80 år er lenge siden, men i dagens Spania er borgerkrigen fortsatt en mørk og uoppgjort fortid, i sterk kontrast til det gjengse mediebildet av landet hos oss med sol, sommer og Kanariøyene. Bare sjelden ser man noe om borgerkrigen hvor en halv million ble drept.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy.

Nei, Nordahl Grieg sa det ikke akkurat sånn, ikke om Spania, men han kunne ha sagt det, med sitt utrettelige arbeid for republikken under borgerkrigen 1936–39. Det samme var tilfelle for venstresida og arbeiderbevegelsen i alle land:

Krigen utløste et enormt solidaritetsarbeid – Spania var i folks hjerter – og aldri noensinne hadde det i Norden vært samlet inn så store summer.

For mange spaniere er dette ikke over, fordi det i 1977, etter Francos død, ble vedtatt en «glemselslov» som forbød å straffeforfølge krigsforbrytelsene, og tallrike massemordere har derfor gått fri.

Men – nå skjer det likevel noe. Etter flere tiårs taushet ble det i 2007 vedtatt en «lov om historiske minner». 570 Francomonumenter er nå blitt fjernet fra offentlige steder, og 188 000 etterkommere av republikanere i eksil har fått spansk statsborgerskap. Og – regjeringen har offentliggjort et kart over 2000 massegraver som man nå har begynt å åpne. Der ligger over 150 000 sivile venstreorienterte, ikke-krigførende, bakbundet og torturert som levningene viser.

Hva var så bakgrunnen for denne grusomme krigen? Viktigst var åpenbart Spanias nesten middelalderske samfunnsforhold: En analfabetisme på 45 prosent, på landsbygda nesten det dobbelte; i 1930 gikk f. eks. 80 000 barn i Madrid ikke på skole. Folket var lutfattig, mens godseierne, én promille, eide 2/3 av jorda. Og Kirken var styrtrik, uten sosial samvittighet: I 1912 kontrollerte jesuittene 1/3 av all spansk kapital og eide fabrikker, bergverk, banker og jernbaner. Våren 1936 skrev Kirkens primas rett ut at folket betraktet dem som fiender.

Ved valget i 1931 ble republikken innført. Stat og undervisning skulle nå bli sekulær, og en jordreform og sosiallovgivning påbegynt. Men i 1934 fikk høyresida igjen flertall, noe som førte til væpnet oppstand i flere byer. I februar 1936 vant så den nye Folkefronten valget, en sentrumvenstre front med tre borgerlige og tre arbeiderpartier. Av 464 representanter i Cortes var 99 sosialister og 17 kommunister, men ingen kommunister satt i regjeringen til den borgerlige Manuel Azana. Valgseieren utløste begeistring blant millioner av fattige spaniere som nå på egen hånd begynte å okkupere jorda til kirken, adelen og godseierne, særlig under innflytelse av de mange millioner sterke anarko-syndikalistene. Også industri ble overtatt og drevet av arbeiderråd. Regjeringen forbød dette, men ble likevel omtalt som Anti-Krist og kommunistisk i borgerlige aviser i utlandet.

Den 18. juli 1936 innledet så høyresida sitt militærkupp. I kaserner over hele landet kommanderte offiserene soldatene ut for å besette strategiske punkter. Da skjedde noe uventet: Folkemassene reiste seg spontant til motangrep, tvang myndighetene til å utlevere våpen eller brøt seg inn og tok dem, og i voldsomme kamper nedkjempet de kuppmakerne i de større byene – ofte sammen med politiet og lojale avdelinger. Gjennom denne heltemodige innsatsen reddet folket foreløpig republikken. Mer enn halve territoriet var på regjeringens hender – viktigst var Madrid, Katalonia og Baskerland med industri og en sterk arbeiderklasse.

Men situasjonen var ikke gunstig: Regjeringen hadde flåten og størsteparten av flyvåpenet, fascistene hadde hæren, marokkanske leiesoldater og fremmedlegionen. Og opprørerne stod sterkt i overklassen i regjeringsområder og administrasjon: Man regnet med at ethvert vedtak én time seinere var kjent hos fascistene. I en slik situasjon måtte republikken øke industriproduksjonen, opprette en ny hær, utdanne offiserer og sette i gang et storstilt oppkjøp av våpen fra utlandet. Samtidig som den skulle holde stand mot en profesjonell hær.

Men nå led landets lovlige regjering en skjebne den ikke hadde regnet med: Vestmaktene innførte den såkalte non-intervensjonen. Overfallsmann og offer ble sidestilt, ingen skulle få kjøpe våpen. For første gang i Europas historie ble en folkevalgt regjering umyndiggjort av de andre statene. Tyskland og Italia var selvsagt med på dette, samtidig som de lot krigsmateriell og tropper strømme til Franco; man anslår at den tyske Legion Condor (mest flyvåpen) hadde 12 000 mann i alt, italienske tropper utgjorde 78 000, og det fascistiske Salazar-regimet i Portugal sendte 20 000. Under hele krigen fikk fascistene også drivstoff av Texaco, og lastebiler og kjøretøyer fra Studebaker, Ford og General Motors. Alt på kreditt. Til republikken kom det etter hvert en del materiell fra Sovjetunionen og Mexico.

Men om regjeringene sviktet Spania, så gjorde ikke folket det. Over hele Europa spratt det opp solidaritetsorganisasjoner for republikken, støtten i arbeiderbevegelsen var massiv, og de politiske konfrontasjonene var bitre og kan bare sammenliknes med Vietnam-krigen på 60-tallet. I Norge så borgerlige aviser bort fra at regjeringen var demokratisk valgt, og støttet Francos stadig blodigere statskupp. Som borgerskapet i de fleste land. Noe som fortalte Europas revolusjonære at de hadde helt rett: Borgerskapet ville aldri respektere et parlamentarisk demokrati som kunne føre til sosialisme. (Her kan man sammenlikne med kuppet i Hellas i 1967 og Chile i 1973).

Men nå strømte en mektig bølge av utenlandske frivillige til Spania, de fleste arbeidere – mest kommunister og sosialister – for dette var ikke bare Spanias kamp, men hele arbeiderklassens kamp mot fascisme og reaksjon. Og De internasjonale brigadene ble organisert etter språk: Amerikanere og engelskmenn i «Lincoln», franskmenn i «Paris-kommunen», tyskere og skandinaver i «Thälmann», italienere i «Garibaldi», dessuten en Balkan-brigade m. fl. Antallet frivillige kom etter hvert opp i minst 40 000 mann, pluss 10 000 i saniteten. Ca 20 % ble drept. Fra Norge reiste ca. 300, fra Danmark og Sverige 500–550; de største kontingentene var tyske og italienske antifascister. Men snart ble det i alle land innført forbud mot å kjempe i Spania – i Norge under justisminister Trygve Lie som lot politiet raide NKPs lokaler på jakt etter vervelister.

I ettertid har mange frivillige fortalt om den varmen de ble mottatt med i Spania, hvordan Syden og menneskene der overveldet dem, og den livslange kjærligheten de etter hvert kom til å føle for dette folket og dette landet – og sorgen etterpå. En norsk frivillig forteller: «Første gang en større gruppe skandinaver skulle i ilden, kjørte vi ut fra Murcia, med tog nordover, mot Madrid. En fantastisk dag! På alle stasjoner ble vi hylla av folkemassene, og unge kvinner kom bort til oss med brød og vin og favnen full av blomster, og omfavna oss – oss! – fremmede menn som ville kjempe for dem i solidaritet. Det var en utrolig oppmuntring for dem at vi var der, aldri hadde jeg følt en slik kjærlighet og respekt fra ukjente mennesker. Jeg, en vanlig arbeider, plutselig var jeg noe, et verdifullt menneske. Dette kan jeg aldri glemme. Og jeg kjente en mektig følelse av fellesskap og tenkte at dette var forsmaken på sosialismen.»

Krigen ble blodig. Det tyske Luftwaffe ville utprøve nye våpen og bombet den lille byen Guernica og drepte over 300 i historiens første terrorbombing mot sivile. Høsten 1936 gikk fascistene særlig brutalt til verks, da de samlet sammen venstre-sympatisører som ble skutt og kastet i masse-graver. Dette var terror utført etter ordre fra ledelsen, mens terror på republikansk side, som regjeringen strengt forbød (minst 38 000 drepte), var spontane myrderier utifra hatet til undertrykkerne. Det voldsomme hatet omfattet også Kirken hvor tusenvis av klostre, kirker og religiøse skoler ble brent og 7000 geistlige myrdet. «Krist og Anti-Krist slåss på vår jord …» – underlagt Moskva og frimurere – «disse mørke samfunn styrt av den semittiske internasjonale,» het det fra biskoper, og både kirken og fascistene hevdet at dette var et korstog for Kristus.

Våpenboikotten skyldtes åpenbart radikaliseringen av folkemassene i Spania, samtidig som det i mange europeiske land var hard klassekamp. Vestmaktene så bort fra folkeretten fordi de var redde for sosialisme og et styre i Spania som var mindre fiendtlig til Sovjet-Unionen. Mens Hitler ønsket en alliert i det vestlige Middelhavet. På venstresida hevdet de at det som foregikk i Spania, var generalprøven på den kommende storkrigen, og at det var der fascismen måtte stoppes. Og i Folkeforbundet hudflettet Spanias representant unnfallenheten og krevde støtte for den lovlige regjeringen – og fordømmelse av Mussolini i Etiopia og Hitler i Tsjekkoslovakia.

Kommunistpartiet, som i begynnelsen var et lite parti, vokste kraftig under borger-krigen og fikk stadig større innflytelse; etter hvert kom de også med i regjeringa. Grunnen var deres evne til organisering, og at de fikk stadig større tillit som den sterkeste antifascistiske krafta fordi de nesten uavbrutt og på egen hånd klarte å stampe stadig nye arbeiderbataljoner opp av bakken.

Men strid i republikanernes leir, omrokeringer i regjeringa, boikotten fra Vesten og den tunge hjelpen fra Hitler og Mussolini fikk langsomt krigen til å svinge i fascistenes favør. Og ved månedsskiftet mars–april 1939 var borgerkrigen over. Uten å møte motstand marsjerte «nasjonalistene», sammen med tyske og italienske avdelinger, inn i Madrid, til en befolkning som etter årelang beleiring var utsultet og apatisk og nesten uten strøm og varme. Spania ble en korporativ stat etter tysk og italiensk mønster, og henrettelsene av politiske motstandere fortsatte ennå i mange år.

Nå sendte paven gratulasjoner, og Franco fikk ordenskorset «for sin innsats for Gud og Kirkens sak». Og så seint som i årene 1987–2007 erklærte paven 998 geistlige «martyrer» (drept av folket) for salig-kåret. Ingen republikanske prester henrettet av Franco var med på lista.

Ved kapitulasjonen var de internasjonale brigadene få måneder i forveien blitt oppløst. De som ikke kunne reise hjem, ble internert i leirer i Frankrike. Blant de tyske anti-fascistene sørget Trygve Lie for at mange sosialdemokrater fikk komme til Norge. Kommunistene ville han ikke ha. De satt der da Tyskland invaderte Frankrike, ble tatt av Gestapo og forsvant.

Om Folkeforbundets svik skrev en av landets kjente forfattere:

Disse menn er like lite i stand til å skjønne framtida og ta tiltak mot det som venter, som de er naive og tror krigen er sendt av skjebnen. Dermed er de med på å gjøre storkrigen uunngåelig. For der hvor fornuft og moral har sagt farvel, er bare brutaliteten tilbake. Men i og med at de har fått utsatt den grusomme krigen, er det de som er skyld i at den vil bli desto verre.

Få måneder seinere rullet Hitler inn i Polen.

– Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt.

Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss, sier Chrisstos Giovaopoulos i dette intervjuet.

Christos Giovaopoulos er aktivist i den greske selvhjelpsbevegelsen. Han arbeider med å koordinere og utvikle kollektive løsninger på de sosiale problemene som følger av den økonomiske krisa i Hellas.

Stian Bragtvedt er leder av internasjonalt utvalg i Rødt og medlem i redaksjonen til Rødt!.

På Popvenstre deltok du i en panelsamtale om erfaringer fra Hellas og veien videre for Europas radikale bevegelser. Flere enn meg ble nok overrasket da du slo fast at «venstresida er død, men vet det ikke enda». Hva mente du egentlig med det?

Vel, jeg tok kanskje litt hardt i. Men så jeg ikke blir misforstått, la oss starte med det grunnleggende. Jeg mener ikke at vi skal forlate vårt politiske prosjekt eller ideologi. Jeg mener heller ikke at venstresida, enten det er kommunister, venstresosialdemokrater, progressive eller radikale skal forkaste 300 år med erfaringer og tradisjoner. Det er ikke det jeg mener. Det jeg vil, er å rope et varsko med tanke på de endringene vi trenger å gjøre for å oppdatere og fornye venstresida for det 21. århundret. Vi må ta inn over oss at vi på mange måter befinner oss i ny situasjon etter den økonomiske krisa som ble utløst av finanskrisa i 2007–2008. Dette kommer i tillegg til forandringer som kommer av globaliseringen, nyliberalismen og informasjonsrevolusjonen. Tankesettet, den politiske kulturen og organisasjonsformene til de sosiale bevegelsene henger fortsatt igjen i det gamle samfunnet. Da var produksjonen i industrien utgangspunktet for den politiske overbygningen. Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Venstresida som vi kjenner den, sprang ut av og deltok i disse kampene, og bærer preg av det. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt. Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss. Forsvarskampene er viktige, og må føres. Men samtidig må vi skue framover. Ideene som kan revitalisere venstresida og hjelpe oss med å komme på offensiven igjen, finner vi ikke ved å skue bakover og romantisere en historisk situasjon som ikke finnes lenger.

Arbeiderbevegelsen og identiteten som arbeider vokste ut av fabrikkhallene. Felles arbeid, felles identitet ble et grunnlag for felles kamp. Nå når denne felles identiteten fragmenteres, er ikke hovedoppgaven for venstresida å bidra til en ny, kollektiv, identitet?

Jeg foretrekker å bruke begrepet identitet utelukkende deskriptivt, og en identitet kan heller ikke være et politisk mål. Jeg tror at når identitet blir sentralt, da er det et tegn på at du forsøker å forsvare noe som allerede har vært, at du skuer bakover. Men det kommer selvsagt an på hvordan man forstår identitet som begrep. Å gi et begrep definerte karakteristikker, å si at «arbeiderklassen» eller «venstresida» er sånn og sånn, det gjør fort at du lukker den identiteten. Det blir en lukket størrelse, noe som har sluttet å vokse eller utvikle seg. Å skape en arbeiderklasseidentitet, som du sier, vil fort være å definere arbeiderklassen som noe statisk. Noe man er, fremfor hva man gjør. Derfor mener jeg identitet per se er et konservativt begrep.

Det høyresida har lyktes med, er nettopp å utnytte folks misnøye ved å få politiske diskusjoner til å handle om identitet og drive identitetspolitikk. Vi må gå forbi identitetspolitikken og skape nye fellesskap og felles plattformer. Det er nødvendig for å komme forbi de identitære oppfatningene om at arbeiderklassen er, hva innvandrere er, hva venstresida er. Vi lever i en overgangsperiode hvor ting endrer seg raskt. Det vil bli flere Bernie Sanderser, flere valgseire til outsiderpartier, flere høyrepopulister som Trump og så videre. Kort sagt, det vil bli flere jordskjelv som dette, ikke bare på det politiske nivået, men det vil også bli store endringer i måten folk tenker på. Hva vi gjør og hva motstanderne våre gjør i denne overgangsperioden, vil få stor betydning for hvordan det politiske landskapet ser ut etter disse jordskjelvene. Venstresida må gå inn, og være en del av, disse tektoniske skiftene som skjer nå. Allerede har to-partisystemene i Hellas og Spania kollapset. Flere lignende endringer vil komme. Skiftet fra industriell til post-industriell kapitalisme får konsekvenser for måten folk tenker på og hvordan samfunnet ser ut.

Javel, venstre–høyre aksen er kaputt, hva nå?

Jeg sier ikke at den er kaputt eller borte, men tankgangen om høyre og venstre i politikken springer ut av et annet samfunn, og grunnleggende strukturer i dette samfunnet svekkes av de nye forholdene. Nyliberalismen, globaliseringen og ikke minst informasjonsrevolusjonen er alle bidragsytere til dette. Det var helt andre vilkår for å lage et hegemoni for arbeiderbevegelsen på 1950-tallet enn det er i dag. Jeg tror vi lever i en tid hvor det gamle systemet imploderer, fordi det svekkes på grunn av sine egne motsigelser. Dette får også følger for vilkårene for organisering og kamp. Den nye politiske konflikten er mellom det gamle establishmentet og vanlige folk. En ny politisk konfigurasjon, de etablerte politiske partiene, mot samfunnet som ikke føler seg representert av dem. Suksessen til Trump og Sanders i USA er konkrete eksempler på dette. Det er ikke nødvendigvis slik at de politiske partiene eller etablerte bevegelsene er agentene for endring. Lærdommen fra Hellas er at folket ligger foran partiene og strukturene som skulle representere dem. Så det er en motsetning mellom det nye og det gamle. De som greier å hegemonisere dette, altså komme opp med en fortelling som lager et klart fiendebilde og gir fornuftige forklaringer med handlingsalternativer, er de som kommer til å forme framtida. Det er her den radikale venstresida må gripe muligheten. Alternativet er ikke status quo, alternativet er at høyresida oppnår hegemoni og former misnøyen i reaksjonær retning.

Dette bringer tankene til debatten om venstrepopulisme og tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe?

Forskjellige folk legger forskjellige ting i begrepet populisme, så en presisering er på sin plass. Nyliberale politikere bruker populisme som et skjellsord for å sverte alle som står på folkets side. Hvis du lover velferd og helsetjenester som bryter med nyliberal budsjettdisiplin, er du en populist. Populister er uansvarlige politikere som lover mer enn de kan holde. De skikkelige politikerne er modige nok til å fortelle folket at vi nå dessverre må gjøre noen tøffe prioriteringer for å få økonomien i gang igjen, kutte noen velferdsgoder og så videre.

Dette angrepet og denne fortellingen er det viktig at venstresida ikke er med på. Den oppnår ikke annet enn å skape politikerforakt eller apati. Hvis venstresida distanserer seg fra populismen, oppnår vi ikke noe annet enn å gi den som en gave og et nyttig redskap til den nasjonalistiske og rasistiske høyresiden. Folk oppfatter, ofte med rette, at politikerne ikke tar dem på alvor eller hører på problemene deres. Mot denne politiske marginaliseringen er det nødvendig å utvikle en politisk praksis som åpner opp rom for at folk kan delta. Ikke bare for å diskutere eller bli enige om en liste med krav som kan gis til politikere, men for å eksperimentere med løsninger på deres egne problemer. Kreftene som forsvarer det bestående, er livredde for at folk selv skal skape strukturer som kan tilfredsstile behovene deres, og beskylder også solidaritetsbevegelsen i Hellas for å være populistisk. Hvis vi virkelig vil utfordre det nyliberale hegemoniet, må vi tørre mer, være offensive og i større grad samarbeide med vanlige folk.

Vi må jobbe med ideer og løsninger som er viktige for folk, ikke først og fremst ideer som er viktige for venstresida. Vi trenger bredere og dypere deltakelse. Venstresida sitt prosjekt må handle om å åpne opp det lukkede politiske rommet, ikke gå inn i det og lukke døra etter seg.

Kathrine Geard:
Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp.
Oslo: Nygaard forlag, 230 s.

Lenge var det slik at når yngre folk ville orientere seg om kommunistenes rolle i den norske motstandskampen, så var det lite etterrettelig lesestoff å hente. Men etter hvert er det blitt skrevet mye, særlig om Asbjørn Sunde og hans menn i «Osvaldgruppa», men også en god del om Norges kommunistiske Parti (NKP) og NKP-medlemmenes rolle. Det nystartede Nygaard Forlags første utgivelse høsten 2015, var et bidrag til denne litteraturen. Boka Det blir sikkert glede, handler om motstandsinnsatsen til ekteparet Tormod og Elna Nygaard og dem de kjempet sammen med, og er på mange måter et familieprosjekt. Blant de viktigste kildene er sønnen deres Ivar Nygaard og de bildene, brevene og andre dokumenter han og kona sitter på. Forfatteren er dennes svigerdatter, journalisten Kathrine Geard, og datteren hans Ida Nygaard er forlegger og den som har stått for den grafiske utformingen. Bokas fremste styrke ligger nettopp i at beretningen er personlig – og basert på et nært forhold til familiehistorien. Her er det også viktig at Geard har kunnet bygge på grundige intervjuer hun fikk gjort med Elna Nygaard på 1990-tallet.

For denne anmelderen er det av særlig interesse at historien starter i mitt hjemme-område, Nøtterøy og Tønsberg. Elnas mor var bystyrerepresentant for NKP, og faren satt i mer enn i 20 år i styret for Tønsberg Jern- og Metall. Tormod var fra sandefjordskanten (Sandar), og sammen sto de to med utgangspunkt i leiligheten sin i Munkegata i Tønsberg i spissen for det lokale solidaritetsarbeidet for Folkefronten i Spania – og for å verve frivillige til de internasjonale brigadene. Tormod satt i styret i Vestfold Samorganisasjon, ledet en streik på Sølvvaren, og blei arrestert for sin innsats mot nazistiske streikebrytere ved et lokalt gartneri. Brevene mellom Tormod og Elna under fengselsoppholdet er bevart. Arbeidsløshet brakte de to til Oslo i 1937, der de skulle komme til å bli viktige i motstandsarbeidet.

Tormod blei leder for NKPs illegale distriktsstyre fra 1942, og som sådan engasjert i alle sidene ved partiets virksomhet. Men det var i arbeidet med flere illegale aviser at han og Elna spilte en helt avgjørende rolle, og i beskrivelsen av dette arbeidet er boka et nyttig bidrag til motstandshistorien.

10. januar 1943 blei Tormod arrestert. Elna kom til Ullevål sykehus med en ødelagt rygg, men greide siden å rømme derfra. Hun og sønnen kom seg etter hvert til Sverige. Tormod blei forferdelig torturert gjennom 30 forhør og 68 dager i håndjern, på Viktoria terrasse. Siden blei han sittende lenge på Grini, der også svigermora og ei svigerinne var blant fangene. Håpet om å overleve fikk tid til å feste seg og vokse, men den 30. oktober 1944 blei han og 21 andre kjørt til Trandum og skutt. I 2015 blei det lagt ned en «snublestein» til minne om Tormod Nygaard, der han og Elna bodde i Hegdehaugsveien fra 1940.

Elna giftet seg etter krigen med Johan Strand Johansen, hvis jødiske kone døde i Auschwitz, og som da han selv slapp ut fra Sachsenhausen, blei en av NKP-statsrådene i Gerhardsens samlingsregjering i 1945.

Jørn Magdahl

Når de mørke kveldene setter inn, og tv-kanalene bare sender slappe serier, er det godt at det finnes alternativer. Denne spalta følger derfor opp med lenker til filmer, dokumentarprogrammer og forelesninger som bidrar til klokskap og kampvilje. Det er en uslåelig kombinasjon.

En dråpe luksus

La oss starte med noe på norsk. I mediene i det siste er det kjent at Nato-generalen har brukt sin markedsmakt til å skaffe seg royalty-avtale få andre kan drømme om. Det kommer ikke som en bombe, for å bruke et nærliggende språk, at den er forhandlet fram av Knut Brundtland. Han tilhører en familie med stor evne til skatteplanlegging, som det heter. Men hvordan ser han egentlig ut når han svett forsøker å bortforklare pinligheter på vegne av Voss Foundation, som bruker Voss Water (som aldeles ikke er fra Voss, og heller ikke kommer fra en spesiell kilde) til å promovere et veldedighetsprosjekt for trengende i Kenya. Bak dette mesterverket av en dokumentarfilm står professor Terje Tvedt, som ikke alltid treffer blink, men her gjør han det til gagns. Ligger ute gratis, og i sin helhet,her.

TeleSUR og Tariq Ali

http://www.telesurtv.net/english/news/Tariq-Ali-Brazil-PTs-Austerity-Gave-Elite-Ammo-for-Coup-20161005-0033.html

TeleSUR har i snart ti år vært et alternativ for nyheter, analyser og dybdereportasjer fra det globale Sør, med medarbeidere fra flere land, men med utgangspunkt i Venezuela. Dermed er kanalen en høyst påkrevd motvekt til USAs propagandaoffensiv både i Latin-Amerika og andre steder. I det siste har de kjørt en serie på fem programmer, der den britisk-pakistanske aktivisten og forfatteren Tariq Ali presenterer og kommenterer «Global empire». Det siste av dem kom i begynnelsen av oktober, og følger – i likhet med mange andre innslag i TelesSUR – bakgrunnen og framgangsmåten for det nyliberalistiske kuppet i Brasil, forkledd som en riksrettssak. Han ser også utbredt misnøye som et resultat av innstrammingstiltak som PT bærer ansvaret for.

David Harvey

http://davidharvey.org

Få marxistiske samfunnsforskere er så godt representert i saiberspeis som David Harvey. I oktober i år byr hans hjemmeside på tre nye innslag med spørsmål og spennende debatter, som er filmet fra forelesninger ved City University of New York. Felles tema er Marx og Kapitalen: Bok, begreper og historie. I tillegg er det en video fra et foredrag fra Harvard-universitetet i mars 2016, der han i løpet av en time – etterfulgt av en nesten like lang diskusjon – gir en oversikt over global økonomi, marxistisk verdilære og markedets begrensninger (Senior Loeb Scholar lecture).

Bokredaktør
Tore Linné Eriksen er tidsskriftets bokredaktør.

I januar 2016 leverte Arbeidstidsutvalget sin innstilling.

De ønsker at folk skal ha lengre arbeidsdager og jobbe flere helger, hva som er nattarbeid skal forminskes, arbeidsgiverne skal ha mer makt og fagforeningene mindre.

Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, forfatter, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Normalarbeidsdagen angripes. Ingen fagforening var representert i utvalget, naturlig nok. Her skal vi se på forslag og konsekvenser.

Utvalget vil:

• Arbeid mellom klokka 21 og 23 skal ikke lenger regnes som nattarbeid, og blir dermed billigere for arbeidsgiver.
• Den sammenhengende hviletida i døgnet som vi minimum har rett til, skal ned fra 11 til 9 timer. Det betyr pausa mellom to skift. Du kan da slutte et skift klokka 22, og gå på et nytt skift klokka 07. I noen sammenhenger vil de ha 8 timer.
• Arbeidsgiver skal ensidig få lov til å korte ned den daglige, arbeidsfrie perioden (ned til 9 eller 8 timer).
• Arbeidsgiveren skal ha ensidig rett til å lage turnusordninger uten avtale med tillitsvalgte, og det er noe nytt.
• Forslaget utfordrer arbeidstidsdirektivet ved at arbeidsgiver ensidig kan pålegge 10 timers arbeidstid per døgn og 48 timer per uke, samt at hviletiden kan senkes ensidig til 9 timer per døgn.
• Arbeidsgiver skal få adgang til ensidig å gjennomsnittsberegne arbeidstida, jobbe lengre dager og flere helger, uten å samarbeide med tillitsvalgte. Mange steder vil det derfor blir mindre betaling for overtid, og bruk av overtid øke.
• Det skal bli lettere for arbeidsgivere å bestemme helgearbeid.
• Flere arbeidstakere skal kunne tas ut av arbeidstidsbestemmelsene. Utvalget vil lage ei ny, stor gruppe som de kaller arbeidstakere med «delvis uavhengig stilling».
• Utvalget vil erstatte tillitsvalgtes rett til å gjøre avtaler om arbeidstidsordninger, med drøftinger. Turnusen kan få flere kvelds- og nattevakter, flere vaktskift med kort hviletid mellom (kveldsvakt med påfølgende dagvakt), flere kortvakter (og dermed flere oppmøter) og flere helgevakter. Turnusene kan på denne måten bli langt mer belastende til tross for at vaktenes lengde ikke er ut over 10 timer og daglig hviletid ikke er under 9 timer

Alle arbeidstakere vil merke konsekvensene av utvalgets forslag, hvis de blir vedtatt. Det som kalles «den norske modellen», med en ganske stor grad av forhandlinger og avtaler mellom arbeidskjøper (arbeidsgiver) og tillitsvalgte, skal svekkes.

Loven i dag

Slik er loven i dag: Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Den normale arbeidsdagen skal ligge innafor klokka 6 og 17. Arbeidsuka skal være på maksimum 37 1/2 time, altså er normalarbeidsdagen på 7 ½ time. Det er lov å jobbe overtid i maksimum 10 timer i løpet av 7 dager, og maksimum 25 timer i løpet av fire sammenhengende uker. Arbeidstaker har krav på minst 11 timer sammenhengende fritid i løpet av 24 timer og minst 35 sammenhengende timer i løpet av 7 dager. Nattarbeid er fra klokka 21 til 06. Overtid og nattarbeid må arbeidsgiveren betale høyere lønn for. Det lages egne avtaler for dem som jobber skift og turnus. Det finnes flere detaljer, og loven ligger på nettet.

Fagforeningene protesterer

Det er ikke kjent når Arbeidstidsutvalgets innstilling skal behandles. Det var frist for høringsuttalelser 1. juli 2016. De ligger på nettet der Arbeidstidsutvalgets innstilling ligger. Her er klipp fra noen av dem:

– Transportarbeiderklubben Postnord Oslo er ikke nådig: Klubben er i harnisk over forslaget om at arbeidsgiver ensidig skal få bestemme skift eller turnus i alle bransjer. Det finnes ingen tvil om at denne type arbeid har særlig store skadevirkninger, og burde heller vært strengere enn i dag.

Klubben vil heller ikke utvide adgangen til arbeid på søn- og helligdager.

– LO i Trondheim:

Arbeidsfolk organiserer seg fordi man ønsker kollektiv innflytelse over blant annet arbeidstid og organiseringen av denne i form av arbeids- og turnusplaner i bedriftene. Utvalgets forslag vil føre til flere individuelle avtaler og styrke arbeidskraftkjøpers styringsrett når det gjelder arbeidstid. Tillitsvalgte får svekket sin posisjon på arbeidsplassene. Det strider mot fagbevegelsens grunn­leggende verdier om bruk av lovverk og kollektive avtaler. Vi avviser på det sterkeste utvalgets forslag.

– Delta sier:

Det blir et dårligere arbeidstakervern. Flere arbeidstakere tas ut av arbeidstidsbestemmelsene, mange kan få mer belastende turnusordninger med mer helgearbeid, redusert hviletid, økt konsentrasjon av arbeidstida, uten å inngå avtale med arbeidstaker eller tillitsvalgt.

– Norsk sykepleierforbund sier:

I kapittel 13.4.5 skriver Arbeidstidsutvalget at «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst». Med dette sier altså utvalgets flertall at de er villige til å ofre arbeidshelsa til de som jobber turnus med behov for gjennomsnittsberegning og redusert hviletid, til fordel for samfunnet. Å ofre ansattes arbeidshelse er ikke en fordel for samfunnet. Det er heller ikke en fordel for helsevesenet med dets eksisterende og fremtidige behov for arbeidskraft. Vi snakker om arbeidstakere som skal klare å stå i arbeid til pensjonsalder.»

– LO-ledelsen kritiserer det samme som de andre i en grundig gjennomgang, og starter slik:

Innledningsvis vil LO bemerke at prosessen som resulterte i lovendringene som trådte i kraft fra 1/7-2015, samt opprettelsen av Arbeidstidsutvalget i august 2015, representerer et brudd med de tradisjonelle partssamarbeidet som har vært vanlig ved gjennomgang av arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven er, og skal fortsatt være, en vernelov som skal ivare-ta arbeidstakerne. Det fremstår derfor som urimelig at et slikt «ekspertutvalg» ikke har representanter som skal ivareta arbeidstakernes interesser.

– Utvalget vil ha vekk «en tredelsregelen» i olja, som er slik: Jobber du tre dager offshore, må du være på land én dag før du får reise ut igjen. Den regelen vil utvalget ha vekk for dem som har tariffavtale. De tenker vel at det er lettere å få ut regelen av tariffavtalene enn av regelverket, i neste omgang.

– Elektromontørenes Forening Oslo og Akershus sier:

Dersom vi åpner for innskrenking av hviletidsbestemmelsene for de som jobber i petroleumssektoren, så er vi bekymret for at dette vil kunne føre til en økt risiko for ulykker, noe som kan få alvorlige konsekvenser, både for personell og miljø.

«Delvis uavhengige stillinger»

Arbeidskjøperne hater antakelig Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid mer enn det meste. Når en tariffavtale (overenskomst) sier at arbeideren skal ha 50 prosent høyere timelønn ved overtid inntil klokka 21, og 100 prosent høyere lønn for overtid etter det, og det er 200 arbeidere eller hele samfunnets arbeidere, har sikkert arbeidskjøperen regna ut hva han sparer på å betale samme lønn time for time, eller komme i nærheten av det. De vil helst la være å ansette nok folk, og i stedet bruke hver og en mye lengre og til dårligere lønn. Som vi har sett, går forslaga fra Arbeidstidsutvalget i den retninga. Men tenk om de kunne få flere til å stå utenfor arbeidsmiljølovens krav? Her kommer «delvis uavhengige stillinger» inn.

