Folket i Vietnam seira over verdens rikeste land. USA måtte løpe hjem i 1975 etter tjue år med krig. Over hele verden var det jubel. Imperialistiske makter fikk en trøkk: De kan overvinnes.

Gnist-redaksjonen har spurt meg hva Vietnamkrigen betydde for Norge. Jeg vil argumentere for at solidaritetsarbeidet forandra ungdommen og dermed Norge. Til det bedre.

 

Bilder fra Norge 2025: Hver lørdag går det et demonstrasjonstog gjennom Tromsøs gater – et tog til støtte for palestinernes kamp. I Oslo er det så mange aksjoner – store og små – til støtte for Palestina at ei enkel sjel ikke kan følge med. Mange godt voksne er med, men det er også massevis av ungdom.

 

Jeg tror dette vil forandre Norge. Grunnen er at jeg har sett det før. Da jeg var ung. På 1960- og 1970-tallet protesterte vi unge mot USAs terrorkrig i Vietnam (sjøl kalte de det «USAs engasjement»). 

 

Aktivisme av mange slag

I 1968 var jeg 19 år og ivrig Vietnam-aktivist. Det var sommerleir utafor Arendal. Mange har vært der. Det var sol – som alltid. Jeg sto ute ved ei brakke, der jeg hadde hengt opp et stort norgeskart. På kartet var det stifter med fargekule på toppen. Jeg hadde bare gule og røde. Veslemøy het ei jente som kom bortom og spurte hva dette var for noe. Jeg kunne fortelle at det var steder der noen hadde laga FNL-grupper (lokalavdelinger av Solidaritetskomiteen for Vietnam) og SUF-grupper (ungdomsorganisasjonen til partiet SF). Jeg var med i begge. Vi prata litt om det, og vi så at det ikke var ei nål på stedet der hun bodde. Jeg spurte om hun ville lage ei FNL-gruppe der. 

 

Det ville hun, men hvordan? Jo, hun fikk løpesedler sendt til seg og hefter å lese, og hun kunne bare spørre vennene sine på skolen om de vil lage gruppe og fortelle hva som sto i løpesedler og blader. Det gjorde hun, og slik blei det aktivitet i Kongsberg i flere år. Så enkelt spredde grupper seg. Veslemøy var 17 år. Seinere dro hun ofte til Oslo på hemmelig tur (hun sa at hun besøkte bestevenninna) for å være med å trykke løpesedler og hefter. (Forresten: I høst har Veslemøy demonstrert utafor Kongsberg Våpenfabrikk. Still going strong.)

Slik blei det mange aktivister mange steder. Jeg har vært så heldig å få kikke i et stort arkiv med trykksaker som Solidaritetskomiteen (Solkom) lagde. Der finnes det masse eksempler på aksjoner som blei gjennomført.

 

Et par ganger i året lagde vi «Vietnam-uker». Her er et eksempel fra 1968. Bare i Oslo og omegn var det 26 lokale FNL-grupper i aktivitet: Ammerud, Bestum, Bærum, Bøler, Groruddalen skole, Hegdehaugen skole, Hellerud/Haugerud, Høybråten, Karlsrud, Lambertseter, Manglerud skole, Nesodden, Forsøksgymnaset, Nordtvedt, Oppsal, Sagene/Ila, Sinsen skole, Smestad/Huseby, Teisen skole, Ullern skole, Ulven/Teisen/Fjellhus, Universitetet, Universitetsbiblioteket, Veitvet/Linderud, Vålerenga, Wahl skole. På ei uke blei det spredt 26 000 løpesedler og ca. 2500 eksemplarer av bladet For Vietnam. 

 

Økonomi, sjølberging – og blod

Det trengtes penger, både til egen aktivitet og for å sende solidaritetsbidrag til Vietnam. Her var blod en viktig faktor. Den gangen fikk en litt penger som takk for å gi blod. For oss unge var det ganske mye penger. Mange aktivister møtte opp i Blodbanken i løpet av Vietnam-uka. Solkom fikk da 2825 kroner fra bloddonorer. Det tilsvarer ca. 34 000 kroner i år. Mange ga blod til dette gode formålet hver tredje måned, som var så ofte du kunne tappe.

 

Å trykke noe var dyrt for fattig ungdom, og iblant var det noen trykkerier som ikke ville trykke våre meninger. Da var det greit å være sjølberga. Vi i SUF samla inn penger til egen trykkemaskin. (Suf-erne var FNL-aktivister, og mange fra FNL-gruppene blei med i SUF.) Dette kunne være verdt en egen artikkel; jeg har ikke plass her. Men med egen maskin kunne vi trykke løpesedler, blader og store plakater. Forsidebildet på dette nummeret av Gnist er fra en slik plakat. Jeg har den innramma på stueveggen hjemme, sånn at jeg hver dag kan se den og være stolt. 

 

En kamerat hadde begynt på grafiske fag på yrkesskolen. Han lærte opp andre. Mange skulka skolen en del, noen jobba om natta. Det er fint å gå på skole, men det er også lærerikt å være aktivist.

 

Demonstrasjoner og sammenstøt

Demonstrasjoner var det mange av (akkurat som i dag). De var ofte utafor Utenriksdepartementet eller ved den amerikanske ambassaden, som den gang lå ganske sentralt i Oslo.

 

En gang var vi utafor et hotell i Oslo, og det er litt rart å lese hvor fyldig og relativt saklig avisene den gang kunne skrive. Her er fra Arbeiderbladet (som nå heter Dagsavisen) 28. mars 1969:

«Rolig demonstrasjon utenfor Continental 

200–300 ungdommer demonstrerte i går ettermiddag utenfor Hotel Continental i forbindelse med at en sør-vietnamesisk delegasjon på 11 mann skulle holde pressekonferanse der. Demonstrantene lagde kjede og blokkerte hotellets og et par forretningers inngangsdører i om lag en halv time. Under demonstrasjonen ble det båret plakater med slagord som «Seier for FNL», «USA ut av Vietnam» og «Anerkjenn Nord-Vietnam». Det ble dessuten ropt slagord som «Dra hjem, quislinger». Demonstrasjonen forløp relativt rolig, og da politiet kom, drev demonstrantene over til andre sida av gata hvor de fortsatte å rope slagord en stund. Deretter gikk den i oppløsning. Det ble ikke foretatt noen anholdelser. Under demonstrasjonen ble det delt ut løpesedler hvor man tok avstand fra at utenriksministeren har hatt fortrolige samtaler med den sør-vietnamesiske delegasjonen.»

 

Året før (i 1968) gikk det ved noen høve litt mer hissig for seg. I en demonstrasjon utafor Stortinget 6. april blei en aktivist, Odd Erik Germundsson, arrestert og fengsla fordi politiet sa at han hadde vært voldelig mot dem. Det hadde han ikke. Politiet hadde med den store «Svartemarja» og dro og sleit oss inn i bilen deres. Aldri glemt. Politiet hadde pene dresser med vide bein. Sjøl lå jeg på ryggen og så opp på en politimann. Han hadde veldig, veldig langt hår på legga. Jeg tok igjen for at han sto på meg ved å stikke armen min sakte inn under buksa og brått røske tak i håret på leggen. Han blei forbanna, og jeg fikk brev seinere om at jeg hadde øvd vold mot politiet. Jeg blei lykkelig, for jeg så for meg en rettssak hvor jeg skulle fortelle om de åra. Dessverre blei det ikke noe av. 

 

Men Odd Erik holdt de på. Første mai satt han fengsla på fjerde uka. På talerstolen under dagens arrangement på Stortorget sto Rosa Seierstad, kjent programleder i NRK og medlem av Solkom. Hun ba tilhørerne om å gå samla til Oslo kretsfengsel for å kreve Odd Erik fri. 

 

Vi var mange som marsjerte opp Åkebergveien mens vi sang. På fengselet var det små cellevinduer. Hender stakk ut og vinka. Vi fikk etterpå høre at de hadde ropt: «Gutta! Dem kommer og befrir oss! Det er første mai!» Det var stappa med folk i hele gata og utafor. 

 

Demonstrantene ropte: «Germundsson ut – Labbe-Lars inn!». Labbe-Lars var kallenavnet på kriminalsjef Lars L’Abée-Lund. Politiet forsøkte å slå folk vekk, men det gikk ikke. I stedet fikk en delegasjon gå inn og snakke med Odd Erik. Rosa Seierstad blei anklaga etter oppviglerparagrafen og fikk 1000 kroner i bot.

 

Jeg er sikker på at det er noen av dagens Palestina-aktivister som kjenner seg litt igjen i slike historier. 

 

De som var tilhengere av USAs krig og det sør-vietnamesiske regimet, hadde sine små demonstrasjoner. De kom fra kretser rundt og til høyre for Unge Høyre. Noen ropte «Bomb Hanoi». Vi kalte dem Ky-gutter etter den sør-vietnamesiske juntalederen, marskalk Ky, og vi demonstrerte mot dem.

 

Studier trengtes

Faktakunnskap er viktig for den som skal aksjonere. I dag studeres blant annet Oljefondets investeringer med lupe. Vi studerte USA-imperialismens herjinger.

 

Solkom ga blant annet ut bladet For Vietnam, som er veldig interessant å lese den dag i dag. Et spesialnummer i 1969 hadde folkekrig og frigjøringsfronter som tema. Slik introduseres emnet: 

 

En verden i oppvåkning

Over heile verden skjer i våre dager ei veldig sosial og politisk oppvåkning, ikke minst hos de undertrykte og hardt utbytta folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne oppvåkninga åpner store perspektiver, fordi det er ei oppvåkning som vil komme til å rive ned grunnlaget for den bestående sosiale orden i verden. De utbytta og undertrykte folk vil bryte sine lenker og kaste av seg imperialismens og ny-kolonialismens åk.» «Sosial og nasjon frigjøring må gå hand i hand». «Hvorfor ta veien med folkekrig?» 

 

Dette bladet inneholdt artikler om Vietnam, Thailand, Laos, Burma, Palestina, Indonesia, Filippinene, Portugisisk Guinea, det sørlige Afrika, Biafra, Kongo, Mosambik, Kenya, Peru, Venezuela, Bolivia, Guatemala, Colombia, Cuba og Black Panther i USA. Slik fikk medlemmene kunnskap om folkets kamp mot imperialismen over hele verden.

 

Studier, fakta og aktivisme blei konkretisert i enkle og forståelige paroler: «Full støtte til FNL! USA ut av Vietnam! Bekjemp USA-imperialismen! Nato ut av Norge!» Det var ikke sekterisk. Det var klart og tydelig hva organisasjonen mente. Det sto på bladene, på løpesedlene, på plakatene og på bannerne. Et viktig resultat var at veldig mange ungdommer og voksne deltok i solidaritetsarbeidet og ga penger til Vietnams kamp. 

 

Vi var også så heldig at det fantes en radikal oase nede i Schweigaards gate, en vanlig bokhandel som i tillegg hadde et uvanlig stort sortiment av radikal litteratur: aviser og blader på norsk og engelsk, bøker om forhold i mange land, bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Det var kaldt der inne, men hyggelig. Og det var billig. Så vi kjøpte rett som det var, og vi leste en god del. Esther Bergerud, som dreiv bokhandelen, var også hyggelig, til og med overfor ungdom. Før internettet kom, var Oslo bok- og papirhandel en viktig utkikkspost til verden.

 

Litt bakgrunn

Det var naturligvis mange grunner til at ungdom på denne tida blei radikalisert i den gamle og riktige betydninga av ordet. Det er for eksempel spor tilbake til arbeiderungdoms og radikale studenters kamp mot fascismen i mellomkrigstida. 

 

Det spesielle fra sånn utpå 1960-tallet var at stat og kapital hadde behov for at flere ungdommer skulle gå mer på skole etter de sju åra som da var obligatorisk. Arbeiderklassens og småbøndas barn begynte på gymnas /videregående skole. På skolen var det gode muligheter for å treffe likesinna og diskutere politikk og aksjoner. Flere begynte også på universitet og høyskoler. Studiepresset var ikke så høyt den gang, så mange fikk tid til å studere andre ting også – og til aktivisme. 

 

Det er morsomt å se gamle adresselister som svarer til kartet jeg viste fram på sommerleiren i 1968. Mange bodde på relativt små steder og hadde skolen som adresse. De hadde flytta fra hjembygda og bodde på internat. De tok imot pakker med hefter til å selge og løpesedler til å dele ut. De hadde bøsser til pengeinnsamling. De hadde FNL-gruppe. Slik blei vi en landsomfattende bevegelse.

 

Mange hadde nok foreldre som var sosialister, kommunister eller aktive i fagforening. De visste at det var noe som het å «drive med politikk», og kanskje hadde de lest radikale aviser eller blader hjemme. 

 

Kunnskap som forandrer

Det vi lærte i denne kampen, brakte vi videre i annet solidaritetsarbeid. Vi demonstrerte og aksjonerte mot Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia og Afghanistan og mot USAs kupp i Chile. Mot apartheid i Sør-Afrika og Portugals kolonivelde i Afrika. Mot fascismen i Spania og juntaen i Hellas. Og mye annet. Også støtten til det palestinske folket vokste sakte. Her hjemme sprang støtten til Alta-kampen og til streikende arbeidere delvis ut av lærdommene fra Vietnam-arbeidet. For ikke å snakke om EU-kampen (som først het EEC-kampen). Og den nye kvinnebevegelsen. 

