Anja Sletteland og Hannah Helseth:
Det jeg skulle sagt – håndbok mot seksuell trakassering
Manifest forlag, Oslo, 208 s.

Metoo-bevegelsen har fått et viktig bidrag med Det jeg skulle sagt – håndbok mot seksuell trakassering av Anja Sletteland og Hannah Helseth. Håndboka gir en grundig innføring i hva seksuell trakassering er, og er samtidig et oppslagsverk for dem som står i nøden. Den gir konkrete råd til utsatte og anklagede, og bør leses av alle som mener noe om fenomenet.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Foto: Manifest forlag

Det er fortsatt behov for oppklaring i hva seksuell trakassering egentlig er. Håndboka bidrar med et språk mot trakasseringen. Seksuell trakassering er en hersketeknikk, og i Berit Ås’ ånd må vi ha et vokabular for fenomenet for å kunne slå ned på det. Forfatterne kategoriserer ulike former for trakassering og trakassører, med tilhørende råd om hva man som utsatt kan gjøre. Dette er etterlengtet og nødvendig folkeopplysning.

Det jeg skulle sagt er oversiktlig og fungerer som håndbok. Samtidig er den god å lese fra perm til perm. Den er informativ og saklig, men blir i løpet av sine knappe 200 sider aldri kjedelig. I stor grad handler dette om at forfatterne bruker eksempler fra populærkulturen, i tillegg til å gjenfortelle flere av historiene som kom frem med metoo-oppropene. For eksempel får vi et gjenhør med Nooras konfrontasjon med William i SKAM, Susanne Sundførs kamp mot sexisme i musikkbransjen, og Amelies flørting med Nino i filmen Amelie fra Montmartre.

For til kritikernes lettelse er det, i følge forfatterne, utrolig nok fortsatt lov til å flørte. Det er likevel lurt å finne ut av om interessen er gjensidig. Ettersom forfatterne oppstiller grensen mellom hva som er greit eller ikke på en forståelig måte, er det nok mange som kunne hatt godt av å lese boka. Den er saklig, balansert, og tar ulike perspektiver i en trakasseringssituasjon. For eksempel forklarer boka hvordan også kvinner kan trakassere og menn bli trakassert, selv om kvinner hovedsakelig er på den utsatte siden. Boka fungerer for alle kjønn, for de som har opplevd trakassering eller selv har trakassert, de som har kritisert metoo-bevegelsen, andre som lurer på hva bevegelsen har betydd.

Boka er spesielt viktig for ungdom. Selv om den har et arbeidsplassperspektiv, kan alle situasjonene lett overføres til situasjoner i organisasjonslivet eller på skolen. Kapittelet om hvordan man besvarer trakassering er veldig relevant. På bøllekurs snakker jeg med unge jenter om maktstrukturer mellom kjønn, grensesetting og seksuell trakassering. Det er klart at de ønsker og trenger verktøy for å sette upassende kommentarer og tilnærminger på plass. Håndboka gir konkrete tips til svarteknikker som gjør at man kan forlate en, i utgangspunktet ubehagelig, situasjon med hevet hode. Ungdommen fortjener å forstå at de ikke skal godta og finne seg i trakassering, og lære hvordan de kan plassere ansvaret der det hører hjemme.

Som forfatterne skriver, er det er en stolt feministisk tradisjon å dele erfaringer for å fjerne stigma og skape solidaritet. Det jeg skulle sagt viderefører denne tradisjonen, og er et viktig bidrag i den pågående kampen mot seksuell trakassering.

Torstein Dahle retter i Gnist nr 2 2018 en kraftig kritikk mot begrepet antiverdi, slik David Harvey bruker det i sin nyeste bok, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason. Jeg mener begrepet har mye forklaringskraft, og her vil jeg vise relevansen av det for praktisk antikapitalistisk politikk idag. Det er ikke hver dag vi får servert nye begreper som faktisk er egnet til å øke vår forståelse av hvilke motstandsstrategier som virker og hvorfor.

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto: Illustratedjc/wikimedia commons

Dahle gjennomgår i en levendegjørende artikkel mye av lærdommen i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason¹. Dahle viser blant annet med eksempler fra den norske konteksten relevansen av Harveys overordnede fortelling, men avslutter artikkelen med et kraftig oppgjør med begrepet antiverdi. Harvey bruker dette begrepet til å beskrive et problem som oppstår hver gang en vare er produsert, nemlig at verdien forsvinner eller reduseres hvis varen ikke blir solgt, eller blir solgt til for lav pris. Det er et problem som enhver som deltar i markedsøkonomien, kan kjenne seg igjen i.

Dahle ser ut til å avvise antiverdibegrepet blant annet fordi han mener at konsekvensen av Harveys argument er at verdi ikke oppstår i produksjonen alene, men i sirkulasjonen som helhet, noe som kan tolkes som en nedvurdering av arbeid. Jeg mener det ikke følger noe slikt av Harveys argument. At merverdien har sitt opphav i arbeidet er forenlig med Harveys tanke om verdiens egen indre spenning og hvordan verdi og antiverdi veksler på å prege varens relasjon til markedet på veien gjennom sirkulasjonsprosessen.

Hva er antiverdi?

Harvey bruker begrepet antiverdi både på et teknisk og et politisk nivå. Som et teknisk begrep er antiverdi et aspekt ved verdibegrepet og dermed en egenskap ved en vare. Som et politisk begrep bruker Harvey antiverdi om endel politiske strategier og måter å strukturere livet eller samfunnet som opererer på tvers av kapitalismen. Det kan være frustrerende å forholde seg til begreper som opererer på flere nivå, men det er ikke spesielt uvanlig verken i marxismen eller andre fagfelt, vi kjenner det fra andre begreper som kapital, fremmedgjøring og profitt.

Som et teknisk begrep bruker Harvey begrepet slik: Antiverdi er det aspektet ved verdien som trer fram når sirkulasjonen stopper opp, når varer blir liggende på lager, når arbeidstagere streiker, når den nedbrente fabrikken ligger brakk i påvente av forsikringsutbetaling, eller mens produksjonen omstilles fordi forbrukerne boikotter miljøfiendtlige produkter. Kapital oppstår fordi verdi øker når den sirkulerer i et produksjonssystem. Når verdien ikke sirkulerer blir den devaluert, verdien forsvinner.

Det følger av dette at antiverdi svekker kapitalen, og dette er grunnlaget for Harveys bruk av antiverdi som et politisk begrep. Harvey bruker, som vi skal se, antiverdibegrepet til å forklare likheter og forskjeller mellom motstandsstrategier mot kapitalismen.

Verdi og antiverdi

Verdi er et begrep som har skapt mye debatt i økonomifaget, men Marx sin egen definisjon av verdi er utvetydig: verdi tilsvarer sosialt nødvendig arbeidstid, det vil si hvor lang tid det vil ta å produsere varen i en arbeidsprosess med sektorgjennomsnittlig produktivitet.² Arbeid som munner ut i varer som ikke blir solgt, representerer ikke sosialt nødvendig arbeidstid, og derfor heller ingen verdi. Det følger av dette at verdien ikke er bestemt en gang for alle idet varen spyttes ut av samlebåndet, den endres i tråd med hva som skjer i ettertid; hvilke varer som blir solgt og ikke, og hvordan produktiviteten utvikler seg i sektoren. Verdi er altså en objektiv, men immateriell størrelse som bestemmes av varens forhold til omverdenen.

Harveys måte å tolke dette er at verdien hele tiden må forstås i relasjon til antiverdien, og det er en måte å tenke på som jeg mener er i tråd med den grunnleggende tankegangen i marxismen forøvrig. Harvey mener vi mister mye forklaringskraft hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for at verdien kan forsvinne like fort som den oppstod, og føre til krise: «Å forstå krisetendensene i kapitalismen krever en dialektisk forståelse av verdi basert på verdiens negasjon» (s. 84, min oversettelse). Denne negasjonen er antiverdi, som opphever verdien, gjør arbeidet sosialt unødvendig når sirkulasjonen stopper opp.

Harvey mener realisering, altså salg av varer i markedet, er et tema som i stor grad ignoreres av venstresiden, med sitt fokus på arbeidsplassen og de konfliktene som foregår der. Det er mange årsaker til at verdier forsvinner i manglende realisering; skiftende moter og trender, aktive boikotter, feilvurderinger i transport av ferskvarer, sabotasje, skiftende regulering eller feilproduksjon som fører til tilbakekallelse. Harvey er opptatt av at de aktive motstandsstrategiene som finner sted ved kjøp og salg av varer, må være med i det store antikapitalistiske bildet.

Negasjonen av verdien er likevel ikke noe som bare skjer ved realisering. Også i produksjonsprosessen, der investert kapital tas midlertidig ut av sirkulasjon, kan verdien sies å forsvinne. Verdien oppheves når produksjonen tar lenger tid enn det som er sosialt nødvendig, på grunn av streik eller andre årsaker.

Antiverdi som politisk kraft

Venstresiden har en tendens, sier Harvey, til å se på henholdsvis streik og forbrukerboikott som to helt separate kamparenaer, med ulike mål og ulike virkemåter. Men hvis vi ser på hva som egentlig skjer med kapitalsirkulasjonen i de to typene konflikt ser vi at det egentlig er snakk om samme ting: ta verdi ut av sirkulasjon, få sirkulasjonen til å stoppe, la antiverdien oppheve verdien. I dette perspektivet er streik antiverdi i produksjonsprosessen, og boikott er antiverdi i realiseringsprosessen. Her ser vi antiverdibegrepet brukt på det politiske nivået, der dette begrepet synliggjør hvordan antikapitalistiske motstandsstrategier påvirker økonomien.

Antikapitalistisk praksis dreier seg om å lete etter alternative måter å organisere den sosiale arbeidsdelingen på. Vi må støtte opp om dem og gjøre dem til levedyktige og slagkraftige alternativer. På sikt vil et alternativt system kunne fortrenge kapitalistisk produksjon, på samme måte som kapitalistisk produksjon selv i sin tid fortrengte, og også i vår tid fortsetter å fortrenge konkurrerende systemer.

Alternative systemer finnes det mange av rundt om i verden. Anarkistiske subkulturer, egenorganiserte trossamfunn og urfolk lever i større eller mindre grad utenfor markedsøkonomien. Alternative økonomier med egne byttemetoder eller valutaer opererer delvis utenfor resten av samfunnet, som resultat av krise eller som politisk motstand. I USA finner vi overbevisningsbaserte bofellesskap (intentional communities), og i Latin-Amerika og Asia er lokalsamfunn og regioner basert på systemer som sikrer reproduksjon utenfor kapitalsirkulasjonen.

Dette er noe Harvey har beskrevet i detalj både empirisk og teoretisk tidligere³, og i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason setter han det i sammenheng med antiverdibegrepet. Harvey beskriver disse alternative økonomiske praksisene som «the direct politics of anti-value» og viser hvorfor de er nyttige å studere når vi forsøker å forstå antikapitalistisk praksis.

Antiverdi i politiske kampanjer

Antiverdibegrepet er nyttig når vi ser på alternativer til kapitalismen. Det er også nyttig når vi skal organisere oss for å sabotere kapitalsirkulasjonen og svekke det kapitalistiske systemet relativt til det sosiale alternativet.

Her i Norge kan antiverdibegrepet hjelpe oss å se med nye øyne på streikevåpenet. I Norge er streik institusjonalisert og redusert til arbeidskamp ved tariffoppgjør. Vi ser på streiken som en metode til å få en arbeidsgiver til å gjøre som vi vil. Rosa Luxemburg viser i boka The Mass Strike en annen side av streiken. Hun viser hvordan streiken kobler den økonomiske og politiske kampen sammen og hvordan det spilte en viktig rolle i politiske revolusjoner i hennes tid. De samme grunnleggende forutsetningene er til stede nå som på Luxemburgs tid: I hele samfunnet har kapitalistene satt verdi i sirkulasjon, og hver enkelt kapitalist håper at produksjonsprosessen ikke vil ta lenger tid enn det som er sosialt nødvendig. Streik er koordinert villet sabotasje av sirkulasjon, altså koordinert handling som fører til antiverdi. Det er lett å tenke seg konsekvensen av dette i én bedrift. Men hva hvis det skjer i hele samfunnet? Hvilken effekt vil antiverdien ha hvis den koordineres på samfunnsnivå?

Ved en streik foregår kampen mellom partene i en asymmetrisk relasjon, arbeid–kapital-relasjonen. Arbeidslivet har sine helt spesielle spilleregler. For det første er det noen nådeløse materielle forutsetninger for arbeid–kapital-relasjonen i seg selv, for eksempel det at vi alle trenger mat på bordet. For det andre er arbeidslivet i de fleste land regulert helt annerledes enn annen økonomisk aktivitet, med arbeidervern på den ene siden og begrensninger i kampmidlene på den andre.

Ved en boikott derimot, foregår kampen mellom kjøper og selger, og maktforholdet er snudd den andre veien, skjønt mye jevnere. Kjøperen er i besittelse av penger, et universelt betalingsmiddel som kan kanaliseres hvor man vil, mens selgeren sitter med varer. Kommer ikke handelen i stand er pengene intakt, mens varene verdiløse, der har antiverdien opphevet verdien.

Skal vi trekke en lærdom av dette, blir det at disse aksjonsformene er likere enn vi tror, og at vi må vurdere styrkeforholdene vi står overfor når vi velger kampform. Både streik og boikott krever kollektiv organisering, men omstendighetene avgjør hvilken gruppe som er lettest å organisere. Antiverdibegrepet hjelper oss å forstå hvordan kollektive aksjoner påvirker økonomien, og sammenhengen mellom det økonomiske og det politiske aspektet ved aksjonene.

Sluttnoter:

1. David Harvey, «Marx, Capital and the Madness of Economic Reason», Profile Books, 2017
2. Mer om hva en vare er verdt og hvorfor det er viktig finner du i undertegnedes artikkel i Gnist nr 2 2018.
3. Se for eksempel Spaces of Hope (2000) og The New Imperialism (2003)

Det er flott at leder i Rød Ungdom Tobias Lund ønsker en strategi for en radikal fagbevegelse, se artikkelen i Gnist 3/2018. Dessverre er det ikke så mye strategi å finne. Alle de «radikale» flosklene er med, og ikke minst mye utskjelling av alt som er galt med sosialdemokratene. Vedrørende det siste, er det OK å ha et annet syn enn Ap-politikere og tillitsvalgte (de fleste i landet har det, og sogner derfor til andre parti), men det er lite konstruktivt å skjelle ut sosialdemokrater for at de følger sin overbevisning. Utfordringa er å presentere alternativer som fagorganiserte (og andre) heller vil velge fordi de gir bedre hverdag og framtid.

Halvor Langseth er pensjonist og kasserer i LO i Tromsø. Tidligere klubbleder Bjørn Bygg, leder av Tromsø Bygningsarbeiderforening (1991-2004) og Forbundssekretær i Fellesforbundet (2005-2015).
Illustrasjon: Martin Lopez

Jeg er enig med Lund i at fagbevegelsen/LO kan bli den største krafta til forandring i Norge. Faktisk tror jeg den allerede er det, på godt og vondt. Den strategien, organisasjonsmessig og politisk, som fagbevegelsen til enhver tid måtte velge, har og vil sette sitt preg på samfunnet. Fagbevegelsen er den største og bredeste organiseringa av den ene sida i kapitalismens viktigste interessekamp (klassekamp), den mellom arbeid og kapital, eller mer folkelig uttrykt – mellom de som ser på lønn som inntekt og de som kaller den utgift.

Tillitsvalgte i fagbevegelsen som også er partipolitisk engasjerte, blir ofte beskyldt for å sette partiprogram over interessene til medlemmene de representerer i fagbevegelsen. Det skjer nok fra tid til annen, men strategisk er potensialet for påvirkning andre veien mye større. Alle partier med ambisjoner om politisk makt er avhengige av stemmer fra lønnsmottakerne, og de vil derfor gjerne framstå som representanter for deres interesser.

Lund sitt forslag til strategi bygger på to forutsetninger:

1. Det finnes et bredt radikalt grunnplan i fagbevegelsen som blir holdt nede av sosialdemokratiske pamper i LO-ledelsen.
2. Flere streiker gir gjennomslag for flere krav.

Begge forutsetningene er mer eller mindre feilslutninger. Lønnsmottakere er ikke per definisjon venstreradikale med knyttet neve klar til klassekamp og sosialisme. De er svært forskjellige folk med ulike forutsetninger, bakgrunn, utdanning, livssyn og ønsker for hverdagen og livet. Felles er at levekårene i stor grad avhenger av lønns- og arbeidsvilkår forhandlet fram av fagbevegelsen, samt lover, velferdsordninger, sosial og tekniske infrastruktur m.m. kjempet fram av den politiske venstresida. Erfaringer fra arbeids- og dagliglivet og fra fagbevegelsen gir grobunn for politiske valg mot venstre.

Fagbevegelse sin styrke avhenger av organisering og tillitsvalgtarbeid i bedriftene/virksomhetene. Tillitsvalgtes innsats og medlemmenes inkludering i de nære kampene og interessekonfliktene på arbeidsplassene gir lønnsarbeiderne positive erfaringer med kollektiv opptreden. En gjenkjennbar politikk og faglig praksis fra overliggende organisasjonsledd vil knytte erfaringene til ideologi og overordna mål. Mer om dette seinere.

Ja, det finnes tillitsvalgte som er mest opptatt av egen karriere og vinning, og alle lar vi oss sikkert blende litt av status, omgang med «eliten», høy lønn og jetset-liv. I tillegg finnes det tillitsvalgte som er velmenende, men dessverre komplett udyktige og illojale. Det blir uansett feil å ha bekjempinga av disse som en viktig del av strategien. Medlemsdemokrati og innsyn (åpne dører) er derimot en viktig strategi for å løfte fram «de rene og ranke».

En hending i fagbevegelsens barndom har gitt oss et medlemsdemokratisk fortrinn. Da den første hovedavtalen ble forhandlet fram på 30-tallet, krevde arbeidsgiversida at forhandlingsresultatet i tariffoppgjørene skulle ut på uravstemming blant medlemmene i bedriftene. Tanken var at medlemmene tenkte mer på sin daglige lønn og arbeidsplass enn de sentrale tillitsvalgte som arbeidsgiverne anså som mer radikale og streikevillige. Fagbevegelsens representanter strittet imot, men måtte til slutt godta prinsippet om uravstemming. Det skal vi være glade for. Siden da har de sentrale tillitsvalgte (pampene) måttet sende de framforhandlede kompromissene i tariffoppgjørene til medlemmene i et direkte valg mellom ja eller nei. Uravstemmingene har faktisk ført til noen ekstra streiker (nedstemte forhandlingsresultat), men det viktigste resultatet er hva bestemmelsen har betydd for lokal organisering og aktivitet, for demokratiet i fagforeninger og forbund og for utforming av krav og forhandlingsresultat. Dette er helt klart undervurdert. Strategisk må derfor uravstemming forsvares og gjerne bygges ut til også å gjelde hovedavtaleforhandlinger og sentrale avtaler i konsern, dvs. områder der ikke alle berørte kan møtes til diskusjon og avstemming.

Streik er ikke en strategi, men ett arbeidsverktøy. Man kan godt mene at verktøyet burde vært benyttet oftere når nye kompromiss skal kjempes fram, enten det gjelder tariffkrav eller politiske krav. Å starte en streik er relativt enkelt, problemet er å få den avslutta med et resultat som er verdt de menneskelige og økonomiske belastningene en streik innebærer. Den kampen havnearbeiderne fører for sine arbeidsplasser, er vel et godt bevis på at det ikke er nok å starte en streik. Uansett hvor rettferdig kampen er, finnes det ingen garanti for seier. For eller imot streik er en konkret taktisk vurdering der og da, og kan aldri bli noe prinsipp.

Som forbundssekretær i Fellesforbundet hadde jeg en sentral rolle i streikene i bygg både i 2006 og i 2010. Den første ble utløst spontant av indre motsetninger hos motparten, og var nødvendig for å oppnå respekt og forhandlingsvilje. 2010 streiken var en godt planlagt kamp for å få på plass en viktig indeksjustering av minstelønnene i byggebransjen, og dermed også av de allmenngjorte minstelønnene for de uten tariffavtale. Seieren var ikke utdelt på forhånd, men det var høykonjunktur og stor profitt i næringa. Sjøl om organisasjonsgraden ikke er så høy i bygg, var vurderinga at vi hadde ryggdekning og styrke nok til ramme viktige bedrifter og byggevirksomhet.

Det finnes mange slike eksempler på vellykkede streiker, både sentrale og lokale. Fellesnevneren er klare krav som er godt forankret i medlemsmassen, stor lokal aktivitet og et omfang som rammer kapitalen der det gjør mest ondt. Alle interessetvister mellom arbeid og kapital vil per definisjon ende med kompromiss (alternativet er revolusjon, dvs. en litt mer omfattende samfunnsendring), og da er det viktig å være forberedt på det.

Lund slår kjekt fast at «LO kunne med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår». Mulig det, men å sette i gang løser som sagt ingen ting. Hva var kravet som hadde forankring og oppslutning nok for et bedre kompromiss etter streiken? Jeg har oppfattet at det var vel så harde forhandlinger innad i LO om hvordan tilleggspensjonene burde utformes og organiseres. Forbundene hadde og har ulike ønsker for pensjon ut fra særegenheter i bedriftsstruktur og medlemsmasse. Samordnet oppgjør ble valgt fordi alle ville være med å passe på sine krav. Interessemotsetninger i egen leir er helt legalt, men sjelden et godt fundament for streik.

Privat sektor har den fordelen at streiken rammer profitten direkte, og den synliggjør hvem som skaper verdiene. Den «verdiskapende kapitalen» blir avkledd når arbeidet stanser. I offentlig sektor fungerer det annerledes. Her er virkningene for kapitalen («makta») mer indirekte, og politiske forhold og stemninger i opinionen betyr mye mer for utfallet av interessekonflikten. En strategi for fagbevegelsen må ta dette inn over seg og løfte fram arbeidsmetoder og organisering som stemmer med terrenget.

Frankrike er kjent for sine mange streiker og faglige aksjoner, men det er tvilsomt om fransk fagbevegelse har noe større innflytelse over kapitalen (bedrifts- og samfunnsutvikling) enn i Norge. For der, som i de fleste andre ikke nordiske land, mangler det vi til daglig kaller trepartssamarbeidet og bedriftsdemokrati.

Norsk fagbevegelse, lokalt som sentralt, driver sitt arbeid med å fremme interessene til sine medlemmer på tre arenaer:

• Lønns- og arbeidsvilkår (forhandle tariffavtaler, løse interesse- og tolkningstvister, …)
• Medbestemmelse i bedrift / virksomhet / bransje (bedriftsdemokrati, arbeidsmiljøutvalg, kompetanseutvikling, innflytelse på ansettelser / nedbemanninger, …)
• Politikk (politiske innspill og organisasjonsmessig trepartssamarbeid om lover og forskrifter, næringsutvikling, utdanning, …)
• En faglig strategi må si noe om viktige veivalg for alle disse områdene.

Lønnsbestemmelsene i tariffavtalene inndeles vanligvis i to typer, normallønn og minstelønn med rett til lokale forhandlinger. Normallønnsavtalene dominerte i gjennombyggingsårene etter andre verdenskrig. Argumentene for var solidaritet mellom lønnstakergrupper og kontroll med lønnsutviklinga i et presset arbeidsmarked.

I privat sektor er minstelønnsavtaler etter hvert blitt det vanlige, men da oftest uten retten til gå-sakte aksjoner («dagsing») ved de lokale lønnsforhandlingene slik vi kjenner fra Verkstedoverenskomsten (nå del av Industrioverenskomsten). Rett til streik eller annen aksjon ved lokale lønnsoppgjør for alle, bør være et strategisk krav for å endre maktforholdene i bedriftene.

De lokale forhandlingene i offentlig sektor er hovedsakelig lokal fordeling av sentralt avtalte potter, og er vel derfor i hovedsak tautrekking mellom grupper ansatte. Det er noe annet enn lokale forhandlinger i privat sektor.

Tariffavtalene kan variere i omfang fra bransjeavtaler til spesielle industrier, faggrupper eller i noen tilfeller navngitte bedrifter/konsern. Inndelingene fører ofte til flere LO-tariffavtaler i samme bedrift. Det strir mot intensjonen i industrimodellen (mer om industrimodellen seinere) og fører ofte til unødvendig svake klubber og motsetninger mellom lønnstakergrupper. Så lenge minstelønnsavtaler med lokal forhandlingsrett er prinsippet, burde det være mulig å få til bredere tariffavtaler hvor ulike arbeidstakergrupper og fag kan få sine behov dekt ved særbestemmelser og ved de lokale forhandlingene. Det strategisk overordna bør være å få samlet alle lønnstakerne i en felles organisering (klubb) i bedriftene.

Den store utfordringa er likevel ikke inndelinga i forbund og fagforeninger. I privat sektor er det gjengs oppfatning at oppsplittinga av produksjonen og bedriftsstrukturene, samt innleie fra bemanningsselskap, er hovedgrunnen til lavere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning. Privatisering og annen utskilling av virksomheter gjør problemstillinga gjenkjennbar også i offentlig sektor.

Prinsippet med kollektive avtaler er at arbeidstakere i en bedrift kan gå sammen i en fagforening for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår med ledelsen/eierne. I grunnopplæringa for tillitsvalgte jobber arbeidstakerne sammen «på gulvet», mens sjefen har kontor på solsida i øverste etasje. Slik er virkeligheten sjelden. De aller fleste i privat sektor arbeider i virksomheter tilknyttet konsern/franchiser/kjeder og lignende hvor eierne har nesten ubegrensede muligheter til å danne bedriftsstrukturer som skaper avstand til de ansatte sin innflytelse slik den er definert i tariffavtalene og bedriftsdemokratiets virkeområde.

Denne AS-ifiseringa med tilhørende oppsplitting av arbeiderkollektivene har svekket fagorganiserte/tillitsvalgte sine muligheter til å forsvare og forbedre lønns- og arbeidsvilkårene. Nye tiltak for å motvirke oppsplittinga trengs, både lovregulering, økonomiske virkemidler og tariffrettslige. Prinsippet i Hovedavtalene om at tillitsvalgte i bedriftene har rett til å møte den/de som faktisk har makta, må gjenopprettes. Eierne må ikke få gjemme seg bort bak franchiser, AS-kjeder og holdingsselskap, men tvinges til å møte representanter for de som skaper verdiene over bordet.

Medbestemmelse/bedriftsdemokrati handler om å frata kapitalen eneretten til å bestemme i bedriftene/virksomhetene. Innsatsen til ansatterepresentanter i styrer, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg samt tillitsvalgte sitt engasjement ellers inn mot budsjetter, investeringer, kompetanse- og teknologiutvikling blir ofte undervurdert. De fleste i privat sektor jobber i aksjeselskap hvor avkastning til aksjeeierne per definisjon er formålet. Samfunnsmessig viktigst er imidlertid den delen av verdiskapinga som går til lønn og skatt. Aksjeloven bør få en formålsparagraf som gjør det lettere for ansatte å protestere mot skatteplanlegging, sosial dumping og andre tiltak for å maksimere eiernes profitt, uten at det øker verdiskapinga. Regnskapsloven bør justeres tilsvarende fra bare å vise driftsoverskudd med fordeling finans, selskapsskatt og netto overskudd over til et verdiskapingsregnskap med fordeling lønn, skatter og avgifter, finans og overskudd/profitt til eierne. Hensikten er å flytte oppmerksomheten bort fra eiernes interesse til samfunnsnytten.

Offentlig sektor møter politikken både som arbeidsgiver og politisk. Det trigger sjølsagt til ekstra engasjement ved valg, men kan også by på noen utfordringer når de rette partiene og personene sitter med makta. Avtaler gjort på bakrommet er udemokratisk uansett. Fagforeningene i offentlig sektor blir ofte beskyldt (av høyresida) for bare å tenke på seg sjøl eller «å skaffe seg urimelige fordeler betalt av andres skattepenger». Beste mottrekk er å samarbeide med resten av fagbevegelsen om forsvar og utvikling av offentlig verdiskaping – helse, oppvekst, utdanning, teknisk osv., osv.

LO, og i alle fall de største forbundene, bruker mye tid og ressurser på politikkutvikling og påvirkning. Mye overlates imidlertid til ansatte eksperter, f.eks. statsvitere og økonomer. Resultatet blir lett dårlig kommunikasjon med og dermed liten forankring i medlemsmassen. Det er strategisk viktig at politikken forbund og LO målbærer sentralt blir forstått og oppleves relevant av medlemmene, uansett om det dreier seg om uttalelser om statsbudsjettet, næringspolitikk, utdanningspolitikk eller annet.

Arbeiderpartiet er partiet flest LO-medlemmer gir sin stemme til ved valg. Det er faktum. Men tida da LO kunne sette politisk likhetstegn med Ap er over. Overgangen til å måtte forholde seg positivt til flere parti på venstresida, blir aktivt motarbeidet av mange i systemet. Særlig lokalt er «gammel vane vond å vende».

De lokale LO-ene skal være fagbevegelsens kontaktflate inn mot politikken i kommunene og fylkene/regionene. Situasjonen oppfatter jeg som tilnærmet katastrofal. I beste fall er de lokale LO-ene 1. mai arrangører og valgkamparbeidere, samt at de kanskje vedtar noen uttalelser av ulik kvalitet og forankring. De færreste plasser, om noen, blir lokalpolitikken til partiene på venstresida utvikla i nær dialog med LO-ene. Dette er en strategisk utfordring, for hvem tror dere nå påvirker partiene sine holdninger og konklusjoner mest?

Faglige og politiske konferanser er et viktig kontaktledd mellom sentrale og lokale tillitsvalgte, og mellom tillitsvalgte og politikken. LO arrangerer mange sentrale og regionale konferanser, men det meste virker å gå på tomgang. Det er sjelden disse konferansene blir omtalt som politikkutviklende eller noe tilnærmet slik. Oppslutninga om mer spenstige møteplasser for faglige tillitsvalgte, f.eks. Trondheimskonferansen, viser det. Men kanskje er tida inne for å vitalisere LO-konferansene? Det er vel ingen grunn til at lokalfagforeningene skal betale for konferanser som like godt kunne vært arrangert og betalt av LO!

Organisasjonsstrukturen må henge sammen med strategien. Som det ligger i navnet var de første fagforeningene organisering etter fag – grafikerne, tømrerne, jernarbeiderne, osv. Lønns- og arbeidsvilkår (tariffavtalene) kan sjølsagt utvikles med utgangspunkt samhørighet i yrke og eksklusiv kompetanse. Utfordringa er at ulike tariffavtaler etter fag/profesjon lett skaper mye splid mellom arbeidstakergrupper og slik sett ikke fremmer samhold og styrke i den store interessekampen mellom arbeid og kapital. Valget av overordna strategi er aktuelt i dag, særlig i offentlig sektor mellom de tverrfaglige LO-forbundene (Fagforbundet og NTL) og profesjonsforbundene i og utenfor LO.

LO-kongressen i 1920 vedtok en overordna organisasjonsstruktur etter den såkalte industrimodellen. Alle ansatte i bedriften skulle være i en fagforening, og de landsomfattende forbundene skulle være inndelt etter Industri (bransje). Sjølsagt ble ikke prinsippet gjennomført 100 %. Noen forbund fortsatte med eksklusiv organisering for bestemte fag, og noen tariffavtaler var og er fortsatt etter fag/profesjon. Det har LO levd utmerket med i snart 100 år.

Større utfordring er det med skillet arbeider – funksjonær. I 1920 var det kun arbeiderne i produksjonen som var organiserte. Ansatte i administrasjon, handel, tekniske funksjonærer og ulike mellomledergrupper fagorganiserte seg seinere, og da i egne forbund med egne tariffavtaler. I de store og organisasjonsmessig dominerende industribedriftene var ikke det noe stort problem, så lenge alle gruppene var store nok til å ha funksjonsdyktige klubber/tillitsvalgte.

I dagens fragmenterte bedriftsstrukturer med små arbeiderkollektiv, derimot, er det et hinder for organisering og ansattes innflytelse. Dessuten er vel de gamle skillene mellom arbeidere og merkantile eller tekniske funksjonærer i ferd med å gå ut på dato. Det er flott og en villet utvikling at mer utdanning og nye teknologiske løsninger har økt produktiviteten og minsket behovet for hierarkisk ledelse og arbeidsdeling. Men tariffavtaler og organisasjon henger altså igjen i de gamle skillene. Det skaper grunnlag for destruktive konflikter, lokalt og sentralt, om medlemmer, kontingentpenger og innflytelse. Dessverre er unødvendig lav organisasjonsgrad og faglig aktivitet som oftest resultatet.

Skillene mellom bransjene eller næringene som forbundene skal inndeles etter, er heller ikke så entydige lenger, og det har de kanskje heller aldri vært. Jeg har mine røtter i byggebransjen. Som konsekvens av vedtaket om industrimodellen i 1920 ble Norsk Bygningsarbeiderforbund dannet og skulle favne tverrfaglig om alle arbeidere i byggebransjen. Den gangen var bare håndverkerne i byene organiserte, og bedriftene var hovedsakelig enfaglige i tråd med laugstradisjonen. I dag er næringa mer slik at både store og små bedrifter og konsern har virksomheter også i andre forbunds områder/bransjer, f.eks. anlegg (Norsk Arbeidsmandsforbund) og elektrisk installasjon (El og It).

Vi kan sikkert lett bli enige om at verken forbundsstruktur eller tariffavtaleinndelingen ville blitt som i dag om vi kunne starta med blanke ark. Men slik er det ikke, og endringer av organisasjoner er som kjent som å flytte kirkegårder – du får ikke hjelp av de som ligger der! De med verv eller ansettelse i en organisasjon motsetter seg helst endringer, om den ikke har tvunget seg fram av mangel på økonomi og innflytelse. Dessverre.

Definisjonen av bransje er heller ikke helt upolitisk. Det var en viktig seier at det ikke ble noe av ønsket til enkelte forbund om en egen tariffavtale for bemanningsbransjen. Utleie av arbeidskraft er ingen egen bransje, men en «hallikvirksomhet» inn mot mange bransjer. Resultatet av dragkampen før og under tariffoppgjøret i 2012, ble heldigvis at ansatte i bemanningsvirksomhetene ble omfattet av de ordinære tariffavtalene i bedriften de var innleid til, og blir likebehandlet med de ansatte der. En viktig strategisk seier både for å inkludere leiefolket i ordinært fagforeningsarbeid, og en forutsetning for å kunne bli kvitt hele bemanningsvirksomheten.

Til tross for alle problemene er jeg tilhenger av å organisere etter bedrift/bransje. Den grunnleggende motsigelsen mellom arbeid og kapital utspiller seg på arbeidsplassene og i bedriftene/virksomhetene. Fagorganisering må bygge på medlemmenes opplevelse av og håndtering av denne interessekampen.

Sluttord

Denne artikkelen er et spontant innspill uten henvisninger til kilder og fakta. Mange tema burde vært grundigere belyst og dokumentert. Valg av tema og konklusjonene er sjølsagt preget av mine erfaringer fra mer enn 40 år som faglig tillitsvalgt på ulike nivå, altså fra det som var. Historien utvikler seg imidlertid ikke i rett linje. Ungdom med blikket vendt framover utfordres derfor spesielt til bidrag i debatten. Pass imidlertid på å ikke gjøre terskelen inn til faglige engasjement og tillitsverv for høy. Sekterisme og andre krav til «politisk korrekthet» hindrer mer enn det bygger. Fundamentet for styrken til fagbevegelsen er det brede og mangslungne bidraget fra medlemmer og tillitsvalgte i kapitalismens viktigste interessemotsetning, den mellom arbeid og kapital. Lykke til!

Mímir Kristjánsson ønsker med boka Hva ville Gerhardsen gjort? at Arbeiderpartiet må finne tilbake til arven etter Einar Gerhardsen som var norsk statsminister i nesten alle årene i Arbeiderpartiets storhetstid (1945 –1965).

Einar Gerhardsen var veiarbeideren som ble «Landsfaderen». Han var en stor forteller som hadde evnen til å nå fram til arbeidsfolk med sin retorikk. Han levde beskjedent og kjempa mot okkupantene og ble torturert under krigen.

Under Gerhardsen-epoken fikk arbeidsfolk det gradvis bedre, levestandarden ble heva og velferdsstaten ble bygd ut. Han tilhørte samme type sosialdemokrater som de seinere statsministerne Trygve Bratteli og Oddvar Nordli. Disse levde og arbeidet i en svunnen tid som ikke kan gjenskapes mens partiet deres var et sosialdemokratisk reformparti.

Øyvind Andresen er lektor og lærebokforfatter, skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: Ernest Rude. Kilde: Oslo Museum

Anti-kommunismen

Jeg mener at Kristjánsson idylliserer både Gerhardsen som person og den sosialdemokratiske storhetstida. Han undervurderer Gerhardsen som maktpolitiker og den hensynsløse heksejakta mot kommunistene under den kalde krigen som Gerhardsen ga startskuddet i sin berømte tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad 29. februar 1948.

Talen skjedde på bakgrunn av et angivelig kupp fra kommunistene i Tsjekkoslovakia fire dager før (som Norges Kommunistiske Parti støtta):

Gerhardsen sa i talen:

«Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig …… De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur.»

Selv om Gerhardsen advarte mot «hetsstemning» mot kommunistene, var det nettopp dette som skjedde. Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Det var partisekretær Haakon Lie og forsvarsminister Jens Christian Hauge som var de ledende antikommunistene i Ap.

Omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreradikale skjedde i stor omfang og ble avslørt i Lundkommisjonens rapport (1995 – 1996). Lundkommisjonen avslørte at særlig Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Dette er også en arv fra Gerhardsen. Han grep aldri inn for å stoppe dette.

Kristjánsson skriver om Kråkerøytalen (side 130–31), men er rask med å sette en parentes rundt hendelsen: «I denne kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige». Så siterer han sønnen Rune: «Far gav aldri opp forholdet til Sovjetunionen, og hadde alltid et hjerte for den russiske revolusjonens idealer». (side 132).

Dette er en skjønnmaling av anti-kommunismen som Arbeiderparti spredde som en gift under den kalde krigen. Anti-kommunismen stempla enhver opposisjonen fra venstre som medløpere for fienden.

NKP stod sterkt etter krigen pga. sin innsats mot nazismen, og partiet fanga opp en bølge av radikalisme blant arbeiderne. Partiet fikk 11,9 % av stemmene i 1945, men oppslutninga var reelt sett større, fordi ungdom under 23 år ikke hadde stemmerett.

Hver tredje arbeider stemte NKP. De dominerte LO lokalt flere steder i Nord Norge, på Vestlandet, i Hedmark og i Grenlandsområdet. LO-ledelsen prøvde å luke ut alle kommunister fra faglige verv. Arbeiderpartiet ville kvitte seg med en brysom konkurrent. Kråkerøytalen forsterka denne tendensen.

Herøya-streiken 1948

Arbeiderkamp og fagopposisjon ble forsøkt stoppa med hensynsløse metoder. Et eksempel på det er skiftarbeidernes streik for kortere arbeidstid på Herøya høsten 1948.

Streiken ved Eidanger Salpeterfabrikk på Hydros anlegg på Herøya i Eidanger kommune (i dag i Porsgrunn), var en av de bitreste i hele etterkrigstida. Den er et godt utgangspunkt for å diskutere arbeiderklassens vilkår i Norge i tiårene under statsminister Einar Gerhardsen, i sosialdemokratiets gullalder 1945 til 1965.

Bakgrunnen var følgende: De helkontinuerlige skiftarbeiderne i Norge hadde etter krigen 48 timers arbeidsuke. Det betydde at de bare hadde fri hver sjuende søndag. Dette var det stor misnøye med, ikke minst på Herøya.

Alle arbeiderne på fabrikken støtta kravet om 42 timers arbeidsuke for rundskiftarbeidere. Det gjaldt kommunister så vel som sosialdemokrater. Det var kommunistene som leda den mektige Herøya Arbeiderforening (HAF) etter krigen. Formannen fra 1946 het Edvard Støland, medlem av NKP.

Arbeiderne pressa på – og på et nesten enstemmig medlemsmøte 4. juni 1948 vedtok foreningen å innføre sin egen skiftplan på samme måte som arbeiderklassen i Norge «tok» 8-timers dagen i 1919. Foreningen meldte fra til bedriften at den ville innføre sin egen skiftplan i løpet av september.

Bedriften trua arbeiderne med oppsigelse om de iverksatte skiftplanen, og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund trua med å ekskludere HAF. Tross disse advarslene ble den nye skiftplanen satt ut i livet, med full oppslutning. Bedriften gikk da til lockout. Styret foreslo streik. Den ble vedtatt med 831 mot 525 stemmer. Arbeidsretten dømte streiken ulovlig, men dommen ble avvist av arbeiderne.

Etter flere ukers streik, fra 24. september til 6. november, måtte foreningen gjøre retrett til tross for omfattende støtte fra andre arbeidere i Norge. Det var en massiv anti-kommunistisk agitasjon fra ledende politikere og medier som til slutt førte til nederlaget.

Streiken ble en av de tøffeste og viktigste i etterkrigstida. Den starta bare noen måneder etter at Gerhardsens Kråkerøytale. Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO mente aksjonen var iscenesatt fra Moskva og var en del av et landsforrædersk spill. Gerhardsen holdt et foredrag på Riis gymnas på Vestkanten i Oslo 8. oktober og sa da , ifølge referat fra VG, gjengitt av Inger Hagerup:

«1. Vi kan ikke legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet.
2. Herøya-konflikten er en politisk aksjon. «Vi kan ikke bevise dette», sa statsministeren, «men personlig er jeg ikke i tvil om at Herøya-aksjonen er et ledd i en internasjonal politisk aksjon.»

Men streiken var ingen kommunistisk konspirasjon. Den eksisterende skiftplan var svært forhatt blant arbeiderne. I realiteten var det arbeiderne som pressa ledelsen i HAF til å aksjonere for å få 42 timers uke. Ledelsen i NKP sentralt nølte også overfor arbeidernes aksjonsvilje.

Arbeidsgiverforening (NAF) krevde at styret i Herøya Arbeiderforening måtte suspenderes fra tillitsverva. Etter streiken stilte de til valg på ny og ble gjenvalgt, og Kjemisk svarte med å ekskludere dem fra forbundet. Eksklusjonen ble først oppheva på vilkår at ingen av styremedlemmene stilte til gjenvalg, og de mista seinere retten til å ha tillitsverv i tre år framover. Etter at suspensjonene var oppheva, stilte Edvard Støland som kandidat I HAF på årsmøtet i 1953 og ble valgt som leder for en ny periode.

Haakon Lie ga i 1952 ut boka Cella på Herøya som inneholder referatene fra møtene i Herøya kjemiske lag av Norges Kommunistiske Parti fra 1945 til 1950 med Lies kommentarer der han ville vise hvordan Herøya Arbeiderforening hadde samarbeida nært med partiet, særlig under den store streiken i 1948. Politiets overvåkingstjeneste sende boka ut til alle politimestrene i landet, sammen med andre bøker om arbeidsmetodene til kommunistene. Og som det står i bind 2 om Hydros historie Nasjonal kontroll og industriell fornyelse: «Overvåkingstjenesten hadde selvfølgelig fulgt med i streiken.»

Hydro dreiv selv systematisk overvåking i samarbeid med overvåkningspolitiet, for å hindre kommunister i å få arbeid på bedriften. Dette kommer også fram i Lundkommisjonens rapport.

Selv om streiken var et nederlag, ble kravene etter hvert innfridd. I 1950 ble arbeidstida for rundskiftarbeidere satt ned til 45 1/3 time. I 1957 ble det opprinnelige kravet innfridd.

Det korporative Norge

Samtidig skjedde det gradvis en oppbygging av et mye større sjikt med tillitsvalgte som ble fritatt for manuelt arbeid. Disse var ofte lojale mot Ap/LO-ledelsen – og mot bedriften. Kommunister ble også systematisk hindra i å få verv i LO.

Herøya Arbeiderforening hadde i 1948 ca. 2000 medlemmer. Edvard Støland fortalte at han hadde alle fagforeningssakene i et garderobeskap. Selv om det ble bygd mange flere fabrikker på Herøya i tiårene etter krigen og HAF vokste, er det likevel verd å merke seg at antallet heltidsansatte tillitsmenn på Herøya i 1970 var ti.

Denne veksten i fagforeningsbyråkratiet sentralt og lokalt er typisk for denne perioden og betydde utvikling av et korporativt system hvis vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. Alt skulle kontrolleres ovenfra. Alle initiativ og aksjoner lokalt var uønska, ulovlig og/eller uttrykk for kommunistisk undergraving.

Kampen mot kommunistene var mest bitter i Sjømannsforbundet. Mange sjøfolk var kommunister etter krigen, og de var de fremste i kampen for at krigsseilerne skulle få utbetalt hyrene de hadde til gode i Nortraships hemmelige fond, også kalt Nortraships Sjømannsfond. Sosialdemokratene fikk blokkert utbetalingene, og lederen for den kommunistiske fraksjonen Leif Vetlesen ble ekskludert fra forbundet 15. mars 1948.

Gerhardsen antyda at kommunistene i handelsflåten hadde våpen. Høsten 1950 vedtok Sjømannsforbundets landsmøte at medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner ikke kunne ha tillitsverv i organisasjonen. Flere kommunister mista arbeidet i handelsflåten, noe som førte til flere personlige tragedier. (Bergh: side 303). Historien om krigsseilernes skjebne under og etter krigen er nå godt kjent gjennom Jon Michelets romanserier En sjøens helt.

Mccarthyismen i Norge førte til at opposisjon i LO basert på klassekamp, fikk en alvor knekke. NKP opplevde også en ødeleggende indre kamp mellom to fløyer: den ene leda av krigsveteran Peder Furubotn, den andre av stortingsrepresentant Emil Løvlien som også var partiformann fra 1946 til 1965. Den bitre konflikten toppa seg i årene 1949–50 da Furubotn-fløyen ble kasta ut av partiet. Denne fløyen hadde sterkt oppslutning blant mange faglige tillitsvalgte, ikke minst i Grenland.

En ny landsomfattende fagopposisjon vokste fram på 1970-tallet der ml-bevegelsen spilte en avgjørende rolle. Til tross for sine mangler og «barnesjukdommer», utfordra denne opposisjonen Arbeiderpartiets dominans i LO. Opposisjonen ble møtt med det samme anti-kommunistiske hysteriet som i sin til ramma NKP. Men denne opposisjonen opplevde ikke en indre splittelse. Det hadde avgjørende betydning: ikke minst peker det fram mot seieren i folkeavstemmingene om norsk medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994.

Arbeiderpartiets enerådende posisjon ble brutt for alvor. Gerhardsen-epoken var over. Den tilhører en forgangen tid. Den kan ikke gjenskapes i et parti der nyliberalistisk ideologi er dominerende og lojaliteten til EØS/EU, USA og NATO sitter i ryggmargen.

