fleire slike fag vert lagt ned.

Universitet og høgskular har ein stillingsstruktur som bind opp det aller meste av løyvingane i faste lønskostnader. Det som er fleksibelt, er midlane til hjelpelærarar og vitskapleg utstyr. Reduseringar på budsjetta går difor ut over kvaliteten på undervisninga på ulike vis som gjer både tilsette og studentar fortvilte. Eit grelt døme er Institutt for kulturstudie ved Universitetet i Oslo. Av løyvinga på 13,5 millioner kroner som er framlegget for 1999, vil 13 millioner gå til faste lønskostnader. Kollokviegrupper, ekskursjonar og skrivekurs er lagt ned, hjelpelærarane er sparka. Om det ikkje vert gjort noko, vil det heller ikkje kunne haldast eksamen neste år. Om det var mogleg, ville instituttet vore konkurs.

Eit anna strukturelt sertrekk er at når eit fagmiljø fyrst er bygt ned eller utradert, tek det både lang tid å byggja det opp att, og det krever i mange høve store ressursar. Kapitalismen si manglande evne til langsiktig tenking vert difor eit alvorleg trugsmål for kvaliteten i høgare utdanning.

Pensumfetisjismen

Når me no har greidd ut om nokre av dei økonomiske problema som møter universitets- og høgskuleutdanninga i dag, må det òg seiast at det finst idémessige årsaker til fagleg og sosialt sløvsinn hjå studentane. Frå grunnskule og vidaregåande vert elevar lært opp til at det som tyder noko, er høge karakterar. På 80-talet var arbeidsløysa ein grunn til dette, og haldningane sit i enno. Det umoglege i å leva på studielånet gjer det heilt naudsynt å arbeida deltid og ofte meir enn det. Dette gjer sitt til at medvitet om seg sjølv som student vert svekt, og ein kjem i ei mellomstilling mellom intellektuell og arbeidar.

I mest alle offentlege dokument som tek for seg UH-sektoren, er gjennomstrøyming eit sentralt mål. Ein vert stimulert gjennom ulike tilbakebetalingsletnader til å fylgja normert studietid. Større og større pensa skal lærast på kortast mogleg tid.

Tek ein so med i rekninga eit overfylt læringsmiljø, vert det tronge kår for kritisk læring og forsking. Fagkritikk er so og seia eit framandord. Auka mengd administrative oppgåver og akvisisjonsarbeid (pengeskaffing) gjer det vanskeleg for lærarane å inspirera til kritikk og interesse for stoff utanom det som er eksamensrelevant. Den motsetnaden som av dette oppstår mellom forsking og undervising, er skadeleg for både akademia og samfunnet i det heile. Forskingsbasert undervising er eit ideal, men neppe innan rekkevidde under desse tilhøva. Grunnlaget for pensumfiksering og karakterjag har endra seg frå 80-talet, men er like fullt ein del av den akademiske røyndomen i 1998.

Ei nedkorting av lågare gradsstudia har vore på tale frå departementet. Cand.mag. skal erstattast av mastergrad for å internasjonalisera gradssystemet. Dette er sjølvsagt eit vikarierande motiv. I røynda er skilnaden mellom det norske gradssystemet og strukturen i andre land ikkje noko problem. Den eigentlege årsaka er at cand. mag.-studiet er for langt i høve til kva næringslivet har bruk for. I tillegg vil det verta naudsynt å velja om ein skal ta ei forskarutdanning eller ikkje på eit mykje tidlegare tidspunkt enn tilfellet er no.

Børs og akademia

Universitetslova som kom i 1995, inneber mellom anna eksterne representantar i ulike styringsorgan ved universitet og høgskular. Samstundes aukar graden av oppdragsforsking dramatisk, noko leiingane ved institusjonane so langt har helsa velkomen. I 1997 kom mykje meir enn den budsjetterte summen inn gjennom oppdragsforsking. Staten sett inn insentiv for å bryta ned dei strukturane ved UH-sektoren som næringslivet har kritisert: at institusjonane er rigide, isolasjonistiske og for lite opptekne av «samfunnet sine behov». Noreg er medlem av EUs forskingsprogram. I Råmeprogram 4 (1994-98) får sokalla fri forsking 300 millioner kroner, medan delprogramma som er beinveges retta inn på næringslivet, får 1,3 milliardar. Ei anna side av same sak er at Forskingsrådet her heime alt gjer sitt beste for å styra forskinga inn på anvendt vitskap.

Jamvel om dei fleste forskarar har ein høg grad av etisk integritet, vil langtidsverknadene av oppdragsforsking og -undervising vera ei forflating og kommersialisering av høgare utdanning. Dette bør vera eit grunnlag for å byggja alliansar mellom studentar og tilsette. Korkje student eller forskar kan sjå seg tent med at grunnforskinga og dimed vitskapen, stoppar opp. Når universitet og høgskular no meir og meir skal ta seg av etterutdanninga, vil marknadsstyringa auka ytterlegare.

Eit symptom er nytala i KUFs stortingsmeldingar. Ord som «kunnskapsmarknad», «kunnskapstilbydere» og «entreprenørskap» er teikn på den nye tenkinga. Dette er truleg den viktigaste trenden i utviklinga av utdanningspolitikken i dag. Entreprenørskap er faktisk ein dygd som skal framelskast alt i den vidaregåande skulen.

It’s a man’s world

Av søkjarmassen til høgare utdanning i 1997 var 61 prosent kvinner. 625 personar tok doktorgraden dette året. Av desse var berre 32 prosent kvinner. Ikkje på noko fagområde er det eit fleirtal av kvinnelege doktorandar, sjølv om andelen er større innan humaniora og samfunnsvitskap. 89 av 100 professorar er menn.

Universiteta har lagt og skal leggja planar for jamstilling. Det har lenge vore gode intensjonar om å bøta på ulikskapane. Aktiv bruk av post doc- og stipendiatstillingar er ein verkemiddel som har vore nytta. Undersøkingar frå Norsk institutt for studier av forskning og utdanning viser at menn kjem raskare til vitskaplege stillingar enn kvinner.

Dei tradisjonelle «kvinnefaga» er heller ikkje dei disiplinane som næringslivet har størst interesse av å stø opp under. Med eit stort fleirtal av menn mellom dei tilsette står desse faga òg lagleg til for hogg når den interne budsjettkampen skal avgjerast.

Eit institusjonelt problem

Studentkampen i dag er eit sørgjeleg syn. Den samanblandinga av interesseorganisasjon og styringsorgan som Norsk Studentunion er vorte til del gjennom Universitetslova, gjer det vanskeleg å unngå ansvarleggjering og korrumpering av ein organisasjon som kunne vore ei kraft mot åtaka på og kommersialiseringa av høgare utdanning. NSUs arbeidsmåtar er prega av lobbyverksemd og byråkratisering.

Dei radikale kraftene som finst, har valt utanom «parlamentarisk» jobbing som hovudverksemd. Progressive har lenge forsømt utdanningspolitikken. På grunn av dette må kompetansen på området byggjast opp att, i mange høve frå botnen av. Innan fagkritikk, interessekamp og organisering er det eit stort arbeid som står framfor oss. Eit større samarbeid mellom studentar og tilsette, mellom fagforbund og studentorganisasjonar og mellom tidlegare og noverande studentar må utviklast. Det er dei same hovudtrekka i kapitalismen me kjempar mot, og røynsler kan utvekslast på dei fleste felt.

Radikal konservatisme

Universitetskonservative som står for nokre av dei tradisjonelle ideala når det gjeld å halda på sjølvstendet og integriteten til institusjonane, er i dag i mange høve radikale studentar og tilsette sine beste forbundsfellar. Friherre Wilhelm von Humboldt, den prøyssiske lingvisten og embetsmannen som la mykje av grunnlaget for utviklinga av sekulær vitskap og undervising ved byrjinga på 1800-talet, spelar i dag ei sers progressiv rolle. Det er ein defensiv kamp å vera radikal i utdanningspolitikken i dag.

Kjelder:

• Utdanning for dei få – kunnskap for dei som har råd? NKS 1989
• Utdanningsprogram. NKS 1985
• Interessekamp og fagkritikk. NKS 1980
• Kva må gjerast? nr 2, 4 og 5, 1996, nr 4, 1997, nr 1, 2, 4 og 5, 1998. NKS
• Samfunnsforskning og næringsliv. Universitetsforlaget 1970
• Cathrine Holst: «Ikkje særleg interessant». Mål og makt nr 1, 1998
• Forbedret cand. mag.-grad eller en ny lavere grad. Innstilling frå cand. mag.-utvalet 1995, Universitetet i Oslo
• Arbeidsprogram 1997-98. NSU 1997
• Dagbladets kronikker 4., 8., 14. og 20. august 1998
• St. prp. nr. 1 (1997-98), St prp nr 1 (1998-99) (Statsbudsjettet)
• St. meld. nr. 39 (1997-98) Om dimensjonering av ulike studier innenfor høgre utdanning
• St. meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret
• St. meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen
• Ot. prp. nr. 38 (1994-95) Om endringer i lov 26. april 1985 nr 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter
• Universitetsloven av 12. mai 1995
• Lov om studentsamskipnader av 28. juni 1996
• Forskrift om studentsamskipnader av 20. april 1990

av Erling Folkvord

I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.

«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70.000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.

Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»

Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.

«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.

I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.

Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:

«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:

«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.

Innholdet i Algerie-avtalen

Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.

Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.

Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.

Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?

Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.

Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.

Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.

1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.

Kurdiske oljerikdommer

Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.

I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.

Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran. (2)

Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.

USA kjøper kurderlederen Barzani

En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han «mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet». (3)

Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.

USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk. (4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.

Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial. (5)

Avviste irakisk fredstilbud i 1973

Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.

«Jeg stoler på Amerika»

«Vi stoler ikke på sjahen,» sa Barzani selv i 1973, og føyde til: «Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.» (6)

Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.

I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. «Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,» skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt. (7)

Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: «USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken,» sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. «Nå ser vi at vi tok feil.» (8)

Bak Barzanis rygg

Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.

Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:

» … våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem.» (9)

Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.

«Ikke meddelt til våre klienter»

Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som «våre klienter». Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at «presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som «en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken». Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som «CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad).»

Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:

«Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.» (10)

Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av «våre klienter», ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.

