Løp og kjøp! Boka er spennende, forfatteren skriver klart og logisk og stiller mange uventa spørsmål, den er virkelig interessant. Jeg leste den igjennom uten å legge den nevneverdig fra meg. Boka har godt med kilder og forklaringer, enda den er lita: 95 sider i pocket. Jeg har sitert forfatteren i denne teksten, i håp om at det vil få mange til å lese boka, som handler om de politiske reaksjonene på massemorderen Anders Behring Breivik. Enerstvedt fulgte rettssaka svært nøye og var ekspertkommentator for NRK. Han viser til at den dominerende diskusjonen handla om hvorvidt Breivik var gal eller ikke.

Rettssaken førte derfor ikke til noen erkjennelse av de politiske sammenhengene, til noen forståelse av massemordene på Utøya som det de var: Et politisk attentat mot det drapsmannen oppfattet som marxister.

Ett forhold måtte framfor alt skjules. Det var at massemorderen ikke først og fremst var anti-islamist, men antikommunist. Hvorfor skulle det skjules? Det har en ganske enkel forklaring: Denne antikommunismen deles av antakelig 90 prosent av befolkningen i Norge.

Enig? Uenig?

Enerstvedt viser til Gjørv-kommisjonen, nedsatt av regjeringa, som skulle granske og lage rapport, og kommisjonen utnevnte en terrorekspert. Ikke på høyreekstrem terror, men på islamsk terror. Kommisjonen konkluderte med å kritisere regjeringa for at den ikke hadde god nok beredskap. Enerstvedt:

Det utrolige skjer at den formelle avslutningen på et politisk attentat rettet mot marxister, arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet (Ap) ender med vedtak foreslått av en såkalt rødgrønn regjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et vedtak med kritikk av seg selv.»

Kritikken ble rettet mot offeret selv.

En manglende stengning av en gate kritiseres, mens kritikken av den ideologi og politikk som lå til grunn for attentatet er fullstendig fraværende … Det politiske maktspillet som ligger bak dette vedtaket, er ikke bare sjokkerende, men farlig.

Så sier Enerstvedt at det ikke kunne ende på noen annen måte.

Kunne det ikke? Hvorfor? En grunn fra Enerstvedt:

Arbeiderpartiet næret en slange ved sitt bryst: Antikommunismen. Så bet den til slutt – 22. juli 2011.

Og han spør: Hvilken virkning har det på fascister at ens egen regjering viser stor vilje til å bruke vold og krig?

Enerstvedt drøfter også ganske grundig det dialektiske forholdet mellom individ og samfunn, og skriver blant annet:

Forklaringer på det psykologiske nivået står ikke i motsetning til forklaringer på det samfunnsmessige.

Han går også kritisk gjennom flere bøker som ble gitt ut i kjølvannet av rettssaka, hvor Breiviks mor, far og barndom i stor grad ble årsaksforklaringer, ikke politikk og samfunnssyn.

Hva sier Breivik sjøl om hvor han står politisk nå? Enerstvedt referer at Breivik sjøl sier han er fascist, med en «tredje-generasjon nord-europeisk fascisme». Målet er at den «nordiske rase» skal overleve, men den er trua av immigrasjon fra Sør-Europa, av en beleiring fra islam. Enerstvedt:

Men Breiviks hovedfiende de neste 50 årene er ikke muslimene, det er kommunister, marxister, sosialister og alle dem som er en slags skjulte marxister og kommunister, nemlig kulturmarxister og multikulturalister. Antikommunismen er Breiviks politiske grunnlag.

Breivik kaller AUF-erne for ekstreme marxister. Enerstvedt:

Først skal marxistene, kommunistene, drepes, deretter skal muslimene deporteres.

Når dette skrives, har det nettopp vært markeringer for å minnes det forferdelige terrorangrepet 22. juli 2011, der Breivik drepte 77 mennesker og skada 158. Det ble holdt mange taler. Med gode tanker om å se barn som faller utenfor i skole og barne-hage, styrking av barnevern og nettverk. Og vi ser hvordan myndighetene får murt stolper og staur foran kontorene sine. Jens Stoltenberg, NATO-sjefen, sier i et intervju i Aftenposten 22. juli 2015 at han som tidligere statsminister manet til «mer demokrati og mer åpenhet» etter terrorangrepet. Han sier at Norge har vist styrke.

Det handler om at vi sto opp for noen verdier, at vi er et samfunn preget av tillit og åpenhet. Det er vi fortsatt.

Hm. Det er noe usagt som gjaller i veggene: Hvor er det blitt av Breiviks – ikke mistillit og lukkethet – men Breiviks kampvilje og nazistiske og fascistiske åpenhet? Massemorderen som kom inn fra – hva? Ja, hva? Hvor mange er politisk enig med ham?

Har Enerstvedt rett? Han skriver:

Det er ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet og de andre stortingspartiene i overskuelig framtid vil gjøre opp med masse-morderens viktigste ideologiske grunnlag. Likner ikke antikommunismen deres egen?

Jorun Gulbrandsen

– Er det greit at jeg sier selger, spurte foredragsholderen på vervekonferansen.

Noen så skeptisk på han, men ingen rakk å protestere. Med ett var fagforeningsfellesskapet gjort om til en vare. Vi som tillitsvalgte gjort om til selgere.

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til tidsskriftet og har tillitsverv i Handel og Kontor.

Jeg opplevde dette på en vervekonferanse tidligere i år. Det fikk meg til å tenke: Har markedstankegangen gått så langt, at den endrer oss som skal stå opp mot den? Vi som skal sloss for at det er plass til andre vurderinger i samfunnet. Blir vi som slåss mot markedskreftene, bare en vare i et nytt marked?

Hva er en vare?

En vare er en ting eller tjeneste som produseres for salg på et marked. Produsentene av varen er ute etter å få solgt varene for å tjene penger. En forutsetning for å selge varen er at det finnes en kjøper som ser at varen tilfredsstiller et menneskelig behov. Nytten av en ting gjør at den har en bruksverdi, og er en nødvendig forutsetning for varen. Finnes det ingen kjøper der, vil heller ikke varen ha noen verdi. Det at varen kan selges på markedet, gir den en bytteverdi. Det er bytteverdien produsenten er ute etter.

Er fagforeningsmedlemskapet en vare?

Jeg vil påstå at vi ikke danner fagforeninger for å selge en tjeneste på et marked. Vi danner fagforeninger for å stå sammen på arbeidsplassen i eventuelle problemer med arbeidsgiver. En gjensidig forpliktelse om å hjelpe hverandre. Jeg stiller opp når du får problemer, og du stiller opp når jeg får problemer. Ved å stå sammen kan vi stille krav og forbedre våre vilkår på arbeidsplassen. Vi kan stoppe konkurranse om prisen på vårt arbeid, eller at arbeidsgiver splitter arbeidskollektivet ved å gi forskjellige vilkår til de ansatte. Fagforeninger er en anerkjennelse av at vi har felles interesser. Og at vi er tjent med samhold og solidaritet.

Samholdet på en arbeidsplass hjelper lite hvis bedriften taper i konkurranse med andre bedrifter der arbeidere underbyr hverandre på arbeidsvilkår og lønn. Derfor er samling av alle organiserte innen samme bransje og felles forhandlinger nødvendig. Dermed kan fagforeningene selge arbeidskrafta til enhetlig pris på vegne av medlemmene. På denne måten opptre som en monopolist for varen arbeidskraft. Denne rollen blir også meningsløs hvis den ikke samtidig kan la være å selge, det vil si: gå til streik. Viljen til å aksjonere for felles beste er kjernen i fagbevegelsens styrke.

I løpet av over 150 år med kapitalisme har arbeiderklassen sloss fram en rekke rettigheter. Kamp mellom arbeid og kapital har ført til en rekke seire og nederlag, men også mange kompromisser. I dag har vi en rekke lover, avtaler og rettspraksis som regulerer våre rettigheter og plikter som arbeidstakere. Med denne utviklinga har også fagforen-ingenes rolle utvikla seg. Konflikter blir i stor grad løst ved trusselen om å ta saken til Arbeidsretten, framfor å streike. Tillitsvalgtskolering går først og fremst ut på å skolere tillitsvalgte til å bli gode på å skrive protokoller, forhandlinger og tolke lover, som forberedelser til en juridisk prosess. Klassekampen blir omformet fra kollektive aksjoner mot arbeidsgiver, til individuelle juridiske kamper i arbeidsretten.

Det føres mange heltemodige slag i rettssalene. Alle tillitsvalgte og medlemmer som er så tøffe at de sloss saken sin fram dit, fortjener kred for de tar ofte på seg en tøff kamp som gjelder flere enn dem sjøl. Det stopper dessverre ikke arbeidsgiversida fra å prøve seg på nytt. Å lese dommer fra Arbeidsretten er ofte en påminnelse om at vi lever i en klassestat. Den sterke økonomiske part kan alltid kjøpe seg bedre eller flere jurister. Krav til dokumentasjon og beviser gjør at den med arkivskap står best rustet til å plukke fram det som styrker sin sak. Er man usikker på tyngden av sine beviser, blir det ofte en utvei å søke forlik så ikke et eventuelt tap skaper presedens for bedre saker i framtida. Kampen om å få juridisk rett er på kapitalismens hjemmebane.

Forsikring i arbeidslivet

Ofte blir et fagforeningsmedlemskap solgt som medlemmets forsikring i arbeidslivet. Ingen tror at de skal komme i konflikt på jobben, men hvis det skjer så skal du være forsikret å ha noen på din side. Litt som at de fleste forsikrer huset sitt uten at de tror det skal brenne. Herfra er det ikke langt til å framstille fagforeningsmedlemskapet som en vare på lik linje med andre tjenester du kjøper.

Fagforbundet Industri Energi lanserte før jul et eget medlemskap for selvstendig næringsdrivende. Fler og fler jobber som konsulenter, frilansere eller lignende tilknyttet et selskap, men istedenfor å få lønn fra selskapet, så fakturerer de for arbeidet de gjør. Dette er en gråsone i arbeidslivet der folk som reelt sett jobber på samme arbeidsplass og spiser i samme kantine, men formelt ikke er ansatt i samme selskap. Dette er en utfordring for fagbevegelsen. Monopolet på varen arbeidskraft forsvinner og arbeidsgiver styrker sin makt på bekostning av arbeidstaker. Skal fagbevegelsen kunne møte utviklinga, er det viktig å få organisert denne delen av det arbeidende folket.

Industri Energi sin kampanje for å organisere selvstendig næringsdrivende arbeidere framstår som en rendyrking av fagforening som forsikringsselskap. Det framstår ikke som et forsøk på å organisere «konsulentene»for å fremme felles krav eller utøve en form for priskontroll på sin arbeidskraft. De leverer tre hovedgrunner for å bli medlem:

• Juridisk hjelp
• Forsikringer
• Kurs og kompetanse.

Kampanjesida framstår som en meny der du kan shoppe tjenester fra fagforbundet. Du kan bestille tillegg eller må betale ekstra for tilleggstjenester. Det blir understreket ved at kontaktpersonene i IE blir presentert med yrkestittelen «selger».

Musikernes Fellesorganisasjon, et annet fagforbund, organiserer selvstendig næringsdrivende, frilansere. De gjør det med utgangspunkt om å ønske priskontroll på varen sin. Bransjen er preget av prisdumping på varen, og mange forventer at det utføres gratisarbeid. MFO har ved siden av tariffavtalene utviklet en rekke anbefalte minstesatser for frilanserne.

Det er fult mulig å se for seg hele at fagbevegelsen bli omformet til en butikk. Der kjøper vi en tjeneste og forventer service tilbake. Men er det i en slik businessmodell plass til amatører som skal tolke lover, skrive protokoller og forhandle? Vil vi bli mobilisert til å streike? Forsvinner fellesskapet som diskuterer og kommer med politiske krav? Vil ikke hensynet til potensielle kunder komme før politiske uttalelser? Vil et advokatforsikringsselskap som for eksempel HELP kunne konkurrere på pris og faglighet? Det blir lett å se for seg en dystopisk framtid for fagbevegelsen.

Arbeidsgiversida i norsk arbeidsliv er på offensiven. Sammen med regjeringa jobber de for å knuse det organiserte arbeidslivet. Høyresida ønsker at ansatte skal konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår. Kommuneansatte overføres til private virk-somheter via konkurranseutsetting og må godta dårligere lønn og pensjon. Ansatte i privat sektor med tariffavtale sies opp til fordel for innleid arbeidskraft. Ansatte innen renhold og på hotell må jobbe gratis utover avtalt arbeidstid for å rekke pålagte arbeidsoppgaver. Politiet advarer mot sosial dumping, svart arbeid og annen arbeidslivskriminalitet.

Det er nå vi trenger en aksjonsvillig fagbevegelse. Arbeidsgiversidas offensiv bør møtes av en motoffensiv. Jussen og rettsvesenet vil være motstanderens hjemme-bane. Av og til vinner vi bortekamper, men vi trenger en hjemmebane. Den blir ikke bygd ved å vente til 2017 og valget av en ny regjering. Den vinnes ved å være en folkebevegelse av skolerte medlemmer og tillitsvalgte. En bevegelse som sprer ordet og forsvarer når andre er ute å aksjonerer. Bygger en opinion som forsterker krafta til aksjonen. Enkelt og greit, mer samhold og solidaritet.

Det går et spøkelse gjennom Europa.

Denne gang er det ikke kommunismen, men markedsliberalismen.

Hvilke erfaringer har vi? Hvordan skal arbeiderklassen organisere seg for å slåss?

Tellef Hansen er seniorrådgiver i De Facto. Han er cand.mag i samfunnsvitenskap og har en mastergrad i historie. Han har over 40 års erfaring med fagforeningsarbeid, som tillitsvalgt, som faglig leder i AKP og som utreder og rådgiver siden 1989.

EU har en arbeidsløshet på i overkant av 10 prosent, med Tyskland og Hellas som ytterpunkter med henholdsvis 5 og 27 prosent. I Norge er arbeidsløsheten fortsatt lav med 4,4 prosent av arbeidsstyrken, men også her er den på veg oppover. Det siste året ble det 31 000 flere ledige. Halvparten av disse i aldersgruppa 15–24 år.¹

Lønns- og arbeidsbetingelser er under kraftige angrep i hele Europa, og fagbevegelsen er i tilbakegang i nesten alle land med unntak av Norge. Det er tilbakegang i medlemstall og i makt og innflytelse.

Denne utviklingen har utløst diskusjoner i hele den internasjonale fagbevegelsen om hvordan fagbevegelsen skal møte denne situasjonen på en best mulig måte. Det er spørsmål om politikk, om motstand og om mer langsiktige strategier i kampen for et alternativ til kapitalismen. En viktig del av denne diskusjonen må være en diskusjon om hvordan fagbevegelsen skal organisere seg på en best mulig måte. Tema for denne artikkelen er organisering i fagbevegelsen, om utfordringer og hva vi kan gjøre.

Det norske arbeidslivssystemet – muligheter og problemer

Etter krigen gikk fagbevegelsen inn i et tett samarbeid med arbeidsgivere og politiske myndigheter. Dette trepartssamarbeidet, det norske arbeidslivssystemet, har vært en viktig arena for fagbevegelsens arbeid for innflytelse og makt. Fagbevegelsen kunne øve innflytelse på statens politikk, samtidig som dette systemet var det historikeren Jan Heiret kaller statlig myndighetsutøvelse.²

Det norske arbeidslivssystemet er basert på et klassekompromiss og er en form for korporativt system hvor organisasjonene kan ha innflytelse på statlig politikk samtidig som organisasjonene knyttes sterkere til staten. Dette samarbeidet har levert i den forstand at den har gitt fagbevegelsen en mulighet til å utøve organisasjonsmakt gjennom kollektiv styrke og mobiliseringsevne, og i praksis ved at fagbevegelsen har fått del i den stadige verdiskapningen. Mens fordelingen mellom arbeid og kapital i Norge har vært konstant i storparten av tida etter andre verdenskrig, har kapitalen styrket seg på bekostning av arbeid i Europa og USA.

Kostnaden ved dette systemet er at det drev fram en sentralisering i fagbevegelsen. Deltakelse i utallige komiteer og utvalg stilte krav til politikkutvikling og saksbehandling. LO og forbundene møtte dette med å bygge ut med et «omfattende «byråkrati» av fagfolk, administratorer, saksbehandlere og andre kontorfolk»,³ og i 2010 var det totalt 265 ansatt i LO og 180 i et sentralt apparat som var delt inn i 10 avdelinger. I tillegg til dette kommer det et stort apparat i forbundene.⁴

Byråkratiseringen styrket ledelsens ideologiske hegemoni. Alternative tenkemåter og forslag ble sett på som direkte truende for organisasjonen, og de ble bekjempet med hard hånd. Den amerikanske sosiologen og statsviteren Seymour Lipset synliggjør sammenhengen mellom byråkrati og demokrati ved å formulere en generell tese om at «jo større byråkratiseringen av organisasjonen er, jo mindre er medlemmenes muligheter til å påvirke organisasjonens politikk».⁵ Den eneste måten dette kan motvirkes på, er gjennom opposisjon og mobilisering av medlemmene.⁶

Og opposisjon og mobilisering av medlemmene har det vært. Det var viktige demokratiske elementer i organiseringen av LO som sikret medlemmene og de tillitsvalgte innflytelse. Stikkord her er omfattende diskusjoner ute i foreninger og klubber foran landsmøter og kongresser og krav om at tarifforslag som regel skal legges fram for de medlemmene til informasjon og avstemning. Ulike typer lokale forhandlinger som foregår tett på medlemmene, har styrket aktiviteten og innflytelsen nede. Denne innflytelsen ble forsterket av at det utviklet seg et nettverk av klubber og tillitsvalgte som i viktige saker var i opposisjon til ledelsen.

Tillitsvalgte i sterke klubber lokalt og konserntillitsvalgte i store konsern, har de siste 30–40 årene utgjort en alternativ maktbase, som ikke sjelden er i opposisjon til ledelsen. Dette opposisjonsarbeidet har kommet til uttrykk gjennom det daglige fagforeningsarbeidet og i en type nettverksaksjoner som «Ja til arbeid»⁷ og UFF⁸, og i store politiske saker som Norges tilknytning til EU. De politiske kampanjene har et utspring lokalt, ofte blant opposisjonelle tillitsvalgte, som gjennom et omfattende samarbeid med ledelsen har skapt seg en egen plattform, både økonomisk og arbeidsmessige. Ledelsen i fagbevegelsen kan i liten grad styre disse gruppene ved å trekke dem inn i «varmen», for de er langt på veg uavhengig av toppen. De har etablert et eget grunnlag for makt og innflytelse. De tillitsvalgte i disse klubbene er sentrale aktører i en uformell opposisjon, men nedslagsfeltet er mye større. I et debatthefte som kom ut i forbindelse med Tømrer og Byggfagforeningens 125 års jubileum, går Paul Bjerke langt i retning av å si at det fra 80-tallet og utover har utviklet seg et faglig-politisk nettverk av medlemmer, sympatisører av Rød Valgallianse, SV, NKP og AP – samt partiløse, i tillegg til tillitsvalgte og foreninger som ganske enkelt sto på lister over personer og klubber som tidligere hadde støttet for eksempel streiker med penger eller undertegnet støtteopprop.⁹

Dette er et åpent nettverk uten noen ledelse, som blir mobilisert når det er «nødvendig», enten det er støtte til streiker og aksjoner, mobilisering til faglig-politiske konferanser om aktuelle politiske saker det står strid om, eller mer permanente arrangementer som den årlige Trondheimskonferansen. Dette nettverket var i utgangspunktet «en sammensmeltning av AKP og omlands «nye» faglige nettverk og den «gamle» venstresosialdemokratiske opposisjonen i fagbevegelsen».¹⁰ I dag er dette nettverket betydelig større og mer sammensatt. I den ytterste sirkelen er det ei e-postliste som brukes til informasjon og mobilisering på omtrent 3 600 navn. Innenfor denne sirkelen er det nye sirkler av tillitsvalgte, lokalt og på mellomnivå, som er sentrale i politikkutforming og landsomfattende mobiliseringer. Anslagsvis 200 tillitsvalgte går inn i denne delen av nettverket.¹¹

Det ideologiske hegemoniet på toppen av fagbevegelsen er ikke så dominerende som det var. Ledelsen i LO har en mer åpen holdning til opposisjonen, men ingen må forledes til å tro at kampen om makta i fagbevegelsen er over. De tette båndene til DNA fortsetter som før, og i spørsmål som definerer politiske veiskiller, som for eksempel EU/EØS, vil uenigheten være stor, og ledelsens vil ta i bruk det som er nødvendig for å vinne gjennom med sitt syn.

Sentralisering og byråkratisering har ikke stoppet opp, men kommer nå i form av stadige forsøk på å fusjonere forbund. Det betyr ikke at det i alle sammenhenger er feil å slå sammen forbund, men med de utfordringene fagbevegelsen står overfor, blir det feil å fokusere oppe når de store organisatoriske utfordringene fins nede og ute på arbeidsplassene. Lov- og avtaleverk undergraves nedenfra på arbeidsplasser dominert av bemanningsselskaper og ansatte som står utenfor fagbevegelsen. Det sentrale apparatet kan spille en rolle inn mot arbeidsgivere og det politiske systemet, men ressurser, skolering og aktivisering må styres ut og ned i organisasjonen. Her er utfordringene store.

Strukturelle endringer og motkrefter på offensiven

I en rapport fra De Facto om norsk arbeidsliv etter EØS-avtalen og EUs østutvidelse, dokumenteres det betydelige endringer i det norske arbeidslivet, og forfatterne viser til ei utvikling mot et tredelt arbeidsliv.¹²

Et A-lag av arbeidstakere som arbeider i norske bedrifter med ryddige forhold, et B-lag som i all hovedsak henter arbeidstakere fra bemanningsbransjen og et C-lag med arbeidstakere fra hele verden som utsettes for grov sosial dumping og tvangsarbeid. De arbeider i selskaper som kamuflerer straffbare handlinger i legal virksomhet. Dette er ofte selskaper som du finner et stykke ned i leverandørrekka, de er vanskelige å avsløre, og de som arbeider der er redde for å snakke. De kan ikke norsk, og de er uorganiserte. I virkelighetens verden er de så godt som umulig å organisere. Arbeidet med å avsløre og bekjempe arbeidslivskriminaliteten er kommet kort, og det er alt for mange oppe i systemet som har noe å tjene på at dette fortsetter til at virkemidlene blir effektive. Det er arbeidstakere i og utenfor disse selskapene som til syvende og sist betaler regninga.

Mens de fleste er mot råe arbeidslivskriminaliteten og forholdene for de som tilhører C-laget, er situasjonen for de som tilhører B-laget en helt annen. De arbeider i bemanningsselskaper og har ofte dårligere betingelser når det gjelder arbeidstid, overtid og pensjon. Det er i tillegg utviklet et system med manglende betaling mellom oppdrag som undergraver kravet om fast ansettelse. Er du en arbeidstaker som stiller krav til lønns- og arbeidsforholdene, kan det bli lenge mellom oppdrag. I tillegg til at dette bidrar til sosial dumping, har det ført til frykt for å ta opp uakseptable eller ulovlig forhold på arbeidsplassen. B-laget består i stor grad av utenlandske stats-borgere og innvandrere som er uorganisert og vanskelig å organisere. I motsetning til det som skjer i den kriminelle delen av arbeidslivet er dette en ønsket utvikling. Arbeidsmiljøloven endres, og seriøse selskaper og det offentlige bidrar direkte til at B-laget blir stadig større.

A-laget merker også de strukturelle endringene. Bedrifter som splittes opp, fristilling og privatisering som flytter oppgaver fra offentlig til privat med til dels store konsekvenser for tariffavtaler og arbeids-givertilknytning. Når for eksempel stuepiker outsources fra hoteller til rengjøringsselskaper som ISS, blir ikke nødvendigvis lønna dårligere, men fellesskapet på arbeidsplassen ødelegges ved at stuepikene skilles fra de andre arbeidstakerne på hotellet. Klubber splittes opp, muligheter for felles opptreden vanskeliggjøres, og fagbevegelsen som en kollektiv organisator svekkes. Transportarbeiderforbundet erfarte tilsvarende problemer da Posten utvidet sin aktivitet til å transportere andres varer. Et nytt forbund kom inn på et område med sine avtaler hvor Transportarbeiderforbundet hadde avtaler. Med ulike avtaler og grensedragningskonflikter blir betingelsene for organisering og kamp dårligere. Arbeidsgiverne utnytter dette, men det er opp til forbundene å finne felles løsninger. Det har vist seg ikke å være lett, men et første steg er å legge organisasjonssjåvinistiske holdninger til side.

I tillegg til det som er nevnt over, er arbeidslivet hjemsøkt av en ideologisk offensiv fra arbeidsgiverne i form av Human Resource Management. Dette er et amerikansk-inspirert ledelsessystem hvor de ansatte skal forplikte seg til virksomhetens mål og resultater, menneskelige faktorer som kunnskaper og sosiale relasjoner skal identifiseres, måles og styres, og det skal utvikles nye styrings- og belønningssystemer. I en diskusjon om konsekvensene av disse endringene sier daglig leder i Hotell og Restaurant Norge, Even Bolstad:

For fagforeningene som institusjon vil dette kunne være en trussel, men viss fagforeningsrelasjonen erstattes av en fullverdig relasjon på individnivå, må ikke nødvendigvis individet tape på dette.¹³

Fagbevegelsen er inn i ei brytningstid. De samfunnsmessige endringene er store, og fagbevegelsen er i tilbakegang i hele den kapitalistiske verden. Stikkord her er internasjonalisering og utvikling av en nyliberalistisk politikk, strukturelle endringer og oppslitting av selskaper og arbeidstakere. En viktig konsekvens av disse såkalte moderniseringsprosessene er at sosiokulturelle miljøer som understøtter fagorganisering er blitt ødelagt. Det er bli betydelig vanskeligere å organisere, men som den danske fagforeningslederen Simon Tøgern understreker

er det ikke kapital-logik det hele. Vi bestemmer selv, hvordan vi indretter, leder og prioriterer i de faglige organisationer. ¹⁴

Vi bestemmer selv hvordan vi vil organisere oss

Det fins ingen enkle svar på de utfordringene fagbevegelsen står overfor. Bare i begrenset grad kan vi påvirke de ytre betingelsene, men vi kan bestemme hvordan vi skal organisere oss. Som et innspill til diskusjonen om organisering har jeg forslag på fire områder:

1. Gi fagbevegelsen tilbake til medlemmene

Prinsippene eller, litt mindre ambisiøst,retningslinjene for organiseringen av fagbevegelsen, må ta utgangspunkt i hva slags type organisasjon vi snakker om. Utgangspunktet er veldig enkelt. Fagbevegelsen er en medlemsorganisasjon, en sammenslutning av enkeltpersoner med formål å ivareta medlemmenes interesser overfor arbeidsgiver og samfunn. Som medlemsorganisasjon er det avgjørende at medlemmene har arenaer for deltakelse og beslutninger, og at organisasjonen styres i tråd med medlemmenes ønsker og behov.

Er det organisasjonen som skal ivareta medlemmenes interesser, eller er det medlemmene ved hjelp av organisasjonen som skal ivareta sine egne interesser? Dette spørsmålet ble stilt i forbindelse med de utfordringene Dansk LO sto overfor med synkende medlemstall, problemer med å få de unge til å organisere seg, problemer med å få medlemmer til å ta på seg tillitsverv og opprettholde aktivitet ute på arbeidsplassene.14 Svaret var at medlemmene med hjelp av organisasjonen skal ivareta sine egne interesser, fagbevegelsen må tilbake til røttene, fagbevegelsen må bygges nedenfra. Da blir det neste spørsmålet hva som skal til dersom en skal bygge fagbevegelsen nedenfra.

For det første må det tas et oppgjør med tanken eller holdningen om at fagbevegelsen er et sted hvor en får noe. Denne tankegangen skaper passivitet og hjelpeløshet. Fagbevegelsen skal være et sted hvor en er med på noe, et sted hvor en tar ansvar for egne interesser og hvor en gjennom felles praksis og egne erfaringer bygger forståelsen av fagbevegelsens betydning og rolle, eller sagt på en annen måte – utvikler fagforeningsbevissthet. Konkret vil dette måtte føre til at

• At ressurser og penger må ned i organisasjonen.
  – Til skolering av medlemmer og tillitsvalgte.
• At medlemmer og tillitsvalgte nede, ved hjelp av organisasjonen, utvikler mål og strategier for det lokale arbeidet.
  – Analysere utfordringer og komme med forslag til tiltak.
  – Bygge nettverk hvor en kan utveksle erfaringer på tvers av fagforeninger og arbeidsplasser.
  – Bygge nettverk av ulike typer ressurspersoner som de nede kan nyttiggjøre seg etter behov.
• Utvikle arenaer for medlemsaktivitet, fysiske og virtuelle

2. Fagbevegelsen må bygges med basis i et nasjonalt avtalesystem

Globaliseringen har gitt fagbevegelsen noen nye utfordringer. Kapitalen er internasjonalisert og fagbevegelsen er i stor grad organisert nasjonalt. Konsekvensen er at beslutninger tas på arenaer hvor fagbevegelsen ikke er, og det er et stort behov for internasjonalisering av fagbevegelsen. Denne satsinga må imidlertid ikke bygges på en nedbygging av fagbevegelsen lokalt og nasjonalt. Tvert om så må internasjonaliseringen bygges på den politiske og organisatoriske styrken fagbevegelsen har nasjonalt. Det betyr at det er viktig å slåss for det lov- og avtaleverket vi har, og for vår del sikre at det norske arbeidslivssystemet bidrar til organisasjonsmakt gjennom kollektiv styrke og mobiliseringsevne.

3. Vi må bygge internasjonale fagforeningsnettverk

Internasjonalisering og den sterke utviklingen av multinasjonale selskaper har stilt fagbevegelsen overfor betydelige utfordringer. Det er nødvendig å bryte ned nasjonale skillelinjer i fagforeningsarbeidet i disse selskapene. Selv om det fins lover og avtaler som gir åpning for et samarbeid på tvers av landegrensene, er utfordringene betydelige.15 Arbeidet møter ikke sjelden mostand fra arbeidsgiverhold, og det er forhold ved selve organiseringen av dette arbeidet som er vanskelig. Ulike tradisjoner, ulike måter å organisere seg på. Språklige utfordringer må tas på alvor dersom en skal lykkes. I flere norske selskaper er det utviklet Europeiske samarbeidsutvalg (ESU) som er godt fungerende, og oppsummeringen fra Kværnerprosjektet viser at denne typen arbeid kan ha stor betydning.

Dette prosjektet har vist at det er mulig og viktig å bygge et godt kommunikasjonsnettverk mellom fagforeninger i globale selskaper. Slik nettverksbygging er nødvendig dersom arbeiderne skal spille noen som helst rolle i den globale økonomien. Slik kommunikasjon bygger solidaritet og gir arbeiderne tilgang til mye mer av den viktige informasjonen i bedriften. I og utenfor selskapet både utvikler og utdyper det vår forståelse av arbeidere i andre systemer og kulturer. Og slik styrker det båndene inne den internasjonale fagbevegelsen.¹⁶

Organisering og solidaritet på et globalt nivå er nødvendig også der det må skje utenfor multinasjonale selskaper og et etablert lov- og avtaleverk. Dette arbeidet er om mulig enda vanskeligere enn det som er nevnt over, men ikke mindre viktig. På et seminar i Oslo februar 2014 ble det presentert erfaringer fra kamper hvor fagbevegelsen både støtter internasjonale kamper med basis i sterke nasjonale fagforeninger, og hvor den makter å møte motstanderne på samme globale nivå som de utfordres.17 Motkrefter og indre forskjeller i verdens arbeiderklasse knyttet til språk, kultur, politikk og organisering gjør det vanskelig, men ikke umulig. Historikeren Knut Kjeldstadli peker på flere mulige aksjonsformer:

• Solidaritet der ressurser fra en sterkere partner til dem som trenger støtte.
• Koordinerte aksjoner som forbrukerboikott og streikene som i 2012 ble gjennomført i Hellas, Italia, Frankrike, Spania og Portugal i mot nedkuttingspolitikken.
• Et samarbeid bygd på felles interesser som havnearbeiderkampanjen mot et nytt EU-direktiv i 2003.

4. Fagbevegelsen må forsvare den norske arbeidslivsmodellen

Vi har vist at den norske arbeidslivsmodellen er under et sterkt press fra ytre og indre forhold, og da kan det være nærliggende å tenke at det bare er et tidsspørsmål før systemet faller. Dersom det er så stor usikkerhet, står vi grunnleggende sett overfor tre valg: vi kan forsvare det systemet som er bygd opp, satse på at det faller og legge opp til et brudd med det korporative samarbeidet, eller vi kan velge en mellomløsning hvor vi sloss for den norske arbeidslivs-modellen og samtidig bruke mye krefter på å bygge opp egen styrke, nasjonalt og internasjonalt.

Det kan være fristende å bli kvitt bindinga til staten, men det er også andre forhold vi vil miste dersom systemet faller. Organisasjonsmakten vil utfordres, og muligheten til den direkte, formaliserte påvirkningen vil gå tapt. Det er i tillegg et poeng at arbeidsgivere og den politiske ledelsen ikke skal løpe fra de lovene og reglene som er bygd opp, uten sverdslag. Kampen mot endringene av arbeidsmiljø-loven er et eksempel på dette.

Det norske arbeidslivssystemet har levert gode lønns- og arbeidsbetingelser for vanlige arbeidsfolk, og det er viktig at det synliggjøres hvem det er som vil rive grunnen under den norske modellen. Dette er en type kamp som vil gi store grupper felles erfaringer og bevissthet om fagbevegelsen betydning.

Noter:

1. SSB, Arbeidskraftundersøkelsen, 2.kvartal 2015
2. Heiret, Jan m.fl., Arbeidsliv, historie og samfunn, Fagbokforlaget 2003, side 244.
3. Bergh, Trond, LOs historie bind 3, Pax Forlag 2009 side 312.
4. I følge LOs organisasjonsprogram 2009-2013 var det anslagsvis 30-40 000 tillitsvalgte som gjør en frivillig innsats, og organisasjonsutredningen i 2003 viste at det var mer enn 1550 fastlønte tillitsvalgte og medarbeidere i LO og forbundene.
5. Lipset, Seymour, Det politiske mennesket, Gyldendals Studiefakler 1968, side 336
6. Ibid, side 366
7. «Ja til arbeid» var en aksjon for en mer offensiv statlig industripolitikk. Aksjonen, som gjennomført en stor demonstrasjon utenfor Stortinget i desember 1983, hadde sitt utspring i en kriserammet i verftsindustri
8. UFF (Uavhengige Fagforeningers Forum) var en organisasjon som ble opprettet for å mobilisere fagbevegelsen mot Arbeidsrettsrådets forslag til ny Arbeidstvistlov i 1996.
9. Bjerke og Mongstad, Opposisjonsbyggerne, Tømrer og Byggfagforeningen 125 år, De Facto 2010, side 101.
10. Bjerke og Mongstad, Opposisjonsbyggerne, Tømrer og Byggfagforeningen 125 år, De Facto 2010, side 96.
11. Informasjonen om omfanget på nettverket bygger på flere samtaler med Boye Ullmann høsten 2010. Ullmann er kjent som en sentral aktør i dette nettverket.
12. Eilertsen, Roar og Paul Bjerke, Mot et tredelt arbeidsmarked – Norsk arbeidsliv 10 år etter østutvidelsen av EU, De Facto 2014.
13. http://www.ukeavisenledelse.no/nyheter/ledelse/-bildet-er-mer-nyansert/
14. Tøgern, Simon, Skal vi servicere eller organisere?, Kritisk debat, Oktober 2007, www.kritiskdebat.dk
15. Europeiske samarbeidsutvalg (ESU/EWC) er hjemlet i direktiv 94/45/EF og er implementert i norsk rett gjennom forskrifter og i hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet.
16. Håndboka om Kværnerprosjektet, De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte, 2000
17. Kjeldstadli, Knut, Grenseløs solidaritet, Klassekampen 11. mars 2014.

Samfunnssystemet i Norge blir ofte kalt den «norske modellen». Harald Berntsen kaller sin artikkel i dette nummeret for Det «norske» klassekompromisset, med anførselstegn. kanskje for å illustrere at det er minst norsk og mest kapitalistisk?

I hvertfall er det min mening at skal man forstå hvordan Norge i vår tid er funnet sammet, er det nødvendig å forstå kapitalismen som et økonomisk og derfor sosialt samfunn. Sosialt fordi økonomien regulerer forholdet mellom mennesker, i produksjonen av de produktene vi lever av, som gjør at nye generasjoner fortsetter å produsere livsmidler og ny arbeidskraft.

Under kapitalismen er dette sosiale forholdet preget av hvem som eier produksjonsmidlene og hvem som arbeider. Forholdet mellom arbeid og kapital. Og det er kapitalen, borgerskapet, som har styringsretten per definisjon. Og det styres for å skape profitt, målet er ikke produkter der bruken er det viktige.

Klassekompromisset har sine norske trekk, men det var styrt av kapitalens redsel for klassekamp, ja endog revolusjon etter den 1. verdenskrigen. Etter 2. verdenskrigen pøste den økonomiske vinneren av krigen milliarder av dollar, Marshall-hjelpa, over land i Europa, så de arbeiderklassen ikke skulle la seg inspirere østfra.

Nå er ikke kapitalen særlig interessert i å kompromissere. Det er andre ting som truer kapitalismen i Vesten enn revolusjon. Mest kriser, og kanskje trengs det en krig for å rasere – og bygge opp fra asken.

Men Syriza og andre som er imot kapitalens stadig mer diktatoriske dominans, truer, litt.

Men sangen til Pima Vera er morsom:

Hurra for Norge, 17. mai og olje –
og alt det derre der.

Erik Ness

Siste nummer av Rødt! (2A/2015) inneholdt en analyse av situasjonen i Palestina. Forfatteren bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider. Alle som har prøvd å gjøre noe liknende, vet at det er vanskelig. Språkvansker og femti års brutal okkupasjon står i veien for oversikten. Derfor blir inntrykkene ganske avhengig av hvem man snakker med. I dette tilfellet ser det ut som om det er PFLP-tilhengernes vurderinger vi får. De er interessante nok, men sjelden de eneste riktige.

Artikkelen åpner med den dramatiske nyheten at Vestbredden nå er tapt, i motsetning til Gaza. Her gis det lite rom for framtidshåpet som både palestinerne og deres støttespillere trenger. Men er det nødvendig å dramatisere? Hele det historiske Palestina gikk vel tapt allerede med opprettelsen av Israel, om ikke nødvendigvis for godt. Siden 1967 har Israel hatt kontrollen over det gamle mandatområdet fra havet til Jordan-elva, men problemene med å beholde kontrollen er heldigvis blitt flere og større for sionistene etterhvert.

Det ser ut som om artikkelforfatteren mener at de eneste som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet. Han forteller om en paraply organisasjon som står for aktiv sivil motstand, og en uavhengig palestinsk fagbevegelse som den palestinske administrasjonen ser som en trussel. Det ser ut som om han mener at norske solidaritetsarbeidere bør støtte denne opposisjonen. Jeg leser at norsk fagbevegelse har en nøkkelrolle når det gjelder å støtte opposisjonen i palestinsk fagbevegelse praktisk og økonomisk. Det står også at de må presse styresmaktene til å støtte frigjøringskampen, men det er uklart om han mener palestinske eller norske styresmakter. Det er en ganske viktig forskjell. Det første er ny-imperialisme, det siste er nokså urealistisk, men en god tanke.

Utenlandske venner fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, med mye penger og sterke meninger, har i alle år vært et problem for palestinerne. I gamle dager kalte man slike aktivister for «tredjeverdenister» (fra fransk «tiersmondistes»). De forsøkte å lage revolusjon i andre land fordi de ikke fikk det til i sitt eget. Ofte var de helt eller delvis finansiert av sitt hjemlige utenriksdepartement. Det er et tankekors at Israel som har bortimot full kontroll på Vestbredden, stort sett lar disse vestlige vennene og pengene deres passere, mens de forsøker å stanse vestlig økonomisk støtte til israelske menneskerettsorganisjoner.

Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen. Palestinerne har full rett og ofte lett forståelige grunner til å være uenige med Mahmoud Abbas og med den offisielle fagbevegelsen, PGFTU. Men vi har ingen rett til å blande oss inn i palestinsk politikk ved å støtte våre favoritter i opposisjonen. Da blir de ikke uavhengige lenger, men avhengige av utenlandske penger. Palestinernes hovedproblem i kampen mot okkupasjonen er splittelse. Splittelsen holdes ved like av støtte utenfra, selv når hensikten med støtten er god.

Palestinakomiteen har ført denne diskusjonen i alle år, fordi vi stadig fristes til å støtte dem vi liker best: opposisjonen, de «uavhengige», «den politisk og militærstrategisk mest avanserte organisasjonen» eller ganske enkelt dem som mener som oss. Men vi må ikke bli palestinernes europeiske formyndere. Siden 1993 gjør den norske regjeringen den jobben i god ny-imperialistisk tradisjon. Solidaritetsbevegelsen og fagbevegelsen må ikke bli Røed Larsen og Børge Brende i rød frakk. Vår jobb er å svekke okkupanten med de midlene vi har. Som det står i artikkelen er det allerede mange fagforbund som støtter det palestinske folket. Flere bør gjøre det, men uten å blande seg i palestinsk politikk.

Solidaritetsbevegelsens oppgave er først og fremst opinionsarbeid hjemme, press mot norske myndigheter, ikke mot palestinske myndigheter. Den langvarige kampanjen for norsk brudd med Histadrut har vært og er en god mulighet til å øke kunnskapen om sioniststaten blant de fagorganiserte i Norge. Den norske fagbevegelsen har nøkkelrollen sin i Norge, og som artikkelforfatteren er inne på: norsk Israel-boikott av alt fra militært samarbeid til fruktimport og kulturavtaler står øverst på lista.

Jeg deler ikke artikkelforfatterens tro på at den norske regjeringen kan presses til å støtte palestinernes frigjøringskamp (hvis det altså er den norske og ikke den palestinske regjeringen han mener). Når støttet en norsk regjering en frigjøringskamp mot koloniherrene før den var vunnet? Men vi kan gjøre den norske militærhjelpen til Israel og de norske investeringene i sionistkolonien politisk vanskeligere for regjeringer av alle farger. Der er vi enige.

Ebba Wergeland

Europas og verdens forente kapitalkrefter har påført den greske motstandskampen et nederlag som truer med å splitte den folkelige fronten. Det desillusjonerer også solidaritetsbevegelsene utenfor Hellas.

Det gjør det nødvendig å vurdere vår egen strategi og taktikk mot de samme kreftene som grekerne slåss mot.

Arnljot Ask er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt og har i mange år hatt nær kontakt med venstrebevegelsen i Hellas. Artikkelen ble skrevet 1. august.

Når Arbeiderpartilederen Jonas Gahr Støre går åpent ut og avfeier Syriza som en blindgjenger og sier seg i hovedsak enig med kravene som Troikaen stiller, er det klargjørende og i en klasse for seg på det som kalles venstresiden. Men skal vi som har støttet Syriza, også dyrke nederlaget i slaget i Brüssel 12.–13. juli, kalle de som før var helter, for forrædere og konsentrere oss om partikampene som nå pågår i Hellas?

Det greske kommunistpartiet (KKE) prøver nå sjølsagt å komme på offensiven. De har siden Syriza framsto på den politiske arenaen, kalt dem sosialdemokrater eller kapitalens trojanske hest på venstresiden, og motarbeidet regjeringen ved stadig å stemme sammen med høyreopposisjonen. Og den politiske spennvidden i den venstre-fronten som inntil 2013 ennå besto av 13 fraksjoner, med delvis ulikt syn på sentrale spørsmål som synet på euroen og EUs rolle i europeisk politikk, kan nå føre til at partiet splittes opp igjen.

For oss som har støttet opp om Syriza, er det solidariteten med det greske folket som har ligget i bunnen, vi har ment at Syriza var det politiske uttrykket for den greske motstandskampen mot den funda-mentalistiske markedsliberalismen som tynte grekerne og andre folk i Europa. Vi skal være med å trekke lærdommene av det tilbakeskrittet som denne kampen nå ble påført, slik greske kamerater nå gjør. Var det avgjørende politiske feil ved den strategien som Syriza fulgte for å komme i regjeringsposisjon og for også å ta opp kampen på det europeiske planet? Eller var det taktiske blundere og manglende erfaringer som lå til grunn for at Alexis Tsipras sin regjering ble stilt ovenfor bare dårlige alternativer den skjebnesvangre Brüssel-helga? Eller er det slik at vi blåser opp betydninga av dette enkeltslaget i en lengre krig, at Troikaen & CO bare fikk en Phyros-seier og at Syriza og grekerne kan gjenvinne initiativet igjen allerede denne høsten?

Når dette skrives (1. august), pågår oppsummeringene for fullt i Syriza, og de utpekte seierherrene i Berlin og Brüssel vurderer også hva de skal gjøre videre. Dere som leser dette nå, veit mer om utviklingen videre. Men på grunnlag av situasjonen i slutten av juli, vil jeg fortsatt støtte opp om det jeg håper blir et mest mulig samla Syriza framover. Vi kan være uenige i deler av den politiske analysen som Syriza har jobbet etter, som jeg peker på nedenfor, men samtidig må det være grekerne som utformer taktikken for den greske klassekampen.

Skulle det bli en full splittelse og fragmentering av Syriza, vil vi sjølsagt vurdere hvem vi har mest til felles med. Men uansett må venstrekrefter i Norge drive solidaritetsarbeid for det greske folket og ikke stille betingelser om at de skal følge «vår korrekte linje». Hellas vil fortsatt være et brennpunkt for den alleuropeiske kampen mot et destruktivt EU-system.

EU-krisa

Hellas har i over fem år vært en prøve-kanin for hvor langt EU kan gå i å skvise en nasjon og et folk for å få gjennomført en krisepolitikk som EU-sjefene har iverk-satt for å prøve å komme ut av den økonomiske krisa som ramma også EU-land etter 2008.

Denne krisa har sin bakgrunn i en tradisjonell overproduksjonskrise i verdenskapitalismen, men slo ut i et gigantisk finanskrakk utløst av gjeldsbomba i det amerikanske boligmarkedet. Også EU-banker kom i skvisen i kjølvannet av dette. Den enorme statsgjelda til Hellas kom som følge av at statene ble tvunget til å ta over bankgjelda for å «redde» dem.

Den greske oligarkdominerte økonomien, preget av kleptokrati og skatteunndragelse for de rike, som for en stor del har plassert rikdommene sine i Sveits eller skatteparadiser, har sjølsagt også skyld i Hellas sin økonomiske misere. Men det er allment erkjent at det var EU-politikken som pressa statsgjelda opp fra 130 % av BNP i 2009 til 170 % i 2011. Krisepakkene (memorandumene) kasta gjeld på Hellas, samtidig som innstramningspolitikken minska BNP, kutta lønninger, pensjoner og velferdsordninger. Altså fra vondt til verre både for det greske folket og nasjonen som ble satt under overformynderi.

Andre EU-land er også hardt ramma av den samme politikken. Spania, Portugal og Irland pluss at også baltiske land har vært utsatt for lignende hestekurer. Men ingenting av dette har fått EU ut av den økonomiske krisa som kan blusse opp til nye høyder når som helst. Aviser refererer nå meglere og bankfolk som melder om at Irland, Portugal og Spania er på rett vei, slik som de hevdet at Hellas også var ved vendepunktet i fjor høst da Syriza kom og ødela alt. De nevner ikke at økning i BNP hadde som forutsetning at pensjoner og lønninger ble kuttet, at arbeidslivsvilkår ble svekka og privatiseringer skjøt fart, for å oppnå statlige overskudd. Folk ble tynt. Ungdomsarbeidsledigheten i Spania, som Dagbladet 31. juli nå friskmeldte, er fortsatt nesten 50 %.

Lokomotivet Tyskland strever også, sjøl om det har tjent grovt på eurosystemet som nå er i ferd med å sprekke. Det holder det gående med sitt store eksportoverskudd, ca 50 % av BNP. 40 % av dette går til EU-land. Når flere av dem ikke lengre kan opprettholde importen fra Tyskland, og USA tvinger Tyskland til å kutte i eksporten til Russland, svir det også for tyskerne. Det er lett å piske opp en stemning om at «vi betaler ikke mer til late grekere». Sjøl om Bundesbank meldte om oppgang i 2. kvartal i år og oppgraderte prognosene for 2015 til 1,7 % vekst, og utsikter til 1,8 % i 2016, så er det lite å møte en ny økonomisk verdenskrise med, særskilt når store deler av EU-området har problemer.

Når vi snakker om Hellas-krisa, er det derfor riktigere å kalle den EU/euro-krisa. Og når grekerne slåss for livet mot EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Eurogruppe-lederne, så fører de en kamp for oss alle. De går i spissen for å stanse en politikk som utarmer folk flest, avskaffer folkesuvereniteten og demokratiet og gjør flere og flere land til nykolonier. Imperiebyggeren er her Tyskland, med EU-byråkratene som framskutt bakkemannskap. Derfor er det så viktig at sjøl vi, i det rike nord, utenfor EU, slår ring om grekerne og støtter dem, og øker vår egen innsats for å komme ut av EØS-klemma. Ikke minst når grekerne taper et slag som de nettopp gjorde.

Hva er oppnådd?

Både vi og flertallet av grekerne applauderte at Syriza stilte seg i spissen for kampen mot Troikaen og innstramningspolitikken. Den politiske og organisatoriske plattformen de utvikla, var god og til etterfølgelse også for andre i lignende posisjoner.

Det tradisjonelt største venstrepartiet, kommunistpartiet KKE, har dannet en blokk sammen med de borgerlige partiene og motarbeida Syriza, uansett om de påberoper seg egne motiver. De mente at Syriza sto for en sosialdemokratisk linje som var dømt til å føre kampen på avveier.

KKE utforma ikke en politikk som hadde sjanse til å samle massestøtte, som kunne fravriste memorandum-partiene regjeringsmakta. De har heller ikke klart å utnytte problemene til Syriza-regjeringa til å øke oppslutninga fra den de fikk i valget januar 2015. På meningsmåling som ble publisert 24. juli, dvs. etter Brüssel-avtalen, hadde de til og med falt ned til 4,2 %. Og parolen om å kaste bort nei-stemmen i folke-avstemningen ved å levere protestlappen med dobbelt-nei ble bare fulgt av 1–2 % av deres egen velgermasse.

KKE har ikke tidligere vært prinsipielt mot å gå i regjeringsposisjon. De deltok, gjennom Synaspismos, i koalisjon med Nytt Demokrati og Pasok, i to «overgangsregjeringer» rundt 1989–91.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at de mente det var feil å slåss for regjeringsmakt nå i 2015, at det ikke bare var deres aversjon mot Syriza som lå bak at de sa nei til invitasjonen om regjeringssamarbeid. Det er uansett en viktig problemstilling å drøfte, om det var riktig for anti-memorandum-fronten å sikte mot regjeringsmakt ved denne korsveien.

Jeg mener det var riktig å legge lista så høyt, å kaste de greske samarbeidspartnerne med Troikaen ut av regjeringskontorene og sjøl bruke regjeringsmakta til å slåss for en annen kurs for Hellas.

Derfor var det foran valget 25. januar 2015 riktig å spisse valgprogrammet for å profilere Syriza som det samlende motstandspartiet mot Troikaen og memorandum-politikken. Sjøl om da viktige utenrikspolitiske merkesaker, som ut av NATO og oppsigelse av den famøse forsvarsavtalen med Israel som ble inngått i 2011, ble satt på vent. Sentrale punkter var konkrete tiltak for å bekjempe den humanitære krisa som var akutt og tiltak for å utvikle en økonomisk politikk for et Hellas på egne bein.

Dette var et politisk program som hadde gjenklang i det greske folket. I motsetning til KKEs program om en revolusjonær omveltning, men uten konkrete svar på hvordan dette skulle kunne settes ut i livet. Syrizas program var mer revolusjonært målt etter Lenins revolusjonsappell om Fred, Brød og Jord. Valgresultatet viste da også at Syriza var de som var på parti med motstandsbevegelsen mot Troika-politikken. De ble det suverent største partiet, mens KKE holdt seg på sitt tradisjonelle nivå (de hadde 8,5 % i mai-valget 2012, 4,5 % ved juni-valget 2012 og nå 5,5 % i 2015).

Regjeringen og Syriza har vært ute i en tøff krig fra dag en av, med både seire og nederlag. Det første store slaget sto om grunnlaget for en ny avtale med kreditorene som skulle erstatte memorandum-perioden. Rammeavtalen som ble inngått 20. februar var både sur og søt. Den la opp til en overgangsfase på 4 måneder, dvs. til 30. juni og at en deretter skulle komme fram til en endelig, langvarig avtale. Hellas kunne få utbetalt de resterende 7,2 mrd euroene, som var tilbakeholdt fra den 2. lånepakka siden august 2014, for å holde den løpende drifta av statsskuta i gang, inkludert utbetaling av offentlige lønninger og pensjoner. Haken var at de 7,2 mrd var «fugler på taket». En forutsetning var at Troikaen skulle godkjenne den reformpakken som regjeringen la fram. Det gjorde de aldri, men stilte stadig hardere krav og trenerte prosessen, slik at regjeringen aldri fikk fred til å legge kraft i gjennomføringen av de reformene de sjøl gikk inn for. I tillegg ble det humanitære programmet fra Thessaloniki-programmet kuttet ned fra 2 mrd til 200 mill euro for denne 4 månedersperioden.

Ut i mai forverret situasjonen seg, da reservekapitalen som regjeringa kunne skrape sammen for å betale de stadige gjeldsavdraga til IMT og ESB, snart var brukt opp, og fortsatt var ikke de 7,2 mrd frigitt. Siste halvdel av juni måtte regjeringa misligholde tre avdrag til IMF på til sammen 1,7 mrd euro, som førte til at euro-institusjonene og EUs sentralbank (ESB) satte tommeskruen på de greske bankene. Dette førte til kapitalrestriksjoner og stengte banker, som begrensa greske borgeres uttak til 60 euro per dag. Minibanker som gikk tomme, forsterka denne unntakstilstanden. I denne situasjonen la EU-institusjonene den 25. juni fram et reformforslag for Hellas som ble framstilt som et ultimatum. Regjeringen avviste dette og innstilte på en folkeavstemning den 5. juli som skulle si ja eller nei til dette ultimatumet. Parlamentet støttet dette 28. juni.

I uka fram mot folkeavstemningen ble presset mot bankene forsterka fra EU sin side. Media i Hellas, som i hovedsak støtter opposisjonen mot regjeringen, kjørte en kampanje for å framstille avstemningen som et ja eller nei til euro, vel vitende om at et nærmere 80 % av grekerne ville at landet skulle forbli i eurosonen. Allikevel ble resultatet en dundrende seier for regjeringen, med vel 61 % mot knappe 39 %. Grekerne stemte mot å bli hundset videre av Troikaen og for en støtte til regjeringens motstand mot memorandum-politikken.

