Ukategorisert

Frihet og liv er ett

Av

Morten Falck

Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt og så uundværlig
som menneskets åndedrett.»

(Nordahl Grieg: 17. mai 1940)


Drømmen om kommunismen springer ut av menneskets lengsel etter frihet. Kommunismen er den samfunnsformen der denne lengselen blir virkelighet. Kampen for menneskenes frihet har alltid vært kjerna i kommunismen, og kommunistenes inspirasjon og målsetting. Er det ikke et paradoks at kommunismen i våre dager blir forbundet med undertrykking, fengsling og forfølgelse?

Foto: Pixy.org

Dette er borgerskapets største ideologiske seier, og skal vi greie å vinne oppslutning om kommunismen, må vi gjenreise denne drømmen, og vise at det kommunistiske samfunnet faktisk er forutsetninga for å realisere menneskehetens aller største drøm: Drømmen om frihet.

Skal vi klare dette, er det helt nødvendig å være krystallklar når det gjelder spørsmål om frihet og menneskerettigheter. Overalt må vi reise kampen for friheten, overalt må vi peke på borgerskapets hykleri og den skrikende motsigelsen mellom borgerskapets offisielle bekjennelser til friheten og dets egen praksis med undertrykking, utbytting, tortur og drap. Og vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende, enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.

Så lenge klassene eksisterer, så lenge det finnes en stat, vil friheten være begrenset på noen områder, for noen grupper. Men sosialismen må ikke bare innebære større frihet enn kapitalismen, den må også utvikle seg i retning av å utvide friheten. Den skal jo være en overgang til et samfunn uten undertrykkelse, uten klasser, uten utbytting.

Hvis ikke vi greier å erobre troverdighet på dette området, vil vi ikke kunne vinne større oppslutning om kommunismen. Derfor er det nødvendig å være krystallklar. Og å vise i praksis at vi mener alvor. Sånn som verden ser ut, bekreftes marxismens analyser og teorier hundre ganger hver dag, i alle mulige sammenhenger. Det finnes nesten ikke ett eneste samfunnsmessig spørsmål som ikke hver eneste dag demonstrerer nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen og privateiendommen, vareøkonomien og markedet. Men hva skal vi erstatte det med? Hvem peker på alternativet? Hvem holder menneskehetens gamle drøm i live?

I. På hvilke skuldre står Marx?

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood. Men omkring år 1500 skjer det noe nytt. Borgerskapet er blitt forholdsvis sterkt, det begynner å røre på seg for å markere sine egne behov. Det nærmer seg tida da borgerskapet starter kampen for å erobre makta. Det er ikke mulig uten i allianse med alle andre undertrykte klasser, og borgerskapet skaper gradvis idéen om frihet for hele menneskeheten, om menneskets rettigheter. I denne perioden, borgerskapets tidlige vår, er motsigelsen mellom borgere og proletarer bare så vidt i sin begynnelse, nesten ikke synlig. Borgerskapets kamp for frihet tar form av en kamp for hele folkets frihet.

1. Thomas More setter fingeren på problemets kjerne

1500-tallet er renessansens århundre. Kunst og vitenskap sprenger seg ut av føydalismens stengsler, først i Italia, etterhvert lenger nordover i Europa. Humanismen er den ideologiske overbygninga for det framvoksende borgerskapet. Fornuften blir retningsgivende, ikke bare troen.

Og det er humanismen som videreutvikler den store drømmen om frihet. Klarest ser vi det kanskje i Thomas Mores strålende bok Utopia, som blei grunnlaget for en hel litterær tradisjon (1). Her retter han en flengende kritikk mot samfunnsforholda i England på begynnelsen av 1500-tallet (boka kom i 1516). Veveriene i Flandern gjorde det svært lønnsomt å eksportere ull. De engelske jordeierne la om til sauehold i stor stil, og fordrev dem som dyrket jorda. Gjennom en hardhendt ekspropriasjon av småbrukere og leilendinger oppsto en enorm sosial nød, der horder av mennesker ikke hadde annen utvei enn å tigge og stjele for å opprettholde livet – og begge forbrytelser blei straffet med døden. Første delen av boka er en direkte kritikk av det engelske samfunnet, lagt i munnen på den erfarne sjømannen Rafael Hythlodaeus (som betyr vrøvlemester), andre delen er Hythlodaeus' beskrivelse av samfunnet på øya Utopia (navnet er et ordspill som kan bety både «ingen steder» og «godt sted»).

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det engelske borgerskapets behov i Thomas Mores beskrivelse av det utopiske samfunnet. Den speiler trangen til erobring og det unge borgerskapets asketiske flid, som vel hundre år seinere skulle gi engelskmennene en borgerlig revolusjon i puritanske kledebon. Dessuten har boka en avvæpnende, jordnær humor som nok var et godt forsvar mot sensuren.

Thomas More peker klart og tydelig på årsaken til at utopierne er frie og lykkelige. Det vil si at han peker på årsaken til at folkene i England og Europa ikke er det. Det er ikke bare det at utopierne forakter ytre velstand og vurderer utvendig prakt og edle metaller som foraktelig og lite verdt. Men de kjenner ikke privateiendommen. I det utopiske samfunnet er alle ressurser felleseie, og alle arbeider på like fot og like mye (2). Arbeidets produkter fordeles fritt til alle, etter behov. Innbyggerne bare henter det de har behov for, det er rikelig til alle.

Eksproprieringa av de engelske bøndene var en konflikt om eiendomsretten. Men Thomas More stiller ikke kravet om en liten jordlapp til alle. Han greier å se framover, mot en virkelig løsning på problemet. Det er en form for kommunisme More skildrer. Til forskjell fra den urkristne kommunismen er Thomas Mores ikke bare begrunnet i moral og idéverdenen, men i de materielle vilkåra. Det var mulig for Thomas More å se at privateiendommen var ondets rot, og at samfunnsressursene var rikelige nok til å forsørge alle samfunnets medlemmer godt hvis de ble likt fordelt, og den snyltende overklassens luksusforbruk blei avskaffa.

More levde i ei voldsom tid. Drømmen om frihet materialiserte seg i store opprør som feide ikke bare over England, men over store deler av Europa. I 1525, ni år etter at han ga ut Utopia, feide de revolusjonære bondekrigene over Tyskland. Og opprør og stridigheter satte Gustav Wasa på tronen i Sverige og skapte den svenske nasjonalstaten. I disse opprørene var det bøndene som reiste seg – i Tyskland med krav om «Fryheit» (frihet) på sine faner. Ikke noen av disse opprørene førte til føydalismens fall, men de var voldsomme, blodige klassekonflikter som dreiv historien framover. Neste århundre skulle se det revolusjonære borgerskapet ta makta i de første borgerlige revolusjonene, i Nederland og England.

2. Et skritt videre: Milton forsvarer ytringsfriheten

Den vakre visa Din tanke er fri, som synges ved humanetiske konfirmasjoner i Norge, skriver seg fra bondekrigens Tyskland. Men bondekrigen led nederlag, og om ingen undertrykker noen sinne kan tvinge tanken, kunne de iallfall tvinge de tenkende til å holde kjeft. Med ytringsfriheten var det smått bevendt, og i den engelske revolusjonen skulle den få sitt teoretiske forsvarsskrift.

Thomas More måtte kamuflere sin kritikk av det engelske samfunnet som en fortelling fra en ukjent øy i Den nye verden, lagt i munnen på en oppdiktet sjømann og med mange reservasjoner. Boka blei til og med skrivi på latin, og gitt ut i Frankrike. Det var den harde engelske sensuren som tvang sjøl en så framtredende mann som More til å være så fordekt. Sensuren rammet alle. De færreste tenker over det, men Shakespeare skreiv under en knallhard og vilkårlig sensur som tvang ham til å gjemme bort alle politiske tanker. Et interessant eksempel er den passasjen han bidro med til et stykke om Thomas More, hvor manuskriptet finnes bevart med sensurens strykninger (3). Den som ikke prøver å lese mellom linjene hos Shakespeare (og andre engelske forfattere fra 1500- og 1600-tallet), går glipp av denne litteraturens store samfunnsmessige innhold, og skjønner verken litteraturen eller historien (4).

Den formelle forankringa for sensuren hang mye på et system med monopoler og lisenser, der trykkerne var ansvarlige for litteraturen og utøvde en hard overvåking og jakt på illegale trykksaker. Men i 1640 løsna det. Sensuren blei oppheva. Shakespeare var død, men John Milton var i høy grad aktiv. Blant det han offentliggjorde, var et par brosjyrer om skilsmisse, der han gikk inn for å utvide adgangen til å skille seg. Det førte til voldsomme reaksjoner, og forsøk på å gjeninnføre sensuren. Milton forsvarte seg gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet (5). 1644 er det året da ytringsfriheten får sin prinsipielle formulering. Miltons argumentasjon holder den dag i dag, sjøl om vi nok ville gitt den en mer verdslig form. Den engelske revolusjonen som Milton er uløselig knytta til og en av de fremste talsmennene for, hadde et strengt pietistisk uttrykk.

Så Miltons argumentasjon har en strengt kristen form. Han starter med å sammenligne det å forby en bok med å ta livet av en mann – det er bare det at boka er et reint åndsprodukt, så det er verre å forby den. Det er å angripe en udødelig sjel. Han hevder at ingen av antikkens store kultursamfunn noen sinne fant på å forby bøker, og sensur har heller ingen støtte i Bibelen. Han siterer apostelen Paulus: «Prøv alt, hold fast på det gode.» (1. Tess., 5:21.). Men kjerna i argumentasjonen hans er sånn:

Sensur har ingen virkning på tanker. Det nytter ikke å forby tanker og meninger, derfor er forbud mot bøker meningsløst. Tankene vil være der likevel, man får bare ikke tak på dem, de kommer ikke åpent fram.

Dersom man forbyr de onde tankene, vil de overleve i det skjulte, i hodene hos mennesker som ikke tør å si hva de tenker og mener. Fordi de ikke blir prøvd i åpen debatt, vil de heller ikke bli avslørt som onde, og overleve. Sensur er direkte skadelig, fordi det hindrer og hemmer kampen mot de onde tankene. Og når vi ikke kjenner de onde tankene, vil vi heller ikke kunne verge oss mot dem. Vi vil ikke kunne vurdere dem og kjenne dem for det de er, men vil stå forsvarsløse, og de onde tankene vil få større utbredelse enn om de kunne vært lagt fram åpent.

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

Sensur og forbud vil også undergrave folkets enhet (som var et viktig argument i 1644, kanskje verdt å tenke gjennom også i 1999). For en enhet som ikke er bygd på bevisst diskusjon mellom alle forskjellige (splittende) synspunkter, er skjør og ubestandig, den sprekker når den blir utsatt for press. En slagkraftig enighet forutsetter frihet til å legge fram alle meninger, og en åpen diskusjon. «Meninger hos gode menn er ikke noe annet enn kunnskap som er i ferd med å bli skapt.»

«Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter,» sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten. Den lille brosjyren, formet som en tale til det engelske parlamentet, fikk likevel ingen stor virkning da den kom. Sensuren ble gjeninnført og bortsett fra enkelte perioder med lettere regime, varte den lenger enn Miltons levetid. Kanskje var det noen som så seg mer tjent med makt enn med sannhet – og attpåtil så en motsigelse mellom de to?

3. Mannen fra de to revolusjonene

Først i 1695 blei den engelske forhåndssensuren oppheva. Og da var det, som Christopher Hill bemerker, mer begrunnet med økonomi enn med hensyn til friheten: Sensuren var en hindring for produksjonsfriheten i en blomstrende boktrykkerbransje.

Slik har det seg at de franske opplysningsfilosofene i det neste århundret kunne finne inspirasjon i en engelsk litteratur der tanker og synspunkter blei lagt åpent fram. Kapitalismen hadde tatt makta i Nederland og England, og borgerskapet utviklet seg og vokste i Frankrike og andre europeiske land.

1700-tallet er opplysningsfilosofenes tid. De snudde og vendte på alt, på statsskikk og styresett, på religion og jus, på kunst og filosofi, og vendte hver stein i det menneskelige livet. Montesquieu, Voltaire, Rousseau, Diderot og Condorcet er blant de store navn i menneskenes historie, fordi de la det ideologiske grunnlaget for borgerskapets store revolusjon i Frankrike. Men det var mange andre navn i koret. Ett av dem var den italienske markien Cesare Bonesana de Beccaria, som i sitt lille skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff) i 1764 gikk til angrep på inkvisisjonens grusomheter, påviste at tortur og dødsstraff verken forebygger eller minsker kriminaliteten, og la grunnlaget for en «moderne» strafferett. Som ennå ikke har vunnet allmenn oppslutning.

1700-tallet er også de store revolusjonenes århundre. Det var i Amerika at opplysningsidéene først ble materiell virkelighet gjennom en borgerlig revolusjon. Her var framtredende borgerlige intellektuelle i virksomhet, som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som begge var tilhengere av opplysningsfilosofien. Men om noe enkelt skrift skal ha æren for å ha satt i gang den amerikanske revolusjonen, må det være Thomas Paines vesle brosjyre Common Sense (Sunn fornuft), som kom ut anonymt den 10. januar 1776, og blei revet vekk i femtiseks utgaver før året var omme. Hvis en forfatters suksess skal måles etter opplag, er det tvilsomt om noen forfatter i historien kan måle seg med Tom Paine (6).

Den amerikanske revolusjonen proklamerer den 4. juli 1776 for første gang prinsippet om visse rettigheter som er felles for alle mennesker, med Thomas Jeffersons berømte ord i uavhengighetserklæringen:

«Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, at de av sin skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken.»

I 1791 vedtok Kongressen en Bill of Rights, som består av 10 tillegg til grunnloven. Det mest berømte er kanskje det første (First amendment, for den som ser amerikanske TV-serier), som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å klage til regjeringa (7). Retten til eiendom er ikke slått fast i den amerikanske konstitusjonen. Likevel var retten til eiendom sentral for «grunnlovsfedrene», det var jo nettopp deres kapitalistiske eiendom som var truet av den engelske kolonimakta. Først og fremst denne trusselen dreiv dem til opprør og løsrivelse.

Både Thomas Jefferson og Benjamin Franklin var amerikanske sendemenn i Frankrike, og ble tatt imot med åpne armer. De var representanter for revolusjonen, opplysningen, menneskets naturgitte rettigheter. I 1789 fulgte det franske folket i amerikanernes spor i en revolusjon som skulle ryste Europa og besegle føydalismens skjebne. Både Jefferson og Franklin reiste hjem det året, men Thomas Paine, som var kommet til Frankrike i 1787, skulle komme til å oppholde seg i Frankrike store deler av de følgende årene.

For at borgerskapet skal kunne beseire føydalstaten, må det samle alle folkelige krefter bak revolusjonens faner. Formuleringen av allmenne menneskerettigheter er et ideologisk uttrykk for dette behovet. Den franske deklarasjonen om menneskerettighetene, som den revolusjonære nasjonalforsamlinga vedtok den 27. august 1789, definerer disse rettighetene i 2. avsnitt:

«Hensikten med all politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettigheter er rett til frihet, eiendom og personlig sikkerhet, samt rett til å gjøre motstand mot undertrykking.» (8)

Her er menneskets rettigheter naturgitte, det er Rousseaus og opplysningsfilosofenes teori om naturretten som seirer. Men det folket som her i samme åndedrett fastslår sin rett til å gjøre opprør mot undertrykking og sin rett til eiendom, det folket er bare et annet navn på borgerskapet. Retten til eiendom er retten til å eie maskiner og jord, retten til å utbytte andre mennesker. Det er den «menneskeretten» som skulle komme til å få forrang framfor alle de andre rettighetene naturen hadde gitt alle mennesker, og tilintetgjøre dem alle sammen. Retten til å være kapitalist. Erklæringa omtaler eiendomsretten som en «ukrenkelig og hellig rettighet». Arbeid nevnes derimot ikke blant menneskets naturgitte rettigheter.

Men i 1789 lå alt dette innhyllet i framtida. Revolusjonen var en stor frigjøring, den virvlet over Frankrike og tilintetgjorde tusen og atter tusen lenker og bånd. Håndverkeren Tom Paine så utviklinga, og han var begeistret.

Alle var ikke det. Revolusjonen hadde sine fiender. I England skremte den vannet av den borgerlige overklassen, og de rike, borgerlige godseierne. Derimot inspirerte og oppflammet den håndverkere og andre småfolk. Nettopp mot den smitteeffekten revolusjonen hadde i England, var det Edmund Burke reagerte. Han hadde støttet revolusjonen i de amerikanske koloniene i 1776, og Tom Paine hadde regnet ham som en venn. I november 1790 gikk han til frontalangrep med det som er kalt «et kontrarevolusjonært manifest», boka Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike. (9)

Den blei godt mottatt av den engelske overklassen, og Burke, som hadde vært i en vanskelig situasjon økonomisk, fikk en pensjon på 1200 pund i året. (Marx bemerker i en fotnote at «han (…) alltid har klart å selge seg selv på det beste markedet».) Burke svartmaler revolusjonen fullstendig, beskylder den for lovløshet, anarki og terror, og hevder at den har vært til ulykke for landet og folket. Og dette var vel å merke i en rolig fase av revolusjonen, før henrettelsen av kongen, før terroren mot adelen, før Robespierres korte regime.

Tre måneder seinere, i februar 1791, kom første delen av Tom Paines Menneskets rettigheter, der han svarer Burke. Med sin enkle og respektløse stil blei Paine umiddelbart populær hos håndverkere og arbeidere. Så populær at det var viktig å bekjempe ham. Åtte til ti Svar til Paine blei gitt ut på de 12 månedene som gikk før andre delen av boka kom – og nesten umiddelbart glemt.

Paine gjentok sin suksess fra 1776, boka hans blei spredt i utrolige opplag. Første delen kom i 50.000 eksemplarer på fem måneder. Annen del kom i fem opplag på en eneste måned, første opplag blei utsolgt på to timer. Periodevis solgte den 10.000 eksemplarer i uka, og Paine sjøl anslår at det blei solgt mellom 400.000 og 450.000 eksemplarer av boka på ti år, bare i England. I et England hvor befolkninga var på ca. 10 millioner, men bare halvparten av de voksne kunne lese.

Første delen av Paines bok forsvarer den franske revolusjonen prinsipielt. Andre delen går lenger, med oppfordringer til å gjøre opprør og krav om sosial sikkerhet, paroler som foregriper velferdsstaten.

Den offentlige kjempedebatten som disse bøkene var en del av, var viktig, men det var kontrarevolusjonen som vant. Ikke fordi den hadde rett, men fordi den hadde makt. Det ser vi ikke minst på det faktum at denne debatten er så lite kjent. Paine ble fredløs i England og vendte aldri tilbake dit, sjøl om det var fedrelandet hans. Den dag i dag er det Edmund Burke som bestemmer det offisielle synet på revolusjon.

Paine brakte derimot borgerskapet så langt som det kunne komme. Den revolusjonære håndverkeren som var aktiv deltaker i to revolusjoner, strakte grensene for borgerskapets radikalisme så langt som det gikk. Men den private eiendommen, retten til utbytting, forsvarte han til sin dødsdag.

4. Proletariatets kortvarige menneskerettigheter

Tom Paine blei valgt inn i den franske nasjonalforsamlinga. I 1793 skreiv han forslag til en ny grunnlov. Det blei ikke vedtatt. Det blei derimot det forslaget Robespierre førte i pennen. I den sydende, bølgende revolusjonen var representanter for det gryende, ennå umodne proletariatet blitt slynget fram til makta. I Robespierres erklæring om menneskerettighetene settes det grenser for eiendomsretten: «Eiendomsretten begrenses likesom alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter. Den kan verken være til skade for våre likemenns sikkerhet, for deres frihet, deres eksistens eller deres eiendom.»

Derimot garanteres retten til arbeid, og eksistensmidler for dem som er ute av stand til å arbeide. Og: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige av plikter for folket og for hver del av folket.» (10)

Men proletariatet var altfor uutvikla til å kunne holde på makta og utvikle sitt styre. Det hadde en altfor smal basis. Derfor utvikla jakobinerne et terrorregime som raskt var nødt til å gå under, bli sprengt av sine egne indre motsigelser. Og derfor måtte menneskerettserklæringa fra 1793 også raskt bli satt ut av kraft. Den mest hellige av alle rettigheter viste seg å være eiendomsretten.

5. Et sidespor mot nord

Som et sluttpunkt, la oss sende tankene på en liten utflukt mot nord, til det opprørske Norge i 1814. Her samles rikets ledende menn på Eidsvoll i mai for å lage en konstitusjon for det sjølstendige Norge. Flere av dem har med seg utkast som er sterkt inspirert av den franske revolusjonen, av menneskerettighetene av 1789 og til og med 1793. En av dem var Nicolai Wergeland, sognepresten i Kristiansand, som seinere skulle bli mest kjent gjennom sin sønn Henrik.

Pastor Wergeland innleder sitt grunnlovsutkast med 10 «Grundsætninger» om folkets suverenitet og individets frihet. Her heter det blant annet: «Individenes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Lighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret.» (11)

For borgerskapet er den individuelle sikkerheten viktig for at de andre frihetene skal kunne settes ut i livet. Dette punktet hadde Wergeland hentet fra den franske 1789-erklæringa. Som vi viste, kom disse punktene ikke med i den endelige norske grunnloven. Marxismen har lagt større vekt på det kollektive – men kanskje vi bør ofre dette problemet en ny tanke, spesielt i lys av utviklinga i vår egen tid?

II: Frihetens forutsetninger

6. Marx og Engels

Her vender tida. Etter at borgerskapet har erobra makta i Frankrike, og Napoleons arméer har dratt fram gjennom det meste av Europa, er føydaladelen ikke i stand til å sette dagsordenen. Det er blitt borgerskapets verden. Og nå utvikles motsigelsene, det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter. Men kampen for friheten ligger ikke død, den blusser opp igjen og igjen, i 1830 er det revolusjon i Paris igjen, og det tar fem år før borgerskapet får lagt lokket på. Og så bærer det mot 1848 og ny revolusjon.

Dette er nettopp den tida da Marx og Engels er unge og erobrer sine liv og sine historiske roller. De kommer ikke som guder ut av maskinen, de befinner seg midt i en tradisjon, i en konkret virkelighet, og de preges av sin tid. Som alle andre tenkende ungdommer lengter de glødende etter frihet og hater urettferdigheten. Det brenner som en ild i det de skriver. Men de har lært seg å analysere, Hegel og Heraklit har lært dem dialektikk, og de er materialister. De er ikke svermere, de leser og studerer og prøver å finne ut av den konkrete virkeligheten. Hvilke motsigelser bestemmer frihetens vilkår? Hva er egentlig frihet? Hvilke krefter kan forsvare den, kjempe den gjennom, utvide den? Hvilke krefter står imot den, prøver å begrense og innsnevre den? Og hvilke objektive grenser finnes det?

Mange år seinere skriver Engels om dette i boka Anti-Dühring:

«Hegel var den første som framstilte forholdet mellom frihet og nødvendighet riktig. For ham er friheten innsikten i nødvendigheten. 'Blind er nødvendigheten bare for så vidt den ikke er innsett.' Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål. Dette gjelder med hensyn til såvel den ytre naturens lover som til de lover som regulerer menneskenes fysiske og åndelige tilværelse – to klasser av lover som vi i høyden kan skille fra hverandre i forestillingen, men ikke i virkeligheten.» (12)

De to kameratene kjempet for frihet hele livet. Ikke for en svermerisk, drømt frihet hinsides det mulige. Ikke for en allmenn liksom-frihet som skulle vise seg å være en klasses frihet til å undertrykke og utbytte andre. Men for en virkelig, konkret, jordisk frihet, menneskenes frihet fra utbytting og undertrykking, fra sult og nød og slaveri. De kjempet for et samfunn «hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.» (13)

Marx og Engels la ned et enormt arbeid i å kartlegge lovmessighetene som styrer kapitalismen. Og i å organisere arbeiderklassen. Fordi den som klasse ikke kan ha interesse av å utbytte og undertrykke andre, men derimot interesse av å forene seg med flest mulig av folket for å gjøre slutt på all ufrihet, all utbytting, all nød og alt savn. Marx og Engels visste veldig godt hvilken tradisjon de var en del av, og på hvilke skuldre de sto. Deres kjempeinnsats var å stille frihetsdrømmene på et nytt klassegrunnlag, og å utvikle dem fra idealistisk drøm til materialistisk analyse av forutsetningene. Kommunismen ble forvandlet fra utopi til en reell framtid, som vi klart kan se de store trekkene av når vi analyserer vår nåværende hverdag.

Frihet og likhet forutsetter mat, klær, hus, møbler, bøker, TV, bil, PC og mobiltelefon osv., som alt sammen er frukter av materielt arbeid. Altså må vi arbeide. Men arbeidet må fordeles likt. Som umulig kan bety at en bjørnesterk 30-årig ungdom skal arbeide like mye som en sliten, 70-årig gamling. Altså: Fra enhver etter evne. Og de materielle godene skal også deles likt på samfunnets medlemmer. Men en 30-årig bjørnesterk ungdom trenger mere av både mat og klær og kanskje hus og møbler og mobiltelefoner enn en sliten, 70-årig gamling. Altså: Til enhver etter behov.

Kapitalismen setter grenser for friheten, grenser som vi må vite hvordan vi skal bekjempe. Marx blei økonom for å fremme kampen for menneskets frihet. Han forklarte hvordan utbyttinga fungerer og gjorde det dermed mulig å avskaffe den. Han ga oss innsikt i hva som var nødvendig og hva som var unødvendig. Vi marxister har lagt stor vekt på de materielle vilkåra, og hatt lite sans for borgerskapets hyklerske, dobbeltmoralske snakk om frihet. Men la oss ikke glemme hva Marx og Engels sier uttrykkelig allerede i Manifestet: «Første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.» (14)

Marxismens kritikk av de borgerlige frihetene og rettighetene, av parlamentarismen og det demokratiet borgerskapet er istand til eller villig til å opprettholde, er en kritikk fra venstre. Vi kritiserer borgerskapets friheter for å være utilstrekkelige. Borgerskapet later som det har frihet for alle, men, som den franske forfatteren Anatole France med isnende ironi formulerte det, betyr det alles like rett til å tigge på gatene, sove under broene og stjele brød. Vi vil ikke ha sånne falske friheter. Vi vil ha lik rett til god mat, en varm seng, et trygt hus, fritid, gode bøker, filmer, musikk, billedkunst, reiser, vakre blomster, varme, pene klær. Vi vil ha lik rett til å studere og utvikle våre intellektuelle og kreative evner. Vi vil ha lik rett til å delta i samfunnets utvikling og utforming, vi vil bestemme like mye som alle andre. Kort sagt: Vi vil ha lik rett til å være mennesker, og leve et rikt, menneskelig liv som likeverdige. Slik er vår drøm om kommunismen, og for den er det vi slåss. For den er det vi vil styrte dette skjendige undertrykkersamfunnet med sin falske likhet og sitt høyst utilstrekkelige demokrati. For denne drømmen vil vi gjøre revolusjon. På våre faner står de tyske bøndenes parole: «Frihet!»

7. Fred, brød og seks fot jord?

Nå ble det i Russland revolusjonen først kom og arbeiderklassen erobret makta. Det var et land der produktivkreftene på ingen måte var framskredne og utgjorde et grunnlag for en rask overgang til en avansert sosialisme. Revolusjonen ble møtt med innbyrdeskrig og intervensjonskrig. Det ga den unge sosialismen et enda dårligere utgangspunkt.

Klasseskillene var store, og lot seg ikke avskaffe ved vedtak. Tvert imot antok de nye former, og den ideologiske overbevisningen om at de ikke var der, gjorde det umulig å se dem og behandle dem riktig. Det raste en intens klassekamp i Sovjetstaten fram gjennom mellomkrigstida og den fortsatte under og etter krigen. Denne klassekampen er ikke analysert historisk, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det her. Jeg mener også at mange av detaljene i dette bildet er det historikernes oppgave å klarlegge, og at det vil ta mange, mange år. Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har noen arkiver åpnet seg og mange ting er blitt dokumentert, mange av dem fryktelige. Men ennå kjenner vi bare innholdet av de færreste arkivskapene. Stiller vi oss spørsmålet om hvilken informasjon det er nyttig/opportunt å slippe fram – og for hvem? De bitene av det store puslespillet som hittil er kommet på bordet virker altfor samstemt politisk korrekte. Det kan være klokt å ta høyde for at store deler av bildet kan endre seg.

Vi kjenner jo Edmund Burkes makt over sinnene, og den gjengse borgerlige svartmalinga av «Stalins Sovjet». Vi kjenner også den offisielle holdninga til Stalin og til den sovjetiske kommunismen. Den går ut på å ta avstand fra «stalinismen». Ja, hvis man med det mener å ta avstand fra terror, vilkårlig undertrykking, konsentrasjonsleire, massegraver – da er jo en sånn avstandtaken omtrent verdiløs, intetsigende. For det er vel ingen som er uenig. Men den er også verdiløs av en annen grunn. I denne tradisjonen er det om å gjøre å rense sin sjel, utdrive Stalins eller kommunismens onde ånd, for å bli rein og kunne slutte seg til de borgerlige brødrene. Det er ikke snakk om å forstå historien. Dermed forsvinner de store massebevegelsene, de sovjetiske folkenes og arbeiderklassens, bøndenes, de intellektuelle og ungdommens heltemodige innsats for å bygge opp landet sitt, øke produksjonen, skape velstand, stå imot og knuse de nazistiske angrepene – enheten, offerviljen, de store debattene, kreativiteten, oppfinnsomheten, demokratiet. Som også var der.

Det er interessant i disse tider av religiøst monolittisk anti-stalinisme, å lese gamle reiseskildringer fra Sovjet-Unionen. For eksempel Edgar Snows Fra Stalingrad mot seieren (Red Glory and Brown Bondage) som kom på norsk i 1946 (på Tiden, Arbeiderpartiets forlag). Snow reiste til Sovjet i oktober 1942. Han var på Den røde plass da Stalin talte til Oktoberrevolusjonens 25-årsdag, og beskriver «denne bløte, langsomme, tillitsfulle georgiske stemme». «Stalin stanset for å drikke et glass vann (engang ba han om unnskyldning for det og sa at han hadde spist for mange sild om morgenen, og Russland brølte av latter)» (s.14-15) – et ganske uvant bilde i våre dager. Snow intervjuer en hvithåret, gammel mann i en landsby: «Sammenlignet med det gamle Russland, er det som himmelen i forhold til helvete. Den største forskjellen er simpelthen at vi jordbruksarbeidere ikke lenger sulter om vinteren.» Gamlingen forteller detaljert om nøden i det gamle Russland, og fortsetter: «Nå begynte vi virkelig å leve et rikt liv, da tyskerne ødela det alt sammen» (s.70). En hvithåret kvinne i samme landsby forteller det samme: «Disse tyske svina som ødelegger landet vårt nettopp som vi begynte å få det godt.» (s.73)

Dette betyr jo ikke at massegravene ikke er der, at konsentrasjonsleire, vilkårlighet og terror ikke fant sted, eller at det var trygt å kritisere partiet. Problemet er at begge bildene er sanne. Og den som vil forstå det som skjedde, må se begge bildene, og prøve å tenke kritisk. Det er altfor politisk korrekt å «ta avstand» og lukke øynene for det positive. Nå for tida ligger antakelig den største utfordringa på det området.

Men for marxister, som bærer på en lang tradisjon av forsvar for Sovjet-Unionen, finnes det også en annen viktig utfordring, nemlig å diskutere den sovjetiske kommunismen kritisk. Det har rent mye vann i havet og vi har store lærdommer å hente i de sovjetiske kommunistenes erfaringer.

Se på Lenins glimrende analyse av demokratiet i Staten og revolusjonen, både innafor kapitalismen og under proletariatets diktatur. Om det siste sier han blant annet: «Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringa av fortroppen for dei undertrykte som herskarklasse, kan ikkje berre få som fylgje at demokratiet vert utvida. Til same tid som demokratiet vert veldig utvida – og dette vert for fyrste gong demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane – legg proletariatets diktatur ei lang rekkje innskrenkingar på fridomen til undertrykkjarane og utbyttarane og kapitalistane. Vi må undertrykkja dei for å fri menneska frå lønnsslaveriet. Motstanden deira må knusast med makt. Det er klårt det ikkje er nokon fridom og noko demokrati der det er undertrykking og der det er vald.» (15)

Er det mulig at vi i etterpåklokskapens klare lys kan si at Lenin her undervurderer og forenkler problemet? Hva slags undertrykking av kapitalistene må til, og hva slags undertrykking kan tillates? Må de minste ytringsfriheten? Stemmeretten? Retten til arbeid og lønn, retten til å kunne bevege seg fritt? Eller livet? Bolsjevikene bygde sosialismen i et land hvor den tsaristiske undertrykkinga hadde lange tradisjoner. Kan det tenkes at de blei overmanna av «vanens forferdelige makt» – vanen er som kjent uttrykk for materielle forhold – og ikke greide å reise den prinsipielle kampen for frihet og demokratiske rettigheter? Kan dette forklare trekk vi oppfatter som kyniske og unødig harde i politikken deres, en forkjærlighet for politimetoder framfor åpen diskusjon?

Forandra målet seg underveis? Hva sto det på Sovjet-Unionens faner i 1917, i 1926, i 1939, i 1946 og i 1956? «Fryheit»? Eller blei oppbygginga av en sterk Sovjetstat – av økonomien og statsapparatet – viktigere enn folkets frihet?

Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?

8. Et rikholdig blomsterbed

Edmund Burke er også i ferd med å feste sitt grep på revolusjonen i Kina. Eller rettere sagt: på revolusjonene. Det er ekstremt PUK (politisk ukorrekt) å lese Mao, som i våre dager helst skal beskrives som tyrann. Sjølsagt viktig, for dermed forsvinner den ubehagelige virkeligheten under teppet. Den virkeligheten at revolusjonene i Kina (både den som seiret i 1949 og Kulturrevolusjonen, som ikke seiret) var enorme massebevegelser som utløste en utrolig energi og skaperkraft. Som løftet Kina fra middelalderen til et punkt der kapitalismen kunne utfolde seg i moderne målestokk. Som økte det kinesiske folkets levestandard over all forventning, som ga de kinesiske bondemassene et demokrati og en kontroll med sitt eget liv som verden aldri har sett maken til. Det dreier seg om en fjerdedel av menneskeheten, bare det gjør disse enorme sosiale bevegelsene til verdenshistoriske begivenheter. I våre dagers bilde av Kina er sosialismen blitt til et rabiat, ukontrollert intrigespill på toppen av maktapparatet, der det sjakres med millioner av menneskeliv i tøylesløse oppløp og konflikter. Der de ville, ustyrlige massene, pøbelen, mobben, settes i bevegelse, liv går tapt og kultur går under. Sånn var det sjølsagt ikke. Les de gode, konkrete skildringene fra folk som var der og studerte. Les for eksempel Jan Myrdals bøker fra den lille landsbyen Liu Ling. (16) I disse bøkene skildrer Myrdal virkelig et «demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane», slik Lenin skriver om. Men dette enorme, store, utvida demokratiet, der de fattige bøndene blir herrer over sine egne liv på en måte som er utenkelig i kapitalismen, det blir borte i de moderne Edmund Burke-beskrivelsene av Kina.

Det blir også Maos kritikk av Stalin og bolsjevikene. Den dreier seg om ganske mye mer enn et billedlig anslag om hvor stor prosentdel som er feil og riktig i Stalins politikk. Blant annet om demokrati, ytringsfrihet, ideologisk kamp. I den store talen «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», som han holdt i januar 1957, sier han blant annet:

«Å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon…»

Mao snakker om å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Oppfordrer til å oppmuntre til kritikk av marxismen. For at marxismen skal utvikle seg og styrke seg. «Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige idéer, men idéene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige idéer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige idéer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige idéer og overvinne gale. (…) Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. (…) Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem.» (17) Seinere samme år sier han i en annen tale: «Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem.» (18)

Har du følelsen av å ha lest det før? Minner det om John Milton?

9. Tilbake til start?

Men Kina hadde heller ikke en materiell basis som kunne bære en utvikla sosialisme. Klassemotsigelsene blei for sterke, og kapitalismen erobret makta etter Kulturrevolusjonen og Maos død. Og vi kan være enige med Mao i synet på ytringsfriheten, men vi veit at det ikke blei gjennomført som en generell og stabil politikk i Kina på Maos tid. Det forekom overgrep, og undertrykking. Kina var ingen idyll, men et samfunn med hard klassekamp som tok seg mange former. Og de historiske tradisjonene i Kina er ikke demokratiske.

Så hva står vi igjen med? FNs erklæring om menneskets rettigheter, som fylte 50 år i fjor? Den kan være et bra grunnlag for kritikk av undertrykking og despoti, men den er i bunn og grunn et tilbakeskritt til Tom Paine. Den inneholder de samme tvetydighetene som borgerskapets menneskerettserklæringer alltid har gjort: Eiendommen og retten til utbytting er også en ukrenkelig rettighet, og kapitalismens motsigelser river hele rettighetsbegrepet fra hverandre. (Les mer om dette i Røde Fane nr 2, 1998.)

III: Dages det, brødre?

10. Sannheten er en sleip jævel

M-l-bevegelsen sprang ut av det store oppbruddet fra 50-åras konformitet som skjedde mot slutten av 60-tallet. Den var inspirert av de fargedes borgerrettsbevegelse i USA, av krigen i Vietnam, av Kulturrevolusjonen i Kina. Bevegelsen søkte mot kommunismen, fordi det var her løsningene, logikken og friheten lå. Og den søkte mot arbeiderklassen og folket i Norge, som den eneste krafta som kan kjempe fram framtida.

Vi var stolte av å kalle oss kommunister i 1966. Vi var for frihet, for fred. Vi var mot undertrykking, sensur og fengsling. Men vi var unge og uerfarne. Bevegelsen manglet gamle og erfarne kommunister, de som var, var for få til å dominere. Det var både bra og dårlig. Bra, fordi det gjorde det mulig å gå nye veier. Dårlig, fordi manglende erfaring gjorde at vi gikk i samme fella som tidligere kommunistpartier, med altfor stor usjølstendighet i forhold til land og partier vi så opp til (Kina, Albania), og fordi ungdommelig begeistring kunne drive oss ut i dogmatikk og vingling.

Gikk vi for langt i å forsvare Kina og Albania? Utvilsomt. Men det er viktigere at vi gikk for kort i å kritisere dem. Sannheten er ingen lett fisk å fange, og den som kan slå seg på brystet og si at han (det blir antakelig en han) kjente sannheten om Kina bedre enn vi gjorde den gangen på 1970-tallet, skal få lov å være nådeløs i kritikken. Den usjølstendigheten AKP viste, hadde historiske årsaker og er ingenting å moralisere over. Det er bedre å kunne se den og lære av den. Og hvem var ikke påvirket av andre? NKP? Arbeiderpartiet, SV, og alle de andre partiene? Det er vel snarere snakk om at deres mangel på sjølstendighet er mere gjengs, og dermed mindre synlig. M-l-bevegelsen gikk jo utafor det gjengse og utfordra det offisielle synet på punkt etter punkt.

Er det ikke sant at AKP har en ganske stor sjølstendighet? En evne til å tenke på tvers av gjengse dogmer, en evne til å analysere virkeligheten og gå ut over det våre forgjengere har tenkt? Ett av de områdene hvor AKP har grunn til stolthet, er kvinnepolitikken. Ut fra konkret analyse av den konkrete virkeligheten, det som Lenin kalte «marxismens levende sjel», har partiet på dette feltet tatt et langt skritt fram. Kan AKP sammen med sine venner (og for den saks skyld folk som ikke vil ta i partiet med ildtang, men er oppriktig opptatt av de viktige spørsmåla) gjøre det også når det gjelder spørsmålet om frihet?

La oss ikke være apologeter og skjønnmale verken AKP eller andre. La oss prøve å se virkeligheten, og begge sider av den. Alle bevegelser gjør feil, alle mennesker tar feil en stor del av tida. Sannheten kan vi gradvis komme nærmere, men den fulle sannheten når vi aldri fram til. Til det er virkeligheten for komplisert, for full av motsigelser. Vi kan kjenne deler av den, men så snart vi har fått sikker kunnskap om en ting, åpner det seg nye motsigelser, nye sider som må undersøkes og analyseres, og som bringer kunnskapen videre. Menneskets kamp for å nå fram til sannheten er en evig kamp. Det viktige er å ikke være ensidig. Se både gode og dårlige sider, se både feil og fortjenester.

12. Et skritt fram!

Etter Sovjet-blokkas sammenbrudd har sosialismen hatt dårlig ry. Og det er kommet fram mange opplysninger om mangel på frihet og demokrati under sosialismen.

– Men Sovjet-blokkas sammenbrudd bekrefta jo våre analyser fra 1970-tallet?

Det hjelper lite, når det gjengse bildet er at kommunistene bare vil erstatte en type undertrykking med en annen, at kommunismen betyr ufrihet. Vi står på bar bakke. Vi må finne nye veier. Dette er en frihet, en gunstig posisjon, en anledning til å lære av fortida og andre kulturer og land, mens vi samtidig konsentrerer oss om vår egen virkelighet, bygger på norske erfaringer og peiler oss inn mot vår egen framtid. Etter min oppfatning må vi være dristige, tenke nytt og stole på egen erfaring og egne krefter.

Det er nødvendig å ta debatten om friheten og demokratiet. Vi må slå fast at vi vil ha frihet, en reell frihet for alle mennesker. Veien dit kan ikke gå gjennom økt undertrykking, men gjennom økt frihet. Det er demokrati og frihet vi trenger trening i, ikke ufrihet. På det feltet har menneskene 10.000 års erfaring!

Vi må være klare når det gjelder marxismen og den kommunistiske historien. Vi er for marxismen. Den er et skattkammer av analyser og erfaring, og uvurderlig når det gjelder å analysere verden og forstå de materielle årsakene til utviklinga. Vi er for å overta tradisjonen kritisk: Forholde oss kritisk til Mao og Lenin og Marx såvel som til andre teorier. Vi må måle mot våre egne erfaringer og vår egen kunnskap om verden og historien. Det er 23 år siden Mao døde. Har vi ikke fått en enorm mengde kunnskap siden da? Så la oss bruke denne kunnskapen også til å analysere den kommunistiske historien, og bygge videre på våre forgjengere. Etter min oppfatning viser historien om både Sovjet og Kina og andre land er det viktig å ta et avgjørende skritt fram når det gjelder demokratiske rettigheter.

Vi må være for en mest mulig ubegrensa menings- og ytringsfrihet. John Milton og Mao Zedong har analysert dette spørsmålet og vi må være glassklare som morgenhimmelen en solskinnsdag i september når det gjelder hva vi er for og hva vi er mot. Tåketale, ulne formuleringer og «på den ene side og på den annen side» holder ikke. Det er ikke nok å peke på at det er kommunismens tanker som egentlig er de farlige tankene, eller at noen kan bli skremt eller krenket av andres frie ytringer. Uten full frihet er det umulig å utvikle tenkinga, og vår egen bevissthet. La oss være konkrete i kritikken av hvordan borgerskapets profittbegjær innskrenker ytringsfriheten, la oss støtte alle som kjemper for frihet til å si sin mening, uansett hva den meningen måtte være. Bare åpen kamp om meninger kan styrke sannheten.

Ett av de store temaene i debatten om sosialismens muligheter er hvordan vi skal forsikre oss om at det virkelig er de arbeidende som har makta, og hindre at ledelsen i staten utvikler seg til en ny herskerklasse og innfører et nytt undertrykkerregime. Dette spørsmålet opptok også Marx da han analyserte erfaringene fra Paris-kommunen i 1871. Hvordan kan vi sikre at makta virkelig ligger hos arbeiderklassen og det arbeidende folket? Antakelig bare ved en voldsom utvidelse av ytringsfriheten, av friheten til kritikk, av retten til innsyn i offentlige anliggender, av de demokratiske rettighetene. Vi mener jo alvor når vi snakker om at alle mennesker har samme rettigheter. Det er borgerskapet som hykler, og mener at eiendomsretten, utbyttinga, går foran alt. Vi mener den må avskaffes for å kunne realisere den virkelige friheten.

Vi er for full frihet for vitenskapen. Frihet fra binding til lønnsomhetskriterier og profittmuligheter, frihet fra politiske bånd og forbud. Det holder ikke å tro at det går an å legge lokk på visse former for kunnskap, som for eksempel genetikkens eller atomfysikkens landevinninger. Vi kan ikke forby kunnskapen om kjedereaksjoner eller kloning. Vi må kjempe for mest mulig kunnskap, og samtidig reise kampen for fornuftig bruk av kunnskapen. Her vil vi også få alle de gode argumentene for sosialismen. I vår verden galopperer den biologiske vitenskapen framover med raske sjumilsskritt. Vi aner konturene av et kommende «biologiens århundre». Men de store kapitalistiske selskapene tar patenter og gjemmer kunnskapene for hverandres og våre blikk. Som om noen levende art eller del av den kan være en eksklusiv eiendom for et enkelt firma!

Vi er for en absolutt frihet til kunnskap. Informasjonsteknologien og Internett vil før eller siden (sannsynligvis før) gi opphavsretten det endelige nådestøtet, men så lenge kapitalen bestemmer vil mye kunnskap koste penger og være forbeholdt dem som har råd. Vi vil ikke det, vi vil at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle. Samtidig som vi vil at det skal være mulig for alle mennesker å bruke tid og krefter på å skape bilder, musikk, romaner og dikt, bruke sine skapende evner og bli fullstendige mennesker.

Vi må også markere tydelig at vi er for individuell sikkerhet, for den enkeltes trygghet, på linje med pastor Wergeland og den franske stenderforsamlinga i 1789. Marxismen har kjempet for klassen, og kanskje i altfor stor grad neglisjert individet? Men arbeiderklassen består også av individer. Hvordan kan arbeiderklassen være fri hvis ikke individene i klassen har personlig trygghet? Hvordan kan menings- og ytringsfrihet bli virkelighet uten den individuelle tryggheten som gjør at alle kan snakke fritt, uavhengig av hva man sier? Hvordan kan arbeiderklassen ha makta hvis ikke de individene som tilsammen utgjør klassen ikke har sikkerhet til å si hva de vil, kritisere hva de vil, uten fare for å bli forfulgt, trakassert, slått eller det som verre er? Hva slags frihet er det som ikke kan sikre individet? Det er ingen frihet i det hele tatt.

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: «Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter.» Og Marx og Engels: «Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.»

Nordahl Grieg hadde helt rett: «Frihet og liv er ett.»


Noter:

1) Norsk utgave: Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1982. Oversettelsen er litt uhistorisk, men boka finnes også på engelsk.

2) Utopierne arbeider 6 timer om dagen. Allerede i 1516 anså altså Thomas More dette for å være tilstrekkelig. Det er kanskje på tide å få gjennomført et så gammelt krav?

3) Shakespeares bidrag til stykket om Thomas More (med sensurens inngrep) står ofte trykt i ettbinds-utgaver av The Complete Works of William Shakespeare, for eksempel i Player's Edition, Collin's, London 1968.

4) Les om dette hos den lærde historikeren Christopher Hill: Writing and Revolution in 17th Century England, The Harvester Press 1985, kapitlet «Censorship and English Literature».

5) Areopagitica, og mange andre av Miltons skrifter, finner du på internett: http://www.dartmouth.edu/~milton/reading_room/areopagitica/part_1/text.html. Noen av verkene hans er også oversatt til norsk. Det finnes visstnok en norsk utgave av Areopagitica, men den er neppe gitt ut i bokform. Her ligger det en oppgave og venter på et ærgjerrig og kulturbevisst forlag.

6) Tom Paine er gitt ut på svensk av Ordfronts Förlag, både Sunt förnuft og Människans rettigheter. Finnes i billigutgaver på engelsk, og tekstene ligger på Internett sammen med andre Tom Paine-tekster.

7) Internett er det enkleste stedet å finne den amerikanske uavhengighetserklæringa og konstitusjonen med alle tillegg. Det ligger mange steder. Søk!

8) Sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens Bilder, 1989.

9) Reflections on the Revolution in France. Billigutgave på Penguin. Denne reaksjonære boka finnes alltid tilgjengelig. Internett: Prøv den fantastiske basen «Great Books»: http://www.anova.org/gb2.html – her vil du også finne mange andre kilder, både Tom Paine, Thomas Jefferson, Thomas More og mye annet.

10) Denne erklæringa er ikke lett å finne. Her er den sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens bilder.

11) Sitert etter Paal Berg: Eidsvoll-grunnloven og menneskerettene, i Arven fra Eidsvoll, Sverdrup Dahls forlag, Oslo 1945.

12) Svensk utgave, Arbetarkultur, Stockholm 1955, side 156.

13) Manifestet, norsk utgave, Røde Fane 1998, side 70.

14) Samme sted, side 68.

15) Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977. Bind 8: Staten og revolusjonen, side 109.

16) Rapport från kinesisk by (1963), Kina: Revolutionen går vidare (1970), Kinesiska frågor från Liu Ling (1975), Kinesisk by 20 år senare (1983).

17) Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977, side 420-423.

18) Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid. Samme sted, side 436.

 

Ukategorisert

Churchill, Stalin og den greske revolusjonen

Artikkelen sto første gang i Monthly Review i april 1999, og trykkes med tillatelse fra Monthly Review og forfatteren. Den er oversatt av Mathias Bismo.


Borgerkrigen i Hellas varte til 1949. Til tross for at Folkefronten i 1944 hadde over 2 millioner medlemmer og kommunistene (KKE) sto sterkt , blant annet i Athen, led de nederlag. Hvorfor?

Allerede før 2. verdenskrig var over, gikk britene militært inn i Hellas, med over 70.000 mann, for å knuse venstresida og forberede gjeninnsettelsen av det skadeskutte, reaksjonære monarkiet. Statsminister Winston Churchill la selv stor vekt på denne operasjonen, og ga den militære kommandanten den senere berømte ordren om å oppføre seg i Athen som om han befant seg i «en erobret by». Med full støtte fra sine koalisjonspartnere i Labour, var han klar på at grekerne som hadde samarbeidet med nazistene var å foretrekke fremfor dem som hadde drevet motstand. Det som er verdt å merke seg, er at dette blodige angrepet på den kommunistledete nasjonale frigjøringsfronten (EAM) fant sted som et resultat av avtalen med Josef Stalin. Det fulgte den hemmelige «Churchill-Stalin-pakten», om oppdelingen av Balkan, som ble inngått i Moskva i oktober 1944. Etter å ha gjennomlevd årene med nazi-okkupasjonen, ble den greske venstresida ofret i supermaktspolitikken.

Motstanden

Det parlamentariske demokratiet ble avskaffet i Hellas i august 1936, da general Metaxas opprettet et militærregime, med støtte fra Kong Georg II og britene. Mexatas etablerte en korporativ stat etter modell av det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. De lyktes i å knuse venstresida, og Hellas ble værende et trygt sted for utenlandske investorer, i særdeleshet for britiske. Landets fascistiske regime, hindret likevel ikke at Hellas fanget først Mussolinis og deretter Hitlers interesse. I april 1941 invaderte og okkuperte nazistene landet, og drev samtidig ut britiske investorer. Georg II flyktet til London, mens Hellas’ Kommunistiske Parti (KKE) etablerte seg selv som ledelsen av motstandsbevegelsen.

I september 1941 etablerte kommunistene EAM en bred allianse basert på folkefrontens prinsipper. Den stod for sosiale reformer, kvinnefrigjøring, demokratisering og nasjonal frihet, men utsatte kampen for sosialismen til etter tyskerne var drevet ut og den demokratiske republikken etablert. respekterte privat eiendom, og ville forsone seg med middelklassen i et håp om å forene den greske befolkningen mot nazi-okkupasjonen og greske konservative som samarbeidet med dem. (1)

Bevegelsen oppnådde en enorm suksess, og på slutten av 1943 hadde den stor støtte både i byene og distriktene. Ved midten av 1944 hevdet den å ha to millioner medlemmer, nært en tredel av befolkningen. Ved hjelp av sine 50.000 soldater i Den Nasjonale Frigjøringshæren (ELAS) hadde den frigjort store områder i distriktene. Bevegelsen hadde en overveldende støtte fra arbeiderklassen i Athen. Kommunistene hadde etablert en undergrunnsbevegelse, mens okkupasjonsmakten etablerte den mest grusomme undertrykkelsen: nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, avrettelser og massakre kostet over 70.000 menn, kvinner og barn livet, og resulterte i ødeleggelse av rundt ni hundre landsbyer.(2) Hvordan reagerte britene på den væpnede oppstanden fra venstresida i et land de regnet blant sine «satellitter»?(3)

Mens britene forsøkte å bruke ELAS mot tyskerne, forsøkte de også å bygge opp en høyreorientert motvekt til venstresida. Rex Leeper, den britiske ambassadøren under Georg II, skrev i 1943 en note hvor han hevdet at Hellas kunne bli gjenvunnet for det britiske imperiet, og at Storbritannias «innflytelse i det østlige Middelhavsområdet etter krigen i stor grad avhenger av hvorvidt vi lykkes med dette.» For å oppnå dette, mente han at «vi må følge en temmelig reaksjonær politikk.»(4) Dette var naturligvis noe britiske myndigheter aldri hadde hatt noen betenkeligheter med. På dette tidspunktet var imidlertid britenes posisjon vanskeliggjort på grunn av Churchills personlige forpliktelser overfor Georg II, som i Hellas var særdeles upopulær på grunn av sitt samarbeid med Metaxas. Churchill gikk inn for å reetablere monarkiet, selv om dette drev store deler av den greske middelklassen (med republikanske sympatier) inn i armene på EAM og kommunistene. Den britiske støtten til monarkiet fremkalte til og med et mytteri blant greske militærenheter som tjente under britene i Midtøsten. Dette ble gjort til en begrunnelse for en utrensking av upålitelige venstreorienterte og liberale elementer (tusenvis av greske militære ble internert for resten av krigen). Det var kun den lojal, reaksjonære enheten, Fjellbrigaden, igjen.

I Hellas forsøkte britene å oppmuntre rivaliserende motstandsbevegelser, uten å bry seg om deres forbindelser med tyskerne og deres lokale samarbeidsstyrker, Sikkerhetsbataljonene. Støtten til EAM og deres militære gren, ELAS, forble imidlertid overveldende.

Kommunistenes folkelige støtte og militære styrke tatt i betraktning, hadde det nok ikke vært umulig for dem å sette seg opp mot britene, avsette kongen og utrope republikken i 1944. Britene kunne ikke ha gjort mye for å avverge det. Men i stedet ble ledelsen av EAM truet av britene til å godkjenne Georg IIs eksilregjering, og i august 1944 utpekte EAM til og med ministre til denne. Dette til tross for at eksilregjeringen ikke hadde noen betydningsfull støtte i Hellas og at de var fullt og helt avhengig av britene. Det var på alle måter en britisk konstruksjon.

Hvorfor aksepterte kommunistene dette? I hovedsak ble den greske venstresida ofret for sovjetiske utenrikspolitiske prioriteringer. Stalin var interessert i å inngå en avtale med britene om oppdelingen av Balkan, og ville på ingen måte la de greske kommunistene ødelegge forhandlingene. Sovjetiske representanter presset ganske enkelt ledelsen av KKE til å akseptere de britiske kravene, på tross av deres ødeleggende karakter. Kort tid etter fikk Stalin avtalen sin. 9. oktober 1944 inngikk han og Churchill en hemmelig avtale, «Churchill-Stalin-pakten,» hvor skjebnen til Balkans folk ble forseglet. Stalin godtok 90% britisk innflytelse i Hellas, mot henholdsvis 90% og 75% sovjetisk innflytelse i Romania og Bulgaria. Innflytelsen i Ungarn og Jugoslavia ble delt fifty-fifty. Stalin hadde latt de greske kommunistene i stikken, og overlatt dem til Winston Churchill. De greske kommunistene var naturligvis ikke klar over dette.(5)

Britene ankommer

Britene bekymret seg for at tysk tilbaketrekning fra Hellas ville skape et vakuum som kunne fylles av kommunistene. Særlig bekymret var de for at de skulle vinne Athen. For å forhindre dette, bestemte de seg for å okkupere byen med britiske tropper. ELAS vedtok, i god tro, å samarbeide. For britene var det imidlertid bare et forspill til ødeleggelsen av ELAS. Tidlig i juli 1944, noterte en høytstående britisk diplomat i dagboka si at det var «en forfriskende dag» fordi endelig var beslutningen om å «tilintetgjøre EAM i Hellas» tatt.(6) De første britiske troppene ankom Athen 17. oktober.

Britene beordret avvæpning og oppløsning av ELAS, samtidig som de forsøkte å bygge opp styrker som var lojale til Georg II. Disse styrkene ble bygget opp av tidligere medlemmer av de dypt foraktede Sikkerhetsbataljonene. Den rojalistiske Fjellbrigadens ankomst økte spenningene ved at kommunistene krevde at så lenge ELAS skulle oppløses, skulle det samme skje med rojalistiske enheter. Den 2. desember trakk de kommunistiske ministrene seg fra regjeringen, generalstreik ble erklært og massedemonstrasjoner ble arrangert i Athen påfølgende dag. Demonstrasjonen ble beskutt av politiet utenfor regjeringskvartalene. I følge en britisk offiser som var til stede ved massakrene:

«Menn, kvinner og barn, som få minutter tidligere hadde ropt, marsjert og ledd, fulle av styrke og trass, viftet med sine og våre flagg, falt om, med blod som strømmet ut av hodene og kroppene (…). Jeg kommer aldri til å glemme dette scenariet.»(7)
28 mennesker ble drept, skutt ned av en politistyrke som bare få uke tidligere hadde samarbeidet med nazistene.