Ydmykelse i Teheran

Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.

For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.

«Iranerne hadde gitt han millioner»

En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: «Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.» (11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.

Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.

Resultatet av Algerie-avtalen

Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei «kurder-fri sone» med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1.500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750.000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk. (12)

Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran. (13)

Helikoptre

Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.

Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.

En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.

Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:

«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»

Fotnoter

• 1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden. [Tilbake]
• 2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9.-10. april 1999. [Tilbake]
• 3) Randal 1997, side 146. [Tilbake]
• 4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991. [Tilbake]
• 5) Randal 1997 side 146 og 151. [Tilbake]
• 6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randal 1977, side 155. [Tilbake]
• 8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166. [Tilbake]
• 10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3. [Tilbake]
• 11) Randal 1997, side 171. [Tilbake]
• 12) Disse tallene er oppgitt hos Randal 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall. [Tilbake]
• 13) Randal 1997, side 158. [Tilbake]

av Sissel Henriksen

AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har ikke uten grunn blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker, og mye av denne politikken er i dag felleseie blant kvinner på venstresida. Men hva er det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra tidligere kommunistpartiers kvinneanalyser, og hva er det som skiller revolusjonære feminister fra borgerlige feminister?

Ved inngangen til et nytt årtusen er det blitt in å være feminist i mødrelandet. Og det trengs. Samtidig som kvinnene i Norge utgjør de mest radikale lag av folket, er kvinnene også de fattigste og hardest undertrykte, både i Norge og internasjonalt.

Kvinnekampen gjelder halvparten av verdens befolkning, og enhver bevegelse som kaller seg revolusjonær bør tenke seg to ganger om hvis ikke disse spørsmålene står høyt på dagsorden. Debatten om hva som er revolusjonær feminisme er derfor høyst aktuell, både i AKP og i andre miljøer og organisasjoner på venstresida.

Når en skal bli enige om veien framover, er det alltid nyttig å ha med seg historia. Gjennom å oppsummere hvordan AKPs kvinnepolitikk ble utviklet vil jeg i denne artikkelen vise hva som er hovedstolpene i politikken. Jeg vil si noe om hvilke punkter som er omstridt, og forsøke å peke ut en del områder der det trengs videreutvikling.

Historikk

De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble på mange vis utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerligfeminisme.

Til tross for at den russiske revolusjonære Alexandra Kollontay tidlig på 1900-tallet tok til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten, har likevel den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt lagt hovedvekten på andre aspekter ved kvinneundertrykkinga.

Sosialismen ordner alt

Ei oppsummering av denne tenkinga har jeg funnet i ei bok av Einar Lorenz om NKPs historie 1923-31. Der heter det i et kapittel om NKP og kvinnene:

«Rammen for NKPs kvinnepolitikk var gitt før NKP ble til. Med utgangspunkt i Marx og Engels hadde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen utviklet sin emansipasjonsteori.

Kvinnenes stilling i samfunnet var betinga av den herskende produksjonsmåten og ville endre seg med den. Den kapitalistiske produksjonsmåten ville føre til kvinnenes deltakelse i produksjonen. Dette la objektivt sett grunnlaget for en høyere familieform, og kvinnen ville bli uavhengig av en forsørger. Deres arbeid ville bli en nødvendig forutsetning for deres frigjøring. Engels så privateiendommen som grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, og kvinneundertrykkelsen kunne dermed bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Inn- og underordninga av kvinnefrigjøringa i arbeiderklassens kamp ble seinere utforma videre av blant annet Bebel og Zetkin. Lønnsarbeidet ville gjøre kvinnene uavhengige av mennene, og gi dem innsikt i den stillingen de hadde under kapitalismen. Først en opphevelse av privateiendommen ville befri dem fra kapitalens utbytting. Kvinnene stilling ble dermed ensidig vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling og særlig reproduksjonsaspektet ikke ble problematisert», skriver Lorentz. (1)

Historia om linjekampen rundt kvinnespørsmålet i ulike revolusjonære bevegelser før AKP har jeg ikke nok kunnskap om til å utdype nærmere her. Jeg har imidlertid en sterk følelse av at der ligger svært mye spennende stoff.

Materiell basis

Den marxist-leninistiske bevegelsen vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. I Norge hadde dette oppsvinget sin materielle basis i det som er blitt kalt «Den norske kvinnerevolusjonen»: Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 60-tallet (2) strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av norske kvinner mellom 25 og 66 år i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn i disse aldersgruppene.(3)

For mange av oss som ble politisk aktive på 70-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)-feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og et helt anna samfunn, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.

Organisering!

Ml-jentene sloss sammen med andre jenter i Kvinnefronten for å bygge den opp som antikapitalistisk front, og vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik: De streikende Aker-vaskerne, kvinnene på Våler Skurlag og på Friogrill hadde støttespillere landet rundt. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Det er så absolutt ei historie det er all grunn til å være stolte av, og som det er mye å lære av, ikke minst i dagens individualistiske samfunn.

Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Nemlig at enheten med arbeiderklassens menn i praksis ofte blei overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.

Plastposebærernes opprør

I partiet jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at kvinnene deltok på alle felter i klassekampen og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået …

Men noen begynte å stille nye spørsmål. Flere av oss begynte å se at den gamle analysen var utilstrekkelig. At vel var det kapitalismen som holdt lønna nede, men det var da vitterlig gubben til venninna vår som banka henne helseløs og vår gubbe som stadig sneik seg unna oppvasken. Vel var det borgerskapet som tjente på kvinneundertrykkinga, men til å sette den ut i livet hadde de da kanskje skaffa seg noen allierte i vår egen klasse også? Kanskje var det ikke vi som splitta arbeiderklassen ved å reise kamp mot kvinneundertrykkinga, men derimot mennene som splitta kampen ved å undertrykke kvinnene?

«Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme,» oppsummerte Eli Aaby i 1990.(4)

Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannsjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet.

Og noen begynte å snakke høyt om at kanskje kvinnene i arbeiderklassen var ei like viktige revolusjonær kraft som gutta i kjerneproletariatet.

Bøllekurs

Våren 1984 ble det aller første «Kast-deg-frampå»-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike «bøllekurs». «Lærdommen fra bøllekursa» er blitt honnørord på venstresida. Men hva var det nå egentlig vi lærte?

Vi lærte masse om kvinners liv. Om hindringene for leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne disse hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk. Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: «Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?»

Vi lærte knep for å tørre å ta ordet, og for å tørre å ta ledelsen. Et bøllekurs er en treningsleir, og vi trente, sammen med andre jenter. Vi fikk prøve oss på video, og vi oppdaga hver gang hvor lett det var å se at andre var flinke, og hvor vanskelig det var å se at vi sjøl også var flinke, om enn på en litt annen måte. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet.

Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.

Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er faktisk lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden der kokkepikene styrer staten. For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først. En arbeiderklasse uten sjøltillit tar ikke samfunnsmakta, og en viktig del av kapitalens herskerteknikk er nettopp å ta fra folk trua på seg sjøl.

Særorganisering

En annen lærdom var at kvinner trengte særorganisering. At like lite som klassebevisstheten vokser opp av fabrikkgolvet vokser kvinnebevisstheten opp av kjøkkengolvet. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet. At det kom 600 deltakere på AKPs eksterne kvinnekonferanse i 1986 bidro nok mer til partimennenes forståelse for kvinnekampens viktighet enn utallige diskusjoner på kammerset.

Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet: For å motvirke «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter» som med lovmessighet fører til at kvinners interesser stadig kommer nederst på lista, «helt tilfeldig», ikke av vond vilje, men fordi det alltid er så mye anna som er viktigere – tilfeldigvis.

Bærebjelkene

Mye av politikken fra kvinneopprøret er nedfelt i Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! (5) som i disse dager blir gitt ut i nytt opplag av Røde Fane (og som i engelsk utgave er spredt til søstre og kamerater over hele verden). Kjernepunktene er nedfelt i AKPs prinsipprogram. «Kvinnepunktene» i programmet er trukket ut og foreligger i et hefte fra AKP (6).

Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra «klassisk» kommunistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse for kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I programmet er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysa, analysa av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som har hatt skarp brodd mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særegen organisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.

AKPs kvinnepolitikk har etter min mening tatt på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både-og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.

Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det ikke er kvinnekampen som splitter arbeiderklassen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse. Og ikke minst har vi brukt mye tid på å få menn til å forstå hva dette betyr i praksis, siden undertrykkingsmekanismer ofte er vanskelig å få øye på, særlig for dem som utøver dem.

Teoriutvikling

Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I Søstre, kamerater! peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:

Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft» mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.

Programmet setter også kvinneundertrykkinga inn i et historisk perspektiv, og viser at på samme måte som klassene er historisk oppstått er også familien og kvinneundertrykkinga det:

Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Oppløs familien som økonomisk enhet!

Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola «Styrk familien som revolusjonær kampenhet», går dagens program til frontalangrep på familien, og peker på at den må oppløses i sin nåværende form for at vi skal kunne oppnå kvinnefrigjøring og kommunisme:

Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring.

Uenigheter

Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen. Et eksempel på dette finner en i Røde Fane nr 4, 1999, der Johan Petter Andresen (JPA) skriver: «Etter min mening er det feil å påstå at ‘familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene’. Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien ‘som institusjon’ er likestilt med kampen mot kapitalismen.»(7)

Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller «AKPs kvinnepolitikk». Familianalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.

Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlem rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.

På en kvinnekonferanse jeg nylig deltok på i Tyskland oppsummerte en kvinne fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR) sine erfaringer. Hun påpekte at kvinnene i DDR hadde alle de ytre rammene på plass: Daghjem, helse/sosialvesen, rett til arbeid, abort osv – «og likevel beholdt mennene sin overlegne posisjon», sa hun noe undrende. Rent bortsett fra at DDR forlot den sosialistiske veien adskillige år før murens fall, så er dette et godt eksempel på utilstrekkeligheta i ideen om at bare en får ytre strukturer på plass, så er kvinnefrigjøringa i boks.

Mannen eller borgerskapet?

Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.»

«Mannssjåvinisme er klassesamarbeid» er nok kanskje blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, selv om ikke så mange går så langt som JPA, som skriver:

«Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger det for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.» (7)

JPA skriver tidligere i artikkelen at «etter min mening er det ingen tvil om at menna vil tjene på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det menna vil miste?» Slik jeg oppfatter hans hovedbudskap, så er det at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.