 

Noen vil mene at jeg overdriver, men jeg våger å si at Norge kunne ha sett ganske annerledes ut i dag om vi ikke hatt Vietnamkrigen som satte fyr på en generasjon av ville og gærne tenåringer. Kanskje hadde vi ikke hatt dagsavisa Klassekampen uten lærdommen disse ungdommene fikk. Det blei danna røde kor og korps – noen finnes fortsatt – og sangbøker blei utgitt. Kultur var viktig. Forlaget Oktober. Plateselskapet Mai (fred være med det). Det bladet du holder i handa nå. Kanskje hadde heller ikke AKP, RV og Rødt blitt til. Det hadde nok vært radikale organisasjoner og aktiviteter, men de hadde hatt et annet utgangspunkt – og kan hende ei annen retning.

 

Når jeg leser navn som står i de gamle Solkom-bladene, blir jeg glad, for jeg veit at mange av disse folka nå – femti–seksti år seinere – fortsatt er aktive og nå går i Palestina-tog. Disse toga blir for mange unge den samme oppvåkninga og den samme utdanninga som vi fikk med Vietnamkrigen. Forhåpentligvis vil det også forandre Norge til et bedre sted. Måtte det også bli slik at disse ungdommene fortsatt vil være aktive solidarister om femti nye år, sammen med atter nye generasjoner. 

Stå på!

For norske myndigheter er det utenkelig med en forsvars- og sikkerhetspolitikk uavhengig av USA og NATO. Slik har det vært siden NATO ble dannet i 1949.

Men når president Trump ikke bare truer Danmark og Grønland, men også mener at Europa får klare seg selv, har norske politikere fått enda mer hastverk med å «orientere seg i retning EU» og prøve å ri to eller flere hester på samme tid.

 

Gjennom EØS-avtalen og egne samarbeidsavtaler deltar Norge i prosjekter som PESCO (Permanent Structured Cooperation) og Det europeiske forsvarsfondet (EDF), der norske aktører deltar i utviklingen av forsvarsteknologi og logistikk. EDF ble i 2021 innlemmet i EØS-avtalen til tross for at utenriks- og sikkerhetspolitikk skal være EØS-avtalen uvedkommende.

 

Dersom EU realiserer ambisjonene om en mer selvstendig forsvarspolitikk, kan det oppstå spenninger med NATO, og Norge risikerer å havne i en lojalitetskonflikt mellom USA og EU-landene. Når Norge «fordeler» sine enorme investeringer i militært materiell mellom amerikanske F-35, tyske ubåter og britiske fregatter, har dette mer å gjøre med geopolitisk posisjonering enn med kvalitet og pris på leveransene.

 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen

Det nye i situasjonen er ikke nødvendigvis NATO-strategien i seg selv, men at de vestlige stormaktenes dominerende posisjon globalt har blitt mer utfordret – noe som igjen har ført til et behov for å demonstrere makt og handlekraft. Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina har gitt vestlige land ytterligere argumentasjon for opprustning og militarisering – enten det er i EU eller NATO.

 

Dette har bidratt til økende spenning i Europa, også i nordområdene, hvor militariseringen gradvis har blitt en «ny normal». Nordområdenes betydning er mye mer i fokus i dag. Russland, USA, Norge, Canada og Danmark (gjennom Grønland) har alle reist territoriale krav i Arktis, og kampen om grenser og havbunn er i full gang. Russland har allerede gjort seg tungt avhengig av nordområdene når det gjelder olje og gass. Landet har en 22 000 kilometer lang kystlinje mot Polhavet og har bygd opp et massivt militært nærvær der, med flybaser, radarer og atomvåpenkapasitet. Men Russland er definitivt ikke alene om å militarisere i nord, også USA og NATO rykker stadig nærmere, under dekke av «stabilitet» og «avskrekking».

 

Når isen smelter, åpnes ikke bare nye sjøveier – det åpnes et marked for makt. Olje, gass, mineraler og fisk blir symboler på kontroll, og alle vil ha sin del. Kina kaller seg nå en «nær-arktisk stat» og ser nordområdene som en snarvei til globale handelsgevinster. Arktis er blitt et laboratorium for stormaktenes grådighet og et speil på verdens politiske dobbeltmoral: alle snakker om fred og samarbeid, men alle ruster opp.

EUs interesse for nordområdene har økt de siste årene. Det handler om olje, gass, sjeldne mineraler og fiskeressurser – og om nye transportruter. Nordområdene er ikke bare et geopolitisk interessefelt – de er blitt frontlinjen for en ny maktbalanse – et geopolitisk spillebrett der stormaktene manøvrerer med iskalde interesser. Bak talene om samarbeid, forskning og bærekraft skjuler det seg et brutalt kappløp om ressurser, innflytelse og militær kontroll. Det som engang ble omtalt som et «lavspenningsområde», er i ferd med å bli en av verdens mest overvåkede og militariserte soner.

 

Og dette bidrar Norge særdeles aktivt til, for eksempel med Globus-radarene i Vardø og ved å krenke Svalbardtraktens forbud mot å militarisere øygruppa. Satelittstasjonene til SvalSat er av stor betydning for nedlasting av militære etterretningsdata.

 

Norge gjør som USA vil i NATO

USA er den sterkeste og ledende kraften i NATO. Norge gjør stort sett hva USA forventer. Flere av rådene fra den amerikanske tenketanken, RAND Corporation, er tydelig reflektert i norske planer og prioriteringer. RAND har blant annet anbefalt:

• Å styrke avskrekkingen i Norge gjennom økt militært nærvær i Nord-Norge. 
• Å bygge opp kapasitet til å motta allierte forsterkninger, blant annet gjennom øvelser, samtrening og forhåndslagring. 
• Å styrke både nasjonal og samfunnsmessig motstandsevne ved å teste og videreutvikle totalforsvarskonseptet.

Videre foreslås det å utvikle en rekke avanserte kapasiteter, både for nasjonalt forsvar og for bruk i NATO og internasjonale operasjoner. Dette inkluderer blant annet F-35A Joint Strike Fighter, P-8 Poseidon maritime patruljefly, nye marine kapasiteter for overflate- og undervannskrigføring, jordbaserte luftvernsystemer og operative spesialstyrker. I tillegg nevnes videreutvikling av Naval Strike Missile (NSM) og tilrettelegging for flybaser tilpasset F-35A. Anbefalingene samstemmer i stor grad med det som er formulert i Langtidsplanen for Forsvaret (LTP). Noen aspekter som belyser dette: 

 

Tilstedeværelse av amerikanske marinesoldater i Trøndelag og Troms har økt. Evenes er modernisert for å være base for P-8 Poseidon overvåkingsfly og F-35 kampfly, for å overvåke russisk aktivitet i Barentshavet. Hyppige og jevnlige NATO-øvelser i nord, som Cold Response og Nordic Response, hvor store styrker fra flere NATO-land trener under arktiske forhold. Styrking av etterretning og overvåking, blant annet ved bruk av satellitter, maritime patruljefly og radarsystemer i nordområdene. Fokus og press for utbygging av militær infrastruktur som havner, flyplasser, veier og jernbane for å kunne ta imot tunge allierte styrker (for eksempel i Ofoten, på Evenes og i Indre Troms). Som en del av å legge til rette for «forsterkninger», har USA siden 1980-tallet forhåndslagret tanks, kjøretøy og forsyninger i fjellhaller i Trøndelag. 

 

Norge har nå 12 USA-baser. I Norden er det 47 totalt. Det er i praksis USA som vurderer når og hvordan aktivitet fra disse basene skal iverksettes. Basene er av stor viktighet for amerikansk global militær kapasitet, ettersom de muliggjør rask respons og styrkeforflytning til strategiske områder. Selv om dette er bilaterale avtaler mellom «vertslandet» og USA, så er bruken av baseområdene på USAs premisser hjemlet i NATOs SOFA-avtale fra 1951.

Forsvarsdepartementet fremhevet også dette i sitt høringsnotat at SDCA avtalen skal «legge til rette for videreutvikling av samarbeidet mellom Norge og USA innenfor rammen av NATO».

 

Flere allianser

I tillegg til NATO så er det de siste årene dannet nye militære allianser. 

På NATO -toppmøtet i 2014 ble JEF (Joint Expeditionary Force) dannet. Styrken består av ti medlemsland, med uttalt mål om å styrke det militære samarbeidet og opprustningen i regionene Norden, Arktis, Østersjøen og de baltiske landene. De ti medlemslandene er Storbritannia, Danmark, Finland, Norge, Sverige, Island, Estland, Latvia, Litauen og Nederland. Siden den gang har både Sverige og Finland blitt medlemmer av NATO. JEF kan, «som et supplement til NATO, med kort varsel gjennomføre operasjoner i alle typer konflikter, og fungerer i tillegg som et forum for sikkerhetspolitiske drøftinger og militære øvelser.»

 

På JEF-møtet i Bodø i oktober 2025 ble Ukraina innlemmet som «partner». Hvilke implikasjoner det vil få gjenstår å se. Men det er liten tvil om at Ukraina i JEF senker terskelen for at Norge kan bli enda mer direkte involvert i krigen i Ukraina. Det er Storbritannia som dominerer i JEF. 

 

I tillegg er det bilaterale avtaler og midlertidige allianser som skal sørge for våpen til Ukraina, utvidet utviklingsamarbeid osv – feks «Alliansen av de villige» ledet av USA og Storbritannia. Tidligere «Allianser av de villige» har Irak, Afghanistan og Libya på samvittigheten. Siktemålet er raskt å kunne reagere, yte «støtte» utenom å gå gjennom NATO-apparatet.

 

Tyskland, Storbritannia og Frankrike jobber iherdig med å skape et Europa som kan stå «på egne bein militært». Med andre ord et potensielt alternativ til NATO, sjøl om disse statene ikke vil innrømme at det er hensikten. Kallenavnet på denne trioen er «E3».

 

De tre landene har det siste halvåret signert gjensidige bilaterale sikkerhetsgarantier. Keir Starmer og Emmanuel Macron ble i sommer enige om nytt samarbeid om atomvåpen. Og Tyskland og Storbritannia har undertegnet den mest omfattende avtalen seg imellom siden 2. verdenskrig. 

 

EU og NATO sammen

Utviklingen har gått i retning av en villet, tettere sammenveving av EUs og NATOs militære oppbygging. 

 

Et av de militære områdene som utvikles innen EU og NATO, er det som kalles «det militære Schengen». Det vi normalt forstår som Schengen-avtalen er avtalen om fri bevegelse av mennesker over grenser og nedbygging av de nasjonale grensene i EU. Tilsvarende skal det for NATO og EU ikke være grenser som begrenser militære forflytninger i Europa. 

 

Dette henger sammen med «militær mobilitet», ett av PESCO-prosjektene til EU som Norge deltar i. Europas infrastruktur skal kunne flytte tropper og våpen raskt og effektivt.  Byråkrati skal bort, felles logistikk skal innføres overalt. Tunneler og broer skal bygges for tung militærtransport, noe som selvsagt fordyrer prosjektene enormt. 

 

President Ursula von der Leyen startet sin andre periode med sterkt å poengtere at nå må arbeidet med en reell sterk Europeisk forsvarsunion intensiveres. Siktemålet er å bli en sterk, europeisk pillar innenfor NATO og etablere et enhetlig europeisk forsvarsmarked. I det så ligger det satsing på forskning som kan brukes både til militære formål og våpenindustri.

 

De nordiske landene ligger langt framme når det gjelder våpenproduksjon og EU ønsker å utnytte mulighetene som ligger der. 

 

EU har også nettopp bestemt at gjennom programmet ReArm Europe skal enda større deler av EUs budsjett gå til opprustning. I tillegg ble det bestemt at Ukraina blir assosiert med Det europeiske Forsvarsfondet (EDF), noe som for Ukrainas del innebærer en nærmere tilknytning til europeisk våpenindustri. 

 

NATO og EUs militærapparat blir stadig tettere integrert – også innenfor sivile områder som forskning. 

 

Jens Stoltenberg skriver i sin bok, På min vakt, at han jobbet mye med å etablere god kontakt mellom NATO og EU fra starten av. «Det var ingen selvfølge at Natos generalsekretær fikk holde et innlegg om forsvars- og sikkerhetspolitikk på et møte med EU-toppene, så begrenset kontakt som vi hadde med EU. Ingen forsøk på å blinke ut områder som lå til rette for samarbeid.»

 

I løpet av sin tid som generalsekretær gjentok Stoltenberg mange ganger sin støtte til EUs militære oppbygging samtidig som han poengterte at denne var et supplement og en avlastning for NATO, men aldri måtte utfordre NATOs kommandostruktur.

 

There is no way the EU can replace NATO. … But EU can help to strengthen our joint efforts and help to strengthen what we do together, North America and Europe. 

(Jens Stoltenberg under forumet GLOBSEC Bratislava Forum i oktober 2020.)