I dag er det ei gruppe i Arbeidsmiljøloven som har noe som kalles en «ledende eller særlig uavhengig stilling». Det er mye sjefer. De har stor sjølstendighet i arbeidet på alle vis. Nå vil arbeidstidsutvalget lage ei ny gruppe med folk som har «delvis uavhengige stillinger», som skal være delvis unntatt fra Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. De skal kunne jobbe inntil 48 timer per uke i gjennomsnitt over 16 uker, og sikres bare minst 8 timer arbeidsfri i døgnet. Arbeidsdagen kan derfor vare i 16 timer, og hver time med lik betaling.

Dårlige erfaringer fra Akademikerne

Fagforbundet Akademikerne har dårlige erfaringer med hvordan arbeidsgiverne håndterer dem med «uavhengige» stillinger, sjøl før det nye forslaget er vedtatt, og de har skrevet en svært kritisk høringsuttalelse om dette. Det var Akademikerne som tok ut medlemmer til streik på sjukehusene, mot arbeidsgiverforeninga Spekter i oktober 2016. Akademikerne mener at arbeidstid ut over Arbeidsmiljølovens grenser må planlegges i kollektivt rullerende planer eller et annet system det er enighet om. Spekter mener arbeidsgiver skal stå fritt til å bestemme arbeidstida individuelt i kraft av sin styringsrett. Streika ble stansa etter tre uker med tvungen lønnsnemnd den 11. oktober 2016.

Akademikerne organiserer jordmødre, veterinærer, arkitekter, leger, tannleger, jurister, psykologer, farmasøyter, ingeniører og flere. Dette er lønnsarbeidere. Forbundet har hele 193,500 medlemmer. De forteller at det er «uheldig praksis» i dag, med dem som allerede defineres som «uavhengige» av arbeidsgiver. Mange arbeidstakere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene i strid med loven. Eksempler på unntak er mange, som nyutdannede, at den ansatte har høy utdannelse, er lærlinger (trainee), ansatte med skiftordninger, alle med utdannelse på masternivå, alle med en bestemt høyere inntekt, alle med en bestemt yrkestittel og mer. Motparten er arbeidsgiverforeninga Spekter, som til 2007 het «Norges arbeidsgiverforening for virksom-heter med offentlig tilknytning». Spekter er den tredje største arbeidsgiverforeninga i Norge. Her er helseforetakene med, andre sjukehus, NSB, Posten Norge, NRK, se sjøl den lange lista på hjemmesida deres. Det Akademikerne sier, bør tas som en advarsel til veldig mange.

Det er tydelig at arbeidsgivere elsker unntaksbestemmelsene. NITO, ingeniører og teknologer, sier:

Det er godt dokumentert at langt flere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene enn det loven tillater.

Og:

De siste årene har ca. 36 prosent av NITOs medlemmer i privat sektor oppgitt at de er unntatt. Dette er en svært høy andel sett på bakgrunn av vår kunnskap om hvilke stillingstyper dette gjelder. Mest påfallende er det at ca. 28 % av nyutdannede oppgir at de er unntatt arbeidstidsreglene. De fleste av NITOs medlemmer, som i dag er unntatt, er styrt av ytre faktorer og kan i liten grad påvirke sin totale arbeidsbyrde.

Konsekvensen av forslaget om flere på «delvis unntak» vil bli «at store arbeidstakergrupper får et svært begrenset vern. … Det blir illusorisk. »

Arbeidstidsutvalget og kvinnene

Arbeidstidsutvalget har heller ikke tatt kvinne-brillene på. Norsk kvinnesaksforenings høringsuttalelse er viktig. De sier at det ikke er vurdert hvilken innvirkning forslaga kan få på kvinners tilknytning til arbeidslivet eller barns oppvekstvilkår eller barnefattigdom. En utvidelse av normalarbeidsdagen og arbeidsgivers økte adgang til å gi pålegg om helgearbeid, kan føre til at enslige mødre ikke jobber heltid. Økonomisk må det vurderes. Endring av normalarbeidsdagens plassering og lengde vil tvinge enslige foreldre over i deltidsstillinger. Skift- og turnustillegg kan bli borte, og vanskeligere å få overtidsbetaling. Småbarnsforeldre, særlig enslige forsørgere, kan ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om fleksibilitet i arbeidslivet. De mest krevende yrkene i dag er innen helse- og omsorgssektoren. Der arbeidet det i hovedsak kvinner, ofte lavtlønte. Det kan nå bli vanskeligere å jobbe et helt yrkesaktivt liv.

Dette er viktige ord. Kvinner utgjør minst halve arbeiderklassen, men tjener 60 prosent av hva menn gjør i løpet av livet. Kvinner tilpasser yrkeslivet sitt til arbeidet hjemme med husholds- og omsorgsarbeid. Statistisk sentralbyrå (SSB) sier at omfanget av husholdningsarbeidet målt i timeverk er nesten 40 prosent høyere enn lønns-arbeidet i år 2000 (Samfunnsspeilet 2/2009). Husholdsarbeidet er undervurdert når det gjelder mengden. Ble det omskapt til timer i vareproduksjon, altså ved at tjenestene ble kjøpt som varer og ikke var gratis, sier SSB at verdiskapningen i husholdningene utgjorde 24 prosent av BNP og var større enn verdiskapingen i oljevirksomheten i år 2000. Kvinner er navnet på dem som tilpasser yrkeslivet sitt til denne enorme mengden arbeid, daglig, og som straffes for det med mindre lønn og pensjon. Men kvinner kjemper likevel for å ha en jobb de kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på. Økonomisk sjølstendighet gir mange friheter i livet.

Arbeidstidsutvalget vil, som Norsk kvinnesaksforening sier, forverre mange kvinners situasjon, og hindre flere i å jobbe heltid.

Vi heier på normalarbeidsdagen!

I Norge må du normalt jobbe i 7 ½ time for å ha full dag og dermed få full lønn. Timelønna blir lønna for hele dagen delt på 7 ½, og hvis du jobber i seks timer, får du normalt betalt for en og en halv time mindre enn full dag. Når kvinner krever rett til heltid, så er det normalarbeidsdagen de krever. Arbeidere som jobber skift eller turnus, har egne avtaler fordi arbeidet er mer belastende.

Arbeidstida betyr ekstremt mye for kapitalistene/overklassen/arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor. For dem betyr den: Hvor stor del av dagen kan vi få brukt arbeidernes arbeidskraft, til en billigst mulig penge? For arbeiderne betyr den også ekstremt mye: Vi selger arbeidskrafta vår for å leve – vi trenger den i mange år før den blir ødelagt. Vi vil ha avtaler og lover som begrenser dagen og beskytter oss!

Når den normale arbeidsdagen i Arbeidsmiljøloven skal ligge mellom klokka 06 og 17, skal det gjelde de fleste, og tid utenom skal begrenses, avtales og betales høyere. Så arbeidstida har betydning for livet vi kan leve, hvor mye tid folk har utenom lønnsslaveriet, om vi har fri tid noenlunde på samme tid så vi kan gjøre ting sammen, om vi kan se unga våre mens de er våkne, hvor mye vi får sove, hvor mye slitasje vi må få, om vi kan spille gitar, gå på tur, fotografere elger, gå på møter og organisere ting, synge og danse, være late, skrive skjønne dikt og oder, … og den er viktig for lønna. Den gir oss mulighet for å slåss sammen for å forbedre våre vilkår, for å bli representert av ei fagforening og tillitsvalgte, for å kunne praktisere en for alle – alle for en. Vi heier på normalarbeidsdagen!

Hva slags normalarbeidsdag?

Vi trenger en forsvarskamp for en avtalt og lovbestemt normalarbeidsdag. Men den vi har på 7 ½ time er for lang. Den stenger tusenvis av kvinner ute fra full dag og full lønn. Den gjør at mange ikke får et fullt arbeidsliv, fordi de alt for tidlig får skader av arbeidet. Skader og smerter i knær og rygg og armer går heller ikke over den dagen du slutter! Og har du ikke full opptjening, kommer det til å stå dårlig til med pensjonen. Husk at tempoet er økt og at det ofte ikke er nok folk som ansettes. Skal vi forsvare en normalarbeidsdag, må det være en som de fleste kan greie. Vi må derfor slåss for en kortere normalarbeidsdag. En defensiv kamp for å forsvare en normalarbeidsdag og en offensiv kamp for noe bedre. Det er allerede en bevegelse for en seks timers normalarbeidsdag, som en samfunnsreform med mange gode virkninger.

LO-kongressen i 2017

I mai 2017 er det LO-kongress. Mange vil sette sekstimersdagen på dagsorden der. For eksempel:

• Fagforbundets ledere i Tromsø, Trondheim og Oslo.
• Fagforbundet, Fellesorganisasjonen og NTL.
• Trondheimskonferansen 2016:

Tariffoppgjøret 2018: Pensjonsrettigheter og kortere arbeidstid må være prioriterte krav i kommende tariffoppgjør. 6-timersdag/30-timersuke må innføres gradvis. Målet er å få til sekstimersdag i løpet av 2020-2022. LO-kongressen i 2017 må fastslå kravet.(Et liknende vedtak ble også gjort januar 2015.)

• Rogalandskonferansen med 140 deltakere i Sandnes i oktober 2016 vedtok: «Vi trenger en arbeidslivsreform!» og:

LO må gå inn for en reduksjon med en halvtime om gangen – i tariffoppgjørene inntil 6 timers dag er nådd.

• LO Oslo sitt representantskap vedtok i oktober 2016 krav til LO-kongressen og sa blant annet:

Jobbe for en tariffesta nedsettelse av arbeidstiden tilsvarende 6 timersdagen, med full lønnskompensasjon. Dette skal iverksettes ved å prioritere kravet om en halv time kortere daglig arbeidstid i tariffoppgjørene i 2018, og så ytterlige halvtimer i 2020 og 2022.

Her er det duka for en kamp! Les mer om sekstimersdagen, erfaringer og diskusjoner: www.sekstimersdagen.no

Kampen mot Arbeidstidsutvalget

Det kommer gode og grundige hørings-uttalelser som protesterer mot de arbeiderfiendtlige forslaga. Men burde ikke slike ekstreme forslag møtes med streik og andre aksjoner? Det står om normalarbeidsdagen!

LO i Trondheim har allerede tatt på seg et ansvar her:

Kampen om arbeidervernet. Årsmøtet i LO i Trondheim 2016 avviser Arbeidstidsutvalgets inn­still­ing, og vil ta initiativ til en landsomfattende aksjons- og demonstrasjonsdag mot utvalgets forslag.

Trygge mennesker våger, yter og skaper mer, basert på tariffavtaler, høy organisasjons-andel i arbeidslivet og tillitsvalgte som har reell innflytelse over hvordan arbeidet i bedriften organiseres.

Utvalget ønsker å styrke bedriftseiernes /arbeidskraftkjøpernes styringsrett, og følger således opp den mørkeblå regjeringas arbeid med å svekke fagorganisasjonens posisjoner på arbeidsplassene og det organiserte arbeidslivet i Norge.

Det er grunnlag for en brei allianse i denne motstandskampen, som forhåpentligvis får uttrykk i handlinger, i tillegg til uttalelser. Foreninger i offentlig og privat sektor, lavtlønte og høytlønte, baker og smed, kvinner og menn, ingeniører og hjelpepleiere, leger og bussjåfører, harstadværinger og arendalitter, – og lederen for UNIO, Ragnhild Lied, som sier: Denne rapporten håper vi finner sin rette plass – i skuffen!»

To lange kassakøar. Det var gunstig. Så valde han rett kø, mannen var rimeleg sikker på at det var rett kø. Kassadama hadde lyst, halvlangt hår, var i trettiåra og passa til beskrivelsen. Ho i den andre kassa var middelaldrande.

Da køen langsamt bevega seg framover, fekk han eit glimt av namneskiltet som kassadama hadde festa på blusen. Brit. Mannen gliste for seg sjølv. Brit som hadde meldt seg inn i Handel og Kontor.

Mannen reiv til seg ei laussalsavis frå stativet og bana seg brått veg utanfor køen av handlevogner og stressa kundar.

Han slengde nokre myntar på varebandet.

«Har hastverk!» ropte han og veifta med avisa.

«Men …» sa kassadama.

Men han var vekk.

Dagen etter fekk kassadama oppseiingsbrevet.

Avskjedsgrunn: Ho hadde unnlatt å føre ei vare gjennom kassa.

Øyvind Bremer Karlsen

Skyldes krigen i Syria primært interne motsetninger eller imperialistisk aggresjon?

Det er et vanskelig spørsmål, og åpenbart er begge deler viktig.

Men det er den imperialistiske aggresjonen vi i Norge bør fokusere på å gjøre noe med.

Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk fremtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

Da opprøret mot Assad-regimet i Syria begynte i mars 2011, var det dominert av fredelige massedemonstrasjoner, men etter at flere demonstrasjoner blei møtt med grov vold, blei opprøret raskt militarisert. I slutten av mai 2011 skal 150 av de til da 1150 drepte ha vært regjeringssoldater og -politi.¹ I slutten av mai 2012 oppga Syrian Observatory for Human Rights at 3072 av de til da 13 004 menneskene som var drept i opprøret, var regjeringssoldater. Observatoriet hadde videre registrert 749 av de drepte som tidligere soldater som var blitt opprørere, og 9183 som sivile, men talsmannen Abdul Rahman innrømte at sivile som hadde tatt til våpen mot regjeringa, også blei klassifisert som «sivile».²

Etter hvert som opprøret blei militarisert, blei det også i stadig større grad dominert av islamister. En lekka amerikansk etterretningsrapport fra august 2012 slo fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al-Qaida i Irak er hovedkreftene bak opprøret i Syria», og at en eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria» og at dette igjen ville «skape ideelle muligheter for at Al-Qaida i Irak vil kunne vende tilbake til Mosul og Ramadi» og «erklære en islamsk stat gjennom å forene seg med andre terroristgrupper i Irak og Syria.»³ USAs etterretning forutså altså IS’ framvekst, men valgte likevel å støtte det væpna opprøret.

Etter hvert som opprøret blei både islamisert og militarisert, begynte mange som hadde sympatisert med de opprinnelige demonstrasjonene å ta avstand fra opprøret, og flertallet av de religiøse minoritetene og de sekulære sunnimuslimene ser trolig på Assad som det minste ondet av de krigende partene i Syria. En spørreundersøkelse utført av det velrenommerte ORB International utført i alle provinsene i Syria i oktober 2015 viste at 47 % av de spurte mente Bashar al-Assad har en positiv innflytelse i Syria, mens bare 35 % sa det samme om Den Frie Syriske Hæren og deres allierte i Al-Qaida-tilknytta Al-Nusra.4 Tilsvarende sa 50 % av de spurte at de mente Assad hadde en negativ innflytelse, mens hele 63 % sa det samme om FSA og Al-Nusra.⁵

Utenlandsk intervensjon har skapt krigen

Fra oktober 2011 begynte Tyrkia å la de syriske opprørerne krysse den tyrkisk-syriske grensa fritt og opprette baser på tyrkisk territorium. Våren 2012 begynte Saudi-Arabia og Qatar å forsyne opprørerne med våpen. Høsten 2012 begynte også USA, Frankrike og Storbritannia å gi opprørsstyrkene økonomisk støtte, og siden 2013 å trene syriske opprørssoldater i Jordan. CIA-agenter i Tyrkia har deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia til opprørere i Syria siden 2012, og fra juni 2013 begynte USA å støtte «moderate» syriske opprørere med våpen.⁶ Blant gruppene som har mottatt militær støtte fra Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar, finner vi den al-Qaida-tilknytta Nusrafronten.⁷ USA har på sin side gitt omfattende støtte til andre opprørsgrupper som samarbeider med, eller har overgitt militært materiell til al-Nusra. Lekka e-poster fra Hillary Clinton har seinere vist at Saudi-Arabia og Qatar også ga direkte støtte til IS⁸, mens IS-dokumenter som blei funnet ved et amerikansk raid mot gruppas «finansminister» Abu Sayyaf, viste at også Tyrkia har samarbeida med IS.⁹

Støtten USA, Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar sto for, var helt avgjørende for at opprøret i Syria ikke skulle bli knust. Dersom disse landene hadde opprettholdt sine folkerettslige forpliktelser¹⁰ overfor Syria ved å unnlate å gi militær støtte til væpna syriske grupper og nekte væpna jihadister å krysse den syrisk-tyrkiske grensa, ville opprøret i Syria antagelig ha blitt slått ned allerede i 2012. Dersom opprørerne hadde innsett at de ikke ville få militær støtte utenfra, kunne dette antagelig også ha blitt gjort med like stor grad av amnesti og forhandlinger om reformer som med maktbruk. Syria ville fortsatt vært et diktatur, men en hadde unngått mange hundre tusener drepte, millioner flyktninger og framveksten av IS og Al-Qaida på syrisk territorium.

USA og Russland like ille?

En del venstreorienterte tillegger Russland og USA hovedskylda for konflikten i Syria. Etter mitt syn er dette feilaktig av flere grunner, og på meg virker det som det har røtter i nedarva m/l-tankegods om «kamp mot begge supermaktene». For det første har de regionale aktørene Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia spilt en minst like destruktiv rolle som USA, for det andre er Russlands rolle i konflikten av en helt annen karakter enn USAs. Dersom en isolerer konflikten til et forhold mellom USA og Russland er det helt tydelig at det er USA som flytter fram sine posisjoner for å styrte regimet i en stat som er en gammel og viktig alliert av Russland, mens Russlands handlinger er en rein defensiv reaksjon på amerikansk aggresjon. Dersom en analyserer det reint folkerettslig, så er det USA som har begått folkerettsbrudd mot den syriske staten ved å trene og utruste væpna opprørere som angriper Syria fra utenlandsk territorium, mens Russland opptrer i tråd med Folkeretten fordi de har blitt invitert av Syrias myndigheter til å hjelpe med å bekjempe denne aggresjonen. Så kan en selvsagt innvende at Russland antagelig har brutt krigens folkerett ved å bombe sivile mål ved flere anledninger, men hovedskylda for krigens brutaliteter ligger hos den parten som «slipper krigens hunder løs».

Russland har også helt siden konfliktens begynnelse kommet med pragmatiske forslag for å få slutt på volden på en måte som innebærer reformering av statsapparatet, men uten de katastrofale følgene av kollaps som en har sett etter de amerikanske krigene mot Irak og Libya. USA har på sin side ikke hatt noen plan for Syria utover nettopp å ødelegge det eksisterende statsapparatet. Russlands FN-ambassadør foreslo allerede i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting: 1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skape dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finne en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene var kommet i gang. Forslaget blei avvist av USA, Storbritannia og Frankrike som insisterte på Assads umiddelbare avgang.¹¹ Robert Mood har skrevet at

krisa kunne vært løst om det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringa hans en ærerik vei framover sommeren 2012, …

men at

Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike, for å blidgjøre sine egne velgere, kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad, så førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører blei lukka igjen … Retoriske henvisninger til Responsibility to protect, FNs initiativ for å etablere en norm for å intervenere for å hindre overgrep, og den Internasjonale Straffedomstolen virka mot sin hensikt, fordi det overbeviste Assad og hans nærmeste om at det internasjonale samfunnet – med et par unntak, som Russland og Kina – ikke forsto hva som foregikk.¹²

Også etter at Russland kasta seg inn i krigen i september 2015, har de lagt fram en rekke konstruktive planer for å avslutte krigen. Russland har foreslått at de kurdiskdominerte delstatene i Nord-Syria får autonomi innenfor den syriske staten, og at sjølstyre-myndighetene som har oppstått der i løpet av borgerkrigen, får status som lokal administrasjonsapparat innenfor en syrisk føderalstat.¹³ Og ikke minst har Russland forsøkt å presse både Damaskus og Washington til å gå med på det som etter mitt syn framstår som den mest fornuftige løsninga for å få slutt på krigen, nemlig å isolere al-Nusra og andre ekstremister fra de andre opprørsgruppene, for deretter å samarbeide med USA for å bekjempe ekstremistene mens de andre gruppene integreres i et reformert syrisk statsapparat. Det var dette som var grunnlaget for våpenhvila som blei inngått i høst. Denne kollapsa hovedsaklig av to grunner: For det første at USA angrep og drepte over 60 syriske regjeringssoldater som var beleira av IS i Deir ez-Zor, for det andre at de såkalt «moderate» opprørerne ikke gjorde noe som helst for å distansere seg hverken fysisk eller politisk fra terroristene i al-Nusra.

Folket mot diktatoren?

Tilhengere av opprørerne i Syria liker å framstille konflikten som «folket» som kjemper mot «diktatoren». Dette følges gjerne opp av en nedlatende formaning om at «IS ikke er det eneste alternativet til Assad». Problemet med dette er at det store flertallet av de andre opprørsgruppene også er islamske fundamentalister. En rapport fra Center on Religion and Geopolitics fra desember 2015 kom fram til at 100 000 krigere, rundt 33 % av opprørerne i Syria, står for den ekstreme forståelsen av islam som kjennetegner IS. IS sjøl utgjør bare drøyt 30 000 av disse, mens saudi-støtta al-Nusra og Ahrar al-Sham har henholdsvis 10 000 og 15 000 krigere. Dersom en utvider definisjonen til å gjelde alle som kjemper for en eller annen form for shariabasert islamsk stat, stiger prosentandelen til over 60 % av opprørerne. Bare 38 % er med i opprørsgrupper som har målsetning om å innføre demokrati i Syria – og dette inkluderer de kurdiske gruppene som ikke er i krig med Assad-regimet. Rapporten sier at «ethvert forsøk på å skille mellom ’moderate’ og ’ekstremister’ er feilslått, og at «IS ikke er mer ekstreme enn Al-Qaida, Ahrar al-Sham eller noen av de andre gruppene som deler ideologien deres.»¹⁴

Dette blir spesielt påfallende om en ser på den voldsomme propagandaen som blir spredt for å overbevise folk i Vesten om å «gjøre noe» for å beskytte sivilbefolkninga i de opprørskontrollerte delene av Aleppo. (Å «gjøre noe» vil i praksis innebære å gå til krig mot Russland og Syria.) Høsten 2016 var det eksilsyriske aktivister både på Popvenstre og Litteraturhuset som snakka lenge og varmt om at det er «folket» som har makta i de opprørskontrollerte om-rådene i Aleppo. Dette er reint tøv.

En rapport fra Institute for the study of war lanserte i februar 2016 en rapport der de identifiserte de åtte mektigste opprørsgruppene i Aleppo. Av disse er to salafi-jihadistiske (al-Nusra og Ahrar al-Sham), fem islamistiske (deriblant tilknytta det muslimske brorskap) og én «moderat sekulær». Ahrar al-Sham har i følge rapporten egne shariadomstoler i Øst-Aleppo som forsøker å påtvinge lokale kvinner til å bruke burka, mens det er al-Nusra som «opprettholder kontroll over de viktigste delene av vannforsyning og kraftverk».¹⁵ FN har i nyere tid anslått at 900 av de 8000 opprørs-krigerne i Øst-Aleppo tilhører Al-Nusra.¹⁶

Disse representantene for «folket» i Øst-Aleppo har begått grove krigsforbrytelser ved å beskyte sivile områder i regjeringskontrollerte Vest-Aleppo.¹⁷ Syrian Observatory for Human Rights publiserte for en stund siden en oversikt over antall drepte i kampene i Aleppo i perioden 31. juli til 10. september. Tapstallene viser til sammen 625 drepte regjeringssoldater, 948 drepte opprørere og 718 sivile. Av de sivile blei til sammen 454 (hvorav 96 barn) drept av regjeringsstyrkene, 213 (hvorav 73 barn) blei drept av opprørere og 45 (hvorav 6 barn) av Tyrkia.¹⁸ Dersom disse tallene er riktige, viser de at opprørerne dreper om lag en like stor andel sivile (og en større andel barn) i forhold til hvor mange soldater de dreper, som det regjeringssoldatene gjør. I tillegg nekter disse representantene for «folket» sivilbefolkninga i byen å flykte fra de opprørskontrollerte delene av byen. Elisabeth Hoff fra WHO kunne nylig fortelle at de nekta å sende kronisk syke pasienter ut for å motta medisinsk behandling i Vest-Aleppo dersom de ikke fikk medisinske leveranser inn til sine områder til gjengjeld.¹⁹ Den erfarne journalisten Robert Fisk intervjua nylig flyktningen Khaled Kadoura fra Øst-Aleppo som fortalte at opprørerne hadde gått til angrep på sivile som ønska å benytte seg av regjeringas tilbud om å forlate området gjennom en «humanitær korridor». «De skjøt en del folk – jeg blei fortalt at seks stykker døde – og de drepte en gravid kvinne,» fortalte Kadoura.²⁰

Avskaff revolusjonsromantikken

Jeg er stolt av å være med i et revolusjonært parti, Rødt, som setter kampen mot norsk krigsdeltakelse i høysetet. Det viktigste er at vi står sammen i kampen mot at Norge skal delta i de imperialistiske krigene i Midtøsten, og dette burde bli prioritert enda høyere av partiorganisasjonen. At vi står sammen om det viktigste bør likevel ikke hindre oss i å diskutere disse krigenes karakter internt, så lenge det foregår på en kameratslig måte. For hvis vi skal vinne opinionen i Norge til å være mot krigsdeltakelse, må vi også utfordre «den store fortellinga» som brukes til å legitimere krigene i folket.

Johan Galtung sa på et møte jeg var på en gang, at nordmenn analyserer krig og konflikt på en religiøs måte: Vi prøver å finne ut hvem som er gode og hvem som er onde, og så heier vi på de gode og hater de onde. I stedet for å gjøre det, bør vi heller analysere hvilke interesser de ulike aktørene har og hvordan en kan få krigen til stanse. Faren ved å velge seg ut noen grupper å heie på er blant annet at det kan ødelegge for en edruelig analyse. Ett eksempel: 10. mars 2011, omtrent to uker før Norge gikk til krig mot Libya, kom Rødt med en offisiell uttalelse der det het at

Opprøret er retta mot den anstrengte økonomiske situasjonen som også flertallet i Libya er ramma av, i kontrast til den overflod det korrupte regimet til diktatoren har nytt godt av.

og at

Opprørerne må få politisk, materiell og økonomisk støtte slik at de sjøl kan styrke også sin militære slagkraft. Samtidig som sanksjonene mot Gaddafi må gjøres mer effektive. Det nasjonale overgangsrådet må overta Libyas sete i internasjonale fora.²¹

Ettertida har vist at denne uttalelsen overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Libya var det mest velutvikla landet i Afrika i økonomisk henseende, og islamister og anti-svarte rasister spilte en viktig rolle i opprøret. Opprørernes seier førte ikke til at de tok «kontroll over landets rike naturressurser til fordel for folkets beste» slik Rødt predikerte, men at staten kollapsa, levestandarden blei halvert, tortur og etnisk rensing blei utbredt, og våpen og terrorisme spredt over hele regionen. I tillegg representerte Rødts anbefaling av politisk linje en grov innblanding i det som etter Folkeretten er libyske indre anliggender, og uttalelsen bygde opp under narrativet som blei brukt til å rettferdiggjøre krigen.

Ingen på det norske stortinget hadde noe begrep om hva som egentlig foregikk i Libya februar/mars 2011, da kan vi heller ikke forvente at Rødt skulle klare å gjøre noen presis analyse hverken av interne motsetninger, ulike gruppers politiske mål eller i hvilken grad utenlandske aktører var drivende for konflikten. Det det derimot hadde vært lett å si, er at konflikten i Libya er et internt libysk anliggende som Norge er folkerettslig forplikta til å holde seg utenfor, og at vi ikke veit nok til å ta stilling utover at vi krever at alle parter gjør sitt ytterste for å unngå sivile tap. Skulle en krevd noe utover det, burde det vært at Norge tok diplomatiske initiativ for å unngå opptrapping og bringe partene til forhandlingsbordet. I kontrast til Rødts daværende linje hadde jeg et debattinnlegg i Klassekampen 23. mars der jeg anbefalte å lytte til Indias FN-ambassadør som argumenterte for at FN burde fokusere på å skape våpenhvile og begrense volden heller enn «maktbruk basert på relativt lite troverdig informasjon om situasjonen».²² Venstresida hadde kommet bedre ut av det om flere den gangen hadde delt den indiske FN-ambassadørens skepsis.

I det hele tatt mener jeg sosialister bør være ytterst forsiktige med å ta stilling i interne væpna konflikter i andre land. Vår oppgave som internasjonalister bør i hovedsak rette seg mot å kritisere vår egen regjering og våre allierte regjeringer, som er det vi faktisk kan gjøre noe med. I tillegg slipper vi da å ende opp i en situasjon med å gi politisk og økonomisk støtte til «frigjøringsgrupper» som ender opp som Røde Khmer i Kambodsja, Mujahedin i Afghanistan eller Folkefronten i Eritrea. Instinktet mange revolusjonære har om å støtte alle slags opprør overalt i verden, gjør sjelden noe godt for verden og kan være direkte ødeleggende både for fredssaken og for partiets kredibilitet i utenrikspolitiske spørsmål. Folkerettens forbud mot væpna innblanding i andre staters interne anliggender bør være vår fremste rettesnor når vi analyserer konflikter i andre land.

Noter:

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_Syrian_Civil_War#Protests.2C_civil_uprising.2C_and_defections_.28January.E2.80.93July_2011.29
2. http://gulfnews.com/news/mena/syria/more-than-13-000-killed-in-syria-since-march-2011-ngo-1.1028367
3. http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
4. Al-Nusra endra sommeren 2016 formelt navn til Jabhat Fateh al-Sham. For enkelhets skyld bruker jeg her det mer kjente navnet Al-Nusra.
5. https://www.orb-international.com/perch/resources/syriadata.pdf
6. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Syrian_opposition
7. https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Nusra_Front#External_support
8. http://www.independent.co.uk/voices/hillary-clinton-wikileaks-email-IS-saudi-arabia-qatar-us-allies-funding-barack-obama-knew-all-a7362071.html
9. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant
10. I 1986 slo den Internasjonale Domstolen fast i Nicaragua v.s USA-saken at det er brudd på maktforbudet i folkeretten å trene, utstyre og finansiere opprørsgrupper og bruke dem til å angripe en annen stat.
11. https://www.theguardian.com/world/2015/sep/15/west-ignored-russian-offer-in-2012-to-have-syrias-assad-step-aside
12. http://carnegie-mec.org/diwan/54238
13. http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/10/turkey-russia-mediates-between-kurds-and-assad.html#ixzz4O6V7Jpwj
14. http://tonyblairfaithfoundation.org/sites/default/files/If%20the%20Castle%20Falls.pdf
15. http://www.understandingwar.org/backgrounder/syrian-armed-opposition-forces-aleppo
16. http://www.dailymail.co.uk/wires/afp/article-3894292/Impossible-refuse-jihadist-help-Aleppo-Syria-opposition.html
17. http://www.aftenposten.no/verden/Amnesty-Opprorssoldater-i-Aleppo-har-vist-sjokkerende-mangel-pa-respekt-for-sivile-liv-607986b.html#xtor=RSS-3
18. http://www.syriahr.com/en/?p=50493
19. https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52110116/01-11-2016
20. http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/thousands-of-civilian-families-forced-by-militias-to-remain-in-eastern-aleppo-a7389346.html
21. http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2011/03/skjerp-sanksjonene-mot-gaddafi/
22. http://bevegelsen.no/forumet/view.php3?site=bevegelsen&bn=bevegelsen_aentforum&key=1300660755

Yanis Varoufakis:
And the weak must suffer what they must?
London: Vintage Publishing, 2016, 336 s.
(Norsk utgave i mars 2017)

Våren 2015 ble Yanis Varoufakis med ett en av verdens mest omtalte og omdiskuterte personer. Etter at det greske folket i valget i januar hadde gitt klar beskjed om at de var møkk lei av EUs og den nasjonale elitens nedskjæringer og innstramninger, var det økonomiprofessoren, motorsykkel-entusiasten og den selverklært uberegnelige marxisten Varoufakis som i rollen som finansminister fikk oppgaven med å omsette valgresultatet i praktisk politikk. Selv om han mislyktes og gikk av etter bare fem måneder, står han igjen som et av de fremste symbolene på denne motstanden.

Lesere som forventer seg avsløringer av hva som skjedde i møtene med Europas finansministre eller hva statsminister Tsipras tenkte og sa da han avviste Varofakis’ plan B til fordel for å inngå en avtale som var en blåkopi av den folket hadde stemt nei til i en folkeavstemning en uke tidligere, vil nok bli skuffet. Selv om han forteller enkelte anekdoter fra møtene med EUs finansministre, som i seg selv er beskrivende nok, er dette en bok som, i følge etterordet, i all hovedsak var ferdig før han plutselig sto i sentrum for fjorårets greske drama. Men det gjør ikke bokas tema – hvordan den europeiske pengeunionen er i ferd med å kvele et helt kontinent – mindre aktuelt.

