---

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.

Torill Nustad er medlem av AKP i Tromsø

---

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

---

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

		Utslipp i tonn	Ansatte	Avgift i millioner kroner (6 kr/kg)	Avgift pr ansatt
1	ELKEM Salten	1.387	196	8,3	42.459
2	Finnfjord smelteverk	1.200	104	7,2	69.231
3	FESIL Rana Metall	1.110	100	6,7	66.600
4	ELKEM Meråker	737	105	4,4	42.114
5	FESIL Lilleby	190	76	1,1	15.000
6	Elkem Thamshavn	616	121	3,7	30.545
7	Orkla Exolon	475	102	2,9	27.941
8	FESIL Holla	630	178	3,8	21.236
9	ELKEM Bremanger	695	295	4,2	14.136
10	Bjølvefossen	623	262	3,7	14.267
11	GLOBE Hafslund	916	135	5,5	40.711
12	Norton Arendal	904	232	5,4	23.379
13	Norton Lillesand	523	167	3,1	18.790
14	ELKEM Fiskaa	610	121	3,7	30.248
	Bransjen totalt	10.616	1492	63,7	42.692

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

---

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

Geir Christensen er elektromontør i Jernbaneverket, medlem av AKP, leder i Akershus Rød valgallianse og tillitsvalgt i Norsk jernbaneforbund

---

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

	1951-60	1961-70	1971-80	1981-86	1987-89	1999*
Byggekostnader	46.080	60.800	155.900	324.000	605.520	1.400.000
Innskudd	6.000	14.722	53.000	188.000	483.000	400.000
Gj.industriarb.	11.315	22.262	64.614	105.258	150.000	248.400
Byggekostn./inntekt	4,07	2,73	2,43	3,07	4,03	5,64
Innskudd/inntekt	0,53	0,66	0,82	1,78	3,22	1,61

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.

Are Saastad er leder i Gaustadklubben i Aker og Gaustad personalforening (NKF)

---

Norske myndigheter arbeider for tida iherdig for å modernisere det norske sykehusvesenet, og dette forbindes gjerne med positivt ladde begreper som fristilling og effektivisering. Det dette dreier seg om er allikevel to sentrale politiske strategier: Fortsatt nedbygging av det offentlige helsetilbudet til befolkningen, privatisering av den store offentlige sykehussektoren. For å lose dette igjennom kreves kløkt for å unngå for mye intern motstand mot råkjøret. «Pasienten først»-prosjektet på Aker sykehus i Oslo er et godt eksempel på et forsøk på å forberede et sykehusmiljø på myndighetenes modernisering.

Aker sykehus er Norges tredje største. Det omfatter vanlige, somatiske helsetjenester og, etter at Aker og Gaustad sykehus ble slått sammen til en etat i 1996, også psykiatri for den delen av Oslo som kalles Aker sektor, og som i hovedsak består av de østlige bydelene i den store Groruddalen. Sykehuset har rundt 3.000 ansatte og samlet ca. 2 milliarder i årlig budsjett.

Sparing og effektivisering

Aker har ikke hatt den samme økonomiske og organisatoriske uro som Ullevål sykehus de siste åra, og har derved vært forskånet fra det skarpeste medialyset. Men ekstreme krav til sparing og effektivisering fra byens politiske lederskap er i ferd med å ødelegge viktige faglige kvaliteter på Aker sykehus. Sykehuset har svære vedlikeholdsetterslep på gammel bygningsmasse, mange klinikker og avdelinger sliter med bemanningsproblemer og enkelte avdelinger er vedtatt nedlagt for å få budsjettet til å gå i hop. I den siste tida har det vært ført bitre kamper for fødeavdelingen på Aker og rehabiliteringsavdelingen Kastanjebakken på Gaustad.

Men den største trusselen kommer ikke fra økonomiske nedskjæringer. Det som virkelig utfordrer kvaliteten og framtida er angrep på de offentlige sykehusenes organisasjon. Omorganiseringsprosjektet «Pasienten først» på Aker legger til rette for et slikt angrep. Det er mye som tyder på at dette prosjektet, og sentrale folk knyttet til det, har arbeidet etter en overordnet strategi om å destabilisere sykehusstrukturen, og slik legge Aker åpent for betydelige politiske og rammemessige forverringer.

Det var tidligere Aker-direktør Maj-Len Sundin som offisielt framsto som det hun kalte fødselshjelper for prosjekt «Pasienten først», men i realiteten kom det til etter en avtale mellom henne, tidligere helseminister Gudmund Hernes og tidligere helsebyråd i Oslo, Anne Herseth. Foranledningen var Steineutvalgets innstilling (NOU 1997:2, Ledelse og organisering i sykehus), som opererte under samme tittel – «Pasienten først». Som følge av utredningen ble det avsatt statlige midler til et pilotprosjekt for å utvikle det som ble kalt et mønstersykehus.

Årsaken til at Aker fikk oppgaven var i følge sykehusdirektør Sundin at hun «snappet» det foran nesa på flere andre interesserte sykehusdirektører. Hennes versjon av hva som skjedde var at statsråden, helsebyråden og hun sjøl – på hva som kunne høres ut til å være et litt lystig lag i forbindelse med et seminar en gang i 1997 – hadde gjort en avtale seg imellom om å la Sundins sykehus få sjansen. Hvis dette ikke bare er skryt, tyder mye på at andre kvalifiserte sykehus kan ha blitt utelukket fra konkurransen om noen millioner prosjektkroner. Kanskje Aker var det mest interessante nettopp fordi det hadde en offensiv direktør – og en sårbar organisasjon?

Den utydelige måten Aker sykehus kom til prosjekt «Pasienten først» på, preget også starten av det på sykehuset. Prosjektets forprosjekt, som alene kostet 1,9 millioner kroner, ble ikke gjort allment kjent blant de ansatte. Verken igangsettelsen av prosjektet, som betød store interne omdisponeringer, eller valg av konsulentfirma til å stå for forprosjektfasen, var noen gang tema i de vanlige partssammensatte beslutningsorganene på sykehuset. Sykehusledelsen, muligens direktøren alene, valgte det USA-baserte konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG). BCG hadde på det tidspunktet de kom inn i forprosjektet ikke vært inne i norsk sykehusvesen tidligere. Hvorfor de ble valgt, er derfor en gåte. I en rapport fra Oslo kommunes internrevisjon fra mars i år slås det dessuten fast at valget av BCG til forprosjektet brøt med blant annet anbudsreglementet både i kommunen og i EØS.

BCG

Da hovedentreprisen på prosjektet seinere ble lagt ut på anbud, gikk også denne jobben til BCG. Internrevisjonsrapporten konkluderer med at anbudsrunden var i strid med en rekke regler, fordi BCG var med på å utforme anbudsgrunnlaget de sjøl søkte på. Boston Consulting Group er for øvrig kjent i tre norske avishus, deriblant Aftenposten, der de har skaffet seg et rykte for nådeløst å arbeide for målet de ble hyret for å nå: Å kutte kostnader ved oppsigelser av lavtlønnete. BCG har internasjonalt en profil med å destabilisere bedriftsorganisasjoner for deretter å foreta nedbemanninger. En viktig del av jobben er å kanalisere sinne og frustrasjon fra de ansatte mot konsulentene, slik at bestillerne, bedriftsledelsen, unngår dette sinnet etter at BCG har trukket seg ut. Hit and run.

BCG igangsatte to ting i forprosjektet til «Pasienten først», som startet høsten1997: Et pilotprosjekt på karkirurgisk avdeling, og ett hundre såkalte dybdeintervjuer med sykehusansatte. De produserte også en prosjektbeskrivelse og en framdriftsplan, og de introduserte en terminologi som sykehusorganisasjonen etter hvert måtte bli familiær med. Sentralt i denne var de såkalte tre P-er: Økt Pasienttilfredshet, økt Personaltilfredshet og økt Produksjon, formulert som mål i prosjekt «Pasienten først».

Da pressa seinere stilte spørsmål om hva slags forsvar man hadde for at «Pasienten først», kunne bruke tiltalls millioner på konsulenter mens sykehuset kuttet i tilbudene til pasientene, svarte direktøren at det var konsulentenes metodikk man var nødt til skaffe seg. Sykehusets egne erfaringer var ikke gode nok, særlig ikke på det hun stadig omtalte som logistikk, og som på norsk betyr materialadministrasjon. Det er interessant at Sundin ikke fikk jobben på Aker sykehus først og fremst fordi hun er utdannet sykepleier, men fordi hun hadde vist en imponerende evne til å bedre innkjøpsrutinene på Ullevål Sykehus, der hun kom fra. Sundin hevder stadig at det alltid er mulig å kutte mer i en sykehusorganisasjon, uansett budsjett. Men Sundins innsparingsfilosofi gjaldt åpenbart ikke konsulentselskapene på Aker. Hun lot tvert om BCG brukte store deler av de Aker-ansattes tid på å lære dem BCG-terminologi. Resultatet er at vi sitter igjen med en egen gruppe ansatte som har fått tittelen facilitatorer, og som har lært seg å snakke et konsulentspråk med ord og vendinger få andre enn de sjøl forstår, mens BCG, til de ble kastet ut fra sykehuset rundt årsskiftet i år, hadde tjent omlag 22,5 millioner på sin deltakelse i «Pasienten først»-prosjektet på Aker.

I februar 1998 var tiden kommet for å introdusere de ansatte for «Pasienten først». Omlag 50 psykiatriansatte var samlet – mange av dem sentrale fagfolk. De ble utsatt for en forvirrende forestilling. Presentatøren av prosjektet, en dansk konsulent fra BCG, som altså er et amerikansk firma, projiserte et utall lysark der teksten var på svensk – BCG har sin regionale base i Stockholm. Lysarkene tok sitt utgangspunkt i pilotprosjektet med de røykebeinopererte, og var full av somatisk fagterminologi. Konsulenten forklarte at røykebein er en alvorlig ting, og karkirurgisk avdelings ventetid og behandlingstid derfor var blitt forkortet som følge av grep fra prosjektet. Dette var jo tilsynelatende utmerket. Men for de psykiatriske pasientene verken var eller er det avdelingenes mangel på effektivitet som er problemet, men derimot mangelen på tid for de ansatte til å ta seg av dem. Akuttpasienter skrives rekordfort ut etter innleggelse, ofte nesten like sjuke som da de kom inn, fordi kravet til ledige plasser gjør at sengene må ryddes. I allmøtesalen satt psykologer, overleger, sykepleiere og andre fagfolk. De hadde forlatt avdelingene og pasientene fordi de hadde et håp om at prosjekt «Pasienten først» kunne være en måte å bedre behandlingstilbudet på. De hadde nok ikke trodd at arbeidstida deres skulle brukes til å lære dem effektiv behandling av røykebein.

Mønstersykehuset

Mønstersykehusvisjonen ble understreket av konsulenten: Ikke bare skulle Aker bli et mønstersykehus i Norge. Målet måtte være å bli best i Skandinavia, i Norden. Og: Hvorfor ikke bli et forbilde for resten av verden? Til noe slikt kreves vilje til å tenke nytt. Som skihopperen Boklöv gjorde da han innførte v-stilen i skihopp. Altså plansje med bilde av Jan Boklöv, i svevet. Det ble stille i salen. Folk flyttet bare litt urolig på seg. Sjefslegen brøt av konsulentens foredrag da han trakk fram bruken av internett som en god mulighet for informasjon til akuttinnlagte psykiatriske pasienter. Etter dette allmøtet har de psykiatriansatte aldri helt omfavnet «Pasienten først»-prosjektet.

Et sentralt poeng har vært å framstille prosjekt «Pasienten først» som det direktøren og BCG har kalt et bottom-up-prosjekt. Dette skulle bety at bare de som har skoene på kan si hvordan det føles. Prosjektet skulle baseres på de vanlige ansatte, og det var grunnplanet som skulle «eie» prosjektet. Men de hundre dybdeintervjuene som la grunnlaget for prosjektbeskrivelsen viste seg i høy grad å være intervjuer med ledere. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at innen psykiatrien var det ikke én av de dybdeintervjuete som var ansatt i pasientpleien! Lederne kom, som vanlig, til orde, og de underslo viktige konfliktlinjer i organisasjonen. En av disse er de levende motsetningene mellom somatikk og psykiatri, mellom Aker og Gaustad. Denne konflikten ble derfor heller aldri tema i det videre prosjektet, som svært få andre kontroversielle tema ble det. Det viste seg at også mange av delprosjektgruppene som etter hvert ble nedsatt – til sammen ca. 30 – i hovedsak besto av ledere.

Maj-Len Sundin

Men i en av gruppene var det allikevel bare en eneste leder med. Denne lederen var til gjengjeld direktør Maj-Len Sundin. De øvrige gruppedeltakerne var de hovedtillitsvalgte i de største forbundene på sykehuset, samt hovedverneombudet. Denne gruppa møttes ofte, og hadde som mål å utforme et ideal for hva slags ledere sykehuset trenger. Etter to års arbeid ble dette formulert i en enkelt setning: «Ledere skal være prosess- og resultatorienterte, ta ansvar og være handlekraftige i et forpliktende samarbeid.» Ikke imponerende kanskje. Men et viktig annet resultat av de hovedtillitsvalgtes gruppedeltakelse er at de i hele prosjektperioden har opptrådt lojalt overfor prosjektet – og Sundin. De har ikke på noe tidspunkt kritisert «Pasienten først», heller ikke da kommunens internrevisjon gjorde det kjent at direktøren har misbrukt prosjektmidler og at prosjektet var uten reell økonomistyring. Betydningen av at den seks personers store prosjektledelsen ble plassert i lokaler vegg i vegg med de største organisasjonene på sykehuset skal heller ikke undervurderes. De fagorganisertes hovedtillitsvalgte på Aker har gulpet opp BCGs terminologi i de fleste sammenhenger. Da Maj-Len Sundin annonserte sin avgang som direktør i fjor høst forfattet nesten alle organisasjonene i fellesskap en pressemelding der de takket henne for innsatsen og der de uttrykte sin sympati med direktøren, som på dette tidspunktet ble utsatt for et skarpt søkelys fra media for prosjektets pengebruk – og for de fraværende faglige resultatene av det.

Det har også til tider har vært forbundet med en klar risiko for ubehag å kritisere «Pasienten først». For sykehusets mellomledere og ansatte i direktørens stab har påpekninger av uryddige og tvilsomme forhold i prosjektet ført til så sterke sosiale sanksjoner at enkelte har følt seg presset ut av jobben. Kravet om å gå i takt har sørget for at kritikere i svært liten grad har kommet aktivt til orde i det sentrale sykehusmiljøet.

Men har ikke «Pasienten først» også ført til positive resultater etter tre års drift? Dette kan ikke utelukkes, men problemet er at det ikke har vært foretatt noen seriøs sammenfattende evaluering på dette feltet. Enkelte delprosjekter har sannsynligvis bedret rutinene innen deler av administrasjonen, på interntransporten osv. Andre resultater som prosjektledelsen tar æren for, er mer tvilsomme. Effektiviseringen av liggetid på karkirurgisk avdeling kan for eksempel like gjerne skyldes forbedret teknikk som prosjektets arbeid. Etableringen av det flotte lærings- og mestringssenteret for rehabilitering av pasientene, som er et resultat «Pasienten først» skriver på sin konto, var planlagt lenge før prosjektet startet, og pasientorganisasjonen Norsk Revmatisk Forening har en stor del av æren for dette. Fullstendig spekulativt og useriøst blir det når sykehusledelsen stadig gjentar at prosjekt «Pasienten først» har redusert sykefraværet på Aker med 10% i prosjektperioden. Tallmaterialet for dette er ikke framvist, og det er som kjent også alltid sammensatte årsaker til oppgang og nedgang i sykefraværet.

Pasientbehandlingen lider

Åpenbare negative resultater er derimot ikke vanskelig å finne, og det viktigste blant disse er en enormt økt møtehyppighet for sentrale fagfolk og ledere, som pasientbehandlingen lider under. Det er også påfallende at prosjektet har bundet flere av de ansatte fra en yrkesgruppe det er skrikende mangel på, sykepleierne, til heldags kontorarbeid som facilitatorer i prosjektets tjeneste. Fra vår del av virksomheten har Gaustadklubben påvist at det viktigste prosjektarbeidet i psykiatrien har lagt til rette og gjennomført en betydelig reduksjon i liggetid på akuttavdelingen, der man nå arbeider etter en strategi for å skrive alle pasienter ut etter bare fem dager. Flere høringsuttalelser og innvendinger mot de faglige konsekvensene av dette er suverent satt til side. Kostnaden er at pasienter med så ulike lidelser som schizofreni, overgrepsproblematikk og ecstasymisbruk risikerer å bli diagnostisert likt, fordi symptomene deres faktisk kan være relativt like i den første akuttfasen. En ny 24-timers evalueringstid på akuttpasientene vil derfor måtte føre til feilbehandlinger. Men gevinsten er selvfølgelig at akuttpsykiatrien kan vise til en imponerende effektivisering av det byrådet kaller produksjonen.

Hvis vi vender tilbake til hva som i dag utgjør truslene mot den norske velferdsstaten, er forsøke på å privatisere de offentlige sykehusene mest åpenbart. I Oslo har kampen om dette foregått siden Høyre-byrådet høsten 1998 åpent erklærte at deres mål er å lage aksjeselskaper av Ullevål og Aker Sykehus. Dette er et halsbrekkende eksperiment. Sykehusdrift der økonomisk balanse, helst overskudd, pr. lov har forrang har aldri tidligere har vært forsøkt i fullt monn i Norge. Høyres AS-framstøt framstår derfor som et reint ideologisk stormløp, der pasientenes beste ikke er målet, men derimot byrådspartiets behov for å skaffe sine næringslivsvenner nye markeder. Men når det nå også parallelt fra regjeringen Stoltenberg arbeides for å gjøre de fylkeskommunale sykehusene i landet til statlige foretak – en organisasjonsmodell som gjør alle større norske sykehus til sjølstendige rettssubjekter i ett slag! – er det åpenbart at det man kaller fristilling, men som betyr et langt skritt på vei mot privatisering av sykehusvesenet, er blitt en overordnet politisk strategi i Norge. Det er også naturlig å se denne politikken i sammenheng med det vi vet er Verdensbankens og IMFs politikk for å åpne det hittil relativt jomfruelige offentlige norske helsevesenet for markedskreftenes frie spill, og på lengre sikt la sykehusene bli tumleplass for norske og utenlandske profitører.

Steineutvalget

«Pasienten først» er ikke bare et prosjekt ved Aker sykehus. Det er som nevnt også navnet på Steineutvalgets rapport. Og det er ikke minst navnet på Høyres byrådsmelding om fristilling av Oslo-sykehusene fra 1997. Sammenfallet er neppe tilfeldig. I dokumenter Aker sykehus har utarbeidet som del av AS-forberedelsene de er pålagt, uttrykkes det eksplisitt at «Pasienten først»-prosjektet er gunstig fordi det er en egnet måte å klargjøre sykehuset for selskapsformen. Det pekes på at prosjektet blant annet har gjort det enklere å kostnadsføre og prisberegne alle sider av sykehusets drift, slik et AS er avhengig av. Med andre ord: Målet med «Pasienten først» har ikke primært vært å bedre en fra før av relativt godt fungerende sykehusorganisasjon, der pasienten i hovedsak alltid har kommet først. Mye tyder i stedet på at prosjektet har lettet gjennomføringen av myndighetenes fristillingspolitikk.

Historien om prosjekt «Pasienten først» dreier seg ikke om en direktør med et stort ego og godt utviklete evner som vekselvis folkeforfører og tyrann. Den dreier seg om et system som lar en slik leder få operere fritt. Når direktøren avsløres som en sjarlatan kvitter man seg med henne. Men hun stilles ikke til ansvar for den skandaløse pengeforvaltningen i prosjektet, der direktøren personlig er involvert i det som må kunne karakteriseres som korrupsjonsliknende tilstander. Tvert om lar Oslos byråd direktøren slippe av gårde for, som Sundin framstiller det, å bli «headhuntet» som direktør for Karolinska sjukhuset i Stockholm (og der sannheten var at man i åtte måneder hadde hatt vedvarende lederkrise som følge av store underskudd og mistrivsel). Det reageres heller ikke på at en konsulent som direktøren er blitt avslørt å ha gitt urettmessige oppdrag for 1,25 millioner til, Sundins personlige venn Henrik C. Borchgrevink, får følge med til nye oppdrag i Sundins stab i Sverige. I stedet legitimeres Sundin som etterrettelig ved at en samlet helse- og sosialkomite i mars i år, en måned etter at internrevisjonens rapport var blitt kjent, besøkte Karolinska for å motta en leksjon av sykehusets direktør om – av alle ting – økonomistyring!

Å stille en leder som Maj-Len Sundin til reelt ansvar for skandalen «Pasienten først», med dets pengebruk, dets manglende faglige resultater og skadene det har påført sykehusorganisasjonen, ville gjøre det tydelig at direktøren ikke har handlet uten sentral godkjenning. Fra politisk hold i Oslo gjør man derfor minst mulig med saken, og man ønsker seg ingen ny offentlighet om den. I mens fortsetter «Pasienten først» på Aker sykehus, med en prislapp på årets budsjett på 5-6 millioner. Totalt har prosjektet kostet sykehuset ca. 40 millioner kroner til nå – de statlige midlene forsvant for lenge siden. Ingen stiller krav til ytterligere økonomisk gransking av prosjektet. Ingen krever en holdbar gjennomgang av de faglige resultatene. Og på Nordens største sykehus, Karolinska sjukhuset i Stockholm, er Maj-Len Sundin godt i gang med jobben de svenske Moderaterna har satt henne til å gjøre der: Å lage bolag – aksjeselskap – av broderfolkets gigantsykehus.

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte

---

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

 

Produksjon av en vare
Abstrakt arbeid (anvendelse av noe av kapitalistenes innkjøpte arbeidstid)	Konkret arbeid (for eksempel snekkerarbeid)
Verdi/Bytteverdi/Pris	Bruksverdi
Skape merverdi/profitt	Dekke behov

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

 

	FRA:	TIL:
1	Profittmaksimering og kapitalakkumulasjon	Å utnytte arbeidskraft/materielle ressurser til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov
2	Privatisering	Samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene
3	Aktivt folkestyre av økonomien oppfattes som et hinder for økonomisk effektivitet	Aktivt folkestyre av økonomien er en forutsetning for økonomisk effektivitet
4	Mer og mer globalisering/imperialisme/ «internasjonal arbeidsdeling»	Mer og mer av ulike varer og tjenester produseres lokalt, for å sikre folkelig kontroll og ivareta miljøhensyn
5	Konkurranse mot andre	Konkurranse om å styrke hverandre
6	Stadig større monopolisering av kunnskaper/patenter	Stadig større utveksling av idéer ogkunnskaper på global basis
7	Et stadig kortere og mer intensivt yrkesaktivt liv	En skapende arbeidsinnsats i en stadig større del av livet – og tempoet avpasset etter det
8	Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner undertrykkes	Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner er den avgjørende ressursen i samfunnet, og må gis maksimale utfoldelsesmuligheter – også for dem som er fysisk eller psykisk funksjonshemmet
9	Stadig skarpere skille mellom arbeid, fritid og politikk	Utfoldelse innenfor arbeid, fritid og politikk veves stadig tettere sammen
10	Ensretting av menneskene (massemedia bestående av såpeserier, actionfilmer, dustete konkurranser ispedd ensidige nyhetssendinger)	Mangfold, utfoldelse av egenart til gjensidig glede og nytte (allsidige massemedia prøver å engasjere folk i verdens spennende virkelighet i stedet for virkelighetsflukt, og formidler inntrykk som kan gi personlig vekst i stedet for forflatning)
11	Skjønnhetstyranni, anerkjennelse gjennom å bruke de rette merkeklærne	Være stolt over å være seg selv, få anerkjennelse fordi man gir av seg selv
12	Utviklingen tar mer og mer kontroll over menneskene (utviklingen er for dynamisk og den er feilaktig/livstruende dynamisk)	Menneskene tar mer og mer kontroll over utviklingen

Figur 2 – Viktige utviklingstrekk som blir snudd under sosialismen

 

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
• Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i de

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte

---

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet er en skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kan sees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået, men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velge et mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nok fungerer stimulerende på sin måte, men som på forskjellig vis påfører organismen helseskade som etter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til en slik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilke egenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer til å gi av markedet, innebærer på mange måter en skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut om markedet kan være et velegnet redskap i en sosialistisk økonomi, og da er det de mulige positive egenskapene ved markedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med å se på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetninger disse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommen konkurranse). Det er mange små tilbydere og mange små etterspørrere, og alle har full informasjon og full oversikt over markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedet at vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisen som en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver å sette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen, får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setter prisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet bort til unødvendig lav pris, og så må resten av etterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderen bare framstå som dum, som går glipp av inntekter helt unødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleve at den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundt og videreselger varene til den høyere markedsprisen. Det er altså én bestemt markedspris som skaper balanse mellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselen etter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris. Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheter og derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen. Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisen også gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sin produksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og en ny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen på denne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentet for at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøver å ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv. Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigste tilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømme at de færreste markeder fungerer som et perfekt marked. Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt (tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringen er stor og der de færreste i praksis har mulighet til å finne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder er det noen få store tilbydere som dominerer, og de er i stand til å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindre settes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheten i markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismene og forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbyderne noe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet er altså en mekanisme for automatisk overføring av informasjon fra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millioner av ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengde som på denne måten automatisk tilflyter produsentene – og gir dem økonomisk oppfordring til å øke eller minske produksjonen sin. Og så sant det eksisterer konkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form for tilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftene har som mål å øke sin profitt (eller økonomiske resultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrerne via prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammen hvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker: «Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå har det i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønsker vi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvis de tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er det viktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen med sine venner og sin familie. Når prisene nå stiger, kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermed kan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altså uløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering (eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiske resultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger for dynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Hvis en bedrift møter økende etterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi øke produksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, for de har strevd sånn med å få utnyttet kapasiteten sin, så vi synes litt synd på dem» – da fungerer ikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektiv produksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikke skal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føre til høyere profitt for dem som innfører den, dvs. at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de som produserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, og de kan vente med å investere i den nye teknologien. Det er bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørger for dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom de eksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke er altfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen. I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profitt for dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer. Deres profittjakt får dem til å gå inn i denne bransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed øker tilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut. Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandre tvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedets funksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at det automatisk fører til at signaler fra etterspørrerne får gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi har nå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomisk resultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellom bedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevne avhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiske interesser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt av å sikre de andres økonomiske resultater, er det ikke lenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattes generelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål som for eksempel at de først og fremst skal sørge for den miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke gi den «riktige» reaksjon på signalene fra markedet. Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved å jobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt – og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene på signalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden. Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere med hverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelse av hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismens funksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering få makt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedets funksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmer en felles forståelse gjennom en felles opptreden på etterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraft på bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne. Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blir enige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt på bekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det geniale ved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning: Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv. Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handler ut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basert på at den enkelte tenker på seg selv – og bare det. Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelse er en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil være en stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og hele tiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

• Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
• Den økonomiske konkurransen mot andre
• Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører til individualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordan den stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualisme og egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapen til markedet. De tre forholdene fører også til vettløs kapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen. Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men også under sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringe bedriftene inn i et investeringskappløp, der det er om å gjøre å bringe sin egen bedrift i teten med hensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteresse mot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiske produksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon, vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Det aller meste av den private sektor og store deler av den offentlige sektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstige markedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengene følger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen» osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjerne markedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet, vil man den aller første tiden måtte bruke mye av den økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs. at det vil være viktig å få markedene til å fungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil først og fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiske kommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.) – ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig å ikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at man hele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren som ligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddel under sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn, som man dessverre er nødt til å ha der en god stund, men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiske økonomien må være kjennetegnet ved at det er folk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folk selv som må avgjøre når og hvordan markedets virkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjernes helt.

Men å dulle folk inn i en forestilling om den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min mening en dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadelige sider som man i hvert fall i teorien kan bøte på ved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier, og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

• De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
• Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
• De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
• Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrte verdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, er at store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft til å kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørsel i markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andre ytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraft som har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøse behov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemet løses gjennom overføring via staten fra de rike til de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig å få gjennomført slike overføringer når de samme markedskreftene er basert på at kapitalen skal grabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig, og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet for markedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkninger som ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger og kjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den krever veibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den fører til miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kan man i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter, slik at folk får mindre lyst til å kjøpe og bruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskelig å få markedet til å ta nødvendig hensyn til slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikke i markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempel at de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnes jo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i en slik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror er framtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengerne si at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkning lagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene under kapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomi kan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres på en slik måte.

Problemet med reklame og annen form for behovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet. Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøyle i et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedet under kapitalismen er det viktig å være våken for, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenter for markedet som virkemiddel under sosialismen.

John Bellamy Foster er en av redaktørene i Monthly Review, og hovedredaktør for det nummeret der denne artikkelen sto trykt, april 2000
Artikkelen er oversatt av Kjell Johansen

---

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

	1985-1990	1990-1998
USA	1,6	0,2
Japan	10,8	1,3
(Vest) Tyskland	15,9	0,3
Frankrike	11,6	-2
Storbritannia	11,4	1,8
Italia	14,4	-2,3
Canada	7,1	-2,3

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

---

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Revie

 

Hans Isaksson er en av redaktørene i det svenske tidsskriftet Clarté. 
Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann

---

Noam Chomsky er uten tvil en av det forrige århundrets mest betydelige intellektuelle. Få har mer iherdig kritisert den moderne kapitalismen og imperialismen. Ofte har han gitt sin støtte, åndelig og materielt, til dem som bekjemper dem. Men som politisk tenker er Chomsky mindre betydningsfull.

Chomskys oppskrift for politisk handling er lite konkret og overbevisende. Det skyldes nok for en stor del hans liberale grunnsyn (han kaller det anarkisme eller «frihetlig»), hans vegring mot på alvor å ha noe å gjøre med marxismen og hans overfladiske og dogmatiske antikommunisme. Ut fra biografiske data er det ikke vanskelig å forstå Chomskys stengsler psykologisk.

«Jeg ble trukket mot anarkismen i tidlige tenår, straks jeg begynte å fundere over verden utenfor de aller nærmeste omgivelser, og jeg har ikke sett noen grunn til å omprøve disse tidlige meningene siden den gang!» (1)

Anarkisten Chomsky

Han vokste opp i et jødisk arbeider- og middelklassemiljø på trettitallet og var politisk bevisst allerede i en alder da de fleste på samme alder bygde sandslott. Sin første politiske artikkel skreiv han i tiårsalderen. Den handla om da Barcelona falt i fascistenes hender under borgerkrigen i 1938. Den spanske borgerkrigen skulle i mangt og mye forme ham politisk. Mange i den anarkis-tiske bevegelsen utvikla den gang et hat mot Den tredje internasjonalens Moskva-tro kommunister, og seinere, under Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 blei dette ytterligere forsterka og kom til å prege deres tenkning livet ut. Ikke sjelden førte det til at en betrakta denne kommunismen som en større fiende enn imperialismen – tilfellet Orwell er i så henseende typisk.

Men, det må sies til Chomskys ære , at han verken da eller seinere har tuta med ulvene. Han har alltid vært mot bolsjevismen og dens arvtakere, inklusive trotskismen som ofte er radikale gumanisters tilflukt. (Jfr. Nordahl Grieg: en person som dyrker skjønnheten og heller lukker øynene for det stygge som hender i verden, som heller forblir passiv enn å få skitne hender.) Også i tider da det har vært á la mode for de intellektuelle i vesten å flørte med kommunismen – samme mennesker som året etter på kapitalistenes forlag trykker bekjennelsesskrifter om guder som svikta. Også når dette raske førte til økt isolasjon:

«Jeg har alltid vært på tapernes side – hos de spanske anarkistene, for eksempel,» skreiv han seinere. «Helt sida jeg fikk politisk bevissthet har jeg enten kjent meg ensom eller å tilhøre en bitteliten minoritet.»

Delvis vinner han respekt ved sin ikke-opportunisme. Men ikke bare respekt.

