Folketrygdloven som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid[1]. Formålsparagrafen står der fortsatt, men resten av loven har gjennomgått store endringer de siste ti-årene. Stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned og nåløyet inn er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».

---

Av Ebba Wergeland er arbeidsmedisiner og tidligere overlege i Arbeidstilsynet.
Foto: Gudmund Dalsbø

I mange år var det vanlig å se på arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Staten måtte sikre folk arbeid, men også sørge for dem som ikke hadde arbeidsinntekt. Linja med å skaffe folk lønnsarbeid, ofte kalt «arbeidslinja», var sammen med «trygdelinja» to nødvendige sider av samme sak. De imøtekom det gamle arbeidsklassekravet: «arbeid – eller brød».

Men på 1990-tallet lanserte Arbeiderpartiet en ny sosialpolitikk som brøt med alt de tidligere hadde stått for. Den var basert på teorier om fattigdom og arbeidsløshet som ellers hadde vært typisk for overklassen: problemet var at de arbeidsløse manglet «arbeidsmotivasjon» fordi de fikk for gode stønader. Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer kuttet i stønadene. De brukte fortsatt betegnelsen «arbeidslinja», men ga ordet et helt annet innhold. Arbeid var ikke lenger en rettighet, men noe hver enkelt pliktet å skaffe seg. Den som ikke klarte det, kunne ikke forvente økonomisk trygghet: «Det må lønne seg å arbeide».

Mange har enda ikke fått med seg hvor dramatisk dette politiske skiftet var. Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom. Oslos byrådsleder Raymond Johansen fortalte for eksempel journalistene i sommer at han ville «styrke arbeidslinja». Han snakket åpenbart om den gamle arbeidslinja, den som gjaldt før 1990: «Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.»[2]

Mistillitslinja

Den nye arbeidslinja er treffende blitt kalt «mistillitslinja». Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994–95) fra Brundtland-regjeringen sa at trygdene måtte utmåles slik at de «ga incitament» (stimulerte) til jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Arbeiderpartiets sosialminister Hill-Marta Solberg da hun presenterte den. Som om folk flest foretrakk trygd hvis ikke regjeringen fikk dem på bedre tanker.

For å styrke den nye arbeidslinja ble trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i 2006 samlet i den Nye Arbeids- og Velferdsetaten, NAV. Samtidig ble ansvaret for sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk samlet i ett departement. I etterkrigsårene var disse to politikkområdene lagt til to forskjellige departement, kommunal og sosialdepartementet. Det markerte at sysselsettingsproblemer ble forstått som systemsvikt som primært måtte løses med økonomisk politikk, ikke med sosialpolitikk. Dette skillet ble opphevet igjen med etableringen av NAV og det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Sosialpolitikken skulle igjen tjene arbeidsmarkedet, som i riktig gamle dager.

NAV skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Den underliggende forutsetningen var at trygdesøkerne var unnasluntrere. Det ble utarbeidet omfattende regler for kontroll og straffereaksjoner mot ugreie brukere. NAV var helt fra starten svært opptatt av misbruk: klienter som fikk mer enn de har krav på. Forgjengeren, Rikstrygdeverket, kartla ikke bare klienters overforbruk, men også underforbruk av trygder. Det har ikke NAV vært særlig opptatt av.

Det ble tidlig advart mot at maktkonsentrasjonen i NAV kunne svekke rettssikkerheten for klientene[3]. Det var derfor en varslet skandale da det i 2019 ble kjent at NAV hadde praktisert tvilsom EØS-jus og overhørt alle innvendinger i årevis. Plutselig ble brutaliteten i NAVs kontroll- og strafferegime synlig for alle, den som ellers bare var merkbar for den som ble rammet og deres aller nærmeste. Uansett hva EØS-reglene måtte si, syntes nok mange det var oppsiktsvekkende strengt når en langtidssykmeldt kunne risikere fengsel for å ha reist utenlands uten tillatelse fra NAV. I granskingen av denne såkalte NAV-skandalen er den alvorligste kritikken blitt rettet mot regjeringene. De hadde, uansett politisk farge, prioritert effektiv forvaltning, bekjempelse av misbruk og reduksjon av trygdeeksport, framfor å sikre enkeltpersoners rettigheter[4].

En europeisk reform

De sosialpolitiske reformene i Norge fulgte resten av Europa. Fellestrekkene på tvers av landegrenser vitner om felles politiske prioriteringer, eller ganske enkelt felles klasseinteresser. Overalt blir det sagt at «det må lønne seg å arbeide». I Tyskland sier de «Arbeit muss sich lohnen». I England var den konservative statsministeren, Margaret Thatcher tidlig ute og mer presis: «Work must pay more than benefits». Men det betyr det samme overalt: Stønadsmottakerne har det for godt, derfor må stønadene kuttes. At det som virkelig lønner seg bedre enn å arbeide, er å arve, bekymrer derimot ingen av de europeiske regjeringene.

I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU ble trygd og pensjon helt fra 1980-tallet omtalt som «produksjonsfaktorer» som kunne stimulere økonomien hvis de ble mer arbeidsgivervennlige. Regjeringene ble oppfordret til å utnytte den såkalte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å bruke trygdene til å styre arbeidskraftens atferd med «pisk og gulrot»[5]. Fra 1990-tallet fulgte Norge EU-rådene og gikk løs på folketrygdloven for å utnytte trygdens «incentivstruktur». Slik beskrev trygdeforskeren Aksel Hatland situasjonen i 1994:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd[6].

Prinsippet om laveste attraktivitet

Europa har hentet fram igjen teoriene som styrte fattighjelpen på 1800-tallet. Stønadstilværelsen måtte gjøres så ussel at selv den tristeste jobben og den laveste lønna var mer fristende. Ellers ville ikke de fattige arbeide. Historikerne kaller det for «prinsippet om laveste attraktivitet (= det minst fristende)». I 1834 ble det gjengitt slik i en rapport om de engelske fattiglovene:

– Den første og viktigste av alle betingelser (…) er at den understøttedes stilling (…) ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. [7]

Prinsippet bygde på overklassens fordommer om de fattige, ikke på kunnskap om problemene. Derfor ble arbeidsløsheten og nøden bare verre der dette prinsippet fikk styre fattighjelpen. De dårlige erfaringene åpnet etter hvert for andre løsninger. Forskjellige former for trygd ga både bedre kår for de fattige og «revolusjonsforsikring» for overklassen. Men når arbeiderklassens interesser i dag er på vikende front igjen i Europa, dukker sannelig det gamle prinsippet opp igjen. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011 skulle forklare hvordan Arbeiderpartiet ville bekjempe fattigdom, var det som å høre fattighjelpsekspertene fra 1834:

Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.[8]

Reservearmeen

Den nye arbeidslinja skal øke «arbeidskrafttilbudet». Det betyr ikke høyere sysselsetting, slik mange tror. Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».

Det er lett å falle for Stoltenbergs og Solbergs oppfordring om å jobbe mer og lenger for å redde velferdsstaten. Den vil vi jo gjerne gjøre en innsats for. Men ved å tilby mer arbeidskraft til kjøperne gjøre vi det motsatte. Vi undergraver velferdsstaten. Vi må ikke øke arbeidskrafttilbudet så lenge unge går uten arbeid eller må ta til takke med midlertidig ansettelse. Stoltenberg og Solberg er heller ikke troverdige når de sier at vi må stå i jobb til vi er over 70. Hvis det virkelig var viktig, ville selvfølgelig arbeidsforholdene blitt lagt til rette for det. Det er de ikke i dag. Det er stort sett bare professorer, hotellkonger og liknende heldige grupper som er yrkesaktive i så høy alder.

Chr. Holtermann Knudsen (1845–1929) var med da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Han ville mislikt partifelle Stoltenbergs oppfordring til å jobbe mer og lenger. Knudsen ville rasjonere på arbeidskraften. Arbeiderklassen var ikke tjent med at det oppsto et overskudd, en «reservearmé»:

– Denne Reservearmé (de fattigunderstøttede Arbeidsledige) … er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe. (Socialdemokraten, 1886 nr. 5.)

Gamle dagers fattigkasse tilbød billig arbeidskraft. Den som krevde tarifflønn, mistet fattighjelpen. NAV tilbyr også billig arbeidskraft. De som ikke «samarbeider» mister stønaden. NAV-klienter på arbeidsmarkedstiltak kan ufrivillig konkurrere ut dem som er i jobb med tarifflønn, særlig der stillingene er utrygge med mye midlertidighet og tilkalling[9]. Riktignok sier forskriften at tiltaksplasser ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft[10], men hvordan kontrollerer NAV det? Det står også at tildeling av tiltak ikke kan skje uten at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4–2 er oppfylt. Men NAVs ansatte har verken tid eller kompetanse til å overprøve arbeidsgiveren som påstår at tilrettelegging er umulig.

Ikke bare høyresida

Norge har hatt mindre diskusjon om den nye arbeidslinja enn andre land. Fordi Arbeiderparti-ledelsen gikk i spissen for kursendringen, ble LO-ledelsen passivisert. Sykelønna var unntaket. Full lønn fra første dag bryter fullstendig med den nye arbeidslinja, likevel har ordningen overlevd. På akkurat dette området er kuttforslagene fra Arbeiderpartiet blitt kontant avvist av LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. De kunne ha stanset kutt på andre områder også.

Arbeidsgiverne har også sett seg tjent med sykelønna slik den er, ikke minst etter at endringer i folketrygdloven gir dem større makt over sykmeldte ansatte og svekker personvernet og stillingsvernet som arbeidsmiljøloven skulle gi alle ansatte.[11] Nå tolkes arbeidsmiljøloven «i lys av» endringene i folketrygdloven, sier juristene. Til fordel for arbeidsgiver.

Etter at Høyre overtok regjeringsmakten og Arbeidsdepartementet i 2013, er kritikken av den nye arbeidslinja blitt sterkere. Mange gjenkjenner den som Høyre-politikk, og tror det er Høyre og FrP som har funnet på det hele. Blant dem er Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Rigmor Aasrud. Da Høyre i forslaget til nytt partiprogram ville stramme inn på trygdeytelsene og «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», mente hun at det var et eksempel på hvordan høyresida i norsk politikk tenker. «De tror at bare folk får mindre utbetalt, blir du mer motivert til ikke å være trygdemottaker. Det er helt feil.»[12] Det har hun selvsagt rett i. Og det er bra at hun mener det. Men som minister i Stoltenbergs regjering protesterte hun aldri offentlig når de kuttet i stønadene «for å gjøre arbeid til førstevalg».

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 foreslo partiledelsen ved Hadia Tajik å kutte arbeidsavklaringspengene til ungdom for å få dem i arbeid. Men de fikk flertallet i salen mot seg. Det ble ikke sagt noe kritisk om den nye arbeidslinja. Flertallet mente bare at det å ta penger fra dem som alt hadde lite, for å få dem i arbeid, ikke var ikke partiet verdig[13].

Etter tiår med den nye arbeidslinja kan noen og hver komme i skade for å ville motivere folk til arbeid ved å gjøre dem fattigere. «Venstresida» foreslår faktisk å gjøre det når de går inn for å fjerne kontantstøtten. Hensikten er god, det skal bedre integreringen av minoritetsspråklige kvinner. Men har ikke «venstresida» andre og bedre veier til integrering i arbeidslivet?

Den nye arbeidslinja gjelder bare for «de andre».  Ingen tror vel at de selv trenger dårlig økonomi for å få «arbeidsmotivasjon». Dette ble fint demonstrert da Stortinget i 2016 behandlet reglene for etterlønn til stortingsrepresentanter, altså til seg selv. Flertallet vedtok at når noen hadde særlig store vansker med å finne egnet jobb, kunne etterlønnsperioden forlenges fra ett til to år. Journalister skrev opprørt at det var brudd på arbeidslinja. Andre får jo bare dagpenger. Men stortingsvedtaket var erfaringsbasert og realistisk. Alle kan trenge tid for å finne egnet arbeid. I stedet for å omgjøre vedtaket i ekspressfart, burde Stortinget ha gjort ordningen gjeldende for alle, ikke bare for stortingsrepresentanter.

Gjenreis folketrygden som hjelp til selvhjelp

Brutaliteten i NAV-systemet blir bare synlig når mange rammes samtidig. Tabber og pandemi har bidratt til mer innsyn i NAVs ordninger med arbeidsavklaringspenger, dagpenger, sykepenger og sosialhjelp. Nå kommer det krav om bedre juridisk kompetanse, bedre saksbehandlingsrutiner og sterkere rettssikkerhetsgarantier for klientene. Men NAVs grunnproblem er større. Stortingsflertallet som legger rammene for NAVs praksis har bestemt at hovedmetoden for å få folk ut av fattigdom, enten de er gamle, syke eller bare for lite produktive, er å «stimulere til jobbsøking» ved å gjøre dem enda fattigere. De har et like urealistisk og fordomsfullt syn på dem som trenger stønad, som det 1800-tallets fattigkommisjoner hadde. Så lenge NAV må følge prinsippet om laveste attraktivitet, vil det stadig bli brutale møter med klientene, uansett hvor kompetente og effektive og velvillige de NAV-ansatte er. Det blir ikke bedre før arbeidsløshet igjen blir forstått som et systemproblem og ikke som et spørsmål om manglende arbeidsmoral. De som ikke får arbeidsinntekt, må få rett til stønader som gjør det mulig å leve et fullverdig liv likevel. Det er nødvendig å reversere endringene i Folketrygdloven som har skreddersydd den til den nye arbeidslinja. Først da kan trygden brukes slik den var ment, og gi hjelp til selvhjelp.

Engasjementet frå kvinnerørsla i partiet fekk sekstimarsdagen inn i Arbeidarpartiet sitt prinsipp-program i 1981, men sju år seinare var den borte. Kva var det som skjedde?

---

Av Magnhild Folkvord, jobbet i Klassekampen fra 1999 til 2015 og har skrevet flere kvinnepolitiske bøker, blant annet Betzy Kjelsberg, Samlaget (2019)

 

«Jubel og ellevill klemming kvinner imellom.» Slik skildra Arbeiderbladet stemninga på Arbeidarparti-landsmøtet i 1981 da framlegget om å programfesta sekstimarsdagen vart vedtatt. «6 timers dag er et viktig virkemiddel for å nå målet om likestilling og solidarisk fellesskap,» sa Kari Rolstad. Ho hadde på vegner av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse foreslått at kortare dagleg arbeidstid skulle stadfestast i prinsipprogrammet med ei målsetting om 6 timars normalarbeidsdag for alle. Dette vart vedtatt med 147 mot 130 stemmer. Harriet Andreassen, kvinnesekretær i Ap den gongen, følgde opp med eit framlegg til arbeidsprogrammet om å be sentralstyret setja ned ein komite som skulle greia ut kortare arbeidstid og kortare dagleg arbeidstid.[ref] Arbeiderbladet 6.4.1981.[/ref]

For eit betre samfunn

På spørsmål frå Arbeiderbladet om sekstimarsdagen først og fremst var eit tiltak for likestilling, svarte Rolstad at det var eit tiltak for eit betre samfunn, og viste til dei som hadde kjempa fram åttetimarsdagen. Dei såg klart at arbeidstida var viktig for forminga av samfunnet. Ho minte også om den skjulte arbeidsløysa – 135 000 kvinner ønskte lønna arbeid, men åttetimarsdagen var for lang for mange kvinner. Rolstad meinte ei lovfesta arbeidstidsforkorting ville vera betre enn den deltidsmarknaden som hadde fått utvikla seg på arbeidgivarane sine premissar. Dette landsmøtet valde Gro Harlem Brundtland til leiar i Arbeidarpartiet. Kunne det vera eit varsel om nye tider og ny framgang for Ap-kvinnene? Aldri hadde det vore så mange kvinner på eit landsmøte, og kjønnskvotering i partiarbeidet vart vedteke ved akklamasjon.

Kanskje var det ingen på dette landsmøtet som nemnde at Arbeidarpartiet hadde programfesta sekstimarsdagen nesten femti år tidlegare? I arbeidsprogrammet frå 1933 heiter det: «Den lovfestede arbeidstid nedsettes fra 8 til 6 timer.» Arbeidarpartiet si stortingsgruppe følgde opp med eit forslag i Stortinget same året, men vann ikkje fram.

Sekstimarsdagen var ikkje eit nytt tema for Ap-kvinnene. Rolstad hadde reist eit tilsvarande forslag på landsmøtet fire år tidlegare, utan å få gjennomslag. Hausten 1980 hadde daverande forbrukarminister Sissel Rønbeck halde foredrag i Politisk Forum der ho argumenterte for sekstimarsdagen. Vårt arbeidsliv er tilpasset yngre og middelaldrende menn uten omsorgsoppgaver. 8 timers arbeidsdag er for slitsom for de fleste kvinner, når vi påplusser arbeidsreise, husarbeid, omsorgsoppgaver og fritidsaktiviteter, sa ho mellom anna, og minte om at fedrane hadde for lite tid i lag med ungane sine.[ref]Arbeiderbladet 14.11.1980.[/ref]

Stemmetala på Ap-landsmøtet i 1981 viser at det ikkje var eit samla parti som stod bak prinsippvedtaket som fekk kvinnene til å jubla. Per Kleppe, planleggingsminister på denne tida, hadde på førehand gitt ei åtvaring: «Seks timers arbeidsdag har ikke noen plass i 1980-årenes økonomiske situasjon»,[ref]Arbeiderbladet 13.4.1981.[/ref] sa han til NRK like etter landsmøtet.

I prinsipprogrammet vart sekstimarsdagen plassert i eit avsnitt om likestilling med overskrifta «Positiv særbehandling»:
Hittil har kvinner vært utelukket fra viktige samfunnssektorer. For å rette på dette forholdet må vi være villige til å ta i bruk radikale virkemidler, så som kjønnskvotering, særstipend og annen positiv særbehandling. Samtidig må kvinners tradisjonelle og ulønte arbeidsoppgaver i hjemmet fordeles på en annen måte, slik at resultatet av yrkesaktiv frigjøring ikke bare blir dobbeltarbeidende kvinner. Daglig nedkortet arbeidstid er en forutsetning for dette. Målet må være 6 timers normalarbeidsdag.[ref]Prinsipprogrammet Arbeiderpartiet 1981, pkt 96 Positiv særbehandling. www.arbeiderpartiet.no[/ref]

Det skulle visa seg at Gro Harlem Brundtland, den første kvinnelege leiaren i partiet, ikkje skulle bli nokon forkjempar for sekstimarsdagen. Ikkje lenge etter landsmøtet gjorde ho sitt beste for å parkera sekstimarsdagen som noko som kunne høyra ei fjern framtid til. «Sekstimersdag har vi ikke lovet noe sted», sa ho i utspørringa i Valgrevyen i NRK same hausten.[ref]Lillehammer Tilskuer (og fleire aviser) 28.8.1981.[/ref] Ein av programleiarane minte om at det stod i prinsipp-programmet. «Ja, men i det programmet står det om de langsiktige målsettinger», svarte partileiaren.

«Uansvarlighet som bringer verden fremover»

Den nyvalde nestleiaren Einar Førde uttrykte ei langt meir positiv haldning til sekstimarsdagen. Planleggingsminister Per Kleppe sa under landsmøtet at det var eit uansvarleg vedtak. Førde svarte:

Ja, i så fall er dette en form for uansvarlighet som bringer verden fremover. […] Dette landsmøtet har da også styrket meg i min overbevisning om at dette partiet er alle andre partier overlegent i likestillingsspørsmål, både når det gjelder å sette seg mål og når det skal utformes konkrete programposter.

I partiet sitt arbeidsprogram for 1982–1985 er sekstimarsdagen ikkje å finna, men under «Familiepolitikk» står det: «Det bør iverksettes en utredning av ulike sider ved arbeidstidsforkortelse, bl.a. med sikte på en nedkorting av den daglige arbeidstid.»[ref]Arbeidsprogram 1982-1985 Arbeiderpartiet. www.arbeiderpartiet.no[/ref]  Om lag eitt år etter landsmøtet nedsette sentralstyret i Arbeidarpartiet eit utval som skulle sjå på ulike former for arbeidstidsforkortingar. Jan Balstad (nestleiar i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1968–81, og LO-sekretær frå 1981) var leiar for utvalet, medan Harriet Andreassen og Sissel Rønbeck representerte Arbeiderpartiets kvinnebevegelse i utvalet. Samansettinga av utvalet, med Balstad frå den mest
mannsdominerte delen av LO som leiar, kan gi eit hint om korleis partitoppen prioriterte sekstimarsdagen.

Var draumen om sekstimarsdagen, som Ap-kvinnene hadde jubla så høglydt for, likevel for god til å kunna bli sann? «Diskusjonen om arbeidstida som på nytt har kommet i fokus, har dessverre blitt noe skjev»,[ref]Arbeiderbladet 20.10.1982.[/ref] sa LO-sekretær Harriet Andreassen da ho heldt innleiing om den faglege og politiske situasjonen på landsmøtet til Kommuneforbundet (seinare Fagforbundet) hausten 1982. Andreassen meinte det burde leggjast opp til ein breiare diskusjon om
arbeidstida enn berre å gjera det til eit spørsmål om ja eller nei til sekstimarsdagen. Dei vanlegaste arbeidstidsordningane var ikkje tilfredsstillande for menn og kvinner som «ønsker å leve mere likestilt med hensyn til husarbeid, lønnsarbeid, barneomsorg, politikk og samfunnsliv for øvrig». Ho meinte det trongst langt meir fleksible ordningar, men tok ikkje til orde for forkorting av
arbeidstida.

Men om sterke krefter i partiet prøvde å dyssa ned kravet om sekstimarsdagen, hadde kvinnene i kvinnerørsla slett ikkje gitt opp. 8. mars 1983 var kravet om sekstimarsdag den parola som fekk størst oppslutning i toget i Oslo. «I dag er kravet om 6-timers-dagen henvist til Arbeiderpartiets prinsippprogram. Ved neste korsvei – i 1985 bør det føres inn i partiets arbeidsprogram»,[ref]Arbeiderbladet 9.3.1983.[/ref] sa stortingsrepresentant Sissel Rønbeck på festmøtet til kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti. I 1984 slutta Arbeiderpartiets Kvinneutvalg og AUF i Oslo seg til fellestoget 8. mars med eigne parolar, den eine var «Sekstimersdag for alle». Kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti følgde opp med diskusjon og skolering, eit tre dagars seminar i september 1984, og eit fagleg-politisk seminar på Sørmarka i samarbeid med Oslo Samorg (LO i Oslo) i februar 1985. Interessa for det siste var så stor at mange måtte avvisast. Ifølgje Arbeiderbladet var både reingjeringsassistentar, grafiske arbeidarar og offentleg tilsette «samstemte i krav om 6-timers dag og kvotering i LOs organer».[ref]Arbeiderbladet 14.2.1985.[/ref]

Det neste arbeidsprogrammet, for perioden 1986–1989, har eit avsnitt med overskrifta «Arbeidstidsforkortelser Større frihet og likestilling i arbeid, fritid og omsorgsarbeid», men utan at sekstimarsdagen kjem så mykje nærare. Arbeidarpartiet vil «Støtte kravet om 37 1/2 timers normalarbeidsuke som et rettferdskrav og et skritt mot 6-timers normalarbeidsdag». Etter landsmøtet i
1985 kommenterte Sissel Rønbeck dette vedtaket slik:

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mener at 6-timers dagen skal gjennomføres i løpet av 1990-åra. Arbeiderpartiets landsmøte mener altså at en fjerdedel av veien skal tas i løpet av de nærmeste 4 åra.[ref]Arbeiderbladet 19.4.1985.[/ref]

På nyåret i 1987 la det regjeringsoppnemnde arbeidstidsutvalet, leia av statssekretær Ted Hanisch, fram innstillinga si.[ref]NOU 1987: 9A og 9B.[/ref] Hanisch uttalte i den samanhengen at arbeidstida kunne forkortast mot år 2000 dersom bedriftene brukte produksjonsutstyret større delar av døgnet og folk var villige til å arbeida til andre tider enn det som hadde vore vanleg.[ref]Arbeiderbladet 5.1.1987.[/ref] Sissel Rønbeck tolka dette som positive signal, kvinnerørsla i partiet hadde som mål innføring av sekstimarsdagen i løpet av 90-åra, og uttalte til Arbeiderbladet at ho håpa «vi får til dette før vi går inn i et nytt årtusen».

Heilomvending

Men det skulle meir enn ein «NOU» om arbeidstid til for å overtyda leiinga i Arbeidarpartiet. Eit sentralstyremøte 20. juni 1988 drøfta partiprogrammet for neste periode. No vart sekstimarsdagen vurdert som urealistisk. Ifølgje Arbeiderbladet delte Sissel Rønbeck denne vurderinga:

Når vi ser hvordan kommunene sliter med økonomien etter innføringen av 37,5 timers uke, er det imidlertid urealistisk å tro at vi har råd til å innføre 6-timers arbeidsdag i løpet av den kommende fire-års-perioden. Vi må prioritere strengt, og vi vil velge å satse på å bedre forholdene for småbarnsfamiliene.[ref]Arbeiderbladet 22.6.1988.[/ref]

I 1990 var Ap-kvinnene igjen samla til landskvinnekonferanse. Ingenting tyder på ein ny offensiv for sekstimarsdagen, om vi skal tru Arbeiderbladet. Noko hadde skjedd med prioriteringane. Kvinnekonferansen samla seg om krav om utviding av svangerskapspermisjonen og rett til ein seks månaders «tidskonto», «for at småbarnsforeldre skal kunne kombinere familie- og yrkesliv i barnets 10 første leveår».[ref]Arbeiderbladet 19.7.1990.[/ref] No var temaet ikkje lenger kor lang normalarbeidsdagen skulle vera, men fleksibilitet og valfridom, slik at flest mogeleg kunne finna sine løysingar på meir individuell basis.

Dette pregar også Arbeidarpartiet sitt arbeidsprogram for perioden 1990–93. No vil partiet gå inn for «arbeidstidsreformer som åpner for en ny fordeling av arbeidstiden over ukens timer og årets dager. På den måten kan vi oppnå større frihet i valg av arbeidstid.» Dei fleksible arbeidstidene «over uken og året innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser og på grunnlag av tariffavtaler» skal sikra barnefamiliane og andre betre høve til å kombinera arbeid og omsorg.

Kva har skjedd som gjer at det berre er organiseringa av arbeidstida, og ikkje den totale lengda på arbeidsdagen som må endrast? Utan at det blir sagt direkte, har Arbeidarpartiet gått frå eit krav som ville auka prisen på arbeidskrafta, og såleis vera ein kostnad for arbeidsgivaren, til eit spørsmål om fleksibilitet og valfridom, der arbeidstakaren betaler prisen. Sia døgnet framleis ikkje har meir enn 24 timar, vil ikkje den auka fleksibiliteten redusera arbeidsbøra for den som skal makta både lønnsarbeid og omsorg og ansvar i heimen. «Tidsklemma» var eit relativt nytt ord på 1990-talet, men innhaldet var det mange som kjente godt til.

I 1995 var Sylvia Brustad leiar for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. På landskvinnekonferansen i januar 1995 gjekk ho klart mot kravet om sekstimarsdagen da ho innleia til debatt, medan Ap-kvinnene i Oslo framleis ønskte å stå ved dette kravet. Brustad sitt svar var meir fleksibilitet, ho ville satsa på å utvida den såkalla tidskontoordninga. Ikkje alle yrkesgrupper ønskte kortare arbeidstid, og «behovet for tid til andre sysler er ikke like stort i alle livsfaser».[ref]Arbeiderbladet 13.1.1995.[/ref] Medan kortare arbeidstid i tidlegare tider hadde vore lansert som eit tiltak for å dela på arbeid, hadde Brustad si eiga tilnærming til arbeidsløysa, ho spurde om det «i en tid med høy arbeidsledighet er riktig å la de som har arbeid få bedre arbeidsvilkår på bekostning av de som ikke har arbeid».

Dei følgjande partiprogramma viser korleis Arbeidarpartiet har gått vidare med modernisering og fornying, individualisering og fleksibilisering, og – i likestillingas namn – oppmoding til å gå frå deltid til heiltid utan eitt einaste krav om at normalarbeidsdagen må bli kortare. Utviding av foreldrepermisjonen med høve til individuell tilpassing skal gjera livet for småbarnsforeldra lettare. «Målet er at den gradvis skal fordobles til to år med 80 % lønnskompensasjon – tilsvarende 84 uker med full kompensasjon.»[ref]«Program for rettferdig fordeling», vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte 20.-22. november 1998, s. 20.[/ref] Dette skal kombinerast med ei tidskontoordning som skal gjera det mogeleg å få meir tid i lag med ungane – til dømes i feriar, heilt til dei er ti år. Men om denne tidskontoen skulle gi sekstimarsdag, ville «kontoen» bli tom nokså fort.

Arbeidarpartiet hadde definert sekstimarsdagen ut, men kvinnerørsla, fagrørsla og partia til venstre for Ap hadde gjort sitt for å halda liv i ikkje berre draumen, men heilt konkrete planar for sekstimarsdagen. I fagrørsla vart det etterkvart diskutert korleis tariffoppgjera kunne brukast til å realisera sekstimarsdagen. Ein halv time for kvart tariffoppgjer, og sekstimarsdagen kunne vera realitet etter tre oppgjer.

«Faren over, gutter!»

I valkampen i 2005 gjorde Jens Stoltenberg sitt beste for å visa at han ikkje delte visjonen om sekstimarsdagen. Framfor ei forsamling av toppinvestorar forsikra han at han var «110 prosent på at det ikke blir noen sekstimersdag».[ref]Dagbladet 18.8.2005.[/ref] Dagbladet presenterte denne saka under overskrifta «Faren over, gutter!» og eit stort bilete av ein engasjert Stoltenberg i møte med finansverdas mektige menn.