 

Den nye generalsekretæren Mark Rutte fortsetter Stoltenbergs linje: 

 

On all of this – defence resilience, Ukraine – NATO and the EU must work hand in hand. 

(Tale til EUs parlamentariske komite 13.januar 2025). 

 

Og han sa ved samme anledning:

 

… it is an illusion that you can build a European NATO over the next 10 or 15 years. And why would you? … I will be against it.

 

Norge og EU

«Norge er en fullverdig partner i Den europeiske unionens forsvarsprogrammer gjennom landets bidrag til EU-budsjettet», heter det i hvitboka fra EU om unionens forsvarsberedskap fra mars 2025. 

 

EU ønsker å styrke det militære samarbeidet med utvalgte land også utenfor EU – det gjelder særlig Norge og Storbritannia. 

 

Etablert i 2017, er PESCO (Permanent Structured Cooperation) EUs rammeverk for forpliktende forsvarssamarbeid mellom medlemslandene for å styrke Europas forsvarsevne, militære samarbeid og strategiske selvstendighet. PESCO inndrar også ikke-medlemmer av NATO og forplikter dem til «frivillig» opprustning og tettere militært samarbeid. Tross heftig motstand i mange tidligere nøytrale stater som Irland og Østerrike, er nå samtlige EU-land del av PESCO, med unntak av Malta. Norge er også med i PESCO.

 

Samme år (2017) ble European Defence Fund opprettet. Siktemål er å styrke EUs forsvarsindustri og militære samarbeid. EU ønsker å bli mindre avhengig av USA blant annet. Gjennom EØS-avtalen har Norge tilgang til prosjekter. 

 

PESCO skal utfylle NATO, ikke erstatte det, men styrke EUs evne til å handle uavhengig dersom NATO eller USA ikke ønsker å involvere seg. Paradokset er at målet om å gjøre EU til en «autonom» militær union innen 2025 og å bruke PESCO til å samkjøre europeisk forsvarsindustri, virker fjernere enn på lenge. USA og Donald Trump har presset sine europeiske allierte til å tømme statskassene og ruste opp alt remmer og tøy kan holde, men USA vil samtidig at Europa skal kjøpe amerikanske våpen for å holde det transatlantiske vennskapet ved like. 

 

Strategic Compass (EUs sikkerhetsstrategi, 2022) ble vedtatt i mars 2022 som EUs nye strategiske kompass for sikkerhet og forsvar. Norge er «assosiert partner».

 

Samarbeidet mellom EU og Norge er formalisert via en «Security & Defence Partnership» mellom EU og Norge, som bygger videre på de sikkerhets- og forsvarspolitiske dialogene. Dels for å omgå EØS-avtalens begrensninger og dels for å legge eggene i mer enn en kurv uten å irritere Donald Trump for mye.

 

Det strategiske kompasset anbefaler sterkt at det inngås bilaterale avtaler med «likesinnede land», deriblant Norge. Regjeringa Støre har fulgt aktivt opp og inngikk i 2024 og 2025 omfattende avtaler om strategiske partnerskap med Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

 

Ri to hester?

I Forsvarsløftet (Stortingsprop. 87) omtales Norge som en «maritim frontlinjestat i NATO». Planen legger vekt på å bygge militær kapasitet over tid – både for å oppfylle nasjonale NATO-forpliktelser og for å bidra i allierte operasjoner. Norge fungerer også som transittland for styrker på vei til Sverige og Finland, noe som jevnlig øves på i store militærøvelser.

 

På tross av en enorm økning i forsvarsbudsjettet med grunnlag i Langtidsplanen for forsvaret og Forsvarsforliket, så har Norge tross alt begrensede ressurser. Norge må prioritere hvor det legger innsatsen. Deltakelse i både NATO- og EU-prosjekter krever økonomiske, teknologiske og personellmessige ressurser som kan være krevende å opprettholde over tid. Med 5 %-kravet i NATO vil dette høyst sannsynlig bli vanskeligere. 

I tillegg kommer at USAs øyne hovedsakelig er på Kina, mens EU har fokus på Russland. Norge følger vanligvis USA i tykt og tynt.

Om den som er intervjuet:

Adam Hanieh er professor i politisk økonomi og global utvikling ved University of Exeter, og hans forskning fokuserer på kapitalisme og imperialisme i Midtøsten. Hans nyeste bok er Crude Capitalism: Oil, Corporate Power, and the Making of the World Market.

 

Imperialisme i dag ser ikke ut som den gjorde rundt 1. verdenskrig. Allikevel hevder Adam Hanieh i dette intervjuet med Frederico Fuentes det er strukturelle likheter.

Intervjuet tar opp sentrale spørsmål som nye allianser mellom imperialistmakter, Midtøsten, Iran, Israel, Trump og Kina. Et forsøk på et blikk på helheten. 

Hva er forresten imperialisme?

 

Federico: I det siste århundret har begrepet imperialisme blitt brukt til å definere ulike situasjoner, og til tider blitt erstattet av begreper som globalisering og hegemoni. Er begrepet imperialisme fortsatt gyldig? I så fall, hvordan definerer du det?

 

Adam: Det er absolutt fortsatt gyldig, og det er mye å lære av både de klassiske forfatterne om imperialisme, som Vladimir Lenin, Nikolaj Bukharin og Rosa Luxemburg, så vel som av senere bidrag og debatter, inkludert av antikoloniale marxister fra 60- og 70-tallet.

 

På det mest generelle nivået definerer jeg imperialisme som en form for global kapitalisme sentrert rundt kontinuerlig utvinning og overføring av verdier fra fattigere (eller periferi-) land til rike (eller kjerne-) land, og fra klasser i fattigere land til klasser i rike land. Jeg tror det er en tendens til å redusere imperialisme til rett og slett geopolitisk konflikt, krig eller militær intervensjon. Men uten denne grunnleggende tanken om verdioverføringer kan vi ikke forstå imperialisme som et permanent trekk ved verdensmarkedet, som opererer selv i angivelig «fredelige» tider.

 

Eksport av kapital som utenlandske direkteinvesteringer i dominerte land er én mekanisme. Direkte kontroll og utvinning av ressurser er en annen. Men vi må også se på de ulike finansielle mekanismene og forholdene som har vært utbredt siden 1980-tallet: for eksempel gjeldsbetalinger foretatt av land i det globale sør. Det er også forskjeller i verdien av arbeidskraft mellom kjerne- og periferiland, noe som imperialismens teoretikere fra 60- og 70-tallet, som Samir Amin og Ernest Mandel, utforsket. Ulik utveksling i handel er en annen metode. Og arbeidsmigranter er i dag en viktig måte å overføre verdier til dominerende land. 

 

På Lenins tid var sammensmeltinga av bankkapital og industriell eller produktiv kapital i full gang. Denne sammensmeltinga var det han kalte «finanskapital» og gjelder fortsatt. Men det er mer komplisert i dag, ved at noen lag av dominerte borgerskap i periferien delvis er blitt integrert i kapitalismens kjerneland. Ikke bare har de ofte statsborgerskap i disse landene, men drar også nytte av de imperiale forholdene. Det er mye mer grenseoverskridende eierskap av kapital i dag.  

 

Et tredje trekk som oppstår fra disse verdioverføringene, kan forstås med begrepet «arbeideraristokrati». Denne innsikten er fortsatt gyldig og må igjen framheves igjen. I Storbritannia bidrar det for eksempel til å forklare den klart pro-imperialistiske karakteren til det britiske arbeiderpartiet.

 

Ett trekk ved moderne imperialisme, som ikke var godt teoretisert tidlig på 1900-tallet, er hvordan imperial dominanse nødvendigvis er knyttet til bestemte typer rasistiske og sexistiske ideologier. Disse bidrar til å rettferdiggjøre og legitimere imperialisme. Vi kan se dette i dag i Palestina-sammenheng.

 

Federico: Mange vil nok være enige i at verdenspolitikken etter den kalde krigen ble dominert av amerikansk/vestlig imperialisme. Likevel ser det ut til at det finner sted et relativt skifte med Kinas økonomiske oppgang, Russlands invasjon av Ukraina, og enda mindre nasjoner, som Tyrkia og Saudi-Arabia, som bruker militærmakt utenfor sine grenser. Generelt sett, hvordan kan vi forstå dynamikken som spiller inn i det globale imperialistiske systemet?

 

Adam: Fra tidlig på 2000-tallet har vi sett framveksten av nye sentre for kapitalakkumulering utenfor USA, med Kina i spiss. Opprinnelig var dette knyttet til strømmen av utenlandske direkteinvesteringer inn i Kina og den bredere østasiatiske regionen. Hensikten var å utnytte billig arbeidskraft som en del av en omorganisering av globale verdikjeder. Men siden den gang har Kinas framvekst vært knyttet til en relativ svekkelse av amerikansk kapitalisme i en tid med dype og forverrede globale kriser.

 

Én indikasjon er fallet i USAs andel av globalt BNP fra 40 % til omtrent 26 % mellom 1985 og 2024. Det har også vært et relativt skifte i eierskap og kontroll over verdens største kapitalistiske selskaper. Antallet kinesiske selskaper ble blant de 500 største og gikk i 2018 forbi USA. Det  forble slik fram til i fjor, da USA gjenvant topposisjonen (139 amerikanske selskaper sammenlignet med 128 kinesiske). Kinas representasjon på denne listen har økt fra bare 10 selskaper i 2000. Mens Kinas framgang i stor grad har gått på bekostning av japanske og europeiske selskaper, har det også vært en nedgang i amerikansk kontroll over storkapital. I løpet av de siste 25 årene har USAs andel av Global Fortune 500 falt fra 39 % til 28 %.

 

Det viktige er at disse indikasjonene på relativ nedgang i USA gjenspeiles innenlands. Amerikansk kapitalisme er plaget av alvorlige sosiale problemer: synkende forventet levealder, massefengsling, hjemløshet, psykiske lidelser og en kollaps av viktig infrastruktur.

 

Jeg tror ikke på en nært forestående kollaps av amerikansk dominans. USA har fortsatt en enorm militær fordel over rivaler, og den amerikanske dollarens sentrale rolle er der fortsatt.

 

Det er mange og sammenkoblede kriser som nå preger kapitalismen globalt. Vi kan se dette i stagnasjonen av profittrater og de store mengdene av overskuddskapital som ikke blir satt inn i verdiøkning; den enorme økningen i offentlig og privat gjeld; overproduksjon i mange økonomiske sektorer; og den harde realiteten med klimakrise. Så, når vi snakker om dynamikken i det globale imperialistiske systemet, er det ikke bare et spørsmål om rivalisering mellom stater og å måle USAs styrke mot andre kapitalistiske makter.

 

Federico: Hvordan forstår du den amerikanske presidenten, Donald Trump, sin framgang i alt dette?

Adam: Økonomen, Stephen Miran, er en sentral rådgiver for Trump. Miran argumenterer for at den amerikanske økonomien har krympet i forhold til globalt BNP de siste tiårene, men at USA bærer kostnadene ved å opprettholde verdens «forsvarsparaply» i møte med økende rivalisering mellom stater. Det viktigste er at han sier at den amerikanske dollaren er overvurdert på grunn av sin rolle som internasjonal reservevaluta, og at dette har svekket USAs produksjonskapasitet.

 

Han foreslår å løse dette problemet ved å bruke trusselen om tollsatser for å tvinge amerikanske allierte til å bære en større andel av kostnadene til imperiet. Miran sier at dette vil bidra til å bringe produksjonen tilbake til USA, som er en viktig faktor i tilfelle krig. Han foreslår en rekke tiltak for å begrense inflasjonseffektene av denne planen og opprettholde amerikanske dollar som den dominerende valutaen til tross for den håpede devalueringen. Han peker eksplisitt på den amerikanske dollarens betydning for å fortsette og sikre amerikansk makt. 

 

Det viktigste er ikke om denne planen fungerer eller om den gir økonomisk mening, men å forstå motivasjonene bak den. Den er eksplisitt tenkt som et middel for å håndtere problemene som amerikansk og global kapitalisme står overfor. Planen skal fortsette USAs globale dominans ved å forskyve kostnadene over på andre deler av verden.

 

Så vi må nærme oss Trump-administrasjonen som aktør med et sammenhengende prosjekt. Det er åpenbart at dette prosjektet skaper en rekke interne motsetninger og spenninger. Det fører til uenigheter i deler av amerikansk kapitalisme og med langvarige utenlandske allierte.

 

Vi kan se hvordan Trump-administrasjonen fjerner miljøforskrifter og prøver å akselerere innenlandsk olje- og gassproduksjon som én måte å gjenoppta den amerikanske kapitalismens makt på (gjennom å senke energikostnadene). Men det er også veldig tydelig at vi går inn i en fase med en uforutsigbar klimakollaps, som vil påvirke milliarder av mennesker vesentlig i de kommende tiårene. Vi må sette klimaspørsmålet i sentrum for vår politikk i dag, ettersom det i økende grad vil gjennomsyre alt.

