India har den største andelen i verden av underernærte, både som andel av befolkningen og i faktisk antall. 40 prosent av indiske barn lider av mangel på vitamin A.

Hvorfor er det slik?

Mat og matsikkerhet har stått høyt på dagsorden i indisk politikk siden frigjøringen fra det britiske kolonistyret i 1947.

Unni Kjærnes er seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høyskolen i Oslo og Akershus.

India har de siste åra hatt høy økonomisk vekst, og det har vært satset stort på å øke matproduksjonen. Landet har nok penger og nok mat. De har parlamentarisk demokrati – regjeringer og regjeringssjefer kommer og går både på føderalt nivå og i de enkelte delstatene. Landet har en utviklet styringsstruktur og kan ikke beskrives som «underutviklet». India gir derfor et godt utgangspunkt for å analysere matsikkerhetens politiske økonomi.

Svaret er ikke så enkelt som at det skyldes den globaliserte nyliberalismen, India har til en viss grad, greid å beskytte seg mot den. India har en mangetusenårig historie, der okkupasjonshærer fra nord og vest har kommet i bølger, avløst av perioder med mer selvstendige kongedømmer. Landet er utrolig fruktbart og ressursrikt, og okkupantene – inkludert britene – har etter tur gjort sitt til å utnytte til sin fordel en særdeles undertrykkende og utbyttende sosial struktur. Dagens styre er ikke noe unntak. Jeg vil i denne artikkelen hevde at det er denne sosiale og økonomiske strukturen som er hovedårsak til underernæringen, i motstrid til vanlige forklaringer på matusikkerhet som gjerne handler om matproduksjon , økonomisk vekst eller institusjonsbygging.

Matsikkerhet innebærer at alle individer kan skaffe seg nok, sunn, trygg og kulturelt akseptabel mat – hver dag. Omfanget av direkte matmangel har gått ned i verden, men samtidig ser vi en kraftig økning i ernæringsrelaterte helseproblemer som skyldes «overernæring» i form av for mange kalorier, for mye fett og sukker osv. Det gir ikke bare overvekt, men også hjerte- og karsykdommer, sukkersyke og høyt blodtrykk. Uansett er det de fattige som rammes mest.

India har begge deler: utbredt underernæring blant fattige på landsbygda og økende feilernæringsproblemer blant etablerte arbeidere og lavere middelklasse i byene (de fattigste i byene sulter fortsatt). Som andre steder i verden gir flytting til byer gjerne økt tilgang på billige kalorier i form av fett og sukker. Når de i ung alder fikk for lite mat, er de spesielt utsatt for «overernærings-problemer» i voksen alder. Alt dette har med matsikkerhet å gjøre, inkludert både mangel og for dårlig mat.

Her vil jeg likevel konsentrere meg om matmangel – mangel på kalorier og næringsstoffer. Grovt sett framsettes tre typer løsninger på matmangel: økonomisk vekst, satsing på matproduksjon og bedre sosiale fordelingsordninger. Jeg vil bruke denne inndelingen til å si mer om hva som skjer i India.

Troen på økonomisk vekst

Det aller viktigste de siste 40–50 åra har vært troen på økonomisk utvikling. Standardargumentet er at økonomisk vekst, gjerne gjennom internasjonal handel, må til for å skape arbeidsplasser og inntekt – og dermed velferd. Fra større brutto nasjonalprodukt skal det «risle ned» til alle lag av befolkningen.

Under kapitalismen må folk selge sin arbeidskraft for å kunne skaffe seg det de trenger, og mat er det mest grunnleggende. Men folk blir også tvunget til å anskaffe det de trenger, i kapitalistisk styrte varemarkeder. Markeder med konkurranse forutsettes å være den mest effektive måten å fordele mat på, både fordi økt etterspørsel gir økt produksjon og fordi handel vil sikre at maten raskt går tilde stedene der det er størst etterspørsel. Støttetiltak som faste lave brødpriser, offentlige subsidier og proteksjonisme hindrer slike prosesser. Antakelsen er at kapitalismens dynamikk på sikt vil gi bedre forhold for alle. Strukturreformene som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har krevd overfor sine låntakere i fattige land, hadde slike begrunnelser. India har i mindre grad vært avhengig av pengestøtte, men argumentasjonen er helt klart viktig også i dagens India. Nåværende statsminister Modi står nok tungt på denne linja.

Sett ut fra et matsikkerhetsperspektiv kan vi peke på flere viktige feilslutninger. For det første kan ikke folk vente med å spise, matbehov er alltid akutte. Matprotester har blomstret opp i perioder når slik politikk har blitt satt ut i livet – etter Verdensbankens pålegg om strukturreformer på 1970- og 80-tallet og sist i den arabiske våren. Dette er en klassisk form for protest når viktige rettigheter forsvinner, kjent fra langt bak i historien og gjentatt i turbulente og revolusjonære perioder rundt i verden. I India har det også i perioder vært mange matopprør. De har ofte vært møtt med soldater og vold, men har også bidratt til å presse fram reformer.

For det andre blir det gjerne lite igjen av nedrislingseffekten i markedsbaserte systemer når det kommer til de som har størst behov for mer og bedre mat. Økonomisk vekstperspektiv tar ikke hensyn til annet enn makroeffekter, gjerne på nasjonalt nivå.

For det tredje viser det seg at det er liten sammenheng mellom økonomisk vekst og det å gi flere folk stabilt arbeid med skikkelig betaling.

For det fjerde sørger ikke kapitalistiske matdistribusjonssystemer for å gi folk det de trenger – der de er. Maten selges der den får høyest pris. I sultkatastrofer både i India og andre steder har mat blitt eksportert ut av den regionen der folk sulter.

Alt dette bidrar til å forklare hvorfor ernæringstilstanden i India ikke er vesentlig bedret. Den økonomiske veksten har først og fremst skjedd i byene og i avgrensede deler av økonomien, som IT-tjenester i Hyderabad og Bangalore. Den har ikke gitt mange nye arbeidsplasser og veldig, veldig få har sikkert arbeid. India har hele veien hatt en politikk som holder folk på landsbygda. Det skjer en økende migrasjon til byene (og til arabiske land), en vesentlig kilde til inntekt. Men familiene blir gjerne tilbake i landsbyene. På landsbygda– dominerer et tradisjonelt landsbysystem, der mange av de fattigste er diskriminerte daliter (kasteløse) – mer om forhold på landsbygda i neste avsnitt. I byene som på landsbygda har fattigfolk liten og ustabil tilgang til arbeid, som er veldig dårlig betalt.

Nå kan en hevde at andre økonomiske systemer heller ikke har fungert særlig godt til å skaffe folk den maten de trenger, heller ikke sovjetkommunismen eller den tidlige maoismen i Kina. Poenget her er at dagens dominerende kapitalistiske løsninger fungerer dårlig som løsning i India som andre steder, på tross av hva ideologien tilsier.

Økt matproduksjon – intensivering eller småskala?

Mat- og landbrukspolitikk verden over har lenge vært dominert av tro på at større og mer effektiv produksjon må til for å møte næringsbehovet. Ut fra en slik forståelse bør politikken stimulere til økt innsats, i form av storskala og intensiv drift. Økt produksjon vil gi billigere mat, som de fattigste vil nyte mest godt av. Så også i India, med storsatsing på vanningssystemer, sprøyting og monokulturer av hvete og ris, til dels også genmodifisering. Matproduksjonen i verden – og i India – har da også økt kraftig om vi måler i kalorier.

Men mange er opptatt av kostnadene ved en slik politikk. Intensivt landbruk med store enheter er ikke bra for landsbygda, der flertallet av de fattige bor. Fra Latin-Amerika har vi Via Campesina-bevegelsens begrep om «matsuverenitet». De er kritiske til at store kommersielle eiere som produserer for internasjonale markeder får økt makt, på bekostning av småbønder, som er de som produserer mat til lokalbefolkningen. Kapitalistisk, intensiv drift tjener bare noen få og er veldig ødeleggende for miljø og klima. Løsningen ligger i mer økologiske løsninger drevet fram av småbønder. Og det er veldig ødeleggende for miljø og klima. I India hevder Vandana Shiva lignende synspunkter.

Det er også innvendinger som handler om mangel på tilpasning mellom det som er lønnsomt for produsenter og industri og det folk trenger. Matens bytteverdi (det den kan selges for) tilsvarer ikke bruksverdi (betydningen maten har for folk som spiser den). Det hjelper ikke å øke produksjonen av mais og soyabønner for industriell bearbeiding og som dyrefor om det folk trenger er korn, grønnsaker og bønner. Indisk politikk har som nevnt ensidig satset på hvete og ris, mens for eksempel bønner og linser, fattige inderes viktigste proteinkilde, har fått lite støtte. Det har heller ikke tradisjonelle kornsorter som jowar og ragi fått. De er mer næringsrike og krever mindre industrielle innsatsfaktorer, som kunstgjødsel, pesticider og kunstige vanningssystemer. Tørke er et stort problem i de midtre og sørlige delene av India, med synkende og forurenset grunnvann og mangel på drikkevann. India er sterkt utsatt for klimaendringer, med flom i nord og enda tørrere klima i sør.

Industriell drift forutsetter gjerne store enheter og kapital. Mange steder i India er slik drift lite utviklet. Med unntak av noen delstater (som Punjab) er det mer tradisjonelle eiendoms- og driftsforhold som rår. En svært liten andel av landsbygdbefolkningen er sjøleiende bønder. Flere driver jord de leier av en stor jordeier eller – enda mer føydalt – de er leilendinger og får bare beholde en del av det de produserer. Mange jordlapper er spredte og bittesmå (og de blir mindre for hver generasjon). Men det store flertallet er eiendomsløse, uten tilgang til jord – ikke en gang en hageflekk hvor de kan dyrke grønnsaker. De er landarbeidere, ofte sesongbasert. Fast arbeid finnes ikke. Heller ikke allmenninger.

Den viktigste innvendingen med hensyn til matsikkerhet er derfor at de fleste fattige må kjøpe alt eller det meste av den maten de trenger. Det gjelder fattige i byer, landarbeidere og også mange småbønder. I Bihar, en indisk delstat langs Ganges i nord, bor i dag 80 % av befolkningen på landsbygda. Store deler av staten er utrolig grønn og fruktbar, og det høstes 2–3 avlinger i året av blant annet ris og hvete. Pluss poteter. Likevel har dette lenge vært et av områdene i India med mest underernæring.

Siden frigjøringen i 1947 har jordreform vært et tema. I noen delstater har nok slike reformer vært gjennomført, men da ofte med jord som er mindre fruktbar. Andre steder, som i Bihar, står slike reformer – etter 70 år – i stampe. Eiendomsoverføring blir kanskje ikke registrert, det er evinnelige ankesaker, småbønder tildelt jord får ikke vite om det eller, om ikke noe av dette virker, tar tidligere eiere tilbake jorda, gjerne med hjelp fra lokalt politi. Dermed er det også vanskelig å finne god statistikk på jordeiendom.

Folks tilgang på mat

Verken økonomisk vekst eller satsing på matproduksjon har vist seg å være tilstrekkelig for å løse de indiske problemene med matsikkerhet. Den tredje tilnærmingen til matsikkerhet er å sørge for at folk – fattigfolk – har reell mulighet til å skaffe seg den maten de trenger. Den indiske økonomen Amartya Sen sier at «loven står mellom maten og den som skal spise den». Han bruker begrepet ‘entitlement’ for å fange de ulike samfunnsmessige prosessene som avgjør hvorvidt folk har nok og sunn mat. Det inkluderer, som allerede nevnt, tilgang på arbeid som kan gi inntekt til å betale for maten. En alternativ ‘entitlement’ er eiendoms- eller bruksrett til jord eller andre kilder til mat (for eksempel rettigheter til fiske og jakt). Men, som vi har sett, vil det ofte være utilstrekkelig. De som mangler tilstrekkelig inntekt og/eller jord, trenger sosiale rettigheter. Veldedighet er ingen rettighet, heller ikke hjelp fra familie og naboer. Sen hevder at det er summen av disse ‘entitlements’ som er avgjørende.

Vi må altså spørre om forutsetningene for at folk kan ha skikkelig inntekt, egenproduksjon og sosiale rettigheter når de trenger det. Dette avgjøres av grunnleggende materielle og sosiale strukturer og av politiske prosesser.

Kapitalistiske markedssystemer innebærer at produksjon og handel er basert på profittmaksimering, ikke tilpasning til behov. Slike systemer produserer ulikhet, blant annet ved at arbeid betales ulikt og at tilgang på nødvendighetsting som mat fordeles ut fra kjøpekraft. Det vil alltid være noen som ikke er «produktive» nok eller som ikke kan selge sin arbeidskraft.

I praksis er matproduksjon og handel veldig mange steder i verden sterkt regulert. Mange reguleringer går ut på å få markedene til å fungere, slik som standarder for mattrygghet (folk vil ikke kjøpe farlig mat), og lover mot juks («redelige» selgere vil ikke ha brodne kar).

Det som blir viktig med tanke på matsikkerhet, er likevel politikk som på en eller annen måte motvirker virkningene av markedsbasert fordeling. Noen politiske tiltak er produsentorienterte, med sikte på å hjelpe eller beskytte bønder eller andre produsentgrupper. Andre tiltak er befolkningsorienterte, som resultat av sosial kamp eller av politiske protester og sosial uro som følge av en hardhendt politikk. Det er befolkningsorienterte tiltak som gir sosiale rettigheter. Rettighetene kan gjelde alle, som subsidierte matpriser, barnetrygd og skolemåltider. De er universelle. Andre tiltak er behovsprøvd, gjerne rettet mot de fattigste. Universelle ordninger har vært en kjernesak i den skandinaviske sosialdemokratiske velferdsstaten, mens typiske liberalistiske land som USA og Storbritannia har satset på minimumsordninger for de som trenger det mest.

I India er hovedløsningen behovsprøvde tiltak som tar sikte på å dekke de mest grunnleggende behovene, altså mat. Samtidig, jo mer ulikhetsskapende politikken er med hensyn til arbeid og inntekt (og tilgang på jord), jo større blir behovet for slike «nødtiltak». Det finner vi igjen i både vestlige land og i India.

Veldig mye av den risen og hveten som produseres i India, kjøpes opp av staten, for så å fordeles gjennom et offentlig distribusjonssystem. Rundt omkring i hele India, i byene og på landsbygda, er det egne utsalg for dette kornet til en fast, veldig lav pris – mange steder 1 rupi per kilo (ca. 1/7 norsk krone). Familier som lever under en politisk fastsatt fattigdomsgrense (below poverty line – BPL), satt svært lavt, får kjøpe bestemte rasjoner i disse utsalgene. De aller, aller fattigste får kort som gir rett til større rasjoner (Antodaya). I fattige stater som Bihar har de aller fleste på landsbygda BPL-kort. Disse ordningene har vokst fram over lang tid, noen stater mer i forkant enn andre. I 2013 ble det vedtatt en matsikkerhetslov som bekrefter mat som en rettighet for alle indere. Selv om loven ble mer utvannet enn forkjemperne ønsket, ser mange det som et framskritt, særlig når det gjelder tilgang på billige kornrasjoner. I tillegg får alle barn i offentlige skoler et gratis skolemåltid og helsestasjonene deler ut mat og næringstilskudd til småbarn og gravide.

Ikke alt dette fungerer like godt over alt. Korrupsjon («leakage») har fått mye oppmerksomhet, men har nok blitt noe redusert. Det er også store tap på grunn av dårlige lagrings- og transportforhold. Og det er varierende hvor opptatt lokale og regionale myndigheter er av å få til gode ordninger. Likevel er svært mange indere i dag avhengige av tilgang på mat gjennom disse systemene, som for en stor del bidrar til å hindre direkte sult.

Er problemene løst?

I India er det nok mange som mener at siden India ikke har hatt hungerkatastrofer på flere tiår og færre antagelig lider av direkte sult, så må en være fornøyd. Gitt at det er ambisjonsnivået, så kan en si at politikken fungerer. Siden ordningene når ut til flesteparten av befolkningen, mener også mange at det er kulturelle hindre som gjør at folk likevel får for lite og for dårlig mat. Det tradisjonelle kastesystemet er offisielt avskaffet, men står fortsatt sterkt, særlig på landsbygda. Dessuten er det forhold i den tradisjonelle indiske familien som gjør at kvinner og barn får for lite når maten skal fordeles. Alt dette er i og for seg riktig, men er likevel tilslørende.

Få eller ingen politiske tiltak tar sikte på å endre de sosiale eiendomsrelasjonene. Det er ikke engang ambisjoner om en form for sosialdemokratisk omfordelingspolitikk gjennom skattesystemet eller grunnleggende pensjonsordninger. Ansettelsesvern er nærmest ikke-eksisterende. Statsminister Modi har fått fjernet en av de få lovbeskyttelsene som var for industriarbeidere.

Det handler altså om enorme økonomiske forskjeller, men like mye handler det om hvem som har makt til å opprettholde eller gjøre noe med disse forskjellene. Her virker kastesystemet til å legitimere og videreføre eksisterende maktforhold. I de seinere åra er det likevel storkapitalens makt som har fått økende betydning, indiske storkapitalister er blant verdens rikeste og mektigste. Dagens politiske styre søker politisk støtte gjennom å fremme fundamentalistisk hinduisme, samtidig som politikken gjennomføres i nær kontakt med dette samfunnssjiktet.

Matsikkerhet og makt henger tett sammen. Avmakt blant fattige betyr dårlig matsikkerhet, enten de er småbønder eller, mye mer vanlig, de er avhengige av kjøpe mat for å overleve. Frykt for opprør har nok bidratt til at det er etablert minimumssystemer som holder folk i live, slik det har gjort også andre steder og tidligere i historien. Men skikkelig matsikkerhet blir det ikke ut av en minimumsorientert politikk som opprettholder – eller for den saks skyld øker – urettferdige sosiale eiendomsforhold i matproduksjonen og i andre deler av samfunnet. Det er ikke unikt for India og heller ikke for dagens kapitalisme.

FNs tidligere spesialrapportør, Jean Ziegler, sier at mangel på rett til mat, er vår tids stille folkemord. Olav Randen skriver i omtalen av boka Sult på side 122 at:

… i denne verda døyr 25 000 menneske av svolt og sjukdommar som blir forsterka og dødelege på grunn av svolt, kvar einaste dag. At dette skjer i ei verd med vel 7 milliardar innbyggjarar og ei verd som utan problem kunne gi tilstrekkeleg mat til 12 milliardar.

Unni Kjærnes skriver om matsikkerhet, spesielt om India, fra side 15:

Jeg vil i denne artikkelen hevde at det er denne sosiale og økonomiske strukturen som er hovedårsak til underernæringen, i motstrid til vanlige forklaringer på matusikkerhet som gjerne handler om matproduksjon , økonomisk vekst eller institusjonsbygging.

Kjærnes viser til den indiske økonomen Amartya Sen som sier at «loven står mellom maten og den som skal spise den».

Siden spørsmålet er så alvorlig, 25 tusen om dagen!, er det mer enn loven som må forandres, hvis folk i den fattige verden ikke skal dø som fluer.

India har en stor venstreside, det er bra. Men ikke sterk, det er synd. Vi snakker om en sosial revolusjon, der kapitalismen ikke har noen plass.

Verdens sultne sulter blant annet på grunn av overføringene av verdier fra Sør til Nord, jfr. omtalen av John Smiths bok Imperialism, se side 127. For dem er en sosialistisk revolusjon påtrengende.

Erik Ness

Sommeren 2008 sto brått 300 elever uten skoleplass. Ikke fordi de ikke hadde søkt på en skole, ikke fordi de ikke hadde kommet inn på en skole, og ikke fordi det ikke fantes skoleplasser, men fordi skolen de hadde gått på gikk konkurs.

Fortsatt går de aller fleste elevene i fellesskolen, men de siste ti åra har det blitt nesten 400 færre grunnskoler i Norge. Samtidig vokser antall private grunnskoler. Så selv om det fortsatt er et mindretall av elever som går på privatskoler er tallet er økende.

Linn-Elise Øhn Mehlen er leder av Rød Ungdom. (Foto: Statsminsoterens kontor)

Den svenske skolekjeden John Bauer hadde etablert to skoler i Norge i håp om at den konservative regjeringen ville liberalisere Privatskoleloven, og aller helst åpne for at det gikk an å ta ut profitt fra private skoler. Men drømmen ble kortvarig, og i 2008 mente ledelsen i John Bauer at den økonomiske situasjonen de var i, ikke tillot videre drift av skolene. Dermed mista 300 elever skoleplassen sin over natta. Dette er skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå når man slipper til kommersielle aktører inn i det offentlige.

Fellesskole i fritt fall

Noe av det beste med den norske skolen er at den er tuftet på en idé om at skolen skal være for alle. Du skal få lik utdanning uavhengig av din eller foreldrene dine sin betalingsevne. Det har ført til at vi har skapt en sterk fellesskole i Norge som har bidratt til å utjevne sosiale forskjeller.

Problemet med privatskoler er sammensatt. At elever som har foreldre med romslig bankkonto, kan kjøpe seg en annen utdanning, at skoleeiere stikker av med fellesskapets penger, og at elever kan komme til å få et dårligere skoletilbud som følge av at profitt og ikke læring står i sentrum, er sentrale problemstillinger for venstresida.

Derfor er det dårlig nytt at stadig flere elever går på privatskoler. Når dette kombineres med for lite ressurser til kontroller av privatskolenes økonomiforvaltning og den mørkeblå regjeringas privatiseringskløe, kan resultatet bli et stort problem for den norske skolen og elevene.

Ideologisk ordkrig

Debatten om privatskoler har lenge vært en ideologisk skyttergravskrig der høyre- og venstresida bytter på å liberalisere, for så å stramme inn. Hver eneste regjering de siste 15 åra har endret navnet på privatskoler.  

I juni i 2015 endret Stortinget igjen Privatskoleloven. Endringene handlet både om hvilke kriterier man må møte for å kunne starte en privatskole og selve betegnelsen på skolene.

Før juni 2015 kunne du starte en privatskole hvis du tilbød et religiøst eller pedagogisk alternativ, drev en internasjonal skole i Norge, tilrettela for toppidrett, hadde norsk grunnopplæring i utlandet, tilrettela for elever med funksjonshemming eller tilbød videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag. Med regjeringas nye endringer ble det åpnet for skoler med særskilt profil, for eksempel realfagsskoler og private yrkesfagsskoler. Yrkesfagsskoler har tidligere ikke kunnet være private, men nå er det altså åpent for et helt nytt marked som kan resultere i enda flere privatskoler. I tillegg ble religiøst alternativ, endret til livssynsalternativ, noe som framstår sympatisk hvis det først skal åpnes for religiøse privatskoler.

Mer parodisk framstår navnendringen som regjeringen fremmet. Det var et siste stikk i en over 10 år lang politisk dragkamp mellom høyre- og venstresida. Den som i sin tid startet dette ideologiske spillet var nåværende tenketankleder og forhenværende kunnskapsminister, Kristin Clemet. Bondevik-regjeringen mente ordet «privatskoler» ikke klang godt, og foreslo i stedet «friskoler». Friskoler er en forkortelse for frittstående skoler. En frittstående skole var altså en skole som fikk statsstøtte men var privat eid/drevet. Men da den rødgrønne regjeringa kom til makta i 2005, var noe det første den gjorde å få vedtatt en «frys»-lov, som både stoppet liberaliseringa av privatskoleloven og endret navnet – tilbake igjen til Privatskoleloven.

Men det stopper ikke der, fordi i 2015 vedtok Stortinget igjen en endring i Privatskoleloven, og endret navnet på skoler som mottar statstilskudd, men som også er elevfinansiert, til: Friskoler!

I sitt høringssvar til Utdanningsdirektoratet om navnebyttet oppsummerer LO det slik: «Vi kan trygt si at navnet på loven og skolene blant mange oppfattes som ideologisk motivert. «Frittstående skoler» og «friskoler» virker ulogisk og underbygger den striden som har vært omkring kommersialisering av norsk skole. Det er heller ingen fordel at navnet kopieres fra Sverige som har hatt en helt uakseptabel utvikling. Privatskoler skal kalles for det de er: privatskoler. Det er verken skolens anledning til å motta statsstøtte eller dens regler for kommersiell drift som bør være avgjørende for navnevalg, men elever og foreldres forståelse av hvem som eier skolen.»

Så etter godt over 10 år er vi nå tilbake igjen til friskoler, og høyresiden har vunnet i denne omgangen. Selv om dette kan framstå parodisk er det, som LO også påpeker, med på å svekke folks forståelse av hvem som eier skolen og bidrar også til å underbygge kommersialiseringa av velferdstjenester. Men det er på ingen måte dét som er den mest urovekkende utviklinga når det kommer til privateide skoler.

Drevet av profitt

Den viktigste endringa Bondevik-regjeringa gjorde i Privatskoleloven, var å åpne for kommersielle privateide skoler. Heldigvis er det med dagens lovverk ikke mulig å åpne nye kommersielle skoler, men det betyr ikke at vi er kvitt de kommersielle privatskolene. Skolekjedene Akademiet, Sonans og Noroff har alle flere skoler i Norge i dag, og fikk sammen med John Bauer lov til å drive skole under Bondevik-regjeringa. Selv om John Bauer gikk konkurs, lever de tre gjenværende privatskolekjedene videre i beste velgående, og har til sammen tusenvis av elever.

Selv om det er lett å finne dokumentasjon på at kommersielle privatskoler ikke bruker all statsstøtten de får på elever, undervisning eller skoledrift, er det fortsatt vanvittig lav interesse for å gjøre noe med problemet. Det har de siste åra vært retta mye oppmerksomhet mot både kommersielt drevne barnehager og sjukehjem, men skoler har inntil videre gått litt «under radaren». Det kan skyldes at det i Friskoleloven (tidligere Privatskoleloven), som regulerer privatskoler, står at man ikke kan ta ut utbytte. Utbytteforbudet har altså blitt en politisk sovepute. Men dessverre er det ikke slik at ikke-kommersielle skoler tar ut ulovlig profitt.

Hvert år produserer Utdanningsdirektoratet en rapport som handler om deres tilsyn med private skoler og deres funn. Fjorårets rapport Det er eleven som teller. Oppsummering med funn fra tilsyn med frittstående skoler i 2015 konkluderte nok en gang med at flere privatskoler, de aller fleste kommersielt eide har brukt penger på måter som bryter med Friskoleloven.

Slik jukser de med fellesskapets midler

Det er i hovedsak fire metoder som disse skolene bruker for å trikse med pengene de får av felleskassa. Den første er at man krever inn mer i avgifter fra elevene enn det man har lov til. Grovt sagt får friskoler 15 % av pengene gjennom elevfinansiering og 85 % av staten gjennom statstilskudd, slik at summen til sammen blir hva det koster for en elev for ett år – ca. 100 000 kroner. Men det finnes selvsagt skoler som krever inn mer enn 15 % av elevene.

Den andre måten er at skolen oppgir flere elever enn det den har, og slik utløser statstilskudd for elever som ikke går på skolen.

Den tredje måten er å bruke statstilskuddet på ting man egentlig ikke har lov til å bruke penger på. Et drøyt eksempel er rektor på Nidaros Idrettsungdomsskole som dro til Vietnam for å kjøpe inn refleksvester til skolen, og fikk skolen til å betale halve ferien sin.

Den fjerde måten er internfakturering og handel med nærstående selskaper. Dette er en ganske utbredt metode for å sikre seg utbytte. Det foregår gjerne slik at flere i skoleledelsen eier andre selskaper (vikarbyråer, utleie av eiendom og så videre), og så kjøper skolene inn tjenester fra disse firmaene, gjerne til en pris som ligger langt over markedsverdi. Gjennom internhandel har kommersielle skoler ført offentlige skolepenger ut av skolene og inn i andre selskaper. Akademiet-kjeden har blitt dømt for dette, og har til sammen måttet tilbakebetale 12,7 millioner kroner.

Utilstrekkelige kontrollmekanismer

Av de ti skolene som hadde tilsyn med økonomien i 2015, fant direktoratet brudd hos nesten alle. Selvsagt var det forskjellig alvorlighetsgrad, men poenget er at det ikke er uvanlig at de kommersielle privatskolene på ulike måter trikser og jukser med offentlig midler. Så vil jo privatskoletilhengere hevde at tilsynsrapporten viser at man oppdager problemene og løser dem, og at dette dagens regler fungerer. Problemet er at selv om man oppdager brudd, betyr ikke det at systemet fungerer. Jeg tror det bare er toppen av isfjellet som avdekkes.

Av de over 300 private skolene her i landet var det kun 43 som fikk tilsyn i fjor, og bare 10 skoler som hadde økonomisk tilsyn. Det sier seg selv at Utdanningsdirektoratet har ikke mulighet til å føre tilsyn med alle skolene. De fokuserer på skoler de mistenker er i faresonen når de velger hvilke skoler som skal ha økonomisk tilsyn. Dette betyr selvsagt ikke at skolene som slipper unna tilsyn, er drevet etter regelverket. I tillegg til at tilsyn er dyrt, er det også resurskrevende. Det første tilsynet med Akademiet-skolene krevde tre fulle årsverk og tilsynsrapporten var på over 400 sider. I tillegg ble det et ekstra 1,5 årsverk i forbindelse med Akademiets klage på saken. Slik koster privatskolene samfunnet dyrt på flere vis enn gjennom rene tilskudd.

Private presser ut de offentlige

I våres stod en bitter skolestrid i Hordaland. Der ble offentlige Fana Gymnas nedlagt til store protester, med begrunnelsen at det var så mange private skoler i Hordaland at det blei for mange skoler. Det positive som kom ut av saken, var økt oppmerksomhet rundt problemene knytta til det økende antallet privatskoler.

Fylkesrepresentant for Rødt og medlem i opplæringsutvalget i fylkeskommunen, Solbjørg Marjala uttalte følgende til Bergensavisen 19. Juli: «Det var i kjølvannet av nedleggelsen av Fana gymnas at vi så at det var et behov for å se nærmere på de private skolene. Når fylket legger ned en 100 år gammel offentlig skole fordi det er så mange private skoleplasser, og tingretten like etter slår fast at to private skoler har jukset med statsstøtten, mener vi det er grunn til å se nærmere på økonomien til disse skolene.»

I Hordaland har Rødt satt ned en egen granskningsgruppe som skal se nærmere på økonomien til de private ikke-ideelle skolene. Slike initiativ trenger vi flere av, dersom vi skal få en informert debatt om privatskoler og disse skolenes pengebruk. For som Marjala påpeker, er et av de største problemene med dagens lovverk at skolene som blir tatt i juks og lovbrudd får drive videre som om ingenting var hendt:

Vi mener at Hordaland fylkeskommune bør be staten om å trekke tilbake konsesjonene til de to skolene som nå er dømt for pengejuks. Det kan ikke være slik at skolene kan bryte loven uten at det skjer noen ting.

Og det er jo unektelig merkelig at det politiske flertallet insisterer på å fortsette med kommersielle privatskoler når vi ser at de bryter reglene gang på gang. I stedet for dette Sisyfos-arbeidet – å hele tiden lappe på et system som ikke fungerer – må vi stille spørsmål om det ikke heller er på tide å avvikle de kommersielle skolene. Hvor lenge skal vi være naive? Å slippe til kommersielle velferdsprofitører og samtidig bli overraska når de prøver å maksimere utbyttet sitt er litt som å se Titanic for tredje gang og fortsatt bli overraska over at båten synker.

Albert Einstein sa en gang at definisjonen av galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat. Det virker det som om det er mye galskap i regjeringslokalene.

I 2015 var det totalt 65,3 millioner mennesker på flukt både i og utenfor hjemlandet sitt. Det er hele Norges befolkning ganger tretten.

Noen ser mennesker i nød, mennesker som trenger hjelp og støtte.

Ikke rent få ser muligheten til å tjene penger. Mye penger.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom.

I forhold til krig er ikke et uvasket hus med skittent gulv noe farlig. Det er ikke søppel, ødelagte møbler eller inntørka frosker heller. Hvis alternativet ditt er å befinne deg i krig blant splinter, granater og en konstant frykt for ditt eget liv, så er ikke Hvalsmoen transittmottak noe farlig. Men det er ikke noe alternativ å bli i krig, spesielt ikke en krig så brutal som krigen i Syria. Da må du flykte. Helst til et sted som dekker behovene som ikke ble dekt på grunn av krig. Behovet for mat, drikke, stabilitet, trygghet og ikke minst behovet for fremtidshåp.

I 2015 var det totalt 65,3 millioner mennesker på flukt både i og utenfor hjemlandet sitt. Det er hele Norges befolkning ganger tretten. Flyktninghjelpen sier det er det høyest registrerte antallet så lenge det har eksistert pålitelig statistikk. Det er nesten en dobling av antall mennesker på flukt siden 2006. Noen ser mennesker i nød, mennesker som trenger hjelp og støtte. Desperate mennesker som forlater landet sitt med vissheten om at de kanskje aldri kommer tilbake igjen. Ikke rent få ser muligheten til å tjene penger. Mye penger. I Izmir selges det falske redningsvester til flyktninger som skal krysse Middelhavet. I Hellas selges det bussturer for flyktninger som vil videre innover i Europa. I Istanbul selges det falske pass som kan gi flyktninger mulighet til å krysse landegrenser. I hele verden ser vi hvordan flyktningers desperasjon blir utnytta av en så kynisk industri at den koster mennesker livet.

I Norge tjener asylbaroner mange millioner kroner på innkvartering av flyktinger. To av disse er Roger og Kristian Adolfsen som er eiere av landets største asylselskap, Hero Norge. De tjente 850 millioner kroner ved utgangen av 2015 og satt igjen med 44 millioner kroner i profitt etter skatt. Mesteparten av disse pengene kommer fra det offentlige.

Til sammen fikk Norges største private asylselskap utbetalt 2,5 milliarder kroner mellom 1. januar 2015 til mai 2016. UDI har utbetalt 1,46 milliarder kroner til Hero Group fra 2015 til mars 2016. Resten av pengene har blitt utbetalt til Link-gruppen (349 millioner), Norsk Folkehjelp (330 millioner), Norsk mottaksdrift (178 millioner), Nord-Norsk Mottakssenter (109 millioner) og Fossnes (96 millioner).

I 2015 kom det så mange flere asyl-søkere enn man hadde beregna, at UDI var nødt til å sette opp flere akuttmottak enn de noensinne har gjort før. Det betyr flere anbudsrunder å vinne for asylselskapene som igjen betyr mer penger i kassen og flere ansettelser. Situasjonen byr ikke bare på muligheter for Hero, Link eller noen av de andre asylselskapene. Dette byr også på muligheter for dem som eier lokaler som kan leies ut. De pengene UDI har brukt på leie av lokaler inngår ikke i de 1,46 milliardene som har gått til asylselskapene. Den kostnaden kommer i tillegg.

Et av disse lokalene er på Forus i Stavanger og eies av Alfred Ydstebø. Han har en kontrakt med UDI fra 18. november 2016 til 18. november i år. Den kontrakten går ut på at hans lokaler kan romme 1000 flyktninger i det året kontrakten gjelder. Ydstebø får 625 000 kroner hver dag av UDI i leie. Ettersom det nå er færre på akuttmottaka rundt omkring i landet enn det var i 2015, bor det nå 150 personer i lokalet på Forus. Det betyr også at Ydstebø kan nedbemanne og sitte igjen med enda mer av gevinsten. Bare fra 1. august til 18. november kommer han til å få 68 millioner kroner utbetalt av UDI. På ett år har Ydstebø fått utbetalt 228 millioner kroner. Det er 443 kroner i minuttet i ett år. I Ydstebø sitt tilfelle har ikke UDI noen reforhandlingsrett i kontrakten, og når ikke Ydstebø vil samarbeide med dem, kan ikke UDI gjøre noe annet enn å betale det de skal og vente til kontrakten går ut. Hvis det er noen som har skutt gullfuglen i løpet av UDIs panikkhøst, så er det Ydstebø.

Problemet med kommersielle asylselskaper er at tjenesten de tilbyr er en velferdstjeneste. For å vinne anbudsrunder for et mottak må de være billige, og hvis de skal være det, må de kutte. Jeg skal love dere at kuttene ikke skjer i lederlønninger eller hvor mye utbytte selskapet skal ta ut. Kutta gjøres i standard og bemanning på mottak. Det kuttes i velferd.

I en SINTEF-rapport om «Bokvalitet på norske asylmottak» vises det til at boforholdene for de fleste asylsøkere er både helseskadelige og hemmer integrering. De finner flere eksempler på nøktern kvalitet, men også på bygninger som trenger omfattende oppgradering, og bygninger som ikke skulle vært brukt til å bo i. Fukt i bygninger settes i sammenheng med astma, allergier, hodepine og unormal trøtthet. Barn er spesielt utsatt. Studiene viser også eksempler på at UDIs tilsyn av egne mottak kan være mangelfulle. Økonomisk press og presserende behov for flere mottaksplasser, kan føre til at problemene ikke avdekkes tidsnok.

Det virker nesten som problemet med asylmottaka i dag er at de ikke får nok penger, men problemet med privatiserte asylmottak er at man ikke har noen garanti for at pengene til mottak faktisk går til asylsøkernes beste. Der de kommunale og ideelle asylaktører har høyest bemanning, og bruker mest av pengene til formålet, bruker de kommersielle minst.

Det norske asylmarkedet har vært anbudsutsatt siden 90-tallet og er en konse-kvens av presset for kommersialisering innen hele den offentlige sektoren. I Sintef-rapporten, «Bokvalitet i norske mottak», skriver de:

Det er helt uvanlig å la kommersielle drifte asylmottak, i land det er naturlig å sammenligne seg med». Fra 1990 til i dag har de kommersielle aktørenes prosentandel av asylmarkedet kun økt.

I Friskoleloven står det i § 6-3:

Alle offentlege tilskudd og skolepenger skal kome elevene til gode. Dette innebærer blandt annet at skolen ikke kan a) gi utbytte eller på annan måte overføre overskudd til eierne eller deres nærstående, verken når skolen er i drift eller om drifta blir nedlagt. […]

Selv om private asylaktører har mottatt 2,5 milliarder kroner siden 2015 til mai i år, finnes det ikke noe regelverk verken i det norske lovdata eller i UDI regelverket som sier noe om at de offentlige tilskuddene skal gå til asylsøkernes gode og at det ikke er lov å ta ut overskudd til eiere eller deres nærstående. Når det er så vanskelig å stoppe eiere av privatskoler å ta ut profitt selv om det er ulovlig, er det ikke overraskende at opportunister har sett muligheten til å tjene seg rike på asyl. Det finnes ikke noe vern i loven for at det ikke skal skje.

Moralsk forkastelig vil noen kalle det. Andre, i finansverden, har skrevet flere sider om hvor dyktige og geniale disse business-menneskene er. Når jeg har spurt Tor Brekke hva han selv tenker om å tjene penger på flyktninger, har han svart: «Vi tilbyr staten en tjeneste. En tjeneste som vi gjør bedre enn staten kunne gjort selv og til en billigere penge.» «De demoniserer oss Anja.» Toget for medlidenhet med asylbaronene gikk når Adolfsen-brødrene frivillig stilte opp på forsida til Bloomberg Bussinesweek under tittelen «The Refugee Gold Rush – the more migrants, the more profits for Norway’s Adolfsen brothers».

Jeg tror ikke ett sekund på at Adolfsen brødrene eller Alfred Ydstebø driver med asylmottak fordi de brenner for solidaritet, uansett hvor mange ganger de påstår at dette ikke kun handler om penger.

Fokuset i media på asylbaroner har vært en moralsk pekefinger mot dem som skor seg på andres elendighet. Problemet med asylbaronene er ikke at de driver med asylmottak, problemet er hvordan de gjør det. Hero Norge er kommersielle, ikke bare private, og de er strukturert for profitt. Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen-gruppen i mars 2014. Hero Norge AS eies av Hero Holding AS som igjen er eid av Hero Group AS som igjen eies av Adolfsen Group. Adolfsen Group består av de to brødrene Kristian og Roger Adolfsen fra Andøya som nå omsetter for over syv milliarder kroner og har over 12 000 ansatte innenfor asyl, eiendom, hotell, barnehage og forskjellige resort.

Selv om aktørene ofte vil at publikum skal se på dem som gode samfunnsborgere med en solidarisk agenda er selskapet deres strukturert for profitt. Etter at Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen brødrene i 2014, har de strukturert seg i tre forskjellige selskaper: Hero Norge AS, Hero Group AS og Hero Holding AS. Helene Bank i For Velferdsstaten har undersøkt Heros økonomi og kommet frem til at alle Hero Norge AS sine asylmottak, konsernets «tolketjeneste», «undervisnings-tjenester» og «arbeidsformidling» har felles regnskap, både i Brønnøysundregisteret og i Hero Norges årsrapporter. Dermed er det umulig å vite om midlene i hver enkelt kontrakt Hero Norge AS har med staten, går til formålet, og hvordan konsernet tar ut sin profitt. Det går ikke fram av årsmeldingen om disse andre aktivitetene faktureres det offentlige.

Hvorfor har politikere valgt å privatisere en velferdstjeneste så viktig som asyl? Hvorfor har politikere valgt å legge ansvaret for sårbare mennesker i hendende på forretningsfolk? Når man privatiserer velferdstjenester risikeres menneskers sikkerheten. Ofte sårbare menneskers sikkerhet og det er en høy pris å betale.

Høyresida liker å minne oss på at politikk handler om prioriteringer. Bosetting av flyktninger prioriteres ikke nok når man anbudsutsetter det. Da sier man indirekte at velferden til asylsøkere ikke er viktig nok for staten å ta ansvar for. Det er ikke overraskende når regjeringa prioriterer å kaste flest mulig asylsøkere ut av landet. Man må aldri glemme at landets øverste ledere er forbilder for resten av befolkningen. 60 % av Nordmenn er redd for at norsk velferd og norske verdier vil gå tapt på grunn av asylsøkerne som kom i 2015. For dem er ikke trygghet til asylsøkere en del av den norske velferden.

Men hva er løsningen til kommersiell drift av asylmottak? Det logiske svaret er at staten og kommunene drifter mottak selv. Jeg tror ikke det er en god idé per i dag av den åpenbare grunnen at kommune-Norge ikke har drifta mottak siden 80-tallet. Vi må i første rekke jobbe for at det blir ulovlig for asylaktører å ta ut utbytte. Selv om vi gang på gang ser hvordan privatskoler bryter lovverket om profittforbud, er det et steg i riktig retning og et tydelig signal om at det ikke er greit å tjene penger på menneskers nød. Det er profitt på ville veier.

Å stoppe asylprofitører handler også om mye mer enn bare lovverk. Bosetning av flyktninger henger sammen med resten av asylpolitikken, og vi kan ikke forandre måten vi bosetter flyktninger på uten at vi forandrer hele asylsystemet. Flyktningsituasjonen satte asylsystemet på prøve og det kollapsa. UDI inngikk avtaler i panikk, lokalbefolkning hadde møter for å stoppe asylmottak i hele Norge, flyktninger ble sendt tilbake til Russland over Skogmo, det var overfylt på mottaka og det var tomt på mottaka igjen.

Et annet mer solidarisk asylsystem er mulig. Velferd til nordmenn er ikke motstridende med velferd til asylsøkere. Det er høyrepolitikk som privatiserer og bryter ned velferdsordninger. Det er høyrepolitikk som ødelegger norske verdier.

I denne artikkelen skal vi ta for oss Rødts miljøpolitikk slik den er formulert i to hefter «Plan for en fornybar framtid» (2011) og «Oljefri» (2014).

Begge heftene inneholder mye som vi er enige i, men begge heftene unngår å stille noen grunnleggende spørsmål og ender opp med å fremme en politikk som er altfor lik den næringslivsvennlige politikken til miljøkonsulentfirmaer som Bellona og Zero. Dermed blir politikken veldig lik SVs, hvor ledelsen og store deler av partiet heller ikke har et klima- og miljøpolitisk perspektiv utover det enn finner i Bellona og Zero, dvs. en politikk som verken tråkker AP eller næringslivet for hardt på tærne.¹

Hva er budskapet? Ingen systemkritiske overgangskrav?

Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med. Samtidig skal vi klare å skape et samfunn med mange nok arbeidsplasser, med verdiskaping og en sunn økonomi. (s. 9)

Som vi ser, så legger ikke Plan for fornybar framtid (PFF) «klimarettferdighet», dvs. et konkret klasseperspektiv til grunn for sin plan. Dermed blir «dagens system» lett rammer som de løsningene Rødt foreslår må holde seg innenfor og ikke utfordre:

Vi håper fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen tar utfordringen, og legger krefter inn i en samlet, storstilt offensiv for å forme en fornybar framtid.»

Hvem er «industrien» her? Det vanskelig å la være å lese «industrien» som noe annet enn NHO, som kapitaleierne. Toppen i fagbevegelsen er ganske «treg» og byråkratisk, miljøbevegelsen er ganske forsiktige. Skal noe skje, så må vi ikke bare «håpe» at fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen «tar» utfordringen. Tvert i mot må disse tre «aktørene» på hver sin måte utfordres, må presses knallhardt.

Dermed er det ingen tilfeldighet at PFF i all hovedsak fokuserer på utbygging av mer fornybar energi. Ikke på noe punkt stiller PFF spørsmålet om Norge trenger mer energi? Som vi skal vise senere, kunne Norge klart seg fint med den vannkrafta vi allerede har.

PFF stiller heller ikke spørsmålet «trenger vi flere arbeidsplasser?» Hva med å fordele det arbeidet som finnes? Arbeiderklassens flertall trenger ikke flere «ting», men 6-timersdag og et bærekraftig samfunn. For arbeiderklassens problem er også en rekke andre «planetariske tålegrenser» – som innebærer at sløsaktig materielt konsum må dramatisk ned. Det peker i retning av mindre lønnsarbeid. Vi trenger ikke 55 000 fornybare arbeidsplasser som PFF hevder for å omstille samfunnet. Vi må nå våre klimamål uten noen få kilowattimer mer fra vind og småkraft. Spesielt når de naturinngrepene som denne kraftproduksjonen medfører tas med i betraktning.

Elektrifisering av sokkelen?

Rødt starter heftet med å gå inn for elektrifisering av oljeproduksjonen.

Rødt er for både en sterk reduksjon av utvinningstempoet og elektrifisering av plattformene. Dette vil bidra til å kutte utsl fra denne sektoren drastisk, vårt anslag er at det innen 2020 kan reduseres med tre fjerdedeler.» (s.16)

Hvis man skal stenge olje og gassproduksjonen i løpet av 10–15 år, hva er da poenget med å investere milliarder i å elektrifisere sokkelen? Hvorfor legge kabler ut til plattformene, hvorav de fleste (alle?) ikke vil være i drift? Det er heller ikke klart at elektrifisering vil ha noen som helst miljømessige gevinster. Når gassen ikke kan bli brukt i Nordsjøen, vil den bli brukt på kontinentet. På samme tid vil den dyre elektrifiseringa gå på bekostning av landbasert kraftkrevende industri som i motsetning til tilsvarende industri i andre land er basert på fornybar vannkraft. Elektrifisering krever omfattende naturinngrep. At elektrifisering er politikk som passer som hånd i hanske for AP, som ønsker å holde liv i norsk oljeindustri for enhver pris er klart, men hvorfor er Rødt så ukritiske? Eller bare var Rødt ukritiske i 2011? For i Rødts uttalelse om elektrifisering av Utsirahøyden fra mai 2014 er argumentasjonen etter vår mening stort sett riktig. En burde primært ikke grønnvaske mer utvinning. Elektrifiseringen er ugunstig for kraftkrevende industri og forbrukerne. Når det nå er bestemt at det skal elektrifiseres, så bør det skje med havvindmøller. Men i heftet «Oljefri» fra mars 2015, så går Rødt ikke lenger enn at Rødt mener at man skal «vurdere havvind», sette igang «pilotprosjekter». Saken er jo at når oljeproduksjonen er stanset, så kan havvindmøllene sende kraft til England, som har en fornybar andel på 4 % og virkelig trenger mer fornybar kraft – og ikke minst en kraftig karbonavgift til fordeling for å fase ut bruken av fossilt brensel. Men skattlegging av fossilt brensel ser ut til å være tabu for Rødt.

Rødt er relativt ukritiske ovenfor vindkraft på land. I motsetning til EU har Norge en del vill natur igjen som bør vernes. Det har hele veien vært harde konflikter mellom vindkraft og landskapsvern.

Naturvernforbundet har en langt mer kritisk holdning til vindkraft enn Rødt.² Norge trenger ikke mer kraft. Arbeiderklassen trenger økt livskvalitet, ikke mer produksjon for produksjons skyld, ikke mer energi, men mer effektiv utnyttelse av den energien vi har.

Hvordan skal vi skaffe pengene?

Dette er overkriften på et avsnitt som fortsetter slik:

Store samfunnsomlegginger koster. Gjennom heftet vårt kommer vi med flere eksempler på hvor disse midlene skal hentes fra. Noen investeringer mener vi skal finansieres fra oljefondet, mange midler mener vi må flyttes fra oljeindustrien til fornybarindustrien, og vi mener også vi kan få inn friske midler blant annet gjennom helseeffektene av redusert luftforu­rensing og gjennom Robin Hood-skatt.» [Robin Hood-skatt = (Tobin-)skatt på finanstransaksjoner] (s. 38)

Igjen og igjen i heftet, ser man at en gjerne vil skattlegge finanstransaksjoner, men ikke fossilt brensel direkte.³ Det ser ut som Rødt ubevisst skyr alt som kan lede dem inn mot det opplagte faktum at når tilgangen på fossilt brensel minsker dramatisk, så vil på kort sikt ikke bare bensinprisen gå til himmels, men også alle varer og tjenester som har høyt karboninnhold vil bli dyrere. Mange ganger i PFF framheves det helt riktig viktigheten av å redusere selve transportbehovet, men aldri vil Rødt bruke høyere bensinpris som virkemiddel, sjøl om høyere bensinpris må bli konsekvensen av den politikken Rødt (som SV og MDG) foreslår. Men nettopp denne innbitte motviljen mot å si noe tilsynelatende upopulært gjør at grasrota i Ap og FrP, dvs. arbeider-klassen ikke har noe særlig tro på disse partiene. De er rett og slett ikke på banen. Det blir en masse prat om omlegging, om at det haster, naturskadelig symbolpolitikk av typen vindmøller, veldig fyr symbolpolitikk i form av elektrifisering av Utsira – og total taushet om bensinprisen, mens der er FrP på banen.

Ingen kritikk av SVs abstrakte klimaansvar?