Statsminister Stoltenberg måtte likevel godta at den raudgrønne gjekk inn for eit slags forsøk med sekstimarsdag, etter eit visst press frå SV. Dessverre vart dette utforma slik at det ikkje var eigna til å visa korleis sekstimarsdagen kunne verka på ein arbeidsplass der forkortinga av normalarbeidsdagen gjaldt for alle. Det vart eit såkalla «seniorforsøk»: Tilsette over 62 år på utvalde statlege arbeidsplassar kunne velja om ein reduksjon av arbeidsveka til 30 timar skulle takast ut som kortare dag eller veke, eller samlast opp til lengre friperiodar. Målsettinga var å få fleire til å stå lenger i jobb. Dermed kunne dette eksperimentet brukast til å slå fast at sekstimarsdagen ikkje var noko å satsa på. – Og statsministeren kunne på sitt vis stå ved lovnaden han gav til toppinvestorane i 2005.

Partiprogramma for dei følgjande landsmøteperiodane har titlar som kunne lova mykje godt for mange: Skape og dele (2009–2013), Vi tar Norge videre (2013–2017) og Alle skal med (2017–2021). Landsmøtet i 2019 vedtok eit arbeidslivsmanifest. Arbeidstid er eitt av mange viktige tema:
Arbeiderpartiet mener det må legges økt vekt på helsefremmende arbeidstidsordninger og viser til gode eksempler på fremforhandlet kortere arbeidstid.

Ap vil
… etablere nasjonale tilskuddsordninger for forsøk med kortere arbeidstid. Særlig belastende yrker skal prioriteres og det bør gis midler til følgeforskning slik at man kan måle hvilke effekter forsøkene har.

Men den som vil ta kampen for seks timars normalarbeidsdag vidare, må leita
andre stader etter nokon å samarbeida med.

Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

28. november i år er det 200 år siden Friedrich Engels ble født. Denne artikkelen er et forsøk på å trekke Engels og hans betydning for marxismen frem i lyset.

Det er få historiske skikkelser som i så stor grad har blitt vurdert i lys av et annet menneskes prestasjoner, på godt og vondt, som Friedrich Engels. På den ene siden er det dem som oppfatter Marx og Engels som to tvillingsjeler, som knapt var uenige om annet enn fullstendige uvesentligheter, . på På den andre siden er det dem som mener at Engels nærmest var en parasitt på mesteren, og som Marx bare aksepterte fordi han var den som brødfødde ham mens han drev med studiene sine. Uansett er det liten tvil om at uten Engels, ville Marx neppe blitt den han ble.

Tekstilmagnat og flyktning

Engels ble født 28. november 1820, som førstefødte i en familie i det borgerlige toppsjiktet i Barmen (i dag en del av Wuppertal). Faren var tekstilmagnat og drev sammen med sine brødre en tekstilfabrikk med flere hundre ansatte. Det var forventet at junior ville gå i sin fars fotspor, og det gjorde han da også til slutt, men først etter mye om og men. Det avgjørende ble revolusjonsforsøket som feide over kontinentet i 1848/49. Med sin bakgrunn, hadde Engels, tross sine radikale synspunkter, en viss beskyttende hånd over seg. Men etter å ha deltatt aktivt på barrikadene i sin Barmen og andre byer, var heller ikke det nok. Han ble tvunget i eksil og slo seg ned i London , der dit hans gode venn, Karl Marx, hadde slått segflyttet ned en måned tidligere.

Storbritannia var på dette tidspunktet ett av få land som tok imot politiske flyktninger fra kontinentet – vel å merke hvis de kunne forsørge seg selv. Marx hadde en doktorgrad i filosofi, men det var ikke noe som ga arbeid i London. Engels, på sin side, hadde blitt utpekt til den som skulle føre familiebedriften videre. Og det var den som ble løsningen. Familien var blant annet medeier i en tekstilfabrikk i Manchester, og ved hjelp av dyktig parlamentering gjennom sin yngre søster Marie, lyktes det ham å bli tatt til nåde igjen. De neste 20 årene tilbrakte han i Manchester, der han sendte deler av lønna si fra Ermen & Engels – og antakelig også penger han tilegnet seg fra bedriften på mindre ærlig vis – til Marx slik at han skulle kunne skive sitt magnum opus, Kapitalen.

Det var heller ikke første gangen Engels hadde vært i Manchester. Han ble sendt dit allerede i 1842, dels for å lære og bidra inn i driften, men også fordi faren anså at det kunne være en mulighet for å få ham vekk fra de radikale tankene som allerede preget ham. Det siste lyktes ikke. I stedet for å holde seg blant sine standsfeller, oppsøkte han arbeidermiljøene og ble godt kjent med dem. Resultatet ble boka Arbeiderklassens tilstand i England der han, ved siden av å levere et av de viktigste vitnesbyrdene på hvordan arbeidsfolk faktisk bodde og levde i sentrum for den industrielle revolusjonen, formulerte flere helt sentrale teser for hvordan dette ville påvirke forholdet mellom klassene.

Samarbeidet med Marx

To år senere skulle Engels hjem til Barmen. På veien hadde han imidlertid et stopp – Paris. Der bodde Marx som, sammen med Arnold Ruge, skulle gi ut tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher. Marx og Ruge kjente hverandre fra studietida i Berlin, der de begge tilhørte unghegelianerne. Da Engels avtjente førstegangstjenesten i Berlin, kom han også i kontakt med dette miljøet, men da hadde Marx allerede brutt med det. De møttes kort høsten 1842, men uten at noen av dem lot seg imponere av den andre.

Dette endret seg da Engels sendte Marx en artikkel med tittelen Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien, i håp om å få den på trykk, Her formulerer Engels for første gang flere av de sentrale tesene Marx senere skulle utvikle videre i Kapitalen, herunder om den kapitalistiske produksjonens gjentakende kriser. Marx ble imponert av det han leste og inviterte Engels til å ta turen innom Paris. Disse ti dagene på sensommeren 1844, skulle det bli starten på et vennskap og samarbeid som skulle vare helt til Marx’ død i 1883.

Når man i dag ser på det de skrev og gjorde sammen i perioden frem til 1848, fremstår de som to likeverdige partnere. Sammen skrev de Den hellige familie og manuskriptet som mange år etter at de begge var døde skulle gis ut under tittelen Den tyske ideologi. Selv om Marx’ bidrag tok mye større plass enn Engels sine, har det mer å gjøre med skrivestil enn substans. Mens Marx breiet seg ut, var Engels mye mer konsis og innrettet mot det han ville få frem. Det var også Engels som skulle få oppdraget med å skrive et programdokument for Kommunistenes forbund. Språket i Det kommunistiske manifest er riktignok umiskjennelig preget av Marx’ penn, men innholdet er i hovedsak det samme som Engels allerede hadde formulert.

Arbeidsdelingen mellom Marx og Engels

Det var først da Engels dro til Manchester, etter at reaksjonen hadde slått ned revolusjonen i deres hjemlige Preussen, at arbeidsdelingen mellom dem, slik vi kjenner den i dag, ble etablert. Rett nok bidro Engels med en rekke artikler som ble publisert under Marx’ navn i New York Daily Tribune, men hovedoppgaven hans ble å finansiere Marx’ arbeid og å være sparringspartner gjennom en omfattende brevveksling. I Manchester deltok han samtidig aktivt i sosietetslivet, og for den som ikke kjente ham godt, var det ingenting som tydet på at han samtidig var en aktiv revolusjonær. Etter farens død i 1860 ble han gjort til partner i Ermen & Engels, før han i 1870 solgte sin andel til brødrene Ermen og reiste sørover til London for å slå seg ned der.

Da Engels kom tilbake til London, hadde allerede første bok av Kapitalen kommet, og Marx jobbet med bok to og tre. Samtidig var det store stridigheter innen Den internasjonale arbeidersammenslutningen, i dag bedre kjent som Den første internasjonale. Men selv om han igjen bodde i samme by som sin gode venn og samarbeidspartner, var det nå med et helt annet samarbeidsforhold enn før han flyttet til Manchester. Engels var blitt Marx’ medhjelper og fanefører.

Det kanskje fremste uttrykket for dette er boka Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen, bedre kjent som Anti-Dühring. Eugen Dühring var en tysk sosialist som gikk til angrep på Marx’ teorier, og det ble opp til Engels å forsvare vennen sin. Marx bidro også til boka, men det var Engels som var hovedforfatteren, og det var hans navn som sto på tittelbladet. Anti-Dühring var på mange måter den første boka der Marx’ teorier ble fremstilt på et systematisk vis, . og Den ble i årene som fulgte, en helt sentral lærebok i marxisme, med et langt større nedslagsfelt enn noen av Marx’ egne skrifter.

Førstefiolinist

Engels uttalte en gang at han alltid hadde spilt annenfiolin i forholdet til Marx. Med vennens død i 1883 var det han som måtte spille førstefiolin. Han avbrøt arbeidet sitt med et vitenskapsteoretisk manuskript som hadde vært hans hjertebarn i flere år. Det ufullstendige manuskriptet ble først utgitt i 1925 under tittelen Naturens dialektikk. Selv om manuskriptet er preget av nivået vitenskapen befant seg rundt 1880, er det slett ikke uten verdi. Blant annet har økomarxismen som har vokst frem de senere tiårene lent seg betydelig på Engels’ metoder og tilnærminger.

Marx hadde i sine siste år interessert seg for samtidens etnografi og antropologi. Basert på notatene han etterlot seg, og egne studier, skrev Engels boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Selv om også denne var preget av samtidens forskning, viser Engels her hvordan kjennskapen til hvordan menneskene tidligere levde, bekrefter at makt- og undertrykkingsforhold er historisk betinget. Boka har også vært viktig for den marxistisk inspirerte delen av kvinnebevegelsen fordi Engels her legger stor vekt på familien og kvinnenes underordning under mannen.

Det var likevel arbeidet med Kapitalen som skulle kreve mest av ham. Marx hadde etterlatt uferdige manuskripter til bok to og tre, og særlig manuskriptet til bok tre befant seg i en særs ufullstendig form. Mye tyder også på at Engels ikke kjente til disse manuskriptene, i hvert fall ikke i detalj, før han kom over dem i de etterlatte skriftene. Likevel satte han seg ned for å sette dem i en så tilfredsstillende stand at de kunne gis ut, bok to i 1885 og bok tre i 1894.

I ettertidens lys har nok Engels likevel satt sine dypeste spor gjennom sin betydning for utbredelsen av marxismen. Da Marx døde var han fortsatt en nokså obskur figur. Da Engels døde tolv år senere, utgjorde teoriene hans den viktigste rettesnora for arbeiderpartier i en rekke land. Engels var en helt sentral skikkelse i Den annen internasjonale som ble opprettet i 1889, og etter hvert som marxismen fikk gjennomslag, mye takket være populariseringene i Anti-Dühring og i kortversjonen, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, ble han den ubestridte autoriteten. Det var han som ble kontaktet for tips og svar på spørsmål, og han svarte det han var god for. Helt frem til sin død i 1895 var han helt uvurderlig for den neste generasjonen med marxister.

Den politiske arven

Blant dem som sto Engels nærmest i denne perioden, finnes navn som Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Georgi Plekhanov, navn som i dag først og fremst forbindes med reformisme, klassesamarbeid og nasjonalsjåvinisme. Det er likevel en tilsnikelse å holde Engels ansvarlig for dette. Riktig nok skrev han i et av sine siste skrifter at arbeiderklassen «med den vellykkede bruken av stemmeretten har tatt i bruk en helt ny kamparena». Men han la heller ikke skjul på at borgerskapet fort kunne komme til å benytte seg av «grunnlovsbrudd, diktatur og en retur til absolutisme» dersom arbeiderklassen faktisk skulle vinne frem på denne arenaen. For ham var det i 1895, som det hadde vært da han skrev Arbeiderklassens stilling i England femti år tidligere, et taktisk spørsmål. At noen valgte å bare forholde seg til den ene siden av dette dilemmaet, kan knapt tilskrives Engels.

På den annen side har Engels, i motsetning til Marx, blitt fremstilt som den ansvarlige for alle uhyrlighetene som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. Det var Engels, sies det, ikke Marx, som fremstilte marxismen som en vitenskap, og som dermed la grunnlaget for despoti og fåmannsvelde. Da ser man imidlertid bort fra at også Marx bidro til Anti-Dühring, og at han skrev et forord til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap der han roste Engels for sin «innføring i den vitenskapelige sosialismen». Det er rett og slett vanskelig å slå inn en kile mellom Marx og Engels i dette spørsmålet uten å se bort fra det Marx selv skrev. Eller, sagt med andre ord, om man holder Engels ansvarlig for overgrep som er gjort i sosialismens navn, kan man ikke la Marx gå fri. Hvorvidt anklagen medfører riktighet, er et helt annet spørsmål.

Forenklinger eller forfalskninger?

Engels har også blitt anklaget for å ha gjort unødvendige forenklinger av Marx’ teorier. Og det er ingen tvil om at han forenklet mye. Men Marx skrev ikke for å få en plass i universitetsbiblioteker, han skrev fordi han ville bidra til forandring. Det innebærer selvsagt ikke at studier av skriftene hans er bortkastet tid, men med mindre man forventer at alle revolusjonære skal studere alle de planlagte 114 bindene av Marx Engels Gesamtausgabe, så må man faktisk forenkle.

Det har også blitt reist særlig kritikk mot Engels’ arbeid med Kapitalen, særlig bok tre. Enkelte har gått så langt som å kalle det en forfalskning. Og, selvsagt, så lenge han ikke trykte manuskriptet slik Marx’ etterlot seg det, så vil det være nyanser. Men det er også en grunn til at Marx ikke lot det trykke slik det forelå – det var ikke ferdig. Han kritiseres også for fortolkningen han la til grunn i ulike sammenhenger etter Marx’ død, særlig hans hang til å lese Marx’ abstraksjoner inn i en historisk kontekst. Og det er godt mulig han gjorde feil her. Men mens Marx brukte år og dag med materien, var Engels opptatt med å finansiere arbeidet hans, uten å være involvert i selve arbeidet. Han kunne ikke få det samme overblikket. Likevel er det vanskelig å forstå hvem andre enn Engels som skulle gjort verkene klare for publisering. Marx-forskningen var tross alt ikke blitt en egen fagretning ved universitetene, og de hundrevis av hyllemeterne med oppklarende og utdypende kommentarlitteratur vi har i dag, var ennå ikke blitt skrevet.

Uten Engels’ bidrag, er det nok mest sannsynlig at manuskriptene for bok to og tre ville ha lidd samme skjebne som Marx’ øvrige uutgitte økonomiske manuskripter. Etter Engels’ død ble Marx’ arkiver overtatt av de tyske sosialdemokratene, som lot dem støve ned. Det var ikke før Marx-Engels Instituttet i Moskva begynte å fatte interesse, at de ble hentet frem. Men fortsatt skulle det ta lang tid før de ble kjent for offentligheten. Manuskriptet Marx skrev i 1857–58, for eksempel, i dag kjent som Grundrisse, ble for eksempel ikke allment kjent før i 1939, mens manuskriptet han skrev i 1861–63, ikke ble kjent i sin helhet før i 1982 – altså nesten hundre år etter hans død. Det kan godt hende at Engels var slumsete, unøyaktig og ikke godt nok kjent med innholdet. Men for ham var det viktigste å få dem frem i lyset. Så får heller Marx-forskerne utfylle og utdype detaljene, nå som originalmanuskriptene finnes i bokform.

Den første marxist?

Engels omtales ofte som historiens første marxist. Men mer enn bare dette, var han en aktiv bidragsyter til at marxismen ble det den ble, fra han sendte artikkelen sin til Marx i Paris til han mot slutten av sitt liv ble selve personifiseringen av den fremvoksende sosialistiske arbeiderbevegelsens teoretiske tilnærminger. Marx og Engels utfylte hverandre, personlig, politisk og historisk. Likevel er forskjellen på omfanget av markeringen av Marx’ 200 års fødselsdag og Engels’ 200 års fødselsdag, påtakelig, noe også den som har lest Gnist siden 2018 vil ha merket seg. Denne artikkelen kan forhåpentligvis bidra til å bøte noe på dette.

Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag
Oslo: Kagge Forlag, 2020, 200 sider

Av Petter Bauck, medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

---

 

Odd Karsten Tveit har skrevet en bok som er lett å lese. Gjennom 7 kapitler, som kronologisk følger utviklingen i regionen fra 1820 fram til i dag, presenteres de aktuelle landene og sentrale aktører. Bare en titt på innholdsfortegnelsen, med kapitteltitler som «Imperiet slår sprekker», «Det nye Midtøsten», «Olje, våpen og blod», «Året som endret alt», «Ingen fred å få», «Arabisk vår og vinter» og «De store spillerne», slår an tonen i det ambisiøse prosjektet forfatteren har gitt seg ut på. Samtidig får vi som lesere en introduksjon til sentrale aktører og milepæler som har preget Midtøstens historie i perioden.

Det var med spenning og litt uro at jeg gikk løs på boka. Spenningen var knyttet til i hvilken grad en slik bok på 200 sider ville gi en dekkende introduksjon. Vi snakker om et geografisk område bestående av en rekke ulike land, som gjennom det aktuelle tidsrommet har gjennomlevd en rekke kriger og konflikter, og som huser ulike folkeslag og religiøse grupper. En særskilt utfordring må være at Midtøsten, slik navnet indikerer, ligger midt mellom tilgrensende områder, som et brohode mellom Asia, Afrika og Europa. Uroen var nok mest knyttet til i hvilken grad denne boka, med sin avgrensing i antallet sider, makter å presentere også nyansene i de ulike samfunnene, knyttet til de ulike konfliktene, og relatert til de ulike aktørene. Midtøsten var og er tross alt en arena hvor aktører fra hele det globale samfunnet kives for å sikre egne interesser, enten det knyttes til naturressurser, militærstrategiske interesser eller religiøse overbevisninger.

Vi beveger oss fra det ottomanske imperiet, via fredsslutningen etter den første verdenskrigen, naturressursenes stadig større betydning, omveltningen i Iran i 1979, utallige kriger, som ikke minst involverer Irak og Iran, men også Libya, Israel og Palestina, og sjølsagt USA, gjerne med støtte fra diverse europeiske land og andre, til opprøret som startet den arabiske våren i Tunis og etter hvert berørte svært mange av de arabiske landene. 

Når man skal skrive om et område av verden hvor hver dag bringer ferske nyheter, er det vanskelig å presentere en naturlig avslutning på en bok. For verden og Midtøsten går videre om boka er avsluttet. Tveit har valgt å løse dette med et avsluttende kapittel som omhandler de sentrale aktørene i Midtøsten. Så blir det opp til leserne, gjennom nyhetene og annen lesning å følge utviklingen videre. 

Forfatteren har en viktig styrke i at han i flere år har arbeidet som journalist med base nettopp i Midtøsten. I den siste halvparten av boka fletter han på en god måte personlige møter og observasjoner inn i den historiske framstillingen. Dette kommer i tillegg til den omfattende bokproduksjonen om ulike sider ved forhold i nettopp Midtøsten Tveit har på samvittigheten.

Gjennom lesingen av de første kapitlene i boka følte jeg meg hensatt til historie- og samfunnskunnskapsundervisningen på skolen tilbake på 1960-tallet. Det var land, herskere og årstall. «Flere byer i Belgia» var et begrep som stadig vendte tilbake. På denne måten får Tveit plassert de ulike landene, aktørene og viktige utfordringer som man balet med. Noen anekdoter bidrar til å nyansere bildet at det ottomanske imperiet, som i de første 100 årene spilte den sentrale rollen i Midtøsten. Byggingen av Suez-kanalen fra Middelhavet til Rødehavet illustrerer på en god måte hvordan britiske interesser befestet seg, på kollisjonskurs med en voksende bevegelse i Egypt om løsrivelse fra det ottomanske riket. Hvilken rolle khedivens sønn og hans hang til å spise makaroni, en nytelse han fikk utløp for sammen med den franske konsulens sønn Ferdinand de Lesseps, fikk for kanalens bygging og kontrakten som fratok Egypt kontroll med kanalen, vites ikke. Ferdinand de Lesseps var nemlig personen som sto for byggingen.

Journalisten Tveit dykker ned i historien gjennom sitt arbeid i regionen de siste 40 årene. Det er ikke få statsledere og sentrale politikere han har møtt i perioden, fra en lang rekke land. Inntrykk og utsagn flettes på en god måte inn i den historiske framstillingen. Også holdningene og bevegelser på grasrota kommer med, om enn i mindre grad. 

Palestinernes skjebne, og den israelske koloniseringen av «det lovede landet» er en sentral bærebjelke i boka, naturlig nok. Tveit har jo gjennom sitt forfatterskap viet nettopp dette komplekse konfliktbildet mye plass. Korrupsjonen som en fellesnevner mellom okkupanten Israel og ledelsen i det okkuperte Palestina trekkes fram. Det er viktig. At korrupsjonen på palestinsk side ikke nevnes som en av de utløsende årsakene til den andre Intifadaen i september 2000, forundrer en som bodde og jobbet i Palestina i det aktuelle tidsrommet. 

På 200 sider er det begrenset hva du får plass til. Det som nok har lidd mest er muligheten til å utdype analysene rundt viktige milepæler, som en historisk gjennomgang nødvendigvis vil bygge på. Norges rolle i prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993 er fri for det forspillet bl.a. Al Jazeera kunne presentere i markeringen av avtalens 20 års jubileum i 2013. Hans Wilhelm Longva kunne i et intervju fortelle om utfordringene som oppsto i kjølvannet av Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Med ett var Israel uten en sikker leverandør av oljeprodukter. USAs regjering henvendte seg til Norge, som nettopp hadde startet oljeutvinning i Nordsjøen. Longva fikk oppdraget å avklare palestinernes holdning til en eventuell norsk leveranse av olje til Israel. Yasir Arafat hadde ingen betenkeligheter, men … når tiden var inne, måtte Norge love å bidra til en hemmelig bakkanal for palestinske forhandlinger med Israel. Heller ikke noen inngående analyse av Arafats beveggrunner for å initiere en slik bakkanal i 1992/3, fem år etter utbruddet av den første Intifadaen, er det funnet plass til. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg hevder at Oslo-avtalen i sterk grad har bidratt til å splitte den palestinske nasjonale bevegelsen. Som en tilrettelegger, og til dels aktiv forhandler, hadde Norge gode intensjoner, men ingen midler til rådighet for å utjevne styrkeforholdet mellom okkupanten og den okkuperte. 

Norges rolle i Midtøsten kommer også fram i boka, fra Henrik Ibsen, som representerte Norge og Sverige ved åpningen av Suezkanalen, via tungtvann til Israel som basis for Midtøstens eneste atomvåpenmakt, til Palestina-Israel og Oslo-avtalen, og bombingen i Libya. Dette er opplagt ikke det mest sentrale i en bok om Midtøstens historie fra 1820 til i dag. Men når det er med, savner jeg en kritisk analyse av rollen Norge har spilt i regionen.

Et sentralt spørsmål, som har enorm betydning for en nyansert forståelse av utviklingen i området og intensjonene til de ulike aktørene, er hvordan en bibelsk historieskrivning de siste drøyt 100 årene har marginalisert palestinerne som folk og nasjonal enhet. Religiøs tilhørighet er omskrevet til etnisitet. Jøder fra Øst-Europa, Irak, Marokko og Etiopia blir med ett en felles etnisk gruppe. Nur Masalaha omtaler dette i boka Palestine – A four thousand year history”. Han torpederer sionistenes påstand om at jødene er «et folk uten land som kom til et land uten folk». Samtidig dokumenterer han at Palestina har vært et geografisk begrep og palestinerne et folk i flere tusen år.

Midtøsten er, som jeg har skrevet over, området som utgjør et brohode mellom Afrika i vest, Sør-Asia og Sentral Asia i øst og Europa i nordvest. Nettopp denne plasseringen gjør det utfordrende å skrive om områdets historie uten å trekke linjene også til nabo-områdene. Sovjetunionens oppløsning i 1991, Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 med den påfølgende krigen som siste kapittel i den kalde krigen, Taliban i Afghanistan fra 1994 til 2001, sterkt influert fra wahabismen i Saudi-Arabia og den amerikansk ledede invasjonen i Afghanistan i 2001 som ledd i krigen mot terror, er alt hendelser de siste over 40 årene i Midtøstens nabolag, som både har fått ringvirkningen på utviklingen i Midtøsten og som ofte har hentet ideologisk og økonomisk støtte fra nettopp Midtøsten. Tilsvarende relasjoner er jeg sikker på at man vil finne opp gjennom de 200 årene som boka på 200 sider skal dekke, både når det gjelder Afrika og Afrikas Horn og Europa. Jeg hadde gjerne sett at disse forholdene hadde vært omtalt noe mer utførlig. 

Når dette er sagt, vil jeg gi honnør til Tveit for å ha gitt seg ut på et etter min mening hasardiøst prosjekt hvor 200 års historie i en region som Midtøsten skal dekkes på 200 sider. Da er det mye som må utelates. Boka gir en god innføring i sentrale problemstillingen knyttet til regionen og makter å plassere alle landene og deres sentrale utfordringer mellom de to permene. Noen enkle kartskisser, som plasserer geografiske steder og land, hadde hjulpet leseren som gjennom boka skal orientere seg i en region han eller hun har lite kjennskap til. 

 

 

Av Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist for utenlandske bøker og professor emeritus i utviklingsstudier.

---

Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international. New York: Monthly Review Press, 2019, 480 s.

Samir Amin:
Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. New York: Monthly Review Press, 2019, 246 s. 

Samir Amin, som døde i 2018, er ikke ukjent for mange av dette tidsskriftets lesere. Ei samling av nyere artikler på norsk, hvorav flere hadde stått på trykk i Gnist, blei da også utgitt på norsk for fem år sida (Kapitalismen i vår tid – krefter og motkrefter, Forlaget Rødt, 2014). Nå foreligger to nye bøker som allerede lå ferdig i manus før den skarpskodde marxisten med egyptisk bakgrunn gikk bort, og som oppsummerer mye av hans tenkning og aktivisme. 

Den første av dem er en slags selvbiografi som dekker den lange perioden fra 1970-tallet, der han tar oss med på reise til mange land hvor han har vært rådgiver for radikale politikere og sosiale bevegelser, samtidig som han gir sin versjon av de utfordringer og de kamper som de står oppe i. De mange observasjonene og analysene forteller mye om hvordan verden er skrudd sammen, der er en rød tråd hvordan land i Sør tappes gjennom «monopol- og imperialistrenter» og hvordan USA – både under demokrater og republikanere – står fram som en økonomisk, militær og politisk trussel mot folk både i eget og i andre land. Selv om mye stemmer til pessimisme, viser Amin hvordan han helt til det siste var fylt av optimistisk tro på at kamp for nasjonal og menneskelig frigjøring nytter. (Har vi da noe valg?)

Only people make their own history er et representativt utvalg av artikler fra 2000 til 2018, som gir ei god innføring for dem som kommer til Samir Amin for første gang. (Flere av dem er allerede med i Kapitalismen i dag – krefter og motkrefter). Her møter vi også nye bidrag både om den russiske revolusjonen ved 100-årsjubileet og dens overvurdering av arbeiderklassen i kapitalismens sentrum, om Manifestet 170 år etter og om hvordan Marx kan fornyes når det gjelder teorier om produksjonsmåter og overgangssamfunn. Både her og i sjølbiografien tas vi også med inn i et par av de mest omstridte temaene hos Samir Amin. Et av den er hans – etter manges mening – altfor positive syn på dagens Kina, der han operer med et litt rart skille mellom pro-kapitalistiske økonomiske strategier og en mer sosialistvennlig politisk ledelse, inkludert deler av byråkratiet. Det andre, og som kanskje angår oss mer direkte, er hvordan «akkumulasjon på globalt nivå» og sentralisering av profitt i det industrialiserte Norge også kaster av seg fordeler for langt flere enn det øverste sjiktet i kapitalistklassen. I tillegg er det verdt å merke seg hvordan hans tidligere forhåpninger om et Europa som geopolitisk motvekt til USA for lengst har måttet vike for analysen av et EU som både er en kapitalistisk spydspiss og et redskap for «amerikanisering» av vår egen verdensdel.

Det er altså store spørsmål som Amin reiser, og det er vemodig at han ikke lenger er med når de diskuteres videre, og når vi trenger hans råd, kritikk og inspirasjon til motstand.

 

Naomi Klein:
On fire. The burning case for a new green deal
London: Allen Lane 2019, 309 s.

Martin Empson (red.):
System change, not climate change.
A revolutionary response to environmental crisis
London: Bookmarks, 2019, 184 s.

Av Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og professor emiritus i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

For fire år sida fortalte Naomi Klein oss at klimaendringene mer er et resultat av kapitalisme enn av menneskenaturen, og Dette forandrer alt – klimaet mot kapitalismen (Oslo: Oktober, 2015) var en global bestselger som bidro til å flytte debatten flere hakk mot venstre. Men mye skjer på kort tid, og hun er nå ute med On fire, der de siste kapitlene er skrevet etter at Donald Trump har blitt president og FNs klimapanel har utgitt stadig flere alarmerende rapporter. Og om ikke millioner av skolestreikende ungdom forandrer alt, så bidrar de alle fall til økt oppmerksomhet om det Naomi Klein kaller for en planetarisk dødsspiral.

Bokas konkrete gjennomgang av «a new green deal» viser at dette er et langt mer omfattende og radikalt program enn det som i tilslørende nytale her hjemme kalles for et «grønt skifte». Her tar Klein også for seg de vanligste innvendingene, ikke minst når det gjelder arbeidsplasser, men viktigst er hennes budskap om at gjennomgripende løsninger bare kan skje gjennom en sterkere offentlig sektor, folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Det er nettopp dette anti-kapitalistiske budskapet om klimarettferdighet som skremmer fossile selskaper og fossile politikere til å avvise både vitenskap og sunn fornuft, men som bærer i seg muligheten til brei mobilisering nedenfra.

Naomi Kleins styrke er at hun er journalist, det vil si at hun rapporterer med innlevelse om PuertoRico, Alberta, British Columbia og andre steder hvor folk opplever klimakatastrofen, eller katastrofekapitalismen, på kroppen. Hun forteller ikke bare om ofrene og om klimakampen nedenfra, men tar oss med til konferanser der reaksjonære tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Herfra formidler hun holdninger og løgner som ligger til grunn for deres lobbyvirksomhet, slik at vi kan forberede oss på argumentene til dem som krever «business as usual», med vekt på business.