Massakren fremprovoserte masseslagsmål i Athen, mens ELAS-enheter gikk til angrep på politistasjoner i hele byen. Britiske styrker ble ikke angrepet. Dette var helt klart ikke, slik britene senere hevdet, et forsøk fra kommunistene på å erobre makten. De tok hevn på politiet samtidig som de forsøkte å legge press på regjeringen Papandreu i spørsmålet om demobilisering. Kommunistene tenkte fremdeles på å gjøre kompromisser med bitene, mens britene var fast bestemte på å ødelegge dem. Den 5. desember telegraferte Churchill til den britiske kommandanten, general Scobie, at han ikke skulle «nøle med å handle som (…) i en erobret by med et fremskridende lokalt opprør (…). Vi må holde på og dominere Athen.»(8)

Britiske styrker intervenerte i kampene, på politiets side, med ordre om å drive ELAS ut av byen. Dette kom som lyn fra klar himmel på kommunistene. En britisk tank knuste døren til EAMs hovedkvarter i Stadionsgaten, og når et «rasende ELAS-gerilja-medlem rev av seg skjorta og ble stående i bar overkropp foran tanken mens han utfordret besetningen til å kjøre over ham, dro de sin vei.» (9) Andre steder ble britene møtt av rasende motstandere som hurtig drev dem på defensiven. Da den britiske middelhavsministeren, Harold Macmillan, ankom byen 11. desember, kunne situasjonen «knapt ha vært verre.» Macmillan innrømmer at de hadde «undervurdert den militære kunnskapen, bestemtheten og styrken hos oppørene.»(10)

Slaget om Athen

På dette tidlige stadiet i kampene, er det liten tvil om at ELAS ville ha slått britene om de hadde ønsket det. Britene var presset sammen i et lite område omkring den britiske ambassaden under konstant beleiring og hyppige angrep. 13. desember brøt ELAS-medlemmer, forkledd som briter, seg inn i en britisk militærforlegning kun tre hundre meter fra ambassaden. De ødela telefonforbindelsen og satte fyr på oljelageret, før de ble fordrevet etter kraftig kamp. En britisk offiser beskrev sin defensive posisjon som noe lignende «et snev av Stalingrad.»(11) Den 18. stormet ELAS Averoff-fengslet, og den 20. okkuperte de RAFs hovedkvarter, og drepte eller tok til fange 250 britiske soldater. I ambassaden, var Macmillan redd han ville lide samme skjebne som «Gordon av Khartoum om forsterkninger ikke kom i tide.»(12) Men dette skjedde ikke. Britenes nederlag var ikke kommunistenes mål. Så tidlig som 9. desember hadde de henvendt seg til Scobie med et tilbud om forhandlinger, men Churchills mål var «å knuse EAM», og tilbudet ble avvist.(13) I stedet satte britene inn forsterkninger ved å overføre to divisjoner fra Italia 16. desember. Scobies styrke ble økt til over 50.000 mann. Tanks, artilleri og fly ble brukt mot arbeiderklasseområder i byen. Parallelt med denne militære oppbygningen, lanserte Macmillan et politisk initiativ, med den hensikt å trekke moderate elementer ut av EAM. Han foreslo at kongen skulle abdisere midlertidig, og at et regentstyre under erkebiskop Damaskinos skulle etableres. Etter hvert som ting begynte å gå i britenes retning, bestemte Churchill seg for å besøke Athen. Han ankom 25. desember.

Churchill møtte tre EAM-representanter den 26., men de nådde ikke fram til noen avtale. Senere beklaget feltmarskalk Alexander seg over at han ikke fikk lov til å jevne arbeiderklassestrøk i byen med jorden, noe han mente ville tilintetgjort kommunistene. En bekymring var imidlertid at dette ville såre så mange sivile at det kunne øke uroen blant troppene, som allerede var misfornøyd med å være i krig mot motstandsbevegelsen.(14)

For å bekjempe denne usikkerheten og for å bringe hjemlige protester til taushet, satte britene i verk en kampanje for å svartmale kommunistene. Kampene hadde uten tvil gjort det mulig å stille kollaboratører for retten, noe som hendte i alle frigjorte land, men her ble det fremstilt som en grusomhet, som en krigsforbrytelse britene måtte forhindre. Det faktum at britene benyttet seg av tidligere medlemmer av Sikkerhetsbataljonene i kampene, ble oversett.(15)

Ved nyttår ble britiske styrker økt til 75.000, mens ELAS-styrkene i byen ble tvunget til å kjempe alene. Overvunnet i antall soldater og i styrke, begynte kommunistene 5. januar 1945 sin tilbaketrekning. Slaget var tapt ti dager senere, og våpenhvile ble inngått. De britiske tapene var store: 267 drepte, 987 skadde og 1170 tatt til fange, men Churchill mente likevel at dette var verdt prisen. Kommunistene var slått, og Hellas var reddet for Imperiet.

Britene var overrasket over ELAS’ manglende evne til å benytte seg av fordelene de hadde hatt i de første dagene. Det ble forklart med manglende militær kompetanse, eller med mangler i den greske nasjonale karakteren. I virkeligheten opererte kommunistene fremdeles innenfor folkefrontens rammer, noe som krevde et kompromiss med britene heller enn deres nederlag. Utover dette, var det klart at Stalin støttet Churchill. Under kampene hadde den sovjetiske representanten oberst Popov forblitt i den britiske ambassaden, på vennlig fot med Macmillan, Alexander og kompani. Han hadde til og med holdt sammen med dem offentlig. Han var også til stede i Churchills delegasjon da han møtte EAM-representantene som i følge en britisk diplomat, ikke klarte å se ham i øynene. KKEs forsøk på å forklare situasjonen for russerne, ble øyeblikkelig avslått ved at politbyråmedlem Petros Rousos ble utvist fra Bulgaria uten en gang å få forklare seg. Men det endelige beviset på russernes holdning kom 30. desember i det Stalin utpekte en ambassadør til den greske regjeringen, mens ELAS kjempet for sine liv i Athens gater. Mens det var protester mot britene i både Storbritannia og USA, forble russerne tause. Stalin foretrakk avtalen med Churchill, og ofret de greske kommunistene og den greske venstresida under stormfulle realpolitiske omstendigheter.(16)

Etterspill

  1. februar 1945 gikk EAM-ledelsen med på den ydmykende Varkiza-avtalen med britene, hvor de gikk med på å oppløse ELAS mot det som snart skulle vise seg å være tomme løfter om amnesti, sivile rettigheter og demokrati. Resultatet ble en «hvit terror» hvor over 20.000 EAM-medlemmer ble arrestert, og ytterligere 500 drept av høyreorienterte dødsskvadroner mellom februar og juli 1945. Valget av en Labour-regjering i Storbritannia i juli, ble av den greske venstresida sett på som en mulig slutt på undertrykkingen. Dette skjedde ikke. Når det gjaldt utenrikspolitikk, fortsatte Labour Churchills politikk i beste fall med endret retorikk.(17) Denne undertrykkingen tvang kommunistene til å gjenoppta væpnet kamp i 1946, men under langt dårligere forhold enn på slutten av 1944. Den bitre borgerkrigen som varte til 1949, førte til et definitivt nederlag for den greske venstresida, med prisen betalt i blod og lidelse fra den greske arbeiderklassen og den fattigere delen av bondestanden.

Fotnoter:

1) Om gresk kommunisme og gresk motstand, se særlig John Hondros, «Occupation and Resistance: The Greek Agony 1941-1944» (New York, 1983).

2) Om nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, se Mark Mazover, «Inside Hitlers Greece» (New Haven, 1993), s. 155-234.

3) Pierson Dixon, en høytstående person i det britiske utenriksdepartementet, beskrev Hellas som Storbritannias «vanskeligste satellitt», Pierson Dixon, «Double Diploma» (London, 1968) s. 245.

4) Victor Rothwell, «Britain and the Cold War 1941-1947» (London, 1982) s. 200.

5) Om Churchills syn på avtalen, se Winston Churchill, «The Second World War: Triumph and Tragedy» (London, 1951) s. 198. Om Stalins politikk, se P.J. Stavrakis, «Moscow and Greek Communism 1944-1949» (Ithaca, 1989).

6) Rothwell, «Britain and the Cold War 1941-1949», s. 219.

7) W. Byford-Jones, «The Greek Triology» (London, 1950) s. 77-78.

8) Martin Gilbert, «Winston Churchill: Road to Victory 1941-1945» (London 1986) s. 1085-1086.

9) Henry Maule, «Scobie: Hero of Greece» (London, 1975) s. 126.

10) Harold Macmillan, «War Diaries: The Mediterranean 1943-1945» (London, 1984) s. 602-603.

11) Maule, «Scobie», s. 155.

12) Harold Macmillan, «The Blast of War» (London, 1964) s. 614

13) Gilbet, «Winston S. Churchill», s. 1096

14) Dixon, «Double Diploma», s. 125

15) Om britiske overgrep mot ELAS, se Heinz Richter, «British Intervention in Greece: From Varkiza to Civil War» (London, 1985), s. 27-29. Parallelt med at kommunistene gjorde opp med kollaboratører, benyttet de også anledningen til å gjøre opp med de greske trotskistene, en hendelse som også kan trekke fram andre betenkeligheter. Britene reagerte imidlertid ikke på dette.

16) Stavrakis, «Moscow and Greek Communism 1944-1949», s. 38-39.

17) Om Labour-regjeringens politikk, se T.D. Sfikas, «The British Labour Government and the Greek Civil War 1945-1949 (Keele, 1994), s. 62.

 

 

Ukategorisert

Paradiset må ha vært her!

Av

Erling Folkvord


«Det paradiset de snakker om, må ha vært her. Alt kommer jo så enkelt her. Du kan sitte under et tre. Du rekker opp hånda di og så har du ei klase med frukt. Det er jo et paradis.»

«Vannet kommer sprutende ut av fjellet overalt. Selv om du har enormt varme somrer, så vil det alltid være plasser der du kan dyrke, og du kan ha flere avlinger i året. Og ikke nok med det. Du kan dyrke så mange forskjellige sorter med grønnsaker som du bare måtte ønske. Ris, hvete, andre kornsorter, frukt, hva det skal være, i tillegg til at du kan ha husdyr.»

Slik uttrykker en europeer sine inntrykk etter å ha levd noen år i den delen av det sørlige Kurdistan som har hatt et slags sjølstyre siden høsten 1991. Han fortsetter: «Uten at man ofrer så mye arbeid for det, så får man så mye tilbake fra landet. Så man skulle ha klart seg ganske godt her, uten FN.»

Kurdernes land, som er litt større enn Spania, er mangfoldig. I de nordligste delene av Kurdistan er gjennomsnittstemperaturen i vintermånedene lavere enn i Anchorage i Alaska. Xenophon, den greske historikeren som var en venn av Sokrates, har gitt en livaktig skildring av sin egen og 10.000 greske leiesoldaters desperate kamp mot den nordkurdiske vinteren. Han fulgte deres tilbaketog gjennom Kurdistan etter at oppdragsgiveren deres, perserkongen Kyros II, var falt i slaget ved Kunaxa år 401 f. kr. (1) Xenophon beskriver hvordan de greske soldatene måtte ”slåss hele tiden og ble utsatt for verre ting fra kurdernes hender enn alt det som perserkongen og hans general Tisaphernes hadde gjort mot dem”.(2)

Drøyt tre århundrer senere skildrer Plutark hvordan den kurdiske kulden stanset et av felttogene til den romerske general Lucullus. Vinteren kom allerede i september dette året ”med stormer og hyppig snøvær. Selv på de klareste dagene var det rimfrost og is. Vannet var så kaldt at de stadig mer forfrosne hestene knapt kunne drikke det, og isen som brakk sund og kuttet opp hestenes sener, gjorde terrenget nesten uframkommelig.” Soldatene gjorde mytteri i et slikt omfang at general Lucullus måtte gi opp hele felttoget.

I sine reisebeskrivelser fra slutten av 1200-tallet beretter også Marco Polo, den venetianske oppdagelsesreisende, om en kulde i det nordlige Kurdistan som var hinsides alt han var kjent med. Så ingen skal undres over at forfrysninger og derav følgende koldbrann og amputasjoner midt på 1980-tallet var et større problem enn fiendtlige miner for den nye generasjonen av enda uerfarne kurdiske geriljasoldater.

Hvor mange kurdere?

Kurderne er den fjerde største folkegruppa i Midtøsten – etter arabere, persere og tyrkere – og de øker raskt i antall.

De fleste lever i det egentlige Kurdistan. Siden slutten av 1. verdenskrig har Kurdistan vært okkupert. Tyrkia, Iran, England og Frankrike tok hver sin del. Den franske okkupasjonssonen ble i 1946 en del av staten Syria. England oppretta i 1921 Kongedømmet Irak og innlemma den britiskokkuperte delen av Kurdistan i denne staten. De folkerikeste delene av Kurdistan ble okkupert av Iran og Tyrkia.

Ingen av de fire statene vet hvor mange av innbyggerne som er kurdere. På 1920- og 1930-tallet foretok den tyrkiske staten folketellinger for å se om tyrkifiseringspolitikken til Mustafa Kemal Atatürk lyktes. Men seriøse folketellinger som viser kurdernes antall, har vært og er fortsatt utenkelig i Tyrkia. Det gikk voldsomme sjokkbølger gjennom Tyrkias kemalistiske maktapparat da president Turgut Özal i 1991 – to år før han døde eller ble drept – brøt et 70-årig tabu og sa offentlig at det er en kurdisk befolkning i Tyrkia. Han anslo dem til å være 11-12 millioner, og sa også at hans egen bestemor var kurder.

Kurdiske samfunnsvitere som har bearbeida befolkningsopplysninger fra alle de berørte statene, kommer også til noe ulike konklusjoner. Men denne befolkningsoversikten for 1990 med en prognose for år 2000 gir tabellene 1 og 2 en god pekepinn(3).

Tabell 1:

År 1990
Stat Tyrkia Iran Iran Syria SUS
Samla folketall 56.7 55.6 18.8 12.6 *
Antall kurdere 13.7 6.6 4.4 1.3 0.3
Prosentandel kurdere 24.1 12.4 23.5 9.2 *
 ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 26.3 millioner

Tabell 2:

År 2000
Stat Tyrkia Iran Iran Syria SUS
Samla folketall 65.9 73.9 26.5 17.2 *
Antall kurdere 18.7 9.0 6.4 1.6 0.5
Prosentandel kurdere 28.4 12.6 24.0 9.2 *
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 36.2 millioner

 

Ved begynnelsen til det 20. århundret kan vi regne med at kurdernes antall har passert 35 millioner og at de fleste av dem fortsatt lever i Kurdistan. Samtidig skal en være klar over at Kurdistan i likhet med resten av regionen, er et etnisk lappeteppe. Noen av de viktigste etniske minoritetene i Kurdistan er assyrere, armenere, arabere, turkomener, tyrkere og jøder. Også minoritetenes antall er usikre. I de oljerike delene av syrisk og irakisk Kurdistan har sentralregjeringene siden 1960-tallet drevet beinhard arabiseringspolitikk.

Både i Tyrkia og i Syria er det hovedstedene som er de byene som har flest kurdiske innbyggere. Kurdernes antall i Istanbul, og i andre store byer i det vestlige Tyrkia har økt kraftig på 1990-tallet fordi den kurdiske befolkninga ble fordrevet fra nær 4.000 landsbyer. Det bor flere millioner kurdere i dagens Istanbul. Den kurdiske bydelen i Syrias hovedstad, Damaskus, har en historie som går tilbake til 1100-tallet.

Mens eksilkurdernes antall i Europa øker på grunn av voksende kurdisk selvbevissthet, skaper den raske kurdiske befolkningsveksten bekymring hos kemalistiske strateger i Tyrkia. De etniske tyrkerne utgjør i dag ikke mer enn drøyt en tredjedel av landets befolkning. Hvis kurderne opprettholder skikken med like høye barnetall som i dag, vil de om få tiår være en større befolkningsgruppe i Tyrkia enn tyrkerne selv. Derfor er flere steriliseringsprosjekter iverksatt under militær ledelse. En framskriving av de nåværende tendensene i befolkningsveksten gir følgende tall fram til midten av det 21. Århundret, Jfr. tabell 3.

Tabell 3:

År 2020
Stat Tyrkia Iran Iran Syria SUS
Samla folketall 87.5 130.6 44.8 28.0 *
Antall kurdere 32.3 16.2 10.9 2.7 0.9
Prosentandel kurdere 36.9 12.0 24.5 9.8 *
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 63.0 millioner

 

Tabell 4:

År 2050
Stat Tyrkia Iran Iran Syria SUS
Samla folketall 105.8 192.5 62.2 33.7 *
Antall kurdere 47.0 23.1 15.0 3.9 1.1
Prosentandel kurdere 44.4 12.1 25.0 11.0 *
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 90.2 millioner

 

Når en ser de store endringene som har skjedd i kurdisk selvoppfatning og kurdisk evne til selvhevdelse og ivaretaking av egen nasjonal kultur bare i løpet av de siste to tiårene av det 20. århundret, sier det seg selv at framskrivinger av folketall for 20 og 50 år ikke er annet enn antydninger. Hvis kurderne vinner fram med kampen for nasjonale og kulturelle rettigheter og får anledning til å utvikle det rike landet sitt under fredelige forhold, er det sannsynlig at endringer i levestandard og samfunnsstruktur også vil bety endret familiemønster og redusert befolkningsvekst.

Men tallenes tale er klar: Kurderne utgjør omtrent 15 prosent av Midt-Østens befolkning, og de fleste av dem mener de har et opplagt krav på å bli behandla som den nasjonen de er.

Fotnoter:

1) Xenophons verk: Anabasis, IV 1-3

2) Fra Anabasis, her sitert etter gjengivelse i artikkelen An ancient and noble people av C.L. Sulzberger i New York Times, 17.03.1975

3) Mehrdad R. Izady: The Kurds. A concise handbook, side 119. Boka er utgitt i Washington, 1992

 

Ukategorisert

«Nye NATO»: Ny vin på gamle flasker

Avatar photo
Av

Arnljot Ask

Arnljot Ask er mangeårig leder av internasjonalt utvalg i Rødt og forgjengerne. Nå menig medlem med ansvar for bl.a. freds- og antikrigsarbeid. Også vært med i ledelsen av de ulike Fredsinitiativer og kampanjene “Hent soldatene hjem”.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP


«Nye NATO» ble konfirmert på NATOs 50-års toppmøte i Washington 23.-24.april i år. Men det ble unnfanget og født allerede i begynnelsen av dette tiåret, i brytningstiden hvor «den gamle orden» brøt sammen.

Når vi ser hva denne skapningen har brakt inn i verden, allerede før det kom seg ut av barneskoa, varsler det ille om framtiden. Vår store utfordring er å finne ut hvordan vi skal være med på å gjøre livet kortest mulig for, og best forsvare oss mot, denne aggressoren.

Del av USAs globale strategi.

«Nye NATO» er modellert for å ivareta de vitale interessene til USA i Europa og tilstøtende områder i Sentral-Asia, Midt-Østen og Afrika for perioden etter at dens gamle rival, Sovjetunionen, klappa sammen. Atlanterhavspakten, som var plattformen for det NATO som ble stifta 4. april 1949, sprang ut av omringings-strategien av Sovjet, som ble etablert etter den 2. verdenskrigens slutt. Da Sovjet brøt sammen, var det behov for en videreutvikling av NATO, tilpassa de nye utfordringene.

Som Johan Galtung påpekte i et foredrag på en Antikrigskonferanse i Oslo 23. oktober 1999 (gjengitt i Klassekampen 30. oktober og 1. november), har USA, som verdensmakt, hatt lignende prosjekter gående i alle de tre geostrategiske «sentraene», Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika, i 40-50 år. Grunnlaget for denne strategien om globalt hegemoni ble lagt allerede i 1942, da president Franklin D. Roosevelt ba forsvarsledelsen utarbeide en strategistudie, som ble lagt fram i det såkalte Joint Chief of Staff- dokumentet JCS-570/2 høsten 1943 (Galtungs artikkel). Denne strategien befesta seg seinere rundt NATO i 1949, forsvarspakten rundt fredstraktaten mellom USA og Japan i 1951 og Rio de Janeiro-systemet fra 1957. Og den står fortsatt ved lag, sjøl om Muren og Sovjetunionen falt. Forsvarssjefen som tok over etter Golfkrig – Colin Powell, John Shalikashvili, formulerte det presist som at USA var en «global nasjon med globale interesser». Dvs USA er også i Europa.

Basen Vest-Europa.

Sjøl i dag, med et ambisiøst europeisk storborgerskap i spissen for en Europa-Union, er det USA som svinger den maktpolitiske taktstokken i Europa – hele Europa. USA er også en europeisk økonomisk stormakt, om enn situasjonen er annerledes enn da Marshall-planen ble lansert for vel 52 år siden. Men USAs grep om Europa er mer labilt, etter at Vest-Europa ikke lengre i samme grad er avhengig av USA-paraplyen mot «vær og vind» fra Øst. Derfor «Nye NATO».

For å skjønne dagens tekst, kan det være nyttig å se på historia bak. Jeg vil derfor først bruke noen setninger på å rekapitulere framveksten av «Gamle NATO»:

Strategidokumentet fra JCS fra 1943 er allerede nevnt. I mars 1946 slo USAs trofaste våpendrager på denne siden av Atlanteren, Storbritannia, an tonen for den kalde krigen gjennom Winston Churchills såkalte «Jernteppe-tale» i Fulton, Missouri. Hovedaktøren slo til så det foreslo året etter. Først ved at daværende president Harry Truman lanserte doktrinen som bar hans navn i mars 1947. Budskapet var at den såkalte «frie verden» skulle forsvares mot den totalitære trussel. 5. juni samme år ble så Marshall-hjelpen til Vest-Europa lansert. Kanskje ikke så rart at Sovjet svarte med Kominform på en konferanse i Moskva i slutten av september 1947?

De nye militærpolitiske uttrykka for den kalde krigen begynte å ta form i 1948. Den britiske utenriksministeren, Andre Bevin, foreslo i januar å opprette et vesteuropeisk forsvarsfellesskap. I slutten av september ble forløperen til dagens Vestunion oppretta i Brussel. 11 juni ble den resolusjonen som ble retningsgivende for USA sine regionale og kollektive avtaler de nærmeste åra framover proklamert, den såkalte Vanderberg-resolusjonen. På grunnlag av den ble de forberedende NATO-drøftingene starta opp den 6. juli. De endte opp med stiftelsen av NATO i Washington 4. april 1949. Vestunion-prosjektet ble slusa inn i dette løpet. Norge m.fl. ble invitert inn i selskapet helt på tampen av prosessen, i mars 1949. Den gang, som nå, gikk det kvikt for seg, uten at det var lagt opp til noen grundig debatt i folket på forhånd.

Formelt var «Gamle NATO» en forsvarspolitisk pakt. «Grunnloven», Den Nordatlantiske Pakten, slo fast et «alle for en»-konsept om ett av medlemslandene skulle bli angrepet. Åpningen for angrepskrig, som etter hvert kom inn, lå i førsteslags-doktrinen i en trussel-situasjon. Men, så lenge terrorbalansen rådde, var jo heller ikke målet å ekspandere militært i Europa. Jalta- og Potsdam-avtaler sto ved lag helt fram til rundingen av 1990-tallet! Målet for USA var å sikre «basen Vest-Europa», både økonomisk, politisk og militært. Ikke bare mot Sovjet, men mot vesteuropeisk «separatisme». USA var den sterkeste europeiske militærmakta, med over 400 000 soldater fast stasjonert her, spredd på flere vesteuropeiske land, særkilt Vest- Tyskland. De hadde A-våpen-baser i flere land. Samtidig var økonomien åpen for amerikanske storselskaper og den amerikansk kulturen gjorde storinnrykk.

Utviklinga av EU, fra den spede start med økt frihandel og fram til dannelsen av Det indre marked i 1992, var ikke primært i motsetning til USA sine interesser og behov. Til tross for at de Gaulle’er og andre hadde ambisjoner på egne og Europas vegne. USA støtta opp om denne prosessen, som i hovedsak har det gitt USA-selskaper bedre betingelser for utbytting av vesteuropeiske arbeidere og nedbrytning av nasjonale stengsler mot virksomheten. ØMU-prosjektet er også bra for General Motors og Microsoft. Utfordringen ligger på det finanspolitiske planet, om Euroen skal ta fra Dollaren rollen som verdensvaluta. Dvs gjøre det vanskeligere for USA å holde på det amerikanske borgerskapets felles, nasjonale plattform for økonomisk dominans, representert ved en handlekraftig nasjonal økonomi sjøl om USA samtidig er verdens største debitornasjon. Dette har å gjøre med om Euroland forenes med en politisk og militær statsdannelse; et føderalt EU eller et EU dominert av den mektigste staten, Tyskland. Det er ikke temaet for denne artikkelen å drøfte utsiktene for en slik utvikling i sin fulle bredde. Men siden initiativene som tas for å skape en «EU-stat» også griper inn i «Nye NATO»-prosessen, vil jeg komme tilbake til dette i neste del av artikkelen.

Marsjen mot Øst

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet skapte en ny situasjon både i Vest- og Øst-Europa. Det viktigste som skjedde i Vest var at Vest-Tyskland ble en normal stat. De fire signaturmaktenes overhøyhet over tysk militær- og sikkerhetspolitikk opphørte både i Forbundsrepublikken og i Folkerepublikken.

Forbundsrepublikkens ledere, med kansler Kohl i spissen, utnyttet resolutt maktvakumet og «vest-nostalgien» i DDR til å annektere hele staten. Den første egenrådige handlingen fra Tysklands side overfor USA skjedde i denne forbindelsen. Kohl gjorde en direkte «handel» med Gorbatsjov i Stavropol sommeren 1991, hvor prisen for overtakelsen av DDR sannsynligvis dreide seg om et tresiffra antall milliarder kroner. Det var ikke bare en viss navnelikhet som gjorde at Stavropol-avtalen ble omtalt som «Stavrapallo»-avtalen. Separatavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i den lille italienske byen Rapallo ca 70 år tidligere, skapte også uro blant toneangivende vestmakter.

Denne samlinga og «normaliseringa» av Tyskland har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Vest-Europa og gitt nye rammebetingelser for EU-prosjektet. Den utfordrer USAs faste grep, samtidig som den skjerper motsigelsene innad i EU.

Det er blitt argumentert med at bortfallet av Warszawapakten ville gjøre det vanskelig å opprettholde NATO. Det er riktig at det skapte et legitimeringsbehov for NATO. Men, hovedgrunnen til at NATO ble oppretta var USAs behov for å kontrollere Vest-Europa under terrorbalansen. Dette behovet er der fortsatt, slik at USA har ingen grunn for å droppe organisasjonen. Det som er et behov i tillegg i dag, er å ha et tjenlig redskap for å skaffe seg maktpolitisk dominans over Øst-Europa, og også videre utover i tilstøtende regioner, spesielt videre østover i den asiatiske delen av såkalte «eurasiatiske korridor» (fra Tyrkia over Kaukasus-Kaspihavområdet og de tidligere sentralasiatiske republikkene til Xinjiang og Tibet på Kinas vest- og sørvestgrense). Oppgava var derfor ikke å droppe NATO, men å omforme NATO i pakt med de nye behova. Og denne prosessen var allerede i full gang før Sovjet brøt fullstendig sammen. Utviklinga på nittitallet peker til nå i retning av et «deja-vu» med det som skjedde for 50 år siden; at «Nye NATO» sluker Vestunionen og EUs forsvarspolitiske søyle, som Vestunionen ble slusa inn i NATO i 1948-49. I alle fall er dette USAs strategi. Om Vest-Europas større egentyngde økonomisk, i forhold til for femti år siden, vil velte prosjektet gjenstår å se. Jeg tviler på det.

Kort resymé av «Nye NATOs» barndom

Allerede på Roma-toppmøtet i 1991 ble ni tidligere Warszawapakt-land invitert inn i Det Nordatlantiske Samarbeidsråd (NACC), et forum for samarbeid uten medvirkning i NATOs beslutningsprosesser.

USAs intensjon var å gå sakte fram i den videre, formelle inkluderingssprosessen. Men Tysklands behov for å knesette sin nye lederrolle i EU la et press på USA. Kohl nøyde seg ikke med Stavropol. Tyskland kjørte også solo for å raske på oppløsningen av Jugoslavia og utvide sin innflytelse i tradisjonelle tyske interessesfærer mot Balkan. En EU-utvidelse mot øst ble også satt på dagsorden. Dette pressa USA til å opprette Partnerskap for Fred (PfP) i 1994, hvor alle østeuropeiske land, inkludert Russland og tidligere sovjetrepublikker i Sentralasia (med unntak for Tajikistan) ble med. Dette var også begrensa til et løsere samtale- og konsultasjonsforum og ikke noen konkrete tilbud om NATO-medlemskap.

Men Tyskland, nå anført av en pågående forsvarssjef Volker Ruhe som stubb-bryter, pressa på med utspill både om EU-medlemskap og tilknytning til Vestunionen for tidligere Warszawapaktland. USA svarte med å instituere fastere samarbeidsformer innenfor NATO-systemet. Den siste uka i mai 1997 ble det først inngått en direkte avtale mellom NATO og Russland i Paris. Noen dager senere, 30. mai på Ministermøtet i NACC i Portugal, fulgte en tilsvarende separatavtale mellom NATO og Ukraina, samtidig som det ble vedtatt å opprette et fastere samarbeidsforum som en oppfølging av NACC. Denne skapningen, Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC), skal være det overordna rammeverket for politiske- og sikkerhetsrelaterte konsultasjoner og utvida samarbeid mellom NATO-medlemmene og andre europeiske og sentralasiatiske land. Det baserer sitt arbeid på faste, toårige arbeidsplaner. Både Russland og Ukraina er direkte med her. Også tidligere blokknøytrale land som Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Albania. Tilsammen dreier det seg om i alt 44 land (pr.høsten -99)

Prosessen med å ta inn nye land i sjølve NATO ble også nå satt igang. I mars 1999 kom de tre første inn, Ungarn, Tsjekkia og Polen, akkurat tidsnok til å bli med på angrepskrigen mot Jugoslavia!

NATO-toppmøtet i Washington sist april vedtok ikke bare nytt strategisk konsept for NATO. Det ble også gjort vedtak om det formelle forholdet mellom NATO og Vestunionen og en framtidig militær EU-søyle. NATO anerkjente at EU ønsker å skape seg «kapasitet for uavhengige aksjoner, slik at den (EU) kan ta beslutninger og anvende militær makt hvor alliansen som sådan (NATO) ikke er engasjert». Det ble også stadfesta at NATO var forberedt på «å definere og ta de nødvendige tiltak» for at EU lett skulle få tilgang til NATO-ressurser i slike sammenhenger. Disse vedtaka signaliserer at EU-landa har en viss eiendomsrett til NATO-midlene. På den andre siden at Vestunionen må betraktes som en del av NATO.

EU-toppmøtet i Køln noen måneder seinere vedtok at Vestunionen skulle inngå som integrert part i EU-systemet og stadfesta NATO-vedtaka om forholdet mellom NATO og EUs militære søyle.

Så når det gjelder det formelle, er det så langt enighet om NATOs – og dermed USAs- overhøyhet. Men, dermed ikke sagt at det gjelder for evigheten.

På det militærtekniske planet har innføringen av «out of area»-modellen også pågått siden starten på nittitallet. Det startet egentlig med brask og bram, gjennom Golfkrigen i 1991. Sjøl om angrepet ble presset gjennom som en FN-aksjon, var det en krig retta mot en av de såkalte «bandittstatene» som defineres som trøbbelmakere i NATOs nærområde. NATO fikk praktisk øvelse i en angrepskrig av den typen de repeterte 8 år seinere i Jugoslavia. Og EU/Vestunionen fikk et spark i baken for å bygge opp sin militære kapasitet. Norge deltok med personell i en angrepskrig, riktignok ratifisert av FN, for første gang siden Korea-krigen.

NATO-toppmøtet i Roma, seinere i 1991, utvikla modellen med fleksible utrykningsstyrker for å møte behovet for operasjoner som gikk ut over såkalte «Artikkel 5»-operasjoner (Artikkel 5 i NATO-pakten er den som slår fast at NATO bare skal gå til militær aksjon når NATO-området blir angrepet). Modellen for slike «brannkorps» ble gradvis utviklet utover nittitallet under vignetten «Combined Joint Task Forces» (CJTF). Både IFOR-styrkene i Bosnia og nå KFOR i Kosovo/a har vært praktisk trening for å videreutvikle dette konseptet.

Ved siden av den reint militærtekniske siden av CJTF, har den også hatt en uttalt politisk målsetting med å tilrettelegge for at Vestunion/EU-operasjoner skal innpasses under NATO-paraplyen. EU skal kunne «låne» enheter og utstyr som er tilpassa behovet.

Teknologiens tvang og kirurgisk krigføring

Golfkrigen og Jugoslaviakrigen demonstrerte USAs militærteknologiske overlegenhet på en dramatisk måte. Ikke slik at Tyskland eller Frankrike f.eks. ikke har kunnskap til å kunne lage avanserte våpen – og det gjør de også! Men kvantitet spiller over i kvalitet. USAs militære budsjett og arsenal ligger i en klasse for seg, som figuren nedenfor viser. Det gjør at de kan diktere en ny type krigføring, kirurgisk, som de andre bare må følge med på. Vi veit at den ikke er kirurgisk i den forstand at den bare rammer det som det siktes på. Men den sparer angriperen for menneskelige tap mot en motpart som ikke kan svare med samme mynt, som er svært viktig både psykologisk, politisk og økonomisk. Sjøl om det forbrukes enorme verdier på disse krigene, gjør kapitalismens iboende faenskap det til god butikk. For våpenindustrien som skal fornye arsenalene. For sjefsimperialisten som kan tvinge de andre til å betale for gildet, slik USA fikk Europa og Japan til å betale for Golfkrigen.

Det er også kapitalismens lov at den militærindustrielle sektoren i Vest-Europa etablerer samarbeid og fusjoner, for å stå i mot konkurransen fra gigantene «over there». Sjøl om seks EU-stater, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Sverige, har inngått samarbeid gjennom «European Aerospace and Defence Company (EADC), for å strømlinjeforme den europeiske fly- og våpenindustrien, vil EU fortsatt være juniorpartner på denne arenaen. Også om Norge og flere skulle velge Eurofighter framfor F-16. Av de 20 største militærindustrielle selskapene i den vestlige verden er 11 amerikanske. Og de tre i teten, Lochead Martin, Boeing/Mc Donnell Douglas og Raytheon/Hughes/Texas Instruments , alle amerikanske, har en samla omsetning som omtrent balanserer de 17 neste på lista. Summa sumarum er USA/NATOs militærteknologiske overlegenhet nok et tungt lodd i vektskåla når vi skal vurdere NATOs framtidsrolle på det europeiske kontinent.

Det nye konseptet

I debatten som har gått om det nye NATO-konseptet som ble vedtatt i Washington sist april, harselerer forsvarsminister Eldbjørg Løwer m.fl. over at motstanderne er alt for seint ute. Hvorfor skrike opp om dette nå, når omleggingen har skjedd over lang tid? I tillegg hevder hun at motstanderne er uredelige, fordi de ikke vurderer helheten i konseptet, bare trekker ut en del som de også angivelig fordreier.

Det er en kjennsgjerning at omleggingen har pågått hele dette tiåret, som artikkelen her også viser. Men det gjør jo ikke sluttresultatet bedre!

Og det må være fullt legitimt å rope varsko nå, om en ikke har gjort det før! Dessuten har flere ropt varsko helt fra starten av, men uten at det har lyktes å få i stand noen stor debatt. Omleggingen har jo skjedd i ly av en ideologisk offensiv for å befeste det nye fiendebildet. Det trusselbildet som tegnes i artiklene 20-24 i dokumentet har fått et visst gjennomslag i den brede opinionen. Etniske og religiøse konflikter og andre former for ustabilitet i områder som ligger utenfor NATO-land fryktes å slå inn over oss. Kjernefysiske- og andre masseødeleggelsesvåpen i henda på såkalte «bandittstater» slås fast som en annen trussel. Det har da også vært aksjonert fra NATO-hold, samla eller av enkeltmedlemmer, på slike grunnlag, både i Irak, Somalia, Jugoslavia, Rwanda, Sudan og Afghanistan. Saken er at skurk – helt -bildet blir snudd på hodet. Vel finnes det lokale skurker alle de stedene som ble nevnt her. Men går vi inn i konfliktene, finner vi i de fleste tilfellene at det er NATO-land eller andre imperialistmakter som har nørt opp om uro og er ute etter å mele sin egen kake. De militære intervensjonene har stort sett forverra situasjonen.

I artikkel 24 gis det følgende begrunnelse for at NATO kan måtte reagere utover det som hjemles i Artikkel 5 og 6 i Atlanterhavspakten:

…. «Alliansens sikkerhetsinteresser vil kunne bli berørt av andre risiki av en mer omfattende natur, inkludert terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet, og ved forstyrrelser i forsyningen av livsviktige ressurser«….(min utheving).

Altså har NATO rett til å gripe inn, hvor som helst, hvis noen av de som Vesten dag forsyner seg grådig av naturressursene til sier stopp!

Utenriksminister Knut Vollebæk bruker en annen taktikk når han skal forsvare det nye konseptet. For det første bruker han et språk som tilslører hva saken dreier seg om. Det er riktignok ikke hans oppfinnelser, men sinnrikt innarbeida nyord som hamres inn av «Nye NATO»s edsvorne apologeter.

Når det er snakk om å gripe inn i en konflikt/område på forhånd er det snakk om konfliktforebygging. Hvis konflikten er der og det er snakk om å rykke inn og «ordne opp», heter det krisehåndtering. I hans foredrag på Atlanterhavskomiteens seminar i Nobelinstituttet 3. september. i år, dagen etter at Nei til Nye NATO-oppropet var presentert, er dette sirlig gjennomført, i pakt med språkbruken i sjølve konseptet.

Men det som er verre enn denne nytalen, er at han bløffer om det som er sjølve kjernespørsmålet i NATO-utviklinga; «out of area»-doktrinen.

Vollebæk hevder frekt og freidig i foredraget at «det ikke er riktig at NATO har tillatt seg en rett til å gripe inn med militærmakt hvor Alliansen ser sikkerhetsproblemer som kan berøre medlemslandene».

Hans poeng er at «konseptet konsekvent viser til det euroatlantiske området når det er snakk om NATOs nye oppgaver». Og at det følgelig ikke har skjedd noen drastisk endring.. «Out of area»-fullmaktene gis i konseptets artikler 41, 43, 47 og 49. Men når det er spørsmål om hvor denne fullmakten skal brukes, må vi gå til artiklene 20-24 som beskriver trusselbildet. Her snakkes det ikke bare om det euroatlantiske området. I artikkel 20 inkluderes det også i klartekst «rundt det eurostrategiske området» og «i alliansens utkant». I artikkel 24 sies det i klartekst at «Imidlertid må også alliansens sikkerhetsinteresser ta den globale sammenhengen i betraktning», og viser seinere til avbrudd av livsviktige forsyninger, som nevnt tidligere. Mens Vollebæk hevder at «ingen allierte hat tatt til orde for en «globalisering»». Tror ikke utenriksministeren at folk kan lese innenat?

Hans forsøk på å bevise at NATO-konseptet også holder seg innenfor Folkerettens rammer, er like lite seriøst. I dette tilfellet har jo også praksisen vist oss fasiten: Jugoslavia-krigen.

Norge og «Nye NATO»

Det er bred partipolitisk enighet på Stortinget om «Nye NATO». Storting og regjering har allerede gitt landet et militærkonsept som gjør at vi kan gå i krig uten at landet er truet. Utenriksministeren kan sikkert få det til at dette heller ikke stemmer, ved å omdefinere hva som er en trussel mot Norge. Etter det nye NATO-konseptet, kan Norge anse seg truet dersom det blir lagt hindringer i veien for Statoils oljeutvinning i Kaspihavet? I det nevnte foredraget i Atlanterhavskomiteen hevder Vollebæk i klartekst at «et tradisjonelt invasjonsforsvar ikke er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov». Og dette rett etter at han har sitert fra Artikkel 24 om «avbrudd i livsviktige forsyninger»!

Vi står nå foran en omseggripende endring av det norske militærvesenet, i tråd med det nye NATO-konseptet.. Vi trenger en konkret militærpolitisk debatt, og organisatorisk mobilisering, for å møte tiltaka som kommer ovenfra. Til det trengs det både motanalyser mot det som blir lagt fram fra Regjering og Forsvarskomite og utvikling av aksjonsparoler, som sprenger rammene for denne artikkelen.

Men dette må også knytte an til en allmennpolitisk debatt om hva slags samfunn Norge skal være, for oss som bor her og for verden rundt oss. Fordi det Norge nå blir dratt inn i vil få både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske følger, utover det reint militær- og sikkerhetspolitiske Fanen som Nei til Nye NATO-oppropet reiste må ikke legges ned. Den må viftes enda kraftigere framover.

Litteraturtips:

1) Johan Galtungs artikler i Klassekampen 30. oktober og 1. november

2) Det nye NATO-konseptet og andre NATO-dokumenter som du kan finne på Atlanterhavskomiteens hjemmeside.(www.atlanterhavskomiteen.no)

3) Knut Vollebæks foredrag i Atlanterhavskomiteen 3. September 1999, som du også finner på samme side.

4) AKPs freds- og antikrigsprogram, som du finner på www.akp.no eller kan få fra AKP-kontoret

 

Ukategorisert

Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme?

Av

Sissel Henriksen


AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har ikke uten grunn blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker, og mye av denne politikken er i dag felleseie blant kvinner på venstresida.
Men hva er det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra tidligere kommunistpartiers kvinneanalyser, og hva er det som skiller revolusjonære feminister fra borgerlige feminister?

Ved inngangen til et nytt årtusen er det blitt in å være feminist i mødrelandet. Og det trengs. Samtidig som kvinnene i Norge utgjør de mest radikale lag av folket, er kvinnene også de fattigste og hardest undertrykte, både i Norge og internasjonalt.

Kvinnekampen gjelder halvparten av verdens befolkning, og enhver bevegelse som kaller seg revolusjonær bør tenke seg to ganger om hvis ikke disse spørsmålene står høyt på dagsorden. Debatten om hva som er revolusjonær feminisme er derfor høyst aktuell, både i AKP og i andre miljøer og organisasjoner på venstresida.

Når en skal bli enige om veien framover, er det alltid nyttig å ha med seg historia. Gjennom å oppsummere hvordan AKPs kvinnepolitikk ble utviklet vil jeg i denne artikkelen vise hva som er hovedstolpene i politikken. Jeg vil si noe om hvilke punkter som er omstridt, og forsøke å peke ut en del områder der det trengs videreutvikling.

Historikk

De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble på mange vis utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerligfeminisme.

Til tross for at den russiske revolusjonære Alexandra Kollontay tidlig på 1900-tallet tok til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten, har likevel den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt lagt hovedvekten på andre aspekter ved kvinneundertrykkinga.

Sosialismen ordner alt

Ei oppsummering av denne tenkinga har jeg funnet i ei bok av Einar Lorenz om NKPs historie 1923-31. Der heter det i et kapittel om NKP og kvinnene:

“Rammen for NKPs kvinnepolitikk var gitt før NKP ble til. Med utgangspunkt i Marx og Engels hadde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen utviklet sin emansipasjonsteori. Kvinnenes stilling i samfunnet var betinga av den herskende produksjonsmåten og ville endre seg med den. Den kapitalistiske produksjonsmåten ville føre til kvinnenes deltakelse i produksjonen. Dette la objektivt sett grunnlaget for en høyere familieform, og kvinnen ville bli uavhengig av en forsørger. Deres arbeid ville bli en nødvendig forutsetning for deres frigjøring. Engels så privateiendommen som grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, og kvinneundertrykkelsen kunne dermed bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Inn- og underordninga av kvinnefrigjøringa i arbeiderklassens kamp ble seinere utforma videre av blant annet Bebel og Zetkin. Lønnsarbeidet ville gjøre kvinnene uavhengige av mennene, og gi dem innsikt i den stillingen de hadde under kapitalismen. Først en opphevelse av privateiendommen ville befri dem fra kapitalens utbytting. Kvinnene stilling ble dermed ensidig vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling og særlig reproduksjonsaspektet ikke ble problematisert, skriver Lorentz. (1)

Historia om linjekampen rundt kvinnespørsmålet i ulike revolusjonære bevegelser før AKP har jeg ikke nok kunnskap om til å utdype nærmere her. Jeg har imidlertid en sterk følelse av at der ligger svært mye spennende stoff.

Materiell basis

Den marxist-leninistiske bevegelsen vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. I Norge hadde dette oppsvinget sin materielle basis i det som er blitt kalt “Den norske kvinnerevolusjonen”: Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 60-tallet (2) strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av norske kvinner mellom 25 og 66 år i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn i disse aldersgruppene.(3)

For mange av oss som ble politisk aktive på 70-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)-feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og et helt anna samfunn, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.

Organisering!

Ml-jentene sloss sammen med andre jenter i Kvinnefronten for å bygge den opp som antikapitalistisk front, og vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik: De streikende Aker-vaskerne, kvinnene på Våler Skurlag og på Friogrill hadde støttespillere landet rundt. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Det er så absolutt ei historie det er all grunn til å være stolte av, og som det er mye å lære av, ikke minst i dagens individualistiske samfunn.

Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Nemlig at enheten med arbeiderklassens menn i praksis ofte blei overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.

Plastposebærernes opprør

I partiet jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at kvinnene deltok på alle felter i klassekampen og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået….

Men noen begynte å stille nye spørsmål. Flere av oss begynte å se at den gamle analysen var utilstrekkelig. At vel var det kapitalismen som holdt lønna nede, men det var da vitterlig gubben til venninna vår som banka henne helseløs og vår gubbe som stadig sneik seg unna oppvasken. Vel var det borgerskapet som tjente på kvinneundertrykkinga, men til å sette den ut i livet hadde de da kanskje skaffa seg noen allierte i vår egen klasse også? Kanskje var det ikke vi som splitta arbeiderklassen ved å reise kamp mot kvinneundertrykkinga, men derimot mennene som splitta kampen ved å undertrykke kvinnene?

“Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme”, oppsummerte Eli Aaby i 1990.(4)

Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannsjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet. Og noen begynte å snakke høyt om at kanskje kvinnene i arbeiderklassen var ei like viktige revolusjonær kraft som gutta i kjerneproletariatet.

Bøllekurs

Våren 1984 ble det aller første “Kast-deg-frampå”-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike “bøllekurs”. “Lærdommen fra bøllekursa” er blitt honnørord på venstresida. Men hva var det nå egentlig vi lærte?

Vi lærte masse om kvinners liv. Om hindringene for leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne disse hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk. Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: “Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?”

Vi lærte knep for å tørre å ta ordet, og for å tørre å ta ledelsen. Et bøllekurs er en treningsleir, og vi trente, sammen med andre jenter. Vi fikk prøve oss på video, og vi oppdaga hver gang hvor lett det var å se at andre var flinke, og hvor vanskelig det var å se at vi sjøl også var flinke, om enn på en litt annen måte. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet.

Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.

Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er faktisk lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden der kokkepikene styrer staten. For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først. En arbeiderklasse uten sjøltillit tar ikke samfunnsmakta, og en viktig del av kapitalens herskerteknikk er nettopp å ta fra folk trua på seg sjøl.

Særorganisering

En annen lærdom var at kvinner trengte særorganisering. At like lite som klassebevisstheten vokser opp av fabrikkgolvet vokser kvinnebevisstheten opp av kjøkkengolvet. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet. At det kom 600 deltakere på AKPs eksterne kvinnekonferanse i 1986 bidro nok mer til partimennenes forståelse for kvinnekampens viktighet enn utallige diskusjoner på kammerset.

Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet: For å motvirke “den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter” som med lovmessighet fører til at kvinners interesser stadig kommer nederst på lista, “helt tilfeldig”, ikke av vond vilje, men fordi det alltid er så mye anna som er viktigere – tilfeldigvis.

Bærebjelkene

Mye av politikken fra kvinneopprøret er nedfelt i Kjersti Ericssons bok “Søstre, Kamerater!” (5) som i disse dager blir gitt ut i nytt opplag av Røde Fane, (og som i engelsk utgave er spredt til søstre og kamerater over hele verden). Kjernepunktene er nedfelt i AKPs prinsipprogram. “Kvinnepunktene” i programmet er trukket ut og foreligger i et hefte fra AKP (6) og på AKPs hjemmeside: www.akp.no.

Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra “klassisk” kommunistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse for kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I programmet er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysa, analysa av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som har hatt skarp brodd mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særegen organisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.

AKPs kvinnepolitikk har etter min mening tatt på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både-og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.

Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det ikke er kvinnekampen som splitter arbeiderklassen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse. Og ikke minst har vi brukt mye tid på å få menn til å forstå hva dette betyr i praksis, siden undertrykkingsmekanismer ofte er vanskelig å få øye på, særlig for dem som utøver dem.

Teoriutvikling

Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I “Søstre, Kamerater!” peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:

“Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft» mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.”

Programmet setter også kvinneundertrykkinga inn i et historisk perspektiv, og viser at på samme måte som klassene er historisk oppstått er også familien og kvinneundertrykkinga det:

“Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.”

Oppløs familien som økonomisk enhet!

Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola “Styrk familien som revolusjonær kampenhet”, går dagens program til frontalangrep på familien, og peker på at den må oppløses i sin nåværende form for at vi skal kunne oppnå kvinnefrigjøring og kommunisme:

“Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.”

“Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring”.

Uenigheter

Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen. Et eksempel på dette finner en i Røde Fane 4/99, der Johan Petter Andresen (JPA) skriver: “Etter min mening er det feil å påstå at “Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene”. Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien “som institusjon” er likestilt med kampen mot kapitalismen.”(7)

Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller “AKPs kvinnepolitikk”. Familianalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.

Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlem rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.

På en kvinnekonferanse jeg nylig deltok på i Tyskland oppsummerte en kvinne fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR) sine erfaringer. Hun påpekte at kvinnene i DDR hadde alle de ytre rammene på plass: Daghjem, helse/sosialvesen, rett til arbeid, abort osv – “og likevel beholdt mennene sin overlegne posisjon”, sa hun noe undrende. Rent bortsett fra at DDR forlot den sosialistiske veien adskillige år før murens fall, så er dette et godt eksempel på utilstrekkeligheta i ideen om at bare en får ytre strukturer på plass, så er kvinnefrigjøringa i boks.

Mannen eller borgerskapet?

Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:

“Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.”

”Mannssjåvinisme er klassesamarbeid” er nok kanskje blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, selv om ikke så mange går så langt som JPA, som skriver:

“Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger det for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet” (7)

JPA skriver tidligere i artikkelen at “Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil tjene på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det menna vil miste?” Slik jeg oppfatter hans hovedbudskap, så er det at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.

Strategisk er jeg sjølsagt enig med JPA i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser.

For det er jo slett ikke det at “arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene” som er problemet, men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten “snilt og greit”, og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepasset osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.

Sett i lys av den virkelige verden blir det en naiv tilnærming å si som JPA at: “Hvis kvinnene får samme inntekt som menn, vil menna tape på dette? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet. Får vi sekstimers normalarbeidsdag vil dette opplagt komme menna til gode osv.”

JPA har rett i at økt kvinnelønn objektivt vil komme familien til gode med høyere totalinntekt. Men reell likelønn og sekstimersdag for alle vil rokke ved grunnleggende maktfordelingsstrukturer mellom kjønnene, noe som jeg tror faktisk er en av grunnene til at mannsdominerte fagforeninger i så liten grad har reist kampen for sekstimersdagen. Det å ha høyere lønn enn kona er nemlig en viktig del av mannsrolla og av mange menns selvbilde. Og det gir menn et faktisk økonomisk overtak over kona, som i forhandlingssituasjoner i forholdet kan brukes til alt fra å bestemme hvor dyre julegaver som skal kjøpes til å argumentere for å slippe å ta ut sin del av fødselspermisjonen.

Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal kunne yte noen virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!

Vold

I tillegg til de ovenfornevnte punktene, er programmets formuleringer om vold mot kvinner og om arbeiderklassekvinnene sentrale bestanddeler i en helhetlig kvinnepolitikk.

Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det:

“Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.”

Og: “Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.”

Tospissteorien

Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram kjerneproletariatet, arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren som de mest revolusjonære. Dette fordi de er best organisert og er plassert slik i produksjonen at en streik vil ramme borgerskapets profitt umiddelbart og hardt.

En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte “tospissteorien”, som er slik formulert i det nåværende programmet:

”Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Er analysene gangbare fremdeles?

Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter, voldens rolle for å disiplinere kvinner og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.

Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som har seilt fram på en bølge av reaksjonær familieideologi, og som sementerer kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). Hvilke følger kontantstøtta vil få for kvinners yrkesdeltakelse gjenstår å se.

De kvinnedominerte yrkene i arbeiderklassen og lavere deler av småborgerskapet har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og 6-timersdag, og med sitt framskredne samarbeid på tvers av fagforeninger og hovedsammenslutninger, blant anna gjennom “Kvinner på tvers”-arbeidet.

De store kvinneyrkene i offentlig sektor har i dag en svært høy organisasjonsprosent, og store skikt med velskolerte tillitsvalgte. Angrepene mot offentlig sektor og derav følgende oppsplitting her vil bidra til å splitte opp disse viktige kvinnekollektivene, og vi står i dag i en situasjon der Kommuneforbundet raskt kan komme til å måtte hente konsulenthjelp hos Hotell og Restaurantarbeiderforbundet om hvordan man organiserer arbeidstakerne på små og oppsplitta arbeidsplasser.

Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er hittil ikke engang synliggjort av venstresida.

Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.

Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/organer) har også bare akselerert. Kapitalismens naturbestemte tendens til å gjøre stadig nye områder til varer er få steder så himmelropende grusom som i dette direkte menneskesalget.

Kvinner taper mest på at varemarkedet også velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.

Ideologisk felleseie

De siste månedene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, samtidig som stadig flere kaller seg feminister. Dette er gunstig, og gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister.

Den felles oppgaven for alle revolusjonære krefter må være å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen “AKPs kvinnepolitikk” er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv., og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.

Det trengs likevel videreutvikling, og jeg skal avslutningsvis trekke fram noen områder jeg så langt ser der AKPs nåværende prinsipprogram, politikk og analyser er mangelfulle og krever videreutvikling/oppdatering:

* Et flerkulturelt samfunn med 250.000 nye landskvinner og -menn må og bør prege AKPs program på en helt annen måte enn det gjør i dag. I dag ser vi at de aller mest reaksjonære krefter kaster seg opp som forsvarere av innvandrerkvinners rettigheter i forhold til tvangsekteskap og æresdrap, og bruker dette til å sverte innvandrermiljøene. For venstresida er det ei stor utfordring hvordan vi skal kunne støtte innvandrerkvinners kamp mot reaksjonære trekk i deres egen kultur og sjøl ta opp disse tingene uten å havne i grøfta som bedrevitere eller kulturimperialister. Ei grunnleggende forutsetning må være at vi er lydhøre overfor innvandrerkvinnenes egen tilnærming. Å rette søkelyset mot norske menns utbytting og undertrykking av kvinner fra andre land, og støtte innvandrerkvinners rett til sjølstendig status i forhold til oppholdstillatelse bør være en selvfølge.

* Når det gjelder kvinnene i Sør, så er programmet uklart på spørsmålet om de bare er lidende eller også ledende. (Det samme gjelder innvandrerne). Både i forhold til minoritetskvinner i Norge og fattige kvinner i Sør er det ubehagelige spørsmålet for hvite kvinner hvordan vi skal unngå å havne i posisjonen som undertrykkere – faren for å bli “kvinnebevegelsens menn” er høyst reell.

* Prostitusjon: Her har situasjonen drastisk forverra seg både i rene tall og i økende ideologisk propaganda for legalisering og aksept, både i Norge og i resten av verden. Vi har fått et stort prostitusjonsproblem på landsbygda i Finnmark og Troms, noe som er et nytt fenomen i Norge. Markering mot prostitusjon som arbeid og for kriminalisering av horekunder bør inn i programmet.

* Vi bør også skaffe oss mer kunnskap om utviklinga av den kvinnelige arbeiderklassen, og hva angrepene på offentlig sektor og en økende uformell sektor innebærer. Hva betyr datarevolusjonen for kvinners liv?

*Strategien for de offensive kampene som kvinnelønnskampen og sekstimersdagskampen bør analyseres og videreutvikles.

* Diskusjonen om organisasjoners kjønnskarakter er reist av kvinneforskere de siste årene. For marxister er det lett å se at en rekke organisasjoner og institusjoner i samfunnet har en klar klassekarakter. Det ligger mye spennende rundt spørsmålet om slike strukturer også har kjønnskarakter, og hvordan dette i så fall arter seg. Er det nyttig å spørre: Hvilket kjønn har fagbevegelsen? Hvilket kjønn har arbeiderklassen? Småborgerskapet? Eller for den slags skyld: Hvilket kjønn har AKP?