Det er mye bra politikk i «Oljefri», men den samme mangelen på systemkritisk grunnholdning gjennomsyrer også «Oljefri». Ett eksempel på det er drøftinga i kapittelet «Hva er det rettferdig at Norge kutter». For det første er språket veldig pyntelige. «Både nåværende og tidligere regjeringer har så langt vært bremseklosser i klimapolitikken». Men kan en vente noe annet av regjeringer som ikke vil utfordre verken imperialismen, dvs. først og fremst USA, ei heller kapitalismen? Er det noe håp om at slike regjeringer i framtida vil være noe annet en bremseklosser – gitt at den grunnleggende utfordring et bærekraftig samfunn med nødvendighet må utgjøre for et system bygget på evig vekst basert på fossilt brensel?

Men den store svakheten ved hele kapittelet er mangelen på et klasseperspektiv, på en materialistisk og ikke en «snakkeklasse» moralistisk tilnærming. «Oljefri» (OF) referer til to rapporter om Norges klimaansvar og konkluderer:

Det er ingen tvil om at hvis klimarettferdighet skal ligge til grunn, må Norge både redusere sine utslipp kraftig innenlands og bidra til utslippsreduksjoner andre steder i verden. Rødt mener Norge må ta et langt større ansvar enn vi har gjort så langt. Det krever en kraftig omlegging av hele det norske samfunnet, der det viktigste bidraget vil være å redusere norsk produksjon av olje og gass til et minimum. (s. 13).

Det som ikke sies, er at den første rapporten er bestilt av SV og den andre av Kirkens Nødhjelp. SV fikk den første rapporten skrevet «på utfordring fra SV» – og den skulle helt åpenbart være grunnlaget for å få Venstre og KrF til å være med på ambisiøse målsettinger.⁴ Et forsøk som nettopp overhodet ikke forstod disse partienes rolle som «bremseklosser» og som ble en politisk flopp.5 Venstre og KrF støttet regjeringens bremseklosspolitikk. Kirkens nødhjelps rapport er sydd over samme lest. Men fra Kirkens nødhjelp er det ikke rimelig å forvente en samfunns(klasse)analyse utover det som finnes hos SV-ledelsen. Men det grunnleggende spørsmålet er – og som Ekeland reiste på SVs interne debattliste– trengte SV overhode å bestille en slik utredning? Trenger man forskning for å fastslå prinsippene for den norske arbeiderklassens ansvar? Forskerne bak begge rapportene påpeker sjøl det helt opplagte, nemlig at dette er et grunnleggende politisk spørsmål.

Har arbeiderklassen i rike landene ansvar for bruk av to hundre år med bruk av fossilt brensel, før faren for dramatiske klimaendringer var vitenskapelig fastlagt? Hundre år før de fikk stemmerett? Vi er ikke uenige i konklusjonen om at arbeiderklassen i Norge bør få de norske utslippene ned til null så fort som mulig – men det er av ren og skjær egeninteresse og ikke noe ahistorisk, abstrakt ansvar. Arbeiderklassen i alle land er interessert i et stabilt klima, dermed er det å få utslippene ned til null noe arbeiderklassen i alle land må kjempe for. Framgang i et land vil være en viktig inspirasjonskilde for andre. Burde ikke kinesiske revolusjonære gå i mot bygginga av flere kullkraftverk og gå inn for solceller på alle tak i Kina?

Trenger vi virkelig mer fornybar energi?

I OF leser vi at

Det holder ikke at Norge reduserer produksjonen av fossil energi, vi må kutte i forbruket også. For Rødt er energieffektivisering et helt sentralt tiltak, siden også utbygging av fornybar energi har miljøkostnader. Det er likevel ikke realistisk å spare all den fossile energien som forbrukes i dag, og noe utbygging av fornybar energi vil være nødvendig. ( s. 26)

Det gis ingen nærmere begrunnelse, bare en fotnote, med en URL, som ikke virker, visers det til SSBs energistatistikk. Men like lite som forskere kan avgjøre klimaansvar så kan statistikk eller analyse fra SSB avgjøre om arbeiderklassen er tjent med ytterligere utbygging av fornybar energi. Det er derfor ikke uventet at OF ukritisk refererer to tiltak som «bedrifter i leverandørindustrien selv framhever» og det er mer offentlig støtte til pilotprosjekter innenfor mer umodne teknologier». Etter vår mening er det tvilsomt om off-shore vind og geotermiske prosjekter er umodne teknologier. Det andre er «stabile og forutsigbare støtteordninger». Har Rødt ikke lært noen ting av at selv SVs Heidi Sørensen angrer på grønne sertifikater? Har ikke Rødt skjønt at bedre «feed in» tariffer for fornybar energi nettopp vil føre til mye naturødeleggelse og lite strøm – i et land som i en klasse for seg selv med en fornybarandel 65 % når EUs målsetting er 20 %. Til tross for at OF helt riktig påpeker at «Elsertifikatene klarer også i liten grad å erstatte forurensende kraft, så gis det ingen begrunnelse for at «feed-in» tariffer vil fungere anderledes – og det er jo heller ingen grunn til å tro at de vil det. I et sysem med indre akkumulasjonstvang, en evig tørst etter mer energi så vil fornybar energi bare komme i tillegg til bruken av fossil energi så lenge ikke fossil energi gjennom avgifter og /eller forbud aktivt blir faset ut. Rødt burde gå inn for karbonavgift til fordeling.

Det inntrykket en sitter igjen med etter å ha lest Rødts hefter om miljø- og klimapolitikk, er at det mangler en grunnleggende kritikk av kapitalismens veksttvang. Når en på toppen ikke «liker» karbonavgift fordi en ser det som en markedsløsning, så blir Rødt fanget i miljøkonsulentbransjens og SVs «vi må ha mer fornybar energi». En blir lett fanget i deres politiske retorikk, om det klasseløse begrepet «Norge» sitt ansvar osv. Det neste heftet Rødt bør gi ut, er en analyse av SV, MDG, Zero og Bellona sin miljø- og klimapolitikk. Rødt bør virkelig stille seg spørsmålet: Mener vi akkurat det samme som dem? Det er ikke noe galt i det, men det må komme som et resultat av en kritisk analyse.

Sindre Mørk og Anders Ekeland

Noter:

1. På SVs landsmøtet i mars 2015 var det mange som ville at SV skulle gå for «Karbonskatt til fordeling» (KAF). Ledelsen var mot, men resultatet ble et brukbart kompromiss. Et tilsvarende forslag på Rødts landsmøte i mai, førte til en første diskusjon om KAF i Rødt og at forslaget ble oversendt landsstyret. MDG har programfestet KAF, men også er her ledelsen i praksis motstander av forslaget.
2. http://naturvernforbundet.no/energi/fornybar_energi/vindkraft/
3. For en nærmering drøfting skattlegging av fossilt brensel på en sosialt rettferdig måte, se vår artikkel i Rødt ??
4. https://www.sv.no/blog/2014/12/02/norge-har-et-stort-klimaansvar/ og https://www.sv.no/blog/2014/12/15/sv-inviterer-til-klimasamarbeid/
5. https://www.sv.no/blog/2015/03/19/spikeren-i-kista-for-nasjonale-klimamal/

Av eit omfattande og sikkert sprikande materiale har Bo Brekke greid å forme ein velskriven biografi om Tron Øgrims liv, i fargar og med lyd, lukt og smak. Øgrim står fram i heilfigur, i suksess og nederlag, med store talentar og kvalitetar, men og overmodig og arrogant – og sårbar og noen gonger sjølmedlidande ved tap i politikk og privatliv. Nødvendig plass er gitt også for den «private» Øgrims lykke og ulykke på heimefronten. På same tid er dette Bo Brekke sin versjon av vel 40 års politisk og ideologisk norgeshistorie i hælane på ein kvilelaus Tron Øgrim, med Brekkes eigne dommar undervegs. Det gjør ikkje boka mindre interessant som grunnlag for diskusjon.

Av reaksjonen på boka har vi alt sett at meldarar og smaksdommarar i førande medier (av)skyr debatt om emnet. Historikar og biograf Ivo de Figueiredo forsøkte i Morgenbladet å vende denne vreden over ml-rørsla til analyse og kritikk av boka. John Olav Egelands kontante svar i Dagbladet tyder på at forsøket var som å skvette vatn på gåsa. Her gjeld det å fordømme djupt og forstå grunt. Så når Brekke forsøker å forstå, har han følgelig feila grovt i utgangspunktet. Til tider sympati for objektet? Utilgivelig!

Øgrims vrede opplevde denne meldaren med 17 års mellomrom: Først på landsmøtet i SUF i 1967 da han bidrog til at Sigurd Allern, som også var SF-leiinga sin kandidat, blei valt til leiar. Så mindre forståelig på landsmøtet i AKP i 1984, da Øgrim trua med å melde seg ut viss det blei slakka på vedtektskravet om at Rød Ungdom i alle ledd skulle vere «underordna partiet». Dette landsmøtet kjem eg tilbake til.

Øgrims mangfald opplevde eg i 1969 på den første gruppereisa til Albania, etter at eg som alliert i striden i SF som «maoist» til slutt hadde opna heile «pakken» inkludert kritisk forsvar for Stalins historiske rolle. (Den første «delegasjonen», som er noe anna, var der samtidig leia av Sigmund Grønmo). Gruppa, som var ute etter å finne det beste, som arbeidarkontroll av leiinga i industrien og velfungerande kollektiv på landsbygda, var neppe veldig vanskelig å leie. I minnet står den sikre og ledige reiseleiaren med miniforedrag om norske forhold etter omvising der vi var gjestar. Men tydeligare hugsar eg den Øgrim som oppglødd «på si» plukka opp Bryllupet av Ismail Kadare, som blei første roman på Forlaget Oktober. Og muntrasjonsrådet på bussen, med gjengiving av innhaldet i science fiction-romanar så også ein som aldri har hatt sans for sjangeren, måtte følge med. Og reiseleiaren som på ferja over til Norden da turen nærma seg slutten, samla studentar frå tre universitet for å førebu kamp ved semesterstart mot Ottosen-komitéens rasjonaliseringsframstøyt. Ein slik sjanse kunne han ikkje la gå frå seg. Øgrim var knapt student, men politisk strateg var han utvilsamt!

Historia om den første ml-kjerna av skoleungdom på Teisen gymnas under Vietnamkrigens første fase fram til striden og kløyvinga av SF har vi hørt før, særlig i Steigans to bøker. Ho er ikkje mindre fascinerande med Bo Brekkes unge Trond i sentrum. Forfattaren har gjort eit grundig arbeid, og intervjua mange i miljøet. Han skriv at Øgrim tok «sin første og eneste lederrolle» for å bygge basisen i Oslo og Akershus SUF frå 1966 til 1968.*

Men var no Øgrim så gjennomført upraktisk som påstått? Han kunne når han måtte, skriv Brekke om hans leiarverv i Oslo og Akershus SUF. Seinare gir framstillinga av tryggingsarbeidet mot bombenazistar på 1. mai som leiar i «Sikkerhetsutvalget» på 70-talet knapt inntrykk av ein fomlete organisator. Spelte Øgrim i noen grad på sine upraktiske sider for å sleppe ansvar? Ka ville ha skjedd om han hadde blitt tvinga inn i leiarrollen? Ville ansvaret ha dempa han, og dermed AKPs politiske utslag både i positiv og negativ retning? Eller kunne det ha trua det kollektive leiarskapen, som Brekke er inne på?

Boka viser at Tron Øgrim representerte det beste og det verste ved den norske ml-rørsla. Målet er heile tida å bygge ein bevegelse for å erstatte menneskefiendtlig kapitalisme og imperialisme med eit frigjørande, kommunistisk samfunn – «sammenisme» som Øgrim kallar det i sine siste år. Men dogmatisme og sekterisme i ein undertrykkande tradisjon står i vegen, avbroten av meir opne periodar før Øgrim i sine siste år distanserer seg frå «marxismen-leninismen» i alle variantar, men er framleis kjempande, revolusjonær kommunist. Etter mitt syn går det ein tråd frå Øgrims usekteriske taktikk mellom SUF-landsmøtet hausten 1967 og kløyvingslandsmøtet i SF tidlig i 1969 over boka Den vestlige maoismens sammenbrudd i 1982 og til nettdebattar mot smågrupper om revolusjonær strategi og partiteori på 2000-talet. I desse fasane ser han faren ved revolusjonært frasemakeri. Partiet må ha oppslutning av ein kritisk masse, vere det «verkelige» partiet for interessegrupper, slik han formulerte det i boka i 1982. Brekke har noen gode og kanskje noen misvisande kommentarar til desse fasane i Øgrims utvikling, og trekker ikkje tråden tilbake til SUF-tida.

I same linja ligg også einskapsfronten mot EEC i 1971/72 og den «sakte» partibygginga fram til partistiftinga. Øgrim fikk ut Dimitrovs klassiske Enhetsfrontens og folkefrontens problemer som første bok på forlaget Oktober. Som Brekke viser, var den til god støtte for å korrigere den første sekterismen i EEC-kampen. Det kompliserte spellet med Per Bangsund som mellommann for samarbeid og arbeidsdeling mellom Arbeidarkomitéen og Folkebevegelsen er nok nytt for dei fleste. Som medlem av sentralkomitéen i partibyggingsorganisasjonen kjente eg til at det etter kvart blei opna ein kanal til Ragnar Kalheim, knapt særlig meir. Men det fungerte!

Eit par supplement frå same periode, før partistiftinga: Spørsmålet om fri abort var blitt tema for første gong på tiår, før Kvinnefronten var stifta. Da ei viss usikkerheit var merkbar i sentralkomitéen, var det Øgrim som sette skapet på plass: No måtte sentralkomitéen ta eit klart standpunkt for sjølbestemt abort, så han kunne tørre å komme heim til mora! (Å vere fødd inn i ein radikal familie kunne gi ballast). Etter mitt minne var det også Tron som klarast peikte ut linja da spørsmålet om å stille til val kom opp etter valboikott i 1969 og 1971. Ikkje uventa hadde også meir prinsipielle argument mot å delta i val fått feste. Det marxistiske anegalleriet ga ikkje noe klart svar, sjøl om Lenin etter kvart blei gravd fram. Øgrim var den som vågde å tenke sjøl, først.

Men korfor var det nødvendig å gjøre opp med sekterisme i 1971? Hadde også Øgrim eit hovedansvar for den første fasen av sekterisme etter kløyvinga i SF, for eksempel parolen om at SF og NKP var «taktiske hovedfiendar»? Iallfall er det etter Steigans Ein folkefiende og no Brekkes bok ingen tvil om at Øgrim var heilt avgjørande for den ulykksalige «ultravenstrelinja» etter at hans «høgretesar» kom tidlig i 1975. Eg våger påstanden om at det meste av verkelig dårlige erfaringar med ml-arar mellom andre venstreinnstilte skriv seg frå dei tre åra 1975, 1976 og 1977. Samtidig er paradokset at det eindimensjonale synet på partiet og motseiingar utløyste ein intens aktivisme – for streikestøtte og barnehagar, mot nynazisme og imperialisme – og førte til at Klassekampen blei dagsavis.

I motsetning til Brekke, Kolmanskog (hovedoppgåva «Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla. Det umogleges kunst 1965-1980»), Steigan – og Øgrim sjøl! – oppfattar eg ikkje denne svingen i retning det som har vore kalla «krigskommunisme» som først og fremst diktert av analysen om krigsfare. Grøftene mot SV og NKP skulle graves djupare, for å sikre vår karakter som kommunistparti. Steinhard aktivisme og proletarisering skulle frelse oss frå borgarliggjøring og revisjonisme på permanent basis (og ga på lengre sikt partiet sterke posisjonar i fagrørsla). I oppgjøret med «høgreavviket» var krigsfaren og trugsmålet frå Sovjet meir tilleggsargument, særlig for å halde avstand til SV og NKP.

Så blei krigsfaren i mi (berre mi?) periodisering hovedsaka frå 1978 og 3–4 år framover, med ein ny militærpolitikk for «eit fritt og uavhengig forsvar» – og å «grave ned» ein betydelig del av medlemmene for å kunne fungere som undergrunnsapparat ved ein (sovjetisk) okkupasjon. Både Øgrim og Steigan har kalt dette det dummaste dei var med på, fordi delar av partiet i realiteten blei lagt ned, med radikale frasar. Samtidig var dette år med frigjøring frå sekterisme i alliansepoltikken, stimulert nettopp av behovet for brei front mot supermaktene og særlig Sovjet.

I motsetning til Øgrim avviser Brekke at det var noen krigsfare i desse åra, fordi det ikkje blei storkrig mellom supermaktene. Men både situasjonen i Polen med unntakstilstand mot Solidaritet, Sovjets innmarsj i Afghanistan og ein ny spiral i atomopprusting i Europa skapte ein svært farlig situasjon. Derfor oppsto også ei svær fredsrørsle i Europa, som var meir lik anti-atomrørsla som fødde SF i 1961 enn dei anti-imperialistiske solidaritetsrørslene som kom etterpå. AKP blei i stor grad isolert frå den nye fredsrørsla trass i ein utvikla forsvarspolitikk fritt frå Nato og atomvåpen, og avansert solidaritetsarbeid for Polen og Afghanistan, og i noen grad Latin-Amerika.

Brekke er inne på at Øgrim ikkje var sentral i krigsfareanalysen frå starten. Men kan det tenkes at han har eit stort ansvar for at AKP aldri lanserte ein offensiv, antiimperialistisk fredspolitikk for å hindre krigen? I tråd med marxistisk metode – og Kominterntradisjonen frå mellomkrigstida! – skulle det ha vore det mest nærliggande? Øgrim hadde starta det teoretiske oppryddingsarbeidet med Marxisme, vitenskap eller åpenbaringsreligion i 1979. I Maoismens sammenbrudd frå 1982 er han smertelig klar over at det ideologioske byggverket som skulle gi meining til det daglige politiske strevet, var brote i hop med kløyvinga mellom Albania og Kina, Dengs tilbakekomst i Kina og Vietnams angrep på Kambodsja – med stor tvil om ka som gikk føre seg i dette landet under Pol Pot. Argumenta om at sosialisme er mulig fordi land i den verkelige verda, riktig nok fattige og under store vanskar, har valt ein annan veg enn kapitalismen – og i tillegg bevist at det ikkje treng å gå som i Sovjet – var ikkje lenger gangbare.

I AKPs politikk ser det ut til at ein fatalistisk syn på krigsfaren no blir enda viktigare enn før, for å gi meining til det daglige strevet. Krigen kjem – nesten sikkert – og da skal AKP leie folket fram til siger og sosialisme. I kor stor grad var denne «himmelen» – eller «helvetet» – over dagskampen Øgrims verk?

Bo Brekke peiker ut devisen «hensikten helliger middelet» som det mørke punktet hos Øgrim – og i ml-rørsla. I Maoismens sammenbrudd stiller Øgrim just dette som eit spørsmål ved heile den kommunistiske Kominterntradisjonen, uten å konkludere. Etter mitt syn er eit særtrekk ved Øgrim, som er i slekt med dette, at prinsippa hos han kunne vere taktisk bestemt. Det som fungerte, var han for. Praksis var kriteriet, og pragmatikaren Øgrim vekker stort sett sympati. Men ka om støtte til Kina mest var for å få «superkrefter» i Norge, som Kolmanskog har kalt det i si hovedoppgåve? Brekke fortel om Øgrims motpart i debatten om Kambodsja i AKP først på 80-talet, Eirik Rossen, at han reagerte mest på Øgrims utsagn om at aktivstane ville miste motivasjonen om dei hadde kjent sanninga om f.eks. forholda i Vietnam under frigjøringskampen. Øgrim var derimot i klassen som tålte å vite det som måtte haldes skjult for andre!

For eigen del: Korfor ga Oktober (Øgrim!) ut Hoxhas tale på det albanske partiets kongress i 1976 – og polemikken mot Khrustjov i Moskva i 1960 – etter at det var klart at det gikk mot brott mellom det kinesiske partiet og det albanske – og partileiinga i AKP støtta kineserane? Som ein kostbar dekkoperasjon, for å skjule sanninga? Eller var det eit utslag av det tilløpet til stormannsgalskap som Brekke er inne på: AKP skulle vinne tillit i Tirana for å kunne bidra til å føre det albanske partiet inn på riktig spor? I allfall må opplag på to gonger tre tusen av Enver Hoxha på dette tidspunktet ha bidratt sitt til konkursen i Oktober!

I Studentersamfunnet i Oslo midt på 70-talet var det konkurranse i radikalisme. Store ord om «væpna revolusjon» kunne gi uttelling i dette miljøet. Men i det store samfunnet, ikkje minst i arbeidarklassen, skapte sånt prat uoverstigelige hindre for oppslutning. Det folk trudde dei hørte, var militærkupp av eit mindretal. Altså blei «prinsippa» og «den langsiktige strategien» brukt til å vinne kortsiktige, taktiske sigrar i ei begrensa gruppe, til ubotelig skade for just den langsiktige strategien. Øgrim var nok den fremste representanten for denne forma for «venstre»opportunisme i 70-talets AKP uten at Brekke heilt får tak på denne sida ved Øgrim.

Dei ulykksalige «høgretesane» blei forma av Øgrim i einerom, på eit tidspunkt da han ikkje var ute i arbeidslivet. I eit interessant debattinnlegg om «hoggestabben» Øgrim i Dagsavisen skriv Aslak Sira Myhre pent om Øgrims som logikar, med argumentasjon bygd stein på stein. Kanskje var nettopp denne evna også eit stort problem når han mista bakkekontakten, men greide å framstille alle ibuande farar ved «høgreavviket» så levande at iallfall sentralkomiteens medlemmar – eg var ein av dei – både fraus på ryggen og måtte seie seg enig i logikken?

Alt i alt er gjennomgangen av 60- og 70-talet, der eg i størst grad kan kike Brekke i korta, svært god. Mi viktigaste innvending er at den internasjonale dimensjonen er tona for mykje ned. Inspirasjon frå dei svenske Vietnam-gruppene (DFFG) og ml-organisasjonen Kfml var uten tvil svært viktige ikkje minst for Øgrim på 60-talet. Og om linjeskifta på 70-talet før partikrisa i stor grad kan forklares ut frå den indre dynamikken og norsk politikk, er det ikkje til å komme forbi at liknande tendensar gjorde seg gjeldande i KKP og APA både i 1973 (høgre) og i 1975 (venstre), særlig i Kina.

Mykje om Øgrims aktive rolle overfor det radikale oppsvinget blant ungdom frå 90-talet er nytt for meg. For første gong blir hans initiativ for å få Aslak Sira Myhre som leiar i RV, og samarbeidet mellom dei to framstilt i detalj. Vi får også nye korrektiv til den populære historia om «AKP-kuppet» i Klassekampen i 1997, ei historie som er fordomsfritt fortalt i Alf Skjeseths bok om Klassekampen.

Vi veit no også meir om tida da «magien glapp og diamanten sprakk» rundt 1980. Steigan og Øgrim dreiv kvart sitt spell for å hindre kløyving i den inste partileiinga, og dermed av partiet i 1982, etter strid om Klassekampen som dagsavis og usemje om utviklinga i Kina. Men om Øgrims teoretiske nyorientering på 80-talet, kanskje også forholdet til AKP, er Brekke svært omtrentlig. Kanskje er noe direkte misvisande.

Fleire stader kan det sjå ut som om Brekke meiner Øgrim alt i 1982 braut med «den svarte arven fra Stalin» – kanskje også med maoismen. Og eigentlig hadde han visst alt da mista trua på AKP, der han iallfall var utmeldt formelt i 1987. Er eit sidemotiv hos Brekke å rehabilitere Øgrim som god demokrat etter offisielle norske mål, frå 1982 om lag? Det kan bygge opp under eit lite dekkande bilde av Øgrim som villfaren Stalin-dyrkar frå 1965 til han endelig blir den «heimkomne sonen» som den – dessverre litt for kranglevorne – norske demokraten etter 1982.

For å ta forholdet til AKP: i samband med formannsskiftet i 1975 fortel Brekke at Øgrims grunnorganisasjon klagde på at han verken betalte kontingent eller deltok på avdelingsmøta. Altså to klare brott på vedtektene. Når det same er tilfelle 12 år etter, kan det altså vere reprise på historia om «rotehuet» Øgrim som meiner andre reglar gjeld for han enn for andre. I allfall gir ikkje Brekke belegg for ka tid Øgrim sjøl oppfatta seg som utmeldt i 1987, som er det interessante i samanhengen. Og Øgrims kommentar om den svarte arven frå Stalin kjem først i 1989, etter massakrane ved Den himmelske freds plass i Beijing.

For øvrig bruker Brekke omgrepet «stalinisme» like omtrentlig som andre i norsk debatt. Om det for eksempel er tale om undertrykkande organisasjonspraksis eller meir generelt om tilslutning til Kominterntradisjonen, er sjeldan tydelig. Men Brekke skal ha skryt for at han grundig går gjennom Øgrims foredrag om Proletariatets demokratiske diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Her er det dagklart at målet for ml-prosjektet frå starten var eit meir ekte og djupare demokrati enn det borgarlige under kapitalens herredømme. Trass i forsvaret for Stalin, er det systemet Øgrim går inn for her, himmelvidt forskjellig frå Stalins partidiktatur og terrorvelde. Når Øgrim på slutten av livet erklærer seg som revolusjonær marxist, men forkastar teorien om proletariatets diktatur som «full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia», er det neppe eit oppgjør med kjernepunkta i dette foredraget eller med det Marx skreiv om styresettet under Pariskommunen eller Lenin om rådsdemokratiet i Staten og revolusjonen. Det er eit oppgjør med ein teori som gjennom historia har vist seg tenlig til å snu frigjøring til å legitimere hard undertrykking og overgrep i masseomfang. Øgrims høgretesar berre fem år etter foredraget viser kor øydeleggande det var å skrive seg inn i denne tradisjonen og ta fanden på ryggen.

Øgrims mislykte forsøk på å få Steigan med på å gå ut offentlig med at Dengs Kina først på 80-talet ikkje var sosialistisk, var neppe først og fremst motivert av behovet for å distansere seg frå Kinas eitpartisystem, slik Brekke skriv. Meir trulig er det at Øgrims sette fram ein kritikk på maoistisk grunnlag. Deng oppløyste folkekommunane og satsa på profittmotivet og kapitalisme.

(I 2004 var dette ifølge Øgrim blitt til kinesisk imperialisme i eit omfang som ville føre til at Kina i løpet av 20–30 år kom til å gå forbi USA, med stor fare for krig i rivaliseringa, eit synspunkt som ikkje er refererer i boka). Iallfall manglar Brekke kjelde for sitt syn, sjøl om Øgrim i 1982 er inne på at systema i Kina og Albania er meir like det undertrykkande systemet i Sovjet enn ein ville innsjå da rørsla slutta seg til KKPs og APAs kritikk av den moderne revisjonismen og sosialimperialismen med senter i Moskva.

Når Øgrim etter Tien An Men i 1989 taler om den svarte arven frå Stalin, er det neppe slik at han sidestiller Mao med Stalin. Også han meinte at kulturrevolusjonen var feil i teori og praksis, men motsett Steigans syn var det fordi han tvert i mot hensikten opna vegen for Deng og kapitalismen. Når Brekke sluttar seg til dagens «fasit» blant vestlige ekspertar om at kulturrevolusjonen kun var eit kynisk trekk frå Mao i maktkampen i partitoppen i Kina, ville Øgrim neppe ha skrive under på det. I allfall ikkje på 80-talet. Det er jo også eit faktum at den same gruppa rundt Deng som slo ned demokrati- og antikorrupsjonsrørsla i 1989, var nett den gruppa Maos kulturrevolusjon retta seg mot, også med argumentet om at denne gruppa var livredd for «stort demokrati». Kanskje var dette dei mest reinhekla stalinistane i det kinesiske partiet?

Øgrims rolle opp til hans siste landsmøte i AKP, i 1984, er ikkje tatt med i boka. Øgrim skreiv forslaget til nytt prinsipprogram, og landsmøtet vedtok for første gong at sosialismen måtte ha eit fleirpartisystem, med organisert opposisjon – og ikkje berre grasrotdemokrati og veggaviser med kritikk av leiinga. Og oppgjøret med «unntakssosialismen» i Kominterntradisjonen var såpass klar at ei betydelig gruppe meldte seg ut. Men like viktig i sosialismeprogrammet var Maos nyvinning om at klassekampen må halde fram under sosialismen, mot nye klasseskille og kvinneundertrykking. Og det kommunistiske partiet må ha sin basis i masseorganisasjonane og ikkje i statsapparatet for å kunne bidra til utvikling i retning av det klasselause samfunnet.

Sjøl om denne linja blei vedtatt, handla diskusjonen meir om det umulige ved deltakande demokrati før økonomien var tilstrekkelig utvikla! Det var ekko frå debatten om utviklinga i Kina, der produktivkreftenes utvikling ville sikre sosialismen. Men eg kan ikkje minnes at Øgrim hadde ein tydelig stemme i ordskiftet om sitt programforslag. Eg skulle gjerne ha visst meir om hans rolle i partileiinga mellom 1982 og 1984.

Forstår eg Brekke rett, var Øgrim i ei slags politisk og eksistensiell krise da han skreiv Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml) i 1982. Mulig det, men i boka er han svært tydelig på at det var oppfatninga av sosialismen som hadde brote saman – og dei fleste andre vestlige maoistpartia. I AKP derimot var det krise, men ikkje samanbrott. Organisasjonen var i stor grad intakt. Han gir stor plass til å framstille partiet sine sterke sider, som han samanfattar i «streikepartiet» og «sørpartiet». Og han legg vekt på at den norske ml-rørsla alt frå starten i SF/SUF og i EEC-kampen fikk ein breiare basis enn i mange andre land. Han er opptatt av at berre «verkelige» parti, som representerer meir enn seg sjøl, har ei framtid. «Krisa består i at folk ikke trur på sosialismen vår, og i at vi ikke trur på han sjøl». Den brennande utfordringa er ifølge Øgrim å knyte kampen i dag til eit truverdig bilde av eit sosialistisk samfunn som kan gi svar på det folk slit med.

På meg verkar det som om Øgrim i 1982 enno har tru på AKPs potensiale, da partiet gjorde eit imponerande arbeid i streikar og solidaritetsarbeid, men også i den breie rørsla mot porno og prostitusjon og mot nedlegging av einsidige industrisamfunn. (Og året etter talte han i Bodø på tiårsmarkeringa for stiftinga av AKP). I nettdebatten 25 år seinare slår han meir resignert fast at ingen har svaret på korleis kampen i dag skal knytes i hop med framtidsmålet.

Men i Kommunismen funker best (Rødt! 3A/2007) skildrar han kommunisme som noe levande midt blant oss, som bibliotek, gratis skole og sjukehusstell, gratis programvare – og dugnaden. I argumentasjonen for at «kommunisme er å gjøre, ikke å være» mot smågruppene leverer han eit offensiv forsvar for Rødt rett etter samanslåinga i 2007, som eit revolusjonært parti med mangfald, men uten svar på korleis ein revolusjon i vår type samfunn vil arte seg. På 90-talet snakka Øgrim – privat! – om det idiotiske AKP. Og trulig rota rørsla vekk mange sjansar i 15 år på å dele seg i to parti – RV og AKP – før Rødt kom i 2007. Tenk ka ein Øgrim på sitt beste kunne ha gjort med det, om han hadde stått midt oppe i rørsla!

Øgrims argumenterer for ein open, revolusjonær marxisme med klar avgrensing mot Aps klassesamarbeid og AP og SVs proimperialisme siste gong i vekene rett før han døyde. Eg kan ikkje la vere å sjå slektskapet mellom denne posisjonen og mitt eige standpunkt da eg på SUFs landsmøte i 1968 blei nesten aleine om å gå inn for å studere Mao og Lenins bidrag til marxismen i staden for «marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenking». Men om ei sånn linje hadde vore mulig i 1968, får vi aldri svar på.

Øgrims blikk var neste alltid vendt framover: Artikkelen som er nemnt lenger fram om utviklinga i Kina («Imperialismen skifter hest») frå hausten 2004, avslutta han med denne helsinga til min 60-årsdag: Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!

Bo Brekkes bok har inspirert meg til å lese det vi kan kalle «Øgrims politiske testamente» ein gong til, altså Rødt! 3A/2007 og bilaget i Rødt! 4/2007 (pluss ekstranummeret frå Øgrimseminaret, Rødt! 1A 2008). I «Testamentet» har vi eit sjeldan døme på at Øgrim også ser seg tilbake og vurderer godt og dårlig i teori og praksis i ml-tida, men sjølsagt ut frå ka som er brukbart på 2000-talet.

Heller ikkje Øgrims Den vestlige maoismens sammenbrudd går det an å komme forbi. Les gjerne også Marxismen, vitenskap eller åpenbaringsreligion og heftet Proletariatets demokratiske diktatur frå 1971, det meste av dette foredraget blei nyutgitt i Rød Ungdoms studiesirkel Våg å kjempe! Våg å vinne! i 1975.

Sjøl har eg no faktisk også fått lyst til å kike på dei ulesne bøkene Det ukjente dyret og Glass.

Etter Bo Brekkes gode bok veit eg også meir om Tron Øgrims privatliv. Det er eg takknemlig for. Og eg har fått lese nydelige dikt til dattera Maja og Jorun. Samtidig er eg litt stolt over at den rørsla eg er med i er så pass lite sladrete at det meste av dette stoffet var nytt for meg.

No har vi langt på veg den indre, lange historia om ml-rørsla med forspell og ettervekst sett frå Øgrims synsvinkel. i tillegg har vi Steigans En folkefiende og På den himmelske freds plass. Pluss Sverre Knutsens versjon i antologien (ml) i 1989. Vi ventar på Sigurd Allern og Kjersti Ericsson!

Brigt Kristensen

PS

Med unntak av to a-endingar er boka på eit sirlig, konservativt bokmål. Altså om lag så langt vekk frå Øgrims skriftform som mulig. Med unntak av eit par unotar skreiv Øgrim slett ikkje lydrett som Brekke påstår, men standard radikalt bokmål.

* Eller var Øgrim leiar i Oslo og Akershus frå 1967 til 1968? Her er forfattaren uklar. Men det er fint at han plasserer den famøse filmen om den kinesiske prøvesprenginga på riktig sommarleir, den på Tromøya i 1967. I litteraturen om denne tida skriv dei fleste denne episoden til leiren året etter, den i 1968. På slutten av 60-talet var eitt år lang tid – metta av historie!

Herr President, ærede damer og herrer,

Fru Bundeskansler.

På sitt beste har tysk utenrikspolitikk hatt to prioriteter: Enhet for Europa og en god nabopolitikk overfor Russland. Det burde gi deg noe å tenke på, Fru Merkel, hvis du bare ville høre etter,

[Volker Kauder, CDU/CSU: Det er en frekkhet!]

at nasjonalisme og splid i Europa, i knapt ti år etter at De hadde overtatt som Kanzler, har fremgang som aldri før, og med hensyn til Russland, har avspenningspolitikken veket for en ny kald krig.

Sahra Wagenknecht er representant for Die Linke i Bundestag. Denne talen holdt hun i Bundestag 19. mars i år, og sto for første gang her: http://fortruss.blogspot.ru/2015/04/wagenknecht-eu-policy-has-destroyed.html.

Artikkelen er oversatt av Karin Hågensen

For ikke lenge siden, forklarte lederen for tenketanken Stratfor med slående åpenhet USAs interesser i Europa: USAs hovedinteresse er å forhindre samordning mellom Tyskland og Russland, fordi, sitert, «forent er de den eneste makt som kan true oss,» dvs. USA.

Denne antatte trusselen mot USAs interesser har man oppnådd med stor suksess for overskuelig fremtid. Det startet da EU forsøkte å få land ut av deres økonomiske og politiske samarbeid med Russland innenfor rammeverket av EUs østlige partnerskap.

[Claudia Roth, De Grønne: Det er tåpelig!]

Fru Merkel, naturligvis var det rettet mot Russland, men det var heller ikke i de involverte landenes interesse. Det er dere som har tvunget dem til et enten-eller, ikke Russland.

[Applaus fra Venstre]

Resultatet er at Ukraina har mistet en stor del av sin industri. I dag er dette landet en bankerott stat, der folk går sultne, fryser, og har lønninger som er lavere enn i afrikanske Ghana.

Men konfrontasjonen med Russland har ikke bare ødelagt Ukraina. Den har skadet hele Europa. Det er faktisk en offentlig kjent hemmelighet at USA puster til ilden i konflikten med Russland ut fra økonomiske hensyn. Når USAs administrasjon snakker om menneskerettigheter, mener de egentlig borerettigheter eller gruverettigheter. Akkurat nå er det utsikter til å utvinne fordømt mye skifergass i Ukraina.

[Applaus fra Venstre]

Når vi nå snakker om nye ruter med rørledninger innenfor Energiunionen og om økende uavhengighet av russisk gass, da burde vi også fortelle folk ærlig og åpent hva det betyr: økende avhengighet av mye mer kostbar og økologisk ødeleggende skifergass fra USA. Jeg ser ikke det som et ansvarlig perspektiv.

[Applaus fra Venstre]

Listen over tidligere ledende politikere som kritiserer vår Russland-politikk, er lang, Fru Merkel. Der finner vi navnene på dine forgjengere Gerhard Schroeder, Helmut Kohl, Helmut Schmidt, og til og med Hans-Dietrich Genscher. Kanskje har dette bidratt til at du har kommet på rett spor. Uansett var det riktig at du sammen med den franske presidenten Hollande tok initiativ til nye forhandlinger. Minsk II har i hvert fall ført til at det i de siste ukene har dødd langt færre mennesker i regionen enn i de forutgående ukene og månedene, og at det har blitt åpnet en dør for en fredelig løsning.

[Applaus fra Venstre]

Dette er naturligvis et viktig resultat, og De, Fru Bundeskansler, og den franske presidenten fortjener anerkjennelse for dette.

[Tino Sorge, CDU/CSU: Så si det da også en gang i blant!]

Men den personen som fred og sikkerhet i Europa avhenger av, må nå gå fremover med konsekvens og ryggrad. Det er naturligvis et problem at konsekvens og ryggrad ikke akkurat er Deres mest fremtredende egenskaper.

[Applaus fra Venstre, innvendinger fra CDU/CSU]

Ifølge OECD har begge sider gjentatte ganger brutt våpenhvilen. De, Fru Merkel, har likevel krevd at sanksjonene mot Russland først må opphøre når Minsk II er implementert.

[Applaus fra Volker Kauder, CDU/CSU]

Naturligvis er dette uakseptabelt når skytingen fremdeles fortsetter fra opprørernes rekker,

[Tino Sorge, CDU/CSU: Uakseptabelt!]

men når ukrainske tropper – eller nazi-bataljonene som kjemper for dem – skyter videre, da er det mye mindre uakseptabelt. Man hører ikke et kritisk ord fra Dem mot dette.

[Applaus fra Venstre]

Hvorfor kommer De ikke med kritiske ord om sensur når det ukrainske regimet, til tross for truende statsbankerott, bevilger fire ganger så mye penger til nye våpen som det gjorde i fjor?

[Dr. Diether Dehm, Venstre: Det er sant!]

Det taler ikke akkurat for at veien til fred har særlig engasjerte støttespillere i det ukrainske regimet.

Videre, at USA og Storbritannia sender militære rådgivere og våpen er ikke noen støtte for fredsprosessen, det torpederer den. Men ser De nå for Dem sanksjoner mot USA og Storbritannia? Jeg tror det ville være bedre å innse at hele denne ganske tabubelagte sanksjonspolitikken var en eneste stor feil, og at Europa på denne måten har skutt seg i foten. Derfor bør ikke sanksjonene forlenges.

[Applaus fra Venstre]

Vi trenger ikke flere tanks. Vi trenger ikke en 3 000 manns NATO-intervensjonstropp i Øst-Europa som ikke beskytter noen, men som bare setter freden i Europa ytterligere i fare.

[Applaus fra Venstre]

Helmut Scmidt hadde rett da han allerede i 2007 advarte mot at Russland i langt mindre grad truer verdensfreden enn USA gjør,

[Latter fra Claudia Roth, De Grønne]

og at Nato bare er et instrument for USAs bestrebelser for hegemoni. Hvis det er korrekt, så sitter vi tilbake med bare én fornuftig konklusjon: at Europa til slutt må skape en politikk som er selvstendig og uavhengig av USA.

[Applaus fra Venstre]

Herr Junker har nå fremsatt hypotesen om at vi trenger en europeisk hær for å vise at vi er oppriktig opptatt av å forsvare europeiske verdier mot Russland. Jeg tror dette forslaget fremfor alt viser hvor langt Europa har fjernet seg fra det grunnleggerne av Den Europeiske Union ønsket.

[Applaus fra Venstre]

Den gang handlet det, Fru Merkel – De har til og med sagt det selv – om fred, om demokrati og om solidaritet.

[Manuel Sarrazin, De Grønne: Og om den sinte kapitalismen!]

Aldri mer skulle nasjonalisme og folkehat skille de europeiske landene. Men for å forsvare disse verdiene trenger man ikke væpnede bataljoner.

[Applaus fra Venstre, Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Distanser Dem fra gårsdagens vold akkurat nå. Det ville vært et viktig skritt fremover!]

Hvis De ønsker demokrati, så stopp de såkalte frihandelsavtalene, stopp TTIP som vil gjøre valgte regjeringer til bare en farse.

[Applaus fra Venstre]

Det ville være å forsvare europeiske verdier! Det ville være å forsvare demokratiet, å utsette disse forhandlingene om TTIP som det ikke skal snakkes om, og andre lignende avtaler.

Hvis De vil se et enhetlig Europa, så slutt å ydmyke andre land og å diktere programmer som tar fra den unge generasjonen alle deres fremtidshåp.

Hvis De ønsker å forsvare demokratiet, Fru Merkel, så sørg for at landene i Europa i det minste igjen styres av sine valgte regjeringer og ikke av finansmarkeder, og at de ikke styres av tidligere investeringsbankmannen Mario Draghi, og vær så snill, heller ikke av Dem.

[Manuel Sarrazin, De Grønne: Du har rett når det gjelder Hellas!]

Slutt å foreskrive såkalte strukturelle reformer i Europa, som bare fører til økende ulikhet og en stadig større lav-inntektssektor.

[Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Og hvem slår seg sammen med høyresiden i Hellas? Det er jo Deres søsterparti!]

I Tyskland har i mellomtiden som en konsekvens av denne politikken tre millioner mennesker, til tross for at de har arbeid, blitt så fattige at de ikke kan holde seg ordentlig varme, de kan ikke ernære seg på anstendig vis, og de kan slett ikke reise på ferie. I stedet for denne aggressive eksportpolitikken, er det på tide – og absolutt i hele Europas interesse – endelig å kunne korrigere den her i Tyskland. For det er ikke minst den tyske lønnsdumpingen som kveler de andre landene i valutaunionen.

[Applaus fra Venstre]

Finansminister Schäuble har nylig forsøkt å instruere den greske regjeringen med bemerkningen: «Tja, å regjere er alltid bare et stevnemøte med virkeligheten.»

[Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Akkurat!

Max Straubinger, CDU/CSU: Slik er det!]

Da kan man bare si: «Det ville være bra». Det ville være bra om den tyske regjeringen kunne oppleve sitt eget stevnemøte med virkeligheten.

Realiteten er at det var ikke Syriza, men i stedet søsterpartiet til CDU/CSU og SPD som gjennom årtier samlet opp de enorme underskuddene, slik at overklassen kunne fylle opp lommene sine.

[Applaus fra Venstre]

Realiteten er også at under troikaens beskyttelse, som dere skatter så høyt, og hvis kriminelle aktiviteter dere kan se i dokumentaren til Harald Schuman, ble den greske gjelden bare større, og de greske billionærene ble rikere.

[Dr. Diether Dehm, Venstre: Slik er det!]

Og det vil dere fortsette med? Da kan jeg bare si «God natt»!

Og hvis dere vil ha pengene deres tilbake, få det fra dem som tok dem. Det var ikke sykepleierne eller de greske pensjonistene. Det var de internasjonale bankene og den greske overklassen. Det er fra dem dere kan hjelpe grekerne å få tilbake pengene sine.

Den som gir kreditt til en som allerede er overforgjeldet, vil aldri se pengene sine igjen. Men ansvaret er Deres, fru Merkel og Herr Schäuble, og ikke den nye greske regjeringen som knapt har sittet ved makten i to måneder.

Når det gjelder hele debatten om mulige erstatning, kan jeg bare si at uansett hvordan spørsmålet blir evaluert juridisk, så er det minste man kan vente seg av den tyske staten et minimum av fornuft når man behandler temaet.

[Applaus, Venstre. Latter, CDU/CSU]

Jeg må si, dere ler fremdeles. Det er trist. Med tanke på hvordan tyske okkupanter herjet Hellas, og hvordan en million greske menn og kvinner mistet livene sine i dette mørke kapitlet i tyske historie, finner jeg de fleipete bemerkningene fra Dem, Herr Schäuble, og fra Dem, Herr Kauder, simpelthen respektløse, og jeg skammer meg.

[Applaus fra Venstre og fra Juergen Tritten, De Grønne. Tilrop fra CDU/CSU: «Oh!»]

For å huske at utviklingen i historien også går den andre veien, vil jeg, avslutningsvis, sitere fra talen til Richard von Weizsäcker i anledning av 40 årsdagen for frigjøringen – jeg skal akkurat avslutte, Herr President – talen omhandlet først og fremst Russland og Øst-Europa, men dette gjelder også for Hellas:

Når vi tenker på hvordan våre østlige naboer måtte lide under krigen, forstår vi bedre at kompensasjon, avspenning og fredelig naboskap med disse landene må være det sentrale i tysk utenrikspolitikk. Det som betyr noe, er at begge sider husker, og at begge sider har respekt for hverandre.

Ja, bare når vi husker, og bare når vi respekterer hverandre – bare da kan vi komme tilbake til det gode naboskaps politikk, både innenfor EU og med Russland.

[Vedvarende applaus fra Venstre]

Slik skriver den sovjetiske slavearbeideren fra Ukraina, Aleksej Drozd, om forholdene under byggingen av Nordlandsbanen mellom Mo i Rana og Fauske.

Overlevde man – bra, de døde bare forsvant og ble fjernet om morgenen, det var som å rydde bort søppel, og neste dag døde enda flere. Det var et bevis på at ingen skulle komme ut av det, slik at ingen skulle få vite om oss.

Drozd kom til Norge som 18-åring med et skip fra Stettin i Polen til Trondheim, og hans beskrivelse er typisk for alle de som bodde i tyske fangeleirer og arbeidet på hele denne jernbanestrekningen som i dag er en av de mest naturskjønne i landet, og som er blitt fremhevet nettopp slik i NSBs reklamekampanjer. Hvordan den ble bygget vil man helst ikke ta frem.

Viktige nyvurderinger

Det tar ofte lang tid før vi kan vurdere historiske hendinger på en måte som gjør at vi kommer nær sannheten om det som skjedde. Over en viss tid har det nå foregått en slags opprydningsarbeid når det gjelder historien om 2. verdenskrig og okkupasjonen av Norge. Vi får omvurderinger av tidligere påstander, og det blir fremlagt nytt materiale.

Fangene som forsvant har sin plass her. Den handler om tyske fangearbeidsleirer i Norge og spesielt om de russiske fangenes slavearbeid på Nordlandsbanen og om samarbeidet mellom de tyske utbyggerne og NSB i den forbindelse.

Westlie trekker også større linjer når han går inn på jernbanenes viktighet for nazistenes krigføring i det hele. Over alt var samarbeidet mellom nazistene og ledelsen for jernbanene ganske godt. Norge skilte seg imidlertid ut fordi det her ble brukt krigsfanger under utbyggingsarbeidene.

Mitt hovedinntrykk etter lesningen er at det var her vi fant det mer typiske ved 2. verdenskrig som den norske befolkningen ellers i all hovedsak var spart for. Selv ikke groteske hendinger som raseringen av den nordligste delen av landet og Telavåg kan måle seg med det som skjedde under byggingen av Nordlandsbanen.

De grusomste sidene ved nazismen kom frem i behandlingen av jøder, kommunister, homofile, romfolk, og folk som fysisk og psykisk ikke oppfylte de kravene til ytelse som ble stilt av herskerne i det tyske samfunnet. Det kom også frem i den gjennomført umenneskelige behandlingen av nazistenes fiender på østfronten enten de var militære eller sivile. Slik var det også på Nordlandsbanen.

Felles interesser

I boken får vi høre om NSB sine planer for utbygging fra før krigen og om tyskerne sine planer da okkupasjonen var et faktum. Det viste seg da at ut fra et teknisk og økonomisk perspektiv var det stort sammenfall av interessene til okkupanten og NSB. Begge ville ha en forsert utbygging av jernbanenettet.

Dette var utgangspunkt for et nært samarbeid mellom de to partene. Det gjorde også at tyskerne ikke fant det nødvendig å sette inn sin egen direkte ledelse av jernbaneutbyggingen, men kunne støtte seg på de norske lederne og ekspertene.

Byggingen av store tyske forsvarsanlegg gjorde at det ble for lite arbeidskraft til å forsere utbyggingen slik de tyske okkupantene og NSB ønsket. På et tidspunkt under krigen fant den tyske ledelsen, med Hitler på toppen, ut at det var gunstig å bruke krigsfanger fra Sovjet som arbeidskraft i stedet for bare å utslette dem direkte. Etter en kort tid med negativ innstilling til slike forslag gikk også ledelsen i NSB inn for dette.

Umenneskelig slavearbeid ble «normalt»

Resultatet ble at NSB godtok og ledet det arbeidet som russiske og andre fanger gjorde på Nordlandsbanen. Og det var direkte slavearbeid under fryktelige boforhold, med lite klær som ble mer og mer utslitt, og på dagsrasjoner som ikke dekket stort mer en halvparten av det kaloriforbruket det harde arbeidet krevde. Det betød at slavearbeiderne sultet i hjel, frøs i hjel og bukket under for sykdommer i tillegg til at de ble slått og drept av tyske vakter når det passet dem.

Hvordan fangene «forsvant»

Etter krigen ble det arbeidet målbevisst for å få historien om NSB sitt slavearbeid til å forsvinne. Den direktøren som ble innsatt etter 8. mai 1945, gikk like etter ut i media og sa at NSB hadde løst sine oppgaver under krigen på en god måte og hadde lyktes med å løse de oppgavene okkupasjonen hadde stilt selskapet overfor. Hovedbudskapet var at det arbeidet som var gjort under okkupasjonen, var et gode for landet. Slavearbeidet ble ikke nevnt med ett ord.

Slavearbeiderne ble sendt ut av landet så raskt som mulig etter 8. mai. En motivasjon for dette var å få vekk minnene om det som hadde skjedd, så raskt som mulig.

En person ble utpekt som syndebukk og den kritikken som kom frem ble rettet mot ham, mens andre, som var like ansvarlige, ikke ble kritisert i det hele tatt

Westlie forteller så om de få forsøk på å hedre disse slavearbeiderne og hvordan myndighetene systematisk arbeidet for å dysse ned hele saken. Det mest hjerteløse var kanskje da en norsk offiser i 1951 sprengte et minnesmerke som de russiske fangene selv hadde satt opp.