 

Federico: Ulike konkurrerende forklaringer legges fram for å forklare amerikansk/vestlig imperialistisk støtte til Israels krig mot Gaza. Hva er ditt syn? Hvordan passer normaliseringsprosessen mellom Israel og arabiske nasjoner inn i dette? Og hvilken innvirkning har 7. oktober og folkemordet i Gaza hatt?

 

Adam: I Midtøsten har Israel vært en sentral pilar for amerikansk innflytelse, spesielt etter krigen i 1967, hvor landet demonstrerte sin evne til å beseire arabiske nasjonalistbevegelser. I den forstand har USA alltid vært i førersetet – ikke Israel, og absolutt ikke en Israel-lobby.

 

Den andre pilaren i USAs makt i Midtøsten har vært Gulfstatene, spesielt Saudi-Arabia. Siden midten av 1900-tallet har USA bygget et privilegert forhold til Gulf-monarkiene. Det har fungert som en sikkerhetsmekanisme for at de overlever så lenge de forblir innenfor USAs bredere system av regionale allianser. Dette betyr å garantere oljestrømmen inn i verdensmarkedet og sørge for at olje aldri bler brukt som et «våpen». Det betyr også at milliarder av dollar, tjent av Gulfstatene gjennom oljesalg, i stor grad ble resirkulert til vestlige finansmarkeder.

 

Men USAs dominans i regionen er svekket de to siste tiårene. Dette ser man i den økende rollen andre utenlandske stater i regionen (som Kina og Russland) har, og kampen til regionale makter for å utvide sin innflytelse (for eksempel Iran, Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater). Viktigere er forskyvningen østover av Gulfens olje- og gasseksport.  Nå flyter den hovedsakelig til Kina og Øst-Asia, snarere enn til vestlige land.

 

USA svarer med å forsøke å bringe sine to viktigste regionale allierte sammen for å få til mer kontakt og samarbeid mellom Golfstatene og Israel. Selv nå, i etterkant av 7. oktober og folkemordet, og midt i alt snakk om ytterligere utvisning av palestinere fra deres land, er USAs mål fortsatt normalisering av båndene mellom Israel og Gulfstatene, som et middel for å gjenopprette sin egen overlegenhet i regionen.

 

Federico: Men Trumps forslag om etnisk rensing av Gaza gjør det vel vanskeligere for regjeringer i regionen å normalisere forholdet til Israel?

 

Adam: Trumps forslag om ytterligere etnisk rensing av Gaza resonnerer tydelig med store deler av det israelske politiske spekteret. Det er imidlertid mange hindringer, først og fremst det faktum at stater som Jordan og Egypt ikke ønsker å se et stort antall palestinske flyktninger fordrevet til sine territorier.

 

Men land som Saudi-Arabia, Jordan og Egypt står ikke på en fundamentalt annen side enn USA. Det er en ekstremt tett allianse mellom USA og Gulfstatene, som styrker seg under Trump.

 

Samtidig er det åpenbart svært vanskelig for dette prosjektet å gå videre uten nederlag for palestinere i Gaza og andre steder, og et slags palestinsk samtykke.

 

Nasjonale oljemonopoler som er drevet av stater i Midtøsten (og andre ikke-vestlige land), har overtatt vestlige selskaper på det globale oljemarkedet. Hvordan påvirker dette Midtøstens posisjon innenfor global kapitalisme?

 

Adam: I løpet av de siste to tiårene har vi sett framveksten av store nasjonale oljeselskaper, noe som endrer den globale dynamikken i oljeindustrien. Gulfstatene skiller seg ut i denne forbindelse, spesielt Saudi Aramco, som er den største oljeprodusenten og -eksportøren i verden i dag. De overgår de store vestlige selskapene som dominerte industrien mesteparten av 1900-tallet.

 

Disse nasjonale oljeselskapene har fulgt de vestlige oljegigantene og blitt vertikalt integrerte. På 70-tallet fokuserte oljeproduserende stater som Saudi-Arabia i stor grad på å pumpe råolje. Men i dag er deres nasjonale oljeselskaper aktive i hele verdikjeden.

 

Med Kinas framvekst har oljeeksporten fra Gulfen mer dreid bort fra Vest-Europa og USA og østover mot Kina og Øst-Asia. Vi snakker ikke bare om eksport av råolje, men også raffinerte produkter og petrokjemikalier. Dette har ført til økende gjensidig avhengighet mellom disse to regionene, som nå er den sentrale aksen i den globale oljeindustrien utenfor USA.

 

Det betyr ikke at vestlige markeder og oljeselskaper ikke er viktige. Store vestlige superselskaper dominerer fortsatt i USA og den nordamerikanske blokken i bredere forstand. Men vi sitter igjen med et fragmentert globalt oljemarked.

 

Federico: Hva forteller dette oss om ideen om at noen transnasjonale eller ikke-vestlige statseide foretak kan operere vellykket uten å ha en institusjonell forankring i en imperialistisk makt?

 

Adam: Dette er ikke amerikanske eller vestlig eide selskaper, men de har fortsatt viktige bånd med vestlige oljeselskaper (inkludert gjennom felles prosjekter), og de er aktive i vestlige markeder. Det største oljeraffineriet i USA er saudiarabisk-eid. Vi behøver ikke sette det ene opp mot det andre, som om det er en fundamental forskjell i hvordan de, som en fossilblokk, ser på industriens framtid. De står absolutt på samme side når det gjelder klimakrisen. Vi kan se dette i den framtredende rollen Gulfstatene spiller for å hindre og avlede enhver effektiv global respons på denne krisen.

 

Begrepet «subimperialistisk» brukes noen ganger for å beskrive land som disse. De er både underordnet en imperialistisk makt, men opererer også med en viss autonomi i sin innflytelsessfære. Ser du dette som et nyttig begrep for å forstå Gulfstatene?

 

Adam: Selv om begrepet subimperialisme kan fange opp noe av det disse statene representerer, har ikke nødvendigvis Gulfstatene evnen til å utvikle sin militære styrke på samme måte som vestlige makter. Det betyr ikke at de ikke bygger opp militær kapasitet, men de opererer fortsatt i stor grad gjennom stedfortredere og er sterkt avhengige av en amerikansk militærparaply. Det er amerikanske militærbaser over hele Gulfen.

 

Eksport av militært utstyr fra vestlige stater til regionen styrker vestlig tilsyn med Gulfens militærstyrker, fordi denne eksporten krever kontinuerlig trening, vedlikehold og støtte.

 

Når det er sagt, er eksporten av kapital fra Gulfen til den bredere regionen – og i økende grad også det afrikanske kontinentet – svært tydelig. Denne kapitaleksporten gjenspeiler grenseoverskridende verdioverføringer. Derfor er det så viktig å tenke på regionen i sammenheng med kapitalistiske interesser og mønstre for kapitalakkumulering, ikke bare konflikter mellom stater.

 

Federico: Iran blir noen ganger sett på som en liten eller subimperialistisk makt, gitt konflikten med amerikansk imperialisme og dens utvidede rolle i regionen. Andre ser landet som en spydspiss i en antiimperialistisk «motstandsakse» i regionen. Hvordan ser du på Irans rolle?

 

Adam: Begrepet «motstandsakse» er misvisende. Det antyder for mye enstemmighet mellom et ganske sammensatt sett av aktører med ulike interesser, sosiale grunnlag og forhold til politikk, både nasjonalt og regionalt.

 

Vi må klart og utvetydig motsette oss enhver form for vestlig, imperialistisk intervensjon i Iran eller i regionen for øvrig (enten det er direkte eller gjennom Israel). Det betyr ikke bare militær intervensjon, men også økonomisk og andre former for intervensjon. Sanksjoner er en betydelig faktor når det gjelder Iran.

 

Samtidig bør vi erkjenne at Iran er en kapitalistisk stat, med sin egen kapitalistklasse, som har sine egne mål i regionen og mer generelt. I likhet med Gulfstatene prøver Iran å utvide sin regionale makt, midt i denne konteksten av destabilisering etter 2011, relativ svekkelse av amerikansk makt og alt annet vi har diskutert.

 

Det er sant at Iran gjør dette utenfor USAs prosjekt for regionen, slik de har gjort i flere tiår. Men å anerkjenne den iranske statens kapitalistiske karakter betyr at vi også må solidarisere oss med progressive sosiale og politiske bevegelser i Iran, enten det er arbeidernes og fagforeningenes kamp (som det fortsatt er mange av), kvinnenes kamp, ​​det kurdiske folkets kamper og så videre. Dette er bevegelser vi, som sosialister, bør stå sammen i, innenfor rammen av antiimperialistisk politikk.

 

Utgangspunktet er å være konsekvent antikapitalistisk i hvordan vi tenker om stater og bevegelser, noe som betyr å ikke gi politisk støtte til kapitalistiske regjeringer – uansett hvem de måtte være eller hvor de måtte være.

 

(Teksten er oversatt og kraftig forkortet av Per Medby. Hele intervjuet, som ble publisert 31. mars 2025, kan du lese her:

https://links.org.au/crude-capitalism-new-centres-capital-accumulation-and-middle-easts-place-global-imperialism)

Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert er programledere og stiftere av Escuela de Cuadros, et marxistisk TV-program som driver undervisning og en podcast.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil er den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika, og har i flere tiår kjempet for sosial rettferdighet. De kaller det en folkets jordreform. Siden MST ble grunnlagt på begynnelsen av 1980-tallet har bevegelsen kombinert jordokkupasjoner, kooperativt arbeid, politisk skolering og internasjonalisme for å utfordre landets sterkt konsentrerte latifundia-system og for å motstå det kommersielle storskala-jordbrukets  (agribusiness) ekspansjon.

 

Bevegelsen har utviklet en modell for kollektiv kamp som er forankret i solidaritet og massemobilisering, og har organisert hundretusener av familier på den brasilianske landsbygda. Når MST okkuperer et område med underutnyttet jord eller jord som ligger brakk, etablerer de først en leir (accamamento). En slik leir ansees som en direkte aksjonsform som har som mål å legge press på myndighetene for å omfordele jorden i tråd med Brasils jordreformlover. I leirene organiserer bevegelsen politisk utdannelse, kollektivt arbeid og selvstyre.

 

Hvis denne prosessen lykkes, omgjøres leiren til en bosetting (assentamento). Bosettingene anerkjennes og legaliseres av staten, og blir dermed mer stabile. Som leirene er også bosettingene kollektive prosjekter, selv om familiene der tilegnes individuelle jordlapper. I en bosetting kan jorden verken kjøpes eller selges. Den tilhører formelt staten, men forvaltes av kollektivet.

 

Bosettinger er også selvstyrte, de forvalter i stor grad sin egen rettspraksis og organiserer sin egen utdannelse. Kort sagt uttrykker både leirer og bosettinger en høy grad av kommunal kontroll over både produksjonen og det daglige livet.

 

Ut over selve kampen for jord, arbeider MST for å konfrontere de bredere kapitalistiske dynamikkene ved å ta i bruk agroøkologi, kooperativ produksjon og politisk utdannelse. Alt dette er elementer i det bevegelsen kaller en folkets jordreform. Ideen bak en slik jordreform er at i en verden der finanskapital og multinasjonale selskaper dominerer landbruket, er det ikke tilstrekkelig å sikre jord til de jordløse. Man må også utvikle en alternativ modell for produksjon og livet for øvrig, forankret i sosialistiske og økologiske prinsipper.

I dette intervjuet diskuterer João Pedro Stedile Den landløse bevegelsens (MST) fokus på kollektiv kamp og solidaritet. Hva er utfordringene ved å organisere kooperativ produksjon? Hvordan har  MSTs mål utviklet seg i takt med endringene i den kapitalistiske økonomien.

Han reflekterer også over MSTs strategi for å bygge allianser mellom den rurale og urbane arbeiderklassen, samt bevegelsens internasjonale engasjement.

I en tid der kapitalismen forsterker både ulikhet og økologisk sammenbrudd, gir MSTs erfaringer og visjoner verdifulle innsikter i hvordan man kan bygge en sosialistisk framtid.

 

Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert: Fra MSTs spede begynnelse på 1980-tallet, har organisasjonen fokusert på jordbruksreformer, gjort kollektiv okkupasjon og bruk av land til en sentral del av sitt prosjekt. Kan du forklare hvorfor organisasjonen legger vekt på kollektivitet og samarbeid? Hvilke typer samfunn, med hvilke verdier og praksiser, skapes før, under og etter at dere okkuperer jord?

 

João Pedro Stedile: MST har blitt inspirert av to sentrale begreper fra arbeiderklassens historiske erfaringen generelt og campesinos (småbønder) spesielt: masse­kamp og solidaritet.

 

Vi mener at man bare gjennom massekamp kan oppnå sosiale seire og effektivt organisere folket. Hvis du vil forandre livet ditt, må du delta i massekamp, for det er der den virkelige styrken ligger – hos folket. Som organiserende kraft er massekamp mer effektiv enn kollektivt arbeid aleine. I bevegelsens arbeid med grasrota knytter vi derfor massekamp sammen med politisk makt.