* Vi har fått en situasjon med økte klasseskiller mellom kvinner. Hva gjør det med kvinnekampen? Kan feminister ha hushjelp? Hvordan organisere de fattigste?

* Boligpolitikk bør inn på dagsordenen til kvinnebevegelsen i større grad: Et grunnleggende mål for kvinnefrigjøring har alltid vært at vi skal være i stand til å forsørge oss sjøl. Og en enslig kvinne i lavtlønnsyrke har ikke råd til et sted å bo i dag. Hvordan reise kampen mot dette? Diskusjonen om hvilke boformer det legges til rette for er også en diskusjon som peker videre mot et mer kollektivt samfunn.

Dette er så langt jeg har kommet i spørsmålet om videreutvikling. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs nye studiesirkel (8) og Kjersti Ericssons artikkel “Sosialistisk feminisme?” (9) og boka «Søstre, Kamerater!» (5). Og jeg vil ikke minst oppfordre flere kvinner og menn til sjøl å kaste seg frampå i debatten rundt disse spørsmålene.

Avslutningsvis:

Det er kanskje symptomatisk at framtida har fått minst plass i denne artikkelen, men jeg har i denne omgang valgt å oppsummere og utdype den politikken som er utvikla så langt, for å ha ei plattform å gå videre på.

Kvinnene i AKP har brukt mye tid på å stadig ta nye runder med diskusjon om de grunnleggende punktene i kvinnepolitikken med dem som er uenige. Det har jeg også gjort i denne artikkelen. Vi må sjølsagt fortsette å diskutere analysene både i partiet og med flest mulig utafor partiet. Jeg håper likevel at denne type diskusjoner ikke stjeler all tid fra det viktige arbeidet med å oppdatere den revolusjonære feministiske politikken til et best mulig redskap for kvinnekampen i det nye tusenåret!

Litteratur:

1) Einar Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite Om NKPs historie 1923-31. Pax 1983.

2) Backlash i Norge? Rapport fra en konferanse om kvinner i 90-årene. Sekretariat for kvinneforskning, Norges Forskningsråd, 1993

3) St.melding nr 70 1991-92, Likestillingspolitikk for 90-åra.

4) Eli Aaby: Kvinneopprørets plass i AKPs historie, Opprør, november 1990

5) Kjersti Ericsson: Søstre, Kamerater!, Røde Fane, november 1999

6) AKPs kvinnepolitikk, AKP, 1998

7) Johan Petter Andresen: Arbeiderklassen større og sterkere?, Røde Fane 4/99

8) Jorun Gulbrandsen: Solskinn og tanker og opprør er også for kvinner, AKPs studiesirkel Bli med i AKP, Røde Fane, oktober 1999.

9) Kjersti Ericsson: Sosialistisk Feminisme?, Røde Fane 3/98

 

 

Ukategorisert

Leder: Søstre, Kamerater!

Avatar photo
Av

Erik Ness


I det siste har det virket som om Røde Fane stadig vekk utgir mer enn selve tidsskriftet Røde Fane, som om vi gir ut tidsskriftet nærmest innimellom bøker og ekstranummer. Høydepunktet så langt var vel da vi utga Det kommunistiske manifest i fjor til 150-årsjubileet. For noen var kanskje ekstranummeret med artikkelen til Søren Beicker Sørensen og Aleksander Micic, Stormaktsinteresser på Balkan, midt under USAs bombing av Jugoslavia en øyeåpner.

Den siste måneden har Røde Fane gitt ut to bøker:
– AKPs nye studiesirkel
– Kjersti Ericssons bok fra 1987, «Søstre, Kamerater!«, i nyutgivelse.

Det er gitt ut flere betydningsfulle, politiske bøker i Norge i dette århundret. Erling Falcks oversatte Kapitalen av Marx på begynnelsen av 30-tallet. Så kom Arbeidernes Leksikon utgitt av Arbeidermagasinet Forlag med Jakob Friis og Trond Hegna som redaktører i 1936. Et skikkelig praktverk i seks, fyldige bind.

Kjersti Ericsson utga, «Søstre, Kamerater!», på Oktober Forlag i 1987. Kanskje er dette den viktigste, politiske boka utgitt etter krigen? Det er i hvertfall ikke lett å komme på noen konkurrenter. Boka dreier seg om kvinnekamp og kvinnefrigjøring, sosialisme og kommunisme. Den er en kritisk videreutvikler av Marx’ verditeori fordi den inkluderer hjemmearbeidet.

Ikke rart boka til Kjersti Ericsson ble raskt utsolgt! Den har ikke vært å få tak i på flere år utenom på antikvariater – sammen med Arbeidernes Leksikon. Men på engelsk er den fortsatt å få tak i! Derfor er det sånn at blant radikale – kvinner og menn – i India, Peru, Belgia og USA ….. vil du kunne finne boka, «Sisters, Comrades!», written by Kjersti Ericsson, leader of AKP(m-l) .

Det har lenge vært viktig for Røde Fane å gjøre Kjersti Ericssons synspunkter kjent. Derfor laget vi et ekstranummer av Røde Fane av innledninga hun holdt på RVs konferanse i fjor som hun kalte: «Feministisk sosialisme?» På Røde Fanes hjemmeside, vil du finne at artikkelen er oversatt til spansk og tysk.

Det har vært ille å ikke ha «Søstre, Kamerater!» tilgjengelig og på lager. Rett og slett ille! Men: Når du leser dette, er problemet løst.

På baksida av «Søstre, Kamerater!» skriver Ericsson: «Kvinner trenger et målbevisst raseri. Og jorda trenger kvinnenes målbevisste raseri. Jeg håper denne boka kan bidra til å skape både litt mer raseri og litt mer målbevissthet.»

Det var nettopp dette «målbevisste raseriet» boka i 1987 var med på å utløse. Og fordi «Søstre, Kamerater!» ikke er analyse bundet veldig til tid, vil den aldri bli en døgnflue, men folk vil gå på antikvariatene og lete etter den når den ellers er utsolgt.

Å utgi bøker koster penger, alt for mye penger – omtrent så mye som det koster å lage to numre av Røde Fane. I dette tilfellet har vi tenkt at vi skal trykke opp så mange at vi har en stund. Store opplag på lager er dyrt.

Å utgi Kjersti Ericssons bok på nytt, er vår julegave til den norske venstresida – og Røde Fane-leserne spesielt. Vi håper mange finner «Søstre, Kamerater!» under juletreet i år, og at mange benytter seg av giroen som følger med dette bladet, Røde Fanes Juleinnsamling 1999.

 

Ukategorisert

Freds- og antikrigsprogram for AKP

Program debatt:
Forslag til freds- og antikrigsprogram for AKP.


På bakgrunn av diskusjoner og innkomne forslag på AKPs landsmøte våren 1999 og behandling på sentralstyremøtet i august 1999 ble det laget et utkast. Arbeidsutvalget skal oppsummere og ferdiggjøre dokumentet snarest mulig etter 1.oktober.
Se også AKPs hjemmeside: www.akp.no

Målet for AKPs freds- og antikrigsarbeid er å jobbe for en varig fred gjennom å avskaffe grunnlaget for imperialistiske røverkriger Vi slåss ikke bare mot de enkelte urettferdige krigene vi ser i dag, men for å avskaffe det systemet som lovmessig avler flere slike kriger. ”Imperialisme betyr krig”. Slutten på det tjuende århundret illustrerer gyldigheten i dette til fulle. Freds- og antikrigsarbeidet er derfor en integrert del i kampen vår for en sosialistisk revolusjon og for avskaffelsen av det imperialistiske verdenssystemet.

Fredsarbeidet innebærer også å støtte rettferdige kriger. Så lenge imperialismen består vil ”krig mot krigen”; revolusjonære borgerkriger og antiimperialistiske frigjøringskriger være en del av fredsarbeidet, for å nå vilkåra for en varig fred. Dessverre vil ikke undertrykking og aggresjon forsvinne av seg sjøl.

Oppgavene dette stiller AKP overfor vil i første rekke være å utvikle en linje for hvordan slåss mot den imperialistiske politikken til det norske borgerskapet og hvordan slåss mot en eventuell framtidig okkupasjon av Norge.

Partiet må slåss mot det norske borgerskapets imperialistiske eventyr rundt om i verden, som i dag allerede dreier seg om å sende norske styrker ut på angrepskriger langt utenfor Norges grenser. Og vi må jobbe for at folket i Norge motsetter seg den alliansepolitikken borgerskapet bygger sin makt på, hvor de utifra egne særinteresser underlegger seg imperialistiske stormakter. I forlengelsen av dette ligger også at borgerskapet lar Norge hærsettes av imperialistiske stormakter under en framtidig krig mellom imperialistiske, rivaliserende blokker.

Denne kampen mot eget borgerskap og de stormaktene som dominerer det, må gå hand i hand med å utvikle solidaritet med andre folk og nasjoner som slåss mot dette imperialistiske verdenssystemet. Det er vårt svar på hva slags internasjonalisme vi er for når propagandaen om at sjølråderetten til folk og nasjoner må underordne seg den mye omtalte «globaliseringa» og behovet for internasjonalt samarbeid.

 

Vilkåra for freds- og antikrigsarbeidet ved inngangen til det nye tusenåret.

USA-dominans og ustabilitet.
Med sammenbruddet av Sovjetunionen og stormaktsalliansen som bygde på denne supermakta, gikk verden inn i en epoke med ustabilitet. Ikke inn i en fredens epoke, som det i lykkerus etter ”kommunismens fall” ble propagandert. Den seirende supermakta, USA, forsøkte å skape et verdensomspennende «Pax Americana», gjennom å fylle opp de maktpolitiske tomromma sammenbruddet etterlot seg. Dette skjer både gjennom politiske og militære pressmidler overfor sine nye gryende rivaler og de folkene og nasjonene den utbytter og undertrykker åpent, og gjennom liberaliseringa av verdensøkonomien som favoriserer verdens sterkeste økonomiske makt og de amerikanske storselskapa.

 

Borgerkriger og stormaktskriger gjennom stedfortreder.

Økende militarisering og krigsfare.
De maktforholda som de to verdenskrigene etablerte i Sør Øst-Europa brøt sammen og resulterte i dagens nye Balkankriger. Samtidig har vi ved inngangen til det nye tusenåret gående flere varme kriger både i Midt-Østen og andre deler av Asia, i Afrika og i Latin Amerika. Og vi ser at USA også prøver å skyve fram sine posisjoner i Øst Asia i forhold til de frontlinjene som ble etablert etter 2.verdenskrig, revolusjonen i Kina og Koreakrigen.

Tilsynelatende dreier dette seg om regionale kriger; borgerkriger og rivalisering mellom lokale stater eller etniske grupper. Men i noen tilfeller, som i den nå over åtte år lange krigen mot Irak, står aggresjonen fra en samla verdensimperialisme nakent fram overfor en nasjon og et helt folk i den tredje verden. Går vi inn i denne krigen, og også krigen mot Jugoslavia våren 1999, finner vi at under overflata av en samla imperialistblokk, er det også uenigheter og rivalisering stormaktene seg imellom. Krigene mot Irak og Jugoslavia har derfor også i seg elementet av det som i militærsjargongen kalles proxy kriger (”krig gjennom stedfortreder”); krigen er også retta mot konkurrerende imperialistmakter. Dette ser vi også i regionale kriger som i Kongo, på Afrikas Horn, i Tyrkias krig mot kurderne og i forspillet til det som kan bli den neste krigen; krig mot Nord Korea.

Så lenge USA klarer å beholde sin dominans vil dette trekket fortsatt være det underordna. Men utviklinga peker fram mot åpnere konfrontasjoner også imperialistmaktene seg imellom.

I stedet for en mer fredelig verden er vi derfor på vei inn i en tid med flere kriger, og også fare for storkriger Antall regionale kriger falt naturlig nok noe i perioden etter Berlin-murens og Sovjets fall. Gruppen med proxy kriger mellom supermaktene døde ut. Men i de siste åra er omfanget voksende igjen, ifølge institutter som fører statistikk over slikt; fra 51 ”major armed conflicts” i 1991 til 25 i 1997 og til 31-37 i 1998. Regner vi med ”voldelige politiske konflikter og små etniske kriger”, har antallet økt fra 84 i 1993 til 144 i 1997 (PIOOM-stiftelsen, Nederland).

Sjøl om det har vært nedrustning som følge av bortfallet av Warszawapakten, har satsinga på militær opprustning og fornying fortsatt for fullt i USA og andre vestlige land. Modernisering og omlegging av militær-strukturene gjør våpenindustrien og våpenhandlerne til både en lukrativ og innflytelsesrik bransje. Militariseringa av politikken har snarere økt, ikke minst i Europa, med opprustning av politi og overvåkningstiltak som en integrert del av voldsapparatet. Produksjonen av såkalte ”small arms” stiger i skyggen av den offisielle ”nedrustningen”. Fra 1980-tallet til 1994 steg antallet bedrifter som produserer slike våpen med 25%, til nesten 300 bedrifter fra 52 land (artikkel av Ole Mathismoen, Aftenposten 12.7.99). De siste fem åra har det økt med ytterligere 25 % til 377, ifølge forskningsinstituttet Jane’s.

 

Nasjonal frigjøring og etnisisme.

Et klassisk redskap for alle herskere, til alle tider, har vært ”splitt og hersk”-politikken. Imperialismen bruker denne til siste trevl. De koloniale grensene som ble trukket i forrige århundre tok ikke hensyn til nasjonalitet eller førkoloniale statsgrenser. Under sammenbruddet for nykolonialismen som fulgte etter den formelle frigjøringa, har gamle og nye kolonimakter benytta seg av dette og fyrt opp om etniske motsetninger. Både for å hindre genuine frigjøringsbevegelser i å vinne fotfeste og for å få overtak vis a vis konkurrerende imperialistmakter. Det samme skjer også i den imperialistiske delen av verden, hvor nasjonale og etniske konflikter springer ut av kampen mot undertrykkinga og oppløsning av tidligere flernasjonale stater.

Oppløsninga av Sovjet Unionen bærer uttallige slike konflikter i sitt skjød. Ikke bare Tsjetsjenia-konflikten og de andre kjente konfliktene i Kaukasus-regionen. Og vi har bittert fått erfare det på Balkan, etter oppløsninga av Jugoslavia.

Denne utviklinga krever videreutvikling av vår politikk. Vi må ta standpunkt til konflikter som ikke kan settes direkte i samme bås som de ”klassiske” nasjonale frigjøringskampene mot imperialistisk undertrykking. Hvis ikke kan vi komme i skade for å havne i fanget til imperialismen, slik vi så flere antiimperialister gjorde både under Bosnia- og Kosovo-konfiktene, da de støttet til og med NATO-bombing under dekke av solidaritet med en av nasjonalitetsgruppene.

 

FN og ”de opplyste stater”.

Vi må analysere FN konkret. FN er en arena som gjenspeiler maktforholda i verden. I spørsmål som angår krig og fred er det stormaktene som rår uansett. Er det konflikter mellom dem, er enten FN handlingslamma eller dominert av den som kan trumfe viljen sin gjennom. FNs historie viser dette klart.

Det siste tiåret, fram til høsten 1998, kunne USA diktere FN og fikk følgelig FN med på å føre krigen mot Irak (som de fortsatt gjør gjennom sanksjonspolitikken, jevnlige mindre bombetokter og støtte til attentater og indre opprør). Vi er nå på vei inn i en ny fase, hvor stormakter som Russland og Kina, og av og til Frankrike, blokkerer USAs egenrådighet. USA vil da gå sin egen vei om nødvendig. Eller gjennom NATO, som vi nettopp så i Jugoslavia-krigen.

Det er viktig å bruke dette taktisk. Å vise fram at USA bryter internasjonale konvensjoner de har skrevet under og avsløre hykleriet i deres korstog for Humanisme, Menneskerettigheter og forsvar for Sivilisasjonenen. Men det må ikke føre til at vi aksepterer, eller til og med aktivt fremmer forslag om imperialistiske intervensjoner bare de fører FN-flagget. Som i Kosovo nå, kan vi lett også ende opp med at NATO-aksjoner får ryggdekning bak FN-resolusjoner. Det er innholdet i intervensjonene som må avgjøre vår holdning til dem, ikke hvilket flagg de seiler under.

I propagandaen for humanitære intervensjoner kjører USA Menneskerettighetserklæringen og FN-konvensjonen om Folkemord fram for å overkjøre, eller endre, konvensjonene om Folkeretten. Vi må finpusse linja og propagandaen vår på dette området. Det er her den imperialistiske propagandaen har hatt størst gjennomslagskraft i venstreradikale og intellektuelle miljøer til nå. ”Den hvite manns byrde”-syndromet gir fortsatt god klangbunn. Slagord som ”de opplyste stater”, som har rett til å gripe inn mot ”barbarene, lanseres og får gehør.

 

Folkekrigen og det borgerlige militærapparatet

Både militærteknologien og særtrekka ved dagens og morgendagens imperialisme gjør at vi må oppdatere vår militærpolitiske linje. Det gjelder både i forhold til frigjørings- og revolusjons-strategiene og vår holdning til det borgerlige militærapparatet.

Folkekrigs-strategien vil fortsatt være hovedregelen i de fleste tredje-verden-landa. Det vil også fortsatt være slik at forsvar av nasjonal sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil være en høyst aktuell politikk også for mindre imperialistiske land som Norge. Det nasjonale spørsmålet vil spille kanskje en enda viktigere rolle i tida framover. Det er ikke slik at den såkalte ”globaliseringa” betyr slutten på nasjonalstatens epoke.

Men den konkrete tilpassinga av folkekrigs-strategien må bygge på en konkret analyse av situasjonen i landet og verden i dag. Samtidig vil tilpassinga av den norske forsvarspolitikken til den nye NATO-strategien, gjøre at politisk militærnekting får en mer framtredende plass og arbeid for å få Norge ut av NATO blir en del av forsvaret av vernepliktshæren mot gradvis innføring av vervehær og oppsetting av internasjonale utrykningsstyrker.

 

Skisse til parolegrunnlag:

1) Bryt med imperialismens militære verdenssystem!

2) For et uavhengig invasjonsforsvar og norsk vernepliktshær.

3) Nei til ABC-våpen.

4) Solidaritet med undertrykte folk og nasjoner

Tilbake til Røde Fane-sida

 

Ukategorisert

Debatt. Stutt steg i rett lei

Av

Olav Randen


«Morten Falck har rett i at forståinga for samanhengar i naturen har gått framover. Men i høve til naturens kompleksitet er vår kunnskapsløyse og uforstand meir sentral enn framgangane», skriver forfatteren i dette innlegget som diskuterer Falcks artikkel i Røde Fane 2-99.

Eg oppfattar Morten Falck sin artikkel, «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen», som ei skisse til eit miljøprogram for partiet og synest det er på høg tid. Mange av vurderingane deler eg. Men etter mitt skjøn vågar ikkje Falck å tenkje tankane til endes, kanskje fordi det å gå til botnar i spørsmåla inneber at han ikkje lenger kan hevde at han utfyller marxismen, men i staden kjem på kollisjonskurs med tradisjonell marxisme.

Marxisme og miljø

I arbeidsdelinga mellom Marx og Engels var det, som Falck skriv, sistnemnde som hadde hovudansvaret for naturvitskapane. Og fordi Marx døydde som 65-åring i 1883, måtte Engels leggje vekk desse viktige arbeida og i staden sluttføre Kapitalen. Dette er kanskje forklaringa på at for det om Engels har mange skarpe observasjonar om forholdet mellom natur og menneske, famlar han i grunntenking. Av og til skriv han at mennesket er ein del av naturen og underlagt naturen. Andre gonger skisserer han menneskets utvikling frå å vere underlagt naturen til å bli naturens herre: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» skriv han til dømes i «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap».

Men ei anna forklaring er kanskje meir dekkjande: Engels (og Marx) var produkt av det tidlege, framveksande industrisamfunnet, hadde annamma mykje frå det mekanistiske natursynet som René Descartes først utvikla og hadde i si tid sjølvsagt ikkje hadde føresetnader for å sjå avgrensingane og mistaka med dette natursynet.

Det at mennesket går frå å vere ein del av naturen til å få kontroll med naturen, var ein synsmåte som høvde det framveksande industrisamfunnet, både i aust og vest. Slik vart tekniske nyvinningar, motoren, telefonen, bilen, atomreaktoren og alle andre, til uomtvistelege framsteg, til ledd i menneskets erobring av naturen.

Klarast har eg funne dette synet i den sovjetiske læreboka «Marxismen-leninismens grunnlag» frå 1958. Der skisserer ein professor kva for krav arbeidarklassen må kunne stille til framtidige styresmakter:

«Det må kreves følgende:

-at menneskenes levealder forlenges til i gjennomsnitt 150 til 200 år, at infeksjonssykdommene utryddes, og at andre sykdommer stadig begrenses;

-at alle naturkreftene, solenergien og vindens energi og varmen i jordens indre blir brakt til å tjene menneskene,- at atomenergien anvendes i industrien, transportvesenet og byggevirksomheten og at en finner fram til metoder for å kunne lagre opp energi og nytte disse lagrene på et hvilket som helst sted uavhengig av noe ledningsnett;

-at en kan forutberegne naturkatastrofer slik som oversvømmelser, virvel-stormer, vulkanutbrudd og jordskjelv og hindre at de inntreffer;

-at det ales opp dyreraser og avles fram planteslag som vokser raskere og kan gi mer kjøtt, melk, ull, matkorn, frukt, fibrer og tømmer til folke-husholdningen;

-at ugunstige områder som myrstrekninger, fjellområder, ørkenstrekninger, taiga og tundra blir trengt tilbake og innvunnet for livets behov, – og at en eventuelt også tar sikte på å innvinne havdypet;

-at en greier å mestre klimaet og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp; drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete.»

Det er uttrykk for same grunntenkinga når Falck skriv:

«Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå. (I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen.)»

Alle ser at den russiske professoren var på viddene. Men er ikkje det Falck skriv, rett då? Jau, men noko anna er viktigare, at i høve til naturens mangfald, kompleksitet og kreativitet forstår vi framleis svært lite. Og mykje av det vi trur vi forstår, fungerer likevel annleis. Desse spørsmåla handlar resten av artikkelen om.

Om kunnskapar, sædceller og antibiotika

Den kanadiske genetikaren David Suzuki skriv:

«Bananfluga har vore ein favoritt for genetisk forsking i nitti år. Minst sju nobelprisar har vorte vunne på denne fluga. Milliardar av dollar og titusentals årsverk med forsking må ha vore brukte på bananfluga verda over. Så det er ikkje overraskande at vi har skaffa oss djupt innsyn i og enorm manipulerande kunnskap om denne arten. Til dømes kan vi i mitt eige laboratorium skaffe fram fluger med tolv føter i staden for seks (dei kan ikkje gå særleg bra, men dei ser spesielle ut), fire venger i staden for to (dei kan ikkje flyge, men dei ser ut som ein Boeing 747), ein fot i staden for snabel eller ein veng ut frå eit auge. Dette er forma for kontroll forskinga har gitt oss.

Men til dags dato har vi ingen ide om korleis bananfluga overlever kanadiske vintrar. Vi veit enno ikkje korleis eit egg blir ei larve, korleis larva blir ei puppe og korleis puppa blir til ei fluge. Artar av fluga er så nært i slekt med kvarandre at berre eit fåtal forskarar kan skilje dei åt, men sjølve har dei ikkje det minste problem endå dei manglar doktorgradar. (…)

Eg tok eksamen som genetikar i 1961 og tenkte då at eg forstod alt som var verdt å vite om genetikk og kunne setje verda i brann. Men når eg i dag fortel studentane kva eg visste i 1961, vil dei geispe eller le av vantru. Men når dei har vore professorar i tjue år og fortel sine studentar kva som var dei fremste ideane i 1997, vil desse studentane også le.»

I 1929 gjorde den britiske legen Alexander Fleming ei oppdaging som med rette vart kalla det største framsteget legevitskapen til dags dato har gjort. Han fann ut at somme stoff kunne drepe skadelege bakteriar. Stoffa vart kalla anti-biotika. Bios betyr liv, altså anti-livsstoff eller livsdreparar. I andre verdskrigen slo penicillinet og andre antibiotika gjennom i behandling av sår og bakteriesjukdommar, og dei har vorte brukte meir og meir, dei siste tiåra også i dyrefôr for å halde sjukdommar unna dyra og fremje vekst og avdrått. Utviklingsoptimistane trudde kampen menneska førde mot bakteriane, var i ferd med å bli vunnen.

Men i femtiåra viste det seg at somme typar antibiotika ikkje verka lenger. Dei fleste medisinarane forstod ikkje kvifor, men tok i bruk nye typar, og det gjekk bra. Så viste det seg at heller ikkje dei verka. Bakteriar har vorte resistente. Korleis det har skjedd, veit vi ikkje så nøye. Men la oss tenkje oss at 99 av 100 bakteriar av ein art vart drepne av antibiotikumet, medan bakterie nummer 100 overlevde fordi han var av eit ørlite anna slag. La oss tenkje oss ei ny behandling med liknande resultat og endå ei. Då har dei overlevande bakteriane veksthøve som aldri før, for dei har ikkje andre representantar for sin eigen art å konkurrere med. Etter nokre eller nokre tusen bakteriegenerasjonar er alle resistente.

Det neste som skjedde, var at resistente bakteriar overfører resistens, smittar på eit vis, til bakteriar av andre slag. Heller ikkje det veit vi korleis skjer. Men når forskarar legg to bakteriekulturar, ein resistent og ein ikkje-resistent, på ei skål, kan det vise seg dagen etter at dei ikkje-resistente har vorte resistente.

Det tredje som skjedde, var at bakteriar som hadde utvikla resistens mot ein type antibiotika, lettare vart resistente mot fleire typar. Dei vart multiresistente. Steget frå resistens mot eit slag antibiotikum til resistens mot mange og kanskje alle slag er altså stuttare enn steget frå ikkje-resistens til resistens.

Antibiotika vart altså med rette utropt til eit veldig framsteg for legevitskapen. Men om sjukdomsfremjande bakteriar viser seg i stand til å utvikle resistens mot alle antibiotika i år eller om eit tiår, har samtidig kunnskapane om andre behandlingsmåtar ikkje vorte utvikla og ofte vorte borte. Difor kan dette framsteget snu til eit tilbakesteg.

La oss så bruke litt plass på sædceller. Hjå dagens 20-åringar kan det vere 60 millionar i ein milliliter sæd. Men hjå 50-åringane er det nesten dobbelt så mange. Ei undersøking tyder på at talet på sædceller minkar med 2 prosent for kvart årskull. Kvifor? Ingen ting gir grunn til å tru på at talet på sædceller veks med «eigars» alder. Det må vere faktorar utanfor som påverkar celletalet. Men til no har 20-åringen vorte utsett for 20 års forureining, medan 50-åringen har vorte utsett for mykje meir. Så med ei slik forklaring skulle 50-åringen ha færre og ikkje fleire sædceller.

Truleg er det meir komplisert. Truleg er forklaringa at dei unge ved fødselen er disponerte for færre sædceller fordi mødrer dei siste tiåra har vore utsette for syntetiske stoff som i livmora blir oppfatta som østrogen, og som hemjar veksten av dei cellene som organiserer og regulerer sædproduksjonen. I så fall vil vi leve med dette problemet, som i verste tilfelle kan vere ei form for massesterilisering, i minst ein generasjon til. Viss det då ikkje blir ført vidare genetisk, så vi, den skjøre dyrearten homo sapiens, aldri blir kvitt det.

Korkje antibiotika-resistens eller nedgang i sædcelletal er det eine problemet med stor P. Dei er to av mange problem. Det samanfattande problemet er at dagens konkurranseindustrielle samfunn på område etter område gamblar med naturen i staden for å innordne seg.

Difor veit vi heller ikkje kva for forsvarsvåpen naturen vil setje inn i neste omgang. Vi veit berre at det vil skje. Når menneske tek i bruk PCB eller DDT eller DØS eller penicillin eller vancomycin og trur dei skal rydde unna problem, treng naturen stundom litt tid for å byggje opp eit forsvar. Men i konflikten mellom menneske og mikrobar tyder mykje på at mikrobane er sterkast. Mikrobar som kan vege ein milliondels gram, kan drepe både blåkval og elefantar og menneske. Framom alt har dei ein stor fordel med at dei formeirar seg så snøgt. Under gunstige vilkår kan ein bakterie bli ein million bakteriar på eit døgn. Medan menneske har minst 15-20 års generasjonsintervallar.

Eit tidsperspektiv

Falck skriv: «Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator.»

La oss vurdere dette, men først sjå på eit anna tidsperspektiv. Kloden har bestått i 4,5 milliardar år. I kanskje 3,5 av desse har det vore liv her, medan menneska har eksistert i mellom 200 000 og 500 000 år, altså i ein ørliten del av klodens tid.

På ein brøkdel av denne tida att, dei 60 åra frå andre verdskrigen byrja, har menneska gjort meir for å endre livet på kloden enn på heile tida føreåt. Med nedbryting av det tynne matjordlaget som finst her og der, med fleirdobling av talet på eksemplar av homo sapiens, med forørkning, forureining av jord, luft, vatn og hav dit at det ikkje er råd å ta ut ein liter vatn upåverka av menneske, med nedbryting av grenser mellom økosystem og på alle dei andre måtane lesarane kjenner og dei måtane korkje lesarane eller eg som skriv enno kjenner.

Vi kan tenkje oss klodens tid som ein film, der lerretet er omtrent likt i dei to timane førestillinga varar, like til ein veldig lysblink i siste tusendels sekundet.

Kva med dei ti prøvesesongane, som Falck rettnok synest meine er utilstrekkeleg? Den genmodifiserte planta eller dyret skal brukast til menneskemat. Tåler menneska denne maten? Vi kan teste på rotter eller myser, men føreset då at menneske reagerer på same måten som rotter og myser. Vi testar mange gonger dosane, gjerne hundre gonger og trur oss då trygge, men føreset då at risikoen er avhengig av storleiken på dosen. Når det gjeld hormonhermande syntetiske stoff av det slaget som reduserer sædcelletalet i mannleg avkom, viser det seg at det ikkje er mengda det kjem an på i det heile, for ørsmå dosar er tilstrekkelege. Det er signalet som trengst. Neste spørsmål er korleis den nye maten verkar i ulike kombinasjonar med dei mange kjemikala menneska har i seg? Det finst rundt 70.000 i handel og er uråd å teste alle kombinasjonar. Korleis verkar maten inn på immunforsvaret til dei som et han, på menneske i ulike livsfasar, på gravide, på avkommet? For å gjennomføre ei forsvarleg testing treng vi svar på desse spørsmåla. Då treng vi ikkje berre ti vekstsesongar, men ti generasjonar menneske.

Fasiten seier framgang

Gong på gong møter vi framstegstrua hjå Falck:

  • «Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.»
  • «Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer.»
  • «Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene.»
  • «Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse.»
  • «Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning.»Etter denne utmålinga av framsteg kjem ikkje argument og ikkje grunngiving. Falck går rett over til å skrive (konkret og skikkeleg) om problema kombinasjonen bioteknologi og profittjag fører med seg. Det får ein til å undrast på om framstegstrua hjå Falck er reell eller berre programmatisk. Altså at Falck skriv at vitskap og teknikk går raskt framover fordi han er innanfor ein tradisjon der han skal tru det. At han må gi fasitsvaret.Men la oss sjå litt meir på denne framgangen. La oss sjå på om han går på rett spor, om det er slik at alt går framover eller også at somt blir borte og kva vi forstår i høve til det vi ikkje forstår.

Langs feil spor?

Falck skriv altså: «Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå. (I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige.)»

I matematikk og datateknologi møter vi den mekanistiske tenkinga. Det gjeld, meinte René Descartes (1596-1650) med rette, å løyse opp alle spørsmål i deira minste delar. Desse delane påverkar så kvarandre, og ein kan gå frå enkeltdelen til det kompliserte. Dei avgjerande delane i organismen er, seier Descartes etterkomarar, gena. Med hjelp av avansert matematikk og datateknologi har vi lært å knekke DNA-koden. Denne lærdommen gjer at vi kan endre organismar og artar frå grunnen. Når ein byter ut eit gen i poteten med eit gen frå arktisk flyndre, som tåler meir frost, vil ein få poteter som tåler meir frost. Logisk og greitt.

Men i naturen er det ikkje nødvendigvis slik som i matematikken at B følgjer av A. Det er i staden, for å bruke eit sitat frå Gro Harlem Brundtland (i ein heilt annan samanheng, men også blinde høner kan finne korn), slik at alt heng saman med alt anna. Altså at ikkje berre gena, men dei ustanselege vekselverknadene er med og avgjer. Det finst lover og samanhengar vi ikkje kjenner, og truleg er det stundom også slik at naturen er kreativ og uforutsigbar og altså ikkje følgjer reglar i det heile. Det som kjem ut av at vi erstattar eit gen i poteten med eit flyndregen, avheng altså av dei enkeltorganismane vi tuklar med, av miljøet dei eksisterer i og av alle andre organismar og stoff dei kjem i kontakt med – og truleg av dei uforutsigbare «sprella» naturen gjer.

Altså er ikkje naturen som matematiske likningar med tre eller fire eller fem ukjende, men heller som likningar med eit ukjent tal millionar ukjende. Som uløyselege likningar.

Difor gjer ikkje matematikk – og datateknologi – oss i stand til å forstå kompleksiteten i naturen. Dei gjer oss berre i stand til å forstå somme enkle prosessar. Dersom vi trur at desse enkle prosessane er heilskapen, går det lett ille.

Innsikt som blir borte

Eg driv som gardbrukar. Kårkallen på garden her gjekk på landbruksskole i 1939-40. Framleis har vi dei fleste lærebøkene han brukte. Jordbrukslære I, Jordkultur og gjødsellære, (Aschehoug 1937) er konkret og grundig om planteslag, om grøfting, vatning, dyrking, kamp mot ugras, jordarbeiding, gjødsling med natur- og kunstgjødsel og mykje anna. Landbruksskoleelevane den tid lærde mykje som dagens elevar ikkje får med seg og som er avgjerande for eit berekraftig landbruk. Kunnskapane i boka finst sjølvsagt framleis, men finst kunnskapane rundt temaa? Når eg vil ha meir informasjon, kan eg spørje kårkallen og lære. Spør eg derimot ein Ås-kandidat, oppdagar eg at vedkomande rett nok kan meir om å pøse på med kunstgjødsel, men forstår langt mindre av kva som gir plantevekst. Somme kunnskapar er prioriterte unna, andre har vorte borte.

Australske botanikarar har oppdaga at dei innfødde, aboriginane, i sine språk er i stand til å skilje mellom planter botanikarane ikkje ser skilnaden på i sine mikroskop og med sine laboratorie-analysar. Dei må difor lære seg språka til dei innfødde for å forstå australsk flora betre.

La oss sjå på Falcks påstand om framstega biologien har gjort, ein gong til. I eit fullstendig bilete høyrer det altså også med at viktige kunnskapar, frå matprodusentar, frå urfolk, frå legar, medisinmenn, forskarar og andre, samtidig har vorte borte og er i ferd med å bli borte. I det fullstendige biletet høyrer det med at menneska sant nok har vorte mykje dyktigare til å analysere og utnytte enkeltvekstar og enkeltorganismar, men ikkje til å tenkje på heilskapen. Dei har vorte flinkare til å få til produksjonsauke, men ikkje til å forvalte på langsiktig vis.

Eit døme viser praktiske konsekvensar. Irlendarane lærde om poteter, tok i bruk den mest effektive sorten og vart råka av tørråte og difor An Gorta Mor, Den store svolten, i 1845. Trass denne katastrofen som gjorde at kanskje ein million menneske svalt i hel og at ein annan million irar laut emigrere, har dyrkingsmåten, monokulturen, vorte stadig meir vanleg når det gjeld dei fleste planter. Men dei som har drive lenge, kanskje hundre generasjonar, med poteter, har større innsikt. Under marginale forhold i landsbyen Uchucmarca i Andesfjella i Peru dyrkar dei rundt femti potetslag. Desse er ikkje femti stabile sortar ein kan skilje mellom, men eit genetisk spekter under stadig endring. Nye sortar kjem heile tida til gjennom kryssing mellom dyrka, ville og halvville sortar. Om ein bonde i Andes-fjella mister avling på grunn av ekstremt vêr eller insektåtak eller soppsjukdommar, kan han finne og byggje vidare på ein ny potetvariant som har overlevd vanskane.

Men no blir det aller meste av verdas landbruk drive som monokultur, altså som den irske og ikkje den peruanske potetdyrkinga. 20 planteslag utgjer visstnok 80 prosent av maten vår.

Alt det vi ikkje forstår

La oss bruke litt tid på eit tankeeksperiment: Frå individ på ein planet i eit fjernt solsystem får vi spørsmål om korleis ein forbrenningsmotor (eller ei klokke eller ein datamaskin eller ein atomreaktor) fungerer. Dei har vårt tekniske utstyr, kan like mykje om materialar som vi og forstår våre språk, men dei har ikkje forbrenningsmotoren. Vi forstår motorens totalitet og kan gi dei ei fullstendig skildring av denne, slik at dei også vil forstå han og kan byggje sine eigne motorar om dei meiner det er eit fornuftig tiltak.

La oss så tenkje oss at dei same individa ber oss forklare naturen på Tellus. Ikkje fordi dei skal byggje ein natur som på vår klode, det er uråd, men fordi dei vil forstå korleis vår natur er og fungerer. Vi samlar alle verdas naturforskarar og bønder og fiskarar og jegerar og hagebrukarar og vil likevel vere i stand til å skildre berre ein liten flik av naturen. Rett og slett fordi vi forstår berre ein liten flik. Vi forstår noko av det store og synlege og det som liknar oss, men dei fleste artane på denne kloden er mikrobar og ikkje makrobar, og mikrobe-livet er i all hovudsak ukjent.

Falck har altså rett i at forståinga for samanhengar i naturen har gått framover. Men i høve til naturens kompleksitet er vår kunnskapsløyse og uforstand meir sentral enn framgangane.

Vi tenkjer oss at det, teoretisk, er mogeleg å forstå naturen til botnar. Altså kjenne og kunne identifisere alle protozoar og alle spretthalar og alle nematodar og alle virus og alle dei andre, kanskje 5 og kanskje 50 millionane artar, vite korleis dei varierer, korleis deira intelligens er, korleis dei formeirar seg, overlever, interagerer med andre artar (som menneske) under ulike naturvilkår og klimaforhold og kan endre seg, å kjenne alle grunnstoff og alle syntetiske stoff og alt prion og korleis liv reagerer på desse. Vi tenkjer oss vidare, for å illustrere med tal, at i 1899 forstod menneska ti prosent av naturens totalitet og at vi i 1999 forstår 15 prosent. Det er sjølvsagt ein enorm framgang, i det har Falck rett.

Om framgangen går vidare i same tempoet, vil våre etterkomarar om 1.000 år forstå ikkje berre ein flik, men meir enn halvdelen. Slik at dei vil vere i stand til å forklare naturen så nokolunde for eventuelle individ på planetar i fjerne solsystem. Og slik at dei kanskje kan føreseie følgjene av til dømes bioteknologiske endringar.

Kunnskap og behov for kunnskap

Men eit spørsmål til må kommenterast: Kva aukar snøggast av ny kunnskap om naturen og behovet for ny kunnskap om naturen? La oss tenkje oss at du som les og eg som skriv bur åleine på ei isolert Stillehavsøy. Kvar morgon ristar vi ned ei kokosnøtt frå ei av palmene, skjer hol i henne og drikk den næringsrike og velsmakande kokosmjølka. Attåt et vi litt urter og fangar ein fisk eller eit dyr om vi ønskjer eller føler vi treng variasjon i kosten. Fordi det er rikeleg med palmer, dyr og fisk, har vi nok kunnskapar til å livberge oss og kan bruke tida til å streife rundt, fortelje kvarandre historier eller ha seksuelt samkvem. La oss så tenkje oss at hundre nye personar kjem flyttande til øya. Då blir det for lite kokosnøtter, urter, fisk og vilt. Vi treng langt større kunnskapar om å hente meir ut av naturen, om økonomisering med ressursar, om forvaltning for framtida, om virus og bakteriar og smittsame sjukdommar og alt slikt. I denne situasjonen kunne vi sjølvsagt oppsummere som eit framsteg at vi hadde lært å temje geiter og å nytte husdyrgjødsla for å få større plantevekst. Men i høve til behovet for innsikt i naturen ville dette framsteget vere for lite. Trass i kunnskapsauken ville vi få meir svolt og sjukdom.

Der står vi i global målestokk i dag. Vi har altså, som Falck poengterer gong på gong, tileigna oss ein del nye kunnskapar. Men vi har også, med 6 milliardar menneske no og mellom 10 og 12 om 100 år, med nedbryting av grenser mellom økosystem og stadig frakting av organismar verda over, med tømming av fossilt brensel og øydelegging av matjord, kome i ein situasjon der behovet for økologisk innsikt er mykje større enn før. Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.

Ta sjukdommar og dødsratar som døme. I tredelen av verda, Afrika sør for Sahara, mange asiatiske land og delar av Aust-Europa, går gjennomsnittleg levealder no ned. I Botswana har levealderen falle frå 62 år i 1990 til 44 i 1998, i Zimbabwe frå 61 år i 1993 til 49 år i 2000 og i Russland (blant menn) frå over 70 til under 60 år, for å nemne nokre tal. Matmangel, vassmangel, feilernæring og sjukdommar, i Afrika først og fremst AIDS, er forklaringane. Dels kjem det av politiske prioriteringar (vatn til golfbanar og symjebasseng framfor jordbruk), men også av mangel på kunnskap. 30 år attende visste ingen om AIDS, rett og slett fordi naturen i sitt enorme laboratorium enno (truleg) ikkje hadde utvikla sjukdommen. Om nye 30 år har vi kanskje gode vaksinar. Men då kan den globale flyten av varer og menneske gi vekstgrunnlag for nye massesjukdommar, som menneska står like hjelpelause overfor.

DDT som døme

Når noko går framover, er det lett å la seg blende og gjere framgangen større enn han er. Dersom vi gjer det i forholdet menneske/natur, kan vi kome til å gjere store feilsteg.

Vi kan bruke DDT, klorert hydrokarbon, som døme. Like før andre verdskrigen oppdaga den sveitsiske kjemikaren Paul Müller at DDT drap insekt som mygg, fluger, biller og mange larver. Det trengde gjennom huda og inn i nervesystemet til insekta, slik at dei vart lamma. Stoffet gjorde at mange allierte soldatar unngjekk malaria, gulsott og flekktyfus, og det vart teke meir og meir i bruk i landbruket verda over. I 1948 fekk Müller nobelpris i medisin for sitt store arbeid for helse og rein mat.

Men etter kvart viste det seg at DDT vart brote ned svært sakte, at det samla seg opp i næringskjeda og at det reduserte dyrs forplantingsevne. Som nemnt tidlegare nærmar forskarane seg ei forklaring på det siste. DDT og endå meir det endra stoffet DØS blir av ein dyrekropp oppfatta på linje med det kvinnelege kjønnshormonet østrogen og set i gang prosessar som endrar kroppsfunksjonar. I verste fall kan massesterilisering av menneske og dyr bli det langsiktige resultatet.

Dei fleste hagebrukarar og frukt- og grønsakdyrkarar brukte DDT. Mange brukte DDT innandørs for å halde plagsame insekt unna. Framleis blir stoffet nytta i mange land, ikkje minst der presset for valutainntekter er større og leseevna mindre enn hjå oss. Det inneber at med fri vareflyt gjennom WTO får alle det i seg.

I dag veit vi at DDT ikkje var eit framsteg. Men i 40-åra hadde dei ikkje føresetnader for å spå om skadane. For dei var eit syntetisk stoff eit syntetisk stoff og eit hormon eit hormon. For dei var nedkjemping av insekt eit stort framsteg. Og forskarar hadde stor tiltru til eigne kunnskapar, fordi dei forstod mykje som var framandt for førre generasjon.

Kva kunne ha hindra lanseringa av DDT i ein periode då samanhengane var ukjende? Grundigare risikoanalysar, fleire forsøk med mus og rotter til dømes? Nei, forsøka ville neppe ha avdekt skadeverknadene, for dei hadde ikkje vist korleis stoffet flytter seg oppover i næringskjeda og truleg heller ikkje korleis det kan endre avkommet i mors liv. Ingen kom den tid på tanken om at syntetiske stoff kunne verke som hormonhermarar.

Difor var det berre ei anna grunntenking som kunne ha stoppa DDT. Ei vurdering av naturen som heilskap, risikoane ved å tukle med han og av alt vi ikkje veit kunne ha stoppa lanseringa. Altså eit heilt anna natursyn enn det Falck står for.

Det tok eit par tiår før DDT for alvor vart eit problem. Det tok eit par nye tiår før forskarane tok til å bli i stand til å forklare kvifor DDT var eit problem. Det tek (i beste fall) endå eit par tiår før bruken av DDT tek slutt. Og ingen veit kor mange tiår det tek før skadeverknadene er borte. Eller om dei blir borte eller bruken har sett i gang nye, irreversible prosessar.

Men no veit vi og har forbode DDT i vår opplyste del av verda, og mistak av den typen vil ikkje bli skje oftare, tenkjer kanskje lesaren. Då blir neste spørsmål: Kor mange stoff, organismar og biologiske prosessar er lanserte dei siste tiåra som vi vil sjå skadeverknadene av først om nokre år eller generasjonar? Og kor mange vil bli lanserte dei neste åra og godkjende av all verdas forureinsingstilsyn og mattilsyn og EØS-organ og Codex Alimentarius fordi vi ikkje kan påvise skadeverknader?

Det er i dette perspektivet vi må vurdere bioteknologien. Heller ikkje eg er prinsipielt imot bioteknologi. I ei knapp verd trengst nye tiltak for å produsere meir mat og halde sjukdommar unna. Men vi veit så lite, og forsøk og satsing blir gjort av folk som ikkje berre er for profitt, men som attåt trur at dei forvaltar innsikta og at naturen er enkel, og som på naivt og menneskeleg vis let seg blende av små framgangar. Om vi erstattar eit potetgen med eit gen frå flyndre, er vi ikkje i stand til å føresjå korleis den genmodifiserte organismen blir. For dei arveeigenskapane som blir kombinerte, er så mange, så uoversiktlege og så varierande ikkje berre frå art til art, men frå organisme til organisme, at våre spinkle matematiske modellar og (i høve til naturens kompleksitet) enkle dataprosessorar ikkje er i stand til å spå resultata med nokon grad av sikkerheit.

Kommunisme er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti

Kapitalismens profittbehov står i vegen for utvikling av dei biologiske produktivkreftene ut frå vanlege folks behov, skriv Falck. Men når kommunismen kjem, då blir det annleis. For i samfunnet «i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike», vil behova bli dekte og dei biologiske ressursane kunne brukast fullt ut.

I opningsartikkelen i same bladet, skrive av leiar Gulbrandsen og politisk sekretær Bell i AKP, les vi at «AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden».

Uavgrensa fridom altså. Men virkelegheita er ikkje like enkel. La oss tenkje oss at vi to, lesaren og eg som skriv, er i same rommet, at den eine av oss røykjer ustanseleg og den andre har astma som blir utløyst av tobakksrøyk. For røykjaren er uavgrensa fridom til å røykje viktig. For astmatikaren av oss er uavgrensa fridom til røykfri luft minst like viktig. Vi ser at uavgrensa fridom for ein kan vere til stor skade for ein annan.

La oss ta eit anna døme: A har dårleg hjarte. Mykje talar for at i løpet av eit par år er han død. Men mennesket og grisen har relativt lik anatomi. A kan få transplantert hjarte frå grisen. Om transplantasjonen er vellykka, vil A kunne leve i fleire tiår. Men det eksisterer ikkje berre ein risiko for at transplantasjonen skal bli mislykka og A li same lagnad som grisen, det eksisterer også ein risiko for at organtransplantasjonar frå grisar til menneske kan gjere sjukdommar grisane blir råka av, til menneskesjukdommar og difor bli til dramatisk skade. Kven sin fridom, A sin eller alle andre sin, skal vi i så fall ta omsyn til? Når uavgrensa fridom for ein kan vere til stor skade for mange andre.

Alt nøkternt naturinnsyn fortel oss at eit berekraftig framtidssamfunn ikkje blir noko jordisk paradis. Om det blir kommunisme aldri så mykje, blir det slett ikkje eit samfunn med to timars arbeidsdag og uavgrensa fridom for alle. Det blir eit samfunn som må stille harde krav om nøysemd og arbeidsinnsats til innbyggjarane. Det blir eit samfunn med motsetnader mellom folk. Og det blir eit samfunn der individa må innordne seg under det bitre faktum at vi lever på ein klode som er i minste laget til ti eller tolv milliardar menneske og difor må akseptere knappheitas diktatur.

Difor er det også slik at kommunisme ikkje løyser miljøproblema. Aller minst gjer ein kommunisme som blir lansert som «ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene» det. Det finst argument, gode argument endåtil, for at kommunisme er eit nødvendig vilkår for eit berekraftig samfunn. Men ikkje for at det er ein garanti. Kommunisme med det gamle synet at mennesket forstår og står over naturen, endåtil i Falcks modererte variant, vil ikkje vere ei samfunnsform som kan overleve.

Difor kan etter mitt skjøn Falcks framlegg i beste fall kallast eit stutt steg i rett lei. Det er positivt at han vil utforme eit miljøprogram, men om målet er at menneske i det talet vi har grunn til å vente, skal kunne leve i mange hundreår og tusenår på denne vesle kloden, trengst ei anna grunntenking, eit meir audmjukt og respektfylt syn på naturen, ei større varsemd overfor naturendringar og ei langt meir radikal tenking i høve til vår tids miljøfiendtlege politikk og vitskapssyn enn den vi møter i dette innlegget.

 

Ukategorisert

Bok. Den 3. Fronten – medienes plass i krigsmaskineriet

Av

Roy Krøvel

Ola Lars Andresen er forfatter og kritiker, med 15 års erfaring som utenriks- og krigskorrespondent fra Midtøsten og Nordøst-Afrika. Han har vært knyttet til en rekke nordiske aviser, samt det danske Ritzaus Bureau. Han var den danske dagsavisen Politikens korrespondent og representant i Kairo under den siste Golf-krigen i 1990-1991. I 1997 utga han sammen med den palestinske forfatteren Abdel-Qader Yassine første bind i en romantrilogi om det palestinske eksilet, Utstøtt, på Pax forlag.


Bokomtale
Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, sett i lys av krigen i Jugoslavia, Spartacus Forlag

Hvilken rolle eller oppgave har mediene for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner spør Ola Lars Andresen i denne presentasjonen av Roy Krøvels bok, «Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, sett i lys av krigen i Jugoslavia».

Denne framstillingen er konsentrert om å prøve ut Krøvels mediateorier på vinterens og vårens NATO-krig mot rest-Jugoslavia. Men jeg vil starte med et langt sitat fra boka, hentet fra den borgerkrigslignende situasjonen i Tyrkia. Etter å ha redegjort for en lang rekke eksempler på forfølgelse, fengsling og tortur av journalister og forfattere – og åpenbare drap på skrivende folk og menneskerettighetsforkjempere – i Tyrkia på 90-tallet, skriver den erfarne norske journalisten og krigskorrespodenten, Roy Krøvel:

”De mange arrestasjonene, forsvinningene, sensuren og bombeeksplosjonene er ikke engangstilfeller. Den nære historien forteller alt om hvor omfattende terrorkampanjen mot den kurdiske pressen i virkeligheten er. Özgur Gundem ble startet i mai 1992. I april 1994 skiftet den navn til Özgur Ulke. I løpet av de tre første månedene etter starten var tallenes tale utvetydige: Ni journalister ble drept, én ble alvorlig skadet og tre ”forsvant”. Sytten journalister satt i fengsel ved begynnelsen av 1995 – alle fortalte de om tortur. Fem distributører var drept, og ni avisselgere var tatt av dage. Özgur måtte skifte redaktør åtte ganger på mindre enn fem år etter april 1994.”

Selv for de av oss som har fulgt med i utviklingen for kurdere hos vår NATO-partner Tyrkia, er det sterk kost å få presentert så nøkterne og nakne fakta. Grunnen til at jeg har valgt å starte med dette sitatet fra Krøvels bok, er likevel forfatterens etterfølgende kommentar:

”At det dreide seg om en vel planlagt og gjennomført kampanje, hersker det liten tvil om. Dødsskvadronene opererer tilsynelatende uforstyrret. I en landsdel hvor soldater står på hvert gatehjørne og det er angivere bak hver busk, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at dødsskvadronene opererer med velsignelse fra høytstående offiserer eller politikere.”

”Dødsskvadroner”, sier forfatteren, som har lang erfaring som reporter fra Latin-Amerikas drapsmarker. Selv den mest skeptiske leser må gå med på at Krøvel vet hva han snakker om, for han er en journalist som er usedvanlig påpasselig med å kildebelegge sine opplysninger. Journalister i Krøvels stilling er nødt til det, enten man besøker ett konfliktområde med fulle presseakkredittiver eller – som oftest – under dekke av å være eventyrlysten globetrotter eller pilegrim.

Tyrkias dødsskvadroner

Men Tyrkia er fullt NATO-medlem. NATO er formelt sett en forsvarsallianse bestående av demokratiske stater. Demokratiske land skulle åpenbart ikke ha behov for dødsskvadroner, for bruk av drap, tortur og kidnapping som politiske instrumenter. Sånt er ikke demokratisk og må undergrave alle grunnleggende demokratiske forutsetninger i et hvilket som helst land. I NATO-landene er de militære operasjoner dessuten integrert i det såkalte fellesforsvaret. Men det Krøvel presenterer er rett og slett ikke annet enn noen av NATOs dødsskvadroner. Framstillingen er kanskje kontroversiell, men de fakta han legger fram er det vanskelig eller til og med umulig å bestride. (At de offisielle væpnede styrker både i USA og Storbritannia også har god greie på å trene opp og bruke dødsskvadroner skulle jeg ikke behøve å komme inn på her. Det er tilstrekkelig å nevne Nord-Irland).

Den viktigste grunnen til at jeg startet denne artikkelen med disse to sitatene er allikevel at de på dystert vis belyser kjernen i det som er mitt tema: Medienes og journalistenes plass i krigsmaskineriet. Den voldsomme råskapen tyrkiske styresmakter bruker ikke bare mot kurdiske medier og journalister og forfattere, men også mot tyrkiske intellektuelle som drister seg til å antyde at kurderne eksisterer, viser ikke bare en total mangel på toleranse, men at det har skjedd en forstemmende reaksjonær utvikling i den sivilisasjonen vi er del av: Forestillingen om det såkalte totale forsvar har ført til at de intellektuelles helt nødvendige frie stilling er dødelig undergravd.

Dette rammer på ødeleggende vis medienes og journalistenes virksomhet. Både militære og sikkerhetspolitiske såkalte briefinger og sikkerhets- og forsvarsapparatets pressekonferanser, der det tilsynelatende gis anledning til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, er simpelthen omgjort til å være en forlenget arm enten av forberedelsene til krig eller den aktuelle krigføringen, hvis vi snakker om krigstid av en eller annen sort, ett eller annet sted. Dette er noe mer enn en del av den løpende profesjonelle desinformasjonsvirksomheten, et fenomen som er like gammelt som horene av alle kjønn og den trojanske hesten. Det vi står overfor er ganske enkelt resultatet av en uuttalt radikal ”totalforsvarsdoktrine” som paradoksalt og stilltiende nok er vedtatt av vestlige regimer som krever å bli godkjent som demokratiske. Men denne doktrinen fører til praktiske resultater som utgjør en betydelig trussel mot de demokratiske systemer den er ment å skulle beskytte. For den gjør det umulig for mediene å fungere kritisk og uavhengig i spørsmål som kan bety liv og død for et samfunns egne medlemmer, og en stats eller et statsforbunds egne borgere. Resultatet blir som NRKs utenrikspolitiske nestor, Jahn Otto Johansen bryskt bemerket under en Dagsnytt 18 debatt i begynnelsen av bombingen av rest-Jugoslavia, at NATOs informasjoner var det første som må tas meg grove klyper salt. Vi kan altså ikke engang forvente at det går an å stole på våre ”egne” opplysninger.

Balkan

Et av spørsmålene Roy Krøvel stiller, er om moderne kommunikasjonsteknologi vil ”gjøre sensur og undertrykking umulig”, slik noen internettfanatikere vil ha oss til å tro. Før jeg går inn på – og for å kunne nærme meg – forfatterens egne vurderinger av de mest realistiske svarene på dette spørsmålet, skal jeg gi et lite bilde av mine egne erfaringer fra vinteren og våren 1999. Jeg har i mange år følt et visst engasjement for utviklinga på Balkan, og den vellykkede tyske kampanjen for å tvinge EU til å akseptere ødeleggelsen av Jugoslavia gjennom anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, har fått avgjørende betydning for mitt vedvarende NEI til formelt norsk medlemsskap i den Europeiske Union.

For mer enn 30 år siden reiste og oppholdt jeg meg relativt ofte på Balkan. Om Balkan ikke utgjorde hele det ”Syden” som jeg hadde personlige erfaringer med siden tenårene, sto området i min forestillingsverden så absolutt for de sydligere kulturer og levemåter som jeg satte høyest. Særlig gjaldt dette folk og levevis i forskjellige deler av Jugoslavia, der utjamning og sosial likhet, og relativt trygg og stø velferdsutvikling uomtvistelig var en viktig del av virkeligheten. At de positive sidene ved Titos gigantiske føderative prosjekt truet både det statskapitalistiske Sovjet og det privatkapitalistiske Vesten, fant jeg aldri noen grunn til å tvile på. At jeg som norsk ble like hjertelig mottatt både av serbere, kroater, slovenere, ungarere, albanere og hva folk i den jugoslaviske pannekakerøra enn måtte ha av røtter, bidro ikke til å dempe min begeistring for dem og deres vennlige smil til tilværelsen.