Stillingen som den ensomme ulven kan være en bra, men også makelig posisjon for en intellektuell kritiker av det bestående. Den legger ikke grunnlag for brysomme bånd eller lojalitet som lager skygge for et kritiske blikk. Om dette pågår i seksti år, kan en begynne å mistenke at posisjonen er sjølvalgt. Den er definitivt en svakhet hos en kritiker, om en krever noe mer enn en opphopning av en mengde avslørende og fascinerende innsikt i det kapitalistiske USA sin politikk. Framfor alt dersom en blant kritikkens våpen høyst av alt setter kritikken av våpnene, eller den organiserte politiske handlingen. Også dersom dette inni-mellom fører til store feil og møkkete hender. For politikk skiller seg fra sjakkspill ved at en her aldri kan vinne kun ved aldri å gjøre noen feil.

Utaforskapet

Den grunnlengde årsaka til Chomkys fattigdom på konstruktive ideer, som så åpenbart står i kontrant til hans store innsikt i og dype hat mot systemet, ligger nok nettopp i hans utaforskap. Utaforskap i forhold til den revolusjonære bevegelsen og dens historie bunner vel nettopp i at det i Chomskys livstid nettopp er den forhatte Tredje Internasjonale og dens etterfølgere som ikke bare har begått de fleste feila og overgrepa, men i tillegg har utretta det meste av det som har vært positivt, frigjørende og progressivt i kampen mot kapitalismen og imperialismen over hele verden. Denne bevegelsen var i flere tiår en menighet hvor det utafor denne nærmest var umulig å finne noen frelse.

Sjøl om anarkismen sin historie ser reinere og mindre blodig ut enn kommunismen sin, så skyldes det sannsynligvis delvis at anarkismen overhodet ikke er i stand til å skape historie. Men det skyldes også at den anarkistiske bevegelsen på grunn av sitt uoversiktlige mangfold neppe har en enhetlig historie eller felles ideologi – og at bevegelsens eventuelle lik i skapet aldri har vært like givende å grave fram for kapitalens medier.

Det ufruktbare hos Chomsky blir ganske åpenbart dersom man sammenlikner hans forfatterskap med en annen for Norden aktuell amerikansk historiker – Howard Zinn (2). Zinn er i motsetning til Chomsky en ikke-kommunist, men ikke en antibolsjevik. Det gjør han i stand til å skildre fem århundrers – inkludert 1900-tallets – amerikanske historie som en vedvarende motstandskamp fra befolkningsmajoritetens side. Hos Chomsky derimot, lyser arbeiderklassens og småfolkets kamp i mangt og mye med sitt fravær, tross hans åpenbare sympatier. De venstrefolk som leser Howard Zinn kommer sjøl om det også her mangler konkrete oppskrifter og strategier ikke til å være i tvil om at han tilhører en folkemajoritet som før eller siden igjen kommer til å utfordre kapitalens makt.

Den som leser Chomsky blir riktig nok forbanna, men kan også lett føle seg oppgitt, frustrert og handlingslamma.

Eller for å tale gjennom den ytterst vennligsinnede biografien skrevet av Milan Rai: «Leseren av Chomskys politiske skrifter må bli tilgitt dersom hun ikke for følelsen av at det dominerende budskapet i hans skrifter ikke er at «det finnes en masse ting å gjøre». (3)

Strukturer

Chomskys uklarhet når det gjelder strategi svarer til en uklarhet i ideologiske posisjoner: «Jeg tror at det er fornuftig kun å lete fram og klarlegge strukturer av autoritet, hierarkier og dominans i alle aspekt av livet og å stille spørsmål ved dem. Dersom en ikke kan begrunne dem, er de illegitime og skal vekk for å øke menneskets frihet. Dette omfatter politisk makt, eierskap og ledelse, forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, vår kontroll over framtida til kommende generasjoner (det grunnlegende moralske imperativet bak miljøbevegelsen i følge min oppfatning) og mye annet.»

Den som så ønsker kan nok fylle utallige sider med liknende eksempler på «strukturer av autoritet, hierarkier og dominans» i samfunnet. Den som vil bringe hver enkelt av dem på banen, kommer aldri til å mangle beskjeftigelse. I praksis innser selvsagt Chomsky, i likhet med ethvert politisk tenkende menneske, uavhengig av anskuelse, at disse strukturene sjøl er «hierarkisk» ordna. Øverst i hierarkiet troner slike relasjoner som direkte knytter seg til kontrollen over produksjonsmidlene og av samfunnets voldsapparat – dvs. klasseforholdene. Den som behandler relasjoner mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner, mellom hetero- og homoseksuelle som om de var analoge, sideordna og likeverdige med forholdet mellom arbeid og kapital tar ikke bare feil – han hjelper til med å konservere kapitalens makt gjennom å lede kampen på avveier.

Selvsagt må hver herskende klasse kunne begrunne sin besittelse av makta – og få andre til å tro på den. De som har makta, arbeider hver dag med dette og for å vise at nettopp de maktstrukturer, hierarkier og mønster av dominans som eksisterer er de eneste som er legitime og at de alle er nødvendige. De eneste unntaka er enkelte gammeldagse strukturer som kan stå i veien for ytterligere øking av makta til dem som har makta eller som rett ut sagt er av perifer betydning for samfunnsmakta. Dette mente Hume med at makta hviler på «opinionen». Og det er dette, «hvordan samtykke skapes» som Chomsky sjøl briljant gjennomført gir praktiske eksempler på i sine arbeider.

For ikke så lenge sida hadde kongen makt fordi han allment ble ansett å regjere av Guds nåde. Dette erkjennes i dag som regel ikke som en legitim forklaring – selv om myten om at kongen eller lederen har gudenes sanksjon fungerer fortsatt samfunnskonserverende. Hitler regjerte ved at han kroppsliggjorde den overlegne ariske rasens herredømme over mindreverdige folkelement. I dag oppfatter de fleste av oss ikke lenger at dette er en legitim grunn til å utøve autoritet. I begge tilfeller har det en gang blitt ansett å være slik av tilstrekkelig mange mennesker.

Alle og enhver har alltid hatt muligheten til privat og i tankene å underkjenne legitimiteten hos makta. Det kan kanskje gi oss en viss indre frihet – men de fleste mennesker er av ulike grunner ikke tilfredse med dette og velger som regel, når de har muligheten, i stedet å akseptere maktas legitimitet. På det måten vinner de sin sjelefred og velvilje fra maktas side.

De mektige har makta fordi vi velger å tro på dem- det har Chomsky og Hume så visst rett i. Men det problematiske og det de ikke snakker så mye om, er at den omvendte setningen er enda mer sann: vi velger å tro på dem fordi de har makta. Det er Norrmalmstorgs-symdromets logikk (kidnappingsdrama i Stockholm 1973, der ofrene som levde sammen med kidnapperne i ei uke, begynte å identifisere seg med dem, og hjalp dem mot politiet. M.a.o. et ønske om å identifisere seg med en sterk agressor, og for en hver pris finne positive sider hos ham for å få teori og praksis til å stemme.) i samfunnsmessig skala. Her foreligger et status quo-bevarende moment 22 som bare organisert politisk handling kan bryte.

Chomsky innrømmer i en kommentar at Hume nok i altfor høy grad ser bort fra voldens og styrkens betydning, og spørsmålet blir om han i praksis gjør samme feilen sjøl. Den gode sida ved hans fiksering på opinionsbyggingens betydning har vi alle nytte av. Han gir oss stadig nye eksempler på hvordan makta med propaganda og løgner produserer godkjennelse blant undersåttene. Den dårlige sida er at han i sin sære rasjonalitet på en måte synes å tro at dette er nok. Han innser ikke at folk aldri kommer til å overgi en bygning bare fordi den brenner, dersom man ikke viser en enkel vei ut og helst til og med en troverdig alternativ bolig.

Men – om igjen – denne feilen er han ikke aleine om.

Parlamentarismen

Den vanligste måten å legitimere makta på i dag er å vise til parlamentarisk vedtatte lover og vedtatte beslutninger. Hva har Chomsky å si til det?

Kritikken mot demokratiet har blant anarkistene ofte vært en kritikk av det parlamentariske demokratiet slik det har oppstått i samfunn med dype repressive trekk. Ta for eksempel USA, som har vært så fritt som noe alt siden begynnelsen. Det amerikanske demokratiet er grunnlagt på prinsippene, som James Madison understrekte ved forfatningskonventet i 1787; regjeringas viktigste oppgave er å beskytte den vel forsørga minoriteten mot majoriteten.(…). En parlamentarisk demokrati innafor disse grensene fortjener skarp kritikk av genuint frihetlige mennesker …»

I den grad kritikken av det borgerlige demokratiet også er Chomskys egen, så har den egentlig verken styrke eller er prinsippiell. Den er like svak som hans anarkistiske ideologi og betydelig svakere enn den de klassiske anarkistene presterte.

I den amerikanske forfatningen fins det så vidt jeg veit, ingen bestemmelse om at USA skal være kapitalistisk. Når det gjelder den svenske, veit jeg i hvert fall bestemt at det ikke engang finnes noen uttalt beskyttelse av privateiendom, sjøl om vår integrering i EU kompenserer for denne mangelen. Storbritannia har fortsatt ikke en skrevet forfatning, men er like kapitalistisk for det. Ser en på eiendomsretten til produksjonsmidlene, den grunnlegende forutsetningen for de mektiges makt, så fins det altså som regel verken forfatningsbeskyttelse eller parlamentsbeslutninger.

Venstreliberal kritikk

Det er en vanlig venstreliberal kritikk av det parlamentariske demokrati at det begynte å tilpasses i land som allerede hadde en fast klasse- og undertrykkerstruktur og at det derfor ikke makta å virkeliggjøre demokratiet i en mer bokstavelig forstand. Men det er en kritikk med svakheter. For det første har det parlamentariske demokratiet aldri i historisk tid blitt gjennomført og tillempa i andre samfunn enn klassesamfunn. Og intet system er bedre enn dettes praktisk tilpasning. Dersom parlamentarisk demokrati med allmenne og hemmelige valg ikke varig greier å forandre maktforholdene i slike samfunn til fordel for majoriteten av befolkninga, så er det på grunn av en mangel av ganske alvorlig type. For en seriøs sosialist er den en avgjørende mangel. Sett fra de herskenes ståsted er det derimot en fordel ved det parlamentariske demokratiet.

Dersom en etter 100 års forsøk på å bryte pengenes velde langs denne veien innser at kapitalens makt står sterkere enn noen sinne, så bør en av gode grunner begynne å mistenke at det parlamentariske demokratiet ganske enkelt ikke er skapt for å oppheve klassesamfunnet, tvert i mot for å bevare det. En bør forsøke å tenke seg at de parlamentariske institusjonene, inklusivt parti-vesenet, som i vår forestilling fungerer som kanaler for folkevilja til makta, i stedet for i hovedsak fungerer som maktas kanaler for å påvirke folkevilja.

Men denne konklusjon presenterer aldri Chomsky eksplisitt, like lite som en gjen-nomsnitts sosialdemokrat. I stedet stopper hans kritikk ved en liberal kritikk av den reelt eksisterende liberalismen. Hvorfor?

I stedet velger han å rette sin mest voldsomme vrede mot den eneste retningen innafor det sosialistiske venstre som noensinne i praksis og over lang tid faktisk har brutt kapitalens velde på en stor del av jordas overflate:

Fascismen og bolsjevismen

Chomsky snakker på kjent 90-tallsvis om «fascismen og bolsjevismen som 1900-tallets to store totalitære systemer»:

«Dersom en med venstre mener noe som omfatter ‘bolsjevismen’ så skulle jeg promte forlate venstre. Lenin var en av sosialismens største fiender, det er min mening av grunner jeg alt har diskutert.»

Han sammenlikner Lenin med John F. Kennedy – noe som sannsynligvis opprører borgerlige lederskribenter like mye som det opprører oss:

«Jeg har ikke satt likhetstegn mellom læren hos de liberale intellektuelle i Kennedy-regimet med leninistene, men jeg har pekt på slående likheter – som Bakunin nærmest forutså for ett hundre år siden i sin skarpe kommentar om den nye klassen. Jeg siterer for eksempel fra McNamara om behovet for å øke næringslivsledelsens kontroll dersom vi virkelig skal kunne bli frie. … bytt ut noe ord i disse meningene og vi har en standardversjon av leninismen.»

Kennedy og Lenin

Han bebreider altså Kennedy for å likne Lenin, ikke tverimot! En kan kalle dette å gå over til motstanderens side, om en ikke visste bedre.

«Bakunins advarsel mot det Røde byråkratiet som kunne komme til å innføre det værste av alle despotier kom lenge før Lenin og retta seg mot Marx sine etterfølgere. Men der var det etterfølgere av mange slag: Pannekoek, Luxemburg, Mattick og andre som sto meget langt fra Lenin og som hadde meninger som ofte delvis sammenfalt med anarkosyndikalismen.

Bolsjevik-kuppet i oktober 1917 la statsmakta i henda på Lenin og Trotsky, som snart satte i gang med å eliminere de spirende sosialistiske institusjonene som hadde vokste fram i løpet av de foregående månedene – fabrikkråd, sovjeter, ja alle organ for folkelig kontroll. Hva en enn kan mene med sosialisme så handla straks bolsjevikene for å ødelegge dens eksiterende elementer.»

Folk dumme?

I følge Chomsky bygger Lenins partiteori på at «folket, spesielt arbeiderklassen, er for dumme til å vite hva som er bra for dem».

Fordi Chomsky sjøl ikke kan tilskrives dumhet, kan en slik oppfatning kun tilskrives en livslang ideologisk blokkering omsorgsfullt dyrka ukunnskap om Lenins partiteori. Og Chomsky innrømmer sjøl at hans kunnskaper om Lenins lære og den russiske revolusjonen i det hele tatt er begrensa. En er, som vanlig, klar til å tro ham. Men hva har hindra han i å sette seg inn i dette? Neppe manglende lesekyndighet.

I en, delvis berettiga venstrekritikk av det sosialistiske samfunnet som blei bygd av Lenin og hans etterfølgere skulle Chomsky, dersom han ikke hadde sugd til seg et glødende hat mot bolsjevismen med morsmelka, i det minste kunne være like generøs som mot det borgerlige demokratiet. Han kunne ha sett de ugunstige historiske betingelsene som forelå nettopp i de landa der den skulle realiseres. Særlig fordi han i eksempelet med det parlamentariske demokrati tydelig godtar å overse at et slikt hinder eventuelt foreligger i alle eksisterende land.

De venstre- og rådskommunistene som Chomsky refererer til som forbilder, ikke minst Luxemburg (mellom henne og Lenin rådde det altid den største gjensidige respekt, sjøl da de var uenige), hadde soleklart en helt annen vurdering av Lenin og hans verk. Det dreide seg på det meste om en kritikk innafor familien. Luxemburg la alltid vekt på, sjøl i sin skarpeste kritikk, de spesielt vanskelige omstendighetene bolsjevikene måtte ta sine beslutninger i de første revolusjonsåra. Men Chomsky anser for sin del helt å kunne se bort fra nettopp disse omstendighetene – borgerkrig, imperialistmaktenes intervensjon, nederlag for revolusjonene i Tyskland og andre steder, og fra den dype økonomiske krisa og materielle nøden som ramma arbeiderne og bøndene i Russland.

Seriøse forskere har lagt vekt på at Lenin ved revolusjonens start aldri mente noe annet enn at sovjetene skulle bli det revolusjonære diktaturets – eller demokratiets – organ og aldri å bygge en monopolistisk stat. Partidiktaturet var den form som blei utvikla under presset fra omstendigheter partiet neppe hadde kontroll med. Chomskys tolkning av partiet linje er vanskelig å forene med lesing av for eksempel Lenins Staten og revolusjonen. Å framstille bolsjevik revolusjonen som et kupp ovenfra er å øve vold mot fakta på en måte som ellers er fremmed for Chomsky.

Hvorfor denne blokkering? Viss en ser bort fra tidlig innflytelse i barndommen – vi har alle hatt slike – kan en, i følge Chomskys egen oppskrift med å stille spørsmål ved all legitimitet, lure på om ikke nettopp Chomskys rasende kritikk mot den faktisk eksisterende sosialismen har vært hans måte å vinne legitimitet i den amerikanske intellektuelle offentlighet på, som ikke desto mindre er hans referanseramme.

En konstruert marxisme

Chomskys aversjon mot bolsjevismen på-virker hans syn på marxismen – som han for øvrig står i større takknemlighetsgjeld til enn han vil innrømme. Det får han til å konstruere en spesiell Marx:

«Jeg har egentlig aldri vært marx-kritiker. Stort sett ignorerer jeg den. Jeg er rett ut sagt skeptisk til det en kaller ‘teorier’ i studiet av sosiale og politiske spørsmål, eller av hva som virkelig og direkte menneskelig betydning».

«Mitt inntrykk, hva nå det kan være verd, er at den tidlige Marx i mangt og meget tilhørte den siste delen av opplysningstida og den seinere Marx var en sterkt autoritær aktivist og en kritisk analytiker av kapitalismen, som hadde svært lite å si om sosialistiske alternativer. Men dette er inntrykk.»

Cartesianen (tilhenger av den franske 1600-talls filosofen René Descartes, som mente at mennesket er en forprogrammert maskin, der forbindelsen mellom sjel og kropp formidles på ett sted, epifysen). Chomsky pleier å imøtegå dem som beskylder ham for å ha som grunnlag for sin politiske tenkning en fiks teori om den såkalte menneskelige natur med at dette er noe alle politisk tenkende mennesker har. En bør påpeke for han at konsekvensen av dette nok også bør gjelde for teorier ved studiet av sosiale og politiske spørsmål: enten har en en marxistisk teori eller så har en noen annen, om en seinere vil avlegge regnskap for den eller ikke.

Nettopp arva fra opplysningstidas «urliberalisme» er det Chomsky sjøl pleier å framstille seg som beskytter av. Han fortrenger da det problematiske forholdet at marxismen, noe som faktisk er spesielt lett å legge merke til i Marx’ tidlige skrifter, ikke bare vokste fram fra opplysningstidas liberale og individualistiske arv, men også fram av romantikken. I Marx Teser om Feuerbach fra 1845 kommer denne dobbeltheten til syne med ønskelig tydelighet. Men Chomskys ide om at en kan og bør rense ut de hegelianske trekka i Marx lære forener ham med generasjoner av akademiske «marxianer». Det skiller ham fra leninismen, og det skal innrømmes, fra en rekke framstående marxister som ikke desto mindre har bekjent seg til arven fra Marx og Lenin.

Eller har jeg misforstått Chomsky? Kan noen annen enn en født dialektiker i det samme intervju greie å forene påstanden om at:

«Min reaksjon på sovjet-tyranniets fall likna på min reaksjon på Hitlers og Mussolinis nederlag. I alle tilfellene er det en seier for menneskeånden. Det bør spesielt bli hilst velkommen av sosialister, siden en stor fiende av sosialismen til slutt ramla sammen»

med premisset (som følger umiddelbart etter) at:

«(Den kalde krigen) var i bemerkelsesverdig grad et spesial tilfelle av ‘nord-/sør-konflikten’ for å bruke en gangbar skjønnskrift for Europas erobring av resten av verden. Øst-Europa var en gang den opprinnelige ‘tredje verden’ og den kalde krigen fra 1917 likner i bemerkelsesverdig grad reaksjonen mot forsøkene fra andre deler av den tredje verden på å føre en uavhengig kurs (…) derfor var det rimelig å anta at området skulle vende tilbake til mye av sin tidligere status. Enkelte vestlige deler, som Tsjekkia og vestre Polen skulle vende tilbake til Vest mens andre skulle vende tilbake til sin tjenerrolle. Eks-nomenklaturen skulle bli en vanlig tredjeverden-elite (dette foretrekkes av kapitaliststatene i Vest som vanligvis foretrekker disse sammenlikna med alternativene). Det var ingen lysende utsikter og det har ført til veldige lidelser.

Lær av den kalde krigen

Vi kan lære en hel del om den kalde krigen ved å se på hvem som jubler og hvem som er ulykkelige etter dens slutt. Om vi gjør det, er seierherrene i den kalde krigen vest-elitene og eks-nomenklaturen, som nå er mer rike enn det de noen gang hadde drømt om. Taperne er en stor del av befolkninga i Øst sammen med de arbeidende og fattige i Vest, på samme måte som folkelige sektorer i Sør som forsøkte en uavhengig vei.»

Til slutt sammenfatter han sin vurdering med orda:

«Allment – reaksjonene på den kalde krigens slutt hos en hederlig menneske kommer til å være mer sammensatt enn bare å omfatte gleden over at en brutal tyrann er styrta (….).»

Et vakkert eksempel på tese-antitese-syntese om noe.

Uansett om han vil det eller ikke betrakter jeg Chomsky som vår venn. Få mennesker i den vestlige verden har i løpet av 1900-tallets andre halvdel utretta så mye positivt som han i den anti-imperialistiske kampen. Det er et av paradoksene ved Chomsky.

Jeg skulle foreslå at vi gjør ham til hederskommunist, om jeg ikke fryktet at han skulle få hjerneblødning av kuppet. Det ville være synd med et slikt hode.

---

Fotnoter:

1. Dersom ikke annet opplyses er sitatene henta fra det intervjuet Noam Chomsky gav til Kevin Doyle for tidsskriftet Red and Black Revolution i mai 1995 og oversatt av artikkelforfatteren. For den som ønsker en mer utførlig argumentasjon om disse problemstillingene enn det han gir i dette intervjuet, kan jeg anbefale Makt, lögner og motstånd. Intervjuer og essay 1987 – 1997. Ordfront 1999. [Tilbake]

2. Howard Zinn: Det amerikanska folkets historia, Manifest 1999. [Tilbake]

3. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999. [Tilbake]

---

Artikkelen er skrevet i 1981. Oversatt etter den engelske teksten i
Colette Guillaumin: Racism, Sexism, Power and Ideology, London 1995, s. 99-107
Artikkelen er oversatt av Morten Falck

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldelige i vår verden i dag. Etter at den i så mange år, antakelig i mer enn et århundre, har vært en slags primær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinne tenkte på å stille spørsmål ved den (langt på vei slik som kjønn i dag), har den i løpet av de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra å ha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden som ble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert, ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet, overs. anm.) til et middel stater brukte for å nå sitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette er enkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløs beskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt», et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessig på en måte som enten er «god» eller «dårlig», uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Det er en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede, anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffende at den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom den vokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet «rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentlig omkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocqueville praktisk talt alene om å føle at det lå noe skammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomt andre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørt i like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelle og politikere var det sørgelig få som viste noen tilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra har vi helt klart vært på et avgjørende stadium i utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg og erklært at det ikke finnes noe som heter «rase». De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mens begrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto, er dette første gang det er blitt gjort noe forsøk på å ødelegge selve begrepet, og det er ytterst viktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markerer et brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vår tid, men det blir enda mer avgjørende når vi ser på den virkelige betydninga dette forsøket på å forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider for øyeblikket med å sikre at «rase» blir stuet bort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens (og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhører fortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden 1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmål ved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag. Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Rase er ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonen representerer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logisk innledning til den erklæringen blodtypeforskeren Jacques Ruffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collège de France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn for den kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikere og fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan ha kommet til et standpunkt som står i en så slående motsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kaller rase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer. Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere, sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter seg med rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historiske tidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag, når både begrepet og idéen ble født, så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativt nylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en meget presis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig: «familieforhold». Dessuten ble det bare brukt på viktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangen ble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupper uten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridisk avgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendt om mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysisk fellestrekk som påskudd for å beskrive dem som en enhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fra etternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske bånd som bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning. Men det tok lang tid, og en større forandring i måten vi tenkte på, før «rase» ble brukt på folkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av ett eller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et felles etternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktig stadium. Under første halvpart av det nittende århundret begynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneket inn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felles kjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, eller kulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvist særegne grupperinger blant de språkformene som var kjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk, osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemene som den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfra til å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiske raser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (eller bestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydninger som sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flere forskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig …. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammen i den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjellige av natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem. Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningen av begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kan være å fortsette å gjenta det, må vi aldri glemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp (og det langsomt) av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseres under den forutsetning at når det kommer til stykket må de alle være biologiske fenomener. Denne idéen får stor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen», som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløre og forstå naturfenomener, men til å fastslå hva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategori eksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt. Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny, men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværende århundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig hadde vært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep. Fra å være en «idé» ble det gjort til en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet, og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene, gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeide dette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa av rasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærte at et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkelig for å forklare, beskrive og påvirke de sidene ved menneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjøl om de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området. Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. I desember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundet at:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, siden de juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepet allerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på å bryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridende ting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturelle kjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregående århundrene. Men det satte ikke spørsmålstegn ved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring så vel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solid i fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridt som sådan. Det var gjort forsøk på å begrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok staten Sør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringer fra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra. De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at den materielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsatt passerte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker) var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn. Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt å eksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til eller innflytelse på den måten mennesker oppførte seg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværende posisjon, er det slående hvor patetisk en protest virker som er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighet av undertrykking og vold. Det er også slående å se hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så mener jeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert til utmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er så vanskelig å få bånd på – at idéen om rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verken historisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéen imøtegått som om den gjorde det. Endatil som om det var den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifisering hos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i første halvpart av det nittende århundret under språkforskningens framgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene, i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å bety det som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker. Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og det var faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac, som var den første romanforfatteren som gjorde utstrakt bruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell» er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonelle rasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjøl påberoper seg det som noe de ønsker å dyrke. Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonene som er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker, og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er sant at idéen om forskjeller er et forsøk på å komme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepet pålegger, og i den forstand er hensikten helt klart å bryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet. Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med å tenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger å bruke ordet «rase». Når disse folkene på grunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkelt kynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase», veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noe om de «naturlige» særegenhetene ved grupper av mennesker. For det er umulig å ødelegge de dypere lagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element, dets oppbygging må endres ved å føye til et nytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheter idéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke å ta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fra deres egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau var ingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, og seinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen av begrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastet på grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet (for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette er litt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene. Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepet rase har nå vært analysert og imøtegått av andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynlig at dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er å avskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen», og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse, politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller. For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjoner som det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerning som blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blir benektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessige og intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakke om raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase» handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alle forestillinger, så det appellerer fra første øyeblikk til den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å erverve kunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologer har alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnen til at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikke har noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkelig for å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hos flertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektuelt overbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig» kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke en tilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet «rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikke noe med det å gjøre, det har ingen innflytelse på kulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarer naturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikke noe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunktene er delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmere svarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne en revolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkelig et talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturlig kjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mental realitet», er det i dag, i det tjuende århundre, en juridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkelig og knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturlig eller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødt tendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som en naturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Det er ikke mulig å argumentere for at en kategori som organiserer hele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.), og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke mulig å hevde at en kategori som er den direkte årsak, det viktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker, ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelse som markeres av gjentatte og kumulative forsøk på å belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori av utstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt. Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig å unnlate å tro at «rase ikke finnes» når idéen om at det er en «naturlig kategori» er blitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidig var alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapene hadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige» definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte» at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i de rasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følger av det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteten i rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk. Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen ville undertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt stygge hode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnet vårt, men bak den aktverdige masken av «mening» og «idéer». La oss være tydelige nå vi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er en maskin, et teknisk middel til å begå mord. Og det er ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte å rasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppers herredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet. Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikke eksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blitt undertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kan hevde det, for millioner av mennesker har dødd på grunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert, utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke på den måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige, virkelige og brutale realitet.

---

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

---

Kath Weston:
Families we choose: lesbians, gays, kinship
New York: Columbia University Press 1991, 1997
ISBN 0-231-11093-6

Denne boka er laga av ein amerikansk professor i antropologi, og handlar om ei undersøking ho gjorde av homofile og lesbiske i området rundt San Francisco, the Bay Area, intervju ho starta midt på 80-talet. Dette burde gjera boka ganske smal, ho handlar om homofile og lesbiske i eit anna land, for nokre år sidan. Det som gjorde meg interessert i boka, var undertittelen: «Lesbians, Gays, Kinship». Undersøkingane ho gjorde handla om korleis lesbiske og homofile såg på slektskap, og kven dei kalla familie. Dei undersøkingane synest eg er ganske aktuelle, både for homorørsla, men òg for alle som vil oppløysa familien, og laga noko nytt. For kva vil det nye bli?

Boka var mykje meir lettlest enn det eg hadde trudd. Ho er ikkje skriven som ei rein antropologioppgåve, men som ei fagbok med mange personlege innspel. Kath Weston har drive med antropologi i sitt eige samfunn, så det er ikkje så merkeleg at ho har ein del personleg å sei om det. Forfattaren har lagt vekt på klasse-, kjønns-, etnisk- og aldersperspektiv i framstillinga av samfunnet, noko som gjer undersøkingane meir fullstendige.

Boka handlar om korleis lesbiske og homofile familiar er organisert i the Bay Area i USA, ideologien rundt det og historia til desse samfunna. Etter 2. verdskrig flytta fleir og fleir homofile og lesbiske til the Bay Area, myke fordi dei var «flyktningar» frå dei landsbyane og byane dei kom frå, dei ville vera homofile og lesbiske i fred. På 50- og 60- talet utvikla homofile menn terminologi på slektskap, dei var alle brør, systre og vener. På den same tida fanst «mentor», eit ikkjeseksuelt forhold mellom to menn, der «mentoren» introduserte ein yngre mann til «livet». Etter kvart vart brør og systre ord heile det homofile og lesbiske samfunnet bruka, og det å sei at ein var lesbisk eller homofil var det same som å sei at ein var i familie med alle homofile og lesbiske. På 80-talet mista dette litt meining, ein fann ut at ein ikkje hadde noko til felles med alle homofile og lesbiske, og ideologien rundt «valgte familiar» vaks sterkare.

«Valgte familiar» er familiar av vener, vener som har eit forpliktande forhold til kvarandre laga av tid og det ein har gjennomgått saman, omtrent som biologiske familiebånd vert laga. Dei homofile og lesbiske som flytta til the Bay Area etter 2. verdskrig flykta ofte frå dei familiebånda dei hadde, eller hadde dårlege familieband på grunn av avstand og manglande nærleik og forståing. I det samfunnet dei laga i the Bay Area fann dei etterkvart nokon dei valgte å kalla familie. Det spanande med dette er ikkje at det hendte, men ideologien som dei bygde rundt det, det at dei tok i bruk ordet familie for venene sine. Det som òg er spanande er at desse familiane ikkje er bygd rundt eit tosomt par, slik som dei heterofile familiebanda ofte er, dei seksuelle banda vert ofte i desse familiane sett på som mindre stabile enn venskapsbanda. Desse familiane passar ikkje i det heile tatt med det amerikanske samfunnet, og krasjer ofte med det heterofile samfunnet i kriser. Til dømes har det vore mange saker i USA der kjærasten eller «den valgte familien» vert utestengd frå sjukeleiet til sine nermaste eller felles born når dei biologiske slektingane trør til. Eit problem med arbeidet for «borgarlege rettar» for homofile og lesbiske i «valgte familier» er at jusen og samfunnet generelt ikkje kan bruka systema sine på dei. Det er enklare å gje homofile og lesbiske rett til å gifta seg enn å gje juridiske rettar til vener foran biologiske slektningar. Dette vil påvirka korleis homofile og lesbiske organiserer familielivet sitt i framtida. Forfattaren skriv at viss ein skal ta vare på potensialet ein har i dei lesbiske og homofile familiane, må ein vera merksam på kulturell kontekst når ein utformer lovverket og praktiseringa av det.

Forfattaren ser på korleis aids, baby-boom osv. påvirkar det homofile samfunnet, og «dei valgte familiane». Ho drøftar ulike utsegn om korleis desse samfunna utviklar seg, til dømes om det at homofile og lesbiske får ungar vil endra desse familiane, om ulik lovgjeving vil påvirka familiane i ein bestemt retning osv.