 

Styrken vår kommer ikke fra argumentene eller ideene våre, men fra hvor mange mennesker vi klarer å mobilisere. Helt siden begynnelsen har vi brukt en metode som involverer alle – barn, ungdom, menn, kvinner og eldre. Hele familien må delta i en jordokkupasjonen for at den skal lykkes. En jordokkupasjon er en kollektiv massehandling som må skape nok kraft til å utløse konflikt og tvinge staten til å håndheve jordreformlovene.

 

Det andre begrepet som er vevd inn i bevegelsens struktur, er solidaritet, som vi ser på som et sivilisatorisk prinsipp. Mennesker kan bare virkelig realisere seg selv og finne lykke gjennom solidaritet. Det handler i bunn og grunn om gjensidig hjelp. Hva betyr det? For å okkupere jord og forandre livet mitt, må jeg gå sammen med andre som likestilt i solidariske handlinger. Samtidig gjør disse kollektive handlingene at resten av samfunnet og arbeiderklassen stiller seg mer solidarisk med vår kamp. Dette prinsippet har definert vår bevegelse helt fra starten.

 

Fra kollektiver til kooperativer

En annen viktig utfordring er å organisere produksjonen etter at folk har lagt beslag på jorden og dannet det vi i Brasil kaller en assentamento (bosetting). I begynnelsen fantes det en sterk politisk vilje innad i bevegelsen til å utvikle landbruksproduksjonen kollektivt. Men både våre egne erfaringer og småbøndenes generelle erfaring har vist at kooperativt arbeid i jordbruket kan være ganske vanskelig. Hver småbonde samhandler med naturen på sin egen måte, etter egne arbeidsrytmer og dagsplaner. Noen står tidlig opp for å begynne arbeidet, mens andre sover lenger og starter seinere. Noen tar med barna ut på jordet, mens andre ikke gjør det. Over tid har erfaring lært oss at når det gjelder å dyrke jorden, fungerer ikke kollektivisering alltid.

 

Fordi det var vanskelig å organisere småbøndenes arbeid kollektivt på jordene, flyttet vi fokus til kooperative strukturer på andre områder av produksjonen. For eksempel har MST etablert kooperativer for å anskaffe landbruksmaskiner eller administrere omsetningen av landbruksvarer, inkludert foredlingsanlegg og lagerfasiliteter. Vi har kommet så langt som til kooperativ agro-industrialisering, der vi utvikler virksomheter for melkeproduksjon, kjølekjeder og mer. Agro-industriell produksjon er kompleks og krever at mange ulike oppgaver utføres presist og i samarbeid, for eksempel innen matforedling og distribusjon. Det er her våre kooperative bestrebelser er konsentrert nå.

 

Cira og Chris: Motsetningen mellom by og land endrer seg over tid, noe som fører til at småbønder opplever ulike former for undertrykking. I dag blir småprodusentene dominert av finanskapital og multinasjonale selskaper, selv når de eier sin egen jord. Svaret må derfor være en helhetlig og mangesidig jordreform. Den må omfatte gjenerobring av jord, tilegnelse av vitenskap og teknologi, fremming av kulturelt og sosialt liv på landsbygda, utvikling av agroøkologi, matsuverenitet og forsvar av naturens rettigheter. Hvordan engasjerer MST seg på disse områdene, og hvorfor vender de seg til kooperative eller kollektive løsninger?

 

João: Gjennom 1900-tallet opererte de fleste land under industrikapitalismens hegemoni. For industrikapitalismen var det praktisk å integrere småbønder i markedet, og derfor ble det gjennomført jordreformer i de fleste industrialiserte land i det globale nord. Vi kaller disse for «klassiske» jordreformer, fordi de var de første. De innebar ekspropriasjon av store landeiendommer og omfordeling av jord til småbønder. Disse bøndene ble deretter integrert i det indre markedet – de konsumerte industriprodukter og produserte samtidig for agroindustrien.

 

Selv om disse klassiske jordreformene spilte en viktig rolle i utviklingen av produktivkreftene, representerte de også en allianse mellom industriborgerskapet – som stod imot de store landeierne og det rurale oligarkiet – og småbøndene som trengte jord å dyrke. Men etter 1990-tallet har kapitalens hegemoniske senter skiftet fra industrikapital til finanskapital. Det er  sistnevntes multinasjonale selskaper som dominerer verdensmarkedet og dermed også jordbruket. I motsetning til den tidligere modellen, som opprettholdt en viss allianse med småbøndene, har vi nå fått en ny måte å utnytte jordbruket på, kjent som agribusiness. Dette er storkapitalens måte å dominere hele jordbrukssektoren på. Den kjennetegnes av storskala monokultur, utstrakt bruk av genmodifiserte frø, intensiv mekanisering og utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler.

«Folkets jordreform»

Stilt overfor denne nye kapitalistiske modellen måtte småbondebevegelsen revurdere sitt prosjekt. Den kunne ikke lenger bare handle om jordfordeling, men måtte ta for seg omorganiseringen av hele jordbruket. Nye politiske programmer ble utviklet, ikke bare for å forsvare den lille produsenten, men for å endre selve systemet. Vi kaller vårt program for «folkets jordreform» fordi vi må tenke på jordbruket som helhet og svare med nye paradigmer. Tidligere jordreformer har handlet om å frigjøre bøndene fra utnyttelsen fra godseiere eller føydale herrer. I dag må folkets jordreform først og fremst ha som mål å produsere sunn mat for hele befolkningen.

 

Dette innebærer å ta i bruk agroøkologi som produksjonsmetode. I tillegg må vi forsvare naturen. Hvis vi ikke gjenplanter skog, beskytter vannkilder og bevarer biologisk mangfold, vil livet på denne planeten ikke bli bærekraftig. Vi ser allerede de ødeleggende konsekvensene av klimaendringer, som setter millioner i fare og tar mange liv. Bare sist sommer døde over femti tusen mennesker i Europa på grunn av ekstrem varme. I min hjemstat Brasil (Rio Grande do Sul) ble om lag fem millioner mennesker rammet av flomkatastrofe. Heldigvis var dødstallet relativt lavt – rundt to hundre – men avlinger ble ødelagt.  Tusenvis mistet hjemmene sine, blant dem min egen sønn. Dette er fremtiden som kapitalismen skaper. Det er opp til oss på landsbygda å forsvare naturen, slik at livet på denne planeten kan fortsette for alle.

 

Den nye folkets jordreform fokuserer også på det vi kaller frigjøring av menneskene. Dette betyr jorden vi tar kontroll over, utover å produsere mat, beskytter naturen, bevarer vann og biologisk mangfold – må skape nye sosiale relasjoner mellom menneskene som bor der.

 

Nå handler det ikke bare om å forsvare den tradisjonelle småbondekulturen. Vi trenger skoler, agroindustrier og fremfor alt nye mellommenneskelige relasjoner. Livet må være frigjørende, basert på å leve godt sammen, på respekt for mangfold, for kvinner, for ulike seksuelle identiteter, for svarte og brune mennesker og for alle kulturer. Dette er det nye paradigmet vi bygger, og det er et kontinuerlig og vedvarende arbeid.

 

Til syvende og sist er dette ikke bare et teoretisk program nedskrevet på papir som folk skal følge. Det er en kontinuerlig utdanningsprosess, en prosess hvor folk lærer og forvandler seg selv i lokalsamfunnene. Den krever å forandre økonomien på måter som samtidig vil forandre samfunnet. For eksempel kan vi ikke overvinne patriarkatet uten å sørge for at kvinner har inntekt og et eget arbeid. Ingen ser for seg en framtid der kvinner arbeider på jordene hele dagen som pakkdyr. Det vi søker, er verdig arbeid og inntekt for kvinner, ungdom og alle. For oss er dette bare mulig gjennom utviklingen av agroindustrielle kooperativer. Kooperativ produksjon vil skape nye økonomiske og sosiale relasjoner som kan bekjempe kapitalismens forvrengninger – patriarkat, rasediskriminering og alle andre former for undertrykking.

 

Cira og Chris: Kapitalismen har utviklet seg på en måte som gjør at borgerskapet i dag ikke lenger er i stand til å lede en prosess for nasjonal frigjøring og utvikling, det er det bare arbeiderklassen som kan gjøre. Det er trolig derfor at selv om MST i utgangspunktet begynte med å konfrontere én bestemt motsetning innen kapitalismen – kampen for jordreform – har kampens dialektikk ført bevegelsen til å utfordre hele det kapitalistiske systemet. Siden 1990 har MST hatt sosialismen som sitt strategiske mål. I dag ser bevegelsen sin oppgave som intet mindre enn å organisere hele arbeiderklassen til å konfrontere kapitalismen og imperialismen. Vi skulle gjerne hørt dine refleksjoner om denne utviklingen. Hvordan passer MSTs kamp for kollektiv kontroll over jorden og bygging av kooperativer inn i en bredere nasjonal strategi som har sosialisme som overordnet mål. Og: Hvordan kan dette prosjektet være til nytte i  en internasjonal strategi?

 

João: Sosialisme er verken idealisme eller en ferdig formel som løser alt. Det handler om å overvinne kapitalismen i sin helhet, fra utnyttingen av mennesker til konsentrasjonen av rikdom og mer. Selv om vi er en småbondebevegelse som kjemper for en folkets jordreform, vet vi at for å virkelig oppnå en slik reform i dag, er det ikke nok med et program som utelukkende bygger på småbøndenes krefter. Dette gjelder særlig fordi småbøndene utgjør et mindretall i de fleste av våre land. Flertallet av arbeiderklassen befinner seg i byene, og det betyr at vårt politiske arbeid må knyttes sammen med de urbane sektorene. Den enheten må bygges gjennom et program som forsvarer retten til sunn mat, inntekt og arbeid for alle, og samtidig verner om naturen.

 

Styrkeforholdet – går i bølger

Men hva skjer i dag? Etter framveksten av nyliberalismen, finanskapitalen og de multinasjonale selskapenes dominans, har vi levd i en historisk epoke der massebevegelsene har gått tilbake. Dette skjer samtidig som venstresiden befinner seg i en ideologisk krise. Klassekampens dialektikk har sine opp- og nedturer, og det gjelder også på landsbygda. Vi må likevel erkjenne at dette er en spesifikk historisk fase, og som alle andre faser vil heller ikke denne vare evig. Eric Hobsbawm og de britiske marxistiske historikerne lærte oss at klassekampen, både nasjonalt og globalt, skjer i bølger. Det finnes perioder der massene tar initiativet og driver bevegelsene framover, og perioder med tilbakegang der massene lider nederlag og borgerskapet oppnår totalt hegemoni.

 

Men så finnes det også perioder der styrkeforholdet begynner å jevnes ut igjen, og massene reiser seg på nytt. Etter min mening led vi et stort nederlag med Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av den sosialistiske blokken. Dette var et tilbakeslag for massebevegelsene i hele Vesten. Jeg vil si at vi fortsatt befinner oss i denne fasen, men at vi har klart å komme tilbake til en viss balanse i mange land, og at massene nå begynner å reise seg igjen.

 

Men vi er ennå ikke en internasjonal bevegelse, noe det er avgjørende å bli for at våre kamper skal lykkes. Den ene fordelen vi har, om man kan kalle det det, er at kapitalismen selv har blitt fullstendig internasjonalisert. Derfor må vi rette vår energi mot å bygge internasjonale forbindelser som på mellomlang sikt kan legge grunnlaget for en gjenoppblomstring av massebevegelser på globalt nivå.

 

(Artikkelen er en forkortet versjon fra Monthly Review i august 2025. Den er oversatt av Yngve Heiret. 

Les hele her: https://monthlyreview.org/2025/07/01/land-cooperation-and-socialism/ )

– Det er aldri så lett å gå seg vill, som når man tror man vet veien.
Kinesisk ordtak

 

1. Teorien

Fra Lenin har vi arvet en teori om imperialismen. Den hviler på tre forskjellige og selvstendige ideer, selv om de også må forstås sammen. 

 

Den første er at imperialismen markerer et stadium i kapitalismens utvikling. I en dialektisk forståelse er imperialismen både kapitalismens høydepunkt og signaliserer starten på kapitalismens forråtnelse. Noe som gjør det til en revolusjonær tidsalder. 

 

Det andre er beskrivelsen av at verdensmarkedet var hierarkisk med imperialistmaktene i sentrum og en stor periferi av dominerte nasjoner. Selv med en varierende grad av integrasjon – mange kolonier, noen halvkolonier og noen få uavhengige land – det vil si et rigid internasjonalt system av stater. Med andre ord, en verdensorden. 

 

Den tredje ideen var definisjonen av kriteriene for hva som utgjorde en imperialistisk stat på 1900-tallet, og hvordan den skilte seg fra andre former for imperialisme og kolonialisme. Med andre ord, en «målestokk» for å karakterisere typen av integrering i verdensmarkedet og dens rolle i statssystemet.