Varoufakis har aldri lagt skjul på at han er euroføderalist, og postulerer også at dette er noe de aller fleste progressive er, eller i hvert fall bør være. Men i motsetning til våre hjemlige EU-fantaster, ser han samtidig at måten integrasjonen i EU har skjedd på, bærer det meste av ansvaret for utviklingen etter 2008. Det er ikke motstanderne av denne europeiske integrasjonen som stikker kjepper i hjulene for et forent Europa, det er de som har skapt den.

Ideen om en felleseuropeisk valuta har eksistert lenge, men virkelig vind i seilene fikk den etter at USA i 1971 forlot Bretton Woods-systemet. I dette systemet skulle en fast vekslingskurs mellom gull og dollar på den ene siden og mellom dollar og andre valutaer på den andre, kombinert med særlige mekanismer for devaluering av enkeltvalutaer, sikre økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Da dette systemet forsvant, ble det maktpåliggende for EU-landene, især Vest-Tyskland og Frankrike, riktig nok ut fra noe ulike beveggrunner, å finne en erstatning. Problemet med disse erstatningene, sett fra disses ståsted, var at det fortsatt var et relativt stort spillerom for å benytte pengepolitikken som et aktivt redskap.

Euroen fjernet denne muligheten, men den lot samtidig være å innføre mekanismer for å kompensere for ulikheter mellom de forskjellige landene. Dette gikk bra så lenge økonomien gikk bra, men da krisa kom, viste systemet seg i all sin grellskap. Varoufakis uttalte etter at han gikk av som minister at han hadde en plan B om å opprette en parallell gresk valuta, men en felles-europeisk valuta er fortsatt plan A. Den må bare være en ordentlig valuta, med en sentralbank som opptrer som en hvilken som helst annen sentralbank, altså ikke gjennom de enkelte lands regjeringer. Det betyr at den for eksempel må ha anledning til å kjøpe statsobligasjoner på bakgrunn av egne vurderinger, ikke rigide retningslinjer, og det betyr at den må forholde seg direkte til banker i trøbbel, ikke legge ansvaret på det enkelte landet der banken tilfeldigvis skulle være lokalisert.

Men hvis det nå er slik, hvorfor nekter de lederne som snakker så varmt om europeisk integrasjon, å ta dette inn over seg? Svaret er todelt. For det første går ikke denne omvendte alkymismen, som Varoufakis kaller det, like mye ut over alle. Siden handelsbalansen er et nullsumspill, der ett lands underskudd er et annet lands overskudd, er det fortsatt overskuddsland i Europa, særlig Tyskland, der også omfattende lønns- og velferdskutt de siste 15 årene har gjort sitt, som for så vidt klarer seg greit gjennom krisa. Men dogmatismen som regjerer langs aksen Berlin–Frankfurt–Brussel er kanskje vel så viktig. Selv om det særlig fra fransk side har vært et ønske om at valutaunionen skulle være begynnelsen på en føderasjon, har man ikke kommet dit, og, som det sies, man vet hva man har, men ikke hva man får. Å gå tilbake på det man har gjort så langt, vil være et gigantisk prestisjenederlag. Dermed blir ikke argumentasjonen at man gjør det ene eller andre fordi man forventer et bestemt resultat, det blir at man gjør det fordi sånn er reglene.

Varoufakis’ føderalisme er det mye å si om, men det vil kreve adskillig mer plass enn det en bokomtale gir rom for. Den mer metodiske tilnærmingen, derimot, bør kunne ofres noen linjer. Selv om leseren får en omfattende innføring i den europeiske pengepolitikken de siste 50 årene og selv om de aller fleste nok vil lære noe nytt av å lese boka, får man til tider inntrykk av en finanskapital som nærmest er løsrevet fra produksjonen og at de eneste egentlige aktørene ved siden av politikerne er spekulanter, bankierer og sentralbanker. Selv om det er pengepolitikk som er tema for boka, hadde det nok vært på sin plass å vise til noen sammenhenger, for eksempel når han uten videre slår fast at den veksten som fant sted i EUs periferi frem til 2008, i all hovedsak kan tilskrives EU-medlemskapet.

Med tittelen i mente, kan man også spørre seg hvor de fattige (eller svake, som vel ville vært en mer presis oversettelse av det engelske weak) blir av. Når produksjonen holdes utenfor, forsvinner også arbeiderklassen som aktør og klassekamp som fenomen, og hele den politiske utviklingen reduseres til en maktkamp mellom ulike eliter – mellom franske, tyske og britiske interesser. Dette kan nok delvis unnskyldes både med utgangspunkt i tema for boka og kanskje også Varoufakis’ særlige interesse for spillteori, men gjør likevel noe med helhetsbildet.

På tross av sin ubestridte standhaftighet i møte med EUs ultimatum da det stormet som verst sommeren 2015, føyer Varoufakis’ bok seg inn i en tradisjon som etter hvert har fått stor oppslutning blant tradisjonelt venstreorienterte miljøer og bevegelser – kapitalismen må reddes fra seg selv. Selv om dette er et helt legitimt standpunkt, så blir nytteverdien noe begrenset dersom man har et perspektiv som går ut over kapitalismens rammer. Slik sett er nok dette en bok som bør ha sitt fremste publikum blant miljøer som Radikalt Europa, for de som husker dem, selv om den også for oss andre kan bidra til en viss forståelse av de mer rent pengepolitiske mekanismene som gjør seg gjeldende i Europa i dag. Men det er det også mye annet som kan gjøres.

Mathias Bismo

2007 var det året som endret framtida. Apple lanserte iPhonen. Den store økonomiske krisa hadde begynt. Begge deler preger verden fortsatt idag.

Jokke Fjeldstad er organisasjonssekretær på partikontoret til Rødt, og med i redaksjonen til Rødt!. Foto: Dllu/Wikimedia-Commons

De siste tre årene har ordet delingsøkonomi blitt mer og mer populært for å beskrive veksten i salg av tjenester gjennom bruk av apper, enkle internettbaserte dataprogram som er lette å bruke på mobilen. Ordet som kom inn i norske aviser allerede i 2013, har i dag blitt dagligtale. NHO har trykket delingsøkonomien til sitt bryst. På årskonferansen til NHO viet «det nye arbeidslivet» ble det slått fast i konferansens temahefte Remix – det nye arbeidslivet «delingsøkonomien skaper nye muligheter» og at «i det nye arbeidslivet vil se et større mangfold av tilknytningsformer til arbeidslivet enn vi har vært vant med.» NHO ser at

Delingsøkonomien bør føre til en oppmykning av eksisterende tjenester og ikke en ‘oppregulering’ av nye tjenester på samme nivå som tradisjonelle tjenester fra dag en.¹

Hovedfokuset fra venstre har derimot vært at ordet «delingsøkonomi» er feil. Med forskjellige avgrensninger har man foreslått begreper som: mikrofranchise, plattformsøkonomi, apploitation, samhandlingsøkonomien, koblingsøkonomi og så videre. Trondheimskonferansen vedtok i 2016 at «piratdrosjeselskapet Über ikke på noen måte kan kalles delingsøkonomi.»²

I bakgrunnen av den rent språklige debatten ligger en kritikk av selskapsform, skatteunndragelser, unnvikelse av arbeidsgiveransvar og lovgiving og krav til regulering av delingsøkonomien. Alt dette er viktig kritikk av delingsøkonomien. Multinasjonale selskaper har ofte et kreativt forhold til lover og skatter i landene de holder på i. Men denne kritikken krever ofte avgrensninger og er ikke nødvendigvis generelle for delingsøkonomi. Delingsøkonomien er ofte et veldig bredt begrep der man inkluderer både kommersielle og tilsynelatende ikke-kommersielle aktører. Jeg ønsker ikke i denne artikkelen å lansere nye begrep og definisjoner, men heller peker jeg på noen trekk jeg mener er avgjørende for analyse av delingsøkonomien.

2007 året som endret framtida

I 2007 skjedde det to ting som skapte grunnlaget for delingsøkonomien. Det ene var utbruddet av den store økonomiske krisa som fortsatt preger verden. Det andre var at Apple lanserte symbolet på delingsøkonomi og apper, iPhone.

Med smarttelefonen gjennomgår samfunnet store endringer. Man kan sammenligne det med privatbilen i det forrige århundret. Det at bilen ble allemannseie, ga på den ene siden arbeiderklassen stor frihet i hvor de kunne forflytte seg. Avstander som tidligere hadde vært utilgjengelige, ble nå noe som var i nærheten. Det endret hvordan vi bygde byer, boliger og lokalsamfunn. Bare tenk, før bilen måtte hjem, arbeid, skole ligge relativt nær hverandre. Med privatbilismen kunne man skille arbeidet og fritiden, ved å bygge boliger i egne områder og ha arbeidsplasser i andre. Både nærheten og lokalsamfunnet rundt fabrikken ble brutt opp og spredd. Dette betydde store endringer i hvordan arbeiderklasselivet var både på jobb og når man hadde fri.

Smarttelefonen er teknologien som endrer forholdet mellom fritid og arbeid i våre dager. Alle nikker bekreftende eller «liker» bilder på Facebook av hvordan nå alle har nesa ned i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Som om vi var mer opptatt av å kommunisere med de som ikke er tilstede. Men smarttelefonen skaper større endringer enn de rundt cafébordet. Vi bruker veldig mye av vår våkne tid med telefonen. Vi sover ved siden av dem, har dem med på do, vi stirrer på dem mens vi går, spiser, studere, venter med mer. Men smarttelefonen endrer mye mer enn fritida vår. Med den nye teknologien viskes grensene mellom arbeid og fritid lett ut, når du kan sjekke jobb e-post fra du står opp til du legger deg. Du blir gjerne pirret til å sjekke den ved hjelp av varslinger. Internett blir plassen fler og fler jobber. Med smarttelefonen har vi med oss internettet overalt og med det også jobben vår. Men det er ikke bare jobben som spiser av fritida, men vi tar også oftere fritida vår med på jobben, ved at vi sjekker Facebook på jobb e.l. Jobb og fritid stjeler litt tid fra hverandre og skillet blir gradvis visket ut. Denne prosessen øker kapitalens kontroll over livene våre. Arbeidsgivere har nesten ubegrenset tilgang til sine ansatte. Med økt løsarbeid vil også større andel av arbeidsstyrken være klart til å jobbe når som helst.

Jeg mener den økonomiske krisa er et viktig grunnlag for delingsøkonomien. Med krisa har vi fått en betydelig større masse av arbeidsledige internasjonalt. En generasjon med universitetsutdannede unge voksne møtte et arbeidsliv der ingen hadde bruk for dem. Både i EU og USA økte ledigheten blant de unge til nye høyder. Delingsøkonomiens utbredelse er avhengig av at det finnes en masse av mennesker som søker nye inntekter. Massearbeidsløshet og at det tvinger fram løsarbeid er ikke noe nytt. Men den nye generasjonen arbeidsledige var høyt utdannede, unge folk vokste opp med rask utvikling innen datateknologi. Delingsøkonomien krever at arbeidskraften må ha en viss kompetanse i bruk av digitale verktøy og være fleksible i forhold til arbeidsmengder og tider. Denne unge og teknologikyndige generasjonen av ledig arbeidskraft passet delingsøkonomien perfekt.

Delingsøkonomien har ofte pakket seg inn i et ideologisk bilde som den fleksible tilleggsjobben. Den ideologiske fortellinga er at den skaper muligheter for å tjene penger på det som ellers ikke brukes. Det er ikke noe vesentlig skille i denne fortellinga om det er tid eller eiendeler. Det framstilles som en lukrativ biinntekt. Tjen penger på å leie ut boligen når du ikke er hjemme, eller på å la noen sitte på fra a til b. Men denne bløffen avslører seg veldig raskt. Delingsøkonomien lar tilbud og etterspørsel bestemme når du er tilgjengelig på jobb. Ser vi til USA er ofte delingsøkonomien ikke en biinntekt, men primærinntekten til familien.

Kapitalismen på internett

I utgangspunktet finner vi alle relasjoner i den kapitalistiske verden igjen på internettet. Som Ursula Huws viser i sin artikkel Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi i Rødt! i nr 2/14, finner vi igjen relasjonen mellom arbeid og kapital, handel og grunnrente også på nettet. Jeg mener at når vi skal diskutere delingsøkonomien, må vi ha en forståelse av disse relasjonene. Den nye teknologien gjør at relasjonene blir skapt på ny innenfor nye teknologiske rammer. Det gjelder både internettets første kapitalistiske fase, men også at det blir skapt på nytt med smarttelefonen som den nye infrastrukturen.

I likhet med andre moderne kapitalistiske foretak er det ikke sånn at de nødvendigvis bare henter inn profitt innen handel, grunnrente eller vareproduksjon. Alle tre formene kan sameksistere i en forretningsmodell. For eksempel kan en matbutikk i dag hente ut sin fortjeneste av handel, men også i tillegg fra å selge hylleplasser til leverandører (rente) og produksjon av ferskvarer i butikk eller ved felles produksjonsanlegg (vareproduksjon). Vi ser det samme i delingsøkonomien og på internett. En app kan både være en handelsapp, videreselge reklameplass og produsere egne produkter for salg.

Rente på internett kommer til uttrykk gjennom en finansieringsmodell som bygger på en eller annen kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteyter og/eller tjenestebruker og/eller annonsører. Facebook og Google som er de to mest vellykka eksemplene på nye internettselskap, baserer seg mye på det siste. Facebook og Google er de globale motorveiene på internett. Annonser langs disse motorveiene er attraktive plasseringer. Her er alle de potensielle kundene, og i tillegg gjør den nye digitale data det mulig å kun markedsføre seg mot de som man ønsker å nå.

Med apper på smarttelefonen er den sosiale plassen begrenset fysisk gjennom lagringskapasitet av apper. Men også praktisk. Det er begrenset antall apper du ser i hvert skjermbilde. Og de fleste av oss er fornøyd med å ha en app som funker til hvert formål. Den appen du foretrekker, etablerer på denne måten et monopol over deg som forbruker. Når en app da får en kritisk masse av brukere, får den dermed en sosial maktposisjon.

Appen registrer en masse informasjon om ditt dagligliv. Den kan også ved hjelp av algoritmer styre ditt dagligliv inne i appen. Denne informasjon er svært attraktiv i markedsøkonomien. Appen kan selge tilgang til brukerne sine til både tilbydere av tjenesten du ønsker å tilfredsstille hos brukerne og reklameplass til annonsører som ønsker å nå dine brukergrupper. App-firma skviser på denne måten ut merverdi fra tilbyderne i bytte mot markedstilgang. Algoritmer og datainnsamling er sammenkoblet i delingsøkonomien. Alt både bruker og tilbyder gjør i appen, registreres. Attraktive brukere og tilbyder kan premieres for å forsterke handlingsmønstre gjennom algoritmer.

Når en aktør ikke bare er etablert i et marked, men er i flere, blir denne sosiale makten på et nytt nivå. Markedsfordelen med at du tar med deg brukerne over landegrensene når de er på ferie, skaper rom for potensielt globale maktstrukturer og markeder. Det er i dag ganske tydelig da de fleste appene som vi har, er del av multinasjonale selskap.

Finn.no – den norske monopolisten

Finn.no har utviklet seg til å bli den norske monopolisten på rubrikkmarkedet på nett. Enten vi skal selge bolig, rydde ut av boden eller trenger å få hjelp med å få gjort en jobb, går vi dit. Både som kjøper eller selger er det fint at det finnes en plattform der det meste finnes hvis man vil kjøpe eller selge noe. Det er både tidsbesparende og effektivt at det finnes en nettside alle veit om. Finn.no kjører store reklamekampanjer for å beholde sin posisjon hos norske internettbrukere. Det har de også vært flinke til. I 2015 var det selskapet som kom øverst i den årlige omdømmeundersøkelsen gjort av kommunikasjonsbyrået Apeland. Mange brukere og godt omdømme kommer ikke gratis. De driver heller ikke Finn.no for å være snille. Finn.no eies over 90 prosent av Schibsted. Et internasjonalt selskap som holder til i over 30 land. Schibsted er et børsnotert selskap eid av en rekke aksje-eiere som forventer utbytte fra sine aksjer.

Det å kontrollere en nettside eller app som dominerer et marked, innebærer å ha mye makt. Makt over forbruk, gjenbruk, reisemål og boligdrømmer. Filtrering av søk, annonseringsmuligheter osv. er noe man balansere mellom å tilby og ikke ødelegge egen nettside. Brukeren vil effektivt finne det den leter etter og ikke bli distrahert. Dermed dyrkes en slags nøytralitet, likebehandling. Men nettsiden har makt til å endre vilkårene til sin fordel enten det da går utover selger eller kjøper. Selger eller kjøper er ikke organisert slik at det utgjør noen trussel i å gå til en annen nettløsning. Å miste enkeltkunder har lite å si når man kontrollerer markedet. Det store flertallet blir med på utviklingen da det er her kundene eller tilbudene finnes.

Men Finn.no har også makt slik at de kan kontrollere hva som er gjengs pris. Skal du selge noe, vil du normalt se hva som ligger ute fra før og hva det er prissatt til. Og du vil prise ditt objekt litt dyrere eller billigere i forhold til ønsket omsetningstid og kvalitet på ditt eget produkt.

Kickstarter – snylter på nye ideer

Kickstarter, indiegogo, bidra.no med flere er tjenester for å finansiere prosjekter og oppstart av produkter. På norsk er de ofte kalt folkefinansieringstjenester. Vanlige folk får gjennom nettsida eller app muligheten til å støtte oppstart av produksjoner, prosjekter osv. ved hjelp av donasjoner. I bytte mot donasjonen kan du ofte mottatt en spesiell fordel (pledge, perks, belønning). Innovatører får her mulighet til å finansiere prosjektene sine ved hjelp av små investeringer fra vanlig folk. Folkefinansiering blir ofte framstilt som et giverdemokrati der det er lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. De forskjellige folkefinansieringsløsningene tar seg godt betalt av pengene som overføres gjennom disse plattformene. Mellom 5 og 10 prosent av summene som blir samlet inn, går til plattformen. Dette blir ikke småsummer i eiernes lommer. Gjennom Kickstarter har snart 2,7 milliarder dollar blitt donert.

Matvarebransjen

Innen handel av mat, framstår både daglig-varer og take-away som den mest vellykkede delen av den nye økonomien i Norge. Foodora sine rosa syklister er blitt en del av sentrums bilde i Oslo. Foodora er et tysk selskap med matbudvirksomhet i ti land på tre kontinenter. Gjennom Foodora kan du bestille mat levert fra restauranter og gatekjøkken. Leveringen koster 49 kroner. Foodora har forsøkt å framstille seg som den snille motsatsen til Über. Sykkelbudene er ansatt i selskapet. Og har i dag rundt 250 sykkelbud i Oslo. Arbeidstilsynet kontrollerte virksomheten og kom med 6 pålegg som måtte utbedres for å ikke få dagbøter.

Enda større suksess har de som leverer dagligvarer på døra. Kolonial, Marked.no og Meny driver butikk med levering av dagligvarer hjem på døren. Selv om tjenestene foreløpig består av beskjedne deler av det totale dagligvaremarkedet, vokser aktørene sterkt. Kolonial skryter av at omsetninga øker med “en Kiwi-butikk i måneden». Det er nok liten tvil om at netthandel på sikt vil være en stor utfordring for de fysiske butikkene.

Både Coop og Norgesgruppens Trumf bruker handlingsmønstrene våre til å lage skreddersydde tilbud og kuponger for å øke salget i butikken. Når handelen flyttes fra butikk til app eller internett, kommer også nye muligheter til å påvirke ditt forbruk. Appene kan bruke informasjonen du legger igjen ved din handling, til å komme med fristende tilbud skreddersydd til ditt handlemønster. I flere år har det blitt satt søkelys på at dagligvarebransjen aktivt har solgt hylleplasser og markedstilgang. Muligheten til å selge attraktiv plassering i appene til leverandører vil kunne føre til enda større makt til salgsleddet i denne bransjen.

Hvordan skal vi ta imot delingsøkonomien?

Både i fagbevegelsen og på venstresida har delingsøkonomien blitt debattert. Ofte har Airbnb og Über fått mye av oppmerksom-heten. Det har kommet krav om nyregulering og krav til at myndighetene slår hardere ned på forsøk å vri seg unna eksisterende regulering. LO har gitt ut et førti siders notat om samhandlingsøkonomien. Manifest og De Facto har laget et notat til Handel og Kontor om koblingsøkonomi. Det er også satt ned et offentlig utvalg (NOU) som skal utrede plattformsøkonomien og skal etter planen levere sin utredning i 2017.

I de store linjene ser det ut som norsk fagbevegelse har landet ned på en reguleringslinje ovenfor delingsøkonomien. Fenomenet skal først og fremst reguleres av staten. Uheldige virkninger og problemer blir på denne måten noe staten skal løse, mens fagbevegelsen setter seg litt på sidelinja.

I USA har det blitt organisert demonstrasjoner og søksmål mot delingsøkonomiselskapene. Men amerikansk fagbevegelse har vært delt i om de skal organisere de som livnærer seg i delingsøkonomien. I noen delstater prøver de aktivt å organisere, mens i andre delstater nekter fagbevegelsen å organisere dem. Norsk LO holder døren åpen for organisering i sitt notat om Samhandlingsøkonomien. Transportarbeiderforbundets forrige leder, Roger Hansen, har uttalt at vi må først få avklart lovligheten til Über før man kan vurdere å organisere. ³

Mye tyder på at det kommer til å bli tøffere konfrontasjoner i delingsøkonomien framover. Venstresidas svar på samfunnsproblemer har alltid vært organisering. Og det er organisering i delingsøkonomien som trengs hvis vi ønsker at noen skal ta kampen mot urettferdige avtaler. Ellers er man dømt til å akseptere vilkårene i delingsøkonomien. Det kommer til å være arbeiderklassen i delingsøkonomien som må sloss mot kapitalen i delingsøkonomien. Vi på utsida har først og fremst rollen som støttespillere i deres klassekamp. Hvis fagbevegelsen ikke engasjerer seg nå, vil motstanden og organiseringa vi trenger inne i denne økonomien lete etter andre uttrykk.

En strategi som kun satser på forsvar av etablerte næringer og krav til reguleringer for å beskytte disse, er en strategi for å tape i det lange løp. Selv med statlig regulering må det organisering til for å etablere et apparat som kan følge opp at reguleringen etterleves.

Skal de som blir utsatt i delingsøkonomien få komme til ordet, er det nødvendig at vi organisere dem og støtter opp mot deres krav. Organiserer vi dem ikke, er vi uten sjanse for å få de med på å opprettholde prisnivået på varen arbeidskraft. Dette er den grunnleggende kjernen i all fagorganisering. Å inngå et solidarisk løfte mellom arbeidsfolk at vi ikke jobber for mindre enn det vi er enige om.

Les mer:

• LO sitt notat om «samhandlings-økonomien»: http://www.lo.no/Documents/Okonomi_og_sysselsetting/Samhandlings%c3%b8konomien%20hefte%20A4-NETT.pdf
• Ursula Huws: Labor in the Global Digital Economy: The Cybertariat Comes of Age, Monthly Review Press, 2014
• Idar Helle og Lars Gunnesdal: – Koblingsvirksomhet eller delingsøkonomi De Facto Manifest, 2016
• Nicole M. Aschoff – The Smartphone Society (Jacobin 17: Ours to Master)

Noter:

1. NHO, 2016,Remix – det nye arbeidslivet https://www.nho.no/arskonferanser/remix/forside/tema/
2. http://loitrondheim.no/innkomne-forslag-til-trondheimskonferansen-2016
3. http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/336235/2e0ee1e3a4&t=-For-mange-drosjeloyver-er-en-storre-trussel-enn-Uber

På Popvenstre 27. august ledet Ekman samtalen mellom Bhaskar Sunkara, Pablo Bustinduy, Christos Giovanopoulos og Pernille Skipper om veier videre for Europas radikale bevegelser.

I dette intervjuet svarer hun på hva hun selv mener om hva som skjer i Europa, og utviklingen vi ser i EU, hvem venstresida i Skandinavia burde lære av og hvilke feministiske kamper som er viktige i Europa.

Kajsa Ekis Ekman er en svensk journalist, forfatter og aktivist. Hun har skrevet den kritikerroste boken Varat og Varan, og i 2013 ga hun ut boken Skulden som handler om den økonomiske krisa i Europa med utgangspunkt i Hellas.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom. (Foto: Antonio Marín Segovia/Flickr)

Ekman: De strømningene vi ser i Europa nå, er egentlig uproposjonalt med hva som skjer i Europa. Det er landene i sør som blir rammet av økonomisk krise og har størst andel flyktninger, og det er også der venstresida vokser. Det er her i nord, hvor vi har færrest flyktninger og gode økonomiske forhold, at høyresida gjør det godt. Hvis høyresida hadde riktig politikk, ville det jo vært motsatt. Da ville jo folk i større grad stemt på høyresida i sør, men det gjør de ikke. Det handler jo om selvbestemmelse. I sør blir de overstyrt av EU og er i en avmaktsposisjon. De og vi i nord som er medlem i EU burde se på England nå og melde oss ut av EU.

Norge er som du vet, ikke medlem i EU men i EØS, og det er folk fornøyde med. Det har vært et nei-flertall på rundt 70 % på meningsmålinger om norsk medlemskap i EU i lang tid nå. Likevel vil mange av de mene at de ikke nødvendigvis er mot EU som et prosjekt per se, men at de er i mot at Norge skal være en del av EU. Skal vi jobbe mot medlemskap eller skal vi skrote hele EU?

EU er jo en kapitalistisk stat som skaper en motkraft til demokratiet. Nå ser vi hvordan Europas «core countries» som Tyskland, Nederland og Frankrike har lagt resten av Europa under seg. Det er markedet og markedsøkonomien som styrer EU og som fratar land deres folkestyre. La oss bare se på Sverige, hva har EU gjort? Vi har ingen selvstendig politisk innflytelse eller politisk selvbestemmelse. Vi har heller ingen selvstendig politikk når det gjelder handel. Spesielt ikke når vi skal gå med på nye handelsavtaler som TTIP og CETA-avtalen. Og så finnes det folk for eksempel i Vänster som alltid sier: «Da må vi ha en annen visjon». Nei, vi trenger ingenting i stedet for EU. Vi må bare få det bort sånn av vi kan bestemme selv.

I Europa nå ser vi hvordan velgerne går bort fra sentrum og velger partier på de politiske yttersidene. I Hellas har vi for eksempel Syriza som gjorde et brakvalg i 2015 samtidig som det høyreekstreme partiet Gyllent Daggry kom inn i nasjonalforsamlinga med 18 representanter. Vi kan for så vidt også si at det er en tendens vi ser i USA med Bernie Sanders og Donald Trump. Holder sosialdemokratene og sentrum på å tape terreng?

Politikk er jo bare en manifestasjon av samfunnskonflikter. Når vi får hardere motsetninger i samfunnet, når vi får større klasseskiller, får vi også større motsetninger i politikken. Hvis alle mennesker har det likt og har lik levestandard, da vil vi jo ikke ha noen samfunnskonflikter. Da vil jo alle mennesker så å si mene det samme. Men når det er stor forskjell mellom mennesker og fellesskap mangler, blir mennesker sinte og forbanna og mener svært ulike ting. Den utviklingen vi ser nå, der velgerne går vekk fra sentrum, er bare en manifestasjon av de økende klasseskillene og motsetningene vi ser i samfunnet.

Er det noen partier eller bevegelser i Europa vi i Rødt, eller andre partier på venstresida i Skandinavia, kan og burde lære av?

Her synes jeg Portugal er et kjempebra eksempel. De har lykkes der Syriza har mislykkes. Portugal tok makten med en allianse mellom ulike venstrekrefter. Det nye koalisjonspartiet Portugal à Frente (PàF), som består av Partido Social Democrata og Centro Democrático e Social – Partido Popular, og vant valget i 2015 med 38,6 % av stemmene. På andre plass kom Partido Socialista med 32,3 % av stemmene. Først trodde alle i Portugal at høyresida vant valget, men venstrekreftene gikk fram. En slik historisk allianse har aldri skjedd før. Her har mennesker og partier som før hatet hverandre, funnet sammen. Nå har de klart å ta tilbake besparingspolitikken som EU før hadde tvunget dem til. I tillegg til at de tar tilbake den politiske styringa over lønn, kollektive avtaler og flere andre politiske områder som EU før overstyrte. Det er utrolig viktig å gå sammen med sine gamle fiender. Vi er ikke sterke alene, vi er sterke sammen. Da kan vi til og med ta tilbake selvstyret.

Portugal er et land vi har hørt veldig lite om.

Portugal havner fort litt i skyggen når EU kun retter fokuset vårt mot Hellas. Høyresida kommer aldri til å snakke om det. De snakker bare om venstresida når venstresida taper, kapitulerer eller begår folkemord. Vi må snakke om Portugal og bruke det som et eksempel. Se på Portugal! Dritbra.

Vi trenger jo ikke bare godt organiserte partier på venstresida men også bevegelser og engasjement hos befolkninga. Vi har sett lite av de folkelige bevegelsene i Skandinavia.

Det er jo bare å skape. Man trenger ikke å bruke all tiden sin på å tenke det ut, altså, gjør det bare! Start en organisasjon, har du fem personer, så går det bra. Neste gang har du seks, så går det enda bedre. Og så har du syv personer. Og så har du åtte personer. Det er bare å komme i gang, og så må vi lære av våre feil. Det finnes så mange som bare sitter og analyserer. De gjør jo ingenting.

Tenker vi for mye på venstresida?

Vi tenker så mye. Se på høyre populistene. De var fem nerder på 80-tallet som ingen brydde seg om. De kjempa, kjempa og kjempa, og nå har de mange velgere. Det må vi også gjøre. Det finnes ingen snarvei rundt organisering. Vi kan ikke sitte og vente på at det plutselig skal komme en million mennesker, det er ikke sånn det fungerer. Vi må kjempe. Det er vår jobb og det er hardt arbeid.

Du har jobbet mye med feminisme og spesielt med problematikken rundt sexkjøp. Hvilke utfordringer har vi feminister i Europa? Det er et stort tema, men er det noe du spesielt ville trukket fram?

Det er veldig ulikt i Norden og i andre land. Det finnes mange land i Europa der venstresida ikke engang har en feministisk politikk. Eller land der ingen partier har en feministisk politikk, og der det ikke finnes noen feministisk bevegelse. Så det er veldig ulikt. I sør kan det handle om retten til delt foreldrerett, eller retten til mammapermisjon når man har født barn. Bare en så enkel sak. I Tyskland kan det handle om å ikke få sparken når man har født barn. Det er veldig vanskelig å generalisere den feministiske problemstillingen. I Tyskland har de for eksempel en gigantisk sexindustri som institusjonaliserer prostitusjon. Hver fjerde mann i Tyskland går til en prostituert. Mannen har en hjemmeværende kone, de har barn, han har jobb, og han går til prostituerte. Det er sånn livet til den gjennomsnittlig tyske mannen ser ut nå. Derfor er det veldig viktig at Norge også forsvarer Sexkjøpsloven og ikke går tilbake på den. Prostitusjon kommer til å være en stor del av Europas framtid.

Helt til slutt: Hvis du kunne herske over Europa for en dag og innføre tre politiske tiltak eller krav, hva ville du innført eller forandra?

Jeg ville nasjonalisert alle bedrifter som slipper ut CO2 eller drivhusgasser for å direkte kutte alle utslipp. Mål én for disse bedriftene ville vært å kutte i utslipp. Så ville jeg innført en generell billettpris for å kjøre med tog i hele Europa. Alle togbilletter skulle hatt samme pris og kosta sånn 100 kroner. Da kunne alle mennesker tatt tog i stede for å fly. Og så ville jeg forsvart retten til arbeid og bolig. Jeg ville sørga for at alle mennesker hadde en jobb og et sted å bo. The New Green Deal skulle innrettes på dette. Alle som ikke har jobb, kunne fått jobb med å bygge boliger. Det viktigste nå er å kutte utslipp.

Det feier en kraftig avdemokratiseringsvind over landet. Profesjonspolitikere har alliert seg med byråkrater og næringsinteresser i det som i praksis er et angrep på demokratiet.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, velferdsprofitører, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Norge sa NEI 25. september 1972.

Mange prosesser virker samtidig, og resultatet blir et kraftig svekket folkestyre. EØS-avtalen, og nye internasjonale avtaler som TTIP og TISA, tømmer folkevalgte organer for makt. Parallelt jobber elitene for å tegne norgeskartet på nytt, gjennom nye og større regioner og flest mulig sammenslåtte kommuner. Resultatet blir flere tusen færre folkevalgte, med alt det medfører av tap av folkelig kontroll og innflytelse.

