Det annet kjønn er en bok som har stått ufortjent uberørt i bokhyllen min altfor lenge. Jeg har interessert meg for feminisme siden jeg var 13 år og lånte Fittstim på det lokale folkebiblioteket, og siden dette har Simone de Beauvoirs tykke bok spøkt i bakgrunnen som en feministisk grunntekst man «burde ha lest». Likevel tror jeg det er mange som er som meg, som har hatt boken i hyllen, men ikke lest.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Liu Dong'ao

I Det annet kjønn undersøker Simone de Beauvoir hvordan kvinner er blitt definert gjennom historien og i samtiden – hva er det som har gjort kvinnen til den andre? Beauvoir tar utgangspunkt i – og slår bena under – mytiske, biologiske, psykologiske og historiske forklaringer, og hun konkluderer med at kvinnen ikke er determinert til å være den andre for alltid. Boken er ikke bare en beskrivelse av kvinneundertrykkingen, men den peker også mot feminismen som et frigjøringsprosjekt.

Kvinnekampen har i de siste tiårene ført til mange seire, og kvinner i dag har mange flere muligheter og mer frihet til å leve egendefinerte liv enn tidligere. Likevel har vi fortsatt en lang vei å gå. Siden det i år er 70 år siden Det annet kjønn utkom for første gang, var det på tide å endelig ta fatt på den.

Biologiske og psykologiske forklaringer

Det første som slår meg, er hvor lettlest boken er – i hvert fall sett i lys av at det er et grundig filosofisk verk – og ikke minst hvor vittig Beauvoir skriver. I kapittelet hvor hun diskuterer biologiske forutsetninger som grunnlag for kvinners posisjon som «den andre», henviser hun til holdningen om at man kan definere menn ut fra sædcellens «aktivitet» og kvinner ut fra eggcellens «passivitet» med følgende kommentar: «Det ville være dristig å utlede av en slik kjensgjerning at kvinnens plass er i hjemmet, men det finnes dristige mennesker. […] mange såkalte seriøse teorier hviler på en slik lek med tvilsomme likheter» (Beauvoir, 2000, s. 59).

Det er klart at det er visse biologiske forskjeller som har lagt grunnlaget for forståelsen av kvinner og menn. Men Beauvoir understreker at de biologiske forskjellene i seg selv ikke er nok til å forklare hvorfor kvinnen blir ansett som «den andre». Jeg synes hun oppsummerer det godt i avslutningen av kapittelet om biologiske forutsetninger: «Det er ikke bare som kropp, men som en kropp underlagt tabuer og lover at subjektet blir seg selv bevisst og fullbyrdes; det er ut fra visse verdier det får sin verdi» og derfor er det «i lys av en ontologisk, økonomisk, sosial og psykologisk kontekst vi må gi en forklaring på biologiens kjensgjerninger». Kvinnens kropp er åpenbart et viktig element i hennes situasjon, dette erkjenner Beauvoir, men hun understreker at kroppen og biologien ikke kan gi tilstrekkelig svar på hva en kvinne er eller hvorfor kvinnen er «den andre» (Beauvoir, 2000, s. 79-80).

Her synes jeg absolutt Beauvoir er inne på noe viktig. Også i dag møter man som feminist på argumenter med utgangspunkt i at kvinner er biologisk underlegne menn. Samtidig virker slik argumentasjon stadig mer utdatert og lettere å slå tilbake på, for eksempel har kvinner i Norge nå verneplikt på lik linje med menn. Likevel ser vi at biologisk argumentasjon brukes mot kvinner blant annet når det gjelder reproduksjon. Kvinner forventes å ønske å få barn (myten om at alle kvinner har et «morsinstinkt» lever i beste velgående), og det eksisterer både et sosialt og politisk press på kvinners «plikt» til å føde. Erna Solbergs famøse nyttårstale, hvor hun oppfordret kvinner til å ta ansvar og føde mer, er et eksempel som selvfølgelig har vakt sterke reaksjoner – det er jo ganske ironisk at statsministeren «krever» flere barn av nasjonens kvinner samtidig som fødetilbudet over hele landet raseres.

Beauvoir fortsetter med å diskutere psykoanalysens forklaringer på hvorfor kvinner blir ansett som underlegne. Egentlig kan det oppsummeres med følgende Freud-sitat som Beauvoir trekker frem: «Libido er på en konstant og regelmessig måte grunnleggende mannlig, enten den opptrer hos mannen eller kvinnen» (Beauvoir, 2000, s. 82). Kvinnen lider ifølge Freud av penis-misunnelse, hun føler seg som en lemlestet mann (og oppfattes slik av menn). Beauvoir innvender at det heller er snakk om en forutgående oppvurdering av mannligheten som Freud tar den for gitt. Det er ikke kvinnens mangel på penis som definerer henne som «den andre», men heller at kvinners situasjon (sosialt, økonomisk osv.) er mindre privilegert enn menns situasjon. Kort sagt: «Det er bare i situasjonen som helhet at det anatomiske privilegium utgjør et virkelig menneskelig privilegium» (Beauvoir, 2000, s. 90). Menn er ikke privilegerte fordi de har penis, de er priviligerte fordi samfunnet har definert mannen som menneske og kvinnen som «den andre». Penis blir bare et symbol på mannens samfunnsgitte privilegier.

I dagens diskusjoner kan man også kjenne igjen argumenter basert på idéen om psykologiske forskjeller, for eksempel i «boys will be boys»-tankegangen. Denne holdningen innebærer en idé om at menn ikke kan styre sine seksuelle drifter, og at de i det store og hele ikke skal måtte trenge å styre seg heller. «Boys will be boys»-tankegangen pålegger kvinner å akseptere uønsket seksuell oppmerksomhet som «komplimenter».

På mange områder har biologismen, altså oppfatningen om at menneskelige og samfunnsmessige forhold bør oppfattes utfra en biologisk synsvinkel, fått økt gjennomslag de siste årene. Noe av forklaringen kan ligge i at vi i dag forstår mer av hvordan kroppene våre fungerer, men mye er også ren reaksjonær sirkelargumentasjon: menns vold mot kvinner er et problem, men menn trengte å være voldelige i steinalderen, og fordi menn var voldelige i steinalderen så er de det i dag også. Beauvoir fornekter ikke at kvinner og menn har ulike biologiske utgangspunkt, men hun opponerer mot at disse biologiske forskjellene i seg selv gjør kvinnen underordnet mannen. Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre viser for eksempel at biologisk argumentasjon kan brukes for å gjøre menn til den andre.

Historisk materialisme

Tredje og siste kapittel i første del av «Bok 1. Fakta og myter» omhandler den historiske materialismens synsvinkel. Kapittelet åpner med å trekke frem viktigheten av den historiske materialismens menneskesyn: «Menneskeheten er ingen dyreart, den er en historisk realitet» (Beauvoir, 2000, s. 94). Beauvoir henviser særlig til Friedrich Engels og hans Familiens og privateiendommens opprinnelse. Engels definerer innføringen av privateiendommen som «det historiske nederlaget for kvinnekjønnet» (Beauvoir, 2000, s.95), det er da kvinnens nedvurderes fordi hennes arbeid foregår i hjemmet, mens mannen utfører produktivt arbeid – det er dette arbeidet som tillegges verdi og høyest betydning. Den patriarkalske familien er altså sentrert rundt privateiendommen.

Sosialismen kan ifølge Engels frigjøre kvinnene – i sosialistiske samfunn vil alle være likeverdige arbeidere. Men ifølge Beauvoir reduserer Engels motsetningene mellom kjønn til en klassekonflikt, noe som er en forenkling. Det er viktige trekk som skiller motsigelsen mellom kjønnene fra klassemotsigelsen: «det finnes intet biologisk grunnlag for klasseskillet; … proletariatet har alltid opplevd sin situasjon med opprørske følelser, og har derigjennom vendt tilbake til det vesentlige og utgjort en trussel for sine utbyttere, og det har som siktemål å forsvinne som klasse» (Beauvoir, 2000, s. 98). Kvinnekampens mål er ikke å utslette verken menn eller kjønn som sådan (i hvert fall er ikke dette nødvendigvis kvinnekampens mål), men heller å sikre likeverdighet og frihet for alle uavhengig av kjønn.

Å redusere kvinnekampen til en klassekamp, innebærer også å undervurdere kvinnens reproduktive funksjon: «det er ganske enkelt umulig å sammenlikne svangerskapsperioden med et arbeid eller en tjeneste». Sovjetunionen ble i 1920 det første landet i verden som lovliggjorde abort, men i 1936 ble det gjort ulovlig igjen. Beauvoir trekker dette faktum fram som et eksempel på hvordan Sovjetunionen lovet kvinnene frihet til å bestemme over egen kropp, bare for å innskrenke rettighetene når det passet seg for staten at kvinnene fikk flere barn.

Jeg er overbevist over at en sosialistisk revolusjon er nødvendig for å sikre frie, trygge og gode liv for alle mennesker, og at dagens kapitalisme i aller høyeste grad tjener på at kvinner er undertrykte. Likevel er det tydelig for meg sosialismen ikke automatisk medfører kvinnefrigjøring. Kvinnekampen er en kamp som krever oppmerksomhet i seg selv.

Det evig-kvinnelige

Beauvoir drøfter også ulike myter om kvinnen, blant annet myten om det evig-kvinnelige: «Hun er Nåden som fører den kristne mot Gud, hun er Beatrice som fører Dante i det hinsidige, Laura som kaller Petrarca til poesiens høyeste tinder» (Beauvoir, 2000, s. 236). Goethe avslutter Faust med «Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem», Faust som har solgt sjelen sin til djevelen får sin frelse, og blir løftet opp til himmelen, av Margrethe – tenåringsjenten den middelaldrende Faust tidligere har gjort gravid og fått til å drepe det nyfødte barnet. Margrethes velger Guds vei, hun tar sin straff og henrettes for barnemord, men får Guds tilgivelse.

Kvinneidealet som fremheves i Faust spøker fortsatt i dag. I kulturen vår er det fortsatt et flust av fortellinger om kvinner som løfter opp mennene. Vi kjenner alle til fraser som «bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne» eller klisjeen om den elskende kvinnen som i møte med en trøblete mann erklærer «I can fix him». Forestillingen om at kvinner skal innta en støttefunksjon for menn, fastlåser kvinnen i rollen som den andre og er en skadelig forestilling for alle relasjoner mellom kvinner og menn.

De siste årene har det vokst frem en giftig mannskultur på internett, og en del av denne kulturen er incels – menn som er selverklærte i ufrivillig sølibat. Incels føler seg avvist av kvinner og at de blir nektet sex. Incels vil gjerne bli «løftet opp» av kvinner. Problemet er «at likestillingen har gått for langt» og kvinnene har fått for mye makt. Resultatet er ofte et sterkt kvinnehat som i flere tilfeller har resultert i vold mot kvinner, og noen ender også opp som drapsmenn.

Incels befinner seg i ytterkantene av de heteroseksuelle relasjonene mellom kvinner og menn. Men deler av tankegangen som ligger bak incel-kulturen har også gjenklang i «vanlige forhold». Menn som blir avvist blir ofte defensive eller aggressive: «han regner det som en fortjeneste å være medlidende, og ved det minste sammenstøt kaller han kvinnen utakknemlig og blir irritert: Jeg er altfor snill» (Beauvoir, 2000, s. 818). I kjølvannet av #Metoo har spørsmål som «Er det ikke lov å flørte lengre? Klarer ikke kvinner å ta et kompliment?» blitt stilt.