Strategisk er jeg sjølsagt enig med JPA i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser.

For det er jo slett ikke det at «arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene» som er problemet, men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten «snilt og greit», og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepasset osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.

Sett i lys av den virkelige verden blir det en naiv tilnærming å si som JPA at: «Hvis kvinnene får samme inntekt som menn, vil menna tape på dette? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet. Får vi sekstimers normalarbeidsdag vil dette opplagt komme menna til gode osv.»

JPA har rett i at økt kvinnelønn objektivt vil komme familien til gode med høyere totalinntekt. Men reell likelønn og sekstimersdag for alle vil rokke ved grunnleggende maktfordelingsstrukturer mellom kjønnene, noe som jeg tror faktisk er en av grunnene til at mannsdominerte fagforeninger i så liten grad har reist kampen for sekstimersdagen. Det å ha høyere lønn enn kona er nemlig en viktig del av mannsrolla og av mange menns selvbilde. Og det gir menn et faktisk økonomisk overtak over kona, som i forhandlingssituasjoner i forholdet kan brukes til alt fra å bestemme hvor dyre julegaver som skal kjøpes til å argumentere for å slippe å ta ut sin del av fødselspermisjonen.

Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal kunne yte noen virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!

Vold

I tillegg til de ovenfornevnte punktene er programmets formuleringer om vold mot kvinner og om arbeiderklassekvinnene sentrale bestanddeler i en helhetlig kvinnepolitikk.

Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det: «Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.» Og: «Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.»

Tospissteorien

Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram kjerneproletariatet, arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren som de mest revolusjonære. Dette fordi de er best organisert og er plassert slik i produksjonen at en streik vil ramme borgerskapets profitt umiddelbart og hardt.

En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte «tospissteorien», som er slik formulert i det nåværende programmet:

Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Er analysene gangbare fremdeles?

Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter, voldens rolle for å disiplinere kvinner og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.

Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som har seilt fram på en bølge av reaksjonær familieideologi, og som sementerer kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). Hvilke følger kontantstøtta vil få for kvinners yrkesdeltakelse gjenstår å se.

De kvinnedominerte yrkene i arbeiderklassen og lavere deler av småborgerskapet har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og 6-timersdag, og med sitt framskredne samarbeid på tvers av fagforeninger og hovedsammenslutninger, blant anna gjennom «Kvinner på tvers»-arbeidet.

De store kvinneyrkene i offentlig sektor har i dag en svært høy organisasjonsprosent, og store skikt med velskolerte tillitsvalgte. Angrepene mot offentlig sektor og derav følgende oppsplitting her vil bidra til å splitte opp disse viktige kvinnekollektivene, og vi står i dag i en situasjon der Kommuneforbundet raskt kan komme til å måtte hente konsulenthjelp hos Hotell- og restaurantarbeiderforbundet om hvordan man organiserer arbeidstakerne på små og oppsplitta arbeidsplasser.

Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er hittil ikke engang synliggjort av venstresida.

Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.

Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/organer) har også bare akselerert. Kapitalismens naturbestemte tendens til å gjøre stadig nye områder til varer er få steder så himmelropende grusom som i dette direkte menneskesalget.

Kvinner taper mest på at varemarkedet også velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.

Ideologisk felleseie

De siste månedene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, samtidig som stadig flere kaller seg feminister. Dette er gunstig, og gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister.

Den felles oppgaven for alle revolusjonære krefter må være å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen «AKPs kvinnepolitikk» er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv., og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.

Det trengs likevel videreutvikling, og jeg skal avslutningsvis trekke fram noen områder jeg så langt ser der AKPs nåværende prinsipprogram, politikk og analyser er mangelfulle og krever videreutvikling/oppdatering:

• Et flerkulturelt samfunn med 250.000 nye landskvinner og -menn må og bør prege AKPs program på en helt annen måte enn det gjør i dag. I dag ser vi at de aller mest reaksjonære krefter kaster seg opp som forsvarere av innvandrerkvinners rettigheter i forhold til tvangsekteskap og æresdrap, og bruker dette til å sverte innvandrermiljøene. For venstresida er det ei stor utfordring hvordan vi skal kunne støtte innvandrerkvinners kamp mot reaksjonære trekk i deres egen kultur og sjøl ta opp disse tingene uten å havne i grøfta som bedrevitere eller kulturimperialister. Ei grunnleggende forutsetning må være at vi er lydhøre overfor innvandrerkvinnenes egen tilnærming. Å rette søkelyset mot norske menns utbytting og undertrykking av kvinner fra andre land, og støtte innvandrerkvinners rett til sjølstendig status i forhold til oppholdstillatelse bør være en selvfølge.

• Når det gjelder kvinnene i Sør, så er programmet uklart på spørsmålet om de bare er lidende eller også ledende. (Det samme gjelder innvandrerne.) Både i forhold til minoritetskvinner i Norge og fattige kvinner i Sør er det ubehagelige spørsmålet for hvite kvinner hvordan vi skal unngå å havne i posisjonen som undertrykkere – faren for å bli «kvinnebevegelsens menn» er høyst reell.

• Prostitusjon: Her har situasjonen drastisk forverra seg både i rene tall og i økende ideologisk propaganda for legalisering og aksept, både i Norge og i resten av verden. Vi har fått et stort prostitusjonsproblem på landsbygda i Finnmark og Troms, noe som er et nytt fenomen i Norge. Markering mot prostitusjon som arbeid og for kriminalisering av horekunder bør inn i programmet.

• Vi bør også skaffe oss mer kunnskap om utviklinga av den kvinnelige arbeiderklassen, og hva angrepene på offentlig sektor og en økende uformell sektor innebærer. Hva betyr datarevolusjonen for kvinners liv?

• Strategien for de offensive kampene som kvinnelønnskampen og sekstimersdagskampen bør analyseres og videreutvikles.

• Diskusjonen om organisasjoners kjønnskarakter er reist av kvinneforskere de siste årene. For marxister er det lett å se at en rekke organisasjoner og institusjoner i samfunnet har en klar klassekarakter. Det ligger mye spennende rundt spørsmålet om slike strukturer også har kjønnskarakter, og hvordan dette i så fall arter seg. Er det nyttig å spørre: Hvilket kjønn har fagbevegelsen? Hvilket kjønn har arbeiderklassen? Småborgerskapet? Eller for den slags skyld: Hvilket kjønn har AKP?

• Vi har fått en situasjon med økte klasseskiller mellom kvinner. Hva gjør det med kvinnekampen? Kan feminister ha hushjelp? Hvordan organisere de fattigste?

• Boligpolitikk bør inn på dagsordenen til kvinnebevegelsen i større grad: Et grunnleggende mål for kvinnefrigjøring har alltid vært at vi skal være i stand til å forsørge oss sjøl. Og en enslig kvinne i lavtlønnsyrke har ikke råd til et sted å bo i dag. Hvordan reise kampen mot dette? Diskusjonen om hvilke boformer det legges til rette for er også en diskusjon som peker videre mot et mer kollektivt samfunn.

Dette er så langt jeg har kommet i spørsmålet om videreutvikling. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs nye studiesirkel (8) og Kjersti Ericssons artikkel Sosialistisk feminisme? (9) og boka Søstre, kamerater! (5). Og jeg vil ikke minst oppfordre flere kvinner og menn til sjøl å kaste seg frampå i debatten rundt disse spørsmålene.

Avslutningsvis:

Det er kanskje symptomatisk at framtida har fått minst plass i denne artikkelen, men jeg har i denne omgang valgt å oppsummere og utdype den politikken som er utvikla så langt, for å ha ei plattform å gå videre på. Kvinnene i AKP har brukt mye tid på å stadig ta nye runder med diskusjon om de grunnleggende punktene i kvinnepolitikken med dem som er uenige. Det har jeg også gjort i denne artikkelen. Vi må sjølsagt fortsette å diskutere analysene både i partiet og med flest mulig utafor partiet. Jeg håper likevel at denne type diskusjoner ikke stjeler all tid fra det viktige arbeidet med å oppdatere den revolusjonære feministiske politikken til et best mulig redskap for kvinnekampen i det nye tusenåret!

Litteratur:

• 1) Einar Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite Om NKPs historie 1923-31. Pax 1983.
• 2) Backlash i Norge? Rapport fra en konferanse om kvinner i 90-årene. Sekretariat for kvinneforskning, Norges forskningsråd 1993
• 3) Stortingsmelding nr 70, 1991-92: Likestillingspolitikk for 90-åra.
• 4) Eli Aaby: «Kvinneopprørets plass i AKPs historie», Opprør november 1990.
• 5) Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Røde Fane november 1999.
• 6) AKPs kvinnepolitikk, AKP 1998.
• 7) Johan Petter Andresen: «Arbeiderklassen – større og sterkere?», Røde Fane nr 4, 1999.
• 8) Jorun Gulbrandsen: «Solskinn og tanker og opprør er også for kvinner», AKPs studiesirkel Bli med i AKP, Røde Fane oktober 1999.
• 9) Kjersti Ericsson: «Sosialistisk Feminisme?», Røde Fane nr 3, 1998.

av Kjersti Nordby

Noen kommunalt ansatte i Oslo kommune ville vite mer om privatisering. Derfor lagde de en møteserie – eller studiesirkel – for seg sjøl og sine arbeidskamerater. For at andre kan gjøre noe lignende, har Røde Fane bedt Kjersti Nordby skrive og fortelle.

Formen på møtene har til nå vært: innledning – kort eller lang, gruppediskusjon og plenum. Studiesirkelen har fem møter.

Møte 1

Vi setter privatiseringa i sammenheng med den globale utviklinga i økonomien og krisa i kapitalismen. Hvorfor er dette på borgerskapets dagsorden akkurat nå? Hvorfor må man stramme inn på statsbudsjettet? Hvorfor «velger» borgerskapet privatisering? Hva er drivkrafta og dynamikken?

Møte 2

Er det noen sammenheng mellom mellom den «store» verdensøkonomien og privatiseringa i Oslo kommune? Hvor vil byrådet, og hva er politisk mulig? Hvor langt har byrådet kommet og hvor stort omfang har konkurranseutsettinga og privatiseringa? Hvilke profittører står klare til å kaste seg over kommunal virksomhet?