Som nordmenn tar vi demokratiet for gitt, det er liksom ikke noe tema. Når det så skjer raske og omfattende endringer som fjerner mye av fundamentet som demokratiet bygger på, virker det som om opinionen blir tatt på sengen. Om noen år kan vi våkne opp i det postdemokratiske samfunnet, uten mulighet til å kunne påvirke vår egen hverdag.

Folkeavstemminger til besvær

To ganger har det norske folk sagt elitene i politikk og næringsliv imot. Både i 1972 og i 1994 hindret et sterkt folkelig engasjement at politisk makt ble flyttet ut av Norge og inn i politiske institusjoner i EU, de fleste uten noen egentlig demokratisk forankring. Vi kan si at folket la ned veto og sa ja til fortsatt folkestyre. Men elitene respekterte aldri folkeviljen. Når folkeavstemming gir «feil» resultat, finnes det andre metoder.

I Norge har den politiske eliten sørget for å lure landet inn i EU bakveien, via EØS-avtalen. Den ledende kraften var statsminister Gro Harlem Brundtland. Mye tyder på at EØS egentlig var hennes idé. I 1988 vedtok AP-regjeringen at alle lover skulle tilpasses EFs regelverk. Formelt ble EØS-forhandlingene satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors i 1989. Spesialrådgiver Jonas Gahr Støre ledet forhandlingene fra norsk side. Endelig avtale ble underskrevet 24. juni 1994, altså før folkeavstemningen om EU-medlemskap 28. november 1994.¹

EØS – et politisk kupp

I etterkant kan vi se på dette som et politisk kupp! Eliten hadde allerede kommet oss i forkjøpet, og undergravde dermed folkets nei noen måneder senere. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS bygger på de samme markedsprinsippene som EU, og omfatter EUs konkurransepolitikk samt reglene for næringsstøtte og regionalstøtte. Ved å inngå en slik avtale bandt Brundtland og Støre landet til EU-masten, og la samtidig store begrensninger på det handlingsrommet norske politikere har. Den markedsliberalistiske politikken ble med en kuppliknende manøver politisk norm.

De juridiske implikasjonene av EØS-avtalen har heller ikke blitt i nærheten av det Brundtland og Gahr Støre forespeilet oss. I Grunnloven § 49 står det: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget (…) ». Med EØS-avtalen er i realiteten utformingen av lovene på de områder som EØS-avtalen gjelder, flyttet til EU. Statsviteren Johan P. Olsen sier at avtalen gjør reglene for EUs indre marked til norsk lov på en måte som uthuler Stortingets rolle som lovgiver.² I 1994 omfattet avtalen 250 direktiver og forordninger, i 2016 er over 10 000 lover fra EU gjort gjeldende for Norge gjennom EØS.³

Allerede i 2003 fastslo Makt- og demokratiutredningen at folkestyret var svekket. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltnings-organer og rettslige institusjoner, med EØS-avtalen som en hoveddrivkraft i utviklingen.⁴ Konklusjonene i utredningen passet den politiske eliten dårlig. Derfor ble den låst ned i en skuff og nøkkelen kastet.

TTIP og TISA

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en avtale mellom EU og USA, som Norge får inn bakdøren gjennom EØS. Forhandlingene startet i 2011 og foregår i hemmelighet, kun lekkasjer har gitt innblikk i hva som foregår bak ryggen på oss. Vi vet at alt legges til rette for næringsinteressene, som er nærmest enerådende når det gjelder å drive lobbyvirksomhet. Bl.a. har det kommet frem at avtalen vil tillate selskaper å saksøke suverene stater om politiske vedtak som truer selskapenes fremtidige profitt.⁵

TISA (Trade in Services Agrement) forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Forhandlingene omfatter kun tjenester, men definisjonen av «tjenester» er svært vid. Norge er aktivt medlem i forhandlingene som også startet i 2011. Alle velferdstjenester som også private kan tilby, vil inngå i avtalen. Skole, barnehage, omsorgstjenester, post, avfallshånd-tering o.l. kan dermed privatiseres. Kun politi, forsvar og domstoler vil stå utenfor.⁶

Investoravtaler sikrer næringsinteresser

I offentlig debatt fremstilles disse avtalene som handelsavtaler og av stor betydning for norsk eksport. Men avtalene har knapt noen betydning for handelen. Andre avtaler (f.eks. WTO) sikrer at det ikke opprettes nye tollmurer uansett hva som skjer med disse avtalene. Likevel er det dette våre motstandere vil diskutere, utsagn som «vi må sikre vår eksport» gjør at de gjerne vinner diskusjonen i opinionen.

Det riktige er å betrakte TTIP og TISA som investoravtaler, med hensikt å legge til rette for den globaliserte kapitalen. Avtalene skal sikre nye investeringsmuligheter over landegrensene, fjerne begrensninger for kapitaleksport, og fjerne begrensninger for arbeidsmigrasjon. Gjennom TISA økes rommet for investeringer ved å privatisere oppgaver som nå i hovedsak utføres av det offentlige.

I sum betyr dette at marked og juss overtar for demokratiske avgjørelser. Jussen vil gjøre disse vidtrekkende avtalene irreversible, dvs. gi næringsinteressene vern mot folkelige protester og fremtidige politiske endringsforsøk. Det politiske handlingsrom blir minimalt.

Med tvang skal landet bygges

Samtidig som dette skjer på den internasjonale scenen, forsøker de samme kreftene å omorganisere det norske demokratiet etter sitt behov. De blå-blå begrunner forslaget om kommunereform med et ønske om å skape bedre tjenester for folk flest. Påstanden er at små kommuner ikke klarer å gi innbyggerne gode nok tjenester. Det merkelige er at de som bor i disse kommunene, er fornøyd med tjenestene! KS (kommunesektorens organisasjon) sier selv i en ny undersøkelse at «det er en myte at innbyggerne ikke er fornøyd med kommunale tjenester».⁷

Kommunalminister Jan Tore Sanners idealkommune skal ha minimum 15000–20 000 innbyggere, og antall kommuner skal reduseres fra 428 til omkring 100. Den første fasen av reformen var basert på frivillighet, kommunene ble gitt en frist til 30. juni 2016. Det ble fattet vedtak angående sammenslåing i 416 av landets da 428 kommuner. 65 % av kommunene vedtok å stå alene, mens 40 kommuner vedtok sammenslåing uten å finne en partnerkommune. Erfaringene fra de folkeavstemmingene som er avholdt, sier at om innbyggerne fikk bestemme ville det store flertall av dagens kommuner bestå.⁸

Men elitene har valgt å se bort ifra folkets vilje. Regjeringen vil våren 2017 legge fram forslag til ny kommunestruktur, og Stortinget har åpnet for tvangssammenslåinger.

Næringsinteresser presser på

Innbyggerne er altså fornøyde med kommunene, så hva er den egentlige motivasjonen for å tegne norgeskartet på nytt? Direktør Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen 2. april 2014:

… for oss som bedrifter er det positivt at man lager større enheter, både når det gjelder innkjøp og drift av velferdstjenester. Det blir mer volum. Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester.

I ettertid er det nærliggende å spekulere på om dette var en forsnakkelse, for uttalelsen er svært avslørende.

NHO Service, som organiserer selskapene som selger velferdstjenester til det offentlige, er en sterk lobbyorganisasjon som vinner gehør hos de blå-blå regjeringspartnerne og deres støttepartier på Stortinget. Sammen med tenketanken Civita har de lagt de ideologiske føringene for kommunereformen, der hovedmålet er å gjøre offentlige tjenester vidåpne for privatisering. I deres verdensbilde er dette «et virkemiddel for å skape bedre og mer kostnadseffektive tjenester for dem tjenestene er til for – innbyggerne».⁹

Disse høyreideologene lar ikke sin argumentasjon påvirkes av andres erfaringer. I Danmark, der en liknende kommunereform er gjennomført, viser resultatene at færre kommuner slett ikke gir økonomiske innsparinger, men tvert imot mer byråkrati og økte kostnader.¹⁰ En stor undersøkelse viser at 60 prosent av kommunepolitikerne mener lokaldemokratiet er svekket etter innføringen av storkommuner. De store kommunene har gitt kommunepolitikerne større bunker med sakspapirer, mer avhengighet av byråkratene og press for høyere honorarer og profesjonalisering av de folkevalgte.¹¹

Kapitalens beveggrunner

De dypereliggende årsakene til det som med sin riktige benevnelse kan kalles angrep på demokratiet, finner vi i internasjonal økonomi. Etter 2. verdenskrig, og frem 1970-tallet, var vestlig økonomi preget av sterk vekst. Hovedsakelig pga. gjenoppbyggingen etter krigen.

Fra 70-tallet og utover falt profitten, og svaret lå i omfordeling mellom arbeid og kapital. Det ga seg utslag i at vanlige lønnsmottakere fikk en stadig mindre andel av verdiskapningen. I USA har middelklassen sakket akterut år for år siden 1980. Dette var Thatchers og Reagans æra, der angrep på fagbevegelsen sto i fokus, med sterk økning i sosiale forskjeller som resultat. Den markedsliberale politikken ble etter hvert adoptert av sosialdemokratiske partier i Europa.

Men omfordeling fra fattig til rik har ikke løst kapitalens problemer. Siden 2008 har det i praksis vært negativ vekst i Europa. Nå er globalisering blitt kapitalens svar på stagnasjonen. De store konsernene er blitt mye større og mye mer internasjonaliserte. De ledende partiene i Norge, systempartiene Høyre og AP med støttepartier, legger forholdene til rette. Hovedpoenget med EØS, TISA og TTIP er først og fremst å møte den globaliserte kapitalens behov.¹² Kommunereformen er et lokalt uttrykk for det samme, ved at offentlig sektor legges åpen for privatisering.

En ny embetsmannsstat?

De internasjonale avtalene er en trussel mot det politiske handlingsrommet. På vesentlige områder settes politikerne sjakk matt, det vil ikke være mulig å endre politikken, siden den er løftet over i en juridisk sfære. Vi når politikkens sluttpunkt.

Folkesuverenitetsideen, ideen om at all legitim statsmakt stammer fra folket selv, er et viktig prinsipp i det norske demokratiet. Vi har fortsatt rundt 10 000 mennesker som er folkevalgte på ulike nivåer i Norge. Disse folkevalgte er våre «ombudsmenn» som beskytter våre interesser. Kommunereformen vil fjerne flere tusen av disse. Vi får flere heltidspolitikere og dermed stadig færre politikere som kjenner hverdagen til folk flest på kroppen.

Det vil fortsatt bli avholdt valg, men de representantene vi velger, kommer inn i politiske organer som er ribbet for vesentlig makt. Vi vil få en sterk gruppe av heltidspolitikere, superbyråkrater og jurister som i praksis vil styre landet som en ny embetsmannsklasse. På mange måter er vi da tilbake til situasjonen før 1884, før en folkelig og demokratisk bevegelse gikk til valg på slagordet «All makt i denne sal».¹³

Noter:

1. Gunnar Rutle: Innledning om EØS, TISA og TTIP på Rødt-seminar 10. september 2016 http://rutle.net/eu-eos-tisa-ttip-mm
2. Johan P. Olsen «Folkestyrets varige spenninger», Universitetsforlaget 2014.
3. «Folkestyre eller fjernstyre?», Nei til EUs skriftserie, nr. 1 2016.
4. «Makt og demokrati», NOU 2003: 19, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/
5. «Det du trenger å vite om TTIP», Attac.no, http://attac.no/stopp-ttip/
6. «Det du trenger å vite om TISA», Attac.no, http://attac.no/stopp-tisa/
7. “Innbyggerne er fornøyd med kommunale tjenester», KS 30. juni 2016, http://www.ks.no/fagomrader/om-ks/myter-og-fakta/okonomi-og-arbeid/fakta-innbyggerne-er-fornoyde-med-kommunale-tjenester/
8. Oversikt over folkeavstemminger om kommune-sammenslåing, oppdatert 16. september 2016, https://distriktssenteret.no/kommunereformen/folkeavstemninger/
9. «Kvalitet og valgfrihet er viktigst», Civita.no 12. juli 2016 https://www.civita.no/2016/07/12/kvalitet-og-valgfrihet-er-viktigst
10. «Fikk 1650 nye byråkrater», Klassekampen 22. oktober 2010, http://www.klassekampen.no/58091/article/item/null/fikk–nye-byrakrater
11. «Danske politikere mener storkommunene har svekket lokaldemokratiet», ABC Nyheter 3. desember 2013. http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/12/03/185362/danske-politikere-mener-storkommunene-har-svekket-lokaldemokratiet
12. Gunnar Rutle, ibid.
13. 13. Uttrykk brukt av Johan Sverdrup i «Statsrådsaken» i Stortinget 8. mars 1872, https://snl.no/All_makt_skal_samles_i_denne_sal

Den blå-blå regjeringen vil at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniserings-prosjektet.

Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonomog forfatter. Har blant annet skrevet grunnboka for palestinaaktivister i mange år, Palestinerne (Oktober/Rødt) som bare er å få kjøpt som e-bok, og Israel (Forlaget Manifest) som kom i år.

Norge spilte fra første stund en viktig strategisk rolle for Israel. FNs første generalsekretær Trygve Lie hadde en aktiv rolle under forhandlingene i FN som førte til vedtaket om delingen av Palestina og opprettingen av en jødisk stat. I 1966 sto Israels atomanlegg Dimona ferdig takket være norsk tungtvann, og i 1993 kunne Norge smykke seg med å ha spilt en nøkkelrolle for vedtaket om Oslo-avtalen som har legalisert Israels kolonisering av Vestbredden. Nå drømmer den blå-blå regjeringen om at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniseringsprosjektet. Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.

Den 11. september dro FrP-statsråd Tord Lien med en større delegasjon til Israel for å styrke forbindelsene mellom de to landene.

Det er ingen tvil om at det er området det er størst potensial for samarbeid mellom norsk industri og forskningsmiljøer og Israel, er innenfor olje- og gassproduksjon, sa statsråden på årskonferansen til Med Israel for fred (2016).

Det var ingen tilfeldighet at Tord Lien framhevet petroleumssektoren. Helt siden Israel i 2009 fant store gassforekomster i Levantbassenget i Middelhavet, har israelske ambassader og diplomater tryglet olje- og gassland og oljeselskaper om samarbeid. En rekke norske leverandører til olje- og gassektoren har også i flere år levert varer og tjenester til Israel. Den største av disse er Aker Solution som i følge palestinske kilder har inngått en avtale om å levere 240 kilometer stålrør til ilandføring av gass. Men direktør Ole Paus i Aker sier til avisa Dagen at de vil ha en «lav profil» (Dagen 20/11-14). Årsaken til den lave profilen er lett å forstå: israelsk energihistorie er ei historie om ran og folkerettsbrudd.

Israels ran av olje

Israel hadde fra statsdannelsen ambisjoner om å bli en «europeisk» industristat. Dette krevde tilgang til blant annet energi og vann. Problemet var at Israel hadde svært lite av begge deler. På 60-tallet var 90 % av vannreservene oppbrukt. Krigen i 1967 og erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene var i stor grad en krig for å sikre økonomiske ressurser. Til tross for at folkeretten er klar på at en okkupant ikke kan utnytte naturresursene i det okkuperte området, tok Israel straks kontroll med de store vannreservoarene på det palestinske høylandet.

Israel hadde også et stort energiproblem. Tross intensiv leting over hele det okkuperte området, hadde de bare funnet ubetydelige oljereserver. De arabiske oljelanda hadde gjennomført en effektiv boikott av Israel, og Israel var blitt tvunget til å importere olje fra Iran. Via store oljetankere ble oljen transportert inn Rødehavet og losset i Eilat. Oljen ble så ført i rør gjennom ørkenen til sentrale strøk i Israel.

Moses førte oss i 40 år gjennom ørkenen for å ta oss til det eneste stedet i Midtøsten hvor det ikke finnes olje.

Denne ironiske kommentaren fra Golda Meir, Israels statsminister 1969–74, var alvorlig ment.

Men erobringen av store deler av Egypt i juni 1967 ga Israel adgang til de egyptiske oljekildene i Sinai. Uten hensyn til internasjonal rett konfiskerte Israel de egyptiske oljeanleggene og etter kort tid sikret Sinai-oljen 22 % av Israels energiforbruk.

Men Israels planer om økt oljeproduksjon på Sinai, kom ikke stort lenger enn til papiret. Som en følge av Camp David-avtalen i 1978 ble Israel tvunget til å levere tilbake oljefeltene i Sinai til Egypt. Etter revolusjonen i Iran i 1979, brøyt Iran de diplomatiske forbindelsene til Israel og kuttet oljeleveransene. Israel hadde nå ingen sikre leverandører av olje og måtte kjøpe kostbar olje på spotmarkedet. Israel var igjen i en akutt energikrise. Bare utbygging av sterkt forurensende kullkraftverk, kunne sikre Israel den energien landet trengte. Så seint som i 2008 var den israelske energibalansen slik:

• Olje 48 %
• Kull 35 %
• Gass 17 %

Selv om USA garanterte at Israel skulle skaffes energi, var de israelske energikildene svært usikre. For en stat som hadde som mål å trekke til seg verdens største hightech selskap, var usikker energitilgang et strategisk problem.

Erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene har gitt Israel tilgang til områder der det har vært håp om mulige oljereserver.

Først på 90-tallet kartla eksperter at det trolig var oljereserver vestnordvest for Ramallah på Vestbredden på det såkalte Rantis-feltet. Eksperter mener oljereservene finnes på begge sidene av den Grønne Linjen, men Israel behandler oljen som vannet, som israelsk eiendom.^{1 2} Boring etter olje startet her i 1992, og i 1998 fant de den første oljen, mens utvinning startet i 2011. I følge operatørselskapet tas det ut 1000 fat olje om dagen fra feltet.³

Men Israel nøyer seg ikke med å stjele palestinsk olje. Det er antatt at det kan finnes olje på de syriske Golanhøydene som Israel også okkuperte i 1967 (og annekterte i 1981 mot FNs protester). Israel har nå besluttet, til tross for at Golan er syrisk territorium, å starte boring etter olje på området. Våren 2013 ble den første letelisensen for oljeboring på Golan-høydene delt ut. Firmaet Genie Energy med milliardærer som Rothschild og Murdoch blant aksjonærene, og tidligere visepresident Dick Cheney som rådgiver, fikk lisensen.⁴ De fikk rettigheten til å lete etter olje på et område tilsvarende halve Golanhøyden. Oljeletingen førte til internasjonale protester, men Netanyahu svarte på protestene med selv å besøke området og uttalte:

Det er på tide at verden anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene.

Uttalelsen var så provoserende at Sikker-hetsrådet, med USAs stemme, uttrykte «sin dypeste bekymring over israelske uttalelser nylig om Golan». (26/4/2016).

Samtidig som Israel ikke har skydd noen midler for å sikre seg mulige oljereserver på okkupert jord, har de gjort alt de kan for å hindre at den palestinske administrasjonen (PA) skal bli uavhengig av israelsk energiforsyning. Samtidig som det amerikanske oljeselskapet Nobel Energy i 1999 startet seismiske undersøkelser utenfor kysten av Israel, ga palestinske myndigheter (PA) leterettigheter i havområdet utenfor Gaza til British Gas. I de to brønnene som ble boret i år 2000 på 600 meters dyp, ble det funnet betydelige mengder gass, anslått til 32 mrd. m3, til en verdi som den gang ble anslått til 4 mrd. US-dollar.⁵ Det er antatt at 60 % av gassforekomstene utenfor Gaza-kysten ligger i palestinsk havområde, og British Gas anslo at det var store muligheter for langt større mengder gass i de palestinske områdene enn 32 milliarder m3.⁶ Inntekter fra gassen ville styrke den palestinske økonomien og uavhengigheten. Dette kunne ikke Israel tillate. Da Sharon ble valgt til statsminister i 2001, erklærte han at Gazas offshore gassreserver tilhører Israel. Og, proklamerte han: «Israel vil aldri kjøpe gass fra Palestina».⁷

Nobel energi finner store gassreserver for Israel

Den 28. mai 2012 meldte Oil and Gas Journal at etter intensiv leteboring de siste årene var det funnet store gassreserver i Levantbassenget mellom Israel og Kypros. Endelig kunne israelske myndigheter gå ut med den meldingen de hadde drømt om i 50 år: Israel skulle bli en energistormakt!

Ministeren for energi og vannressurser kunne i et intervju fortelle at Nobel Energy i 2009 og 2010 hadde funnet flere store gassfelt på havdyp ned mot 1700 m, 135 km utenfor Haifa.⁸ Det største, Leviatan ble anslått å inneholde 700 milliarder m3 naturgass og det nest største, Tamar 240 milliarder m3. ⁹ Gassforekomstene ville, i følge ministeren, sikre Israel viktig energi for 70 år framover. Han kunne også fortelle at Israel alt var i gang med planer for ulike alternative rørledninger fra gassfeltene til naboland.¹⁰ Meldingen om gassforekomstene førte til store oppslag i internasjonal presse, men det var også kjent at Israel måtte løse en rekke juridiske, politiske og tekniske problemer før gasseventyret kunne bli til virkelighet.

Produksjonen på Tamarfeltet startet i mars 2013. Opplysninger basert på tall fra våren 2014, viser at Tamar nå produserte så store mengder gass at det dekket Israels behov for gass.¹¹ Regjeringen la planer for å gjøre Israel selvberget på energi innen 10 år. Gassen fra Tamarfeltet kom svært beleilig, på et tidspunkt da Israel hadde fått store problemer med gassleveransene fra Egypt. Folk protesterte mot gassavtalen med Israel, og i 2012 ble rørledningen ødelagt av demonstrerende egyptere. Dermed kunne ikke Egypt levere gass til Israel lenger, noe som tvang Israel til igjen å importere mer olje.

Tamarfeltet har nå levert gass til Israel i tre år og gassen står for 40 % av Israels energiforbruk.¹² Men fortsatt er Israel avhengig av kull og olje. Store problemer med å finne villige leverandører av olje har økt behovet for snarest mulig å utvide landets gassproduksjon. Den israelske energi-ministeren uttalte i januar 2016 at det trolig er 10 000–15 000 milliarder m3 gass i det østlige Middelhavet i alt.¹³

Det vil ha stor sikkerhetsmessig og økonomisk betydning for Israel å kunne utnytte ressursene, innenfor den israelske økonomiske sonen.¹⁴ Det særegne ved produksjon av olje og gass på store havdyp er at produksjonen er ekstremt kostbar og at operatørene må kreve svært stor grad av sikkerhet. Eksempelvis koster den ene plattformen som er satt opp for å ta ut gass fra Tamarfeltet, ca.3 mrd. dollar.¹⁵

Kan Israels gasseventyr realiseres?

Men det israelske gasseventyret har ikke utviklet seg som planlagt. Problemene har tårnet seg opp: fallende gasspriser, mangel på potensielle kjøpere av israelsk gass, protester fra nabolanda og liten interesse fra de store operatørselskapene.¹⁶ Den israelske regjeringen har anslått at gassmengdene er så store at de kan eksportere 60 %. Men hvem skal kjøpe gassen? Den billigste transportformen er å frakte gassen i rør. Men rørtransport kan bare gjøres til de nærmeste markedene. Skal gassen transporteres over lengre avstander, må den transporteres i flytende form.¹⁷ Alle Israels naboland har politiske problemer med å kjøpe gass fra Israel. Hva med transport av gassen i flytende form? Israel har kjørt en voldsom diplomatisk kampanje overfor Hellas og Kypros for å få til et samarbeid om et såkalt LNG-anlegg. Den 28. januar 2016 ble det holdt et toppmøte mellom Hellas, Kypros og Israel i Nicosia der statslederne kom med en felles uttalelse om et bredt økonomisk og politisk samarbeid. Det ble også bestemt å arbeide videre med å sikre transport av Israels gass til Hellas via Kypros.¹⁸ Dersom Israel i framtida skal lykkes med sin gasseksport, er nok dette det mest sannsynlige alternativet. Sannsynligheten har også økt etter at den greske Syriza-regjeringen har snudd 180 grader i sitt politiske forhold til Israel. Fra å være det mest propalestinske EU-medlemmet i flere ti år, har Hellas med statsminister Tsipras kommet med så sterke pro-israelske uttalelser at palestinske ledere føler seg dolket i ryggen. I en artikkel i Haaretz spør Nabil Sha’ath, Fatah-veteran og tidligere utenriksminister i PA: «Vil Hellas forråde palestinerne?». Den tidligere radikaleren, Tsipras, skal ha sagt at hele Jerusalem er staten Israels historiske hovedstad.¹⁹ Som kjent er det ingen av FNs medlemsland som aksepterer denne påstanden. Tsipras må ha fått fete løfter fra Israel, for å gjøre en slik politisk helomvending.

De store oljeselskapene vil ikke til Israel

Det amerikanske oljeselskapet Nobel, et mellomstort oljeselskap, i samarbeid med et lite israelsk selskap, Delek, er eneste operatører på den israelske sokkelen.²⁰ Til sammenligning er det over 50 operatører på norsk sokkel. Ingen av de største oljeselskapene i verden, som BP, Total, Exxon, Shell, Conoco eller Statoil ønsker å delta i det «israelske gasseventyret». Årsakene er mange: store kostnader, uavklarte grenseproblemene og ikke minst redsel for å få et dårlig forhold til de store arabiske oljelanda og Iran.

Mangel på konkurranse om oppdrag på den israelske sokkelen har gitt Nobel en posisjon som har gjort det mulig for selskapet å ta monopolpris. Dette har nå skapt stor debatt i det israelske Knesset. Knesset har kritisert regjeringen kraftig for den spesielt gunstige avtalen Nobel Energy har hatt. Etter dette har Netanyahu lansert en plan for å frata Knesset muligheten til å ta standpunkt til Nobels posisjon. Dette har nå blitt en sak for Høyesterett som har uttalt seg kritisk til Netanyahus framgangsmåte. Netanyahu har svart på kritikken med å advare om at hvis avtalen med Nobel svekkes, kan det få “store konsekvenser».²¹ Måten Netanyahu reagerer på, viser hvor hardt presset Israel er i gass-spørsmålet. I følge Netanyahu er det meningsløst om denne historiske muligheten til å løse energiproblemet skal stoppes av juridisk formalisme.

Derfor advarer Netanyahu mot juridisk flisespikkeri og trygler opposisjonen:

Investorene vil ikke vente på oss. De vil dra andre steder, til våre fiender».²²

Norges strategiske innsats for Israel

FNs Generalforsamling slo i januar 2009 fast:

Det palestinske folket i de okkuperte områdene, inklusive Øst-Jerusalem og Golanhøydene, har suverenitet over sine naturressurser». Oslo-avtalen hadde også slått fast palestinernes suverenitet over de såkalte A-områdene, noe som da inkluderte Gaza. PA ble også kjent med mulighetene for gass i palestinske havområder utenfor Gaza, og i 2012 kom det en anmodning fra det palestinske Ministry of Energy and Natural Resources om norsk støtte gjennom Olje for Utvikling(NORAD) til å bygge opp en kapasitet på palestinsk side for forvaltning av petroleumssektoren. I januar 2012 var et norsk team i Israel/Palestina og gjorde undersøkelser, ved samtaler og befaringer. Etter besøket lager teamet en rapport der det står at “Det anbefales at Olje for Utvikling svarer positivt på anmodningen fra palestinske myndigheter.²³

Men til tross for den klare anbefalingen fra Norad svarte utenriksdepartementet, ved utenriksminister Espen Barth Eide, nei til å hjelpe palestinerne.²⁴ Den samme negative holdningen hadde Stoltenbergregjeringen til en tilsvarende henvendelse fra den israelske ambassaden. Begrunnelsen var de uavklarte grenseområdene på Leviathanfeltet.

Men sterke proisraelske krefter i det norske «bibelbeltet» ga seg ikke med dette. Etter aktiv innsats fra det norsk–israelske handelskammeret ble det i 2013 undertegnet en avtale mellom universitetet i Stavanger(UiS) og det israelske universitetet Technion om samarbeid på petroleumsområdet.²⁵

Mangelen på interesse fra internasjonale oljeselskap har ført til et sterkt behov i Israel for å bygge opp egen petroleumskompetanse, et eget «Statoil». Særlig er kunnskap om gassproduksjon på havbunnen, uavhengig av kostbare plattformer, ettertraktet kunnskap. På dette området er petroleumsmiljøet på NTNU i ferd med å bli verdensledende. Denne kunnskapen vil Israel ha tak i. Og den blå-blå regjeringen, som har som mål at Norge igjen skal bli Israels beste venn, er positiv. Det er mulig petroleumsmiljøet ved NTNU er blitt smigret over den store interessen fra Israel? I juni 2016 meldte Universitetsavisa:

NTNU vurderer å inngå forskningssamarbeid med israelske universiteter om olje og energi.²⁶

Meldingen ble møtt med skarp kritikk, men Rektor Bovin svarte på kritikken med å hevde at samarbeidet med Israel «ikke er politisk» og at «samarbeid om forskning og utdanning bygger bro mellom mennesker». I september reiste olje- og energiminister Tord Lien til Israel med en delegasjon som blant annet omfattet petroleumsekspertise fra NTNU.

Motstanden mot NTNUs samarbeidsplaner med Israel har skapt mye debatt og stor motstand. Vi som har jobbet politisk i NTNU-miljøet, er ikke overrasket. Oppropet om akademisk boikott av Israel, som ble startet av en gruppe universitetsansatte i 2009 etter initiativ fra AKULBI (Akademisk og kulturell boikott av Israel), fikk langt større oppslutning på NTNU enn ved andre universitet. Her oppfordret over 100 ansatte ved NTNU, mange i fulle professorstillinger, til boikott av Israel:

Vi ber styret ved våre institusjoner om å vedta akademisk boikott av Israel. Boikotten omfatter staten Israels utdannings-, forsknings- og kulturinstitusjoner og deres representanter, uansett religion og nasjonalitet. Dette innebærer at vi avstår fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner og deres representanter, inntil det er gitt garantier for at okkupasjonen opphører.

Henstillingen om boikott ble ikke fulgt opp av styrene, men oppropet skapte debatt og styrket opinionen. I juni i år ble det startet et nytt opprop. Denne gangen konkret rettet «mot norsk–israelsk samarbeid på petroleumsområdet».²⁷ En rekke kjente professorer og fagfolk på området har alt undertegnet protesten.

Rektor ved NTNU, Bovin, forsvarer en avtale med at dette «ikke er politikk» og at de bare følger den offisielle norske politikken. Men Bovin kommer ikke bort fra at NTNU har etiske retningslinjer som klart sier at institusjonen «skal bidra til nasjonal og internasjonal rettferdighet». De kan heller ikke dekke seg bak politikken til ei «blå-blå» regjeringen. Etikken slår klart fast at «Forskning har uavhengig ansvar». I NTNUs strategiske plan fram mot 2020 står det også at NTNU skal samarbeide med andre for å «Fremme menneskerettigheter og dialog mellom kulturer».

Det går ikke an for en rektor, ved landets største universitet, å påstå at å bidra til å styrke Israel på det strategisk viktige området energi, er å fremme «menneskerettigheter». Israel er verdens mest militariserte samfunn. Fra 2006 har de ført 4 brutale kriger mot Gaza og intensivert koloniseringen av Vestbredden. Israelske politikere diskuterer nå åpent hvordan de kan fordrive den palestinske minoriteten ut av den jødiske staten for å styrke jødifiseringen av landet. I oktober 2016 kom en rapport fra FN som sa at Israel i 2016, fram til oktober, har revet 75 % flere palestinske hus enn året før (i alt 960 hus). Situasjonen i Israel er for tida så konfliktfylt at tidligere statsminister og general, Ehud Barak, uttalte:

Israel er infisert av gryende fascisme.(Haaretz 20.05.2016).

Det er denne staten NTNUs ledelse planlegger å samarbeide med – fordi det er «faglig interessant».