Regjeringen varslet etter folkeavstemningen at de ville følge opp forhandlingene om en avtale. EU-toppene opptrådte fornærmet og tyskerne truet også med Grexit, og at Hellas måtte tre ut av eurosonen en periode. Samtidig brukte de at fristen for et større avdrag til ESB på 3,5 mrd euro nærma seg, som ville føre til en total kollaps for det greske bankvesenet, dersom avdraget ble misligholdt.

Det var i denne situasjonen den greske regjeringa dro til Brüssel helga 11.–12.juli. Etter kontinuerlige forhandlinger og det som øyenvitner beskrev som «waterboarding» av Tsipras, da han satt sammen med Merkel og Hollande fram til morgenen 13. juli, ble det inngått en avtale som midler-tidig «berga» Hellas fra økonomisk kollaps, og som det nå fram mot 20. august skal forhandles videre på for at Hellas skal kunne få et tre års lån på opptil 86 mrd euro.

Betingelsene som Tsipras aksepterte, var en reformpakke som på noen punkter var verre enn den som ble avvist i folkeavstemningen, for å få en langsiktig låneavtale og åpning for en gjeldslette i neste omgang. Tsipras har etterpå sagt at han mener avtalen var dårlig og neppe heller vil bli satt ut i livet. Da han forsvarte at de allikevel måtte jobbe med utgangspunkt i den på det stormfulle møtet i sentralkomiteen 30. juli, karakteriserte han situasjonen han var oppe i som å velge mellom «et pinefullt kompromiss eller et kaotisk økonomisk sammenbrudd». Han viste til at de var ansvarlige overfor det greske folket og ikke hadde rett til å kaste korta, men fortsette kampen sjøl med dette vanskelige utgangspunktet.

Som jeg følger opp i neste bolk, så viser det som har skjedd disse 6 månedene, at det ikke er grunnlag for å få til en såkalt «ærverdig og rettferdig avtale» med Troikaen. Du blir bare pressa videre fra skanse til skanse. Oppsetsige land og regjeringer skal presses på kne, for at EU-toget skal valse videre.

I slutten av juli stadfestet IMF det som de hadde «lufta» i flere uker, at de ikke ville gå inn i en 3. lånepakke for Hellas uten at EU-institusjonene gikk med på en betydelig gjeldslette. Da lånebyrden til Hellas ikke var bærekraftig i forhold til de reformene de ville klare å gjennomføre. Vi kan se på dette som et tveegget sverd. På den ene siden vendt mot EU for at de skal gå med på gjeldslette i en eller annen form, for det andre mot Hellas som et press for at de skal gjennomføre reformpakken.

Hva videre nå?

Først noen hovedtrekk ut i fra det som har skjedd:

For det første: Syriza har heist opprørsfanen mot EU-toppenes folkefiendtlige politikk og greid å mobilisere det greske folket bak dette. Til tross for at de formelt nå sjøl kan kalles et memorandum-parti gjennom den avtalen de gikk inn på, blir de ikke oppfatta som det. De har fortsatt folkelig oppslutning og ville vunnet et nyvalg utifra meningsmålinger som er tatt også etter den dårlige avtalen. En meningsmåling offentliggjort 24. juli viste også at 63 % mente det var riktig av Tsipras å inngå 13. juli-avtalen, sjøl om 83 % mente den ikke var i overensstemmelse med nei-et den 5. juli. Et tillitsvotum til Tsipras som den som slåss for deres interesser, men kanskje også et hint om at han valgte feil løsning morgenen 13. juli?

Om Syriza og Tsipras skal klare å holde denne fanen hevet inn i de neste fasene av denne kampen, og beholde den folkelige støtten, avhenger derfor av om de fortsatt våger å konfrontere EU.

Om det nå var frykt for at Varoufakis plan B ikke ville virke som gjorde at Tsipras bøyde av 13. juli, at han derfor valgte å ta flere skritt tilbake i bytte mot at et langsiktig lån og gjeldslette skulle gi arbeidsro for kampen videre, får vi vel ikke vite. Men historia til nå viser at både 86 mrd-lånet og gjeldslette neppe kommer uten flere knebøyninger. I forhandlingene som nå er gjenopptatt, har EU allerede krevd at ytterligere innstramningstak må vedtas før en låneavtale kan komme, som en forverring av situasjonen for bøndene. En avstemning her vil sannsynligvis felle den nåværende Syriza-regjeringa, som jo er Troikaens mål.

For det andre: Syriza har påskynda prosessen med å få gravlagt euromonsteret. Sjøl om de ironisk nok har slåss for å bli værende i Euroland. Å beholde Hellas i euroen vil vise seg å være umulig nå i de neste fasene. Schauble vil med indirekte hjelp fra IMF-venninna Lagarde sørge for at Hellas blir suspendert midlertidig fra euroen sannsynligvis allerede denne høsten. Hellas vil ikke kunne innfri reformkrava som nå ligger på bordet. Ved siden av å trenere iverksettinga av innstramningskrava må derfor den plan B som det er avdekket var under utforming, gjøres klar. Slik at grekerne kan unngå å bli helt robba når Grexiten kommer.

Med den økonomiske krisa som bakteppe vil den oppløsningsprosessen av eurosonen som Hellas har satt i gang, fortsette. Det er ikke tema for denne artikkelen, men vi kan takke Syriza for fødselshjelpa!

Tida fram til og med partikongressen i september vil vise hvor store utbrudd det blir. De vil nok fortsette som regjeringsparti i alle fall fram til et sannsynlig nyvalg utpå høsten, og forholdet mellom partiet og utbryterne vil sjølsagt påvirkes sterkt av det regjeringen gjør videre nå.

Både Syriza og utbrytere har derfor et ansvar for at den grunnvollen som motstanden mot Troikaen har hvilt på, skal bevares: den folkelige bevegelsen som både har agert politisk gjennom svære massemønstringer som sist nå på Syntagmaplassen fredagen før folkeavstemningen, og som har organisert sjølhjelp til de hardest rammede, slik «Solidaritet for alle» er eksponenten for.

Vårt fortsatte solidaritetsarbeid må også bygge opp om dette.

Som så mange andre partiledere, har Audun Lysbakken presentert sine politiske tanker i bokform. Frihet sammen (2014) er derfor et velegnet utgangspunkt for å diskutere SVs politiske prosjekt.

I denne artikkelen byr Hans Ebbing på en kritisk nærlesning. Alt i alt finner han at boka mer er et symptom på SVs krise enn en veiviser ut av partiets dype krise.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Når partiledere – avgåtte eller fungerende – skriver bøker, bedriver de en litterær sjanger som bare sjelden har opplysende verdi. SVs tre siste ledere har alle bidradd til sjangeren.

Av disse er Erik Solheims Nærmere fra 1999 den politisk mest interessante og opplysende der han gjør rede for sine iherdige bestrebelser for å «modernisere» SV ved å frigjøre partiet fra fagbevegelsen, isolere venstrefløyen i partiet og gjøre det til en ren valgkampmaskin for partiets leder slik at denne ikke behøver å forholde seg til det interne partidemokratiets plagsomme masing og krangling men bli et lojalt applausparti. Denne avdemokratisering av SV innenfra gjorde det mulig for Kristin Halvorsen å stille ultimatum til SVs landsmøte i 1999 på spørsmålet om å støtte Natos bombing av Serbia. Hennes egne memoarer fra 2012, skrevet med hjelp av en politisk journalist, har tittelen Gjennomslag. Gjennomslaget reduserte SVs oppslutning fra 12 prosent i 2003 til 4,1 i 2011. Også boka med tittelen Frihet sammen. En ny sosialisme for en ny tid (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2015) skrevet av dagens leder av Sosialistisk Venstreparti, er et politisk dokument og må behandles som sådant, men nå i en situasjon der partiet takket være gjennomslagspolitikken kjemper mot sperregrensa.

Hva er nytt?

Frihet sammen presenterer seg som et bidrag til «en ny sosialisme, for en ny tid». Så hva er det nye her? Frihet er noe annet og mer enn å kunne kjøre Segway eller med bil i 110 km/t på den nye motorveien gjennom Vestfold, kan forfatteren fortelle oss. Sosialisme «handler om å skape frihet sammen». Altså frihet som felles mål og samtidig som forutsetning for å nå dette målet. Frihetens spire ligger i at det er mulig å reise felles motstand mot undertrykking og felles farer. Allerede parolen «Arbeidere i alle land, foren dere» fra 1848 forutsetter en klassebestemt enhet av frihet som mål og middel, så hva er nytt med «frihet sammen» i 2015?

Det er «den nye tid» som er det nye, og da særlig den tid som forfatteren av boka selv er vokst opp i. I denne tid er praktisk talt alle norskinger mette og vel tilfredse. De trenger ikke noe virkelig politisk «nytt» i det hele tatt, bare at livene fortsetter omtrent som før – med en del justeringer for de vanskeligst stilte, en litt lettere hverdag når tidsklemmene snører seg sammen rundt oss. Så hva skal vi da med sosialisme? I dette perspektivet er sosialisme egentlig overflødig – noe SV gjennom periodene med Erik Solheim og Kristin Halvorsen har tatt konsekvensene av. Audun Lysbakken har en vanskeligere oppgave foran seg.

Klassekamp som forutsetning

Det er to hovedforutsetninger for denne lykkelige tilstanden i verdens beste land å leve i. Den ene har med dets plassering i den internasjonale, stadig mer globalt integrerte arbeidsdelingen å gjøre. Den andre har med hvordan klassekampene har utspilt seg på norsk over lang tid. – Ingen av disse forutsetningene blir drøftet av SV-lederen.

For å ta det siste først: Det dreier seg om et stort og temmelig langvarig klassekompromiss med røtter tilbake til dannelsen av Johan Nygaardsvolds regjering i 1935, etableringen av hovedavtalen og det kollektive tariffavtalesystemet. Velferdsstaten og «den norske/nordiske modellen» har noe av sitt grunnlag i 1935-kompromisset med en ny type regjeringsmakt. Aldri har vel innbyggerne i noe land hatt større sosial trygghet og dermed større grad av frihet individuelt og «sammen» enn det denne velferdsstaten kan yte folk flest. En velferdsstat som virker ut fra «universalistiske premisser», er et sosialistisk innslag i en kapitalistisk dominert samfunnsformasjon. Så slik frihet er i realiteten et sosialistisk fenomen. Kampen med høyresida i definisjonen av moderne frihet er alt vunnet av venstresida. Vi er bare ikke klar over det selv, heller ikke forfatteren av Frihet sammen.

Men det fins intet varig klassekompromiss uten klassekamper som vedlikeholder det. Maktbalansen mellom arbeid og kapital får konsekvenser for fordelingen av de økonomiske og materielle verdiene som skapes. Tariffoppgjørene – kampene om prisen på arbeidskraften – er ikke den eneste form for klassestrid som påvirker fordelingen av verdiproduktet. Også de politiske mobiliseringene, kampen om makt i staten, for og mot velferdsstaten, spiller i stadig større grad inn.

Lysbakkens problem som sosialistisk forfatter og analytiker er at han har fortrengt ethvert begrep om klassekamp som grunnlag for «den norske modellen». (Det var faktisk ikke Marx som oppfant begrepet om klassekamp, ifølge Friedrich Engels.) Lysbakken snakker gjerne om klasseforskjeller i betydningen inntektsforskjeller, men ikke om de motsetningsforhold som skaper disse forskjellene og genererer måten samfunnets inntekter fordeles på. Dette skyldes at forfatteren ikke har noe begrep om hva kapitalisme er – som en egen form for produksjonsmåte («system») som springer ut av produksjonen i en bestemt konstellasjon av sosiale klasser, altså produksjonsforhold, som Marx kaller det. (Det var bl.a. dette – forståelsen av klasseforhold som produksjonsforhold, som var teoretisk nytt med Marx). Følgelig er han ikke i stand til å definere dette samfunnssystemets moderne form og hvordan kapitalismen utfolder seg empirisk her til lands som en «kapitalisme på norsk».

Grunnrente og verdensmarked

I samme periode som dette landet er blitt «verdens beste» å leve i – som altså er sammenfallende med SV-lederens levetid – er Norge blitt forvandlet fra et kapitalimporterende til et kapitaleksporterende land med et enormt overskudd i statsfinansene som plasseres i andre land. Det innebærer at arbeidsfolk, skattebetalere og konsumenter i mange andre land arbeider og lever i et anonymt gjeldsforhold til Norge. Stikkordet her er den økonomiske utbyttingsmekanismen i verdensmarkedet som danner grunnrenten i olje- og gassutvinningen. Denne grunnrenten (utbyttingsforholdet) har bidradd til å finansiere de velferdsstatlige gevinstene av klassekompromisset siden ca 1980 og til å øke reallønnene for alle lønnsarbeidergrupper, pensjonene medregnet. Men også de politiske institusjonene og den norske varianten av korporatisme, som dels er et resultat av klassekompromisset lenge før oljeøkonomien ble en realitet, har hatt stor betydning for disse verdioverføringene og dannelsen av nye, samfunnsmessige produktivkrefter (utdanning, forskning, helsevesen, god offentlig forvaltning osv.). Slik var velferdsstaten og statsforvaltningen (jf. konsesjonslovgivningen fra om lag 1910 osv) blitt en strategisk produktivkraft lenge før olje og gass gjorde Norge til en netto kapitaleksportør. Dette var institusjonelle forutsetninger som ikke ville ha vært mulig å praktisere i første del av Lysbakkens levetid (f. 1977) dersom vi hadde hatt en EØS-avtale etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (EU) i 1972.

Boka lanserer «En ny samfunnspakt». Pakten må i skyggen av klimatrusselen realisere en «New Green Deal» som avbalanserer produksjon, forbruk og miljø i en samfunnsmessig og økologisk bærekraftig helhet. Hvordan skal dette skje? Vi får vite at det som trengs er «sterkere lut» i form av «lover, subsidier, nye skatter, styring av markeder og politisk kontroll over viktige ressurser». Hvordan skal markedet styres? Hvordan skal kapitalakkumulasjonen som skaper miljøproblemene når den omsettes i økende produksjon og forbruk, temmes? Hvordan må styrkeforholdene mellom partene i denne pakten være for at pakten skal få sin tiltenkte effekt om å stanse en truende klimautvikling? Og hva med denne paktens internasjonale forutsetninger og forgreininger?

Vi finner her ingen politisk økonomi eller klasseanalyse, ingen antydning om hvordan kapitalakkumulasjonen fungerer og hvilke maktmidler som skal til for å endre dens blindhet overfor dens sosiale, økologiske eller klimatiske konsekvenser. Vi trenger et «teknologisk skifte», sier han – med det «kommer ikke uten et politisk og sosialt skifte» føyer han raskt til. Sant nok, men hva dette dype skiftet skulle innebære i forholdet mellom de sosiale klasser og bruk av nødvendig makt for å realisere den nye «pakten» uten å utløse motkrefter, forblir partilederens hemmelighet. Maktens problem er forduftet. Han advarer mot utopier, men overser at hans egen visjon er tom fordi den mangler en analyse av sosiale krefter, klasseforhold, internasjonale relasjoner som pakten må bygge på eller utfordrer. Den ender derfor opp som grenseløst velmenende moralisme.

Uklart skille mellom SV og AP

Bokas styrke er at den gir gode beskrivelser av en del hverdagslige situasjoner og problemer for «folk flest» i det moderne Norge, særlig mennesker i omtrent samme familiesituasjon og samme aldersgruppe som forfatteren. I erfaringen av slike utfordringer får boka et personlig preg. Også når det gjelder de store dilemmaene, som klima og Natos bombekriger flyter språket lett av gårde slik at problemene ikke makter å forstyrre lesningen. Bokas letthet er helt i samsvar med den «nye sosialismens» letthet. Boka foreslår derfor ingen nye kontroversielle saker som kan skape klare demarkasjonslinjer og strategiske konflikter i forhold til AP. Boka er nok et bidrag til å gjøre skillet mellom AP og SV stadig mer uklart – noe som sikrer AP framgang og SV tilbakegang.

Denne uklarheten er i overensstemmelse med den politiske virkelighet slik den har utviklet seg, særlig etter det rødgrønne regjeringssamarbeidet der Lysbakken var minister. Forfatterens store mål er å kunne danne regjering samme med AP igjen, men ikke med de samme feilene som forrige gang! I siste del av boka blir den nye AP-lederen Jonas Gahr Støre nærmest skamrost som «nytenkende», «vår neste statsminister», «en partner til å stole på». Ikke et ondt ord om Støres begeistring for det liberalistiske, avdemokratiserende EØS/EU. (Etter at boka ble skrevet, viser det seg at den nytenkende Støre støtter bruk av norske fjorder som gigantiske deponier for dels giftig gruveavfall!) Slik får leseren inntrykk av at det nesten er hipp som happ om vi ved neste valg bør stemme SV eller AP. SV-lederen understreker at AP og SV egentlig har en felles sak om å «ta friheten tilbake» og da trenger vi «en annen type frihetsdebatt» enn debatten om man skal tillate Segway eller 110-sone på nye E6 gjennom Vestfold. Så sant som det er sagt! Denne debatten skal «vi» – AP & SV – føre «ikke med høyresiden, men med oss selv», blir det framhevet.

Hvordan har så SV ført frihetsdebatten sin på Stortinget? Debatten om påbudet om flytevester i 2014 stod her sentralt.

Vi diskuterte forslaget om påbud om flytevest grundig i SVs stortingsgruppe. Det var delte meninger, men et flertall gikk til slutt mot et generelt påbud. Vår begrunnelse var at vi skal være svært varsomme med å innføre forbud og påbud som handler om hva enkeltmennesket gjør med seg selv og sitt liv. … Jeg synes ikke det skal være politiets oppgave å bøtelegge et voksent menneske uten flytevest i koggen en varm sommerdag (s. 176).

Umiddelbart etter denne moralske avklaringen går boka over i nok et moraliserende avsnitt med overskriften VEKK MED MORALISMEN! – Men hva med SVs forhold til Segway? Hvor lenge skal partiets medlemmer leve i uvisshet om hva som er riktig sosialistisk politikk for mer frihet her? Kjøre segway sammen, er den eneste logiske løsningen.

Mors gode gutter

Som politisk dokument bærer boka preg av at det nye ledersjiktet med Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell i spissen aldri markerte seg med noen selvstendige eller kritiske standpunkter til forfallet i SV under Kristin Halvorsen. De ble raskt «mors» gode gutter som i tilfelle Libya-krigen i 2011 da de av hensyn til å bevare regjeringskoalisjonen med AP førte «mors» krigspolitikk fra Jugoslaviakrigen i 1999 lojalt videre og dermed den servile underordningen under Nato to the bitter end, fullstendig i strid med partiets program og tradisjon. Det holdt på bli SVs banesår. Uten opposisjon i partiets ledelse dabbet den interne ideologidebatten av og økte tempoet i det politiske forfallet mot et applausparti i samsvar med Solheims visjoner. Halvorsen forlot det synkende skip – som en tiljublet heltinne – og overlot kommandobroen til Lysbakken og den erklærte Nato-tilhenger Solhjell som tillitsfullt har fått oppgaven å være SVs forsvars- og sikkerhetspolitiske talsperson i Stortinget og overfor den politiske offentlighet, velgerne.

Hva nå? Med partiet på randen av sperre-grensa er SVs og Lysbakkens situasjon helt annerledes enn for Solheim & Halvorsen. Han har på vegne av SV fått kniven på strupen og vil vanskelig få de samme gode retrettmuligheter som Solheim & Halvorsen til attraktive poster i diplomatiet eller i statsforvaltningen.

Hvis SV skal kunne komme med i en ny rødgrønn regjering som bæres oppe av en mer solid flertallskonstellasjon av klasseinteresser i det norske samfunnet i perioden 2005–2013, hvordan må styrkeforholdet i en slik ny rødgrønn koalisjon være? En klar forutsetning er at SV og AP begge går merkbart fram samtidig ved valg. Den enes framgang må ikke skje på bekostning av den andres oppslutning. Dersom Lysbakkens idyll om de to frihet-sammen-partiene skal bestå, må APs tap til SV kompenseres med at AP vinner desto flere stemmer fra sentrum og høyresiden. Hver gang AP har gått tilbake, har SV alltid hatt tilsvarende framgang og omvendt. Dersom både SV og AP skal ha framgang samtidig ved valg, må det altså skje ved en generell, nærmest historisk bevegelse til venstre i norsk politikk og samfunnsliv i lang tid før valgkampene setter inn. Eller mener SV-lederen at det vil være mulig å få til en virkelig ny rødgrønn regjeringspolitikk på grunnlag av EØS-avtalen – en avtale som «fungerer som en abonnementsordning på høyrepolitikk», som han treffende sier? Selvfølgelig har han rett i at det er «meningsløst at debatt om EØS er blitt tabu i norsk politikk». Men så lenge dette tabu består ved hjelp av AP + Høyre osv, er en rødgrønn koalisjon med en virkelig ny politikk mindre sannsynlig enn en koalisjonsregjering bestående av Høyre og AP for å verne EØS-avtalen mot oppsigelsestrussel fra venstre. Dessuten er det ikke SV, men SP som tydeligst har forsøkt å fjerne dette tabuet i den politiske offentlighet.

Støres liberale godsnakk

En avklaring av grunnlaget for en ny rødgrønn regjering der SV ikke gjør de samme feilene som forrige gang, forutsetter derfor politiske konfrontasjoner med AP, ikke det liberale godsnakket med Jonas Gahr Støre som boka allerede er en del av. Uten en helt annen base i fagbevegelsen enn den SV har i dag, vil SV aldri komme i posisjon til å presse AP til vesentlige innrømmelser som grunnlag for en ny rødgrønn regjering. For det er først gjennom fagbevegelsens motstand mot EU-liberalismen at EØS-tabuet kan brytes.

Dessuten må SV fornye og utvide sin kontrakt med miljøbevegelsen. Med Miljøpartiet de Grønne på den politiske scenen blir dette vanskelig. SV kan nå miste stemmer både til AP og MDG samtidig. Dette er en farlig situasjon. Forholdet til Rødt derimot har stabilisert seg uten at det har framkalt noen nye refleksjoner hos partilederen. Høyst sannsynlig vil parti-ledelsen i SV motsette seg ethvert forsøk på organisere diskusjoner med Rødt om en eventuell sammenslåing av de to partiene. Den type diskusjoner via partiledelsene vil heller ikke være veien å gå for en eventuell samling. Den må tvert om skje nedenfra, utenfor de sentrale partiapparatenes kontroll og initiativ – for eksempel ved at de to partienes grupper i kommunestyrene jevnlig praktiserer felles gruppemøter (der også MDG kan inviteres med) og utmeisler felles politikk lokalt – uten å spørre hovedkvarteret om lov først. For all erfaring de siste ca 25 årene har vist et det i lokalpolitikken ikke lenger er noen avgjørende grunn til å operere med to ulike partier for en i all hovedsak felles kommunalpolitikk til venstre for midten av AP. (Trolig er enigheten om sikkerhets- og utenrikspolitikk også større mellom partiene på grasrota enn slik SVs lefling med Nato i Stortinget signaliserer.) Da først dannes det forutsetninger for fruktbare ideologiske diskusjoner med sikte på organisatorisk samling.

Den glemte imperialismen

Et annet symptomatisk trekk ved boka er dens svake internasjonale orientering. Alt snakket om «globalisering» de siste 20 årene har tilslørt at dette dreier seg om imperialisme og global stormaktspolitikk i fravær av Sovjetunionen som balanserende motkraft til USA. Forfatterens «sjølkritikk» omkring SVs holdning til Libya-krigen er pinlig lesning, av flere grunner. For det første avslører det SV-ledelsens totale mangel på kunnskap om de interne etniske, regionale og religiøse forhold i Libya og hvilken rolle det autoritære Gaddafi-regimet hadde i forhold til disse. Dette trass i at all den uroen som lenge har eksistert i Midt-Østen og Nord-Afrika burde ha ansporet partiet til systematisk å søke kunnskap om denne regionen som er så strategisk viktig for fred i verden. Med andre ord fravær av en «kunnskapsbasert» utenrikspolitikk. (Jf. partiledelsen totale neglisjering av den kunnskapen og analytiske evne som partiets venstreside tradisjonelt har stått for – med Tore Linné Eriksen som dets fremste eksempel). For det andre er han ikke i stand til å vedgå at SVs tilslutning til Libya-bombingen dessuten var et brudd på partiets klare, for lengst vedtatte programpost om at norsk deltakelse i krigs-operasjoner i FN-regi bare kunne skje på grunnlag av debatt i åpent Storting. I stedet lanserer han dette som en ny politikk på bakgrunn av erfaringene med Libya-krigen og tilslører dermed partiets kritikk av Halvorsen-periodens fredspolitiske forfall, som han selv hadde et klart medansvar for. Imperialisme er et så stygt ord at forfatteren ikke tør bruke det. Hadde SV i det minste holdt fast på sin historiske misjon som et antiimperialistisk, Nato-kritisk, men ikke-pasifistisk fredsparti på norsk, uten Libya-bombing og uten støtte til årlige krigsbevilgninger til USAs krig i Afghanistan, ville SV fortsatt kunnet gå videre i politisk og moralsk oppreist stilling på den trygge siden av sperregrensa og framtida foran seg – også uten å ha noen ferdig avklart strategi for en sosialistisk politikk eller ferdig løsning på klimakrisen.

Undervegs mot hva?

Det som lenge kjennetegnet SV og før det Sosialistisk Folkeparti (SF), var at dette var partier «undervegs» der sosialisme ennå hadde en uavklart, men like fullt dynamisk betydning: sosialisme som en stående utfordring til levende debatt, skolering, bevisstgjøring og handling. Med Solheim og Halvorsen er denne dimensjonen forsvunnet i partiets ledende kretser samtidig som en truende utvikling i verden gjør en slik orientering stadig mer relevant og nødvendig. Oppløsningen av Sovjetunionen og «real-sosialismen» kan alene ikke forklare denne ideologiske utviklingen (= avviklingen) i SV og tilbakegangen ved valg. Faktum er at SV gjorde stor framgang ved valget i 1991 mens det realsosialistiske sammenbruddet var inne i sin dramatiske, men fredlige sluttfase. Velgerne identifiserte tydeligvis ikke SV med «realsosialismen» i samme grad som Solheim-modernistene innbilte seg.

Audun Lysbakkens bok fører begrepsløsheten og den sosialliberale mentaliteten fra Solheim & Halvorsen videre. Derfor kan Frihet sammen ikke tilføre denne debatten noe nytt. I alle fall ikke for dem som har fulgt med noen år.

Me veit ikkje sikkert kva TISA-avtala vil bety for Noreg. Men bygd på mellom anna lekkasjar om avtala, ser det ut til at det kan bli naudsynt å forme ei ny brei allianse i forsvar av samhaldsNoreg.

Liv Signe Navarsete, er stortingsrepresentant og utanrikspolitisk talskvinne for Senterpartiet.

Då eg blei spurd om å skrive i tidsskriftet Rødt!, gjekk mine tankar tilbake til EU- kampen i 94, og den særs dyktige leiaren av Nei til EU, Kristen Nygaard. Kristen var heile tida klar på korleis ein skulle vinne EU-kampen: Alle, utanom rasistar, var velkomne til å delta i Nei til EU. Mykje av Nei-rørsla si suksess var tufta nettopp på at ein greidde å få til dømes miljø-, arbeidar- og bygderørsla til å spele kvarandre gode. På tvers av partigrenser samla ein seg om verdiane folkestyre, miljø og solidaritet. Fellesskapen om desse verdiane gjorde at fleirtalet i Noreg stemte nei til EU i 94. Takka vere visdomen til folket, har Noreg i dag eigen valuta, Stortinget har full styring over statsbudsjettet, og me har full råderett over norsk skog, jord, fisk og fossefall.

Då Rødt! no spurde meg om eg ville bidra til deira tidsskrift, takka eg, i Kristen Nygaard si ånd, ja til dette.

I stortingsmeldinga «Handel og globalisering» omtalar regjeringa moderne handels-avtalar mellom anna på følgjande måte: «Kjerneområda for forhandlingane flyttar seg frå tollspørsmål og grensehandtering til tilhøve innanfor grensene, inkludert reguleringar, standardar og støtteordningar».

Som stortingsmeldinga eg har sitert frå ovanfor slår fast, har fokuset i dei nye handelsavtalane endra seg. Handelsavtalane dreier seg ikkje lenger om reduserte tollsatsar. Dette er naturleg, då dei gjennomsnittlige tollsatsane i verda i dag er låge. Mindre enn 4 prosent. Innanfor handelen med tenester finst det ikkje tollsatsar av tyding. Fokuset vert no dreia mot det mange ser på som det største hinderet for fri flyt av varer, kapital, folk og tenester, nemleg tilhøve innanfor nasjonalstatanes grenser. Det store spørsmålet er kva måtar TISA vil verke på tilhøva i Noreg, enten det handlar seg om reguleringar, standardar og støtteordningar.

Kva er TISA?

TISA er ei internasjonal avtale som omhandlar handel med tenester, der det er forhandlingar mellom 24 partnerar (inkludert EU) og 52 land. Noreg er eit av landa som sitt ved forhandlingsbordet. TISA skal fjerne såkalla «handelshindringar» som kan ligge i nasjonale lover og reguleringar. Dette vil, i følgje Høgres utanriksminister Børge Brende, minske risikoen for «vilkårleg» handsaming i dei ulike landa.

Kva risiko for «vilkårleg handsaming» er det Brende her peikar på? Jau, det er risikoen for at folkevalde politikarar skal ta politiske avgjerder som reduserer multi-nasjonale selskap sin profitt, i dag eller i framtida.

Det er hevda frå regjeringa at TISA ikkje vil ha noko følgje for Noreg i dag, sidan vår tenestemarknad allereie er «opna». Alt det me i dag veit, både ut i frå kven som er initiativ-takarane bak TISA, frå regjeringa sine uttalte politiske målsetningar og omtale av avtala, frå historiske erfaringar og frå lekkasjar frå forhandlingane, tyder på at me ikkje burde ta denne påstanden for god fisk.

Hemmeleghald om TISA

TISA-forhandlingane vert i dag forhandla i løynd, med Noreg si regjering som ein aktiv pådrivar. Ikkje ein gong folkevalde vert gitt informasjon om forhandlingane i særleg grad. Det er ikkje eit sunnheitsteikn for vårt demokrati at eg som stortingsrepresentant har fått meir informasjon frå Wikileaks, enn frå Noreg si eiga regjering.

Ein av USA sine leiande forhandlarar kring handelsavtalar, Ron Kirk, blei i forbindelse med forhandlingane om TPP-avtala (Trans Pacific Partnership) spurd for ei tid attende om kvifor ein ikkje kunne offentleggjere utkasta til avtaletekstane ein forhandla om. Kirk svarte at dei hadde erfaring i at å offentleggjere avtaleutkast til handelsavtaler gjorde det vanskelegare å få vedteke avtalane. Hemmeleghald ga USA både forhandlingsstyrke og gjorde det lettare å få deira forhandlingspartnarar til å gå med på ting dei «elles ikkje ville». Kirk kunne også slå fast at førre gong USA offentleggjorde ein avtaletekst før forhandlingane var ferdige, blei det «umogleg» å få avtala vedteken. Lærdomen var klar: for å kunne binde landet sitt til ei overnasjonal avtale, må ein syte for at folket får vite minst mogeleg. Det er vanskeleg for folk å seie nei til noko ein ikkje veit kva er.

Ei offentleggjering av avtaleteksten i TISA-avtala ville med all sannsyn ha skapt mykje debatt. Motivasjonen som ein del har for å støtte avtala, er like fullt nokså klar: Samuel Di Piazza, leiar av ein paraplyorganisasjon for amerikanske tenestebedrifter, har slått fast at TISA vil gjere at medlemslanda må «modifisere eller eliminere» innanlandske reguleringar. Han spår ei, i han sine augne, lys framtid etter at TISA-avtala er signert: «Framtida under TISA er ei framtid utan offentleg leverte eller regulerte tenester, og den frie marknaden sine prinsipp kan styre investering i og levering av tenester på ein internasjonal arena.»

Klausulane i avtala

Det er ein stor skilnad mellom forhandlingane om TISA, og forhandlingane om tidegare handelsavtalar. Så langt har det vore praksis for slike forhandlingar at regelverket i avtalane har vore avklara, før ein har forhandla om opning av ulike nasjonale marknader. Dette har endra seg med TISA. I TISA-forhandlingane forhandlar ein både om sjølve regelverket i avtala og om opning av ulike marknader på ein gong. Kvifor er dette skummelt? Jau, det medfører at ikkje ein gong byråkratane som forhandlar på Noreg sine vegne, er klar over korleis reglane vil sjå ut, når ein samstundes forhandlar om kva sektorar som skal opnast for fri konkurranse med private, utanlandske føretak. Når ein ikkje har blitt samde om reglane, er det svært vanskeleg å føreseie konksekvensane av opning for konkurranse innan ulike sektorar.

Dette var bakgrunnen for at Sp og SV i vår fremja krav i Stortinget om at utkastet til rammeverket for TISA, regelverket i avtala, skulle offentleggjerast. For oss er det essensielt at regelverket i TISA gjerast tilgjengelig for demokratisk debatt, før landa set i gang og avsluttar forhandlingar om opning og liberalisering av ulike sektorer.

Det er hevda frå regjeringa, på ulike vis, at TISA ikkje omhandlar offentleg sektor. Det kan høyrast tilforlateleg ut. Då er det naudsynt å vite korleis offentleg sektor definerast i TISA. Dei siste lekkasjane om TISA frå Wikileaks viser at ei offentleg teneste er definert som «ei kvar teneste som ikkje leverast på kommersiell basis, og heller ikkje i konkurranse med ei eller fleire tenesteleverandørar». Kva for tenester er det som ikkje leverast av nokon private aktørar i dag? Det er veldig få. Både innan skule, helse- og eldreomsorg har me i dag private aktørar i Noreg. Det betyr at ingen av desse sektorane er automatisk beskytta frå TISA-avtal sitt press om deregulering og liberalisering. Dei einaste tenestane som er automatisk beskytta frå TISA, vil då vere politi, Forsvaret, brannvesen og domstolar.

Lekkasjar tyder og på at TISA er basert på eit prinsipp om «negativ listing», prinsippet nokon referer til som «list it or loose it». Tidlegare handelsavtalar har basert seg på positiv listing. Det vil seie at berre dei tenestemarknadene som spesifikt førast opp, er underlagt reglane i avtala. I TISA er det motsett. Alt som ikkje vert skrive opp som spesifikke unntak, er underlagt avtala sitt regelverk. Professor ved University of Auckland, Jane Kelsey, har peika på farane ved dette. For om ein ikkje tek spesifikt unntak for ein sektor, vil også alle undersektorar blir underlagt fri konkurranse. Eit døme ho har vist til, er forsyninga av vatn. Om Noreg ikkje tek unntak for denne tenesta, vil alt frå reinsing av vatn, kjemisk handsaming, vedlikehald av røyrleidningar og et utal andre område vere open for fri, internasjonal konkurranse.

Trass i streng løyndom, veit me at TISA-avtala er tenkt å innehalde to omdiskuterte klausular, nemleg dei sokalla frys- og skralle-klausulane. Det er utbreidd frykt for at klausulane vil hindre Noreg i å reversere tidlegare konkurranseutsetting av ein gitt marknad, sjølv om ein skulle sjå uheldige resultat av ei slik liberalisering. Vidare fryktar ein at Noreg vil binde seg til at framtidige regelendringar alltid skal skje i ytterlegare liberaliserande retning. Dei som har brukt ei skralle, veit korleis den fungerer. Den brukast for å hindre at til dømes ein bil eller eit tre fell tilbake til sin opphavlege posisjon. Skralla kan berre skruast i ei retning. I TISA betyr dette ei einvegskøyring mot høgre, med meir makt til internasjonale selskap på kostnad av folkestyret.

Dei siste vekene har det vore mykje debatt kring regjeringa sitt forslag om ny modell for framtidige investeringsavtalar. Her føreslår regjeringa at Noreg skal inngå avtalar der Noreg tillèt utanlandske selskap å saksøkje Noreg for politiske vedtak som reduserer selskapas framtidige profitt. Me har i dag mange døme på effektane av slike avtalar. Tobakksgiganten Phillip Morris saksøkte både Australia og Uruguay for å ha pålagt åtvaringar mot røyking på sigarett-pakkane. At Uruguay hadde lukkast med å nesten halvera talet på røykarar i landet, medverka sjølvsagt til å redusere Phillip Morris sin profitt. Søksmål var resultatet. Eit anna døme er at det franske selskapet Veolia saksøkte regjeringa i Egypt for å heve minsteløna i landet. Eit tredje er når El Salvador blei saksøkt av eit australsk-canadisk gruveselskap for ikkje å gi ny lisens til gruveutvinning. At landets borgarar fikk øydelagd sitt drikkevatn, meinte ikkje gruveselskapet var legitim grunn til fatte politiske avgjerd som førte til at selskapet reduserte sin profitt.

Kvifor er dette relevant for TISA? Jau, fordi TISA-avtala truleg vil innehalde ein paraplyklausul. Denne medfører at reglar som gjeld i ei avtale, også skal gjelde i andre avtalar. Så om Noreg har gitt selskapa i noko land rett til å saksøkje landet vårt, skal også selskapa i dei andre TISA-landa få denne retten. Dette kan potensielt få store konsekvensar for Noreg. Då me innførte røykelova, svara Phillip Morris med å saksøkje Noreg. Men Phillip Morris måtte gjere dette i norske domstolar, og tapte saka. Gjennom dei framtidige investeringsavtalane kan selskap som Phillip Morris fremje sin sak, og få utanlandske handels-juristar til å dømme Noreg.

I vår kom den største lekkasjen av forhandlingsdokument frå dei kontroversielle TISA-forhandlingane. Lekkasjen viste kor ille hemmeleghaldet kring forhandlingane er. The European Federation of Public Service Unions – altså den europeiske unionen for tenestesektoren – som er stor, slo frå lekkasjane fast at TISA vil avgrense regjeringa si rett til å regulere høgare standardar innanfor klima, helse, utdanning, avfallshandtering og kraftverk. TISA kan gjere det vanskelegare å regulere energisektoren, telekommunikasjon og dataflyt over landegrensene. Og i ei tid der mange land prøver å kome til hektene etter finanskrisa, vil det verte vanskelegare å regulere nett den sektoren – finanssektoren.

Public Services International, ein paraplyorganisasjon for fagforeiningar som representerer meir enn 20 millionar offentleg tilsette i meir enn 150 land, har på liknande vis åtvara sterkt mot TISA. Det burde vore naturleg for fleire på Stortinget å lytte nøyare til desse organisasjonane, som snakkar på vegne av så mange menneskjer.

Regjeringa sine uttalte ambisjonar

I si eiga regjeringsplattform skreiv regjeringa følgjande om offentlege tenester:

Regjeringa meiner i utgangspunktet at produksjon av velferdstenester skil seg lite frå andre tenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskapning, betre tenester og effektivisering. Det er derfor heilt naudsynt at konkurranse blir eit gjennomgåande element i offentlig verksemd.

For Høgre og FrP må TISA-avtala fortone seg som ein draum. Dessa partia ynskjer å selje ut større deler av Noregs eigedom. Eit døme på dette finn med i debatten om Flytoget. Flytoget har dei siste åra tent inn milliardar av kronar som har gitt rom for fleire sjukeheimar, skular og vegar i Noreg. Likevel ville regjeringa selje Flytoget, gjerne til utanlandske eigarar. Høgre sin stortingsrepresentant, Linda Hofstad Helland, fortalde i vinter at det var viktig for Høgre å selje unna Flytoget raskt. Då fikk ein nemleg hindra at eit eventuelt regjeringsskifte i 2017 stoppar privatiseringa. Helland slo fast at regjeringa skulle «skvise så mye tannkrem ut av tuben» at ei ny regjering ikkje fikk gjere om att på regjeringa si privatisering av felles eigedom. Med TISA-avtala trong ikkje Høgre lenger å frykte valet i 2017. Noreg vil uansett risikere å verte overstyrt av utanlandske juristar, slik at vi får meir privatisering og marknad, og mindre samhald.

Kva tenar Noreg på TISA-avtala?

Eit heilt grunnleggjande spørsmål å stille, er kva Noreg vil vinne på TISA. Her må bevisbyrde liggje på dei som vil signere på TISA-avtala. Eg har mellom anna stilt utanriksministeren fylgjande spørsmål fleire gonger: Kan statsråden gje meg eitt einaste døme på ei bedrift som er nekta marknadstilgang til nokon av TISA-landa, og som no vil få denne marknadstilgangen? Dette grunnleggjande spørsmålet har eg framleis ikkje fått eit klart svar på.

Historiske erfaringar

I debatten om TISA møter me mykje av det same som i debatten kring EØS-avtala, ein kombinasjon av latterleggjering og skjønnmaling. Før EØS-avtala fekk me garantiar: Norske arbeidsreglar ville ikkje verte påverka. Differensiert arbeidsgivaravgift var ikkje på nokon måte trua. Konsesjonslovene for vasskrafta var ikkje relevant for EØS. Importmonopolet til Vinmonopolet hadde heller ikkje noko med EØS å gjere. Reguleringar av utanlandsk eigarskap i finanssektoren i Noreg kunne me fint styre som me ville. Felles for alle løfta ovanfor er at dei har vorte brotne. Har nokon av dei som gav desse garantiane, nokon gong teke ansvar for det i etterkant? Dessverre er svaret nei. I dag høyrer me representantar frå dei same partia gi garantiar for offentleg kontroll med tenestemarknaden etter at ein TISA-avtale vert innført.

Ein viktig lærdom frå EØS-debatten er at den starta altfor seint. Konsekvensane av avtala hadde ikkje vunne å kome godt nok fram i lyset. Det kan me ikkje late skje igjen. Fredag 12. juni i år handsama Stortinget eit forslag frå Senterpartiet og SV der me sette frå, krav om at avtaleutkastet til TISA-forhandlingane skulle offentleggjerast. Dette forslaget vart røysta ned mot Sp, SV og MDG sine stemmar. Dei representantane som røysta nei til at rammeverket i TISA vert lagt fram, tok då på seg eit stort ansvar. Dei tok på seg ansvaret for at dei vil setje seg inn i, og på kort tid forstå, alle moglege konsekvensane av TISA-avtala når ho vert lagd fram for Stortinget. Når den ferdigforhandla avtala blir lagt fram, vil det vere for seint for Stortinget å endre avtala. Då vil me truleg berre stå framfor to val – ja eller nei. Og dette valet vil truleg måtte bli teke med ei klar tidsavgrensing for vedtak i Stortinget.

Å lytte til folket

Leiar av Fagforbundet, Mette Nord, har sagt at kampen mot TISA-avtala blir like viktig som EU-kampane i 1972 og 1994, og har kravd folkerøysting om avtala. Dersom lekkasjane viser seg å vere sanne, kan dette bli naudsynt. Det norske folk har tidlegare vist at dei både kan og vil vinne kampen for nasjonalt sjølvstende.

Motstanden mot EØS-avtalen vokser. Nei til EU går inn for å si opp avtalen og lanserer en kampanje for å samle støtte for kravet. Nei til EU mener at en fornyet handelsavtale basert på handelsavtalen fra 1973 vil være det beste alternativet, og forutsetter følgende: Den nye handelsavtalen skal være en avtale mellom to likeverdige parter, Norge og EU.

Kathrine Kleveland er leder i Nei til EU.

Lokaldemokrati og folkestyre er hjørnesteiner for organiseringen av landet vårt. De siste tiårene har EU tatt stadig sterkere grep om norske lokalsamfunn, arbeidsliv og offentlig virksomhet. EØS-avtalen har flyttet makt fra kommunestyresalen til Brussel. Det norske folk har to ganger stemt nei til EU-medlemskap, likevel tilpasses vi via EØS-avtalen stadig mer det EU vi har sagt nei til. Derfor vil Nei til EU ha Norge ut av EØS-avtalen, og derfor har vi startet kampanjen Ut av EØS.

Fem om dagen

Norge innfører stadig fler EU-regler og -direktiv via EØS-avtalen. Det virker nesten som EØS-statsråd Helgesen er en stemplingsmaskin for EU-vedtak, og er fornøyd med det. Totalt passerte vi i fjor 10 000 regler og vedtak på disse vel 20 årene siden EØS-avtalen ble innført. Statsråd Vidar Helgesen sa på Nei til EUs fagpolitiske konferanse i april, at fem nye EU-regler og direktiv om dagen er sunt for Norge. Det tror ikke jeg. EU og EØS er ikke bare overnasjonale fenomener som vi enten er «for» eller «mot». Det europeisk økonomiske samarbeidet, EØS, er langt mer enn utenrikspolitikk. Gode intensjoner i lokalpolitikken trumfes ofte av frykt for EFTA-domstolen og varierende tolkninger av EØS-avtalen. EØS-avtalen går foran folkestyre. Norsk institutt for By- og region-forskning (NIBR) ga i 2008 ut en rapport som konkluderte med at 73 prosent av alle sakene i kommune- og fylkestingsmøtene ble berørt av EU/EØS. Danske under-søkelser har vist det samme. EU styrer mer enn mange aner. Arbeidslivspolitikk, offentlige anbud og innkjøp, privatiseringspress, distriktspolitiske virkemidler med mer: EU ser ut til å ha en umettelig appetitt på norske bygder og byer, kommuner og fylker. Må det være sånn? Det Norge jeg er glad i har det best utenfor EU! Det Norge jeg er glad i har det også best utenfor EØS. EØS-avtalen uthuler det demokratiet vi er så glade i. EØS-avtalen undergraver velferdsordninger. EØS-avtalen undergraver distrikts-Norge.

Splittet folk da avtalen ble vedtatt

Nei til EU og mange med oss har vært kritiske til EØS-avtalen hele tiden. Høsten 1992 var faktisk mange overbevist om at en folkeavstemning om EØS ville endt med et nei. Ja-prosenten gikk i løpet av fire uker ned fra 51 til 38. Nei-prosenten gikk opp fra 21 til 37. I siste gallup før stortingsvedtaket, var det helt jevnt. Anne Enger Lahnstein kalte opinionsutviklingen «en seier for folkeopplysningen». Det at Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten, bidro også til økt motstand, men aktiv og fandenivoldsk kamp fra sentrale SV- og SP-politikere bidro. Kjell Dahle, daværende politisk journalist i Brussel, har uttalt at han så hvordan EU-ambassadør Eivinn Berg mante norske journalister til ikke å så tvil om EØS. For i motsetning til EU-medlemskap var dette noe som alle burde stå sammen om i følge Berg.

Dynamisk avtale med løftebrudd

EØS-avtalen ble vedtatt, og er en dynamisk avtale. Det vil si at partene er enige om at avtalens innhold kan endres i takt med at EU endrer sin lovgivning på de områdene EØS-avtalen dekker. Ingen i 1992 kunne ane hva EØS-avtalen med all sin såkalte dynamikk kom til å utvikle seg til. Mange på ja-siden var opptatt av selvråderetten vi ville få beholde i EØS. Gro Harlem Brundtland bedyret at vetoretten var til for å brukes. EØS-avtalen har stadig blitt mer omfattende og påvirker negativt stadig flere områder av det norske samfunnet. Eksemplene er mange på løfter som ikke har holdt mål. Landbruket er ikke med i avtalen, men veterinæravtalen vi måtte godta har gitt mer utrygg mat. Arbeidslivet skulle ikke røres, men hvordan kunne rumenere bygge master for NetCom til kr 7,50 i timen eller polske bygningsarbeidere risikere livet på usikre arbeidsplasser til 50 kroner timen?
Avtalen har svekket Norges økonomiske og politiske handlefrihet og råderetten over viktige naturressurser. Formålet med EØS-avtalen er å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Sentralt i EØS står prinsippet om «de fire friheter», dvs. at det som hovedregel skal være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet, og fri bevegelse av kapital. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning og utdanning, kultur og sosiale spørsmål. Flere områder er ikke med i EØS, for eksempel landbruk, fiskeri og pengepolitikken. Der står Norge fritt til å følge egen politikk, Spørsmålet er bare hvor grensen går for landbruk når EU via ESA kritiserer vår bruk av Nyt Norge-merket på norske matvarer. Eller veterinæravtalen vi måtte gi opp, som gjør at opptil 70 prosent av regler og direktiv vi godtar fra EU handler om mat, er ikke dette landbruk?

En fornyet handelsavtale

Nei til EU ønsker en tosidig oppdatert handelsavtale, lik de EU har med andre land, for eksempel KOREU-avtalen med Sør-Korea. Nei til EU mener at en fornyet handelsavtale basert på handelsavtalen fra 1973 er beste alternativ, og forutsetter følgende: Den nye handelsavtalen skal være en avtale mellom to likeverdige parter, Norge og EU. Konflikter løses i forhandlinger mellom Norge og EU på politisk nivå. Bare regler og rettspraksis ved avtaletidspunktet er bindende for partene, og det skal ikke være noen forutsetning om innføring av nytt regelverk fra EU. Avtalen skal ivareta en høy norsk standard for dyre-, plante- og folkehelsa. En fornyet handelsavtale ut fra disse prinsippene vil fjerne det demokratiske underskuddet skapt av EØS. Det vil igjen være Stortinget og Høyesterett som suverent vedtar og fortolker norske lover. Og vi hadde ikke måttet ta inn ting vi var uenige i, som for eksempel EUs tredje postdirektiv eller differensiert arbeidsgiver-avgift. EU har inngått og inngår stadig nye tosidige handelsavtaler med både store og mindre handelspartnere, både med land som geografisk ligger fjernt og nært, for eksempel med Sveits, Sør-Korea, Egypt, Færøyene og Mexico. Den tosidige avtalemodellen vi peker på er høyst reell. Det er EØS-avtalen som er en unormal konstruksjon i EUs handelspolitikk.
Norge som EUs femte største handelspartner vil selvfølgelig være i stand til å forhandle frem en tosidig handelsavtale som erstatning for EØS-avtalen. EUs egen interesse av handelen med Norge tilsier det; vi er både en viktig leverandør til EU og et kjøpesterkt marked. Derfor ville det være økonomisk selvskading av EU å forkludre den åpne handelen.

Ikke alle er glade i EØS-avtalen

Trondheimskonferansen gikk også i år i resolusjonen inn for å si opp EØS-avtalen, noe som blir lagt merke til i fagforbundene. Det er ikke tilfeldig at motstanden mot EØS-avtalen vokser i fagbevegelsen. EU kommer stadig med ny lovgivning på arbeidslivsområdet, enten i form av forordninger eller direktiver. Rasering av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen og EUs frie flyt presser lønns- og arbeidsvilkår. Bemanningsselskapene vokser vilt. Lønnsforskjeller mellom yrker stiger, og det blir stadig vanskeligere for ungdom med yrkesfaglig opplæring å få læreplass. Tre LO-forbund har vedtak om annen tilslutning til EU enn EØS-avtalen. Norsk Transportarbeiderforbund, El & IT og Fellesorganisasjonen ønsker alle annen tilknytning til EU enn EØS-avtalen. El & IT vedtok følgende på sitt landsmøte mars 2015: «Det viser seg at EU-regler gis forrang framfor ILO-konvensjoner. EØS-avtalen må derfor erstattes av en handelsavtale.» Mange er spent på hvordan Fellesforbundet, som skal ha landsmøte i oktober, vil forholde seg til EØS-saken.

Signer #UtavEØS

Nei til EU har vedtak på at vi ønsker oss ut av EØS. Nå lanseres kampanjen Ut av EØS, der vi ønsker underskrifter mot EØS. Vi mener at det er Stortinget, Høyesterett, norske kommunestyrer, Sametinget eller partene i norsk arbeidsliv, og ikke EU, som skal bestemme over for eksempel norsk arbeidsliv og hvordan kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet best kan føres, norsk distriktspolitikk, anbudsregelverk, hvilke regler som skal sikre et sunt landbruk og trygge matvarer mm. Bli med på å signere vårt opprop Ut av EØS på utaveos.org. Grunnlaget for vårt samfunn er folkestyre. Vi har erfart at vi klarer oss best når vi styrer oss selv og kan samarbeide nært med andre land som en selvstendig nasjon. Da må vi fortsatt holde oss utenfor EU, og Nei til EU vil bidra til en faktabasert debatt om hvorfor vi skal melde oss ut av EØS.

Første verdens krig startet med at nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Mens den ble avsluttet med revolusjoner i Europa.

I del to av denne artikkelen forteller Neil Faulkner hvordan krigen gikk fra masseslakt til revolusjonær aksjon.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del to. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.

Habsburgerriket Østerrike-Ungarn

Wien, Praha og Budapest, de tre største byene i Østerrike-Ungarn, hadde blitt sentre for misnøye. De undertrykte folkene under de østerrikske og ungarske overherrene befant seg i opprør mot det «nasjonenes fengsel» som hold dem fanget. Gruvearbeidere i Böhmen og arbeidere i Wien deltok i kraftige kamper mot politiet for å kunne bygge fagforeninger. Parlamentariske forsamlinger var lammet av politikere som var fragmentert etter klasse og etnisitet. Grunnloven var blitt satt til side, og Østerrikes aldrende dynastiske autokrat fikk styre gjennom unntaksdekret.

«Diktatur og tvang kan forsvares,» slo den østerrikske utenriksministeren fast. «Bare en aggressiv politikk kan redde landet fra ødeleggelse,» tordnet østerrikske hærsjefer. Den østerriksk-ungarske eliten så, i møte med folkelig opprør og oppløsning av staten, autoritært styre og imperialistisk krig som motgiften mot den interne krisen.

For en stund fikk de rett. Da det ble erklært krig mot Serbia 28. juli, ble gatene fylt med flagg, bånd og orkestre som spilte krigsmusikk, med kolonner av marsjerende soldater i blå-grå uniformer og masser av patrioter som oppmuntret dem med rop om å «ta livet av de serbiske hundene!»

Tsar-Russland

Det var det samme i Russland. Siden april 1912 hadde bølge etter bølge av massestreiker rullet gjennom industrisentrene. Bevegelsen nådde sitt høydepunkt i juli 1914. Over én million arbeidere var ute i streik i løpet av årets sju første måneder, og det hele hadde kulminert med at det i den siste måneden før krigen hadde vært en generalstreik i hovedstaden. Russland var igjen, som i 1905, på randen av revolusjon.

Men da tsaren viste seg på Vinterpalassets balkong for å offentliggjøre krigserklæringen 2. august, slo folkemengden som ventet ut i en storslått avsynging av nasjonalsangen. Streikene få dager før var glemt. Krigen hadde, som så ofte før og senere, for en tid sveiset nasjonen sammen til én.

For å tilkjennegi sin patriotisme angrep mobben så den tyske ambassaden og tyske kontorer og butikker, og tok livet av en vaktmester i prosessen. Russlands korrupte, giftige og vaklende herskerklasse hadde vært usikre på hvordan folket ville reagere på en krig. Nå hadde de svaret. Krigen hadde vunnet over revolusjonen. Nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Portretter av tsaren hadde erstattet opprørsfanene.

Det tyske imperiet

To dager senere stemte den tyske Riksdagen enstemmig for krigsbevilgninger – til tross for at 110 av representantene var medlemmer av det opposisjonelle sosialdemokratiske partiet (SPD).