Det er enkelt å tilbakevise påstander som at likestillingen har gått for langt. Det er likevel en påstand mange menn stiller seg bak. Beauvoir er inne på dette i Det annet kjønn: «Faktum er at mennene møter mer samforstand hos sine ledsagerske enn undertrykkeren vanligvis finner hos den undertrykte, og med sitt selvbedrag tillater de seg å benytte seg av det for å erklære at hun selv har villet den skjebnen de har påtvunget henne» (Beauvoir, 2000, s. 816-817).

Ulike kvinneskjebner

I «Bok 2» av Det annet kjønn tar Beauvoir utgangspunkt i kvinners levde erfaringer, vitnesbyrd og litteratur om og av kvinner. Beauvoir hevder at alle kvinner er definert som den andre, men hun understreker likevel at det finnes flere ulike kvinneroller og skjebner utfra blant annet sosiale, økonomiske og biologiske forutsetninger. Noen kvinner, for eksempel idrettskvinner og kvinnelige kunstnere, har mer individuell frihet enn andre. Arbeiderkvinnen har større økonomisk frihet enn hjemmeværende husmødre, men til gjengjeld har arbeiderkvinnen andre utfordringer knyttet til sin klassetilhørighet.

Beauvoir trekker frem overklassekvinnen som en særlig ufri kvinneskjebne. Hun beskriver overklassekvinnen som en parasitt: uten egen inntekt eller arbeidserfaring er hun totalt avhengig av mannen for å overleve. Beauvoirs beskrivelse av overklassekvinnen får meg til å tenke på karakteren Emily Gilmore i TV-serien Gilmore Girls. Emily Gilmore er gift med Richard Gilmore, en suksessfull forretningsmann, hun er høyere utdannet og kommer fra en overklassefamilie. Til tross for at hun er kvikk, streng og viljesterk, er alle hennes prosjekter knyttet til rollen som støttende kone. Hun har ansvar for at hjemmet er i topp stand, men har hushjelper til å vaske og lage mat. Hennes veldedighetsengasjement er det nærmeste hun kommer et arbeid, men også dette er tett knyttet opp om Richards forretningsinteresser og deres felles interesse av å være en del av «det gode selskap».

Gilmore Girls tematiserer i enkelte episoder Emilys parasitt-tilværelse. Et eksempel er at hun tar på seg å arrangere en fest for Richards og hans nye, unge, forretningspartner Jason, når ektemannen starter et nytt selskap. Hun legger mye flid i planene som ender opp med å bli avlyst uten at hun får si sin mening om saken, fordi Jason heller vil ta med kundene til selskapet på guttetur til kasinoene i Atlantic City. Emilys arbeid settes ikke pris på, både fordi det til en viss grad ikke er synlig for ektemannen og de andre forretningsmennene, men også fordi arbeidet hennes regnes som en fritidssyssel – noe passende for kvinner å gjøre for å få tiden til å gå.

Arbeiderklassekvinnene har ifølge Beauvoir noe mer selvstendighet enn overklassekvinnene fordi de tjener egne penger. Men arbeidet kan også være hardt, særlig kombinert med alt det ulønnede omsorgsarbeidet kvinner forventes å utføre. I Gilmore Girls har Emilys datter, Lorelai, valgt en annen vei enn sin mor. Lorelai ble gravid som 16-åring, nektet å gifte seg med barnefaren og havnet dermed i en utålelig konflikt med familien. Dette førte til at Lorelai måtte gi opp en del av sine overklasseprivilegier, og arbeide for å brødfø seg selv og datteren. Historien om Lorelai passer på mange måter inn i et amerikansk «self-made»-ideal: til tross for utfordringer og motgang, så klarer hun å bygge seg opp fra renholder til sjef for sitt eget gjestgiveri. Gjennom å hevde sin egen selvstendighet på denne måten, oppnår hun mer frihet og hennes største frykt er å ende opp som sin mor. Lorelais datter, Rory, får også muligheter og privilegier som verken moren eller bestemoren hadde. Hun har lært verdien av arbeid og selvstendighet av sin mor, samtidig som hun får økonomisk støtte til utdanning av sine rike besteforeldre. Gilmore Girls fremstiller hvordan én familie kan romme flere ulike kvinneskjebner.

Simone de Beauvoir og sosiale medier

At en rekke av Beauvoirs analyser av kvinnens situasjon ved slutten av 40-tallet fortsatt er gjeldene i dag, er en ting. Men det er kanskje desto mer interessant at mye av det hun skriver også er beskrivende for fenomener som har oppstått i nyere tid. Dagens internett-tidsalder er ganske fjernt fra Beauvoirs samtid, men likevel er det flere av hennes poenger som virker veldig treffende for å beskrive hvordan kvinner representeres på internett, og da særlig bildebaserte nettsteder som Instagram.

Beauvoir hevder at «Gjennom misunnelige og beundrende bemerkninger søker kvinnen en absolutt bekreftelse på sin skjønnhet, sin eleganse og sin smak, på seg selv. Hun kler seg for å vise seg frem, og hun viser seg frem for å gjøre seg til vesen» (Beauvoir, 2000, s. 632). Fordi kvinnen er den andre – den uvesentlige – forsøker hun å overskride dette og bekrefte seg selv som vesentlig. Instagram er et eksempel på et sted hvor dagens kvinner kan vise seg frem og søke bekreftelse.

Instagram og andre sosiale medier har blitt en plattform hvor enkeltmennesker i utgangspunktet kan hevde seg selv, bli beundret og oppvurdert. Gjennom bekreftende likes og følgere har kjendiser som tilsynelatende «ikke er kjent av noen grunn» blitt verdensstjerner. Kim Kardashian og hennes søstre er eksempler på folk som har blitt rike og berømte gjennom aktiv bruk av nye medier. Men Beauvoir påpeker at også kvinner som lever av å vise frem kroppene sine er ufrie: «Vi vet hvilken slavetilværelse Hollywood-stjernene har. Kroppen deres er ikke lenger deres egen … privatlivet er blitt en del av det offentlige liv» (Beauvoir, 2000, s. 667).

Å bry seg om utseendet er ikke i seg selv negativt, «det er en oppgave som av og til er en kilde til virkelige gleder». Men fordi kvinnen er definert som den andre, fordi hun er objektivert, «forstår man at den måten hun er pyntet og kledd på forandrer hennes iboende verdi» (Beauvoir, 2000, s. 628).

Starten for den uavhengige kvinne

Beauvoir hevder at kvinnen i dag står i en spagat mellom fortid og fremtid, og at en ny kvinne ikke kan komme til syne av seg selv: «faktum er at man ikke kan vente at undertrykkerne helt umotivert skal være sjenerøse, men snart er det de undertryktes opprør … som skaper nye situasjoner» (Beauvoir, 2000, 824). Hvert enkelt individ kan selvsagt forsøke å frigjøre seg selv, men det vil ha lite å si for situasjonen til kvinner som gruppe. Det er den kollektive kvinnekampen som kan sikre individene deres frihet: «Men hvis vi derimot tenker oss et samfunn der likheten mellom kjønnene var konkret virkeliggjort, ville denne likheten bekreftes på nytt i hvert individ» (Beauvoir, 2000, s. 821).

Det annet kjønn er en studie i kvinnenes ufrie situasjon, likevel er Beauvoir optimistisk på vegne av kvinnekampen: «Det er lett å forestille seg en verden der menn og kvinner er like, for det er nøyaktig det den sovjetiske revolusjon har lovet». Men hun advarer: «Man må naturligvis ikke tro at det er tilstrekkelig å forandre kvinnens økonomiske situasjon for at hun skal forvandles; denne faktoren har vært og forblir den aller viktigste i hennes utvikling, men så lenge den ikke har medført de moralske, sosiale, kulturelle, osv. konsekvensene den lover og krever, vil det ikke fremstå noen ny kvinne» (Beauvoir, 2000, s. 820-821).

I 1949 var den uavhengige kvinnen allerede i ferd med å fødes. Beauvoir trekker frem proletariatets kvinner, som demonstrerte og kjempet på lik linje som mennene under gruvestreikene i Nord-Frankrike, som eksempel på at kvinner absolutt ikke er dømt til å være passive: «Man må åpne fremtiden for henne. … Når man virkelig kaller kvinnene til handling, når de gjenkjenner seg i de målene man setter opp for dem, er de like dristige og modige som mennene» (Beauvoir, 2000, s.696).

Det annet kjønn som en del av en større feministisk litteratur

Det annet kjønn er et omfattende verk, som baserer seg på en gjennomgang av en stor mengde forskning, tekster og vitnesbyrd knyttet til ulike kvinners personlige erfaringer. I denne artikkelen har jeg vært innom en brøkdel av de mange poengene Beauvoir tar opp. Til tross for at boken er et omfattende filosofisk verk, så er den overraskende lettlest. Beauvoir skriver intelligent, og med til tider skarp humor. Det er imponerende at boken har stått seg såpass godt over 70 år, og jeg kan bare forestille meg hvor kontroversiell og nytenkende den må ha vært da den først utkom i 1949. Derfor kan jeg ikke annet enn å anbefale å lese boken selv – gjerne sammen med andre!

Beauvoirs arbeid kan likevel kritiseres for å i all hovedsak beskrive europeiske middels- og overklassekvinners situasjon. Det annet kjønn er sånn sett ikke en feministisk grunnbok som dekker alle sider av kvinneundertrykkingen, men en slik bok er det vanskelig å se for seg at eksisterer. Vi trenger en rik og mangfoldig feministisk litteratur for å kunne belyse kvinners situasjon – en situasjon som vil være i kontinuerlig forandring, og som krever oppdaterte analyser. I denne idétradisjonen er Det annet kjønn ett av flere viktige verk.

Målet med feminisme er å bryte ned og endre patriarkalske strukturar i samfunnet. Som feministar jobbar ein blant anna mot skeivfordeling av husarbeid, og løn, mot diskriminering og trakassering. Men desse strukturane opphøyrer ikkje på dørstokken til partimøtet eller når ein reiser på sommarleir i ungdomspartiet. Det krevst arbeid for å endre strukturar i ei feministisk retning, òg i radikale bevegelsar. Dette arbeidet omtaler ein ofte som feministisk praksis.

Gyro Fjordheim Fjermedal er tidlegare feministisk ansvarleg i Rød Ungdom.
Foto: Gudmund Dalsbø/Runa Fjellanger

Kjersti Ericsson er kriminolog, forfattar og tidlegare leiar av AKP (m-l). Ho var sentral i kvinneopprøret i AKP og har blant anna skrive Søstre, kamerater!, som er oversatt til fleire språk.

Linn-Elise Øhn Mehlen er tidlegare leiar av Rød Ungdom, 2014-2018. Ho har blant anna markert seg i feministiske saker som retten til abort og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Ei av dei som byrja arbeidet med feministisk praksis i vår bevegelse, var Kjersti Ericsson. Ho blir rekna som ein av leiarane av kvinneopprøret i Arbeidaranes Kommunistparti (AKP (m-l)) på 80-talet. Ho var leiar av AKP frå 1984 til 1988. Kjersti Ericsson er òg kjent som forfattar av fleire verk, der fleire er sentrale som politisk litteratur i både Rød Ungdom og Rødt.