Kilder:

Bergh Trond: Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 5 Storhetstid (1945–1965) Tiden Norsk Forlag
Kristjánsson, Mímir: Hva ville Gerhardsen gjort. Veien videre for Arbeiderpartiet. Forlaget Manifest 2018
Johannessen, Rønning og Thonstad Sandvik. Bok 2 om Hydros historie. Nasjonal kontroll og industriell fornyelse (Hydro 1945–1977)
Hagerup, Inger: Et svar til Einar Gerhardsen, Friheten 11/10 1948
Olsen, Ole Johnny: Makt og motstand – en studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabrikk 1945–1970. Universitetet i Bergen 1984.
Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»).

Bjørnar Moxnes svar når Rødts programformuleringer angripes, er at han bygger på stolte sosialdemokratiske tradisjoner. Og han mener nok ikke bare fra den perioden DNA var revolusjonær. Han er ikke alene om å bli inspirert av Sanders i USA og Corbyn i Storbritannia.

Mimir Kristjánsson har skrevet boka Hva ville Gerhardsen gjort? Planøkonomen Ole Colbjørnsen får sin bok. Magnus Marsdal forklarer på glimrende vis forskjellen på friheten i det sosialdemokratiske Norge mot friheten i det liberale USA.

Arne Byrkjeflot er leder av Trondhjems Kjemiske Industriarbeiderforening og vara til bystyret i Trondheim for Rødt.
Illustrasjon: Marte Teigen

Moxnes vil nok ikke overta sosialdemokratiets tradisjonelle rolle som er å inngå i det til en hver tid mulige klassekompromisset. Slik greske Syriza innså at det eneste mulige kompromiss var underkastelse. Syrizas program var ikke mer radikalt enn det Papandreou sto for noen tiår tidligere. Men motstanderen, kapitalismen, var en helt annen. Alternativet var om ikke revolusjon, så å bryte med euroen og møte EUs maktmidler.

AP er nå i samme situasjon som foran kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005. De må legge seg til venstre for ikke å bli et lite parti. Men siden 2003 har mulige kompromiss med kapitalen flyttet seg til høyre, og EØS-avtalen har strammet grepet.

Jeg mener rett og slett at å gjennomføre en tradisjonell sosialdemokratisk politikk i dag ikke er mulig uten et reelt oppgjør med dagens kapitalisme. Første og største hinder er EØS-avtalen. Ekte sosialdemokrati ved makta i dag som vil gjennomføre ekte sosialdemokrati, vil bli sett på som revolusjonært og bli behandlet deretter.

Hvorfor? Kort fortalt mener jeg det skyldes Marx sin eviggrønne teori om profittratens fallende tendens. Snylterne på merverdi og profitt, finanskapitalen og de moderne monopolene som Amazon, Google, Facebook og Apple forsterker dette. Skal selskap overleve i kapitalismen, så har de intet å gi. Derfor blir alle forslag om framskritt avvist. Nå skal det arbeides lenger, ikke kortere. Pensjonsalderen skal opp, og arbeidsgiverne skal ha full styringsrett. Arbeidstakerne skal ikke ha ett øre av produktivitetsøkningen. The winner takes it all.

Sjølsagt er det klassekompromiss i dag også. Fagbevegelsen har intet annet valg enn å inngå avtaler etter styrkeforhold og rammebetingelser. Slik NSB-ansatte måtte gi fra seg sine pensjonsavtaler. Og det er politiske kompromiss. Men kompromissene er på et stadig lavere nivå. Og de herskende tanker er de herskendes tanker.

Og intet parti er bedre til å plukke opp de herskendes tanker enn Arbeiderpartiet. AP mente at pensjonsreformen er nødvendig for å berge velferdsstaten før norske kapitalister ytret det samme.

HVA KAN VI BYGGE PÅ FRA SOSIALDEMOKRATIETS STORHETSTID?

Program

Programmatisk var AP revolusjonært ikke bare i perioden fram til 1923 da de brøt med den Kommunistiske Internasjonale. Partiet var revolusjonært helt fram til gjenforeninga med høyresosialdemokratene i 1927. Og var radikalt og sosialistisk helt fram til 1939. Først da var det sosialdemokratiet ved makta som laget sitt sosialdemokratiske program.¹

Det sosialdemokratiske 1939-programmet er ikke så langt fra dagens program i SV og Rødt. Det var et sosialistisk klassseprogram med marxistisk analyse.

Klassesamfunnet

Her er det klasseskillet, ikke forskjells-Norge som beskrives:

«Det er de økonomiske tilhøva, i første rekke produksjons- og eiendomstilhøva som deler opp samfunnet i klasser og bestemmer interessemotsetningene og den politiske maktstillinga.

Den som har kapitalmakt, kan gjennom utbytting av arbeidsfolket tilvende seg en merverdi, en uberettiget del av de verdiene som blir skapt gjennom den økonomiske»

Altså: Med planøkonomi til sosialisme

«Samtidig er det et påtrengende behov for et energisk samfunnsinitiativ for å fremme en omfattende arbeidsreising og en mer effektiv utnytting av landets arbeidskraft og produksjonsevne, for dermed å skape det nødvendige økonomiske grunnlaget for en varig bedring av hele folkets levestandard og fortsatt sosial og kulturell framgang. Men dette kan bare skje gjennom organisert samvirke, planøkonomi og gradvis sosialisering av storindustrien, utenrikshandelen, de private storbankene og samferdselsmidlene. Denne omskipinga av samfunnet må føres helt fram til et gjennomført sosialistisk samvirke, en samfunnsmessig planhusholdning som er ledet av omsynet til hele folkets velferd.»

Og når Rødt angripes for å hevde at det kan bli nødvendig å forsvare sosialismen:

«Erfaringene fra andre land viser at en likevel må regne med den mulighet at reaksjonære krefter innafor borgerskapet ikke vil bøye seg for folkeflertallet, men prøve å gjennomføre et fascistisk voldsdiktatur for å stenge veien for den videre demokratiske utviklinga og det fredelige framsteget.»

Det revolusjonære programmet fra 1933 – alt underordnet kampen for sosialisme

Dette var APs prinsipprogram da de kom til makta i Norge.

«Arbeiderklassen må derfor ikke bare bruke sine krefter for å oppnå disse forbedringer, men må sette alt inn på å vinne samfundsmakten og bygge op et socialistisk samfund. Dette er den viktigste opgave for partiet. I all sin virksomhet, i agitasjons- og oplysningsarbeidet, ved masseaksjoner og i det parlamentariske arbeide må partiet ha dette mål for øie.»

Det er også interessant at dette sto i programmet helt fram til 1939:

«Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund.»

MEN ORD ER ORD OG HANDLING ER HANDLING

Hva slags stolte sosialdemokratiske tradisjoner er det sosialister kan bygge på i dag?

Fra klassekamp til klassesamarbeid
hovedavtale og kriseforlik

I 1935 ble Hovedavtalen inngått. Arbeidsgiverne slapp streiketrusselen mellom tariffoppgjørene. Tillitsvalgte ble anerkjent og fikk rettigheter. Men samtidig ble de bundet opp, de ble ansvarlige for arbeidsfreden.

Kriseforliket og Nygaardsvold

Ole Colbjørnsen har fått sin biografi og helsides artikler i Klassekampen og andre aviser. Han vendte hjem fra Moskva, fikk frie tøyler fra Martin Tranmæl i Arbeiderbladet, og lanserte en norsk treårsplan etter modell fra Sovjet.

Men Nygaardsvold prøvde aldri å sette denne planen ut i livet. Nygaardsvold satte i gang veibygging og boligbygging, hjalp gjeldstruede bønder og fikk arbeidsledigheten ned. Men han førte aldri noen keynesiansk politikk, alle budsjett gikk med overskudd. Krisa var ikke over da krigen kom. I 1939 var arbeidsledigheten framdeles på 18 %. Hele folket kom ikke i arbeid.

By og land – hand i hand

Derimot innførte regjeringen en særs vellykket planøkonomi for bønder og fiskere. Bøndene fikk sin omsetningslov 16. juli 1936. Da var det allerede en lang tradisjon for oppbygging av samvirke for å stå sterkere i markedet både på salg og innkjøp. Med Omsetningsloven fikk samvirkene kontroll med markedet og etter hvert også ansvar for markedet. I 1950 fikk de sin hovedavtale, jordbruksoppgjøret.

Det er en fantastisk konstruksjon. Alle bønder er sikret å få levert alt de produserer til lik pris uansett hvor tungvint gården ligger til. Bøndenes organisasjoner må sjøl tilpasse produksjonen til markedet.

Kanskje enda viktigere var Råfiskloven i 1938, fiskernes grunnlov. Prisene var så lave at de ikke var til å leve med. I Vardø gikk fiskerne til streik, leveringsnekt, for å få minstepriser. Med Råfiskloven fikk de sjøl kontroll med omsetningen av fisk og kunne fastsette minstepriser. Senere kom Deltakerloven som sa at bare aktive fiskere kunne eie fiskebåter og drive fiske. Så kom Sjøgrenseloven som sa at bare norske fiskere kunne lande fisk i Norge og Tilvirkerloven. Alle sammen er nå under angrep.

Slik er bønder og fiskere allerede underlagt et planøkonomisk system der politikerne ved å endre noen parametre kan styre politikken den vei de vil. Så er det opp til Rødt å si hvilke. Men systemet ligger ferdig lagt for et sosialistisk system. Det viktigste nå er å forsvare hver flik av dette rammeverket.

Planøkonomi

Om Nygaardsvold ikke innførte planøkonomi, så innførte Fellesprogrammet og Gerhardsen planøkonomi etter krigen. Nobelpristaker Ragnar Frisch var fadder for innføring av nasjonalbudsjett og de modellene som SSB bygger på den dag i dag.

Dagens nasjonalbudsjett er i hovedsak bare en analyse av utviklinga. Eirik Brofoss sine nasjonalbudsjett bestemte: Forbruk og investeringer, priser, rente, kreditt og valuta. Også overfor de private storbedriftene. En av metodene her var kontroll med kreditten. For å få adgang til å utstede obligasjoner måtte de holde seg innenfor nasjonalbudsjettets rammer. Statsbankene (Landbruksbanken, Husbanken, Den norske Industribanken og Lånekassa) økte sine utlån mer enn private banker.

Arvesølvet og naturressursene
– hele folkets eiendom

Industrireisinga var delvis statlig, med Jernverket, Koksverket og aluminiumsverket Årdal som de store. Men den viktigste industrireisinga kom ved å tildele kraftkontrakter med varighet på 40 til 60 år mot at bedrifter ble bygd, holdt i gang og bidro til lokalsamfunn. Etter utløpet falt kontraktene tilbake til staten, og de kunne ikke videreselges.

Her bygde Ap på det gamle Venstres pionerer. Framsynte Venstrefolk sto for Panikkloven av 1906 og kjempet gjennom konsesjonslovene. Sosialdemokratene var mest opptatt av industrialisering, ikke over det langsiktige eierskapet og kontrollen med vannkrafta.

Men det skal sosialdemokratiet ha, at de førte prinsippet over på både fisk og olje. Havressurslovens §2 slår fast at fisken er folkets felles eiendom. Petroleumslovens §1 sier det samme om olja. For å få konsesjoner, måtte de internasjonale oljeselskapene bidra til å bygge opp Statoil, støtte norsk forskning, bruke norsk leverandørindustri, og godta at regjeringen fortalte hvor basene skulle ligge.

Bolig

Boligsamvirket er gammelt i Norge. Det DNA gjorde etter krigen, var å gjøre det mulig for vanlige arbeidsfolk å få seg en bolig gjennom politisk styring. Det var to markeder med subsidier. Det ene var uten prisregulering, men for å få Husbanklån med lav rente måtte du godta en nøktern standard. Det andre var sterkere subsidierte borettslag med prisregulering. I tillegg kom den kommunale boligbygginga for utleie. Det norske sosialdemokratiet skilte seg fra sine nordiske partifeller ved å holde på eierskap, ikke leie. Det gjorde det enklere for Willoch å ødelegge hele modellen med ett slag.

Husbanken var kjerna i boligpolitikken og finansierte halvparten av alle boliger i Norge etter krigen og fram til årtusenskiftet. Under krisa rundt 1990 finansierte Husbanken nesten all boligbygging. Nå er Husbanken og norsk boligpolitikk kun for de vanskeligstilte.

Velferdsstaten

Første alderspensjon kom i 1936, behovsprøvd. Den ble universell i 1957. Slik utviklet sosialdemokratiet den universelle velferdsstaten seg for steg inntil Folketrygda ble kronen på verket i 1967.

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.» Folketrygdlovens §1: «Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.» Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem

Arbeidslivet

Også arbeidslivet ble sterkt regulert, alle de første tariffoppgjørene ble møtt med voldgift. Nygaardsvold videreførte den strenge innvandringspolitikken som ble innført i 1915. Også i forhold til de som flyktet fra Tyskland. Fra 1945 ble den løsnet opp, men det var svært lav innvandring. Og etter bare en svært liten økning i innvandringen innførte regjeringen innvandringsstopp i 1950. I 1991 kom dagens Utlendingslov. Den krever arbeidskontrakt med norsk lønn og norske arbeidsbetingelser. Og fungerte inntil den ble opphevet for EU-borgere 1.5.2009.

Arbeidsmiljøloven i 1977 var kronen på verket for sosialdemokratiets arbeidslivspolitikk.

HVA KUNNE GERHARDSEN GJORT I DAG?

Landbruk og fiskeri

Jeg tror det er fullt mulig å føre en norsk landbruks- og fiskeripolitikk, i dag. Sjølsagt er vi under press fra EU for å få fiskekvoter og økte tollfrie kvoter på landbruksvarer. Men det grunnleggende systemet er det norske interesser som endrer. Og det møter bred motstand.

Bolig

Det er en møysommelig prosess å bygge opp igjen en tredje boligsektor, der rimelige husbankfinansierte boliger tilbys mot en form for prisregulering ved salg, og at det er borettslaget og ikke eieren som står for salget. Bankene vil gå til ESA som kommer til å si at dette er ulovlig statsstøtte. Men det er nok mulig å komme et godt stykke selv innenfor systemet.

Planøkonomi og fornybarsamfunnet

Rødt har laget sin plan for å bygge opp en ny fornybar industri i Norge. Det er ikke Rødt alene om, det er bred politisk enighet om at det er nødvendig.

Men myndighetene verken kunne eller ville stanse nedlegginga av Follum og Union. Nå er «alle» enige om at skog kan erstatte det meste som kan lages av olje uten CO2-utslipp. Eller kinesisk overtakelse av ELKEM, som produserer silisium som er selve grunnlaget for solenergien.

Hadde Norge funnet oljen i dag, ville vi ikke kunnet bygge opp Statoil som operatørselskap og ha verdens ledende leverandørindustri. Det ville ikke vært mulig innenfor EØS-avtalen. Vi hadde en mulighet før kraftselskapene med støtte av alle stortingsparti fikk bygd ut eksportkablene av strøm, og flertallet ga bort styringa til EUs energibyrå ACER. Fordi tilgang til rimelig elektrisk kraft er helt sentralt i den industrien og transportsystemet i fornybarsamfunnet.

Statsstyrt planøkonomi for fornybarsamfunnet vil møte EUs statsstøtteregler og ACER som en mur. EU er laget for å tjene tysk industri. Og litt fransk.

Men Brofoss og Gerhardsens planøkonomi er faktisk prøvd i Norge. Og Norge har fortsatt en økonomi der staten er stor eier, innpå 30 % på børsen. Norge har økonomi sterk nok til å kunne kontrollere rente og valuta og unngå det presset som Hellas bukket under for og Italia nå presses på. Norge har en økonomi bygd på naturressurser og mellomprodukter som er mangelvare. Få land tåler en handelskrig bedre. EU greier seg ikke i dag uten norsk fisk, gass og aluminium.

Men samtidig kan ikke moderne kapitalisme og EU spesielt leve med at ett land skal kunne unndra seg spillereglene. Utmelding av EØS vil være et godt lærestykke.

Å bevare velferdsstaten

Norge har økonomi til å bevare og utvikle dagens velferdsstat. Striden står mellom den universelle velferdsstaten som Gerhardsen innførte, eller den behovsprøvde. Og overføringene til de uproduktive, pensjonister, uføre og trygdede. Samtidig har kapitalen ikke lenger noen interesse av å kvalifisere den som ikke er fullt arbeidsføre, de kan importere den arbeidskraften de trenger til lavere kostnad.

Norge er ikke medlem av EU. Så vi blir ikke utsatt for det Italias regjering nå blir utsatt for. Italias regjering mener kuttpolitikken ødelegger økonomien og har laget et budsjett med underskudd på 2,4 %. Det er faktisk innenfor EUs regler på maks 3 % av BNP i underskudd, men EU-kommisjonen vil ilegge bøter fordi den forrige regjeringen har lovet noe annet. Slik sørger EU også for at rentene til den gjeldtyngede italienske staten dobles.

Så sterke maktmiddel har ikke EU mot Norge, og norsk økonomi er så sterk at renteheving ikke er noen trussel.

DET EU GJØR

Privatisering kan ikke reverseres

Å sørge for at privatisering ikke kan reverseres. Slik Jernbanepakke 4 binder opp Jernbanepolitikken, og Postdirektivet binder opp postpolitikken. Slik eksportkabler og ACER importerer både europeisk strømpris og EUs konkurranseregler.

Norsk forvaltning underlegges EU

Reguleringsmyndighet for Energi, RME, er et norsk organ men underlagt EU gjennom ACER. Det er lovbestemt at norske myndigheter ikke kan endre vedtak fra vårt organ for regulering av nettselskap og nett. Statens Jernbanetilsyn skal passe på at EUs markedslover følges i Norge, Det lovfestes at norske myndigheter ikke kan gripe inn. EUs finanstilsyn får direkte makt i Norge. Nasjonalstaten overtas innenifra.

Den myke makt

Osloskolen er et lærestykke på hvordan den myke makta fungerer. EU har ingen formell makt på utdanning. Men de leder Bolognaprosessen, de fastsetter mål, de styrer PISA-prøvene (som nå skal innføres også i grunnskolen). Styringen er en form for internasjonal målstyring. EU kaller det den åpne koordinasjons metode. Det er felles mål, men nasjonalstatene kan velge sine egne metoder for å nå målene. Det er dette byrådet og Inga Marthe Thorkildsen nå møter i Oslo. Der er nok systemet så godt forankret at å møte en mur ville vært bedre.

Arbeidslivet og den norske modellen

Det gamle sosialdemokratiet opplevde aldri en organisert arbeidsinnvandring fra land med så ulik lønn og så ulike arbeidsvilkår som utviklingen etter EU-utvidelsen i 2005. Men de som slåss mot løsarbeidersamfunnet i førkrigstida, ville aldri sett på at det norske arbeidslivet ble så undergravd som i dag. De ville verken sluppet løs bemanningsbransjen eller godtatt fri flyt av arbeidskraft og tjenester uten regulering.

Men innvandringsstopp er ikke svaret. Her kan faktisk Rødt lære de gamle sosialdemokratene noe. Rødt har som eneste parti i Norge på to landsmøter vedtatt sitt svar, ikke uten motstand. Svaret er at vi må ha like krav til arbeidsinnvandrere fra Polen som fra Eritrea. Lovlig arbeidsinnvandring forutsetter en gyldig arbeidsavtale som sikrer lønns- og arbeidsvilkår på norsk nivå, uansett hvor arbeidstakeren kommer fra. Men arbeidstaker skal aldri straffes, det skal arbeidskjøper.

Men både forbud mot bemanningsbransjen og like krav til EU-borgere som til arbeidssøkere fra andre land vil møte grunnpilarene i EU, fri flyt av arbeidskraft, fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

Men ut av EØS er vel ingen revolusjon?

Det er nok det nærmeste vi kommer revolusjon i min levetid. Det er først utenfor EØS at vi kan få en reell debatt om hvordan Norge skal utvikle seg. EØS er en tvangstrøye som ekskluderer politikk i utgangspunktet, fordi det ikke vil bli godkjent av EU og ESA. Den dagen vi kommer ut av EØS, så fins det en sterk politisk bevegelse. Om ikke sosialistisk så i alle fall i strid med moderne kapitalisme. Da først er det mulig å føre en politikk for et annet samfunn.

Hvordan unngå å bli sosialdemokrat?

Det er skremmende å se hvordan ikke bare de sosialdemokratiske partiene, men også de sosialistiske, på noen tiår helt har forandret både politikk, tankemåte og språk. Syriza gjorde det på noen måneder. Og at de fleste satser på å oppnå sin visjon innenfor en union der kapitalens friheter er grunnlovsfestet.

HVA SKILLER RØDT FRA DET GAMLE SOSIALDEMOKRATIET?

Det er ikke programformuleringene, det er en slags grunnmur som ser ut til å overleve fra det gamle AKP, om det programfestes eller ikke.

Synet på imperialismen og det nasjonale spørsmålet

De gamle sosialdemokratene så fascismen, men ikke imperialismen. De ville ha og fikk Marshallhjelpen, NATO og EEC. Og full støtte til Israel. De ville ha fred i Vietnam, men kunne ikke støtte frigjøringskampen. Slik går det ei rett linje til dagens sosialdemokrati med støtte og deltakelse i USAs og EUs kriger. Og at det er sjølmord å melde Norge ut av EØS-avtalen.

Rødt var samstemt i sin støtte til Brexit. Mens venstresida ellers ikke kunne være på samme parti som UKIP. Jonas Sjøstedt har lagt ned kampen for å melde Sverige ut av EU fordi Sverigedemokratene kjører saken. Men retten til å bestemme i eget land blir ikke feil fordi ytre høyre skulle mene det samme.

Parti som middel eller mål

DNA ble stiftet av fagbevegelsen som politisk redskap. Etter hvert ble det omvendt. Rødts tradisjon er at uten den utenomparlamentariske kampen er den parlamentariske arbeidet formålsløst.

Synet på arbeideraristokratiet

Det som bet Mette Nord, leder av Fagforbundet, hardest er formuleringen i Rødts program: «Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet.»

Lenin kalte arbeideraristokratiet et sjikt spredd over flere klasser. Det lever av politikk, media og organisasjoner på venstresida, oftest svært godt betalt og stor frihet i arbeidet. De omgås hverandre og har makt. Det gjelder sjølsagt også Rødt. Det partiet som ikke ser at dette påvirker tenking og praksis, vil lett bli en del av systemet. (Men borgerskap bør bort fra programmet, det er ikke klasseinteressene som gjør at de har en tendens til å tenke likt.)

Synet på staten

Staten er under kapitalismen kapitalens redskap. Ja, monopolenes redskap. Den blir ikke gradvis sosialistisk.

Samme krav, nytt innhold.

Revolusjon var tidligere forbeholdt venstresida. Men i Ukraina, Venezuela, Syria, eller i overtakelse av den arabiske våren er det høyresida som lager revolusjon. Min venstreside forsvarer også diktatorer når opprør overtas og land legges i ruiner.

Hovedavtalen var for fagbevegelsen ei tvangstrøye. Det er den fortsatt for de best organiserte fagforeningene, men i dag er det arbeidsgiverne som bevisst bryter hovedavtalen og tillitsvalgte som krever respekt for sin tidligere tvangstrøye.

Det er også slik at mye av det som vi er for under sosialismen, fungerer helt feil under kapitalismen. Som arbeiderstyrte bedrifter. Klasseforholdene under kapitalismen er der like fullt om de tilsløres og det føles enda verre når dine egne forteller hvorfor det er nødvendig og best for alle at du må gå.

Ikke bare er det mulig å være revolusjonær sosialdemokrat. Det er faktisk også slik at ellers kan du ikke være sosialdemokrat av den gamle skolen. Du må være revolusjonær for ikke å vike unna når din sosialdemokratiske politikk møter den kapitalistiske veggen. Og ha en plan B.

 

1 https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/0c342a5be2354e12919db4168043424a810e05c5e12440cd8d26361a9b1b0f26

«Kvinner på tvers (KPT) er først og fremst en idé, en måte å jobbe på, idéen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå igjennom med kvinneinteresser i smått og stort.»¹ Samarbeidet omfatter også interesseorganisasjoner og enkeltkvinvner og er organisert rundt en årlig landsomfattende konferanse.

Siri Jensen er tidligere partileder og kvinnepolitisk leder i AKP, faglig leder i AKP og siden i Rødt, tidligere koordinator i Kvinner på tvers.
Illustrasjon hentet fra 1. mai-plakat fra 1975. Kilde: AKPs Arkiv.

Som tidligere koordinator gjennom 20 år vil jeg i denne artikkelen gjøre rede for mitt syn på betydningen av KPT og hvorfor jeg mener samarbeidet og konferansene er minst like viktig i dag som da vi startet opp i 1993, med første konferanse i 1994. Vil du lese mer om hva KPT har tenkt og gjort, anbefaler jeg jubileumsheftene, Pustehull og handlingsrom (10 år) og Brobygger og pådriver (20 år) som ligger på www.kvinnerpatvers.no.

Bakgrunnen for KPT

I perioden 1960–85 økte antallet yrkesaktive kvinner i Norge med bortimot en halv million. Den store forandringen fra tidligere tider var at gifte kvinner i mye større grad kom ut i arbeidslivet. Dette har vært kalt den store norske kvinnerevolusjonen, og den førte til store samfunnsmessige og personlige endringer. Kvinnene erfarte at de kunne gjøre alt minst like bra som menn. Samtidig fikk de dårligere betalt og en arbeidstid som slett ikke passet; de gjorde kollektive erfaringer om at arbeidslivet ikke var tilpasset kvinner. Kvinnene opparbeidet raskt sterk tilknytning til og identifisering med jobben. Samtidig forsvant ikke arbeidet i familien; kvinner kom i skvis mellom jobb og familie. De felles erfaringene tvang fram krav om høyere lønn for kvinner, likelønn, kortere arbeidstid, og andre krav som gjorde det mulig å forene arbeidet med familieoppgavene.

Et annet viktig moment var at kvinnebevegelsen fra 1970-tallet i større grad nådde fagbevegelsen på 1980-tallet. LO var bakpå, de la ned sin kvinnenemnd på kongressen i 1969, mens de kvinnelige delegatene var kalt ut til fotografering², like før den moderne kvinnebevegelsen tok av. Videre gjorde LO vedtak mot kvinneorganisering i fagbevegelsen³. Det fantes selvfølgelig aktive kvinner i fagbevegelsen, og de felles kvinneinteressene fikk flere uttrykk. Oslo faglige kvinnebevegelse var en fortsettelse av LOs lokale kvinnenemd i Oslo som gjorde motstand mot nedlegging. Kvinnenes tariffaksjon (KTA) i 1987, som besto av enkeltpersoner fra ulike bransjer i offentlig og privat sektor, lanserte begrepet kvinnelønn: Kvinner har lav lønn, og lavere lønn enn menn, fordi de er kvinner. Heving av kvinnelønna var derfor et viktig krav til tariffoppgjøret. Kvinnedominerte fagforeninger ble opptatt av kvinnesaker, Handel & Kontor lanserte parolen «Ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med». Kvinnefronten, fagforeninger og partier i Oslo samarbeidet om et forsøksprosjekt med 6-timersdagen. Det var videre et begynnende samarbeid mellom fagforbund på topplan, om heving av lønna i kvinneyrker, om ikke annet så med fellesuttalelse 8. mars.

Felles saker, men stengt inne

Kvinner på tvers begrunnet seg selv slik⁴;

• FORDI KVINNER fortsatt ikke har ei lønn å leve av
• FORDI KVINNER fortsatt tjener mindre enn menn i alle yrker
• FORDI KVINNER fortsatt ikke har en arbeidsdag å leve med
• FORDI ENEFORSØRGERE fremdeles fratas rettigheter
• FORDI VELFERDSSTATEN bygges ned og markedet overtar mer og mer

Dette var felles saker, men organisasjonene jobbet med dem hver for seg. Det var enda større avstand mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen enn det er i dag. De snakket ikke samme språk. Mange kvinneaktivister i fagbevegelsen opplevde at kvinneengasjementet ikke fikk plass, det passet ikke inn i arbeidet. LO-leder Haraldseth spissformulerte fagbevegelsens syn på slutten av 1980-tallet med å si at LO ikke jobber for kvinner, men for sine medlemmer.⁵

I lønnskampen snakket LO for det meste om lavtlønte og ikke om kjønn, og om krav til tariffoppgjøret i det enkelte forbund. Kvinnebevegelsen framhevet de store forskjellene i inntekt og lønn mellom kvinner og menn, og konsekvensen for kvinners liv, men oversatte dette i liten grad til konkrete krav. Vi som jobbet med Kvinnenes tariffaksjon, erfarte at kvinner i privat og offentlig sektor ikke forsto hverandres lønn og hverandres lønnssystemer, det var vanskelig nok mellom forbund. Avstanden mellom hovedorganisasjoner var også stor. Det var forskjell mellom kvinne- og mannsyrker og en oppfatning om at det i mannsdominerte yrker ikke var forskjell på kvinners og menns lønn. Gjennom arbeid bl.a. i Grafiske kvinners landssammenslutning på 1980-tallet, viste det seg, til mennenes store overraskelse, at det også der kunne dokumenteres lønnsforskjeller.

På den tiden var det strenge regler mot fraksjonering i LO. Det var nærmest forbudt å samarbeide på tvers at fagforbund og foreninger. En av de første initiativtakerne til Trondheimskonferansen fikk påtale for fraksjonering. Kvinner i toppen av noen forbund måtte møtes i skjul for å dele erfaringer. KPT måtte derfor trå litt varsomt i starten. Det at det var et samarbeid mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, gjorde imidlertid på tvers-arbeidet mulig. Når Kvinnefronten kom inn i rommet, var møtene ikke lenger et suspekt faglig samarbeid, men et møte der de faglige reglene ikke gjaldt på samme måte. Samarbeidet med kvinnebevegelsen var nødvendig også for at fagforeninger kunne samarbeide på tvers.

Arbeidere med kvinnebetingelser – kvinner med arbeiderbetingelser

Kvinner på tvers er ikke bare på tvers av organisasjoner, men også på tvers av ulike samfunnsmessige undertrykkingsformer: kvinneundertrykking og klasseundertrykking.

Under kapitalismen må det store flertallet selge arbeidskrafta si for å leve – de er lønnsarbeidere – og kapitalistene har råderetten og stikker av med profitten. Dette er grunnlaget for klasseundertrykkinga, som preger alle områder av samfunnslivet og menneskenes liv, som levealder, helse, ressurser, makt og frihet. De som ikke kan arbeide, skal være fattige, NAV er en effektiv maskin for å utøve kapitalismens logikk og politiske vedtak.

Samtidig er klasseundertrykkinga ikke lik for kvinner og menn; den tar andre former. Flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. Kvinnebetingelsene settes av samfunnet, arbeidsgiverne og staten og handler bl.a. om kvinnelønn og færre ressurser, skvisen mellom jobb og familie, manglende verdsetting av kompetanse, seksualisert undertrykking og vold. Disse betingelsene gjør at andre krav blir viktigere. Selv om 6-timersdagen er et klassekrav, er det mer presserende for kvinner enn for menn.

De ulike betingelsene er et uttrykk for kvinneundertrykkinga i samfunnet – kvinnene har andre liv fordi de er kvinner – færre ressurser og mindre frihet. Klasseundertrykking og kvinneundertrykking virker sammen.

Kvinneundertrykkinga rammer alle kvinner, selv om det også er ulikheter etter klasse. Rike kan kjøpe seg fri fra en del – men det er også viktige felles saker og grunnlag for brede allianser blant kvinner – bl.a. abort, vold, porno, og likelønn.

Kvinnene som kjønn undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og av menn, kapitalisme og mannsmakt (også kalt patriarkatet) er vevd sammen, både i økonomien og organisering av makta i samfunnet. På tross av store endringer i kvinners stilling, er det samtidig grunnleggende de samme mekanismene. Fortsatt er familien en økonomisk grunnenhet der kvinner delvis forsørges av menn.⁶ Fortsatt tyr mange kvinner til deltid som løsning på skvisen mellom jobb og hus/omsorgsarbeid, ulikelønn og seksualisert undertrykking vedvarer – og kroppsfokuseringen er mye sterkere.

Menn som kjønn har fordel av deler av kvinneundertrykkinga. De godtar den på mange områder og bidrar til å opprettholde den, dels utøver de den selv. Kamp mot menns rolle i undertrykkinga er vanskelig fordi menn er kjærester, kolleger og kampfeller. Mange menn har ikke tenkt over rollen de spiller, de blir provosert av å forstås som kjønn. Samtidig er det gode muligheter for samarbeid og allianser i kampen mot den samfunnsmessige undertrykkinga. Menn kan ta aktivt stilling, gi sin støtte til kvinners kamp – og selv gripe inn mot menns undertrykking, slik det faglige oppropet fra menn til menn i fagbevegelsen om Metoo oppfordrer til. Samtidig rammer deler av kvinneundertrykkinga også menn.

Fagbevegelsen organiserer på grunnlag av klasseinteresser og lønnstakerinteresser, og det bidrar til å utvikle klassebevissthet og bevissthet om nødvendigheten av kamp mot makta. Samtidig har standardarbeideren vært mann, og det har vært tatt lite hensyn til kvinnebetingelsene.

Kvinnebevegelsen på sin side organiserer på grunnlag av kjønn og bidrar til å utvikle kvinnebevissthet – bevissthet om at deltid og lavlønn og seksuell trakassering ikke skyldes kvinner selv, men undertrykking. Samtidig har kvinnebevegelsen ikke alltid vist like stor forståelse for klasse, selv om kvinnebevegelsen i Norge i større grad enn i mange andre land har hatt fokus på vanlig kvinners liv og arbeid. Mange arbeiderkvinner føler seg fremmedgjort fra kvinnebevegelsen selv om de støtter de konkrete sakene.

Kvinner på tvers bygger på at erfaringene både fra kvinneorganisasjoner og fagforeninger, både kvinnebevissthet og klassebevissthet, er nødvendig for å komme videre med de viktige sakene for kvinners liv. Her ligger den strategiske betydningen av Kvinner på tvers.

De viktige sakene for kvinners liv er også de viktigste sakene for arbeidsfolks liv – over halvparten av arbeiderklassen er kvinner. Kravet om 6-timersdagen er f.eks. både et sentralt klassekrav og et helt nødvendig kvinnekrav, men kvinnebetingelsene gjør at det er kvinner som må gå i spissen. Det er da også kvinnefagforeningene, kvinnebevegelsen og KPT som har holdt kravet oppe i tider der det strykes fra programmene. Slik går kvinnene i spissen for et krav som er viktig for arbeidsfolk uansett kjønn.

Kvinner kan ikke velge

I progressive bevegelser, fagbevegelser og kvinnebevegelser i de aller fleste land, har det vært diskusjoner om det er kvinneundertrykking eller klasseundertrykking som er viktigst, og hva som da er underordna. Det er komplett ufruktbare diskusjoner, og Kvinner på tvers har ikke gått inn i den kampen. Begge deler preger livet til det store flertallet av kvinner, det er nødvendig å slåss både mot kvinne- og klasseundertrykking. Kvinner er hele mennesker og opplever ikke kvinneundertrykking i en arm og klasseundertrykking i den andre. De opplever klasse- og kvinneundertrykking i uskjønn forening og mer til.

På tvers av flere skiller

Fra starten av var arbeidsgruppa i KPT på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse, privat og offentlig sektor, og på tvers av forbund og hovedorganisasjoner. Andre på-tvers-er kom snart til. Året etter deltok f.eks. Kvinner i mannsyrker (KIM), og konferansen oppsummerte at det er viktig både å støtte kampen for å få kvinner inn i mannsyrker og dermed utvide kvinners muligheter og anerkjenne betydningen av kvinneyrkene.

Fellesskap med kvinner med minoritetsbakgrunn ble tema allerede i 1995, da Kvinnefrontens internasjonale gruppe ble med i arbeidsgruppa og har siden vært tema på ulike måter. Kontakt med minoritetskvinnenes egne organisasjoner har vært viktig for å få til et likeverdig samarbeid, med innledere fra MIRA og samarbeid med kvinnenettverket Kvinner i Fokus⁷. KPT-konferansen i 2010 var opptatt av å endre måten vi snakker om hverandre på – tittelen var «Arbeid, lønn og makt – fra oss og dem til kvinner på tvers». Synet på minoritetskvinner som «dem» ble tydelig illustrert da lederne for NHO og LO på TV var enige om at «vi» måtte «få innvandrerkvinnene ut i arbeid». KPT brøt med denne tenkningen gjennom å ta opp igjen det gamle kvinnekravet om rett til arbeid for kvinner, der de bor og med de forutsetningene de har.

KPT ble tidlig utfordret på å være bevisst på ulikheter og motsetningsforhold mellom kvinner, bl.a. usynliggjøring av lesbiske og av kvinner med nedsatt funksjonsevne. Også kvinner kan ta del i undertrykking av andre kvinner – og det må det være rom for å ta opp. Kvinner har erfaring med at betydningen av enhet som klasse er blitt brukt til å usynliggjøre kvinners situasjon og krav. Kvinnebevegelsen ønsker ikke å gjøre det samme – målet er ikke bare kvinnefrigjøring, men slutt på all undertrykking. Samtidig er det et viktig grunnlag for enhet at kvinneundertrykkinga også setter sitt preg på andre undertrykkingsforhold, vi kan f. eks. snakke om funksjonshemmede med kvinnebetingelser eller kvinner med funksjonshemmedes betingelser.

Kvinner er halve befolkningen og ikke ensartet fordi om de utsettes for kvinneundertrykking. Samfunnet setter rammene for livet vi lever og tvinger på oss felles gjentatte erfaringer med kvinneundertrykking i smått og i stort, men vi møter betingelsene på ulike måter. At flere stemmer kommer fram, styrker forståelsen av samfunnet og undertrykkinga og utvider rommet for å være kvinne.

Det foregår for tida en diskusjon om identitetspolitikk. For meg kan det se ut som enkelte i diskusjonen bl.a. definerer kvinnekamp og antirasistisk kamp som identitetspolitikk og som noe som står i veien for det de ser som den virkelige kampen: klassekamp og økonomisk kamp. Slik jeg ser det, er bevissthet om undertrykking viktig for at folk skal slutte å skylde på seg selv og i stedet samle seg til motstand. Kampen for respekt og anerkjennelse henger nøye sammen med kampen for endringer i økonomi og dagligliv. Jeg tenker at når viktige deler av folks kamp mot undertrykking gjøres til noe negativt, skjerpes i stedet motsetninger både i arbeiderklassen som helhet og blant kvinner og vanskeliggjør felles kamp.

Hvis fagbevegelsen og kvinnebevegelsen og bevegelser på tvers tar opp i seg kampen for respekt og anerkjennelse og gir plass til hele mennesker som ikke må holde kjeft om en del av det de opplever som undertrykking, vil det styrke både klassekampen og kvinnekampen.

Kvinneorganisering er nødvendig

Å slåss for kvinners interesser er hardt arbeid som krever organisering. I vårt samfunn er menn normen for virkelighetsforståelse, krav og strategi. Kvinners erfaringer får liten plass og er i liten grad anerkjent, heller ikke av kvinner selv.

1. Det første som trengs er derfor å trekke fram fakta, fakta, fakta om kvinners liv og virke og forskjellene mellom kvinner og menn for å vise at kvinner og menn ikke stiller likt.
2. Det andre som trengs er at kvinner møtes og snakker fram erfaringer, det er ikke slik at kvinner selv er bevisst hva kvinneundertrykkinga/kvinnebetingelsene gjør med dem.
3. Det tredje som trengs er at kvinner sammen, på grunnlag av fakta og erfaringer reiser krav og utvikler strategier fra kvinners ståsted, bygd på at de er de vanlige, ikke «de andre» som har krav som ikke passer inn.

For å få til dette, trengs både en sterk kvinnebevegelse og kvinneorganisering i fagbevegelsen og andre organisasjoner. Slike fora trengs også for å ta vare på hverandre når arbeidet og kampen møter motstand. Kvinner på tvers er en kvinneorganisering på tvers av bevegelser og organisasjoner der arbeidsgruppe består av kvinner, og der konferansene fullstendig domineres av kvinner. Med sin årlige konferanse utvider KPT rommet for kvinneorganisering.

Kvinneorganisering og kvinnekamp truer det rådende synet på samfunnet

Kvinneorganisering bygger på en erkjennelse av at kvinneundertrykkinga griper inn på alle områder av samfunnet og rammer halve befolkningen. Det sprenger forestillingen om det likestilte Norge, og om institusjoner, systemer og organisasjoner som kjønnsnøytrale, en forestilling om at vi har kommet langt og det bare er litt igjen. Der kvinner er en av flere grupper som har noen vanskeligheter og representerer en utfordring. Men kvinner er ingen gruppe!! Vi er halve befolkningen. Derfor er kvinneorganisering kontroversielt. Et så beskjedent fenomen som kvinneutvalg i fagbevegelsen har møtt og møter sterk motstand; det kalles som regel likestillingsutvalg, og poenget er at menn skal være med. Slik opptrer man som om det allerede er (nesten) likestilling, og usynliggjøres. Likestilling gjøres til et saksfelt, ikke en frigjøringskamp mot kvinneundertrykking. I dag er også mange likestillingsutvalg nedlagt. Argumentet er at kvinnespørsmål må være en sak for hele organisasjonen, såkalt mainstreaming. All erfaring viser imidlertid at gjennomslag i hele organisasjonen er avhengig av at kvinnene selv har egne fora for utvikling av analyse og strategi.

I kvinnelønnskampen har motstanden for det første handlet om at kvinnelønna ikke handler om kvinneundertrykking, men om alt mulig annet. Videre at problemet kan løses ved at kvinner handler klokere innenfor systemet, ikke finner seg i så mye, velger andre yrker, er dyktigere i forhandlinger. Systemet skal frikjennes. For det andre stanger forslaget om kvinnepott mot hele tariffsystemet og lønnsrelasjoner bygd opp gjennom hundre år, kravet utløser redsel for kaos. Dette illustrerer også at kvinners krav ofte ikke passer inn.

Metoo har vært og er et delvis organisert kvinneopprør som har utløst en flodbølge av kvinneerfaringer, ikke bare beskjedne krav gjennom vanlige kanaler. Seksuell trakassering i alle sine former er et fenomen kvinner kjenner seg igjen i, men som det ikke har vært rom for å kjenne på og snakke om. Seksuell trakassering er blitt knyttet til makt. Opprøret har utløst motstand: «det har gått for langt», «det er urettferdig mot menn», «overgrep er vi selvfølgelig mot, men alt det andre er da også kvinnenes egen skyld». En annen motstrategi er det Kjersti Ericsson har kalt krymping: andre krav er da mye viktigere. Selvsagt skal det være rom for å diskutere strategi for kampen, men den skal eies av kvinnene selv. Også kvinner kan bli engstelige, opprøret tvinger dem til å diskutere temaet med menn i familie og på jobb. Da er de ofte alene og trenger støtte. Opprøret kan ikke avblåses nå – det har gått for kort. Videreføring av Metoo-bevegelsen krever kvinneorganisering på mange ulike nivåer, for å møte motstanden og nå flere grupper av kvinner.

Noen er redde for at MeToo skal framstille kvinner som svake, fordi de framstilles som ofre. Ja, det er slik at «skammen klistrer seg til ofrene», som det heter i Kjersti Ericsson dikt: By oss ikke noe smått!!⁸ Men bare ved å snakke om trakasseringen kollektivt kan kvinner ta tilbake definisjonsmakta. Da kan det de opplever defineres som undertrykking, og skammen kan klistre seg til dem som undertrykker.

En egen form for motstand ligger i at kvinnesakene, selv om det kan være enighet om at de er viktige, aldri er viktigst; det kommer ofte noe annet i veien. Kjersti Ericsson har kalt dette «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter»⁹

Kvinner på tvers fortsetter

Kvinner på tvers har overlevd i 25 år og fortsetter fordi konferansene og samarbeidet dekker et behov – et sted der kvinner kan dele erfaringer og diskutere strategi på egne premisser, som vanlige lønnstakere og kvinner i en og samme person. Jeg håper erfaringene kan inspirere kvinner til å samle seg på tvers, formelt eller uformelt. Jeg ser det som avgjørende for kampen for et annet samfunn.

 

Sluttnoter

1 www.kvinnerpatvers.no
2 Balas, G., Berg A. M., Førde, B., Glomm M. og Jahr, E. (red) (1982). Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Oslo: Pax.
3 Vedtaket ble praktisert til begynnelsen av 1990-tallet. På Trondheimskonferansen 1995 var LOs nestleder Ester Kostøl positiv til Kvinner på tvers.
4 www.kvinnerpatvers.no
5 Etter hukommelsen, men nesten helt sikker på uttalelsen
6 For mer om årsakene til kvinnelønna, se Jensen, S. (2008). Kvinnelønna, utgitt av tidsskriftet Rødt! eller i Skog, T. (red) (2013) Faglig debattbok. Forlaget Rødt.
7 MIRA-senteret, et ressurssenter og en møteplass for kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn. Kvinner i Fokus er et kvinnenettverk sprunget ut av Enhet for mangfold og integrering i Oslo kommune
8 Ericsson, K. (1988). By oss ikke noe smått. Oslo: Oktober.
9 Ericsson, K (1987). Søstre, kamerater! Oslo: Oktober

Første gang sto dette innlegget i akp.no – som kom både på papir og som nettavis, der Rødt Nytt er dagens etterfølger – i nr 5/2014 som Gulbrandsen redigerte i flere år.

«Ikke en mann ikke en øre til det borgerlige militæret.» For ikke å snakke om «ikke ei kvinne». Er dette ei parole som er aktuell, nå
som norske soldater skal sendes ut i verden?

Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Ole Gunnar Henriksen Nordli / FMS

Umiddelbart kan dette virke rimelig. Forsvarspolitikken er lagt om, verneplikta skal bety mindre, Norge skal ut og krige mot folk i andre land. Men nettopp i denne situasjonen er det å forsvare verneplikta, viktig! Det er ikke urimelig å tenke at det er lettere å få soldater til å nekte å dra i angrepskrig for USA, hvis de er en del av en alminnelig vernepliktshær, enn om de er en verva hær av spesielt interesserte.

Kvinners påståtte fredelige natur blir brukt som argument, ofte for å holde kvinner utafor. Forsvaret bygger sjøl på en forestilling om at kvinner er spesielle, nå for å få dem inn.

Alltid maktforhold

De bruker blant annet argumenter om at kvinner er flinke til å kommunisere. Kanskje ser de for seg blide kvinner som går rundt i gatene og klapper små barn på hodet.

Det er kvinneundertrykkende å argumentere med kvinner som spesielt fredelige, enten det er for å hindre dem i å være med, eller for å gi dem en spesiell tjeneste. Maktforholda mellom kvinner og menn ellers i samfunnet vil slå gjennom også i forsvaret. Derfor er det en fare for at vi får en verneplikt som er spesiell for kvinner. Som å klappe på hodet. Som å pakke fallskjermer, ikke hoppe med dem.

Det finnes også gode likestillingsargumenter. Så lenge det er områder i samfunnet som kvinner er stengt ute fra, bidrar det til at kvinner fortsatt blir «det andre kjønnet». Like rettigheter og plikter for alle er holdningskamp.

Likhet er også en kamp for praktiske rettigheter. I forsvaret får man (menn) opplæring i mange andre ting enn å skyte med kanon. Ta lappen for eksempel. Eller bli ingeniør eller sykepleier uten studielån og med full lønn.

