Aslak Storaker (red.):
Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefellesskap med USA og NATO?
Oslo: Progressivt Forlag, 2016.

Dette er en samling artikler som ble utgitt på Progressivt Forlag (tidl. Marxist Forlag) for kort tid siden. Den treffer midt i en av de heteste og viktigste debattene for tida – forsvarspolitikken. Det er ti artikler skrevet av et knippe folk med forskjellig bakgrunn, flere med lange akademiske merittlister, men også folk som Jacob Børresen (pensjonert militær), Mette Kongshem (tidl. ambassadør), Roy Pedersen (leder av LO Oslo) og SV-veteran Stein Ørnhøi.

Man kan innvende at artiklene til en viss grad overlapper hverandre. Samtlige tar de i mer eller mindre tydelig grad opp forholdet mellom tilpasningen til NATO og viktigheten av et nasjonalt forsvar. Samtidig tas Norges medlemsskap i NATO i all hovedsak som gitt. Betraktningene om den internasjonale situasjonen og de sikkerhetspolitiske konsekvensene peker i stor grad på de samme elementene. Sentralt står vurderingene av forholdet mellom Russland og NATO/USA.

På den andre siden har de forskjellige forfatterne sin innfallsvinkel og bringer inn ulike perspektiver.

Den kanskje viktigste artikkelen er signert Ola Tellesbø. Han er advokat med fordypning i folkerett, krigsrett, menneskerettigheter og internasjonal strafferett. Han tar opp et særs viktig spørsmål: Hva betyr humanitær intervensjon? Han mener at det har vært framgang når det gjelder internasjonale konvensjoner og strafferett, og at vi beveger oss mot en rettstilstand som gjør aggresjonsforbrytelser og krigsforbrytelser mindre sannsynlig. Aggresjonsforbrytelse kan i framtida pådømmes ved den Internasjonale Straffedomstolen. Men mange land, herunder Norge vegrer seg mot å ratifisere en klausul som betyr at humanitær intervensjon også kan bli betraktet som aggresjonsforbrytelse. Hva skjuler seg bak begrepet humanitær intervensjon? Jo, de fleste av nyere tids krigstokter og invasjoner signert USA/NATO. Vi kan si at begrepet nærmest ble oppfunnet i forbindelse med Serbia/Kosovo-konflikten. Siden har så og si alle angrep blitt pakket inn i all verdens gode hensikter på vegne av sivilbefolkningen – det er humanitær intervensjon. Norske politikere passer seg for å kalle det krig, det heter at vi har et oppdrag i de gode hensikters navn.

Som sagt så er hovedtemaet i artiklene forholdet mellom et nasjonalt forsvar og bindingen til NATO. Det blir noen gjentakelser, men også forskjellige innfallsvinkler. Ørnhøi drøfter det litt vanskelige begrepet folkesuverenitet, og tidligere ambassadør Kongshem tar for seg demoniseringen av Russland/Putin og retter søkelys mot NATOs aktiviteter. Børresen har naturlig nok et tydelig militært perspektiv. Han mener Norge er helt avhengig av NATO og hjelp utenfra, men skisserer et forslag til et nasjonalt forsvar innenfor den rammen. Roy Pedersen oppfordrer fagbevegelsen til å engasjere seg langt sterkere i internasjonale og sikkerhetspolitiske forhold, i tråd med fagbevegelsens gode tradisjon.

Alt i alt, mye interessant og mye nyttig informasjon. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er et høyaktuelt tema – det vil bli gjort valg med store konsekvenser.

Birger Thurn-Paulsen

Dag Østerberg:
Fra Marx til nyere kapitalkritikk
Oslo: Pax Forlag, 2016, 192 s.

Boka til Østerberg er et viktig forsøk på å reaktualisere den marxistiske samfunnskritikken.

Allerede før publiseringen av Østerbergs nye bok, ble den kritisert av Gunnar C. Aakvaag, som på forhånd kunne konstatere: «Karl Marx sine analyser av kapitalismen [er ikke ] stedet å starte når vi skal forstå norske samfunnsforhold i dag.» Dette poenget skulle vise seg som en gjenganger hos bokas kritikere. I sin anmeldelse for sosiologen.no slår Roar Hagen fast at Marx’ begreper er dogmatiske og lukket mot erfaring, mens Ola Innset i Le Monde stiller spørsmålet om ikke «tiden har reist fra» det marxistiske begrepsapparatet. Det ser ut til at hovedproblemet med boka er at den handler om Marx.

For kritikerne av Marx og Østerberg virker det usannsynlig at et begrepsapparat fra 1867 kan brukes for å forstå virkeligheten som omgir oss i 2017, med tanke på hvor enormt verden har endret seg i mellomtiden.

Dette er en rimelig innvending, og i etterpåklokskapens navn burde nok Østerberg behandlet det allerede i innledningen. Dette ville vært nyttig av flere grunner, siden svaret på kritikken også sier oss noe viktig om hva Marx forsøkte å oppnå med Kapitalen.

Det holder ikke å avfeie Marx som gammel, uten å reflektere over hva kapitalismen er og hvor gammel den er. Marx forsøkte ikke å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner. Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Dermed er det ikke utenkelig at Marx allerede i 1867 var i stand til å analysere disse samfunnsforholdene på en god, om enn ikke fullstendig, måte.

Den politiske økonomi – og Marx’ kritikk

Østerberg begynner med en nyttig skisse av den liberale samfunnsteorien som ligger innbakt i den klassiske politiske økonomien til Adam Smith, David Ricardo og andre, før han introduserer Marx’ kritikk av dem i Kapitalen. Betydningen av å skille Marx fra de politiske økonomene har ofte blitt undervurdert, f. eks av Lenin, som hevdet at Marx «ga en streng begrunnelse for [den politiske økonomien] og utviklet den konsekvent videre».

Smith ville forklare samfunnet med utgangspunkt i individene det utgjøres av, og antar at individenes egenskaper – deres væremåte, tilbøyeligheter og tendenser – lar seg skissere uten henvisning til deres samfunnsmessige relasjoner til andre mennesker. Hvorfor oppstod kapitalismen? Som kulminasjonen av en langstrakt utvikling i arbeidsdelingen, som igjen er forankret i en naturlig menneskelig «tilbøyelighet til å bytte og kjøpslå» (Smith).

Den liberale samfunnsteorien begynner med en allmenn (pre-historisk) teori om «individet», og resultatet blir en forståelse av at bare én samfunnstype – «handelssamfunnet» (Smith) eller kapitalismen – harmonerer med individets forutgitte natur. Som Østerberg påpeker:

[D]en liberale økonomiske orden er ‘naturlig’, den er i pakt med menneskenes ‘natur’, den er derfor fornuftig, og dens bevegelse henimot økende velstand er en side ved fornuftens allmenne fremskritt. (s. 21)

Marx kritiserer skarpt denne forestillingen om at et bestemt menneskelig samfunn – det kapitalistiske – kan forklares med utgangspunkt i menneskets allmenne natur. Mennesket er for Marx et historisk vesen som «hele tiden forandrer sine omgivelser ved å dyrke, bygge og lage nye redskaper», og med dette stadig omformer sin natur.

Den såkalte «opprinnelige akkumulasjon»

Hvordan oppstår kapitalismen? For den politiske økonomien var det avgjørende at det ble akkumulert en tilstrekkelig rikdomsmengde som kunne investeres som kapital. Dette skjedde når noen individer ved sin «nøysomhet og gode adferd», anstrengte seg for å forbedre sin egen situasjon (Smith i Østerberg, s. 31).

I en fjern fortid fantes på den ene side en flittig, intelligent og fremfor alt sparsommelig elite, og på den annen side et dovent pakk som ødslet bort alt det eide, og mer til …» (Marx i Østerberg, s. 31).

Slik oppstod på den ene siden en liten klasse av velhavende kapitalister – og en stor klasse av mennesker uten annet å selge enn sitt eget skinn.

Denne harmoniske fortellingen er en ren fiksjon, som ser bort fra de brutale metodene – en serie «av rov, grusomheter og folketerror» – som kjennetegnet den virkelige opprinnelige akkumulasjonen. Her framhever Østerberg at problemet med liberalerne er at de har en forblindet, harmonisk virkelighetsoppfatning som glatter over den virkelig historien av vold og klassekamp. Dette gir et argument til revolusjonære som vil erstatte kapitalismen med noe annet. Det kan «skje på måter som medfører vold – men slik oppstod jo også den kapitalistiske produksjonsmåte» (s. 33).

At kapitalen fødes i «blod og skitt» er et poeng for Marx her, men ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste. Mer grunnleggende er det at kapital og kapitalistiske samfunnsforhold ikke oppstår når det har blitt samlet opp en tilstrekkelig mengde rikdom, slik Smith antok. Dette får det til å virke som at kapitalismen er den naturlige formen for rikdomsproduksjon, bare den blir tilstrekkelig omfattende. Marx innvender at en hel rekke samfunnsforhold må være på plass for at rikdommen skal bli til kapital.

For det første har en klasse den overveiende kontrollen over samfunnets produksjonsmidler og pengekapital. For det andre er livsmidlene vi konsumerer for å leve og overleve blitt til varer, som kjøpes på et marked. For det tredje har de fleste av oss ingen annen vare å selge enn vår arbeidskraft. Og for det fjerde eksisterer et konkurranseforhold mellom produsenter (bedrifter).

Det siste impliserer at kapitaleieren – for å skape profitt – må kjøpe fri arbeidskraft. Kombinasjonen av de tre første gjør at kapitaleiere får tilgang til å kjøpe arbeidskraft som en vare på markedet. Og det siste gjør at det kapitalistiske samfunnet kjenne-tegnes av visse «bevegelseslover»: for å overleve som kapitalist må hun maksimere og reinvestere profitten, kontinuerlig forbedre arbeidsproduktiviteten og revolusjonere produksjonskreftene. Dermed viser det seg at det Smith hevdet var en naturlig utvekst av menneskets «tendens til å bytte og kjøpslå», er resultatet av samfunnsforhold som særpreger kapitalismen.

Materialisme og materialistiske bidrag

Her kommer vi til den materialistiske linjen i Østerbergs bok, som foruten Marx tar for seg et vidt spenn av materialistiske bidrag som Georg Lukács, Herbert Marcuse, Henri Lefebvre, Jean-Paul Sartre, Pierre Bordieu og David Harvey. Framstillingen av dem er for det meste ordknapp og gir ikke så mye. Likevel får man en nyttig pekepinn til videre lesing.

Unntaket er Sartres praktiske situasjonsfilosofi og begrepet om serialitet, som vies en del plass og brukes aktivt til å kritisere liberaløkonomiske oppfatninger. Serielle situasjoner oppstår når man som i køen foran billettluken står i en serie av mennesker som har «samme formål, men ikke felles formål» (s. 93). Medmennesker framstår som brysomme konkurrenter, og har vanskelig for å gå sammen og kjempe for noe felles. Forslaget om at serialitet som avmakt går ut på det samme som Marx’ begrep om kapitalen som en «fremmed makt» var interessant og tankevekkende, selv om jeg tviler litt på om det stemmer.

Betraktet utfra den materialistiske linjen blir Marx tett knyttet til modernitetens idealer. Vitenskapen i opplysningstiden ble «fremholdt som den ypperste form for [Fornuft]» (s. 54). Marx kalte seg for en «vitenskapelig sosialist» og brukte uttrykk som «den kapitalistiske produksjonsmåtes naturlover». På andre måter var han også utpreget moderne, med sin «opptatthet av individene og deres frihet» og syn om at «individenes frie utfoldelse er det viktigste av alt» (s. 55).

Mot idealistene vil Marx og Engels få fram hvordan språk og bevissthet er forbundet med det praktiske liv. Her får vi en pedagogisk gjennomgang av hvordan denne materialismen utviklet seg, fra religionskritikken i Marx’ ungdomsskrifter til den «materialistiske historieoppfatning» i Den tyske ideologi og analysen av varefetisjisme i Kapitalen.¹

Kan vi gjenopplive kapitalkritikken?

Marx’ kapitalkritikk er en nyttig ressurs for dem som ønsker å forstå og forandre det kapitalistiske samfunnet, også i dag. I boka føyer Østerberg dessuten til en spennende liste av nyere kapitalkritikere som har forsøkt å forbedre og videreføre dette prosjektet. Mye av dette vil nok være ukjent stoff for mange, og Østerberg fortjener honnør for å ha skrevet en håndterlig og pedagogisk innføring.

Oscar Dybedahl

Note:

1. Jeg er kritisk til framstillingen av den historiske materialismen, men jeg har ikke anledning til å utbrodere problemene her. Se «Marxisme og kapitalkritikk» på Salongen.no.

Saudi-Arabia og de andre eneveldige konge- og sjeikdømmene rundt Persiagulfen har gjennom den kalde krigen og fram til i dag vært Vestens viktigste allierte i Midtøsten.

Vil det fortsette med Trump?

Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Et av de retoriske poengene som Donald Trump effektivt kunne bruke mot Hillary Clinton i presidentvalgkampen, er hykleriet som ligger i hennes framstilling av seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter, tatt i betraktning hennes nære bånd til de mest kvinneundertrykkende av alle stater i verden. Vi snakker da om Saudi-Arabia og de andre eneveldige og shariabaserte konge- og sjeikdømmene som har samlet seg i Samarbeidsrådet for arabiske stater i Gulfen, bedre kjent som Gulfrådet.

Spørsmålet er likevel om Trump som president vil løsne på båndene mellom USA og Vesten og Gulf-monarkene. For dette er en allianse som på ingen måte er avgrensa til Clinton eller begrunna med Gulf-monarkenes rundhånda donasjoner til Clinton Foundation.

Gulfoljas betydning

Helt siden mellomkrigstida har landene rundt Persiagulfen vært viktige oljeleverandører. USA har imidlertid i mesteparten av perioden vært selvforsynt med olje, og etter at USA ble en nettoimportør av olje har størstedelen av importen kommet fra mer nærliggende produsentland som Venezuela og Mexico.

Fram til et stykke ut i etterkrigstida, var det i hovedsak amerikanske og andre vestligeide oljeselskaper som utvant olja i Midtøsten. Da den demokratisk valgte regjeringa i Iran valgte å nasjonalisere britisk-amerikanske selskapet som sto for mesteparten av oljeutvinninga i 1951, utløste det en politisk konflikt som endte med at de vestlige stormaktene støttet et militærkupp ledet av kongen, sjahen.

Men mer enn det direkte økonomiske tapet i seg selv, er det grunn til å se det Vesten-støtta kongekuppet i Iran i 1953 som et resultat av frykt for at den politiske radikaliseringa som lå bak nasjonaliseringa skulle føre Iran inn i Sovjetunionens interessesfære. Da Saudi-Arabia og vestallierte Gulfstater nasjonaliserte oljeselskapene i løpet av 1970-tallet, uten at dette på noe tilsvarende vis var koblet til noen politisk radikaliseringsprosess, fikk vi ingen tilsvarende konflikt med Vesten.

Det er altså verken innenriksøkonomiske forsyningsbehov eller profittinteressene til oljeselskapene isolert som kan forklare hvorfor politisk kontroll over den oljerike Gulfregionen tillegges helt avgjørende vekt i USAs utenrikspolitikk. Forklaringa ligger først og fremst i oljas geopolitiske betydning, og de økonomiske implikasjonene av dette igjen.

I en krigssituasjon som ikke inkluderer atomvåpen, blir kontroll over olje av helt avgjørende betydning. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff. Oljetilgang er også avgjørende for å drive rustningsindustrien og annen essensiell industri som må til for å opprettholde samfunnsdrift og evnen til å videreføre krig.

Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne olja, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.

USAs supermaktsøkonomi

For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.

Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.
2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.
3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
   En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.
   Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.
4. USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista, er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.

Israel og Gulf-monarkene

USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.

USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israel-tilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israel-tilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.

På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.

Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.

Sekterisk hat som forsvarsstrategi

Iran, som ikke er et arabisktalende land, hadde i utgangspunktet et vennskapelig forhold til Israel. Dette endra seg imidlertid dramatisk etter at den USA- og Israel-vennlige sjahen ble styrta gjennom den islamske revolusjonen i 1979. Den nye islamske republikken i Iran ønsket å spre revolusjonens ideer om motstand både mot Vestens ideer og politisk allianse med Vesten også til den arabiske verden.

Iran har søkt å bygge allianse mot USA og Israel med alle som vil være med, enten det er snakk om sekulære regimer, som Assad-regimet i Syria, sjiaislamistiske grupper, som Hizbollah i Libanon, eller sunniislamistiske grupper, som Hamas i Palestina.

Saudi-Arabia og de andre Gulfråds-statene har derimot gjort seg helt avhengige av våpenleveranser og etterretningssamarbeid med USA for å overleve. På tross av at den nye islamske republikkens konservative ideologi er nærere Saudi-Arabias enn den mer sekulære, liberale politikken som den avsatte sjahen sto for, er Irans arbeid for å mobilisere en felles front i hele den muslimske verden mot Israel, som dermed også er en front mot USA, dermed ikke bare en stor trussel mot Israel. Det er i like stor grad en trussel for Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene.

Den arabiske våren i 2011, som felte de sekulære provestlige regimene i Tunisia og Egypt, viste at det å hvile seg på rå våpenmakt alene, gjør provestlige autoritære regimer sårbare. Saudi-Arabia med allierte trenger også en ideologisk base for sin motmobilisering mot Iran, og denne finns i sunniislamsk sekterisme. Mens Iran gjerne kan gå i allianse med relativt moderate sunniislamske bevegelser som Hamas, er det umulig med noen allianse mellom Iran og ekstremistiske salafistgrupper, som ser på sjiamuslimer som vantro eller frafalne.

For å demme opp mot faren for flere Iran-inspirerte opprør, både i landet selv og i andre allierte arabiske land, har Saudi-Arabia lagt stor vekt på å vise seg fram som et land som forsvarer sunnimuslimer, mot sjiamuslimske Iran. Den sekteriske agitasjonen fra saudi-arabiske medier har særlig vært retta mot Irak etter at sjiadominerte Iran-vennlige partier vant valgene der i 2005. Selv om USA har framstilt seg som en motstander av sekterisk politikk, har landet i realiteten gitt full støtte til den saudi-arabiske narrativen om at de Iran-vennlige sjiadominerte partiene må begrenses av hensyn til den sunnimuslimske minoriteten. Det er på basis av en slik sekterisk hatideologi, primært retta mot sjiamuslimer, at forløperen til IS, Islamsk Stat i Irak – ISI, ble etablert i 2007.

Det syriske opprøret som i likhet med opprøret i Bahrain oppsto i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt i 2011, har også utviklet seg i en veldig sekterisk retning. Mens Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater intervenerte militært for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, hvor flertallet er sjiamuslimer, har de samme Gulfstatene vært de mest ivrige støttespillerne for opprørerne i Syria, sammen med Vesten.

I krass kontrast til mediaframstillinga i Vesten, er de såkalt moderate syriske opprørsgruppene fullstendig dominert av ekstreme salafistiske grupper som Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Dette er grupper som både omtaler sjiamuslimer som vantro eller frafalne, og som definerer demokrati som å være i strid med islam. Målet for disse «moderate» opprørsgruppene er en shariastyrt stat, ganske tilsvarende hva Saudi-Arabia er. Det er dermed ikke særlig paradoksalt at de også har samarbeida nært med al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, Nusrafronten (som rett nok nylig har offisielt gjort seg uavhengig av al-Qaida, og omdøpt seg til Fatah al-Sham-fronten). Nusrafronten ble etablert av ISI i 2012, og ISI og Nusrafronten var både organisatorisk og ideologisk knyttet sammen inntil personlig rivalisering skapte en splittelse i 2014.

Trumps motsigelser

Donald Trump har i valgkampen kritisert Hillary Clintons nære forbindelser til Saudi-Arabia. Han har også riktig påpekt at Hillary Clintons forslag om å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte opprørskontrollerte områder mot syriske og russiske flyangrep, ville kunne utløst tredje verdenskrig. Han har også nektet å ta avstand fra Putin og Russland, og tvert imot stått fast på at han ønsker gode forbindelser og samarbeid med Russland om å bekjempe Islamsk Stat. Han har også uttalt at selv om Assad er en «drittsekk», er det ikke gitt at det er lurt å støtte gruppene som vil styrte han.

Alt dette peker mot at USA under Trump vil komme til å bryte den langvarige alliansen med Saudi-Arabia. Men Trump har samtidig uttalt at han vil rive i filler atomavtalen med Iran, og at han vil gi ubetinga støtte til Israel, blant annet ved å flytte ambassaden til Jerusalem, og dermed anerkjenne Israels folkerettsstridige anneksjon av Øst-Jerusalem.

Trump vil altså skjerpe motsetningene til Iran og palestinerne og dermed de arabiske folkemassene, men samtidig føre en politikk overfor Syria som ikke bare vil styrke Russland, men også Iran og den arabiske motstandsfronten mot Israel. Gjennomfører han begge delene av sin uttalte politikk samtidig, betyr det at USA, tross symbolske gester til Israel, effektivt styrker posisjonen for Israels motstandere og spiller USA helt ut over sidelinja som stormakt i Midtøsten. Dermed faller grunnlaget for USAs posisjon som supermakt.

Det er ikke sikkert at det er dette Trump egentlig vil, og enda mindre sikkert at han får det til, om han virkelig vil, gitt den makta Israel-vennlige krefter har i amerikansk politikk. Det er derfor ikke gitt at alliansen mellom USA og Vesten og Saudi-Arabia og de andre eneveldige og kvinneundertrykkende monarkene i Gulfrådet, vil ta slutt med Donald Trump i Det hvite Hus. Men den usikkerheten uttalelsene hans har skapt om dette, er trolig hovedgrunnen til at han på ingen måte var maktetablissementets kandidat ved valget.

Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning. At dette skulle komme som et plutselig innfall fra varehandelsbransjen om å drive veldedighet overfor arbeidsledige er heller tvilsomt.

John Thomas Suhr er vaktmester og hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS. Avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor.

De siste virkningene av de målrettede angrepene på arbeidsfolk stilling i arbeidslivet som tidligere arbeids og sosialminister Robert Eriksson initierte, skjedde gjennom endringene av Sosialtjenesteloven som ble iverksatt 1. januar 2016. NAV-finansiert praksisplass, formelt benevnt som «arbeidspraksis», ble da formelt omdøpt til «arbeidstrening» i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Dette ble gjort sammen med flere andre endringer av lovgivningen hvor et av hovedmålene med endringene var «å øke bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena». Som vi husker, var økt adgangen til midlertidig ansettelse det mest kraftfulle av flere tiltak som ifølge Høyre/FrP-regjeringen skulle gi «økt bruk av ordinært arbeidsliv for å styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid»¹.

Begge deler er eksempel på tiltak som øker og letter tilgangen på arbeidskraft for arbeidsgiverne, og ender med press på lønns- og arbeidsbetingelsene i de bransjene som er mest utsatt.

Men før vi kommer tilbake til den overordnede politikken som tilrettelegger for utstrakt misbruk av «arbeidstrening», så må vi se litt nærmere på den aktuelle bransjen veldig mange arbeidsledige (med eller uten nedsatt arbeidsevne) skal «arbeidstrene» i:

I varehandel utføres daglig et omfattende arbeid som gir familier over hele landet god og enkel tilgang til forbruksartikler – noe som tilrettelegger for at vi alle kan hente oss inn igjen med avslapning og adspredelse i og utenfor hjemmet. Men når folk prater om «butikk-jobb», er det dessverre sjeldent som et eksempel på et nødvendig og anstendig yrke. Det kreves ikke formell utdannelse for mye av arbeidet som utføres i varehandel. Men en holdning om at butikk-jobb er noe annenrangs, hvor vi skal godta annenrangs arbeidsbetingelser, underslår hvor store ringvirkninger det faktisk får, om vi godtar dumping av lønns- og arbeidsbetingelser i en så stor sektor i samfunnet. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere.

Sammenlignet med forholdene for varehandelsansatte nedover i Europa, men også sammenlignet med forholdene i våre nærmeste naboland, har butikkansatte relativt sett kommet godt ut av det med HKs tariffavtaler fram til i dag. Men utviklingen av fordelingen av verdiskapning går i feil retning. I dag opplever vi at topplønninger til kjedeledelse og avkastning til eiere når nye høyder, samtidig med at ansatte daglig konfronteres med resultatene av at lønnsbudsjettene blir stadig strammere ute i butikkene. Det er ikke tilfeldig at eiere som har store deler av inntekten fra varehandel, år etter år har tronet øverst på listene over Norges rikeste. Olav Thon, Odd Reitan og Stein Erik Hagen er blant disse. Likevel presses stadig marginene ute i butikkene. De viktigste grepene skjer gjennom overstyring fra kjedekontor, franchiseavtaler og avtaler med kjøpesenter- og gårdeiere som griper langt inn driften av den enkelte butikk. Dette kombineres med overetablering av butikker i stadig større og flere kjøpesenter. Mantraet er at her skal det jobbes stadig mer og fortere, men med stadig færre betalte folk, og driftsresultatet blir aldri stort nok.

For å få driftsbudsjettet til å gå opp ender mange butikksjefer med å jobbe gratis overtid og uten kvelds- og helgetillegg, også i småbutikker hvor det er opplagt at de har krav på tilleggene. Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.

Til tross for at alt nevnt overfor strider mot lov- eller avtaleverk, er ikke slike eksempler særtilfeller som forekommer bare hos enkelte såkalte useriøse arbeids-givere. Dette er praksis som tvinger seg fram når butikksjef, eller områdeleder, har fått handlingsrommet begrenset gjennom at tildelte budsjetter f.eks. ikke kan lønne to fulltidsstillinger, til tross for at turnusen og åpningstidene ikke kan fylles med mindre arbeidskraft.

I de små butikkene som er i flertall på et kjøpesenter, er bemanning med én person på jobb av gangen heller regelen, enn unntaket. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og vi i HK erfarer at det gjøres i stadig større utstrekning.

Veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner?

På nyåret 2015 avholdt fagbevegelsen en historisk bred politisk streik i protest mot forverringene av arbeidsmiljøloven som ble gjennomført av Høyre/FrP-regjeringen. Mindre oppmerksomhet fikk endringene av Sosialtjenesteloven som ble lansert som en del av samme tiltakspakka. Det er kanskje ikke så rart, i og med at endringene i velferdsordningene til dem som faller utenfor, ikke var annet enn enda en innstramming av «arbeidslinja» som ble innført også i Norge under sosialdemokratisk ledelse på begynnelsen av 90-tallet – i kjølevannet av høyredreiningen i den vestlige politikken under Reagan og Thatcher².

«Det skal lønne seg å jobbe», sier noen forsvarere av «arbeidslinja». Men slik politikk er ikke som det høres ut, at det skal skaffe flere arbeidsplasser eller at lønna skal økes. Tvert imot er essensen i «arbeidslinja» å straffe folk som mister jobben, gjennom å kutte i stønader og øke kravene til den enkelte. Slik skal den enkelte «motiveres» til å finne seg en jobb. Men på samfunnsnivå blir det ikke flere arbeidsplasser for arbeidsledige å konkurrere om, uansett hvor vanskelig det gjøres for den enkelte å klare seg uten arbeid.

Som sosialmedisiner Ebba Wergeland så treffende formulerer det:

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.³

Men presset mot den enkelte arbeidsledige har ikke bare som mål å hindre passiv lediggang – som gud vet hva kan føre til. Det viktigste målet er å gjøre den enkelte tilgjengelig på arbeidsmarkedet.

Tidligere var bruk av skjermede bedrifter, arbeidstrening utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, mer vanlig. I dag opplever vi avvikling av disse skjermede tilbudene, som tidligere begrenset de negative virkningene i det ordinære arbeidsmarkedet. Nå skal alle ut i det ordinære arbeidslivet.

NAV-ansatte gjør så godt de kan med å bistå mennesker som av forskjellige årsaker har havnet utenfor arbeidslivet. Den ordinære arbeidsformidlingen har for lenge siden blitt privatisert og gitt som gavepakke til vikarbyråene. Og under trusselen om at det enkelte NAV-kontor skal få sin bemanning kuttet ytterligere kuttet, hvis man ikke bruker opp tiltaksplassene og møter måltallene blir naturlig nok det å få en pen statistikk over antall som kommer i praksis fort det viktigste. Undersøkelser av hvor mange som faktisk ender opp med ordinært arbeid etter praksisplass, gir imidlertid ikke et like hyggelig bilde. For enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har for mange praksisplasser på CVen, og sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor.⁴

Personlig har jeg opplevd eksempler med kolleger hvor arbeidspraksis har vært en vei ut av det ordinære arbeidslivet, og ikke på noen som helst måte en inngang inn:

Flere tidligere kollegaer av meg som har jobbet i bokhandel gjennom år av livet sitt, har i forbindelse med endringene i bransjen, fra store velassorterte og brede bokhandler, til en mer kiosklignende kjedestruktur, opplevd nedbemanninger og oppsigelser. En tidligere kollega som etter en periode hvor han uten hell søkte på den ene jobben etter den andre, endte til slutt å opp med en praksisplass nettopp i en bokhandel. Altså hadde han nå mer eller mindre fått seg «arbeidstrening» i å jobbe i den samme type virksomhet som han tidligere gjennom år hadde hatt fast fulltidsjobb. Den største forskjellen mellom den nye og den gamle arbeidsplassen, var som han selv formulerte det, at han nå ikke fikk lønn for jobben.

Vi må ikke gjøre samme feilene som andre har gjort

Denne politikken er tidligere ført ut i sin fulle konsekvens gjennom de såkalte Hartz-reformene i Tyskland på 2000-tallet, initiert av Gerhard Schrøder og det sosialdemokratiske partiet SPD. En rekke reformer ble gjennomført i rask rekkefølge, for å fylle det ordinære arbeidslivet med grupper som da stod uten ordinært arbeid, enten det var på grunn av sykdom, arbeidsuførhet eller at det rett og slett ikke var nok lønnede arbeidsplasser til alle. Det åpenbare resultatet var en kraftig dumping av lønningene for folk flest i Tyskland.

Da Hartz-reformenes fulle virkning var trådd i kraft, var situasjonen i 2012 at av 6,1 millioner tyskere som da var på trygd, så var nesten 4,5 millioner av disse i arbeid, men de tjente så dårlig at de var berettiget til sosialhjelp.⁵

Den tyske elitens mål var å gi arbeidsgiverne tilgang til billigere arbeidskraft, for derigjennom å øke handelsoverskuddet innen eurosonen. Noe som var så overmåte vellykket at det regnes som en av flere viktige bakenforliggende årsaker til den økonomiske krisen i Hellas. For den vanlige tysker var imidlertid den viktigste konsekvensen at det for folk flest knapt er mulig å finne ukvalifisert arbeid som er mulig å leve av.

Reformene gjorde uopprettelige skade på forholdet mellom sosialdemokratene og tysk fagbevegelse, og de tradisjonelle kjernevelgerne til sosialdemokratene har snudd ryggen til partiet i hopetall.

Hva må gjøres for å stanse misbruket

Iht dagens lovverk så skal ikke tiltaksplasser fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet.⁶ Det er imidlertid påfallende vanskelig å finne dette presisert i den offentlige informasjonen om tiltaket på NAVs web-sider og informasjonsmateriell. Samtidig veit vi at forsvinnende få NAV-ansatte vil ha tid til å følge opp de som er utplassert. Når det NAV-ansatte måles på er antallet de får ut i praksis, er det ikke vanskelig å skjønne at sjansen for misbruk i bedriftene er overhengende.

Arbeidstakerne i tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift har fått sin lønn framforhandlet i egen tariffavtale mellom Fellesforbundet og NHO. Gjennom at enkeltpersoner blir plassert i arbeidstrening i det ordinære arbeidsliv, blir de tidligere arbeidskollektivene i skjermete bedrifter brutt opp. På samme måte som midlertidig ansatte, er dermed heller ikke personer i «arbeidstrening» i noen posisjon til å kreve noe, eller forbedre sin posisjon overfor arbeidsgiver, i praksis ikke en gang gjennom medlemskap i en tradisjonell fagforening. Hvis dette skal endres av de som er i tiltak selv, så må det nybrottsarbeid til.

Det er helt opplagt at den utviklingen vi nå ser i Norge, ikke kan fortsette. Når arbeidspraksiskandidater bemanner en butikk sammen med kun en fast ansatt, burde varsellampene lyse. Eller når våre medlemmer melder om bedrifter som under lokale lønnsforhandlinger forsvarer lave lønnsbudsjetter, med argumentet at det kan kompenseres med praksiskandidater fra NAV.

Et moderat krav som en motreaksjon på denne utviklingen er en nedre grense for fast bemanning før bedrifter kan ta inn kandidater til arbeidstrening. Som en motreaksjon mot de verste utslagene av Hartz-reformene, innførte de i Tyskland på et tidspunkt strengere begrensninger på lengden av praksisplassene, og krav om at praksisplasser skulle inngå i en formell utdannelse. Uansett hvilke formelle krav som stilles, er det opplagt at kontrollen med dette må strammes kraftig inn, før dette sklir ytterligere ut. Handel og Kontors forbundsstyre har vedtatt som krav til LO kongressen 2017 at «Tiltaksplasser gitt av NAV må forbeholdes virksomheter med tariffavtale og etableres i samråd med tillitsvalgte og skal ikke fortrenge ordinære ansatte».

Noter:

1. Stortingsproposisjon 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold)
2. Ebba Wergeland, Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit Forlag (2006)
3. Ebba Wergeland i Rødt! nr 1, 2009 (http://www.ebbawergeland.no/artikler/arbeid_eller_brod.html)
4. Intervju med FAFO-forsker Anne Britt Djuve, LO-Aktuelt 16.09.2013
5. Terje I. Olsson (http://frifagbevegelse.no/artikkel-6.158.22393.b9d50bb83a)
6. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 1-6.

Målstyring med folkelig makt over målsetting og målemetoder kan bli en sentral del av den demokratiske sosialismen, og er dessuten en kjærkommen anledning til å utfordre elitens styringsrett i dag.

Leidulf Husjord er daglig leder/rådgiver i Omicron automasjon as, og leder av Strinda Rødt.

Som mange andre på min alder utviklet jeg tidlig på 70-tallet en bevissthet om at løsningen på mange problem var at folket tok makta fra markedet. Da jeg senere ble med i ml-bevegelsen slo jeg meg til ro med at folkemakta skulle sikres med folkekommuner og kulturrevolusjoner. Etter at disse vidunder-oppskriftene mistet sin troverdighet, har vi revolusjonære sosialister i realiteten manglet modeller for folkemakt. Vi vet det ikke er tilstrekkelig at folket velger sine representanter. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte.

Mål og styring er gamle begreper i politikken. Et fast mønster for målstyring ble først lansert på 50-tallet av amerikaneren Peter F. Drucker. Ut over 80- og 90-tallet ble det utviklet mange nye verktøy for sentralstyring av virksomheter, både private og offentlige. Da de amerikanske professorene Kaplan og Norton på begynnelsen av 1990-tallet etablerte begrepet «balanced scorecard», ble på mange måter flere verktøy og metoder innenfor ledelses- og organisasjonsutvikling samlet under en ny merkelapp. Professorenes hovedbudskap var at styring og utvikling av organisasjoner forutsetter helhetlig og detaljert kunnskap om organisasjonens oppnådde prestasjoner og resultat innenfor flere områder, i tillegg til økonomiske forhold. Balanced scorecard ble utviklet for- og sammen med private selskap, men har i Norden fått stort gjennomslag i offentlig sektor. Kommunal- og regionaldepartementet promoterte metoden, utarbeidet veiledere og kjørte forsøksprosjekt sammen med fylker og kommuner tidlig på 2000-tallet, som et ledd i kvalitets- og effektiviseringsarbeid. Det norske navnet ble Balansert Mål Styring (BMS).

Arbeidsmodellen for BMS som er brukt i mange norske kommuner, kan deles inn i fire faser. Etter evaluering i fase 4 er det naturlig med revisjoner i en ny fase 1. På denne måten blir både mål og metoder stadig fornyet.

De fire fasene med de viktigste aktivitetene og avklaringene som må gjøres, er vist i tabell 1 under.

Fase	Nødvendige avklaringer og aktiviteter
1. Forberedelse og planlegging	Forankring og forståelse Roller Organisering og ledelse Fremdrift Utvikling og iverksetting i hele organisasjonen eller i deler – innfasing
2. Utvikling av målekart og balansehåndbok	Drøfting og valg av: – Visjon og hovedmål – Strategiske fokusområder – Kritiske suksessfaktorer – Styringsindikatorer – Plan for drift (målemetoder, målefrekvens og ansvar for oppfølging) Dokumentasjon av styringssystemet: – Målekart (kort og kompakt oversikt over de sentrale elementene i organisasjonens balanserte målstyring) – Balansehåndbok (fullstendig og detaljert dokumentasjon av styringssystemet)
3. Iverksetting og datafangst	Evaluering og justeringer Møteplass og dialog
4. Rullering og dialog	Evaluering og justeringer Møteplass og dialog

I BMS er målekartet et sentralt dokument. Her presenteres fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, målemetoder og mål/ambisjon. Tabell 2 er et eksempel fra Drangedal kommune.

Hva kan måles?

Alle større organisasjoner måler og evaluerer kritiske parameter. Budsjett og regnskap kommer ingen utenom. I diskusjonen om pengeflyten kommer det også raskt spørsmål om tids- og ressursbruk, kvalitet, kompetanse, sykefravær, arbeidsmiljø etc. Selv har jeg god erfaring med måling av teknisk tilstand i bygg og infrastruktur, energibruk og andre miljøparameter, i henhold til nasjonale og internasjonale målestandarder. Måling er med andre ord ikke enestående for organisasjoner som praktiserer BMS. Det spesielle er systematikken.