Desto sterkere opplevde jeg det derfor da jeg sommeren 1990 eller 1991 ble invitert på avskjedskaffe på BBCs Kairo-kontor med en jugoslavisk kollega som jeg første gang hadde møtt i borgerkrigens Beirut. Hun hadde i mer enn 15 år ”dekket” Midtøsten for en av de største jugoslaviske avisene, og var en velkjent gjest i landsbyer og flyktningleire fra Tigris til Nilen. Hun tok farvel med å fortelle at det internasjonale stoffet i hennes avis nå var begrenset til å dreie seg om nasjonale nyheter. Derfor måtte hun ”hjem”. ”Men ta det ikke så tungt. Jeg kommer snart tilbake til Kairo. Som politisk flyktning,” sa hun profetisk.

Oppropet mot Milosevic fra internett

Med årene har jeg mistet den nære kontakten med flere venner på Balkan. Men vinteren og våren 1999 fikk jeg nye venner. Det skjedde på internett. De meldte seg i den elektroniske postkassa mi da jeg etterlyste uavhengige og individuelle stemmer, som måtte ha noe på hjertet. På den måten fikk jeg presentert (i Klassekampen) det første serbiske opposisjonsoppropet mot Milosevic etter at bombene startet å falle. Jeg sendte vennlige tanker til tre uavhengige kilder da NRKs Dag Halvorsen nesten ei uke seinere refererte til det samme dokumentet og presenterte det som en nyhet.

For første gang fikk jeg en sterk indikasjon på at den moderne informasjonsteknologien kan fungere. At den kan brukes kritisk, effektivt og etterrettelig. Men dette krever et stort og tidkrevende arbeid. Som vi kan tvile på om tabloidene er villige til å betale for. Det var i virkeligheten bare en brøkdel av informasjonene som fylte opp epostkassa mi som ikke var løgn og propaganda.

Drukne røster i babbel

Det er med andre ord korrekt at den såkalte informasjonsrevolusjonen innebærer noen banebrytende nye muligheter. For en relativt billig penge er uavhengige krefter i stand til å nå ut med informasjon som enten er sensurert vekk av myndigheter eller som ikke passer inn i en velsmurt propagandakampanje. Men dette har en rekke aktører forlengst oppdaget, med det resultat at de selv tar nettet i bruk for å drukne de autentiske røstene i desinformasjon og uinteressant babbel.

Ett av kapitlene i Krøvels ufortjent fortiede bok heter ”Informasjonskrigen – en situasjonsrapport.” Og det er knapt annet enn situasjonsrapporter det er mulig å legge fram. For det skjer en meget rask teknologisk og kostnadsmessig utvikling, som det er svært vanskelig å fastholde de løpende konsekvensene av. Roy Krøvel trekker fram et eksempel der en frihets- og likeverdssøkende etnisk og etterhvert politisk gruppering var i stand til å snu mediakrigen til fordel for den befolkningsgruppen den kjemper for. Det handler om zapatistene og deres sagnomsuste leder, kommandant Marcos. Krøvel åpner faktisk forordet sitt med å skrive: ”Ideen til denne boka ble født i Chiapas i Mexico i 1994. Vi ventet på å få et intervju med geriljaleder Marcos i zapatistbevegelsen.”

Året etter opplevde Krøvel at zapatistenes væpnede avdelinger ble omringet, da Mexicos president Zedillo sendte hæren inn i jungelen. Geriljalederne besluttet å unngå konfrontasjon ved å trekke avdelingene sine tilbake. Krøvel skriver: ”Men det skulle vise seg at zapatistene hadde et annet våpen: Tusenvis av sympatisører og aktivister sto klare til å protestere og demonstrere mot bruddet på våpenhvilen (. . .) Og fra jungelen smuglet zapatistene sine nyhetsbulletiner og sine kommunikeer ut gjennom hærens jernring. På internett ble de spredd over hele verden. Det tok ikke mange timene fra soldatene hadde gjort det minste feiltrinn i den avsidesliggende jungelen, til aksjonistene i USA, Mexico og Europa visste om det.”

Spøkefuglen Marcos

Viktig nok. Så fantes det i det minste tilgjengelig informasjon – eller i hvert fall motpropaganda. (Problemet var naturligvis å verifisere meldingene fra zapatistkilder). Men så følger Krøvel opp med et vesentlig poeng, som går på innholdet i informasjonen: ”Mens zapatistene trakk seg tilbake og forsvant opp i fjellene, sendte Marcos et spøkefullt brev til noen mexicanske aviser. Det var en surrealistisk fortelling. Marcos ”møtte” en bille som anklaget zapatistene for å rømme. (. . .) Lakonisk skrev han: ‘Det er ikke det at vi ikke liker å reise i Latin-Amerika, men om vi ikke snart slutter å trekke oss tilbake, vil vi støte på et skilt der det står: Velkommen til den ecuadoriansk-peruanske grensen . . . ”. Mer skulle det ikke til før den mexikanske presidenten fant det best å avblåse den militære kampanjen i den omgangen.

Råinformasjon om hendelser er viktig, særlig for journalister. Intelligente og kanskje utfordrende og edruliggjørende budskap er allikevel enda viktigere i det politiske spillet. Bak Marcos spøkefulle surrealisme – som myndighetene visste at de ikke kunne sensurere bort i det lange løp – lå en åpen trussel som makteliten i et gjeldstynget land ikke var i stand til å møte. Mexico brant etter å eksportere nærmest hva som helst, men ikke politisk uro og militære opprør. Det var ikke råinformasjonen, men et gjennomtenkt politisk budskap som veltet terningkastet i zapatistenes favør. Om man da kan bruke VG-språk i denne sammenhengen.

”Det er når ulikhetene blir mindre at en oppdager forskjellene. Når de nasjonale særtrekkene er truet, våkner den glødende nasjonalismen. Reaksjonen kan bli at folk trekker seg tilbake og søker til tradisjonene fordi verden virker fragmentert og usammenhengende. Vi samles igjen i de gamle fellesskapene, eller vi møtes igjen i nye forestilte fellesskap.” Sånn skriver en norsk journalist og forfatter med stor erfaring om hva det er som får folk til å drepe hverandre.

Forestilt fellesskap

Kanskje har Krøvel lest Benedict Anderson, siden har tyr til begrepet ”forestilte fellesskap”, som er tittelen på Andersons ufattelig viktige bok om nasjonalstat og nasjonalisme. Når jeg selv velger ordene ”hva som får folk til å drepe hverandre” tror jeg allikevel at det er mitt eget valg å ordlegge meg sånn. I det private liv er det kanskje frykt, hat og grådighet som gjør oss til mordere, men i det offentlige liv er det helst Gud og fedreland vi dreper for. Spørsmålet er hvilken rolle eller oppgave mediene har for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner. Tar man et større perspektiv for seg, så har Krøvel et poeng når han skriver at ”verden” sånn sett ble skapt i vår bevissthet i løpet av en liten generasjon: «Fra 1835 til rundt midten av 1800-tallet ble flere av de store nyhetsbyråene grunnlagt av kolonimaktene.” Til daglig foretrekker vi kanskje å tro at nyhetene er til for å opplyse oss, eller i det minste at de bør underholde oss. Krøvels angrepsvinkel er mye mer interessant, og sannsynlig mye mer korrekt. Nyhetsbyråene ble til fordi koloniherrer her og der trengte informasjon, og så hurtig informasjon som mulig. Krav må de nødvendigvis også ha stilt til kvalitet og nøyaktighet. Hvilket forutsatte behov for såkalt objektivitet og i det minste en viss uavhengighet av lokale myndigheter.

Kanskje det er riktig å si at vi har hatt et halvannet heldig århundre med en rimelig fri presse. Hvis det frie øyet, den frie pennen og stemmen nå er truet, skyldes det trolig både kommersialisering og slike truende fenomener som USAs globale og for eksempel EUs regionale hegemoni. Så mye makt på så få hender tåler ikke reelt innsyn og faktiske opplysninger om stoda, på samme måte som lokale krigs- og koloniherrer hadde behov for.

Fri informasjon

Fra det stadium å kunne kontrollere mediene gjennom sensur og tukt med kildene, til rett og slett å ta over mediene og redigere hvert ord og bilde, er det likevel ikke bare et langt skritt men mange lange fotefar. Det er sannsynligvis forestillingen og forventningen om demokrati som er den onde årsaken til dette. For å delta i et alminnelig kommunevalg krever velgeren et minstemål av fri informasjon. Hvis det er sånn at den frie informasjonen kan skape vanskeligheter for det faktiske maktapparatet – som kanskje til og med har erobret sine tinder gjennom frie valg – så er det klart at det gjelder å få de manipulerte nyhetene til å se ut som reine, skjære sannheten om de egentlige og virkelige vilkårene for hvermansens og frifrøkenfruas hverdag og vondeste timer.

Sånn sett er det lite nytt i Krøvels tema, for det har i det minste eksistert siden Sokrates (les: Platons) dager. Det nye er naturligvis teknologien – hastigheten og omfanget. Enda verre: det nye er kanskje konsekvensene. Amerikanske presidenter (les: Cæsar) kan bli felt av en ondsinnet mediastorm som enten kan handle om noe uinteressant eller noe usant. Derfor må Cæsar kontrollere media. Men det må Cæsar gjøre på så subtilt vis, at vi ikke oppdager det, og feller Cæsar fordi han prøver å kontrollere mediene. Kanskje det var derfor – for å stjele fra Jahn Otto Johansen enda en gang – at NATO tilsatte en fyr som så ut som en åpenbart mislykket ”bruktbilforhandler” som talsperson under bombeangrepene på rest-Jugoslavia. Gikk det galt, så var det mulig å legge skylda på selgeren. Varene måtte naturligvis stå hevet over all kritikk.

 

 

Ukategorisert

Hatsnakk og tagging i Materialisten

Av

Morten Falck


Materialisten har mat for den som vil trene tenkemusklene, skjerpe standpunktene og bli litt klokere. Nummer 1/2 1999 inneholder artikler om krigene på Balkan, om “Hatsnakk”, en kritikk av sosialøkonomen Gary Becker (Nobelprisen 1992), dessuten artikler om grafitti, om kriminalomsorg og om korporativisme/interesseorganisasjoner.

“Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt” kaller Materialisten seg. Det er et prisverdig formål. Det blir ytterligere klargjort i en tekst på innsida av omslaget, der det framgår at i tillegg til å styrke den tverrfaglige diskusjonen om forskningsresultater og vitenskapsteori og båndene mellom forskningsmiljøer og en interessert allmennhet, skal tidsskriftet utvikle og konkretisere den marxistiske teorien, ut fra en marxist-leninistisk erkjennelsesteori.

Det trengs, for å si det mildt. Se deg om i verden. Forskning utgjør en stadig viktigere forutsetning for livet i et industrielt samfunn (noen kaller samfunnet post-industrielt – mon de kjøper alle sine industrivarer, mat, klær og forbruksvarer, på postordre?) – og det blir mer og mer nødvendig å følge med i det som foregår dersom vi skal ha noen mulighet for å påvirke eller iallfall forstå utviklinga. Samtidig blir marxismens analyser bekrefta i detalj hver dag, hver time, hvert minutt og sekund, verden over. Behovet for å utvikle den marxistiske teorien, slik at den fanger opp nye erfaringer og nye foreteelser er enormt. Tidsskriftets navn er lovende i så måte.

Balkan, imperialismen og det norske språket

Stephen R. Shalom har skrevet artikkelen om krigene på Balkan, som er oversatt fra Zmags hjemmeside. Den er en interessant polemikk mot dem på venstresida som støttet USAs krig mot Jugoslavia. Som kjent fantes det slike. I Norge representert ved flere grupperinger, fra SV-ledelsen til personer innafor RV, som for eksempel Trond Andresen. Artikkelen er interessant og legger fram mange gode argumenter. Den tar også opp den holdninga som NKP var den tydeligste talsmannen for i Norge, nemlig at det var feil å kritisere “offeret” Milosevic under Pentagons bombetokter.

Som sagt er artikkelen interessant. Men den svikter når det gjelder analysen av USAs hensikter. Den ser ikke etter USAs imperialistiske mål, behovet for å rykke fram der det sammenraste Sovjet-imperiet etterlater et vakuum, behovet for å styrke seg og erobre posisjoner i forhold til den europeiske imperialismen som samler styrke under EU-frakken. Dermed gjør den det ikke lettere å se hva som virkelig skjer. Den etterlater oss også uten en videre forklaring på andre staters framferd, for eksempel Frankrikes i Rwanda.

Kanskje vil redaksjonen forsvare seg med at Shalom ikke er marxist? Greit nok. Men det er likevel en svakhet ved artikkelen. Det forklarer også at han ikke ser på den nasjonale sjølråderetten som et prinsipp. Han er både i stand til å si at han er tilhenger av våpenstøtte til et undertrykt folk som ønsker å slåss for sin egen frigjøring, at KLA utviklet seg til “en seriøs geriljastyrke med stor støtte i befolkningen” – og gå imot å gi våpen til KLA.

Men den største svakheten ved artikkelen er etter mitt syn at han ikke problematiserer de nasjonale og etniske konfliktene på Balkan, ikke stiller seg spørsmålet om hvorfor de blusser så veldig opp etter at de har vært holdt i sjakk av Tito-regimet gjennom nesten et halvt århundre. Dermed blir de uforståelige, fordi vi ikke ser hvem som blåser til ilden, hvordan motsetningene bevisst pustes opp. Hvem tjener på dem? De er jo ikke nedlagt i genene, de er skapt av historien og politikken, og kan overvinnes politisk og historisk, selv om veien dit er blitt mye lenger.

Artikkelen er skrevet mens krigen pågikk. Det er interessant å lese den nå etterpå, og se at mange greide å holde hodet kaldt, analysere det som foregikk og ta riktig stilling i en komplisert situasjon. Men den hadde vært lettere å lese om ikke oversettelsen var så full av feil. En ting er at Rugova ett sted blir til Rugarta, og at oversetteren ikke vet at sloss er preteritum av verbet å slåss. Eller at hun ikke vet forskjell på de og dem, han og ham (som om det er noe vanskeligere enn å vite forskjell på jeg og meg!). Verre er merkelige ord som “rasjonalet” i stedet for begrunnelsen, “en fraksjon av 2000” i stedet for brøkdel, “begge faksjonene” i stedet for fraksjonene, “kredibilitet” i stedet for troverdighet. “Ulovlige gjennomsøkinger” betyr antakelig ransakinger, og “vigilant atferd” er det ingenting som heter på norsk. Og hva i helvete er en “analysator”? Noe i en bilmotor?

Det er ikke lett å oversette fra fremmede språk. Den viktigste forutsetninga er å være god i norsk. Særlig hvis det er hastverk, er dette et ansvar ikke bare for oversetteren, men for redaksjonen. Jeg håper Materialisten-redaksjonen tar det ansvaret mer alvorlig en annen gang. Det er en fattig trøst at det ikke bare gjelder Materialisten, eller at det finnes språklig slurv også andre steder i bladet.

Ytringer som dreper

Materialisten bringer fire artikler fra det kjente tidsskriftet Index on Censorship, oversatt av Unni Rustad. De handler om “Snakket som dreper”, det amerikanerne kaller “hate talk”, hatsnakk. Det er nyttige artikler i flere diskusjoner om ytringsfrihet og demokrati – både i en diskusjon om hvordan vi møter rasisme og i diskusjonen om sosialismen og menneskerettighetene.

“Hatsnakk, som amerikanerne kaller det, er en problematisk sak for folk som tror på ytringsfriheten. Det er grovt, fornærmende, truende og trakasserende. Det kan føre til vold, hat og diskriminering, og det dreper,” skriver Ursula Owen i hovedartikkelen “Snakket som dreper”. Hun beskriver eksempler fra USA/Canada, Israel og Balkan, og trekker selvfølgelig linjer tilbake til Hitler-Tyskland. Samtidig som det er umulig å få bukt med rasistisk hatsnakk på USAs radiokanaler fordi det har høy “rating”, det har mange lyttere og får dermed reklamekroner, førte pornomotstanden til stramme anti-pornolover i Canada. Men de ble i første rekke brukt mot homofile, og rammet dessuten pornomotstanderne sjøl. Mordet på Yitzhak Rabin i november 1995 var kanskje et resultat av hatsnakk? Og på Balkan har hatsnakk hatt gylne tider – i lederen siterer Evy Frantzen og Cecilie Høigård fra en artikkel av Unni Rustad i Materialisten nr. 2/3 1998: “kosovoalbanerne havna aleine på den absolutte bånn (av lista), for om dem kunne det ikke sies et eneste godt ord (…), men plutselig bryter en ung mann inn i samtalen og sier: ‘Ok, greit nok, men når skal vi samle oss og dra til Kosovo og drepe albanere?’”

Under samletittelen “Ingen havn i stormen” følger så tre korte artikler som setter søkelyset på Roma-folkets situasjon i Tsjekkia og Slovakia, og hva sigøynerne møter som flyktninger i Irland og England. Owen sier i sin artikkel: “Som ivrige motstandere av sensur og talsmenn for ytringsfrihet, er vi nødt til å spørre: Er det et øyeblikk hvor de kvantitative konsekvensene av hatsnakk kvalitativt forandrer argumentene for hva vi skal gjøre med det? Og kan det ikke lages et skille mellom ordene til dem som snakker hatsnakk utfra overbevisning, uansett hvor uvitende, skakkjørt eller fordomsfull denne overbevisningen er, og hatsnakk som propaganda, den vel overveide og systematiske bruken av løgner for å spre frykt, hat og vold i hele befolkningen?”

Denne argumentasjonen har også vært brukt i norsk debatt. Jorun Gulbrandsen bruker hatsnakk som argument for forbud mot rasistiske ytringer i artikkelen “De farlige tankene” i Røde Fane nr. 4/1998.

Ting har ofte flere sider

Dette er alvorlige spørsmål, og de er vanskelige. Fordi de har mange sider, og det er nødvendig å veie motstridende hensyn mot hverandre. På den ene sida: Hvordan kan vi bekjempe feilaktige idéer? Eller, for å være konkret: Åssen kan vi bekjempe rasismen?

Mange vil si at rasistiske ytringer må forbys, og at rasister ikke fortjener å komme til orde. Problemet er at ingenting tyder på at slike tiltak som forbud og sensur er effektive mot rasismen. Den voldsomme rasismen som nå rammer Roma-folket i Tsjekkia og Slovakia er et godt eksempel på det. I mange år, fra krigen sluttet og til Østblokka gikk i oppløsning og Tsjekkoslovakia blei delt, var rasismen forbudt. Det fjernet den ikke. Det trakk ikke tennene på den heller, det styrket ikke enheten mellom romaene og flertallsfolkene, og det skapte ingen motstandskraft mot rasismen. Sjølsagt, for idet rasismen blir forbudt, blir også debatten mot den tannløs, allmenn, ute av stand til å diskutere det konkrete innholdet i fordommer som bare brer seg underjordisk som et giftig, men usynlig mycel av sopptråder. Forbud mot rasisme endrer ikke tenkninga hos noen, det skjerper ikke noens kritiske sans, det bare lammer debatten. Bare aktiv debatt og åpen prøving av idéer kan vaksinere hodene våre mot de idéene som ikke er sanne.

Et godt eksempel på dette er Jack Erik Kjuus og det såkalte partiet “Hvit Valgallianse” som gikk inn for å sterilisere alle adoptivbarn som ikke hadde norsk opphav. Det avskyelige forslaget blei trukket fram i lyset, og faktisk uskadeliggjort i en voldsom debatt. Legg merke til at mannen er usynlig i årets valgkamp, sjøl om han faktisk stiller til valg.

Skal vi ta et historisk eksempel, kan vi peke på hvordan rasismen blei drevet tilbake i Sverige og Norge i mellomkrigstida gjennom en effektiv idékamp, der Clarté og Mot Dag var viktige organisasjoner og Ebbe Linde og Karl Evang sentrale personer. Eller hvordan kunnskapene om Hitler-Tysklands rasistiske forbrytelser har kriminalisert jødeforfølgelser over hele den vestlige verden i etterkrigstida.

Idéer kan bare bekjempes med kunnskaper, debatt, argumenter, overbevisning. Prinsipielt mener jeg derfor at forbud mot rasistiske ytringer ikke bare har lite for seg, men er direkte skadelig. Bare når rasistene får komme til orde, blir det mulig å trekke tenna på rasismen.

På den annen side – er spørsmålet om hatsnakk egentlig et spørsmål om ytringsfrihet?

Jack Erik Kjuus er blitt dømt i norsk rett for rasisme. Det er som kjent forbudt i straffeloven, uten at det rammer verken dem som vil selge bolig bare til hvite nordmenn i fullt arbeid, eller politifolk som trakasserer fargede ungdommer med dyre sykler. Svenskene har formulert det litt annerledes, der rammer forbudet “hets mot folkgrupp”. Den formuleringa viser mot noe annet enn ytring – den viser mot hets, trusler og vold, som individene i samfunnet skal ha beskyttelse mot. Altså individenes personlige sikkerhet, som også er en menneskerett.

Bare folks egen tankevirksomhet kan endre tankene deres. For å endre folks tenkning må vi nå fram til deres egen tankevirksomhet. Det finnes ingen annen måte. Forbud og sensur endrer ingen idéer. Samtidig skal folk kunne leve i trygghet uansett hva de mener. Denne personlige sikkerheten er en forutsetning dersom ytringsfriheten skal være reell. Artiklene fra Index on Censorship ser på dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet – og da blir det kanskje vanskeligere enn det egentlig er.

Men hvem bestemmer hvor grensene går?

Men det betyr ikke at jeg på noen måte mener dette er uproblematisk, eller at det ikke er vanskelig. Ikke bare er flere prinsipper involvert. Det må nødvendigvis være slik med menneskerettighetene, at de begrenser hverandre, i den forstand at grensene for demokratiske rettigheter nødvendigvis må gå der de rører ved andre menneskers tilsvarende rettigheter. Ingen kan ha rett til å utøve sine demokratiske rettigheter på en måte som begrenser andre menneskers demokratiske rettigheter.

Så hvor går grensene for ytringsfriheten? Det norske lovverket forbyr blasfemi. Det er en konkret grense som jeg er motstander av, samtidig som jeg mener alle har krav på respekt for sin religiøse oppfatning. Det å vise andre mennesker respekt er noe så enkelt som grunnleggende folkeskikk – men innebærer det at jeg ikke kan drive gjøn med forestillinger jeg ikke tror på, ja, kanskje finner absurde, dersom andre tror på dem?

Det norske lovverket forbyr ærekrenkelser. Men hva er ærekrenkelser? Og hvor går grensen mellom “frimodige ytringer” (om for eksempel direktører, politikere, offentlige tjenestemenn) og ærekrenkelser, eller kanskje til og med trusler? Er det avhengig av øynene som ser, ørene som lytter? Og gjelder de samme grensene for en rik direktør eller skipsreder i det offentlige rom og en vanlig, farget, adoptert tenåring i et norsk bygdesamfunn? Gjelder samme rett for statsadvokaten som for Fredrik Fasting Torgersen?

Den vesentligste mangelen i artiklene fra Index on Censorship er fraværet av spørsmålet “for hvem?”. Det som mangler er den materialistiske erkjennelsen at verden er klassedelt. Produksjonsforholda, klassekampen og den økonomiske utviklinga styrer, og lover og rettigheter, tradisjoner og kultur er bare speilbilder av denne skjendige virkeligheten. Det er ikke likhet for loven. Det finnes i virkeligheten ingen allmenne, menneskelige rettigheter. Bill Gates og Rupert Murdoch har ikke samme ytringsfrihet som Mumia Abu-Jamal. Borgerskapet har ikke like store problemer med å komme til orde som arbeiderklassen. Banksjefer i England har større demokratiske rettigheter enn bønder i Kurdistan. Spørsmålet er: Hvem er tjent med størst mulig ytringsfrihet og hvem er tjent med hatsnakk? Asbjørn Elden rådet en gang alle til å spørre som Agatha Christie: Hvem tjener på det som skjer? Eller som Mao Zedong formulerte det: For hvem?

Og dessuten: Hvis vi skal komme fram til en verden der det virkelig hersker samme rett for Loke som for Tor, og der det virkelig finnes allmenne menneskelige rettigheter – hvordan gjør vi det? For det er vel det vi vil?

En overraskelse til slutt

Det er ikke så ofte man støter på et tidsskrift som gir impulser til denne diskusjonen. Det er en god grunn til å lese Materialisten. Det er annet stoff her også. Peder Martin Lysestøl skriver om sosialøkonomen Gary Becker, som beskriver husholdningene med begreper som er hentet fra sosialøkonomien, som verdi, investering, nyttemaksimering. Lysestøl går dessverre fort forbi en påvisning av at mannen er biologisk determinist, og blir litt for akademisk i stilen til at polemikken kan bli helt slående. Det er synd, for artikkelen er full av skarpe poenger bak de akademiske formene, og det er lite som er så morsomt som skarp og velfundert polemikk.

Det er også verd å merke seg Dag Tangens artikkel om interesseorganisasjonene og demokratiet – jeg kan ikke gå nærmere inn på den uten å sprenge alle rammer for denne artikkelen. Men les den, og tenk sjæl.

Men den morsomste og mest spenstige artikkelen, som ga meg noe uventet og nytt, var Torbjørn Skardhamars artikkel om tagging. Den bør du absolutt unne deg!

 

Ukategorisert

Arbeiderklassen – større og sterkere?

Av

Johan Petter Andresen


Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av hvert yrke, men å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, skriver Johan Petter Andresen, faglig sekretær i AKP, i denne artikkelen.

AKP er i gang med å skrive nytt program. Også når det gjelder klasseanalyse er det nødvendig å nyskrive. Det står mye bra i programmet, men deler av analysa om for eksempel «de ledende kreftene» i arbeiderklassen er ikke bra:

Fra AKPs nåværende prinsipprogram kapittel 3.2 kan vi lese: «…er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.» og «…kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft» Om innvandrere fra den 3.verden kan vi lese at de er ekstra undertrykt, men de er ikke framstilt som noen ledende kraft i arbeiderklassen. Ovenstående analyse tilsier altså at det store flertallet i arbeiderklassen er ledende krefter i arbeiderklassen. Mens eksempelvis menn i de fleste kvinnedominerte yrker ikke vil være ledende, og at innvandrermenna heller ikke er det. Jeg tror ikke det som står i programmet først og fremst er uttrykk for et forsøk på vitenskapelig analyse, men et kompromiss mellom ulike miljøer i AKP. Jeg synes ikke vi kan leve videre med denne typen formuleringer.

Kan hende er det sjølve formen på det nåværende Prinsipprogrammet som gjør at vi får denne typen «analyse». Programmet er hverken et analytisk eller et standpunktprogram, men noe midt i mellom.

Det er ikke lett å finne godt stoff om borgerskapet, likevel bør det være en utfordring for Røde Fanes lesere og bidragsytere å gjøre undersøkelser når det gjelder dens utvikling. I det følgende skal jeg prøve å gi et lite bidrag til noen emner som jeg synes bør komme til uttrykk i programmet når det gjelder de arbeidende klassene.

191 Personer i alderen 16-74 år, etter kjønn, ekteskapelig status og sosioøkonomisk gruppe. Årsgjennomsnitt. 1 000

Sosioøkonomisk gruppe 1981 1995 2
I alt Menn Kvinner I alt Menn Kvinner
I alt Gifte 1 I alt Gifte 1
I alt, medregnet uoppgitt 2 909 1 458 1 451 955 3 140 1 579 1 561 1 016
Arbeidere 660 520 140 101 571 444 127 86
Ufaglærte 459 334 126 91 398 286 112 76
Faglærte 201 186 14 10 173 157 15 10
Funksjonærer 980 417 563 381 1 310 542 768 552
Lavere nivå 379 55 324 215 343 58 285 194
Mellomnivå 480 269 212 148 768 364 404 299
Høyere nivå 120 93 27 19 199 120 79 59
Bønder og fiskere 84 76 9 7 67 54 13 12
Andre selvstendige 163 98 66 56 122 78 43 34
Skoleelever/studenter 221 114 107 12 283 140 144 26
Personer i husarbeid hjemme 427 19 407 334 137 3 134 113
Pensjonister, arbeidsuføre og syke 298 167 131 51 493 229 264 150
Andre 28 18 10 2 148 82 66 42

1 Gifte kvinner omfatter også samboere.
2 Tallene for 1995 er ikke helt sammenlignbare med tall fra før 1988 pga. endringer i spørreskjema og tidspunkt for datainnsamling. Dette gjelder særlig for gruppene Personer i husarbeid hjemme og Pensjonister, arbeidsuføre og syke. Nyere tall enn for 1995 kan ikke gis pga. endringer i standard for yrkesgruppering.
Kilde: Arbeidskraftundersøkelsene.
Mer informasjon: Seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk.

 

Arbeider/funksjonær

Først, ta en titt på statistikken. Tabellen som er fra Statistisk Årbok 1998 fra Statistisk Sentralbyrå, synes jeg forteller en del interessant om utviklinga av klassene de siste åra. Det er naturligvis masse feilkilder i tabellens kilder, blant annet er bedriftsledere putta inn i funksjonærer på mellomnivå. (…) Skillet mellom arbeider og funksjonær er også tullete. Men i hovedsak faller de fleste gruppene logisk på plass:

-Eksempler på lavere nivå ”funksjonær”: hjelpepersonale i sykepleie, butikk- og restaurantkasserere, maskinskrivere, trygdekassefunksjonærer, butikkekspeditører, badebetjening, sentralborddamer, bankkasserere, jernbanekonduktører, kokker osv.

-Eksempler på ”funksjonærer” på mellomnivå: vanlige lærere, ikke lektorer, vanlige sjukepleiere, reklametegnere, redaktører/journalister, bedriftsledere, administrasjonssekretærer, revisorer, sosialtjenestemenn, salgsfunksjonærer, reisebyråfunksjonærer, skipsførere, maskinsjefer, loser, flygere, flymaskinister, barnehagelærere (3- 4 års universitets-/høyskoleutdanning)

-Eksempler på høyere «funksjonærer»: leger, avdelingsingeniører, lektorer, jordmødre, jurister, arkitekter, tannleger, apotekere, faglært apotekpersonale, professorer/dosenter, prester. (6-7års universitets-/høyskoleutdanning).

-Faglærte og ufaglærte arbeidere tror jeg ikke trenger noen nærmere presentasjon.

Jeg tror vi kan lese følgende ut av denne tabellen dersom vi ser den i forhold til annen kunnskap vi har:

-Den viktigste endringa er at kvinner er blitt enda mer integrert inn i arbeidsstyrken, og at kvinner tar like mye (om enn ikke så høy) utdanning som menn.

-Arbeiderklassen øker i størrelse. (Marx skreiv at kapitalismen forenkler klassemotsigelsene og fører til at samfunnet mer og mer blir delt inn i to hovedklasser: borgerskapet og arbeiderklassen. Som vi ser stemmer dette fortsatt 150 år etter)

-Arbeiderklassen har høyere utdanning nå enn tidligere. (Fra tabell 4.1 i Utjamningsmeldinga, St.m. 50/99, går det fram at for personer mellom 25 og 39 år har 54% videregående skole og 29% har eksamen fra universitet/høgskole).

-Antallet sjølstendig næringsdrivende har minka både relativt og absolutt.

-Såkalte funksjonæryrker har økt, mens såkalte arbeideryrker har minka.

-De laveste såkalte funksjonæryrkene (bare grunnskole) har minka i antall.

-Antallet hjemmearbeidende (husmødre o.l.) har sunket sterkt.

-Antallet pensjonister, uføre og sjuke har økt sterkt.

-Tabellen forteller ingenting om borgerskapets utvikling.

Arbeiderklassen har blitt større

Når jeg konkluderer med at arbeiderklassen har økt, er det med bakgrunn i en vurdering av hvilke yrkesgrupper som bør regnes med i den. Dersom vi tar utgangspunkt i at det som kjennetegner arbeiderklassen er at

-den er avhengig av å selge sin arbeidskraft for å få lønnsinntekt

-at den ikke har makt over sin arbeidssituasjon

-og at dens inntekt i hovedsak går til å sikre dens reproduksjon, så vil jeg hevde at de fleste i funksjonærgruppene tilhører arbeiderklassen. Ser man på lønnsforhold er det hipp som happ om det er fagarbeideren eller funksjonæren som har høyest lønn. Det er nok av funksjonærer i offentlig sektor som tjener dårligere enn arbeidere i privat sektor. Men som hovedregel, med mange unntak (kvinnedominerte yrker tjener mindre enn mannedominerte yrker blant annet) kan man si at jo lenger utdanning et yrke er, jo høyere lønn. Det er for så vidt ikke yrket som er bestemmende for klasseinndelinga.

Sjukepleiere

La oss ta en sjukepleier: De fleste sjukepleiere har ikke noen form for kontroll over arbeidet, til tross for at de kan ha en viss ledelsesfunksjon i forhold til hjelpepleiere og andre arbeidskamerater på en sjukehusavdeling (80% av sjukepleierne har over hodet ikke noen ledelsesfunksjon). Noen få sjukepleiere kan få stillinger med litt makt og større inntekt og må kanskje sees på som representanter for ledelsen i bedriften mer enn som arbeidere. Noen veldig få sjukepleiere ca. 10 i landet som helhet kan oppnå å være med i toppen på sjukehusets administrasjon og derved tilhøre et lavere sjikt av borgerskapet.

I både offentlig og privat sektor er det en gruppe ansatte som er mellom barken og veden: De er gitt en lederposisjon innafor et arbeidskollektiv, og tjener litt mer enn vanlige ansatte. Disse mener jeg tilhører arbeiderklassen. Over disse igjen har man gjerne ledere med større makt og gjerne retten til å dele ut advarsler og reelt avgjøre ansettelsesforhold. Disse opptrer som arbeidskjøperens representant og må sees på som et mellomsjikt i samfunnet. Å kalle disse småborgere kan være greit.

Arbeideraristokrater

En annen synsvinkel er å se på dette sjiktet som «arbeideraristokrater». Engels brukte dette begrepet for å beskrive forholdet mellom noen av datidas faglærte og ufaglærte i industrien. Disse arbeideraristokratene har felles interesser med arbeiderklassen i å styrte kapitalismen men deres privilegier vil trues i en slik prosess.

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av det enkelte yrke. Tvert imot er hensikten å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, samtidig som man skal kunne bruke analysen til å finne fram til en innretting på hvor partiet skal prioritere å vokse og vinne innflytelse. Jeg tror ikke at det kan være behov for å gå noe «dypere» i materien rundt dette med funksjonær/arbeider i denne omgang. Men når vi definerer arbeiderklassen på denne måten, framstår den som en differensiert klasse, med innbyrdes motsigende interesser. Disse motsigende interessene er ikke uovervinnelige, men må tas hensyn til. Generelt sett må vi ha som hovedinnretting å konsentrere kreftene om de som utgjør det store flertallet i arbeiderklassen: arbeidere og lavere funksjonærer. Og vi må prioritere en innretting på kvinnedelen.

Mens jeg er inne på arbeideraristokratiet; AKP har vanligvis knytta dette begrepet til de delene av fagbevegelsen som kommer i en mellomposisjon mellom arbeiderne og bedriften eller som er heltidstillitsvalgte i fagforbunda. Her har vi lagt vekt på Lenins definisjon, som er knytta opp til at monopolkapitalen bruker en del av superprofitten til å kjøpe opp et sjikt i arbeiderklassen. Jeg tror det er fornuftig å holde på arbeideraristokratibegrepet også i denne forstand. Arbeideraristorkratiet finnes i så fall i tre klasser:

  1. Vi har de heltidstillitsvalgte som bedriftsledelsen forholder seg til som arbeidernes representant, men som samtidig er ansvarliggjort av lov og avtaleverk i forhold til bedriftens ve og vel, og som er ansvarlig for å sikre arbeidsfred på bedriften. Disse har også, vanligvis bedre arbeidsforhold enn sine arbeidskamerater.
  2. På høyere nivå finnes sjikt som både har større inntekter, og som har større ansvar for å sikre klassesamarbeidet og freden.
  3. Og aller øverst finnes et lite sjikt av arbeideraristokrater som er sentralt plassert i samfunnsmaskineriet, blant annet i større bedriftsstyrer og som kontrollerer større fagforeningseide bedrifter, og som kan veksle mellom å være fagforeningspamp og statsråd, disse tilhører borgerskapet, uavhengig av om de det ene året er minister og det andre året er i toppen for en hovedorganisasjon.

Nomenklaturen

Et begrep som har blitt brukt for å beskrive sjiktet av topp-tillitsvalgte i de store partiene, de store frivillige organisasjonene som er knytta opp til det korporative samarbeidet og de statskontrollerte delene av økonomien, har vært: nomenklaturen. Dette begrepet stammer igjen fra en beskrivelse av hvordan det øvre sjiktet i kommunistpartiene og statsapparatene i Østblokk-landa fungerte. Som individ kan man oppnå å få posisjoner som igjen fører til at man blir med i et skikt som er knytta til herskerklassen. Jeg synes dette begrepet passer godt på norske forhold. Tron Øgrim har en lengre drøfting av både arbeideraristokrati og nomenklaturen i sin bok, «Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml). (1982) I tida framover bør vi ta opp trådene fra de relevante kapitlene i boka for å se om vi ikke kan komme et skritt videre i denne delen av klasseanalysa.

Hovedtendensene i klasseutviklinga.

Et trekk ved utviklinga som ikke kommer fram i tabellen, er at arbeidsløsheten er på et høyere nivå nå enn tidligere. Dette kan virke rart når vi opererer med 3% arbeidsløse akkurat i dag, men ser vi på den generelle utviklinga over tid etter krigen, er det ingen tvil om at den langsiktige tendensen er økt arbeidsløshet. Den langsiktige tendensen er altså at antallet lønnsarbeidere øker og at antallet og andelen arbeidsløse øker.

Tabell 191 viser tydelig at det foregår en proletarisering av de sjølstendig næringsdrivende (bønder, fiskere, snekkere, fysioterapeuter osv). De har blitt færre både absolutt og relativt. Nå når flere og flere får høyere utdanning, sier det seg sjøl at dette vil forsterke proletariseringa av de akademiske yrkene.

Summerer vi opp utviklinga kan vi slå fast at arbeiderklassen og antallet lønnsarbeidere er større og sterkere enn før. Den viktigste grunnen til at arbeiderklassen internasjonalt står svakere nå enn for en generasjon siden, er sosialismens midlertidige nederlag. At kvinnene nå deltar i arbeidslivet i stadig økende grad, har vært den viktigste faktoren for denne styrkinga. Et spørsmål som stilles, er om kvinnens nye rolle som lønnsarbeider er forbigående, om ikke hun vil bli tvunget ut av yrkeslivet i forbindelse med en ny depresjon. Jeg ser det ikke slik. I EU-området har man nå hatt vedvarende kronisk arbeidsløshet rundt 10% de siste 15 åra uten at dette har svekka denne tendensen. Det er derfor avgjørende for den videre diskusjonen om klasseanalysen å utvikle forståelsen for forholdet mellom klasseundertrykkinga og kvinneundertrykkinga.

Klasser og kjønn

AKPs analyse av kvinneundertrykking er noe jeg er stolt av. Spørsmålet er om vi kan bruke prosessen rundt nyskrivinga av programmet til å utvikle denne videre, nettopp ved å se nærmere på hvordan kvinneundertrykkinga og undertrykkinga av arbeiderklassen som helhet henger sammen.

Jeg tror ikke vi skal legge opp til en kamp om hvilke deler av arbeiderklassen det er som er mest ledende eller som er «kjerna» eller andre uttrykk som først og fremst fungerer splittende. La oss heller prøve å se på hvordan arbeiderklassens helhetlige kamp påvirkes av kvinneundertrykkinga.

I første omgang synes jeg at vi kan si at av alle viktige delkamper i kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er kampen for kvinnefrigjøringa den viktigste. Ingen strategiske seire kan vinnes uten at kvinnfolka og kvinnenes interesser utgjør en sentral kraft.

På den ene sida må kvinnene utvikle sine særegne krav, på den andre sida må disse samordnes med de andre delkampene til arbeiderklassen. Vi trenger derfor både en særegen kvinneorganisering i alle deler av arbeiderklassen, men også en organisering som evner å finne fram til samlende paroler som trekker de ulike delene av klassen sammen. Det er kommunistenes oppgave både å organisere partiet slik at den evner å ta utgangspunkt i arbeiderklassens helhetlige interesser og å ta initiativ til organisasjoner og initiativ som ivaretar dette i arbeiderklassen.

Mobilisere menna

Det avgjørende spørsmålet for å utvikle kvinnefrigjøringa videre er hvordan å mobilisere menna i arbeiderklassen til ikke bare å støtte kvinnenes krav, men å innse at det er av avgjørende betydning for hele arbeiderklassen at kvinnene vinner fram. Og da blir det avgjørende spørsmålet for menna: Vil vi tjene på kvinnenes seire, eller vil vi tape? Her mener jeg at det råder usikkerhet i partiet. Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil vinne på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det arbeidermannen vil miste?

Hvis kvinnene får samme lønna som menna, vil menna tape på det? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet, eller ta betalte permisjoner. Får vi sekstimers normalarbeidsdag, vil dette opplagt komme menna til gode. osv.

Kvinnene i dag er i en spesiell situasjon der de både er lønnsarbeidere og hovedansvarlige for det ubetalte arbeidet i husholdningene (kvinnene og menna jobber like mange timer i uka dersom man slår sammen betalt og ikke betalt arbeid. Dette svekker kvinnenes inntekter både i form av lønn, trygder osv.). Dette gir dem erfaringer som gjør at de lettere finner fram til krav som hele arbeiderklassen tjener på. Det er derfor lurt av menna i arbeiderklassen, i egen interesse, å bruke tid og krefter på kvinnefrigjøringa. Det er ikke bare lurt, vi kommer ikke utenom det. For kvinnefrigjøringa vil aldri vinne fram uten aktiv deltakelse (ikke bare støtte) fra menna. Men når det er sagt, må ikke kvinnene kreve at menn skal delta i kvinnefrigjøringa på kvinners vis og som deres lydige slaver. Menna skal delta i kvinnefrigjøringa nettopp som menn som ser at de har egeninteresse av å være med. Det er borgerskapet som tjener på og legger opp til analyser og kampanjer som har i sitt grunnlag at vanlige kvinner og menn ikke har felles interesser.

I det nåværende programmet står det i kapitlet om kvinneundertrykkinga: «Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger den for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.

Menn garantert jobb?

Hvordan utvikler forholdet mellom arbeidermenna og kvinnene seg. Blir det større og større forskjeller under kapitalismen, eller får de mer og mer like forhold? Som hovedtendens er det vel ingen tvil om at kjønna får mer og mer like forhold. Men likevel reproduseres kvinnelønna. Det gapet som var der for 30 år siden er der fortsatt. Det er blitt litt mindre, men ikke avgjørende mindre. Det er fortsatt kvinnen som skal ha den løseste tilknytninga til arbeidsmarkedet. Følgende utsagn fra en undersøkelse sier sitt: I følge Dagens Næringsliv 27/5-99: «Forskjellen i arbeidsledighet mellom verdens rike land skyldes forskjell i ledigheten blant kvinner, ungdom og gamle. Menn mellom 25 og 54 år har jobb i alle landene, nesten uansett hvor høy eller lav ledigheten er.» La dette synke litt. Menn i sin beste alder er garantert jobb. Kvinner ikke. Reservearbeidskraften er den samme nå som for 100 år siden, til tross for kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidsstyrken de siste 20 åra. Hva er vårt typiske bilde av en arbeidsløs?

Kvinneundertrykkinga gjenskapes hver dag fordi det er integrert i og videreutvikla av det kapitalistiske systemet. Det er ikke en enkelt del av systemet som står for kvinneundertrykking, den gjennomsyrer alle sider ved systemet. For eksempel familien. Under kapitalismen har den endra seg til å bli mindre, til å ha færre oppgaver, den ikke-arbeidende husmor er blitt en liten minoritet og det er færre generasjoner i husholdningene. Det er altså utviklinga av det kapitalistiske systemet som er bestemmende for utviklinga av familien og av kvinneundertrykkinga.

Familien årsaken

I det nåværende programmet til AKP står det:

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

Etter min mening er det feil å påstå at «Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene». Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien «som institusjon» er likestilt med kampen mot kapitalismen. Personlig mener jeg også at det å dele opp familien i begreper som «som institusjon», «som økonomisk enhet» osv. blir mer forvirrende enn klargjørende for hva som egentlig menes.

Det er ingen tvil om at det står mye bra i AKPs nåværende program. Ved å legge vekt på å få til en reell diskusjon i hele partiet og med dets venner kan det hende at vi kan komme ut av dette med en enda bedre kvinne- og klasseanalyse.

Hvordan er forholdet mellom kvinneundertrykkinga og rasisme, den nasjonale undertrykkinga av samene osv? Den store forskjellen ligger i størrelsen. Kvinneundertrykkinga rammer over halve arbeiderklassen. Men forskjellene mellom blekhuda og mørkhuda i Norge vil jeg anta er større enn forskjellene mellom menn og kvinner. Og i motsetning til kvinnene så finnes det en sterk tendens til å mene at mørkhuda ikke hører hjemme her på berget. Det er derfor god grunn til å anta at undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderne er hardere enn undertrykkinga av de bleke kvinnene i arbeiderklassen. Naturligvis blir undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderkvinnene hardest. Det overordna i disse forholda er å vise at framgang for de mørkhuda sin kamp er i interessene til de blekhuda, og at framgang for samekampen er i de norske arbeidernes interesser.

 

Ukategorisert

Bokomtale Hvit og rød terror -den russiske revolusjonen med nye øyne

Av

Benny Andersson


Bønder, bolsjeviker og demokratiets problem. I denne trekanten beveger diskusjonen i Orlando Figes store bok om den russiske revolusjonen seg, skriver Benny Anderson.

I et programmatisk essay skriver Eric Hobsbawm at først nå, etter den kalde krigens slutt, har følelsene roa seg såpass mye at man kan ta seg av 1900-tallets russiske historie på en seriøs måte. Dessuten har de russiske arkivene blitt åpna – noe som Hobsbawm trur kommer til å gjøre store deler av den tidligere historieskrivinga forelda.

Den unge Cambridgehistorikeren Orlando Figes sin ”A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891-1924” fra 1996 er, uten tvil, det mest imponerende resultatet hittil av denne nyere forskning. Figes arbeid tvinger oss til å omvurdere mange av våre ideer om den russiske revolusjonen. Dessuten har den store litterære kvaliteter. Den er ikke kjedelig et øyeblikk, til tross for at det er ei bok på mer enn ni hundre sider. Derfor har den fått glimrende kritikk, både fra historikere og journalister.

I Figes’ beskrivelse likner den russiske revolusjonen mer på en naturkatastrofe enn på ei planlagt utvikling. Det innebærer ikke at han er enig i bolsjevikenes syn på revolusjonen som en nødvendig følge av ”historiens lover”. Russlands problem kunne fått en fredelig løsning. ”Alt avhang av tsarregimets vilje til å innføre reformer. Men der lå problemet som Russlands to siste tsarer var djupt fiendtlige til: ideen om en moderne konstitusjonell stat. Mens Russland bevega seg mot det tjuende århundre, forsøkte de å vende tilbake til det syttende. De ville regjere Russland fra hoffet og stoppe byråkratiets moderniserende innflytelse.»

I 1905 ledet den oppdemma misnøya til et første utbrudd. En kort periode med innrømmelser fulgte. Den nye statsministeren, Stolypin, ville reformere Russland ovenfra på samme måte som Bismarck hadde gjort i Tyskland. Gjennom begrensa landreformer skulle det skapes en (over)klasse av sjøleiene bønder. Og i demokratiserte lokale sjølstyreorgan, zemstvos, skulle de sjøleiene bøndene få tilgang til politikken og utvikles til ”ansvarsfulle” medborgere.

Redda Stolypin Russland?

I dagens postsovjetiske Russland finnes det mange apologeter* som påstår at Stolypin var på vei til å ”redde Russland”, da han i 1911 falt som offer for et attentat. Flertallet av den vestlige verdens historikere har framført et liknende syn. De påstår at Russland befant seg i ei lovende utvikling og var på vei mot demokratiet, da første verdenskrig og bolsjevikenes ”kupp” avbrøt utviklinga.

Figes mener at dette er ønsketenkning. Straks den revolusjonære krisa var over, forsøkte både tsaren og landadelen å gjeninnføre alt det gamle. Stolypins reformforslag blei stoppa eller utvanna, mens han fortsatt var i livet. Dessuten var de utilstrekkelige. Russlands krise var alt for djup.

I følge Figes var det den djupe kløfta mellom bøndene sin verden og den verden de øvrige klasser og grupper levde i, som mer enn alt annet lå til grunn for denne krisa. Den tsaristiske statens administrative apparat strakk seg bare ut til Russlands provinshovedsteder. Bøndene blei styrt av knutepisken til godseierne (som etter 1861 blei erstatta av landkapteinens) og av landsbykommunenes eldste. Deres levesett hadde neppe blitt endra siden middelalderen. Dette ”evige Russland”, ”ikonenes og kakerlakkenes Russland”, var et ukjent kontinent både for tsarregimet og for de intellektuelle revolusjonære. Populistene tegna et romantisk vrengebilde og hengte seg eller gikk over til å kaste bomber når vrengebildet blei konfrontert med virkeligheta. Marxistene teoretiserte om klassesplittelse og ”kulakker”, til tross for at kapitalismen ennå ikke hadde nådd fram til landsbyene.

I tida mellom 1861, da livegenskap blei oppheva, og 1917 var det framfor alt to problemer som dominerte den russiske landsbygda. Det ene var ei økonomisk krise som ramma både bønder og jordadel, det andre var bøndenes sult etter jord. Tsarregimet forsøkte å avlede misnøya gjennom å appellere til stor-russisk sjåvinisme. Men bøndenes horisont strakk seg sjelden lenger enn til deres egen landsby. Reporterne fra Vesten som var vitner til mobiliseringa i 1914, blei slått av det totale fraværet av en patriotisk ramme. Ingen orkestre, ingen flammende taler, bare bondegutter som under resignert taushet steig på mobiliseringstoga. Nasjonalismens manglende evne til skape entusiasme hos de russiske bøndene førte fram til det militære sammenbruddet i 1917, da millioner av soldater deserterte. Tilbake i sine landsbyer snudde de våpna sine mot de lokale godseierne.

Demokrati, fred, jord og sjølstyre

Heller ikke ideen om en demokratisk konstitusjon greide å mobilisere bøndene. Feilen de revolusjonære fra Februar-revolusjonen gjorde i 1917, var at de fortsatte krigen og utsatte en jordreform, under påskudd av at en demokratisk konstitusjon først måtte utarbeides og ei konstituerende forsamling skapes. Det blei sagt at Russland sto foran en borgerlig revolusjon, som i Frankrike i 1789. Men ideene om folkesuverenitet og medborgerskap som dreiv fram den franske revolusjonen, var i Russland kun et ideal for et tynt skikt intellektuelle. For bondemassene tilhørte disse ideene en ukjent verden. Massene kanaliserte sine krav gjennom sovjetene, som med sitt direkte demokrati tilsvarte deres egen erfaringer fra bondekommunenes landsbyråd.

”Russland kunne ikke bli et annet Frankrike. (. . . . ) Politiske reformer hadde ikke mer å tilby. Bare en djuptgående sosial revolusjon uten forgjengere i Europas historie kunne løse de maktspørsmål som det gamle regimets fall stilte på dagsorden. Den manglende evnen til å forstå dette var februarmennenes grunnleggende feiltakelse: villeda av sitt eget sjølbilde som helter av 1789-årets modell, blei de forleda til å tro at de kunne løse 1917-årets problem gjennom å importere vestlig konstitusjonelle praksis og politikk som det i Russland verken fantes virkelige forgjengere for, eller den nødvendige kulturelle basis for.”

I følge Figes var det bare en bevegelse som kombinerte krava om demokrati med krava om fred, jord og sjølstyre som kunne ha forhindra bolsjevikenes maktovertakelse og opprettelsen av ettpartistyret. Bare et desentralisert demokrati, basert på både sovjeter og en konstituerende forsamling, hadde kunnet vinne de breie folkelaga sin støtte. En koalisjonsregjering med de tre sosialistiske partiene hadde vært akseptabelt for venstresida blant mensjevikene og de sosialrevolusjonære og for moderate bolsjeviker som Kamenev. Men ei slik regjering blei det aldri noe av. De mensjeviker og sosialrevolusjonære som utgjorde sovjetenes daværende ledelse beslutta i stedet å fortsette samarbeidet med de liberale. Dette var, skriver Figes, ”en offentlig erkjennelse av sovjetledernes politiske bankerott”. Dermed var det bare ett parti som framførte massenes umiddelbare krav og som derfor hadde muligheten til å gripe makta – bolsjevikene.

Statskupp?

Oktoberrevolusjonen beskrives iblant som et statskupp. Figes mener at den beskrivelsen stemmer – dersom man begrenser perspektivet til det som hendte i Petrograd. Selve maktovertakelsen involverte et lite antall mennesker. De aller fleste av hovedstadens innbyggere merka ikke engang hva som foregikk. De bildene på ”revolusjonære masser” som pleier å illustrere hendelsesforløpet stammer ikke sjelden fra Eisensteins propagandafilm Oktober. Men maktovertakelsen blei mulig fordi det pågikk en sosial revolusjon som involverte breie lag av folket i store deler av Russland. Denne sosiale revolusjonen ødela det gamle samfunnets institusjoner og skapte et maktvakuum som kun bolsjevikene hadde evnen til å fylle.

De historikere som beskriver Oktoberrevolusjonen som et enkelt statskupp glemmer både den sosiale revolusjonen og at revolusjonens fortsatte skjebne de første ti åra blei avgjort av massene. Figes hevder at bolsjevikene vant borgerkrigen som fulgte revolusjonen, fordi bøndene oppfatta deres hvite motstandere som et langt verre alternativ. Dessuten bekjempa de røde den stor-russiske sjåvinismen og vant derfor støtte fra de nye nasjonale bevegelsene. De hvite unnlot riktignok å være åpne talsmenn for å gjeninnføre det gamle regimet, men deres styrker blei dominert av adel, høye offiserer og gamle monarkister. De blei leda av militære som så på borgerkrigen i tradisjonelle militære termer og undervurderte nødvendigheten av å vinne politisk støtte for sin sak. Deres politiske program avviste, eller unngikk å gi svar på bøndenes krav om å få beholde adelsjorda som oktoberrevolusjonen hadde gitt dem eiendomsretten til. De avviste blank alle nasjonale krav, bortsett fra den stor-russiske sjåvinismen som de sjøl var talsmenn for.

I løpet av de store offensivene som avgjorde borgerkrigen sommeren og høsten 1919, blei Koltsjaks og Denikins hvite armeer framfor alt beseira fordi de led av mangel på soldater. Bøndene lot seg ikke innrullere, eller deserterte. På den røde sida var situasjonen den omvendte. Desto mer akutt trusselen fra de hvite blei, desto villigere lot bøndene seg verve. Bare i de to militærdistrikta Moskva og Orel vendte nesten en kvart million desertører tilbake til den røde arme mellom juli og september 1919, når trusselen om en hvit seier syntes å være overhengende. Først i 1920, da de hvite mislykkes i offensiven mot det sentrale Russland, begynte de å snakke om nødvendigheten av å vinne støtte fra bøndene. ”Mens jordreform var bolsjevikenes første tiltak, var det de hvites siste. I et bondeland sier dette alt.”

Terror mot befolkninga

Både den røde og den hvite sida brukte terror mot befolkninga. Høyrehistorikere pleier å ”glemme” eller nedvurdere den hvite terroren og å konsentrere seg om den røde, som man hevder var en uunngåelig konsekvens av bolsjevikenes politiske linje. I den grad venstrehistorikere har berørt den røde terroren, pleier man å forsøke og forklare den som en mer eller mindre nødvendig følge av borgerkrigen og sulten. Figes vurderer spørsmålet om den røde terroren som mer komplisert enn det. I de første årene etter revolusjonen var terroren for en stor del spontan. Den blei organisert av bønder og arbeidere som hevn mot deres tidligere herrer. Det var vanlig å døpe sine døtre for ”Terrora”. Tsjekaen** blei i disse åra styrt av lokale partiaktivister (bolsjeviker og venstresosialrevolusjonære) og blei i høy grad påvirka av lokal opinion og lynsjeemobber.

Figes viser at denne terroren ofte var ubeskrivelig brutal (å flå mennesker levende var en av ”spesialitetene” som de lokale torturekspertene brukte). Brutaliteten, var etter hans syn et speilbilde av den behandlinga bøndene i århundrer hadde vært utsatt for. Mange av tsjekaens ”eksperter” og ledere hadde lært seg håndverket i tsarens fengsler. Dessuten blei den folkelige terroren prega av tilfeldigheter. Å bli utpekt av personlige fiender, eller å ha ”europeiske” klær var ofte nok til å bli stempla som ”burzhooi” og dermed risikere å bli henta av tsjekaen.