Noter:

1. Den Grønne linjen er Israels grense mot Vestbredden. Israel har ikke en offisiell grenselinje. Våpenhvileavtaler fungerer som «midlertidige» grenser.
2. Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
3. NRK Brennpunkt dokumentar: http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694
4. Tribune Business News 20.2.2013
5. Global Research 10.8.2014 og Haaretz engelsk utgave 21.11.2014
6. Til sammenligning var Norges gassproduksjon i 2013 på 117 milliarder m3
7. Global Research, ibid
8. Gassen på Trollfeltet ligger på ca. 1400 m dyp http://www.statoil.com/no/OurOperations/ExplorationProd/ncs/troll/Pages/default.aspx.
9. Dette tilsvarer omlag 80 % av anslåtte reserver i Trollfeltet, Norges største gassfelt. Norsk gassproduksjon i 2015 var på 115 milliarder m3. Norge er verdens 7. største gassprodusent.
10. Oil & Gas Journal 28.5.2012.
11. Commentary Magazine mars 2014, https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
12. https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
13. Reuters 28.1.16
14. Havretten sier at kystland har rett til bruke naturressurser på havbunnen innenfor en sone på 200 nautiske mil (370 km) https://snl.no/havrett. Den palestinske administrasjonen signerte havretten 1/1-2015. Bare 7 stater, herav USA og Israel har ikke signert havretten. Netanyahu har sagt at Israel ikke lar seg begrense av reglene i havretten når det gjelder å forsvare sitt territorium: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/BORDERLINE-VIEWS-Defending-Israel-on-the-high-seas-345078
15. https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower
16. Libanon har levert et kart til FN som viser at Leviatanfeltet også omfatter deres havområde.
17. LNG, liquefied natural gas, er naturgass i flytende form. Ved å fryse naturgass ned til -160 grader går den over i flytende form og volumet reduseres 600 ganger og kan dermed transporteres på spesialskip. Fryseprosessen krever store landbaserte anlegg, eller havbaserte anlegg, FLNG. LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest er et norsk storskala LNG-anlegg.
18. Haaretz 31.1.2016
19. Haaretz 27.01.2016
20. At Nobel har engasjert seg har kanskje sammenheng med at den amerikanske utenriksministeren John Kerry har en betydelig aksjepost i selskapet?
21. Financial Times 16.02.2016
22. Ibid.
23. Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
24. NRK Brennpunkt, http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694.
25. Det norsk–israelske handelskammeret ble etablert i 1991 og har som mål å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Israel. Kammeret har avdelinger i både Kristiansand og Stavanger.
26. Universitetsavisa 090616, NTNU.
27. http://www.ipetitions.com/petition/opprop-mot-norsk-israelsk-oljesamarbeid-i-akademia. AKULBI er initiativtaker til oppropet

I forrige utgave av Rødt! hadde Unni Kjærnes en inngående analyse av matsikkerhet, sult og utfordringer i landbruket i India.

Vi mener det er viktig å forstå nyere utvikling i det rurale India som både mangfoldig og motstridende. Noe av denne kompleksiteten viser vi her ved å spørre hvem den indiske bonden faktisk er.

Vi vil også diskutere noen av de løsningsforslagene Kjærnes presenterer.

Jostein Jakobsen er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo. Han jobber med en doktorgrad om jordbruksendring og politisk økonomi i det sørlige India.

Kenneth Bo Nielsen er ved Sosiologisk Institutt, Universitet i Bergen. Han koordinerer også Asianettverket, det Norsk Nettverk for Asiastudier.

Foto: Neil Palmer

Kjærnes’ analyse er viktig, for Indias problemer på dette området er både reelle og store. For eksempel har geografen D. Asher Ghertner i en ny bok regnet seg fram til at 80 prosent av alle indere – dvs. en milliard mennesker – ikke får nok mat, målt ut i fra statens egne normer for daglig «minimum per capita calory consumption». Vi sier oss langt på vei enig i det meste av det Kjærnes skriver, samtidig som vi ikke helt kjenner oss igjen i hennes generelle beskrivelse av livet på landet.

Fra 2007 til 2009 bodde en av oss (Nielsen) i flere omganger i en landsby i den indiske delstaten Vest-Bengal. Formålet med oppholdet var å bli klokere på hvordan bøndene i denne og de omkringliggende landsbyene hadde mobilisert til kamp mot delstatsregjeringen, som nettopp hadde ekspropriert litt over 400 hektar fruktbar landbruksjord fra området. I framtida skulle det ligge en stor bilfabrikk på jorda, men denne ideen var mange av de lokale bøndene imot – derfor den kraftige motstanden mot eksproprieringen.

Tvangseksproprieringer i denne formen har vært hyppig forekommende i India det siste tiåret. Ny industri, økonomiske frisoner, infrastruktur, gruver og urbanisering krever plass og ofte er det småbønder som må vike. Fenomenet diskuteres ikke av Kjærnes, men slike eksproprieringer er ofte katastrofale for den enkelte bonde som rammes. De er dessuten et viktig element i et utbredt narrativ blant deler av den indiske intellektuelle venstresida og i akademia, om statens og kapitalens stadige angrep og overgrep på den indiske bonden. Dette narrativet er på en måte et konsentrert og dramatisk uttrykk for den såkalte «agrarkrisen» som India for tida går gjennom, og som også manifesterer seg i hyppige medierapporter om påstått – og ofte overdrevne – høye selvmordsrater blant indiske bønder.

Narrativet har åpenbart en høy grad av sannhetsverdi, for det er, som Kjærnes skriver, ikke lett å være småbonde i India i dag. Og det er lite tvil om at eksproprieringsprosessene som India gjennomgår, har klare likhetstrekk med det Marx kalte «primitiv akkumulasjon» – volden og frarøvelsen som den moderne kapitalismen vokste frem gjennom og som geografen David Harvey har påpekt at fortsatt finner sted den dag i dag. Men det er også like selvsagt at det finnes andre sannheter om agrare endringsprosesser i India.

I den ovennevnte landsbyen snakket særlig de eldre bøndene begeistret om hvordan hele deres liv hadde dreid seg om landbruket. Og dette var ikke noen trist fortelling – snarere tvert imot. Folk snakket om hvordan de i ungdommen gikk barfot rundt i en landsby hvor folk stort sett bodde i hus eller hytter av strå og leire; nå gikk de alle med sko og bodde i større hus av betong og murstein. For noen generasjoner siden hadde den store drømmen vært å lære å lese og skrive og å få seg en sykkel; nå til dags gikk ungdommen på gymnas eller enkelte til og med på universitetet, og de fleste familier hadde flere sykler og ofte også en motorsykkel. I gamle dager hadde folk samlet seg rundt en batteridrevet transistorradio for å høre musikk, men nå hadde nesten alle hus farge-TV. Alle hadde mobiltelefoner og langt flere både busser og tog forbandt landsbyen med omkringliggende større byer enn for et par tiår siden. Dette var altså et narrativ om landsbyens sosiale og økonomiske framgang, som gikk hånd i hånd med forbedringer i jordbruket, og som hadde ført til et bedre og mer komfortabelt liv for mange – ikke for alle, naturligvis, men for mange. Og de forbedringene i livskvalitet som den gamle generasjonen i landsbyen i Vest-Bengal kunne fortelle om, er langt fra unike. Lignende beretninger kan man høre på kryss og tvers av det rurale India i dag.

«Pluriaktive bønder»

Samtidig var det karakteristisk for landsbyen at de færreste bønder bare var bønder – for mens all jordbruk per definisjon er rural, er det omvendte ikke tilfellet. De fleste familiene var kjennetegnet ved en høy grad av «pluriaktivitet», det vil si at de opererte både i og utenfor landbruket. Ofte var jordstykkene ganske små (under et hektar) og det typiske var at et eller flere familiemedlemmer hadde en lønnsinntekt: Noen var tømrere, andre gullsmeder; noen drev en liten butikk i landsbyen, mens andre var skolelærere; noen hadde fått jobb i en statsdrevet virksomhet, mens enkelte hadde etablert seg som suksessfulle forretningsmenn eller entreprenører. Forestillingen om at indiske landsbyer er befolket av «bønder» i tradisjonell forstand, holder altså ikke lenger, for livet på landet er i dag så mye annet enn bare landbruk. I India som helhet er det kun ca. halvparten av alle rurale hushold som er engasjert i jordbruk og under 40 prosent har sin hovedinntekt derfra. Og særlig landsbyens yngre generasjon var ikke spesielt begeistret for utsikten til å bli bonde. De fleste hadde større ambisjoner enn det, for ofte hadde de studert i flere år og håpet på en mer behagelig, respektert og vellønnet jobb. Å bli bonde var i beste fall noe man kunne falle tilbake på hvis man ikke kunne finne noe bedre å gjøre.

I store deler av India tilstreber folk på landet denne formen for økonomisk pluriaktivitet, men av vidt forskjellige grunner. Mange av de relativt suksessfulle små og mellomstore bøndene har for lengst med større eller mindre suksess diversifisert sine aktiva ut av landbruket, hvor det er mer penger å tjene. Et tydelig tegn på dette er at de store bondebevegelsene som kjempet for bedre vilkår for indisk landbruk, og som var en synlig politisk kraft i India fra 1970- til 1990-tallet, nå nesten er helt forsvunnet. Hvorfor? Fordi de mellomstore eller halvstore bøndene som frontet disse bevegelsene, og som den gang hadde økonomiske hovedinteresser i jordbruket, nå hovedsakelig har plassert aktivaene andre steder og derfor ikke har store insentiver til å fronte landbrukets sak i dag – i hvert fall ikke hvis det skal gå på bekostning av andre sektorer. Det kan godt tenkes at det er fraværet av organisert opposisjon som gjør det mulig for myndighetene å slippe unna med den formen for passiv forsømmelse av landbruket som ofte har kjennetegnet offisiell politikk.

Hvem taper?

Blant taperne er til gjengjeld de som ikke har suksess med å diversifisere ut av landbruket. Folk uten utdannelse eller uten tilstrekkelig økonomisk, sosial eller politisk kapital har ofte store problemer med nettopp dette. Og i en situasjon hvor landbrukets bidrag til Indias samlede BNP nå relativt sett er mindre enn det burde være, målt ut i fra hvor mange «bønder» India har, er det åpenbart at livet som småbonde eller – enda verre – jordløs arbeider er hardt og nøden stor. Millioner av slike folk har i seinere år blitt arbeidsmigranter, på stadig reise mellom arbeidsplasser i og utenfor landbruket. Mange er «sirkulerende» migranter; man har sitt hjemsted i landsbyen, men reiser deler av året til andre områder eller byer – ofte hundrevis av mil hjemmefra – for å jobbe. Disse menneskene er kanskje «bønder» eller «jordløse» på hjemstedet noen måneder i året og «byggearbeidere» eller «renholdere» resten av tida.

Kjærnes’ løsning på de jordløses armod er jordreform, men i praksis er det tvilsomt om jordreform ville løse noe som helst. Innfører man for eksempel et nasjonalt løft på jordeierskap på rundt 8 hektar per familie, ville man bare frigjøre nok jord til at hvert av Indias jordløse hushold kunne få tildelt 0,2 hektar. Som sosiologen Jonathan Pattenden skriver i en ny artikkel, vil dette utvilsomt føre til en moderat sosioøkonomisk forbedring, men det vil langt fra være nok til å tilfredsstille basale materielle behov. Hvis løsningen på matsikkerhets-problematikken ikke ligger i jordreform, hvor ligger den da?

En annen mulig løsning, som Kjærnes er inne på, er en økologisk omstilling drevet fram av småbønder. Forslaget er sympatisk, men det framstår som relativt usannsynlig. Som sagt, har de færreste bønder interesse av å være småbonde – økologisk eller ei. Og en økologisk omstilling vil i overskuelig framtid måtte foregå innenfor rammene som kapitalismen setter. Lesere som studerte på 1960- eller 1970-tallet vil kanskje huske datidens noe innfløkte marxistiske debatter om produksjonsmåter i landbruket? Som India-forskeren Barbara Harriss-White har påpekt, har «the incontrovertible evidence of capitalism racing across India’s rural regions» nå avgjort debatten: «overgangen til kapitalismen» i indisk landbruk er fullstendig. Dette er et faktum som tanker om økologisk omstilling må forholde seg til. I en slik kontekst er det vanskelig å forestille seg at det først og fremst er småbønder som på egen hånd skal drive fram et økologisk skifte.

Et karakteristisk trekk ved kapitaliseringen av jordbruket er – til tross for de oppløftende historiene fra landsbyen i Vest-Bengal – at det har blitt mer risikabelt for mange. Agrarkrisen og bondeselvmordene kan særlig spores til de deler av befolkningen som har spesialisert seg på ensartet landbruk basert på avlinger for salg, ofte rettet mot eksportmarkedet. Slike former for spesialisert landbruk er ikke et «tradisjonelt» fenomen, men ble snarere utbredt i India etter den såkalte grønne revolusjonen på 1960- og 70-tallet. Flere områder – for eksempel i Punjab i nord og Kerala i sør – så flere tiår med sterk økonomisk vekst som følge av endringene i landbruksformer. Men det vi har sett i seinere år, er en økt sårbarhet for prisfluktuasjoner på internasjonale markeder, kombinert med vanskelighetene med å dyrke på små jordlapper der vannressursene er under press. Mange bønder som driver slik virksomhet, har sett seg nødt til å ta opp større lån for å holde seg flytende. En av oss (Jakobsen) har under feltopphold i sørlige India stadig hørt beretninger om uhåndterlig gjeld, om hensynsløse lånehaier og familier som har kollapset økonomisk under vekten av disse byrdene i situasjoner der avlingene gir dårlig avkastning. Det å være bonde i slike situasjoner kan kanskje sammenlignes med å drive forretning: innsatsen er stor og det samme er fallhøyden.

Finnes det en «agrar overgang»?

Endringene i hva «jord» betyr – og hvem den indiske «bonden» er og ønsker å være – innebærer også at vi bør unngå å forestille oss at de sosioøkonomiske endringsprosessene i India vil følge samme mønster som i Europa. Den klassiske «agrare overgangen» som man så i Europa, hvor bønder ble omformet til og integrert i den kapitalistiske økonomien som industriarbeidere, gjentar seg ikke i India. Og nyere marxistisk forskning har påpekt at vi må forstå agrare overganger som høyst sammensatte fenomener; selv om fellestrekk utvilsomt finnes (som «primitiv akkumulasjon»), flettes disse sammen på nye måter og danner nye mønstre. Det vi ser i India i dag, er da også søkt forstått som en slags «komprimert kapitalisme», hvor noen «overganger» skjer veldig raskt – tenk på framveksten av segmenter av indisk tertiærsektor slik som den høyteknologiske IT-sektoren. Andre «overganger» har derimot nærmest gått i stå – svært få bønder blir industriarbeidere, og i det hele tatt kan verken den sekundære eller tertiære sektoren absorbere folk i stort nok omfang.

Mulige løsninger på de store utfordringene knyttet til indisk landbruk og mat-sikkerhet må dermed nødvendigvis omfatte mye mer enn én «sektor». Det rurale og det urbane bindes sammen på kompliserte måter i den indiske komprimerte kapitalismen. Vi er selvsagt enige med Kjærnes i at enhver løsning, uansett utforming, må være politisk. Et skritt i riktig retning vil være å ta som et utgangspunkt at politikkutforming forutsetter forståelse av hva det vil si å være bonde – eller å bo på landet – i dagens India.

Mot alle odds og forventninger: Trump blir president. Folk er i sjokk – og tar til gatene.

Hva vil et Trump-regime bety? Hva slags motstand er nødvendig – og mulig å bygge.

Som alltid i USA er det to sider av virkeligheten som ligger tett opp under overflaten, nemlig klasse og rasisme

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 og 3/16 om valget i USA. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen

Jeg skriver dette en uke etter det epokegjørende og skremmende presidentvalget i USA. Folk her er fremdeles i sjokk – det viser seg i økende grad i gatene, med demonstrasjoner som i antall deltakere nå overstiger millionen.

Donald Trump – en riking som tramper seg fram, en sexist og rasist, en megaloman, en mann som plutselig dukker opp i politikken med en forretningskarriere full av feilgrep og et svært populært «reality TV» program – er klar til å ta kontroll over verdens mektigste nasjon. I tillegg vil hans Republikanske parti kontrollere begge hus i Kongressen. Rasister og reaksjonære smyger seg ut av de feberaktige sumpene på internet og fram i lyset. Og de angriper folk.

Hvordan i helvete kunne dette skje?

Det er det spørsmålet alle på venstresida i USA, og de fleste andre her har spurt seg selv siden valgnatten. Selv om det var noen galluper med bekymringsfullt små marginer, ventet nesten alle seier til det Demokratiske partiet. Vel, Hillary Clinton vant når det gjelder selve stemmetallet med en drøy million stemmer når alt er opptelt, men tapte flesteparten av de såkalte vippestatene som er nødvendige for å vinne flertallet i Valgmannskollegiet. Analysene av stemme-givingen går for seg på febrilsk vis, og det kastes fram en rekke synspunkter men flesteparten av dem legger dessverre skylda for katastrofen på noen andre, som for eksempel at gallupinstituttene bommet fullstendig på grunn av manglende vitenskapelige metoder, eller at massemedia ga Trump fri bane gjennom mesteparten av kampanjen. Andre unnskyldninger er at Sanders stilte mot Clinton, at det sentrale apparatet til Demokratene satset på Clinton, at hvite arbeidsfolk stemte på Trump, at fargede befolkningsgrupper ikke stilte opp i tilstrekkelig antall, at de Grønnes kandidat Jill Stein i det hele tatt eksisterte, og så videre. Forøvrig fikk ikke Stein nok stemmer til at det hadde noen innflytelse på resultatet.

Klasse og rasisme

Det er unektelig slik at en stor del av den hvite arbeiderklassen i USA flokket seg om Trump, til tross for at mange av dem stemte for Obama, både for fire og for åtte år siden. Massevis av arbeidsfolk og mange innen forskjellige deler av middelklassen har opplevd økonomisk tilbakeslag gjennom flere år. De bor i områder av landet hvor det ikke lenger finnes bra betalte jobber, og de ser at de rike bare blir rikere mens de selv sliter. De ser at barna deres vokser opp uten noen framtid. De vet at bankene ble reddet etter at de hadde sendt økonomien mot stupet i 2008. De slapp ustraffet unna. De er ofre for neoliberalismen og de merker det. Idéen om revolusjon finner gjenklang hos mange av dem.

Men klasse var allikevel ikke avgjørende. Arbeidsfolk fra de fargede gruppene stemte i all hovedsak for Demokratene, ikke fordi de likte Clinton eller neoliberalismen, men først og fremst fordi de så faren med Trump. Altfor mange hvite arbeidere så det ikke. I stedet kjøpte de myten om at de var blitt ofre for de «liberale» som har styrt landet, og for svarte og immigranter som var kommet foran dem i samfunnets kø. Valget gjorde det klart hvor sentralt hvit nasjonalisme er blant Trumps tilhengere på alle inntektsnivåer. Selverklærte evangelisk kristne svelget den frynsete moralen hans uten en gang å snakke om synd eller løfter om forbedring. Hvite kvinner som stod overfor valget mellom en mann kjent for overgrep og uten anger, og muligheten for en kvinnelig president valgte Trump. Det er klart at det er en mer kompleks dynamikk som ligger bak, men dette er et utgangspunkt for å forstå hva som har ført oss hit.

Hva skjer nå?

Ingen veit. I de tidligere artiklene (jfr. bl.a 2/16 og 3/16) beskrev jeg hvordan Trump bare valset inn i den Republikanske valgprosessen og kapret den konservative basen partiet hadde brukt nesten femti år på å dyrke fram. Gjennom dette valgt har han tatt kontroll over Det republikanske partiet, som er det politiske uttrykket for det noen av oss kaller Den Nye Konføderasjonen. Den Nye Konføderasjonen består av styrker til høyre som inkluderer noen deler av nasjonal kapital innen handel, energi og andre industrier innen gruvedrift og liknende, landbruksindustri og så videre, sammen med ultra-rike individer innen områder som høyteknologi og mange, mange mindre kapitalister. I tillegg er det en solid base blant evangelisk kristne og hvite nasjonalister som er blitt lært opp til å tro at landet deres er blitt stjålet fra dem og er på vei mot ruin. Den Nye Konføderasjonen dominerer allerede de politiske institusjonene både lokalt og på delstatsnivå i sør og i store deler av Midt-Vesten og statene ved De Store Slettene.

Trump er en tvers gjennom uvitende person og dessuten fullstendig overbevist om sitt eget geni, et selvbilde som bare ble forsterket ved at han på overraskende vis først vant det Republikanske primærvalget og deretter selve valget. Han er ikke drevet av noen ideologisk overbevisning eller noen sammenhengende strategi. Han er heller ikke knyttet til noen av de store blokkene av kapital som dominerer det Republikanske partiet. Ut fra det er det uklart hvilke av de ofte motsetningsfylte løftene fra valgkampanjen som han kommer til å prøve og omsette i politikk og lover. Likedan er det uklart hvilke initiativ fra de konservative ideologene i Kongressen han kommer til å slutte seg til, eller hvilke han eventuelt vil avvise.

På den andre siden er han på ingen måte noe blankt ark. I løpet av den første uka etter valget sikret han seg Steve Bannon som sin fremste rådgiver og strateg. Navnet er sannsynligvis ukjent i Norge, amerikanere flest kjenner det heller ikke. Han er en av gudfedrene til den kvasi-fascistiske «Alt-Right» bevegelsen og han står bak den giftige websiden «Breitbart» som spesialiserer seg på artikler om kriminalitet blant svarte, fornektelse av klimaendringene, de fryktelige konsekvensene av feminisme, og som kaller alle muslimer terrorister m. m.. Åpne fascister og tilhengerne av hvitt herredømme hyller Bannons rolle med åpenlys glede.

Det vi helt sikkert kan vente oss helt fra starten av Trumps presidentperiode er et alvorlig angrep på immigranter, og det er ikke er avhengig av at det bygges en stor mur. Det kommer til å forsterke bølgen av deportasjoner som allerede er gjennomført av Obama-administrasjonen, og eliminere all lovbeskyttelse av de som oppholder seg i USA uten papirer, særlig tenåringer og unge voksne som kom hit som barn. Det vil også gjelde foreldre til millioner av barn som er statsborgere fordi de er født her.

Hva gjør vi?

Vi slåss. Vi har en svak venstreside i USA og innafor der er de revolusjonære sosialistene en ganske liten styrke. Men, vi har allerede startet. Protester under navnet «Ikke min president» har fylt gatene i snesevis av byer, der hundretusener har erklært at de er bestemt på å møte et hvert angrep fra det nye regimet med aktiv protest. Og den første delen av dette tiåret har allerede vist at det finnes et solid grunnlag for motstand. Occupy-bevegelsen styrte et kraftig folkelig sinne mot den ene prosenten og ga støtet til Bernie Sanders kampanje. Miljøbevegelsen vant en uventet seier ved å blokkere ferdigstillelsen av det som kalles Keystone XL Pipeline mellom Canada og Louisiana. Fagforbund og andre aktivister mot slike transnasjonale avtaler fikk satt en stopper for den neoliberale TPP-avtalen. Ekteskap mellom mennesker av samme sex er blitt gjort lovlig i hele nasjonen og rettighetene til transpersoner har blitt betydelig forbedret. Bevegelsen «Black Lives Matter» anerkjennes som gnisten som har ført til gjenopplivelse av de svartes kamp for frihet, en kamp som altfor lenge har vært sovende. Akkurat nå, ved Standing Rock i Nord-Dakota finnes den største samlingen

på over hundre år av folk fra urfolkets nasjoner. De trosser politiet, Nasjonalgarden og private sikkerhetsstyrker i fors-øket på blokkere en oljeledning og forsvare rettighetene knyttet til Lakota-avtalen (den gamle avtalen mellom staten USA og lakotaene), og for å forsvare rent vann.

Men, dette er ikke tida for koseprat. Vi har noen barske år foran oss. Vi må gjøre det folk som oss pleier å gjøre – slutte oss til og arbeide innenfor de største og mest militante kampene som utvikler seg i arbeiderklassen og andre deler av folket og bruke erfaringen og analysen vår og den begrensede organisatoriske styrken for å hjelpe til å bygge opp disse kampene. Etter hvert som de utløses og vokser blir det grunnlaget for en brei anti-Trump front. Karakteren til en slik front vil sikkert ikke være tydelig fra starten av. Hvis det skjer angrep, hvis det kommer alvorlige angrep på ytringsfriheten, lovlige og illegale angrep på immigranter og på muslimer, på fargede folk, på kvinner og homoseksuelle kan det hende at vi vil befinne oss i en situasjon hvor vi må bygge en anti-fascistisk front på lik linje med det som ble gjort på 30-tallet. Det kan til og med hende at vi må slåss på et halvpatriotisk grunnlag mot «uamerikanske» angrep.

Uansett så vil vi særlig rette oppmerksomheten om saker som kan avsløre Trump-regimets sanne natur for tilhengerne hans. Republikanernes har sagt at de vil oppheve Obamas helsereform. Det er en reform som har sine mangler og den er ikke populær overalt, men om de gjennomfører det vil det sette 20 millioner fattige og arbeidende amerikanere uten helseforsikring, en rettighet de fikk for aller første gang i løpet av de seineste åra. De Republikanske ideologene i Kongressen vil helst gå enda lenger og privatisere «Medicare» og «Social Security.» Hvis de gjør det vil det provosere fram en ildebrann av protester.

Et av de største spørsmålene er hvilken rolle det forslåtte maskineriet til Demokratene vil spille i en hvilken som helst anti-Trump front. Vil de søke kompromisser og forsøke å inngå avtaler med ham? Vil de komme seg videre fra problemene med å oppsummere det som har skjedd, noe som har holdt dem i et indre jerngrep etter valgtapet, og vil de kunne fungere som en anti-Trump blokk i Kongressen? Hva vil Sanders prøve å gjøre med de drøyt hundre tusen medlemmene, flesteparten unge i gruppa «Our Revolution» som oppstod etter at han avsluttet sin kampanje?

For revolusjonære sosialister har vi jo det evige spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til spørsmålet om parlamentariske valg. Den flere tiår gamle drømmen om å bygge et tredje, ikke- kapitalistisk parti virker fjernere enn noen gang. De Grønnes svake resultat og det faktum at hundretusener valgte å stemme blankt framfor å stemme for Trump eller Clinton forteller noe om det. Noen mener at vi kommer til å få hendene fulle med å bygge en motstandsbevegelse, og andre mener at det er avgjørende å jobbe innenfor det Demokratiske partiet. De jeg jobber sammen med prøver en strategi som innebærer å bygge lokale, uavhengige politiske organisasjoner som kan gjennomføre kamper og kontinuerlig bygge baser, samtidig som man kan være klar til å delta i valg når det er aktuelt.

Noen ord til venner i Norge

Nok en gang kjenner jeg behov for å formidle en unnskyldning for sjåvinismen som er typisk for en stor nasjon, og den generelle uvitenheten overfor verden som karakteriserer dette landet. Venstre i USA har også en flik av det. Når det gjelder de to aller viktigste sakene for verdens folk, krig og fred og miljøet er det ikke mye håp i vente nå for tida. Så langt kan Trumps erklæringer knyttet til slagordet «Make America Great Again» tolkes på to måter. Det kan enten bety en isolasjonistisk tilnærming hvor USA tar noen skritt tilbake fra global deltakelse, eller så kan det bety en arrogant plattform som innebærer at USA hevder sin rett til å gjøre hva USA vil, hvor som helst og når som helst. Hvis, eller når Trump velger den siste tolkningen vil han i utgangspunktet møte liten motstand fra den lille og desillusjonerte kjernen som er igjen av anti-krigsbevegelsen som utfordret Bush de første åra av krigen i Irak.

Det finnes de som mente at det ville være mindre fare for flere og mer dødelige krigseventyr med Trump som president enn det ville være med Clinton som er velkjent for sin krigslyst. Den første uka etter valget har alt vist at slike tanker bare er drømme-spinn. Hans rådgivere og mulige ministre inkluderer velkjente hauker som John Bolton, en fanatiker som er for å bombe Iran og uten omsvøp kaller Russland en fiende, og general Michael Flynn som går inn for å knuse regimene i alle islamske republikker, en gruppe som inkluderer både Iran, Afghanistan og Pakistan! Når det gjelder miljøet er Trump velkjent for følgende uttalelse: «Begrepet global oppvarming ble skapt av og for Kina for å hindre konkurransedyktigheten til USAs industri.» Hans løfte om å øke både fracking og kullproduksjon er økonomisk idioti – de konkurrerer seg i mellom og er i stadig større grad uprofitable energikilder. Men det vil bety alvorlig og varig skade på planeten. Og det er slett ikke sikkert at selv de beste anstrengelser fra miljøbevegelsen vil være tilstrekkelig til å bygge opp et massebasert opprør som kan stoppe det, kanskje ikke en gang nok til å begrense det. Send oss lykkønskninger, norske venner. Arbeidet vårt er meislet ut for oss.

Værnes

Rødt tar skarp avstand fra planene om at USA skal stasjonere 300 marinesoldater på Værnes.

– Dette betyr i praksis å opprette en amerikansk militærbase i Norge, sier Marielle Leraand, nestleder i Rødt.

Dette er klart i strid med baseerklæringen som ble utformet da Norge ble med i NATO i 1949. Den slo fast at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede land på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

– Det som nå skjer må ses i sammenheng med USA og NATOs militære opptrapping mot Russland over lengre tid. Omlegging av basepolitikken er også en følge av regjeringas langtidsplan med nedbygging av norsk forsvarsevne, og i enda sterkere grad å gjøre Norge til en brikke i USAs militære strategi. Dette gjør oss også enda mer utsatt i tilfelle krig, advarer Leraand.

Snowden hjem med Trump?

Ikke det at det behøver å være noe hold i det, antakeligvis ikke,men 18. juli twitret USAs nye president:

– All I can say is that if I were President, Snowden would have already been returned to the U.S. (by their fastest jet) and with an apology!

Trondheim boikotter

Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt fremmet et forslag om boikott som ble vedtatt torsdag kveld, skriver Adresseavisen (17/11).

Høyre, FrP, Venstre, Pensjonistpartiet, KrF og Senterpartiet stemte imot.

I vedtaket heter det at staten Israel stadig forverrer sin okkupasjonspolitikk.

– Ulovlige bosetninger utvides, bygging av muren fortsetter, palestinerne utsettes for daglig trakassering og møter store hindringer i sine dagligliv. Dette er en politikk Trondheim kommune ikke kan støtte opp under. Kommunen ønsker derfor å avstå fra innkjøp av varer og tjenester produsert på okkupert område, heter det i vedtaket.

KrFs kommunalråd Geirmund Lykke tok til orde for å avvise boikotten og mente heller Norge må være en pådriver for dialog mellom partene i Israel.

Bystyret ber også kommunens innbyggere å gjennomføre en boikott.

(ABC Nyheter)

I grøfta?

Valget av Donald Trump innebærer at forhandlingene om en frihandelsavtale mellom EU og USA inntil videre blir lagt på is, medgir Tysklands statsminister Angela Merkel.

Merkel sa dette under en felles presse-konferanse med Barack Obama i Berlin torsdag, der den amerikanske presidenten takket for åtte år med tett og godt samarbeid.

– Jeg har alltid engasjert meg sterkt for å få sluttført en handelsavtale med USA. Vi har gjort mye framgang i forhandlingene, men de vil ikke bli sluttført nå, sa Merkel.

Håper

Merkel ga uttrykk for håp om at forhandlingene om den såkalte TTIP-avtalen mellom EU og USA en dag vil bli gjenopptatt, selv om det neppe kommer til å skje så lenge Donald Trump sitter i Det hvite hus.

Trump gjorde det helt klart i valgkampen at han er motstander av frihandelsavtaler som TTIP.

(Aftenbladet 17/11)

Rojava

Rojava (oversatt til norsk: «Vestlandet») er betegnelsen på kurdisk-dominerte områder i Syria, som fra september 2013 er erklært som autonome regioner i landet. Regionen hadde i 2014 omkring 4,6 millioner innbyggere.Litt over 8 % av befolkningen i Syria er kurdere, men deres identitet har ikke vært offisielt anerkjent. Kurdisk språk har ikke vært tillatt brukt offentlig. Hundretusener av kurdere ble fratatt sitt statsborgerskap i 1962. De og deres etterkommere har ikke hatt rett til å eie jord, få reisedokumenter osv. I grenseområdene mot Tyrkia og Irak har den kurdiske befolkningen mange steder vært fordrevet og erstattet med arabere.

(Wikipedia)

Slipper å jobbe bare 31 prosent stilling

Ingund Ljosnes jaget ekstravakter og sa ja hver gang arbeidsgiver spurte, men da hun krevde større stilling, fikk hun nei. Nå takker hun Fagforbundet for at hun vant ankesaken mot Fredrikstad kommune. (…)

En lovendring som trådte i kraft ved nyttår i fjor ga deltidsansatte rett til å kreve fast ansettelse i den stillingsprosenten de faktisk har jobbet de siste 12 månedene.(…)

Tvisteløsningsnemnda ga henne medhold. Ljosnes’ faste stilling i kommunen økte fra 31,81 til 71,81 prosent – tilsvarende det hun faktisk hadde jobbet. Hun jobber fortsatt 31,81 prosent som assistent på Kjæråsen, mens de 40 prosentene hun fikk økt stillingen sin med, er er hun ansatt i en ressurspool i Fredrikstad kommune.

– Det betyr selvsagt mye for både lønna og pensjonen min. Dessuten får jeg faste dager på jobb og faste fridager. Det blir enklere å planlegge hverdagen, sier Ljosnes.

(Fri Fagbevegelse)

Aslak Storaker (red.):
Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefellesskap med USA og NATO?
Oslo: Progressivt Forlag, 2016.