Hvorfor måle?

For et kommersielt selskap er det viktigst, og ofte tilstrekkelig, å måle pengeflyten for å sikre fortjeneste og fortsatt drift. Dette gjøres med timeregistrering, budsjett og regnskap. Kostnads-, og kvalitetskontrollen utføres av markedskreftene. Under sosialismen eller for en ikke-kommersiell virksomhet, er det imidlertid vesentlig å kontinuerlig vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med en samfunnsmessig forsvarlig ressursbruk. Dette krever målinger av både kvantitet, kvalitet, effektivitet, miljøpåvirkning etc. Her kommer BMS inn som et effektivt verktøy fordi man kan holde fokus på flere områder samtidig. Politikken bestemmer mål og prioriteringer og målingene kan gi et beslutningsgrunnlag for ikke-eksperter.

Hvordan gjøre BMS til et verktøy for folkemakt?

Når målstyring har tatt helt av i offentlig sektor i Norge, skyldes nok dette delvis at sentrale politikere og byråkrater ser de sterke kontrollmulighetene og at sosial-demokratiske politikere ser verktøyet som et alternativ til konkurranseutsetting. Imidlertid vil ikke eliten la folk være med i beslutningene selv om BMS modellen ikke har noen stengsler mot at allmøter, fagforeningsmøter, beboermøter etc. kan være rådgivende eller besluttende organ. Deltakende budsjettering, for å bestemme hva som skal prioriteres i nærmiljøet, har vært praktisert i mange år i lokalmiljøene i Porto Alegre i Brasil og i Sevilla i Spania. På samme måte kan folk innenfor arbeidsmodellen til BMS bestemme hva som skal være virksomheten eller kommunens mål og prioritering. To sentrale problemer for demokratiske beslutninger er kunnskap og deltakelse. Dersom målingene i BMS er godt faglig vurdert, gir måleresultatene grunnlag for faktabasert beslutning for både ansatte, brukere, pårørende, beboere etc. Vi ser daglig hvordan mer eller mindre tilfeldige medieutspill hindrer diskusjon på grunnlag av fakta om helheten. Alternativet vårt må være demokratisk forankrede målinger og evalueringer med et målekart som er allment kjent.

Mange husker Klassekampens oppslag 19/2 i år om de 2770 målene som grunnskolen i Oslo skulle styres etter. Hva om ansatte og fagbevegelse klarte å komme på offensiven for å bestemmelse utforming av mål, hva som skal måles og hvordan måledata skal brukes? Hvem andre er bedre enn de utøvede profesjoner til å vurdere hva og hvordan ting kan måles? Kun overordnede mål i skolen burde avgjøres i parlamentariske organ, og da etter involverende prosesser med ansatte, elever og foreldre. På samme måte kan vi tenke oss at folk i andre sektorer tar utgangspunkt i sitt hverdagspers-pektiv og bruker BMS til å snu pyramiden. Folket tar kontrollen over både byråkratiet og de folkevalgte.

I dag har vi kommet dit at ambisiøse ledere og flittige teknokrater sammen med konsulentbransjen, bruker BMS som destruktive og Stasi-lignende kontrollregimener. Måletyranniet forutsetter en oppsvulming av byråkratiet, og frustrerte ansatte bruker store ressurser på å måle irrelevante parameter. I realiteten er både ansatte, fagbevegelse, folkevalgte og media begravd i en haug av mål. Jeg mener vi er kommet dit fordi kritikken av målstyring fra «venstresiden» har vært konsekvent unyansert og lite egnet for mobilisering til handling. Eller som det står i en avsluttende betrakting Utdanningsforbundets temanotat 4/2013:

Så langt har målstyringsdebatten til tider vært preget av uklar begrepsforståelse, og det har vært lettere å formidle hva man er mot enn hva man er for. Det er ikke vanskelig for Utdanningsforbundet å argumentere for at andre ikke har nødvendig kompetanse for å vurdere de komplekse forholdene i skolen, eller at det må utvikles systemer som har gyldige og pålitelige kvalitetsindikatorer som fanger opp lærernes og elevenes hverdag på en bedre måte enn i dag. På den annen side vil en strategi som kun bygger på motstand lett virke mot sin hensikt. Definisjonsmakten og målemakten vil da kunne tilfalle andre, og Utdanningsforbundet plasseres på sidelinjen.

Forskere og samfunnsdebattanter som argumenterer mot mål og styring i offentlig sektor, har vært et lett bytte både for nyliberalister og sosialdemokrater fordi kritikerne har fremstått som motstandere av demokratisk kontroll over offentlig virksomhet. På denne måten har eliten frarøvet de ansatte, i viktige deler av arbeidslivet, store deler av tilkjempet medbestemmelse.

Som tillitsvalgte, parlamentarikere og skribenter kan man innta mange roller. De mest bekledde rollene er kanskje talsperson på vegne av møkkagraver, administrator eller politisk fyrtårn. Alt dette er nødvendige oppgaver, men jeg mener revolusjonære sosialister først og fremst bør være opptatt av å engasjere de mange til selv å søke innflytelse. Vi må ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomhet. Vi må rett og slett utfordre elitens styringsrett. På denne måten kan vi utvikle både ideer for et nytt samfunn og vise i praksis at folket kan ha den reelle makta. I offentlig sektor betyr dette å kreve innflytelse på målstyringen. Kravet må reises både blant brukere, pårørende, på arbeidsplassen, i fagbevegelse og i parlamentariske organ.

Det er ingen tvil om at eliten i dag bruker balansert målstyring som et effektivt verktøy både for kontroll og disiplinering og for å spille ut fagbevegelsen. Målstyring kan imidlertid etableres med forskjellige ledelsesfilosofi og menneskesyn. Drucker som lanserte målstyring i klassesamarbeidets tid på 50-tallet, poengterte at det vil medføre stor skade og tap av motivasjon dersom måleinformasjonen misbrukes til å innføre kontroll ovenfra. Den demokratiske kampen om BMS står om hvem som skal definere mål, målemetoder og evaluere data. Målstyring der grunnplanet legger premissene, er grunnleggende for å gi folk reel makt. Vi har nok erfaring til å si at det representative demokratiet er ufullstendig. Ved å aktivt gå inn for styringsrett i prosesser med balansert målstyring kan vi skape rom for det sosialistiske perspektivet. På denne måten kan BMS bli et Kinderegg. Folk krever medbestemmelse som gir engasjement, trivsel og bedre virksomheter. I tillegg peker hele engasjementet mot sosialismen.

Litteratur:

• Asbjørn Wahl, Styringsrett og slett, For velferdsstaten 21.05.2014 http://www.velferdsstaten.no/tema/arbeidsliv/?article_id=113244
• Bie-Larsen, Harsvik og Skulberg, Målstyring eller styring etter mål – utfordringer og muligheter, Utdanningsforbundet 2013 https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Publikasjoner/Temanotat/Temanotat%202013/Temanotat_2013_04.pdf
• Åge Johnsen, Målstyring, medvirkning og muligheter, UNIO august 2013 http://akademikerne.no/filestore/File_library/Kurs_og_konferanser/Ledelse_i_offentlig_sektor/geJohnsen-Ermlstyringioffentligsektorvirkeligmlstyring.pdf?issuusl=ignore
• Balansert målstyring i kommunal sektor, Kommunal- og regionaldepartementet 2002 http://www.aksjonsprogrammet.no/vedlegg/MBS%20Veile024.pdf
• Resultatledelse for lokalpolitikere, Kommunal- og regionaldepartementet 2007 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/resultatledelse_for_lokalpolitikere.pdf?id=2249583
• Opptrykk av artikler, kronikker og leserinnlegg i Klassekampen 2009 www.velferdsstaten.no/file/ef30d40bc83b3ea816828274333844e8/NPM%20lav.pdf

Innhold nr 4 2016

Leder: Syria

Plukk

Rødt!-samtalen. Kajsa Ekis Ekman: Det europeiske venstre

Hans Ebbing: Kampen om «marxismen»

Jokke Fjeldstad: Delingsøkonomien og den nye hverdagen

John Thomas Suhr: Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker

Jorun Gulbrandsen: Normalarbeidsdagen: Verdt en kamp!

Leidulf Husjord: Målstyring og demokrati

Ursula Huws: Slutten for middelklassen?

Terje Alnes: Angrep på demokratiet

Peder Martin Lysestøl: Israels energistrategi og Norge

Mark Kilian: Den lange depresjonen. Intervju med Michael Roberts

Dennis O’Neil: Med Trump i førersetet

Venstre–høyre-aksen kaputt? Intervju med C. Giovanopoulos

Aslak Storaker: Syria. Intern konflikt eller aggresjonskrig?

Torgeir Salih Holgersen: Gulfmonarkene – Vestens varige venner?

Bærekraft-begrepet og Cuba. Intervju med Jan Strømdahl

Øyvind Bremer Karlsen: Provokatøren

Per Velde: 80 år siden den spanske borgerkrigen

Debatt:

Jostein Jakobsen, Kenneth Nielsen: Hvem er den indiske bonden?

Monica Quirico: Populisme einaste vegen for venstresida i Italia?

Bøker:

Joar Hoel Larsen: India

Tre bøker om Hillary

Samir Amin: The reawakening of the Arab world

Joakim Medin: Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS

Yanis Varoufakis: And the weak must suffer what they must?

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red): Europe in revolt

Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg

David Harvey: The ways of the world

Marta Breen og Jenny Jordahl: Historiske kvinner i bilder

Kathrine Geard: Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp

Dag Østerberg: Fra Marx til nyere kapitalkritikk

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

I går morges ble jeg plutselig slått (det føltes kroppslig, som et slag) av erkjennelsen at det var veldig sannsynlig at Trump ville vinne det amerikanske presidentvalget. Jeg fulgte halvveis med på morgennyhetene på BBC, mens jeg lagde frokost.

Trump brukte ordet arbeiderklassen!

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia. Artikkelen er opprinnelig publisert på Huws sin blogg https://ursulahuws.wordpress.com/. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad. Foto: Gage Skidmore/Flickr

BBC viste et klipp av de siste folkemøtene til de to kandidatene: Clinton i Philadelphia som omfavner Bruce Springsteen, og Trump som taler til sitt publikum i New Hampshire. Hva som fanget min oppmerksomhet var Trump sitt språk: «I morgen», sa han, med full overbevisning, «Vil den amerikanske arbeiderklassen slå tilbake». Wow, tenkte jeg, han sa det faktisk; han brukte uttrykket ’arbeiderklassen’. Arbeiderklassen som alltid har virket som et tabuord blant den jevne demokrat. Jeg følte en dyp overbevisning om at Trump forsto nøyaktig hva han gjorde, da han sa det.

I mange år har jeg, og mange andre på den europeiske venstresida, vært forbauset over at på den andre siden av Atlanteren har arbeiderklassen blitt konsekvent omtalt som middelklassen. Det kan forklares på flere måter: negativt, som en måte å skape avstand fra hint til kommunistiske sympa-tier. Eller mer positivt som en appell til ambisjonene til de fattige i et samfunn. Ambisjoner om oppadgående sosial mobilitet, særlig blant andregenerasjons innvandrere. Eller som en måte å tildekke klasseforskjeller i et valgsystem der seier kun vinnes av brede allianser, mellom hva marxister ville kalt proletariatet og elementer av småborgerskapet.

En av mange konsekvenser er at det har gjort det vanskeligere å snakke tydelig om klasse i det hele tatt. Folk blir analysert i forhold til sitt forbruksmønster, eller i forhold til sin etnisitet eller andre demografiske variabler, men sjelden i forhold til sin rolle i arbeidsdelingen. Selv om den industrielle arbeiderklassen kan bli romantisert nostalgisk (ikke minst av demokratenes støttespillere som Bruce Springsteen), er den marginalisert i den generelle diskursen. Forestillingen om at hardt arbeidende familier befinner seg i sentrum av politikken, er en fiktiv ide som har erstattet arbeiderklassen i den generelle samfunnsdebatten. (Dette er som et ekko av retorikken fra sentrum–venstre på 90-tallet om hvorfor en uklar «tredje vei« politikk kunne fungere.)

Tragisk nok har denne oppløsningen av tydelig klasseanalyse blitt gjentatt til venstre, så vel som i sentrum, hvor begreper som «99 %», «the multitude» og «prekariatet» har blitt en erstatning for arbeiderklassen.

Ved å ikke tørre å bruke ordet, har disse fornektere åpnet døren til en omdannelse av arbeiderklasse identiteten. Hvis folket (arbeidere eller tidligere arbeidere) som oppfatter seg som tapere i den nyliberale globaliseringen og selv vet det veldig godt, og med rette avviser betegnelsen «middelklassen», opplever at de ikke blir ivaretatt av sosialdemokratiske partier, så vil de se etter ledere som synes å gjenkjenne dem for hvem de er og hva de frykter. Det vi ser i USA, i Storbritannia og i andre deler av verden, er at de som gjør det, er populister.

Når arbeiderklassen blir fortalt at de er middelklassen, vet at de har blir løyet for. De vil ikke stole på politikere de mener er løgnere. Tragedien er at man da kan bli mottagelig for andre løgnere. Løgnere som overtaler dem til å avlede deres raseri mot andre medlemmer av arbeiderklassen, som de ikke gjenkjenner som sådan, etter å ha blitt fratatt deres analytiske verktøy for å kunne gjenkjenne dem.

For å omskrive G. K. Chesterton: Når mennesket velger å ikke tro på sosialismen, betyr det ikke at de da tror på ingenting, men at de da blir i stand til å tro på hva som helst.

Men jeg vil prøve å avslutte med et glimt av håp. Denne gangen fra Hegel: Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre.

Med håp om visdom i mørke tider.

Krigen i Syria har nå vart i over fem år. Nesten like lenge har den anti-imperialistiske venstresida diskutert hva som skjer, og hva vi skal legge vekt på. Synspunktene befinner seg grovt sett på en akse mellom ytterpunktene støtte til det folkelige opprøret eller støtte til Assads kamp mot terror.

De første årene var Norge i stor grad tilskuere til de mange konfliktene som utspiller seg i Syria. Men i 2014 vedtok regjeringen å sende soldater til Irak, og i sommer kom vedtaket om å sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Norge deltar dermed i krig både i Irak og Syria, der konfliktlinjene går på kryss og tvers, og utfallet er uvisst.

Det vi vet, er at opprørerne Norge støtter via Jordan, New Syrian Army, sier at etter at IS er bekjempet, er Assad neste på lista. Dermed er Norge helt ute på viddene med tanke på å følge Folkeretten. Det er skremmende å se hvor liten rolle virkeligheten spiller, i forhold til den norske utenrikspolitiske eliten sitt fokus på å beholde et godt forhold til USA. Norge er i fremste rekke blant landene som stiller seg til disposisjon for amerikanske krigshandlinger.

Hvordan det vil stille seg under Donald Trump, gjenstår å se. Men det som er sikkert, er at kamp mot norsk krigsdeltakelse og folkerettsbrudd vil bli høyst nødvendig framover. Og det er vi tross alt enige om, selv om vi er uenige om hvordan vi skal forstå krigen i Syria.

Stian Bragtvedt

Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat:
On Palestine
Penguin Books, 2015, 224 s.

Palestinaaktivisten Frank Barat tok initiativ til å laga ein oppfølgjar til dialogboka Gaza in Crisis frå 2010. Den boka tok for seg Operation Cast Lead, Israel sitt angrep på Gaza vinteren 2008–2009. Den nye boka ser på fortida, notida og framtida for Palestina, i tillegg til at den inneheld andre artiklar og essay av Chomsky og Pappé.

Første kapittel er eit essay kalla «The Old and New Conversations». Dette er eit glimrande ideologisk analyse av korleis språkbruken om Palestina reflekterer makt, og korleis ein må laga ein ny ordbok som representerer det som verkeleg har skjedd, og kva som må vera grunnlaget for ei framtidig løysing. Det første han tar for seg er fortida. Pappé meiner ein må sei at sionismen er kolonialisme. Dette utfordrar den vedekne sanninga om at alt er så komplekst, og inneber eit krav om at også Israel/Palestina må dekoloniserast. Deretter tar Pappé for seg notida og seier me må snakka om Israel som ein apartheidstat. Han ser på BDS-rørsla (Boikott, Deinvestering, Sanksjonar) som ei viktig utvikling av Palestina-rørsla. Pappé legg også vekt på å visa at den etniske reinsinga som skjedde i 1948, fortsatt pågår i heile det historiske Palestina, både ved at Vestbreidda og Gaza blir så umogleg å leva i at folk må flytta, og at palestinarar med israelsk statsborgarskap blir pressa ut av områda dei bur i innanfor grensene til staten Israel. Han konkluderer med at ein må krevja dekolonisering og regimeskifte, dette er konsekvensen av at koloniseringa og apartheidregimet er basert på ein rasistisk ideologi som ikkje kan vera ein del av løysinga.

Hovuddelen av boka er samtalar mellom Chomsky og Pappé om fortida, notida og framtida. Dette er ein spanande samtale mellom to store intellektuelle og aktivistar som har haldt på med dette temaet lenge. Chomsky fortel om si fortid som sionistleiar på 40-talet. Han ønska samarbeid mellom jødisk og arabisk arbeidarklasse i bygginga av ein sosialistisk stat, men var sterkt mot ein jødisk stat. Denne versjonen av sionisme forsvann etter 1948. Chomsky og Pappé diskuterer sentrale spørsmål for palestinarørsla, blant anna tostatsløysing eller einstatsløysing og akademisk boikott. Dette er spanande debattar med referansar frå fortid og notid i Palestina/Israel, USA, England, Sør-Afrika og andre tidlegare koloniar. Dei plukker frå kvarandre kjente argument om til dømes Israel sin rett til å eksistera, men er også usamde på dei sentrale spørsmåla nemnd over.

Styrken til boka er også svakheita. Boka er aktuell og dialogbasert, men spesielt i samtaledelen er det lite redigering, så du får samtalar der den eine har eit langt resonnement og den andre berre seier «Ja». Du får gjentakingar av poeng i fleire av bolkane og unøyaktige referansar. Men dette gjer også at ein føler ein er midt i samtalen. Utvalet av artiklar i den siste delen av boka verkar også litt umotivert, og fører til endå fleire gjentakingar. Alt i alt er dette likevel ei bok dei som er interesserte i palestinakonflikten, bør lesa. Den står midt i dei viktige diskusjonane som pågår, inspirerer til refleksjon og gir gode poeng til eigen argumentasjon.

Ingrid Baltzersen

Teresa Whitfield:
Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country
Hurs & Company, London, 2014. 402 s.

19. februar 2013 kunne VG under over-skriften «Etterlyst terrorist bodde i Oslo» fortelle at en av verdens mest ettersøkte menn, ETA-lederen Jose Antonio Urrutikoetxea Bengoetxea alias Josu Ternera, i lengre tid hadde oppholdt seg i Oslo. Oppholdet skyldtes, ifølge kilder innenfor spansk etterretning og i spansk UD, Terneras deltakelse i samtaler med spanske myndigheter. Lite har vært kjent om Norges rolle som fasilitator for disse samtalene, og VGs journalist kjente antakelig ikke til at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde møtt ETAs forhandlingsdelegasjon noen måneder i forveien. Det gjør imidlertid forfatter Teresa Whitfield, som beskriver disse omstendighetene i boken Endgame for ETA – Elusive peace in the Basque Country.

Whitfield, som til daglig jobber som seniorrådgiver i The Center on International Cooperation (CIC) ved New York University, har fulgt den baskisk-spanske konflikten i mange år. Boken har blitt til etter et omfattende feltarbeid. «Hun har virkelig vært overalt,» sier baskere som har vært tett på konflikten. Og Whitfield er til de grader bedre informert enn de fleste andre som har skrevet om emnet, i hvert fall «utenfra». I løpet av ti kapitler og 402 sider går hun gjennom den politiske og sosiale bakgrunnen for den baskiske nasjonalismen, hun forklarer hva slags kontekst ETA oppstod i, og hvorfor ETA til manges store overraskelse fortsatte den væpnede kampen også etter Francos død og den gradvise overgangen til demokrati i Spania.

Forsøk på løsninger

Boken gir et spennende innblikk i ETAs komplekse verden og organisasjonens politiske omland, som med en fellesbetegnelse kalles Movimiento de Liberación Nacional Vasco. Whitfield guider oss gjennom en konflikt med dype historiske røtter, og som på 1980-tallet ble det spanske demokratiets prøvestein. Stikkord som tvangsnedleggelse av aviser, væpnede politiraid mot fagforeningskontorer, tortur og utenomrettslige henrettelser er ikke noe vi forbinder med et moderne europeisk demokrati, men dette er viktige komponenter for alle som ønsker å forstå hvordan ETAs kamp for et selvstendig Baskerland kunne ende som vårt tids lengstlevende væpnede konflikt i Europa.

Størst plass i boken får imidlertid de ulike forsøkene på å løse konflikten gjennom samtaler og forhandlinger. For til tross for at vekslende spanske regjeringer de siste 30 årene blankt har avvist at det eksisterer noen politisk konflikt i Baskerland, har det vært gjennomført en rekke forsøk på å løse den. Enkelte, som samtalene i Algerie i 1989 eller i Oslo i 2012, har foregått under bordet og bak lukkede dører. Andre har vært utført i full åpenhet og har involvert krefter fra hele det politiske spekteret i Baskerland. Whitfield mer enn antyder at fraværet av resultater oppnådd gjennom legale, demokratiske virkemidler har fungert som bensin på bålet.

Et eksempel hun framhever, er initiativet til den daværende baskiske presidenten Juan José Ibarretxe fra det kristendemokratiske baskiske nasjonalistpartiet PNV på midten av 2000-tallet. Plan Ibarretxe tok utgangspunkt i baskernes rett til selvbestemmelse og inneholdt forslag om utvidet autonomi uten full løsrivelse fra Spania. Etter å ha oppnådd et knapt flertall i det baskiske parlamentet ble forslaget sendt videre til det spanske parlamentet, der det falt som en stein. Det ledet Ibarretxe til å foreslå en rådgivende folkeavstemning om både retten til selvbestemmelse og hvorvidt de politiske kreftene burde søke forhandlinger med ETA. Akkurat som med det nylige forsøket på å avholde en folkeavstemning i baskernes naboregion Katalonia, ble Ibarretxes forsøk umiddelbart erklært for grunnlovsstridig i den spanske grunnlovsdomstolen og forbudt. Konflikten virket fastlåst og følelsen av maktesløshet bredte seg langt utenfor de venstreorienterte nasjonalistenes rekker. Året etter lanserte ETA en ny offensiv og detonerte bomber blant annet på Mallorca.

Tilbake til politikken

Helt siden den skjøre overgangen fra Franco-diktaturet til demokrati har ETAs strategi handlet om å presse fram en eller annen form for forhandlinger med spanske myndigheter. ETA var i flere tiår den viktigste innenrikspolitiske saken foran ethvert valg i Spania, og de dominerende kreftene i spansk politikk – sosialdemokratiske PSOE og konservative Partido Popular – kappes om hvem som var tøffest i kampen mot ETA. Men så, på siste halvdel av 2000-tallet, skjedde noe uventet som skulle forandre konfliktens dynamikk for alltid. En omfattende strategidebatt tvang seg fram og nådde hver minste lille avkrok av den venstreorienterte uavhengighetsbevegelsen. Medlemmene var gått lei av det intense presset fra spanske myndigheter, av kriminaliseringen, av ikke å kunne drive en konvensjonell politisk bevegelse og av fraværet av legale partipolitiske uttrykk. For første gang noensinne kom det en oppfordring til ETA fra deres egen sosiale base om å legge ned våpnene og avslutte den væpnede kampen.

Mer enn femti års beinhard anti-terrorvirksomhet hadde ikke knekket ETA militært, men fraværet av resultater kombinert med store menneskelige omkostninger gjorde det meningsløst å fortsette den væpnede kampen. I 2010 erklærte ETA nok en gang våpenhvile, og året etter ble våpenhvilen gjort permanent. Samtidig erklærte restene av partiet Batasuna (forbudt i 2001) seg villige til å fordømme ETAs vold for første gang. Etter nye runder i det spanske rettsvesenet ble Batasunas arvtaker Sortu legalisert i 2012. Partiet har siden gjort det svært godt i valg og er i dag blant de viktigste politiske partiene i Baskerland.

Våpenhvilen ble starten på en ensidig, men like fullt reell fredsprosess som i dag involverer store deler av det baskiske sivilsamfunnet. ETA har frivillig, og under internasjonalt oppsyn, begynt avvæpning og destruering av sitt våpenarsenal. Den spanske regjeringen har derimot ikke vært villig til å bidra til eller oppmuntre dette initiativet. Dette gjør den baskisk-spanske konflikten unik, ifølge Whitfield. Avslutningen på det væpnede opprøret kom ikke som resultat hverken av militært nederlag eller noen form for fredsavtale. Hun viser til at kriteriene som vanligvis legges til grunn for konvensjonelle fredsprosesser (etableringen av liberale demokratier og frie marked) ikke er relevant i det baskiske tilfellet. Konflikten har simpelthen returnert til politikken.

Tapet av den indre fienden

Whitfields bok er først og fremst en bok om den baskisk–spanske konflikten, dens opphav og historiske utvikling, og tilsyne-latende sluttstrek. Men den etterlater leseren med mange spørsmål om veien videre. Hva som blir ETAs definitive endgame, er fortsatt for tidlig å fastslå. ETA har lagt ned våpnene, men har stadig en viss tilstedeværelse på den baskiske politiske arenaen. Spanias intense motvilje mot enhver form for innrømmelser synes som det største hinderet for en definitiv sluttstrek for konflikten. En intensivert innsats mot restene av ETAs militære struktur har forsinket prosessen med å avvæpne og nedlegge organisasjonen. Da en gruppe nylig løslatte ETA-fanger i 2013 offentlig påtok seg sin del ansvaret for konflikten, tok avstand fra vold og erklærte støtte til den nye politiske strategien, ble de avfeid av representanter for den spanske regjeringen som irrelevante og frastøtende. Staten responderte med å arrestere et antall av fangenes advokater.

Whitfield peker på at på samme vis som ETA gjennom historien har forspilt flere sjanser til å bringe konflikten til en slutt, later den spanske staten til å nekte å godta tapet av sin viktigste indre fiende. Baskere blir stadig kastet i fengsel, både for tidligere forbrytelser utført av ETA, men også for mer ulne anklager som støtte til eller glorifisering av terror. Arkitektene bak fredsprosessen, Batasuna-talsmennene Arnaldo Otegi og Rafa Diez, sitter fortsatt fengslet anklaget for å ha forsøkt å rekonstruere Batasuna og dermed utføre ETAs ordre. Stilt overfor krav om større selvbestemmelse eller løsrivelse har regjeringen i Madrid alltid hatt terrorspøkelset å skyve foran seg. Nå ser vi konturene av en bred politisk allianse i Baskerland, som med inspirasjon fra sine katalanske naboer ser fram til å utforske den nye æraens muligheter og utfordringer. ETA spiller forsiktig ut sine siste gjenværende kort i tur og orden, mens den spanske staten sliter med å forstå hvilket spill det går i.

Brage Aronsen

Odd Karsten Tveit:
De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet
Kagge, 2015, 1103 s.

Det spørst sjølvsagt korleis ein reknar på det, men det er neppe noka overdriving å seia at krigen i Palestina har vara i snart sytti år og to fredsprisar. No har den mest velkjende Midtausten-korrespondenten, Odd Karsten Tveit, skrive enno ei ny bok om han, ein murstein som forlaget marknads-fører som «den store boka».

Særleg med Alt for Israel (1996) og Krig og diplomati (2005) skildra Tveit konfliktane sett med norske augo, eller med eit særleg blikk for den rolla nordmenn har spela i konflikten. I denne boka flyttar han fokus noko: frå Noreg til Palestina. Med seg har han den same skrivestilen, ein dokumentarisk og kortfatta stil som følgjer hovudpersonane tett (men aldri intimt), men som også tillet han å gjera sidesprang for å forklara naudsynt historisk bakgrunn eller sine eigne betraktningar. Kjeldelista hans er uvanleg brei (og lang), og går frå faglitteratur, via nyhendeoppslag til personlege samtalar og fyrstehandskjelder. Det gjer at eg ikkje tvilar på at når han seier at noko har skjedd, eller nokon har sagt noko, så kan han gjera greie for kvar han har det frå.

De skyldige byrjar ikkje i 1948 (eller før), slik ein kunne venta seg. Ho byrjar eigentleg med «Seksdagarskrigen» i 1967 då PLO for alvor vart ein kraft for å etablere ein palestinsk stat. Vidare er ho delt inn i fem tematiske delar, med kvart sitt overordna tema: Jakta på Ali Hassan Salameh, krigen i Libanon, Oslo-avtalen, al-Aqsaintifadaen og krigane i Gaza. Dette tener fyrst og fremst som ei periodisering, fordi Tveit legg vekt å få med mest mogleg på tidslinja. Eg (og dette vil eg tru eg har felles med mange lesarar av Rødt!) har eit greitt overblikk over hovudlinjene i konflikten, men det er ikkje slik at eg alltid følgjer han frå dag til dag eller hugsar på alle dei gongane avtalar er brotne eller krigen har blussa opp. Då vert eg av og til usikker, som då den norske offiseren Ola Kaldager (indirekte) gav skulda Hizbollah for Qana-massakren i 1996 (DN Magasinet, 21.11.2015). Korleis var det no igjen? Då kan eg slå opp i registeret og sjekka Tveit si framstelling (side 652–54), som her stort sett byggjer på israelske kjelder. Diskusjonar om Israel og Palestina plar enda opp slik, med diskusjon om skuld og ansvar. Her er boka til verdifull, ikkje fordi forfattaren sjølv presenterer slike vurderingar, men fordi bakgrunnen for det som skjer vert presentert så grundig.

Eignar boka seg for lesarar med mindre kjennskap til konflikten? Eg er ikkje like sikker. Ein vert fort kvart presentert med veldig mange namn på personar og organisasjonar, og det verkar vera litt tilfeldig kor mykje bakgrunn som vert presentert, særleg i starten. Dette heng sjølvsagt saman med den tette, journalistiske skrivestilen: Det er ikkje plass til lange utgreiingar eller oppsummerande analysar. Skal ein ha glede av boka, må ein nesten berre hoppa på og følgja med på forteljinga slik Tveit fortel henne. Då reknar eg med at det meste fell på plass etter kvart.

De skyldige er det motsette av både ein politisk pamflett, ei debattbok og innføringsbok. Det er ei grundig dokumentarbok om krigen mellom Palestina og Israel, med hovudvekt på israelske, palestinske og amerikanske aktørar på høgt nivå.

Tarjei Vågstøl

Michael Hunnicke Jensen:
Brug sproget politisk

Per Clausen:
Rosa Luxembourg

Marta Harnecker:
7 ideer til kampen
Solidaritet, 2015. 51, 96 og 69 sider

Venstresocialisterne (VS), en av Enhedslistens forløpere, vedtok i september 2013 å legge seg ned for å legge alle krefter i partiprosjektet heller enn å være et «parti i partiet». Tilbake i 1998 omdannet VS seg fra et parti til en forening, og holdt fram med å gi ut tidsskriftet Solidaritet. Dette kommer fortsatt ut, men fra 2015 som et «uavhengig sosialistisk magasin».

Solidaritet er dessuten et bokforlag. De står blant annet bak danske oversettelser av britiske David Harvey og norske Linn Stalsberg. I tillegg har de en serie som heter «kort & godt». Serien består av utgivelser som kan minne om den klassiske politiske pamfletten, i et format som enkelt får plass i baklomma.

Huskeliste for løpesedler, leserbrev og lokalpolitikk

Michael Hunnickes Brug sproget politisk har undertittelen «10 gode principper for venstreorienteret kommunikation». Hunnicke baserer seg på et effektivt flettverk av venstreorienterte teoretikere og forfattere som Ernesto Laclau, Chantal Mouffe og lingvisten George Lakoff, i kombinasjon med eksempler fra den aktuelle politiske debatten i Danmark.

Blant Hunnickes prinsipper er at venstresida i større grad må våge å appellere til følelser. Fordi mennesker i overveiende grad tar valg basert på følelser må det derfor, i følge Hunnicke, også være en legitim argumentasjonsform.

Hunnicke tar til orde for å «snakke til folks sunne fornuft», i betydningen å snakke ut fra sine egne verdier, men til vanlige folk. Han vil kommunisere gjennom saker som er lett forståelige, har relevans for den breie befolkningen og skiller ut den radikale venstresida i det politiske landskapet. Hunnicke vil at venstresida skal synliggjøre at en økonomi som er mer kontrollert, bærekraft og mer demokrati, «altså sosialisme med andre ord», bare er sunn fornuft. Men ikke gjennom å snakke om abstrakte fremtidige samfunnsmodeller. Tvert i mot skal man jobbe for å få høyresidas politikk til å framstå som den virkelighetsfjerne.

Boka understreker at hvordan man velger å kommunisere også er dypt politisk, helt ned til ordvalget, og er en innføring i hvordan man kan bruke språket til sin fordel. Noen av eksemplene er kanskje for konkret bundet til dansk språk og politikk til å overføres, men dette er hverken dyptpløyende eller tungt, og kan med hell danne grunnlag for en nyttig «checklist» for venstrevridde lokalpolitikere, aktivister og andre som argumenterer politisk. Enten det er snakk om enkle leserinnlegg eller løpesedler, appeller og foredrag eller annet avansert politisk arbeid.

Fra spenningsfelt til kraftfelt

Den neste pamfletten er en redigert utgave av et foredrag Per Clausen, mangeårig sentral parlamentariker og nå lokalpolitiker for Enhedslisten, har holdt om Rosa Luxembourg. Den kombinerer en kortfattet oppsummering av Luxembourgs liv og tanker med Clausens erfaringer fra sitt lange politiske liv. Dette møtes i balansegangen mellom reform og revolusjon, hvor Luxembourg vektla en kombinasjon av sosiale reformer med et langsiktig perspektiv. Clausen følger opp:

Oppløses den dialektiske enheten av kampen for reformer og kampen for sosialisme og la man ensidig vekten på det ene eller det andre, ville bevegelsen enten henfalle i en perspektivløs borgerlig reformbevegelse – eller oppløses i ideologiske sekter. Venstrefløyens historie i Danmark har gitt mange eksempler på begge deler.

Han skriver at en bevegelse hele tiden vil ha problemer med å holde på dialektikken mellom kampen for dagsaktuelle reformer og et langsiktig mål, men kommenterer at et parti som lever i denne motsetningen, som Enhedslisten, også vil ha godt av å anerkjenne at dette er en iboende motsetning i oss alle, framfor en kamp mellom den rette og den gale linja.

Clausen siterer også Luxembourg på at «sosialdemokrater» aldri må ligge bak folk:

de må aldri ha en mindre utviklet bevissthet enn massene. De skal alltid være litt foran – men aldri så langt, at arbeiderklassen ikke forstår hva man vil.

og legger selv til:

Det siste tror jeg, det er svært mange, som kan lære svært mye av.

Til påstanden om at Enhedslisten har blitt sosialdemokratisk kommenterer Clausen at «hvis man med det mener det samme som det tyske sosialdemokrati sto for frem til 1910, så har jeg ikke noe problem med å på ta meg den arven». Sosialdemokrater på Luxembourgs tid var nemlig det som i dag kalles sosialister.

Clausen vender stadig tilbake til Luxem-bourgs kritikk av Lenin. Her framholdes Luxembourgs syn om at sosialisme må bety utvidelse av demokratiet, og Clausen forteller at han er en av mange som leste for mye Lenin og for lite Luxembourg i svært mange år, og skriver at han prøver å bøte på dette nå, noe denne teksten vel er et praktisk bevis på.

Selv om teksten handler om en historisk person og hennes synspunkter, har den sin største styrke når dette brukes til å belyse det høyaktuelle. Mange fundamentale problemstillinger behandles oftest ganske enøyd av ulike fløyer på den radikale venstresida. I realiteten er disse levende spenningsfelt, og en anerkjennelse av den dialektikken kan utvikle sterkere kraftfelt for en ideologisk skarp venstreside. Teksten gir ikke så mange konkrete svar på hvordan et slikt prosjekt ser ut i praksis, så den oppgaven gjenstår.

Enkelt, men forvirrende

Chilenske Marta Harnecker, med østerrikske foreldre og bånd til flere land i Latin-Amerika, er sikkert kjent for noen av tidsskriftets lesere («Verktøy for politikk» (Rødt! 4/13)). 7 ideer til kampen er altså den eneste av de omtalte pamflettene som ikke er en dansk originalutgivelse. Den har blitt oversatt, forkortet og bearbeidet. Utgangspunktet er en søken etter konkrete politiske tiltak for å undergrave nyliberalismens herredømme i dag, og vise vei mot et sosialistisk samfunn, basert på en gramsciansk hegemoniforståelse. Pamfletten er nok den tynneste av de tre, ikke bare bokstavelig talt. Den preges av en postulerende stil, samtidig som flere av poengene blir vel sprikende.

På den ene siden skriver Harnecker at venstresida må bygge på «en analyse av de gjeldende styrkeforhold og motstanderens svakeste punkter» og ikke fraseradikalisme. Da det viktigste, etter Harneckers syn

å løfte et politisk prosjekt, som avspeiler befolkningens dypeste forhåpninger og gjennom det vinne folks hjerter og hjerne. (…)

Det avgjørende for å skape forandring er ikke, om partiet er lite eller stort, men om folk forstår våre ideer og kan identifisere seg med våre forslag.