Desse samfunna oppstod fordi homofile og lesbiske flykta frå der dei budde til San Francisco-området, og laga seg eit samfunn der. Det kan godt vera at dei vil meir eller mindre assimilerast inn i det heterofile familiemønsteret viss det å vera homofil og lesbisk vert godteken med visse avgrensingar. Men det er eit spanande samfunn der dei har praktisert nye familieformer i stor stil, og laga ein ideologi rundt det. Og det burte vera mogleg å læra av dei negative og positive erfaringane dei har fått.

av Torill Nustad

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

av Torstein Dahle

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
• Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i debatten!

av Torstein Dahle

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet eren skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kansees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået,men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velgeet mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nokfungerer stimulerende på sin måte, men som påforskjellig vis påfører organismen helseskade sometter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til enslik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilkeegenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer tilå gi av markedet, innebærer på mange måteren skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut ommarkedet kan være et velegnet redskap i en sosialistiskøkonomi, og da er det de mulige positive egenskapene vedmarkedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med åse på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetningerdisse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommenkonkurranse). Det er mange små tilbydere og mange småetterspørrere, og alle har full informasjon og full oversiktover markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedetat vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisensom en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver åsette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen,får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setterprisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet borttil unødvendig lav pris, og så må resten avetterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderenbare framstå som dum, som går glipp av inntekter heltunødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleveat den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundtog videreselger varene til den høyere markedsprisen. Deter altså én bestemt markedspris som skaper balansemellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselenetter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris.Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheterog derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen.Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisenogså gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sinproduksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og enny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen pådenne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentetfor at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøverå ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv.Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigstetilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømmeat de færreste markeder fungerer som et perfekt marked.Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt(tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringener stor og der de færreste i praksis har mulighet til åfinne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder erdet noen få store tilbydere som dominerer, og de er i standtil å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindresettes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheteni markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismeneog forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbydernenoe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet eraltså en mekanisme for automatisk overføring av informasjonfra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millionerav ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengdesom på denne måten automatisk tilflyter produsentene- og gir dem økonomisk oppfordring til å økeeller minske produksjonen sin. Og så sant det eksistererkonkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form fortilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftenehar som mål å øke sin profitt (eller økonomiskeresultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrernevia prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammenhvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker:»Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå hardet i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønskervi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvisde tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er detviktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen medsine venner og sin familie. Når prisene nå stiger,kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermedkan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altsåuløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering(eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiskeresultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger fordynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerermot hverandre.

Hvis en bedrift møter økendeetterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi økeproduksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, forde har strevd sånn med å få utnyttet kapasitetensin, så vi synes litt synd på dem» – da fungererikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektivproduksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikkeskal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føretil høyere profitt for dem som innfører den, dvs.at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de somproduserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, ogde kan vente med å investere i den nye teknologien. Deter bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørgerfor dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom deeksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke eraltfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen.I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profittfor dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer.Deres profittjakt får dem til å gå inn i dennebransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed økertilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut.Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandretvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedetsfunksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at detautomatisk fører til at signaler fra etterspørrernefår gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi harnå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomiskresultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellombedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevneavhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiskeinteresser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt avå sikre de andres økonomiske resultater, er det ikkelenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattesgenerelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål somfor eksempel at de først og fremst skal sørge forden miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke giden «riktige» reaksjon på signalene fra markedet.Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved åjobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt- og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene påsignalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden.Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere medhverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelseav hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismensfunksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering fåmakt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedetsfunksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmeren felles forståelse gjennom en felles opptreden påetterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraftpå bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne.Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blirenige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt påbekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det genialeved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning:Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv.Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handlerut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basertpå at den enkelte tenker på seg selv – og bare det.Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelseer en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil væreen stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og heletiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

• Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
• Den økonomiske konkurransenmot andre
• Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører tilindividualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordanden stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualismeog egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapentil markedet. De tre forholdene fører også til vettløskapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen.Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men ogsåunder sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringebedriftene inn i et investeringskappløp, der det er omå gjøre å bringe sin egen bedrift i teten medhensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteressemot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiskeproduksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon,vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Detaller meste av den private sektor og store deler av den offentligesektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstigemarkedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengenefølger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen»osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjernemarkedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet,vil man den aller første tiden måtte bruke mye avden økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs.at det vil være viktig å få markedene til åfungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil førstog fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiskekommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.)- ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig åikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at manhele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren somligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddelunder sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn,som man dessverre er nødt til å ha der en god stund,men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiskeøkonomien må være kjennetegnet ved at det erfolk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folkselv som må avgjøre når og hvordan markedetsvirkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjerneshelt.

Men å dulle folk inn i en forestillingom den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min meningen dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadeligesider som man i hvert fall i teorien kan bøte påved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier,og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

• De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
• Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
• De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
• Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrteverdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, erat store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft tilå kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørseli markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andreytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraftsom har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøsebehov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemetløses gjennom overføring via staten fra de riketil de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig åfå gjennomført slike overføringer nårde samme markedskreftene er basert på at kapitalen skalgrabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig,og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet formarkedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkningersom ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger ogkjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den kreverveibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den førertil miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kanman i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter,slik at folk får mindre lyst til å kjøpe ogbruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskeligå få markedet til å ta nødvendig hensyntil slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikkei markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempelat de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnesjo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i enslik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror erframtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengernesi at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkninglagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene underkapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomikan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres påen slik måte.

Problemet med reklame og annen form forbehovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet.Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøylei et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedetunder kapitalismen er det viktig å være våkenfor, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenterfor markedet som virkemiddel under sosialismen.

av Are Saastad

Norske myndigheter arbeider for tida iherdig for å moderniseredet norske sykehusvesenet, og dette forbindes gjerne med positivtladde begreper som fristilling og effektivisering. Det dette dreierseg om er allikevel to sentrale politiske strategier: Fortsattnedbygging av det offentlige helsetilbudet til befolkningen, privatiseringav den store offentlige sykehussektoren. For å lose detteigjennom kreves kløkt for å unngå for mye internmotstand mot råkjøret. «Pasienten først»-prosjektetpå Aker sykehus i Oslo er et godt eksempel på et forsøkpå å forberede et sykehusmiljø på myndighetenesmodernisering.

Aker sykehus er Norges tredje største. Det omfatter vanlige, somatiske helsetjenester og, etter at Aker og Gaustad sykehus ble slått sammen til en etat i 1996, også psykiatri for den delen av Oslo som kalles Aker sektor, og som i hovedsak består av de østlige bydelene i den store Groruddalen. Sykehuset har rundt 3.000 ansatte og samlet ca. 2 milliarder i årlig budsjett.

Sparing og effektivisering

Aker har ikke hatt den samme økonomiskeog organisatoriske uro som Ullevål sykehus de siste åra,og har derved vært forskånet fra det skarpeste medialyset.Men ekstreme krav til sparing og effektivisering fra byens politiskelederskap er i ferd med å ødelegge viktige fagligekvaliteter på Aker sykehus. Sykehuset har svære vedlikeholdsettersleppå gammel bygningsmasse, mange klinikker og avdelinger slitermed bemanningsproblemer og enkelte avdelinger er vedtatt nedlagtfor å få budsjettet til å gå i hop. Iden siste tida har det vært ført bitre kamper forfødeavdelingen på Aker og rehabiliteringsavdelingenKastanjebakken på Gaustad.

Men den største trusselen kommerikke fra økonomiske nedskjæringer. Det som virkeligutfordrer kvaliteten og framtida er angrep på de offentligesykehusenes organisasjon. Omorganiseringsprosjektet «Pasientenførst» på Aker legger til rette for et sliktangrep. Det er mye som tyder på at dette prosjektet, ogsentrale folk knyttet til det, har arbeidet etter en overordnetstrategi om å destabilisere sykehusstrukturen, og slik leggeAker åpent for betydelige politiske og rammemessige forverringer.

Det var tidligere Aker-direktør Maj-Len Sundin som offisielt framsto som det hun kalte fødselshjelper for prosjekt «Pasienten først», men i realiteten kom det til etter en avtale mellom henne, tidligere helseminister Gudmund Hernes og tidligere helsebyråd i Oslo, Anne Herseth. Foranledningen var Steineutvalgets innstilling (NOU 1997:2, Ledelse og organisering i sykehus), som opererte under samme tittel – «Pasienten først». Som følge av utredningen ble det avsatt statlige midler til et pilotprosjekt for å utvikle det som ble kalt et mønstersykehus.

Årsaken til at Aker fikk oppgavenvar i følge sykehusdirektør Sundin at hun «snappet»det foran nesa på flere andre interesserte sykehusdirektører.Hennes versjon av hva som skjedde var at statsråden, helsebyrådenog hun sjøl – på hva som kunne høres ut tilå være et litt lystig lag i forbindelse med et seminaren gang i 1997 – hadde gjort en avtale seg imellom om åla Sundins sykehus få sjansen. Hvis dette ikke bare er skryt,tyder mye på at andre kvalifiserte sykehus kan ha blittutelukket fra konkurransen om noen millioner prosjektkroner. KanskjeAker var det mest interessante nettopp fordi det hadde en offensivdirektør – og en sårbar organisasjon?

Den utydelige måten Aker sykehuskom til prosjekt «Pasienten først» på,preget også starten av det på sykehuset. Prosjektetsforprosjekt, som alene kostet 1,9 millioner kroner, ble ikke gjortallment kjent blant de ansatte. Verken igangsettelsen av prosjektet,som betød store interne omdisponeringer, eller valg avkonsulentfirma til å stå for forprosjektfasen, varnoen gang tema i de vanlige partssammensatte beslutningsorganenepå sykehuset. Sykehusledelsen, muligens direktørenalene, valgte det USA-baserte konsulentselskapet Boston ConsultingGroup (BCG). BCG hadde på det tidspunktet de kom inn i forprosjektetikke vært inne i norsk sykehusvesen tidligere. Hvorfor deble valgt, er derfor en gåte. I en rapport fra Oslo kommunesinternrevisjon fra mars i år slås det dessuten fastat valget av BCG til forprosjektet brøt med blant annetanbudsreglementet både i kommunen og i EØS.

BCG

Da hovedentreprisen på prosjektetseinere ble lagt ut på anbud, gikk også denne jobbentil BCG. Internrevisjonsrapporten konkluderer med at anbudsrundenvar i strid med en rekke regler, fordi BCG var med på åutforme anbudsgrunnlaget de sjøl søkte på.Boston Consulting Group er for øvrig kjent i tre norskeavishus, deriblant Aftenposten, der de har skaffet seg et ryktefor nådeløst å arbeide for målet de blehyret for å nå: Å kutte kostnader ved oppsigelserav lavtlønnete. BCG har internasjonalt en profil med ådestabilisere bedriftsorganisasjoner for deretter å foretanedbemanninger. En viktig del av jobben er å kanaliseresinne og frustrasjon fra de ansatte mot konsulentene, slik atbestillerne, bedriftsledelsen, unngår dette sinnet etterat BCG har trukket seg ut. Hit and run.

BCG igangsatte to ting i forprosjektettil «Pasienten først», som startet høsten1997:Et pilotprosjekt på karkirurgisk avdeling, og ett hundresåkalte dybdeintervjuer med sykehusansatte. De produserteogså en prosjektbeskrivelse og en framdriftsplan, og deintroduserte en terminologi som sykehusorganisasjonen etter hvertmåtte bli familiær med. Sentralt i denne var de såkaltetre P-er: Økt Pasienttilfredshet, økt Personaltilfredshetog økt Produksjon, formulert som mål i prosjekt «Pasientenførst».

Da pressa seinere stilte spørsmålom hva slags forsvar man hadde for at «Pasienten først»,kunne bruke tiltalls millioner på konsulenter mens sykehusetkuttet i tilbudene til pasientene, svarte direktøren atdet var konsulentenes metodikk man var nødt til skaffeseg. Sykehusets egne erfaringer var ikke gode nok, særligikke på det hun stadig omtalte som logistikk, ogsom på norsk betyr materialadministrasjon. Det er interessantat Sundin ikke fikk jobben på Aker sykehus førstog fremst fordi hun er utdannet sykepleier, men fordi hun haddevist en imponerende evne til å bedre innkjøpsrutinenepå Ullevål Sykehus, der hun kom fra. Sundin hevderstadig at det alltid er mulig å kutte mer i en sykehusorganisasjon,uansett budsjett. Men Sundins innsparingsfilosofi gjaldt åpenbartikke konsulentselskapene på Aker. Hun lot tvert om BCG bruktestore deler av de Aker-ansattes tid på å læredem BCG-terminologi. Resultatet er at vi sitter igjen med en egengruppe ansatte som har fått tittelen facilitatorer,og som har lært seg å snakke et konsulentspråkmed ord og vendinger få andre enn de sjøl forstår,mens BCG, til de ble kastet ut fra sykehuset rundt årsskifteti år, hadde tjent omlag 22,5 millioner på sin deltakelsei «Pasienten først»-prosjektet på Aker.

I februar 1998 var tiden kommet for åintrodusere de ansatte for «Pasienten først».Omlag 50 psykiatriansatte var samlet – mange av dem sentrale fagfolk.De ble utsatt for en forvirrende forestilling. Presentatørenav prosjektet, en dansk konsulent fra BCG, som altså eret amerikansk firma, projiserte et utall lysark der teksten varpå svensk – BCG har sin regionale base i Stockholm. Lysarkenetok sitt utgangspunkt i pilotprosjektet med de røykebeinopererte,og var full av somatisk fagterminologi. Konsulenten forklarteat røykebein er en alvorlig ting, og karkirurgisk avdelingsventetid og behandlingstid derfor var blitt forkortet som følgeav grep fra prosjektet. Dette var jo tilsynelatende utmerket.Men for de psykiatriske pasientene verken var eller er det avdelingenesmangel på effektivitet som er problemet, men derimot mangelenpå tid for de ansatte til å ta seg av dem. Akuttpasienterskrives rekordfort ut etter innleggelse, ofte nesten like sjukesom da de kom inn, fordi kravet til ledige plasser gjørat sengene må ryddes. I allmøtesalen satt psykologer,overleger, sykepleiere og andre fagfolk. De hadde forlatt avdelingeneog pasientene fordi de hadde et håp om at prosjekt «Pasientenførst» kunne være en måte å bedrebehandlingstilbudet på. De hadde nok ikke trodd at arbeidstidaderes skulle brukes til å lære dem effektiv behandlingav røykebein.

Mønstersykehuset

Mønstersykehusvisjonen ble understreketav konsulenten: Ikke bare skulle Aker bli et mønstersykehusi Norge. Målet måtte være å bli best iSkandinavia, i Norden. Og: Hvorfor ikke bli et forbilde for restenav verden? Til noe slikt kreves vilje til å tenke nytt.Som skihopperen Boklöv gjorde da han innførte v-stileni skihopp. Altså plansje med bilde av Jan Boklöv, isvevet. Det ble stille i salen. Folk flyttet bare litt uroligpå seg. Sjefslegen brøt av konsulentens foredragda han trakk fram bruken av internett som en god mulighet forinformasjon til akuttinnlagte psykiatriske pasienter. Etter detteallmøtet har de psykiatriansatte aldri helt omfavnet «Pasientenførst»-prosjektet.

Et sentralt poeng har vært åframstille prosjekt «Pasienten først» som detdirektøren og BCG har kalt et bottom-up-prosjekt. Detteskulle bety at bare de som har skoene på kan si hvordandet føles. Prosjektet skulle baseres på de vanligeansatte, og det var grunnplanet som skulle «eie» prosjektet.Men de hundre dybdeintervjuene som la grunnlaget for prosjektbeskrivelsenviste seg i høy grad å være intervjuer medledere. Ved nærmere undersøkelse viste det seg atinnen psykiatrien var det ikke én av de dybdeintervjuetesom var ansatt i pasientpleien! Lederne kom, som vanlig, til orde,og de underslo viktige konfliktlinjer i organisasjonen. En avdisse er de levende motsetningene mellom somatikk og psykiatri,mellom Aker og Gaustad. Denne konflikten ble derfor heller aldritema i det videre prosjektet, som svært få andre kontroversielletema ble det. Det viste seg at også mange av delprosjektgruppenesom etter hvert ble nedsatt – til sammen ca. 30 – i hovedsak bestoav ledere.

Maj-Len Sundin

Men i en av gruppene var det allikevel bare en eneste leder med. Denne lederen var til gjengjeld direktør Maj-Len Sundin. De øvrige gruppedeltakerne var de hovedtillitsvalgte i de største forbundene på sykehuset, samt hovedverneombudet. Denne gruppa møttes ofte, og hadde som mål å utforme et ideal for hva slags ledere sykehuset trenger. Etter to års arbeid ble dette formulert i en enkelt setning: «Ledereskal være prosess- og resultatorienterte, ta ansvar og værehandlekraftige i et forpliktende samarbeid.» Ikke imponerendekanskje. Men et viktig annet resultat av de hovedtillitsvalgtesgruppedeltakelse er at de i hele prosjektperioden har opptrådtlojalt overfor prosjektet – og Sundin. De har ikke på noetidspunkt kritisert «Pasienten først», hellerikke da kommunens internrevisjon gjorde det kjent at direktørenhar misbrukt prosjektmidler og at prosjektet var uten reell økonomistyring.Betydningen av at den seks personers store prosjektledelsen bleplassert i lokaler vegg i vegg med de største organisasjonenepå sykehuset skal heller ikke undervurderes. De fagorganiserteshovedtillitsvalgte på Aker har gulpet opp BCGs terminologii de fleste sammenhenger. Da Maj-Len Sundin annonserte sin avgangsom direktør i fjor høst forfattet nesten alle organisasjonenei fellesskap en pressemelding der de takket henne for innsatsenog der de uttrykte sin sympati med direktøren, som pådette tidspunktet ble utsatt for et skarpt søkelys framedia for prosjektets pengebruk – og for de fraværende fagligeresultatene av det.

Det har også til tider har værtforbundet med en klar risiko for ubehag å kritisere «Pasientenførst». For sykehusets mellomledere og ansatte i direktørensstab har påpekninger av uryddige og tvilsomme forhold iprosjektet ført til så sterke sosiale sanksjonerat enkelte har følt seg presset ut av jobben. Kravet omå gå i takt har sørget for at kritikere i sværtliten grad har kommet aktivt til orde i det sentrale sykehusmiljøet.

Men har ikke «Pasienten først»også ført til positive resultater etter tre årsdrift? Dette kan ikke utelukkes, men problemet er at det ikkehar vært foretatt noen seriøs sammenfattende evalueringpå dette feltet. Enkelte delprosjekter har sannsynligvisbedret rutinene innen deler av administrasjonen, på interntransportenosv. Andre resultater som prosjektledelsen tar æren for,er mer tvilsomme. Effektiviseringen av liggetid på karkirurgiskavdeling kan for eksempel like gjerne skyldes forbedret teknikksom prosjektets arbeid. Etableringen av det flotte lærings-og mestringssenteret for rehabilitering av pasientene, som eret resultat «Pasienten først» skriver påsin konto, var planlagt lenge før prosjektet startet, ogpasientorganisasjonen Norsk Revmatisk Forening har en stor delav æren for dette. Fullstendig spekulativt og useriøstblir det når sykehusledelsen stadig gjentar at prosjekt»Pasienten først» har redusert sykefraværetpå Aker med 10% i prosjektperioden. Tallmaterialet for detteer ikke framvist, og det er som kjent også alltid sammensatteårsaker til oppgang og nedgang i sykefraværet.

Pasientbehandlingen lider

Åpenbare negative resultater erderimot ikke vanskelig å finne, og det viktigste blant disseer en enormt økt møtehyppighet for sentrale fagfolkog ledere, som pasientbehandlingen lider under. Det er ogsåpåfallende at prosjektet har bundet flere av de ansattefra en yrkesgruppe det er skrikende mangel på, sykepleierne,til heldags kontorarbeid som facilitatorer i prosjektets tjeneste.Fra vår del av virksomheten har Gaustadklubben påvistat det viktigste prosjektarbeidet i psykiatrien har lagt til retteog gjennomført en betydelig reduksjon i liggetid påakuttavdelingen, der man nå arbeider etter en strategi forå skrive alle pasienter ut etter bare fem dager. Flere høringsuttalelserog innvendinger mot de faglige konsekvensene av dette er suverentsatt til side. Kostnaden er at pasienter med så ulike lidelsersom schizofreni, overgrepsproblematikk og ecstasymisbruk risikererå bli diagnostisert likt, fordi symptomene deres faktiskkan være relativt like i den første akuttfasen. Enny 24-timers evalueringstid på akuttpasientene vil derformåtte føre til feilbehandlinger. Men gevinsten erselvfølgelig at akuttpsykiatrien kan vise til en imponerendeeffektivisering av det byrådet kaller produksjonen.

Hvis vi vender tilbake til hva som idag utgjør truslene mot den norske velferdsstaten, er forsøkepå å privatisere de offentlige sykehusene mest åpenbart.I Oslo har kampen om dette foregått siden Høyre-byrådethøsten 1998 åpent erklærte at deres måler å lage aksjeselskaper av Ullevål og Aker Sykehus.Dette er et halsbrekkende eksperiment. Sykehusdrift der økonomiskbalanse, helst overskudd, pr. lov har forrang har aldri tidligerehar vært forsøkt i fullt monn i Norge. HøyresAS-framstøt framstår derfor som et reint ideologiskstormløp, der pasientenes beste ikke er målet, menderimot byrådspartiets behov for å skaffe sine næringslivsvennernye markeder. Men når det nå også paralleltfra regjeringen Stoltenberg arbeides for å gjørede fylkeskommunale sykehusene i landet til statlige foretak -en organisasjonsmodell som gjør alle større norskesykehus til sjølstendige rettssubjekter i ett slag! – erdet åpenbart at det man kaller fristilling, men som betyret langt skritt på vei mot privatisering av sykehusvesenet,er blitt en overordnet politisk strategi i Norge. Det er ogsånaturlig å se denne politikken i sammenheng med det vi veter Verdensbankens og IMFs politikk for å åpne dethittil relativt jomfruelige offentlige norske helsevesenet formarkedskreftenes frie spill, og på lengre sikt la sykehusenebli tumleplass for norske og utenlandske profitører.

Steineutvalget

«Pasienten først» erikke bare et prosjekt ved Aker sykehus. Det er som nevnt ogsånavnet på Steineutvalgets rapport. Og det er ikke minstnavnet på Høyres byrådsmelding om fristillingav Oslo-sykehusene fra 1997. Sammenfallet er neppe tilfeldig.I dokumenter Aker sykehus har utarbeidet som del av AS-forberedelsenede er pålagt, uttrykkes det eksplisitt at «Pasientenførst»-prosjektet er gunstig fordi det er en egnetmåte å klargjøre sykehuset for selskapsformen.Det pekes på at prosjektet blant annet har gjort det enklereå kostnadsføre og prisberegne alle sider av sykehusetsdrift, slik et AS er avhengig av. Med andre ord: Målet med»Pasienten først» har ikke primært værtå bedre en fra før av relativt godt fungerende sykehusorganisasjon,der pasienten i hovedsak alltid har kommet først. Mye tyderi stedet på at prosjektet har lettet gjennomføringenav myndighetenes fristillingspolitikk.

Historien om prosjekt «Pasientenførst» dreier seg ikke om en direktør med etstort ego og godt utviklete evner som vekselvis folkeforførerog tyrann. Den dreier seg om et system som lar en slik leder fåoperere fritt. Når direktøren avsløres somen sjarlatan kvitter man seg med henne. Men hun stilles ikke tilansvar for den skandaløse pengeforvaltningen i prosjektet,der direktøren personlig er involvert i det som måkunne karakteriseres som korrupsjonsliknende tilstander. Tvertom lar Oslos byråd direktøren slippe av gårdefor, som Sundin framstiller det, å bli «headhuntet»som direktør for Karolinska sjukhuset i Stockholm (og dersannheten var at man i åtte måneder hadde hatt vedvarendelederkrise som følge av store underskudd og mistrivsel).Det reageres heller ikke på at en konsulent som direktørener blitt avslørt å ha gitt urettmessige oppdrag for1,25 millioner til, Sundins personlige venn Henrik C. Borchgrevink,får følge med til nye oppdrag i Sundins stab i Sverige.I stedet legitimeres Sundin som etterrettelig ved at en samlethelse- og sosialkomite i mars i år, en måned etterat internrevisjonens rapport var blitt kjent, besøkte Karolinskafor å motta en leksjon av sykehusets direktør om- av alle ting – økonomistyring!

Å stille en leder som Maj-Len Sundintil reelt ansvar for skandalen «Pasienten først»,med dets pengebruk, dets manglende faglige resultater og skadenedet har påført sykehusorganisasjonen, ville gjøredet tydelig at direktøren ikke har handlet uten sentralgodkjenning. Fra politisk hold i Oslo gjør man derfor minstmulig med saken, og man ønsker seg ingen ny offentlighetom den. I mens fortsetter «Pasienten først» påAker sykehus, med en prislapp på årets budsjett på5-6 millioner. Totalt har prosjektet kostet sykehuset ca. 40 millionerkroner til nå – de statlige midlene forsvant for lenge siden.Ingen stiller krav til ytterligere økonomisk granskingav prosjektet. Ingen krever en holdbar gjennomgang av de fagligeresultatene. Og på Nordens største sykehus, Karolinskasjukhuset i Stockholm, er Maj-Len Sundin godt i gang med jobbende svenske Moderaterna har satt henne til å gjøreder: Å lage bolag – aksjeselskap – av broderfolkets gigantsykehus.

av Arne Byrkjeflot

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

av Colette Guillaumin

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldeligei vår verden i dag. Etter at den i så mange år,antakelig i mer enn et århundre, har vært en slagsprimær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinnetenkte på å stille spørsmål ved den (langtpå vei slik som kjønn i dag), har den i løpetav de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra åha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden somble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert,ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet,overs. anm.) til et middel stater brukte for å nåsitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette erenkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløsbeskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt»,et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessigpå en måte som enten er «god» eller «dårlig»,uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Deter en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede,anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffendeat den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom denvokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet»rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentligomkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocquevillepraktisk talt alene om å føle at det lå noeskammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomtandre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørti like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelleog politikere var det sørgelig få som viste noentilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra harvi helt klart vært på et avgjørende stadiumi utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg ogerklært at det ikke finnes noe som heter «rase».De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mensbegrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto,er dette første gang det er blitt gjort noe forsøkpå å ødelegge selve begrepet, og det er ytterstviktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markereret brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vårtid, men det blir enda mer avgjørende når vi serpå den virkelige betydninga dette forsøket påå forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider forøyeblikket med å sikre at «rase» blir stuetbort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens(og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhørerfortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmålved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag.Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Raseer ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonenrepresenterer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logiskinnledning til den erklæringen blodtypeforskeren JacquesRuffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collègede France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn forden kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikereog fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan hakommet til et standpunkt som står i en så slåendemotsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kallerrase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer.Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere,sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter segmed rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historisketidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag,når både begrepet og idéen ble født,så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativtnylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en megetpresis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig:»familieforhold». Dessuten ble det bare brukt påviktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangenble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupperuten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridiskavgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendtom mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysiskfellestrekk som påskudd for å beskrive dem som enenhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fraetternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske båndsom bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning.Men det tok lang tid, og en større forandring i måtenvi tenkte på, før «rase» ble brukt påfolkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av etteller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et fellesetternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktigstadium. Under første halvpart av det nittende århundretbegynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneketinn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felleskjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, ellerkulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvistsæregne grupperinger blant de språkformene som varkjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk,osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemenesom den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfratil å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiskeraser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (ellerbestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydningersom sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flereforskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig…. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammeni den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjelligeav natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem.Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningenav begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kanvære å fortsette å gjenta det, må vi aldriglemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produktav sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp(og det langsomt) av elementer som like gjerne kan værefysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpregeller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseresunder den forutsetning at når det kommer til stykket måde alle være biologiske fenomener. Denne idéen fårstor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen»,som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløreog forstå naturfenomener, men til å fastslåhva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategorieksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt.Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny,men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværendeårhundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig haddevært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep.Fra å være en «idé» ble det gjorttil en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet,og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene,gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeidedette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa avrasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærteat et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkeligfor å forklare, beskrive og påvirke de sidene vedmenneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjølom de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området.Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. Idesember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundetat:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, sidende juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepetallerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på åbryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridendeting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturellekjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregåendeårhundrene. Men det satte ikke spørsmålstegnved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring såvel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, menikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solidi fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridtsom sådan. Det var gjort forsøk på åbegrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok statenSør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringerfra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra.De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at denmaterielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsattpasserte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker)var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn.Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt åeksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til ellerinnflytelse på den måten mennesker oppførteseg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværendeposisjon, er det slående hvor patetisk en protest virkersom er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighetav undertrykking og vold. Det er også slående åse hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så menerjeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert tilutmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er såvanskelig å få bånd på – at idéenom rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verkenhistorisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéenimøtegått som om den gjorde det. Endatil som om detvar den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifiseringhos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i førstehalvpart av det nittende århundret under språkforskningensframgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene,i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å betydet som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker.Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og detvar faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac,som var den første romanforfatteren som gjorde utstraktbruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell»er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonellerasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjølpåberoper seg det som noe de ønsker å dyrke.Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonenesom er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker,og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er santat idéen om forskjeller er et forsøk på åkomme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepetpålegger, og i den forstand er hensikten helt klart åbryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet.Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med åtenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger åbruke ordet «rase». Når disse folkene pågrunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkeltkynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase»,veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noeom de «naturlige» særegenhetene ved grupper avmennesker. For det er umulig å ødelegge de dyperelagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element,dets oppbygging må endres ved å føye til etnytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheteridéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke åta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fraderes egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau varingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, ogseinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen avbegrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastetpå grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet(for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette erlitt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene.Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepetrase har nå vært analysert og imøtegåttav andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynligat dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er åavskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen»,og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse,politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller.For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjonersom det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerningsom blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blirbenektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessigeog intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakkeom raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase»handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alleforestillinger, så det appellerer fra første øyeblikktil den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å ervervekunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologerhar alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnentil at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikkehar noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkeligfor å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hosflertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektueltoverbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig»kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke entilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet»rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikkenoe med det å gjøre, det har ingen innflytelse påkulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarernaturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikkenoe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunkteneer delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmeresvarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne enrevolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkeliget talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturligkjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mentalrealitet», er det i dag, i det tjuende århundre, enjuridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkeligog knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturligeller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødttendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som ennaturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Deter ikke mulig å argumentere for at en kategori som organisererhele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.),og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke muligå hevde at en kategori som er den direkte årsak, detviktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker,ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelsesom markeres av gjentatte og kumulative forsøk påå belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori avutstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt.Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig åunnlate å tro at «rase ikke finnes» nåridéen om at det er en «naturlig kategori» erblitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidigvar alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapenehadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige»definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte»at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i derasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følgerav det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteteni rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk.Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen villeundertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt styggehode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnetvårt, men bak den aktverdige masken av «mening»og «idéer». La oss være tydelige nåvi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er enmaskin, et teknisk middel til å begå mord. Og deter ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte årasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppersherredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet.Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikkeeksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blittundertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kanhevde det, for millioner av mennesker har dødd pågrunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert,utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke påden måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige,virkelige og brutale realitet.

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

av Erling Folkvord

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.

av Geir Christensen

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.

av Hans Isaksson

Noam Chomsky er uten tvil en av det forrige århundrets mest betydelige intellektuelle. Få har mer iherdig kritisert den moderne kapitalismen og imperialismen. Ofte har han gitt sin støtte, åndelig og materielt, til dem som bekjemper dem. Men som politisk tenker er Chomsky mindre betydningsfull.

Chomskys oppskrift for politisk handling er lite konkret og overbevisende. Det skyldes nok for en stor del hans liberale grunnsyn (han kaller det anarkisme eller «frihetlig»), hans vegring mot på alvor å ha noe å gjøre med marxismen og hans overfladiske og dogmatiske antikommunisme. Ut fra biografiske data er det ikke vanskelig å forstå Chomskys stengsler psykologisk.