Møte 3

Hvordan foregår forberedelsene til privatisering i to kommunale etater. Hvilke strategier brukes, hvordan legges forholda til rette? Hvem tjener på privatisering, hvem tjener ikke? Hvilke grunnlag er det for motstand? Konkret analyse: Er vi i stand til å utvikle et analyseapparat sånn at vi bedre kan forutse hva som vil skje og hvilke konsekvenser det kommer til å få?

Her vil vi først ta for oss byrådets eget program for «flere, bedre og billigere tjenester», hvor de beskriver de ulike stadiene i prosessen.

Hvordan kan vi kjenne igjen dette på våre egne arbeidsplasser? Her følger noen av byrådets kriterier:

• «Kompetansen skal økes for å håndtere konkurransen.»
• «Det skal stilles klare og målbare kvalitetskrav til tjenesten.»
• «Aktiv medvirkning og bruk av de ansattes kompetanse.»
• «Diskusjon om kjerneoppgaver, forvaltning og drift, produksjon. Innleie av byråer og konsulenter.»
• «Skille ut kostnader som ikke er en del av grunnlaget for konkurranseutsetting.»
• «Omorganisering og refordeling av oppgaver.»
• «Markedsanalyse for tjenesten» og «Utvikling av brukerundersøkelser».
• «Nødvendige tilpasninger i dagens virksomhet.»

Deretter må vi bli flinke til å analysere de forskjellige motsigelsene som vil oppstå i privatiseringas kjølvann, motsigelser mellom: Oslo kommune og kommunale arbeidstakere, ledelse i etatene og ansatte, ansatte i kommunale og ansatte i private eller privatiserte tilbud, ansatte og brukere, Oslo kommune og brukerne, offentlige virksomheter og private aktører. Hva er hovedmotsigelsen og hva er underordna motsigelser? Hvilke kjennetegn består de forskjellige motsigelsene av? Hva slags karakter kan de få? Hvordan påvirker de forskjellige motsigelsene hverandre?

Møte 4

Hvilke konsekvenser får privatiseringa for den enkelte arbeidstaker? Hva skjer med arbeidsmiljøet? Faglige rettigheter?

Møte 5

Hvilke motkrefter finnes? Hvordan driver vi kampen? Hvilke muligheter, metoder, aksjonsformer har vi og kan vi bruke? Hvordan mobilisere motkreftene? Hva kan fagforeningene gjøre, hva kan man gjøre på den enkelte arbeidsplass? Hva er det å lære av dem som har prøvd? (For eksempel renholdsarbeiderne).

Studiemateriale

Som studiemateriale har vi brukt forskjellige artikler. Det finnes mange, sjølve byrådsmeldinga, Maos Om motsigelsen, og til møte 4 AKPs faglige utvalgs hefte Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem (utgitt av Røde Fane). Vi har lagt vekt på at alle deltar på flest mulig av møtene, fordi vi trenger å bygge opp kunnskapen sammen.

Kommunal ordbok

På ett av møtene oppsto ideen om å utarbeide ei ordbok til arbeidstakerne, med forklaring på hva alle de nye, fine orda betyr. For å illustrere poenget bringer vi noen utvalgte ord med tilhørende forklaring:

Aktør: En privat kapitalist som skal gjøre profitt på oppgaver som det offentlige burde ta seg av.

Effektivisering: Piske de ansatte hardere. Ta bort alle pauser. Jobbe gratis overtid. Pluss si opp folk de ikke trenger.

Endringsprosess: Alle metoder for å strømlinjeforme hodene til de ansatte, og ideologisk undertrykke dem, sånn at de skal godta borgerskapets premisser for den omstillinga som er «nødvendig».

Kontraktsvinner: Den aktøren (se aktør) som har levert det billigste anbudet, den som har pressa prisen på arbeidskrafta lengs ned.

Kostnadsanalyse: Oversikt over hvilke av kapitalistens kostnader som er nødvendig for drifta, og hvilke kostnader som kan kuttes, skjæres, reduseres. Kostnader til lønnsutbetalinger er som regel den kostnaden som det er mulig å redusere. Dette må kapitalisten gjøre for å vinne i konkurransen, for å maksimere profitten.

Kunde: Sånne folk som deg og meg, som gjerne vil ha noe igjen for skattepengene, som mener at fellesskapet bør ta seg av noen oppgaver, som gjerne vil at unga våre skal få barnehageplass og utdanning, og som vil at gamlingene skal bli tatt vare på. Dette må vi nok betale mer for framover.

I tillegg er det mange flere ord som vi må fylle med innhold: Anbud. Anbudsinnbydelse. Anbudsspesifikasjon. Bestillerfunksjon. Brukerundersøkelser. Forvaltning. Kjerneoppgaver. Kompetanse. Kompetanseheving. Konkurranse. Konkurranseutsetting. Kvalitetsvurdering. Kvalitetssikring. Marked. Markedsføre. Måleindikator. Omorganisering. Prising av tjenester. Produktet. Ressursbruk. Ressurstilgang (begrenset). Tilbyder. Tjenesteproduksjon. Trikkereiseprosessen. Virksomhetsoverdragelse. Det er sikkert flere.

av Harald Minken

Sosialisme innebærer planøkonomi. Hvordan vil en slik planøkonomi se ut i de 2-3 første åra etter revolusjonen? Det var emnet som jeg skulle si noe om på Rød Front-sommerleiren nylig (sommeren 1999). Siden det har blitt vanskeligere år for år å forklare for andre hva den egentlig innebærer, den sosialismen som vi går inn for, trenger vi å få tenkt igjennom det på nytt. Sommerleirinvitasjonen ga meg et dytt til å sette meg ned og studere spørsmålet.

Jeg har alltid ment at dette er et emne som det er dumt å si for mye om. Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført. Skal vi bestemme nå at bussen skal være gratis? Det kan ikke være formålet med diskusjonen. Formålet må snarere være å vise for oss sjøl og etter hvert for andre at sosialismen er mulig, og at den åpner opp utallige muligheter som ikke finnes nå – en ny frihet. Den inneholder også muligheten til å gjøre bussen gratis, men det er i tilfelle bare en ide som du eller jeg har, og som sådan ikke noe bedre enn ideer som Per og Kari har.

Muligheter og begrensninger, det er det vi må snakke om når vi snakker om sosialismen, ikke hvordan det skal og hvordan det ikke skal være. Når vi snakker om revolusjonen, må vi snakke om hva vi må gjøre, og hva vi ikke må finne på å gjøre. Når vi snakker om sosialismen – tida etterpå – må vi snakke om muligheter og begrensninger. Det finnes ingen generallinje.

Men det er noe som er like dumt som å spikre den sosialistiske regjeringas femårsplan nå. Og det er å ikke lære av fortida. Våre kamerater gjennomførte den russiske revolusjonen i 1917 og den kinesiske revolusjonen i 1949, den albanske, den jugoslaviske, den ungarske, den tsjekkoslovakiske …

Det var våre kamerater, de hadde samme mål som oss. Ikke alt gikk som planlagt, for å si det mildt. Hva var det de gjorde riktig, og hva gjorde de fryktelig feil? Hva er «de almenne lærdommene av Oktoberrevolusjonen», som det het seg før? Dette må vi oppsummere en gang til, med det vi nå veit og kan. Det holder ikke å si at det er oppsummert allerede, for veldig mye nytt har skjedd siden det blei oppsummert sist. Det holder heller ikke å si at «Nei vi er i Norge, vi er i 1999, vi har ingenting å lære av disse primitive og tilbakeliggende landa. Har vi noe å lære av Marx, så har vi også noe å lære av Lenin, Stalin og Mao. Jeg sier Stalin, for jeg trur ikke vi er klokere og bedre mennesker enn Stalin. Vår eneste fordel er at vi veit hvordan det gikk.

Fra et så begivenhetsrikt århundre som det tjuende, burde vi kunne plukke opp ett og annet, ikke bare fra våre kamerater, men til og med fra våre motstandere. Noe av det sosialdemokratene og revisjonistene gjorde, vil kunne fungere bra i en annen sammenheng. Jeg sier ikke at det er det samme om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus. Jeg sier snarere at vår hvite katt kan ta med seg noen triks fra de svarte, uten å skifte farge av den grunn.

Husholdering av arbeidskraft

For å leve må vi produsere. For å produsere trenger vi i første rekke å fordele arbeidskrafta på de ulike slags produksjonene og på de ulike arbeidsoppgavene innafor hvert slags produksjon. Naturligvis trenger vi også å fordele de tilgjengelige produksjonsmidlene til de ulike slags produksjon, slik at arbeiderne har maskiner, redskap og råstoffer å jobbe med. På litt lengre sikt er imidlertid det også et spørsmål om å fordele arbeidskrafta, for de produksjonsmidlene arbeiderne skal jobbe med, er produsert av arbeid i tidligere perioder. Om de foreligger i riktige mengder, er altså et spørsmål om hvordan arbeidskrafta blei fordelt da. Hvis f.eks. maskinene ikke er hensiktsmessige, men gamle og dårlige, så er det fordi vi satte av for lite arbeidskrafta i tidligere perioder til å forbedre maskinene, eller til å produsere eksportvarer som vi kunne kjøpe maskiner for.

Det viktigste i ethvert samfunn er derfor å husholdere med arbeidskrafta, og fordele den på ulike slags produksjon på en slik måte at vi får dekka alle de forskjellige materielle og åndelige behovene vi har.

Det er bare en ting som eventuelt kan være like viktig, og det er å sørge for at vi ikke behandler naturen og naturressursene på en slik måte at det blir umulig for framtidige generasjoner å få dekka sine behov, uansett hvor flinke de måtte være på det tidspunktet til å husholdere med arbeidskrafta. Hensynet til bærekraftighet har ikke spilt noen stor rolle i marxistisk tenkning om planøkonomi fram til nå, og det må vi naturligvis rette på. Det kan gi visse begrensninger på hva slags produksjon vi skal satse på. Men det endrer ikke grunnproblemet, som er det samme i alle samfunn, nemlig å fordele arbeidskrafta. [note 1]

Blåbær eller pilespiss

For 10.000 år sia, før noen klasser hadde oppstått, var dette problemet et problem som blei stilt til en mengde bitte små og isolerte samfunn av jegere og samlere. Uansett hvem som hadde oppgava å løse problemet – alle i fellesskap eller en eller annen sjef (og det veit vi vel egentlig ingenting om) – så hadde han eller hun et oversiktlig problem, ikke stort verre enn det å lede et fotballag. «Vi skjøt vekk fire pilespisser i går. Skal vi lage nye pilespisser nå, eller skal vi vente til blåbærsesongen er over?» Det går det an å diskutere.