Gravskjending

Da den kalde krigen begynte, hevdet også lederne i Norge at de mange gravstedene, som var knyttet til de forskjellige leirene, kunne være utgangspunkt for oppbygging av et sovjetisk spionnettverk i Norge fordi myndighetene i Sovjet klaget over at gravene forfalt og ville overta stellet selv. Det ble derfor bestemt at alle lik skulle graves opp og legges i en massegrav på Tjøtta. Det gjaldt 8 084 sovjetiske lik fra 88 graver i de tre nordligste fylkene i landet. Til tross for sovjetiske offisielle protester, ble bestemmelsen satt ut i livet.

Statens veivesen fikk oppdraget. Likene ble gravd opp og lagt i sekker som hadde vært brukt til å transportere asfalt. Tiltaket fikk derfor navnet Operasjon Asfalt og hadde en del makabre sider. Mannskapene som gravde opp likene, fikk betalt per hodeskalle og mange steder ble resten av likene derfor liggende igjen. Da de døde russerne havnet i massegraven, forsvant også navnene deres. På de lokale gravstedene, i nærheten av leirene var det mange steder satt opp kors med navn. Disse ble fjernet og ikke satt opp igjen ved massegraven. 826 fanger fikk likevel navneplater ved denne graven. I 2002 ble disse også fjernet fordi krigsgravtjenesten hevdet at det var vanskelig å klippe gresset på grunn av platene. Lokale protester gjorde at de kom opp igjen i 2008. Da den lokale graven i Mo i Rana skulle fjernes, kom det til en demonstrasjon der 300 mennesket møtte opp og hindret gravingen. Her måtte myndighetene gi seg. Westlie trekker også frem flere personer som støttet krigsfangene og som gjorde en innsats for at de ikke skulle bli glemt.

Forstå og unngå

Vi får i boken en ganske detaljert fremstilling av hele forløpet og alle prosessene rundt slavearbeidet. Konkurranse mellom tyske organisasjoner blir blottlagt og kamp om ledende posisjoner i NSB. En rekke sentrale navn blir nevnt, og deres rolle behandlet på en skikkelig måte.

For alle som vil ha et bedre bilde av det som skjedde i Norge under okkupasjonen, er være en viktig bok. Den gir også stoff til ettertanke i forbindelse med saker som skjer i dagens verden. Og den gir oss en advarsel om hvor lett det er å bli umenneskelige når vi ser en økonomisk, politisk og profesjonell fordel i det. En slik ettertanke kan hjelpe oss til å unngå gjentakelse.

Terje Valen

Denne artikkelen er eit forsøk på å vurdere arbeidsbehovet i Norge og difor om seks timars normalarbeidsdag er realistisk. Partiet Raudt og venstrefløya i Sosialistisk Venstreparti har fire kjernesaker, omsorg (ordet brukt i ei vid tyding), berekraftig miljøpolitikk, global solidaritet og seks timars arbeidsdag. Men dei legg ikkje fram materiale som viser korleis dei tenkjer at desse fire kjernesakene kan gjennomførast samtidig, og dei forklarar ikkje kva dei vil prioritere dersom dei fire omsyna strir mot kvarandre.

I det følgjande vil eg hevde at dei møter seg sjølve i døra.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Me kan ta eit tenkt døme: Ein plantesjukdom øydelegg om eit år eller fem mykje av soya-avlingane i Sør-Amerika. Om soya-eksporten til Norge skal halde fram, må ny regnskog ryddast, med dei klimafølgjer det har. Til Norge kjem årleg 500 000 tonn soya til dyre- og fiskefôr. Me kan fôre husdyra med utmarksgras i staden, men det vil krevje langt meir arbeid. Me kan kjøpe maten i utlandet, men det inneber like mykje miljøskadar, for også den maten er produsert på soya. Me kan fange villfisk i staden for oppdrettsfisken, men det også vil krevje langt meir arbeid. Kva vil då politikarane velje, berekraft eller sekstimarsdag?

Eit døme til: I helse- og omsorgssektoren blir det utført omtrent 560 000 årsverk. Forsøk med seks timars dag i helsevesenet tyder på at effektiviteten per arbeidstime ikkje eller i svært liten grad aukar om arbeidstida går ned. Om arbeidsdagen blir redusert med 20 prosent (frå 7,5 til 6 timar), vil det vere behov for rundt 112 000 fleire arbeidsfolk i sektoren. Eller kanskje ikkje fullt så mange, fordi ein del helse-arbeidarar har redusert arbeidstid frå før og med ein slik nedgang vil få full sysselsetjing. Men om behovet 80 000 i staden for 112 000, er spørsmålet det same: Kvar finn me dei?

I botnen

Nokre grunntankar først, der eg deler syn med sekstimarstilhengjarane i det meste. Det handlar om politikk innanfor kapitalismens rammer:

For det første ønskjer eg eit rasjonelt arbeids- og samfunnsliv. Det er ikkje rasjonelt å ha hundretals biltypar og delelager og reparasjonskunnskapar til alle, det er ikkje rasjonelt å selje brysthaldarar til ti år gamle jenter, å byggje bustadhus på 300 m² eller å spy ut all reklamen som hamnar i postkassene våre. For å få eit betre samfunn må me skrelle vekk alt det unødvendige.

For det andre ønskjer eg å skjere vekk fåtalet sin profitt, mest mogeleg av profitten til Reitan og Hagen og Fredriksen og Thon og alle i divisjonen under dei.

For det tredje ønskjer eg at offentlege tilbod så langt råd skal vere der folk er. Når dagens og gårdagens regjeringar vil slå saman kommunar, lage få og store politidistrikt, leggje ned sjukehus og skolar, inneber det at dei får visse stordriftsfordelar og med det kan spare utgifter og arbeidsinnsats og redusere skatten. I staden for å betale skatt må folk bruke fritid og pengar for å delta på foreldremøte, ha kontakt med kommunen, gå på biblioteket, til legen eller til pasienten eller den eldre på aldersheim. Slik driv styresmaktene eit fritidsran. Og medan skatteprosent er målbar, er folks bruk av tid utanom arbeidet og av eigne pengar ikkje målbar på same måten og ikkje med i den politiske debatten.

For det fjerde ønskjer eg eit sjølvstendig og uavhengig Norge. Sjølvsagt må landet handle med andre, me treng kaffi og appelsinar som me ikkje kan produsere sjølve, og mikroprosessorar og støvsugarar som det er lite rasjonelt at blir laga i små einingar. Men me treng også ein så sjølvstendig økonomi at me i minst mogeleg grad blir ramma om internasjonalt varebytte blir mindre på grunn av økologiske eller økonomiske vanskar, opprør eller grensestenging.

På andre område deler eg ikkje grunntankane til sekstimarstilhengjarane:

Dei snakkar ofte om at når arbeidsdagen blir kortare, blir effektiviteten større og omfanget av arbeidet difor den same. Alle som har vore i arbeidslivet, veit at dette er eit unntak og ikkje ein normalsituasjon. Snikkaren arbeider ikkje mindre effektivt den sjuande timen enn den femte, sjåføren køyrer ikkje færre mil i timen, og hjelpepleiaren er i stand til å yte full innsats heile arbeidsdagen.

Vidare snakkar dei om datateknologiens enorme framsteg, til dømes om at snart kan ein robot erstatte arbeidarane i skoproduksjon. Men også robotar må produserast og vedlike-haldast. Eg som skriv, kjenner landbruket best. I Norge byggjer mjølkebønder fjøs til 120 eller 180 kyr – to eller tre robotar – og baserer arbeidslivet på å køyre høy inn og husdyrgjødsel vekk, ofte mange mil på traktoren for kvart høy- eller gjødsellass. Utan subsidiane hadde ikkje driftsmåten vore rekningssvarande. I Danmark, som har eit lågare lønnsnivå enn her, går utviklinga motsett veg. Mjølkebøndene erstattar robotar med mjølkemaskinar. Skjeringspunktet for lønnsemd med robotar ligg altså ein stad mellom dansk og norsk lønnsnivå.

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annan teknologi i hovudsak alt er teken ut. Arbeidsintensive industriar, møbelproduksjon til dømes, er avvikla til fordel for import.

Ofte er det også slik at data- og annan teknologi er aktuell berre for store og miljø-skadelege produksjonar. Robotar kan produsere nye skor, men ikkje reparere skorne så dei held nokre år ekstra, og forbruket av lær og gummi og olje såleis går ned. Til det trengst skomakaren med leist og symaskin. Ein robot registrerer ikkje rifta på ein kuspene som fører til mastitt viss den ikkje blir behandla. Buskapen på 120 kyr er berre i stand til å trø ned beitet, ikkje til å hente derifrå den plantenæringa som gjer at dei produserer mjølk. Og prøver bonden å sleppe ut kyrne i éin flokk, blir området rundt fjøset så sølete og møkkete at roboten heller ikkje maktar å vaske jur og kukroppar.

I spørsmålet om privat forbruk er eg usikker på kva sekstimarstilhengjarane meiner, når dei både vil ha full lønnskompensasjon og argumenterer med at seks-timarsdagen reduserer privat forbruk. Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen. Me bør ha færre bilar og skifte dei ut sjeldnare, luksusbåtar bør forbyast eller eigarane ileggjast enorme avgifter, me bør innføre ei maksimumsgrense på nye bustadhus på 150 m² og på hytter på 80 m², og sjeldnare Syden-reiser. Men med lønnskompensasjon vil neppe forbruket gå ned. Ser me i staden bort frå kravet om same lønn, blir det uklok politikk å bruke forbruksnedgang som argument for stuttare arbeidstid. Det er å gi signal om at venstrepartia via andre saker vil gi veljarane får mindre å rutte med.

Sektor for sektor

Eit årsverk blir vanlegvis rekna som 1695 timar, litt mindre for folk i turnus, skift- og helgearbeid. Det vart i 2014, det siste året me har tal for, utført 2 748 000 årsverk her i landet. I eit betre samfunn enn dette må det også finnast rom til arbeid for stordelen av dei arbeidsledige og ein del av dei som i dag blir utdefinerte som uføre. Legg me til 100 000 årsverk for desse, kjem me til at me har tilgang på 2 848 000 årsverk i alt.

Norsk landbruk produserer mindre enn halvdelen av maten og er basert på omfattande fôrimport og høgt bruk av kunstgjødsel, maskinar og drivstoff. Fleirtalet av yrkesutøvarane har lange arbeidsdagar og lite fritid. Eit tilleggsproblem er den store bruken av antibiotika til dyr og sprøyte-middel i planteproduksjon. I staden trengst meir tilsyn og individuell behandling av dyra og rovinsekt som tek knekken på skadeinsekt i fruktproduksjon. Alt dette krev meir arbeidstid. Skal me erstatte fôrimporten med utmarksbeite og eigenprodusert gras, trengst gjerding, dagleg tilsyn og så små buskapar at dyra er i stand til å nyttiggjere seg beita.

Fiskeopptak skjer på tre nokså ulike måtar: med sjarkar og andre mindre båtar som tek fisken når han nærmar seg land for å gyte, med stortrålarar som sopar fiskebankane reine for fisk – og for korallrev og annan botnvegetasjon – og med fiskeoppdrett der ein produserer fiskekjøt med tilført fôr. Den førstnemnde måten er den mest berekraftige, men også den mest arbeidskrevjande. Den krev beredskap, mange små båtar og mange fiskemottak.

I eit fornuftig samfunn med større sjølvforsyning enn no bør me auke talet på årsverk i landbruk og fiske frå dagens 70 000 og til minst 120 000. Då er me på same sysselsetjingsomfanget som tidleg på 1990-talet, men med ein million fleire munnar å mette.

Bergverksdrifta kan reduserast ein del, me treng korkje koldrift på Svalbard eller rutil frå Naustdal med gigantutslepp i Førdefjorden. Men det er ei så gjennomrasjonalisert næring at utslaga samla sett ikkje blir store om talet på årsverk går ned med 40 % eller 2000.

Produksjon av olje og gass og tenester knytte til dette bør over tid vekk. I første omgang reknar eg ei halvering, frå 60 000 til 30 000. Dette er alt i gang, heldigvis for miljøet, men dessverre for dei oljearbeidarane som må leve med styresmakter med skral evne til å fordele landets arbeidsoppgåver.

Industrien er framleis ei viktig sysselsetjing, med ein kvart million årsverk. Men det meste av arbeidskrevjande produksjon er alt avvikla. I staden kjøper me varene utanfrå. Stordelen av den attverande industrien er gjennomrasjonalisert, slik at innsparing med datateknologi, robotar, betre logistikk og liknande tiltak gir liten effekt.

Det er grunn til å frykte at eit annleis Norge vil bli ramma av boikott-tiltak. Det er også eit moralsk/politisk spørsmål, om me skal kjøpe skor og klede produserte av barn og underbetalde vaksne, maskinutstyr til prisar berre litt ut over materialkostnadene etc. Legg me ei fair trade-tenking til grunn for handel med industrivarer, vil mykje måtte endrast. Dersom me skal bruke varene, skorne, mobilane, bilane og vaskemaskinane i lengre tid framfor å kaste og kjøpe nytt, treng me reparatørar. Statsstøtte til skomakarar og fjernsynsreparatørar er fornuftig politikk.

Det er altså mange usikre faktorar, men liten tvil om at me står overfor eit vekstbehov. Eg reknar med ein moderat vekst på 10 prosent, 25 000 årsverk.

Mykje av kraftverka og straumnettet treng fornying og ekstra vedlikehald i den perioden med meir uroleg vêr som me er på veg inn i. Til dømes har store område i Sør-Sverige fleire gonger dei siste åra vorte ramma av langvarige straumbrot etter uvêr. Liksom dei treng me både opprusting og beredskap. Det er også slik at nye metodar for å produsere energi, jordvarme, vindkraft, bølgjekraft og solvarme krev meir satsing. Difor trengst 5000 fleire årsverk.

Like sterkt er behovet for vedlikehald og opprusting når det gjeld vatn og avlaup. Det har å gjere med klimaendringar og med lang tids forsømming. Det må også nemnast at dei tunge og energikrevjande grave-maskinane og anna utstyr bør erstattast med lettare og meir arbeidskrevjande utstyr. Dei neste tiåra treng me minst 5000 fleire årsverk.

I bygg og anlegg må me framom alt endre arbeidsinnsatsen. I eit rasjonelt samfunn set me stopp for bygging av store hus, luksushotell og kjøpesentra. Fordi det meste av bygginga skjer med prefabrikkerte og ofte importerte element, blir det likevel ikkje stor arbeidsinnsparinga. Men me bur i eit land som skrik etter vedlikehald både av private og offentlege bygningar. Til dømes står mange gamle og verneverdige hus i forfall. Dei innspara årsverka bør brukast til vedlikehald, som ofte er arbeidskrevjande. Same vurderingane må leggjast til grunn for anleggsverksemd. Klimaendringane rammar vegar, jernbaneliner, kraftverk og demningar, og opprusting er nødvendig.

Kategorien varehandel og reparasjon av motorvogner omfattar to svært ulike arbeidsfelt. Netthandel er mindre arbeidskrevjande enn butikkhandel. Men det me kan kalle IKEA-modellen, sparar arbeidskraft først og fremst fordi folk bruker av si tid til å handle, reise til kjøpesentret, finne fram til varene i eit enormt lager, skanne dei sjølv og betale på terminal, laste inn varene i bil, køyre dei heim og montere dei. Den lokale møbelhandlaren som gav råd, monterte sofaen og køyrde den heim til kunden, er borte. For kunden verkar det som eit framsteg berre til han resonnerer over at stadig meir tid utanom arbeidet er bunden. Med mindre bilbruk går reparasjonsbehovet ned, men dette blir motverka av at bilane skal halde i tjue og ikkje ti år. Samla reduksjon 50 000 årsverk.

Dei neste yrkeskategoriane nedover tabellen, transport, varedistribusjon, hotell og serveringsstader, finansverksemd og liknande, kan reduserast noko fordi luksusforbruket og profitten må ned. Norge greier seg med færre advokatar og eigedomsmeklarar og finansanalytikarar. Opp mot dette kjem at dersom persontransport skal over frå privatbilisme til buss og bane, trengst fleire stillingar der.

Når det gjeld offentleg administrasjon og forsvar, er mi oppfatning at administrasjon, til dømes i kommunane, kan skjerast noko ned. Høvelen bør brukast på konsulentar og direktørar og etatssjefar og ikkje på dei i kjeledress. Men i staden for eit forsvar basert på yrkessoldatar og bombefly ønskjer eg eit folkeforsvar basert på allmenn og allkvinneleg verneplikt, og dette er meir arbeidskrevjande. I sum kan desse endringane vege einannan opp.

I undervisning, særleg i barneskulen, trengst meir personell. Både Raudt og SV ønskjer no lengre undervisningstid i staden for aktivitetsskole, altså meir lærartid per elev. Den store posten blir likevel helse- og omsorgstenester. Vil me at sjuke og pleie-trengjande eldre skal takast godt vare på, trengst meir folk. I svært liten grad kan det helsearbeidarar kallar det kliniske blikket, erstattast av robotar og datautstyr, dataskjermar og kamera. Me treng pleiarar som går rundt på romma og observerer og snakkar med pasientane framfor slike som sit i eit fellesrom med blikket på dataskjermen.

Tek me miljøkrava på alvor, bør me også erstatte mykje av medisinbruken med pleie. Fordi sjukehus har strenge effektivitetskrav, gjeld det å sende pasientane heim snarast råd etter opphald, med antibiotika-sprøyter eller –tablettar og oppmoding om å vere i ro. I staden treng me ei føre var-haldning, der pasientane får vere på sjukehuset til dei er friske og medisinbruk av ulike slag blir halden nede. Og når barn er sjuke og ikkje kan i barnehage eller skule, bør arbeidslivet vere såpass romsleg at foreldre kan vere heime med dei til dess dei blir friske att, framfor dei harde medisinkurane.

Saman med behovet for mindre stressande arbeid for sjukehuspersonell gjer samfunnets behov at det trengst minst 10 prosent fleire årsverk, 56 000, i sektoren.

Samla innsparing

Så kan me ta i bruk eiga rekneevne eller kalkulator. Innsparingspotensialet utgjer, dersom me legg min gjennomgang av ulike sektorar til grunn, vel 60 000 årsverk. I tillegg kjem 100 000 ledige som me vil ha inn i arbeid og fordelte på ulike oppgåver.

For at desse planøkonomiske trekka innanfor ei kapitalistisk ramme kan gjennomførast, trengst dramatiske endringar i politikken. Det trengst politikarar som i Venezuela eller Bolivia, som er harde nok i hønna til å stå imot pengemakta.

Vurderingane over gir altså ei samla innsparing på 165 000 årsverk, nesten 6 prosent. Om alt blir gjennomført og me tek det ut som redusert arbeidstid, inneber det nesten ein halv time stuttare normalarbeidsdag.

Framleis står ein av sju arbeidstimar att. Omrekna til dagens årsverklengd utgjer det 375 000 årsverk, eit arbeidsomfang tilsvarande alle noverande arbeidsplassar i industri og transport. Og sekstimarstilhengjarane må forklare kvar dei vil hente dei som skal utføre desse årsverka.

Det finst måtar, men neppe innanfor dei måla venstremiljøet har. Éin er å importere arbeidskraft. Me kan til dømes importere helsepersonell frå Baltikum. Det er ein tradisjonell kolonimåte, at overklasselanda dreg av stad med dei best utdanna og kvalifiserte arbeidarane.

Ein annan måte er å importere alt av varer, ikkje berre det meste som no. Men det er korkje solidarisk eller påliteleg.

Ein tredje er at me baserer oss endå meir på det moderne samfunnets arbeidssparande svar, antibiotika mot bakteriesjukdommar, pestisidar mot plantesjukdommar, meir fossilt brensel, stordrift og transport framfor tiltak der folk er osv. Då vil me bidra endå meir enn i dag til oppvarminga og framtidas problem.

Den fjerde måten er å skjere hardare i arbeidsoppgåver. Den store effekten får me med å flytte omsorgsansvar, for barn, sjuke og eldre, frå det offentlege og attende til familiar og privatpersonar. Då vil helse- og omsorgssektoren skrumpe inn til eit globalt gjennomsnittsnivå. Alt tyder på at det vanlegvis blir kvinnene som får ekstraarbeidet og -ansvaret.

Ein femte måte er å gjere arbeidslivet lengre, med at dei unge i staden for dagens normalskolegang til og med vidaregåande går ut i arbeid i tidlege tenår, og med at pensjonsalderen blir høgare.

Ein sjette måte er å redusere vedlikehald og utbetring, forsking og utvikling. Om dei styrande ser bort frå rasfare ved klimaendringar, frå risiko for å miste straum og vatn og vegsamband ved meir uroleg vêr og frå forfallet av offentlege bygningar, kan arbeidsinnsats sparast. Til dess ting dett i hop.

Sluttord om politikk

Hovudoppgåva for det politiske venstre kan ikkje vere å ordne behagelege arbeidsliv for norske innbyggjarar. Hovudoppgåva må vere å arbeide for ei framtid som er berekraftig og solidarisk, og der dei av oss som treng omsorg fordi me er små, sjuke, gamle eller uføre, får det. Finst det rom for seks-timarsdag innanfor ei slik framtid, er det sjølvsagt bra. Men finst ikkje det rommet, må me velje ei slik framtid framfor stuttare arbeidsdag.

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder. Det er å leggje vekt på at arbeidsplassane skal vere slik at folk trivst der, og å byggje på den stoltheita arbeidsfolk flest kjenner fordi me har spesial-kompetanse, anten det handlar om å pleie sjuke, manøvrere bussar, kople vassrøyrer, undervise barn, ta vare på husdyr eller fange torsken som kjem inn til kysten for å gyte. Og å byggje på det fellesskapet me arbeidsfolk med ulike typar spesialkompetanse opplever oss imellom.

Alternativet er også hardare kamp mot det fritidsranet som foregår når kommunar blir slått saman, lokale skular og sjukehus og bibliotek og forsamlingshus og helsestasjonar og aldersheimar blir stengde i bygd og by og kjøpesentra erstattar nær-butikkar. Når det skjer, må folk i staden bruke fritida til å kome på arbeid eller køyre ungar til barnehage eller kveldsaktivitetar eller reise lange vegar til foreldremøte eller til møtet med den kommunale etaten eller til legen eller for å besøke sine kjære på aldersheim eller sjukehus.

I boka viser Grytås gjennom grundig dokumentasjon hvordan norsk fiskeripolitikk er endra de siste årene. Boka er en oppsummering av observasjoner, erfaringer og analyser gjennom mer enn tretti år, der Grytås nesten daglig har rapportert fra næringa.

Gunnar Grytås er forfatter og har arbeidet som journalist i Nordlys, Dagens Næringsliv og Fiskeribladet. Nå skriver han litt for Klassekampen om norsk fiskeripolitikk. Han har skrevet flere bøker om fiskeripolitikk og kystkultur, blant annet historia om Norges Råfisklag. Han er også medforfatter til fembindsverket Norges fiskeri- og kysthistorie som kom i 2014.

Fiskeria har lenge vært en bærebjelke i arbeidslivet og bosettinga langs kysten vår. Men på kort tid har det skjedd ei dramatisk endring i næringa der sterkt økende, private formuer har erstatta solidaritet, utjamning og samfunnsbygging, skriver han i forordet. Noen svært få personer kontrollerer fiskekvoter, areal og konsesjoner – både i tradisjonelt fiske og i oppdrett. Vi fikk de første norske fiskerioligarker: Kjell Inge Røkke og John Fredriksen! Verdien av fiskeressursene er i stor grad overført fra kystsamfunn til fjerne investorer.

Fra 1990 til 2013 ble antallet fiskebruk fra Nordmøre og nordover redusert fra 449 til 178. I samme tidsrommet gikk tallet på fiskere ned fra 27 500 til 11 600. Antallet fartøy ble redusert fra 17 400 til 6 100 i samme periode. Grytås slår fast at et viktig stikkord for de endringene som har skjedd, er stenging av havet som allmenning og privatisering av retten til å fiske. Det ble åpna for handel med kvoter og konsesjoner i et marked, og særlig Kjell Inge Røkke var ivrig med oppkjøpsraid av fiskeindustri med trålere og konsesjoner. Dette har skjedd og skjer selv om norsk lov slår fast at fiskeressursene tilhører det norsk folk i fellesskap.

Både Høyre og Arbeiderpartiet men også Norges Råfisklag har et stort ansvar for en politikk som har samla kvoter og konsesjoner på stadig færre hender. Grytås dokumenterer hvordan Fiskarlaget over år gradvis har utvikla seg fra en fagorganisasjon for norske fiskere til en lobbyist for den kvoteeiende eliten.

Etter kvotebaronene ligger utarma kystsamfunn igjen i hele Nord-Norge. I enkelte lokalsamfunn på kysten er det krise og fraflytting. Eksempler på slike er Hasvik, Vardø, Bugøynes, Mehamn og mange andre fiskevær.

Boka «Kvotebaronar – privat rikdom – utarma fiskevær» er ei svært aktuell bok om norsk fiskeripolitikk. Og den ble ikke mindre aktuell kort tid etter utgivelsen da «Tveteråsutvalget» (Havindustrimeldingen, NOU 2014:16) offentliggjorde sin innstilling. Her anbefales full privatisering og liberalisering av det norske fiskeri- og sjømatregimet. «Tveteråsutvalget» vil oppheve leveringsplikten og deltakerloven, som skulle sikre at aktive fiskere tjente på fisken, og ikke investorer. I Havindustrimeldingen foreslås det å gi storkonsern kontroll over hele verdikjeden og la fiskekvotene samles på enda færre hender.

Grytås er svært kritisk til denne utviklinga i norsk fiskeripolitikk. Men det er lite i boka om hva som er nødvendig å gjøre framover for å utvikle en moderne fiskeripolitikk som tar vare på tradisjonen med aktive fiskere og fiskebruk i de mange kystsamfunnene våre. Vi får sterkt håpe at det kommer ei slik bok om ikke lenge. Boka til Grytås er et ypperlig grunnlag og utgangspunkt for en nødvendig videre debatt om norsk fiskeripolitikk!

Erling Briskemyr

Boka har som undertittel: «Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse.» Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har lest noen av Dammanns tidligere bøker, men vil allikevel våge påstanden at denne boka representerer en mer radikal og systemkritisk Dammann. Jeg har vel hittil ikke oppfattet forfatteren og Framtiden i våre hender som direkte systemkritiske, selv om de helt klart har stått for krav om forandring av kursen, med særlig vekt på klimaspørsmål og vekst- og forbruksproblematikk.

I Verdirevolusjon ser Dammann både bakover og framover. Innledningsvis gjør han opp en kort status over tingenes tilstand hvor han sier:

Vi står ved et vendepunkt i historien. Hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne.

Så tar han et tilbakeblikk og ser hvordan det har gått med de synspunktene og det perspektivet Framtiden i våre hender i sin tid lanserte. Til å begynne med fikk de stor oppslutning, til og med et stykke inn i politikernes rekker – men så kommer det noe avgjørende. Han spør hvorfor ikke oppslutningen ble fulgt opp av befolkningen utover i 1980-årene og svarer: Fordi det ikke er befolkningen som bestemmer. Og heller ikke politikerne. Han sier:

Faktum er at de folkevalgte frivillig sa fra seg en slik politisk kontroll med økonomien da fri flyt av kapital gradvis ble innført som internasjonal regel i løpet av 1970- og 80-årene.

Og videre:

Hovedproblemet verden står overfor, er kapitalens ekstreme frihet til å flytte seg over landegrensene og dermed unndra seg rammevilkår og beskatning, forpliktelser og kontroll.

Han karakteriserer det regjerende økonomiske systemet slik: «Vårt økonomiske system er dømt til å vokse.» Nettopp!

Så tar Dammann oss med noen hundre år inn i framtida. Det er et ganske interessant grep. Han iscenesetter en samtale mellom en ung student og en professor i historiske paradigmeskifter. De er spesielt opptatt av tidsskillet, eller paradigmeskiftet, fra år 2000 og utover. Samtalen inkluderer etter hvert en professor i økonomisk historie. Det har åpenbart skjedd et sammenbrudd på et tidspunkt, med påfølgende kaotiske tilstander, og ut av det har det vokst noe nytt. Han lar den unge studenten stille en masse spørsmål om hvordan det kunne være mulig å styre så hodeløst mot sammenbruddet. Det samfunnet som har vokst fram, har en del trekk som vi godt kan se for oss i et sosialistisk samfunn. Det er altså vokst ut av sammenbrudd og kaos. Sammenbruddet ble først og fremst forårsaket av at klimautviklingen hadde gått for langt, blant annet med store oversvømmelser av havnære områder, noe som drev store skarer av flyktninger innover i landene, hvor det allerede var store mangler på livsnødvendigheter. Et høyst plausibelt scenario. Hele denne framtidsdelen beskriver hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og til dels hva som har vokst ut av det – i tråd med det han sier i starten, at vi står foran et skjebnevalg.

Til slutt oppsummerer Dammann hva han legger i begrepet «verdirevolusjon». Han stiller spørsmålet reform eller revolusjon – og han svarer at det er folket, velgerne, som er den eneste kraften som kan snu utviklingen. Han ser for seg en samarbeidsøkonomi som kan utvikles gjennom politisk debatt og ulike typer lokalt eierskap. Han forventer aggressiv motstand fra de som vil forsvare systemet. Han sier: «En samarbeidsøkonomi må nødvendigvis starte i de enkelte land, slik at de kan gjenvinne sin demokratiske kontroll med kapitalen. Og før eller siden må et overnasjonalt organ gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.» Demokratisk kontroll med kapitalen! Hva betyr det?

Boka kan absolutt anbefales. Den inneholder en del fakta om tingenes tilstand for planeten og menneskene, og den burde kunne føre til en del gode diskusjoner. En innvending kan være at han forfatteren i overkant bruker gjentakelsens kunst. Sånn i et nøtteskall sies mye av det samme i hvert enkelt kapittel. Beskrivelsen av det tenkte sammenbruddet er plausibel, slik verden ser ut. Er perspektivet på overgangen til et annet samfunn plausibel? Det kan jo diskuteres.

Birger Thurn-Paulsen

Erling Folkvord har skrevet bok om Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001. Et drama som det ikke ble satt endelig sluttstrek for, før Høyesterett i januar 2012 avviste anken om forkjøpsrett for beboerne i de 11 borettslagene som ble dannet av beboerne i personalboligene.

Folkvord skriver i boka om salget og konsekvensene for Oslos befolkning og beboerne, som en kriminalfortelling. Det er en fortelling om hastverk, nære forbindelse, vennskap, utpressing, saksbehandlingsmessige tvilsomme snarveier, direkte ulovligheter og store gevinster. Vinneren er den usympatisk framstilte kjøperen Ivar Tollefsen, med gode hjelpere i daværende byrådsleder Erling Lae og daværende nærings og byutviklingsbyråd Anne-Kathrine Tornås. Taperne er beboerne, representert med en hjertevarm framstilt hjelpepleier Ingeborg Bleken. Folkvords åpenbare følelsesmessige engasjement i saken er et tveegget sverd. Engasjement og valg av side er en av Folkvords klare styrker, men tar det overhånd, som det noen ganger gjør i boka, svekker det den godt dokumenterte framstillinga av saka. Negative «karakteristikker»/personangrep virker unødvendige og bidrar ikke til å styrke framstillingen i boka.

Bokas intensjon er å vise at Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001, ranet Oslos befolkning for store verdier, og fratok beboerne i boligene den retten de hadde til en rimelig bolig i nærheten av jobben. Samtidig som store kommunale verdier ble overført til private investorer/spekulanter. Langt på vei blir bokas intensjon oppfylt.

Folkvord har nedlagt et stort arbeid med boka. Et arbeid som har pågått i mange år. Det er et omfattende materialet han har samlet inn. Dette synes tydelig i boka. De faktiske opplysningene han kommer med så godt dokumentert som det har latt seg gjøre. Men i en liten bok, selve boka er på 169 sider, med så mye fakta, er det et stort problem at det ikke skilles mellom viktig og uviktige opplysninger. Boka mangler også en klar og oversiktlig struktur, og dette gjør den tung å lese.

I tillegg til de 169 sidene, kommer det 92 sider faktaopplysninger og fotnoter. Bokas tre hoveddeler, har alle fotnoter nummerert fra en og oppover. Det innebærer at flere fotnoter har samme nummer. Dette gjorde det vanskelig å finne fram til riktig fotnote, noe som ble en irritasjon under lesingen, og bidro til å avbryte sammenhengen i lesningen. Jeg brukte mye unødvendig tid på å bla fram og tilbake og på å lete. Noen av fotnotene var det også vanskelig å forstå hvorfor var tatt med, og noen fotnoter burde ha stått i selve boka.

De fleste av innvendingene ovenfor, burde vært avhjulpet med konsulenthjelp fra forlaget.

Boka har tydeligvis truffet noen nerver. I sommer hadde Erling Lae og Anne-Kathrine Skjørshammer (tidl. Tornås) en kronikk i Klassekampen, i anledning Folkvords bok. De skriver at Folkvords påstander om «ulovlig» salg har blitt gjennomgått og tilbakevist av flere instanser, flere ganger, at han b ruker selektive og fordreide fakta og ryktespredning. De ønsker pånytt å tilbakevise noen av hans påstander. Undertegnede har ikke klart å se at de i kronikken tilbakeviser noen av Folkvords opplysninger fra boka. De nevner ingen fakta som er forskjellig fra det som står i boka. Dette får meg til å tvile på om de selv lest boka, i alle fall særlig grundig. Det er rart at to så oppegående personer ikke har fått med seg det som står, hvis de hadde lest det.

De skriver også i kronikken at Folkvord i boka forteller om kriminelle forhold han har fått kjennskap til, og at dette utelukkende hører hjemme hos politiet, og har ingenting å gjøre med den politiske prosessen. Dette er overraskende. Hvis det er slik som Folkvord skriver i boka, at bruken av en torpedo skremte den viktigste informanten til opposisjonen til taushet, og dette har hatt konsekvenser for den politiske behandlingen, så er definitivt dette en del av den politiske prosessen. Selv om ingen i byrådet eller de folkevalgte hadde ansvar for dette.

Boka gir god og viktig informasjon om hvordan makta hjelper sine egne på bekostning av de mange. Den dokumenterer med tydelighet hvordan hemmelighold og kameraderi er et klassespørsmål. Salget av sykehusboligene endte med at kommunen/innbyggerne tapte store verdier, beboerne mistet sine boliger, og hele boligmiljøer ble forslummet og ødelagt. Det er underlig at ingen i det nåværende eller tidligere politiske maktapparatet har ønsket å kommentere dette.

Berit Jagmann

Den spanske sensasjonen, kaller Lotta Enstad den lille pamfletten om Podemos. Det er en god og kompakt presentasjon av det unge partiet, beskrevet midt i en omskiftelig prosess. Spørsmålet er om fenomenet vil bli omtalt som en sensasjon i tidas fylde.

I vår kom det ei bok, eller snarere en god gammeldags pamflett, på bare 100 små sider som griper fatt i noe av det mest spennende som skjer i europeisk politikk i disse turbulente tider. I tittel og undertittel signaliserer Elstad i tillegg til det sensasjonelle også at det dreier seg om såkalt venstrepopulisme, noe som vekker akutt appetitt på dette unge spanske partiet som suste inn på scenen i mai 2014 ved å kapre fem av totalt 54 spanske folkevalgte til EU-parlamentet og oppnådde 8 % av stemmene. Podemos («vi kan» på spansk) under ledelse av den karismatiske frontfiguren Pablo Iglesias, fosset fram på menings-målingene og nådde på det meste opp i 31 % i meningsmålinger rundt juletider, foran både det regjerende konservative Partido Popular (PP) og sosialdemokratene i PSOE.

Elstad skriver at Iglesias samme dag som Syriza vant det greske valget i januar i år, sto på talerstolen og med et «tikk, takk, tikk, takk» som beskjed til statsminister Rajoy om at tida var i ferd med å renne ut for hans regjerende PP. Hun siterer storavisa El Pais fra vinteren 2015 da regjeringspartiet omsider begynte å ta Podemos alvorlig:

Nå har PP bestemt seg for å gjøre hele sitt politiske landsmøte om til en stor plattform mot partiet som dominerer den politiske scenen i Spania selv om de står utenfor parlamentet.

Elstad skriver:

Da Mariano Rajoy inntok talerstolen, var det nettopp som om man kunne høre klokka tikke i bakgrunnen. Det var et opprop mot demagogi, og etter nesten hvert poeng gjentok han setningen «vi kan ikke» – no podemos. Noen forveksler politikk med Bergprekenen, sa han, og denne «noen» var åpenbart Pablo Iglesias.

Hun fanger i ett avsnitt hva som har skjedd på rekordtid: For bare ett år siden hadde 36-åringen med hestehale kun vært en eksotisk type på tv. Nå bedyret Rajoy, med skjelvende stemme, til det spanske folket at «vi kan ikke gamble med våre barns framtid – i en russisk rulett av lettsindighet, inkompetanse og populisme».

Hun kunne med en viss rett ha skrevet «venezuelsk rulett», for på samme måte som vestlige kommentatorer har prøvd å klistre det greske Syriza og statsminister Tsipras til påståtte nære russiske forbindelser, har Podemos fått merke piskesnerten av beskyldningene som knytter seg til partitoppenes kontakt med og inspirasjon fra Hugo Chavez’ Venezuela og andre latin-amerikanske land. Antydninger om partistøtte derfra er en av ingrediensene. Da sitter ord som totalitære og diktatoriske tendenser løst, samtidig som Podemos også har vært forsøkt knyttet opp til ETA og dermed «allianse med terrorister». I dette koret har de to partiene som har vekslet på å ha makta i spansk politikk siden Francos død, sunget omtrent like høyt og skingrende. Noen har dermed døpt dem med fellesnavnet PPSOE. Og Elstad gir gode argumenter for at de er to sider av samme sak, med beina like langt ned i den gjørma som spansk korrupsjon og smøringskultur utgjør. Ved årsskiftet satt spanske dommere med 150 uløste korrupsjonssaker, som antakelig involverte rundt 2000 mennesker, skriver hun (s. 62), og går i den anledning videre med å skildre noen av de store svindelaffærene (Bankia- og Barcenas-skandalene) som har satt sitt preg på spansk politikk de seinere år.

Det er jo framfor alt den korrupte og isolerte elite, «la casta» (kasten) som har næret framveksten av Podemos siden det formelt ble parti så seint som i mars i fjor. Det Elstad av forklarlige årsaker ikke har fått med, er at et nytt «anti-korrupsjons-parti» har vokst fram med rekordvekst i vår, etter at boka ble trykt. Partiet Ciudadanos, liberalt og høyreorientert, fikk nesten like stor oppslutning som Podemos under valget i Andalusia i vår, enda nykommerne ikke en gang hadde egen organisasjon i provinsen. Det samme valget ble en enorm skuffelse for Podemos som «bare» fikk 14,8 % av stemmene. De fleste fløypartier ville jublet over slik medgang, men når forventningene blir skrudd opp slik ikke minst Iglesias har gjort da han før jul sa at målet var «absolutt flertall», så blir fallet desto større. Nedturen startet allerede på nyåret og nå har det trolig inntrådt en ny fase der Podemos har «landet» etter oppturen. De siste målingene i juli viser 18 og 15 % (h.h.v. i El Pais og GAD3), og de tolkes dels som en følge av Syrizas ublide skjebne i Hellas og dels som resultatet av spansk økonomis forsiktige framgang. Det siste har statsminister Rajoy forsøkt å utnytte ved å love en prosent lønnsvekst til offentlige ansatte som har blitt pålagt lønnsfrys og pensjonskutt i flere år. Elstad drøfter delvis slike spørsmål i kapitlene «Motstandernes trekk» og «Krisen er over og Hellas skal stanses».

Forfatteren gir også en god framstilling av framveksten av Podemos med basis i det sterke miljøet ved Complutense-universitetet i Madrid, debattene i La Tuerka som løftet Iglesias fram som tv-programleder og Los Indignados (M15)-bevegelsen som la grunnlag for den breie mobilisering mot «kasten» under okkupasjonene i 2011–12. Her kommer også en drøfting av populismebegrepet med venstrefortegn inn ved å vise til Ernesto Laclaus latin-amerikanske innflytelse.

Laclau utviklet et vokabular som gikk forbi klassisk marxistisk tenkning, og erstattet tradisjonell klassekampanalyse med tanker om et radikalt demokrati som overskred stemmelokaler og fagforeninger.

skriver Elstad (s. 56) etter å ha tatt for seg Podemos «nytale» tidligere. Man snakket ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten» og om «demokrati» versus «oligarki», heter det, og «borger» erstattet «arbeider», høyre-venstre ble ikke vektlagt osv.

Men her blir analysen mangelfull. For den M15-beslektede occupy-bevegelsen som jeg møtte i flere byer i USA høsten 2011, viste nettopp sin svakhet ved at paroler som «we are the 99 %» kunne forveksles med klasseanalyse og maktforhold, og manglende organisering og flat struktur ble dens endelikt. Her ligger noe av sprengstoffet innad i Podemos, paradoksalt nok fordi de har valgt en så tungt topplederbasert partimodell, og med «sirklene» (grunnplansorganene) som uttrykk for en temmelig løs organisering der mange av «de indignerte» ikke kjenner seg igjen. En annen sak er at Iglesias bruker klassebegrepet, om enn mer allment, som i programutsagnet om «forsvar av de lavere klassene» i artikkelen «Vår strategi» (Le Monde Diplomatuiqe, juli 2015). I den samme artikkelen drøfter han for øvrig de nye problemene Podemos møter nå som motstanderne har fått summet seg til motangrep. De har lykkes et stykke på vei (bl.a. trakk den ene av ledertroikaen, Juan Carlos Monedero seg i vår etter anklager om manglende skattebetaling og Venezuela-forbindelser), og det tvinger Iglesias til å innrømme at de er på vei til å bli plassert på den høyre-venstre-aksen han ville unngå, og at hans forsøk på å definere Podemos som «en ny sentralitet» glipper.

Så lenge var Adam i paradiset

Og mens Podemos i sin eufori i vinter har lagt om politikken med tanke på å skulle ta makta og har lagt til side noen av sine opprinnelige krav (som borgerlønn, krav om full sysselsetting i et land med 22 % ledige, senking av pensjonsalderen, og det å nekte å betale tilbake «illegitim gjeld» til EU), må partiet vende seg til å kjempe om tredjeplassen på pallen fram mot høstens valg. Da vil det kanskje bli mindre snakk om populisme og mer om organisasjon og skolering, mindre Laclau og mer Lenin og Gramsci som den beleste marxisten Iglesias ikke legger skjul på at han er påvirket av.

Podemos har allerede oppnådd det «sensasjonelle» å true det spanske «topartisystemet» og i lokalvalgene i juni gikk koalisjoner der Podemos var med til topps og fikk ordførere i flere av storbyene (Madrid, Barcelona, Zaragoza m.fl.). Men nettopp disse alliansene viser at det er flere krefter som trekker samme vei, og kan kanskje antyde at Podemos’ stilling ikke lenger vil bli så markant som den har vært det foregående året innen en gryende opposisjon. Podemos har ikke minst utfordret sosialdemokratiet som nå ikke riktig vet hvilken vei de skal vende seg for å finne passende lekekamerater. Sånn sett har dette et allmenneuropeisk perspektiv som bidrar til å forme nye tanker om hvordan et reelt venstre kan skapes når sosialdemokrater i alle land har forent seg bak EU-troikaens «austerity»-politikk.

Lotta Elstads pamflett burde tjene som eksempel på et politisk opplysningsarbeid som bør gjenopptas på brei front. Andre partier og motkrefter (Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland, Beppe Grillos-rørsla i Italia) burde belyses på samme måte – så blir vi kanskje alle litt klokere.

Halvor Fjermeros

Krigen i Ukraina og en nesten total svikt i tilliten mellom særlig USA og Russland, gjør at faren for en atomkrig er større enn den var selv under den kaldeste perioden av den kalde krigen, sa eksperter ved sikkerhetskonferansen i München.

Den gangen fantes det i det minste en «rød telefon» som kunne brukes mellom supermaktslederne i en krisesituasjon. Nå finnes det ikke en gang noe sånt.

Én misforståelse kan være nok til at atomalarmen går.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP(ml), har bl.a. skrevet den aktuelle boka Blod, olje og våpen (Forlaget Rødt!, 2013) og sjølbiografien En folkefiende (Aschehoug, 2013) og er politisk blogger.

De leserne av tidsskriftet Rødt! som ennå husker diskusjonene om krigsfaren i ml-bevegelsen på slutten av søttitallet og begynnelsen av åttitallet vil huske at forestillinga om en «stadig økende krigsfare» var noe av et dogme. I imperialismens epoke er det alltid fare for krig, og siden Sovjetunionens sammenbrudd har det vært et stort antall kriger som til sammen har drept flere millioner mennesker. (Somalia, Kongo, Afghanistan, ex-Jugoslavia, Irak, Libya, Jemen og Syria, bare for å nevne de største av dem.) Men det har (heldigvis) ikke vært noen stor krig der stormaktene har slåss direkte mot hverandre.

Sovjetunionens sammenbrudd og nyoppdeling av verden

Annen verdenskrig endte som kjent med at de tre store, Churchill, Stalin og Roosevelt i Jalta på Krim i februar 1945 ble enige om maktfordelinga i Europa. På tross av den kalde krigen, sto Jaltaavtalen gjennom borgerkrigen i Hellas, Ungarn-krisa i 1956 og Warszawapaktens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Den holdt til Berlinmuren brast i november 1989. Og med Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning i 1991, ble det helt klart: Store deler av den maktbalansen som var skapt mellom stormaktene i Europa gjennom to verdenskriger, var med dette annullert.

I imperialismens epoke betyr det bare én ting: Tida er igjen inne for nyoppdeling. Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsninga av Jugoslavia hadde lagt hele området fra Vest-Tysklands østgrense til Russland vestgrense og fra Adriaterhavet til Svartehavet, og videre gjennom de tidligere sovjetrepublikkene fram til Kinas vestgrense, åpent for oppdeling på grunnlag av det nye styrkeforholdet. Hvem skulle overta Sovjets tidligere hegemoni over de baltiske statene, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, DDR, Romania, Ukraina, Moldova, Bulgaria, Albania og de tidligere jugoslaviske republikkene? Hvem skulle dominere beltet fra Georgia til og med Usbekistan?

Aldri før i imperialismens historie har et så stort område vært klart for gjenoppdeling. Dette skaper en ustabilitet så voldsom at kriger ikke er til å unngå. Og særlig når USAs seier i den kalde krigen har erstattet terrorbalansen med en terrorubalanse, viser det seg at kriger har kommet på løpende bånd i det som angivelig skulle være en ny æra av fred og sikkerhet. Dessverre er det ingen grunn til å tro at dette slutter med NATO-alliansens angrepskrig mot Jugoslavia.

En nesten-katastrofe ved Norge

25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var, at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer, ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Dette kalles raketthendelsen på Andøya.

Men i denne perioden hadde USA en tillit til den russiske presidenten som ikke finnes i dag, og vice versa. I dag kunne det gått verre. Den amerikanske våpeneksperten Theodore Postol advarte nylig om at en tilsvarende episode i dag lett ville kunnet ha utløst en kjernefysisk katastrofe.

Fem eller seks minutter kan være tilstrekkelig, hvis du har tillit, hvis du har kommunikasjoner, og hvis du kan sette i gang dette maskineriet, sa den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanov under sikkerhetskonferansen i München. Dessverre, fortsatte han, så er dette maskineriet svært dårlig i dag, og det hersker en stor mistillit.

Da Ivanov ble spurt om hva han trodde ville ha skjedd dersom en episode som den i 1995 hendte igjen, svarte han: «Jeg er ikke sikker på at den riktige avgjørelsen ville bli truffet.»

Theodore Postol minner i sin artikkel om at Bulletin of the Atomic Scientists nylig stilte dommedagsklokka fram fra fem minutter på tolv til tre minutter på tolv. I sin uttalelse sier forskerne:

Klimaforandringer som ikke hindres, global kjernefysisk modernisering og overdrevent store kjernefysiske våpenlagre utgjør ekstraordinære og utvilsomme trusler mot menneske-hetens fortsatte eksistens og verdens ledere har ikke evnet å handle så raskt og omfattende som situasjonen krever for å beskytte menneske-heten mot en potensiell katastrofe. Denne manglende evnen til politisk ledelse truer hvert eneste menneske på jorda.

Krigsfaren i Europa

Krisa i Ukraina er et grelt eksempel på denne mangelen på klokskap og lederevne som forskerne skriver om. USAs ledelse har vist en skjødesløs arroganse ved å utløse statskuppet i Ukraina i februar 2014 og dermed sette Russlands sikkerhet i fare på en måte som måtte føre til økt krigsberedskap i Moskva. Og når så USA sørger for å legge makta i Kiev i hendene på en junta av hel- og halvfascister, som gjør så godt de kan for å utløse krig mellom Vesten og Russland, har det gjort saka enda verre. Og på toppen av det har Europas ledere vist seg som alt annet enn ledere. De har sviktet på alle punkter og latt seg lede inn i en aggresjonsspiral mot Russland som meget lett kan føre til kjernefysisk krig.

Og norske partier, hva gjør de? De fortsetter med sine uvesentligheter som skal innbille velgerne at det er forskjell på dem, samtidig som de dilter fortrøstningsfullt etter USA og støtter enhver militær og politisk opptrapping fra en supermakt som tydelig har gått fra overlegenhet til desperasjon. Har ikke samtlige partier på Stortinget støttet ødeleggelsen av Libya? Støtter ikke samtlige partier på Stortinget den vettløse sanksjonspolitikken mot Russland? Er de så kunnskapsløse at de ikke skjønner at økonomisk krigføring er krig?

Og den offisielle opinionen? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser hva mediene fylles med av stoff eller hva som engasjerer folk på sosiale medier. Det er krig i Europa, folkens. Folk i tusentalls dør. Millionbyer bombarderes. Faren for atomkrig har ikke vært så stor som nå siden Cuba-krisa.

Har Kongressen gitt Obama en krigsfullmakt?

Amerikanske kongressmedlemmer er ikke den delen av menneskeheten som har størst innsikt i internasjonale spørsmål. Med det de mangler i innsikt, tar de igjen i makt. Denne forsamlingen av kjøpte og betalte representanter for Wall Street vedtok 4. desember 2014 et av de mest krigshissende dokumenter verden har sett på lenge. Når verdens største atommakt gir fullmakt til krig på grensa til verdens nest største atommakt er det på tide å reagere.