Fleire tiår etter kvinneopprøret i AKP er framleis feministisk praksis eit viktig tema. Ei av dei som har vidareført arven frå kvinneopprøret er Linn-Elise Øhn Mehlen, som var leiar i Raud Ungdom frå 2014 til 2018. Mens ho var leiar i Rød Ungdom har organisasjonen arbeidd mykje med blant anna kampen mot skjønnheitstyranniet og fått stor framgang i arbeidet med å merke retusjert reklame.

Til saman har Ericsson og Mehlen godt over 10 års erfaring frå leiinga i bevegelsen, og begge har fire år kvar som leiar av høvesvis AKP og Rød Ungdom.

For Mehlen er det sentrale ved feministisk praksis at det er ein praksis som er med å rette opp ujamnskapane ein har mellom kjønn i dag.

– Klassiske eksempel er å anerkjenne kven som snakkar mest, kven som tar på seg oppgåver som å rydde eller å fikse kaffi og kjeks og å ha eit aktivt forhold til at disse tinga finn sted. Slik kan ein òg starte på arbeidet med å rette opp i det og fordele oppgåver, seier Mehlen.

– Det å sjå makt, det er jo eigentleg det det handlar om. Å sjå makt og kven som har den formelle og uformelle makta, oppsummerer ho. Mehlen er ikkje i tvil om at denne praksisen er viktig i ein organisasjon som ønskjer å endre nettopp korleis makt er fordelt.

– Det er så lett å falle inn i mønster som ein ser elles i samfunnet rundt oss, også for oss i Raudt og Raud Ungdom. Feministisk praksis vil vere viktig for å rette opp dette for å få ein organisasjon, og eit samfunn, som er meir balansert. Det er viktig fordi makt er ujamt fordelt, og vi ønskjer å vere ei motvekt til den ujamnskapen, fortset ho.

Då Ericsson blei med i ML-bevegelsen var det ikkje noko særleg feministisk praksis som var etablert.

– Det var ikkje nokon eksplisitt feministisk praksis, men så blei Kvinnefronten starta, og der var det mange jenter frå ml-bevegelsen som var aktive. Det at ein dreiv kvinnekamp eksternt førte òg til at det blei viktigare internt, fortel Ericsson.

– Det førte til at ein fekk eit nytt blikk på ting og at det blei tydelegare at det òg var ting å gjere internt i bevegelsen, fortset ho.

For Ericsson er denne samanhengen mellom det interne og eksterne arbeidet viktig å understreke.

– Vi som blei det såkalla kvinneopprøret i AKP, tenkte at det var ein samanheng mellom den eksterne kampen vi dreiv, og det som skjedde internt. Den samanhengen var veldig viktig for oss. Det å forandre partikulturen i feministisk retning skulle ikkje berre vere ei isolert greie. Ein viktig del av det med å forandre partiet innanfrå var å forandre politikken og kvinnepolitikkens plass i partiets arbeid. Slik vi så det, skulle det tene til å gje både den langsiktige kampen og dagskampen på kvinnepolitikkens område større plass, og at det skulle bli større forståing for samanhengen mellom revolusjonær politikk, kvinnekamp og strategi, fortel ho.

At det har vore ei utvikling, kan ein blant anna sjå på korleis ein i nyare tid legg merke til ein meir eksplisitt feministisk praksis i organisasjonen, som Mehlen fortel om.

– Det er mange ting ein ikkje legg merke til først, men som er der, til dømes at det er kvinneleg innleiar på møtet eller at lagsleiaren er kvinne. Men det første som eg husker, som nok er klassisk for mange, er jente- og gutesamlingar. Eg trur eg som mange andre, syntest det var litt rart i starten, det var merkeleg å bli konfrontert med sitt eige kjønn på den måten, og at ein peikte på at det ligger nokon avgrensingar i mitt kjønn. Det kan for mange være ein ny måte å tenke på, fortel ho.

Sjølv om det i starten kan vere uvant å snakke så opent om kjønn og avgrensingar som kan følgje med det, meiner Mehlen det er nettopp dette som er viktig. Ein må først vere bevisst på at det finns ulikheiter før ein kan starte arbeidet med å fjerne dei.

Fleire av tiltaka Ericsson nemner som noko ein begynte med, er tiltak som ein framleis driv med i dag. Nokre av tiltaka, som å halde oversikt over taletid og kjønn og å flytte kvinner opp på talelista, er tiltak som i dag er fast praksis i blant anna landsstyret til Rød Ungdom. Når ein snakkar om kvinnekamp, både intern og ekstern, kjem ein ikkje utanom å snakke om Bøllekurs. Bøllekursa som ein starta med på 80-talet, er framleis ein viktig del av arbeidet til Raud Ungdom i dag, og har også blitt brukt i ulike formar av andre organisasjonar.

– Det var jo eit opent tilbod, ikkje berre for AKP-jenter på nokon måte. Det er veldig mange som har gått Bøllekurs, langt utanfor våre rekker. Og så hadde det òg ei viss betydning internt, fortel Ericsson.

Mehlen fortel at det å halde Bøllekurs òg kan gje motivasjon i arbeidet med kvinnekamp.

– Når du held bøllekurs så ser du at jenter går ut av kurset og seier at dei nå tørr å ta meir plass. Det trenger ikkje vere mykje meir plass, men til dømes at ei jente seier at nå tørr ho snakke høgt i samfunnsfagtimen. Det er utruleg motiverande, seier Mehlen.

Mehlen trekk fram Raud Ungdom si evne til å ta opp i seg feministiske bevegelsar i samfunnet som sentral i arbeidet med feminisme.

– Raud Ungdom har klart å sette fokus på det ganske mange har følt på, både med Feministruss-kampanjen nå i vår og med kampen mot skjønnheitstyranniet. Dette har gjort at Raud Ungdom òg har fått satt dagsorden i desse sakene, seier Mehlen.

Ericsson fortel om eit stort engasjement blant kvinnene som arbeide for kvinnekampen og for endringar både internt og eksternt. Det blei gjennomført mykje arbeid blant anna før landsmøte der ein vedtok nye vedtekter og program.

– Kvinner i partiet gjorde mye arbeid med å gjere undersøkingar, lese statistikk og samle kunnskap. Det grunnlaget var veldig viktig, slår Ericsson fast.

– Alt det vi dreiv med, bidrog òg til at vi fekk meir sjølvtillit og driv til å få det inn i partiets politikk og analyser, legg ho til. Arbeidet ein la ned, ga resultat.

– Det kom inn ganske mange forandringar, blant anna at det blei presisert at minst halvparten av den yrkesaktive arbeidarklassen var kvinner. Det var veldig viktig for oss å ha eit kvinneperspektiv på klassepolitikken, fortel ho.
Ericsson opplevde òg at det etter kvart blei endringar i partikulturen. I tillegg til endringar i partiet blei arbeidet ein gjorde òg spreidd ut i andre organisasjonar der kvinnene var med. Ericsson fortel at det blant anna blei tatt initiativ til kvinneorganisering i andre organisasjonar, slik som fagforeiningar.

For Mehlen er det openbart at arbeidet ein har lagt ned har fått resultat.

– Når eg ei stund var den einaste ungdomspartileiaren som var kvinne, så meinte eg jo heile tida at det var tilfeldig at det var Raud Ungdom som hadde den kvinnelege leiaren akkurat då, men at det ikkje er tilfeldig at Raud Ungdom har kvinnelege leiare, fortel ho.

– Over lang tid har ein vore gode på å sjå maktubalansar og kjønnsforskjeller og arbeidd mot dette. Det har gjort at ein har hatt veldig mange dyktige kvinner og jenter i Raud Ungdom. Nå på vallistene til Raudt er det òg ganske jamn kjønnsbalanse, fortset ho.

– Men det er jo ingenting av dette som kjem av seg sjølv, slår Mehlen fast.

Sjølv om ein har kome langt, meiner òg Mehlen at ein framleis har ting å arbeide med. Ho opplever at ein i Raud Ungdom i stor grad er på same bølgelengde når det gjeld kvinnekamp, både ekstern og internt. Men at dette kanskje manglar litt i Raudt.

– Ein treng eit parti som Raudt, som ser klasse og feminisme saman. Raudt har eit så godt grunnlag for feminisme og kvinnekampen, men så klarer ein ikkje å få det heilt ut, seier ho.

Mehlen opplever at feminisme ikkje er det som har blitt høgast prioritert dei siste åra.

– Det er ikkje éin grunn til det, og det kan ha vore ei riktig prioritering, men det betyr at framover så trenger ein å sette i gang prosjekt, til dømes som dei Raud Ungdom har hatt stor suksess med, fortset ho.

I det vidare arbeidet håper Ericsson det igjen kan bli tatt initiativ til ei analyse av korleis situasjonen er for arbeidarar og kvinner i dag.

– Det vil eg verkeleg understreke, den typen analyser og kunnskapsinnsamling, det er ein veldig sentral del av kvinnepolitisk arbeid, seier Ericsson.

– Det var vel Siri Jensen som utvikla teorien om to spissar¹. Det er veldig viktig at ein har politikk for begge og for eininga mellom dei, og det må vere ei eining som ikkje går ut på at kvinnene skal underordne sine krav, seier ho.

Både Mehlen og Ericsson understrekar behovet for kontinuerleg arbeid med feministisk praksis og kvinnekamp. Ericsson meiner ein kan sjå behovet for nokre av dei same kampane i dag som ho har vore med på å ta tidlegare.

– Det er ein tendens til at når ein snakkar om klassepolitikk så får ein inntrykk av at arbeidarklassen er menn, kvite menn. Mens kvinnepolitikk det er identitetspolitikk, som om det ikkje er noko materielt, som om ikkje det har nokon sosiale, materielle konsekvensar. Då tenker eg: som vi har jobba med det der. Vi har argumentert, og funnet tall, og forsøkt å lage klassepolitikk med kjønnsperspektiv. Likevel så kjem det tilbake mange år etterpå, sukker Ericsson. Ho peiker på korleis ein stadig må halde oppe fokuset på kvinnekampen.

– Kvinnepolitisk arbeid er som husarbeid og må gjerast om igjen og om igjen, elles så fell det tilbake til slik det var. Ein må vere veldig bevisst heile tida, seier Ericsson.

Mehlen trekk linjer frå det kontinuerlege arbeidet ein har gjort til kor bevegelsen er i dag.

– Eg meiner jo at det er ekstremt viktig at ein opprettheld det fokuset ein har på å snakke om kjønn og eventuelle avgrensingar. Det er sånn eg trur ein har fått ein organisasjon kor det speler ei så lita rolle, seier Mehlen. Ho understrekar at det at man har gjort eit tiltak eller fått gjennom ein seier ikkje gjev grunn til å kvile på laurbæra.

– Når ein har fått gjennomslag er det lett å tenke at «då har vi gjort dette». Noko av det vanskelege er å sikre at suksessane ein har blir ført vidare og at det ikkje stopper opp, fortset ho.

Det er tydeleg at arbeidet som Ericsson og andre starta i AKP, har vore viktig for utviklinga av feministisk praksis i partiet. I tillegg har det hatt ringverknader utover partiet. Bøllekursa som har blitt helde opp gjennom åra, har nådd tusenvis av jenter og kvinner, og kvinneorganisering har blitt løfta også i andre bevegelsar. Arbeidet som starta med kvinneopprøret, blir i dag tatt vidare av nye generasjonar i både Raudt og Raud Ungdom, og det er ingen tvil om at dette arbeidet både er nødvendig og nyttig. I ei tid der ein ser fleire angrep på kvinners rettar, vil viktigheita av kvinneorganisering og kvinnekamp, både internt og eksternt, neppe bli noko mindre.