Prisen for denne enkelheten og oversiktligheten – den andre sida av medaljen – var at samfunnet var for lite til å utvikle noen samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering, og dermed få utviklet produktivkreftene.

I de 10.000 åra som fulgte, har menneskenes samfunn blitt større og mer sammensatte. I stedet for et par-tre næringsgreiner har det blitt millioner av ulike slags produksjon og produkter, og i stedet for noen titall eller hundre mennesker å fordele de ulike arbeidsoppgavene på, har det blitt milliarder – hele kloden er iferd med å bli en stor sammensatt produksjonsorganisme. Ingen forundrer seg i dag over at det har blitt oppgava til noen av disse menneskene å produsere tamagotchier på heltid, eller at det f.eks. er oppgava til noen damer i Thailand å produsere tamagotchier til de som trenger det i Norge. Damer som vi ikke kjenner, og aldri kommer til å veksle et ord med.

Vi kunne ikke oppnådd denne utviklinga med demokratisk planlegging. Prisen for denne sammensattheten, og den enorme utviklinga av produktivkreftene og av de mennesklige behovene produksjonen skal dekke, er tusenvis av år med klasseherredømme, 2.500 år med utviklet markedsøkonomi [note 2], og 400 år med begge deler smeltet sammen, dvs. kapitalisme.

Den første store utviklinga av produktivkreftene skjedde med overgangen til jordbruk. Det la grunnlaget for den første og mest primitive forma for planøkonomi over et større geografisk område, nemlig fyrstens årsvisse og planlagte oppkreving av bøndenes overskudd. Hvilket igjen ga en helt ny utvikling av arbeidsdelinga i form av mange forskjellige handverk og profesjoner under fyrstens hoff. Opplagt kunne ikke sivilisasjonen – utviklinga av nye mennesklige behov og evner – skje på annen måte enn at noen få blei siviliserte, mens de fleste blei holdt nede på eksistensminimum, nettopp for at de få skulle få den muligheten.

Markedsøkonomi

Handel og penger – markedsøkonomi – utvida den samfunnsmessige arbeidsdelinga over enda større geografiske områder enn fyrstedømmet. Men det er først med kapitalismen, når arbeidskrafta sjøl blir en vare, at markedsøkonomien utvikler seg slik at all produksjon i samfunnet blir vareproduksjon. På dette punktet i historia blir det innført en markedsbasert samfunnsmessig arbeidsdeling som omfatter all arbeidskrafta innafor et større geografisk område – en nasjon. Men dette er ingen bevisst form for fordeling av arbeidskrafta. Fordelinga skjer gjennom vareprisene, verdilova, kapitalistenes konkurranse. For alle, kapitalistene inkludert, virker det som det skjer ved hjelp av krefter utenfor deres kontroll, lovmessigheter som de bare må underkaste seg. Hva verre er: Fordelene ved den samfunnsmessige arbeidsdelinga, den sterkt stigende produktiviteten og den allsidige utviklinga av menneskenes behov og evner, kommer framleis bare en liten overklasse til del. Arbeiderne produserer bare mer og mer armod for seg sjøl, og mer styrke til dem som trykker dem ned. Kapitalismen er en veldig effektiv fordeling av arbeidskrafta i samfunnet, men for et formål som bare et mindretall tjener på. Og sjøl de kan vel bli skremt av at formålet på en måte ikke kan endres og modereres og styres av mennesker, men virker blindt og utafor mennesklig kontroll.

Så ganske nylig, for 150 år sida, dukka det opp den hittil umulige tanken at hele denne utviklinga over 10.000 år nå har kommet til et punkt hvor den kan snus fullstendig på hodet. Klassene kan avskaffes, og produsentene kan igjen ta styring med hvordan de vil fordele arbeidet, hva de vil produsere og hvordan produksjonsresultatet skal fordeles. Men denne gangen ikke i små samfunn på under hundre medlemmer, men over hele jorda. Vi trur på det. Det er det vi trur på og vil prøve å få til. Det er naturligvis å sette seg høye mål. Men det kan se ut til at kapitalismen har skaffa fram det som skal til for å få det til: en arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke, og svære planleggings- og kontrollinstrumenter som kan brukes til en slik komplisert samfunnsplanlegging – storbanker, statistiske sentralbyråer, material- og produksjonsstyringssystemer på EDB, kunderegistre osv.

La oss nå si at vi får denne muligheten i Norge i en situasjon der alle eller de fleste andre land er kapitalistiske. Hva bør vi gjøre i den aller første tida?

Det første kvarteret

Sjølve revolusjonen består i at arbeiderklassen tar statsmakta og overfører produksjonsmidlene fra kapitalistenes kontroll og eie til samfunnets kontroll og eie. Dette bør være en uhyre rask prosess. Allerede under Oktoberrevolusjonen burde det vært en mye raskere prosessen enn det det blei. F.eks. tok det over tre uker før Folkekommisærenes råd (regjeringa) klarte å ta ut penger fra nasjonalbanken, siden alle henvendelser til banken blei avvist som ulovlige. Tilslutt klarte de å få tatt ut 5 millioner rubler i en operasjon som liknet mer på et bankran enn på en ordinær transaksjon. Pengene blei lagt i en koffert som blei plassert på Lenins skrivebord. [note 3] Det tok enda mange måneder å fullføre nasjonaliseringa av bankvesenet og få sentral kontroll med alle større bedrifter. En slik langvarig prosess bryter opp de vante forbindelseslinjene mellom bedriftene, og mellom bedriftene og bankvesenet, og setter produksjonen tilbake. Det gir også kapitalistene rom for å organisere mottiltak, både økonomiske og militære. I vår tid, da viktige og store økonomiske grep kan gjennomføres i løpet av noen tastetrykk, må prosessen være mye, mye raskere.

Følgende tiltak må gjennomføres straks det finnes et maktgrunnlag for å gjøre det. De bør gjennomføres samlet og i løpet av minutter.

Straks

1. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle aksjer i børsnoterte selskaper, samt alle andre verdipapirer, til staten. Den settes ut i livet umiddelbart ved å ta kontroll over Verdipapirsentralen. Det kan godt tenkes at vi vil gi noe av dette tilbake etterpå. Det kan også godt tenkes at vi vil gi kompensasjon for det som er ekspropriert på denne måten. Poenget er ikke å ekspropriere mest mulig raskest mulig, men å sikre seg full kontroll med den videre utviklinga.
2. På samme vis må en sikre seg kontroll med noen få av de ikke-børsnoterte selskapene (Statoil o.l.).
3. Steng børsen – for godt.
4. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle bankkonti tilhørende privatpersoner til staten for en kortere periode. Hensikten er å ekspropriere beløp over en viss grense (1 million?), og innarbeide sperrer mot at disse kontiene kan brukes til større finanstransaksjoner. Igjen kan det godt tenkes at vi vil levere tilbake mesteparten av dette etter hvert, og hensikten er ikke å ta folk eiendom, men å forhindre at den kan brukes til å tappe bedrifter for ressurser, overføre midler til utlandet etc.
5. Vi vil anstrenge oss for å holde valutamarkedet åpent og valutakursen stabil. Derfor bør vi vedta en lov som gir alle utlendinger full kompensasjon for de eiendeler og verdier de nettopp har blitt fratatt i Norge. Oljefondet brukes til å gi slik kompensasjon. Oljefondet brukes også til å garantere for norske bedrifters gjeld i utlandet, om nødvendig, og til å stabilisere krona. På denne måten vil vi kjøpe oss ut av problemer i forhold til utenlandske kapitalister og internasjonale avtaler, og sørge for at norske bedrifter får tilgang til de internasjonale markedene omtrent som før. En revolusjon i Norge kan nemlig ikke endre på den internasjonale samfunnsmessige arbeidsdelinga. I bransjer der markedet og konkurransen er internasjonal, vil norske bedrifter derfor i hovedsak fortsatt ha et markedsbasert forhold til sine omgivelser.
6. Vi må utnevne nye styrer i alle de aksjeselskapene vi nå har overtatt. De fleste av disse vil konkurrere på et nasjonalt eller internasjonalt marked. Skal vi få til en seinere restrukturering og samordning i slike bransjer, kan vi ikke ha reint lokale styrer. Derfor bør det f.eks. utnevnes tre sentralt oppnevnte representanter for arbeiderklassen, i tillegg til de to representantene for de ansatte. Bedrifter som konkurrerer på et lokalt eller regionalt marked, kan få sine offentlig oppnevnte representanter utnevnt av lokale myndigheter. Tidligere eiere og bedriftsledere kan også bli oppnevnt til styret i de tilfellene de er positive og interessert i det. I de tilfellene der maktovertakelsen byr på problemer, må vi derimot naturligvis bruke makt om nødvendig.
7. Vi må vedta et demokratisk rammeverk for hvordan disse styrerepresentantene skal opptre, hvordan de skal læres opp og skoleres, hvem de skal stå til ansvar for osv. Dette er naturligvis det mest sentrale punktet. Sosialismen er arbeiderklassen ved makta, og alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid. De nye bedriftsstyrene og de sentrale planmyndighetene må ikke bli kilder til personlig makt og berikelse, og heller ikke til en liten gruppes makt og berikelse. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten.
8. Etter disse tiltakene er parola for den første tida «business as usual». Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke. Vi sikter mot en størst mulig grad av kontinuitet i produksjon og handel. Bedriftene skal derfor drives med samme målsetning om bedriftsøkonomisk avkastning som før. Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender. Overskuddet tilfaller staten, eller i noen tilfeller fylket eller kommunen. Det er også staten som legger rammene for disponeringa av overskuddet, og som bevilger lån til nye investeringer og restruktureringer som ikke kan finansieres med driftsoverskuddet. Så lenge vi sørger for at det virkelig er tilfelle, og at ikke de nye styrene og bedriftslederne de utnevner, utvikler seg til nye kapitalister, har vi tid og rom til å omdanne produksjonen og målsettinga til bedriftene etter hvert.