Idé nr. 7 for kampen er: «forveksl ikke ønsketenkning med virkelighet.» Her er poenget videre at lederne på venstresida må lære å lytte, ta utgangspunkt i stemningen hos befolkningflertallet, ikke seg selv, når man analyserer situasjonen. Relevant nok. På den andre siden mener Harnecker at venstresida må slutte å hoppe over gjerdet der det er lavest, og ikke bare ta utgangspunkt i den øyeblikkelige politiske situasjonen. Fordi dette kan leses direkte motstridende, og når det er formulert på et såpass overordnet nivå, er det vanskelig å få tak på hvor Harnecker egentlig vil. Selv om det er vel liten tvil om at et vellykket politisk prosjekt avhenger av både fingerspitzengefühl og en mer avansert analyse og strategi.

Det er enda vanskeligere å skjønne hvor Harnecker står når hun først skriver at «kjente personer, som preger den offentlige debatten, er viktige å vinne for vår sak» og senere kritiserer venstresida for å la seg fange av de gjeldende spillereglene som blant annet gjør politikken personfiksert. Hun skriver at venstresida må ta utgangspunkt blant annet i at en ny form for kapitalistisk dominans skjer gjennom at massemediene «invaderer» hjemmene til alle samfunnslag, og dermed forandrer betingelsene for den politiske kampen. Skal dette regnestykket gå opp, må det vel tolkes som en moderne vri på Det kommunistiske manifests formulering om å fjerne borgerskapet ved hjelp av våpnene de selv har smidd. Revolusjonen kommer, men da vil den bli TV-sendt.

Uansett: Den enkle stilen og nettopp slike selvmotsigelser gjør også denne lille boka tankevekkende.

Løfte blikket fra smarttelefonen

De tre første utgivelsene i denne serien er svært ulike, men har en klar rød tråd, ikke bare i politisk forstand og med det kompakte formatet, men også for innholdets innretning. De står alle midt mellom teori og praksis. Her kombineres langsiktige perspektiv og tiltak her og nå, ideologi og konkret analyse, avdøde teoretikere og nåtidige parlamentarikere.

I en tidsalder hvor vi tilsynelatende kan google oss fram til svar på alt, få kontinuerlige impulser og oppdateringer fra alle verdens nettaviser, til og med har utallige tidsskrift for venstresida på nett, kjennes det samtidig nødvendig, og kanskje mer enn noensinne, med prosjekter som klarer på en tilgjengelig måte å forene mest mulig av disse nivåene, mellom to permer. Vi trenger noe som kan få oss til å løfte blikket fra smarttelefonen.

Forordet til 7 ideer til kampen er skrevet av Pernille Skipper, som nå tar over som Enhedslistens toppkandidat etter Johanne Schmidt-Nielsen. Hun skriver

Vi må analysere og forstå DNA-et og utviklingen i det kapitalistiske systemet, hvis vi skal klare å erstatte dets umenneskelige grunnlag med et solidarisk og demokratisk samfunn.

Disse tekstene er gode utgangspunkt for den som vil inspireres eller utfordres i dette arbeidet.

Fredrik V. Sand

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik:
Likeverd
Res Publica, 2015, 292 s.

Grunnlovsjubileet i 2014 var en markering for Grunnloven som et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Dette, mener Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik som har redigert antologien Likeverd, er bare én side av den norske politiske modellen. Demokrati forutsetter også et reelt likeverd.

Et utgangspunkt for boka er at Norge har en sterk egalitær arv som strekker seg tilbake til før 1814. I åpningsartikkelen skisserer Arild Holt-Jensen, i tradisjonen etter historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht, momenter som har bidratt til dette. Fraværet av en egentlig norsk adel etter Svartedauden står her helt sentralt; det samme gjør Norges posisjon som en periferi under en sterk kongemakt i København. Kombinert med en fordelaktig økonomisk og militærstrategisk plassering, satte dette den norske bonden og den norske allmuen i en helt annen situasjon enn i de fleste land i Europa. Dansketida var ikke en mørk firehundreårsnatt – det var en helt avgjørende forutsetning for å gi den norske grunnloven det radikale preget den fikk.

På tross av Grunnlovens relativt sett radikale preg sto det i årene som fulgte mange viktige strider for å realisere likeverdet og videreutvikle landet på bakgrunn av den egalitære tradisjonen. I 1814 fikk 45 prosent av den mannlige befolkningen over 25 år stemmerett – 50 år senere var denne andelen, i følge Ståle Dyrvik, redusert til 33 prosent. Staten var en embetsmannsstat, der et lite segment satt med den faktiske makta, og selv om det til en viss grad fantes politiske brytninger, var dette svært begrenset. For eksempel viser Arne Overrein i sitt bidrag til at når Venstre-personligheter som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnsson til slutt gikk inn for allmenn stemmerett for menn, handlet dette vel så mye om revolusjonsfrykt som det handlet om et genuint ønske om økt deltakelse i politiske prosesser.

Ett navn som går igjen flere steder, er Marcus Thrane, som også er hovedperson i Mona Ringvejs bidrag. Selv om Thrane ofte blir forstått som en norsk representant for det Marx og Engels omtalte som kommunismens spøkelse, var det egentlige programmet for Arbeiderforeningene relativt moderat. Blant kravene var allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og bedre velferdsordninger, og kravene ble i hovedsak utformet som forslag til konge og regjering. Men også dette ble for mye for øvrigheten, som dømte ham til fire års tukthus.

Mange av bidragene i boka tar for seg særlige aspekter med norsk historie, delvis også samtid etter 1814, og viser som helhet at det norske likeverdet på tross av de egalitære tradisjonene, ikke fremviser noen lineær utvikling i retning økt likeverd.

Steinar Pedersen tar for seg det samiske folkets posisjon, som gikk fra en mer eller mindre likeverdig status med Norges øvrige innbyggere før 1814 til å bli en underlegen rase i forbindelse med den norske nasjonsbyggingen og formuleringene av de nasjonale mytene. Det skulle drøye til langt inn på 50-tallet før dette i det hele tatt ble diskutert, og enda lenger før noe faktisk skjedde.

Et av de mest interessante bidragene i boka er Hans Fredrik Dahls artikkel om antiparlamentariske strømninger i Norge. Han bygger her i stor grad på Jostein Nerbøviks arbeider, men der Nerbøvik avsluttet med 1914, trekker Dahl det videre til 1945. Utgangspunktet for disse strømningene er en kritikk av ideen om folkesuverenitet, altså at makta kommer fra folkevalgte organer, og dermed også fra folket. Dahl skriver her blant annet om Fedrelandslaget, som ble opprettet for å forhindre at Arbeiderpartiet skulle få makta. De ønsket snarere å bygge opp en samlende, karismatisk leder som ikke var preget av de parlamentariske maktkampene. Denne mannen, mente de, var Fridtjof Nansen, etter hans død i 1930 hans tidligere medarbeider Vidkun Quisling. Fedrelandslaget fikk imidlertid aldri den oppslutningen de hadde håpt på, og Nasjonal Samling som Quisling startet i 1933, fikk ikke noen oppslutning av betydning før krigen.

Mens Quislings strategi under krigen fremsto som én form for arv etter Fedrelandslaget, mener imidlertid Dahl at det også på motsatt side fantes klare antiparlamentariske trekk. Etter fredsslutningen ble Hjemmefrontens leder Paal Berg trukket frem som mulig statsminister, og i likhet med Nansen var nettopp begrunnelsen at han sto over det partipolitiske spillet. Mens Quisling sin legitimitet under krigen stammet fra partiet og okkupasjonsmakten, skulle Bergs legitimitet ligge i Hjemmefronten. Nå ble Berg aldri statsminister, men den antiparlamentariske tanken som rådet blant mange i frigjøringsdagene, er uten tvil en interessant del av norsk historie.

I antologien er det også en rekke andre bidrag som omhandler alt fra norsk mål-reising til fremveksten av den muslimfiendtlige bevegelsen i Norge i dag, og skal man komme med en gjennomgående kritikk, er det nettopp at det er vanskelig å finne noen rød tråd. De aller fleste bidragene står seg isolert sett, og det er for så vidt også mulig å lese likeverdsbegrepet inn i de fleste artiklene, men det blir litt vanskelig å se hva redaktørene egentlig vil med helheten. Men det er, på den annen side, kanskje ikke det viktigste heller?

Mathias Bismo

Brigt Kristensen:
Motmakt – tilsvar i ti år
Forenkla forlag, Bodø, 2015, 116 s.

Brigt Kristensen har vært en sentral skikkelse i den revolusjonære bevegelsen i mange år. Han har sittet flere perioder i bystyret i Bodø, i siste periode som en av tre Rødt-representanter.

Han fylte 70 i år og nå stilte han ikke til gjenvalg. Han ga derimot ut denne boka som inneholder tekster fra de ti siste åra.

Det er en litt spesiell bok. Den består av en rekke innlegg fra dagsaktuelle avisdebatter, innledninger, løpesedler, e-poster, forskjellige innlegg og spørsmål knytta til arbeidet i bystyret, og innlegg som trekker opp linjer fra historia. Han sier sjøl at «Kampen om historia» like gjerne kunne vært bokas tittel. Det er da heller ikke ei bok man setter seg til å lese fra perm til perm. På et vis kan den brukes som et lite oppslagsverk over disse ti åra. Den er kronologisk og tematisk oversiktlig, og spenner over en hel rekke politiske sprørsmål og temaer. Det starter med Krig, krise og terror, med en rekke innlegg om Palestina og innlegg og appeller i kampen mot krig. Rødt Bodø var i framskutt posisjon i denne kampen, i og med at norske bombefly tok av fra Bodø Flystasjon.

Naturlig nok er det fyldig dekning av lokalpolitiske saker fra Bodø og Nordland. Her er det mye å hente og lære av. Her er skarpe innlegg som handler om språk og imperialisme, om hvordan det norske språket forflates av anglo-amerikansk innflytelse – han er såpass arg på Klassekampen at han avbryter abonnementet.

Og det handler om Kampen om historia. Han går inn i forskjellige debatter som handler om lærdom fra 70-tallet. Det er polemikk mot folk som Rognlien, Kolmannskog og Rønsen og deres framstilling av historia, og det er innlegg i den mer interne debatten om oppsummeringer og lærdom av historia – og veien videre.

Her er mye å hente, kanskje ikke minst for de mange nye i Rødt som nå er på vei inn i verv og posisjoner i styre og stell. Ikke minst anbefales det å lese en innledning Brigt Kristensen holdt på et medlemsmøte i Rødt Bodø etter stortingsvalget i 2013. Kjerna i innledningen er refleksjoner rundt forholdet mellom parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid. Poengtert og klart om Rødts vei videre, viktig å ta stilling til for hver enkelt, en viktig debatt for hele Rødt, sentralt og lokalt.

Her er mye klokt å hente, mye lærdom og mye informasjon fra forskjellige politiske områder. Og så er han jo en skarp og vittig debattant.

Boka kan bestilles på Forlaget Rødt! sin hjemmeside: marxisme.no.

Birger Thurn-Paulsen

Morten Conradi og Alf Skjeseth:
Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag, 2015, 356 s.

Å lese Morten Conradi og Alf Skjeseth bok om Osvald, Asbjørn Sunde, er å lese et stykke spennende krigshistorie fra motstandskampen i Norge under annen verdenskrig. Men mer enn det. For bak navnet Osvald og Osvaldgruppa skjuler det seg en av de mest markante myteomspunnede, og ikke minst omdiskuterte skikkelser i norsk krigs og tidlig etterkrigshistorie. Asbjørn Sunde, kommunisten, spaniakjemperen, mannen som bygde opp og ledet Osvaldgruppa, den mest effektive motstandsorganisasjonen i Norge under krigen. Og den samme Asbjørn Sunde som i 1954 ble spiondømt og sonet 8 års fengsel. Ja, fortsatt i dag 70 år etter krigens slutt er betydningen av Osvaldgruppas krigsinnsats kilde til hissig uenighet. Ikke minst ser man at dette ligger som et bakteppe i krangelen om oppsetningen av «Osvald-monumentet» ved Oslo S.

Hva var det som drev Asbjørn Sunde, og hvilke motiver lå til grunn for de valgene han gjorde? Noe av svaret på finner man i Conradi/Skjeseths bok, men man kan også lese det ut fra den selvopplevde krigshistorien, i boka Menn i mørket som Sunde gav ut få år etter at krigen var avsluttet. Et spørsmål som melder seg i den sammenhengen, er om krigen for Sundes del egentlig var over, eller om den hadde gått inn i en ny fase? Et ikke helt urimelig spørsmål. For etter seiersrusen fra aprildagene i 1945 hadde lagt seg, gikk Norge få år senere inn i den av den kalde krigsperioden, hvor tidligere motstandshelter ble stemplet som potensielle landssvikere.

NKP som ved det første valget etter krigen hadde rekordoppslutning på 11,9 prosent og 11 stortingsrepresentanter, mistet alle sine representanter ved valget i 1949, og falt dermed ut av Stortinget. Bakgrunnen for katastrofen som rammet NKP, var langt på vei forårsaket av hetsen og kommunisthatet som Gerhardsens Kråkerøytale innledet. Men ikke bare av den grunn. Den åpne striden mellom Furubotn og Strand Johansen, fløyer innad i partiet, medvirket også til dette. Dramatikken i denne striden og Asbjørn Sundes rolle – som ikke var partimedlem! – blir godt beskrevet Conradi/Skjeseth.

Sett på bakgrunn av den massive propagandaen som startet rundt 1948, er det derfor ikke så merkverdig at flere enn Sunde må ha følt at en ny krig var i emning. Denne gang rettet mot Sovjetunionen. Den tidligere allierte fra krigsårene ble med ett anklaget for å være den største trusselen Norge sto overfor. Dermed ble det å være kommunist og sympatisør med Sovjet ansett som et potensielt landssvik. Frykten for et russisk angrep var og et av de viktigste argumentene for at Norge skulle bli medlem av NATO. At Sunde og flere med ham forsto at de var i overvåkningspolitiets søkelys, viser ettertidens avsløring av de konkrete interneringslistene som var utarbeidet. Dette var lister med folk som Overvåkningspolitiet anså som potensielle femtekolonnister, og derfor de som først skulle «tas hånd om».

Ut fra kapitlene i boka til Conradi/Skjeseth som handler om etterkrigsårene og tida fram til spiondommen mot Sunde i 1954, skjønner man at den erfarne motstandsmannen, som hadde vært i mer eller mindre sammenhengende strid siden den spanske borgerkrigen, var på vakt. Og det virker troverdig at han igjen, som man kan lese i boka, forberedte en ny organisasjon. Selvfølgelig var Sunde fullt klar over at han konstant befant seg i Overvåkningspolitiets søkelys. Denne overvåkningen foregikk jo gjennom flere år, og krevde mesteparten av Overvåkningspolitiets resurser. Ofte foregikk det en ren «katten og musen»-lek der politifolkene febrilsk prøvde å holde tritt med Sundes finurlige krumspring i forkant av hans møter med russiske diplomater.

Men var Asbjørn Sunde spion? I så fall hadde den høyprofilerte og åpent sovjetvennlige kommunisten svært dårlige odds mot seg for å kunne fungere som spion. Bryhns folk i Overvåkningspolitiet hadde etter alle årene hvor de nærmest «satt» på ryggen til Sunde, full oversikt med alt han foretok seg. Men samtidig lå det et overhengende press på overvåkerne om å levere resultater som kunne holde i en rettssal. Ikke minst kom dette kravet fra de myndighetene som gav bevilgninger til oppbyggingen av politiets overvåkningsorganisasjon. Så da man omsider i 1954 mente å ha nok på Sunde til å kunne reise tiltalte, var det allikevel et nokså spinkelt materiale tiltalen bygget på. Riksadvokatens la ned påstand om 12 års fengsel. Dommen ble 8 år.

Mye av bevismaterialet mot Sunde var hemmelighetsstemplet, og er det fortsatt! I tillegg ble deler av rettssaken som lå til grunn for denne dommen, ført for lukket rett uten offentlig innsyn. Skyldig i spiontiltalen eller ikke? Det var lagt ned alt for mye prestisje i denne saken for å få Sunde dømt til at kunne ha blitt frifunnet.

Asbjørn Sunde var kontroversiell lenge før krigen. Alt i årene før han reiste fra Kopervik på Karmøy og bosatte seg og giftet seg i Horten i 1936, hadde han et rykte som radikal revolusjonær kommunist, en som ikke bøyde seg for øvrighetspersoner. Heller ikke Arbeiderpartiets klassesamarbeidslinje hadde Sunde mye til overs for. Slike holdninger og en grunnleggende tro på at et annet mer rettferdig samfunn var drivkraften som gjorde at Sunde støttet opp om sovjetstaten, som i 30 årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta. Men samtidig som den europeiske krisa med enorm arbeidsløshet og stor sosial nød bredte seg, vokste det fram et annet og svært urovekkende svar på krisa. For i ruinene etter det borgerlige samfunnets fallitt grodde den italienske fascismen og den tyske nazismen. De norske kommunistene med partiet NKP i spissen var blant de aller første som var klar over hvilken fare disse ytterst reaksjonære bevegelsene representerte.

Da de spanske fascistene med general Franco støttet av italiensk og tysk militærmakt gikk til angrep på Spanias republikanske folkefrontregjeringen, ble NKP det organisatoriske leddet som hjalp de frivillige som ønsket å reise til Spania for å kjempe for den spanske republikkens eksistens. Asbjørn Sunde var en blant de mellom 225 og 255 som dro. I januar 1937 reiste han sammen med fem andre for å slutte seg til den internasjonale brigaden i Spania. Det skulle gå halvannet år før han vendte tilbake til Norge. Ikke lenge etter hjemkomsten marsjerte soldater fra den samme svarte reaksjonen som Sunde hadde kjempet innbitt mot i de spanske skyttergravene, opp Karl Johans gate i Oslo.

De frivillige som deltok i den spanske borgerkrigen, kom fra mange europeiske land. Disse menneskene var blant de første som fikk erfare hva fascisme og nazisme sto for. Ikke minst tyske kommunister som iherdig ble forfulgt av Hitlers naziregime, så tidlig hva som var i emning. Den tyske kommunisten og riksdagsmannen Ernst Wollweber som måtte rømme landet, bygde opp en internasjonal sabotasjeaksjon som sto under sovjetisk lederskap. Denne organisasjonen hadde som mål å ramme tysk og italiensk skipsfart. Wollwebers dristige sabotører utførte i flere land mange vellykkede sabotasjeaksjoner mot tyske og italienske skip. Ofte var det dynamitt smuglet ut fra gruvene i Kiruna som sendte skipene til bunns. Asbjørn Sunde var en av de norske sabotørene i Wollwebers organisasjon. Wollweber som var gift med en norsk kvinne, bosatte seg i Norge, men måtte rømme til Sverige etter den tyske okkupasjonen. Der satt han i svensk fangenskap til krigen nesten var over. I Norge ble Asbjørn Sunde organisasjonens leder. Dette var starten på Osvaldgruppa.

Men selv om Asbjørn Sunde var Osvaldgruppas ubestridte leder, så betød ikke dette at organisasjonen på noe vis var en kommunistisk kaderorganisasjon. For i løpet av årene fra1940 til 1944 som Osvald-organisasjonen eksisterte, hadde den til sammen mer enn 200 hundre deltagere. Dette var folk med høyst ulik bakgrunn, noen var kommunister, men slett ikke alle. Flertallet kom fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Noen av Osvaldgruppas deltagere var som Sunde selv med hele veien, andre på deler av den.

En farlig og blodig vei som krevde mange ofre, 35 medlemmer av gruppa ble drept under denne krigen. Et mye høyere antall enn i noen annen motstandsorganisasjon.

Sundes forhold til NKP, især til partiets leder Peder Furubotn, var til tider svært anstrengt. For selv om Osvald-folkene stilte som livvakter for NKP lederne som hadde søkt tilflukt i den norske fjellheimen under okkupasjonen, ble Osvaldgruppa aldri noen offisiell del av NKP. Heller ikke Furubotns forsøk på å gjøre Sunde til en slags militær leder for NKP førte fram. Dette forsøket endte da også med et brudd mellom Sunde og NKP, og Osvald-folkene ble trukket ut av livvaktfunksjonen.

Gjennomføringen av rundt 110 sabotasje-aksjoner og likvideringer av kjente nazister gjorde Osvaldgruppa til den mest effektive organisasjonen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta.

Naturlig nok opptar skildringene av disse aksjonene en stor plass i boka til Conradi/Skjeseth. Og dette er spennende og uhyre dramatisk lesning. Man kan vanskelig forestille seg hvilket press disse folka må ha følt på kroppen, der de iverksatte sine aksjoner ofte med livet som innsats. Fienden var nådeløs hvis man ble tatt. Men i tillegg var det sparsomt med anerkjennelse fra de som satt i London og forsøkte å opprettholde status som Norges offisielle myndigheter. Til tider var disse myndighetene direkte fiendtlig innstilt til aksjoner rettet mot okkupantene her hjemme. Det ble hevdet at aksjonenes betydning ikke sto i forhold til hvilke represalier sivilbefolkningen kunne bli utsatt for. Derfor mottok Osvaldgruppa da heller ingen materiell støtte fra London-regjeringa, men var helt avhengig av å skaffe midler tilveie på egen hånd. Noe som medførte både stjeling av Milorg materiell, og flere ganske så spektakulære bankran. Allikevel var det til tider et utstrakt samarbeid mellom Osvaldgruppa og deler av Milorg, som ikke kviet seg for å bruke Osvald-folkene til å iverksette aksjoner som Milorg anså å være for farlige, eller som de ikke hadde erfarne folk til å utføre. En samarbeidspartner med bedre militær kapasitet til sabotasjearbeid var det britiske Special Operation Executive der Max Manus var med. Asbjørn Sunde og hans folk hadde og på et tidlig stadium av krigen et samarbeid med den såkalte «politigruppa» som ble ledet av Asbjørn Bryhn, mannen som etter krigen ble sjef for Overvåkningspolitiet. Det var etter at Bryhn hadde fått denne stillinga, at han rapporterte at Sunde hadde gjort et forsøk på å verve ham som sovjetisk agent. En ganske utrolig historie ikke minst sett på bakgrunn av at de begge kjente hverandres standpunkter fra år tilbake.

Fredsdagene i 1945 førte ikke til at medlemmene av Osvaldgruppa ble løftet fram og fikk tildelt samme heder som «gutta på skauen» – Milorg folka eller de som tilhørte Kompani Linge, Max Manus og hans organisasjon. Osvaldgruppas innsats ble slett ikke fremhevet, og mange av de som hadde ytt store ofre, forsvant inn i en anonym tilværelse. Årsaken var igjen at disse tilhørte «feil» organisasjon. Stemplet som kommunister og uregjerlige voldsmenn, som hadde satt andres liv i fare valgte mange å trekke seg unna offentlighetens lys, og la være å si så mye om hva de hadde vært med på.

Sunde selv ble, som man kan lese i Conradi/Skjeseths bok en nokså anonym person etter at dommen var sonet. Søknaden om krigspensjon som han burde ha vært fullt berettiget til å få, ble avslått. Avslått ble også forsøket om gjenopptagelse av NKP-medlemskapet. Allikevel deltok han i Østkantlaget, et av NKPs største partilag. Her var han godtatt, og da 24 av lagets medlemmer i 1970, den såkalte «maoistfløyen» ble ekskludert fra partiet, fulgte Sunde med disse. Den tidligere så innbitte forsvareren av Sovjetunionen var fortsatt omstridt og revolusjonær, og skjønte tydeligvis at forbildet hadde endret karakter.

Conradi /Skjeseth har levert en interessant og grundig fortelling om en av krigshistoriens mest markante aktører.

Kurt Ben Nilsen

Anthony Atkinson:
Ulikhet. Hva kan gjøres?
Cappelen Damm, 2015, 437 sider

Anthony «Tony» Atkinson er professor i samfunnsøkonomi ved universitet i Oxford, og har i hele sin over 40 år lange karriere vært en toneangivende forsker innen økonomisk ulikhet og fattigdom. Han omtales ofte som ulikhetsforskningens gudfar, og har bidratt med mange sentrale innsikter om hvordan rikdom og makt er fordelt i samfunnet. Thomas Piketty, forfatteren bak storverket Kapitalen i det 21. århundret, omtaler Atkinson som sin mentor, og de to har tidligere samarbeidet om flere bokutgivelser.

Ulikhet. Hva kan gjøres?, som kom ut i norsk versjon denne høsten, er Atkinsons nyeste bok. Her gjør han det som forskere så alt for sjeldent gjør: tar tak i de politiske konsekvensene av forskningsresultatene, og bruker sin faglige tyngde til å foreslå helt konkrete tiltak for å bekjempe ulikhet. Det gjør denne boken interessant og viktig for alle oss som mener at strukturell økonomisk ulikhet er vår største utfordring som samfunn. Det er en engasjerende og høyst politisk bok, hvor spørsmålet om makt står like sentralt som den kvantifiserbare ulikheten.

Ulikhet i muligheter eller resultat?

Atkinson starter boka med en grundig diagnose av problemet, og stiller opp et viktig skille, mellom mulighetsulikhet og resultatulikhet. Hans poeng er at det er lettere å få politisk støtte for et ønske om like muligheter for alle, mens det er minst like viktig å fokusere på ulikheten i resultatene som oppnås. Man kan ikke godta fattigdom uansett hvor stor mulighet de fattige har hatt til å gjøre andre valg i livet, og heller ikke stor rikdom uansett hvor hardtarbeidende eller smarte de rike har vært. Dette er velkjente standpunkter på venstresida, og et viktig grunnlag for påstanden om at det er ulikheten i seg selv om er problemet, uavhengig av om den skyldes ytre omstendigheter eller individers gode og dårlige valg.

Et slikt absolutt syn på ulikhet som problem gir grunnlag for en mer omfattende omfordelingspolitikk enn om man kun fokuserer på å skape en arena med like vilkår. Atkinson trekker i denne sammenhengen fram Platon, som tok til ordet for at ingen burde være mer enn fire ganger rikere enn samfunnets fattigste borger. Ulikheten er skadelig fordi den skaper stor avstand i samfunnet, og tiltak for å begrense rikdom kan rettferdiggjøres uavhengig av om de fattige tjener på denne politikken.

Dette står i sterk kontrast til klassisk økonomisk teori, hvor oppgaven alltid er å «gjøre kaka større» uavhengig av hvordan kaka fordeles. En oppfølging av Atkinsons resonnement, som jeg mener er viktig å uttale i klartekst, er at vi som samfunn heller bør velge ei mindre kake som er likt fordelt, enn ei større kake som er ulikt fordelt. Det er nemlig ofte denne svært teoretiske, og sjeldent empirisk underbygde, «effektivitetskritikken» som møter venstresida når vi diskuterer tiltak mot ulikhet. Her mener jeg vi må være tydeligere på å avsløre at premisset som ligger til grunn for høyresidas kritikk mot utjevningstiltak, nettopp er at de prioriterer stor kake framfor lik fordeling, og dermed ikke anerkjenner ulikhet som et problem i seg selv.

Ulikhetens historie

Et viktig bidrag denne boken kommer med, er den oversiktlige og grundige framstillingen av økonomisk ulikheten de siste hundre år, hovedsakelig internt i nord-amerikanske og europeiske land, men også med et blikk til Latin-Amerika. Hovedkonklusjon her er at ulikhet ikke er en konstant størrelse. I alle land har ulikheten utviklet seg, både i positiv og negativ forstand, så lenge man har hatt gode statistiske datakilder å måle etter.

Den viktigste innsikten man får ut fra en slik historiegjennomgang, er at økonomisk ulikhet har vært bekjempet og redusert tidligere, og derfor kan reduseres igjen.

I tiårene etter andre verdenskrig, fram til midten av 80-tallet, ble ulikheten redusert i de fleste vesteuropeiske land, spesielt i Skandinavia. Atkinson går igjennom det han kaller en bevisst politisk bekjempelse av ulikheten i disse tiårene, og slår fast at valget om å forlate denne utjevnende politikken var et like bevisst politisk valg som det i sin tid var å innføre den. Han henter mange eksempler fra Storbritannia, hvor Atkinson selv var aktiv i å kritisere Thatcher-regjeringens politikk for økte forskjeller.

At Latin-Amerika inkluderes i denne oversikten er en stor styrke. Det utvider perspektivet, og er et godt tilskudd til en ofte eurosentrisk debatt. Statistikken som legges fram for de latinamerikanske landene, viser at ulikheten jevnt over ligger på et høyere nivå enn i OECD-land, men at ut-viklingen har gått entydig mot lavere samlet ulikhet (Gini-koeffisienten) og lavere nivå av fattigdom siden begynnelsen av 2000- tallet. Også her peker Atkinson på konkrete politiske tiltak som årsak, spesielt progressive offentlige overføringer.

Spørsmål om makt

Atkinson er verken revolusjonær eller selv-erklært sosialist. Han vil ikke utslette all ulikhet, men begrense det han mener er et alt for høyt nivå av ulikhet i dag. Hans største bekymring er at han i løpet av sin karriere har vært vitne til en fundamental endring i ulikhetsutviklingen. Fra en periode hvor mange ting gikk i riktig retning, om enn alt for sakte, til at ulikheten siden midten av 80-tallet har økt stadig raskere. I mange land kan økonomisk ulikhet i dag måles til å være høyere enn den var før andre verdenskrig, og fra Atkinsons standpunkt er dette en stor trussel for samfunnet.

En av styrkene i boka, sett fra et sosialistisk perspektiv, er imidlertid et gjennomgående fokus på makt. Både i analysen av årsakene til økt ulikhet, og ikke minst i forslag til løsninger står maktperspektivet sentralt.

At ulikhet i inntekt og formue avler ulikhet i makt, er det samfunnsmessige hovedproblemet i Atkinsons analyse. Som en del av problembeskrivelsen trekker han fram en svekket fagbevegelse, færre kollektive forhandlinger og arbeidere som gjennom ustandardiserte arbeidsforhold har redusert makt på arbeidsplassen og i samfunnet.

Et spesielt nyttig poeng som trekkes fram, er forskjellen på eierskap og kontroll. Eierskapet til formue er i dag mye mindre ulikt fordelt enn for hundre år siden, da det fantes en liten kapitalistklasse som eide det meste. Denne endringen i eierskap, påstår Atkinson, «har ikke gitt noen utjevning av den økonomiske makten». Å eie bolig eller ha formue i pensjonssparing gir deg ingen makt over viktige makroøkonomiske størrelser, som arbeidsplasser og investeringer. En formue er i utgangspunktet passiv, helt til den blir brukt som kapital i nye investeringer. Det er da de som kontrollerer kapitalen, for eksempel fondsforvaltere i pensjonsfondet ditt, som har makt til å påvirke samfunnet. Derfor må vi skille mellom formue og kapital, der redusert ulikhet i fordelingen av formue ikke nødvendigvis betyr redusert ulikhet i makt.

15 konkrete forslag

15 krav

1. Sterkere politisk påvirkning på teknologisk innovasjon.
2. Samarbeid mellom partene i arbeidslivet i lønnsforhandlinger og ved andre reformer.
3. Konkret mål for redusert arbeidsledighet, kombinert med statlig jobbgaranti med minstelønn.
4. Lovfestet minstelønn.
5. Alle borgere får tilbud om nasjonal spareobligasjoner med garantert positiv realavkastning.
6. Utbetale en engangssum (minstearv) til alle innbyggere idet de fyller 18 år.
7. Offentlig investeringsfond for å bygge opp statens nettoformue.
8. Mer progressiv skatt på inntekt, opp til en marginalskatt på 65 %.
9. Skatterabatt på arbeidsinntekt under en viss sum (Frikort / bunnfradrag)
10. Progressiv arveskatt.
11. Nasjonal eiendomsskatt med progressiv profil.
12. Universell barnetrygd, skattes som inntekt.
13. Borgerlønn til alle som jobber, studerer eller passer barn.
14. Øke satsene for sosiale ytelser.
15. Øke bistandsbudsjettet til 1 % av BNP.

Basert på en historisk og økonomisk analyse av ulikhet, kommer Atkinson altså med 15 konkrete mottiltak. Disse spiller hoved-rollen i boka, og er mye av grunnen til at denne utgivelsen har fått langt mer oppmerksomhet enn resten av hans forfatterskap. Tiltakene er til dels radikale, spesielt sett fra et britisk perspektiv, men Atkinson argumenterer for at de er reelt gjennomførbare på relativt kort sikt, innenfor rammene av dagens økonomiske system.

Progressiv beskatning

I norsk kontekst, med ei mørkeblå regjering som har skattekutt som hovedsak og ei tidligere rødgrønn regjering som i åtte år la skattedebatten død, er de fire forslagene knyttet til beskatning blant de mest relevante på Atkinsons liste.

Formålet med de fire forslagene er flere. De er utformet for å redusere ulikheten direkte, ved å overføre større deler av de høye inntektene og store formuene til fellesskapet. De skaper en mer rettferdig fordeling av kostnadene ved å finansiere fellesskapsløsningene og statsdriften. Og ikke minst øker de skatteinntektene for å skaffe finansiering til flere av de andre tiltakene på forslagslisten. Økte skatteinntekter er en forutsetning for at vi skal kunne drive omfordelingspolitikk i stor skala.

Økt marginalskatt på inntekt

De fleste land har, som Norge, progressive skattesystemer for inntektsskatt. Det vil si at en som tjener lite, betaler en mindre prosentvis andel av inntekten sin i skatt enn en som tjener mye. Akkurat hvor progressivt systemet skal være, er det imidlertid delte meninger om. Atkinsons forslag innebærer en mer progressiv profil, hvor de med høy inntekt betaler mer, også sammenlignet med dagens norske skattenivået.

Marginalskatt er begrepet vi bruker på den skatten man betalte på sin neste inntektskrone. I Norge er den maksimale marginalskatten på 47,1 % og inntreffer når du tjener over 885 000 kroner. Det innebærer at for hver ekstra krone du tjener over 885 000 kroner, betales 47,1 % i skatt. Atkinson ønsker å forlenge den progressive profilen til flere toppinntektsnivåer, og øke den maksimale marginalskatten til 60 %.

Dette forslaget er motsatt av det regjeringen har foreslått i sin skattereform, hvor marginalskattene kuttes for alle inntektsgrupper, og mest for de som tjener mest. Argumentene vi da må bruke mot regjeringens skattekutt er at de både øker ulikheten og reduserer muligheten for omfordelingspolitikk fordi det reduserer skatteinntektene.

Arveskatt

Også når det gjelder skatt på arv, er Atkinsons forslag interessant i den hjemlige debatten. Hans forslag ligner på den norske arveavgiften som ble fjernet på Siv Jensens første statsbudsjett for to år siden. Et interessant poeng her er at også den rødgrønne regjeringen foreslo å kutte i, men ikke fjerne, arveavgiften i sitt forslag til budsjett for 2014. Arbeiderpartiet har i ettertid ikke gitt svar på om de ønsker å gjeninnføre arve-avgiften, og i så fall i hvilken form.

Atkinson argumenterer for arveskatt ved å blant annet henvise til Pikettys hovedpoeng om hvordan kapitalakkumulasjon er en av de viktigste drivkreftene for økt ulikhet. Å skattlegge overføring av formuer mellom generasjoner er et svært målrettet tiltak mot denne problemstillingen. I tillegg foreslår Atkinson at inntektene fra arveskatt brukes til å sikre alle borgere en slags «minstearv», i form av en kontantoverføring fra staten i det de fyller 18 år. Disse to forslagene i kombinasjon innebærer kraftig omfordeling, samtidig som de går rett til kjernen av det faktum at de som er rike i dag, i hovedsak er det fordi de ble født rike.

Eiendomsskatt

Skatt på eiendom er mer utbredt i den store verden enn det den norske debatten kan gi inntrykk av. Både Storbritannia og USA har slik skatt, men på samme måte som i Norge er det lokale myndigheter som ilegger den. Det, kombinert med manglende progressiv profil, gjør at slike skatter i dag ikke alltid har en heldig sosial profil.

Atkinsons forslag er utarbeidet for Storbritannia, men ideen bør følges opp og konkretiseres for norske forhold. En norsk nasjonal eiendomsskatt kunne hatt progressive elementer, slik at skatteprosenten øker med økt verdi på bolig. Og hvis skatten sees i sammenheng med inntektsskatt og fomueskatt, er det flere muligheter for å unngå at fattige minstepensjonister må ta opp lån for å betale skatt, slik høyresida skremmer med.

I diskusjonen om en nasjonal eiendomsskatt må man ha med at 355 av landets 428 kommuner har denne skatten som en viktig inntektskilde. Det innebærer at en overføring av skatteinntekten til nasjonalt nivå, må kompenseres med for eksempel økt kommunalt skattøre eller økte rammetilskudd til kommunene.

Arbeid til alle

I tillegg til flere forslag som omhandler omfordeling etter at ulikheten har oppstått, som skatteforslagene, har Atkinson flere forslag som skal motvirke årsakene til ulikhet. Et av dem er forslaget om konkrete arbeidsledighetstiltak, med mål om full sysselsetting og jobbgaranti. Dette tiltaket bygger på forståelsen av at arbeidsledighet er et svært alvorlig problemet for et hvert samfunn, fordi det skaper ulikhet og sløser med samfunnets ressurser.