Plyndre plyndrerne!

Men den spontane terroren utgjør, i følge Figes, kun en delforklaring. Bolsjevikenes negative syn på ”det borgerlige demokratiet” rydda unna de sperrene som kunne holdt terroren innafor noenlunde anstendige rammer. Lenin lanserte i stedet den populistiske parolen: ”plyndre plyndrerne”! Etter 1918, da de opprinnelige revolusjonære idealene hadde blitt betenkelig besudlet, og etter hvert som fattigdom og nød økte i omfang, tenderte bolsjevikene, ifølge Figes, til mer og mer å appellere til folkets hat og lyst til å hevne seg på sine tidligere undertrykkere. Da borgerkrigen var vinni, hadde tsjekaen blitt sentralisert og forvandla til en stat i staten, utafor kontroll til og med for sentralkomiteens medlemmer.

Terroren ramma ikke bare den virkelige og mulige overklassen. Den ramma etter hvert også bønder og arbeidere. Og den hadde sine røtter i de stridende partenes politikk. De hvite snakka åpent om at man var ute etter å hevne revolusjonens konfiskeringer og folkelige overgrep. Kosakkene, som utgjorde den største delen av de hvites væpnede styrker, fikk ofte henda fri til å plyndre, voldta og myrde i de russiske landsbyene man passerte. I den grad de hvite overhodet forsøkte å få folkelig støtte for sin sak, stolte de på tsarregimets favorittaktikk: jødepogromer.

Krigskommunisme

Den røde terroren hadde sine viktigste politiske røtter i den såkalte krigskommunismen. Krigskommunismen innebar at så å si all markedsøkonomi, i ett slag blei erstatta av statlig monopol og planlegging. Bøndene blei pålagt å levere sitt ”overskudd” til staten til faste (lave) priser. I praksis dreide det seg om tvangsinndriving. Væpna grupper blei sendt ut på landsbygda i noe som snart skulle utvikle seg til systematisk terror. Høyrehistorikerne har forsøkt å vise at krigskommunismen var en direkte og planlagt følge av Lenins ideologi. For venstrehistorikerne var krigskommunismen i hovedsak en pragmatisk reaksjon på borgerkrigens ekstreme situasjon. Figes inntar en mellomstilling. Krigskommunismen lå der ikke som en ferdig plan, derimot var den for det meste en reaksjon på matkrisa i byene. Men reaksjonen var politisk, det vil si at den bygde på bolsjevikenes allmenne politiske ideologi. En annen politisk ideologi hadde gjort det mulig å håndtere problema på en annen måte, er hans vurdering.

Figes påstår at bolsjevikenes terrorpolitikk på landsbygda hadde sine røtter i en grunnleggende mistillit, som grensa til hat mot bøndene. Denne mistillit var felles for alle russiske intellektuelle, men den blei forsterka av bolsjevikenes marxisme. Bøndene blei betrakta som inkarnasjonen av det tilbakeliggende som det gjaldt å overvinne. Figes gir interessante eksempler på den oppfatninga fra de ”selvbiografiene” som det blei forventa at alle partimedlemmer skreiv. ” «. . . utdanning var min eneste sjangse til å komme bort fra landsbyens utfattige og idiotiske liv. Jeg ville flykte bort, hvor som helst, så langt bort fra landsbyen som mulig”.

I følge Figes var det å ta avstand fra landsbyenes verden typisk for de unge bøndene som hadde lært seg å lese, og som flytta inn til de moderne byene og fabrikkene. Det var blant disse bolsjevikene rekrutterte sine medlemmer. Marxismen gav, mener Figes, en pseudovitenskapelig legitimitet til disse ungdommenes lengsel etter utvikling og å ta avstand fra den trange og stillestående verden de hadde vokst opp i. Ifølge marxismen var bøndene som klasse dømt til å forsvinne. Lenin forsøkte å vise at landsbyene holdt på å splittes i to fiendtlige klasser: fattigbønder, som var arbeiderklassens naturlige forbundsfeller, og kapitalistiske bønder, eller ”kulakker”, som var deres fiender.

Figes påstår at denne analysa var ”rein fantasi”. Før 1917 var andelen bondehusholdninger som regelmessig gjorde bruk av kjøpt arbeidskraft, på under to prosent. Etter revolusjonen sank andelen enda mer. Inntektsforskjellene i landsbyene var svært små. De bøndene som bolsjevikene utpekte som ”kulakker” var vanligvis landsbyenes patriarkalske ledere. Bolsjevikenes politikk gikk ut på å organisere de antatte fattigbøndene i komiteer og via dem utløse en klassekrig på landsbygda. Men de bolsjevikiske agitatorene lykkes ikke i å splitte landsbyene etter klasselinjer. I begynnelsen av 1919 beslutta derfor den sjette partikongressen å oppløse komiteene for landsbygdas fattige. Heretter skulle staten sentralt bestemme de kvotene det blei forventa at bøndene skulle levere. Dermed forsvant kunnskapen om og hensynet til hvor mye korn de lokale bøndene sjøl kunne disponere. Kvotene mista et hvert forhold til bøndenes evne til å levere.

”Og mens borgerkrigen gikk mot sitt klimaks våren 1919, gikk den andre borgerkrigen ‘slaget om kornet’, bak den røde fronten også mot sitt eget sprøe klimaks. Den utvikla seg til en kamp på liv og død mellom bolsjevikene og bøndene.”

Massesult og kannibalisme

I 1920 var borgerkrigen mot de hvite, i praksis vinni. Men bolsjevikene beholdt krigskommunismen ennå et drøyt år. Mange av partiets ledere og trolig også en majoritet av partiets medlemmer så krigskommunismen som noe mer enn en tilfeldig politikk. Man så den som en snarvei til sosialismen. Noen (blant annet Trotski) gikk inn for at hele økonomien skulle ”militariseres”. Resultatene blei streiker, arbeideropprør og ei bølge av oppstander på landsbygda. De sistnevnte utvikla seg snart til en alvorlig trussel (Lenin vurderte bondeopprørene 1920-21 som farligere enn trusselen fra de hvite noensinne hadde vært). I begynnelsen på 1921 greide Lenin å få med seg den tiende partikongressen til å akseptere ei radikal omlegging av politikken. Matrekvisisjonene fra bøndene blei erstatta av en (natural)skatt, som dessuten blei satt lavt for å stimulere produksjonen. Gjenværende overskudd kunne selges på private markeder som nå igjen blei tillatt.

For tusentalls mennesker kom den nye politikken alt for seint. Den russiske landsbygda blei i 1921 og 1922 herja av en forferdelig massesult. Mange steder var situasjonen så desperat at mennesker forfalt til kannibalisme. I følge Figes var kannibalismen mer omfattende enn det historikerne hittil har antatt. Delvis var tørke skyld i sulten, men bolsjevikenes tvangsrekvisisjoner var også en årsak. Mange bønder hadde helt enkelt ikke korn igjen til å så, når de blei plyndra for sitt antatte ”overskudd”. Situasjonen blei forverra av at regjeringa av prestisjehensyn lenge forsøkte å skjule katastrofens omfang. Situasjonen kunne først normaliseres etter ei omfattende hjelp fra utlandet (først og fremst fra USA) og to rekordavlinger etter hverandre i 1923 og 1924.

Lenin så den nye økonomiske politikken (NEP) som en måte å konkretisere ideen om sosialistisk oppbygging i et tilbakestående bondeland på, når den forventa revolusjonen i Vest-Europa uteblei. Men for mange av partiets medlemmer var krigskommunismen, med dens heroisme og vektlegging av statsmakt, disiplin og organisasjon, lettere å forene med de – ofte ganske primitive – ideer de hadde om sosialismen. Når Stalin seinere greip tilbake til krigskommunismens grunntrekk og lot dem utgjøre stammen i planen for å bygge ”sosialismen i ett land”, blei han derfor møtt med entusiasme fra partiets vanlige medlemmer.

Bucharin og andre kritikere trodde at en fortsettelse av NEP kunne legge grunnlaget for en industrialisering av Russland, uten at forbundet med bøndene måtte ofres. Figes er kritisk: hvorfor skulle bøndene få interesse av sosialismen når de får det bedre økonomisk? Figes tror at politisk demokrati hadde vært nødvendig for å videreutvikle NEP og industrialisere Russland med den som grunnlag. Men da hadde det kanskje vist seg at Russland, nettopp som mensjevikene påsto, ennå ikke var ”modent” for sosialisme.

All makt til sovjetene!

Bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 skjedde ikke i partiets navn, men i sovjetenes. Den folkelige bevegelsens fremste krav var: All makt til sovjetene! Også blant ledende bolsjeviker fantes det omfattende forestillinger om at sovjeter og andre desentraliserte demokratiske organ skulle utgjøre kjerna i det nye, ”sosialistiske” statsapparatet. På begynnelsen av tjuetallet var konstruksjonen av den bolsjevikiske staten i hovedsak avslutta. Resultatet hadde ikke mye felles med de utopiske ideene som sirkulerte før de tok makta. I Lenins Staten og revolusjonen fins både utopiske ideer om direkte demokrati og ideen om sentralisert kontroll via staten og partiet. Stilt overfor maktas og borgerkrigens kaos greip bolsjevikene tilbake til den sistnevnte ideen og skapte, uten egentlig å ha noen plan for det, et ekstremt sentralisert maktapparat. Figes viser hvordan det skjedde. Bolsjevikene lykkes i å forvandle sovjetene og andre demokratiske masseorganisasjoner til passive ”overføringsbånd” for partiets beslutninger.

Innafor partiet pågikk en liknende prosess. Makta blei overført fra de valgte til de utøvende organa og videre til et lite antall personer i partiets ledelse. Som et resultat av dette blei partiet forvandla til en mafialiknende organisasjon, der klaner bygd opp rundt personlige lojalitetsbånd spilte en stadig viktigere rolle. Korrupsjon blei et voksende problem også innafor det kommunistiske partiet. Lenin forsøkte å forklare problemet som en følge av tilsiget av ”småborgerlige elementer” i løpet av borgerkrigen. Figes tilbakeviser denne forklaringa og utpeker derimot mangelen på enhver demokratisk kontroll over makta som årsak til korrupsjonen. Lenins mottiltak innskrenka seg til periodiske utrensinger av partimedlemmer og til å skape ulike organ som skulle ”kontrollere byråkratiet” innafor partiet. Figes mener at Lenin ikke forsto at bolsjevikene holdt på å bli utvikla til et privilegert sosialt sjikt med egne interesser. Derfor trodde han at begrensa administrative reformer kunne løse problema. Et resultat av disse reformer blei i stedet at Stalin steig opp til makta.

Lenin

Figes gir oss et meget negativt bilde av bolsjevikene og spesielt av Lenin. Bolsjevikenes maktovertakelse sies å være en av årsakene til at den russiske revolusjonen blei forandra til tragedie. Lenin beskrives som under innflytelse av en idealistisk handlingsmetafysikk med dype røtter i russisk tradisjon. I følge Figes var Tjernytjevskijs roman Hva bør gjøres og terroristen Petr Tkachev like viktige for Lenins intellektuelle utvikling som Marx og marxismen var. Resultatet av denne blandinga blei etter Figes vurdering, voluntarisme: Gjennom jernhard disiplin og høy bevissthet kan ei lita gruppe presse samfunnet i ønsket retning, langt utover det de økonomiske forholdene i seg sjøl skulle tillate.

Mange historikere har trudd at Lenin sin beslutning om å gripe makten i 1917 bygde på en slik voluntarisme. Figes er ikke så uvitende. Lenins strategi for Oktoberrevolusjonen har sine røtter i ei analyse som henter alle vesentlige trekk fra marxismen. Riktignok var Russland fortsatt et uutviklet bondeland og derfor ikke ”modent” for sosialismen. Men imperialismens epoke og spesielt den første verdenskrigen hadde, i følge Lenin, stilt en sosialistisk revolusjon på dagsorden i hele Europa. Derfor kunne en sosialistisk revolusjon i Russland ”nøytralisere” bøndenes småborgerlige tendenser og bygge sosialismen med hjelp fra de utvikla landa i Europa.

Når den europeiske revolusjonen uteble, forsvant også grunnlaget for bolsjevikenes analyse. Nå satt de med statsmakta. Men hva skulle de gjøre med den? Det er her Figes mener at Lenin og bolsjevikene greip tilbake til tradisjonell russisk voluntarisme. Ved hjelp av stat, organisasjon og disiplin, skulle et tilbakestående bondeland som Russland likevel kunne ta steget over til sosialismen.

Det er vanskelig å nekte for at bolsjevikpartiets medlemmer var sterkt tiltrukket av voluntarismen. Meningene om krigskommunismen som snarvei til sosialismen og oppslutningen om Stalins politikk på slutten av tjuetallet kan ikke forklares på noen annen måte. Men proporsjonene mellom russisk idealisme og marxisme i Lenins tenkning er ikke like lett å fastslå. Jeg mener personlig at Figes undervurderer Lenin som marxistisk teoretiker. Lenins unike posisjon i partiet bygde jo først og fremst på at han så ofte – oftere enn alle andre – hadde en riktig analyse av situasjonen. Og disse analyser henta han, nesten utelukkende, fra marxismen.

Men også som marxistisk teoretiker hogg Lenin iblant i stein. Hans tro på en umiddelbar forestående revolusjon i Vest-Europa, som er en av de viktigste konklusjonene i hans arbeide om imperialismen, var feil. Figes viser hvordan dette, i begynnelsen på tjuetallet, stilte bolsjevikene uten strategi. Men han forsøker ikke å klarlegge hva Lenins feilaktige antagelser kom av. Feilen kommer imidlertid av Lenins tese om at kapitalismen, i og med inngangen i det han kaller ”imperialismens epoke”, hadde mista sin utviklingsmulighet og dermed har endra seg til råtnende og snyltene. Av den karakteristikken utleda Lenin sitt syn på reformismen som forræderi mot arbeiderklassens grunnleggende interesser. Dette innebærer at store deler av bolsjevikenes samfunnsbygging og den ideologi som seinere ble kalt ”leninismen” bygger på feilaktige grunnpremisser.

Leninismens røtter

Men om vi begrenser spørsmålet om ”leninismens” russiske røtter til et spørsmål om røttene til Lenins tanker, oppfører vi oss som idealister. Figes forsøker å videreføre spørsmålet gjennom å diskutere betydninga av de egenskaper og særegenheter som karakteriserte det daværende russiske samfunnet og de mennesker som utgjorde dets minste deler. Bolsjevikenes maktovertakelse er bare en av mulighetene til at Figes kaller revolusjonen for en tragedie. Den nøyaktige undertittelen lyder ”Et folks tragedie”. Dermed vil han understreke at det var det russiske folket sjøl som spilt hovedrollen.

I følge Figes var det russiske folkets sosiale og kulturelle underutvikling den viktigste årsaka til at revolusjonen utvikla seg til en tragedie. Bolsjevikene kunne ta og beholde makta fordi bøndenes oppfatning om politisk makt handla mer om sjølstyre, hevn og vold, enn om å opprette et konstitusjonelt demokrati og styre gjennom lov. Den samfunnsmodellen som i hovedsak blei skapt under borgerkrigens improvisasjoner og som siden kom til å bli markedsført som allmenngyldig hadde også sine røtter i disse fakta og ikke bare i Lenins og bolsjevikenes ideverden.

Figes mener at denne innsikten er viktig for å motvirke de tendenser som finnes i dagens Russland til bare å gi bolsjevikenes innflytelse skylda for fortida (og i neste skritt på de ”jødiske” intellektuelle som styrte partiet). I følge Figes forma Russland bolsjevikene og den stat de bygde, i minst like høy grad som bolsjevikene forma Russland. Det er mulig at Figes her går lengre enn hva han egentlig har dekning for i de fakta han presenterer. Men en viss dekning har han, og hans hypoteser er unektelig av stor interesse. Komintern lanserte ”leninismen” som allmenngyldig. Den russiske revolusjonen og dens ”leninistiske” ideologi erklæres som nøkkelen til framtida. Det er en skjebnens ironi dersom denne ideologi, etter analyse, viser seg å bestå av rød forkledning over et innhold som har det meste av sine røtter i Russlands føydale etterdønninger.

Sjøl om det stemmer at den leninistiske samfunnsmodellen for en stor del kan forklares ut fra Russlands særegenheter, så faller ansvaret tungt på Marx og marxismen. Sjølsagt gjelder spørsmålet synet på demokratiets problem. Anarkisten Bakunin stilte en rekke spørsmål til Marx i boka Etatisme og anarkisme i 1874. Spørsmåla gjaldt demokratiet. Marx svarer avfeiende. Bare vi endrer på eiendomsforholda (kollektiviserer), så kommer demokratiets problem også til å løses.(1) I andre skrifter framfører han og Engels profetier om hvordan omgjøringa av eiendommen til statlig kommer til å innebære at politikken ”dør bort” og erstattes av administrasjon (”I stedet for en regjering over personer får vi en forvaltning av ting og en ledelse av produksjonsprosessen. Staten ‘avskaffes’ ikke, den dør bort.”(2).

Det går ei strak linje fra disse uttalelser til Lenins utopier i Staten og revolusjonen. Og dermed går det også en strak linje fra Marx og Engels undervurdering av demokratiets problemer til de russiske bolsjevikenes samfunnsbygging og til ”leninismen”.

Her har jeg bare gitt en anelse om det rike innholdet i Figes bok og om de spørsmål den stiller. Et spørsmål som av naturlige grunner ikke er berørt, gjelder den russiske revolusjons følger for vårt århundres videre historie. Som Hobsbawm påpeker, er det ikke den virkelige russiske revolusjonen, men det ideologiserte speilbilde , som har hatt den største innflytelsen i den sammenhengen. Og selv her har høyre og venstre hatt tendenser til å gi to svar. Ernst Nolte og andre hevder at skrekken for den russiske revolusjonen utgjør en viktig delforklaring på utviklinga av nazismen og fascismen. Hobsbawm og andre venstrehistorikere mener at den russiske revolusjonens spøkelse er en av faktorene som forklarer den sosialdemokratiske reformismens framgang og velferdsstatens framvekst.

Dersom Hobsbawm m.fl. har rett, så er det enda et bevis på at historiske fenomen ofte er kompliserte og sammensatte av både godt og vondt. I såfall hadde kanskje den stalinismen som fengsla og drepte flere millioner mennesker i det daværende Sovjetunionen, på tross av dette, i forvrengt og idealisert form, hatt positiv effekt på utviklinga utafor Sovjets grenser.

(Artikkelen sto i det svenske tidsskriftet, Clartè nr.1/99, og trykkes med forfatterens tillatelse.)

 

NOTER

  1. Karl Marx: Political Writings. Volume 3. The First International and After: s. 333 – 338. (Penguin Books, 1974).
  2. Friedrich Engels: Anti-Dühring. s. 387. (Arbetarkultur, 1970).

 

LITTERATUR

Orlando Figes: A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891 – 1924. (Jonathan Cape, 1996).
Eric Hobsbawm: Can We Write the History of the Russian Revolution? I On History.
(Weidenfeld & Nicolson 1997).

Ordforklaring:

  • *Apologeter er lik omtrent forsvarere (spesielt mye brukt om forsvarere av kristendommen).
  • ** Tsjeka = hemmelig russisk politisk politi.
  • *** Burzhooi = borgerlig

(Oversatt av Arne Hedemann med hjelp av Kirsten Holstad)

 

Ukategorisert

Av

Erling Folkvord


I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.

«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70 000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.

Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»

Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.

«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.

I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.

Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:

«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:

«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.

Innholdet i Algerie-avtalen

Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.

Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.

Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.

Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?

Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.

Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.

Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.

1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.

Kurdiske oljerikdommer

Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.

I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.

Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran.(2)

Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.

USA kjøper kurderlederen Barzani

En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han ”mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet.”(3)

Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.

USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk.(4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.

Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial.(5)

Avviste irakisk fredstilbud i 1973

Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.

”Jeg stoler på Amerika”

”Vi stoler ikke på sjahen” sa Barzani selv i 1973, og føyde til: ”Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.”(6)

Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.

I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. ”Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,” skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt.(7)

Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: ”USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken”, sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. ”Nå ser vi at vi tok feil.”(8)

Bak Barzanis rygg

Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.

Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:

”….. våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem”.(9)

Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.

«Ikke meddelt til våre klienter»

Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som ”våre klienter”. Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at ”presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.”

Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som ”en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken”. Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som ”CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad)”.

Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:
”Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.”(10)

Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av ”våre klienter”, ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.

Ydmykelse i Teheran

Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.

For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.

«Iranerne hadde gitt han millioner»

En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: ”Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.”(11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.

Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.

Resultatet av Algerie-avtalen

Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei ”kurder-fri sone” med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1 500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750 000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk.(12)

Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran.(13)

Helikoptre

Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.

Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.

En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.

Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:

«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»

Fotnoter:

1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden.
2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9. – 10. april 199
3) Randal 1997, side 146
4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991
5) Randal 1997 side 146 og 151
6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randall 1997, side 156
7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randall 1977, side 155
8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156
9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166
10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3
11) Randal 1997, side 171
12) Disse tallene er oppgitt hos Randall 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall.
13) Randal 1997, side 158

 

Ukategorisert

Marx om planøkonomi under sosialismen

Av

Harald Minken

Artiklane Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen, del 1 og Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen, del 2 av sto som innleiing til desse sitata av Marx


Grunnprinsipp

…en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ.

(Kapitalen, første bok, side 39 i fjerde bind av Oktober-utgava)

Grunnelementene i planøkonomien

Arbeidstida

Ved å fjerne den kapitalistiske formen for produksjon vil det bli mulig å innskrenke arbeidsdagen til det nødvendige arbeidet. Imidlertid ville det nødvendige arbeidet, under ellers like forhold, utvide sitt område. På den ene sida fordi arbeidernes livsforhold ville bli rikere og deres livskrav større. På den andre sida fordi en del av det nåværende merarbeidet ville bli regnet som nødvendig arbeid, nemlig det arbeidet som er nødvendig for å skape et samfunnsmessig reserve- og akkumulasjonsfond.

(Kapitalen, første bok, side 194-195 i tredje bind av Oktoberutgava)

Fordeling

Tilbake (etter fradrag av reserve- og akkumulasjonsfondet, se forrige sitat. HM) blir den andre delen av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningskostnadene som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenliknet med det nåværende samfunnet, og vil avta i samme grad som det nye samfunnet utvikles.

For det andre: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund betydelig, sammenliknet med det nåværende samfunnet, og tiltar i samme grad som det nye samfunnet utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie.

(Kritikk av Gothaprogrammet. Pax)

Totalproduktet til denne sammenslutningen av frie mennesker er et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir derfor samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor bli fordelt blant dem. Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Bare som en parallell til vareproduksjonen forutsetter vi at hver produsents andel av livsmidlene er bestemt gjennom hans arbeidstid. Arbeidstida vil altså spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstida regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonene og de forskjellige behovene. På den andre sida tjener arbeidstida samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og distribusjonen.

(Kapitalen, første bok, side 94-95 i første bind av Oktoberutgava)

Nødvendighetens og frihetens rike

Som arbeid ut over det de gitte behovene tilsier, må merarbeid alltid finnes. … Men hvor mye bruksverdi som framstilles på en viss tid, altså også på en viss merarbeidstid, avhenger av arbeidets produktivitet. Samfunnets virkelige rikdom og muligheter til stadig å utvide reproduksjonsprosessen avhenger altså ikke av hvor langvarig merarbeidet er, men av hvor produktivt det er, og av de mer eller mindre rikholdige produksjonsbetingelsene som det foregår under. Frihetens rike begynner i virkeligheten først der hvor det arbeidet som må gjøres av nød og ytre formål, opphører. Det ligger altså etter sin natur hinsides den egentlige materielle produksjonens sfære. På samme måte som den ville må kjempe mot naturen for å tilfredsstille sine behov, opprettholde livet og reprodusere det, så må også det siviliserte menneske gjør det – i alle samfunnsformer og under alle produksjonsmåter. Dette naturnødvendighetens rike utvider seg med menneskenes utvikling, siden behovene utvikles. Men samtidig utvikles de produktivkreftene som tilfredsstiller disse behovene. Innen dette området kan friheten bare bestå i at samfunnsmennesket, de forente produsentene, styrer sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin felles kontroll, i stedet for å bli behersket av det som av en blind makt, og at de gjennomfører det med minst mulig kraftanstrengelse, under verdige forhold og i pakt med den mennesklige naturen. Men dette vil alltid forbli et nødvendighetens rike. Hinsides det begynner en utvikling av menneskets krefter og evner som har sitt mål i seg sjøl – det virkelige frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på grunnvollen av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

(Kapitalen, tredje bok, side 725 og 726 i Clarteutgava)

Planlegging av produksjonen

I siste instans er all økonomi et spørsmål om økonomisering med tida. … Økonomisering med tida, pluss planlagt fordeling av arbeidstida på de ulike produksjonsgreinene, er derfor den første økonomiske lova når fellesskapsstyrt produksjon er grunnlaget.

(Grundrisse, s.109 i Collected Works 28, Lawrence and Wishart)

Etter at den kapitalistiske produksjonsmåten er avskaffet men samfunnsmessig produksjon består, vil verdifastsettelse framleis være framherskende, i den forstand at regulering av arbeidstida og fordeling av det samfunnsmessige arbeidet mellom de ulike produksjonsgruppene, og bokføring av dette, blir mer vesentlig enn noensinne.

(Kapitalen, tredje bok, s.754 i Clarteutgava)

Bokføring som kontroll og ideell sammenfatning av prosessen blir mer og mer nødvendig jo mer samfunnsmessig produksjonen blir, og jo mer den mister sin reint individuelle karakter. Bokføring er altså mer nødvendig i kapitalistisk produksjon enn i håndverks- og bondeproduksjon, og mer nødvendig i fellesskapsstyrt produksjon enn i kapitalistisk.

(Kapitalen, andre bok, side 123 i Clarteutgava)

Planlegging av investeringer

Tenker vi oss at samfunnet ikke er kapitalistisk, men kommunistisk, så faller pengekapitalen umiddelbart helt bort, og dermed også de forkledninger av transaksjonene som den medfører. Saken reduserer seg da ganske enkelt til at samfunnet må beregne på forhånd hvor mye arbeid, produksjonsmidler og forbruksvarer som problemfritt kan brukes på næringsgreiner som f.eks. jernbanebygging, som ikke på lang tid (kanskje et år eller mer) kan levere noe produkt – verken i form av produksjonsmidler, levnedsmidler eller noen andre nytteeffekter – men likevel legger beslag på en del av den årlige totalproduksjonen både når det gjelder arbeid, produksjonsmidler og forbruksvarer.

(Kapitalen, andre bok, s.278 i Clarteutgava)

Penger

Ved samfunnsproduksjon faller pengekapitalen bort. Samfunnet fordeler arbeidskraft og produksjonsmidler på de ulike næringsgreinene. Produsentene kan gjerne for min del få utdelt papiranvisninger, som de kan veksle inn mot en andel av samfunnets forbruksvarelagre svarende til den tida de har arbeidet. Slike anvisninger er ikke penger. De sirkulerer ikke.

(Kapitalen, andre bok, s.315 i Clarteutgava)

Lønn

Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra), og med denne kvitteringen trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdningen av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.

Her hersker åpenbart det samme prinsipp som regulerer varebyttet, for så vidt som det dreier seg om byttet av likeverdige varer. Innhold og form er forandret, fordi ingen under de endrede forhold kan yte noe annet enn sitt arbeid, og fordi på den andre side intet annet enn individuelle forbruksmidler kan gå over i den enkeltes eiendom. …

Den like rett er derfor her prinsipielt fortsatt den borgerlige rett, skjønt prinsipp og praksis ikke lenger ligger i tottene på hverandre, samtidig som bytte av ekvivalenter i varebyttet bare eksisterer som et gjennomsnitt, ikke i det enkelte tilfellet. …

Likheten består i at det måles med samme målestokkarbeidet. Men den ene er fysisk og intellektuelt den andre overlegen, yter altså på samme tid mer arbeid eller kan arbeide lenger; og for å tjene som målestokk må arbeidet bestemmes etter sin varighet og intensitet, for ellers ville det opphøre å være målestokk. Denne like rett er ulik rett for ulikt arbeid. Den anerkjenner ingen klasseforskjell, idet enhver bare er arbeider akkurat som alle andre, men den anerkjenner stilltiende arbeidernes ulike individuelle begavelse og dermed forskjellige individuelle yteevne som naturlige privilegier.

(Kritikk av Gothaprogrammet. Pax)

Ledelse og lederlønninger

I den kooperative fabrikken faller oppsynsarbeidets antagonistiske karakter bort, ettersom direktøren betales av arbeiderne i stedet for å representere kapitalen mot dem. I det hele tatt har aksjeselskapet – som utvikles med kredittvesenet – en tendens til mer og mer å skille dette forvaltningsarbeidet som funksjon fra det å ha kapital, egen eller lånt. Akkurat som dommer- og forvaltningsfunksjonene skilte seg fra jordeiendommen da det borgerlige samfunnet utviklet seg, mens de under feudaltida var jordeierens attributt.

(Kapitalen, tredje bok, side 352 i Clarteutgava)

Arbeidslønna for en epitropos eller regisseur, som han hette i det feudale Frankrike, skiller seg fullstendig fra profitten og antar form av arbeidslønn for kvalifisert arbeid, så snart foretaket drives i stor nok skala til å kunne betale en slik dirigent (manager) …

(Kapitalen, tredje bok, side 351 i Clarteutgava)

At ingenting går tapt eller sløses vekk, at produksjonsmidlene forbrukes bare i den grad som produksjonen krever, avhenger av arbeidernes trening og utdanning, og av den disiplin som kapitalisten utøver over arbeiderne, og som blir overflødig i et samfunn der arbeiderne arbeider for egen regning. Alt nå er den nesten overflødig når det arbeides akkord.

(Kapitalen, tredje bok, side 75 i Clarteutgava)

Bærekraftighet

Sett fra en høyere økonomisk samfunnsforms synspunkt kommer enkeltindividenes private eiendomsrett til jorda til å fortone seg som like usmaklig som at et menneske eier et annet. Ikke engang et helt samfunn, en nasjon, ja ikke engang alle nåværende samfunn til sammen er eiere av jorda. De bare besitter den, med rett til å bruke den, og har som gode familiefedre å overlate den i bedre stand til kommende generasjoner.

(Kapitalen, tredje bok, s.687-88 i Clarteutgava)

Oversettelsene av de stedene der det er vist til den svenske Clarteutgava, er ikke fra svensk, men er gjort av meg fra tysk. HM

 

Ukategorisert

Bokomtale: The Russian Revolution 1891-1924

Av

Åsmund Egge


Orlando Figes store syntese om den russiske revolusjonen er utvilsomt et bemerkelsesverdig verk. Boka er ypperlig skrevet, medrivende og engasjerende. Figes klarer på en enestående måte å gjenskape ulike sider ved russisk samfunnsliv i tiden før revolusjonen og å brette ut revolusjonens panorama i sin fulle bredde samtidig som han har god sans for karakteristiske detaljer som fyller ut bildet.

Boka var i det hele tatt en sann svir å lese og det er ikke for ingenting at boka har fått en internasjonal litterær pris. Den har også fått et par priser for godt historisk arbeid. Og bevares, Figes er ingen dårlig historiker. Han trekker opp et bredere lerret enn noen historiker hittil har gjort om dette emnet. Han er svært godt orientert i forskningen og gjør – i motsetning til for eksempel Richard Pipes – bruk av den omfattende litteraturen om russisk sosial historie som er blitt utgitt de siste par-tre tiårene. Han har selvfølgelig også kunnet trekke på egen forskning der særlig bøndenes rolle under revolusjonen har stått i fokus. Her er det altså slett ikke bare “historie ovenfra”. Han går til og med ned på individnivå ved å fokusere på enkeltpersoner som med ulikt ståsted i samfunnet var iakttakere til og deltakere i de begivenhetene han beskriver. På denne måten gir han kjøtt og blod til de sosiale kreftene og de politiske endringene han søker å redegjøre for. På den annen side har dette grepet sine faglige feller. Her er det fare for å illustrere atypiske tilfeller like mye som å presentere representative enkeltpersoner.

Svært mye i denne boken inneholder gode bidrag til forståelse av russisk historie forut for og under revolusjonen. Det gjelder særlig de to første delene som trekker opp bakgrunnen for revolusjonsutbruddet. Det er ikke i og for seg så mye av nye synspunkter – det er heller ikke å vente i en syntese som denne. Det vi må forutsette er at det redegjøres for ulike synspunkter på begivenhetene og at det argumenteres godt dersom forfatteren velger å ta stilling. I første halvdel av boka kommer Figes vel fra denne oppgaven. Særlig god er han i sitt forsvar for den “pessimistiske” oppfatningen av synet på Russlands muligheter til å unngå revolusjon. På den annen side undergraves denne oppfatningen i noen grad av den vekt Figes legger på tsarens, Nikolaj IIs, person i framstillingen av regimets manglende evne til å reformere seg selv. De strukturelle problemene med å kombinere modernisering av et flernasjonalt autokratisk imperium med politisk stabilitet får liten plass. Og Figes egen framstilling av holdningene og forestillingsverdenen hos massen av bønder og arbeidere gjør det klart at om Nikolaj hadde vært villig til å innføre et parlamentarisk demokrati etter vestlig mønster, ville ikke dette imøtekomme massenes ønsker og behov eller virke til å integrere dem i det politiske liv.

Forstå – ikke moralisere

Særlig i siste halvdel av boka melder det seg imidlertid betydelige svakheter ved Figes framstilling. Disse svakhetene har paradoksalt nok noe å gjøre med det som er bokas sterke litterære side. Vel, egentlig er det ikke så paradoksalt. Det er nettopp den engasjerende, ja nesten lidenskapelige holdningen til stoffet som svekker det faghistoriske, vitenskapelige innholdet. Figes klarer ikke å unngå å la seg styre av sine personlige sym- og antipatier. Men en historikers oppgave er ikke å moralisere, den er å forstå. Litterære framstillinger krever lidenskap – vitenskapelighet forutsetter lidenskapsløshet.

Figes moraliserer riktignok ikke over massenes voldshandlinger. Tvert imot ser han dem som «en nesten uunngåelig reaksjon fra et folk som var rasende og hadde mye å hevne». Alle sosiale revolusjoner er i sin natur blodige. Å fordømme dem for dette «er jevngodt med å si at enhver form for sosial protest som kan ende i vold er moralsk forkastelig». (322)

Imidlertid, når det gjelder personkarakteristikker og analyser av sentrale personers handlemåte stikker Figes moralisme fram. Man merker det ikke så godt i omtalen av Nikolaj II selv om Figes ikke helt kan skjule sin irritasjon over den tomhjernede tsaren. Han gir likevel en forklaring på hvorfor tsaren handlet som han gjorde, og tilløpene til moralisme er ikke skjemmende. Verre blir det under behandlingen av Kerenskij, medlem og senere leder for den provisoriske regjering mellom februar og oktober 1917. Kerenskij framstilles som en forfengelig narr som bare var opptatt av å sette sin egen person i sentrum og som prøvde å støtte seg til høyre og venstre utelukkende med det for øye å bevare sin personlige maktstilling. Det gjøres ikke noe forsøk på å analysere Kerenskijs politiske motiver og målsetting, en analyse som kunne gjøre hans handlinger mer forståelig. Kerenskijs politikk i de to siste månedene før bolsjevikenes maktovertakelse omtales omtrent ikke.

Lenin – en demon uten menneskelige trekk?

Den svakeste og minst overbevisende karaktertegning i boken er dens viktigste person, Lenin. Dette er Volkogonovs og Pipes’ Lenin enda en gang, en demon uten menneskelige trekk som utelukkende var opptatt av å sikre seg makt for maktens egen skyld (for eksempel 503-504). Figes liker ikke Lenin. Og det er greit nok. Men av en seriøs historiker må vi kunne kreve at antipatien ikke lammer evnen til lidenskapsløs analyse. Hos Figes fører den til en rekke tvilsomme påstander og til tolkninger som ikke sjelden motsies av materiale som han selv presenterer andre steder i framstillingen. Han unnlater som oftest å behandle seriøst forhold som kan tale mot hans eget syn. Svært ofte nøyer han seg med synsing – bruken av “no doubt” går igjen og erstatter ofte argumentasjon.

Figes hevder at Lenin manglet kjennskap til og (implisitt) forståelse for det russiske folk (386). Men hvordan skal dette forenes med at Lenin i 1917 åpenbart var den politiker som best forsto hva de brede folkemassene var opptatt av og den som evnet å skape den politiske plattformen (“apriltesene”) som kunne vinne oppslutning i folket? (Det siste benektes på ingen måte av Figes.)

Ifølge Figes var Lenin monomant opptatt av å ta makten. Han var en ensporet, puritansk asket uten en “privat” side bak den politiske (389). På den annen side framstiller Figes Lenin som en som var flink til å overbevise folk, til å appellere til de vanlige medlemmene i partiet, en som kunne foreta taktfulle retretter og inngå kompromisser. Men dette overensstemmer jo ikke så godt med bildet av en monoman, ensporet person som ikke var i stand til å forstå folket. Og hvordan kunne denne monomant politiske personen, denne puritanske asket uten noen privat dimensjon, midt under revolusjon og borgerkrig ha et forhold til Inessa Armand og ta seg så nær av hennes død? Og hvordan kunne han ha et personlig vennskap med en mann som Maksim Gorkij, så kritisk som denne var til bolsjevikene og deres politikk?

Lenins ideologi

Skjevheten og mangelen på dybde og perspektiv i karakteristikken av Lenins person er ille nok. Verre er det at Figes praktisk talt ikke kommer inn på Lenins ideologi – og når han en sjelden gang gjør det, viser han manglende grep. Lenins verk “Staten og revolusjonen” avfeies uten videre begrunnelse. Et sted hevder Figes at «etter hans (Lenins) oppfatning skulle massene ikke være noe annet enn redskaper for partiet» (152). Dette er stikk i strid med det syn Lenin presenterer i “Staten og revolusjonen”. Figes er i det hele tatt ikke i stand til å forklare Lenins teoretiske virksomhet. Det kan virke som han mener at Lenins teoretiske produksjon ikke var annet enn spillfekteri, noe som vel må sies å være en temmelig urimelig antakelse.

Som begrunnelse for at Lenin var opptatt av makten for maktens egen skyld, peker Figes på at han gikk inn for taktiske konsesjoner for å sikre bolsjevikenes makt i 1917. Men dette er selvfølgelig en logisk kortslutning. Alle betydelig politikere er nødvendigvis dyktige taktikere.

Figes er opptatt av å vise at Lenin bare var interessert i et rent diktatur for sitt eget parti. På side 490 heter det for eksempel om resultatet av sovjetkongressen i oktober 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære forlot kongressen i protest, at “ Lenins planlagte provokasjon … å komme alle andre i forkjøpet ved å gripe makta… hadde virket … Nå lå veien åpen for det bolsjevikiske diktaturet, basert på sovjetet, som Lenin utvilsomt hadde hatt til hensikt hele tida.” Et spørsmål er hvordan Lenin kunne være sikker på at de andre partiene ville marsjere ut av kongressen. En annen sak er at Lenins “utvilsomme intensjon” ifølge Figes egen framstilling andre steder var svært så tvilsom. For eksempel støttet Lenin i første halvdel av september 1917 Kamenevs anstrengelser for å overtale mensjevikene og de sosialrevolusjonære til å bryte med den provisoriske regjering og sammen med bolsjevikene danne en sosialistisk regjering basert på sovjetene. Hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære gikk med på dette, skulle bolsjevikene gi opp kampanjen for en væpnet oppstand og konkurrere om makten innen sovjetbevegelsen selv (466). Videre: Figes erkjenner at det i 1917 og tidlig 1918 ikke forelå noen “master plan” (hovedplan, red.) for partidiktatur. Det var først under borgerkrigen med det sterke behovet for streng sentralisert kontroll for å mobilisere landets ressurser at bolsjevikene planla “partistatens hovedstruktur” (685).

Figes ignorering av ideologien fører til en klar undervurdering av ideologiens betydning for Lenin – og for bolsjevikene overhodet. Riktignok var Lenin opptatt av makt. Men for Lenin var makten alltid et middel til å nå et mål, og i den grad Lenin var monoman og fanatisk var det nettopp som følge av ideologisk selvrettferdighet.

Hvorfor ble så mange revolusjonære?

Noe av den samme ensidigheten i omtalen av Lenin rammer bolsjevikene generelt. Figes skriver mye om korrupsjon, vold og maktmisbruk fra bolsjevikenes side. Den idealisme, offervilje og uegennyttige kamp for et bedre samfunn som besjelet mange som kjempet bolsjevikenes sak, er han i liten grad i stand til å vise fram. Figes viser stor forståelse for hvorfor det ble revolusjon i Russland. Men han har bemerkelsesverdig liten forståelse for hvorfor noen ble revolusjonære! Ambisjoner eller dårlig samvittighet for sin klassetilhørighet er det eneste han kan se som motiv for den russiske intelligentsiaen revolusjonære holdning. At noen skulle være drevet av altruistiske motiver eller rettferdighetssans i opposisjon til politisk, økonomisk og nasjonal undertrykkelse synes utenfor Figes forståelsesramme.

I behandlingen av mange enkeltbegivenheter er Figes uklar og til og med selvmotsigende. I omtalen av julioppstanden i 1917 innleder han således med å hevde at bolsjevikene forberedte en avgjørende konfrontasjon med den provisoriske regjering (421). Men av den framstilling som følger framgår det klart at ledelsen i bolsjevikpartiet (inkludert Lenin) slett ikke kan ha forberedt noen slik konfrontasjon. Og om de bolsjevikene på lavere nivå som deltok i demonstrasjonene spilte en ledende rolle i disse, utgjorde de ingen ledelse for en revolusjonær maktovertakelse.

Uklar er Figes også om Kornilov-affæren. På side 445 hevder han at påstanden om at Kornilov planla et statskupp mot den provisoriske regjering er en myte. Men i det følgende framgår det at hans nærmeste rådgiver faktisk planla et statskupp og at Kornilov selv hadde egne ambisjoner på det politiske området i konkurranse med Kerenskij. Det var snakk om «to menn og bare én hvit hest. Det framgår at Kornilov ville gjennomføre «reformer» som ville redusere Kerenskij «til en gallionsfigur som skulle gi militærdiktaturet legitimitet» (449).

Sosialisme i ett land

Svært kontroversiell er også hans framstilling av Lenins og bolsjevikenes oppfatning av mulighetene for spredning av revolusjonen til andre land. Den tradisjonelle og praktisk talt enstemmige oppfatning blant historikerne har vært at bolsjevikene betraktet revolusjonen i Russland som begynnelsen på en mer omfattende revolusjonær omveltning i resten av Europa og at den russiske revolusjon ikke kunne overleve uten en slik internasjonal spredning av revolusjonen. I flere år håpet de på dette. I 1921 med innføringen av en ny økonomisk politikk (NEP) ble det foretatt en tilpasning til den situasjon at revolusjonen ennå ikke hadde seiret andre steder enn i Russland. Men først med Bukharin og Stalins slagord om “sosialisme i ett land” fra høsten 1924 ble håpet om en spredning av revolusjonen i overskuelig framtid definitivt oppgitt.

Figes hevder derimot at allerede etter freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) var Lenin overbevist om (“quite adamant about”) at det ikke var noe håp om at revolusjonen skulle spre seg vestover (550). Hans snakk om at den uunngåelige revolusjonen i Tyskland ville kansellere de tap Brest-Litovsk-freden hadde medført var ifølge Figes «ikke annet enn bløff for partimoralens og propagandaens skyld». Figes har her en kildehenvisning, men gir ingen nærmere opplysninger som kan understøtte denne temmelig sensasjonelle påstanden. Tvert i mot undergraves hans påstand av hans egen framstilling lenger ut i boka. Her heter det at bolsjevikenes optimisme med hensyn til «i hvilken grad kommunismen kunne eksporteres» nådde sitt høydepunkt sommeren 1920. Figes refererer også til Zinovjevs uttalelse under stiftelsen av Komintern i 1919 om at hele Europa ville bli kommunistisk i løpet av et år. (701) For øvrig kan man jo undre seg over hvorfor tesen om “sosialisme i ett land” skulle skape slik strid i partiet så sent som i 1925 dersom regimets målsetting var begrenset til dette så tidlig som i mars 1918.

Ytterst merkverdig finner jeg også Figes karakteristikk av bolsjevikenes oppfatning at de var omringet av fiender som en “paranoid teori” (629) og “paranoid frykt” (642). Dette var på en tid da borgerkrigen var i full gang. Kontrarevolusjonære armeer ble reist i øst, sør og vest og en rekke utenlandske makter landsatte tropper blant annet i Arkhangelsk, Odessa og Vladivostok. Frykten for omringning var utvilsomt helt reell, og bruken av et uttrykk som “paranoid” fortoner seg mildt sagt malplassert.

Disse eksemplene på merkverdigheter og skjevheter i Figes framstilling får klare seg – det er ikke vanskelig å finne flere. Det er derfor med noe blandede følelser jeg anbefaler denne boken. Historiefaglig sett har den riktignok sine sterke sider, men altså også betydelige svakheter. På den annen side er det en bredde i framstillingen og en nerve i fortellerkunsten som gjør den mer lesbar enn trolig noen annen framstilling av revolusjonen og dens bakgrunn. Det er all grunn til å anta at dette vil bli en klassiker som kommer til å bli stående i lang tid framover.

(Sitatene fra boka er oversatt fra engelsk av Morten Falck.)

 

Ukategorisert

Torsken – «not a nice guy»

Av

Jens Andvig


Torsken er en grådig skapning, skapt for å overleve. Men den har også spilt en betydelig rolle i menneskenes kamp for tilværelsen. Menneskene har fisket den, spist den, tjent penger på den og slåss om den.

Torsken – Gradus Morhua – «is not a nice guy», skriver Mark Kurlansky i sin bok om denne fisken. Den svømmer med åpen munn og sluker alt som kommer i dens vei – også sine egne unger. Den er skapt for å overleve.

Torsken har overlevd lenge. Kurlansky påstår at den er 120 millioner år gammel. Den levde i en tropisk del av det store hav som omgav det ene store kontinent på jorda. Den var da en varmtvannsfisk. Da kontinentet ble delt, dro den nordover og ble kalt kaldtvannsfisk i det nordlige Atlanterhav. Da det ble en åpning mellom Asia og Nord-Amerika, kom den seg rundt til Stillehavet.

Torsken teller 10 familier og 200 arter, men det er Atlanterhavstorsken som har spilt hovedrollen i historien. Det vil si torsken langs det østlige Nord-Amerika opp mot Polhavet og skreien som svømmer fra Barentshavet langs Norges kyst. Om det er kontakt mellom skreien fra Barentshavet og torsken ved New Foundland, har jeg ikke sett noen påstander om.

120 millioner år er veldig lenge, selv om det bare er en kort stund i forhold til de 5 milliarder år jorda har eksistert. De første primatene kom lenge etter torsken og ble ikke med på det amerikanske kontinents reise i det som ble Atlanterhavet og Stillehavet. For 10 000 år siden fantes det bare 10 millioner mennesker – homo sapiens sapiens. Og det er først de siste 1000 år at torsken for alvor kom inn i menneskenes kamp for tilværelsen på begge sider av Atlanterhavet.

Torskehistorie – og annen historie

Historikere og geologer har fulgt nøye med isen som trakk seg tilbake fra Nord-Europa, og reinen og menneskene som fulgte etter. Men for 2000 år siden var Middelhavet selve sentrum for vår historie. Det er det jubileum vi feirer nå. Athen, Roma og Jerusalem er ennå levende i vår bevissthet.

Det er en del tusen år siden menneskene kom til Lofoten. Det er ingen grunn til å tro at ikke skreien kom før menneskene. Men historikerne har sviktet torsken. For noen år siden forsøkte jeg som leder av historielaget å få et foredrag om torskens historie. Jeg ringte Tromsø som sendte meg videre til Trondheim. Det endelige svaret jeg fikk var: Det er en doktorgrad som ikke er skrevet.

Både Golfstrømmen og torsken er på mange måter usynlige størrelser i vår historieskriving, selv om klimaspørsmål har fått mer oppmerksomhet i den seinere tid, spesielt i 3. Bind av Lofoten og Vesterålens historie. Torsken kom i kontakt med mennesker så fort folk slo seg ned på begge sider av Atlanterhavet, men det er først de siste 1000 år at torsken virkelig blir synlig. «Torsk – en biografi om fisken som forandret verden» kaller Kurlansky boka. Det er en ambisiøs tittel – kanskje litt reklamepreget, men den gjorde meg henrykt.

Rundt år 1000 skiftet vår historie tyngdepunkt – fra Middelhavet til Atlanterhavet. Det faste punkt på den veien er Columbus som kom til Amerika i 1492. Om han levde av tørrfisk på reisen er uvisst. Men det gjorde vikingene.

Det er skrevet utallige bøker om vikingene. Vi skjemmes litt over nordmennene den 9. april, men vi er stolte over våre gamle norrøne mordere som Churchill minnet oss om da han kom på besøk. Vi er i den grad stolte at vi har laget museum på Vestvågøy og vår mest moderne skøytehall som et omvendt vikingeskip. Det som mangler i bøkene om alle disse vikingene som for omkring og erobret og oppdaget og myrdet, er torsken! Det er mye hyllest til vikingskipene, dette nye teknologiske vidunder, men torsken blir ikke nevnt. Vikingferdene er torskens første historiske triumf. Gjennom torsken hadde vikingene funnet et middel som gjorde det mulig å dra ut på de lange reisene til Island, Grønland, Vinland, England, Frankrike og Middelhavet. Var det folk i Lofoten som fant det opp? Kanskje.

Tørrfisken

Middelet var kort og godt tørrfisken. Det fins nesten ikke fett i torsken. Når skreien blir tørket, består den av 80% protein og kan vare lenge selv i et varmt klima. Det å tørke kjøtt eller fisk ble ikke gjort for første gang i Lofoten. De gamle egyptere drev med slikt. Men folk i Lofoten tørket skrei i stor stil lenge før år 1000. Siden forbedret baskerne konserveringsmetoden ved bruk av salt.

Torskens seier som art består i dens fruktbarhet og evne til å overleve. En stor gammel «bestemor» kan produsere 9 millioner egg. Slik viste den sin overlegenhet gjennom 120 millioner år. Dens triumf etter år 1000 har skjedd gjennom menneskene som har fisket, slåss om den og spist den. Det er kanskje en pervers triumf sett fra torskens side. Men for oss mennesker har det vært en slags seier over naturen som er motsatt de ulykker som har fulgt i torskefiskets kjølvann. Vi i Lofoten – som alle andre steder i verden – leter i historien etter noe å være stolte av. Vi har funnet høvdingen Tore Hjort som ble drept av en annen viking – Olav Trygvason i 999 – i følge Snorre.

Men det er Lofotfisket som er vår virkelige stolthet. På grunn av det fisket ble det opprettet et tingsted i Vågan. I Storvågan vokste det opp en slags by som har vært gjenstand for mange arkeologiske undersøkelser. Vi er litt i tvil om vi bør være stolte av at for eksempel Nidarosdomen i stor grad ble bygget på utbyttet av skreifisket. For vi er ikke stolte av å ha vært en fattig, utbyttet og hjelpeløs «allmue». Likevel, i lange tider var tørrfisken 80% av Norges eksport. Indirekte var Lofoten med i den mektige prosessen som løftet Europa ut av Middelalderen og inn i nyere tid. Det var tørrfisken som gjorde Bergen til Norges største by. Der var hanseatene pionerer. Så seint som i 1801 hadde Bergen dobbelt så mange innbyggere som Kristiania ( 18 127 mot 9 211).

Når Fiskerkona blir satt opp i Svolvær, vil hennes blikk ikke være fylt av stolthet over det store varpet, det dynamiske innslaget i norsk historie. Hennes blikk er fylt av engstelse. Fiskerkonene hadde god grunn til å være engstelige. Det var vel ikke et eneste Lofotfiske før 1900 uten tap av mann og båt. I 1849 skal 500 mann være omkommet på ett døgn. Det tallet er omstridt, men det er ingen tvil om at mange fiskere «blei» på sjøen den stormdagen. Blant fiskerne er det tabu mot å tenke storm og forlis. Det var mer akseptert at fiskerkonene gav uttrykk for sorg og fortvilelse.

Først til Amerika

Vi vet at vikingene også kom til Nord-Amerika. Anne Stine og Helge Ingstad har brukt et halvt liv på å bevise det. Indianerne som var i Amerika fra før, fisket torsk. Men det var europeerne som satte i gang det store fisket. Det har vært en slags konkurranse – særlig i USA – mellom Columbus og Leif Erikson. Kurlansky kommer med en ny konkurrent: Baskere og sjøfolk fra Bristol.

I 1481 dro Thomas Croft og John Jay vestover fra Bristol. De søkte et land som de kalte Hy-Brasil. De kom tilbake med tørrfisk. Nylig har en funnet et brev til Columbus fra kjøpmenn i Bristol. I det brevet hevdes det at Columbus visste meget godt at de hadde vært i Amerika før ham.

I 1497 dro John Cabot (Giovanni Caboto) til Amerika og annekterte New Foundland for England. I 1534 dro Jacques Cartier til munningen av St. Lawrence – elva og plantet et kors på halvøya Gaspé og annekterte den for Frankrike. Han la merke til 1000 baskiske fiskefartøyer.

Kurlanskys teori er at mellom vikingene og Columbus (11-1200-tallet) har baskiske båter fisket langs Nord-Amerika. Han hevder at grunnen til at baskerne ikke fortalte noen om dette, var at de uhyre mengdene av torsk utenfor New Foundland og Nova Scotia var en gullgruve de ville beholde for seg selv. I en telefonsamtale hevdet jeg at dette ikke var bevist. Da svarte Kurlansky at det bare var omtrent tjue år siden Ingstad beviste at det var riktig det som stod i sagaene.

Etter 1497 var det nytteløst for baskerne å holde på hemmeligheten. Det ble sagt at det var så mye fisk at en bare kunne hive ut noen kurver og dra torsken ombord. Alle store sjøfarende nasjoner dro avgårde til New Foundland og omliggende herligheter. Det store fisket var i gang, selv om det ofte var store tap av båt og mannskap. Det fins en påstand om at et portugisisk sjørøverskip gjorde slutt på den norrøne bosettingen på Grønland.

I dag er USA den mektigste stat i verden. Amerikansk historie er verdenshistorie. Hvordan ble USA til? Jo, sier Kurlansky. Det skyldes torsken.

For det første: The Pilgrim Fathers dro til Amerika for å dyrke sin Gud i fred, og de skulle leve av å fiske. Til å begynne med var de noen elendige fiskere, men lærte etterhvert.

For det andre: New England-koloniene satte i gang en svær handel med slaveplantasjene i Karribien. De solgte dårlig tørrfisk til slavene og fikk i bytte råstoff til rom. De brakte ofte også slaver fra Afrika. Dette var egentlig ulovlig i det britiske imperium, men de britiske myndighetene lot være å gripe inn helt til 1733, da de vedtok en lov (Molasses Act) som la stor toll på råstoffet til rom og annet brennevin. Vi har alle lest om hvordan folk fra Boston – utkledd som indianere – dumpet svære kasser med te i havna. Men det var torskehandelen som lå i hjertet av konflikten. Fiskerne var også gode sjøfolk, og selv om de ikke kunne måle seg med den mektige britiske krigsflåten, kapret de 342 britiske båter. Ved hjelp av Frankrike greide koloniene å frigjøre seg fra britisk herredømme. Den era av frihandel som USA innledet fikk ros av både Adam Smith, markedsliberalismens første og største profet, og Edmund Burke – den store engelske konservative politiker og historiker. I dag er USA verdens mektigste stat. Det må være torskens største triumf!

Det er nylig kommet ut en fransk bok som dekker en stor del av Kurlanskys terreng – torskefisket på de Store Banker – selv om boka tar utgangspunkt i båtene fra Frankrike. I den boka fins det lite triumf, men et gripende bilde av den elendighet som var forbundet med fisket. Det var barn helt ned til åtte år som ble drevet til døde av ubarmhjertige skipsoffiserer. I et par tilfelle ble det rettssaker, men offiserene fikk bare noen ukers fengsel. Mannskapet jobbet i 16 til 18 timer. De forsvant ofte i tåka i doryer som ikke greide å komme tilbake til «hjembåten». Tapstallene blir sammenliknet med slagene i Napoleonskrigene – 26 promille mot 12 promille ved Solferino. Slike skildringer har jeg ikke kommet over når det gjelder det norske fisket. Men de kan komme!

Fra seil til damp til motor

I 1881 ble den første dampdrevne tråler, Zodiac, bygget i Hull. Det startet en ny tid i torskefisket. Thomas Henry Huxley, mest kjent for sitt forsvar av Darwins teorier, hevdet at naturen var uendelig rik. Derfor var det utenkelig at menneskene kunne tømme havene for fisk.

I fisket gikk utviklingen fra seil til damp til motor. Og med det var løpet lagt. Trålere med damp og motor var en uimotståelig kraft og snudde opp ned på fisket i alle hav. Huxley var en mektig mann som satt i tre fiskekommisjoner. Hans optimistiske tro på naturens evne til å fornye seg selv døde ikke med trålerne. Men to verdenskriger, der menneskene kjempet mot hverandre, brukte trålerne til minesveipere og lot torsken være i fred, beviste mer eller mindre hvor feil han tok. Unntaket er Island som fisket seg ut av fattigdommen i siste krig. Vårt beste år i Lofotfisket, 1947, med nesten 146.000 tonn er en god illustrasjon.