Dette er en samling artikler som ble utgitt på Progressivt Forlag (tidl. Marxist Forlag) for kort tid siden. Den treffer midt i en av de heteste og viktigste debattene for tida – forsvarspolitikken. Det er ti artikler skrevet av et knippe folk med forskjellig bakgrunn, flere med lange akademiske merittlister, men også folk som Jacob Børresen (pensjonert militær), Mette Kongshem (tidl. ambassadør), Roy Pedersen (leder av LO Oslo) og SV-veteran Stein Ørnhøi.

Man kan innvende at artiklene til en viss grad overlapper hverandre. Samtlige tar de i mer eller mindre tydelig grad opp forholdet mellom tilpasningen til NATO og viktigheten av et nasjonalt forsvar. Samtidig tas Norges medlemsskap i NATO i all hovedsak som gitt. Betraktningene om den internasjonale situasjonen og de sikkerhetspolitiske konsekvensene peker i stor grad på de samme elementene. Sentralt står vurderingene av forholdet mellom Russland og NATO/USA.

På den andre siden har de forskjellige forfatterne sin innfallsvinkel og bringer inn ulike perspektiver.

Den kanskje viktigste artikkelen er signert Ola Tellesbø. Han er advokat med fordypning i folkerett, krigsrett, menneskerettigheter og internasjonal strafferett. Han tar opp et særs viktig spørsmål: Hva betyr humanitær intervensjon? Han mener at det har vært framgang når det gjelder internasjonale konvensjoner og strafferett, og at vi beveger oss mot en rettstilstand som gjør aggresjonsforbrytelser og krigsforbrytelser mindre sannsynlig. Aggresjonsforbrytelse kan i framtida pådømmes ved den Internasjonale Straffedomstolen. Men mange land, herunder Norge vegrer seg mot å ratifisere en klausul som betyr at humanitær intervensjon også kan bli betraktet som aggresjonsforbrytelse. Hva skjuler seg bak begrepet humanitær intervensjon? Jo, de fleste av nyere tids krigstokter og invasjoner signert USA/NATO. Vi kan si at begrepet nærmest ble oppfunnet i forbindelse med Serbia/Kosovo-konflikten. Siden har så og si alle angrep blitt pakket inn i all verdens gode hensikter på vegne av sivilbefolkningen – det er humanitær intervensjon. Norske politikere passer seg for å kalle det krig, det heter at vi har et oppdrag i de gode hensikters navn.

Som sagt så er hovedtemaet i artiklene forholdet mellom et nasjonalt forsvar og bindingen til NATO. Det blir noen gjentakelser, men også forskjellige innfallsvinkler. Ørnhøi drøfter det litt vanskelige begrepet folkesuverenitet, og tidligere ambassadør Kongshem tar for seg demoniseringen av Russland/Putin og retter søkelys mot NATOs aktiviteter. Børresen har naturlig nok et tydelig militært perspektiv. Han mener Norge er helt avhengig av NATO og hjelp utenfra, men skisserer et forslag til et nasjonalt forsvar innenfor den rammen. Roy Pedersen oppfordrer fagbevegelsen til å engasjere seg langt sterkere i internasjonale og sikkerhetspolitiske forhold, i tråd med fagbevegelsens gode tradisjon.

Alt i alt, mye interessant og mye nyttig informasjon. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er et høyaktuelt tema – det vil bli gjort valg med store konsekvenser.

Birger Thurn-Paulsen

Dag Østerberg:
Fra Marx til nyere kapitalkritikk
Oslo: Pax Forlag, 2016, 192 s.

Boka til Østerberg er et viktig forsøk på å reaktualisere den marxistiske samfunnskritikken.

Allerede før publiseringen av Østerbergs nye bok, ble den kritisert av Gunnar C. Aakvaag, som på forhånd kunne konstatere: «Karl Marx sine analyser av kapitalismen [er ikke ] stedet å starte når vi skal forstå norske samfunnsforhold i dag.» Dette poenget skulle vise seg som en gjenganger hos bokas kritikere. I sin anmeldelse for sosiologen.no slår Roar Hagen fast at Marx’ begreper er dogmatiske og lukket mot erfaring, mens Ola Innset i Le Monde stiller spørsmålet om ikke «tiden har reist fra» det marxistiske begrepsapparatet. Det ser ut til at hovedproblemet med boka er at den handler om Marx.

For kritikerne av Marx og Østerberg virker det usannsynlig at et begrepsapparat fra 1867 kan brukes for å forstå virkeligheten som omgir oss i 2017, med tanke på hvor enormt verden har endret seg i mellomtiden.

Dette er en rimelig innvending, og i etterpåklokskapens navn burde nok Østerberg behandlet det allerede i innledningen. Dette ville vært nyttig av flere grunner, siden svaret på kritikken også sier oss noe viktig om hva Marx forsøkte å oppnå med Kapitalen.

Det holder ikke å avfeie Marx som gammel, uten å reflektere over hva kapitalismen er og hvor gammel den er. Marx forsøkte ikke å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner. Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Dermed er det ikke utenkelig at Marx allerede i 1867 var i stand til å analysere disse samfunnsforholdene på en god, om enn ikke fullstendig, måte.

Den politiske økonomi – og Marx’ kritikk

Østerberg begynner med en nyttig skisse av den liberale samfunnsteorien som ligger innbakt i den klassiske politiske økonomien til Adam Smith, David Ricardo og andre, før han introduserer Marx’ kritikk av dem i Kapitalen. Betydningen av å skille Marx fra de politiske økonomene har ofte blitt undervurdert, f. eks av Lenin, som hevdet at Marx «ga en streng begrunnelse for [den politiske økonomien] og utviklet den konsekvent videre».

Smith ville forklare samfunnet med utgangspunkt i individene det utgjøres av, og antar at individenes egenskaper – deres væremåte, tilbøyeligheter og tendenser – lar seg skissere uten henvisning til deres samfunnsmessige relasjoner til andre mennesker. Hvorfor oppstod kapitalismen? Som kulminasjonen av en langstrakt utvikling i arbeidsdelingen, som igjen er forankret i en naturlig menneskelig «tilbøyelighet til å bytte og kjøpslå» (Smith).

Den liberale samfunnsteorien begynner med en allmenn (pre-historisk) teori om «individet», og resultatet blir en forståelse av at bare én samfunnstype – «handelssamfunnet» (Smith) eller kapitalismen – harmonerer med individets forutgitte natur. Som Østerberg påpeker:

[D]en liberale økonomiske orden er ‘naturlig’, den er i pakt med menneskenes ‘natur’, den er derfor fornuftig, og dens bevegelse henimot økende velstand er en side ved fornuftens allmenne fremskritt. (s. 21)

Marx kritiserer skarpt denne forestillingen om at et bestemt menneskelig samfunn – det kapitalistiske – kan forklares med utgangspunkt i menneskets allmenne natur. Mennesket er for Marx et historisk vesen som «hele tiden forandrer sine omgivelser ved å dyrke, bygge og lage nye redskaper», og med dette stadig omformer sin natur.

Den såkalte «opprinnelige akkumulasjon»

Hvordan oppstår kapitalismen? For den politiske økonomien var det avgjørende at det ble akkumulert en tilstrekkelig rikdomsmengde som kunne investeres som kapital. Dette skjedde når noen individer ved sin «nøysomhet og gode adferd», anstrengte seg for å forbedre sin egen situasjon (Smith i Østerberg, s. 31).

I en fjern fortid fantes på den ene side en flittig, intelligent og fremfor alt sparsommelig elite, og på den annen side et dovent pakk som ødslet bort alt det eide, og mer til …» (Marx i Østerberg, s. 31).

Slik oppstod på den ene siden en liten klasse av velhavende kapitalister – og en stor klasse av mennesker uten annet å selge enn sitt eget skinn.

Denne harmoniske fortellingen er en ren fiksjon, som ser bort fra de brutale metodene – en serie «av rov, grusomheter og folketerror» – som kjennetegnet den virkelige opprinnelige akkumulasjonen. Her framhever Østerberg at problemet med liberalerne er at de har en forblindet, harmonisk virkelighetsoppfatning som glatter over den virkelig historien av vold og klassekamp. Dette gir et argument til revolusjonære som vil erstatte kapitalismen med noe annet. Det kan «skje på måter som medfører vold – men slik oppstod jo også den kapitalistiske produksjonsmåte» (s. 33).

At kapitalen fødes i «blod og skitt» er et poeng for Marx her, men ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste. Mer grunnleggende er det at kapital og kapitalistiske samfunnsforhold ikke oppstår når det har blitt samlet opp en tilstrekkelig mengde rikdom, slik Smith antok. Dette får det til å virke som at kapitalismen er den naturlige formen for rikdomsproduksjon, bare den blir tilstrekkelig omfattende. Marx innvender at en hel rekke samfunnsforhold må være på plass for at rikdommen skal bli til kapital.

For det første har en klasse den overveiende kontrollen over samfunnets produksjonsmidler og pengekapital. For det andre er livsmidlene vi konsumerer for å leve og overleve blitt til varer, som kjøpes på et marked. For det tredje har de fleste av oss ingen annen vare å selge enn vår arbeidskraft. Og for det fjerde eksisterer et konkurranseforhold mellom produsenter (bedrifter).

Det siste impliserer at kapitaleieren – for å skape profitt – må kjøpe fri arbeidskraft. Kombinasjonen av de tre første gjør at kapitaleiere får tilgang til å kjøpe arbeidskraft som en vare på markedet. Og det siste gjør at det kapitalistiske samfunnet kjenne-tegnes av visse «bevegelseslover»: for å overleve som kapitalist må hun maksimere og reinvestere profitten, kontinuerlig forbedre arbeidsproduktiviteten og revolusjonere produksjonskreftene. Dermed viser det seg at det Smith hevdet var en naturlig utvekst av menneskets «tendens til å bytte og kjøpslå», er resultatet av samfunnsforhold som særpreger kapitalismen.

Materialisme og materialistiske bidrag

Her kommer vi til den materialistiske linjen i Østerbergs bok, som foruten Marx tar for seg et vidt spenn av materialistiske bidrag som Georg Lukács, Herbert Marcuse, Henri Lefebvre, Jean-Paul Sartre, Pierre Bordieu og David Harvey. Framstillingen av dem er for det meste ordknapp og gir ikke så mye. Likevel får man en nyttig pekepinn til videre lesing.

Unntaket er Sartres praktiske situasjonsfilosofi og begrepet om serialitet, som vies en del plass og brukes aktivt til å kritisere liberaløkonomiske oppfatninger. Serielle situasjoner oppstår når man som i køen foran billettluken står i en serie av mennesker som har «samme formål, men ikke felles formål» (s. 93). Medmennesker framstår som brysomme konkurrenter, og har vanskelig for å gå sammen og kjempe for noe felles. Forslaget om at serialitet som avmakt går ut på det samme som Marx’ begrep om kapitalen som en «fremmed makt» var interessant og tankevekkende, selv om jeg tviler litt på om det stemmer.

Betraktet utfra den materialistiske linjen blir Marx tett knyttet til modernitetens idealer. Vitenskapen i opplysningstiden ble «fremholdt som den ypperste form for [Fornuft]» (s. 54). Marx kalte seg for en «vitenskapelig sosialist» og brukte uttrykk som «den kapitalistiske produksjonsmåtes naturlover». På andre måter var han også utpreget moderne, med sin «opptatthet av individene og deres frihet» og syn om at «individenes frie utfoldelse er det viktigste av alt» (s. 55).

Mot idealistene vil Marx og Engels få fram hvordan språk og bevissthet er forbundet med det praktiske liv. Her får vi en pedagogisk gjennomgang av hvordan denne materialismen utviklet seg, fra religionskritikken i Marx’ ungdomsskrifter til den «materialistiske historieoppfatning» i Den tyske ideologi og analysen av varefetisjisme i Kapitalen.¹

Kan vi gjenopplive kapitalkritikken?

Marx’ kapitalkritikk er en nyttig ressurs for dem som ønsker å forstå og forandre det kapitalistiske samfunnet, også i dag. I boka føyer Østerberg dessuten til en spennende liste av nyere kapitalkritikere som har forsøkt å forbedre og videreføre dette prosjektet. Mye av dette vil nok være ukjent stoff for mange, og Østerberg fortjener honnør for å ha skrevet en håndterlig og pedagogisk innføring.

Oscar Dybedahl

Note:

1. Jeg er kritisk til framstillingen av den historiske materialismen, men jeg har ikke anledning til å utbrodere problemene her. Se «Marxisme og kapitalkritikk» på Salongen.no.

Saudi-Arabia og de andre eneveldige konge- og sjeikdømmene rundt Persiagulfen har gjennom den kalde krigen og fram til i dag vært Vestens viktigste allierte i Midtøsten.

Vil det fortsette med Trump?

Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Et av de retoriske poengene som Donald Trump effektivt kunne bruke mot Hillary Clinton i presidentvalgkampen, er hykleriet som ligger i hennes framstilling av seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter, tatt i betraktning hennes nære bånd til de mest kvinneundertrykkende av alle stater i verden. Vi snakker da om Saudi-Arabia og de andre eneveldige og shariabaserte konge- og sjeikdømmene som har samlet seg i Samarbeidsrådet for arabiske stater i Gulfen, bedre kjent som Gulfrådet.

Spørsmålet er likevel om Trump som president vil løsne på båndene mellom USA og Vesten og Gulf-monarkene. For dette er en allianse som på ingen måte er avgrensa til Clinton eller begrunna med Gulf-monarkenes rundhånda donasjoner til Clinton Foundation.

Gulfoljas betydning

Helt siden mellomkrigstida har landene rundt Persiagulfen vært viktige oljeleverandører. USA har imidlertid i mesteparten av perioden vært selvforsynt med olje, og etter at USA ble en nettoimportør av olje har størstedelen av importen kommet fra mer nærliggende produsentland som Venezuela og Mexico.

Fram til et stykke ut i etterkrigstida, var det i hovedsak amerikanske og andre vestligeide oljeselskaper som utvant olja i Midtøsten. Da den demokratisk valgte regjeringa i Iran valgte å nasjonalisere britisk-amerikanske selskapet som sto for mesteparten av oljeutvinninga i 1951, utløste det en politisk konflikt som endte med at de vestlige stormaktene støttet et militærkupp ledet av kongen, sjahen.

Men mer enn det direkte økonomiske tapet i seg selv, er det grunn til å se det Vesten-støtta kongekuppet i Iran i 1953 som et resultat av frykt for at den politiske radikaliseringa som lå bak nasjonaliseringa skulle føre Iran inn i Sovjetunionens interessesfære. Da Saudi-Arabia og vestallierte Gulfstater nasjonaliserte oljeselskapene i løpet av 1970-tallet, uten at dette på noe tilsvarende vis var koblet til noen politisk radikaliseringsprosess, fikk vi ingen tilsvarende konflikt med Vesten.

Det er altså verken innenriksøkonomiske forsyningsbehov eller profittinteressene til oljeselskapene isolert som kan forklare hvorfor politisk kontroll over den oljerike Gulfregionen tillegges helt avgjørende vekt i USAs utenrikspolitikk. Forklaringa ligger først og fremst i oljas geopolitiske betydning, og de økonomiske implikasjonene av dette igjen.

I en krigssituasjon som ikke inkluderer atomvåpen, blir kontroll over olje av helt avgjørende betydning. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff. Oljetilgang er også avgjørende for å drive rustningsindustrien og annen essensiell industri som må til for å opprettholde samfunnsdrift og evnen til å videreføre krig.

Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne olja, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.

USAs supermaktsøkonomi

For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.

Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.
2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.
3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
   En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.
   Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.
4. USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista, er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.

Israel og Gulf-monarkene

USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.

USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israel-tilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israel-tilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.

På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.

Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.

Sekterisk hat som forsvarsstrategi

Iran, som ikke er et arabisktalende land, hadde i utgangspunktet et vennskapelig forhold til Israel. Dette endra seg imidlertid dramatisk etter at den USA- og Israel-vennlige sjahen ble styrta gjennom den islamske revolusjonen i 1979. Den nye islamske republikken i Iran ønsket å spre revolusjonens ideer om motstand både mot Vestens ideer og politisk allianse med Vesten også til den arabiske verden.

Iran har søkt å bygge allianse mot USA og Israel med alle som vil være med, enten det er snakk om sekulære regimer, som Assad-regimet i Syria, sjiaislamistiske grupper, som Hizbollah i Libanon, eller sunniislamistiske grupper, som Hamas i Palestina.

Saudi-Arabia og de andre Gulfråds-statene har derimot gjort seg helt avhengige av våpenleveranser og etterretningssamarbeid med USA for å overleve. På tross av at den nye islamske republikkens konservative ideologi er nærere Saudi-Arabias enn den mer sekulære, liberale politikken som den avsatte sjahen sto for, er Irans arbeid for å mobilisere en felles front i hele den muslimske verden mot Israel, som dermed også er en front mot USA, dermed ikke bare en stor trussel mot Israel. Det er i like stor grad en trussel for Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene.

Den arabiske våren i 2011, som felte de sekulære provestlige regimene i Tunisia og Egypt, viste at det å hvile seg på rå våpenmakt alene, gjør provestlige autoritære regimer sårbare. Saudi-Arabia med allierte trenger også en ideologisk base for sin motmobilisering mot Iran, og denne finns i sunniislamsk sekterisme. Mens Iran gjerne kan gå i allianse med relativt moderate sunniislamske bevegelser som Hamas, er det umulig med noen allianse mellom Iran og ekstremistiske salafistgrupper, som ser på sjiamuslimer som vantro eller frafalne.

For å demme opp mot faren for flere Iran-inspirerte opprør, både i landet selv og i andre allierte arabiske land, har Saudi-Arabia lagt stor vekt på å vise seg fram som et land som forsvarer sunnimuslimer, mot sjiamuslimske Iran. Den sekteriske agitasjonen fra saudi-arabiske medier har særlig vært retta mot Irak etter at sjiadominerte Iran-vennlige partier vant valgene der i 2005. Selv om USA har framstilt seg som en motstander av sekterisk politikk, har landet i realiteten gitt full støtte til den saudi-arabiske narrativen om at de Iran-vennlige sjiadominerte partiene må begrenses av hensyn til den sunnimuslimske minoriteten. Det er på basis av en slik sekterisk hatideologi, primært retta mot sjiamuslimer, at forløperen til IS, Islamsk Stat i Irak – ISI, ble etablert i 2007.

Det syriske opprøret som i likhet med opprøret i Bahrain oppsto i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt i 2011, har også utviklet seg i en veldig sekterisk retning. Mens Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater intervenerte militært for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, hvor flertallet er sjiamuslimer, har de samme Gulfstatene vært de mest ivrige støttespillerne for opprørerne i Syria, sammen med Vesten.

I krass kontrast til mediaframstillinga i Vesten, er de såkalt moderate syriske opprørsgruppene fullstendig dominert av ekstreme salafistiske grupper som Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Dette er grupper som både omtaler sjiamuslimer som vantro eller frafalne, og som definerer demokrati som å være i strid med islam. Målet for disse «moderate» opprørsgruppene er en shariastyrt stat, ganske tilsvarende hva Saudi-Arabia er. Det er dermed ikke særlig paradoksalt at de også har samarbeida nært med al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, Nusrafronten (som rett nok nylig har offisielt gjort seg uavhengig av al-Qaida, og omdøpt seg til Fatah al-Sham-fronten). Nusrafronten ble etablert av ISI i 2012, og ISI og Nusrafronten var både organisatorisk og ideologisk knyttet sammen inntil personlig rivalisering skapte en splittelse i 2014.

Trumps motsigelser

Donald Trump har i valgkampen kritisert Hillary Clintons nære forbindelser til Saudi-Arabia. Han har også riktig påpekt at Hillary Clintons forslag om å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte opprørskontrollerte områder mot syriske og russiske flyangrep, ville kunne utløst tredje verdenskrig. Han har også nektet å ta avstand fra Putin og Russland, og tvert imot stått fast på at han ønsker gode forbindelser og samarbeid med Russland om å bekjempe Islamsk Stat. Han har også uttalt at selv om Assad er en «drittsekk», er det ikke gitt at det er lurt å støtte gruppene som vil styrte han.

Alt dette peker mot at USA under Trump vil komme til å bryte den langvarige alliansen med Saudi-Arabia. Men Trump har samtidig uttalt at han vil rive i filler atomavtalen med Iran, og at han vil gi ubetinga støtte til Israel, blant annet ved å flytte ambassaden til Jerusalem, og dermed anerkjenne Israels folkerettsstridige anneksjon av Øst-Jerusalem.

Trump vil altså skjerpe motsetningene til Iran og palestinerne og dermed de arabiske folkemassene, men samtidig føre en politikk overfor Syria som ikke bare vil styrke Russland, men også Iran og den arabiske motstandsfronten mot Israel. Gjennomfører han begge delene av sin uttalte politikk samtidig, betyr det at USA, tross symbolske gester til Israel, effektivt styrker posisjonen for Israels motstandere og spiller USA helt ut over sidelinja som stormakt i Midtøsten. Dermed faller grunnlaget for USAs posisjon som supermakt.

Det er ikke sikkert at det er dette Trump egentlig vil, og enda mindre sikkert at han får det til, om han virkelig vil, gitt den makta Israel-vennlige krefter har i amerikansk politikk. Det er derfor ikke gitt at alliansen mellom USA og Vesten og Saudi-Arabia og de andre eneveldige og kvinneundertrykkende monarkene i Gulfrådet, vil ta slutt med Donald Trump i Det hvite Hus. Men den usikkerheten uttalelsene hans har skapt om dette, er trolig hovedgrunnen til at han på ingen måte var maktetablissementets kandidat ved valget.

Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning. At dette skulle komme som et plutselig innfall fra varehandelsbransjen om å drive veldedighet overfor arbeidsledige er heller tvilsomt.

John Thomas Suhr er vaktmester og hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS. Avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor.

De siste virkningene av de målrettede angrepene på arbeidsfolk stilling i arbeidslivet som tidligere arbeids og sosialminister Robert Eriksson initierte, skjedde gjennom endringene av Sosialtjenesteloven som ble iverksatt 1. januar 2016. NAV-finansiert praksisplass, formelt benevnt som «arbeidspraksis», ble da formelt omdøpt til «arbeidstrening» i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Dette ble gjort sammen med flere andre endringer av lovgivningen hvor et av hovedmålene med endringene var «å øke bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena». Som vi husker, var økt adgangen til midlertidig ansettelse det mest kraftfulle av flere tiltak som ifølge Høyre/FrP-regjeringen skulle gi «økt bruk av ordinært arbeidsliv for å styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid»¹.

Begge deler er eksempel på tiltak som øker og letter tilgangen på arbeidskraft for arbeidsgiverne, og ender med press på lønns- og arbeidsbetingelsene i de bransjene som er mest utsatt.

Men før vi kommer tilbake til den overordnede politikken som tilrettelegger for utstrakt misbruk av «arbeidstrening», så må vi se litt nærmere på den aktuelle bransjen veldig mange arbeidsledige (med eller uten nedsatt arbeidsevne) skal «arbeidstrene» i:

I varehandel utføres daglig et omfattende arbeid som gir familier over hele landet god og enkel tilgang til forbruksartikler – noe som tilrettelegger for at vi alle kan hente oss inn igjen med avslapning og adspredelse i og utenfor hjemmet. Men når folk prater om «butikk-jobb», er det dessverre sjeldent som et eksempel på et nødvendig og anstendig yrke. Det kreves ikke formell utdannelse for mye av arbeidet som utføres i varehandel. Men en holdning om at butikk-jobb er noe annenrangs, hvor vi skal godta annenrangs arbeidsbetingelser, underslår hvor store ringvirkninger det faktisk får, om vi godtar dumping av lønns- og arbeidsbetingelser i en så stor sektor i samfunnet. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere.

Sammenlignet med forholdene for varehandelsansatte nedover i Europa, men også sammenlignet med forholdene i våre nærmeste naboland, har butikkansatte relativt sett kommet godt ut av det med HKs tariffavtaler fram til i dag. Men utviklingen av fordelingen av verdiskapning går i feil retning. I dag opplever vi at topplønninger til kjedeledelse og avkastning til eiere når nye høyder, samtidig med at ansatte daglig konfronteres med resultatene av at lønnsbudsjettene blir stadig strammere ute i butikkene. Det er ikke tilfeldig at eiere som har store deler av inntekten fra varehandel, år etter år har tronet øverst på listene over Norges rikeste. Olav Thon, Odd Reitan og Stein Erik Hagen er blant disse. Likevel presses stadig marginene ute i butikkene. De viktigste grepene skjer gjennom overstyring fra kjedekontor, franchiseavtaler og avtaler med kjøpesenter- og gårdeiere som griper langt inn driften av den enkelte butikk. Dette kombineres med overetablering av butikker i stadig større og flere kjøpesenter. Mantraet er at her skal det jobbes stadig mer og fortere, men med stadig færre betalte folk, og driftsresultatet blir aldri stort nok.

For å få driftsbudsjettet til å gå opp ender mange butikksjefer med å jobbe gratis overtid og uten kvelds- og helgetillegg, også i småbutikker hvor det er opplagt at de har krav på tilleggene. Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.

Til tross for at alt nevnt overfor strider mot lov- eller avtaleverk, er ikke slike eksempler særtilfeller som forekommer bare hos enkelte såkalte useriøse arbeids-givere. Dette er praksis som tvinger seg fram når butikksjef, eller områdeleder, har fått handlingsrommet begrenset gjennom at tildelte budsjetter f.eks. ikke kan lønne to fulltidsstillinger, til tross for at turnusen og åpningstidene ikke kan fylles med mindre arbeidskraft.

I de små butikkene som er i flertall på et kjøpesenter, er bemanning med én person på jobb av gangen heller regelen, enn unntaket. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og vi i HK erfarer at det gjøres i stadig større utstrekning.

Veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner?

På nyåret 2015 avholdt fagbevegelsen en historisk bred politisk streik i protest mot forverringene av arbeidsmiljøloven som ble gjennomført av Høyre/FrP-regjeringen. Mindre oppmerksomhet fikk endringene av Sosialtjenesteloven som ble lansert som en del av samme tiltakspakka. Det er kanskje ikke så rart, i og med at endringene i velferdsordningene til dem som faller utenfor, ikke var annet enn enda en innstramming av «arbeidslinja» som ble innført også i Norge under sosialdemokratisk ledelse på begynnelsen av 90-tallet – i kjølevannet av høyredreiningen i den vestlige politikken under Reagan og Thatcher².

«Det skal lønne seg å jobbe», sier noen forsvarere av «arbeidslinja». Men slik politikk er ikke som det høres ut, at det skal skaffe flere arbeidsplasser eller at lønna skal økes. Tvert imot er essensen i «arbeidslinja» å straffe folk som mister jobben, gjennom å kutte i stønader og øke kravene til den enkelte. Slik skal den enkelte «motiveres» til å finne seg en jobb. Men på samfunnsnivå blir det ikke flere arbeidsplasser for arbeidsledige å konkurrere om, uansett hvor vanskelig det gjøres for den enkelte å klare seg uten arbeid.

Som sosialmedisiner Ebba Wergeland så treffende formulerer det:

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.³

Men presset mot den enkelte arbeidsledige har ikke bare som mål å hindre passiv lediggang – som gud vet hva kan føre til. Det viktigste målet er å gjøre den enkelte tilgjengelig på arbeidsmarkedet.

Tidligere var bruk av skjermede bedrifter, arbeidstrening utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, mer vanlig. I dag opplever vi avvikling av disse skjermede tilbudene, som tidligere begrenset de negative virkningene i det ordinære arbeidsmarkedet. Nå skal alle ut i det ordinære arbeidslivet.

NAV-ansatte gjør så godt de kan med å bistå mennesker som av forskjellige årsaker har havnet utenfor arbeidslivet. Den ordinære arbeidsformidlingen har for lenge siden blitt privatisert og gitt som gavepakke til vikarbyråene. Og under trusselen om at det enkelte NAV-kontor skal få sin bemanning kuttet ytterligere kuttet, hvis man ikke bruker opp tiltaksplassene og møter måltallene blir naturlig nok det å få en pen statistikk over antall som kommer i praksis fort det viktigste. Undersøkelser av hvor mange som faktisk ender opp med ordinært arbeid etter praksisplass, gir imidlertid ikke et like hyggelig bilde. For enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har for mange praksisplasser på CVen, og sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor.⁴

Personlig har jeg opplevd eksempler med kolleger hvor arbeidspraksis har vært en vei ut av det ordinære arbeidslivet, og ikke på noen som helst måte en inngang inn:

Flere tidligere kollegaer av meg som har jobbet i bokhandel gjennom år av livet sitt, har i forbindelse med endringene i bransjen, fra store velassorterte og brede bokhandler, til en mer kiosklignende kjedestruktur, opplevd nedbemanninger og oppsigelser. En tidligere kollega som etter en periode hvor han uten hell søkte på den ene jobben etter den andre, endte til slutt å opp med en praksisplass nettopp i en bokhandel. Altså hadde han nå mer eller mindre fått seg «arbeidstrening» i å jobbe i den samme type virksomhet som han tidligere gjennom år hadde hatt fast fulltidsjobb. Den største forskjellen mellom den nye og den gamle arbeidsplassen, var som han selv formulerte det, at han nå ikke fikk lønn for jobben.

Vi må ikke gjøre samme feilene som andre har gjort

Denne politikken er tidligere ført ut i sin fulle konsekvens gjennom de såkalte Hartz-reformene i Tyskland på 2000-tallet, initiert av Gerhard Schrøder og det sosialdemokratiske partiet SPD. En rekke reformer ble gjennomført i rask rekkefølge, for å fylle det ordinære arbeidslivet med grupper som da stod uten ordinært arbeid, enten det var på grunn av sykdom, arbeidsuførhet eller at det rett og slett ikke var nok lønnede arbeidsplasser til alle. Det åpenbare resultatet var en kraftig dumping av lønningene for folk flest i Tyskland.

Da Hartz-reformenes fulle virkning var trådd i kraft, var situasjonen i 2012 at av 6,1 millioner tyskere som da var på trygd, så var nesten 4,5 millioner av disse i arbeid, men de tjente så dårlig at de var berettiget til sosialhjelp.⁵

Den tyske elitens mål var å gi arbeidsgiverne tilgang til billigere arbeidskraft, for derigjennom å øke handelsoverskuddet innen eurosonen. Noe som var så overmåte vellykket at det regnes som en av flere viktige bakenforliggende årsaker til den økonomiske krisen i Hellas. For den vanlige tysker var imidlertid den viktigste konsekvensen at det for folk flest knapt er mulig å finne ukvalifisert arbeid som er mulig å leve av.

Reformene gjorde uopprettelige skade på forholdet mellom sosialdemokratene og tysk fagbevegelse, og de tradisjonelle kjernevelgerne til sosialdemokratene har snudd ryggen til partiet i hopetall.

Hva må gjøres for å stanse misbruket

Iht dagens lovverk så skal ikke tiltaksplasser fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet.⁶ Det er imidlertid påfallende vanskelig å finne dette presisert i den offentlige informasjonen om tiltaket på NAVs web-sider og informasjonsmateriell. Samtidig veit vi at forsvinnende få NAV-ansatte vil ha tid til å følge opp de som er utplassert. Når det NAV-ansatte måles på er antallet de får ut i praksis, er det ikke vanskelig å skjønne at sjansen for misbruk i bedriftene er overhengende.

Arbeidstakerne i tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift har fått sin lønn framforhandlet i egen tariffavtale mellom Fellesforbundet og NHO. Gjennom at enkeltpersoner blir plassert i arbeidstrening i det ordinære arbeidsliv, blir de tidligere arbeidskollektivene i skjermete bedrifter brutt opp. På samme måte som midlertidig ansatte, er dermed heller ikke personer i «arbeidstrening» i noen posisjon til å kreve noe, eller forbedre sin posisjon overfor arbeidsgiver, i praksis ikke en gang gjennom medlemskap i en tradisjonell fagforening. Hvis dette skal endres av de som er i tiltak selv, så må det nybrottsarbeid til.

Det er helt opplagt at den utviklingen vi nå ser i Norge, ikke kan fortsette. Når arbeidspraksiskandidater bemanner en butikk sammen med kun en fast ansatt, burde varsellampene lyse. Eller når våre medlemmer melder om bedrifter som under lokale lønnsforhandlinger forsvarer lave lønnsbudsjetter, med argumentet at det kan kompenseres med praksiskandidater fra NAV.

Et moderat krav som en motreaksjon på denne utviklingen er en nedre grense for fast bemanning før bedrifter kan ta inn kandidater til arbeidstrening. Som en motreaksjon mot de verste utslagene av Hartz-reformene, innførte de i Tyskland på et tidspunkt strengere begrensninger på lengden av praksisplassene, og krav om at praksisplasser skulle inngå i en formell utdannelse. Uansett hvilke formelle krav som stilles, er det opplagt at kontrollen med dette må strammes kraftig inn, før dette sklir ytterligere ut. Handel og Kontors forbundsstyre har vedtatt som krav til LO kongressen 2017 at «Tiltaksplasser gitt av NAV må forbeholdes virksomheter med tariffavtale og etableres i samråd med tillitsvalgte og skal ikke fortrenge ordinære ansatte».