Krigen kommer hjem

Det viktigste argumentet for verneplikt for kvinner er at krigen kommer hjem. Skal kvinner bare være ofre? Det er ikke slik at soldatene drar av sted til et øde område avsatt til krig, legger seg ned og skyter på de andre mennene som ligger i sine grøfter. Skillet mellom hjem og front er for lengst borte. Det bør være en rett for alle å lære å forsvare seg sjøl, sitt miljø og landet sitt mot okkupasjon og vold. Det er en styrke for den angrepne befolkninga at flest mulig kan bruke våpen. Og at det er en kultur der også kvinner får adgang til dem, når det er nødvendig.

Kan ikke kvinner delta fordi de har barn? Nå er det jo like mange fedre som mødre, og de deltar allerede. Men det er sant at kvinner i praksis har mest ansvar for barn. Den erfaringa de får, med vanskelig tilpasning mellom arbeid, organisering og menneskers ulike behov, er viktig også i en forsvarssammenheng. For det sivile samfunnet må beskyttes og brukes i krigsmotstanden. Når krigen kommer hjem, må alt ses i en sammenheng: Skoler, sjukehus, mat, strøm, transport, kommunikasjon, raketter, – alt har sin plass, hvis målet er å ta vare på flest mulig mennesker og jage angriperne ut.

Ta kampen

Menn bruker voldtekt som terrormiddel. Soldater voldtar. Soldatene tar sine «egne» kvinner også. Det amerikanske forsvarsdepartementet har starta en gransking av påståtte seksuelle overgrep Irak og Kuwait. Det skal ha vært en lang rekke tilfeller der mannlige amerikanske soldater har forgrepet seg på kvinnelige soldater. Dagens Nyheter meldte nylig at hver femte kvinnelige soldat i den svenske Kosovo-bataljonen har anmeldt mannlige soldater for seksuell trakassering. Hver anmeldelse dreier seg om trakassering fra inntil ti menn. Dette kunne brukes som et argument for at kvinner burde slippe å være soldater. Ærlig talt, hvis man først skulle stenge ut noen på grunn av dette, så måtte det vel være menn!

Vi sier: Ja til verneplikt for kvinner! Ta kampen mot diskriminering og undertrykking også i forsvaret!

«Ansikter grønne av hat». Slik var beskrivelsen av deltakerne etter en Vietnam-demonstrasjon.

Hvilken betydning fikk krigen i Vietnam og solidaritetsbevegelsen som gikk imot den for det politiske landskapet i Norge? For frigjøringsbevegelsene i den tredje verden og USAs rolle som supermakt?

Astor Larsen var med i Bryn-Hellerud SUF og var i mange år utenrikspolitisk journalist i Klassekampen.
Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk der en kortversjon av dette intervjuet fra 29. april 1995 sto.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

– Alt, svarer Jorun Gulbrandsen, i dag nestleder i AKP, for 30 år siden en av de mange som brukte ungdomstida til å organisere solidaritetsbevegelsen i Norge. I en årrekke satt hun i den daglige ledelsen for Solidaritetskomiteen for Vietnam – Solkom blant venner. Hvor mange timer brukte hun på å dele ut løpesedler, samle inn penger til FNL, til å organisere landsomfattende protestuker? Ingen veit.

– Vi var mange om dette, svarer hun passe ubeskjedent. – Og det som ble gjort var viktig. Det la grunnlaget for hele den politiske aktiviteten på 1970-tallet.

Ingen dans på roser

– Jeg husker en lørdag i 1967. Det var ’stand’ på Karl Johan. Vi var ikke mange, vi var tenåringer. Vi delte ut løpesedler om USAs krig og samlet inn penger til FNL. Rundt oss sto det hundrevis av rasende mennesker, mange godt voksne. Det var en hatsk stemning, det ble ropt at vi burde skytes, sperres inne, at USA sto for demokrati og forsvarte frihet. Jeg trur pengeinnsamlinga ga den enorme sum av kroner 8,15. Det var ingen dans på roser. Fortsatt levde 1950-tallet, Marshall-hjelp og en utrolig servil holdning overfor USA. Kritikk ble sett på som forræderi.

– Husker du historia med Bent Røyseland, Venstres legendariske leder gjennom en årrekke? Under en stortingsdebatt, som også svingte innom Vietnam-krigen, uttalte han følgende: «Ikkje gass». Alt annet kunne han godta. Splintbomber, napalm, giftspredning.

– Et annet klima enn i dag, hvor selv VG, Aftenposten eller for den saks skyld Dagsrevyen gjør et tappert forsøk på et kritisk tilbakeblikk på hva som skjedde den gangen?

– Det er lett å ljuge når du er langt hjemmefra. Pressefolk burde huske at annonser ble nektet tatt inn fordi de inneholdt kritikk av den norske regjeringa og USA.

Det var forbrytere de var. Uflidde og med hår helt ned til øret, og oppå det hele gikk de ikke av veien for å ta i bruk ulovlige metoder.

– Ble ikke …, sier Jorun og kaster et skråblikk på journalisten, ble ikke demonstranter framstilt i forhørsretten og byretten omkranset av bevæpna politifolk, som farlige terrorister?

Hun har unektelig et poeng. Spalteplassen om USAs teppebombing ble aldri viet like stor oppmerksomhet som hjemlige demonstranters undergravende arbeid.

Jorun er engasjert: – Hvor mange måneder var aktors påstand etter en aksjon retta mot vindusrutene på den amerikanske ambassaden? Hva skreiv avisene om nødvendigheten av å vise solidaritet med USA i den situasjonen? Hvilken vei var det solidariteten gikk?

En politisk kamp

– Vietnam-arbeidet ble på et vis startet av krefter innafor sosialdemokratiet. Deres hovedparole var «Fred i Vietnam». Rundt 1966 ble det en diskusjon om parolene for Vietnam-arbeidet, om det politiske grunnlaget for kampen. Slaget kom til å stå om følgende: Var det riktig å gi full støtte til frigjøringsbevegelsen og vedta parolen «Seier for FNL», og var det riktig å stemple USAs politikk og vedta parolen «Bekjemp USA-imperialismen?». Vi ville peke på og forklare at USAs politikk ikke var et resultat av tilfeldigheter eller presidentens dårlige rådgivere. Det var (og er) en kamp mot et system, USA hadde soldater i Vietnam for å sikre sine økonomiske interesser og fordi Vietnam ligger strategisk plassert. Har man som ambisjon å dominere verden var det ingen vei utenom for USA. Forskjellen i analyse var grunnlaget for splittelsen i Vietnam-arbeidet, som skjedde i 1967.

– Men det sto også om organisatoriske prinsipper?

– Jeg sto for linja om at solidaritetsbevegelsen måtte ledes av aktivistene. Av dem som sto på gata og samlet inn penger, av dem som trykket løpesedlene og organiserte demonstrasjonene. Vi ville lage en landsomfattende aktivistbevegelse. Mot dette synet sto spesielt folk fra venstresida i Ap og omegn som ville ha en topptung bevegelse, hvor det var politikere som var kritiske til USAs krigføring som skulle bestemme. Selv for disse «milde» kritikerne var det imidlertid tøffe tider. Det etablerte politiske Norge, inkludert Ap, tok aldri noe oppgjør med USAs barbariske krigføring.

Ved hjelp av smarte taktiske trekk, gode organisatorer og noen vellykkede kupp, var det aktivistlinja som vant fram, til stor fortvilelse på Youngstorget.

– Og bak den politiske og organisatoriske linja lå det en plan, hvor Vietnam ble misbrukt for å nå andre politiske mål?

Jeg veit Jorun har hørt beskyldningen før. Hun avviser den igjen, akkurat som i 1967 eller 1968 eller 1969.

– Vi var opptatt av å støtte folket i Vietnam. Men det er enkelt å se i ettertid at kampen dreide seg om mye mer og fikk betydning for den store politiske aktiviteten på hele 1970-tallet. Frigjøringskrigen viste at det nytter å kjempe. At det er mulig å vinne seire over en mektig fiende. Det var ikke Paris-opprøret i mai 1968 som var den store inspirasjonen, men bonden på rismarka. Jeg tror streikekampen på 1970-tallet til sjuende og sist hentet sin inspirasjon herfra. Eller studentbevegelsen, eller kvinnebevegelsen.

– Den politiske linja med å stemple imperialismen som system førte også til at vi slapp å begynne på nytt når andre overgrep kom på dagsordenen, enten det var Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979, eller for den saks skyld støtten til PLO de siste 25 årene. Derfor fikk Vietnam-arbeidet varig betydning. Kanskje det var derfor mange ikke likte det, undrer Jorun.

I april 1945, få dager før krigen var over, instruerte Churchill den britiske planleggingsstaben om å utarbeide planer for «å tvinge på Russland viljen til USA og Det britiske imperiet». Starten på invasjonen av sovjetisk-okkupert territorium skulle være 1. juli. Men generalene var negative, Sovjet-arméen var for mektig – og det var usikkert med USA som fortsatt hadde krig med Japan.

Per Velde er franskfilolog, pensjonert lektor og spesielt opptatt av Frankrike og 68-opprøret. Har skrevet boka Raddis (Koloritt forlag, 2009).
Foto: NATO

Også USA planla for etterkrigs-Europa. I 1943 hadde Walter Lippman – USAs viktigste ideolog i det 20. århundret – skrevet at aksemaktenes nederlag ville gi USA mye større tilgang til verden (råstoffer), og at USA måtte få nye, pålitelige allierte i den gamle verden. USA måtte skyve fram sine «forsvarslinjer», de måtte nå gå fra passivt til aktivt forsvar for sine «nasjonale interesser». Samtidig sa George Kennan i USAs UD at Sovjet ikke utgjorde noen fare – «de ønsker å vinne kampen om Tyskland og Europa, men ikke ved militære handlinger». Kanskje kom også D-dagen så seint fordi USA og England ville at Den røde armé og Wehrmacht skulle få tid til å ødelegge hverandre.

I et notat for USAs regjering ble det pekt på at markedsøkonomi ikke var noen selvfølge i Europa etter krigen, mange var opptatt av statlig drift og styring mot kriser og arbeidsledighet. Og der var Lippmann på vakt – han som også hadde vært motstander av Roosevelts New Deal.

Marshallhjelpen

Svaret på dette ble Marshallhjelp og NATO. Det sies at NATO var et produkt av «den kalde krigen». Det er sannsynligvis like riktig å si at NATO var et produkt av amerikansk ekspansjon.

Fra 1947 av mottok alle seinere NATO-land Marshallhjelp, og etter hvert skal bortimot 1/3 av dette ha vært våpen og militært utstyr. Disse «grunnleggerlandene» var England, Frankrike, Nederland, Belgia, Luxemburg, Italia, Island, Norge, Portugal og Danmark. Som en forberedelse til NATO oppstod i mars 1948 «Brussel-pakten», en militær allianse mot fornyet tysk aggresjon og truende Sovjet-aggresjon, som det het. Med i pakten var England, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxemburg – alle disse hadde okkupasjonsstyrker i Tyskland hvor den vesttyske staten ennå ikke var dannet; ny, tysk aggresjon var derfor bare latterlig. Samtidig som de i interne utredninger sa at Sovjet var alt for svekket for et angrep vestover. Også Sovjet-Unionen ble tilbudt og ville ha Marshallhjelp, men avslo fordi betingelsen var innføring av markedsøkonomi.

4. april 1949 ble så NATO dannet – bare en måned før den vesttyske staten oppstod. En «defensiv allianse» het det offisielt. Vest-Tyskland kunne foreløpig ikke bli med, særlig fordi opinionen i Frankrike og England var imot. Derfor godkjente forbundskansler Adenauer en hemmelig opprustning av landet, og fra 1950 var Vest-Tyskland inkludert i NATOs forsvarsområde.

USA tok straks ledelsen, med hovedkvarter i Washington fram til 1952. I England styrte nå Labour som var noe nølende; de fikk et kjempelån av USA gjennom Det internasjonale pengefondet og ble snart mer føyelig. USA var også sterkt imot general de Gaulle i Frankrike som også hadde kommunister i regjeringen; begge disse hevdet fransk selvstendighet. Negativt for USA var nok også at de Gaulle hadde gått til omfattende nasjonalisering av industrier som hadde opptrådt unasjonalt (Renault), pluss dusinvis av sektorer som strøm, gass, kull, Banque de France og andre storbanker, 34 forsikringsselskaper og transport på land, sjø og luft (Air France). Dette «bedret» seg da de Gaulle i januar 1946 gikk av. Etterpå fikk landet et stort lån, og USA utrustet tre franske divisjoner, bla. til bruk i Indo-Kina; i 1949 kom et nytt stort lån fra Verdensbanken. Det samme til Nederland for å bekjempe opprøret i Indonesia. Og fra 1950 produserte Tyskland våpen for Korea-krigen.

USA fikk nå baser i NATO-land og tilgang til råstoffer i koloniene. Der oppstod det nå frigjøringsbevegelser, og USA støttet koloniherrene både økonomisk og med militært utstyr. For dette handlet ikke om å forsvare demokratiet; USA hadde et utmerket forhold til reaksjonære diktaturer: Cuba, Guatemala, Franco-Spania, Portugal … USA støttet Frankrikes kamp mot Vietminh (den første Vietnam-krigen) som NATO sa var i dypeste harmoni med alliansens verdier (utenriksminister Halvard Lange stemte for), det samme med Algerie-krigen og Portugal i Angola og Mosambik; dessuten Ghanas frigjøringskamp. Og det gjaldt Kongo hvor USA hjalp belgierne for bla. å få tak i uran. Og Nederland fikk støtte mot frigjøringsbevegelsen i Indonesia.

USA fikk lagd en oversikt over råstoffer i koloniene, bl.a. i et dusin afrikanske land, og fra 1948 organiserte USAs regjering og forsvarsdepartement innkjøp av råvarer til de største amerikanske selskapene, stjålet fra de koloniserte. USAs makt og innflytelse i verden var altså enormt styrket.

Hvordan havnet Norge i Nato?

For å forstå hvordan Norge havnet i NATO, må vi gå til Arbeiderpartiets landsmøte 17.–20. februar 1949. På den utsendte sakslista stod det ingenting om Atlanterhavspakten. En overrumpling, sa motstanderne av et slikt vedtak. Ledelsen sa at partiet ikke skulle vedta medlemskap, men bare en prinsipputtalelse om «samvirke med de vestlige demokratier». Det merkelige var at møtet skulle ta stilling til en pakt som ennå ikke eksisterte eller var formulert, og som heller ikke var vedtatt i USAs senat eller i noe annet land! Innholdet var altså ikke kjent.

Hva hadde så gått forut for dette?

I ukene før landsmøtet var det blitt ført forhandlinger for å stifte et nordisk forsvarsforbund. I alle tre land satt det sosialdemokratiske regjeringer, krigen hadde styrket brorskapstanken, og hadde de stått sammen før krigen, ville Hitler kanskje ikke ha angrepet. Det var stor stemning i Ap for dette og utbredt skuffelse da forhandlingene brøt sammen. I et intervju forteller Haakon Lie at russer-beundringen var voldsom etter krigen, og både Marshallhjelp og seinere NATO hadde trolig ikke fått flertall i arbeiderbevegelsen og Ap. Einar Gerhardsen var for et nordisk forbund, men led nederlag i Sentralstyret (under Haakon Lie). For Sentralstyret hadde bestemt seg for NATO lenge før forhandlingene om et nordisk forbund kom i gang, men dette sa de ikke. Det er derfor ikke ukorrekt å si at regjeringen måtte gi skinn av å forhandle fordi dette nærmest var et folkekrav. Haakon Lie: – Til slutt valgt vi gjenreising (Marshallplan) og NATO framfor vår opprinnelige idé: Et nøytralt nordisk forbund – som ville blitt for svakt – og brobygging mellom stormaktene.

I boka Ut av kurs forteller delegaten Johanne Åmlid at alle på landsmøtet hadde hørt rykter om at svenskenes var skyld i forhandlingsbruddet. De hadde stilt uakseptable betingelser om norsk opprustning – mye tydet på at de ikke ville ha noe nordisk forbund. De skulle være under press fra Sovjet og ville heller ikke ha med Danmark som var så vanskelig å forsvare. Seinere kom en ny versjon av dette: Svenskene hadde etter bruddet frafalt sitt krav, men da var det jo for seint.

Ryktene, som åpenbart var blitt plantet, forvirret alle. På forhandlingsmøtet i København hadde stortingspresident Hambro spurt om det var en ufravikelig betingelse for Sverige at Norge skulle opprustes med amerikanske våpen. Svenskene ble forbauset over spørsmålet, hva var dette? Til Ap-landsmøtet var Sveriges statsminister Tage Erlander gjest, og en lekkasje fortalte at han hadde med et memorandum hvor det gikk fram at betingelsene om amerikanske våpenleveranser ikke var stilt av svenskene, men av nordmennene, og at Sverige var svært skuffet over bruddet. Dette vakte stor bestyrtelse. Da Erlander dagen etter ble bedt av Trond Hegna om å legge fram Sveriges standpunkt, skyndte Einar Gerhardsen seg først å si at «hverken fra regjeringen eller sentralstyrets side er det i de informasjoner som er gitt, holdt noen opplysninger tilbake».

Erlander var forsiktig i sin framlegging av Sveriges syn, og det ble ikke tid til spørsmål – dirigenten Oskar Torp sa at dette nå var klarlagt og at det var unødvendig å snakke mer om det i ordskiftet. På grunn av denne tidsnøden ble det umulig for opposisjonen å samle seg om et motforslag. Samtidig hadde Walter Lippmann skrevet noe som da ikke var kjent i Norge – om USA-tjenestemenn som øvde press på skandinavene for å få dem til å slutte seg til pakten. «Hvordan skal de kunne bifalle en pakt som ikke er offentliggjort her i landet?» hadde Lippmann spurt.

Likevel var det nettopp det som skjedde.

Halvard Lange og svenskene

I sin redegjørelse om forhandlingene til landsmøtet var Halvard Lange så uklar og komplisert at det var vanskelig å forstå hva som hadde skjedd. Han hevdet at det fra begynnelsen av hadde vært store uoverensstemmelser mellom landene, særlig med Sverige. «Under drøftingene i København var det i samsvar med konklusjonene en gjensidig forutsetning fra den skandinaviske forsvarskommisjonen, at …» Innstillingen med «den gjensidige forutsetning» var høyst uklar og ble ikke lagt fram for landsmøtet og heller ikke offentliggjort seinere. Lange sa videre at svenskene hadde endret sitt standpunkt – hva de ikke hadde gjort – og at de hadde modifisert sitt standpunkt – hva de heller ikke hadde gjort. Og han påstod at det Erlander hadde sagt her på møtet, var noe de nettopp hadde fått vite. Han rett og slett løy. Han sier videre at svenskene opprettholdt sitt forslag, som svenskene selv sier de ikke hadde framsatt … For Lange var amerikansk våpenhjelp et hovedpoeng (som svenskene skulle ha vært imot); hos den svenske utenriksminister ble dette ikke engang nevnt! Lange mente også at Sovjet-Unionen ikke ville utløse en storkrig for Norges skyld; det samme sa utenriksminister Undén om Norge og Sverige: Derfor var et nordisk forbund logisk. For Lange var det motsatt.

Både i Danmark og Sverige skreiv avisene at et nordisk forsvarsforbund hadde strandet på motstand fra den norske utenriksministeren. Og de var dypt skuffet. Det er i ettertid helt åpenbart at Lange gjorde alt for å tåkelegge det som hadde skjedd, og manipulerte landsmøtet – han hadde ikke skylda. «Norsk jernteppe,» skreiv Dagbladet. Før det hadde norske aviser, særlig de styrte Ap-avisene, holdt tilbake opplysninger trykt i Danmark og Sverige. Det opprørende, som Johanne Åmlid skriver, var at særlig to personer, Halvard Lange og forsvarsminister Jens Christian Hauge, på forhandlingsmøtet i Karlstad hadde avgjort Norges vei for mange år framover, de avgjorde at dette forbundet ikke var bra nok, noe det var opp til Stortinget å vedta. Og dette foregikk totalt bak ryggen på det norske folk som måtte nøye seg med mangelfulle opplysninger i avisene. Representantene fikk ingen vanlige sakspapirer, bare en flertalls- og mindretallsinnstilling nest siste dag og informasjon om at dette hastet.

Halvard Lange var kommet direkte fra USA til partiets landsmøte, og om dette skreiv Walter Lippmann at Norges utenriksminister hadde stilt seg først i køen for å få sitt land inn i A-pakten. På landsmøtet sa Lange: «Det hevdes at vi innbyr landsmøtet til å ta standpunkt til norsk tilslutning til Atlanterhavspakten. Det er det selvsagt ikke spørsmål om… Det må avgjøres av regjeringen i samarbeid med Stortinget». Og Oscar Torp: «Det er derfor ikke riktig å si at dette landsmøtet tar beslutning om å melde seg inn i eller godkjenne pakten. Det vi gjør er i prinsippet å si fra om hvor vi står, og så får vi senere se på hva pakten inneholder …»

Men opposisjonen forstod hva som skjedde. Dyrdal: «Nordahl sa her at spørsmålet ikke gjelder A-pakten. Det er imidlertid en form for lureri. Selv om det ikke er sagt direkte i flertallets forslag, så har vi med det akseptert pakten.» Stortingsmann Kåre Fostervoll sa det var gitt feilaktige opplysninger om Sveriges holdning, og at han ikke stolte på at dette ikke var en avgjørelse om A-pakten. Det samme sa Alfred Gulbrandsen. Og altså Johanne Åmlid.

Stortingsgruppa bestod av 76 representanter, Ap hadde reint flertall, men bare 8 av disse var valgt til landsmøtet. Dette var den gruppa i Ap som var best orientert, og på landsmøtet ble det underhånden sagt at det var flertall mot A-pakten i stortingsgruppa, det samme i regjeringen, men få av disse kom til orde, og landsmøtet fikk ikke vite hva disse fremste tillitsmennene i partiet mente. Delegatene ellers var i stor grad vanlige mennesker fra hele landet (og ikke broilere som i dag) som ikke satt midt oppi politikkens begivenheter. Stortingsrepresentantene kunne ha møtt som gjester, det var ikke uvanlig, men denne gangen fikk de ikke engang møte som tilhørere, noe som trolig aldri før hadde forekommet. Åmlids poeng er at landsmøtet ble manipulert, her stod alle fram (også Gerhardsen, Bratteli og Torp) og sa de var for et nordisk forsvarsforbund – ingen talte imot dette – men at de nå var leie for at dette ikke gikk. Uten et nordisk forbund ville Norge stå uten allierte hvis landet ikke gikk inn i A-pakten.

Ved avstemningen hadde opponentene liten tid til kontakt, de visste stort sett ikke hvem de andre var. Dirigenten foreslo prøvevotering ved håndsopprekning; det oppstod en aktiv hvisking i salen – «la det bli enstemmig» – mange hender kom nølende i været, og dermed ble det klart hvem som var imot. 329 stemte for flertallsinnstillingen, 35 var mot. Det ble et veldig røre i salen, møtet ble oppløst uten videre, og først dagen etter satte dirigenten fram forslag om at prøvevoteringen skulle gjelde som endelig votering. Og han «glemte» å la delegatene stemme over Johanne Åmlids forslag om ekstraordinært landsmøte.

Først mange år seinere fikk Johanne Åmlid kjennskap til hva som hadde gått for seg mellom de nordiske landene i 1948, og forstod dermed bakgrunnen for landsmøtet i 1949. Landsmøtet hadde stort sett ingen anelse, og det norske folk enda mindre. I Sverige hadde debatten vært helt åpen.

Gerhardsen truer med Stalin

Et rykte under landsmøtet svekket opposisjonen: «Norge var det land som sto for tur etter Tsjekkoslovakia.» Gerhardsen holdt et innlegg hvor han sa at etter Stalins forslag om vennskapspakt med Finland kom det kort etter meldinger fra utlandet om at Norge var det landet som stod for tur. Under landsmøtet tok Tranmæl kontakt med Johanne Åmlid og sa at hun måtte forstå hvor farlig situasjonen var – UD hadde fått melding om at Norge var neste land til å bli okkupert av Sovjet. Seinere fortalt danske politikere at også Danmark hadde fått meldingen, og avslørt den som falsk. Dette var altså ett år før landsmøtet og helt sikkert kjent i norsk UD som ikke hadde sagt noe. Det var dette falskneriet Tranmæl brakte videre. I 1965 skreiv professor Johan Vogt at vi nå visste at disse falske meldingene kom fra State Department i Washington, og journalist William Shirer skreiv det samme: Washington hadde fått en slik melding, de hadde underrettet den norske regjeringen, og deretter informert om at meldingene var falske – Kreml planla ikke angrep på Norge, en beskjed regjeringen holdt for seg selv. Dette ble i ettertid benektet av Halvard Lange.

I et intervju i 1965 sa Gerhardsen til VG at de gikk inn i A-pakten pga. russiske noter og direkte russisk press. En tid hadde statsministeren hatt følelsen av at det kunne stå om Norges frihet. VG skreiv så at dette var svært oppsiktsvekkende, det hadde aldri vært offentlig kjent at Norge den gang mottok truende noter og farlige krav fra Moskva …» Kort etter trakk Gerhardsen dette tilbake – han bygde bare på det som var kjent. Altså ikke truende noter likevel. Men i et intervju med Arbeiderbladet sier statsministeren at de alvorlige begivenhetene da Norges skjebne stod på spill, var dagene omkring Tsjekkoslovakia-krisen. Mens det russiske presset for å hindre Norge i å slutte seg til A-pakten kom i februar-mars ett år seinere. «Truslene» hadde altså flyttet seg ett år.

Russerne hevdet at Gerhardsen fortegnet fakta ved snakket om «truende noter». Det forelå ingen noter fra Moskva, skriver Tass. Bare en erklæring fra Sovjets ambassadør om at Norge ikke hadde noen grunn til å føle seg truet østfra. Og Tass offentliggjorde like godt erklæringen slik at alle kunne se «truslene». Gerhardsen talte altså usant. I et TV-intervju i 1965 hevdet Lange at underretningene om Norges farlige situasjon særlig kom fra Norges legasjoner i Helsinki, Warszawa og Moskva, og at Norge måtte vente et russisk krav om en militær støttepakt, noe russerne benektet. De påståtte meldingene fra legasjonene eller kravet om militær støttepakt har Lange siden avvist å offentliggjøre. Også disse var blitt avslørt som falske, men verserte under landsmøtet. Men holdningen til Sovjet-Unionen var likevel ikke lenger som i 1945; i Øst-Europa var alle land nå blitt ettpartistater med sensur, arrestasjoner og deportasjoner.

Ingen debatt

Stortinget: I januar1949 ble Stortinget informert om de nordiske forhandlingene, men Løvliens (NKP) ønske om ordskifte ble avvist. Uten å forelegge saken for Stortinget var forhandlingene blitt brutt. 3. februar meldes dette til Stortinget. Landsmøtet i Arbeiderpartiet fant sted 17. – 20. februar, og den 24. informerer Lange Stortinget om reisen til USA og hva A-pakten vil komme til å bli. I et hemmelig møte 3. mars fant så voteringen sted i den såkalte Spesialkomitéen hvor NKP var blitt utelukket (opposisjonen i Ap hadde da gitt opp); innstillingen og voteringen ble referert, men ikke debatten (frigitt i 1963). Vedtaket var at vi «om mulig søker å komme med i de forberedende drøftinger om en freds- og forsvarspakt mellom landene ved det nordlige Atlanterhav (Atlanterhavspakten)». Dette ser ut som en søknad; i realiteten var saken avgjort.

Ved voteringen ble kommunistenes forslag satt opp mot Spesialkomitéen. Ap-representantene fant det vanskelig å stemme med kommunistene, og flere holdt seg borte. Resultatet ble 118 mot 13 (10 kommunister). 21 var fraværende. 22. mars fikk Stortinget ordlyden i Atlanterhavspakten, og 29. mars ble den ratifisert. Store mengder protester fra organisasjoner og enkeltpersoner strømte inn, men ble avist. Den formelle underskriften fant så sted i Washington den 4. april. En rekke utenlandske aviser framholdt presset mot Norge, og pekte på at dette skjerpet konflikten mellom Vesten og Sovjet-Unionen. «Norges tilslutning betyr økt brannfare,» skreiv Aftenposten som siterte Washington Post. Det samme stod i New States and Nation, i Manchester Guardian og New York Herald Tribune. Og i svenske og danske aviser. Seinere fikk Johanne Åmlid se papirer om at Norge alt 4. mars hadde bestilt våpen og materiell fra USA – altså flere uker før Stortingets vedtak! Et viktig punkt var for øvrig at Norge ikke skulle ha fremmede baser på norsk jord i fredstid.

I forhandlingene i Karlstad hadde forsvarsminister Hauge hevdet at Norges forsvarsbudsjett ikke tålte den minste økning, de ville være avhengig av hjelp vestfra. Men fra 250 millioner i 1949 økte forsvarsbudsjettet til 1000 millioner i 1955 og til 2000 millioner i 1965! Dette utgjorde over 5 % av BNP. Og tjenesten i marinen økte til 18 måneder.

Til slutt: I 1965 advarte Studentersamfundet i Oslo mot at Halvard Lange skulle få det ledige professoratet i historie; hans forhold til USA var som den kristnes forhold til Gud, og han var derfor ubrukelig som forsker. Begrunnelsen er ikke kjent, men Lange fikk ikke jobben.

Viktigste kilder:

Johanne Åmlid: Ut av kurs. Pax 1966
Artikkel av Werner Rügemer: NATOs grunnleggende løgn. 4. april 2018
Intervju med Haakon Lie på YouTube

Hvis man stiller spørsmålet om hvorfor Norge fortsatt er militært til stede i Afghanistan i 2018, er svaret ganske opplagt: fordi USA (og NATO) ønsker det. Slik var det også i 2001, for 17 år siden.

Terje Skaufjord er pensjonert historielektor, skribent og forfatter. Har utgitt to bøker om Pakistan og Afghanistan, og er lokalpolitiker i Rødt.
Foto: Pierpaolo Lanfrancotti

Den gang ble landet vårt uten å nøle med på USAs invasjon, kalt intervensjon 7. oktober, snaue fire uker etter angrepet mot tvillingtårnene i New York 11.september: Formelt ble dette begrunnet med NATOs paragraf 5 om at organisasjonen skal svare samlet hvis ett av medlemslandene blir angrepet. Dette var faktisk første gang denne paragrafen kom til anvendelse. Men gjaldt den når et land ble angrepet av terrorister og ikke en stat? Det ble ikke problematisert. Etter invasjonen gav FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1368, med henvisning til FN-paktens artikkel 51, sin støtte til USA. Artikkel 51 gir stater rett til selvforsvar når de blir angrepet.

Det hersker flere meninger om hvor langt denne støtten kunne strekkes. Flere norske jurister og politikere argumenterte for at FN-resolusjonen ikke var noen støtte til en omfattende invasjon med massiv bombing av Afghanistan, og at USAs angrep var brudd på Folkeretten. Folkerettsekspert Ståle Eskeland (død 2015) hevdet og begrunnet at det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon fra USAs side og at FN-resolusjon1368 ikke kunne tolkes som støtte til angrepskrig. En annen viktig aktør var journalist og radikal venstreveteran Gunnar Garbo (død 2016) som skrev¹:

«Som før nevnt gir ikke folkeretten adgang til å gå til krig mot en stat som har støttet terroristene, med mindre støtten har et slikt omfang at det klart svarer til et fiendtlig angrep fra denne staten. Til dette kommer at også den innledende setningen i resolusjonen, som altså blir påberopt for å legitimere krigen mot Afghanistan, presiserer at selvforsvaret skal utøves i samsvar med pakten. Det bærende prinsippet i FN-pakten er at alle muligheter for å løse konflikter med ikke-voldelige midler skal være forsøkt før det er berettiget å gripe til militær makt. Slike forsøk ble ikke gjort.»

Folkeopinionen i Norge ble likevel ikke revet med av denne debatten. Det var derimot betydelige protester mot den massive amerikanske bombingen, med klasebomber mot sivile, slik at flere sivile afghanere ble drept under invasjonen enn tallet på døde i New York. Det var også betydelig engasjement mot å sende norske soldater og fly til Afghanistan, og mot den norske bombingen i 2003. Utstrakt tortur av fanger på flybasen Bagram utenfor Kabul, og Guantanamo, vakte massiv kritikk.

Norge har en type nærhet til USA, dypt og langvarig avhengighetsforhold, som har vært helt uavhengig av hva en president på speed som Donald Trump måtte finne på, og hva slag regjering vi har i Norge. USA er neppe like opptatt av Norge, men setter pris på en trofast alliert, som ikke kan få sagt ofte nok at nettopp USA er vår aller nærmeste allierte. Dette ble gjentatt av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i møte med USAs forsvarsminister James Mattis 14. juli i år: – Våre soldater har stått skulder ved skulder i mange av disse operasjonene. I forkant av Mattis-besøket hadde regjeringen sendt ut en pressemelding om at innsatsen i Afghanistan skulle økes, riktignok svært beskjedent: en sanitetsgruppe på 10 personer ekstra til NATOs Resolute Support Mission (RSM)². De norske spesialstyrkene, om lag 50 personer, vil fortsette å bistå de afghanske sikkerhetsstyrkene i antiterror-bekjempelse i Kabul. Det årlige bidraget på 150 millioner til hær og politi fortsetter fram til 2024.

Ved siden av de militære bidrag understrekes det i pressemeldingen at den afghanske regjeringen må bekjempe korrupsjon hvis de skal regne med fortsatt støtte. Formuleringen om at fred i Afghanistan ikke kan nås med militære midler alene og at fredsforhandlinger er nødvendig, blir gjentatt, som det har blitt de siste 10 årene. I sin tale til Stortinget 10. januar 2017 sa daværende utenriksminister Børge Brende følgende:

«En forhandlet løsning med Taliban er avgjørende for å oppnå varig stabilitet. Uten en politisk løsning på konflikten står selve bærekraften i statsbyggingsprosjektet i fare, ikke minst fordi konflikten demper økonomisk vekst og legger beslag på om lag 60 prosent av Afghanistans egne statsinntekter.»

USA og Taliban hadde en ny forhandlingsrunde i Qatars hovedstad Doha i oktober, uten at noe mer er kjent så langt. For Taliban er den afghanske regjeringen nikkedukker for USA. Derfor nekter de å snakke med statsminister Ashraf Ghanis regjering uten amerikansk tilstedeværelse, og vil helst bare snakke med USA. Siden oktober 2016 har det vært flere møter i Qatar, i hvert fall fire i 2018. Da de møttes i Doha i sommer, gjentok Taliban sitt krav om at alle utenlandske soldater må bort fra afghansk jord før de kan undertegne en avtale.

Taliban og Osama bin Laden

Det er langt fram, men ikke uvesentlig at USA holder fast på forhandlinger. President Trump ønsker i større grad enn Obama å komme seg ut av pengesluket Afghanistan. Det foregikk seriøse forhandlinger med Taliban i 2001. Taliban var ikke avvisende til å gå med på at bin Laden skulle utvises fra Afghanistan. Han hadde etter Talibans syn brutt betingelsene for sin oppholdstillatelse. Talibanleder og nasjonalist Mulla Omar var ingen stor tilhenger av bin Laden eller Al-Qaida. Det var røster både i utenriksdepartementet og utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA som ville holde fast ved forhandlinger i septemberdagene 2001. Talibanregjeringen ville imidlertid ikke utlevere bin Laden til USA, men bare til en domstol i et muslimsk land de selv stolte på, eksempelvis Pakistan. Under trykket fra angrepene 11. september mistet forhandlingstilhengerne momentum. Det blir kontrafaktisk historieskrivning, men hva hadde skjedd hvis Osama bin-Laden hadde forlatt Afghanistan? Hele begrunnelsen for å angripe Afghanistan lå i at Taliban beskyttet bin Laden og Al-Qaida. USA avviste Talibans nye forhandlingstilbud om utlevering av bin Laden 14. oktober.

Operation Enduring Freedom (OED)

OED blei iverksatt av president George W. Bush få dager etter 11. september som en koalisjon av frivillige lands styrker for å bekjempe terrorisme, primært i Afghanistan. Bare et par uker etter 11. september hadde USA oppsøkt ledere i Nordalliansen, eller restene av den. Nordalliansen hadde med nød og neppe holdt ut angrepene fra talibanstyrkene i 6 år, og var da forskanset i områder i Nord-Afghanistan, særlig i Pansjir og Badakhshan. Ikke minst grunnet Al Qaidas terrordrap på Nordalliansens leder Ahmed Shah Massoud 9. september (to dager før angrepet i USA), var alliansens militære ledere lette å be. Med i hovedsak afghanske styrker, amerikanske og britiske spesialsoldater og amerikanske bomber og raketter ble Taliban knust i løpet av 9 uker. Stadig flere land sluttet seg til. Norge kom inn i desember med spesialstyrker, flystøtte og mineryddere som ble satt inn i fjellområdene i Tora Bora i Ningarharprovinsen, et temmelig utilgjengelig fjellområde, hvor bin Laden og andre al Qaida-folk hadde flyktet.

Gjennom Bonn-avtalen i desember 2001 og oppretting av en interimregjering ledet av Hamid Karzai (valgt president 2005) ble et nytt styre innsatt i Kabul. Pasjtuneren Karzai var omgitt av tadsjiker fra Nordalliansen. Regjering og midlertidig parlament ble fylt opp av de gamle krigsherrene, mange med svært mye blod på hendene fra 80-tallet. Seinere formelle parlamentsvalg har fram til høstens valg ikke endret på dette.

Mange, blant dem FNs mangeårige spesialrådgiver til Afghanistan Lakhdar Brahimi, har hevdet at en Bonn-prosess som hadde inkludert Taliban, ville ha gitt en helt annen positiv utvikling i Afghanistan.

Norge deltok i OEF, med ulike styrker, fram til januar 2006. I mars 2003 bombet norske F-16 jagerfly afghansk landsbygd, spesialstyrker fra Hærens jegerkommando og marinejegere hadde oppdrag i årene 2002–2005.

ISAF

En del lesere vil huske SVs stortingsrepresentanters demonstrasjon på plenen utenfor Stortinget i 2005. De krevde at Norge ikke skulle delta i Enduring Freedom. OED var i krig med det som var igjen av motstand i Sør-Afghanistan, med blant annet britiske, danske og nederlandske soldater. I starten hadde styrkene som var i Kabul og Nord-Afghanistan mer stabiliserende og fredeligere oppdrag. ISAF – International Security Assistance Force ble opprettet i 2001 og fram til 2003 patruljerte styrkene rundt i Kabul og nabodistriktene uten å løsne skudd, underlagt FN-mandatet med britisk ledelse. Men det året overtok NATO ledelsen av ISAF med europeisk ledelse, dog underlagt amerikansk kommando over enhetene ISAF og OED. ISAF ble organisert i såkalte PRTer (Provisional Reconstruction Teams), og ved utgangen av 2006 hadde de overtatt i det meste av Afghanistan. Overgangen til PRT-er førte til en situasjon hvor den internasjonale militære innsatsen økte dramatisk, mens sivil bistand sakket akterut.

Norge fikk seg tildelt Faryab-provinsen og hadde også styrker i nord i Balkh-provinsens hovedstad Mazar-i-Sharif. Etter hvert som norske soldater havnet i stadig flere skarpe oppdrag, forsvant ikke bare SVs demonstrasjoner på plenen, men også hele argumentasjonen for å delta i ISAF, som noe fredelig ulikt krigen i sør.

På ett vis hadde stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal Bjørn Jacobsen og de andre SV-erne rett. Operasjon Enduring Freedom var helt fra starten av i skarp krig. Det var USAs og NATOs «krig mot terror». Når Norge deltok der, var det ikke bare et «engasjement» eller en «innsats» som er de ordene som har vært brukt mest. Da Norge trakk seg ut av OED og satset på ISAF, sluttet angivelig de norske styrkene å være i krig. Hvordan? ISAF var en FN-oppnevnt sikkerhetsstyrke som skulle bistå den afghanske regjering. Det skal være gyldig jus i forhold til Geneve-konvensjonen. ISAF har formelt ikke vært i krig. Det særegne norske er at både Stortinget og Forsvaret har lagt hele Norges krigsinnsats i Afghanistan under ISAF-hatten, som om vår deltakelse i OED aldri hadde vært. Særlig etter at fire norske soldater ble drept av en veibombe 27. juni 2010 i Almardistriktet i Faryab, var det vanskelig for myndighetene å hevde at Norge ikke var i krig.

Bare noen uker før ble ni norske soldater såret under et oppdrag i Ghowrmach-distriktet grensende til Faryab. Dagbladet (28.6.10) beskrev det som den til da mest krevende «trefningen» norske styrker hadde vært i siden 2. verdenskrig. 1. november 2007 sto slaget som fikk navnet Harakate Yolo II i Ghowrmach med deltakelse av 260 norske soldater, også det påstått å være det største siden 2. verdenskrig. Mange afghanere ble skutt på lang avstand, av norske skarpskyttere. Det har gått gjetord om i kampene i militære kretser. (Tom Bakkeli, Et skudd, en død, Kagge forlag 2009. Tittelen henspeiler på at skarpskyttere brukte bare en kule per drap. Også NOU 16: 8 – Afghanistan-rapporten- vier dette slaget stor oppmerksomhet).

Med andre ord. Det som alle gjenkjente som krig: soldatene selv, familiene og nordmenn flest, var et støtteoppdrag, et engasjement til støtte for den afghanske regjering. «Stabiliseringsstyrker» ble etter hvert det offisielle begrepet. 10 norske soldater og offiserer ble drept. Omlag 2000 ble drept av norske styrker (Thuve Engman, 2014).

Humanitær hjelp og bistand

De norske ISAF-styrkene i Faryab-provinsen, kalt «det norske styrkebidraget» av regjeringen, hadde svært varierte oppgaver. De skulle bistå lokale afghanske sikkerhetsstyrker (hær og politi) i opplæring og utøvelse av myndighet. Norge overtok ledelsen av PRT-enheten i Meymaneh, hovedstaden i Faryab, hvor også Latvia hadde en kontingent soldater.

Ulikt de fleste andre land, fikk de norske PRT-ene ikke frie hender til å drive ulike former for bistand, med noen unntak, særlig skoler. Dette skapte forbitrelse hos norske offiserer, som hadde sett utenlandske kolleger – i særdeleshet amerikanerne – som rundhåndet delte ut pc-er og diverse utstyr i landsbyene, og bygget veier og skoler. Offiserene hevdet at det var vanskelig for dem å oppnå respekt og kontakt når de ikke kunne tilby noe, og lokalbefolkningen som hadde møtt opp, vendte skuffet hjem. Misnøyen var så sterk at også forsvarsminister Ine Marie Sørheim ble tolket som en tilhenger av at soldatene måtte kunne drive med sivil bistand.

Men i bistandsverden fantes et helt annet syn på dette. Sammenblanding av militær og sivil virksomhet kan føre til katastrofale følger. Hvis soldater driver med bistand, kan også bistandsarbeidere i neste omgang bli skyteskive. Og det vil særlig ramme lokale sivile ansatte som blir sett på som støttespillere for de utenlandske soldatene. Utenriksminister (2013–17) Børge Brende har vært leder for Norges røde kors, som sammen med de andre store bistands- og hjelpeorganisasjonene Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna og Kirkens Nødhjelp og ikke minst Afghanistankomiteen kontinuerlig har stått hardt på synspunktet om at militære ikke skal drive sivil bistand. Regjeringen havnet etter hvert på riktig standpunkt og uttalte det eksplisitt i 2009.

Størstedelen av Norges humanitære bistand har vært øremerket FN-apparatet. Alle FN-tiltak har vært underlagt UNAMA (United Nations Assistance Mission to Afghanistan). I tråd med planene om å styrke afghanske styresmakter har bistandsmidler også blitt kanalisert inn i den afghanske regjeringen. En mindre andel har gått til uavhengige bistandsorganisasjoner som Afghanistankomiteen og Kirkens nødhjelp. Afghanistankomiteen har mottatt bistandsmidler siden 80-tallet og har med sin lokale tilnærming kunnet jobbe også i de mest utsatte områdene, på utdanningssiden (jordmødre, lærere, helsesøstre, fysioterapeuter, voksenopplæring yrkesfag, treplanting) og med integrert landsbyutvikling.

På det meste hadde de NATO-ledede ISAF-styrkene og amerikanskledede Enduring Freedom mer enn 130 000 soldater i Afghanistan. Dagens 16230 er 12,5 prosent av det. Men med unntak av de amerikanske styrkene driver RSM-styrkene nesten bare med opplæring av det som med en fellesbetegnelse kalles de afghanske sikkerhetsstyrkene, ANA (Afghan National Army) og ANP (Afghan National Police).

Den skandaløse Libya-rapporten fra september i år renvasker alt og alle og kan best oppsummeres med Jens Stoltenbergs ord om at vi visste mer enn nok da vi startet bombingen og ikke har noe å beklage i ettertid. Til sammenligning var det regjeringsoppnevnte Godal-utvalgets rapport fra juni 2016 om norsk innsats i Afghanistan 2001–14 et ganske hederlig forsøk på å vurdere innsatsen:

«Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans. Høsten 2001 var det bred politisk enighet i Norge om å vise solidaritet med USA etter angrepet den 11. september. Den brede politiske enigheten vedvarte i stor grad i hele perioden fram til 2014. «Inn sammen, ut sammen» ble etter hvert styrende for den norske innsatsen. Norges militære bidrag ble utformet deretter og hadde ønsket effekt ved å signalisere at landet var en stabil og troverdig alliansepartner.»

Rapporten legger til grunn at Norge hadde tre hovedmål med sitt «engasjement». Vi lyktes altså med det første – å være en god alliert. Vi mislyktes helt eller langt på vei med de to andre: å bidra til internasjonal terrorbekjempelse og forhindre at Afghanistan igjen ble arnested for internasjonal terror, og å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand, og fredsdiplomati ble ikke oppnådd. Rapporten gir likevel ros til norsk fredsdiplomati.

Noen tall fra rapporten (mange cirka-tall) for perioden 2001–2014: Omlag 90 000 er drept. 30 000 sivile afghanere, 35 000 opprørere (Taliban m.m.), 23 000 afghanske militære og politi, 3500 utenlandske soldater, hvorav 10 norske og 42 danske. Krigen kostet 4 500 milliarder kroner. Den sivile bistanden beløp seg til 350 milliarder kroner. Norge brukte 20 milliarder kroner, 11,5 til militæret og 8,5 til sivile formål. Norges prosentandel av den militære innsatsen var 0,26 prosent, mens bistanden utgjorde 2,3. 9160 norske soldater deltok i Afghanistan.

Rapporten berører også den skiftende argumentasjonen som ble brukt for å skaffe støtte til det norske «engasjementet». Primært var det «krigen mot terror». Terroren skulle stanses i dens hjemland, slik at den ikke spredde seg til Europa. For å bygge opp om hvor frastøtende Taliban var, kom argumentet om at krigen og bombingen frigjorde afghanske kvinner, målbåret av både presidentfrue Barbara Bush og norske arbeiderpartikvinner. Dernest var hovedsaken demokratibygging, grunnlov og parlament, før Talibans tilbakekomst igjen rettet oppmerksomheten mot terror i 2009, da USA skjerpet krigføringen og flere sivile ble drept.