Sluttnoter:

1. Teorien om at arbeidarklassen har to spissar, den eine er det tradisjonelle kjerneproletariatet, den andre er den kvinnelege delen av arbeidarklassen. Sjå t.d. «To spisser og To spisser i arbeiderklassens kamp», Rødt! Nr 3 (2009), tilgjengeleg på marxisme.no.

Leder …4

Plukk …6

Gnist-samtalen med Linn-Elise Øhn Mehlen og Kjersti Ericsson: Feministisk praksis …10

Tomine Sandal: Det annet kjønn – 70 år og fortsatt viktig …18

Bodil Christine Erichsen: Kvinnefrigjøring, likestilling og klassekamp …28

Tina Andersen: Hvorfor kom aldri #MeToo til Afrika? …34

Henrik Madsen: Det norske spørsmål – radikale syn på den svensk- norske unionsoppløsningen i 1905 …40

Sjur Aaserud: Bedre død enn rød? …48

Ola Bog: Dikt: Arendalsvisa …58

Frode Bygdnes: Ny stortingsmelding om fiskeripolitikk …60

Anne Minken: Fra tillitsrefom til sparereform …74

Tollef Hovig: Er menneskenes overvinnelse av knapphet en forutsetning for sosialisme? …80

Debatt

Tale Hammerø Ellingvåg intervjuer Harald Minken og Marthe Bastøe: Bompenger – en nødvendig miljøavgift eller en usolidarisk ekstraregning? …90

Leiv Olsen: Spar oss for dogmatisk tompreik …96

Harald Minken: Svar til Sandemose …102

Bokomtaler

Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya, og Nancy Fraser: Feminism for the 99% …108

Amalie Kasin Lerstang (red.): En eller to eller hundrevis av søstre …112

Suzanne Kaluza (red.): Abortkamp – Maktkamp …114

Jaime Woodcock: Marx at the arcade …116

Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn: Privatskoleparadokset …118

Leigh Phillips and Michal Rozworski: The People’s republic of Walmart …120

Richard J. Evans: A life in history …122

I 1919 deporterte amerikanske myndigheter kommunister, på femtitallet ønsket McCarthy å fengsle dem og amerikanere kjempet i geriljakrig mot den røde fare under Reagan. Mens det blant amerikanske høyreekstreme er mer snakk om et marxisme-hat. Fra amerikanske nazister til dagens Alt-right: hatet har vedvart.

Foto: Luke Stackpoole
Av Sjur Aaserud,
historielektor ved Ulsrud videregående skole og masterstudent i historie.

Nazisme på amerikansk

Organisasjonen i USA med tettest bånd til det tyske nazistpartiet i mellomkrigstiden var Den tysk-amerikanske føderasjonen (TAF). De var antikommunister og var sterkt kritiske til det de anså som Moskvarettede amerikanske fagforeninger. Den mest sentrale hendelsen var massemønstringen i Madison Square Garden 20. februar 1939 hvor TAF-føreren Fritz Julius Kuhn kritiserte Franklin D. Roosevelt (i anledningen kalt Frank D. Rosenfelt) for hans «Jew Deal» (valgfri omskrivning av New Deal). Denne viste i følge Kuhn hvor hjertet til den sittende presidenten egentlig lå, og at han var styrt av den jødebolsjevistiske eliten fra Moskva. Kuhns retorikk må ses på som en forutsigbar etterapning av Adolf Hitler, men også Ku Klux Klan, som var på sitt største før depresjonen, så på kommunistene i Alabama som en trussel for den hvite maktbevegelsens raseorden i sørstatene. Kommunistene ønsket å reversere de såkalte Jim Crow-lovene i sørstatene og ønsket slutt på segregeringen. De ønsket at afro-amerikanere skulle ha selvbestemmelse, snakket nedsettende om ­lynsjingen av svarte og forsvarte svarte menn som var anklaget for voldtekt. Mange var mot kommunistene i sørstatene, ikke bare klansmenn, og de assosierte kommunisme med fri kjærlighet, angrep på familien og på kirken, homoseksualitet, at hvite kvinner skulle bli offentlig eie og trusselen om sex mellom blandede etnisiteter.¹

Jødisk-kommunistisk komplott?

Få agitatorer i etterkrigstiden var så markant anti-kommunist som den selverklærte føreren og stifteren av Det amerikanske nazipartiet: George Lincoln Rockwell. På starten av 60-tallet var hans politiske program strippet ned til at alle afro-amerikanere skulle deporteres og de farlige jødene som var skyldige i forringelsen av den hvite manns posisjon i USA skulle gasses i hjel.² Rockwell var en krigsveteran og hadde sett kommunismens herjinger som øyevitne i Koreakrigen. Nå fryktet han at kommunismen skulle ødelegge USA.³ Utover 50-tallet ble Rockwell radikalisert, og etter hvert overbevist om at det eksisterte en Jødisk-kommunistisk verdenskonspirasjon. Han så lyset da han leste Mein Kampf og ble besatt av innholdet. Med ulike demonstrasjoner sammen med sin lille gruppe av stormtropper skapte Rockwells nazister mye mediestøy. Han fordømte jøder som marxister med en tøylesløs pengeappetitt, rasedegenererte og bærere av kulturell bolsjevisme. Sistnevnte var noe de tyske nazistene kalte modernistisk og degenerert kunst som bedervet de klassiske kulturuttrykkene, men også samlivsformer som de så på som degenererte, som for eksempel homofili. Rockwell så på økt liberalisering av svartes rettigheter i borgerrettighetsbevegelsens tid som en manifestasjon av den jødisk-kommunistiske konspirasjon om å starte rasekrig i USA. De svarte ville i følge Rockwell fort forstå at de ikke kunne konkurrere med hvit overlegenhet i studier og yrkessammenheng. Resultatet av dette ville bli en rasekrig som jødene ville utnytte og innføre sin kommunisme.⁴ I følge Rockwells White Power, som er delvis en aktivisthåndbok, og delvis en omfattende oversikt over konspirasjonsteorier om hva som egentlig foregikk i USA på den tiden, skrev han for eksempel at ikonet Martin Luther King jr. var en agent i tjenesten for den kommende jødisk-kommunistiske revolusjonen.⁵

They are everywhere!

Noen av de samme forestillingene kan vi finne i interessegruppen John Birch Society (JBS) stiftet av Robert W. Welch Jr. i 1958. Gruppa fremmer i dag en anti-globalist agenda som ønsker å melde USA ut av alle frihandelsavtaler, og flere plasserer gruppen tett opp til Trumps proteksjonistiske politikk. På 60-tallet var sjefsideologen Welch en kommunisthater. I The Blue Book of the John Birch Society hevder Welch at både den amerikanske og den sovjetiske regjeringen var styrt av en konspiratorisk kabal av internasjonalister, grådige bankeiere og korrupte politikere. Var en uoppmerksom så ville medløperne i den amerikanske regjeringen svikte landets suverenitet til fordel for FN, som også var styrt av denne gruppen, og en ny verdensorden som ønsket å innføre en kommunistisk verdensregjering. Welch så på ideen om det kollektive samfunnet som den ultimate trusselen mot vestlige verdier, og han så på liberale som hemmelige kommunister. De færreste tok Welch seriøst etter at han sådde tvil om president Eisenhower var patriot eller faktisk en kommunist.⁶ Welch så kommunister overalt og gjorde interessegruppen sin til et oppkomme av konspiratoriske og paranoide fortellinger om hvor kommunister befant seg og hva de planla.

På 70- og 80-tallet skulle ytre høyre ideologer som William Pierce, David Duke og David Lane oppta seg med hvit overlegenhets ideologiske posisjoner, ispedd konspiratoriske forestillinger om en nær forestående rasekrig iscenesatt av mektige jøder. Her var jøden den store skurken som trekker i trådene for å etablere sin sionistiske okkupasjonsregjering (ZOG) i USA, mens marxistene hadde en underordet rolle i historien. Innenfor denne verdensanskuelsen, som plasserte ZOG rett inn makteliten i FN, USAs føderale regjerning og bankene, så tilhengere i hvit makt-bevegelsen med paranoide blikk på internasjonale og amerikanske myndigheter. ZOG-jødene var sammensvergelsens elite, mens underløperne var fargede mennesker, kommunister, liberalere, journalister og andre som jobbet for å utrydde den hvite rase.⁷ Denne forestillingen skulle populariseres i Pierce` Turnerdagbøkene (1978), som er en kultklassiker innenfor ytre høyre.

«Eat lead, commie!»

Historiker Kathleen Belew forteller historien om vietnamveteraner som tok med seg et antikommunistisk hat fra de intense kampene mot Viet Cong. Det var ikke bare hatet mot kommunismen, men også et hat mot amerikanske myndigheter for å ha sveket soldatene sine som førte til at Louis Beam og andre knyttet til Ku Klux Klan og lignende hvit makt-organisasjoner tok med seg krigen hjem til USA. Ved å overføre kunnskapene de hadde lært som soldater til paramilitære treningsleirer i USA skulle de fortsette krigen mot amerikanske myndigheter og utvalgte kommunistiske mål i hjemlandet mot slutten av 70-tallet.⁸ Dette fikk sitt voldelige uttrykk i fryktbasert taktikk mot vietnamesiske fiskere i Texas og Greensboro-massakren. I Texas dannet det seg et samfunn med vietnameske flyktninger som livnærte seg av å fiske. Mellom 1979 og 1981 ble det brent fiskebåter, avfyrt skudd og kastet brannbomber på boliger der vietnameserne oppholdt seg i Galvestonbukta-området. Klanmedlemmer ble provoserte av at vietnameserne kom og tok jobber fra amerikanske fiskere og noen så på det som sin plikt å fortsette Vietnamkrigen på amerikansk jord, fyrt opp av rykter om at fiskerne hadde tilknytning til Viet Cong og ønsket å spre kommunisme i Vesten.⁹

I Greensboro, North Carolina, utførte Kommunist-arbeiderpartiet en «Death to the Klan-marsj», 3. november 1979. Resultatet ble skuddvekslinger mellom klanen og medlemmer av Det amerikanske nazipartiet på den ene siden og kommunister på den andre, hvorav fire ble drept. Belew hevder at klanmedlemmer og nazister så på handlingen som en innsats i kampen mot global kommunisme. ¹⁰ Under Reagan ble den uttalte målsettingen å vinne den kalde krigen, og Reagan-administrasjonen støttet anti-kommunist grupper over hele verden. Det mest kjente eksempelet var Contras i Nicaragua. Utover 80-tallet var det en serie av konflikter mellom høyreorienterte opprørsgrupper mot blant annet kommunistgrupper i Latin- og Sør-Amerika, der USA ga militær støtte til anti-kommunistene. Klanfolk og nynazistiske eventyrere reiste på eget initiativ og så på dette som sitt mandat for å stoppe spredningen av kommunisme i sin egen bakgård, og arrangerte egne paramilitære gruppeturer via militærbladet Soldier of Fortune.