Atkinson ønsker i første omgang at redusert arbeidsledighet skal være et tydeligere mål for den økonomiske politikken. At konkrete og forpliktende måltall skal fastsettes årlig, i motsetning til dagens sysselsettingsmål som ofte består av et generelt uttalt ønske om lav arbeidsledighet. Han sammenligner det med et inflasjonsmål, som per i dag styrer pengepolitikken i over 20 land. Norge er ett av disse landene, og det er inflasjonsmålet på 2,5 % som er hovedindikatoren når Norges Bank setter opp og ned rentenivået. Atkinson spør hvorfor ikke arbeidsledigheten er et mer relevant måltall for økonomien, og foreslår at dagens alvorlige arbeidsledighetsnivå møtes med et slik måltall, som gradvis settes lavere for hver år.

Dersom pengepolitikk og andre tradisjonelle virkemidler ikke gjør at man når målene, bør man i følge Atkinson, sette igang med statlige sysselsettingstiltak, slik man har gjort i flere land under tidligere økonomiske nedgangstider. En slags utvidet keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som sikter mot full sysselsetting og jobbgaranti for alle som ønsker arbeid.

Forslaget er veldig interessant, spesielt med tanke på hvordan rentenivået settes. I Norge er arbeidsledighet en av flere indikatorer Norges Bank vurderer i rente-settingen, men inflasjonsmålet ilegges mer tyngde. Et forslag om å snu på dette bør absolutt diskuteres.

I lys av den økende arbeidsledigheten er Atkinsons hovedargument svært relevant i den norske debatten. Han peker på det offentliges ansvar for sysselsettingspolitikken, og hvordan arbeid til alle er et grunnleggende tiltak for å bekjempe ulikhet.

Allerede gjennomført?

Flere av forslagene i Atkinsons bok er tiltak som allerede er gjennomført i Norge. Universell barnetrygd har vi, oljefondet er et slags offentlig investeringsfond, trepartssamarbeidet sikrer fagbevegelsen en sentral rolle, bistandsbudsjettet nærmer seg 1 % av BNP og allmenngjøring av tariffavtaler medfører en sektorvis minstelønn.

Men, og her er det et viktig men, alle disse elementene ved den norske modellen er under kraftig press. Vi kan på ingen måte si oss ferdig med disse tiltakene, og må heller bruke Atkinsons argumenter for å forsvare dem mot angrep fra høyresida. De er sentrale grunnsteiner i kampen mot økende ulikhet, og vi må jobbe for at de styrkes i årene framover.

Et konkret eksempel er barnetrygden som ikke har vært justert på 20 år. I vår kom Unicef med en rapport som viser at den norske barnefattigdommen, som har vokst jevnt de siste ti årene, ville blitt redusert med 27 % kun ved å justere opp barnetrygden i tråd med den generelle prisveksten.

Kan det gjennomføres?

Det store spørsmålet etter å ha lest om alle Atkinsons forslag, er så klart om disse tiltakene i det hele tatt er gjennomførbare. For å svare på dette brukes et eget kapittel på beregninger av hvor mye det vil koste å implementere tiltakene i Storbritannia. Selve regnestykket er ikke overførbart til Norge, men underbygger realismen i forslagene, og kan med hell brukes som motargument til alle de som vil mene at slik politikk vil ruinere økonomien.

Jobben videre for oss som ønsker å følge opp forslagene, er å konkretisere dem for gjennomføring i norsk kontekst. Som en del av bakgrunnen for denne jobben anbefales kapittelet «bør kaken krympes?», som vies til økonomifaglige diskusjoner om premissene bak effektivitetskriterier, og påstander om at utjevnende politikk vil krympe økonomien som helhet. Denne delen gir et teoretisk grunnlag for videre arbeid med forslagene, og bør leses spesielt av økonomi-studenter og andre som ser behov for en motkur mot de markedsliberalistiske premissene som dominerer klassisk økonomisk teori.

Ei viktig bok i en viktig debatt

Uansett om man leser denne boka eller nøyer seg med å lese de mange som har skrevet om denne boka, er Ulikhet. Hva kan gjøres? et svært konstruktivt innspill i debatten om ulikhet.

Atkinsons uttalte mål med boka er å ansvarliggjøre de mange politikerne som i dag sier de mener ulikheten er for stor, men som likevel ikke gjør noe med det. Ved å vise at ulikhet har vært bekjempet tidligere, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan gjøres igjen, fokuserer han på politikkens muligheter og maner til handling. Derfor vil denne boka være viktigere enn de fleste andre som er skrevet på feltet, fordi han gir oss verktøy som vi må ta aktivt stilling til.

For venstresida, og spesielt Rødt, ligger flere av forslagene nært opp til våre egne standpunkter, og bør tas med når vi utvikler ny politikk i kampen mot forskjells-Norge.

Marie Sneve Martinussen

 

I flere nummer av tidsskriftet har vi hatt innlegg om sekstimersdagen, for og imot. Her svarer Johan Petter Andresen på en artikkel av Olav Randen i nr 1/2015. (red.)

Olav Randen er mot kravet om sekstimersdagen. Han skriver:

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

La oss se på hans egen oppsummering av sitt standpunkt bit for bit:

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kampen for sekstimersdagen dreier seg om en reduksjon av det lønna arbeidet. Ikke arbeidet generelt. Randen forstår ikke dette elementære skillet mellom lønna arbeid og anna arbeid. Naturligvis vil folk flest være til gagn for fellesskapet sitt.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Sekstimersdagen dreier seg altså fortsatt om lønna arbeid. Og her er det viktig å legge til at det dreier seg om å senke arbeidstida innafor den kapitalistiske økonomien. Denne kapitalistiske økonomien driver rovdrift på mennesker og natur. Å gå mot en senking av arbeidstida innafor den kapitalistiske produksjonen er i bunn og grunn et standpunkt mot å gjøre noe med naturødeleggelsene. For å komme vekk fra en naturødeleggende økonomi, må den kapitalistiske produksjonsmåten og «forbrukersamfunnet» nedkjempes.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Dersom Randen her fortsatt mener at folk skal ligge på ryggen å kikke på himmelen når de er ferdige med sine seks timer, så har han kanskje rett. Men ingen foreslår at mennesket skal avholde seg fra å arbeide med sitt når lønnsarbeidsdagen er over.

Og dersom man antar at Randen mener kun det lønna arbeidet: Åttetimersdagen ble ikke gjennomført som en global løsning. Betyr dette at våre forfedre burde gått mot den fordi ikke alle fikk den? Skulle Sovjetunionen ikke innført åttetimersdagen i 1917, fordi så å si ingen andre land hadde den?

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda.

Randen har rett i at det er svært vanskelig for arbeiderklassen i et lite land som Norge å rykke atskillig lengre fram enn andre arbeiderklasser i verden. Men kampen for sekstimersdagen i Norge føres ikke aleine. Det foregår kontinuerlig internasjonal kamp om arbeidstidas lengde. Vi er en del av denne kampen. Den norske arbeiderklassen er i en stilling der den kanskje kan spille en ledende rolle i arbeidstidsforkorting. Men de siste tiåra har vel tyske og franske arbeidere vært mer frampå enn vi her på berget.

Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Kampen for forkorting av den lønna arbeidstida er naturligvis en kamp innafor dagens miljøødeleggende kapitalisme. En norsk kapitalisme som også baserer seg på utbytting av arbeidere i andre land. Det er ikke slik at den norske arbeiderklassen taper på at arbeiderklassen i Kina får høyere lønn. Motsetningen er ikke norske arbeidere sammen med sine kapitalister på den ene sida, og kinesiske arbeidere sammen med sine kapitalister på den andre. Når de kinesiske arbeiderne vinner fram med krav om bedre lønns- og arbeidsvilkår, tjener arbeiderne i Norge på dette. De norske arbeiderne er ikke først og fremst forbrukere. De norske arbeiderne er først og fremst arbeidere. Felles kamp dreier seg om å styrke den samlede klassen og svekke kapitalistklassen. Også den kinesiske arbeiderklassen tjener på at den norske arbeider-klassen vinner fram i sin kamp mot den norske kapitalistklassen.

Vi blir ikke kvitt miljøødelegginga uten å bli kvitt kapitalismen. Kampen mot utbyttinga – for bedre lønns- og arbeidsbetingelser under kapitalismen – er en helt sentral del av kampen for å styrke arbeiderklassen. Kampen for kortere lønna arbeidsdag er en sentral del av denne kampen. Når Randen stiller seg mot dette, stiller han dessverre på feil side i kampen for å redde vår jord.

I Rødt! nr 3/2015, på side 132 følger Randen opp med nok en artikkel. I denne er det regnestykker om arbeidskraftbehovet i et kapitalistisk samfunn. Det er mye å innvende mot sjølve regnestykkene. Men viktigst er tankegangen. Randen ser for seg at arbeiderklassen som kjemper, under kapitalismen, der den ikke har makta, skal planlegge fordelinga av arbeidskrafta i forbindelse med en arbeidstidsforkorting til sekstimersdagen, som om den hadde makta! Slik er ikke virkeligheten.

Hans regnestykker fører til at det vil bli mangel på arbeidskraft dersom arbeiderklassen vinner fram med kampen for kortere lønnsarbeidstid. Men ser vi bakover i historia finnes det intet hold for en slik påstand. Arbeidstidsreduksjoner har ikke ført til arbeidskraftmangel som har undergravd velferden. Tvert om arbeidstidsforkortinger har kommet sammen med styrking av velferden, fordi de har kommet som et resultat av en styrka arbeiderklasse. I en tid med økende arbeidsløshet, utstøting av arbeidskraft på andre måter og økonomisk stagnasjon, blir Randens innstilling minst sagt merkelig.

Randen har også synspunkter på den teknologiske utviklinga som jeg synes er underlige. Han skriver:

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annen teknologi i hovudsak alt er teken ut.

Dette skriver han mens den teknologiske revolusjonen innen data er i full gang med blant annet tredimensjonal printing som vil få omfattende innvirkning på produksjon, distribusjon og forbruk. Dessuten skjer det stor vitenskapelig framgang innen nanoteknologi, robotforskning osv. Han ender opp med å kunne støtte sekstimersdagen for enkeltgrupper:

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder.

Sekstimersdagen med full lønnskompensasjon er et krav som, for at den skal realiseres under dagens politiske forhold, må reises av en samla klasse gjennom fagbevegelsen, i tariffoppgjør. For å få styrke til dette kravet, må den fremmes slik at den får størst mulig oppslutning i arbeiderklassen. Da må den fremmes på samme måte som tidligere, det vil si som en generell reduksjon i lønnsarbeidstida som gjelder alle.

Randen er også mot arbeidstidsreduksjon med full lønnskompensasjon. Han skriver:

Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen.

Under kapitalismen innebærer lønnsmoderasjon at kapitalen får mer, ikke til at samfunnet blir mer økologisk bærekraftig.Allerede i dag finnes det ordninger for redusert arbeidstid uten lønnskompensasjon. Se Arbeidsmiljølovens § 10.2 (4) «(4) Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det, har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene. Fortrinnsrett etter §§ 14-2 og 14-3 går foran fortrinnsrett etter bestemmelsen her.

Ved å styrke denne paragrafen ved å fjerne «uten vesentlig ulempe for virksomheten» og å innføre «uten avgjørende skade for virksomheten» er vel Randens reform oppnådd.

Dessuten finnes det ordninger der småbarnsforeldre kan utnytte foreldrepermisjonen til å innføre sekstimersdagen etter avtale med bedriften. Det som tidligere het tidskontoordningen, heter nå delvis permisjon. Delvis permisjon gir småbarnsforeldre en mulighet til å kombinere gradert uttak av fødselspenger med deltidsarbeid. For eksempel seks-timersdag.

Kvinneundertrykkinga i samfunnet kommer veldig klart til syne når kvinner føder barn. De straffes som lønnsarbeidere. Kvinners inntekt utgjør rundt 60 prosent av mannens i et livsløp. Sekstimersdagen er et sentralt krav for kvinnene i kampen mot kvinneundertrykkinga.

I verken den første eller den andre artikkelen går Randen inn på hvordan en arbeidstidsforkorting vil ha betydning for kvinnene. Dette til tross for at sekstimersdagen vil har stor positiv innvirkning på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen, da sekstimersdagen vil styrke kvinnenes posisjon i arbeidslivet som heltidsarbeidende. En styrking av kvinnenes posisjon i samfunnet og i arbeiderklassen, styrker arbeiderklassens samla kampkraft. Randens politikk vil føre til økte klasseskiller, mer arbeidsløshet, mer misære og svekke kvinnekampen. Hans bilde av kapitalismen er at det er et system der man kan justere forbruket på en slik måte at den blir økologisk bærekraftig. Men kapitalismen og økologisk bærekraft utelukker hverandre gjensidig. Forutsetninga for et økologisk bærekraftig samfunn er at vi gjør det av med kapitalismen og innfører en demokratisk styrt planøkonomi.

Johan Petter Andresen

Rødt Bodø fikk 10,4 % av stemmene ved siste valg, gikk opp fra tre til fire representanter i bystyret, og er dermed det tredje største partiet i Bodø.

Vi har intervjuet Synne Høyforsslett Bjørbæk som nå er varaordfører i Bodø.

Birger Thurn-Paulsen er leder av Rødt Steigen og med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

Dere har solid kvinnerepresentasjon på valglista. Selv er du en forholdsvis ung kvinne og blir valgt til å representere Rødt som varaordfører. Ser du dette som resultat av bevisst jobbing ut fra et kvinnepolitisk perspektiv?

Jeg ser dette som et resultat av at Rødt Bodø har hatt en bevisst strategi på å bygge opp og synliggjøre flere personer i bystyre-gruppa. Partiet forbindes ikke bare med en frontfigur, men med et knippe dyktige personer med ulik bakgrunn, alder og kjønn. I tillegg har jeg som kvinne opplevd å bli lyttet til, og har aldri erfart at kjønn har vært noe hinder i å få ansvar eller verv. Politikken og de kampene vi har fronta ute blant folk og i bystyret, har blitt til i et fellesskap der ulike perspektiv – også kvinnepolitiske er med. Jeg håper at jeg ble spurt om å være varaordførerkandidat fordi partiet har tillit til den jobben jeg gjør.

Rødt Bodø har vært representert i bystyret i veldig mange år. Hva tror du ligger bak det spranget i oppslutning som skjedde ved dette valget?

Veldig tidlig greide vi å sette dagsorden i den politiske debatten i Bodø, og vi holdt trykket oppe helt frem til valgdagen. Det betydde at i disse ukene var det faktisk først og fremst Rødt-saker som var oppe i media, og som ble diskutert ute blant folk. Vi greide å synliggjøre saker som rusboliger, sosial boligpolitikk, kommersielle barnehager, avdekking av forsøk på privatisering av by-drifta, øvingslokaler for unge musikere, og lansering av Rødt Bodøs sykkelplan. I tillegg var det stor mediedekning rundt mulig korrupsjon i det nye konserthuset Stormen KF. Debatten ble satt i gang av en spaltetekst og to leserbrev av Morten Strøksnes. Rødt var det eneste partiet som tidlig var på banen. Plutselig hadde vi veldig mange med oss, som drev aktiv valgkamp for Rødt. Vi markerte oss tydelig i bybildet med en stor stand og mange aktivister, hadde postkasseutdeling i hele byen og var tilstedeværende i sosiale medier med nyhetssaker og korte appeller som vi filma. Vi vant langt på vei de debattene vi deltok i, og gruppeleder Svein Olsen fikk uhemma skryt av NRK og Avisa Nordland for sin opptreden i parti-debatten i Stormen bibliotek.

Rødt lyktes med å bli det tydelige opposisjonspartiet i byen. Flere velgere fikk øynene opp for politikken vår – ikke bare hva vi er imot – men også hva vi vil oppnå.

Brigt Kristensen har nettopp gitt ut ei bok om sitt, og Rødt Bodøs politiske virke gjennom de siste ti åra. I boka finnes ei innledning han holdt etter valget i 2013 som han kalte «Rødts revolusjonære sjel.» Kjerna i innledninga er forholdet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Brigts mening er at det utenomparlamentariske er det avgjørende, samtidig som begge sider forsterker hverandre. I hvilken grad opplever du at Rødt Bodø har jobba etter denne tankegangen?

Det er dette som er og har vært utgangspunktet til Rødt Bodø. Vi baserer det politiske arbeidet vårt på tett kontakt med ulike bevegelser og med fagrørsla, og mange av oss har jobbet med solidaritetsarbeid over mange år. Og så har det vært viktig for oss å lytte når folk kontakter oss med saker som de strir med i møte med f. eks det kommunale hjelpeapparatet. Vi ser på oss sjøl som talerør for «de små» mot «de store». Noen ganger har Rødt lyktes med å vinne disse kampene nettopp pga et stort press på utsia av bystyresalen. Selv om vi har vært et lite parti.

Etter valget har vi blitt den aktøren som mange folk har ønska seg at vi skulle være. Vi er nå Bodøs tredje største parti, og er en del av flertallet i bystyret. I denne nye situasjonen er vi veldig bevisst på å fortsette med denne arbeidsformen som har brakt oss hit.

Vi representerer de «små» fortsatt

Hva om olje- og gassressursene som ble funnet fra slutten av 60-tallet og til nå, hadde blitt funnet i dag?

Finnes det noen tvil om at med dagens regime i regjeringskontorene, og da tar jeg gjerne med forrige regjering, ville alt mer eller mindre blitt gitt til Røkke, Fredriksen, Hagen og utenlandske selskaper?

Per-Gunnar Skotåm er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland samt kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske. Han har bakgrunn fra gruveindustrien hvor han startet i 1972, og har siden da arbeidet i gruver og på tunnelanlegg. Fra 1994 drev han et lite tunnelfirma. Han har omfattende erfaringer fra faglig arbeid og internasjonalt solidaritetsarbeid og er bosatt i Sulitjelma.

En får ofte inntrykk av at hele Norges rikdom og industrielle base kun er knyttet til olje- og leverandørindustrien. Det stemmer ikke. Men for byer, regioner og Vestlandsfylker i Norge er oljerelatert virk-somhet så dominerende at nedgangen i oljevirksomheten fører til innskrenkninger og massearbeidsledighet.

Nedgangen i oljeprisen har ført til fall for den norske krona , noe som gir et konkurransefortrinn for de fleste andre eksporterende bransjer som for eksempel fiskeri og oppdrett. Fallet i kroneverdien er så stort at sjøl metalleksporterende bransjer som aluminium går bra fordi prisene noteres i internasjonale valutaer som dollar og pund, samt at energikostnadene er stabilt lavere enn for 6–10 år siden.

Nord-Norge har så langt merket lite til den økte arbeidsledigheten som fylkene på Vestlandet er rammet av,men her kan den nylige nedleggelsen av jernmalmdriften i Sør-Varanger varsle endringer.

Olje- og gassvirksomheten har vært en del av norsk industri i snart 50 år. Sann-synligvis vil den være en del av norsk industri i nærmere 100 til, men altså i mindre grad. Dette betyr at den kompetansen og de innovative ingeniørmiljøene som finnes på dette feltet, må omstilles til nye områder.

Omstilling må til

Det er interessant at både Erna Solberg og Siv Jensens første svar da investeringstakten i leverandørindustrien til oljevirksomheten sank kraftig, var at det må føre til omstilling, innovasjon og utvikling av nye teknologier på andre områder enn olje og gass. Men nå presser deres partier på, sammen med Arbeiderpartiet, for å åpne stadig flere felt både i Lofoten/Vesterålen og i Barentshavet Så omstilling til ny virksomhet er verken hele svaret fra disse eller det vesentligste i svaret. Svaret deres er fortsatt intensivering av leting og boring på nye felter i nord.

Rødt og andre som har stilt krav om nedtrapping av olje- og gassvirksomheten, har også svar på hva ressurser skal brukes til; at det må omstilles til ny virksomhet, fornybar energi, industriproduksjon med betraktelig lavere utslipp av karbon og tilsvarende. Sjøl om det er helt ulike perspektiver fra kapitalkreftenes partier i forhold til de sosialistiske og miljøaktivistiske partier som Rødt, er miljøutfordringene de samme. Vi må engasjere oss i debatten og gi innspill til løsninger som peker en vei til ei bærekraftig framtid. I det ligger også spørsmålet om den industrien vi har i Norge i dag, har noen framtid innafor de løsningene vi ser for oss, muligens ved hjelp av ny teknologi.

Er norsk industri i dag miljøvennlig?

Mitt svar er at ja, i hovedsak er den det i forhold til hvordan industri i andre land produserer tilsvarende produkter. Nøkkelspørsmålet her er energi. Så lenge vi kan bruke rein vasskraftbasert elektrisk strøm, er den miljømessige belastninga til norsk smelteverksindustri bare brøkdeler av hvilken som helst produksjon basert på kull, olje eller diesel. Det betyr at jeg avviser at norsk industri i dag er en miljøversting. Tvert om har kombinasjonen av politisk påtrykk, miljømessig forståelse, skatte- og tilskuddsfordeler samt ikke minst muligheten til å gjøre rensetiltak som en del av tekno-logiutviklinga. Dette har gjort at norsk industri sparer store mengder energi knyttet til produksjonsforbedringer, og gjort at norsk prosessindustri har vært inne i et grønt skifte de siste 20 åra.

Spørsmålet som må stilles, er om norsk industri i dag har en tilstrekkelig størrelse, finansiell styrke, og teknologimiljøer som kan lede an og legge fundament for en bærekraftig industri i Norge med produkter som bidrar til løsninger for de 10 milliarder mennesker som vil bo på denne kloden i slutten av hundreåret. Jeg mener ja, men jeg vil drøfte noen forutsetninger og peke på noen industrielle utviklingsveier.

Norge var et fattig land – og kan bli det igjen

Norsk historie, det som har formet nasjonsbegrepet og identiteten vår, er kampen mot fremmedveldet. Særlig kampen mot danskeveldet og dansk embetsmannsstat. Så kom den svenske unionen og sjølstendighetsbevegelsen for å fri seg fra svenskekongen gjennom kampen for parlamentarismen på 1880-tallet. Det var ikke sånn at svenskene plyndret norske rikdommer slik danskene gjorde. Sannsynligvis kostet unionen, i kroner og øre, mer for svenskene enn de fikk tilbake. Det hjalp ikke på norsk oppfatning.

Vi ville styre sjøl

Norge opplevde ikke sultkatastrofer som Irland. Samtidig var det et fattig samfunn hvor folk klarte seg, men det var lite ekstra. I perioden fra midten av 1800 tallet til rundt 1925 emigrerte nærmere en million mennesker fra Norge. Dette var ikke et uttrykk for direkte nød, men at mange anså at det var større muligheter «over there». Noe tidligere, på 17–1800-tallet var det også en indre emigrasjon fra sør mot nord til Nordland og Troms med sine bedre livsmuligheter. Det var store mengder fisk tett på land og muligheter for et slags jordbruk.

Den nye sjølstendige staten Norge var fattig på penger, men den skulle vise seg å være rik på ressurser, særlig malmer og etter hvert enorme mengder fossekraft. Skogen, de rike fiskeriene og skipsfart kom i tillegg til dette, og de bidro til den nasjonsutviklinga som er Norge.

Jordbruket i Norge har aldri helt klart å fø befolkninga, men innføringa av poteten bidro til mindre avhengighet av kornimport, og tendenser til sult har vi ikke opplevd etter Napoleonskrigene og den engelske blokaden av handelen med Norge. Jfr. Diktet Terje Vigen som rodde til Danmark for å hente korn.

Terje Vigen, utdrag

…..

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, –

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

…..

Henrik Ibsen

For å bygge ut både fossekraft, gruver og industri, var det behov for utenlandsk kapital i tillegg til det som var å oppdrive innenlands. Regimet med de norske konsesjonslovene og kontrollen med ressursene som i noen år ble stilt til rådighet for selskapene, norske og utenlandske, sikret utvikling, men også at landet ikke ble kjøpt opp bit for bit. Alle rettigheter falt tilbake til staten etter et visst antall år. Det var hard politisk kamp rundt spørsmålet om nasjonal kontroll knyttet til innføringa av konsesjonslovene. Skillelinjene fulgte til dels de samme linjer som høyre-/venstre-aksen gjør i dag, hvor partiet Venstre, Bondepartiet og en framvoksende arbeiderbevegelse knyttet til Socialdemokratene representerte venstre-kreftene. Partiet Høire var da som nå et agentur for utenlandske kapitalkrefter i Norge.Kampen for Råfiskloven og utviklinga av landbrukssamvirket bidro sammen med framveksten av en sterk fagbevegelse til ei utvikling for en mer lik fordeling av verdiskapinga.

Den kontrollen som ble etablert med ressursene fra begynnelsen av århundret, var en forutsetning for den allsidige industrien som blei utvikla i samme periode. Sosialdemokratiets industriplaner etter 2. verdenskrig bygde videre på dette. Det kulminerte på mange måter med Statoil og hele konsesjonsregimet for oljeutvinning utafor norskekysten. Sett i ettertid var løsninga genial når det gjelder å ivareta norske interesser. En vurdering av at det har vært en altfor hurtig utvinningstakt, står ikke i motstrid til dette.

Det er i dag et voldsomt press fra kapitalens representanter i regjeringskontorene, NHO, Norges Industri osv. for å reversere den politikken og dens lovgivning som sikret at nasjonal kontroll ble oppretthold på norske ressurser. De samme politiske kreftene som var villig til å gi fra seg nasjonal kontroll for 100–130 år sida, kjemper nå en omkamp for å svekke konsesjonslovgivning, salg av kraftverk, Statskog, Flytoget – «you name it». Med seg på laget har de EU gjennom tvangstrøya EØS og ESA og nå det siste året det som kan bli et tvangstiltak vi ikke riktig har sett omfanget av, TISA og TTIP. De mulighetene vi vil ha til å utvikle et likeverdig, allsidig, sosialt rettferdig, bærekraftig industrielt samfunn med vesentlig sjølforsyningsgrad på mat, avgjøres i vesentlig grad av at vi vinner kampene mot disse kreftene.

Mens jeg skriver denne artikkelen, presenterer regjeringa ved fiskeriministeren fra Høyre oppfølginga fra Sjømat-industriutvalgets NOU den 13. november. Om innstillinga fra stortingsmeldinga blir stående, vil det raskt gi store dramatiske utslag. Meldinga foreslår å avvikle tilbudsplikten til navngitte landanlegg som har bearbeidet landa fisk som forutsetning for verdiskaping på land og grunnlaget for bosetting langs kysten. Fiskerilovgivninga har som formål å skape aktivitet og bosetting gjennom landing og bearbeiding lokalt.

Det er nettopp de mest kapitaliserte trålerne, blant anna eid av Røkke, som nå ikke trenger å overholde den samfunnskontrakten som lå til grunn for at trålerne i sin tid fikk anledning til å beholde kvotene som opprinnelig var knyttet til lokale fiskere og fiskebruk.

Noen trekk ved svensk og norsk etterkrigsproduksjon

De svenske sosialdemokratene gikk etter krigen i en allianse med ledende svenske kapitalgrupperinger knyttet til Svenska Enskilda Banken, Wallenbergerne o.a. for oppbygging av den svenske velferdstaten, det svenske Folkhemmet.

En sentralisert boligbygging med 3–5 etasjers boligblokker ble satt i gang. Alle hadde ferdiginnstallerte kjøleskap, frysere, komfyrer , fellesvaskerier og etter hvert vaskemaskiner i hver leilighet. Det ble bevisst etablert et bilbasert dagligliv hvor hver familie ble avhengig av en familiebil produsert av Volvo og Saab for å gjøre sine innkjøp. Rask utbygging av flere TV-stasjoner bidro til å etablere og opprettholde en TV- og forbrukerelektronisk produksjon. Kjente merker som Electrolux, Beha o.a. nådde kritisk masse for produksjonsvolum som også ga stor internasjonal eksport. Sverige hadde ikke olje, men satset på å bli verdensledende på det de har, en evigvarende fornybar produksjon som skogsdrift og ikke minst de nord svenske gruvene med mest jernmalm, men også andre metaller. LKAB i Kiruna og de andre malmfeltene er i dag verdens mest avanserte underjordsgruve sammen med produksjon på andre metaller som Boliden forestår. Gjennom samarbeidet med AtlasCopco og andre maskinleveran-dører og utviklere er de teknologiske løsningene de fremste i verden. Disse teknologiene fra Nord-Sverige bruker 10 år på å spre seg til Sør-Sverige, og 20 år på å spre seg til resten av verden som gir grunnlag for en stor eksport. Atlas Copco er i dag det eneste varemerket for gruve og tunnel som finnes over hele kloden.

Norge bygde etter krigen opp en allsidig produksjon knyttet til de fleste forbruksartikler. Vi hadde en stor klesmanufakturproduksjon, sko, møbler, brunevarer som radio og TV. Industriproduksjonen var i vesentlig grad råvarebasert innafor gruvesektoren og elektrokjemisk prosess- og smelteverksbedrifter. Det var også avansert produksjon på tung elektro som elektromotorer, kabel, transformatorer, generatorer og vannkraftturbiner. Som en del av dette: produksjon av tog og lokomotiv. Skipsbygging knyttet til leveranser til den norske skipsflåten som var blant verdens største var ledende på sitt felt. Det fantes en rekke skipsverft langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes.

En rekke faktorer bidro til å svekke grunnlaget for den allsidige norske ferdigvare og industriproduksjonen.

Klær og sko ble først svekket og utkonkurrert av import fra Sør-Europa. Seinere fra asiatiske land. TV og radio knyttet til Tandberg og Radionette var verdensledende og noen av radiomodellene har sjøl i dag ikonisk status blant entusiaster. Volumene på produksjonen var for små til å klare konkurransen på verdensmarkedet med kravene til å fordele utviklingskostnadene på en stor nok produksjon med de økonomiske krav som var nødvendig for en internasjonal markedsføring. Norsk Datateknologi var ledende til godt utpå 80-tallet med Nord 50, Nord 100, ND 500 og ND 5000 maskinene, men ble utkonkurrert av den personlige datamaskinen.

Den råvareproduserende gruveindustrien tapte kostnadsmessig mot produksjonen internasjonalt. Dette var knyttet til det urettferdige bytteforholdet mellom råvareproduksjon i verden i forholdet til ferdigvareproduksjonen hvor prisutviklinga var til fordel for ferdigvareproduksjon. Det trengtes en stadig større del råvarer for å bytte til seg samme mengde ferdige industriprodukter. Dette skyldes den utbyttinga som ligger i en verdensorden hvor de utvikla, industrialiserte landa utnytter varebyttet med mindre utvikla, industrialiserte land til fordel for seg sjøl. At Norge var et utvikla industriland, forandrer ikke på det når de fleste andre land som produserte malmer og metaller var i den 3. verden. Prisene også på norske råstoff ble bestemt der.

Mulighetene til å kontre en utvikling hvor det trengtes en industriell fornying i de tradisjonelle industriene i Norge, ble forhindret av de store oljefunnene utenfor kysten og det som vi betegner som det norske oljeeventyret. Oljeindustrien trakk til seg det meste av ledig norsk kapital, og de tradisjonelle industriene i Norge ble til solnedgangsindustrier. Som en industrileder formulerte til meg på 80-tallet:

Hvorfor investere 300 millioner på et norsk smelteverk med mulighet for 7 % fortjeneste, når man kan få 13 % i banken og 30 % i olja.

Oppbygginga av norsk oljeindustri krevde omtrent det som var av norsk kapital og for den del betydelige mengder utenlandsk kapital. Sett i ettertid var det et genialt regime som ble etablert, knytta til å opprettholde norsk kontroll og et skatteregime som skulle hindre utenlandsk plyndring av fortjenesten fra produksjonen. Tankegodset fra etableringa av konsesjonslovene 60–70 år tidligere samt tankene bak industrireisinga etter krigen prega fortsatt de ledende strategene i DNA. Hadde olja blitt funnet på 90-tallet, for ikke å si nå, ville de markeds-liberalistiske ideene som da hadde fått feste i DNA og som i dag dominerer H og FrP, gjort at det meste sannsynligvis hadde vært gitt vekk på billigsalg.

Oljeindustrien i Norge er nå på hell. Dette er korrekt å si, samtidig som olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel vil være tilstede i hele dette århundret. Olje og gass er en fantastisk ressurs som gir grunnlag for helt nødvendig avansert produksjon fortsatt knytta til plast, biologisk produksjon o.a. En stadig større utfordring knytta til klimaforverringer med bakgrunn i utslipp av karbon fra fossile kilder som kull, olje og gass understreker at rasjonering på bruk må startes nå. Oljeprisfallet som nødvendigvis ikke vil vare, tvert om kan prisene igjen stige til nye høyder, understreker betydninga av å både rasjonere på videre produksjon samt prioritere de framtidige bruksom-rådene.

Norge har i dag områder hvor vi er teknologisk ledende. Dette dreier i utgangspunktet om de avanserte teknologiske miljøene som i dag leverer til produksjon av olje og gass på store havdyp under krevende klimatiske forhold. Landet har også høyteknologiske miljøer knytta til elektrokjemisk prosessindustri ved en rekke av de smelteverka som finnes for aluminium, ferrosilisium, stål, magnesium, ilmenitt o.a.

Det er av strategisk betydning for landets industrielle utvikling at disse miljøene kobles sammen. Bortsett fra at det er ønskelig med en sånn omstilling, må en spørre seg hvorvidt det i dag finnes indikasjoner på at en omstilling i en bestemt retning er mulig. Og sjølsagt hvorvidt denne retninga er ønskelig fra et klima- og miljøperspektiv.

Jeg mener ja, og at det med utgangspunkt i de store mengdene elektrisk energi basert på rein, fornybar vannkraft er det både mulig og ønskelig å få det til i Norge, og det er avgjørende for framtidige arbeidsplasser at produksjonen finner sted her.

Toyota frigjorde i begynnelsen av 2015 nærmere 6000 patenter knyttet til brenselcelleproduksjon for hydrogen og bruk på biler. Bakgrunnen er et ønske om å få tatt i bruk hydrogen som drivstoff for kjøretøy og for lagring og omsetting fra kjemi (hydrogen) til energi (strøm). Ved å slippe patentene fri signaliseres det at man ønsker at andre skal forske og produsere dette i tillegg til en sjøl, samt at man da i felleskap vil komme over kritisk masse for økonomi i å erstatte tradisjonelle bensin og dieselmotorer. Hydrogen som energibærer gir uante muligheter for å lagre og transportere hydrogen med omsetting til elektrisk strøm der man ønsker og når man ønsker. Produksjonen av hydrogen er 100 % reint og foregår som elektrolyse av vann noe som gir produktene hydrogen og oksygen. Omforming av den kjemisk bundne energien i hydrogen i brenselceller gir sluttproduktet energi i en annen form (elektrisitet og varme) samt vanndamp.

Med sine store vannkraftreserver er Norge i en unik posisjon i utgangspunktet. Sjøl vann som i dag går til spille på eksisterende kraftverk ved overløp i flomperioder ved lavt strømforbruk, kan benyttes til produksjon av hydrogen som lagringsmedium og omsettes til strøm ved behov seinere.

Med bakgrunn i et sånt mulig scenario er dagens fortsatte satsing på videre utbygging av strømkabler til utlandet galimatias. Det strømoverskuddet Norge i dag har på i gjennomsnitt 8 twh per år økende til 15 twh per år når planlagte utbygginger kommer til utførelse, vil bidra til å presse fram en energieksport som vil bli markedsmessig prisdanner for prisen på elektrisk strøm i Norge. Får man anledning til en stor grad av strømeksport, vil resultatet bli at den europeiske energiprisen vil bli normen i Norge.

Den norske vannkrafta skal ikke utnyttes som batteri for resten av Europa i form av strømeksport. Derimot kan energien brukes til produksjon av nødvendige metaller og annet som er energikrevende i Norge. Disse varene kan eksporteres. Dette skaper arbeidsplasser lokalt der vannkrafta finnes. Det bidrar til en miljømessig forsvarlig produksjon på basis av rein energi. Det gir minimalt energitap i motsetning til energi-tapet ved lange avstander, først i Norge deretter gjennom oversjøiske kabler. Det reduserer bruk av annen forurensende energikilder som kull og olje ved produksjon av en større andel av Europas behov for metaller ved bruk av rein elektrisk energi.

Alt dette og mere til er truet av ei regjering per dato som nå starter på tredje året med markedsliberalistiske tilpasninger av energisektoren. Det dreier seg både om bygging av overføringskabler, tilpassing til sammenslåing av kraftverk til større enheter og driftsmessig skille mellom nett og energi-produksjon som en del av denne tilpasninga. Liberaliseringen av energisektoren er ikke begrenset til den sittende regjeringa, men har pågått i over 25 år sida Energilova blei vedtatt i 1990. Nå intensiveres angrepene på de forsvarsverkene de folkelige kreftene i Norge har. Det dreier seg om energisektoren, fiskeriforvaltning og -lovgivning, salg av statseiendom, innlemmelse av Norge i nye slavelignende avtaleformer som TISA og TTIP i tillegg til EØS avtalen som i mer enn 20 år har dreid det markedsliberalistiske hjulet i Norge.

Norge evnet gjennom en kombinasjon av naturgitte forutsetninger, egalitære folkelige bevegelser som arbeiderbevegelsen, bonde- og småbrukerbevegelsen og fiskerorganisasjonene og deres politiske uttrykk, å forme et rammeverk rund det økonomiske livet i Norge. Dette rammeverket bidro til prosessene som evnet å løfte befolkninga fra et nøkternt liv uten nevneverdig overflod til et rikt land med høy velferd og velstand i breie grupper. Prinsippet for ramme-verket var at ingen enkeltperson, selskap eller gruppering skulle kunne tilegne seg felleskapets verdier i havet eller på land på bekostning av andre. De fornybare ressursene er alltid til låns. De ikkefornybare ressursene skal utnyttes forsvarlig og balansert ut fra samfunnets langsiktige behov.