H. Res. 758

Dokumentet har den offisielle tittelen H. Res. 758 og er så stappfullt av historieforfalskning og aggresjon, at det hadde vært fullstendig latterlig – dersom der ikke var så farlig. Noen vil kanskje avfeie det som en politisk meningsytring fra en konservativ kongress. Men hvor dårlig slike dokumenter måtte være underbygd, så kan de danne den fullmakten en president trenger for å kunne gå til krig. Det er nok å minne om Iraq Liberation Act fra 1998, som jo la det formelle grunnlaget for USAs folkeretts-stridige og katastrofale krig mot Irak i 2003.

Allerede i de to første avsnittene snur kongressen opp-ned på de faktiske forhold. Man har vedtatt at

Russland har utsatt Ukraina for politisk, økonomisk og militær aggresjon som har til hensikt å etablere sin dominans over landet og skritt for skritt oppheve dets uavhengighet.

Dette kommer fra nasjonalforsamlinga i et land som etter eget utsagn har brukt 5 milliarder dollar for å sørge for et regimeskifte i Ukraina, som har støttet statskupp mot den folkevalgte presidenten og støttet et regime som har gått til angrepskrig på sin egen befolkning. Dette kommer fra et land som nå har fått innsatt en ansatt i State Department, og amerikansk statsborger, som finansminister i Ukraina. Forsøk på dominans over Ukraina – det er USA, det.

I avnitt to snakker man om at «Russlands invasjon i og militære operasjoner på ukrainsk territorium er en grov krenkelse av Ukrainas uavhengighet og territoriale integritet.» Nå har det seg jo sånn at selv US State Department ikke har lykkes i å legge fram skyggen av et bevis for at det har foregått noen slik invasjon.

USA har verdens mest avanserte overvåkingssatellitter. Kameraene deres kan lese nummerskiltene på biler og avisoverskrifter. Det måtte da ha vært en smal sak å gjøre en fotodokumentasjon av en russisk invasjon.

Det eneste punktet der kongressen har et poeng er naturligvis når man snakker om anneksjonen av Krim, men der kommer man ikke bort fra at det tross alt var en folkeavstemning til fordel for en tilslutning til Russland. Det er mer enn man kan si om Kosovo, der USA godkjente en løsrivelse fra Serbia, uten noen form for folkeavstemning.

I en skarp polemikk mot folkeavstemninga på Krim-halvøya og mot at løsrivelsen av Krim ble sammenliknet med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia, sa Barack Obama i mars 2014:

… Kososvo forlot først Serbia etter en folkeavstemning som ikke var organisert utenfor internasjonal lov, men i nøye samarbeid med FN og med Kosovos naboer. Ikke på langt nær noe av dette skjedde på Krim.

Nå var det ikke noen folkeavstemning i Kosovo. Uavhengighetserklæringen ble vedtatt av provinsforsamlinga i Kosovo – uten noen forutgående folkeavstemning. Avstemningen ble fordømt av det serbiske mindretallet og av Serbia. Dermed var det heller ikke noe samarbeid med FN eller med Kosovos naboer.

Fra fullmakt til aggresjon

Kongressen gir presidenten fullmakt til å «forsyne Ukraina med dødelig og ikke-dødelig forsvarsmateriell, tjenester og trening som trengs for effektivt å kunne forsvare sitt territorium og sin suverenitet». Som NATO-land er det viktig for Norge å merke seg følgende: Kongressen

oppfordrer (som i pålegger, min merknad) NATO-allierte og USAs partnere i Europa og andre nasjonaer til å avbryte ethver militært samarbeid med Russland, inkludert å forby salg av dødelig og ikke-dødelig militært utstyr til Russland – og bekrefter USAs forpliktelser under NATOs paragraf 5 og ber NATO-landa sørge for sin fulle andel av de ressursene som trengs til det kollektive forsvaret.

(Det siste har jo Jens Stoltenberg sagt at han skal jobbe hardt for å få til, altså en storstilt opprustning.)

Amerikanske våpen og amerikansk-trente soldater skal altså ut i krig på Russlands grense, Ukraina gjøres til en ikke-alliert alliert og paragraf 5 gjelder.

Det eneste positive man kan si om kongressens vedtak, er at det ikke er en erklæring om å gå til krig mot Russland. Men vedtaket gir presidenten alle de fullmaktene han måtte trenge til å trappe opp mot en krig mot Russland. Og USAs «allierte» (som i vasaller) i Europa får beskjed om at de skal være med på det og at paragraf 5 gjelder, altså at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alliansen. Når så Ukraina defineres som en alliert og det hevdes at Russland allerede har invadert Ukraina, så er det vel sjelden presidenten har hatt så frie hender til å utløse en krig.

Krigsfaren dempet etter møtet mellom Kerry og Putin?

12. mai 2015 møtte USAs utenriksminister John Kerry sin kollega Sergeij Lavrov og president Putin i Sochi. Møtet munnet ut i en pressekonferanse som kan tolkes som en bråstopp for krigsdynamikken. Kerry ga sin støtte til Minsk2-avtalen om våpenhvile i Ukraina og understreket behovet for å samarbeide med Russland både når det gjelder Iran og Syria.

Etter mer enn ett år med stadig mer aggressiv krigsretorikk fra USA mot Russland, etter måneder med stadig flere militærøvelser mot Russland og etter to svært krigerske vedtak fra den amerikanske kongressen, kommer både møtet og uttalelsene i Sochi som en stor overraskelse. Hvordan skal de tolkes?

Dette er helt nye toner. Men var det spill for galleriet, en felle for Putin, eller var det en faktisk nedtoning av aggresjonen?

Det vi kan se på bakken, er at sjøl om våpenhvilen brytes hele tida, så har det ikke kommet noe større engrep på Øst-Ukraina.

I mellomtida har dessuten situasjonen i Syria godt fra ille til enda verre i og med at Tyrkia nå også deltar direkte i krigen mot Syria. Til nylig har landet vært den viktigste støttespilleren til IS, men så har Tyrkia altså i navnet startet en «krig mot IS». I virkeligheten er Tyrkias krigføring rettet mot PKK og mot regjeringa i Damascus. Dette gjør at en større internasjonal konflikt fort kan starte i Syria heller enn i Ukraina.

Massevis av NATO-øvelser mot Russland

En venn av meg møtte nylig en amerikansk soldat på gjennomreise i Oslo. Nærmere bestemt så jobber han for US Air Force, på tredje eller fjerde året av utstasjonering i Europa/Tyskland og nå i det siste, Øst-Europa som fokusområde. Han nevnte at det ble en hel del turer til Øst-Europa i det siste, pga Russlands og Putins politikk overfor Ukraina, og nevnte blant annet baltiske land. Han sa at det pågår en mengde militær-øvelser tett på grensene til Russland for tida. Ikke noe av dette blåses opp i mediene. Men NATO har publisert en oversikt over «key exercises» som kanskje er utfyllende. Den viser 12 store øvelser fra mai til november 2015.

Soldaten nevnte også hvordan han på sine egne, personlige turistturer til blant annet Baltikum, møtte på mengder av amerikanske soldater og spesialtropper på steder han ikke ante at det var meningen at de skulle være. Det er altså ikke noe som kommuniseres bredt internt blant styrkene en gang, men troppe- og personellforflytninger som foregår, om ikke veldig diskret, så uten at man ønsker å trekke oppmerk-somhet fra medier osv til det.

Hvordan tolke dette?

Min tolkning er at USA ikke har gitt opp krigsplanene. USA taper kampene om markedene og industriutviklinga overfor Kina. For USA som supermakt er en eventuell akse Berlin–Moskva–Beijing en stor trussel, fordi den vil svekke USAs globale posisjon på en helt dramatisk måte. For å hindre dette er USA villig til å føre de krigene det militær-industrielle komplekset mener trengs for å opprettholde verdensherredømmet.

For enhver som følger litt med, er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig – en stor en.

Flere skriver nå om at faren for krig øker. Men hvilke tegn skal vi se etter for å vurdere hvor sannsynlig det er at det bryter ut en nye storkrig i verden, en krig mellom supermakter og stormakter som trappes opp til en tredje verdenskrig.

Jeg skal tenke litt høyt rundt dette.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. Har blant annet skrevet boka De tjente på krigen (Forlaget Oktober, 1974).

I forrige århundret opplevde menneskene to verdenskriger, dvs. kriger som omfattet de fleste stormakter og store deler av verden. I visse perioder av dette århundret var også spørsmålet om en 3. verdenskrig aktuelt. I siste halvdel av 1950-tallet husker jeg at vi var noen kamerater som vurderte sjansen for storkrig da konflikten mellom Sovjet og USA/NATO ble skjerpet.

Så hadde vi tiden rundt Cuba-krisen høsten 1962 der faren for storkrig så ut til å være akutt i noen uker i oktober. Jeg hadde akkurat da begynt å avtjene min verneplikt som på Harald Hårfagre, eller Madlaleiren som den kalles. Etter at krisen blåste over, kan jeg ikke huske at resten av vernepliktstiden, som jeg etter hvert tilbrakte i samme leir som øvingskvartermester, var preget av krigsfrykt.

På 1980-tallet var det mange som mente at faren for en slik utvikling var ganske sannsynlig. De kom fra så forskjellige miljøer som Arbeidernes Kommunistparti i Norge og flere borgerlige militæranalytikere og offiserer. Grunnlaget for dette standpunktet var rivaliseringen mellom USA og Sovjet om verdensdominans, den store opprustningen på begge sider, blant annet med produksjon av store mengder baser, landstridskrefter, fly, båter og ubåter utrustet med raketter med atomstridshoder eller atombomber.

Som vi har sett, blåste faren over, og det ble ikke noen slik krig. USA vant den økonomiske, politiske og ideologiske kampen, og ble for en stund den enerådende supermakten, uten at det kom til verdenskrig. Sovjetunionen falt sammen som statsbygg og befolkningen i Russland og de gamle sovjetstatene ble kastet ut i 10–15 år med økonomisk og sosial katastrofe.

Nå er det særlig situasjonen i Ukraina som igjen har aktualisert spørsmålet om vi vil oppleve en storkrig i vår tid, og om det er sannsynlig at dette vil skje relativet raskt, for eksempel innen de nærmeste 30 årene. Men også kampen mot den islamske staten og de økte motsetningene mellom Kina på den ene siden og særlig Japan og USA på den andre trekker i samme retning, sammen med noen andre momenter som jeg vil komme tilbake til.

Hvor sannsynlig er en ny verdenskrig?

For å fortsette tankerekken vil jeg først skille mellom begrepene grunn og årsak. På den ene siden har vi grunnen, hele grunnlaget, til at det eventuelt kan bli en 3. verdenskrig. Dette grunnlaget kan utvikle seg slik at utbruddet av en slik krig blir mer eller mindre sannsynlig. Det sier noe om hvor lett krigen kan bryte ut og omvendt, men det sier ikke noe om krigen virkelig kommer i gang.

For å utløse en mulig krig trengs en årsak, en hending eller noen hendinger som setter i gang en verdenskrigsprosess på det grunnlaget som er utviklet. Det mest kjente eksemplet er «skuddet i Sarajevo», som, ut fra det grunnlaget som da fantes, satte i gang den prosessen som fikk navnet 1. verdenskrig.

Grunnlaget for ny verdenskrig

Når det gjelder å finne frem til grunnlaget, tenker jeg at det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i tre forskjellige områder: for det første økonomi, for det andre politikk og for det tredje ideologi.

Da Lenin og andre analyserte grunnlaget for og årsaken til første verdenskrig, var en undersøkelse av det økonomiske grunnlaget viktig. Det som ble fremhevet, var at stormaktene av økonomiske grunner ble tvunget utover sitt eget territorium for å finne investeringsmuligheter for overskuddskapitalen sin, avsetningsmuligheter for vareproduksjonen sin og områder der en kunne finne rimelige råvarer. Særlig understreket ble investeringenes betydning. Så la en vekt på at hele verden var blitt oppdelt mellom stormaktene, og så begynte kampen om å ta fra hverandre. Stormaktene utviklet seg i forskjellig takt når det gjaldt økonomien, og nykommere som utviklet seg raskere enn de eldre kapitalistiske statene, måtte også forsøke å erobre deler av verden av samme grunner som de andre hadde gjort tidligere. Den eneste måten å få til dette på, når det ikke var flere nye området å ta, var altså å ta fra noen andre stormakter. Det kunne en stort sett bare gjøre gjennom krig.

Stormaktenes vekst og fall

I 1988 kom så Paul Kennedy med det store verket The Rise and Fall of the Great Powers – Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. Hans konklusjoner befester teorien om at det stadig skjer forskyvninger i økonomisk makt mellom statene etter 1500. Han sier også at den militære makten avhenger av den økonomiske, men at statene ofte vokser i økonomisk makt først og så militært. Han har også sett at de statene som har passert høydepunktet i økonomisk utvikling i forhold til andre, prøver å holde på sin politiske makt ved hjelp av mer satsing på militær makt. Så skjer stort sett det at de forstrekker seg militært og dermed undergraver sin egen økonomiske basis. Noe som i sin tur også gjør det umulig å holde oppe den økonomisk dominansen.

Han avslutter med å vurdere noen grunnleggende utviklingstrekk i forhold til økonomisk endring og militær konflikt etter 1988.

For det første vil det skje en gradvis endring mellom de største og mektigste statene og flere andre når det gjelder del av verdens produksjon og militærbudsjett. Men dette vil være en lengre prosess, og det er ikke sannsynlig at noen annen stat når opp til nivået til det fem største maktene som var USA, Sovjet, Kina, Japan og Den europeiske økonomiske union som det da het.

Vi vet at like etter 1988 falt Sovjet falt sammen og Japan gikk inn i en lang periode med lavere økonomisk vekst etter 1990, USA fikk sine økonomiske nedgangsperioder like etter 1990, rundt 2000 og særlig etter 2008. Og vi vet at Kina har tatt steget frem til å bli en økonomisk stormakt som knapt noen kunne tenke seg for bare 17 års siden. Så vet vi at Russland har kastet ut sine uten- og innenlandske nyliberalister som skapte den dypeste krisen landet har vært i siden 2. verdenskrig, og at en der har jobbet for å få opp igjen den økonomiske veksten. I det siste er det særlig samarbeidet med Kina som peker fremover og oppover.

For det andre skriver Kennedy at balansen mellom stormaktene vil endre seg slik at Japan og Kina vil få økt vekst, mens USA og de andre vil sakke etter.

For det tredje mener han verden militært sett har bare to maktpoler, USA og Sovjet, som begge har hatt midler til å ødelegge hverandre, men at dette monopolet tar slutt. Det skjer fordi slike våpen er ubrukbare og fordi noen andre stater har allerede kjernevåpen og andre vil utvikle slike våpen. Han viser også til at Kina hele tiden styrker sitt militærvesen samt at den samlete militære styrken til EU-landene kan utgjøre en stor maktkonsentrasjon hvis de vil samarbeide effektivt.

Til slutt sier han at de siste fem hundre årenes historie viser at det er vanskelig å finne en balanse mellom hvor mye en spanderer på å sikre seg militært og hvor mye en bruker på produktive investeringer som øker landets økonomiske styrke. Hvis en satser for mye på sikkerhet, undergraver det den økonomiske utviklingen og til syvende og sist svekkes da også den militære makten, selv om det en stund ikke er så lett å oppdage.

En siste konklusjon fra Kennedy, som er viktig, er at store kriger alltid blir vunnet av dem som har de største økonomiske ressursene. Hans analyser bekrefter altså langt på vei noen av Lenin sine slutninger fra tiden rundt første verdenskrig.

Utviklingen i mellomkrigstiden

I perioden etter 1. verdenskrig og frem til 2. verdenskrig, skjedde det også en forskyvning i de økonomiske maktforhold i verden. De statene som vokste i økonomisk makt, var USA, Tyskland og Japan. USA la i stor grad under seg Latin-Amerika, utbyttet dette området, og la seg ikke så mye bort i andre deler av verden som de har gjort senere. Men den tyske staten måtte ty til kraftige midler for å reise seg igjen etter 1. verdenskrig med belastningen fra de enorme beløpene den ble pålagt i skadeserstatninger og følgene av inflasjonskrisen på 20-tallet.

Redningen for Tyskland ble i første omgang den militære keynesianismen. Den nazistiske staten investerte i offentlige anlegg og militærvesenet for å få fart på økonomien igjen, for å få ned arbeidsløsheten og bedre levekårene for folk flest. Det foregikk ved opptak av lån. For at det ikke skulle ende i økonomisk sammenfall, krevde denne politikken også at det ble stilt opp mål som medførte forbruk av militære midler og bruk av den nye militære makten som falt sammen med de økonomiske interessene til de største finanskapitalene og monopolene i landet som nazistaten tjente.

Et interessant moment som Keynes understreket, og som nykeynesianerne synes å ha glemt, er at det bare er mulig for en stat å få til en stabil økonomisk vekstsituasjon dersom en klarer å holde opp et eksportoverskudd. For å klare dette, må en ha voksende avsetningsmarkeder – eller lebensraum som Hitler kalte det. Nå heter det EU. Dette kan en skaffe seg gjennom økonomiske metoder, slik Kina og Tyskland i hovedsak gjør det nå, eller gjennom militære metoder slik Nazi-Tyskland gjorde det.

Det økonomiske moment blir viktigere

Ellers mener jeg at det er et rent økonomisk element som har fått stadig større betydning etter første verdenskrig. Det er krig som ødeleggelse av produktivkrefter, eller med et begrep fra Marx, ødeleggelse av konstant kapital. Marx sin tanke var at de store økonomiske krisene i kapitalismen, som kom med jevne mellomrom i de ut-viklete kapitalistiske statene, måtte føre til revolusjonære oppstander fra arbeiderklassen i hans tid. Men etter hvert kom han til å tvile på denne konklusjonen fordi det var så store områder i verden som ennå ikke var erobret av kapitalen. Det betydde at kapitalen hadde muligheter til å utvikle/utvide seg videre og avdempe krisene i kjernelandene gjennom utbytting av nye områder også etter at verden var politisk oppdelt mellom stormaktene, og selv om statene i resten av verden i stor grad ble formelt politisk selvstendige. Likevel kunne ikke dette føre til at de grunnleggende prosessene i kapitalismen ble endret, de tok bare lengre tid. Så lenge kapitalen kunne og kan legge inn under seg nye områder for utbytting, skyves krisene ut av kjernelandene og dempes der. Men det finnes ikke uendelige områder og et viktig spørsmål i dag er hvilke områder som finnes igjen i forhold til størrelsen på de allerede eksisterende problemene.

Kapitalen som epoke er i krise

István Mészáros mener, i sitt monumentale verk, Beyond Capital, at kapitalen nå rører borti sine ytterste grenser og at alle store motsigelser aktiveres mer og mer. Kanskje han overdriver en del. Jeg ser selv at Afrika kan bli det siste kontinentet som kapitalen erobrer full ut, og at det ennå finnes en del felter innen de gamle områdene som ikke er tatt helt ut i bruk for merverdiproduksjon. Noen mener også at økonomiske samarbeidsområder med Kina i sentrum kan gi enda 20 år med økonomisk vekst i de delene av verden som slutter seg til. Men selv når vi tar hensyn til dette, kan det se ut som vi i løpet av en generasjon, eller innen rundt 20–30 år vil se et uimotståelig krav etter en ødeleggelse av konstant kapital i en størrelsesorden vi aldri har sett før, for å få opp igjen profittraten i systemet. Dette gjør at grunnlaget for en storkrig stadig utvikles.

Er en ny verdenskrig umulig?

Samtidig vurderer Mészáros at en slik krig vil kunne føre til bruk av atomvåpen i så stor målestokk at en risikerer å utrydde menneskene, eller i hvert fall ødelegge så mye på en slik måte at profittmulighetene i det hele vil innskrenkes drastisk eller altså forsvinne helt. Dette er ikke i kapitalens interesse. Det er derfor ikke sannsynlig at det vil oppstå kriger som kan få dette resultatet. Dermed er den viktigste metoden for å ødelegge svært mye konstant kapital på relativt kort tid i virkeligheten ikke tilgjengelig for kapitalen. Noe som igjen betyr at den normale prosessen for kapitalen vil være dypere og mer varige økonomiske kriser som fører til mer ødeleggelse enn oppbygging av produktivkrefter. For den enkelte kapitalen blir det da like viktig at andre kapitaler går fallitt som å opprettholde seg selv. Det sistnevnte er forutsetningen for det førstnevnte. Dette gjelder også for hele land som vi kan se i forholdet mellom Tyskland og Hellas.

Da kan det se ut som om kapitalen i sin langt utviklete form, som Marx forutså allerede i Den tyske ideologien, fører til universell ødeleggelse. Dersom en ikke kan komme ut av denne onde spiralen, vil ikke kapitalismen kunne opprettholdes, rett og slett fordi den er et system som ikke lenger kan sikre livet til stadig større deler av menneskene på jorden. Det blir etter hvert et spørsmål om liv og død å oppheve dette systemet.

Jeg mener at vi ikke helt kan utelukke at det bryter ut en krig der våpen blir brukt som ødelegger våre livsvilkår. Men jeg ser at Mészáros har et poeng. Vi vet jo at Albert Speer, Hitlers rustningsminister, ikke utførte sin førers pålegg om å ødelegge tysk industri og transportkapasitet i slutten av 2. verdenskrig. Det var selvfølgelig fordi det truet de store tyske finansinstitusjonenes og industrikonsernenes profittinteresser.

Spesielt om USA

Så har jeg noen kommentarer om USA sin rolle. Nesten alle i USA har en spesiell opplevelse av verdenskrig. Denne krigen røsket USA ut av en langvarig økonomisk krise, fjernet den store arbeidsløsheten og skapte en nye industriell utvikling som verden aldri hadde sett før. Dette skjedde uten de ødeleggelsene som krigen ellers førte til i de krigførende land. Det betyr at krigen fremsto som en gyllen tid for USA, som la grunnlaget for landets enorme økonomiske styrke og verdensdominans i årene etterpå. Ingen sivile innbyggere ble såret eller drept. Ikke noe ble ødelagt. Det var bare økende produktivitet og gode tider. Landet tapte nok 300 000 soldater i krigen, og det var selvfølgelig fryktelig for dem det rammet. Men stort sett var det andre som bar byrdene, spesielt Sovjet med rundt 25 millioner drepte og enda flere sårete og rundt 40 000 ødelagte landsbyer. Dette betyr at folket i USA ikke har noen egen erfaring med hva en verdenskrig er. Hvis vi ser bort fra folkemordet på indianerne på 1800-tallet, så skriver dette folkets kollektive erfaring med krig seg fra borgerkrigen 1861–1865. For folk flest i USA har verdenskrig rett og slett betydd oppgangstider og bedre leveforhold. Denne situasjonen førte også til utvikling av det som Eisenhower kalte det militær-industrielle kompleks. Vi har sett at USA flere ganger har satt i gang kriger for å kick-starte økonomien sin når nedgangskonjunkturer har truet.

Så til litt nyere historie. Da Sovjet falt sammen i 1990, ble USA verdens eneste supermakt og så svært mektig og uovervinnelige ut. Det ble satt i gang et stort arbeid for å innlemme de statene som ble dannet etter sammenbruddet, i USAs interessesfære. Og vi kan i hvert fall nevne de to Irak-krigene og Afghanistan-krigen der momentet med krig for å forebygge økonomiske nedgang spilte en rolle. Men det kan se ut som den økonomiske virkningen av flere av disse krigene ikke blir så gunstige som ønsket i USA. En relativt kort krig med stort forbruk av militære midler er «fint», men når krigene drar ut, slik de har en tendens til, vil de i stedet blir en belastning også på økonomien. Likevel er det slik at det militær-industrielle komplekset jo lever av kriger og derfor utgjør en slags joker i spillet om krig og fred. Dersom dette komplekset vinner frem når de avgjørende beslutninger blir tatt, kan kriger starte selv om de helhetlig sett vil være til ulempe for hele kapitalen i USA.

Det faktum at USA for en tid ble den eneste supermakten, og slik sett svært overlegen alle de andre maktene, skjulte store svakheter, spesielt på det økonomiske området. Reelt sett hadde USA vært i internasjonal økonomisk tilbakegang i forhold til f.eks. Tyskland og Japan helt siden like etter 2. verdenskrig. Særlig etter 1965 falt fortjenestene til industrikapitalen drastisk frem mot 1980. Dette drev frem en ny økonomisk politikk for større utbytting av arbeidskraften og åpning av nye områder for investeringer. Det gamle Sovjet og Kina ble åpnet for dette. Også inne i de kapitalistiske statene ble det åpnet nye områder for merverdiskaping gjennom privatisering og konkurranseutsetting osv. Det er blitt kalt globalisering eller nyliberalisme. Samtidig tok en i stadig større grad i bruk lån for å finansiere både investeringer og forbruk.

Det viste seg likevel at historien ikke hadde nådd sitt endepunkt og at evig kapitalisme ikke var så enkelt å få til. Først fikk vi en ganske kraftig advarsel ved konjunktur-nedgangen i 2000, og så kom den store smellen i 2008. Egentlig viste denne smellen at systemet er i dyp krise. I tiden etterpå har heller ingen vært i stand til å foreta endringer i systemet som kan hindre at det skjer igjen, og kanskje enda kraftigere neste gang.

Samtidig har ikke USA lyktes med sine militære eventyr de siste tiårene. Taktikken er blitt tvunget over fra både direkte militære aksjoner, destabiliserende indre virksomhet i andre land til militære tilbaketrekninger og mer ensidig satsing på destabilisering. Det er kanskje tydeligst i flere arabiske land og Ukraina, men foregår over det meste av verden slik William Blum har dokumentert på ugjendrivelig vis f.eks. i Killing Hope: U.S. Military og CIA Interventions Since World War II, fra 1995/1998 og seinere bøker.

En av Lenins konklusjoner i hans bok Imperialismen var at det er den oppstigende imperialistmakten som utgjør den største faren for verdenskrig. I følge den teorien skulle Kina utgjøre den største faren nå. Men samtidig er det landets militære styrke som avgjør om et land finner det regningsvarende å utvide sitt område gjennom krig fremfor med andre midler. Og selv om Kina hele tiden utvikler sine militærmakt, ser det virkelig ut som lederne der fremdeles satser på å erobre verden med økonomiske midler. Derfor virker det nå som at det er USA sin frenetiske kamp for å holde på sin posisjon i verden gjennom bruk av militærmakt, som kan føre til en nye storkrig og eventuelt til verdenskrig.

Ukraina og betydningen av allianser

Både under 1. og 2. verdenskrig var allianser mellom forskjellige grupper av stormakter viktig. Uten slike allianser kunne de krigene som oppsto, vanskelig ha utviklet seg til å bli globale i den målestokken de ble det. I dag har vi NATO som en viktig militær allianse som utgjør en fare for verdenskrig. Andre slike allianser finner vi ikke. Men for at NATO skal sette i gang en virkelig stor krig, må det være enighet om hovedmålet innen alliansen. I forbindelse med Ukraina er det faktisk ikke det. For de fleste EU-statene er det mer fordelaktig å få til en integrering av Ukraina i EU med fredelige midler enn med militære. Landet kan integreres gjennom investeringer, handel, veisystemer og jernbane osv. slik flere andre tidligere land i Østblokken har blitt det. For USA er geopolitiske mål viktigere. En militærbase på Krim har stått høyt på ønskelisten til ledelsen i USA lenge. Det var et smertelig tap at Russland hindret dette. Men nå er det et fait accompli som det heter, og jeg tenker at hverken USA eller EU vil ha en storkrig for å endre det.

Så er også mange land i EU interessert i å ha normale handelsforbindelser med Russland. Mange taper penger på de tiltakene som USA har gått inn for og vil gjerne ha slutt på dem.

Skape opinion

Vi har i alle de siste krigene som USA har ledet, sett at det har vært nedlagt et stort arbeid for å skape en opinion for hver enkelt krig. Den erfaringen som stadig flere har gjort, er at opinionsarbeidet har bygget på en rekke umiskjennelige løgner. En annen erfaring er at over 90 % av mediene i verden bringer videre disse løgnene til sine lesere, tilhørere og seere. Disse mediene er i dag en av de viktigste aktørene for å skape en stemning for krig blant folk flest.

Hva skal vi da holde øye med?

Det første og mest åpenbare er å følge med på hvordan massemedia fremstiller nasjoner og nasjoners ledere. Hvis media har mange «opplysninger» som kan skape sinne og forferdelse over hvor krigerske og farlige disse lederne er, og at de trenger å styrtes med hjelp fra «demokratiene», så kan vi være ganske sikre på at det nå planlegges forskjellige typer undergraving og angrep på disse fra USA og NATO. Mot dette kan vi nå også finne mange kritiske og mer på-litelige kilder på nettet. For å hindre at det bygger seg opp krigspsykoser, er det viktig å spre disse opplysningene til andre og organisere motkampanjer.

Så kan vi følge med på den opprustningen eller nedrustningen som foregår både når det gjelder mengde og utvikling av teknologi og mot-teknologi. I tillegg til det som jeg allerede har tatt opp, kan vi også merke oss at Japan ruster opp og at det arbeides for at styrkene kan settes inn utenfor landets grenser. Foranledningen er Kinas krav på en del øyer i Sør-Kina-havet og dermed på større deler av kontinentalsokkelen med de ressurser som finnes der.

Og dessuten er det viktig å følge med på utviklingen av det økonomiske styrkeforholdet mellom de største maktene i verden. Jo større forskyvningene her er, desto mer vokser grunnlaget for en maktveksling og en omfordeling av territorier.

Det viktigste området å følge med på, tenker jeg, er utviklingen rundt Kina. Vi vet at USA har prioritert dette området militært, og vi vet at Kina driver med en relativt forsiktig utvidelse av sitt territorium utenfor kysten sin.

Vi må også følge med utviklingen av økonomiske forbindelser og avtaler mellom større stater, og mellom disse og de mindre. Det gir holdepunkter for hvem som har interessefellesskap, og hvor sterke disse er. Disse følges da gjerne av politiske avtaler som sier det samme.

Og vi må se hvordan forskjellige stater som er i motsetningsforhold til hverandre også inngår i forhold som trekker i motsatt retning. Som at kinesere har store eierinteresser i USA, og amerikanske foretak har investert mye i Kina.

På sikt tror jeg at det er utviklingen i Kina, med sitt store eksportbehov, med sin enorme råvareappetitt og med sitt stadig større behov for utenlandsinvesteringer som vil være avgjørende for utviklingen av fare for storkrig i verden. Foreløpig lever Kina svært godt med å øke sin internasjonale makt reint økonomisk. Det er lenge igjen før landet kan utfordre USA militært på den globale scenen.

Men i dag og i noen tid fremover vil det være utviklingen i USA og denne statens mer og mer fortvilte forsøk på å beholde sin status som verdenshersker, som vil bestemme hva slags kriger vi får og hvor store de blir. Det er ganske tydelig at kapitalen i USA vil tape stort dersom kapitalen i Kina vokser forbi i økonomisk makt og f.eks. dollaren ikke lenger blir den type reservevaluta som den har vært. Og det militær-industrielle kompleks vil være en joker som kan sette igang relativt store kriger også på kortere sikt. Men det kan også hende at større kriger fremover vil svekke hele kapitalen i USA så mye at det ikke er regningsvarende. Det vil kunne dempe krigshisserne. Likevel kan det også hende at herskerne i USA vil konkludere med at den eneste metoden for å beholde verdensherrevelde er gjennom store kriger og nedkjemping av alle store rivaler på den måten. Det trekker i retning av at slike kriger kan komme.

Direkte forberedelser til krig som troppe-forflytninger vil også være noen konkret som vi bør holde øye med.

En forsiktig konklusjon og noen kommentarer

Min forsiktige konklusjon på denne høyttenkningen er at grunnlaget for en storkrig som kan utvikle seg til en verdenskrig, er tilstede til en viss grad og kan blir utløst av USA sine disposisjoner på kort sikt og av Kina på lengre sikt. Sannsynligheten for en storkrig på kort sikt tror jeg ikke er så stor.

Men historien går ikke på skinner og uventete ting skjer, så særlig bastant vil jeg ikke være i den situasjonen vi nå lever, der hele verdenskapitalen forbereder seg på enda verre krisetilstander og større folkelige opprør gjennom militarisering av politiet, overvåkning og innskrenkning av demokratiske retter. Den viktigste metoden er å få folk til å slåss mot hverandre ut fra reelt sett ikke fiendtlige motsetninger. Særlig fremtredende er de rasistiske og religiøse. Et viktig middel er å hausse opp faren for «terror» og å omdefinere terror fra en forbrytelse som politiet skal håndtere, til en evig krigstilstand der alle vanlige sivile begrensninger lett settes ut av spill. Det begynte for alvor etter de forbryterske anfallene mot Tvillingtårnene i USA, og det har siden skritt for skritt vent oss til en kontroll og overvåkning som langt overgår det vi for 20–30 år siden anklaget landene bak «jernteppet» for.

Den nazistiske siden i den 2. verdenskrig hadde en slik ideologisk bakgrunn. Rasisme og antikommunisme med kontroll og økt utbytting av arbeiderklassen og styrking av storkapitalen i landet var helt sentrale momenter i Hitlers ideologi, og vi skal ikke undervurdere kraften i disse virkemidlene i tiden fremover heller. Er det virkelig fare for storkrig?

I Moss skriver industriarbeidere bøker om både hverdag og drama, i og utafor fabrikkhallene. Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.

Anders Ericsson er tidligere bibliotekar, nå frilansjournalist som bl.a. blogger om radikal bibliotekpolitikk. Bosatt i Moss og satt i bystyret for RV en periode.

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette skjer i Moss. Denne småbyen på østsida av Oslofjorden var en av Norges første og viktigste industribyer. Jernverket her ble etablert alt i 1704 som danskekongens svar på den voksende svenske jernproduksjonen, og møller, trelast og skipsbygging dukka opp i kjølvannet av det. I tillegg til landets klart største tetthet av brennevinsbrennerier på 1800-tallet.

På 1960- og 70-tallet ble det sagt at Moss hadde flest industriarbeidere i Norge i forhold til innbyggertallet, men samtidig flest direktører. Det var altså mye småindustri, men også flere store bedrifter. Jeg understreker «var», for på et par tiår har de fleste store arbeidsplassene forsvunnet; Moss Glassverk, Helly Hansen, Moss Verft og TrioVing er enten nedlagt, flytta ut eller erstatta av beslekta, men mye mindre arbeidskrevende produksjon.

Men industrien i Moss har vært med på omstilling før. På begynnelsen av 1800-tallet tapte Jernverket konkurransen mot svensk og engelsk stål, og tomta og den relativt energirike Mossefossen (ca. tjue meters fall) ble omdisponert til cellulose- og papiremballasjeproduksjon. Det var i 1883 «mosselukta» oppsto, som et «biprodukt» ved Moss Cellullosefabrikk, etablert av familiefirmaet M. Peterson & Søn. Nå kan mosselukta bare «nytes» fra en beholder på museet.

«Et arbeidsliv på Cellulosen»

I april 2012 gikk den store bedriften konkurs og ble nedlagt. 265 personer mista jobben. Blant annet denne prosessen, inklusive et mellomspill med nye eiere fra 2006, er nå ganske detaljert, men høyst lesbart skildra i boka Et arbeidsliv på Cellulosen, av Bjørn Aslaksen Grønna, tidligere fagarbeider og prosessoperatør på bedriften fra 1975 og fram til stenginga.

Grønnas bok og de tre andre i serien fra Moss er blant det mest synlige ved prosjektet Arbeidsarven1. Prosjektet ble starta av og ledes fra NTNU i Trondheim, ved historieprofessor Ingar Kaldal.

Men også det unge Moss by- og industrimuseum² (etablert i 1995) spiller en viktig rolle i prosjektet, ikke minst for å få realisert denne bokserien. Jeg avtaler derfor en prat med sentrale folk på museet, tidligere avdelingsleder, nå konservator Torill Wyller og konservator og prosjektleder Bjørg Holsvik.

Sammen med «arbeiderforfatter» Grønna får vi akkurat plass rundt kjøkkenbordet i Verket 20, en av de én-etasjes arbeiderboligene som ble reist i forbindelse med Moss Jernverks virksomhet her fra midten av 1700-tallet og utover. Dette huset er nylig blitt en filial av byens museum. Gata og bebyggelsen som bærer navnet Verket omfatter et tjuetall hus, oppført i slaggstein fra det daværende jernverket, men kledd med rødmalt panel. Gata er tidsriktig renovert av investoren som kjøpte tomta i 2006 og hele fabrikken seks år seinere, og som har planer om boliger, kontor og kultur i både gamle og nye bygninger.

Verdien av arbeiderminner

Jeg har lest de fire bøkene fra Moss, og etter å ha levd i denne byen i tretti år er det mye god nostalgi å hente, men også ny kunnskap. Samtidig som jeg føler det blir mange uvesentlige detaljer og noen ganger veldig privat, og dermed mindre interessant. Enkelte av forfatterne er kanskje inspirert av Knausgård, for til og med kortvarige kjæresteforhold trekkes her fram fra glemselen, med fullt navn på kjæresten.

Har forfatterne helt frie tøyler? Og hva med kvalitetskontroll? Enkelte påstander i bøkene er høyst diskutable, men de blir jo stående for all framtid?

– Vi har små komiteer i arbeid for hver bok, sier Holsvik. Vi leser korrektur og gir råd og forsøker å inspirere hvis skrivinga går treigt, men den enkeltes fortelling skal være personlig og mest mulig upåvirka.

– Jeg kunne vært enda krassere mot investorene som kjøpte oss opp i 2006 og så sakte, men sikkert tømte bedriften for verdier fram mot nedlegginga, sier Grønna. Hadde dere sensurert meg hvis jeg hadde kalt dem noen drittsekker?

– Nei, det skal veldig mye til, sier Torill Wyller.

Men er det så mye sikker kunnskap å hente i disse tekstene? Kolleger, slekt og venner og lokal-historisk interesserte har sikkert utbytte av dette, men kan faghistorikere og museer få noe ut av sånne skildringer?

– Med denne typen beretninger får vi et nærere perspektiv på ting enn perioder og hendelser i historien, svarer Bjørg Holsvik. Det blir på individnivå, i motsetning til kvantitativ faktainnsamling. De to metodene utfyller hverandre.

I en artikkel hun nettopp har fått publisert i årboka Arbeiderhistorie, som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek³, siterer hun prosjektleder Kaldal ved NTNU. Han mener denne typen nedskrevne minner «kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider som innfallsport til historiske analyser. I denne sammenheng er det interessant å se på hvilke prosesser som har skapt minnene, men også hva minnet kan ha skapt? Hvordan har minnet selv vært med på å forme arbeidernes tenkemåter og handlingsmønster? Slik sett kan minnene gi en ekstra dimensjon når forhold på en arbeidsplass skal analyseres».

Spennende synergier

I denne artikkelen viser Bjørg Holsvik hvordan hun fortolker intervjuene hun har gjort med enkeltpersoner i celluloseproduksjonen, og hvordan hun setter personlige utsagn i sammenheng med andre funn og materiale.

– Bøkene og intervjuene vi gjør er med på å skape spennende synergier, sier hun. Og elementer fra bøkene, ikke minst bildematerialet, inngår jo nå i samlingene. Bøkene aktiviserer samlingene og museet. Og altså forskinga.

Torill Wyller understreker at metoden har en lang tradisjon, også her i landet. Historikeren Edvard Bull d.y. var bane-brytende da han samla muntlige arbeider-minner på 1950- og 60-tallet, som var utgangspunktet for et eget arkiv på Norsk Folkemuseum⁴. Men etter Nasjonalforeningen for Folkehelsens bokserie I manns minne på 1970-tallet er det få eksempler på systematiske bokutgivelser med denne typen innhold. Og den gangen var det mer vekt på bygdeliv enn på byliv og industriarbeidsplasser.

– Vi skulle gjerne gjort flere intervjuer med folk, gjerne ett intervju i uka, legger Holsvik til. Hadde vi bare hatt tid. Hun nevner blant annet skoleelever og folk i forskjellige posisjoner som de har intervjua eller ønsker å intervjue.

– Men det er vel enda vanskeligere å få folk til å skrive sjøl? I alle fall hele bøker?

– Ja, bekrefter Bjørg Holsvik, og for å få noen til å skrive, kan vi ikke legge lista høyt. Med høyere krav enn dem vi har her, ville vi bare fått lærere, funksjonærer og lokale samfunnstopper til å skrive.

Klasseskiller

Bjørn Grønnas bok fra «Cellullosen» er den foreløpig siste om Mosseindustrien, og den har mange kvaliteter ut over hverdagsskildringene. Den kompliserte produksjonsprosessen og de løpende moderniseringene på bedriften beskriver han i tekst og med flytskjemaer, men forståelig også for totalt utenforstående. Denne typen litteratur styrker respekten for moderne fagarbeidere. Samtidig avslører Grønna høy bevissthet om strukturer og skillelinjer, for ikke å si klasseskiller, både innafor og utafor bedriften. Så har han da også vært en markert lokalpolitiker med to perioder bak seg som bystyrerepresentant for Rød Valgallianse på 1990- og 2000-tallet. Han har øvelse fra utallige leserinnlegg og taler. I forhold til de tre andre arbeiderforfatterne er han skarpere og grundigere når det gjelder det reint politiske.

Men Grønna har faktisk mye godt å si om eierne og ledelsen fram til 2006. De lytta i mange sammenhenger til fagarbeiderne. Både Grønna og Holsvik legger i den nevnte artikkelen stor vekt på hvordan bedriften møtte den nødvendige moderniseringa på 1970-tallet og seinere. I motsetning til mange treforedlingsbedrifter overlevde «Cellulosen» i Moss denne overgangen. Helt avgjørende var et langt på vei arbeiderstyrt system for intern opplæring, der Bjørn Grønna sjøl var en pionér og pådriver.

Men så overtok «cowboyene», som de er blitt hetende i Moss, to investorer fra lenger sør i fylket. Oppnavnet deres sier det meste. I sluttkapitlet om nedlegginga er Grønna heller ikke nådig mot den norske staten, som ikke så verdien i å bevare en så sentral produksjon her i landet.

Torill Wyller bekrefter at Bjørn Grønna har vært en spesielt god kilde for dem, også i arbeidet med å få på plass museumsfilialen på Verket, som er åpen hver fredag og søndag. Han har delt på kunnskapen sin om bedriften og arbeidet, formidla flere kontakter og skaffa gjenstander og bilder.

– Jeg har vært invitert til å holde en del foredrag med utgangspunkt i boka, forteller han. Her om dagen var jeg i Moss Arbeiderpartis seniorgruppe. Mange var veldig entusiastiske og hadde sjølsagt mye å tilføye fra sine tidligere arbeidsplasser. Noen funderer nå på å skrive sjøl. Det var 27 veteraner på møtet. Jeg fikk solgt 11 bøker, men flere av de andre hadde den allerede.

Nettverk for arbeiderkultur

Som relativt hyppig museumsgjest under besøk i norske byer, har jeg ikke registrert overveldende mange arbeiderminner av denne typen. Hvor stort er fagmiljøet på dette feltet i Norge, spør jeg Holsvik?

– Jeg er med i det nasjonale nettverket for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av fagfolk fra i alt tretten museer5. Men vi kunne veldig gjerne vært flere, innrømmer hun.

I bokprosessene og i prosjektet har også Stiftelsen industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet spilt en rolle. Denne organisasjonen tok den lokale fagbevegelsen initiativet til, men i styret er både fagbevegelse, industriforening og lokalpolitikere representert. Veteraner fra ulike bedrifter deltar også aktivt i dokumentasjons- og formidlingsarbeidet ved museet i Moss.

Det lokale arbeidet med å samle arbeidsminner i Moss finansieres både av offentlige og private midler. På hjemmesida til Arbeidsarven går det fram at LOs kulturpolitiske utvalg støtta ett delprosjekt om sagbruksindustrien. Men de tre rundt kjøkkenbordet lar det skinne gjennom at de gjerne skulle sett mer entusiasme fra både sentral og lokal fagbevegelse. Som her i Moss.

Noter:

1. http://www.arbeidsarven.net/
2. http://ostfoldmuseene.no/museene/moss_by_og_industrimuseum/
3. Holsvik, Bjørg: Den fleksible operatør. I: Arbeiderhistorie. 2015. S. 113-134.
4. http://arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-nf_arkiv000000004028
5. http://www.arbeidsarven.net/samarb/arbkultnett.htm

De fire bøkene fra Moss er alle utgitt på Flisby’n forlag i Rælingen:

• Olsen, Jan-Erik: Liv og arbeid. 1945–2008. 100 s. 2011.
• Brinchmann, Henry Walter: En kanalgutts erindringer: oppvekst og arbeid 1930–58. 2012. 106 s.
• Torstenson, Irene: 49 år i sol og regn: arbeidsdager ved Helly Hansen og Hansen Protection. 2013. 80 s.
• Grønna. Bjørn A. Et arbeidsliv på Cellulosen. 2014. 110 s.

Heismontørenes fagforening er kjent for å stå sammen, og vinne.

Forfatteren deler erfaringer, spesielt om arbeid i klubbene.

Markus Hansen er heismontør hos Otis, leder av Heismontørenes fagforening og sentralstyremedlem i Rødt..

Organiseringsgraden av arbeidsfolk i Norge går nedover, sikkert også i store deler av Europa. LO øker i antall medlemmer, men når det gjelder i forhold til antall sysselsatte, går organiseringsgraden ned. Det betyr at man mister makt -makt på arbeidsplassene og ved forhandlingsbordet. Høy organisasjonsgrad er selve ryggraden til en sterk fagforening. Organisering er også et viktig våpen for å hindre sosial dumping.

Etter mine snart 10 år i arbeidslivet, alle i heisbransjen, er det et par ting jeg kan nevne når det gjelder organisering. Mine betraktninger er først og fremst inntrykk jeg har derfra.

Stedet på hver bedrift hvor arbeidsfolk møtes i hverdagen, er i klubbene. Klubbene er grunnpilaren i et organisert arbeidsliv. Sterke klubber er steder hvor organisasjons-graden er høy og det gjerne er opp mot 100  % oppmøte på medlemsmøtene/ klubbmøter. Er det noen som ikke dukker opp på møte, kan man gjerne dra og hente personen med mindre man har gyldig forfall til å ikke delta. Strengt? Ja, men uten den disiplinen vil heller ikke en klubb kunne betegne seg som sterk. Alle må med, og alle stemmer må bli hørt. Uenighet og diskusjon er bra på møter, det fører igjen til gode debatter, som igjen kan virke underholdende for de yngste medlemmene. Klubber bør være landsdekkende klubber, en felles klubb for hele landet. Det betyr at alle som jobber i samme bedrift, har samme klubbledelse og samme avtaler. På denne måten blir det ingen konkurranse mellom avdelingene, og en bedriftsledelse får ikke satt avdelingene opp mot hverandre. Alle vet at bedriftsledelsen er eksperter på akkurat dette. «De jobber raskere enn dere, dere må jobbe raskere». En landsdekkende klubb vil alltid opptre enhetlig.

Stort sett alle heisbedriftene er landsdekkende. Det samme er fagforeningen vår, Heismontørenes Fagforening. Det finnes også bare en fagforening man kan være medlem av, ingen konkurrenter oss imellom når det gjelder organiseringssted. Klubben på heisbedriften min, Otis, kalles Otisklubben. Der er alle montørene organisert, kun heismontører. Formenn og andre merkantilt ansatte er organisert andre steder enn hos Heismontørenes Fagforening. Klubbmøter hvor vi kaller inn alle lokalt, for eksempel i Oslo, har vi så ofte det er behov for det. Alltid er det saker man kan diskutere og drøfte med medlemmene på et møte. En gang i året avholder man årsmøte, da kalles alle medlemmer i hele landet inn til et sentralt sted. Der behandler vi valg og innkomne saker. Vi, som sikkert mange andre bransjer, er preget av konflikter på jobben. Konflikter og lønnsforhandlinger er vel det som går igjen av saker på medlemsmøter og årsmøte. Bedriften har som alle vet, noe som heter styringsrett over bedriften. Den retten er noe vi elsker å utfordre. Vi skal også være med å bestemme. Og det sier seg selv at det da blir konflikter. Ingen er interessert i konflikter, men hvis man ikke har medbestemmelsesrett på jobben og står opp for det man mener, kan man like godt legge ned både klubb og fagforening.

De nystartede, lærlingene i bedriften, blir selvfølgelig vervet på dag nummer 1. «There is no alternative». Det er en sterk holdning hos oss at man er bevisst organisert, man vet at vi hadde ikke hatt det slik som vi har det, hvis ikke man hadde organisert seg. Alle skal organiseres, eller så kan man finne en annen bransje å jobbe i. Det er like vanlig å signere innmeldingsblanketten som det er å signere arbeidsavtalen på bedriften.

Ved uenighet og eksempelvis ved avstemninger blir man som klubb enig om et vedtak man følger. Man kan godt være uenig i vedtaket, men når man som klubb sammen har bestemt noe, så følger man vedtaket. Det viktigste er at alle får muligheten til å si sin mening, og at alle saker er godt gjennomdrøftet.

Klubben kan gjerne oppfattes som ens familie. Familien er de som passer på deg, og det er de du går til om du lurer på noe eller har problemer på arbeidsplassen. Her er det litt spesielle ved sterke klubber, lojaliteten ligger hos klubben. Ikke hos bedriften. Bedriften betaler deg lønn for arbeidsdagen. Har man problemer med andre i bedriften, tar man det opp med klubben, gjerne på et klubbmøte hvis man tror det gjelder mange. Åpenhet er alpha omega. Dialogen med bedriften er det tillitsvalgt som skal ta seg av. Ingen skal gå bak ryggen til den personen.

På denne måten danner man tillitsforholdet mellom arbeidskollegaene og klubben, og samtidig underbygger man at man er som en stor familie – man passer på hverandre! Tilliten til hverandre og selve klubben blir gjenspeilet i åpenheten man har til hverandre når det eksempelvis gjelder lønn og andre frynsegoder. Man vet hva kollegaene sine tjener, og det er ingenting som er skjult. Hos heismontørene er det faktisk en paragraf i tariffavtalen som sier at personlige tillegg ikke er tillat. Det betyr igjen at alle tjener det samme, uansett hvor flink eller rask du er, gammel eller ung. Man er alle arbeidere, med samme lønn, kjøpt av arbeidsgiveren for 7,5 time/dagen. Arbeidstakerne må være bevisst organiserte. Gjennom kontinuerlig gjentagelser av viktigheten av å være organisert, også gjentatt på medlemsmøter; og at felleskapstanken skal alltid gå foran individstanken.