Epilog

15. oktober avholdt Afghanistan parlamentsvalg. Taliban og andre grupper har tatt kontroll over 40 prosent av landet, og har i tillegg inntatt store byer de seinere frivillig trakk seg ut av som demonstrasjon på at de har større kapasitet. I 2002 var Afghanistan tilnærmet talibanfritt. Alt i 2005/06 var de tilbake. Hvorfor mislyktes de utenlandske styrkene, og seinere den afghanske hæren? Hvorfor har utenlandsk bistand gitt så små resultater? Hvorfor ser store deler av befolkningen på Taliban som verken verre eller bedre enn Kabul-regjeringen? Kortsvaret er at skuffelsen over hva som har skjedd, er overveldende: folkets fiender – de gamle krigsherrene fortsatte å plage folk som før, nå med støtte fra USA og NATO og den nye regjeringen. Mange tusen uskyldige ble drept av USA-styrker i jakten på opprørere. Opprørere fikk betalt bistandspenger (ikke norske) for ikke å ødelegge nybygde vanningsanlegg og broer. Korrupsjonen hos de nye lederne har vært helt skamløs. I store deler av landet så folk lite eller ingenting til den hjelp og bistand de var lovet, og misnøyen steg.

I de store byene har det likevel vært en utdanningseksplosjon, som har brakt fram en ny generasjon med unge krigsmotstandere som vil endre landet. Og mange av dem stilte til valg. Det fins distrikter over hele landet hvor lokale krefter har maktet å skape struktur og utvikling, ikke sjelden med fornuftig bistand.

Sluttnoter:

1 Dette sitatet er fra en av Gunnar Garbos mange artikler om emnet, s.37: https://docplayer.me/4039305-Gunnar-garbo-ogsa-krig-er-terror-et-kritisk-oppgjor-med-det-nye-nato-maktpolitikken-til-usa-og-norges-rolle-som-medloper.html. I boka ”De mest alvorlige forbrytelser” (2011) går Ståle Eskeland grundig til verks i drøfting om Folkeretten og Afghanistan.
2 Tok over etter ISAF fra 1.1.2016. 39 land med 16230 soldater, halvparten fra USA. USA, Tyskland, Italia, Tyrkia og Storbritannia har kommando over RSM-hovedkvarterene i Kabul, Mazar-i-Sharif, Herat, Kandahar og Laghman. Georgia og Romania deltar med henholdsvis 870 og 693 soldater, mer enn Storbritannia og Tyrkia.

Kilder:

– NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 https://www.regjeringen.no/contentassets/09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/nou201620160008000dddpdfs.pdf
– Marthin Thuve Engmann: Norges militære engasjement i Afghanistan En rettferdig krig? Masteroppgave i Konflikt, sikkerhet og flerkulturell forståelse (KOSIFF) SVF – 6900 Våren 2014 https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/6490/thesis.pdf?sequence=2
– https://Willochregjeringen/no/tema/forsvar/internasjonale-operasjoner/innsikt-intops/kronologisk-utvikling-av-det-norske-bidr/id632365/
– https://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2018_09/20180903_2018-09-RSM-Placemat.pdf

Forsvarspolitikk og særlig spørsmålet rundt Norges tilknytning til NATO har vært en identitetsmarkør på venstresida i store deler av etterkrigstida. SV for eksempel, ble grunnlagt på NATO-motstand, og når ledelsen i det samme partiet, beruset (eller muligens neddopet) av regjeringsmakt presterte å stemme for at norske jagerfly skulle delta i å bombe Libya fra 2011 og tilbake til middelalderen, gikk norsk venstreopposisjon inn i en slags identitetskrise.

Ragna Vorkinnslien er kunstner, gruppeleder for Rødt i Trondheim bystyre og landsstyretepresentant for Sør-Trøndelag Rødt.
Foto: NATO

Grasrota i SV, store deler av den øvrige venstresida, antikrigsaktivister og mange andre var i det man bare kan karakterisere som harnisk etter bombinga. I senere tid har dette blitt diskutert mye, og selv om SV nå forsøksvis har gjenhenta sin legitimitet som antikrigsparti, viser dette eksempelet oss noe om hva som skjer når vi lar andre sette premissene for hva og hvordan vi skal diskutere forsvars- og utenrikspolitikk her i landet.

På slutten av førtitallet var ikke NATO-medlemskap en selvfølgelig vei for Norge. Ett alternativ som ble mye diskutert, var en nordisk forsvarsallianse. Men slik gikk det ikke, og ettersom årene har gått har NATO-medlemskapet i stadig større grad blitt framstilt som en nødvendighet for vår trygghet og sikkerhet. I dag hevder mange at NATO-medlemskap er det eneste alternativet, det er det eneste riktige, det finnes ingen annen måte vi kan beskytte oss på. Vi som står på utsiden av den konsensus-tenkende neoliberale politikerelite, blir beskyldt for å være ekstremister. Motstand mot krig er i dagens offentlige politiske diskurs ekstremt og ytterliggående, mens bombing av uskyldige folk i land langt unna er ansett som helt stuerent.

Den sosialdemokratiske konsensus

Motstanden mot NATO-linja har altså lenge vært marginal og stort sett begrenset til ytterste venstre fløy, og derfor også blitt gjenstand for diskreditering, for ikke å si latterliggjøring, fra de statsbærende partiene. Den høyresosialdemokratiske konsensusen har ikke åpnet for reelle diskusjoner om den norske sikkerhetspolitiske linja på flere tiår. Her har det ikke vært noen betydelig forskjell mellom de to statsministerpartiene Arbeiderpartiet og Høyre, og dette ser heller ikke ut til å skulle endre seg i overskuelig fremtid. Vi må derfor, som venstreside og som anti-imperialister, endre det politiske vinduet for diskusjonen for derigjennom å endre folkeopinionen. Da kan vi ikke gå i den fella som SV og mange andre har gått i, at vi lar noen andre (USA, høyresida hvori opptatt Arbeiderpartiet, våpenindustrien) sette premissene – hverken for debatten eller for den praktiske politikken vi har muligheten til å gjennomføre.

Men det er ikke bare diskusjonen som har endret seg, noe har også skjedd med NATO. Alliansen har i større og større grad beveget seg fra forsvar til angrep, og har fra å holde til i Nord-Atlanteren begynt å operere mer og mer «out of area». Og lokomotivet USA har med president Donald Trump for alvor implementert «idiot-ved-rattet-konseptet», som ble prøvekjørt under George W. Bush.

Den siste tida har NATO-spørsmålet blitt svært så aktualisert her hos oss i Trøndelag. I 2016 bestemte den uhyre blå regjeringa, uten en lokal forankring og uten en ordentlig politisk prosess, at vi skulle få en base bestående av 330 (senere økt til 600) US. Marines på Værnes – i vårt eget nabolag – en base som gjør Trøndelag og vi som bor her til brikker i det storpolitiske spillet, en base som gjør Trøndelag til et angrepsmål i krigstid og til et terrormål når som helst. Og det hjelper ikke på den trønderske tryggheten å tenke på at disse soldatene faktisk har Donald som øverstkommanderende. «Yankee go home» har plutselig blitt et aktuelt slagord i demonstrasjoner og fredsmarsjer i vårt eget land.

En ny basepolitikk

Denne påtvungne basen er selvsagt i strid med norsk basepolitikk etter andre verdenskrig, men regjeringa og høyresosialdemokratene prøver å innbille oss at basen ikke er permanent fordi soldatene «roterer». Akkurat som soldatene ved amerikanske militærbaser andre steder i verden melder flytting til Cuba, Filippinene, Uranus eller hvor det nå er amerikanerne finner det for godt å legge seg i forlegning. Denne argumentasjonen er tynnere enn homøopatisk medisin.

Enda verre ble dette å svelge da generalen på yankee-basen på Værnes Robert Neller i juletalen til soldatene sine i fjor ba dem forberede seg på en «big ass fight». Hva slags retorikk er det? Hvem er det vi har invitert egentlig? Er det noe regjeringa ikke har fortalt oss?

Vi får håpe det ikke kommer noen kjemperumpekamp i Trøndelag, men en «big ass rehearsal» har vi i alle fall fått. For den største NATO-øvelsen siden den kalde krigen ble tilfeldigvis lagt til Midt-Norge. 50 000 soldater fra alle våpengrener har lekt krig mellom Rena og Trondheim, og faktisk litt i nøytrale (eller skal vi si postnøytrale) Sverige og Finland også. Utenfor kysten lå det atomdrevne hangarskipet USS Harry S. Truman, med flere fly om bord enn det norske luftforsvaret disponerer til sammen, og som regjeringa ikke engang gadd spørre om hadde atomvåpen ombord. Vårt naboland enda litt lenger øst ser på dette som en enorm provokasjon, som en langfinger fra en av de visstnok veldig små hendene til Donald Trump. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå?

Den 20. november arrangerte en bred venstreside demonstrasjon mot denne glorifiserte og krigsforherligende øvelsen i Trondheim. Over 500 personer møtte opp. Minst like mange demonstrerte i Oslo ei uke senere. Dette viste en stor folkelig motstand både mot øvelsen, og mot måten den omtales på. «Yankee go home» runget som nevnt i gatene i norske byer, som et ekko fra imperialist-krigene USA har igangsatt over hele verden.

Krig som underholdning

Det er rart med det, selv om flybasen på Ørland betyr arbeidsplasser, soldater på Værnes sørger for rekordomsetning i lokale pizzasjapper og kanskje litt genetisk variasjon, så er det nå engang noe som skurrer med konseptet krig – rent omdømmemessig. Spesielt når det blir veldig mye av det på en gang. Men det hadde NATO ei løsning på:

30. oktober ble det arrangert et absurd krigsteater på Byneset i Trondheim, med smell, røyk og krigsfartøy på land, til sjøs og i lufta. Titusener av NATO-soldater simulerte angrep og motangrep, for noen lure konsulenter har åpenbart funnet ut at dette har et betydelig underholdningspotensial. Gutter er gutter liksom. Forsvaret kalte framvisninga en «gedigen demonstrasjon av kapasiteter», og mens det ble skålt i champagne og fortært kanapéer på den for anledningen oppsatte VIP-tribunen med nesten 400 plasser, lot de høye herrer av begge kjønn seg underholde av krigslek med ekte utstyr som har vært brukt i ekte kriger, til å drepe ekte mennesker. Flyene som mottok ovasjoner mens de brølte over Trondheim, er de samme som har bombet i Libya, Afghanistan og Irak. Dette er som en morbid etterligning av romertidas gladiatorkamper. Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Frank Bakke-Jensen og vår egen ordfører i Trondheim Rita Ottervik ga galskapen legitimitet, mens våpenindustrien (også den norske) kunne gni seg i hendene og se fram til formidable inntekter også i framtida.

Og mediedekninga har for det meste vært kosereportasjer med Jens Stoltenberg i felten, Erna Solberg i tanks og sjarmerende glattkjøringskurs med amerikanske soldater. Protestene mot både øvelsen og militærbasen har i høyden vært nevnt i ei bisetning, avløst av hyggelige bilder av en smilende Stoltenberg i kameratslig passiar med glade soldater som ikke hadde sett snø før. Propagandamaskina er stilt inn på «ufarliggjøring», det er ingen grunn til bekymring, len Eder tilbake og nyt synet av de gedigne kapasitetene.

Forsvar eller angrep?

Norge trenger et (mer eller mindre) sterkt forsvar, det kan de fleste være enige i, men det er lenge siden NATO bare var en forsvarsallianse. Mange later til å glemme O’en i NATO som kom til på 1950-tallet. Da fikk man på plass integrerte kommandostrukturer i organisasjonens militærvesen, noe som i seg selv er mye mer gjennomgripende enn en hvilken som helst annen normal forsvarsallianse mellom sjølstendige land. NATO ble en selvstendig militær organisasjon. I 1999 endra man også organisasjonens strategiske konsept, og utvidet forståelsen av landenes sikkerhet fra bare å handle om aggresjon mot medlemslandene, til å handle om vage trusselbilder som «terror», «flyktningestrømmer» og «stans i tilførsel av viktige råvarer. Med ett ga man seg selv mandat til såkalte ikke artikkel 5-operasjoner, som under normale omstendigheter ellers betegnes som aggresjonskriger i strid med FN-pakten. Og disse er ikke begrenset til Nordatlanteren, NATO framstår i dag som et imperialistisk verdenspoliti der man gir seg selv mandat til å bombe, invadere og angripe der man finner det for godt. Dette må vi ha med oss når politikere og andre NATO-lojale krefter terper på mantraet om «forsvarsallianse».

Det er i dette lyset Trident Juncture må analyseres. Øvelsen fant sted i en situasjon hvor NATO har gått fra å være en relativt defensivt orientert vesteuropeisk konstruksjon, til å bli en stadig mer aggressiv krigsorganisasjon helt opp til Russlands grenser. Klimaet mellom Russland og NATO har stadig blitt dårligere de siste årene. Dette har pågått helt fra man begynte å ta inn sentral- og østeuropeiske land i NATO på slutten av 1990-tallet; fra Bush’ oppsigelse av ABM-avtalen som begrenset USAs og Russlands missilbatterier i Europa; til USAs invasjon av Irak i 2003; NATOs bombing av Libya i 2011; og videre til USAs støtte til jihadistiske terrorgrupper i Syria, og Russlands påfølgende støtte til landets regjering. Siste tilskudd i 2018 er Donald Trumps sabelrasling mot Iran og hans erklæring om at USA vil si opp INF-avtalen fra 1987 som begrenser stormaktenes lagring og utvikling av kjernefysiske mellomdistanseraketter. Har man ikke dette bakteppet, vil man heller ikke se problemet med Trident Juncture.

Men man kan lure på hva slags scenario Trident Juncture er ment å forsvare oss mot. I hvilken tenkelig situasjon vil 50 000 NATO-soldater og påfølgende hundre- og tusentalls kampfly, tanks og krigsskip kunne krige mot Russland i Norge, uten at så mye som ett eneste atomvåpen er avfyrt? Dette virker til å gå flere av NATOs venner i Norge hus forbi. Kan det være slik at øvelsen hviler på en forutsetning om at en «begrensa» atomkrig er mulig, og følgelig også kan vinnes? Slike feilslutninger er ikke bare ukloke og pinlige: de er også ekstremt farlige i en situasjon hvor atomforskernes «dommedagsklokke» nylig ble skrudd til to minutter før midnatt – det mest alvorlige siden prøvesprenginga av hydrogenbomben i 1953. Dette er ikke tiden for å spekulere i hvorvidt tredje verdenskrig kan vinnes eller ei.

Det er naturligvis ikke slik at USA og NATO er trollene i eventyret, mens Putins Russland er helten. Det russiske regimet mangler ikke svin på skogen, man kan nevne i fleng den folkerettsstridige annekteringa av Krim, diverse innblandinger i interne forhold i tidligere sovjetrepublikker, som ovenfor nevnt sterke bidrag til volden i Syria, en rekke politiske drap rundt om i verden og ei generelt autoritær samfunnsutvikling der den frie presse – i den grad den eksisterer – er et uhyrlig farlig sted å jobbe.

Trident Juncture er et symptom på et potensielt farlig, økende konfliktnivå mellom de to atomsupermaktene Russland og USA, som i skrivende stund knapt snakker med hverandre via diplomatiske kanaler, og som står mot hverandre i væpnede konflikter både i Ukraina og Syria. Russerne øvde på å skyte missiler utenfor Møre- og Finnmarkskysten samtidig som øvelsen foregikk, det skal vel godt gjøres å påstå at tid og sted for disse aktivitetene var tilfeldig valgt. «Russland føler seg truet og omringet», sa pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen til Aftenposten 31.10. For i tråd med NATOs rådende strategi handlet Trident Juncture mer om angrep enn forsvar, mer om krig enn om fred. Men det er kanskje passende, for norsk utenrikspolitikk de siste 30 årene har vært en effektiv dekonstruksjon av det etter hvert anakronistiske begrepet «fredsnasjonen Norge».

Krigsnasjonen Norge

Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger rundt om i verden. Stort sett langt unna, og stort sett har det gått til helvete. For man skal være over gjennomsnittlig god i markedsføring for å hevde at det har gått spesielt bra i Afghanistan eller Irak etter de militære intervensjonene der. Og klarer man å framstille sønderbombinga av Libya som en seier for demokratiet og det libyske folket, er man i alle fall garantert jobb i First House.

Likevel snakker enkelte fortsatt om Norge som en «fredsnasjon». Men det er det bare å slutte med. Faktum er at Norge er en bøllete krigsnasjon. Begrepet «fredsnasjonen Norge» bør utelukkende brukes sarkastisk.

Innkjøpet av nye jagerfly viser dette til fulle. Norge bruker innpå 100 milliarder på å kjøpe aggressive amerikanskbygde F35-bombefly, mens resten av forsvaret bygges ned til et nivå der forsvarsevnen etter manges mening, blant dem tidligere heimeverns-sjef Tor Rune Raabye, blir betydelig svekket. Hvem er det disse flyene skal bombe egentlig? Skal vi bombe oss, selv om russerne kommer? Det er en dårlig skjult hemmelighet at de nye og dyre jagerflyene er skreddersydd for NATOs angrepskriger ute i verden, og ikke spesielt egna til forsvar av norsk territorium og norske interesser.

Vi trenger en ny politisk retning

Det er på tide med ei seriøs revurdering av norsk sikkerhetspolitikk. Idiot ved rattet i USA eller ikke, det er langt fra opplagt at NATO-medlemskapet er den forsvarspolitiske linja som tjener Norge best i tida som kommer. For det er viktig å være klar over at uansett Donald Trumps intellektuelle kapasitet og sosiale kompetanse: Han representerer ingen ny utenrikspolitisk linje. USA var akkurat like imperialistisk og krigersk under den noe mer sofistikerte forgjengeren Barack Obama. Så kanskje er Trumps presidentskap en kjærkommen anledning til å peke på USAs aggressive rolle som selvoppnevnt verdenspoliti. Vi får bare håpe han holder de korte fingrene sine unna atomknappen.

Det tar tid å flytte konsensus. NATO som sikkerhetsdoktrine er godt innarbeida i norsk politikk, og så lenge «sympatiske» Jens Stoltenberg er direktøren for det hele er det vanskelig å se for seg at NATO-motstanden vinner politisk flertall. I Norge heier vi på våre egne, enten det er i skisporet, på fotballbanen eller i jungelen i Kongo.

Den kalde krigen omtales stadig som en historisk tilbakelagt epoke, men faktum er at vi er på full fart mot en ny. Norge (og verden) trenger derfor en bred antikrigsbevegelse, der krigsmotstandere, antiimperialister, fattigdomsbekjempere og miljøbevegelse kan forenes i en felles kamp for en ny kurs. For maktdemonstrasjoner, sabelrasling, fiendebilder og avskrekking er ikke det vi skal bygge framtida for våre barn på. Og om det skal komme noe godt ut av klimakrisa kan det kanskje være denne innsikten: Det er ikke alle problemer som kan løses med våpen. Faktisk er det svært få problemer som kan løses med våpen.

Å skulle skrive om fiendebildet Russland er ingen liten sak.

Russland er et stort land, et sammensatt samfunn. Det er et tema som strekker over mange lag: fra lokalpolitikk til geopolitikk. Kanskje aller viktigst, jeg blir konfrontert med min snevre kunnskap om Russland, og Russland i verden.

Marianne Gulli er leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Chad J. McNeeley

Så jeg begynner nettopp der, med et tilbakeblikk på egen skolegang. Gjennom 12 år lærer man mye. Mest om Norge, og gradvis mindre jo lenger vekk man beveger seg. Grov sagt. Unntaket fra regelen er USA. Mens Russland var viet lite tid, pugget vi presidenter og delstater i USA, deres rolle under og etter andre verdenskrig ble også gjort godt rede for.

Diskusjonen om hvorvidt Vladimir Putin skal inviteres til Finnmark i anledning 75-årsmarkeringa av frigjøringen av Øst-Finnmark, ble en påminnelse på denne begrensede skolekunnskapen. D-dagen sitter, mens krigen i Nord-Norge og frigjøringa av Finnmark, – ikke i det hele tatt. Kanskje burde jeg fulgt enda bedre med eller vært en mer kritisk elev. Jeg tror likevel mange sør for polarsirkelen kan kjenne seg igjen i dette.

Det er relevant i seg selv å lære om hvordan Finnmark ble bombet sønder og sammen og brent ned. Det er viktig å kjenne til tvangsevakueringen, de mange hundre sivile som ble drept, og de mange tusen som trosset evakueringen og overvintret. Ikke minst er det viktig å vite om de 100 000 sovjetiske soldatene som frigjorde Finnmark, og om partisanene som ble trakassert og mistenkeliggjort for sin motstandskamp på grunn av deres samarbeid med sovjetstyrkene.

Det å ikke lære om hele denne og flere historier har også noe å si for hvordan vi forstår verden og, ikke minst, for hvordan vi forstår og forholder oss til Russland. Det vitner om et kunnskaps-tyngdepunkt som lener seg på en dominerende vestlig fortolkningsramme, som begrenser mulighetene for å forstå historien sett fra andre verdenshjørner.

Den «gode» og «onde» militærøvelsen

Denne forståelsesrammen betinger også hvordan situasjoner i nyere tid leses. La oss gjøre et historisk hopp frem til høstens militære øvelser, da spesielt Vostok-øvelsen i Russland og NATO-øvelsen i Norge.

Vostok var den største militære øvelsen i Russland siden 1981. Mediene rapporterte om den rekordstore øvelsen som ble gjennomført i Øst-Sibir, og den ble utelukkende fremstilt som en styrkemarkering og et tydelig signal til Vesten og NATO.

NATOs pressetalsperson uttalte at storøvelsen «passer inn i et mønster vi har sett over tid: et mer selvsikkert Russland, med en betydelig økning av forsvarsbudsjettet og det militære nærværet.»¹ Lektor ved det danske Forsvarsakademiet sa i et intervju i Bergens Tidende at «størrelsen på øvelsen er et annet budskap til NATO (…) om at de russiske, konvensjonelle styrkene igjen er på et nivå hvor de kan hevde seg i blant annet Østersjø-området» og at «man ikke flytter nesten 300 000 soldater til en øvelse helt uten videre»². Britiske forsvarsekspert Lindley-French siteres i en annen avis og sier at «Russland oppfører seg i dag som en strategisk hooligan»³. Norges statsminister Solberg gikk ut og var kritisk til øvelsen blant annet grunnet manglende tillitt til om Russland var ærlig om formålet med øvelsen⁴.

Kort tid etter gikk NATO-øvelsen Trident Juncture av stabelen, den største på over 40 år. Scenarioet er at Norge blir angrepet av et fiktivt land og trenger hjelp fra sine allierte. Etter lenge å ha underspilt at man trener på krig med Russland, tok forsvarsministeren bladet fra munnen da han uttalte at «det vi kommuniserer ut i dag, er veldig god avskrekking». Stoltenberg flankerte med at øvelsen er ment å sende et «klart budskap til enhver mulig utfordrer» om at NATO er i stand til å forsvare seg⁵. Det kan jo være verdt å stille spørsmålet om vi var ærlige om formålet med øvelsen overfor Russland.

Skal man tro myndighetene og mediene, har likevel Russland ingenting å bekymre seg for. Forsvaret sier at øvelsen er å ta NATO tilbake til sine røtter.⁶ I følge Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap (DSB) er det en unik mulighet til å teste bredden i forsvaret og en nødvendig stresstest.⁷ Andre argumenter er at øvelsen er viktig for å gjøre NATO bedre, at det er lite grunn til å tro at øvelsen forverrer forholdet til Russland⁸, og at milliardene øvelsen koster er verdt det.⁹. Aftenposten går til og med direkte ut på lederplass og sier det er bra at NATO øver krig i Norge¹⁰.

Denne mediedekningen bekrefter langt på vei funnene i en studie av regjeringens og mediers diskurser om Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina. Den viste et normativt fellesskap mellom de to diskursene, der mediene i hovedsak følger regjeringens linje, og at den vestlige diskursens premisser er overordnet den alternative diskursen om viktigheten av et godt naboskap. Det gjør at regjeringens uttalelser ikke blir utfordret, og det muliggjør en politisk konfrontasjonslinje overfor Russland. Ikke minst påvirker det opinionens oppfatning av Russland siden politikere og media er viktige premissleverandører for meningsdannelse¹¹.

Ord er makt

Evnen til å skape en universell oppfatning av verden ut fra sin egen og å bygge en konsensus om denne, er det grunnleggende ideen om hegemoni¹². Det er med andre en universalisert ide om dikotomien mellom rett og galt, trygt og utrygt, lovlig og ikke tillatt i et gitt samfunn; og dannelsen av felles forståelsesrammer rundt dette. Kort sagt, en sannhetsdiskurs.

Når den omtalte Trident Juncture begrunnes og forsvares slik det gjøres, er det en hegemonisk betinget lesning av situasjonen. Vi ser bort i fra at verdens største og styrkemessig overlegne militærallianse gjennomfører en historisk stor øvelse nær Russlands grense i en verdenssituasjon preget av økt rivalisering mellom flere av stormaktene.

Vi overser at det pågår en stadig global, kjernefysisk opprustning. Og vi overser at USA og NATOs har drevet en storstilt opprustning og militarisering mot Russlands vestgrense, blant annet gjennom stasjoneringen av soldater i Baltikum, godt flankert av missilbatterier. Dette igjen sees ikke i sammenheng med bruddene på norsk basepolitikk med stasjoneringen av US Marines i Trøndelag, snart like mange i Troms og USAs inntog på Rygge og Andøya flyplass.

Glemt synes det faktum at de fleste relevante diplomatiske kanaler mellom Russland og NATO er brutt. Dette huler ut det historisk gode naboforholdet i nord, som i dag synes redusert til lite annet enn festtaler. Forholdet til Russland har vært godt helt siden grenseavtalen av 1826. Selv under den kalde krigen etablerte Norge et energisamarbeid med russerne langs Pasvikelva¹³. Og Norges rolle i NATO var lenge preget av å utgjøre en lavspenningssone opp mot Russland. De siste 25 årene har vi også nytt godt av Barentssamarbeidet som har som mål om å sikre fred og stabilitet i nord, gjennom omfattende kontakt over grensen. Samarbeidet har fått internasjonal oppmerksomhet for det som i sanksjonstider oppfattes som et åpent vindu i samarbeidet med Russland¹⁴

Myter og fakta

Russisk utenrikspolitikk har i hovedsak to mål: en god relasjon til Vesten og å sikre en trygg buffersone i sine nærområder¹⁵. Det har likevel i nyere tid blitt et grunnleggende premiss for norsk forsvarspolitikk at Russland utgjør en trussel for Norge. Dette på tross av de overnevnte målene og at Russland aldri har angrepet eller har noen territorielle krav ovenfor Norge. Vi evner ikke å se at det i utgangspunktet ikke er noe i forholdet mellom de to landene som har potensiale til å skape krig¹⁶.

Verre er det at vi tilsynelatende ikke ser at vår egen alliansepolitikk hever trusselen og øker faren for krig. Verden brukte 1 740 milliarder dollar på militærutgifter i 2017. NATO alene står for over halvparten av dette med sine 900 000 millioner og har allerede ti ganger større militære utgifter enn Russland¹⁷.

Russland handler som alle land ut fra sin egen forståelseshorisont: hvorvidt landet blir en trussel avhenger hva omverdenen gjør. Den militære opprustninga som NATO står for, er konfliktdrivende gjennom å presse motparten til også å ruste opp. Dermed øker spenningen mellom landene og faren for at krig skal bryte ut. Når avskrekking og opprustning blir ledetråden, skapes betingelsene for at alles sikkerhet er truet.

Økt allianseintegrasjon slik vi har sett i NATO de siste 20 årene, har gitt Norge mindre handlefrihet. Det stadig sterkere fokuset på avskrekking skjer på bekostning av den historiske lavspenningspolitikken som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Marginene mellom krig og fred blir mindre, og det militære handlingsrommet blir større på bekostning av det politiske.¹⁸

Alle disse forholdene vanskeliggjør en balansert virkelighetsforståelse av Russland og bidrar til å reprodusere den rådende diskursen. Jo mer vi blir foret med informasjon som «bekrefter» at Russland er en trussel, jo mer blir vi tilbøyelig til å oppfatte dem som nettopp det, og lese deres handlinger innenfor den forståelsesrammen. På den måten får en fortsatt aggressiv politikk mot Russland større legitimitet i det offentlige ordskiftet. Det er en farlig utvikling.

Avslutning

Så, hvorfor denne manglende viljen til å legge en kunnskapsbasert tilnærming til grunn for vår politikk og diplomatiske relasjon til Russland? Det er et spørsmål med mange svar, og jeg skal ikke hevde å komme med alle her og nå.

Respekt for folkeretten blir ofte trukket frem for å begrunne fiendtligheten. Selvfølgelig er folkeretten viktig, man skal ikke ha et lemfeldig forhold til denne. Samtidig så er det jo nettopp et slikt forhold vi har til folkeretten gjennom vår alliansetilhørighet til NATO. Vår egen deltakelse i folkerettsstridige kriger kommer raskt til minne, så vel som andre eksempler.

USA og NATO sitt behov for et fiendebilde som kan berettige alliansens fortsatte eksistens og USAs fortsatte supermaktstatus og maktprojisering, er en annen plausibel forklaring. Det kan synes som at ideen om det kommunistiske Sovjet er en arv det er lett å gripe til.

Selv om Norge helt åpenbart har latt seg styre og dermed innskrenke av USAs ønsker og interesser, så blir det for enkelt å skylde på dette ene og alene. På tross av vår NATO-allianse så klarte vi i flere år å opprettholde en stabil lavspenningssone mot Russland. Det å bryte denne forsvarspolitiske linjen har vært et politisk veivalg, og kan følgelig snus, også innenfor NATO.

Uansett så presser behovet for mer kunnskap seg på. Som Julie Wilhelmsen sier det: «Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen»¹⁹.

Det handler ikke om å ensidig bytte ut en forståelsesramme med en annen. Tvert imot handler det om å kunne lese dem begge – eller flere. Et mangfold av faglige og geopolitiske perspektiver vil bidra til mer og bedre kunnskap, en mer kritisk tilnærming til denne, og til å nyansere den ensidige vestlige forståelsesrammen. En bredere og mer kritisk kunnskapsforståelse er nødvendig for skolepensumet, politikere, i media og offentligheten generelt. Først og fremst for å hindre en ny, ødeleggende krig mellom stormaktene, for å jobbe for nedrustning og avspenning globalt, og ikke minst for å ta tilbake muligheten til å være nabo med nabolandet vårt. I bunn og grunn er dette noe som angår oss alle.

Sluttnoter

1 Aftenposten 16.09.18 «Øvelsen viser en verden i endring» (leder)
2 Bergens Tidende 13.09.18 «Russland og Kina viser muskler i militærøvelse»
3 Dagbladet 24.09.18 «Norge får NATO-refs»
4 NRK Urix 11.09.18 «Kritiseres av NATO. Gigantisk militærøvelse i gang i Russland»
5 Dagsavisen 31.10.18 «NATO-show med klart budskap»
6 Forsvaret «Storøvelse tar NATO tilbake til røttene» https://forsvaret.no/aktuelt/storovelse-tar-nato-tilbake-til-rottene
7 Daae, Cecilie «vi må øve på alle typer hendelser – også de mest krevende» i Adresseavisa 3.11.18
8 Adresseavisa (leder) 30.10.19 «Utrente soldater kan ikke forsvare Norge»
9 NRK 07.09.18 «NATOs storøvelse koster milliarder: – Utbyttet er verdt det»
10 Aftenposten (leder) 23.10.18 «Det er bra NATO øver krig i Norge»
11 Nilssen, Andrea Sofie (2015) «Norske premisser. En diskursanalyse av regjeringens og medienes oppfatning av Russland», Masteroppgave fra UiO
12 Ceceña Ana Esther 2004 “Estrategia de construcción de una hegemonía sin límites” i Ceceña, Ana Esther (red.) Hegemonías y emancipaciones en el Siglo XXI (Buenos Aires: CLACSO)
13 Rafaelsen, Rune «Når justisministeren overtar utenrikspolitikken» i High North News 02.09.16
14 Fordal, Lars Georg «Riv gjerdet mot Russland» NRK Ytring 07.09.16
15 Overrein, Arne (2018) «Russisk utenrikspolitikk – fra avmakt til stormakt» i Vardøger 37/18
16 Storaker, Aslak (2018) «Hva slags forsvar trenger vi?» i Gnist 3/18
17 Kastner, Ariel «5 facts about global military spending», Wold Economic Forum 10.07.18
18 Heier, Tormod (2018) «Norsk Russland-politikk og norsk allianse-politikk – to uforenelige størrelser?» i Vardøger 37/18
19 Wilhelmsen, Julie «Russland: hvor reell er trusselen og hvordan bør Norge forholde seg til den». Foredrag 23.10.17

Det militærindustrielle komplekset er et begrep vi gjerne forbinder med USA. Men hva skal vi si om to store norske konserner, som i tillegg til produksjon av våpen og ammunisjon driver annen industriell virksomhet, i hovedsak innafor teknologi – og har tette eierbånd til både den norske og finske stat?

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i Gnist, og i temaredaksjonen for dette nummeret.
Foto: DVIDSHUB / Flickr

Lille «fredsæle» Norge er base for to store konserner som produserer våpen og ammunisjon. Base betyr at de er norske konserner med hovedsete i Norge, men med virksomhet i en rekke andre land. Av totalt antall ansatte er det et mindretall som jobber i Norge. Det dreier seg om NAMMO og Kongsberg Gruppen. NAMMO er tidligere Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Kongsberg Gruppen er tidligere Kongsberg Våpenfabrikk.

NAMMO har hovedkontor på Raufoss og er organisert i et holdingselskap med hel- eller deleide datterselskaper og virksomheter i Norge, Sverige, Finland, Tyskland, Polen, Sveits, Spania, Irland, Storbritannia, De forente arabiske emirater, India, Australia og USA. I USA finnes NAMMO med forskjellig virksomhet på sju steder. For eksempel i Indian Head, Maryland. Her er de i partnerskap med det amerikanske Naval Surface Warfare Center som i sin tur er tilknyttet det amerikanske forsvarsdepartementet. Der utvikles blant annet rakettmotorer og taktiske krigshoder.

Ved utgangen av 2013 hadde konsernet 2200 ansatte, hvorav 750 i Norge. Kjernevirksomheten er produksjon av ammunisjon, rakettmotorer, romfartsteknologi og tjenester til demilitarisering – destruksjon av gammelt materiell. Det ble etablert i 1998. Fra og med 2006 eies selskapet 50 % av den norske staten og 50 % av finske Patria Oyj. Det finske selskapet eies av den finske staten. I tilknytning til logoen kan man lese den forføreriske setningen: «Securing The Future.» Javel, så det er det de gjør for menneskeheten. Rene velgjerningen.

Våpenfabrikken på Kongsberg er blitt et moderne konsern, må vite og heter altså nå Kongsberg Gruppen som består av Kongsberg Defense & Aerospace, Kongsberg Maritime og Kongsberg Digital. Selskapet har 6830 ansatte fordelt på mer enn 25 land. For ikke lenge siden inngikk de en samarbeidsavtale i Qatar om langsiktige utviklingsprogrammer innen maritim industri, digitalisering og forsvar. Sammen med et holdingselskap fra Qatar etableres det et eget selskap med hovedkontor i Qatar. Når det gjelder forsvar, er det særlig snakk om såkalte tårnløsninger for militære kjøretøyer. KONGSBERG skal levere tårnløsninger, og digitaliserings- og kommunikasjonsløsninger til 490 pansrede kjøretøyer levert av franske Nexter. Den videre prosessen vil nå være detaljering og sluttforhandlinger før endelig kontrakt inngås for programmet. Kontrakten er potensielt verdt 15 milliarder norske kroner.

I 2016 kjøpte Kongsberg 49,9 prosent av aksjene i finske Patria Oyj. Den finske staten eier resten.

Hvem er så det? Patria Oyj er den finske statens konsern som driver virksomhet innen fly- og forsvarsmateriell. Det dreier seg om panserkjøretøy og granatkastere, og produksjon og montering av komponenter til helikoptre og fly. En del av selskapet spesialiserer seg på elektronikk og romfartsteknikk. Ikke ulikt hva Kongsberg og NAMMO driver med. De har betydelige markedsandeler i Norden og i Polen. Patria er også godt spredd internasjonalt. De er tilstede i Norge, Sverige, Estland, De forente arabiske emirater, USA og Sør-Afrika. Det blir et interessant bilde når vi ser på eierforholdene mellom disse tre. NAMMO er eid av den norske staten og av den finske staten, gjennom Patria. Kongsberg er statseid – og eier som nevnt 49,9 prosent av Patria, og er med andre ord deleier i NAMMO.

Disse tre – Kongsberg, Patria og NAMMO, med så sammenfiltrede eierforhold at de nesten utgjør ett konsern – produserer militært materiell av stort omfang og over en stor skala. Pansrede kjøretøy, granatkastere, missiler og ramper for utskyting, ammunisjon til lett og tungt skyts og komponenter og teknologiske styringsmekanismer for alt fra avfyring av raketter og ammunisjon til romfartsteknologi. Det er lett å tenke seg et utstrakt samarbeid om sømløse løsninger.

Kongsberg er særlig stolt av missilsystemene sine, tilpasset forskjellige mål og med infrarød søker, med betegnelsen Joint Strike Missile. Og de såkalte tårnløsningene – ramper eller tårn som kan monteres på alt fra lettere kjøretøy til panserkjøretøy, tilpasset lett eller tung skyts. De kan til dels også fjernstyres. De går under navnet Remote Weapon Systems. I følge nettsiden deres har de så langt solgt atten tusen systemer til atten land. I september ble det kjent at Kongsberg Gruppen sikret seg en ny femårig rammeavtale verdt opp til 498 millioner dollar (4,1 milliarder kroner) for våpenstasjoner med den amerikanske hæren. De liker å si at de er verdensledende på slikt utstyr.

Om ikke Norge akkurat er verdensledende i våpeneksport, så befinner det seg ganske høyt oppe på lista. I følge FNs statistikk var Norge verdens tolvte største våpeneksportør i 2016. Riktig nok er ikke tallene helt sammeliknbare fordi forskjellige land har forskjellige regelverk og metoder for registrering av våpensalg. I følge Statistisk Sentralbyrå eksporterte Norge våpen for 3,4 milliarder kroner i 2017, nær 1,5 milliarder kroner mer enn året før. NATO-land er den desidert største mottakeren av norske våpen, men eksporten til land utenfor NATO har også økt.

Krig og fred

Norge liker å framstå som fredsnasjon og som fredsmegler. Forskjellige regjeringer prøver så godt de kan å blankpusse det bildet. Men framstillinga av virkeligheten er, som så ofte, ikke helt i tråd med virkeligheten. Det norske regelverket for eksport av forsvarsmateriell tillater ikke salg til land i krig eller dersom dette brukes til intern undertrykking eller brudd på menneskerettighetene. Av kontraktene skal det tydelig gå fram hvem som er mottaker og endestasjon for våpnene. Det betyr at det ikke skal være anledning til å selge dem videre. Regjeringa hevder at de følger dette strengt. Men hvor god kontroll kan de egentlig ha med at mottaker ikke selger materiellet videre? Det er enorme summer og stor profitt involvert i våpenhandel, og nok av dekkoperasjoner for å skjule handelens krokveier.

En annen side av saken er at NATO ikke har noe slikt regelverk. Den norske regjeringa har neppe særlig innflytelse over NATO-landenes våpenhandel. Snarere tvert i mot. Dessuten har Kongsberg, Patria og NAMMO plassert seg med datterselskaper og partnere i en rekke NATO-land. NAMMO befinner seg, som nevnt på hele sju forskjellige steder i USA, med til dels tett samarbeid med amerikansk forsvarsindustri.

Påstanden om at regjeringa følger regelverket strengt, blir bokstavelig talt skutt i filler ved omfattende salg av våpen og ammunisjon til partene i krigen i Jemen. Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at våpeneksporten til de mest aktive landene i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen økte fra 2016 til 2017. Blant andre Redd Barna og Norges Fredsråd opplyser at eksporten av krigsmateriell til de krigførende partene er femdoblet siden krigen startet i 2015. Kritikken førte til at Norge i desember 2017 valgte å stanse eksporten av våpen til De forente arabiske emirater – men ikke til de andre i koalisjonen. Nå vet vi at norske regjeringer har veldig tungt for å kalle krig ved sitt rette navn, nemlig krig. Når norske soldater sendes på tokt til andre land heter det at det er et oppdrag eller en oppgave. Hva regjeringen kaller krigen i Jemen, siden den åpenlyst lar våpeneksporten gå sin gang, er et svært interessant spørsmål.

En annen konflikt går mellom Qatar og den samme koalisjonen som har Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som sentrale parter. Koalisjonen har over tid gjennomført sanksjoner mot Qatar fordi de beskylder landet for å støtte terrorisme. Og det trehodete trollet Kongsberg, Patria og NAMMO er på plass – på hver sin side av denne konflikten. Kongsberg har som nevnt sikret en gigantavtale med Qatar. Patria og NAMMO er tilstede i De forente arabiske emirater. For å komplettere bildet så har Oman blitt en betydelig importør av norske våpen i seinere tid. Den arabiske halvøya er reine boltreplassen for norsk våpenindustri. Og den norske regjeringa og Stortinget har liksom full kontroll!

VG har i seinere tid bedrevet prisverdig graving og har avdekket foruroligende trekk ved Oljefondet. Fondet har per 2017 investeringer i nær halvparten av verdens 100 største våpenprodusenter. La oss se nærmere på ett av dem, det amerikanske våpenkonsernet Raytheon, hvor Oljefondet har en investering på 4,2 milliarder kroner. Wikipedia opplyser at selskapet har rundt 73000 ansatte rundt i verden og en årlig omsetning på rundt 20 milliarder USD. Mer enn 90 % av omsetningen kom fra forsvarskontrakter, og i 2007 var de verdens femte største forsvarsbedrift og fjerde størst i USA etter omsetning. Raytheon er verdens største produsent av styrte missiler.

I følge nettstedet E24 AksjeLive har den amerikanske marinen valgt missilet Naval Strike for å møte behovet til kystforsvaret og nyere fregatter. De skal leveres av Raytheon – i samarbeid med Kongsberg. Funn viser at Raytheon har levert bomber og missiler til Saudi-Arabia som brukes i krigen i Jemen. Med Oljefondets investeringer tjener Norge indirekte på krigen. Eller kanskje ikke så indirekte. Husk det nettopp nevnte samarbeidet mellom Raytheon og Kongsberg Gruppen. Raytheon påberoper seg at de skaper innovative løsninger som gjør verden til et tryggere sted. Ikke så ulikt hva NAMMO sier om at de sikrer framtida. Men besnærende omskrivninger kan ikke skjule krigene og all elendigheten de fører til – heller ikke profitten. Og Norge er langt fra uskyldig.

Bullshit jobs (meningsløse jobber) er en definisjon på arbeid som framstår som meningsløst.

Flere har begynt å hevde at det finnes meningsløse jobber. Sosialantropolog David Graeber har skrevet boken Bullshit Jobs, som også har fått mye oppmerksomhet i Norge. Graeber definerer meningsløse jobber som «betalt arbeid som er så meningsløst, unødvendig eller skadelig at selv den ansatte ikke kan rettferdiggjøre dens eksistens, selv om den ansatte, som en del av ansettelsesforholdet, føler en forpliktelse til å late som om den ikke er det». Meningsløse jobber fører i følge Graeber til ulykkelige mennesker. Graeber anslår at 50 prosent av arbeidstimene som utføres globalt, egentlig ikke trengs.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: United Artists

Graeber deler meningsløse jobber inn i 5 forskjellige former.

– Underdanige jobber (flunkies) som en slags beskrivelse på jobber der hovedfunksjonen er å underkaste seg en annen. Typisk tjenerskap til rike og mektige mennesker.

– Truere (goons) en beskrivelse av folk som har aggressive jobber. Typisk markedsføringsjobber og selgere som gjennom aktiv og aggressiv fremtoning skal få folk til å kjøpe produkter de ikke trenger.

– Plastrere (duct tapers) ansatte hvis jobb kun eksisterer på grunn av en feil i organisasjonen og jobbens eneste hensikt er å løse problemer som ikke burde vært det i utgangspunktet.

– Avkryssere (box tickers) ansatte som eksisterer kun for at en organisasjon kan hevde den gjør noe som den faktisk ikke egentlig gjør.

– Oppdragsgivere (task masters). Graeber opererer med to typer oppdragsgivere. Den første typen er ansatte som kun har som oppgave å gi andre oppgaver. Unødvendige overordnete. Den andre typen oppdragsgiver kan ha reelle oppgaver, men gir andre unødvendige oppgaver og derfor bør man i følge Graeber si er meningsløse. Oppdragsgivere er en slags motsats til underdanige jobber da de er i følge Graeber overflødige overordna jobber.

Svakheten med hele Graebers påstand om at jobbene er meningsløse, er at det i hovedsak er en moralsk vurdering. At arbeidet blir sett på som meningsløst av den som utfører den, betyr ikke at det egentlig er meningsløst. Det uttrykker heller at det meningsfulle i jobben er underordnet i samfunnet.

Arbeid kan framstå som meningsløst under kapitalismen. Arbeiderens utgangspunkt er å forsørge seg og sin familie. Han selger sin arbeidskraft fordi han ikke har andre varer å selge i markedet. Kapitalens utgangspunkt er maksimering av pro tt. Han kjøper arbeidskraft og bruker den i produksjonen fordi han vil tilegne seg merverdi. Hva som blir produsert i produksjonen, er underordnet kapitalistenes mål om mer penger. Utføring av den samfunnsnyttige oppgaven er underordnet både for arbeideren og kapitalisten. Oppgaven er kun interessant for kapitalisten så lenge den gir han en større fortjeneste enn å utføre en alternativ samfunnsoppgave. Meningen i oppgavene som blir utført, er fra den ene siden å få en lønn, og den andre siden å få en fortjeneste. Dette gjør at både arbeid og kapital i hovedsak fremmedgjøres fra sitt samfunnsnyttige oppdrag. Kapitalen har interesser av å fremmedgjøre arbeideren ytterligere fordi det er med på å skjule arbeidets verdi i samfunnet.

Beskrivelsen av meningsløse jobber er derfor et symptom på den ekstreme fremmedgjøringen man opplever i arbeidet under den senkapitalistiske utviklingen.

Det å forstå at fenomenet meningsløse jobber handler mer om fremmedgjøring, enn at arbeidet egentlig er meningsløst, betyr ikke at det sløses med arbeidskraft eller at noen oppgaver ikke trengs i et arbeiderstyrt samfunn. Vi kan se i en rekke bransjer at når prisen på arbeidskraft blir for lav f.eks. på grunn av sosial dumping, så faller produktiviteten. Eller at enkelte arbeidsoppgaver som i dag utføres for å styrke markedsposisjonen, framfor å levere et samfunnsnyttig produkt, som det ikke er behov for i et postkapitalistisk samfunn.