SPD i Tyskland var modellen for sosialister overalt, og lederne deres dominerte sosialistpartienes andre internasjonale. Den andre internasjonalen hadde forpliktet seg til en absolutt motstand mot krig. På Basel-konferansen i november 1912 hadde det blitt enighet om at hvis krigen skulle true, så skulle medlemmene «gjøre alt de kan for å forhindre utbrudd av krig, med de midlene de anser for å være de mest hensiktsmessige». Hvis den først brøt ut, så skulle de «gripe inn for å avslutte den raskest mulig» og bruke «den økonomiske og politiske krisen krigen har skapt, til å mobilisere folket og dermed få fart på det kapitalistiske klassestyrets undergang.»

Det betydde ingenting. De tyske sosialistene stemte for krig. Bare dager før, 28. juli, hadde det vært 100 000 mennesker i en demonstrasjon mot krig i Berlins gater.

I løpet av de siste dagene med fred hadde det vært ikke mindre enn 288 antikrigsdemonstrasjoner over hele Tyskland med opp mot 750 000 deltakere.

Massebevegelsen mot krig hadde vært under oppbygging siden 1911. SPD sto i spissen. 4. august slo partiets stemmegivning i Riksdagen bevegelsen i hjel, og overga det tyske arbeidende folket til den aristokratiske offiserskasten og dens hærstyrker.

Det republikanske Frankrike

Et lignende mønster, med nasjonale variasjoner, fulgte over hele Europa. Den ledende franske krigsmotstanderen og sosialisten Jean Jaurès hadde oppmuntret til generalstreik mot krig i Frankrike og Tyskland. 31. juli ble han myrdet på en kafé i Paris av en drapsmann fra høyrefløyen. Samtidig falt den franske antikrigsbevegelsen sammen under en bølge av nasjonalistiske krav om å ta tilbake Alsace-Lorraine, de to grenseprovinsene Frankrike hadde tapt i den fransk-prøyssiske krigen i 1870–71.

Franske generaler proklamerte en «offensivens ånd». Seieren ville komme av élan (livskraft) og cran (tapperhet), av en offensive à l’outrance (til de ytterste grenser). Passivitet – å forsvare fort og skyttergraver – ville bare føre til dekadanse og defaitisme.

Følgelig, da krigen begynte, stormet mengder av franske vernepliktige, bevæpnet med flagg og jakthorn mot maskinvåpen og moderne artilleri. Franskmennene mistet en firedel av mennene sine i løpet av den første måneden.

Det liberale Storbritannia

Storbritannia befant seg også i en politisk krise sommeren 1914. Suffragettene hadde løftet kampen for kvinnefrigjøring til å bli en massebevegelse. En omstridt selvstyrelov hadde ført Irland, Storbritannias eldste og nærmeste koloni, til randen av borgerkrig. Og fire år med landsomfattende streiker blant gruve-, havne- og jernbane-arbeidere hadde kulminert i en trippelallianse med en kolossal makt over industrien.

Men Storbritannias liberale regjering, som hadde blitt stemt inn på et forfriskende løfte om radikale reformer i 1906, hadde for lenge siden blitt overtatt av krigerske imperialister. Akkurat som i andre europeiske hovedsteder den sommeren, klarte også et lite mindretall av krigshissere å få massebevegelsene i London til å bryte sammen under en bølge av nasjonalsjåvinisme og militarisme.

De kunne ha blitt stoppet. Titalls millioner opponerte aktivt mot dem. Hundrevis av millioner ville tjent på fred. Men den nødvendige besluttsomheten og viljestyrken manglet. Ikke på bunnen, blant vanlige aktivister, men på toppen, blant lederne.

I stedet for å forsøke å gjøre massebevegelsene mot krig til en bølge av protester, streiker og opprør som kunne være sterke nok til å stoppe krigen, kapitulerte lederne av den europeiske arbeiderbevegelsen for de herskende elitenes nasjonalisme og militarisme. Prisen skulle bli 15 millioner døde.

Klasseinndeling

Fordi krigen handlet om profitt og makt – fordi hensikten var å dele opp verden på nytt i én nasjonalkapitalistisk blokk mot en annen sine interesser – kunne det ikke være noe demokrati. Soldater kunne ikke få lov til å snakke om hvorfor de sloss, velge sine egne offiserer eller diskutere strategi og taktikk. Faren var at de kunne bestemme seg for ikke å slåss i det hele tatt.

I stedet ble hærene holdt sammen gjennom disiplin ovenfra og ned. Soldater ble ofte tvunget ut av skyttergravene stilt overfor et geværløp, og hundrevis ble skutt for «feighet» – det vil si fordi de var redde.

Den sosiale avgrunnen mellom offiserer og menige hadde ikke å gjøre med dumhet. Generalene stolte ikke på sine egne soldater. Soldatene fikk ikke lov til å tenke selv. Etter hvert som frafall førte til at de erfarne soldatene fra 1914 ble erstattet med frivillige og utskrevne, økte mistilliten.

«Verken våre nye formasjoner eller de gamle divisjonene,» klaget general Rawlinson over, «har den samme disiplinen som fantes i styrkene våre for ett år siden.» Så på den første dagen av slaget ved Somme (1. juli 1916) ble mennene hans beordret til å «tvinge seg fremover i en jevn fart, i rekker etter hverandre.»

Dette var den virkelige galskapen – mennesker som gikk rett over ingenmannsland under beskytning fra moderne artilleri, maskingevær og magasinrifler. Generalene så ikke på soldatundersåttene sine som annet enn halvtrente og tilbøyelige til panikk, og langt fra frontlinja, forskanset i sine komfortable herregårder, var de ikke en del av den moderne slagmarkens realiteter.

Klasseinndeling er en gift som infiserer den menneskelige organisasjonen med trakassering, dumskap og sløsing. Ingen steder er dette riktigere enn i en krig. De mest effektive styrkene i historien har vært de som har gjort demokratiet størst mulig og myndiggjort de menige.

Men det var ikke en oppvisning av overklassens inkompetanse som førte til stillingskrigen og slitasjen i skyttergravene. Det var iboende i den industrielle krigføringen.

Uinnskrenket krig

Den tyske planen om å beseire Frankrike i løpet av seks uker slo feil. Selv med 1,5 millioner mann, var ikke den tyske hæren stor nok til å omringe Paris, invasjonens tapte høydepunkt, og et engelsk-fransk motangrep i slaget om Marne tvang den tilbake på defensiven i august/september 1914.

De to sidene var så opptatt med forsøk på vekselvis fremrykking for så å overliste motstanderen i nord. Alle forsøkene mislyktes, noe som skapte et «kappløp mot havet» der skyttergravlinjene bredte seg ut fra grensa til Sveits og til den engelske kanal i oktober/november 1914.

«Bevegelseskrigen» var over. Dødleiet hadde trådt inn.

Dødleiet

Tyskerne forble på defensiven på Vestfronten gjennom mesteparten av de neste fire årene. De okkuperte det meste av Belgia og store deler av det nordøstlige Frankrike. De hadde en styrke de kunne benytte seg av. Fiendene deres var nødt til å forsøke å fordrive dem.

Det var to faktorer som gjorde linjen deres ugjennomtrengelig. Den ene var teknologisk. Våpenteknologien hadde gjort store fremskritt, men militær mobilitet og kommunikasjon hadde ikke gjort det. Offensivt infanteri ble kort og godt ødslet vekk i de kilometerlange labyrintene av skyttergraver og bunkere. Deres eget artilleri var ikke i stand til enkelt å bevege seg fremover. Det var ingen raske pansrede kjøretøy. Luftstyrken var underutviklet. Telefonlinjer ble brutt av granater og kommandantene mistet kontakten med mennene sine. Slagmarken ble håpløst «klebrig».

Dette hang imidlertid sammen med en annen faktor – tettheten av tyske soldater og våpen ved fronten. Den tyske hæren var i stand til å slutte en ugjennomtrengelig linje fordi den var holdt oppe av en stor, dyktig og hardtarbeidende befolkning i Europas mest produktive fabrikker.

Østfronten havnet i dødleie av en annen grunn. Her var det færre menn og våpen sammenlignet med det geografiske arealet. Frontene hadde et svakere forsvar og gjennombrudd var ofte mulig. Men dårlig kommunikasjon over store avstander bremset opp de seierrike styrkene og tillot at de beseirede kunne trekke seg tilbake og bygge nye skyttergraver nærmere forsyningsbasene sine. Krigen ble en stadig veksling mellom fremrykninger og retrett. På grunn av dette var avgjørende seire like langt unna i øst som i vest, og krigen akkurat like blodig.

At nye deltakere – ottomanske Tyrkia, Bulgaria og Italia – kom inn, endret ikke dødleiet. Det skapte bare nye linjer med skyttergraver – i fjellene i Kaukasus (dagens Armenia), på Gallipolihalvøya (i det europeiske Tyrkia), i Mesopotamia (dagens Irak), i de sørlige Alpene (mellom Sveits og Adriaterhavet) og på tvers av det sørlige Balkan (fra det sørlige Adriaterhavet til det nordlige Egeerhavet).

Samtidig på havene blokkerte britene tyske sjøleier og satte i gang en katt-og-mus-krig mot tyske cruisere og u-båter. På himmelen over Storbritannia åpnet tyske luftskip et nytt kapittel i krigshistorien ved å bombe byer hundrevis av kilometer bak fronten. Og i fjerne kolonier skrev hvite offiserer ut lokale bønder som slavearbeidskraft i en utmattende jungelkrig om kontrollen over Afrika.

Mannefall

Bevegelseskrigen i 1914 skapte skytter-gravkrigen i 1915. Forsøk på å bryte dødleiet ved å sette i gang frontalangrep i ingenmannsland ble brutalt slått tilbake. Politikere og generaler konkluderte med at de trengte flere mann, flere våpen, mer ammunisjon.

I løpet av krigens tredje fase, i 1916 og 1917, ble hundretusener menn og hundretusener våpen mobilisert i offensiver som varte i måneder av gangen. Verdun, Somme og Passchendaele ble «slag for mannefall», uttenkt for å slite ut fienden gjennom hensynsløs industriell dreping.

«Innen rekkevidde, bak den franske delen av Vestfronten,» erklærte General Falkenhayn, «er det mål som den franske generalstaben vil bli tvunget til å sende alle de har for å forsvare. Hvis de gjør det, vil Frankrike blø i hjel … enten vi når målet vårt eller ikke.»

Han forklarte den planlagte Verdun-offensiven i 1916. Den varte i ti måneder. Samlet kostet den 700 000 mann.

Mannefall i denne målestokken var mulig på grunn av den «uinnskrenkede krigens» økonomi der alt ble ofret til fordel for produksjonen av militært materiell.

Krigen ble et altoppslukende og ødeleggende monster. Økonomier ble tøylet til kvelepunktet for å bidra til om kampene. Blokader ødela ytterligere for tilgangen til mat og andre livsnødvendigheter. Prisene til forbruker skjøt i været. Forbruket falt. Sulten herjet i store deler av Europa.

Uroligheten og grusomheten var så omfattende for så en så stor del av verdens befolkning at sykdom spredte stadig mer ødeleggelse etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Influensaepidemien i 1918–1919 er anslått å ha tatt livet av 20 millioner i Europa og kanskje så mange som 100 millioner verden over.

Den dystre stemningen i skyttergravene ble gjenspeilet i en like dyster stemning i arbeiderklasseforsteder og landsbyer hjemme. Folket i Europa begynte å gå mot krigen, mot de som styrte – og til og med mot selve den sosiale orden.

Slutten

I mars 1917 ble den russiske tsaren styrtet av et spontant revolusjonært opprør i Petrograd. I november veltet enda en revolusjon en provisorisk regjering som var bestemt på å videreføre krigen. De revolusjonære bolsjeviklederne hadde samlet Russlands arbeidere, bønder og soldater under slagordene «All makt til sovjetene» og «Fred, brød og land.»

Sovjetene var demokratiske masseforsamlinger med vanlige folk. De ga direkte uttrykk for massebevegelsens kollektive vilje i 1917. Da sovjetene erstattet den provisoriske regjeringen, kunne et revolusjonært program bli satt ut i livet. Bolsjevikene sluttet fred med tyskerne, vedtok lover som ga arbeiderne kontroll over fabrikkene, og oppfordret bøndene til å ta kontroll over gårdene.

Bolsjevikenes politikk gjenspeilte det som allerede skjedde på bakken. Russiske soldater forlot skyttergravene i hopetall, skjøt offiserer som forsøkte å stoppe dem, og reiste hjem.

Revolusjonen nedenfra hadde avsluttet nedslaktingen på Østfronten. Det hadde også gjort slutt på styret til de russiske politikerne, generalene og industriherrene som var ansvarlige for krigen.

Et kontinent i opprør

Revolusjonen brøt ut i Russland først fordi det var den svakeste av stormaktene. Når krigens tredje vinter kom, presset den industrialiserte krigen enorme spenninger på hele det europeiske samfunnet.

Katastrofene i 1916 veltet både regjeringer og generaler. General Nivelle erstattet General Joffre som øverstkommanderende for den franske hæren. Nivelle lanserte en ny offensiv og bekjentgjorte at «vi har en ny formel […] seieren er sikret.»

Det hadde han ikke. Franskmennene mistet 120 000 mann i løpet av fem dager. Én måned senere fikk Nivelle sparken. På det tidspunktet hadde den franske hæren blitt lammet av en bølge av mytteri. Poilus – de menige i den franske hæren – hadde fått nok.

Opprøret startet sent i april 1917, vokste i mai, og nådde sitt høydepunkt i juni. Det ble en epidemi av desertering, hele enheter nektet å gå tilbake til fronten, og det ble holdt demonstrasjoner der soldater sang revolusjonære sanger. Om lag 40 000 mann var direkte involvert, og 68 divisjoner var påvirket. I en periode på to uker var frontlinjen så godt som uten franske styrker.

Mytteriet ble slått tilbake, men bare 49 av 554 dødsdommer ble effektuert, forholdene i skyttergravene ble forbedret og den franske hæren forble på defensiven det neste året.

I oktober 1917 gikk den italienske hæren i oppløsning. Mellom mai 1915 og september 1917 hadde general Cadorna gitt ordre om ikke mindre enn elleve ulike offensiver mot Isonzo. Alle hadde mislyktes. Over 300 000 italienere falt bare i de to offensivene i 1917 alene.

Da østerrikerne og tyskerne slo tilbake i oktober, falt den italienske hæren fra hverandre. Retretten fortsatte i over 100 kilometer. Dobbelt så mange deserterte som dem som omkom i kamp. Titusener kastet våpnene sine, strømte vekk fra fronten og ropte: «Krigen er over! Vi reiser hjem! Leve Russland!»

En ny improvisert linje ble etablert dypt inne i det nordøstre Italia. Samtidig fikk Cadorna sparken og forholdene for soldatene ble kraftig forbedret, så det kom ikke noe nytt forsøk på en offensiv før annen halvdel av 1918.

På motsatt side av ingenmannsland – i Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og det ottomanske riket – var forholdene enda verre.

Uinnskrenket krig betydde morderiske offensiver og kuleregn ved fronten. Det betydde også blokader og forsøk på å sulte hjemmefronten til overgivelse. Britene, med sin suverenitet til sjøs, beseiret tyskerne i denne «sultkrigen».

Streiker og mytteri i Tyskland

Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i første verdenskrig, og ytterligere 750 000 sivile sultet i hjel hjemme. Matproduksjonen falt etter hvert som utskrivingen fratok landet arbeidskraft. Krigsproduksjon ble prioritert over forburkerbehov. Tysklands handel ble svekket av den britiske blokaden. Da krigen gikk inn i sin annen halvdel, besto kosten til den jevne tyske arbeider bare av to tredeler av de kaloriene som trengs for overlevelse i det lange løp.

Om lag 200 000 tyske industriarbeidere slo til mot kutt i brødrasjonene i april i 1917. Misnøyen spredte seg til seilerne ved den havgående flåte i Kiel. Misnøye med elendige forhold, streng disiplin og offiserenes kasteprivilegier kokte over når rasjonene ble kuttet.

Deretter rullet en ny bølge med streiker over Tyskland i januar 1918, med 500 000 ute i Berlin og et titalls andre industrisentra. Antydninger til arbeiderråd oppsto for å koordinere hendelsene. Sosialister mot krigen spilte ledende roller. Aktivister trakk direkte sammenligninger mellom det som skjedde i Tyskland og revolusjonen i Russland.

Men myndighetene slo hardt tilbake, og igjen ramlet bevegelsen sammen. Tysklands herskere hadde fått en siste sjanse. Den russiske revolusjonen og fredsavtalen ved Brest-Litovsk hadde fått en slutt på krigen på Østfronten. Nå var det mulig å styrke Vestfronten og sette i verk en offensiv mot britene og franskmennene.

Men nå hadde USA gått inn i krigen og fraktet hundretusener av soldater over Atlanterhavet. Tysklands mulighet ville være kortvarig. Våren 1918 satte General Ludendorff i verk fem separate offensiver. Den allierte linja ble nesten brutt. Øverstkommanderende Douglas Haig ga ut en befaling der han krevde at «Vi må slåss til siste slutt, med ryggen mot veggen og med tro på vår sak.»

Den britisk-franske linja holdt, og da offensiven tok slutt i juli, hadde tyskerne mistet nesten en halv million mann. De allierte hadde mistet flere, men amerikanske styrker kom nå med 300 000 mann i måneden.

De allierte kom på offensiven, og begynte å få store seire. Kampene på Vestfronten utviklet seg til et barbari uten sidestykke. Tyskerne gikk på en rekke tap, og mistet store deler av det territoriet de hadde erobret i 1914.

Revolusjonen i Sentraleuropa

Den østerriksk-ungarske hæren ble fragmentert i nasjonale deler, og liberale politikere tok makten i en rekke byer – tsjekkere og slovaker i Praha, Brno og Bratislava, «Sørslavere» i Zagreb og Sarajevo, polakker i Krakow.

Tvillinghovedstedene i det habsburgske «dobbeltmonarkiet» – det tysktalende Praha og det ungarsktalende Budapest – ble oppslukt av den revolusjonære bølgen. En koalisjon ledet av sosialdemokrater tok makten i Wien og av liberale aristokrater i Budapest.

29. september fortale Hindenburg og Ludendorff, de ledende tyske generalene, keiseren at krigen var tapt. De krevde våpenhvile, et fredskompromiss og en ny regjering som også inkluderte sosialdemokrater, og forklarte at «det er nødvendig å unngå et opprør nedenfra gjennom en revolusjon ovenfra.»

Keiseren var for dum til å gi etter, og forsøkte å fortsette krigen. Den havgående flåten ble beordret ut i et siste desperat forsøk på å beseire Storbritannias kongelige marine. Tyske seilere skulle bli krigsmaskinens siste ofre.

29. oktober gjorde seilerne mytteri. Og denne gangen, i stedet for bare å sitte stille på skipene, gikk de på offensiven og organiserte bevæpnede demonstrasjoner for å spre opprøret i flåten og på bryggene. 3. november var Kiel kontrollert av et revolusjonært råd.

Kiel ble det utløsende. Gedigne demonstrasjoner brøt ut over hele Tyskland. I løpet av dager, var mengder av tyske byer kontrollert av arbeider-, soldat- og seilerråd.

9. november nådde revolusjonen Berlin. Hundretusener var i gatene. Byen var full av røde flagg og sosialistiske bannere. Den revolusjonære antikrigssosialisten Karl Liebknecht henvendte seg til folkemassen fra balkongen av imperiepalasset og proklamerte en «sosialistrepublikk» og «verdensrevolusjon».

Første verdenskrig – den blodigste menneskeslakten gjennom menneskenes historie så langt – hadde blitt avsluttet av revolusjonær aksjon fra millioner av vanlige mennesker over Europa.

Mannefallet i første verdenskrig var uten historisk sidestykke. I hvert fall ti millioner. Muligens tjue.

Var krigen uungåelig?

Den viktigste årsaken til første verdenskrig var veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital. Det skapte en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del en. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.          

Uansett hvor mange som døde i 1. verdenskrig, ble om lag dobbelt så mange skadd, ofte lemlestet eller deformert, mens talløse andre ble drevet ut i galskap. Titalls millioner sto igjen med sorgen etter en sønn, bror, ektemann, far eller elsker som aldri kom tilbake. Det som gjorde den så lang og dødelig, var at krigen nå hadde blitt en industriell prosess.

Industrialisert krigføring

Den første verdenskrigen transformerte det moderne samfunnets evne til å dekke menneskelige behov gjennom masseproduksjon til det motsatte – industrialisert nedslakting.

Masseutskrivning hadde skapt millionhærer. Den prøyssiske hæren ved Waterloo i 1815 hadde bestått av 60 000 mann. Arvtakeren hundre år senere, den tyske hæren på Vestfronten i 1914, besto av 1,5 millioner.

Masseproduksjonen sørget for uniformer, utstyr, våpen, ammunisjon og forsyninger som kunne holde slike styrker ved like. Britene hadde hatt 156 skytevåpen ved Waterloo i 1815, og fra disse ble det samlet avfyrt noen få tusen skudd om dagen da slaget sto. Ved Somme i 1916 hadde de 1 600 skytevåpen. Fra disse ble det avfyrt nesten to millioner patroner i løpet av de første dagene. Slaget varte fire og en halv måned.

Moderne våpenteknologi skapte en ugjennomtrengelig «stålstorm» og en «tom slagmark». Menn krøp fra skyttergrav til skyttergrav, søkte ly i rester av utbombede bygninger eller grov tunneler nedover. Stillstand og slitasje formet hele konflikten.

Industriproduksjonen var avgjørende – det var alltid behov for flere skytevåpen, flere patroner og mer eksplosiver. Millioner av arbeidere ble mobilisert til krigsindustrien. Kvinnene forlot hjemmene og jobbene sine som hushjelper, for å jobbe i ammunisjonsfabrikkene. Hjemmefronten ble et mål for bombing og blokader.

Når den først var sluppet løs, skapte den industrialiserte militarismens dynamikk enda mer dødelige og ødeleggende midler. Etter hvert som rivaliserende forskere og ingeniører begynte å konkurrere for å øke nasjonens drapskraft, oppsto det et tekno-logisk våpenkappløp. I 1914 hadde den britiske hæren ingen motoriserte lastebiler og bare noen få titalls rekognoseringsfly.

I 1918 hadde de 56 000 lastebiler og 22 000 fly. Og de hadde også nye våpen som bombe-kasteren, håndmaskingeværet og tanksen.

Krigen var ikke lenger for små profesjonelle hærer som sloss langt av gårde. Den var blitt en monstrøs ødeleggelsesmekanisme som omsluttet hele samfunn. Millioner ble utskrevet. Millioner arbeidet i våpenfabrikker eller på landsbygda for å tilfredsstille krigsmaskinen. Millioner sultet når forbruket kollapset. Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i krigen, men nesten halvparten så mange døde av sult hjemme.

Slik startet krigen

28. juni 1914 myrdet en nasjonalistisk serbisk student arvingen til den østerriksk-ungarske tronen under et besøk i Sarajevo i Bosnia. Fem uker senere var Østerrike, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia i krig. Hvordan skjedde dette?

Østerrikske og ungarske herskerklasser styrte imperiet i tospann. Den aldrende habsburgeraristokraten Franz Josef var både keiser over Østerrike og konge over Ungarn.

Habsburgerregimet var truet av den voksende arbeiderklassens aktivisme og av en voksende nasjonalistisk agitasjon blant de underkuede folkene. Det svarte med en uberegnelig blanding av undertrykking og reformer. I 1914 hadde de konstitusjonelle myndighetene brutt sammen, og hauker som general Conrad von Hötzendorf hadde tatt kontroll.

«Bare en aggressiv politikk … kan redde dette landet fra ødeleggelse,» hevdet han. Statens autoritet skulle gjenopprettes gjennom demonstrative militære handlinger.

Målet var Serbia, et uavhengig land på Balkan, som fungerte som et fyrtårn for motstandskampen blant slaverne som befant seg under østerriksk styre. Conrad hadde tatt til orde for krig mot Serbia – «denne giftslangen» – 25 ganger mellom 1906 og 1914. Mordet i Sarajevo ble hans gyldne mulighet.

23. juli utstedte de østerrikske myndig-hetene et ultimatum der serberne ble beskyldt for å være delaktige i mordet, og de ble truet med krig dersom de ikke samarbeidet fullt ut i undersøkelsene, og sørget for å undertrykke all anti-østerriksk agitasjon på eget territorium.

Østerrikerne var misfornøyde med den serbiske responsen, erklærte krig mot Serbia, og satte i verk beskytning av Beograd 28. juli. Dette var de første skuddene i første verdenskrig.

Krigsplaner

Serbia var alliert med Russland. Russerne og østerrikerne var geopolitiske rivaler på Balkan.

Russland var på randen av revolusjon. Barrikader var reist i Vyborg-distriktet i St. Petersburg, og det sto slag mellom kjempende arbeidere og tsarens styrker.

30. juli ga den russiske tsaren troppene beskjed om å mobilisere. Kompromissløse ministre og generaler hevdet at krig var nødvendig for å forsvare russiske interesser på Balkan – og at krigen ville skape en nasjonalistisk bølge som ville oppløse den revolusjonære stemningen.

Men den russiske mobiliseringen truet Tysklands herskere. Nasjonal samling og rask industrialisering hadde gjort Tyskland til Europas mektigste makt. Nervøse rivaler hadde gått sammen i en fiendtlig allianse – trippelententen bestående av Russland, Frankrike og Storbritannia. Tyskland hadde blitt stående igjen med bare én viktig alliert, Østerrike-Ungarn, og sto derfor overfor skremmende utsikter til en tofrontskrig mot overlegne styrker.

Tysklands krigsplaner ble nøye utarbeidet for å møte denne faren. «Schlieffen-planen» – oppkalt etter generalen som utarbeidet den – foreslo en seks uker lang blitskrig for å slå ut Frankrike i vest, for så å flytte størstedelen av de tyske styrkene østover for å møte «den russiske dampmaskinen».

Valget av tidspunkt var alt. Da russerne ga ordre om mobilisering 30. juli, begynte klokka å tikke for Schlieffen-planen. Dermed erklærte de tyske myndighetene krig mot Russland 1. august og mot Frankrike 3. august.

Herskerne i Storbritannia nølte bare et lite øyeblikk. De fryktet at tysk dominans i Europa ville true det britiske imperiets sikkerhet. Den fremste bekymringen deres var å sikre herredømmet til sjøs, handelsruter og kolonier langt borte. Dette var avhengig av et delt kontinentalt Europa og et Tyskland som holdt seg unna havnene ved Den engelske kanal. Storbritannia erklærte krig 4. august.

Utløsere og årsaker

En fortelling er ikke en forklaring. Stormaktene gikk til krig i 1914 fordi de fryktet hverandres militærstyrker. Når rivalene mobiliserte, fulgte de etter med en gang. Men hvorfor var Europa et kontinent av frykt, rivalisering og massehærer i 1914?

Mellom 1873 og 1896 hadde verdens-økonomien befunnet seg i en depresjon. Vekstratene var nesten halverte, og masse-arbeidsløsheten var blitt kronisk. Europas herskere hadde svart med en kombinasjon av imperiebygging og høyt militært forbruk.

Den delen av Afrika som var under europeisk styre, hadde økt fra om lag 10 prosent i 1876 til over 90 prosent i 1900 – en konkurranse om landrøveri kjent, da som nå, som «kappløpet om Afrika».

I 1900 slo en hær bestående av britiske, franske, tyske, russiske, italienske, japanske og russiske styrker seg sammen og invaderte Kina for å knuse et nasjonalistisk opprør og forsvare en rekke mini-kolonier («konsesjoner») på den kinesiske kysten.

I Balkan, Midt-Østen og Sentral-Asia manøvrerte stormaktene også for å få innflytelse, mens europeiske bankierer og industriherrer konkurrerte om kontrakter.

Kolonialismens karakter av konkurranse forklarer også en annen følge av den lange depresjonen – voksende spenninger mellom stormaktene og voksende militærutgifter.

Britene og franskmennene var selv på randen av krig i 1898 da rivaliserende ekspedisjonsstyrker møtte hverandre ved Fashoda i det sørlige Sudan. I 1906 og 1911 var det franskmennene og tyskerne som havnet på randen av krig med hverandre om kontrollen over Marokko.

Det europeiske rustningskappløpet

Etter hvert som spenningene økte, ble Europa et kontinent av soldater og våpen. Krupps stålverk og våpenfabrikker i Essen i Ruhr-distriktet i Tyskland vokste fra 16 000 arbeidere i 1873 til 45 000 i 1900 og 70 000 i 1912. De britiske militærutgiftene økte med nærmere 150 prosent mellom 1887 og 1914. Franskmennene utvidet verneplikten fra to til tre år i 1913 og ga dem dermed en stående hær på 700 000, med reservestyrker på nesten tre millioner.

Industriell masseproduksjon gjorde det mulig å kle, utstyre, bevæpne og mate slike store styrker. Jernbanene gjorde det mulig å bevege og forsyne dem. De rivaliserende generalstabene, som var overbeviste om at krigen bare ville vare noen få måneder, prioriterte hurtige forflytninger. Vidløftige krigsplaner ble satt ut i live for å få styrkene i kamp så raskt som mulig, for at ikke fienden skulle kunne mobilisere og slå til før.

Forløpet ble tvunget fram av krigsplanene, massehærene og konfliktene mellom stormaktene. Men vi må fortsatt forklare hvorfor militariseringen av Europa hadde nådd et slikt omfang i 1914. Etter et århundre med fred over det meste av Europa mellom 1815 og 1914, hvorfor skulle krigen bryte ut med så uvanlig mye vold på dette tidspunktet?

Imperier

På midten av 1800-tallet, hadde Storbritannia, «verdens verksted», produsert 50 prosent av verdens bomull, 60 prosent av verdens kull og 70 prosent av verdens stål, og vært den eneste industrielle supermakten.

I 1914, derimot, hadde Storbritannias andel av bomulls- og kullproduksjonen falt til 20 prosent og stålproduksjonen til bare 10 prosent. Både Tyskland og USA hadde gått forbi Storbritannia som industrimakter.

Storbritannia hadde fortsatt det største imperiet. Det var på sitt største tidlig på 1900-tallet, da Storbritannia kontrollerte mer enn en femdel av verdens landmasser og en firedel av dens befolkning. Men den industrielle styrken for å opprettholde globalt hegemoni avtok.

Nasjonale økonomier ble i økende grad dominert av en liten håndfull gigantiske monopoler i hver sektor. To selskaper, Siemens og AEG, kontrollerte så godt som alt av Tysklands elektriske industri.

To grupperinger, hver bestående av tre selskaper, kontrollerte den kjemiske industrien. Et system basert på konkurranse mellom et stort antall mellomstore selskaper hadde blitt erstattet av et system basert på megaselskaper med monopolistisk dominans over nasjonale markeder.

Industri og banker ble avhengige av hverandre. Ved å utvide lån og ved å kjøpe aksjer og obligasjoner, ble banker de største eierne av industrien – i så stort omfang at enkelte snakket om «monopolkapitalisme», andre brukte betegnelsen «finanskapitalisme».

Stat og kapital

Gigantbedriftenes størrelse, rikdom og makt endret statens rolle. Det var bare i Storbritannia staten ikke hadde noen direkte rolle i industrien i 1914.

Utgifter til jernbane – i seg selv en strategisk nødvendighet – gjorde, i kombinasjon med våpenutgiftene, staten til den største kunden for tungindustrien. I tillegg til direkte investeringer og kontrakter, sørget myndigheter også for beskyttelse fra utenlandsk konkurranse gjennom å innføre toll (skatt) på utenlandsimport – en bevisst politikk for å berike seg selv på bekostning av naboland, som først ble brukt av Tyskland i 1879, og som siden fulgt opp av de fleste andre stormaktene.

På begynnelsen av 1900-tallet var verdens-økonomiens utvikling i ferd med å skape en geopolitisk krise. På den ene siden var det globalisering – hurtig økonomisk vekst, gigantfirmaers dominans, en hvileløs jakt på nye markeder og en stadig økende internasjonal handel. På den andre siden var det økonomisk nasjonalisme, etter hvert som industrikarteller, banksyndikater og stadig mer militariserte stater smeltet sammen til motstridende blokker.

En verden som var delt inn i rivaliserende nasjonalstater og imperier betydde en verden med barrierer mot handel – beskyttelsestoll, sluttede kolonimarkeder og konkurranse fra utenlandske selskaper. Dette var den viktigste årsaken til første verdenskrig – veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital hadde skapt en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Utvidelsen av imperiene de siste 25 årene av 1800-tallet hadde skapt en viss sikkerhet (selv om det var på bekostning av hundrevis av millioner som ble drept, undertrykt og utbyttet av europeiske kolonister). Men når oppdelingen av verden syntes å være ferdig, kom rivaliseringen tilbake til Europa. Stormaktenes konkurranse om å bygge imperier ble omgjort til et europeisk våpenkappløp.

Storbritannia og Tyskland

Hovedaksen i den europeiske krisen i 1914 var konflikten mellom Storbritannia og Tyskland.

Mellom 1906 og 1912 hadde tyskerne ført Weltpolitik, verdenspolitikk. Denne bekreftet den fremvoksende tyske imperialismen i motsetning til de etablerte britiske og franske imperiene. Det viktigste uttrykket var et sjøvåpenkappløp med Storbritannia.

Tysk Weltpolitik utfordret to historiske prinsipper bak britisk imperiemakt – behovet for å holde Europa splittet, og behovet for å holde havnene ved Den engelske kanal på «vennligsinnede» hender. Begge prinsippene hadde sitt opphav i at Storbritannia var en øy og i landets forretningsinteresser og tradisjonelle maritime overlegenhet.

Storbritannia og deres utskipingshavner var godt beskyttet av en stor marine. Et splittet Europa ga de britiske herskerne frihet til utbytting av imperiet og profitt fra utbytting på motsatt side av havet. Et forent Europa under en enkelt makts hegemoni, særlig en makt med kontroll over havnene ved kanalen, var en trussel.

Det var dette som gjorde sjøvåpenkappløpet så viktig. For å holde stand mot Tyskland, hadde den britiske flåten vokst fra 29 slagskip i 1899 til 49 i 1914. Storbritannia hadde også forlatt sin tidligere isolasjonisme, og bygget en allianse med Frankrike og Russland.

Dette hadde påtvunget Tyskland en militær byrde som ikke var bærekraftig. Den franske og den russiske hæren hadde vokst parallelt med den britiske flåten. Tyskland var en kontinental makt med fiender på begge sider. De ble derfor tvunget til å gi opp sjøvåpenkappløpet og snu anstrengelsene mot en vekst for hæren. Tyskland kunne ikke både forsvare seg i Europa og utfordre Storbritannia til sjøs.

Mot slutten av 1912 var de tyske lederne blitt overbeviste om at de var i ferd med å tape våpenkappløpet i Europa, og at maktbalansen gikk i deres disfavør. De ville derfor foretrekke en forkjøpskrig før heller enn senere. Helmut von Moltke, som ledet den tyske hæren, mente at «en krig mellom nasjonene var uunngåelig».

En imperialistisk krig

Første verdenskrig kom som et resultat av militær rivalisering mellom allianser av nasjonalstater som sto mot hverandre. Disse nasjonalstatene representerte interessene til blokker av kapital som sto i konkurranse med hverandre i verdensmarkedene.

Britene var i stand til å innta en skinnhellig holdning fordi de hadde erobret det største imperiet på 1700-tallet, og ledet den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. De gikk inn for frihandel fordi de var økonomisk etablert.

De kunne fremstille tyskerne som «aggressorer» og «militarister» og hevde at de var «skyldige» i å starte krigen bare fordi de forsvarte et eksisterende imperium i stedet for å forsøke å skape et nytt.

Men de underliggende målene for alle herskerne og alle stormaktene var de samme – å dele opp verden i jakt på profitt og makt. Første verdenskrig var en imperialistisk krig.

Kunne den ha blitt stoppet?

De spenningene og den militære styrken som ble bygget opp i årene før 1914, og det raske utbruddet av krigen etter hvert som én mobilisering førte til en neste, gjør at første verdenskrig kunne virke uunngåelig.

Det var den ikke. Bankherrer, industriherrer og generaler hadde interesse av krig. Det arbeidende folket i Europa og de som levde under kolonistyre i Afrika og Asia, hadde det ikke. Det var heller ikke slik at krigens ofre rett og slett var hjernevasket av nasjonalsjåvinisme, og mer enn gjerne begav seg ut for å bli slaktet.

Etter hvert som stormskyene mørknet i tiåret før krigen brøt ut, sluttet millioner seg til antikrigsprotester. Europa var i 1914 et dobbelt delt kontinent – på den ene siden mellom rivaliserende geopolitiske blokker, og på den andre mellom eliter for krig og massebevegelser mot.

Den britiske marxisten Richard Seymour ga tidligere i år ut boka Against austerity som både er en analyse av det som i den engelskspråklige litteraturen omtales som austerity, og et bidrag til kampen for å slå dette tilbake. Boka er, naturlig nok, først og fremst skrevet for et engelskspråklig publikum, noe som blant annet preger de konkrete eksemplene han benytter seg av. Likevel er boka også relevant i en norsk kontekst – austerity er, tross alt, en politikk som er på frammarsj over det meste av verden.

På norsk oversettes gjerne austerity med nøysomhet, nøkternhet eller innstramminger. Problemet med slike oversettelser er at de i all hovedsak er økonomiske begreper. For Richard Seymour, derimot, er det viktig å understreke at austerity først og fremst er en politisk strategi, og at det derfor også må møtes som det. Mens strategien på overflaten fremstår som et grep for å få statsfinansene tilbake i balanse, er det i virkeligheten en del av det han omtaler en nyliberal omforming av kapitalismens byggverk.

Seymour oppsummerer dette i seks punkter:

• Profitt som vokser på bekostning av lønn.
• Svekket sikkerhet og forutsigbarhet.
• Økt ulikhet og lagdeling.
• Tettere sammenveving mellom stat og selskaper.
• Skifte fra velferd til straff.
• En kultur som fremmer hierarki, konkurranse og forakt for svakhet.

Samtidig, påpeker han, det er ikke krisa som er årsaken til denne utviklingen, den har snarere fungert som en katalysator for å iverksette denne politikken der den fortsatt ikke har trengt igjennom.

Et klasseprosjekt

Som politisk strategi må austerity fremfor alt forstås i en klassekontekst, der klasseherredømmet formidles gjennom hegemoni, slik blant andre Antonio Gramsci og Nicos Poulantzas har beskrevet det. Når det lille kapitalistiske borgerskapet klarer å dominere arbeiderklassen, har det å gjøre med at de klarer å få oppslutning om at deres interesser er samfunnets fellesinteresse. Seymours avviser at krisa er en ren finanskrise, men han er også uenig med dem som mener den utelukkende har å gjøre med at profittraten har falt. I stedet fokuserer han på kapitalismens indre dynamikk. I kapitalismens gullalder, i perioden 1945–73, var produktivitetsveksten så høy at det var mulig å sikre arbeiderklassen lønnsvekst, og dermed økt kjøpekraft, uten at det truet profitten. Etter hvert som produktivitetsveksten avtok, ble dette imidlertid et stadig større problem, noe som åpnet opp for andre krefter enn dem som hadde vært hegemoniske i denne perioden, ikke minst finanskapitalen.

Den reduserte produktivitetsveksten førte til et økt press på lønningene for å holde profitten oppe. I flere land, ikke minst i USA, betydde dette at reallønnen falt i store deler av arbeiderklassen. Dermed måtte kjøpekraften opprettholdes på andre måter, først og fremst gjennom lån, da gjerne med sikkerhet i bolig. Dette ble muliggjort gjennom en liberalisering av finanssektoren. Liberaliseringen bidro også til å åpne opp for nye finansprodukter, på den ene siden derivater, obligasjoner og andre spekulasjonsobjekter, på den andre siden kjøp og salg av gjeldsforpliktelser. Småsparere ble oppfordret ikke bare til å investere sine egne penger, men også til å ta opp lån for å investere mer.   

Kapitalismen hadde i sin gullalder vært holdt oppe av et klassekompromiss, der masseprodusenter og betydelige deler av arbeiderklassen hadde etablert et hegemoni. Dette var holdt oppe av produktivitetsveksten og en fordeling av denne der arbeiderklassen fikk en betydelig «del av kaka». Etter hvert som produktivitetsveksten falt til et nivå der dette ikke lenger var mulig, falt også det materielle grunnlaget for dette hegemoniet bort. I stedet var det særlig finanskapitalen og de fremvoksende transnasjonale selskapene som skulle klare å etablere hegemoni, og et av de viktigste redskapene for dette var omfattende angrep på fagbevegelsen, både direkte og indirekte, noe som også ble godt hjulpet av økende arbeidsløshet og påfølgende usikkerhet og midlertidighet i arbeidslivet.

Staten er av stor betydning for å forstå dette. Seymour kritiserer den banal-leninistiske forståelsen av staten som ikke annet enn én klasses redskap til å undertrykke en annen. Han er for så vidt ikke uenig i at den er det som sådan, men han understreker samtidig at den formes gjennom en kamp mellom ulike krefter og ulike klasser. Det er derfor også relevant å se den nyliberale staten i motsetning til en mer velferdsorientert stat i et klassekampperspektiv. Det er ikke, understreker han, slik at austerity handler om å redusere statens omfang, det handler snarere om å endre statens innretning, hvordan den fungerer som stat.

Nyliberalt hegemoni

Et sentralt argument for austerity er at staten gjennomlever en fiskal krise, det vil si at den bruker mer penger enn den får inn. Problemet er at en stat vanskelig kan gå gjennom en økonomisk krise uten at utgiftene vokser, enten det er for å subsidiere arbeidsløse eller for å subsidiere bedrifter og banker som ellers ville gått under. Den fiskale krisa handler dermed mer om hvordan pengene skal benyttes enn noe annet, og er dermed knyttet til en annen krise, nemlig en styringskrise, eller mer presist en autoritetskrise. Siden demokratiet i sitt vesen i betydelig grad er kollektivistisk, har svaret på denne krisa vært å innsnevre hva som faller inn under demokratiet og hva som ikke gjør det, dog uten å innskrenke de demokratiske institusjonene.

Dette er en prosess som også er ideologisk, ikke i den forstand at det finnes en objektivt sett bedre måte å løse krisa på, men i den forstand at det er en løsning som er basert på en bestemt måte å forstå virkeligheten på. Et fungerende hegemoni er avhengig av det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si miljøer som er i stand til å formidle et inntrykk av at hegemonens interesser er universelle. Dette er ikke det samme som manipulasjon, det handler snarere om at noen er i stand til å formidle et visst perspektiv på den virkeligheten folk opplever, å konstruere en sammenheng mellom individer og et fellesskap og oppnå konsensus om at det er det eneste, eller i hvert fall det beste, alternativet. Når den arbeidsløse aksepterer at det er hans eller hennes egen feil, at han eller hun ikke står opp om morgenen, deltar på diverse tiltak og søker nok jobber, da viser det hvordan den nyliberale ideologien har vunnet hegemoni.

Siste del av boka er viet til tanker om og perspektiver på hvordan nyliberalismen kan møtes. Her befinner Seymour seg i et slags spenningsfelt mellom reformisme og et revolusjonært perspektiv. Han vier for eksempel stor plass til kampen om staten, men han understreker også at det må skje i et samspill med fagbevegelsen og med sosiale bevegelser. Samtidig advarer han venstresida på den ene sida mot å trekke frem kapitalismens gullalder som et alternativ for framtida, og på den andre sida mot å tro at det er mulig å få gjennomslag for noe annet enn austerity under et nyliberalt regime. Venstresida må heller, mener han, forsøke å forene dagskampene med maksimumsprogrammet og stille offensive krav.

Mellom reform og revolusjon

Som nevnt, befinner Seymour seg på mange måter i et spenningsfelt mellom reform og revolusjon. Det kan derfor til tider være vanskelig å se om målet er å velte kapitalismen eller om det bare er å skape en bedre, post-nyliberal kapitalisme. Dette kan være et problem, i hvert fall dersom man er ute etter en oppskrift eller et politisk program. Men det er, trass i undertittelen How We Can Fix the Crisis They Made, heller ikke det som virker å være hensikten med boka. Det boka gir, er redskaper til å forstå hvorfor den nyliberale politikken har fått det hegemoniet den har fått, og hvordan venstresida kan bruke liknende midler, selvsagt med alle mulige forbehold, til å reise kampen for et alternativ.

Selv om det i Norge, med vår oljeøkonomi, er vanskelig å få oppslutning for austerity slik vi ser det i det meste av den vestlige verden, er det heller ikke vanskelig å se hvordan den nyliberale ideologien legger premissene for den politiske debatten. Siv Jensen satte for eksempel ned en kommisjon som skulle se på hvordan produktivitetsveksten i Norge kunne øke, noe som i seg selv illustrerer flere aspekter. For det første var hun bekymret over at reallønnsveksten var høyere enn produktivitetsveksten. Som flere har påpekt, har dette å gjøre med bytteforholdet med utlandet, og særlig oljeprisen, men at den eneste måten å tette dette på, er å øke profittens andel på bekostning av lønna, var ikke en bekymring for henne. For det andre er kommisjonen inspirert av tilsvarende kommisjon i Danmark. Konklusjonen her var, kort fortalt, mer marked, mer privatisering og flere offentlige oppgaver vekk fra demokratisk kontroll. Dette er heller ikke å undres over, selve problemstillingen oppmuntrer til en slik løsning. Da må man også våge å angripe problemstillingen.

Et annet eksempel er diskusjonen om sykelønn og uføretrygd. Igjen er det den nyliberale ideologien som har fått dominere debatten, hvordan man skal forhindre at den enkelte blir en offentlig utgift. At arbeidsmarkedet har utviklet seg på måter som gjør det vanskeligere for enkelte grupper å delta og tanken om at det offentlige har et ansvar, er det imidlertid få som vektlegger. Ja, hvor internalisert den nyliberale ideologien har blitt, ser vi i forbindelse med forhandlingene om frihandelsavtalen TISA. Denne ble kjent da Wikileaks i sommer avslørte at det foregår hemmelige forhandlinger om en avtale som blant annet legger opp til at beslutninger om å privatisere offentlige tjenester ikke kan reverseres privatiseres. Klassekampen kunne i tilknytning til dette også avsløre at det foregår jevnlige møter mellom regjeringen og NHO der blant annet dette er tema. Under et annet ideologisk regime ville denne typen samrøre mellom stat og kapital antakelig avfødt store protester, men under et regime der konkurransekraften og næringslivets interesser er samfunnets samlede interesser, er det akseptert.

Against Austerity viser hva den nyliberale politiske strategien er, hvordan den har oppstått og hvorfor den ikke møter større protester. Dette er bokas styrke. Når forfatteren kommer til hva som er veien ut av dette, blir han imidlertid litt mer diffus. Dette kan selvsagt kritiseres, men på den annen side sier det kanskje noe om hvor sterkt det nyliberale hegemoniet er. Når det ikke bare er slik at venstresida må minnes på å være offensiv, men når det endatil er vanskelig for en person som Richard Seymour å være mer konkret enn dette, viser det at vi har en betydelig oppgave foran oss.

Mathias Bismo

Pål Steigan leverer mye faktabasert argumentasjon som kan kurere eventuelle vrangforestillinger om at Norge bidrar med mye godt i jubileumsåret for grunnloven. Men søker du en årsaksforklaring på den norske statens rolle i verden i jubileumsåret for første verdenskrig, finner du ikke det i dette heftet.

Jeg har i de seinere årene hatt stor glede av å lese Pål Steigans artikler og analyser om verdensutviklinga på bloggen hans. Alle artiklene på bloggen er fulle av kildebasert faktainformasjon, som ofte har vært ny og oppsiktsvekkende for meg. Steigan følger opp med masse kildebasert faktainformasjon også i dette heftet, men denne gangen fant jeg ikke så mye nytt. Men det vil den som ikke har fulgt bloggen hans. En stor del av kapitlene er basert på artikler som allerede er publisert her.

I kapittel 1 beskriver Steigan hvordan tidligere statlige etater og forvaltningsbedrifter har blitt omgjort til transnasjonale storselskaper. Kapittel 2 forteller om hvordan det norske oljefondet har blitt en del av kjernen i den globale finanskapitalen som kontrollerer alle verdens globale storselskaper. Kapittel 3 handler om den amoralske holdninga til de norske storselskapene når disse driver virksomhet i korrupte og udemokratiske land, og hvordan disse rundt om i verden er med på å utbytte arbeidere og ødelegge natur.

Ressursmangel, overvåkning og krig

Kapittel 4 argumenterer for at Vestens intervensjoner i Afrika har sitt grunnlag i rivaliseringa med Kina om Afrikas ressurser. I kapittel 5 beskriver han hvordan økende oljepriser har skapt økonomisk krise i EU, med spesielt fokus på Italia, landet hvor Steigan oppholder seg mye. Kapittel 6 river ned forestillinga om at amerikansk skiferolje kan bli redninga på energikrisa, mens kapittel 7 beskriver krigsnasjonen Norge – landet med de sjuende høyeste militærutgiftene per innbygger i verden, en stor og voksende våpeneksport, blant annet til okkupantmakta Israel, og med en krigsvillig politisk elite som absolutt har gjort seg «fortjent» til posten som generalsekretær i NATO.

I kapittel 8 går Steigan over til å beskrive hvordan den økte overvåkninga på ingen måte har klart å gjøre noe med den reelle terrortrusselen, fra høyre, men i stedet bidrar til å undergrave demokratiet og har sin reelle begrunnelse i frykten for et folkelig opprør mot økende ulikhet. Kapittel 9 demonterer den offisielle løgnen om at Libyakrigen var en humanitær intervensjon med FN-mandat. Kapittel 10 beskriver hvordan global oppvarming i kombinasjon med en liberalisert verdensøkonomi har brakt verdens kornlagre til et farlig lavt nivå, mens kapittel 11 er et kort kapittel via den stadig råtnere, både i bokstavelig og overført betydning, globale kjøttbransjen.

Kapittel 12 tar for seg hvordan EØS-avtalen undergraver demokratiet, og viser hvordan de pågående handelsforhandlingene mellom USA og EU kan føre denne prosessen videre. Viktigst i denne sammenhengen er institusjonalisering av mulighetene for private selskaper til å saksøke stater som ønsker å føre moderat venstrepolitikk for tapt framtidig fortjeneste. Steigan viser her til eksempler fra det amerikanske kontinentet hvor dette allerede har blitt en realitet.

I det avsluttende kapittel 13 oppsummerer Steigan at Norge er i ferd miste egen suverenitet gjennom EØS, og være så underdanig for USAs overvåkingssystem at vi omtales som «en av våre topp to partnere» i interne dokumenter fra NSA. Samtidig bidrar omdanninga av Norges landforsvar til et uttrykningskorps for NATO som vist i Libyakrigen, at det norske statsapparatet ikke bare undergraver vår egen, men også andre lands suverenitet.

Uavklart imperialismebegrep

I avslutninga av forordet skriver Pål Steigan følgende:

Vi feirer i 2014 en av verdens første demokratiske grunnlover. Hva hadde Eidsvollsmennene sagt om de hadde fått vite at landet med denne grunnloven skulle drive krig på tre kontinenter? Hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde det? Og hvem bestemte det? Det er det denne boka handler om.

Jeg syns denne beskrivelsen bare delvis er en dekkende beskrivelse. Som vist, inneholder heftet mye mer enn svar på akkurat disse spørsmålene. Samtidig kan det diskuteres om Steigan fullt ut gir svar på de spørsmålene han stiller i forordet. Det er spesielt på spørsmålet «hvorfor skjedde det?» jeg ikke opplever at jeg sitter igjen med svaret etter å ha lest Steigans hefte.

I sin anmeldelse i Radikal Portal, skriver Vegard Velle at Steigan for å gi heftet en bredere forståelsesramme burde gått inn i både klassiske og mer moderne diskusjoner rundt hva som ligger i imperialismebegrepet. Til dette svarer Steigan at

Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.»

Jeg er enig med Steigan i at det å skulle gå inn og gi en drøfting av klassisk og moderne imperialismeteori i lys av empirien fra norsk utvikling, er et ganske annet prosjekt enn det han i denne sammenhengen har gitt seg ut på.

Jeg syns ikke det er påkrevd at Steigan skal begrunne sin imperialismedefinisjon med basis av de siste hundre årene med teoretisk diskusjon på venstresida, men det har, også i en kortfatta og empirisk orientert gjennomgang, en klar verdi å avklare hva som er hans definisjon av det begrepet han har satt seg som mål å beskrive. Velle skriver:

Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.

Noe av problemet for de som ikke allerede befinner seg innenfor en marxistisk-leninistisk imperialismeforståelse, er at det slett ikke eksisterer noen åpenbar selvforklarende sammenheng mellom norske selskapers oppkjøpsraid i Sør, og norsk krigsdeltakelse.

Også vi som oppfatter oss selv som tilhørende den skolerte marxistiske venstresida bør stille oss spørsmålet om i hvor stor grad det faktisk eksisterer en årsakssammenheng mellom alle de observerte utviklingstrekkene. Det Steigan viser overbevisende, er at utviklinga av transnasjonale norske selskaper med omfattende økonomiske interesser i korrupte og udemokratiske regimer, innenlandsk privatisering, utviklinga av en stor norsk rustningsindustri og Norges økende deltakelse i kriger «out of area» følger hverandre i tid. Det kan sannsynliggjøre at det også finns en årsakssammenheng, men det er ikke noe automatisk bevis.

Har globaliseringa skapt krigsnasjonen?

Jeg kan problematisere antakelsen om en automatisk sammenheng ved å trekke fram Sveits som et eksempel. Det er et land som i lang tid i stor grad har basert sin økonomi på teknologisk og organisatorisk kontroll over en rekke store transnasjonale selskaper, men som forholder seg strengt nøytralt i alle internasjonale konflikter og som aldri deltar med egne styrker til noe annet utenfor landets grenser enn forsvar av paven.

Det er også mulig å problematisere empiriske konklusjoner rundt at økt norsk næringslivsetablering i andre deler av verden har gjort oss mer krigerske. Selv vil jeg trekke fram hvordan norske næringslivsledere, med Stein Erik Hagen i spissen, har fungert som konfliktdempere i relasjonen mellom Norge og Kina. Hvis man, som jeg gjør, ser den vestlige støtten til utvalgte kinesiske opposisjonelle, herunder Dalai Lama, som strategiske grep for å svekke Kina som hovedrival for USA på den internasjonale arenaen, bidrar næringslivslederne til å svekke brodden i den imperialistiske offensiven, som her drives fram av angivelig uavhengige menneskerettsorganisasjoner.

Steigan beskriver i heftet hvordan Statoil høster profitt fra investeringer i det korrupte Angola. Men Angola er ikke et land som i alt har spilt på lag med Vesten. Tvert imot, ikke bare var det nåværende korrumperte MPLA-regimet i front mot apartheid i Sør-Afrika under den kalde krigen, noe som medførte at USA og apartheidregimet sammen støtta opp om opprørsgeriljaen UNITA, mens Cuba sendte soldater for å forsvare MPLA-regjeringa. Angola bidro også, sammen med Zimbabwe, med styrker til regjeringa i DR Kongo under krigen fra 1997 til 2003, for å slå tilbake invasjonsstyrkene fra de USA-støtta, USA-utrusta og USA-trente hærene i Rwanda og Uganda.