Om rammeverket eller samfunnsveven nå rakner kan Norge igjen om 100 år befinne seg blant de fattigere land i Europa. Desto viktigere er det å ta de politiske kampene nå før rovet fra de største kapitalgrupperingene virkelig skyter fart.

Rødt! snakket med Jørgensen den dagen hun tiltrådde som varaordfører.

Hun mener at grunnen til at de har gjort det så bra i Tromsø, er at de har jobba gjevnt og trutt, i mange år.

Aud Karin Bjørn er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Kystens Hus-erklæringen gir Samarbeidspartiene – Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti – uttrykk for hvordan vi skal styre Tromsø kommune sammen de neste fire årene.

(….)

Det betyr at vi vil:

• Legge til rette for boligbygging og selv bygge minimum 400 utleieboliger

• Stoppe privatiseringen av Tromsø kommune

• Være aktiv og tilretteleggende for eksisterende og nye virksomheter

• Fastsette grenser for Tromsømarka

• Sette ambisiøse og konkrete klimamål for kommunen

• Gjennomføre konkrete klimatiltak

• Gjennomføre en tillitsreform i helse og omsorgssektoren

• Ansette minimum 40 nye lærere i Tromsøskolen

• Innføre to barnehageopptak i året og ikke å øke foreldrebetalingen i SFO

• Samarbeidspartiene skal bygge Tromsøbadet

• Bedre tilretteleggingen for gående og syklende, sommer som vinter

• Bygge E8 og sikre finansiering og bygging Kvaløyforbindelsen

• Styrke samarbeidet med våre nabokommuner, region og landsdel

• Styrke Tromsø som solidaritetskommune

• Sikre trygg økonomisk styring, slik at vi kan gjennomføre planene om Otium, helsehus og Tromsøbadet

 

Ny styringsmodell

For å sikre trygg og stabil styring, skal Tromsø kommune styres etter formannskapsprinsippene. Samarbeidspartiene skal etablere et overgangsbyråd frem til 1. Juli 2016.

Kristin Røymo (AP) velges som Ordfører, og vil bli valgt som byrådsleder i overgangsbyrådet. Jarle Aarbakke (AP) velges som varaordfører, og vil være fungerende ordfører i overgangsperioden. Elin Jørgensen (Rødt) vil fungere som varaordfører i overgangsperioden. Gunhild Johansen (SV) og Jens Ingvald Olsen (R) skal delta i overgangsbyrådet. De siste 2 medlemmene i overgangsbyrådet vil bli offentliggjort på et senere tidspunkt.

 

Rødt Tromsø har tatt de mandatene som velgerne har gitt dem, på alvor. Jens Ingvald Olsen har vært tydelig i mediabildet, og vært klar på at styringsformen, parlamentarismen/byrådsmodellen ønskes bort. Noe som veldig mange folk uansett parti i Tromsø har ønsket. Olsen fikk flest personstemmer både i 2013 og i 2015.

Jørgensen er veldig klar på at dette hadde de ikke klart uten alle de som stod bak og gjorde fotarbeidet, som å ha valgstand og dele ut brosjyrer. Rødt Tromsø sier at de har vært avhengig å jobbe som et team.

Grunnlaget for å få en kvinnelig varaordfører ligger i Rødts politikk, grunnlaget lå i listene, at det skulle være like mange kvinner som menn. Den nye varaordføreren mener at det siste landsstyrevedtaket før listearbeidet skjerpa det med kjønnsbalanse ekstra mye.

Fram til 1. juli neste år er det et overgangsbyråd. Da innføres man går over til formannskapsmodellen. Jens Ingvald Olsen er blitt byråd for finans.

Etter denne tiden vil Kristin Røymo (AP) bli ordfører og Jarle Aarbakke (AP) varaordførere. I overgangsperioden vil Elin Jørgensen være ordfører siden Kristin Røymo er byrådsleder.

I denne perioden vil en av de unge Rødt kandidatene, Ann Linn Lernes Høiseth, være gruppeleder, et mandat Elin Jørgensen får etter at perioden med overgangsbyråd er over.

Elin sier at forhandlingene har vært harmonisk fra alle tre forhandlingsdelegasjonene. Alle tok på alvor at de hadde et mandat fra velgerne om å komme frem til best mulig løsninger. Alle tre partiene var vinnere, og dermed la det grunnlag for et vinnerteam og et godt samarbeid.

Ut av forhandlingene kom erklæringen «Kystens Hus», som legger grunnlaget for samarbeidet videre.

Rødt! har hatt flere gode artikler om TISA-avtalen, og formatet for denne spalta brytes litt denne gang for å løfte fram enkeltpublikasjoner om samme tema. De viser samtidig til organisasjoner og tankesmier om følger TISA nøye, og som ikke har sagt sitt siste ord i denne debatten. For øvrig er www.tisa.no (som drives av Attac) og Handelskampanjen (www.handelskampanjen.no) utmerkete steder for nyheter og lenker til andre rapporter. Det samme er nettverket Our World is not for Sale (www.ourworldisnotforsale.org), som følger aktivt opp og gjengir bl.a. TISA-lekkasjer fra Wikileaks.

Morten Harper (red.): I tjeneste for samfunn eller fellesskap? TISA-avtalen og hva den betyr for skole, velferd og andre offentlige tjenester. Oslo: Nei til EU, 2015, 48 s. (Vett nr. 3/2015)

http://neitileu.no./media/publikasjoner/studiemateriell/agri_analyse_notat_2_2015_er_ttip_loesningen_paa_krisen

Nei til EU gir ut en skriftserie med det treffende navnet Vett, vanligvis med tre–fire bidrag i året. Det aller nyeste vies TISA-avtalen, og tar sikte på å gi en pedagogisk og lett tilgjengelig form til et materiale som ofte er komplisert. I tillegg til gode oversikter fra redaktørens hånd, er det artikler av Attac-leder Petter Slaatrem Titland, Dag Seierstad, Liv Signe Navarsete og Nei til EUs nestleder, Ådne Naper. Et kjekt hefte å ha med seg, og som kan bestilles i papir-utgave eller lastes gratis ned.

Manifest Tankesmie/For Velferdsstaten: Høyrepolitikk for all framtid? TISA-avtalen og folkestyret over fellestjenestene. Oslo, 2015, 35 s. (Rapport nr. 2/2015)

http://manifesttankesmie.no/hoyrepolitikk-for-all-framtid/

Det er en god idé at gode krefter samles om å få fram dokumentasjon og analyser når det trengs, slik som i dette samarbeidet mellom Manifest Tankesmie og For Velferdsstaten (og med økonomisk bidrag fra Nei til EU). Rapporten er først i pennen av Ida Søraunet Wangberg, Lars Gunnesdal og Helene Bank. I tillegg til grundig og forståelig behandling av de mest brennbare spørsmål innenfor høyere utdanning, helsetjenester, bemanningstjenester og skole, utmerker rapporten seg med en gullgruve av noter og forklaringer. Et hendig oppslagsverk når man utsettes for påståelige motstandere uten kunnskap.

Ellen Gould: The really good friends of transnational corporations agreement. TISA- trade in services agreement. Ferney-Voltaire Cedex (Frankrike): Public Services International (PSI), 2014, 34 s.

http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement

PSI samordner rundt 700 foreninger og fagforbund i over 150 land, og står i fremste rekke i kampen for å forsvare offentlige tjenester som er under angrep fra bl.a. Verdens handelsorganisasjon (WTO), storselskaper og regjeringer som forhandlinger nyliberalistiske avtaler. Herfra foreligger en rekke studier som advarer mot både privatisering og brutalisering av arbeids-livet. TISA og TTIP-forhandlingene følges nøye, og resulterer i utredninger og nyttig informasjonsmateriell. I dette notatet vises det hvordan de som kaller seg «the really good friends of services» (inkludert Norge) i virkeligheten er storselskapenes og lobbyorganisasjonenes beste venner. PSI følger opp med nyheter på feltet. PSI-tilknyttete fagforeninger har en god del av æren for at Uruguay nylig trakk seg ut.

Tore Linné Eriksen

Johan Petter Andresen:
Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse
Forlaget Rødt!, 2015, 142 s.
Kan kjøpes her.

Forfatteren går inn i oppgaven med kropp og sjel. Det ideologiske ståstedet forblir ikke uavklart. Forsøket som annonseres er heller stringent marxistisk. Analysen og referanserammene er visjonære innenfor en stram, antagonistisk klasseanalyse. Pamfletten tidvis også utopistisk i sitt utskue, hvor dagens politiske realiteter og begrensninger helt åpenbart er til for å overvinnes. At forfatteren er overbevist om behovet for analysen, hersker det ingen tvil om: «Men de (offisielle økonomene) har ingen modell som forklarer hvorfor denne formelle veksten er avtakende. Det er det bare marxistene som har».

Det marxistiske, revolusjonære ståstedet finnes, og rammeverket illustreres også gjennom språket. Formuleringer som:

Kort sagt: «Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke.»

eller

»Dette er også mitt utgangspunkt. Det vil ikke si at vi ikke har yrkesstolthet og arbeidsglede, men lønnsarbeidet under kapitalismen er et nødvendig onde»

bidrar i til å etterleve tittelen.

På sitt mest utopiske deler skriftet ut fremtidsvyer som: «Felles kontroll over produksjonsmidlene vil gjøre det like fint å jobbe som å danse» og «Kampen for reformer under kapitalismen er samtidig en kamp i retning sosialismen, 6-timersdagen er et skritt i retning kommunismen.»

Likevel gjenfinnes samtidig en argumentasjon om at reformen er fullt ut gjennomførbar uten å utfordre det gjeldende, grunnleggende økonomiske og politiske rammeverket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesammenheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argumenterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dessverre veldig langt unna en slik virkelighet. Her på berget gjelder frontfagsmodellen over alt, og LO ser ut til å ha som premiss at arbeidstakere må velge mellom lønnsoppgang og arbeidstidsreduksjon i tråd med rammene for produktivitetsutviklinga. Disse politiske utfordringene klargjøres etter min mening ikke tilstrekkelig i skriftet, da de er vesentlige for å kunne reise 6-timersdagen som et tariffkrav i første rekke.

Pamfletten inneholder mange viktige og interessante tilbakeblikk mot den historiske klassekampen og tidligere tiders arbeidstidsreduksjoner. Den bidrar også med en del kontraintuitiv kunnskap, for eksempel om kvinnearbeid og økning i «alderdomsbyrden». Noen «offisielle økonomers» konvensjonelle antagelser om arbeidsinnsats og deltagelse blir fort avkledd, andre igjen blir behandlet noe lettvint.

»Kapitalen» blir gjennomgående fremstilt som langt mer ensartet enn hva undertegnede mener virkeligheten ville tilsi, og det skilles ikke alltid nyansert mellom makro- og mikronivå. Systemrasjonalitet gjøres i forenklingens navn noe lettvint til individets rasjonalitet, med de omgåelser det medfører.

Kapitalistene trenger utdanna arbeidskraft, derfor utdanningsvesen. Arbeidskrafta må rehabiliteres, derfor helsevesen. Kapitalistene trenger veier, derfor trafikkvesen.

Personifiseringen av kapitalen tvinger kapitalistene inn i en monolittisk rollefigur – en ensartet gruppe som lovmessig handler ut ifra en og samme logikk.

Boka er kanskje på sitt beste i spørsmålet om familiens plass og rolle i produksjonen. Kvinneperspektivet og visjonene om en fremtidig mer likevektig familiestruktur er spennende og inspirerende lesning.

Det samme er analysene rundt dagens arbeidstidskamp i Norge. Som tidligere tillitsvalgtkollega av forfatteren har vi sammen sett fra kloss hold hvordan normal-arbeidsdagen har blitt demontert i skjæringspunktet mellom industri og olje, som følge av «arbeidskjøpernes» storoffensiv de siste 10 årene.

Kontinuerlige justeringer i arbeidets organisering (intensivering) og fleksibilisering har bidratt mye til den økonomiske veksten (ofte under navnet teknologisk utvikling eller produktivitetsvekst), selv om dette selvsagt også øker arbeidspresset og utstøtningen fra arbeidslivet. Da må det nødvendigvis kompenseres med kortere arbeidstid for å bevare folkehelsa og muligheten til å ta ut meningsfull rekreasjon. 

Boka bidrar til å avlive en del myter av typen næringslivsledere, gjerne anført av Anne-Kari Bratten, bidrar til å spre, at vi ikke klarer oss om vi ikke alle jobber mer, bedre, lengre, raskere, høyere, sterkere osv. Enkelte historiske tilbakeblikk er således veldig nyttige. 

Den internasjonale dimensjonen er vel tilstede i skriftet, både som økonomisk og politisk premiss. At Jens Ulltveit-Moe brukte tyske arbeidsgiveres seier i arbeidstidskampen rett etter 2000-tallet er ett eksempel. At 8-timersdagen ble innført rett i kjølvannet av revolusjonen i Russland er et annet eksempel. Forfatteren drar vekselvis på ulike internasjonale vekselvirkninger og former for mobilisering. Det hersker ingen tvil om at den internasjonale klassekampen er det politiske utskuet. 

Noen paradokser

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgående problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand. 

På ett sted kan vi lese: «Veksten avtar som følge av systemet – og derfor må systemet endres». Da for å oppnå høyere vekst?

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kompenseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Et annet paradoks er at det kapitalistiske systemet har vist seg som det historisk sett aller mest produktive, selv med sine kriser og svingninger, som illustrert ved det meste av internasjonal historisk statistikk. 

Makroøkonimiske premisser

Sosialismen kan opprettholde kapitalismens høye vekst, og stadige levestandardsforbedringer, som vist i Sovjet og Kina.

I den grad disse landene var sosialistiske av typen man bør/skal bruke i politiske referanser, var den høye veksten veldig forbigående. I likhet med en tidvis ufullstendig analyse av hvorfor veksten i Vesten avtar utover andre halvdel av 1900-tallet, er fraværet av den samme observasjonen for Kina og Sovjets del en viktig omgåelse. I en gjenoppbygningstid, hvor land i tillegg gjennomgår full moderne industrialisering, vil økningen i innsatsfaktorene skape en vekst det er umulig å opprettholde over tid. Det gjelder uavhengig av økonomisk system, og illustreres ved Sovjets stagnasjon utover 60-tallet, Vestens relative stagnasjon utover på 70-tallet, samt Kinas noe lavere vekst (og nå brems) de siste årene. Det finnes ikke ledige innsatsfaktorer igjen til å øke dem i like stor takt som tidligere. I tillegg innskrenker overgangen fra industriøkonomi til tjenesteøkonomi i seg selv potensialet i økonomiens produktivitetsvekst.

For øvrig burde en av både ideologiske og politiske grunner vokte seg for å trekke fram Kina og Sovjet som eksempler for framtiden.

Tolkning av forholdet mellom produktivitet og vekst er paradoksal, og hadde fortjent en utdypning, for eksempel:

«For når den enkelte bedrift styrker sin produktivitet, påvirker dette samfunnet slik at veksten avtar» eller «Etter hvert som produktiviteten øker i bedriftene, vil samfunnets vekstevne avta». Dette innebærer at det ikke kommer nyinvesteringer, noe som historisk sett ikke er tilfelle. 

Noen flere slike punkter finnes, uten at det er plass til å dra gjennom dem her. 

Likevel er boka spennende og tidvis lærerik lesning. Og fremfor alt er det en viktig sak. Som oljearbeider har jeg i gjennomsnitt 6 timers arbeidsdag (6,2 for å være presis – med delvislønnsreduksjon). Det unner jeg også alle andre, ikke minst i kombinasjon med enda større kontroll over egen arbeidstid enn hva B-laget i olja har klart å fremforhandle over tid.

Atle Forfang Rostad

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn?

Dette er andre del av artikkelen. Del en leser du her.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Sosialdemokratiets seier – arbeiderklassens integrasjon

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn? Eller som den amerikanske sosiologen Saymour Lipset formulerte det i en overskrift for en drøfting av dette spørsmålet, «Whatever happened to the proletariat? A historic mission unfulfilled».¹⁰

Det er ikke mulig å svare enkelt på dette. Noen vil sikkert også si at spørsmålet er feil stilt, at troen på en alternativ vei til sosialisme og kommunisme gjennom politisk revolusjon og «despotisk inngrep i eiendomsretten» representerer en kontrafaktisk hypotese som kun kan forsvares for analytisk formål. Ja, men det er også slik det skal brukes her. Spørsmålet er nyttig for å forstå sosialdemokratiet i historisk lys.

En type forklaring ligger i det allerede Bernstein pekte på, og som generasjoner skulle oppleve. Muligheten for forbedringer har vært stor. Og tross alt har det vært de nære daglige behov og etterkommeres livsgrunnlag som har vært avgjørende for den innsats arbeiderklassens tillitsmenn har lagt ned i fagforeninger og partier, og som har vært viktigste grunnlag for organisasjonenes oppslutning. Solidaritet og politiske idealer har ligget i kampen for de skrittvise forbedringer. Jeg leste nylig Odvar Norlis bok Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag.¹¹ En ypperlig skildring av denne dimensjonen som forklaring på grunnlaget for sosialdemokratiets vekst.

En annen type forklaring ligger i destruktive sider ved arbeiderbevegelsens egen organisering, som ofte var preget av interne konflikter og udemokratiske prosesser. Svært mye krefter ble brukt i kampen mellom ulike fraksjoner i arbeiderpartienes tidlige fase, og ikke minst mellom partiene etter bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater. Mange har pekt på kommunistenes sekteriske og fatale kamp mot sosialdemokratene i mellomkrigstiden, som gjorde kommunistpartiene små og som skadet den internasjonale fronten mot fascismen i Europa. Andre har pekt på sosialdemokratenes antikommunisme, med renkespillet med reaksjonære paramilitære krefter i kampen mot Spartakistopprøret, Liebknecht og Luxemburg i Tyskland i 1918/19 og Det norske arbeiderpartiets jakt på kommunister i fagbevegelsen fra utbruddet av den kalde krigen som typiske eksempler. «Stalinisme» har ikke bare eksistert i kommunistpartiene, men også i sosialdemokratiet, som bl.a. Jens Arup Seip pekte på.¹²

Ser man på organisasjonsspørsmålet, må ikke bare de rent destruktive kreftene undersøkes. Man kan også spørre seg i hvilken grad arbeiderbevegelsen med sine organisasjoner evnet å fange opp potensialet for massemobilisering og politisering av arbeiderklassen. I stedet for å utvikle seg som levende sosiale og politiske bevegelse, ble arbeiderbevegelsen organisasjoner raskt redskap for å bevege med, for å bruke Seips karakteristikk av Arbeiderpartiet slik partiet utviklet seg etter krigen.¹³

Dette berører spørsmål som går tilbake til diskusjoner mellom Lenin og Rosa Luxemburg, om forholdet mellom partienes sentrale ledelse, organisasjonsdisiplin og spontane masseaksjoner. Men det er også et spørsmål som relaterer til klassekampens innretning overhodet. Hva er målet for klassekampene under kapitalismen? Marx, som vi var inne på, så de politiske erfaringene fra klassekampen som viktige for utvikling av arbeiderklassens revolusjonære bevissthet. For de revolusjonære var det ikke økt lønn og bedre arbeidsbetingelser som var målet, men opphevelse av lønnsforholdet overhodet, dvs. opphevelse av den private tilegnelsen av andres arbeid. Eiendomsretten var grunnproblemet, og bedring av lønnsbetingelsene løste ikke dette. Tvert om, kan man si, det var mer en bekreftelse på problemets karakter.

Denne innsikten var svært sentral for de revolusjonære strømningene, med Lenin og bolsjevikene i Russland i spissen. Fagforeningens kamper var viktig i klassekampens erfaringsgrunnlag, mente de, men ikke uten politisk erfaringsbearbeidelse. Streik var en skole i krig, men ikke krigen selv. Uten former for tilførsel av politisk teori og sosialistiske perspektiver ville arbeiderne gjennom streiker og annet fagorganisering kun utvikle fagforeningsbevissthet og ingen klassebevissthet, argumenterte Lenin.

Lignende synspunkter finner man igjen i norsk arbeiderbevegelse, særlig representert ved Fagopposisjonen og Martin Tranmæl før første verdenskrig. Men hos disse var det ikke den ideologiske skoleringen som sto i sentrum for bekymringen rundt en for snever fagforeningspolitikk. De pekte framfor alt på farene som lå i de bånd som arbeiderklassen la på sin egen kamp gjennom inngåelse av rettslig bindende kollektive avtaler. Avtaler kan være gode å ha når tidene er dårlige, men i en historisk situasjon der kapitalismen stadig ekspanderer, vil slike overenskomster i større grad være til gunst for arbeidsgiverne enn arbeidstakerne. Mens Lenin, i flukt med Marx, var opptatt av viktigheten av politisering av arbeiderklassens kamp for utvikling av revolusjonær bevissthet, berørte Fagopposisjonens innvendinger farene som ligger i at kampen føres på grunnlag av det Marx ville kalt borgerlig rett. Og her er vi ved kanskje den aller viktigste dimensjonen for forklaring av sosialdemokratiets seier og for en analyse av sosialdemokratiets historiske rolle overhodet.

Institusjonaliseringen av den borgerlige rett som grunnlag for klassekampens regulering ble i Norge etablert gjennom det første og det andre klassekompromiss. Det første klassekompromiss omhandler etableringen av tariffsystemet og de nasjonale kollektive avtalene på forbundsnivå før første verdenskrig. Først ute var avtalen i jernindustrien fra 1907.

Den regulerte forholdet mellom partene, definerte rettigheter og plikter, og fastsatte hovedtrekk i lønns- og arbeidsvilkårene. Det var et kompromiss mellom to formelt likestilte parter, og ble utgangspunkt for en ny type maktbalanse».¹⁴

Men mens det utvilsomt var et kompromiss, og fagforeningene ble anerkjent som gjeldende rettssubjekt for regulering av arbeidskontrakten, var det like fullt innenfor den gjeldende borgerlige rett, som på ingen måte stilte spørsmålstegn ved eiendomsretten over produksjonsmidlene. Tvert om. Avtalen knesatte det som i senere arbeidsrettslige litteratur og dokumenter går under betegnelsen arbeidsgivernes «styringsrett». Arbeidsgiverne har rett til å bestemme hvem som skal ansettes, hvilket arbeid som skal utføres, hvem som skal gjøre det og hvordan. Og anerkjennelsen av kapitalens eiendomsrett over bedriftens økonomiske resultat lå i avtalens karakter. Den omhandler kun forhandlingene om kontrakt angående pris og betingelser for kjøp og salg av arbeidskraften.

Inngåelse og overholdelse av disse avtalene skapte «en merkelig rettsskapende virksomhet» som Arbeidsrettens første og mangeårige formann Paal Berg har formulert det.¹⁵ Og denne virksomheten stoppet ikke ved forbundsvise avtaleverk, men ble kronet med utformingen av Hovedavtalen på 1930-tallet, av mange kalt arbeidslivets «grunnlov» og eller også «grunnstenen i den sosialdemokratiske orden».¹⁶

Denne hovedavtalen var et viktig ledd i det andre klassekompromiss, som for øvrig ble båret oppe av sosialdemokratiets seier på den parlamentariske arena. Med denne seieren loves arbeiderklassen ikke bare gode lønnsbetingelser og arbeidsforhold mot inngåelse av bindende avtaler om sosial fred. Her gis det lovnader om politisk styring av økonomien og utbygging av velferdsstatlige reformer mot felles innsats gjennom skatter og sosial omfordeling. Og ved innfrielsen av disse lovnadene, som kanskje først ble realitet etter andre verdenskrig – under «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk»¹⁷ – ble det siste leddet i arbeiderklassens integrasjon fullbyrdet.

Mens den sosiale integrasjonen gjennom avtaleverk og det første historiske klassekompromiss i den sosiologiske litteraturen har vært karakterisert som «institusjonalisering av klassekonflikten», er integrasjonen gjennom velferdsstatens framvekst blitt knyttet til et begrep om utvidelsen av samfunnsmedlemmenes «medborgerskap». Den engelske sosiologen T. H. Marshall oppsummerte like etter krigen hvordan en sosial klassetilhørighet var avløst av en nasjonal eller kanskje rettere rettsstatlig tilhørighet gjennom ulike former for citizenship eller medborgerskap. Historisk sett hadde man i de vestlige demokratier først utviklet et sivilt medborgerskap, med rettssikkerhet og likhet for loven som viktige kjennetegn. Deretter kom et politisk medborgerskap gjennom organisasjonsfrihet og utvidelse av demokratiet gjennoms stemmeretten. Til slutt, som kronen på verket, ble det utviklet et sosialt medborgerskap, som ga alle samfunnets medlemmer rett til full samfunnsdeltakelse uavhengig av sosial arv og økonomisk utkomme. Velferdsstat og utdanningssystem var dette medborgerskapets grunnleggende institusjoner.

Sosialiseringen av nasjonen og nasjonalisering av sosialismen

Francis Sejersted legger vekt på sosialdemokratiets overtakelse av og identifisering med «borgerlighetens institusjonell former, det liberale, rettsstatlige demokrati». Det «var av avgjørende betydning for at den folkelige mobilisering skulle foregå på fredelig vis», og det la grunnlaget for at «politikerne i realiseringen av den sosialdemokratiske orden med industrialisering, velstand og velferd hadde folket med seg». Og ikke bare folket gjennom valg. Sosialdemokratiet fikk også de andre partiene med seg. «Det var et nasjonalt fellesprosjekt der de fleste innordnet seg under sosialdemokratiets hegemoniske lederskap i den avsluttende fase som lojal opposisjon».¹⁸

Som en særegen dimensjon for å forstå det sosialdemokratiske prosjektet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn er det kanskje nettopp viktig også å gjøre som Sejersted, å poengtere at «arbeiderne var blitt integrert i det nasjonale samfunn».¹⁹ Jeg skal avslutte med å knytte mye av det som er sagt så langt opp mot dette perspektivet.

I en liten bok skrevet like ved andre verdenskrigs slutt om framveksten og utviklingen av nasjonalismen eller de nasjonalstatlige samfunn kommer den engelske historikeren E. H. Carr, i sin behandling av det han kaller nasjonalismens tredje fase fra de siste tiårene av det 19. århundret, inn på mange av de samme prosessene som Sejersted kaller det nasjonale fellesprosjekt. Carr framhever tre viktige kjennetegn ved nasjonalismens utbredelse i denne perioden:

Inkluderingen av nye sosiale lag i et effektivt medlemskap av nasjonen, den tydelige gjenforeningen/samlingen av økonomisk og politisk makt, og det økte antallet av nasjonalstater.²⁰

Det siste er naturligvis viktig, men må her stå ukommentert. Det andre er en kortform for typiske trekk ved den organiserte kapitalismen eller «reembedding» av markedene, slik jeg har drøftet tidligere, og det skal heller ikke kommenteres ytterligere. Det er derimot det første kjennetegnet jeg synes bør markeres litt ekstra, inkluderingen av nye sosiale lag i nasjonens medlemskap.

Carrs diskusjon av «demokratiseringsprosesser» omhandler først og fremst det T. H. Marshall omtaler som sivile retter og det Marx kaller borgerlig rett til forsvar for lov og orden og eiendomsrett. Det utvidete medborgerskapet, som kommer med stemmerett og sosiale sikkerhetsordninger, karakteriserer Carr som «sosialiseringen av nasjonen». Som vi var inne på, kom dette i gang allerede i det 19. århundret i en forventning om at staten skulle ta hånd om borgernes velferd og livsgrunnlag. For de borgerlige eliter handlet dette om å overkomme redselen for de ubemidlede klassers opprør ved å føre dem inn i folden av en nasjonalstatlig orden. For den framvoksende arbeiderbevegelsen hadde dette andre typer implikasjoner, som vi her særlig skal merke oss. Vendingen mot staten og kampen om sosial trygghet innen de nasjonalstatlige rammer innebar en oppgivelse av et prosjekt om internasjonalt klasseopprør og en «nasjonalisering av sosialismen», som Carr spissformulert uttrykker det. Dette kom skarpest til uttrykk ved utbruddet av første verdenskrig. For mens Marx og Engels i Manifestet kraftfullt formulerte parolen om at arbeiderne står uten fedreland og Marx under den fransk-tyske krigen hadde appellert til enhet mellom tyske og franske arbeidere i kampen mot krigen, og selv om internasjonal klassefellesskap var den andre internasjonales offisielle politikk helt fram til krigsutbruddet i 1914, viste det seg raskt at «the mass of workers instinctively knew on which side their bred was buttered»²¹ (at arbeidermassene instinktivt forsto hvilke interesser de var best tjent med), som han uttrykker det. Mens Lenin ble stående aleine med sin kritikk av tyske sosialdemokraters svik og sosial-chauvinisme.²²

Det var riktignok flere enn Lenin som opplevde denne vendingen i den internasjonale sosialismen som svikfull og skadelig. Jakob Friis beretter i sin biografi, skrevet 40 år seinere, hvordan han og mange andre sosialister erfarte de tyske sosialdemokratiets velsignelse av krigskredittene som et sjokkartet svik.²³ Men viktigst her er likevel påminnelsen om det faktum at sosialismen fra den første verdenskrig helt grunnleggende sett gikk fra å være et internasjonalt til et nasjonalt prosjekt. For sjøl om dette har vært diskutert i mange sammenhenger, er jeg ikke sikker på om vi som klassekampens historikere og fortolkere helt har forstått rekkevidden av hva denne nasjonaliseringen av arbeiderbevegelsens teori og praksis (sosialismen) har hatt å bety for bevegelsens og teoriens egen utvikling og for de forutsetningene som klassekampen hviler på i dag.

I analysen av arbeiderklassens integrasjon er det med rette lagt stor vekt på den gjennomgående institusjonaliseringen av klassekonflikten. Lover og regler har gitt styring for fagbevegelsens konkrete praksis, liksom det har satt rammer for arbeidsgiverne. Og det har ikke bare lagt føringer for hva som skal gjøres, det har også satt sine spor i hva tillitsmenn og offentlighet mener bør gjøres og kan gjøres. Slik sett har rettslige ordninger fått ideologiske konsekvenser og konsekvenser for fagbevegelsens organisatoriske kapasiteter og handlingsrepertoar. Disse integrasjonsmekanismene ble ført videre gjennom sosialdemokratiets over-tagelse som statsbærende parti og organiseringen av kapitalismen under «toppfolkenes partnerskap» etter krigen.²⁴ Det sosialdemokratiske lederskapet gikk aktivt ut for å avvikle de gamle forestillinger om klassekamp – «de åpne konflikter er et tilbakelagt stadium»²⁵. Mot at arbeidere og småfolk fikk sin trygghet, var «direktørene, til sin overraskelse, kommet i paradis».²⁶

Integrasjonen skrantet litt i årene omkring 1970, i Norge som i Europa ellers. En bølge av streikekamper og arbeidermobilisering minnet om de underliggende klassemotsetningene.²⁷ Men det varte ikke lenge før disse kreftene ebbet ut og høyrebølgene strømmet inn, sammen med tegn på desorganisering av kapitalismen og en tydelig frammarsj av nyliberalisme. Først i USA og Storbritannia. Etterhvert i land etter land. Francis Sejersted drøfter denne perioden under overskriften «Den sterke statens fall» og beskriver hvordan hele den sosialdemokratiske orden «slår sprekker»²⁸. Sosialdemokratiets venstreside opplevde at arbeiderbevegelsen var i krise, og historikere har skildret hele arbeiderklassens utvikling i perioden med metaforene «fra vekst til fall».²⁹ Det sosialdemokratiske lederskapet svarte med «frihetskampanjer» og forsøk på å tillempe seg strømninger av postmoderne tenkning og individualisering i de høyere lag av den utdannete middelklassen.

Fagbevegelsen viste likevel tegn på mobiliseringsevne ved situasjoner som kampen mot NAFs lockout i 1986 og i krav om mottiltak ved de økonomiske nedgangskonjunkturene tidlig på 1990-tallet. Kampen mot EU i 1994 hadde viktige paroler til forsvar for ordninger som er typiske uttrykk for det norske klassekompromisset, og siden har kampen for å bevare og utvide arbeidsmiljøloven representert det samme. I stadig økende grad har nettopp kampene fått en innretning der det handler om å forsvare det institusjonelle grunnlaget som er etablert i klassekompromisset mot forsøk på uthuling for å tilpasse seg en stadig mer pågående global nyliberalistisk kapitalisme. Dobbeltsidigheten i arbeidslivets institusjonelle orden kommer dermed tydelig til syne. Den kan ikke bare ses som et system for integrasjon, men også som et maktgrunnlag til forsvar av klasseinteresser.

Problemet er imidlertid i dag at dette institusjonelle maktgrunnlaget er fundert på et nasjonalt klassekompromiss, mens klassekampen i stadig økende grad er underlagt forutsetningene i kapitalismens neoliberal globalisering. Finanskapitalens hegemoni og kapitalens frie bevegelser, konsekvent støttet og tilrettelagt av overstatlige inngrep og avtaler, gjør at arbeidsplassenes trygghet er prisgitt kapitalens vurdering av maksimal inntjeningsgrad sammenlignet med fortjeneneste andre steder og/eller i andre virksomheter. Og i kjølevannet av kapitalmarkedenes liberalisering har vi fått arbeidsmarkedenes globalisering. I tillegg til økt konkurranse arbeiderne imellom blir det for arbeiderbevegelsen – igjen – den aller største utfordring å finne en vei der klassekampen ikke vendes til kamp mellom folkene og nasjonene.

Med en svekket strukturell makt (ved utskiftbare ansatte og et globalt arbeidsmarked) og en truet institusjonell makt (ved sin nasjonale begrensning) blir utvikling av (den nasjonale og internasjonale) arbeiderklassens organisatorisk makt svært sentral. At dette også står høyt på dagsorden i arbeiderklassens kamp rundt om i alle verdens hjørner, gjenspeiles i den voksende internasjonale litteraturen om emnet. Her rapporteres bl.a. om fagorganisasjoners vekt på «organizing» og forsøk på utvikling av «social movement unionism», med former for aktivisme og allianser på tvers av organisatoriske grenser og interesseområder. Interessen for overnasjonale aksjoner og organisasjonsformer er økende, og i det bringes det til torgs forslag til hva som oppfattes som forutsetninger for en «antihegemonisk globalisering».³⁰ For arbeiderbevegelsens teori og praksis er det store utfordringer, men også en god del å bygge på.³¹

Noter

10 Seymour M. Lipset, Whatever Happended to the Proletariat. A Historic Mission unfulfilled. Encounter, 1981
11 Oddvar Norli, Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag, Tiden forlag, 1994.
12 Jens Arup Seip, Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat, i Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Gyldendal. 1963.
13 Ibid.
14 Finn Olstad, Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 66.
15 Sitert fra Sejersted, op.cit., s. 159
16 Ibid., s. 163. Se også Harald Berntsen, «Det ‘norske’ klassekompromisset», og Terje Skog, «Historia til Hovedavtalen – fagbevegelsens svøpe», begge i tidsskriftet Rødt! 3/2015.
17 Overskriften på delen om perioden 1945–1970 i Sejersted, op.cit.
18 Sejersted op.cit., s. 510/511
19 Ibid., s. 509
20 E.H. Carr, Nationalism and after, London: Mcmillan, 1945, s. 18, min oversettelse
21 Ibid., s 20
22 Ibid.
23 Jakob Friis, Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen. Oslo: Res Publica, 2011
24 Edvard Bull, Norge i den rike verden 1945–1975, Norges historie Bind 14, Oslo: Cappelen, 1979.
25 Gunnar Ousland, tale på LO-kongressen 1945. I Temanummeret «I samme båt? Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1977
26 Jens Arup Seip, op.cit., s. 37 Analysene til Bull og Seip har stått som påler i norsk historie og sosiologi om arbeiderklassens integrasjon. Jeg hadde sjøl stor glede av å bruke disse som utgangspunkt i min egen hovedfagsoppgave fra 1984, Makt og motstand. En studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabriker 1945 – 1975, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Francis Sejersted gjør også Bull og Seip til sine mest sentrale diskusjonspartnere for egen analyse.
27 For en oppsummering om Europa, se f.eks. Marino Regini (red.), The Future of Labour Movements, London: Sage Publications, 1992
28 Sejersted, op.cit. s. 16
29 Olstad, op.cit., Edvard Bull, Norsk arbeiderbevegelse i krise, Oslo: Cappelen, 1982
30 For en diskusjon av dette siste begrepet se f.eks. Peter Evans, «Is an Alternative Globalization Possible?», Politics & Society, 36, nr 2–2008, s. 271–305. Om «organizing» og litteraturen om «revitalisering av fagbevegelsen», se Jan Heiret og Ole Johnny Olsen, «Revitalisering av fagbevegelsen – internasjonale impulser og norsk arbeidslivsforskning», Arbeiderhistorie. 2010:33-51 Oslo: LO Media. Om fagbevegelsens globale utfordringer, se Andreas Bieler, Roland Erne, Darragh Golden, Idar Helle, Knut Kjeldstadli, Tiago Matos og Sabina Stan (red.), Labour and Transnational Action in Times of Crisis, London: Rowman&Littlefield, 2015
31 I siste nummer av Rødt! (3/2015) diskuterer Tellef Hansen noen slike spørsmål i artikkelen «Gradvis avvikling eller nyorganisering av fagbevegelsen?» 