Det er to trekk å merke seg ved dette opplegget. For det første er det tempoet i den grunnleggende forandringa – sjølve revolusjonen. Ideelt sett bør revolusjonen gjennomføres en fredag etter at børsen har stengt, og være gjennomført til mandag morgen. Dette gjelder sjøl om borgerskapet alt lang tid i forvegen har begynt å ta sine forholdsregler, og har flyttet sine formuer til utlandet etc. Det som er igjen, skal vi ha full og rask kontroll med.

For det andre er det opprettelsen av en sosialistisk markedsøkonomi. Delvis er det begrunnet med at Norge er så integrert i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og så avhengig av import og eksport som vi er. Delvis er det begrunnet ut fra hensynet til stabiliteten i økonomien. Erfaringer fra så vel de første årene etter Oktoberrevolusjonen som oppløsninga av Sovjetsamveldet og Comecon viser at det tar mange år å reparere skadene som oppstår når de etablerte forbindelsene mellom bedriftene og markedene deres brått rives over. Erfaringene fra «det store spranget» i Kina viser kanskje det samme. Sosialismen fødes av kapitalismen og må ta i bruk de redskapene som er utvikla i kapitalismen. Fra dette punktet av er vi istand til å gjennomføre de planmessige forandringene vi beslutter på demokratisk vis. Men hvis vi gjennomfører grunnleggende endringer i økonomien raskere enn vi kan ha oversikt over, blir alt et strev med å få den nye økonomien til å fungere, og vi får ikke tid og krefter til overs for demokrati og langsiktig planlegging.

Bedre å starte med en sosialistisk markedsøkonomi som fungerer og endre den etter hvert, enn å starte med teoretiske konstruksjoner og mer og mer byråkratiske planleggingsorganer, og så måtte legge om til full kapitalisme når dette ikke virker.

Jeg skal seinere i artikkelen ta for meg noen prinsipper for den sosialistiske planøkonomien vi vil innføre etterhvert. Men sjølve starten ønsker vi oss minst mulig opprivende.

Grunnelementene i planøkonomien

Marx så planøkonomi som et vesentlig element i sosialismen. Kjerna i denne planøkonomien er husholderinga med arbeidskrafta og fordelinga av arbeidskrafta på produksjonsoppgavene. Det er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring. På den andre sida ville han føre regnskap i form av verdier eller abstrakte, gjennomsnittlige arbeidstimer. Dette har en likhet med kapitalistenes regnskapsførsel, siden de kapitalistiske markedsprisene er omformede og tilnærmede versjoner av verdiene.

Det er to grunner til denne likheten mellom kapitalistenes og sosialismens regnskapsførsel. For det første er gjennomsnittlige arbeidstimer det eneste som det på langt sikt er verdt å føre regnskap over i alle samfunn. For det andre springer sosialismen ut av kapitalismen, og da kan det jo være både nødvendig og hensiktsmessig å ta over noen prinsipper i den kapitalistiske regnskapsføringa, spesielt i den første tida.

Men det er fundamentale forskjeller også. Hovedforskjellen er at for kapitalistene gjelder det først å fremst å husholdere med kapitalen, mens under sosialismen finnes ikke kapital. Dette behandler vi nøye seinere.

I den sosialistiske planøkonomien må vi først og fremst skille mellom nødvendighetens og frihetens rike. Det vi skal planlegge, er det nødvendige arbeidet, verken mer eller mindre. I Russland 1917 eller Kambodsja 1975 var det åpenbart alt arbeid. Det fantes ikke rom for noe frihetens rike der og da. Uansett hva som skjer, ville det være rart hvis det samme blir tilfelle for oss.

Under kapitalismen er det nødvendige arbeidet den delen av arbeidsdagen som trengs til å skape verdier lik arbeidskraftas verdi. Eller sagt litt enkelt: det antall timer pr. dag du må jobbe for din egen lønn. Resten av arbeidstida er merarbeidstid, som skaper den merverdien kapitalistene får. Det er ikke urimelig å tru at den nødvendige arbeidstida er 3 timer, f.eks. Jo mer arbeidsproduktiviteten stiger, jo kortere blir den nødvendige arbeidstida.

3 timer straks?

Kapitalistisk planlegging, slik den foregår i den enkelte bedriften, er planlegging for hvordan en skal gjøre merarbeidstida størst mulig. Sosialistisk planlegging er planlegging av hvordan en skal disponere den nødvendige arbeidstida. Merarbeidstida – den tida du må jobbe for andre – eksisterer ikke lenger. Kan vi da sette ned arbeidstida til 3 timer straks? Nei, det ville være uansvarlig. Hovedgrunnen til det er at mens merarbeidstida faller bort, er det noen av de tingene som før blei produsert i merarbeidstida, som nå må dekkes inn av det nødvendige arbeidet. Det nødvendige arbeidet øker altså endel. Investeringer, f.eks., var under kapitalismen en av de tingene som merverdien blei brukt til. Nå er det arbeiderklassen sjøl som må investere. Dette øker det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er nå opp til en demokratisk beslutning. Merverdien blei også brukt til kapitalistenes luksusforbruk. Nå vil vi i stedet øke arbeiderklassens forbruksmuligheter. Det krever også en økning av det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er også opp til en demokratisk beslutning.

Planøkonomi kan være to ulike ting. Hva er hovedsida ved planen vår, å få den nåværende økonomien til å fungere godt, eller å endre den? Jeg går ut fra at vi hovedsakelig vil planlegge produksjonen av det daglige livet, slik det er her og nå. Femårsplanene i Sovjet, f.eks., var noe helt annet. De var investeringsplaner. Problemstillinga var: Hvordan skal vi samle nok ressurser til en veldig rask utbygging og omforming av økonomien. Både krigsfaren og behovet for industrialisering krevde at alle krefter blei konsentrert om det. Slik er det ikke for oss. Vi er absolutt ikke i behov av å komme over på en annen økonomisk plattform enn den vi har i dag så raskt som mulig. Så våre planer vil snarere være planer for en ny organisering av dagliglivet enn de veldige investeringsplanene. Dette vil gi hele den politiske diskusjonen en annen innretning enn den hadde i Sovjet.

Men tross alt, noe skal investeres, og noe skal levestandarden økes. Arbeidstida kan derfor ikke settes så lavt som til 3 timer.

En annen grunn til det er at før vi setter ned arbeidstida, bør vi sikre at ny produktiv arbeidskraft faktisk er blitt tilgjengelig som følge av at borgerne kommer i vanlig arbeid, uproduktivt byråkrati er fjernet og funksjonærsida i bedrifter og bankvesen er rasjonalisert. Dette vil være vanskelige prosesser som lett kan ta 5-10 år hvis vi ikke vil skaffe oss unødig mange uvenner.

En tredje grunn til å beholde en viss lengde på arbeidstida kan være at veldig kort arbeidstid krever former for omorganisering av hele arbeidsdagen og arbeidsfordelinga over livsløpet. Det virker ikke umiddelbart fornuftig å reise en time hver veg for å jobbe i tre timer daglig. Kanskje bedre å jobbe færre dager i uka, færre uker i året eller færre år i livet? Dette ser jeg for meg som en stor debatt som jeg ikke kan låse fast utfallet av nå. Det vil også ta noen år å innføre gradvis de ordningene en har blitt enige om.

En fjerde grunn til ikke å sette arbeidstida drastisk ned i ett slag, er at det nødvendige arbeidet også skal dekke de forholdene Marx nevner i Gothaprogrammet:

• De alminnelige forvaltningskostnadene, dvs. det nødvendige byråkratiet for å få alle typer av styrende organer på alle nivåer til å fungere.
• Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, dvs. offentlige tjenester.
• Fonds for arbeidsudyktige, dvs. trygd og pensjoner.

Samfunnslønn

På disse punktene må vi sette inn mye ressurser. En første rimelig ting å gjøre er å innføre samfunnslønn, dvs. en automatisk minsteinntekt som tilfaller alle samfunnsmedlemmer uansett. Den kan f.eks. bli økt gradvis fra du er null til du er 20 år, og så ha samme nivå livet ut. Den kommer i stedet for bl.a. barnetrygd, studielån, ledighetstrygd, minstepensjon og de vanligste formene for sosialhjelp. Den må utformes slik at den ikke faller helt vekk hvis du f.eks. tar deg arbeid under studiene eller jobber som trygdet, men trappes ned gradvis avhengig av hva du tjener. Det må lønne seg å jobbe, sjøl i de dårligst betalte jobbene.

Samtidig vil vi trolig ønske å øke kvaliteten i eldreomsorg og skolevesen ved å sette inn mer ressurser. Dette – samfunnslønn og økte ressurser til eldreomsorg og skole, men særlig samfunnslønn – er tiltak som etter alt å dømme kan innføres raskt.

Motposten til samfunnslønna er at alle som kan, har plikt til å jobbe. Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, heter det. Men dette er et uhyggelig vanskelig punkt i våre dager. For hva skal du gjøre med studenten som studerer til han er 30 uten å bli ferdig, som jobber litt nå og da, men bruker alle pengene på lange reiser til Australia, Florida og Baskerland? Hva skal du gjøre med han som kutter ut når han er 50, flytter på landet og livnærer seg av blåbærplukking og tjuvfiske i tillegg til trygda? Hvis du ikke kan få slike folk til å ta sin tørn, kan du da få satt borgerne i arbeid?

For å oppsummere så langt: Vi vil ønske å utvide området for det nødvendige arbeidet i forhold til under kapitalismen. Det er både for at folk skal få skikkelige lønninger og for at vi skal kunne bygge ut offentlig tjenesteyting og trygder og pensjoner, men i mindre grad for at vi vil satse på noe stort investerings- og vekstprogram. Bortafor dette nødvendige arbeidet ligger altså frihetens rike, som naturligvis blir mye større etter hvert som produktiviteten øker. Det skal ikke planlegges – i hvert fall ikke av sentrale organer.