Som i sine tidligere bøker, byr Naomi Klein også denne gange sine lesere en kombinasjon av innsikt og inspirasjon, alt i et medrivende språk krydret med slående formuleringer og metaforer. Hun er pedagogisk, som er det motsatte av belærende, og gir argumenter og informasjon som er velegnet til videre spredning. Tidligere har en riking kjøpt Hege Storhaugs bok til alle stortingsrepresentanter, i frykt for at hennes hatefulle budskap ikke skal være godt nok kjent. Det er lov å håpe på at noen gjør det samme med Naomi Klein, som har viktige ord på hjertet til begge de to formene for klimafornekting hos våre folkevalgte. Minst farlig er den som kommer fra FrP-ere, det er bare en naturlig refleks av uvitenhet og arroganse. Verre er det med det store flertallet som innser alvoret i vitenskapen, men som i lojalitet til kapitalismen nekter å ta konsekvensene.

Martin Empson, som er historiker, økomarxist og miljøaktivist, har redigert ei bok som er helt annerledes. De fleste av bidragsyterne er knyttet til tidsskriftene International Socialism i Storbritannia og Monthly Review i USA, som begge vil være kjent for mange av leserne av Gnist. Det betyr at de ti forfatternes siktemål ikke er å nå Naomi Kleins breie publikum, men å levere grundige analyser av kapitalismens systemtvang. De ser det derfor som et sentralt poeng er å redde marxismen fra både fiendtlige kommentarer i dag og den tunge arven fra østeuropeiske regimer som kalte miljøødeleggelser for kommunisme. Underveis er det mange påminninger om at Karl Marx sjøl var opptatt av forholdet mellom mennesker og andre deler av naturen, og at han hadde et våkent blikk for vitenskapelige bidrag fra helt andre områder enn økonomi og filosofi. Men mest kretser bidragsyterne seg rundt dagsaktuelle spørsmål og økososialistiske strategier, og de lykkes godt med å oppdatere konkret kunnskap om klima og biologisk mangfold. Sjøl om det i blant er krevende lesning, er det bryet verdt for dem som står midt oppe i debatten med Miljøpartiet De Grønne på den ene sida og skeptikere innafor fagbevegelsen på den andre. I denne kampen er det umulig å vinne fram uten en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Og på kjøpet får vi med oss inspirasjon fra den folkelige motstanden som allerede finnes, og som viser at klimarettferdighet ikke kan vinnes uten kamp nedenfra.

Langt fra alle på venstresida er begeistret for begrepet anthropocen, som betyr at menneskenes omforming av naturen er så dyptgripende i nyere tid at det rett og slett er tale om en ny geologisk epoke. I så tilfelle vil det være ei avløsning av holocen, som vi har levd i sida avslutninga av siste istid for 10-12000 år sida. Opphopninga av C02 i atmosfæren er bare ett av mange symptomer på klodens systemkrise.Blant de fagfolk som bruker begrepet, er det uenighet om når denne epoken starta. Mens noen går tilbake til rundt 1500, da alle deler av verden blei vevd sammen i et sammenhengende økonomisk og økologisk system, foretrekker andre å begynne med overgangen til fossil energi mot slutten av 1700-tallet, om ikke det først er den voldsomme veksten og militariseringa etter 1945 som er det avgjørende vendepunktet. Innvendingene går ut på at det ikke mennesker som mer allment forårsaker endringer, eller at miljøødeleggelser nærmest ligger i menneskenaturen.

I marxistisk tradisjon er det sjølsagt ei tilslørende mystifisering å frikjenne et spesifikt økonomisk system og spesifikke klasseforhold for det grunnleggende ansvaret. Burde det ikke hete capitalocen? Det er vel og bra med slike innvendinger, heter det i bokas kanskje viktigste bidrag, skrevet av geografen Camilla Roye, som også er redaksjonsmedlem i International Socialism. Men hun argumenterer for at betegnelsen på den nye geologiske epoken allerede er i ferd med å slå gjennom, og at man stiller seg på den sekteriske sidelinja om man ikke isteden tar jobben med å fylle det med et mer presist innhold. Når jeg nølende lar meg overbevise, er det fordi både 1500, 1750 og 1945 er årstall som er tett kopla til imperialismen, industrikapitalismen og kriger at det åpner for en forståelse av historiske sammenhenger langt utafor de frelstes rekker. Dessuten synes jeg Roye viser at mange av begrepets pionerer og talspersoner aldeles ikke fordeler skyld og ansvaret likt på alle mennesker i kraft av å tilhøre som art, Homo sapiens. Et annet sentralt bidrag er skrevet av Ian Angus, som her gaider oss gjennom den grunnleggende litteraturen om økososialisme. Angus er på forhånd kjent for flere bøker som bør stå på radikale miljøaktivisters leseliste, og er redaktør for det uunnværlige nettstedet «Climate and capitalism»¹.

Men det er også mye mer å hente i denne boka, enten det er om plast, biologisk mangfold, jordbruk og fornying av marxismen. Alt er lærerikt og teoretisk forankra uten at vi slås i svime av akademiske piruetter.

Note

1 Facing the anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system. New York: Monthly Review Press, 2016, 282 sider og A redder shade of green. Intersections of science and socialism. New York: Monthly Review Press, 2017, 160 sider. Adressa til nettmagasinet er https://climateandcapitalism.com/

 

Ebba Wergeland:
Med fare for liv og helse.
Uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem
Manifest, 2019, 136 s.

Av Morten Anker, medlem i Rødt og folkevalgt i Ås kommune, og jobber som lektor i historie, samfunnsfag og engelsk.

I dagens Norge er det relativt vanlig med ubekvemme arbeidstider og dårlige skiftordninger. Det har ikke alltid vært sånn. Det foregår en uthuling av arbeidstakernes rettigheter – ordningen vi har hatt i Norge med faste, forutsigbare arbeidstider med lange nok hvileperioder, er under press. Arbeidsgiverne krever fleksibilitet. Konkurranseutsetting gjør at de mest skruppelløse arbeidsgiverne vinner anbud på bekostning av de ansattes arbeidstider. 

Med fare for liv og helse er en bok om arbeidstiden vår. Den handler om hvordan arbeidstidene påvirker helsen til de ansatte, om hvordan arbeidstidsordningene påvirker sikkerheten både til de ansatte og de som kan bli påvirket, og om hvordan vi vet at arbeidstidene er forsvarlig. Boken tar også for seg de politiske vurderingene som førte fram til normalarbeidsdagen i 1915, og uthuling av den siden 1968. 

Wergeland tar opp flere store viktige temaer . I løpet av bokens 136 sider får leseren en innføring i hvordan mange forskjellige skiftordninger fungerer, og forsvarligheten ved dem. For de av oss som er interessert i arbeidslivspolitikk, finner man mange gode argumenter mot dårlige ordninger og farene ved dem. Et eksempel er bussjåfører som har delte skift. De begynner i fire- eller fem-tiden om morgenen, kjører i morgenrushet, har tre timer fri midt på dagen og kjører i ettermiddagsrushet fram til klokken 16.00–17.00. Slike eksempler burde gjøre de fleste betenkt. Ikke bare på grunn av den åpenbare håpløse arbeidstiden – i praksis stjeler man tre timer av de ansattes fritid hver arbeidsdag. Skift som dette øker også sjansen for ulykker, fordi de ansatte blir utmattet. Utmattelse er et resultat av en biologisk prosess. Jobber man for lenge uten mulighet til hvile, blir man utmattet. Det går utover privatlivet og sikkerheten. 

Wergeland skriver også om de politiske vurderingene som førte til normalarbeidsdagen, og hvorfor mange er unntatt den i dag. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at de borgerlige og Arbeiderpartiet har vært med på nedbyggingen av normalarbeidsdagen av internasjonale konkurransehensyn. EUs hviletidsbestemmelser for transportbransjen er så dårlige og kronglete at de bidrar til uforsvarlige arbeidstider. Det er interessant å lese hvordan lovverket bidrar til de kabinansatte får veldig dårlige arbeidstider og arbeidsbetingelser.

En kritikk jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at jeg gjerne skulle lest litt mer om hvordan vi avskaffer uforsvarlige arbeidstider. Dette spørsmålet er gjennomgående i bakgrunnen av boken, men kunne godt vært mer eksplisitt besvart. Jeg la likevel merke til tre ting som jeg oppfattet som viktig: den ene er at vi må jobbe for en lovregulert normalarbeidsdag. Hvis uforsvarlige skiftordninger, slik som i eksemplet over, ikke er lov, så kan vi hindre at konkurranseutsetting fører til dårlige arbeidstider. Det andre er at underbemanning ikke må være normalen på arbeidsplasser. Dette gjelder spesielt i helsesektoren. Det tredje er at hvis vi reduserer arbeidstiden, vil arbeidstakerne få mer tid til å hvile og problemet med uforsvarlige arbeidstider vil bli mindre. 6-timersdagen er dermed et viktig mål i arbeidet for å sikre helsen til arbeidstakerne. 

Ebba Wergeland har skrevet en god bok. Jeg har lært mye nytt om arbeidstider og de mulige konsekvensene av hvordan arbeidstidene blir lagt opp. Dette er en bok alle som er opptatt av arbeidslivspolitikk, eller som er aktivt involvert i utarbeidelsen av skiftordninger og arbeidsavtaler, burde lese. Boken er lettlest og oversiktlig. Den er et oppslagsverk over gode argumenter for hvorfor det er viktig å fortsette kampen for gode arbeidstidsordninger.

Ingjald Gaare:
Stein på stein. Murerliv
Forlaget Rødt, 2019, 216 s.

Av Thomas Alexander Nørstad Jørgensen,
tillitsvalgt for Lagerklubben Ahlsell og tidligere ungdomsleder for Norsk Transportarbeiderforbund.

Stein på stein byr på ei god fortelling om livet til Ingjald Gaare, som gjennom proletariseringsprosjektet til AKP på 70-tallet vendte ryggen til en fast og trygg jobb som arkitekt, og starta livet som murer i Trondheim. Et yrke som er prega av stor yrkesstolthet – eller nærmere yrkesarroganse som forfatteren selv beskriver det – og et tydelig skille mellom murer og murarbeider.

Forfatteren skildrer livet med arbeidskameratene på byggeplassen, faglige kamper og utfordringer. Han byr på gode historier fra byggeplassene i Trondheim, om tøffe forhandlingssituasjoner og direkte aksjoner. Han forteller ut fra anekdoter og korte fortellinger fra egne erfaringer, og byr på mange gode røverhistorier fra byggeplassen. Både morsomme hendelser med arbeidskamerater og tøffere historier om en til tider hensynsløs arbeidskjøper, som kronisk prøver å holde tilbake lønn, og stadig vil sno seg unna både lov og avtaleverk. Han byr også på mange erfaringer fra sitt arbeid som tillitsvalgt, både på arbeidsplassen og i foreninga deres.

Gaare forteller om hvordan det som AKPer var å engasjere seg i samfunnet og i en fagbevegelse tydelig preget av Arbeiderpartiet. Alt fra å få døra smelt i trynet av potensielle arbeidskjøpere, som ikke ville ha kommunistagitatorer på arbeidsplassen, til helt konkrete svik fra det som skulle være solidariske fagforeningskamerater. Dette er ikke noen form for klage eller kritikk, men heller en skildring av de politiske skillelinjene i fagbevegelsen og på venstresida.

Boka er en reise gjennom livet til en mann i møte med murerfaget, en arbeider med stor yrkesstolthet som etter hvert blir tillitsvalgt i fagforeninga og en viktig kamerat for murerne og murarbeiderne i Trondheim. 

Forordet brukes på å sette leseren inn i det tekniske rundt murerfaget. Alt fra lønnssystemer til skillet mellom murer og murerarbeider. Dette kan virke rart og uforståelig med det første, men det kommer godt til nytte seinere i boka. Forfatteren gir leseren et dypdykk inn i murerfaget, alt fra historier om det tunge arbeidet med å blande mørtel og frakte det rundt i trillebårer på byggeplassen, til møysommelig pirkearbeid hos byens mer velstående borgere. Innlevelsen han beskriver arbeidet med, gjør boka til spennende lesing.

Boka bærer også preg av at forfatteren tydelig vil gi et bilde av de sosiale og yrkesmessige forholdene til arbeidskameratene sine, dette gjør han ved å dedikere avsnitt og til tider hele sider til å skildre historiene deres. Vi blir kjent med både morsomme, triste og interessante skjebner og personer. Mennesker som blir utsatt for drastiske livsendringer, fra tragedier til solskinnshistorier. Dette er med på å gi leseren en god helhetsforståelse av hvordan det faktisk har vært, og fortsatt er, å jobbe innen murerfaget. 

Gjennom boka kommer forfatteren med flere analyser av utviklinga i egen bransje, arbeidslivet og samfunnet fra tidlig 70-tallet til de utfordringene vi står overfor i dag. Gaare beskriver hvordan store hendelser, som storstreika i 2000, og politiske vedtak som EØS-avtalen, drastisk har endra forholda i norsk arbeidsliv og spesielt i byggenæringa. 

Som fagforeningsmann med 10 års erfaring fra klubb, forening og forbund, vil jeg si at denne boka har gitt meg nye tanker og lærdommer. Historien til Ingjald er inspirerende, og man kan lære mye av de erfaringene han skildrer. Det viktigste man er at arbeidere som tør å stole på egne krefter, faktisk kan utrette ganske mye. Mye av problemene i dagens fagbevegelse stammer fra et system som i stadig større grad baserer seg på å ringe forbundet for svar, fremfor å gjøre det Ingjald og murerkollegaene gjorde – nemlig å stole på eget hue og egne krefter for å finne løsninger.

Som transportarbeider ser jeg Gaare som en sterk, empatisk og rådsnar klubbleder som har stått i front for kameratene sine i mange kamper, uten å miste kontakten med dem han er valgt til å representere. Boka vitner om at han er i stand til å bære nederlag og samtidig dra lærdom av det. Her har mange tillitsvalgte mye å hente. Dette er tydelig en mann som ikke har latt seg friste med flotte verv og kontor i Oslo, men heller har søkt å bedre sin egen og andres situasjon mens han samtidig har praktisert yrket han elsker. 

Dette er en bok jeg kan anbefale for gode krefter som vil ha et dypdykk inn i en historie utenom det vanlige vi hører og leser om i norsk fagbevegelse. Spesielt vil jeg anbefale den for tillitsvalgte og klubbledere som trenger litt inspirasjon og idéer i hverdagen. 

Husk at en klubb ikke bare oppstår, men blir bygget stein på stein.

 

 

 

 

Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.¹ Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.² De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.⁴

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.⁵ Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.⁶ Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.⁷ Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.

Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.

 

 

 

 

Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.

Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.

Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.

Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.

Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.

Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.

Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.

Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet. 

Edwart Snowden:
Systemfeil
Norsk av Aschehoug, 2019, s. 354
Oversatt av Lene Stokseth

Av Jonas Bodin Granerød, helsearbeider og student.

Boka er skrevet som en selvbiografi, med begynnelse, hoveddel og slutt. Mens historien dreier seg om statlige myndigheters etterretning og overvåkningsprogrammer, fortelles den som det levde livet til Edwart Snowden.

Boka begynner med et par kapitler om barndom, oppvekst og familieliv. Denne handlingen dreier seg over til Snowdens opplevelser med data og internett på 90-tallet. Han blir fort selvstendig, og kommer seg på arbeidsmarkedet for delvis ufaglærte datakyndige. Hovedhandlingen i boka begynner da Snowden blir med i hæren etter 11. september 2001, og skader seg under opplæringen som rekrutt. Snart får han opplæring i teknisk etteretning, og beveger seg så rundt på forskjellige arbeidsplasser innenfor etterretning, deriblandt den Amerikanske ambassaden i Geneve, før han får jobb i National Security Agency (NSA).

Her beskriver han hvordan Amerikansk etterretning driver systematisk overvåkning av «alle som eier noe med en skjerm», og driver hensynsløse misinformasjonskampanjer ovenfor statlige og sivile aktører over hele verden. Han beskriver prosessen med intern konflikt om samfunnsoppdraget helliger midlene han ser tatt i bruk. Et kapittel av boka brukes på å beskrive hvordan han begynte å «overvåke overvåkerene», først som et tilnærmet fornøyelsesprosjekt. Denne typen makt fikk man tydeligvis som «glorifisert data-vaktmester», noe Snowden legger vekt på som et «wake up-call». Han bruker et kapittel på å beskrive at han finner ut av hvordan NSA bryter lover spesifikt laget for å begrense NSAs handlingsrom, ved å forfalske rapporter og lyve til den Amerikanske regjeringen.

Siste del av boka handler om hvordan han forbereder seg på å lekke informasjon til offentligheten, hvordan han går frem for å gjøre dette, og hva som skjer etterpå.

Boka har en god balanse mellom å fortelle historien om et liv, og å fortelle hvordan Amerikansk etterretning samler inn, systematiserer og utnytter informasjon. Den kan leses uansett om man er interessert i det politiske, i det tekniske, eller det praktiske ved Amerikansk overvåkning og etterretning. Enkelt språk og den flytende fortellingen om forfatterens liv, gjør boka enkel å lese. Forfatteren porsjonerer jevnlig ut interessante detaljer og anekdoter om metoder og utstyr brukt i teknisk etterretning.

Snowden kommer med få politiske utsagn i boka. Det eneste gjennomgående budskapet hans er at internett en gang var anonymt, fritt for alle, men har kommet under fullstendig kontroll av en håndfull børsjnoterte selskaper med monopolmakt, som er mektigere enn de fleste individuelle stater. Dette har ført til et systematisk råttent internett, der personvern er noe som hører fortiden til. Amerikansk etterretning påvirkes av dette og får gjøre som de vil, mens lovmakere og domstoler på mange måter henger tiår etter, og forholder seg til virkeligheten fra forrige århundre. Han nevner også ved flere anledninger at tekstene til ekstreme libertarianske kapitalistiske tenkere, som Ayn Rand, var populært lesestoff «på kontoret» på flere av arbeidsplassene hans i Amerikanske etterretningstjenester.

Barbara Foley:
Marxist literary criticism today
London: Pluto Press, 2019, 288 s.

Av Kristin Buvik Sivertsen,
forfatter av romanen Omsorg (2017) og universitetslektor i litteratur ved Nord universitet.

Marxistisk litteraturteori undersøker forholdet mellom litteratur, ideologi og frigjøring. I dag utgjør mange marxistiske begreper og analytiske blikk viktige elementer i flere litteratur- og kulturkritiske praksiser. Størrelser som for eksempel Slavoj Žižek har bidratt til å popularisere et marxistisk begrepsapparat i kulturkritikken.

Marxisme tar med andre ord mange former i kulturfeltet, og de ulike avartene av marxistisk litteraturteori er noe Barbara Foley i boka Marxist literary critisism today stiller seg skeptisk til. I Innledningen polemiserer hun mot nyere innfallsvinkler til marxistisk kulturkritikk som hun oppfatter som en omvei. Foley er tydelig når hun beskriver hva hennes prosjekt er. Hun ønsker å gi en introduksjon til en marxistisk litteraturteori som er nært knyttet til Marx´ egen terminologi, og vier derfor de første 80 sidene til grundige redegjørelser for hva vi kan kalle marxistiske grunnbegreper: historisk materialisme, politisk økonomi og ideologi. For en leser som ikke har vært med på marxistiske studiesirkler i ungdomstida, er disse kapitlene opplysende, og reder grunnen for en tilnærming til litteraturstudier med en tydelig samfunnsanalytisk forankring.

Likevel synes jeg denne delen er vel omfattende. Særlig fordi Foley i liten grad trekker inn litterære eksempler her. Selv om hun har et poeng i at man trenger dette begrepsapparatet for å fullt ut forstå formålet med marxistisk litteraturkritikk, finnes det nok av andre innføringer i sentrale marxistiske begreper i den akademiske floraen. Denne delen oppleves derfor litt overflødig og jeg skulle gjerne sett at den var enda mer rettet mot det litterære feltet.

Et viktig poeng hos Foley er at marxistisk litteraturteori ikke er en innfallsvinkel til litteratur på lik linje med andre tilnærminger. Marxistisk litteraturteori skal ikke bare forstås som en metode. Siden marxisme er en helhetlig samfunnsanalyse, innebærer en marxistisk tilnærming til litteraturen at hele den litterære institusjonen må under lupen. Foley skriver at marxismen er en metateori som innebærer å stille seg kritisk til selve begrepsapparatet som brukes til å snakke om og forske på litteratur. Og den tilbyr en tilnærming som kan avsløre hva slags oppfatning av samfunnet skjønnlitterære verk er med på å skape. Når Foley undersøker litteraturens konvensjoner om hva litteratur er og skal være, og foretar en metaanalyse av det litterære feltet, er boka på sitt beste. Her gjennomgår hun veletablerte forestillinger om hva som regnes som litteratur, og ikke minst god litteratur. Med utgangspunkt i en materialistisk historieforståelse problematiserer hun disse begrepenes universalitet. Hun peker på hvordan terminologien vi bruker når vi snakker om litteratur, henger sammen med bestemte historiske og økonomiske forhold. Her følger også en interessant diskusjon av forholdet mellom høy- og lavkultur.

Det marxistiske perspektivet forholder seg skeptisk til sitt studieobjekt, det vil si at det litterære uttrykket alltid peker på noe annet. Språket, temaene og virkemidlene i verket kan ikke leses naivt eller som en umiddelbar kunstopplevelse, men heller som et uttrykk for videreføring av, eller opprør mot, dominerende ideologier. Flere av Foleys lesninger av, ofte kanoniserte, litterære verk i kapittel 6, er spennende og åpner for en diskusjon av sentrale litterære motiver. Særlig lesningen av bestselgeren Fifty shades of grey er morsom og betimelig.

Foleys analyser har et tydelig mål for øye, og dette er både bokas styrke, men også dens svakhet. En av hovedinnvendingene mot marxistisk litteraturteori er at det er en retning med et instrumentelt forhold til litteraturen. Det vil si at den behandler litteraturen først og fremst som et redskap til å forstå samfunnet med. Og dette er en kritikk som til dels også Foley rammes av. Etter å ha lest flere analyser, begynner man å skjønne hva konklusjonen vil bli lenge før analysen er fullført. Da blir det fort kjedelig. Denne typen litteraturanalyser kan nesten ikke unngå å bli moralske vurderinger, siden formålet er å avdekke verkets ideologiske forankring. Og selv om de kan gi givende perspektiver, kan slike lesninger også stenge av for sider ved teksten som ikke kan settes i direkte sammenheng med dette avsløringsprosjektet. Når det er sagt: Boka er godt skrevet i et relativt tilgjengelig språk, og gir en god og oppdatert innføring i hva marxismen har å bidra med når det kommer til litteratur og kultur.

Heidi Helene Sveen:
«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten
Spartacus, 2019, 269 s.

Av Mira Stokke,
tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Voldtekt er aldri offerets ansvar. Dette understreker Heidi Helene Sveen i «Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten. Samtidig viser forfatteren hvordan slike voldtektsmyter fortsatt svekker kvinners troverdighet i rettssalen.

«Det var ikke voldtekt» tar for seg åtte voldtektssaker fra start til slutt. Vi møter flere kvinner med ulike historier om tillitsbrudd, utnyttelse og brutale overfall. Mange av sakene har til felles at det på den andre siden er en overgriper som mener voldtekten var frivillig. Sveen gjennomgår vitnemål, prosedyrer og domsslutninger, og forsøker å finne ut av hva som faktisk skjedde. Oppgaven viser seg å være vanskelig, ettersom voldtektsmyter stadig forstyrrer sakene.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel er en ny historie. Ved å gjennomgå ulike voldtekter, gir “Det var ikke voldtekt» leseren en bedre forståelse av hva en voldtekt faktisk er. Dette er spesielt takket være Sveens ryddeoperasjon, der hun luker ut myter som ikke har noe med overgrepet å gjøre. Sannheten om hva som skjedde, viser seg å være så mye mer enn det avisoverskriftene får med seg.

Boka er på sitt beste når Sveen i forbindelse med hver enkelt sak, forteller helt konkret hva de ulike voldtektsmytene går ut på, og forklarer velbegrunnet hvorfor de ikke stemmer. For eksempel når forsvarsadvokaten i pausen uttrykker at kvinnen umulig kan ha tatt stor skade av en sovevoldtekt, og Sveen presiserer at voldtekt jo faktisk ikke krever fysisk vold og tvang. Eller når overgriperen bagatelliserer egne handlinger, og forfatteren påpeker at dette bygger på myten om at det er kvinnen som fremprovoserer overgrep ved å sette seg i risikable situasjoner.

«Det var ikke voldtekt» påpeker at voldtekt kan skje, uansett hvilke forhåndsregler offeret tar. Sakene gjelder voldtekter begått hos venner, på skolen, ved egen inngangsdør og i eget hjem.

Samtidig spørres det om kvinnenes klær og alkoholinntak. Sveen skriver:

«Dersom denne logikken skulle utvides til også å gjelde den vanligste typen voldtekter, nemlig de som skjer i private hjem, måtte kvinner helt slutte å omgås menn».

Forfatteren er tydelig på hvorfor det er nødvendig å flytte fokus over til gjerningspersonens ansvar.

Selv om voldtektsmyter nettopp er myter, får de stort spillerom i rettssakene. Å svekke troverdigheten til den utsatte er kanskje en nødvendig forsvarsstrategi. Det er likevel oppsiktsvekkende å se hvordan dette gjøres basert på feilaktig synsing, og hvordan jury og dommere påvirkes av utdaterte holdninger til kjønn og seksualitet. Hvorvidt dette har noe å si for utfallet av saken er noe uklart, ettersom det viser seg at retten tror på kvinnens historie i samtlige saker forfatteren følger. Det virker som om retten så langt som det er mulig, klarer å finne ut av hva som faktisk skjedde. Kanskje hadde problematikken med voldtektsmyter blitt bedre illustrert med saker der utfallet var et annet.

Fortellingene fra rettssalen oppleves som balansert og saklig, særlig fordi innholdet i boka hovedsakelig består av referat fra hva som ble sagt i de ulike rettssakene. Sveen forklarer det juridiske innholdet på en pedagogisk måte, og gir leseren en forståelse for hvordan rettssikkerheten til både offer og overgriper skal ivaretas gjennom rettssaken.

Selv om tittelen sier at dette er ti menn som forsvarer seg i retten, er det kvinnenes rettssikkerhet som er i fokus. Det at boka fokuserer på offerets rettsikkerhet i voldtektssakene, gjør at den skiller seg fra andre rettssaksberetninger, der den tiltaltes opplevelse ofte får mer oppmerksomhet. Her leser vi om kvinner som ikke ønsket å anmelde, fordi de var redd for at en rettssak ville bli for krevende. Vi leser om uverdige angrep på kvinnens troverdighet. Mye tyder på at fordommene gjør prosessen unødvendig vond for ofrene. Sveens ønske om å forstå hva som faktisk skjedde er et nødvendig prosjekt, fordi det gir ny innsikt hvordan rettsaken oppleves for kvinnene.

Offerperspektivet gjør at boka tidvis blir politisk. Blant annet løftes den feministiske kampsaken om en ny samtykkelov. Sveen forklarer at etter dagens lovtekst, vil passivitet som ikke direkte utelukker frivillighet bli regnet som samtykke. For en av sakene fører dette til at argumentasjonen handler om hvorvidt kvinnen var for full til å samtykke, heller enn hvordan samtykke kunne bli gitt når hun ikke sa noen ting. Her ble de tiltalte frifunnet for overtredelse av straffeloven. Forfatteren spør: «Kunne saken fått et annet utfall dersom loven krevde aktivt samtykke?». Jeg skulle gjerne sett at boka ga mer plass til denne debatten.

Det er krevende å lese om voldtekt, spesielt med rettssakenes brutale detaljer. Forfatteren skriver selv at det har vært en «rystende erfaring» å følge sakene i rettssalen. Jeg anbefaler boka for alle som tåler lesingen.

 

 

 

Linn Stalsberg:
Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur
Manifest, 2019, 192 s.

Lone Lunemann Jørgensen,leder av NTL Ung, har vært engasjert i LOs ungdomsarbeid i snart ti år. Hun studerer retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Det kjem til å gå til helvete, tenker eg, når eg har lest om lag halvparten av boka om nyliberalismen. Og eg må lese ho i porsjonar, ikkje fordi teksten er så vanskeleg og tunglest, men fordi den er inngripande i mitt eige liv og mi eiga tilnærming til eigen kvardag. 

Hadde eg lest denne boka som nyfrelst raddis hausten 2004, i staden for Barbara Ehrenreichs skildring frå den amerikanske arbeidarklassen, Kjøpt og underbetalt, hadde eg kanskje forstått det ideologiske hegemoniet vi lev i på ein annan måte. Og eg hadde kanskje gjort noko anna enn å føle meg som ein ideologisk lettvektar i møte med dei tilsynelatande velskulerte kommunistgutane eg møtte på sumarleir med Raud Ungdom på Utøya sumaren etter. På same måte som at eg kjente meg att i feminismen sitt språk og rammeverk i kampen mot patriarkatet, ville eg kanskje kjent meg att i skildringa av det å vere eit ekte barn av nyliberalismen. Og eg seier kanskje, for det å sjå seg sjølv i systemet, slik Linn Stalsberg manar til, er ei krevjande øving. Kanskje hadde eg ikkje reflektert over kjensla av å alltid måtte hevde meg, det smått absurde i det å skulle vere ein så flink kommunist som mogleg, og at eg ville sjå raddis ut på den rette måten. Kanskje ville 16 år gamle meg vore for ung for denne boka. Og kanskje var det for tidleg for denne boka, for oss som radikal rørsle, å skulle sei noko så altomfattande som det Linn Stalsberg gjer i dette kampskriftet, berre tjuefem år inn i nyliberalismens ideologiske herredømme. 

For det er eit kampskrift det er. Det er eit oppgjer med korleis nyliberalismen som ideologi har fått sive inn i både tankesett og styreform i vår del av verda dei siste førti åra. I heile mitt liv, og litt til, har nyliberalismen vore ein uttalt ideologi, om enn noko skjult i diverse elitistiske tankesmiers politikkutforming, fordekt som fornying og modernisering. Det som er aller best med Det er nok no, er å forstå at utviklinga er villa av høgresida – ho er ikkje vilkårleg, slik det kan synast at mange tenker om marknadskreftene eller politikken som blir ført. Det er berre å kaste eit blikk på den sittande regjeringa og deira politikk. Velferdsstaten skjerast inn til beinet, dei gjennomfører smålege kutt i velferdstilbod for dei svakaste blant oss, og førar ein relativ aggressiv arbeidsgjevarpolitikk mot dei tilsette i staten. Kapitalismen kjenner ingen grenser, og alle desse grepa gjev meining med dei nyliberalistiske brillene på. 