Huxleys optimisme var ikke enerådende i vårt århundre. Islands torskekriger med England vitner om det. Islands kamp førte til økonomiske soner på 200 mil som ble etablert i 1977. Dessverre ble denne folkerettslige nyvinning mer et proteksjonistisk instrument enn et skritt for å bevare torsken. I 1992 stoppet Canada alt fiske utenfor Canada, og 30 000 fiskere mistet jobben. I 1994 ble forbudet fornyet.

Det er gått noe bedre i Barentshavet og i norsk sone. Det er vanskelig å være spåmann, men i dette tilfelle føler iallfall jeg en uimotståelig fristelse til å slå fast med slag i bordet, at om noen tiår vil det være over og ut med Lofotfisket, og det andre skreifisket langs kysten vår. Dette er mørk determinisme. Håpet ligger i at fiskere, myndigheter og folket vil innse alvoret og gjøre noe med det. NEW DEAL var Roosevelts slagord i den store depresjonen!

 

Ukategorisert

Leder

Avatar photo
Av

Erik Ness

Takk!!

Da vi på vårparten laget ekstranummeret av Røde Fane om USA og Tysklands hensikter på Balkan, ba vi om støtte til dette prosjektet fordi vi egentlig ikke hadde råd til en slik utskeielse som et ekstranummer er. Derfor er dette rett og slett en takk! Så mange som 121 personer – Røde Fane har bare 550 abonnenter! – har sendt inn sine bidrag på til sammen 28500 kroner.
Dette synes redaksjonen er helt strålende – nesten rørende – fordi vi skjønner at vi blir satt pris på, og det gir oss mer pågangsmot. Selve produksjonen av heftet med utgifter til utsending kostet kr.10344, dvs. at sommerinnsamlinga til Røde Fane ga et overskudd på kr.18156. Akkurat nå føler vi oss altså litt rike.
Vi har ikke noen utgivelsesplan for bøker, men jobber nå med å trykke opp igjen Kjersti Ericssons bok: Søstre og kamerater! Den har lenge vært utilgjengelig på norsk, selv om det faktisk finnes noen eksemplarer av den igjen på engelsk. Noen andre prosjekter har vi vel også – som kommer etter hvert. Innsamlinga har åpnet for litt mer fantasi og noen flere muligheter.
Etter årets vellykkete innsamling er vårt neste ønske at det blir flere abonnenter – ikke først og fremst for økonomiens skyld, men fordi vi tror at flere vil ha nytte av å lese Røde Fane. Kunne du tenke deg å verve en venn eller arbeidskamerat i høst?

Ukategorisert

Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen

Av

Harald Minken

Dette er første del.
Andre del av artikkelen står i Røde Fane 5 – 1999.
«Marx om planøkonomi under sosialismen» var også ein del av denne artikkelen.


Innledning

Sosialisme innebærer planøkonomi. Hvordan vil en slik planøkonomi se ut i de 2-3 første åra etter revolusjonen? Det var emnet som jeg skulle si noe om på Rød Front-sommerleiren nylig (sommeren 1999). Siden det har blitt vanskeligere år for år å forklare for andre hva den egentlig innebærer, den sosialismen som vi går inn for, trenger vi å få tenkt igjennom det på nytt. Sommerleirinvitasjonen ga meg et dytt til å sette meg ned og studere spørsmålet.

Jeg har alltid ment at dette er et emne som det er dumt å si for mye om. Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført. Skal vi bestemme nå at bussen skal være gratis? Det kan ikke være formålet med diskusjonen. Formålet må snarere være å vise for oss sjøl og etter hvert for andre at sosialismen er mulig, og at den åpner opp utallige muligheter som ikke finnes nå – en ny frihet. Den inneholder også muligheten til å gjøre bussen gratis, men det er i tilfelle bare en ide som du eller jeg har, og som sådan ikke noe bedre enn ideer som Per og Kari har.

Muligheter og begrensninger, det er det vi må snakke om når vi snakker om sosialismen, ikke hvordan det skal og hvordan det ikke skal være. Når vi snakker om revolusjonen, må vi snakke om hva vi må gjøre, og hva vi ikke må finne på å gjøre. Når vi snakker om sosialismen – tida etterpå – må vi snakke om muligheter og begrensninger. Det finnes ingen generallinje.

Men det er noe som er like dumt som å spikre den sosialistiske regjeringas femårsplan nå. Og det er å ikke lære av fortida. Våre kamerater gjennomførte den russiske revolusjonen i 1917 og den kinesiske revolusjonen i 1949, den albanske, den jugoslaviske, den ungarske, den tsjekkoslovakiske … .

Det var våre kamerater, de hadde samme mål som oss. Ikke alt gikk som planlagt, for å si det mildt. Hva var det de gjorde riktig, og hva gjorde de fryktelig feil? Hva er «de almenne lærdommene av Oktoberrevolusjonen», som det het seg før? Dette må vi oppsummere en gang til, med det vi nå veit og kan. Det holder ikke å si at det er oppsummert allerede, for veldig mye nytt har skjedd siden det blei oppsummert sist. Det holder heller ikke å si at «Nei vi er i Norge, vi er i 1999, vi har ingenting å lære av disse primitive og tilbakeliggende landa. Har vi noe å lære av Marx, så har vi også noe å lære av Lenin, Stalin og Mao. Jeg sier Stalin, for jeg trur ikke vi er klokere og bedre mennesker enn Stalin. Vår eneste fordel er at vi veit hvordan det gikk.

Fra et så begivenhetsrikt århundre som det tjuende, burde vi kunne plukke opp ett og annet, ikke bare fra våre kamerater, men til og med fra våre motstandere. Noe av det sosialdemokratene og revisjonistene gjorde, vil kunne fungere bra i en annen sammenheng. Jeg sier ikke at det er det samme om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus. Jeg sier snarere at vår hvite katt kan ta med seg noen triks fra de svarte, uten å skifte farge av den grunn.

Husholdering av arbeidskraft

For å leve må vi produsere. For å produsere trenger vi i første rekke å fordele arbeidskrafta på de ulike slags produksjonene og på de ulike arbeidsoppgavene innafor hvert slags produksjon. Naturligvis trenger vi også å fordele de tilgjengelige produksjonsmidlene til de ulike slags produksjon, slik at arbeiderne har maskiner, redskap og råstoffer å jobbe med. På litt lengre sikt er imidlertid det også et spørsmål om å fordele arbeidskrafta, for de produksjonsmidlene arbeiderne skal jobbe med, er produsert av arbeid i tidligere perioder. Om de foreligger i riktige mengder, er altså et spørsmål om hvordan arbeidskrafta blei fordelt da. Hvis f.eks. maskinene ikke er hensiktsmessige, men gamle og dårlige, så er det fordi vi satte av for lite arbeidskrafta i tidligere perioder til å forbedre maskinene, eller til å produsere eksportvarer som vi kunne kjøpe maskiner for.

Det viktigste i ethvert samfunn er derfor å husholdere med arbeidskrafta, og fordele den på ulike slags produksjon på en slik måte at vi får dekka alle de forskjellige materielle og åndelige behovene vi har.

Det er bare en ting som eventuelt kan være like viktig, og det er å sørge for at vi ikke behandler naturen og naturressursene på en slik måte at det blir umulig for framtidige generasjoner å få dekka sine behov, uansett hvor flinke de måtte være på det tidspunktet til å husholdere med arbeidskrafta. Hensynet til bærekraftighet har ikke spilt noen stor rolle i marxistisk tenkning om planøkonomi fram til nå, og det må vi naturligvis rette på. Det kan gi visse begrensninger på hva slags produksjon vi skal satse på. Men det endrer ikke grunnproblemet, som er det samme i alle samfunn, nemlig å fordele arbeidskrafta.

Blåbær eller pilespiss

For 10 000 år sida, før noen klasser hadde oppstått, var dette problemet et problem som blei stilt til en mengde bitte små og isolerte samfunn av jegere og samlere. Uansett hvem som hadde oppgava å løse problemet – alle i fellesskap eller en eller annen sjef (og det veit vi vel egentlig ingenting om) – så hadde han eller hun et oversiktlig problem, ikke stort verre enn det å lede et fotballag. «Vi skjøt vekk fire pilespisser i går. Skal vi lage nye pilespisser nå, eller skal vi vente til blåbærsesongen er over?» Det går det an å diskutere.

Prisen for denne enkelheten og oversiktligheten – den andre sida av medaljen – var at samfunnet var for lite til å utvikle noen samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering, og dermed få utviklet produktivkreftene.

I de 10 000 åra som fulgte, har menneskenes samfunn blitt større og mer sammensatte. I stedet for et par-tre næringsgreiner har det blitt millioner av ulike slags produksjon og produkter, og i stedet for noen titall eller hundre mennesker å fordele de ulike arbeidsoppgavene på, har det blitt milliarder – hele kloden er iferd med å bli en stor sammensatt produksjonsorganisme. Ingen forundrer seg i dag over at det har blitt oppgava til noen av disse menneskene å produsere tamagotchier på heltid, eller at det f.eks. er oppgava til noen damer i Thailand å produsere tamagotchier til de som trenger det i Norge. Damer som vi ikke kjenner, og aldri kommer til å veksle et ord med.

Vi kunne ikke oppnådd denne utviklinga med demokratisk planlegging. Prisen for denne sammensattheten, og den enorme utviklinga av produktivkreftene og av de mennesklige behovene produksjonen skal dekke, er tusenvis av år med klasseherredømme, 2500 år med utviklet markedsøkonomi, og 400 år med begge deler smeltet sammen, dvs. kapitalisme.

Den første store utviklinga av produktivkreftene skjedde med overgangen til jordbruk. Det la grunnlaget for den første og mest primitive forma for planøkonomi over et større geografisk område, nemlig fyrstens årsvisse og planlagte oppkreving av bøndenes overskudd. Hvilket igjen ga en helt ny utvikling av arbeidsdelinga i form av mange forskjellige handverk og profesjoner under fyrstens hoff. Opplagt kunne ikke sivilisasjonen – utviklinga av nye mennesklige behov og evner – skje på annen måte enn at noen få blei siviliserte, mens de fleste blei holdt nede på eksistensminimum, nettopp for at de få skulle få den muligheten.

Markedsøkonomi

Handel og penger – markedsøkonomi – utvida den samfunnsmessige arbeidsdelinga over enda større geografiske områder enn fyrstedømmet. Men det er først med kapitalismen, når arbeidskrafta sjøl blir en vare, at markedsøkonomien utvikler seg slik at all produksjon i samfunnet blir vareproduksjon. På dette punktet i historia blir det innført en markedsbasert samfunnsmessig arbeidsdeling som omfatter all arbeidskrafta innafor et større geografisk område – en nasjon. Men dette er ingen bevisst form for fordeling av arbeidskrafta. Fordelinga skjer gjennom vareprisene, verdilova, kapitalistenes konkurranse. For alle, kapitalistene inkludert, virker det som det skjer ved hjelp av krefter utenfor deres kontroll, lovmessigheter som de bare må underkaste seg. Hva verre er: Fordelene ved den samfunnsmessige arbeidsdelinga, den sterkt stigende produktiviteten og den allsidige utviklinga av menneskenes behov og evner, kommer framleis bare en liten overklasse til del. Arbeiderne produserer bare mer og mer armod for seg sjøl, og mer styrke til dem som trykker dem ned. Kapitalismen er en veldig effektiv fordeling av arbeidskrafta i samfunnet, men for et formål som bare et mindretall tjener på. Og sjøl de kan vel bli skremt av at formålet på en måte ikke kan endres og modereres og styres av mennesker, men virker blindt og utafor mennesklig kontroll.

Så ganske nylig, for 150 år sida, dukka det opp den hittil umulige tanken at hele denne utviklinga over 10 000 år nå har kommet til et punkt hvor den kan snus fullstendig på hodet. Klassene kan avskaffes, og produsentene kan igjen ta styring med hvordan de vil fordele arbeidet, hva de vil produsere og hvordan produksjonsresultatet skal fordeles. Men denne gangen ikke i små samfunn på under hundre medlemmer, men over hele jorda. Vi trur på det. Det er det vi trur på og vil prøve å få til. Det er naturligvis å sette seg høye mål. Men det kan se ut til at kapitalismen har skaffa fram det som skal til for å få det til: en arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke, og svære planleggings- og kontrollinstrumenter som kan brukes til en slik komplisert samfunnsplanlegging – storbanker, statistiske sentralbyråer, material- og produksjonsstyringssystemer på EDB, kunderegistre osv.

La oss nå si at vi får denne muligheten i Norge i en situasjon der alle eller de fleste andre land er kapitalistiske. Hva bør vi gjøre i den aller første tida?

Det første kvarteret

Sjølve revolusjonen består i at arbeiderklassen tar statsmakta og overfører produksjonsmidlene fra kapitalistenes kontroll og eie til samfunnets kontroll og eie. Dette bør være en uhyre rask prosess. Allerede under Oktoberrevolusjonen burde det vært en mye raskere prosessen enn det det blei. F.eks. tok det over tre uker før Folkekommisærenes råd (regjeringa) klarte å ta ut penger fra nasjonalbanken, siden alle henvendelser til banken blei avvist som ulovlige. Tilslutt klarte de å få tatt ut 5 millioner rubler i en operasjon som liknet mer på et bankran enn på en ordinær transaksjon. Pengene blei lagt i en koffert som blei plassert på Lenins skrivebord. Det tok enda mange måneder å fullføre nasjonaliseringa av bankvesenet og få sentral kontroll med alle større bedrifter. En slik langvarig prosess bryter opp de vante forbindelseslinjene mellom bedriftene, og mellom bedriftene og bankvesenet, og setter produksjonen tilbake. Det gir også kapitalistene rom for å organisere mottiltak, både økonomiske og militære. I vår tid, da viktige og store økonomiske grep kan gjennomføres i løpet av noen tastetrykk, må prosessen være mye, mye raskere.

Følgende tiltak må gjennomføres straks det finnes et maktgrunnlag for å gjøre det. De bør gjennomføres samlet og i løpet av minutter.

Straks

  1. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle aksjer i børsnoterte selskaper, samt alle andre verdipapirer, til staten. Den settes ut i livet umiddelbart ved å ta kontroll over Verdipapirsentralen. Det kan godt tenkes at vi vil gi noe av dette tilbake etterpå. Det kan også godt tenkes at vi vil gi kompensasjon for det som er ekspropriert på denne måten. Poenget er ikke å ekspropriere mest mulig raskest mulig, men å sikre seg full kontroll med den videre utviklinga.
  2. På samme vis må en sikre seg kontroll med noen få av de ikke-børsnoterte selskapene (Statoil o.l.).
  3. Steng børsen – for godt.
  4. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle bankkonti tilhørende privatpersoner til staten for en kortere periode. Hensikten er å ekspropriere beløp over en viss grense (1 million?), og innarbeide sperrer mot at disse kontiene kan brukes til større finanstransaksjoner. Igjen kan det godt tenkes at vi vil levere tilbake mesteparten av dette etter hvert, og hensikten er ikke å ta folk eiendom, men å forhindre at den kan brukes til å tappe bedrifter for ressurser, overføre midler til utlandet etc.
  5. Vi vil anstrenge oss for å holde valutamarkedet åpent og valutakursen stabil. Derfor bør vi vedta en lov som gir alle utlendinger full kompensasjon for de eiendeler og verdier de nettopp har blitt fratatt i Norge. Oljefondet brukes til å gi slik kompensasjon. Oljefondet brukes også til å garantere for norske bedrifters gjeld i utlandet, om nødvendig, og til å stabilisere krona. På denne måten vil vi kjøpe oss ut av problemer i forhold til utenlandske kapitalister og internasjonale avtaler, og sørge for at norske bedrifter får tilgang til de internasjonale markedene omtrent som før. En revolusjon i Norge kan nemlig ikke endre på den internasjonale samfunnsmessige arbeidsdelinga. I bransjer der markedet og konkurransen er internasjonal, vil norske bedrifter derfor i hovedsak fortsatt ha et markedsbasert forhold til sine omgivelser.
  6. Vi må utnevne nye styrer i alle de aksjeselskapene vi nå har overtatt. De fleste av disse vil konkurrere på et nasjonalt eller internasjonalt marked. Skal vi få til en seinere restrukturering og samordning i slike bransjer, kan vi ikke ha reint lokale styrer. Derfor bør det f.eks. utnevnes tre sentralt oppnevnte representanter for arbeiderklassen, i tillegg til de to representantene for de ansatte. Bedrifter som konkurrerer på et lokalt eller regionalt marked, kan få sine offentlig oppnevnte representanter utnevnt av lokale myndigheter. Tidligere eiere og bedriftsledere kan også bli oppnevnt til styret i de tilfellene de er positive og interessert i det. I de tilfellene der maktovertakelsen byr på problemer, må vi derimot naturligvis bruke makt om nødvendig.
  7. Vi må vedta et demokratisk rammeverk for hvordan disse styrerepresentantene skal opptre, hvordan de skal læres opp og skoleres, hvem de skal stå til ansvar for osv. Dette er naturligvis det mest sentrale punktet. Sosialismen er arbeiderklassen ved makta, og alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid. De nye bedriftsstyrene og de sentrale planmyndighetene må ikke bli kilder til personlig makt og berikelse, og heller ikke til en liten gruppes makt og berikelse. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten.
  8. Etter disse tiltakene er parola for den første tida «business as usual». Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke. Vi sikter mot en størst mulig grad av kontinuitet i produksjon og handel. Bedriftene skal derfor drives med samme målsetning om bedriftsøkonomisk avkastning som før. Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender. Overskuddet tilfaller staten, eller i noen tilfeller fylket eller kommunen. Det er også staten som legger rammene for disponeringa av overskuddet, og som bevilger lån til nye investeringer og restruktureringer som ikke kan finansieres med driftsoverskuddet. Så lenge vi sørger for at det virkelig er tilfelle, og at ikke de nye styrene og bedriftslederne de utnevner, utvikler seg til nye kapitalister, har vi tid og rom til å omdanne produksjonen og målsettinga til bedriftene etter hvert.

Det er to trekk å merke seg ved dette opplegget. For det første er det tempoet i den grunnleggende forandringa – sjølve revolusjonen. Ideelt sett bør revolusjonen gjennomføres en fredag etter at børsen har stengt, og være gjennomført til mandag morgen. Dette gjelder sjøl om borgerskapet alt lang tid i forvegen har begynt å ta sine forholdsregler, og har flyttet sine formuer til utlandet etc. Det som er igjen, skal vi ha full og rask kontroll med.

For det andre er det opprettelsen av en sosialistisk markedsøkonomi. Delvis er det begrunnet med at Norge er så integrert i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og så avhengig av import og eksport som vi er. Delvis er det begrunnet ut fra hensynet til stabiliteten i økonomien. Erfaringer fra så vel de første årene etter Oktoberrevolusjonen som oppløsninga av Sovjetsamveldet og Comecon viser at det tar mange år å reparere skadene som oppstår når de etablerte forbindelsene mellom bedriftene og markedene deres brått rives over. Erfaringene fra «det store spranget» i Kina viser kanskje det samme. Sosialismen fødes av kapitalismen og må ta i bruk de redskapene som er utvikla i kapitalismen. Fra dette punktet av er vi istand til å gjennomføre de planmessige forandringene vi beslutter på demokratisk vis. Men hvis vi gjennomfører grunnleggende endringer i økonomien raskere enn vi kan ha oversikt over, blir alt et strev med å få den nye økonomien til å fungere, og vi får ikke tid og krefter til overs for demokrati og langsiktig planlegging.

Bedre å starte med en sosialistisk markedsøkonomi som fungerer og endre den etter hvert, enn å starte med teoretiske konstruksjoner og mer og mer byråkratiske planleggingsorganer, og så måtte legge om til full kapitalisme når dette ikke virker.

Jeg skal seinere i artikkelen ta for meg noen prinsipper for den sosialistiske planøkonomien vi vil innføre etterhvert. Men sjølve starten ønsker vi oss minst mulig opprivende.

Grunnelementene i planøkonomien

Marx så planøkonomi som et vesentlig element i sosialismen. Kjerna i denne planøkonomien er husholderinga med arbeidskrafta og fordelinga av arbeidskrafta på produksjonsoppgavene. Det er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring. På den andre sida ville han føre regnskap i form av verdier eller abstrakte, gjennomsnittlige arbeidstimer. Dette har en likhet med kapitalistenes regnskapsførsel, siden de kapitalistiske markedsprisene er omformede og tilnærmede versjoner av verdiene.

Det er to grunner til denne likheten mellom kapitalistenes og sosialismens regnskapsførsel. For det første er gjennomsnittlige arbeidstimer det eneste som det på langt sikt er verdt å føre regnskap over i alle samfunn. For det andre springer sosialismen ut av kapitalismen, og da kan det jo være både nødvendig og hensiktsmessig å ta over noen prinsipper i den kapitalistiske regnskapsføringa, spesielt i den første tida.

Men det er fundamentale forskjeller også. Hovedforskjellen er at for kapitalistene gjelder det først å fremst å husholdere med kapitalen, mens under sosialismen finnes ikke kapital. Dette behandler vi nøye seinere.

I den sosialistiske planøkonomien må vi først og fremst skille mellom nødvendighetens og frihetens rike. Det vi skal planlegge, er det nødvendige arbeidet, verken mer eller mindre. I Russland 1917 eller Kambodsja 1975 var det åpenbart alt arbeid. Det fantes ikke rom for noe frihetens rike der og da. Uansett hva som skjer, ville det være rart hvis det samme blir tilfelle for oss.

Under kapitalismen er det nødvendige arbeidet den delen av arbeidsdagen som trengs til å skape verdier lik arbeidskraftas verdi. Eller sagt litt enkelt: det antall timer pr. dag du må jobbe for din egen lønn. Resten av arbeidstida er merarbeidstid, som skaper den merverdien kapitalistene får. Det er ikke urimelig å tru at den nødvendige arbeidstida er 3 timer, f.eks. Jo mer arbeidsproduktiviteten stiger, jo kortere blir den nødvendige arbeidstida.

3 timer straks?

Kapitalistisk planlegging, slik den foregår i den enkelte bedriften, er planlegging for hvordan en skal gjøre merarbeidstida størst mulig. Sosialistisk planlegging er planlegging av hvordan en skal disponere den nødvendige arbeidstida. Merarbeidstida – den tida du må jobbe for andre – eksisterer ikke lenger. Kan vi da sette ned arbeidstida til 3 timer straks? Nei, det ville være uansvarlig. Hovedgrunnen til det er at mens merarbeidstida faller bort, er det noen av de tingene som før blei produsert i merarbeidstida, som nå må dekkes inn av det nødvendige arbeidet. Det nødvendige arbeidet øker altså endel. Investeringer, f.eks., var under kapitalismen en av de tingene som merverdien blei brukt til. Nå er det arbeiderklassen sjøl som må investere. Dette øker det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er nå opp til en demokratisk beslutning. Merverdien blei også brukt til kapitalistenes luksusforbruk. Nå vil vi i stedet øke arbeiderklassens forbruksmuligheter. Det krever også en økning av det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er også opp til en demokratisk beslutning.

Planøkonomi kan være to ulike ting. Hva er hovedsida ved planen vår, å få den nåværende økonomien til å fungere godt, eller å endre den? Jeg går ut fra at vi hovedsakelig vil planlegge produksjonen av det daglige livet, slik det er her og nå. Femårsplanene i Sovjet, f.eks., var noe helt annet. De var investeringsplaner. Problemstillinga var: Hvordan skal vi samle nok ressurser til en veldig rask utbygging og omforming av økonomien. Både krigsfaren og behovet for industrialisering krevde at alle krefter blei konsentrert om det. Slik er det ikke for oss. Vi er absolutt ikke i behov av å komme over på en annen økonomisk plattform enn den vi har i dag så raskt som mulig. Så våre planer vil snarere være planer for en ny organisering av dagliglivet enn de veldige investeringsplanene. Dette vil gi hele den politiske diskusjonen en annen innretning enn den hadde i Sovjet.

Men tross alt, noe skal investeres, og noe skal levestandarden økes. Arbeidstida kan derfor ikke settes så lavt som til 3 timer.

En annen grunn til det er at før vi setter ned arbeidstida, bør vi sikre at ny produktiv arbeidskraft faktisk er blitt tilgjengelig som følge av at borgerne kommer i vanlig arbeid, uproduktivt byråkrati er fjernet og funksjonærsida i bedrifter og bankvesen er rasjonalisert. Dette vil være vanskelige prosesser som lett kan ta 5-10 år hvis vi ikke vil skaffe oss unødig mange uvenner.

En tredje grunn til å beholde en viss lengde på arbeidstida kan være at veldig kort arbeidstid krever former for omorganisering av hele arbeidsdagen og arbeidsfordelinga over livsløpet. Det virker ikke umiddelbart fornuftig å reise en time hver veg for å jobbe i tre timer daglig. Kanskje bedre å jobbe færre dager i uka, færre uker i året eller færre år i livet? Dette ser jeg for meg som en stor debatt som jeg ikke kan låse fast utfallet av nå. Det vil også ta noen år å innføre gradvis de ordningene en har blitt enige om.

En fjerde grunn til ikke å sette arbeidstida drastisk ned i ett slag, er at det nødvendige arbeidet også skal dekke de forholdene Marx nevner i Gothaprogrammet:

  • De alminnelige forvaltningskostnadene, dvs. det nødvendige byråkratiet for å få alle typer av styrende organer på alle nivåer til å fungere,
  • Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, dvs. offentlige tjenester,
  • Fonds for arbeidsudyktige, dvs. trygd og pensjoner.

 

Samfunnslønn

På disse punktene må vi sette inn mye ressurser. En første rimelig ting å gjøre er å innføre samfunnslønn, dvs. en automatisk minsteinntekt som tilfaller alle samfunnsmedlemmer uansett. Den kan f.eks. bli økt gradvis fra du er null til du er 20 år, og så ha samme nivå livet ut. Den kommer i stedet for bl.a. barnetrygd, studielån, ledighetstrygd, minstepensjon og de vanligste formene for sosialhjelp. Den må utformes slik at den ikke faller helt vekk hvis du f.eks. tar deg arbeid under studiene eller jobber som trygdet, men trappes ned gradvis avhengig av hva du tjener. Det må lønne seg å jobbe, sjøl i de dårligst betalte jobbene.

Samtidig vil vi trolig ønske å øke kvaliteten i eldreomsorg og skolevesen ved å sette inn mer ressurser. Dette – samfunnslønn og økte ressurser til eldreomsorg og skole, men særlig samfunnslønn – er tiltak som etter alt å dømme kan innføres raskt.

Motposten til samfunnslønna er at alle som kan, har plikt til å jobbe. Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, heter det. Men dette er et uhyggelig vanskelig punkt i våre dager. For hva skal du gjøre med studenten som studerer til han er 30 uten å bli ferdig, som jobber litt nå og da, men bruker alle pengene på lange reiser til Australia, Florida og Baskerland? Hva skal du gjøre med han som kutter ut når han er 50, flytter på landet og livnærer seg av blåbærplukking og tjuvfiske i tillegg til trygda? Hvis du ikke kan få slike folk til å ta sin tørn, kan du da få satt borgerne i arbeid?

For å oppsummere så langt: Vi vil ønske å utvide området for det nødvendige arbeidet i forhold til under kapitalismen. Det er både for at folk skal få skikkelige lønninger og for at vi skal kunne bygge ut offentlig tjenesteyting og trygder og pensjoner, men i mindre grad for at vi vil satse på noe stort investerings- og vekstprogram. Bortafor dette nødvendige arbeidet ligger altså frihetens rike, som naturligvis blir mye større etter hvert som produktiviteten øker. Det skal ikke planlegges – i hvert fall ikke av sentrale organer.

Frihetens rike

Hva er innholdet i dette frihetens rike? Vi er vant til å tenke på det som filosofiske diskusjoner, gitarspill og politiske møter. Det er ikke sikkert alle vil føle det som så veldig fritt og attråverdig. Jeg trur vi trenger litt ressurser til frihetens rike også. Jeg foreslår å øke det nødvendige arbeidet med enda en liten bit. Jeg vil nemlig ha produsert en del ressurser som kan forbrukes helt uten plan – fritt av den enkelte eller av frivillige sammenslutninger.

Jeg vil ha arbeid avsatt til å produsere følgende:

  • Ekstra råstoffer til folk som vil eksperimentere i fabrikken med nye metoder på kveldstid. Gratis maskindeler til de som vil bygge rare maskiner, stjernekikkerter o.l.
  • Ekstraundervisning og billige læremidler til dem som vil studere underlige emner som forekomsten av keltiske stadnamn i Rogaland eller «kan kvantefysikkens lover anvendes på trafikken på Store ringveg?»
  • Konsulenthjelp til de som vil utvikle og markedsføre en ny type yoghurt.

I forlengelsen av dette ligger det nær til å åpne for opprettelse av produksjonskooperativer på en lang rekke områder. Dette vil være arbeiderstyrte bedrifter som selger sine varer på et vanlig marked. Det folk måtte tjene på dette, kan de innen visse grenser beholde i tillegg til sin ordinære lønn, men de virkelig vellykte kooperativene vil kunne bli nasjonalisert og innarbeidet i planøkonomien.

Hensikten med dette forslaget er å gi mulighet til alle til å utvikle sine evner slik de sjøl ønsker, og ikke påtvinge folk en enkelt autorisert form for hva som skal regnes som samfunnsbevisst og ansvarlig levevis. Jeg trur vel også at dette vil avhjelpe den mangelen som har vist seg i sosialistisk planlegging til nå, nemlig at den ikke inneholder noe insentiv til å utvikle nye produkter og implementere ny teknologi. Inntil vi har funnet en bedre måte å løse det problemet på, kan vi i hvertfall gi folk frihet til å drive med så mye rart de vil, og kanskje tjene penger på det også.

Ut fra det som er sagt om det nødvendige arbeidet under sosialismens første år, konkluderer jeg med at arbeidstida til å begynne med ikke bør settes under 6 timer. Sjøl det må vi regne på.

Lønnsomhet, priser og lønninger

Som man forstår, har jeg ikke avskaffet pengene. Lønna blir derfor utbetalt i penger, og forbruksvarerne har priser i penger. Til og med mellom bedriftene vil det være et markedsforhold, slik at de må selge sine varer til priser som de i alt vesentlig fastsetter sjøl. Bedriftenes mål er å gå med overskudd.

Det må fattes vedtak om et enkelt lønnssystem som skal gjelde for hele landet, med lik lønn for likt arbeid og med belønning av innsats og kvalitet. Nåværende statsregulativ kan danne et utgangspunkt, men må forenkles drastisk og trykkes sammen. Bedrifter som har vanskelig for å skaffe arbeidskraft, kan søke om tillatelse til å flytte stillinger opp i systemet.

Et system med markedspriser, der prisene ikke helt ut svarer til verdiene, er et problem sett fra det synspunktet at det er arbeidstimer, verdier, vi ønsker å planlegge på grunnlag av. Men dette er et problem vi kan leve med til vi har funnet på noe bedre. Grunnen til at dette er et mindre problem, er at investeringer og utbyggingsplaner ikke vil avgjøres av hvilket overskudd den enkelte bedrift tilegner seg, og kapitalen vil ikke flyte automatisk dit hvor den gir høyest avkastning. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi faktisk hatt en form for kapitalisme. En bevisst omforming av samfunnet og produksjonen ville bli umulig. Men systemet er ikke slik. I stedet går overskuddet i alt vesentlig til staten, som har ansvaret for hvordan det skal brukes.

To typer priser

Alternativet til markedspriser er administrative priser. Historia viser at de skaper sine egne problemer. De vil gjerne etter ei tid bli «historiske priser», dvs. lik de prisene som en engang arva fra kapitalismen. Dermed reflekterer de ikke verdiendringer på grunn av teknologiske framsteg. Dette opprettholder den tilsynelatende «lønnsomheten» i bedrifter som ikke har innført den nye teknologien. Så lenge vi ikke har et regnskapssystem som kan oppdatere de administrative prisene slik at de til enhver tid reflekterer den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere produktene, er det skummelt på langt sikt å basere seg på administrative priser.

Det systemet jeg har skissert, innebærer både mer bruk av markedsmekanismer og mer sentralisering enn slik vi vanligvis har sett for oss sosialismen. Hvor blir det av produksjon etter behov, og hvor blir det av sjølberging og lokaldemokrati?

Fotnoter:

  • 1. Det er ikke sikkert at samfunnet sjøl innser at grunnproblemet er å fordele arbeidskrafta. For eksempel stiller det kapitalistiske samfunnet husholdering med kapitalen som grunnproblemet, og innser ikke at kapitalen er «sturkna menneskesveitte», som Vinje sa.
  • 2. De første myntene blei slått ca. 600 før Kr.
  • 3. Figes (1996) A people’s tragedy. The Russian Revolution 1891 – 1924, Penguin Books, side 501. (En dårlig bok, men det var den jeg hadde for handa.)

 

Ukategorisert

Stormaktsinteresser på Balkan

Av

Beicker Sørensen og Aleksander Micic


 

Dette var et ekstranummer som bare handlet om Balkan. En eneste artikkel.

Forfatterne ønsket ikke at vi skulle legge den ut på nettet.

Red.

Ukategorisert

Uten frihet, ingen kommunisme

Av

Jorun Gulbrandsen

Av Jorun Gulbrandsen, leder, og Asgeir Bell, sekretær, i AKP


AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

  • «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».
  • «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»
  • «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»
  • «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

 

Ukategorisert

Uten frihet, ingen kommunisme

Uten frihet, ingen kommunisme

Av Jorun Gulbrandsen, leder og Asgeir Bell, sekretær i AKP

Sto i RF 2 – 1999

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

  • «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».
  • «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»
  • «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»
  • «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

 

Ukategorisert

Høgare utdanning mot år 2000

Av

Kjell Arnestad


Høgare utdanning har endra seg i raskt tempo dei siste åra. Råmene kring studia har vorte trongare, både økonomisk og i høve til dei faglege kåra. Samstundes vert studentane skulda for å vera uengasjerte. Kva endringar er det som ligg bak denne utviklinga, og korleis bør venstresida møta stoda?

I haust kasta Bernt Hagtvet inn ein brannfakkel i studentordskiftet. I ei rekke artiklar i Dagbladet uttrykte han frustrasjon over late og pensumfikserte studentar. Frå ein snever og nærsynt ståstad har han heilt rett. Studentar av i dag er altfor opptekne av kva som er eksamensrelevant og lite kritiske. Når han kom til å skulla setja ord på årsakene, spora han imidlertid av og gløymde alle reglar for samfunnsvitskap. Det er ikkje slik at studentane er late av di dei er vorte sydd puter under armane. Det finst ei mykje meir samansett fagleg og økonomisk forklåring på utviklinga.

Utviklinga sidan 1960

Då Universitets- og høgskulekomitéen 1960, den sokalla Kleppekomitéen, vart oppretta, var stoda den at ein ikkje hadde kapasitet til å utdanna nok akademikarar til å stetta «det samfunnsmessige behov». For fyrste gong skulle sosialøkonomiske analysar liggja til grunn for politikken for universitets- og høgskulesektoren (UH-sektoren). To faktorar skulle vera avgjerande:

  1. Venta auke i studenttalet
  2. «Samfunnet sitt behov», dvs næringslivet sitt behov for høgt utdanna arbeidskraft. Motsetnaden mellom arbeid og kapital fanst ikkje, samfunnet var ein objektiv og fast storleik, heilt i tråd med den rådande sosialdemokratiske tidsanden. Kleppekomitéen la til grunn at talet på studentar ville vera 30 000 i 1970. Denne framskrivinga slo òg til. Behovet var likevel ikkje meir enn 18 000. Komitéen sitt arbeid førte til ei nær tredobling av løyvingane til UH-sektoren frå 1961 til 1966.

Ottosen og 1968

Inntil no hadde ein satsa på å byggja ut dei eksisterande universiteta. Med Ottosenkomitéen mot slutten av 60-åra endra staten tilnærminga si og la vekt på rasjonalisering og utbygging av eit system med distriktshøgskular. Utbygginga på byrjinga av tiåret hadde ikkje gjeve dei resultata ein ynskte. Høgare utdanning måtte rasjonaliserast, og ho måtte produsera den rette typen arbeidskraft.

Det nye høgskulesystemet sameinte til dømes lærar-, sosial-, sjukepleiarskular og tekniske skular. På universitetssida vart studietida korta ned og effektivisert. Det vart i tillegg utvikla eit sams evalueringssystem både for universitet og høgskular, vekttalssystemet.

Ottosenkomitéen representerte ikkje noko sernorsk fenomen. Over heile Vest-Europa skjedde det liknande reformer. Når dei vart sette ut i livet, utløyste dei massive studentkampar. Det skulle vera kjent kva omfang det var på denne protestbølgja frå 1968 og nokre år frametter.

Reformene vart likevel gjennomførte og resulterte i auka eksamenspress og meir ukritisk læring. Oppsplittinga av fag og nedkorting av studietida gav eit lågare fagleg nivå på utdanninga. På den andre sida vart det oppretta fleire studieplassar, og på den tida førte det òg auka løyvingar med når kapasiteten skulle byggjast ut.

Utdanningseksplosjonen som tok pause

Ottosenkomitéen såg for seg ein ubroten vokster i studenttalet inn i 80-åra. Slik gjekk det ikkje. Auken stoppa opp kring 1975 av hovudsakleg to årsaker. Kapitalismen gjekk inn i ei alvorleg krise og alle sektorar som ikkje gav nok overskot, vart bygde ned. Den andre faktoren var den tradisjonelle utdanningsvegen som ikkje lenger tente næringslivet sitt behov. Stimuleringa til å ta ei lang utdanning forsvann, og talet på studentar gjekk tilbake. No skulle skiljet mellom skule, arbeidsliv og vaksenopplæring brytast ned. «Livslang læring» er eit omgrep som har fått varig innpass i både språket og samfunnsdebatten.

Årsaka til at planane ikkje fekk dei tilsikta resultata, var både ein massiv motstand blant studentane og at staten ikkje kontrollerte styringsorgana ved universiteta. Sosiologiprofessor Gudmund Hernes kom då inn på banen for fyrste gong. Utvalet han leidde, produserte i 1988 rapporten Med viten og vilje (NOU 1988:28). Krav om betra konkurranseevne og auka internasjonalisering ville gjera det naudsynt med både meir effektiv utnytting av eksisterande ressursar og større løyvingar. Rapporten kom med ei rekke framlegg til åtgjerder:

  • 1.betre studiefinansiering og studentvelferd
  • 2. nasjonal samkøyring og styring av universitet og høgskular
  • 3. styrking av forskingsråda og oppbygging av eit nasjonalt forskarnett
  • 4. større løyvingar til grunnforsking
  • 5. oppløysing av profesjonane
  • 6. samanslåing av høgskular, og institutt innan same institusjon skulle slåast saman

No kom den auken i talet på studentar som Ottosenkomitèen hadde foregripe. Arbeidsløysa auka, og høgare utdanning vart ein «lagringsplass». Dette såg staten som ei grei løysing på eit elles kinkig problem, og det vart i ein periode løyvd midlar til utbygginga. Men målet om meir direkte styring av UH-sektoren var ikkje gløymd, og vegen til dette målet gjekk då som no gjennom pengesekken. Denne sekken vart etterkvart slankare, og nedbygginga av lågt prioriterte utdanningar har halde fram til i dag.

Studiefinansieringa har ikkje halde tritt med korkje lønsnivå eller auka levekostnader. På dette punktet slo ikkje Hernes’ tilrådingar gjennom. Han gjorde ikkje akkurat mykje for å fylgja opp dette sjølv medan han var statsråd.

Kutt, struping og andre overgrep

Som me har vore inne på, studie vert delt i lågt og høgt prioriterte, alt etter kva næringslivet har behov for av arbeidskraft. Til dømes er studia innan IT-, helse- og lærarfag høgt prioriterte i år og neste år i fylgje framlegget til statsbudsjett. Tilsvarande er filologiske og samfunnsvitskaplege fag lågt prioriterte.

Dei reelle konsekvensane av dette er dramatiske. Fag vert lagt ned, og serskilt har det gått hardt ut over språk- og områdedisiplinar. På nokre fag er det berre undervising i vår- eller haustsemesteret. Universitetet i Oslo har nasjonalt ansvar for ein rad mindre fag. Likevel ser me at fleire og fleire slike fag vert lagt ned.

Universitet og høgskular har ein stillingsstruktur som bind opp det aller meste av løyvingane i faste lønskostnader. Det som er fleksibelt, er midlane til hjelpelærarar og vitskapleg utstyr. Reduseringar på budsjetta går difor ut over kvaliteten på undervisninga på ulike vis som gjer både tilsette og studentar fortvilte. Eit grelt døme er Institutt for kulturstudie ved Universitetet i Oslo. Av løyvinga på 13,5 millioner kroner som er framlegget for 1999, vil 13 millioner gå til faste lønskostnader. Kollokviegrupper, ekskursjonar og skrivekurs er lagt ned, hjelpelærarane er sparka. Om det ikkje vert gjort noko, vil det heller ikkje kunne haldast eksamen neste år. Om det var mogleg, ville instituttet vore konkurs.

Eit anna strukturelt sertrekk er at når eit fagmiljø fyrst er bygt ned eller utradert, tek det både lang tid å byggja det opp att, og det krever i mange høve store ressursar. Kapitalismen si manglande evne til langsiktig tenking vert difor eit alvorleg trugsmål for kvaliteten i høgare utdanning.

Pensumfetisjismen

Når me no har greidd ut om nokre av dei økonomiske problema som møter universitets- og høgskuleutdanninga i dag, må det òg seiast at det finst idémessige årsaker til fagleg og sosialt sløvsinn hjå studentane. Frå grunnskule og vidaregåande vert elevar lært opp til at det som tyder noko, er høge karakterar. På 80-talet var arbeidsløysa ein grunn til dette, og haldningane sit i enno. Det umoglege i å leva på studielånet gjer det heilt naudsynt å arbeida deltid og ofte meir enn det. Dette gjer sitt til at medvitet om seg sjølv som student vert svekt, og ein kjem i ei mellomstilling mellom intellektuell og arbeidar.

I mest alle offentlege dokument som tek for seg UH-sektoren, er gjennomstrøyming eit sentralt mål. Ein vert stimulert gjennom ulike tilbakebetalingsletnader til å fylgja normert studietid. Større og større pensa skal lærast på kortast mogleg tid.

Tek ein so med i rekninga eit overfylt læringsmiljø, vert det tronge kår for kritisk læring og forsking. Fagkritikk er so og seia eit framandord. Auka mengd administrative oppgåver og akvisisjonsarbeid (pengeskaffing) gjer det vanskeleg for lærarane å inspirera til kritikk og interesse for stoff utanom det som er eksamensrelevant. Den motsetnaden som av dette oppstår mellom forsking og undervising, er skadeleg for både akademia og samfunnet i det heile. Forskingsbasert undervising er eit ideal, men neppe innan rekkevidde under desse tilhøva. Grunnlaget for pensumfiksering og karakterjag har endra seg frå 80-talet, men er like fullt ein del av den akademiske røyndomen i 1998.

Ei nedkorting av lågare gradsstudia har vore på tale frå departementet. Cand.mag. skal erstattast av mastergrad for å internasjonalisera gradssystemet. Dette er sjølvsagt eit vikarierande motiv. I røynda er skilnaden mellom det norske gradssystemet og strukturen i andre land ikkje noko problem. Den eigentlege årsaka er at cand. mag.-studiet er for langt i høve til kva næringslivet har bruk for. I tillegg vil det verta naudsynt å velja om ein skal ta ei forskarutdanning eller ikkje på eit mykje tidlegare tidspunkt enn tilfellet er no.

Børs og akademia

Universitetslova som kom i 1995, inneber mellom anna eksterne representantar i ulike styringsorgan ved universitet og høgskular. Samstundes aukar graden av oppdragsforsking dramatisk, noko leiingane ved institusjonane so langt har helsa velkomen. I 1997 kom mykje meir enn den budsjetterte summen inn gjennom oppdragsforsking. Staten sett inn insentiv for å bryta ned dei strukturane ved UH-sektoren som næringslivet har kritisert: at institusjonane er rigide, isolasjonistiske og for lite opptekne av «samfunnet sine behov». Noreg er medlem av EUs forskingsprogram. I Råmeprogram 4 (1994-98) får sokalla fri forsking 300 millioner kroner, medan delprogramma som er beinveges retta inn på næringslivet, får 1,3 milliardar. Ei anna side av same sak er at Forskingsrådet her heime alt gjer sitt beste for å styra forskinga inn på anvendt vitskap.

Jamvel om dei fleste forskarar har ein høg grad av etisk integritet, vil langtidsverknadene av oppdragsforsking og -undervising vera ei forflating og kommersialisering av høgare utdanning. Dette bør vera eit grunnlag for å byggja alliansar mellom studentar og tilsette. Korkje student eller forskar kan sjå seg tent med at grunnforskinga og dimed vitskapen, stoppar opp. Når universitet og høgskular no meir og meir skal ta seg av etterutdanninga, vil marknadsstyringa auka ytterlegare.

Eit symptom er nytala i KUFs stortingsmeldingar. Ord som «kunnskapsmarknad», «kunnskapstilbydere» og «entreprenørskap» er teikn på den nye tenkinga. Dette er truleg den viktigaste trenden i utviklinga av utdanningspolitikken i dag. Entreprenørskap er faktisk ein dygd som skal framelskast alt i den vidaregåande skulen.

It’s a man’s world

Av søkjarmassen til høgare utdanning i 1997 var 61 prosent kvinner. 625 personar tok doktorgraden dette året. Av desse var berre 32 prosent kvinner. Ikkje på noko fagområde er det eit fleirtal av kvinnelege doktorandar, sjølv om andelen er større innan humaniora og samfunnsvitskap. 89 av 100 professorar er menn.

Universiteta har lagt og skal leggja planar for jamstilling. Det har lenge vore gode intensjonar om å bøta på ulikskapane. Aktiv bruk av post doc- og stipendiatstillingar er ein verkemiddel som har vore nytta. Undersøkingar frå Norsk institutt for studier av forskning og utdanning viser at menn kjem raskare til vitskaplege stillingar enn kvinner.

Dei tradisjonelle «kvinnefaga» er heller ikkje dei disiplinane som næringslivet har størst interesse av å stø opp under. Med eit stort fleirtal av menn mellom dei tilsette står desse faga òg lagleg til for hogg når den interne budsjettkampen skal avgjerast.

Eit institusjonelt problem

Studentkampen i dag er eit sørgjeleg syn. Den samanblandinga av interesseorganisasjon og styringsorgan som Norsk Studentunion er vorte til del gjennom Universitetslova, gjer det vanskeleg å unngå ansvarleggjering og korrumpering av ein organisasjon som kunne vore ei kraft mot åtaka på og kommersialiseringa av høgare utdanning. NSUs arbeidsmåtar er prega av lobbyverksemd og byråkratisering.

Dei radikale kraftene som finst, har valt utanom «parlamentarisk» jobbing som hovudverksemd. Progressive har lenge forsømt utdanningspolitikken. På grunn av dette må kompetansen på området byggjast opp att, i mange høve frå botnen av. Innan fagkritikk, interessekamp og organisering er det eit stort arbeid som står framfor oss. Eit større samarbeid mellom studentar og tilsette, mellom fagforbund og studentorganisasjonar og mellom tidlegare og noverande studentar må utviklast. Det er dei same hovudtrekka i kapitalismen me kjempar mot, og røynsler kan utvekslast på dei fleste felt.

Radikal konservatisme

Universitetskonservative som står for nokre av dei tradisjonelle ideala når det gjeld å halda på sjølvstendet og integriteten til institusjonane, er i dag i mange høve radikale studentar og tilsette sine beste forbundsfellar. Friherre Wilhelm von Humboldt, den prøyssiske lingvisten og embetsmannen som la mykje av grunnlaget for utviklinga av sekulær vitskap og undervising ved byrjinga på 1800-talet, spelar i dag ei sers progressiv rolle. Det er ein defensiv kamp å vera radikal i utdanningspolitikken i dag.

Kjelder:

  • -Utdanning for dei få – kunnskap for dei som har råd? NKS 1989
  • -Utdanningsprogram. NKS 1985
  • -Interessekamp og fagkritikk. NKS 1980
  • -Kva må gjerast? 2/96, 4/96, 5/96, 4/97, 1/98, 2/98, 4/98, 5/98. NKS
  • -Samfunnsforskning og næringsliv. Universitetsforlaget 1970
  • -Cathrine Holst: Ikkje særleg interessant. Mål og makt 1/98
  • -Forbedret cand. mag.-grad eller en ny lavere grad. Innstilling frå cand. mag.-utvalet 1995, Universitetet i Oslo
  • -Arbeidsprogram 1997-98. NSU 1997
  • -Dagbladets kronikk 4.8, 8.8, 14.8, 20.8.98
  • -St. prp. nr. 1 (1997-98), St prp nr 1 (1998-99) (Statsbudsjettet)
  • -St. meld. nr. 39 (1997-98) Om dimensjonering av ulike studier innenfor høgre utdanning
  • -St. meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret
  • -St. meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen
  • -Ot. Prp. nr. 38 (1994-95) Om endringer i lov 26. april 1985 nr 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter
  • -Universitetsloven av 12. mai 1995
  • -Lov om studentsamskipnader av 28. juni 1996
  • -Forskrift om studentsamskipnader av 20. april 1990

 

Ukategorisert

Marxistisk renessanse innen feminismen

Av

Terje Valen


«Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er,» skriver Terje Valen i sin omtale og kommentar til Lise Vogels artikkelsamling, «Woman Questions – Essays for a materialist Feminism».

Lise Vogel: Woman Questions – Essays for a Materialist Feminism. Pluto Press, London, 1995.

I boka si har Lise Vogel samlet en god del av det hun har skrevet fra 1977 av og fremover. Vogel beskriver seg selv og sin feminisme som et produkt av det hun kaller feminismens andre bølge i USA. Denne bølgen begynte på slutten av 60-tallet og vokste seg sterk utover på begynnelsen av 70-tallet. Hun plasserer seg også på en kritisk måte innefor den retningen hun kaller sosialistisk feminisme. En retning som har stått i opposisjon til den såkalte radikale feminisme.

Radikal feminisme

Selv beskriver hun hovedposisjonene i den radikale feminismen slik: De radikale feministene hevdet at kvinneundertrykkingen sprang ut av en seksuell konflikt som gjennomsyrer hele historien, der menn har kontroll over kvinnenes kropper, seksualitet og deres reproduktive prosesser. Ut fra dette synet hadde alle menn som en gruppe makt over alle kvinner og seksualpolitikk var nøkkelen. Ikke mangelen på rettigheter og anledninger, men en struktur som de radikale feministene etter hvert kalte patriarkat, var det som hindret kvinnefrigjøringen. Rase- og klassehierarkier var viktig, men kjønnsundertrykkingen kom først, historisk og teoretisk. Frigjøring krevde at man kastet patriarkatet og gjennomførte en radikal endring av samfunnsmessig organisering og kulturell praksis. Selvstendige kvinnesamfunn og institusjoner skulle være middelet til omdanning av samfunnet. (Se Vogel, s. 1-19)

Sosialistisk feminisme

Også de sosialistiske feministene analyserte kvinnenes underkuing på en radikal måte, men de fant grunnen til den i de strukturelle trekkene i samfunnet. Disse feministene hevdet at kapitalismen, eller det kapitalistiske patriarkatet, som mange kalte det, ikke bare utbyttet kvinnene i arbeidet og i husholdningen, det undertrykte dem også ved hjelp av en utbredt ideologisk og kulturell dominans. Arbeiderklassekvinnen og de fargete kvinnene bar en uforholdsmessig del av den kapitalistiske undertrykkingen. Kvinnefrigjøringen ville derfor kreve at en omstrukturerte samfunnet ut fra et klasse- og raseperspektiv, ikke bare ut fra et kjønnsperspektiv.

På 70-tallet fikk den feministiske bevegelsen en spesiell innflytelse på universitetene. Mens det feministene tidligere hadde skrevet tidligere ble sirkulert på uformelle måter, tok de feministiske tankene mer og mer form som lærde artikler og bøker. De yngre feministene hadde lite erfaring med det nære båndet mellom teori og radikal aktivisme som hadde sporet bevegelsene på 60-tallet. Og det akademiske miljøet var hierarkisk og nesten bare hvitt i toppen. Derfor ble det skrevet mindre om rase- og klassespørsmål samtidig som hele kvinnebevegelsen ble presset inn i et mer defensivt spor på grunn av konservative angrep på retten til selvbestemt abort og andre rettigheter som kvinnene kjempet for.

Kvinnene nådde visse resultater på grunn av kampene under den andre feministiske bølgen, men på 80-tallet økte faktisk likevel mange byrder som sprang ut av rasismen og klassesystemet. Og på 90-tallet har den globale omstruktureringen brakt nye utfordringer som utbredt arbeidsløshet og underbeskjeftigelse, fallende inntekter, opptrapping av konflikter av rasistisk og etnisk karakter og fremvekst av åpne rasistiske og antisemittiske grupper som kjemper for hvitt overherredømme. Sett ut fra hverdagslivsperspektivet er situasjonen for de fleste folk, og særlig for kvinner, dyster og fremtidsutsiktene kanskje enda verre.

Når man ser på den graden av samfunnsmessig elendighet som vi finner over hele jorden, så er det kanskje ikke overraskende å finne tegn på fornyet interesse i radikal tenkning og handling og den relevansen dette har for kvinnene. Til tross for at det over alt erklæres at sosialismen er død og sammen med den marxismen, så viser fakta noe annet. I USA, for eksempel, trekkes mengder av mennesker til sosialistiske konferanser hvert år og forleggernes boklister tyder på stadig etterspørsel etter radikal forskning. Nye tidsskrifter lover å gjenopplive marxismen og til å med gjeninnføre slike begreper som klasse, materialisme og sosialisme. Deltakere i en større akademisk konferanse (Den 9. Birkshire konferansen om kvinnehistorie ved Vassar College i Pougkeepsie, New York) svarer ja til følgende spørsmål: Er marxismen fremdeles et nyttig verktøy i analysen av kvinnehistorien?».

Mexico

Under det nye bondeopprøret i Mexico, der mange kvinner deltar aktivt også som soldater, krever de «demokrati, jord og sosialisme». Kort sagt så synes en verdensomspennende bevegelse igjen å reise spørsmålet om sosialismen. Og med det følger ny oppmerksomhet når det gjelder mulighetene for sosialistisk feminisme.

Den første artikkelen i boken er fra 1979 og har tittelen «Spørsmål når det gjelder kvinnespørsmålet» (Se Vogel, s. 23-39.). Her tar Vogel opp to forskjellige retninger innen den sosialistisk feminismen når det gjelder kvinnenes situasjon i samfunnet. Den ene retningen som vanligvis har vært fremherskende på venstresiden og blant sosialistiske feminister, mente at kjønnsdelingen av arbeidet i familien er roten til kvinneundertrykkingen. Den andre retningen, som ligger innebygget i «Kapitalen», prøvde å plassere kvinneundertrykkingen innenfor en forståelse av arbeidskraftens reproduksjon og reproduksjon av det kapitalistiske samfunnssystemet.

I begynnelsen av artikkelen sier Vogel at kvinnebevegelsen og venstresiden må ta på seg en viktig politisk oppgave – å utvikle en teori om kvinneundertrykkingen og kvinnefrigjøringen som både er marxistisk og feministisk. Etter å ha beskrevet og kritisert tidligere forsøk på å klare dette, går Vogel selv løs på oppgaven.

For det første hevder hun at vi ikke trenger noen ny teoretisk syntese mellom marxisme og feminisme. Det er heller slik at den marxistiske teorien må utvikles.

Familie

Så skriver hun at av de mange elementene som finnes innen kvinnespørsmålet, så er det begrepet familie som har den største ideologiske og psykologiske kraft. Hun går så inn på hvordan familien i USA ser ut i virkeligheten. Der fantes (på slutten av 70-tallet) eneforelderfamilier, tregenerasjonshusholdninger, familier spredd på mer enn en husholdning, barnløse parforholdhusholdninger, enslige personer, bare-barn institusjoner og husholdninger og institusjoner som består av voksne som ikke er i slekt. I USA var den såkalte kjernefamilien med far, mor og et par-tre barn statistisk sett en minoritet blant husholdningene allerede fra før 1940.

Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er. Stort sett har tendensen til å angripe den borgerlige familien og forsvare arbeiderklassefamilien dominert. Dette har samfunnsmessige årsaker. Marx og Engels observerte at kvinnene gikk inn i arbeiderklassen under ekstremt ugunstige forhold og dro den konklusjonen at arbeiderklassefamilien allerede var i ferd med å visne vekk. Men mot slutten av 1900-tallet så den sosialistiske bevegelsen for seg muligheten for et stabilt hjemmeliv for arbeiderklassen, og begynte en tvetydig kampanje med to mål: For det første mot den doble undertrykking av kvinnene i både lønnsarbeid og familie og for det andre til forsvar for arbeiderklassefamilien. Ut fra dette arvet sosialistene i det 20. århundre en rotet tradisjon som aldri har klart å plassere familie, klasse og produksjonsmåte i samband med klassekampen.