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen:
We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism
Pluto Press, 2014, 272 s.

Mennesker skaper sin egen historie, men de skaper den ikke akkurat som de selv vil; de skaper den ikke under omstendigheter de har valgt, men under omstendigheter, som allerede eksisterer, gitt og overlevert fra fortida.

Med dette sitatet av Marx (min overs., fra The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte) åpner Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen sin bok om hvordan vi kan forstå, og bidra til å utvikle, sosiale bevegelser, som de, litt forenklet gjengitt, definerer slik: Sosiale bevegelser er prosesser hvor samfunnsgrupper skaper bevissthet om felles behov (‘needs’), og styrker hverandres kapasiteter (‘capacities’) til å ivareta disse behovene gjennom kollektiv handling og rasjonalitet, med sikte på å endre (nedenfra) eller opprettholde (ovenfra) samfunnets dominerende strukturer.

Forfatterne har bakgrunn som aktivister og forskere med marxistisk skolering og erfaring fra sosiale bevegelser, ikke minst i Irland (Cox) og India (Nilsen). Ved bruk av aktuelle og historiske eksempler fra Nord og Sør diskuterer de hvordan mennesker skaper sin egen historie, som et resultat av interessekamp mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra. De har særlig fokus på hvilke utfordringer vi/folkelige krefter i dag står overfor, som følge av kapitalismens tiltakende systemkrise og svekkelsen av det rådende nyliberalistiske regimets hegemoni, og hvilke muligheter vi har til å gi et kraftfullt svar på krisa ved å bygge en system-overskridende ‘bevegelsenes bevegelse’. Et hovedanliggende er å vise hvordan vi kan utforske og fornye marxismen, som teori og frigjørende praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling) utviklet fra, og for, sosiale bevegelser nedenfra. Siktemålet er å sette oss (folk, aktivister, forskere) bedre i stand til fortløpende å søke og gi svar på noen sentrale spørsmål i teori og praksis: Hva må vi gjøre? Hva betyr det å vinne?

La det med en gang være sagt: Dette er blitt en viktig og usedvanlig rik bok for alle som er opptatt av ikke bare å forstå verden som den er, men også å forandre den (inkludert oss selv) til det bedre: mer rettferdig, mer økologisk, mer demokratisk. På 272 tilgjengelige sider fordelt over fem kapitler, argumenterer forfatterne overbevisende for hvorfor og hvordan folk kan, og må, være forandringens subjekt. I kapittel 1 løfter de fram behovet for utvikling av teori i og for sosiale bevegelser, som skaper reell endring i retning av mer rettferdige samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. De begrunner og diskuterer hvorfor dette må være teori som ikke bare forutsetter, men stiller kritiske spørsmål ved og overskrider de historisk gitte/overleverte systemrammene for våre sosiale relasjoner. Kapittel 2 argumenterer, ut fra en dialektisk/ikke-deterministisk marxisme, for hvordan behov og kapasiteter utgjør to grunnleggende trekk ved mennesket, som gjør vår skapende virksomhet, arbeidet ikke bare mulig, men også nødvendig, der vi bruker våre kapasiteter i bevisst, kollektiv handling for å møte behov, og gjennom det utvikler nye kapasiteter og behov. I forlengelsen av dette belyser de hvorfor praxis er av grunnleggende betydning for sosiale bevegelsers, altså vår/folks, evne til å forstå (i teorien), og endre (i praksis) de begrensningene som de historisk gitte omstendighetene, i siste instans systemet, legger på våre behov og kapasiteter. I kapittel 3 diskuterer og utvikler forfatterne marxistisk teori om sosiale bevegelser. Dette analyseverktøyet bruker de så i kapittel 4 til å kaste lys over kapitalismens utvikling de siste to hundre årene, og viser hvordan den framtrer som et resultat av tre store ‘organiske kriser’ (1789–1848, 1914–45 og 1968–80), forårsaket nettopp av interessekamp mellom sosiale bevegelser og kollektiv handling for dominans ovenfra, og sosiale bevegelser og kollektiv handling for frigjøring nedenfra.

I det avsluttende kapittel 5, diskuterer de kapitalismens aktuelle akkumulasjonskrise, og det rådende nyliberalistiske regimets legitimitetskrise, og drøfter i lys av dette, med illustrerende eksempler fra Sør og Nord, ikke minst Irland og India, hvordan sosiale bevegelser med til dels vidt forskjellige tematiske og geografiske nedslagsfelt, til sammen utgjør en økende global motstand mot nyliberalismen. De avslutter med å argumentere for hvorfor og hvordan det er avgjørende at vi/de involverte folkelige kreftene bringer vår voksende, men også fragmenterte motstand over i en ny fase: Vi kan og må danne en bevegelsenes bevegelse, som forener de folkelig kreftene, på tvers av tema og geografi – mot globalkapitalismen og dens nyliberalistiske økonomisk-politiske regime, og for et etter-kapitalistisk system.

I det følgende vil jeg løfte fram noen viktige poenger fra boka, og avslutte med et par refleksjoner om aktuelle utfordringer og muligheter for sosiale bevegelser.

Forfatterne bruker det vi kan kalle en realistisk tilnærming til å forstå for å forandre verden: De setter søkelys på hvordan realitetene under samfunnets overflate, knyttet til strukturer, sosiale og økonomiske relasjoner og kultur, utøver avgjørende makt på oss alle, som samfunnsaktører. Samtidig legger de vekt på å få fram hvordan de rådende samfunnsmessige omstendighetene aldri er ‘naturlige’, noe som ikke kan være annerledes, men alltid er konstruert, det vil si, resultat nettopp av våre, dvs. menneskelige aktørers handlinger. Følgelig kan, og vil, disse omstendighetene også bli gjenstand for endring forårsaket av våre nye handlinger. Denne tilnærmingen, der sosiale bevegelser forstås som folk/samfunnsinteressers redskap til å forstå og forandre virkeligheten, framhever derfor betydningen av både struktur og aktør. I dette ligger også en kritikk av mye mekanisk og deterministisk marxisme fra det 20. århundre, som hadde oppmerksomhet på abstrakte, strukturelle forhold (‘basis’), og en tendens til å redusere spørsmålet om handlingsrom og kollektiv handling til et spørsmål om, og for, ‘partiet’, ‘den revolusjonære fortroppen’.

Et viktig poeng for forfatterne er at vi må gjenerobre og videreutvikle marxismen, som en samfunnsteori utviklet fra, og for, sosiale bevegelser, med grunnlag i en dialektisk, det vil si, ikke-statisk og nettopp bevegelig metode for å forstå og forandre virkeligheten, en metode Engels ga navnet historisk materialisme. De framhever nødvendigheten av at vi (folk, aktivister, forskere) utvikler teori om og for sosiale bevegelser, som setter oss i stand til å undersøke og bedre vilkårene for brei alliansedanning og systemoverskridende sosial endring på tvers av ulike tema (arbeid, miljø, likestilling, demokrati, fred osv). I dette ligger også en kritikk av en tendens innen akademiske studier av sosiale bevegelser til å ha fokus på alliansedanning mellom eliter, og tilpasning til, ikke endring av, systemets regler, og til å ta for gitt det som er et grunnleggende premiss for mange sosiale bevegelser: – Hvis vi bare gjør mer av det vi allerede gjør, og flere med oss, så vil samfunnet endre seg slik vi ønsker! Systemkritiske perspektiv, både på samfunnet og de sosiale bevegelsene, blir fraværende, og dermed også læring om hvordan vi/sosiale bevegelser kan gjøre ting annerledes. Kort sagt, det trengs en kritisk og konstruktiv fornyelse av de rådende teoriene om sosiale bevegelser, som i mange tilfeller ikke evner å bevege seg, langt mindre bevegelsene og samfunnssystemet de er del av.

Et hovedpoeng i boka, er at vi i dag befinner oss i en kritisk historisk fase, som rommer store farer, men også muligheter: Kapitalismen i sin nyliberalistiske utgave viser klare tegn til en begynnende ‘organisk krise’. Uttrykket, slik det ble utviklet og brukt av Gramsci, viser til perioder i kapitalismens livsløp hvor den økonomiske veksten stopper opp, eksisterende politiske lojaliteter forvitrer, og den økonomisk-politiske eliten møter økende motstand fra grupper nedenfra, som ikke lenger godtar vilkårene de blir styrt under, og derfor søker å utvikle alternativ til den rådende sosiale orden gjennom ny rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Det er nettopp dette vi ser i dag, ifølge forfatterne: Systemet, kapitalismen, gjennomgår ikke bare en akkumulasjonskrise, men også en legitimitetskrise, der folk i økende grad stiller spørsmål ved og reduserer sin tilslutning til den politisk-økonomiske elitens markedsliberalistiske regime og hegemoni, og dermed også til den rådende forståelsen og organiseringa av verden: hvordan den er, og bør være.

I denne situasjonen mener forfatterne, slik jeg tolker dem, at det er avgjørende for oss å skape og ta del i læring, et gjennom-gående tema, som etter min mening bidrar avgjørende til bokas relevans: Gjennom bevisst, kollektiv handling har vi (folk flest, aktivister, forskere, politisk interesserte) potensiale til å endre ikke bare våre omstendigheter, men også oss selv. Det å erkjenne at de levekårene vi strir med i egen tilværelse, deles av andre som befinner seg i tilsvarende situasjoner, og at disse problemene inngår i, og har årsaker knyttet til, samfunnsmessige sammenhenger, som i sin tur inngår i større interessefelt og maktstrukturer, i siste instans ‘systemet’, utgjør etapper på en individuell/kollektiv læringsvei. Litt stilisert, kan vi kanskje uttrykke det slik: Sosial bevegelse nedenfra er en læringsprosess som skjer når mange går fra å være og forstå seg som selvtilstrekkelige individer, atskilt fra hverandre av individuell konkurranse og bevissthet styrt av snevre egeninteresser, til å bli aktive subjekt, forbundet med hverandre av kollektiv handling og bevissthet om felles interesser/opplyst egeninteresse.

Når slik læring finner sted, og ‘jeg’ blir bevisst og får kunnskap om hvordan ‘mine’ sosial behov er del av ‘våre’ sosiale behov, og hvordan evnen til å ivareta disse behovene avhenger av fellesskapsløsninger, solidaritet, som ikke fremmes, men hemmes av systemet, blir noen avgjørende spørsmål aktualisert, ifølge forfatterne: Hva bør vi gjøre? Hvordan vil systemet reagere? Hva vil fungere, og hvordan kan vi vinne? Boka argumenterer overbevisende for at marxismen, forstått som dynamisk metode for forståelse og forandring, utgjør en særlig relevant kilde til å søke svar på disse spørsmålene, fordi den går utover rådende fornuft/rasjonalitet (‘common sense’) og ideologiske rettferdiggjøringer av hvorfor ting er som de er, og bygger teori på kunnskap og erfaringer hentet fra aktivisters og vanlige folks kamp. Marxismen er, som forfatterne påpeker, i sin kjerne en teori om (og for) organisert menneskelig praksis. I kraft av det har den potensiale til å fungere som et verktøy for sosial frigjøring, det Gramsci og Freire kaller praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling): Når teoretisk skolering, kombinert med praktisk handling og erfaringsrefleksjon, skjer i fellesskap og dialog mellom gjensidig anerkjennende deltakere, kan den bidra avgjørende til å øke vår evne til, kollektivt og enkeltvis, å forstå, forestille oss alternativer til, og endre de omstendighetene vi lever under. Frigjørende praxis og læring blir dermed på mange måter kjernen i det forfatterne kaller ‘bevegelses-prosessen’, den prosessen hvor vi/folk, aktivister og akademikere blir i stand til/lærer, gjennom teori og praksis, å forbinde det partikulære (våre nære erfaringer knyttet til avgrensa behov, situasjoner og saksfelt) med det allmenne (de mer overordna samfunnsmessige interessene, maktstrukturene og løsningene), og vice versa.

Fruktbarheten i denne tilnærminga viser seg ikke minst når forfatterne bruker den til å analysere hvordan det rådende økonomisk-politiske systemet, kapitalismen, har utviklet seg de siste vel 200 årene, ikke som følge av abstrakte og ‘deterministiske’ mekanismer utenfor menneskelig påvirkning, men som følge nettopp av høyst menneskelig kamp mellom sosiale interesser. De belyser hvordan elitegrupper har organisert seg og skapt sosiale bevegelser ovenfra, som har fremmet/befestet bestemte politisk-økonomiske regimer, for å ivareta sine interesser og systemets krav til kapitalakkumulasjon. Dette har i sin tur skapt en motreaksjon fra andre samfunnsgrupper, som har sett seg truet, og (i noen tilfeller) har dannet sosiale bevegelser nedenfra, som har søkt å fremme økonomisk-politisk rettferdighet, for å forsvare sine behov og interesser.

Cox og Nilsen viser hvordan denne kampen mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra har resultert i tre distinkte historiske faser i den industrielle kapitalismens utvikling, preget av relativt stabile politisk-økonomiske regimer bygd på de klassekompromissene, som ble utgangen av den sosiale turbulensen forut for hver fase: Først den liberale kapitalismen, som dekker perioden fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, da det framvoksende borgerskapet ble den dominerende klassen, og baserte sin makt på et klassekompromiss med landadelen. Deretter den organiserte kapitalismen, perioden fra ca 1950 til slutten av 1970-tallet, da industriborgerskapet var den dominerende klassen, og makten hvilte på et klassekompromiss med, og tilslutning fra, arbeiderklassen. Til slutt den nyliberalistiske kapitalismen, som er perioden vi befinner oss i i dag, og som har vart siden begynnelsen av 1980-tallet, da finanskapitalen (dens eiere og forvaltere) ble den dominerende klassen, med makt basert på tilslutning fra middelklassen.

En slik tilnærming setter oss i stand til å se og utnytte mulighetene i dagens situasjon, mener forfatterne: Stadig flere sosiale bevegelser utfordrer den rådende sosiale (u)orden gjennom å utvikle systemkritisk og systemoverskridende rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Dette forsterker systemets legitimitetskrise, som har rot i at det rådende politisk-økonomiske regimet de siste tre tiårene, nyliberalismen, ikke lenger er i stand til å ivareta de samfunnsinteresser det hviler på, den breie ‘middelklassen’. Samtidig har de rådende elitene vist seg ute av stand til å utvikle alternative strategier for å ivareta systemets grunnleggende krav til kapitalakkumulasjon. Deres eneste svar, som gjentas stadig mer monomant og autoritært, er mer av det samme: nyliberalisme og nedskjæringer i det offentlige (med unntak av militæret og sikkerhetssektoren). Konsekvensen er at velstand, ressurser, og makt, både i det globale Nord og Sør, konsentreres hos en stadig mindre del av befolkningen. Det nye etter finanskrisen, er at voksende ulikhet, som tidligere ble maskert gjennom økt kredittgivning til middel- og arbeiderklassen, nå ikke lenger lar seg skjule, men kommer til uttrykk som stagnasjon og forverring i de reelle levekåra til store og voksende samfunnsgrupper, ikke bare i deg globale Sør, men også Nord. Stadig flere, også i Nord, opplever følgelig at deres interesser ikke blir ivaretatt under det rådende regimet. Folk mobiliserer gjennom protester, kampanjer, revolusjonære situasjoner, og i noen tilfeller også danning av nye politiske regimer. De skaper sosiale bevegelser nedenfra, og en praxis, (erfaring + bevisstgjørin + handling) som stiller spørsmål ved, og utvikler nye måter å forstå og organisere verden på: slik den er, og slik den bør være.

Forfatterne peker på at vår oppgave i denne situasjonen, slik jeg tolker dem, er å fortsette å delta i de sammenhengene og kampene vi allerede er med i, men gjøre det på en annen måte: Vi må utvikle en praxis, som knytter sammen ulike sosiale bevegelser, på tvers av tema og geografi, for slik å bli i stand til bedre å forstå og forandre helheten av de omstendighetene vi lever under, systemet. Vi må nå utover ‘common sense’, ikke minst antakelsen om at vi vil vinne, bare vi gjør mer av det vi allerede gjør (dvs. innen våre respektive, avgrensa, felt). Mer av det samme, er like lite en virkningsfull strategi for å overvinne systemet, som for å bevare det! Vi må utmeisle perspektiver, som går på tvers av tematisk teigdeling, og gjør det mulig å lære fra hver-andres kamper, identifisere breie folkelige fellesinteresser, og danne tilsvarende breie allianser.

Kort tid etter terroren i Paris, og før klimatoppmøtet samme sted, understreket Naomi Klein det samme: Det er av avgjørende betydning at vi skaper en bevegelsenes bevegelse. Fundamentalisme/fascisme, krig, klimaendringer, frykt og avmakt forsterker hverandre, og har felles rot i et system som er i ferd med å løpe løpsk. Skal venstresida bli slagkraftig, må den gjøre det den har vært god på de gangene den har endret historien: forene breie interesser i forståelse av felles utfordringer, interesser og muligheter, og slik skape grunnlag for en felles, solidarisk praksis. Med Cox’ og Nilsen kan vi slå fast: bare da kan vi vinne de ‘partikulære’ delkampene vi er engasjert i rettet mot de ødeleggende konsekvensene av et grenseløst system, som setter kapitalens behov framfor menneskelige behov. Nemlig, ved å forstå og gjøre ‘vår’ kamp til del av en felles, universell kamp for en annen verden. Vi kan tilføye: Det var også denne innsikten Marx og Den første internasjonalen formulerte og målbar: Enhet i mangfold!

Dette er en bok som fortjener å bli lest av mange, og derfor også, i tråd med forfatternes intensjoner om folkelig bevisst-gjøring, å bli gjort tilgjengelig for flere enn de engelskkyndige.

Øyvind E. Hansen

Diskusjonen Oscar Dybedahl har startet omkring sosialisme og kapitalisme i tidsskriftet Rødt!, er interessant og fortjener en oppfølging. Siden den tok utgangpunkt i min pamflett, Sosialisme på norsk (Forlaget Rødt! 2014), la meg innledningsvis påpeke at det helt åpenbart er begrenset hva man kan si om sosialisme og alternativer til kapitalisme på 80 boksider. Herunder også om f.eks. Parecon. Det er derfor jeg presiserer i innledningen at kildelisten i boka må benyttes for den som vil sette seg grundigere inn i noen av temaene.

En viktig beveggrunn for pamfletten var en opplevelse av et betydelig sprik mellom de noe luftige og lite konkrete vyene om et annet samfunn langt der framme, og de dagskampene (stort sett forsvarskamper) som sosialistiske parti kjemper i hverdagen. Derimellom er det ofte et tomrom.

Når jeg i slutten av hver kapittel peker på noen konkrete tiltak som kan gjennomføres «på vei mot sosialismen», er de nettopp dette: tiltak som kan innføres i dagens samfunn, men som samtidig peker framover mot noe annet. Det er altså ikke en oppskrift på «sosialisme», men en oppskrift på noen steg i den retning som er forsøkt å holdes på et relativt konkret plan.

Med det i mente at løsninger hvor staten kontrollerer deler av økonomien bare er et av mange elementer for en mer sosialistisk utvikling av samfunnet, er det selvsagt slik at denne pamfletten, i likhet med alle andre tekster nødvendigvis er skrevet innenfor et paradigme, med både erklærte og ikke-erklærte forutsetninger. En av disse er nok at en sentral forskjell mellom kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer er hvorvidt økonomien er underlagt demokratisk styring. Dersom Dybedahl ikke er enig i dette premisset, er det selvsagt begrenset hvor interessant pamfletten vil være for ham.

Likevel er diskusjonen om hva kapitalisme og sosialisme er og om statens rolle, som sagt interessant. Jeg vil kort kommentere det jeg opplever som de to sentrale temaene Dybedahl berører: basis vs. overbygning og staten (om enn kanskje mest som symptom på mer grunnleggende ulike syn på samfunnsendring).

Hva er kapitalisme?

Å si hva «kapitalisme» er, er i utgangspunktet en meningsløs oppgave. Kapitalisme er et ord og som alle ord er det i utgangspunktet bare trykkbølger i luft, blekk på et papirark eller piksler på en skjerm. Ord er sosiale konsvensjoner, og de betyr det folk legger i dem, og de skifter gjerne mening over tid og betyr ulike ting i ulike kontekster.

Når det gjelder «kapitalisme» er ordet likevel avledet av «kapital» som er et sentralt begrep i Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonssyklusen hvor en  kapitalist investerer kapital i produksjon, produksjonen skaper en merverdi til kapitalisten som dermed har en større mengde kapital å investere. Det framstår som en både fornuftig rent språklig og normalt (relatert til sosial konvensjon) å forholde seg til økonomier som opererer på denne måten når vi snakker om kapitalisme.

Hvis vi ser bort fra rene begrepsdiskusjoner, som i seg selv er meningsløse, blir jo spørsmålet heller hvilke elementer i dagens samfunn som skaper de problemene en utvikling i sosialistisk retning er ment å bøte på, og hvordan vi kan endre disse.

I den sammenheng har jeg lenge vært skeptisk til «økonomisme», og det er også noe jeg tar opp i pamfletten. Helt opp til vår tid har deler av venstresiden undervurdert det Marx kaller overbygningen. Det er en viktig grunn til at jeg i økende grad har søkt mot Gramsci og den vestlige marxismen for å forsøke å finne gode teoretiske modeller for å forstå moderne samfunn og dagens kapitalisme. Jeg er dermed helt enig i at diskusjonen om sosialisme og kapitalisme ikke kan reduseres til det økonomiske området.

Jeg mener likevel at økonomisk demokrati er et helt sentralt punkt for å forstå skillet mellom kapitalisme og sosialisme. Det er mangelen på økonomisk demokrati som gir enkelte samfunnsklasser mye mer makt enn andre også på områder utenfor økonomien. Og denne makten innen politikk, media etc. brukes igjen til å forsvare nettopp denne makten over økonomien.

Dette betyr ikke at en slik udemokratisk påvirkning kan reduseres til det Dybedahl kaller «korrupsjon» eller former for «konspirasjoner». Tvert imot blir det jo sett på som helt legitimt av politiske partier å gi bedriftseiere og investorer stor innflytelse på politikken. Å legge til rette for «verdiskapning» og å «skape arbeidsplasser» er jo noe ethvert parti gjerne vil smykke seg med. Man trengte ingen snikfotografering for å få bilder av Jens Stoltenberg og Kjell Inge Røkke sammen, for å si det sånn. At de med penger også må ha politisk innflytelse er dermed helt åpent akseptert innenfor dagens politiske system – det er en del av det ideologiske hegemoniet om du vil.

Hvordan kampen om virkelighetsforståelsen best tas i denne overbygningen er dermed kanskje det mest presserende spørsmålet for den som ønsker å endre samfunnet i dag. I den grad Sosialisme på norsk er et bidrag til det, er det ved helt bevisst ikke å gå inn i «begrepsbestemmelser som utvikles gjennom suksessive abstraksjonsnivåer» som Dybedahl tar til orde for, men å forsøke å vise at endringer i sosialistisk retning ikke er akademiske fantasier eller utopiske drømmerier, men konkrete og realistiske grep som i stor grad også har vært gjort, og som kan vise til en viss suksess.

Ikke dermed sagt at Dybedahls prosjekt ikke har noe for seg. Det framstår som en interessant diskusjon, men det er en helt annen diskusjon enn den Sosialisme på norsk var ment å gå inn i.

Staten og demokratirevolusjonen

Når det gjelder staten, er den som politisk enhet en del av overbygningen, og slik sett et spesialtilfelle av den mer generelle diskusjonen over. Det at jeg mener dagens stat i likhet med mange andre samfunnsinstitusjoner som utgjør deler av overbygningen, er en viktig kamparena, betyr ikke at jeg mener den ikke preges av hvilket samfunn den eksisterer i, og klassestrukturen til det samfunnet. Staten var åpenbart annerledes før kapitalismen enn under den, og den vil være annerledes etter kapitalismen. Men det er jo nettopp under kamp vi endrer den.

Så er jeg nok ikke helt enig med Dybedahl når han beskriver at de rettigheter og friheter vi som vanlige mennesker har opparbeidet oss i et klassedelt samfunn, ikke samtidig kan bidra i overskridelsen av dette samfunnet, selv om det ikke har skjedd umiddelbart. De fleste samfunn utvikler jo nettopp selv de frøene som skal bli nye samfunn som tar over for det eksisterende samfunnet. Og slike konkurrerende elementer kan også eksistere parallelt over lengre tid.

De mest interessante diskusjonene når vi snakker om overskridelse av kapitalismen som foregår akkurat nå, er kanskje de jeg såvidt tøtsjer borti i det siste kapitlet (før oppsummeringen) i Sosialisme på norsk – hvordan ny teknologi endrer ramme-betingelsene for økonomien. Her har bl.a. Jeremy Rifkin (The Zero Marginal Cost Society (2014)) beskrevet hvordan en ikke-kapitalistisk økonomi er i ferd med å vokse ut av kapitalismen og ta over. Paul Mason er også inne på tanker som ligner i Postcapitalism (2015). Men teknologien er ikke deterministisk. Når forutsetningene for samfunnet endrer seg og samfunnet må endre seg med, vil f.eks. de demokratiske rettighetene vi har opparbeidet oss under kapitalismen, kunne være helt avgjørende for hvilken retning endringen vil ta. Å avvise dette vil kunne kjøre oss ned i den teknologideterministiske grøfta som verken jeg eller Dybedahl ønsker å havne i. Denne kompleksiteten som ligger under kanskje særlig dagens teknologidrevne samfunnsendring synes jeg ikke Dybedahls vurderinger av klassesamfunn og endring yter helt rettferdighet.

Ronny Kjelsberg

Morten Harper (red.)
Sammenbrudd for Schengen?
Oslo: Nei til EU, 2015, 160 s.

Bortsatt fra i fjor, da Dag Seierstads flotte jubileumsbok blei prioritert, har Nei til EU årvisst utgitt ei årbok. I år er hovedtemaet flyktningpolitikk, grensekontroll, Schengenmedlemskap, Dublinavtalen og rettsikkerhet. Norge kan nå snart se tilbake på 15 år som assistert Schengen-medlem, og er dermed knyttet til EUS yttergrenser og – langt på vei – EUs politiske beslutninger. Dette kan til dels være et kronglet tema, men utredningsleder Morten Harper – som sjøl er jurist – loser oss gjennom terrenget som gjør oss kloke (og rede til kamp). Han har også invitert forskere, skribenter og politikere til å levere bidrag på sine spesialfelter, bl.a. bør NOAS-lederen An-Magrit Austenås fyldige gjennomgang være obligatorisk lesning. I tillegg blir temaet belyst (eller tildekket) av intervjuer med representanter for alle partier, i tillegg til talspersoner fra Europabevegelsen og Nei til EU. Det er et heldig valg å ha samtaler som styrer rett mot de intrikate hovedspørsmålene, istedenfor utenomsnakk fra taleskrivere. Her er m.a.o. alt fra Anders Anundsen til Bjørnar Moxness innenfor de samme permene.

Nei til EUs årbok har ikke bare temaartikler, men også nyttige oversikter over det viktigste som har hendt innenfor sida sist (dvs. 2013) og de mest brennbare spørsmålene som angår Norge og EU. Disse to bolkene, som er på rundt 60 sider til sammen, inneholder korte artikler som både kan leses under ett og tjene som et oppslagsverk. Av naturlige grunner er arbeidsløshet, krise, Hellas, TISA, TTIP, konsernmakt, arbeidsliv og vikarbyrådirektiv blant det som belyses.

Med dagens meningsmålinger, som viser et enorm motstand mot EU-prosjektet, er det kanskje noen som lar seg friste til å legge spørsmålet til side. Det vil være et tragisk feilgrep, verken Solberg eller Støre har glemt sine våte drømmer om Brussel. Men når motstanden er så kompakt, og kan begrunnes ut fra solidaritet og kamp for rettferdighet, skyldes det nettopp at Nei til EU holder den organisatoriske og kunnskapsmessige beredskapen oppe. Dessuten foregår det en daglig kamp om konsekvensene av EØS og Schengen, ikke minst innenfor fagbevegelsen. Hvem kan da klare seg uten årboka? Og hvis noen mangler ideer til julegaver (for dem som holder seg med slike konvensjoner), så er jo jubileumsboka fortsatt i salg!

Leo Panitch og Greg Albo (red.):
Socialist Register 2016. The politics of the right.
London: Merlin Press/New York: Monthly Review Press, 381 s.

Utrolig, men sant: Den fyldige og spennende årboka Socialist Register kommer helt regelmessig ut i oktober hvert eneste år, og utgava for 2016 har mer enn 50 forgjengere. Forgrunnsfigurer ved starten var E. P. Thompson og Ralph Miliband, som begge fortsatt fortjener å bli lest. (Den siste av dem er far til de to Labour-lederne, men lite annet enn etternavnet forener dem. Eplet kan falle langt fra stammen.) For de som leser faglitteratur på engelsk, finnes det knapt noen bedre oversikt over dagsaktuelle temaer, nyskapende bidrag om sosialistisk strategi og diskusjoner om marxismens relevans. De aller fleste har akademiske posisjoner og bruker fotnoter, men de bestreber seg på å bruke normalt menneskespråk. (Mange artikler fra New Left Review ville ikke ha sluppet gjennom dette nåløyet). Personlig finner jeg knapt en eneste artikkel som – i en bedre verden uten økonomiske begrensninger – ikke kunne gjort seg på godt norsk i Rødt!.

De to siste årgangene har begge hatt klasser, endringer i klasseforhold og klasse-kamp som hovedtema, mens oppmerksomheten denne gang er viet de mange avskygninger av høyresida og reaksjonær politikk. Innad i vår egen verdensdel betyr det spenstige analyser av bl. a. europeisk høyreside mellom nyliberalisme og rasisme, UKIP i Storbritannia, den franske nasjonalfronten og forholdet mellom oligargisk kapitalisme og høyrenasjonalisme i Russland og Ungarn. SRs redaksjonsrådet og forfatterstab avspeiler også en global forankring, der alle verdensdeler er representer. Ikke minst er det grunn til å trekke fram artikler om Brasil, India, Japan og Israel, samtidig som flere bidrag tar for seg høyrepopulismens frammarsj inn mot «mainstream» i USA.

Det er lett å skaffe seg oversikt over hvem som er bidragsytere, det er mange navn som leserne av Rødt! vil dra kjensel på. Ikke bare det: hjemmesida (www.socialistregister.com) presenterer innholdsfortegnelser helt tilbake til 1964. For 25 britiske pund får man årets bok som pdf-fil, samt gratis tilgang til samtlige årganger gjennom historien.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015.
Tema: Det fleksible arbeidsliv.
Oslo: LO Media, 2015, 243 s.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er et betydelig ressurssenter, som blant sine mange aktiviteter også er utgiver av ei år-bok. Som regel inneholder den både artikler om et hovedtema og frittstående studier, men i 2015-utgava er alt konsentrert om «det fleksible arbeidsliv». Alle de tolv bidragene springer ut fra et prosjekt innenfor rammen av Nettverk for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av en rekke museer, med Norsk industriarbeidermuseum i spissen. De fleste artiklene bygger på detaljert forskning fra enkeltbedrifter eller bransjer, med både historiske eksempler og temaer opp til våre dager.

De ulike kapitlene spriker mye i innretning og opplegg, men bindes oversiktlig sammen av Egil J. Skorstads innledning og Ingar Kaldals etterord. Det er all grunn til å starte med det siste, som rydder opp i begreper og går bak slagordene. Et av Kaldals poenger, som bekreftes i mange av enkeltstudiene, er at «fleksibilisering» kan bety så mye forskjellig, omtrent som globalisering, frihet eller omstilling. Det dokumenteres gjennomgående i kapitlene at fagbevegelsen aldri har vært mot endinger som har til hensikt å gi økt produktivitet, særlig der dette bidrar til tryggere arbeidsforhold og et samarbeid hvor de ansatte medvirker gjennom økt innflytelse. Fleksibilitet kan i seg selv også bety økt frihet for enkelte grupper av lønnsarbeidere, som i «fleksitid». Kaldal trekker imidlertid fram at mange arbeidskjøpere og politikere i dag ønsker mer frihet for eiere til å si opp folk og å tilby uregelmessig og midlertid arbeid. De som ikke går med på å gi mer makt til de mektige, blir derimot framstilt som gammeldagse, rigide og firkanta forsvarere av fortida. Når en gjenstand er fleksibel, kan det bety at den gir etter og er lett å bøye. For noen er målet på samme måte fleksible arbeidere som ikke gjør motstand eller som ikke ubøyelige. Kollektive avtaler og solidaritet blir dermed fyord. Tenk på det hver gang Siv Jensen, Erna Solberg eller Kristin Skogen Lund snakker om dugnader for omstilling, som betyr farvel til kollektive rettigheter som er kjempet fram. Spørsmålene som stilles i denne boka er derfor: Frihet for hvem? Fleksibilitet for hvem? Makt for hvem?

Tore Linné Eriksen

«Proletarer i alle land, foren dere!»

Slik lød parolen fra Marx og Engels i Det kommunistisk manifest i 1948. En internasjonal klasseorganisering var veien fram for et brudd med kapitalismen og bygging av sosialismen. Som vi vet, gikk klassekampens veier i en annen retning.

Dette er del 1 av en lengre artikkel i tidsskriftet.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Arbeiderklassens seire og forsvarsverket mot kapitalismen vilkårlighet ble kjempet fram innenfor nasjonalstatenes rammer. I dag skal seirene forsvares, men også nye forsvarsverk bygges ut – mot kapitalismens neoliberale globalisering. Det stiller forholdet mellom nasjonal og internasjonal klasse-kamp på nye prøver. En påminning om hovedtrekk i historia om arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap kan være et utgangspunkt for analyser av mulige retninger i en slik kamp.

Som politisk og ideologisk strømning i arbeiderbevegelsen, og dermed i sosialismen, sammenfaller sosialdemokratiets historie med arbeiderklassens historie. Ja, vi kan si at sosialdemokratiet er en del av denne klassens historie. Og som ektefødt barn av kapitalismen, er arbeiderklassens historie en del av det kapitalistiske samfunnssystemets historie. Kapitalismens utvikling har formet arbeiderklassen, liksom arbeiderklassen har bidratt til formingen av kapitalismen. I et slikt perspektiv forstås arbeiderklassen ikke kun som et sosialt sjikt, strukturelt definert, men som historisk aktørkategori, som agent for samfunnsutvikling. I klassekampen, om man vil. I den kampen har sosialdemokratiet vært en politisk og ideologisk strømning i klassens organisering for makt og innflytelse.

I Skandinavia har denne strømningen stått særlig sterkt. Så sterkt at i politisk-sosiologisk litteratur om velferdsstatlige systemer brukes betegnelsen «sosialdemo-kratisk velferdsregime» om den type system som utviklet seg her etter 2. verdenskrig.¹ Ja, hele det 20. århundret kan for disse landene samles under overskriften Sosialdemokratiets tidsalder, slik Francis Sejersted gjør med sitt bind om dette århundre i historieverket Skandinavia gjennom 200 år.² Dette bindet gir «en sammenlignende analyse av det norske og svenske sosialdemokratiske prosjekt, med særlig vekt på den sosiale integrasjon», som det heter på smussomslaget. Men det er ingen analyse av arbeiderbevegelsens historie slik vi ellers forbinder med litteraturen om dette emnet. Det er snakk om en syntetiserende framstilling av de to landenes helhetlige samfunnshistorie. Framhevingen av sosialdemokratiet er et uttrykk for forfatterens vurdering av det sosialdemokratiske prosjektets rolle i samfunnsutformingen. Ikke minst dets betydningen for den sosiale integrasjon.

Sejersted beskriver integrasjonsproblemet med utgangspunkt i typiske trekk ved framveksten av det moderne samfunnet. Industrialisering og kapitalistisk markeds-økonomi fører til en rekke differensierings-prosesser. Det skjer en oppsplitting av og adskillelse mellom ulike funksjoner og grupper i samfunnet med derpå fare for tap felles tilhørighetsfølelse og en svekket sosial integrasjon. Slik utviklet også de skandinaviske landene seg fra midt på 1800-tallet, og den sosiale uroen vokste seg stadig sterkere rundt århundreskiftet. Det historiske svaret på denne trusselen, mener Sejersted, ble demokratiseringen av nasjonalstaten og i utvikling av en felles offentlighet. «Konsolidering av nasjonalstaten» er et viktig ledd i moderniseringen, understreker Sejersted. «Nasjonalstaten ble rammen for det nye samfunn». Dette startet allerede på 1800-tallet, med økt deltakelse av ulike borgerlige samfunnsgrupper. Men «et særlig godt eksempel på vekselvirkningen mellom utdifferensiering og nasjonal konsolidering», poengterer han, «er arbeiderklassens fremvekst som en nasjon i nasjonen med egen klasseidentitet, og den påfølgende integrasjon i det nasjonale fellesskap»³.

Og er det noe som i særlig grad kan karakteriseres som sosialdemokratiets verk i de to landene, slik tolker jeg Sejersted, er det nettopp den skandinaviske løsningen av denne integrasjonsprosessen. Et slikt synspunkt gir en fruktbar innfallsvinkel for en drøfting av sosialdemokratiet i historisk perspektiv.