El Salvador, Guatemala og Grenada var fristende kampsoner for flere vietnamveteraner som ønsket å avslutte det de ikke fikk gjort ferdig i Vietnam.¹¹ «Operation Red Dog» var for eksempel en plan om å avsette regjeringen på den lille øya Dominica, planlagt av amerikanske og canadiske hvit makt-bevegelser og klanmedlemmer. Anført av nynazisten Don Black, som senere skapte det hvit-nasjonalistiske nettstedet Stormfront, og klansleder Mike Perdue, var planen å nedkjempe regjeringen og få innsatt den tidligere statsministeren Patrick John som kunne åpne opp for lukrative industriprosjekter for amerikanske hvite nasjonalister. Black og andre så på Dominica som sårbar for kommunistisk maktovertakelse, men kuppforsøket kom aldri lengre enn til New Orleans, der Blacks våpentransport ble stoppet. Hendelsen ble i ettertid døpt «Bayou of pigs» med referanser til invasjonen av Grisebukta i 1961.¹²

Fra «Star wars» til «Culture wars»

Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens slutt ble hvit maktbevegelsene mindre opptatt av anti-kommunistisk konfrontasjon, men de skulle snart stå ovenfor enn annen marxistisk trussel. Det var ikke før William S. Lind i 1998 ga ytre høyre en ny fiende i de såkalte «kulturmarxistene» at begrepet etterhvert utgjorde et nytt element på marxistfrykt i ytre høyre ideologi. Begrepet har røtter i mellomkrigstidens nazistiske forakt for kulturell bolsjevisme som så på moderne kunst som «entartete», inspirert av jøder, marxisme og sinnssykdom. Lind og den religiøst konservative Paul Werich ble på slutten av 90-tallet de første kritikerne av det de så på som en intendert plan av nymarxistene ved Frankfurterskolen¹³ om å ødelegge den kapitalistiske vesten fra innsiden. Spesielt Herbert Marcuse får skylden for å oppløse seksualmoralen med sin «Make love, not war»-frase og Lind hevdet at han var sjefsguren for den nye venstresiden som på 60-tallet opplærte babyboom-generasjonen etter andre verdenskrig i kulturell marxisme. Dette er et ekko av nazistenes uttalelser om kulturell bolsjevisme og blir brukt som et begrep for å skille verden inn i en dikotomi: de tradisjonelle vestlige og kristne verdiene opp mot den normoppløsende moralen.

For Lind er kulturell marxisme det samme som politisk korrekthet, og han ser på det som en pågående prosess fra media og akademia.¹⁴ Politikere som Pat Buchanan har hevdet at kulturell marxisme har blitt brukt i en kulturkrig for å undergrave tradisjonell konservatisme. Buchanan hevder i Suicide of a Superpower: Will America Survive Until 2025? at USA vant den kalde krigen mot den politiske marxismen, men taper verdi- og kulturkampen mot kulturell marxisme. Begrepet blir brukt av ytre høyre i dag, inklusive alt-right, som et samlebegrep for uamerikanske og anti-vestlige sykdommer som ateisme, politisk korrekthet, lesbiske, homofile og transseksuelle rettigheter, seksuell frigjøring, feminisme, liberalisme og fremfor alt multikultralismen. Begrepet ble eksempelvis brukt flere titalls ganger av Anders Behring Breivik i sitt manifest tilknyttet terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, sammen med flere referanser til Lind.¹⁵ Begrepet har også blir brukt i storstilte konspirasjonsteorier på ytre høyre om at det arbeides for å bryte ned det etno-nasjonale fellesskap og erstatte det med en global superstat. I nesten tre tiår har altså alt fra republikanere til nynazister brukt begrepet som et symbol på alle liberale eller venstredreide partiers dreining av det amerikanske samfunnet mot noe de forakter.¹⁶ Også i Norge brukes kulturmarxisme-begrepet for å sette navn på den «normoppløsende» tilstanden som ideologien bærer med seg. Høyreekstreme stemmer i Vigrid og Den Nordiske motstandsbevegelsen gir uttrykk for at kulturmarxismen oppløser den hvite rases hegemoni på kultur og legge til rette for et multikulturelt og sterkt feminisert samfunn.

I den konspirasjonsteoretiske delen av ytre høyre i USA holdes kommunistfrykten i live. I månedene før president Trumps innsettelsesdag i Det hvite hus advarte patriot- og ytre høyre gruppa Oath Keepers om et kommunistisk kupp på datoen 20/1 2017.¹⁷ Samme år la nevnte JBS ut videoer om Black Lives Matter og at de samarbeider med Det revolusjonære kommunistpartiet. Konspirasjonsteorien går ut på at det er kommunistpartiet som arranger demonstrasjoner mot lokalt politi og dette skal igjen føre til at folket krever å få et nytt føderalt politi. JBS hevder at målsettingen for kommunistpartiet er å skape et «Checka» som refererer til det hemmelige og undertrykkende Sovjetiske politiet som var aktive fra 1918–1922, og at dette videre kan føre til en lignende politistat i USA.

Red Scare i Alt-America?

I USA hundre år etter den første kommunistfrykten ser vi altså ideene og tilhørigheten til den historiske fascismen. I Trumps USA er ytre høyre på fremmarsj, og der frikorpsene kjempet mot kommunister så kjemper alt-right, nynazister, hvit maktbevegelse mot det politisk korrekte hegemoniet som ønsker å fjerne historien til Amerikas konfødererte stater og ødeleggelsen av den hvite europeisk-amerikanske kulturen i seg selv. Selv om fiendebildet har forandret seg, så var Unite the right-marsjen i Charlottesville i 2017 ett uttrykk for at ideene til den historiske fascismen lever videre. Innenfor ytre høyre i dagens USA så lever frykten for «de røde» i beste velgående. I marsjen var det grupper som Traditionalist Worker Party (TWP) som forakter det de ser som et politisk korrekt USA der alle miniorieter og seksuelle orienteringer får særrettigheter og den hvite rase er taperen. Det er den kulturelle marxistiske liberaliseringsideologien som går utover den hvite rase, for hvem skal kjempe for deres særrettigheter? I den samme marsjen gikk Nathan Damigo, en David Duke-fan som stiftet Identity Evropa. Denne organisasjonen har aksjonert på flere universitetscampuser i USA for å hindre spredningen av kulturmarxistiske ideer. I Alt-right universet benevnes alt som mislikes av det de liberale trykker til sitt bryst for kulturell marxisme. Det kan være feminisme, homorettigheter, multikultur og innvandring for eksempel.¹⁸ Det må sies at denne teksten på ingen måte har som intensjon å være noen definitiv antikommunismens historie i USA, men jeg har fokusert på ulike generasjoners skremselspropaganda. Fra å se på borgerrettighetsbevegelsen som en rambukk for kommunisme, til aktiv geriljakrig både innlands og i utlandet, til angsten for kulturell marxisme: ytre høyre grupper i USA har lang tradisjon for bruk av anti-marxistiske forestillinger som en del av fiendebildet. «The Red Scare» er fortsatt til stede i retorikken til ytre høyre i USA. Gjerne i vekselvirkning med anti-semittisme. Antimarxistiske forestillinger har en kontinuitetslinje tilbake til den historiske fascismen, og hvite menn som lengter etter et mer ensrettet samfunn har en lang tradisjon for å skylde på Marx og hans etterfølgere. Marxistisk inspirerte tanker har alltid fremstått som unasjonale og ute etter å omvende etablert kultur og levesett i følge en lang idetradisjon innen ytre høyre i USA.

Noter

1 Belew 2018: 62

2 Simonelli 1999

3 Goodrick-Clarke 2002: 8/9

4 Goodrick-Clarke 2002

5 Rockwell 1967

6 Welch 1963

7 Mudde 2018:6

8 Belew 2018:7

9 Belew 2018:33

10 Belew 2018

11 Belew 2018:65

12 Belew 2018: 83

13 Belew 2018

14 Teoretikere som Antonio Gramsci, Georg Lucas, Max Horkheimer og Theodor Adorno

var alle videreutviklere av marxismen og omtales som vestlig nymarxistiske tenkere preget av kritisk teori.

15 Lind 2000

16 Tromp 2017

17 Mirrlees 2018:49

18 Neiwert 2017: 337

Kilder

Belew, Kathleen (2018) Bring the War Home, Harvard University Press, USA.

Goodrick-Clarke, Nicholas (2002) Black Sun: Aryan Cults, Esoteric Nazism and the Politics of Identity, New York University Press, New York.

Hitler, Adolf (1941) Min kamp, J.M. Stenersens forlag, Oslo.

Lind, William S. (2000) «The Origins of Political Correctness», tale holdt av Lind ved Accuracy in Academica i Whashington, D. C.

https://www.academia.org/the-origins-of-political-correctness/

Mirrlees, Tanner (2018) «The Alt-Right`s Discource of «Cultural Marxism»: A Political Instrument of Intersectional Hate», hentet fra Atlantis: Critical Studies in Gender, Culture and Social Justice, Issue 39.1/ 2018, utgitt ved Mount Saint Vincent University, Halifax, Novia Scotia.

https://www.academia.edu/37240375/The_Alt-Rights_Discourse_of_Cultural_Marxism_A_Political_Instrument_of_Intersectional_Hate

Mudde, Cas (2018) Far Right in America, Routhledge Focus, New York

Nerdinger, Winifred (red.) (2015) Munich and National Socialism, C. H. Beck Verlag, München.

Neiwert, David (2017) Alt-America: The Rise of the Radical Right in the Age of Trump, Verso, New York.

Rockwell, George Lincoln (1967) White Power, Revisionist books, London.

Simonelli, Fredrick J. (1999) American Fuehrer, University of Illinois Press, Chicago.

Tromp, Carline (2017) “Den røde pillen”, på trykk i nettavisen til Klassekampen 21/9 2017.

Welch Jr., Robert W. (1961) The Blue Book of the John Birch Society, eget forlag, USA.

Welch Jr., Robert W. (1963) The Politician, eget forlag, USA.

Wendling, Mike (2018) Alt-right: From 4chan to the White House, Pluto press, London.

 

 

1905 var et hektisk år i norsk historie. Bare et par uker inn i året, den 11. januar, hadde norske myndigheter avvist lydrikepunktene i konsulatsaksforhandlingene. Myndighetene mente de innebar en betydelig innsnevring av norske selvstyret. En måned senere strander forhandlingene fullstendig.¹ De kommende månedene skulle en rekke utvalg samles med et spørsmål for seg: kunne den svensk-norske personalunionen reddes, og om ikke, hvordan kunne en unionsoppløsning gjennomføres på best mulig måte?

Foto: Norsk og svensk unionsvåpen med våpenkappe, 1844-1905. Kilde: Wikimedia Commons
Av Henrik Madsen,
historiestudent ved Universitetet i Bergen. Fagforeningsaktivist og aktivt Rødt-medlem.

Perioden fremover skulle bli tøff for de involverte parter, med mange lange møter og lite enighet. 7. juni finner unionsoppløsningen offisielt sted. Denne dagen vedtar det norske Stortinget at svenske kong Oscar II (1829–1907) ikke lengre er Norges statsoverhode. Svenske myndigheter forsøker å sette en stopper for dette. Påfølgende dag går svensk presse ut og fordømmer det som et «statskupp». Etter mye uenighet og trussel om krig, kommer partene til enighet om at en folkeavstemning skal avholdes, og at resultatet skal legge føringer for det endelige utfallet. Folkeavstemningen gir 368 392 for unionsoppløsning, og bare 184 stemmer mot. Dette blir Norges første steg på veien mot uavhengighet, og for første gang på et halvt årtusen, en selvstendig stat.²

Det nasjonale spørsmål

Det er lett å få inntrykk av at unionsoppløsning hadde to klare sider, med nordmenn og svensker unisont støttende oppom egne myndigheter. Det er ikke helt riktig. Mens det var bred enighet i Norge, var det det store uenigheter om unionsspørsmålet hos våre naboer i øst. I Sverige var det i stor grad et klassedelt spørsmål, med høyresiden mot unionsoppløsningen, og venstresiden for.