Fremmedgjøring må møtes med motstrategier. Det at arbeideren fremmedgjøres fra det samfunnsprodukt hun er med å skape, gjør at hun ikke ser hvilken rolle hun har i samfunnet. Dermed blir det lettere for kapitalen å presse ned prisen på arbeidskraften. Fagbevegelsen må derfor føre en næringspolitikk, ikke for å være en lydig pressgruppe for kapitalen i møte med staten som argumenter for å tilrette- legge for kapitalen i frykt for å miste arbeidsplasser. Men for å føre en næringspolitikk for å bevisstgjøre egne medlemmer, og arbeiderklassen, om hva de skaper. Være stolte over hva de bidrar med. Derfor føre en næringspolitikk fordi det er arbeiderklassen som skaper verdiene og skal ha sin del av dem. Når man veit hva man skaper, er det mye lettere å kreve sin rett til merverdien.

Bodil Stenseth.
Quislings ran. Historien om Villa Grande.
Oslo: Press, 2017, 370 s..

Historikeren Bodil Stenseth har levert et viktig bidrag til norsk historie. Hun har tidligere knyttet den lille og store verden mesterlig sammen i bøker både om Wergelandsveien og Jacob Aallsgate 13, og tar denne gang for seg en av de mest symboltunge bygninger, Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Med dette konkrete utgangspunktet forteller hun om flere faser i vår historie gjennom det siste hundreåret.

Oppføringen av dette grandiose byggverket, som minner om en borg med stor park, startet egentlig i regi av næringslivstopper som tjente godt på «jobbetida» under og rett etter den første verdenskrigen. Men det kollapset under kommende kriser, og arbeidet blei ikke fullført før i 1942. «Ministerpresident» Vidkun Quisling sparte ikke på noe under okkupasjonen og lot staten bekoste sin storslåtte bolig, som nå blei gitt navnet Gimle. Alt inventar, som også omfattet store mengder kunst og verdifulle gjenstander, blei nøyaktig registrert, og dette materialet har Stenseth studert med sin vanlige grundighet. Hennes viktigste funn er at mye var blitt plyndret fra Philip Sam Watchmans kunst- og antikvitetssamling og forretning, som beskrives som et «ran med døden til følge», der Quisling selv spilte en viktig rolle. Det er ingen tvil om at jødiske eiendeler blei beslaglagt og fordelt i trygg forvissning om at ingen ville overleve. Watchmans familie blei deportert med skipet «Donau», og var blant de 260 jødiske familier som måtte bøte med livet.

Under rettsaka etter krigen bedyret Quisling ustanselig sin uskyld, verken han eller noen andre visste noe om holocaust, som blei framstilt som et tysk anliggende. I ettertid er det også andre som har forsøkt å tone ned den norske medvirkningen. Men Stenseth dokumenterer at utryddingen av norske jøder foregikk under Quislings ledelse, samtidig som det jo var nordmenn som sto for arrestasjon, deportasjon og tilsløring. Det er derfor rett og rimelig at Villa Grande nå huser HL-senteret, som er et forsknings-, dokumentasjons – og utstillingssenter viet studier av holocaust, folkemord og behandlingen av livssynsminoriteter, og som også gjør mye for å belyse den den rasismen – i ulike forkledninger – som er høyst levende.

Tore Linné Eriksen

Kristian Krohg-Sørensen
Den russiske revolusjonen
Manifest forlag, 2017 – 72 sider

 

Elling Borgersrud

Sian Lazar (red.).
Where are the unions? Workers and social movements in Latin America, The Middle East and Europe.
London: Zed Books, 2017, 283 s.

Det er en utbredt øvelse i mye av litteraturen om sosiale bevegelser og kampen mot nyliberalistisk globalisering å skrive tradisjonelle fagforeninger ut av historien. I stedet er det kraftige, men ofte kortvarige, demonstrasjoner og aksjoner som trekker til seg massemediene. «Slaget om Seattle» i 2001, Occupy Wall Street og Indignados i Spania er blant de mest kjente eksemplene, som brukes til å lovprise mer uformelle nettverk, «flat struktur» og ungdom på bekostning av tungrodd og byråkratisk pampevelde i etablerte fagforeninger.

Dette er utgangspunktet for at Sian Lazar har samlet et knippe av akademikere og aktivister (ofte i samme person) mellom to permer, der synsfeltet er utvidet til tre av verdens regioner. Her er veldokumenterte, med ikke så vanskelig tilgjengelige, artikler fra bl.a. Hellas, Spania, Egypt, Tunisia, Argentina og Brasil. Et gjennomgangstema er at det utvilsomt er slik at den globale kapitalismens herjinger, som medfører arbeidsløshet og utrygge kontrakter, har bidratt til en mindre fast tilknytning il arbeidsmarkedet. I en rekke land har oppslutning om klassiske arbeiderklassepartier (les: sosialdemokrati) derfor blitt svekket, og det en gjennomgående tendens til at andelen som er organisert er på vei ned.

Budskapet er likevel at den organiserte fagbevegelsen fortsatt spiller en viktig rolle i de landene som blir diskutert, selv om de ofte går under radaren. Kapitlene om Tunisia og Egypt viser tydelig at de fagorganiserte spilte en viktig rolle i forkant av det som kalles den arabiske (dvs. den nordafrikanske) – våren. I Tunisia foregikk en åpen kamp helt fra 2005, og i Egypt blei en ny og uavhengig bevegelse dannet på Tahir-plassen under de dramatiske dagene i 2011. Selv om Evo Morales sosialistparti og hans styre i Bolivia gjerne knyttes til urfolks mobilisering på etnisk grunnlag, går det i boka fram at den sprang mer klassebasert ut fra organisasjonen for koka-bønder. På samme måte gikk både arbeidsløse, organiserte arbeidere og lokalsamfunn sammen i Argentina med fabrikkokkupasjoner, veisperringer og opprør. Det gis derfor mange eksempler på hvor ufruktbart det er å skille kampen på arbeidsplassene (dvs. i produksjonen) fra kampen for levelige vilkår der folk bor (dvs. sosial reproduksjon.).

Det er ingen lettvint optimisme eller arbeiderutopier som kjennetegner boka. En rød tråd er de utfordringer mer tradisjonelle fagforeninger står overfor når de skal organisere arbeidsløse eller de som tilhører det mye omtalte – men dårlig definerte – såkalte «prekariatet». Mens dette alltid har vært tilfelle i det globale Sør, begynner nå forholdene i Nord å få mange av de samme trekkene. Et annet evigvarende tema er den vanskelige avveiningen mellom frikoplet uavhengighet og de muligheter som tilknytning til politiske partier i maktens sentrum kan gi. Det gis ingen svar med to streker under, og det må konkrete analyser til for å finne ut hvor stort handlingsrommet er, og hvordan det kan brukes. Men gjennomgående advares det mot farene for å bli sugd opp og utgjøre statens representant overfor arbeiderklassen, selv når det er regimer som har kommet til makta gjennom kamp nedenfra. Ikke minst illustrerer Egypt hvilken risiko som ligger i ei slik kopling, symbolisert med at fagorganisasjonens leder blei utnevnt til Arbeidsminister, og seinere sendte statens voldsapparat mot streikende arbeidere ved Suez-stålverket. Men andre eksempler viser hvordan streiker og målbevisst kamp fortsetter i land hvor fagbevegelsen opprinnelig utgjorde en del av en seirende koalisjon.

Dessverre har ikke redaktørene invitert bidragsytere fra Afrika. Det er synd, ikke minst bør situasjonen i sørafrikansk fagbevegelse i dag påkalle oppmerksomhet. Her utgjør Congress of South African Trade Unions (COSATU) en lydig del av ANC-alliansen, selv om tilliten til president Jacob Zuma har blitt borte. Opposisjonen hadde lenge sitt feste i jern- og metallarbeiderforbundet, som blei ekskludert i 2014, og utgjør kjernen i en alternativ landsorganisasjon – på et sosialistisk grunnlag – som blei stifta i april i år.

Alt i alt er dette ei velredigert og rikholdig samling av enkeltstudier, som bindes sammen med gode innledninger og avslutninger. Temaene er gjenkjennelige for alle som er opptatt av arbeiderklassens og fagbevegelsens kamp, samtidig som det er nyttig for lesere i vår del av verdens å kaste et blikk mot det globale Sør, der det store flertallet av arbeidere finnes i dag.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

 

Rune Ottosen:
Turist i Utopia, reiser i ideologi og albansk landskap
Dreyers forlag, 2017, s. 334

Rune Ottosens Turist i Utopia, et oppgjør med egen og en bevegelses utopisme, er både lesverdig og lærerik. Den bør spesielt leses av oss som var med på den ferden han tar for seg, enten den innebar fysiske reiser til Albania, politiske avstandsvurderinger av ørnelandet, eller du bare var en del av bevegelsen på den tiden.

Hans betraktninger angår også solidaritetsreiser og solidaritetsarbeid i videre forstand, og vel like sentralt for boka: en vurdering av det ideologiske bakteppet for AKP(m-l) sitt forhold til Albania på 1970-tallet. Først noen kommentarer til Albania-skildringen:

Det ble med en tur til landet for meg, også den i 1973. Men jeg kjenner meg igjen i flere av de betraktningene Ottosen gjør. Reiseopplevelsene der farga nok ikke så sterkt min oppfatning av landet som den jeg hadde og fikk gjennom mitt politiske arbeid ellers. Jeg hadde ikke den halleluja-oppfatningen av landet som Ottosen beskriver, og kunne heller ikke ta standpunkt til om det foregikk en kontrarevolusjon eller ei der rundt 1978, sjøl om jeg var enig i å velge Kinas side da bruddet ble gjort. Jeg er enig med Ottosen i at dette bruddet skyldtes utenrikspolitikk og hadde mindre å gjøre med innenrikspolitiske endringer i Albania. Men ikke fordi vi ønsket «å sitte i kritthuset til KKP» (s. 249). Vi var politisk uenige med Hoxha, da han gikk så hardt ut mot «tredje verden teorien», som vi oppfatta som en nedvurdering av frigjøringsbevegelsene.

Helt opp til nå bringer mitt politiske engasjement meg ut på ulike solidaritetsreiser, men, som også partiet jeg hører til (Rødt) har evna å lære av sine erfaringer, innebærer ikke solidaritet å gi avkall på egen integritet. Solidaritet må bygge på gjensidig respekt og aksept av kameratslig uenighet og diskusjon.

Jeg har valgt en noe kritisk overskrift på anmeldelsen fordi jeg føler at Ottosens egne, nære rolle i valfarten til Albania på 1970-tallet kanskje har bidratt til at han går fra den ene ytterligheten til den motsatte. I alle fall i beskrivelsen av det som skjedde med Albania, og kanskje også vårt forhold til landet? For å bruke et bilde fra landet på den andre siden av Adriaterhavet, får jeg følelsen av at Folkerepublikken Albania og Enver Hoxha styrtes fra Capitolhøyden og ut for den tarpeiske klippen. Eller med et mer hjemlig uttrykk: Rives ned fra fyrtårnet til framtredende plass i skrekkabinettet.

Slik sett tar han ikke helt innover seg at vi visselig hadde en idealistisk utopi av landet første delen av 1970-tallet. Ved å neglisjere en materialistisk analyse av hvilke sosiale og kulturelle røtter Folkerepublikken Albania sprang ut av i 1944, skapte vi et glansbilde, som igjen mye var farga av våre oppfatninger om hvordan et sosialistisk samfunn burde være. Vi kan ikke bruke spriket mellom vårt glansbilde-Albania og det reelt eksisterende Albania rundt 1970-tallet til å trekke sikre slutninger om det reelle utviklingsløpet Albania gjennomgikk fra 1944 til ut på 1970-tallet.

Ottosen trekker da også fram at albanere vurderer utviklingen annerledes enn oss, som når han peker på at undersøkelser fra OSSE viser at den albanske befolkningen er dypt splittet i synet på historien ( 42 % mener at Hoxha bidro positivt til albanske historie, mot 45 % negativt osv). Og han intervjuer også mange personer som har en mer ambivalent holdning til kommunistepoken, til forskjell fra Ottosens karakteristikker som at det ble det verste landet i den ikke-vestlige delen av Europa. Dette veier opp for ellers vel bastante egne konklusjoner om hva slags land Albania var/ble. Det å slippe flere røster til er en styrke ved boken, som inviterer til meningsbrytning og også til å ta Ottosens framstillinger på alvor. Siste ord om hva slags land Albania var i 1944 og utviklinga etterpå og utenrikspolitikken folkerepublikken sto for, er ennå ikke sagt.

Så til oppgaven som Ottosen formulerer slik: «..å beskrive og forstå min egen radikalisering og tilslutning til en totalitær ideologi, og veien tilbake til et verdisyn basert på demokrati og menneskerettigheter»? (s. 11).

Ottosen får godt fram de historiske rammebetingelsene for at samfunnsbevisste ungdommer, ble radikalisert på 1960–70-tallet: Avkoloniseringa, som i de fleste tilfellene krevde bruk av våpen. Utdanningsrevolusjonen og framveksten av velferdsstaten i vår del av verden skapte også utålmodighet og protester mot det en oppfattet som stengsler og urettferdighet. Sosialdemokratiet som den bærende politiske krafta hos oss ble skyteskiva, tiltross for at det var motoren i velferdsutviklingen. For oss som gikk til m-l-bevegelsen, gikk dette også hånd i hanske med forsøk på å fornye den kommunistiske bevegelsen. Både Sovjet-kommunisme og sosialdemokrati sto for blindveier.

Jeg har sans for Ottosens svar på spørsmålet om anger (s. 14). Levd er levd, og det blir ahistorisk å sitte i 2017 og vurdere 1970-tallet ut i fra dagens forhold. Verden og Norge har forandra seg, og vi er også andre personer om vi har tatt lærdom av erfaringene vi har høsta. Det betyr ikke at vi ikke har tatt, eller gjort, feil.

Jeg oppsummerer at det meste av det vi gjorde også på 1970-tallet, kan vi være stolte av. Det hadde sjølsagt sine omkostninger, som kunne vært mindre med færre feilskjær. Men det har påvirka det politiske landskapet i Norge og gitt oss redskaper som vi ikke ville hatt om vi hadde vært mer høflige og ikke åpna «egen butikk». Så har erfaring og ny innsikt gjort at en har endra noen standpunkter og utvikla både seg sjøl og bevegelsen en har vært en del av. Her må hver og en finne ut av dette med seg sjøl. Bevegelsen vi har vært en del av har uansett gjort det! En blir ikke utdatert før en tror at en har tenkt sin siste tanke, heter det visst.

AKP(m-l) kvitta seg både med ettpartistaten, kulturrevolusjonen som en saliggjørende metode og parentesen i navnet i løpet av 1980-åra. Forholdet til såkalte søsterpartier endra seg også i takt med dette, som en refleks av erkjennelsen av at ulike forhold i ulike land gjør at det ikke er vår oppgave å leite etter tvillingpartier, eller oppkaste seg til dommer over hva som er rett politikk i alle land.

Forsvar for ytringsfrihet og andre menneskerettigheter har vært en programmatisk kampsak hele veien, men jeg mener Ottosen har rett når han peker på at vi den første tida hadde en brist i forståelsen av hva det innebærer, og å ta konsekvensen av det i handling. Det medvirka til at vi så gjennom fingrene med feil som våre venner sto for. Forsterka av prinsippet om at enkeltmennesket måtte underordne seg fellesskapets behov.

Det siste her kan misbrukes i en sosialistisk strategi. Forbrytelser mot og utslettelse av individet er i strid med det kommunistiske prinsippet, slik Marx formulerer det i Manifestet. I lignende språkdrakt også i AKPs siste prinsipprogram fra 2001: «Under kommunismen vil menneska organisere seg og finne si frihet uten å trampe på andres frihet, i ei sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er et vilkår for alles frie utvikling.»

For å avslutte som jeg starta: Les boka til Ottosen. Ikke som en ny fasit, men med et kritisk blikk. Noe jeg vel også tror er forfatterens intensjon.

Arnljot Ask er medlem av internasjonalt utvalg i Rødt

Neil Faulkner:
A People’s History of the Russian Revolution
Pluto Press/Left Book Club, 272 s.

I forbindelse med 100-årsmarkeringen for Oktoberrevolusjonen er det kommet en rekke bøker. Neil Faulkners A People’s History of the Russian Revolution er en av disse. I form er boka først og fremst en kronologisk gjennomgang av forspillet, gjennomføringen og etterspillet til Oktoberrevolusjonen. Som sådan er det lite rom for drøftinger og analyser av det som faktisk skjedde. Det er i seg selv ikke noe problem, men det gjør at det er vanskelig å se hvordan boka skal fungere etter den uttalte hensikten, nemlig å være et redskap for aktivister som vil forandre verden.

For å begynne med det positive. Hvis man ikke har mer enn overflatisk kjennskap til hendelsene i 1917, er de knappe hundre sidene som faktisk omhandler dette, et meget informativt utgangspunkt. Faulkner er på sitt beste nettopp når han forteller hvordan den organiserte arbeiderklassen i Petrograd (i dag: St. Petersburg) klarte å velte monarkiet gjennom Februarrevolusjonen og hvordan det som skjedde i de påfølgende månedene, bidro til å tilspisse motsetningene mellom borgerlige liberalere på den ene siden og arbeidere og den andre, til et slikt nivå at Oktoberrevolusjonen lot seg gjennomføre. Dette er også den delen av boka der han i størst grad oppfyller det tittelen lover – det er ikke bare en bok om lederne av bolsjevikpartiet, det er vel så mye en bok om det russiske folket og hvordan det skapte revolusjonen. Som sådan gir den gode argumenter mot Bernt Hagtvet og andre antikommunisters påstander om at Oktoberrevolusjonen var et totalitært kupp mot en ellers liberal og demokratisk statsmakt.

Problemet er at det på mange måter stopper der. Han beskriver både den russiske kapitalismens og den russiske arbeiderbevegelsens fremvekst i detalj, men han klarer ikke å etablere noen sammenheng mellom dette og revolusjonen. Han bruker også betydelig med plass på å skrive om utviklingen etter revolusjonen, men heller ikke dette knytter han det opp mot det som skjedde under revolusjonen eller ikke engang borgerkrigen. Det burde man kunne forvente av en faghistoriker som Faulkner tross alt er, selv om boka ikke først og fremst henvender seg til akademikere.

I det hele tatt bringer Faulkner svært lite nytt på banen, noe som også reflekteres i kildebruken. Den klart viktigste kilden er Trotskijs verk om den russiske revolusjonen fra 30-tallet. Bare det å gjøre en aktørs egen beretning til hovedkilde, er problematisk. Når denne i tillegg er skrevet i en kontekst der vedkommende har en helt klar politisk agenda bak sin beskrivelse av hendelsene, bør det få en og annen varsellampe til å blinke. På sett og vis kunne man da egentlig like gjerne lest originalen, rent bortsett fra at den er flere ganger så lang og langt mindre tilgjengelig enn Faulkners bok. Utover Trotskij, er det primært to kilder han benytter seg av: Tony Cliffs firebindsverk om Lenin fra annen halvdel av 70-tallet og W.B. Lincolns standardverk om den russiske revolusjonen fra 1986. Er det virkelig ikke skrevet ting de siste 30 årene som kan øke forståelsen for den russiske revolusjonen?

Den ensidige vektleggingen av Trotskijs egen historieskriving, en kilde som også var svært viktig for Cliff, kan også være med på å forklare den veldige tilliten han viser til Trotskijs strategier og posisjoner. Trotskij blir for Faulkner selve legemliggjøringen av den russiske revolusjonen, og dermed fritas han også, i enda større grad enn Lenin, for ethvert ansvar for utviklingen etter revolusjonen. Han kommer riktig nok ikke unna for eksempel å omtale Kronstadt-opprøret i 1921 som en rystelse i det sosialistiske byggverket, men han unngår fullstendig å omtale Trotskijs rolle. Det er også interessant å se hvor ulikt han omtaler den russiske hæren under første verdenskrig og hvordan han omtaler den røde hær, under Trotskijs kommando, under borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen, trass i at likhetstrekkene er mange. I stedet for å se på slike faktorer, velger Faulkner, akkurat som Trotskij, nærmest utelukkende å se på utviklingen av parti- og statsbyråkratiet under Stalin når han skal forklare utviklingen av det totalitære Sovjetunionen. Og, for all del, dette var en viktig faktor, men med det vi i dag vet, er det problematisk å legge hele ansvaret her. Sammenbruddet for revolusjonens idealer er nok langt mer komplekst.

Det er i det hele tatt synd at boka tar denne retningen. Allerede i innledningen kommer nemlig Faulkner med noen påstander han hevder han vil forsøke å bekrefte gjennom boka, blant annet at bolsjevikpartiet i realiteten var et masseparti og at utviklingen under Stalin var et brudd med, ikke en fortsettelse av, leninismen. Dette er interessante påstander som det er all mulig grunn til å drøfte, men han følger ikke opp. Dermed blir det lett å lure på hva som egentlig er vitsen med boka.

Kort sagt, er du ute etter å vite hva som skjedde i Russland i 1917 er det i underkant av hundre gode sider i denne boka. Men er du ute etter hvorfor det skjedde og hva det innebar, så er det langt bedre bøker å lese.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

 

John Newsinger, Tim Sanders:
1917: Russia’s red year
Bookmarks Publications, 2016

Boka er i tegneserieformat, illustrasjonene laga med en blanding av tegning og vannmaling. Den er delt opp i 10 «kapitler», ett for hver måned i 1917 fram til oktober.

I stedet for å vise revolusjonsåret 1917 gjennom partitopper og statsledere sine øyne, følger boka to vanlige mennesker: Natalia er fabrikkarbeider og aktivist, Peter er soldat. Boka bruker korte vilkårlige, ofte hverdagslige og fiksjonelle scener, noe jeg synes gir et godt «nedenfra» inntrykk av hva som skjedde.

På grunn av dette, er det mange historiske elementer jeg er vandt til å lese om i sentrum av historia om Oktoberrevolusjonen, som kun nevnes i forbifarta eller indirekte. Natalia er ikke for arbeiderstyre pga Lenins Aprilteser, men fordi hun har vært med på å bygge og utøve arbeidermakt selv. Peter og soldatene prater aldri om Lenins analyse av imperialismen og verdenskrigen, men om dårlige rasjoner og at de hverken vil dø eller drepe.

Historien starter med streiken og demonstrasjonen mot verdenskrigen på kvinnedagen, som vokste og kuliminerte i masseoppslutning blant både arbeidere, bønder og soldater. Tsaren går av, og revolusjonen er i gang. Arbeiderne i Petrograd organiserer seg i arbeiderråd for å sikre demokrati og rettferdighet, soldater nekter å drepe. Tilslutt kaster de den provisoriske regjeringa, når den viser sitt sanne ansikt og nekter å trekke Russland ut av krigen uten annekteringer og krigsutbytte. Her slutter boka, før opphevelsen av den grunnlovsgivende generalforsamlinga.

Mens boka vier mindre tid og oppmerksomhet til de største historiske begivenhetene som Apriltesene, Kerenskij og Kornilovs forsøk på statskupp osv., synes jeg den gir et godt inntrykk av hva som skjedde blant folk. Altså hva som førte til at vanlige folk blei drivkrafta i en slik omfattende samfunnsomveltning.

Om du er på utkikk etter detaljerte skildringer av politiske splittelser og konflikter mellom forskjellige partier og fraksjoner osv, er ikke dette boka for deg.

Introduksjonen avslutter med: «Lærdommen om arbeiderklassens frigjøring av seg selv må aldri glemmes». Det virker som om hovedpoenget med boka er å formidle dette, og det synes jeg den klarer.

Jonas Bodin Granerud er landsstyremedlem i Rød Ungdom

Tariq Ali:
The Dilemmas of Lenin – terrorism, war, empire, love, revolution
Verso Books, London, 2017, s. 384

Den russiske revolusjonen var ei viktig hending som fekk store innverknader på det 20. århundret. Mange bøker har vore skreve om han, både gode og dårlege. Ei ny bok er nyleg komen i høve dei 100 åra sidan revolusjonen i 1917. Ho tek føre seg Lenin, hans dilemma, historiske hendingar før, rundt og etter 1917, i Russland så vel som i Europa elles. Boka er skreve av den kjende skrivaren Tariq Ali.

The Dilemmas of Lenin tek i stor grad opp det som tittelen tilseier. Dilemmane og vala Lenin måtte ta dei knappe 5 åra han leia partiet (Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikane) (1912–1918)

Det russiske kommunistpartiet (1918–1924, Wikipedia), stod i kø. Både innan- og utanlands gjorde hendingane sin inngripande lagnad det vanskeleg for det nye sosialistiske prosjektet. Mange faktorar, inkludert eigne feil i partiet, førte til at «revolusjonen» vart byråkratisert, autoritær og gjekk i feil retning. Dette såg Lenin og prøvde å gjera noko med det, men det vart for seint. Lenin døydde av slag i 1924.

Europa stod i brann. Russland var trekt inn i 1. verdskrigen med begge beina. Eit korrupt, autoritært og inkompetent tsarregime prøvde å pynte på fasaden for å møte folk si aukande misnøye. Fattigdom, svolt, krig og elendig økonomi. Alt låg til rette for revolusjon!

Tariq Ali skriv at Lenin, leiaren av Oktoberrevolusjonen, er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Mange i hans samtid, sjølv motstandarar, akseptere hans fulle intellektuelle og politiske kapasitet. Dette meiner Ali har vorte mista i mistolkingar og at verka til Lenin sjeldan vert lest.

Tariq Ali utforskar i denne boka Lenin sine to viktigaste påverknader i hans tenking: Den turbulente tsarrussiske historia og starten på den internasjonale arbeidarrørsla. Ali forklarar godt Lenin sine måtar å arbeide med sine dilemma på. Dilemma som framleis i vår tid kastar sin «skuggar»: Er terrorisme ein farbar strategi? Er støtte til imperiale krigar nokon gong rettferdiggjerande? Kan politikk verte utforma utan eit parti? Dette er spørsmål Lenin strevde med, og som i høve det gjer «Lenin sine dilemma» også for oss i dag aktuell i vår streven med våre dilemma.

Boka er delt opp i fem hovuddelar (seksjonar) med underkapittel. Seksjon 1 handlar om terrorisme og utopia, Seksjon 2 om internasjonalisme, sosialisme, imperia og krig. Seksjon 3 (1917–1920: States and revolutions er den største og tek føre seg revolusjonsåret 1917 og etterspelet og borgarkrigen. Seksjon 4 om kvinnene før, under og etter revolusjonen, og Seksjon 5 om den siste tida til Lenin og problema som han prøvde å løyse. Epilogen er Lenins eigen korte tekst: «On Climbing a High Mountain», skreve i februar 1922 og først trykt i Pravda i april 1924, etter hans død.

Introduksjonskapittellet gjev ei god oversikt og innsikt i kva Ali vel å ta opp og setje ljoset på i boka. For eit val er det, og slik vil det alltid vera i store tema.

Noko av det sentrale Ali tek opp, er at Lenin er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Arva etter han har vorte tapt i mistolking. Lenin har vore heidra, men nesten ikkje lest.

Kvifor skrive om Lenin, spør Ali og svarar nesten lakonisk: Lenin-kulten var ei katastrofe for tenkinga hans (og den må kome fram saman med historiske fakta, min merknad).

Kva påverka Lenin og kva var han oppteken av

– Jacobinarane sitt nederlag i 1790-åra og Parisarkommunen rett under eitt århundre seinare, var viktige historiske lærdomar for Lenin. Studiar av dette var noko han vende attende til, gong etter gong. «Kommunen» sitt nederlag er sterkt forklara av den eminente skrivaren Prosper- Olivier Lissagaray ( s. 105).

– Oppløysing av Den første internasjonale i 1873. Splitting, nye sosialistiske parti i Europa og USA, den skarpe motstanden mellom Marx og Bakunin, osb., var sentrale ting som påverka Lenin.

– I motsetnad til andre land, var det vanskeleg med massemobilisering i Russland (borgarskapet og bønder var makteslause på kvar sin måte), difor måtte ein, meinte Lenin, ha eit praktisk reiskap som var slik: Eit sentralisert, framskote parti av profesjonelle revolusjonære, var naudsynt for å få til ein revolusjon (s. 124).

– Grunnane til og bakgrunnen for Lenin si «harde line» om kven som kunne verte medlem eller ikkje, og som er mykje av grunnen til splittinga i bolsjevik og mensjevik, er godt forklåra av Ali (ss. 125–27).

– Friedrich Engels og hans førevarsel om ein komande europeisk storkrig. Lenin, Luxemburg og Martov si kunngjering om «forventa» komande storkrig, og arbeidarklassen med deira leiarar sitt ansvar og plikt til så langt råd er hindre krig. Og skulle krig likevel bryte ut, prøve å korte ned krigen og ta makta frå den herskande kapitalistklassen (2. Internasjonale, Stuttgart, 1907).

– Her er Lenin si Imperialismen, det høgaste stadie i kapitalismen, eit fundament i forståing av m.a. imperialistmaktene og 1. verdskrig, skriv Ali (s. 134).

– Det tyske sosialdemokratiske partiet sin «kapitulasjon» for sin støtte til krigsdeltaking ved leiarskapet og leiaren Karl Kautsky. Dette forbausa Lenin sterkt og Rosa Luxemburg argumenterte kraftig mot dette sviket (s. 137).

– Lenin sin pamflett Sosialistar og krig, skreve etter møtet i 2. Internasjonale, som reaksjon på at dei ikkje klarte å oppretthalde sin eigen tidlegare «antikrigsresolusjon». I skrivet refererar Lenin m.a. Clausewitz si maksime om «krig som ei fortsetting av politikk med andre midlar» (s. 138).

– Clausewitz si bok I krig klargjorde Lenin sine eigne tankar om kompleksitetane i den revolusjonære prosessen (s.139).

– USA sitt inntog i 1. verdskrig og konsekvensane av audmjukinga av Tyskland seinare, og «imperialistkongen» Wilson sitt grep på Europa og hans store «imperialistmistak» (s. 143–5).

– Det tredje riket sin ekspansive imperialistmodell for Europa, var ein blåkopi av Monroe-doktrina til USA for «full kontroll» over Latin Amerika (s. 145).

Den Raude Arme, borgarkrig og militære «filosofar»

I kapittel 11 skriv Ali at Lenin ville ha fredsforhandlingar med den gamle tsararmeen si leiing på alle frontar, men dei nekta, og til slutt storma folk frå den raude armeen det militære høgkvarteret og armeen vart etter kvart heilt øydelagt. Fleire av dei avsette generalane flydde sørover og prøvde å etablera ein kontrarevolusjonær styrk med støtte frå Ententen (allianse m.a. mellom Frankrike og Storbritannia, min merknad), for å prøve å vinne attende landet. Det gjekk mot ein stygg borgarkrig (s. 217).

«Dei kvite» bygde seg opp og Lenins revolusjon fekk kjenne på press både innanfrå og utanfrå. Den Raude Armeen pressa Dei kvite attende på mange frontar og stod til slutt langt inne i Polen og kunne også ha hjelpt den tyske revolusjonen. Men ei kjempetabbe (eller var det det?, min merknad) forårsaka av Stalin og to andre generalar si ordrenekt i sørkommandoen, ovanfor den høgstkommanderande og dyktige Tukhachevsky, gjorde at presset glapp. Ei fatal opning i fronten oppstod, og Bolsjevik revolusjonen vart verande innanfor sine grenser (s. 220).

– Den brilliante generalen Tukhachevsky i Trotsky sin Raude Arme, held fram i ulike postar etter borgarkrigens slutt og vidare etter Lenins død. Riktig nok diskreditert og med fiendar, men var m.a. leiar for Militærakademiet i Moskva. Han vart til slutt konspirert mot med forræderi og avretta av Stalin, saman med andre i 1937 (s. 222).

Ali skriv at mykje litteratur er skreve om sjølve Oktoberrevolusjonen, men veldig lite spesifikt om borgarkrigen. Ein ting Ali peikar på, er at den verkelege historia om klassekamp på død og liv som ville avgjera lagnaden til den russiske revolusjon, byrja ikkje i oktober 1917, men i mars 1918. Når den sokalla tsjekkoslovakiske legion byrja sin «kvite» kontrarevolusjonære kamp langs elva Volga. Tre øydeleggande år bestemte etter kvart den endelege form på revolusjonen mykje meir enn starten året før, skriv Ali, og borgarkrigen vridde revolusjonen til den forma som seinare vart stalinismen (s. 222). Dette spennande temaet og problemstilling, kunne Ali godt ha skreve meir utdjupande om. Elles skriv han ein del om «militære filosofar» og strategar, både i den russiske borgarkrigen og seinare i 2. verdskrig. Dette er interessant lesing, men for omfattande til å kome inn på det her.

Kvinner før, under og etter revolusjonen

Eit av dei beste delane i boka er om dei radikale kvinnene, i seksjon 4. I kapittel 12 skriv Ali om «den første bølga». Sosialismen var den første politiske straumen som forstod og diskuterte undertrykkinga av kvinner meir grunnleggande. Dette skreiv franskmannen Charles Fourier om allereie i 1808. To viktige tekstar av Friedrich Engels og August Bebel vart skreve om dette (Engels angra seinare på at han ikkje gav meir oppmerksemd til teksten til Fourier i sitt arbeid.). Lenin tok ofte opp i sine talar orda til Fourier om at lakkmustesten på eit samfunns sosiale framgang er kor lagt kvinnene si stilling eg fridom er komen (ss. 243–44). Den først bølga var kvinner frå borgarskapet som vart medlemmer av «Folkets vilje» som med vald/terror ville endre samfunnet, motivert av liberale idear (litt uforståeleg for oss, kanskje, skriv Ali), og særs aktive var dei også.

Desse kvinnene var i ein historisk tradisjon i å prøve frigjering frå patrialkalsk undertrykking, familiært, seksuelt, økonomisk og politisk. Her nemner Ali dømer på organiserte grupper frå mellomalder til den franske revolusjon (s. 258).

Det var ikkje for ingenting at Lenin kalla «Folkets vilje» for «liberalarar med bomber», skriv Ali (s. 259). Fleire av kvinnene i denne gruppa var dei som leia og utførte drapet på tsar Alexander II i 1881: Vera Figner, Vera Zasulich, Sofia Petrovskaya, m.f. Petrovskaya var hovudorganisatoren, vart teken, tiltalt og hengt i 1883. Lenin fekk laga ei statue av henne i 1918.

Det konkrete arbeidet med å endre samfunnet var det derimot «Oktober-kvinnene» som gjorde (kapittel 13). Kvinnene deltok i stor grad i begge revolusjonane i 1917, og i mykje større grad enn i 1905. Faktisk var det kvinnene sin streik i tekstilindustrien som uløyste februaropprøret. Dei sende appell til metallarbeidarane om støtte og raskt (same dag) demonstrerte 50 000 arbeidarar i gatene. Husmødre slutta seg til marsjen mot Dumaen, med krav om brød.

Men, i sentralkommiteen til bolsjevikane var det berre to kvinner i 1917: Alexandra Kollontaj (seinare ambassadør i Noreg) og Elena Stasova. Eit år etter kom Varvara Yakovleva (seinare utdanningsminister), s. 263.

I alle høve var kampen for likestilling og frigjering av kvinner noko Lenin stadig fronta. Dei gamle ekteskapslovene frå tsartida vart erstatta med nye, avkriminalisering av homoseksualitet kom (sjølv om ikkje mykje anna kom ut av det) og eit nytt departement, Zhenotdel (Dep. for arbeid blant kvinnelege arbeidarar og bønder) som hadde likestilling på alle plan som viktigaste oppgåve. Russiske kvinner var på denne tida mykje lenger komne og meir opplyste enn sine europeiske søstre, skriv Ali. Men haldningar og fordomar eksisterte også då, og gjer det enno i det russiske samfunn.

I kapittel 14 skriv Ali om Lenins mange dilemma i kjærleiken. Hans to største kjærleikar ved sida av partiet var Nadya Kropskaya som han gifte seg med, og Inessa Armand (fødd i Paris), Lenins andre store kjærleik. Mykje om Lenins privatliv er det ikkje skreve. Noko av grunnen til det skuldast biografar sin «kanonisering og glorifisering av han, skriv Ali. Då vart ikkje slike ting noko som passa seg i dei store ovasjonar kring Lenins liv og virke. Det var truleg eit veldig kjenslevarmt tilhøve mellom Lenin og Armand. Ho var den han kunne vende seg til og snakke med om alt mogleg, skal han ha sagt. Dette tilhøvet både kjenslesett og politisk var noko som gjorde han heilt knust da Inessa døydde av tyfus i 1920. Ho vart gravlagt i Moskva.

Same kveld etter gravferda gjekk Lenin attende til kontoret sitt i Kreml og held fram med arbeid. Han måtte berre gjere oppgåvene som stod i kø og prøve å kome litt vekk frå den kjempetunge sorga som då tynga han. I tida frametter skulle kona Nadya vera ei viktig støtte for Lenin både menneskeleg og politisk.

Slutten og den bitre kampen

I siste seksjon 5 – Den sist kampen, kapittel 15 – til siste slutt og kapittel 16 – vener og uvener, forklårar Tariq Ali godt kva Lenin stod ovanfor av utfordringar i borgarkrigen og mot slutten av sitt liv: Korleis kunne dei hjelpe Tyskland i deira revolusjonsforsøk? Korleis skulle dei stå imot det stadig aukande presset utanfrå med boikott, økonomiske sanksjonar og militær støtte til kontrarevolusjonen? Ville dei vinne over dei kvite? Etter tre lange år vann dei raude, men det kosta. 3 millionar russarar var drepne, store deler av ein generasjon, flest bønder var borte. Korleis skulle dei få bygd opp landet etter dette? Og så var det Julius Martov då. Venen og sosialdemokraten som hadde vorte hans uven. Kva kunne han gjere med det? Det var for seint, Martov døydde i 1923, åtte månader før han sjølv døydde.

Lenin tenkte, konsoliderte og skreiv. Men til kva nytte? tenkte han sjølv. Problema tårna seg opp. Indre splid gjorde at all opposisjon mot den etter kvart einsretta lina forsvann frå partiet. Lenin såg denne feilen i mangel på demokratisk sinnelag , men det var for seint. Han var døyande. Det var partiet også, skriv Ali. I ein alder av 52 fekk Lenin sitt første slag i 1922. Det var altfor mykje å gjera og altfor liten tid, kreftene tok slutt. Ei tid etter sitt andre slag døydde Lenin, 21. januar 1924.

Hans verste føresjåingar slo til: Kulturen (hegemoniet som Antonio Gramsci kalla det) i partiet var forsteina i gamle spor, byråkratiseringa, innstraminga av meining og det autoritære auka. Idolisering og «helgendyrking» av Lenin byrja. Mot hans og kona Nadya si viljevart han balsamert etter vedtak av Stalin og politbyrået. Og innan få år vart Lenins idear «balsamert» også, skriv Ali. Ei anna retning enn det Lenin og folka hans såg for seg, utvikla seg i den totalitære staten og som det heiter: resten er historie.

Ivar Jørdre er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerikagruppa i Bergen og NTL. Har hovudfag i klassisk arkeologi ved Universitetet i Bergen.

Pål Steigan:
Steigans lille røde
Ford Forlag 2017, s. 378

Pål Steigan var en av de sentrale drivkreftene i den unge marxist-leninistiske bevegelsen som vokste fram fra slutten av 1960-tallet. I perioden 1975 til 1984 var han leder av AKP. Fra 2014 har han gitt ut bloggen Steigan.no. Her publiserer han egne artikler, og han har etter hvert også knyttet til seg mange gjesteskribenter.

Steigans lille røde inneholder et utvalg av artikler som tidligere har vært publisert på Steigan.no. Boka spenner over et vidt felt. Hovedtyngden ligger på utenrikspolitiske spørsmål med artikler som tar opp Ukraina, Libya og Syria som de største bolkene. Andre sentrale temaer er mediekritikk, sensur og ensretting i den vestlige pressa, islamisme og innvandring. Sosialdemokratiet er behørig behandlet, og den norske venstresidas utilstrekkelighet er et gjennomgående tema i en rekke artikler.

De forskjellige artiklene er samlet i emnebolker. Det gjør det forholdsvis lett å finne fram, men disponeringen ville ha vært mer leservennlig med noen innledende tekster til de viktigste bolkene. Datering av artiklene ville også ha vært nyttig.

Ifølge forlagets baksidetekst skal artiklene fra bloggen være utvidet og bearbeidet. Jeg har sammenliknet noen av tekstene i boka med originalene på nettet, og for meg ser det ut som om endringene er få og små. Det dreier seg i hovedsak om at lenkene i originalartiklene er gjort om til sluttnoter. Det er jo nødvendig ved overgang fra nett til papir, men det gjør det betydelig vanskeligere for leseren å sjekke kildegrunnlaget. Det ville ha vært mer leservennlig å bruke fotnoter. Notene er satt opp som rene nettadresser. Vanlig skikk for noter er at også forfatter og nettsted skal oppgis. Det er mer informativt. Boka inneholder for øvrig et nyttig personregister.

Maos lille røde og Steigans

Steigans lille røde behandler dagsaktuelle og viktige temaer, og boka inneholder stoff som du vanligvis ikke finner i norske medier. Det høye lesertallet på Steigan.no tyder på at bloggen dekker noen viktige behov for informasjon og politisk analyse blant grupper på venstresida som er misfornøyde med avisa Klassekampen og med utviklinga av de venstresosialistiske partiene. Men er det bøker som denne vi trenger? Er informasjonen vi får etterrettelig? Er analysene grundige nok, og er Steigans kritikk av identitetspolitikk, innvandringspolitikk og islam det som skal til for å styrke og videreutvikle norsk venstreside?

Jeg tilhører den generasjonen SUF-ere som i noen år alltid hadde Maos lille røde i veska. Den ble brukt aktivt som underlag for studiepunktet, som sto først på dagsordenen på alle møter, små som store. Bruken av sitatboka ble ofte latterliggjort. Var det sånn at vi satt og ramset opp kinesiske slagord på ukritisk vis? Nei, etter mitt syn fungerte sitatstudiene i hovedsak bra. Det var fordi Maos lille røde er handlingsorientert, den er rettet inn mot politisk praksis. Steigans lille røde er ikke en sånn bok. En ting er at den ikke er liten. Medregnet noteapparat og personregister er den på over fire hundre sider. Men viktigere: Den er ikke retta inn på politisk handling og organisering. Det er et felt Steigan har abdisert fra for lenge siden. Når det gjelder flyktningspørsmålet sier han dette eksplisitt. «Det er ikke min oppgave å foreslå en immigrasjons politikk , jeg er mer opptatt av analyse» , skriver han i en artikkel om flyktningkrisa i 2015 (s. 261). Svarene han gir blir dermed ofte ganske langt fra den politiske hverdagen, og de kommer med store bokstaver. Steigans løsning på flyktningkrisa er «Stopp krigen i Syria» Anti-rasistisk arbeid har han ikke mye sans for. Problemer med rasisme løses ved å «forene arbeidere av ulike nasjoner og grupper i en felles klassekamp for frigjøring» (s. 331).

Venstresidas elendighet

Den mangfoldige norske venstresida behandles langt på vei som en ensartet blokk i Steigans tekster. Den består med få unntak av venstreliberale, småborgerlige intellektuelle og naive identitetspolitikere (folk som mener at anti-rasistisk kamp, kvinnekamp og LHBT-kamp er viktig). Det er helt sikkert mye en kan kritisere norsk venstreside for, men Steigans kritikk er svært ofte basert på rein stråmanns-argumentasjon. For eksempel hevder han at venstresida mener at mest mulig migrasjon er svaret på verdens fattigdomsproblemer (s. 348), og at venstresida ser niqab og barnehijab som «spennende kulturelle innslag» (s. 319). Jeg har aldri støtt på noen på norsk venstreside som har sånne synspunkter

Steigans nye venner

Steigan forkaster altså mesteparten av norsk venstreside. I stedet har han fått nye venner. Han forteller om det sjøl i forordet: Artikkelen «Kultur, innvandring og klasse» ga i 2012 et voldsomt oppsving av nye lesere. Totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile. Steigan hadde aldri opplevd så mye positiv respons i hele sitt liv. Artikkelen lanserer teorien om at multikulturalismen er EUs rådende ideologi, og at migrasjon er storkapitalens komplott for å splitte arbeiderklassen. Jeg husker godt blandingen av sinne og fortvilelse da jeg leste denne artikkelen første gang. Den er gjengitt uendret i boka, og når jeg leser den på nytt i dag, tenker jeg: Var det ikke verre? Men reaksjonen min er ikke lettelse, men forsterket uro. I løpet av åra som har gått siden artikkelen ble lansert første gang, har debatten om innvandring flyttet seg betydelig, Vi svelger unna mye nå som vi ikke ville ha godtatt for fem år sida. Denne artikkelen var startpunktet for at Steigan etter hvert fikk en høy stjerne blant mange i Fremskrittspartiet og langt inn i det ytterste grumsete høyre Og han er altså svært fornøyd med det, skal vi tro det han skriver i forordet. Vanligvis er det vel en god regel at enkelte typer av støtte bør man betakke seg for. Her kunne Steigan ha mye å lære av «de skamløse jentene» som har trukket en skarp grense mot «støttespillere» som driver med generell muslimhets.

Verden i svart/hvitt

Det trengs i høy grad motstemmer til norske medier. Steigans bok inneholder en god del stoff som er nyttig lesning. Og han har uten tvil lagt mye arbeid i å leite fram nye kilder. Men boka skjemmes av en gjennomgående svart/hvitt tenking. Tydeligst kommer det til uttrykk i behandlingen av situasjonen i Ukraina og krigen i Syria. Her serverer Steigan følgende kraftsats: «Vesten støtter væpna revolusjon så lenge den gjennomføres av nazister og jihadister» (s. 195) Sånn blir kompliserte politiske situasjoner gjort om til en enkel kamp mellom de onde og de gode. I Steigans verden er alle motstandere av Assad-regimet jihadister, og motstandere av Janukovitsj enten nazister sjøl eller i beste fall ført bak lyset av nazister.

Det er et klart behov for å få fram flere og andre kilder enn det vi vanligvis finner i norske medier. Men svaret kan ikke være å erstatte vestlige kilder med russiske (RT). Og selv om vestlige medier juger mye om situasjonen i Syria, blir vi ikke bedre informert om de vestlige kildene byttes ut med Assad-propaganda.

Kildebruken. Juks eller slurv?