Sosialister har altfor ofte gått glipp av Marx sin observasjon at «hvor forferdelig og avskyelig oppløsningen av de gamle familiebånd synes under kapitalismen, så skaper den moderne industrien ikke desto mindre et nytt økonomisk grunnlag for en høyere form for familie og forhold mellom kjønnene, ved å gi kvinner, ungdom og barn en viktig stilling i produksjonsprosessen utenfor familien.»

Sosialister som studerer samtidige kapitalistiske samfunn har vansker med å plassere familiene og individene i dem ut fra et klasseperspektiv og et klassekampperspektiv. Noen mener at lønnsarbeidet til (det mannlige) familieoverhodet bestemmer klassetilhørigheten og tillater ikke at de andre familiemedlemmene sin deltakelse i arbeidsstyrken virker inn på familiens klassetilhørighet. Dette gjør den arbeidende kone eller det arbeidende barn usynlig. Dessuten overser en, ut fra dette standpunktet, personer som ikke befinner seg på plasser som ikke ser ut som en vanlig familie. Andre marxistiske forskere setter fokus på den individuelle arbeider, mann eller kvinne, og utvikler kriterier for klassetilhørighet som er uavhengig av at familie er medlemsskap i en husholdning. Dette standpunktet gir kvinnen en klassetilhørighet, men klarer ikke å omfatte den virkeligheten som springer ut av erfaringene i familien og antyder at kvinner og barn og folk i institusjoner, som ikke arbeider heller ikke har noen klasseeksistens.

Hvor er kilden til kvinneundertrykking?

Alt i alt er familie og arbeiderklassefamilie usedvanlig sterke ideologiske antagelser som begge finnes innen den tradisjonen som diskuterer kvinnespørsmålet. Fordi disse begrepene har så alvorlige analytiske konsekvenser og psykologiske overtoner, krever de en grundig kritikk som leder til utviklingen av vitenskapelige begreper. Dette vil gi svar på følgende spørsmål: Hvor ligger kilden til, eller den viktigste grunn til kvinneundertrykkingen?

Lise Vogel diskuterer dette i første del av boka «Woman Questions – Essays for a materialist feminism» (Kvinnespørsmål – essayer om en materialistisk feminisme). I en artikkel fra 1979 sier hun at det innen den sosialistiske tradisjonen alltid har eksistert to adskilte og motsatte tilnærmingsmåter til kvinnespørsmålet. Og hun hevder at de teoretiske røttene til den skjulte debatten mellom disse to standpunktene går tilbake til Marx og Engels sine egne skrifter. De to måtene å nærme seg dette på kan vi skille ut ved å identifisere hvordan de forskjellige tradisjonene stiller seg til spørsmålet om hva som er kjernen i, eller det viktigste utspringet til kvinneundertrykkingen. Hun sier at vi da for det første finner den såkalte «familiebegrunnelsen»: kvinner er undertrykt på grunn av familien. For det andre finner vi den «samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen»: kvinneundertrykkingen har roten sin i kvinnenes plass i den samfunnsmessige produksjonen.

Jeg vil nå gjengi argumentene hennes ordrett. (Se Vogel, s. 34 – 39.)

«Ifølge det første synet forklarer kvinnens situasjon inne i familien hvorfor de er utelukket eller delvis utelukket fra det sosiale liv og produksjonen. Ifølge det andre synet er det forskjellen i plassering av kvinnene i den sosiale produksjonen som ligger i kjernen av deres undertrykking i familien så vel som i andre sfærer. Hvert syn antyder sin særegne analyse av de forskjellige elementene som utgjør den teoretiske kjernen i kvinnespørsmålet: familien, arbeidet og like rettigheter.

Familieargumentet tar utgangspunkt i det som synes å være empirisk innlysende: familien, undertrykkingen av kvinnene og arbeidsdelingen på grunnlag av kjønn. Det behandler dette problemet som analytisk sett adskilt, i hvert fall delvis, fra de samfunnsmessige forhold i produksjonen (produksjonsforholdene) som de ligger innbakt i. Ut fra dette synet er det familien og kjønnsarbeidsdelingen inne i denne som er den grunnleggende kilden til kvinneundertrykkingen, og en prøver ut fra det å forstå utspringet til og utviklingen av dette forholdet i historien. I den grad familien er knyttet til den dominerende produksjonsmåten i et gitt samfunn og varierer ifølge klasse, kommer disse faktorene inn i diskusjonen som essensielle, men mer eller mindre ytre bestemmelser.

Familiebegrunnelsen har utgjort det teoretiske grunnlaget for mesteparten av de sosialistiske tanker om kvinnespørsmålet. Det gjennomsyrer Bebels bok «Kvinnen under sosialismen» og dominerer Engels ganske motsigelsesfulle fremstilling i «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse». Innefor dagens (1979) sosialistisk-feministiske bevegelse fremtrer ofte familieargumentet sammen med forsøk på å utvikle en teori om patriarkatet. En slik teori vil forklare den spesielle karakteren av kvinneundertrykkingen, særlig innen familien, uten å fornekte klassekampen. Akkurat som marxismen har oppdaget lovmessighetene som styrer den sosiale produksjonen og klassekampen, så vil teorien om patriarkatet avsløre de materielle mekanismer som ligger under kjønnsarbeidsdelingen og kvinneundertrykkingen. Eller, som mange har antydet – ved å ta utgangspunkt i Engels bemerkning at «den bestemmende faktor i historien, er til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av direkte liv». (Fra ovennevnte bok.) Ifølge dette synet forklarer marxismen produksjonsmåten, mens teorien om patriarkatet forklarer reproduksjonsmåten.

Alle versjoner av familiebegrunnelsen inneholder en viss parallellitet mellom klasse- og kjønnsfenomener, enten de nå har en uttalt teori om patriarkatet eller ikke. Ut fra dette fremsetter de, mer eller mindre klart, en rekke par som står mot hverandre: produksjon/reproduksjon; arbeid/familie; offentlig sfære/privat sfære; klasseutbytting/kvinneundertrykking; sosialt produktivt arbeid/privat hjemmearbeid; klassesystem/familiesystem; herskerklasse dominering/mannlige privilegier: marxistisk teori/teori om patriarkatet. Ut fra disse parene er det bare ett skritt til alvorligere slutninger. Logisk sett antyder familieargumentet at en systematisk mekanisme, som er særegen for familien og adskilt fra klassekampen som karakteriserer en gitt produksjonsmåte, utgjør drivkraften bak kvinneundertrykkingen. Kort sagt, ifølge den teorien som ligger innbakt i familieargumentet er det to like kraftige motorer som driver utviklingen av historien: klassekampen og kjønnskampen.

Teorier som fremlegger parallelle kamper i forskjellige sektorer – for eksempel, klasse, kjønn og rase – møter alvorlige problemer når de forsøker å analysere forholdene mellom de forskjellige kampene. Teoretisk sett kan de parallelle kampene aldri virkelig skjære hverandre.

Isteden blir det slik, for å bruke jernbanespråket, at de ganske enkelt synes å møte hverandre langt ute i horisonten, mens de i virkeligheten forblir skarpt adskilte. Følgelig er det slik at en sosialistisk strategi som holder seg til familieargumentet har store vansker med å knytte kampen for kvinnefrigjøringen til den helhetlige revolusjonære kampen. En slik strategi tar enten form av en kvinnebevegelse som må vokte over sin egen uavhengighet med den praktiske innsats som passer med dens teoretiske posisjon; eller så utsetter den kvinnespørsmålet til den revolusjonære fremtid, mens den løpende aktiviteten underkaster såkalte kvinnesaker under klassekampen, forstått på en økonomistisk måte. For å vende tilbake til jernbanespråket er det slik at den første tilnærmingsmåten erkjenner den virkelige parallelliteten av oppgavene, at de alltid er skilt, men dermed blir den sårbar overfor borgerlig-feministiske feil. Den andre tilnærmingsmåten derimot faller som offer for illusjonen om at sporene møtes i den revolusjonære horisonten, mens den slår begge sporene sammen til ett når det gjelder pågående aksjoner: på slike spor kan ikke noe virkelig revolusjonært tog kjøre.

Det samfunnsmessige produksjonsargumentet går ut fra det teoretiske standpunktet at klassekampen innen den sosiale produksjonens område representerer den sentrale dynamikk i den samfunnsmessige utvikling. Ifølge dette synet viser begrepet samfunnsmessig produksjon til hele prosessen som fører til reproduksjon av de sosiale forhold i produksjonen, medregnet bytteprosesser og direkte produksjon.

Før vi diskuterer spesifikke institusjoner – familien for eksempel – i et gitt samfunn, må vi identifisere den særegne produksjonsmåte som dominerer i et gitt samfunn. Innen klassesamfunn har kategorien familie som sådan ingen mening; isteden eksisterer familien bare innen forskjellige klasser. I de dominerende klassene er familien en bærer og overfører av eiendom, selv om den også kan ha andre funksjoner. I de underordnete klassene strukturerer den plassen der arbeidskraften – blir vedlikeholdt og reprodusert.

Vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften er nødvendig for den samfunnsmessige reproduksjonen, likevel finner den sted i utkanten av den samfunnsmessige produksjonen. Historisk sett har kvinner i underklassene blitt tildelt hovedansvaret for de aktivitetene som sikrer vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften. Dessuten er det slik at kvinnens plass i den kjønnsarbeidsdelingen som karakteriserer disse aktivitetene både påvirker og blir påvirket av deres deltakelse i det samfunnsmessige arbeidet som de gjør for den dominerende klassen. I et gitt klassesamfunn er undertrykkingen av kvinnene i underklassene rotfestet i deres spesielle forhold til prosessene med å vedlikeholde og reprodusere arbeidskraften på den ene siden og i sosialt arbeid på den andre siden.

Aktivitet i kanten av den sosiale produksjonen har nødvendigvis noen implikasjoner for de handlende personene som er med på den. Det er for eksempel slik at den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger frem et skarpt skille, på det økonomiske nivå, mellom de fleste sider av samfunnsmessig produksjon og det Marx kaller individuelt forbruk – som inneholder de materielle prosessene til ubetalt hjemmearbeid. I en gitt kapitalistisk sosial formasjon er det slik at individer befinner seg helt eller delvis marginalisert når det gjelder den samfunnsmessige produksjonen fordi deltakelse i disse prosessene opptar en spesiell plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, med særegne politiske, ideologiske og psykologiske virkninger.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelse tar ikke familien og arbeiderklassefamilien som gitte størrelser, for de har i seg begreper som må lages innen en marxistisk teori. Denne konstruksjonen er en del av arbeidet med å produsere en vitenskapelig teori om arbeidskraftens reproduksjon, en oppgave som jeg ikke kan prøve å løse her. Noen av trekkene i en slik teori er likevel allerede klare og kan antydes skjematisk. Familien representerer et begrep som er spesifikt både med hensyn til produksjonsmåte og klasse. Derfor fungerer begrepets tilsynelatende ahistoriske klasseløshet som en ideologisk maske som skjuler klassekampen. Innen den kapitalistiske produksjonsmåten viser oppfatningen av arbeiderklassefamilien i virkeligheten til det stedet og de handlende personene i den prosessen som fører til reproduksjon av arbeidskraften som en vare, som blir utført i en spesifikk samfunnsformasjon. Denne formuleringen tillater en stor variasjon i sosiale strukturer som fungerer som slike steder. Dessuten gir klasseplasseringen av familiemedlemmene som deltar i lønnsarbeid en nøkkel til å lenke familien til klassestrukturen. Den aktuelle klasseposisjonen – og erfaringene til individuelle familiemedlemmer i en spesifikk sammenheng – utgjør selvfølgelig et annet spørsmål. Særlig politiske, ideologiske og psykologiske faktorer spiller en spesielt stor rolle for et individuelt familiemedlem – for eksempel en ikkearbeidende kone, en eldre person, en skoleelev – som ikke deltar direkte i det samfunnsmessige arbeidet.

Den sosiale produksjonsbegrunnelse antyder at essensen i det såkalte kvinnespørsmålet i kapitalistiske samfunn er tosidig. For det første arver kvinnene, fra en historisk oppstått kjønnsdeling av arbeidet, hovedansvaret for de prosessene som angår i individuelt forbruk og reproduksjon av arbeidskraften som en vare. Derfor trer mye av aktiviteten deres frem som ubetalte tjenester overfor lønnsarbeidende menn, og det skaper et alvorlig potensiale for kjønnsmessig fiendtlige motsigelser. For det andre mangler kvinner, som mange andre grupper i det kapitalistiske samfunnet, fulle demokratiske retter, og kampen deres for å oppnå disse rettighetene gir en annen mulig kilde til kjønnskonflikt. Alt i alt har kvinneundertrykkingen i kapitalistiske samfunn en tosidig opprinnelse i kvinnenes spesielle situasjon med hensyn på samfunnsmessig produksjon og like retter. Av disse to er kvinnenes innestengning i hjemmearbeid den største hindringen for virkelig frigjøring. Som Lenin sa det:

«Den kvinnelige halvdel av menneskeheten er dobbelt undertrykt under kapitalismen. Arbeiderkvinnen og bondekvinnen blir undertrykt av kapitalen, men i tillegg til og ovenpå dette blir de, selv i de mest demokratiske borgerlige republikker, forblir de berøvet noen rettigheter fordi loven ikke tillater dem likeverd med menn; og dessuten – og dette er det viktigste – forblir de «husholdningsslaver», for de er overbelastet med det ensformige slitet som ligger i det skitneste og hardeste og mest nedverdigende arbeid på kjøkkenet og i den individuelle husholdning.»

Av historiske grunner er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen enda mindre utviklet på det teoretiske plan enn familiebegrunnelsen. Dessuten har en sosialistiske tradisjonen utviklet en merkelig polarisering mellom praksis og teori i kvinnespørsmålet. Praksis er vanligvis grunnet på en trang mistolkning av det samfunnsmessige produksjonsargumentet, mens teorien hviler på eklektiske og forvirrete versjoner av familiebegrunnelsen. Sosialister har bare sjelden erkjent eksistensen av disse motsetningene og enda mindre forsøkt å løse dem. Likevel er det slik at det er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen som samsvarer best med Marx sin analyse av hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fungerer.

Familiebegrunnelsen og den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen har forskjellige politiske og strategiske følger. Spørsmålet her er forholdet som den feministiske kampen har til utviklingen av den samfunnsmessige revolusjonen. Med sin implisitte antakelse at det finnes likeverdige undertrykkingsmekanismer, støtter familiebegrunnelsen rent logisk en strategi med parallelle bevegelser: kvinnebevegelsen, den svarte bevegelsen, fagforeningsbevegelsen. Mens forskjellige dagsordener kan foreslåes for å integrere disse kampene i løpet av den revolusjonære utviklingen, vil den grunnleggende karakteren til kvinneundertrykkingen medføre at autonome kvinnepolitiske grupper skal fungere permanent, som en prinsippsak, i alle ledd i organisasjonene.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen mener at klassekampen er sentral, noe som gjør enheten i den revolusjonære styrken til en hovedsak. Fagforeninger så vel som masseorganisasjoner bygget rundt spesielle saker – kvinneundertrykking, undertrykking av fargete, støtte til den antiimperialistiske frigjøringsbevegelsen og så videre – vil alltid spille en kritisk rolle, men deres eksistens og karakter vil være et spørsmål om strategi og taktikk, basert på konkret undersøkelse av den særegne situasjonen. Innen et revolusjonært parti vil problemer som springer ut av den utbredte kvinneundertrykkingen og mannlig dominans bli tatt opp som alvorlige spørsmål i utviklingen av kadrene, den politisk linjen og organisasjonsstrategien. Det er klart at den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen er i samsvar med den generelle marxist-leninistiske tradisjonen, selv om en gjennomgående og entydig praksis når det gjelder kvinnespørsmålet ikke har karakterisert marxist-leninistiske partier tidligere.

Skillelinjen mellom de to begrunnelsene når det gjelder kvinnespørsmålet, har aldri blitt klart trukket opp. I den nåværende perioden er det mange kvinner i Nord-Amerika og Europa som identifiserer seg med den sosialistisk-feministiske bevegelsen eller holder seg på siden av eksisterende sosialistiske organisasjoner, fordi de mangler et bedre alternativ. Samtidig angriper de fleste marxist-leninistiske grupper, som er ridd av manglende erfaring og avsky mot kvinnebevegelsen og frykt for borgerlig-feministiske feil, den sosialistiske feminismen uten å analysere dens innhold. De stoler på den forvirrete tradisjonen som de har arvet fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen som teoretisk veiledning, og gjentar hele tiden forskjellige formuleringer fra Marx, Engels og Lenin, mens de overser motsetninger og mangler. Men til syvende og sist står vi overfor valget mellom det som nå kalles sosialistisk feminisme og en utviklet marxistisk posisjon når det gjelder kvinnen. Ansvaret vårt er da å møte dette valget på en ærlig måte. Det det gjelder, er ikke annet enn samfunnsmessig revolusjon og frigjøring av kvinnene.»

 

 

Ukategorisert

Don’t call us – we’ll call you!

Av

Geir Sundet

Av Geir Sundet, en Steppeulv i utlendighet
(Forfatterens hjemmeside, Sundets TruckStop)

En ettermiddag lest jeg ei bunke med gamle nummer av Klassekampen. I et av numrene var det en baksideartikkel av Maren Rismyr – om herskerteknikker og Trondheimskonferansen.

Jo, det er sikkert rett det du skriver Maren. Og det er fint at du skriver det. For dette var en artikkel som satte tenkeren min i sving. Maren skriver blant annet om viktige erfaringer fra Bøllekurs. Jeg skulle gjerne gått på et sånt kurs også, men jeg tror ikke det arrangeres for andre enn jenter lenger. For kapitalister har sine herskermetoder over arbeidere, og faglige byråkrater sine over fagorganiserte.
Om diskusjonen var dårlig og full av herskerteknikker så blei uttalelsen om 6-timersdagen god. Da den dumpet ned i e-postkassa mi la jeg den videre ut på debattlista for yrkessjåfører – nå med 66 påmeldte.

Altena

Denne saken ser ganske forskjellig ut gjennom øynene til forskjellige yrkesgrupper. Dagen jeg leste meldinga, starta jeg klokka 07 med å laste på et stålverk i Altena, en by sør øst for Dortmund. Det var snøvær og kaldt. Så kjørte jeg til en av Tysklands industrigiganter i Duisburg og lasta 7-8 nye tonn. Videre til Mönchengladbach, til et tysk/japansk firma som har kombinert de dårligste tradisjonen fra de to landa.

For å gjøre det kort. Det tok 4 timer å laste 7 paller. Og for å gjøre det langt: lasteterminalen er relativ ny og moderne, all lasting blir registrert på strekkoder og datalesere, og alle strukturene er lagd slik at du blir mindre og mindre jo lenger du blir der. Herskerteknikk? Først må du fylle ut et skjema i porten. Deretter kjøre til kjørekontoret, parkere og ring på ei klokke. Den låste døra blir fjernåpna med en summer. Du går gjennom nok ei dør, og opp ei trapp. På toppen er det ei dør til venstre med VERBOTEN!!! Og rett fram ei glassluke. Her skal du stå å vente til noen gidder (eller har tid) til å se på deg. Don’t call us – we’ll call you. Når du får kontakt og sier hvem og hvor du skal laste til får du et portnummer. Du går ut, starter bilen og kjører til riktig port.

Kafka

Rygger på plass – og stiller deg opp utenfor nok ei låst dør. Men denne er uten summer. Her må du bare vente til noen av lagerarbeiderne gidder å lukke deg inn. Det regner – det tar 5 minutter – 10 minutter. Du krymper mer. Og ingen forklarer deg noe. Kan det være en annen vei??? Hvem er denne Kafka? Jobber han her?

Etter at varene er kommet på bilen kjører du tilbake til kjørekontoret. Går gjennom samme prosedyre. Summer – døra – trappa – glassluka. Vente på papirene. Vente på din tur i trappa til å komme fram til glassluka. Vente til du får kontakt med noen av de pent kledde. Norwegen. Hvor lenge tar det? Veit ikke! Det står en, to, tre, fire andre sjåfører og venter. I trappa. Ubekvemt. Svære haller – topp moderne – datastyrt – glassvindu – men ikke en stol sjåføren kan sitte på – du kan se damene som jobber her, som lager papirene – og som ikke gidder (eller har tid) til å informere om det tar en halv time – eller fem minutter – eller som ikke veit, og som ikke vil, eller ikke gidder å fortelle deg hvorfor det tar tid. Om det tar to timer kan du sove litt i bilen, men du blir stående å vente – for papirene kan jo komme akkurat nå – og du blir mer og mer sliten – og krymper mer og mer. En herskerteknikk er å late som om du ikke er et menneske, men et dyr. Og det blir mer og mer vanlig i nye terminaler.

Svære skranker som stenger sjåførene – de skitne, uflidde – ute fra kontorfolka -jentene i trange kjoler og sminket ansikt. Ville man behandle en viktig kunde slik? Hvorfor skal folk behandles forskjellig? Har vi ikke samme menneskeverd? Å spørre om en kopp kaffe er nesten som å spørre om en porsjon mat til – for David Copperfield.

99 % manlige sjåfører

For meg handler ikke dette om 99% mannlige sjåfører og 89% kvinnelige befraktere – men om kapitalister som har bygd terminaler med nye strukturer som skal får arbeidere til å føle seg som dyr – og bli vant til å se på seg sjøl som dyr. Og gjerne på befrakterne som fienden. Gjerne på damene som fienden. (Jeg fikk forresten faktisk kaffe. For jeg er ikke noe dyr, jeg er David Copperfield. Og jentene var mennesker de og.)

Halv seks på ettermiddagen kom jeg til Wuppertal, og siste lasteplass, oppsamlingsterminalen. Jeg venta på å få kjøre inn til rampa til klokka halv tolv. Ti på ett var jeg ferdig, femti minutter over midnatt. Det var da jeg leste meldinga om 6 timers dagen på nettet. Jeg lurte på om jeg skulle skrive en liten kommentar, men lot det være. Det kunne fort bli for lett å misforstå. For vi er da ikke mot seks timers dag, selv om det fremdeles er andre kamper som står lenger fremme for oss som er på landeveien.

Og det er fort å snakke forbi hverandre. Fort å bare se de litt overlegne, svinsende og arrogante jentene innefor glassveggen, og IKKE det multinasjonale konsernet som har vedtatt tegningene for bygget, ansatt folka og lagd reglene. Hvor kommer de riktige tanken fra? Man trenger ikke lenger å late som det er demokrati og likeverd. Sovjet – Kina – Albania – alt som minna om arbeidersamfunn er borte. Arbeidere? Bruk og kast! Jeg kjenner INGEN som har kjørt i internasjonal transport som ansatt sjåfør til pensjonsalder – og jeg har vært her i 16 år. En stol, et bord og en kopp kaffi koster penger. Det var i sosialdemokratiets tidsalder vi dreiv med slikt. Nå må vi begynne å tjene penger dere!!! Markedet taler.

Trondheimskonferansen

Likedan er det fort å misforstå motargumentene mot 6-timersdagen. Den grundige debatten dere har hatt i Trondheim, førte blant annet til følgende avsnitt:

«Sekstimersdagen betyr sjølsagt ikke at alle som i dag har kjempet seg til ei tilrettelegging av arbeidstida ut fra spesielle forhold, som f.eks. innen anlegg, oljevirksomhet eller pendlere, ikke skal kunne videreføre slike ordninger. Noe annet vil være å øke stressbelastningene og faktisk gi mindre muligheter for tid til familie, venner og organisasjonsvirksomhet. Men hovedregelen må være en daglig nedkorting av arbeidstida. I denne forbindelse er det svært viktig at kampen for å bevare normalarbeidsdagen (07-17) forsterkes.»

Klokt. Langtransportsjåfører er ikke nevnt, og vi jobber jo selvfølgelig også altfor mye, det er en av de viktigste grunnene til at organisasjonsprosenten er så dårlig. Vi har ikke tid, og er spredd for alle vinder. (Og når vi ikke er tilstede kommer vi ikke med i uttalelsene.) For oss vil det sjølsagt ikke hjelpe stort med 6 timers arbeidsdag hver dag, og derfor trekker nok en del sjåfører på skuldrene av denne debatten. Fint derfor med de kloke orda om unntaka. Med tre uker på, og ei uke hjemme skulle den faglige aktiviteten skyte fart også hos oss. Ei uke på og ei uke av ville vært normalt, men det har de færrest råd til å gjøre frivillig idag.

Jeg skriver for eksempel dette mens jeg sitter på SVG Autohofen i Düsseldorf, med gratis parkering, svær restaurant, dusj og et internasjonalt fellesskap. Uforutsette problemer i dag gjorde at jeg må vente med å laste til i morra. Så jeg har jobba fra 07 til 13. Seks timers dag. Om jeg har «fri» eller er på jobb resten av dagen er en teoretisk debatt. I alle fall har jeg et hus å gå inn i, et sted å spise og tilgang til do. I Oslo har en utenlands sjåfør ikke engang det.

Wuppertal

For meg førte den seine lastinga i Wuppertal fredag natt til at jeg ikke var hjemme før søndag morgen klokka 09, i stedet for lørdag kveld. Grunnen til sein lasting ligger i all hovedsak på penger: «Just in time»-prinsippet betyr at varer produseres seinest mulig, og leveres på avtalt tid, med traileren som lagerplass. Varene kommer til godsterminalen når normalarbeidsdagen er slutt. Terminalen holder få folk på jobb seint på kvelden, for det koster penger. Det koster ingenting at en norsk og en svensk sjåfør står igjen til klokka 01.

Den norske speditøren betaler ingenting når en innleid bil står å venter. Bileieren får betalt pr. kilometer, eller en prosent av innkjørt beløp. Sjåførene har som regel akkord, og ingen betaling for venting – og med lav organisasjonsprosent vil det derfor heller ikke bli noen endring – på ei stund. For oss er derfor arbeidstid tett knytta til lønn – også «strukturelt». Altså ikke bare størrelsen på lønna, men lønnssystemet.

Langtransportsjåførene streika i år for få bort akkord – og innføre gjennomløpende timelønn – fra vi går hjemmefra – til vi kommer hjem – dag og natt. Noen av oss har allerede et slikt system. Da lønner det seg ikke å kjøre lenger enn man har lov til, og da koster det penger å la oss vente – og da kan det bli fortgang og endring. Endringen kommer enten når det koster mer å la oss vente enn å kjøre fra varene, eller når vi er sterke nok til å tvinge gjennom forandringer. Vi trenger strukturer som kan velte byrdene tilbake på dem som skaper dem – vekk fra oss.

Hva gjør det med folk å stå i ei trappeoppgang i det uvisse – kanskje 3 timer å vente på fraktdokumenter? La meg heller si hva det ikke gjør: Det øker ikke sjøltilliten – verken for kvinner eller menn.

Det gjør det heller ikke å sitte under tilhengeren å drite midt i Oslo fordi det ikke finnes en truck stop. For tida får vi «lov» å stå på kaia – etter at havnevesenet satt opp betalingsautomat. 100 kroner døgnet – null service. Og høringsuttalelsene er kommet inn. Det er ikke bare folk i Groruddalen som er mot truck stop der. Gamlebyen er mot at vi skal stå på kaia. De velforeningene som uttaler seg er mot at det skal være TruckStop i sin egen nærhet.

Enda godt å vite at alle er prinsipielt for at vi skal få et sted. Det hjelper utrolig. Det er nesten så det varmer når man står og pisser på kaikanten i minusgrader og sno.

PS: Oslo Havnevesen har nå «innvilga» sjåførene plass på havna i inntil fem nye år, mot en døgnpris på inntil 200 kroner. Når koster det snart like mye som vi fikk i bot tidligere. Lenge Leve Markedet! Statlig profitt på arbeidsfolks nød – kapitalismen i et nøtteskall.

 

Ukategorisert

Dikt. Marked

Av

Birger Thurn-Paulsen


Det er heldigvis ikke lenger
nødvendig
å vente på noe
eller lengte etter noe.
Du kan gå ut og handle
lykke, for eksempel,
eller orgasme
eller ny kropp.

Dobbel lykke
er for tiden mulig,
kjøp og samtidig vinn
miraklet
ni millioner, ryggsekk, T-skjorte, tur
for to til himmelen.

Er du litt trist, verden
trist
kjøp god samvittighet,
uendelig mange muligheter
til å støtte en god sak.
Mer fattigdom og mindre
velferd, samvittighetskjøp
er et marked i vekst.

Høstens sure nedbør
kan overvinnes tenk
forbi
skatterest og renters rente, tenk
framover, Glade Jul
bestill pene ting
hos familien
Skulle noen glemme
bestillingen og dukke
opp med en overraskelse
tenk deg en
veloverveid straff
underby med en billig
retur.
Den materielle balansen
må ikke forstyrres.
Kursen stiger
og synker.

 

Ukategorisert

Jovisst går vi i 8. mars-tog!

Av

Mass Soldal Lund


Den mannlige delen av venstresida har ennå ikke klart å gjøre det den kvinnelige har gjort lenge: å se på seg sjøl som et kjønn. Så lenge radikale og revolusjonære menn ikke klarer det, vil de fortsette å være kapitalens nyttige idioter.

Det råder stor enighet blant revolusjonære om at kvinnekampen er en av de viktigste kampene vi fører, og at klassekamp ikke kan sees adskilt fra kvinnekamp. Sjøl om det er kvinner som må gå i spissen for kvinnekampen, er det også brei enighet om at radikale og revolusjonære menn kunne gjort langt mer for å bidra, både når det gjelder prioritering av det politiske arbeidet og på det personlige plan. På tross av denne tilsynelatende enigheten, kan det virke som revolusjonære menn har problemer med å ta hintet.

Problemet er ikke mangel på intellektuell forståelse for at kvinnekamp er viktig. Jeg tror heller ikke den politiske skoleringa på kvinnekamp blant revolusjonære menn er så lav som enkelte vil ha det til, sjøl om den nok ofte kan være noe hul. En gammel vis kineser mente at den høyeste formen for erkjennelse er å kunne sette en teori man har laga, ut i praksis. Det er i forholdet mellom teori og praksis at den største utfordringa ligger. I motsetning til da kvinneopprøret i AKP kom på 80-tallet er det ikke forståelsen for kvinnekamp som mangler, men evnen til å sette de erkjennelsene som er gjort ut i praksis.

Halve oppvaska

De fleste av oss (jeg sikter nå til radikale og revolusjonære menn) kommer nok til å gå i 8. mars-toget i år også, men det blir på ingen måte bevegelse ut av det. Det vi trenger er en bevegelse av radikale og revolusjonære menn som allierer seg med kvinnebevegelsen og kaster seg ut i kvinnekampen.

For å si det med Kjersti Ericsson:

«Når kvinnene reiser seg, får det konsekvenser for mannen, både praktiske, følelsesmessige og for selve identiteten som mann. Her dreier det seg om noe langt mer enn halvparten av oppvaska. En fri kvinne – det vil måtte bety en helt annen slags mann enn han vi kjenner i dag.» 1)

Vi skal sjølsagt gå i 8. mars-tog og ta vår del av oppvaska, men vi mangler fullstendig en strategi for hvordan vi skal finne en helt annen mann.

Syndenes forlatelse

En viktig feil som ofte blir gjort når gutter og menn diskuterer kvinnekamp, er at man havner i en destruktiv oppramsing av hvor uendelig udugelige vi er når alt kommer til alt. Hvordan skal vi kunne drive fornuftig kvinnekamp når vi ikke klarer å ta halve oppvaska en gang? Og innimellom blir denne holdninga aktivt støtta opp av kvinneaktivister som mener akkurat det samme.

Nå er det nettopp fordi vi har langt igjen at jeg har behov for å poengtere dette. Men jeg er ikke katolikk, og jeg tror ikke på syndenes forlatelse – at hvis vi bare bekjenner våre synder så vil vi bli fri fra dem. Å bekjempe feila vi gjør gjennom praksis, er jeg stygt redd for er den eneste måten å gjøre det på.

Denne troen på syndenes forlatelse er også en del av ei oppfatning mange har om at dette er noe personlig. Sjølsagt gjelder dette alle kvinner og menn og deres private liv, men først og fremst er kvinneundertrykkinga en samfunnsmessig mekanisme. Ved å redusere kvinneundertrykkinga til noe som kun gjelder den enkelte kvinne og mann, risikerer vi å glemme at den er en del av systemet vi lever i og ikke en del av menneskets natur. Kvinnebevegelsen har gjennom mange år kjempa for at kvinner skal bli sett på som kjønn og at undertrykkinga av hver enkelt kvinne i virkeligheta er en del av undertrykkinga av et kjønn.

Den mannlige delen av venstresida har aldri klart å gjøre det samme – å se på seg sjøl som kjønn. Uten denne innsikta er det heller ikke mulig å innse at menn er kapitalens nyttige idioter. Menn er kapitalens nyttige idioter som i nesten all samhandling med andre mennesker er med på å opprettholde samfunnets maktstrukturer. Når vi ikke klarer å se det, er det ikke så rart at vi ender opp med å se på oss sjøl som uforbederlige mannssjåvinister.

Perspektiver

Et annet problem er at mange radikale og revolusjonære menn mangler de rette perspektivene i kvinnekampen. Alle er enige i at kvinnekampen skal føres på kvinnenes premisser og at kvinnene skal stå i spissen og være ledende i kampen, men det råder i praksis ingen enighet om hvilket grunnlag menn skal gå inn i kvinnekampen på.

Det finnes i hovedsak fire mulige motiver. Det ene er det klassiske om at en sosialistisk revolusjon ikke kan gjennomføres dersom arbeiderklassen er splitta, noe den er når den ene halvparten undertrykker den andre. Det er sant at arbeiderklassen må være samla for å gjøre revolusjon og argumentet er viktig, men tanken om at vi kun driver kvinnekamp for å tjene klassekampen er farlig. Den har en underliggende holdning om at den virkelige arbeiderklassen er den mannlige, men at den trenger litt hjelp av kvinnene i arbeiderklassen. Videre mangler den ofte erkjennelsen av at kvinnekampen vil fortsette etter en sosialistisk revolusjon.

Et annet syn som ikke er like uttalt, er at kvinner er hjelpeløse og svake, og at de derfor trenger hjelp fra menn for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette er en form for veldedighetstanke og synet mangler derfor erkjennelsen om at kvinneundertrykkinga er en del av et system. Det er en måte å fraskrive seg ansvar og dekke seg bak at man gjør så godt man kan.

Det finnes også radikale menn som ikke finner seg til rette med dagens kjønnsroller og blant annet skulle ønske seg større aksept for at menn kan ha såkalte kvinnelige egenskaper. For en del leder det til et syn om at menn skal drive kvinnekamp for sin egen del, fordi ei kvinnefrigjøring vil kunne føre med seg ei mannsrolle de vil trives bedre med. En slik motivasjon for å drive kvinnekamp fører ofte med seg et syn om at menn er nesten like undertrykte som kvinner, og man kan fort glemme de privilegiene som menn faktisk har ved å være det overordna kjønnet i kjønnsmotsigelsen.

Jeg mener at å bygge en bevegelse blant menn motivert på en av disse syna, vil føre til en feil politikk. Vi skal ikke føre kvinnekamp kun fordi det er nødvendig for klassekampen. Vi skal ikke drive med nedlatende veldedighet, ingen blir fri av at andre synes synd på dem. Vi skal heller ikke føre kvinnekamp som terapi for menn som ikke finner seg til rette.

Vi er imot alle former for undertrykking og for frigjøring av alle undertrykte grupper. Derfor er kvinnekampen en kamp vi må føre i solidaritet med kvinner. Revolusjonære menn har egeninteresse av kvinnekamp og kvinnefrigjøring, men det må komme i andre rekke. Vi må først og fremst være allierte med kvinnene i deres kamp. Kun med solidaritet som perspektiv og motivasjon kan vi få en riktig forståelse for hvordan de kvinneundertrykkende mekanismene virker. Bare da kan vi lage en god strategi for hvordan radikale og revolusjonære menn kan gjøre fornuftige bedrag til kvinnekampen.

Det er ikke først og fremst oss sjøl vi skal endre, men systemet som former menn til å bli undertrykkere. Det er idealisme å tro at kvinneundertrykkinga kan bekjempes ved at en gruppe revolusjonære menn gjør sitt beste for å ikke undertrykke og så skal det spre seg en slags holdningsendring fra det. Vi må endre systemet som skaper undertrykkere og så endre oss sjøl mens vi gjør det.

Mannsrolla

Hvis vi skal bryte ned det systemet som holder kvinner nede, må vi først forstå det, vi må vite hva vi kjemper mot. Jeg skal derfor prøve meg på ei analyse, med hovedvekt på den mannlige kjønnsrolla.

Kjerna i kjønnsmotsigelsen er at menn har makt over kvinner. Menn har både økonomisk og ideologisk makt over kvinner og til sammen kalles dette maktforholdet et patriarkat. Det ideologiske maktforholdet mellom kvinner og menn kalles gjerne kjønnsroller. Alle samfunn fra de første klassesamfunnene har vært patriarkater, men da kapitalismen vokste fram overtok den ikke bare patriarkatet men endra det også.

De nye kapitalistiske produksjonsformene stilte andre krav enn det produksjonen under føydalsamfunnet gjorde. Kapitalismen krevde først og fremst at produksjonen skulle være effektiv, og den skapte et skarpere skille mellom vareproduksjon og husarbeid. Nytte- og effektivitetstekninga førte med seg nye idealer for det nye borgerskapet, og de nye idealene blei nytte, effektivitet, fornuft, objektivitet, logikk, uavhengighet og styrke. Siden mannen hadde den økonomiske makta blei disse idealene forbundet med han, mens idealene for kvinnen blei det motsatte. Vareproduksjonen og den offentlige sfære tilfalt mannen, mens kvinnen fikk ansvaret for hus og det private.

Familien sånn vi har den i dag, blei den nye produksjonsenheten. Hver mann, uansett hvor lavt på rangstigen og undertrykt, hadde minst en person under seg, nemlig kvinnen hans som han hadde økonomisk og ideologisk makt over.

De nye idealene smitta etterhvert over til de lavere klassene og er hovedelementene i dagens kjønnsroller. Sjøl om både de økonomiske og ideologiske forholda mellom kvinner og menn har endra seg de siste 100 åra, er essensen i rollene de samme. Mannen skulle være fornuftig, sterk og uavhengig og skulle styre familien sin og forsørge den ved å selge arbeidskrafta si i vareproduksjonen. Kvinnens ansvar blei å reprodusere arbeidskrafta ved å ta seg av mannen og oppdra barn. Siden kvinnen blei sett på som ufornuftig, avhengig og svak og var underordna mannen, kunne hun jobbe for lavere lønn enn mannen. På den måten kunne kvinner delta i vareproduksjonen når kapitalen trengte det, uten at mennene mista kontrollen.

Den usynlige omsorgen

Det er ei særlig viktig side ved mannsrolla. Like viktig for en mann å være mannlig, å ha makt over kvinner samt å fylle de mannlige idealene, er det ikke å ha kvinnelige trekk. Han skal være fornuftig og logisk, så han må ikke være styrt av følelser siden det er noe som assosieres med kvinner. Siden han skal være uavhengig og sterk, må han ikke ha behov for synlig omsorg.

Men menn trenger også omsorg, og det blir forsterka av at menns hverdag i stor del består i å konkurrere med andre menn om posisjoner og anseelse. Derfor er kvinner nødt til å yte omsorg til mannen, omsorg systemet gjør han avhengig av, uten at den er synlig for han – usynlig omsorg. Den tilsynelatende uavhengige mannen er avhengig av kvinnen som usynlig omsorgsperson. Dette er ikke omsorg bare i form av å lage mat og vaske klær, men tar også mange andre former. Det kan f.eks. være å holde tilbake sine egne meninger sånn at en mann skal få fremme sine og så støtte for dem, lytte og spille enig sånn at mannen kan holde oppe sjølbildet sitt. Det kan være å forsake sine egne ønsker for støtte en mann i karriereplanene hans.

Denne dobbeltheten i mannsrolla gjør mannen sårbar og er årsaken til mange tragiske skjebner både blant menn og kvinner. Det er antagelig også et av de største privilegiene menn har, og frykten for å miste det kan være en viktig grunn til at mange menn er aggressive og avvisende ovafor kvinnebevegelsen. Det er ingen grunn til å tro at frykten for å ikke ha ei kvinne tilstede som sin personlige omsorgsinstans ikke skal være tilstede blant venstresidas menn.

Det ligger i mannsrolla at kjerna i det å være mannlig, kjerna i mannens identitet, er å ha kontroll over andre – i hvert fall kvinner. Det gjør at det er nærmest umulig å hevde seg blant menn uten denne kontrollen. Den viktigste omsorgsfunksjonen for kvinner er derfor å la menn få ha kontroll, ellers ville hele den mannlige identiteten rakne.

Ekstrem undertrykking

Voldtekt, kjøp og salg av kvinner, konemishandling o. l. skal jeg kalle ekstrem kvinneundertrykking. Jeg oppfatter at den rådende holdninga i Norge i dag er at menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking er sjuke mennesker som eksisterer på utsida av samfunnet. Det stemmer ikke. Den ekstreme kvinneundertrykkinga er ei ekstrem forlengelse av den rådende mannsrolla. Menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking, er personer med et ekstremt behov for makt og kontroll, og ofte med et ekstremt behov for omsorg. Menn som slår kona si, er ofte livredd for at hun skal forlate han. Ikke for å si at alle menn er potensielle voldtektsmenn, men dette er personer med de samme behovene som andre menn, men som har gått til ekstreme metoder for å få tilfredsstilt dem. Alle menn er med på å fremme disse ekstreme handlingene med den hverdagslige undertrykkinga av kvinner de utfører.

Det er ikke de ekstreme tilfellene som er sjuke, men patriarkatet som skaper dem, som er sjukt. Dette er ikke ment som er forsvar av voldtektsmenn eller som en kriminalisering av alle andre menn. For å kunne bekjempe den ekstreme kvinneundertrykkinga og det sjuke systemet som skaper den, tror jeg dette er en nødvendig erkjennelse. Vi kommer ingen vei med å forsvare oss sjøl ved å utpeke noen som sjuke utskudd, når vi i virkeligheta trekker den samme vogna. Dessverre tror jeg det er mange menn på venstresida som ikke er villige til å innse dette.

En ny mann

Hvor skal vi begynne? En god start kan være å studere kvinnebevegelsen, som vi har mye å lære av. En særlig styrke i kvinnebevegelsen er at de har vært og er flinke til å kombinere teori og praksis. Det er kvinneaktivister som gjennom kvinnekampen har utvikla det som nå er den revolusjonære bevegelsens kvinnepolitikk. Kampen for f.eks. 6-timersdagen er å sette denne politikken ut i praksis igjen. Gjennom kvinnekampen er det laget mange gode analyser, bl.a. av kjønnsrollene. Dette er analyser vi må studere, og supplere med erfaringene vi har som menn.

En annen viktig lærdom fra kvinnebevegelsen er fokuseringa på kollektiver og kollektiv handling. På venstresida trengs det mannlige kollektiver med mer innhold enn rein forbrødring. Det trengs steder hvor revolusjonære menn i fellesskap kan oppsummere erfaringer fra den praksisen de har, lage analyser og planlegge felles handling. Også for personer fra det privilegerte kjønnet er det tungt å stå imot et så gammalt og inngrodd system som kvinneundertrykkinga er, og det trengs solidariske kollektiver der menn kan støtte hverandre i kampen mot patriarkatet.

Det ei stor oppgave vi står ovafor. Vi må bryte med et flere tusen år gammalt system og opp fra ruinene skal det reise seg en ny mann. Men store oppgaver har ikke stoppa den revolusjonære bevegelsen før, så hvorfor skal det stoppe oss nå. Målet vårt er tross alt å endre verden – intet mindre – så det er på tide å sette igang.

 

  1. Kjersti Ericsson, Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss?, AKP(ml), 1986.

 

Ukategorisert

Dikt. Mot sal av kropp

Av

Jørgen A. Strickert


 

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

 

Ukategorisert

Vi trenger et nytt jenteopprør!

Av

Hannah Helseth

Hannah Helseth er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom


Hva er det som skjer når det vokser opp en generasjon med jenter etter et kvinneopprør? Vi lærer på skolen at kvinnekamp var noe som skjedde på 70-tallet. Det var noe som mamma dreiv på med fordi pappa ikke tok oppvasken.

Spørsmålet må stilles fordi det vokser opp en generasjon med unge jenter som har en annen virkelighet enn den som var på 70-tallet. Hva har forandra seg, på hvilke måter og hva vil det si for vår kamp mot undertrykking? Hvis man går likestillingslandet Norge etter i sømmene, vil man finne at virkeligheten er at undertrykkinga fortsatt eksisterer.

Individualiseringa av samfunnet

Dagens jenter får høre at de har alle muligheter og at deres kjønn ikke skal være til hinder for fremgang. Vi er generasjonen som velger selv vår egen identitet. En del jenter som jeg har møtt, nekter for at de er undertrykt og de påstår hardnakket at de er seg selv. Ingen skal komme her å fortelle dem om sosialiseringsprosess og kjønnsroller. Men: Hva slags valgfrihet har egentlig jenter?

Alle blir fortalt fra de er bitte små hva slags roller som er ment for oss. Alle snakker forskjellig til gutter enn de gjør til jenter. Alle forventer forskjellige egenskaper av de forskjellige kjønnene. Jenter skal være snille og la andres behov gå foran sine egne. Gutter lærer at deres verdi blir målt i prestasjoner, de konkurrerer om å være best. Alle veit at du ikke kan ta hensyn til andre når du konkurrerer om førsteplassen. Denne oppdragelsen skjer ikke bare når vi er små. Vi blir «oppdratt» hver eneste dag gjennom massemedia, reklame og filmer. For å være ordentlig dame må du ha push-up bh, sminke, høyhælte sko, smile med hvite tenner, d.v.s. være attraktiv for menn. De andre er ikke damer, men prøver å etterlikne menn eller er rett og slett ukvinnelige. Siden det er noe som heter ukvinnelig må det være noen som har satt malen på hva som er kvinnelig. Kvinners rolle i den offentlige verden er å være smilende, pene og hjelpende damer ovenfor menn. Det å tro at man ikke blir påvirka av det massive rollepresset, er å leve på en rosa sky skapt for å opprettholde kvinneundertrykkinga.

Denne tanken om valgfrihet er ikke ny. Den blir spredd gjennom politisk propaganda og reklamens forunderlige verden. KrF fikk hele kontantstøtte debatten til å handle om valgfrihet, og denne ideologiske offensiven påvirker også unge jenter. Så lenge kvinner frivillig velger å være hjemme, kan vel ikke det være noe problem? Spørsmålet blir: Hvor er det reelle valget? Hvem er det som tjener minst? Hva skjer med samfunnet om kvinner mister muligheten til å gjøre noe annet enn å være lenka til kjøkkenbenken? Hvor ble det av valgfriheten når det ikke finnes barnehageplasser til alle?

I forhold til skjønnhetstyrraniet møter man den samme formen for propaganda: «Du kan da bare velge å ikke bli påvirka», eller en annen variant: «Jenter må jobbe med seg selv og ikke gi andre skylda fordi at de er stygge.» Denne formen for individualisering av samfunnet rammer jenter verst, fordi det mest naturlige blir å gi seg selv skylda for alle overgrep og undertrykking. Ikke bare blir de straffa fordi det er de som blir utsatt for overgrep, men de gir seg selv skylda for overgrepene i tillegg.

La oss sammenlikne med en annen form for undertrykking, rasismen. Ingen sier til mørkhuda mennesker at rasismen i samfunnet er noe de innbiller seg eller at de burde jobbe med seg selv for å la være å bli tråkke på. Det er helt uhørt når man snakker om rasisme, men dette er virkeligheten når det er snakk om kvinneundertrykking. Mange jenter vil ikke se på seg selv som undertrykt, fordi undertrykt i dag vil si at du er svak og puslete. Igjen tilbake til rasismen, ingen vil påstå at lederen for Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) er svak og puslete – eller Mumia Abul-Jamal (en svart politisk aktivist i USA som sitter på dødscelle for sin kamp for svartes rettigheter) for den saks skyld. En mulig årsak kan være at antirasisme blir i mye større grad blir sett på som et politisk spørsmål, mens kvinnekamp blir redusert til en personlig spørsmål og angriper de grunnleggende maktstrukturene mellom kjønnene. Å være undertrykt betyr ikke at man er svak og puslete, men det betyr at man har noe å kjempe for, og kvinner har nok av kamper å kjempe før målet er nådd. Kvinneundertrykkinga består av at det er hindringer for å bli sett på som et fullgodt menneske, å kunne gjøre det man har lyst til, tørre å ta utfordringer og få den lønna man fortjener.

Individet som kampkraft

Blir alt snakk om individ og individets rett til noe kvinnefiendtlige? Nina Bjørk, en svensk litteratur kritiker og feminist har skrevet en bok som heter «Under det rosa teppet». Der kommer hun både med en rekke nye eksempler på sosialiseringsprosessen og hvor hun lanserer en «ny» form for feminisme: «Jeg har kritisert drømmen om Kvinnen som feminismens utopi, men jeg har selv ført fram en drøm, en utopi: drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av sitt kjønn, en utopi om at kropper ikke skal bety det samme som i dag. Et menneske som ikke er preget av sitt kjønn er vanskelig å forestille seg, da hun ikke blir forståelig. Likevel er det henne jeg vil ha. Likevel vil jeg den feminismen som kjemper for at hun skal bli mulig.»

Dette er et viktig poeng, for i vår tid er målet å bli sett på som individ. Vi lever i dag i et samfunn som er individualisert og dette gjør at mange jenter ikke vil bli sett på som jenter og vil ikke få gitt visse egenskaper fordi de er jenter. Dette er positivt og vitner om en bevissthet om seg selv som individ. Problemet blir at vi lever i et samfunn hvor vi blir forma etter kjønna våre og at jenter blir oversett, overhørt og at jenters hverdag forsvinner i virkelighetsbildet om hva som er viktig. Jenter ønsker selv å bli sett på som individ samtidig som samfunnet har skapt dem som jenter. Samfunnet i dag skaper ikke mulighet for fjerning av kjønnsidentiteter, fordi vi lever i ei tid hvor det er helt nødvendig at kvinnen blir sett på som et annenrangs kjønn. Det er helt nødvendig for at kvinner skal tjene halvparten av det menn tjener, for at det skal være mulig å tjene seg styrtrik på salg av kvinner, for at det skal være mulig at kvinner jobber gratis i hjemmet.

Lista er endeløs over hvordan systemet skor seg på kvinneundertrykking. Jeg ønsker som Nina Bjørk et samfunn hvor tvangstrøyene for hva som er gutt og hva som er jente er fjernet, men jeg mener at det er helt nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet før det skjer – og selv ikke da er kampen om det over. Fortsatt etter revolusjonen vil man trenge kvinnekamp for å få til kvinnefrigjøring, hvor maktstrukturen mellom kjønna er endret til og ikke handle om makt lenger. For å oppnå dette trengs det et sterkt kvinnekollektiv, altså en særegen kvinnebevegelse. Kvinnekollektiv har vist seg å fungere i kamp for en bedre verden og i kamp i mannsdominerte organisasjoner. Kvinnekollektivets hovedoppgave er å definere hverandre som politiske vesener med retten til å være uenig og styrke individene politisk. Det skal være et politisk inkluderende kollektiv hvor alle føler seg viktige. Individet vil først bli en kampkraft i kollektivet. Alene står du svak og sammen står du sterk – og dette gjelder dobbelt for kvinner.

Noe som står ved lag fra 70-tallet, er kampen mot porno. Bare i løpet av det siste halve året har det skjedd en dramatisk utvikling. De man kjemper mot nå, er ikke snuskete menn som «porno- Hagen», men Linda Johansen og kulturradikalere. Dette gjør det viktigere enn noen gang å reise parolen: Porno er teori – voldtekt er praksis! Parola viser til de samfunnsmessige konsekvensene av porno. Pornobransjen er på offensiven og prøver å utvide markedet sitt til å omfatte «kulturradikale» og kvinner. Vi har fått kvinnelige pornoredaktører som samtidig blir mediapersonligheter og bildet på den «lykkelige hora». Pornoen har verken skifta karakter eller blitt mindre undertrykkende. Den sprer fortsatt sitt budskap om at kvinner er objekter for menns nytelse. Allikevel kommer det en massiv propaganda om at det er dette som er seksuelt frigjørende. Er det seksuelt frigjørende at det ikke eksisterer grenser? Er det seksuelt frigjørende å sprenge grensene som du selv har satt for hva du skal akseptere seksuelt – og dermed bli fri på menns premisser? Jenters grenser blir sprengt hver eneste dag, gjennom voldtekter og seksuell trakassering med porno som ideologisk bakgrunn, hvor mannen er premissleverandør. Seksuell frigjøring er ikke overgrep og vold, men sex mellom likeverdige mennesker, noe som porno aldri kan bli.

Det siste eksemplet på pornoliberaliseringa er at Cinemateket (filmklubben i Oslo) skal bl.a. vise tre hardporno filmer, blant annet Deep Throat med Linda Lovelace som «stjerne». Hun har senere kommet seg ut av bransjen og skrevet en bok om de misbruk og overgrep hun ble utsatt for. Cinemateket fremstiller det som kulturhistorie og en humoristisk fremstilling av sex. Dette skriver de i sitt eget blad: «De fleste kritikere har anført som en av filmens store fortrinn at det ser ut som om Linda Lovelace liker det hun gjør. I ettertid har hun riktignok i sin bestselgende selvbiografi «Ordeal» hevdet at hun ble tvunget til å utføre de seksuelle handlingene. De fleste kjennere av bransjen har imidlertid trukket disse uttalelsene i tvil.» Her påstår de freidig at egentlig så likte hun det – og så har hun gått tilbake på det senere. Det at hardporno selges, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at porno blir vist på lik linje med andre spillefilmer. Filmfolk skal sitte og nyte overgrep som underholdning og være frigjorte og aksepterende. Det de aksepterer er at undertrykking av damer skal være underholdning. Kampen mot porno er viktig fordi den gjør det mest brutale uttrykket for patriarkatet – pornoen – til noe akseptert ikke bare blant gutter, men også jenter. Jenter ønsker å være frigjorte og når porno blir deres svar på frigjøring, er de med på å undertrykke seg selv. Hvordan skal vi da ha muligheten til å forandre samfunnet?

En annen side av den sekulariserte undertrykkinga er skjønnhetstyranniet som rammer alle jenter. Det uoppnåelige idealet som blir fremma i reklamen for å selge mest mulig produkter. Jenter slanker seg til døde for å nå dette idealet. Du skal være syltynn, men samtidig ha store pupper, noe som alle veit ikke går an. Jenter blir fortalt hver eneste dag hvordan de skal se ut, men også hva de skal være opptatt av. «Helene og gutta» var en Tv-serie som gikk for en stund tilbake, som var en av de mest sette Tv-seriene. Helene og hennes venninners liv dreier seg om slanking, utseende og hvordan de skal klare å holde på kjærestene sine ved hjelp av kroppsvekt. Denne serien var så teit at det var til å grine av, men allikevel var budskapet klart om hvordan jenter skal være. Dette blir altså en del av jenters identitet. Det sier noe om innholdet til jenterolla i dag og hva det er å være jentete.

H&M har før hver jul og sommer svære reklame kampanjer hvor de bruker tynne modeller eller kjendiser til å vise fram undertøy og badetøy. Jenter kan ikke lukke øynene for idealet som blir tredd nedover ørene på dem – og det ender opp med dårlig selvtillit og slanking. Disse plakatene er med på å redusere jenter til å ikke være mer enn kropp. Samtidig selger H&M bikinier og bher i tusentall. Det er noen som tjener penger på jenters dårlige selvtillit og de tjener mye penger. Skjønnhetsidealet skaper også et konkurranseforhold mellom jenter om å være den peneste og mest velkledde. Dette gjør at istedenfor å stå samla, splittes man opp og står og kjemper på hver sin tue om gutters gunst. Slikt blir det ikke forandring av. Det er viktig å vende den forakten jenter har mot seg selv, mot samfunnet som gjør det sånn. I dette ligger det et potensielt opprør, som det må gripes tak i. Det er viktig å si at vi alle blir påvirka av idealet og at vi kjemper en kamp både for oss selv og alle andre jenter mot en industri som tjener penger på oss.

Selv om det kan være en tendens til dobbeltstraffing, så mener jeg feminisme kan gjøre hverdagen til jenter lettere. I form av at du har en analyse av samfunnet så du gir ikke deg selv skylda for undertrykking og at du kjemper aktivt mot det.

Både skjønnhetstyranniet og pornoindustrien er to synlige faktorer som preger unge jenters hverdag. Nettopp derfor blir det viktig å diskutere dette med unge jenter og se det i sammenheng med den økonomiske delen av kvinneundertrykking, fordi det hele henger sammen og er avhengig av hverandre for å opprettholde kvinnen som annenrangs kjønn.

Konklusjonen på alt jeg har skrevet, er at det trengs et nytt jenteopprør og at vi må utvikle argumentasjon som passer til vår tid – og at dette opprøret må organiseres et sted. Rød Ungdom som er den organisasjonen jeg er med i, blir for smalt for dette opprøret. Så det trengs en ny jenteorganisasjon som bygger på jenters virkelighet og livssituasjon. Dette har vært sagt før og med to kvinneorganisasjoner som begge vil ha sin egen jenteorganisasjon, har dette vært vanskelig. Det er på tide å se at en ny generasjon av feminister vokser opp, at de trenger noe som er samlende – som de skaper selv.