Det var noe veldig beundringsverdig som skjedde på Otis for noen år tilbake når det gjelder tillitsmannsapparatet. I en tid med flere konflikter hadde bedriften sett seg lei av bruken av tillitsmannstid av de tillitsvalgte. De ville få slutt på konfliktene, og deres løsning var å fortelle de tillitsvalgte, i brevs form, at de hadde brukt opp tillitsmannstiden. Tillitsmannstid kunne gjerne foregå på bedriften, men kun etter arbeidstid og ubetalt. I realiteten hadde bedriften lagt ned tillitsmannsfunksjonen. Det tok ikke lang tid før heismontørene på Otis fikk høre om brevet som var blitt sendt til de tillitsvalgte. Montørene kunne valgt å ikke reagere. De kunne akseptert at det ikke ble utført mer tillitsmannstid, og konfliktsnivået på bedriften hadde blitt dempet. De tillitsvalgte kunne egentlig gått fra vervene sine, og alle problemer hadde blitt skjøvet under teppet.

I stedet valgte heismontørene å reagere kraftig på bedriftens utspill. De ville ikke akseptere behandlingen av deres tillitsvalgte på denne måten. Så fort som dagen etter valgte alle montørene å nekte å dra på jobb og krevde en forklaring av bedriften – på hvorfor de hadde valgt å «avsette» montørenes talsperson. Stemningen var å ta og føle på da sjefen så alle som satt på ræva og nektet å jobbe. 1 minutt tok det før sjefen måtte trekke sine brev og fortelle at det var misforstått. Tillitsmennene kunne bruke så mye tid de bare ville! En seier for klubben, og ikke minst for de tillitsvalgte. De tillits-valgte visste ikke engang at det foregikk en aksjon. Når dine medlemmer reagerer på denne måten, blir man stolt av å være deres talsperson, selv om det vi gjorde var en alvorlig sak. Spesielt med tanke på fredsplikten som vi alle er bundet av. Slike aks1joner har vi mange av. Mange. Hvorfor gjør ikke bedriften grep, kan noen spørre? Ja, hvorfor gjør de ikke det? For eksempel å kvitte seg med brysomme tillitsvalgte. Bedriften vet at klubben er så sammensveisa at man ikke kan gå på enkeltpersoner, klubben er som en sterk blokk.

Det er klubbene som utgjør styrken til fagforeninga. Det er klubbene som kan utføre makt, fagforeninga har en mer samlende funksjon. Det handler ikke om hva du som medlem får av medlemskapet, men av hva du som medlem kan gjøre for medlemskapet. En av de viktigste måtene å hele tiden holde folk bevisste på felleskapet, er å prioritere skolering.

Skolering av medlemmene i foreningen er viktig. Den begynner allerede ved de første arbeidsdagene i heisfirmaet. Det skal sies at adgangen til heisfaget er på en måte veldig begrenset i og med at det sjelden kommer mer enn 20 personer i året inn i bransjen. Firmaene er veldig forsiktig med å ansette lærlinger, som er en av hovedgrunnene til den lave tilstrømningen av folk. Alle lærlinger i hele landet som starter i bedriftene, som har organiserte arbeidsfolk, starter på noe vi kaller heis-skolen. En skole som Heismontørenes Fagforening er tungt inne i. Nettopp av den grunn kan man være med å bidra med kunnskap inn i skolen for heismontører. Allerede første dag på jobb vil lærlingen bli organisert i fagforeningen. Man vet sikkert ikke hva man melder seg inn i – du veit bare at du skal melde deg inn. Sånn er det bare. I regi av foreningen blir alle ny-rekrutterte kurset i historie og ideologi. Gjerne en hel helg, minimum en gang i året. Her tar vi gjerne lærlingene med til fagforeningens kontor og forteller om hva vi gjør. På denne måten får man vite hvorfor man melder seg inn i et kollektiv og hva det vil si å stå sammen. Fellesskapstanken starter der. Kursene omhandler mye sammenligninger med svensk og tysk fagbevegelse. Fagarbeidere fra land som en gang var våre forbilder når det gjelder fagstolthet og organisering. Land som ble ødelagt og liberalisert av EU – hvor den tidligere stolte fagarbeideren nå er vasket bort.

Én samlende kamp vi har hatt over langt tid, er kampen om å bevare heisfaget som ett fag. Ikke å dele opp faget i stykker – «gleden med et helt stykke arbeid» som vi sier. Denne og mange andre kamper har bidratt til å øke forståelsen på hvorfor det er så viktig å slå ring om et fag. Være fagarbeider, og samtidig være stolt av det. For to år siden hadde vi en konflikt på Otis som truet med å legge ned bedriften og sparke alle – med mindre vi firte på lønns- og arbeidsvilkår. På grunn av aksjoner hadde bedriften lite inntjening, og sjappa gikk dårlig som vi sier. Sjefen sa det rett ut, at vi nå står i fare for å måtte legge ned. Arbeiderne ble selvfølgelig redde. Ingen vil miste jobben sin eller levebrødet sitt. Det er akkurat derfor det var viktig på den tiden å diskutere åpenlyst hva man skal gjøre og konsekvensene av dette. Hvis en bedrift ikke er i stand til å utbetale rettferdig lønn og gi gode arbeidsvilkår, så har ikke bedriften livets rett. Så der er kapitalismens vilkår. Gjennom diskusjoner ble redselen for konkurs møtt med solidaritet fra de andre heismontørene i andre bedrifter. Å beskytte faget er viktigere enn å beskytte en bedrift. På den måten tok man et oppgjør med trusselen fra bedriftseieren. Vi visste at foreningen ville ta vare på oss, uansett hva som ville skje. Vi var heller villige til å la bedriften gå konkurs enn å forringe våres lønns- og arbeidsvilkår. Hadde bedriften gått konkurs og vi stått uten jobb, hadde vi visst at andre heismontører hadde vært solidariske, og kjempet for oss uten jobb inn i deres bedrifter. Det er solidaritet det. Da sjefen ble konfrontert med at vi nektet å gå ned i lønn, ble han taus. Han hadde ikke sett en slik solidaritet med konkurrerende bedrifter før. Etter konfrontasjonen ble argumentet med at «dere må jobbe fortere eller så legger vi ned» aldri mer brukt. Sjefens bløff var gjennomskua.

Kanskje er det som skiller oss mest fra andre foreninger og organisasjoner, måten vi gjennom diskuterer alt. Vi går for eksempel aldri til streik om ikke hvert eneste medlem vet hva det skal streikes for. Man starter alle krav med medlemmene. Hvilke krav kan stilles, og hva føles rettferdig? Alt skal diskuteres og alle meninger er velkomne. Vi dyrker uenighet. For å få frem alle meninger kan det også være formålstjenlig at sentrale tillitsvalgte inntar på møter et standpunkt som er mye mer radikalt eller liberalt enn det de faktisk har. Kun for å få diskusjon og for å se om man er uenige. Heismontører elsker diskusjon, i hvert fall foran en potensiell konflikt. Diskutere hvilke midler man skal bruke. Hvilken strategi man skal bruke. Alt må diskuteres nedenifra og opp, gjerne i flere omganger. På denne måten vil alle føle seg inkludert, og ingen er glemt. Når «gulvet» er med i enhver konflikt, har man ingenting å frykte. Er medlemmene med, kan du som tillitsvalgt føle deg som konge.

Dessverre er mye av vår tankegang og filosofi kraftig kritisert av LO. Vi ødelegger arbeidslivet, sier de. Respekterer ikke avtalene sier de. Aldri får vi skryt for de gode avtalene vi har oppnådd eller kampene vi har tatt og vunnet. Når bedrifter og sjefer ikke respekterer avtaler, hvorfor skal vi gjøre det? Men vi vet, lovlig eller ulovlig, at det vi gjør føles rettferdig. Fredsplikten som står så klart i Hovedavtalen fungerer kun som en tvangstrøye for fagbevegelsen. Vi blir jo pasifisert av den, holdt i ro!

Jeg tror at kun igjennom en aktiv fagbevegelse, ikke minst av sterke klubber, vil man kunne gå foran som et godt eksempel som potensielle medlemmer vil se at i dette kollektivet har man lyst til å være medlem. Hvorfor være medlem av noe som ikke står opp for rettferdighet og kjemper medlemmenes kamp?

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? Dette er del to av artikkelen der vi ser på årene etter andre verdenskrig. Del en kan du lese her.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Den «norske» modellen

Det nære sambandet mellom Nygaardsvolds regjering og LO la, sammen med den første Hovedavtalen og Arbeidstvistloven, grunnlaget for et nytt forhold mellom staten, lovgivinga og organisasjonene, eller for det som i dag kalles den «norske» modellen. Modellen var grunnleggende basert på at den organiserte arbeiderbevegelsen hadde gjenvinni en organisatorisk og politisk styrke som fikk Arbeidsgiverforeninga til å inngå et nytt stort klassekompromiss med den, og dro de borgerlige partia med seg på kompromisset. Etter andre verdenskrig sto arbeiderbevegelsen enda sterkere, i Norge som i store deler av verden. Det viste seg da Arbeiderpartiet ved valget høsten 1945 for første gang fikk flertall aleine i Stortinget med 76 av 150 representanter, og Kommunistpartiet kom inn igjen med hele 11 representanter. Gjennom krise og massearbeidsløshet, fascisme og krig, hadde kapitalismen spelt fallitt, og i fagbevegelsen var stemninga for sosialisme så sterk at både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet følte at de i hvert fall måtte late som om de ville samle seg til ett parti som i fellesskap skulle gjennomføre sosialismen.

Også arbeidsgiverne og de borgerlige partia var klare over stillinga, så klare at for å unngå at arbeiderbevegelsen brukte styrken sin til en rask endring av grunn-leggende samfunnsforhold, så de det som nødvendig å strekke seg enda lenger i klassekompromisset enn før krigen. Dette kom til uttrykk i at samtlige partier skreiv under på det såkalte Fellesprogrammet som under tittelen «Arbeid for alle» blei lagt til grunn for gjenreisinga av landet, og som i høy grad følgte det programmet for overgang til sosialisme som under krigen var utarbeida under krigen av ledende LO- og Arbeiderpartifolk i eksil (Framtidens Norge eller Blåboka som det også blei kalt).

Fellesprogrammet starta med å slå fast at ingen arbeidsledighet lenger måtte tåles, og at fra nå av skulle alt lønnsarbeid lønnes ved tariffmessige overenskomster. Nødsarbeid ved ledighet skulle ikke lenger underbetales (for eksempel ved «arbeid for trygd»), og ingen arbeidsgiver skulle lenger kunne motsette seg fagorganisering og tariffavtale. Oppgaven for all økonomisk virksomhet skulle ikke lenger være å produsere høyest mulig privat profitt, men å skape arbeid for alle og økt produksjon, så en gjennom rettferdig fordeling av resultatene kunne gi alle gode kår, som det hette på gerhardsensk. Måla skulle nås ved det som blei kalt ei ny demokratisk forfatning for næringslivet. Et nytt økonomisk samordningsråd av represen-tanter for staten, næringsliv- og arbeiderorganisasjonene skulle styre hele det økonomiske livet, også det private, ut fra samfunnsmessige omsyn og ikke lenger rein profittinteresse. Samme trepartsrepresentasjon skulle lede tilsvarende bransjeråd med den oppgaven å sørge for at hver bransje utvikla seg i samsvar med den sentrale samordninga. Nederst i den nye planøkonomiske forfatningspyramiden skulle det ved hver enkelt bedrift opprettes såkalt rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere. At produksjonsutvalga ut fra den opprinnelige planen skulle få av-gjørende myndighet og dermed oppheva styringsretten, var det eneste arbeidsgiverne og de borgerlige partia ikke ville være med på. Arbeiderbevegelsen så heller ingen grunn til å tvinge det gjennom og dermed skape unødig strid. Den hadde makta likevel og kunne ta tida til hjelp. Ei streng pris- og mengderegulering blei gjennomført ved hjelp av en ny prislov, kalt Lex Thagaard etter prisdirektør Wilhelm Thagaard fra den statsintervensjonistiske fløya i Venstre.

Med denne demokratisk-planøkonomiske forfatninga mente Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Kommunistpartiet at det ikke var nødvendig å gå til øyeblikkelig sosialisering av tungindustrien og andre nøkkelsektorer som bankvesenet for å nå målet og dermed skjerpe klassekonfliktene i samfunnet. Forfatninga blei i stedet framstilt som ei overgangsordning i retning av sosialisme som gradvis ville vinne fram fredelig fram i kraft arbeiderbevegelsens nye styrke. Det kan sjølsagt diskuteres om dette var en mulig vei til sosialismen, men det var slik det var ment av mange, og slik det blei presentert av andre, særlig overfor organiserte arbeidere som lot til å være sterkere innstilt på å være med på å skape et nytt og bedre samfunn enn noen gang før. Det som dermed skilte klassekompromisset i den første etterkrigstida fra 1935-kompromisset, var at det ikke blei presentert som et opplegg for i første omgang å bringe nytt liv i og redde den kapitalistiske økonomien med dens styringsrett for kapitaleierne, men som ei overgangsordning til sosialisme.

Et av de viktigste bidraga fra arbeidersida i det nye klassekompromisset var å gi avkall på arbeidskamp og dermed risikere å undergrave produksjonen, valutainntektene og egen regjeringsmakt. Den gikk med på at alle tvister som LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga ikke blei enige om ved lønnsoppgjøra, automatisk skulle gå til tvungen lønnsnemnd, det vil si ei ordning med permanent tvungen lønnsnemnd som blei stående i fire år fram til 1949 og fortsatte i modifisert utgave i ytterligere tre år, til 1952. Motytelsen fra arbeidsgiverne var å gå med på utbyttestopp. For ikke å rippe opp i motsetninger som angivelig var overvinni, blei historia om klassekampene fram til andre verdenskrig nesten helt kutta ut av skoleringsopplegga i fagbevegelsen, og tidligere klasseinstitusjoner blei omdanna til allmenne folkelige institusjoner. Folkets Hus blei til samfunnshus, og arbeideridretten slått sammen med det borgerlige idrettsforbundet.

Trass i at det ikke blei noe av partisamlinga i arbeiderbevegelsen, støtta også Kommunistpartiet den økonomiske gjenreisningspolitikken til Arbeiderpartiregjeringa, inkludert den permanente tvungne lønnsnemnda fram til 1947–48. NKP-ledelsen motarbeida aktivt ulovlige streiker som var leda av medlemmer i partiet.

Fra omkring 1948 blei det planøkonomiske etterkrigsprogrammet ikke lenger, heller ikke i Arbeiderpartiet, sett på som et program for overgang til sosialisme. Det gikk over til å bli det midlertidige tiltaket for gjenreisningsperioden som de borgerlige partia hele tida hadde satsa på at det skulle være. Skiftet hadde en hovedgrunn i utbruddet av og forsterkinga av den kalde krigen mellom de to hovedallierte i nedkjempinga av Hitler-Tyskland, Sovjetunionen på den ene sida og USA og Storbritannia på den andre. Som ledd i den kalde krigen tilbydde USA i 1947 ruinerte vest-europeiske land dollarhelp til gjenoppbygginga under navnet Marshall-hjelp. Tilbudet var sam-tidig et tiltak for å sikre avsetninga for den enorme produksjonskapasiteten som nord-amerikansk industri hadde bygd opp som leverandør til en verdenskrig som raserte industrien og infrastrukturen i andre verdensdeler, og dermed redde egen økonomi fra et kjempekrakk. Som vilkår for å få hjelp satte USA at mottakerlanda måtte gi avkall på kontrollen med utenrikshandelen. Det var det samme som å gi avkall på alle planer om å gå over til en sosialistisk økonomi som sto så sterkt i hele Vest-Europa i den første etterkrigstida. USA var med andre ord ute etter også å sikre gjenoppbygginga av en internasjonal kapitalistisk markeds-økonomi, under deres ledelse. Dette kom til utrykk i dannelsen av samarbeidsorganisasjonen OEEC for alle mottakerland (seinere utvida til OECD), som et instrument for gjenreisning av den «frie» markedsøkonomien i alle landa.

Norge mangla valuta, men Arbeiderpartiregjeringa nølte likevel før den bestemte seg for å ta imot Marshall-hjelp, særlig regjeringas ledende «real»- eller planøkonom, statsråd Erik Brofoss i Finansdepartementet og fra årsskiftet 1947–48 i Handelsdepartementet. Nølinga skyldtes bevissthet om at å si ja takk ville bety å legge planøkonomien og sosialismen på hylla. Skjerpinga av den kalde krigen fikk regjeringa til å bestemme seg for å takke ja ut fra frykt for Sovjetunionen og vilje til å ofre sosialismen for å oppnå nasjonal enhet i forsvaret av landets sikker-het og uavhengighet. Året etter, i 1949, sørga Arbeiderpartiet også for, nesten uten offentlig debatt, å melde landet inn i den vestlige militæralliansen NATO.

Dermed kunne borgerlige politikere, blant andre en ung Kåre Willoch, puste letta ut over at kapitalismen var sikra i Norge.

Klassekompromisset fra 1945 gikk tilbake til å være basert på opprettholdelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og styringsretten i produksjonen, og i 1952 blei det økonomiske samordningsrådet, den permanente tvungne lønnsnemda og planene om en pris- og rasjonaliseringslov lagt ned. I denne utgaven hadde kompromisset en solid basis i den lange og sterke kapitalistiske oppgangen som var basert på gjenreisning av en krigsrasert verden, et stramt arbeidsmarked og en sterk forhandlingsposisjon både for fagbevegelsen og de enkelte arbeiderne, som arbeidsgiverne konkurrerte om å skaffe seg ved å overby hverandre med gode lønns- og arbeidstilbud. Klassekompromisset tok nå form av et nært og intimt samarbeid mellom staten og toppene i LO og N.A.F. om å dempe lønnsveksten, så den, med oppgivelsen av den strenge prisreguleringa, ikke skulle føre til for stor prisstigning og svekka konkurranseevne. Lønningene blei holdt nede ved hjelp av «organisasjonsmessige» virkemidler som samordna lønnsoppgjør, det nye tekniske beregningsutvalget fra tidlig på 1960-tallet og kopling av ulike forbund for å sikre flertall for anbefalte forslag i uravstemningene. I en del tilfelle greip regjeringa inn med tvungen lønnsnemnd. Dempinga av lønnsutviklinga blei kompensert med ei rekke sosialreformer, særlig arbeidstidsforkortelser, både ved lov og i tariffavtalene. Slik var oppbygginga av velferdsstaten basert på en sterk stilling for arbeiderne og på det fortsatte klassekompromisset.

Etter hvert og særlig på slutten av 1960-tallet var det sentrale toppsamarbeidet i de sentrale landsomfattende lønnsoppgjøra ikke tilstrekkelig til å holde lønningene nede på det som blei ansett som et forsvarlig nivå. Konkurransen mellom arbeidsgiverne førte til ei sterkt økende utariffert lønnsglidning. Samtidig økte misnøyen blant arbeiderne i forbund som ikke hadde lokale lønnsforhandlinger, og som kopling og samordning hadde parkert langt etter i lønnsutviklinga, særlig i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. I 1970 eksploderte misnøyen i flere vellykka ulovlige streiker på tvers av det toppstyrte lønnsoppgjøret, aller først på sveiseutstyrsfabrikken NORGAS i Oslo og på smelteverket i Sauda.

Situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll for trepartssamarbeidet på toppen, og den borgerlige koalisjonsregjeringa Per Borten, som samarbeida like godt med LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga som Arbeiderpartiregjeringene hadde gjort, satte ned et utvalg leda av seinere Norges Bank-sjef Hermod Skånland, til å legge fram forslag til tiltak. I 1973 foreslo dette såkalte Skånlandutvalget å erstatte de frie tariffoppgjøra mellom partene med et nytt statlig inntektsråd bestående av representanter for organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Rådet skulle fastsette lønnsutviklinga fra år til år. Skånland-utvalget foreslo altså overgang fra det vi kan kalle et korporativt samarbeid basert på organisasjonene, til en statsintegrert korporativisme som grensa til Mussolinis fascisme. LO ved lederen Tor Aspengren var i første omgang også positiv til forslaget. Men det vekte så stor motstand og protest i store deler av fagbevegelsen at han måtte trekke støtten, og hele forslaget blei lagt bort.

Etter braknederlaget i folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 og i stortingsvalget året etter, fant Brattelis andre Arbeiderparti-regjering, i samråd med LO-ledelsen, det i stedet nødvendig å kjøpe tilbake den tapte tilliten i sine tradisjonelle velgergrupper blant arbeiderne. I 1974 slapp de fri et forbundsvist oppgjør som ga høye lønnstillegg, og i åra som følgte gjennomførte de store sosialreformer som Arbeidsmiljøloven og sjukelønnsordninga. Samtidig hangla det tradisjonelle klassekompromisset videre med demping av lønnsutviklinga gjennom skattelettende Kleppepakker (etter finansminister Per Kleppe) i 1976 og 1977. I 1978 stramma det seg til igjen med inngrep fra Arbeiderparti-regjeringa Odvar Nordli med tvungen lønnsnemnd i 1978, og med lov om 16 måneders lønnsstopp september samme år til 1. januar 1980, en lov som i sin tur blei følgt opp av tiltak for å begrense de lokale lønnsforhandlingene og deres betydning i forbund som hadde tilkjempa seg retten til slike forhandlinger.

Tilbake til klassekampen

Behovet for å begrense den lokale lønnsutviklinga var fortsatt til stede fordi Norge ennå ikke var ramma av den nye internasjonale kapitalistiske krisa og massearbeidsledigheten som oppsto da OPEC skrudde oljeprisene i været i 1973. Regjeringene og arbeidsgiverne svarte på den akutte kostnadskrisa de økte oljeprisene utløste, med økonomisk innstramming og angrep på de rettighetene og lønns- og arbeidsvilkåra som fagbevegelsen hadde oppnådd under den lange gjenreisningsoppgangen med stramt arbeidsmarked etter krigen i 1945. Dette var starten på avviklinga av det klasse-samarbeidet og klassekompromisset som arbeidsgiverne hadde følt seg tvinga til å inngå over det meste av Vest-Europa og dels i USA i etterkrigstida. Den klassekampen som arbeidsgiverne starta, ofte uten at fagbevegelsen skjønte det, har i dag, 40 år seinere, endt i større ulikheter enn noen gang sia 1800-tallet, i ei hengemyr av økonomisk depresjon og en arbeidsledighet på det internasjonale arbeidsmarkedet på 300 millioner mennesker på mer eller mindre desperat jakt over landegrensene etter arbeid og inntekt, foruten en fagbevegelse som i de fleste land ligger med brekt rygg og ikke er i stand til å mobilisere den motstanden mot barbari og krig som bare den kunne.

At Norge fra starten blei hengende etter i denne utviklinga, skyldtes at landet omkring oljekrisa i 1973 sjøl blei et oljeproduserende land med de stimulerende ringvirkninger det hadde for hele økonomien og arbeidsmarkedet. Og det hadde sammenheng med at Arbeiderpartiet og dets regjeringer ennå var styrt av folk som hadde bakgrunn i vanlig arbeidsliv tilbake til mellomkrigstida og ikke umiddelbart var villig til å bruke arbeidsløshet som økonomisk-politisk virkemiddel til å undergrave fagbevegelsen og dermed grunnlaget for klassekompromisset i etterkrigstida, slik regjeringene og arbeidsgiverne i de fleste lignende land begynte å gjøre. Den nye regjeringa Bratteli førte derimot fra 1973 en aktiv motkonjunkturpolitikk som styrka et fortsatt stramt arbeidsmarked. Først da det etter hvert blei klart at regjeringene i de andre landa som norsk næringsliv konkurrerte med, ikke ville se galskapen i den nye permanente massearbeidsledigheten, følte regjeringa Nordli seg i 1977 tvinga av konkurranseomsyn til å avslutte motkonjunkturpolitikken og slå inn på innstrammingslinja med økende arbeidsledighet som resultat.

For å gjøre en lang historie kort, økte arbeidsledigheten videre under Kåre Willochs nye Høyreregjering fra 1981. Men i 1983 slapp Willoch, nå som leder av ei borgerlig koalisjonsregjering, kreditten laus og la grunnlag for en raskt stigende oppgang som i løpet av kort tid senka arbeidsledigheten ned mot et minimum. Så da Arbeidsgiverforeninga under ledelse av direktør Pål Kraby i 1986 prøvde å rette et nådestøt mot fagbevegelsen med å varsle en storlockout, var han tre år for seint ute og måtte ta hatten sin og gå etter å ha blitt kvesta offentlig av en sjølbevisst formann i Jern- og metallarbeiderforbundet, Lars Skytøen.

Den som for alvor fjerna den balansen i styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere som hadde vært grunnlaget for klassekompromisset i Norge, var ikke Willoch, men Gro Harlem Brundtland i ledelsen av Arbeiderpartiregjeringa som avløste Willoch i 1986. Brundtland møtte synkende oljepriser med å iverksette en liberalistisk slankekur som Willoch bare kunne ha drømt om å gjennomføre, og som bidro sterkt til at arbeidsledigheten økte raskt til en fortsatt klar etterkrigsrekord på offisielt 180 0000 arbeidsløse våren 1993. Hun kunne gjøre det fordi hun, i motsetning til Kåre Willoch, hadde lojal oppslutning om innstramminga fra ledelsen i LO helt fra nulloppgjøret i andre avtaleår 1987 og lønnsreguleringsloven for 1988–1990 til hun gikk av i 1996. Det var altså ikke lønnsmoderasjonen som under det nye hedersnavnet «Solidaritetsalternativet» lå til grunn for at arbeidsledigheten blei redusert fra 1993. Det var sammenbruddet i det europeiske fastkurssystemet som skulle forberede EUs nye fellesvaluta. De faste valutakursene som deltakerlanda hadde forplikta seg til å holde, måtte forsvares mot de internasjonale valutaspekulantene med høyere og høyere renter som strupa økonomiene. Først da det ene landet etter det andre, Norge som et av de siste i desember 1992, trakk seg fra samarbeidet og det brøyt sammen, sank rentene til bunns og danna grunnlag for et nytt internasjonalt økonomisk oppsving som olje- og eksportvareproduserende Norge nøyt svært godt av. Arbeidsledigheten dalte til et nivå omkring 100 000, og blei liggende der til den i dag stiger over det igjen.

Når LO-ledelsen seinere likevel har tviholdt på at det var moderasjonslinja fra 1987 som lå til grunn for nedgangen i ledigheten fra 1993, har den skjult for seg sjøl og andre at med det nye og høyere permanente nivået på arbeidsledigheten som den reelt bidro til å etablere, undergravde organisasjonen seg sjøl og sin egen makt, og la grunnlaget for at arbeidsgiverne i praksis gikk til oppsigelse av klassekompromisset.

Særlig fra og med det internasjonale oppsvinget fra 1993 bidro LO, med den fortsatte moderasjonslinja, også til å frambringe en ulikhet i det norske samfunnet som en må tilbake til mellomkrigstida for å finne maken til. Ved tariffoppgjøret i 2000 fikk den raskt økende ulikheten et flertall på 64,7 prosent av de avgitte stemmene i uravstemninga i privat sektor til å forkaste et anbefalt forslag fra LO-ledelsen til enda et moderat oppgjør, og førte til en kort streik og et bedre oppgjørsresultat.

Streiken i 2000 ga et signal til arbeidsgiverne i NHO om at LO-ledelsen ikke lenger var i stand til effektivt å kontrollere sine egne medlemmer, og at arbeidsledigheten i verden som helhet og i Norge spesielt igjen la forholda til rette for å utarbeide en strategi for å bli kvitt fagbevegelsen. Etter streiken tok NHO-direktør Bergesen til orde for det gamle kravet fra arbeidsgiverne om å få bort uravstemningene ved tariffoppgjør og overlate avgjørelsen til LO-ledelsen. Året etter, i 2001, la et utvalg nedsatt i NHO fram et utkast til et arbeidsgiverpolitisk program.

Utkastet er seinere blitt stående som program for NHO. Det starter med å ta opp de krava som den internasjonale konkurransen stiller om lønnsmoderasjon og mer fleksible arbeidsvilkår. Det framhever også behovet for å få gjennomført det som i flere tiår, fra og med eksplosjonen i arbeidsledigheten fra 1987 til 1993, har vært NHOs strategiske mål i lønnsoppgjøra, men som her i landet foreløpig har kommi lengst i offentlig sektor. Det består i å få desentralisert lønnsfastsettinga ut til den enkelte bedrift og videre individualisere den til den enkelte arbeider.

På linje med den systematiske linja som Angela Merkel har stått for i Tyskland, og med de krav som troikaen seinere har satt til lønnsfastsetting i de verste kriselanda i EU, Hellas. Portugal, Spania og Italia, går NHO-programmet altså inn for å få bort landsomfattende kollektivavtaler av den typen som blei innført i og med Verkstedoverenskomsten av 1907. I programmet grunngis dette med at landsomfattende tariffavtaler svekker arbeids-givernes evne til å konkurrere på et globalt marked der det i mange land ikke fins slike avtaler eller en tilsvarende fagorganisasjon. Dermed er ikke bare landsomfattende avtaler og i siste instans mer lokale kollektivavtaler i strid med konkurranseevnen, men fagorganisasjonen i seg sjøl. Fagorganisasjonen og kollektivavtaler er i seg sjøl en konkurransemessig ulempe som må fjernes.

NHOs arbeidsgiverpolitiske program fikk straks sterk tilslutning fra ledende Høyre-statsråder som Erna Solberg i Kjell Magne Bondeviks regjering fra 2001, da de utropte fagorganisasjonen og kollektive avtaler til å være gått ut på dato og ikke å ha livsrett i en «globalisert» verden. Denne regjeringa la også fram forslaga om et mer fleksibilisert arbeidsliv fra det såkalte Arbeidslivslov-utvalget, som den første Jens Stoltenberg-regjeringa hadde nedsatt. Det er en Næringslivets Hovedorganisasjon med dette arbeidsgiverpolitiske programmet som LO-ledelsen den dag i dag behandler som en partner i et klassekompromiss og i det angivelige trepartssamarbeidet som går under navnet den «norske» modellen. Med NHOs arbeidsgiverpolitiske program var et av dagens to regjeringspartier, FrP, ikke lenger aleine om å gå åpent til felts mot landsomfattende kollektivavtaler. I sine prinsipp- og handlingsprogram har FrP gang på gang slått fast at partiets liberalistiske ideal om et fritt arbeidsmarked ikke kan fungere så lenge «monopolliknende» organisasjoner, fag- og arbeidsgiverorganisasjoner, inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere». Arbeids-, lønns og ansettelsesavtaler fungerer best når de oppnås ved enighet mellom «arbeidsgivere og arbeidstakere» i den enkelte bedrift. Lønnsnivået er ei sak som frivillig skal avgjøres mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren, uten innblanding fra andre, har det videre hett, på grunnlag av produktivitet-sutvikling, inntjening og resultat i den enkelte bedrift. På slutten av valgkampen i 1993 tok Carl I. Hagen til orde for lovforbud mot landsomfattende fagforbund. Partiet har dessuten gått inn for å styrke lovvernet om streikebryteri ved å gi de enkelte lokale fagforeningene lovlig adgang til ikke å delta i landsomfattende konflikter og ved å si at «arbeidsgivere (bør) gis større anledning til fritt å ansette nye arbeidere til erstatning for dem som sier opp sine arbeidsavtaler enkeltvis eller kollektivt», det vil si gjøre bruk av streikebrytere under arbeidskonflikter. Dette partiet regjerer altså i dag sammen med Høyre, og Høyre har gitt partiet den strategisk viktige arbeidsministerposten som statsråd Eriksson skritt for skritt, under applaus fra NHO, bruker til å fremme partiets arbeidslivsprogram, hittil til å få vedtatt økt adgang til midlertidige ansettelser og til å inngå lokale avtaler om arbeidstid uavhengig av landsomfattende fagforbund og arbeidsmiljølovens allmenne bestemmelser.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder. Det er snarere grunn til å møte de stadig mer vidtgående angrepa som mer og mer hyppig rettes mot fagbevegelsen fra både NHO og regjeringshold, med å opprettholde og øke organisasjonsgraden og ta i bruk alle nødvendige kampmidler, i første omgang for å få inn igjen i overenskomstene alle de rettighetene som arbeiderne etter hvert fratas i lovverket. Denne gangen kanskje ikke bare for å gjenopprette styrkeforhold som kan få arbeidsgivernes til å gå med på et nytt klassekompromiss, men kanskje for helst å legge grunnlaget for et samfunn som ikke om og om igjen ender i ulikhet og urett, barbari og krig?

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? I del en av artikkelen ser vi på hovedavtalens historie fram til andre verdenskrig.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Når arbeiderbevegelsen har stått sterkt og vært på offensiven her i landet, har arbeidsgiverne følt seg tvinga til å inngå klassekompromiss for å redde kapitalismen. Som avgjørende vilkår for kompromiss har de særlig de sikra seg at arbeidersida har latt dem beholde den styringsretten i produksjonen som hele kapitalismen henger på. Klassekompromisset har med andre ord forutsatt eksistensen av retninger i arbeiderbevegelsen som har vært villig til å gå med på dette, og som har hatt evne til å få arbeiderne med på det samme. Dette har gjeldt like mye i andre land som i Norge. Når arbeiderbevegelsen i tilstrekkelig grad er blitt svekka og har latt seg svekke, har arbeidsgiverne gått til oppsigelse av klassekompromisset, også i den «norske» utgaven av det.

Fra Verkstedoverenskomst til Fagopposisjon

I 1899 var de fleste av de fagforbunda som da eksisterte, med på å danne Arbeidernes faglige landsorganisasjon, AFL (fra 1957 Landsorganisasjonen, LO). I 1900 svarte arbeidsgivere med å stifte sin sentralorgan-isasjon, Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F. (hoveddelen av dagens NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon). Fram til 1907 hadde arbeidsgiverne ikke bestemt seg for om de skulle fortsette å prøve å stanse fagbevegelsen og dens grunnleggende krav om kollektivavtaler i fødselen. Men i april det året skreiv arbeidsgiverne i jern- og metallindustrien under på den første landsomfattende kollektivavtalen i Norge, Verkstedoverenskomsten, og åpna for tilsvarende avtaler i andre bransjer. Grunnen til at Arbeidsgiverforeninga i 1907 ga etter for fagbevegelsens krav om å slette ut ulikhetene og konkurransen arbeiderne imellom, var utvilsomt den eksplosive veksten som fagbevegelsen var inne i. I 1900 hadde LO et medlemstall på 5 000, i 1905 var det økt til 10 000 og bare to år etter firedobla til nærmere 40 000. Medlemsveksten var ikke minst basert på utbygginga av en ny elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri på tidligere folketomme steder nært rike vannkraftkilder i Telemark og på Vestlandet, og hadde sterkt stimulerende ringvirkninger på eldre virksomheter som jern- og metallindustrien. Den satte fart i anlegget av nye veier og jernbaner, og endra på få år landets arbeiderbevegelse fra å være dominert av handverkere i de store gamle byene til å få et nytt flertall av ufaglærte anleggs- og industriarbeidere på nye tettsteder ute på landet.

I 1907 fant de organiserte arbeidsgiverne ut at fagbevegelsen hadde kommi for å bli. Det var bedre å inngå et kompromiss med den enn å fortsette å holde den nede, særlig da det var klart at Jern- og Metallarbeiderforbundet ville gå til streik for kravet sitt om en landsomfattende kollektivavtale i form av en minstelønnsavtale. En streik ville føre til tap av andeler på et raskt ekspanderende marked til utenlandske leverandører.

Verkstedoverenskomsten var, i likhet med alle tariffavtaler, et kompromiss. Den er kalt det første store klassekompromisset i kapitalismens historie i Norge. For å innfri arbeidernes krav forlangte arbeidsgiverne motytelser, som arbeiderne gikk med på. På den ene sida anerkjente arbeidsgiverne arbeidernes rett til å organisere seg og ga de tillitsvalgte store rettigheter som talspersoner for alle arbeidere, og de gikk med på en minstelønnsavtale. For å oppnå dette måtte arbeiderne skrive under på at arbeidsgiverne som kapitaleiere hadde styringsretten i produksjonen. Og de gikk med på å holde arbeidsfred i så lange som fireårige avtaleperioder av gangen.

I LOs ledelse med typografen Ole O. Lian i spissen blei det nyvunne kompromisset sett på som godt fordi det ville gi ro til å organisere alle arbeidere og dermed gi makt til å endre samfunnet i sosialistisk retning. Lengre nede i rekkene, særlig blant de ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeiderne, oppsto det snart en økende misnøye med kompromisset. De langvarig, bindende tariffavtalene tok fra dem muligheten til å utnytte den økonomiske oppgangen og et stadig strammere arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft, til fra dag til dag på den enkelte bedrift å kjempe fram bedre lønns- og arbeidsvilkår. Bare hvert fjerde år hadde arbeiderne nå tillatt seg sjøl å ta kampen for å kompensere en økende prisstigning med lønnsøkning.

Etter den første tariffrevisjonen i 1911 fikk misnøyen et programmatisk uttrykk da fagforeningene i Trondheim på slutten av året kom sammen og vedtok en resolusjon som danna grunnlag for en organisert fagopposisjon, anført av malersvennen Martin Tranmæl. Resolusjonen tok til orde for å erstatte de langvarige, bindende tariffavtalene med kamp fra dag til dag på bedriftene for høyere lønn og bedre arbeidsforhold, foruten for å begrense arbeidsgivernes styringsrett. Den gikk inn for å supplere arbeidernes grunnleggende kampmiddel, streikevåpenet, med økt bruk av sympatistreik, boikott, blokade og obstruksjon. Og den ville erstatte organiseringa av arbeiderne etter faglige yrkesgrenser i fagforbund, med nye industriforbund som samla alle arbeidere i den enkelte bransjen ut fra deres felles klasseinteresser. Lokalt skulle alle arbeidere samle seg i faglige samorganisasjoner.

Fagopposisjonen fikk også uttrykk i en politisk opposisjon innen Arbeiderpartiet. Dentok til orde for at veien til sosialismen i første rekke gikk gjennom den faglige og økonomiske kampen på arbeidsplassene, framfor politisk virksomhet.

I sin spede framvekst hadde fagbevegelsen flere ganger bedt de borgerlige politiske myndighetene om å anerkjenne organisasjonsretten ved lov og å gripe inn i forholdet mellom partene i arbeidslivet med megling og voldgift. Myndighetene hadde like mange ganger avslått bønnene med grunngiving i at dette forholdet var av privatrettslig karakter og derfor uvedkommende for det offentlige. Fra 1907 til 1920 nærma LOs medlemstall seg ei ny firedobling til mellom 150 000 og 160 000 medlemmer. Oppgangskonjunkturene fortsatte med et strammere og strammere arbeidsmarked og stigende priser, særlig etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 der Norge kunne operere som et nøytralt profiterende land. Fagopposisjonen økte i oppslutning, også i form av et stigende antall «ville» streiker på tvers av de fortsatt langvarige bindende avtalene.

I 1915 svarte det borgerlige stortingsflertallet med, etter forslag fra Venstreregjeringa Gunnar Knudsen, å vedta landets første arbeidstvistlov. Loven gjorde akkurat det som det samme flertallet tidligere hadde sagt at det offentlige ikke hadde noe med. Med framveksten av en sterk og mer og mer militant fagbevegelse greip den inn i det angivelig privatrettslige forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere med særlig å begrense streikeretten og innføre nye meglings- og voldgiftsinstitusjoner som skulle forebygge utbrudd av arbeidskamp. Fra nå av blei det forbudt å gå til streik i tvister om inngåtte tariffavtaler, og tillatt bare ved revisjon av eksisterende og inngåelse av nye avtaler. Arbeidstvistloven ga altså et direkte lovvern om de langvarige, bindende tariffavtalene og deres fredsplikt.

Men radikaliseringa blei ikke stoppa av dette. På landsmøtet i Arbeiderpartiet i påska 1918 vant partiopposisjonen rundt Tranmæl flertallet og fikk programfesta at sosialismen skulle innføres ved «revolusjonær masseaksjon» og ikke gjennom å vinne folkeflertallet og regjeringsmakta i parlamentariske valg. To år etter, i 1920, vant fagopposisjonen også flertallet på LO-kongressen.

Oppsigelse av det første store klassekompromisset

I den sterke økonomiske vekstfasen 1905–1920 så altså arbeiderbevegelsen ut til å være den parten som forlot det første store klassekompromisset fra og med Verkstedoverenskomsten av 1907. Høsten 1920 inntrådte en internasjonal etterkrigsdepresjon som brått snudde de fleste viktige forhold i denne fasen på hodet. Sviktende avsetningsmarkeder førte til at store deler av den svære eksportindustrien som var bygd opp etter århundreskiftet, gikk til innskrenkninger og full stans i produksjonen i årevis. I løpet av bare et par år oppsto det en massearbeidsløshet, og LOs medlemstall blei nærmere halvert til 90 000. Prisstigninga og inflasjonen blei avløst av prisfall og deflasjon, og for å opprettholde profitten brukte arbeidsgiverne sin nye offensive posisjon til å kreve kortere avtaleperioder og kutt i lønningene. Og de gjorde mer hyppig bruk av sitt viktigste kampmiddel, lockout. Det kosta dem lite i og med at de i høy grad bare produserte for lager. Nå var det arbeidsgivernes tur til å gå til oppsigelse av klassekompromisset og ta opp igjen framstøt for å sette fagbevegelsen ut av spell. To ganger prøvde en defensiv LO-ledelse, stadig med den tilpasningsdyktige Ole O. Lian i spissen, å få arbeidsgiverne med på å gjenopplive og utvide kompromisset for å bringe kapitalismen velberga gjennom krisa. Første gang, i 1923, ba LO-sekretariatet arbeidsgiverne om å være medarrangører av en «økonomisk rikskonferanse» for å gjenreise «landets økonomi», og sa seg villig til å gjøre alt for å få slutt på den pågående ulovlige jernstreiken for å få det til. Arbeidsgiverne avslo. I 1925 gjentok LO-sekretariatet forslaget, nå om at en felles stor økonomisk rikskonferanse skulle etablere et økonomisk råd for hele landet basert på «medinnflytelse» for arbeiderne. Arbeidsgiverne avslo på ny. I stedet fortsatte arbeidsgiverne offensiven. Ved lønnsoppgjøra i 1926 og 1927 krevde de lønnskutt ved tariffoppgjøra og varsla lockout når fagforbunda motsatte seg krava. Begge åra brukte den borgerlige regjeringa lockoutvarselet som påskudd til å gripe inn med tvungen voldgift (i dag kalt lønnsnemnd), som felte dommer i samsvar med krava fra arbeidsgiverne.

Den borgerlige offensiven blei i 1927 krona politisk med at stortingsflertallet vedtok en revidert arbeidstvistlov som la til rette for å gjøre fagorganisasjonen til et redskap i den borgerlige statens hender mot organisasjonens egne medlemmer. For å unngå automatisk erstatningsplikt ved ulovlige streiker påla den reviderte loven fagforeningene å bevise i Arbeidsretten at de hadde gjort alt som sto i deres makt for å hindre utbruddet av og stanse slike streiker. I siste instans måtte de offentlig erklære arbeidsplassene til ulovlig streikende som åpne for «arbeidsvillige», betegnelsen på streikebrytere. Loven innførte også økte bøter og tukthusstraffer for enhver form for «forfølgelse» av «arbeidsvillige», og fikk straks økenavnet Tukthusloven blant arbeiderne. Antidemokratiske strømninger i og utafor de borgerlige partia tok samtidig til orde for oppløsning av også arbeidernes politiske partier ved lov. De organiserte seg i det halvfascistiske Fedrelandslaget, som blei stifta i 1925 inspirert av Christian Michelsens og Fritjof Nansens antiparlamentariske framstøt for ei korporativistisk statsordning etter 1905.

Motoffensiv fra arbeiderbevegelsen

På samme tid som den borgerlige offensiven mot den organiserte arbeiderbevegelsen nådde sitt høydepunkt, og på tross av snart ytterligere økonomisk krise og arbeidsledighet, klarte arbeiderbevegelsen å reise en motoffensiv. I 1927 starta en kampanje for å fagorganisere tidligere uorganiserte arbeidergrupper, ikke minst gjennom dannelsen av Skog- og Landarbeiderforbundet i 1927. Kampanjen var så vellykka at under den høyeste arbeidsledigheten i mellomkrigs-Norge, i 1932–33, runda LO igjen den tidligere rekorden fra 1920 på 160 000 medlemmer, og økte videre til 360 000 ved inngangen til andre verdenskrig. Alt i 1930 var det nye Skog og Land ved hjelp av harde og bitre arbeidskamper blitt LOs største forbund, og etter et tilbakeslag i kjølvannet av krakket i Wall Street i 1929 var det i 1937 på ny størst av LO-forbunda. Tidlig i 1927 blei Arbeiderpartiet gjenforent med det høyresosialdemokratiske utbryterpartiet fra 1921, Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, og blei ved stortingsvalget samme år for første gang det største partiet på Stortinget med 59 representanter av 150, særlig ved for første gang å vinne masse-tilslutning på landsbygda. Norges kommunistiske parti gikk ned fra seks til tre mandater. Resultatet var at Chr. Hornsrud i februar 1928 danna Arbeiderpartiets første regjering, som under trussel om kapitalflukt og på ordre fra Norges Bank-sjef Nikolai Rygg blei styrta av det borgerlige flertallet etter bare 18 dager.

Den andre typen motoffensiv var også dramatisk, men bråere og utafor LO-ledelsen kontroll. Ved tariffoppgjøret i 1928 prøvde arbeidsgiverne i bygning å kopiere N.A.F.-suksessen fra 1926 og 1927 med å kreve 12 prosent kutt i lønningene. Bygningsarbeiderforbundet sa nei, arbeidsgiverne varsla lockout, og regjeringa tok programmatisk signalet og greip inn med tvungen voldgift. På kommunistisk initiativ samla landets bygningsarbeidere seg da på store møter rundt i landet og erklærte i vedtak at hvis voldgiftsnemnda felte dom om lønnskutt og neste lønnsutbetaling følgte dommen, ville de gå til streik på tvers av loven. Og da dette skjedde, gjorde de alvor av trusselen. De lot seg heller ikke vippe av pinnen av ledelsen i LO og i forbundet, som i lydighet overfor daværende «norske» modell i form av arbeidstvistlov og voldgift prøvde å kommandere dem tilbake på arbeid. De fortsatte streiken og fikk økende oppslutning og sympati både i og utafor fagbevegelsen, helt fram til full seier i form av et forlik i Arbeidsretten om null lønns-reduksjon.

Resultatet var sjølsagt økonomisk viktig for arbeiderne. Men enda langt viktigere var det at de med den landsomfattende ulovlige streiken satte den tvungne voldgifta ut av kraft i ti år framover. Etter 1928 var det ingen borgerlig regjering som våga eller så noen vits i å prøve å stanse noen arbeidskonflikt med tvungen voldgift, arbeiderne hadde vist at de ikke hadde noen respekt for slike inngrep. Først Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering greip på terskelen til andre verdenskrig inn i to mindre konflikter i Nord-Norge, uten å vekke særlig reaksjoner..

Nytt og utvida kompromiss

Sammen med LOs framgangsrike nyorganisering fikk bygningsstreiken landets organiserte arbeidsgivere til igjen å innse at fagbevegelsen ikke lot seg knuse. På tross av fortsatt krise og arbeidsledighet var den i stand til å overleve og vokse og til og med føre effektiv arbeidskamp på tvers av det lovverket som skulle verne det bestående samfunnet. På ny kom arbeidsgiverne til at det var bedre å inngå et nytt klassekompromiss enn å fortsette å slå handa av de samarbeidsvillige arbeiderlederne og dermed styrke de mer uforsonlige. Nyvurderinga lot seg tydelig spore i bladet til Arbeidsgiverforeninga, Arbeidsgiveren. Etter stortingsvalget i 1930 skreiv bladet på lederplass at det mest gledelige ved resultatet ikke var at Arbeiderpartiet hadde gått tilbake i prosentvis andel av velgerne fordi de borgerlige hadde klart å mobilisere hjemmesittere fra 1927 til urnene. Mer gledelig var det dårlige resultatet for NKP, som hadde mista sine tre siste representanter. Bladet pekte på at dermed ville Arbeiderpartiet få mindre behov for å konkurrere med Kommunistpartiet i «revolusjon», og høyrefløyen i partiet ville styrke sine posisjoner. Dette ville gi «resultater av gledelig art» i retning av «voksende ansvarsfølelse». Bladet sa til sine lesende kapitaleiere at de ikke måtte la seg skremme når Tranmæl fortsatte å reise rundt og agiterte for revolusjon, han mente det ikke alvorlig.

Arbeidsgiveren skreiv også at bygningsstreiken klart hadde vist at voldgifta var av begrensa betydning. Heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville løse problema i forholdet til arbeiderklassen. Det var organisasjonene som ga nøkkelen til ro i arbeidslivet. Lovene for arbeidslivet måtte bygges opp omkring organisasjonene, og ikke på tvers av dem. Tankegangen var nesten et ekko av slutninger som Martin Tranmæl i praksis hadde dratt alt etter den sju måneders ulovlige jernstreiken i 1923–24. Den var avslutta med økonomisk seier for arbeiderne etter at den ved utløpet av Verkstedoverenskomsten i april 1924 var blitt lovlig konflikt om inngåelse av ny tariffavtale og ikke lenger tvist om gjeldende avtale. Over hodet på de streikende og deres valgte aksjonsutvalg kom ledelsen i Jern- og metallarbeiderforbundet da i posisjon til, i samarbeid med Høyreregjeringa og Arbeidsgiverforeninga, å forhandle fram et meklingsforslag som blei stemt ned av et knapt flertall av jernarbeiderne sjøl, men likevel vedtatt ved at uravstemninga i Jern og Metall blei kopla sammen med andre forbund der det var flertall for de anbefalte forslaga til nye tariffavtaler.

Også bygningsarbeiderstreiken i 1928 blei avslutta gjennom et samarbeid på toppen mellom LO og N.A.F., ved Paal Bergs mellomkomst. Også denne avslutninga hadde fått Tranmæl til å gå over til å forfekte et nytt klassekompromiss i form av organisasjonsmessige løsninger av konfliktene i arbeidslivet, som alternativ til statlige tvangsinngrep og kamp mot disse. Det var denne dreininga hos Tranmæl som de organiserte arbeidsgiverne hadde oppfatta og nesten kopierte på lederplass i Arbeidsgiveren.

Den forståelsen som Arbeidsgiveren ga uttrykk for, var ikke redaktørens private. Den var representativ for den øverste bestemmende ledelsen i Arbeidsgiverforeninga. Direktøren i foreninga, Finn Dahl, ga uttrykk for det samme da han uttalte at hvis streiken i bygning i 1928 skulle vært stansa, hadde det krevd helt andre, fascistiske virkemidler. Dahl og de andre toneangivende lederne for arbeidsgiverne valgte bevisst å satse på LO og Arbeiderpartiet som redningsplanke for kapitalismen, framfor på fascisme – kanskje like mye på grunn av at fascismen sto for svakt i Norge som at de var antifascister?