«Jeg ble trukket mot anarkismen i tidlige tenår, straks jeg begynte å fundere over verden utenfor de aller nærmeste omgivelser, og jeg har ikke sett noen grunn til å omprøve disse tidlige meningene siden den gang!» (1)

Anarkisten Chomsky

Han vokste opp i et jødisk arbeider- og middelklassemiljø på trettitallet og var politisk bevisst allerede i en alder da de fleste på samme alder bygde sandslott. Sin første politiske artikkel skreiv han i tiårsalderen. Den handla om da Barcelona falt i fascistenes hender under borgerkrigen i 1938. Den spanske borgerkrigen skulle i mangt og mye forme ham politisk. Mange i den anarkis-tiske bevegelsen utvikla den gang et hat mot Den tredje internasjonalens Moskva-tro kommunister, og seinere, under Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 blei dette ytterligere forsterka og kom til å prege deres tenkning livet ut. Ikke sjelden førte det til at en betrakta denne kommunismen som en større fiende enn imperialismen – tilfellet Orwell er i så henseende typisk.

Men, det må sies til Chomskys ære , at han verken da eller seinere har tuta med ulvene. Han har alltid vært mot bolsjevismen og dens arvtakere, inklusive trotskismen som ofte er radikale gumanisters tilflukt. (Jfr. Nordahl Grieg: en person som dyrker skjønnheten og heller lukker øynene for det stygge som hender i verden, som heller forblir passiv enn å få skitne hender.) Også i tider da det har vært á la mode for de intellektuelle i vesten å flørte med kommunismen – samme mennesker som året etter på kapitalistenes forlag trykker bekjennelsesskrifter om guder som svikta. Også når dette raske førte til økt isolasjon:

«Jeg har alltid vært på tapernes side – hos de spanske anarkistene, for eksempel,» skreiv han seinere. «Helt sida jeg fikk politisk bevissthet har jeg enten kjent meg ensom eller å tilhøre en bitteliten minoritet.»

Delvis vinner han respekt ved sin ikke-opportunisme. Men ikke bare respekt.

Stillingen som den ensomme ulven kan være en bra, men også makelig posisjon for en intellektuell kritiker av det bestående. Den legger ikke grunnlag for brysomme bånd eller lojalitet som lager skygge for et kritiske blikk. Om dette pågår i seksti år, kan en begynne å mistenke at posisjonen er sjølvalgt. Den er definitivt en svakhet hos en kritiker, om en krever noe mer enn en opphopning av en mengde avslørende og fascinerende innsikt i det kapitalistiske USA sin politikk. Framfor alt dersom en blant kritikkens våpen høyst av alt setter kritikken av våpnene, eller den organiserte politiske handlingen. Også dersom dette inni-mellom fører til store feil og møkkete hender. For politikk skiller seg fra sjakkspill ved at en her aldri kan vinne kun ved aldri å gjøre noen feil.

Utaforskapet

Den grunnlengde årsaka til Chomkys fattigdom på konstruktive ideer, som så åpenbart står i kontrant til hans store innsikt i og dype hat mot systemet, ligger nok nettopp i hans utaforskap. Utaforskap i forhold til den revolusjonære bevegelsen og dens historie bunner vel nettopp i at det i Chomskys livstid nettopp er den forhatte Tredje Internasjonale og dens etterfølgere som ikke bare har begått de fleste feila og overgrepa, men i tillegg har utretta det meste av det som har vært positivt, frigjørende og progressivt i kampen mot kapitalismen og imperialismen over hele verden. Denne bevegelsen var i flere tiår en menighet hvor det utafor denne nærmest var umulig å finne noen frelse.

Sjøl om anarkismen sin historie ser reinere og mindre blodig ut enn kommunismen sin, så skyldes det sannsynligvis delvis at anarkismen overhodet ikke er i stand til å skape historie. Men det skyldes også at den anarkistiske bevegelsen på grunn av sitt uoversiktlige mangfold neppe har en enhetlig historie eller felles ideologi – og at bevegelsens eventuelle lik i skapet aldri har vært like givende å grave fram for kapitalens medier.

Det ufruktbare hos Chomsky blir ganske åpenbart dersom man sammenlikner hans forfatterskap med en annen for Norden aktuell amerikansk historiker – Howard Zinn (2). Zinn er i motsetning til Chomsky en ikke-kommunist, men ikke en antibolsjevik. Det gjør han i stand til å skildre fem århundrers – inkludert 1900-tallets – amerikanske historie som en vedvarende motstandskamp fra befolkningsmajoritetens side. Hos Chomsky derimot, lyser arbeiderklassens og småfolkets kamp i mangt og mye med sitt fravær, tross hans åpenbare sympatier. De venstrefolk som leser Howard Zinn kommer sjøl om det også her mangler konkrete oppskrifter og strategier ikke til å være i tvil om at han tilhører en folkemajoritet som før eller siden igjen kommer til å utfordre kapitalens makt.

Den som leser Chomsky blir riktig nok forbanna, men kan også lett føle seg oppgitt, frustrert og handlingslamma.

Eller for å tale gjennom den ytterst vennligsinnede biografien skrevet av Milan Rai: «Leseren av Chomskys politiske skrifter må bli tilgitt dersom hun ikke for følelsen av at det dominerende budskapet i hans skrifter ikke er at «det finnes en masse ting å gjøre». (3)

Strukturer

Chomskys uklarhet når det gjelder strategi svarer til en uklarhet i ideologiske posisjoner: «Jeg tror at det er fornuftig kun å lete fram og klarlegge strukturer av autoritet, hierarkier og dominans i alle aspekt av livet og å stille spørsmål ved dem. Dersom en ikke kan begrunne dem, er de illegitime og skal vekk for å øke menneskets frihet. Dette omfatter politisk makt, eierskap og ledelse, forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, vår kontroll over framtida til kommende generasjoner (det grunnlegende moralske imperativet bak miljøbevegelsen i følge min oppfatning) og mye annet.»

Den som så ønsker kan nok fylle utallige sider med liknende eksempler på «strukturer av autoritet, hierarkier og dominans» i samfunnet. Den som vil bringe hver enkelt av dem på banen, kommer aldri til å mangle beskjeftigelse. I praksis innser selvsagt Chomsky, i likhet med ethvert politisk tenkende menneske, uavhengig av anskuelse, at disse strukturene sjøl er «hierarkisk» ordna. Øverst i hierarkiet troner slike relasjoner som direkte knytter seg til kontrollen over produksjonsmidlene og av samfunnets voldsapparat – dvs. klasseforholdene. Den som behandler relasjoner mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner, mellom hetero- og homoseksuelle som om de var analoge, sideordna og likeverdige med forholdet mellom arbeid og kapital tar ikke bare feil – han hjelper til med å konservere kapitalens makt gjennom å lede kampen på avveier.

Selvsagt må hver herskende klasse kunne begrunne sin besittelse av makta – og få andre til å tro på den. De som har makta, arbeider hver dag med dette og for å vise at nettopp de maktstrukturer, hierarkier og mønster av dominans som eksisterer er de eneste som er legitime og at de alle er nødvendige. De eneste unntaka er enkelte gammeldagse strukturer som kan stå i veien for ytterligere øking av makta til dem som har makta eller som rett ut sagt er av perifer betydning for samfunnsmakta. Dette mente Hume med at makta hviler på «opinionen». Og det er dette, «hvordan samtykke skapes» som Chomsky sjøl briljant gjennomført gir praktiske eksempler på i sine arbeider.

For ikke så lenge sida hadde kongen makt fordi han allment ble ansett å regjere av Guds nåde. Dette erkjennes i dag som regel ikke som en legitim forklaring – selv om myten om at kongen eller lederen har gudenes sanksjon fungerer fortsatt samfunnskonserverende. Hitler regjerte ved at han kroppsliggjorde den overlegne ariske rasens herredømme over mindreverdige folkelement. I dag oppfatter de fleste av oss ikke lenger at dette er en legitim grunn til å utøve autoritet. I begge tilfeller har det en gang blitt ansett å være slik av tilstrekkelig mange mennesker.

Alle og enhver har alltid hatt muligheten til privat og i tankene å underkjenne legitimiteten hos makta. Det kan kanskje gi oss en viss indre frihet – men de fleste mennesker er av ulike grunner ikke tilfredse med dette og velger som regel, når de har muligheten, i stedet å akseptere maktas legitimitet. På det måten vinner de sin sjelefred og velvilje fra maktas side.

De mektige har makta fordi vi velger å tro på dem- det har Chomsky og Hume så visst rett i. Men det problematiske og det de ikke snakker så mye om, er at den omvendte setningen er enda mer sann: vi velger å tro på dem fordi de har makta. Det er Norrmalmstorgs-symdromets logikk (kidnappingsdrama i Stockholm 1973, der ofrene som levde sammen med kidnapperne i ei uke, begynte å identifisere seg med dem, og hjalp dem mot politiet. M.a.o. et ønske om å identifisere seg med en sterk agressor, og for en hver pris finne positive sider hos ham for å få teori og praksis til å stemme.) i samfunnsmessig skala. Her foreligger et status quo-bevarende moment 22 som bare organisert politisk handling kan bryte.

Chomsky innrømmer i en kommentar at Hume nok i altfor høy grad ser bort fra voldens og styrkens betydning, og spørsmålet blir om han i praksis gjør samme feilen sjøl. Den gode sida ved hans fiksering på opinionsbyggingens betydning har vi alle nytte av. Han gir oss stadig nye eksempler på hvordan makta med propaganda og løgner produserer godkjennelse blant undersåttene. Den dårlige sida er at han i sin sære rasjonalitet på en måte synes å tro at dette er nok. Han innser ikke at folk aldri kommer til å overgi en bygning bare fordi den brenner, dersom man ikke viser en enkel vei ut og helst til og med en troverdig alternativ bolig.

Men – om igjen – denne feilen er han ikke aleine om.

Parlamentarismen

Den vanligste måten å legitimere makta på i dag er å vise til parlamentarisk vedtatte lover og vedtatte beslutninger. Hva har Chomsky å si til det?

Kritikken mot demokratiet har blant anarkistene ofte vært en kritikk av det parlamentariske demokratiet slik det har oppstått i samfunn med dype repressive trekk. Ta for eksempel USA, som har vært så fritt som noe alt siden begynnelsen. Det amerikanske demokratiet er grunnlagt på prinsippene, som James Madison understrekte ved forfatningskonventet i 1787; regjeringas viktigste oppgave er å beskytte den vel forsørga minoriteten mot majoriteten.(…). En parlamentarisk demokrati innafor disse grensene fortjener skarp kritikk av genuint frihetlige mennesker …»

I den grad kritikken av det borgerlige demokratiet også er Chomskys egen, så har den egentlig verken styrke eller er prinsippiell. Den er like svak som hans anarkistiske ideologi og betydelig svakere enn den de klassiske anarkistene presterte.

I den amerikanske forfatningen fins det så vidt jeg veit, ingen bestemmelse om at USA skal være kapitalistisk. Når det gjelder den svenske, veit jeg i hvert fall bestemt at det ikke engang finnes noen uttalt beskyttelse av privateiendom, sjøl om vår integrering i EU kompenserer for denne mangelen. Storbritannia har fortsatt ikke en skrevet forfatning, men er like kapitalistisk for det. Ser en på eiendomsretten til produksjonsmidlene, den grunnlegende forutsetningen for de mektiges makt, så fins det altså som regel verken forfatningsbeskyttelse eller parlamentsbeslutninger.

Venstreliberal kritikk

Det er en vanlig venstreliberal kritikk av det parlamentariske demokrati at det begynte å tilpasses i land som allerede hadde en fast klasse- og undertrykkerstruktur og at det derfor ikke makta å virkeliggjøre demokratiet i en mer bokstavelig forstand. Men det er en kritikk med svakheter. For det første har det parlamentariske demokratiet aldri i historisk tid blitt gjennomført og tillempa i andre samfunn enn klassesamfunn. Og intet system er bedre enn dettes praktisk tilpasning. Dersom parlamentarisk demokrati med allmenne og hemmelige valg ikke varig greier å forandre maktforholdene i slike samfunn til fordel for majoriteten av befolkninga, så er det på grunn av en mangel av ganske alvorlig type. For en seriøs sosialist er den en avgjørende mangel. Sett fra de herskenes ståsted er det derimot en fordel ved det parlamentariske demokratiet.

Dersom en etter 100 års forsøk på å bryte pengenes velde langs denne veien innser at kapitalens makt står sterkere enn noen sinne, så bør en av gode grunner begynne å mistenke at det parlamentariske demokratiet ganske enkelt ikke er skapt for å oppheve klassesamfunnet, tvert i mot for å bevare det. En bør forsøke å tenke seg at de parlamentariske institusjonene, inklusivt parti-vesenet, som i vår forestilling fungerer som kanaler for folkevilja til makta, i stedet for i hovedsak fungerer som maktas kanaler for å påvirke folkevilja.

Men denne konklusjon presenterer aldri Chomsky eksplisitt, like lite som en gjen-nomsnitts sosialdemokrat. I stedet stopper hans kritikk ved en liberal kritikk av den reelt eksisterende liberalismen. Hvorfor?

I stedet velger han å rette sin mest voldsomme vrede mot den eneste retningen innafor det sosialistiske venstre som noensinne i praksis og over lang tid faktisk har brutt kapitalens velde på en stor del av jordas overflate:

Fascismen og bolsjevismen

Chomsky snakker på kjent 90-tallsvis om «fascismen og bolsjevismen som 1900-tallets to store totalitære systemer»:

«Dersom en med venstre mener noe som omfatter ‘bolsjevismen’ så skulle jeg promte forlate venstre. Lenin var en av sosialismens største fiender, det er min mening av grunner jeg alt har diskutert.»

Han sammenlikner Lenin med John F. Kennedy – noe som sannsynligvis opprører borgerlige lederskribenter like mye som det opprører oss:

«Jeg har ikke satt likhetstegn mellom læren hos de liberale intellektuelle i Kennedy-regimet med leninistene, men jeg har pekt på slående likheter – som Bakunin nærmest forutså for ett hundre år siden i sin skarpe kommentar om den nye klassen. Jeg siterer for eksempel fra McNamara om behovet for å øke næringslivsledelsens kontroll dersom vi virkelig skal kunne bli frie. … bytt ut noe ord i disse meningene og vi har en standardversjon av leninismen.»

Kennedy og Lenin

Han bebreider altså Kennedy for å likne Lenin, ikke tverimot! En kan kalle dette å gå over til motstanderens side, om en ikke visste bedre.

«Bakunins advarsel mot det Røde byråkratiet som kunne komme til å innføre det værste av alle despotier kom lenge før Lenin og retta seg mot Marx sine etterfølgere. Men der var det etterfølgere av mange slag: Pannekoek, Luxemburg, Mattick og andre som sto meget langt fra Lenin og som hadde meninger som ofte delvis sammenfalt med anarkosyndikalismen.

Bolsjevik-kuppet i oktober 1917 la statsmakta i henda på Lenin og Trotsky, som snart satte i gang med å eliminere de spirende sosialistiske institusjonene som hadde vokste fram i løpet av de foregående månedene – fabrikkråd, sovjeter, ja alle organ for folkelig kontroll. Hva en enn kan mene med sosialisme så handla straks bolsjevikene for å ødelegge dens eksiterende elementer.»

Folk dumme?

I følge Chomsky bygger Lenins partiteori på at «folket, spesielt arbeiderklassen, er for dumme til å vite hva som er bra for dem».

Fordi Chomsky sjøl ikke kan tilskrives dumhet, kan en slik oppfatning kun tilskrives en livslang ideologisk blokkering omsorgsfullt dyrka ukunnskap om Lenins partiteori. Og Chomsky innrømmer sjøl at hans kunnskaper om Lenins lære og den russiske revolusjonen i det hele tatt er begrensa. En er, som vanlig, klar til å tro ham. Men hva har hindra han i å sette seg inn i dette? Neppe manglende lesekyndighet.

I en, delvis berettiga venstrekritikk av det sosialistiske samfunnet som blei bygd av Lenin og hans etterfølgere skulle Chomsky, dersom han ikke hadde sugd til seg et glødende hat mot bolsjevismen med morsmelka, i det minste kunne være like generøs som mot det borgerlige demokratiet. Han kunne ha sett de ugunstige historiske betingelsene som forelå nettopp i de landa der den skulle realiseres. Særlig fordi han i eksempelet med det parlamentariske demokrati tydelig godtar å overse at et slikt hinder eventuelt foreligger i alle eksisterende land.

De venstre- og rådskommunistene som Chomsky refererer til som forbilder, ikke minst Luxemburg (mellom henne og Lenin rådde det altid den største gjensidige respekt, sjøl da de var uenige), hadde soleklart en helt annen vurdering av Lenin og hans verk. Det dreide seg på det meste om en kritikk innafor familien. Luxemburg la alltid vekt på, sjøl i sin skarpeste kritikk, de spesielt vanskelige omstendighetene bolsjevikene måtte ta sine beslutninger i de første revolusjonsåra. Men Chomsky anser for sin del helt å kunne se bort fra nettopp disse omstendighetene – borgerkrig, imperialistmaktenes intervensjon, nederlag for revolusjonene i Tyskland og andre steder, og fra den dype økonomiske krisa og materielle nøden som ramma arbeiderne og bøndene i Russland.

Seriøse forskere har lagt vekt på at Lenin ved revolusjonens start aldri mente noe annet enn at sovjetene skulle bli det revolusjonære diktaturets – eller demokratiets – organ og aldri å bygge en monopolistisk stat. Partidiktaturet var den form som blei utvikla under presset fra omstendigheter partiet neppe hadde kontroll med. Chomskys tolkning av partiet linje er vanskelig å forene med lesing av for eksempel Lenins Staten og revolusjonen. Å framstille bolsjevik revolusjonen som et kupp ovenfra er å øve vold mot fakta på en måte som ellers er fremmed for Chomsky.

Hvorfor denne blokkering? Viss en ser bort fra tidlig innflytelse i barndommen – vi har alle hatt slike – kan en, i følge Chomskys egen oppskrift med å stille spørsmål ved all legitimitet, lure på om ikke nettopp Chomskys rasende kritikk mot den faktisk eksisterende sosialismen har vært hans måte å vinne legitimitet i den amerikanske intellektuelle offentlighet på, som ikke desto mindre er hans referanseramme.

En konstruert marxisme

Chomskys aversjon mot bolsjevismen på-virker hans syn på marxismen – som han for øvrig står i større takknemlighetsgjeld til enn han vil innrømme. Det får han til å konstruere en spesiell Marx:

«Jeg har egentlig aldri vært marx-kritiker. Stort sett ignorerer jeg den. Jeg er rett ut sagt skeptisk til det en kaller ‘teorier’ i studiet av sosiale og politiske spørsmål, eller av hva som virkelig og direkte menneskelig betydning».

«Mitt inntrykk, hva nå det kan være verd, er at den tidlige Marx i mangt og meget tilhørte den siste delen av opplysningstida og den seinere Marx var en sterkt autoritær aktivist og en kritisk analytiker av kapitalismen, som hadde svært lite å si om sosialistiske alternativer. Men dette er inntrykk.»

Cartesianen (tilhenger av den franske 1600-talls filosofen René Descartes, som mente at mennesket er en forprogrammert maskin, der forbindelsen mellom sjel og kropp formidles på ett sted, epifysen). Chomsky pleier å imøtegå dem som beskylder ham for å ha som grunnlag for sin politiske tenkning en fiks teori om den såkalte menneskelige natur med at dette er noe alle politisk tenkende mennesker har. En bør påpeke for han at konsekvensen av dette nok også bør gjelde for teorier ved studiet av sosiale og politiske spørsmål: enten har en en marxistisk teori eller så har en noen annen, om en seinere vil avlegge regnskap for den eller ikke.

Nettopp arva fra opplysningstidas «urliberalisme» er det Chomsky sjøl pleier å framstille seg som beskytter av. Han fortrenger da det problematiske forholdet at marxismen, noe som faktisk er spesielt lett å legge merke til i Marx’ tidlige skrifter, ikke bare vokste fram fra opplysningstidas liberale og individualistiske arv, men også fram av romantikken. I Marx Teser om Feuerbach fra 1845 kommer denne dobbeltheten til syne med ønskelig tydelighet. Men Chomskys ide om at en kan og bør rense ut de hegelianske trekka i Marx lære forener ham med generasjoner av akademiske «marxianer». Det skiller ham fra leninismen, og det skal innrømmes, fra en rekke framstående marxister som ikke desto mindre har bekjent seg til arven fra Marx og Lenin.

Eller har jeg misforstått Chomsky? Kan noen annen enn en født dialektiker i det samme intervju greie å forene påstanden om at:

«Min reaksjon på sovjet-tyranniets fall likna på min reaksjon på Hitlers og Mussolinis nederlag. I alle tilfellene er det en seier for menneskeånden. Det bør spesielt bli hilst velkommen av sosialister, siden en stor fiende av sosialismen til slutt ramla sammen»

med premisset (som følger umiddelbart etter) at:

«(Den kalde krigen) var i bemerkelsesverdig grad et spesial tilfelle av ‘nord-/sør-konflikten’ for å bruke en gangbar skjønnskrift for Europas erobring av resten av verden. Øst-Europa var en gang den opprinnelige ‘tredje verden’ og den kalde krigen fra 1917 likner i bemerkelsesverdig grad reaksjonen mot forsøkene fra andre deler av den tredje verden på å føre en uavhengig kurs (…) derfor var det rimelig å anta at området skulle vende tilbake til mye av sin tidligere status. Enkelte vestlige deler, som Tsjekkia og vestre Polen skulle vende tilbake til Vest mens andre skulle vende tilbake til sin tjenerrolle. Eks-nomenklaturen skulle bli en vanlig tredjeverden-elite (dette foretrekkes av kapitaliststatene i Vest som vanligvis foretrekker disse sammenlikna med alternativene). Det var ingen lysende utsikter og det har ført til veldige lidelser.

Lær av den kalde krigen

Vi kan lære en hel del om den kalde krigen ved å se på hvem som jubler og hvem som er ulykkelige etter dens slutt. Om vi gjør det, er seierherrene i den kalde krigen vest-elitene og eks-nomenklaturen, som nå er mer rike enn det de noen gang hadde drømt om. Taperne er en stor del av befolkninga i Øst sammen med de arbeidende og fattige i Vest, på samme måte som folkelige sektorer i Sør som forsøkte en uavhengig vei.»

Til slutt sammenfatter han sin vurdering med orda:

«Allment – reaksjonene på den kalde krigens slutt hos en hederlig menneske kommer til å være mer sammensatt enn bare å omfatte gleden over at en brutal tyrann er styrta (….).»

Et vakkert eksempel på tese-antitese-syntese om noe.

Uansett om han vil det eller ikke betrakter jeg Chomsky som vår venn. Få mennesker i den vestlige verden har i løpet av 1900-tallets andre halvdel utretta så mye positivt som han i den anti-imperialistiske kampen. Det er et av paradoksene ved Chomsky.

Jeg skulle foreslå at vi gjør ham til hederskommunist, om jeg ikke fryktet at han skulle få hjerneblødning av kuppet. Det ville være synd med et slikt hode.

Fotnoter:

1. Dersom ikke annet opplyses er sitatene henta fra det intervjuet Noam Chomsky gav til Kevin Doyle for tidsskriftet Red and Black Revolution i mai 1995 og oversatt av artikkelforfatteren. For den som ønsker en mer utførlig argumentasjon om disse problemstillingene enn det han gir i dette intervjuet, kan jeg anbefale Makt, lögner og motstånd. Intervjuer og essay 1987 – 1997. Ordfront 1999. [Tilbake]

2. Howard Zinn: Det amerikanska folkets historia, Manifest 1999. [Tilbake]

3. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999. [Tilbake]

Bokmelding av Ingrid Baltzersen

Denne boka er laga av ein amerikansk professor i antropologi,og handlar om ei undersøking ho gjorde av homofile og lesbiskei området rundt San Francisco, the Bay Area, intervju hostarta midt på 80-talet. Dette burde gjera boka ganske smal,ho handlar om homofile og lesbiske i eit anna land, for nokreår sidan. Det som gjorde meg interessert i boka, var undertittelen:»Lesbians, Gays, Kinship». Undersøkingane hogjorde handla om korleis lesbiske og homofile såg påslektskap, og kven dei kalla familie. Dei undersøkinganesynest eg er ganske aktuelle, både for homorørsla,men òg for alle som vil oppløysa familien, og laganoko nytt. For kva vil det nye bli?

Boka var mykje meir lettlest enn det eg hadde trudd. Ho erikkje skriven som ei rein antropologioppgåve, men som eifagbok med mange personlege innspel. Kath Weston har drive medantropologi i sitt eige samfunn, så det er ikkje såmerkeleg at ho har ein del personleg å sei om det. Forfattarenhar lagt vekt på klasse-, kjønns-, etnisk- og aldersperspektivi framstillinga av samfunnet, noko som gjer undersøkinganemeir fullstendige.

Boka handlar om korleis lesbiske og homofile familiar er organiserti the Bay Area i USA, ideologien rundt det og historia til dessesamfunna. Etter 2. verdskrig flytta fleir og fleir homofile oglesbiske til the Bay Area, myke fordi dei var «flyktningar»frå dei landsbyane og byane dei kom frå, dei villevera homofile og lesbiske i fred. På 50- og 60- talet utviklahomofile menn terminologi på slektskap, dei var alle brør,systre og vener. På den same tida fanst «mentor»,eit ikkjeseksuelt forhold mellom to menn, der «mentoren»introduserte ein yngre mann til «livet». Etter kvartvart brør og systre ord heile det homofile og lesbiskesamfunnet bruka, og det å sei at ein var lesbisk eller homofilvar det same som å sei at ein var i familie med alle homofileog lesbiske. På 80-talet mista dette litt meining, ein fannut at ein ikkje hadde noko til felles med alle homofile og lesbiske,og ideologien rundt «valgte familiar» vaks sterkare.

«Valgte familiar» er familiar av vener, vener somhar eit forpliktande forhold til kvarandre laga av tid og detein har gjennomgått saman, omtrent som biologiske familiebåndvert laga. Dei homofile og lesbiske som flytta til the Bay Areaetter 2. verdskrig flykta ofte frå dei familiebåndadei hadde, eller hadde dårlege familieband på grunnav avstand og manglande nærleik og forståing. I detsamfunnet dei laga i the Bay Area fann dei etterkvart nokon deivalgte å kalla familie. Det spanande med dette er ikkjeat det hendte, men ideologien som dei bygde rundt det, det atdei tok i bruk ordet familie for venene sine. Det som òger spanande er at desse familiane ikkje er bygd rundt eit tosomtpar, slik som dei heterofile familiebanda ofte er, dei seksuellebanda vert ofte i desse familiane sett på som mindre stabileenn venskapsbanda. Desse familiane passar ikkje i det heile tattmed det amerikanske samfunnet, og krasjer ofte med det heterofilesamfunnet i kriser. Til dømes har det vore mange sakeri USA der kjærasten eller «den valgte familien»vert utestengd frå sjukeleiet til sine nermaste eller fellesborn når dei biologiske slektingane trør til. Eitproblem med arbeidet for «borgarlege rettar» for homofileog lesbiske i «valgte familier» er at jusen og samfunnetgenerelt ikkje kan bruka systema sine på dei. Det er enklareå gje homofile og lesbiske rett til å gifta seg ennå gje juridiske rettar til vener foran biologiske slektningar.Dette vil påvirka korleis homofile og lesbiske organisererfamilielivet sitt i framtida. Forfattaren skriv at viss ein skalta vare på potensialet ein har i dei lesbiske og homofilefamiliane, må ein vera merksam på kulturell kontekstnår ein utformer lovverket og praktiseringa av det.

Forfattaren ser på korleis aids, baby-boom osv. påvirkardet homofile samfunnet, og «dei valgte familiane». Hodrøftar ulike utsegn om korleis desse samfunna utviklarseg, til dømes om det at homofile og lesbiske fårungar vil endra desse familiane, om ulik lovgjeving vil påvirkafamiliane i ein bestemt retning osv.

Desse samfunna oppstod fordi homofile og lesbiske flykta fråder dei budde til San Francisco-området, og laga seg eitsamfunn der. Det kan godt vera at dei vil meir eller mindre assimilerastinn i det heterofile familiemønsteret viss det åvera homofil og lesbisk vert godteken med visse avgrensingar.Men det er eit spanande samfunn der dei har praktisert nye familieformeri stor stil, og laga ein ideologi rundt det. Og det burte veramogleg å læra av dei negative og positive erfaringanedei har fått.

av John Bellamy Foster

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Review Press, 1978), p. 239.

av Pål Steigan

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

Program debatt:
Forslag til freds- og antikrigsprogram for AKP.

---

På bakgrunn av diskusjoner og innkomne forslag på AKPs landsmøte våren 1999 og behandling på sentralstyremøtet i august 1999 ble det laget et utkast. Arbeidsutvalget skal oppsummere og ferdiggjøre dokumentet snarest mulig etter 1.oktober.
Se også AKPs hjemmeside: www.akp.no

Målet for AKPs freds- og antikrigsarbeid er å jobbe for en varig fred gjennom å avskaffe grunnlaget for imperialistiske røverkriger Vi slåss ikke bare mot de enkelte urettferdige krigene vi ser i dag, men for å avskaffe det systemet som lovmessig avler flere slike kriger. ”Imperialisme betyr krig”. Slutten på det tjuende århundret illustrerer gyldigheten i dette til fulle. Freds- og antikrigsarbeidet er derfor en integrert del i kampen vår for en sosialistisk revolusjon og for avskaffelsen av det imperialistiske verdenssystemet.

Fredsarbeidet innebærer også å støtte rettferdige kriger. Så lenge imperialismen består vil ”krig mot krigen”; revolusjonære borgerkriger og antiimperialistiske frigjøringskriger være en del av fredsarbeidet, for å nå vilkåra for en varig fred. Dessverre vil ikke undertrykking og aggresjon forsvinne av seg sjøl.

Oppgavene dette stiller AKP overfor vil i første rekke være å utvikle en linje for hvordan slåss mot den imperialistiske politikken til det norske borgerskapet og hvordan slåss mot en eventuell framtidig okkupasjon av Norge.

Partiet må slåss mot det norske borgerskapets imperialistiske eventyr rundt om i verden, som i dag allerede dreier seg om å sende norske styrker ut på angrepskriger langt utenfor Norges grenser. Og vi må jobbe for at folket i Norge motsetter seg den alliansepolitikken borgerskapet bygger sin makt på, hvor de utifra egne særinteresser underlegger seg imperialistiske stormakter. I forlengelsen av dette ligger også at borgerskapet lar Norge hærsettes av imperialistiske stormakter under en framtidig krig mellom imperialistiske, rivaliserende blokker.

Denne kampen mot eget borgerskap og de stormaktene som dominerer det, må gå hand i hand med å utvikle solidaritet med andre folk og nasjoner som slåss mot dette imperialistiske verdenssystemet. Det er vårt svar på hva slags internasjonalisme vi er for når propagandaen om at sjølråderetten til folk og nasjoner må underordne seg den mye omtalte «globaliseringa» og behovet for internasjonalt samarbeid.

 

Vilkåra for freds- og antikrigsarbeidet ved inngangen til det nye tusenåret.

USA-dominans og ustabilitet.
Med sammenbruddet av Sovjetunionen og stormaktsalliansen som bygde på denne supermakta, gikk verden inn i en epoke med ustabilitet. Ikke inn i en fredens epoke, som det i lykkerus etter ”kommunismens fall” ble propagandert. Den seirende supermakta, USA, forsøkte å skape et verdensomspennende «Pax Americana», gjennom å fylle opp de maktpolitiske tomromma sammenbruddet etterlot seg. Dette skjer både gjennom politiske og militære pressmidler overfor sine nye gryende rivaler og de folkene og nasjonene den utbytter og undertrykker åpent, og gjennom liberaliseringa av verdensøkonomien som favoriserer verdens sterkeste økonomiske makt og de amerikanske storselskapa.