Sosialdemokratiets tidsalder – den organiserte kapitalismens periode

Straks skal vi imidlertid merke oss at arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap langt fra var sosialdemokratiets verk alene, eller var enestående for de skandinaviske landene. Hele den vestlige kapitalismens historie kan skrives på lignende vis. Som alternativ til begrepet modernitet og kategorien det nasjonale fellesskap kan vi dessuten si at det like mye handlet om arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn eller innordning i den organiserte kapitalismen. Kapitalismens tidlige fase med liberalistisk markedsøkonomi, preget av hyppige konjunkturkriser og konkurranse innenfor den voksende hæren av selgere av egen fri arbeidskraft, ble avløst av ulike former for organisert kapitalisme. Denne organiseringen ble drevet fram nedenfra gjennom den framvoksne arbeiderklassens samling og mobilisering for sosial trygghet og rimelig lønn for rimelig arbeid, med arbeidslivets regulering og velferdsstatenes framvekst som viktigste resultat. Men den ble også organisert ovenfra, gjennom internasjonal ekspansjon, kapitalens konsentrasjon og storforetakenes kontroll over markedene, og gjennom de nasjonale og internasjonale eliters økte politiske styring av økonomien. Sett ovenfra ga den organiserte kapitalismen rammer for et særegent akkumulasjonsregime der massenes økte forbruksevne, gjennom økte lønninger og (velferds)statlige støtteordninger, la grunnlag for en enorm vekst gjennom masseproduksjon av nye varetyper.⁴

Analysen av den organiserte kapitalismens framvekst blir i dag ofte støttet av Karl Polanyis begrep om en «dobbeltbevegelse» i utviklingen av den politiske og økonomiske orden i vår tid⁵, der det liberale prosjektets oppløsning av en politisk regulering av arbeid og økonomisk virksomhet i det 19. århundre ble besvart av en motgående mobilisering av samfunnets forsvar og kamp mot det frie markedets konsekvenser. Når dette begrepet synes særlig populært i dag, er det nok fordi mange anser at det fanger inn en allmenn pendel-bevegelse der liberalismens «disembedding» (markedskreftenes løsrivelse fra samfunnet) besvares av folkelig motstand som fører til en «reembedding» av økonomien. En slik pendelbevegelse gir nemlig et visst håp med tanke på kampen mot nyliberalismens herjinger. Og slikt håp kan man dele. Men i stedet for å se en ny pendelsving som følge av naturlige menneskelige reaksjonsformer, slik noen typer lesning av Polanyi tenderer til, synes det mer fruktbart å studere de spesifikke forutsetningene for slik mobilisering.

Vi skal dessuten merke oss en viktig forskjell mellom Polanyi og Sejersted, eller mellom analyser av organiseringen av kapitalismen som økonomisk historie og analyser av sosialdemokratiet som del av klassekampens historie. Mens Polanyi viser behovet for eller nødvendigheten av en «reembedding» av økonomien, retter Sejersted oppmerksomheten mot arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskapet, eller som jeg vil formulere det: i det borgerlige samfunn. Og det er til denne siste tilnærmingen jeg skal holde meg i det følgende.

Det er kanskje også denne tilnærmingen som har vært den mest dominerende i internasjonal litteratur om kapitalismens historie, i alle fall innen historisk sosiologi der spørsmålet om arbeiderklassens historiske rolle har blitt studert og diskutert igjen og igjen.

Arbeiderklassens historiske rolle – i marxistisk perspektiv

Det som har gitt spørsmålet om arbeiderklassens integrasjon en særlig sprengkraft, er naturligvis antagelsen om at det kunne ha gått annerledes, og at det gikk annerledes enn det som var spådd av kapitalismens teoretiker framfor noen, Karl Marx. Ja, at det følgelig også gikk annerledes enn det som lå til grunn i de deler av arbeiderbevegelsen som bygde sin politiske målsetning og strategi på Marx. Sprengkraften skyldes kanskje ikke minst dette siste, at spørsmålet ikke bare har vært et spørsmål for historisk forskning, men i høyeste grad et tema for de historiske aktørene selv.

Som vi husker, formulerte Marx og Engels sine teser om klassekampens historiske utvikling under kapitalismen allerede i Det kommunistiske partis manifest like før februarrevolusjonen 1848.⁶ Liksom borgerskapet vokste fram under føydalsamfunnet, sprengte dets grenser, frigjorde kapitalens vekstmuligheter og etablerte et nytt herredømme i et borgerlig-kapitalistisk system, viste Marx og Engels, vokser arbeiderklassen fram i dette kapitalistiske samfunnet, som en ny revolusjonær klasse. Denne nye klassen, mente de, ville styrke sine revolusjonære kapasiteter gjennom kapitalismens egen utvikling og klassekampens erfaringer. Den ville sprenge kapitalismens lenker og etablere et nytt sosialistisk herredømme. Og ikke nok med det, som eneste klasse i historia som ville representere den absolutt største delen av og etter hvert hele samfunnets befolkning, slik var Marx og Engels’ visjon, ville den representere en kraft som åpnet for at sosialismens klassekarakter over tid ville oppløses og kommunismens klasseløse samfunn kunne utvikles.

Denne utviklinga skildres i Manifestet i en fargerik og kraftfull språkdrakt, som den politiske pamfletten det var. Men denne pamfletten er også av de aller mest pregnante framstillingene av det som skulle bli kjerneelementer i marxismen og sosialismens teori. Borgerskapet framstilles som en progressiv kraft i historias utvikling og kapitalismen skildres som et voldsomt ekspansivt system. Det sprenger alt som ikke tjener dets vekst. «Alt standspreget og stillestående fordamper» (s. 19) («All that is solid melts into air»), som det heter i den mest brukte spissformuleringen om modernitetens dynamiske karakter i de siste 30 års litteratur om emnet. Også andre formuleringer kunne vært brukt. For eksempel i studier av de siste tiårenes globalisering:

Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. (s. 19).

Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne. (s. 20).

Kort sagt: det skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (s. 20).

Men Manifestet viser også kapitalismens begrensning, ikke minst hvordan den blir ridd av stadig tilbakevendende overproduksjonskriser, som bare kan løses gjennom rasering av produktivkreftene, hardere utbytting og/eller stadig ekspansjon i nye markeder. Og det pekes på hvordan en stadig økende samfunnsmessiggjøring av produksjonen kommer i stadig sterkere konflikt med den private tilegnelsen. Kapitalismens videre utvikling hemmes og stopper opp, de kapitalistiske produksjonsforhold må sprenges. «Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendom», som det heter i siste avsnitt av Kapitalens kapittel 24. «Ekspropriatørene blir ekspropriert.»

For å sprenge disse lenkene, hevder Marx og Engels, har altså kapitalismen formet sine egne banemenn, hæren av eiendomsløse proletarer. Tesen er som følger: Stadig økende andel av befolkningsmassen står uten annen mulighet enn å selge sin arbeidskraft for å leve. De dras inn i industrien og gjøres til lett utskiftbar tilbehør til maskineriet. Men i samme stund som de «blir organisert som soldater i fabrikkene» (s. 24) og underlegges et despoti som åpent «erklærer fortjeneste som sitt mål» (s. 24), får arbeiderne en stadig mer ensarta livsførsel og interessesituasjon og dermed grunnlag for felles kamp. Sammenstøtene mellom kapitalister og arbeidere får i økende grad karakter av sammenstøt mellom to klasser. For i disse sammenstøtene får arbeiderne erfaringer som gir grunnlag for organisering til en klasse og dermed til politisk parti. For enhver klassekamp er en politisk kamp. Men arbeidernes seire er bare midlertidige, og proletarenes enhet som klasse sprenges stadig av innbyrdes konkurranse – «lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom» (s. 31). Likevel, enheten oppstår alltid på ny, sterkere, fastere, mektigere, og vil legge grunnlag for arbeiderklassen revolusjon og innføring av sosialisme.

I Manifestet – som jo er «det kommunistiske partis manifest», skrevet på oppdrag for sammenslutningen av revolusjonære arbeiderforeninger Kommunistenes forbund – skisseres også en teori om sosialismen og videre utvikling mot kommunismen. Denne teorien kan sammenfattes i ett uttrykk, skriver Marx og Engels, «oppheving av privateiendommen» (s. 33). «Den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre» (s. 33). Dessuten er denne privateiendommen selve årsaken til anarkiet i økonomien og kapitalismens destruktive krisesykluser. Derfor er arbeiderklassens første oppgave i revolusjonen å frata borgerskapets den makt som forsvarer privateiendommen og den borgerlige rett, nemlig statsmakten. Samtidig må arbeiderklassens erobring av staten brukes til å frigjøre produksjonsmidlene til samfunnsmessig produksjon og tilegnelse.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. i hendene på det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. (s. 42).

«Dette kan», poengteres det, «til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda.» Men det «despotiske» ved det proletariske herredømmet vil bare ha en midlertidig karakter. For ved samfunnsmessiggjøring av produksjonens resultater vil den allerede samfunnsmessige karakteren av produksjonen utvide sitt grunnlag uten behov for politisk kontroll og produksjonsforholdene og dermed miste sin klassekarakter.

La oss koste på oss konklusjonen i Marx og Engels eget språk:

Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsens eksistensberettigelse, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling. (s. 44).

Synspunktene som lå til grunn for disse tesene, var ikke enerådende i 1840-årenes arbeiderorganisasjoner. Derfor omhandler da også en egen del i Manifestet andre teorier og posisjoner i sosialistisk og kommunistisk litteratur. Både de «reaksjonære», de «konservative» eller «borgerlige», og de «kritisk-utopiske» strømningene sosialismen ble presentert og kritisert i tur og orden. Felles for dem alle er troen på muligheten av å skape sosialisme uten å bryte med kapitalismen og dens politiske forsvar. Var det noe som skilte disse fra kommunistene, var det nettopp oppfatningen om nødvendigheten av politisk omstyrting av det bestående, framhevet Marx og Engels (s. 49–50).

Kommunistene arbeider for «forbindelser og forståelse mellom demokratiske partier i alle land», heter det, og de støtter over alt opp om enhver revolusjonær bevegelse mot det bestående. Men i alle disse bevegelsene framhever de eiendomsspørsmålet som «bevegelsens grunnspørsmål».

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. (s. 63)

Som siste avsluttende formuleringer finner vi de kjente:

La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne». Og appellen: «Proletarer i alle land, foren dere! (s. 63)

Marxisme og revisjonisme

Om de ikke var enerådende, ble tesene til Marx og Engels svært toneangivende ved etableringen og ikke minst i utviklingen av den framvoksende arbeiderbevegelsen i Europa og USA i andre halvdel av 1800- tallet7. Etter februarrevolusjonens nederlag fulgte en politisk lavkonjunktur i hele Europa før det igjen ble mobilisert for arbeiderklassens organisering på 1860-tallet. I dette tiåret ble Den 1. internasjonale stiftet i 1864, tesene fra det kommunistiske partis manifest ble gjenopplivet og Marx publiserte Kapitalens bind 1. Marx og Engels var selv aktive deltakere i det nye politiske oppsvinget, og Marx forfattet generalrådets «adresse» til Internasjonalens medlemmer ved utbruddet av den tysk-franske krig i 1870 og «Om borgerkrigen i Frankrike» i 1871.8 Det siste skulle bli en klassisk analyse av Pariserkommunens vekst og fall.

Arbeiderorganiseringen vokste i takt med kapitalismens utbredelse. Den kapitalistiske økonomien fikk en veldig vekst fra 1870-tallet, ikke minst i Tyskland etter Bismarcks samling av de tyske statene. Industrialiseringen av Tyskland skjedde i voldsom fart. Og mens Pariserkommunens erfaringer kunne ses som bekreftelse på Marx’ teori om revolusjonen og nødvendigheten av arbeiderklassens herredømme gjennom statens erobring, kunne kapitalismens utvikling ses som bekreftelse på teorien om kapitalens ekspansjon og industrialiseringen som støtte til tesen om kapitalismen som skaper av sine egne banemenn.

Slik ble det også tolket. Politiske organisasjoner og partier som vokste fram, hadde mange tilhengere av det som etter hvert skulle kalles marxismen. I Tyskland fikk retningen sterk innflytelse i det sosialdemokratiske partiet fra 1870/80-årene. At dette partiet kalte seg sosialdemokratisk, hang sammen med synspunktene til stifteren Ferdinand Lassalle som i opposisjon til Marx på 1860-tallet hevdet at veien til sosialisme gikk gjennom utvidelse av demokratiet innenfor det kapitalistiske systemet. Denne posisjonen vek imidlertid plass for en mer revolusjonær retning under ledelse av August Bebel og Karl Kautsky, og det tyske sosialdemokratiet ble et sentrum for utviklingen av marxismen. Men partiet beholdt betegnelsen sosialdemokrati i partinavnet, og denne betegnelsen ble også den vanlige for en rekke arbeiderpartier som vokste fram i denne tida. Særlig kjent er betegnelsen fra det russiske sosialdemokratiske partiet, som senere skulle lede an i den russiske revolusjon under ledelse av Lenin. At partiene fikk en slik betegnelse er en dobbelt historisk ironi, siden Marx og Engels hadde markert seg mot en slik begrepsbruk, og nettopp hadde lagt vekt på at de var kommunister og ikke sosialdemokrater.⁹

Kapitalismens utvikling og erfaringene fra arbeiderklassens kamper kunne imidler-tid også bli tolket på en annen måte enn i tråd med Marx og Engels. Den økonomiske veksten fra 1870-tallet ga arbeiderne gode forhandlingskort og de framvoksende fagforeningene framgang. I tillegg til lønnsvekst og bedrede arbeidsbetingelser gjennom forhandlinger, opplevde mange økt sosial trygghet ved sosiale hjelpetiltak og paternalistisk personalpolitikk i de store industribedriftene. Arbeiderproblemet, faren for sosial og politisk uro, ble møtt med velferdskapitalistiske mottiltak på bedriftsnivå, både i USA og Europa. Og i Europa ble Bismarcks sosialpolitikk ledende i en ny type statspaternalistiske integrasjonsforsøk. Dette sto i motsetning til utarming- eller elendighetstesen til Marx og ga grobunn for troen på store forbedringer innen kapitalismen. I Europa, og ikke minst i Tyskland, ga den generelle økonomiske utviklingen dessuten på ingen måte inntrykk av kapitalismens sammenbrudd. Tvert om, den kunne tolkes som uttrykk for at kapitalen hadde lært og hanskes med sine utfordringer. Og det styrket ytterligere troen på reformer innenfor kapitalismen.

I det tyske sosialdemokratiet fikk da også en slik tenkning igjen vind i seilene. Erfurtprogrammet av 1891 la vekt på kamp for sosiale reformer, løsninger på dagsaktuelle problemer og generelle mål om demokratisering. På det ideologiske plan ble denne politikken særlig fremmet av Eduard Bernstein. Han tok opp tråden fra Lasalle og ble på slutten av 1800-tallet den fremste anfører av det marxistene karakteriserte som teoretisk revisjonisme. Bernstein gikk eksplisitt mot teoriene til Marx, punkt for punkt. I tillegg til imøtegåelse av tesen om kapitalismens sammenbrudd og arbeidernes utarming, kritiserte han både tesene om økende proletarisering, polarisering mellom klassene og homogenisering av arbeiderklassen. Ved siden av vekst i arbeider-klassen viste samfunnsutviklingen både en økt andel av frie bønder og ikke minst en voksende mengde funksjonærer og det vi i dag ville kalle middelklasseyrker, hevdet han. Og i arbeiderklassen var det store forskjeller mellom anerkjente fagarbeidere og utøvere av enkle rutinejobber. Dessuten var Bernstein helt uenig med Marx i synet på staten og demokratisk innflytelse. Deltakelse i demokratiske ordninger ga mulighet for påvirkning av statlig politikk for velferd og sosial utjevning, mente han. Samtidig ga styrking av staten et rettslig forsvar for arbeidernes sosiale trygghet.

Det er ikke vanskelig å gi Bernstein rett i hans påpekninger av kapitalismens utvikling når det gjaldt dens evne til å suge opp opposisjon og motstand gjennom sosiale forbedringer og når det gjaldt nye trekk ved sosial differensiering og klassereforhold. Framveksten av et voksende sjikt funksjonærer og middelklasseyrker er et særlig viktig trekk ved de kapitalistiske klasse-relasjonene som Marx ikke forutså. Kanskje fordi dette trekket nettopp var et resultat av kapitalismens organisering, som han heller ikke så utsiktene av. Det er heller ikke tvil om at Bernstein fikk rett i sine påstander om at arbeiderklassen kunne oppnå store forbedringer innen kapitalismen gjennom demokratisk organisering og statlig politikk. Og det er derfor ikke overraskende at nettopp Bernstein og ikke Marx skulle bli teoretisk anfører for det sosialdemokratiet som skulle bli den seirende part i kampen mellom ulike strømninger i den internasjonale arbeiderbevegelsen i det 20. århundre. I alle fall i Vest-Europa.

Men det var altså en strid om hvilken retning man skulle ta. Mens den historiske utviklingen rundt århundreskiftet pekte mot økonomisk vekst og sosial integrasjon og ikke minst årene før andre verdenskrig ble opplevd som en tid der fred og framskritt var trygt forankret på den historiske moderniseringens skinner, skapte den «store katastrofen» med første verdenskrig en helt ny situasjon. De revolusjonære strømningene, som absolutt ikke hadde ligget i dvale i årene med vekst og politisk klassefred, fikk en ny oppblomstring. Bolsjevikene tok ledelsen over revolusjonen i Russland, og kamp mot krig og dyrtid politiserte deler av den europeiske arbeiderbevegelsen i radikal retning. I Norge fikk de revolusjonære lederne kontroll over Arbeiderpartiets ledelse, og i Tyskland utviklet det seg en revolusjonær situasjon etter krigens avslutning. Konfrontasjonen mellom revolusjonære marxister og revisjonistiske reformister ble stadig skarpere. Bolsjevikene endret partiets navn til Russlands kommunistiske parti og Den 2. internasjonale, som hadde avgått ved døden ved krigens utbrudd, ble erstattet med etableringen av Den 3. kommunistiske internasjonale, Komintern.

Det ble imidlertid ingen revolusjon i Tyskland, og konfrontasjonene mellom ulike strømninger i de europeiske arbeiderpartier førte til splittelser og etablering av egne partier for sosialdemokrater og kommunister. Så også i Norge. Den russiske revolusjonen måtte klare seg på egenhånd, og det halsbrekkende prosjektet med revolusjonær sosialisme i ett land ble kun et fyrtårn for svekkede kommunistpartier i vest.

De sosialdemokratiske partiene derimot ble litt etter litt, i land etter land, statsbærende for den organiserte kapitalismen. I Skandinavia skulle det sosialdemokratiske paradigmet, som Sejersted poengterer, bli hegemonisk for samfunnsutviklingen som helhet.

Noter:

1. Introdusert av Gøsta Esping-Andersen i The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990.
2. Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre, Oslo: Pax forlag, 2005.
3. Ibid., s. 11–12
4. Denne utviklingen har også blitt framstilt som en overgang fra det liberale til det organiserte moderne av Peter Wagner 1994 i A Sociology of Modernity. Liberty and Dicipline, London: Routledge, 1994. Begrepet modernitet kan i så henseende vise seg fruktbart, også for analyser av modernitetens historisk-institusjonelle kjennetegn. Men i en drøfting om arbeiderklassens integrasjon synes kapitalismebegrepet mer nærliggende. Utvikling fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme er naturligvis også en kjent og fortsatt relevant begrepsfesting av dette. En breiere begrepshistorie må utgå i denne korte framstillingen.
5. Karl Polanyi, The Great Transformation. The political and economic origins of our time, Boston. Beacon Press, 1944. I norsk oversettelse: Den liberale utopi, Oslo: Res Publica, 2012.
6. Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Rødt!, 2. utgave, 2008
7. Grunnlaget for det følgende er en generell allmennkunnskap etter lesning av diverse litteratur om emnet. Av leksikalske framstillinger om temaene synes jeg fortsatt Trond Hegna og Jacob Friis sine utlegninger i Arbeidernes leksikon er særlig gode. Med deres framstilling fra tidlig 1930-tall kommer vi også nærmere den historiske scenen teoriene og bevegelsene utviklet seg i. Arbeidernes leksikon, forkortet utgave i tre bind, Oslo: Pax forlag, 1974
8. Se f.eks. Marx/Engels, Udvalgte skrifter, bind 1, København: Forlaget Tiden, 4. oplag, 1978
9. Les f.eks. Tron Hegna om «sosialdemokratiet» i Arbeidernes leksikon, bind 3, Oslo: Pax, 1974, s. 1008

Som ellers i livet – forvent det uventede også i politikken. Jeremy Corbyns overraskende og knusende seier i kampen om ledervervet i Labour Party var mer enn man kunne drømme om for bare få måneder siden.

Shaun Doherty er mangeårig medlem av Socialist Workers Party i England. Han er lærer fra Islington i London, valgkretsen til Jeremy Corbyn. Artikkelen sto i Socialist Review, oktober 2015, http://socialistreview.org.uk/406/corbyn-triumph-and-challenge, og er oversatt av Mathias Bismo

Når jeg tenker på det lokale parlamentsmedlemmet jeg i mesteparten av de 40 årene jeg har undervist i Islington har sett komme syklende opp og ned Holloway Road, valgkretsens hovedåre, som har støttet enhver streik og enhver progressiv kampanje under solen, kunne jeg kunne jeg ikke forestilt meg det han nå har fått til.

Det jeg, og mange med meg, derimot kunne forutse, var at dersom han mot all formodning skulle vinne, så ville et rent helvete bryte løs.

John McDonnell, Corbyns venn og nå finansminister i skyggeregjeringen, har omtalt det som møtte dem den første uka, for en «tsunami» av motstand. På én måte bør omfanget av motstanden og hatet de har blitt møtt med, mottas som et kompliment. Angrepene har vært så giftige fordi høyresida, både innenfor og utenfor Labour Party, er skremt av det Corbyn og McDonnell representerer og det de som ledelse har potensial til å levere.

Hvor forfriskende var det ikke å høre Corbyn gi sin støtte de streikende ved Nasjonalgalleriet i talen sin til TUC-kongressen i september? Når gikk sist en Labour-leder ut med støtte til en streik? I oppkjøringen til ledervalget gikk til og med Daily Telegraph ut mot de konservative som mente en seier til Corbyn ville være en gave til dem og et fripass frem mot neste valg i 2020. Det motsatte, at de grunnleggende premissene bak det kapitalistiske samfunnet ville kunne bli lagt under lupen, kunne faktisk skje.

Omfang

Det er verdt å huske hvor stor seieren var. Corbyn fikk 251 417 (59,5 prosent) av stemmene, mot Andy Burnhams¹ 80 462 (19 prosent), Yvette Coopers² 71 928 (17 prosent) og Liz Kendalls³ 18 857 (4,5 prosent). Han vant blant alle de tre velgerkategoriene – 49,6 prosent av partimedlemmene, 83,8 prosent av registrerte støttespillere (de som betalte 3 pund for å delta) og 57,6 prosent av tilknyttede medlemmer (fagforeningsmedlemmer).

At han etter dette skulle bli angrepet fra høyre er ingen overraskelse. På sitt sedvanlige vis har ulvene i media forsøkt å rive ham fra hverandre, fra det trivielle – «Den øverste knappen hans var åpen» – til det ondskapsfulle – trusselen om militærkupp om han skulle bli statsminister. Men den virkelige trusselen ligger likevel i den liberale pressa og hans egne parlamentsmedlemmer, herunder medlemmer av hans egen skyggeregjering.

The Observer og The Guardian, de liberale medienes to flaggskip, har ført en uforsonlig kampanje mot Corbyn, og etter at han vant har de stadig spådd hans uunngåelige neder-lag. Denne fiendtligheten bidro ikke bare til å støte mange av deres lesere, men også noen av deres mest etablerte journalister. The Observer ble nødt til å trykke artikler av Edward Vulliamy og William Keegan som talte standpunktet deres avis og støttespilleren The Guardian hadde inntatt, midt imot.

For hva det er verdt, skriver Vulliamy, opplever jeg at vi sviktet både mange lesere og andre når vi ikke ønsket i hvert fall resultatets ånd, drevet frem av moralprinsipper om likhet, fred og rettferdighet, velkommen.

Keegan argumenterer for at innstramningspolitikken trenger en motstander som Corbyn, og peker på at den politikken han gikk til valg på, var overraskende fornuftig og moderat.

Begge reagerte på den holdningen som ble uttrykt av Jonathan Freedland, en sentral politisk skikkelse i The Guardian, dagen før: «Corbyn må representere hele Labour, ikke bare seg selv.» Sagt med andre ord må han bytte ut sin motstand mot innstramningspolitikken med den nyliberale konsensusen som predikes av de blairske kollegene som iverksatte den i første omgang. Og når han først er i gang, må han tilpasse seg etablissementets utdaterte kultur – nasjonalsang, dresser og The Andrew Marr show.

Å påstå at det er egoistisk og individualistisk når Corbyn står fast på de prinsippene han drev valgkamp på, tvinger frem spørsmål: Hvorfor skulle han stille i det hele tatt? Og hvorfor vant han med så stort flertall?

Corbyns motstandere i eget partiet lot seg heller ikke tøyle. Lord Falconer⁴ og Hilary Benn⁵ sa at de var klare til å støtte luftangrep mot Syria under visse betingelser også etter at Corbyn hadde gitt klart uttrykk for sin motstand mot dette. Sadiq Khan⁶, Labours ordførerkandidat i London, beskyldte både Corbyn og McDonnell for å bidra til å øke faren for terrorisme og antisemittiske angrep på grunn av deres syn på Midtøsten og Irland i Mail on Sunday. Chuka Umunna⁷ mante frem gatekampspøkelset dersom Corbyns lederskap skulle føre til en ny konservativ regjering. Charles Clarke⁸ og Roy Hattersley⁹ henfalt til rene personangrep gjennom å omtale Corbyn «karakterløs» og «et absurd redskap for de misfornøydes håp» og for å innta «et nøye tilgjort image».

Det er antakelige disse stemmene Freedland vil at Corbyn skal lytte til. Men her bommer han på det viktigste punktet. Corbyn ble valgt fordi han var annerledes. Han var ikke en av New Labour-klonene (den mest blairske kandidaten Liz Kendall fikk faktisk bare 4,5 prosent). Han ble valgt nettopp fordi han gikk mot innstramningspolitikken, Trident-programmet¹⁰ og å gjøre flyktninger til syndebukker og fordi han støttet nasjonalisering av jernbanen og omfordeling av rikdom. Det ville vært en fornærmelse mot alle dem som støttet ham, om han nå forkastet disse prinsippene sine.

En fornyet energi

Jeg håper han står støtt i denne stormen av beskyldninger. Han bør vite at jo flere kompromisser han går med på, jo mer vil fiendene hans se det som et svakhetstegn og komme med enda mer giftige angrep. Styrken hans ligger ikke i det parlamentariske Labour, der han ikke har politisk støtte fra mer enn 20 representanter, men fra de titusenene som støttet ham i lederkampen og som fikk en fornyet energi av kampanjen han drev over hele landet.

De 100 folkemøtene han deltok i gjennom lederkampen, begeistret et nytt sjikt av unge som var fremmedgjort av politikken slik den lenge har fremstått, og vekket tilbake engasjementet hos mange eldre sosialister som var blitt desillusjonerte av den nyliberale konsensusen. Seieren hans var en seier for et håp om at ting faktisk kan forandres. Den gjenspeilte den underliggende motstanden mot innstramningspolitikken i landet. Når jeg skriver dette, har mer enn 62.000 mennesker sluttet seg til Labour etter at Corbyn ble valgt. En firedel av dem er tidligere medlemmer som har meldt seg inn på nytt – trolig etter år med desillusjon over New Labours kriger og privatisering.

Resultatet 12. september skjedde samtidig med et annet uttrykk for håp og menneskelighet. Titusener gikk ut i gatene i London og andre byer til støtte for flyktninger, som en del av en bølge i Europa der vanlige mennesker som har blitt forferdet over situasjonen for de millionene som flykter fra krig og konflikter har engasjert seg.

At Corbyns første handling som leder for Labour var å tale til demonstrantene er nok et tegn på hvordan han har blitt en støttespiller for holdninger mot innstramningspolitikk, mot krig og mot rasisme.

Hva bør da være revolusjonære sosialisters svar på de pågående angrepene mot Corbyn og forsøkene på å undergrave ham? Skal vi rope «svik» mot alle kompromissene han vil bli tvunget til å inngå? Skal vi lage slagord mot den uunngåelige kapitulasjonen for reformistisk politikk? Eller skal vi bygge et bredest mulig forsvar for lederskapet hans og dermed gi ham den støtten han trenger til å iverksette den politikken han ble valgt på bakgrunn av og forsvare ham mot angrep fra høyresida?

Hvis vi velger det første alternativet, plasserer vi oss i en sekterisk ghetto der vi ikke fortjener at noen hører på hva vi har å si. Vi må heller samle oss for å forsvare ham mot angrepene fra høyre. Når vi forsvarer Corbyn, forsvarer vi samtidig prinsipper om motstand mot innstramningspolitikk, solidaritet med flyktninger, antirasisme og krigsmotstand, som jo er i kjernen av politikken vår.

Hvis angrepene lykkes og lederskapet hans blir undergravd, hvem vil tjene på det? Én ting er helt sikkert – hvis Corbyn skulle falle, er det lite sannsynlig at den politiske stemningen ville endres til fordel for et revolusjonært perspektiv og langt mer sannsynlig at vi ville ende opp med demoralisering og nederlag.

Et forsvar

Initiativet fra Unite the Resistance¹¹ i form av et opprop, «Forsvar Jeremy Corbyns politikk mot innstramninger og hans demokratiske rett til å lede Labour,» er et viktig eksempel på den riktige tilnærmingen. Det er allerede signert av alle de sentrale fagforeningslederne. Dette er særlig viktig siden noen av de mest fremtredende fagforeningslederne var lunkne, og knapt nok det, til Corbyns beslutning om å utpeke John McDonnell som finansminister i skyggeregjeringen.

Oppropet viser ikke bare til at mange har blitt inspirert av budskapet i valgkampen hans, men også at han har et klart mandat til å implementere den politikken han fremmet. De som forsøker å undergrave ham, angriper demokratiet. Oppropet må fremmes på enhver arbeidsplass og i et hvert lokalsamfunn.

Corbyn har selv sagt at han vil skape en sosial bevegelse mot fattigdom, rasisme og krig. En virkelig massebevegelse vil ikke bare hjelpe ham med å iverksette politikken, men også beskytte ham fra angrep fra høyre-sida. Men det er viktig å være klar over hva denne bevegelsen handler om. Den handler om å støtte alle kampanjer mot innstramningspolitikk, å støtte mobilisering i solidaritet med verdens flyktninger, å støtte streiker og alle former for arbeidermotstand, å støtte alle aksjoner mot nedskjæringer lokalt og nasjonalt, å støtte nasjonalisering av jernbanen, å forsvare et offentlig helsetilbud, å vise motstand mot krig og atomspredning – enten det gjelder luftangrep mot Syria eller fornyelse av Trident-programmet.

Det er rundt disse prinsippene et forsvar for Corbyn kan bygges og kampen mot Toryenes innstramningsagenda kan videre-føres. Én ting er helt sikkert – hvis han lener seg på det parlamentariske Labour Party, er skjebnen hans beseglet. Høyresida legger allerede planer for hans avgang.

Hvis den energien bevegelsen rundt Corbyn har skapt blir kastet bort på interne kamper i Labour Party alene, vil momentet forsvinne. Det er kamper som haster allerede nå – Toryene vil ikke vente til 2020 med å implementere ytterligere innstramninger, og vi kan ikke vente til da med å slåss mot dem.

Betyr forsvar av Corbyn at vi bør legge vekk all kritikk? Selvsagt ikke. Corbyn vil innta standpunkter vi ikke liker. En mangfoldig agenda er vel og bra og en bred bevegelse høres mer tiltalende ut enn en smal, men er det virkelig en god idé å ta med folk som Chuka Umunna, som vil benytte posisjonen sin til å undergrave Corbyn ved enhver anledning, i skygge-regjeringen?

I Labour List skisserer Luke Akehurst¹² de innrømmelsene i forsvars- og utenrikspolitikken som Corbyn kanskje allerede har gjort overfor noen av medlemmene i skyggeregjeringene, og han skisserer også måter han kan styrtes på i fremtiden. Bare 20 prosent av Labours parlamentsmedlemmer trengs for å utfordre ledervervet. Mange ser tiden an og planlegger for det beste tidspunktet for angrep. Corbyn vil også stå overfor en rekke dilemmaer på partilandsmøtet.

Vi må heller ikke se bort fra de mer generelle argumentene om den britiske statens natur og den parlamentariske veien til sosialismen.

Jeg er sikker på at Jeremy er godt kjent med det den avdøde marxistiske politiske kommentatoren Ralph Miliband skrev og er kjent med hvordan en parlamentarisk strategi vil tøyle ham. I etterordet til sitt store verk, Parliamentary Socialism, skrev Miliband at venstreparlamentatikere er bundet av institusjonen i seg selv og av Labour-etablissementets konservatisme. Han uttrykte dette ganske klart:

Dette betyr at Labour Party ikke vil bli omgjort til et parti som virkelig bryr seg med sosialistisk endring.

Bevegelsen

Dette er viktige argumenter for oss, som må formidles på en tålmodig og kameratslig måte. Men de av oss som står i den revolusjonære tradisjonen, må være så ærlige og selvbevisste at vi erkjenner at det er en venstrereformistisk politiker som har stilt opp i valget til leder for Labour party og som har tent en gnist og skapt entusiasme for politisk endring blant tusenvis av mennesker, unge som gamle.

Hvis vi skal ha rett til å forme denne bevegelsen, må vi være en del av den.

Oppropet fra Unite the Resistance er én måte vi kan ta opp kampen mot fienden på. Overalt hvor vi er, må vi samle underskrifter og støtte for de standpunktene det argumenterer for.

Vi kan forsvare Corbyns ledelse som en del av kampen for å bygge massebevegelsen vi trenger dersom vi virkelig skal kunne ta opp kampen mot Toryene.

Fagforeningsdemonstrasjonen i forbindelse med Tory-konferansen 4. oktober i Manchester er den første anledningen til å tenne flammen, og jo større og mer militant den blir, jo mer vil de føle varmen.¹³

Noter:

1. Kulturminister 2008-09, helseminister 2009–10, nå innenriksminister i skyggeregjeringen.
2. Likestillingsminister, utenriksminister og innenriksminister i Ed Milibands skyggeregjering.
3. Omsorgsminister i Ed Milibands skyggeregjering, favoritten til Tony Blairs nærmeste krets.
4. Hadde flere ministerposter under Tony Blair, Blairs første utnevnte lord.
5. Utviklingsminister 2003–07, miljøvernminister 2007–10, nå utenriksminister i skyggeregjeringen.
6. Kommunalminister 2008-09, samferdselsminister 2009–10, ordførerkandidat i London med Corbyns støtte.
7. Næringsminister i Ed Milibands skyggeregjering 2011–15, nær støttespiller for Liz Kendall.
8. Utdanningsminister 2002–04, innenriksminister 2004–06, tapte valget i 2010.
9. En rekke ministerposter 1968-92, nestleder 1983–92, moderat venstrekritiker av Blair.
10. Storbritannias atomvåpenprogram.
11. En løst organisert venstreopposisjon i fagbevegelsen
12. Lokalpolitiker i London og høyresideideolog i Labour.
13. Om lag 60 000 personer møtte opp, og det gikk stort sett fredelig for seg.

Etter årets kommunevalg innrømmer Ottar Brox at han tidligere har sett for mørkt på mulighetene for forandringer i venstresidas favør.

I dette nummerets Rødt!-samtale snakker Brox om irreversible reformer, arbeidsinnvandring og hvordan 60-tallets venstrepopulisme med utspring i norske distrikter kan kjennes igjen i spanske og greske bevegelser i dag.

Ottar Brox er professor emeritus i sosiologi, tidligere forskningsleder for Norsk institutt for by- og regionsforskning, stortingsrepresentant for SV 1973–1977 og forfatter av blant annet Hva skjer i Nord-Norge? (1966) som i 2008 ble kåret til etterkrigstidas fjerde viktigste norske sakprosautgivelse.

Fredrik V. Sand er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! og jobber som markedskonsulent i Klassekampen.

I boka Ta vare på Norge (1988) introduserte du begrepet irreversible sosiale endringer, og ba leseren venne seg til det, fordi vi kom til å få bruk for det. Irreversible reformer har da også blitt et sentralt begrep i norsk debatt, men ikke før i opptakten til Høyre/FrP-regjeringa.

Jeg syns det var merkverdig at det ikke var mye mer utbredt i den politiske diskusjonen. Hvis du innfører forbud mot brennevin, er det ingen sak å fjerne det to år etterpå. Men da Willoch gjorde borettslagsleiligheter til privat eiendom, ble det absolutt utenkelig at noe parti kunne gjenreise det systemet. Det ville være risikabelt selv for Rødt, antagelig. Selv om man skulle få en prosent økt oppslutning på et så radikalt forslag, er det helt utenkelig at det vil gi mer enn en ørliten forandring. Om et litt større parti, som Arbeiderpartiet, skulle foreslått det, ville de risikert å miste ti prosent, fordi dette er et forslag som er politisk korrekt, men straffer folk på pungen.

Jeg deler Georg Johannesens spissformulering fra 60-tallet om at det var han som var konservativ, fordi han syns Norge var ålreit, sammenlignet med Arbeiderpartiet og Høyre som ville forandre landet i samsvar med sine flyveideer. Det synspunktet er det utrolig viktig å pusse støv av. Knut Olav Åmås har skrevet om hvordan det blir tusenvis nye av de «nestrikeste» med over fem millioner i inntekt. Da er vi i en farlig situasjon. Vi klarer ikke å ta vare på Norge, med de store fortrinnene Norge har sammenlignet med andre kapitalistiske land.