Frihetens rike

Hva er innholdet i dette frihetens rike? Vi er vant til å tenke på det som filosofiske diskusjoner, gitarspill og politiske møter. Det er ikke sikkert alle vil føle det som så veldig fritt og attråverdig. Jeg trur vi trenger litt ressurser til frihetens rike også. Jeg foreslår å øke det nødvendige arbeidet med enda en liten bit. Jeg vil nemlig ha produsert en del ressurser som kan forbrukes helt uten plan – fritt av den enkelte eller av frivillige sammenslutninger.

Jeg vil ha arbeid avsatt til å produsere følgende:

• Ekstra råstoffer til folk som vil eksperimentere i fabrikken med nye metoder på kveldstid. Gratis maskindeler til de som vil bygge rare maskiner, stjernekikkerter o.l.
• Ekstraundervisning og billige læremidler til dem som vil studere underlige emner som forekomsten av keltiske stadnamn i Rogaland eller «kan kvantefysikkens lover anvendes på trafikken på Store ringveg?»
• Konsulenthjelp til de som vil utvikle og markedsføre en ny type yoghurt.

I forlengelsen av dette ligger det nær til å åpne for opprettelse av produksjonskooperativer på en lang rekke områder. Dette vil være arbeiderstyrte bedrifter som selger sine varer på et vanlig marked. Det folk måtte tjene på dette, kan de innen visse grenser beholde i tillegg til sin ordinære lønn, men de virkelig vellykte kooperativene vil kunne bli nasjonalisert og innarbeidet i planøkonomien.

Hensikten med dette forslaget er å gi mulighet til alle til å utvikle sine evner slik de sjøl ønsker, og ikke påtvinge folk en enkelt autorisert form for hva som skal regnes som samfunnsbevisst og ansvarlig levevis. Jeg trur vel også at dette vil avhjelpe den mangelen som har vist seg i sosialistisk planlegging til nå, nemlig at den ikke inneholder noe insentiv til å utvikle nye produkter og implementere ny teknologi. Inntil vi har funnet en bedre måte å løse det problemet på, kan vi i hvertfall gi folk frihet til å drive med så mye rart de vil, og kanskje tjene penger på det også.

Ut fra det som er sagt om det nødvendige arbeidet under sosialismens første år, konkluderer jeg med at arbeidstida til å begynne med ikke bør settes under 6 timer. Sjøl det må vi regne på.

Lønnsomhet, priser og lønninger

Som man forstår, har jeg ikke avskaffet pengene. Lønna blir derfor utbetalt i penger, og forbruksvarerne har priser i penger. Til og med mellom bedriftene vil det være et markedsforhold, slik at de må selge sine varer til priser som de i alt vesentlig fastsetter sjøl. Bedriftenes mål er å gå med overskudd.

Det må fattes vedtak om et enkelt lønnssystem som skal gjelde for hele landet, med lik lønn for likt arbeid og med belønning av innsats og kvalitet. Nåværende statsregulativ kan danne et utgangspunkt, men må forenkles drastisk og trykkes sammen. Bedrifter som har vanskelig for å skaffe arbeidskraft, kan søke om tillatelse til å flytte stillinger opp i systemet.

Et system med markedspriser, der prisene ikke helt ut svarer til verdiene, er et problem sett fra det synspunktet at det er arbeidstimer, verdier, vi ønsker å planlegge på grunnlag av. Men dette er et problem vi kan leve med til vi har funnet på noe bedre. Grunnen til at dette er et mindre problem, er at investeringer og utbyggingsplaner ikke vil avgjøres av hvilket overskudd den enkelte bedrift tilegner seg, og kapitalen vil ikke flyte automatisk dit hvor den gir høyest avkastning. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi faktisk hatt en form for kapitalisme. En bevisst omforming av samfunnet og produksjonen ville bli umulig. Men systemet er ikke slik. I stedet går overskuddet i alt vesentlig til staten, som har ansvaret for hvordan det skal brukes.

To typer priser

Alternativet til markedspriser er administrative priser. Historia viser at de skaper sine egne problemer. De vil gjerne etter ei tid bli «historiske priser», dvs. lik de prisene som en engang arva fra kapitalismen. Dermed reflekterer de ikke verdiendringer på grunn av teknologiske framsteg. Dette opprettholder den tilsynelatende «lønnsomheten» i bedrifter som ikke har innført den nye teknologien. Så lenge vi ikke har et regnskapssystem som kan oppdatere de administrative prisene slik at de til enhver tid reflekterer den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere produktene, er det skummelt på langt sikt å basere seg på administrative priser.

Det systemet jeg har skissert, innebærer både mer bruk av markedsmekanismer og mer sentralisering enn slik vi vanligvis har sett for oss sosialismen. Hvor blir det av produksjon etter behov, og hvor blir det av sjølberging og lokaldemokrati?

Til del 2 av artikkelen

Fotnoter

• 1) Det er ikke sikkert at samfunnet sjøl innser at grunnproblemet er å fordele arbeidskrafta. For eksempel stiller det kapitalistiske samfunnet husholdering med kapitalen som grunnproblemet, og innser ikke at kapitalen er «sturkna menneskesveitte», som Vinje sa. [Tilbake]
• 2) De første myntene blei slått ca. 600 før Kr. [Tilbake]
• 3) Figes (1996): A people’s tragedy. The Russian Revolution 1891-1924, Penguin Books, side 501. (En dårlig bok, men det var den jeg hadde for handa.) [Tilbake]

av Mass Soldal Lund

Den mannlige delen av venstresida har ennå ikke klart å gjøre det den kvinnelige har gjort lenge: å se på seg sjøl som et kjønn. Så lenge radikale og revolusjonære menn ikke klarer det, vil de fortsette å være kapitalens nyttige idioter.

Det råder stor enighet blant revolusjonære om at kvinnekampen er en av de viktigste kampene vi fører, og at klassekamp ikke kan sees adskilt fra kvinnekamp. Sjøl om det er kvinner som må gå i spissen for kvinnekampen, er det også brei enighet om at radikale og revolusjonære menn kunne gjort langt mer for å bidra, både når det gjelder prioritering av det politiske arbeidet og på det personlige plan. På tross av denne tilsynelatende enigheten, kan det virke som revolusjonære menn har problemer med å ta hintet.

Problemet er ikke mangel på intellektuell forståelse for at kvinnekamp er viktig. Jeg tror heller ikke den politiske skoleringa på kvinnekamp blant revolusjonære menn er så lav som enkelte vil ha det til, sjøl om den nok ofte kan være noe hul. En gammel vis kineser mente at den høyeste formen for erkjennelse er å kunne sette en teori man har laga, ut i praksis. Det er i forholdet mellom teori og praksis at den største utfordringa ligger. I motsetning til da kvinneopprøret i AKP kom på 80-tallet er det ikke forståelsen for kvinnekamp som mangler, men evnen til å sette de erkjennelsene som er gjort ut i praksis.

Halve oppvaska

De fleste av oss (jeg sikter nå til radikale og revolusjonære menn) kommer nok til å gå i 8. mars-toget i år også, men det blir på ingen måte bevegelse ut av det. Det vi trenger er en bevegelse av radikale og revolusjonære menn som allierer seg med kvinnebevegelsen og kaster seg ut i kvinnekampen.

For å si det med Kjersti Ericsson:

«Når kvinnene reiser seg, får det konsekvenser for mannen, både praktiske, følelsesmessige og for selve identiteten som mann. Her dreier det seg om noe langt mer enn halvparten av oppvaska. En fri kvinne – det vil måtte bety en helt annen slags mann enn han vi kjenner i dag.» (Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss?, AKP (m-l) 1986)

Vi skal sjølsagt gå i 8. mars-tog og ta vår del av oppvaska, men vi mangler fullstendig en strategi for hvordan vi skal finne en helt annen mann.

Syndenes forlatelse

En viktig feil som ofte blir gjort når gutter og menn diskuterer kvinnekamp, er at man havner i en destruktiv oppramsing av hvor uendelig udugelige vi er når alt kommer til alt. Hvordan skal vi kunne drive fornuftig kvinnekamp når vi ikke klarer å ta halve oppvaska en gang? Og innimellom blir denne holdninga aktivt støtta opp av kvinneaktivister som mener akkurat det samme.

Nå er det nettopp fordi vi har langt igjen at jeg har behov for å poengtere dette. Men jeg er ikke katolikk, og jeg tror ikke på syndenes forlatelse – at hvis vi bare bekjenner våre synder så vil vi bli fri fra dem. Å bekjempe feila vi gjør gjennom praksis, er jeg stygt redd for er den eneste måten å gjøre det på.

Denne troen på syndenes forlatelse er også en del av ei oppfatning mange har om at dette er noe personlig. Sjølsagt gjelder dette alle kvinner og menn og deres private liv, men først og fremst er kvinneundertrykkinga en samfunnsmessig mekanisme. Ved å redusere kvinneundertrykkinga til noe som kun gjelder den enkelte kvinne og mann, risikerer vi å glemme at den er en del av systemet vi lever i og ikke en del av menneskets natur. Kvinnebevegelsen har gjennom mange år kjempa for at kvinner skal bli sett på som kjønn og at undertrykkinga av hver enkelt kvinne i virkeligheta er en del av undertrykkinga av et kjønn.

Den mannlige delen av venstresida har aldri klart å gjøre det samme – å se på seg sjøl som kjønn. Uten denne innsikta er det heller ikke mulig å innse at menn er kapitalens nyttige idioter. Menn er kapitalens nyttige idioter som i nesten all samhandling med andre mennesker er med på å opprettholde samfunnets maktstrukturer. Når vi ikke klarer å se det, er det ikke så rart at vi ender opp med å se på oss sjøl som uforbederlige mannssjåvinister.

Perspektiver

Et annet problem er at mange radikale og revolusjonære menn mangler de rette perspektivene i kvinnekampen. Alle er enige i at kvinnekampen skal føres på kvinnenes premisser og at kvinnene skal stå i spissen og være ledende i kampen, men det råder i praksis ingen enighet om hvilket grunnlag menn skal gå inn i kvinnekampen på.

Det finnes i hovedsak fire mulige motiver. Det ene er det klassiske om at en sosialistisk revolusjon ikke kan gjennomføres dersom arbeiderklassen er splitta, noe den er når den ene halvparten undertrykker den andre. Det er sant at arbeiderklassen må være samla for å gjøre revolusjon og argumentet er viktig, men tanken om at vi kun driver kvinnekamp for å tjene klassekampen er farlig. Den har en underliggende holdning om at den virkelige arbeiderklassen er den mannlige, men at den trenger litt hjelp av kvinnene i arbeiderklassen. Videre mangler den ofte erkjennelsen av at kvinnekampen vil fortsette etter en sosialistisk revolusjon.