Det er ikke uvanlig å hevde at Steigans arbeid alltid er veldokumentert. Det er dessverre ikke tilfelle. Folk lar seg kanskje lure av de utallige lenkene som krydrer artiklene på Steigan.no. I boka er noteapparatet på hele 20 sider. Det kan se solid ut, men min erfaring er at kildene ofte er selektivt gjengitt i Steigans tekst, i verste fall sier de noe helt annet enn det Steigan hevder. Jeg skal se nærmere på et eksempel fra boka. Det dreier seg om artikkelen «Hollande vil forby konspirasjonsteorier» (s. 137–142). Ved hjelp av «sitater» fra den franske stiftelsen Fondation Jean-Jaurès vil Steigan ha oss til å tro at dette forbudet vil ramme et bredt spekter av folk med utradisjonelle meninger, ikke bare holocaustfornektere og folk som lengter tilbake til det tredje riket, men også tilhengere av Hugo Chavez, fans av Vladimir Putin, aktivister på venstre fløy, venstreekstremister, malcontents (misfornøyde), suverenitetstilhengere, revolusjonære nasjonalister, ultranasjonalister, vaksinemotstandere, 11. september revisjonister, antisionister, afrosentrister, survivalister, tilhengere av alternativ medisin, innflytelsesagenter for det iranske regimet, katolske eller islamistiske fundamentalister. En skremmende liste. Her er det mange som kan rammes av et forbud. Det er bare det at dette ikke er en liste over synspunkter som skal forbys, Det er en beskrivelse av det artikkelforfatteren kaller konspirasjonssfæren. Poenget i den franske artikkelen er at folk som fremmer konspirasjonsteorier finnes i mange forskjellige miljøer med varierende politisk agenda. Her har Steigan, muligens hjulpet av litt haltende franskkunnskaper, lest med konspirasjonsbrillene på og konstruert et storstilt fransk angrep på annerledestenkende. Dette eksempelet er dessverre ikke enestående. Jeg har flere ganger kritisert kildebruken på Steigan.no uten å få fornuftige svar.

Angela Nagle:
Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right.
Zero Books, 2017. s. 120.

Facebook har reglar for deling av bilete som mellom anna omfattar ein null-toleranse for nakenskap. Dette har gjeve nokre spesielle og mykje kritiserte utslag som sensur av ammande kvinner og det ikoniske bilete av Phan Thị Kim Phúc. (Det siste tilfellet kjent frå ein debatt i 2016 som ikkje minst viste at Aftenposten har endra den redaksjonelle lina si på Vietnamkrigen.) Om ein lurar på kvifor Facebook har så strenge reglar kan ein kanskje finne noko av svaret ved å vitje eit av dei heilt uredigerte foruma som finst på nettet som for eksempel biletedelingsforumet «4chan random» (boards.4chan.org/b/). Dette forumet er der hackarrørsla Anonymous har sitt historiske opphav (detaljert og ikkje særleg kritisk skildra av Gabriella Coleman[i]) og vert nokre gonger omtala som ein «meme-fabrikk» sidan det har gjeve oss mykje av den typen slang og biletebruk på internett som vert kalla «memes». Men det er også ein nettets kloakk der kvinnehat og rasisme har fritt spelerom, og som fungerer som eit samlingspunkt i trolle- og mobbekampanjar (som også kan knytast direkte til starten av Anonymous). Eit heimleg eksempel kan vere ei hending i 2014 som vert omtala som «The Snappening». Då servaren til Snapsaved, ein tredjepartsapp for å lagre Snapchat-bilete som var spesielt populær i Noreg og Sverige vart hacka og 200 000 bilete gjort tilgjengelege på internett, vart 4chan ein sentral for å finne og spreie nakenbilete mellom bileta som var på avvege.  

Angela Nagle følgjer i boka Kill All Normies ei ekstrem høgrerørsle frå internettgrumset representert ved 4chan til Donald Trump, Twittersjefstrollet sjølv som vart USAs 45. president. For kva skjedde eigentleg med det internettet og dei sosiale media med brukar-skapt innhald som vi framelska for det demokratiske potensialet som skulle gjere all verdas informasjon tilgjengeleg og gje alle ei plattform og ei røyst? Korleis vart det ein sump av falske nyhende der ei kvar kvinne som ytrar seg kan risikere trugsmål om valdtekt og drap? Ein kan sjølvsagt forklare med at «alle» faktisk tyder alle, men det er ikkje godt nok for Nagle.

I sentrum for denne utviklinga står alt-right, og kanskje spesielt alt-light, den litt meir fordøyelege varianten. Alt-right, det alternative høgre, omgrepet er fyrst og fremst ein eufemisme, er både ein alternativ internettbasert medieplattform i opposisjon til «mainstream media» og ein ekstrem høgrepolitikk som er anti-innvandring, anti-islam, anti-likestilling, anti-politisk-korrekt, og populistisk anti-establishment og difor i opposisjon til tradisjonell konservatisme og liberalisme, særleg i kulturspørsmål. Alt-light er den freshe og ungdommelege varianten, i Nagles framstilling personifisert med skribenten Milo Yiannopoulos. Det er høyreekstremisme med eit ironisk tilsnitt, ei kooptering av 90-talets ironi og 60-talets grensesprenging i symbiose med meme-kloakken frå 4chan kombinert med rasisme og kvinnehat frå eit kommentarfelt av avmektige menn som har mista mikroprivilegia sine i heimen, yrkeslivet og offentlegheita, kombinert med alle antipatiane til alt-right, kombinert med marknads-liberalisme, kombinert med ein fascinasjon for fascismens estetikk. Det er ein post-modernisme på speed med ein ekstrem individualisme der mi nyting er viktigare enn lidinga til andre, i opposisjon til både konservative familieverdiar og liberal politisk-korrektheit.

Bragda til alt-light er å fungere som brekkstang som har late dette grumset bryte gjennom til overflata og inn i «mainstreamen».  Ingenting er heilag og alt kan tøysast med har vi høyrd komikarane seie i to tiår no. Og medan det er effektivt for å bryte tabu i samfunnet, er dette kanskje den ytste konsekvensen: Ei legitimering og ufarleggjering av ekstrem ytre høgre, kvinnehat og fascisme som samtidig er immunt mot kritikk, for det er ironi ikkje sant? Vi har til dømes sett det då Thomas Seltzer og Trygdekontoret i ein «krenk-spesial» i 2015 nytta lisensbetalaranes pengar til å få laga hevnporno retta mot Kari Jaquesson.

Det vert ein mix som den liberale venstresida har problem med å forhalde seg til sidan ein del av elementa er så fordømt gjenkjennbare. Kulturell grensesprenging er tradisjonelt assosiert med venstresida, men provokasjon som verkemiddel er nøytralt og kan slå båe vegar. Kva er meir provokativt enn å flørte med nazisme? Problemet for venstresida er at den er samtidig anti-moralistisk, i tydinga bryte med undertrykkande normer/kultur/moralisme, og moralsk, i tydinga solidaritet med og støtte til dei svake/undertrykte/minoriteten. Men å freiste bryte ned alle normer og all moral er å spele ballen til ei grensesprengande høgresida som kan vere tilsynelatande alliert men som har absolutt ingen moral.

Vi står midt i ein online kulturkamp, skriv Nagle. Medan høgresida vann det økonomiske hegemoniet på 80-talet, vann den liberale venstresida det kulturelle hegemoniet på 90-talet, men med individet og ikkje økonomisk likskap som det grunnleggjande prinsippet. No er det revansje frå kulturkampane på 60- og 90-talet, men der alt-light har stole kleda til den liberale venstresida medan dei var ute og nakenbada og venstresida er vorte moralistane. For den liberale venstresida har utvikla ein online subkultur, som på trass av å vere grensesprengande mellom anna i si avvising av tradisjonelle kjønnskategoriar også har ei dyrking av offerrolla som er ultra-politisk-korrekt og hypersensitiv. Facebooks forsiktigheit (eller kva ein skal kalle det) kjem ikkje frå ingen stadar og dette er ein av dei. Også denne subkulturen har brote overflata, fyrst og fremst inn i amerikansk studentpolitikk med krav om trigger warnings –åtvaringar om innhald i pensum eller førelesingar som kan trigge traumar hjå studentane – og liknande. Men også her heime fekk vi tidlegare i år vår fyrste no-platforming då SVs kvinnekonferanse trakk tilbake invitasjonen til den britiske feministen Julie Bindel. Trass i sin sensitivitet står ikkje denne rørsla tilbake for kampanjar mot einskildpersonar dei er usamd med. Ei lissepasning til høgresida seier Nagle, vi skaper ei venstreside så lam at sjølv det mest smaklause høgre kan framstå attraktivt når det peikar på absurditeten.

Med ståstad på venstresida og i feminismen skriv Nagle polemisk, drivande og kompakt. Det er ikkje berre ein analyse og ei fordømming av ei høgreside om har mista alle hemningar, men òg ei utfordring til venstresida. For å kunne slå tilbake må ein kanskje leggje ifrå seg ideen om grensesprenging og normoppløysing for sin eigen del og kanskje leggje ifrå seg den oversensitive offerrolla. Nagle skriv om genuint subkulturelle online-fenomen, men som det no går opp for oss får større og større innpass i det vi oppfattar som mainstream. Dette er kanskje fyrst og fremst eit angloamerikansk fenomen (Nagle har base i Irland), men som vi ser finst det eksempel òg her heime. Kanskje er det ein debatt også vi treng å ta. 

Mass Soldal Lund er førsteamanuensis i informasjonssikkerheit ved Forsvarets Høgskole

Radikal empati er mitt våpen! Dette er et personlig vitnesbyrd om empati og kjærlighet i en sårbar situasjon – abort. Om å møte ukjente kvinner med kjærlig omsorg, om å være kvinne og sosial­arbeider, om å være feminist og aktivist.

Kelsey Woida er sosialarbeider, aktivist og frivillig på forskjellige områder innen helse og velferd.

Opprinnelig publisert på bloggen «All the Women We Have Loved».

Foto: Zhu/Flickr

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen, Redaksjonsmedlem i Gnist

Hver tirsdag morgen er det jobben min å vise kjærlighet overfor kvinner jeg ikke kjenner. Jeg er frivillig for et abortfond hvor folk som ikke har råd til utgiftene forbundet med denne prosessen, kan komme og få økonomisk hjelp og støtte. De ringer en direktelinje og jeg svarer. For noen er dette det verste øyeblikket i livet deres, for de fleste er det en enkel oppgave som ter seg som et punktum for en lang liste av traumer og problemer.

Vi snakker om voldtekt, om at lyset kommer til å bli slått av hvis ikke denne regninga blir betalt, om å være mor, engstelse, mannlige partnere som nekter å snakke med dem, helseforsikring, matkuponger og helgeplaner. Kvinnene ringer noen ganger fra bussholdeplassen utenfor fengselet, fra naboens kjøkken, fra jobben i matvarebutikken, fra toalettet på en skole, fra sofaen med et hikstende lite barn i fanget. Noen ganger må vi kople til en oversetter på grunn av språkbarrierer. Vi støtter tenåringer mens de prøver å navigere seg gjennom rettssystemet for å finne ut av lover om foreldres råderett. Vi lærer om sex trafficking som skjer i den byen vi kaller hjem, om bruk av narkotiske stoffer og overdoser, om hjemløshet og kommunale boliger, om skytevåpen og hvor de er gjemt på soverommet. Jeg sier «Jeg hører deg.»

Abortfondet er et sted som gir tilflukt og ingen fordømmelse, men det er også et sted med makt: Vi bestemmer hvordan vi best kan støtte så mange som mulig med de pengene vi har, men det betyr at det er umulig å gi full økonomisk støtte til alle. Jeg har lært hvordan jeg kan si «nei» samtidig som jeg sier «jeg tror på deg.» Jeg har lært at mennesker og kvinner som søker om abort, er blant de mest ressurssterke, kreative og seigeste blant oss. Jeg deltar også som frivillig ved en lokal klinikk hvor oppgaven er å holde i hånden under aborten. Alle som kommer for å få gjennomført abort den dagen, får spørsmål om de ønsker noen til å holde dem i hånden under inngrepet. Det er fordi pasienter av sikkerhetsgrunner ikke lenger har lov til å ha med seg sin egen støtteperson inn på behandlingsrommet. De fleste takker ja. Jeg kommer inn på rommet hvor de sitter klare i sine papirkjoler mens de prøver å finne et sted å feste blikket, hvilke redskaper de helst vil unngå å se på. Jeg pleier å slå en spøk om at de kan klemme hånden min så hardt de bare vil, jeg lover at den ikke kommer til å knekke. Vi snakker om hva de har lyst til å spise etterpå, om de kom alene til avtalen og om demonstrantene utenfor fikk dem til å føle. Opplevelsen av smerte er forskjellig for alle, men jeg gir dem den garantien at de vil komme seg gjennom dette og bli trygt og godt tatt vare på. Jeg hjelper dem med å puste gjennom ubehaget. Jeg spør om de ønsker at jeg skal forklare dem hva som skjer. Jeg masserer skuldrene deres og minner dem på deres egen styrke. Jeg oppmuntrer dem og ber dem ta vare på seg selv når jeg forlater dem i det rommet hvor de sitter og henter seg inn og får litt juice og salte kjeks.

Jeg har sett de som kaster opp av lettelse over at det er over. Kvinner gråter over svangerskap som var meningsfulle for dem. Noen forteller meg at de ikke tror på dette, men at de vet at det er det beste valget for dem og familien akkurat nå. Noen kvinner ber. Noen tar på seg hodetelefoner og hører på Nicki Minaj, en stund med meditasjon og avledning. Det kan dryppe blod på gulvet mens jeg forsiktig holder klar undertøyet så de kan tre det på seg. Noen pasienter kan bli sinte og uforskammet overfor folk rundt seg, noe som er forståelig etter at de har gått gjennom ild for å komme hit. Folk spør meg hva jeg tenker, hvorfor jeg gjør dette, hvem er jeg. Jeg svarer ganske enkelt at jeg ikke synes noen skal gå gjennom en abort alene hvis de ikke selv ønsker det. Men det jeg egentlig snakker om, er kjærlighet. Å tilby følelsesmessig støtte til en ukjent i fra ti minutter til en halvtime er en form for intimitet som er gjennomgripende. Det betyr å være et slags vitne, og mange pasienter forteller at det kjentes viktig å ha en annen kvinne der sammen med dem. I det øyeblikket betyr «kvinneligheten» min noe. Uavhengig av vår posisjon i universet møtes vi midt i en erfaring som er dypt rotfestet i kvinners arv og historie.

Som sosialarbeider er jeg hele tiden frustrert over at karrierefeltet mitt er feminisert og dermed ikke regnet som truende. Når jeg forteller folk at jeg er sosialarbeider, blir jeg ofte møtt med antakelser om at det betyr at jeg jobber med barn. Rollen min reduseres til noe tolerabelt, nøytralt og mykt i den store moralske sammenhengen. Det er utmattende å befinne seg i yrkeslivet og om og om igjen å bli minnet om at det i denne verden ikke er meningen at jeg, som en mangesidig kvinne, skal vokse. Sosialt arbeid blir på samme tid framhevet og diskvalifisert, fordi arbeid som har med følelser å gjøre, ikke har noen verdi i dette hvite, kapitalistiske heteropatriarkatet. Å gi følelsesmessig støtte regnes som kvinners «naturlige» impuls, framfor at det er et kraftsentrum av besluttsomhet og energi. Men den begrepsverdenen som forstår sosialt arbeid som feminint, kaster også lys over en kilde av magi og inspirasjon. Å se forskjellige mennesker, om de er kvinner, femmes, queer eller trans stå i mot urettferdighet gjør meg stolt og i stand til å bidra til å snu opp-ned på vår forståelse av å være enda en kvinne på dette området. Å holde hender og vise kjærlighet overfor kvinner gjennom stigmatisering, skam og vold er en politisk handling. Radikal empati er mitt våpen, det er intenst og klar til å bite.

Til alle kvinner jeg har elsket men kanskje ikke har kjent: Takk. Det spesielle med å holde noens hånd er at de også må holde din.

Kommentar om kjønn: Ikke alle som henvender seg til tjenester som gjelder abort, identifiserer seg som kvinne eller er kvinne. Men når vi er på klinikken, er vi alle redusert til et kjønn som gjør det mer komfortabelt for staten å regulere og kontrollere kroppene våre. Det er lett å gå ut fra at alle pasienter er «kvinner» for abort er plassert inn i et system hvor kvinner har verdi for deres reproduktive egenskaper. Det er fristende å tenke på abort som en fundamentalt kvinnelig erfaring, men det er også nyttig å tenke på hvordan det å gjennomføre abort kan utfordre, forstyrre og vri på vår forståelse av hva det vil si å være kvinne, sett med øynene til den undertrykkende staten. Jeg bruker «kvinne» her fordi det er som kvinne alle jeg har jobbet med, har valgt å framstille seg – kanskje noen av dem bruker det strategisk eller av bekvemmelighetshensyn etter omstendighetene. En av tre kvinner gjennomfører en abort i løpet av livet. Jeg er imidlertid klar over at dette ikke er fullt ut representativt for alle som tar abort.

Ytterligere informasjon om abortfond: Abortfond jobber på en rekke måter for å fjerne økonomiske og andre barrierer som kan hindre adgangen til abort. Noen fond betaler utgiftene for behandlingen, mens andre tilbyr forskjellige former for støtte, som barnepass, transport, støttepersoner, bolig, etc. Å støtte et lokalt fond er en måte å bidra til at de mest marginaliserte kan få tilgang til den behandlingen og omsorgen de trenger. «National Network of Abortion Funds» (NNAF) kan hjelpe til med å finne et fond i ditt område, hvor du enten kan gi økonomiske bidrag eller delta som frivillig.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872–1952) var en av Oktoberrevolusjonens hovedpersoner. I anledning revolusjonens hundreårsdag ønsker jeg å gi et innblikk i hennes rolle før, under og etter 1917: Hva var hennes politiske overbevisning, og hvordan kom denne til uttrykk i skrift og handlinger?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre. Hun er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.

I Kollontajs egen selvbiografi, Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinnelig kommunist, ble følgende avsluttende passasje utelatt da den ble utgitt for første gang i 1926: «Hvilket felt jeg enn kommer til å arbeide på i framtida, er det helt klart for meg at det høyeste målet for mitt liv og min virksomhet alltid vil være full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral.»¹

Om vi ikke tar hensyn til datidens redigering,² men tar den overstrøkne påstanden på alvor, er det særlig interessant å undersøke Kollontajs syn på kjønn og seksualitet: Hvordan forholder hennes radikale tanker om disse forholdene seg til bolsjevikenes uttalte mål om klassekamp og revolusjon? Hva slags forbindelser og spenninger oppstår i møtet mellom det som (med en anakronisme) kan kalles for Kollontajs radikalfeminisme og 1900-tallets marxisme?

Liv

Kollontaj var produktiv som politiker, forfatter og diplomat, og ble viden kjent i og utenfor Russland. Hun skrev en rekke andre tekster av betydning for både samtiden og ettertiden, av politisk art (taler, pamfletter og artikler), skjønnlitterær art (noveller) og mer personlig art (nedtegnelser og brev). Flere av disse tekstene har blitt sensurert, enten av forfatteren selv eller av sovjetiske myndigheter. I noen tilfeller har ettertiden fått tilgang til utelatte passasjer, i andre tilfeller ikke.³ Like fullt gir disse tekstene et godt innblikk i politiske problemstillinger som opptok Kollontaj, og det er i stor grad disse jeg vil basere min fremstilling på.

Kollontajs virke utenfor dagens Russland vakte oppsikt, dels frivillig og dels som følge av tvang. Hun besøkte flere europeiske byer i sin ungdom og sitt voksne liv før hun i 1908 ble fordrevet fra Russland som politisk flyktning. På denne tiden hadde hun allerede blitt medlem av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, hvor hun sympatiserte med mensjevikene. I årene i utlendighet blir hun imidlertid radikalisert; hun sympatiserer stadig sterkere med Lenin (og bolsjevikene), ikke minst på grunn av den første verdenskrigen. Lenins slagord om å jobbe for borgerkrig fremfor verdenskrig treffer Kollontaj i likhet med så mange andre politiske aktivister på Europas venstreside. Ikke minst arbeiderkvinnebevegelsen, ved blant andre Kollontajs tyske venninne og kollega, Clara Zetkin, blir sentral i det internasjonale fredsarbeidet.

Et sted beskriver Kollontaj sin egen natur som «internasjonal».⁴ Påstanden resonnerer med de mange reisene og utenlandsoppholdene hun foretok seg. Samtidig var nok ikke internasjonalismen utelukkende et uttrykk for individuell konstitusjon, men karakteristisk for datidens arbeiderbevegelse som fikk fornyet og forsterket kraft i og med første verdenskrig.

Kollontajs virksomhet i denne perioden var nærmest misjonerende. Hun besøkte flere europeiske land og bosatte seg i Norge for første gang i 1915. Det samme året tok hun initiativ til tidenes første 8. mars-markering på norsk jord i samarbeid med Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Norges-oppholdet ble imidlertid avbrutt av to USA-turer, motivert av politisk agitasjon: Om den første av disse reisene beskriver hun at hun holder 65 taler på 75 dager.⁵

I 1917 returnerte Kollontaj til Russland som følge av Februarrevolusjonen og endrede politiske forhold i hjemlandet. Her arbeidet hun politisk i flere år. Hun spilte en betydelig rolle under Oktoberrevolusjonen, og innehadde en rekke viktige posisjoner i tiden som fulgte, bl.a. som verdens første kvinnelige minister mellom 1917 og 1918, før hun i 1922 ble sendt til Norge for å virke som diplomat. Også denne rollen besatte hun som verdens første kvinne, men den var neppe like lystbetont som de foregående posisjonene.⁶

Den viktigste årsaken til at Kollontaj ble sendt til Norge synes å være at hun markerte seg som en sterk motstander av Lenins nye økonomiske politikk (NEP) i begynnelsen av 1920-årene. Hun ble en ledende skikkelse innenfor den såkalte Arbeideropposisjonen, og kritiserte NEP for å innebære liberalisering av økonomien, for å være tilbakeslag for likestillingen mellom kjønnene, samt for å bidra til stadig mer byråkratisering og toppstyring av partiet. Kollontaj ville snarere gi makt til fagorganisasjonene, til det hun kalte for «massenes selvstendige initiativ».⁷

Engasjementet for Arbeideropposisjonen var også gjenstand for motstand og hets under partikongressen i 1921, da konflikten virkelig tilspisset seg. Det var også da skjellsord som «revolusjonens valkyrje» ble rettet mot Kollontaj av hennes meningsmotstandere, i første rekke Nikolaj Bukharin, Lev Trotskij og Karl Radek.⁸

Etter 1922 fungerte altså Kollontaj som sovjetisk ambassadør først i Norge og dernest i Mexico og Sverige. Det kan tenkes at disse utplasseringene var et slags hell i uhell: Kollontaj ble sendt til Norge etter å ha gått imot den sentrale partilinjen i 1921. Samtidig bidro antagelig hennes diplomatiske skjebne til at hun ikke ble offer for Stalins partiutrenskninger i perioden som fulgte.

Den første tiden etter Oktoberrevolusjonen

Før Kollontaj flyttet til Norge for annen gang var hun like fullt en viktig politisk drivkraft i Russland. Under opptakten til Oktoberrevolusjonen tok hun initiativ til et eget opprop mot høye priser og pågående krigføring, og hun var med å organisere vaskeristreik blant arbeiderkvinner i St. Petersburg.

Like etter ble Kollontaj – som nevnt – verdens første kvinnelige minister. Hun fikk ansvaret for sosiale saker, det som før hadde fungert som fattigkassen, med ansvar for trygdevesenet for krigsskadde, pensjonsvesenet, barnehjemmene, aldershjemmene, fattighusene, flere sykehus og kvinneklinikkene. I denne posisjonen ønsket hun å være med å revolusjonere samfunnsorganiseringen. Ifølge Anna Rotkirch var hun pragmatisk og utopisk innstilt på en og samme tid.⁹ Ambisjonene på vegne av revolusjonen og i stillingen som minister var preget av idealisme: «Den menneskelige tanke som har vært på leting i århundrer har endelig trådt inn i en lysende epoke, der arbeiderklassen fritt, med egne hender vil skape slike former for vern om moderskapet som tar vare på moren for barnets skyld og barnet for morens skyld.»¹⁰ Det er kanskje slike utopiske forestillinger hun i selvbiografien har omtalt som «herlige illusjoner», men strøket i den offisielle utgaven.¹¹

Disse herlige illusjonene kom imidlertid i tillegg til konkrete politiske tiltak og reformer som Kollontaj tok initiativ til, først i ministerposten og siden gjennom annet partiarbeid (slik som den Allrussiske kongressen i 1918): De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,¹² men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og også geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner. Det nevnte hjemmet i St. Petersburg, som skulle fungere som et utstillingsvindu for lignende institusjoner, skal også ha blitt påtent av borgerfruer skal vi tro Kollontajs egen selvbiografi:

«Midt på natten ble jeg hentet ut av sengen og skyndte meg til brannstedet. Den vakre utstillingssalen var tilintetgjort og alle de øvrige rommene i ruiner. Bare ved inngangsdøren hang fremdeles det store skiltet ‘Morsvernhus’.»¹³

Til tross for at Kollontaj mistet sin posisjon og status utover på 20-tallet, fikk hun i den første tiden gjennomslag for flere radikale ideer som hun, sammen med deler av arbeider- og kvinnebevegelsen, hadde jobbet frem. Såkalte uekte barn fikk de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske, castbergske barnelovene; abort ble legalisert; og offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Flere av de rettighetene og reformene som har blitt innfridd og gjennomført i vestlige sosialdemokratier står i sammenheng med (og til en viss grad i gjeld til) mennesker som Kollontaj og andre som gikk i bresjen for disse radikale endringene som – i sin samtid – kan ha fortonet seg som utopiske.

Kjærlighetsaffærer

Kollontajs motstandere anklaget henne ofte for å praktisere et utsvevende seksualliv når hun argumenterte for en ny seksualmoral i politiske sammenhenger. Sørbye refererer til en slik reaksjon fra hennes partikollega, Polina Vinogradskaja. I artikkelen «Spørsmål om moral, kjønn og dagligliv og kam. Kollontaj» fra 1923, anklager Vinogradskaja henne for å tilhøre borgerskapet og å forfekte deres moral; med «utsikt fra Norge» var det ingen smal sak å dyrke «kjærlighetskulten», en praksis som, ifølge Vinogradskaja, var lite representativ for proletariatet.¹⁴

På den ene siden kan kritikker som denne fremstå som usaklige personangrep. På den andre siden kan man argumentere for at det radikale budskapet i Kollontajs syn på kjønn og seksualitet faktisk blir tatt på alvor ved å gjøre kritikken personlig. Kollontaj insisterte på at det ikke er nok at de «kommunistiske ideene seirer på det politiske og økonomiske området», men at disse også må gjøre seg gjeldende for «verdensbildet, følelseslivet og den psykiske strukturen til det arbeidende mennesket».¹⁵ Ifølge Kollontaj skulle de revolusjonære frigjøre hele menneskesinnet, også på områder som ble tatt for gitt og oppfattet som private. Kollontaj ville løsrive arbeiderklassens kjærlighet fra den borgerlige moralen. Hun opponerte mot den eksisterende familiestrukturen, som ifølge henne var tuftet på mannens eiendomsrett over kvinnen, i tillegg til å være fundert på begge partenes egosentriske forestillinger om den andre.¹⁶

Det er denne siden av Kollontajs politikk som får gjenklang på 70-tallet. Da oversettes flere av hennes tekster i Skandinavia. Kollontajs argumenter passet godt med den andre feministiske bølgens mantra om at det personlige er politisk: Moralen er ikke et uttrykk for personlig smak, men et resultat av den herskende klassens interesser.

På denne bakgrunnen kan det være interessant med en kort presentasjon av Kollontajs personlige anliggende. Kritikerne hadde rett i at hun kom fra en borgerlig familie, i likhet med flere andre ledende skikkelser under den russiske revolusjonen. Kollontajs fra var general, og allerede som 13-åring fikk hun danse på ball i tsarens keiserpalass. Hun ble med andre ord radikalisert gjennom sin ungdom og sitt voksne liv.

I et spørreskjema skal hun angivelig ha beskrevet sin barndom som god, men lagt til følgende forklaring på hvorfor hun likevel lot seg engasjere politisk: «Det er umulig å leve en lykkelig ungdom hvis man er omgitt av ulykke.»¹⁷

Dersom man undersøker Kollontajs voksne liv, herunder hennes kjærlighetsliv, kunne man tro at hun ble utsatt for et ulykkelig fornuftsekteskap, all den tid man leser hennes radikale fordømmelser av ekteskapsinstitusjonen i politiske tekster så vel som i personlige betraktninger. Her er et eksempel på det siste: «Nei, minst av alt tror jeg at en ektemann kan gi sjelelig varme uten til gjengjeld å kreve avkall på friheten.»¹⁸

Det later derimot til at Kollontaj faktisk giftet seg med en hun var forelsket i, nærmere bestemt med sin fetter i 1892 – mot familiens anbefaling. De to fikk et barn sammen, men samlivet ble like fullt nokså kort: reelt sett opphørte det på 1890-tallet, formelt sett skilles de i 1916. Selv om ekteskapet var frivillig, og tilsynelatende motivert av kjærlighet (eller forelskelse), mistrivdes Kollontaj: «Jeg var fremdeles glad i mannen min, men den lykkelige tilværelsen som husmor og hustru ble som et ‘bur’ for meg.»¹⁹

Vi kan også lese om Kollontajs mange tette vennskap, uten at vi egentlig har tilgang til hva disse bestod i. Blant annet tilbragte hun tid hos Paul og Laura Lafargue – datteren til Marx og hennes ektemann. Disse var sentrale skikkelser i det franske sosialistpartiet og Den andre internasjonale, før de begikk kollektivt selvmord i 1911, og Paul etterlot seg et oppsiktsvekkende selvmordsbrev hvor han forklarte at de ønsket å dø før de ble gamle og syke, før han avsluttet det hele med en politisk appell:

«Long live Communism, long live international socialism!»^{20 21}

I tiden rundt Oktoberrevolusjonen innledet Kollontaj et nytt og tilsynelatende betydningsfullt kjærlighetsforhold til den sytten år yngre matrosen, Pavel Dybenko. Han giftet seg med Kollontaj, og fikk, ifølge Kollontajs nedtegnelser, hjelp av henne i sine respektive politiske posisjoner, før ekteskapet gikk i oppløsning rundt 1921–1922. Det kan late til at forholdet deres var stormfullt og slitsomt. Dybenko skal ha forsøkt å ta sitt eget liv uten å lykkes. Man kan også merke seg at det er påfallende hvordan dette personlige dramaet sammenfaller med de politiske årene som nok var mest turbulente for Kollontaj, nærmere bestemt tiden da hun engasjerte seg i Arbeideropposisjonen.

Det kan tenkes at Norges-oppholdet i en viss forstand kan ha vært en befrielse. Dybenko kom på en visitt, etter en viss mistenksomhet og motstand fra norske myndigheter mot å innvilge eksmannen visum. I sine nedtegnelser skriver Kollontaj om prosessen. Utenriksminister Mowinckel skal ha vist medfølelse for at hun ville «snakke ut» med Dybenko etter bruddet mellom de to, hvorpå Kollontaj kommenterer hemmelighetsfullt: «Jeg smilte innvendig, men gjorde ikke noe forsøk på å overbevise om noe annet.»²² Nøyaktig hvorfor Mowinckels medfølelse vekket en slags arrogant glede hos Kollontaj, er vanskelig å si. Det kan f.eks. tenkes at refleksjonen speiler Kollontajs manglende forventninger og følelser overfor sin eksmann.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke slike slutninger. På lignende vis har det vært spekulasjoner omkring forholdet mellom Kollontaj og den 22 år yngre sekretæren, Marcel Body, som rapporterte for det russiske kommunistpartiet ved handelsrepresentasjonen i Norge.²³

I det hele tatt har vi begrenset innsikt i Kollontajs intime vennskap og relasjoner, og likeledes i påstander om hennes utsvevende seksualliv. Det er likevel ikke til å komme unna at hun tross alt levde et ukonvensjonelt liv, i konflikt med rådende idealer for datidens kvinner, med to brutte ekteskap – hvorav det ene var med en langt yngre mann som dessuten hadde lavere utdannelse enn henne selv. Vi kan si at Kollontaj opplevde det hun selv omtalte som «den seksuelle krisen» på kroppen.²⁴ I lys av tiden hun levde i, samt hennes egne ­kjærlighetsaffærer, er det forståelig at hun ønsket å fremme nye og radikale idealer for fremtidens seksualmoral.

Lære

For å forstå og diskutere noen av Kollontajs sentrale argumenter, kan det være nyttig å se nærmere på hvordan tidlig marxistisk teori har forholdt seg til spørsmål om kjønn og seksualitet.

I en tekst om kristen teologi fra 1883 kommer Friedrich Engels med følgende oppsiktsvekkende påstand: «It is a curious fact that with every great revolutionary movement the question of ‘free love’ comes in to the foreground.»²⁵ Kanskje er det heller ikke så rart at utsagnet kommer i forbindelse med en diskusjon om kristen teologi. Den gammeltestamentlige skapelsesberetningen starter på sett og vis med en slik revolusjonær hendelse, hvor kvinnen lar seg friste, og paradis forvandles. Skammen og arvesynden inntrer; mannen og kvinnen kan ikke se hverandre nakne. Forholdet mellom kjønnene er forandret for all fremtid, frem til Guds endelige åpenbaring.

Også i marxistisk teori er denne jødisk-kristne forestillingen om forholdet mellom mann og kvinne høyst reell. I Engels’ kjente verk om Familien, privateiendommen og ­statens opprinnelse (1884) opererer han med den samme tesen:

En gang i tiden levde kvinner og menn likestilt med hverandre, og han antyder langt på vei at det til og med kan ha dreid seg om matriarkalske samfunn. Siden inntraff selve syndefallet, nemlig opprettelsen av privateiendommen, og kvinnen ble underlagt mannens eiendom. I forlengelsen av argumentet sporer Engels selve ordet – familie – tilbake til sin opprinnelige, romerske betydning: «Famulus betyr husslave, og familia er samtlige slaver som en mann eier.»²⁶

For Engels er altså kvinneundertrykkingen et resultat av økonomiske forhold, nærmere bestemt av endringer i produksjonsforholdene. Med teknologiske nyvinninger og overgangen til jordbrukssamfunnet oppstod det et overskudd fra produksjonen som gjorde det mulig for de få å berike seg på bekostning av de mange. I så måte inngår kvinneundertrykkingen i selve klassekampen. Engels skriver dette rett ut: «Den første klassemotsetning som oppstår i historien, faller sammen med utviklingen av antagonismen mellom mann og kvinne i parekteskapet, og den første klasseundertrykking henger sammen med mannkjønnets undertrykking av kvinnekjønnet.»²⁷

Klassekampen stopper imidlertid ikke opp ved dette stadiet, men utvikler seg videre, og den sentrale motsetningen – for Engels så vel som for Marx – blir til sist kampen mellom proletariatet og borgerskapet.

Engels’ studie blir like fullt viktig for synet på forholdet mellom kjønnene i marxistisk tenkning. Det er i stor grad denne tradisjonen Kollontaj forholder seg til når hun formulerer sine tanker om synet på kvinnekamp og seksualmoral.

I likhet med Engels identifiserer Kollontaj revolusjonen som et øyeblikk der organiseringen av kjønn og seksualitet kommer i spill. I 1921 starter hun artikkelen «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» med nettopp dette som utgangspunkt: «I mangfoldet av problemer som ligger vår tids menneskehet tungt på sinn og hjerte, er det seksuelle problemet uten tvil et av de tyngste.»²⁸ I denne og flere andre tekster karakteriserer hun den dominerende borgerlige seksualmoralen som et onde, basert på eiesyke og egoisme, samtidig som hun understreker at det har oppstått en situasjon hvor flere muligheter gjør seg gjeldende og at det dermed går an å løsrive seg fra den rådende moralen.

Historien har aldri kjent et større antall samlivsformer: det uoppløselige ekteskapet med en stabil familie som side om side med kortvarige, frie forbindelser, det hemmelige ekteskapsbruddet og den unge jentas samliv med en mann, det «primitive» ekteskapet, ekteskapet for to og ekteskapet for tre, og til og med det kompliserte ekteskapet for fire, for ikke å snakke om de mangfoldige variantene av prostitusjonen.²⁹

Kollontaj ønsket at arbeiderklassen skulle benytte nettopp denne sjansen til å bryte «de siste kunstige båndene til den borgerlige familien».³⁰

I teksten «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923 får vi et mer konkret forslag til hva arbeiderklassens kjærlighetsregime skal innebære. Her utbroderer også Kollontaj sammenhengen mellom klassekamp og seksualmoral på ortodoks marxistisk vis, der seksualmoralen speiler samfunnets produksjonsmåte. Slik vil også arbeiderklassen skape sin egen moral basert på fellesskap og kameratskap, i tråd med at «kjærligheten forandrer og omformer seg ubønnhørlig, i takt med menneskehetens økonomiske og kulturelle grunnlag».³¹

På bakgrunn av slike utlegninger er det ikke så rart at Kollontaj har blitt anklaget for å fremme et nærmest sosialdarwinistisk syn på forholdet mellom kjønnene. I «Revolutionary Anorexia» kritiserer professor i slaviske studier, Eric Naiman, hennes fremtidsvisjoner fra 20-tallet for å sammenfalle med de misogyne, fysiologiske idealene som vokste frem i kjølvannet av NEP: Kvinnenes fysiske konstitusjon, da særlig menstruasjonen, skulle utraderes og tilpasses en maskulin idealform. Naiman leser «Gi plass til den bevingede Eros!» inn i denne tradisjonen,³² der arbeiderklassens nye kjærlighetsform – den bevingede Eros – står i motsetning til den fysiske tilfredsstillelsen, lik en vulgær versjon av Platons lære.

Det vil imidlertid være galt å redusere Kollontajs syn på seksualmoralen til sosialdarwinistiske forestillinger, hvor kvinnen ikke bare skal bli et nytt menneske, men også en ny mann. Kollontaj forholder seg dessuten ikke så mekanisk til forholdet mellom basis og overbygning; hun tror ikke at endringer i de materielle forholdene automatisk vil føre til at menneskenes moral forandrer seg.

Ser vi på andre deler av Kollontajs virke kommer det klart frem at den nye organiseringen av kjønn og seksualitet verken er en gitt, maskulin størrelse eller noe som kommer av seg selv. Den russiske revolusjonen, med de endringer i produksjonsforholdene som den hadde igangsatt, vil ikke alene forandre menneskenes sinn. I «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» skriver hun avslutningsvis om hvordan arbeiderklassen også må benytte seg av «nye åndelige verdier» ved bruk av «nye normer og idealer». Til sine potensielle meningsmotstandere adresserer hun også følgende:

«Imidlertid er det nok å uttale ordene ‘proletarisk etikk’ og ‘proletarisk seksualmoral’ for å bli møtt med den banale replikken at den proletariske seksualmoral bare er overbygning.»³³

Det kan selvsagt tenkes at Kollontajs kritikk ble tonet ned etter at hun og Arbeideroppsosisjonen tapte den interne kampen i partiet. Dette kan være med på å forklare hvorfor nyansene fra 1921-artikkelen er mindre tilstedeværende i «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923.

Om vi likevel tar utgangspunkt i utsagnene fra 1921, kan vi også stille spørsmål ved hvem det er som avviser Kollontajs ideer på bakgrunn av at disse «bare […] overbygning». Sannsynligvis har Kollontaj hatt ulike meningsmotstandere i diskusjoner om seksualmoral, og skal vi tro Clara Zetkins memoarer, var Lenin en av disse. Zetkin gjengir samtaler med Lenin, hvor han angivelig skal ha ytret at:

Jeg mistror folk som er opptatt av seksualproblemer, lik en indisk helgen som kontemplerer over sin navle. For meg ser det ut som at denne overdådigheten av seksualteorier – som for det meste er rene hypoteser, og ofte ganske vilkårlige attpå kjøpet – har sitt opphav i personlige behov, nemlig å rettferdiggjøre sitt eget unormale eller umåteholdene seksualliv overfor den borgerlige moral og tigge for toleranse overfor sitt eget vedkommende. Denne tilslørte høyaktelse for borgerlig moral er meg like motbydelig som denne stadige snusingen i alt som har med det seksuelle å gjøre. Samme hvor opprørsk og revolusjonært det vil geberde seg, er det til sjuende og sist tvers igjennom borgerlig.³⁴

I første rekke synes skytset å rette seg mot ulike psykoanalytiske teorier, og Lenin trekker spesielt frem Freud i denne sammenhengen. Kritikken kan imidlertid også late til å ramme hans partikollega, Kollontaj. Lenin mener at diskusjoner om seksualitet og kjærlighet leder arbeiderklassekvinnens oppmerksomhet bort fra de materielle forholdene i samfunnet som de egentlig burde diskutere:

De kjenner sikkert den famøse teori at i det kommunistiske samfunn vil tilfredsstillelsen av seksualdriften være like enkel og triviell som «å drikke et glass vann». […] Jeg betakker meg for en slik marxisme som utleder alle foreteelser og forandringer i det ideologiske overbygget direkte og uformidlet av samfunnets økonomiske basis, for tingene er slett ikke så enkle som det.³⁵

Om vi godtar Zetkins gjengivelse av Lenin som noenlunde sannsynlig, er det også rimelig å tro at disse formuleringene er rettet mot nettopp Kollontaj. Vannglassteorien som Lenin refererer til er vanlig å tilskrive henne. I «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Material Relations», opprinnelig fra 1921, fremsetter Kollontaj argumentet som har avledet den såkalte vannglassteorien. Om visjonene for fremtidens samfunnsorganisering skriver hun som følger:

«The sexual act must be seen not as something shameful and sinful but as something which is as natural as the other needs of healthy organism, such as hunger and thirst. Such phenomena cannot be judged as moral or immoral.»³⁶

For Lenin blir denne slutningen for enkel. Hånlig, og med en viss moralisme, setter han spørsmålstegn ved hvem som vil drikke av skitne glass – underlivet kan åpenbart ikke sidestilles med vannglasset i hans verden. Dessuten mener altså Lenin at seksualitet blir for sentralt i slike utlegninger; emnet gis for stor oppmerksomhet.

Til grunn for Lenins syn finner vi en antagelse om at den energien han mener at særlig kvinner benytter til å diskutere (og kanskje også fantasere om) seksualitet går på bekostning av annet politisk arbeid: «[E]tter min mening er det i dag slik at det en ofte ser av overdreven vekt på det seksuelle, det bringer ikke livsglede og livskraft, men stjeler av den. I revolusjonens epoke er dette ille, virkelig ille.»³⁷

Ifølge Naimans artikkel, «Revolutionary Anorexia», blir tanken om at seksuelt begjær går på bekostning av det politiske arbeidet og den rådende ideologien særlig påfallende under NEP-regimet. I tider med økonomisk knapphet, men stadig med en mulighet til å opparbeide seg en viss luksus gjennom liberal økonomisk lovgivning, blir det ekstra viktig å fastholde idealer om måteholdenhet på områder som angår sult og begjær. Seksuelle utskeielser blir i denne sammenhengen en form for ødsling med oppmerksomhet og energi.

Den dominerende seksualmoralen i 20-tallets Sovjet kan dermed synes å være hydraulisk: Det dreier seg om å overføre en gitt mengde energi fra ett område til et annet. Mengden som er i omløp er den samme, men kan altså ta ulike veier. Det politiske spørsmålet blir hvordan man velger å kanalisere denne energien.

Den samme forestillingen finner vi igjen i psykoanalysen: I Freuds mange eksempler på hysteri viser han hvordan fortrengt seksuelt begjær gir seg utslag i kroppslige symptomer hos pasienten.

Heller ikke Kollontaj unnslipper datidens hydrauliske premiss. Også hun gir uttrykk for at seksualitet og kjærlighet er et spørsmål om hvordan vi organiserer denne energien. I «Gi plass til den bevingede Eros!» ser Kollontaj for seg at mindre energi skal gå til egoistiske anliggender, og mer skal gå til kjærlighet til fellesskapet. Den bevingede Eros uttrykker kameratskap og solidaritet snarere enn tilfredsstillelse av seksuelle og kroppslige begjær.

To problemområder

Det er særlig to problemområder som utkrystalliserer seg i lys av det vi med rimelighet kan anta er blant Kollontajs viktigste politiske målsetninger, nemlig «full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral».

Det første området er det forholdet mellom basis og overbygning. I marxistisk teori argumenteres det ofte for at endringer i basis, i produksjonsforholdene, er det viktigste for å oppnå sosial rettferdighet. Det er her klassekampen foregår – det er de materielle forholdene og organiseringen av de produktive kreftene som er avgjørende for hvordan samfunnet vil se ut. Det er dette synet som er bakgrunnen for Lenins kritikk av dem som beskjeftiger seg med spørsmål om kjærlighet og seksualitet. For ham er slike diskusjoner en del av overbygningen – en slags åndelig sfære – som i seg selv ikke kan forandre de urettferdige samfunnsstrukturene.

Hos Kollontaj finner vi derimot en ideologikritisk innstilling til forholdet mellom den materielle og den åndelige sfæren. For henne er forholdet mellom kjønnene og den eksisterende seksualmoralen bestemt av borgerskapet, med andre ord av dem som har den økonomiske makten. Slik påvirker borgerskapets moral selve menneskesinnet, og alle de forestillingene som tas for gitt. Ifølge Kollontaj vil denne moralen leve videre selv etter revolusjonen med mindre venstresiden aktivt arbeider for å endre menneskesinnet og slik fremskape en ny moral. Denne endringen kommer ikke av seg selv:

«For arbeiderklassens ideologer er nå oppgaven å sirkle inn det grunnleggende moralske kriterium som er et produkt av arbeiderklassens spesifikke interesser, og avpasse de framvoksende seksuelle normene etter dette kriteriet.»³⁸

Undertrykking av kvinner, og kontroll over deres seksualitet, er en dyptgripende samfunnsstruktur – også i marxistisk teori. Denne kan vi spore tilbake til Engels og hans påstand om at kvinnekjønnets underordning i familien er det menneskelige samfunnets aller første klassemotsetning. Å gjøre dette problemområdet til et av de mest sentrale anliggende for den revolusjonære bevegelsen, slik Kollontaj forsøkte, gir mening i denne sammenhengen.

Det andre problemkomplekset som gjør seg gjeldende i og med Kollontajs radikalfeminisme, er den nye moralen hun snakker og skriver så varmt om: Hva innebærer egentlig den arbeiderklassens nye seksualmoral?

Utover 20-tallet synes Kollontajs visjoner å minne stadig mer om den rådende NEP-ideologien, der måtehold og avståelse fra seksuelt samkvem er foretrukne idealer. Kollontajs bevingede Eros uttrykker en åndelig kjærlighet til fellesskapet og partiet snarere enn kroppslig eller åndelig kjærlighet til én annen. Solidaritet og kameratskap kommer i førersetet.

Også Lenin uttrykker det samme hydrauliske prinsippet i sin kritikk av kvinnebevegelsen: Gjennom å bry seg om spørsmål som angår seksualitet og samliv kaster kvinnene bort energi som de ellers kunne blitt brukt på politiske spørsmål som – ifølge Lenin – betyr noe.

Man kan spørre seg om ikke denne analysen blir for enkel? Er det virkelig slik at seksuell energi kan omsettes i produktiv energi eller i politisk arbeid? Ut ifra en kapitalistisk logikk virker denne transaksjonen usannsynlig. Det vil heller være snakk om akkumulasjon av merverdi om man overfører økonomiens språk til kjærligheten og seksualitetens domene.