Deres mål var og er å få kontroll over alle de strategisk svært viktige mineralressursene i det østlige Kongo. Så er det et uttrykk for imperialisme når Statoil investerer i Angola på de vilkårene den angolanske staten stiller? Jeg ville heller sagt det var et tydelig eksempel på imperialisme om Norge og andre vestlige land forsøkte å boikotte Angola, for å straffe landet for måten Vestens interesser ble motarbeida i DR Kongo, gjerne under påskudd av den helt åpenbart riktig beskrevne korrupsjonen og fraværet av faglige og politiske rettigheter for arbeiderklassen.

Jeg vil understreke at det at jeg her problematiserer noen av eksemplene fra heftet og den implisitte antakelsen om at det er en årsakssammenheng mellom globaliseringa av den norske økonomien og militariseringa av den norske staten som Steigan i detalj beskriver, ikke betyr at jeg avviser at det finns en sammenheng. Selv om jeg ikke syns at heftet til Steigan gir svar på hva sammenhengen helt presist er, gir den oss et grundig faktamateriale som vi kan legge i bunn om vi ønsker å gå videre på den debatten. Det syns jeg vi bør.

Torgeir Holgersen

I 2008 gav Knut Kjeldstadli ut boka Sammensatte samfunn – innvandring og inkludering.

Ingrid Baltzersen spurte Knut Kjeldstadli i forrige nummer om korleis han ser for seg at Noreg som nasjon vil vera i framtida. Dette er del 2 av intervjuet med utgangspunkt i grunnlovsjubileet.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

Eit stykke på veg så kan kanskje det vera ei forklaring. Viss ein til dømes ser på Danmark, der ein hadde ein stor jødisk befolkning, så evna danskane å ta vare på og beskytta denne minoriteten under krigen. Det var fordi dei historisk har hatt ei stor jødisk befolkning som fanst i mange sosiale sjikt, og var integrert i det danske samfunn. Til dømes blei halvparten av ekteskapa i den jødiske befolkninga i Danmark inngått med ikkjejødar. Mens den norske jødiske samfunnet hadde kortare fartstid og var mykje færre. Dei var meir ortodokse og meir retta inn mot sitt eige miljø. Sverige har jo også historisk vore relativt homogent, men dei hadde tidleg ei stor arbeidsinnvandring. Først kom finnane, seinare kom søreuropearar og jugoslavar. Dette var knytt til det enorme svenske industrieventyret med Volvo og STK. Sverige hadde difor ei erfaring med arbeidsinnvandring som Noreg ikkje hadde, sjølv om det var ein og annan spanjol så var det ikkje mange. No veit eg likevel ikkje kor langt ein kan driva synspunktet om at viss ein er vant med homogenitet, så blir ein også skeptisk til nye. Men det er riktig å sei at Noreg var mest homogent.

Eg synst det er vanskelig å forstå kva som skjer i Danmark. Det gjeld ikkje berre innvandringsdebatten, men det er som om heile det politiske feltet har blitt parallellforskyvd til høgre. Det danske SF er lengre til høgre enn norsk SV og så bortover. Det er noko merkelig som har skjedd med det landet som eg ikkje heilt får tak i.

Det er fleire teoriar om dette. Det eine er at danskheita i Danmark har vore knytt til kultur og tradisjon, spesielt Grundtvig og folkehøgskuletradisjonen. Det er ei kulturell danskheit, der den danske bonden og den danske historia blir hylla. Førestillinga om det danske har langt på veg ein kulturell og etnisk dimensjon. Derimot har den norske nasjonsforståinga faktisk har vore meir politisk. I europeisk idéhistorie har ein den tyske ideen om kulturnasjonen og den franske ideen om den politiske nasjonen. Øystein Sørensen såg for nokre år sidan på det norske nasjonsprosjektet i perioden 1770 til 1945. Han viser då at nasjonsforståinga i Noreg er som politisk fellesskap. Det betyr at viss du vil komma hit, halda lovane og delta, så er du i prinsippet akseptert som samfunnsborgar. Så bildet av Noreg som Ola Dunk med nisselue er altså ikkje faglig riktig. Eit eksempel på dette er ei morosam spørjeundersøking frå 2005 som Olaf Aagedal sto for. Han spurte folk i Skandinavia om kva dei forbinder med nasjonen. 25 % i alle land sa naturen, 25 % sa landslaga i ballidrettar, men på dei øvrige svaralternativa skilte svara seg. 11 % av svenskane sa industrikonserna, 17 % av danskane sa folkehøgskulane, 38 % av nordmennene sa Stortinget som jo er det politiske organet.

Ja, i valet om kva ein trur er mest levedyktig i eit samfunn som allereie er blitt samansett, som har blitt fleirkulturelt, så vil eg sei at den kulturelle nasjonen kan ikkje klara å bera eit samfunn der over ein tredel av elevane i osloskulen har innvandringsbakgrunn. Dei skal jo også kjenna til norsk historie, men viss det berre blir det, så vil dei ikkje føla at dei er ein del av det som kjem til uttrykk i dei norske tradisjonane. Difor har den politiske nasjonsforståinga mykje for seg, den er opnare og krev mindre av folk. Den baserer seg meir på ein kontraktstanke, om at viss du held samfunnskontrakten, betaler skatt og held lovane, så er det nok. Men svakheita der er for det første at eit samfunn treng ein viss grad av kollektivitet, kollektiv begeistring, vilje til å gjera noko for samfunnet, dugnadsand. Viss ein utelukkande tenkjer på ein stat som noko kontraktuelt, så vil også tanken melda seg om «What’s in it for me», og ikkje noko meir. Då trur eg ikkje samfunnet kan eksistera på ein god måte. Det andre problemet er at i den politiske modellen så seier ein at offentlegheita er sekulær, nøytral og universell. Med andre ord seier ein at du skal delta i det politiske feltet, men den kulturelle bakgrunnen din er irrelevant. Så viss du kjem som immigrant, så må du setta bagen din heime i kottet. Du kan ikkje ta den med ut på gata. Det verkar tilsynelatande nøytralt, men viss du går inn i det, så ser du at det er ei utforming som passar godt for det dominerande fleirtalet. Eit eksempel på det er forbodet mot å gå med hijab fordi me skal ha ei sekulær og nøytral offentlegheit. Viss eg flyttar til Frankrike og dei seier «Beklager Knut, men du kan ikkje bruka hijab», så er det greitt for meg. Men viss du er ei ung kvinne som tenkjer at det er ein måte å uttrykka fromheit på, så vil det vera eit stort problem for deg. Så sjølv om denne ideen om å slutta seg til fellesskapet har mykje for seg, så er det noko utilstrekkeleg i det. Ein anerkjenner ikkje andre kollektiv enn fleirtalskollektivet som storleikar ein skal ta omsyn til. Eg meiner ein må ha ei tenking som seier at viss fleirtalet for å kunna fungera skal ha tilgjenge til sin kultur, så må det også gjelda for minoritetane. Då må ein anerkjenna ein plass for kollektiva. Ein kan også grunngje dette frå ein liberal posisjon. Skal individa ha same tilgang til sin kultur, så må dei eksistera i fellesskap. Det er ikkje mogleg å sitta aleine og ha ein kultur, den finst i samkvem med andre.

Det finst også ein fjerde form for nasjonsforståing som er ein radikal variant av fleirkulturalismen, der en primært understrekar kollektiva, der ein seier at det ikkje finst så mykje kommunikasjon mellom kulturane, ein seier kanskje til og med at kollektiva som berarar av kultur har ein slags krav på individa, i å hindra vala deira. Viss ein legg til den forma for fleirkulturalisme så løyser ikkje det problemet om å skapa så mykje samanheng og einskap og fellesskap som samfunnet også treng. Spenninga er korleis kan me skapa så mykje politisk, sosial og samfunnsmessig fellesskap at det også kan bera kulturell forskjell.

I debatten om jubileet for Grunnlova har det vore diskusjon om det liberale temaet, om fridomar og rettar. Det har også vore referansar til det demokratiske, sjølv om ein kanskje overdriver kor demokratisk den lova var, på mange måtar var det ei lov for embetsmenna. Men det som ikkje har blitt diskutert enno, er det nasjonale. Det eine er nasjonal suverenitet som EØS og den type spørsmål, men også det nasjonale forstått som «kva er ein nasjon», «kva gir medlemsskap i nasjonen», korleis skal ein tenkja om kva Noreg er i tiåra som kjem. Eg hadde håpa om at 1814-jubileet skulle bidra til ein meir ettertenksam diskusjon på det punktet der.

Eg tenkjer at ein må ha ein statsborgarskapsrett som kjem av å bu i landet, ikkje av blod eller arv. Ein må også diskutera doble statsborgarskap, noko halvparten av landa i verda har. Folk lever i ein transnasjonal verkelegheit. Eg meiner også ein må tenkja gjennom å anerkjenna minoritetar som kollektiv. Det har ein jo gjort med urfolket, samane, og dei fem historiske minoritetane i Noreg, altså kvener, skog-finnar, jødar, rom og roma. Eg meiner at ein bør ha tilgang til kulturelle rettar på lik linje med fleirtalet. Ei anna sak ein bør sjå på, er den kanadiske oppfatninga om at diskusjonen om det kanadiske: «that is the tie that binds». Med det meiner dei at så lenge ein er involvert i debatten, så vil samfunnet fungera. Ein vil ikkje koma fram til eit omforeint synspunkt, men så lenge ingen slepp taket i tauet, så treng ein ikkje vera så engsteleg for tautrekkinga.

I Noreg er me veldig konsensusprega, men det moderne Noreg blei til gjennom ein langvarig kamp mellom store folkelige miljø. Det var avhaldsfolk, det var sosialistar, det var kristenfolket, det var den nasjonaldemokratiske rørsla i Venstre som sloss ein hard politisk kamp om makt i staten. Gjennom denne kampen og desse konfliktane lærte ein seg å overbevisa, å gå i alliansar, å samarbeida med andre. Ein lærte korleis andre dreiv med politikk. Ein gjekk frå eit høgt konfliktnivå til å finna ein måte å leva saman på, sjølv om Noreg aldri blei heilt nynorsktalande, heilt kristent eller sosialistisk. Eg tenkjer at den type konfliktar og gjensidig involvering er på gang, og denne prosessen vil komma vidare. Eg trur ikkje at det at folk har ein annan utsjånad eller kjem frå land med annan kultur, vil gjera at dei ikkje kan delta i den same typen prosess som me hadde på 1800-talet. På same måte har andre element som har kome frå utlandet, som kristendom, dobbelt bokhalderi og industriteknologi, har blitt norske over tid, så trur eg nye element er i ferd med å bli norske no.

Ronny Kjeldsberg:
Sosialisme på norsk
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 77 s.

I den lille pamfletten Sosialisme på norsk oppsummerer Ronny Kjeldsberg sitt bidrag i debatten om nytt prinsipprogram for partiet Rødt. I bestillingen fra landsstyret til prinsipprogramkomiteen, som han fikk i oppdrag å lede, lå det også et diskusjonsopplegg om sosialisme for partiet. Han kaller bidraget sitt «Sosialisme på norsk», og i en fotnote gir han en referanse til en tale holdt av Rune Slagstad. I perioden 1979-81 var «sosialisme på norsk» ikke bare en tale som Rune Slagstad holdt blant annet på SVs landsmøte, men betegnelsen på en intern debatt i SV, dratt i gang av partiets høyrefløy. Venstrefløyen, med tyngdepunkt i Hordaland, samlet sine debattinnlegg i en diskusjonshefte med tittelen «Et forsøk på å sette sosialismedebatten på beina. En epoke tar slutt – mot krise i sosialdemokratiet?» Med andre ord: noen har diskuterte dette før, og for noen av oss har begrepet allerede en helt bestemt betydning.

Teksten i heftet starter med hvorfor det er nødvendig med et annet økonomisk system og behandler så ganske kort noen grunner til at det gikk galt med de sosialistiske forsøkene i det 20. århundre. De etterfølgende kapitlene tar for seg ulike måter å organisere økonomien på (økonomiske modeller) som han mener «kan inngå som mulige elementer i et moderne og fremtidsrettet sosialistisk samfunn.» (s 25) Her behandles blant annet planøkonomi, deltakende budsjettering, arbeiderstyrte bedrifter og dugnad. På slutten av hvert av disse kapitlene er det tatt med et avsnitt som skisser hvilke elementer i den økonomiske modellen som blir beskrevet som kan innføres uten at bruddet med kapitalismen er tatt, men som samtidig peker fram mot et annet samfunn.

Dette er et pedagogisk grep som har mye for seg. Når tråden trekkes fra det som kan gjennomføres innenfor dagens system til det systemoverskridende, kan veien dit komme til syne. Det er da også mulig å tenke seg en revolusjon som noe annet enn væpna og voldelig, og på den måten bidra til å avmystifisere det politiske prosjektet. Eller for andre: tilsløre det.

Det er for meg riktig at måten vi skal organisere økonomien på i et sosialistisk Norge må avspeile det som er særegent hos oss, det som er vår historiske erfaring som folk og som moderne høyteknologisamfunn. Dette synes jeg at Ronny Kjeldsberg får fram i sitt skrift. Det er anerkjennelsen av at et hvert land må forme sosialismen på sin måte – at det ikke fins noen rutebeskrivelse for veien og heller ingen fasit, men mange ulike måter å organisere økonomien og utvide demokratiet på.

Imidlertid kan teksten noen ganger gi et inntrykk av at man vil ha tilbake sosialdemokratiet anno tidlig sekstitall, bruken av Gerhardsen-sitater forsterker helt klart et slikt inntrykk.

Kapitlet om dugnad har noen interessante perspektiver. Det kan være en løsning for oppgaver som felleskapet må løse, uten at det trenger å gjøres til lønnsarbeid. Disse oppgavene må alle ta sin del av, ingen slipper unna. Jeg tenker meg at det også kan være en måte å minske skillet mellom «ånd og hånd» på. På den måten kunne jeg tenke meg å gå lenger enn Ronny Kjeldsberg gjør. Hvis arbeidsdagen ble kort, ville det ikke da være rimelig om alle tok noen timers dugnad i uka med å gjøre en innsats på et område som ikke var knyttet til yrkesutøvelsen deres? Det er ikke like lett å nedvurdere manuelt arbeid, eller det som blir betraktet som «drittarbeid», hvis man faktisk må gjøre det selv, eller hva? Samtidig er det ikke ønskelig at dugnad skal erstatte lønnsarbeid; gjøre folk arbeidsløse eller svekke arbeidets faglighet, så dette er nok en hårfin balansegang.

Jeg har i hovedsak tre ankepunkter mot innholdet, eller kanskje heller innretningen i skriftet. Det første har å gjøre med at det framstår som et rent «skrivebordsprodukt», når måten vi kommer til sosialismen på ikke blir berørt. Ronny Kjeldsberg skriver på side 10 at han lenge har hatt lyst til «å skrive en litt lengre tekst om hvordan et sosialistisk samfunn kan konstrueres». Men i virkelighetens revolusjoner har ingen stått fritt til å konstruere noe samfunn etterpå. Derfor synes jeg også at Kjeldsberg tar litt lett på det når han i kapitlet om de sosialistiske forsøkene i det tjuende århundret kun peker på ortodoks leninisme og bokstavtro bruk av marxismen med påfølgende totalitarisme som årsak, og ikke tar med seg den økonomiske bakgrunnen for at disse forsøkene ikke kunne lykkes: føydalisme og mangel på industrialisering, og det faktum at revolusjonene aldri spredte seg land med utviklet produksjon. Han berører heller ikke spørsmålet om realismen i «sosialisme i ett land» og hvilke muligheter en «norsk» sosialisme vil kunne ha uten at det er som en del av en større omveltning. (Dette blir også påpekt av Audun Øfsti i etterordet.)

Når vi skal diskutere sosialismens muligheter og innhold er det på et tidspunkt nødvendig å snakke om hva slags produksjon som skal ligge til grunn for den økonomien vi skal styre på demokratisk vis. Det er ganske mye av det vi trenger som verken kan 3D-printes eller fil-deles. Hvilken rolle skal (den norske) oljen spille i en sosialistisk økonomi? Skal rollen avvikles, og hvordan skal den i så fall avvikles? Her er det et lysår i avstand mellom dagens oljeavhengige Norge og et framtidig samfunn basert på grønn industriproduksjon.

I kapittelet der arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd drøftes synes jeg forskjellen mellom dem blir uklar, og arbeiderrådenes revolusjonære betydning blir borte i diskusjonen. I eksemplene Ronny Kjeldsberg nevner (s 35) er arbeiderråd blitt opprettet i en situasjon der arbeiderne har tatt makta og organiserer arbeiderråd basert på et flertall i folket mens det sittende regimet fremdeles har alle de formelle maktorganene (dobbeltmakt). Dette er en organisering som oppstår i en situasjon med skjerpet klassekamp, der arbeiderne utfordrer makta og systemet. En arbeiderstyrt bedrift trenger ikke å ha noen slik knytning, det kan f.eks. være en måte å drive en bedrift videre på når eierne har bakket ut. Arbeiderstyrte bedrifter vil måtte fungere på systemets premisser heller enn å utfordre det, og kan like gjerne bidra til splittelse innafor klassen som å styrke den. Når det gjelder forholdet mellom arbeiderråd og fagforeninger så tror jeg som Ronny Kjeldsberg at det kan være lurt om fagforeninger fortsetter å finnes selv om det organiseres arbeiderråd. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse (som har mangelfulle demokratiske strukturer) kan videreføres og gjøres om til klasseorganisering. Det vil være vurderingen i den reelle situasjonen som avgjør om man ønsker å samle kreftene eller organisere dem som separate demokratiske organ.

Ronny Kjeldsberg skal ha ros for at han har bidratt med en innfallsport til å diskutere sosialisme og demokrati. Partiet Rødt og venstresida for øvrig trenger en sosialismedebatt som også tar opp noen av de vanskelig spørsmåla, om hvordan vi kommer dit og hvordan vi kan beholde og videreutvikle en sosialistisk økonomi. Det trengs en arena for den debatten som går utover de daglige kampene.

Kari Celius

I en artikkel i Rødt! 02/14 framholdt Kjelsberg vitenskapen som den beste måten å komme fram til sannheten på.

– Det betyr ikke at vitenskapen slik den praktiseres i dag, ikke har svakheter. Problemet er at alle andre metoder for erkjennelse har både de problemene vitenskapen i dag har, samt en hel rekke andre i tillegg.

Artikkelen handler om noen av utfordringene vitenskapen står overfor i dag.

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Litt forenklet vil jeg dele det opp i tre trusler mot vitenskapen: En trussel mot selve forskningsresultatene, en trussel mot formidlingen av forskningen og en trussel mot kvalitetssikringen av forskningen.

Manipulering av forskningsresultater

Det er mange måter selve forskningsresultatene kan bli manipulert på. En ting er poenget som ble påpekt av fysikeren Richard Feynman – at selv en liten og ubevisst bias hos den eller de som utfører forskningen, kan få stor betydning for sluttresultatet. En stringent vitenskapelig metode er utviklet for å forhindre slike effekter, men er det bare i selve forskningen forutinntatthet og agendaer kan påvirke?

En utfordring for vitenskapen er veksten i oppdragsforskning. Det finnes flere eksempler på hvordan oppdragsgivere helt bevisst forsøker å påvirke forskningsresultatene. Et norsk eksempel er hvordan Arbeidsdepartementet i 2010 forsøkte å manipulere SINTEF til å endre konklusjonene i en forskningsrapport.¹ I dette tilfellet varslet forskeren om det hun syntes var et overtramp. Det vi ikke kjenner til, er hvor mange tilfeller vi har hvor forskeren føyer seg, hvor påvirkningen er mer subtil, eller rett og slett hvor forskeren bevisst eller ubevisst har oppdragsgiveren i bakhodet i det forskningen utføres, og rapporten/konklusjonene formuleres. På samme måte som en personlig bias gjennom mange små påvirkninger kan gi en betydelig skjevhet når man skal gjøre en overordnet statistisk analyse av forskningen på et felt, kan oppdragsgiveren åpenbart gjøre det samme.

En kvantitativ studie fra 2010 på forskningsresultater innenfor medisin, viste at av industrifinansierte studier viste 85 % effekt av medisinen som ble testet, mens offentlig finansierte studier gav positivt resultat på bare 50 % – av de samme medisinene.² Det er åpenbart at oppdragsforskning er et problem for vitenskapen i dag.

Like viktig for forskningen og hva som framstår som den vitenskapelige konsensusen på et felt, som selve forskningsresultatene, er hva som publiseres. En såkalt «publication bias» er veldokumentert. Både fra tidsskriftenes side og fra forskernes side vil man være villig til å legge litt mer arbeid i å få publisert «spennende» forskningsresultater og forskningsresultater som bekrefter en teori man ønsker å framsette, enn man vil med forskningsresultater som er mer «kjedelige», eller som ikke bekrefter teorien din. Enkeltstudier gir ofte relativt lite informasjon (et statistisk avvik kan f.eks. være årsaken til resultatet). Man er derfor avhengig av metastudier, eller systematiske reviewartikler som gjennomgår alle forskning på et felt for å skaffe seg noenlude sikker kunnskap. Når ikke alle forskning publiseres, vil derimot resultatet av disse gjennomgangene kunne bli svært skjevt.

Den britiske legen Ben Goldacre har i boken Bad Pharma sett på dette innen medisinen, og konklusjonene er dramatiske. La oss se på et av eksemplene han trekker fram:

I 2008 besluttet en gruppe forskere for å sjekke publiseringen av alle forsøk som var blitt rapportert til US Food and Drug Administration (FDA) for alle antidepressiva som kom på markedet mellom 1987 og 2004. Forskerne fant syttifire studier totalt, som representerer 12 500 pasienter. Trettiåtte av disse studiene hadde positive resultater, og fant at den nye medisinen virker, trettiseks var negative. I virkelig-heten var altså studiene som viste effekt og ikke, jevnt fordelt.

Deretter lette forskerne etter disse studiene i den publiserte vitenskapelige litteraturen, det materialet som er tilgjengelig for leger og pasienter. Dette ga et helt annet bilde. Trettisju av de positive studiene – alle unntatt én – ble offentliggjort i sin helhet, ofte med mye fanfare. Forsøkene med negative resultater hadde derimot en helt annen skjebne: bare tre ble publisert. Tjueto ble aldri publisert, mens elleve som hadde negative resultater i FDA-sammenheng, ble publisert som positive. Her ser vi altså en kombinasjon av manipulering av forsk-ningsresultatene (statistisk «knaing» av data for å få fram et annet resultat enn det rent vitenskapelige), og en manipulering av publiseringen gjennom å systematisk unnlate å publisere negative forsøk.

En påvirkning av innholdet i det enkelte forskningsresultat vil selvsagt være en manipulering av forskningen, men likeledes vil en bevisst eller ubevisst manipulering av hva som publiseres eller ikke i fagfellevurderte tidsskrifter, være en manipulering av hva som er den samlede forskningsstatusen på et felt, og det vil i sin tur manipulere grunndataene og dermed resultatene av metastudier og review-artikler som oppsummerer og konkluderer på statusen av forskningen på et felt. Dette er særlig alvorlig fordi det er disse studiene som ofte brukes som grunnlag for avgjørelser, både på hvile legemidler som godkjennes, og på politiske vedtak.

Nå kan det jo være at den sterkt kommersielt drevne legemiddelvitenskapen er en av «verstingene», men det er ingen grunn til å tro at mekanismer som dukker opp i medisinsk forskning, ikke også opptrer i andre deler av vitenskapen.

Manipulering av forskningsformidlingen

Det har alltid vært et fokus på å publisere i vitenskapen («publish or perish»). Dette har derimot blitt kraftig forsterket etter at stadig flere vitenskapelige miljø er blitt omfattet av ulike typer av målstyringsregimer. Når forskningsmiljøer eller til og med enkeltforskere blir belønnet på bakgrunn av antall publiserte forskningsartikler, vil man naturligvis få publisert stadig flere artikler. Spørsmålet er om mengden artikler er et godt mål for mengden forskning, eller mengden utviklet kunnskap.

Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akademikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en faglig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?»

Goldacre har også sett på problement med rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag,» skriver Goldacre.

Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?», forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom han eller hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt. Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke overraskende. Selv om man bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag.

Man har altså laget et system hvor måten forskningsresultater presenteres på, gjør at de blir utilgjengelige for de som burde kunne nyttiggjøre seg dem. I en god forsk-ningsformidling ville et forskningsresultat blitt publisert som en artikkel, og ikke f.eks. tre.

Måten de fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftene opererer på, er også problematisk. Mange er eid av store private forlag som mottar artikler helt gratis (om man ikke må betale for publiseringen i tillegg). Arbeidskraften med fagfellevurdering er normalt også gratis. Det er en ære i akademia å være fagfelle i et tungt tidsskrift. Samtidig er abonnementene som akademiske institusjoner må betale for disse tidsskriftene, svært dyre. Det har gjort dem til en pengemaskin for forlagene, samtidig som tilgangen til kunnskapen som finnes i tidsskriftene, vil være svært kostbar og dermed begrenset. Dette blir dermed også en uheldig manipulering av forskningsformidlingen, siden svært mye potensielt viktig kunnskap stenges inne bak høye betalingsmurer.

Svak kvalitetssikring

Et svar på utfordringene med de dyre og lukkede tidsskriftene har vært såkalt «open access»-publisering. Her betaler institusjonene tidsskriftene for at publikasjonene kan legges ut åpent for alle. I utgangspunktet høres jo det ut som en god ide, men selv om man her er sikret åpen publisering, er det ikke gitt at økonomien i systemet ikke også her kan forvrenge forskningsresultatene.

I oktober 2013 avslørte nemlig John Bohannon og Science at fagfellevurderingen i store deler av open acess-journalene var svært svak, eller kanskje rettere ikke-eksisterende.⁴ I løpet av de 10 foregående månedene hadde Bohannon under et fiktivt pseudonym ved en fiktiv institusjon, sendt en artikkel med åpenbare og grunnleggende vitenskapelige feil til 304 open access-journaler. I følge Bohannon skulle

any reviewer with more than a high-school knowledge of chemistry and the ability to understand a basic data plot […] have spotted the paper’s short-comings immediately».

Artikkelen ble antatt i 157 tidsskrifter, og forkastet av 98. I disse tidsskriftene er altså reell fagfellevurdering unntaket. Regelen er at hva som helst publiseres. Bohannon er ikke i tvil om årsaken:

From humble and idealistic beginnings a decade ago, open-access scientific journals have mushroomed into a global industry, driven by author publication fees rather than traditional subscriptions.

Men hvordan er fagfellevurderingen i de tradisjonelle abonnementstidsskriftene? Den er selvsagt svært variabel, avhengig av tidsskriftets rennomme, men en del forskere frykter at det ikke nødvendigvis er noe bedre der. Bjørn Samset og Henrik Svendsen kommenterer Bohannons eksperiment i en kronikk, og skriver:⁵

Flere forskere og universitetsledere […] har imidlertid påpekt at Bohannons prosjekt egentlig ikke hadde noe med open access å gjøre. […] Det er fullt mulig at de etablerte tidsskriftene ville ha gjort lignende tabber.

Dette ble bekreftet da Nature 24. februar 2014 avslørte at over 120 forskningsartikler som overhodet ikke var skrevet av et menneske, men genererte via at dataprogram og fullstendig innholdsløse, var sluppet gjennom nåløyet som peer-review er ment å være, hos de anerkjente vitenskapelige utgiverne Springer og IEEE.⁶

I tillegg kritiserer Samset og Svendsen de store tidsskriftene for å publisere artikler i større grad basert på nyhetsverdi enn på vitenskapelig kvalitet, siden dette gir mange siteringer, og dermed en kunstig høyere «ranking» i akademiske telle- og målesystemer. Slike New Public Management-systemer fungerer altså dårlig. Mennesker og menneskelige systemer har det med å tilpasse seg de strukturene de blir underlagt, og tillit og faglig integritet kan fort bli skadelidende.

Det er også åpenbart en fare for at slikt gratisarbeid som fagfellevurdering innebærer, kan bli nedprioritert i en travel arbeids-hverdag hvor målstyringssystemer skaper stadig økende press på å produsere nettopp de indikatorene som måles. Det svekker kvaliteten på forskningen like mye som om forskeren selv slurver.

Hvordan kan vitenskapen gjøres bedre?

I denne artikkelen har jeg pekt på noen grunnleggende problemer vitenskapen i dag har, både med utførelsen av forskning, publiseringen av forskning og kvalitetssikringen av forskning. Disse må utbedres. Noen forslag:

a) Alle offentlig ansatte forskere får publiseringsplikt. Andre aktører som stiftelser etc. kan også pålegge sine forskere dette, men alle slike aktører må ha strenge retningslinjer som sikrer forskningens frihet og uavhengighet og hindrer påvirkning fra utenforstående (oppdragsgiver, politiske interesser etc.) på forskningsresultatene og presentasjonen av dem. For enkle studier med liten nyhetsverdi som kanskje kan være vanskelig å få publisert i dagens kanaler, kan det opprettes en forenklet publiseringskanal gjennom f.eks. en fagfellevurdert «database» som disse resultatene kan legges inn i. Kun forskning fra institusjoner med publiseringsplikt tas inn i metastudier og systematiske review-artikler.

b) Tidsskriftene/den fagfellevurderte publiseringen må frigjøres fra kommersielle aktører. F.eks. kan universiteter samarbeide om å opprette vitenskapelige tidsskrifter som har som formål ikke å tjene penger til en utgiver, men å holde et høyt vitenskapelig nivå, samt å tilgjengeliggjøre forskning for allmennheten.

c) Fagfellevurdering må inn som en del av stillingsbrøken til de vitenskapelige ansatte som har disse oppgavene, slik at det ikke blir en nedprioritert «ekstraoppgave».

Med disse strukturelle endringene kan vi være på vei til å rette opp de lignende feilene i det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av forskning, som vi i stor grad allerede har korrigert for i oppsettet av den enkelte studie.

Noter:

1. SINTEF kunne ikke avdekke at det norske sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land. Den konklusjonen var oppdragsgiveren – Arbeidsdepartementet – mindre fornøyd med. Se f.eks. oppslag i Aftenposten 14. november http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece
2. Bourgeois FT, Murthy S, Mandl KD. Outcome Reporting Among Drug Trials Registered in ClinicalTrials.gov. Annals of Internal Medicine. 2010;153(3):158–66, sitert i Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, kapittel 1.
3. Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, Dette eksemplet er hentet fra kapittel 1, Missing Data.
4. John Bohannon, Who’s Afraid of Peer Review? http://www.sciencemag.org/content/342/6154/60.full
5. Bjørn H. Samset, Henrik H. Svensen: Forskning viser: Alt og ingenting, Morgenbladet 17/1 2014, http://morgenbladet.no/ideer/2014/forskning_viser_alt_og_ingenting#.Uue8CrQ1imw
6. http://www.nature.com/news/publishers-withdraw-more-than-120-gibberish-papers-1.14763

Enhedslisten er blant de venstrepartiene som får det til å svinge. De fører en vellykket opposisjonspolitikk på Folketinget.

Spesielt under trepartiregjeringen (Sosialdemokratene, Radikale Venstre og SF) har EL stått fram med et alternativ for folk flest.

Bjørn Tore Egeberg er organisasjonssekretær i Heismontørforeninga. Satt i ledelsen av Rødt fram til 2010, og er nå med i faglig utvalg i partiet. Har vært gjest på tre årsmøter i Enhetslisten.

Danmark har en mindretallsregjering, som er avhengig av støtte fra enten høyre- eller venstresiden for å kunne få vedtatt noe. Regjeringens forslag om kutt i dagpenger og reduksjon av bedriftsskatten har satt sinnene i kok, og Enhedslisten har gitt gode svar. I forhandlinger med regjeringen har de avverget kutt i dagpengene. Samtidig har politisk ordførende Johanne Schmidt-Nielsen gang på slått fast at Socialdemokratene velger høyrepolitikk framfor å løse arbeiderbefolkningens presserende problemer.

Det er vanskelig å gi noen gode svar på hvorfor Enhedslisten har holdt stand på Folketinget, mens RV falt ut i 1997, og RV og Rødt deretter har vært et nesten-på-tinget parti. Det er langt lettere å slå fast at Enhedslisten framgang de siste ti år henger sammen med de fire hovedsakene de jobber med:

• Politikk for arbeidere og arbeidsløse
• Bevar miljøet og skap grønne arbeids-plasser
• Mot dansk EU-medlemskap
• Kvinnekamp og feminisme

Om man skal forsøke å sammenlikne venstrepartier i Skandinavia, så er det viktig å se på ledighetstallene. Mens den norske ledigheten på 3,5 % er nærmest usynlig i media, så er ledigheten i Danmark og Sverige et stort politisk spørsmål, som ikke kan ties i hjel (se tabell).

Hvis Enhedslisten ikke hadde hatt gode svar på de lediges krav, så er min spådom at de hadde hatt en elendig oppslutning. De lediges krav er først og fremst arbeid, dernest at de langtidsledige ikke skal miste dagpengene. Enhedslisten har presset treparti-regjeringen til å trekke tilbake forslag om å stoppe dagpengene til de langtidsledige. Det er blant annet dette som har ført til at over 10 prosent tror at Enheds-listen er i stand til å presse regjeringen til venstre, og har erfart at å sende Enhedslisten i forhandlinger med gode galupptall i ryggen kan gi resultater.

Opposisjonspolitikken til Enhedslisten blir godt uttrykt i Hovedbestyrelsens beretning til årsmøtet i 2014. (Se boks)

Utdrag fra hovedbestyrelsens beretning:

Den politiske ramme for vores arbejde

Trods mange forsøg fra økonomer, ejendomsmæglere og politikere på at tale den økonomiske situation op er hverken den danske eller den globale økonomi kommet ud af den kriseperiode, der blev udløst af det finansielle sammenbrud i 2007 og 2008. Under alle omstændigheder er der ikke nogen forbedringer på de områder, der har direkte konsekvenser for både arbejdende mennesker og folk på overførselsindkomst.

Hverken den samlede arbejdsløshed eller langtidsarbejdsløsheden er faldet, og reallønnen er ikke steget.

Den efterhånden fasttømrede blok, der består af finanssektoren, arbejdsgiverne og hovedparten af de politiske partier, forfølger fortsat deres overordnede politiske projekt, hvis mål er en langsigtet omfordeling af værdier fra arbejderklassen til kapitalen, kombineret med et særligt forsøg på at styrke den danske kapital og sekundært den europæiske kapital i den globale konkurrence med resten af verden. Deres tre væsentligste redskaber til opnå dette mål er:

• At skabe og fastholde et pres på løn- og arbejdsforhold gennem fattiggørelse af en stor gruppe af arbejdsløse og gennem import af arbejdskraft udefra, der er parate til at arbejde for mindre end danske overenskomstforhold.

• At svække og undergrave arbejderklassens kollektive rettigheder og de faglige organisationer.

• At nedbringe den del af samfundets økonomi, som anvendes til velfærd bredt set. Regeringens og regeringspartiernes politiske krise er også fortsat en kendsgerning og måske ligefrem skærpet med det næsten totale sammenbrud for SF og deres udtræden af regeringen. Trods nogle isolerede tilløb til at bryde med resten af den nyliberale blok (f.eks. små initiativer omkring social dumping) gennemfører regeringen på det økonomiske og sociale område fortsat en politik ud fra samme ideologi og med stort set samme redskaber, som de foregående regeringer anvendte, og som blå blok også i dag står for. Konkret har det givet sig udslag i, at regeringen har gennemført de centrale dele af deres politik med blå blok. Vækstpakken, Kontanthjælpsreformen, den fortsatte accept af de katastrofale konsekvenser dagpengereformen, finansloven og indgrebet i lærerkonflikten er de tydeligste eksempler på den kurs, regeringen har valgt.

Resultatet er, at regeringspartiernes og SF’s opbakning stadig er så lav, at selv med Enhedslistens fremgang, er der meget langt til et flertal, der efter et kommende valg igen vil pege på Helle Thorning-Schmidt. Værre er det, at skuffelsen og desillusioneringen i de samfundsgrupper, der bragte regeringen til magten, bliver stadig mere markant. Det betyder bl.a., at vi ud over lærerkonflikten ikke har oplevet stærke mobiliseringer mod regeringen eller for at presse den til en anden kurs. I forhold til partistøtte tyder meningsmålinger på, at cirka en tredjedel af regeringspartiernes frafaldne vælgere går til blå blok (primært DF), en tredjedel til Enhedslisten, og en tredjedel til sofaen, hvorfra blå blok til gengæld henter andre vælgere.

Enhedslisten har fulgt den overordnede kurs, som vi fastlagde før det seneste valg, med kritik af regeringens politik, støtte til og forsøg på at opbygge et udenomsparlamentarisk pres på regeringen, politiske krav/opfordringer/initiativer til politiske forlig og konkrete forhandlinger om fælles lovgivning. Trods intentioner om at rette hovedskytset mod blå blok har dette næsten været umuligt, fordi regeringens tiltag har været så skadelige, at det har været nødvendigt at fokusere på dem, og fordi det ofte har været svært at pege på politiske udspil fra blå blok, der var åbenlyst værre end regeringens.

Som et resultat af Socialdemokraternes og SF’s politiske fallit og af Enhedslistens samlede politiske linje og aktiviteter har vi fastholdt den styrkeposition, vi opbyggede i meningsmålingerne før og under valget og i den første del af regeringsperioden. Vores absolut højdepunkt var nogle måneder i foråret 2013 efter Vækstpakken og Kontanthjælpsreformen med støtte fra mellem 11 og 13 % af stemmerne, men efter sommeren 2013 har vi ligget stabilt på mellem 10 og 11 %. Tilsvarende er vores medlemstal fastholdt på omkring 10.000 medlemmer. Man kan vælge at vurdere det forløbne år som endnu et år, hvor regeringen svigter sine egne vælgere, eller man kan vælge at se perioden som en skærpelse af regeringens blå kurs. Under alle omstændigheder betyder kombinationen af regeringens politik, fraværet af markante bevægelser og desillusioneringen, at det er blevet stadig sværere at fastholde ideen om «at trække regeringen til venstre» som vores hovedperspektiv.

Derfor har vi i stigende grad været nødt til at understrege, at vi ikke er støtteparti, men oppositionsparti. I og med at vi ikke er i en situation, hvor vi kan pege på os selv som regeringsbærende parti, må vi fortsat udnytte de muligheder, der kan opstå for at presse regeringen til at gennemføre politiske tiltag sammen med os.

Men samtidig er vi blevet nødt til at åbne diskussionen om, hvilket hovedperspektiv vi skal have i stedet. En sådan nyt perspektiv må indeholde en større vægtning af fremførelse og udbredelse af vores egen politik og samfundsvisioner – i forhold til at fokusere på de forbedringer, vi måske kan få regeringen med på. Det er derfor på høje tid, at HB får taget hul på den del af arbejdsplanen, som fastslår, at vi «skal arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen,såsom en demokratisering af finanssektoren, anderledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og systemoverskridende krav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.»

Vi må også i højere grad påtage os ansvaret for at tage initiativer, der kan føre til folkelige aktiviteter, bevægelser og organiseringer.

Her har vi stærkt forbedrede muligheder, hvis vi formår at udnytte det kommunale gennembrud, vi fik ved valget.I udviklingen af et nyt perspektiv må vi udnytte erfaringerne fra lignende venstrefløjspartier i Europa, der også har oplevet en betydelig vækst, og som også arbejder i en situation med tilbagegang eller ligefrem sammenbrud fra de traditionelle reformistiske arbejderpartier.

Hovedbestyrelsen sier der at Enhedslisten for tiden ikke kommer noen vei med forsøkene på å trekke sosialdemokratene til venstre. Deres svar er å

arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen, såsom en demokratisering af finanssektoren, annerledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og system-overskridendekrav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.

Denne konklusjonen har blitt mer aktuell etter at SF trakk seg fra regjeringen, og har blitt opposisjonsparti.

Selv om Enhedslisten står samlet bak denne konklusjonen, så er jeg ganske sikker på at det vil bli en del intern ballade når partiets svar på den vedvarende avvisningen fra Socialdemokratene skal settes ut i praksis. Spesielt når galluptallene begynner å svinge opp og ned. Det vil ganske sikkert være krefter i partiet som vil kritisere den nye kursen for å være kun revolusjonære fraser, som hindrer EL i å oppnå konkrete resultater for den arbeidende befolkningen. Den motsatte fløy vil kritisere folketingsgruppen for at ideologiske og systemoverskridende krav får for liten plass i partiets budskap. Spesielt vil behandlingen av regjeringens neste statsbudsjett (som heter finanslov i Danmark) være en test på hvordan den nye kursen skal være i praksis. Dersom regjeringen legger fram et statsbudsjett som ikke kan få støtte fra høyresiden, vil EL igjen få valget mellom å støtte sosialdemokratenes borgerlige budsjett, eller å rydde plass for en blåblå regjering.

«Rødere enn Rødt eller et dansk SV?», var spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Enhedslisten var opprinnelig en allianse mellom Venstresocialisterne, Danmarks Kommunistiske Parti og flere små venstre-grupper. Enhedslistens har i langt større grad enn andre partisamlinger lyktes i å bli et nytt parti, på den måten at dagens uenigheter i partiet i liten grad følger de gamle partiskillene. Samtidig har de 7000 nye medlemmene, som de gamle partiene aldri fikk tak i, valgt inn unge folk i partistyrene. Det vises blant annet i programdebatten, der en del folk i partiet ønsket et nytt program for å fjerne formuleringer som sår tvil om partiets demokratiske sinnelag, mens andre fryktet at det nye programmet skulle bli et tannløst program som skrev «Demokratiet stopper ved virksomhetenes port» og dermed spredde illusjoner om kapitalismen. Denne uenigheten kan heldigvis ikke forstås som et skille mellom de gamle Venstresocialisterne og tidligere medlemmer av Danmarks Kommunistiske Parti.

Det nye prinsipprogrammet ble vedtatt i mai. Programmet er tilgjengelig for medlemmer og interesserte, også selv om man verken har lang politisk skolering eller akademisk utdanning. Dette var i alle fall målet, og det har partiet vært trofast mot.

De som tror at de kan lese ut av partiprogrammer om et parti er revolusjonært eller reformistisk, får derfor en umulig øvelse. Jeg synes akkurat det er like greit, for det er viktigere hvordan EL i praksis stiller seg til sosialdemokratene, og om de bygger en partiorganisasjon for allsidig klassekamp eller som en reindyrka valgkamporganisasjon.

Men noe står da i programmet:

Det grunnleggende skillet går mellom kapitalisme, som et samfunn for å skape størst mulig profitt, og sosialisme, som et samfunn for å dekke menneskenes behov.

Klassene er kapitalister som eier og kontrollerer verdipapirer, fabrikker, jord, råvarer og infrastruktur. Mot dem en broket klasse som lever av å selge sin arbeidskraft, eller av trygd.

Revolusjonen er en grunnleggende forandring, der kapitalismen erstattes av et sosialistisk demokrati. Det er umulig å forutse hvordan revolusjonen vil «forme seg». Men for Enhedslisten er det en forutsetning at revolusjonen blir bekreftet av et flertall gjennom folkeavstemninger og frie valg. Flertallets beslutninger skal også respekteres av den økonomiske elite som mister den makten de har i dag.

Sosialismen skal ha en demokratisk planlegging hvor langsiktige miljømessige og sosiale hensyn settes foran krav om vekst. Samtidig skal eiendomsretten være kollektiv, enten i form av gruppeeiendom eller at offentlig myndighet skal eie.

Så en kortkort sammenlikning av danske SF og norske SV. Begge partier har nylig gått ut av regjering etter å ha vært i regjeringer med sosialdemokratene som storebror. Danske SF har i dag oppslutning på 7,5 %, men sliter nok litt med at mange fortsatt oppfatter dem som et vedheng til Socialdemokratene. Enhedslisten mener at SF fortsatt ofte oppfører seg som et regjeringsparti. Nå i sommer har EL kritisert SF for å slutte seg til regjeringens omlegging av hjemmehjelpsordningen, som i virkeligheten vil føre til en rasering, slik Finn Sørensen fra Enhedslisten sier det. Men det er en del av bildet at EL og SF av og til samarbeider for å presse regjeringen, ofte for å presse regjeringen i grønn retning.

Det er ikke lett å konkludere på spørsmålet om Enhedslisten er rødere enn Rødt. Denne korte gjennomgangen viser at partiene er svært like i alt unntatt oppslutning og innflytelse. Hvis noen derimot påstår at Enhedslisten er et dansk SV, så har de ikke gjort hjemmeleksa. ELs klare kritikk mot sosialdemokratene og deres aktive innsats i grasrotorganisasjoner minner veldig lite om SV. Så hvorfor gjør Enhedslisten det så bra? Jeg finner ikke grunnlag for å påstå at Enhedslistens oppslutning skyldes tannløs politikk, snarere tvert i mot. Enhedslistens suksess kan heller forklares med at de har vært dels heldigere enn Rødt. Der Rødt har blitt et nestenparti ved Stortingsvalg, har EL også i dårlige valg klart å beholde plassen på Folketinget. Etter et godt valg i 2011 var de til og med så heldige å havne i vippe-posisjon. Og dels har Enhedslisten vært dyktigere enn Rødt, spesielt med å gi partiet en grønn profil og en profil som kompromissløse forsvarere av fagbevegelsens krav.

Vegard Holm:
Ofra av makta, 1945–1955
Oslo: Oslo Transportarbeiderforening, 2013. 110 s.

Selv om Vegard Holm har blitt pensjonist, er han fortsatt i disse dager meget aktiv for havnearbeidernes kamp for tariffavtale. Han har faktisk en lederrolle som han skjøtter utmerket. Vegard har enormt med faglig erfaring som lokal tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund på 1970-tallet og videre som leder av Oslo Transportarbeider Forening på 1980-tallet, streikeleder under transportstreika i 1982, seinere som en av streikelederne på den ulovlige Tollpost-streika i 1992. Dette var en tariffstridig streik for faste ansettelser som fikk en historisk betydning ved at et stortingsflertall i 1995 vedtok en lov for faste ansettelser (§58A i Arbeidsmiljøloven). Vegard Holm kan skrive. Han har både skrevet bøker og vært redaktør for medlemsbladet Transportarbeideren.

Jeg nevner dette fordi Vegard Holm nå har skrevet ei lita bok om kampen bussarbeiderne førte for høyere lønn og anseelse fra 1945–55. Interne stridigheter munnet dessverre ut i en splittelse som fikk betydning for bussarbeidere helt opp til våre dager. Med forfatterens erfaring og langvarige engasjement for arbeidsfolks vilkår, er denne lille boka viktig. Den tar for seg bussarbeidernes vilkår og deres kamp for å bli hørt. De interne stridigheter er satt i en viktig politisk ramme i en historisk interessant periode. For dagens tillitsvalgte er en slik oppsummering viktig fordi den både stimulerer til debatt og reiser problemstillinger i dagens faglig kamp. Dette er relevant selv om vi lever under helt andre rammevilkår med en dramatisk økonomisk krise i kapitalismen. Dagens tillitsvalgte får nok en vekker ved å lese boka fordi en del trur at etterkrigstida var prega av gjenoppbygging og solidaritet med lite uenigheter i fagbevegelsen. En del trur at Arbeiderparti førte en enhetlig kamp i nært samarbeid med hele LO.

Boka dokumenterer bussjåfører som en yrkesgruppe i sterk vekst, men som var underbetalt i forhold til arbeidere i industrien som hadde bedre vilkår i sine overenskomster. Verkstedsoverenskomsten var en minstelønnsoverenskomst med lokal forhandlingsrett, mens bussoverenskomsten var en normaloverenskomst som var prisgitt kun de sentrale tilleggene. Bussarbeiderne ble for lite prioritert av både LO-toppen og nærmest neglisjert i forbundsledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund på starten av 1950-tallet. Bussarbeiderne ble stadig hengende etter i lønnsoppgjørene som utløste flere tariffstridige streiker mellom 1945 og 1955. Bussarbeiderne stemte ned anbefalte forslag, og ble utsatt for tvungen lønnsnemnd gang på gang. Sinnet var stort da AP-ledelsen og LO-toppen manet til «samfunnsansvar» og moderasjon. Her har Vegard Holm et tilstrekkelig kilde-materiell som dokumenterer motsetningene. Det var forsøk på å få en egen bussavdeling i NTF som ble blankt avvist. Da var det lokale krefter som ønsket et eget bussarbeiderforbund som ble hardt imøtegått av toppen i LO og forbundet. Forsøkene på å få en egen bussavdeling ble møtt med eksklusjoner. Dette banet vei for et nytt forbund utenfor LO og Norsk Rutebilarbeiderforbund ble dannet. NTF tok tiltak for bussarbeiderne, men dessverre for seint. Splittelsen skadet bussarbeidernes faglige kamp helt fram til 1998 da NTF og Norsk Rutebilarbeiderforbund samarbeidet i en lovlig streik og fikk et stort lønnsløft.

Ta dere noen timer og les boka. Dere får et stykke historieleksjon om en faglig kamp etter krigen. Dette viser at det ikke bare var enighet mellom AP og LOs ulike nivåer, og at det også på den tida var viktige faglige kamper og uenigheter om viktige samfunnsspørsmål. Beretninga viser at det er vanskelig å reise kamp for lavlønnsgrupper når AP-regjeringa appellerte til moderasjon og anvendte tvungen lønnsnemnd mot rettferdige streiker gang på gang. De rød–grønne partiene tok også i bruk tvungen lønnsnemnd gang på gang mot viktige streiker i sin regjeringstid. Tvungen lønnsnemnd ble brukt etter kort tid mot tre streiker i 2013 for pensjonsrettigheter blant kabinansatte, oljearbeidere og offentlig pensjon for ansatte i private sjukehjem. Hvordan skal fagbevegelsen føre faglig kamp når de gang på gang blir utsatt for tvungen lønnsnemnd er også en problemstilling i dag som på 1950-tallet. Streikerett er nedfelt i ILO og helt sentralt i et demokrati. Hvordan skal en opposisjon takle uenigheter – i dette tilfelle underbetalte bussarbeidere – når både LO og NTF-topper motarbeider deg? Dette er altså ei bok som fortjener lesere i hele fagbevegelsen og venstresida. God mat for tanken.

Boye Ullmann

Mona R. Ringvej:
Marcus Thrane
Forbrytelse og straff
Oslo: Pax Forlag 2014, 321 s.

Åpningen på Mona Ringvejs nye bok kunne ikke ha vært mer dramatisk. Forfatteren tar oss med til Høyesteretts lokaler 22. juni 1855, der den endelige dommen skulle falle. Marcus Thrane og mer enn 120 andre medlemmer av Arbeiderforeningene sto tiltalt for intet mindre enn et forsøk på å omstyrte forfatningen med ulovlige midler. Det hadde gått fire år siden arrestasjonen. Den hovedtiltalte kjente lovverket, og visste at det ikke var noen saklige holdepunkter for en fellende dom. Det var det da heller ikke, men likevel blei de dømt. For Marcus Thrane lød dommen på fire års straffarbeid i tukthus, og da blei ikke hans fire år i varetekt en gang trukket fra.

Det betydde slutten for Arbeiderforeningene, som ikke var noen marginal bevegelse. I løpet av et par år kom det 30 000 – eller flere – medlemmer til. (Med dagens mange ganger høyere folketall har landets største parti rundt 50 000 medlemmer.) Dommen var en klar advarsel til håndverkere, husmenn, arbeidere og eiendomsløse: Deres arbeid for stemmerett og bedring av arbeider-klassens kår var ikke bare uønsket av makthaverne, det var ifølge landets juridiske elite rett og slett brudd på landets kriminallover. Stattholder Severin Løvenskiold kunne endelig trekke et lettelsens sukk. Han hadde fulgt Arbeiderforeningene nøye helt fra de så dagens lys i desember 1848. Tidligere hadde han beklaget seg over at lovverket ikke ga rett til å forby virksomheten, men nå kom Høyesterett den stokk reaksjonære Løvenskiold til unnsetning. Der satt også hans sønn, Otto.

Avslørende rettshistorie

I det innledende kapitlet gjør Ringvej det klart hva som er hennes fremste anliggende med denne boka; det er mest av rettshistorisk karakter. Her brøyter hun ny mark med sine detaljerte studier av politirapporter, voteringsprotokoller og en rekke andre kilder, og slår fast at det uten tvil var tale om et justismord. Det er ingen sammenheng mellom det som blei lagt fram for domstolen, og ordlyden i den endelige dommen. Det jurister liker å kalde for sakas «fakta» var oppdiktet eller høyst tvilsomme, og det var mer luftige spekulasjoner, rykter, påfunn og dommernes snevre klasseinteresser som forklarer utfallet.

Ut fra det rikholdige materialet trer det klart fram at flere av dommerne måtte innrømme at det ikke var tale om en «revolusjon», og at Marcus Thrane hadde gått inn for reformer og stemmerett for å sikre underklassen del i det politiske styret. Men selv det var utålelig for høyesterettsdommene og det politiske miljøet de var en del av. Derfor valgte de rett og slett å legge helheten i Arbeiderforeningens virke til grunn, ettersom det var som «Rigsfordærveligt» å regne.

Det blei også i dommen lagt vekt på at Thrane hadde oppviglet husmenn til å gi uttrykk for sin misnøye, noe slik skulle de aldri ha funnet på om han ikke var kommet på banen. Argumentene var altså politiske, som det sømmer seg i en politisk dom. En vanlig oppfatning i overklassen har alltid vært at vanlige arbeidsfolk ikke opplever at de blir utbyttet og lever i nød, i alle fall ikke før det kommer noen utenfra og forteller dem det.

Ja takk, begge deler!

Forfatteren tar oss lesere med på en spennende reise i Marcus Thranes biografi og Arbeiderforeningens historie, og både supplerer og nøster opp tråder i tidligere forskning. I tillegg til det rettshistoriske, er hun mest opptatt av de demokratiske dimensjoner og retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er da også naturlig å framheve Arbeiderforeningens kamp for stemmerett som en hovedsak, men det er kanskje mindre naturlig å se den som et slags overordnet og langsiktig mål. Ringvej skaper et inntrykk av at tidligere historikere har gitt Thranes betydning som forløper for arbeiderbevegelsen for stor plass på bekostning av bevegelsens plass i kampen for demokratiske rettigheter. Men dette henger jo uløselig sammen. Dersom man har sosiale reformer og bedring av levekår for vanlige folk som mål, er jo utvidet stemmerett et nødvendig skritt på veien. Det var da også – som Finn Olstad har vist i boka Det vanskelige demokratiet – gjennom den seinere arbeiderbevegelsen at demokratiet blei kjempet fram (se Jørn Magdahls bokmelding).

Bildet er selvsagt sammensatt, ikke minst for deltakerne selv. Og som forfatteren viser til, gikk Thrane ikke av veien for å tale om arbeidsfolk i motsetning til «kapitalens tyranni». At det ikke var de aller fattigste og nødstilte som strømmet til Arbeiderforeningene, er ikke noe sært unntakstilfelle. Slik var det også da den mer moderne arbeiderbevegelsene brøt gjennom seinere i århundret, kanskje er det mer oppsiktsvekkende at så mange «småfolk» organiserte. Og at Thrane ikke hadde lest Marx eller var marxist, bør heller ikke være noe oppsiktsvekkende funn. Foreningene blei stifta i samme år som Manifestet, og før det besto Marx´ skrifter mest av natur- og rettsfilosofiske studier på tysk (samt et filosofisk manus på fransk). Mer direkte politisk var nok hans Feuerbachteser fra 1847, men de blei utgitt posthumt.