Det som seinere, også blant historikere, kom til å skygge for at de organiserte arbeidsgiverne gjorde denne omvurderinga alt etter stortingsvalget i 1930, var storlockouten av 130 000 arbeidere og det dramatiske Menstad-slaget ved tariffoppgjøret i 1931. Ved oppgjøret skreiv Arbeidsgiveren at LO-sekretariatet nå i realiteten var villig til å løse den økonomiske krisa ved hjelp av lønnsnedslag. Men dette kunne ikke LO-ledelsen gi åpent uttrykk for. Til liks med Arbeidsgiverforeninga innså den at forståelsen blant medlemmene for dette måtte «modnes organisk gjennom arbeidsstans». Det var nødvendig å ta et større sammenstøt for å få arbeiderne til å innse at kamplinja ikke førte fram, og det var den felles underforståelsen av dette som lå til grunn for at tariffoppgjøret i 1931 endte så dramatisk i storlockouten.

Etter at oppgjøret var over, starta LO og N.A.F. forhandlinger om en hovedavtale, først hemmelig, så åpent. Arbeidsgiveren mente at lærepengen fra lockouten skulle gjøre det mulig å få lønnsoppgjør basert på «økonomisk bæreevne» og samarbeid. Bladet råda LO til å styrke det sentrale tillitsvalgtapparatet, på bekostning av medlemmenes innflytelse. Det gjaldt også å fjerne momentet av konkurranse mellom LO-forbunda om å få best resultat i tariffoppgjøra, og LO-ledelsen måtte skaffe seg makt til å treffe «ansvarlige» vedtak uten uravstemninger. Arbeidsgiveren så på dette som mer fordelaktig enn å gjennomføre de statlige lovinngrepa i LOs indre liv og vedtekter som Bondepartiet og deler av de andre borgerlige partia, dels inspirert av Mussolinis Italia, gikk inn for på Stortinget i første halvpart av 1930-tallet. Etter at Martin Tranmæl i 1934, foran 50 000 demonstrerende arbeidere utafor Stortinget, hadde tordna mot forslaget fra de borgerlige om ved lov å sette bestemte krav til deltakelse og størrelse på flertall for at resultatet av uravstemninger i LO skulle godtas, følgte LO-kongressen samme år anvisningene fra Arbeidsgiverforeninga med å vedta sine egne interne avstemningsregler som satte enda strengere krav til det samme. Også med andre vedtak som sentraliserte makta i LO oppfylte kongressen de vilkåra som arbeidsgiverne hadde satt for å gå med på et nytt klassekompromiss.

Arbeidsgiveren ville også at LO skulle få tilbake oppgaven med å passe på at arbeidsfreden blei opprettholdt i tariffperiodene. Bladet så på Arbeidsretten som sentral i oppdragelsen av arbeiderne til «samfunnsbevisste» og «samarbeidsvillige» borgere. Det gikk inn for å oppløse alle private borgerlige militær- og streikebryterorganisasjoner som var danna på 1920- tallet, ved unødig å provosere arbeiderne sto disse i veien for et bedre samarbeidsklima. Arbeidsgiverorganet ville opprette «rettsstatens nøytralitet i de sociale kamper som er det eneste som i lengda kan skape respekt. Det gikk igjen til felts mot de borgerlige avisenes «forkjetring av arbeidernes beste menn», som Tranmæl, med det «sterkt humane syn og den offervilje og uegennytte som preger hele hans ferd». Forhandlingene mellom LO og N.A.F. endte med at i 1935 inngikk de to partene en første Hovedavtale for hele N.A.F.-LO-området. Avtalen som i revidert form gjelder den dag i dag, var et nytt stort klassekompromiss med samme grunntrekk som Verkstedoverenskomsten av 1907. N.A.F. anerkjente på ny organisasjonsretten og det kollektive avtaleprinsippet, og ga store rettigheter til de tillitsvalgte som talspersoner for arbeiderne. LOs motytelse besto i nok en gang å anerkjenne kapitaleiernes styringsrett i produksjonen, og å gå med på at organisasjonen og de tillitsvalgte på alle nivå var forplikta til å opprettholde arbeidsfreden i tariffperiodene, noe som også Arbeidstvistloven fortsatt foreskreiv.

Alt i trontaledebatten i Stortinget i 1933 viste Arbeiderpartiets parlamentariske leder og seinere statsminister, Johan Nygaardsvold, at han var innforstått med utviklinga i Arbeidsgiverforeninga. Han pekte på at foreninga nå stort sett hadde anerkjent arbeidernes rett til å organisere seg og få en viss medbestemmelse i arbeidslivet, i motsetning til de færre «arbeidsherrene» som tilhørte Bondepartiet og Quislings nye parti Nasjonal Samling. Det var også bakgrunnen for at han i 1934 forgjeves prøvde å overtale stortingsflertallet til å vente med å vedta loven om avstemningsregler til det hadde sett på de reglene som LO-kongressen sjøl kom til å vedta. Reglene blei vedtatt og gjaldt fram til Hovedavtalen blei inngått og Nygaardsvold i mars 1935, kunne danne Arbeiderpartiets første varige regjering, ei mindretallsregjering som det borgerlige flertallet lot sitte inn i andre verdenskrig, og som kan kalles den antifascistiske folkefrontregjeringa i Norge. Også Kommunistpartiet støtta regjeringa ved å la være å stille lister unntatt i én valgkrets og ellers oppfordre arbeiderne til å stemme på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1936.

Nygaardsvolds regjering kunne lettere og mer effektivt enn tidligere borgerlige regjeringer oppfylle de krav som Arbeidsgiverforeninga stilte om at lovene for arbeidslivet måtte støtte seg på organisasjonene og forholdet dem imellom. Det som ifølge Arbeidsgiveren i 1935 skilte Arbeiderpartiet fra andre regjeringspartier, var at det «med sitt intime forhold» til LO kunne «øve sterk innflytelse i fredelig retning».

Det var også akkurat det Nygaardsvolds regjering prøvde å gjøre. Å opprettholde arbeidsfreden blei en viktig del av krisepolitikken som Arbeiderpartiet førte for å få kapitalismens økonomiske hjul i gang igjen. Nygaardsvold sjøl var fortvila over økninga i antallet ulovlige streiker under de bedre tidene i 1936 og 1937. Derfor fjerna heller ikke regjeringa den nye paragraf 40 i den reviderte arbeidstvistloven fra 1927. Paragrafen hadde innført straff med bøter eller fengsel i inntil et år, foruten nye bestemmelser for brudd på loven, særlig ulovlig streik og oppfordring og støtte til ulovlig streik, og kom til å bli stående helt til etter den bitre konflikten ved Torp Brug i 1954. Samtidig satte det fortsatte borgerlige flertallet effektivt foten ned for det minste forsiktige forsøk fra mindretallsregjeringa på å gå i sosialistisk retning.

Linn Herning forteller om velferdsprofitørene innenfor helse, eldreomsorg, skoler og barnehager. Gjennom sin jobb i For Velferdsstaten, en grunnpilar i forsvaret av velferdsstaten, er hun trolig den som gjennom mange år i felten har skaffet seg best innsikt. Hennes bok er den første samlete oversikten over hvor langt dette er kommet og historien bak. Ikke bare kunnskap, men spennende. Det er nok tall og kunnskap, men Herning gir dem navn og ansikter, beskriver deres propaganda og svake punkt. Hvordan profittjegerne skaffet seg kontroll over norske barnehager er som en god kriminalroman.

Skole

Det er i Sverige de virkelig har fått fotfeste. 14 % av alle svenske barn i grunnskolen og 26 % av alle i videregående går på privatskoler og 95 % av disse blir drevet av profittselskap.

Her i Norge ble Clemets storstilte plan for privatskoler stanset av den rødgrønne regjeringa i 2005. Men 15 ordinære videregående skoler fikk fortsette, Herning kaller dem Clemetskoler. John Bauer-konsernet eide 2, Akademiet 6, Noroff 4 og Sonans 3. Det er en interessant historie hvordan disse skolene, som var omfatte av Norges strengeste regler mot å ta ut fortjeneste, omgikk reglene. Tilsyn i 2008 med John Bauer viste overprising av interne tjenester. Tilsyn med Akademiet i 2013 førte til krav om tilbake-betaling av 18,5 millioner. I Sonans er hovedeier et oppkjøpsfond basert i skatte-paradiset Guernsey. Her er det ikke ført tilsyn, men Herning regnskapssøk avslører høye konsernlån og høye andre driftsutgifter som tyder på at reglene omgås. Det er ikke å ta for hardt å si at loven ikke hindrer eierne å ta ut offentlige midler. Og hvorfor skulle egentlig konsern drive skoler uten profitt?

Helse og omsorg

En skulle tro at Adeccoskandalen skulle ført til mindre privatisering av sykehjem, men nei. De vokser – Aleris er det største , med omsetning på 1,86 milliarder i 21013. Norlandia hadde en halv milliard mindre. Også her er det personalet det kan spares på. Fagforbundet sier at da Aleris overtok kommunale sykehjem i Oslo gikk lønna for en hjelpepleier ned med 40–60 000 og for en sykepleier med 80 000. Hernings gjennomgang viser at det er nesten ingen forskning eller forskning om privates inntog i helse og velferd. I motsetning til skole er det heller ingen krav som hindrer selskapene i å ta ut profitt. Men omfang er vanskelig å dokumentere. Mye fordi det er en voldsom omstrukturering og selskapsskifter, av 38 anbud mellom 1997 og 2008 hadde 33 skiftet eier i anbudsperioden.

I Danmark er det innført fritt brukervalg i hjemmetjenesten. Det samme har ført til stor vekst i Sverige og her er profittdrevne helseforetak et stort politisk spørsmål og kunnskapen større. Attendo hadde i 2012 en omsetning på 4,2 milliarder og 432 millioner i fortjeneste, profitten over 5 år er over 2 milliarder. Men trolig er profitten enda større: Aftonbladet avslørte at Attendos virksomhet i asyl og barnevern ikke betalte skatt til Sverige ved å regnskapsføre konsernbidrag til morselskapet i skatteparadiset Jersey. Her i Norge har Fri Fagbevegelse avslørt en rekke saker i deres hjemme-tjeneste, doble vakter, sykepleierfunksjoner utført av ufaglærte, ulovlig overtid og gullkantede lederlønninger.

Barnehager

Ingen offentlig sektor i noe annet skandinavisk land er så privatisert som norske barnehager. 50 % av norske barn går i private barnehager og andelene øker. Hvordan dette kunne skje under en rødgrønn regjering, er som en kriminalroman.

Det startet med barnhageforliket. Siv Jensen og SVs nestleder Øyvind Djupedals enighet førte fram til storingsforliket om at alle barn skulle ha tilbud om barnehageplass i 2003. Den eneste store velferdsreformen etter innføringen av Folketrygda i 1967 skulle gjennomføres. Vedtatt under Bondevik, gjennomført under Stoltenberg.

Det kan kanskje forstås at fokuset ikke var på om dette skulle skje i kommunal eller privat regi fra starten. Private barnehager var på den tida enten drevet av foreldre som ikke fikk barnehageplass eller av bedrifter for å gi tilbud til sine ansatte. Å tjene penger på barn var nærmest utenkelig.

Storsatsinga ga en eventyrlig finansiering av private barnehager. De fleste fullfinansiert fra Husbanken, om lag 250 000 per barnehageplass, ofte med kommunal garanti. En femtedel direkte tilskudd. Investeringene fra eier var helt ubetydelig. Kommunen dekket både renter og avdrag og 80 % av driftsutgiftene. En gavepakke. Og erfaringene mine fra Trondheim er at kommunen fant tomter og regulerte dem. Ingen gründere har kommet lettere til enn barnehagegründerne.

Den rødgrønne regjeringa endret tilskuddet fra 85 % av driftsutgiftene til 96 % med løfte om 100 % kommunal dekning. De endret også prinsippet fra å dekke virkelige kostnader til å gi tilskudd ut fra kostnadene i offentlige barnehager. Hvordan kunne det skje?

I 2008 ble profitt i barnehagene et tema i den offentlige debatten. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og finansminister Kristin Halvorsen, begge SV, la fram forslag om ny finansiering med mål om at offentlige tilskudd skulle komme barna til gode, ikke eier. Forskning viste at personalutgiftene var 50 000 lavere per årsverk enn i offentlige, og det var færre ansatte. Et oppkjøpsfond kjøpte Espira med 74 barnehager for 850 millioner. Det var åpenbart at verdier bygd opp ved offentlige tilskudd lå bak.

De hadde oppdaget at det ikke var utbytte som var måten å ta ut profitt på, det var handel mellom selskap i samme konsern, det var å skille ut eiendomsselskap som tok høy husleie, det var honorar og konsulenttjenester. Men først og fremst var det å bygge opp verdier for videresalg, bygge egenkapital.

Derfor var det mest omstridde forslaget fra regjeringa at verdier bygget opp ved offentlige tiskudd og foreldrebetaling skulle tilbakeføres til kommunene. Uttak av verdier ved opphør eller salg skulle kun være avkastning på egenkapital tilført av eier.

Da kom opprøret. Ikke et vanlig opprør med misfornøyde avisinnlegg. Nei, her var det rett og slett ikke bare trussel, men vedtak om å stenge barnehagene dersom forslaget ikke ble trukket. 19. mai 2009 stengte, i følge pressa, 2000 private barnehager dørene og laget demonstrasjoner på torg over hele landet. Sammen med en massiv mediekampanje tok regjeringen retrett, trakk forslaget. Det nye forslaget var ren symbolpolitikk, her er ingen begrensinger som en dyktig jurist ikke kan omgå.

Slik viser barnehagemarkedet i Norge hvordan det går når privatisering går så langt at eiernes trusler om stengning faktisk er en trussel mot samfunnet. Ved streik har regjeringen tvungen voldgift. Ved stengning sto regjeringen uten mottiltak. I tillegg var mangelen på prinsipiell motstand mot privatisering ødeleggende. Dersom privat virksomhet er nødvendig for å oppnå barne-hageforliket, ligger det i sakens natur at profitt er like nødvendig. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på regjeringens ubehjelpelige forsvar av sitt eget lovforslag.

Så der står vi i dag. En barnhagesektor der 50 % er privat drevet. Det er framdeles en del private som ikke er kommersielle, men de blir færre. Og også her endres spillereglene. Det siste eksemplet er kirkerådet i Bergen som kjøper opp barnehager for å få overskudd til kirkevirksomhet.

Forståelig nok, det kan ikke finnes noen lukrativ virksomhet som er så totalt uten risiko som barnehager. Hundre prosent rimelige husbanklån, hvorav 20 % direkte tilskudd. Garantert kundegrunnlag: I Trondheim er det kommunen som står for opptak og de sikrer de private fulle barnehager. Da Trondheim Kommune bommet på antall barn og tok bort plasser, så kunne de bare gjøre det i private barnehager. De private er ikke bundet av kommunes opptakskriterier, de kan fritt fylle opp med barn under 1 år som ikke er omfattet av barne-hagegarantien. De kan holde personalkostnadene nede, men beholde kommunale tilskudd. De kan stenge barnehagene hele sommeren, men få tilskudd som om de var åpne. Barnehagedrift er oppfylling av en kapitalist drøm: stor fortjeneste og null risiko.

I følge Herning bruker kommunene 38 milliarder på barnehager, et marked på nivå med hele oppdrettsektoren. Det betyr at de private får 19 milliarder årlig. 86 % av ugiftene i offentlige barnehager er personalkostnader. I følge Telemarksforskning ligger personalkostnadene minst 10 % lavere i private barnehager, først og fremst gjennom lavere pensjonsutgifter. Det gir en årlig profitt på 1,5 milliarder. I tillegg nedbetales husbanklån ved kommunale tilskudd og egenkapitalen bygges opp med om lag 300 millioner årlig. Alt med bagatellmessige investeringer og null risiko.

Når dette skrives, ligger regjeringens forslag til ny finansiering av barnehagene ute på høring. Tilskuddet skal opp på 100 %. Forslaget er å videreføre dagens system med tre unntak. Det viktigste er at pensjonsutgifter skal holdes utenfor ved beregning av tilskuddet. Så skal private barnehager få dekket 14 % av personalkostnader i pensjonsutgifter. Ikke av sine egne personalkostnader, men av kostnadene i kommunale barnehager. Kapitalkostnadene skal fastsettes av en nasjonal norm, ikke av virkelige kostnader i den enkelte kommune. Og kommunene skal miste sin rett til å stille krav til barnehagene som vilkår for tilskuddet. De blir rene pengemaskiner.

Telemarksforskning anslo i 2010 reelle pensjonskostnader til 6 %. PWC har gått gjennom 165 barnehager i PBL, som har de beste ordningene i dag, og mener 14 % må til. Men det er ingen drøfting av det helt opplagte alternativet: at private barnehager skal få dekket sine virkelige pensjonskostnader og ikke ett øre mer. Det er fullt mulig og fullt lovlig å betale kun 2 % av lønn i pensjon. Hvorfor skal de da få 12 % av lønna mer i tiskudd?

Det er heller ingen grunn til at barnehagene skal få dekket gjennomsnittlige lønnsutgifter i kommunale barnehager. De skal få dekket sine virkelige utgifter og ikke et øre mer. Da blir det mindre gunstig å kutte bemanning og ansette mindre kvalifisert personell.

Og Halvorsens hjemfallsforslag må opp på nytt. Det enkleste forslaget er vel at det tilskuddet som er gitt, må tilbakebetales og det samme for avdrag dekket av kommunen ved videresalg eller nedleggelse.

Kanskje kan Hernings bok og For Velferdsstaten årelange innsats få virkning. APs byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, lover i Klassekampen 29. juli i år å bare dekke virkelige lønnsutgifter og virkelige pensjosnutgifter om de får flertall. Dere som er opptatt av offentlig velferd, sitter i kommunestyrer eller har politiske verv: Sørg for at dette blir fremmet i kommunestyrene over det ganske land. Så får vi se om det er et linjeskifte i AP. I Trondheim ville et slikt vedtak styrket kommunebudsjettet med minst 30 millioner, trolig over 50 millioner.

Og det er tanken bak Linn Hernings bok. Gi kunnskap og veiledning til handling. Offentlige velferdskroner skal gå til barn i skole og barnehager og eldre som trenger omsorg og helsehjelp, ikke til profitt. Det skal ikke lønnes seg å gå ned på bemanning, kompetanse, lønn og pensjon.

Arne Byrkjeflot

Fernando Birri sa en gang – fritt oversatt og etter hukommelsen – at utopien er som horisonten. Om jeg nærmer meg to skritt, så går den to skritt bakover. Hvis jeg går ti skritt, trekker horisonten seg ti skritt vekk fra meg. Uansett hvor mye jeg går, så når jeg den aldri. Så, hvilket formål har da utopien? Jo, den får oss til å gå.

Marta Harneckers bok A world to build er et forsøk på å feste skrittene mot utopiene på papiret, på en praktisk, realistisk og lettfattelig måte, og hun lykkes i stor grad med det. Boken tar for seg store spørsmål som hvordan jobbe mot et sosialistisk samfunn? Hvordan oppnå det samfunnet som så mange har snakket, tenkt og drømt om, men som tilsynelatende er umulig å oppnå? Ikke minst, hvordan skal dette samfunnet bygges innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, delt inn i stater med definerte grenser?

Birris’ sitat ble i sin tid gjort kjent av den nå avdøde uruguayanske poeten og aktivisten Eduardo Galeano. Galeano har i mange år representert en viktig stemme for sosiale bevegelser rundt om i Latin-Amerika. På en poetisk måte har han beskrevet brutaliteten i det kapitalistiske systemet, samtidig som han har pekt ut et nord i de sosiale og folkelige kampene på kontinentet. Galeano selv er ikke sitert i Harneckers bok, men referansen er likevel relevant. Det er Latin-Amerika, og særlig prosjektet om å bygge en sosialisme for det 21. århundret, som er utgangspunktet for Harnecker sin analyse, og det er også herfra hun henter alle sine eksempler.

Latin-Amerika har vært et nyliberalistisk laboratorium, fra lenge før man satte etiketten nyliberalisme på oppskriften. Resultatet er økende ulikhet, svekket suverenitet og selvråderett, enorme miljøødeleggelser og tilhørende forvitring av de sosiale relasjonene. Parallelt har den sosiale misnøyen økt. De sosiale bevegelsene har vokst seg stadig sterkere og sier nå, med en mer hørbar stemme enn før, at nok er nok. I noen land har disse bevegelsene ført venstresiden til regjeringsmakten, og det er i all hovedsak disse Harnecker fokuserer på når hun snakker om å bygge det sosialistiske samfunn: Bolivia, Ecuador og, ikke minst, Venezuela.

Boka er delt inn i tre deler. Den første tar for seg utviklingen i Latin-Amerika de siste tre tiår, i skjæringspunktet mellom nyliberalismens fremgang, fiasko, og den folkelige motstanden mot den nyliberale oppskriften. Det er de sosiale bevegelsene og sentrale hendelser i den folkelige motstandskampen mot nyliberalismen som utgjør de historiske knaggene for den politiske analysen. Eksempler som spenner fra «el Caracazo» i Venezuela på 80-tallet til kuppet mot Mel Zelaya i Honduras 2009 viser både det geografiske og tidsmessige spennet i analysen.

I tillegg til de historiske hendelsene analyserer Harnecker de ulike venstresideregjeringene på kontinentet, ut fra hvilken strategi de har valgt overfor kapitalismen. Helt spesifikt fokuserer hun på hvilken rolle de lar staten og kapitalen spille, og hvordan de selv velger å bruke det statsapparatet man har arvet. Sosialisme skapes ikke i himmelen, og ikke heller over natten, så det er uunngåelig for alle folkelige kamper og venstresideregjeringer å måtte forholde seg til kapitalismen på et eller annet vis. Et viktig poeng er å inkludere den eksisterende maktbalansen de ulike regjeringene står overfor, i en slik analyse.

For en som har lest mye marxistisk litteratur eller er vel bevandret i det latinamerikanske aktivistmiljøet, så er boka både velkjent eller på grensen til det kjedelige. Men disse er heller ikke bokas målgruppe. For en som har lyst til å lære mer om marxisme i praksis eller bare er nysgjerrig på Latin-Amerika, så er dette en oversiktlig innføring og en grei alternativ historiefortelling.

I del to gir Harnecker konkrete eksempler på hva som er viktig i byggingen av det sosialistiske samfunnet, og det dreier om hvordan styrke demokratisk og folkelig deltakelse, kollektivt eierskap over ressursene og sosial kontroll over produksjonen. Med en slik deltakelse og et slikt eierskap vil man også gradvis styrke skoleringen og den sosiale bevisstheten, i følge Harnecker.

Når hun snakker om kollektivt eierskap og sosial kontroll over produksjonen, så er det snakk om mye mer enn overføring av juridisk eierskap gjennom ekspropiering av ressurser og bedrifter. Kollektivt eierskap handler om kontroll over og direkte medvirkning på avgjørelser som angår bedriften man jobber i eller er direkte berørt av, for å kunne delta og styre. Harnecker har eksempler både på sektorer og bedrifter med en utelukkende lokal karakter, men også sektorer av nasjonal interesse, som for eksempel naturressurser, og foreslår alternativer for forvaltningen av disse.

Del to er uten tvil den mest interessante, både grunnet dens praktiske tilnærming, og fordi den tar et oppgjør med mange av ideene om kommunismen, slik de ofte har blitt fremstilt opp gjennom historien. Det er gøy å ta steget mot utopien og begynne på tankeeksperimentet om hvordan denne nye verdenen skal se ut. Del tre handler om å bygge et nytt hegemoni fra venstresiden og viktigheten av å lykkes med å overbevise det store flertallet til å bli med på dette prosjektet. Ikke minst understreker hun det radikale i det å bygge det store og brede fellesskapet, noe jeg kommer tilbake til senere.

Bokas store styrke er at den er både lettlest og lettfattelig. På pedagogisk vis klarer Hanecker å legge frem sine ideer om det utopiske samfunnet, på en måte som ikke krever inngående kjennskap til marxistisk litteratur og tenkere. Det er deilig befriende å lese marxistiske ideer uten å bli dratt inn i lange abstrakte setninger og komplekse resonnementer som må leses 2–3 ganger, uten at man vet helt om man har forstått hva man har lest. Det enkle går ikke på bekostning av analysen eller kvaliteten i argumentene.

Et annet viktig bidrag er den praktiske tilnærmingen til temaet innenfor dagens kontekst. Harnecker diskuterer hvordan det sosialistiske samfunnet skal bli til innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, oppdelt og organisert i stater med definerte grenser. Her er det spesielt interessant med diskusjonen om staten som verktøy i byggingen av sosialismen for det 21. århundret, noe som for mange vil være gjensidig utelukkende. Harnecker fremmer også ideen om partiet som den eneste organisasjonen som kan samle alle ulike «fraksjonene» i samfunnet, mobilisere til bred nasjonal dialog for å skape det nye hegemoniet. Avhengig av hvilke tanker man selv har om parti og stat, i teori eller praksis, så kan det tidvis begynne å skurre litt i disse resonnementene.

Hovedtanken med å bruke staten er å «regjere med folket slik at folket etter hvert kan regjere seg selv». (Sitat Asitóbulo Istúriz) Harnecker er klar på at det ikke holder å sette en masse revolusjonære mennesker inn i offentlige stillinger innenfor statsapparatet, men at de tvert imot må bruke de mulighetene som finnes i det statsapparatet de har arvet, for å skape rom for denne folkelige deltakelsen og kontrollen.

Her kommer hun også inn på temaer som lokal autonomi, desentralisering av makt og beslutningstaking, viktigheten av å unngå byråkratisering av demokratiet og, ikke minst, de ulike nivåene for beslutningstaking basert på hvilke interesser de ulike temaene, svarer til. Hun har et forslag til en struktur for lokal representasjon for nasjonal beslutningstaking. Her er det igjen noen temaer som kan få det til å skurre. Kanskje er det fordi det er vanskelig å omfavne alle disse ideene, som hver for seg er veldig gode, uten å samtidig se et enormt byråkrati. Samtidig kan det hende at det skurrer fordi man allerede er så forurenset av ideene om staten slik den eksisterer i dag.

Harnecker bygger sine ideer på mange-årig erfaring og aktivisme i Latin-Amerika, fra sitt hjemland Chile på 70-tallet til Venezuela under Chavez. Sistnevnte er uten tvil den største innflytelsen på boken, noe hun sier helt eksplisitt i forordet: Uten han hadde ikke boken blitt til. Eksemplene fra Latin-Amerika dukker i midlertidig opp litt sporadisk og overraskende til tider. I et avsnitt som snakker på generelt nivå, kan referanser til den bolivarianske grunnloven dukke opp tilsynelatende helt uten videre. Hennes personlige tilhørighet til det bolivarianske prosjekt blir da både mer synlig, men for en som ikke tenker i de termer, blir det tidvis litt unaturlig. Det skaper også noe usikkerhet om hun snakker om bygging av det sosialistiske samfunnet generelt, eller forsvarer de ideer som er fremsatt i det bolivarianske prosjekt, helt spesifikt. Disse trenger ikke være gjensidig utelukkende, men skillet kommer ikke tydelig nok frem. I sin analyse trekker hun også på ideer fra kjente og – for henne – nære akademikere som blant annet Lebowitz. Siteringen skjer tidvis på en rar måte som forstyrrer lesingen og fremstår mer som navnedryssing enn referering av gode ideer.

Optimismen på vegne av det bolivarianske prosjektet om sosialisme for det 21. århundr er gjennomgående. Det er ingen tvil om at Chavez har hatt en enorm innflytelse i både Venezuela og Latin-Amerika. Som Harnecker sier selv, det Latin-Amerika vi ser i dag er et helt annet enn det vi kjente når han dukket opp på den politiske scenen på 90-tallet. Han var en visjonær leder, men samtidig blir hyllesten av personen så sterk, og den – etter min mening – går tidvis på bekostning av det fokuset hun har på de sosiale bevegelsene i del en. Slik tar hun også fokuset vekk fra den folkelige støtten enhver leder må ha for å ha en viss bærekraftig gjennomslagskraft.

Det nye Latin-Amerika og sosialismen for det 21. århundret som Harnecker beskriver, fremstår som veldig fjernt når man sammenligner med det mediebildet vi blir foret med til vanlig. Stadig økende inflasjon, omfattende korrupsjon, byråkratisering, store protestaksjoner mot regjeringene gjør at man «enkelt» kan trekke den slutningen at prosjektet har feilet. Man skal ikke glemme medienes makt og interesse i å presentere de latinamerikanske regjeringene i et mindre heldig lys, men man skal heller ikke benekte at det finnes en anelse sannhet i mange av disse nyhetene. Med sin positive fremstilling av regionen stiller Harnecker seg lagelig til hogg for kritikk fordi hun nettopp ikke tar høyde for den senere tids utvikling i Latin-Amerika og, ikke minst, prosjektets utfordringer.

Harnecker understreker viktigheten av å inkludere maktforholdet og opposisjonens rolle i analysen av enhver regjering eller prosess. Det er ingen tvil om at opposisjonen mot Latin-Amerikas venstreregjeringer både er udemokratiske og tilbøyelig til å ta i bruk et hvert middel for å oppnå sine mål. Hun understreker derfor også at for å kunne vurdere en regjerings progresjon mot det sosialistiske prosjekt, så må man vurdere retningen på tiltakene som gjennomføres og ikke hvor fort utviklingen skjer. Harnecker sin fortelling og tankeeksperiment hadde imidlertid blitt styrket om hun hadde gått nærmere i sømmene på de eksemplene der tiltak som er igangsatt har feilet eller ikke har lyktes som planlagt, om så bare for å understreke hennes eget poeng om viktigheten av å kunne anerkjenne og diskutere egne feil i det nye samfunnet.

La oss gå tilbake til del tre. Harnecker lister opp en del spørsmål som enhver kan stille seg for å vurdere hvorvidt et lands utvikling går i riktig retning eller ei. Hovedspørsmålet kan stilles på følgende måte: Bidrar en regjerings tiltak til å skape et folkelig og aktivt subjekt som i stadig økende grad antar en ledende rolle og gradvis overtar ansvarsområder tidligere underlagt regjeringen? Herunder inkluderer hun spørsmål om mobilisering av arbeidere, folk som deltakende og ikke bare støttende aktører, i hvilken grad slipper folk til i diskusjonen om strategisk viktige temaer, i hvilken grad vises befolkningen tillit til å kunne ta opp, diskutere og forbedre feil og omveier underveis, og, ikke minst, i hvilken grad blir ressurser og muligheten til å kontrollere prosessen overført til folket.

Bokens tredje del inneholder, kort oppsummert, hovedingrediensen i oppskriften for det nye samfunnet: en ny, mangfoldig, mer tolerant venstreside som i første omgang fokuserer på det som forener oss heller enn det som skiller oss. Denne venstresiden bør bygges på felles verdier som solidaritet, medmenneskelighet, forkasting av profittjaget og individualismen, respekt for forskjeller og for miljøet som omgir oss. Denne nye venstresiden er, i følge Harnecker, grunnleggende for å kunne møte opposisjonen – og her snakker vi ikke om den lille økonomiske eliten som både er udemokratisk og voldelig – med argumenter, samtale og diskusjon, og som forstår at for å vinne hegemoni så er det nødvendig å overbevise heller enn å presse på egne meninger. Det er her ideen om det radikale i det brede og åpne fellesskapet ligger. Først når det nye hegemoniet når ut til det brede flertallet gjennom diskusjoner med et åpent sinn, argumenter og overbevisning, vil vi evne å gjennomføre de enorme sosiale omveltningene vi forespeiler oss, sier Harnecker. Dette er ikke en revolusjonerende ny ide, men det ligger uten tvil noe radikalt interessant i den. Det eneste spørsmålet jeg blir sittende igjen med, hvor går grensen mellom det brede fellesskap og kompromisser med de sosialistiske prinsipper?

Marianne Gulli

New Left Review

http://newleftreview.org

Vi starter med å bryte tradisjonen med å presentere nettsteder som i hovedsak ikke bygger på betalingstjenester. Det britiske New Left Review har i rundt 50 år tilhørt kjernepensumet i marxistisk offentlighet, og kommer ut med seks nummer i året. Artiklene er ofte lange (og tunge, for mange av oss), men mye er verdt å sette tennene i. For hvert nummer legges en eller to sentrale artikler ut i sin helhet, for å vise hva ikke-abonnenter går glipp av. I de siste to numrene kan man bl.a. lese Perry Andersons gedigne Russland-analyse og en rikholdig artikkel av Pablo Iglesias. For abonnenter er arkivet i sin helhet fritt tilgjengelig.

Red Pepper

http://www.redpepper.org.uk

Hilary Wainwright er en britisk aktivist og forfatter, som for mange vil være kjent for boka Reclaim the state: Experiments in particpatory democracy (2000). Hun er også redaktør det britiske magasinet Red Pepper, hvor en stor del av stoffet er vel anrettet på nett. Det er lett å søke på tema eller skribent. Artikler, reportasjer og intervjuer er skrevet i et lettfattelig språk. Magasinet beskriver seg selv som sosialistisk, med sterke innslag av feminisme, grønt (her i en radikal variant som velger side) og en liten dæsj med anarkisme i blant.

Green Left Weekly

https://www.greenleft.org.au

Mens vi er i et rødgrønt hjørne (som ikke må forbindes med en tidligere norsk regjering med samme navn), minner vi om at Australia også har mye å by på. Massevis av spennende nyhetsstoff, med internasjonal vinkling, kommer på nettet hver eneste uke. GLW har blitt en viktig kilde til debatt og informasjon, og – mer enn det – magasinet ser på seg selv om en aktivist del av anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelser. Og når det gjelder Australia, minner vi på nytt om LINKS, International Journal of Socialist Renewal, som har både nyheter og lengre, analytiske bidrag (http://links.org.au.). 5. august var det f.eks. en spennende og fyldig gjennomgang av den greske marxisten Nicos Poulantzas.

Monthly Review

http://monthlyreview.org

Dette er en reprise, ikke fordi det ikke er lenker nok, men for å fortelle av sommerens dobbeltnummer heter The new imperialism – globalised monopolicy-finance capital, med et vell av spenstige og oppdaterte analyser av bl.a. John Bellamy Foster, Samir Amin, Jayti Ghosh og Utsa & Prabhat Patnaik.

Arbeiderpartiet har vært dominerende og statsbærende etter andre verdenskrig. Skal interessegrupper, sosiale bevegelser eller andre politiske strømninger få gjennomslag for sine saker og krav, betyr det i dag, som det gjorde før, at det må søkes innflytelse i Arbeiderpartiet. Dette gjelder også for kvinnebevegelsen.

Før kampen om politikken er vunnet i Arbeiderpartiet, har ingen framskritt i kvinnepolitikken blitt gjennomført de siste 70 årene.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret. I Rødt! nr 2A/2015 skrev hun om de blåblås kvinnepolitikk, Den kvinnepolitiske blindsonen.

Kravet om avkriminalisering av fosterfordrivelse og skikkelig tilgang til prevensjon og familieplanlegging ble reist allerede i 1915, men hadde ikke en sjanse før et benkeforslag på landsmøtet i 1969 gjorde selvbestemt abort til gjeldende arbeiderpartipolitikk. Kravet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester ble første gang offentlig reist i 1980, og historien er parallell. Kravet ble vedtatt som Arbeiderpartiets politikk av landsmøtedelegatene i 2007, og ble vedtatt som norsk lov året etter. Disse lovendringene er bare to av mange krav som kvinnebevegelsen gjennom årene gjennom ytre press og opinionsarbeid har fått gjennomslag for.

Arbeiderpartiet slår seg gjerne på brystet og ramser lett opp sine fortjenester når det kommer til kvinnene. Og det er som regel sant. Partiet har ofte, for ikke å si nesten alltid, vært det gjennomførende partiet for progressive likestillingsfremmende reformer. Pådriverrollen, derimot, har vi ikke sett så ofte. Det var for eksempel SVs fortjeneste at vi fikk en storstilt barnehageutbygging i den rødgrønne regjeringsperioden 2005–2013. Og det var Høyres Ansgar Gabrielsen som kvoterte inn kvinner i styrene i offentlige aksjeselskap i regjeringsperioden før det. Jonas Gahr Støre åpnet partiets årlige Fernanda Nissenseminar høsten 2014 ved å henvise til den feministiske bølgen i Sverige, og hevdet at i vårt land ligger initiativet for både likestilling og feminisme hos Arbeiderpartiet.

Hvorfor er det slik? Eller, hvorfor er det ikke slik? Jeg skal forsøke å gi forklaringer både for Arbeiderpartiets manglende pådriverrolle og ofte lite synlig feministiske profil, og også sette søkelyset på det området av kvinnepolitikken der Arbeiderpartiet virkelig har kommet til kort. Nemlig i utjevningen av økonomien mellom kvinner og menn.

De historiske røttene

Denne artikkelen skal handle mest om nåtiden, men den patriarkalske arven er tung i Arbeiderpartiet som i resten av arbeiderbevegelsen.

Det var ingen kvinner tilstede da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887.

Kvinnearbeid var, i arbeiderbevegelsens barndom, ulønnet eller veldig dårlig lønnet i private hjem, og for kvinnene i industrien var arbeidet ofte sesongbasert. Fagorganisasjonene ble, i likhet med Arbeiderpartiet, bygd opp med utgangspunkt i mannlige arbeideres situasjon og interesser. Det finnes lysende unntak; det ble for eksempel satt inn store ressurser for å organisere og støtte både fyrstikkarbeiderne i Oslo og hermetikkarbeiderne i Stavanger, men ofte har arbeidet blant kvinnene fra arbeiderbevegelsens side dreid seg om opplysningsarbeid, om å få kvinnene til å være solidariske med sine menn, mens de selv hadde ansvaret for hus og hjem. Ibsens «Et dukkehjem» er fra samme tidsepoke, og selv om Ibsens Nora levde et liv fjernt fra nøden og elendigheten i Vika, delte kvinnene i de forskjellige samfunnsklassene dette: Kvinner ble et politisk vedheng, og ofte behandlet som uopplyste barn og en belastning. Dette er arven.

Når det er sagt, så har det også alltid eksistert feministiske motstemmer i arbeiderbevegelsen, og disse har vært opptatt av kvinnenes kår. De dannet egen kvinneorganisasjon innad i partiet i 1901, og skaffet seg gjennom den konkret makt, blant annet representasjon i sentrale organer. Kvinner i arbeiderbevegelsen arbeidet mot prostitusjon og for seksualopplysning, familieplanlegging og bedre mødre og barnehelse. De deltok også i stemmerettskampen.

Men det var de borgerlige kvinnene, spesielt med tilknytning til partiet Venstre, som tok opp kampen for kvinnenes menneskeverd og likestilling. Det var de som i første rekke slåss for kvinners rett til utdanning, arbeid og stemmerett. Det var også de som åpnet mødrehygienekontor og fikk gjennom likestillingen av barn født i og utenfor ekteskap i arveloven. Kampen for stemmeretten ble organisert fra 1884, da Norsk Kvinnesaksforening ble dannet.

For Arbeiderpartiets kvinner gikk motsetningene ikke mellom kjønn, men mellom klasser. For dem eksisterte det ikke noen «kvinnesak» i motsetning til «mannssak», målet var «retfærdighet blandt mennesker uten hensyn til kjøn, stand eller formueforhold», som Fernanda Nissen uttrykte det (Kvinden nr. 1, 1909). Kvinnesakskvinnene ble anklaget for at kampen de førte, først og fremst var rettet mot mannen og ikke mot det bestående samfunnssystem. Kvinnesakskvinnene hevdet på sin side at arbeiderkvinnene ikke var uavhengige nok, at de hadde stilt seg så solidariske med sine mannlige meningsfeller at de hadde glemt sine egne særkrav.

Historisk har altså kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen hatt store uenigheter. Arbeiderpartiet mente at det var viktigst å få utvidet stemmeretten for fattige og eiendomsløse, og var ikke interessert i å fokusere på kjønnsurettferdigheten. Uenigheten varte lenge, og ble ikke løst før alle menn fikk stemmerett i 1898.

Eller, ikke før var den motsigelsen løst, så kom spørsmålet om særvern for kvinner i arbeidslivet opp. Kvinnesaksforeningene var opptatt av at særvern ville gjøre det umulig for kvinnene å oppnå likelønn og stenge kvinnene ute fra mange yrker og bransjer. Arbeiderpartiets kvinneforbund ønsket forbud mot nattarbeid for kvinner og begrensning av arbeidstiden til 10 timer per dag. Arbeiderpartiet hadde programfestet 8timersdagen, men når målet syntes langt borte, ville de i alle fall begynne med å beskytte kvinnene. Denne uenigheten mellom arbeiderbevegelsen og det de kalte «borgerlige feminister», skapte mye bitterhet i årene som kom. Det ble ikke bedre da det i mellomkrigstiden, med LO i spissen, ble innført yrkesforbud for gifte kvinner. Landsorganisasjonen vedtok dette i 1925, ikke lenge etter at adgangen til mange yrker i det hele tatt ble åpnet opp for kvinner.

Vedtaket mot gifte kvinner i arbeid ble opphevet i 1935, og rett skal være rett, det var intern opposisjon mot vedtaket både i parti og fagorganisasjon gjennom hele perioden. Men selv om vedtaket ble opphevet, bevarte partiet ideologien. Arbeiderpartiets politikk støttet helhjertet opp om den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kjønnene, også etter at yrkesforbudet forsvant. Etter krigen innførte de i stedet Samskatten, en ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. Lønna hennes ble lagt på toppen av mannens inntekt, og skatteprosenten hennes ble deretter. Samskatten ble avskaffet i 1959, samme år som Norge ratifiserte ILOkonvensjonen om likelønn. Fram til da hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser. Lønnsdiskriminering ble sett på som lovlig og naturlig.

Fram til revitaliseringen av kvinnekampen på 70tallet var Arbeiderpartiets kvinneorganisasjon i etterkrigstida i hovedsak en forening som la hovedtyngden på sosialpolitikk, strikkeoppskrifter og «Kvinnen som skaper av den lykkelige familie, som igjen var en forutsetning for det gode samfunn» (Arbeiderhistorie 2001, s 190). Kvinnens plass var i hjemmet. En av årsakene til at husmorideologien lenge sto så sterkt, var også partiets praksis med å ikke samarbeide og diskutere med andre organisasjoner. Arbeiderpartiet har fram til den rødgrønne regjeringsperioden 2005–2013 på de fleste områder vært seg selv nok, ikke minst på det kvinnepolitiske området. På 60 og 70tallet ble denne praksisen ikke bare en hemsko, men et handikap, og tidens vinder fikk seint innflytelse og fotfeste i partiet. Da ledelsen i LO refset flertallet av arbeiderne på Våler Skurlag i 1975, var dette den endelige slutten på en 100 år lang praksis i fagbevegelsen. Den tariffstridige streiken var, med de tillitsvalgte i spissen, for at ansiennitetsprinsippet skulle fravikes, slik at gifte kvinner skulle sies opp først ved nedskjæringer. Men streiken på Våler Skurlag sier sitt om holdningene i samfunnet, over 100 menn la ned arbeidet for at kvinner ikke skulle beholde jobbene sine.

Manglende barnehageplasser og 12 uker svangerskapspermisjon, det var ikke lett for mødre å være i arbeid, selv om yrkesforbudet, kvinnetariffene og Samskatten ble opphevet. Men selv om flere kvinner ønsket lønnsarbeid, skjedde det lite samfunnsmessig. Barnehager ble ikke bygd, svangerskapspermisjonen forble kort. Strukturene kom først under press i løpet av 70tallet, da flere kvinner med barn var i lønnet arbeid, og kvinnebevegelsen dannet nye kravstore organisasjoner, Nyfeministene, Kvinnefronten mfl.

Arbeiderpartiet har i det hele mye å takke utenomparlamentariske aktivister og bevegelser for, også på andre områder enn kvinnesaken (som homo og miljø). Men kvinnekampen er nok det området der de politiske utenomparlamentariske bevegelsene har hatt størst politisk betydning de siste 50 år. Fordi arbeiderbevegelsens tradisjonelle krav til lojalitet, enighet utad – uenighet innad, er spesielt skadelig når det virker sammen med generelle over og underordningsstrukturer. Det interne konsensuskravet, som har preget arbeiderbevegelsens organisasjoner i det hele, ikke bare Arbeiderpartiet, har til tider virket lammende på kvinnene i partiet og i LO, og kanskje spesielt på 60 og 70tallet. Gubbeveldet i Arbeiderpartiet og LO strittet imot, og den interne kvinnebevegelsen støttet opp om den herskende ideologien. Benkeforslaget som gjorde selvbestemt abort til offisiell partipolitikk, kom svært overaskende, ikke bare på partiledelsen, men også på ledelsen i Kvinnesekretariatet. Men den moderne kvinnebevegelsen fikk talerør inn i Arbeiderpartiet til slutt, med Gro Harlem Brundtland, Sissel Rønbeck og Aud Blegen Svindland i framtredende posisjoner.

Men det var tung materie, og det gikk seint. Da nominasjonsmøtene i 1979 fremdeles nominerte menn, menn og flere menn, gikk Blegen Svindland, som da var leder av Kvinnesekretariatet, offentlig ut og anbefalte strykning på partiets lister ved kommunevalgene. Slik økte Arbeiderpartiet kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene fra 14,2 prosent i 1975 til 23,3 prosent i 1979. Men Aud Blegen Svindland satt ikke lenge i vervet etter dette.

I Gro Harlem Brundtlands regjeringstid ble det en uttalt politisk målsetning å få flere kvinner i betalt arbeid for dermed å bli økonomisk selvstendige. Det ble både satset på utviding av svangerskapspermisjonen og bygging av flere barnehager. Barnehageutbyggingen gikk tregt på grunn av kommunal uvilje, men permisjonstiden økte drastisk, fra 18 uker i 1986 til 42 uker med full lønn (eller 52 uker med 80 prosent) i 1993. Samme år, altså i 1993, ble en måneds fedrekvote innført, som en «mild tvang» for å få menn til å ta mer av omsorgs og husarbeidet.

Virkningene var store. I 1980 var bare halvparten av mødre med barn under skolepliktig alder i jobb, i 2007 hadde dette økt til over 80 prosent. Men ikke alle var begeistret, heller ikke i arbeiderbevegelsen. Kontantstøttedebatten på 90tallet var svært følelsesladet. Barnehager ble i leserbrev framstilt som en mildere utgave av Gulag, Norges husmorforbund snakket om knebling av «valgfrihet» og om å bli «tvunget ut i arbeid». Bondevik Iregjeringen innførte kontantstøtten i 1998, og politikken for å gjeninnføre familie og kvinneidealet fra femti og sekstitallet hadde oppslutning langt inn i fagbevegelsen. Og Norge har fram til nå fortsatt med å bruke milliarder på å holde kvinner hjemme i stedet for å bygge barnehager, også med mange regjeringer med Arbeiderpartiet i spissen. Dette er også arven.

Penger og makt

Forskjellen mellom kvinners og menns lønn blir, i Norge som i verden, ikke mindre, men større, og vi har i tillegg Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Mange kvinner arbeider deltid, og vi har generell skeiv fordeling mellom kvinner og menn av lønns og hus og omsorgsarbeid. Selv når kvinner tar utdanning og velger yrker der lønnen er høy, tjener de, som gruppe, mindre enn det menn med samme utdanning gjør. For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. Kvinner med høyere utdanning tjener 79 øre av hver krone en mann tjener.

En feministisk analyse forklarer manglende likestilling på grunnlag av patriarkalske strukturer. Urettferdighet på grunnlag av kjønn eksisterer fordi noen, altså menn, har en interesse av det. Urettferdighet på grunnlag av kjønn skjer fordi kvinner fra barnsben av blir sosialisert inn i rollen om å ta hovedansvaret for omsorgsoppgaver i heimen, og om nødvendig redusere sin yrkesaktivitet. Mens menn blir sosialisert inn i å jobbe heltid og overtid, i rollen som forsørgeren. Kvinner reduserer arbeidstiden, tar ulønnede omsorgspermisjoner og stiller opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på de fleste statistikker som handler om penger. Ikke minst på deltidsstatistikken. I snitt jobber en kvinne 30,5 timer i uken, en mann jobber 37,2. Med lønn, vel å merke. Omsorgsoppgavene er ulønnet, gir lavere lønn, mindre karrieremuligheter, dårligere lønnsutvikling og lavere pensjon.

Den rødgrønne regjeringen gikk til valg både i 2005 og 2009 på at de ville gjøre noe med lønnsgapet. Men lavtlønte tjener nå mindre i forhold til det generelle lønnsnivået. Og det er også disse gruppene som best kjenner på dårligere arbeidsbetingelser, ufrivillig deltid, manglende beskyttelse og sosial dumping. De vasker kontorer og hotellrom, de lager og serverer mat. De passer og steller unge og gamle. Innvandrere er godt representert, og de fleste er kvinner. Arbeiderpartiet og LO har gjennom snart 60 år hatt prioriteringen av, og kronetillegg til, de lavtlønte som oppskrift på å løse problemet. Den oppskriften har ikke vært noen suksess.

Arbeiderpartiet har alltid vært svært mannsdominert, der gutta på «gølvet» og mennene i sentralstyret legger premissene. Gjeldende ideologi i deler av Arbeiderpartiets kvinnepolitikk, vi kan kalle den gubbelinja, er preget av et fromt ønske om at alle blir glade og lykkelige av mer likestilling. I diskusjonen om urettferdig fordeling av makt, arbeid og penger mellom kvinner og menn er det ofte vanskelig å trenge gjennom forestillingen om at likeverd mellom kjønnene er en harmonisk, lineær prosess: Vi kom litt skeivt ut, men det går stadig bedre, alle vil jo det beste, vi er på vei. Bare kvinnene snart vil ta seg sammen, er det meste løst, vi har jo lagt alt til rette, preger mye av den retorikken.

Og LOleder Gerd Kristiansen føyer seg inn i rekken av arbeiderpartipolitikere (Bjarne Håkon Hansen, Hanne Bjurstrøm mfl) som offentlig har refset kvinnene for den manglende økonomiske utjevningen. «Kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme,» sa LOlederen rett etter at hun overtok vervet. (Aftenposten 30/5 2013)

Når de som sitter i posisjoner mangler grunnleggende kunnskaper om kjønn og økonomisk fordeling, når de forutsetter at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger, så framstår virkeligheten lett som uforklarlig. Gubbelinja i Arbeiderpartiet gjør det unødvendig å stille spørsmål ved at mannsdominerte yrker har større markedsmakt enn kvinnedominerte. Vi kan jo ikke godt sette oss opp mot Naturen. Eller Fellesforbundet og Frontfagsmodellen for å si det på en annen måte. Alle er like, men noen er likest. Og dobbeltarbeidende kvinner med fysisk arbeid og store omsorgsoppgaver for barn og gamle er minst like. Da blir det natur at kvinner blir forbigått ved forfremmelser og lønnsopprykk. Kvinnene velger det rett og slett bort, og de har jo selv valgt å bli sykepleier og førskolelærer. Da blir det tilfeldigheter som gjør at skiftordninger er forskjellige på arbeidsplasser dominert av henholdsvis kvinner og menn. Da blir det logisk å bruke pisk, skjære ned på overgangsstønaden og barnetrygden, for å tvinge kvinnene til å arbeide mer.