Den samme kapitalistiske – og kanskje også romantiske – forestillingen finner vi i enkelte av Kollontajs passasjer. I 1919 skriver hun f.eks. at «[k]jærligheten er i seg selv en stor skaperkraft: den utvider og beriker sjelen både til den som elsker og den som elskes».³⁹ Denne romantiske ideen om at kjærlighet mellom to mennesker skaper et slags overskudd kan minne om den kapitalistiske økonomiens logikk.

Vi finner også en slik (mindre hydraulisk) idé igjen i 1928, i Kollontajs private nedtegnelser som neppe var ment for offentligheten. Her er det uklart hvem forfatteren skriver til. Kanskje er det hennes franske kollega, og muligens elsker, Marcel Body, hun henvender seg til?

Du vet, før «foraktet» du og jeg kroppen, vi brydde oss ikke om den, «Le stricte nécessaire», og det var det. Vi regnet det som uverdig å behage kroppen. Men nå begynner jeg å forstå at det ikke bare er de intellektuelle, åndelige gleder som har livets rett, men også det å pleie kroppen[.] […] Hva tvang vi ikke tidligere kroppen vår til å utholde! Tretthet, mangel på søvn, måltider som måtte vente[.] […] Og kjærligheten måtte vi alltid rettferdiggjøre som en «en åndelig forbindelse»! … Og fortsatt griper jeg meg selv i å skamme meg over å kaste bort tid på hvile, gymnastikk, spaserturer …»⁴⁰

Hennes egne ellipser kan lede tankene henimot seksuell tilfredsstillelse. Det er problematisk å tilskrive slike personlige notater for stor vekt, all den tid disse ikke har vært tiltenkt offentlig publisering. Det er likevel interessant hvordan passasjen peker på en indre spenning mellom Kollontajs offisielle syn på seksualitet utover 20-tallet – hvor kroppslige gleder må vike for partifellesskapet – og hennes egne opplevelser.

Oppsummert kan vi altså si at det oppstår noen floker når Kollontajs radikale tanker om kjønn og seksualitet skal flettes sammen med marxistisk ideologi anno 1917. Særlig forholdet mellom basis og overbygning melder seg som et problemområde i diskusjoner om hvor vidt og hvor mye man skal prioritere saker som angår kjønns- og seksualmoral. Denne problematikken henger dessuten sammen med synet på arbeiderklassens (seksuelle) energi, der tanken om at fenomener som tilsynelatende ikke angår klassekampen stjeler energi som ellers kunne vært benyttet produktivt og politisk.

Noter:

1 Kollontaj, Aleksandra, «Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinne», Revolusjon og kjærlighet, overs. Ragnfrid Stokke (Oslo: PaxBibliotek, 1977), 138. Jeg er ikke den første som fremhever dette sitatet som spesielt sentralt i Kollontajs politiske prosjekt. Se f.eks. Sørbye, Yngvild, «Forfatter, feminist og diplomat. Kollontaj og den nye moralen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008) eller Lønnå, Elisabeth, «Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj», Store Norske Leksikon.

2 Kollontaj insisterte selv på å foreta disse endringene, men i en ny, tysk utgave fra 1970 er det opprinnelige manuskriptet rekonstruert. Det er imidlertid sannsynlig at denne selvbiografien, i likhet med andre nedtegnelser, uttrykker en stor grad av selvsensur. Brev og skildringer av mindre offisiell art som stammer både fra forfatteren selv og fra hennes nærmeste betrodde kan i alle fall tyde på dette. For en mer utførlig diskusjon omkring troverdighet og selvsensur, se Egge, Åsmund m.fl., «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (Oslo: Res Publica, 2015), 13–83.

3 Se Egge m.fl., «Forord», Diplomatiske nedtegnelser, 5.

4 Sjejnis, Sinovij, Aleksandra Kollontaj. Sider av et liv, overs. Karl Knutsen (Oslo: Falken forlag, 1984), 68. Denne biografien bærer preg av å være nokså tendensiøs: Her kanoniseres Kollontaj i tråd med bestemte marxistiske idealer. Likevel har jeg valgt å referere til denne enkelte steder, men med kritiske bemerkninger der jeg opplever dette som nødvendig.

5 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 109.

6 Dette betyr ikke at Kollontajs diplomatiske rolle var ubetydelig. Flere steder gir hun lik fullt uttrykk for at hun savner Russland, samt at hun gjerne skulle fått bedre tid til å skrive, og brukt mindre tid på å diskutere sild. Se Sørbye «Forfatter, feminist og diplomat …», 318 om skriveambisjoner og Egge m.fl. «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser, 62 om misnøye med arbeidet.

7 Gjengitt i Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 326.

8 Naiman, Eric, «When a Communist Writes Gothic: Aleksandra Kollontai and the Politics of Disgust», Signs, Vol. 2/1 (University Chicago Press, 1996), 26.

9 Rotkirch, Anna, «Rakare, friare, frisakre. Kollontajs vision för kvinnokroppen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati, 85.

10 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 137.

11 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 129.

12 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 138.

13 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 131.

14 Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 339.

15 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», Revolusjon og kjærlighet, 81.

16 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», Revolusjon og kjærlighet, 18.

17 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 22. Dette sitatet er selvsagt også en del av Sinovijs prosjekt for å fremstille Kollontajs personlige utvikling i tråd med forhåndsbestemte idealer.

18 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 119.

19 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 112.

20 Gordon, Sam, «Paul Lafargue», Marxists Org, https://www.marxists.org/history/etol/revhist/backiss/vol1/no1/lafargue.html

21 I sin biografi om Kollontaj opphøyer Sjejnis forholdet mellom Kollontaj og særlig Laura Lafargue, hvor han beskriver Laura som «uvanlig vakker», at det oppstod en spesiell kontakt mellom de to, men at den viktigste kontakten først og fremst var «den åndelige», Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 58–59. Slik bidrar forfatteren til å mytologisere forholdet. Antydningene kan leses seksuelt, men det er nok like sannsynlig at de er tatt med for å understreke Kollontajs forbindelse til den marxistiske tradisjonen, da dette synes å være bokens hovedanliggende.

22 Kollontaj, «Første notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 184.

23 Egge m.fl., «Innledning», 27.

24 Begrepet om «den seksuelle krisen» er inspirert av en studie av Greta Meisel-Hess, og diskuteres av Kollontaj i «Kjærlighet og den nye moralen».

25 Engels, Friedrich, «The Book of Revelation», Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/marx/works/subject/religion/book-revelations.htm

26 Engels, Friedrich, Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 61.

27 Engels, Familien, privateiendommens …, 69.

28 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 9.

29 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 11.

30 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen, 21

31 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», 103.

32 Naiman, Eric, «Revolutionary Anorexia (Nep as Female Complaint)», The Slavic and East European Journal, Vol. 37, No. 3 (American Assosiation of Teachers of Slavic and East European Languages, 1993), 317.

33 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

34 Zetkin, Clara, «Erindringer om Lenin», Lenin. Frigjøringen av kvinnene, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 117.

35 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 122–123.

36 Kollontaj, Aleksandra, «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Marital Relations», overs. Alix Holt, Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/kollonta/1921/theses-morality.htm

37 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 124.

38 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

39 Kollontaj, «Kjærligheten og den nye moralen», 34.

40 Kollontaj, «Femte notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 595. Det aller siste ellipsetegnet er Kollontajs eget.

Det nye spøkelset over Europa er ikke et oppsving for venstresida, men en foreløpig styrking av en nyliberal offensiv med innstrammingspolitikk. Innholdet er høy arbeidsløshet og velferdskutt, angrep på faglige rettigheter og svekking av fagbevegelsen. Dette gir nedtur for sosialdemokratiet, økt fremmedfrykt og rasisme samt framveksten av høyrepopulistiske og høyreekstreme bevegelser ­og partier.

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo. BAMA-linja er vedtatt i LO i Oslos representantskap. Denne artikkelen og begrunnelsene står for egen regning. Forfatteren mottar gjerne kommentarer. roy.pedersen@lo-oslo.no

Allerede her er det mulig å miste pusten. Men for venstresida og tillitsvalgte i fagbevegelsen er utfordringen nå å utvikle en strategi som kan motvirke dette i eget land og på sikt åpne opp for en mer demokratisk utvikling. Intet mindre.

En slik faglig strategi betyr både en politisk og en faglig kamp. Fagbevegelsen må være en sjølstendig kraft på venstresida. Vi trenger egne analyser og krav, være partipolitisk uavhengig, men ikke politisk nøytral. For å komme dit må vi utvikle en strategi med utgangspunkt i hvordan fagbevegelsen er og ikke ut fra hvordan den burde være. Sistnevnte fører kun til isolasjon og sekterisme.

BAMA-linja er en ramme for egne analyser, standpunkter og krav. Bokstavkombinasjonen er forkortelse for fire viktige strategielementer. Bokstaven B står for å bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk ved å bidra til et politisk alternativ. Bokstaven A betyr å avvise aggressive arbeidsgiverforeninger og arbeidsgiveres angrep på og undergraving av landsomfattende tariffavtaler. Bokstaven M står for å motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse og den siste A-bokstaven står for å aktivisere fagbevegelsen – BAMA.

Bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk

H/Frp-regjeringa er den mest nyliberale og høyreorienterte i nyere tid. Derfor er det ille at den fortsetter. Høyre og FrP har svekket faglige rettigheter og velferdsordninger, kuttet skatten for de rike, kuttet i arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. De har godtatt høy arbeidsløshet og mener at markedet alene skal skape nye klimajobber. I tillegg privatiseres jernbanen og annet statlig eierskap. Økt innflytelse fra storkapitalen presses fram i jordbruk og fiske. På toppen kommer kommunereform, regionreform og politireform som et ledd i sentralisering og nedbygging av velferdstilbud samt en tilrettelegging for økt konkurranseutsetting og privatisering av velferd.

Alt dette ligner europeisk høyrepolitikk og er i Brysselsk ånd, men den tilpasses norsk økonomi og vårt politiske styrkeforhold. Mange fortrenger at denne politikken ikke ville vært mulig uten støtte fra KrF og Venstre.

BAMA-linja var utgangspunktet for vår valgkamp. LO i Oslos hovedparole var «Velg side for nytt flertall». Vi fokuserte ikke kun på å bruke stemmeretten, siden vi ikke mener at det er likegyldig om man f.eks. stemmer Frp eller AP. Vi oppfordret til å stemme på enten Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt eller Senterpartiet.

Et viktig krav var å ta tilbake reverseringen de borgerlige har gjort av arbeidsmiljølov og tjenestemannslov. Videre at dagens bemanningsbransje må forbys og begrenses til vikarer fordi den fremmer sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet, undergraver faglige rettigheter og organisering. Vi støtter kampen mot velferdsprofitørene fordi milliarder som er ment for velferd, havner i private lommer og fordi velferdsprofitører undergraver like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg tok vi opp boligspekulasjon og kampen for ikke-kommersielle utleieboliger.

Vår linje er annerledes enn det som ble presset igjennom på LO-kongressen om at hovedproblemet er den sittende H/Frp-­regjeringa og at svaret er forsterket støtte til Arbeiderpartiet. Verken EØS eller økt arbeidsgiveraggressivitet ble framhevet som store utfordringer.

Avvise undergraving av landsomfattende tariffavtaler

En slik analyse er helt feil. Dagens EU/EØS er institusjoner som fremmer nyliberalisme som løsning på en kapitalisme i krise. EUs traktater forbyr sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk. I Europa er virksomheter og arbeidsgiverorganisasjoner i ferd med å trekke seg fra klassekompromisset/den sosiale modellen og å gå til kamp mot fagbevegelsen. Dette får aktiv støtte fra EU-kommisjonen og de fleste regjeringer, inkludert der sosialdemokratiene styrer eller deltar. I Tyskland tjener hver femte arbeider under 10 euro per time. Hvis ikke LO vil forsvare kongressvedtaket om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler», vil EU/EØS presse på oss stadig mer høyrepolitikk.

NHO stiller seg i spissen for å bruke EØS-avtalen mot landsomfattende tariffavtaler.

Ett eksempel er omkampen om hvorvidt reise, kost og losji ligger innenfor det som kan allmenngjøres av tariffavtaler. Saken skal opp i kommende tariffoppgjør og ESA er dermed gjort til overdommer for norske tariffavtaler.

Et annet eksempel er bryggesjauernes krav om tariffavtale i Holship som ble erklært ulovlig av Høyesteretts flertall. Dette fordi den var uforenlig med EØS avtalens krav om fri etableringsrett. I begge de nevnte tilfellene plasserte NHO-advokaten seg til høyre for statsadvokaten.

Mens LO og NHO drar til ILO i Geneve for sammen å legge fram den norske modellen, er toneangivende arbeidsgiverforeninger i gang med å undergrave den på hjemmebane.

Anne Karin Bratten i Spekter har tatt til orde for å fjerne AFP i tariffavtalene. Spekter avviste kollektive forhandlinger om arbeidstid i historiens lengste legestreik som endte med tvungen lønnsnemnd. Vibeke Madsen i Virke kalte LO bakstreversk fordi seks av LOs lokalorganisasjoner 20. mars gjennomførte en markering foran Stortinget, med hovedparolen «Stopp regjeringas svekkelse av faglige rettigheter». Nylig tok både NHO og Virke til orde for en slanking av tariffavtalene. Hensikten er at lokale avtaler (uten streikerett) kan markedstilpasse faglige rettigheter. NHO krevde nylig forbud mot at fagforeninger og LOs lokalorganisasjoner kan gjennomføre politiske streiker. Både Virke og NHO ønsker utredet lovbestemt minstelønn begrunnet med at tariffbestemte minstelønninger er for høye og fordi lønnskonkurransen blant lavlønte er for liten.

Det borgerlige stortingsflertallets reversering av Arbeidsmiljøloven fikk støtte fra Spekter, Virke og NHO. Arbeidsgiverorganisasjoner støtter også skattekutt, privatiseringer og til dels velferdskutt. Typisk var det at Virke i valgkampen advarte mot reversering av Arbeidsmiljøloven og at NHO mente ordet profitør kun kan brukes om krigsprofitører. Enkelte arbeidsgiverorganisasjoner ser seg ikke tjent med å fjerne seg fra det norske klassekompromisset, men disse holdningene svekkes.

I tillegg merker vi at aggressive arbeidsgivere oftere enn før møter krav om tariffavtaler med skepsis og motstand. Norsk Sykepleierforbund streiket i mer enn fire måneder for å få tariffavtale med Kreftforeningen. Polske ansatte i Norse Production streiket seg til tariffavtale til tross for at de underveis ble undergravd av streikebrytere fra bemanningsbransjen. Avgjørende for seier var Industri Energis varsel om sympatistreik. Flere krav om tariffavtale oppgis lenge før det kommer til riksmekleren.

Kampen for tariffavtaler vil i økende grad kreve solidaritet på tvers av forbund og fagforeninger. Sympatiaksjoner må planlegges allerede når tariffavtaler kreves, spesielt der vi står svakt fra før. Hovedavtalen må endres slik at avgrensa sympatiaksjoner enklere kan benyttes.

Fagbevegelsens hovedutfordring er at en borgerlig regjering, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidsgivere i praksis ser på landsomfattende tariffavtaler og velferdsordninger som trusler mot konkurranseevnen. Derfor brukes konkurranseutsetting og privatisering, sosial dumping, bemanningsbransjen og EØS-avtalen for å undergrave lov- og avtaleverk. Fagbevegelsen begår en stor feil dersom man fortsatt fokuserer på at det er den borgerlige regjeringen som alene er hovedproblemet.

Uteblir den prinsipielle og konkrete kritikken av arbeidsgiverforeningers nye linje vil de få økt støtte i media og stadig flere arbeidsgivere vil følge «NHO-linja». En allianse mellom den politiske høyresida og aggressive arbeidsgiverforeninger kan vinne fram.

Motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse

Et utviklingstrekk i europeisk politikk er svekkingen av sosialdemokratiene. Ved årets ­parlamentsvalg i Holland, Frankrike og Tsjekkia falt sosialdemokratene ned på 6–7 prosent av stemmene. Stoltenberg-regjeringas nyliberale politikk ga kun 24,3 prosent oppslutning ved valget i 2001. Årets stortingsvalg har justert Arbeiderpartiet ned til samme nivå som de danske og svenske søsterpartiene.

Arbeiderpartiet har programfestet flere forslag til et mer seriøst og organisert arbeidsliv. Løftet om å fordoble fagforeningsfradraget og lettere adgang til allmenngjøring av tariffavtaler er et ønske om å styrke fagbevegelsen. Ikke alle sosialdemokratiske partier i Europa går inn for det.

Andre av Arbeiderpartiets politiske initiativ gå i motsatt retning. Partiet drev igjennom en pensjonsreform med tverrpolitisk støtte, hvor de negative virkningene for mange fagorganiserte komme stadig klarere fram. Arbeiderpartiet slutter seg til institusjoner som fremmer høyrepolitikk og aksepterer prinsippene i EØS-avtalen. Partiet stemmer normalt for alle nye EU-direktiv. Det vises liten interesse for å følge opp LOs krav om at tariffavtaler, og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang framfor EUs regler.

Partiet stemte for H/Frp-regjeringas artikkel 19 etter forhandlinger med EU, som gir økt press på norsk landbruk. Blir det noe TISA-avtale, vil den høyst sannsynlig få Arbeiderpartiets stemme.

En tilpasning til en nyliberal politikk fører til at partiet går inn for noe av det Høyre og FrP prinsipielt vil ha. Derfor er Arbeiderpartiet uklare når det gjelder borgerlig reversering av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, offentlig pensjon og profitt i velferden.

Et uklart parti skaper usikre velgere. Fra LO-hold oppsummeres det med at valgbudskapet ikke nådde fram. Kan hende var det omvendt. Budskapet nådde fram, men det var så uklart at 87 000 som sist gang stemte på Arbeiderpartiet, denne gang valgte å sitte på gjerdet ifølge opplysninger fra LO.

Aktivisere fagbevegelsen

Etter den vellykkede generalstreiken mot forverringer av Arbeidsmiljøloven, 28. januar 2015, var det ingen ny landsomfattende mobilisering mot H/Frp-regjeringa, med unntak av 1.mai-markeringene. Denne passiviteten har svekket LOs innflytelse og gjort det enklere for det borgerlige stortingsflertallet å vinne fram.

Fagbevegelsen utvikles i retning av færre og større forbund og fagforeninger. Dette bidrar til sentralisering og regionalisering av fagbevegelsen. Hovedtanken er at et sentralt apparat kan handtere en stadig økende bunke tvisteprotokoller, utvikle en serviceorganisasjon, øke satsingen på nye forsikringsordninger og LO Favør. Modellen utvikler et byråkrati av ansatte som på forbundets vegne vil styre og kontrollere organisasjonen. Resultatet er passivisering både på klubb- og foreningsnivå. Medlemmer blir til «klienter» framfor fagforeningsrepresentanter.

I det ytre er det fortsatt sånn at lov- og avtaleverk og partssamarbeid består. Dette sammen med bygging av fagbevegelsen «oppover» tar fokuset vekk fra det økende presset på fagforeninger, klubber og tillitsvalgte på arbeidsplassene.

I virksomhetene innføres en aggressive HR-linje som motarbeider og svekker de tillitsvalgte. I kommunal og statlig sektor heter det «New public management». Arbeidsgiverforeninger inntar en mer nonchalant holdning til lov- og avtaleverk. Tolkningen av lov- og avtaleverk flyttes ned i den enkelte virksomhet og til arbeidsgivers favør. Tillitsvalgte tvinges til å gi etter. Dette forsterker arbeidsgiverkrav om å svekke bestemmelser i landsomfattende tariffavtaler. Oppløsningstendenser av det organiserte arbeidslivet er hovedårsaken til denne utviklingen og som er kommet lengre enn mange er klar over.

Betydning av LOs lokalorganisasjoner øker. Med unntak av Fagforbundet er disse den eneste «fagforeningsrepresentanten» som er tilstede i en rekke byer. LOs lokalorganisasjoner er, utenom LO sekretariatet, det eneste stedet der fagorganiserte fra privat, tjenesteytende, kommunal og statlig sektor møtes. Dette bidrar til diskusjoner, kunnskap, solidaritet og felles krav som vitaliserer og styrker fagbevegelsen.

Med unntak for LO i Oslo vedtok kongressen å åpne opp for at forbundene får økt styring og kontroll med LO lokalt via et regionalt kontrollapparat. Hvordan det blir i praksis gjenstår å se. LOs lokalorganisasjoner har nettverksorganisering som uansett vil fortsette.

LO i Oslos arbeidsparole er at fagbevegelsen i alle ledd må erstatte administrering, styring og kontroll med organisering, skolering, aktivisering og ledelse.

Vi vil en fagbevegelse som er for økt rekruttering, aktivt slåss for nye tariffavtaler og framfor alt driver med organisasjonsbygging. Det handler om organisatorisk og politisk skolering, utvikling av sjøltillit og å stå sammen for økt kollektiv styrke.

Tillitsvalgte som sammen med medlemmene vil bruke lov- og avtaleverk aktivt har krav på støtte fra topp til bånn i fagbevegelsen.

Vi vil en fagbevegelse som fremmer egne krav og aktivisering for å få flertall for retten til arbeid, faglige rettigheter, rettferdig pensjon, offentlig velferd og klimatiltak.

Initiativ både innenfra og utenfra vil bidra til at fagbevegelsen inntar en pådriverrolle. Eksempler er «Gjenreis AFP – Rettferdig pensjon», «Forsvar offentlig pensjon», «Broen til framtiden», «Stans velferdsprofitørene» og organisasjonen Nei til EU.

Vi vil en fagbevegelse som bygger allianser med partier, fagbevegelse utenom LO og andre interesseorganisasjoner. Det trengs et fagligpolitisk samarbeid, med dette må utvides fra ett til flere partier og der fagbevegelsen inntar en selvstendig pådriverrolle. Denne prosessen er allerede i gang flere steder lokalt, inkludert egne krav til partiene ved valg.

Vår BAMA-linje er en erkjennelse av at bare å vedta krav ikke er nok. Og at det trengs noe mer enn bare det å støtte små og store kamper.

Denne artikkelen diskuterer forholdet mellom norsk arbeider­bevegelse og den unge sovjetstaten fra 1917 til Norges tilslutning til NATO i 1949.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og leder av Rødt Grünerløkka. Foto: Nasjonalbiblioteket

I stor grad vil jeg basere meg på protokoller fra DNAs landsmøter, som faktisk ble ført som fullstendige referater, samt tre artikler som drøfter forholdet mellom norsk arbeiderbevegelse og den russiske revolusjonen /Sovjetunionen¹. Formålet med artikkelen er å vise hvordan arbeiderbevegelsen den gangen vurderte Russland, som fra 1922 het Sovjetunionen².

Bakgrunn: Linjekamp i norsk arbeider­bevegelse og første verdenskrig

I norsk arbeiderbevegelse hadde det i noen år pågått en politisk linjekamp. Striden sto om veien til sosialismen skulle skje parlamentarisk eller gjennom masseaksjon. Opposisjonen var ikke antiparlamentarisk i den forstand at den var mot å stille til valg, men gikk mot det de kalte «hyperparlamentarisme» som la all vekt på det parlamentariske arbeidet. Trass i ulikt syn på taktikk og strategi, ønsket begge fløyer sosialisering av de viktigste produksjonsmidlene.

Den første verdenskrigen som hadde brutt ut i 1914, gjorde sterkt inntrykk. Da krigen brøt ut gikk de sosialdemokratiske partiene i de krigførende landa inn for krigsdeltakelsen med unntak av det russiske³. I det antimilitaristiske DNA var motstanden mot krigen sterk. I sin åpningstale på landsmøtet i 1915 sa partiets formann (som det het den gangen) Christian Holtermann Knudsen: «Naar Det norske Arbeiderparti i dag åpner sitt landsmøte, er det under ganske særegne forhold som ingensinde tidligere. Ute i de store land synes verden at være omskapt til en galeanstalt. I over ni måneder har der nu derute foregaat massemyrderier av den mest gruoppvekkende art».⁴

Med første verdenskrig som bakgrunn ble den norske arbeiderbevegelsen sterkt inspirert av det som skjedde i Russland fra februarrevolusjonen i 1917 og utover. Aktivismen var økende og aksjonsdagen mot dyrtid 6. juni 1917 var en stor suksess. Nesten samtlige LO-medlemmer deltok i endagsstreiken, og også mange andre, om lag 300 000 til sammen. Dette ville neppe skjedd uten meldingene fra øst i følge Bjørgum.⁵ Seinere dette året vant imidlertid den forsiktige fløyen fram på ny og opposisjonen led nederlag på LO-kongressen.

Med Oktoberrevolusjonen fikk imidlertid opposisjonen vind i seilene. I Trondhjem uttalte Arbeiderpartiet enstemmig sin varmeste sympati for den russiske revolusjonen og sluttet seg til krav fra Bergens- og Kristianiaarbeiderne om at Norge måtte anerkjenne den sosialistiske regjeringa i Russland. På et massemøte i Trondhjem kalt inn på et par timers varsel kl. 20 den 6. desember møtte 4000 fram.⁶ Argumentet var at hvis arbeiderne kunne ta makten i Russland, kunne det samme skje i Norge. Arbeiderrådsideen spedte seg raskt og sterkt i norsk arbeiderbevegelse. Også soldatråd ble danna slik at militæret skulle bli mest mulig ubrukelig til å slå ned arbeiderbevegelsen. ⁷

Tranmæl godtok bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamlinga i januar 1918⁸ og foretrakk på den tida rådsideen framfor parlamentarisme som virkemiddel for å bygge sosialismen. Her var han nok inspirert av Lenin som framholdt at rådsrepublikken var mye mer demokratisk enn parlamentarismen.

Den revolusjonære fløyen vinner fram i DNA

Impulsene østfra bidro vesentlig til at opposisjonen vant fram og fikk flertall i DNA på landsmøtet i 1918. I kjølvannet av første verdenskrig fulgte en bølge av revolusjonsforsøk og kontrarevolusjonær vold over store deler av Sentral-Europa. I denne situasjonen ble Komintern etablert i Moskva våren 1919, som et forsøk på å samordne revolusjonsbestrebelsene internasjonalt. Bare de russiske bolsjevikene lyktes imidlertid med å forsvare seg når kontrarevolusjonære krefter slo tilbake. I 1919 vedtok DNA med overveldende flertall på et ekstraordinært landsmøte å melde seg inn i Komintern.

Sympatien med den russiske revolusjonen var utbredt i hele den norske arbeiderbevegelsen. Dette kom konkret til uttrykk ved kraftfull mobilisering mot den vestlige intervensjonspolitikken overfor det revolusjonære Russland. Norge var det eneste landet i Europa der det var effektiv generalstreik mot denne politikken. Den vellykka generalstreiken mot den vestlige intervensjonspolitikken fant sted 21. juli 1919.⁹

Hendelsene i Russland hadde også virkninger langt utenfor arbeiderbevegelsens rekker. Det er sannsynlig at også de borgerlige partiene ble påvirket av revolusjonstrusselen da de gikk med på å endre valgsystemet fra etmandatskretser, med valg i to omganger slik at de borgerlige partiene kunne hindre sosialistkandidaten å bli valgt, til et forholdstallsystem. De gikk også med på åttetimersdagen.

I 1920 vant den radikale fløyen fram også i LO. På DNAs landsmøte samme år skjedde en ytterligere styrkeforskvning i revolusjonær retning. Både prinsipprogram og arbeidsprogram ble radikalisert. Flere oppfattet at verdensrevolusjonen sto like rundt hjørnet. På landsmøtets åpningstale sa Kyrre Grepp at «Arbeiderklassen har seiret i Russland. Den vil komme til at seire i alle land. Verdensrevolutionen kan sinkes. Stanses kan den ikke.» ¹⁰ Landsmøtet vedok med 285 mot 32 stemmer at: «I en revolutionær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen at skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske magt. Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning, som svarer til den revolutionære situation og lægger den hele samfundsmagt i hænderne paa de revolutionære kræfter – haandens og aandens arbeidere.»¹¹ Dette må sies å være klart inspirert av den russiske revolusjonen. Også i Norge var dette en periode med intensivert klassekamp og stor streikeaktivitet, og utsiktene til revolusjon framsto ikke fjernt for alle.

Partisplittelser om forholdet til Komintern

Komintern vedtok på sin kongress i 1920 de såkalte Moskvatesene. Da tesene ble vedtatt, hadde det gått tre turbulente år siden Oktoberrevolusjonen. Det som ofte er omtalt som «Den russiske borgerkrigen » var ikke bare en borgerkrig mellom «de røde», bolsjevikene og deres allierte, og «de hvite». I tillegg intervenerte samtlige av datidas vestlige stormakter. I lys av dette må Moskvatesene betraktes. Tesene var basert på en nært forestående verdensrevolusjon der den internasjonale klassekampen var på vei inn i en borgerkrigstilstand.¹²

Tesene fikk til å begynne med stor støtte i DNA. Opposisjonen som gikk mot tesene, mente at revolusjonen i Norge ikke var nært forestående. De mente videre at de russiske erfaringene ikke kunne overføres til Norge.

Det sosialdemokratiske mindretallet visste at de ville tape på landsmøtet i 1921, og gikk derfor ut av partiet og stiftet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) allerede før landsmøtet fant sted. Radikaliseringa som hadde foregått etter den russiske revolusjonen hadde slått inn også blant sosialdemokratene. I prinsipprogrammet for det nye sosialdemokratiske partiet het det at partiet ville ha «en socialistisk omdannelse av det nuværende økonomiske system», ved at «den kapitalistiske stat avløses av et socialistisk samfund» og at partiet og fagbevegelsen sin kamp skulle fremme «en hurtig socialistisk utvikling». Det nye partiet var heller ikke negativt til den unge Sovjetstaten som sådan. Michal Puntervold, som ble valgt til nestleder på landsmøtet i 1921, stilte seg for eksempel positiv til den russiske revolusjonen.¹³

DNAs landsmøte i 1921 ga tilslutning til Moskvatesene, og partiet fortsatte som avdeling av Komintern. I Kominternperioden var det imidlertid uenighet mellom Komintern og DNA om flere forhold. For eksempel ville DNA beholde det kollektive medlemskapet fagforeningene den gang hadde i partiet, mens Komintern krevde et kaderparti basert på individuelt medlemskap. Det var også uenighet om religionsspørsmålet, hvor DNA ikke ville drive ateistisk agitasjon. DNA ville generelt ha større sjølstendighet overfor Komintern.

På landsmøtet i november 1923 la Eksekutivkomiteen (EKKI) i Komintern fram et forslag som gïkk ut på at landsmøtet skulle ta avstand fra bestemmelser som sto i motsetning til Komintern. Flertallet avviste Kominterns ultimatum. EKKIs representant erklærte at flertallet hadde stilt seg selv utenfor Komintern. Mindretallet reagerte ved å marsjere ut av landsmøtesalen. De etablerte dagen etter det nye Norges Kommunistiske Parti (NKP) som norsk avdeling av Komintern. At NKP hadde et positivt syn på Sovjetunionen gjennom hele sovjetepoken, også etter at Komintern ble oppløst, er er lite nytt og oppsiktsvekkende. Forholdet mellom NKP og Sovjet behandles derfor ikke i resten av artikkelen.¹⁴

DNAs forhold til Sovjet 1923–1939

DNA kalte seg fortsatt kommunistisk de første årene etter at partiet hadde gått ut av Komintern. Ungdomsorganisasjonen ble kalt Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Utover i 1920-åra kom arbeiderbevegelsen mer på defensiven og den russiske revolusjonen spredte seg ikke til Vest-Europa. I 1927 ble DNA og NSA partiet slått sammen, men partiet hadde revolusjon på prinsipprogrammet lenge etter dette, faktisk helt fram til 1939. Mange av de som brøt ut og etablerte NKP, vendte seinere tilbake til DNA, blant dem Moskvatesenes ledende forsvarer Olav Scheflo.

DNA gikk heller ikke tilbake til den Sosialistiske Internasjonalen med det første. Helt til 1938 valgte partiet å markere en posisjon mellom den kommunistiske og den sosialdemokratiske internasjonalen. En tilsvarande mellomposisjon inntok LO i forhold til internasjonale forbindelser. Først i 1935 gikk LO inn i den sosialdemokratiske Amsterdaminternasjonalen.

DNA hadde lenge etter partisamlinga sans for Sovjetunionen som et systemalternativ til kapitalismen i vest. Femårsplanene vakte stor interesse. For mange i den norske arbeiderbevegelsen framsto den sovjetiske planøkonomien som et lysende alternativ til en kriseridd kapitalisme med massearbeidsledighet og Sovjetunionen framsto også som et bolverk mot den framvoksende fascismen. Velferdsreformene i Sovjet ble også sett på med interesse.

På DNAs landsmøte i 1933 ble et avsnitt om forholdet til Sovjetunionen vedtatt tatt inn i prinsippprogrammet: «Kampen mellem finans- og arbeidsgiver veldet på den ene side og det arbeidende folk på den andre, eller mellem kapitalisme og socialisme, går i nutiden sin gang i alle kapitalistiske land. Fremgang eller tap for arbeidermakten i et land virker inn på arbeidernes stilling i de andre land. Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund. Partiet vil støtte den russiske arbeiderklasse i dens opbyggingsarbeide og søke å utvide de kulturelle og økonomiske forbindelser med Sovjet-Samveldet, men vil samtidig fremheve at vi må bygge på de historiske, økonomiske og sociale forutsetninger som er til stede her i landet.»¹⁵ Partiet var altså fortsatt positivt innstilt til Sovjetunionen, men påpekte at bygging av sosialismen i Norge må basere seg på norske forhold.

I 1935 ble DNA et regjeringsparti. På landsmøtet i 1936 er fortsatt synet på Sovjet positivt og redselen for et angrep på Sovjet stor. I formann Oscar Torps åpningstale het det at: «På den annen siden har vi kunnet merke, at Sovjet-Samveldet, som tidligere var satt op som det store skremmebillede, står bedre i den offentlige opinion enn før. I Sovjet kan en peke på positive fremskritt i økonomisk og social opbygging i de år, hvor den øvrige verden gikk tilbake. Den ophissende kampanje mot Sovjet-Samveldet virker ikke lenger.» ¹⁶ I 1936 vedtok landsmøtet også enstemmig å utvide informasjonsvirksomheten og å styrke kulturkontakten med Sovjetunionen:

«Landsmøtet henstiller til Arbeidernes Oplysningsforhund å fortsette og utvide sitt arbeide for å spre kunnskap om Sovjet-Samveldet og peker spesielt på følgende opgaver:

1. Samle og bearbeide mest mulig pålitelige ­og utførlige oplysninger om stillingen og utviklingen i Sovjet-Samveldet og formidle dette stoff til arbeiderpressen og arbeider-organisasjonene.

2. Organisere studiereiser og feriereiser til Sovjet-Samveldet.

3. Forestå formidling av russisk film.

4. I samarbeide med partiets forlag utgi litteratur fra og om Sovjetsamveldet.

5. Arrangere utstillinger som belyser utviklingen i Sovjet-Samveldet.»¹⁷

Den kraftige tilstramminga i Sovjetunionen med bl.a. Moskvaprosessene fra 1936 førte til uenighet i norsk arbeiderbevegelse. NKP støttet prosessene. DNA var delt i synet på prosessene. Deler av partiet gikk ut mot prosessene, bl.a. Olav Scheflo.¹⁸ Partiets toneangivende personer med Tranmæl i spissen hadde et først et vaklende syn. Fra årsskiftet 1937/1938 stilte de seg imidlertid klart fordømmende.¹⁹

1939–1949: Ny verdenskrig og NATO

Før DNAs landsmøte i november 1939 hadde det skjedd store rystelser i verden. I august hadde Sovjetunionen inngått en ikke-angrepspakt med det nazistiske Tyskland. I september angrep Tyskland Polen og Den andre verdenskrigen brøt ut. På dette landsmøtet var det for første gang flere talere som uttalte seg entydig negativt om Sovjetunionen. Avsnittet om solidaritet med Sovjetunionen ble tatt ut av prinsipprogrammet, noe som ikke var helt ukontroversielt. Flere delegater ønsket at punktet skulle stå, blant dem Eyvind Dahl fra Stavanger som i flere landsmøter hadde ledet an i en venstreopposisjon, og streikelederen på Menstad, Arthur Berby fra Telemark.²⁰

Det sovjetiske angrepet på Finland i slutten av november 1939 medførte at Sovjetunionen kom i vanry i store deler av DNA. Fra nå av var det slutt på at sovjetsystemet ble holdt fram som noe positivt som måtte forsvares fordi det representerte et alternativ.²¹ Mens Finlandskrigen pågikk, var det en sterk stemningsbølge mot både Sovjet og NKP i norsk arbeiderbevegelse.²²

Etter Sovjetunionens store krigsinnsats snudde dette, og landet fikk på ny stor sympati. Sammenslåing mellom DNA og NKP ble også vurdert i 1945.²³ Sambandet Norge-Sovjetunionen hadde like etter krigen hele Arbeidarpartiets ledelse som medlemmer. NKP gjorde også et brakvalg ved stortingsvalget 1945, med 11,9 prosent oppslutning.²⁴

Sympatien ble denne gangen svært kortvarig. Den kalde krigen brøt ut, og Norge tok plass på vestlig side etter en kort periode med brubyggingspolitikk. Einar Gerhardsens Kråkerøytale i februar 1948 var startskuddet på en antikommunistisk kampanje.

På landsmøtet i 1949 ble spørsmålet om innmelding i NATO tatt opp uten at saka var sendt ut til partilaga på forhånd slik vanlig var i store saker. NATO-motstanderen Olav Oksvik (tidligere NSA-er) protesterte mot framgangsmåten og foreslo at saka måtte utsettes. Da utsettelsesforslaget bare fikk 35 stemmer (mot 329) trakk han imidlertid forslaget, og et enstemmmig landsmøte ga dermed sin tilslutning til NATO-medlemskapet.²⁵

Partiets første statsminister Christopher Hornsrud gikk (i motsetning til Tranmæl, Torp og Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948–49. Han påpekte i et inervju på sin 100-årsdag i 1959: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk.»²⁶

Oppsummering

Sympatien for den russiske revolusjonen var stor i norsk arbeiderbevegelse i den første perioden som her er diskutert. Det som skjedde i Russland, var en stor inspirasjon. Rådsideen som sto på DNAs program i noe ulike varianter i nesten hele mellomkrigsperioden er et eksempel på det.

Men, også etter at DNA gikk ut av Komintern, var vurderingene av Sovjet overveiende positive, men gikk i mindre grad inn for å kopiere politikken som ble ført der.

Først på slutten av 30-tallet tok det overveiende positive synet på Sovjetunionen slutt i DNA. Etter et kort sovjetvennlig blaff som følge av Sovjetunionens krigsinnsats, gikk Norge inn på Vestens side i den kalde krigen.

Noter:

1 Disse tre artiklene er Jorunn Bjørgum (2017): «Det knaker i det gamle samfunns fuger og baand – Martin Tranmæl og den russiske revolusjon», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 43–63, Eirik Wiig Sundvall (2017): «Arbeiderpartiet og klassekrigen- Striden om Moskvatesene i 1920 i en internasjonal kontekst», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 65–83 og Hallvard Tjelmeland (2017): «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og Sovjetstaten 1917-1991», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 85–105

2 Mine vurderinger av forholdene i Sovjet (eller Norge) i denne perioden er ikke tema for artikkelen.

3 Begrepet sosialdemokratisk hadde den gangen en svært forskjellig betydning fra i dag. På denne tida kalte alle sosialister seg sosialdemokrater (både revolusjonære og reformister). Også begrepene demokrati og diktatur ble brukt på en annen måte enn i dag.

4 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 22. landsmøte i Trondhjem, fra 22. til 26. mai 1915, s.5.

5 Bjørgum (2017), s. 50.

6 Bjørgum (2017), s. 54.

7 Bjørgum (2017), s. 58.

8 «Det proletariske demokratiet er ein million gonger meir demokratisk enn noko borgarleg demokrati. Sovjetmakta er ein million gonger meir demokratisk enn den mest demokratiske borgarlege republikken.», Lenin i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.», bd. 10, s.53, Lenin – verker i utvalg , Oktober, 1977.

9 Tjelmeland (2017), s. 87.

10 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22– 25. mai 1920, s. 4.

11 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22–25. mai 1920, s. 63.

12 Bakgrunn for Moskvatesene og striden rundt tesene gjengis bare helt summarisk her. For en mer omfattende drøfting vises det til Wiig Sundvall (1920), s. 65-83, og referansene der.

13 Tjelmeland (2017), s. 86–87.

14 For mer om forholdet mellom NKP og Sovjetunionen viser jeg til Åsmund Egge og Terje Halvorsen (2002): «…kriteriet på en kommunist er hans forhold til Sovjetunionen – De norsk-sovjetiske partirelasjoner 1917–1991», Arbeiderhistorie, 2002, s. 9–31, og referansene der.

15 Det norske Arbeiderparti, Protokoll fra ­landsmøtet 1933, s. 30.

16 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.26.

17 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.117.

18 Inge Scheflo (red.): «Olav Scheflo som ­politiker og menneske», s. 123–139 (lederartikler i avisa ­Sørlandet), Tiden, 1974.

19 Tjemeland (2017), s. 91.

20 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1939, Protokoll.

21 Tjemeland (2017), s. 94.

22 Dag Solstads roman i krigstrilogien Svik – Førkrigsår illusterer stemingsbølgen godt.

23 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet, 31. august–2. september 1945.

24 Tjelmeland (2017), s. 95.

25 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet 1949, Protokoll, s. 189–190.

26 Intervju i Orientering i forbindelse med hans 100-årsdag 1959.

I forrige nummer av Gnist (nr. 3/2017) prøvde jeg å vise hvordan andre bok av Kapitalen utfyller analysen av kapitalismen i første bok. Jeg unnlot imidlertid da å si noe om den siste tredjedelen av andre bok, kapittel 18–21, som egentlig utgjør et emne for seg. Marx kalte det «reproduksjonen og sirkulasjonen av samfunnets totalkapital». Ofte kalles det bare reproduksjonsskjemaene.

Problemet

Det vanskelige problemet Marx tar for seg i disse fire kapitlene, er hva som skal til for at økonomien i et kapitalistisk samfunn skal kunne reprodusere seg sjøl i sin helhet, slik at bedriftene får tak i de produksjonsmidlene de trenger for å fortsette produksjonen neste år, at arbeiderne har jobb og lønning og fortsatt kan kjøpe de samme forbruksvarene i butikkene som før, og at kapitalistene får utbytte og kan kjøpe de samme luksusvarene som før.

Inntil dette punktet i Kapitalen har det stort sett vært én enkelt kapital som har vært analysert. Det har vært tatt som en selvfølge at kapitalisten kan få kjøpt de råvarene, maskinene og de andre produksjonsmidlene han trenger til produksjonen, og at det finnes et marked for varene han produserer. Det har heller ikke spilt noen større rolle hva slags varer det dreier seg om. Nå må Marx finne ut av om produksjonsmidlene som blir produsert, faktisk strekker til for den samlede produksjonen i samfunnet, og om forbruksvarene som blir produsert, faktisk strekker til for hele arbeiderklassens og kapitalistklassens samlede forbruk. Kort sagt: Hva er vilkårene for at kapitalismen kan gjenskape klasseforholdene og de økonomiske forholdene fra år til år, utvikle seg og vokse?

Modellen

Vi skjønner at dette må ha noe å gjøre med mengdeforholdet mellom produksjonen av ulike typer bruksverdier. Marx formulerer en enkel modell av økonomien, der han skiller mellom to store bransjer, nemlig produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksvarer, og mellom to klasser med hver sin form for inntekt, nemlig arbeiderne, som får lønn, og kapitalistene, som får merverdi.

De to store bransjene kaller han avdelinger. Produksjonsmiddelproduksjonen er avdeling 1 og forbruksvareproduksjonen er avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 1 selger produksjonsmidler både til andre kapitalister i samme avdeling og til kapitalistene i avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 2 lager forbruksvarer til arbeiderne og kapitalistene i egen avdeling og til arbeiderne og kapitalistene i avdeling 1. Det foregår altså handel (varesirkulasjon) både mellom avdelingene og internt i avdelingene.

Som i hele første og andre bok av Kapitalen forutsetter Marx at varene selges til sine verdier. I den siste tredjedelen av andre bok ser han også bort fra endring i utbyttingsraten, endring i vareverdiene (teknologisk endring) og andre forhold som kan gjøre modellen mer komplisert og uoversiktlig. Og i motsetning til det som var et av poengene i de første delene av boka, antar han her at kapitalen i begge avdelinger slår om én og bare én gang i året.

Gitt disse forutsetningene, kan kapitalistene i begge avdelinger få solgt alle varene de har produsert? Og vil inntektene de får, gjøre det mulig å fortsette produksjonen til neste år, enten i samme skala som før (enkel reproduksjon) eller i større skala (utvidet reproduksjon)? Vil arbeidernes lønninger og kapitalistenes merverdi strekke til for å kjøpe alle forbruksvarene og alle luksusvarene som er produsert (enkel reproduksjon), og vil det også være rom for nyansettelser og nyinvesteringer (utvidet reproduksjon)?

Dette er hovedspørsmålene, men flere viktige tilleggsspørsmål må også besvares. Kapitalismen er basert på varebytte med bruk av penger. Vil pengene som kjøperne legger ut, vende tilbake til dem i rette tid til at prosessen kan gjentas på nytt? Svaret er at vi kan forutsette at kapitalistene har penger til å starte prosessen. Under denne forutsetningen vender faktisk alle pengene tilbake til de som satset dem, slik at prosessen kan gjentas.

Tableau Economique

Marx har et forbilde når han formulerer modellen som skal svare på disse spørsmålene, nemlig den franske fysiokratiske økonomen Quesnay. I Quesnays modell, som han kalte Tableau Economique, står jordbruket sentralt. Utgangspunktet er avlingen som er produsert om høsten. Han ser på hvordan klassene som får sin inntekt når avlingen selges, bruker salgsinntekten, og hvilke andre klasser som får solgt sine varer og tjenester, når det skjer. Det Marx lærer av Ouesnay, er blant annet at når det gjelder reproduksjonen av samfunnskapitalen, er det varekapitalens kretsløp som er det eneste fornuftige utgangspunktet. For å sette det på spissen, kan en si at Marx’ modell handler om den ene dagen i året, årets siste dag, da alle møtes på markedet og selger sine produkter og kjøper inn det de trenger for hele neste år.

Likevektsbetingelsen

Med likevekt mellom sektorene i reproduksjonsskjemaenes forstand mener vi at produksjonen i det ene året omsettes på markedet på en slik måte at produksjonen i det neste året kan starte i henhold til de planene kapitalistene har lagt. Siden sektor 1 ikke produserer forbruksvarer, må den delen av bruttoproduktet som neste år skal fungere som variabel kapital i sektor 1 eller som forbruksvarer for kapitalistene i denne sektoren, byttes mot varer av tilsvarende verdi fra sektor 2. På den andre sida må den delen av bruttoproduktet i sektor 2 som skal fungere som produksjonsmidler, byttes mot produksjonsmidler av tilsvarende verdi fra sektor 1. Om varene skal byttes til sine verdier, må disse to verdiandelene være like store. Om de ikke er det, vil en av sektorene ha produsert varer som ikke lar seg selge, i alle fall ikke til verdien.