Ett eksempel du brukte på irreversible endringer, var materielle betongmasser og trafikkmønster. Etter valget nå i Oslo ser vi at motkreftene er sterke. Men kan det ikke også se ut til at det er mulig å reversere en del valg som har blitt tatt på dette feltet opp gjennom tidene?

Det må jeg si var en politisk overraskelse for meg. Når Aftenposten slutter seg til Johansen-byrådet, veldig klart og godt, er det som å høre SVere på 60-tallet. SV har vært nærmest mobbet i bystyret i mange år på grunn av ønsket om å redusere biltrafikken. Det er en av overraskelsene jeg har opplevd etter det siste valget. Om det holder seg, vet man ikke, men noen av oss har sett for mørkt på mulighetene.

Hva med det regjeringa gjør nå, hvilke endringer tror du vil slå kraftigst inn og være vanskelige å reversere?

Det er ikke sikkert at disse Høyre-endringene er så irreversible som man i sine verste stunder var redd for. Men det er mye som er uklart. Det er mulig at det går an å reversere formueskatten. Du kan ikke få den gamle arveavgiften igjen. Sannsynligvis kan du innføre en som rammer de som virkelig er en trussel mot det vi oppfatter som likhets-Norge, men ikke de som har spart opp 700 000 i løpet av et langt liv. Hvis man ikke tar hensyn til denne slags veldig forståelige individuelle ønsker hos folk, risikerer man å bli stående på 1,2 prosent.

Denne velstandsveksten, i alle fall i snitt og sum, har vært enorm. Du skrev i 1988 at «endringer på det materielle planet [har] direkte og entydige konsekvenser for opinion, oppslutning om partienes politikk». Hva gjør den private rikdommen med politikken?

Når en rettighet, som med borettslagssystemet som gir deg borett og ikke eiendom, kan veksles inn i en håndgripelig formue, så skal det veldig mye ideologiproduksjon til for å holde det gående. Dette er prototypen på en irreversibel forandring til det verre, og her har det vært stor tilbakegang fra Gerhardsen-perioden. Det å gi så mange, som hadde fått nyte godt av sosialdemokratiet, en direkte formue ved lovendring var en genistrek, skjønt du trengte ikke være et geni for å komme på det.

Sosiale forbedringer forutsetter vedlikehold av en arbeiderklasseideologi. Tidligere hadde man opplysningsforbund som blant annet skulle lage film for å befeste denne ideologien. Alt dette ble oppgitt veldig tidlig, og man overlot arenaen til VG. Det var kanskje i overkant heroisk i utgangspunktet, men her ligger i alle fall en av årsakene til at det gikk så lett å avskaffe de sosiale reformene vi fikk etter krigen. Når dette blir forsømt, må man bytte strategi. Det nytter ikke å programfeste en tilbakevending av det irreversible. Man må se på terrenget når det forandrer seg.

At mange har blitt boligeiere og at lønnsveksten har vært som den har vært, kan jo også sies å ha ført til en slags spredning av eiendom. Kan ikke en kapitalistisk dynamikk gi ytterligere konsentrasjon av ressurser og makt hvis vi forlater dette?

Vi har hatt spredning i den forstand at flere blir millionærer, ja. Det skal ikke annet til enn å kjøpe hus i en prisgunstig periode. Den typen materielle, individuelle ambisjoner kan ikke erstattes med lesesirkler i sosialdemokratisk ideologi.

Så vi kan jo gå over fra å snakke om det som er tapt, til de mulighetene som fins. Da beveger vi oss inn i et minefelt. Arbeidsmarkedspolitikken er noe av det som mest opplagt skaper større klasseforskjeller i Norge. Særlig begeistringen for arbeidsinnvandring. Oslo var en gang en industriby. I dag er det en konsulentby, medieby, universitetsby – det du og jeg representerer, vi jobber ikke i støperiet. Arbeidsmarkedet har blitt helt annerledes.

Selv om man ønsket å utvikle Oslo til en industriby, kunne den ikke blitt det. Med lønningene i en industri som skal kunne konkurrere med utlandet, hadde du ikke fått rekruttert de som i dag er småbrukere, fiskere eller kommunalt ansatte i Tynset. Disse får du heller ikke rekruttert til å holde byen rein innendørs og utendørs. De som kan rekrutteres, er innvandrere som enda ikke har lært norsk, og i byggebransjen får du billigere polakker og så videre. De fundamentale realitetene i Oslo innebærer at vi får et amerikansk storbysystem med en tjenesteyterklasse som både fører til større økonomisk ulikhet og etniske skiller. Både SV og Rødt er støttespillere til slike forandringer.

Men i det siste har jo bekymringer om dette blitt flagget selv fra topper i LO og Fafo, som snakker om å regulere tilstrømningen av flyktninger inn i arbeidslivet, og å bremse EØS-innvandringen for å få en mer rettferdig fordeling av migrasjonsbyrdene. Er det et paradigmeskifte på gang i denne debatten?

Når jeg har hevdet dette synspunktet tidligere, har det møtt massiv motstand og blitt mistenkeliggjort også av SVere. Det har vært litt av en psykologisk påkjenning å si at to ganger to er fire. Det er utrolig løfterikt at Fafo-ledelsen, at Dølvik (Jon Erik Dølvik, Fafo-forsker som har forsvart EØS-avtalen sterkt, intervjuers anm.) kommer så direkte ut. Det er nesten som å lese min egen bok som kom for ti år siden.

Jeg har hatt følelsen av å være utrolig alene, med risikoen for at FrP skal plukke opp noen av poengene. I boka refererte jeg at FrP i sitt prinsipprogram ville åpne for innvandring til jobber i sektorer med rekrutteringsvansker, altså at jobber som er så jævlige at nordmenn ikke vil ha dem, skulle det være helt greit å åpne for innvandrere. Dette er mye verre enn den snille innvandringspolitikken til SV, Arbeiderpartiet og andre, som tross alt er villig til å drive med allmenngjøring av tariffavtaler og ha en teoretisk mulighet til å bemanne slike jobber uten å forverre vilkårene.

Etter å ha referert noe i samme retning i en kommentar i Klassekampen, fikk jeg e-post fra en FrP-stortingsmann som mente dette var å baksnakke FrP, og at de ikke hadde slike holdninger i det hele tatt. Så da tenkte jeg «Herregud, har de strøket den paragrafen i programmet?» Jeg har ikke sjekket, men det kan godt tenkes. La oss si at de har lest mitt avsnitt fra 2005 og skjønt at dette kan bli brukt mot dem. Da har jeg bidratt til å ufarliggjøre FrP. En ganske jævlig selvkritikk å komme med. Det skyldes naturligvis at venstrepartiene ikke har brydd seg om dette spørsmålet i det hele tatt.

Den pågående flyktningkrisa, hva tenker du om den, i denne sammenhengen?

Jeg har hatt vanskelig for å bli trodd på dette, men sagt at Norge bør bruke mer penger på asylsøkere fra fattige land, samtidig som vi må forhindre arbeidsinnvandring. I 2005 skrev jeg at du kan få den samme effekten på lønnsforskjellene med asylsøkere som arbeidsinnvandrere, men det siste jeg vil er å gjøre livet vanskeligere for asylsøkere, eller polemisere mot Antirasistisk senter. Det kan allikevel ikke være noe overgrep å sende folk tilbake etter at borgerkriger er slutt, etter å ha tatt vare på dem mens de har risikert å bli drept av naboene. Det har blitt selvfølgelig at det å motta en asylsøker er det samme som å godta en ny nordmann. Det er helt innlysende at vi må gi folk asyl, men det er ikke innlysende at vi skal forverre problemene for folk som har det dårlig i Norge ved å gi dem flere konkurrenter om dårlige jobber.

Er det områder hvor venstresida kan benytte sjansen til å ta strukturelle grep som er «irreversible», og legge forutsetninger for et større vendepunkt?

Det å forandre innvandringspolitikken er mest nærliggende. Få en fullstendig slutt på arbeidsinnvandringen, det vil si gå tilbake til situasjonen før 2004. Det vil være vanskelig å begrunne nå, fordi folk tror det er utelukkende humanitære sider ved innvandringsspørsmålet – at vi skal være snille. Torbjørn Røe Isaksen spurte i Morgenbladet om «hvis det lønner seg å ta i mot innvandrere, er det da godt?». Det er et utrolig interessant utgangspunkt for den som spør «lønner seg for hvem?». For dette er en politikk som er til skade for dem som har det dårligst i Norge, og kjempestor fordel for dem som har det best. Når den 55 år gamle vaskedama mister sin kommunale jobb til et firma med bare unge, mannlige innvandrede vaskere, og mangemilliardærer får billigere arbeidskraft, er det altså «vi» som er snille. Det er vanskelig å få noen støtte på venstresida for å stille slike spørsmål. Det oppsto en konkurranse i å være mest for arbeidsinnvandring på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

På Rødts landsmøte har man både gått inn for å suspendere Schengen-avtalen og innføre strengere grensekontroll for å møte arbeidslivskriminaliteten og mafia-trykket som har oppstått, og for å sette tydelige kriterier for arbeidsinnvandring. Men det virker som om dette er en litt for krevende debatt å håndtere til at man vil gå høyt på banen.

Jeg ble virkelig nedslått da jeg leste en kommentar i Dagens Næringsliv som hevdet at FrP har gjort det så bra på innvandringsmotstand, at SV kanskje ville ta lærdom av det. Det er slik det kan bli umulig for venstrepartiene å hevde interessene til dem som rammes av arbeidsinnvandring.

På 60-tallet introduserte du populismebegrepet i norsk politikk. Seinere har du distansert deg fra det, fordi det har blitt koblet så tett opp mot FrP og høyrepopulismen. I det siste har stadig flere stemmer i skandinavisk politikk omfavnet venstrepopulisme-begrepet. Hva tenker du om dette i dag?

Jeg har ikke tatt avstand fra begrepet, men har sluttet å bruke det. For meg var det et operasjonelt begrep, ikke fjerne idealer eller romantisering av heroisk språkbruk. Hvis du setter sammen Norge av bedrifter og bransjer, tenker du teknokratisk. Hvis du tar utgangspunkt i familier, hushold og lokalsamfunn, så tenker du populistisk. Dette mente jeg som operasjonelle begreper, altså som praktisk tenkeverktøy. I det øyeblikket du bruker det i den luftige atmosfæren, kan det både bli romantisk og urealistisk. Da jeg måtte slutte å bruke ordet, var det opplagt fordi det kom til å assosieres med Fremskrittspartiet og den slags ting.

I boka Venstrepopulisme – utfordringer for rød-grønn politikk utgitt for noen år siden av personer med bakgrunn i gamle PAG, Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen, polemiserer jeg mot den utmerkede statsviteren Anders Ravik Jupskås, fordi han har klassifisert PAG-bevegelsen i forhold til et moderne og bedre utviklet populisme-begrep han jobber med. Jeg hevder at den populistbevegelsen jeg identifiserte meg med, eller prøvde å formulere, var en sosialistbevegelse. Jeg oppfattet noen av kriteriene han presenterte for en populistbevegelse som overflatiske. Samtidig har de nye greske og spanske bevegelsene mye til felles med vår populisme. Skjønt, for middelhavsintellektuelle er småbrukere gamle tullinger som sitter fast i middelalderen. Jeg opplevde veldig velutvikla politisk bevissthet hos mye av bygdefolket jeg snakket med på 60-tallet, så det syns jeg treffer dårlig.

Populismen i Hva skjer i Nord-Norge? (1966) var også en kritikk av politikere som oppfører seg som om folk ikke vet sitt eget beste. Videre i artikkelsamlingen Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon (1972) tok du eksplisitt til orde for mindre offentlig innblanding. Høyresida har i de senere årene vektlagt frihetsreformer fra det de mener er unødvendig offentlig regulering. Har venstresida tapt terreng her?

Det verste jeg vet er den sosialdemokratiske frihetsbevegelsen, som simpelthen var høyre-utvikling og ingenting annet. Det vi gikk i mot, var først og fremst de som oppfattet kystfiskernes motstand mot trålere som tradisjonelle holdninger, at «vi liker ikke det som er nytt», «vi er mot teknologi» og så videre. Om bare det nye var noe fiskerne kunne få glede av, som nylongarn, som kunne gå inn i en småskala arbeidsorganisasjon, hadde vi ingenting i mot det. Men trålere er ikke bare nye. Det følger også med en helt annen økonomisk organisasjonsform. Først og fremst aksjeselskapet, som er ubegrenset grådighet satt i system.

Dette har jeg reflektert mye over i forbindelse med referansene til allmenningens tragedie. Garrett Hardin, som skrev The Tragedy of the Commons, følte seg misforstått, fordi det han snakket om var uregulerte allmenninger. La oss si at du har bønder som har felleseie over et område. Alle skjønner instinktivt at hvis jeg sender en sau inn på området, fordeles tapet i tilvekst på, la oss si, hundre eiere, mens jeg får fordel av den ene sauen. Min gevinst er mye større enn de andres tap enkeltvis. Derfor overutnytter vi allmenninger. Men mange allmenninger er styrt. Skog, beite. Du har bare lov til å slippe et begrenset antall sauer inn. Hardin skrev om ubegrenset grådige deltakere. Et aksjeselskap er per definisjon ubegrenset grådig. Å slippe folk fri, liberalistisk fri, i allmenningen … Det vet vi hvordan går.

Da denne tidlige populismen ble presentert, var det også en uttalt verdikonservativ retning, i den forstand at det la til grunn, som du skrev, «de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet», i motsetning til «besserwissere som synes at det er verdiløst det som menigmann holder høgt». Er dette et problem hos norske politikere, og da spesielt på venstresida i dag? Tilhører man eliten, og ikke folket?

Dette retter seg mot teknokratiet. Vi har fått det som er verre, liberalismen. Det verste utslaget av det er arbeidsinnvandring. At ikke teknokratiet er en så framtredende hovedmotstander, er fordi liberalismen har inntatt plassen teknokratiet hadde på 60-tallet.

Men gjør ikke den liberalistiske utviklingen også at den radikale venstresida og folket havner stadig mer i utakt?

Nettopp, men det er ikke teknokratiske, men nærmest humanitære grunner til dette. Marx ville aldri nøyd seg med å ta standpunkt i innvandringsspørsmål utelukkende av humanitære grunner. Han ville antageligvis tenkt litt på klasseperspektivet, i motsetning til den såkalte venstresida i dag.

Tilbake i Ta vare på Norge tok du til orde for at de velgerne som stemmer Høyre like gjerne som de stemmer Ap, er vel så viktig å gå etter for venstresida som «den egentlige arbeiderklassen». Dette begrunnet du blant annet med at arbeiderklassen var avhengig av offentlig boligpolitikk og tilsvarende regulering på andre områder, og at arbeiderklassen derfor trenger mellomlagene som vipper mellom partiene som allierte, mer enn omvendt.

Jeg er ikke så sikker på om jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg tror jeg sa at man ikke skulle ha illusjoner om at SV kom til å bli noe proletært parti, som kunne regne med å få mange stemmer fra dem som har det dårligst, men at det blir flere av oss som er like godt tjent med Høyre som sosialdemokratiet. Det er derfor spesielt viktig at SV er i stand til å appellere til disse mellomlagene.

Men dette har vel vært en delvis dominerende strategi og eneste tenkelige vei til makt for det europeiske sosialdemokratiet? Nødvendigheten av å fri til «vippevelgerne» for å få flertall, brukes blant annet som argument mot Corbyn i Storbritannia?

Det som er annerledes med han, er at han har en viss oppslutning hos intellektuelle. Han har ikke oppslutning hos Stoltenberg-typene, men hos opposisjonelle sosialdemokrater som mener sosialdemokratiet har blitt for Blair-aktig.

Ikke alle akademikere er teknokratiske klasseforrædere. Vi har hatt en viktig kritisk tradisjon i sosialdemokratiet, inkludert SV. Dette handler ikke først og fremst om intellektuelle som en ressurs, men som en interessegruppe. Hvis Høyre og SV er like gode til å ivareta praktiske problemer hos disse, er det viktig at venstresida ikke overlater alle til høyresida. I boka ga jeg SV jobben å ta vare på den skravlende klassen for venstresida, fordi den får et like godt tilbud av høyresida i praktiske spørsmål. Mennesket er ikke bare mage. Hvis du ikke har et venstreforum for intellektuell debatt, taper du oppslutning i de såkalte skravlende klassene.

Prognoser er et av teknokratiets farligste våpen, skrev du for over førti år siden, og at kapitalistene og teknokratiet hadde stor suksess med å definere den såkalte premissstrømmen, mens vi «stort sett kaster bort tida». I dag har vi flere tenketanker enn noen sinne. Men hvilken effekt har det, og hvordan kan egentlig venstresida snu denne premissstrømmen?

Kristin Clemet har vært utrolig dyktig til å lage syntetiske argumenter for høyresida. Hun har skrevet at det ikke kan være så farlig om vi setter innvandrere til å gjøre de dårlige jobbene, fordi de står noen år i oppvasken, men får også utdannelse, de lærer seg norsk. Så blir de kelnere, etter noen år kanskje restaurantsjef, og så videre. Det hun ikke tar med, som gjør dette til et syntetisk argument, er at denne innvandreren blir erstattet av en ny oppvasker som er fornøyd med jobben han andre forlot. Selv om individer kommer seg opp fra oppvaskersjiktet får du rekruttert en ny innvandrer – til samme pris. Argumentet erstatter klasseperspektivet med et individualperspektiv. Du kan vedlikeholde prekariatklassen selv om noen individer kommer seg ut av den. Clemet får lett spalteplass med sitt uhyre enkle argument, men et mer komplekst argument, hvor man tenker litt mer flerdimensjonalt, kan jeg aldri tenke meg slipper til. Hun er en mester på å komme opp med tilsynelatende plausible argumenter som folk kjenner seg igjen i. Du kjenner deg ikke igjen i et klasseperspektiv så godt som et individualperspektiv.

Hva kan venstresida gjøre for å matche den jobben Civita gjør her?

Det krever noe annet enn å fylle Agenda med predikable sosialdemokrater av gamle, gode familier. Det kan høres ut som et «advertisement for myself», men når du er 83 år er du ikke ute etter nye jobber, hehe. Det finnes en god del andre skribenter, blant annet i Klassekampen, som kunne fylt den rollen, om de fikk sjansen i et miljø som virkelig er ute etter nytenkning på venstresida.

Hvordan har dagens venstrepopulistiske partier blitt til og vokst seg store.

Hva utfordrer dem?

Kari Celius er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Spania knytter det seg spenning til hvordan oppslutningen om Podemos vil bli ved det kommende nasjonale valget i desember. Allerede 100 dager etter at partiet offisielt var blitt et parti i 2014, oppnådde de fem seter i Europaparlamentet. Ved årsskiftet viste meningsmålingene en støtte på mer enn 27 % for Podemos, noe som kunne gjort dem til landets største parti om det hadde vært valgresultatet. I mellomtiden har Syriza i Hellas først vunnet valget, så gått på en smell i forhandlingene med Troikaen om gjeldslettelser, Tsipras har trukket seg, for så å få fornyet tillit ved nyvalget i høst. Syriza er nå ansvarlig for å gjennomføre en kriseplan basert på pensjonskutt og salg av offentlig eiendom og virksomhet.

Dette får stå som opptakten til diskusjonen om fenomenet «venstrepopulisme». Jeg vil prøve å drøfte noen problemstillinger knyttet til under hvilke forhold venstrepopulistiske partier blir til og vokser, hva som kjennetegner dem og hva som særlig utfordrer dem. Det tenker jeg gjøre hovedsakelig med utgangspunkt i Podemos, men jeg kommer også til å bruke Syriza som eksempel. Jeg drøfter også følgende: Er Labour i England sin venstrevending med Corbyn populistisk? I hvert fall brukes populistiske virkemidler.

Økonomisk krise – og regimekrise

Den økonomiske krisa rammet de søreuropeiske landene hardt. I Spania var årene i forkant av 2008-krisa holdt fram som en økonomisk suksess, som imidlertid viste seg å være utviklet på basis av boligbobler og korrupte byggeprosjekter. Effekten ble katastrofal da landet har svakt utbygde industrinæringer (industri kun i deler av landet). Millioner av tapte arbeidsplasser, flere titusener drevet fra hjemmene sine, den offentlige helsevesenet og utdanningssystemet demontert og privatisert. Gjeldsbyrden ble overført fra bankene til folk flest. Slik det også skjedde i Hellas, Portugal, Italia og Irland.

De tradisjonelle partiene i Spania, representert først ved PSOE (sosialdemokratene) i perioden fra 2004 til 2011 og så høyrepartiet Partido Popular siden 2011, manglet svar og alternative løsningsplaner, og ble et lett offer for EUs krav om privatisering og nedbygging av opparbeidete sosiale rettigheter i bytte mot forlenget nedbetalingstid av bankenes gjeld.

En annen viktig del av bakteppet er at i Spania, som i de andre tidligere fascistiske diktaturene i Europa, er det generelt lav tillit i folket til statsmakta og til den ledende eliten. Det forsterkes av at den ene korrupsjonsskandalen avløser den andre, og de går ofte helt opp i toppen i det partiet som til enhver tid sitter med makta. Det er altså regimekrise i tillegg til – og parallelt med – økonomisk krise. Den ledende eliten kan ikke lenger overbevise store grupper av folket at de har felles interesser. Partiene som innehar styringsmakta, mister sin legitimitet overfor folket når de prioriterer å redde bankene og euroen – og egen lommebok – framfor de som mister hus og jobb som følge av krisa.

I tiden etter murens fall har venstresiden vært på defensiven. I det meste av Europa gjelder at de tradisjonelle venstrepartiene har lav oppslutning, – eller er blitt borte på innsiden av et sosialdemokratisk parti. En del av dem har også mistet troverdighet som venstrealternativ fordi de har gått inn i regjeringssamarbeid med sosialdemokratiske partier, eller opptrådd som støttepartier for dem. Nye venstrealternativer som har kommet til, har ofte svak tilknytning til de gamle venstrepartiene, men kan ha sterke bånd til, eller ha «sprunget ut av» sosiale bevegelser. Dette gjelder også for Podemos, der den kjernen som dannet partiet, var en gruppe forelesere og forskere fra The Complutense University of Madrid som fikk med seg aktivister fra Ungdom uten Framtid (Juventud sin Futuro), student-organiserte, folk fra alternativ-kultur og den store protestbevegelsen 15-M. (New Left Review, 93: Understanding Podemos).

Kort om populisme generelt – og venstrepopulismens teoretiske grunnlag

Ernesto Laclau, 1935–2014, argentinsk politisk teoretiker. Kjent for sitt arbeid sammen med Chantal Mouffe. Beskrevet som «post-marxist». I sine siste arbeider var Laclau opptatt av populisme. I On Populist Reason fra 2005 vurderte han populismens rolle i politisk diskurs, hvordan en folkeidentitet blir til, og betydningen av affekt i politikken.

Chantal Mouffe, f. 1943, belgisk politisk teoretiker. Hun er best kjent for sitt bidrag til å utvikle den såkalte «Essex School of discourse analysis», som var en post-marxistisk politisk analyse basert på Gramsci, post-strukturalismen og identitetsteori. Sammen med Laclau: Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, 1985.

I henhold til leksikonets definisjoner kan populisme være «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket – som motsetning til eliten». Det passer ganske godt i tilfellet Podemos, på samme måte som det også passer for de høyrepopulistiske partiene som har vokst seg store de siste to tiåra, som Fremskrittspartiet. Så er det et åpent spørsmål om de – og vi – alltid kan holde rede på hvem som er folket og hvem som er eliten. Definisjonen er veldig vid. Det fins vel knapt nok noe parti som ikke benytter populistiske «knep og triks» i debatter eller rettet mot velgerne. Eller når partiet er i posisjon, beskylder politiske motstandere for å være populister, i betydningen av noen som «fører folket bak lyset». Det kan være et slit å opprettholde et folkelige «mot-eliten-image» når man de facto er en del av den styrende eliten. Som tilfellet er nå med FrP som viser et litt annet ansikt i posisjon enn de gjorde i opposisjon, med de følgene det har fått for oppslutningen hos «gamle» velgergrupper. Det bør nok ethvert parti som rir på en populistisk bølge, være klar over, at det er viktig å klare og balansere mellom kravene til bevegelsen som valgte deg til makta, og kravene fra realpolitikken om å være en samarbeids-parter som står ved avtaler.

Venstrepopulismen tilfører populisme noen dimensjoner, som løfter den fra kommunikasjonsform til ideologi: et ønske om mer folkelig innflytelse. Det er folkets behov som skal ligge til grunn for demokratiet. Eller for å snu det: at økonomien styres av en elite utenfor folkelig kontroll er en trussel mot demokratiet. Samtidig tar venstrepopulistene opp kampen med høyresida om hvem som skal få definere hva som er «sunn fornuft». Det er dette som er venstrepopulismens teoretiske fundament, og det er blitt formulert av den nå avdøde argentinske professoren i politisk teori Ernesto Laclau og den belgiske filosofen Chantal Mouffe. (De to var for øvrig gift med hverandre). Begge vil ta tilbake populismebegrepet fra høyresida. Mouffe sier i et intervju:

Venstresiden må skape en sannsynlig fortelling om en ny virkelighet basert på en annen politikk. (Klassekampen 21. september)

Hun mener det er nødvendig for å demme opp for høyrepopulismen. Laclau/Mouffe setter den marxistiske klasseanalysen til side, de mener den ikke fungerer som verktøy til å forstå samfunnet slik det er i dag. Politisk identitet er ikke er et resultat av konkrete økonomiske og sosiale relasjoner. I følge Laclau eksisterer klasser like lite som klassekamp, og hvis det hadde vært sånn at organiseringen av samfunnet og kampene som pågår kun var avhengig av disse relasjonene, ville det ikke vært rom for politikk som en selvstendig aktivitet.

I stedet er det vi ser, mange ulike grupper som fører kamper for sine særinteresser. Dette kommer til uttrykk gjennom nye sosiale bevegelser, som feminisme og etniske og nasjonale minoriteters kamp. Venstrepopulismens bidrag er å føre sammen de ulike kampene og skape kollektive viljer. En splittet befolkning kan forvandles til et folk, et «vi» som forenes i kampen mot «dem», enten de er eliten, makthaverne eller EU.

Betydningen av å være på TV

Som det er gjort rede for tidligere, er kommunikasjon av politisk budskap sentralt i populismen. Folk engasjerer seg ikke lenger gjennom partier men gjennom media. Bruk av media er nødvendig for å få mulighet til å nå bredt ut til folk. Det er viktig å være på TV. Pablo Iglesias tankegang er slik: Før var familien, skolen, og kjerka de viktige ideologiprodusentene, nå er det TV, og i Spania særlig talk show, som produserer folkemeningen og den politisk argumentasjonen som understøtter folkemeningen. Når folk snakker om politikk i matpausene eller på bar om kvelden er det TV-debattene og opinionsmakerne der de henter argumentene fra.

Podemos startet som et TV-fenomen, det var den professoren med hestehale som var på TV og snakket om de som ble rammet av krisa. Da snakket han ikke om bankene, men om folk, om vanlige middelklassepersoner som var blitt fattige, hadde mistet jobben eller hjemmet sitt som følge av krisa.

What we said allowed these victims» – «above all the impoverished middle classes – to identify themselves as such and to visualize, through the from of a new «us», the «them» of their adversaries: the old elites. (NLR, 93: Understanding Podemos)

Når venstresidens kandidater blir synlige på TV, er det et viktig poeng at folk ser at de er «som folk flest». For å si det med venstrepopulismens ord: det hjelper til med å bygge opp fortellingen som synliggjør at en annen politikk er mulig, og at det går an for folk å identifisere seg med politikken og dens formidlere. Det er nærliggende å kommentere at Bjørnar Moxnes er på TV for tida, der han både lager mat og «er» kjæreste, og det i beste sendetid. Det kan understøtte det poenget. Jeg er usikker på om en slik analyse er riktig. Kan det ikke også bekrefte overfor vanlige folk at de tilhører den intellektuelle eliten, altså «de som er på TV» og ikke «folk flest»? Det er uansett et tanke-kors at en politiker fra et revolusjonært parti godt kan få være underholdning, men må holdes unna partilederdebatten.

Karismatisk leder og store massebevegelser

Et annet kjennetegn ved venstrepopulistiske partier som har vokst seg store, er at de har synlige og karismatiske ledere som kan mobilisere og begeistre store deler av befolkningen. Det kjenner vi igjen fra Latin-Amerikas sterke tiår med Hugo Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia, men det er ingen tvil om at valget av Alexis Tsipras og Pablo Iglesias har vært en viktig faktor for at Syriza og Podemos har kunne vokse så fort. Når vi leser historien om Podemos, kan det virke som valget av «mannen som er kjent som TV-debattant» som lederskikkelse, er et bevisst valg og at Iglesias er «bygget» med tanke på lederskap. Det er heller ingen tvil om at Podemos har hentet sin inspirasjon fra Latin-Amerika. Inigo Errejon, en annen av de sentrale i Podemos´ ledelse, er fan av Laclau, og hadde i tiden før Podemos ble dannet, studert folkelige bevegelser i Bolivia. Hen mente at det kunne være mulig å bruke erfaringene fra Latin-Amerika på situasjonen i Sør-Europa, men uten å kopiere den latinamerikanske sosialismen.

En annen parallell til Latin-Amerika er betydningen av å knytte an til sosial bevegelser som har masseoppslutning. I Podemos´ tilfelle er partiet nærmest vokst ut av bevegelsen, i Syrizas tilfelle er det ikke like tydelig, men heller ikke dette partiet ville fått masseoppslutning uten at det var en massiv protestbevegelse rettet mot EUs kuttpolitikk. Felles for begge er at partidannelsen har skjedd veldig raskt. De har ikke rukket alle de konsoliderende diskusjonene, fordi de så raskt må ha på plass et parti-apparat, fordi det er nå bevegelsen trenger et organisert uttrykk. I Spania skjer det når de skal stille til valg til EU-parlamentet for en politikk som går mot kuttdiktaten. Å bygge grunnorganisasjoner i et nytt parti må gjøres over tid hvis man ikke allerede har med seg denne grunnorganiseringen fra bevegelsen. I Podemose skjedde dette etter at partiet var lansert ved etablering av Podemos-sirklene som grunnplans- og valgkamporganisering.

I Storbritannia har det motsatte skjedd. En stor bevegelse mot innstrammingspolitikken har nærmest trengt inn i Labour, og funnet sin leder i Jeremy Corbyn, som verken er ung eller en stor agitator. Derimot er han en utrettelig aktivist og solid plassert på den stadig mer marginaliserte venstresida i Labour, og passer sånn sett svært godt som symbol for en grasrotbevegelse. Fenomener som Syriza og Podemos ville hatt få muligheter for å komme i maktposisjon med det britiske valgsystemet, som sørger for at mindre partier blir utestengt fra parlamentet. Muligheten for at en bevegelse skal få et politisk uttrykk, går derfor via et eksisterende parti, et sosialdemokratisk parti som mange oppfattet som overgitt til høyredreining over flerfoldige tiår. Et nytt system for ledervalg gjorde det mulig for alle som ønsket det å delta i valget ved å betale et lite engangsbeløp. Dette førte til at Labour fikk mange nye medlemmer som ville være med å stemme inne venstresidens kandidat, dette fungerte som en dør inn i partiet for bevegelsen. Som i tilfellet med Podemos er Corbyn avhengig av at bevegelsen som valgte han til leder, holder trykket oppe, at Labour lykkes i å bli bevegelsens organiserte uttrykk. Det er ingen lett match når de fleste av partiets parlamentarikere tilhører høyresida, men i motsetning til det som er typisk for de venstrepopulistiske partiene, kan Corbyn lene seg på å ha forankring i de største fagforeningene, hvor det er blitt mobilisert for en venstrekurs.

Venstrepopulistiske utfordringer

Den store utfordringen i overgangen fra å være en del av en bevegelse til å bli et parti er å forene politiske strømninger som har ulike utgangspunkt og ulike ideer om hva man ønsker på kort og lang sikt. Samtidig vil det nye partiet sannsynligvis være avhengig av å samarbeide med eksisterende partier hvis de ønsker å komme i maktposisjon. Da er det viktig at partiet står trygt på fundamentet sitt, og er klart på hvilke prinsipper det ikke er aktuelt å vike fra når det skal forhandles.

Det må være relevant å spørre: Hva er dette fundamentet for et venstrepopulistisk parti som mangler klassetilknytning, og som kanskje heller ikke oppfatter det som en mangel? Hvilke verktøy har man når man avviser klasseanalyse og mener at forholdet mellom arbeid og kapital ikke er en viktig motsetning, slik som Laclau/Mouffe gjør. At dette synspunktet deles av Podemos har jeg ikke grunnlag for å hevde, siden jeg ikke har funnet at de sier noe om dette. Siden det er vanskelig å få tak i hvor det venstrepopulistiske prosjektet skal hen, blir prosjektet om «en ny virkelighet basert på en annen politikk» ganske vagt. Kan det bli sosialisme av sånt? Nei, ikke hvis man forstår sosialisme som noe mer enn et betraktelig mer utvidet og mangfoldig demokrati. Hvis den liberal-demokratiske ideologien (forståelsen av demokrati som utvidete individuelle rettigheter) ikke skal forkastes, kan jo like gjerne den kapitalistiske produksjonsmåten bestå, for utvidingen av demokratiet er kanskje ikke ment å gjelde produksjon og forholdet mellom arbeid og kapital. Det er mulig at det her er mine kunnskaper om venstrepopulismen som ikke er strekker til, men det jeg har lest om og av Laclau/Mouffe, er vagt. Men hvis jeg skal prøve å konkludere, så synes det som om venstrepopulismen kan bidra med en oppskrift på hvordan et venstreparti kan komme til makta i en politiske situasjonen med massemobilisering mot det sittende regimet, men ikke hva som skal gjøres etter at man har kommet i posisjon. Podemos er veldig klare på at deres suksess i stor grad skyldes den spesielle situasjonen partiet har blitt til i med økonomiske og politisk krise i kombinasjon med en stor protestbevegelse. De bør også være oppmerksom på at bevegelsen som var utgangspunktet, står i fare for å svekkes når partiet først har gjort seg til talsmenn for bevegelsen og så tatt roret. Hvor lenge vil universitetslektorer og «TV-tryner» kunne beholde troverdigheten i hele det folkelige spennet fra de prekære til håndverkere, statsansatte og aktivister i miljøbevegelsen? Skal de få til det, må de politiske prioriteringene være slik at de evner å forene disse gruppene på noe mer enn motstanden mot EUs krav om kutt i offentlige utgifter.

Mulige utganger for venstrepopulistiske partier

Det er et spørsmål om det er mulig å løse denne økonomiske krisa med en motkonjunkturpolitikk, dersom det var oppslutning om en slik politikk. Rødt mener at det er nødvendig å bryte med kapitalismen for å realisere et nytt samfunn, at det trengs en annen økonomi enn de kapitalistiske, at demokratiet må utvides til å gjelde også produksjon og arbeidsliv. Det er ikke et formulert mål for venstrepopulistene.

Da Syriza sa ja til EUs «hjelpepakke» i juli i år, støttet Podemos dette. Hva tenker de nå foran det nasjonale valget, og hva sier de til velgerne sine om hvordan de vil stille seg i en tilsvarende situasjon for Spania? Det har jeg ikke funnet ut noe om, men jeg regner med at de følger Syriza og utviklingen i Hellas nøye.

Det er særlig to erfaringer som bør være relevante:

1. Det er ikke mulig å få gjennomført motkonjunkturpolitikk og samtidig få økonomiske «hjelpepakker». Troikaen vil kreve kutt med usosial profil som de har gjort overfor Hellas. Det er usannsynlig at Spania kan oppnå noe mer i forhandlinger. Da blir man egentlig nødt til å vurdere om man skal ut av euroen, om man vil gå hele veien.
2. Dersom de velger å spørre ved en folkeavstemming om kursen videre, bør de ta svaret til følge hvis de vil beholde sin troverdighet. Syriza oppfattet tydeligvis folkets nei til EUs kuttpakker som et ja til å fortsette å forhandle, og ikke til å gå videre mot «Grexit». Jeg har lurt på om spørsmålet var stilt uklart med vilje fordi det var politisk uenighet om dette innad i Syriza. Alternativt kan det være slik at grekernes nei er blitt tolket som et «større nei» enn det var av omverden. Det er ikke vanskelig å se Syrizas’ dilemma: Folket vil ikke ha EUs kuttpakke, men de vil kanskje heller ikke ut av EU.

Det synes klart at et parti som vil oppnå makt til å gå mot EUs kuttpolitikk, må ha et avklart politisk prosjekt, og det må snakkes sant til velgerne om hva som er prosjektet. Er det ennå ikke der, er det kanskje nødvendig å fortsette konsolideringa og fortsette å bygge de politiske fundamentet før partiet søker makt. Det betyr kanskje at oppslutningen slutter å vokse eller stagnerer, men man slipper å administrere en kuttpolitikk som går på tvers av det man gikk til valg på.

Kilder:

• Pablo Iglesias: Understanding Podemos (NLR 93, mai–juni 2015
• Lotta Elstad: Den spanske sensasjonen Podemos – hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid
• La Monde Diplomatique, nr.10/2015: Podemos´ inspirasjonskilde og Labour uten spinn
• Klassekampen, 21.9.15: Om Corbyn og Mouffe