Kvinner skulle bare gjort ting annerledes, valgt annerledes, da hadde vi sluppet å bare tjene 85 % av hva menn tjener. Vi får stadig høre at det er vår egen skyld, selv etter at kvinner i flokk og følge har tatt utdannelse på høyskoler og universitet. Teorien ser ut til å være at dersom kvinnene bare tar seg sammen og slipper menn til i omsorgen, vil styrerepresentasjonen i bedriftene bli bedre, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet oppheves, makten bli likelig fordelt mellom kjønnene og lønnsgapet vil forsvinne.

Den årlige forskjellen mellom menns og kvinners inntekt i Norge er 130 milliarder. Fire av fem i makteliten er menn. Fire av fem som snakker i mediene, er menn. Tallene etter årets kommune og fylkestingsvalg vet vi jo ennå ikke, men den overveldende majoritet av ordførere vil fremdeles være menn. Mange forskjeller og urettferdigheter kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønn. Men, det er jo omstridt, må vite. Mange, mange menn blir sinte dersom verdens urettferdighet blir feministisk forklart.

Det har Arbeiderpartiets forskjellige deler tatt inn over seg, og de har i tiårene etter Brundtland gjort sitt for å sukre pillen. Kvinneforskning blir omdøpt til kjønnsforskning. Likestillingsombudet blir nedlagt eller omdøpt til diskrimineringsombud. Likestillingen er de siste tjue årene nærmest integrert bort. Samtidig som særorgan og likestillingsutvalg systematisk er nedlagt eller omformet, er tiltakene for å jevne ut forskjellene mellom kjønnene også forsvunnet. Er tiltak ikke lovpålagt, skjer det lite eller ingenting.

Men uansett hvor opptatt den politiske eliten er av å skjule sammenhenger; mange saker kan bare forklares med utgangspunkt i kjønn. Men det vil ingen i Arbeiderpartiet, heller ikke de som er genuint opptatt av saken.

Det virker som om deler av partiet, Kvinnenettverket med flere, har blitt enige om følgende taktikk og strategi: Bare vi tier stille om at målsetningen er at menn skal gjøre mer hus og omsorgsarbeid og mindre karriere, og forkler dette til å dreie seg om menns behov for å være hjemme og ta seg av små babyer for sin egen skyld, så vil vi lirke det til, litt etter litt. I tillegg må vi legge stor vekt på det lønnsomme i prosjektet for å overbevise gubbene. Arbeiderpartiet har stort sett alltid brukt nytteargumenter når de argumenterer for likestilling. At det lønner seg. At det er ulønnsom å ikke benytte seg av talentene osv. Stoltenberg har, blant annet på World Economic Forum, snakket om at Norges økonomiske vekst ikke skyldes olja, men kvinnenes yrkesdeltakelse. Dette er mye lurere, synes partistrategene, enn å snakke om likestilling som et spørsmål om rettferdighet.

Situasjonen nå

Arbeiderpartiet er stort og mangfoldig. Mange har god innsikt i samfunnsstrukturer og også en god maktanalyse. Ikke bare når det gjelder klasse, men også når det gjelder kjønn. Hadja Tajik skriver kronikk i Aftenposten (4. juli 2015) om det gammeldagse synet på kjønn i arbeiderbevegelsens sanger og kultur, og påpeker at «Hender som er møkkete av olje, mekanisk eller elektrisk arbeid tilhører en arbeider. Hender som er møkkete av å vaske andres møkk, tilhører ikke en arbeider.» Slik frir hun til partiets viktigste velgergruppe, kvinnene.

Statistikk og samfunnsvitenskap har godt jordsmonn i viktige sjikt i partiet. Men store grupper, både i Arbeiderpartiet og LO har alltid vært mest opptatt av menns lønninger, det viser alle tall og statistikker. Og flertallet i partiet har gjennom lange perioder vært kulturkonservative når det gjelder familie og kjønn. Det mannsdominerte LO, der ledersjiktet nesten uten unntak også har vært en del av Arbeiderpartiets maktelite, har vært en bastion for forestillingen om menn som forsørgere og kvinner som omsorgsbærere, helt opp til vår egen tid.

Etter Gro Harlem Brundtlands berømte kvinneregjering i 1986, med 40 % kvinnerepresentasjon, har kvinneandelen stadig blitt bedre. I de to siste periodene har sågar kvinneandelen vært over 50 % blant partiets stortingsrepresentanter. Men kvinneflertallet er lite synlig. I tillegg er omløpshastigheten på de få synlige kvinnene høy. Siste gang vi så denne mekanismen i full utfoldelse, var da det i år var ledig en nestlederstilling etter Helga Pedersen. Skulle Trond Giske bare gå der og blomstre? Mektige krefter satte seg i bevegelse, vedtektene ble endret, og plutselig kjempet 3 kvinner om den opprinnelige ledige nestlederjobben, mens Trond Giske hadde fått sin plass reservert, garantert og nærmest vedtektsfestet. Hovedregelen i Ap er og har alltid vært: Har vi en mann vi kan bruke, så får vi jammen bruke han. Arbeiderpartiets kvinnerepresentasjon i Dagsnytt 18, Dagsrevyen og andre nasjonale medier er sørgelig dårlig. Jonas Gahr Støre sitt lederskap innebærer tilsynelatende en endring, det er i alle fall på kort tid blitt markant flere nasjonalt synlige kvinner; Hadja Tajik, Jette Christiansen, Marianne Marthinsen, Anette Trettebergstuen mfl, men etter bare et år, i opposisjon og med oppgang på gallupen, er det vanskelig å si. Det er ofte lettest å se strukturene i dårlige tider. SV, som på dette området alltid har vært flinkest i klassen, endte med å ha ei stortingsgruppe bestående av 5 menn og 2 kvinner etter det dårlige valget i 2013.

Arbeiderpartiet er som kjent ingen søndagsskole, som Håkon Lie formulerte det. Og det er ofte sagt at det som kjennetegner Arbeiderpartiet, er viljen til makt. Karakteristisk både for partiet og mennene i ledelsen. Men denne viljen til makt, gjelder ikke partiets kvinner. Der har lojaliteten til makten, fram til nå, vært det mest framtredende. Å gjøre noe med kjønnsurettferdigheten krever politiske muskler, og etter at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse la seg sjøl ned i 2005, fordi særegen kvinneorganisering ikke lenger var nødvendig, har ikke kvinnene i Ap mye igjen av slikt. Når den utenomparlamentariske kvinnebevegelsen, i alle fall fram til de historisk store 8marstogene i 2014, har virket svak og med liten mobiliseringsevne, har kvinnene i Arbeiderpartiet heller ikke kunnet støttet seg på denne. Ikke at de har ønsket det, Arbeiderpartiet er som regel seg selv nok, og å bli kritisert utenfra har sjelden vært populært. Den feministiske forståelsen er som sagt svak, men makt forstår de seg på. En kvinnebevegelse med nedslag i opinionen, har til tider klart å få gjennomslag i partiet, eksempelvis sexkjøpsloven. Men det har ofte tatt lang tid, med abortloven tok det 60 år. Kontantstøtten er et aktuelt eksempel, selv om partiet har programfestet å fjerne den, skjer det ikke, sannsynligvis heller ikke neste gang AP inntar regjeringskontorene. Kvinnekrav er gode å ha i salderingen når det skal forhandles med Senterpartiet eller Kristelig folkeparti, det er det ikke bare den nåværende regjeringen som mener.

En finanskrise som har sendt kvinnene hjem, har gjort den urettferdige kjønnsmaktordningen mer synlig, og vi ser nå en revitalisering av kvinnekampen i mange land. Men foreløpig har ikke norske politikere tatt dette innover seg, selv om Jonas Gahr Støre har nevnt fenomenet. Men hvem vet hva som vil skje i Arbeiderpartiet dersom den feministiske vinden fortsetter å blåse i Europa, og kvinneorganisasjonene og –bevegelsen fortsetter å vokse i Norge.

LO, Unio og YS streiket mot angrepene på arbeidsmiljøloven 28. januar. 5. mars ga de en felles uttalelse om Norwegian-streiken.

Er det noe på gang?

Trond Hofvind er lærer og har vært tillitsvalgt på ulike nivåer. Denne artikkelen bygger på en kronikk i Utdanning 8/2015.

LO, Unio og YS bør starte en samtale om samling av fagbevegelsen. Ikke «fort og gæli», men sindig. Kan en samlet fagbevegelse kombinere felles slagkraft med de enkelte arbeidstaker- og profesjonsgruppenes interesser og identitet? Alt tyder på at et bredt arbeidstakersamhold blir nødvendig – raskere enn mange hadde tenkt. Fagbevegelsen må ha skoene på. Konsekvensene av «kappløpet mot bunnen» vil også endre vilkårene både i privat og i offentlig sektor. Norge er i verden, og offentlig sektor er i Norge.

LO, Unio og YS har allerede felles erfaringer med pensjonskampen, forsvaret av arbeidsmiljøloven og gjensidig støtte under konflikter som den i Norwegian. Samarbeid tvinger seg fram. I Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen er for eksempel allerede hele den norske fagbevegelsen representert. LO har vært med fra starten, YS ble medlem høsten 2002 og UNIO kom med i 2006.

DNF

Spredte fektninger

I 1907, altså for drøyt 100 år siden, ble den første landsomfattende tariffavtalen etablert. Jern – og Metallarbeiderforbundets fagblad oppsummerte:

– Ethvert viktig oppgjør vil (etter dette) arte seg som et hovedoppgjør mellom to likestilte organisasjoner. Stridsspørsmål kan vi forlange behandlet etter bestemte regler, og rettsavgjørelser kan finne sted i forhold hvor tidligere makten talte. De spredte fektningers tid er forbi.

Mitt spørsmål: Er det mulig og lurt å gå sammen i «Den Norske Fagbevegelsen (DNF)»?

«Fagforeningenes smakt er for sterk og den er udemokratisk», er kjent retorikk fra høyresiden og fagbevegelsens motstandere. Demokrati reduseres til å bestå av stemme-rett + ytringsfrihet. Ytringsfrihet og demokrati blir rimeligvis grundig diskutert i 2015. Men organisasjonsfriheten og verdien av folkelig organisering pakkes vekk i rikssynsernes prinsipielle diskurs om demokrati-forståelse. Fagbevegelsen bør erobre og bruke «demokratikortet».

La oss prøve marsboerpedagogikk: Liten og grønn ankommer du landet Egron (les bakfra). Det har ubegrenset ytringsfrihet for enkeltindividet, men organisasjonsforbud og null fagforeninger. Egron er et geografisk landområde, men ikke et samfunn – bortsett fra nattvekterne¹. Alt avtales individuelt. Hva slags arbeidsliv og hva slags liv gir det? En helt urealistisk dystopi? Vel, blant rundt to milliarder arbeidstakere i den virkelige verden, er kun ca. 10 prosent fagorganiserte. Tallet på arbeidsløse er beregnet² til rundt 300 millioner.

Organisering, organisering, organisering! Fagforeningenes tre viktigste oppgaver. Forutsetningen for innflytelse og betydning er å samle mange. Ikke bare blant dem som allerede har fast jobb. 25 prosent av arbeidsstyrken i OECD³-området er nå uten fast ansettelse i form av en standardkontrakt4. Det trengs en kjempeoffensiv for organisering av arbeidsløse, folk i deltid og i midlertidige jobber – også i Norge. Arbeidsminister Eriksson bløffer om at han kjemper for dem som står utenfor arbeidslivet. Problemet er at mange faktisk tror på mannen.

Fagforeningene må vise i praktisk politikk at det er de som er deres egentlige venner. Det haster å finne nye arenaer og organiseringsformer, og det er påtrengende viktig å få de unge med. Forbundet EL og IT gjør interessant arbeid, Fagforbundet har egne nettsider for ungdom, Utdannings-forbundet har gjort erfaringer med ungpolitikk, og studentorganisering har tradisjoner. Men det må mye mere guffe til. Å vinne ungdommen, så de forstår nødvendigheten av organisering og fagbevegelsens verdi, er av uvurderlig samfunnsmessig betydning. Går ikke dette, ser det på sikt ganske svart ut.

Tradisjonelle arbeidstakergrupper reduseres. Det som blir omtalt som prekariatet,⁵ øker. Betegnelsen kommer av «prekær, akutt bekymringsfullt». Bilpleiere, renholdere, «burgerproletariat», store grupper ufaglærte osv. omtales i europeiske land nå som «arbeidende fattige». Men vi vet at også høyt utdannede deklasseres. Prekariatet underkastes usikre og skiftende tilsettingsforhold, kortvarig og dårlig betalt arbeid med lite håp om forbedring. De rammes i form av sosial marginalisering, fysisk og psykisk uhelse. Arbeidslivets fragmentering gjør det vanskelig for dem å forbedre sine vilkår gjennom tradisjonell faglig organisering. Dette skjer også i Norge.

Grunnmedlemskap

Jeg foreslår som ett tiltak at LO, Unio og YS tilbyr et billig felles grunnmedlemskap som kan følge arbeidstakere fra arbeidsløshet og fra jobb til jobb, til de får permanent arbeid og kan velge «naturlig» fagforbundstilhørighet.

I Sverige og Danmark har høyreorienterte regjeringer vunnet frem. Dansk og svensk LO har mistet tusenvis av medlemmer bl.a. etter at medlemskapets sosialpolitiske betydning ble redusert. I Norge⁶ har antallet organiserte økt (Akademikerne og Unio øker mest⁷), men organisasjonsgraden har gått svakt ned (nå litt over 50 prosent). Antallet arbeidstakere har økt i deler av arbeidslivet der det er mest krevende å organisere.

Under storparten av etterkrigstiden i Norge var det slik at det var arbeidstakerne som reiste krav. Arbeidsgiver skulle komme med tilbud. Det ble oppfattet som selvsagt at lønn og vilkår skulle forbedres og fremforhandlete goder beholdes. På 2010-tallet stiller pågående arbeidsgiverorganisasjoner krav. I store deler av Europa har eiere og deres støttespillere i elitene, knust glassgulvet og oppnådd lønnsnedslag og reduksjon av pensjon. Krisen i Europa er langt fra over. Og når fagforeningene trengs mest, sliter de hardest.

Sterke fagforeninger er heller ikke naturgitt i Norge. I følge Arbeidslivsbarometeret 2014 oppgir stadig flere at de ikke er interessert i fagforeningsarbeid. 38 prosent oppga i 2009 at de absolutt, eller kanskje, kunne tenke seg å påta seg tillitsverv. Nå er andelen 28 prosent. Går fagbevegelsens historiske periode mot slutten? Vil ny teknologi, høyere utdanningsnivå og individuelle klassereiser påskynde en slik utvikling? Det er ikke sikkert. Paradoksalt nok kan en samfunnsutvikling med større sentralisering og konsentrasjon av folk peke i motsatt retning. Generelt høyere kompetanse hos medlemmene kan innebære store ressurser i et fagforeningsfellesskap. Ny teknologi kan gjøre det lettere å organisere.

«De gjør jo ingenting for oss»

Fagbevegelsen må hver dag opparbeide seg tillit, forfekte medlemmenes sak og kjempe for deres interesser. Fagforeningsbevisste tillitsvalgte kan mislike det, men folk stiller spørsmålet «What’s in it for me?». Eller de sier: «De gjør jo ingenting for oss». De individualistiske trendene er tunge. Konkurrentene til den «virkelige» fagbevegelsen kommer – og utnytter mulighetene og den ideologiske utviklingen. KRIFA er eksempel på en nettbasert «fagforening». Den har ett spor: det individuelle – med karriere- og juridisk hjelp. Og fast track kan fungere for noen få, men ikke når «alle skal med». Kontingenten er billigere og medlemmene blir sett på som kunder i et forsikringsselskap.

Ekte fagforeninger hjelper også enkeltmedlemmer, men vil møte «amerikaniserte» utfordrere som stjeler fagforeningsklær for å drive butikk. Svaret er både styrking av tradisjonelle fagforeningsfellesskap og kollektive verdier, og at det «usynlige» arbeidet for den enkelte gjøres skikkelig og vises tydeligere frem. Det gjelder både den profesjonelle juridiske ivaretakelsen, men ikke minst de millioner av arbeidstimer som tusenvis av fantastiske tillitsvalgte utfører for å forsvare enkeltmedlemmers rettigheter lokalt.

I forbindelse med arbeidstidskampen i 2014 opplevde Utdanningsforbundet for første gang at medlemmenes engasjement gjennom sosiale medier «tok av». Over 30 000 engasjerte seg i Facebook-grupper med stor aktivitet og deling av informasjon og nyheter. Viser ikke dette at den digitale verden og sosiale medier har overtatt for det fysiske formatet? Nei, tusenvis av ungdommer samler seg ikke først og fremst for å se for «å se Justin Bieber», men for å se hverandre. Men slikt organiseres ved bruk av ny teknologi og sosiale medier. Syntesen mellom fysiske møter og bruk av ny teknologi er krutt. Espen Løken skrev boka Så samles vi på nettet i 2002. Den trenger oppfølging tretten år etter. Fagbevegelsen må nytte alle verktøy i den teknologiske kassen til å videreutvikle de tradisjonelle møtene der fagorganiserte treffes. De er ikke avleggs. Fellesskapet som materialiseres, befestes og forsterkes under streikesamlinger, streikekafeer og demonstrasjoner, har stor betydning. Vi kan godt lese Sauda streik! Igjen.

Våren 2013 gikk kommunenes arbeidsgivere i Danmark til lockout mot lærerne. De danske lærernes foreløpige nederlag ble en inspirasjon for KS. Skolelærerne i Norge var siden i front blant arbeidstakerne høsten 2014. En taktisk og foreløpig seier var gunstig også for andre. Striden om arbeidstid og arbeidsvilkår er internasjonal.

– If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway, sa president Franklin D. Roosevelt i 1942. I dag kan det, uten sammenlikning for øvrig, være grunn til å si «Look to Norwegian». Luftfarten ligger foran i utviklingen av arbeidslivets vilkår, med beinhard konkurranse og press på lønns- og arbeidsforholdene. Selskap som Ryanair leder an. Utviklingen har relevans for alle arbeidstakere. Liberalistisk, internasjonalisert konkurranse gir sine resultater. Retningen er stukket ut, og presset mot fagbevegelsen øker. At LO og Unio så det prinsipielle i Norwegian-pilotenes kamp, og ikke falt YS i ryggen, var av historisk betydning. Streiken i Norwegian var elleve dagers voksenopplæring, for de som fulgte med i timen.

Når mange «gir» solidaritet, betyr det at stadig flere «får». I dette fellesskapsregnestykket blir summen større, jo mer arbeidstakerne deler. Det peker fremover. Derfor er det er tankevekkende når det sies at høyresiden har tatt over utopiene og at arbeiderbevegelsen har gitt slipp på dem. Fagbevegelsen er fattig uten formulerte fremtidsbilder og visjoner. De må forankres i det daglige arbeidet. Det betyr blant annet at forbund, både i privat og offentlig sektor, må forsvare og bygge velferdsstaten. I det ligger også et annet prosjekt: å bekjempe splittelse mellom organisasjonene og deres medlemmer. Like nødvendig er det å kjempe mot sosial dumping, rasisme og for kvinners rettigheter. Fordi det er riktig i seg selv, fordi det styrke samholdet – og fordi det viser viktige sider det samfunnet der det «skal bli like fint å jobbe som å danse».

Fagbevegelsen gammelmodig?

Det er ideologisk tåkeprat å fremstille fagbevegelsen som stivnet og gammelmodig. Men den trenger hele tiden flere «uttrykksterke» aksjons- og demonstrasjonsformer for å fenge medlemmer, media og folk ellers. Bildet av uniformskledte sykepleiere med trommer har festet seg for meg som ett eksempel. I USA plasserer fagforeninger kjempestore oppblåste rotter utenfor bedrifter i konflikt. Ikke så kjekt for en restaurant eller et hotell. Aktiv streik, med de store kreftene som fagforeningene disponerer, gir fantastiske muligheter. Unio sine siste streiker viser dette. Arbeidsgiversiden disponerer alltid færre folk når konflikten er et faktum. Men hva striden gjelder, må ikke forsvinne i støv og støy. Veteranen Per Østvold uttrykte det slik: Et streikegrunnlag som ikke får plass i en VG-overskrift, er neppe verdt å ta en kamp for.

Sterk ledelse er nødvendig for slagkraft. Men «pamperi», der ledende tillitsvalgte og topper i fagforeningssekretariat fjerner seg fra medlemmene, er ødeleggende. De fleste ser for eksempel ingen grunn til at deres egne representanter, med kontingentpenger, skal lønnes som overbetalte direktører. Åpenhet i organisasjonene er første skritt mot opprydding. Videre: Det er selvsagt greit at folk skifter jobber. Men dersom det etableres et «flyt-sjikt» der mange pendler mellom fagforeninger, arbeidsgiversiden og direktorater/departementer, svekkes fagforeningskulturen og tilhørigheten til arbeidstakersiden.

Så er det også sånn at proffe fagforeningsapparat trengs for at organisasjonene skal gjøre jobben. Fagbevegelsen må være kraftsentrum i samfunnsutviklingen og debatten om både virkelighetsbeskrivelsen og de store spørsmålene i vår tid. Da må det sterke sekretariater til. Alternativet er å overlate ordføringen og initiativene til Civita, arbeidsgiverorganisasjonene og finansnæringens forståsegpåere. Manifest, DeFacto, Res Publica, For Velferdsstaten m. fl. må få ressurser til å pøse på med analyser og argumenter. Og selvsagt er det viktig at fagbevegelsens egne tallknekkere og spesialister i er blant de aller beste.

Effektivitetens tornadoer

Men fagbevegelsens egenart, kultur og identitet må ikke forsvinne i effektivitetens tornadoer. Det er viktig å verne og videreutvikle fagforeningsspråk som skiller seg fra det glatte og luktfrie som vi kjenner fra organisasjonspsykologer, ledelseskurs og nyliberalisme. Arbeidstakerne trenger sitt eget språk som er organisk utviklet i egen jobb-, profesjons- og fagvirkelighet. Det må gjenfinnes, gjenvinnes og nyskapes i prat og samtale. I arbeidsplassenes, yrkenes, profesjonenes og fagbevegelsens fellesskap. Lenge leve felles matpauser!

 

Hoved-   organisasjon	Medlemmer    (totalt) 2013	Organisasjons-   grad 2013	Organisasjons-   grad 2004
LO	897 740	25,8	28,1
YS	221 578	6,5	7,2
UNIO	322 058	9,9	8,8
Akademikerne	177 948	5,3	4,8
Frittstående	125 658	4,1	4,0
Samlet	1 744 982	51,7	53

 

Antall medlemmer i hovedorganisasjonene (2013) og organisasjonsgrad i 2004 og 2013.

En genuin bevegelse tar sin kraft fra medlemmenes tusener av stemmer og hoder. Selvsagt, vil leseren kanskje si. Men noen snakker om «New Tradeunion Management», NTM – som smitteeffekt fra NPM, New Public Management. Fagbevegelsen eksisterer ikke isolert fra samfunnsutviklingen og tidsånden. Å la innleide reklamefolk og konsulenter ta over formulering av budskap, strategi og profilering, er en felle. Levende organisasjons-demokrati med gode kanaler mellom topp og bunn er viktigere enn brukerundersøkelser, profileringsartikler og «bonuspoeng».

God vilje på toppen hjelper likevel lite, hvis medlemmene ikke er årvåkne. Grunnmuren – tillitsvalgtapparatet, de lokale foreningene og klubbene på arbeidsplassene – må bygges og styrkes. Sterke fylkes- eller regionale ledd er nødvendige for å bringe frem og formulere alternative analyser og meninger, skape spenninger. Ellers vil sentralleddene ensidig dominere. Fagforeningsbevissthet oppfattes noen ganger bare som lojalitet fra medlemmer og grunnplanstillitsvalgte overfor organisasjonen, eventuelt ledelsen. Og under konflikt er slik lojalitet avgjørende for arbeidstakerkraften. Men hvis medlemmer gjøres til kveg – som dras ut i gatene når det passer – ender det med stamping, stritting og stanging. Like viktig som å stå sammen når det gjelder, er medlemmenes engasjement og konstruktivt kritiske holdning. Uten den, råtner fagbevegelsen på rot.

Er en samlet fagbevegelse mulig og ønskelig i dette perspektivet? En av forutsetningene for å få lykkes med samling, er at medlemmene oppfatter at «dette er min flokk, min bevegelse». Ulike profesjoner, yrkes- og faggrupper må ha forbund, seksjoner og møteplasser for egen identitet og særegne interesser. De må oppleve gjenklang, gjenkjennelse, kollegafellesskap og faktisk støtte for sine saker. I LO finnes fremdeles strømninger som motarbeider utdanningsgruppene og i Unio mangler det noe på respekten for fagarbeidere. Når slikt endres vil fagbevegelsen samlet styrkes. Gjensidig arbeidstakersamarbeid må kombineres med respekt for andre grupper og anerkjennelse av profesjonsgrenser.

I LO diskuteres det om vertikal (etter fag) eller horisontal (etter bedrift/arbeidssted) organisering er mest tjenlig. Problemstillingene ligner de lærergruppene har gjennomført om enstolpemodell. Utdanningsforbundet har årelange erfaringer med fusjonsprosesser og omorganisering. Noe har gått bra, men flere medlemmer i ulike grupper har ikke funnet seg til rette med sin plass, sin innflytelse og sine arenaer. Men det er erfaringer å øse av.

Jo større paraply vi samles under, desto større sjanse er det for strid innad. Forbund i samme hovedorganisasjon sloss om medlemmer. Innen en enda større sammenslutning vil det være klare politiske og saksmessige uenigheter – t.o.m. reelle interesse-motsetninger. Fagbevegelsen er politisk og må samarbeide med ulike organisasjoner og partier – ut fra sakene og på egne premisser. Medlemmene må oppleve at fagbevegelsen er reelt uavhengig og deres egen. Dette er et troverdighetsspørsmål. Formell binding til politiske partier er uaktuelt for Unio. Det er ingen grunn til å gi fagforeningsmotstandere billig argumentasjon. Faren er også at «DNF» sitt apparat blir en modererende kraft som motarbeider medlemsforeningene og medlemmenes interesser. Det kan bli enda lengre til toppen. Vi trenger ikke et monstrøst byråkrati som «går i ett» med statsapparatet og den etablerte eliten. Vi trenger fagbevegelsen mer enn noen gang.

Noter

1. Den klassiske liberalismen tar til orde for en minimalstat eller nattvekterstat. (Store Norske Leksikon)
2. Harald Berntsen
3. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling
4. Professor Eli Moen på Handelshøyskolen BI
5. Se: Guy Standing, professor, SOAS (School of Oriental and African Studies), London University.
6. Fafo: «Mer enn 1,2 millioner norske arbeidstakere var ved utgangen av 2013 medlem i en arbeidstakerorganisasjon. Det er en økning på nesten 140 000 yrkesaktive fra 2004. Men organisasjonsgraden er likevel litt synkende – fra 53 prosent i 2004 til 51,7 prosent i 2013.»
7. Anders Folkestad: Trenden er at organisasjonsgraden er høyere hos dem med høy utdanning, og da særlig innen helse- og utdanning samt offentlig administrasjon. Her er organisasjonsgraden 80 prosent.

Jørgen Sandemose:
Historisk materialisme og økonomisk teori
Forlaget Rødt!, 2015
115 s.
 

Vinteren 2014/15 holdt Jørgen Sandemose en kursserie i marxistisk filosofi, historie og samfunnsøkonomi for EL & IT Forbundet Distrikt Oslo og Akershus. Innholdet i kursserien er nå samlet i en bok/pamflett på drøye 100 sider, utgitt av Forlaget Rødt!.

Boka er bygd opp rundt tre hovedtemaer. De første seks kapitlene tar for seg utviklingen av samfunnsformasjoner, klassekamp og kapitalistisk utbytting. Disse kapitlene er bygd opp først og fremst for å forklare disse og tilstøtende begreper slik de ble forstått av Marx og hvorfor de er relevante i dag. Deretter følger et lenger kapittel, bokas lengste, om den pågående økonomiske krisa og hvorfor dette ikke er en finanskrise, men snarere en krise som henger sammen med de innebygde motsetningene i kapitalismen. Til sist er det tre kapitler der den marxistiske virkelighetsoppfatningen, ofte kalt historisk materialisme, utdypes i en idéhistorisk sammenheng.

At Sandemose kan sin Marx, er det ingen tvil om. Det har også enkelte ganger bidratt til å gjøre det han skriver relativt vanskelig tilgjengelig. Det er imidlertid ikke tilfellet her. Betydningen av produksjon og eiendom, fremveksten av den kapitalistiske samfunnsformasjonen og prinsippene bak den kapitalistiske utbyttingen er forklart på en enkel og forståelig måte her, og han evner også å gjøre det relevant. Særlig åpner diskusjonen rundt prissystem og verdikomponenter opp for flere momenter som kan bidra til en forståelse av dagens økonomiske situasjon og borgerskapets press på arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår, og han etterlater ingen illusjoner om at dette er motsetninger som kan løses innenfor rammen av et kapitalistisk system.

I motsetning til en del mer eller mindre populære radikale tenkere i dag, er Sandemose krystallklar på at det er arbeiderklassen som må utgjøre grunnlaget for en samfunns-endring. Dessverre er dette noe han ikke vier så veldig mye plass. For eksempel skriver han:

Det aller meste av arbeidet i transportsektoren, såfremt det er tale om kapitalistiske firmaer, utføres derfor av medlemmer av arbeiderklassen, mens persontrafikk i utgangspunktet kommer i en annen kategori.

Dette vil nok for mange være et kontroversielt utsagn, ikke minst i en tid der persontrafikken privatiseres og dermed innordnes under den kapitalistiske produksjonens logikk. Problemet er, i dette tilfellet, at han ikke sier noe om hva denne andre kategorien er, eller hvilken klasse bussjåfører og lokførere for persontog tilhører. Dermed blir det vanskelig også å gripe fatt i en ellers interessant og ikke minst nyttig diskusjon. For hvis det nå er som han sier, at arbeiderklassen minker i Vesten, hva vil dette ha å si for klassekampen?

Kapittelet om den økonomiske krisa er i stor grad identisk med en artikkel Sandemose hadde på trykk i tidsskriftet Rødt! Nr. 4/2013. Allerede i forfatterpresentasjonen, får leseren vite at «han mener kapitalismens krise ikke er en finanskrise, men en produksjonskrise i kjernen av systemet.» Han advarer sterkt mot å tillegge finanskapitalen særlige egenskaper, for, som han skriver, finanskapitalen er «de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål.» Krisa handler ikke først og fremst om uansvarlige banker, men snarere at det blir stadig lenger mellom disse produktive formålene.

Samtidig har krisa blitt et redskap for borgerskapet i klassekampen. Jo mindre marginene blir, jo enklere løsninger vil kapitaleierne og deres sammenslutninger benytte seg av. Norge er i mindre grad enn de fleste andre land rammet av dette, men etter hvert som en omstilling fra oljeøkonomien tvinger seg frem, vil vi se mer av dette også her. Da er det viktig, allerede nå, mener han, at arbeiderklassen utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon.

Den siste delen av boka tar utgangspunkt i Marx’ berømte tese om at det ikke er menneskenes bevissthet som skaper deres væren, men deres samfunnsmessige væren som skaper deres bevissthet. Dette er først og fremst en advarsel mot historisk determinisme, ideen om at alt er forutbestemt. Selv om Marx var en viktig filosof, advarer Sandemose mot forsøk på å rekonstruere en marxistisk filosofi som et sluttet tankesett. Tvert imot, det er nettopp i utvekslingen mellom mennesket som en del av naturen og den ytre naturen utenfor mennesket, menneskelig erkjennelse finner sted. For å illustrere essensen i dette og samtidig tilbakevise påstander om at dette innebærer en historisk determinisme, tar Sandemose oss med på en idéhistorisk reise som starter med Thales og Anaximander for om lag 2 600 år siden, og som ender med Marx. Sentralt i denne reisen står filosofiens løsrivelse fra religionen og ikke minst fremveksten av den protestantiske kristendommen, som Sandemose mener var en ideologisk nødvendighet for at kapitalismen skulle kunne materialisere seg. Som en følge av dette, er også Sandemose sterkt kritisk til påvirkningskraften fra andre religioner. Dette er ting han utdyper andre steder, og det er for så vidt ikke det viktigste her, men når han først nevner det, kunne det vært på sin plass med en liten utdyping, eller i det minste en henvisning.

Dette illustrerer da også den største svakheten ved boka. Litt for mange steder kommer han med påstander uten egentlig å underbygge dem. Nå skal man selvsagt ikke forvente alt av en bok på drøye 100 sider, men noen steder blir det hengende litt i løse lufta. Kritikken av de østlige religionene er ett eksempel på dette, det tidligere nevnte eksemplet med persontransport er et annet, et tredje er påstanden om at den nederlandske omveltningen i årene 1566–1609 illustrerer alltid må gå hånd i hånd med pulveriseringen av ett maktapparat og opprettelsen av et nytt. Det kan godt være at han har rett, men han gjør egentlig ikke noe for å underbygge det. Som en Marx-kjenner, er det heller ikke overraskende at han mange steder viser til det Marx skrev. Og heller ikke her bør man vente alt fra en bok av denne typen, men enkelte steder kunne det kanskje vært på sin plass med henvisninger, slik at man fikk den større sammenhengen.

Til tross for slike innvendinger, Sandemose har skrevet en bok som både er tilgjengelig og lesverdig, enten man er godt bevandret i marxistisk teori eller bare er litt nysgjerrig. Det er mange sporer til viktige debatter for venstresida, både i snever og i bred forstand. Det er bare å håpe at noen tar opp hansken.

Mathias Bismo

Ingen partier har gått til valg på å gi mer til de rike eller å ta fra de fattige. Likevel er det slik utviklinga har vært de siste tiårene.

På 80-tallet tjente de superrike 26 ganger snittinntekten. På 2000-tallet tjente de 178 ganger snittinntekten. Og i takt med at de rikeste har rykka fra, øker barnefattigdommen.

Marie Sneve Martinussen er samfunnsøkonom og nestleder i Rødt.

Forskjells-Norge har blitt vår aller største utfordring som samfunn, og derfor er kampen mot forskjells-Norge Rødts aller viktigste sak.

De etablerte partiene har lenge levd i sin egen boble når det gjelder de raskt økende klasseskillene. De sier at vi skal være glade for at Norge har små forskjeller, og at jobben er å hindre at de blir større. Jonas Gahr Støre sa til Aps landsmøte at de skulle videreutvikle Norge som et land med små forskjeller. Da kan man spørre seg hvor Støre har vært de siste tiårene. Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De superrike tjener 178 ganger mer enn vanlige folk. Er det små forskjeller? Er det en samfunnsutvikling Arbeiderpartiet er fornøyd med og vil videreutvikle? Det finnes mange land som har enda større forskjeller, men det betyr ikke at forskjellene i vårt eget land er små. Forskjellene i Norge er store. Altfor store.

Forskjells-Norge kan beskrives på mange ulike måter, under følger tall og fakta om fire ulike aspekter ved forskjells-Norge.

1. Barnefattigdom

Stadig flere norske barn vokser opp i familier med inntekt under den definerte fattigdomsgrensa. Tabellen under viser hvordan både antall barn og den prosentvise andelen har økt i perioden 2006–2013.

Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i denne gruppen, og står også for det meste av økningen de siste årene. Disse barna utgjør om lag 12 prosent av alle norske barn, men over 50 prosent av barna som vokser opp i fattige familier.

Den geografiske fordelingen er også svært skjev. I Oslo er over 16 prosent av alle barn definert som fattige, mens andelen i Sogn og Fjordane er litt under 6 prosent.

Familier med inntekt under fattigdomsgrensa består hovedsakelig av enslige forsørgere og par med barn under 6 år.

Definisjoner

Definisjonen som brukes om fattige familier, eller lavinntektsfamilier, er en familie som har en samlet inntekt på under 60 % av det som er medianinntekten i Norge. Det vil si at fattigdomsgrensa ikke er et fast tall, men øker når inntektsnivået ellers øker. For 2013 var inntektsgrensene:

• For to voksne og to barn:
  Til sammen 412 000 kroner som de fire skal dele på, etter skatt.
• For en enslig forsørger med to barn: 314 000 kroner etter skatt.

SSB definerer barn med innvandrerbakgrunn som barn som enten har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret. Disse barna utgjør om lag 12 prosent av alle norske barn, men over 50 prosent av barna som vokser opp i fattige familier.

2. Rikdom: Formue og inntekter

I samme periode som barnefattigdommen har økt, er antallet norske millionærer mer enn doblet. Nedenfor vises utviklingen for perioden 2006–2013.

I 2013 var altså over hver tiende nordmann millionær.

Disse tallene er basert på ligningsopp-gaver, og teller personer med nettoformuer over en million kroner. Nettoformuer er summen av alle bankinnskudd, verdipapirer og fast eiendom minus gjeld. Det er viktig å vite at fast eiendom regnes etter likningsverdi, ikke markedsverdi. For boligen man selv bor i, er likningsverdien 25 prosent av markedsverdien, mens det for andre boliger man eier, oppgis 70 prosent av markeds-verdien.

Også antallet milliardærer har økt i perioden: Fra høsten 2005 til høsten 2013, de åtte årene med rødgrønn regjering, ble antallet nordmenn med over 1 000 000 000 kroner i formue mer enn doblet. I 2005 var det 86 norske milliardærer. I 2013 hadde dette tallet for første gang steget til 200.

I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. I 2014 tjente den rikeste prosenten i gjennomsnitt over 2,3 millioner kroner hver, mens de «fattigste» 90 prosentene hadde i gjennomsnitt en inntekt på 235 000 kroner i året.

3. Skattekutt

Det beste beviset på at det er mulig å føre en aktiv politikk mot forskjells-Norge er å se på hvordan dagens regjering driver en wminst like aktiv politikk for å forsterke forskjellene.

Formålet med skatte- og avgiftssystemet er både å finansiere offentlige velferdsgoder og å bidra til økonomisk omfordeling. Når regjeringa kutter i skattene, reduseres størrelsen på det offentlige budsjettet, statsbudsjettet, og muligheten for å finansiere fellesløsninger blir mindre. Når skattekuttene i tillegg gis til de som har mest fra før av, gir dette enda større utslag i å forsterke forskjells-Norge.

Forslag til skattekutt	Utgjør årlig kutt i statsbudsjettet på:
Arveavgiften fjernes	1 975 millioner
Formueskatten reduseres fra 1,1 % til 1,0%, samt øke bunnfradraget til 1 mill (2014)	1 595 millioner
Formueskatten reduseres fra 1,0 % til 0,75%, samt øke bunnfradraget til 1,2 mill (2014)	4 130 millioner
Skattesats alminnelig inntekt redusert fra 28 % til 27 %	10 540 millioner
Selskapskatt redusert fra 28 % til 27 %	2 600 millioner
Utvidet BSU-ordning	270 millioner
Andre skatte og avgiftsletter i 2015	4 070 millioner
Kilde: Statsbudsjettet 2014 og 2015

 

Den mørkeblå regjeringen har kuttet skattene i to runder, i forbindelse med Statsbudsjettet for 2014 og 2015. I begge omgangene har KrF og Venstre «dempet» kuttene gjennom sine forhandlinger. Over er en oversikt over de kuttene som har vært Høyre og FrPs opprinnelige forslag, og dermed uttrykk for deres politiske ståsted:

De viktigste endringene fra denne oversikten til de statsbudsjettene som ble vedtatt i Stortinget (etter forhandlinger med KrF og Venstre), er at formueskatten ble redusert til 0,85 % og ikke 0,75 % slik regjeringen foreslo.

Noen tall om fordelingen av skattekuttene som ble foreslått i statsbudsjettet for 2015:

• De 5 % rikeste fikk 49 % av skattelettene.
• En person med gjennomsnittlig inntekt fikk 1000 kroner i skattelette, mens landets 10 rikeste fikk i snitt 12,5 millioner kroner hver.
• Kuttene i formueskatten alene (4,1 mrd) ville vært nok til å finansiere gratis tannhelse til alle.

4. Geografiske forskjeller

Systematiske forskjeller får geografiske utslag. På flere områder er det stor ulikhet mellom norske kommuner og fylker, som for eksempel i inntektsfordelingen for husholdninger. Under vises fordelingen mellom fylker i 2013.
 

Kilder: http://www.hegnar.no/okonomi/artikkel511588.ece. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_7242&Main_6157=7239:0:25,8904&MainContent_7239=7242:0:25,8929&Content_7242=7244:110610::0:7243:2:::0:0#eHandbook1106105. https://www.ssb.no/statistikkbanken/SelectVarVal/saveselections.asp. http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/store-regionale-forskjeller-i-husholdningsinntekt-innenfor-oecd

En gjennomsnittlig familie i Rogaland har altså mer enn 35 % høyere inntekt enn en gjennomsnittlig familie i Hedmark.

Hvis man også ser på forventet levealder er de geografiske forskjellene store. En mann i Sogn og Fjordane kan regne med å leve i 3,4 år lengre enn en mann i Finnmark.

Men ulikhetene på fylkesnivå skjuler de største skillelinjene, som er å finne i de største byene. Oslo er som landets største by, også der hvor forskjells-Norge tydeligst kommer til syne. Over 16 prosent av alle barn i Oslo vokser opp i fattigdom, det dobbelte av landsgjennomsnittet på 8,8 prosent. Samtidig finner vi desidert flest millionærer og milliardærer i hovedstaden. På en internasjonal oversikt over hvilke byer hvor tettheten mellom dollar-millionærer er størst kom Oslo på 7. plass, like etter London og New York (for å være millionær i dollar må du ha 7,7 millioner norske kroner). Du finner det høyeste antallet med lavinntekt i Oslo.

Forskjellene i levealder er også størst internt i storbyene, med «rekord» i Oslo hvor den gjennomsnittlige levealderen for menn er 8,8 år lavere i bydelen Sagene enn i nabobydelen Vestre Aker.

Dette sammenfaller også med økonomiske forskjeller: OECD har utarbeidet en rapport som sier at de regionale forskjellene i husholdningenes inntektsnivå er små i Norge. Derimot er det stor variasjon i graden av inntektsulikhet innenfor hver enkelt norsk region, klart større enn i mange andre land, og dette gjelder særlig hovedstadsområdet.

Kommuner med under 20 000 innbyggere er det eneste nivået i norsk politikk hvor faglærte og ufaglærte arbeidere pluss de som jobber i primærnæringene ikke er under-representert sammenlignet med gjennomsnittlig andel av befolkninga på nasjonalt nivå.

Mer å lese:

• Du kan lese mer i artikkelen «Flere økonomisk utsatte barn» av Jon Epland og Mads Ivar Kirkberg på: http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-okonomisk-utsatte-barn)
• En enkel oversikt over skattetall og millionærer finnes på http://www.dagbladet.no/2014/10/17/nyheter/innenriks/okonomi/skattelistene/skattelistene_2013/35784986/ http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2014/01/22/norges-en-prosent-rikeste-har-blitt-tre-ganger-sa-rike-pa-18-ar
• «Det nye Norge». Manifest-rapport, 2011.
• Kostnad tannlegereform: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2009/04/21/87454/snart-kan-du-gjore-det-gratis)

Hvis trenden fra EU-valget i 2014, og det vi ser på meningsmålingene i juli 2015, holder seg til neste parlamentsvalg våren 2016, vil det politiske landskapet endres radikalt i Irland.

Regjeringsmakt, i koalisjon eller samarbeid med andre partier eller representanter, vil være innen rekkevidde for Sinn Féin.

Lill Fanny Sæther er faglig sekretær og fylkessekretær i Nei til EU i Vestfold

Irland var et fattig land i hundrevis av år pga. engelsk overherredømme og utbytting. De ble med i EU i 1973 og opplevde fremgang og økt levestandard, først og fremst fordi de mottok over 17 mrd. euro fra EUs strukturfond, som stort sett ble brukt på en god måte. Det er ikke særlig EU-motstand i Irland, men det er noe økende skepsis til euroen, som ble innført fra 1.1.2002. Det resulterte i en utvikling med tilsynelatende eventyrlig økonomisk vekst, «The Celtic Tiger». Irland var EUs suksesshistorie. Men veksten var en kunstig boble, basert på fri flyt av billig kapital, spekulasjon og forventninger om stadig økende eiendomspriser, og ellevill utlånsiver fra bankene, med påfølgende kjempehøy gjeld hos privatpersoner og næringsliv, spesielt finansinstitusjoner, entreprenører og eiendomsselskaper. Boblen var dømt til å sprekke.

Irland i krise

Da bankkrisa var et faktum i 2008, var Irland det første landet i EU som gikk inn i resesjon. Den daværende regjeringen utstedte en bankgaranti, for å unngå bankkonkurs og finansflukt. Garantien kostet 450 mrd. euro – 300 % av BNP. Den var omstridt, og det viser seg at den var et gedigent feilsteg. Hendelsesforløpet, beveggrunner og sentrale aktører er i skrivende stund gjenstand for en parlamentarisk granskning.

Siden 2009 har staten overtatt flere banker og deres gjeld, og også mange andre «råtne» selskaper. I 2010 ble Irland tvunget av EU til å låne ca. 85 mrd. euro for å redde den irske staten og europeiske banker fra konkurs. Landet ble deretter satt under administrasjon og overvåking av den såkalte Troikaen (IMF, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken). Den konservative regjeringen bøyde seg for alle Troikaens krav fra de ankom Dublin i desember 2010. Regjeringen hadde uansett ført denne politikken siden 2008.

Landet fulgte den markedsliberalistiske EU- og troikaresepten – deflasjonsfinanspolitikk kombinert med en bankpolitikk som sosialiserte det som i utgangspunktet var privat gjeld, noe som har påført det irske samfunnet og irsk økonomi langvarig skade.

Troikaen har forlatt landet og Irland holdes frem som eksempel i EU for en vellykket gjennomføring av krisebudsjetter og innstrammingspolitikk. Det fremstilles som om krisa er over, og Irland er tilsynelatende den raskest voksende økonomien i EU. Men mye av veksten utgjøres av multinasjonale selskaper som er etablert i Irland pga. den lave selskapsskatten på 12,5 %. Veldig lite av deres profitt havner i Irland, og det utgjør veldig få arbeidsplasser. The Irish Fiscal Advisory Council, opprettet i 2011, for å overvåke bruken av offentlige midler, mener at halvparten av Irlands såkalt sterke økonomiske vekst i 2014 var fiksjon. Analyser av økonomien, som søker å fjerne virkningen av utenlandske multinasjonale selskapers regnskaper, viser at nedgangs-tidene er dypere og oppgangen mer dempet enn det inntrykket som skapes.

2015 har Irland fortsatt en gjeld på 105 % av BNP. Den irske befolkningen, «The Taxpayer», tar regningen – hver dag.  

Seks år med krisebudsjetter

Det er foretatt dype kutt i offentlig sektor, i velferdsordninger, i bevilgninger til helse-tjenester og utdanning. I tillegg utgjør skatte- og avgiftsøkninger over 15 % av BNP. Analyser viser at et kutt i budsjettet på tre euro bare resulterte i en euro i redusert underskudd. To tredjedeler har altså gått til å ødelegge Irlands økonomiske grunnlag og sosiale liv.

Resultatene er mange. Tusentalls konkurser og økning i alkoholisme og antallet selvmord. Offentlig ansatte har fått lønnskutt, kutt i pensjoner og sykelønnsordning.

Boliger ble kjøpt til overpris for lånte penger under «The Celtic Tiger». Pga. arbeidsløshet, lønnsnedslag og økte skatter klarer ikke folk å betale lånet. I løpet av 10 dager i juli var det over 1 300 rettssaker hvor banker krevde overtagelse av boliger. David Hall i interesseorganisasjonen for folk med boliglån, Irish Mortgage Holders Organisation (IMHO), venter at et massivt skred av overtagelsessaker vil iverksettes høsten 2015.

De lovbestemte minstelønnssatsene har ikke vært justert siden 2007. I skrivende stund diskuteres en heving på 50 cents for voksne, erfarne arbeidere, fra 8,65 til 9,15 euro.

Fattigdommen er økende. 8,2 % levde i permanent fattigdom i januar 2015, ifølge Central Statistics Office Ireland (CSO). De som har ikke nådd fattigdomsgrensa, men opplever alvorlig og ødeleggende mangel på grunnleggende materielle og kulturelle tilbud, såkalte «deprived», utgjør 30 %. Iflg. CSO er over 40 % av alle barn «deprived», og i befolkningen står én av ti i fare for å oppleve «food poverty» – mangel på mat – ren sult. På tross av krisa har prisen på 19 basismatvarer gått opp med nesten 10 euro fra 2007 til i dag ifølge rådgiver Dermott Jewell i Consumer Assosiation of Ireland (CAI), det irske Forbrukerrådet. Han sier til The Irish Independent den 15. juli: «Det koker ned til hvem som tjener penger på dette, alle blir fattigere, så noe er alvorlig galt.».

Arbeidsledigheten i Irland er på 9,7 % (juni 2015) og har falt fra 17,3 på det høyeste, så det går tilsynelatende riktig vei. Men tallene skjuler irenes gamle måte å løse arbeidsløshets- og fattigdomsproblemet: emigrasjon. På tross av høy fødselsrate er Irland det eneste landet i verden med et lavere befolkningstall i dag enn på 1800-tallet. Ifølge Michael Taft, fra fagforeningen Unite, emigrerte to personer i arbeidsfør alder for hver person som fant arbeid i løpet av de tre siste årene. Ca. en av syv irer, først og fremst unge, har forlatt landet. Denne nye, store utvandringsbølgen, vil på sikt skape store demografiske utfordringer for Irland.

Virkningen av krisa på irsk partipolitikk og partiet Sinn Féin

Ifølge en gallup fra 19.7.2015 har uavhengige representanter og småpartier hatt en eventyrlig vekst de siste månedene. De har nå 32 % oppslutning og representerer en klar protest mot krisebudsjetter, velferdskutt og innføring av nye skatter og avgifter. I motsetning til mange andre EU-land, står motstanderne av krisebudsjetter og «The Establishment» i Irland til venstre politisk. Det har ikke vært noen fremvekst av en ekstrem høyreside. Men det er heller ikke noen stor økning i EU-motstanden. Ca. 80 % er for EU-medlemskap (mai 2015). De til en hver tid regjerende partier får skylda for krisa og virkningene av krisebudsjettene. Det er også symptomatisk at det er dannet tre nye partier i Irland i løpet av 2015.