Rettsstat og demokratisk kapitalisme?

Det betyr selvsagt ikke at Ringvej er uinteressert i sosialhistorie, «arbeidsklassens» opprør og Arbeiderforeningenes – iallfall indirekte – betydning som forløper for den arbeiderbevegelsen som oppsto seinere. Hun tegner et bilde av et Norge midt på 1800-tallet med store klasseskiller, og minner om at overklassens relative «fattigdom» i forhold til andre europeiske land er til liten trøst for dem som kjenner nøden på kroppen. Dessuten får hun klart fram den sprengkraften som ligger i befolkningsøkning, vekst i tallet på eiendomsløse og uår i jordbruket nettopp på den tida hvor Arbeiderforeningene blir til.

Boka om Marcus Thrane (og like mye om bevegelsen og med et fint portrett av Josephine Thrane) føyer seg altså inn i den mer kritiske litteraturen om 1800-tallet i fedrelandets sagnomsuste historie. Dessverre har denne innsikten ikke nådd til festtalerne og de fleste politikere, som er mest opptatt av å lovprise demokrati- og frihetsideene i 1814, og som løfter fram inspirasjonen fra Frankrike og USA. Men i begge disse landa blei det som kjent religionsfrihet, i motsetning til i 1814-grunnlova. Og Ringvej forteller oss om europeiske land som innførte stemmerett for alle menn mange tiår før Norge, i Frankrike nettopp som følge av 1848-våren, og hennes velskrevne arbeid gir et bilde av domstoler, embetsmenn og annen øvrighet som ikke akkurat er besjelet av demokrati og frihet. Det gjøres også klart hvor skuffet Thrane og husmennene var over de bøndene som havnet på Stortinget; det var ikke hos Ueland og Jaabæk han fikk støtte, men hos den unge sakfører Johan Sverdrup. Den idylliske fortellinga om den gradvise utvidelsen av demokratiet, opplyste og nasjonsbyggende embetsmenn, demokratisk kapitalisme og rettsstaten velsignelser – som ikke minst er forbundet med historikeren Francis Sejersted – får seg altså her enda et slag. Noe godt kommer det da ut av grunnlovsjubileet, selv om de færreste 17. mai-talere vil lese seg opp.

Et hjertesukk

Til slutt et hjertesukk (eller en kjepphest): Det er fristende å ønske seg at norske historikere i større grad retter blikket utafor landets grenser, selv om det er norske fenomener som først og fremst studeres. Det er riktignok noen henvisninger til «arven fra 1848», men det gjøres det få forsøk på å vurdere forskjeller og likheter mellom Norge og andre deler av Europa. Det er da heller ingen henvisninger til nyere standardverker om 1848 i litteraturlista. Det er synd, ofte er det nettopp gjennom sammenliknende historie at en kan finne ut hva som eventuelt er et norsk særpreg. Var det Arbeiderforeninger og thraner i andre land vi pleier å sammenlikne oss med, og hvor finner vi eventuelt en høyesterettsdom som setter en stopper for deres demokratiske og sosiale virke? For denne anmelder minner bruk av rettsapparat og tukthusstraffer mot slik virksomhet mest om kolonistyret i afrikanske land, for ikke å si om Sør-Afrika nesten fram til våre dager.

Tore Linné Eriksen

Det sosiale grunnlaget og klassegrunnlaget bak krisa i Ukraina har ikke blitt grundig undersøkt.

Man har i all hovedsak fokusert på de politiske begivenhetene, mens de sosialøkonomiske beveggrunnene har blitt oversett.

Hva slags klassekrefter sto bak styrtinga av Janukovitsj-regimet, installeringa av det nye regimet og den etterfølgende framveksten av anti-Maidan og opprøret i sørøst-Ukraina?

Victor Shapinov er fra Kiev i Ukraina, og er med i den marxistiske organisasjonen Borotba (Kamp). Artikkelen sto i Links International Journal of Socialist Renewal 13. juni 2014, men først publisert på den ukrainske websida Liva (Venstre). Den er oversatt av Aslak Storaker.

Den ukrainske krisa er ikke et unikt nasjonalt fenomen. Av mange grunner har Ukraina vært et «svakt ledd» og har blitt det første offeret for kollapsen av den økonomiske modellen som er basert på dollaren som verdens reservevaluta, og stimulering av forbruk gjennom kreditt som middel for økonomisk vekst.¹ Den ukrainske økonomien har vært blant de mest sårbare under den verdensomspennende krisa, og dette har resultert i en splittelse i den herskende klasse og en medfølgende intens politisk kamp som har vært tydelig i flere måneder.

Den ukrainske kapitalistiske økonomien blei danna som følge av kollapsen i det sovjetiske økonomiske systemet, privatiseringa av samfunnseiendommen og integreringa i verdensmarkedet. Disse prosessene førte til en degradering av den økonomiske strukturen i Den sosialistiske sovjetrepublikken Ukraina, som i forhold til økonomisk utvikling var rangert som nummer ti i verden.

I sovjettida hadde Ukraina en kompleks, utvikla økonomi der maskinbygging og produksjon av avanserte industriprodukter spilte en ledende rolle.

Integreringa i verdensmarkedet førte til kollaps i den høyteknologiske industrisektoren.

Mens den sovjetiske økonomien var orientert mot å tilfredsstille behovene for produksjon og konsumpsjon innad i landet, og utvikla i en mer eller mindre kompleks og integrert helhet, har den kapitalistiske økonomien i Ukraina blitt «tilpassa» systemet med internasjonal arbeidsdeling. Den største taperen i denne prosessen har vært den kunnskapsintensive produksjonen – maskinbygging, lett industri, produksjon av maskindeler, instrumenter og radioelektronikk, og produksjon av turbiner, fly og biler.²

Den en gang så avanserte produksjonen har blitt knust, mens den eksportorienterte råvaresektoren og andre sektorer med lav verdiskaping antok en katastrofalt stor rolle. Bedriftseierne i disse sektorene utgjør et lag innen oligarkiet som har kontrollert hoveddelen av landets økonomi siden «uavhengig-heten». Dette laget, som er orientert mot produksjon og eksport av råvarer, har hensynsløst utnytta det produktive potensiale som lå igjen etter Sovjetunionen. Som følge av deres økonomiske posisjon har ikke det ukrainske oligarkiet bare vært uinteressert i å utvikle landets interne marked, men har i mange tilfeller opptrådt rovdyraktig overfor sine egne produksjonsmidler ved at de foretrekker å eksportere kapital til utenlandske skatteparadiser framfor å bruke den på å utvikle produksjonen. Mer enn 1 billion kroner (165 milliarder dollar) har blitt ført ut av Ukraina og investert i utlandet.³

Denne eksportorienterte økonomiske modellen hadde en kannibalistisk karakter, og var basert på å konsumere arven fra Sovjetunionen. Selv før den verdensomspennende økonomiske krisa slo inn, viste metallindustrien – som med 40–50 % av landets eksportinntekter utgjør Ukrainas økonomiske lokomotiv

åpenbare strukturelle svakheter: utdatert teknologi, høy arbeidsintensitet (å produsere et tonn stål tok 52,8 arbeidstimer i Ukraina, mot 38,1 i Russland og 16,8 i Tyskland), høyt energiforbruk og avhengighet av utenlandske (særlig russiske) energikilder. Så lenge prisene var høye, var ikke disse svakhetene så veldig betydningsfulle, men konjunkturnedgangen gjorde at de blei veldig alvorlige.

De andre konkurransedyktige delene av Ukrainas økonomi – landbruksproduksjonen (herunder av råvarer til industrien), den kjemiske industrien (særlig kunstgjødselproduksjon) og gruveindustrien (jern og kull) – var også hovedsaklig råvareproduksjon ment for eksport. På grunn av underutviklinga av det interne markedet var de resterende produksjonssektorene (med unntak av matvareproduksjonen) utvikla bare i den grad de tjente den eksportorienterte sektoren. Som regel var disse delene av økonomien kjennetegna av lavere lønninger og profittrater.⁴

Med fallet i nasjonal produksjon på om-råder utenom eksportorientert råvareproduksjon, økte avhengigheten av import. Andelen av ukrainskeksporterte varer i utenrikshandelen falt stadig til fordel for andelen importerte varer. Fra midten av 2000-tallet oversteg importmengden eksporten konstant.⁵ Skjevheten blei dekka av en økning av statlig og privat gjeld.⁶

Med den verdensomspennende krisa som begynte i 2008, sank etterspørselen etter Ukrainas eksportprodukter, samtidig som prisene steig på importvarer, som landet i økende grad var blitt avhengig av.

Den ukrainske kapitalistiske modellen var åpenbart på vei mot sitt sammenbrudd.

Krise og splittelse i den herskende klassen

Den voksende krisa framprovoserte en alvorlig intern konflikt innad i den herskende klassen. På dette tidspunktet var det ledende sjiktet i klassen, rundt et dusin milliarder, allerede forberedt på å integreres i verdenseliten og så etter en måte å «registrere» kapitalen sin i Vesten på. Milliardærene hadde akkumulert nok kapital til effektivt å kunne forvandle den til finansielle og industrielle midler i Vesten, samtidig som den pågående systemkrisa i Ukraina gjorde landet vårt mindre attraktivt for store ukrainske foretak.

Metoden for å sette i verk dette skiftet var den såkalte «europeiske integreringa», hvorigjennom de ukrainske milliardærene ville bli anerkjent av Europa i bytte mot å oppheve beskyttelsen av det indre markedet fra internasjonal monopolkapital. Det faktum at betingelsene for dette ville innebære destruksjon av en rekke industrisektorer og en ny spiral med deindustrialisering, uunngåelig med påfølgende vekst i arbeidsløshet og andre sosiale problemer, plaga dem ikke det minste.⁷

Mellom- og lavere lag av oligarkene som ikke hadde nok kapital til å integreres i verdenseliten og fortsatt så på Ukraina som en arena for å gjøre forretninger, gjorde halvhjerta motstand mot denne prosessen. Dette var folk som ikke enda hadde benytta seg av alle mulighetene i den «uavhengige» ukrainske staten til å komme seg opp i eliteserien av milliardærer, altså viste de motvilje mot å fullstendig overgi det indre markedet til sine europeiske «partnere».⁸

I en lengre periode var landets lederskap, personifisert av Janukovitsj, på jakt etter en modell for «europeisk integrasjon» som ville tilfredsstille både «milliardær-partiet» og «millionær-partiet». Dette tok brått slutt da Janukovitsj avlyste den planlagte signeringa av frihandelsavtalen i Vilnius i desember 2013, noe han blei tvunget til fordi avtalen trua de økonomiske interessene til en betydningsfull del av borgerskapet, og ville føre med seg katastrofale sosiale konsekvenser.

Det akutte behovet for kreditt representerte også et hinder for «integreringsprosessen», siden denne kreditten bare kunne komme fra internasjonale finansinstitusjoner (IMF) eller fra Russland. I motsetning til IMF stilte ikke Russland antisosiale reformer som betingelse for å tilby kreditt. Dette bidro også til at Janukovitsj utsatte å signere frihandelsavtalen og assosiasjonsavtalen med EU.

«Milliardærpartiet», som hadde satsa alt på integrasjon med EU, sitt motsvar mot dette tok form av bevegelsen Euromaidan.

Euromaidan: Bakmennene, grunnplanet og dets sosiale basis

I startfasen av Euromaidan var den folkelige deltakelsen minimal. De som deltok de første dagene, besto i hovedsak av ansatte og aktivister i pro-vestlige frivillige organisasjoner (NGOer) og medlemmer av nynazistiske grupperinger (partiet Svoboda og ulike grupper som seinere samla seg i Høyre sektor). Euromaidan blei en genuin massebevegelse først etter at demonstrantene blei drevet vekk fra Maidanplassen 30. november 2013. Angrepet på demonstrantene blei direktesendt på alle de oligark-kontrollerte tv-kanalene. Deretter viste nyhetskringkasterne endeløse klipp av folk som hadde blitt banka opp, hadde blodige ansikter, og så videre. Det ukrainske samfunnet blei utsatt for en intens propagandakampanje, der det stadig sirkulerte informasjon som tok sikte på å oppildne borgerne til å ta del i protestene. Ett eksempel er en reportasje om at en student var blitt drept av politiet under opprenskinga av Maidanplassen 30. november. Seinere kom det fram at studenten simpelthen hadde bestemt seg for å ta noen dagers pause sammen med de nasjonalistiske vennene sine, og hadde unnlatt å ta kontakt med slektningene sine. Provokativ desinformasjon av denne typen blei sendt ut konstant, og heile tida plukka begjærlig opp av oligarkenes medier.

Det var ikke bare de oligarkkontrollerte tv-kanalene som blei brukt til å mobilisere massene av Kiev-boere til søndagssamlingene, kalt «våkenetter», på Maidan. Det blei gjennomført en brei, velfinansiert agitasjonskampanje, som inkluderte å legge løpesedler med oppfordringer om å komme til Maidan i alle postkassene i Kiev, en by med 4 millioner innbyggere.

Den ledende kraften på Maidan, heile tida tilstedeværende og deltakende i volde-lige sammenstøt med ordensmakta, besto av militante nynazister (særlig fotballfans) og arbeidsløse som hadde kommet fra de sentrale og vestlige delene av Ukraina. Disse folkene bodde på Maidan i flere måneder, der de blei forsynt med mat og penger. Dette viser hvor velorganisert oligarkenes finansiering av Maidan virkelig var. Finansieringa gikk gjennom de tre opposisjonelle partiene i parlamentet og gjennom NGOer. Finansiering blei også gitt direkte til paramilitære nynazistiske grupper.

Allerede i desember var det lett å identifisere den nasjonalistiske ideologiske slagsida til Maidanbevegelsen. Som venstre-koalisjonen Borotba («Kamp») noterte seg i en uttalelse:

Noe nasjonalistene uten tvil har lykkes med, er at de gjennom sitt høye aktivitetsnivå har klart å påtvinge sitt ideologiske lederskap over Euromaidan. Dette vises gjennom slagordene som brukes av aktivistene og av massene på torget. Slagordene inkluderer kampropet «Ære til Ukraina – ære til heltene!», som sammen med en heva høyrearm med utstrakt håndflate blei brukt som partihilsen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i april 1941. Andre slike slagord er «Ære til nasjonen – død over dens fiender!» og «Ukraina over alle!» (en oversettelse av tyske «Deutschland über alles»). De andre opposisjonspartiene har simpelthen mangla både meningsbærende ideologi og slagord, og derfor har den liberale delen av opposisjonen akseptert nasjonalistiske slagord og den nasjonalistiske agendaen … Klønete forsøk fra de liberale på å frariste nasjonalistene det ideologiske herredømmet, for eksempel ved å rope noe mer politisk korrekt i stedet for «Død over fiendene!», har som regel vært mislykka. Dette skyldes ikke bare at de nasjonalistiske organisasjonene er aleine om å ha en aktiv og ideologisk bevisst massebasis, men også fordi den liberale majoriteten av demonstrantene ikke har lagt fram noe klart handlingsprogram. I denne situasjonen har nasjonalistene i kraft av å være protestenes mest aktive og radikale element, lykkes i å etablere seg som avantgarde for hele bevegelsen.⁹

Et annet tegn på den dominerende posisjonen til de høyreekstreme var da Euromaidan-aktivister ødela statua av V. I. Lenin på Bessarabia-plassen. Denne barbariske aksjonen blei ikke fordømt av den liberale delen av Maidan. Deler av statua, som blei vist fram på scenen på Maidan, blei møtt med anerkjennende utrop fra massen.¹⁰

At Maidan-bevegelsens politiske kurs var antikommunistisk og anti-venstre blei åpenbart da to Bortoba-aktivister, Levin-brødrene, blei banka opp etter å ha stått på en fagforeningsstand nær Maidan. Det blei sagt at brødrene sto under et rødt flagg. Det hagla med rop fra scenen om at de to måtte bli tatt hånd om.11 Det var Svobodas parlamentsmedlem Miroshnichenko som leda represaliene.

I løpet av januar var det ideologiske og politiske innholdet i Maidan åpenbart for alle uhildede observatører.¹² På den tida karakteriserte vi det som var i ferd med å skje som «et liberalt-nasjonalistisk opprør med økende merkbar deltakelse av åpent nazistiske elementer fra Høyre sektor.»¹³

Kjernen av Maidan besto altså av militante nynazister og aktivister fra opposisjonspartiene. Men hvem var da «kroppen» til Euromaidan? Hvem var de tusenvis av menneskene som støtta bevegelsen?

Av deltakerne i demonstrasjonene var rundt halvparten av aktivistene brakt inn fra andre regioner. Ifølge respondentene på en av undersøkelsene som blei foretatt var 50 % fra Kiev og 50 % fra andre regioner. Av de siste var 52 % fra vest-Ukraina, 31 % fra de sentrale regionene og bare 17 % fra sørøst-Ukraina.¹⁴ Av de som oppholdt seg på plassen permanent, var et disproporsjonalt stort antall, 17 %, forretningsmenn. Russisktalende var tilsvarende få, bare 16 % mot 40–50 % i det ukrainske samfunnet som helhet.¹⁵ Et klart bilde på den sosiale sammensetninga av Maidan kan finnes i det faktum at av de «himmelske hundre» som omkom på plassen var det ikke en eneste arbeider.¹⁶

Euromaidan er altså en bevegelse iverk-satt og kontrollert av de største oligarkene. Dets politiske basis består av radikale nasjonalister og, i mindre grad, pro-vestlige liberale, mens dets sosiale basis består av småborgerskapet og deklasserte elementer.

I motsetning til dette er motstandsbevegelsen i sørøst-Ukraina mer proletarisk i sin sammensetning, noe også uavhengige observatører har merka seg. Det er heller ikke tilfeldig at motstanden mot juntaen av oligarker og nazister som har kommet til makta etter Maidan, særlig har oppstått i de mest industrielt utvikla regionene, der arbeiderklassen utgjør en overvekt av befolkninga.

Noter:

1. For en mer detaljert analyse, se dokumentet vårt Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
2. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
3. Rundt 90 % av Ukrainas utenlandsinvesteringer har vært på Kypros. Kypros er også kilden for 80–90 % av de utenlandske investeringene i Ukraina; disse pengene er i realiteten ikke utenlandske investeringer, men midler som har blitt tatt ut av Ukraina og kommet tilbake seinere. På 2000-tallet representerte utenlandsinvesteringer på Kypros en hendig måte for oligarkene å slippe unna å betale skatt. I 2012 utgjorde de direkte utenlandsinvesteringene rundt 40 milliarder kroner, mens pengeoverføringer fra private individer (i all hovedsak penger gjestearbeidere sendte hjem til familiene sine) utgjorde 46 milliarder kroner. Lønnsarbeidere investerte altså mer penger i landets økonomi enn borgerskapet (se f.eks. http://dt.ua/ECONOMICS/suma-groshovih-perekaziv-zarobitchan-vpershe-perevischila-obsyag-inozemnih-investiciy-119740_.html).
4. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
5. Ibid.
6. Utviklinga av den ukrainske handelsbalansen
   1999: +10,147 mrd NOK
   2000: +9,064 mrd NOK
   2001: +8,580 mrd NOK
   2002: +19,419 mrd NOK
   2003: +17,693 mrd NOK
   2004: +42,283 mrd NOK
   2005: +15,490 mrd NOK
   2006: –9,896 mrd NO
   2007: –32,265 mrd NOK
   2008: –78,110 mrd NOK
   2009: –10,600 mrd NOK
   2010: –18,470 mrd NOK
   2011: –62,699 mrd NOK
   2012: –90,337 mrd NOK
   2013 (første 6 måneder): –22,901 mrd NOK

    

   Utviklinga av Ukrainas utenlandsgjeld (statlig og privat):
   1. januar 2004: 145,723 mrd. NOK
   1. januar 2005: 187,560 mrd NOK
   1. januar 2006: 236,434 mrd NOK
   1. januar 2007: 333,613 mrd NOK
   1. januar 2008: 505,898 mrd NOK
   1. januar 2009: 622, 122 mrd NOK
   1. januar 2010: 632,783 mrd NOK
   1. januar 2011: 718,151 mrd NOK
   1. januar 2012: 772,564 mrd NOK
   1. januar 2013: 826,598 mrd NOK
   1. januar 2013: 834, 015 mrd NOK

7. For konsekvensene av økonomisk integrasjon med den europeiske unionen, se rapporten Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
8. «I en lengre periode har oligarkene bestemt statens innenlandske utforming. Men på et visst punkt konkluderte de med at de hadde stjålet alt som var å ta fra det uavhengige Ukraina, og var nå blant verdens superrike. Fra dette øyeblikket møtte de spørsmålet om hvordan de kunne beholde det de hadde ’oppnådd gjennom hardt arbeid’. Det virka usannsynlig å beholde dette innad i sitt eget land, siden det når som helst kunne komme en bestemt, uforutsigbar, karismatisk leder eller parti til makta og gjennomføre en renasjonalisering … For å unngå en slik utvikling blei oligarkene stilltiende enige om overgi Ukrainas uavhengighet i bytte mot ’sikkerhet’ innenfor europeiske strukturer. Til gjengjeld ville de sikre at det blei innført lover i Ukraina som sikrer eiendomsrettens ukrenkelighet i Europa. Oligarkene ville oppnå dette ved å signere en assosiasjonsavtale med EU.» DmitriyVydrin. Evromaydan – bunt milliarderovprotivmillionerov («Euromaidan – milliardærenes opprør mot millionærene»), http://glagol.in.ua/2014/01/23/dmitriy-vyidrin-evromaydan-bunt-milliarderov-protiv-millionerov/#ixzz2yHYP6PXR.
9. Se Sergey Kirichuk. Aktivnoeuchastienatsionalistov – klyuchevoyfaktorpadeniyapopulyarnostiMaydana («Nasjonalistenes aktive deltakelse – hovedgrunnen til at Maidan mister oppslutning») http://borotba.org/sergei-kirichuk-uchastie-nacionalistov-factor-padeniya-populyarnosti-maidana.html.
10. «Nyhetene om den barbariske ødeleggelsen av monumentet over V. I. Lenin blei ikke møtt med fordømmelse fra lederne på Maidan», skreiv Borotba da det skjedde. «Tvert imot støtter de liberale opportunistene sine nynazistiske adoptivbrødre. Som vi kan se er det ideologiske ansiktet til Maidan ikke bestemt av den liberale delen av opposisjonen, men av de høyreekstreme, nynazistiske kreftene» (http://borotba.org/oni-mogut-unichtojit-pamyatnik-no-ne-ideyu.html). Fra scenen viste nestlederen i det høyreekstreme partiet Svoboda fram ødelagte deler av statua. (http://podrobnosti.ua/society/2013/12/08/946901.html?cid=5408279).
11. Se http://borotba.org/napadenie-nacistov-na-levyh.html, http://revizor.ua/news/evromaidan/20131210_levin og http://jungle-world.com/artikel/2014/02/49128.html.
12. Se for eksempel denne artikkelen i The Nation: http://www.thenation.com/article/178013/ukrainian-nationalism-heart-euromaidan#.
13. http://borotba.org/noviy-etap-politicheskogo-protivistoyania.html
14. Undersøkelse utført av stiftelsen Demokratisk initiativ 6. februar, http://www.dif.org.ua/ua/polls/2014_polls/vid-maidanu-taboru-do-maidan.htm.
15. Ibid.
16. «En annen viktig faktor ved lista over ofre er at så godt som ingen av de døde var medlem av arbeiderklassen, arbeidere på store industrielle foretak … Det at spydspissen av revolusjonær vold fra Euromaidan besto av medlemmer av filleproletariatet og intelligensiaen (den «kreative klassen»), sammen med folk fra utkantstrøk i provinsen, gjenspeiler de dyptgripende forskjellene mellom de sosiale strukturene i øst- og vest-Ukraina, en forskjell som ligger tykt utenpå den mentale splittelsen mellom de to delene av landet» (http://kavpolit.com/articles/litso_pogibshego_majdana-1526/).

Det er forsvaret av folket sin rett til å livnære seg av havet – mot storkapitalen sine framstøt for å tilrane seg privat eiendomsrett til disse evigvarende ressursene – som for torsk alene utgjør en årlig fangstverdi på 10–15 milliarder.

Gunnar Aarstein er rektor ved Digermulen skole og kommunestyrerepresentant for Rødt i Vågan.

Det går ei linje gjennom de kystopprørene som har vært her i landet:Kystkampen i Norge står nå om hvorvidt den siste rest av felleseid fisk også skal privatiseres, dvs. om den største flåten i antall, båtene under 11 meter skal få anledning til å kjøpe levebrødet fra naboen, kalt «strukturering».

6. mars 1890 gikk 1500 fiskere til aksjon mot fire dampbåter som hadde sperret av Trollfjorden med kjetting og krevde avgift av fiskerne som ville inn. Bataljen blir kalt Trollfjordslaget og fikk stor betydning for seinere utforming av fiskerilovgivinga. Bl.a. vedtok Stortinget en egen Lofotlov og nedsatte Lofotoppsynet samme år, for å regulere Lofotfisket og håndhever spillereglene. Seinere fikk vi Råfiskloven (1938), som regulerer omsetninga mellom fisker og kjøper i torskefiskeriene,

Under Mehamnopprøret i 1903 reiv fiskerne ned kvalstasjonen som Svend Foyn hadde bygget. Aksjonen førte til ti års fredning av all kval.

Aksjon Kyst-Norge 1973–1975, krevde 50 mils fiskerigrense «mot fremmede makter som vil rane vårt hav». Vi fikk 200 mils økonomisk sone – med smutthull.

Aksjonene i 1989 rettet seg mot fiskeriminister Munkejord (H) sin utestenging av de minste båtene fra retten til å fiske, båter som «ikke var torskeavhengig», som det het. Dette var den endelige avlivinga av fiskarbonden. Som følge av den kampen brøt en del fiskere ut av Norges Fiskarlag og dannet Norges Kystfiskarlag.

Seinere har vi fått Deltakerloven (1999) som sier at ingen kan eie en fiskebåt uten å være aktiv fisker, og Havressursloven (2008), som sier at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg» og at fiskeriene skal «sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna».

Røkke utfordrer finnmarkingene og fiskerilovgivinga

Under oppbygginga av filetindustrien på 60- og 70-tallet fikk fabrikkene lov til å eie trålere. Det var for å sikre stabil råstofftilgang også i perioder da kystflåten ikke kunne levere. Denne ordninga fungerte stort sett greit inntil Røkke kjøpte opp og så muligheten til stor fortjeneste om han greide å omgå leveringsplikten til fabrikkene i land.

Kystopprøret våren 2014 var en protest mot at Aker, som hadde fått beholde sine trålkonsesjoner på dispensasjon fra Deltakerloven og Havressursloven. Nå fikk han regjeringenes velsignelse til å bryte leveringsplikten og legge ned filet-anlegg som eide trålerne i utgangspunktet, og som var begrunnelsen for at de i det hele tatt eksisterte: å skaffe råstoff til fabrikkene i perioder da kystflåten lå ved kai. Aker-flåten tjener mer på å forsyne filetfabrikkene i Polen og China med råstoff for filet til det europeiske markedet – og som ødelegger markedet for norsk industri.

Organisasjonen Gjenreis Kyst-Norge, som ble startet høsten 2012 organiserte opprøret sammen med Kystaksjonen i Mehamn vinteren 2014. Opprøret spredde seg til alle stedene der Aker har filetanlegg og med markering i Oslo 1. mars. Så langt har Røkke vunnet fram, med støtte fra den forrige og den nåværende regjeringa. Men kampen fortsetter.

«Det er svært alvorlig det som skjer med vårt felles arvesølv,» uttalte Benn Mikalsen fra Båtsfjord, leder for Gjenreis Kyst-Norge under kystopprøret i vår. Videre:

Hvis ikke regjeringa nå bestemmer seg for å handheve det lovverket som finnes, vil vi på sikt være uten fiskerinæring i Norge. Da vil de eneste som har råd til å kjøpe kvoter, være den kinesiske staten og russisk mafia. Det skal ikke bli lett om vi en gang i framtida bestemmer oss for å ta tilbake fiskerettighetene til folket. Da får vi internasjonal rett på nakken! Vi kjemper en kamp for våre barn og barnebarn og deres etterkommere. De skal ikke sitte og se på at fisken svømmer i havet mens børsen bestemmer hvor fisken skal havne.

Mikalsen får støtte fra Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag:

Når trålrederiene motsetter seg leveringsplikten, faller det politiske grunnlaget for kvote-fordelingen med 30 % til trålerflåten bort. Overfør trålkvoten til kystflåten, og industrien kan bli lønnsom, og det vil bli skapt aktivitet på kysten.

Kystflåten er fanget i garnet

Med innføring av omsettelige fartøy-kvoter for kystbåter over 11 meter, kalt strukturering, fikk store deler av kystfiskerne interessefellesskap med fiskerikapitalen. Strukturering vil si at en båteier kjøper et annet fiskefartøy, overfører kvoten til egen båt, og kondemnerer det kjøpte fartøyet. Fisken er dermed privatisert før den er fanget. Ordninga ble innført skrittvis av Ap- og Høyre-statsråder på 1990- og 2000-tallet. Kvoter, som var tildelt gratis av fellesskapet, eies nå av rederiene (i strid med Havressursloven), kjøpes og selges og fungerer som garanti for lån. Kvoteprisen har siden eksplodert. Strukturering har ført til overinvestering i fangstleddet – med påfølgende gjeldsbelastning og negativ egenkapital for størstedelen av næringen. De store kystbåtene har derfor ikke råd til å miste sine privilegier og kjemper for evig-varende kvoter, noe Høyre-regjeringa er mer enn villige til å gi dem.

Strukturpolitikkens vesen er å konsentrere kvoter på færre fartøyer. Men den vil også endre eierstrukturen i kystflåten. Mens båtene til nå har gått i arv i fiskeværene, vil kvoteverdien være så stor at ved generasjonsskifte vil det bare være de etablerte rederiene som har råd til å overta båten. Vi vil få samme utviklinga på eiersida i kystflåten som vi har i havfiskeflåten og i oppdrettsnæringa. Den tendensen vi nå ser, at fiskerisamfunnene har langt færre fartøy og fiskere enn tidligere, vil derfor akselerere.

Fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen?

Nå står sjarkflåten for tur, båtene under 11 meter. Med høringsfrist 4. juli sendte Nærings- og Fiskeridepartementet ut forslag om å åpne for kjøp og salg av fiskekvoter (strukturordning) også for denne flåten, med vilkår om at fartøyene som kvotene opprinnelig tilhørte kondemneres. Dette handler om de 1430 båtene som er ryggraden i fiskeflåten, og som er avgjørende for liv og bosetting langs store deler av kysten og for rekrutteringa til yrket. 70 % av denne flåten hører til i Nord-Norge. I Lofoten er 399 av 588 registrerte fiske-båter under 11 meter, og det etter at staten siden 1989 har gjennomført to kampanjer for å redusere den minste flåten.

Den offisielle begrunnelsen for forslaget er å øke lønnsomheten i flåtegruppa, og «tiltrekke seg kapital», som Aspaker skreiv i landets aviser.

Problemstillinga avvises av Kystfiskar-laget:

Flåten under 11 meter er den som har fangstleddets minste gjeld, er den som bruker minst diesel per kilo fanget fisk og er den ideelle for landbasert fiskeindustri, ferskfisksatsing og bosetting.

Med andre ord lite å profittere på for finanskapitalen.

Omsettelige kvoter i sjarkflåten foreslås nok ikke av omsorg for fiskernes inntekter. Dette handler om å fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen til gavn for bankene, og det handler om ønsket fra de gjeldstyngede større fartøyene og deres kreditorer om å kunne øke kvotegrunnlaget sitt på bekostning av de små. Konsekvensen blir færre båter, utpinte bygder og en høyere terskel for ungdom til å komme inn i fisker-yrket.

Forslaget møter heldigvis motstand fra et stort flertall av høringssvarene, som Nordland og Finnmark fylkeskommuner, Nordland Fylkes Fiskarlag, de fleste lokalavdelingene av Norges Fiskerlag, Norges Kystfiskerlag, Fiskekjøpernes forening og FrP og Rødt sine landsmøter.

Hva vil vi med fiskerinæringa?

I ei tid der borgerskapet ustraffet kan utnytte fiskerinæringa i strid med norsk lov, bør vi andre sloss for formålspara-grafen i Havressursloven:

å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Oppgaven til fiskerinæringa er ikke å fylle kontoene til aksjonærer i Oslo eller New York. Fiskerinæringa skal skaffe verden mat, men den skal også sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Da er det meningsløst å gi 30 % av fisken til ei tråler-næring som nekter å oppfylle dette mandatet. Av ei totalkvote på 1 mill tonn torsk neste år kunne 30 % gitt kvotegrunnlag for 3700 sjarker eller 1000 femti fots kystbåter – og «lys i husan» i fraflyttingstruede fiskevær. Da ville all diskusjon om strukturering i kystflåten blitt meningsløs.

Skal det skje, vil vi nok trenge nye kystopprør.

Eit slåande trekk ved bortimot all politikk i den arabiske verda i dag er den sentrale rolla dei seks statane i Gulf Cooperation Council (GCC) har: Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Dei sameinte arabiske emirata (SAE), Bahrain og Oman.

For å snu den nyliberalistiske utviklinga i Midtausten må ein utfordre dei mektige

Adam Hanieh har PhD i Political Science ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i London, og er med i redaksjonen for Historical Materialism. Han har skrive boka Lineages of Revolt: Issues of Contemporary Capitalism in the Middle East. Artikkelen sto i det amerikanske magasinet Jakobin, og er omsett til norsk av Gunnar Danielsen.

Frå starten på dei arabiske opprøra seint i 2010 har GCC-statane (se bildet) – særleg Saudi-Arabia og Qatar – vore involvert i ei rekke finansielle, diplomatiske og militære initiativ. Dei har vist seg som dei viktigaste arabiske kanalane for midtaustenpolitikken til USA og Europa, og har arbeidd for å undergrave og styre retninga på kampane i regionen.

Tri Golf-statar – Saudi-Arabia, Oman og særleg Bahrain – opplevde omfattande protestar. Dei vart møtt med valdeleg statleg undertrykking og stille forsikringar frå vestlege regjeringar om støtte til status quo. Den vilkårslause vestlege støtta til dei oljerike monarkia vart gjengjeldt med Golf-statane si kjernerolle som støttar for USAs og Europas politikk i regionen, og viser korleis slike fellesinteresser styrer Midtausten i dag. Det er denne maktaksen som må vere i sentrum for å forstå politikken i Midtausten i vår tid.

Ein konsekvens av Golfens nye status er veksande interesse på venstresida for sosiale, økonomiske og politiske drag ved regionen. Det er eit velkomme brot med fortida, der Golfen fekk lite merksemd frå andre enn ei snever gruppe akademiske spesialistar, som alt for ofte var forelska i orientalistiske bilete av stammelivet på den arabiske halvøya. Men trass i større interesse kviler mange analysar av Golfen og rolla han har i regionen på forenkla teoriar om «renteniststatar», religions- og stammefaktorar, eller påstått sekterisme – tett krydra med sensasjonelle historier om kongeleg dekadanse og ryggeslaus rikdom.

Fråverande i desse fortellingane, som ofte ubevisst bringer vidare stereotypane frå media, er ei djupare forståing av dei djuptgåande endringane som har skjedd i den politiske økonomien i heile regionen. For å forstå og tolke korfor Golfen får meir makt, er det viktig å få grep om korleis den politiske økonomien i regionen fungerer.

Som så mykje anna i Midtausten i dag er tilpassinga til nyliberalismen eit nøkkel-punkt for å forstå. Dei arabiske regjeringane har tilpassa seg nesten fullstendig frå 1990-tallet av. Innverknaden av dette på ulike klassemessige og statlege strukturar er godt dokumenterte. Men det som er mindre forstått, er at denne politikken samtidig endra akkumulasjonsmønsteret i heile regionen. Den nyliberale omlegginga skjedde steg for steg samtidig med internasjonaliseringa av kapitalen i Golfen.

Stinne av oljepengar har investorane i Golfen freista ekspandere til nabomarknadene på 2000-tallet. Då dei arabiske landa opna for utanlandske investeringar og selde jordbruks- og byeigedommar, industri, hamnar, telekommunikasjon og finansielle institusjonar, utvida Golf-basert kapital virkefeltet sitt i regionen som resultat av liberaliseringa.

Verdien av direkte utanlandske investeringar frå arabiske Golf-investorar i Middelhavslanda oversteig alle andre område gjennom heile perioden 2003–2009. Meir enn 60 prosent av investeringane frå Golfen i Middelhavsområdet gjekk til Jordan, Libanon, Egypt, Palestina og Syria. I desse fem landa var verdien av investeringane i Golfen meir enn tri gonger dei frå EU, og meir enn tolv gonger dei frå Nord-Amerika. Denne investeringsstraumen gjekk saktare etter krisa, men Golfen stod framleis for dei største investeringane i Egypt, Libanon, Jordan, Palestina, Libya og Tunisia frå 2008 til 2010. Dessutan undervurderer desse talla sterkt korleis området er involvert i naboøkonomiane: dei inkluderer ikkje såkalla portfolio-investeringar i aksjemarknadene, eller direkte bilaterale lån eller hjelp til regjeringane.

Verknadene av desse kapitalstraumane må med i alle vurderingar av nyliberalismen i den arabiske verda. Den dramatiske restruktureringa av klassetilhøva som skjedde i takt med nyliberale reformer, gjorde ikkje bare nasjonale kapitalistar rikare med støtte frå autoritære statar. Det bidrog au til å styrke Golf-statane sin posisjon innanfor heile regionen. I stor grad har kapitalen i Golfen blitt ein del av nasjonale klassestrukturar, og blitt dominerande i mange av dei viktigaste sektorane i den arabiske verda. Av den grunn bør ikkje Midtausten handterast som ei samanhoping av avgrensa og sjølvstendige statar der det nasjonale er skarpt skilt frå det internasjonale.

Det er kjenneteiknet på det som er kalla «metodologisk nasjonalisme», der ein tar utgangspunkt i nasjonen for å tolke sosiale fenomen. Problemet med ei slik tilnærming er at samfunnsmessige forhold ikkje er pent avgrensa innanfor nasjonsgrensene. Kapitalstraum og arbeidskraft, og dei ulike politiske strukturane som bind dei saman, bind au saman ulike område i eit heile som overskrid alle statar. Nasjonsgrensene har sjølvsagt som alltid ei viktig rolle, men dei sosiale tilhøva me er vante til å sjå som «nasjonale», må eigentleg sjåast som ein integrert del av eit overnasjonalt, regionalt heile.

Regional polarisering og ulik utvikling

Dette perspektivet avdekkar eit grelt drag ved den arabiske verda: den stadig meir ulike politiske økonomien i regionen, som skarpast viser seg i polarisering av makt og rikdom mellom Golfen og resten av den arabiske verda. Trass i at bustadbobla sprakk tidleg i byar som Dubai, har Golf-statane komme relativt heilskinna ut av krisa i 2008–2009. Etter det har dei halde fram med å akkumulere veksande meirverdi ved sida av ny vekst i prisen på hydrokarbonar frå 2010.

Stagnasjonen i verdsmarknaden – særleg for den viktigaste handelspartnaren EU – har saman med den politiske og sosiale krisa som øydelegg statar som Egypt, Tunisia og Syria, bidradd ytterlegare til å befeste hierarkiet i regionen. Dei ulike draga syner oss at kriser aldri blir opplevd likt, og utan politiske utfordrarar er dei ofte til fordel for dei som sit med makta.

Det er mykje statistikk som peikar på veksande motsetningar. Ein rapport nyleg frå Institute of International Finance (IIF), eit «hovudorgan» for dei største bankane og finansinstitusjonane i verda, seier at netto utanlandseigde aktiva (brutto utanlandseigde aktiva minus utanlandsgjeld) i GCC-landa steig frå 879 milliardar dollar i 2006 til 1,79 billionar på slutten av 2012. På slutten av 2013 er tallet venta å nå over 2 billionar, eit tall som svarar til meir enn 120 prosent av BNP i Golfen. På same tid har netto utanlandseigde aktiva for Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Tunisia og Marokko falt frå eit overskot på 20,4 milliardar dollar til eit underskot på 24,3 milliardar.

Dei same motsetningane ser ein i handels-balansen. I 2012 hadde dei seks GCC-statane eit totalt overskot rett over 400 milliardar dollar, meir enn det doble av snittet frå 2006 til 2010. (Og avslørande nok, meir enn det doble av Kina i 2012.) Mens Golfen har slike rekordnivå, har resten av den arabiske verda opplevd enormt svekka handelsbalanse. Den samla handelsbalansen for Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Tunisia og Marokko nådde eit estimert underskot på 35 milliardar dollar i 2012, meir enn det tridoble av snittet i perioden 2006–2010.

Motsett av populære misoppfatningar er ikkje dei enorme kapitalmengdene i Golfen eigde bare av statlege institusjonar eller fond. Financial Times meldte i 2013 at bankane i GCC, private selskap og rike enkeltpersonar og familiar hadde aktiva for 3 milliardar dollar, eit tall som ikkje tar med det fond eig. Privateigd formue i Golfen steig med 7 prosent siste året, og er no 10 prosent høgare enn i 2007, som var toppen på høgkonjunkturen før krisa. Ein påfallande teikn på dette er Golfens del av millionær-hushaldningar. Ifølgje ein rapport frå Boston Consulting Group har GCC-landa fem av dei elleve plassane øvst på lista over millionærhushald i verda. Lille Qatar er sett som nummer ein i verda (14,3 prosent av hushalda).

Denne rikdommen er sjølvsagt ikkje fordelt jamnt i GCC-landa, og viktigast er at desse talla ikkje får med millionar av lågløna, midlertidige migrantarbeidarar som utgjør storparten av arbeidsstyrken i Golfen. Ein av hovudgrunnane til polariseringa av rikdommen i den arabiske verda er faktisk at desse arbeidarane finst. Med krisa i 2008–2009 og eigedomsbobla i Dubai og elles, kunne Golf-statane utnytte den tunge bruken av midlertidige migrantarbeidarar (tilsvarande minst halve arbeidsstyrken i GCC-landa), ved å lempe dei verste effektane av krisa over på desse nabolanda som forsyner regionen med lett utviste og svært utnytta arbeidskraft.

Tusenvis av midlertidige migrantarbeidarar vart sendt heim frå Golfen som følgje av krisa, og rekruttering av nye gjekk ned dramatisk. Frå 2008 til 2009 gjekk straumen av indiske arbeidarar til SAE ned med 62,7 prosent, til Bahrain 45 prosent, og til Qatar med 44 prosent. For Bangladesh fell talla for arbeidarar til Saudi-Arabia og SAE (målet for meir enn 60 prosent av alle migrantar frå Bangladesh) med 89 og 38 prosent i 2008 og 2009. For Pakistan fall tallet på registrerte arbeidarar i Golfen brått – arbeidarar til SAE (hovudmålet for pakistanske migrantar) fall med 36 prosent, til Qatar med 60 prosent, og til Kuwait med 75 prosent i 2008 og 2009. I den arabiske verda viser heimsending av pengar frå migrantarbeidarar korleis Golf-landa er i stand til å flytte verknadene av krisa over på periferien rundt. I 2009 fall heimsendte pengar til Jemen med 17,7 prosent og til Jordan med 5,2 prosent.

Desse talla stadfestar den spesielle måten kapitalismen i Golfen forma sitt svar på krisa i verda. Ulikt andre land i regionen som måtte handtere stigande arbeidsløyse og uttørka eksportmarknader, så kunne Golf-statane flytte dei verste effektane av krisa over på landa rundt som hadde forsynt dei med ein massiv midlertidig arbeidsstyrke, ein arbeidsstyrke som klasse-strukturen i Golfen er bygd på. Dette var fleksibilitet på arbeidsmarknaden med store bokstavar, eit teikn på den hyperkapitalistiske dystopien som skjuler seg bak Golfens sprudlande sjølvbilete som sandkasse for dei superrike.

Det politiske spørsmålet

Over desse særdraga i regionen ligg sjølvsagt den sentrale posisjonen Golf-statane har i den imperialistiske strukturen. Som fullt ut konsolidert oljebasert og globalisert kapitalisme etter andre verdskrigen, vart Golfen medvite gjort til nøkkelpillar i den USA-dominerte verda som vart bygd. To viktige trekk ved kapitalismen – internasjonaliseringa og finansialiseringa av kapitalen – gav vareeksporten og dei finansielle overskota i Golfen enorm strategisk vekt i den globale politiske økonomien. Av den grunn har kontroll og dominans over Midtausten vore eit kjernemål for Vesten heilt inn i det tjueførste hundreåret. USA, Storbritannia og andre gav klar militær, politisk og anna type vern til monarkia i Golfen i bytte for ein uhindra straum av hydrokarbonar ut på verdsmarknaden til rett pris, og ei jamn omdirigering av oljepengar til finansmarknadene i Vesten (viktigast statskassa i USA).

Dette forholdet til Golfen er styrande i dag, særleg når det gjeld potensielle rivalar til USA. At desse framveksande statane er så avhengige av olje frå Golfen (og gass og petrokjemikaliar) betyr at USAs dominans i regionen får eit enno meir tydeleg uttrykk i dag. India importerte til dømes 44 prosent av råolja frå Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar og SAE i juli 2013, opp frå 36 prosent i 2011. Kina må no stole på Golf-statane for fjerdedelen av sin import, mot 21 prosent i 2007. USAs og Kinas økonomiar er gjen-sidig avhengige, og tilhøvet dei imellom kan ikkje reduserast til rein rivalisering. Men vedvarande USA-dominans i Midtausten gir dei utan tvil stor potensiell makt om behovet skulle vere der.

Golfen er framleis svært viktig som marknad for vestlege statar, særleg våpensal og ulike bygnings- og ingeniørkontraktar. I 2011 vart USAs våpensal tridobla til 66, 3 milliardar dollar, eit tall som representerte meir enn tri fjerdedelar av våpenmarknaden i verda. Viktigaste grunnen til spranget i salet var Golf-statane, der Saudi-Arabia underteikna ein avtale på massive 33,4 milliardar dollar for våpen frå USA. Det gjør dei til USAs største kunde (Saudi-Arabia gjør 99 prosent av våpenhandelen sin i USA). Same året kom SAE på tredjeplass med kjøp for 4,5 milliardar dollar frå USA. Frå 2008 til 2011 var Saudi-Arabia nummer ein i våpenkjøp blant alle landa i Sør, og stod for meir enn ein fjerdedel av alle våpenavtalar desse fire åra.

USA er ikkje einaste vestlege land som drar fordel av denne enorme våpenmarknaden. Tyske aviser meldte i august 2013 at tysk våpensal til Golfen, først og fremst Qatar, ville nå rekordnivå det året. Storbritannia har au fått hard kritikk for sal av utstyr til å kontrollere folkemassar, skytevåpen og ammunisjon til Bahrain då kongedømmet var opptatt med å slå hardt ned på protestane innanlands.

Navlestrengen som bind Golf-statane til Vesten, er ikkje skilt frå den nyliberale omforminga av regionen som er drøfta ovanfor. Begge er ulike måtar å integrere Midtausten i verdsmarknaden på. Golfens eksistensielle interesse i å halde oppe både banda til imperialismen, og ei utvikling mot større skille i regionen har djupe politiske implikasjonar. Det er grunnen til at dei leiande Golf-statane – særleg Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og SAE – har blitt meir aggressive i forsøka på å styre opprøra som har skaka den arabiske verda dei tri siste åra.

Vestlege interesser i regionen kjem no i hovudsak til uttrykk gjennom Golf-statane både i politisk og økonomisk forstand. Det betyr ikkje at det ikkje finst rivalisering og avvikande syn mellom Golf-statane og Vesten, eller innanfor Golfen sjølv. Men denne rivaliseringa må settast inn i ei ramme der dei har felles interesser, der ein ser at Golfens posisjon på toppen av hierarkiet i regionen er ein konsekvens av dei same prosessane som skapte vilkåra for masseopprør.

Egypt og Syria

Den dynamikken kan ein sjå tydeleg i Egypt og Syria. I begge landa har opprøra mot autoritære regime same rot: frårøving og utestenging av folkefleirtalet som resultat av nyliberale reformer, og det tynne elitesjiktet som har gjort seg rike. Dette sjiktet er nært knytt til autoritære regime, og den globale krisa bakanfor har forsterka polariseringa av makt og rikdom kraftig.

I Egypts tilfelle har Golf-statane spela ei leiande rolle etter at Hosni Mubarak vart fjerna i februar 2011, som freistnad på å dempe rekkevidda av politiske og økonomiske endringar. I den første fasen skjedde det med klønete støtte frå Qatar til Den muslimske brorskapen (MB). Leiinga i MB freista halde fram langs same nyliberale spor som Mubarak-regimet, og forbaud streikar, demonstrasjonar og andre aksjonar. I neste fase, etter at MB vart kasta av det egyptiske militæret i midten av 2013, heldt straumen av hjelp og politisk støtte frå Saudi-Arabia, SAE og Golf-statane fram med å underbygge den militære undertrykkinga av MB-tilhengarar og all sosial og politisk aktivisme. I begge fasane har politiske og økonomiske tiltak frå Golfen opent vore retta mot å få Egypt tilbake til status quo, ved å avvise alle forsøk på å ta opp klagane som utløyste opprøra.

I Syrias tilfelle forsøker Golf-statane med Saudi-Arabia i spissen å bygge opp støtte og innflytelse blant dei som freistar velte Assads regime. No sist vart det synleg gjennom rapportar som seier at det saudiske monarkiet skal ha gått med på å betale og organisere opplæringa (via Pakistan) av Army of islam, ein hær oppretta sist september då over førti syriske opprørsgrupper samla seg.

Trass i at Saudi-Arabia, Qatar og andre Golf-statar konsekvent har prøvd å utvide sin innflytelse over ulike syriske væpna grupper, kan ein ikkje påstå at opprøret i seg sjølv bare er ein forlenga arm av desse statane (og enno mindre av USA-imperialismen). Dei som vil kaste Assad-regimet, med «islamske fundamentalistar» som ein minoritet (som rett nok ser ut til å vekse), må møte både den væpna makta til regimet og forsøka på å skape sekteriske skille.

Golfen er ein nøkkelaktør på det siste området, og slik må det syriske opprøret kjempe to svært vanskelege kampar – ein mot sjølve regimet, og ein mot den øydeleggande innflytelsen frå dei som er allierte med Golfen. I den samanhengen betyr den bevisste strategien frå regjeringa med brutalisering og fordriving at tida ikkje er på opprørarane si side. Det kan forklare den tilsynelatande tilnærminga mellom USA og Russland i haldninga til Assad-regjeringa, der begge ser ut til å jobbe for ei eller anna forlenging av regimet, i det minste i nær framtid.

På lengre sikt er det sannsynleg at alle ytre krefter pressar på for å få sine eigne versjonar av det som kom ut av opprøret i Jemen – i hovudsak kosmetiske endringar som fjernar Assad, men opprettheld kjerna i den undertrykkande staten og evna til å forsvare interessene både til den innanlandske eliten og maktbalansen i regionen.

Rivalisering

Vevd inn i den klare semja mellom Golf-statane og Vesten i Midtausten – i siste instans rotfesta i måten regionen har utvikla seg i den nyliberale perioden og den sentrale rolla han har i maktbalansen globalt – er rivaliseringa som like fullt held fram mellom ulike statar. Innanfor GCC sjølv er det komme skarpast til uttrykk i den politiske sparringa mellom Qatar og Saudi-Arabia, der begge statane støttar ulike konkurrerande islamistiske rørsler i regionen (Qatar stør MB, og Saudi-Arabia ulike retningar av salafisme).

Hendingane i 2013 i Egypt var ein klar indikasjon på denne interne rivaliseringa i GCC, der Qatar fordømte at Mohammed Mursi frå MB vart kasta av militæret, mens Saudi-Arabia, Kuwait og SAE heia kraftig på det militære. Den nye militærregjeringa fekk faktisk over 12 milliardar dollar i ulike former for hjelp straks etter kuppet av dei tri siste Golf-statane.

Likeins, når det gjeld USA og Golfen, har det tilsynelatande tinande tilhøvet mellom USA og Iran dei siste vekene blitt møtt med misnøye frå saudiarabiske tenestemenn (og frå Israel, som ein klar demonstrasjon av den andre sida av dei felles interessene som eksisterer på tvers av regionen). Desse konfliktane vart kraftig markerte då Saudi-Arabia avviste eit toårig sete i Tryggingsrådet i november 2013. Saudiske tenestemenn peika på manglande internasjonal intervensjon i Syria, og at USA tok opp igjen forhandlingane med Iran som grunn for å avvise plassen.

Det er unekteleg reelle spenningar, men ein må ikkje sjå bort frå det klare faktum at alle Golf-statane og USA framleis har eit felles perspektiv på regionen som eit heile. Det er ingen teikn på at nokon av Golf-statane grunnleggande avviser den nyliberale politikken i Egypt, enten den er styrt av MB eller ei militært leia regjering, eller innhaldet i den regionale ordenen som Vesten har bygd opp dei siste tiåra. Me må ikkje mistolke vilkårlege, midlertidige meiningsskilnader, eller nasjonal rivalisering som fundamentale strategiske meiningsforskjellar om framtida til regionen som eit heile. På mange måtar fungerer sameksistensen av ulike taktiske orienteringar i alt sitt mangfald hos desse ulike statane til å forsterke ein felles veg. Det set aksen USA–Golfen i stand til å reprodusere seg som hegemonisk kraft.

Golfen må utfordrast

Ein hovudkonklusjon av dette er at ei omstøyting av den nyliberale utviklinga i Midtausten, og regionens underordning under Vesten, nødvendigvis må vere knytt opp til å utfordre Golfen sjølv. Av den grunnen er politiske kampar i Golfen umåteleg viktige, og direkte knytt til kampar andre stader i Midtausten. Bahrain er eit klart eksempel på dette, der protestar held fram med å mobilisere over heile landet, trass i hard undertrykking frå al-Khalifaregimet. I 2011 og 2012 braut det også ut demonstrasjonar i Saudi-Arabia, Oman og Kuwait som drog med bybefolkning som kjente seg politisk og økonomisk utelukka frå den enorme rikdommen i desse statane.

Desse kampane har fått alt for lite merksemd (og solidaritet) både innanfor og utanfor regionen. Men ut over desse rørslene må det bli eit kjerneelement i kampen mot kapital og stat å forsvare migrantarbeidarane i regionen. Utbyttinga av desse arbeidarane er ein integrert del av klassesamfunna i Midtausten, og er svært viktig for måten kapitalismen i Golfen utviklar makta si, og korleis dei handterer kriser.