Et annet syn som ikke er like uttalt, er at kvinner er hjelpeløse og svake, og at de derfor trenger hjelp fra menn for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette er en form for veldedighetstanke og synet mangler derfor erkjennelsen om at kvinneundertrykkinga er en del av et system. Det er en måte å fraskrive seg ansvar og dekke seg bak at man gjør så godt man kan.

Det finnes også radikale menn som ikke finner seg til rette med dagens kjønnsroller og blant annet skulle ønske seg større aksept for at menn kan ha såkalte kvinnelige egenskaper. For en del leder det til et syn om at menn skal drive kvinnekamp for sin egen del, fordi ei kvinnefrigjøring vil kunne føre med seg ei mannsrolle de vil trives bedre med. En slik motivasjon for å drive kvinnekamp fører ofte med seg et syn om at menn er nesten like undertrykte som kvinner, og man kan fort glemme de privilegiene som menn faktisk har ved å være det overordna kjønnet i kjønnsmotsigelsen.

Jeg mener at å bygge en bevegelse blant menn motivert på en av disse syna, vil føre til en feil politikk. Vi skal ikke føre kvinnekamp kun fordi det er nødvendig for klassekampen. Vi skal ikke drive med nedlatende veldedighet, ingen blir fri av at andre synes synd på dem. Vi skal heller ikke føre kvinnekamp som terapi for menn som ikke finner seg til rette.

Vi er imot alle former for undertrykking og for frigjøring av alle undertrykte grupper. Derfor er kvinnekampen en kamp vi må føre i solidaritet med kvinner. Revolusjonære menn har egeninteresse av kvinnekamp og kvinnefrigjøring, men det må komme i andre rekke. Vi må først og fremst være allierte med kvinnene i deres kamp. Kun med solidaritet som perspektiv og motivasjon kan vi få en riktig forståelse for hvordan de kvinneundertrykkende mekanismene virker. Bare da kan vi lage en god strategi for hvordan radikale og revolusjonære menn kan gjøre fornuftige bedrag til kvinnekampen.

Det er ikke først og fremst oss sjøl vi skal endre, men systemet som former menn til å bli undertrykkere. Det er idealisme å tro at kvinneundertrykkinga kan bekjempes ved at en gruppe revolusjonære menn gjør sitt beste for å ikke undertrykke og så skal det spre seg en slags holdningsendring fra det. Vi må endre systemet som skaper undertrykkere og så endre oss sjøl mens vi gjør det.

Mannsrolla

Hvis vi skal bryte ned det systemet som holder kvinner nede, må vi først forstå det, vi må vite hva vi kjemper mot. Jeg skal derfor prøve meg på ei analyse, med hovedvekt på den mannlige kjønnsrolla.

Kjerna i kjønnsmotsigelsen er at menn har makt over kvinner. Menn har både økonomisk og ideologisk makt over kvinner og til sammen kalles dette maktforholdet et patriarkat. Det ideologiske maktforholdet mellom kvinner og menn kalles gjerne kjønnsroller. Alle samfunn fra de første klassesamfunnene har vært patriarkater, men da kapitalismen vokste fram overtok den ikke bare patriarkatet men endra det også.

De nye kapitalistiske produksjonsformene stilte andre krav enn det produksjonen under føydalsamfunnet gjorde. Kapitalismen krevde først og fremst at produksjonen skulle være effektiv, og den skapte et skarpere skille mellom vareproduksjon og husarbeid. Nytte- og effektivitetstekninga førte med seg nye idealer for det nye borgerskapet, og de nye idealene blei nytte, effektivitet, fornuft, objektivitet, logikk, uavhengighet og styrke. Siden mannen hadde den økonomiske makta blei disse idealene forbundet med han, mens idealene for kvinnen blei det motsatte. Vareproduksjonen og den offentlige sfære tilfalt mannen, mens kvinnen fikk ansvaret for hus og det private.

Familien sånn vi har den i dag, blei den nye produksjonsenheten. Hver mann, uansett hvor lavt på rangstigen og undertrykt, hadde minst en person under seg, nemlig kvinnen hans som han hadde økonomisk og ideologisk makt over.

De nye idealene smitta etterhvert over til de lavere klassene og er hovedelementene i dagens kjønnsroller. Sjøl om både de økonomiske og ideologiske forholda mellom kvinner og menn har endra seg de siste 100 åra, er essensen i rollene de samme. Mannen skulle være fornuftig, sterk og uavhengig og skulle styre familien sin og forsørge den ved å selge arbeidskrafta si i vareproduksjonen. Kvinnens ansvar blei å reprodusere arbeidskrafta ved å ta seg av mannen og oppdra barn. Siden kvinnen blei sett på som ufornuftig, avhengig og svak og var underordna mannen, kunne hun jobbe for lavere lønn enn mannen. På den måten kunne kvinner delta i vareproduksjonen når kapitalen trengte det, uten at mennene mista kontrollen.

Den usynlige omsorgen

Det er ei særlig viktig side ved mannsrolla. Like viktig for en mann å være mannlig, å ha makt over kvinner samt å fylle de mannlige idealene, er det ikke å ha kvinnelige trekk. Han skal være fornuftig og logisk, så han må ikke være styrt av følelser siden det er noe som assosieres med kvinner. Siden han skal være uavhengig og sterk, må han ikke ha behov for synlig omsorg.

Men menn trenger også omsorg, og det blir forsterka av at menns hverdag i stor del består i å konkurrere med andre menn om posisjoner og anseelse. Derfor er kvinner nødt til å yte omsorg til mannen, omsorg systemet gjør han avhengig av, uten at den er synlig for han – usynlig omsorg. Den tilsynelatende uavhengige mannen er avhengig av kvinnen som usynlig omsorgsperson. Dette er ikke omsorg bare i form av å lage mat og vaske klær, men tar også mange andre former. Det kan f.eks. være å holde tilbake sine egne meninger sånn at en mann skal få fremme sine og så støtte for dem, lytte og spille enig sånn at mannen kan holde oppe sjølbildet sitt. Det kan være å forsake sine egne ønsker for støtte en mann i karriereplanene hans.

Denne dobbeltheten i mannsrolla gjør mannen sårbar og er årsaken til mange tragiske skjebner både blant menn og kvinner. Det er antagelig også et av de største privilegiene menn har, og frykten for å miste det kan være en viktig grunn til at mange menn er aggressive og avvisende ovafor kvinnebevegelsen. Det er ingen grunn til å tro at frykten for å ikke ha ei kvinne tilstede som sin personlige omsorgsinstans ikke skal være tilstede blant venstresidas menn.

Det ligger i mannsrolla at kjerna i det å være mannlig, kjerna i mannens identitet, er å ha kontroll over andre – i hvert fall kvinner. Det gjør at det er nærmest umulig å hevde seg blant menn uten denne kontrollen. Den viktigste omsorgsfunksjonen for kvinner er derfor å la menn få ha kontroll, ellers ville hele den mannlige identiteten rakne.

Ekstrem undertrykking

Voldtekt, kjøp og salg av kvinner, konemishandling o. l. skal jeg kalle ekstrem kvinneundertrykking. Jeg oppfatter at den rådende holdninga i Norge i dag er at menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking er sjuke mennesker som eksisterer på utsida av samfunnet. Det stemmer ikke. Den ekstreme kvinneundertrykkinga er ei ekstrem forlengelse av den rådende mannsrolla. Menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking, er personer med et ekstremt behov for makt og kontroll, og ofte med et ekstremt behov for omsorg. Menn som slår kona si, er ofte livredd for at hun skal forlate han. Ikke for å si at alle menn er potensielle voldtektsmenn, men dette er personer med de samme behovene som andre menn, men som har gått til ekstreme metoder for å få tilfredsstilt dem. Alle menn er med på å fremme disse ekstreme handlingene med den hverdagslige undertrykkinga av kvinner de utfører.

Det er ikke de ekstreme tilfellene som er sjuke, men patriarkatet som skaper dem, som er sjukt. Dette er ikke ment som er forsvar av voldtektsmenn eller som en kriminalisering av alle andre menn. For å kunne bekjempe den ekstreme kvinneundertrykkinga og det sjuke systemet som skaper den, tror jeg dette er en nødvendig erkjennelse. Vi kommer ingen vei med å forsvare oss sjøl ved å utpeke noen som sjuke utskudd, når vi i virkeligheta trekker den samme vogna. Dessverre tror jeg det er mange menn på venstresida som ikke er villige til å innse dette.

En ny mann

Hvor skal vi begynne? En god start kan være å studere kvinnebevegelsen, som vi har mye å lære av. En særlig styrke i kvinnebevegelsen er at de har vært og er flinke til å kombinere teori og praksis. Det er kvinneaktivister som gjennom kvinnekampen har utvikla det som nå er den revolusjonære bevegelsens kvinnepolitikk. Kampen for f.eks. 6-timersdagen er å sette denne politikken ut i praksis igjen. Gjennom kvinnekampen er det laget mange gode analyser, bl.a. av kjønnsrollene. Dette er analyser vi må studere, og supplere med erfaringene vi har som menn.

En annen viktig lærdom fra kvinnebevegelsen er fokuseringa på kollektiver og kollektiv handling. På venstresida trengs det mannlige kollektiver med mer innhold enn rein forbrødring. Det trengs steder hvor revolusjonære menn i fellesskap kan oppsummere erfaringer fra den praksisen de har, lage analyser og planlegge felles handling. Også for personer fra det privilegerte kjønnet er det tungt å stå imot et så gammalt og inngrodd system som kvinneundertrykkinga er, og det trengs solidariske kollektiver der menn kan støtte hverandre i kampen mot patriarkatet.

Det ei stor oppgave vi står ovafor. Vi må bryte med et flere tusen år gammalt system og opp fra ruinene skal det reise seg en ny mann. Men store oppgaver har ikke stoppa den revolusjonære bevegelsen før, så hvorfor skal det stoppe oss nå. Målet vårt er tross alt å endre verden – intet mindre – så det er på tide å sette igang.