2. Verdensordenen

De tre ideene, utarbeidet på ulike abstraksjonsnivåer, er fortsatt svært relevante. Den mest radikale påstanden hevdet at moderne imperialisme innledet en æra der kapitalismen nådde sitt høydepunkt selv om den gikk inn i en fase av forfall. Denne tesen er uimotsigelig fordi den har bestått historiens test. Det imperialistiske systemet har kastet menneskeheten ut i to katastrofale verdenskriger. Det tjuende århundret var et århundre med revolusjoner som fortrengte kapitalens dominans i en rekke land, som til sammen utgjorde rundt 30 % av verdens befolkning. Bevaringen av en imperialistisk verdensorden truer menneskehetens overlevelse av minst overbevisende fire grunner:

1. Faren for nye ødeleggende økonomiske kriser, som de vi så i 1929 og 2008.
2. Trusselen fra global oppvarming og kapitalismens manglende evne til å gjennomføre en akutt energiomstilling.
3. Det globale våpenkappløpet og den militære skremselen fra Triaden (USA, EU og Japan), særlig USA, som hadde som mål å hevde imperialistisk kontroll over verden
4. Fremveksten av en nyfascistisk nasjonal ytre høyrefløy, som kjemper om makten og undergraver alle demokratiske fremskritt fra de siste tre generasjonene.

 

3. Et rammeverk

Lenin var selvsagt ikke feilfri eller en profet. Hans arbeid ga oss et solid metodologisk fundament, men arven hans etterlot oss, er hovedsakelig et rammeverk for analyse av trender og mottrender, ikke en tusenårslære. God marxisme bygger på prognoser, men dette bør ikke forveksles med «spådom».

 

Det virker uunngåelig å erkjenne at de to andre tesene krever en oppdatering. Verdensordenen er ikke lenger den samme, og den har gjennomgått kvalitative endringer mer enn én gang. Kriteriene for å bedømme hva som er en imperialistisk stat er heller ikke de samme. Mer enn hundre år senere har realiteten i verdensmarkedet og statssystemet endret seg. Strukturen til den imperialistiske verdensorden utvikler seg og blir stadig mer kompleks.  

 

Det har ikke vært en eneste vellykket sosialistisk revolusjon på femti år, siden Vietnam i 1975. Det er trettifem år siden det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa ble innlemmet i kapitalismens verdensorden. Det internasjonale statssystemet er ikke lenger bare delt mellom rivaliserende sentrale imperialistiske makter og en omfattende periferi. Mellomposisjonene er mange og varierte.

 

I 1916, året da Lenin skrev boka, Imperialisme, kapitalismens høyeste stadium, hadde verken Sovjetunionen eller slutten på europeisk kolonialdominans i Afrika og Asia ennå skjedd. Heller ikke eksisterte institusjoner som Bretton Woods, IMF, Verdensbanken, dollarens plass i verdensøkonomien eller «fjell» av dollar i fiktiv kapital skapt av den nyliberalistiske strategiens hegemoni. Heller ikke FN med sitt system, inkludert WTO, WHO, UNCTAD, UNESCO, Parisavtalen og Den internasjonale straffedomstolen. Lenins rammeverk kunne ikke ta hensyn til EU, et imperialistisk Israel, en ny russisk imperialisme utenfor G7, BRICS og langt mindre Kina som verdens nest største makt. 

 

Å insistere på et «bokstavelig» forsvar av Lenins verk, i stedet for hans analysemetode, ville være dogmatisk stahet. Det finnes mye mer leninisme i en oppdatering av imperialismeteorien enn i et stivbent forsvar av boken fra 1916.

4. Tre faser

I et historisk perspektiv er det allerede mulig å vurdere at det innenfor den imperialistiske epoken har vært minst tre politiske faser i verdensordenen. 

Den første og mest turbulente fasen var preget av stormaktsrivalisering og seieren til den første sosialistiske revolusjonen, og den fortsatte til slutten av andre verdenskrig. 

 

Den andre fasen startet med nederlaget til nazismen, og kjennetegnes av samarbeid mellom de imperialistiske maktene i møte med trusselen om revolusjon og en politikk for sameksistens med Moskva. Denne fasen begynte med store seire og endte med Sovjetunionens fall.

 

Den tredje fasen begynte med kapitalismens utvidelse i Øst-Europa, Russland med mer. Utvidelsen av global kapitalisme kulminerte med krisen i 2008, og den ga oss deretter et tiår med økonomisk stagnasjon. Dette ble forverret av pandemien. Denne fasen strekker seg frem til i dag, med Kinas fremmarsj og offensiven til den nyfascistiske ytre høyresida.

5. Nasjoner og verdensorden

Når man hevder at verden er strukturert som en imperialistisk verdensorden betyr det ikke at det eksisterer en verdensregjering. Kapitalismen har holdt seg innenfor de nasjonale grensene til sine imperialistiske stater. Derfor er det fortsatt rivalisering mellom borgerskapene i de sentrale landene i kampen om økonomisk plass og i meklingen av politiske konflikter. Hypotesen om en «ultra-imperialisme», som ble flørtet med i Den andre internasjonalen – en sammensmelting av interessene til borgerskapene i de sentrale landene – er ikke blitt bekreftet. Det er fortsatt konflikter mellom borgerskapene i hver av stormaktene og mellom fraksjoner i hvert land, som tydeliggjort i konflikten mellom USAs Trump-administrasjon og EU.

 

Dette gjelder selv i den politisk-historiske etterkrigsfasen (1945–1991) i konteksten av den såkalte kalde krigen, da kapitalismen opplevde sjokket fra en kraftig revolusjonær bølge som gikk over de gamle koloniene. Men det ville være absurd å ikke anerkjenne at den imperialistiske kontrarevolusjonen har lært av historien.

 

USA, i samarbeid med Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, opprettholder en prioritert allianse i sentrum av Triaden, med komplementære forhold til EU og Japan. Kjernen i verdenskrisen er at denne overlegenheten er truet, fordi det er fare for økonomisk stagnasjon på mellomlang sikt. Satsingen på kunstig intelligens og andre teknologiske innovasjoner virker ikke tilstrekkelig for å blokkere Kinas fremvekst, som konkurrerer på like vilkår med Triaden. Som en konsekvens av dette ser vi behovet for en nasjonal-imperialistisk strategi fra USAs side, for å styrke et avskrekkende militært hegemoni.

6. Hegemoni

I over 75 år har USA hatt en ubestridt politisk lederrolle i verden, men dette hegemoniet har ikke fjernet behovet for forhandlinger. Konflikter mellom interessene til USA, Japan og Vest-Europa førte til at Washington delvis brøt med Bretton Woods i 1971. De suspenderte da den faste vekslingskursen mellom dollar og gull, devaluerte valutaen sin for å beskytte hjemmemarkedet og senket prisen på eksportvarer.

 

Konkurransen mellom selskaper og rivaliseringen mellom stater har ikke forsvunnet, selv om intensiteten har variert. Trumps nåværende tollkrig er bare et nytt kapittel i denne historien om imperialistisk dominans. Samtidig må vi anerkjenne at borgerskapene i de imperialistiske landene har klart å bygge et maktsentrum i det internasjonale statssystemet, opp fra ruinene av andre verdenskrig. Dette sentrumet eksisterer fremdeles, 35 år etter Sovjetunionens fall, gjennom institusjoner som FN- og Bretton Woods-systemene. Dette inkluderer Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) i Basel, samt G7-gruppen.

 

I dette maktsenteret finner vi Triaden: USA, Den europeiske union og Japan. Både EU og Japan har et assosiert og komplementært forhold til Washington og har akseptert USAs overlegenhet siden slutten av andre verdenskrig. Den historiske endringen, 1989–91, med Sovjetunionens fall, endret ikke Triadens rolle og spesielt ikke USAs posisjon. Selv om USAs lederskap er svekket, er det fortsatt dominerende. Landets store hjemmemarked, dollarens posisjon som reservevaluta, militære overlegenhet og en mer aktiv politisk agenda har bidratt til at USA har kunnet opprettholde sin lederposisjon i statssystemet, til tross for en nedadgående trend.

7. Kina

To store, feilaktige verdenssyn splitter venstresiden angående betydningen av den nåværende verdensordenen. Det første er det som sidestiller Kinas prosjekt med USAs strategi og vurderer at den nåværende «kalde krigen» vil være en forsmak på en tredje verdenskrig på et tidspunkt i fremtiden. Å forenkle verdensordenen i det 21. århundre med verdensorden fra hundre år siden, hvor den inter-imperialistiske striden mellom England/Frankrike og Tyskland rådet, ved å tillegge konflikten mellom USA og Kina en tilsvarende betydning, er en feil. Sammenligningen av Kinas rolle med Tysklands eller Japans plass i det 20. århundre er en anakronisme.

 

Kina er ikke et Tyskland som forbereder seg på verdenskrig i «sakte film». Vi er ikke i trettiårene i forrige århundre i «sakte film». Kina har gjennomgått en av historiens største bonde- og anti-imperialistiske revolusjoner. Borgerskapet flyktet til Taiwan og en post-kapitalistisk overgang begynte. Til tross for at en kontrollert kapitalistisk gjenoppbygging, som har skapt en historisk hybrid som kombinerer markedsøkonomi med økonomisk planlegging, er det verken det interne borgerskapet eller det kinesiske borgerskapet i diaspora som kontrollerer staten. Staten er under kontrollen til kommunistpartiet, som har bevart seg selv til tross for tragiske interne kamper.

 

I Kina, i motsetning til i Russland, tillot ikke det sosiale sjiktet som tok makten med revolusjonen i 1949 – et byråkrati som er ideologisk sett sosialistisk – at styrkingen av det interne borgerskapet ødela revolusjonens framskritt. Den kinesiske staten er en fremvoksende økonomisk og i økende grad militær- og romfartsmakt, følger en defensiv strategi for akkumulering av makt og bevaring av posisjoner. Makten som truer verden er USA.

8. Komplekst

På den annen side, å redusere hele denne komplekse virkeligheten til en kamp mellom Triaden og det globale sør er absurd.

Kina er ikke en del av et romantisert globalt Sør, og selv om landet ikke truer med imperialistiske intervensjoner, utnytter det de kommersielle fordelene med ulike bytteforhold med Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten gjennom handel. BRICS-gruppen er et støttepunkt for de perifere landene, men foreløpig går det ikke lenger enn å være en defensiv økonomisk artikulasjon i møte med trusselen fra Triaden.

 

Den nåværende verdensordenen kan ikke forklares av disse to modellene. Definisjonen av imperialistiske stater basert på nesten utelukkende økonomiske kriterier virker anakronistisk. Triaden dominerer statssystemet, men dens hegemoni i verdensmarkedet har minket. Russland er avhengig av utvinning av olje og gass, men er den nest største atommakten, eller en subaltern imperialisme som opprettholder innflytelse fra Hviterussland til Kirgisistan. Kina er verdens største industriøkonomi og en stigende global makt. India har atomvåpen, Pakistan har et kjernefysisk arsenal, Iran er et land med subimperialistisk innflytelse i Libanon, Irak og Jemen, for ikke å snakke om rollen til Tyrkia og Saudi-Arabia i Midtøsten, Venezuelas uavhengige motstandskraft med de største oljereservene, eller til og med Brasils posisjon i Mercosul.

 

9. Hvilke kriterier bestemmer om et land er imperialistisk?

Hvordan skal vi måle posisjonen som hver stat inntar i det internasjonale systemet?

I den marxistiske tradisjonen har diskusjonen vært konsentrert om nødvendigheten av å svare på endringene som skjedde i opptakten til første verdenskrig, og som gjorde det mulig å forstå den.

I 1902 ble boken, Imperialismen, utgitt av engelskmannen J. A. Hobson, og den ble godt mottatt av Karl Kautsky, den viktigste teoretiske lederen for det tyske SPD, det mest innflytelsesrike partiet i Andre Internasjonale. I 1910 kom Rudolf Hilferdings Finanskapitalen, som fikk stor gjenklang. Rosa Luxemburg og Nikolaj Bukharin var også pionerer i utarbeidelsen, men det var Lenins bok Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium som hadde størst gjennomslag.

 

Lenin fremhevet fem nye kjennetegn som forklarte at det var en ny fase i kapitalismen: (a) konsentrasjon av kapital og dannelse av monopoler; (b) bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen og skapt finanskapitalen; (c) kapitaleksporten får særlig stor betydning; (d) det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg; (e) deling av verden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet.

Disse fem, primært økonomiske, kriteriene er fortsatt relevante i dag. Å avfeie dem ville være uklokt. Likevel er de ikke nok. Mange tidligere imperialistiske stater fra forrige historiske stadium, kanskje de fleste, har mistet sin formelle imperialistiske status. Selv om de fortsatt er sentrale land innenfor det internasjonale hierarkiet, inntar mange av disse statene nå posisjoner med delvis avhengighet av det nåværende imperialistiske sentrum.

10. Lenins kriterier

Selv om Lenins kriterier fortsatt er relevante, så er de også utilstrekkelige for å forstå hva en imperialistisk stat er i dag, av tre grunner:

(a) I dag er kapitalakkumulasjonen avhengig av globalisert finansialisering og at det skapes en massiv menge fiktiv kapital. Dette krever høyt integrerte produksjonskjeder og internasjonal kapitalsirkulasjon, en fordel som få stater har. 

(b) Verdensordenen har endret seg. I over syv tiår har det vært mulig å forhindre en ny verdenskrig takket være terrorbalansen som atomvåpen utgjør. Derfor hevder imperialistiske makter seg ikke bare gjennom økonomisk hegemoni, men fremfor alt gjennom militær overlegenhet.