Gjennom historien har arbeiderbevegelsen støttet flere separatistiske bevegelser i deres kamp for nasjonalt selvstyre – både i Norge og i det store utland. Dette kan for enkelte virke underlig, da arbeiderbevegelsen siden Marx og Engels sin tid har vært internasjonalister, og ikke nasjonalister. Klasse er med andre ord det som forener mennesker – ikke nasjonalitet. Arbeiderklassens interesser er viktigst, men hva tjener klassen best i spørsmålet om nasjonal selvstendighet? Den norske sosialdemokraten Halvdan Koht (1873–1965) tolket det slik:

Når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at «arbeidaren har intet fedreland», so er ikkje det sagt me den tanken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot – det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedrelande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimelivet frå han.³

Dette er langt fra den eneste tolkningen, og historisk sett har det vært stor uenighet om det nasjonale spørsmålet i arbeiderbevegelsen, også om unionsoppløsningen.

Den svensk-norske arbeiderbevegelsen

Ved inngangen til det 20. århundret hadde det norske selvstendighetsspørsmålet allerede ulmet over lengre tid. De mest fremtredende pådriverne var på dette tidspunktet det liberale partiet Venstre, men de var ikke de eneste. Ved inngangen til 1900-tallet så man en gryende arbeiderbevegelse i Skandinavia.⁴ I 1898 hadde stemmeretten blitt utvidet til å gjelde en større del av befolkningen, og fem år senere fikk det sosialdemokratiske Det norske Arbeiderparti (DNA) inn fem representanter på Stortinget.⁵ DNA hadde tiåret i forveien erklært støtte til unionsoppløsningen. Samtidig vedtok de at det var viktig at sosialdemokrater i både Sverige og Norge stod sammen, da «unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land».⁶ Hvordan stod det egentlig til på andre siden av grensen?

Våren 1905 holdt forhandlingene i Karlstad på å bryte sammen. På begge sider av landegrensen fryktet arbeiderbevegelsen at et brudd i forhandlingene ville føre til åpen krig mellom de to nasjonene. Arbeiderbevegelsen hadde i årene opp mot unionsoppløsning sendt delegater til hverandres møter. En av disse var lederen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), Randolf Arnesen (1880–1958), som i desember 1904 besøkte en ungdomskonferanse arrangert av Socialdemokratiska Ungdomsförbundet (SDUF). På talerstolen uttalte Arnesen at han ønsket å «slutte fred i Skandinavien og faa istand ett folk». Kort tid senere publiserte han en variant av talen, hvor han i tillegg skrev:

Vi ønsker imidlertid at noget gjøres. Helst skulde vi se om hele Sverige protesterte mot sin regjerings politik. Det vilde være bra.⁷

I frykt for et mulig krigsutbrudd sender Sveriges Socialdemokratiska arbetareparti (SAP) ut et opprop med støtte til sine norske kamerater, med slagord som «Rettferdighet for Norge! Fred med Norge!». Samtidig vedtar SDUF et manifest med tittelen Ned med vapnen! Fred med Norge! (1905), hvor de lover å bekjempe svenske militærinngrep for å stanse unionsoppløsningen «med varje til buds stående medel».⁸ Det var altså ingen tvil om hvor den svenske arbeiderbevegelsen sine sympatier lå. Arbeiderskandinavismen – arbeidersolidariteten på tvers av landegrensene – hadde seiret.⁹

I det som i bunn og grunn var et nasjonalistisk spørsmål, viste de svenske og norske arbeiderne internasjonal solidaritet til hverandre. Trolig hadde denne forente pasifismen mellom arbeiderbevegelsen, på hver sin side av landegrensene, vært med på å sikre en fredelig unionsoppløsning, uten blodsutgytelse.¹⁰ Det som nærmest kan betraktes som en fredelig og demokratisk revolusjon, hadde funnet sted.

Nye tider

Skrur vi klokken ti år frem i tid, og vender blikket utover det store kontinentet, ser man at store ting skjer i den internasjonale arbeiderbevegelsen. I 1917 fant to revolusjoner sted i Russland, hvorav den siste plasserte det kommunistiske Bolsjevikpartiet ved makten. Dette sendte jordskjelv gjennom verdenssamfunnet, med ringvirkninger som strakte seg langt inn i verdens sosialdemokratiske og sosialistiske partier. Likesom i andre land førte den russiske revolusjonen også til fraksjonering i den svensk-norske arbeiderbevegelsen. Allerede i 1917 hadde SDUF brutt ut, og etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (SSV), i dag kjent som Vänsterpartiet. To år senere gikk SSV og DNA sammen med en rekke sosialistiske og kommunistiske partier om å etablere Den kommunistiske internasjonale (Komintern).¹¹ Få år senere hopper DNA av, og knytter igjen bånd med SAP.¹²

Samtidig som det skjer store endringer på kontinentet, gjenoppstår debatten om unionsoppløsningen, men ikke hvor man skulle tro. Spørsmålet om unionsoppløsning var for lengst ansett som løst for den svensk-norske arbeiderbevegelsen. De politiske skiftningene i årene etter den russiske revolusjonen gjorde lite for å endre på det. Det var de prominente marxistiske teoretikerne Vladimir Lenin (1870–1924) og Rosa Luxemburg (1871–1919) som tok opp unionsdebatten. I motsetning til hos den svensk-norske arbeiderbevegelsen, var det uenigheter blant dem, også etter løsrivelsen hadde funnet sted.

Fra Luxemburg til Lenin

Luxemburg og Lenin hadde et komplisert forhold til hverandre. Parallelt med å være store beundrere av hverandre, var de også hverandres største kritikere. Til stadighet var de i klammeri med hverandre, noe som offentlig kom til uttrykk i internasjonal presse. Et av spørsmålene hvor de var sterkt uenig med hverandre var nettopp i spørsmålet om hvorvidt norsk uavhengighet hadde noe for seg.¹³

Luxemburg var skeptisk til tanken om at nasjonal selvstendighet var noe å kjempe for, og var en del av den sosialistiske bevegelsen som mente at det var et rent borgerlig fenomen. Luxemburg avviste at unionsoppløsningen representerte noe demokratisk fremskritt. Det enkelte hevdet var et eksempel på en fredelig, demokratisk revolusjon, avviste hun tvert om. Hun mente ganske enkelt at det var et uttrykk for en bondestand og et småborgerskap som ønsket sin egen konge, og at ønsket om å bryte med Sverige kun var et uttrykk for skiftende monarkiske interesser.

Som bevis for sine påstander viste hun til hvordan unionsoppløsningen hadde blitt priset i Cracow Naprzod, avisen til Det polske sosialdemokratiske partiet i Galicia og Schlesien, som tross sitt bånd, ble betraktet av Luxemburg og Lenin som borgerlig nasjonalistisk. I tillegg viste hun til hvordan Norge i folkeavstemningen om statsoverhode hadde valgt en monark, og effektivt avvist Norge som republikk.¹⁴ Dette på tross av at Norge som republikk aldri var et klart alternativ, da alternativene bestod av ja eller nei til prins Carl av Danmark og Island (1872–1957), som kong Haakon VII av Norge.¹⁵

Tross deres uenigheter var de enig om at monarkiet var lite ønskelig. Samtidig hevdet Lenin at Luxemburg i hennes innbitte kamp mot nasjonalismen overså viktigheten av nasjonal selvråderett. Når det kom til selve unionen påpekte han at den ikke var frivillig inngått, slik Luxemburg ga uttrykk for. Unionen var et barn av napoleonskrigene (1800–1815), hvor Danmark måtte avstå Norge som krigsoffer til Sverige. Lenin påpeker at dette ikke skjedde upåaktet hen, og at norske protester ble slått ned av svenske soldater. Unionsoppløsningen var altså ikke bare et resultat av strategiske interesser fra den norske overklassen, men et ønske som spente seg på tvers av samfunnsklasser. Som et viktig poeng dro Lenin frem hvordan den svenske arbeiderbevegelsen hadde støttet unionsoppløsningen, på tross av at de selv tilsynelatende ikke hadde noe å tjene på det.

Lenin mente at dersom den norske arbeiderklassen hadde fått bestemme, ville de valgt republikk. Stemmeretten var på dette tidspunktet forbehold menn over 25 år, og kvinnelig stemmerett lå fremdeles noen år frem i tid.¹⁶ Lenin mente at arbeiderklassens støtte til det norske monarkiet var rent pragmatisk. DNA sine fem folkevalgte hadde i Stortinget stemt mot monarkiet, men langt fra flertallet var på deres side. Grunnet demokratiske mangler stod valget enten mellom taktisk støtte, eller et hastet revolusjonsforsøk. Skal man tro Lenin ville et revolusjonsforsøk ha liten sjanse for å lykkes, grunnet at både arbeiderbevegelsen og nasjonen fremdeles var ung og uorganisert.¹⁷

Unionsoppløsningens ettermæle

Over hundre år etter unionsoppløsningen står svensker og nordmenn igjen som to folk med hver sin stat. Det at Sverige og Norge er to separate stater står igjen som en selvfølge, som de færreste vil ta til motmæle. At det var gjenstand for diskusjon ved begynnelsen av 1900-tallet – en debatt som omfattet alt fra den menige skandinaver, til verdensledere – er det lite spor av.

Luxemburgs syn om at unionsoppløsningen var kontraproduktivt for den norske arbeiderbevegelsen på lengre sikt, måtte vike for arbeiderskandinavismen. At et selvstendig Norge kun var av interesse for et lite knippe overklassemenn, måtte også vike. Hun måtte se seg slått av en samlet svensk-norsk arbeiderbevegelse, som stod samlet om at det beste var om nasjonene skiltes ad i et kameratslig forhold.

Referanser

Aakermann, Alfred. «Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936.» Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1937. 160.

Bakken, Laila Ø. Stemmerettens historie. 12. juni 2007. https://www.nrk.no/norge/stemmerettens-historie-1.2678101 (funnet mai 4., 2019).

Bjørgum, Jorunn. «Det nasjonale spørsmål i norsk.» Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1985.

Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull. Arbeiderbevegelse. 19. mars 2019. https://snl.no/arbeiderbevegelse (funnet mai 2., 2019).

Lenin, Vladimir Ilyich. «Norway’s secession from Sweden.» I The Right of Nations to Self-Determination, av Vladimir Ilyich Lenin, oversatt av Isaacs Bernard og Joe Fineberg. Progress Publishers, 1914/1972.

Lippe, Just. Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig. Oslo, 1963.

Luxemburg, Rosa. «Federation, Centralization, and Particularism.» I The National Question, av Rosa Luxemburg, oversatt av Horace B. Davis. Przeglad socialdemokratyczny/Monthly Review Press, 1909/1976.

Nilsson, Torbjörn. «Partiernas historia: Vänsterpartiet.» Populär Historia, 28. september 2010.

Sejersted, Francis. Unionsoppløsningen i 1905. 9. april 2019. https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 (funnet april 29., 2019).