Det andre som er bra, er korleis boka verkar inn på meg som person. Linn Stalsberg skriv mykje om det å vere menneske i nyliberalismen, og det meste er truverdig og fengande. Refleksjonane kring psykisk helse og depresjon haltar derimot litt språkleg, og verker litt uferdig tenkt. Det er også eit veldig kort kapittel. Det er kanskje like greitt, for teksten elles bærast godt av dei mange kjeldene som underbygger poenga om politikkutvikling og økonomisk styring. Det er heile tida små drypp undervegs som gjer at eg blir overtydd av det forfattaren skriv om korleis nyliberalismen verkar inn på oss som menneske. Det er enda ein grunn til at eg måtte stoppe opp undervegs og faktisk kjenne etter: Kva delar av livet mitt er mest påverka av dei samfunnsøkonomiske høvene? Kor kjem denne kjensla etter å alltid vere på, frå? Det som er vanskeleg med denne delen av systemkritikken, er jo nettopp at vi alle konkurrerer med kvarandre som om vi er i ein marknad. Vi konkurrerer om jobbar, om likes, om dei beste minna frå ferier og opplevingar med familien, og vi konkurrerer om å vere den beste utgåva av oss sjølv. Heile tida. Å stå imot desse krava er vrient om ein ikkje ynskjer å vere ho der rare hippien som sakkar akterut – då er lettlesen systemkritikk som denne boka ein god start, tykkjer eg. 

Er det problematisk med ei slik heilskapleg tilnærming til verda? I Linn Stalsberg sitt høve er det nok ikkje skummelt. Dette er ikkje eit manifest i den forstand at det berre er dei reine og ranke som har alle svara. Og slik jobbar ikkje den solidariske rørsla i vår tid heller; vi i fagrørsla jobbar med å forsvare retten til verdige, ordna arbeidsforhold kvar dag. Folk i heile landet går saman for å bevare arbeidsplassar og lokalsjukehus. Unge organiserer seg i hopetal for eit leveleg miljø og klima – mot oljeboring og krav om profitt, og no er det dei som fornektar klimaendringane som har bevisbyrda mot seg. Det står meir på spel for dei unge enn arbeidsplassar, og alle veit det. Kampane er mange og metodane mangfaldige. Løysinga som Linn Stalsberg skisserer opp, er heller ikkje eit endeleg svar (så dette er ikkje ein spoiler alert), men det same som vi i fagrørsla alltid har sagt: organisering, organisering, organisering. 

Innleiingsvis skreiv eg at eg tenkte at dette kjem til å gå til helvete. Men det som er bra, er at alle politiske system og ideologiar er skapte av menneske. Det må tyde at det er mogleg å endre dei til det betre. Så det er berre å brette opp ermane. 

 

Trond Hofvind, Arne Klyve,
Jon Severud:
Markedsfundamentalismen
De rikes revolusjon
Kapabel forlag AS, 2019, 235 s.

Av Birger Thurn-Paulsen,
medlem av redaksjonen i Gnist.

Jeg liker tittelen, begrepet. Det er noe fundamentalistisk over at markedsliberalismen glefser og spiser seg inn overalt, gjennomsyrer språket og nærmest ukritisk omfavnes av konsensus-Norge. Kapitalismen må med nødvendighet søke å gjøre mest mulig om til markeder hvor det kan hentes profitt. Markedet omtales i dagens tale nærmest som et tenkende og agerende organ. Markedet reagerer – markedet forventer – markedet er skuffet! Slikt står å lese. Til og med produkter kan nå handle på egenhånd. I alle disse sponsorannonseringene kan man se at det ikke bare er konserner og firmaer som er oppført som sponsorer for det ene eller det andre, programmet kan være sponset av et produkt. Og håret kan jo reise seg når kommentatoren roper at idrettsstjernene leverer varene!

Kapitalen søker friest mulige tøyler. Det selges gjennom en ideologisk overbygning som framstiller markedsliberalismen nærmest som en naturlov. Det går en linje fra Thatchers ord: «Det finnes ikke noe alternativ» til Støres uttalelse for litt siden: «Det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»

Boka er en samling artikler som tar for seg de ødeleggende konsekvensene av markedsliberalismen på de aller fleste områdene i samfunnet. Det er ikke oppført noen forfatter til de enkelte artiklene, så de er åpenbart alle et samarbeid mellom de tre forfatterne. Jeg leser boka slik at ambisjonen er å beskrive hvordan markedsliberalismen åpner stadig nye områder for profitt. Forfatterne tar for seg område etter område i samfunnet og illustrerer utviklinga med masse informasjon og tall. Hvert enkelt av dem blir kanskje ikke utforsket i dybden, og jeg synes nok at de farer litt for lett over hva som skjer innen kunst, kultur og media, men jeg tror altså at meningen først og fremst er å beskrive bredden, en framstilling av hvordan markedsliberalismen og dens profitører og profeter gjennomsyrer samfunnet i vår tid, hvordan det manifesterer seg i språket og hva det gjør med menneskene.

De forklarer godt hva som skjer. Det viktigste for kapitalen er at det skapes nye markeder for investering, for kjøp og salg, for profitt. Sitat: «Offentlig virksomhet markedsgjøres og privatiseres. Det skal skapes dyrkbar jord for pengeinteresser, men det ender som slagmark.» Hele arbeidslivet blir mer og mer slagmark. Tariffavtaler og pensjonsordninger brytes opp, det er et press for å skape individualisert lønnsdanning. Det er streiker for i det hele tatt å få tariffavtaler, bruk av bemanningsbyråer og lugubre arbeidsavtaler florerer. De sier det slik i boka: «Det nyliberale arbeidsidealet er en iverksetter, en selvutnyttende arbeider i egen virksomhet. Klassekampen erstattes av en indre kamp i individet.» Det kan også sies sånn: «At folk skal jobbe billigst mulig og kjøpe mest mulig, er en uløselig motsetning.» Men profetene følger ufortrødent opp med forherligelse av den hellige frie konkurranse – markedet og konkurranse løser det meste over tid gjennom frie krefters utfoldelse, til det beste for alle.

Hva gjør dette med menneskene når det meste gis varekarakter, også i alt fra friluftsopplevelser, kjærlighetsliv, sosial kontakt, idrett og alle former for kultur? Forsterket av den eksplosive utviklingen innen sosiale medier med såkalte selfies og alskens støyende egenreklame er det som om alt kan skilles ut og stilles ut som vare. Mennesket selv blir en vare. Men vi skal dysses ned slik at vi følger med på ferden ved hjelp av et regn av besnærende ord som handler om individets utvikling, om frihet og mangfold. Kort oppsummert kan vi vel heller si at under markedsliberalismen er individ synonymt med ego.

Alt i alt synes jeg at forfatterne gir god innsikt i hva markedsliberalismen fører til og hva det gjør med menneskene. Det er systemkritikk, kapitalismekritikk, et varsko, en etterlysning av et alternativ. De spør: Kan folk styre – finnes alternativer? De peker på viktige reformkrav på forskjellige områder, ikke minst kortere arbeidsdag, som blant annet er et bidrag til å gi folk mer overskudd og mulighet til å delta i samfunnet. Et vesentlig stikkord for å skape forandring er organisert motstand, organisering, organisering. De refererer særlig til hva fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen har oppnådd, og kan oppnå, med særlig vekt på fagbevegelsen. Forfatterne sier det slik: «Uten fagforeningene har vi ingenting.»

Mange av kravene de mener er riktig å stille, kampene de mener må reises, handler om å slå tilbake mot ødeleggelsene under nyliberalismen, og om å utvikle folkemakt og demokrati. De krever systemendring og stiller mange vesentlige spørsmål om hvordan, kanskje oppsummert under et avsnitt kalt: «Tenke sjæl – og sammen.» Sosialisme? Tja, det ligger kanskje implisitt i summen av spørsmål og forslag. De sier: «De stor brikkene må legges først: demokratisk kontroll over de store pengene.» Forøvrig handler det om å utvikle og styrke reell folkemakt.

Boka avsluttes med tre forskjellige tenkte framtidsscenarier, ti års tid fra nå. Det ene forteller at ting i skremmende grad går den gale veien. Et annet forteller om at ting er i positiv utvikling, hvor nyliberalismen et stykke på vei er satt i revers og demokratiet er styrket. Det tredje ligger omtrent midt i mellom, det vil si det fortsetter mer eller mindre som i dag.

Boka har masse stoff, tall og informasjon og ledetråder som kan inspirere til å grave videre på de forskjellige områdene. Kunnskap om kapitalismen, nyliberalismen, om hva vi kjemper mot er vesentlig. Og tanker om hva vi vil.

Markedsfundamentalisme. Nettopp!

Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.

Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten. 

Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten. 

«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41) 

Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?

Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier. 

For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet. 

Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre. 

Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn. 

Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?

Christoffer Conrad Eriksen (red.)
Den unge Marx – rett, samfunn og vitenskapsteori
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019, 316 s.

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Jeg spilte en gang et kunnskapsspill der jeg fikk følgende spørsmål: Hva studerte Karl Marx? Jeg husker ikke mitt svar nå, så lenge etter, men jeg er rimelig sikker på at jeg nevnte både historisk materialisme, klassekamp, kommunisme og mere til. Men det var feil – svaret var juss. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest Christoffer Conrad Eriksens antologi om den unge Marx. Ikke primært fordi den er et resultat av en seminarrekke ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, men fordi forfatterne fremstiller ham avkledd det som faktisk gjorde Marx til Marx.

Dels kan nok dette forklares ved avgrensningene forfatterne selv gjør. Som tittelen antyder, begrenser de seg til Marx i hans unge år – før han fant potensialet for frigjøring hos arbeiderne, før han slo fast at det det kommer an på, er å forandre verden, før han utviklet grunnideene i det vi i ettertid kjenner som marxisme. Nå behøver ikke dette i seg selv være et problem, den unge Marx er absolutt relevant, både isolert sett og som bakteppe for den eldre, modnere Marx. Problemet oppstår når man isolerer den unge Marx og reduserer ham til en radikal liberaler.

Sverre Flaatten skriver eksempelvis om en artikkelserie Marx skrev i 1842, der han kritiserte et lovforslag som skulle kriminalisere den århundrelange tradisjonen med at fattigfolk kunne samle kvist og trevirke som hadde falt naturlig fra trærne, og bruke det som ved. Dette regnes gjerne som Marx’ første bidrag til egentlig samfunnskritikk – frem til da hadde han stort sett holdt seg i den mer abstrakte, filosofiske verden. Som sådan kan man selvsagt, som Flaatten, rettferdiggjøre å isolere kritikken fra hans øvrige samfunnskritikk som jo, tross alt, kom senere. Men idet han gjør dette og ikke engang nevner begrepet opprinnelig akkumulasjon, som Marx senere skulle bruke så mye tid på å beskrive, ja, da røsker man kritikken ut fra det som gjør Marx’ kritikk av lovforslaget til noe mer enn annen samtidig kritikk av det. Kritikken blir en liberal kritikk, og er det noe det eksisterer mye av, er det liberal kritikk av kapitalistisk umoral.

Den samme reduksjonismen kommer også til syne i Cathrine Holsts artikkel om Marx’ kritikk av byråkratiet som ekspertenes styre. Hun nevner riktignok at Marx senere utviklet en mer grunnleggende kritikk av staten, men hun avfeier det i neste omgang som irrelevant for tematikken. Konsekvensen av en slik tilnærming ser vi i redaktør Eriksens eget bidrag om Marx’ kritikk av grunnlovene som hadde blitt utarbeidet fra slutten av 1700-tallet og fremover. I likhet med Holst isolerer han Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi fra hans mer omfattende statskritikk – som riktignok fortsatt ikke var artikulert da han skrev kritikken – og konkluderer med at Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner. Nei, det er heller ikke overraskende med mer enn 175 år med liberal byråkrati- og konstitusjonskritikk.

Det klareste uttrykket for at boka står i en helt annen tradisjon enn Marx’ egen, er det imidlertid Iver Alvik som oppviser i sin artikkel om Marx’ begrep om fremmedgjøring og hans moralske kritikk av liberalismen. «Siden kommunismens fall finnes i realiteten ingen alternativ, realistisk visjon om hvordan samfunnet kan organiseres.» Her simpelthen runger ekkoet fra Margaret Thatcher – «there is no alternative». Dessverre er dette noes om preger den overordnede tilnærmingen, og når dette er forutsetningen, så blir ikke dette en studie av Marx, det begrenser seg da fort til ren tekstanalyse.

Riktignok kan tekstanalyse også være interessant, dersom tekstene som analyseres er interessante. Eirinn Larsen bidrar for eksempel med en nyttig sammenligning av Marx’ og Wergelands tilnærming til jødespørsmålet, som det ble omtalt som den gang. Marx’ artikkel «Til jødespørsmålet» benyttes ofte for å bevise at Marx i bunn og grunn skal ha vært jødehater og dermed også medansvarlig for grusomhetene som har fulgt i jødehatets spor. Selv om det teoretiske rammeverket for analysen er nokså tungt tilgjengelig, viser hun at tilnærmingen hos Marx og Wergeland, som i ettertid har blitt det fremste symbolet for oppgjøret med jødehatet i Norge, hadde flere overraskende likhetstrekk. Om bidraget kanskje ikke har den store revolusjonære sprengkraften i seg, så kan det være nyttig ballast neste gang en Lars Akerhaug eller en Didrik Søderlind forsøker å klistre jødehat til Marx’ navn, og dermed i forlengelsen alle som lar seg inspirere av Marx’ teorier.

Jeg vil også trekke frem Markus Jerkøs artikkel om Marx’ kritikk av menneskerettighetsbegrepet, som kanskje er det bidraget som går lengst i å gjøre den unge Marx relevant for vår tid. Der antikommunister og sentrumsekstremister av Bernt Hagtvet og Bård Larsens kaliber innbiller seg at Marx’ kritikk av menneskerettighetene betyr at han var mot rettighetene, oppfatter Jerkø hva kritikken i virkeligheten handler om, nemlig rettighetenes egoistiske og individualistiske karakter. Problemet med ideen om menneskerettighetene, både som de var formulert da og som de er formulert nå, er at de tar utgangspunkt i det isolerte, egoistiske mennesket, og dermed ikke tar hensyn til virkelig sosial, menneskelig frigjøring. Jerkø aktualiserer kritikken ved å problematisere Klimasøksmål Arktis, der norske miljøvernorganisasjoner gikk til sak mot staten for brudd på grunnlovens paragraf om retten til et rent miljø. Ut fra Marx’ kritikk av menneskerettighetene, er problemet at dette er en individuell, «egoistisk» paragraf, mens søksmålet har en samfunnsmessig tilnærming. Ja, Jerkø går endatil så langt som å antyde at denne paragrafen kan svekke miljøkampen, ikke styrke den. 

Det kanskje mest interessante med boka, er likevel at den i det hele tatt har blitt til, at en håndfull ikke-marxistiske forskere ved Universitetet i Oslo, primært fra Juridisk fakultet, har satt seg ned for å studere Marx og å skrive en bok med dette utgangspunktet. Dette illustrerer i seg selv Marx’ fortsatte relevans, uansett hvor irrelevant bidragsyterne konkluderer med at han er for deres relativt snevre problemstillinger, og uansett hvor mye de reduserer Marx’ virke. Boka gir uansett en inngang til Marx, og bare derfor bør den ønskes velkommen. Men er man ute etter en innføring i den unge Marx’ virke og betydningen hans tidlige virke hadde for hans senere virke, så er det langt bedre steder å starte.

Til slutt et hjertesukk. Marx skrev i all hovedsak sine tekster på tysk. Derfor skal forfatterne ha skryt for at de i noteverket stort sett forholder seg til Marx Engels Gesamtausgabe (MEGA), der tekstene er gjengitt på originalspråket, slik de ble skrevet. Men når man skal gi henvisninger til ikke-tyskkyndige, hvorfor er det, i en bok på norsk, beregnet på et norsk publikum, nødvendig å vise til en engelsk oversettelse når det finnes norske oversettelser av de fleste tekstene de benytter seg av, altså oversettelser til et språk som på alle måter ligger nærmere originalspråket, og som den jevne norskspråklige leseren vil ha langt bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg enn en engelsk oversettelse?

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.

Michael Heinrich:
Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work. Volume 1: 1818–1841
New York: Monthly Review Press, 2019, 464 s.

Av Hans Ebbing,
magister i filosofi og medlem av SV

Nok en biografi om Karl Marx, altså.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med å skrive biografier om denne mannen? Hittil er det skrevet minst 25 slike av et visst format, men ingen av dem vurderer framstillingen av hans liv og av hans verk som to likestilte størrelser som kaster lys over hverandre, hvis vi skal tro biografens ambisjon.

Men må vi virkelig forstå forfatterens liv og samtid for å forstå og verdsette hans vitenskapelige ytelser?

Sjølsagt er det slik at gyldigheten av den teorien, som i Kapitalen, første bind (1867) framstiller forholdet mellom arbeid og merarbeid i en økonomi basert på vareproduksjon – merverditeorien – blir avgjort uavhengig av kunnskap om livet til forfatteren bak denne teorien og dette individuelle livets mangfoldige ytringer, konflikter, sorger og gleder. Det teoretiske arbeidet har sin egen interne gyldighet og logikk uavhengig av opphavsmannens (-kvinnens) biografi, nasjonalitet, seksuelle legning, etnisitet osv. Dette gjelder i utgangspunktet for alt arbeid som gir seg ut for å være ­«vitenskapelig».

På den andre side vet vi blant annet på grunnlag av Marx´ omfattende vitenskapelige arbeid, at vitenskap som ikke er forankret i en bestemt historisk situasjon, viklet inn i et mer eller mindre (u)oversiktelig netteverk av overleverte, gitte motsetningsforhold, og gjort mulig av denne, er rett og slett utenkelig. Slik historieløs vitenskap fins ikke. At samfunnsvitenskapene, og særlig den nye, politiske økonomi vokser fram parallelt med utviklingen av kapitalismen som produksjons- og distribusjonsform på 1700-tallet, er ikke en empirisk tilfeldighet. En vitenskap som i sin sjølforståelse klynger seg til sin interne logikk og glemmer refleksjonen over sine historiske og samfunnsmessige forutsetninger og begrensninger, forblir naiv.

Forfatteren av denne biografien betrakter ikke Marx´ samtid derfor bare som en bakgrunn for de konflikter Marx ble involvert i. Bakgrunnen gir en «dypere» historisk mening til de begrepene Marx utvikler som økonom og samfunnsviter. Terminologien «det moderne samfunn», som Marx ofte tar i bruk etter ca 1850 når han for alvor har begynt sine økonomiske studier, dreier seg om den type samfunnsformasjon hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt dominerende som «universell vareproduksjon». Det er produksjon ikke primært for behov, men for profitt i et marked, organisert på grunnlag av lønnsarbeid, altså arbeidskraften som «fri» vare. Det fins ingen «naturlig» form for økonomi. Et økonomisk system – en produksjonsmåte – er alltid formet av sine historiske, og dermed foranderlige produksjonsforhold, klasseforhold, og den formen for utøvelse av makt som ligger innebygget i disse.

Et sentralt begrep i denne biografien er nettopp begrepet om det moderne samfunnets fødsel. Gjennombruddet for en «ekte» kapitalistisk produksjonsmåte tidfester Marx i Kapitalen til overgangen fra absolutt merverdiproduksjon (absolutt utbytting ved økning av arbeidsdagens lengde eller ved å utvide arbeidsstokken), til relativ merverdiproduksjon, der økningen i arbeidsproduktiviteten skjer innenfor rammen av en (kortere) normalarbeidsdag på grunnlag av nye teknologier. Denne gjennombruddsperioden for den relative merverdiproduksjon som dominerende økonomisk «logikk» skjer rundt 1850.

Men kunnskapen om denne dreiningen i produksjonsmåtens logikk blir satt på begrep først av Marx i siste halvdel av 1850-årene og utkrystallisert «vitenskapelig» og offentlig i første bind av Kapitalen (1867). Med andre ord: Biografien om Marx i perioden 1818–1841 (bind 1) plasserer Marx i en historisk periode, det moderne samfunnets fødsel, som først er mulig å analysere som fødselsperiode» med begreper hentet fra Kapitalen (1867), altså i et tilbakeskuende blikk. Og dermed er vi ved kjernen i det å skrive biografi på en vitenskapelig reflektert og kildekritisk måte – hvordan ettertidens begreper bestemmer vår forståelse av fortiden og «skaper» den i vår bevissthet.

Michael Heinrich minner oss om at det nye samfunnet som vokser fram gjennom denne dynamikken i Europa løpet av 1800-tallet, er den mest radikale samfunnsmessige omveltning noen gang innenfor er tilsvarende historisk tidsrom. Biografien understreker hvordan vår egen samtid i overgangen mellom det 20. og 21. århundre med sine nye teknologier innenfor kommunikasjon, informasjon og produksjon mer står i forlengelsen av 1800-tallets teknisk-vitenskapelige gjennombrudd enn som et historisk brudd med dem. De nyeste former for produksjon, kommunikasjon og informasjon i dag med økende automasjon, bil, fly og internett viderefører virkningene av teknologiene på 1800-tallet med jernbane og dampbåter, kjemi, telegraf og telefon. En samfunnsborger i 1867 ville ha mye lettere for å kjenne seg igjen i det 21. århundrets «kommunikasjons- og informasjonssamfunn» enn det en samfunnsborger fra 1770 ville gjort om han/hun med sine forståelsesformer og begreper fra 1770 var blitt plassert og måtte orientert seg i et Europa av 1867. De samfunnsmessige endringene i fødselsperioden utløste i sin tur nye konflikter på alle nivåer i samtiden, i hverdagslivet, i vitenskapene, i filosofien, i forholdet til religionen, staten og samfunnets institusjoner og nye sosiale klasser og klassefraksjoner.

Marx og hans samtidige viklet seg tidlig inn i disse stridighetene og bidrog til dem på sin måte, i første omgang særlig slik de utspilles innenfor filosofien og religionen og i forhold til den prøyssiske staten – og da som religionskritikk. På det viset ble religionskritikk en opptakt til en ny form for samfunnskritikk. Og i disse stridene utvikler det seg personlige og politiske motsetningsforhold og allianser i tett tilknytning til den intellektuelle utvikling. For Marx fører dette seinere til konsentrasjonen omkring kritikken av den politiske økonomi (jfr. undertittelen på Kapitalen). Religionskritikken blir hos ham «overvunnet» rundt 1840 og frigjør etter hvert intellektuelle krefter for kritikk av den økonomiske dynamikken og dens forankring i klasseforhold som produksjons- og maktforhold. Det er derfor logisk at det første bindet av biografien slutter med Marx i 1841.

Dette første bindet i Marx-biografien går grundig og kildekritisk inn på Marx´ ungdomstid i Trier og studietida i Bonn og Berlin. Den drøfter hvilken rolle diktning hadde for den intellektuelle utviklingen hos den ungdommelige Marx og hans møte med Hegels filosofi og de såkalte unghegelianerne. Særlig interessant er Heinrichs framstilling av Marx` forhold til Kant og den kritiske drøftingen av det idéhistoriske begrepet om «den tyske idealismen» og stemplingen av Hegel som «idealist». Dette er en terminologi som først oppstår på 1850-tallet og som seinere er blitt en filosofihistorisk fordom som har hemmet ikke bare en fruktbar forståelse av Hegels filosofi, men også forståelsen av Marx` og unghegelianernes forhold til denne.

Forfatteren drøfter inngående hvilke betingelser som kan gjøre skriving av biografier til opplysende virksomhet om noe mer enn om den personen som biografien handler om – og hvordan et biografisk arbeid kan bidra til å forstå de samfunnsmessige forholdene bedre. Biografien kaster i sin tur lys over den samtiden som biografiskriving nødvendigvis vil være forankret i og leses i. Følgelig vil nye tider skape behov for nye biografier – også om Karl Marx. Biografien for perioden 1818–1841 er det første bindet i et planlagt verk over tre bind og er eksemplarisk i sin drøfting av det vi kan kalle «biografiens problem».

Forfatteren er tysk med faglig bakgrunn i sosiologi og økonomi. Biografien er oversatt til et lettlest engelsk av Alexander Locasio.

The Leader
Dongmantang Wawayu, 2019
(produksjonsselskap)

Foto:Skjermbilde fra The Leader
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
og
Fredrik Vaaheim,
tidligere leder i Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser og medlem av Rødt Gamle Oslo.

Historien om historiene blir ofte fortalt gjennom fortellinger om Store Fremragende Menn. The Leader (2019), en kinesisk animasjonsserie om Karl Marx, er intet unntak. Serien ble bestilt av det kinesiske kommunistpartiet. Kinesiske myndigheter, marxistiske akademikere og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner har vært involvert i produksjonen. Resultatet er en serie som fremstår som grundig forarbeidet, samtidig som det er veldig tydelig at historien fortelles på en måte hvor Karl Marx fremstilles overdrevent sympatisk. Resultatet er rett og slett en slags Jesus-fortelling hvor Marx blir et middel i myndighetenes propaganda. Men til propaganda å være, er den i det minste ganske underholdende!

Serien starter med at den unge Karl Marx taler for sine medelever ved en avslutningsseremoni i Trier, før han skal begynne på universitetet. Her etableres han allerede som et usedvanlig talent. Og ikke nok med det – i samme episode blir han også invitert på ball av Jenny von Westhalen, en jente som er «utenfor hans liga», men som likevel er forelsket i Karl Marx. Og hvem ville ikke vært det? Den unge Karl Marx fremstilles – nesten overdrevet – som smart, pen og modig. Også når han senere anlegger det karakteristiske skjegget, er det alltid velstelt – selv når familien ikke eier nålen i veggen.

Marx taler bestandig imot urett, selv når ingen andre tør. Som redaktør i avisen Rheinische Zeitung, er han en sterk pådriver for å avsløre urettferdighet og borgerskapets forbrytelser. Han publiserer flere kritiske artikler, også skrevet av andre journalister, og er villig til å ta støyten også for det andre har skrevet. Til en litt nervøs medjournalist forsikrer han: «Jeg er et halvt hode høyere enn deg, så selv hvis himmelen faller, skal jeg bære den på mine skuldre».

Kritikken faller ikke i god jord hos makthaverne, og avisredaksjonen blir oppsøkt av borgerskapets soldater. Karl Marx stiller seg da foran de andre journalistene og er villig til å ta en kule i det som fremstår som «det godes kamp mot det onde».

Det må påpekes at det oppleves litt paradoksalt når Karl Marx’ forsvar for demokratiske rettigheter og ytringsfrihet blir fremhevet som positivt i en animasjonsserie som er bestilt av kinesiske myndigheter med et åpenbart propagandaformål. Serien er tydelig rettet mot en ung målgruppe, og den avsluttes med at Karl Marx knyttes i relasjon til Mao og kinas nåværende statsleder, Xi Jinping – som har tatt over stafettpinnen som marxismens leader. Men kanskje kan denne serien om Marx også inspirere unge kinesere til å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters sensur og manglende ytringsfrihet? Skal man ta Marx på alvor, vil den type elitistisk styresett som Kina i dag har, være i konflikt med visjonen om et reelt klasseløst samfunn.

I The Leader er det ikke interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som er samfunnets hovedmotsetning, men snarer motsetningen mellom «De Gode» og «De Onde». Selvsagt er det en sammenheng – det er i all hovedsak kapitalistene som er de onde, og arbeiderklassen som er de gode. Men det er interessant at kapitalistene fremstilles som ensidig, overdrevet onde – på et tidspunkt blir de enkelt og greit illustrert som vampyrer. At Friedrich Engels også kommer fra en borgerlig familie, blir ikke problematisert – slik som det til en viss grad blir i Raol Pecks film Den unge Karl Marx (2017) – han er jo tross alt fullt og helt et godt menneske. Når klassekampen blir redusert til et spørsmål om moral, mister man samtidig en del av marxismens materialistiske fundament.

Kvaliteten på animasjonene er dessverre ikke så høy som man skulle ønsket, spesielt med tanke på at serien var i produksjon i tre år. Mange klipp går flere sekunder uten animasjon, og noen steder har animatørene latt vær å tegne ansiktene på bakgrunnskarakterer, som skaper en spøkelsesaktig fremtoning. Disse «bakgrunnsspøkelsene» gir noen ganger en styrke til scenen når det for eksempel er soldater som tegnes på denne måten. Men det fremhever også det faktum at The Leader først og fremst er en fortelling om det fremragende individet Karl Marx – som alltid er tegnet feilfri og flott.

Serien er smekkfull av lange dialogsekvenser hvor kompliserte marxistiske ideer blir forsøkt forklart i et rasende tempo. Disse sekvensene fungerer best når produksjonen iblant tar seg råd til en illustrerende animasjonssekvens, fremfor en lang scene hvor karakterene bare prater mens de spaserer.

Når Marx og Engels skriver Det kommunistiske manifest, får vi også en av disse godt illustrerte scenene: Utfra skriveboken til Marx kommer det en glitrende sommerfugl som skal illustrere kommunismens spøkelse, som flyr avsted og besøker arbeidere, mens en fyr i flosshatt ser skeptisk på. Den besøker kvinner som arbeider på fabrikken og på åkeren, og til slutt – ironisk nok – en intellektuell som er fengslet.

En annen skrivescene som illustreres med rik billedbruk, er når Marx jobber med Kapitalen. Sittende på lesesalen i The British Museum, blir han møtt av den lille gutten Tommy som gjør renhold på museet. Marx blir venn med Tommy, og forklarer kapitalen for han som et eventyr der antagonisten er en ond vampyrkonge som bor i en vampyrborg og nærmest suger livskraften ut av arbeiderne.  