Det trengst seriøse forsøk på å bygge kampanjar på tvers av regionen med arbeidarane som kjem utanfrå, bygd på utvida borgarrettar, organisasjonsrett og arbeidsvilkår. Arbeidarar frå India og Filippinane er ein del av arbeidarklassane i regionen – ikkje utlendingar, «gjestearbeidarar» eller «tenestefolk». Det er store hindringar for slike kampanjar: språk, kultur og politikk – for ikkje å nemne rotfesta rasisme mot migrantarbeidarane som ein finn i store delar av den arabiske verda. Men å avstå frå denne kampen vil bare bidra til å forsterke fragmenteringa av klassesolidariteten i regionen. Det er verdt å merke seg at drapa på to migrantarbeidarar i Saudi-Arabia tidleg i november i samband med deportasjonar der tusenvis av migrasjonsarbeidarar vart arresterte, ikkje førte til nemneverdige kommentarar verken innanfor eller utanfor Golfen. Overslagsvis utrulege ein million migrantarbeidarar er tvinga til å dra frå Saudi-Arabia (verdas nest største kjelde for heimsendte pengar etter USA, frå 2006 til 2012) bare dei tri siste månadene.

Det er ingen langsiktige nasjonale løysingar på problema i eit Midtausten som legg kontrollen av slik umåteleg rikdom i hendene på så få. Det betyr sjølvsagt ikkje at revolusjonære rørsler straks må starte på regionalt nivå utan å gå gjennom ein fase med å konfrontere dei nasjonale herskande klassane. Men poenget er å sjå desse ulike kampnivåa som uskillelege. Utan regionalt innretting som strategisk peikar mot å takle makta til Golf-monarkia, vil det ikkje bli grunnleggande endringar i regionen.

I 2014 kan tanken på pan-regional kamp verke utopisk. Men hendingane dei siste åra viser at det er nødvendig – og det er nettopp dette spøkelset som har utløyst så stor uro i maktas korridorar i Washington, Riyadh og Doha.

Denne boken er en «grundig revidert utgave», som forfatteren selv uttrykker det, av en bok med samme tittel som utkom i 2005 i anledningen 100-års-markeringen av oppløsningen av den svensk-norske unionen. Boken er en bredt anlagt og svært detaljert – av og til for detaljert – framstilling av svensk og norsk historie fra 1905 til i dag i et komparativt perspektiv. Det er på mange måter et imponerende stykke historisk arbeid som særlig viser styrken ved komparasjon. Som Sejersted påpeker:

Den beste måten å sammenligne på, er å lete etter forskjeller mellom to ganske like enheter.

Sejersteds grep er å se den sosialdemokratiske orden eller «den skandinaviske modell» som et eget uttrykk for det vestlige moderniseringsprosjekt. Man unngikk her de totalitære modeller (kommunisme og fascisme) samtidig som man fikk modifisert kapitalismen slik at dens mindre pene sider ble visket ut. Men Sejersted knytter også an til den radikale historikeren Edvard Bull d.y. som har karakterisert det sosialdemokratiske regimet som kapitalismens fullstendiggjørelse. Man hadde ikke lyktes med den sosiale integrasjon – klassesamfunnet besto. Så selv om sosialdemokratiet må betraktes som en egen samfunnsformasjon, kan det «virke som man mangler begreper til å fange (den) inn».

Et annet overordnet grep hos Sejersted er at han opererer med tre faser i den skandinaviske modells historie – eller «sosialdemokratiets vekst og (delvise) fall» i det 20. århundre. Den første fase går fram til slutten av 1930-tallet. I denne perioden oppsto det en grad av integrasjon og gjensidig forståelse som kunne danne grunnlaget for den sosialdemokratiske orden. Den andre fasen strekker seg fra slutten av 1930-årene fram til 1970-årene. Her bygges den sosialdemokratiske orden. Men nettopp når den sosialdemokratiske orden er blitt realisert – «i dette sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk» – begynner bygningen å slå sprekker og man går inn i den tredje fasen som strekker seg fra 1970-årene og framover til slutten av århundret. Denne perioden er preget av desintegrasjon.

Nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning

Sosialdemokratiets tidsalder trekker veksler på Sejersteds omfattende kjennskap til norsk og svensk moderne økonomisk historie. På de felter der han ikke føler seg like godt hjemme, er den ikke like sterk. Det gjelder således sosialdemokratiet som bevegelse og arbeiderbevegelsen mer generelt. Her har forfatteren et svakere grep, noe som kan framstå som paradoksalt i en bok med en slik tittel. Sejersted vil kunne forsvare seg med at dette er en bok om de to skandinaviske landenes generelle historie, ikke sosialdemokratiets historie, og at det er resultatene av sosialdemokratisk politikk (uansett hvilket parti som satt ved makten) som er hans anliggende, ikke bevegelsen selv. Det ligger likevel både implisitt og eksplisitt en nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning for den utvikling han beskriver. Det kommer fram allerede i innledningen der Sejersted skriver at den skandinaviske modells suksess «skyldtes i noen grad, men bare i noen grad, den sosialdemokratiske bevegelse».

Mer konkret kommer nedtoningen av arbeiderbevegelsen til syne ved behandlingen av velferdsstaten. «De nordiske velferdsstater utvikles på grunnlag av en høy grad av enighet,» skriver Sejersted. Et annet sted heter det:

Utviklingen av velferdsstaten [var] i stor grad et fellesanliggende. Det gjelder også modifikasjonene i siste fase. Det var ikke av avgjørende betydning i noen av fasene hvilke partier som satt ved makten.

At sosialdemokratene ved flere anledninger har opptrådt som spydspisser ved «modifikasjoner» av velferdsstaten, kan vel de fleste slutte seg til. Sejersted viser klart hvordan det ikke var noen forskjell på Gro Harlem Brundtland og de borgerlige på dette området. Om utviklingen av velferdsstaten var et fellesanliggende, er atskillig mer tvilsomt – både fordi det kan diskuteres om det er riktig at de borgerlige partiene «i stor grad» var med i oppbyggingen av velferdsstaten, og, ikke minst, fordi i den grad konservative partier aksepterte sosiale reformer, var det for en stor del som følge av press fra og konsesjoner til arbeiderbevegelsen, ved enkelte anledninger som følge av ren revolusjonsfrykt.

Omvendt er det av og til tendens til å underkommunisere høyresidens svarte sider. Høyrepartiene i Sverige og Norge falt ikke for fascistisk påvirkning, skriver Sejersted, og henviser til bl. a. C.J. Hambro som var en dypt engasjert antifascist og antinazist. Høyrepartiene i de to land var liberalkonservative og «antitotalitarisme var en del av deres sjel». Men selv om Havbro var en framtredende høyrepolitiker, kan man stille spørsmål ved hvor representativ han var. Da han protesterte mot München-forliket i 1938, fikk han en samlet konservativ opinion mot seg. Og leser man de konservative avisene Morgenbladet, Tidens Tegn og Aftenposten (organ for partiet Høire) i 1930-årene, vil man se at det stod dårlig til med den antitotalitære sjel på høyresiden i norsk politikk. Mange av Aftenpostens medarbeidere fortsatte for øvrig sin virksomhet i avisen da den ble lagt under NS-ledelse under krigen.

Interessekamp eller forsoning?

Et gjennomgående trekk, ikke bare ved denne boken, men ved hele Sejersteds forfatterskap, er hans avvisning av, eller i hvert fall nedtoning av, interessekamp som forklaring på historiske begivenheter. Og hans påpekning av betydningen av normstyring som historisk forklaring på trekk ved norsk historie på 1800-tallet er viktig – og undervurdert og uforstått av mange historikere med hjertet på venstresiden. I denne boken er Sejersted mindre overbevisende. Et eksempel er når han drøfter hvorfor Norge først fikk en teknisk høyskole så sent som i 1910, et halvt århundre etter Sverige. Det første forslaget om å opprette en norsk teknisk høyskole ble framsatt for Stortinget så tidlig som i 1833, men motstanden var sterk både da og senere. Dette er blitt forklart med mangelen på et sterkt økonomisk borgerskap med tilstrekkelig politisk makt og vilje til å få gjennomslag for sine interesser. Sejersted vil heller forklare dette ved det han kaller karakteren av den norske «moderniseringsdiskurs».

Det vil si at det ikke bare var et spørsmål om de forskjellige gruppers politiske innflytelse, men først og fremst om alminnelige forestillinger. (min utheving)

Men når det kommer til stykket, faller Sejersted likevel tilbake til en materialistisk forklaring:

Og når det gjaldt økonomien, var man festet mer til de tradisjonelle strukturer, til moderniseringen av primærnæringene og til småindustrien slik den hadde vokst frem på 1800-tallet. Og fra den løp det ikke ut noe sterkt krav om en teknisk høyskole.

Ja, nettopp! Utvikling av storindustri med tilhørende storborgerskap manglet i Norge. Sejersteds «alminnelige forestillinger» blir hengende i luften – både hva de besto i og hvordan de eventuelt virket.

Et annet og mer banalt eksempel på avvisning av interessekampforklaringer er følgende:

Går man ut fra en grunnleggende konflikt mellom kapital og arbeid, blir det vanskelig å fange inn en mann som Gunnar Knudsen, storkapitalisten som plasserte seg på den sosialradikale fløy.

Men dette er å slå inn åpne dører. Det er vel ingen som vil hevde at motsetningen mellom arbeid og kapital er determinerende på individnivå.

Som et alternativ til interessekamp-perspektivet knytter Sejersted an til historikeren Sverre Steens karakteristikk av det sosialdemokratiske regime: den store forsoning. Sejersted avviser synspunktet om at det var et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1930-årene som lå til grunn for sosialdemokratiets framvekst. Det politiske ideal, hevder han, var «å overskride de politiske motsetninger», det var «en felles løsning, den steenske store forsoning».

Likhet og frihet

»Likhet og frihet er ikke alltid så lett å forene», skriver Sejersted, og det er gjennomgående i hans tekst at likhet og frihet er noe som står i motsetningsforhold til hverandre. På den ene side fører likhet under sosialdemokratiets storhetstid til frihetsbegrensninger. På den annen side førte «frihetsrevolusjonen» fra 1980-tallet til større ulikhet. Mot slutten av boken drøfter Sejersted frihetsbegrepet nærmere. Men han innskrenker seg til den tradisjonelle liberal-konservative tradisjon der frihetsbegrepet er løsrevet fra enhver klasseproblematikk. Sejersteds problematisering av frihetsbegrepet går altså ikke langt nok. Det er frihet for de få, de privilegerte, som er vanskelig å forene med likhet. Men når det gjelder frihet for de mange, er det omvendt: frihet for de mange forutsetter stor grad av likhet. Jo mer ulikhet, jo mindre frihet for det store flertallet. Det kan se ut som om Sejersted er klar over dette. Han gjengir i hvert fall en uttalelse (av Lars Løvlie) om at fritt skolevalg er

fritt for dem med de beste karakterene, men selvsagt ikke så fritt for individer med lav kulturell kapital og dårlige skoleprestasjoner […] Den enes valgfrihet blir den annens ufrihet.

Men denne erkjennelsen får ingen følger for Sejersteds framstilling av likhet/frihet-problematikken.

«Politikkens primat»

Sejersted slutter seg til det synspunkt som er blitt kalt «politikkens primat:

Virkeliggjøringen av den sosialdemokratiske orden var resultatet av bevisst politikk basert på en felles idé om hvordan et moderne samfunn skulle se ut.»

Sejersted kommer tilbake til dette i bokens siste avsnitt:

Historien om sosialdemokratiet er historien om at politikk nytter. Det er et eksempel på at man under lykkelige omstendigheter kan bli herre over historien.

At politikken var basert på en felles idé, kan i høy grad diskuteres. Men på ett plan kan man gi Sejersted rett i at den sosialdemokratiske orden var resultatet av en bevisst politikk. Men som han videre skriver:

Sosialdemokratiet representerte imidlertid ikke historiens slutt … (det) ble, som alle andre samfunnsformasjoner, innhentet av utviklingen.

Som en delvis forklaring på oppløsningen av den sosialdemokratiske orden, peker Sejersted på

sosialdemokratiets pervertering av den liberale frihet i retning av paternalisme eller totalitære trekk, og (delvis som en reaksjon mot denne pervertering) i den parallelle frihetsrevolusjon.

Dette har også noe for seg. De av oss som opplevde 1950- og 60-årene, kan underskrive på hvordan et autoritært samfunn og et sterkt konformitetspress la sin klamme hånd over det politiske og kulturelle liv i Norge. Dette dannet bakteppet for 1968-opprøret. Vietnam-krigen var utløseren og katalysatoren og ga retningen. Men en dypereliggende årsak i utgangspunktet var opprøret mot det autoritære sosialdemokratiske samfunn. Sejersted er inne på dette, og ser ungdomsopprøret på 60-70-tallet som en forløper for «frihetsrevolusjonen» i 1980-årene.

Likevel: Sejersted kommer ikke utenom de materielle realitetene. Fra slutten av 1970-årene legges den økonomiske politikken om i retning av avregulering av kapital- og arbeidsmarkedene og lempning på skattene. «Det var blitt nødvendig å skape lettelser for næringslivet.» Og: «Norge måtte komme i takt med andre europeiske land.» Hvor ble det av «politikkens primat»?

Det Sejersted ikke ser, er at under alle politikkens krusninger (av og til bølger) ligger et økonomisk system som setter sterke begrensninger på muligheten for å gjennomføre politiske endringer. Kapitalismens dampveivals har overkjørt alle forsøk på å overvinne dens barbariske sider. Forsøkene på å avskaffe den har mislyktes. Forsøkene på å temme den er blitt knust: sosialdemokratiet ligger med brukket rygg i hele Europa, de eneste unntakene er Sverige og Norge – inntil videre. Idag er Marx mer aktuell enn noensinne, noe som implisitt vises ved den enorme interessen for Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret. Men der Piketty primært nøyer seg med å vise empirisk hvordan kapitalismen har ført til økende ulikhet, har Marx vist hvordan kapitalismen er en dynamisk produksjonsmåte der profittmaksimering, utbytting og kapitalkonsentrasjon er resultat av systemtvang.

Francis Sejersted er en av etterkrigstidens betydeligste norske historikere og den fremste nålevende representant for den konservative tradisjon i norsk historieskrivning. Sosialdemokratiets tidsalder er en storstilt syntese. Selv om man kan være uenig i mange av Sejersteds vurderinger, inneholder boken mange interessante perspektiver og mange innsikter å ta med seg. Det er mye som egger til motsigelse, og på mange områder trenger boka et supplement – for ikke å si korrektiv – om man skal forstå arbeiderbevegelsens og klassekampens historie i de skandinaviske land.

Åsmund Egge

Årene 2013 og 2014 markerer hundreårsdager for viktige hendelser knyttet til Rosa Luxemburgs navn: Utgivelsen av boka Die Akkumulation des Kapitals, og hennes uredde kamp mot den tyske Riksdagens krigsbevilninger.

Guenther Sandleben er en tysk marxistisk økonom. Han har gitt ut boka Finanskrise – myte og realitet i 2011 på Forlaget Rødt!. Artikkelen er oversatt til norsk av Jørgen Sandemose.

Venstrefløyen har problemer med arven etter Rosa Luxemburg. Høyre-sosialdemokrater vil helst ikke ha noe med den å gjøre i det hele tatt. De synes den revolusjonære arven er en belastning for deres egen tradisjon. Gjennom nederlaget for den tyske revolusjonen i 1919 og drapene på Luxemburg og Karl Liebknecht, leverte de det historiske bevis på at de er rede å ta et blodig oppgjør med enhver helhjertet kamp mot lønnssystemet.

I andre deler av venstrefløyen er det blitt mote å holde Luxemburgs arv i ære, men samtidig å gjøre den harmløs gjenom å banalisere og forvrenge den. Dermed fjerner man dens revolusjonære side, altså nettopp de aspekter som førte til at hun ble myrdet. Man skal nå gjøre Luxemburgs teorier «fruktbare», som «tilknytningspunkter» for en posisjon som forutsetter lønnssystemets fortsatte eksistens.

Dette er venstrister som smykker seg med Luxemburgs navn, og som under falskt flagg forkynner en frigjøring som ikke er hennes navn verdt. Her oppfattes hun som forkjemper for fred og demokrati, som om hun bare var ute etter å virkeliggjøre borgerlige idealer. Nå for tiden tar skinnmanøveren seg først og fremst uttrykk i det flertydige begrepet «landnåm» (David Harvey: «land grabbing»), som slett ikke stammer fra Luxemburg, men som likevel forbindes med hennes skrift fra 1913, Die Akkumulation des Kapitals.

Etter en grundig drøfting av Karl Marx’ skjemaer for reproduksjonen i kapitalistiske nasjoner kom Luxemburg fram til den tese at et «ikke-kapitalistisk miljø» ikke bare er ubetinget nødvendig for realiseringen av den delen av merverdien som akkumuleres, men også at den stadige ødeleggelsen av slike ikke-kapitalistiske områder i jevnt sterkere grad leder akkumulasjonsprosessen til avsetningsvansker som til slutt vil føre til kriser og sammenbrudd. De økonomiske krisetendensene ville presse proletariatet i retning av en sosialistisk revolusjon.

Feminisme?

Som kjent var Luxemburg ingen feminist. Likevel finnes det mange feminister som påberoper seg henne. Allerede i 1970-årene oppsto den feministiske «subsistens»-teorien, kjent som «Bielefelder-skolen». Her blir det hevdet at husarbeid, dvs. hjemmearbeid, står for ubetalt arbeidstid og dermed for merarbeid.

Dermed settes Marx’ verdibegrep, som Luxemburg aldri stilte spørsmålstegn ved, til side; i motsetning til innholdet i hennes akkumulasjonsteori blir utnyttingen av lønnsarbeidet i sammenheng med hus-arbeidet vurdert som utbyttingens sentrale punkt. I stedet for en allmen-menneskelig frigjøring, basert på kapitalismens høyt ut-viklede produktivkrefter, setter feminismen en tilbakeskuende utopi: En subsistensproduksjon i desentraliserte, regionaliserte økonomisk-sosiale former bygd på gjensidighet.

Slike selvforsyningskonsepter kom seinere til å støtte opp om den moderne liberalismen.

Luxemburgs «ikke-kapitalistiske miljø» er her fullstendig omdefinert: I stedet for først og fremst å realisere verdier, skal subsistensøkonomien skape verdier. I stedet for å stå hinsides den kapitalistiske reproduksjonsprosessen, står den midt oppe i den; og i stedet for å bli oppløst, fortsetter den ikke bare å eksistere, men skal i all sin tekniske tilbakeståenhet være et bilde på framtiden.

Det feministiske forståelsesmønsteret satte sitt preg på forskjellige landnåms-konsepter.

Akkumulasjon gjennom landnåm

Forskjellige innlegg av David Harvey er toneangivende i debatten. Men «ikke-kapitalistisk miljø» får her en ny betydning: Ved siden av å betegne «ikke-kapitalistiske samfunn» (Harvey), innbefatter det også bestående områder «innenfor kapitalismen». Dessuten hevdes det at kapitalismen har en evne til aktivt å framskaffe nye slike områder. Med denne «dialektikk mellom det indre og det ytre» (Harvey) blir Luxemburgs revolusjonære perspektiv fjernet fra sammen-hengen. Ettersom kapitalismen på egen hånd og i ubegrenset grad kan etablere nye ytterkretser, blir landnåmet til en uuttømmelig ungdomskilde for systemet.

Harveys begrep om ekspropriasjon og «accumulation by disposession» innbefatter ikke bare mangesidige primære og sekundære utbyttingsprosesser, men også tilegnelse av kapitalformuer som har mistet verdi gjennom finansmanipulasjoner eller gjennom overakkumulasjonskrisen, og som kan tilegnes av andre kapitalister til underpris.

Til disse ekspropriasjons-ofrene hører utbyttede arbeidere, bedratte leietakere, arbeidsløse, fordrevne bønder, utplyndrede investorer og ruinerte næringsdrivende. Her finner en medlemmer av alle klasser. Harvey lider under den illusjon at denne heterogene massen kan forenes i en «revolusjonær og klart antikapitalistisk bevegelse». Men her mangler enhver betingelse for en-hetlig kamp, som i høyden kunne ha støttet seg på en fri vilje inspirert av nettopp denne samme «ko-revolusjonære» teorien.

Landnåm og «velferdsstat»

Det frigjøringsperspektivet som hos Harvey ennå er tilstede som et vagt håp, kuttes fullstendig ut i den velferdsstatlige versjonen av landnåmskonseptet. Den tyske sosiologen Klaus Dörre forbinder den kapitalistiske jordekspropriasjonen og dens privatiseringer og dereguleringer med en motgående tendens til «jordovergivelse» fra kapitalen til staten. Men det er uansett tale om et nullsumspill.

Alle disse bevegelsene står på forhånd i en håpløs posisjon. De driver et reformarbeid à la Sisyfos: De områder som med strev og møye trekkes bort fra kapitalismen, vil i neste omgang falle tilbake i kapitalismens profittlogikk.

Finanskapitalistisk landnåm

Luxemburg kjente selvfølgelig godt til Rudolf Hilferdings verk Das Finanzkapital (1911), men i Die Akkumulation des Kapitals nevnte hun den ikke en eneste gang. Teorien om finanskapitalens særegne rolle var uaktuell for henne. Likevel opplever vi at hennes teori i våre dager blir satt i forbindelse med den! I virkeligheten forklarer Luxemburg kapitalistisk landnåm med kapitalens profittjag: Den industrielle kapital er i seg selv imperialistisk.

Forestillingen om en «finanskapitalistisk landnåm» forskjønner på sin side industrikapitalen, gjennom å forlegge de nødvendige imperialistiske tendenser til finanssektoren, som så tilsynelatende blir tvunget til å ekspandere gjennom gevinstforventninger og aksjeeierlogikk.

I dette finansorienterte landnåm-konseptet er produksjonsbedriftene mer å betrakte som ofre enn som gjerningsmenn. Gjennom målrettede politiske inngrep i finanssystemet synes kapitalens aggressive imperialistiske krefter å kunne temmes, uten at en må omvelte kapitalismens kjernestykke – produksjon og sirkulasjon av varer. Dette er sånn omtrent det motsatte av det Luxemburg ga skriftlig og muntlig uttrykk for i løpet av sitt korte liv.

Med sitt begrep om «landnåm» har Luxemburgs selvutnevnte støttespillere nå lagt beslag på alle systemoverskridende aspekter. Luxemburgs akkumulasjonsteori har de omkalfatret, lemlestet og tildelt en motsatt tendens. Alt dette foregår snarere tilslørt enn åpent, idet akkumulasjonsteorien blir rost og tilsynelatende videreutviklet. I virkeligheten blir den ødelagt og dermed gjort salonfähig for borgerlig sosiologi og økonomiteori. Men som vi har påvist: Dette samlivet er et skinnekteskap.

Med forslagene som ble fremmet 11 juni i år til endringer i Arbeidsmiljøloven (AML), har de mørkeblå gått til frontalangrep på norske arbeidere.

Anders Evenstuen er faglig leder i Rødt og leder i LO Hallingdal og Ringerike. Han jobber i industribedriften Novema Aggregater.

AML er en vernelov som skal ivareta de ansattes behov for sikre arbeidsforhold både psykisk og fysisk utfra utgangspunktet at arbeidstakere er den svake parten i mot en arbeidsgivers styringsrett. Raseringen av dette som regjeringen legger opp til, vil overføre en stor mengde makt til arbeids-givers styringsrett på bekostning av ansattes påvirkningsmulighet.

Fagbevegelsen ribbes her for noen av de viktigste verktøyene den har, slik som at kollektiv søksmål foreslås fjernet. (Før måtte den innleide sjøl gå til rettssak ved ulovlig innleie, nå kan fagforeninga gjøre det på eget initiativ.) Fagbevegelsen sentralt skal ikke lenger få lov til å stoppe ekstreme lokale arbeidstidsavtaler. Grunnen til at det siste er ille, er at hensikten med AML er at den er en vernelov. Dvs. si at den skal ivareta det generelle arbeidsmiljøet for alle. Det betyr at overfor noen arbeidstakere og arbeidsgivere må den sette på bremsen på vegne av resten av arbeidstakerne. Det er dette de mørkeblå kaller «fagbevegelsens vetorett» i ei retorisk finte. Dere kan lese AML alle veier dere vil, men ordet og funksjonen «vetorett» finner dere ikke i AML. Videre skal normalarbeidstida bli underlagt sjefens styringsrett. Søndagsåpent i butikkene likeså, da det her blir åpent for arbeidsgiver å bestemme behovet. Og det er så mye mer, men dette er de viktigste punktene.

Det er tydeligvis godt politisk arbeid å fyre av alle breisider på en gang fra de mørkeblå. I løpet av snaue to uker fikk arbeiderklassen ei solid klasebombe i fanget: privat sjukehusvalg, kommunesammen-slåing, OPS på veibygging og maltraktering av Arbeidsmiljøloven. Det hele er levert med kirurgisk presisjon: Nemlig rett før sommerferien til Stortinget for på strategisk vis å la agurknyheter spise opp medie-stormen som vil komme. Så feil kan de ta. Arbeiderbevegelsen må reise seg som en helhet i respons mot dette angrepet.

Konsekvensene for faste ansettelser kontra midlertidighet

For deg som arbeidstaker er forskjellen på fast og midlertidig lett å forstå. For deg betyr midlertidighet at du ikke har økonmisk sikkerhet, dermed mister du muligheten til å få med deg banken når du ønsker å stifte familie og bolig. Videre vil du aldri kunne planlegge lengre enn til utløpet av nåværende kontraktsperiode. Altså vil ansettelsesformen ha stor innvirkning på hvor trygge og forutsigbare rammer livet ditt utenfor arbeidsplassen blir.

De mørkeblå argumenterer for at sidestilling av midlertidige og faste ansettelser vil hjelpe flere inn i arbeidslivet. I arbeidsminister Rober Eriksson (FrP) sitt forsøk på folkelig forklaring viser han til fotballen og at unggutta får prøve seg litt før de blir faste på laget. Deretter viser han til at midlertidige ansettelser i dagens Norge generelt er en kortvarig affære før folk ender i fast arbeid.

Det siste først: Eriksson viser til tall som er basert på dagens strenge krav om faste ansettelser. Selvfølgelig ender da folk med fast ansettelse!

Tall fra SSB og Fafo underbygger det; halvparten av midlertidige ansatte får tilbud om fast jobb etter ett år og 2/3-deler etter to år, sier Robert Eriksson i VG 12 juni 2014.

Her tar han tall fra dagens regelverk der faste ansettelser er hovedregel, og bruker dette faktagrunnlaget for å innføre en politikk som legemliggjør den strake motsetning. FAFO og OECD har tydeligvis, i motsetning til regjeringen, satt seg inn i effektene av regjeringens politikk.

FAFO-forsker Jørgen Svalund kommer på Forskning.no med noen svært korrigerende opplysninger til Erikssons teorier:

Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet. – Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt.

Hva skjer i land som har gjennomført en reduksjon av kravet til fast ansettelse? I rapporten Employment Outlook for 2013 peker OECD på at når muligheten for å ansette midlertidig øker, så lønner seg for bedriftene å erstatte faste stillinger med midlertidige, fordi kostnadene ved oppsigelser blir mindre. Sysselsettingen endres ikke. Norge har ca 8 % av arbeidsstokken i midlertidige stillinger, snittet for OECD-land ligger på 14 %. Men det er ikke hele bildet, Norge har 10 % mer av arbeidsfør befolkning i arbeid enn OECD-snittet, nemlig ca 75 % mot 65 %. Så vår norske lovgivning som krever fast ansettelse, har ikke bare gitt flere trygge og forutsigbare arbeidsplasser, den har også fått 10 % mer av befolkningen i arbeid enn i resten av OECD. Disse 10 % ekstra består jo da av funskjonshemmede og andre grupper som stiller svakere i ett konkurransepreget arbeidsmarked. Så nettopp gruppene som Eriksson hevder vil få det lettere med forslaget til midlertidighet, har jo åpenbart fått det de trenger mest med dagens regelverk, nemlig trygge arbeidsplasser. Nå har også Unge Funksjonshemmede ved Birgit Skarstein vært klar på dette:

Jeg tror ikke at det blir flere jobber av noe slikt, bare at flere kommer til å jobbe midlertidig med all usikkerheten det innebærer.

Erikssons tilsvar er at hans endringer av AML vil skape økt sysselsetting. Med tallene fra OECD friskt i minne; det er rimelig friskt å gå ut og hevde at en endring av lovverket for midlertidighet til europeiske nivåer vil virke motsatt i Norge enn i alle andre OECD-land. Videre har EU-kommisjonen gjentatte ganger kritisert Sverige for usikkerheten deres frislipp av midlertidighet påfører arbeidstakere.

Fagforeningsknusing er en annen side ved reformen. Midlertidige er sjelden organiserte. Jo større andel av arbeiderklassen som sjaltes inn i løsarbeidersamfunnet, jo svakere blir fagforeningen. Også andre deler av de mørkeblås ønsker for Arbeidsmiljøloven bærer klart preg av å omgå eller svekke fagbevegelsen. Med fjerningen av kollektiv søksmålsrett fjernes en av fagbevegelsens største seier i nyere tid, og konskvensen blir at det nå blir enda vanskeligere å stoppe ulovlig innleie. Samme innretning mot å ribbe fagbevegelsen finner vi i forslaget om at fagbevegelsen ikke skal kunne si nei til ekstreme arbeidstidsordninger som «nordsjøturnus» i sykehjem mm. Dette sammen med utvidet adgang for søndagsjobbing og utvidelse av normalarbeidsdagen er alle angrep på arbeiderklassen. De slår hardest inn i bedrifter uten tariff da vinklingen på regjeringens forslag belønner bedrifter uten tariffavtale, da disse får større adgang til å drive ned prisen på produksjon (lønnskostnader mm) enn tariffbedrifter der flere begrensinger på råkjør av arbeidere ligger innbakt i tariffen.

Rosinen i pølsa er at regjeringen vil tukle med lønna i bemanningsbransjen. Det er en fantastisk prestasjon i politisk akrobatikk at en EU-vennlig regjering med en egen «EU-minister» ved omtrent første anledning krever unntak fra EU-regler. Likebehandlingsprinsippet i EUs vikarbyrådirektiv sikrer nemlig innleide like lønns- og arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Men nå skal byrået kunne lage en «fiktiv» tariffavtale, og denne vil da følge de innleide i stedet for lønnsvilkåra i innleiebedriften. Dermed brukes unntaksregler for å innføre A-, B- og C-lag i arbeidslivet. Sett dette krumspringet sammen med frislippet av midlertidighet så er C-laget på banen så det holder. De blir løsarbeidere i ordets verste forstand. De kommer når sjefen plystrer, jobber billigere enn både de andre midlertidige og faste ansatte, og att på til forsvinner de umiddelbart når sjefen ikke vil ha dem lenger. Perfekt valgfrihet for dagens bedrifter, og ganske så sørgelig valgfrihet for dagens arbeidsfolk.

Utvidelse av normalarbeidsdagen og overtidsregler

Her kommer noen snedige endringer. Antall timer i året er uendret, men ved gjennomsnittsberegning kan du nå pålegges 12 timersdag uten overtidsbetaling. Litt lenger normalarbeidsdag høres i seg selv ikke så ille ut, men bak ligger noen mekanismer som gir sjefen fritt spillerom med det som før var din fritid. Dager kan strekkes litt her og skyves litt der. Alt innenfor en snittberegning, men etter det kan jo sjefen bare trykke på med overtid og flere midlertidig ansatte. Og i all hovedsak kan din arbeidsdag ende på helt rare tider uten at du har krav på tillegg for ubekvem arbeidstid. Samfunnet har bygd vår aktivitet på at arbeidsdagen er 8–16. Med endringene her er ikke dette lenger noen selvfølge. Synd for deg, og din familie, da du helst skulle vært med unga på skitrening, faktisk like synd som det er bekvemt for sjefen å kunne skalte og valte med deg uten ekstra kostnader. Det ligger i disse forslagene at mye er gitt til sjefen som styringsrett, samtidig vil nok noe fortsatt måtte avtales med fagforeninger. Og her får fagbevegelsen sitt svare strev med å drive opplæring i egne rekker, og et kjempeproblem der de har svake klubber. Utvidelse av normal-arbeidsdagen utfordrer direkte vernelovs-intensjonen i AML. Ebba Wergeland har skrevet mange gode artikler om verneloven Arbeidsmiljøloven, og disse anbefales som videre lesing. (Se Ebbas hjørne, http://www.ebbawergeland.no/)

Konsekvenser for arbeidets produktivitet

Det er godt kjent at grunnen til at det norske arbeidslivet er i stand til å overleve i konkurranse med lavere lønninger i resten av verden, er vår høye kompetanse og faste stillinger. Kompetansen i arbeidsstokken er grunnlaget for omstillingsevne, effektivitet og evnen til å innføre ny teknologi som bedrer produktiviteten. Vi nordmenn er dyre i lønnskostnad, og kan ikke brukes og kastes. Dermed blir det lønnsomt å bygge sine ansatte med kunnskap og ha tillitt til deres kompetanse slik at bedriften finner løsninger. Faktisk er Norge rangert som det nest mest produktive landet i Europa. (Eurostat i 2010). Og responen på tallene fra arbeidgiversida var ikke å klage på lønninger og ansettelsesformer. Hør bare på Petter Brubakk fra NHO i NRK i 2010:

undersøkelsen forteller at vi har skrudd sammen arbeidslivet vårt og produksjons-prosessene våre på en slik måte at vi får mye ut av de ressursene vi setter inn, og dermed er produktive i forhold til andre land.

Videre fortsetter han:

Samtidig mener han at det er viktig for Norge å bevare denne effektiviteten i forhold til konkurransen med andre land på grunn av det høye lønnsnivået vi har.

Og det store skillet fra Norge til resten av EU i arbeidsmarkedet: dagens Arbeids-miljølov. Ett annet svært godt eksempel er resultatet fra den lekkede rapporten konsulentfirmaet Rystad Energy gjorde for arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri: Enkelt fortalt, når toppdekket på oljerigger var levert, sammenlignet de totalpris per kilo på norskprodusert og asiatisk produsert levering. Norsk kilopris ble billigst, og differansen i norsk favør var asiatisk forsinkelse og rot i produksjon. Ergo var norsk kompetanse, teknologi, forutsigbarhet og omstillingsevne billigere til tross for norske lønninger. Det var rett og slett på grunn av det norske arbeidslivets egenart vi ble billigst.

De mørkeblås forslag har potensiale til å rasere dette fortrinnet. Kompetanse, teknologi og omstillingsevne er uløselig knyttet sammen med ansatte i faste stillinger med høy kompetanse. At vi nå ser en mørkeblå regjering som ønsker å lede an i racet mot bunnen fremfor å styrke spesialkompetansen i norsk arbeidsliv, er ikke overraskende, det virker som en idelogisk sak. Forskning støtter i alle fall ikke forslagstiller i denne saken.

Det jeg har beskrevet overfor er ille, og det er etter min mening enda verre at dagens endringer bare er begynnelsen på en spiral som kun trekker nedover. For når vår evne til å levere det vi skal, når vi skal, og med rett kvaliteten svekkes pga fallet i kompetanse og forutsigbarhet, er det bare én måte den rådende politiske tankegang kan opprettholde konkurransekraft. Nemlig kutt i lønn, goder og pensjoner. Det er jo ikke lenger mulig å øke fortjeneste og effektivitet gjennom ny teknologi og kompetente ansatte.

Shop ‘till you drop 24/7?

«Hvorfor skal ikke folk selv få velge å gjøre hva de vil med sin egen fridag?» Dette er ekte mørkeblå liberalistretorikk. Vi skal heller spørre: «Hvordan kan noen i sin egoisme forlange det som en menneskerett at andre skal ofre sin fridag for å stå på pinne så de selv kan shoppe på søndag?»

Noen fakta om dette kravet: Bransjen sjøl vil ikke ha dette. Da forslaget så vidt var oppe på sommeren 2013, gikk alle aktører i bransjen ut i mot dette. De butikk-ansatte ønsker ikke å jobbe uka rundt. Det kom klar motstand fra arbeidsgiver som går klart ut med at markedet er mettet. En videre utvidelse av åpningstider vil kun medføre at den samme inntjeningen skal spres ut over enda flere timer med lønnskostnader. Og vi veit jo hvem som må betale for kjedenes fall i profitten: De ansatte i form av press på bemanning, lønn og pensjon. Deretter næringsmiddelindustrien og bøndene gjennom enda hardere press på en allerede lav fortjeneste i matforedlingsindustrien. Til sist er det du og jeg som den vanlige forbruker som må dekke resten av kjedenes profitt gjennom økte priser. Når alle parter i bransjen ikke ønsker endringen, står vi kun igjen med en forklaring: De mørkeblås ideologiske korstog.

Den mørkeblå retorikken sikter kun på handling i matbutikker. Dette er bevisst. For endringen omfatter så mye mer. Det er lett å se når men tenker på det. Skal butikken være åpen, så må vaktmester, vektere og rengjøringspersonalet på jobb også. Alle disse skal jo ha et sted å gjøre av barna sine, og dermed kommer presset på barnehager om at de må ha et tilbud. Og slik kan vi fortsette. Dessuten ville aldri EØS’ konkurranseregler akseptere at kun kjøpesenteret er åpent. Dette vil gjelde overalt.

Er det virkelig dette vi trenger?

Tidsklemma og stress er allerede et problem i samfunnet. Vi skal rekke jobb, fritid, barnas aktiviteter, trening og være så ekstremt perfekte og moteriktige at vi aldri har tid til å leve i nuet. Samfunnet sitter i et kollektivt statusjag der det naboen har, er viktigere enn om vi egentlig er fornøyd med det vi sjøl har. Samfunnet er allerede gjennomkommersialisert. Fremfor å utvide hverdagen til alle ukens sju dager, burde vi heller gå andre veien. 6 timers dag var tidligere en fanesak i fagbevegelsen, men ble plutselig borte fra samfunnsdebatten. Utregninger fra SSB viser at vi har råd. En viss økning av skatter gir doblet privat forbruk i stedet for trippelt privat forbruk i 2060, og da er 6 timersdagen dekket inn på dagen velferdsnivå. Så det er alternativer til mer handel og forbruk, om vi bare vil bruke dem.

Puslespillbitene faller på plass, og bildet er ikke pent

Putter vi alle bitene på plass, får vi bildet av de mørkeblås gammeldagse politikk: Utvidelsen fra 10 til 20 dager for bedriften og dekke lønn ved permittering sender folk ut av arbeidslivet i stedet for permittering. Derfra går turen ned på nærmeste bemanningsbyrå. Det beste du kan håpe på, er en midlertidig stilling i ca ett år, før det er å stille seg i kø igjen. Mens du var i arbeid, fikk du smake mørkeblå fleksibilitet og valgfrihet. Sjefen fikk nemlig både fleksibilitet og valgfrihet en masse med arbeiderne sine og deres liv. Gjennomsnittsberegnet arbeidstid tok vekk muligheten din til å få være med barna på kampene med idrettslaget, og det kunne sjefen velge selv at ikke var overtid, for i snitt var det liksom ikke overtid. Og fikk du bare holde kjeft om at arbeidsmiljøet var dårlig for du er jo bare en del av en midlertidig arbeidsstokk, og dens antall er jo høyst fleksibelt. Kurset du burde hatt for å gjøre jobben best mulig, fikk du ikke for du er jo bare midlertidig. I mellomtiden blir det ferie hjemme i hagen i år også siden ansettelsesperioden din går ut i april, og da kan du ikke reise på ferie, for det kan jo hende at en ny jobb dukker opp i juni. Så da kan du sitte der i hagen i sommer og se på taket som skulle hatt ny takstein, men banken sier nei til lånet du trenger. Du har ho tross alt ikke fast inntekt.

Så knytt neven, aktiviser fagbevegelsen og sørg for å ta din del av kampen. Denne må vi vinne.

Mange på den revolusjonære venstresida har fulgt Venezuela med stor interesse det siste tiåret.

Men vi kan ikke forstå Venezuela, uten å forstå landets oljesektor, og betydningen av oljen for det sosialistiske prosjektet.

Stian Bragtvedt har snakket med Iselin Åsedotter Strønen.

Iselin Åsedotter Strønen har skrevet doktorgrad om Venezuela og den bolivarianske prosessen. Hun er utdannet sosialantropolog og journalist fra Bergen og London.

Stian Bragtvedt jobber i FN-sambandet, er med i redaksjonen til Rødt!, og er leder av internajonalt utvalg i Rødt.

Venezuela er verdens niende største olje-eksportør (2013), og sitter på verdens antatt største oljereserver med 297,74 milliarder fat i påviste oljereserver. I fjor var landet den tredje største eksportøren av råolje til USA. Olje står for rundt 95 prosent av landets eksportinntekter, og 25 prosent av BNP. Angivelig bidrar oljeinntekter til rundt 50 prosent av statsbudsjettet, men det eksakte tallet er ikke kjent. Venezuela var en av grunnleggerne av OPEC, og har etter at Chávez kom til makten, vært en pådriver for å styrke organisasjonen, opprettholde produksjonskvotene, og sikre høye oljepriser. Samtidig har også Venezuela inngått andre allianser, bl.a. Petrocaribe, der Venezuela selger oljen til fattigere naboland på spesielt gunstige betingelser eller i bytte mot andre varer og samarbeidsavtaler.

Oljens betydning i Venezuela før og nå, både politisk, kulturelt, historisk og økonomisk, kan vanskelig overvurderes. Den moderne staten Venezuela ble fra tidlig 1900-tall formet gjennom fremveksten av oljeindustrien, og oljerikdommen er en stor del av den nasjonale selvforståelsen og identiteten. Siden Chávez kom til makten, har oljeproduksjon som et middel for fattigdomsreduksjon og nasjonal utvikling stått i sentrum for regjeringens politiske prosjekt, og redistribusjon av oljeressursene har vært det mest potente symbolet for det bolivarianske prosjektet. Eksempelvis er slagordet for PDVSA, det statlige oljeselskapet, «PDVSA er nå alle sitt» (PDVSA ahora es de todos).

Redusert oljeproduksjon har ikke konkret vært et tema. Imidlertid har det alltid vært en bekymret undertone i den venezuelanske offentligheten om oljens rolle og betydning i landet. Da oljeproduksjonen for alvor hadde skutt fart på 1930-tallet, snakket Arturo Uslar Pietri, en av landets viktigeste intellektuelle gjennom tidene, om nødvendigheten av å «så oljen» inn i andre produktive aktiviteter. Juan Pablo Pérez Alfonzo, også han en av landets mest kjente intellektuelle gjennom tidene og medgrunnlegger av OPEC, er kjent for frasen «djevelens ekskrement» og advarsler om oljens negative konsekvenser. Venezuela, som før oljealderen var stor på både kaffe-og sjoko-ladeeksport, ble transformert til en olje-økonomi i fra 1920-tallet av, med avfolkning av landsbygda og fremveksten av de store urbane slummene som resultat. Det som på norsk blir kalt tilkarringsvirk-somhet (rent seeking) av grunnrenten, formet basisen for den fremvoksende politiske økonomien, med tilhørende klassestrukturer i form av en blomstrende middel- og overklasse som nøt godt av oljepengene som sirkulerte i samfunnet, og en underklasse som forsøkte å overleve på ytterkanten av og utenfor samfunnsøkonomien. Disse klasseskillene var i sin tur (og er langt på vei også gjeldende den dag i dag) basert på koloniale strukturer der underklassen i all hovedsak var fargede, og middel-og overklassen var hvite.

Nettopp på grunn av de strukturelle og kulturelle utfordringene som er knyttet til en oljeøkonomi, og de problematiske effektene det har hatt på det venezuelanske samfunnet, er det mange kritiske stemmer på grasrota og blant uavhengige intellektuelle som uttrykker bekymring for oljens rolle innenfor den bolivarianske prosessen og for landets framtid for øvrig. Dette er imidlertid lite debattert i de politiske elitene. Reduksjon av oljeproduksjon har ikke vært et tema, heller tvert i mot. Samtidig har et av hovedmålene i de nasjonale utviklingsplanene, inkludert den nåværende som strekker seg til 2019, vært å skape nye økonomiske og produktive strukturer som reduserer landets oljeavhengighet og diversifiserer økonomien. Dette er nettopp i tråd med tankegangen om å «så oljen», som har vært kongstanken siden oljeproduksjonen startet opp for nesten 100 år siden.

Paradoksene som ligger i at de venstre-orienterte regjeringene i Latin-Amerika satser på å oppnå sine sosiale og nasjonale utviklingsmål gjennom kontinuerlig og til og med økt utnyttelse av olje- og gassressurser, har blitt mye debattert blant akademikere og intellektuelle som følger med på endringsprosessene i Latin Amerika. Ikke minst har det vist seg at de såkalte progressive regjeringene i realiteten ofte overkjører både miljøhensyn og sårbare lokalbefolkninger, ved å vise til at det er for det felles beste. I tillegg har mange av disse lederne, og ikke minst Chávez, snakket høyt om globale klimaendringer, klodens fremtid og nødvendigheten av å skape en ny post-kapitalistisk samfunnsmodell. Samtidig eksisterer Venezuela innenfor både økonomiske strukturer og sosio-kulturelle referanserammer som er skapt av oljen, noe som gjør det nærmest umulig å se for seg at oljeproduksjonen skal reduseres i all overskuelig fremtid. Og om en ser mer globalt på det, og det er jo et av kjernepunktene i hele miljødebatten, er det jo også problematisk å forvente at disse landene der problemene står i kø, skal redusere sin oljeproduksjon når en ikke gjør det i Vesten.

Men paradoksene står jo også i kø, og disse gjør seg også svært gjeldende i Venezuela. Om en tar et steg tilbake, så kan en jo si at det bolivarianske prosjektet representerer et forsøk på å stake ut et alternativt politisk prosjekt i opposisjon til den globale senkapitalistiske modellen. Samtidig er de et oljeeksporterende land i den tredje verden, historisk formet og prisgitt det globale kapitalistiske systemet, som det er basert på, og blir næret av utvinning av ikke-fornybare ressurser. Til tross for at Venezuela har lykkes med å frigjøre seg fra internasjonale finansinstitusjoner og oppnådd økt suverenitet over oljesektoren, så er de jo likevel avhengig av kunnskap, kapital og teknologi utenfra, og lever stadig med en sårbarhet i forhold til oljepriser og konjunkturer på det internasjonale finansmarkedet. Det ligger jo også et åpenbart paradoks i at det bolivarianske prosjektet er tuftet på en ideologisk kritikk av imperialisme, samtidig som de selger store mengder olje til USA, har USA som største importkilde, og inngår partnerskap med selskaper som Haliburton og Chevron. Ikke minst er det bolivarianske prosjektet på hjemmebane tuftet på muligheten til fortsatte nasjonale investeringer og økt levestandard, noe som igjen fordrer en jevn strøm av oljeinntekter og høye oljepriser.

Det er åpenbart at mange er klar over disse paradoksene, ikke minst Chávez selv som både var en idealist, pragmatiker og realpolitiker. Samtidig må de jo forholde seg til det handlingsrommet som faktisk foreligger, og leve med de motsetningene og konfliktene det medfører når ideologi og realpolitikk møtes.

For meg personlig ligger det mest fascinerende paradokset i møtet mellom en massiv «US-style» konsumkultur med dype røtter i samfunnet, og en «bolivariansk» motkultur som omfavner alternative tradisjoner og verdier i opposisjon til den globale, vestlige konsumkapitalismen og det tilhørende verdiregimet dominert av middel- og overklassen. Om en ser historisk på det, så ble Venezuela sin svært ekstravagante form for konsumkultur formet gjennom kulturelle referanserammer og politisk-økonomiske samfunnskonjunkturer skapt av oljeøkonomien. Dette har også formet klasseidentiteter, som en igjen ser dype spor av i den politiske polariseringen. Samtidig har også de fattige og arbeiderklassen fått økte muligheter til prangende forbruk i takt med økt kjøpekraft, og dette medfører en del dype spenninger innenfor hele prosessen.

Det spørs litt hvordan en ser på det, men i praksis nei. Oljens andel av eksportinntektene har faktisk steget, og ligger nå angivelig på 95 prosent. Ikke-oljerelatert produksjon sin andel av BNP har heller ikke økt nevneverdig. Samtidig har de strammet opp skattesystemet noe, og det har vært mange initiativ til å starte opp nasjonal produksjon av både forbruks-, industri-, mat og næringsmidler. I mange av disse initiativene har Venezuela inngått samarbeid med andre land, for eksempel Iran, i forhold til traktorer og annet jordbruksutstyr.

En av kjernetesene i den såkalte ressursforbannelsen er jo at oljeøkonomien skaper såkalt path dependency, som gjør det nærmest umulig å initiere nye økonomiske strukturer. Både økonomi, produksjon og samfunnsliv er orientert mot jakt på grunnrente i stedet for produktive aktiviteter. I tillegg blir den nasjonale valutaen drevet opp og undergraver andre eksportaktiviteter, den såkalte hollandske syke.

Dette er venezuelanske politiske ledere fullt klar over. Det har hele tiden vært en kongstanke å radikalt endre både geopolitiske og økonomiske strukturer for å røske opp i de strukturelle mønstrene som olje-økonomien har skapt, noe Chávez gjentok i det uendelige. Målet har vært å redusere avhengigheten av utenlandsk import, og å bygge opp nasjonal kunnskap og kompetanse, men problemene har stått i kø for en langsiktig utvikling av nye produktive strukturer.

Problemene med mange produksjonsrelaterte reformer både innenfor jordbruk og industri er både strukturelle og politiske. Problemene henger sammen med politisk maktspill, politiske konjunkturer og et generelt problematisk byråkratisk system med manglende kapasitet til langsiktig oppfølging og ekspansjon. Samtidig har jo den lavintensive og tidvis høyintensive konflikten med opposisjonen og deres allierte i det private næringsliv og blant jord- og kapitaleiere gjort det svært vanskelig å gjennomføre politiske og økonomiske reformer. Ikke minst har jordreformer blitt motarbeidet av de store jordeierne, Blant annet har over 300 drap på campesinos og urbefolkningsgrupper blitt tilskrevet leiemordere betalt av disse maktgrupperingene. Venezuela har fremdeles en av kontinentets største landkonsentrasjoner. Et av problemene er jo også at landsbygda – innlandet – har vært nærmest avbefolket i tredve–førti år, med de følgene det har for tap av kunnskap, sosial organisering og infrastruktur. Så å gjenopprette jordbrukssektoren er en kjempeutfordring. Men som sagt, den har økt betraktelig i forhold til utgangspunktet, samtidig som etterspørselen etter mat også har økt enormt. Matmangel er nærmest utryddet i Venezuela i dag på grunn av økt kjøpekraft og statlige tiltak, og det gjennomsnittlige kaloriinntaket – dradd opp av at også de fattige nå spiser seg mette – har økt betraktelig. Faktisk er overvekt et sterkt økende problem i dag.

En kan vel si at oljen har vært et tveegget sverd på alle måter, også utenrikspolitisk. På grunn av oljen har Venezuela og USA har hatt et svært tett spesielt forhold gjennom størstedelen av det 20. århundre. Båndene var svært tette mellom politiske ledere og næringslivet, ikke minst i oljeindustrien, i Venezuela og USA, og USA nøt svært godt av venezuelanske oljeforsyninger. Det var også tette bånd mellom det venezuelanske og amerikanske militæret. Disse privilegiene og nettverkene ble revet over da Chávez kom til makten, noe som selvsagt har falt USA svært tungt for brystet.

Ved hjelp av oljen og økte muligheter for politiske allianser i Latin Amerika etter årtusenskiftet ble Venezuela i tillegg en viktig aktør for en ny uavhengighetsbølge på kontinentet, som både politisk, økonomisk og ideologisk sett reduserte Washington sin makt kraftig. I tillegg har Venezuela forsøkt å skape Sør–Sør-allianser også utenfor kontinentet. Når en ser tilbake på USA sine fotspor gjennom Latin-Amerikas historie, er det derfor ganske naturlig at Caracas har vært en torn i øyet for Washington. Det er realpolitisk og historisk naivt å tro noe annet enn at USA har gjort det de har kunnet innenfor de rådende muligheter for intervensjonisme for å støtte et regimeskifte i Venezuela. Det er jo kjent at de hadde en finger med i spillet i kuppet mot Chávez i 2002, og de har siden den tid bidradd med enorme menger økonomiske ressurser og støtte for å bygge opp opposisjonen og undergrave regjeringens legitimitet.

Korrupsjon er et massivt problem i Venezuela, og det har det alltid vært. Dette har røtter som går tilbake til kolonialiseringen og den tidlige statsdannelsen om en skal se historisk på det, mens omfanget av korrupsjon i staten og samfunnet for øvrig skjøt særlig fart under oljeboomen under Carlos Andrés Pérez sin regjeringstid på 1970 tallet, og har siden da vært dypt integrert i samfunnslivet. Dette gjelder ikke bare i det offentlige, men også i aller høyeste grad privat sektor.

Det er en allmenn enighet i Venezuela at det har vært mye korrupsjon i senere år, muliggjort av den massive sirkulasjonen av oljepenger i samfunnet, mangel på et system og kultur for «check and balance» og en historisk samfunnskultur der korrupsjon – i ulike former «smører» det daglige samfunnshjulet og både vertikale og hierarkiske nettverk på ulike arenaer. Fenomenet stikker langt dypere enn bare standardbildet av offentlige tjeneste-menn som får penger under bordet eller som stjeler offentlige midler. For eksempel er det et stort problem på sykehusene at leger og andre ansatte stjeler medisin og utstyr, og selger det privat eller bruker det i sin egen private praksis. Og i det private næringslivet er det mye rart som foregår, uavhengig av og på tvers av politiske preferanser. Pragmatisme og opportunisme er en stor del av den historiske arven generelt.

I forhold til regjeringen snakker en gjerne om dannelsen av la boliburgesia, det bolivarianske borgerskapet, og det er en del snusk på ulike nivåer i statsapparatet. Det har vært noen enkeltsaker der høytstående personer på begge sider av det politiske gjerdet har vært siktet for korrupsjon, men dette er nok bare toppen av isfjellet. Det er enormt vanskelig å endre en praksis som er så rotfestet i samfunnsveven. Når det er sagt, så er det vanskelig å kvantifisere hvorvidt det har blitt mer eller mindre korrupsjon nå en før. Korrupsjon på 70-, 80-, og 90-tallet nådde gigantiske proporsjoner, ikke minst under privatiseringsbølgen på 80- og 90-tallet, der det er blitt anslått at tilsvarende eller mer enn landets samlede utenlandsgjeld forsvant ut av landet og til utenlandske bankkontoer. Mange av de som har sittet i Miami og sydet av raseri mot regjeringen, har ikke mye moralsk kapital å tære på for å si det sånn.

På grasrota er det ulike innstillinger til korrupsjon. Mange av de mer ideologisk orienterte er dypt bekymret over at oljerikdommen og den nedarvede politiske kulturen i form av korrupsjon og opportunisme i Venezuela spiser opp revolusjonen innenfra. Samtidig er også venezuelanere pragmatiske, de fleste anser korrupsjon som noe som alltid har eksistert og som alltid vil eksistere, og tenker at så lenge penger også flyter der de skal så, får det være greit. Folk har jo kjent på kroppen at oljepengene har kommet frem og kommet dem til gode. Til tross for at slummene fortsatt er slummer, så er det enorme forskjeller mellom livskvaliteten der nå og for 15 år siden i forhold til helse, utdannelse, kultur- og rekreasjons-muligheter, infrastruktur, boligbygging, ernæring og så videre. Og pensjonsreformer og stipendordninger til studenter og alene-mødre har jo styrket sikkerhetsnettet til spesielt sårbare grupper. Det er gjort store investeringer i offentlig infrastruktur, offentlig boligbygging og, til tross for varierende resultat, produktiv virksomhet. Venezuela har nå den laveste GINI-indeksen (som måler fordeling av inntekter mellom rike og fattige) på kontinentet, den nest høyeste minstelønnen på kontinentet, og har nådd en rekke av tusenårsmålene. Både fattigdom og ekstrem fattigdom har blitt kraftig redusert. Disse faktorene er kjente og viktige for folk, og de tar det som bevis for at oljeinntektene faktisk har blitt omfordelt.