Shachtman, Max. «Lenin and Rosa Luxemburg.» Redigert av James Burnham, Max Shachtman og Maurice Spector. The New International (Socialist Workers Party), mai 1938.

Sogstad, Per Egeberg. Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF), 1951.

Steine, Bjørn Arne. Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo (UiO). 25. november 2015. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1520-folkeavstemningen-om-monarki-i-1905.html (funnet mai 4., 2018).

Noter

1 Sejersted, Francis (2019): Unionsoppløsningen i 1905. Store norske leksikon.

2 Sejersted (2019).

3 Bjørgum, Jorunn (1985): Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie: 99

4 Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull (2019): Arbeiderbevegelse. Store norske leksikon.

5 Lippe, Just (1963): Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig: 22

6 Lippe (1963): 23

7 Sogstad, Per Egeberg (1951): Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF): 90-91

8 Sogstad (1951): 90

9 Sejersted (2019).

10 Lippe (1963): 24-25

11 Nilsson, Torbjörn (2010): Partiernas historia: Vänsterpartiet. Sverige: Populär Historia.

12 Aakermann, Alfred (1937): Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936. Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri: 8.

13 Shachtman, Max (1938): Lenin and Rosa Luxemburg. The New International.

14 Luxemburg, Rosa (1909): Federation, Centralization, and Particularism, The National Question. Przeglad socialdemokratyczny.

15 Steine, Bjørn Arne (2015): Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo.

16 Bakken, Laila Ø (2007): Stemmerettens historie. NRK.

17 Lenin, Vladimir (1914): Norway’s secession from Sweden, The Right of Nations to Self-Determination.

 

Kan mindre privilegerte kvinner i det globale sør kjenne seg igjen i en nettbevegelse frontet av en hvit amerikansk skuespiller, eller må de gå helt egne veier for å ta sine feministiske kamper? Når #MeToo-kampanjen tok av i november 2017 delte kvinner verden over sine historier med trakassering og overgrep på sosiale medier. Historiene som fikk mest oppmerksomhet kom fra Hollywood, der flere og flere kvinner beskrev maktmisbruk, voldtektsforsøk og trakassering fra mektige regissører og produsenter. Harvey Weinstein ble selve symbolet på mektige menn som ikke lenger skulle slippe unna med grove overtramp. Det er ingen grunn til å nedvurdere viktigheten av oppgjøret underholdningsindustrien har tatt, og fortsatt er holder på med. Men om privilegerte kvinner i det globale nord får styre narrativet, hvor er det så plass til de mindre historiene, dem som ikke får gehør?

Foto: Abdura Ouf Bessick
Av Tina Andersen Vågenes, studerer samfunnsgeografi og jobber i Sex og Politikk.

Fanget av trange rammer

Flere har spurt hvorfor #MeToo-kampanjen ikke tok av på det afrikanske kontinentet. Det finnes ikke et entydig svar, men flere faktorer har virket inn. Negative opplevelser og trakassering er ikke forbeholdt vestlige privilegerte kvinner, og behovet for at andre ser og tror på historien er universell. Trakassering og maktmisbruk foregår både i Norge og i Sør-Afrika, men historiene vi hører er fra vår egen kontekst i det liberale vesten. Konteksten i Sør-Afrika og nabolandene er radikalt annerledes enn både Norge og USA. Frykten for backlash, tilbakeslag, har blitt nevnt som hovedgrunnen til at bevegelsen har vært så lite utbredt. Flere som valgte å stå frem opplevde å bli latterliggjort av politi og på sosiale medier.¹ Backlash gjør da frykten for negative konsekvenser reel, dersom man velger å stå frem.

Patriarkalske strukturer i samfunnet legger også store hindringer for dem som ønsker å stå frem. Aktivister nevner hvordan det i de fleste afrikanske land finnes en «culture of respectability», som kontrollerer såkalt respektabel atferd. Unge kvinner skal respektere eldre, og må ikke bringe skam over familien. Kvinner kan ikke være for ambisiøse eller suksessrike, for å ikke skremme bort menn som er interessert. Ikke minst regulerer det sinne og raseri mot urettferdighet. Ofre for trakassering og ulike former for seksuell vold opplever å selv få skylden. Ofte anklages de for å ha oppmuntret overgrep med påkledning eller oppførsel. Dette fører til store mørketall for seksuelle overgrep. Videre blir de som anklages for seksuelle overgrep og trakassering sjelden holdt ansvarlig. Mange land har ikke lovverk som spesifikt rammer seksuell trakassering på arbeidsplassen, mens de færreste offentlige organer og universiteter har retningslinjer for hvordan slike saker skal behandles.

I Sør-Afrika har debatten vært ledet an av universitetsstudenter som kjemper for en tryggere hverdag. I 2016, før #MeToo tok av, startet afrikanske kvinnelige studenter kampanjen #EndRapeCulture. Trakassering og voldtekt er et stort problem innenfor akademiske miljøer ved flere afrikanske universiteter. Flere studenter snakker nå ut om forelesere som presser dem til sex for å få bestått graden sin, og trusler dersom de forteller det til noen. Det er blant studentene #MeToo i stor grad har kommet frem. I land som Kenya, Uganda, Nigeria og Sierra Leone tok kvinnelige universitetsstudenter til sosiale medier for å protestere mot seksuell vold fra deres forelesere og veiledere.²

Men om den globale #MeToo-kampanjen ikke var den riktige plattformen, hvor skal de feministiske kampene tas? Unge afrikanske feminister velger å ta til nettet for å lufte frustrasjonen sin og for å snakke med hverandre. I januar 2018 raste debatten om en låt utgitt av den malawiske artisten Mwiza Chavula.³ Teksten, som oversatt fra chichewa oppfordrer til voldtekt, vakte voldsomme reaksjoner. Skal ytringsfriheten beskytte en populær artists ønske om å bruke språk som tydelig aksepterer voldtekt, eller finnes det grenser for hva man kan si? Diskusjonen om ytringsfriheten versus hensynet til å ikke støte eller fornærme, går lange runder både i Norge og i land som Malawi. Unge i Malawi meldte seg på debatten, som foregikk i stor grad i gruppesamtaler på Whatsapp. Chavula satt i arresten en periode, mens han selv hevdet å aldri ville «fornærme kvinner», og sangen ble fjernet fra større nettsider for musikkdeling. Arrestasjonen av artisten var kort, ettersom politiet ikke formelt kunne straffe ham for å synge om voldtekt. Saken førte til en økt interesse blant unge i Malawi til å diskutere problematiske tema, noe som ikke alltid er lett.

I nabolandet Zimbabwe førte politiske uroligheter, og en flere dager lang generalstreik, i januar 2019 til at kvinner i lavinntektsområder i og rundt hovedstaden Harare ble utsatt for overgrep av soldater. Under påskudd av å lete etter opphavsmennene til streiken, gikk soldater inn i fattige nabolag og voldtok kvinner. Aktivister i Zimbabwe rapporterte om hvordan voldtektsofrene ikke turte å gå til det offentlige helsevesenet for behandling, eller til politiet for å anmelde. Hvem skal tro deg når det nettopp er politi og soldater som har utsatt deg for overgrepet? I etterkant av hendelsene arrangerte feminister i Zimbabwe og den afrikanske diasporaen Black Wednesday.⁴ Flere postet innlegg under taggen #OurBodiesNotWarZones på sosiale medier. Kvinner kledde seg i svart og delte bilder på sosiale medier med støtteerklæringer til voldtektsofrene. Det er ikke nytt at myndigheter og militære bruker seksuell vold og trusler mot kvinner for å vise hvem som har makten. Likevel lagde kampanjen et rom for å snakke om overgrepene, og dele historiene med omverdenen.

Interseksjonalitet eller vestlig fokus?

Et annet spørsmål som dukker opp, er om det er plass innenfor feministbevegelsen til spørsmål om undertrykking og rasisme. De siste årene har begrepet interseksjonalitet begynt å prege unge feministers arbeid og aktivisme. Interseksjonalitet beskriver hvordan flere former for undertrykking og marginalisering virker sammen – der en svart kvinne vil oppleve mer marginalisering enn en svart mann, og en arbeidsledig kvinne mer enn en kvinne i arbeid. Kjønn, seksualitet, funksjonsevne og klasse henger sammen, og må sees sammen.

Det vestlige fokuset i den rådende feministiske diskursen har møtt motstand. Gjennom feminiseringen av arbeidsmarkedet har kvinner gått ut i lønnet arbeid, fra å tidligere hovedsakelig gjøre ulønnet arbeid i hjemmet. Dette har vært en hovedfane for den liberale feminismen i flere tiår. For mange kvinner har utviklingen vært positiv – likevel har den negative virkninger for noen grupper kvinner. Om kvinner skal ut i lønnet fulltidsarbeid, må noen andre nødvendigvis passe barna deres og holde huset i stand, dersom samfunnet ikke tilrettelegger for at arbeidende foreldre klarer det selv. Disse andre, som tar lavtlønnet arbeid i private hjem som barnepass og husvask, er i stor grad kvinner fra det globale sør. Flere emigrerer langt for å jobbe og forsørge familien i hjemlandet. De gjør omsorgsarbeidet som frigjør mer privilegerte kvinner til å satse på mer krevende karrierer, men havner selv i en prekær situasjon. Om de selv har barn som de må forlate, må andre igjen ta ansvaret og omsorgen i hjemlandet.

Den nye feminismen må se de globale strukturene i ett, og ikke glemme kvinner i det globale sør. Den liberale feminismen som har dominert har gjennomgående slitt med klassebevisstheten. I Feminism for the 99 Percent – a manifesto (2019) beskriver forfatterne hvordan kjønn har blitt fjernet fra både rase og klasse, der den klassiske feministbevegelsen har fokusert på å få kvinner ut av hjemmet, og inn i arbeid.⁵ Forfatterne trekker linjer til koloniale strukturer, og hvordan hvite velstående kvinner godtok, og også internaliserte selv, synet på kvinner i det globale sør som mindre verdt. De argumenterer for at dette synet har lagt føringer for den feministiske kampen, selv i dag. Den liberale feminismens fokus på å få kvinner ut av hjemmet og inn på store arbeidsplasser, tar lite hensyn til hvordan marginaliserte kvinner har ansvar for hus og familie, og gjerne har flere jobber innenfor den uformelle sektoren.

Den nye feminismen kan ikke fortsette i samme spor om den skal være relevant for mennesker utover den hvite middelklassen. Begrepet interseksjonalitet har møtt motstand i enkelte feministgrupper. Hvorfor skal feminist­bevegelsen også ta kampen mot ikke bare klasseskiller og sexisme, men også rasisme? Har man ikke nok med å fjerne sexistiske strukturer i samfunnet? Forfatterne av manifestet presiserer hvorfor det nettopp er feminismen som skal ta alle disse kampene under ett. Flere forstår koblingen mellom klassekamp og kvinnekamp – arbeiderkvinner har hatt en avgjørende betydning for kampen for likestilling, selv om middelklassefeminister har dominert. Koblingen til rasisme virker svakere for mange. Men dagens feminisme er klar på at rasisme og sexisme henger sammen med andre former for diskriminering. De kan ikke sees separert, men må løftes sammen.