Et av den kubanske revolusjonshelten Che Guevaras mest kjente sitater er: «En ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet». I The Leader er kjærligheten essensiell for Karl Marx’ arbeid. Det legges stor vekt på kjærlighetsforholdet mellom Jenny og han, men den mer kameratslige kjærligheten mellom Marx og Engels fremheves som bortimot like viktig. De er helt i synk med hverandre, de leser hverandres tekster i kor, og animasjonen viser at de to nærmest blir til én – en klassisk bromance.

Et tema som er svært fremtredende i serien, er en sterk kollektivisme hvor individet alltid forventes å underkaste seg fellesskapet og bevegelsens beste. Det tydeligste punktet dette kommer til utrykk, er i episode fem hvor Karl og Jenny mister sin eneste sønn Henry, fordi de ikke har råd til å tilkalle en lege. Karl forbanner seg selv for å ikke ha penger nok til å en gang kjøpe en kiste til å begrave sin sønn.  Jenny svarer han ved å påpeke at de har mistet tre barn på fem år, og at hun deler hans hat mot dette samfunnet. Men hvis han står fast på sin sti og kjemper for kommunisme, kan de redde alle barnene – ikke bare sine egne. Så hvis han på dette punktet svikter sine prinsipper og svikter bevegelsen for å få en fast lønn, vil barna ha død for ingenting. Det er en fryktelig sterk scene, men som også føles som et av de øyeblikkene hvor det kineiske kommunistparitet har lånt stemmen til karakterene.

Alle episodene avsluttes med den samme avslutningslåten, som selvfølgelig er en poplåt med rap-innslag og allsangrefreng. Låten har et oppbyggelig budskap, knyttet til at vi alle kan bli bedre mennesker dersom vi blir litt mer som Karl Marx: «No one can quell the fire in my heart – this is very Marx». For de kinesiske myndighetene som har bestilt animasjonsserien, er nok sangtekstens budskap at man bør å være lojal mot regimet og Xi Jinping, nåtidens leader. Men kanskje kan det å være mer som Marx også bety å stå opp for ytringsfrihet og demokrati, og å innta en kritisk holdning mot samfunnet man lever i. Forhåpentligvis kan revitaliseringen av Marx i Kina komme til å få utilsiktede konsekvenser. Å innta en kritisk holdning til klassestrukturer i samfunnet er jo tross alt very Marx.

 

 

 

Jørgen Sandemose døde 24. september 2019.

Foto: Christian Olstad
Av Terje Skog

Jørgen Sandemose døde 24. september. Han ble 74 år gammel. Hans appetitt etter å forstå verden, for at den skal forandres, var ustoppelig. Han mente at den marxistiske teori er uovertruffen på dette området. Jørgen må kunne betraktes som en av de beste kjennerne til marxianske skrifter. Han sammenstilte historie, filosofi og økonomisk politikk, og var en råtass i å produsere litteratur på dette området. Venstresidas aktivister bør vende blikket mot hans verker, selv om de filosofiske utlegningene tidvis kan være kompliserte.

Jørgen hadde en gjennomgripende kritikk av den kapitalistiske samfunnsformasjonen. Selv om han mente at systemet var en anakronisme, var han ingen determinist. Det råtne byggverket vil ikke falle sammen uten menneskelig handling. Handlingen må ledes av arbeiderklassen. Denne omveltningen vil ikke være noe kaffeslabberas og må få sin utgang i arbeiderklassens makt, proletariatets klassediktatur, hvis det skal bli vellykket, mente han.

Jørgen skreiv om «venstreside» i anførselstegn. Den skal liksom være der, den kan både lese, tale og skrive, men ingen har sett den, bemerket han lakonisk. Han kritiserte den for blant annet å ha illusjoner om Syriza, og påpekte at gresk økonomi er preget av stagnerende forhold og konstant småborgerlig motstand mot kapitalistisk utvikling og dermed mot en moderne arbeiderklasse.

Jørgen leverte et banebrytende arbeid i det han har kalt «modifisert asiatisk samfunnsformasjon» (Se bl.a. Historisk materialisme og økonomisk teori, Forlaget Rødt , 2015). Teorien bygger på det Marx betegnet som «asiatisk samfunnsformasjon» – samfunnsformasjonen som etterfulgte det opprinnelige fellesskap – jeger og sankersamfunnet. Jørgens poeng er at flere land fortsatt befinner seg der, i en modifisert utgave, og er ikke kapitalistiske. Dette er trege samfunn, med klan- og kastedominans, hvor produktivkreftene ikke revolusjoneres i tilsvarende takt som i utviklede kapitalistiske land. Den industrielle utviklingen i slike land beror derfor i hovedsak på en imitasjon eller import fra kapitalistiske land.

Jørgen var sterk i sin kritikk av islam. Synet på denne religionen henger sammen med hans analyse om den asiatisk samfunnsformasjon. Enhver samfunnsformasjon har en overbygning som springer ut fra basis. Religion er en del av overbygningen. Protestantismen er kapitalismens religion. Den «brøt med alle katolske mellomledd mellom enkeltmennesket og Gud», som Jørgen uttrykte det, og la dermed forholdene til rette for kapitalistiske oppkomlinger. Islam tilhører tilbakeskuende samfunnsformasjoner og er i strid med utviklinga i et høyt industrialisert samfunn. Ettersom denne religionen oppsto som en erobringsreligion, står den umiddelbare volden i sentrum for den, mente Jørgen.

Jørgen ville ikke finne seg i at den økonomiske krisa i 2007/2008 ble betegnet som en finanskrise. Han skreiv flere artikler og oversatte boka Finanskrisa – myte og realitet av Guenther Sandleber (Forlaget Rødt, 2012) om temaet, og la fram belegg for at det var en produksjonskrise. Venstresida opptrådte som avleder for en sårt trengt debatt om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Jørgen bør huskes og brukes som inspirasjonskilde i kampen for arbeiderklassens interesse av sosialisme og kommunisme.

 

 

I kjølvannet av min nylige polemikk mot ideene Nobelprisvinner Joseph Stiglitz presenterte i en ny bok, har en leser beskyldt meg for «dogmatisk tompreik».¹ Dette innebærer, antar jeg, at han anser at argumentene mine ikke støttes av bevis eller logikk. Vel, la meg forsvare meg selv.

Leiv Olsens innlegg finner du her: https://marxisme.no/debatt-spar-oss-for-dogmatisk-tompreik/)

Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Oversatt av Mathias Bismo

Hovedtemaet i Stiglitz’ bok, Power, People and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent, er at årsaken til redusert økonomisk vekst, stagnerende realinntekter og økende ulikhet i inntekter og rikdom i de fleste økonomier gjennom de siste 30 årene, er at politikerne og regjeringene som har hatt makt, har «endret spillereglene». Stiglitz hevder at Ronald Reagan og Margaret Thatcher trådte inn og forandret reglene.² 1960-tallets progressive kapitalisme ble ødelagt. Kapitalismen begynte å basere seg på ukontrollerte markeder, utbytting og ulikheter, den ble tillatt å løpe løpsk. Jeg tok i artikkelen min til orde for at dette ikke var årsaken til uhyrlighetene og ulikheten de 99 prosentene nå står overfor i de fleste land. Mitt argument er at den kapitalistiske verdensøkonomien ble svekket på 1970-tallet, og at kapitaleierne verken ville eller kunne forbedre situasjonen for de mange uten å svekke grunnlaget for sin egen eksistens – å skape profitt.

Leiv Olsen mener at kritikken min av Stiglitz’ standpunkt er ubegrunnet. Vel, jeg siterte Stiglitz i artikkelen slik:

«Joda, kapitalismen pleide å være ‘progressiv’ […], og det fungerte bra. […] Men så, på 1980-tallet, kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher inn i bildet. […] Og dermed har 1960-tallets progressive kapitalisme blitt ødelagt.»

For meg er dette belegg godt nok til å rettferdiggjøre mitt syn på at Stiglitz faktisk mener at det er enkelte politikere som har gjort ting verre.

Dette er et forenklet syn. Som jeg skrev i artikkelen min, vet «lesere av bloggen (min) at det skjedde et skifte i objektive vilkår fra midten av 1960-tallet, nemlig et kraftig fall for kapitalens profitabilitet globalt.» Og det var dette som tvang regjeringer og politikere til «å endre spillereglene» og til å rette seg inn mot å presse ned realinntekten og å øke profitten gjennom en rekke politiske tiltak. Mange kaller dette for «nyliberale» tiltak, og de handler om å svekke fagbevegelsen, kutte offentlige tilbud, privatisere statseiendom og deregulere finans, miljøet og andre sektorer.

Jeg antar at kritikeren min er enig med meg i at det siden begynnelsen av 1980-tallet har blitt verre for de mange, sammenlignet med de få, enten det er snakk om de utviklede kapitalistiske økonomiene eller resten av verden. Men det betyr ikke at kapitalismens utvikling av produktivkreftene (teknologien) de siste to hundre årene, med økt levestandard for milliarder og mange som har unnsluppet fattigdommen, ikke har vært «progressiv». Vel, jeg er enig i dette. Det er ingen tvil om at realinntekter, forventet levealder og nivået på helsestell og livet generelt har forbedret seg noe uhørt gjennom den kapitalistiske utviklingen siden slutten av 1700-tallet.

Men som han også peker på, så er det forbehold her. For det første har mange av disse forbedringene blitt oppnådd gjennom sprang i legevitenskapen som har tilintetgjort mange sykdommer, redusert spedbarnsdødeligheten osv. Urbaniseringen har også, på tross utbytting av milliarder i fabrikker og på kontorer og elendige boforhold for mange, forbedret forholdene for milliarder, sammenlignet med landlivets «idioti» (Marx’ ordvalg) som fortsatt holder hundrevis av millioner nede i dyp fattigdom.

Det andre forbeholdet er at hovedårsaken til at fattigdommen, i hvert fall i den offisielle statistikken, har falt så dramatisk, er Kina. Siden revolusjonen i 1949 har Kina oppnådd et vekstmirakel som har løftet mer enn 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Holder du Kina og til en viss grad India utenfor, derimot, så har fattigdomstallene for den samlede verdensbefolkningen knapt blitt bedre. Dette er også noe kritikeren min merker seg, tror jeg. For å sitere:

«Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro.»

Jeg er imidlertid ikke enig med begrunnelsen. Levestandarden i Kina vokste brått fordi økonomien hadde en tosifret vekst allerede fra 1960-tallet, og enda mer fra 1970-tallet. Men det ble ikke gitt noen innrømmelser til arbeiderne den gang. Og årsaken til at Kina kunne gjøre dette, mener jeg, er at det ikke er en typisk kapitalistisk økonomi, og heller ikke som de asiatiske tigrene eller resten av de såkalte «underutviklede» landene. India har ikke kommet i nærheten av like langt som Kina. Jeg skriver om dette i en annen artikkel på bloggen min der jeg vurderer tallene for global fattigdom, hvorvidt de faller like mye som kapitalismens tilhengere hevder og hvorvidt gapet mellom rike og fattige globalt faktisk reduseres.³

Konklusjonen min er at fattigdom og ulikhet mellom land og mellom rike og fattige egentlig ikke har blitt redusert, og det er derfor jeg i artikkelen min skrev at «De ‘gylne årene’ etter 1945 og frem til slutten av 1960-tallet var unntaket i de utviklede kapitalistiske økonomiene, og da bare for disse økonomiene, ikke for Latin-Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika. For mesteparten av kloden, var dette tiår med brutal fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.» Etterkrigsperioden var et unntak fordi det var en periode med et oppsving i de fleste kapitalistiske økonomiene, basert på høy profitabilitet for kapitalen. Men, som Marx forklarte med sin lov om profittratens tendens til å falle over tid, kunne ikke dette vare, og under profitabilitetens nedgang fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet var det også flere globale økonomiske nedturer (1974–75, 1980–82) som fremprovoserte krav om å vri politikken vekk fra «progressive» tiltak som velferdsstaten, offentlige tjenester, sterke fagorganisasjoner og økende lønninger.

I boka mi, The Long Depression, går jeg inn på en detaljert forklaring av denne prosessen. Og det er årsaken til at jeg ikke tror Stiglitz og andre har rett i at vi kan gå tilbake til etterkrigstidens «gylne år» bare ved å forandre en politikk som bevarer den kapitalistiske produksjons­måten.

Leiv Olsen kritiserer meg for ikke å innse at det kan hjelpe økonomiene å reversere den voksende ulikheten:

«Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen.»

Jeg er enig i at et politisk parti som ikke går inn for å redusere ulikheter ved hjelp av progressiv skattlegging, å fjerne skatteparadiser, å gjøre slutt på de rikes svindel osv. ikke er mye verdt. Dette vil også hjelpe på økonomien, siden det vil gi myndighetene større inntekter de kan bruke på investeringer, offentlige tjenester osv. Men det er ikke nok, siden en slik politikk, som er det Stiglitz vil ha, ikke gjør noe med årsakene til ulikheten i første omgang. Når du er syk, hjelper medisiner til å svekke symptomene, men det er ikke sikkert at årsaken til sykdommen vil forsvinne og sykdommen ikke komme tilbake. Og disse årsakene ligger i den kapitalistiske produksjonsmåten som frembringer en kasinoøkonomi av ­spekulasjon, sløsing og, fremfor alt, regelmessige og gjentakende økonomiske nedturer. Stiglitz ser bort fra disse årsakene, han mener de er irrelevante, og derfor vil ikke den lindrende politikken hans gjøre slutt på dem.

Olsen er enig i at kapitalismen er et system basert på utbytting og som derfor må avvikles. Men, som han korrekt påpeker, har kapitalismen bragt menneskeheten fremover teknologisk og i levestandard siden føydale tider. Og han mener vi ikke kan utelukke en ny progressiv fase for kapitalismen. Tross alt, se på de teknologiske miraklene vi har sett, selv i den «nyliberale» perioden, som datamaskiner, internett osv. Kan ikke dette skje igjen?

Jeg tror det kan det, og jeg forklarer hvorfor i The Long Depression. Kapitalismen er ikke uttømt ennå, og det er uansett behov for politisk handling for å gjøre slutt på den. Men det blir stadig vanskeligere for kapitalismen å utvikle produktivkreftene. Utfordringene vokser på 2000-tallet – klimaendringer, fortsatt økende ulikhet, fremveksten av roboter som erstatter menneskelig arbeidskraft. Og jeg tror ikke kapitalismen vil være i stand til å håndtere disse gedigne problemene effektivt. I stedet vil det kreve en grunnleggende systemendring basert på felles eierskap til produksjonsmidlene og en demokratisk global plan for å bruke moderne teknologi og avansert menneskelig arbeid til alles nytte. Hvis ikke vil enhver ny progressiv fase i den kapitalistiske utviklingen ende opp med nye nedturer og grufulle konsekvenser av global oppvarming.

 

1 Leiv Olsen, «Spar oss for dogmatisk tompreik», Gnist 3/19.

2 Se Michael Roberts, «Changing the rules or changing the game?», https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/02/changing-the-rules-or-changing-the-game/

3 Se Michael Roberts, «Bill Gates and 4bn in poverty», https://thenextrecession.wordpress.com/2017/04/05/bill-gates-and-4bn-in-poverty/

 

Innenfor et rammeverk av Herbert Marcuses begrep om «repressiv toleranse», diskuteres konsekvensene av inkludering av tankegods fra ytterste og nest-ytterste høyre i lys av nyere forskning.

Tegning av Herbert Marcuse. Illustratør: Arturo Espinosa
Av Ronny Kjelsberg,
universitetslektor ved NTNU og styremedlem i Rødt Trøndelag

 

I forbindelse med den senere tids diskusjon om ytringsfrihet plukket jeg fram igjen den gamle Frankfurter-filosofen Herbert Marcuses essay, «Repressiv toleranse» fra 1965. Der beskriver han hvordan den reelt eksisterende toleranse i datidens vestlige industrisamfunn fungerte undertrykkende, og han konkluderte med at «skulle toleransens mål bli nådd, ville det kreve intoleranse overfor de politiske strømninger de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt.» (Marcuse, 1969, s. 100)

«Såkalte antirasister»

Dette sitatet fikk meg til å tenke på en del selvoppnevnte «liberale» sin holdning til tankegods fra ytterste høyre, versus hvordan de reagerer på konfrontasjoner med nevnte tankegods. Rent konkret fikk det meg også til å tenke på statsmaktens handlinger under det høyreekstreme «Scandza forum» i Oslo nylig.

Arrangørene hadde leid seg inn i et lokale på falske premisser, og da eierne ble kjent med hva som faktisk foregikk, ba de politiet om hjelp til å kaste ut deltakerne. Det ville ikke politiet. Riktignok bortviste politiet etter hvert en utenlandsk innleder som bl.a. hadde uttrykt støtte til terroristen på Utøya, men det blekner mot hva de gjorde mot motdemonstrantene.

Motdemonstrantene ble arrestert og kraftig bøtelagt, visstnok etter å ha nektet å etterkomme politiets pålegg. Flere øyenvitneskildringer viser derimot et annet hendelsesforløp. Politiet hadde selv trukket seg vekk. Når demonstranter så beveget seg noe nærmere huset, fikk de beskjed om å trekke seg tilbake. Når de så begynte å gjøre det, be de presset opp mot en vegg av politiet og arrestert.

Det er et typisk eksempel på den repressive strategien statens voldsapparat opptrer med mot dem som bekjemper høyreekstremisme, men som de ikke har overfor de høyreekstreme selv. Politiet kunne ha bistått eier med utkastelse av deltakerne, men valgte ikke å gjøre det. Politiet kunne ha latt være å arrestere motdemonstrantene, men valgte å gjøre det (Vernegg & Svendsen, 2019).

Dette er ikke en ny strategi, ei heller at det gjenspeiler seg også i den offentlig debatten. Det er f.eks. mulig å henvise til boken Såkalte antirasister fra Ringerike antirasistisk ungdom, som bekjempet nynazismen på Ringerike på 90-tallet, og som deler sine erfaringer med både myndigheter og media (Ringerike antirasistisk ungdom, 2001). De er ikke ulike det som møter antirasister i dag.

Tolerert opposisjon

Den opposisjon som blir tolerert i vårt samfunn, det er den forsiktige, den snille. Den opposisjonen som ikke utfordrer, men som, gjennom at den nettopp blir tillatt, selv blir et bevis på hvor åpent og tolerant samfunnet er og slik blir et bevis på at kritikken er feil. Marcuse beskriver dette som at «Innenfor et repressivt samfunn truer derfor selv progressive bevegelser med å slå om i sin motsetning når de går med på spillereglene» siden de tjener til å styrke den «totale administrasjonen» som Marcuse beskriver et repressivt samfunn å være under «ved å vise at det finnes demokratiske friheter, som i virkeligheten har forandret innhold og mistet kraft». (Marcuse, 1969, s. 103)

Dette er kanskje best illustrert med den forslitte frasen som mange aktivistiske ungdommer er blitt møtt med av eldre politikere de siste tretti(?) årene: «Så flott at dere engasjerer dere!», uten at synspunktene deres får noen konsekvenser overhode. Mye klimaengasjert ungdom møter dette, men om de blir for høylytte, som Greta Thunberg, da kommer pekefingeren. Hun kunne jo gjort det utenfor skoletiden.

På enkelte måter minner dette om den mer åpent undertrykkende «tolererte opposisjonen» i en del gamle østblokkland og en del morderne undertrykkende stater, hvor andre partier enn det dominerende fikk virke, så lenge de ikke utfordret hegemoniet.

Den norske sentrumsliberale toleransen

Det som derimot blir tolerert, er stemmer som grenser opp til ytre høyre i offentlig debatt, mens de som yter motstand blir kritisert for å skape «polarisering» og for «identitetspolitikk», f.eks. av opinionsdannere som Knut Olav Åmås, i flere nylige kommentarer i Aftenposten (Åmås, 2019a, 2019b).

Men Åmås sin egen identitetspolitikk på vegne av sin sosiopolitiske klasse, den underkjennes. Det er ikke identitetspolitikk – det er jo bare rasjonalitet. Denne fullstendige blindsiden blir overtydelig når han beskylder sine meningsmotstandere for at «viljen til å forstå er blitt så mye mindre viktig enn evnen til å forvrenge», hvorpå han går direkte videre til å forvrenge eller endog bare fastslå hvor håpløs kritikken til sine meningsmotstandere er, uten overhodet å gå inn i substansen (Åmås, 2019b).

Åmås gjør seg slik til representant for en uheldig tendens i norsk offentlig debatt: Lange kommentarartikler med fri synsing om brennbare samfunnsspørsmål, hvor man setter brede samfunnsdiagnoser uten å noensinne bli konkret og spesifikk og gå i dybden verken på enkeltcaser eller på relevant forskning. Jeg gjorde selv en preliminær undersøkelse i 2017 som viser hvor nødvendig det er å gjøre nettopp dette i disse spørsmålene – gå inn i detaljene, og benytte seg av kvantitative data for ikke å bli lurt av overflatiske narrativ. (Kjelsberg, 2017)

Åmås kan stå som et eksempel på det Marcuse kaller «den aktive, offisielle toleransen» som Marcuse beskriver gjennom «jeg kaller denne upartiske toleranse «abstrakt» eller «ren» ettersom den avstår fra å velge side – men dermed beskytter den i virkeligheten det allerede etablerte diskrimineringsmaskineriet» (Marcuse, 1969, p. 105). Eller som Howard Zinn sa det, «You can’t be neutral on a moving train» (Zinn, 2002). Konsekvensen for Åmås, blir at han tolererer undertrykkelsen, og protesterer mot de som tar til motmæle mot den.

Den videre konsekvensen av denne skjeve toleransen er åpenbart et mer undertrykkende samfunn – særlig for minoriteter, men også for alle andre som er synlig annerledes på en slik måte at de kan rammes av den nye høyreekstremismen som har fått bre om seg. Forskning har lenge vist at tilstedeværelsen av rasistisk retorikk i samfunnet øker folks toleranse for den, samt voldspotensialet (Soral, Bilewicz, & Winiewski, 2018).

Mye har forandret seg siden 1965, men strukturene i den liberale middelklassens tenking om toleranse er skremmende lik. Den motstanden som ble arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og alle progressive bevegelser gjennom historien til del – den er her fortsatt. Nå møter den f.eks. de som ønsker å kunne leve i et samfunn fritt for rasisme: Dere må gjerne få mene det dere vil, så lenge dere ikke gjør det på en måte som kan få noen faktisk effekt.

Ofte handler slike diskusjoner om hvorvidt stemmer fra ytre høyre skal inkluderes i den offentlige samtalen. Ingen har foreslått å hindre deres ytringsfrihet, men i en del sammenhenger har det blitt stilt spørsmål på om de burde aktivt løftes fram, og om hva som blir konsekvensene av det. Debatten rundt invitasjonen av Steve Bannon til Nordiske mediedager i 2019 er et godt eksempel på dette. Konklusjonen etter opptredenen til Bannon ble som kjent at de som garanterte at han kom til å bli konfrontert og at han ikke kom til å få lage noe propagandashow, ble stående ganske avkledde tilbake (Valen, 2019).

Effekten fra «Intellectual dark web» & Co

Ofte går de hardeste konfliktene på aktører som beveger seg i grenseland. De har tankegods som kanskje minner litt om Alt right (begrepet en del av de nyfascistiske miljøene i USA begynte å bruke om seg selv) på noen områder, men de er ikke helt der. De selv og deres støttespillere sier gjerne at det er når slike mer «moderate» stemmer ikke får plass, at vi får ekstremisering på ytre høyre. Det har vært et argument som er blitt brukt for Fremskrittspartiet (Ravndal, 2018), og også av norske debattanter som Kjetil Rolness (Rolness, 2019). Internasjonalt er det et argument Jordan Peterson har kommet med, og han er et godt eksempel på en slik karakter.

I motsatt retning har han og andre blitt beskyldt for å levere ammunisjon som nyfascister kan bruke i sin propaganda, og slik de facto styrke disse miljøene, samt å fungere som en «gateway drug» – dvs. tvert imot hva de selv påstår, fungerer de slik at de rekrutterer, gjerne unge menn, inn i høyreekstreme miljøer og blir ekstremiseringsagenter.

I motsetning til mange andre spørsmål om ytringsfrihet og offentlig debatt er jo disse problemstillingene rene faktaspørsmål – dvs. at det er mulig å undersøke om de er riktige eller feil. Og det er det faktisk noen som har gjort.

Joel Finkelstein hos Heterodox Academy har gjort flere kvantitative undersøkelser rundt bruken av og konsekvensene av Jordan Petersons tankegods hos store grupper, med vanlige forskningsverktøy for denne type analyser. Hans konklusjon på bruken av Peterson blant høyreekstreme miljø på tjenesten Gab er ganske entydig (Finkelstein, 2019).

Analysen vår viser at hashtaggen ofte vises i sammenhenger med misogyne troper, inkludert «feminazi» og hashtaggen «feminismiscancer». Den er også tett assosiert til hvit nasjonalisme-troper inkludert ondsinnet anti-immigrant-harselas og konspirasjonsteorien om «hvitt folkemord».

Mens Peterson selv ikke støtter disse synspunktene, antyder denne analysen at materialet hans er fordøyelig i det lyset og distribueres som sådan av en del mennesker som har sympatiske for disse ideene på nettet. I stedet for å «redde» folk fra misogyni og hvit makt-tenking i disse miljøene, ser det ut til at Jordan Peterson blir promotert gjentatte ganger av slike miljø i nettopp deres mest misogyne og hvit makt-kontekster.

Men det gjelder hvordan høyreekstreme bruker Peterson. Konsekvensen av selv å interagere med Petersons tankegods om du ikke i utgangspunktet er høyreekstrem, det er et annet spørsmål.

Det er nylig begått forskning som har vist en klar ekstremiseringstendens gjennom å benytte seg av Youtube-innholdet til aktører tilknyttet det såkalte «Intellectual dark web»(IDW) (Horta Ribeiro, Ottoni, West, Almeida, & Meira, 2019). Her finner forfatterne at 40 % av de som kommenterer og etterspør Alt right-materiale, tidligere bare etterspurte materiale fra IDW og det såkalte «Alt light» (noe mildere ytre høyre-miljø enn det fascistiske Alt right). Det er altså en tydelig ekstremiseringstendens, og om denne er representativ for andre miljø, kan altså en betydelig andel av høyreekstreme ha kommet inn i miljøet gjennom å ha blitt ekstremisert av litt mindre ytterliggående aktører.

En lignende analyse ble gjort av Petersons Youtube-kanal (Finkelstein, 2019), og konklusjonen er også her tydelig:

Denne analysen undersøkte hvorvidt nye deltakere (dvs. brukere som ikke hadde tidligere kommentarhistorie og som hadde kommentert, for første gang på Petersons kanal) ville benytte seg mer eller mindre med Alt right-innhold over tid sammenlignet med kontrollgrupper som ikke brukte seg med Petersons Youtube-kanal. Resultatene indikerer at deltakere i Petersons kommentarseksjoner på Youtube migrerer dobbelt så raskt til Alt right-Youtube-kanaler i forhold til kontrollgruppen. Med andre ord ser det ut til at det å delta i Petersons Youtube-kanal fører til økende grad av flørting med Alt right-innhold.

Ekstremiseringseffekten av Jordan Peterson er altså tydelig.

Konklusjon

De fleste, om de nå er liberale eller radikale, vil sjelden vedkjenne seg sympatier med ytre høyre. Likevel er det mange som bruker overraskende mye tid på å kritisere de som engasjerer seg mot ytre høyre, og lite på å kritisere ytre høyre eller nest ytterste høyre selv. Om man skal tro dem på deres ord, er det vel ofte fordi de mener at motstanden er kontraproduktiv.

Om man kan ha noe ulikt verdisyn, må man likevel forholde seg til samme virkelighet. Ytringsfrihet betyr strengt tatt bare at man skal kunne si hva man vil uten at politiet kommer og burer deg inne. Det betyr ikke at noen har plikt til å stille en plattform til rådighet for deg, om det nå er en internettplattform, eller spalteplass i en avis. En del går likevel lenger enn dette, og mener høyre stemmer fra ytre høyre bør aktivt slippes til og støttes opp under. Human Rights Service (Hege Storhaugs «tenketank») bør fortsatt få statsstøtte. Store aviser bør bruke sin begrensede plass på lange kronikker av fremmedfiendtlige skribenter. Høyrepopulistiske aktører bør inviteres inn i brede konferanser. Det er selvsagt deres frihet å mene, og de kan godt ha et prinsipielt verdisyn som er slik.

Men konsekvensene av å slippe til alt fra selv aktører som Peterson og andre i «randsoneland» og til høyreekstreme, på deres egne premisser, bør etter hvert begynne å bli klart. De er at flere rekrutteres til ytre høyre. Man styrker rasistiske og ekstreme miljø.

Så kan man velge å gjøre det på tross av dette, men da får man stå for det – og stå for konsekvensene det får for tusenvis av uskyldige som utsettes for hatet til disse miljøene jevnlig. Dokumentasjonen begynner å bli såpass tydelig at å gjøre noe annet blir virkelighetsfornektelse.

 

Referanser:

Finkelstein, J. (2019, 18.11.2019). On Jordan Peterson, the Alt Right and Engagement Across Difference. Hentet fra https://heterodoxacademy.org/social-science-jordan-peterson-alt-right-language/

Horta Ribeiro, M., Ottoni, R., West, R., Almeida, V. A. F., & Meira, W. (2019). Auditing Radicalization Pathways on YouTube. arXiv e-prints.

Kjelsberg, R. (2017, 12.01.2017). Is the SJW-threath to academic freedom real, or just a right wing fantasy? A preliminary examination. Hentet fra http://venstresida.net/?q=node/3841

Marcuse, H. (1969). Repressiv toleranse. In H. M. j. Herbert Marcuse, Robert Paul Wolff (Ed.), Om toleranse: Kritikk av et liberalt dilemma. Oslo: Pax.

Ravndal, J. A. (2018). Explaining right-wing terrorism and violence in Western Europe: Grievances, opportunities and polarisation. European Journal of Political Research, 57(4), 845-866.

Ringerike antirasistisk ungdom. (2001). Såkalte antirasister. Hønefoss: Eget forlag.

Rolness, K. (2019, 23.7). Dagsavisens «eksperter» Trædal og Døving: Koseprat kan føre til massedrap. Medier24.