De to tradisjonelt dominerende partiene i irsk politikk, Fianna Fáil og Fine Gael, har begge falt på målingen og oppnår hhv. 18 og 24 %. Sistnevnte er i regjering med The Labour Party, som får 8 % oppslutning. Partiet Sinn Féin får 17 % oppslutning. Partiet har vært oppe i over 20 %, og var størst en periode, og nest største lenge, men har falt litt i det siste, bl.a. pga. anklager om forsøk på å skjule seksuelle overgrep begått av en ledende Sinn Féin-representant for flere år siden.

Sinn Féin var IRAs (Irish Republican Army) politiske fløy og ligger godt til venstre i irsk politikk. Det er det eneste partiet som er EU-skeptisk og euro-kritisk. Partiet er ikke motstander av Irlands EU-medlemskap, men de mener EU må reformeres og endre politisk kurs. Sinn Féin er også det eneste partiet som er representert på begge sider av grensa, både i republikken og de okkuperte countiene i Ulster, The Six Counties.

I republikken har partiet sakte men sikkert oppnådd økende oppslutning og har nå 15 representanter i parlamentet, The Dáil, bl.a. pga. sin motstand mot krisetiltakene som rammer de svakeste hardest.

I The Six Counties er unionistene størst, men Sinn Féin har økende oppslutning, fordi finanskrisa også der har resultert i innstramminger i de fleste sosiale ordninger og velferdstjenester.

«The Good Friday Agreement» fra 1998 har gjort at «The Troubles» stort sett er historie. Hva angår Sinn Féins historie, er det strengt tatt bare de som ikke har fulgt med i irsk samfunnsliv og politikk de siste 15 årene som er overrasket over partiets økende oppslutning. En ny generasjon når nå stemmerettsalder på øya Irland og de er mest interessert i partienes standpunkter når det gjelder velferd, helse, utdanning og boligpolitikk.

Valget til EU-parlamentet i mai 2014, var et politisk jordskjelv i Irland. Den lave valgdeltagelsen, 51,9 %, forklares med avstanden til Brüssel og mistillit til de etablerte partiene og deres politikk, noe resultatet også viste. Uavhengige representanter gikk mest frem, til 19,8 %, og har tre av Irlands 11 representanter. Flere er EU- og euro-skeptikere. Sinn Féin fikk sensasjonelt inn tre representanter. Labour og sosialist-partiet falt ut. Det tidligere regjeringspartiet, Fianna Fáil, fikk skylden for krisa, og led et svinende nederlag i parlamentsvalget i 2010. EU-valget var enda en nedtur. De fikk bare inn en representant, mot tre i forrige periode. Overraskende fikk det største nåværende regjeringspartiet, Fine Gail, inn fire representanter.

Jan Myrdals tale ved utdelinga av Leninprisen til Mikael Wiehe og Robespierreprisen til Sara Beischer i Teatern i Varberg under årsstemnet til Jan Myrdalsällskapet 18. april 2015.

Jan Myrdal er mangeårig debattant og skribent fra Sverige og var med å starte Folket i BIld. Har utgitt mange bøker, blant annet Den onødiga samtiden, som kan kjøpes i www.marxisme.no. Artikkelen er omsett frå svensk av Gunnar Danielsen

Når me no skal hylle Mikael Wiehe og Sara Beischer for deira innsats, er det sjuande gongen me er samla til prisutdeling her i Varberg. Det er på høg tid å snakke prinsipielt, fordi arbeidet deira og det dei betyr, er delar av eit stort heile.

Det var ikkje ei nyoppdaging då den unge Karl Marx skreiv at dei herskande tankane, tenkinga som me seier no, er tankane til dei herskande. Det har ein alltid visst. Men han formulerte det tydeleg: Den som har den økonomiske makta, har den ideologiske makta. Den aldrande August Strindberg kvessa formuleringa då han skreiv at overklassen kunne herske i kraft av makta han hadde over sjølve tankelovene. Det som streid mot interessene deira, vart gjort utenkeleg.

Men det rører på seg. Ikkje bare jorda rundt sola, men dei herskande tankane brytast og bytast om heile tida, og så tumlar jamvel dei som nettopp herska, ut og bort. Også det veit me.

Det er dette også denne sjuande prisutdelinga handlar om. Personar som i sitt skapande arbeid har påverka utviklinga i Sverige, dei som utgjør det nødvendige saltet for å tale med Matteus 5:13. At det ikkje dreier seg om ei avgrensa og ideologisk samstemt gruppe går fram straks namna fram til i dag blir nemnde:

Mattias Gardell, Roy Andersson og Kajsa Ekis Ekman, Maj Wechselmann og Martin Schibbye, Sven Lindqvist og Jenny Wrangborg, Maj Sjöwall og Gabriella Pichler, Jan Guillou og Eija Hetekivi Olsson, Mikael Wiehe og Sara Beischer.

Ikkje heller kan ein kalle dei nokon slags Jan Myrdal-falanks. Om prismottakarane er samde med meg og arbeidet mitt, er uinteressant. Enkelte av dei har polemisert direkte mot meg. Det avgjørande er at dei alle på ulikt vis går inn i ein lang tradisjon med kunstnarleg nyskaping og intellektuelt frigjørande arbeid.

Dermed tar eg to steg tilbake for å gi overblikk og perspektiv. No er det nøyaktig seks månader sidan eg heldt foredrag på Université de Caen Basse-Normandie, på emnet universitetet hadde formulert i invitasjonen: «Den intellektuelle og makta. Sverige og den offentlege løgna.» Ein kan høyre det på fransk på selskapets heimeside. Det blir trykt på svensk i aprilnummeret av det finske Nya Argus, og kan lesast på deira og selskapets heimesider.

At det blir trykt i Finland kjem av at det ikkje finst rom her for ein så lang og intellektuell tekst som ikkje samsvarer med det offisielt korrekte, det universitetet i Caen kallar «den svenske løgna». Det var også poenget mitt i teksten, og derfor har den blitt diskutert i Frankrike.

I Finland kan teksten trykkast. Det har ofte rådd eit hardare politisk klima der, som samtidig tradisjonelt har vore intellektuelt meir opent enn i Sverige. Tenk kva Finland har betydd for den kunstnarlege modernismen på det svenske språket.

For å arbeide medvite med ord, bilete, musikk og film innom det ein kan kalle overbygninga, må ein som eg i fleire år har minna om, stadig hugse det Paracelsus påpeika i 1527: Då alt er i stadig forandring, er det nødvendig å kjenne tida.

I svensk historie finst det avgjørande hendingar som forklarer korfor me som svenskar kunne vere vitskapleg – mest teknisk – leiande, men samtidig med eit par viktige unntak mest ute av stand til humanvitskapleg nytenking som har allmenn interesse. I dag er samfunn med vanskelegare sosiale konfliktar leiande her, som Frankrike eller India, men framfor alt USA.

Trass i at landet er leiande imperialistmakt, at det politiske styringssystemet er gjennomkorrupt, med ei falsk medieverd, ein stor del av befolkninga brukar narkotika, trur på spøkelse, er overtydde om at jorda er flat som ei pannekake og besette av raseidear – så finst det mange, rett nok små, vitskaplege institusjonar, som presterer betre og viktigare forsking for oss på vår kant enn noko her i Sverige.

Dette svenske intellektuelle etterslepet lagar problem for oss. Det er jo ikkje noko slags sjølvros når me som har budd «ute» som det heiter på svensk, eller som har vakse opp i land med djupare kulturmedvit, ofte opplever det som å vere tvinga tilbake til småskolen når me freistar diskutere.

Tenk bare på det offentlege gnålet i media om namna på dei prisane me deler ut i dag. Dei skrikande kan pryde seg med titlar som redaktør eller professor eller riksdagsrepresentant. Dei er bare kunnskapslause, utan utdanning, og i tillegg utan normal sjølvinnsikt.

Sjå kor opprørte dei er over at me viser til Robespierre og Lenin. Utanfor Sverige er det råd å diskutere sak om dei og deira historiske og aktuelle betydning sjølv med ideologiske motstandarar.

Dei veit at Robespierres formuleringar om samfunnets plikt til å sørge for alle sine borgarar (med skattar) bar bod om det som sosialdemokratiske og venstreborgarlege prøvde gjennomføre med bølgja av «velferdspolitikk» i etterkrigstida i Storbritannia, Frankrike og jamvel dei skandinaviske landa. Men endå viktigare er at jamvel ideologiske motstandarar innser at deira bitre kamp for «menneskerettane» frå 1789 i media, FN og verda – mot land som har frigjort eller frigjør seg frå imperialismen – går tilbake til den bitre kampen mot Robespierres «menneskerettar» frå 1793.

Robespierre er aktuell fordi han der tar opp både demokratiske krav som enno ikkje er gjennomførte i våre utvikla kapitalistiske statar. Som at han varsla frigjøringa av den koloniserte og undertrykte verda, som formulerte i Sun Yatsens «Folkets tri prinsipp». I dag er Robespierres ord eit våpen mot dei klasseundertrykkande «menneskerettane» til dei falske marknadsliberalistane.

For å gjøre det tydeleg siterer eg frå Robespierres menneskerettar av 1793 noko av det som skil og går lenger enn erklæringa frå 1789:

Artikkel II. Dei grunnleggande menneskerettane er retten til å bevare sin eigen eksistens, samt fridommen.

Artikkel X. Samfunnet har plikt til å sørge for eksistensen til alle sine medlemmer, enten ved å skaffe dei arbeid eller ved å garantere eksistensmidlar til dei som ikkje kan arbeide.

Artikkel XIV. Folket er suverent: Regjeringa er deira verk og deira eigedom, dei offentlege tenestemennene er deira hjelparar. Folket kan når som helst dei måtte ønske bytte ut regjeringa si og avsette representantane sine.

Artikkel XXII. Alle borgarar har lik rett til å delta i valet på folkets utsendingar og i utforminga av lovene.

Lenins gjerning og historiske betydning er heller ikkje ukjent blant kunnskapsrike motstandarar i USA, eller misoppfatta som av svenske dusinprofessorar. Eg tar opp fem grunnleggande eksempel:

Dei organisasjonsprinsippa han formulerte for meir enn hundre år sidan, gjorde det mauleg for det russiske sosialdemokratiske partiet å bli handlekraftig, i motsetning til offisielt sterke parti som det tyske. I sin historiske epoke danna dermed bolsjevikpartiet skole.

Blant dei framståande sosialistiske politikarane var det Lenin som innsåg vekta av og kompleksiteten i det nasjonale spørsmålet. I motsetning til Rosa Luxemburg heldt han derfor fram svenske sosialisters haldning til Norges sjølvstende i 1905 som eit forbilde. Sommaren 1917 var det han som dreiv gjennom at programmet til bolsjevikpartiet gav dei nasjonane tsarismen hadde undertrykt full rett til å bli frie statar. Han viste det i praksis då Finland frigjorde seg heilt frå det revolusjonære Russland.

Før første verdskrigen var han ikkje den einaste sosialisten som såg krigen komme. Men han høyrde til den svært lille gruppa sosialistleiarar som ikkje sveik, ikkje blei sjåvinist, ikkje feiga ut og tilpassa seg då massemordkrigen starta.

Einsam var han ikkje. Det fanst ei handfull andre som Eugene Debs i USA og Dimitar Blagoev i Bulgaria. Men Lenin var den som i teori og praksis evna dra dei mest verknadsfulle slutningane av kampen mot krigen.

Ulikt andre leiarar av sosialistparti den gongen innsåg Lenin den revolusjonære krafta til fattigbøndene, og evna dermed å stille dei politiske krava som først gjorde revolusjonen mauleg, og seinare forsvaret av han i den blodige kampen mot innanlandsk reaksjon og intervensjon frå fjorten utanlandske statar. Slik kom Lenin til å leie den andre sigerrike bonderevolusjonen i det tjuande hundreåret; den meksikanske var den første, og den kinesiske den tredje.

I sosialistpartia i den andre internasjonalen var det ingen felles kamp mot kolonialismen. Mange av leiarane var talsmenn for imperiepolitikk og kolonial undertrykking. Rasismen sat i ryggmargen deira når dei formulerte teori.

Lenin var ikkje bare antikolonialist og antiimperialist, som når det gjaldt bonde-rørsla evna han au å innsjå at dei breie antikoloniale masserørslene var strategiske allierte i kampen mot verdsimperialismen. Dermed blei standpunkta og formuleringane hans utgangspunkt for dei framgangsrike antikoloniale og antiimperialistiske rørslene etter at han var død.

Men i akademia i Sverige er det no som før få som forstår dette. Likevel har det etter måten akademiske intellektuelle elendet i landet ikkje fått noko direkte motsvar i kunsten. Her er forholdet meir mangetydig. Eg skal vise og forklare.

Sjå attende til det me etter Georg Brandes kallar «gjennombrotet for det moderne». Då for 150 år sidan vart litteraturen i våre utkantsland kasta opp i europeisk verdsnivå. Men ikkje nok med at det kom frå eit utkantsmiljø som på kontinentet vart framstilt som langt hengande etter. Forfattarane sjølve som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og August Strindberg høyrde i form og problemformulering til ein tidlegare generasjon, men vart kasta opp og forbi det som då var det litterære, utvikla og moderne.

Tilsvarande i den store samtidige russiske litteraturen. Frå den tsaristiske misera steig dei fram, dei kritiske demokratane, dei store satirikarane, dei realistiske fortellarane, og tok over den europeiske scenen.

Men dette er typisk. Det er nok å sjå til det den latinamerikanske eller nigerianske litteraturen har betydd for oss her og no.

I vår eigen nyare litteratur kan me sjå noko anna spesielt. Det me litt upresist kallar proletarlitteratur tok leiinga og lesarane frå ein blodfattig akademisk kunstlitteratur, trass manglande interesse, og i visse tilfelle direkte motstand frå leiande folk i den store rørsla.

Denne store gruppa frå Martin Koch og Moa Martinson til Ivar Lo Johanson, og på eit parallellspor Vilhelm Moberg, nådde fram til og skapte eit folkeleg massepublikum. Utan overgripande ideologisk styring dreiv dette folkelege publikumet gjennom unike og store demokratiske framsteg i den såkalla reformperioden frå trettitalet til og med syttitalet.

Desse prisane og det biblioteket me no bygger opp i Varberg, har ei bestemt oppgåve i den noverande stoda. Me kjenner dei økonomiske og organisatoriske vanskane våre offentlege bibliotek, museum og kulturinstitusjonar arbeider under.

Me er godt medvitne om korleis det som kallast mediemarknad og kulturmarknad forvandlast. Det me freistar gjøre er i praksis å utvikle det ein med litt romantisk sekstitals-uttrykk kunne kalle eit frigjort kulturområde, der det skal bli råd å nå all den kunnskapen som er vanskeleg å finne, trass i alt som seiast om internett. Det inneber at me er tvinga tilbake til tidlegare organisasjonsformer.

At me, eg og Gun Kessle, bestemte oss for å gi bort det svært store biblioteket på rundt 50 000 bind og dei samlingane me hadde skaffa oss på reiser og arbeid rundt om i verda, kom stort sett av ei tradisjonell venstreoppfatning om det mellom andre Olof Palme kalla «kulturens allmenningsrett». Han skal vere fritt tilgjengeleg.

Foreldra mine hadde også gitt bort og freista frigjøre tekstane sine frå opphavsrett. I mitt tilfelle har eg slåst mot den perverse syttiårsregelen. Etter den skal barnebarns barn som er heilt ukjende for meg, eige og styre over arbeidet mitt. Eg har klart å overtyde Prosjekt Runeberg om å legge ut tekstane mine fritt tilgjengeleg.

For å verkeleggjøre dette biblioteket har Henning Mankell og Lasse Diding mellom anna stilt eit lokale til disposisjon, mange har gitt og gir bidrag. Mange frivillige, bibliotekarar, arkivarar og universitetsfolk ikkje minst, arbeider utan lønn med å katalogisere og jamvel reparere og binde inn.

Over 20 000 bind er alt katalogiserte. Tjuesju prosent av dei finst ikkje i andre svenske bibliotek. Det gjeld både kunst og politikk. Mellom anna frå India, Kina og Mexico. Det er bare å gå til Libris [libris.kb.se] og leite i bibl:(Jm). Til hausten håper eg biblioteket opnar for alle, ungdom ikkje minst, og dei som treng lese og forske i det som elles er vanskeleg tilgjengeleg.

Om biblioteket er det eine beinet, så er desse prisane det andre. Dei skal gi betre vilkår for ein kultur eg med eit vakkert ord kallar refraktær*.

Juryen vil snakke om prisvinnarane, men eg vil likevel seie noko personleg. Til Mikael Wiehe bør det seiast at det er i songar folket har gitt uttrykk for kjensler og overtydingar i tusenvis av år.

Det veit me. Ein heil del kunstpoesi er bevart. Mykje av høg klasse. Men songane til folket er sjeldan bevarte. Nokre ord og uttrykk heng att i ordspråk og munnhell, mellom anna kan me lese om det i pavelege bulletinar som fordømte songen til folket.

Me har nok høyrt at Wat Tylers* folk spurde «Når Adam grov og Eva spann, kven var då adelsmann?». Men kva dei song i folkehæren for 634 år sidan, i det store opprøret mot makta og utsuginga då dei marsjerte mot London, veit me ikkje.

Det eg vil seie med dette er at Mikael Wiehe ikkje bare går inn i ein svært lang folkeleg tradisjon av det som makta ned-settande kalla gjøglarar, men at han som gjøglarane rundt Wat Tyler er med på å forme folkeleg medvit på tvers av interessene til den herskande klassen.

Sara Beischer skriv på tilsvarande måte tekstar om ein røyndom og ei menneskeleg erfaring der mange ser seg sjølve som i ein spegel, og slik blir dei tydelege for seg sjølve.

* Refraktær: Som motset seg visse impulsar eller utløysande faktorar. (Kunnskapsforlagets blå)

** Wat Tylers: Leiaren for bondeopprøret i England i 1381. (Oversetter)

Hovedavtalen, betegna som «Arbeidslivets Grunnlov», er et resultat av et forlik mellom Venstre og DNA, som kom i stand etter initiativ fra Venstre i regjeringsposisjon i 1930.

Formålet var å oppnå arbeidsfred på arbeidsplassene.

Terje Skog er heismontør, tidligere leder av Heismontørforeninga i flere perioder og vært leder av EL og IT Forbundet i Oslo og Akershus.

Politisk og historisk bakgrunn

Den økonomiske krisa på 1920- og 30-tallet førte til skjerpa klassekamp. I tida etter den andre bølgen av storindustrialisering i landet, altså etter 1905, hvor vannkraft kunne omdannes til elektrisitet og elektrisiteten utnyttes industrielt, hadde norsk fagbevegelse en kraftig vekst i antall medlemmer og var en periode ganske sterkt. Den var forholdsvis sterk både pga. størrelse og pga. en politikk som var tufta på klassekamp. Den aksjonistiske og verbalt revolusjonære politikken vant fram i tida etter 1911, da «Fagopposisjonen av 1911» blei danna. Dette manifesterte seg i 1918 ved at «Den nye retning» erobra makta i DNA (AP). Innfrielsen av kravene om 8-timers dag og en ukes ferie ved tariffoppgjøret i 1919, som blei utvida til 2 uker i 1920, er eksempler på at slagstyrken var reell. Det blei gitt konsesjoner til fagbevegelsen for å unngå at en revolusjon skulle utvikle seg. Samtidig er det illustrerende for situasjonen at ferien blei redusert til 8 dager allerede i 1922. Arbeidsgivera (arbeidskraftkjøperne som er en mer korrekt og presis betegnelse), ved hjelp av NAF (dagens NHO), gikk straks til angrep på opparbeida goder når anledningene bøy seg, som i dette tilfellet da den økonomiske krisa slo inn, og fagbevegelsen var på defensiven.

Det var to hovedlinjer overfor fagbevegelsen i borgerskapets rekker på denne tida. Den ene, representert ved Høyre og Bondepartiet, var en reaksjonær retning som ønsket å knuse fagbevegelsen. De ønsket streikebryterorganisasjoner som «Arbeidets frihet» og «Samfunnshjelpen» velkommen, og hadde nedfelt i sine program å lovbeskytte streikebrytervirksomhet. De ville også innføre et lovverk som rettet seg direkte mot fagbevegelsens grunnleggende eksistensgrunnlag – streikeretten. Videre gikk de inn for å innføre tvungen voldgift ved streiker og lovbestemte stemme-regler i fagbevegelsen over tarifforslag. Denne politikken blei fulgt opp ved at Tukthusloven, som den betegnes, blei vedtatt i 1927. Det vesentlige innholdet i den var å innføre omvendt bevisbyrde, fagbevegelsen måtte bevise sin uskyld for ikke å bli straffet og idømt bøter ved ulovlige streiker. I 1933 blei Tukthusloven ytterligere skjerpa med Bondepartiet i regjeringsposisjon.

Den andre retninga, representert ved Venstre – eller rettere: de dominerende kreftene i Venstre – innså at fagbevegelsen var kommet for å bli. De mente at fagbevegelsen heller burde temmes enn bekjempes, og at det derfor måtte legges et løp som kunne bringe fagbevegelsen inn på samarbeidets vei. Tidligere hadde Venstre gått inn for voldgift i alle interessetvister. 1930 var et brudd på denne linja. Målsetninga var arbeidsfred. Det kunne best oppnås, etter deres oppfatning, ved at partene i arbeids-livet sjøl inngikk avtaler på dette området.

Denne retninga hos borgerskapet lot seg forene med den dominerende politiske retninga i AP og fagbevegelsen. I 1927 gikk Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, som hadde forlatt AP i 1921 pga. APs revolusjonære program og tilnærming til bolsjevikene i Russland, inn i partiet igjen. NKP, som blei oppretta ved en splittelse i AP i 1923, fikk 4 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 1927. Ved valget i 1930 blei de radert ut. AP hadde altså fått et tilsig av medlemmer som anså den parlamentariske veien til sosialisme som den rette og eneste farbare. Samtidig var presset fra venstre, om en kan bruke den betegnelsen, kraftig svekka. Dette er faktorer som gjorde det enklere for det rådende ledersjiktet i AP og LO (da var navnet AFL) å inngå samarbeid med Venstre i hovedavtalespørsmålet. Hva var det som gjorde at denne enheten kunne oppstå med en ledelse i AP som selv betegnet seg som revolusjonær?

Jeg tror at et vesentlig poeng for å kunne svare på dette, som fortoner seg som ganske uforståelig, er å finne i det som betegnes som en deterministisk oppfatning av veien til sosialismen. Den «revolusjonære» ledelsen i AP var av den formening at sosialismen nærmest ville komme av seg sjøl. Det kapitalistiske systemet ville utvikle seg i retning av et råttent byggverk som nærmest ville falle sammen pga. sine egne indre svak-heter. De anså dette som en lovmessighet. Arbeiderklassen og fagbevegelsens oppgave skulle derfor være å forberede seg på denne tid, slik at de på en mest mulig smertefri måte kunne overta styringa i samfunnet. Denne oppfatninga blei ytterligere forsterka ved den økte oppblomstringa av aksje-selskaper i kjølvannet av den andre industrialiseringsperioden. Kapitalen som trengtes i den nye industrien, var av slike dimensjoner at privatselskaper blei for smått. Disse «sosialistene» oppfattet denne utviklinga av selskapsstrukturen som en overskridelse av hva det kapitalistiske systemet kunne romme, og dermed som en overgangsform til sosialismen. Det offentlige, stat og kommune, måtte i denne fasen av kapitalismen tre mer aktivt inn i næringsvirksomhet. På tilsvarende måte som ovenfor oppfattet AP-ledelsen også dette som en overgangsform til sosialismen, en sosialisering av næringslivet. Dette endte opp med at APs og fagbevegelsens ledelse anså økt produksjon og sosialisering av industrien som de viktigste utviklingstrekk på veien til sosialismen. Og økt produksjon kunne best oppnås i samarbeid med arbeidskraftkjøperne.

Med en slik teori, kombinert med en forvrengt oppfatning av statens rolle – en oppfatning om at staten var nøytral og hevet over klassene, slik at det bare var for et sosialistisk parti å overta apparatet fra den kapitalistiske stat – var ikke veien lang til å mene at sosialismen var nært forestående i og med den formidable oppslutninga om AP. De så ikke at statens rolle er å tjene den til enhver tid herskende klasse, og at en sosialistisk stat derfor ville bety en total omveltning. Med sitt syn trengte de et fredelig arbeidsliv.

Hovedavtalen blir til

Opprettelsen av Hovedavtalen skjedde gjennom mange og snirklede veier. Det startet i februar 1930 da regjeringa Mowinckel (Venstre) nedsatte Arbeidsfredskomiteen. Formann i komiteen var høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som også var formann i Arbeidsretten. Komiteens formelle oppdrag var å revidere Arbeidstvistloven av 1915. Det politiske oppdraget var å finne fram til regler i arbeidslivet som kunne løse tvister mellom partene på en fredelig måte.

LO og AP avslo å delta i komiteen. AP begrunnet dette med at det ikke trengtes noen arbeidsfredskomité fordi arbeidernes krav ganske enkelt gikk ut på å oppheve de arbeiderfiendtlige lovene. Det blei dermed heller ingen andre med i komiteen enn regjeringas egne tre oppnevnte personer fra Venstre. Komiteen, med Paal Berg i spissen, var av den oppfatning at arbeidsfred best ville bli ivaretatt hvis partene (arbeiderne og arbeidskraftkjøperne med deres organisasjoner) selv kom overens om regler for løsning av tvister. Venstre hadde i alle år gått inn for tvungen voldgift i alle streike- og boikottkonflikter. Standpunktet om forbud mot arbeidskamp blei nå forlatt til fordel for en linje om å lose tvister inn i juridiske farvann. Dette skulle gjøres ved å «forbedre det institusjonsmessige instrument vi har til formidling av stridigheter mellom arbeider og arbeidsgiver», som statsminister Mowinckel uttrykte det.

I de forskjellige tariffavtalene var det et eget kapittel med betegnelsen «Alminnelige bestemmelser». I disse bestemmelsene var arbeidsgivernes styringsrett akseptert, og det var regler om forhandlinger og voldgift ved rettstvister. For Arbeidsfredskomiteen var det ikke noe prinsipp at regler for løsing av tvister måtte skje i lovs form. For deres vedkommende var det å få til arbeidsfred i seg sjøl det viktigste. Komiteen vurderte det slik at den beste måten ville være å gå veien om revisjon av de alminnelige bestemmelser i tariffavtalene. De måtte derfor trekke LO og NAF med i arbeidet.

Arbeidsfredskomiteen, ved Paal Berg, henvendte seg til LO i november 1930 med forespørsel om LO var villig til å oppta forhandlinger med NAF om de alminnelige bestemmelser i tariffavtalene. LO takket ja til invitten, og framstilte det i sin beslutning i desember nærmest som et offensivt tiltak fra deres egen side overfor NAF, hvor de skulle forlange forbedringer av de alminnelige bestemmelser. I sekretariatets protokoll er verken Arbeidsfredskomiteen eller formålet om å lage regler for arbeidsfred nevnt. Henvendelsen fra Paal Berg blir framstilt som en henvendelse fra Arbeidsrettens formann, og arbeidsfred blir framstilt som «klarere bestemmelser». Formelt omgikk LO på denne måten å delta i sjølve komiteen, som de tidligere hadde avvist. Det har antakelig hatt stor betydning for å våge å ta skrittet inn i samarbeidets irrganger, og i praksis samarbeid med Venstre, at NKP var alvorlig svekket på denne tida, og i tillegg at Høyre og Bondepartiet var svært aggressive i sine angrep på fagbevegelsen. Dette samarbeidet som nå blei inngått, må betraktes som en definitiv bekreftelse på at LO og AP hadde forlatt en klassekamplinje og erstattet denne med en samarbeidslinje.

Det første møtet mellom partene og Arbeidsfredskomiteen blei gjennomført allerede den 18. desember. Møtene fortsatte videre i januar året etter. Her kan det være av interesse å skyte inn at LO-ledelsen på kongressen i februar 1931 verken nevner Arbeidsfredskomiteen med ett ord eller redegjør for arbeidet med å opprette en hovedavtale for å styrke arbeidsfreden. Det blir heller ikke opplyst at det er etablert forhandlingskontakt med NAF. Alt dette blir holdt skjult for kongressen og medlemmene. Vedtaket på kongressen framstiller det som om at LO skal søke om å oppta forhandlinger med NAF, altså en handling fram i tid, med det formål å forbedre de alminnelige bestemmelser i tariffene.

Det var enighet mellom partene og Arbeidsfredskomiteen om å bygge ut og lage regler for organisasjonenes egne forhandlings- og fredsinstitusjoner med det formål å fremme fredelig samarbeid. Et sentralt punkt var derfor å innføre et system med forhandlingsrett og plikt. Komiteen fikk i oppgave å utarbeide et utkast til generelle bestemmelser i tariff-avtalene, som i komiteens referater blir betegnet som en hovedoverenskomst. Ved enighet om slike regler ble det forutsatt at disse skulle bli inntatt i tariffavtalenes alminnelige bestemmelser.

Det var pause i forhandlingene i store deler av 1931 pga tariffoppgjøret og storlockouten. Kontakten blei gjenopptatt i oktober, og en serie forhandlingsmøter blei gjennomført i januar 1932. Utkastet til regler, utarbeidet av Paal Berg, som ble lagt fram for LO og NAF, tok opp to hovedspørsmål:

• Institusjonelle former for samarbeid mellom partene.
• Behandling av alle tvister, både retts- og interessetvister, som kunne oppstå i tariffperioden.

Det er verdt å merke seg at det på denne tida ikke var forbud mot streik om inter-essetvister som ikke var omhandlet i tariffavtalen. Det kunne f.eks. dreie seg om lønn og lønnssystemer ved innføring av nytt produksjons- og arbeidsutstyr. Dette var områder det var mye konflikt om på denne tida. Utkastet innebar at også slike tvister for framtida skulle bli underkastet forbud mot streik i tariffperioden.

LO trakk seg etter hvert fra komiteens arbeid, som jeg kommer tilbake til nedenfor, og komiteen ble nedlagt. Men utkastet som blei utarbeidet, må anses som grunnleggende i den prosessen som førte fram til Hovedavtalen i 1935.

Bondepartiet overtok regjeringsmakta i 1931. I desember 1931 nedsatte den en komite for å forberede lovregler om boikott. Formålet med boikottregler skulle være å minske fagbevegelsens mulighet til å gjennomføre arbeidskamper. Regler for gjennomføring av boikott fantes ikke på denne tida. Dette var et ofte benyttet kampmiddel, i solidaritet med andre arbeidere i deres kamp for tariffavtale. Komiteen blei betegnet som Tukthuslovkomiteen. Bondepartiet hadde programfestet å gå inn for å lovbeskytte streikebrytere og å innføre offentlige regler for avstemning over meklingsforslag og offentlig kontroll av avstemningene – hvor også de uorganiserte skulle ha stemmerett. I tillegg gikk de inn for å innføre objektivt ansvar for fagbevegelsens organisasjoner dersom noen av dets medlemmer gjorde seg skyldig i ulovlig arbeidsstans.

I henhold til Arbeidstvistloven av 1915 var en forening ansvarlig ved tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans når den selv var skyld i forholdet. I loven av 1927 (Tukthusloven) var dette endret til at en forening måtte bevise sin uskyld for å unngå å bli dømt dersom noen av dets medlemmer hadde forbrutt seg. Bondepartiet gikk altså inn for å skjerpe denne loven ytterligere ved at en forening ikke i det hele tatt skulle kunne frasi seg ansvar for medlemmenes tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans. Opprettelsen av Tukthuslovkomiteen fikk LO til å trekke seg fra det videre arbeidet i Arbeidsfredskomiteen. Mer skjedde ikke i den komiteens navn.

Tukthuslovkomiteen la fram sin innstilling i februar 1932 hvor hovedinnholdet var:

• Strengere regler for anvendelse av boikott og blokade
• Skjerpet erstatningsansvar ved tariffbrudd, ulovlig boikott og ulovlig arbeidsstans (objektivt ansvar)
• Offentlig kontroll med tariffavstemninger

Venstre kom tilbake i regjeringsposisjon i mars 1933. Først da ble boikottregler behandlet. Proposisjonen som Venstre-regjeringa la fram, var kraftig revidert i forhold til Øvergaard-komiteens innstilling fra foregående regjering og foregående år. Både forslaget om objektivt ansvar og offentlig kontroll med avstemninger i fagbevegelsen var fjernet.

Venstreregjeringa oppretta videre en ny kommisjon i 1933, Foreningslovkom-misjonen, som bl.a. hadde som mandat å vurdere avstemningsreglene i fagbevegelsen, som også hadde den generelle formuleringen i mandatet å vurdere lovregulering av fagbevegelsens rolle i samfunnet. Leder for kommisjonen ble ingen ringere enn Paal Berg, på nytt. AP og LO besluttet å gå med i kommisjonen. Kommisjonen avholdt en rekke møter i 1933 og 1934 samt i januar 1935. De viktigste temaene var:

• Om avstemningsregler for fagbevegelsen
• Om kollektive oppsigelser ved tariffoppgjør

Grunnen til det siste punktet var at kollektiv varsling om streik (om plassoppsigelse av arbeidsforhold ved arbeidsstans) ikke ble ansett som lovlig varsling, verken fra rettsapparatet eller NAF. Påstanden var at slike oppsigelser måtte skje ved fullmakter fra hver enkelt arbeider. Plassfratredelse blei oppfatta som et privatrettslig forhold. Det er verdt å merke seg at kollektive oppsigelser hadde vært benyttet helt siden begynnelsen av 1900-tallet, og at NAF aldri hadde anlagt sak for å få slike oppsigelser kjent ugyldig.

LO og NAF opptok særforhandlinger etter anbefaling fra kommisjonens leder. Kommisjonen la fram sitt avtaleutkast i mars 1934. Det viktigste innholdet var:

• Aksept for kollektiv oppsigelse som varsel om streik, vel og merke kun for tariffrevisjonen i 1935.
• Lovbestemte avstemningsregler ved tariffoppgjør, men at verken de uorganiserte skulle ha stemmerett eller at det skulle være offentlig kontroll på avstemminga.

Sekretariatet i LO aksepterte utkastet i sitt møte den 20. mars (8 mot 2 og 1 avholdende).

Regjeringa la fram sin odelstingsproposisjon om avstemningsregler den 6. april. Proposisjonen inneholdt også bestemmelser hvor meklingsmyndigheten fikk adgang til å koble avstemninger mellom forskjellige tariffavtaler. Dvs. at avstemninger i et forbund kunne slås sammen med avstemninger i et annet forbund. På denne måten kunne meklingsmannen sjonglere avstemnings-resultatene slik at streik lettere kunne unngås.

Proposisjonen skapte harme i fagbevegelsen, en harme også Martin Tranmæl sluttet seg til. Det oppstod intern strid i LO. Nytt møte i sekretariatet den 17. april vedtok med 8 mot 5 stemmer å forkaste aksepten av odelstingsproposisjonen. Det blei innkalt til ekstraordinært representantskapsmøte, som blei avholdt den 25. og 26. april. Innstillinga lød på å kreve at proposisjonen skulle oversendes til ny behandling i Foreningslovkommisjonen.

Det er et viktig poeng at dette var en tid hvor AP i større og større grad så for seg at de snart ville ta over regjeringsmakta. Ved valget i oktober 1933 fikk AP en kraftig framgang og var det desidert største partiet, med en oppslutning på i overkant av 40 prosent. Dette bekymret ikke NAF. De viet NKPs tilbakegang adskillig større betydning. Dette blei en tid med mye taktikkeri internt i LO. Strategien var å sørge for en fagbevegelse i fredelig sameksistens med arbeidskraftkjøperne og et system med kontroll ovenfra. Taktikken var delvis å framstille de kommende endringene som offensive framstøt, og delvis å holde skjult de regler som minsket fagbevegelsens handlingsfrihet.

På grunnplanet i fagbevegelsen blei det forlangt politisk steik. LO-ledelsen kunne ikke motstå dette. De loset proteststormen på elegant vis til kun å dreie seg om lovforslaget om avstemningsregler. Innstillingen om meklingsinstituttets utvidede myndighet, om koblingsretten og tvungen mekling før iverksettelse av streik i alle interessetvister, blei holdt i bakgrunnen. Streika blei iverk-satt den 8. juni. Martin Tranmæl talte utafor Stortinget hvor han slynget ut revolusjonære fraser til en samling av minst 50 000 del-takere, i følge Arbeiderbladet.

Lovforslaget blei allikevel vedtatt seinere i juni. Parallelt med kampen mot de lovpålagte avstemningsreglene hadde LO nedsatt en egen komité som skulle utarbeide interne regler for avstemning over tariff-avtaler. Denne komiteen la fram sitt forslag for sekretariatet i september. Taktikken blei nå endra fra at LO skulle vedta sine egne regler til å inngå en avtale med NAF om dette. Sekretariatet la derfor fram et forslag på kongressen, som startet den 25. november, om å oppta forhandlinger med NAF med det formål å opprette en hovedavtale, hvor også avstemningsregler skulle inngå. En avtale med slike regler skulle da føre til at lovbestemmelsene ville falle bort.

På kongressen blei det reist mistillitsforslag mot de i sekretariatet som hadde godkjent Foreningslovkommisjonens forslag til avstemningsregler. Dette blei vedtatt med 263 mot 98 stemmer. Halvard Olsen måtte ta sin hatt og gå på denne kongressen.

Avstemningsreglene var avklart med NAF før kongressen hadde sine møtedager. Dette blei det selvfølgelig ikke orientert om. Det blei heller ikke orientert om at ideen til det avtaleopplegget en nå grep til, stammet fra Venstre. Når det gjaldt avstemningsreglene, vedtok kongressen at innholdet skulle være et ultimatum overfor NAF, at NAF måtte akseptere reglene som LO hadde «utarbeidet».

Kongressen blei avsluttet den 7. desember.

17. desember startet «forhandlingene» med NAF. Materialet til en Hovedavtale lå allerede nær opp til ferdig på bordet. De hadde forslag fra Arbeidsfredskomiteen fra 1932 om en hovedtariffavtale, og de hadde avstemningsregler som var avtalt med NAF på forhånd. Møtene, som blei avslutta i januar 1935, hadde derfor ingen annen funksjon enn som et sandpåstrøingsorgan. Forslag til hovedavtale blei utarbeidet, og LO godkjente avtalen etter en uravstemning med kun 25 prosent deltakelse. Avtalen blei formelt inngått den 9. mars, 11 dager før Nygaardsvolds regjering tiltrådte. Hva blei resultatet av disse 5 årenes løp fram til en hovedavtale? Etter min mening er følgende det viktigste:

• Streikeretten i interessetvister om forhold som ikke var hjemlet i tariffavtalen blei fjerna.
• Mulighetene for boikott- og blokadeaksjoner blei innsnevret.
• Mulighetene for sympatistreiker blei innsnevret. Forbud mot spontane aksjoner.
• Avstemningsreglene for LOs medlemmer i tariffoppgjør blei et partsforhold framfor et internt domene i LO. Reglene i Hovedavtalen sier (fortsatt i dag) bl.a. at medlemmer som ikke deltar i avstemninger når de får streikebidrag vil miste retten til fortsatt bidrag. (Hva har NHO med det å gjøre?) Det er også verdt å merke seg at forslaget fra Foreningslovkommisjonen om lovbestemte avstemningsregler kun gjaldt meklingsforslag.
• Streikerett om de alminnelige bestemmelser blei fjernet i og med overgang til en hovedavtale, som det forhandles om uten streikerett. Det er for øvrig et interessant poeng at Fagopposisjonen av 1911 stilte krav om at de alminnelige bestemmelser skulle ut av tariffavtalene. Dette fikk de gjennomslag for i en kort periode fra 1919.
• Hovedavtalen, med sin fredsplikt og forhandlingsinstitusjoner, innebærer en oppbyggingen av en byråkratisk og toppstyrt fagbevegelse.
• Større makt til meklingsinstituttet ved innføring av koblingsrett.

Situasjonen i dag

Den moderne utgava av Hovedavtalen har gjort ytterligere innsnevringer i muligheten for aksjoner. Først og fremst er det foretatt en innskjerping mot illegitime aksjoner ved at det er nedlagt forbud for tillitsvalgte å nedlegge sine verv ved slike aksjoner, og forbud mot å velge andre til å opptre i stedet for eller ved siden av de tillitsvalgte.

Fredsplikten i Hovedavtalen er total. Ingen former for aksjoner om interesse-tvister er tillat. Kampen mot sosial dumping er et illustrerende eksempel på et skrikende behovet for effektive aksjoner, som innafor dagens regler ville innebære ulovligheter. Kampen viser i tillegg «venstresidas» bedrøvelighet som lar seg binde av et regelverk når hele fag og bransjer går ad undas rett framfor øynene våre.

Sympatiaksjoner ville i disse dager være et vel anvendelig aksjonsmiddel. Hovedavtalen forhindrer en effektiv utnyttelse av dette våpenet. Systemet er slik, innafor regelverket – vel å merke, at en sympati-streik innebærer at hovedstreiken utvides, dvs. at de sympatiserende går ut i full streik på lik linje med deltakerne i hovedstreiken. En sympatistreik vil ofte kunne være langt mer effektiv ved kortvarige tiltredelser. Et eksempel på dette er den fem måneders lange streiken mot sosial dumping som heismontørene gjennomførte i 2004/2005. Det var flere elektrikerforeninger som den gang gjerne hadde bidratt med kortvarige støtteaksjoner. Hovedavtalen forhindret dette. Det samme kan sies om bryggesjauernes aksjoner i dag. Kortvarige støtte-aksjoner ville kunne sette fart i streiken. En annen sak er at bryggesjauerne sjøl kanskje bør gå til det vågestykke å «ikke benytte seg av fredsplikten» i samme grad som de i dag gjør.

LO har også, gjennom Hovedavtalen, sagt fra seg retten til å aksjonere/streike for hvilken tariffavtale som skal gjelde for konkrete bedrifter, eller om det skal opprettes nye tariffavtaler. Sånne tvister skal løses av en partssammensatt tariffnemnd/tvistekomité. Telenorklubbene fikk til gangs oppleve dette da bedriften meldte seg inn i NHO. Klubbene fikk alternativet om enten å få tredd en overenskomst, som de ikke ville ha, nedover hodet eller akseptere en egen overenskomst, nærmest uten innhold, en såkalt rammeavtale – en avtale som på alle viktige spørsmål henviser til at saken skal avtales lokalt, uten streikerett.

Etter min mening er det mest ødeleggende ved fredsplikten i Hovedavtalen at den er med å forme en fagbevegelse uten medlemsaktivitet. Ideologien som ligger til grunn er at arbeidere og arbeidskraftkjøpere i hovedsak har felles interesser. Systemet er derfor basert på de gode argumenters gjennomslag. Det vesentlige for medlemmene i en sånn setting blir å framskaffe de beste forhandlerne. Medlemmenes mulighet til å benytte makt er fraværende. Hovedavtalen dekker dermed over det faktum at samfunnet består av klasser, og at det er interessemotsetninger som er dominerende. I tillegg medfører et sånt samarbeid – og forhandlingssystem – at et byråkrati må bygges opp rundt dem. Når men spiller på myndighetenes og arbeidskraftkjøpernes bane, må en ha et apparat som matcher. Systemet baserer seg på et «ekspertvelde».

Min påstand er at det vanskelig lar seg gjøre å lage en demokratisk og kjempende fagbevegelse innafor dagens Hovedavtale-regler. Metoden for å endre på dette er ikke å forlange reviderte bestemmelser. Det er en håpløs vei å gå. En fagbevegelse som ønsker å være en kamporganisasjon, har ingen annen mulighet enn å trosse regel-verket. Først med en sånn politikk vil det være interessant og nødvendig for medlemmene å være aktivt deltakende.

Til slutt: Hovedavtalen blir ofte framstilt som en viktig ingrediens i det som på «venstresida» blir betegnet som den «norske modellen». Det viktigste innholdet i denne modellen er, etter mitt skjønn, at det er et velutviklet borgerlig samfunn, et samfunn med framskreden kapitalistisk produksjonsmåte, slik andre kapitalistiske land i den protestantiske verden er. Den formen denne kapitalistiske samfunnsformasjonen har utviklet seg til i Norge, med et utstrakt samarbeid med fagbevegelsens og bedriftenes topper, har vist seg å være det mest effektive for kapitalistene sjøl. En politikk basert på det som blei forfektet av Høyre og Bondepartiet før krigen, ville ikke være brukbar for den herskende klasse den gangen. Når «den norske modellen» nå har vansker, skyldes ikke det at arbeidskraftkjøperne har forlatt klassekompromisset i Hovedavtalen. Saken er at enten modellen kalles norsk, skandinavisk, europeisk eller amerikansk, så er kapitalismen i en klemme. Veien å gå er ikke, verken for kapitalen eller arbeiderklassen, tilbake til et regulert kapitalistisk samfunn. Krisa er så dyp at kapitalen i dag, i motsetning til tida fram til nå, er mest tjent med en mer brutal linje. Spesielt er dette tjenlig med en servil fagbevegelsen på slep. Utfordringa er å bygge en fagbevegelse som ikke lar seg binde av fredsplikten.

Kilder:

• Jardar Seim: Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til. Tiden Norsk Forlag i 1972
• Harald Berntsen: Tilbake til start? Aschehoug & Co i 2007
• Finn Olstad: Med knyttet neve — LOs historie 1899-1935.
• Trond Bergh (red): Avtalt spill. LO Media i 2010
• Pax forlag: Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1/1978 — 1930-åra: Reformismens gjennombrudd.
• Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds overenskomst av 1907

Ukepenger

I et intervju i Klassekampen om forhandlingene mellom Eurogruppa og Hellas, sa han (JGS) om grekerne: «Først må de gjøre jobben, så får de ukepenger».

Som om ikke halve Hellas har levd på ukepenger og det som mindre er, alle de åra da gjennomsnittsfamilien har måttet tåle at fjerdeparten av inntekten er borte. I stedet ga Støre full støtte til Schaüble-forståelsen av forholdet til Hellas og til den kuttpolitikken som har vært pressa på grekerne.

Den greske fagbevegelsen har vært lamma i årevis fordi forhandlingsretten var noe av det første som forsvant. Det er et punkt der Syriza-regjeringen er grunnleggende uenig med krava fra Eurogruppas finansministre. På direkte spørsmål fra Klassekampen om også det er et krav han støtter, svarte Støre: «Jeg vet for lite om det greske arbeidsmarkedet til å si hvordan dette vil slå ut der.»

Var Jonas Bals på ferie den uka?

(Dag Seierstad i Klassekampen 18. juli)

Kurdernes kamp

Likevel har fredsprosessen mellom tyrkiske myndigheter og de kurdiske bevegelsene vært en kilde til håp, selv om prosessen har hatt svakheter og har gått sakte. Dette lyspunktet er nå i ferd med å slukne. Tyrkias nye offensiv er ikke bare et angrep på PKK, men på hele fredsprosessen. Under bombeangrepene har flere sivile blitt skadet og drept. De militære angrepene har ført til omfattende miljøskader i områdene og flere landsbyer er blitt evakuert. Dessuten har store områder med jordbruksjord samt husdyr blitt bombet. Folk som demonstrerer for fred har blitt beskutt med gummikuler og blitt arrestert.

Det er dobbeltmoralsk av Norge å akseptere at president Erdogan nå forkaster fredsprosessen med kurderne. Det er all grunn til å frykte mer ustabilitet, vold og utrygghet for sivile. Fredsprosessen må bevares og konflikten løses med dialog. I dette tilfellet er det én part, kurderne, som står klare ved forhandlingsbordet. I stedet for å tie, kan Norge bidra til å overtale Tyrkia til samtaler framfor krig.

(Mari Eifring i Radikal Portal 7. august)

Rødt utestengt

Nettavisen mener: Når Rødt samler inn penger for å profilere seg på sosiale medier, er det kreativt. Men i bunn og grunn er det udemokratisk å nekte Rødt å delta i parti-lederdebattene.

NRKs partilederdebatt og valgomat er viktige arenaer for de politiske partiene foran kommunevalget i høst. Derfor er det en stor skuffelse for Rødt at partiet blir utelukket fra NRKs riksdekning at lokalvalget.

– Det beste hadde vært om NRK snur og lar folk bli kjent med utfordrerpartiet som Rødt, i stedet for å la stortingspartiene trekke opp stigen etter seg, sier partileder Bjørnar Moxnes. (…)

NRK har bestemt at kun partier som er representert på Stortinget får delta i partilederdebatter på NRK1 og den nasjonale valgomaten. Dermed er Miljøpartiet De Grønne innenfor, selv om De Grønne kun fikk 0,9 prosent oppslutning ved forrige lokalvalg. (Nettavisen 27. juli)

Blokaden fortsetter

Opptrappingen av aksjonene i Sverige vil føre til store forsinkelser for skipene på vei til eller fra Oslo.

– Ingen skip til eller fra containerterminalen i Oslo vil bli lastet eler losset før det har gått seks timer siden det la til kai ved svensk havn, sier leder i det svenkse havnearbeiderforbundet, Eskil Rönèr.

Fagforeningen varsler også igangsettelse av andre tiltak, som overtidsnekt, for å ramme trafikken til og fra terminalen i Oslo hardest mulig.

– I tillegg til forsinkelsen i lasting og lossing vil vi nå nekte å gjennomføre noen form for overtidsarbeid i forbindelse med anløp av skip som har tilknytning til containerterminalen i Oslo.

Den utvidede blokaden vil ifølge forbundet foregå på ubestemt tid.

(Christian Boger i Radikal Portal 16. juli)

Opprop for Russland?

LO-lederne i Oslo, Stavanger og Trondheim mener Norge demoniserer Russland. Filmskaper Erling Borgen er også med.

En rekke ledere fra norsk fagbevegelse og kulturliv har startet en aksjon til støtte for Russland.

Aksjonen heter «krigsfareopprop», og anklager norske politikere for å bidra til en ny kald krig.

Roy Pedersen står i spissen for LO i Oslo, og er en av initiativtagerne.

– Jeg deltar i oppropet som leder av LO i Oslo, forteller han.

– Demonisering

I oppropet står det at «norske regjeringsmedlemmer er med på å demonisere Russland».

Pedersen trekker frem forsvarsminister Ine Marie Eriksen. Etter Russlands annektering av Krim, uttalte hun at Norges forhold til Russland var endret for alltid.

– Dette var meget uklokt og feil, sier Pedersen.

– Det vil advarer mot, er en haukete politisk tenkning og et nytt rustningskappløp i Europa, forteller han.

(Bergens Tidende 16. juli)