Men selvfølgelig, dersom dimensjonene av korrupsjon blir for massive, så er det grenser for hvor langt pragmatismen rekker, særlig nå når økonomien begynner å halte. I min doktorgradsavhandling forsøker jeg å forstå den bolivarianske prosessen ikke bare som et politisk prosjekt, men også som et forsøk på å skape en ny moralsk orden, både privat og kollektivt, etter at samfunnsmoralen brøt totalt sammen i fra 1980-tallet og fremover. Derfor er det åpenbart at kontinuerlig korrupsjon innenfra og ovenfra tærer på den symbolske og moralske kapitalen som prosjektet hviler på.

Venezuelas statseide oljeselskap PDVSA er åpenbart det største, og de har majoritets-andelen i alle samarbeidsavtaler med utenlandske selskap. Det finnes en rekke utenlandske selskap i Venezuela, inkludert Halliburton, Chevron Texaco, China National Petroleum, Gazprom, Lukoil, Petrobras, Petronas, Petro Vietnam, Perenco, Royal Dutch Shell, Statoil og Repsol YPF, uten at jeg på stående fot vet hvilken som er størst.

Jeg har ikke noe øre på bakken akkurat i forhold til detaljene rundt samarbeidet mellom utenlandske oljeselskap og PDVSA, selv om de har uttrykt misnøye i mange tilfeller. Mulig det er bedre forhold mellom de som er regnet som «partnerland» enn de som er regnet som vestlige selskap. Da Venezuela endret vilkårene for samarbeidsavtaler og skatte- og avgiftsnivå for utenlandske oljeselskap for over ti år siden, var det nok en del misnøye, selv om de fleste valgte å bli værende under de nye vilkårene – inkludert Statoil. De som trakk seg, var Exxon-Mobil og Conoco-Phillips, og i 2007 gikk de til sak mot Venezuela i internasjonale domstoler for tapte inntekter. Det endelige utfallet av disse sakene er ikke avgjort enda.

I forhold til USA sin aggressive politikk så er vel Venezuela en brikke i det større maktspillet om kontroll over sine interessesfærer mer generelt, selv om Venezuela nok har stått i en særstilling i og med at landet sitter på så store oljeressurser, og i tillegg er plassert i det som USA anser som sin bakgård. USA hadde hatt nærmest fri tilgang til billig venezuelansk olje i flere tiår, så det sved når det tok slutt. I tillegg kommer nok også frykten for en dominoeffekt i form av økt ressursnasjonalisme og Sør–Sør allianser som Venezuela stod i spissen for. Så det ble nok ekstra viktig å isolere Chávez både symbolsk og realpolitisk.

Gitt den enormt viktige rollen PDVSA spiller i venezuelansk økonomi, definert som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, er PDVSA et stramt kontrollert selskap. Det er regnet som veldig hierarkisk og ikke et sted der en vil eksperimentere med arbeider-makt. Derimot er det sterke fagforeninger som organiserer arbeiderne innenfor selskapet, og som har en tilsynelatende god dialog med ledelsen og myndighetene. Det har vært mindre arbeidskonflikter mellom oljearbeidere og staten, men alt i alt regnes PDVSA som en uhyre attraktiv arbeidsplass. Etter en utblåsningsulykke i Paraguaná-raffineriet i 2012 der 48 mennesker døde, kom det frem at arbeiderne hadde klaget på manglende vedlikehold og sikkerhetsforanstaltninger over lengre tid, men dette ble langt på vei feid under teppet. PDVSA har mye makt, og de bruker den når det er nødvendig.

Nettopp på grunn av at PDVSA er grunn-steinen i det venezuelanske samfunnet, var det også absolutt nødvendig for Chávez å få kontroll over selskapet da han kom til makten. PDVSA, som var nær ved å bli privatisert av Chávez sin forgjenger, hadde over lengre tid utviklet seg til en stat i staten, samtidig som det daværende mektige lederskapet var sterkt knyttet – både personlig og ideologisk – til den internasjonale oljeindustrien som opererte i landet. Gjennom mye «kreativ» forretningsvirksomhet unndro PDVSA enorme summer fra den venezuelanske statskassen. Etter en sabotasje/lock out i PDVSA i 2002/2003 ble 16 000 ansatte som hadde deltatt i streiken sparket, ut fra logikken om at det er totalt uakseptabelt å bruke et nasjonalt selskap til å strupe et helt lands økonomi og velferd i et forsøk på å velte regjeringen. I dag er Rafael Ramirez både sjef for PDVSA og minister (statsråd) for energi- og gruvedepartementet så regjeringen har åpenbart stålkontroll over selskapet. PDVSA har også en aktiv rolle i deler av regjeringens sosial- og utviklingspolitikk, selv om det er mye som kan sies om hvorvidt det egentlig er så bra.

Siden Chávez kom til makten, har det vokst frem en bred og variert grasrotbevegelse – særlig med utspring i de urbane fattigområdene. Denne bevegelsen –- eller rettere sagt bevegelsene, for det er overhodet ikke en homogen bevegelse – har røtter i grasrotaktivisme som går flere tiår tilbake, og opererer både uavhengig av og i tett samarbeid med staten. Disse bevegelsene som har samlet seg bak den bolivarianske prosessen som en alternativ idé og prosjekt, men det betyr ikke at de kan avfeies som lydig stemmekveg for regjeringen som det ofte blir antydet i media og andre steder.

Men det er utvilsomt i samspillet mellom grasrotaktivisme nedenifra og politisk mobilisering ovenfra at endringer for alvor har skjedd på grasroten, både i forhold til sosiale og velferdsmessige forbedringer og økt politisk bevissthet og deltakelse. Grasrotorganisering tok av med de såkalte sosiale misjonene fra 2002 og fremover, knyttet til helse, utdannelse, sport, kultur, ernæring og infrastruktur. Gjennom misjonene samarbeidet staten og lokalsamfunnene for å implementere en rekke velferds-tjenester og sosiale goder i slumområdene og på landsbygda. Siden 2006 har hovedfokuset vært de såkalte nabolagsrådene (consejos comunales) og kommunene (comunas). Gjennom disse organene har lokalbefolkningene fått omfattende fullmakter og rettigheter i forhold til lokale utviklingsprosjekter, sosiale tjenester, og infrastruktur, og enorme ressurser har blitt kanalisert inn i lokalsamfunnene. Dette har vært en bratt læringskurve på lokalplan, og mye kan utsettes på byråkratisk oppfølging og koordinering, men det har utvilsomt medført mye demokratisk læring og materielle og sosiale forbedringer. Jeg har vært dypt fascinert og tidvis imponert over hvordan lokalsamfunnene har blitt en plattform for tett dialog og produktive maktkamper med myndigheter på ulike nivå, samtidig som spenningen mellom grasrota og byråkratiet er et av kjerneparadoksene i den bolivarianske prosessen. Derfor har det også vært mye frustrasjon med den venezuelanske staten og i hvilken grad politikerne reelt har åpnet opp for at et deltakende demokrati kan utvikle seg. Samtidig er ikke grasrota en ensartet masse; mange ønsker å delta i lokalsamfunnet for å simpelthen bygge lekeplasser, forbedre infrastruktur og bygningsmasse, mens andre, og mer radikale stemmer ønsker en radikal omlegging av det politiske systemet tuftet på sosialistiske prinsipp om folkemakt. Det skal også sies at det heller ikke er bare regjeringstilhengere som deltar i nabolagsrådene, der finner en både apolitiske og opposisjonsvelgere.

I forbindelse med nabolagsrådene og kommunene har det vært en del eksperimenter med det som på norsk kan oversettes til intern utvikling (desarollo endógeno) i form av utvikling av småarbeidsplasser i lokalsamfunnet for eksempel knyttet til søm, håndverk, eller matproduksjon. Disse er styrt nedenfra av lokalsamfunnet og de involverte. I forhold til arbeidermakt i større bedrifter har det vært noen forsøk med varierende suksess. Det har vært mye konflikter rundt staten som arbeidsgiver og arbeiderne i enkelte av de statlige bedriftene. Akkurat nå pågår det en større konflikt og streik i SIDOR, som er Venezuelas største stålprodusent. Dette er en langvarig konflikt som også innebærer at staten i fjor sparket direktøren som var valgt av arbeiderne, og satte inn sin egen mann. Det viser seg at den venezuelanske staten ofte handler mot sin egen retorikk, samtidig som slike konflikter ofte også bunner i politiske spill og maktkamper, som venezuelansk politikk er gjennomsyret av. Generelt er den bolivarianske prosessen full av motsetninger, og det er en konstant dragkamp mellom staten og grasrota. Men likevel har det foregått en enorm bevissthetsendring og mange enormt interessante eksperiment og prosesser for deltagende demokrati og lokalt selvstyre. Jeg tror at den europeiske venstresiden ofte har vært så lunken i forhold til Venezuela fordi arbeiderbevegelsen og den intellektuelle venstresiden har vært så lite fremtredende i prosessen, i hvert fall sett herfra. Men en skal ha i mente at på grunn av landets historiske og strukturelle utfordringer er andelen ansatte i formell sektor også i dag bare rundt 50 prosent. Den venezuelanske arbeiderbevegelsen har historisk sett hatt et svært frynsete rykte som et kooptert appendiks til Acción Democratica, som var det største av de to partiene som alternerte regjeringsmaktene mellom seg fra 1958–1998. Landets tidligere største fagforening, CTV, var også med på kuppet i 2002. De nye bolivarianske fagforeningene som har vokst frem etter 1998, har utvilsomt spilt en svært viktig rolle innenfor prosessen, men likevel vil jeg påstå at de virkelig store endringene har skjedd blant de urbane fattige: blant grasrotaktivister, de som arbeider i uformell sektor, det uorganiserte proletariatet, husmødre, trippelarbeidende kvinner, ungdom og aktivistiske statsansatte med sterke bånd til grasrota. Det er i slummen den bolivarianske prosessen virkelig har vist seg som en sosial, politisk og kulturell revolusjon, dog full av motsetninger, konflikter og maktkamper.

Det er vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt fordi den politiske og økonomiske situasjonen er så uoversiktlig. Det var et enormt tap for prosessen at Chávez døde, og Maduro ser ut til å ha vansker med å opparbeide seg solid politisk kapital.

I juni publiserte den nylig avgåtte planleggingsministeren og en av Chávez mest langvarige støttespillere, Jorge Giordani, en bitende kritikk av regjeringen og Maduro selv. Dette har medført en del debatter som ser ut til å avsløre store spenninger innad i regjeringen. Kritikken gikk på at Maduro har utvist svakt lederskap, dårlig dømmekraft, og at andre grupperinger sitter på den reelle makten. Det blir nå sagt at det avtegner seg et bilde av en skillelinje mellom pragmatikerne og radikalerne i regjeringen, og det ryktes, uten at jeg vet hvorvidt det er sant eller ikke, at enkelte liberaliseringsreformer er på trappene og at regjeringen lager avtaler med kapitalkrefter som overhodet ikke er sympatiske til det bolivarianske prosjektet. Samtidig holder PDVSA sin tredje kongress akkurat nå (slutten av juli), der Maduro uttaler at det primære målet frem mot 2019 er å forandre økonomien i sosialistisk retning. Så alt i alt tror jeg at dette er en alvorlig korsvei for Venezuela. Om en ser bort fra de økonomiske problemene, så er det klart at Maduro sin karisma er nærmest fraværende i forhold til Chávez sin, og mange vil nok også si at han prøver for hardt å kopiere Chávez sin stil.

Det er også vanskelig å spå hvordan velgermassen vil endre seg. På grasrota er mange ideologisk knyttet til det bolivarianske prosjektet og vil aldri stemme for opposisjonen uansett. Disse vil si at Chávez bare var en katalysator og midlertidig leder for et langt større prosjekt som handlet om poder popular (popular power) og en ny samfunnsmodell, og ikke Chávez som person. Media har alltid heng seg opp i figuren Chávez, men som jeg påpekte tidligere, så har det foregått en stor bevissthetsendring og sosial revolusjon også på grasrota. I tillegg er også mange dypt bekymret for hva som vil skje dersom opposisjonen kommer til makten igjen, både i form av en elitistisk, nyliberal samfunnsmodell, og forhold til maktovergrep og undertrykking.

Men valgresultatet i fjor viste jo at Maduro overhodet ikke sitter trygt, til tross for dette grunnfjellet. Mange stemte på Chávez fordi de var sterkt knyttet til han som politisk leder og menneske, og vil mene at uten han har prosessen ingen fremtid. Andre kan lett la seg overbevise om at det er på tide å gi opposisjonen en sjanse, og dersom inflasjonen og varemangelen vedvarer, vil nok mange tippe den veien. En skal huske at mange unge velgere har vokst opp med Chávez, og dermed ikke har minne om hvordan Venezuela var før. Dermed vil de ikke ha samme instinktive motviljen mot de tradisjonelle politiske sektorene som opposisjonen er en del av, som den eldre garde har. For mange som har vært med noen år og levde under det gamle politiske system før Chávez, står fortsatt slagordet «de skal ikke komme tilbake» (no volverán) – sterkt.

Men alt i alt har nok opposisjonen bedre vilkår for å vinne makten tilbake nå enn noen gang. Forsøket på å velte regjeringen som de voldelige opptøyene tidligere i år til syvende og siste handlet om, var åpenbart mislykket, men i 2016 kan opposisjonen begynne å samle underskrifter for en folke-avstemning over Maduro sitt embete, og dersom den blir gjennomført, er det høyst usikkert hvilken vei pendelen svinger.

Om en ser historisk på det, har inflasjon alltid vært en utfordring i Venezuela, ikke minst på 90-tallet da den tippet over 100 prosent. Siden tidlig 2000-tall har inflasjonen faktisk vært relativt moderat, og reallønnsveksten har ligget godt over inflasjonsnivået. Noe inflasjon har vært uunngåelig på grunn av store oljeinntekter, høyt offentlig forbruk og økt velstandsvekst og kjøpekraft blant folk flest.

Men de siste to årene har inflasjonen akselerert, og har i år tippet 60 prosent. Dette blir hovedsakelig tilskrevet et akselererende svartebørsmarked for omsetning av utenlandsk valuta og massivt misbruk av et det statlige systemet for vekslingskontroll. Samtidig, og relatert til dette, har det også det siste året vært mangel på en del mat- og forbruksvarer som har bidratt sterkt til å drive prisene oppover.

Venezuela innførte vekslingskontroll i 2003 for å unngå kapitalflukt da de politiske konfliktene toppet seg, og for å beskytte en oppbygging av den nasjonale industrien. Kjernen i dette systemet er at det private næringslivet og private personer på visse vilkår har fått kjøpe utenlands valuta til en statlig regulert lav pris, samtidig som det har vokst frem et blomstrende svartebørsmarked for omsetning av utenlands valuta. Lenge var differansen mellom de to prisene relativt moderat, mens det har økt betraktelig de siste årene og skapt et ekspanderende marked for valutaspekulasjon muliggjort av svindel av det statlige vekslingskontroll-systemet.

For å få tak i dollar har det for eksempel blitt opprettet det som kalles koffertbedrifter i Venezuela: fiktive selskap som kjøper valuta til statlig regulerte priser, og som så omsetter valutaen i svartebørsmarkedet. Eller selskap som ikke kjøper det de sier de skal kjøpe, eller som importerer varer for så å selge de på svartebørsmarkedet eller i Colombia. Etter hvert så en også at mange varer, også varer kjøpt med statlige valuta, ble priset i butikken ut i fra svartebørs-priser. Nå avgåtte planleggingsminister, Jorge Giordani, anslo i fjor at fiktive selskaper hadde tilranet seg 20 milliarder dollar i 2012. En har også hatt massiv svindel utført av privatpersoner som har kjøpt statlige dollar for reiser til utlandet, men som sender kortet ut av landet til en bekjent eller reiser bort en snartur for å tappe kredittkortene, og kommer hjem igjen med dollar som så blir omsatt på svartebørsmarkedet. På et tidspunkt var dette så omfattende at fly med utenlandsdestinasjoner forlot Venezuela nærmest tomme, fordi en må bestille flybillett for å få godkjent søknad om reisevaluta. Det er åpenbart middelklassen, som har tilgang til kredittkort og råd til å kjøpe flybilletter, som har nytt godt av denne formen for svindel.

Regjeringen har beskyldt kapitalsterke politiske motstandere for å bedrive en økonomisk krig ved å bevisst spekulere i bolivaren, samtidig som de har erkjent at vekslingssystemet har vært preget av manglende kontroll og også en del interne råtne epler som har muliggjort svindel. Tidligere i år ble vekslingssystemet restrukturert, og en ny vekslingskategori ble innført i et forsøk på å dempe det parallelle valutamarkedet. Samtidig som det er snakk om videre justeringer på sikt. I senere tid har svartebørsprisen på dollar dempet seg litt samtidig som at regjeringen har gjort en del andre grep, bl.a. økt statlig import av mat, lovgivning som forbyr spekulativ prissetting i butikkene, styrking av forbrukerombudet og dialog med næringslivet for å øke innenlands produksjon.

I forhold til det siste årets mangel på mat- og forbruksvarer så mener opposisjonen at det er regjeringen sin feil fordi søknader om importvaluta har blitt liggende i systemet, samt at statlig overtaking av bedrifter og prisregulering på basismatvarer undergraver produksjonen. Regjeringen på den andre siden mener det private næringslivet har tappet systemet for penger samtidig som varene ikke reelt kommer inn i landet, og at enkelte aktører bevisst har redusert produksjonen eller holdt varer borte fra markedet i et forsøk på å ødelegge økonomien av politiske årsaker. Her skal det sies at det har blitt gjort beslag av store mengder varer som har blitt gjemt bort i varelagre mens butikkhyllene tømmes. Samtidig er det også klart at enorme mengder varer, tallet som nevnes er 40 prosent, blir smuglet over grensen til Colombia og solgt der til enorme profitter.

Så alt i alt er problemene i Venezuela svært komplekse og uoversiktlige, og sammensatt både av makroøkonomiske, politiske og strukturelle årsaker. I bunn og grunn tror jeg ikke det er noen som helt har oversikt over hva som egentlig skjer i den venezuelanske økonomien på det nåværende tidspunkt. Det som er klart, er at det offisielle lønnsnivået ikke matcher det reelle prisnivået, samtidig som det sirkulerer enormt mye «svarte penger» sånn at på et paradoksalt vis fremstår det som om det forgår en kjøpefest samtidig som inflasjonen øker. De som lider mest, er nok de som ikke har evner eller muligheter til å skaffe penger utenom ordinære lønninger i lokal valuta. I følge mine kilder har regjeringen greidd å noenlunde opprettholde flyten av varer til de statlig regulerte matvarebutikkene, Mercal, i urbane fattigstrøk, og dette har dempet problematikken noe. Statistikken som er tilgjengelig, viser at de inntekts-baserte fattigdomsratene økte noe i første del av 2013, før de falt tilbake til det nivået de har vært på de siste årene. Målemetoder som også legger andre faktorer enn inntekt til grunn, indikerer at fattigdomsraten har fortsatt å falle også gjennom 2013, noe som reflekterer at regjeringen har opprettholdt investeringene til sosiale formål. Men det er åpenbart at kontinuerlig inflasjon legger et sterkt press på de økonomisk mest sårbare selv om regjeringen forsøker å justere lønninger i takt med prisveksten.

To oversiktsbøker

Bestselgeren i jubileumslitteraturen har vært Karsten Alnæs’ 1814. Miraklenes år. Denne hadde allerede solgt svært godt da Bård Frydenlunds Spillet om Norge. Det politiske året 1814 forelå i bokhandlene i mai i år. Disse to bøkene er begge kronologiske fortellinger om de sentrale begivenhetene gjennom hele det sagnomsuste året. De bygger på et svært stort antall kilder – og styrken hos begge ligger i evnen til å få mye ut av primærkilder, som dagbøker, brev, spionrapporter osv. Som lesere bringes vi nær inn på det som skjedde, og de fleste av oss får vite veldig mye mer enn vi visste fra før. Riktignok må en gå til annen litteratur om en er opptatt av historikerdebatten om de overordnede og syntetiserende historieforklaringene3, men skal en gjøre seg opp kvalifiserte meninger om de store spørsmåla trengs mye av den faktiske kunnskapen en kan hente fra Alnæs og Frydenlund.

Særlig når det gjelder vurderingen av de sentrale aktørene er det nyanseforskjeller mellom Alnæs og Frydenlund, men jeg finner ikke systematiske eller helt avgjørende skiller mellom dem. Til tross for det felles grepet med å gjøre ÅRET til temaet, er det imidlertid store forskjeller i skrivemåten. Historikeren Frydenlunds framstilling er bevisst svært nøktern og hele veien konsentrert om det sentrale. Spenningen ligger i stoffet selv og i at han lar kildene tale. Alnæs har ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap opparbeidet seg en rolle som en av de aller fremste historieformidlerne i Norge. Langt mer enn Frydenlund lar han fortellingen skifte mellom stort og smått og oversikt og detaljer. Han bruker mange teknikker for å levendegjøre stoffet. Denne gangen gjør han ikke bare godt greie for hva han har hentet hos ulike historikere, men han har (så langt jeg kan bedømme) selv levert meget patent faghistorie.

Stormaktsspill og krig

Begge historikerne har i tillegg til de store begivenhetene på våren, viet mer plass til det omfattende stormaktsspillet om Norge – og på krigen og fredsslutningen mellom Norge og Sverige, enn hva det ofte er blitt plass til i 1814-litteraturen. De viser begge også eksempler på sosiale opprør dette året.

Stormaktene var fast bestemt på at Norge skulle i union med Sverige, slik Kieltraktaten tilsa, men samtidig at Norge skulle ha en relativt fri stilling i unionen. Bård Frydenlund refererer bl.a. grundig fra den politiske debatten i England om synet på Norges stilling etter Kielfreden. Til det mer kuriøse hører det at han under arkivstudier i London «avslører» offiser og adelssønn Charles Gordon som britisk spion i Skandinavia – 200 år etter! Gordon rapporterte bl.a. at det ville koste dyrt å ta Norge.

Krigen mot Sverige på sommeren oppviste enkelte eksempler på vellykket norsk motstandskamp, men mest på dårlig planer, svik og svikt fra sivile – og særlig fra militære ledere. Det er overraskende å se så grundig dokumentert hvor mange vanlige soldater det var som var sterkt misfornøyde med dette – til tross for store problemer bl.a. med forsyningssituasjonen, og de store omkostningene det ville ha for dem å fortsette krigen.

En interessant kilde som Alnæs har benyttet, er håndskrevne notater etter den svenske soldaten Johan Månsson – om slaget på Eidskog. Hans beretning er oppbevart på Eda Skans Museum, og danner grunnlag for et spennende stykke mentalitetshistorie. Månsson hadde giftet seg med en norsk kvinne året før, men «jentene i Eda ser frodige og blomstrende ut. Det hadde vært synd om de norske troppene fikk trenge fram hit og herje slik det stundom skjer i krig.»4 Når soldatene marsjerer inn på norsk område forteller han: «Her møter vi ingen vennlige ansikter. Menneskene er åpenbart redde for oss. Kvinnene springer lange veier for å slippe å møte oss, og en del stenger seg inne og setter bom for dørene.» Før slaget er det bønn, og Johan undrer seg på «hvordan Vår Herre lytter til slike bønner når de kommer fra to hold, som er fiender, som har til hensikt å drepe hverandre.» Han dreper en norsk soldat med bajonett og sier det uhyggelige synet av den drepte vil følge han for bestandig. Da svenskene må trekke seg tilbake «trampet vi på døde og sårede kropper av mennesker og hester.»

Kampen for demokratiet

Ikke all jubileumslitteraturen handler om 1814 «i seg sjøl». Minst like interessant er det å se på 1814 som utgangspunktet for den nasjonale og demokratiske kampen i århundret som følger. Historieprofessor Finn Olstad har etter nylesning av relevant historielitteratur gjennomført en personlig drøfting av 200 års kamp for og om demokratiet i Norge fra 1814. Debattboka hans har tittelen Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år.

Olstad starter med å avgrense seg fra den naiviteten han mener det er å si at Norge gikk fra enevelde til demokrati i 1814. Jeg synes kanskje han undervurderer det grunnlaget 1814 la for en videre demokratiutvikling, men fortjenesten hans ligger i å vise hvor sterk den klassebestemte motstanden mot demokratiet – det vil si fra samfunnselitene – faktisk var. Så seint som i stortingsvalga mellom 1855 og 1882 var bare 7,5 % av befolkningen (30 % av mennene over 25 år) stemmerettskvalifiserte. Fordi det var blitt flere eiendomsløse var dette en mindre andel av befolkningen i 1814. Av de stemmerettskvalifiserte avla 64 % den troskapseden som også gjorde dem stemmeberettigede – og bare knapt 27 % av de 7,5 % deltok i valget i 1865. Arbeiderforeningene i thranebevegelsen hadde i 1850 nesten like mange medlemmer som det antallet som stemte på den tida! Da staten knuste thranebevegelsen, var dette først og fremst et forsøk på å kvele en demokratisk utvikling. Det første gjennombruddet for parlamentarismen og folkevalgt makt i 1884, var som kjent bare mulig med Venstres folkevæpningssamlag i bakhanda – mens det var presset på Venstre fra den gryende arbeiderbevegelsen, og fra kvinnebevegelsen, som førte fram til allmenn stemmerett.

Kontroversielt perspektiv på nyere historie

I Det farlige demokratiet fortsetter Olstad sin historiske vandring gjennom 1900-tallet og fram til i dag, og fremmer her (for en del) interessante, men kontroversielle synspunkter. En del av dem er denne anmelderen sterkt kritisk til.

Olstad mener det ved tre anledninger i perioden 1917–21 blei gjort framstøt for en rød revolusjon i Norge, mens fascistiske kupplaner i mellomkrigstida var høyst reelle. I følge Olstad var demokratiet dermed truet både fra høyresida og fra venstresida. Klassekompromisset fra 1935 og Arbeiderpartistaten etter krigen var dermed en stor seier for demokratiet. Arbeiderpartistaten hadde riktignok enkelte demokratisk betenkelige trekk. Unntakslover og politiske overvåkning var en del av dette, men når det gjelder overvåkningen demper Olstad kritikken. En annen type problem lå i borgerskapets motstand mot økonomisk demokratisering.

Olstad har åpenbart til hensikt å skrive ut fra et slags sosialdemokratisk grunnsyn, som i det meste skiller seg fra det som er dominerende sosialdemokratisk politikk i dag.5 Han ser på folkeavstemningen i 1972 som et demokratisk høydepunkt i norsk historie, og han ser også «kvinnenes inntog i politikken» fra samme tiår som er viktig gjennombrudd. Men etter dette ser han stadig sterkere trekk av en ny elitistisk embetsmannsstat. Han knytter dette særlig til at Arbeiderpartiet fra Harlem Brundtlands tid har mistet interessen for det tradisjonelle sosiale grunnlaget sitt. Partiet er ikke lenger en kanal for vanlige arbeidsfolk uten særlig formell utdannelse – og dermed er en demokratisk kanal blitt tettet. I tillegg til den tradisjonelle kritikken av ml-bevegelsen stiller Olstad spørsmål ved om tidligere ml-ere gjennom å innta mange posisjoner i det norske samfunnet har bidratt til å forsterke disse elitære trekkene i synet på politikk(!).

Et ønske om høyrepopulistisk innvandringspolitikk?

Olstad viderefører sin sterke anti-elitisme i en kritikk av hva EØS-medlemskapet og en globalisering på de transnasjonale selskapenes premisser, har ført til av innskrenking i demokratiet. Olstad argumenterer for en innvandringspolitikk som har klare høyrepopulistiske berøringspunkter. Dette kan synes som en logisk oppfølging av motsetningen mellom «folket mot elitene», som preger hele boka, men for meg framstår det nærmest motsatt: Den demokratiske kampens historie blir tatt til inntekt for tankestrømninger som helt siden 1814 (jødeparagrafen) har vært en trussel mot demokratiet.

Denne kritikken av innvandringspolitikken blir forsøkt knyttet til Terje Tvedts analyse av «det norske godhetsregimet». Hos Tvedt er frivillige organisasjoner som driver med bistand og humanitært arbeid i den tredje verden nært knyttet til den norske staten, slik at de dermed er med på å legitimere den hegemoniske politikken. Uansett hva en måtte mene om analysen til Tvedt, er det absurd å framstille det som om Antirasistisk Senter o.a. legitimerer norsk innvandrings- og «integreringspolitikk». Har virkelig ikke Olstad merket at den dominerende politikken er stadig innstramming?

Jeg synes Olstads kritikk av innvandrings-politikken er svak, og har vanskelig for å skille innholdet i kritikken hans av «multikulturalismen» fra den vi hele tida har hørt fra de mer tradisjonelle innvandringsfiendtlige miljøene. Tragikomisk blir det når han mener at utgangspunktet for antirasismen i Norge var ml-ernes ønske om å destabilisere økonomien!

Selvfølgelig kan det bli et demokratisk problem om politikken på et område mangler folkelig oppslutning. Men i den debatten som (kanskje) følger i kjølvannet av Olstads bok, er det andre synspunkter som er langt mer fruktbare:

1. Visse grunnleggende menneskerettigheter skal en ikke stemme over.
2. På viktige områder ser det ut som om opinionen ønsker en mer åpen innvandringspolitikk – f.eks. når det gjelder barneflyktninger.
3. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er uhyre krevende, men den eneste farbare veien hvis en verken vil bli medløpere for rasistene eller spille ballen i hendene på dem.
4. Den fornuftige anti-elitismen i dette spørsmålet må være å vise at de politiske elitene kombinerer tilslutning til det felles arbeidsmarkedet gjennom EØS – med en tilpasning til de innvandringspolitiske strømningene som bl.a. livnærer seg av de negative følgene av denne EØS-politikken.

Om det ikke alltid er så lett å lære av historien, er det mye å lære av historikere. Som jeg har vist i denne bokmeldinga, har de vært med på å nyansere det tradisjonelle 1814-bildet. Samtidig er det et viktig tema hos Finn Olstad at demokratiet er noe som måtte kjempes fram i kamp mot eliter og høyrekrefter. Det gjelder både før og nå. Men når Olstad mot slutten mest tilbyr oss retoriske poenger og sviktende kunnskaper om det som faktisk er norsk innvandringspolitikk, trår han galt både som historiker og som samfunnsdebattant.

Noter:

1. Kultursidene til nrk.no den 27. april. http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11683712 Artikkelen er skrevet av journalist Ana Leticia Sigvartsen.
2. Serien er presentert i forskningsmagasinet Apollon 1/2014 (Universitetet i Oslo).
3. Jeg gikk inn i denne debatten i Rødt! 4/13. Jeg hadde da særlig nytte av Ståle Dyrviks lille bok Året 1814 (Samlaget 2005). Den er historiografisk og redegjør for de motstridende og skiftende teoriene om 1814.
4. Alle sitatene etter Alnæs s. 362/363.
5. Samtidig skriver Olstad at han egentlig ikke forstår hva sosialdemokratisk politikk er for noe, fordi innholdet har skiftet så mye over tid. Han påpeker at Einar Gerhardsen og hans generasjon kalte seg «sosialister» og ikke «sosialdemokrater». Han gjør narr av yngre intellektuelle som har forsøkt å gi «sosialdemokrati» en idéhistorie preget av kontinuitet – og anti-marxisme allerede i utgangspunktet.

Jørn Magdahl

Thomas Piketty har skrive ei bok som er kalla Kapitalen i det 21. århundre (Den norske tittelen på boka. Omsettaren sin merknad.) Boka har skapt debatt. Piketty argumenterer for progressiv skattlegging og ein global formuesskatt som einaste måten å motverke utviklinga mot etableringa av ei «patrimonial» form for kapitalisme, prega av det han kallar «skremmande» ulikskapar i formue og inntekt. Han dokumenterer og i detalj, som er vanskelig å tilbakevise, korleis sosial ulikskap i både formue og inntekt har utvikla seg dei siste to hundre åra, med særleg vekt på rolla til formue. Han knuser den utbreidde oppfatninga av at fri marknadskapitalisme spreier rikdom og at marknadskapitalismen er det store bolverket i forsvaret av individuelle fridomar og av fridom i det heile. Piketty viser at fri marknadskapitalisme utan store statlege fordelingsinngrep produserer anti-demokratiske oligarki. Denne påvisinga har gitt næring til liberalt raseri og fått Wall Street Journal til å gå i spinn.

Boka har ofte vorte presentert som det tjueførste hundreåret si erstatning for Karl Marx sitt verk Kapitalen i det nittande hundreåret. Men Piketty nektar for at det var intensjonen hans, noko som er like greitt sidan boka hans ikkje er ei bok om kapital i det heile tatt. Ho fortel oss ikkje korfor krakket i 2008 skjedde og korfor det tar så lang tid for så mange menneske å kome seg ut av den doble byrda av langvarig arbeidsløyse og millionar bustader tapt som pant til bankane. Ho hjelper oss ikkje til å forstå korfor veksten i dag er så svak i USA i motsetning til Kina, og korfor Europa er låst inne i ein politikk for nøysemd og ein økonomi i stagnasjon. Det Piketty viser statistisk (og vi er i gjeld til han og kollegaene hans for det), er at kapitalen i heile si historie har hatt ein tendens til å produsere stadig større grad av ulikskap. Dette er for mange av oss knapt noko nytt. Det var nettopp Marx sin teoretiske konklusjon i første bindet av Kapitalen. Piketty lar vere å informere om det, noko som ikkje er overraskande sidan han seinare – mot skuldingar i høgrepresse for å vere ein forkledd marxist – har hevda at han ikkje har lese Kapitalen til Marx.

Piketty samlar ei mengd data for å underbygge argumenta sine. Oversikta hans over skilnadane mellom inntekt og formue er overtydande og nyttige. Og han gir eit gjennomtenkt forsvar for arveavgift, progressiv skattlegging og ein global formuesskatt som mulege (men nesten heilt sikkert ikkje politisk levedyktig) mottiltak mot vidare konsentrasjon av rikdom og makt.

Men korfor får ein denne trenden mot større ulikskap? Frå dataene hans (krydra med nokre litterære referansar til Jane Austen og Balzac) utleier han ei matematisk lov som skal forklare kva som skjer. Den stadig aukande opphopinga av rikdom hos den berømte éine prosenten (eit omgrep popularisert av «Occupy»-rørsla) skriv seg frå det enkle faktumet at avkastingsraten på kapital (r) alltid overstig veksten i inntekt (g). Dette, seier Piketty, er og har alltid vore «den sentrale motseiinga» i kapitalen.

Men ein statistisk regularitet av denne typen er neppe ei fullgod forklaring, og langt mindre ei lov. Så kva krefter produserer og opprettheld ei slik motseiing? Piketty fortel ikkje det. Lova er lova, og det er det. Marx ville sjølvsagt ha forklart eksistensen av ei slik lov med ubalansen i makt mellom kapital og arbeidskraft. Og den forklaringa held framleis. Det stadige fallet i arbeidarane sin del av nasjonalinntekta frå 1970-talet av skriv seg frå den fallande politiske og økonomiske arbeidarmakta. Kapitalen mobiliserte på same tid teknologiar, arbeidsløyse, utskilling og anti-arbeidarpolitikk (som Margaret Thatcher og Ronald Reagan stod for) for å knuse all opposisjon. Som Alan Budd, ein økonomisk rådgjevar for Margaret Thatcher, vedgjekk i ein uovervaka augneblink: 80-talet sin anti-inflasjonspolitikk viste seg å vere ein svært god måte å auke arbeidsløysa på, og å heve arbeidsløysa var ein svært tenleg måte å redusere styrken til arbeidarklassen på … Det som vart utvikla der, i marxistiske termar, var ei krise som gjenskapte ein reservearmé av arbeidskraft og har gitt kapitalistar høg profitt heile den etterfølgjande perioden.

Ulikskapen i godtgjersle til gjennomsnittsarbeidaren og administrerande direktørar var på rundt 30 til 1 i 1970. No er han på godt over 300 til 1, og i tilfellet MacDonald omtrent 1200 til ein.

Men i bind to av Kapitalen (som Piketty heller ikkje har lese, sjølv som han muntert avviser det) viste Marx at kapitalen sitt driv i retning av å presse lønningane ned på eit tidspunkt ville avgrense marknaden sin kapasitet til å absorbere produkta til kapitalen. Henry Ford vedgjekk dette dilemmaet for lenge sidan då han godtok åttetimars dag til 5 US $ for arbeidarane sine, som han sa, for å auke etterspørselen til konsumentane. Mange tenkte at mangel på effektiv etterspørsel forverra den store depresjonen på 1930-talet. Dette inspirerte keynesiansk ekspansiv politikk etter andre verdskrig og reduserte ein del av ulikskapane når det gjaldt inntekter (men ikkje så mykje når det gjaldt formue) under ein sterkt etterspørselsdriven vekst. Denne løysinga kvilte på den relative styrkinga av makta til arbeidarklassen og utviklinga av den «sosiale staten» (Piketty sitt omgrep) finansiert ved progressiv skattlegging. «I det heile,» skriv han, «gjennom perioden 1932–1980, nesten eit halvt århundre, låg den føderale toppskatten på inntekter i USA på i gjennomsnitt 81 prosent.» Og dette dempa ikkje på nokon måte veksten (ein annan bit av Piketty sitt bevis som avviser høgresida sine trusartiklar).

Ved slutten av 1960-talet vart det klart for mange kapitalistar at dei måtte gjere noko med den urimelege makta til arbeidarane. Derfor kasta dei Keynes ut av templa til respektable økonomar, løfta fram tilbudsideprofeten Milton Friedman, opna eit korstog for å stabilisere, om ikkje redusere skattlegginga, alt saman for å bygge om den sosiale staten og for å disiplinere arbeidskrafta. Etter 1980 vart toppskatten redusert og kapitalinntekter – ei viktig inntektskjelde for dei ultrarike – vart skattlagt med langt lågare satsar i USA, noko som enormt auka flyten av rikdom til den høgste éin-prosenten. Men verknad på vekst var det knapt muleg å registrere, viser Piketty. Så «nedsildringa» av ytingar frå dei rike til resten (ei anna favoritt-tru på høgre fløy) fungerer ikkje. Ikkje noko av dette vart diktert av noka matematiske lov. Alt handla om politikk.

Men då var sirkelen slutta, og det meir presserande spørsmålet vart: Kor er etterspørselen? Piketty ignorerer systematisk dette spørsmålet. 1990-tallet løynde svaret ved hjelp av ei enorm utviding av kreditt, inkludert utvidinga av bustadlån finansierte i «sub-prime»-marknader. Men aktivabobla som dette skapte, måtte sprekke slik ho gjorde, og førte til Lehman Brothers sitt fall og kredittsystemet med det i 2007–8. Men profittratane og vidare konsentrasjon av privat rikdom tar seg raskt opp igjen etter 2009, mens alt og alle andre gjorde det dårleg. Profittratane til bedrifter er no så høge som dei har vore nokon sinne i USA. Bedrifter sit på ei mengd kontantar som dei nektar bruke, fordi marknadsforholda ikkje er robuste.

Piketty si formulering av den matematiske lova kamuflerer meir enn ho avslører om klassepolitikken som er involvert. Som Warren Buffett har sagt: «Sjølvsagt er det klassekrig, og det er min klasse, dei rike, som står for han, og vi vinn.» Eit sentralt mål for sigeren deira er dei aukande skilnadane i formue og inntekt mellom den øvste prosenten og alle andre.

Men det er eit vanskeleg sentralt punkt i argumentet til Piketty. Det kviler på ein misforstått definisjon av kapital. Kapital er ein prosess, ikkje ein ting. Kapital er ein sirkulasjonsprosess der pengar blir brukt til å skape meir pengar, ofte, men ikkje berre, ved å utbytte arbeidskraft. Piketty definerer kapitalen som ei samling aktiva på hendene til privatpersonar, selskap og offentleg organ, aktiva som det kan bli handla med i marknaden, ubunde av om disse eigedelane blir brukte eller ikkje. Desse aktiva kan vere landareal, fast eigedom og intellektuell eigedom (patentar m.v.), men også kunst og juvelar eg måtte samle på. Å fastslå verdien av alle desse tinga er eit vanskelig teknisk problem som det ikkje finst noko avtalt løysing på. For å kalkulere avkasting, r, må vi ha ein måte å verdsette startkapitalen på. Dessverre er det ingen måte å verdsette han på uavhengig av verdien av dei varene og tenestene som er brukte til å produsere han eller kor mykje han kan bli seld for i marknaden. Heile den ny-klassiske økonomisk tenkinga (som er fundamentet for Piketty si tenking) er grunnlagt på ein tautologi. Avkastinga på kapitalen er avhengig av veksttakten fordi kapitalen er verdsett ved hjelp av det han produserer, og ikkje på bakgrunn av det som vart sett inn i produksjonen. Verdien til kapitalen er sterkt påverka av spekulative forhold, og kan bli alvorleg forvrengd av den berømte «irrasjonelle begeistringa» som Greenspan peika på som karakteristisk for aksje- og bustadmarknadane. Viss vi ser bort frå bustader og fast eigedom – og verdien av kunstsamlingane til «hedge fond»-folka – når vi definerer kapital (og grunnlaget for å ta dette med er heller svak), havarerer Piketty si forklaring av årsak bak aukande skilnader i formue og inntekt. Men påvisinga hans av tilstanden i fortid og notid når det gjeld ulikskap, vil bli ståande.

Pengar, land, eigedom, anlegg og utstyr som ikkje blir brukt produktivt, er ikkje kapital. Viss avkastinga på kapitalen som blir brukt er høg, er dette fordi ein del av kapitalen er trekt ut av omløp og i praksis streikar. Å avgrense tilgangen på kapital til nye investeringar (eit fenomen vi er vitne til no) sikrar ei høg avkasting på den kapitalen som er i omløp. Å skape ei slik kunstig underdekning er det ikkje berre oljeselskapa som gjer for å sikre høg avkasting. Det er noko all kapital gjer når det er høve til det. Det er dette som underbygger tendensen for avkastinga på kapitalen (uansett korleis denne er definert og målt) til alltid å overstige veksten i inntekter. Det er slik kapital sikrar sin eigen reproduksjon, ubunde av kor trasig følgjene er for resten av oss. Og slik lever kapitalistklassen. Det er mykje verdifullt i Piketty sine dataoppsett. Men forklaringa hans på korfor ulikskapar og oligarkiske tendensar oppstår, er heilt feil. Forslaga hans til bøtemiddel mot ulikskapane er naive, om ikkje utopiske. Og han har sikkert og visst ikkje utvikla ein fungerande modell for kapital i det tjueførste århundret. Til det formålet treng vi framleis Marx eller hans likeverdige av i dag.

(Omtalen er oversatt til norsk av Einar Jetne)

Artikkelen ser kort på utviklingen til den nåværende krisen, og diskuterer ødeleggelse og devaluering av kapital som sentralt for å «løse» økonomiske kriser. Så ser den på sammenhenger mellom den økologiske og økonomiske krisen, og hvorfor en grønn kapitalisme sannsynligvis er en umulighet. Til slutt fire forslag til reformer.

Ståle Holgersen har doktorgrad i sosialgeografi ved Universitetet i Lund. Har skrevet om byplanlegging, klasseanalyse og kriseteori.
Rikard Warlenius er miljøpolitisk talsperson for Vänsterpartiet i Stockholm og medlem av partiets økologisk-økonomiske programkomite. Var fra 2004 til 2009 redaktør av den syndikalistiske avisa Arbetaren.

Vi har ikke tall på hvor mange tekster i venstreradikale tidsskrift som har begynt med at «nå er situasjonen spesiell». Det er nok utallige, men vi skriver det likevel en gang til, for seriøst: nå er vi i en avgjørende situasjon. Seks år etter at den største økonomiske krisen siden mellomkrigstiden ble global, sliter fremdeles økonomer og politikere med å «løse den» og gjenskape økonomisk vekst. Samtidig blir det mer åpenbart for hver dag at vi også står ovenfor andre kriser direkte relatert til verdensøkonomiens vekst: primært en klimakrise forårsaket av vår bruk av fossile brensler.
To forskjellige strategier har vært forsøkt for å håndtere den økonomiske krisen: en keynesiansk inspirert ekspansiv kontrasyklisk politikk, og en innstrammingspolitikk. Fra venstresiden – fra et sted inni Arbeiderpartiet og helt ut til venstre, fra den rød-grønne regjeringen til Manifest – finner vi forsvar av den første strategien. Krisen ble tidlig ansett som the «Return of the Master» – og mesteren er John Maynard Keynes (bildet). Og med inspirasjon fra Keynes ble krisen forklart med dårlige politiske reguleringer og stagnerende lønninger, som igjen svekket etterspørselen i Vesten og dermed forårsaket en låneboble som siden sprakk og skapte krisen. Det klassiske keynesianske svaret ble at staten skulle «stimulere» økonomien gjennom å bruke penger.
Vi har tre innvendinger mot denne teorien. For det første var det ikke bare politiske reguleringer og svak etterspørsel som skapte krisen i 2008. For det andre viser historien at det slett ikke er sikkert at statlige stimuleringer løser krisen (i alle fall ikke når krisen er så massiv som denne gang), og for det tredje: Gitt at vi har feil, og at krisen skulle bli «løst» gjennom en statlig investeringspolitikk, så skulle 40 nye år med økonomisk vekst (til neste krise) mest sannsynlig være en økologisk katastrofe. Når dagens venstreside gjør seg til talspersoner for en klassisk keynesiansk krisepolitikk, innebærer det også en farlig lek med ilden. I denne teksten vil vi forsøke å formulere noen ideer til en krisepolitikk som ikke tar utgangspunkt i keynesianismen.
Teksten var opprinnelig skrevet i en svensk kontekst, men passer også – sannsynligvis enda bedre – i en norsk sammenheng. Argumentet om at den nåværende krisen er irrelevant for Norge (dvs. «løst»), vil vi avfeie med en gang. For det første er krisen av internasjonal karakter og er ikke løst noen sted i Vesten før en generell økonomisk vekst er etablert. Og både Europa og USA sliter fremdeles, seks år (sic!) etter at krisen ble internasjonal, med å en etablere «normal» økonomisk vekst på 3–4 prosent – og dette gjelder også Norge. Norge er på grunn av sin oljevirk-somhet unektelig i en spesiell situasjon, men i forhold til økonomiske kriser kan denne medaljen også ha en bakside. Da kriser blir «løst» gjennom ødeleggelse av eksisterende kapital og gjennom omvandling av strukturer og relasjoner, er Norge i en posisjon hvor en keynesiansk krisepolitikk heller kan utsette og forsterke problemer, enn å løse dem. I tillegg er det selvsagt imperativt at Norge endrer sin klimapolitikk om ikke Norge tenker fortsette å bidra til å ødelegge planeten fullstendig.

Krisens to (eller tre) faser
Selv om 2008-krisen ble utløst av en nord-amerikansk boligboble, viste deg snart at det var snakk om noe langt mer alvorlig enn bare en boligboble eller en finanskrise: dette var en krise i selve det kapitalistiske systemet. Krisen er ikke bare eksepsjonell på grunn av sin rekkevidde og sin dybde, men kanskje fremfor alt på grunn av hvor vanskelig det har vært for Vesten å komme ut av krisen. I følge Giancarlo Corsetti (2012) har debatten om krisepolitikken gått gjennom to eller tre faser. Den første fasen begynte så snart man oppdaget at krisen var langt mer enn en korrigering av boligprisene, og stater satset kraftig på redningspakker, keynesianske investeringsprogram og økonomiske reguleringer, samtidig som sentralbanker øste milliarder med dollar inn i de finansielle institusjonene. Det er liten tvil om at disse tiltakene avverget en fullstendig økonomisk kollaps, men de lyktes aldri å gjenskape stabil økonomisk vekst.
Denne første fasen har marxisten Alex Callinicos (2012:74) kalt «the Keynesian episode of 2008–9». Den keynesianske økonomen Paul Krugman (2008) erkjenner at stimuleringen ikke var tilstrekkelig for å gjenskape vekst, men hevder at krisen kan løses gjennom enda mer økonomisk stimuli. Ettersom dette er et hypotetisk argument, kan det ikke bevises eller motbevises, men det finns historiske eksempler som tyder på det motsatte. Og som vi skal se, så utgår ikke marxistisk økonomisk teori fra at statlige stimulanser, og dermed også en større statlig gjeldsbyrde, er en magisk løsning på økonomiske kriser. Det kan til og med fordype dem. Utviklingen i Norge var i generelle trekk ganske lik den internasjonale tendensen, med unntaket at en sosialdemokratisk regjering med abnorme pengereserver kunne gi enda større støtte til bankene og mer økonomisk stimuli.
Det Corsetti kaller krisens andre fase, var dog ikke like sterk i Norge som i mange andre land: Fra rundt 2010 var det internasjonalt en overgang til en innstrammingspolitikk som skulle få katastrofale konsekvenser for arbeiderklassen. Etter at statlige bailouts og redningsaksjoner under den «keynesianske episode» førte til gigantiske overføringer av gjeld fra private til statlige hender – som forhindret en fullstendig kollaps av det økonomiske systemet, men uten at det førte til økonomisk oppgang – dreide fokus til hvordan en skulle håndtere økt underskudd på budsjetter og statsgjelden. Den eneste veien ut, ifølge den hegemoniske fortellingen, var å minske underskuddet gjennom å skjære kraftig ned på offentlige utgifter og å innføre streng finansiell disiplin. Et beslektet argument for innstrammingspolitikken, fremført av for eksempel Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff (2010) var at høy statsgjeld i seg selv bidro til stagnasjon og kriser. For å kutte ned gjelden krevdes derfor både nedskjæringer i offentlig sektor og nye privatiseringer.
I 2012 hevdet Corsetti at vi muligens var på vei mot en tredje fase hvor kritikken av innstrammingspolitikken eskalerer til et punkt hvor alternativer ville dukke opp. Og innstrammingspolitikken har blitt møtt med stadig sterkere kritikk. Kritikken har delvis vært akademisk – som når Reinhart og Rogoff ble kritisert for at deres empiriske bevis ble produsert gjennom «coding errors, selective exclusion of available data, and unconventional weighting of summary statistics» (Herndon, Ash & Pollin 2013:1). Kritikken har også vært politisk – som at landene med den hardeste innstramningen, som for eksempel Hellas, også har vært de landene det har gått dårligst for i Europa.
Og her står vi nå også, i 2014: Innstram-mingspolitikken fortsetter, sterkest i Sør-Europa men også i nord, den økonomiske veksten er svak og det økonomiske situasjonen er fremdeles ustabil. Og selv om kritikken mot innstrammingspolitikken er meget sterk, behøver vi fremdeles å artikulere krav som kan lede oss over til tredje fase. I denne situasjonen er det mange som vender seg til Keynes – vi håper å vise i det følgende at det er mer fruktbart å la seg inspirere av Marx og politisk økologi.

Kriser som (kreativ) ødeleggelse
Blant marxister finnes det forskjellige teorier som forklarer økonomiske kriser. I den nåværende krisen har det ifølge Bellofiore (2011) og Basu & Vasudevan (2013) utkrystallisert seg to dominerende posisjoner blant marxister: en som ser krisen som resultat av problemer knyttet til realisering av kapital og overproduksjon (dvs at den kapitalistiske produksjonen vokser seg større enn mulighetene til å realisere profitten) og en som fokuserer på Marx’ lov om profittkvotens fallende tendens (som ser en tendens i kapitalismen til at det blir en større andel maskiner og fast kapital i forhold til arbeid, og dermed synker profitten ettersom arbeid er den eneste kilden til produksjon av mer verdi under kapitalismen). Debatten om hvilken kriseteori som best forklarer den nåværende krisen, har gått hett for seg i mange marxistiske tidsskrifter siden 2008. Vi tror begge hovedteoriene er fruktbare innganger til å forstå dagens økonomiske situasjon, men vi skal ikke redegjøre for hele debatten her (se Holgersen 2013, i Rødt! 2/2013). Her vil vi istedet vektlegge to generelle implikasjoner fra marxistisk kriseteori vi anser som særdeles viktige i dagens situasjon.
For det første er kriser en stadig tilbakevendende del av kapitalismen. Krisen 2008 er ikke (bare) årsaket av høyrepolitikk og nyliberalisme. Selv om SV eller Rødt skulle ha rent flertall på Stortinget, ville vi fremdeles ha tilbakevendende økonomiske kriser (gitt at kapitalismen overlevde). Krisenes årsaker finnes i motsetninger innad i selve kapitalismen – så kan en eventuelt diskutere hvilke av de indre motsetningene som er av avgjørende betydning for hvilke prosesser. Og nesten like sikkert som at kriser kommer, er det at de også går over. I følge Marx er kriser «alltid bare forbigående og voldsomme løsninger avde eksisterende motsigelser.» (Marx 1973:227) Men selv om krisene «løses» gjennom nye bølger av kapitalakkumulasjon, elimineres ikke de underliggende motsetningene.
Og her kommer vi til den andre implikasjonen vi vil ta med oss: I følge marxistisk kriseteori «løses» kriser gjennom devaluering og ødelegging av kapital og verdi, og disse «løsningene» skjer alltid på noens bekostning. Den marxisten som kanskje best har beskrevet slike prosesser, er David Harvey, som med sitt begrep «romlig-temporære fixer» driver tesen at kapitalismen aldri løser sine iboende problemer, men bare flytter dem rundt – enten romslig, for eksempel gjennom å flytte produksjonen til land med lavere lønninger, eller temporært, at kapitalen i mangel på lønnsomme investeringer kaster seg inn i produksjon av noe som tar lengre tid men like fullt forventer å gi god avkastning, som produksjon av boliger, kontorer eller andre bygninger. Hovedpoenget er at kriser aldri virkelig løses innenfor kapitalismen, men bare flyttes rundt og fram (derav vår bruk av anførsels-tegn på «løsninger»), og i denne prosessen rives gamle strukturer opp og nye skapes (Harvey 1999, 2001). Mindre konjunktursvingninger og mindre kriser kan kanskje overkommes gjennom at staten skyter inn penger, men i større kriser kan slik politikk like gjerne forsterke problemene.
Kapital kan ødelegges på forskjellige måter. Pengenes verdi kan undergraves gjennom inflasjon eller destruert gjennom innstilte gjeldsbetalinger og avskrivninger av fordringer; varer kan måtte bli solgt til underpris, eller forbli usolgte og kastet; produksjonskapasitet kan stå ubenyttet, forlatt eller fysisk ødelagt; selskaper kan gå konkurs, og så videre. Gjennom å ødelegge kapital synker produksjonskostnadene, noe som igjen underletter for ny økonomisk vekst. Og når økonomien atter tar fart, inkluderes også nye innovasjoner i både teknologi og organisering – gjerne i (nye) selskaper og på nye steder.
Kapitalismens destruktive faser fører til store omkostninger for dem som gjennom-lever dem. Dette bør ikke komme som noen overraskelse for folk som er bekjente med kapitalismens natur: det er få som liker det – spesielt ikke vi sosialister – men sannheten er at kapitalismen løser sine kriser gjennom at folk mister jobb og hus og kanskje også meningen med livet. Det er fælt og avskyelig, men så er det også kapitalismen vi snakker om. Og mens vanlige folk (og enkelte kapitalister) lider, kommer (enkelte andre) kapitalister til å tjene stort: opportunistiske banker og andre store investorer som bruker krisen til fusjoner og oppkjøp; kapitalister som lykkes å slå mynt på lavere produksjonskostnader; entreprenører som gjennom flaks eller dyktighet satser på vinnende konsepter når markedet tar fart igjen. Hvilke romslig-temporære fixere som «løser» krisen, og hvilke av kapitalismens motsetninger som siden blir sentrale, kan bare historien vise, men det påvirkes også av hvordan devalueringen og ødeleggelsen gjennomføres.
Begge disse implikasjonene fra marxistisk kriseteori avviker fra en normal keynesianistisk forståelse. I følge de fleste keynesianere, som for eksempel Robert Skidelsky, er krisen et resultat av dårlige økonomisk-politiske valg, og årsaken finnes i «the wrong ideas of economics» (Skidelsky 2009:Xiv). Argumentet finner gjenklang i Keynes’ «famous last words» i The General Theory: «But, soon or late, it is ideas, not vested interests, which are dangerous for good or evil» (Keynes 1964:384). Alternativt ser mange keynesianere på «psykologiske effekter» for å forklare hvorfor folk har tatt så store lån i oppgangstider, som de siden sliter med å betjene i nedgangstider, og i tillegg mener keynesianere at økonomiske sykluser kan unnvikes og overvinnes gjennom «bedre» politisk-økonomiske reguleringer.
For keynesianske økonomer er den pågående innstrammingspolitikken bare «the wrong ideas», en irrasjonell ideologisk høyrerefleks, rene «galskapen» (Krugman 2012). For mange marxister er innstramninger derimot rasjonelle – om de vel og merke forstås fra kapitalens behov. Innstrammingspolitikken kan da betraktes som en egnet måte å gi regningen for krisen til arbeiderklassen gjennom devaluering av lønninger og pensjoner. Inspirert av Joseph Schumpeter sitt klassiske begrep skulle man neste kunne kalle det for kapitalens «kreative ødeleggelse». Sosialister må selvsagt arbeide for å lindre arbeidsløshetens og krisens effekter, men ingen kapitalistisk stat kan helt skåne arbeidsklassens fra byrdene ved kapitalistiske kriser. Spørsmålet blir hvordan, og i hvilken grad, man kan sende regningen for økonomiske kriser til andre samfunnsklasser, og hvilke former for kapital som kan ødelegges og devalueres.
Vi lever i en kritisk tid. Vi har en økonomisk krise som i størrelse bare kan sammenlignes med 1930-tallets store depresjoner – en krise som ble «løst» gjennom andre verdenskrig sine massive ødeleggelser av kapital. Men dagens krise sammenfaller også med en økologisk krise som umulig kan overses. Sammen danner de sammenfallende økonomiske og økologiske motsetningene hva økomarxisten John Bellamy Foster (2013) kaller en «epokegjørende» (epochal) krise som underminerer de materielle vilkårene for samfunnet i sin helhet. Og hva innebærer dette for de keynesiansk inspirerte løsningene som også er hegemoniske på store deler av venstresiden?