Soral, W., Bilewicz, M., & Winiewski, M. (2018). Exposure to hate speech increases prejudice through desensitization. Aggressive Behavior, 44(2), 136-146.

Valen, S. (2019, 14.05). Bannon-fiaskoen i Bergen. Dagbladet.

Vernegg, D., & Svendsen, L. S. (2019, 8.11.2019). – Vi i Oslo mot rasisme anser politiets fremferd for å være både urimelig og unødvendig brutal. Vårt Oslo.

Zinn, H. (2002). You can’t be neutral on a moving train : a personal history of our times. Boston: Beacon Press.

Åmås, K. O. (2019a, 12.10). De ekstreme ønsker oppmerksomhet og konfrontasjon – og får mer enn de kunne drømt om. Aftenposten.

Åmås, K. O. (2019b, 16.11.2019). Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn. Aftenposten.

 

 

Kreditorene og finansmarkedet som senka levestandarden til den jevne greker brutalt og førte landet inn i en humanitær krise, friskmelder nå landet. Sjøl om en tredel av grekerne fortsatt har dårligere levekår enn i 2010, og landet må sies å ha blitt en halvkoloni under EU-kreditorene.

Foto: Evan Wise
Av Arnljot Ask,
tidligere internasjonal leder i såvel AKP som RV. Han har i mange år vært opptatt av Hellas og gresk venstrebevegelse.

Hva er utsiktene nå framover? Syriza, partiet som sto i spissen for motstanden mot EU-tvangen til de sommeren 2015 bøyde av for kapitalmakta, ble stemt ut av regjeringskontorene 7. juli. De som sto i spissen for å føre landet ut i krisa, Nea Demokrasia (ND), har tatt over statsroret. Kan Syriza, som fortsatt er det dominerende partiet på venstresida, igjen mobilisere arbeiderklassen til å slåss for sine interesser? Slik at de kan vinne tilbake det de har ofra og hindre en ny utarming? Dette er sentrale spørsmål også for venstresiden i hele Europa, som fra 2010 til 2015 ble inspirert av kampen Syriza da sto for.

Hellas ute av krisa?

Hellas forlot 20. august i fjor memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Noen måneder før fikk de dempet gjeldspresset ved at de fikk en 10 års utsettelse på betaling av renter og avdrag på en tredel av gjelda. Mye på grunn av innstramningspolitikken har statens finansielle overskudd vokst under Syriza. Fra et underskudd på 425 mill euro ved slutten av 2014 til 37 mrd pluss sist sommer. Dette ga et slingringsmonn de to siste årene til å øke de sterkt desimerte minstepensjoner og minstelønninger litt igjen.

Arbeidsledigheten gikk ned fra ca 28 % i 2014 til 18–19 % våren 2019 og ungdomsledigheten fra 59 % til 36 %. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Allikevel mista Syriza statsmakta til sentrum høyre alliansen Nea Demokrasia ved valget 7. juli i år. Årsakene er like mye tap av politisk tillit for Syriza som tro på at ND vil gjøre den økonomiske situasjonen bedre for den jevne greker. Som drosjesjåføren fra flyplassen inn til Athen sa:

– De to sover i samme seng, Tsipras til venstre og Mitsotakis til høyre. Det er uansett EU som bestemmer.

Sjåføren har belegg for det siste, at kreditorene fortsatt har et nakketak på landet. Og til tross for forbedringene i statsfinansene, kan den økonomiske og politiske krisa i Hellas langt i fra erklæres forbi.

Fremdeles har en tredel av grekerne dårligere levekår enn i 2010. Det gjelder både lønns- og pensjonsnivået, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber med en anstendig lønn. Den offentlig velferdssektoren er svekka, sjøl om Syriza-regjeringen de siste åra styrka helsesektoren noe. Som ved å opprette et primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet for dem med dårligst råd.

EU kreditorene kan ikke detaljstyre budsjettene lengre. Men siden gjelda fortsatt er godt over 300 mrd euro, ennå rundt 180 % av BNP, kan de gripe inn dersom Hellas ikke holder en budsjettdisiplin som sikrer et jevnt finansielt overskudd. Gjelda til kreditorene løper fram til 2060, men alle skjønner at så langt fram er det umulig å si hva som vil skje, og denne gjelda vil sannsynligvis aldri bli nedbetalt. Nakketaket er der like fullt, og den økonomiske politikken den nye regjeringa slår inn på, sammen med usikkerheten omkring hvordan EU-økonomien vil utvikle seg, kan raskt forverre krisa igjen. Litt om dette nedenfor.

Sjølråderetten undergravd

Hellas har fått en halvkolonial status i forhold til EU (les: Tyskland). Med den finansielle tvangstrøya følger også kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter. Mye av dette havner på utenlandske hender. Tyske Fraport tok høsten 2015 over driften av de 11 største lokale flyplassene i 40 år. Italias statsbaner kjøper opp de greske jernbanene. Kinesiske COSCO eier 51 % av havna i Pireus og har også en stor eierandel i havna i Thessaloniki. Tyskland ligger desidert på toppen når det gjelder land som investerer. EU-land pluss Sveits dominerer totalt. Sjøl om Kina har kommet betydelig inn de siste årene, utgjør de godt under 10 % av totalen. Også utlendingers private oppkjøp av eiendommer på greske øyer vokser, også her med tyskere i spissen.

Syriza prøvde å bygge opp en Middelhavs-fraksjon innenfor EU. Men verken de spanske eller de italienske statslederne ville støtte Tsipras hvis det betydde konfrontasjon med Brussel/Berlin. Syriza prøvde også å hente støtte fra Russland og Kina i kampen mot EU-kreditorene rundt 2015. Men det storpolitiske scenarioet var ikke slik at de to ville legge seg ut med EU/IMF. I regjeringsposisjon har Syriza også prøvd å balansere mellom stormaktene, men samarbeidet med USA og EU har blitt styrka de siste åra. Makedonia-avtalen er et tungt uttrykk for dette, sammen med fornyelser av de militære samarbeidsavtalene med USA. Det siste må sees i lys av konfliktnivået i regionen, som følge av Syria-krigen og økende tyrkisk hegemonisme. Makedonia-avtalen kosta kanskje Syriza valgseiren, men var en modig markering mot gresk storsjåvinisme, som også slo inn sterkt på venstresida i Hellas. Nå etter regjeringsskiftet støtter også ND-regjeringen opportunistisk opp om avtalen.

Syriza holdt også god kontakt med Russland og Kina i regjeringsposisjon og skilte seg fra EU-politikken ved å beholde sterke forbindelser med antiimperialistiske bevegelser i Latin Amerika og Asia. Tsipras var den eneste europeiske statslederen som deltok i Castros begravelse i Havana, og hans støtte til Maduro ble flittig brukt mot han i valgkampen i sommer. Syriza hadde, og har fortsatt, åpent støttet HDP og den kurdiske bevegelsens frigjøringskamp.

Regjeringsskiftet vil neppe endre så mye på den internasjonale orienteringen til Hellas på kort sikt, bortsett fra at støtten til antimperialistiske bevegelser nok blir bygd ned. Hellas sin strategiske plassering sørger for at alle stormaktene vil være interessert i et godt forhold til dem. Økonomien er fortsatt det som holder dem nede. Og her er ennå EU/Berlin overformynderen.

Regjeringsskiftet og krisa

ND-regjeringen til Mitsotakis drar nytte av snuoperasjonen i makroøkonomien. Det vil gi dem rom til å innfri lovte skatteletter til næringslivet og middelklassen. Slik konsolidere de hegemoniet over sentrum høyre. Siden valget har ND økt oppslutningen på meningsmålingene til ca 45 %, og styrket utviklingen mot topartisystem som valget viste. Sentrum høyresiden er samlet om ND. Det ekstreme Gyldent Daggry er ute av parlamentet og smuldrer opp. Velgere fordeles mellom ND og det nye høyrepopulistiske Gresk samling, som fikk noen plasser i Parlamentet

De vanskeligst stilte grekerne vil få det verre. Privatiseringer, som varsles i offentlig sektor, vil gå ut over dem spesielt. Som i den hardt rammede helsesektoren, hvor det nå pålegges å stanse utdeling av medisiner gjennom de sosiale klinikkene som Solidarity4All-bevegelsen bygde opp. Fordi de undergraver den frie konkurransen til de private apotekene! Angrep på faglige rettigheter som så smått ble bedret de siste åra, har allerede ført til flere streiker. Gjenoppbyggingen av de militante Delta-styrkene i politiet varsler om konfrontasjoner og en mer autoritær holdning fra myndighetenes side. Det samme gjør forslag om å løse den nå akutte flyktningekrisa på øyene ved å opprette fengselsleire på fastlandet. Og bakom ligger at det makroøkonomiske slingringsmonnet som nå eksisterer, er svært avhengig av de økonomiske konjunkturene som påvirker Hellas og EU.

EU-kommisjonens perspektivmelding fra i sommer varslet en fortsatt svak vekst i EU-sonen, ca 1,6 % for 2020. Det er under vekstraten som Hellas trenger for å oppnå overskuddskravet de er pålagt. Samtidig plages EU av Brexit-usikkerheten og globale usikkerhetsfaktorer i kjølvannet av truslene om handelskrig fra USA. Dette ventes å påskynde den sosiale og politisk uroen som allerede har preget flere EU-land sterkere enn Hellas de siste åra. Regjeringsskiftet i Hellas nå vil føre til skarpere klassekamp og politiske konfrontasjoner etter avmattingsperioden som fulgte da Syrizas fikk regjeringsmakt i 2015.

Om den sosiale uroen som så smått har begynt å vise seg, skal vokse og kunne utfordre det nye høyrestyret, vil avhenge mye av Syrizas kurs videre. De er nå helt dominerende på sentrum-venstre-fløyen. Utbryterpartiene fra Syriza etter 2015-avtalen har skrumpa helt inn og mangler initiativer. Unntaket er Varoufakis’ avdeling av DIEM 25 (MeRA 25) som rykka inn på arenaen i sommer med ca 4 % og 9 i parlamentet. Men deres overordna strategi er mye lik Syrizas.

Kommunistpartiet KKE er fortsatt sekteriske og går også gradvis tilbake i valgoppslutning. Sosialdemokratene rundt PASOK svekkes også. Om Syriza kan fornye seg og få tillit i en ny massebevegelse, vil avgjøre om venstresiden kan vinne ny politisk makt i Hellas.

Syrizas vekst – og fornying?

Syriza vokste fra et 4 %-parti til et flertallsparti med 35 % oppslutning på noen få år fra 2010 til 2015, båret fram av den folkelige bevegelsen mot den europeiske kapitalmakta. De bøyde av mot overmakta og tok rollen som forvalter av det de beskrev som en kontrollert hestekur for å få landet på fote. Gamle veteraner med fortid i kommunistpartiet som vi har møtt de siste åra, nærmest unnskyldte seg med at de inntil videre måtte nøye seg med å drive partisankrig for å lure unna noen smuler fra Troikaen.

Det er misvisende å snakke om Syrizas vekst og fall i forhold til valg. Ved siste valg fikk de bare 3 % mindre enn høsten 2015, nå 31,5 %, og som nevnt er de fortsatt det helt dominerende partiet på venstresiden. Europa-­ansvarlig i partiet, Leftoris Stoukogeorgos, som vi møtte i Athen i oktober, hevdet at de fortsatt har over 30 000 medlemmer. Men aktiviteten i partilaga har dabba av, i takt med tilliten til politikken som er ført i regjeringsperioden. Vi merka dette allerede på partikongressen høsten 2016, da 3/4 av partilaga kom med sterk kritikk av at regjerings-Syriza førte en annen politikk enn det Syriza hadde gått ut med i kampene. I lokalvalgene kommer dette også til uttrykk ved at Syriza gjør det dårligere. Flere steder ligger de etter både PASOK og KKE, som begge to har bygd opp partiorganisasjonen over flere tiår.

Forskjellen fra 2010 er at høyresiden nå regjerer på økonomiske forbedringer som er lagt av Syriza. Forbedringen har imidlertid ikke leget alle såra, og de kriseprega omgivelser i hele EU-området gjør at politikken til den nye regjeringen vil føre til at det blir skjerpet klassekamp igjen. Det er da spørsmålet om Syrizas evne å fornye seg og smelte sammen med bevegelsene vil bli utfordret.

Sjølsagt sto Tsipras og ledende kretser i Syriza for ei reformistisk, gjerne sosialdemokratisk, linje i synet på hva slags Europa de sloss for. De skjønte at de måtte barbere det såkalte Thessaloniki-programmet fra høsten 2014 for å vinne valget i januar 2015. Men de våga å gå ut i kampen mot overmakta. Erfaringen de har høsta, er viktige å ta med seg nå framover. Hva som kommer til å skje i Hellas, vil fortsatt være viktig for venstresida i Europa. Til tross for retretten sommeren 2015, er fortsatt Hellas det eneste europeiske landet med et parti som ser på seg som sosialistisk, og er i posisjon til å kunne ta statsmakta. Dette partiet har også stor innflytelse på det som blir lagt vekt på i de årlige strategikonferansene som samler store deler av europeisk venstreside. Sist arrangert for tredje året på rad i Brussel i midten av november under merkelappen «European Left Forum».

Hva slags strategi er det som fremmes?

Stoukogeorgos, assistert av sin forgjenger Christos Kanellopoulos, tok utgangspunkt i at det fortsatt var den økonomisk-sosiale kampen mot krisa som måtte stå i sentrum for partiets politikk. De framheva fire områder:

• de store ulikhetene mellom fattige og rike.
• demokratiet hvor kapitalen og urettferdige strukturer i staten og forvaltninga fortsatt rår grunnen.
• fattidomsproblemet som en særskilt sak.
• arbeidslivspolitikken hvor sosial dumping og arbeidsløsheten fortsatt er store problemer.

Ellers la de vekt på at Syriza må sørge for at miljøkampen, utviklingen av en grønn økonomi, må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag. Kampen for kvinnefrigjøring må også proriteres.
De ga uttrykk for at sosialdemokratiet i Hellas og jevnt over i Europa, fortsatt henger fast i blairismen, men de så med blidere øyne på Corbyn sin variant i England med fokus på arbeiderklasses kår. Av partier i Hellas mente de at Varoufakis sitt MeRA25 kunne bli en aktuell samarbeidspartner, sjøl om Tsipras ikke hadde så høye tanker om partistifterens nye bok.
Som vi ser, skiller ikke de programmessige punktene seg så mye ut fra det som Rødt eller SV står for. Den viktigste forskjellen ligger nok i den overordna strategien, nå som tidligere, at Tsipras og Varoufakis for den del, fortsatt står for strategien med å prøve å forandre EU innenfra. Varoufakis vil skape et forum utenfor som kan legge press på EU. Men disse forskjellene bør ikke hindre oss fra å holde dørene åpne, slåss solidarisk mot samme motstander og utveksle erfaringer og synspunkter.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Foto: Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix
Kilde: Erich Lessing Culture and Fine Arts Archives
Av Ivar Dillan,
pensjonert typograf og skoleleder. Han har skrevet masteroppgave om norske oversettelser av Det kommunistiske manifestet.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme

En utopi er en framstilling av et idealsamfunn, gjerne basert på filosofi eller religion, og som litterær sjanger fikk den sitt navn etter Thomas Mores verk Utopia som kom ut i 1516. I Det kommunistiske manifestet viet Karl Marx og Friedrich Engels et helt kapittel til «Sosialistisk og kommunistisk litteratur». Der beskrev de de forskjellige sosialistiske og kommunistiske tankeretningene som hadde vært kjent fram til 1848. Hensikten med den gjennomgangen var selvsagt å distansere seg fra disse tidligere forsøkene på å etablere kommunistisk eller sosialistisk ideologi. Og det gjorde da også Marx og Engels til gangs.² Den eneste «retningen» som fikk en viss anerkjennelse, var den som blir presentert under overskriften «Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme». Det var først og fremst den samfunnskritikken disse tidlige sosialistene og kommunistene målbar som Marx og Engels anerkjenner som viktig og progressiv. Men mangelen på vilje til revolusjonær handling og det faktum at disse bevegelsene satset på å bygge små, «kommunistiske» idealsamfunn gjør at Marx og Engels slår fast at de endte som reaksjonære sekter. Som eksempel på disse utopiske sosialistene nevnte Marx og Engels Henri de Saint-Simon, Charles Fourier og Robert Owen. Disse hadde sitt virke på 1820- og begynnelsen av 1830-tallet. Av de som følger i de neste tiårene nevnes Étienne Cabet indirekte gjennom kritikken av hans «ikariske kommunisme». Wilhelm Weitling, som fram til 1846 samarbeidet med Marx og Engels i «Kommunistenes forbund» nevnes ikke, selv om hans ideer på mange områder likner Cabets.³ Grunnen til at jeg nevner Weitling her, er at jeg seinere vil forsøke å sannsynliggjøre at Henrik Wergeland kjente til Weitling.

Hvem påvirket Wergeland?

Hva som påvirker en forfatter eller samfunnsaktør, er vanskelig å slå fast dersom forfatteren sjøl ikke har angitt sin inspirasjonskilde. Når det gjelder Wergeland har vi flere håndfaste bevis på hva han har lest, gjennom det han har publisert, og hva han kan ha lest gjennom oversikten over hans lån fra Universitetsbiblioteket. I tillegg kan vi gjøre noen antakelser om inspirasjonskilder når det dukker opp nye begreper i Wergelands tekster. Wergelands voksne liv faller sammen med de siste årene av og sammenbruddet i det franske reaksjonære styret som ble opprettet av den franske adelen etter Napoleons fall, julirevolusjonen i 1830 og det påfølgende juli-monarkiet. I denne perioden vokste det fram en rekke varianter av utopisk sosialisme og kommunisme.

Henri de Saint-Simon

Saint-Simons teorier var kjent i Norge på 1830-tallet. Vi finner blant annet en artikkel i Morgenbladet som søker å forklare Saint-Simons ideer om å begrense privateiendom og forby arv. Artikkelen er åpenbart hentet fra en fransk publikasjon som forsøker å latterliggjøre Saint-Simons tilhengere ved å kalle dem en slags jesuitt-prester som først og fremst vinner gehør hos kondisjonerte kvinner. (Morgenbladet 1831).

Saint-Simon gjorde seg til talsmann for en filantropisk holdning som med utgangspunkt i nestekjærligheten eller med den franske revolusjonens parole, brorskapet, skulle sørge for den fattigste, den mest tallrike klassens velferd både materielt og moralsk. Grunnlaget for dette finner han i Bibelen. Saint-Simons Ny kristendom ser ut til å være det av hans verk som har størst gjennomslagskraft umiddelbart etter forfatterens død.⁴ Det oppsto «saint-simonittiske» menigheter i Frankrike, og også i andre land som Sverige. Det er i Sverige Wergeland første gang kommer i kontakt med saint-simonismen. I «avhandlingen» Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» skrev ogsåWergeland om en «ny kristendom». Vi kan lese følgende hos Saint-Simon:

Kristendommen vil bli den eneste, universelle religionen. Asiatene og afrikanerne vil konvertere til den, medlemmene av det europeiske presteskapet vil bli gode kristne og forkaste de forskjellige kjetteriene som de forkynner i dag. (Saint-Simon 1825, 7, forf.s oversettelse).

Wergeland har spesifisert de ulike folkegruppene ytterligere, men det er liten tvil om at det er det samme budskapet:

Da skulle vi see alle de oplyste Mahomedaner, Chineser, Hinduer og Jøder gaae over, og nedlede den europæiske Civilitiation til deres Folk, … (Forf. uth.) (Wergeland 1831).

Vi finner også direkte referanser til Saint-Simon hos Wergeland. Han får oversatt og publisert en preken av en svensk saint-simonittisk prest, og sist men ikke minst dreier hele Wergelands samfunnsmessige engasjement seg om de fattigste, om arbeiderklassen. Saint-Simon anså at industrilederne, kunstnerne og vitenskapsmennene hadde en særskilt filantropisk plikt til å lede samfunnet i en retning som forbedret den fattigste klassens levekår. Her har Wergeland funnet sin plass.

Charles Fourier

Fourier var særlig opptatt av organiseringen av produksjonslivet. Han så for seg at arbeiderne gikk sammen i såkalte «falangsterier», anlegg der man både bodde og arbeidet. Det ser ikke ut til at Wergeland er særlig påvirket av slike ideer. En mulig påvirkning fra Fourier er synet på likeverdet mellom kjønnene. Det var Fourier som først tok i bruk begrepet feminisme. For Fourier innebar likestilling mellom kjønnene også en likestilling på det seksuelle området.

Wergeland-forskeren Dagne Groven Myhren påviser i artikkelen Kvinnens ridder (Myhren 2009) hvordan Wergeland i sentrale verk gjør seg til talsmann for likestilling mellom kjønnene både på det formelt juridiske planet og det følelsesmessige, seksuelle. Jeg har ikke funnet noen eksplisitte henvisninger til Fourier hos Wergeland, så dette blir stående som en mulig, ikke dokumentert, antakelse.

Robert Owen

Robert Owen er vel mest kjent for at han drev et bomullsspinneri med utstrakte velferdstiltak for de ansatte. Fabrikken gikk imidlertid konkurs, og Owen beskjeftiget seg deretter med å beskrive hvordan et idealsamfunn kunne organiseres. I en periode prøvde han å sette disse ideene ut i livet i den utopiske kolonien New Harmonie i den amerikanske staten Indiana uten at eksperimentet fikk særlig varighet. Det var Robert Owen som omkring 1930 var en av dem som først tok i bruk begrepet sosialisme, en annen opphavsmann til begrepet er saint-simonitten Pierre Leroux. Til tross for at Owen hadde vendt tilbake til England da Wergeland besøkte landet i 1831, ser det ikke ut til at de har hatt noen kontakt, eller at Wergeland var inspirert av Owen.

Wergeland og kommunismen

Mot slutten av 1830-tallet vokser misnøyen med juli-monarkiet i Frankrike. Ludvig Filip viste seg å ikke være borgernes, men borgerskapets konge.⁵ I denne situasjonen vokste det stadig opp opposisjonsgrupper med mer eller mindre radikale program. De mest ytterliggående så framfor alt privateiendommen som den største trusselen mot et godt og rettferdig samfunn. Nye utopier utvikles, og kommunisme (i betydningen felleseie) som begrep blir tatt i bruk. For ettertiden er det særlig Étienne Cabets «ikariske kommunisme»⁶ som har blitt stående, men det ser ikke ut til at Cabet ble kjent i Norge på Wergelands tid.

Samtidig med Cabet, og også i Frankrike ble det organisert en sammenslutning av tyske håndverkere, først som en slags sosialt hjelpetiltak, men etter hvert med klare politiske føringer. Politiseringen førte til en splittelse av organisasjonen og de mest radikale etablerte et nytt forbund, «De rettferdiges forbund», ledet av blant annet Wilhelm Weitling. Wergeland har åpenbart kjent til dette for han hadde i 1843 besøk av en tysker som hadde samarbeidet med Weitling, Georg Fein.⁷ Et annet forhold som peker i retning av at Wergeland kjente til Weitling er at den konservative avisa Den Constitutionelle i 1841 publisert to artikler undertittelen «Communisme og socialisme». Den siste artikkelen er hentet fra Augsburger Allgemeine, og er basert på en omfattende politirapport etter at Weitling ble arrestert i Sveits. Her er det særlig Weitlings verk Das Evangelium des armen Sünders som får gjennomgå. Det interessante i vår sammenheng er at i siste del av dette verket, som er en slags bibeltolkning med formål å rettferdiggjøre avskaffelse av privateiendommen, beskriver Weitling kommunismen.⁸ Det har ikke vært mulig å dokumentere at det er Weitlings kommunisme Wergeland viser til når han ytrer seg kritisk til «de voxne Arbeiderklassers saakaldte Kommunistiske, der bringe Englands og Frankrigs stolte Statsbygninger til at bæve …» i «Hans Jacobsens Ost», en artikkel i Morgenbladet. (Wergeland 1844) Kjølv Egeland tolker denne ene setningen som om Wergeland skulle ha sluttet å være revolusjonær.(Egeland 1945, 173) Min tolkning er at Wergeland ikke endret sinnelag i forhold til en nasjonal, demokratisk revolusjon, men samtidig at filantropen ikke ville akseptere Weitlings forståelse av arbeiderklassen som revolusjonær klasse.⁹

Henrik Wergelands utopier

Wergelands utopier kommer til uttrykk både i hans diktning og i hans samfunnsengasjement. Som et «barn» av den store franske revolusjonen og «halvbror» til Grunnloven hadde han en grunnleggende progressiv nasjonal og demokratisk holdning. Det var den norske nasjonsbyggingen som var Wergelands fremste utopi, tett fulgt av en idé om menneskenes likeverd som skulle virkeliggjøre i en demokratisk republikk. Wergeland hadde derfor ikke bruk for utopiske idealsamfunn etablert som kolonier i fjerne verdensdeler eller som isolerte enklaver i europeiske land. Han hadde et helt land å omforme. Utviklingen av nasjonen Norge (og verden for øvrig) skulle baseres på en ny, modernisert kristendom. En rasjonell kristendom bygd på nestekjærlighet og rensket for mysterier. Nestekjærligheten og troen på menneskenes likeverd var drivkraften i Wergeland arbeid for folkeopplysning og hans filantropiske strev for fattigfolks velferd. Det ser ikke ut til at Wergeland deler de utopiske sosialistenes analyse av at privateiendommen var roten til alt ondt. En klassekamp som Wilhelm Weitling gjorde seg til talsmann for, var utenkelig for Wergeland.

 

Litteratur

Egeland, Kjøv, «Henrik Wergeland og utlandet» i Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, hefte 1–4, Oslo 1945.

Engels, Friedrich, «Til ‘Kommunistenes forbund’s historie» i Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo 1957, Norsk Forlag Ny Dag.

Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest: Proletarer i alle land, foren dere! Larvik 2008, Tidsskriftet Rødt!

Myhren, Dagne Groven, «Kvinnens ridder» i Lombnæs, Anders G. og Jahn Holljen Thon (red), Bedre Tiders Morgenrøde . . . : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland. Oslo 2008, Novus Forlag.

Saint-Simon, Henri de, Nouveauchristianisme. Paris 1825, Bossange Pere.

Ukjent forfatter, «EndnuNoget om Saint-Simons Lære» i Morgenbladet, nr 82, 1831, Christiania.

Ukjent forfatter, «Communisme og socialisme» i Den Constitutionelle, nr 277 og 279, 1843, Christiania.

Ustvedt, Yngvar, Henrik Wergeland: en biografi. Oslo 1990, Gyldendal Norsk Forlag.

Wergeland, Henrik, «Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?» i Aldmindeligt Norsk Maanedsskriv, 22.06.1831, Christiania.

Wergeland, Henrik, «Hans Jacobsens Ost» i Morgenbladet 01.01.1844, Christiania.

 

Sluttnoter

1 Der ikke annet er nevnt, er opplysningene om Wergelands liv og forfatterskap hentet fra Yngvar Ustvedts bok Henrik Wergeland – en biografi (Oslo 1994) og tidsskriftet Edda, hefte 1–4 (Oslo 1945).

2 Manifestet handler jo i stor grad om å definere nettopp kommunismebegrepet. Kommunisme er i følge de to første kapitlene en historisk nødvendig samfunnsform som vil oppstå når klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er vunnet av arbeiderklassen. Enhver annen definisjon vil ifølge Marx og Engels være feil.

3 En beskrivelse av Weitlings rolle finnes i Friedrich Engels: Til «Kommunistenes forbund»s historie som er oversatt til norsk og publisert i Ny Dags 1957-utgave av Manifestet.

4 Jeg holder i øyeblikket på med en oversettelse av Nouveauchristianisme som sannsynligvis vil være tilgjengelig på en digital plattform når denne artikkelen trykkes.

5 På fransk skilte man allerede den gangen på citoyen – statsborger eller medborger og bourgeois – borger i betydningen kapitaleier. Betegnende nok hadde man på tysk ikke et ord for det siste, så Marx og Engels låner det franske ordet som betegnelse på borgerskapet i Manifestet.

6 Betegnelsen ikarisk kommunisme, som Marx og Engels også bruker i Manifestet, har sitt opphav i Cabets utopiske roman Reisen til Ikaria. Opprinnelig skrevet for å oppfordre til endring av det franske samfunnet, men etter hvert ble den oppfattet som en oppskrift på opprettelsen av en idealistisk koloni. Cabet gjorde da også flere forsøk på å gjøre dette i USA.

7 Georg Fein samarbeidet med Weitling i Bund der Geächteten i Paris og flyktet samtidig med han til Sveits. I Sveits oppsto det etter hvert en splittelse mellom den tyske arbeiderorganisasjonen Bund der Gerechtenog den borgerlig-demokratiske organisasjonen Junges Deutchland. Fein slutte seg til sistnevnte. Bund der Gerechtenble etter hvert en del av Kommunistenes forbund, organisasjonen som ga Marx og Engels i oppdrag å skrive Det kommunistiske manifestet.

8 Det finnes mange likhetspunkter mellom Weitlings beskrivelse av kommunismen og Engels Grundsätze des Kommunismus som er forløperen for Manifestet. Weitling samarbeidet da også en kort periode med Marx og Engels i Kommunistenes forbund, men allerede i 1846 kom det til et brudd.

9 Et annet av Weitlings hovedverk, Grantien der Harmonieund Freiheit, ble for øvrig oversatt til norsk noen år etter Wergelands død. Oversetteren, Peder Rasmussen Andresen, har også forfattet et hyllingsdikt ved Wergelands død, men det har ikke lykkes meg å dokumentere en forbindelse mellom de to.

 

 

Vindkraftutbygging har blitt en omfattende industri i Norge den siste tiden. Hvilke konsekvenser vil dette ha for mennesker, dyreliv, natur, klima og miljø? Kapitalistene ser en mulighet til å tjene lette penger og samtidig sørge for økt vekst og forbruk. Er det dette den vanlige nordmann ønsker, og hva vil Norge få ut av å ødelegge norsk natur? EU utøver et sterkt påtrykk for å få disse utbyggingene gjennomført, og regjeringen logrer med halen og gjør som EU ønsker.