(c) Kun stater med full suverenitet over mat-, energi-, utdannings- og vitenskapelig, økonomisk, politisk, militær og geografi kan innta en imperialistisk posisjon. 

 

(Artikkelen ble først publisert i det portugisiske nettstedet Esquerda Online  og er oversatt av Jokke Fjeldstad. På engelsk finnes den på https://links.org.au/lenins-theory-imperialism-still-valid.)

I stortingsvalget ble Rødt det  største partiet i Karasjok, og gjorde det svært bra i flere valgkretser i Finnmark. Mye av dette kommer av at partiet har tatt tydelig parti med samiske interesser.

Kan dette få konsekvenser for hvordan sosialistiske parti skal forholde seg til minoriteter?

 

Finnmark ble Rødts beste valgdistrikt i stortingsvalget med nesten 10 % av stemmene. Karasjok og Kautokeino peker seg ut, hvor Rødt ble største parti. VGs intervju med Aslak Henrik Lango, lederen i det svært ferske lokallaget i Karasjok, gir kanskje en pekepinn. 

 

For det første har Rødt tatt tydelige saksstandpunkt. «Nei til vindmøller og støtte til reindriften og kystfiske», blant annet. Det samme peker partileder Marie Sneve Martinussen og nestleder Sofie Marhaug på i et NRK-intervju før valget, hvor Martinussen sier «– Jeg tror Rødt er det tydeligste partiet i Norge mot vindkraft, mot nedbygging av naturen, og for samiske rettigheter.»

 

For det andre sier lokallagslederen at det er lett å være minoritet: «– Det er lett å være same i Rødt. Vi må ikke kjempe for sakene våre. Før vi har sagt vårt på landsstyremøtene, så har noen andre kommet med et forslag som er bedre enn vårt, som får flertall. Finnes det ett sted man kan slappe av som same, så er det i Rødt. Vi har et liv hvor vi hele tiden må si: «Husk! Husk på oss!». Du aner ikke hvor deilig det er å være i Rødt og slippe det, for de tenker på oss uten at vi må minne dem på det.»

 

Selv om det nok ikke er hele fortellinga, ser Rødt ut til å ha tjent på å ta og fronte tydelige standpunkt, og å ha såpass bevissthet at samiske medlemmer «automatisk» føler seg sett og hørt. Det trengs ikke evige kamper for at partiet skal ta riktig standpunkt, og samer i partiet kan «slappe av».

 

Minoriteter og seighet
Etter mitt syn viser dette resultatet at sosialistiske parti fint kan stå på minoriteters side, uten at det fremmedgjør en diffus majoritet. Tvert om, så øker det den totale oppslutninga i medlemstall og stemmer. Dette bør ha konsekvenser for hvordan Rødt og andre sosialistiske parti forholder seg til minoritetspolitikk. La meg bruke skeiv politikk og Rødt som eksempel, siden det er det jeg veit mest om. 

 

Det er mye bra med Rødt og skeiv politikk – partiet har langt på vei den beste skeive politikken (i hard konkurranse med SV og MDG). For eksempel har den ansvarlige stortingsrepresentanten og lokalpolitikerne i Oslo har gjort et godt arbeid de siste åra. Folkevalgtarbeidet er kanskje ikke alltid så synlig, men det er viktig. Partiet har også klart å ta klare standpunkt mot for eksempel lokalpolitikere som driver direkte homofob agitasjon.

 

Likevel skiller forholda for skeiv politikk seg fra det samiske eksempelet over. For det første har det langt ifra vært noen automatikk i å opprettholde og forbedre den skeive politikken. Selvsagt vil det være uenigheter, men i arbeidet med det nye partiprogrammet vil jeg påstå at stridigheten om den skeive politikken handla mer om uvitenhet. I prosessen foreslå programkomiteen uten videre å stryke flere programpunkt og avviste samtlige innkomne skeive forslag, mens landsmøtet i debatten og stemmegivinga overveldende støtta forslaga. Det gjenspeiler en uheldig dynamikk hvor forholdsvis ukjente minoritetskrav blir avvist uten videre.

 

For det andre skorter det tidvis på fronting av denne politikken. Da mener jeg ikke bare i folkevalgte organ, men også ute i offentligheten og aktivismens verden. For all del: særlig sist juni var partilederen flink til å uttrykke den oppdaterte politikken til Rødt klart og tydelig, og som sagt skjer det bra ting parlamentarisk. Likevel vil jeg påstå at Rødt, og også SV, MDG og andre progressive aktører, ikke har vært villige til å stå i stormen for skeive.

 

Dette er kanskje tydeligst når det gjelder de som de siste åra har blitt den fremste skyteskiva for en bråte av reaksjonære krefter: transpersoner, da særlig tilgangen på helsehjelp og det å gi elever kunnskap om transpersoner (og andre skeive). Enn så lenge får disse angrepa lite gjennomslag, men det er tydelig at kreftene ønsker å få til mer håndfast undertrykking om de kommer til makta.

 

Ofte blir harde ideologiske angrep, som de fra kristenkonservative med medietekke, møtt med forholdsvis teknokratiske og apolitiske svar – altså er man ikke spesielt villig til å ta den ganske harde kampen på det ideologiske planet. Det kan være mange grunner til dette, som at de ideologiske aspekta ikke er godt kjent hos majoriteten, men uansett er resultatet at et hardt angrep møtes med et svakt forsvar.

 

Å ta parti
Dersom sosialistiske parti skal vinne flertall, så bør de unngå slike dynamikker, hvor minoriteter man skal alliere seg med (uten gode grunner) får vansker med gjennomslag internt og ikke får god prinsipiell støtte i verden utafor folkevalgte organ. Akkurat som at sosialister alltid står på éi side i den konflikten klassekampen er, bør Rødt og andre progressive krefter stå tydelig på den frigjørende sida i den skeive kampen og kampene til andre minoriteter og kvinner – slik som man har gjort i den samiske kampen. 

 

Det bør både bety at man evner å ta inn progressive forslag like lett som Lango sier at det er i samepolitikkens tilfelle, noe som riktignok krever at partiet holder seg med en viss kompetanse i saksfeltet, og at man tør å stå på prinsippene når det stormer, enten i stortinget, i media eller på gata.

 

Vil vi støte fra oss folk?
Naturligvis. Akkurat som at sosialister skal vekke avsky hos overbeviste rasister og kvinnehatere så også med overbeviste transfober. Jeg vil påstå at folk flest ikke er transfobe ideologer, akkurat som de ikke er ideologiske samehatere eller ideologiske rasister. De reaksjonære standpunkta som folk kan uttrykke er som regel ikke gjennomtenkte, men kommer av at samfunnet rundt dem legger opp til slike standpunkt.

 

Sosialister har med andre ord nok lite å tape på å stå på minoritetenes side. Enten vi tenker på valgresultat eller på å bygge en revolusjonær proletær bevegelse, så er det prinsipielt langt viktigere, og materielt mer å vinne på at minoriteter flest ser på oss som noen som har skjønt greia og står i stormen i en reell allianse. Det er denne brobygginga som samler den alltid mangfoldige arbeiderklassen, ikke å krype av frykt for å støte fra oss reaksjonære elementer.

 

Hva mener jeg med å «skjønne greia»? Ta Arbeiderpartiet, for eksempel, som sier mye fint om samer, men som heller bryter menneskerettighetene enn å ta reellt parti med Fosen-samene. De sier mye fint, men har ikke skjønt greia (eller vil ikke), og er derfor usikre støttespillere. Man kan merke seg at Arbeiderpartiet har mista oppslutning i hvert sametingsvalg siden 2013. Rødt, derimot, har gjennom å både ta konkrete politiske standpunkt, å fronte disse standpunkta jevnt og trutt og å være et komfortabelt sted å organisere seg i, vist at partiet har skjønt greia. Uten å lide nevneverdige tap.

 

Å vinne flertallet
Skal sosialismen vinne fram, i valg og på gata, må vi ha et folkeflertall. Det som splitter arbeiderklassen, er ikke å skape allianser med minoriteter som i overveldende grad befinner seg i denne klassen, men å la være. 

 

Påstanden min er derfor: Rødt og andre sosialistiske parti bør ikke vike fra å ta standpunkt og fronte dem, og å inkludere minoritetene. Heller enn å frykte kontrovers, bør man kjøre på med den politikken man har, med alt det innebærer. Man mister noen reaksjonære ideologer, samehatere, rasister og kvinnehatere, men vinner gunsten til hele minoriteter.

BRICS er en forkortelse for Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Etter det første toppmøtet ble holdt i 2009, har BRICS vokst fram til å bli en viktig røst for det globale sør på den internasjonale scenen, med nær halvparten av verdens befolkning og en tredjedel av verdensøkonomien i ryggen.

 

Uten å være etablert som en formell mellomstatlig organisasjon, har BRICS i dag 11 medlemsland og ytterligere 10 partnerland, og et like mange land som vurderer å slutte seg til.

I denne artikkelen rettes søkelyset mot  BRICS’ diplomatiske kamp for en multipolar men regelstyrt verden, interne ulikheter, hvordan Trumps USA lar seg provosere av denne alliansen og ulike utviklingsretninger som BRICS kan ta.

 

– Vi, de såkalte underutviklede landene, ønsker ikke å være marionetter for andre. Vi skal ikke være leketøy for andre.

 

Dette var ordene til Indias statsminister Jawaharlal Nehru da han talte til Bandung-konferansen i Indonesia for 70 år siden. Sammen med verten, Indonesias president Sukarno, var de andre mest framtredende deltakerne statsminister Zhou Enlai i Kina, president Nasser i Egypt, statsminister U Thant i Burma og ledere for totalt 29 land, for det meste asiatiske og arabiske stater. Etiopia var på den tida den eneste uavhengige staten sør for Sahara med svart majoritet som kunne være representert i Bandung. Det var her det som seinere ble Den alliansefrie bevegelsen (NAM), ble grunnlagt. Det var her afrikanske land faktisk kom til å spille en framtredende rolle etter hvert som de gradvis ble avkolonisert. Latin-Amerika ble først en aktør i denne bevegelsen etter den kubanske revolusjonen i 1959, mens Titos Jugoslavia ble det eneste europeiske landet med en framtredende rolle i NAM, og var vertskap for det første NAM-toppmøtet i Beograd i 1961.

 

Sytti år seinere var det mer enn noen president Luis Inácio Lula da Silva fra Brasil som opprettholdt Bandung-prinsippene, da han i sin åpningstale til FNs 80-årsjubileum i september 2025 uttalte, med flere henvisninger til BRICS som han ledet samme år:

Vi er vitne til konsolideringen av en internasjonal orden preget av gjentatte innrømmelser til maktpolitikk. Angrep på suverenitet, vilkårlige sanksjoner og ensidige intervensjoner blir regelen.

Men han la til i en mer optimistisk tone: 

Det 21. århundre vil bli stadig mer multipolært. For at det skal forbli fredelig, kan det ikke unngå å være multilateralt. (…)

 

Bandung og BRICS – felles DNA

Det som forener disse to budskapene, så å si det felles DNA-et for Bandung og BRICS, er den ikke-allierte retorikken, det globale sørs tilstedeværelse og motstanden mot vestlig dominans. Hovedforskjellen er skiftet fra politisk antikolonialisme under den kalde krigen til økonomisk og politisk multipolaritet. Det skjer midt i skiftet av lederskap i flere land etter amerikansk, multilateral tilbaketrekning og en kinesisk offensiv for i hvert fall delvis å fylle vakuumet. Beijing har kalt det «pragmatisk multilateralisme».

 

For president Lula er BRICS nå uten tvil det viktigste instrumentet for multipolaritet og multilateralisme, mer enn alliansefrihet. Det som ga Lula denne helt spesielle autoriteten til å snakke på vegne av det globale sør, med vidtrekkende forslag til globale styringsreformer inkludert selve FN-systemet, var at han kunne formidle budskapet fra det siste BRICS-toppmøtet som var i Rio bare to måneder tidligere. Legg til hans rolle som vert for G20-toppmøte på samme sted i november 2024. Der ble mange av de samme reformforslagene støttet av vestlige ledere, inkludert USAs president Biden, rett etter at president Trump ble valgt til sin andre periode, men før han tiltrådte. 

 

I et kanskje nostalgisk siste minne om geopolitikk før president Trump vendte tilbake, var dette tredje året på rad at denne bredere forsamlingen av verdensledere – sammenlignet med G7 – hadde blitt arrangert i NAM- og BRICS-landene, etter 2022 på Bali i Indonesia og 2023 i New Dehli i India. Det fjerde slike SØR-arrangerte G20-arrangement på rad blir i Johannesburg i Sør-Afrika i november i år. Etter det er imidlertid slik global SØR-nostalgi definitivt over, når USA etter planen skal være vertskap for G20-toppmøtet i 2026 på president Trumps private golfbane National Doral Miami.