Kriseteorier og klimaet
Vi skal ikke her bruke mye plass på å vise alvorlighetsgraden til den pågående klimakrisen. Vi skal heller ikke gjøre saken mer komplisert gjennom å påpeke at også flere andre planetære grenser er overskredet, eller nære ved å bli det. Det skal være tilstrekkelig å konstatere det åpenbare: Om vi vil være noenlunde sikre på en framtid verdt navnet, må de globale utslippene av drivhusgasser så snart som mulig reduseres, og industrialiserte land som Norge må gå foran – av økonomiske, juridiske, politiske, praktiske og etiske årsaker. Det finnes ingen garantier for at en omstilling vil kunne stoppe den globale oppvarmingen, da den allerede er i god gang, men heller ingen gode grunner til at vi skal la være å forsøke. Klimakrisen må påvirke hvordan venstre-siden utformer sin økonomiske politikk, og også her er det viktig å se en keynesiansk mot en marxistisk forståelse av fenomenet.
Først må vi slå fast at fra et økologisk synspunkt er historiene til både keynesianismen og marxismen veldig belastede. Etterkrigstidens velferdskapitalisme, da Richard Nixon kunne si at «vi er alle keynesianere», bygde på eksternalisering av miljøbelastninger og utnytting av tredje verdens arbeidere og naturressurser. Den økonomiske veksten, som i seg forårsaker mange miljøproblem, var til og med høyere under kapitalismens keynesianske «gullalder» cirka 1950 til 1973, enn under den nyliberale epoken fra cirka 1980 til 2008. Den «marxistiske» planøkonomien i de realsosialistiske statene var om mulig enda mer økologisk ødeleggende.
Keynesianismen som idé gjorde et solid comeback i 2008, og dens nye popularitet hang sammen med et ønske om å igjen kunne regulere og styre kapitalismen. Viljen til å styre økonomien politisk lokker også forsvarere av «grønn keynesianisme». Allerede tidlig i krisen så blant andre New Economics Foundation og FNs miljøorgan UNEP muligheten til å kunne kombinere keynesianistisk krisepolitikk og klimaomstilling gjennom «green new deals»: her skulle statlige stimulanser, som i klassisk keynesianisme ofte investeres i veibygging og boliger, i stedet pløyes ned i fornybar energi, klimavennlig transport og energieffektiviseringer. Det ble presentert som en vinn–vinn situasjon hvor arbeidsledigheten skulle minske, den økonomiske veksten ta fart og velferden bevares – samtidig som klimaet ble reddet. Hvem kan vel motstå en slik vinn–vinn-situasjon? I land som Sør-Korea, Kina og USA ble det også gjennomført den hel del grønne satsninger i krisens keynesianske fase.
Selv om dette umiddelbart låter fornuftig for mange, finner vi ved nærmere øyesyn likevel dype motsigelser. Keynesianismen handler om å etablere samfunnsmessig produksjon og konsumpsjon på et likevektsnivå med full sysselsetting, det vil si nære kapasitetstaket (som også forklarer dens fantastiske evne til å skape økonomisk vekst i etterkrigstiden). Hvis klimaomstilling handler om å produsere mer og bygge nytt, kan dette være et nyttig redskap. Og vi ser ikke helt bort fra at keynesianske stimuleringer kan legge grunnen for en ny kapitalistisk utviklingsblokk som kombinerer informasjonsteknologi og fornybar energi, i det Jeremy Rifkin kaller «den tredje industrielle revolusjonen» (Rifkin 2011).
Men i lengden er det umulig å kombinere keynesianismens høye økonomiske vekst, massekonsumpsjon og masseproduksjon, med økologisk holdbarhet. Selv om stimuleringen rettes direkte mot «grønne sektorer» kommer den økonomiske veksten, gjennom de multiplikasjonseffektene som skapes, til å spre seg til de «grå» og «svarte» sektorene. Selv om energiproduksjonen og transportsystem suksessivt gjøres mer fornybare, kreves gigantiske mengder naturressurser for å opprettholde et økonomisk system som dør uten eksponentiell vekst. Borgerlige og keynesianske økonomer er alltid snare med å påpeke at økonomisk vekst ikke nødvendigvis må innebære økt energi- og ressursbruk, tvert imot, får vi ofte høre: en omlegging er bare mulig om noen tjener penger på den. Gjennom effektiviseringer, subsidieringer og dematerialisering (en trend bort fra produksjon av energi- og materialintensive varer og tjenester, over til mer miljøvennlige tjenester) er en «grønn» økonomisk vekst mulig.
Men vi har vanskelig med å se hvordan
klimaet kan reddes uten en absolutt minskning av økonomien. Denne posisjonen forbindes ofte med den voksende degrowth/ decroissance-skolen, men også marxister som John Bellamy Foster har bidratt med viktige analyser av hvordan kapitalismen ikke kan bli holdbar. Analysen til Foster (2000) går ut fra Marx sin interesse for sin europeiske samtids største økologiske problem: avrenning av jordas nærings-emner, som han analyserte som en direkte konsekvens av overgang til et kapitalistisk jordbruk. Mekaniseringer og produktivitets-økninger fristilte majoriteten av jordbruksarbeidere som ble tvunget til byene og industriarbeid. Ved at mennesker ble skilt fra jorda ble også jorda fratatt sine naturlige næringsmidler, samtidig som den menneskelige avføringen skapte miljøproblemer i byene. Denne forstyrrelsen kalles i Kapitalen volum tre, for en «uhelbredelig rift i det sosiale stoffskiftets samlede prosessoläklig reva [rift] i den sociala ämnesomsättningens ömsesidiga process» (Marx 1973:719). Riften kunne midlertidig overbygges ved at næringsemner ble tilført jorden gjennom frarøving av reserver av guano (fugleskitt) fra den peruanske stillehavskysten, og siden gjennom utvikling av kunstgjødsel av forskjellige slag. Men disse nye og midlertidige forskyvningene (shifts) skaper stadig nye rifter som krever nye forskyvninger og så videre. Og den grunnleggende motsetningen forblir uløst.
Foster utvider denne riften i den sosiale metabolismen til å beskrive kapitalismens generelle forhold til naturen; hvor den grunnleggende motsetningen er kapitalismens fokus på bytteverdi fremfor bruksverdi og kapitalismen har en manglende evne til å sette verdi naturen. Denne onde sirkelen kan bare bli avbrutt av en sosialisme, der «den samhälleliga människan, de förenade producenterna, rationellt reglerar denna sin ämnesomsättning med naturen, bringar den under sin gemensamma kontroll i stället för att behärskas av den som en blind makt» (Marx 1973:726).
For å forklare hvordan effektiviseringer under kapitalismen ikke fører til mindre miljøpåvirkning, viser Foster ofte til en annen klassisk politisk økonom. I The Coal Question noterte Stanley Jevons i 1865 at dampmaskinens økte effektivitet ikke førte til en lavere konsumpsjon av kull – heller tvert om. Forklaringen til dette Jevons paradoks er at effektiviseringer skaper større profitt til kapitalisten som dermed kjøper flere dampmaskiner, øker produksjonen og dermed også den absolutte kullkonsumpsjonen. Dette illustrerer også hvorfor det er vanskelig å forestille seg en dematerialisert og grønn kapitalisme; ønsket om en resurseffektiv produksjon, det vil si en relativ frikopling mellom økonomiens størrelse og miljø-påvirkningen, leder nemlig til volumøkning i absolutte mål og dermed til økt, ikke minsket miljøpåvirkning.
På tross av at Vesten har drevet miljø-politikk i 40–45 år, og på tross av all diskusjon om post-industrialisme og tjenestesam-funn, så fortsetter bare menneskenes miljø-påvirkning å øke. Vår post-industrialisme er avhengig av fysisk vareproduksjon andre steder. Kapitalismen er et system som krever økonomisk vekst, noe som alltid har vært basert på økt produksjon av fysiske varer og ting. Vi har vanskelig for å se hvordan kapitalismen på magisk vis skal gjøre seg av denne iboende tendensen.
Selv om en keynesianistisk «green new deal» kan bli et politisk kraftfullt verktøy i nær framtid, vil den etter alt å dømme primært bidra til en forskyvning som gir opphav til nye rifter i den sosiale metabolismen. Men den vil ikke løse de underliggende motsetningene som har skapt den økologiske krisen i utgangspunktet. En grønn keynesianisme, om vi skal være pragmatiske, kan i beste fall mobiliseres i en omstillingsprosess, men kommer ikke til å oppheve behovet for å konfrontere selve kapitalismen.

En vei av reformer
Begge forfatterne av denne teksten er medlemmer av det svenske Vänsterpartiet, og i en svensk versjon av teksten viser vi hvordan keynesiansk tenkning rundt den økonomiske krisen også gjennomsyrer mye av vårt partis politiske og teoretiske arbeid. Men det er ikke vanskelig å finne lignende eksempler fra Norge. For SV sin del kan vi vise til hvordan regjeringen faktisk håndterte og diskuterte krisen fra 2008, mens dagens tilnærming, lik den i mange land, handler mye om en beundring av Tomas Piketty.
Bør sosialistiske partier i det hele tatt gå til valg på å løse kapitalistiske kriser? Hva om man vinner valg med løfter om å «investere seg ut» av krisen, for siden bare å forsterke problemene? Eller som vi nevnte i introduksjonen, gitt at vi har feil og strategien skulle fungere meget bra; hvordan takler jordkloden en ny 40 års syklus med god økonomisk vekst? Her må sosialister ha to tanker i hodet samtidig. Vi må erkjenne at kapitalismen alltid kommer til å produsere kriser som uansett får konsekvenser for arbeidere og fattige, men også innse at kriser og dens konsekvenser til en viss grad kan styres og lindres.
Den enkle svaret er alltid å rope etter «revolusjon» eller «sosialisme». Og absolutt, skal vi gjøre oss av med de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og riften i den sosiale metabolismen finnes det trolig ingen alternativ. Men analyserer vi hvordan mennesker relaterer seg til hverandre og hvordan politisk endring normalt skjer, hjelper det neppe å stille seg på et gatehjørne og rope på revolusjonen. Ikke minst med hensyn til den akutte økologiske situasjonen blir en kategorisk avvisning av reformer en luksusposisjon vi ikke kan unne oss. Vi er i en historisk periode hvor vi behøver forslag på reformer som kan møte både de økonomiske og økologiske krisene. Og ikke minst bør vi etterstrebe reformer som endrer maktbalansen mellom arbeid og kapital, og fører oss nærmere et sosialistisk samfunn, ikke ulikt hva Andre Gorz (1968) kalte ikke-reformistiske reformer. Radhika Desai (2010) mener at reformer kan være av reformistisk eller revolusjonær art: om de bare bidrar til en løsning på et problem innenfor systemet (reformisme) eller bidrar til å velte det bestående og bli revolusjonære. Det er derimot vanskelig å si på forhånd hvilken reform som er av hvilken art, da det også bestemmes av den bredere politiske situasjonen og styrkeforhold.
Vi skal ikke her lansere noen fullstendig handlingsprogram for krisehåndtering. Vi skal likevel forsøke oss, med en viss ydmykhet, å diskutere med hvilke reformer vi best kan møte utfordringene, og samtidig ta oss bortom reformismen. Det sier seg selv, at hva som nå kommer, vil behøve mer samtale, diskusjon og aksjon som også må inkludere både feministisk og annen teori. Likevel vil vi foreslå fire reformer som vi tror kan være vitale og konstruktive, og som vi tror kan tjene som eksempler på ikke-reformistiske reformer. De tre første reformene skal være velkjente for folk med fartstid på venstresiden, men vil kanskje framstå i nytt lys etter analysen over. Det fjerde forslaget er mer innovativt, og blir derfor det vi legger mest vekt på her. Forslagene, om de skulle bli gjennomført, vil også kunne lede til nye problemer og skape nye motsetninger; som for eksempel at mindre konsumpsjon skulle føre til ytterligere problemer med å realisere kapitalen. Ingen av de fire reformene skulle i seg selv lede oss forbi kapitalismen, men alle vil kunne føre oss til nye plasser hvor vi må kjempe nye kamper. Men slik blir det, når man tar på alvor reformers natur.

1. Lønnstak
Det er i dag mange som ikke behøver å tenke pris før de kjøper en flyreise til Kina eller en ny bil. Dette er for det første urettferdig med tanke på hvor mange det er som sliter med økonomien – også i Norge, men ikke minst globalt – men det er også en katastrofe for planeten. Venstresiden må erkjenne at det ikke bare er fattigdom som er et problem, det er overdrevet personlig rikdom også.
Da mennesker i en svensk undersøkelse ble spurt om hvor store de trodde de økonomiske forskjellene var, så undervurderte folket forskjellene grovt. Og da de ble spurt om hvor store de mente de økonomiske forskjeller burde være, ville de ha mindre forskjeller enn hva de trodde forskjellene var – og dermed langt, langt mindre enn hva forskjellene faktisk var. Svenskene ville at den rikeste femtedelen skulle eie 25 prosent av all rikdom, men i virkeligheten eide de 87 prosent (se Aftonbladet 2013).
Dette er selvsagt ikke bare et svensk fenomen, ettersom gapet har økt enormt i hele den vestlige verden de siste tiårene. Og dette er åpenbart en tendens uten demokratisk legitimitet. Norge har til en viss grad vært unntaket i dette selskapet, men med ny regjering – som ikke minst har latt seg inspirere av Sverige – kommer denne trenden til å penetrere også det norske samfunnet. Internasjonalt har debatten om økonomiske forskjeller tatt fart med hypen av Thomas Piketty, og hans insistering på skattlegging av finans, eiendom og arv er absolutt noe sosialister må ta med seg. Men i motsetning til oss vil Piketty primært ha skattlegginger for å redde kapitalismen.
Det bør innføres et lønnstak, det vil i praksis si en marginalskatt på 100 prosent på inntekter over en viss grense. Dette skulle (i tillegg til åpenbare innvirkninger på kjønnsmaktsordningen) justere forskjellene slik at de bedre matcher folkeviljen, men fra for eksempel Wilkinson og Pickett (2011) vi vet også at økonomisk likhet skaper bedre samfunn på veldig mange forskjellige måter. Vi registrerer at Rødt argumenterer for makslønn på 1,5 millioner, noe som kan være et fornuftig tak. I Sverige ville en grense på 1 million bare omfatte en prosent av befolkningen. En lønnstak skulle selvsagt ikke være en vanntett reform, da pengestrømmer også skulle finne nye hull – som også må tettes.
Det meste tyder på at økende ulikhet i rikdom også er en viktig årsak til både økonomisk ustabilitet og økologisk utnytting. Økonomisk, ettersom en høy andel privat kapital fører til en jakt etter avkastninger som lett skifter fokus fra langsiktige innvesteringer til spekulasjon, river opp statlige reguleringer, skaper finansiell usikkerhet, bidrar ikke til den offentlige sektoren i forhold til krisehåndtering etc. Økologisk, ettersom det betyr økt uholdbar konsumpsjon. Den enorme, iøynefallende konsumpsjonen som inntektsforskjellene muliggjør, drypper også nedover hvor samtlige klasser anstrenger seg for å beholde sine plasser i et konsump-sjonsbestemt statushierarki. Denne økologisk ødeleggende statusjakten drives ovenfra, men pågår i alle sjikt – om så med lånte penger.

2. Arbeidstidsforkortning
Også arbeidstidsforkorting er et populært krav, og forskning viser at det skulle sannsynligvis skapt både flere arbeidsplasser gjennom arbeidsdeling, og mindre miljø-påvirkning om tilbudet av arbeidskraft minsker samtidig som en potensiell lønnsøkning helt eller delvis tas ut i form av arbeidstidsforkortning. Altså mer fritid og avtagende konsumpsjon7.
Det finnes en tendens i kapitalismen til at stadig nye tekniske utviklinger fører til effektiviseringer, som igjen fører til at færre mennesker trengs for å gjøre de samme oppgavene. Selv om denne tendensen i høy grad er drevet av en voksende energitilførsel som ikke er mulig etter en overgang til fornybare energikilder, er det allerede åpenbart at det blir stadig vanskeligere å opprettholde en høy sysselsettingsgrad gjennom produktivt arbeid. I den vestlige verden har de fleste land gått inn i faser med permanent høy arbeidsløshet. Det økonomiske systemet trenger oss ikke lengre, i alle fall ikke alle. Men økonomien skal være til for oss – ikke motsatt – derfor må vi dele på jobben.
Lav arbeidsløshet er også en nøkkel til å endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, noe som kan legge grunn for en høyere lønnsandel og generelt mer progressive politikk. Kravet om arbeidstidforkorting har normalt hatt særlig støtte hos kvinner, og vil ventelig ha positive effekter på likestillingen, mest konkret ved at det blir enklere for deltidsansatte å få heltidslønn. En arbeidstidsforkortning er ikke revolusjonært i seg, men peker unektelig framover – i motsatt retning av maksimal konsumpsjon og vekst. (For en mer utførlig beskrivelse av arbeidstidsforkortningens miljøpåvirkninger enn hva vi presenterer her, se Warlenius 2013.)

3. En ny grønn giv
De verste miljøeffektene av en keynesiansk inspirert investeringspolitikk kan unngås gjennom at de rettes mot «grønne sektorer». Vårt forslag er derfor en «new deal» som utelukkende innebærer satsinger på saker som kan erstatte fossile strukturer (fornybar energi, energieffektiviseringer av eksisterende og nye bygninger, satsing på jernbane og annen kollektivtrafikk) samt virksomheter med veldig lav miljøpåvirkning (som for eksempel helse, skole, omsorg, samt mange former for kultur og fritidsaktiviteter).
Selv om vi er tvilsomme til i hvilken grad store statlige investeringspakker kan permanent lede oss ut av krisen, kan det ha positive (i det minste kortsiktig) påvirkning på jobbskaping. Og uansett er offentlige innvesteringer nødvendige for å kick-starte de store satsningene på fornybar energi som vil kreves.
Men store investeringer er ikke tilstrekkelig. Om ikke andre typer av tiltak implementeres parallelt, kommer de – via multiplikasjonseffekter – å spre seg til «grå» eller «svarte» deler av økonomien. Den fornybare energien kommer, alt annet likt, neppe til å erstatte fossilbasert energi, bare komplementere den, og dermed minsker heller ikke utslippene. Dette undersøkes i en banebrytende studie av Rickard York (2012), som viser at satsninger på fornybar energi snarere blir en komplettering til allerede eksisterende kapasitet. Fortrengningseffekten er så liten som en tiendel: hver ny megawatt elektrisitet fra vind erstatter ikke 1, men bare 0,1, megawatt fossil. York sin konklusjon er at «direct supression of fossil fuel use» (York 2012) trengs for å minske utslippene.
Hvilket fører oss over til vårt siste forslag.

4. Ødelegg det som ødelegger planeten
I tråd med marxistisk kriseteori, argumenterte vi tidlig i denne teksten, for at det ikke er tilstrekkelig med investeringer og økt stimulering av etterspørselen for at kapitalismen skal komme seg ut av store økonomiske krise: Det kreves også destruksjon og devaluering av kapital for å senke kostnader, konkurrere ut gammel kapital og gi plass for ny. Deretter diskuterte vi den økologiske krisen, som er så akutt at vi ikke har tid til gradvise utfasinger av fossilsamfunnet – det kreves abrupte brudd om vi skal ha en rimelig sjanse til å klare klimamålene. Med andre ord rekker det ikke å sette opp vindkraftverk og lage el-biler. Vi må aktivt sørge for at kullkraft, oljeplattformer og bensinbiler tas ut av produksjon.
Spørsmålet blir da: Om den beste måten å komme seg ut av en krise er å destruere og devaluere kapital, og massive mengder kapital må destrueres på grunn av miljøet, kan vi da finne rom for progressive, ikke-reformistiske reformer? Kan vi politisk bestemme hvilken kapital som skal destrueres, hvilke selskaper som skal gå konkurs, og hvem som skal betale – og samtidig ta oss ut av krisen (i det minste midlertidig)?
En del tyder på at det finns et visst politisk spillerom her. Et nærliggende eksempel er de stadige strukturforandringene som kjennetegnet den «svenske modellen». Her skapte den solidariske lønnspolitikken – lik lønn for likt arbeid uansett selskapets betalingsevne – et trykk på forandringer som førte til destruering av en viss type kapital: nemlig de selskaper og bransjer som savnet evnen til å betale høye lønninger. Selskaper gikk konkurs og folk mistet arbeid og ofte tvunget til å flytte, men smerten ble lindret av høy arbeidsledighetstrygd, muligheter til omskolering og ikke minst nye jobber med høye lønninger.
Med dagens krisepolitikk ser det annerledes ut. I stedet for at selskaper med lav produktivitet går konkurs, innebærer innstrammingspolitikken at det primært er arbeidernes velferd, lønninger og pensjoner som destrueres. Poenget her er ikke å beklage den svenske modellens fall, men heller å illustrere at kapitalismens behov av å destruere kapital synes å kunne styres politisk. I det minste til en viss grad. Dette er en viktig konklusjon.
Klimanytten av en grønn investeringspolitikk vil kunne øke betydelig om den ble kombinert med et program for destruering av den infrastrukturen som holdes oppe av fossilt brensel. Dette vil også kunne lede til større økonomisk vekst og lønnsomhet i de grønne sektorene, enn hva som skulle vært tilfelle om de svarte sektorene ble opprettholdt. Har vi rett, bør Europas venstreside møte the Epochal Crisis med å endre retningen på kapitaldestruksjon: fra statlige nedskjæringer i det offentlige trygghetssystemet til en umiddelbar og endelig destruksjon av den fossile sektoren og infrastrukturen.
Hvordan kan en slik omlegging av kapitaldestruksjonen komme i stand? I spørsmål om policy og strategi forholder vi oss åpne, og innser at det behøves mye mer tenking og diskusjon, men noen tentative tanker kan vi formulere. For det første må vi slutte å subsidiere miljøødeleggelse og vende forskning bort fra hvordan vi ytterligere skal ødelegge planeten. I de fleste land i verden gis statlig støtte til investeringer i olje, kull og gass – og bensinpriser, infrastruktur til flyplasser og veier subsidieres. For det andre må vi vende strømmen. Feed-in-tariffer for fornybar energi kan bidra til å gjøre langsiktige investeringer mer lønnsomme. Hva om det norske oljefondet (som det ikke heter, men som det er) hadde dratt seg ut – ironisk nok – av enhver investering i fossilt kapital og investerte i grønn omstilling hjemme samt betalte av sin klimaskyld til Sør? Ekstremt høye karbonavgifter og et kraftig senket internasjonalt utslippstak er andre strategier som også har sine for- og bakdeler. I siste instans må vi selvsagt være beredt på å regulere bort de verste klimasyndebukkene, som norsk olje- og kullproduksjon. Det må helt enkelt forbys.
Dette vil selvsagt ha påvirkning på livet til folk som arbeider i den fossile sektoren, og fra et venstresynspunkt er det essensielt at omstillingen skjer på måter som minimerer de negative effektene for arbeiderne. Byrden kan dog lettes gjennom at nye jobber er skapt gjennom arbeidstidsforkortning og gjennom en ny grønn giv – som argumentert for over.

Ødeleggelse som kreativ prosess
Hvilke sosiale relasjoner som blir hegemoniske etter den nåværende krisen, er i stor grad avhengig av maktforholdene mellom klasser. Vi mener venstresiden må møte krisen på en mer offensive og kreative måte enn hva man hittil har gjort, hvor økte lønninger, regulering av finanssektoren og å stoppe privatiseringer er de stadige svarene på kapitalismens problem.
Når kapitalismen gjennom kriser og omveltninger ødelegger og destruerer det eksisterende, skapes også nye strukturer og relasjoner. Ødeleggelse er den andre siden av det skapende (noe allerede Bakunin visste), og den kreative ødeleggelsen av fossil kapital kan være begynnelsen til noe nytt. En destruksjon av fossil kapital er en lang prosess, som overgår de tre andre reformforslagene i sin radikalitet – ironisk nok er det likevel den eneste reformen som før eller senere vil måtte skje.
Overgangen til et virkelig økologisk holdbart samfunn blir dramatisk, men i den solidariske varianten av en slik prosess er det essensielt at alle bidrar: Derfor kan arbeidstidsforkortning og lønnstak også bli nøkkelreformer. Om reformene vi har foreslått skulle bli iverksatte, ville det skape ny dynamikk i kapitalismen – forhåpentligvis på måter som tjener andre grupper enn de som har tjent mest de siste tiårene. Men det vil lenge være uklart om slike reformer blir reformistiske eller revolusjonære; om de blir kortsiktige framganger i en lang kamp, eller viktige steg i en rask overgang til en samfunn bygd på et rettferdig fordeling av makt og penger, og en bærekraftig uttak av ressurser. Et samfunn bortenfor økonomiske kriser og økologiske katastrofer. Vi kaller det økososialisme.

Referanser:
– Aftonbladet (2013): «Vi vill ha det mer rättvist. Inkomstklyftorna betydligt större än vad svenskarna tror.» Internet: http://www.aftonbladet.se/nyheter/article16903360.ab (publisert 05.06.2013).
– Basu, Deepankar & Ramaa Vasudevan (2013): «Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis». Cambridge Journal of Economics, 37: 57–89.
– Bellofiore, Riccardo (2011): «Crisis theory and the Great Recession: a personal journey, from Marx to Minsky». Research in Political Economy, 27: 81–120.
– Callinicos, Alex (2012): «Contradictions of austerity». Cambridge Journal of Economics 36(1): 65–77.
– Corsetti, Giancarlo (2012): «Has austerity gone too far?» Internet: http:// www.voxeu.org/article/has-austerity-gone-too-far-new-vox-debate. Publisert 04.02.2012.
– Desai, Radhika (2010): «Consumption demand in Marx and in the current crisis». Research in Political Economy, (26): 101–143.
– Foster, John Bellamy (2000): Marx’ Ecology: Materialism and Nature. New York: Monthly Review Press.
– Foster, John Bellamy (2013): «The Epochal Crisis». Monthly Review, 65:05.
– Gorz, André (1968): Strategy for Labor. A Radical Proposal. Boston: Beacon press.
– Harvey, David (1999): The Limits to Capital. Verso, London.
– Harvey, David (2001): «Globalization and the «Spatial Fix». Geographische Revue 2: 23-30.
– Herndon, Tomas, Michael Ash & Robert Pollin (2013): «Does High Public Debt Consistently Stifle Economic Growth? A Critique of Reinhart and Rogoff». Political Economy Research Institute, University of Massachusetts Amherst. Working paper Series, number 322. April 15, 2013.
– Holgersen, Ståle (2013) Hundre år med marxistisk kriseteori. Tidsskriftet Rødt! Nr2/2013. Pp. 16-29. http://marxisme.no/index.php/2013/nr-2-2013/977-hundre-ar-med-marxistisk-kriseteori.
– Keynes, John Maynard (1964): General theory of employment, interest and money. London: First Harvest.
– Krugman, Paul (2008): The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
– Krugman Paul (2012): «Europe’s Austerity Madness». New York Times, 2012-09-27. Internet: http://www.nytimes.com/2012/09/28/opinion/krugman-europes-austerity- madness.html?_r=0
– Marx, Karl (1973): Kapitalet. Kritik av den politiska ekonomin, Tredje boken. Lund: Arkiv förlag.
– Reinhart, Carmen & Kenneth Rogoff (2010): «Growth in a Time of Debt». American Economic Review, 100(2): 573–578.
– Rifkin, Jeremy (2011): The Third Industrial Revolution. How Lateral Power is Transforming Energy, the Economy, and the World. New York: Palgrave Macmillan.
– Skidelsky, Robert (2009): Keynes: The Return of a Master. New York: Public Affairs.
– Warlenius, Rikard (2013): «En grön arbetstidsförkortning? Om samband mellan arbetstid, tillväxt och miljöpåverkan». Socialistisk Debatt, nr 204-206 (2013).
– Wilkinson, Richard G. & Pickett, Kate (2011): Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica

Det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene.

For første gang utgjør avkastningen av Oljefondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten.

Jens Ingvald Olsen er kommunestyre- og fylkestingsrepresentant Rødt Tromsø/Troms.

2. februar 2013 var det en euforisk stemning i fjæra på Veidnes ved Honningsvåg på Magerøya i Finnmark. Den sentrale Statoil-ledelsen, ankommet i eget charterfly, med konserndirektør for norsk sokkel, Øystein Michelsen i spissen, var der i en samstemt jubel sammen med stortings- og lokalpolitikere fra regjeringspartiene AP, SV og SP. Michelsen pekte og fortalte om hvor pumpestasjoner og kai skulle plasseres, og om tankanleggene som skulle legges i store fjellhaller. Stemninga har knapt vært høyere siden Kjell Inge Røkke ble mottatt av AP-ordførerne og lokale LO-tillitsvalgte 8 år tidligere. Foranledninga for kanapeene og sjampanjen i fjæra var presentasjonen av Statoils oljelagringsterminal på Veidnes.

Her skulle olja som ble funnet med riggen Polar Pioneer på Skrugard 1.april 2011 og på Havis seinere i 2011, pumpes inn i rør på havbunnen og mellomlagres før opplasting på tankskip. Olja skulle pumpes 240 km i rør fra feltet, som nå heter Johan Castberg. Nærmere 600 arbeidsplasser under utbygginga av landbasen og 50–80 arbeidsplasser i driftsfasen, var det som ble forespeilet. 3 supertankere skulle lastes opp i uka gjennom 30 år. Naturligvis jubla ordføreren i Nordkapp, Kristina Hansen(ap). Området er forresten det mest attraktive hytteområde for lokalbefolkinga på Magerøya, og som vil være en saga blott, dersom Statoils Veidnesplan gjennomføres. For dette skulle ikke bli en gjentakelse av Røkke-historia, og det skulle heller ikke skje det samme som for det første oljefunnet i Barentshavet, Goliat – at olja ikke blir ilandført.

8.juli 2014 slår denne overskrifta i avisa Nordlys mot oss: «600 arbeidsplasser kan ryke – Utbygginga er utsatt». Etter flere korte utsettelser har nå Statoil, sammen med sine partnere ENI (det italienske statsoljeselskapet) og Petoro (Statens direkte eierskap), nå utsatt avgjørelsen helt til sommeren 2015 for hvilken utbyggingsløsning som skal velges for Johan Castberg-feltet, som er beregnet å inneholde mellom 4 og 600 millioner fat olje. Etter at Statoil traff «blink» ved første boring, har det nå vært skuffelse på skuffelse; 5 tørrboringer til nå. Også de på forhånd «sikre» brønnene har vært tørre, eller inneholdt kun litt gass. Hverken Statoil eller de andre oljeselskapene driver ressursforvaltningspolitikk eller distriktspolitikk, så de velger naturligvis den utbyggingsløsningen som har utsikt til størst mulig profitt. Eierne krever det! Det er derfor ikke usannsynlig at Statoil velger å bruke et rent produksjonsskip som på Åsgard utafor Helgeland, eller en FPSO1 som ENI, sammen med Statoil skal ha på Goliatfeltet 85 km nordvest for Hammerfest. Goliatolja, omlag 250 mill fat, skulle også først ilandføres, men det ble raskt skrinlagt. Men da ble det et massivt politisk krav om at plattformen i alle fall skulle bygges i Finnmark, ellers kunne ENI og Statoil se langt etter utvinningstillatelse!! FPSO-tanken/plattformen som bygges ved Hyundai-verftet i Sør-Korea, har blitt 2 år forsinket, og byggekostnadene har økt fra ca 30 milliarder kroner til nærmere 50 milliarder kroner. Den skal etter planen nå transporteres til Norge sommeren 2015.

Sjøl om det blir utsettelser og endringer i utbyggingsløsninger, ser vi et langt større trøkk for utbygging slik at investeringene som er gjort skal kapitaliseres så raskt som mulig. Vi ser derfor også en voksende motsetning mellom Oljedirektoratet, som tross alt har et større (og lengre) forvaltningsansvar for olje/gass som naturressurser i fellesskapets eie. Oljedirektoratets leder Bente Nyland har i alle fall uttrykt at de ønsker en større baseutbygging på Johan Castberg som både kan være en produksjons-hub og beredskapsbase med helikoptre.

Stadig raskere utbygging

Det første drivverdige gassfeltet, Snøhvit, 140 km vest for Hammerfest ble funnet helt tilbake i 1984, i den første leteperioden i Barentshavet. Produksjonen kom imidlertid ikke i gang før over 20 år etterpå. Etter at utbyggingsbeslutning ble tatt i 2002, sto LNG-anlegget (Liquid Natural Gas) ferdig på Melkøya (se bildet) ved Hammerfest i 2007, riktig nok 2 år forsinka. Her blir gassen renset, komprimert og kjølt ned, før den lastes på gasstankere og fraktes til mottakerne, i hovedsak i USA, men også Spania og etter hvert Fjerne Østen.

Det første drivverdige oljefeltet, Goliat, ble lokalisert i år 2000, og kommer i produksjon (muligens) 15 år etterpå. Mens vi nå ser at partnerne på Johan Castberg-feltet har ambisjon om produksjonsstart kun 6–7 år etter at funnet ble gjort! Tida fra beslutning om utbygging til produksjonsstart er også kutta kraftig ned. Denne dramatiske endringa i tempo ser vi også utspiller seg på mange andre områder innafor den norske petroleumsvirksomheta, og med store konsekvenser, både økonomisk, miljømessig og politisk.

Gigantprosjekt med gigantoverskridelser

Prosjektering av svært store anlegg er naturligvis komplisert og omfattende, ikke minst når prosjektene ofte er «førstegangsprosjekt». Fremtidig inntektspotensiale gjør også at tid og ressurser presses i prosjekteringsfasen. Tid er penger – og utbyggerne er villig til å gamble på at «det går seg til». Noen ganger lykkes de, men svært ofte går det galt. Oljedirektoratet ga ut en egen granskingsrapport høsten 2013, «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel», der 5 store utbygginger (på over 10 milliarder kroner) i perioden 2006–08 ble gjennomgått for å se hvorfor overskridelsene på mange 10-talls milliarder kroner oppstod, og det ble flere års forsinkelser. For plattformen Yme som skulle pumpe opp olje i Nordsjøen, økte kostnaden fra 7 til 15 milliarder, før det ble besluttet at plattformen måtte skrotes før den kom i drift! Med det begrensa tidsvinduet rapporten omhandler er det også bare en liten flik av helheta vi får innblikk i.

OD rapport på vegne av OE-dep 14.10.2013

Ingen av de to utbyggingene i Barentshavet er med i denne rapporten, men både Snøhvit og Goliat topper kostnadsoverskridelsene i norsk oljehistorie. Statoil fikk også ekstra gunstige skattebetingelser for utbygginga av LNG-anlegget på Melkøya, med en egen paragraf i petroleumsloven i 2001, § 3 b. Avskrivingstida for investeringa ble halvert fra 6 år til 3 år. Finansminister Karl Eirik Schjøtt Pedersen (ap) var hoveddrivkraft for å tilfredsstille Statoils ønske og krav. Snøhvit-utbygginga fikk kostnadsoverskridelser og forsinkelser som ingen utbygginger noen gang tidligere hadde vært i nærheten av. Fra opprinnelig 25,5 milliarder endte utbyggingskostnadene på omlag 70 milliarder kroner, og anlegget ble nærmere 2 år forsinket. Som nevnt vet vi ennå ikke hva Goliat-overskridelsene vil ende opp med.

Etter at OD la fram sin rapport hadde undertegnede debatt i Dagens Næringsliv med to professorer i økonomi, Petter Osmundsen og Thore Johnsen om årsakene til overskridelsene. På min blogg kan mine innlegg leses: http://jensingvald.wordpress.com/2013/11/10/det-unevnelige/ og http://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/

Store skattesubsidier

En hovedpåstand fra meg er at det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene. For leteboring dekker staten ved direkte utbetaling 78 % av kostnaden dersom selskapet går med underskudd. Dette har for eksempel medført at det lille leiteselskapet North Energy as i Alta, med ca 40 ansatte har mottatt over 1,5 milliarder kroner fra staten fra 2008–2013! Selskapet har 9 direktører med millionlønn, og på toppen adm.dir. med omlag 7 millioner kroner i året inkludert pensjon! Samla utbetaling til leiteselskapene er 11–12 milliarder kroner årlig. Denne ordninga ble innført fra 2005.

For investeringer kan selskapene trekke fra omlag 90 % av kostnadene, før inntektene fra olje/gass-utvinninga kommer til beskatning. Dette gir også et spesielt økonomisk utslag i 2014, og muligens i åra framover.

Historiske vendepunkt

Pensjonsfond Utland, Oljefondet, la fram årsresultatet for 2013 den 28. februar. Markedsverdien var ved årsskiftet steget til rekordhøye 5038 milliarder kroner, en vekst på 1222 milliarder kroner i 2013.

Oljefondet er nå større enn noen i sin villeste fantasi forestilte seg da de første milliardene ble satt inn i fondet i 1996, 6 år etter at fondet ble stiftet.

Noen stiller spørsmål om fondet nå har blitt et Frankensteins monster, og som i sin jakt på fortsatt maksimal vekst er villig til å ta stadig større risiko. Det er verdt å nevne at fondet ved oppstarten bare hadde tillatelse til å investere i (sikre) statsobligasjoner, men med lavt gevinstpotensiale.

Seinere ble det åpnet for investeringer i aksjer, først 40 % og nå 60 % av kapitalen. I tillegg har Oljefondet de siste to årene også begynt å investere i eiendom, men har til nå kun eiendommer til en markedsverdi på 52 milliarder kr.

Dagens Næringslivs reportasje lørdag 1. mars om fondets investering på 1,8 milliarder kroner i Formel 1-sirkuset, den første kjente investeringen i et ikke-børsnotert selskap, viser at risikovilligheten er økende.

Første vendepunkt

Det er imidlertid et utviklingstrekk, og vendepunkt, ved Oljefondets årsresultat som ikke har vært kommentert. Det er at for første gang utgjør avkastningen av fondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten! 692 milliarder kroner mot 239 milliarder kroner. I tillegg er det verdt å merke seg at 291 milliarder kroner av veksten på 1222 milliarder kroner skyldes kronekursfallet i 2013.

Dette er naturligvis et uttrykk for den enorme størrelsen på fondet, men det er også et varsel om at statens overføringer til fondet sannsynligvis vil ha et tendensielt fall de kommende årene fordi skatteinntektene synker.

Det andre vendepunktet

Fallet har sammenheng både med lavere oljeproduksjon og lave gasspriser, men det skyldes også det historisk høye investeringsnivået på over 200 milliarder årlig de nærmeste årene. Vi vil derfor også sannsynligvis se et annet historisk vendepunkt: For første gang siden de første årene i norsk oljehistorie vil statens refusjon til investering (ca 90 %) og leting (78 %) være større enn skatteinntektene fra oljeselskapene. Eneste faktor som kan bringe nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten på plussida er inntektene til Petoro as (SDØE). Men også her ser vi sterkt fallende inntekter, noe resultatfremleggelsen for 2013 den 27. februar viste: nedgang i inntektene fra 146,4 milliarder til 124,6 milliarder kroner.

Halvert oljeproduksjon

Som det fremgår av statistikk fra OD, er oljeproduksjonen halvert fra toppåret 2000 og til nå! Oljeinntektene er «redda» av de historisk høye oljeprisene de siste årene. Gassproduksjonen har økt, men gass-prisene følger ikke lengre oljeprisen, og har falt kraftig. Skifergassproduksjonen, særlig i USA har bidratt til dette, men også den økonomiske krisa har relativt sett redusert etterspørselen av naturgass. Denne utviklinga bidrar sterkt til en økende, og, som vi har vist, et statlig finansiert race mot Arktis etter Norges siste olje. Områdene lenger nord, lenger øst, og nærmere land enn noen gang tidligere ble åpnet gjennom vedtaket i Stortinget av konsekvensutredninga for «Barentshavet sørøst», i juni 2013. Dette var på mange måter avskjedsgaven fra AP, SV, SP-regjeringa! 74,5 °N, på høyde med nordkanten av Bjørnøya er nå den nye nordlige grensa, langt inn i et område som tidvis er dekket med drivis. Østover er området helt til den nye delelinja med Russland klargjort. Delelinjeavtalen kommer vi tilbake til. Men det er også verdt å merke seg at gjennom «Goliat-kompromisset» på Stortinget i 2009 ble leite- og eventuelt utvinningsområde mot Finnmarkskysten utvida slik at det nå er tillatt med virksomhet helt inntil 35 km fra land, mot tidligere 50 km. I følge regjeringspartiet SV sa de ja til dette for å redde Lofoten.

Nærmere Finnmarkskysten enn noen gang

Nettstedet Offshore.no meldte 10. juli at Statoil har fått Petroleumstilsynets samtykke til leteboring med brønn 7125 4-3, «Ensis», i lisens 393 i Barentshavet med boreriggen Transocean Spitsbergen.

Brønnen ligger bare 42 kilometer fra land, som er Knivskjelodden i Nordkapp kommune. Aldri tidligere er det boret så nært kysten i Norge! Boringen er planlagt startet tidligst 1.september 2014 og vil ha en varighet på cirka 30 dager, avhengig av funn.

Delelinja, oljeoligarkenes triumf

Da delelinjeavtalen mellom Norge og Russland ble presentert 28. april 2010, mangla det ikke store ord for å beskrive den: «Viktigste siden 8.mai 1945», «Et sus av evighet», skreiv redaktør i Nordlys, seinere statssekretær for statsminister Jens Stoltenberg, Hans Kristian Amundsen. Rune Rafaelsen i Barentssekretariatet mente det var: «Det største siden Berlinmurens fall.» Johan Petter Barlindhaug, styreleder i North Energy gliste på bildet i Nordlys, og så nå muligheten for å hente ut gevinsten de sikler etter. Sjøl om Barlindhaug er en petroaktivist, og har tjent gode penger på oljeutredninger for finnmarkskommuner, er han og oljemyggen North Energy, en mygg i kampen om Barentshavet. Avtalen som Norge og Russland har inngått om delinga av Barentshavet var første og fremst olje-oligarkenes triumf, både de russiske og de norske. I Norge er de først og fremst representert med Statoil.

Aggressive Norge

Etter en del turbulens og motstand i den russiske Dumaen mot avtalen, ble den ratifisert der den 7. juni 2011 og trådte i kraft en måned senere, den 7. juli 2011. Allerede dagen etter, den 8. juli, var det første norske skipet, Harrier Explorer, i gang med seismikkskyting helt inntil den nye grenselinja! Seismikkskytinga har økt med voldsom styrke sommeren 2014, noe som har medført umiddelbart fall i fiske-fangstene i området med opptil 80 %! Det svært gode og viktige sommerfisket utafor kysten fikk en bråstopp. Fiskerne i Øst-Finnmark protesterte kraftig – i likhet med fiskekjøperne. Ledende forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen sa det var godt dokumentert at seismikkskyting skremmer fisk over store avstander, og at den også dreper fiskelarver som ikke er i stand til å svømme unna. På sommeren er det store mengder i drift i denne delen av Barentshavet, blant annet torskelarver fra Lofoten. Seismikkskytinga med opptil 8 skip fortsatte imidlertid ufortrødent.

Grenseoverskridende felt

I vedlegg til grenselinjeavtalen er reglene for håndtering av grenseoverskridende olje/gassfelt nedfelt. I hovedsak gjelder samme reglene som i Nordsjøen mellom Norge og Storbritannia. Selskap fra nasjonen som finner grenseoverskridende felt, har retten til utvinning, og dermed salg av forekomsten. Representanter for myndighetene i Norge og Russland skal beregne og forhandle om hvordan feltet er fordelt. Salgsinntektene fordeles så etter hvor stor andelen er på hver side av grensa. Dersom det ikke blir enighet, skal en voldgiftsdom-stol avgjøre saka. Både norske myndigheter og norske selskap har derfor stor interesse av kartlegging og leiteboring i grenseom-rådet før russerne prioriterer offshorevirk-somhet i dette området.

Lofoten – The Missing Link

I intervju med NTB søndag 3. februar 2013 sa rådgiver Morten Anker i analyseselskapet Poyry at utvinning fra nye gassfunn fra Barentshavet kanskje må vente i 30 år. Dette fordi Snøhvit-anlegget i Hammerfest allerede kjører med full kapasitetsutnyttelse for produksjon av LNG. Det er ikke infrastruktur hverken på land eller i Barentshavet for produksjon og transport av naturgass. Gass kan ikke pumpes opp direkte på skip, eller lagres på tanker slik som olje.

Gass må enten kjøles ned til LNG, som i Hammerfest, eller pumpes direkte gjennom rør til landanlegg for foredling og eksport til mottakere (i Europa).

Norvarg

Hittil er det gjort ett relativt stort gassfunn, Norvarg, i Barentshavet i tillegg til Snøhvit. Men gassen kan ikke hentes opp i dag, og er dermed «verdiløs» for lisenseierne.

Det er derfor ikke overraskende at styreleder og aksjonær i North Energy as, Johan Petter Barlindhaug, har argumentert sterkt for å bygge gassrørledning fra Barentshavet, sørover langs kysten av Troms og Nordland, det vil si forbi Lofoten, Vesterålen og Senja, til rørledninga kan koples sammen med gassrør utafor Midt-Norge/Helgeland. Sentrale politikere som AP-leder Jonas Gahr Støre har framført samme argumentasjon som Barlindhaug.

Etter at Statoil har vedtatt og er i gang med utbygging av gassfeltet Aasta Hansteen, like sør for Lofotodden, er påkoplingspunktet for gass fra Barentshavet flytta et godt stykke lenger nord. Gassen fra Aasta Hansteen, hvor havdypet er 1400 meter, skal føres 480 km gjennom gassrøret «Polarled» til Nyhamna i Møre og Romsdal.

Ikke lønnsomt med gassrør

I dag er det ikke økonomisk lønnsomt nok å bygge en slik rørledning for distribusjon av gass fra Barentshavet. Det er et sterkt internasjonalt prispress på gass, særlig pga den økte skifergassproduksjonen i USA og andre steder. Våren 2014 meldte partene i Norvargfunnet, bl.a. North Energy as, at de hadde skrinlagt videreutvikling av feltet «for godt».

Derfor er det av svært stor økonomisk og strategisk betydning for oljeindustrien og den norske politiske ledelsen så raskt som mulig å finne ut om det er drivverdige gassforekomster i andre områder i Barentshavet og utafor Lofoten, Vesterålen og Senja (Nordland VI og VII og Troms II). Drivverdige forekomster i LoVeSe vil kunne gi grunnlag for å videreføre distribusjonsnettet nordover, helt til Barentshavet.

I juni i år la det statlige selskapet Gassco frem rapporten «Barents Sea Gas Infrastucture» (BSGI). Rapporten er helt klar i sin konklusjon på at et gassrør fra Barentshavet ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom. Dersom det blir gjort svært store nye funn, og det dermed kan bygges ledning med stor diameter (42 tommer), vil mengden bli så stor at det kanskje kan bli lønnsomt, også med lave gasspriser.

Oljedirektoratet anslår at ca 60 % av petroleumsressursene i Barentshavet er gass. Utviding av LNG-anlegget på Melkøya, Tog 2, er skrinlagt av Statoil, særlig på grunn av bortfallet av store deler av gassmarkedet i USA, og prognosen for fortsatt lave priser. Derfor er jakta på den mest klimaødeleggende, og mest lønnsomme, fossile energikilden olje, første prioritet for oljeselskapene og myndighetene. Distribusjon av olje har også langt flere alternativ enn gass. Men som vi ser i forbindelse med Johan Castberg-feltet, er det konflikt mellom den rent forretningsmessige vurderinga til Statoil og Oljedirektoratet som skal ta litt mer «samfunnsmessige, strategiske og nasjonale» hensyn.

Miljøkampen i nord

I slutten av mai i år satte politimester Ole Sæverud i Troms politidistrikt politistyrker inn for å fjerne Greenpeace-skipet Ezperanza som hadde lagt seg i posisjonen på Hoop-området sørøst for Bjørnøya, der Statoil skulle bore Apollo-brønnen.

Riggen Transocean Spitsbergen starta boringa på Apollo den 3. juni, som ligger på 74 °N, den nordligste offshore lete-brønnen noensinne. Brønnen ligger 50 km nord for Wisting-Central der det østerrikske selskapet OMV fant olje (65–165 mill fat) i september 2013. Bortsett fra noen svært få små oljefunn i de etterfølgende boringene i området, har alle vært tørre. Apollo-brønnen viste seg også å være tørr, til stor skuffelse for oljeselskapene. Wisting-Central er (heldigvis) dermed fortsatt ikke drivverdig.

Olje har langt flere negative miljø- og klimaspekter enn gass. Dette gjelder både faren for akkuttforurensing på natur, sjøpattedyr, fisk og fugler, og langt større klimagassutslipp. Men i 7 år har Hammerfest hatt det største punktutslippet av CO2; Gasskraftverket ved LNG-anlegget står alene for 2 % av alt CO2-utslipp i Norge: 1,2 millioner tonn. Dette tilsvarer utslippet fra 300 000 biler! Når drifta på Goliat kommer i gang (kanskje i 2015), vil CO2-utslippene øke ytterligere.

Imidlertid sier driftsoperatør ENI en pressemelding 2. juli i forbindelse med at transformatoren ved Hammerfest er ferdigstilt:

Elektrifisering av Goliat-plattformen i Barentshavet gir betydelige reduksjoner i CO2-utslippene.

og videre:

Med denne løsningen reduseres CO2-utslippene med opptil 50 prosent. Dette tilsvarer det årlige utslippet fra flere enn 50 000 biler, sier leder av elektrifiseringsprosjektet i Eni Norge, Eivind Espe.

Realiteten er imidlertid at CO2-utslippet fra olje- og gassvirksomheta i Barentshavet øker med 200 000 tonn når Goliat kommer i produksjon.

Ofre miljø og klima?

Barentshavet er under et altomfattende angrep fra petrokapitalen og norske myndigheter og det store stortingsflertallet. Fra den nordligste boringa noensinne skal riggen Transocean Spitsbergen flyttes opp mot fjæresteinene i Finnmark: 42 km fra Knivskjelodden ved Nordkapp. Aldri har det vært boret etter olje så nært land i Norge. Dette er en konsekvens av det fatale «Goliat-forliket» der boregrensa ble flytta fra 50 til 35 km fra kysten. Tett opp til russergrensa pågår en nærmest desperat seismikkskyting. Er makta til oljekapitalen og dets støttespillere så sterk at Norge ikke bare er villig til å ofre de evigvarende fiskeriene i Barentshavet, men også miljøet og klimaet? Er 2-gradersmålet blitt et mål som raskest mulig skal oppnås, eller skal vi fortsatt prøve å unngå å komme dit? Er det sånn at issmeltinga gir så mange nye muligheter for deler av kapitalen at det er helt utmerka at isen i Arktis blir borte?

Petrokapitalens makt

Det er stort flertall på Stortinget i dag for konsekvensutredning og åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Skal kampen for LoVeSe vinnes, trengs det en helt annen mobilisering og organisering i befolkninga. Det trengs både grundigere informasjon blant folk om konsekvensene, både for dagens arbeidsplasser, bosettinga, det unike naturmiljøet og områdets betydning som «evighetsmaskin» for verdens rikeste torskefiskerier. Miljøorganisasjonene, fagmiljøer, også statlige etater, utfører et omfattende og viktig arbeid i dokumentasjon og mobilisering for LoVeSe.

Men det trengs også en mye skarpere og kritisk analyse, argumentasjon og agitasjon om petrokapitialens økonomiske og politiske makt. Det gjelder både lokalt, nasjonalt og globalt.

Er Barentshavet ofra for en pyrrhosseier i Lofoten?

Note:

1)FPSO er en flytende sirkelrund produksjonsplattform med stor lagringstank for olje som selskapet Sevan har utvikla. FPSOen på Goliat er den første i norsk offshorevirksomhet.