 

Borgerkriger og stormaktskriger gjennom stedfortreder.

Økende militarisering og krigsfare.
De maktforholda som de to verdenskrigene etablerte i Sør Øst-Europa brøt sammen og resulterte i dagens nye Balkankriger. Samtidig har vi ved inngangen til det nye tusenåret gående flere varme kriger både i Midt-Østen og andre deler av Asia, i Afrika og i Latin Amerika. Og vi ser at USA også prøver å skyve fram sine posisjoner i Øst Asia i forhold til de frontlinjene som ble etablert etter 2.verdenskrig, revolusjonen i Kina og Koreakrigen.

Tilsynelatende dreier dette seg om regionale kriger; borgerkriger og rivalisering mellom lokale stater eller etniske grupper. Men i noen tilfeller, som i den nå over åtte år lange krigen mot Irak, står aggresjonen fra en samla verdensimperialisme nakent fram overfor en nasjon og et helt folk i den tredje verden. Går vi inn i denne krigen, og også krigen mot Jugoslavia våren 1999, finner vi at under overflata av en samla imperialistblokk, er det også uenigheter og rivalisering stormaktene seg imellom. Krigene mot Irak og Jugoslavia har derfor også i seg elementet av det som i militærsjargongen kalles proxy kriger (”krig gjennom stedfortreder”); krigen er også retta mot konkurrerende imperialistmakter. Dette ser vi også i regionale kriger som i Kongo, på Afrikas Horn, i Tyrkias krig mot kurderne og i forspillet til det som kan bli den neste krigen; krig mot Nord Korea.

Så lenge USA klarer å beholde sin dominans vil dette trekket fortsatt være det underordna. Men utviklinga peker fram mot åpnere konfrontasjoner også imperialistmaktene seg imellom.

I stedet for en mer fredelig verden er vi derfor på vei inn i en tid med flere kriger, og også fare for storkriger Antall regionale kriger falt naturlig nok noe i perioden etter Berlin-murens og Sovjets fall. Gruppen med proxy kriger mellom supermaktene døde ut. Men i de siste åra er omfanget voksende igjen, ifølge institutter som fører statistikk over slikt; fra 51 ”major armed conflicts” i 1991 til 25 i 1997 og til 31-37 i 1998. Regner vi med ”voldelige politiske konflikter og små etniske kriger”, har antallet økt fra 84 i 1993 til 144 i 1997 (PIOOM-stiftelsen, Nederland).

Sjøl om det har vært nedrustning som følge av bortfallet av Warszawapakten, har satsinga på militær opprustning og fornying fortsatt for fullt i USA og andre vestlige land. Modernisering og omlegging av militær-strukturene gjør våpenindustrien og våpenhandlerne til både en lukrativ og innflytelsesrik bransje. Militariseringa av politikken har snarere økt, ikke minst i Europa, med opprustning av politi og overvåkningstiltak som en integrert del av voldsapparatet. Produksjonen av såkalte ”small arms” stiger i skyggen av den offisielle ”nedrustningen”. Fra 1980-tallet til 1994 steg antallet bedrifter som produserer slike våpen med 25%, til nesten 300 bedrifter fra 52 land (artikkel av Ole Mathismoen, Aftenposten 12.7.99). De siste fem åra har det økt med ytterligere 25 % til 377, ifølge forskningsinstituttet Jane’s.

 

Nasjonal frigjøring og etnisisme.

Et klassisk redskap for alle herskere, til alle tider, har vært ”splitt og hersk”-politikken. Imperialismen bruker denne til siste trevl. De koloniale grensene som ble trukket i forrige århundre tok ikke hensyn til nasjonalitet eller førkoloniale statsgrenser. Under sammenbruddet for nykolonialismen som fulgte etter den formelle frigjøringa, har gamle og nye kolonimakter benytta seg av dette og fyrt opp om etniske motsetninger. Både for å hindre genuine frigjøringsbevegelser i å vinne fotfeste og for å få overtak vis a vis konkurrerende imperialistmakter. Det samme skjer også i den imperialistiske delen av verden, hvor nasjonale og etniske konflikter springer ut av kampen mot undertrykkinga og oppløsning av tidligere flernasjonale stater.

Oppløsninga av Sovjet Unionen bærer uttallige slike konflikter i sitt skjød. Ikke bare Tsjetsjenia-konflikten og de andre kjente konfliktene i Kaukasus-regionen. Og vi har bittert fått erfare det på Balkan, etter oppløsninga av Jugoslavia.

Denne utviklinga krever videreutvikling av vår politikk. Vi må ta standpunkt til konflikter som ikke kan settes direkte i samme bås som de ”klassiske” nasjonale frigjøringskampene mot imperialistisk undertrykking. Hvis ikke kan vi komme i skade for å havne i fanget til imperialismen, slik vi så flere antiimperialister gjorde både under Bosnia- og Kosovo-konfiktene, da de støttet til og med NATO-bombing under dekke av solidaritet med en av nasjonalitetsgruppene.

 

FN og ”de opplyste stater”.

Vi må analysere FN konkret. FN er en arena som gjenspeiler maktforholda i verden. I spørsmål som angår krig og fred er det stormaktene som rår uansett. Er det konflikter mellom dem, er enten FN handlingslamma eller dominert av den som kan trumfe viljen sin gjennom. FNs historie viser dette klart.

Det siste tiåret, fram til høsten 1998, kunne USA diktere FN og fikk følgelig FN med på å føre krigen mot Irak (som de fortsatt gjør gjennom sanksjonspolitikken, jevnlige mindre bombetokter og støtte til attentater og indre opprør). Vi er nå på vei inn i en ny fase, hvor stormakter som Russland og Kina, og av og til Frankrike, blokkerer USAs egenrådighet. USA vil da gå sin egen vei om nødvendig. Eller gjennom NATO, som vi nettopp så i Jugoslavia-krigen.

Det er viktig å bruke dette taktisk. Å vise fram at USA bryter internasjonale konvensjoner de har skrevet under og avsløre hykleriet i deres korstog for Humanisme, Menneskerettigheter og forsvar for Sivilisasjonenen. Men det må ikke føre til at vi aksepterer, eller til og med aktivt fremmer forslag om imperialistiske intervensjoner bare de fører FN-flagget. Som i Kosovo nå, kan vi lett også ende opp med at NATO-aksjoner får ryggdekning bak FN-resolusjoner. Det er innholdet i intervensjonene som må avgjøre vår holdning til dem, ikke hvilket flagg de seiler under.

I propagandaen for humanitære intervensjoner kjører USA Menneskerettighetserklæringen og FN-konvensjonen om Folkemord fram for å overkjøre, eller endre, konvensjonene om Folkeretten. Vi må finpusse linja og propagandaen vår på dette området. Det er her den imperialistiske propagandaen har hatt størst gjennomslagskraft i venstreradikale og intellektuelle miljøer til nå. ”Den hvite manns byrde”-syndromet gir fortsatt god klangbunn. Slagord som ”de opplyste stater”, som har rett til å gripe inn mot ”barbarene, lanseres og får gehør.

 

Folkekrigen og det borgerlige militærapparatet

Både militærteknologien og særtrekka ved dagens og morgendagens imperialisme gjør at vi må oppdatere vår militærpolitiske linje. Det gjelder både i forhold til frigjørings- og revolusjons-strategiene og vår holdning til det borgerlige militærapparatet.

Folkekrigs-strategien vil fortsatt være hovedregelen i de fleste tredje-verden-landa. Det vil også fortsatt være slik at forsvar av nasjonal sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil være en høyst aktuell politikk også for mindre imperialistiske land som Norge. Det nasjonale spørsmålet vil spille kanskje en enda viktigere rolle i tida framover. Det er ikke slik at den såkalte ”globaliseringa” betyr slutten på nasjonalstatens epoke.

Men den konkrete tilpassinga av folkekrigs-strategien må bygge på en konkret analyse av situasjonen i landet og verden i dag. Samtidig vil tilpassinga av den norske forsvarspolitikken til den nye NATO-strategien, gjøre at politisk militærnekting får en mer framtredende plass og arbeid for å få Norge ut av NATO blir en del av forsvaret av vernepliktshæren mot gradvis innføring av vervehær og oppsetting av internasjonale utrykningsstyrker.

 

Skisse til parolegrunnlag:

1) Bryt med imperialismens militære verdenssystem!

• AKP arbeider for at Norge skal melde seg ut av NATO – og for at NATO skal nedlegges.
  I dag vil dette innebære å samle en breiest mulig front mot Det Nye NATO, med utrykkingsstyrker og sjølpålagt mandat til å intervenere over hele kloden.
  
• AKP går også mot Vestunionen og norsk medlemskap der, eller på annen måte innlemming i EU sin militære struktur. 
• AKP går mot norsk støtte til aggresjonskriger –heller ikke om de føres gjennom FN-systemet eller under dekke av humanitære intervensjoner. 

2) For et uavhengig invasjonsforsvar og norsk vernepliktshær.

• AKP er for alminnelig verneplikt for kvinner og menn, og mot utvikling av en profesjonell vervehær. Forsvar av norsk sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil fortsatt være aktuell politikk for revolusjonære i en gitt situasjon. Enten ved en regelrett okkupasjon av landet eller ved at Norge blir brukt som base i en imperialistisk krig. 
• AKP jobber for en politisk mobilisering av folket og soldatene for å motarbeide at det norske militæret blir brukt til aggresjonskriger eller i mot egen befolkning. Vi krever at den opprinnelige fortolkinga av § 25 i Grunnlova blir gjort gjeldende igjen(jfr. ”åpent forum” i KK 15.mai av Erling Folkvord –lagt ut på AKPs nettside.) 
• AKP krever rett til å nekte militær tjeneste som går utover det å forsvare landet mot militær aggresjon. 
• AKP er mot norske militære styrker i utlandet – unntatt i fredsbevarende oppdrag a la UNIFIL, hvor alle involverte parter er enige i utplasseringa. Dvs. Norge må gå imot den nye ”out og area”-linja til NATO og stanse oppbygginga av utrykkingsstyrker som Telemarksbataljoner og IRF/RDF-styrker a la den foreslåtte utrykkingsstyrken på 3500 soldater. 

3) Nei til ABC-våpen.

• AKP krever ødeleggelse av alle ABC-våpen. Stormaktene må gå i spissen for nedrustinga.
  ABC-våpen er masseødeleggelsesvåpen som ikke skiller mellom venn og fiende og rammer sivilbefolkningen sterkt. Det er derfor rett å sette dem i en særklasse for å få fram hvem som er terroristene og står for de største krigsforbrytelsene og brudda på menneskerettighetene. Det er stormaktene som har det svarteste rullebladet i bruk av slike våpen. Og deres utvikling av nye fleksible atomvåpen foregår i skyggen av nedrustningsavtalene.
  

4) Solidaritet med undertrykte folk og nasjoner

• AKP støtter frigjøringskriger for nasjonale og sosiale rettigheter.
  Så lenge imperialismen består vil det være undertrykking og erobringskriger. AKP mener at undertrykte folk og nasjoner har rett til å slåss mot dette, også forsvare seg med våpen i hand mot voldelig undertrykking og okkupasjon. I vår epoke er den nasjonal-demokratiske frigjøringskampen en integrert del av den antiimperialistiske kampen og den sosialistiske revolusjonen.
  Den væpna frigjøringskampen må bygge på strategien med politisk mobilisering av folket, uavhengighet fra imperialistmaktene og avvisning av elitistisk terrorisme. 
• AKP slåss for nasjonale minioriteters politiske og sosiale likestilling og rett til kulturell utfoldelse, mot alle former for rasisme og nasjonal undertrykking.
  AKP er for at folk forener seg på tvers av etniske skiller og nasjonalitet og står i mot splitt og hersk-politikken fra imperialismen og lokale reaksjonære krefter. De fleste stater i dag er også flernasjonale og det beste i de fleste tilfeller vil være at det utvikles et gjensidig, likeverdig forhold mellom nasjonalitetene. Splittelser på et etnisk grunnlag er det bare det styrende borgerskapet og imperialistmakter som prøver å få innflytelse i landet som til sjuende og sist vil tjene på.
  Enhver nasjonal eller etnisk minoritet har imidlertid rett til å slåss mot diskriminering og annen undertrykking. Det inkluderer også retten for undertrykte nasjoner til å opprette egen stat, om de finner dette nødvendig for å oppnå likeverd og få slutt på undertrykkinga.Arbeidere og undertrykte folk og nasjoner foren dere!

   

Tilbake til Røde Fane-sida

 

---

«Morten Falck har rett i at forståinga for samanhengar i naturen har gått framover. Men i høve til naturens kompleksitet er vår kunnskapsløyse og uforstand meir sentral enn framgangane», skriver forfatteren i dette innlegget som diskuterer Falcks artikkel i Røde Fane 2-99.

Eg oppfattar Morten Falck sin artikkel, «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen», som ei skisse til eit miljøprogram for partiet og synest det er på høg tid. Mange av vurderingane deler eg. Men etter mitt skjøn vågar ikkje Falck å tenkje tankane til endes, kanskje fordi det å gå til botnar i spørsmåla inneber at han ikkje lenger kan hevde at han utfyller marxismen, men i staden kjem på kollisjonskurs med tradisjonell marxisme.

Marxisme og miljø

I arbeidsdelinga mellom Marx og Engels var det, som Falck skriv, sistnemnde som hadde hovudansvaret for naturvitskapane. Og fordi Marx døydde som 65-åring i 1883, måtte Engels leggje vekk desse viktige arbeida og i staden sluttføre Kapitalen. Dette er kanskje forklaringa på at for det om Engels har mange skarpe observasjonar om forholdet mellom natur og menneske, famlar han i grunntenking. Av og til skriv han at mennesket er ein del av naturen og underlagt naturen. Andre gonger skisserer han menneskets utvikling frå å vere underlagt naturen til å bli naturens herre: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» skriv han til dømes i «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap».

Men ei anna forklaring er kanskje meir dekkjande: Engels (og Marx) var produkt av det tidlege, framveksande industrisamfunnet, hadde annamma mykje frå det mekanistiske natursynet som René Descartes først utvikla og hadde i si tid sjølvsagt ikkje hadde føresetnader for å sjå avgrensingane og mistaka med dette natursynet.

Det at mennesket går frå å vere ein del av naturen til å få kontroll med naturen, var ein synsmåte som høvde det framveksande industrisamfunnet, både i aust og vest. Slik vart tekniske nyvinningar, motoren, telefonen, bilen, atomreaktoren og alle andre, til uomtvistelege framsteg, til ledd i menneskets erobring av naturen.

Klarast har eg funne dette synet i den sovjetiske læreboka «Marxismen-leninismens grunnlag» frå 1958. Der skisserer ein professor kva for krav arbeidarklassen må kunne stille til framtidige styresmakter:

«Det må kreves følgende:

-at menneskenes levealder forlenges til i gjennomsnitt 150 til 200 år, at infeksjonssykdommene utryddes, og at andre sykdommer stadig begrenses;

-at alle naturkreftene, solenergien og vindens energi og varmen i jordens indre blir brakt til å tjene menneskene,- at atomenergien anvendes i industrien, transportvesenet og byggevirksomheten og at en finner fram til metoder for å kunne lagre opp energi og nytte disse lagrene på et hvilket som helst sted uavhengig av noe ledningsnett;

-at en kan forutberegne naturkatastrofer slik som oversvømmelser, virvel-stormer, vulkanutbrudd og jordskjelv og hindre at de inntreffer;

-at det ales opp dyreraser og avles fram planteslag som vokser raskere og kan gi mer kjøtt, melk, ull, matkorn, frukt, fibrer og tømmer til folke-husholdningen;

-at ugunstige områder som myrstrekninger, fjellområder, ørkenstrekninger, taiga og tundra blir trengt tilbake og innvunnet for livets behov, – og at en eventuelt også tar sikte på å innvinne havdypet;

-at en greier å mestre klimaet og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp; drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete.»

Det er uttrykk for same grunntenkinga når Falck skriv:

«Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå. (I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen.)»

Alle ser at den russiske professoren var på viddene. Men er ikkje det Falck skriv, rett då? Jau, men noko anna er viktigare, at i høve til naturens mangfald, kompleksitet og kreativitet forstår vi framleis svært lite. Og mykje av det vi trur vi forstår, fungerer likevel annleis. Desse spørsmåla handlar resten av artikkelen om.

Om kunnskapar, sædceller og antibiotika

Den kanadiske genetikaren David Suzuki skriv:

«Bananfluga har vore ein favoritt for genetisk forsking i nitti år. Minst sju nobelprisar har vorte vunne på denne fluga. Milliardar av dollar og titusentals årsverk med forsking må ha vore brukte på bananfluga verda over. Så det er ikkje overraskande at vi har skaffa oss djupt innsyn i og enorm manipulerande kunnskap om denne arten. Til dømes kan vi i mitt eige laboratorium skaffe fram fluger med tolv føter i staden for seks (dei kan ikkje gå særleg bra, men dei ser spesielle ut), fire venger i staden for to (dei kan ikkje flyge, men dei ser ut som ein Boeing 747), ein fot i staden for snabel eller ein veng ut frå eit auge. Dette er forma for kontroll forskinga har gitt oss.

Men til dags dato har vi ingen ide om korleis bananfluga overlever kanadiske vintrar. Vi veit enno ikkje korleis eit egg blir ei larve, korleis larva blir ei puppe og korleis puppa blir til ei fluge. Artar av fluga er så nært i slekt med kvarandre at berre eit fåtal forskarar kan skilje dei åt, men sjølve har dei ikkje det minste problem endå dei manglar doktorgradar. (…)

Eg tok eksamen som genetikar i 1961 og tenkte då at eg forstod alt som var verdt å vite om genetikk og kunne setje verda i brann. Men når eg i dag fortel studentane kva eg visste i 1961, vil dei geispe eller le av vantru. Men når dei har vore professorar i tjue år og fortel sine studentar kva som var dei fremste ideane i 1997, vil desse studentane også le.»

I 1929 gjorde den britiske legen Alexander Fleming ei oppdaging som med rette vart kalla det største framsteget legevitskapen til dags dato har gjort. Han fann ut at somme stoff kunne drepe skadelege bakteriar. Stoffa vart kalla anti-biotika. Bios betyr liv, altså anti-livsstoff eller livsdreparar. I andre verdskrigen slo penicillinet og andre antibiotika gjennom i behandling av sår og bakteriesjukdommar, og dei har vorte brukte meir og meir, dei siste tiåra også i dyrefôr for å halde sjukdommar unna dyra og fremje vekst og avdrått. Utviklingsoptimistane trudde kampen menneska førde mot bakteriane, var i ferd med å bli vunnen.

Men i femtiåra viste det seg at somme typar antibiotika ikkje verka lenger. Dei fleste medisinarane forstod ikkje kvifor, men tok i bruk nye typar, og det gjekk bra. Så viste det seg at heller ikkje dei verka. Bakteriar har vorte resistente. Korleis det har skjedd, veit vi ikkje så nøye. Men la oss tenkje oss at 99 av 100 bakteriar av ein art vart drepne av antibiotikumet, medan bakterie nummer 100 overlevde fordi han var av eit ørlite anna slag. La oss tenkje oss ei ny behandling med liknande resultat og endå ei. Då har dei overlevande bakteriane veksthøve som aldri før, for dei har ikkje andre representantar for sin eigen art å konkurrere med. Etter nokre eller nokre tusen bakteriegenerasjonar er alle resistente.

Det neste som skjedde, var at resistente bakteriar overfører resistens, smittar på eit vis, til bakteriar av andre slag. Heller ikkje det veit vi korleis skjer. Men når forskarar legg to bakteriekulturar, ein resistent og ein ikkje-resistent, på ei skål, kan det vise seg dagen etter at dei ikkje-resistente har vorte resistente.

Det tredje som skjedde, var at bakteriar som hadde utvikla resistens mot ein type antibiotika, lettare vart resistente mot fleire typar. Dei vart multiresistente. Steget frå resistens mot eit slag antibiotikum til resistens mot mange og kanskje alle slag er altså stuttare enn steget frå ikkje-resistens til resistens.

Antibiotika vart altså med rette utropt til eit veldig framsteg for legevitskapen. Men om sjukdomsfremjande bakteriar viser seg i stand til å utvikle resistens mot alle antibiotika i år eller om eit tiår, har samtidig kunnskapane om andre behandlingsmåtar ikkje vorte utvikla og ofte vorte borte. Difor kan dette framsteget snu til eit tilbakesteg.

La oss så bruke litt plass på sædceller. Hjå dagens 20-åringar kan det vere 60 millionar i ein milliliter sæd. Men hjå 50-åringane er det nesten dobbelt så mange. Ei undersøking tyder på at talet på sædceller minkar med 2 prosent for kvart årskull. Kvifor? Ingen ting gir grunn til å tru på at talet på sædceller veks med «eigars» alder. Det må vere faktorar utanfor som påverkar celletalet. Men til no har 20-åringen vorte utsett for 20 års forureining, medan 50-åringen har vorte utsett for mykje meir. Så med ei slik forklaring skulle 50-åringen ha færre og ikkje fleire sædceller.

Truleg er det meir komplisert. Truleg er forklaringa at dei unge ved fødselen er disponerte for færre sædceller fordi mødrer dei siste tiåra har vore utsette for syntetiske stoff som i livmora blir oppfatta som østrogen, og som hemjar veksten av dei cellene som organiserer og regulerer sædproduksjonen. I så fall vil vi leve med dette problemet, som i verste tilfelle kan vere ei form for massesterilisering, i minst ein generasjon til. Viss det då ikkje blir ført vidare genetisk, så vi, den skjøre dyrearten homo sapiens, aldri blir kvitt det.

Korkje antibiotika-resistens eller nedgang i sædcelletal er det eine problemet med stor P. Dei er to av mange problem. Det samanfattande problemet er at dagens konkurranseindustrielle samfunn på område etter område gamblar med naturen i staden for å innordne seg.

Difor veit vi heller ikkje kva for forsvarsvåpen naturen vil setje inn i neste omgang. Vi veit berre at det vil skje. Når menneske tek i bruk PCB eller DDT eller DØS eller penicillin eller vancomycin og trur dei skal rydde unna problem, treng naturen stundom litt tid for å byggje opp eit forsvar. Men i konflikten mellom menneske og mikrobar tyder mykje på at mikrobane er sterkast. Mikrobar som kan vege ein milliondels gram, kan drepe både blåkval og elefantar og menneske. Framom alt har dei ein stor fordel med at dei formeirar seg så snøgt. Under gunstige vilkår kan ein bakterie bli ein million bakteriar på eit døgn. Medan menneske har minst 15-20 års generasjonsintervallar.

Eit tidsperspektiv

Falck skriv: «Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator.»

La oss vurdere dette, men først sjå på eit anna tidsperspektiv. Kloden har bestått i 4,5 milliardar år. I kanskje 3,5 av desse har det vore liv her, medan menneska har eksistert i mellom 200 000 og 500 000 år, altså i ein ørliten del av klodens tid.

På ein brøkdel av denne tida att, dei 60 åra frå andre verdskrigen byrja, har menneska gjort meir for å endre livet på kloden enn på heile tida føreåt. Med nedbryting av det tynne matjordlaget som finst her og der, med fleirdobling av talet på eksemplar av homo sapiens, med forørkning, forureining av jord, luft, vatn og hav dit at det ikkje er råd å ta ut ein liter vatn upåverka av menneske, med nedbryting av grenser mellom økosystem og på alle dei andre måtane lesarane kjenner og dei måtane korkje lesarane eller eg som skriv enno kjenner.

Vi kan tenkje oss klodens tid som ein film, der lerretet er omtrent likt i dei to timane førestillinga varar, like til ein veldig lysblink i siste tusendels sekundet.

Kva med dei ti prøvesesongane, som Falck rettnok synest meine er utilstrekkeleg? Den genmodifiserte planta eller dyret skal brukast til menneskemat. Tåler menneska denne maten? Vi kan teste på rotter eller myser, men føreset då at menneske reagerer på same måten som rotter og myser. Vi testar mange gonger dosane, gjerne hundre gonger og trur oss då trygge, men føreset då at risikoen er avhengig av storleiken på dosen. Når det gjeld hormonhermande syntetiske stoff av det slaget som reduserer sædcelletalet i mannleg avkom, viser det seg at det ikkje er mengda det kjem an på i det heile, for ørsmå dosar er tilstrekkelege. Det er signalet som trengst. Neste spørsmål er korleis den nye maten verkar i ulike kombinasjonar med dei mange kjemikala menneska har i seg? Det finst rundt 70.000 i handel og er uråd å teste alle kombinasjonar. Korleis verkar maten inn på immunforsvaret til dei som et han, på menneske i ulike livsfasar, på gravide, på avkommet? For å gjennomføre ei forsvarleg testing treng vi svar på desse spørsmåla. Då treng vi ikkje berre ti vekstsesongar, men ti generasjonar menneske.

Fasiten seier framgang

Gong på gong møter vi framstegstrua hjå Falck:

• «Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.»
• «Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer.»
• «Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene.»
• «Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse.»
• «Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning.»Etter denne utmålinga av framsteg kjem ikkje argument og ikkje grunngiving. Falck går rett over til å skrive (konkret og skikkeleg) om problema kombinasjonen bioteknologi og profittjag fører med seg. Det får ein til å undrast på om framstegstrua hjå Falck er reell eller berre programmatisk. Altså at Falck skriv at vitskap og teknikk går raskt framover fordi han er innanfor ein tradisjon der han skal tru det. At han må gi fasitsvaret.Men la oss sjå litt meir på denne framgangen. La oss sjå på om han går på rett spor, om det er slik at alt går framover eller også at somt blir borte og kva vi forstår i høve til det vi ikkje forstår.

Langs feil spor?

Falck skriv altså: «Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå. (I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige.)»

I matematikk og datateknologi møter vi den mekanistiske tenkinga. Det gjeld, meinte René Descartes (1596-1650) med rette, å løyse opp alle spørsmål i deira minste delar. Desse delane påverkar så kvarandre, og ein kan gå frå enkeltdelen til det kompliserte. Dei avgjerande delane i organismen er, seier Descartes etterkomarar, gena. Med hjelp av avansert matematikk og datateknologi har vi lært å knekke DNA-koden. Denne lærdommen gjer at vi kan endre organismar og artar frå grunnen. Når ein byter ut eit gen i poteten med eit gen frå arktisk flyndre, som tåler meir frost, vil ein få poteter som tåler meir frost. Logisk og greitt.

Men i naturen er det ikkje nødvendigvis slik som i matematikken at B følgjer av A. Det er i staden, for å bruke eit sitat frå Gro Harlem Brundtland (i ein heilt annan samanheng, men også blinde høner kan finne korn), slik at alt heng saman med alt anna. Altså at ikkje berre gena, men dei ustanselege vekselverknadene er med og avgjer. Det finst lover og samanhengar vi ikkje kjenner, og truleg er det stundom også slik at naturen er kreativ og uforutsigbar og altså ikkje følgjer reglar i det heile. Det som kjem ut av at vi erstattar eit gen i poteten med eit flyndregen, avheng altså av dei enkeltorganismane vi tuklar med, av miljøet dei eksisterer i og av alle andre organismar og stoff dei kjem i kontakt med – og truleg av dei uforutsigbare «sprella» naturen gjer.

Altså er ikkje naturen som matematiske likningar med tre eller fire eller fem ukjende, men heller som likningar med eit ukjent tal millionar ukjende. Som uløyselege likningar.

Difor gjer ikkje matematikk – og datateknologi – oss i stand til å forstå kompleksiteten i naturen. Dei gjer oss berre i stand til å forstå somme enkle prosessar. Dersom vi trur at desse enkle prosessane er heilskapen, går det lett ille.

Innsikt som blir borte

Eg driv som gardbrukar. Kårkallen på garden her gjekk på landbruksskole i 1939-40. Framleis har vi dei fleste lærebøkene han brukte. Jordbrukslære I, Jordkultur og gjødsellære, (Aschehoug 1937) er konkret og grundig om planteslag, om grøfting, vatning, dyrking, kamp mot ugras, jordarbeiding, gjødsling med natur- og kunstgjødsel og mykje anna. Landbruksskoleelevane den tid lærde mykje som dagens elevar ikkje får med seg og som er avgjerande for eit berekraftig landbruk. Kunnskapane i boka finst sjølvsagt framleis, men finst kunnskapane rundt temaa? Når eg vil ha meir informasjon, kan eg spørje kårkallen og lære. Spør eg derimot ein Ås-kandidat, oppdagar eg at vedkomande rett nok kan meir om å pøse på med kunstgjødsel, men forstår langt mindre av kva som gir plantevekst. Somme kunnskapar er prioriterte unna, andre har vorte borte.

Australske botanikarar har oppdaga at dei innfødde, aboriginane, i sine språk er i stand til å skilje mellom planter botanikarane ikkje ser skilnaden på i sine mikroskop og med sine laboratorie-analysar. Dei må difor lære seg språka til dei innfødde for å forstå australsk flora betre.

La oss sjå på Falcks påstand om framstega biologien har gjort, ein gong til. I eit fullstendig bilete høyrer det altså også med at viktige kunnskapar, frå matprodusentar, frå urfolk, frå legar, medisinmenn, forskarar og andre, samtidig har vorte borte og er i ferd med å bli borte. I det fullstendige biletet høyrer det med at menneska sant nok har vorte mykje dyktigare til å analysere og utnytte enkeltvekstar og enkeltorganismar, men ikkje til å tenkje på heilskapen. Dei har vorte flinkare til å få til produksjonsauke, men ikkje til å forvalte på langsiktig vis.

Eit døme viser praktiske konsekvensar. Irlendarane lærde om poteter, tok i bruk den mest effektive sorten og vart råka av tørråte og difor An Gorta Mor, Den store svolten, i 1845. Trass denne katastrofen som gjorde at kanskje ein million menneske svalt i hel og at ein annan million irar laut emigrere, har dyrkingsmåten, monokulturen, vorte stadig meir vanleg når det gjeld dei fleste planter. Men dei som har drive lenge, kanskje hundre generasjonar, med poteter, har større innsikt. Under marginale forhold i landsbyen Uchucmarca i Andesfjella i Peru dyrkar dei rundt femti potetslag. Desse er ikkje femti stabile sortar ein kan skilje mellom, men eit genetisk spekter under stadig endring. Nye sortar kjem heile tida til gjennom kryssing mellom dyrka, ville og halvville sortar. Om ein bonde i Andes-fjella mister avling på grunn av ekstremt vêr eller insektåtak eller soppsjukdommar, kan han finne og byggje vidare på ein ny potetvariant som har overlevd vanskane.

Men no blir det aller meste av verdas landbruk drive som monokultur, altså som den irske og ikkje den peruanske potetdyrkinga. 20 planteslag utgjer visstnok 80 prosent av maten vår.

Alt det vi ikkje forstår

La oss bruke litt tid på eit tankeeksperiment: Frå individ på ein planet i eit fjernt solsystem får vi spørsmål om korleis ein forbrenningsmotor (eller ei klokke eller ein datamaskin eller ein atomreaktor) fungerer. Dei har vårt tekniske utstyr, kan like mykje om materialar som vi og forstår våre språk, men dei har ikkje forbrenningsmotoren. Vi forstår motorens totalitet og kan gi dei ei fullstendig skildring av denne, slik at dei også vil forstå han og kan byggje sine eigne motorar om dei meiner det er eit fornuftig tiltak.

La oss så tenkje oss at dei same individa ber oss forklare naturen på Tellus. Ikkje fordi dei skal byggje ein natur som på vår klode, det er uråd, men fordi dei vil forstå korleis vår natur er og fungerer. Vi samlar alle verdas naturforskarar og bønder og fiskarar og jegerar og hagebrukarar og vil likevel vere i stand til å skildre berre ein liten flik av naturen. Rett og slett fordi vi forstår berre ein liten flik. Vi forstår noko av det store og synlege og det som liknar oss, men dei fleste artane på denne kloden er mikrobar og ikkje makrobar, og mikrobe-livet er i all hovudsak ukjent.

Falck har altså rett i at forståinga for samanhengar i naturen har gått framover. Men i høve til naturens kompleksitet er vår kunnskapsløyse og uforstand meir sentral enn framgangane.