For Marx er reproduksjonsskjemaene en kontroll av at teorien som han etablerte i første bok av Kapitalen og i de første delene av andre bok, er konsistent når den brukes på et helt samfunn. Det gjelder altså at de ulike typene av bruksverdi (her produksjonsmidler og forbruksvarer) i prinsippet kan bli produsert i mengder som er avpasset etter inntektene som hver av samfunnsklassene kommer til å få, og etter de planene de har for bruken av inntekten. Hvis det er tilfellet, vil alle varene kunne bli solgt og gi selgerne inntekter til å gjennomføre de planene de har for neste periode.

For tilfellet der det ikke forekommer kapitalakkumulasjon (enkel reproduksjon), løser Marx dette problemet fullstendig og finner betingelsen for likevekt. Marx’ arbeid her er faktisk et langt skritt framover mot å etablere et fullstendig samfunnsregnskap, slik det er gjort i vår tid i form av nasjonalregnskap, input-output-analyse osv. Også når det gjelder tilfellet med utvidet reproduksjon, stiller han problemet riktig. Det er i seg sjøl et stort framskritt. Men det tuster seg litt under gjennomføringen i kapittel 21.¹

I prinsippet kunne altså den kapitalistiske økonomien utvikle seg i likevekt. Når den likevel ofte ikke gjør det, henger det blant annet sammen med det som marxistene seinere kalte anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Men det store spørsmålet er om det finnes systematiske årsaker til at det oppstår ulikevekt. Det reproduksjonsskjemaene viser, er at om slike årsaker finnes, må de oppstå i forbindelse med at forutsetningene for analysen vi har gjennomført her, ikke lenger holder. Vi snakker da om slike prosesser som absolutt merverdiproduksjon, endringer i kapitalens organiske sammensetning, endringer i verdiforholdene osv., pluss naturligvis historiske prosesser som ikke kan settes på formel.

Den videre historien

Historisk har mange marxister brukt reproduksjonsskjemaene som grunnlag for vidtgående slutninger om mulighetene for balansert økonomisk vekst, mulighetene for kriser, og til og med mulighetene for kapitalismens undergang. Paul Sweezys bok The theory of capitalist development inneholder en kort historisk oversikt. Det blei som regel antatt at verdisammensetningen var lavere i forbruksvareproduksjonen, og at produksjonen av produksjonsmidler måtte vokse raskere enn produksjonen av forbruksvarer, både under kapitalismen og sosialismen.

Marx’ temmelig usystematiske behandling av likevektsbetingelsen under utvidet reproduksjon gjorde det nødvendig for marxistene som kom etterpå, å konstruere sine egne skjemaer. Den unge Lenin (1893) brukte reproduksjonsskjemaer til å vise at kapitalismen kunne utvikle seg i Russland, i strid mot de som mente at kapitalistisk industri var noe urussisk som nødvendigvis måtte visne på russisk jord.

Skjemaer med inkonsistente forutsetninger kunne brukes til å vise at kapitalismen nødvendigvis måtte gå under, om den ikke fikk en hjelpende hånd utenfra. Et eksempel er Rosa Luxembourgs imperialismeteori (1913), som går ut på at kapitalismen er avhengig av å kunne ekspandere inn i et ikke-kapitalistisk omland. Den bygger på et reproduksjonsskjema der den variable kapitalen holdes konstant, mens akkumulasjonen gjør den konstante kapitalen og sektor 1 større og større. Et annet eksempel er Henryk Grossmann (1929), som antok at arbeiderbefolkningen (og dermed den variable kapitalen) vokste med 5 prosent i året, merverdiraten var konstant, og at kapitalens verdisammensetning øker, slik at den konstante kapitalen øker med 10 prosent i året. Dette fører til at mer og mer av merverdien må omgjøres til kapital, slik at etter 35 år vil kapitalistklassen ikke lenger ha noe igjen til eget forbruk.

På den andre sida brukte Tugan-Baranovski (1905) reproduksjonsskjemaer til å motbevise at krisene skyldes for lav etterspørsel etter forbruksvarer (underkonsumpsjonsteorier). I hans skjema økte kapitalens verdisammensetning og dermed sektor 1. Også i sektor 2 blei mer og mer av kapitalen brukt på produksjonsmidler. Den variable kapitalen i begge sektorer sank, og arbeiderbefolkningen med den. Kapitalistenes forbruk var konstant, men samlet forbruk sank likevel svakt. Dermed blei sektor 2 gradvis mindre. Han kunne vise at også i et slikt tilfelle var likevektsbetingelsen oppfylt, og dermed kunne det se ut til at det ikke er noe i vegen for at produksjonen øker i det uendelige sjøl om forbruket synker – om bare verdisammensetningen øker raskt nok.

Dette var ikke ment som noe bevis for at kapitalismen er krisefri. Tvert imot var det ment som et argument for at årsaka til krisene er anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Ifølge Sweezy blei dette den allment aksepterte kriseteorien i sosialdemokratiet. Den passet godt for en gradvis mer reformistisk politikk.

Kriseteori

Alt etter forutsetningene kan altså reproduksjonsskjemaene (med forutsetninger som enten er konsistente med likevekt eller det motsatte) brukes til å understøtte ulike kriseteorier. Etter min mening er det rimelig at anarkiet i produksjonen (dvs. fraværet av en samlet plan eller en reguleringsmekanisme som sikrer konsistens mellom de ulike kapitalistenes planer) fra tid til annen vil medføre sektorvis overproduksjon. Den må da elimineres ved å endre fordelingen av kapitalen på sektorer og mellom variabel og konstant kapital. Det er tenkelig at ved store verdiendringer, eller ved endringer i den geografiske fordelingen av produksjonen, kan det ta lang tid å famle seg fram til et nytt konsistent reproduksjonsskjema, og at noen av de mest langvarige krisene i kapitalismen henger sammen med det.² På den andre sida er kapitalismen ganske god til å gjenopprette de fleste slike ubalanser ganske raskt, flytte befolkninger til steder hvor de gjør mer nytte for seg, nedlegge fabrikker som ikke får solgt varene sine osv.

Uansett kan ikke reproduksjonsskjemaene utgjøre noen fullstendig forklaring, verken på tilfeldige kriser eller på kapitalismens overlevelse eller død på langt sikt. Grunnen er at de forutsetningene de bygger på, nødvendigvis må endre seg undervegs. Det systematiske mønsteret i disse endringene, dvs. profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene, utgjør i det minste et nødvendig supplement til kriseteorier som bygger på reproduksjonsskjemaene.

Samfunnsplanlegging

Det er mulig at en mekanistisk tolkning av reproduksjonsskjemaene (kombinert med at man ikke tilstrekkelig klart skilte mellom mengden av bruksverdier, målt i fysiske enheter, og mengden av produsert verdi) har hatt negative konsekvenser for den økonomiske planleggingen i sosialistiske land som Sovjet. Man regnet det som en lov at sektor 1 må vokse raskere enn sektor 2. Dette prinsippet blei lagt til grunn for sovjetisk planlegging. Det stemmer sikkert ofte, men ikke som en allmenn lov. Mao kritiserte dette dogmet i 1956 og framhevet at jordbruk og småindustri må utvikles først, for å danne grunnlaget for utviklingen av storindustrien.

Men verken i Sovjet eller Kina torde man å stole så mye på en generell modell for hele økonomien at man brukte den i praktisk planlegging. Man valgte en mer usystematisk framgangsmåte i planleggingen, den såkalte materialbalanseringen. Dermed blei planleggingen aldri helt konsistent, slik den kunne ha blitt med en teoretisk modell av hele økonomien.³ For øvrig ville en hvilken som helst metode ha vært vanskelig å praktisere så lenge det fantes så sterke insentiver til feilaktig rapportering av produksjonsresultatene.

Dette skjemaet er utgangspunktet for Marx’ analyse av enkel reproduksjon i Kapitalen. Romertall I er årsproduktet i avdelingen som produserer produksjonsmidler, og II er årsproduktet i avdelingen som produserer forbruksvarer. Årsproduktet i I består reint fysisk av produksjonsmidler, og årsproduktet i II består av forbruksvarer. Som verdi betraktet kan produktet i begge avdelinger deles opp i en verdidel k som erstatter den konstante kapitalen som er brukt, en verdidel v som erstatter den variable kapitalen, og en verdidel m som representerer merverdien.

Likevekt krever at v og m i avdeling I kan byttes mot k i avdeling II, altså 1000 + 1000 fra avdeling I mot 2000 fra avdeling II. Da kan arbeiderne og kapitalistene i avdeling I få forbruksvarer av samme verdi som produktdelene v og m i denne avdelingen, og kapitalistene i avdeling II kan få byttet produktdelen k, som foreligger som forbruksvarer, med produksjonsmidler av samme verdi, slik at alle har bruksverdiene de trenger for å produsere de samme mengdene neste år som i utgangsåret.

Noter:

1 I den nye norskeoversettelsen er det satt inn et vedlegg som viser hvorfor Marx roter seg bort, og hvordan det kan rettes opp.

2 En ny, relativt robust likevekt mellom produksjonsforholdene, inntektsforholdene og forbruksmønstrene som blir etablert etter en dyp og langvarig krise, kalte Aglietta (1979) for et reguleringsregime. Klassesamarbeidet og den sosialdemokratiske planleggingen etter krigen kan være ett eksempel, nyliberalismen kanskje et annet.

3 En praktisk måte å sette opp en slik modell på – såkalt input-outputanalyse eller kryssløpsanalyse – fantes allerede fra de første femårsplanenes tid, men blei stempla som borgerlig.

Russland ca. 1900 var et svært imperium, men økonomisk og tekno­logisk tilbakeliggende. Jordbruket var i stor grad føydalt – jorda ble eid av få, rike storbønder. Ca 2/3 av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, som utgjorde ca halvparten av Russlands økonomi.

Ole Marcus Mærøe er sekretær i Rødt Vestfold.
Foto:The Kathryn and Shelby Cullom Davis Library

Ca 1890 starta industrialisering i byene, med støtte fra fransk kapital. Industrien var basert på svære fabrikker, mange med over 1000 ansatte, som gjorde arbeiderklassen liten men konsentrert. Arbeidsforholda var ille, sjøl om normalarbeidsdagen var 10 timer, var gjennomsnittet nærmere 12 timer så seint som 1916.

Staten var et enevelde under tsaren, Nikolai Romanov II. Russland var fortsatt prega av føydal ideologi – tsarens makt var gitt av Gud, og tsaren ble kalt «Lille Far» (Gud var «Store Far»). Fattigdom og kostbare kriger i Asia førte til sosial uro, streiker og aksjoner ca. 1900. Det toppa seg i 1905.

1905-revolusjonen

En av de første fagforeningene i Russland var leda av den ortodokse presten Gapon. Foreninga var konservativ, moralistisk og støtta tsarveldet. Likevel ble den utløsende for den første russiske revolusjonen.

Fire arbeidere ved Putilov-jernverket i St. Petersburg ble i desember 1904 sparka for å være medlemmer av Gapon-foreninga. Hele fabrikken gikk ut i streik, og sympatistreiker ble starta. Over 150 000 arbeidere ved 382 fabrikker gikk ut i streik.

Foreninga vedtok å levere et høflig opprop til «Lille Far» og krevde bedre arbeidsforhold, høyere lønn, åttetimersdag, slutt på krigen mot Japan, og allmenn stemmerett. Dette var den vanlige måten å løse konflikter på – et eksempel på føydal ideologi. Mens folk kunne være forbanna på både adelsfolk og byråkrater, så de «Lille Far» som sin beskytter, løsninga på konflikter var å be ham om hjelp.

Søndag 22. januar marsjerte opp mot 50 000 arbeidere fra seks ulike steder i utkanten av byen, mot Vinterpalasset for å overrekke oppropet. Myndighetene var varsla, «gud velsigne tsaren» var blant slagorda, og arbeiderne bar ikoner og bilder av tsaren.

Politiet reagerte brutalt og kaotisk. Noen politifolk ga honnør til de religiøse og regimetro bannerne og symbolene, andre sa at mindre grupper kunne gå videre og levere oppropet. Andre igjen ga ordre om å oppløse marsjen, og noen begynte bare å skyte. I kaoset som oppsto, gikk kavaleri til angrep med sabler. Mellom 1 000 og 4 000 ble drept.

«Den blodige søndagen» førte til et sinne mot tsaren personlig. Arbeiderklassen var konservativ og regimetro før denne dagen. Orda «vi har ingen tsar lenger» kom på manges ­lepper. Over natta kollapsa den føydale ideologien. Streiken bredte seg raskt til hele imperiet. 414 000 gikk ut i streik.

Opposisjonen hadde bestått av aristokratiske og akademiske liberalere før dette. Sosialistiske partier var små og hadde lite fotfeste blant arbeiderklassen. Nå snudde dette, og det sosialdemokratiske partiet (som alle sosialistiske partier het fram til 1. verdenskrig, enten de var revolusjonære eller reformister) vokste kraftig, særlig etter at universitetene ble stengt og radikale studenter slo seg sammen med streikende arbeidere. De første arbeiderrådene (sovjetene) ble grunnlagt, det største i St. Petersburg.

Regimet svarte med å vakle mellom brutale angrep på streikende og demonstranter og å godta noen av folkets krav. Ved årsskiftet hadde tsaren gjenvunnet fotfestet og arrestert de fleste radikale lederne, men først etter å gitt omfattende konsesjoner. Tsaren godtok opprettelsen av Dumaen, det russiske parlamentet, forsamlingsretten og retten til å danne partier.

1905-1914

Tida etter 1905 og var turbulent. Grunnloven av 1906 sikra ikke rettighetene tsaren hadde lova. Tsaren oppløste Dumaen hver gang de vedtok ting han ikke likte. Regimet sto for en brutal undertrykking i denne perioden. I 1906–1909 ble over 2500 henretta.

Arbeiderbevegelsen ble passivisert etter 1905, mens terrorisme prega perioden fram mot 1. verdenskrig. Det Sosialrevolusjonære partiet, et agrar-sosialistisk parti med røtter i den populistiske Narodnik-bevegelsen fra seint på 1800-tallet, starta «kampgrupper» som henretta byråkrater, politifolk og politikere. Det ble et påskudd for maktbruk fra regimet.

1. verdenskrig

Russland hadde rundt 1900 vendt seg bort fra Tyskland og hadde nå bånd til Frankrike. Motsetningene på Balkan blussa opp i åpen krig flere ganger i åra rundt 1910. Da en serbisk nasjonalist drepte tronarvingen i Østerrike-Ungarn, utløste det en storkrig der Russland var alliert med Serbia, Frankrike og England mot Østerrike-Ungarn, Tyskland og det ottomanske riket.

1. verdenskrig førte til en splittelse i arbeiderbevegelsen. Mange av arbeiderpartiene i de krigførende landa støtta sine lands ambisjoner i krigen. De mer radikale partiene var mot hele krigen. I Russland var det sosialdemokratiske partiet alt splitta i bolsjevikene og mensjevikene (Bolsjevik og mensjevik betyr «en som tilhører flertallet» og «en som tilhører mindretallet», og er merkelapper som stammer fra motsetninger innad i partiet fra 1903, før de ble to partier). Bolsjevikene stilte seg klart mot krigen, mens mensjevikene var delt i synet på den. (De som var mot krigen, ble kalt «internasjonalistiske mensjeviker».) Bolsjevikene begynte å kalle seg kommunister heller enn sosialdemokrater for å markere avstand til de sosialdemokratene som støtta krigen.

Russland var teknologisk og militært underlegne de vesteuropeiske landa, til tross for en enorm hær. De sto nærmest aleine på østfronten av krigen. Russland led større tap under 1. verdenskrig enn noen nasjon hadde gjort under noen krig tidligere.

Krigen hadde en enorm økonomisk pris, og regimet trykka opp store mengder rubler. Dette ga inflasjon og sosial nød. De enorme tapa Russland led, førte til raseri mot krigen, og det var samtidig misnøye med innskrenking av demokratiske rettigheter. At tsaren sjøl insisterte på å lede krigsinnsatsen fra 1915 knytta ham personlig til krigen. Styringa av staten ble overlatt til hans inkompetente kone. Dumaen ble så godt som tilsidesatt politisk.

Februarrevolusjonen

I 1917 hadde folket vendt seg mot krigen og mista tilliten til tsaren. I mars (februar etter russisk kalender) 1917 var det en streik mot matrasjonering, nok en gang en ved Putilov-jernverket, som ble utløsende. Kvinnebevegelsen slutta seg til opprøret 8. mars. Forsamlingsretten ble inndratt. Likevel var 250 000 i streik den 10. mars. Mytterier innen militæret spredte seg.

15. mars abdiserte tsaren og foreslo sin bror som ny tsar. Broren nekta å påta seg ansvaret uten først å bli bedt om det av en demokratisk forsamling.

Samme dag inntrådte en provisorisk regjering leda av Georgij Jevgenjevitsj Lvov, en høyreliberal adelsmann uten formell tilknytning til noe parti. Regjeringa var sammensatt av liberale og konservative partier, med tyngden fra «det konstitusjonelle demokratipartiet», kalt Kadettene. Aleksandr Kerenskij fra de sosialrevolusjonære ble tatt med som enslig, kvotert sosialist.

Februarrevolusjonen førte til gjenopprettelse av sovjetene. I 1905 oppsto de spontant med utgangspunkt i streikekomiteer. Nå starta det med venstreintellektuelle og fengsla venstreaktivister som ble løslatt gjennom masseaksjoner. Gradvis ble sovjetene mer prega av arbeideraktivister på grasrota. Det sentrale Petrograd-sovjetet (St. Petersburg skifta navn til Petrograd i 1914) var fortsatt styrt av «politikere», men de måtte fronte krava som grasrota stilte, som 8-timersdag og slutt på storrussisk sjåvinisme og rasisme.

De sosialrevolusjonære og mensjevikene – som støtta regjeringa – hadde flertall. Petrograd-sovjetet flytta inn i samme bygning som den regjeringa. Sovjetet lot regjeringa styre, og slo seg til ro med rolla som venstresosialistiske lobbyister. Regjeringa fikk uansett ikke utretta stort uten godkjenning fra sovjetet.

Store deler av folket så på sovjetene som sin ledelse heller enn regjeringa. Denne perioden blir kalt perioden med «dobbeltmakt». Mange ønska at sovjetet skulle gripe makta.

Men heller ikke bolsjevikene ville gripe makta der og da – ledende bolsjeviker som Kamenev og Stalin representerte ei høyrelinje i forhold til de mest radikale på grasrota. De mente landet var for tilbakeliggende, og at kapitalistene måtte få makta først for å «modne» forholda. De så på Kadett-partiet som det logiske regjeringspartiet, og ville sjøl være i opposisjon.

Det ble oppretta sovjeter i hæren. Soldatsovjetene tok over styringa over deler av hæren, og innførte et reglement som gjorde offiserer og menige likeverdige, og avskaffa dødsstraff og fysisk avstraffing.

Lenin kommer hjem

Lenin, lederen for bolsjevikpartiet som var i eksil i Sveits, begynte arbeidet med å komme seg hjem så fort nyheten om Februarrevolusjonen nådde ham. Til slutt fikk han lov til å reise gjennom Tyskland i en forsegla jernbanevogn. Da han ankom Petrograd 3. april, ble han møtt av en parade av revolusjonære soldater med stridsvogner, matroser, og en stor mengde arbeidere.

Lenin lanserte «Apriltesene» som fordømte regjeringa, agiterte for «fred uten anneksjoner» og proklamerte at Russland var klar for sosialistisk revolusjon. Partiet trykket Apriltesene i Pravda, men gjorde det klart at de sto for Lenin sin egen regning. Bare 3 av 16 i ledelsen var enige med Lenin.

Aprildagene

Bolsjevikene innkalte til en ekstraordinær partikongress 24. til 29. april (russisk kalender) der Lenin sitt syn vant fram og en ny ledelse ble valgt. Partiet vedtok at tida var inne for revolusjon: «all makt til sovjetene».

De fikk drahjelp fra regjeringa som 20. april offentliggjorde et notat fra utenriksministeren Milyukov, som viste deres fulle støtte til krigen. Notatet skapte opprør i hæren og marinen. 25 000 Soldater møtte opp fullt væpna til demonstrasjon utafor regjeringsbygget med slagordet «Ned med Milyukov!». Det spredte seg raskt til arbeiderne i fabrikkene og matrosene i Kronstadt.

Kronstadt utafor Petrograd var en av Russlands største marinebaser, og hovedkvarteret til marinens øverste ledelse. Kronstadt-matrosene var kjent for sin opprørskhet. Under både 1905-revolusjonen og Februarrevolusjonen hadde de desertert og henretta offiserene. Nå gjorde de opprør igjen.

Demonstrasjonen 21. april var enorm. Slagorda var nå «Ned med regjeringa! Ned med krigen!» Den provisoriske regjeringa gikk av og ble erstatta av en koalisjonsregjering mellom høyresida og reformistene. Kerenskij ble krigsminister.

Den røde sommeren

Regjeringsskiftet førte ikke til endringer i politikken. Regjeringa vedtok å avholde valg til en grunnlovgivende forsamling, men valga ble stadig utsatt, til slutt ble det utsatt til etter krigen. Kerenskij reiste på turné langs fronten der han holdt taler for å mane soldatene til strid. Det hadde liten effekt. Hæren var i oppløsning. Tusenvis, etter hvert hundretusenvis av soldater deserterte.

Den første allrussiske sovjetkongressen ble avholdt, og reformistene brukte flertallet til å sikre støtte til «revolusjonær forsvarskrig» og «enhet i den revolusjonære bevegelsen». De greide å presse bolsjevikene til å avlyse en antikrigsdemonstrasjon til fordel for en breiere demonstrasjon arrangert av sovjetene.

18. juni (russisk kalender) demonstrerte 400 000, i all hovedsak med bolsjevikparoler. «Ned med de ti kapitalistiske ministerne!», «All makt til sovjetene!» og slagord mot krigsinnsatsen dominerte. Flertallet i demonstrasjonen var revolusjonære, og reiv ned bannere med teksten «Tillit til den provisoriske regjeringa».

Bolsjevikene vant flertallet av arbeiderrepresentantene i Petrograd-sovjetet. De sosialrevolusjonære hadde fortsatt flertall blant soldatrepresentantene. Flere og flere av de sosialrevolusjonære støtta bolsjevikenes linje.

Da regjeringa vedtok å sende enda flere soldater til fronten, tok soldater og arbeidere til gatene. 3. juli samla en stor gruppe væpna soldater og arbeidere seg til en spontan demonstrasjon. Noen krevde at sovjetene skulle gripe makta. Matrosene i Kronstadt slutta seg til demonstrantene dagen etter. Bolsjevikene var redde for at et for tidlig forsøk på å ta over makta i Petrograd ville skape en blodig kontrarevolusjon.

Bolsjevikene kunne ikke stoppe demonstrasjonen, så de stilte seg i spissen for den i et forsøk på å sikre at den foregikk fredelig. Det hele ble en massiv oppvisning av bolsjevikenes oppslutning på grasrota: Titusener av soldater, matroser og rødegardister (væpna arbeidermilitser) marsjerte under bolsjevikfaner, med hundretusener flere bak dem. Kanskje så mange som en halv million deltok i demonstrasjonen 4. juli.

Snikskyttere skøyt på demonstrantene fra hustak og spredte panikk. Soldatene brøyt seg inn i husa for å drepe snikskytterne. I alt 400 ble drept. Flere militærregimenter marsjerte inn for å stoppe demonstrasjonen, som alt var i oppløsning. Soldatene var blitt fortalt at Lenin var en betalt tysk agent.

Den andre provisoriske regjeringa gikk av, og den ble erstatta av en regjering med flertall av mensjeviker og sosialrevolusjonære, under ledelse av Kerenskij.

Kontrarevolusjon og krigsoffensiv

Den revolusjonære bevegelsen ble nå demoralisert. Sinne og skuffelse ble retta mot bolsjevikene, som ble oppfatta som at de hadde lova mer enn de hadde innfridd. Løgnen om at bolsjevikene var betalte, tyske agenter ble nå spredt av pressa.

Kerenskij utstedte arrestordre på bolsjeviklederne, som nå gikk under jorda. Politiet storma fabrikker og avvæpna rødegardistene. Revolusjonære regimenter i militæret ble oppløst eller sendt til fronten. Bolsjevikenes aviser ble forbudt.

Samtidig starta hæren en offensiv. Frankrike og England ga store mengder våpen til russerne, som vant fram med offensiven, til tyskerne satte inn et motangrep og den russiske hæren kollapsa totalt. Masser av soldater deserterte eller gjorde mytteri, og flere offiserer ble henretta.

Tyskernes motoffensiv førte den tyske hæren helt til Riga, bare 300 kilometer fra Petrograd. Kerenskij og regjeringa hadde mislyktes totalt. Hæren var i oppløsning, økonomien i fritt fall og samfunnet var nær kollaps.

Kornilov-affæren

Kerenskij sparka hærsjefen og innsatte den reaksjonære kosakkgeneralen Lavr Kornilov som ny hærsjef. Høyresida så Kornilov som en slags frelserfigur.

Kornilov handla raskt: Han krevde at politikere ikke skulle blande seg inn i styringa av hæren, gjeninnførte dødsstraff og krevde militarisering av jernbanen og krigsindustrien. Samtidig begynte kontrarevolusjonære styrker å samles rundt Kornilovs hovedkvarter i Moskva.

Kerenskij gikk bak ryggen på både eget parti, sovjetene og regjeringa og støtta denne politikken fra Kornilov.

Men Kornilov krevde at regjeringa gikk av og ga all makt til det militære. Kerenskij ble tilbudt rolla som justisminister i et nytt militærleda regime. Først nå forsto Kerenskij at Kornilov ikke var en alliert, men en rival om makta. Kerenskij beordra Kornilov til å stoppe marsjen mot hovedstaden, og ga ham sparken. Kornilov ga blaffen og starta sitt forsøk på militærkupp.

Kadett-partiet trakk seg ut av regjeringa, og reformistene satt igjen maktesløse. Kerenskij satt i en fortvila situasjon og han hadde ingen allierte igjen, etter å ha gått bak ryggen på både eget parti og regjering.

Sovjetene – som ble passivisert etter opprøret i juli – våkna brått. Titusener deltok på møter. De valgte en komité for kamp mot kontrarevolusjonen med representanter fra de sosialrevolusjonære, mensjevikene og bolsjevikene, som nå sto sammen mot Kornilovs kupp. Komiteen mante til full væpna motstand mot kuppet.

Til tross for at den provisoriske regjeringa hadde hundsa bolsjevikene inn i en delvis illegal tilværelse, stilte bolsjevikene nå opp skulder til skulder med reformistene. Bruddet mellom Kerenskij og Kornilov hadde endra situasjonen – Kornilov og hæren var hovedfienden. Bolsjevikenes strategi var å samtidig avsløre Kerenskij sin handlingslammelse ved å stille seg sjøl i ledelsen for den felles kampen mot kontrarevolusjonen.

På få dager stilte sovjetene en væpna arbeidermilits på ca 40 000 på beina. Sovjetet tok over Putilov-jernverket, og arbeiderne jobba frivillig 16-timers skift for å produsere kanoner til forsvaret av revolusjonen. Jernbanearbeiderne reiv opp jernbanespor for å stoppe troppeforflytninger. Postarbeidere og telegrafister nekta å sende beskjeder for militæret. Andre fagforeninger bidro med penger, kontorer og trykkerier til de revolusjonære styrkene.

Mobiliseringa var så voldsom at Kornilovs styrker i Petrograd ga seg uten særlig motstand og venta på hovedstyrken. Den kom aldri. Transport- og kommunikasjonsarbeidere leda styrkene på avveie. Overalt ble styrkene møtt av revolusjonære arbeidere som møtte dem med argumenter og flygeblader. De ble til slutt overbevist om at de hadde blitt lurt av Kornilov, en lovløs kuppmaker.

Kuppforsøket virka mot sin hensikt. De reaksjonære delene av hæren var demobilisert, og enda større deler av hæren sto på de revolusjonæres side. Høyresida hadde avslørt seg, reformistene var avslørt som handlingslamma og massebevegelsen av revolusjonære arbeidere, bønder og soldater var større, mer erfarne og mer radikale en noen gang.

Revolusjonen på landsbygda

I 1905 hadde tsaren verva soldater blant bøndene som ble brukt mot arbeiderne. I 1917 spredte revolusjonen seg til landsbygda. Regjeringa prøvde å passivisere bøndene ved å be dem vente på den grunnlovgivende forsamlinga, men bøndene så at de etterlengta jordreformene ville utebli om de ikke innførte dem sjøl. Soldatene som deserterte fra krigen, dro hjem til landsbyene og deltok i kampen, hvor bøndene tok jord og maskiner fra de rike landeierne med makt. Makta på landsbygda lå i større og større grad i landsbykommuner bygd nedenfra.

Mange på landsbygda tilhørte minoriteter som var undertrykt av «storrusserne». Bøndenes kamp mot landeierne ble også en kamp mot den sentrale makta. Både bøndene på bygda, arbeiderne i byene og soldatene i hæren var klare for sosialistisk revolusjon.

Oktoberrevolusjonen

Men bolsjevikpartiet var ikke klare. Lenin (i skjul etter arrestordren på ham) sendte et brev til sentralkomiteen i september, der han argumenterte for å ta makta. De gikk enstemmig mot Lenins linje. Men partiet hadde vokst fra ca 24 000 til 240 000 medlemmer i 1917. De nye var unge og radikale. Lenin begynte å publisere artikler direkte til grasrota i partiet, og kritiserte sentralkomiteens forsiktige linje. Lokale partiorganisasjoner rundt om vedtok skarp kritikk av ledelsen. Til slutt vant Lenins linje gjennom også i ledelsen.

Petrograd-sovjetet organiserte en revolusjonskomité bestående av væpna arbeidere og soldater. I løpet av to dager i begynnelsen av november (25. og 26. oktober etter russisk kalender) erobra de regjeringskontorene og Vinterpalasset, nesten uten motstand. De erklærte «All makt til sovjetene!». Samtidig ble den andre allrussiske sovjetkongressen avholdt. Her ble det sosialrevolusjonære partiet splitta, og høyrefløya forlot kongressen sammen med mensjevikene. 505 av 648 delegater stemte for å ratifisere maktovertakelsen, og valgte en ny regjering leda av Lenin med et flertall bolsjeviker og et mindretall fra venstrefløya av de sosialrevolusjonære.

Den grunnlovgivende forsamlinga

Først en måned ette revolusjonen blei valget til Den grunnlovgivende forsamlinga avholdt. De sosialrevolusjonære vant valget, med bolsjevikene på andreplass. Valgdeltakelsen var under 50 %. Fordi listene ble utarbeida før revolusjonen, før splittelsen av det sosialrevolusjonære partiet, førte dette til at de høyre-sosialrevolusjonære dominerte forsamlinga. Sammen med høyresida og mensjevikene hadde de knapt flertall. Victor Chernov fra de høyre-sosialrevolusjonære blei valgt til president for forsamlinga, og alliansen mellom reformistene og høyresida nekta å godta at sovjetkongressene skulle ha noen som helst makt.

Dermed sto regjeringa i en umulig situasjon. Å fortsette med Grunnlovsforsamlinga ville bety slutten på sovjetmakta, å fortsette med sovjetmakt måtte innebære å oppløse Grunnlovsforsamlinga. De valgte å oppløse Grunnlovsforsamlinga og erklære sovjetkongressen statens øverste demokratiske organ.

De avholdt tre sovjetkongresser i 1918, som vedtok henholdsvis opprettelsen av den russiske sovjetrepublikken, å trekke Russland ut av krigen og til slutt ny grunnlov. Verdens første sosialistiske stat var et faktum.

Det er ikke vanskelig å forstå at den nye postsovjetiske ledelsen i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd har hatt sterkt behov for en ny tolkning av Den russiske revolusjon som kan forklare sammenhengen mellom landets fortid, nåtid og fremtid. Den trengte med andre ord en historiepolitikk for å forme en ny historisk tradisjon, en ny måte å erindre på, en ny nasjonal identitet.

Jens Petter Nielsen er professor ved UIT Norges arktiske universitet.
Foto: Feliksbln / Flickr

Boris Jeltsin kom ikke særlig langt i å utvikle en slik ny «metanarrativ» om russisk historie. I 1990-årene var kritikk av sovjetsystemet Jeltsins viktigste instrument for å legitimere den pågående omveltningen i Russland, og hans regime identifiserte seg rett og slett med verdier som under den kalde krigen hadde vært tilskrevet det kapitalistiske Vesten. Det var mer problematisk for Russland enn for de andre postsovjetiske statene å satse på nasjonale verdier. Det var ikke naturlig å knytte seg til den russiske stormaktstradisjonen, siden Jeltsin selv hadde arbeidet så målrettet for oppløsningen av Sovjetunionen. Hovedvekten lå i hans regjeringstid på brudd, snarere enn på kontinuitet med tidligere epoker i russisk historie. Slik kom det nye, postsovjetiske Russland i 1990-årene til å bygge sin identitet først og fremst på en fordømmelse av «den totalitære fortiden» – og knytte seg til nye «demokratiske», vestlige verdier.

En endring ble imidlertid merkbar fra andre halvdel av 1990-tallet. I stedet for en fullstendig avstandtagen fra den sovjetiske arven, begynte man nå å legge vekt på forsoning. Revolusjonsdagen, det vil si 7. november, ble omdøpt til «Dagen for forsoning og samforstand», dvs. en dag som i stedet for å markere Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen skulle brukes til å overvinne den splittelsen som revolusjonen skapte og som fremdeles eksisterer mellom dem som er imot og dem som føler nostalgi for den sovjetiske fortiden. Men Jeltsin manglet fremdeles en plausibel historisk tolkning som kunne knytte den ikke-kommunistiske samtiden til den førrevolusjonære, keiserlige epoken av russisk historie.

Vladimir Putin har, siden han overtok som Russlands president i år 2000, også vært opptatt av forsoning, og han tatt et skritt videre i retning av å avklare det postsovjetiske Russlands forhold til Den russiske revolusjon. Hans valg av navn på sitt politiske parti, Jedinaja Rossija, «Det forente Russland», er ikke tilfeldig, og Putin er forsiktig med å utestenge dem som føler nostalgi for sovjetepoken fra dette nasjonale fellesskapet. I begynnelsen av sin første presidentperiode fikk Putin Riksdumaen til å stemme for å beholde flere av de sovjetiske statssymbolene, det røde flagget og sovjetstjernen for de russiske væpnede styrkene, og den gamle sovjetiske nasjonalsangen, bare med en ny tekst. Gjennom sine lærebokprosjekter har han også vært opptatt med å konstruere en «infrastruktur» for erindring av nøkkelbegivenheter i landets historie som kunne styrke den indre sammenhengen i russisk historie.

Det nye Russland ble erklært for å være den legitime arving til den russiske «tusenårige» staten, og et nøkkelbegrep i den forbindelse er prejemstvennost, dvs. ‘kontinuitet’. En ny symbolsk akse ble etablert, nemlig Russlands stormaktsstatus, som ble projisert på landets «tusenårige historie» og slo fast at den russiske statsorganisasjonen har spilt en unik, initiativtagende rolle i russisk historie gjennom århundrene – alt i samsvar med den russiske, førrevolusjonære «statlige historiske skole», som tilskrev den russiske statsmakten en ledende, subjektiv rolle i samfunnsutviklingen.

Et uløst problem i dette nye metanarrativet om russisk historie var forholdet mellom revolusjonen i 1917 og den første verdenskrigen. Blant vestlige historikere har det alltid vært en overbevisning at Den russiske revolusjonen vokste ut av krigen. Og slik er det fremdelers. I nye bøker skriver f.eks. Joshua A. Sanborn (2014), at «Den russiske revolusjonen i sin helhet var et produkt av krigen, og den ble på en avgjørende måte påvirket av soldater på hvert enkelt avgjørende stadium». Og Christopher Read hevder (2013) på samme måte at uten august 1914 ville «revolusjonen, slik vi kjenner den, ikke ha kunnet finne sted.» Sammenlignende forskning omkring revolusjoner tyder også på at store revolusjonære oppstander bare lykkes hvis det gamle regimet er avgjørende svekket på forhånd på grunn av ytre påkjenninger. I hans nye bok om Den russiske revolusjonen slår S.A. Smith fast at det praktisk talt i alle sosialistiske revolusjoner i det 20. århundret ikke var krise i det kapitalistiske system, men imperialistiske kriger, som skapte vanskeligheter for de gamle regimene.

Militært nederlag, krigstretthet og mangel på mat og kull til oppvarming i byene var viktige årsaker til tsarstyrets fall i mars 1917 og også for den såkalte provisoriske regjering som overtok makten, men som bare eksisterte i åtte måneder. Krigen forklarer en stor del av bolsjevikenes suksess høsten 1917, selv om den generelle forverringen i levekår trolig var enda viktigere. I dag finner flertallet av historikere både i vest og i øst at det er vanskelig å forestille seg den russiske revolusjon uten tre års forutgående krig.

Men i sovjetepoken var det ikke akseptabelt å bruke «Den store krigen» som forklaring på hvorfor det brøt ut revolusjon i Russland, fordi det ville reise tvil om Oktoberrevolusjonens legitimitet som en revolusjon i marxistisk forstand. Særlig fra 1930-tallet og utover var det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen ble forårsaket av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon og at den var dypt rotfestet i det russiske samfunnet selv. Det ble feil å tillegge ytre impulser som en krig avgjørende betydning, selv om Lenin mente det var en klar sammenheng mellom første verdenskrig og revolusjonen. Bemerkelsesverdig nok ble det, så lenge Sovjetunionen eksisterte, ikke reist et eneste minnesmerke for å ære de russiske soldatene som falt på slagmarken mellom 1914 og 1917, tilsammen 1,7 millioner. Ingen årsdager ble markert. Forklaringen er at Oktoberrevolusjonen var en anti-nasjonal revolusjon og et opprør mot krigen. Lenin ønsket å omforme Den store krigen fra å være en krig mellom nasjoner, til å bli en krig mellom klasser. Og han lyktes, men bare i Russland.

Det negative synet på Russlands deltakelse i krigen var så inngrodd at det tok 20 år fra oppløsningen av USSR til russerne var rede til å gjøre noe med det. Først i 2010 bestemte Putin-administrasjonen seg for å rehabilitere første verdenskrig som et symbol for russisk heltemot og lidelse. I en tale til Føderasjonsrådet den 27. juni 2012 erklærte Putin at Russlands nederlag i første verdenskrig skyldtes bolsjevikledernes forræderi. Han anklaget dem for å ha trukket Russland ut av krigen og viste til at de den 3. mars 1918 inngikk en skammelig fred med sentralmaktene, den såkalte Brest-Litovsk-traktaten. Sovjetlederne måtte godta at imperiet skallet av i vest, da Polen, Finland og Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater, og Ukraina i praksis ble et tysk protektorat. Senere ville de ikke innrømme at Brest-Litovsk var et feilgrep, sa Putin, og derfor fortsatte de å omtale denne krigen som «imperialistisk» og unnlot å hedre den russiske hæren og dens heroisme.

1. august 2014 avduket Putin det første offisielle russiske monumentet, viet til russiske soldater som døde i første verdenskrig i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva. 1 august 1914 var dagen da Russland gikk med i krigen, og denne dagen er blitt offisiell minnedag i Russland. I januar 2016 fordømte Putin nok engang Lenin og klandret ham for Det russiske imperiets sammenbrudd. På grunn av bolsjevikene ble Russland et offer i krigen, i stedet for å kunne være med å dele seierens frukter. Dette er et syn som i dag deles av en god del historikere i Russland.

Ideen om «den stjålne seier» var et viktig element i Putins historiepolitikk i 2014, da man markerte hundreårsdagen for utbruddet av den første verdenskrigen. Behovet for å rehabilitere Russlands deltakelse i første verdenskrig har sammenheng med det faktum at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt nesten enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var i sovjetepoken. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte» og har bidratt til å fortrenge minnet om revolusjonen. Erindringen om Den store fedrelandskrigen får liksom all dissonans til å forsvinne, ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner, så vel som mellom etniske grupper forsvinner som i det magiske bildet. Seiersdagen den 9. mai blir i dag oppfattet av folk flest i Russland som landets egentlige nasjonaldag, og den er virkelig i ferd med å fortrenge erindringen om den russiske revolusjon og den 7. november.

Men det som virkelig er det postsovjetiske Russlands grunnleggelsesmyte, er ikke krigen selv, men den putinistiske idé om den historiske kontinuiteten i Russlands stormaktstradisjon der seieren over Nazi-Tyskland bare er det absolutte høydepunkt. I den forbindelse blir «Den store krigen», dvs. første verdenskrig, en nødvendig «stepping stone» mellom det keiserlige og det postsovjetiske Russland, som under Vladimir Putins ledelse er i ferd med å gjenvinne sin stormaktsstilling. Fordi Oktoberrevolusjonen for hundre år siden oppstod som et opprør mot første verdenskrig endte den opp med å kaste skygger over Russlands deltakelse i denne krigen gjennom hele sovjetperioden. Nå, da Russlands ledelse har bestemt at den første verdenskrigen faktisk var en krig for Russlands ære og nasjonale interesser, har denne krigen begynt å kaste lange skygger tilbake på den russiske revolusjonen i 1917, ikke bare Oktoberrevolusjonen, men også Februarrevolusjonen.

I 1998 døpte altså Boris Jeltsin den 7. november om til «Dagen for forsoning og samforstand». I 2005 døpte Putin den igjen om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. november, en dag som er relatert til innsettelse av Romanov-dynastiet på begynnelsen av 1600-tallet. Siden da har den gamle revolusjonsdagen blitt oppslukt av en historisk militærparade: På revolusjonsdagen i 1941, da tyske militære enheter nærmet seg Moskva og allerede kunne se løkkuplene i Kreml, gjennomførte Stalin en militærparade på Den røde plass for å demonstrere Russlands ubendige vilje til å kjempe. I de senere år er det den 7. november blitt holdt en parade som er en imitasjon av 1941 paraden, med tidsriktige uniformer. På denne måten har revolusjonsdagen forandret karakter, fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen er den blitt enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland.

Vladimir Putin og hans nærmeste medarbeidere i historiske spørsmål, Sergej Narysjkin, og Vladimir Medinskij, Den russiske føderasjonens kulturminister, er enige om at det eneste som kan gi Russlands historie en indre sammenheng etter marxismen-leninismens sammenbrudd, er den statlige tradisjon. Men problemet gjenstår at Den russiske revolusjonen uunngåelig svekker kontinuiteten i denne «infrastrukturen» av historiske minner. Sett fra Kreml-ledelsens synsvinkel er hovedproblemet med bolsjevikene ikke kommunismen, men det forhold at den rev ned den gamle tsarstaten og etterpå inngikk en separatfred med Russlands fiender, som førte til at enorme landområder ble revet løs fra det russiske imperiet.

Det ville naturligvis ha vært mulig for Putin å distansere seg fra Oktober-, men omfavne Februarrevolusjonen, som tok sikte på å innføre demokrati i Russland. I år 2000 ble Putin god venn med Aleksander Solzjenitsyn, den store forfatter som i 1994 var kommet tilbake til Russland etter 20 år i eksil. Kampen mot revolusjonen hadde vært en styrende idé for Solzjenitsyn gjennom mesteparten av hans liv. Putin kom til å dele hans negative syn på Februarrevolusjonen. Februar brakte middelmådigheter til makten i Russland, mente Solzjenitsyn. De kan ha hatt de beste intensjoner, men manglet ryggrad og ble snart feid vekk av Lenin og bolsjevikene. Da den såkalte Oransjerevolusjonen fant sted i Ukraina i 2004–2005, sammenlignet Solzjenitsyn den uvilkårlig med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. Den gangen var det Tyskland som stod bak og hjalp Lenin og andre bolsjeviker med å komme tilbake til Russland, samt forsynte dem med penger. Hundre år senere spilte, ifølge Solzjenitsyn, vestlige filantropiske ­organisasjoner en lignende rolle og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina.

Solzjenitsyns syn på Februarrevolusjonen vant gjenklang hos Kreml-ledelsen, og dens budskap i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon er klart nok: Russland har hatt nok revolusjoner. Selv om første verdenskrig er blitt klarert som en «stepping stone» mellom det keiserlige Russland, andre verdenskrig og dagens post-sovjetiske Russland, er det rett og slett uråd å fjerne Den russiske revolusjonen fra denne erindringens infrastruktur. Revolusjonen ødela den tsaristiske staten, men senere åpnet bolsjevikene, ved å industrialisere landet og sentralisere dets politiske maktstrukturer,en ny æra for russisk statsbygging, som overgikk alt som Russland hadde oppnådd i fortiden. Uten Oktober er det i virkeligheten tvilsomt om Russland ville ha gjort det så bra under den andre verdenskrigen.

Det er dette som er dilemmaet for den russiske ledelsen i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon: Mens det er lett å stigmatisere bolsjevikene som forrædere i forbindelse med den første verdenskrigen, er de likevel uløselig forbundet med seirene i den andre. Putin har gjentatte ganger fordømt Stalins terror i 1930-årene, men medgir samtidig at det er umulig å overse den positive rollen han spilte under Den store fedrelandskrigen. Av den grunn velger han å snakke om Stalin så sjelden som mulig.

Det samme gjelder revolusjonen. Men det er naturligvis vanskelig ikke å snakke om revolusjonen i selve jubileumsåret. Det finnes også en annen grunn til at Putin og hans medarbeidere med hensikt er tvetydige i sine uttalelser. Kreml-ledelsen ønsker ikke å støte fra seg de russerne som føler nostalgi for sovjetepokens tapte stabilitet, særlig eldre mennesker. Og det er ennå mange av dem. For markeringen av 1917 dreier seg ikke bare om revolusjonen, noe som hendte for 100 år siden. Den dreier seg om en hel epoke i russisk historie, som ble innledet med revolusjonen. Og det er ikke mer enn 26 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Ifølge kulturminister Medinskij er det i forbindelse med revolusjonsjubileet viktig å unngå å dele folk inn i rettferdige og urettferdige, røde og hvite. Man bør innse at begge grupper som sloss under revolusjonen og borgerkrigen, ble ledet av patriotiske følelser og et ønske om å forsvare Russland. De bare forstod oppgaven forskjellig. Denne tvetydigheten fra Kreml-ledelsen side er årsaken til at Lenin, grunnleggeren av sovjetstaten og Den russiske revolusjonens arkitekt, fremdeles ligger på utstilling på Den røde plass i Moskva. Putin vil ikke at han skal fjernes fra mausoleet og gis en anstendig begravelse før han en sikker på at en overveiende majoritet av den russiske befolkningen ønsker det. For å nå dette målet må vi kanskje vente til den generasjonen som har lært å se opp til ham, har gått fra borde. Den russiske historikeren Eduard Radzinskijs kommentar i den forbindelse er at, «så lenge Lenin er på Den Røde Plass – vil revolusjonen fortsette».