Noter:

1. Stortingsproposisjon 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold)
2. Ebba Wergeland, Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit Forlag (2006)
3. Ebba Wergeland i Rødt! nr 1, 2009 (http://www.ebbawergeland.no/artikler/arbeid_eller_brod.html)
4. Intervju med FAFO-forsker Anne Britt Djuve, LO-Aktuelt 16.09.2013
5. Terje I. Olsson (http://frifagbevegelse.no/artikkel-6.158.22393.b9d50bb83a)
6. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 1-6.

Målstyring med folkelig makt over målsetting og målemetoder kan bli en sentral del av den demokratiske sosialismen, og er dessuten en kjærkommen anledning til å utfordre elitens styringsrett i dag.

Leidulf Husjord er daglig leder/rådgiver i Omicron automasjon as, og leder av Strinda Rødt.

Som mange andre på min alder utviklet jeg tidlig på 70-tallet en bevissthet om at løsningen på mange problem var at folket tok makta fra markedet. Da jeg senere ble med i ml-bevegelsen slo jeg meg til ro med at folkemakta skulle sikres med folkekommuner og kulturrevolusjoner. Etter at disse vidunder-oppskriftene mistet sin troverdighet, har vi revolusjonære sosialister i realiteten manglet modeller for folkemakt. Vi vet det ikke er tilstrekkelig at folket velger sine representanter. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte.

Mål og styring er gamle begreper i politikken. Et fast mønster for målstyring ble først lansert på 50-tallet av amerikaneren Peter F. Drucker. Ut over 80- og 90-tallet ble det utviklet mange nye verktøy for sentralstyring av virksomheter, både private og offentlige. Da de amerikanske professorene Kaplan og Norton på begynnelsen av 1990-tallet etablerte begrepet «balanced scorecard», ble på mange måter flere verktøy og metoder innenfor ledelses- og organisasjonsutvikling samlet under en ny merkelapp. Professorenes hovedbudskap var at styring og utvikling av organisasjoner forutsetter helhetlig og detaljert kunnskap om organisasjonens oppnådde prestasjoner og resultat innenfor flere områder, i tillegg til økonomiske forhold. Balanced scorecard ble utviklet for- og sammen med private selskap, men har i Norden fått stort gjennomslag i offentlig sektor. Kommunal- og regionaldepartementet promoterte metoden, utarbeidet veiledere og kjørte forsøksprosjekt sammen med fylker og kommuner tidlig på 2000-tallet, som et ledd i kvalitets- og effektiviseringsarbeid. Det norske navnet ble Balansert Mål Styring (BMS).

Arbeidsmodellen for BMS som er brukt i mange norske kommuner, kan deles inn i fire faser. Etter evaluering i fase 4 er det naturlig med revisjoner i en ny fase 1. På denne måten blir både mål og metoder stadig fornyet.

De fire fasene med de viktigste aktivitetene og avklaringene som må gjøres, er vist i tabell 1 under.

Fase	Nødvendige avklaringer og aktiviteter
1. Forberedelse og planlegging	Forankring og forståelse Roller Organisering og ledelse Fremdrift Utvikling og iverksetting i hele organisasjonen eller i deler – innfasing
2. Utvikling av målekart og balansehåndbok	Drøfting og valg av: – Visjon og hovedmål – Strategiske fokusområder – Kritiske suksessfaktorer – Styringsindikatorer – Plan for drift (målemetoder, målefrekvens og ansvar for oppfølging) Dokumentasjon av styringssystemet: – Målekart (kort og kompakt oversikt over de sentrale elementene i organisasjonens balanserte målstyring) – Balansehåndbok (fullstendig og detaljert dokumentasjon av styringssystemet)
3. Iverksetting og datafangst	Evaluering og justeringer Møteplass og dialog
4. Rullering og dialog	Evaluering og justeringer Møteplass og dialog

I BMS er målekartet et sentralt dokument. Her presenteres fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, målemetoder og mål/ambisjon. Tabell 2 er et eksempel fra Drangedal kommune.

Hva kan måles?

Alle større organisasjoner måler og evaluerer kritiske parameter. Budsjett og regnskap kommer ingen utenom. I diskusjonen om pengeflyten kommer det også raskt spørsmål om tids- og ressursbruk, kvalitet, kompetanse, sykefravær, arbeidsmiljø etc. Selv har jeg god erfaring med måling av teknisk tilstand i bygg og infrastruktur, energibruk og andre miljøparameter, i henhold til nasjonale og internasjonale målestandarder. Måling er med andre ord ikke enestående for organisasjoner som praktiserer BMS. Det spesielle er systematikken.

Hvorfor måle?

For et kommersielt selskap er det viktigst, og ofte tilstrekkelig, å måle pengeflyten for å sikre fortjeneste og fortsatt drift. Dette gjøres med timeregistrering, budsjett og regnskap. Kostnads-, og kvalitetskontrollen utføres av markedskreftene. Under sosialismen eller for en ikke-kommersiell virksomhet, er det imidlertid vesentlig å kontinuerlig vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med en samfunnsmessig forsvarlig ressursbruk. Dette krever målinger av både kvantitet, kvalitet, effektivitet, miljøpåvirkning etc. Her kommer BMS inn som et effektivt verktøy fordi man kan holde fokus på flere områder samtidig. Politikken bestemmer mål og prioriteringer og målingene kan gi et beslutningsgrunnlag for ikke-eksperter.

Hvordan gjøre BMS til et verktøy for folkemakt?

Når målstyring har tatt helt av i offentlig sektor i Norge, skyldes nok dette delvis at sentrale politikere og byråkrater ser de sterke kontrollmulighetene og at sosial-demokratiske politikere ser verktøyet som et alternativ til konkurranseutsetting. Imidlertid vil ikke eliten la folk være med i beslutningene selv om BMS modellen ikke har noen stengsler mot at allmøter, fagforeningsmøter, beboermøter etc. kan være rådgivende eller besluttende organ. Deltakende budsjettering, for å bestemme hva som skal prioriteres i nærmiljøet, har vært praktisert i mange år i lokalmiljøene i Porto Alegre i Brasil og i Sevilla i Spania. På samme måte kan folk innenfor arbeidsmodellen til BMS bestemme hva som skal være virksomheten eller kommunens mål og prioritering. To sentrale problemer for demokratiske beslutninger er kunnskap og deltakelse. Dersom målingene i BMS er godt faglig vurdert, gir måleresultatene grunnlag for faktabasert beslutning for både ansatte, brukere, pårørende, beboere etc. Vi ser daglig hvordan mer eller mindre tilfeldige medieutspill hindrer diskusjon på grunnlag av fakta om helheten. Alternativet vårt må være demokratisk forankrede målinger og evalueringer med et målekart som er allment kjent.

Mange husker Klassekampens oppslag 19/2 i år om de 2770 målene som grunnskolen i Oslo skulle styres etter. Hva om ansatte og fagbevegelse klarte å komme på offensiven for å bestemmelse utforming av mål, hva som skal måles og hvordan måledata skal brukes? Hvem andre er bedre enn de utøvede profesjoner til å vurdere hva og hvordan ting kan måles? Kun overordnede mål i skolen burde avgjøres i parlamentariske organ, og da etter involverende prosesser med ansatte, elever og foreldre. På samme måte kan vi tenke oss at folk i andre sektorer tar utgangspunkt i sitt hverdagspers-pektiv og bruker BMS til å snu pyramiden. Folket tar kontrollen over både byråkratiet og de folkevalgte.

I dag har vi kommet dit at ambisiøse ledere og flittige teknokrater sammen med konsulentbransjen, bruker BMS som destruktive og Stasi-lignende kontrollregimener. Måletyranniet forutsetter en oppsvulming av byråkratiet, og frustrerte ansatte bruker store ressurser på å måle irrelevante parameter. I realiteten er både ansatte, fagbevegelse, folkevalgte og media begravd i en haug av mål. Jeg mener vi er kommet dit fordi kritikken av målstyring fra «venstresiden» har vært konsekvent unyansert og lite egnet for mobilisering til handling. Eller som det står i en avsluttende betrakting Utdanningsforbundets temanotat 4/2013:

Så langt har målstyringsdebatten til tider vært preget av uklar begrepsforståelse, og det har vært lettere å formidle hva man er mot enn hva man er for. Det er ikke vanskelig for Utdanningsforbundet å argumentere for at andre ikke har nødvendig kompetanse for å vurdere de komplekse forholdene i skolen, eller at det må utvikles systemer som har gyldige og pålitelige kvalitetsindikatorer som fanger opp lærernes og elevenes hverdag på en bedre måte enn i dag. På den annen side vil en strategi som kun bygger på motstand lett virke mot sin hensikt. Definisjonsmakten og målemakten vil da kunne tilfalle andre, og Utdanningsforbundet plasseres på sidelinjen.

Forskere og samfunnsdebattanter som argumenterer mot mål og styring i offentlig sektor, har vært et lett bytte både for nyliberalister og sosialdemokrater fordi kritikerne har fremstått som motstandere av demokratisk kontroll over offentlig virksomhet. På denne måten har eliten frarøvet de ansatte, i viktige deler av arbeidslivet, store deler av tilkjempet medbestemmelse.

Som tillitsvalgte, parlamentarikere og skribenter kan man innta mange roller. De mest bekledde rollene er kanskje talsperson på vegne av møkkagraver, administrator eller politisk fyrtårn. Alt dette er nødvendige oppgaver, men jeg mener revolusjonære sosialister først og fremst bør være opptatt av å engasjere de mange til selv å søke innflytelse. Vi må ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomhet. Vi må rett og slett utfordre elitens styringsrett. På denne måten kan vi utvikle både ideer for et nytt samfunn og vise i praksis at folket kan ha den reelle makta. I offentlig sektor betyr dette å kreve innflytelse på målstyringen. Kravet må reises både blant brukere, pårørende, på arbeidsplassen, i fagbevegelse og i parlamentariske organ.

Det er ingen tvil om at eliten i dag bruker balansert målstyring som et effektivt verktøy både for kontroll og disiplinering og for å spille ut fagbevegelsen. Målstyring kan imidlertid etableres med forskjellige ledelsesfilosofi og menneskesyn. Drucker som lanserte målstyring i klassesamarbeidets tid på 50-tallet, poengterte at det vil medføre stor skade og tap av motivasjon dersom måleinformasjonen misbrukes til å innføre kontroll ovenfra. Den demokratiske kampen om BMS står om hvem som skal definere mål, målemetoder og evaluere data. Målstyring der grunnplanet legger premissene, er grunnleggende for å gi folk reel makt. Vi har nok erfaring til å si at det representative demokratiet er ufullstendig. Ved å aktivt gå inn for styringsrett i prosesser med balansert målstyring kan vi skape rom for det sosialistiske perspektivet. På denne måten kan BMS bli et Kinderegg. Folk krever medbestemmelse som gir engasjement, trivsel og bedre virksomheter. I tillegg peker hele engasjementet mot sosialismen.

Litteratur:

• Asbjørn Wahl, Styringsrett og slett, For velferdsstaten 21.05.2014 http://www.velferdsstaten.no/tema/arbeidsliv/?article_id=113244
• Bie-Larsen, Harsvik og Skulberg, Målstyring eller styring etter mål – utfordringer og muligheter, Utdanningsforbundet 2013 https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Publikasjoner/Temanotat/Temanotat%202013/Temanotat_2013_04.pdf
• Åge Johnsen, Målstyring, medvirkning og muligheter, UNIO august 2013 http://akademikerne.no/filestore/File_library/Kurs_og_konferanser/Ledelse_i_offentlig_sektor/geJohnsen-Ermlstyringioffentligsektorvirkeligmlstyring.pdf?issuusl=ignore
• Balansert målstyring i kommunal sektor, Kommunal- og regionaldepartementet 2002 http://www.aksjonsprogrammet.no/vedlegg/MBS%20Veile024.pdf
• Resultatledelse for lokalpolitikere, Kommunal- og regionaldepartementet 2007 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/resultatledelse_for_lokalpolitikere.pdf?id=2249583
• Opptrykk av artikler, kronikker og leserinnlegg i Klassekampen 2009 www.velferdsstaten.no/file/ef30d40bc83b3ea816828274333844e8/NPM%20lav.pdf

Innhold nr 4 2016

Leder: Syria

Plukk

Rødt!-samtalen. Kajsa Ekis Ekman: Det europeiske venstre

Hans Ebbing: Kampen om «marxismen»

Jokke Fjeldstad: Delingsøkonomien og den nye hverdagen

John Thomas Suhr: Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker

Jorun Gulbrandsen: Normalarbeidsdagen: Verdt en kamp!

Leidulf Husjord: Målstyring og demokrati

Ursula Huws: Slutten for middelklassen?

Terje Alnes: Angrep på demokratiet

Peder Martin Lysestøl: Israels energistrategi og Norge

Mark Kilian: Den lange depresjonen. Intervju med Michael Roberts

Dennis O’Neil: Med Trump i førersetet

Venstre–høyre-aksen kaputt? Intervju med C. Giovanopoulos

Aslak Storaker: Syria. Intern konflikt eller aggresjonskrig?

Torgeir Salih Holgersen: Gulfmonarkene – Vestens varige venner?

Bærekraft-begrepet og Cuba. Intervju med Jan Strømdahl

Øyvind Bremer Karlsen: Provokatøren

Per Velde: 80 år siden den spanske borgerkrigen

Debatt:

Jostein Jakobsen, Kenneth Nielsen: Hvem er den indiske bonden?

Monica Quirico: Populisme einaste vegen for venstresida i Italia?

Bøker:

Joar Hoel Larsen: India

Tre bøker om Hillary

Samir Amin: The reawakening of the Arab world

Joakim Medin: Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS

Yanis Varoufakis: And the weak must suffer what they must?

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red): Europe in revolt

Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg

David Harvey: The ways of the world

Marta Breen og Jenny Jordahl: Historiske kvinner i bilder

Kathrine Geard: Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp

Dag Østerberg: Fra Marx til nyere kapitalkritikk

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

I går morges ble jeg plutselig slått (det føltes kroppslig, som et slag) av erkjennelsen at det var veldig sannsynlig at Trump ville vinne det amerikanske presidentvalget. Jeg fulgte halvveis med på morgennyhetene på BBC, mens jeg lagde frokost.

Trump brukte ordet arbeiderklassen!

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia. Artikkelen er opprinnelig publisert på Huws sin blogg https://ursulahuws.wordpress.com/. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad. Foto: Gage Skidmore/Flickr

BBC viste et klipp av de siste folkemøtene til de to kandidatene: Clinton i Philadelphia som omfavner Bruce Springsteen, og Trump som taler til sitt publikum i New Hampshire. Hva som fanget min oppmerksomhet var Trump sitt språk: «I morgen», sa han, med full overbevisning, «Vil den amerikanske arbeiderklassen slå tilbake». Wow, tenkte jeg, han sa det faktisk; han brukte uttrykket ’arbeiderklassen’. Arbeiderklassen som alltid har virket som et tabuord blant den jevne demokrat. Jeg følte en dyp overbevisning om at Trump forsto nøyaktig hva han gjorde, da han sa det.

I mange år har jeg, og mange andre på den europeiske venstresida, vært forbauset over at på den andre siden av Atlanteren har arbeiderklassen blitt konsekvent omtalt som middelklassen. Det kan forklares på flere måter: negativt, som en måte å skape avstand fra hint til kommunistiske sympa-tier. Eller mer positivt som en appell til ambisjonene til de fattige i et samfunn. Ambisjoner om oppadgående sosial mobilitet, særlig blant andregenerasjons innvandrere. Eller som en måte å tildekke klasseforskjeller i et valgsystem der seier kun vinnes av brede allianser, mellom hva marxister ville kalt proletariatet og elementer av småborgerskapet.

En av mange konsekvenser er at det har gjort det vanskeligere å snakke tydelig om klasse i det hele tatt. Folk blir analysert i forhold til sitt forbruksmønster, eller i forhold til sin etnisitet eller andre demografiske variabler, men sjelden i forhold til sin rolle i arbeidsdelingen. Selv om den industrielle arbeiderklassen kan bli romantisert nostalgisk (ikke minst av demokratenes støttespillere som Bruce Springsteen), er den marginalisert i den generelle diskursen. Forestillingen om at hardt arbeidende familier befinner seg i sentrum av politikken, er en fiktiv ide som har erstattet arbeiderklassen i den generelle samfunnsdebatten. (Dette er som et ekko av retorikken fra sentrum–venstre på 90-tallet om hvorfor en uklar «tredje vei« politikk kunne fungere.)

Tragisk nok har denne oppløsningen av tydelig klasseanalyse blitt gjentatt til venstre, så vel som i sentrum, hvor begreper som «99 %», «the multitude» og «prekariatet» har blitt en erstatning for arbeiderklassen.

Ved å ikke tørre å bruke ordet, har disse fornektere åpnet døren til en omdannelse av arbeiderklasse identiteten. Hvis folket (arbeidere eller tidligere arbeidere) som oppfatter seg som tapere i den nyliberale globaliseringen og selv vet det veldig godt, og med rette avviser betegnelsen «middelklassen», opplever at de ikke blir ivaretatt av sosialdemokratiske partier, så vil de se etter ledere som synes å gjenkjenne dem for hvem de er og hva de frykter. Det vi ser i USA, i Storbritannia og i andre deler av verden, er at de som gjør det, er populister.

Når arbeiderklassen blir fortalt at de er middelklassen, vet at de har blir løyet for. De vil ikke stole på politikere de mener er løgnere. Tragedien er at man da kan bli mottagelig for andre løgnere. Løgnere som overtaler dem til å avlede deres raseri mot andre medlemmer av arbeiderklassen, som de ikke gjenkjenner som sådan, etter å ha blitt fratatt deres analytiske verktøy for å kunne gjenkjenne dem.

For å omskrive G. K. Chesterton: Når mennesket velger å ikke tro på sosialismen, betyr det ikke at de da tror på ingenting, men at de da blir i stand til å tro på hva som helst.

Men jeg vil prøve å avslutte med et glimt av håp. Denne gangen fra Hegel: Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre.

Med håp om visdom i mørke tider.

Krigen i Syria har nå vart i over fem år. Nesten like lenge har den anti-imperialistiske venstresida diskutert hva som skjer, og hva vi skal legge vekt på. Synspunktene befinner seg grovt sett på en akse mellom ytterpunktene støtte til det folkelige opprøret eller støtte til Assads kamp mot terror.

De første årene var Norge i stor grad tilskuere til de mange konfliktene som utspiller seg i Syria. Men i 2014 vedtok regjeringen å sende soldater til Irak, og i sommer kom vedtaket om å sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Norge deltar dermed i krig både i Irak og Syria, der konfliktlinjene går på kryss og tvers, og utfallet er uvisst.

Det vi vet, er at opprørerne Norge støtter via Jordan, New Syrian Army, sier at etter at IS er bekjempet, er Assad neste på lista. Dermed er Norge helt ute på viddene med tanke på å følge Folkeretten. Det er skremmende å se hvor liten rolle virkeligheten spiller, i forhold til den norske utenrikspolitiske eliten sitt fokus på å beholde et godt forhold til USA. Norge er i fremste rekke blant landene som stiller seg til disposisjon for amerikanske krigshandlinger.

Hvordan det vil stille seg under Donald Trump, gjenstår å se. Men det som er sikkert, er at kamp mot norsk krigsdeltakelse og folkerettsbrudd vil bli høyst nødvendig framover. Og det er vi tross alt enige om, selv om vi er uenige om hvordan vi skal forstå krigen i Syria.

Stian Bragtvedt

Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat:
On Palestine
Penguin Books, 2015, 224 s.

Palestinaaktivisten Frank Barat tok initiativ til å laga ein oppfølgjar til dialogboka Gaza in Crisis frå 2010. Den boka tok for seg Operation Cast Lead, Israel sitt angrep på Gaza vinteren 2008–2009. Den nye boka ser på fortida, notida og framtida for Palestina, i tillegg til at den inneheld andre artiklar og essay av Chomsky og Pappé.

Første kapittel er eit essay kalla «The Old and New Conversations». Dette er eit glimrande ideologisk analyse av korleis språkbruken om Palestina reflekterer makt, og korleis ein må laga ein ny ordbok som representerer det som verkeleg har skjedd, og kva som må vera grunnlaget for ei framtidig løysing. Det første han tar for seg er fortida. Pappé meiner ein må sei at sionismen er kolonialisme. Dette utfordrar den vedekne sanninga om at alt er så komplekst, og inneber eit krav om at også Israel/Palestina må dekoloniserast. Deretter tar Pappé for seg notida og seier me må snakka om Israel som ein apartheidstat. Han ser på BDS-rørsla (Boikott, Deinvestering, Sanksjonar) som ei viktig utvikling av Palestina-rørsla. Pappé legg også vekt på å visa at den etniske reinsinga som skjedde i 1948, fortsatt pågår i heile det historiske Palestina, både ved at Vestbreidda og Gaza blir så umogleg å leva i at folk må flytta, og at palestinarar med israelsk statsborgarskap blir pressa ut av områda dei bur i innanfor grensene til staten Israel. Han konkluderer med at ein må krevja dekolonisering og regimeskifte, dette er konsekvensen av at koloniseringa og apartheidregimet er basert på ein rasistisk ideologi som ikkje kan vera ein del av løysinga.

Hovuddelen av boka er samtalar mellom Chomsky og Pappé om fortida, notida og framtida. Dette er ein spanande samtale mellom to store intellektuelle og aktivistar som har haldt på med dette temaet lenge. Chomsky fortel om si fortid som sionistleiar på 40-talet. Han ønska samarbeid mellom jødisk og arabisk arbeidarklasse i bygginga av ein sosialistisk stat, men var sterkt mot ein jødisk stat. Denne versjonen av sionisme forsvann etter 1948. Chomsky og Pappé diskuterer sentrale spørsmål for palestinarørsla, blant anna tostatsløysing eller einstatsløysing og akademisk boikott. Dette er spanande debattar med referansar frå fortid og notid i Palestina/Israel, USA, England, Sør-Afrika og andre tidlegare koloniar. Dei plukker frå kvarandre kjente argument om til dømes Israel sin rett til å eksistera, men er også usamde på dei sentrale spørsmåla nemnd over.

Styrken til boka er også svakheita. Boka er aktuell og dialogbasert, men spesielt i samtaledelen er det lite redigering, så du får samtalar der den eine har eit langt resonnement og den andre berre seier «Ja». Du får gjentakingar av poeng i fleire av bolkane og unøyaktige referansar. Men dette gjer også at ein føler ein er midt i samtalen. Utvalet av artiklar i den siste delen av boka verkar også litt umotivert, og fører til endå fleire gjentakingar. Alt i alt er dette likevel ei bok dei som er interesserte i palestinakonflikten, bør lesa. Den står midt i dei viktige diskusjonane som pågår, inspirerer til refleksjon og gir gode poeng til eigen argumentasjon.

Ingrid Baltzersen

Teresa Whitfield:
Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country
Hurs & Company, London, 2014. 402 s.

19. februar 2013 kunne VG under over-skriften «Etterlyst terrorist bodde i Oslo» fortelle at en av verdens mest ettersøkte menn, ETA-lederen Jose Antonio Urrutikoetxea Bengoetxea alias Josu Ternera, i lengre tid hadde oppholdt seg i Oslo. Oppholdet skyldtes, ifølge kilder innenfor spansk etterretning og i spansk UD, Terneras deltakelse i samtaler med spanske myndigheter. Lite har vært kjent om Norges rolle som fasilitator for disse samtalene, og VGs journalist kjente antakelig ikke til at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde møtt ETAs forhandlingsdelegasjon noen måneder i forveien. Det gjør imidlertid forfatter Teresa Whitfield, som beskriver disse omstendighetene i boken Endgame for ETA – Elusive peace in the Basque Country.

Whitfield, som til daglig jobber som seniorrådgiver i The Center on International Cooperation (CIC) ved New York University, har fulgt den baskisk-spanske konflikten i mange år. Boken har blitt til etter et omfattende feltarbeid. «Hun har virkelig vært overalt,» sier baskere som har vært tett på konflikten. Og Whitfield er til de grader bedre informert enn de fleste andre som har skrevet om emnet, i hvert fall «utenfra». I løpet av ti kapitler og 402 sider går hun gjennom den politiske og sosiale bakgrunnen for den baskiske nasjonalismen, hun forklarer hva slags kontekst ETA oppstod i, og hvorfor ETA til manges store overraskelse fortsatte den væpnede kampen også etter Francos død og den gradvise overgangen til demokrati i Spania.

Forsøk på løsninger

Boken gir et spennende innblikk i ETAs komplekse verden og organisasjonens politiske omland, som med en fellesbetegnelse kalles Movimiento de Liberación Nacional Vasco. Whitfield guider oss gjennom en konflikt med dype historiske røtter, og som på 1980-tallet ble det spanske demokratiets prøvestein. Stikkord som tvangsnedleggelse av aviser, væpnede politiraid mot fagforeningskontorer, tortur og utenomrettslige henrettelser er ikke noe vi forbinder med et moderne europeisk demokrati, men dette er viktige komponenter for alle som ønsker å forstå hvordan ETAs kamp for et selvstendig Baskerland kunne ende som vårt tids lengstlevende væpnede konflikt i Europa.

Størst plass i boken får imidlertid de ulike forsøkene på å løse konflikten gjennom samtaler og forhandlinger. For til tross for at vekslende spanske regjeringer de siste 30 årene blankt har avvist at det eksisterer noen politisk konflikt i Baskerland, har det vært gjennomført en rekke forsøk på å løse den. Enkelte, som samtalene i Algerie i 1989 eller i Oslo i 2012, har foregått under bordet og bak lukkede dører. Andre har vært utført i full åpenhet og har involvert krefter fra hele det politiske spekteret i Baskerland. Whitfield mer enn antyder at fraværet av resultater oppnådd gjennom legale, demokratiske virkemidler har fungert som bensin på bålet.

Et eksempel hun framhever, er initiativet til den daværende baskiske presidenten Juan José Ibarretxe fra det kristendemokratiske baskiske nasjonalistpartiet PNV på midten av 2000-tallet. Plan Ibarretxe tok utgangspunkt i baskernes rett til selvbestemmelse og inneholdt forslag om utvidet autonomi uten full løsrivelse fra Spania. Etter å ha oppnådd et knapt flertall i det baskiske parlamentet ble forslaget sendt videre til det spanske parlamentet, der det falt som en stein. Det ledet Ibarretxe til å foreslå en rådgivende folkeavstemning om både retten til selvbestemmelse og hvorvidt de politiske kreftene burde søke forhandlinger med ETA. Akkurat som med det nylige forsøket på å avholde en folkeavstemning i baskernes naboregion Katalonia, ble Ibarretxes forsøk umiddelbart erklært for grunnlovsstridig i den spanske grunnlovsdomstolen og forbudt. Konflikten virket fastlåst og følelsen av maktesløshet bredte seg langt utenfor de venstreorienterte nasjonalistenes rekker. Året etter lanserte ETA en ny offensiv og detonerte bomber blant annet på Mallorca.

Tilbake til politikken

Helt siden den skjøre overgangen fra Franco-diktaturet til demokrati har ETAs strategi handlet om å presse fram en eller annen form for forhandlinger med spanske myndigheter. ETA var i flere tiår den viktigste innenrikspolitiske saken foran ethvert valg i Spania, og de dominerende kreftene i spansk politikk – sosialdemokratiske PSOE og konservative Partido Popular – kappes om hvem som var tøffest i kampen mot ETA. Men så, på siste halvdel av 2000-tallet, skjedde noe uventet som skulle forandre konfliktens dynamikk for alltid. En omfattende strategidebatt tvang seg fram og nådde hver minste lille avkrok av den venstreorienterte uavhengighetsbevegelsen. Medlemmene var gått lei av det intense presset fra spanske myndigheter, av kriminaliseringen, av ikke å kunne drive en konvensjonell politisk bevegelse og av fraværet av legale partipolitiske uttrykk. For første gang noensinne kom det en oppfordring til ETA fra deres egen sosiale base om å legge ned våpnene og avslutte den væpnede kampen.

Mer enn femti års beinhard anti-terrorvirksomhet hadde ikke knekket ETA militært, men fraværet av resultater kombinert med store menneskelige omkostninger gjorde det meningsløst å fortsette den væpnede kampen. I 2010 erklærte ETA nok en gang våpenhvile, og året etter ble våpenhvilen gjort permanent. Samtidig erklærte restene av partiet Batasuna (forbudt i 2001) seg villige til å fordømme ETAs vold for første gang. Etter nye runder i det spanske rettsvesenet ble Batasunas arvtaker Sortu legalisert i 2012. Partiet har siden gjort det svært godt i valg og er i dag blant de viktigste politiske partiene i Baskerland.

Våpenhvilen ble starten på en ensidig, men like fullt reell fredsprosess som i dag involverer store deler av det baskiske sivilsamfunnet. ETA har frivillig, og under internasjonalt oppsyn, begynt avvæpning og destruering av sitt våpenarsenal. Den spanske regjeringen har derimot ikke vært villig til å bidra til eller oppmuntre dette initiativet. Dette gjør den baskisk-spanske konflikten unik, ifølge Whitfield. Avslutningen på det væpnede opprøret kom ikke som resultat hverken av militært nederlag eller noen form for fredsavtale. Hun viser til at kriteriene som vanligvis legges til grunn for konvensjonelle fredsprosesser (etableringen av liberale demokratier og frie marked) ikke er relevant i det baskiske tilfellet. Konflikten har simpelthen returnert til politikken.

Tapet av den indre fienden

Whitfields bok er først og fremst en bok om den baskisk–spanske konflikten, dens opphav og historiske utvikling, og tilsyne-latende sluttstrek. Men den etterlater leseren med mange spørsmål om veien videre. Hva som blir ETAs definitive endgame, er fortsatt for tidlig å fastslå. ETA har lagt ned våpnene, men har stadig en viss tilstedeværelse på den baskiske politiske arenaen. Spanias intense motvilje mot enhver form for innrømmelser synes som det største hinderet for en definitiv sluttstrek for konflikten. En intensivert innsats mot restene av ETAs militære struktur har forsinket prosessen med å avvæpne og nedlegge organisasjonen. Da en gruppe nylig løslatte ETA-fanger i 2013 offentlig påtok seg sin del ansvaret for konflikten, tok avstand fra vold og erklærte støtte til den nye politiske strategien, ble de avfeid av representanter for den spanske regjeringen som irrelevante og frastøtende. Staten responderte med å arrestere et antall av fangenes advokater.

Whitfield peker på at på samme vis som ETA gjennom historien har forspilt flere sjanser til å bringe konflikten til en slutt, later den spanske staten til å nekte å godta tapet av sin viktigste indre fiende. Baskere blir stadig kastet i fengsel, både for tidligere forbrytelser utført av ETA, men også for mer ulne anklager som støtte til eller glorifisering av terror. Arkitektene bak fredsprosessen, Batasuna-talsmennene Arnaldo Otegi og Rafa Diez, sitter fortsatt fengslet anklaget for å ha forsøkt å rekonstruere Batasuna og dermed utføre ETAs ordre. Stilt overfor krav om større selvbestemmelse eller løsrivelse har regjeringen i Madrid alltid hatt terrorspøkelset å skyve foran seg. Nå ser vi konturene av en bred politisk allianse i Baskerland, som med inspirasjon fra sine katalanske naboer ser fram til å utforske den nye æraens muligheter og utfordringer. ETA spiller forsiktig ut sine siste gjenværende kort i tur og orden, mens den spanske staten sliter med å forstå hvilket spill det går i.

Brage Aronsen

Odd Karsten Tveit:
De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet
Kagge, 2015, 1103 s.

Det spørst sjølvsagt korleis ein reknar på det, men det er neppe noka overdriving å seia at krigen i Palestina har vara i snart sytti år og to fredsprisar. No har den mest velkjende Midtausten-korrespondenten, Odd Karsten Tveit, skrive enno ei ny bok om han, ein murstein som forlaget marknads-fører som «den store boka».

Særleg med Alt for Israel (1996) og Krig og diplomati (2005) skildra Tveit konfliktane sett med norske augo, eller med eit særleg blikk for den rolla nordmenn har spela i konflikten. I denne boka flyttar han fokus noko: frå Noreg til Palestina. Med seg har han den same skrivestilen, ein dokumentarisk og kortfatta stil som følgjer hovudpersonane tett (men aldri intimt), men som også tillet han å gjera sidesprang for å forklara naudsynt historisk bakgrunn eller sine eigne betraktningar. Kjeldelista hans er uvanleg brei (og lang), og går frå faglitteratur, via nyhendeoppslag til personlege samtalar og fyrstehandskjelder. Det gjer at eg ikkje tvilar på at når han seier at noko har skjedd, eller nokon har sagt noko, så kan han gjera greie for kvar han har det frå.