Vi tenkjer oss at det, teoretisk, er mogeleg å forstå naturen til botnar. Altså kjenne og kunne identifisere alle protozoar og alle spretthalar og alle nematodar og alle virus og alle dei andre, kanskje 5 og kanskje 50 millionane artar, vite korleis dei varierer, korleis deira intelligens er, korleis dei formeirar seg, overlever, interagerer med andre artar (som menneske) under ulike naturvilkår og klimaforhold og kan endre seg, å kjenne alle grunnstoff og alle syntetiske stoff og alt prion og korleis liv reagerer på desse. Vi tenkjer oss vidare, for å illustrere med tal, at i 1899 forstod menneska ti prosent av naturens totalitet og at vi i 1999 forstår 15 prosent. Det er sjølvsagt ein enorm framgang, i det har Falck rett.

Om framgangen går vidare i same tempoet, vil våre etterkomarar om 1.000 år forstå ikkje berre ein flik, men meir enn halvdelen. Slik at dei vil vere i stand til å forklare naturen så nokolunde for eventuelle individ på planetar i fjerne solsystem. Og slik at dei kanskje kan føreseie følgjene av til dømes bioteknologiske endringar.

Kunnskap og behov for kunnskap

Men eit spørsmål til må kommenterast: Kva aukar snøggast av ny kunnskap om naturen og behovet for ny kunnskap om naturen? La oss tenkje oss at du som les og eg som skriv bur åleine på ei isolert Stillehavsøy. Kvar morgon ristar vi ned ei kokosnøtt frå ei av palmene, skjer hol i henne og drikk den næringsrike og velsmakande kokosmjølka. Attåt et vi litt urter og fangar ein fisk eller eit dyr om vi ønskjer eller føler vi treng variasjon i kosten. Fordi det er rikeleg med palmer, dyr og fisk, har vi nok kunnskapar til å livberge oss og kan bruke tida til å streife rundt, fortelje kvarandre historier eller ha seksuelt samkvem. La oss så tenkje oss at hundre nye personar kjem flyttande til øya. Då blir det for lite kokosnøtter, urter, fisk og vilt. Vi treng langt større kunnskapar om å hente meir ut av naturen, om økonomisering med ressursar, om forvaltning for framtida, om virus og bakteriar og smittsame sjukdommar og alt slikt. I denne situasjonen kunne vi sjølvsagt oppsummere som eit framsteg at vi hadde lært å temje geiter og å nytte husdyrgjødsla for å få større plantevekst. Men i høve til behovet for innsikt i naturen ville dette framsteget vere for lite. Trass i kunnskapsauken ville vi få meir svolt og sjukdom.

Der står vi i global målestokk i dag. Vi har altså, som Falck poengterer gong på gong, tileigna oss ein del nye kunnskapar. Men vi har også, med 6 milliardar menneske no og mellom 10 og 12 om 100 år, med nedbryting av grenser mellom økosystem og stadig frakting av organismar verda over, med tømming av fossilt brensel og øydelegging av matjord, kome i ein situasjon der behovet for økologisk innsikt er mykje større enn før. Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.

Ta sjukdommar og dødsratar som døme. I tredelen av verda, Afrika sør for Sahara, mange asiatiske land og delar av Aust-Europa, går gjennomsnittleg levealder no ned. I Botswana har levealderen falle frå 62 år i 1990 til 44 i 1998, i Zimbabwe frå 61 år i 1993 til 49 år i 2000 og i Russland (blant menn) frå over 70 til under 60 år, for å nemne nokre tal. Matmangel, vassmangel, feilernæring og sjukdommar, i Afrika først og fremst AIDS, er forklaringane. Dels kjem det av politiske prioriteringar (vatn til golfbanar og symjebasseng framfor jordbruk), men også av mangel på kunnskap. 30 år attende visste ingen om AIDS, rett og slett fordi naturen i sitt enorme laboratorium enno (truleg) ikkje hadde utvikla sjukdommen. Om nye 30 år har vi kanskje gode vaksinar. Men då kan den globale flyten av varer og menneske gi vekstgrunnlag for nye massesjukdommar, som menneska står like hjelpelause overfor.

DDT som døme

Når noko går framover, er det lett å la seg blende og gjere framgangen større enn han er. Dersom vi gjer det i forholdet menneske/natur, kan vi kome til å gjere store feilsteg.

Vi kan bruke DDT, klorert hydrokarbon, som døme. Like før andre verdskrigen oppdaga den sveitsiske kjemikaren Paul Müller at DDT drap insekt som mygg, fluger, biller og mange larver. Det trengde gjennom huda og inn i nervesystemet til insekta, slik at dei vart lamma. Stoffet gjorde at mange allierte soldatar unngjekk malaria, gulsott og flekktyfus, og det vart teke meir og meir i bruk i landbruket verda over. I 1948 fekk Müller nobelpris i medisin for sitt store arbeid for helse og rein mat.

Men etter kvart viste det seg at DDT vart brote ned svært sakte, at det samla seg opp i næringskjeda og at det reduserte dyrs forplantingsevne. Som nemnt tidlegare nærmar forskarane seg ei forklaring på det siste. DDT og endå meir det endra stoffet DØS blir av ein dyrekropp oppfatta på linje med det kvinnelege kjønnshormonet østrogen og set i gang prosessar som endrar kroppsfunksjonar. I verste fall kan massesterilisering av menneske og dyr bli det langsiktige resultatet.

Dei fleste hagebrukarar og frukt- og grønsakdyrkarar brukte DDT. Mange brukte DDT innandørs for å halde plagsame insekt unna. Framleis blir stoffet nytta i mange land, ikkje minst der presset for valutainntekter er større og leseevna mindre enn hjå oss. Det inneber at med fri vareflyt gjennom WTO får alle det i seg.

I dag veit vi at DDT ikkje var eit framsteg. Men i 40-åra hadde dei ikkje føresetnader for å spå om skadane. For dei var eit syntetisk stoff eit syntetisk stoff og eit hormon eit hormon. For dei var nedkjemping av insekt eit stort framsteg. Og forskarar hadde stor tiltru til eigne kunnskapar, fordi dei forstod mykje som var framandt for førre generasjon.

Kva kunne ha hindra lanseringa av DDT i ein periode då samanhengane var ukjende? Grundigare risikoanalysar, fleire forsøk med mus og rotter til dømes? Nei, forsøka ville neppe ha avdekt skadeverknadene, for dei hadde ikkje vist korleis stoffet flytter seg oppover i næringskjeda og truleg heller ikkje korleis det kan endre avkommet i mors liv. Ingen kom den tid på tanken om at syntetiske stoff kunne verke som hormonhermarar.

Difor var det berre ei anna grunntenking som kunne ha stoppa DDT. Ei vurdering av naturen som heilskap, risikoane ved å tukle med han og av alt vi ikkje veit kunne ha stoppa lanseringa. Altså eit heilt anna natursyn enn det Falck står for.

Det tok eit par tiår før DDT for alvor vart eit problem. Det tok eit par nye tiår før forskarane tok til å bli i stand til å forklare kvifor DDT var eit problem. Det tek (i beste fall) endå eit par tiår før bruken av DDT tek slutt. Og ingen veit kor mange tiår det tek før skadeverknadene er borte. Eller om dei blir borte eller bruken har sett i gang nye, irreversible prosessar.

Men no veit vi og har forbode DDT i vår opplyste del av verda, og mistak av den typen vil ikkje bli skje oftare, tenkjer kanskje lesaren. Då blir neste spørsmål: Kor mange stoff, organismar og biologiske prosessar er lanserte dei siste tiåra som vi vil sjå skadeverknadene av først om nokre år eller generasjonar? Og kor mange vil bli lanserte dei neste åra og godkjende av all verdas forureinsingstilsyn og mattilsyn og EØS-organ og Codex Alimentarius fordi vi ikkje kan påvise skadeverknader?

Det er i dette perspektivet vi må vurdere bioteknologien. Heller ikkje eg er prinsipielt imot bioteknologi. I ei knapp verd trengst nye tiltak for å produsere meir mat og halde sjukdommar unna. Men vi veit så lite, og forsøk og satsing blir gjort av folk som ikkje berre er for profitt, men som attåt trur at dei forvaltar innsikta og at naturen er enkel, og som på naivt og menneskeleg vis let seg blende av små framgangar. Om vi erstattar eit potetgen med eit gen frå flyndre, er vi ikkje i stand til å føresjå korleis den genmodifiserte organismen blir. For dei arveeigenskapane som blir kombinerte, er så mange, så uoversiktlege og så varierande ikkje berre frå art til art, men frå organisme til organisme, at våre spinkle matematiske modellar og (i høve til naturens kompleksitet) enkle dataprosessorar ikkje er i stand til å spå resultata med nokon grad av sikkerheit.

Kommunisme er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti

Kapitalismens profittbehov står i vegen for utvikling av dei biologiske produktivkreftene ut frå vanlege folks behov, skriv Falck. Men når kommunismen kjem, då blir det annleis. For i samfunnet «i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike», vil behova bli dekte og dei biologiske ressursane kunne brukast fullt ut.

I opningsartikkelen i same bladet, skrive av leiar Gulbrandsen og politisk sekretær Bell i AKP, les vi at «AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden».

Uavgrensa fridom altså. Men virkelegheita er ikkje like enkel. La oss tenkje oss at vi to, lesaren og eg som skriv, er i same rommet, at den eine av oss røykjer ustanseleg og den andre har astma som blir utløyst av tobakksrøyk. For røykjaren er uavgrensa fridom til å røykje viktig. For astmatikaren av oss er uavgrensa fridom til røykfri luft minst like viktig. Vi ser at uavgrensa fridom for ein kan vere til stor skade for ein annan.

La oss ta eit anna døme: A har dårleg hjarte. Mykje talar for at i løpet av eit par år er han død. Men mennesket og grisen har relativt lik anatomi. A kan få transplantert hjarte frå grisen. Om transplantasjonen er vellykka, vil A kunne leve i fleire tiår. Men det eksisterer ikkje berre ein risiko for at transplantasjonen skal bli mislykka og A li same lagnad som grisen, det eksisterer også ein risiko for at organtransplantasjonar frå grisar til menneske kan gjere sjukdommar grisane blir råka av, til menneskesjukdommar og difor bli til dramatisk skade. Kven sin fridom, A sin eller alle andre sin, skal vi i så fall ta omsyn til? Når uavgrensa fridom for ein kan vere til stor skade for mange andre.

Alt nøkternt naturinnsyn fortel oss at eit berekraftig framtidssamfunn ikkje blir noko jordisk paradis. Om det blir kommunisme aldri så mykje, blir det slett ikkje eit samfunn med to timars arbeidsdag og uavgrensa fridom for alle. Det blir eit samfunn som må stille harde krav om nøysemd og arbeidsinnsats til innbyggjarane. Det blir eit samfunn med motsetnader mellom folk. Og det blir eit samfunn der individa må innordne seg under det bitre faktum at vi lever på ein klode som er i minste laget til ti eller tolv milliardar menneske og difor må akseptere knappheitas diktatur.

Difor er det også slik at kommunisme ikkje løyser miljøproblema. Aller minst gjer ein kommunisme som blir lansert som «ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene» det. Det finst argument, gode argument endåtil, for at kommunisme er eit nødvendig vilkår for eit berekraftig samfunn. Men ikkje for at det er ein garanti. Kommunisme med det gamle synet at mennesket forstår og står over naturen, endåtil i Falcks modererte variant, vil ikkje vere ei samfunnsform som kan overleve.

Difor kan etter mitt skjøn Falcks framlegg i beste fall kallast eit stutt steg i rett lei. Det er positivt at han vil utforme eit miljøprogram, men om målet er at menneske i det talet vi har grunn til å vente, skal kunne leve i mange hundreår og tusenår på denne vesle kloden, trengst ei anna grunntenking, eit meir audmjukt og respektfylt syn på naturen, ei større varsemd overfor naturendringar og ei langt meir radikal tenking i høve til vår tids miljøfiendtlege politikk og vitskapssyn enn den vi møter i dette innlegget.

 

Ola Lars Andresen er forfatter og kritiker, med 15 års erfaring som utenriks- og krigskorrespondent fra Midtøsten og Nordøst-Afrika. Han har vært knyttet til en rekke nordiske aviser, samt det danske Ritzaus Bureau. Han var den danske dagsavisen Politikens korrespondent og representant i Kairo under den siste Golf-krigen i 1990-1991. I 1997 utga han sammen med den palestinske forfatteren Abdel-Qader Yassine første bind i en romantrilogi om det palestinske eksilet, Utstøtt, på Pax forlag.

---

Bokomtale
Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, sett i lys av krigen i Jugoslavia, Spartacus Forlag

Hvilken rolle eller oppgave har mediene for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner spør Ola Lars Andresen i denne presentasjonen av Roy Krøvels bok, «Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, sett i lys av krigen i Jugoslavia».

Denne framstillingen er konsentrert om å prøve ut Krøvels mediateorier på vinterens og vårens NATO-krig mot rest-Jugoslavia. Men jeg vil starte med et langt sitat fra boka, hentet fra den borgerkrigslignende situasjonen i Tyrkia. Etter å ha redegjort for en lang rekke eksempler på forfølgelse, fengsling og tortur av journalister og forfattere – og åpenbare drap på skrivende folk og menneskerettighetsforkjempere – i Tyrkia på 90-tallet, skriver den erfarne norske journalisten og krigskorrespodenten, Roy Krøvel:

”De mange arrestasjonene, forsvinningene, sensuren og bombeeksplosjonene er ikke engangstilfeller. Den nære historien forteller alt om hvor omfattende terrorkampanjen mot den kurdiske pressen i virkeligheten er. Özgur Gundem ble startet i mai 1992. I april 1994 skiftet den navn til Özgur Ulke. I løpet av de tre første månedene etter starten var tallenes tale utvetydige: Ni journalister ble drept, én ble alvorlig skadet og tre ”forsvant”. Sytten journalister satt i fengsel ved begynnelsen av 1995 – alle fortalte de om tortur. Fem distributører var drept, og ni avisselgere var tatt av dage. Özgur måtte skifte redaktør åtte ganger på mindre enn fem år etter april 1994.”

Selv for de av oss som har fulgt med i utviklingen for kurdere hos vår NATO-partner Tyrkia, er det sterk kost å få presentert så nøkterne og nakne fakta. Grunnen til at jeg har valgt å starte med dette sitatet fra Krøvels bok, er likevel forfatterens etterfølgende kommentar:

”At det dreide seg om en vel planlagt og gjennomført kampanje, hersker det liten tvil om. Dødsskvadronene opererer tilsynelatende uforstyrret. I en landsdel hvor soldater står på hvert gatehjørne og det er angivere bak hver busk, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at dødsskvadronene opererer med velsignelse fra høytstående offiserer eller politikere.”

”Dødsskvadroner”, sier forfatteren, som har lang erfaring som reporter fra Latin-Amerikas drapsmarker. Selv den mest skeptiske leser må gå med på at Krøvel vet hva han snakker om, for han er en journalist som er usedvanlig påpasselig med å kildebelegge sine opplysninger. Journalister i Krøvels stilling er nødt til det, enten man besøker ett konfliktområde med fulle presseakkredittiver eller – som oftest – under dekke av å være eventyrlysten globetrotter eller pilegrim.

Tyrkias dødsskvadroner

Men Tyrkia er fullt NATO-medlem. NATO er formelt sett en forsvarsallianse bestående av demokratiske stater. Demokratiske land skulle åpenbart ikke ha behov for dødsskvadroner, for bruk av drap, tortur og kidnapping som politiske instrumenter. Sånt er ikke demokratisk og må undergrave alle grunnleggende demokratiske forutsetninger i et hvilket som helst land. I NATO-landene er de militære operasjoner dessuten integrert i det såkalte fellesforsvaret. Men det Krøvel presenterer er rett og slett ikke annet enn noen av NATOs dødsskvadroner. Framstillingen er kanskje kontroversiell, men de fakta han legger fram er det vanskelig eller til og med umulig å bestride. (At de offisielle væpnede styrker både i USA og Storbritannia også har god greie på å trene opp og bruke dødsskvadroner skulle jeg ikke behøve å komme inn på her. Det er tilstrekkelig å nevne Nord-Irland).

Den viktigste grunnen til at jeg startet denne artikkelen med disse to sitatene er allikevel at de på dystert vis belyser kjernen i det som er mitt tema: Medienes og journalistenes plass i krigsmaskineriet. Den voldsomme råskapen tyrkiske styresmakter bruker ikke bare mot kurdiske medier og journalister og forfattere, men også mot tyrkiske intellektuelle som drister seg til å antyde at kurderne eksisterer, viser ikke bare en total mangel på toleranse, men at det har skjedd en forstemmende reaksjonær utvikling i den sivilisasjonen vi er del av: Forestillingen om det såkalte totale forsvar har ført til at de intellektuelles helt nødvendige frie stilling er dødelig undergravd.

Dette rammer på ødeleggende vis medienes og journalistenes virksomhet. Både militære og sikkerhetspolitiske såkalte briefinger og sikkerhets- og forsvarsapparatets pressekonferanser, der det tilsynelatende gis anledning til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, er simpelthen omgjort til å være en forlenget arm enten av forberedelsene til krig eller den aktuelle krigføringen, hvis vi snakker om krigstid av en eller annen sort, ett eller annet sted. Dette er noe mer enn en del av den løpende profesjonelle desinformasjonsvirksomheten, et fenomen som er like gammelt som horene av alle kjønn og den trojanske hesten. Det vi står overfor er ganske enkelt resultatet av en uuttalt radikal ”totalforsvarsdoktrine” som paradoksalt og stilltiende nok er vedtatt av vestlige regimer som krever å bli godkjent som demokratiske. Men denne doktrinen fører til praktiske resultater som utgjør en betydelig trussel mot de demokratiske systemer den er ment å skulle beskytte. For den gjør det umulig for mediene å fungere kritisk og uavhengig i spørsmål som kan bety liv og død for et samfunns egne medlemmer, og en stats eller et statsforbunds egne borgere. Resultatet blir som NRKs utenrikspolitiske nestor, Jahn Otto Johansen bryskt bemerket under en Dagsnytt 18 debatt i begynnelsen av bombingen av rest-Jugoslavia, at NATOs informasjoner var det første som må tas meg grove klyper salt. Vi kan altså ikke engang forvente at det går an å stole på våre ”egne” opplysninger.

Balkan

Et av spørsmålene Roy Krøvel stiller, er om moderne kommunikasjonsteknologi vil ”gjøre sensur og undertrykking umulig”, slik noen internettfanatikere vil ha oss til å tro. Før jeg går inn på – og for å kunne nærme meg – forfatterens egne vurderinger av de mest realistiske svarene på dette spørsmålet, skal jeg gi et lite bilde av mine egne erfaringer fra vinteren og våren 1999. Jeg har i mange år følt et visst engasjement for utviklinga på Balkan, og den vellykkede tyske kampanjen for å tvinge EU til å akseptere ødeleggelsen av Jugoslavia gjennom anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, har fått avgjørende betydning for mitt vedvarende NEI til formelt norsk medlemsskap i den Europeiske Union.

For mer enn 30 år siden reiste og oppholdt jeg meg relativt ofte på Balkan. Om Balkan ikke utgjorde hele det ”Syden” som jeg hadde personlige erfaringer med siden tenårene, sto området i min forestillingsverden så absolutt for de sydligere kulturer og levemåter som jeg satte høyest. Særlig gjaldt dette folk og levevis i forskjellige deler av Jugoslavia, der utjamning og sosial likhet, og relativt trygg og stø velferdsutvikling uomtvistelig var en viktig del av virkeligheten. At de positive sidene ved Titos gigantiske føderative prosjekt truet både det statskapitalistiske Sovjet og det privatkapitalistiske Vesten, fant jeg aldri noen grunn til å tvile på. At jeg som norsk ble like hjertelig mottatt både av serbere, kroater, slovenere, ungarere, albanere og hva folk i den jugoslaviske pannekakerøra enn måtte ha av røtter, bidro ikke til å dempe min begeistring for dem og deres vennlige smil til tilværelsen.

Desto sterkere opplevde jeg det derfor da jeg sommeren 1990 eller 1991 ble invitert på avskjedskaffe på BBCs Kairo-kontor med en jugoslavisk kollega som jeg første gang hadde møtt i borgerkrigens Beirut. Hun hadde i mer enn 15 år ”dekket” Midtøsten for en av de største jugoslaviske avisene, og var en velkjent gjest i landsbyer og flyktningleire fra Tigris til Nilen. Hun tok farvel med å fortelle at det internasjonale stoffet i hennes avis nå var begrenset til å dreie seg om nasjonale nyheter. Derfor måtte hun ”hjem”. ”Men ta det ikke så tungt. Jeg kommer snart tilbake til Kairo. Som politisk flyktning,” sa hun profetisk.

Oppropet mot Milosevic fra internett

Med årene har jeg mistet den nære kontakten med flere venner på Balkan. Men vinteren og våren 1999 fikk jeg nye venner. Det skjedde på internett. De meldte seg i den elektroniske postkassa mi da jeg etterlyste uavhengige og individuelle stemmer, som måtte ha noe på hjertet. På den måten fikk jeg presentert (i Klassekampen) det første serbiske opposisjonsoppropet mot Milosevic etter at bombene startet å falle. Jeg sendte vennlige tanker til tre uavhengige kilder da NRKs Dag Halvorsen nesten ei uke seinere refererte til det samme dokumentet og presenterte det som en nyhet.

For første gang fikk jeg en sterk indikasjon på at den moderne informasjonsteknologien kan fungere. At den kan brukes kritisk, effektivt og etterrettelig. Men dette krever et stort og tidkrevende arbeid. Som vi kan tvile på om tabloidene er villige til å betale for. Det var i virkeligheten bare en brøkdel av informasjonene som fylte opp epostkassa mi som ikke var løgn og propaganda.

Drukne røster i babbel

Det er med andre ord korrekt at den såkalte informasjonsrevolusjonen innebærer noen banebrytende nye muligheter. For en relativt billig penge er uavhengige krefter i stand til å nå ut med informasjon som enten er sensurert vekk av myndigheter eller som ikke passer inn i en velsmurt propagandakampanje. Men dette har en rekke aktører forlengst oppdaget, med det resultat at de selv tar nettet i bruk for å drukne de autentiske røstene i desinformasjon og uinteressant babbel.

Ett av kapitlene i Krøvels ufortjent fortiede bok heter ”Informasjonskrigen – en situasjonsrapport.” Og det er knapt annet enn situasjonsrapporter det er mulig å legge fram. For det skjer en meget rask teknologisk og kostnadsmessig utvikling, som det er svært vanskelig å fastholde de løpende konsekvensene av. Roy Krøvel trekker fram et eksempel der en frihets- og likeverdssøkende etnisk og etterhvert politisk gruppering var i stand til å snu mediakrigen til fordel for den befolkningsgruppen den kjemper for. Det handler om zapatistene og deres sagnomsuste leder, kommandant Marcos. Krøvel åpner faktisk forordet sitt med å skrive: ”Ideen til denne boka ble født i Chiapas i Mexico i 1994. Vi ventet på å få et intervju med geriljaleder Marcos i zapatistbevegelsen.”

Året etter opplevde Krøvel at zapatistenes væpnede avdelinger ble omringet, da Mexicos president Zedillo sendte hæren inn i jungelen. Geriljalederne besluttet å unngå konfrontasjon ved å trekke avdelingene sine tilbake. Krøvel skriver: ”Men det skulle vise seg at zapatistene hadde et annet våpen: Tusenvis av sympatisører og aktivister sto klare til å protestere og demonstrere mot bruddet på våpenhvilen (. . .) Og fra jungelen smuglet zapatistene sine nyhetsbulletiner og sine kommunikeer ut gjennom hærens jernring. På internett ble de spredd over hele verden. Det tok ikke mange timene fra soldatene hadde gjort det minste feiltrinn i den avsidesliggende jungelen, til aksjonistene i USA, Mexico og Europa visste om det.”

Spøkefuglen Marcos

Viktig nok. Så fantes det i det minste tilgjengelig informasjon – eller i hvert fall motpropaganda. (Problemet var naturligvis å verifisere meldingene fra zapatistkilder). Men så følger Krøvel opp med et vesentlig poeng, som går på innholdet i informasjonen: ”Mens zapatistene trakk seg tilbake og forsvant opp i fjellene, sendte Marcos et spøkefullt brev til noen mexicanske aviser. Det var en surrealistisk fortelling. Marcos ”møtte” en bille som anklaget zapatistene for å rømme. (. . .) Lakonisk skrev han: ‘Det er ikke det at vi ikke liker å reise i Latin-Amerika, men om vi ikke snart slutter å trekke oss tilbake, vil vi støte på et skilt der det står: Velkommen til den ecuadoriansk-peruanske grensen . . . ”. Mer skulle det ikke til før den mexikanske presidenten fant det best å avblåse den militære kampanjen i den omgangen.

Råinformasjon om hendelser er viktig, særlig for journalister. Intelligente og kanskje utfordrende og edruliggjørende budskap er allikevel enda viktigere i det politiske spillet. Bak Marcos spøkefulle surrealisme – som myndighetene visste at de ikke kunne sensurere bort i det lange løp – lå en åpen trussel som makteliten i et gjeldstynget land ikke var i stand til å møte. Mexico brant etter å eksportere nærmest hva som helst, men ikke politisk uro og militære opprør. Det var ikke råinformasjonen, men et gjennomtenkt politisk budskap som veltet terningkastet i zapatistenes favør. Om man da kan bruke VG-språk i denne sammenhengen.

”Det er når ulikhetene blir mindre at en oppdager forskjellene. Når de nasjonale særtrekkene er truet, våkner den glødende nasjonalismen. Reaksjonen kan bli at folk trekker seg tilbake og søker til tradisjonene fordi verden virker fragmentert og usammenhengende. Vi samles igjen i de gamle fellesskapene, eller vi møtes igjen i nye forestilte fellesskap.” Sånn skriver en norsk journalist og forfatter med stor erfaring om hva det er som får folk til å drepe hverandre.

Forestilt fellesskap

Kanskje har Krøvel lest Benedict Anderson, siden har tyr til begrepet ”forestilte fellesskap”, som er tittelen på Andersons ufattelig viktige bok om nasjonalstat og nasjonalisme. Når jeg selv velger ordene ”hva som får folk til å drepe hverandre” tror jeg allikevel at det er mitt eget valg å ordlegge meg sånn. I det private liv er det kanskje frykt, hat og grådighet som gjør oss til mordere, men i det offentlige liv er det helst Gud og fedreland vi dreper for. Spørsmålet er hvilken rolle eller oppgave mediene har for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner. Tar man et større perspektiv for seg, så har Krøvel et poeng når han skriver at ”verden” sånn sett ble skapt i vår bevissthet i løpet av en liten generasjon: «Fra 1835 til rundt midten av 1800-tallet ble flere av de store nyhetsbyråene grunnlagt av kolonimaktene.” Til daglig foretrekker vi kanskje å tro at nyhetene er til for å opplyse oss, eller i det minste at de bør underholde oss. Krøvels angrepsvinkel er mye mer interessant, og sannsynlig mye mer korrekt. Nyhetsbyråene ble til fordi koloniherrer her og der trengte informasjon, og så hurtig informasjon som mulig. Krav må de nødvendigvis også ha stilt til kvalitet og nøyaktighet. Hvilket forutsatte behov for såkalt objektivitet og i det minste en viss uavhengighet av lokale myndigheter.

Kanskje det er riktig å si at vi har hatt et halvannet heldig århundre med en rimelig fri presse. Hvis det frie øyet, den frie pennen og stemmen nå er truet, skyldes det trolig både kommersialisering og slike truende fenomener som USAs globale og for eksempel EUs regionale hegemoni. Så mye makt på så få hender tåler ikke reelt innsyn og faktiske opplysninger om stoda, på samme måte som lokale krigs- og koloniherrer hadde behov for.

Fri informasjon

Fra det stadium å kunne kontrollere mediene gjennom sensur og tukt med kildene, til rett og slett å ta over mediene og redigere hvert ord og bilde, er det likevel ikke bare et langt skritt men mange lange fotefar. Det er sannsynligvis forestillingen og forventningen om demokrati som er den onde årsaken til dette. For å delta i et alminnelig kommunevalg krever velgeren et minstemål av fri informasjon. Hvis det er sånn at den frie informasjonen kan skape vanskeligheter for det faktiske maktapparatet – som kanskje til og med har erobret sine tinder gjennom frie valg – så er det klart at det gjelder å få de manipulerte nyhetene til å se ut som reine, skjære sannheten om de egentlige og virkelige vilkårene for hvermansens og frifrøkenfruas hverdag og vondeste timer.

Sånn sett er det lite nytt i Krøvels tema, for det har i det minste eksistert siden Sokrates (les: Platons) dager. Det nye er naturligvis teknologien – hastigheten og omfanget. Enda verre: det nye er kanskje konsekvensene. Amerikanske presidenter (les: Cæsar) kan bli felt av en ondsinnet mediastorm som enten kan handle om noe uinteressant eller noe usant. Derfor må Cæsar kontrollere media. Men det må Cæsar gjøre på så subtilt vis, at vi ikke oppdager det, og feller Cæsar fordi han prøver å kontrollere mediene. Kanskje det var derfor – for å stjele fra Jahn Otto Johansen enda en gang – at NATO tilsatte en fyr som så ut som en åpenbart mislykket ”bruktbilforhandler” som talsperson under bombeangrepene på rest-Jugoslavia. Gikk det galt, så var det mulig å legge skylda på selgeren. Varene måtte naturligvis stå hevet over all kritikk.

 

 

---

Materialisten har mat for den som vil trene tenkemusklene, skjerpe standpunktene og bli litt klokere. Nummer 1/2 1999 inneholder artikler om krigene på Balkan, om “Hatsnakk”, en kritikk av sosialøkonomen Gary Becker (Nobelprisen 1992), dessuten artikler om grafitti, om kriminalomsorg og om korporativisme/interesseorganisasjoner.

“Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt” kaller Materialisten seg. Det er et prisverdig formål. Det blir ytterligere klargjort i en tekst på innsida av omslaget, der det framgår at i tillegg til å styrke den tverrfaglige diskusjonen om forskningsresultater og vitenskapsteori og båndene mellom forskningsmiljøer og en interessert allmennhet, skal tidsskriftet utvikle og konkretisere den marxistiske teorien, ut fra en marxist-leninistisk erkjennelsesteori.

Det trengs, for å si det mildt. Se deg om i verden. Forskning utgjør en stadig viktigere forutsetning for livet i et industrielt samfunn (noen kaller samfunnet post-industrielt – mon de kjøper alle sine industrivarer, mat, klær og forbruksvarer, på postordre?) – og det blir mer og mer nødvendig å følge med i det som foregår dersom vi skal ha noen mulighet for å påvirke eller iallfall forstå utviklinga. Samtidig blir marxismens analyser bekrefta i detalj hver dag, hver time, hvert minutt og sekund, verden over. Behovet for å utvikle den marxistiske teorien, slik at den fanger opp nye erfaringer og nye foreteelser er enormt. Tidsskriftets navn er lovende i så måte.

Balkan, imperialismen og det norske språket

Stephen R. Shalom har skrevet artikkelen om krigene på Balkan, som er oversatt fra Zmags hjemmeside. Den er en interessant polemikk mot dem på venstresida som støttet USAs krig mot Jugoslavia. Som kjent fantes det slike. I Norge representert ved flere grupperinger, fra SV-ledelsen til personer innafor RV, som for eksempel Trond Andresen. Artikkelen er interessant og legger fram mange gode argumenter. Den tar også opp den holdninga som NKP var den tydeligste talsmannen for i Norge, nemlig at det var feil å kritisere “offeret” Milosevic under Pentagons bombetokter.

Som sagt er artikkelen interessant. Men den svikter når det gjelder analysen av USAs hensikter. Den ser ikke etter USAs imperialistiske mål, behovet for å rykke fram der det sammenraste Sovjet-imperiet etterlater et vakuum, behovet for å styrke seg og erobre posisjoner i forhold til den europeiske imperialismen som samler styrke under EU-frakken. Dermed gjør den det ikke lettere å se hva som virkelig skjer. Den etterlater oss også uten en videre forklaring på andre staters framferd, for eksempel Frankrikes i Rwanda.