 

Ukategorisert

Privatisering – mer enn et spøkelse

Av

Rolv Rynning Hanssen


Ei massiv privatiseringsbølge skyller inn over verden. Privatiseringa av offentlig virksomhet satte ny internasjonal rekord i 1997. Det ble solgt offentlige virksomheter for mer enn 1200 milliarder kroner. Det var mer enn 50% økning for året før.

Privatiseringsframstøtene er et ledd i en omfordeling av samfunnets ressurser fra fellesforbruk til profitt for de store multinasjonale selskapene, et framstøt for å bryte ned den rest som faktisk finnes av demokratisk kontroll og innsikt. Ei dramatisk samfunnsforandring finner sted rett foran øynene våre.

Kampen mot privatisering kan bli en av de største politiske kampene på lang tid i Norge. Kampen må ikke minst bli en hovedsak i lokalvalget i høst. Alle kommunestyrer og fylkesting vil få debatten på dagsorden i løpet av den neste valgperioden.

Min bakgrunn for å ta opp privatisering er mange års erfaring som ansatt i kommunesektoren, og i et kommunalt AS. Samtidig har jeg de siste tre åra vært ansatt i Norsk Kommuneforbund, og jeg har «stjelt» mye erfaring og fakta fra dette arbeidet. Jeg vil derfor naturlig nok konsentrere meg om kommunal og fylkeskommunal sektor og si lite om statlig sektor.

1.Privatisering – en definisjon

For å kunne diskutere privatisering, må en ha en tjenlig definisjon av begrepet. Privatisering er: Enhver overføring av ansvar, produksjon, drift eller finansiering av en tjeneste eller produkt – eller deler av dette – fra det offentlige til private aktører.

Privatisering må ikke sees på som en enkelt handling. Det er like mye en prosess som settes igang hvor sluttmålet er privatisering. Offentlig virksomhet har stor støtte i Norge, og argumentasjonen pakkes ofte inn. Mange ganger framsatt som «dere er vel ikke redd for litt konkurranse». Ordet privatisering er blitt så problematisk, at det nå blir pakka inn i uttrykk som konkurranseutsetting, markedstesting, fleksibilisering osv. Målet for disse tiltakene er imidlertid å føre offentlige oppgaver over til private.

2.Måter å privatisere på

Det er ulike måter å privatisere på. Alle har samme effekt, en del av det offentliges oppgaver blir overført til private (fra enkeltpersoner til multinasjonale selskap).

Avvikling av offentlige tjenester

Her tenker jeg på tilfelle hvor det offentlige rett og slett vedtar å ikke engasjere seg i virksomheten og avvikler. Det er så fritt fram for å etablere et privat marked på området. I andre tilfelle vil da f.eks. ulike omsorgstjenester blir overført til private, slektninger osv. Kontantstøtten er et uttrykk for dette. Man avvikler store deler av offentlige og halv-offentlige barnehager og betaler foreldrene for ikke å bruke dem. Finansieringen er ikke helt privatisert, men den felles ordningen er avviklet og det er den enkeltes ansvar å løse problemene.

Egenandeler

I tillegg til å basere driften på skatter og avgifter, kan kommunen kreve egenandeler for tjenestene, f.eks. hjemmehjelpstjenesten. Det som har vært en gratis kommunal ytelse, blir avhengig av den enkeltes betalingsevne. En slik delprivatisering ekskluderer mange fra å kunne benytte tilbudet, nedbygger tilbudet og privatiserer løsningen av problemene, samtidig som det øker mulighetene for å etablere et privat marked.

Salg

Direkte salg av offentlig eiendom og virksomhet blir stadig mer vanlig. Det kan ha flere sider. Forslagene om å selge kommunens bygningsmasse fordi den forfaller, blir mer og mer vanlig. Den generelt dårlige kommuneøkonomien gjør at man for å slippe større investeringer, heller selger for deretter å leie tilbake de samme bygningene fra private firma som står for vedlikeholdet.

Andre eksempler er salg av de kommunale energiverkene. Her selger man stort sett ut til spottpris. Igjen er det kommuneøkonomien som gjør at man ser seg om etter kortsiktige inntektskilder. Ved å selge det som virkelig er arvesølvet og framtidige pengemaskiner for kommunene, kan en lette det akutte trykket på budsjettet. Et par hundre millioner i kommunekassa sørger for at kjeften fra fylkesmannen for uansvarlige budsjetter forsvinner for noen år. Men e-verk kan bare selge én gang. Den framtidige inntjeningen og utbyttet man kunne hente ut, er tapt for alltid. Den sitter noen private gigantselskaper på. I 1996 ble det solgt kommunale e-verk for over 8 milliarder her i landet.

Fusjon

Man kan slå offentlig virksomhet sammen med privat virksomhet og tilsammen få et hovedsakelig privat eierskap. Et godt eksempel er da Bergen Sporveier fusjonerte med det private Pan Trafikk, etter triksing med verdiene i det kommunale selskapet fikk de private etter fusjonen kontroll med 50,18% av aksjene. Kommunen fikk ikke et øre, men mista den avgjørende innflytelsen over kollektivtrafikken i Bergen.

Konkurranseutsetting

Bruk av anbud på offentlige tjenester er det viktigste framstøtet for å privatisere. Nå snakker jeg ikke om innkjøp av varer til f.eks. kommunen, eller bygging av en skole eller andre anlegg kommunen normalt ikke gjør og ikke har noe apparat for å utføre kontinuerlig. Her er det snakk om anbud på tjenester. Mest kjent er renhold, hjemmehjelpstjenester, renovasjon og kollektivtransport. Men i prinsippet kan alle offentlige tjenester legges ut på anbud. Om de overstiger spesifiserte terskelverdier, må EØS-lovverket for anbud følges.

AS-ifisering

Ut fra ideene om at offentlig administrasjon er ineffektiv, ønsker mange å omdanne offentlige virksomheter til aksjeselskap (AS). Sjøl om eierskapet forblir offentlig, har man innført en privat organisasjonsform med helt andre motiver for drifta enn det offentlige. I AS-er er det ikke mulig å ta samfunnsmessige hensyn, der er det sikring og økning av aksjeeiernes kapital som er det lovfesta målet. Alle andre hensyn kan medføre erstatningsansvar.

En annen grunn til at AS-formen blir brukt, er å unngå innsyn og innblanding. Viktige hensyn som sikkerhet og klagerett på det som egentlig er forvaltningsvedtak, forsvinner. Likeledes er allmennhetens mulighet til kjennskap til vedtak og begrunnelser borte. Dette henger sammen med at verken offentlighetsloven eller forvaltningsloven gjelder, heller ikke i offentlig eide selskap. Dermed flyttes beslutningsprosessen over viktige deler fra åpen debatt i blant politikerne til lukkede styrerom.

3.EØS og EU som pådriver

Når vi har mobilisert til kamp mot ulike former for privatisering, har vi ofte først måttet kjempe en kamp for å overbevise folk om at vi har et rom å slåss i. Mange – både arbeidsgivere, politikere og noen fagforeningsfolk – sier at dette kan vi ikke gjøre noe med. Dette er bestemt av EU og vi må privatisere og konkurranseutsette fordi det er et direktiv om dette. Og mot EU sitt regelverk slåss vi forgjeves. Troen – eller myten – om at EU faktisk har rukket å bestemme et fullstendig konkurransepålegg, er noe av det vanskeligste å overvinne når en skal mobilisere.

Samtidig er det verd å notere seg at denne friheten kan være midlertidig. Klassekampen skriver 23. januar i år om EU-kommisjonen som nå holder på å utarbeide et nytt direktiv som skal privatisere enda mer av jernbanenettet. Her er blir det sannsynligvis pålegg om legge ¼ av godstransporten ut på anbud, også innenlandstrafikken.

Nettopp EUs tydelige intensjon om å konkurranseutsette mest mulig av offentlig sektor, er et problem. Mange ser dette som en uoverstigelig hindring, og nærmest som naturgitt at påbudet om anbud vil komme. Derfor nytter det ikke å slåss. Dette viser at kampen for offentlig sektor og mot privatisering ikke kan ses uavhengig av kampen mot EU og EØS-avtalen. Slik sett fungerer EØS som en katalysator for privatisering av norsk offentlig sektor.

Men for oss som slåss i kommunal og fylkeskommunal sektor er det viktig å understreke at det faktisk – også innen EØS-veldet – er lov å utføre tjenester i egen regi. Her er det foreløpig valgfritt å bruke anbud. Men bruker man anbud – må EØS-regelverket følges.

Ulovlig å støtte eget næringsliv

Og bruker man først anbud, på tjenester som overstiger en viss terskelverdi (som er ulik for ulike tjenester), kan man ikke styre hvem som skal få anbudet. Det er ikke lov å favorisere foretak innen egen kommune. I utgangspunktet kan hvem som helst innen EU-området levere anbud. Det beste eksemplet er Nes Kommune som la ut sin renovasjonsvirksomhet på anbud og favoriserte lokale leverandører. Der ble kommunen funnet skyldig i brudd på EØS-reglementet for å ha nettopp favorisert en lokal tilbyder, og dømt til å overdra kontrakten til det selskapet (Norsk Gjenvinning) som hadde det «økonomisk mest fordelaktige tilbudet».

Konkurransetilsynene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland sier i en felles rapport om dette at «lokal favorisering er konkurransemessig uheldig fordi det innebærer at kommunenes produsentinteresser vernes mot konkurranse fra tilbydere lokalisert utenfor kommunens grenser. Det kan også være effektivitetsmessig uheldig dersom favoriseringen innebærer at man ikke får allokert produksjonen til den virksomhet som har lavest kostnader…»

Her strekes opp det viktigste med anbudssystemet: lavest mulig pris.

4.Anbud rammer lavtlønte og kvinner i særlig grad

Hvilke områder har vært anbudsutsatt (konkurranseutsatt) til nå. De fleste eksemplene finner vi innen renovasjon, renhold hjemmehjelpstjenester og kollektivtransport. I tillegg ligger mange andre på beddingen. Imidlertid er det en særegen ting med norske offentlige anbud til nå. De rammer grupper hvor personalkostnadene er høye, og investeringer i utstyr er relativt små. De rammer dessuten lavtlønte offentlig ansatte.

Min egen erfaring fra kollektivtransporten med en personalkostnad på fra 60-75% av totalkostnader, viser at konkurransen etter hvert blir en konkurranse om å ha de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene. Timelønna er ikke det viktigste. Vel så viktig er faste kostnader som pensjon, velferdsordninger (permisjoner) og ikke minst regulert arbeidstid. Jo mer fleksibel arbeidskraft, jo mer konkurransedyktig.

5.Privatisering og Arbeidsmiljøloven

Jeg har tidligere påpekt at anbud er en metode som EU faktisk står bak, selv om den ikke er obligatorisk å bruke. Dersom anbudssystemet skal tas i bruk i stor stil, må en for ikke å skape opprør, ha en metode å behandle de ansatte på. Metoden kan ikke være å tilby de ansatte jobb i den gamle bedriften (kommunen). Det hadde ikke vært noe problem for Oslo Kommune å funnet jobb til de 139 søppelkjørerne i Miljøtransport som mista jobben pga. anbud. Det var mer enn nok omplasseringsmuligheter. Men Oslo Kommune tenker ikke å la det bli med renovasjon på anbud. De vil anbudsutsette og privatisere så godt som hele kommunen. Og med en slik tankegang blir det ikke plass til noen overtallige søppelkjørere. Da må de sies opp.

I EU-systemet har det blitt utviklet en metode for å kvitte seg med folk. Det såkalte direktivet om virksomhetsoverdragelse er blitt tatt inn i norsk lov. Det finnes i Arbeidsmiljølovens kapittel XIIA. Det sier kort og godt at i den utstrekning ny arbeidsgiver (den som vinner anbudet) har bruk for ansatte, har de som jobbet for den tidligere arbeidsgiveren (kommunen) rett til å bli ansatt hos den nye arbeidsgiveren. Derfor kan du oppleve å gjøre samme jobben, på samme sted, med samme kolleger, men med ny logo og mye lavere lønn. Tariffavtalen er nemlig bare beskytta fram til de utløper (maks 2 år i Norge), og da som en personlig ordning for deg som blir overført.

Dette er en helt nødvendig smøring av anbudssystemet. Sjølsagt er det bra at arbeidsfolk ikke står på bar bakke ved skifte av arbeidsgiver, men konsekvensen er at man på en enkelt måte blir kvitt personalproblemet ved privatisering (og annen out-sourcing). Det som er ille, er at her står den nye arbeidsgiveren fritt til å velge hvem som skal bli med over. Ettersom det sjelden er plass for alle, har vi opplevd at regelverket har godkjent siling. Fra Sverige, som ligger foran Norge i prosessen, kjenner vi til hvordan busselskapene sila bort tillitsvalgte, eldre arbeidstakere, arbeidstakere som ikke ville utlevere sykejournalen, yngre potensielt gravide kvinner osv. Slik sørga en for å ha en konkurransefordel i neste anbudsrunde. Det gamle selskapet ble sittende igjen med den minst produktive arbeidskrafta, mens det nye skumma fløten.

Så sjøl om reglene for virksomhetsoverdragelse i Arbeidsmiljøloven ofte blir brukt av fagforeningsfolk for å ivareta noen rettigheter for de som blir konkurranseutsatt, er hovedsida at det oppmuntrer til privatisering. Og du kan ikke nekte å bli med til det nye selskapet. Da må du i tilfelle være trygg på at tidligere arbeidsgiver har et arbeid du er kvalifisert til!

6.Hvorfor offentlig sektor?

Offentlig sektor er en skjerma sektor. Og det er viktig at den er skjerma. En sterk offentlig sektor er nødvendig for å sikre velferdsstaten som er blitt slåss fram av arbeidsfolk i tida etter krigen. Norsk arbeidsliv har vært preget av relativt få alvorlige konflikter i etterkrigstida. Arbeidsfolk sin del av verdiskapinga har i stor grad blitt tatt ut i form av sosiale goder, bygging av en velferdsstat med et av de best utvikla sosial sikkerhetsnetta i verden. Også vi på venstresida blir nødt til å innrømme at det man ofte liker å kalle den «skandinaviske velferdsmodellen» har skapt samfunn hvor folk har hatt det bedre enn de fleste andre og hvor folk har vært likere enn i andre samfunn. Dette har en bl.a. betalt for i form av arbeidsfred. Hovedavtalen med fredsplikten og velferdsutvikling for folk flest har skapt en slags nyttig symbiose mellom kapitalistenes behov for arbeidsfred og arbeidernes behov for sosial trygghet.

Velferdsstaten skal sørge for et rettighetsbasert system, med likebetaling og like muligheter uten hensyn til hvor du bor og hvor mye du har i lommeboka. Et idealistisk syn på den norske staten? Ja, men i all sin skrøpelighet har den gitt folk rettigheter og skapt større likhet. Men for å få dette til har det vært helt nødvendig å skjerme offentlig sektor. Drift og planlegging kunne ikke overlates til markedet og kapitalinteressene. Offentlig sektor har vært finansiert i hovedsak av skatter og avgifter vedtatt i politiske fora. I det kapitalistiske Norge har oppbygginga av velferdsstaten vært det beste vi kunne oppnå uten å bryte med det kapitalistiske systemet. Arbeidsfolk har vært pådrivere og betalt for fellesskapsløsningene. Det er verd å reise et forsvar for disse godene, sjøl om de skranter betenkelig. Derfor er det fremdeles verd å slåss for at ikke kapitalistene fra sine utilgjengelige styrerom skal ta over styringa.

7.Hvorfor kommer privatiseringsframstøt nå?

Etter å ha hørt en del lokalpolitikere tale varmt for privatisering med begrunnelsen om at en må få mer ut av hver krone, er det forbausende hvor lite opptatt man egentlig er av kostnader. Ofte kommer forslagene fullstendig uten økonomisk begrunnelse, i alle fall uten de omstillingskostnadene man nødvendigvis må ta med. Den siste privatiseringa av renovasjonstjenestene i Oslo skulle spare ca. ¼ million kroner i året (forskjellen på det private og kommunale anbudet). Imidlertid måtte man inn med omstillingskostnader på 15-16 millioner kroner, i tillegg til de samfunnsmessige kostnadene ved å sette 139 arbeidere på porten.

Privatiseringsforslagene er drevet fram av ideologiske årsaker. Det er en måte å disiplinere fagbevegelsen på, men det er også et ønske om en helt annen organisering av det offentliges tjenester, hvor markedet skal styre mer.

Samtidig vet vi at kommunesektoren reelt sett får dårligere og dårligere råd. Vi finner knapt ei norsk kommune som er fornøyd med overføringene fra staten. Nye, dyre tiltak er blitt pålagt kommunene – uten at tilsvarende midler er blitt overført. Det er tilstrekkelig her å nevne PU-reformen (psykisk utviklingshemmede). Det blir stadig vanskeligere å drive kommunene, budsjettene går ikke i hop. Da kan det også være fristende å ty til enkle løsninger: be noen andre utføre tjenestene og overta problemene med å få pengene til å rekke til.

Anbud er hovedmetoden i nedbygginga av offentlig sektor. Det er et effektivt virkemiddel fordi metoden velger den laveste kostnaden, det svekker lønns- og arbeidsvilkårene, det reduserer arbeidskraftas pris, samt undergraver lov- og avtaleverk. Kort sagt, fagbevegelsen kveles. I tillegg slipper politikerne å forholde seg direkte til disse konsekvensene. Det er ikke politikerne som vedtar at lønns- og arbeidsvilkår skal forringes. De vedtar bare en ny måte å utføre tjenestene på. En billig måte. Man innfører et marked som system øker presset på de ansattes rettigheter. Så får man heller være blind for dette. Systemet er så tilforlatelig at stort sett alle politiske partier har svelget det. Når vi ansatte i kollektivtrafikken tok opp kampen mot anbudsystemet like før 1990, var det enighet om anbud i politiske partier fra RV til Frp. og i vårt eget fagforbund.

Kapitalen trenger nye investeringsområder

Den internasjonale økonomien blir på en måte stadig mer åpen, mer internasjonalisert. Utviklingen i retning av en stadig skarpere konkurranse innen privat sektor, og tilgang til mye kapital, gjør at offentlig sektor blir et interessant område. Ser man bort fra trygdeytelser/pensjoner, utgjør offentlig sektor jamt over ¼ av brutto nasjonalproduktet (BNP).

Kravene til profitt og mangelen på nye geografiske områder å ekspandere i, gjør at man kaster blikket på tidligere skjermede sektorer. I Norden har det stort sett vært offentlig drift av f.eks. helse- og omsorgstjenester. Markedet for helse- og omsorgstjenester er stort, det er enormt stort. Bare kommunenes tjenester utgjør i Norge ca. 30 milliarder kroner årlig, i Sverige er det omtrent 80 milliarder. Og dette er bare en liten bit av offentlig sektor.

I tillegg er disse tjenestene ikke konjunkturavhengige. Det er et voksende marked, det blir stadig flere eldre i Norden. Behovet forsvinner ikke over natta, demografiske data viser at det bare vil vokse i tida framover. Det er med andre ord en veldig sikker sektor å investere i. Derfor passer deregulering, markedsliberalisme og en ideologi for å avvikle velferdsstatsordningene som hånd i hanske for å finne et sted å få overskuddskapitalen til å yngle.

8.Betyr det noe hvem som utfører tjenestene?

Det vanligste forsvaret for privatisering av offentlige tjenester, er at «vi har fremdeles ansvaret, det er det samme hvem som utfører tjenestene». Dette er argumentasjonen særlig fra sosialdemokratisk hold. Argumentet holder ikke. Slipper man først markedet løs, er det umulig å styre det.

Privatisering er en prosess som er vanskelig å reversere. Særlig på områder hvor hele driften privatiseres og kompetansen forsvinner. Da blir det både vanskelig å kontrollere de private utførerne av tjenestene, og å bygge opp tjenesten på nytt i offentlig regi.

Hele arbeiderklassens kamp og grunnen til at man opprettet både fagforeninger og politiske partier, har vært å slåss mot markedskreftene, å tøyle disse kreftene og redusere skadevirkningene. Det har hele tida vært markedet som var motstanderen, markedets normer står oftest stikk i strid med fagbevegelsens ideer om likhet og solidaritet. Hele fagbevegelsens grunnidé’ var å slåss mot at markedet aleine skulle bestemme arbeidskraftas pris gjennom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Å privatisere – eller å overlate mer til markedet og kapitaleierne – styrker med andre ord det økonomiske grunnlaget for fagbevegelsens fiender. Kostnadene ved denne politikken må arbeidsfolk bære.

Fra offentlig monopol til privat monopol

Mange trur at å privatisere er å overføre oppgaven fra kommunalt ansatte til det lille renholdsfirmaet på hjørnet. Slik er det ikke. Praksis fra land som har drevet med anbud og privatisering i lengere tid, viser at de små, lokale firmaene kun har en rolle i den første tida. Etter kort tid er det store internasjonale, multinasjonale konserner som skaffer seg makt. Det som er framtredende er at et knippe multinasjonale selskaper er i ferd med å få en helt dominerende rolle verden over når det gjelder anbudsutsatt/privatisert offentlig virksomhet.

Slike firma finner vi i alle verdensdeler og i alle sektorer som har vært anbudsutsatt. Det er særlig selskaper med utgangspunkt i vannforsyningsnæringa i Europa som har ekspandert svært raskt og er i ferd med å skape store private monopoler som faktisk deler verdensmarkedet seg imellom. Veksten til disse selskapene har skjedd ut fra et såkalt naturlig monopol i hjemlandet hvor man ut fra monopolsituasjonen har vært i stand til å sikre seg en enorm profitt som nå brukes til å ekspandere på andre områder over hele verden. Disse multinasjonale gigantene har bygget en meget stor kompetanse på å levere offentlig anbud, de er store nok til å kunne drive med tap til konkurrentene er ute av markedet, de er store nok til å kunne kjøpe konkurrenter som vant anbud og de går ikke av veien for korrupsjon.

Eksemplet General des Eaux

Det gigantiske General des Eaux er kanskje det beste eksemplet på alle forhold ved den omfattende privatiseringsbølgen. La oss begynne med korrupsjon. Sommeren 1994 utga den tidligere dommeren og kandidaten til EU-parlamentet, Jean-Pierre Thierry, ei bok hvor han konstaterte at «80% av korrupsjonen i Frankrike kunne tilbakeføres til to store grupperinger, hver bestående av hundrevis av selskaper (….) som utførte tjenester for det offentlige. Disse gruppene er hovedansvarlige for økningen i korrupsjon (.…) så vel som prisøkningen på de tjenestene kommunene betaler dem for å utføre.» Disse to grupperingene er de gigantiske franske vannselskapene General des Eaux og Loyonnaise des Eaux.

Et eksempel er fra 1995 hvor konkurransetilsynet i Frankrike ila fem av General des Eaux sine datterselskaper bøter på tilsammen 10 millioner kroner. Årsaken var at alle de fem selskapene hadde lagt inn bud på renovasjonen i tre ulike steder i Var-regionen i Sør-Frankrike. De hadde ikke opplyst om at tre av selskapene var 100% eid av General des Eaux, ett var 50% eid og det siste 34%. De hadde samarbeidet om prisfastsettelsen. Da blir ikke anbud noen besparelse for brukerne, men et sugerør ned i kommunekassa for å sikre monopolprofitten.

General des Eaux med en omsetning på nesten et halvt norsk statsbudsjett, er et eksempel på ekspansjonen til denne typen selskaper. Det kontrollerer offentlige tjenester i alle verdensdeler. Bare i Storbritannia kontrollerer denne giganten selskaper innen vannforsyning, renovasjon, energiproduksjon, finanstjenester, vei- og brubygging, parkeringsselskaper, mobiltelefoni, kabelfjernsyn, jernbanedrift samt at de eier den største kjeden av private sykehus. Og det er ikke mindre i Frankrike, her operer man innen fjernsyn, matforsyning (til sykehus o.l.), busstrafikk, e-verk og motorveier i tillegg. Det nye er at de i fjor overtok 70% av den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og vel en milliard i omsetning.

General des Eaux sin omsetning har åttedobla seg de siste 15 årene.

I tillegg til å være store, samarbeider de multinasjonale kjempene og deler verdensmarkedet. Innenfor vannforsyning, som er kjernevirksomheten til mange av disse selskapene, finner en nå ni store internasjonale konsern. Disse ni ligger ikke i knallhard konkurranse. De minsker stadig konkurransen ved å kjøpe seg inn i hverandres selskaper, inngå samarbeidsavtaler og kombinater i anbudskonkurransen. Da vannforsyningen i Argentina ble lagt ut på anbud i 1993, var det seirende anbudet et samarbeid mellom tre av de ni dominerende selskapene.

Ikke bare vannforsyning

Monopoltendensene viser seg ikke bare i den harde sektoren, men også i den såkalt myke sektor. Kollektivtransport er en mellomting mellom hard og myk. Etter snart 10 års anbudskonkurranse i Sverige er det 3-4 store busselskap igjen. De små kommunale er så å si utradert. Og de store selskapene er igjen eid av multinasjonale konsern, som i noen tilfeller i alle fall til slutt kan spores tilbake til de forannevnte anbudsspesialistene. Bransjen der tenker seg ei utvikling i retning av gigantselskap hvor en må beherske minst 50.000 busser for å kunne konkurrere.

Sverige har også praktisert konkurranseutsetting av f.eks. eldreomsorgen i lang tid. Her finner vi også det samme bildet. En undersøkelse utført av «Dagens Medisin» viste at i 1996 var Partena Care AB giganten i Sverige. Både når det gjaldt omsetning og antall ansatte var dette firmaet, som forøvrig eies av franske Sodhexo Alliance, like stort som de 5 neste på lista tilsammen. Andre store som er inne er ISS Care. ISS er det multinasjonale selskapet som er tyngst inne i Norge. Både på renhold og helse/omsorg. ISS er aktiv i hele Europa og i Nord- og Sør-Amerika. De fikk forøvrig tildelt kontrakt på omsorgstjenester i Asker – uten konkurranse.

Privatisering = monopolisering

Dette sveipet gjennom situasjonen viser hvor korttenkt argumentet om at privatisering vil gi økt konkurranse, lavere kostnader og mindre byråkrati er. Tvert om er resultatet etter noen anbudsrunder at de offentlig monopolene blir erstatta av private monopoler, med langt større makt og innflytelse verden over.

I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at 5 selskap kontrollerte 60% av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65%. Å tru at dette ikke kan skje her i landet, er å basere seg på en illusjon som savner grunnlag i erfaring fra de landa der offentlig tjenesteyting virkelig er blitt åpna for privatisering. Når det ikke har skjedd i Norge til nå, skyldes det at motstanden mot privatiseringsprosessen har vært sterk nok til å demme opp noe.

9.Kvalitet og kostnad

Privatiseringstilhengerne skal ha bedre og billigere tjenester. Jeg har tidligere prøvd å vise at først og fremst spiller man inn til de multinasjonale foretakene og gir dem nye muligheter for profitt, på det som skal være velferdsstatens område. Det er kanskje først og fremst et angrep på de ansatte gjennom å splitte arbeiderkollektivene. På samme måte som utskilling – out-sourcing – i privat sektor splitter arbeiderne i kjernevirksomhet og støttefunksjoner, gjør også privatisering det. Her har offentlig og privat ansatte et felles utgangspunkt for å slåss mot alle former for utskilling.

Mister tverrfaglighet og stordriftsfordeler

Men konkurranseutsetting er faktisk dyrt. Det bærer med seg store kostnader. Ikke minst hindrer den en stor organisasjon som kommunene er, i å utnytte stordriftsfordeler og tverrfaglige løsninger. Et klassisk eksempel er privatiseringa av snøbrøytinga. Man sparte noen penger, men oppdaga at de folka som brøyta, hadde klipt plener på sommerstid. Ja, da måtte plenklipping også privatiseres. En kunne jo ikke ha folk ansatt bare om sommeren uten noe sysselsetting på vinteren. Men samla sett ble de to anbudene dyrere enn å utføre det i egen regi. Tendens til sub-optimalisering, dvs. å se på lønnsomhet i deler av virksomheten isolert, er en naturlig konsekvens av privatiseringsprosessen.

Det offentlige har mange muligheter for å være tverrfaglig – hvem sier f.eks. at en vaktmester i skolen bare må være en som reparerer det tekniske anlegget? Kan ikke kvaliteten på skolen heves ved å gi ungene flere kontakter mot voksenverden og bruke f.eks. vaktmester og renholder systematisk i dette? Slik sett er det viktige kvaliteter som går tapt ved å kostnadsberegne og anbudsutsette hver enkelt tjeneste isolert.

Kommunene og fylkeskommunene er store – også som innkjøpere. Mange små enheter kan nyte godt av stordriftsfordeler som oppnås når kommunene ser på virksomheten under ett og bruker størrelsen til å oppnå gunstige priser. Oppsplitting vil naturlig nok ikke kunne gi samme effekten.

Transaksjonskostnader

Det er mange ekstrakostnader når kommunale tjenester skal anbudsutsettes. Alle disse transaksjonskostnadene må med i bildet når man skal vurdere om konkurranseutsetting lønner seg (i ei rein økonomisk vurdering uten å se på farene ved å overlate styringa til andre).

Reint faktisk er det da slik at for reelt å spare penger, må prisen på å utføre tjenesten i privat regi være så mye lavere at den dekker opp både profitten og transaksjonskostnadene. Svenske undersøkelser viser at bare kostnadene ved selve anbudet og kontrollen av at anbudet følges, utgjør fra 6-20% av kontraktssummen.

Først og fremst er det store kostnader knytta til innkjøpsfunksjonen i kommunene. Ved et anbud fraskriver man seg den daglige styringsretten. Styringsretten utøves én gang (i beste fall), dvs. ved utforming av anbudspapirer og muligheten ligger også der ved seinere nye anbudsrunder. Det er komplisert å lage store anbud. Selskapet som vinner anbudet, vil forholde seg til kontrakten. Alt som kommer i tillegg vil være ekstratjenester som faktureres.

Det beste eksemplet er fra hjemmesykepleien. Her fikk den private hjemmehjelpen spørsmål fra brukeren om å ta med posten inn (fra postkassa). Det hadde man alltid gjort før. Selvsagt gjøres det fortsatt, men i og med at det ikke sto i kontrakten, utløste det en regning for tilleggsytelser.

Å legge omsorg ut på anbud er noe annet enn å legge bygging av et hus ut på anbud. Det er vanskelig å tallfeste omsorgen – kvalitet måles på en annen måte. Som et eksempel på alt arbeidet som ligger bak et slikt anbud, nevnes det danske eksempelet om hvordan Hørsholm Kommune utarbeidet kvalitetskravene for sitt pleiehjem Margrethelund. Anbudspapirene inneholdt et avsnitt om «personlig pleie». Dette var bare ett av mange avsnitt, men inneholdt igjen 21 underpunkter. Et av de 21 underpunktene het «daglig vask» og lyder som følger:

«Der ydes daglig (også week-end) hjælp til vask ved vaskekumme eller i sengen, afhængig af brugerens tilstand. Der anvendes separat vaskeklud og håndklæde ved øvre og nedre toilette. Der anvendes sæbe med undtagelse af i ansigtet. Nedre toilette udføres ved vask forfra og bagud. Sæben fjernes helt med vand. Huden tørres eller dubbes helt tørr. Specielt observeres hudfolder.»

Kommunen må beskrive alle hendelser like detaljert for hele pleiehemmet. Man må på forhånd da gjennomtenke hver en liten detalj og utforme kvalitetskrav. Det er ikke billig. Samtidig må beskrivelsene følges opp. Så lenge man ikke har kontroll gjennom direkte ansettelsesforhold, er det kontrakt i forhold til inngått kontrakt som er mulig. Brytes kontrakten på for mange punkter, kan den sies opp. Men dette er vanskelig. Å bli kvitt en kontrakt fordrer ofte en rettssak. Som oftest ender det med et kompromiss hvor utfører lover bedring, kanskje med noe mer penger i sekken.

Det klassiske norske eksemplet på hvor vanskelig det er å spesifisere omsorgskontrakter er striden i Asker hvor er det uenighet mellom Asker Kommune og ISS som har fått tildelt kontrakt på drift av et sjukehjem. ISS mener kommunen sender for syke pasienter til dem, for mange tunge arbeidskrevende pasienter.

Inn i kostnadene går også ofte en tung omstillingsbit for personalet. Det kan koste mye penger å både si opp, omstille og ta vare på personalet i en slik prosess. Ikke minst vil det å bli konkurranseutsatt være et signal som ikke skaper samarbeid og kreativitet, men konflikter.

10.Hvem står bak privatiseringsframstøtene?

De enkle og selvfølgelige framstøta for privatisering er fra EU-hold og styrerommene i de multinasjonale selskapene som øyner monopolprofitt. Men det er ikke nok. Her i Norden har vi en helt særegen drivkraft i arbeidet for å få fart på privatiseringsprosessen.

SAMAK-rapporten

I 1989 satt ei gruppe på Sørmarka og utarbeidet et dokument som het «Förnya den gemensamma sektorn». Det var Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomite (SAMAK) sin økonomisk-politiske arbeidsgruppe. SAMAK er samarbeidsarenaen for de faglige landsorganisasjonene og de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Fra Norge var bl.a. Gunnar Berge (DnA) og Juul Bjerke (LO) med. I forordet skriver man at en kritikk mot notatet de framla, ville bli at «det i for høy grad fraviker tankegangen som man ellers gjennom generasjoner har vært enige om i den nordiske sosialdemokratiska arbeiderbevegelse».

Bekymringene er at offentlig sektor er for stor og krever for mye ressurser. Man sier bl.a. at «en central uppgift är att öka såväl effektivitet som produktivitet inom den offentliga sektorn. Med effektivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. att den offentliga sektor ska ägna sig år just de verksamheter som ger de effekter vi vill nå. Med produktivitet menar vi att ‘göra saker rätt», dvs. så billigt som möjligt.»

Videre heter det: «Det finns således varken ideologiska eller ekonomiska argument varför exempelvis tvätten på sjukhusen eller serveringen i skolmatsalarna måste äga rum i offentlig regi. Om det skulle visa sig möjligt att pressa kostanderna genom att lägga ut sådana verksamheter på entreprenad (anbud), då bör man genomföra en strukturomvandling av den offentliga verksamheten, innebäranden bl.a. att man koncentrerar sig på de verksamheter som är de mest prioriterade, och skär ned eller lämnar i från sig ¨øvrige verksamheter».

I tillegg sier også rapporten noe om de ansatte sine forhold etter kursendringen: «Innebörden är att vi måste acceptera en betydligt högre grad av rörlighet – inklusive friktionsarbetslöshet – också inom den offentliga sektorn.»

Som en avslutning heter det: «I denna PM har en rad exempel givits på hur arbetarrörelsen i de nordiska länderna aktivt nu börjat ta sig an uppgiften att förnya den offentliga sektorn. Nu gäller det att gå vidare, i samarbete med de offentligt annställda.»

Og videre har de gått. Det er denne linja særlig DNA kjører fram. Tilsynelatende mot privatisering, men bare på visse områder. Foreløpig er helse, omsorg og utdanning skjerma. Men taktikken er åpenbart å privatisere område for område. Ikke ta en full åpen kamp om dette, men heller finne seg noen gode fiender i Frp o.l. som kjører linja helt ut.

Språkbruk

I offentlig debatt foregår det en ideologidebatt. Størrelsen på offentlig sektor er en ting som diskuteres. Er den for stor? Det offentliges andel av BNP i Norge har totalt sett sunket fra 52% til 43% de siste 6 åra. Så veksten er ikke stor.

Men ideologien går på mer, sakte men sikkert har man kastet vrak på gamle honnørord og innført nye. Før snakket en sosialdemokrat om politisk styring, regulering, offentlig drift, utjamning og fordeling. Dagens utgave snakker om konkurranseevne, fristilling, markedstilpasning, deregulering, kostnadseffektivisering og liberalisering. Det er faktisk helt andre verdier man konkret snakker om enn tidligere.

11.Omstilling er nødvendig

Omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Men da mener jeg reell omstilling og ikke den varianten av ordet som enkelte politikere har lagt seg til: nemlig en nedbygging og privatisering av offentlig sektor. Det er mange forhold som gjør at offentlig sektor ikke kan være statisk. Ikke minst gjør it-verktøy sitt inntog også her. Det er ikke lenger sikkert at rådhusene planlegges med plass til alle ansatte, noen kan sitte hjemme. Alle arkiver, alt rutinemessig arbeid kan effektiviseres pga. it-utviklingen.

Samtidig gjør utviklingen på alle felter at vi får større behov for kunnskap. Det foregår en enorm teknisk utvikling på de fleste områder. Behovet for bemanning enkelte plasser går ned, mens andre områder roper etter folk. Vi opplever en forskyvning av offentlig sektors innsatsområder. Behovet for omsorgstjenester øker dramatisk i takt med at store årskull blir pensjonister. Det er ikke naturlig for en organisasjon å si at slik det alltid har vært, skal det alltid bli. Noen må skifte beite.

Mange av oss som har vært tillitsvalgte lenge, har brukt mye tid til å slåss mot slike endringer. Sikkert fornuftig, da arbeidsgiver ofte bruker reelle endringsbehov til å iverksette faglige forverringer. Samtidig er det viktig at slike omstillinger i stor grad styres fra grasrota, som faktisk har et godt kjennskap til hvilke behov som finnes hos folk.

12.Enhet brukere – ansatte

Hvilke motkrefter fins det mot privatiseringsframstøta? Først og fremst de som blir ramma, både brukere av tjenestene og offentlig ansatte. Privatisering betyr på sikt rasering av tilbudet, eller rettere sagt: et tjenestetilbud basert på den enkeltes økonomiske yteevne. På sikt oppstår et klasseskille. Se bare på erfaringene fra Skovbo Kommune i Danmark. Der har ISS bygget den kommunale barnehagen mot retten til å få drive den. De lanserer et helt nytt konsept: ISS Junior Service.

Her vil barna i tillegg til institusjonens ytelser, mot betaling, kunne få følgende goder eller «tilkjøpsytelser» som det heter:

Tilgang til kvelds- og helgeåpent, administrasjon av medisin, ferietilbud, nødmammatilbud for syke barn, frokost-, lunsj- og middagstilbud eller matpakketilbud til barnet eller hele familien, innkjøp av dagligvarer, hent-bringe-ordning, klesvask, stryking og reparasjon av klær til hele familien, formidling av au-pair, computerlekestue og mye mer.

Tenk på de klasseforskjellene som vil synliggjøre seg for ungene, når foreldrenes økonomi avgjør hva de skal få lov til å spise, hva de skal få lov til å leke med osv. i barnehagen. Dette skjer når markedet får styre – mot maksimal profitt, også i barnehager.

For lavtlønna offentlig ansatte betyr privatisering en senking på prisen på arbeidskrafta, som tidligere nevnt i denne artikkelen. For noen relativt høytlønna, vil private tilbud kunne skape bedre forhold, men ikke for det store flertallet.

Her ligger kimen til en viktig enhet mot privatisering. Brukere og ansatte har felles interesser. Samtidig betyr dette at en ikke uten videre bare kan si: fortsett med den offentlige drifta som i dag. Alt for ofte er det offentlige tilbudet for dårlig, og bærer preg av å være utsulta og i forfall. Tilbudet må i tillegg i mye større grad tilpasses brukernes behov. Hvis ikke vil brukerne ønske privatisering velkommen – i alle fall i første omgang. Som skiftarbeider irriterte det meg stort at barnehagene var tilpassa kontortid. Hva ble alternativet, ofte private løsninger. Slik vil det være mange steder hvor det offentlige tilbudet er for dårlig. Da blir det lett å ty til enkle grep og la andre overta. Det kan virke bra, i første omgang. Vi på venstresida har tatt dette problemet alt for lett, og ofte kommet i konflikt med brukerne. Åpningstider, tilgjengelighet, service og kvalitet er det privatiseringsforkjemperne oftest argumenterer med. Skal vi greie å lage alliansene, må vi både ta fra dem disse argumentene og peke på de langsiktige konsekvensene.

Ved å jobbe for å beholde offentlig sektor, samtidig som vi legger mye større vekt på brukernes behov og forsvarer brukernes rettigheter, er mye av grunnen lagt for en kraftig allianse.

13.Det nytter å slåss

Fronten mot privatiseringsframstøta vokser stadig. Flere og flere trekkes med. Som mitt forbund sa på landsmøtet nylig: «tida er inne for å bygge en folkebevegelse til forsvar for en sterk og effektiv offentlig sektor».

Metoden er å bygge allianser – mellom ansatte og brukere, fagbevegelse i offentlig og privat sektor, med interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner og alle som ønsker fellesskapsløsninger i stedet for markedsløsninger.

Og fagorganiserte må slåss mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår som ligger i privatiseringsframstøtene. I Danmark har man slåss. Søppelstreiken i Århus. De streika – og tapte. Den nesten 1 år lange RI-buss-konflikten i Esbjerg var Nordens hardeste streik på flere tiår. De streika – og tapte.

Begge tapte. Men de vant også. Omkostningene ved privatisering ble for store. Det var ubekvemt med politi og hunder mot streikevakter hver dag i nesten et år. Når jeg snakker med danske fagforeningskolleger, så sier de at det er musestille i dansk privatiseringdebatt. Takten har avtatt.

Dette får meg til å trekke konklusjonen at greier vi å mobilisere både brukere og ansatte i kampen for offentlig sektor, på en offensiv måte, så er det fullt ut mulig å vinne. Men da må vi starte nå, og ikke vente til bølga med privatisering er over oss for fullt.

 

Ukategorisert

Privatiseringas språk

Av

Anne Minken


I politisk kamp er det viktig å være bevisst på motstandernes språk. Det politiske språket er som reklamespråket. Det gjelder å knytte positive assosiasjoner til det produktet eller den politikken du skal selge.

Dagens privatiseringsforkjempere legger stor vekt på hvilke begreper som skal brukes i debatten, og hvilke det ikke er lov å bruke.

I den politiske debatten i Oslo bystyre er privatisering nærmest et forbudt ord. Når RV går mot byrådets privatiseringspolitikk, får vi automatisk ei lekse om at vi ikke har skjønt hva det handler om. Det skal hete «konkurranseutsetting». Hvorfor er selve ordet så farlig og ubehagelig for dem at de må opp på talerstolen og belære RVere såsnart de hører det. Sannsynligvis er det fordi privatiseringstilhengerne veit at ordet «privatisering» gir folk assosiasjoner om at noen få skal styre med og tjene penger på fellesgoder.

På NTLs landsmøte høsten 1998 fikk statssekretæren fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Kjell Alvheim, V) dundrende applaus da han sa at Regjeringa var mot privatisering. Jubelen stilnet riktignok ganske fort. Statssekretæren gikk videre med å si at regjeringa var for konkurranseutsetting og ville slippe flere private aktører inn i statlig og kommunal virksomhet.

Konkurranse og kvalitet

I 1998 la høyrebyrådet i Oslo fram en storstilt plan for privatisering av en rekke nye kommunale oppgaver. Byrådsmeldinga het «Konkurranse og kvalitet«. Det er dette ordparet som i første rekke blir brukt som politiske innsalgsord for privatisering. Navnet på byrådsmeldinga var sikkert vel gjennomtenkt. Det er viktig for privatiseringstilhengerne å etablere en automatisk kobling mellom konkurranseutsetting og kvalitet. Å legge kommunale tjenester ut på markedet på anbud blir knytta sammen med kvalitetskontroll. Det er forholdsvis snedig, for det er faktum at mange kommunale tjenester ikke fungerer godt nok i dag. Andre honnørord som blir knytta til privatisering er «hensiktsmessighet» og «effektivitet«. Adjektivet «sunn» blir ofte hekta på ordet konkurranse – «sunn konkurranse«.

Språklig sett er privatiseringa forberedt over noen år ved at ord som kostnadseffektivitet, produksjon, produksjonsmål og produktivitet har blitt innført på helt nye områder – i eldreomsorg, helsetjenester og undervisning. Det er lagt til rette for at omsorgstjenester kan ses på som varer som kan selges og kjøpes på et marked.

Modernisering og effektivisering

Organisatorisk blir privatiseringa forberedt gjennom gradvise organisasjonsendringer. Privatiseringa av søppeltømminga i Oslo er et godt eksempel. Den starta opp med at reinholdsverket ble til den kommunale bedriften Miljøtransport og deretter til det kommunale aksjeselskapet Miljøtransport. Organisasjonsendringene ble framstilt som helt nødvendig effektivisering og modernisering. Bare RV stemte mot omgjøring til A/S. På bystyremøtet som vedtok omgjøring til A/S i 1995 sa SVs talskvinne i bystyret følgende:

«Når vi likevel går inn for å omdanne Miljøtransport til A/S er det fordi en bedrift i et konkurranseutsatt marked har behov for å ta raske forretningsmessige beslutninger.»

Nåværende samferdselsminister, daværende bystyrerepresentant for Venstre, Odd Einar Dørum, polemiserte mot RVs innlegg i bystyret. Han sa bl.a.:

«Det kan godt tenkes at å tviholde på en gammeldags kommunal organisering også er den sikreste måten å ødelegge arbeidsplasser fordi man ikke har en sjanse til å hevde seg. (….) Her velger man å gjøre en kommunal enhet målbar og resultatorientert slik at brukerne, byens borgere kan se hva som skjer og de må delta i markedet på konkurranse.»

Det er verdt å merke seg språkbruken i innlegga fra SV og Venstre. Det dreier seg om drivkrefter som får vedtaket til å framstå som uunngåelig: markedet, konkurranse og behovet for raske beslutninger. Kommunal organisering får hekta på seg fy-ordet gammeldags uten at Dørum tar seg bryet med å forklare hva som er så gammeldags med offentlig renovasjon. Moderne honnørord som målbart og resultatorientert blir brukt på en måte som får det til å se ut som søppeltømminga hittil verken har vært mulig å måle eller retta inn mot det resultatet vi alle er for: å holde byen rein.

SV-representanten forsto trolig ikke hva hun gjorde. Hun gjentok noen fraser som er en del av standardformularet for en norsk politiker som vil opp og fram i det gode selskap. Det SV ikke skjønte, var at A/S-formen betydde at de ansatte ikke lenger hadde kommunale ansettelsesvilkår. Da det kommunalt eide A/S Miljøtransport tapte en anbudskonkurranse, kunne de kvitte seg med gamle arbeidere som ikke lenger klarte det høye tempoet og presset i jobben. Som A/S driver Miljøtransport butikk. Et A/S er forplikta til å drive slik at de har best mulig inntjening. Miljøtransport satser nå på henting av spesialavfall over store deler av østlandsområdet. Gamle, slitne arbeidstakere i Oslo er ikke interessante i denne sammenhengen.

Odd Einar Dørum avslutta innlegget sitt med at han trodde Miljøtransport kom til å bli «en spennende bedrift som vi har mye å lære av i Oslo kommune». Det fikk han for så vidt rett i. Det ble mye spenning for søppeltømmerne i Oslo. Noen av dem tok sin død av oppsigelsene og den respektløse behandlinga. Og alle fagforeninger og kanskje spesielt venstresida i SV, har uten tvil, mye å lære av eksemplet Miljøtransport.

Har vi hørt det før?

Dagens argumentasjon og språkbruk i privatiseringsdebatten har sterke likhetspunkter med språkbruk og argumentasjon fra perioden da markedsliberalismen brøyt gjennom og erstatta merkantilismen i Europa. Den gangen – for ca. 200 år sida – var stikkorda «naturlig/unaturlig» og «kunstig«. Markedsliberalisme var naturlig. Statsdrift, statseie og en form for planøkonomi med styrt næringsutvikling som var vanlig under merkantilismen, var unaturlig og kunstig.

I dag hevder Høyre at de ikke ønsker utvikling av private monopoler i tjenesteproduksjon for kommune og stat. Monopoler var ikke noe greit ord for 200 år sida heller. Det var best å unngå ordet, selv om man ville ha innholdet. «Aller naadigste Konge; Lad ikke denne min allerunderdanigste Ansøgning faae det forhatte Navn af Monopolium», heter det i en søknad fra annen halvdel av 1700-tallet. Søknaden dreide seg om å få nettopp det, monopol på produksjon og salg av glass i Norge. Jeg synes hykleriet minner sterkt om høyrepolitikken i Oslo hvor det brukes mange ord i byrådsmeldinga på å understreke at en er mot private monopoler, mens en i praksis legger markedet åpent for internasjonale monopolkapitalistiske selskaper som ISS og Parthena Care.

Retorikken virker

Privatiseringstilhengernes retorikk kan være ganske effektiv i politisk debatt. Motstanderne av privatisering blir indirekte stempla som folk som forsvarer ineffektivitet og lite hensiktsmessige løsninger, folk som motsetter seg alt nytt og nødvendige kvalitetsforbedringer.

Siden «sunn konkurranse» er et svært sentralt begrep for privatiseringstilhengerne, bør motstandere av privatisering kanskje avklare sitt forhold til det begrepet. Er konkurranse sunt? De fleste av oss kan sikkert ikke svare et klart og entydig nei på det spørsmålet. Der jeg bor, hadde nærbutikken en dyr og dårlig grønnsaksdisk med råtne og halvvisne grønnsaker. Det er klart jeg ble glad da det dukka opp en innvandrerbutikk med billige kvalitetsgrønnsaker tvers over gata. Jeg veit at årsaken til at jeg nå får billigere og bedre grønnsaker er at innvandrerfamilien jobber lange dager for lav timelønn. Men jeg har også sett at nærbutikken har skjerpa seg. Når venstresida tar et stort krafttak, for eksempel abonnementskampanja for Klassekampen som vi driver nå, bruker vi også konkurranse som virkemiddel. En liknende type konkurranse oppstår spontant på mange arbeidsplasser mellom avdelinger og grupper.

Jeg tror derfor at et begrep som «sunn konkurranse» vil ha spontan gjennomslagskraft hos svært mange nordmenn. En av venstresidas oppgaver må være å bryte den nærmest automatiske koblinga mellom konkurranse og kvalitet som privatiseringstilhengerne er i ferd med å etablere. Vi må stille det enkle spørsmålet: Hva er det egentlig det blir konkurrert om? Ved privatisering av kommunale tjenester er det jo ikke kvalitet konkurransen handler om, men om å levere tjenesten billigst. Anbudskonkurranser er ikke en parallell til den store kakebakekonkurransen om å lage den beste bløtkaka. Det dreier seg om å bake den billigste. Vi veit at forskjellene i konkurransegrunnlaget vil gi temmelig ulikt resultat både for dem som skal spise kaka og for dem som skal lage den.

Kvalitetsstandarder som innsalgsargument for privatisering

Tilhengere av privatisering legger stor vekt på å knytte anbudspolitikk sammen med kvalitetsstandarder og kvalitetsmålinger. I en kommune som Oslo med nedslitte skoler og barnehager og underbemanna sjukehjem, kan en slik kobling fungere som et effektivt privatiseringsargument.

Etter mitt syn er det tre viktige spørsmål som privatiseringstilhengerne bør konfronteres med på dette området:

For det første: Hvorfor blir det ikke satsa mer på kvalitetsheving og kvalitetskontroll av kommunale tjenester i dag? Vi veit jo at det er fullt mulig. Det dreier seg blant annet om å lytte til de ansatte og gi dem skikkelige arbeidsforhold. Og det dreier seg ikke minst om å høre på brukerne. Krav om standardnormer for kvaliteten på kommunale skolefritidsordninger og sjukehjem blir i dag som regel avfeid som detalj- og regelstyring.

Vi må også stille spørsmålstegn ved om kvaliteten på omsorgs- og undervisningstjenester kan måles på den skjematiske måten som anbudspolitikken legger opp til. Er det for eksempel mulig å måle kostnadseffektivitet i omsorg for barn? For noen år sida gjennomførte et fagforbund i Sverige en stor plakatkampanje mot nedskjæringer. På en av plakatene så vi en sliten førskolelærer som trøsta en illskrikende unge. Ved siden av stod ei fremmelig lita jente og sa: «Kan det va kostnadseffektivt att trösta en sånn der lipsill (en skrikerunge)?». I privatisert dansk eldreomsorg er det utvikla detaljerte standardkrav for hvordan gamle mennesker skal vaskes i alle kriker og kroker. Beskrivelsen fyller mange dokumentsider, men det er lett å se at det er mye som er viktig som ikke blir målt. Er den ansatte stressa og travel mens hun vasker? Har hun tid til å høre på den gamle kroken og prate med henne? Har hun tid til å observere allmenntilstandene eller konsentrerer hun seg utelukkende om hudfolder og kroppsdeler?

Det siste spørsmålet er hvordan kvalitetskontrollen vil bli gjennomført i praksis. Vi må regne med at kommuneadministrasjonen vil få et behov for et stort apparat av byråkrater og jurister som skal utforme kravspesifikasjoner og anbudsbetingelser. Kostnadene med dette er ofte ikke tatt med i kommunale privatiseringsregnestykker. Kommuneforbundet har anslått dem til å bli 6-20% av anbudssummen. Det er grunn til å tro at det vil bli lagt betydelig større vekt på å utforme kvalitetsstandarder som ser fine ut på papiret, enn på å kontrollere at de faktisk blir fulgt. Erfaringer fra svensk privatisert eldreomsorg viser at forholda måtte bli nærmest skandaløse og at media måtte være kobla inn, før en kontrakt ble hevet.

Ansvarsskyving og privatisering

Når Høyre-byrådet i Oslo skal forklare hvorfor anbudspolitikk ikke er privatisering, legger de vekt på at ansvaret for eldreomsorg og helsetjenester fortsatt vil ligge hos kommunen. Men det er neppe tvil om at anbudsprivatisering vil gi rike muligheter for mer ansvarsfraskriving. Et eksempel fra Australia kan illustrere det. Sommeren 1998 ble store deler av Melbournes befolkning sjuke på grunn av giftstoffer i drikkevannet. Vannverket i Melbourne er privatisert. Den private driveren hadde fulgt anbudsforpliktelsene til punkt og prikke. Det inngikk ikke i kontrakten at han skulle ta prøver for akkurat det giftstoffet som folk ble sjuke av. Dette kunne sjølsagt også ha hendt med et kommunalt vannverk. Men poenget er ansvarsskyvinga. Kommunen kunne skylde på den private driveren som ikke hadde hatt god nok kontroll. Den private driveren kunne gjøre seg ansvarsfri ved å påberope seg kontrakten sin.

Ideologi eller av økonomisk tvang?

Bakgrunnen for privatiseringsbølgen er kapitalens behov for å søke profitt på nye områder. Ett virkemiddel for å komme inn på nye områder, er systematisk spredning av en ideologi som stempler statlig og kommunal tjenesteproduksjon som gammeldags, tungrodd og ineffektiv.

Etter mitt syn er privatiseringsplanene i Oslo Kommune hovedsakelig drevet av ideologiske motiver. Privatiseringstilhengerne vil gjerne framstille det som om kommunen står overfor en økonomisk tvangssituasjon. Argumentet går som følger: Oslo Kommune har en rekke velferdsoppgaver som må løses innafor en begrensa ressurstilgang. Private vil gjennom konkurranse kunne levere tjenestene mer kostnadseffektivt. Dette argumentet er ikke lett å framføre med tyngde. For i Oslo er situasjonen faktisk sånn at kommunen for tida har svært god økonomi. Økt skatteinngang har de siste åra gitt uventa kommunale inntekter på mange hundre millioner årlig. Derfor må Oslos privatiseringspolitikere mane fram framtidige kriser i kommuneøkonomien for å kunne argumentere for privatisering med reint økonomiske argumenter. Det er typisk at temperaturen i bystyresalen stiger betraktelig når RV sier at her blir det privatisert for privatiseringas egen skyld. All erfaring tilsier at RV har rørt ved et ømt punkt, når flertallet rykker ut i rasende motangrep.

Motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker?

Er det viktige motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker som motstanderne kan spille på. Jeg tror dessverre at det er lite å hente innafor det taktiske, politiske spillet. Motsigelsene blant privatiseringstilhengere dreier seg i hovedsak om ulik språkbruk ut fra hva som er taktisk klokt i forhold til ulike velgergrupper. Fremskrittspartiet kan argumentere mest åpent ideologisk. For Høyre og mellompartiene er det viktig å sikre seg med forbehold mot private monopoler og tone ned den reint ideologiske argumentasjonen. Forbeholda vil neppe være mye verdt når det kommer til praktisk gjennomføring. I realiteten følger Høyre og mellompartiene samme privatiseringspolitikk som FrP på de aller fleste områder. Men taktisk sett er det sjølsagt viktig å ta dem på ordet og konfrontere dem med avgitte løfter og garantier.

Arbeiderpartiet er i opposisjon i Oslo. Det gir partiet et svært gunstig utgangspunkt. De kan framstille seg som privatiseringsmotstandere og fagforeningenes støttespillere til tross for at de i byrådsposisjon la til rette for omfattende privatisering. I bystyret det siste året, har Arbeiderpartiet fungert som en støttespiller for byrådets privatiseringsplaner i handling, men har lagt vekt på å gardere seg med litt verbal motstand. Gjennomgangsmelodien har vært at partiet kan gjøre lite for å stoppe privatiseringa så lenge de er i mindretallsposisjon.

For RV tror jeg det er mye å hente ved å avdekke de tunge ideologiske argumentene som ligger bak snakket om økonomisk tvang og satsing på kvalitet. Fagforeningene blir våre viktigste alliansepartnere. En sentral oppgave for RV er å bidra til en felles front av ansatte og brukere mot privatisering.