 

BRICS’ framvekst

BRICS’ fødsel som en aktiv politisk og diplomatisk gruppering kan spores tilbake til det første offisielle toppmøtet i Russland i 2009. Men allerede i 2001, skapte den britiske økonomen Jim O’Neill begrepet, BRICS, da han så at Brasil, Russland, India og Kina – som seinere med tilslutning av  Sør-Afrika – vokste fram som en gruppe utfordrere til vestlig geopolitisk dominans. Ironisk nok brukte O´Neill begrepet utelukkende som et akademisk begrep, uten noen gang å oppmuntre til at det ble en politisk enhet. 

 

BRICS er fortsatt ikke en formell, internasjonal organisasjon, men snarere et mellomstatlig forum som brukes av medlemslandene til å koordinere politiske, økonomiske og diplomatiske spørsmål. De årlige toppmøtene blir ledet av BRICS-presidenter som roterer. BRICS er blitt en viktig geopolitisk aktør.

 

Etter gradvise utvidelser består BRICS nå av elleve fullverdige medlemmer. I tillegg til de opprinnelige fem som ga sin bokstav til forkortelsen, er Egypt og Etiopia fra Afrika, Iran og De forente arabiske emirater fra den muslimske verden, og også Indonesia med verdens største muslimske befolkning, nå fullverdige medlemmer av klubben. En ytterligere gruppe, såkalte partnerland, inkluderer Hviterussland, Kasakhstan og Usbekistan fra det tidligere Sovjetunionen; Malaysia, Thailand og Vietnam fra Sørøst-Asia; Nigeria, Algerie og Uganda fra Afrika; og Bolivia og Cuba fra Latin-Amerika. Argentina trakk seg ut da Milei ble valgt til president i 2023, men Colombia, Chile og Mexico ble invitert til toppmøtet i 2025 uten formelt å søke partnerskap. Selv den nære USA-allierte Saudi-Arabia og NATO-medlemmet Tyrkia vurderer en eller annen form for allianse med klubben.

 

De fullverdige medlemslandene har 45 % av verdens befolkning (sammenlignet med 10 % i G7-klubben av verdens «rikeste» land). De har 35 % av verdens BNP justert for kjøpekraft (Purchasing Power Parity – PPP), sammenlignet med 30 % for G7. G7 har fortsatt en høyere andel av ordinært BNP, men BRICS tetter gapet på grunn av betydelig raskere vekstrater.

 

Kinesisk dominans

Når det gjelder styrkeforholdet i BRICS er det mest åpenbare den kinesiske dominansen, med mer enn halvparten av gruppens BNP og nesten tre fjerdedeler av eksportverdien. I Asia er India nummer to, med en mye høyere vekstrate akkurat nå, men fortsatt bare en femtedel av Kinas økonomiske muskler.

 

At Russland er med i gruppa etter den folkerettstridige invasjonen av Ukraina er ubehagelig for andre medlemmer. Det åpner for at president Putin kan bruke BRICS som en livline midt i vestlige sanksjoner. Mens Putin var vertskap for toppmøtet i Kazán i 2024, måtte han på grunn av ICCs holde seg unna både det foregående og det påfølgende toppmøtet i henholdsvis Johannesburg og Rio. 

 

Det finnes mange BRICS-land med frynsete menneskerettigheter. Brasils president, Lula, har brukt vetoretten til å avvise nye udemokratiske regimer fra sitt eget kontinent. Eksempelvis Venezuela etter valget i 2024, da president Maduro ikke aksepterte en ganske åpenbar seier for opposisjonen, men klamret seg til makten. Som vertskap for toppmøtet i 2024 måtte Putin akseptere en formulering om Ukraina i slutterklæringen som var klart i strid med hans eget standpunkt. Den slo fast at alle land skulle «handle i samsvar med formålet og prinsippene i FN-pakten», mens FN-sjef, António Guterres, i sin tale krevde «en rettferdig fred i Ukraina» basert på de samme prinsippene i folkeretten og FNs resolusjoner. Brasil og Kina har fremmet sine egne fredsforslag for Ukraina, som så langt er fullstendig ignorert av Vesten.

 

Diplomatisk rolle

Det er interessant å se hvordan BRICS-landene klarer å samle seg rundt et sett med geopolitiske prinsipper til tross for flere interne motsetninger og konflikter. BRICS har faktisk blitt brukt som et forum for å bilegge betydelige uenigheter. Verdens to mest folkerike stater, Kina og India, med en langvarig og potensielt farlig grensekonflikt i Himalaya, brukte BRICS-toppmøtet i 2024 til å signere en avtale om militær deeskalering, men uten å ha avklart en tydelig grenselinje. Etter å ha fulgt opp dette, provosert frem av president Trumps handelskrig, har statsminister Modi tatt et ganske bemerkelsesverdig skritt for å omfavne sin kinesiske kollega i en felles anerkjennelse av global multipolaritet.

 

Store land i Sørøst Asia, som Indonesia, Malaysia, Vietnam og Thailand, er i samme gruppe som Kina. Det kan sees på som en betydelig nedtoning av de mange maritime konfliktene i Sør-Kinahavet. Konflikten mellom verdens ledende sjiamuslimske og sunnimuslimske makter er også under BRICS-paraplyen. Etter at Kina lyktes å forhandle fram en diplomatisk avtale mellom Iran og Saudi-Arabia, møtes de to tidligere fiendene nå ofte i BRICS-møter. Saudi-Arabia fordømmer nå sterkt israelske og amerikanske militærangrep mot Iran. Videre har konflikten mellom Egypt og Etiopia om forvaltningen av Nilens vannressurser, som kan utløse en større konfrontasjon, også blitt tatt opp på BRICS-møter. Ingen endelig løsning er blitt nådd så langt.

 

Utfordrer det globale finanssystemet

En av BRICS’ viktigste ambisjoner er å utfordre det USA-dominerte globale finanssystemet, med sikte på det som kalles «en mer inkluderende og rettferdig finansarkitektur». BRICS har etablert sin egen bank, kalt New Development Bank, ledet av Brasils tidligere president Dilma Roussef.  Den har en kapital på over 50 milliarder dollar, men fortsatt mindre enn en sjettedel av Verdensbanken. Det er planer om å fordoble lånekapitalen. Ideene om å etablere en egen BRICS-valuta for å utfordre US-dollaren (USD) er fortsatt ganske høytsvevende. Det som øker i betydning, er bruken av andre valutaer enn USD i BRICS-handel landene i mellom. Den nådde 25 % i 2024. Dette er delvis en nødvendig respons på vestlige sanksjoner mot land som Russland og Iran. 

 

Institusjonelle betalingssystemer som BRICS Bridge og BRICs Clear pluss en foreløpig digital valuta (CBDC), er andre instrumenter som ses på som forsiktige skritt mot en alternativ BRICS-valuta. Så langt gjør imidlertid den ganske unike stabiliteten til amerikanske dollar, interne politiske og økonomiske forskjeller mellom BRICS-landene, og spesielt kinesiske restriksjoner på fri kapitalstrøm det usannsynlig at dollarens posisjon vil bli utfordret i nær framtid. Men president Trumps handelskrig kombinert med tilbaketrekning fra multilaterale institusjoner, med forventet negative virkninger på den amerikanske økonomien, kan bidra til å akselerere denne prosessen mer enn tidligere antatt. Noen observatører snakker om at det foregår et «parallelt rørleggerarbeid» i det stille. Den såkalte «swap line» mellom den europeiske og den kinesiske sentralbanken, altså mellom euro og renminbi, beløper seg til 45 milliarder euro. CIPS – det kinesiske internasjonale betalingssystemet – håndterte omtrent 175 billioner RMB, 25 billioner USD, i 2024. Selv om omfanget av dette økte i 2025, ligger det fortsatt under 3 % av globale finanstransaksjoner.

 

Anti-vest vs. alliansefrihet

Det er en viktig motsetning i BRICS-gruppa. På den ene sida landene ledet av Russland, som er interessert i å bygge en front mot USA og Vesten. På den andre de som ønsker å utvikle en aktiv alliansefrihet – ledet av Brasil, India og Sør-Afrika. Kina inntar en mellomposisjon ved å utfordre USAs hegemoni uten å forsøke å overta en unipolar geopolitisk dominans, og foretrekker heller «fredelig sameksistens».

 

Blant hovedpunktene i slutterklæringen fra BRICS-toppmøtet 2025 i Rio, med tittelen «Styrking av det globale sør-samarbeidet for en mer inkluderende og bærekraftig styring», er disse noen av de viktigste:

• Reformering av den globale freds- og sikkerhetsarkitekturen, med forankring i FN.
• Handel, investeringer og finans med initiativer som inkluderer en BRICS-valuta og redusert avhengighet av amerikanske dollar; pluss en dyp reform av Bretton Woods-institusjonene.
• Klimaendringer med en «BRICS Climate Leadership Agenda», med vekt på klimafinansiering, karbonregnskap og tilpasningsstrategier.
• Styring av kunstig intelligens (KI) som fremmer inkluderende, ansvarlige, internasjonale rammeverk.

 

Trumps rasende reaksjon

President Trump reagerte kraftig på BRICS’ økende posisjon på den geopolitiske agendaen. Etter Rio-toppmøtet i 2025 advarte han på sosiale medier med sin velkjente verktøykasse om at alle land som «tilpasser seg BRICS’ antiamerikanske politikk» vil møte ytterligere tollsatser. Celso Amorim, president Lulas sjefsrådgiver, sa at disse truslene «bare forsterker vårt forhold til BRICS, fordi vi ønsker å ha et mangfold av relasjoner og ikke være avhengige av ett enkelt land.»

 

Amerikansk mobbing for å dempe Kinas innflytelse i den ikke-vestlige verden, inkludert landets rolle i BRICS, vil sannsynligvis slå tilbake på USA selv. Trumps uforutsigbarhet og ignorering av regler og normer, kombinert med USAs avtagende myke makt, øker Kinas innflytelse og hjelper landet til å omdefinere det globale sørs geopolitiske plassering. Kina ønsker en alliansefri eller til og med en anti-vestlig blokk. Som en kommentator har formulert det: «Når Trump lukker dører, åpner Kina vinduer».

 

Konklusjoner

Det er liten tvil om at BRICS, uten engang å være skikkelig institusjonalisert, utøver økende geopolitisk innflytelse takket være sin imponerende demografiske tyngde, økende økonomiske styrke, sin ressurskontroll ikke minst når det gjelder strategiske mineraler og sin samarbeidsplattform Sør–Sør. Forsøk fra noen vestlige ledere på å ignorere grupperingen, for ikke å nevne mobbeforsøkene fra president Trump, har en tendens til bare å prelle av. 

 

BRICS har imidlertid også sine svakheter. Det er en betydelig intern rivalisering, institusjonell sårbarhet og økonomiske ulikheter. Militært samarbeid, som vanligvis blir sett på som en grunnleggende del av internasjonalt partnerskap, er fraværende. Dette selv om Kina spiller en stadig større rolle når det gjelder intern sikkerhet i mange land. Systematisk forsvar av menneskerettigheter og internt demokrati er ikke en del av agendaen, selv om et land som Brasil prøver å tiltrekke seg demokratiske snarere enn autokratiske partnere på sin egen halvkule.

 

BRICS illustrerer noen slående ironier i dagens verdensorden. Blokken posisjonerer seg som forsvarer av den vestlig pålagte, internasjonale rettsordenen etter 1945, mens Vestens påståtte forsvar av den samme orden i økende grad undergraves av faktisk politikk. Men Russlands Ukraina-invasjon er åpenbart i strid med prinsippene i FN-pakten, som BRICS hevder å opprettholde. Dette etterlater BRICS med et dilemma som spesielt Brasil og India forsøker å løse ved forsiktig å distansere seg fra Russland. Samtidig påberoper de seg prinsipper om territorial integritet.

 

Tre scenarier kan tegnes opp for BRICS’ fremtid: (i) det kan fortsette som et pragmatisk forum i sin nåværende form; (ii) det kan vokse til å konkurrere med den eksisterende verdensorden ved å tiltrekke seg et mer omfattende sørlig medlemskap og kanskje delvis erstatte Gruppen av 77 (G-77), som nå består av 134 medlemsland; eller (iii) det kan risikere å gå i oppløsning og fragmentering. 

 

BRICS’ framtid kan avhenge av forestående nasjonale valg og av nåværende statslederes evne til å overføre sin kraft til neste generasjon. Spørsmål  om legitimitet og representasjon kan ikke tas for gitt. 

 

BRICS representerer Bandung-ånden i den nåværende geopolitiske virkeligheten, selv om verden er avgjørende annerledes og nå befinner seg i et mellomspill mellom amerikansk hegemoni og «noe nytt».

 

BRICS’ framtid avhenger av blokkens evne til å representere ekte multipolaritet og aktiv alliansefrihet, snarere enn en ren overgangsordning i en forvirret geopolitisk virkelighet. Det er mye som står på spill når en USA-ledet verdensordning knaker i sammenføyningene, men under president Donald Trump er BRICS viktigere enn noen gang.

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid

Har verden blitt snudd på hodet?

Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.

I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.

Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?

 

Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?

Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.

Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.

Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at

We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters. 

Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.

Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.

Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?

Maskuliniteten i fare

“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)

De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:

Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner. 

Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.

 

Hva kan gjøres?

Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.

«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:

Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.