Kanskje vil redaksjonen forsvare seg med at Shalom ikke er marxist? Greit nok. Men det er likevel en svakhet ved artikkelen. Det forklarer også at han ikke ser på den nasjonale sjølråderetten som et prinsipp. Han er både i stand til å si at han er tilhenger av våpenstøtte til et undertrykt folk som ønsker å slåss for sin egen frigjøring, at KLA utviklet seg til “en seriøs geriljastyrke med stor støtte i befolkningen” – og gå imot å gi våpen til KLA.

Men den største svakheten ved artikkelen er etter mitt syn at han ikke problematiserer de nasjonale og etniske konfliktene på Balkan, ikke stiller seg spørsmålet om hvorfor de blusser så veldig opp etter at de har vært holdt i sjakk av Tito-regimet gjennom nesten et halvt århundre. Dermed blir de uforståelige, fordi vi ikke ser hvem som blåser til ilden, hvordan motsetningene bevisst pustes opp. Hvem tjener på dem? De er jo ikke nedlagt i genene, de er skapt av historien og politikken, og kan overvinnes politisk og historisk, selv om veien dit er blitt mye lenger.

Artikkelen er skrevet mens krigen pågikk. Det er interessant å lese den nå etterpå, og se at mange greide å holde hodet kaldt, analysere det som foregikk og ta riktig stilling i en komplisert situasjon. Men den hadde vært lettere å lese om ikke oversettelsen var så full av feil. En ting er at Rugova ett sted blir til Rugarta, og at oversetteren ikke vet at sloss er preteritum av verbet å slåss. Eller at hun ikke vet forskjell på de og dem, han og ham (som om det er noe vanskeligere enn å vite forskjell på jeg og meg!). Verre er merkelige ord som “rasjonalet” i stedet for begrunnelsen, “en fraksjon av 2000” i stedet for brøkdel, “begge faksjonene” i stedet for fraksjonene, “kredibilitet” i stedet for troverdighet. “Ulovlige gjennomsøkinger” betyr antakelig ransakinger, og “vigilant atferd” er det ingenting som heter på norsk. Og hva i helvete er en “analysator”? Noe i en bilmotor?

Det er ikke lett å oversette fra fremmede språk. Den viktigste forutsetninga er å være god i norsk. Særlig hvis det er hastverk, er dette et ansvar ikke bare for oversetteren, men for redaksjonen. Jeg håper Materialisten-redaksjonen tar det ansvaret mer alvorlig en annen gang. Det er en fattig trøst at det ikke bare gjelder Materialisten, eller at det finnes språklig slurv også andre steder i bladet.

Ytringer som dreper

Materialisten bringer fire artikler fra det kjente tidsskriftet Index on Censorship, oversatt av Unni Rustad. De handler om “Snakket som dreper”, det amerikanerne kaller “hate talk”, hatsnakk. Det er nyttige artikler i flere diskusjoner om ytringsfrihet og demokrati – både i en diskusjon om hvordan vi møter rasisme og i diskusjonen om sosialismen og menneskerettighetene.

“Hatsnakk, som amerikanerne kaller det, er en problematisk sak for folk som tror på ytringsfriheten. Det er grovt, fornærmende, truende og trakasserende. Det kan føre til vold, hat og diskriminering, og det dreper,” skriver Ursula Owen i hovedartikkelen “Snakket som dreper”. Hun beskriver eksempler fra USA/Canada, Israel og Balkan, og trekker selvfølgelig linjer tilbake til Hitler-Tyskland. Samtidig som det er umulig å få bukt med rasistisk hatsnakk på USAs radiokanaler fordi det har høy “rating”, det har mange lyttere og får dermed reklamekroner, førte pornomotstanden til stramme anti-pornolover i Canada. Men de ble i første rekke brukt mot homofile, og rammet dessuten pornomotstanderne sjøl. Mordet på Yitzhak Rabin i november 1995 var kanskje et resultat av hatsnakk? Og på Balkan har hatsnakk hatt gylne tider – i lederen siterer Evy Frantzen og Cecilie Høigård fra en artikkel av Unni Rustad i Materialisten nr. 2/3 1998: “kosovoalbanerne havna aleine på den absolutte bånn (av lista), for om dem kunne det ikke sies et eneste godt ord (…), men plutselig bryter en ung mann inn i samtalen og sier: ‘Ok, greit nok, men når skal vi samle oss og dra til Kosovo og drepe albanere?’”

Under samletittelen “Ingen havn i stormen” følger så tre korte artikler som setter søkelyset på Roma-folkets situasjon i Tsjekkia og Slovakia, og hva sigøynerne møter som flyktninger i Irland og England. Owen sier i sin artikkel: “Som ivrige motstandere av sensur og talsmenn for ytringsfrihet, er vi nødt til å spørre: Er det et øyeblikk hvor de kvantitative konsekvensene av hatsnakk kvalitativt forandrer argumentene for hva vi skal gjøre med det? Og kan det ikke lages et skille mellom ordene til dem som snakker hatsnakk utfra overbevisning, uansett hvor uvitende, skakkjørt eller fordomsfull denne overbevisningen er, og hatsnakk som propaganda, den vel overveide og systematiske bruken av løgner for å spre frykt, hat og vold i hele befolkningen?”

Denne argumentasjonen har også vært brukt i norsk debatt. Jorun Gulbrandsen bruker hatsnakk som argument for forbud mot rasistiske ytringer i artikkelen “De farlige tankene” i Røde Fane nr. 4/1998.

Ting har ofte flere sider

Dette er alvorlige spørsmål, og de er vanskelige. Fordi de har mange sider, og det er nødvendig å veie motstridende hensyn mot hverandre. På den ene sida: Hvordan kan vi bekjempe feilaktige idéer? Eller, for å være konkret: Åssen kan vi bekjempe rasismen?

Mange vil si at rasistiske ytringer må forbys, og at rasister ikke fortjener å komme til orde. Problemet er at ingenting tyder på at slike tiltak som forbud og sensur er effektive mot rasismen. Den voldsomme rasismen som nå rammer Roma-folket i Tsjekkia og Slovakia er et godt eksempel på det. I mange år, fra krigen sluttet og til Østblokka gikk i oppløsning og Tsjekkoslovakia blei delt, var rasismen forbudt. Det fjernet den ikke. Det trakk ikke tennene på den heller, det styrket ikke enheten mellom romaene og flertallsfolkene, og det skapte ingen motstandskraft mot rasismen. Sjølsagt, for idet rasismen blir forbudt, blir også debatten mot den tannløs, allmenn, ute av stand til å diskutere det konkrete innholdet i fordommer som bare brer seg underjordisk som et giftig, men usynlig mycel av sopptråder. Forbud mot rasisme endrer ikke tenkninga hos noen, det skjerper ikke noens kritiske sans, det bare lammer debatten. Bare aktiv debatt og åpen prøving av idéer kan vaksinere hodene våre mot de idéene som ikke er sanne.

Et godt eksempel på dette er Jack Erik Kjuus og det såkalte partiet “Hvit Valgallianse” som gikk inn for å sterilisere alle adoptivbarn som ikke hadde norsk opphav. Det avskyelige forslaget blei trukket fram i lyset, og faktisk uskadeliggjort i en voldsom debatt. Legg merke til at mannen er usynlig i årets valgkamp, sjøl om han faktisk stiller til valg.

Skal vi ta et historisk eksempel, kan vi peke på hvordan rasismen blei drevet tilbake i Sverige og Norge i mellomkrigstida gjennom en effektiv idékamp, der Clarté og Mot Dag var viktige organisasjoner og Ebbe Linde og Karl Evang sentrale personer. Eller hvordan kunnskapene om Hitler-Tysklands rasistiske forbrytelser har kriminalisert jødeforfølgelser over hele den vestlige verden i etterkrigstida.

Idéer kan bare bekjempes med kunnskaper, debatt, argumenter, overbevisning. Prinsipielt mener jeg derfor at forbud mot rasistiske ytringer ikke bare har lite for seg, men er direkte skadelig. Bare når rasistene får komme til orde, blir det mulig å trekke tenna på rasismen.

På den annen side – er spørsmålet om hatsnakk egentlig et spørsmål om ytringsfrihet?

Jack Erik Kjuus er blitt dømt i norsk rett for rasisme. Det er som kjent forbudt i straffeloven, uten at det rammer verken dem som vil selge bolig bare til hvite nordmenn i fullt arbeid, eller politifolk som trakasserer fargede ungdommer med dyre sykler. Svenskene har formulert det litt annerledes, der rammer forbudet “hets mot folkgrupp”. Den formuleringa viser mot noe annet enn ytring – den viser mot hets, trusler og vold, som individene i samfunnet skal ha beskyttelse mot. Altså individenes personlige sikkerhet, som også er en menneskerett.

Bare folks egen tankevirksomhet kan endre tankene deres. For å endre folks tenkning må vi nå fram til deres egen tankevirksomhet. Det finnes ingen annen måte. Forbud og sensur endrer ingen idéer. Samtidig skal folk kunne leve i trygghet uansett hva de mener. Denne personlige sikkerheten er en forutsetning dersom ytringsfriheten skal være reell. Artiklene fra Index on Censorship ser på dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet – og da blir det kanskje vanskeligere enn det egentlig er.

Men hvem bestemmer hvor grensene går?

Men det betyr ikke at jeg på noen måte mener dette er uproblematisk, eller at det ikke er vanskelig. Ikke bare er flere prinsipper involvert. Det må nødvendigvis være slik med menneskerettighetene, at de begrenser hverandre, i den forstand at grensene for demokratiske rettigheter nødvendigvis må gå der de rører ved andre menneskers tilsvarende rettigheter. Ingen kan ha rett til å utøve sine demokratiske rettigheter på en måte som begrenser andre menneskers demokratiske rettigheter.

Så hvor går grensene for ytringsfriheten? Det norske lovverket forbyr blasfemi. Det er en konkret grense som jeg er motstander av, samtidig som jeg mener alle har krav på respekt for sin religiøse oppfatning. Det å vise andre mennesker respekt er noe så enkelt som grunnleggende folkeskikk – men innebærer det at jeg ikke kan drive gjøn med forestillinger jeg ikke tror på, ja, kanskje finner absurde, dersom andre tror på dem?

Det norske lovverket forbyr ærekrenkelser. Men hva er ærekrenkelser? Og hvor går grensen mellom “frimodige ytringer” (om for eksempel direktører, politikere, offentlige tjenestemenn) og ærekrenkelser, eller kanskje til og med trusler? Er det avhengig av øynene som ser, ørene som lytter? Og gjelder de samme grensene for en rik direktør eller skipsreder i det offentlige rom og en vanlig, farget, adoptert tenåring i et norsk bygdesamfunn? Gjelder samme rett for statsadvokaten som for Fredrik Fasting Torgersen?

Den vesentligste mangelen i artiklene fra Index on Censorship er fraværet av spørsmålet “for hvem?”. Det som mangler er den materialistiske erkjennelsen at verden er klassedelt. Produksjonsforholda, klassekampen og den økonomiske utviklinga styrer, og lover og rettigheter, tradisjoner og kultur er bare speilbilder av denne skjendige virkeligheten. Det er ikke likhet for loven. Det finnes i virkeligheten ingen allmenne, menneskelige rettigheter. Bill Gates og Rupert Murdoch har ikke samme ytringsfrihet som Mumia Abu-Jamal. Borgerskapet har ikke like store problemer med å komme til orde som arbeiderklassen. Banksjefer i England har større demokratiske rettigheter enn bønder i Kurdistan. Spørsmålet er: Hvem er tjent med størst mulig ytringsfrihet og hvem er tjent med hatsnakk? Asbjørn Elden rådet en gang alle til å spørre som Agatha Christie: Hvem tjener på det som skjer? Eller som Mao Zedong formulerte det: For hvem?

Og dessuten: Hvis vi skal komme fram til en verden der det virkelig hersker samme rett for Loke som for Tor, og der det virkelig finnes allmenne menneskelige rettigheter – hvordan gjør vi det? For det er vel det vi vil?

En overraskelse til slutt

Det er ikke så ofte man støter på et tidsskrift som gir impulser til denne diskusjonen. Det er en god grunn til å lese Materialisten. Det er annet stoff her også. Peder Martin Lysestøl skriver om sosialøkonomen Gary Becker, som beskriver husholdningene med begreper som er hentet fra sosialøkonomien, som verdi, investering, nyttemaksimering. Lysestøl går dessverre fort forbi en påvisning av at mannen er biologisk determinist, og blir litt for akademisk i stilen til at polemikken kan bli helt slående. Det er synd, for artikkelen er full av skarpe poenger bak de akademiske formene, og det er lite som er så morsomt som skarp og velfundert polemikk.

Det er også verd å merke seg Dag Tangens artikkel om interesseorganisasjonene og demokratiet – jeg kan ikke gå nærmere inn på den uten å sprenge alle rammer for denne artikkelen. Men les den, og tenk sjæl.

Men den morsomste og mest spenstige artikkelen, som ga meg noe uventet og nytt, var Torbjørn Skardhamars artikkel om tagging. Den bør du absolutt unne deg!

 

---

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av hvert yrke, men å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, skriver Johan Petter Andresen, faglig sekretær i AKP, i denne artikkelen.

AKP er i gang med å skrive nytt program. Også når det gjelder klasseanalyse er det nødvendig å nyskrive. Det står mye bra i programmet, men deler av analysa om for eksempel «de ledende kreftene» i arbeiderklassen er ikke bra:

Fra AKPs nåværende prinsipprogram kapittel 3.2 kan vi lese: «…er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.» og «…kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft» Om innvandrere fra den 3.verden kan vi lese at de er ekstra undertrykt, men de er ikke framstilt som noen ledende kraft i arbeiderklassen. Ovenstående analyse tilsier altså at det store flertallet i arbeiderklassen er ledende krefter i arbeiderklassen. Mens eksempelvis menn i de fleste kvinnedominerte yrker ikke vil være ledende, og at innvandrermenna heller ikke er det. Jeg tror ikke det som står i programmet først og fremst er uttrykk for et forsøk på vitenskapelig analyse, men et kompromiss mellom ulike miljøer i AKP. Jeg synes ikke vi kan leve videre med denne typen formuleringer.

Kan hende er det sjølve formen på det nåværende Prinsipprogrammet som gjør at vi får denne typen «analyse». Programmet er hverken et analytisk eller et standpunktprogram, men noe midt i mellom.

Det er ikke lett å finne godt stoff om borgerskapet, likevel bør det være en utfordring for Røde Fanes lesere og bidragsytere å gjøre undersøkelser når det gjelder dens utvikling. I det følgende skal jeg prøve å gi et lite bidrag til noen emner som jeg synes bør komme til uttrykk i programmet når det gjelder de arbeidende klassene.

191 Personer i alderen 16-74 år, etter kjønn, ekteskapelig status og sosioøkonomisk gruppe. Årsgjennomsnitt. 1 000

Sosioøkonomisk gruppe	1981				1995 2
	I alt	Menn	Kvinner		I alt	Menn	Kvinner
			I alt	Gifte 1			I alt	Gifte 1
I alt, medregnet uoppgitt	2 909	1 458	1 451	955	3 140	1 579	1 561	1 016
Arbeidere	660	520	140	101	571	444	127	86
Ufaglærte	459	334	126	91	398	286	112	76
Faglærte	201	186	14	10	173	157	15	10
Funksjonærer	980	417	563	381	1 310	542	768	552
Lavere nivå	379	55	324	215	343	58	285	194
Mellomnivå	480	269	212	148	768	364	404	299
Høyere nivå	120	93	27	19	199	120	79	59
Bønder og fiskere	84	76	9	7	67	54	13	12
Andre selvstendige	163	98	66	56	122	78	43	34
Skoleelever/studenter	221	114	107	12	283	140	144	26
Personer i husarbeid hjemme	427	19	407	334	137	3	134	113
Pensjonister, arbeidsuføre og syke	298	167	131	51	493	229	264	150
Andre	28	18	10	2	148	82	66	42

¹ Gifte kvinner omfatter også samboere.
² Tallene for 1995 er ikke helt sammenlignbare med tall fra før 1988 pga. endringer i spørreskjema og tidspunkt for datainnsamling. Dette gjelder særlig for gruppene Personer i husarbeid hjemme og Pensjonister, arbeidsuføre og syke. Nyere tall enn for 1995 kan ikke gis pga. endringer i standard for yrkesgruppering.
Kilde: Arbeidskraftundersøkelsene.
Mer informasjon: Seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk.

 

Arbeider/funksjonær

Først, ta en titt på statistikken. Tabellen som er fra Statistisk Årbok 1998 fra Statistisk Sentralbyrå, synes jeg forteller en del interessant om utviklinga av klassene de siste åra. Det er naturligvis masse feilkilder i tabellens kilder, blant annet er bedriftsledere putta inn i funksjonærer på mellomnivå. (…) Skillet mellom arbeider og funksjonær er også tullete. Men i hovedsak faller de fleste gruppene logisk på plass:

-Eksempler på lavere nivå ”funksjonær”: hjelpepersonale i sykepleie, butikk- og restaurantkasserere, maskinskrivere, trygdekassefunksjonærer, butikkekspeditører, badebetjening, sentralborddamer, bankkasserere, jernbanekonduktører, kokker osv.

-Eksempler på ”funksjonærer” på mellomnivå: vanlige lærere, ikke lektorer, vanlige sjukepleiere, reklametegnere, redaktører/journalister, bedriftsledere, administrasjonssekretærer, revisorer, sosialtjenestemenn, salgsfunksjonærer, reisebyråfunksjonærer, skipsførere, maskinsjefer, loser, flygere, flymaskinister, barnehagelærere (3- 4 års universitets-/høyskoleutdanning)

-Eksempler på høyere «funksjonærer»: leger, avdelingsingeniører, lektorer, jordmødre, jurister, arkitekter, tannleger, apotekere, faglært apotekpersonale, professorer/dosenter, prester. (6-7års universitets-/høyskoleutdanning).

-Faglærte og ufaglærte arbeidere tror jeg ikke trenger noen nærmere presentasjon.

Jeg tror vi kan lese følgende ut av denne tabellen dersom vi ser den i forhold til annen kunnskap vi har:

-Den viktigste endringa er at kvinner er blitt enda mer integrert inn i arbeidsstyrken, og at kvinner tar like mye (om enn ikke så høy) utdanning som menn.

-Arbeiderklassen øker i størrelse. (Marx skreiv at kapitalismen forenkler klassemotsigelsene og fører til at samfunnet mer og mer blir delt inn i to hovedklasser: borgerskapet og arbeiderklassen. Som vi ser stemmer dette fortsatt 150 år etter)

-Arbeiderklassen har høyere utdanning nå enn tidligere. (Fra tabell 4.1 i Utjamningsmeldinga, St.m. 50/99, går det fram at for personer mellom 25 og 39 år har 54% videregående skole og 29% har eksamen fra universitet/høgskole).

-Antallet sjølstendig næringsdrivende har minka både relativt og absolutt.

-Såkalte funksjonæryrker har økt, mens såkalte arbeideryrker har minka.

-De laveste såkalte funksjonæryrkene (bare grunnskole) har minka i antall.

-Antallet hjemmearbeidende (husmødre o.l.) har sunket sterkt.

-Antallet pensjonister, uføre og sjuke har økt sterkt.

-Tabellen forteller ingenting om borgerskapets utvikling.

Arbeiderklassen har blitt større

Når jeg konkluderer med at arbeiderklassen har økt, er det med bakgrunn i en vurdering av hvilke yrkesgrupper som bør regnes med i den. Dersom vi tar utgangspunkt i at det som kjennetegner arbeiderklassen er at

-den er avhengig av å selge sin arbeidskraft for å få lønnsinntekt

-at den ikke har makt over sin arbeidssituasjon

-og at dens inntekt i hovedsak går til å sikre dens reproduksjon, så vil jeg hevde at de fleste i funksjonærgruppene tilhører arbeiderklassen. Ser man på lønnsforhold er det hipp som happ om det er fagarbeideren eller funksjonæren som har høyest lønn. Det er nok av funksjonærer i offentlig sektor som tjener dårligere enn arbeidere i privat sektor. Men som hovedregel, med mange unntak (kvinnedominerte yrker tjener mindre enn mannedominerte yrker blant annet) kan man si at jo lenger utdanning et yrke er, jo høyere lønn. Det er for så vidt ikke yrket som er bestemmende for klasseinndelinga.

Sjukepleiere

La oss ta en sjukepleier: De fleste sjukepleiere har ikke noen form for kontroll over arbeidet, til tross for at de kan ha en viss ledelsesfunksjon i forhold til hjelpepleiere og andre arbeidskamerater på en sjukehusavdeling (80% av sjukepleierne har over hodet ikke noen ledelsesfunksjon). Noen få sjukepleiere kan få stillinger med litt makt og større inntekt og må kanskje sees på som representanter for ledelsen i bedriften mer enn som arbeidere. Noen veldig få sjukepleiere ca. 10 i landet som helhet kan oppnå å være med i toppen på sjukehusets administrasjon og derved tilhøre et lavere sjikt av borgerskapet.

I både offentlig og privat sektor er det en gruppe ansatte som er mellom barken og veden: De er gitt en lederposisjon innafor et arbeidskollektiv, og tjener litt mer enn vanlige ansatte. Disse mener jeg tilhører arbeiderklassen. Over disse igjen har man gjerne ledere med større makt og gjerne retten til å dele ut advarsler og reelt avgjøre ansettelsesforhold. Disse opptrer som arbeidskjøperens representant og må sees på som et mellomsjikt i samfunnet. Å kalle disse småborgere kan være greit.

Arbeideraristokrater

En annen synsvinkel er å se på dette sjiktet som «arbeideraristokrater». Engels brukte dette begrepet for å beskrive forholdet mellom noen av datidas faglærte og ufaglærte i industrien. Disse arbeideraristokratene har felles interesser med arbeiderklassen i å styrte kapitalismen men deres privilegier vil trues i en slik prosess.

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av det enkelte yrke. Tvert imot er hensikten å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, samtidig som man skal kunne bruke analysen til å finne fram til en innretting på hvor partiet skal prioritere å vokse og vinne innflytelse. Jeg tror ikke at det kan være behov for å gå noe «dypere» i materien rundt dette med funksjonær/arbeider i denne omgang. Men når vi definerer arbeiderklassen på denne måten, framstår den som en differensiert klasse, med innbyrdes motsigende interesser. Disse motsigende interessene er ikke uovervinnelige, men må tas hensyn til. Generelt sett må vi ha som hovedinnretting å konsentrere kreftene om de som utgjør det store flertallet i arbeiderklassen: arbeidere og lavere funksjonærer. Og vi må prioritere en innretting på kvinnedelen.

Mens jeg er inne på arbeideraristokratiet; AKP har vanligvis knytta dette begrepet til de delene av fagbevegelsen som kommer i en mellomposisjon mellom arbeiderne og bedriften eller som er heltidstillitsvalgte i fagforbunda. Her har vi lagt vekt på Lenins definisjon, som er knytta opp til at monopolkapitalen bruker en del av superprofitten til å kjøpe opp et sjikt i arbeiderklassen. Jeg tror det er fornuftig å holde på arbeideraristokratibegrepet også i denne forstand. Arbeideraristorkratiet finnes i så fall i tre klasser:

1. Vi har de heltidstillitsvalgte som bedriftsledelsen forholder seg til som arbeidernes representant, men som samtidig er ansvarliggjort av lov og avtaleverk i forhold til bedriftens ve og vel, og som er ansvarlig for å sikre arbeidsfred på bedriften. Disse har også, vanligvis bedre arbeidsforhold enn sine arbeidskamerater.
2. På høyere nivå finnes sjikt som både har større inntekter, og som har større ansvar for å sikre klassesamarbeidet og freden.
3. Og aller øverst finnes et lite sjikt av arbeideraristokrater som er sentralt plassert i samfunnsmaskineriet, blant annet i større bedriftsstyrer og som kontrollerer større fagforeningseide bedrifter, og som kan veksle mellom å være fagforeningspamp og statsråd, disse tilhører borgerskapet, uavhengig av om de det ene året er minister og det andre året er i toppen for en hovedorganisasjon.

Nomenklaturen

Et begrep som har blitt brukt for å beskrive sjiktet av topp-tillitsvalgte i de store partiene, de store frivillige organisasjonene som er knytta opp til det korporative samarbeidet og de statskontrollerte delene av økonomien, har vært: nomenklaturen. Dette begrepet stammer igjen fra en beskrivelse av hvordan det øvre sjiktet i kommunistpartiene og statsapparatene i Østblokk-landa fungerte. Som individ kan man oppnå å få posisjoner som igjen fører til at man blir med i et skikt som er knytta til herskerklassen. Jeg synes dette begrepet passer godt på norske forhold. Tron Øgrim har en lengre drøfting av både arbeideraristokrati og nomenklaturen i sin bok, «Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml). (1982) I tida framover bør vi ta opp trådene fra de relevante kapitlene i boka for å se om vi ikke kan komme et skritt videre i denne delen av klasseanalysa.

Hovedtendensene i klasseutviklinga.

Et trekk ved utviklinga som ikke kommer fram i tabellen, er at arbeidsløsheten er på et høyere nivå nå enn tidligere. Dette kan virke rart når vi opererer med 3% arbeidsløse akkurat i dag, men ser vi på den generelle utviklinga over tid etter krigen, er det ingen tvil om at den langsiktige tendensen er økt arbeidsløshet. Den langsiktige tendensen er altså at antallet lønnsarbeidere øker og at antallet og andelen arbeidsløse øker.

Tabell 191 viser tydelig at det foregår en proletarisering av de sjølstendig næringsdrivende (bønder, fiskere, snekkere, fysioterapeuter osv). De har blitt færre både absolutt og relativt. Nå når flere og flere får høyere utdanning, sier det seg sjøl at dette vil forsterke proletariseringa av de akademiske yrkene.

Summerer vi opp utviklinga kan vi slå fast at arbeiderklassen og antallet lønnsarbeidere er større og sterkere enn før. Den viktigste grunnen til at arbeiderklassen internasjonalt står svakere nå enn for en generasjon siden, er sosialismens midlertidige nederlag. At kvinnene nå deltar i arbeidslivet i stadig økende grad, har vært den viktigste faktoren for denne styrkinga. Et spørsmål som stilles, er om kvinnens nye rolle som lønnsarbeider er forbigående, om ikke hun vil bli tvunget ut av yrkeslivet i forbindelse med en ny depresjon. Jeg ser det ikke slik. I EU-området har man nå hatt vedvarende kronisk arbeidsløshet rundt 10% de siste 15 åra uten at dette har svekka denne tendensen. Det er derfor avgjørende for den videre diskusjonen om klasseanalysen å utvikle forståelsen for forholdet mellom klasseundertrykkinga og kvinneundertrykkinga.

Klasser og kjønn

AKPs analyse av kvinneundertrykking er noe jeg er stolt av. Spørsmålet er om vi kan bruke prosessen rundt nyskrivinga av programmet til å utvikle denne videre, nettopp ved å se nærmere på hvordan kvinneundertrykkinga og undertrykkinga av arbeiderklassen som helhet henger sammen.

Jeg tror ikke vi skal legge opp til en kamp om hvilke deler av arbeiderklassen det er som er mest ledende eller som er «kjerna» eller andre uttrykk som først og fremst fungerer splittende. La oss heller prøve å se på hvordan arbeiderklassens helhetlige kamp påvirkes av kvinneundertrykkinga.

I første omgang synes jeg at vi kan si at av alle viktige delkamper i kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er kampen for kvinnefrigjøringa den viktigste. Ingen strategiske seire kan vinnes uten at kvinnfolka og kvinnenes interesser utgjør en sentral kraft.

På den ene sida må kvinnene utvikle sine særegne krav, på den andre sida må disse samordnes med de andre delkampene til arbeiderklassen. Vi trenger derfor både en særegen kvinneorganisering i alle deler av arbeiderklassen, men også en organisering som evner å finne fram til samlende paroler som trekker de ulike delene av klassen sammen. Det er kommunistenes oppgave både å organisere partiet slik at den evner å ta utgangspunkt i arbeiderklassens helhetlige interesser og å ta initiativ til organisasjoner og initiativ som ivaretar dette i arbeiderklassen.

Mobilisere menna

Det avgjørende spørsmålet for å utvikle kvinnefrigjøringa videre er hvordan å mobilisere menna i arbeiderklassen til ikke bare å støtte kvinnenes krav, men å innse at det er av avgjørende betydning for hele arbeiderklassen at kvinnene vinner fram. Og da blir det avgjørende spørsmålet for menna: Vil vi tjene på kvinnenes seire, eller vil vi tape? Her mener jeg at det råder usikkerhet i partiet. Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil vinne på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det arbeidermannen vil miste?

Hvis kvinnene får samme lønna som menna, vil menna tape på det? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet, eller ta betalte permisjoner. Får vi sekstimers normalarbeidsdag, vil dette opplagt komme menna til gode. osv.

Kvinnene i dag er i en spesiell situasjon der de både er lønnsarbeidere og hovedansvarlige for det ubetalte arbeidet i husholdningene (kvinnene og menna jobber like mange timer i uka dersom man slår sammen betalt og ikke betalt arbeid. Dette svekker kvinnenes inntekter både i form av lønn, trygder osv.). Dette gir dem erfaringer som gjør at de lettere finner fram til krav som hele arbeiderklassen tjener på. Det er derfor lurt av menna i arbeiderklassen, i egen interesse, å bruke tid og krefter på kvinnefrigjøringa. Det er ikke bare lurt, vi kommer ikke utenom det. For kvinnefrigjøringa vil aldri vinne fram uten aktiv deltakelse (ikke bare støtte) fra menna. Men når det er sagt, må ikke kvinnene kreve at menn skal delta i kvinnefrigjøringa på kvinners vis og som deres lydige slaver. Menna skal delta i kvinnefrigjøringa nettopp som menn som ser at de har egeninteresse av å være med. Det er borgerskapet som tjener på og legger opp til analyser og kampanjer som har i sitt grunnlag at vanlige kvinner og menn ikke har felles interesser.

I det nåværende programmet står det i kapitlet om kvinneundertrykkinga: «Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger den for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.

Menn garantert jobb?

Hvordan utvikler forholdet mellom arbeidermenna og kvinnene seg. Blir det større og større forskjeller under kapitalismen, eller får de mer og mer like forhold? Som hovedtendens er det vel ingen tvil om at kjønna får mer og mer like forhold. Men likevel reproduseres kvinnelønna. Det gapet som var der for 30 år siden er der fortsatt. Det er blitt litt mindre, men ikke avgjørende mindre. Det er fortsatt kvinnen som skal ha den løseste tilknytninga til arbeidsmarkedet. Følgende utsagn fra en undersøkelse sier sitt: I følge Dagens Næringsliv 27/5-99: «Forskjellen i arbeidsledighet mellom verdens rike land skyldes forskjell i ledigheten blant kvinner, ungdom og gamle. Menn mellom 25 og 54 år har jobb i alle landene, nesten uansett hvor høy eller lav ledigheten er.» La dette synke litt. Menn i sin beste alder er garantert jobb. Kvinner ikke. Reservearbeidskraften er den samme nå som for 100 år siden, til tross for kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidsstyrken de siste 20 åra. Hva er vårt typiske bilde av en arbeidsløs?

Kvinneundertrykkinga gjenskapes hver dag fordi det er integrert i og videreutvikla av det kapitalistiske systemet. Det er ikke en enkelt del av systemet som står for kvinneundertrykking, den gjennomsyrer alle sider ved systemet. For eksempel familien. Under kapitalismen har den endra seg til å bli mindre, til å ha færre oppgaver, den ikke-arbeidende husmor er blitt en liten minoritet og det er færre generasjoner i husholdningene. Det er altså utviklinga av det kapitalistiske systemet som er bestemmende for utviklinga av familien og av kvinneundertrykkinga.