Foto: Vlad Kutepov
Av Dordi Hammer,
utdannet førskolelærer og representant for Rødt i kommunestyret på Frøya. Hun er motstander av vindkraft, en av aksjonistene på øya si, mamma til fem og bestemor til ti.

Den første ordinære drift av vindindustri i Norge startet i 1991 med en turbin på Andøya. På 2000 tallet tok utbyggingene av, og ved utgangen av 2017 var, i følge NVE, 468 turbiner i drift i Norge. Etter 2017 har flere områder i landet blitt utpekt som egnede områder for utbygging av vindindustri. I mange områder er konsesjoner gitt og de er allerede i ferd med å bli nedbygd, blant annet Frøya hvor jeg bor. Det høyeste punktet på øya er 76 meter over havet, og her er det bestemt at det skal settes opp 14 vindturbiner med en høyde på 180 meter. Øya hvor turbinene er planlagt oppsatt er 147 km2, og konsesjonsområdet er 6,6 km². Det høres kanskje ikke mye ut, men dette er et Landbruks, natur og friluftsområde (LNF) som i all tid har vært brukt av innbyggerne til fiske, jakt og rekreasjon. Nå blir området overtatt av støyende, fugledrepende turbiner, og det blir ikke lenger egnet til det opprinnelige formålet. Det sier seg selv at denne utbyggingen vil ha en svært negativ innvirkning på øya, naturen, dyrelivet og alle innbyggerne. 

Utbyggingen på Frøya settes i gang med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) sin velsignelse på tross av at det finnes CO2-bindende myr, steinalderboplasser og vernede og rødlistede arter i området. Det kom inn uttalelser om at området var uegnet for utbygging av vindkraft fra flere hold, blant annet fra Klima- og miljødepartementet. Allikevel valgte NVE å gi konsesjon, for energiloven topper alle andre lover i Norge, selv Grunnloven. I nasjonal rammeplan for vindkraft som ble lagt frem 1. april 2019 sier NVE at Frøya er uegnet for videre vindkraftutbygging. Denne avgjørelsen tar de etter uttalelser som også var kjent da de ga konsesjon til utbyggingen av Frøya 28.06 2012, og enda mer opplyst da konsesjonen ble overført til nytt selskap 11.01.19. I oktober 2019 valgte regjeringen å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft, fordi det kom mange negative innspill til den. Det vi da kan frykte er at det nå blir fritt frem for utbyggere å gjøre avtaler med grunneiere og kommuner om utbygging av vindkraftverk rundt om i landet.

Hvorfor skjer dette?

At dette kan få lov til å fortsette landet rundt har to hovedårsaker. Den første og største er pengemaktas ønske om enda mer penger og et stadig økende forbruk, og den andre er Erna og hennes regjerings kjærlighetsforhold til EU og i særdeleshet Tyskland og Angela Merkel. Er det ikke underlig at det ikke er vårt behov for elektrisk kraft som er den viktigste drivkraften? Men det påstår jeg altså at det ikke er. Norge er selvforsynt med stabil elektrisk kraft fra våre vannkraftverk. Det er endatil i perioder overskudd av kraft som selges ut av landet. Dagens vindkraft er sterkt subsidiert gjennom grønne sertifikater og fritak fra grunnrenteskatt til stat, fylker og kommuner. Det er ikke vannkraft, og det fører til at et potensiale på 20–30 TWh gjennom oppgradering av våre vannkraftverk ikke blir realisert. Denne oppgraderingen kunne vært gjort uten stor skade på naturen. 

Med dette i tankene er spørsmålet hvorfor det ivres slik etter å nedbygge norsk natur med vindturbiner. Ett av argumentene som brukes er at vi trenger mer ren kraft slik at produksjonen av fossil energi, som er svært skadelig for klima og miljø, kan reduseres. Fakta er at selv om hele Norge bygges ned med vind­turbiner, så vil dette bare være en dråpe i havet med tanke på kraftbehovet i Europa og verden for øvrig. Verdens 200 000 vindturbiner bidrar til 0,7 prosent av verdens kraftproduksjon. Produksjon av fossil energi vil altså allikevel måtte bestå. Et annet argument er at biler og båter i verden skal elektrifiseres. Det som ikke er tatt med i dette regnestykket, er at naturens ressurser ikke er utømmelige. Hele klodens produksjon, og litt til, av flere sjeldne jordarter/metaller må til for å erstatte fossile biler bare i Storbritannia. Ergo kan, etter min mening, ikke disse to argumentene være årsaken til at land og natur nedbygges med vindturbiner. 

Grunnen til en slik storstilt utbygging er ønske fra utbygger om lettjente penger. Når kraftprodusenter får tildelt el-sertifikater for å bygge ut vindkraftanlegg, er det vi forbrukerne som betaler dette. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger el-sertifikatkostnaden inn i strømprisen. Kraftprodusenter kan selge disse el-sertifikatene, som vi har betalt for, og dermed skaffe seg inntekt gjennom salg av el-sertifikater i tillegg til den inntekten de får gjennom salg av strøm. Det er altså vi som forbrukere som betaler for raseringen av naturen, og gir kraftprodusenter penger i pungen. Når vi i tillegg ser at gjennomsnittlig 90 prosent av vindkraftverkene er solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, blir dette en enda større tragedie for den norske forbruker.

Norge har to ganger hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. To ganger har flertallet av det norske folk sagt NEI til EU. Allikevel ser vi i dag at regjeringen på stadig flere områder omgår og endrer på lover for å få Norge inn under EU-makten. Dette er også grunnen til at det ivres sånn etter å produsere vindkraft i Norge. Målet er at Europa skal forsynes med vår stabile vannkraft, mens vi sitter igjen med rasert natur og ustabil vindkraft. Jeg vil forsøke å synliggjøre hva som skjer.

Norge og EU

Norge har siden 1960 vært medlem i EFTA, en internasjonal frihandelsorganisasjon. EFTA er et mellomstatlig samarbeid mellom de involverte landene. Fra 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Dette er et økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. En forutsetning for EØS/EFTA-landenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. 

Ved et eventuelt nytt EU-direktiv, kan Norge som EFTA-stat uttale seg, men har ingen innvirkning på om direktivet vedtas. Dette vil si at Norge som EFTA-stat og tilknyttet EØS-avtalen i realiteten er en passiv mottaker av direktiver fra EU, uten mulighet til å påvirke hverken utforming eller om direktivene blir vedtatt. Tilslutningen til samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen medfører dermed store konsekvenser for Norge, da vi blir pålagt en plikt til å innta EU-retten i statens nasjonale rett. Norges suverene lovgivningsrett blir dermed redusert på flere områder, og demokratiet står i fare. Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til overvåkningsorganet ESA, som er EFTAs overvåkningsorgan, som kontrollerer at EFTA-landene overholder reglene i EØS-avtalen. Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtakene sine akkurat slik som EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til. 

EUs energibyrå (Acer)

Hva har så dette med vindkraft å gjøre? ALT! Uten påtrykk fra EU, og uten Norges tilslutning til ACER, hadde ikke presset om utbygging av norsk natur for energiproduksjon vært like stort. 

EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i 2009, og trådte i kraft i EU i 2011. I 2017 besluttet EØS-komiteen at pakken skal innlemmes i EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken førte også til opprettelse av EUs byrå for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet, og EUs energibyrå, ACER så dagens lys. ACER skal sikre et integrert energimarked i EU ved å samordne medlemslandenes regelverk på dette området. Da Stortinget i 2018 sa ja til ACER, sa de samtidig ja til en reguleringsmyndighet for energi fra EU. ACER jobber for et felles strømnett og lik pris på strømmen i EU, og nå er også Norge en del av denne planen. Norges tilslutning til ACER vil føre til at Norge mister den reelle råderetten over egne kraftressurser. EU ser nå den stabile norske vannkraften som en mulighet for dem til å få stabil kraftforsyning fra Norge, samtidig som de kan smykke seg med at de bruker grønn energi. I følge et forslag til vedtak i EØS-komiteen skal Norge delta fullt ut i arbeidet i ACER, men uten stemmerett. Problemet her er at ACER kan fatte bindende vedtak. Det skjer dersom de nasjonale regulatorene, som i Norge er NVE, er uenige om spørsmål knyttet til grensekryssende infrastruktur. Hvordan noen da kan si at Norge ikke gir fra seg råderetten er for meg uforståelig. Den som ikke vil, den skal. 

At flere utenlandskabler vil gi dyrere strøm i Norge er fakta. Dette er grunnen til at kraftbransjen ivret etter at Norge skulle bli del av EUs tredje energimarkedspakke. De vil jo tjene på økte strømpriser. Tilhengerne av den tredje energimarkedspakken til EU vil bygge flere kabler fra Norge og tilby norsk elektrisk kraft til Europa. Målet er at det skal få europeiske land til å stenge kullkraftverk. Den norske overføringen av energi til Europa vil være en så liten del av det kraftbehov de har, at dette er et helt urealistisk mål. Det EU ønsker, er kontroll over norske kraftressurser.

Naturvern og menneskevern

Naturvern har vel alle hørt om, men hva med menneskevern? I denne delen vil jeg se på hva utbygging av vindkraft gjør med natur og mennesker.

Norge har en unik natur med vassdrag, fjell, skog og kyst. Dessverre har vi også mye vind i Norge, i noen områder mer enn andre steder. Dessverre, fordi dette har fått kraftprodusenter til å se disse områdene som sin mulighet for å tjene penger på vår felles ressurs. NVE og OED deler med rund hånd ut tillatelser slik at kraftprodusentene får muligheter til å gjøre dette, uten å ta vare på natur og mennesker. Når mennesker begynner å se naturen som en arena for egen vinning, da har naturen tapt. Det er derfor ditt og mitt ansvar å stå opp for naturen. Vi må være den stemmen som naturen selv ikke har. Norge planlegges å bli «Europas batteri» på grunn av sin natur som i deres øyne er perfekt for vindkraftutbygging. Norge burde heller blitt en av «Europas grønne lunger», da ren, urørt natur blir en stadig større mangelvare.

Rapporten fra FNs naturkommisjon i år, sier klart at situasjonen for naturen og menneskenes framtid på jorda er verre enn noen hadde trodd. Noen av punktene den peker på, er endringer i areal- og sjøbruk og menneskelig rovdrift på natur, dyre- og planteliv. Her kommer de store inngrepene i naturen ved vindkraftutbygging inn. Natur bygges ned, fredet vegetasjon ødelegges, fredede fugler drepes og rødlistede planter og dyr tas overhodet ikke hensyn til. Når utbyggere velger å starte sitt arbeid midt i hekketida, og sprenger fugler og reir i lufta, sier det mye om hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. At en million arter ifølge FN trues med utryddelse på grunn av tapte leveområder, må vindkraftutbyggere være med å ta en stor del av ansvaret for. At flere tusen år gammel myr som binder karbon og dermed kan sies å være CO2 lagrende blir gravd opp og flere tonn med CO2 frigjøres, er ikke akkurat miljøvennlig. Når dette gjøres for å få opp turbiner som skal gi grønn energi, så synes jeg at vinninga går opp i spinninga. Når vi i tillegg tar med at vindturbinbladene lages av karbon og glassfiber blir det ikke bedre. Ved slitasje vil plastpartikler slynges ut og forurense naturen.

Vindkraftutbygging fortrenger dyr fra sine naturlige leveområder. Vindkraftverk plasseres i reinens beite- og kalvingsområde. Det samme skjer med ruter for fugletrekk, noe som fører til at et stort antall fugler blir drept i møtet med vindturbiner. Norge har ansvar for den europeiske havørnbestanden. Det skulle man ikke tro når man ser at vindkraft på Smøla har drept over 100 havørn.

Altså blir dyr og planter skadelidende for menneskers jakt på penger. Vi lever med og av naturen, uten den har vi ikke liv, og trenger heller ikke penger.

Mennesker blir heller ikke tatt hensyn til ved vindkraftutbygging. I Bayern i Tyskland er anbefalt avstand fra turbiner til beboelse 10 ganger turbinhøyde. I Norge er det anbefalt en avstand på 4 ganger turbinhøyde, men samtidig gjelder 500 m grensen, dvs. at ingen skal bo nærmere en vindturbin enn 500 meter. Skulle Norge fulgt direktivet fra EU som omhandler støy og miljø, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2017, så ville hverken Frøya eller Skardsøya blitt bygd ut. Siden det er 70 prosent tyske eierinteresser ved utbyggingen på Frøya, er det lett å se at de vil utsette norske borgere for det som de beskytter sine egne borgere mot. Virkelig uetiske handlinger synes jeg, og som OED og NVE godtar.

Infralyd som har en dokumentert skadelig virkning på dyr og mennesker er ikke i det hele tatt med som en vurdering av norske myndigheter i forhold til vindturbiner. De utsetter altså sine innbyggere for en risiko som kan vise seg å gi skadelige effekter over tid. Hvem skal da stå ansvarlig for påført skade? Den enkelte innbygger vil være den skadelidende, og mest sannsynlig får de ta regningen selv også.

Vindkraftanleggenes inngripen i vår helhetlige oppfattelse av landskapet vil gi en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Vindkraft påvirker landskap og opplevelsen av natur. Den vil påvirke livskvaliteten ved kontinuerlig eller langvarig påvirkning av sansene. Forstyrrelser fra vindkraft er et reelt helseproblem. 

Oppsummering

De som tjener på dette er norske og utenlandske vindkraftutbyggere og kraftbransjen i Norge og EU. De står igjen som vinnere av jakten på vinden og våre kraftressurser. De tjener seg rike på norske naturressurser og nordmenns penger, mens de ikke har tanke for hverken dyr, natur eller mennesker.

Taperne er dyr, fugler, planter og mennesker i Norge. 

Norske forbrukere betaler regninga, både økonomisk og ved tap av natur og helse. 

Naturen ødelegges, og dyrelivet blir skadelidende.

Norsk kraftkrevende industri får store problemer med å holde virksomheten i gang når strømprisene øker. Det skal ikke mange ører i økning til før det er kroken på døra for dem. Dette vil ramme mange arbeidstakere innenfor denne industrien.

Vi redder ikke verden ved å rasere naturen. 

Kilder:

– www.pwc.no

– www.vindportalen.no 

– www.nve.no

– www.regjeringen.no

– www.europalov.no

 

 

 

 

 

Når dette skrives, er det konfrontasjon mellom politi og demonstranter i Hong Kong. Det går «en kule varmt», bokstavelig talt.

Av redaksjonen for nummer 4/19

Erik Ness, Birger Thurn-Paulsen, Per Medby og Unni Kjærnes

Kina fikk Hong Kong, som hadde ha vært britisk koloni fra 1842, tilbake i 1997. Beijing vil nå styre finansmetropolet slik som de styrer resten av Kina. Antakeligvis er Kinas mektige president, Xi Jinping, redd for at et mer liberalt styresett i Hong Kong vil inspirere kinesere i resten av landet. Dessuten er Hong Kong av stor økonomisk betydning for verdens største økonomi. Makthaverne i Kina har muskler som de nå bruker for åpen scene i media.

Det er lett å forstå at de som bor i Hong Kong, ikke vil ha innskrenket ytringsfriheten og svekket sine rettigheter til å bestemme selv. Det er en kamp som støttes, uavhengig av hvilken rolle USA måtte spille i kulissene.

Dette nummeret av Gnist har Kina som tema og tar utgangspunkt i den kinesiske revolusjonen (1949). Det var en verdenshistorisk begivenhet, og et opprør mot ekstrem fattigdom og beinhard undertrykkelse både av lokale makthavere og invasjonsstyrkene fra Japan. Folk som var opptatt av fattigdom og undertrykkelse på 70-tallet, så på Kina som en vei ut av sult og nød for et tredjeverden-land.

India var det andre landet der millioner sultet. Det var mange som på 70-tallet tenkte: Kina er et håp. En så at vanlige folk ikke lenger sov på gata og tigget. Analfabetismen forsvant på noen få år. De var på vei ut av elendigheten.

Det kan overraske lesere i dag, men da Mao døde i 1976 skrev statsminister Odvar Norli i Dagbladet at Mao «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Kina ble ikke som India, men heller ikke et slikt demokratisk, sosialistisk samfunn slik sosialister over hele verden håpet.

Dette nummeret om Kina er ikke om hvorfor det gikk som det gikk, men bakgrunnsteppet – revolusjonen for 70 år siden – er nødvendig for å forstå det som skjer i dag. Derfor er det artikler både om revolusjonen, hvordan land og bevegelser ble og er preget, om Kinas økonomi i dag og om sporene 1949 satte her i Norge, Afrika og USA.

Hva visste du forresten om røttene til konfliktene mellom Japan og Kina i dag?

 

Av Mao Zedong,
ledet Kinas kommunistiske parti til seier i den kinesiske borgerkrigen, som grunnla Folkerepublikken Kina i 1948, som han ledet fram til sin død i 1976.

Forord:
Det er to grunner til at vi trykker denne artikkelen av Mao Zedong. Den viktigste er at det er noe å lære om hvordan organisere i smått og stort, forene krefter og utvikle styrke for å få gjennomslag politisk. Forholdet mellom folk i de ulike stedene det organiseres. Slikt er det nyttig å tenke gjennom for organisasjoner, partier, fagbevegelsen eller allianser.

Den andre grunnen – og det er aktuelt i et nummer om Kina og den kinesiske revolusjonen – er at det er interessant å lese av og ikke bare om. Det er lenge siden ja, men kanskje derfor er der nyttig å lese hva lederen av en sosialistisk revolusjon mener og hvordan han uttrykte det i sin tid og for sitt folk.

Bakgrunnen for at jeg at denne artikkelen dukket opp, er at jeg diskuterte med den nyvalgte lederen i Rødt-laget jeg er med i. Vi diskuterte hvordan ta vare på den store framgangen i valget og alle de nye medlemmene. ­Og hvordan samordne et lag med to nyvalgte Rødt-representanter, en kommune­styregruppe med mange verv og et lag som ønsker å utvikle seg politisk og ikke la rådmannen sette dagsorden for laget. Sånn at ikke studier, solidaritetsarbeid og aktivisme utover kommunestyresalen forsvinner.

Denne diskusjonen endte med at jeg sendte linken til artikkelen av Mao om ledelse, og så leste jeg den på nytt for ørtende gang. Da gikk det opp for meg at jeg i diskusjonen med lagslederen hadde presentert hovedtrekka i den artikkelen vi nå presenterer.

Derfor får Mao ordet.

Erik Ness

 

Noen spørsmål om metoder for ledelse

1. Det fins to metoder som vi kommunister må bruke i alt arbeid vi gjør. Den ene er å knytte det allmenne sammen med det særegne. Den andre er å knytte ledelsen sammen med massene.

2. Det er ikke mulig å mobilisere de breie massene til handling i ei eneste sak uten ei allmenn og brei oppfordring. Men dersom folk i ledende stillinger nøyer seg med ei allmenn oppfordring – dersom de ikke personlig går konkret og grundig inn i det arbeidet de har oppfordra til i noen av organisasjonene, gjør gjennombrudd på ett enkelt felt, samler erfaringer, og bruker disse erfaringene til å rettleie andre enheter – har de ingen mulighet til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig, eller til å gjøre innholdet i den rikere, og da er det fare for at den allmenne oppfordringa ikke fører til noen verdens ting. I korrigeringsbevegelsen i 1942 oppnådde vi for eksempel framgang overalt der metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen og konkret rettleiing blei brukt, men vi oppnådde ingen framgang der denne metoden ikke blei brukt. I korrigeringsbevegelsen i 1943 må alle byråene og underbyråene til sentralkomiteen og alle område- og prefekturkomiteene i partiet gå fram på denne måten for å samle erfaringer: Ved sida av å legge fram ei allmenn oppfordring (en årsplan for korrigeringsbevegelsen) må de velge ut to eller tre enheter (men ikke for mange) innafor sitt eget felt og fra andre organisasjoner, skoler eller hærenheter i nærheten. De må studere disse enhetene grundig, skaffe seg detaljert kunnskap om utviklinga av korrigeringsbevegelsen der, og detaljert kunnskap om den politiske fortida, de ideologiske kjennetegna, iveren etter å studere og de sterke og svake sidene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) representanter for personellet der. Dessuten må de gi personlig rettleiing til dem som har ansvaret for å finne fram til konkrete løsninger på de praktiske problemene enhetene står overfor. Lederne for alle organisasjoner, skoler og hærenheter må gå fram på samme måte, ettersom alle disse enhetene har flere underordna enheter. Dette er dessuten en metode der lederne knytter ledelse sammen med læring. Folk i ledende stillinger kan ikke gi riktig allmenn rettleiing til alle enhetene hvis de ikke skaffer seg konkrete erfaringer fra særskilte personer og fra hendinger i særskilte underordna enheter. Denne metoden må utbres overalt, slik at de ledende kadrene på alle plan lærer å bruke den.

3. Erfaringene fra korrigeringsbevegelsen i 1942 beviser også at det er nødvendig å danne ei ledende gruppe i hver enhet i løpet av bevegelsen, hvis vi skal nå målet for korrigeringa. Denne gruppa må være sammensatt av noen få aktivister med lederne for enheten som kjerne, og denne ledende gruppa må knytte seg nært sammen med massene som deltar i bevegelsen. Uansett hvor aktiv den ledende gruppa er, blir denne aktiviteten bare fruktesløst strev fra en håndfull mennesker om den ikke blir knytta sammen med aktiviteten til massene. Dersom på den andre sida bare massene er aktive, og ikke har ei ledende gruppe til å organisere aktiviteten skikkelig, kan ikke aktiviteten bli holdt oppe i lang tid, utvikle seg i riktig retning eller bli heva til et høyere nivå. Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg. Ei ledende gruppe som er virkelig sammensveisa og knytta sammen med massene, kan bare bli danna litt etter litt i sjølve massekampen, og ikke løsrevet fra den. Som regel verken kan eller bør den ledende gruppa ha samme sammensetning i innledningsstadiet, mellomstadiet og sluttstadiet i en stor kamp. De aktivistene som utmerker seg under kampen, må hele tida bli forfremma og erstatte de medlemmene av den ledende gruppa som er dårligere skikka, eller har gått tilbake. Ei grunnleggende årsak til at arbeidet mange steder og i mange organisasjoner ikke går framover, er at det ikke fins ei ledende gruppe som er sammensveisa og knytta sammen med massene, og som blir holdt frisk hele tida. En skole med hundre mennesker kan avgjort ikke drives godt om det ikke fins ei ledende gruppe på flere personer, noen ganger et dusin eller fler, som er danna i samsvar med de virkelige omstendighetene (og ikke raska sammen vilkårlig), og som er sammensatt av de mest aktive, rettskafne og våkne av lærerne, resten av personalet og elevene. I alle organisasjoner, skoler, hærenheter, fabrikker og landsbyer, små som store, må vi oppfylle det niende av Stalins tolv vilkår for bolsjevisering av partiet, nemlig det om å opprette en ledende kjerne. (1) Kriteriene for ei slik ledende gruppe bør være de fire som Dimitrov rekna opp da han drøfta kaderpolitikk – om en ofrer seg fullt ut for saka, har kontakt med massene, har evne til å sette seg inn i ting sjølstendig, og overholder disiplinen. (2) Både når en arbeider med sentrale oppgaver – krig, produksjon, skolering (medrekna korrigeringa) – og med kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene og annen virksomhet, er det nødvendig å bruke metoden med å knytte den ledende gruppa sammen med massene, i tillegg til metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen rettleiing.

4. I alt det praktiske arbeidet til partiet vårt er prinsippet for riktig ledelse alltid «fra massene, til massene». Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.

5. Oppfatninga om at det må være et riktig forhold mellom den ledende gruppa og massene i en organisasjon eller kamp, oppfatninga om at ledelsen bare kan få riktige ideer hvis den følger prinsippet « fra massene, til massene», og oppfatninga om at den allmenne oppfordringa må være knytta sammen med særegen rettleiing når ideene til ledelsen skal settes ut i livet – disse oppfatningene må spres overalt i løpet av denne korrigeringsbevegelsen for å rette opp de feilaktige synspunktene blant kadrene våre om disse spørsmåla. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å samle aktivistene for å danne en ledende kjerne, eller er ikke flinke til å gjøre det. Og de forstår ikke hvor viktig det er å knytte denne ledende kjernen nært sammen med massene, eller er ikke flinke til å gjøre det. Derfor blir ledelsen deres byråkratisk og løsrevet fra massene. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å oppsummere erfaringene fra massekamper, eller er ikke flinke til å gjøre det. De innbiller seg at de er flinke, og er glade i å legge fram sine egne subjektivistiske ideer. Dermed blir ideene deres innholdsløse og virkelighetsfjerne. Mange kamerater nøyer seg med å komme med ei allmenn oppfordring om å gjennomføre ei oppgave, og forstår ikke hvor viktig det er å følge den opp med særegen og konkret rettleiing med en gang, eller er ikke flinke til å gjøre det. Dermed blir oppfordringa deres et slag i løse lufta. Den strander på papiret eller i konferanserommet, og ledelsen deres blir byråkratisk. I korrigeringsbevegelsen nå må vi rette på disse feilene og lære å bruke metodene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det Særegne, når vi studerer, kontrollerer arbeidet og vurderer kadrene. Vi må også bruke disse metodene i alt arbeid vi gjør i framtida.

6. For å utforme riktige ideer for arbeidet med å lede må vi samle ideene til massene og konsentrere dem, og så gå til massene slik at de setter ideene besluttsomt ut i livet – det er den grunnleggende metoden for ledelse. Under prosessen med å konsentrere ideer og sette dem besluttsomt ut i livet må vi bruke metoden med å knytte sammen den allmenne oppfordringa med særegen rettleiing. Dette er en helt nødvendig del av den grunnleggende metoden. Vi må utforme allmenne ideer (allmenne oppfordringer) på grunnlag av den særegne rettleiinga som er blitt gitt i mange saker, og prøve dem i mange forskjellige enheter (ikke bare gjøre det sjøl, men oppfordre andre til å gjøre det også). Så må vi konsentrere de nye erfaringene (oppsummere dem) og utarbeide nye direktiver for å lede massene overalt. Kameratene våre må gå fram på denne måten både i korrigeringsbevegelsen nå og i alle andre former for arbeid. Jo flinkere vi blir til å bruke denne metoden, desto bedre blir vi til å lede.

7. Når et høyere organ og utvalga under det overlater ei eller annen oppgave til underordna enheter (enten det gjelder den revolusjonære krigen, produksjon eller utdanning, korrigeringsbevegelsen, kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene, propagandaarbeid, organisasjonsarbeid, utrensking av spioner eller andre ting), må de alltid gå gjennom lederen for det lavere organet, slik at det blir han som får ansvaret. På denne måten får vi både arbeidsdeling og enhetlig, sentralisert ledelse. Et utvalg på høyere nivå må ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå (et høyere utvalg som driver med organisasjonsarbeid, propaganda eller utrensking av spioner, må for eksempel ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå). Da får nemlig den som har hovedansvaret i det lavere organet (som for eksempel sekretæren, formannen, sjefen eller skolestyreren), ikke ansvar og ikke greie på hva som skjer. Både den som har hovedansvaret, og den som har ansvaret for det utvalget det gjelder, må bli informert om oppgava og få ansvar. Denne sentraliserte metoden, som knytter sammen arbeidsdeling og enhetlig ledelse, gjør det mulig å mobilisere et stort antall kadrer gjennom den som har hovedansvaret – noen ganger alle som arbeider i organet – til å gjennomføre ei bestemt oppgave. Slik kan en overvinne mangelen på kadrer i enkelte utvalg og gjøre riktig mange til aktive kadrer i arbeidet for å gjennomføre denne oppgava. Dette er også en måte å knytte ledelsen sammen med massene på. La oss for eksempel ta vurderinga av kadrene. Dersom dette arbeidet blir gjort isolert, dersom det bare blir gjort av noen få folk fra det organisasjonsutvalget som har ansvaret for slikt arbeid, er det helt sikkert at det ikke kan bli gjort skikkelig. Men dersom arbeidet blir gjort slik at den administrative lederen for en bestemt organisasjon eller en bestemt skole mobiliserer mange eller tilmed alle dem som arbeider der, eller mange eller tilmed alle elevene til å ta del i arbeidet, og de ledende medlemmene av organisasjonsutvalget på det høyere nivået samtidig gir riktig rettleiing etter prinsippet om å knytte ledelsen sammen med massene, blir oppgava med å vurdere kadrene uten tvil gjennomført på en tilfredsstillende måte.

8. Det kan aldri være flere sentrale oppgaver samtidig på ett sted. I en bestemt periode kan det bare være ei sentral oppgave og dessuten andre oppgaver som kommer i andre eller tredje rekke. Derfor må den som har hovedansvaret på stedet ta omsyn til historia og vilkåra for kampen på plassen og sette opp de ulike oppgavene i riktig rekkefølge. Han må ikke handle uten egne planer, og gå fra ei oppgave til ei annen etter hvert som han får instrukser fra høyere organer. Da skaper han en mengde «sentrale oppgaver» og forvirring og rot. Et høyere organ må på si side ikke gi et lavere organ mange oppgaver samtidig uten å si noe om hvor viktige de er i forhold til hverandre og hva som haster mest, og uten å gjøre det klart hva som er den sentrale oppgava. For det vil føre til forvirring i arbeidet til det lavere organet, og gjøre det umulig for det å nå de måla det hadde satt seg. En leder må ta omsyn til hele situasjonen og legge planer i samsvar med den i lys av de historiske vilkåra og de tilhøva som rår på hvert sted, ta riktige beslutninger om hvor tyngdepunktet i arbeidet skal ligge og om rekkefølgen i arbeidet for hver periode, gjennomføre beslutningene uten å nøle og sikre at klare mål blir nådd. Dette er en del av kunsten å lede. Dette er også et spørsmål om metoder for ledelse, og vi må legge vekt på å løse det når vi bruker prinsippene om å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne.