De skyldige byrjar ikkje i 1948 (eller før), slik ein kunne venta seg. Ho byrjar eigentleg med «Seksdagarskrigen» i 1967 då PLO for alvor vart ein kraft for å etablere ein palestinsk stat. Vidare er ho delt inn i fem tematiske delar, med kvart sitt overordna tema: Jakta på Ali Hassan Salameh, krigen i Libanon, Oslo-avtalen, al-Aqsaintifadaen og krigane i Gaza. Dette tener fyrst og fremst som ei periodisering, fordi Tveit legg vekt å få med mest mogleg på tidslinja. Eg (og dette vil eg tru eg har felles med mange lesarar av Rødt!) har eit greitt overblikk over hovudlinjene i konflikten, men det er ikkje slik at eg alltid følgjer han frå dag til dag eller hugsar på alle dei gongane avtalar er brotne eller krigen har blussa opp. Då vert eg av og til usikker, som då den norske offiseren Ola Kaldager (indirekte) gav skulda Hizbollah for Qana-massakren i 1996 (DN Magasinet, 21.11.2015). Korleis var det no igjen? Då kan eg slå opp i registeret og sjekka Tveit si framstelling (side 652–54), som her stort sett byggjer på israelske kjelder. Diskusjonar om Israel og Palestina plar enda opp slik, med diskusjon om skuld og ansvar. Her er boka til verdifull, ikkje fordi forfattaren sjølv presenterer slike vurderingar, men fordi bakgrunnen for det som skjer vert presentert så grundig.

Eignar boka seg for lesarar med mindre kjennskap til konflikten? Eg er ikkje like sikker. Ein vert fort kvart presentert med veldig mange namn på personar og organisasjonar, og det verkar vera litt tilfeldig kor mykje bakgrunn som vert presentert, særleg i starten. Dette heng sjølvsagt saman med den tette, journalistiske skrivestilen: Det er ikkje plass til lange utgreiingar eller oppsummerande analysar. Skal ein ha glede av boka, må ein nesten berre hoppa på og følgja med på forteljinga slik Tveit fortel henne. Då reknar eg med at det meste fell på plass etter kvart.

De skyldige er det motsette av både ein politisk pamflett, ei debattbok og innføringsbok. Det er ei grundig dokumentarbok om krigen mellom Palestina og Israel, med hovudvekt på israelske, palestinske og amerikanske aktørar på høgt nivå.

Tarjei Vågstøl

Michael Hunnicke Jensen:
Brug sproget politisk

Per Clausen:
Rosa Luxembourg

Marta Harnecker:
7 ideer til kampen
Solidaritet, 2015. 51, 96 og 69 sider

Venstresocialisterne (VS), en av Enhedslistens forløpere, vedtok i september 2013 å legge seg ned for å legge alle krefter i partiprosjektet heller enn å være et «parti i partiet». Tilbake i 1998 omdannet VS seg fra et parti til en forening, og holdt fram med å gi ut tidsskriftet Solidaritet. Dette kommer fortsatt ut, men fra 2015 som et «uavhengig sosialistisk magasin».

Solidaritet er dessuten et bokforlag. De står blant annet bak danske oversettelser av britiske David Harvey og norske Linn Stalsberg. I tillegg har de en serie som heter «kort & godt». Serien består av utgivelser som kan minne om den klassiske politiske pamfletten, i et format som enkelt får plass i baklomma.

Huskeliste for løpesedler, leserbrev og lokalpolitikk

Michael Hunnickes Brug sproget politisk har undertittelen «10 gode principper for venstreorienteret kommunikation». Hunnicke baserer seg på et effektivt flettverk av venstreorienterte teoretikere og forfattere som Ernesto Laclau, Chantal Mouffe og lingvisten George Lakoff, i kombinasjon med eksempler fra den aktuelle politiske debatten i Danmark.

Blant Hunnickes prinsipper er at venstresida i større grad må våge å appellere til følelser. Fordi mennesker i overveiende grad tar valg basert på følelser må det derfor, i følge Hunnicke, også være en legitim argumentasjonsform.

Hunnicke tar til orde for å «snakke til folks sunne fornuft», i betydningen å snakke ut fra sine egne verdier, men til vanlige folk. Han vil kommunisere gjennom saker som er lett forståelige, har relevans for den breie befolkningen og skiller ut den radikale venstresida i det politiske landskapet. Hunnicke vil at venstresida skal synliggjøre at en økonomi som er mer kontrollert, bærekraft og mer demokrati, «altså sosialisme med andre ord», bare er sunn fornuft. Men ikke gjennom å snakke om abstrakte fremtidige samfunnsmodeller. Tvert i mot skal man jobbe for å få høyresidas politikk til å framstå som den virkelighetsfjerne.

Boka understreker at hvordan man velger å kommunisere også er dypt politisk, helt ned til ordvalget, og er en innføring i hvordan man kan bruke språket til sin fordel. Noen av eksemplene er kanskje for konkret bundet til dansk språk og politikk til å overføres, men dette er hverken dyptpløyende eller tungt, og kan med hell danne grunnlag for en nyttig «checklist» for venstrevridde lokalpolitikere, aktivister og andre som argumenterer politisk. Enten det er snakk om enkle leserinnlegg eller løpesedler, appeller og foredrag eller annet avansert politisk arbeid.

Fra spenningsfelt til kraftfelt

Den neste pamfletten er en redigert utgave av et foredrag Per Clausen, mangeårig sentral parlamentariker og nå lokalpolitiker for Enhedslisten, har holdt om Rosa Luxembourg. Den kombinerer en kortfattet oppsummering av Luxembourgs liv og tanker med Clausens erfaringer fra sitt lange politiske liv. Dette møtes i balansegangen mellom reform og revolusjon, hvor Luxembourg vektla en kombinasjon av sosiale reformer med et langsiktig perspektiv. Clausen følger opp:

Oppløses den dialektiske enheten av kampen for reformer og kampen for sosialisme og la man ensidig vekten på det ene eller det andre, ville bevegelsen enten henfalle i en perspektivløs borgerlig reformbevegelse – eller oppløses i ideologiske sekter. Venstrefløyens historie i Danmark har gitt mange eksempler på begge deler.

Han skriver at en bevegelse hele tiden vil ha problemer med å holde på dialektikken mellom kampen for dagsaktuelle reformer og et langsiktig mål, men kommenterer at et parti som lever i denne motsetningen, som Enhedslisten, også vil ha godt av å anerkjenne at dette er en iboende motsetning i oss alle, framfor en kamp mellom den rette og den gale linja.

Clausen siterer også Luxembourg på at «sosialdemokrater» aldri må ligge bak folk:

de må aldri ha en mindre utviklet bevissthet enn massene. De skal alltid være litt foran – men aldri så langt, at arbeiderklassen ikke forstår hva man vil.

og legger selv til:

Det siste tror jeg, det er svært mange, som kan lære svært mye av.

Til påstanden om at Enhedslisten har blitt sosialdemokratisk kommenterer Clausen at «hvis man med det mener det samme som det tyske sosialdemokrati sto for frem til 1910, så har jeg ikke noe problem med å på ta meg den arven». Sosialdemokrater på Luxembourgs tid var nemlig det som i dag kalles sosialister.

Clausen vender stadig tilbake til Luxem-bourgs kritikk av Lenin. Her framholdes Luxembourgs syn om at sosialisme må bety utvidelse av demokratiet, og Clausen forteller at han er en av mange som leste for mye Lenin og for lite Luxembourg i svært mange år, og skriver at han prøver å bøte på dette nå, noe denne teksten vel er et praktisk bevis på.

Selv om teksten handler om en historisk person og hennes synspunkter, har den sin største styrke når dette brukes til å belyse det høyaktuelle. Mange fundamentale problemstillinger behandles oftest ganske enøyd av ulike fløyer på den radikale venstresida. I realiteten er disse levende spenningsfelt, og en anerkjennelse av den dialektikken kan utvikle sterkere kraftfelt for en ideologisk skarp venstreside. Teksten gir ikke så mange konkrete svar på hvordan et slikt prosjekt ser ut i praksis, så den oppgaven gjenstår.

Enkelt, men forvirrende

Chilenske Marta Harnecker, med østerrikske foreldre og bånd til flere land i Latin-Amerika, er sikkert kjent for noen av tidsskriftets lesere («Verktøy for politikk» (Rødt! 4/13)). 7 ideer til kampen er altså den eneste av de omtalte pamflettene som ikke er en dansk originalutgivelse. Den har blitt oversatt, forkortet og bearbeidet. Utgangspunktet er en søken etter konkrete politiske tiltak for å undergrave nyliberalismens herredømme i dag, og vise vei mot et sosialistisk samfunn, basert på en gramsciansk hegemoniforståelse. Pamfletten er nok den tynneste av de tre, ikke bare bokstavelig talt. Den preges av en postulerende stil, samtidig som flere av poengene blir vel sprikende.

På den ene siden skriver Harnecker at venstresida må bygge på «en analyse av de gjeldende styrkeforhold og motstanderens svakeste punkter» og ikke fraseradikalisme. Da det viktigste, etter Harneckers syn

å løfte et politisk prosjekt, som avspeiler befolkningens dypeste forhåpninger og gjennom det vinne folks hjerter og hjerne. (…)

Det avgjørende for å skape forandring er ikke, om partiet er lite eller stort, men om folk forstår våre ideer og kan identifisere seg med våre forslag.

Idé nr. 7 for kampen er: «forveksl ikke ønsketenkning med virkelighet.» Her er poenget videre at lederne på venstresida må lære å lytte, ta utgangspunkt i stemningen hos befolkningflertallet, ikke seg selv, når man analyserer situasjonen. Relevant nok. På den andre siden mener Harnecker at venstresida må slutte å hoppe over gjerdet der det er lavest, og ikke bare ta utgangspunkt i den øyeblikkelige politiske situasjonen. Fordi dette kan leses direkte motstridende, og når det er formulert på et såpass overordnet nivå, er det vanskelig å få tak på hvor Harnecker egentlig vil. Selv om det er vel liten tvil om at et vellykket politisk prosjekt avhenger av både fingerspitzengefühl og en mer avansert analyse og strategi.

Det er enda vanskeligere å skjønne hvor Harnecker står når hun først skriver at «kjente personer, som preger den offentlige debatten, er viktige å vinne for vår sak» og senere kritiserer venstresida for å la seg fange av de gjeldende spillereglene som blant annet gjør politikken personfiksert. Hun skriver at venstresida må ta utgangspunkt blant annet i at en ny form for kapitalistisk dominans skjer gjennom at massemediene «invaderer» hjemmene til alle samfunnslag, og dermed forandrer betingelsene for den politiske kampen. Skal dette regnestykket gå opp, må det vel tolkes som en moderne vri på Det kommunistiske manifests formulering om å fjerne borgerskapet ved hjelp av våpnene de selv har smidd. Revolusjonen kommer, men da vil den bli TV-sendt.

Uansett: Den enkle stilen og nettopp slike selvmotsigelser gjør også denne lille boka tankevekkende.

Løfte blikket fra smarttelefonen

De tre første utgivelsene i denne serien er svært ulike, men har en klar rød tråd, ikke bare i politisk forstand og med det kompakte formatet, men også for innholdets innretning. De står alle midt mellom teori og praksis. Her kombineres langsiktige perspektiv og tiltak her og nå, ideologi og konkret analyse, avdøde teoretikere og nåtidige parlamentarikere.

I en tidsalder hvor vi tilsynelatende kan google oss fram til svar på alt, få kontinuerlige impulser og oppdateringer fra alle verdens nettaviser, til og med har utallige tidsskrift for venstresida på nett, kjennes det samtidig nødvendig, og kanskje mer enn noensinne, med prosjekter som klarer på en tilgjengelig måte å forene mest mulig av disse nivåene, mellom to permer. Vi trenger noe som kan få oss til å løfte blikket fra smarttelefonen.

Forordet til 7 ideer til kampen er skrevet av Pernille Skipper, som nå tar over som Enhedslistens toppkandidat etter Johanne Schmidt-Nielsen. Hun skriver

Vi må analysere og forstå DNA-et og utviklingen i det kapitalistiske systemet, hvis vi skal klare å erstatte dets umenneskelige grunnlag med et solidarisk og demokratisk samfunn.

Disse tekstene er gode utgangspunkt for den som vil inspireres eller utfordres i dette arbeidet.

Fredrik V. Sand

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik:
Likeverd
Res Publica, 2015, 292 s.

Grunnlovsjubileet i 2014 var en markering for Grunnloven som et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Dette, mener Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik som har redigert antologien Likeverd, er bare én side av den norske politiske modellen. Demokrati forutsetter også et reelt likeverd.

Et utgangspunkt for boka er at Norge har en sterk egalitær arv som strekker seg tilbake til før 1814. I åpningsartikkelen skisserer Arild Holt-Jensen, i tradisjonen etter historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht, momenter som har bidratt til dette. Fraværet av en egentlig norsk adel etter Svartedauden står her helt sentralt; det samme gjør Norges posisjon som en periferi under en sterk kongemakt i København. Kombinert med en fordelaktig økonomisk og militærstrategisk plassering, satte dette den norske bonden og den norske allmuen i en helt annen situasjon enn i de fleste land i Europa. Dansketida var ikke en mørk firehundreårsnatt – det var en helt avgjørende forutsetning for å gi den norske grunnloven det radikale preget den fikk.

På tross av Grunnlovens relativt sett radikale preg sto det i årene som fulgte mange viktige strider for å realisere likeverdet og videreutvikle landet på bakgrunn av den egalitære tradisjonen. I 1814 fikk 45 prosent av den mannlige befolkningen over 25 år stemmerett – 50 år senere var denne andelen, i følge Ståle Dyrvik, redusert til 33 prosent. Staten var en embetsmannsstat, der et lite segment satt med den faktiske makta, og selv om det til en viss grad fantes politiske brytninger, var dette svært begrenset. For eksempel viser Arne Overrein i sitt bidrag til at når Venstre-personligheter som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnsson til slutt gikk inn for allmenn stemmerett for menn, handlet dette vel så mye om revolusjonsfrykt som det handlet om et genuint ønske om økt deltakelse i politiske prosesser.

Ett navn som går igjen flere steder, er Marcus Thrane, som også er hovedperson i Mona Ringvejs bidrag. Selv om Thrane ofte blir forstått som en norsk representant for det Marx og Engels omtalte som kommunismens spøkelse, var det egentlige programmet for Arbeiderforeningene relativt moderat. Blant kravene var allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og bedre velferdsordninger, og kravene ble i hovedsak utformet som forslag til konge og regjering. Men også dette ble for mye for øvrigheten, som dømte ham til fire års tukthus.

Mange av bidragene i boka tar for seg særlige aspekter med norsk historie, delvis også samtid etter 1814, og viser som helhet at det norske likeverdet på tross av de egalitære tradisjonene, ikke fremviser noen lineær utvikling i retning økt likeverd.

Steinar Pedersen tar for seg det samiske folkets posisjon, som gikk fra en mer eller mindre likeverdig status med Norges øvrige innbyggere før 1814 til å bli en underlegen rase i forbindelse med den norske nasjonsbyggingen og formuleringene av de nasjonale mytene. Det skulle drøye til langt inn på 50-tallet før dette i det hele tatt ble diskutert, og enda lenger før noe faktisk skjedde.

Et av de mest interessante bidragene i boka er Hans Fredrik Dahls artikkel om antiparlamentariske strømninger i Norge. Han bygger her i stor grad på Jostein Nerbøviks arbeider, men der Nerbøvik avsluttet med 1914, trekker Dahl det videre til 1945. Utgangspunktet for disse strømningene er en kritikk av ideen om folkesuverenitet, altså at makta kommer fra folkevalgte organer, og dermed også fra folket. Dahl skriver her blant annet om Fedrelandslaget, som ble opprettet for å forhindre at Arbeiderpartiet skulle få makta. De ønsket snarere å bygge opp en samlende, karismatisk leder som ikke var preget av de parlamentariske maktkampene. Denne mannen, mente de, var Fridtjof Nansen, etter hans død i 1930 hans tidligere medarbeider Vidkun Quisling. Fedrelandslaget fikk imidlertid aldri den oppslutningen de hadde håpt på, og Nasjonal Samling som Quisling startet i 1933, fikk ikke noen oppslutning av betydning før krigen.

Mens Quislings strategi under krigen fremsto som én form for arv etter Fedrelandslaget, mener imidlertid Dahl at det også på motsatt side fantes klare antiparlamentariske trekk. Etter fredsslutningen ble Hjemmefrontens leder Paal Berg trukket frem som mulig statsminister, og i likhet med Nansen var nettopp begrunnelsen at han sto over det partipolitiske spillet. Mens Quisling sin legitimitet under krigen stammet fra partiet og okkupasjonsmakten, skulle Bergs legitimitet ligge i Hjemmefronten. Nå ble Berg aldri statsminister, men den antiparlamentariske tanken som rådet blant mange i frigjøringsdagene, er uten tvil en interessant del av norsk historie.

I antologien er det også en rekke andre bidrag som omhandler alt fra norsk mål-reising til fremveksten av den muslimfiendtlige bevegelsen i Norge i dag, og skal man komme med en gjennomgående kritikk, er det nettopp at det er vanskelig å finne noen rød tråd. De aller fleste bidragene står seg isolert sett, og det er for så vidt også mulig å lese likeverdsbegrepet inn i de fleste artiklene, men det blir litt vanskelig å se hva redaktørene egentlig vil med helheten. Men det er, på den annen side, kanskje ikke det viktigste heller?

Mathias Bismo

Brigt Kristensen:
Motmakt – tilsvar i ti år
Forenkla forlag, Bodø, 2015, 116 s.

Brigt Kristensen har vært en sentral skikkelse i den revolusjonære bevegelsen i mange år. Han har sittet flere perioder i bystyret i Bodø, i siste periode som en av tre Rødt-representanter.

Han fylte 70 i år og nå stilte han ikke til gjenvalg. Han ga derimot ut denne boka som inneholder tekster fra de ti siste åra.

Det er en litt spesiell bok. Den består av en rekke innlegg fra dagsaktuelle avisdebatter, innledninger, løpesedler, e-poster, forskjellige innlegg og spørsmål knytta til arbeidet i bystyret, og innlegg som trekker opp linjer fra historia. Han sier sjøl at «Kampen om historia» like gjerne kunne vært bokas tittel. Det er da heller ikke ei bok man setter seg til å lese fra perm til perm. På et vis kan den brukes som et lite oppslagsverk over disse ti åra. Den er kronologisk og tematisk oversiktlig, og spenner over en hel rekke politiske sprørsmål og temaer. Det starter med Krig, krise og terror, med en rekke innlegg om Palestina og innlegg og appeller i kampen mot krig. Rødt Bodø var i framskutt posisjon i denne kampen, i og med at norske bombefly tok av fra Bodø Flystasjon.

Naturlig nok er det fyldig dekning av lokalpolitiske saker fra Bodø og Nordland. Her er det mye å hente og lære av. Her er skarpe innlegg som handler om språk og imperialisme, om hvordan det norske språket forflates av anglo-amerikansk innflytelse – han er såpass arg på Klassekampen at han avbryter abonnementet.

Og det handler om Kampen om historia. Han går inn i forskjellige debatter som handler om lærdom fra 70-tallet. Det er polemikk mot folk som Rognlien, Kolmannskog og Rønsen og deres framstilling av historia, og det er innlegg i den mer interne debatten om oppsummeringer og lærdom av historia – og veien videre.

Her er mye å hente, kanskje ikke minst for de mange nye i Rødt som nå er på vei inn i verv og posisjoner i styre og stell. Ikke minst anbefales det å lese en innledning Brigt Kristensen holdt på et medlemsmøte i Rødt Bodø etter stortingsvalget i 2013. Kjerna i innledningen er refleksjoner rundt forholdet mellom parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid. Poengtert og klart om Rødts vei videre, viktig å ta stilling til for hver enkelt, en viktig debatt for hele Rødt, sentralt og lokalt.

Her er mye klokt å hente, mye lærdom og mye informasjon fra forskjellige politiske områder. Og så er han jo en skarp og vittig debattant.

Boka kan bestilles på Forlaget Rødt! sin hjemmeside: marxisme.no.

Birger Thurn-Paulsen

Morten Conradi og Alf Skjeseth:
Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag, 2015, 356 s.

Å lese Morten Conradi og Alf Skjeseth bok om Osvald, Asbjørn Sunde, er å lese et stykke spennende krigshistorie fra motstandskampen i Norge under annen verdenskrig. Men mer enn det. For bak navnet Osvald og Osvaldgruppa skjuler det seg en av de mest markante myteomspunnede, og ikke minst omdiskuterte skikkelser i norsk krigs og tidlig etterkrigshistorie. Asbjørn Sunde, kommunisten, spaniakjemperen, mannen som bygde opp og ledet Osvaldgruppa, den mest effektive motstandsorganisasjonen i Norge under krigen. Og den samme Asbjørn Sunde som i 1954 ble spiondømt og sonet 8 års fengsel. Ja, fortsatt i dag 70 år etter krigens slutt er betydningen av Osvaldgruppas krigsinnsats kilde til hissig uenighet. Ikke minst ser man at dette ligger som et bakteppe i krangelen om oppsetningen av «Osvald-monumentet» ved Oslo S.

Hva var det som drev Asbjørn Sunde, og hvilke motiver lå til grunn for de valgene han gjorde? Noe av svaret på finner man i Conradi/Skjeseths bok, men man kan også lese det ut fra den selvopplevde krigshistorien, i boka Menn i mørket som Sunde gav ut få år etter at krigen var avsluttet. Et spørsmål som melder seg i den sammenhengen, er om krigen for Sundes del egentlig var over, eller om den hadde gått inn i en ny fase? Et ikke helt urimelig spørsmål. For etter seiersrusen fra aprildagene i 1945 hadde lagt seg, gikk Norge få år senere inn i den av den kalde krigsperioden, hvor tidligere motstandshelter ble stemplet som potensielle landssvikere.

NKP som ved det første valget etter krigen hadde rekordoppslutning på 11,9 prosent og 11 stortingsrepresentanter, mistet alle sine representanter ved valget i 1949, og falt dermed ut av Stortinget. Bakgrunnen for katastrofen som rammet NKP, var langt på vei forårsaket av hetsen og kommunisthatet som Gerhardsens Kråkerøytale innledet. Men ikke bare av den grunn. Den åpne striden mellom Furubotn og Strand Johansen, fløyer innad i partiet, medvirket også til dette. Dramatikken i denne striden og Asbjørn Sundes rolle – som ikke var partimedlem! – blir godt beskrevet Conradi/Skjeseth.

Sett på bakgrunn av den massive propagandaen som startet rundt 1948, er det derfor ikke så merkverdig at flere enn Sunde må ha følt at en ny krig var i emning. Denne gang rettet mot Sovjetunionen. Den tidligere allierte fra krigsårene ble med ett anklaget for å være den største trusselen Norge sto overfor. Dermed ble det å være kommunist og sympatisør med Sovjet ansett som et potensielt landssvik. Frykten for et russisk angrep var og et av de viktigste argumentene for at Norge skulle bli medlem av NATO. At Sunde og flere med ham forsto at de var i overvåkningspolitiets søkelys, viser ettertidens avsløring av de konkrete interneringslistene som var utarbeidet. Dette var lister med folk som Overvåkningspolitiet anså som potensielle femtekolonnister, og derfor de som først skulle «tas hånd om».

Ut fra kapitlene i boka til Conradi/Skjeseth som handler om etterkrigsårene og tida fram til spiondommen mot Sunde i 1954, skjønner man at den erfarne motstandsmannen, som hadde vært i mer eller mindre sammenhengende strid siden den spanske borgerkrigen, var på vakt. Og det virker troverdig at han igjen, som man kan lese i boka, forberedte en ny organisasjon. Selvfølgelig var Sunde fullt klar over at han konstant befant seg i Overvåkningspolitiets søkelys. Denne overvåkningen foregikk jo gjennom flere år, og krevde mesteparten av Overvåkningspolitiets resurser. Ofte foregikk det en ren «katten og musen»-lek der politifolkene febrilsk prøvde å holde tritt med Sundes finurlige krumspring i forkant av hans møter med russiske diplomater.

Men var Asbjørn Sunde spion? I så fall hadde den høyprofilerte og åpent sovjetvennlige kommunisten svært dårlige odds mot seg for å kunne fungere som spion. Bryhns folk i Overvåkningspolitiet hadde etter alle årene hvor de nærmest «satt» på ryggen til Sunde, full oversikt med alt han foretok seg. Men samtidig lå det et overhengende press på overvåkerne om å levere resultater som kunne holde i en rettssal. Ikke minst kom dette kravet fra de myndighetene som gav bevilgninger til oppbyggingen av politiets overvåkningsorganisasjon. Så da man omsider i 1954 mente å ha nok på Sunde til å kunne reise tiltalte, var det allikevel et nokså spinkelt materiale tiltalen bygget på. Riksadvokatens la ned påstand om 12 års fengsel. Dommen ble 8 år.

Mye av bevismaterialet mot Sunde var hemmelighetsstemplet, og er det fortsatt! I tillegg ble deler av rettssaken som lå til grunn for denne dommen, ført for lukket rett uten offentlig innsyn. Skyldig i spiontiltalen eller ikke? Det var lagt ned alt for mye prestisje i denne saken for å få Sunde dømt til at kunne ha blitt frifunnet.

Asbjørn Sunde var kontroversiell lenge før krigen. Alt i årene før han reiste fra Kopervik på Karmøy og bosatte seg og giftet seg i Horten i 1936, hadde han et rykte som radikal revolusjonær kommunist, en som ikke bøyde seg for øvrighetspersoner. Heller ikke Arbeiderpartiets klassesamarbeidslinje hadde Sunde mye til overs for. Slike holdninger og en grunnleggende tro på at et annet mer rettferdig samfunn var drivkraften som gjorde at Sunde støttet opp om sovjetstaten, som i 30 årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta. Men samtidig som den europeiske krisa med enorm arbeidsløshet og stor sosial nød bredte seg, vokste det fram et annet og svært urovekkende svar på krisa. For i ruinene etter det borgerlige samfunnets fallitt grodde den italienske fascismen og den tyske nazismen. De norske kommunistene med partiet NKP i spissen var blant de aller første som var klar over hvilken fare disse ytterst reaksjonære bevegelsene representerte.

Da de spanske fascistene med general Franco støttet av italiensk og tysk militærmakt gikk til angrep på Spanias republikanske folkefrontregjeringen, ble NKP det organisatoriske leddet som hjalp de frivillige som ønsket å reise til Spania for å kjempe for den spanske republikkens eksistens. Asbjørn Sunde var en blant de mellom 225 og 255 som dro. I januar 1937 reiste han sammen med fem andre for å slutte seg til den internasjonale brigaden i Spania. Det skulle gå halvannet år før han vendte tilbake til Norge. Ikke lenge etter hjemkomsten marsjerte soldater fra den samme svarte reaksjonen som Sunde hadde kjempet innbitt mot i de spanske skyttergravene, opp Karl Johans gate i Oslo.

De frivillige som deltok i den spanske borgerkrigen, kom fra mange europeiske land. Disse menneskene var blant de første som fikk erfare hva fascisme og nazisme sto for. Ikke minst tyske kommunister som iherdig ble forfulgt av Hitlers naziregime, så tidlig hva som var i emning. Den tyske kommunisten og riksdagsmannen Ernst Wollweber som måtte rømme landet, bygde opp en internasjonal sabotasjeaksjon som sto under sovjetisk lederskap. Denne organisasjonen hadde som mål å ramme tysk og italiensk skipsfart. Wollwebers dristige sabotører utførte i flere land mange vellykkede sabotasjeaksjoner mot tyske og italienske skip. Ofte var det dynamitt smuglet ut fra gruvene i Kiruna som sendte skipene til bunns. Asbjørn Sunde var en av de norske sabotørene i Wollwebers organisasjon. Wollweber som var gift med en norsk kvinne, bosatte seg i Norge, men måtte rømme til Sverige etter den tyske okkupasjonen. Der satt han i svensk fangenskap til krigen nesten var over. I Norge ble Asbjørn Sunde organisasjonens leder. Dette var starten på Osvaldgruppa.

Men selv om Asbjørn Sunde var Osvaldgruppas ubestridte leder, så betød ikke dette at organisasjonen på noe vis var en kommunistisk kaderorganisasjon. For i løpet av årene fra1940 til 1944 som Osvald-organisasjonen eksisterte, hadde den til sammen mer enn 200 hundre deltagere. Dette var folk med høyst ulik bakgrunn, noen var kommunister, men slett ikke alle. Flertallet kom fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Noen av Osvaldgruppas deltagere var som Sunde selv med hele veien, andre på deler av den.

En farlig og blodig vei som krevde mange ofre, 35 medlemmer av gruppa ble drept under denne krigen. Et mye høyere antall enn i noen annen motstandsorganisasjon.

Sundes forhold til NKP, især til partiets leder Peder Furubotn, var til tider svært anstrengt. For selv om Osvald-folkene stilte som livvakter for NKP lederne som hadde søkt tilflukt i den norske fjellheimen under okkupasjonen, ble Osvaldgruppa aldri noen offisiell del av NKP. Heller ikke Furubotns forsøk på å gjøre Sunde til en slags militær leder for NKP førte fram. Dette forsøket endte da også med et brudd mellom Sunde og NKP, og Osvald-folkene ble trukket ut av livvaktfunksjonen.

Gjennomføringen av rundt 110 sabotasje-aksjoner og likvideringer av kjente nazister gjorde Osvaldgruppa til den mest effektive organisasjonen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta.

Naturlig nok opptar skildringene av disse aksjonene en stor plass i boka til Conradi/Skjeseth. Og dette er spennende og uhyre dramatisk lesning. Man kan vanskelig forestille seg hvilket press disse folka må ha følt på kroppen, der de iverksatte sine aksjoner ofte med livet som innsats. Fienden var nådeløs hvis man ble tatt. Men i tillegg var det sparsomt med anerkjennelse fra de som satt i London og forsøkte å opprettholde status som Norges offisielle myndigheter. Til tider var disse myndighetene direkte fiendtlig innstilt til aksjoner rettet mot okkupantene her hjemme. Det ble hevdet at aksjonenes betydning ikke sto i forhold til hvilke represalier sivilbefolkningen kunne bli utsatt for. Derfor mottok Osvaldgruppa da heller ingen materiell støtte fra London-regjeringa, men var helt avhengig av å skaffe midler tilveie på egen hånd. Noe som medførte både stjeling av Milorg materiell, og flere ganske så spektakulære bankran. Allikevel var det til tider et utstrakt samarbeid mellom Osvaldgruppa og deler av Milorg, som ikke kviet seg for å bruke Osvald-folkene til å iverksette aksjoner som Milorg anså å være for farlige, eller som de ikke hadde erfarne folk til å utføre. En samarbeidspartner med bedre militær kapasitet til sabotasjearbeid var det britiske Special Operation Executive der Max Manus var med. Asbjørn Sunde og hans folk hadde og på et tidlig stadium av krigen et samarbeid med den såkalte «politigruppa» som ble ledet av Asbjørn Bryhn, mannen som etter krigen ble sjef for Overvåkningspolitiet. Det var etter at Bryhn hadde fått denne stillinga, at han rapporterte at Sunde hadde gjort et forsøk på å verve ham som sovjetisk agent. En ganske utrolig historie ikke minst sett på bakgrunn av at de begge kjente hverandres standpunkter fra år tilbake.

Fredsdagene i 1945 førte ikke til at medlemmene av Osvaldgruppa ble løftet fram og fikk tildelt samme heder som «gutta på skauen» – Milorg folka eller de som tilhørte Kompani Linge, Max Manus og hans organisasjon. Osvaldgruppas innsats ble slett ikke fremhevet, og mange av de som hadde ytt store ofre, forsvant inn i en anonym tilværelse. Årsaken var igjen at disse tilhørte «feil» organisasjon. Stemplet som kommunister og uregjerlige voldsmenn, som hadde satt andres liv i fare valgte mange å trekke seg unna offentlighetens lys, og la være å si så mye om hva de hadde vært med på.

Sunde selv ble, som man kan lese i Conradi/Skjeseths bok en nokså anonym person etter at dommen var sonet. Søknaden om krigspensjon som han burde ha vært fullt berettiget til å få, ble avslått. Avslått ble også forsøket om gjenopptagelse av NKP-medlemskapet. Allikevel deltok han i Østkantlaget, et av NKPs største partilag. Her var han godtatt, og da 24 av lagets medlemmer i 1970, den såkalte «maoistfløyen» ble ekskludert fra partiet, fulgte Sunde med disse. Den tidligere så innbitte forsvareren av Sovjetunionen var fortsatt omstridt og revolusjonær, og skjønte tydeligvis at forbildet hadde endret karakter.

Conradi /Skjeseth har levert en interessant og grundig fortelling om en av krigshistoriens mest markante aktører.

Kurt Ben Nilsen