Familien årsaken

I det nåværende programmet til AKP står det:

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

Etter min mening er det feil å påstå at «Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene». Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien «som institusjon» er likestilt med kampen mot kapitalismen. Personlig mener jeg også at det å dele opp familien i begreper som «som institusjon», «som økonomisk enhet» osv. blir mer forvirrende enn klargjørende for hva som egentlig menes.

Det er ingen tvil om at det står mye bra i AKPs nåværende program. Ved å legge vekt på å få til en reell diskusjon i hele partiet og med dets venner kan det hende at vi kan komme ut av dette med en enda bedre kvinne- og klasseanalyse.

Hvordan er forholdet mellom kvinneundertrykkinga og rasisme, den nasjonale undertrykkinga av samene osv? Den store forskjellen ligger i størrelsen. Kvinneundertrykkinga rammer over halve arbeiderklassen. Men forskjellene mellom blekhuda og mørkhuda i Norge vil jeg anta er større enn forskjellene mellom menn og kvinner. Og i motsetning til kvinnene så finnes det en sterk tendens til å mene at mørkhuda ikke hører hjemme her på berget. Det er derfor god grunn til å anta at undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderne er hardere enn undertrykkinga av de bleke kvinnene i arbeiderklassen. Naturligvis blir undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderkvinnene hardest. Det overordna i disse forholda er å vise at framgang for de mørkhuda sin kamp er i interessene til de blekhuda, og at framgang for samekampen er i de norske arbeidernes interesser.

 

---

Bønder, bolsjeviker og demokratiets problem. I denne trekanten beveger diskusjonen i Orlando Figes store bok om den russiske revolusjonen seg, skriver Benny Anderson.

I et programmatisk essay skriver Eric Hobsbawm at først nå, etter den kalde krigens slutt, har følelsene roa seg såpass mye at man kan ta seg av 1900-tallets russiske historie på en seriøs måte. Dessuten har de russiske arkivene blitt åpna – noe som Hobsbawm trur kommer til å gjøre store deler av den tidligere historieskrivinga forelda.

Den unge Cambridgehistorikeren Orlando Figes sin ”A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891-1924” fra 1996 er, uten tvil, det mest imponerende resultatet hittil av denne nyere forskning. Figes arbeid tvinger oss til å omvurdere mange av våre ideer om den russiske revolusjonen. Dessuten har den store litterære kvaliteter. Den er ikke kjedelig et øyeblikk, til tross for at det er ei bok på mer enn ni hundre sider. Derfor har den fått glimrende kritikk, både fra historikere og journalister.

I Figes’ beskrivelse likner den russiske revolusjonen mer på en naturkatastrofe enn på ei planlagt utvikling. Det innebærer ikke at han er enig i bolsjevikenes syn på revolusjonen som en nødvendig følge av ”historiens lover”. Russlands problem kunne fått en fredelig løsning. ”Alt avhang av tsarregimets vilje til å innføre reformer. Men der lå problemet som Russlands to siste tsarer var djupt fiendtlige til: ideen om en moderne konstitusjonell stat. Mens Russland bevega seg mot det tjuende århundre, forsøkte de å vende tilbake til det syttende. De ville regjere Russland fra hoffet og stoppe byråkratiets moderniserende innflytelse.»

I 1905 ledet den oppdemma misnøya til et første utbrudd. En kort periode med innrømmelser fulgte. Den nye statsministeren, Stolypin, ville reformere Russland ovenfra på samme måte som Bismarck hadde gjort i Tyskland. Gjennom begrensa landreformer skulle det skapes en (over)klasse av sjøleiene bønder. Og i demokratiserte lokale sjølstyreorgan, zemstvos, skulle de sjøleiene bøndene få tilgang til politikken og utvikles til ”ansvarsfulle” medborgere.

Redda Stolypin Russland?

I dagens postsovjetiske Russland finnes det mange apologeter* som påstår at Stolypin var på vei til å ”redde Russland”, da han i 1911 falt som offer for et attentat. Flertallet av den vestlige verdens historikere har framført et liknende syn. De påstår at Russland befant seg i ei lovende utvikling og var på vei mot demokratiet, da første verdenskrig og bolsjevikenes ”kupp” avbrøt utviklinga.

Figes mener at dette er ønsketenkning. Straks den revolusjonære krisa var over, forsøkte både tsaren og landadelen å gjeninnføre alt det gamle. Stolypins reformforslag blei stoppa eller utvanna, mens han fortsatt var i livet. Dessuten var de utilstrekkelige. Russlands krise var alt for djup.

I følge Figes var det den djupe kløfta mellom bøndene sin verden og den verden de øvrige klasser og grupper levde i, som mer enn alt annet lå til grunn for denne krisa. Den tsaristiske statens administrative apparat strakk seg bare ut til Russlands provinshovedsteder. Bøndene blei styrt av knutepisken til godseierne (som etter 1861 blei erstatta av landkapteinens) og av landsbykommunenes eldste. Deres levesett hadde neppe blitt endra siden middelalderen. Dette ”evige Russland”, ”ikonenes og kakerlakkenes Russland”, var et ukjent kontinent både for tsarregimet og for de intellektuelle revolusjonære. Populistene tegna et romantisk vrengebilde og hengte seg eller gikk over til å kaste bomber når vrengebildet blei konfrontert med virkeligheta. Marxistene teoretiserte om klassesplittelse og ”kulakker”, til tross for at kapitalismen ennå ikke hadde nådd fram til landsbyene.

I tida mellom 1861, da livegenskap blei oppheva, og 1917 var det framfor alt to problemer som dominerte den russiske landsbygda. Det ene var ei økonomisk krise som ramma både bønder og jordadel, det andre var bøndenes sult etter jord. Tsarregimet forsøkte å avlede misnøya gjennom å appellere til stor-russisk sjåvinisme. Men bøndenes horisont strakk seg sjelden lenger enn til deres egen landsby. Reporterne fra Vesten som var vitner til mobiliseringa i 1914, blei slått av det totale fraværet av en patriotisk ramme. Ingen orkestre, ingen flammende taler, bare bondegutter som under resignert taushet steig på mobiliseringstoga. Nasjonalismens manglende evne til skape entusiasme hos de russiske bøndene førte fram til det militære sammenbruddet i 1917, da millioner av soldater deserterte. Tilbake i sine landsbyer snudde de våpna sine mot de lokale godseierne.

Demokrati, fred, jord og sjølstyre

Heller ikke ideen om en demokratisk konstitusjon greide å mobilisere bøndene. Feilen de revolusjonære fra Februar-revolusjonen gjorde i 1917, var at de fortsatte krigen og utsatte en jordreform, under påskudd av at en demokratisk konstitusjon først måtte utarbeides og ei konstituerende forsamling skapes. Det blei sagt at Russland sto foran en borgerlig revolusjon, som i Frankrike i 1789. Men ideene om folkesuverenitet og medborgerskap som dreiv fram den franske revolusjonen, var i Russland kun et ideal for et tynt skikt intellektuelle. For bondemassene tilhørte disse ideene en ukjent verden. Massene kanaliserte sine krav gjennom sovjetene, som med sitt direkte demokrati tilsvarte deres egen erfaringer fra bondekommunenes landsbyråd.

”Russland kunne ikke bli et annet Frankrike. (. . . . ) Politiske reformer hadde ikke mer å tilby. Bare en djuptgående sosial revolusjon uten forgjengere i Europas historie kunne løse de maktspørsmål som det gamle regimets fall stilte på dagsorden. Den manglende evnen til å forstå dette var februarmennenes grunnleggende feiltakelse: villeda av sitt eget sjølbilde som helter av 1789-årets modell, blei de forleda til å tro at de kunne løse 1917-årets problem gjennom å importere vestlig konstitusjonelle praksis og politikk som det i Russland verken fantes virkelige forgjengere for, eller den nødvendige kulturelle basis for.”

I følge Figes var det bare en bevegelse som kombinerte krava om demokrati med krava om fred, jord og sjølstyre som kunne ha forhindra bolsjevikenes maktovertakelse og opprettelsen av ettpartistyret. Bare et desentralisert demokrati, basert på både sovjeter og en konstituerende forsamling, hadde kunnet vinne de breie folkelaga sin støtte. En koalisjonsregjering med de tre sosialistiske partiene hadde vært akseptabelt for venstresida blant mensjevikene og de sosialrevolusjonære og for moderate bolsjeviker som Kamenev. Men ei slik regjering blei det aldri noe av. De mensjeviker og sosialrevolusjonære som utgjorde sovjetenes daværende ledelse beslutta i stedet å fortsette samarbeidet med de liberale. Dette var, skriver Figes, ”en offentlig erkjennelse av sovjetledernes politiske bankerott”. Dermed var det bare ett parti som framførte massenes umiddelbare krav og som derfor hadde muligheten til å gripe makta – bolsjevikene.

Statskupp?

Oktoberrevolusjonen beskrives iblant som et statskupp. Figes mener at den beskrivelsen stemmer – dersom man begrenser perspektivet til det som hendte i Petrograd. Selve maktovertakelsen involverte et lite antall mennesker. De aller fleste av hovedstadens innbyggere merka ikke engang hva som foregikk. De bildene på ”revolusjonære masser” som pleier å illustrere hendelsesforløpet stammer ikke sjelden fra Eisensteins propagandafilm Oktober. Men maktovertakelsen blei mulig fordi det pågikk en sosial revolusjon som involverte breie lag av folket i store deler av Russland. Denne sosiale revolusjonen ødela det gamle samfunnets institusjoner og skapte et maktvakuum som kun bolsjevikene hadde evnen til å fylle.

De historikere som beskriver Oktoberrevolusjonen som et enkelt statskupp glemmer både den sosiale revolusjonen og at revolusjonens fortsatte skjebne de første ti åra blei avgjort av massene. Figes hevder at bolsjevikene vant borgerkrigen som fulgte revolusjonen, fordi bøndene oppfatta deres hvite motstandere som et langt verre alternativ. Dessuten bekjempa de røde den stor-russiske sjåvinismen og vant derfor støtte fra de nye nasjonale bevegelsene. De hvite unnlot riktignok å være åpne talsmenn for å gjeninnføre det gamle regimet, men deres styrker blei dominert av adel, høye offiserer og gamle monarkister. De blei leda av militære som så på borgerkrigen i tradisjonelle militære termer og undervurderte nødvendigheten av å vinne politisk støtte for sin sak. Deres politiske program avviste, eller unngikk å gi svar på bøndenes krav om å få beholde adelsjorda som oktoberrevolusjonen hadde gitt dem eiendomsretten til. De avviste blank alle nasjonale krav, bortsett fra den stor-russiske sjåvinismen som de sjøl var talsmenn for.

I løpet av de store offensivene som avgjorde borgerkrigen sommeren og høsten 1919, blei Koltsjaks og Denikins hvite armeer framfor alt beseira fordi de led av mangel på soldater. Bøndene lot seg ikke innrullere, eller deserterte. På den røde sida var situasjonen den omvendte. Desto mer akutt trusselen fra de hvite blei, desto villigere lot bøndene seg verve. Bare i de to militærdistrikta Moskva og Orel vendte nesten en kvart million desertører tilbake til den røde arme mellom juli og september 1919, når trusselen om en hvit seier syntes å være overhengende. Først i 1920, da de hvite mislykkes i offensiven mot det sentrale Russland, begynte de å snakke om nødvendigheten av å vinne støtte fra bøndene. ”Mens jordreform var bolsjevikenes første tiltak, var det de hvites siste. I et bondeland sier dette alt.”

Terror mot befolkninga

Både den røde og den hvite sida brukte terror mot befolkninga. Høyrehistorikere pleier å ”glemme” eller nedvurdere den hvite terroren og å konsentrere seg om den røde, som man hevder var en uunngåelig konsekvens av bolsjevikenes politiske linje. I den grad venstrehistorikere har berørt den røde terroren, pleier man å forsøke og forklare den som en mer eller mindre nødvendig følge av borgerkrigen og sulten. Figes vurderer spørsmålet om den røde terroren som mer komplisert enn det. I de første årene etter revolusjonen var terroren for en stor del spontan. Den blei organisert av bønder og arbeidere som hevn mot deres tidligere herrer. Det var vanlig å døpe sine døtre for ”Terrora”. Tsjekaen** blei i disse åra styrt av lokale partiaktivister (bolsjeviker og venstresosialrevolusjonære) og blei i høy grad påvirka av lokal opinion og lynsjeemobber.

Figes viser at denne terroren ofte var ubeskrivelig brutal (å flå mennesker levende var en av ”spesialitetene” som de lokale torturekspertene brukte). Brutaliteten, var etter hans syn et speilbilde av den behandlinga bøndene i århundrer hadde vært utsatt for. Mange av tsjekaens ”eksperter” og ledere hadde lært seg håndverket i tsarens fengsler. Dessuten blei den folkelige terroren prega av tilfeldigheter. Å bli utpekt av personlige fiender, eller å ha ”europeiske” klær var ofte nok til å bli stempla som ”burzhooi” og dermed risikere å bli henta av tsjekaen.

Plyndre plyndrerne!

Men den spontane terroren utgjør, i følge Figes, kun en delforklaring. Bolsjevikenes negative syn på ”det borgerlige demokratiet” rydda unna de sperrene som kunne holdt terroren innafor noenlunde anstendige rammer. Lenin lanserte i stedet den populistiske parolen: ”plyndre plyndrerne”! Etter 1918, da de opprinnelige revolusjonære idealene hadde blitt betenkelig besudlet, og etter hvert som fattigdom og nød økte i omfang, tenderte bolsjevikene, ifølge Figes, til mer og mer å appellere til folkets hat og lyst til å hevne seg på sine tidligere undertrykkere. Da borgerkrigen var vinni, hadde tsjekaen blitt sentralisert og forvandla til en stat i staten, utafor kontroll til og med for sentralkomiteens medlemmer.

Terroren ramma ikke bare den virkelige og mulige overklassen. Den ramma etter hvert også bønder og arbeidere. Og den hadde sine røtter i de stridende partenes politikk. De hvite snakka åpent om at man var ute etter å hevne revolusjonens konfiskeringer og folkelige overgrep. Kosakkene, som utgjorde den største delen av de hvites væpnede styrker, fikk ofte henda fri til å plyndre, voldta og myrde i de russiske landsbyene man passerte. I den grad de hvite overhodet forsøkte å få folkelig støtte for sin sak, stolte de på tsarregimets favorittaktikk: jødepogromer.

Krigskommunisme

Den røde terroren hadde sine viktigste politiske røtter i den såkalte krigskommunismen. Krigskommunismen innebar at så å si all markedsøkonomi, i ett slag blei erstatta av statlig monopol og planlegging. Bøndene blei pålagt å levere sitt ”overskudd” til staten til faste (lave) priser. I praksis dreide det seg om tvangsinndriving. Væpna grupper blei sendt ut på landsbygda i noe som snart skulle utvikle seg til systematisk terror. Høyrehistorikerne har forsøkt å vise at krigskommunismen var en direkte og planlagt følge av Lenins ideologi. For venstrehistorikerne var krigskommunismen i hovedsak en pragmatisk reaksjon på borgerkrigens ekstreme situasjon. Figes inntar en mellomstilling. Krigskommunismen lå der ikke som en ferdig plan, derimot var den for det meste en reaksjon på matkrisa i byene. Men reaksjonen var politisk, det vil si at den bygde på bolsjevikenes allmenne politiske ideologi. En annen politisk ideologi hadde gjort det mulig å håndtere problema på en annen måte, er hans vurdering.

Figes påstår at bolsjevikenes terrorpolitikk på landsbygda hadde sine røtter i en grunnleggende mistillit, som grensa til hat mot bøndene. Denne mistillit var felles for alle russiske intellektuelle, men den blei forsterka av bolsjevikenes marxisme. Bøndene blei betrakta som inkarnasjonen av det tilbakeliggende som det gjaldt å overvinne. Figes gir interessante eksempler på den oppfatninga fra de ”selvbiografiene” som det blei forventa at alle partimedlemmer skreiv. ” «. . . utdanning var min eneste sjangse til å komme bort fra landsbyens utfattige og idiotiske liv. Jeg ville flykte bort, hvor som helst, så langt bort fra landsbyen som mulig”.

I følge Figes var det å ta avstand fra landsbyenes verden typisk for de unge bøndene som hadde lært seg å lese, og som flytta inn til de moderne byene og fabrikkene. Det var blant disse bolsjevikene rekrutterte sine medlemmer. Marxismen gav, mener Figes, en pseudovitenskapelig legitimitet til disse ungdommenes lengsel etter utvikling og å ta avstand fra den trange og stillestående verden de hadde vokst opp i. Ifølge marxismen var bøndene som klasse dømt til å forsvinne. Lenin forsøkte å vise at landsbyene holdt på å splittes i to fiendtlige klasser: fattigbønder, som var arbeiderklassens naturlige forbundsfeller, og kapitalistiske bønder, eller ”kulakker”, som var deres fiender.

Figes påstår at denne analysa var ”rein fantasi”. Før 1917 var andelen bondehusholdninger som regelmessig gjorde bruk av kjøpt arbeidskraft, på under to prosent. Etter revolusjonen sank andelen enda mer. Inntektsforskjellene i landsbyene var svært små. De bøndene som bolsjevikene utpekte som ”kulakker” var vanligvis landsbyenes patriarkalske ledere. Bolsjevikenes politikk gikk ut på å organisere de antatte fattigbøndene i komiteer og via dem utløse en klassekrig på landsbygda. Men de bolsjevikiske agitatorene lykkes ikke i å splitte landsbyene etter klasselinjer. I begynnelsen av 1919 beslutta derfor den sjette partikongressen å oppløse komiteene for landsbygdas fattige. Heretter skulle staten sentralt bestemme de kvotene det blei forventa at bøndene skulle levere. Dermed forsvant kunnskapen om og hensynet til hvor mye korn de lokale bøndene sjøl kunne disponere. Kvotene mista et hvert forhold til bøndenes evne til å levere.

”Og mens borgerkrigen gikk mot sitt klimaks våren 1919, gikk den andre borgerkrigen ‘slaget om kornet’, bak den røde fronten også mot sitt eget sprøe klimaks. Den utvikla seg til en kamp på liv og død mellom bolsjevikene og bøndene.”

Massesult og kannibalisme

I 1920 var borgerkrigen mot de hvite, i praksis vinni. Men bolsjevikene beholdt krigskommunismen ennå et drøyt år. Mange av partiets ledere og trolig også en majoritet av partiets medlemmer så krigskommunismen som noe mer enn en tilfeldig politikk. Man så den som en snarvei til sosialismen. Noen (blant annet Trotski) gikk inn for at hele økonomien skulle ”militariseres”. Resultatene blei streiker, arbeideropprør og ei bølge av oppstander på landsbygda. De sistnevnte utvikla seg snart til en alvorlig trussel (Lenin vurderte bondeopprørene 1920-21 som farligere enn trusselen fra de hvite noensinne hadde vært). I begynnelsen på 1921 greide Lenin å få med seg den tiende partikongressen til å akseptere ei radikal omlegging av politikken. Matrekvisisjonene fra bøndene blei erstatta av en (natural)skatt, som dessuten blei satt lavt for å stimulere produksjonen. Gjenværende overskudd kunne selges på private markeder som nå igjen blei tillatt.

For tusentalls mennesker kom den nye politikken alt for seint. Den russiske landsbygda blei i 1921 og 1922 herja av en forferdelig massesult. Mange steder var situasjonen så desperat at mennesker forfalt til kannibalisme. I følge Figes var kannibalismen mer omfattende enn det historikerne hittil har antatt. Delvis var tørke skyld i sulten, men bolsjevikenes tvangsrekvisisjoner var også en årsak. Mange bønder hadde helt enkelt ikke korn igjen til å så, når de blei plyndra for sitt antatte ”overskudd”. Situasjonen blei forverra av at regjeringa av prestisjehensyn lenge forsøkte å skjule katastrofens omfang. Situasjonen kunne først normaliseres etter ei omfattende hjelp fra utlandet (først og fremst fra USA) og to rekordavlinger etter hverandre i 1923 og 1924.

Lenin så den nye økonomiske politikken (NEP) som en måte å konkretisere ideen om sosialistisk oppbygging i et tilbakestående bondeland på, når den forventa revolusjonen i Vest-Europa uteblei. Men for mange av partiets medlemmer var krigskommunismen, med dens heroisme og vektlegging av statsmakt, disiplin og organisasjon, lettere å forene med de – ofte ganske primitive – ideer de hadde om sosialismen. Når Stalin seinere greip tilbake til krigskommunismens grunntrekk og lot dem utgjøre stammen i planen for å bygge ”sosialismen i ett land”, blei han derfor møtt med entusiasme fra partiets vanlige medlemmer.

Bucharin og andre kritikere trodde at en fortsettelse av NEP kunne legge grunnlaget for en industrialisering av Russland, uten at forbundet med bøndene måtte ofres. Figes er kritisk: hvorfor skulle bøndene få interesse av sosialismen når de får det bedre økonomisk? Figes tror at politisk demokrati hadde vært nødvendig for å videreutvikle NEP og industrialisere Russland med den som grunnlag. Men da hadde det kanskje vist seg at Russland, nettopp som mensjevikene påsto, ennå ikke var ”modent” for sosialisme.

All makt til sovjetene!

Bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 skjedde ikke i partiets navn, men i sovjetenes. Den folkelige bevegelsens fremste krav var: All makt til sovjetene! Også blant ledende bolsjeviker fantes det omfattende forestillinger om at sovjeter og andre desentraliserte demokratiske organ skulle utgjøre kjerna i det nye, ”sosialistiske” statsapparatet. På begynnelsen av tjuetallet var konstruksjonen av den bolsjevikiske staten i hovedsak avslutta. Resultatet hadde ikke mye felles med de utopiske ideene som sirkulerte før de tok makta. I Lenins Staten og revolusjonen fins både utopiske ideer om direkte demokrati og ideen om sentralisert kontroll via staten og partiet. Stilt overfor maktas og borgerkrigens kaos greip bolsjevikene tilbake til den sistnevnte ideen og skapte, uten egentlig å ha noen plan for det, et ekstremt sentralisert maktapparat. Figes viser hvordan det skjedde. Bolsjevikene lykkes i å forvandle sovjetene og andre demokratiske masseorganisasjoner til passive ”overføringsbånd” for partiets beslutninger.

Innafor partiet pågikk en liknende prosess. Makta blei overført fra de valgte til de utøvende organa og videre til et lite antall personer i partiets ledelse. Som et resultat av dette blei partiet forvandla til en mafialiknende organisasjon, der klaner bygd opp rundt personlige lojalitetsbånd spilte en stadig viktigere rolle. Korrupsjon blei et voksende problem også innafor det kommunistiske partiet. Lenin forsøkte å forklare problemet som en følge av tilsiget av ”småborgerlige elementer” i løpet av borgerkrigen. Figes tilbakeviser denne forklaringa og utpeker derimot mangelen på enhver demokratisk kontroll over makta som årsak til korrupsjonen. Lenins mottiltak innskrenka seg til periodiske utrensinger av partimedlemmer og til å skape ulike organ som skulle ”kontrollere byråkratiet” innafor partiet. Figes mener at Lenin ikke forsto at bolsjevikene holdt på å bli utvikla til et privilegert sosialt sjikt med egne interesser. Derfor trodde han at begrensa administrative reformer kunne løse problema. Et resultat av disse reformer blei i stedet at Stalin steig opp til makta.

Lenin

Figes gir oss et meget negativt bilde av bolsjevikene og spesielt av Lenin. Bolsjevikenes maktovertakelse sies å være en av årsakene til at den russiske revolusjonen blei forandra til tragedie. Lenin beskrives som under innflytelse av en idealistisk handlingsmetafysikk med dype røtter i russisk tradisjon. I følge Figes var Tjernytjevskijs roman Hva bør gjøres og terroristen Petr Tkachev like viktige for Lenins intellektuelle utvikling som Marx og marxismen var. Resultatet av denne blandinga blei etter Figes vurdering, voluntarisme: Gjennom jernhard disiplin og høy bevissthet kan ei lita gruppe presse samfunnet i ønsket retning, langt utover det de økonomiske forholdene i seg sjøl skulle tillate.

Mange historikere har trudd at Lenin sin beslutning om å gripe makten i 1917 bygde på en slik voluntarisme. Figes er ikke så uvitende. Lenins strategi for Oktoberrevolusjonen har sine røtter i ei analyse som henter alle vesentlige trekk fra marxismen. Riktignok var Russland fortsatt et uutviklet bondeland og derfor ikke ”modent” for sosialismen. Men imperialismens epoke og spesielt den første verdenskrigen hadde, i følge Lenin, stilt en sosialistisk revolusjon på dagsorden i hele Europa. Derfor kunne en sosialistisk revolusjon i Russland ”nøytralisere” bøndenes småborgerlige tendenser og bygge sosialismen med hjelp fra de utvikla landa i Europa.

Når den europeiske revolusjonen uteble, forsvant også grunnlaget for bolsjevikenes analyse. Nå satt de med statsmakta. Men hva skulle de gjøre med den? Det er her Figes mener at Lenin og bolsjevikene greip tilbake til tradisjonell russisk voluntarisme. Ved hjelp av stat, organisasjon og disiplin, skulle et tilbakestående bondeland som Russland likevel kunne ta steget over til sosialismen.

Det er vanskelig å nekte for at bolsjevikpartiets medlemmer var sterkt tiltrukket av voluntarismen. Meningene om krigskommunismen som snarvei til sosialismen og oppslutningen om Stalins politikk på slutten av tjuetallet kan ikke forklares på noen annen måte. Men proporsjonene mellom russisk idealisme og marxisme i Lenins tenkning er ikke like lett å fastslå. Jeg mener personlig at Figes undervurderer Lenin som marxistisk teoretiker. Lenins unike posisjon i partiet bygde jo først og fremst på at han så ofte – oftere enn alle andre – hadde en riktig analyse av situasjonen. Og disse analyser henta han, nesten utelukkende, fra marxismen.

Men også som marxistisk teoretiker hogg Lenin iblant i stein. Hans tro på en umiddelbar forestående revolusjon i Vest-Europa, som er en av de viktigste konklusjonene i hans arbeide om imperialismen, var feil. Figes viser hvordan dette, i begynnelsen på tjuetallet, stilte bolsjevikene uten strategi. Men han forsøker ikke å klarlegge hva Lenins feilaktige antagelser kom av. Feilen kommer imidlertid av Lenins tese om at kapitalismen, i og med inngangen i det han kaller ”imperialismens epoke”, hadde mista sin utviklingsmulighet og dermed har endra seg til råtnende og snyltene. Av den karakteristikken utleda Lenin sitt syn på reformismen som forræderi mot arbeiderklassens grunnleggende interesser. Dette innebærer at store deler av bolsjevikenes samfunnsbygging og den ideologi som seinere ble kalt ”leninismen” bygger på feilaktige grunnpremisser.

Leninismens røtter

Men om vi begrenser spørsmålet om ”leninismens” russiske røtter til et spørsmål om røttene til Lenins tanker, oppfører vi oss som idealister. Figes forsøker å videreføre spørsmålet gjennom å diskutere betydninga av de egenskaper og særegenheter som karakteriserte det daværende russiske samfunnet og de mennesker som utgjorde dets minste deler. Bolsjevikenes maktovertakelse er bare en av mulighetene til at Figes kaller revolusjonen for en tragedie. Den nøyaktige undertittelen lyder ”Et folks tragedie”. Dermed vil han understreke at det var det russiske folket sjøl som spilt hovedrollen.

I følge Figes var det russiske folkets sosiale og kulturelle underutvikling den viktigste årsaka til at revolusjonen utvikla seg til en tragedie. Bolsjevikene kunne ta og beholde makta fordi bøndenes oppfatning om politisk makt handla mer om sjølstyre, hevn og vold, enn om å opprette et konstitusjonelt demokrati og styre gjennom lov. Den samfunnsmodellen som i hovedsak blei skapt under borgerkrigens improvisasjoner og som siden kom til å bli markedsført som allmenngyldig hadde også sine røtter i disse fakta og ikke bare i Lenins og bolsjevikenes ideverden.

Figes mener at denne innsikten er viktig for å motvirke de tendenser som finnes i dagens Russland til bare å gi bolsjevikenes innflytelse skylda for fortida (og i neste skritt på de ”jødiske” intellektuelle som styrte partiet). I følge Figes forma Russland bolsjevikene og den stat de bygde, i minst like høy grad som bolsjevikene forma Russland. Det er mulig at Figes her går lengre enn hva han egentlig har dekning for i de fakta han presenterer. Men en viss dekning har han, og hans hypoteser er unektelig av stor interesse. Komintern lanserte ”leninismen” som allmenngyldig. Den russiske revolusjonen og dens ”leninistiske” ideologi erklæres som nøkkelen til framtida. Det er en skjebnens ironi dersom denne ideologi, etter analyse, viser seg å bestå av rød forkledning over et innhold som har det meste av sine røtter i Russlands føydale etterdønninger.

Sjøl om det stemmer at den leninistiske samfunnsmodellen for en stor del kan forklares ut fra Russlands særegenheter, så faller ansvaret tungt på Marx og marxismen. Sjølsagt gjelder spørsmålet synet på demokratiets problem. Anarkisten Bakunin stilte en rekke spørsmål til Marx i boka Etatisme og anarkisme i 1874. Spørsmåla gjaldt demokratiet. Marx svarer avfeiende. Bare vi endrer på eiendomsforholda (kollektiviserer), så kommer demokratiets problem også til å løses.(1) I andre skrifter framfører han og Engels profetier om hvordan omgjøringa av eiendommen til statlig kommer til å innebære at politikken ”dør bort” og erstattes av administrasjon (”I stedet for en regjering over personer får vi en forvaltning av ting og en ledelse av produksjonsprosessen. Staten ‘avskaffes’ ikke, den dør bort.”(2).

Det går ei strak linje fra disse uttalelser til Lenins utopier i Staten og revolusjonen. Og dermed går det også en strak linje fra Marx og Engels undervurdering av demokratiets problemer til de russiske bolsjevikenes samfunnsbygging og til ”leninismen”.

Her har jeg bare gitt en anelse om det rike innholdet i Figes bok og om de spørsmål den stiller. Et spørsmål som av naturlige grunner ikke er berørt, gjelder den russiske revolusjons følger for vårt århundres videre historie. Som Hobsbawm påpeker, er det ikke den virkelige russiske revolusjonen, men det ideologiserte speilbilde , som har hatt den største innflytelsen i den sammenhengen. Og selv her har høyre og venstre hatt tendenser til å gi to svar. Ernst Nolte og andre hevder at skrekken for den russiske revolusjonen utgjør en viktig delforklaring på utviklinga av nazismen og fascismen. Hobsbawm og andre venstrehistorikere mener at den russiske revolusjonens spøkelse er en av faktorene som forklarer den sosialdemokratiske reformismens framgang og velferdsstatens framvekst.

Dersom Hobsbawm m.fl. har rett, så er det enda et bevis på at historiske fenomen ofte er kompliserte og sammensatte av både godt og vondt. I såfall hadde kanskje den stalinismen som fengsla og drepte flere millioner mennesker i det daværende Sovjetunionen, på tross av dette, i forvrengt og idealisert form, hatt positiv effekt på utviklinga utafor Sovjets grenser.

(Artikkelen sto i det svenske tidsskriftet, Clartè nr.1/99, og trykkes med forfatterens tillatelse.)

 

NOTER

1. Karl Marx: Political Writings. Volume 3. The First International and After: s. 333 – 338. (Penguin Books, 1974).
2. Friedrich Engels: Anti-Dühring. s. 387. (Arbetarkultur, 1970).

 

LITTERATUR

Orlando Figes: A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891 – 1924. (Jonathan Cape, 1996).
Eric Hobsbawm: Can We Write the History of the Russian Revolution? I On History.
(Weidenfeld & Nicolson 1997).

Ordforklaring:

• *Apologeter er lik omtrent forsvarere (spesielt mye brukt om forsvarere av kristendommen).
• ** Tsjeka = hemmelig russisk politisk politi.
• *** Burzhooi = borgerlig

(Oversatt av Arne Hedemann med hjelp av Kirsten Holstad)