9. Her tar vi ikke opp alle sider av spørsmålet om metoder for ledelse. Vi håper at kameratene over hele landet vil tenke grundig gjennom dette sjøl og sette skaperevnene sine i sving på grunnlag av de prinsippene som er satt fram her. Jo hardere kampen er, desto mer nødvendig er det at kommunistene knytter sitt arbeid med å lede nært sammen med krava til de breie massene, og knytter de allmenne oppfordringene sine sammen med særegen rettleiing, slik at de subjektivistiske og byråkratiske metodene for ledelse blir fullstendig knust. Alle ledende kamerater i partiet vårt må alltid sette vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse opp mot subjektivistiske, byråkratiske metoder for ledelse og bruke de vitenskapelige og marxistiske metodene til å overvinne de subjektivistiske og byråkratiske. Subjektivister og byråkrater forstår ikke prinsippene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne. De hindrer i høy grad utviklinga av partiarbeidet. Vi må fremme vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse både djupt og breit for å bekjempe subjektivistiske og byråkratiske metoder for ledelse.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 3, 1979, Oktober forlag.) 

Noter

1. Se Stalin. (Utsiktene for Tysklands Kommunistiske Parti og spørsmålet om bolsjeviseringa (1925). Verker. eng. utg. bind 7. s. 39.

2. Se Dimitrov. «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Forlaget Oktober 1970. s. 155.

Ett spørsmål når det gjelder Kinas nåværende og framtidige globale påvirkning, er potensialet for å lede an mot en post-kapitalistisk framtid, der klimakrisen bekjempes.

Foto: Denys Nevozhai
Av David Schwartzman,
professor emeritus ved Howarduniversitetet i Washington DC. Dette er en revidert versjon av en presentasjon på den 2. Verdenskongressen om marxisme på Peking universitet, 5. – 6. mai, 2018.
Artikkelen sto i Climate and Capitalism 17. september 2019 og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet og forfatteren.

I desember 2016 foreslo president Xi Jingping at det «bygges en sosialistisk økologisk sivilisasjon» for Kina og en «politikk som bidrar til et grønnere Kina og en global økologisk trygghet/sikkerhet». Denne forpliktelsen er velkommen, særlig fordi USA med Trump-administrasjonen da de trakk seg fra Parisavtalen, var et angrep på jordas miljø. Trump fortsetter å undergrave sine egne, amerikanske miljømyndigheter.

Menneskeheten står overfor en enorm trussel som kan blokkere målet om «økososialisme» i mange generasjoner framover, nemlig den stadig økende faren for katastrofal klimaendring (C3) – og fortsatt fare for atomkrig. Vippepunktene for C3 kommer nærmere og nærmere og det er stadig færre muligheter for å holde global oppvarming under 1,5 grader ved utgangen av dette århundret, som er målet i Parisavtalen og fremmet av mange av de mest sårbare landene i Sør.

Bare en sterk global forpliktelse til å nå Parisavtalens mål om 1,5 grader kan effektivt bekjempe trusselen for C3. Det kreves rask og kraftig nedgang i utslipp av GHG-gasser og tidlig utfasing av fossilt brennstoff, kombinert med enda sterkere vekst i produksjon av fornybar energi og lagring av karbon fra atmosfæren for å bringe atmosfærisk karbondioksidnivået under 350 ppm. Dessuten må landbrukssektoren omstilles fra industrielle og GMO-baserte produksjonsmåter til agroøkologi (økologisk landbruk), med slutt på industriell kjøttproduksjon, særlig den intense produksjonen av storfekjøtt.

Det er tre kritiske forutsetninger for å oppnå målet om en økologisk sivilisasjon i dette århundret: demilitarisering (dagens årlige globale militærutgifter nærmer seg 2 trillioner dollar, omtrent halvparten i USA), en mer solbasert global infrastruktur for energi (fossilt brennstoff utgjør i dag 85 %) og en overgang til økologisk landbruk (agroøkologi og permakultur, se FAO 2015).

Klima kan lede an

Tatt i betraktning at Kina har størst kapasitet for fornybar energi og er verdensledende når det gjelder fornybar energiteknologi, har landet en historisk mulighet til å lede en globale økososialistiske overgang. Men en grundig vurdering av motsetningene i Kinas politiske økonomi og energi-/miljøpolitikk er nødvendig for å kunne analysere hvordan dette potensialet kan realiseres.

Kull har lenge vært den viktigste energikilden i Kina. Forbrenning av kull har gitt helseskadelige nivåer av luftforurensning, særlig i byene. 1,6 millioner dødsfall årlig, nesten 20 %, er anslått å skyldes luftforurensning. Nylig vekst i antall kullkraftverk ser ut til å ha ført til betydelig økning i karbonutslipp, den raskeste på sju år. Særlig lite velkommen er Kinas klimadrepende investering i kullutvinning ­­(f .eks. i Afrika).

Det har vært en viss framgang de siste åra. Luftforurensninga i Beijing er redusert betydelig. Men «på tross av denne forbedringen har andre regioner i Kina gått tilbake, fordi lokale myndigheter har prøvd å få til vekst i en situasjon med lavere økonomisk vekst», sa Lauri Myllyvirta fra Greenpeace. Og selv om det har vært forbedringer, ble fortsatt luftkvaliteten i Beijing i september i 2019 rangert som 10. verst blant storbyer i verden.

På den annen side utgjør planen for å skape en overgang for neste generasjon et positivt steg mot en infrastruktur som er tilstrekkelig for at Kinas fornybare energikapasitet skal ekspandere og bevege seg mot og forbi forpliktelsene i Parisavtalen. Det må påpekes at en overgang til en subsidiefri fornybar sektor er planlagt for 2021, tilsynelatende fordi vind og solenergi ikke lenger vil trenge subsidier for å konkurrere med eksisterende kull og gass.

Et annet velkomment steg er at Kina ser ut til å forsterke innsatsen for å snu utslippene av karbondioksid: «Kinas utslipp av klimaopphetende drivhusgasser vil sannsynligvis snu i 2022 selv uten at en strengere politikk blir innført, langt foran det opprinnelige målet om «omkring» 2030.

I følge en kilde går Kina tilbake på sine ambisiøse planer om å bygge kjernekraftverk. Vi har kritisert påstanden om at kjernekraft er et godt alternativ for karbonfri energi, særlig på grunn av de store investeringene og den lange tiden før det kan gi energi, sammenlignet med tilsvarende satsning på vindkraft og solenergi.

Klimaforskning forteller oss at fossilt brennstoff må erstattes så raskt som mulig for å ha en sjanse til å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Derfor er Kinas investering i uranutvinning i Namibia, den største i Afrika til nå, ikke ønskelig. Investeringer i fornybare energikilder burde heller oppmuntres, for eksempel konsentrert solenergi i den namibiske ørkenen.

Kinas politiske økonomi

På den 2. verdenskongressen om marxisme i mai 2018 oppsummerte David Harvey kapitalsirkulasjonen fra Marx’ Kapitalen bind 1 og 2. En Powerpoint-plansje viste en mulig kilde til fare for Kinas økonomiske stabilitet og vekst. Mange har påpekt at kapitalens reproduksjon som ligger innebygget i kapitalismen, er en realitet i Kina i dag. Noen sosialister vil karakterisere Kinas politiske økonomi som «markedssosialisme» eller, som de kinesiske lederne sier: «sosialisme med kinesiske kjennetegn». Andre understreker den dominerende rollen som kapitalens reproduksjon har.

Robinson, en ledende marxistisk tenker, mener at en stor del av kinesisk kapital egentlig er en del av transnasjonal kapital, samtidig som han påpeker motsetningene mellom nasjonalstater som påvirker den transnasjonale kapitalistklassen. Ett eksempel er hvordan Kina intervenerer i den globale finanssektoren.

Resultatene av den økonomiske veksten i Kina i de siste tiåra kan ikke overses. Framfor alt har det vært en bemerkelsesverdig økning i folks levealder.

«Gjennomsnittlig forventet levealder økte med 8,6 år på 35 år … Utviklingen av helsetjenester har gitt konkrete goder for det kinesiske folket», står det i rapporten «Utviklingen i Kinas folkehelse er et sentralt element av menneskerettighetene.»

Kvinners dødelighet i forbindelse med svangerskap og fødsel har gått ned fra 88,9 i 1990 til 19,9 per 100 000 personer, og spedbarnsdødeligheten er redusert fra 34,7 i 1981 til 7,5 per 1000 i 2016. Enda mer slående er det at Kina har gått forbi USA i levealder i følge WHO. Dersom effekten av luftforurensning på dødelighet ble tatt bort, ville økningen i levealder vært enda mer påfallende.

Til tross for dette er det svært problematiske sider ved den kinesiske politiske økonomien. Gare er på linje med Robinson og hevder at:

«Kina kan best forstås som en kapitalistisk økonomi som går gjennom en fase med primitiv akkumulasjon, der staten tjener interessene til borgerskapet og dets særlige interesse i å sikre høy avkastning fra bedrifter ved å ta produksjonsmidler fra bønder for å skape et lydig proletariat i byene. Men det er mer komplisert enn det. Transnasjonale selskaper er de som har nytt mest godt av billig arbeidskraft og slapp miljøregulering. Det lokale borgerskapet bruker alt de har tilgjengelig for å øke sin del av profitten …, men jobber ofte med svært lave marginer og er veldig sårbare for endringer i verdensøkonomien. Kinas regjering gjør noen anstrengelser for å lette på forholdene for de ansatte. Men lokale myndigheters innsats blir i hovedsak målt i form av vekst i brutto nasjonalprodukt og er derfor mest opptatt av å trekke til seg og holde på utenlandske investeringer, samtidig som rettssystemet er korrupt og lite effektivt. Resultatet er at myndighetene står på kapitalistenes side, mot ansatte og lokalbefolkning. Og det blir tydelig at mange myndighetsrepresentanter og medlemmer av kommunistpartiet også er ledende kapitalister og går sammen med internasjonal framfor lokal kapital.»

Konklusjon

Vi må huske at Kina bidrar positivt til å holde USAs og NATOs imperialistiske framstøt i sjakk. Særlig gjelder det hvordan Kina (og Russland) har gitt materiell støtte til folket i Venezuela, mot den morderiske økonomiske krigen ledet an av Trump-regimet. Solidaritet med den bolivariske revolusjonen er avgjørende for å realisere Venezuelas selverklærte økososialistiske vei/valg (https://mronline.org/2019/06/25/the-path-to-climate-justice-passes-through-caracas/).

Går vi tilbake til spørsmålet om Kina kan bli verdensleder for en økososialistisk overgang, har jeg tidligere hevdet at:

Som i den industrielle revolusjonen har kapitaltveksten i Kina vært drevet fram ved bruk av mange milliarder tonn med kull. Som resultat av det, har Kina nå verdens høyeste karbonutslipp. Men Kina er også den største investoren i vind- og solkraftteknologi. Kan Kina faktisk bli leder av en økososialistisk vei for resten av verden? Dette kan bare skje gjennom en tilstrekkelig sterk klassekamp som vokser fram både på grunn av de enorme negative følgende som den industrielle infrastrukturen har for befolkningen og paradokset i den kapitalistiske utviklingen under banner om «kommunistisk» ideologi og gjennom gjenværende elementer av 2000-tallets sosialisme.

Kinesiske intellektuelle viser økende interesse for økososialisme. Både tidligere sjefsredaktør for det ledende økososialistiske tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, Joel Kovel, og den nåværende sjefsredaktøren, Salvatore Engel Di Mauro, har flere ganger forelest om økososialisme på kinesiske universiteter.

Men den kraftige motstanden mot dagens form for økonomisk vekst blant kinesiske arbeidere og borgere er enda viktigere. Det er også opposisjon blant kinesiske intellektuelle som bor i Kina. Vi bør legge merke til at kinesiske studenter som tar sin marxisme seriøst, opptrer solidarisk med streikende arbeidere, til tross for at myndighetene prøver å undertrykke dem.

Kall meg en drømmer, men jeg har tiltro til at det kinesiske folket vil erkjenne sitt potensiale for å lede verden i en økososialistisk overgang, fra en verden dominert av militarisert fossil kapital og over mot en framtid der våre barn og barnebarn i det 21. århundre kan virkeliggjøre en «Global økologisk sivilisasjon».

Referanser

Deboom, Meredith J. 2018. Developmental Fusion: Chinese Investment, Resource Nationalism, and the Distributive Politics of Uranium Mining in Namibia. PhD Dissertation, University of Colorado, Department of Geography, 362 pp.

Editorial. 2019. «Cleaner air for China.» Nature Geoscience 12: 497.

FAO. 2015. Agroecology for Food Security and Nutrition: Proceedings of the FAO International Symposium. Rome, Italy.

Fairley, Peter. 2018. «China’s losing its taste for nuclear power. That’s bad news.» Technology Review. December 12. https://www.technologyreview.com/s/612564/chinas-losing-its-taste-for-nuclear-power-thats-bad-news/.

Foster, John Bellamy. 2017. «The Earth-System Crisis and Ecological Civilization: A Marxian View.» International Critical Thought 7(4), 439–458.

Gare, Arran. 2012. «China and the Struggle for Ecological Civilization.» Capitalism Nature Socialism 23 (4): 10-26.

Gare, Arran. 2017. «From ‘Sustainable Development’ to ‘Ecological Civilization’: Winning the War for Survival.» Cosmos and History: The Journal of Natural and Social Philosophy 13 (3):130–153.

Garzon, Paulina. and Leila Salazar-Lopez. 2017. «China’s Other Big Export: Pollution.» New York Times, 21.juli. https://www.nytimes. com/2017/07/21/opinion/china-climate-pollution-global-warming.html.

Hornby, Lucy and Leslie Hook. 2018. «China’s carbon emissions set for fastest growth in 7 years.“ Financial Times. 29. mai. https://www.ft.com/content/98839504-6334-11e8-90c2-9563a0613e56.

IPCC. 2018. Special Report on Global Warming of 1.5ºC (Report). Incheon, South Korea: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

IQAir Air Visual. 2019. https://www.airvisual.com/world-air-quality-ranking.

Kovel, Joel. 2002. The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the World? New York: Zed Books.

Li, Z., Friedman, E. and Ren, H. (eds.), 2016. China on Strike: Narratives of Workers’ Resistance, Haymarket Books, Chicago.

Losurdo, Domenico. 2017. «Has China Turned to Capitalism? – Reflections on the Transition from Capitalism to Socialism.» International Critical Thought 7 (1), 15–31.

Ma, J. and Xu, J. 2017. «China’s energy rush harming ecosystem.» Nature, 541: 30.

Magdoff, Fred and Chris Williams. 2017. Creating an Ecological Society: Toward a revolutionary transformation. New York: Monthly Review Press.

McGrath, Matt. 2018. «China coal power building boom sparks climate warning,» BBC News, September 26. https://www.bbc.com/news/science-environment-45640706.

Miles, Tom. 2018. «China overtakes U.S. for healthy lifespan: WHO data.» Reuters. May 30. https://www.reuters.com/article/us-health-lifespan/china-overtakes-u-s-for-healthy-lifespan-who-data-idUSKCN1IV15L.

Parkinson, Giles. 2019. «China prepares transition to subsidy-free solar and wind by 2021.» Renew Economy. April 12. https://reneweconomy.com.au/china-prepares-transition-to-subsidy-free-solar-and-wind-by-2021-2021/.

Rabouin, Dion. 2019. «How China is shaking up the global financial order.» Axios. April 11. https://www.axios.com/china-economy-global-financial-order-currency-7a0f9f5b-3470-4e59-a804-3390d5cdca94.html.

Renewables, Global Status Report. (2018). REN21 Renewable Energy Policy Network for the 21st Century. http://www.ren21.net/wp-content/uploads/2018/06/17-8652_GSR2018_FullReport_web_-1.pdf.

Robinson, William. I. 2018. Into the Tempest: Essays on the New Global Capitalism. Chicago: Haymarket Press.

Rohde, Robert A. and Richard A. Muller. 2015. «Air Pollution in China: Mapping of Concentrations and Sources.» PLOS ONE, 10(8), e0135749, DOI: 10.1371/journal. pone.0135749.

Schwartzman, David. 2013a. «The great bifurcation and prospects for solar communism in the twenty-first century.» International Critical Thought 3(4), 480–495.

Schwartzman, David. 2016. «Beyond eco-catastrophism: the conditions for solar communism.» in Socialist Register 2017. edited by L. Panitch, and G. Albo, 143–160. New York: Monthly Review Press.

Schwartzman, Peter and David Schwartzman. 2019. The Earth is Not for Sale: A Path Out of Fossil Capitalism to the Other World That is Still Possible. Singapore: World Scientific.

Shih, Gerry. 2019a. «In China, voices from the vanished.», 26. mai, The Washington Post, A1, 17.

Shih, Gerry. 2019b. «Study finds much less pollution in Beijing.» 13. september, The Washington Post, A13.

Shukman, David. 2018. «China-backed coal projects prompt climate change fears.» BBC News, November 22. https://www.bbc.com/news/science-environment-46310807.

Smith, Richard 2015. «China’s Communist-Capitalist ecological apocalypse.» real-world economics review, issue no. 71.

Stanway, David, 2019. «China CO2 emissions to peak in 2022, ahead of schedule: government researcher.» September 5, Reuters, https://www.reuters.com/article/us-china-carbon/china-co2-emissions-to-peak-in-2022-ahead-of-schedule-government-researcher-idUSKCN1VQ1K0.

Temple, James. 2018. «China’s giant transmission grid could be the key to cutting climate emissions» Technology Review, November 8. https://www.technologyreview.com/s/612390/chinas-giant-transmission-grid-could- be-the-key-to-cutting-climate-emissions/.

Wikipedia. 2019. «Socialism with Chinese characteristics.» https://en.wikipedia.org/wiki/Socialism_with_Chinese_characteristics.

Xinhua. 2016. «China: CCP calls for an Ecological Civilization.» 2. desember. http://english.cctv.com/2016/12/02/ARTIIzUfkgW5FoLCi1cph6aq161202.shtml.

Xinhua. 2017. «Chinese average life expectancy increases by 8.6 years in 35 years.» 29. september . http://www.chinadaily.com.cn/china/2017-09/29/content_32641685.htm.

 

Etter den kinesiske revolusjonen i 1949 ledet Kinas Kommunistparti under Mao Zedong en ikke-kapitalistisk industriutvikling basert på hard utbytting av jordbruket og overføring av store økonomisk overskudd fra landsbygda til industri og byer. Markedsreformene i 1979 under Deng Xiaoping innledet en autoritær, statsledet kapitalisme som ble konsolidert i 1990-årene. Et hovedtema for Hung er overakkumulasjon i Kinas kapitalisme. Her vil jeg presentere og drøfte hans synspunkter på de siste tiårene, selv om han i andre sammenhenger har lagt fram interessante analyser av Kina i et mye lengre historisk perspektiv.

Ho-fung Hung er professor i sosiologi ved Johns Hopkins University med en bakgrunn fra Hongkong. I boka The China Boom (Hung 2015) og i andre arbeider har han utviklet en skarpskodd analyse av Kinas politiske økonomi etter markedsreformene. For Hung er Kina en seinindustrialist i den kapitalistiske verdensøkonomien.

Foto: Eric Prouzet
Kristen Nordhaug,
professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Forskningen hans er rettet mot politisk–økonomiske forhold i Øst- og Sørøst-Asia.

Overakkumulasjon

Hung definerer overakkumulasjon ved at sterk kapitalakkumulasjon presser ned gjennomsnittsprofittraten gjennom overproduksjon, underforbruk, eller en kombinasjon av de to (Hung, 2008: 152). Han drøfter hvordan institusjoner og maktforhold i Kina har presset opp investeringsnivået og konsentrerte investeringene til et begrenset antall sektorer («overproduksjon») og holdt forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet lavt («underforbruk»).

Politisk desentralisering fremmet økonomisk konkurranse og overakkumulasjon. Beslutningsmyndighet og kontroll over en stor andel av statens inntekter ble under markedsreformene desentralisert til lokale forvaltningsnivåer. Dette var en strategi fra «reformtilhengerne» i partiledelsen for å bygge opp byråkratiske støttespillere «nedenfra» for markedsreformene. Provins- og byregjeringer, med befolkninger som velvoksne nasjonalstater, tilpasset seg med varierende strategier.

Mange lokalregjeringer støttet utvalgte industrisektorer, investerte i infrastruktur, subsidierte attraktive investorer og egne statseide selskaper og hindret investeringer fra selskaper i andre provinser/byer. Mangel på koordinering førte til duplisering og overkapasitet på det kinesiske hjemmemarkedet. Investeringene ble konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Utlånene til de statseide bankene var kontrollert av lokalregjeringer som kanaliserte det meste av lånene til egne statsselskaper, til tross for at private selskaper var mer profitable. Lån til insolvente statsbedrifter skapte problemer med misligholdte lån.

På slutten av 1990-årene forsøkte myndighetene å løse problemene i banksektoren med en «bergingsoperasjon» som utsatte bankenes problemer med misligholdte lån. Håpet var at bankene i mellomtida skulle få avskrevet sine dårlige utlån. En parallell «reform» skulle styrke statseide selskaper med hjelp av sammenslåing, nedbemanning, privatisering og avvikling av tidligere velferdsforpliktelser. Reformene av statsselskapene stoppet opp etter 2003. De kom under kontroll av partitopper og deres familier som brukte sin politiske innflytelse til å sikre kreditt, slik at bankenes problemer med misligholdte lån fortsatte.

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 svekket Kinas eksport. Regjeringens svarte med en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent samme kronebeløp ut fra daværende vekslekurs) og en løsere utlånspolitikk for bankene. Lokalregjeringer og deres investeringsselskaper fikk det meste av de nye lånene. Rundt 80 prosent av pakken finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Responsen på krisa var en suksess på kort sikt, men den skapte en bygg- og anleggsboom som forsterket overinvesteringsproblemer i sektorer som stål, sement og herdet glass, mens eiendomspriser ble presset opp. Lokalregjeringer og investeringsselskaper pådro seg stor gjeld, noe som ifølge Hung er en viktig årsak til Kinas avtakende vekst de seinere årene.

Overinvesteringer går sammen med underforbruk. Det private forbrukets andel av BNP i Kina er ekstremt lavt (Hung, 2015: 78, fig. 3.4). Underforbruket drives av «lønnsrepresjon» med lavere vekst i lønninger enn produktivitet. Videre forsterkes underforbruk av den kinesiske sentralbankens operasjoner for å hindre valutakursen fra å stige sammen med eksportoverskuddene. En undervurdert valuta har gjort importen dyr og svekket forbruket. For det tredje har Kina praktisert «finansiell represjon». Statsbankene har holdt renta lav, både for innskudd og utlån. Det holdt forbruket nede og favoriserte eksportindustri, statseid industri og statsinstitusjoner.

Kinas eksportøkonomi: Svakhet og styrke

Med rask produktivitetsvekst og langsom lønnsvekst ble Kinas eksport stadig mer konkurransedyktig. Nabolandene tilpasset seg med å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet eksporterte Japan, Sør-Korea og Taiwan maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon av ferdigvarer, som primært gikk til EU og USA.

Denne arbeidsdelingen var i stor grad styrt av flernasjonale selskaper fra Vesten og Kinas naboland, og det kinesiske utbyttet var beskjedent. En iPhone 4 ble i 2010 solgt for 600 dollar av Apple. Selskapet betalte 187,50 dollar for deler fra identifiserte land, i stor grad Kinas naboland, 46,25 dollar for deler uten kjent opphavsland, mens monteringen i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82). Men Hung drøfter ikke den økonomiske oppgraderingen som for alvor kom i gang i på 2010-tallet da Kina utviklet egne internasjonalt profilerte merkevareselskaper og stadig mer avansert teknologi.

Kinesiske myndigheter har presset utenlandske investorer til å overføre teknologi til kinesiske partnere. De kan også ha organisert, eller støttet «cybertyveri» av industrihemmeligheter, slik amerikanske myndigheter hevder. I det pågående programmet «China 2025» bruker myndighetene store, målrettede investeringer for å akselerere forskning og utvikling. Kinesiske selskaper har utviklet toppkompetanse i bygging av høyhastighetsjernbaner (lært fra Japan), stealth-fly (lært fra Russland), solcellepaneler (lært fra Tyskland og USA), vindturbiner (lært fra Danmark og USA) og smarttelefoner (lært fra Sør-Korea og USA) (Starrs, 2018: 190).

Kinas høyteknologiske flaggskip er imidlertid sårbare. I 2018 erklærte USAs handelsdepartement handelsboikott mot det kinesiske telekommunikasjonsselskapet ZTE som ble anklaget for å ha brutt sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Selskapets virksomhet opphørte midlertidig. Det var ikke i stand til å finne tilstrekkelige erstatninger for importen av mikrobrikker fra sine amerikanske leverandører. I juni 2018 ble boikotten avblåst, og ZTE ble berget fra avgrunnen (Starrs, 2018: 194–195). Kina importerer mer enn 80 prosent av sine mikrobrikker, importutgiftene er større enn for import av råolje. (Kina er verdens største oljeimportør.) For avanserte mikrobrikker er importandelen mer enn 95 prosent. Dette gjør Kina sårbart for amerikansk handelskrig (Nordhaug, 2019b: 79).

Fra globalisering under amerikansk­ hegemoni til imperialistisk rivalisering

I China Boom beskrev Hung Kinas tilpasning til USAs såkalte «dollarstandard»: Dollaren er internasjonalt dominerende valuta og er ikke innløselig i gull til en fast kurs, slik den var i Bretton Woods-perioden før 1971. Dette har gjort det mulig for USA å holde store underskudd på handels- og driftsbalanse med utlandet siden det meste av dets import betales med dollar. USA ble Kinas viktigste eksportmarked, og sto for en betydelig del av Kinas eksportoverskudd, mens Kina (sammen med Japan) ble USAs viktigste utenlandske kreditor på 2000-tallet. Den kinesiske sentralbanken investerer sine store dollarreserver i kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Det holdt nede renta på USAs statsgjeld samt landets langtidsrente. Amerikanske flernasjonale selskaper dro også nytte av billige produksjon i Kina og fikk tilgang til kinesiske markeder. Handels- og investeringsforbindelsene mellom Kina og USA er makroøkonomisk et uttrykk for et relativt høyt forbruk i USA, med lavere investering enn sparing, og et relativt lavt forbruk i Kina med høyere sparing enn investering. Også de to neste landene på lista over verdens største økonomier, Tyskland og Japan, har hatt relativt lavt forbruk og høye overskudd på handelsbalansen. USAs høye forbruk ligger til grunn for store deler av «globaliseringen». Denne globaliseringen utfordres nå av Trump-regjeringens handelskriger, der Kina er hovedmotstander. Hvis USA «avglobaliseres», kollapser verdensøkonomien (Hung, 2018b: 43-44). Med avglobalisering ser Hung for seg framveksten av tre rivaliserende imperier: USA, Kina og Russland. Imperiebyggingen er i gang.

Under George W. Bush startet USAs oppbygging av et militært imperium i Midtøsten. Russland og Kina svarte på tiltale med egen imperiebygging, Russland i Georgia (2008) og Ukraina (2014) og ved å beskytte Assads regime i krigen i Syria. Kinas imperiebygging skjedde gjennom militarisering av inter­nasjonale sjøtransportruter i Sør-Kinahavet. I 2013/14 innledet Kina sitt Belte- og Vei-initiativ som jeg kommer tilbake til nedenfor. USA var lenge oppslukt av krigene i Irak og Afghanistan og forsøkte etter finanskrisa å holde globaliseringen i gang gjennom samarbeid med G20-landene. Dette hindret ifølge Hung effektive svar på utfordringene fra Russland og Kina under Bush og Obama. Trump-regjeringen lar seg ikke binde av globaliseringen, og den er i ferd med å endre USAs forsvarspolitiske prioriteringer med en omlegging fra «krig mot terror» til å oppdemming av «de revisjonistiske maktene» Kina og Russland. Ifølge Hung drives russisk imperiebygging i liten grad av økonomiske hensyn, prestisje er viktigere. Derimot er Kinas imperiebygging økonomisk drevet (Hung, 2018b: 44-45).

Kinas økonomi er merket av tidligere overinvesteringer og høy gjeld, veksten avtar og det er fare for økonomisk stagnasjon. Kina forsøker å avverge dette gjennom økonomisk ekspansjon i nye områder, med «Belte- og veiinitiativet» (BVI) som den viktigste strategien. Dette er et storstilt program for kinesiske investeringer i infrastruktur i Eurasia. Gjennom programmet forsøker Kina å bygge opp nye markeder. Hung antar at det vil gå sammen med politisk-militære innflytelsessfærer og ekspansjon i samsvar med Lenins imperialismeanalyse (Hung, 2018a).

Avsluttende ord

Hung har analysert Kinas overakkumulasjon innenfor rammene av dollarstandarden og USAs hegemoni. Han hevder at finanskrisa og Trump-regjeringens anti-globalisering driver Kina i retning av imperialistisk rivalisering. Jeg er skeptisk til dette siste leddet hos Hung. Jeg er enig i at Kinas overakkumulasjon har fremmet BVI, men jeg tviler på at det vil føre til en slagkraftig imperialisme. BVI drives av kinesiske provinser og statseide selskaper, heller enn av sentralregjeringen. De er lite orientert mot sikkerhetspolitikk og konkurrerer ofte med hverandre (Nordhaug, 2019a). Om rivalisering med USA vil sentralisere BVI og koble den sammen med Kinas geopolitiske strategi gjenstår å se. Inntil videre er jeg skeptisk.

Litteratur

• Hung, Ho-fung, 2008. «Rise of China and the Global Overaccumulation Crisis», Review of International Political Economy, bd. 15, nr. 2, s. 149–179.
• Hung, Ho-fung, 2015. The China Boom. Why China Will Not Rule the World. New York: Columbia University Press.
• Hung, Ho-fung, 2018a. «Xi Jinping’s Absolutist Turn», i Catalyst, bd. 2, nr. 1, s. 135–145.
• Hung, Ho-fung, 2018b. «Global Capitalism in the age of Trump», Context, bd. 17, nr. 3, s. 40–45.
• Nordhaug, Kristen, 2019a. «Ønsker Kina å skape et gjeldsimperium?», Bistandsaktuelt, 28.06.
• Nordhaug, Kristen, 2019b. «Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag», Agora, nr. 3–4, 2019, s. 59–88.
• Starrs, Sean Kenji, 2018. «Can China unmake the American making of global capitalism», Socialist Register 2019. London: Merlin Press, s. 173–200.