Hvordan kan så dagens feminisme løfte det interseksjonelle perspektivet på en fornuftig måte? Flere bruker litteratur og prosa for å tøye de noe snevre rammene til liberal vestlig feminisme. Dette har den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie brukt sitt forfatterskap til. For mange er hun kjent for sin TedTalk fra 2013, der hun forteller om reisen hennes for å finne sin feministiske identitet. Adichie forteller levende om motsetningene ved å være en moderne feminist, og samtidig passe inn i det nigerianske samfunnets rammer for hvordan relasjoner mellom kjønnene skal foregå. Hun stiller spørsmål om det er plass til afrikanske kvinner innenfor den tradisjonelle feminismen. Hennes roman Americanah (2013) utforsker hvordan ulike former for undertrykking rammer romanens hovedperson, en svart ung kvinne fra Nigeria som prøver lykken i USA. Hennes korte manifest We Should All Be Feminist (2014) er en skriftlig sammenfatning av talen.6

Adichie er ikke alene om å utforske hvordan opplevelsen av å være svart kvinne og feminist er annerledes fra den tradisjonelle vestlige feminismen. Afro-amerikanske forfattere som Bell Hooks og Roxane Gay har banet vei med tekster om den vanskelige balansegangen mellom å være en god feminist, svart kvinne og samtidig leve sitt eget liv. Gays essaysamling Bad Feminist (2014) tar blant annet harde oppgjør med rasisme og undertrykking fra hvite feminister. Hennes egen kamp for å bli tatt seriøst som professor, som en svart kvinne av immigranter, er en grunnstein i arbeidet hennes. Det pan-afrikanske nettmagasinet African Feminism dekker ulike tema innenfor likestilling, kjønn og feminisme på det afrikanske kontinentet. Skribentene forsøker å dekke afrikansk feminisme, men mest av alt bruker de feminismen for å beskrive egen hverdag. Afrikansk feminisme er ikke det samme som liberal vestlig feminisme, ettersom konteksten, historien og erfaringene er helt ulike. Å ta tilbake begrepet og bruke det i sin egen kontekst blir da nødvendig for å utvikle feminismen til å bli sterkere og bredere. Den nye feminismen må klare å se utover sin egen kontekst, og se de globale undertrykkende strukturene sammen med sin kamp. Bare slik kan alle bli fri.

 

Sluttnoter

1 Bhalla og Lazareva. «Why Africa’s #MeToo is more a murmur than an outcry».

Reuters. 08.03.2019. https://www.reuters.com/article/us-womens-day-africa-metoo-feature/why-africas-metoo-is-more-a-murmur-than-an-outcry-idUSKCN1QP1VO

2 Gouws, Amanda. «#MeToo isn’t big in Africa. But women have launched their own versions». The Conversation. 07.03.2019. https://theconversation.com/metoo-isnt-big-in-africa-but-women-have-launched-their-own-versions-112328

3 Mande, Alick. «Hip hop artist Chavula arrested over rape song: hands himself over to Malawi police». Nyasa Times. 19.01.2018. https://www.nyasatimes.com/hip-hop-artist-chavula-arrested-rape-song-hands-malawi-police/

4 Chingono, Nyasha. «Women in Zimbabwe demand action over alleged army rapes». The Guardian. 31.01.2019. https://www.theguardian.com/global-development/2019/jan/31/women-in-zimbabwe-demand-action-over-alleged-army-rapes-black-wednesday

5 Arruzza, Bhattacharya og Fraser. «Feminism For The 99 Percent. A Manifesto”. 2019.

6 Adichie, Chimamanda Ngozi. «We Should All Be Feminists”. 2014.

 

Målet med feminisme er å bryte ned og endre patriarkalske strukturar i samfunnet. Som feministar jobbar ein blant anna mot skeivfordeling av husarbeid, og løn, mot diskriminering og trakassering. Men desse strukturane opphøyrer ikkje på dørstokken til partimøtet eller når ein reiser på sommarleir i ungdomspartiet. Det krevst arbeid for å endre strukturar i ei feministisk retning, òg i radikale bevegelsar. Dette arbeidet omtaler ein ofte som feministisk praksis.

Foto:Tim Mossholder
Av Gyro Fjordheim Fjermedal,
tidlegare feministisk ansvarleg i Rød Ungdom.

Kjersti Ericsson er kriminolog, forfattar og tidlegare leiar av AKP (m-l). Ho var sentral i kvinneopprøret i AKP og har blant anna skrive Søstre, kamerater!, som er oversatt til fleire språk.

Linn-Elise Øhn Mehlen er tidlegare leiar av Rød Ungdom, 2014–2018. Ho har blant anna markert seg i feministiske saker som retten til abort og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Ei av dei som byrja arbeidet med feministisk praksis i vår bevegelse, var Kjersti Ericsson. Ho blir rekna som ein av leiarane av kvinneopprøret i Arbeidaranes Kommunistparti (AKP (m-l)) på 80-talet. Ho var leiar av AKP frå 1984 til 1988. Kjersti Ericsson er òg kjent som forfattar av fleire verk, der fleire er sentrale som politisk litteratur i både Rød Ungdom og Rødt.

Fleire tiår etter kvinneopprøret i AKP er framleis feministisk praksis eit viktig tema. Ei av dei som har vidareført arven frå kvinneopprøret er Linn-Elise Øhn Mehlen, som var leiar i Raud Ungdom frå 2014 til 2018. Mens ho var leiar i Rød Ungdom har organisasjonen arbeidd mykje med blant anna kampen mot skjønnheitstyranniet og fått stor framgang i arbeidet med å merke retusjert reklame.

Til saman har Ericsson og Mehlen godt over 10 års erfaring frå leiinga i bevegelsen, og begge har fire år kvar som leiar av høvesvis AKP og Rød Ungdom.

For Mehlen er det sentrale ved feministisk praksis at det er ein praksis som er med å rette opp ujamnskapane ein har mellom kjønn i dag.

– Klassiske eksempel er å anerkjenne kven som snakkar mest, kven som tar på seg oppgåver som å rydde eller å fikse kaffi og kjeks og å ha eit aktivt forhold til at disse tinga finn sted. Slik kan ein òg starte på arbeidet med å rette opp i det og fordele oppgåver, seier Mehlen.

– Det å sjå makt, det er jo eigentleg det det handlar om. Å sjå makt og kven som har den formelle og uformelle makta, oppsummerer ho. Mehlen er ikkje i tvil om at denne praksisen er viktig i ein organisasjon som ønskjer å endre nettopp korleis makt er fordelt.

– Det er så lett å falle inn i mønster som ein ser elles i samfunnet rundt oss, også for oss i Raudt og Raud Ungdom. Feministisk praksis vil vere viktig for å rette opp dette for å få ein organisasjon, og eit samfunn, som er meir balansert. Det er viktig fordi makt er ujamt fordelt, og vi ønskjer å vere ei motvekt til den ujamnskapen, fortset ho.

Då Ericsson blei med i ML-bevegelsen var det ikkje noko særleg feministisk praksis som var etablert.

– Det var ikkje nokon eksplisitt feministisk praksis, men så blei Kvinnefronten starta, og der var det mange jenter frå ml-bevegelsen som var aktive. Det at ein dreiv kvinnekamp eksternt førte òg til at det blei viktigare internt, fortel Ericsson.

– Det førte til at ein fekk eit nytt blikk på ting og at det blei tydelegare at det òg var ting å gjere internt i bevegelsen, fortset ho.

For Ericsson er denne samanhengen mellom det interne og eksterne arbeidet viktig å understreke.

– Vi som blei det såkalla kvinneopprøret i AKP, tenkte at det var ein samanheng mellom den eksterne kampen vi dreiv, og det som skjedde internt. Den samanhengen var veldig viktig for oss. Det å forandre partikulturen i feministisk retning skulle ikkje berre vere ei isolert greie. Ein viktig del av det med å forandre partiet innanfrå var å forandre politikken og kvinnepolitikkens plass i partiets arbeid. Slik vi så det, skulle det tene til å gje både den langsiktige kampen og dagskampen på kvinnepolitikkens område større plass, og at det skulle bli større forståing for samanhengen mellom revolusjonær politikk, kvinnekamp og strategi, fortel ho.

At det har vore ei utvikling, kan ein blant anna sjå på korleis ein i nyare tid legg merke til ein meir eksplisitt feministisk praksis i organisasjonen, som Mehlen fortel om.

– Det er mange ting ein ikkje legg merke til først, men som er der, til dømes at det er kvinneleg innleiar på møtet eller at lagsleiaren er kvinne. Men det første som eg husker, som nok er klassisk for mange, er jente- og gutesamlingar. Eg trur eg som mange andre, syntest det var litt rart i starten, det var merkeleg å bli konfrontert med sitt eige kjønn på den måten, og at ein peikte på at det ligger nokon avgrensingar i mitt kjønn. Det kan for mange være ein ny måte å tenke på, fortel ho.

Sjølv om det i starten kan vere uvant å snakke så opent om kjønn og avgrensingar som kan følgje med det, meiner Mehlen det er nettopp dette som er viktig. Ein må først vere bevisst på at det finns ulikheiter før ein kan starte arbeidet med å fjerne dei.

Fleire av tiltaka Ericsson nemner som noko ein begynte med, er tiltak som ein framleis driv med i dag. Nokre av tiltaka, som å halde oversikt over taletid og kjønn og å flytte kvinner opp på talelista, er tiltak som i dag er fast praksis i blant anna landsstyret til Rød Ungdom. Når ein snakkar om kvinnekamp, både intern og ekstern, kjem ein ikkje utanom å snakke om Bøllekurs. Bøllekursa som ein starta med på 80-talet, er framleis ein viktig del av arbeidet til Raud Ungdom i dag, og har også blitt brukt i ulike formar av andre organisasjonar.

– Det var jo eit opent tilbod, ikkje berre for AKP-jenter på nokon måte. Det er veldig mange som har gått Bøllekurs, langt utanfor våre rekker. Og så hadde det òg ei viss betydning internt, fortel Ericsson.

Mehlen fortel at det å halde Bøllekurs òg kan gje motivasjon i arbeidet med kvinnekamp.

– Når du held bøllekurs så ser du at jenter går ut av kurset og seier at dei nå tørr å ta meir plass. Det trenger ikkje vere mykje meir plass, men til dømes at ei jente seier at nå tørr ho snakke høgt i samfunnsfagtimen. Det er utruleg motiverande, seier Mehlen.

Mehlen trekk fram Raud Ungdom si evne til å ta opp i seg feministiske bevegelsar i samfunnet som sentral i arbeidet med feminisme.

– Raud Ungdom har klart å sette fokus på det ganske mange har følt på, både med Feministruss-kampanjen nå i vår og med kampen mot skjønnheitstyranniet. Dette har gjort at Raud Ungdom òg har fått satt dagsorden i desse sakene, seier Mehlen.

Ericsson fortel om eit stort engasjement blant kvinnene som arbeide for kvinnekampen og for endringar både internt og eksternt. Det blei gjennomført mykje arbeid blant anna før landsmøte der ein vedtok nye vedtekter og program.

– Kvinner i partiet gjorde mye arbeid med å gjere undersøkingar, lese statistikk og samle kunnskap. Det grunnlaget var veldig viktig, slår Ericsson fast.

– Alt det vi dreiv med, bidrog òg til at vi fekk meir sjølvtillit og driv til å få det inn i partiets politikk og analyser, legg ho til. Arbeidet ein la ned, ga resultat.

– Det kom inn ganske mange forandringar, blant anna at det blei presisert at minst halvparten av den yrkesaktive arbeidarklassen var kvinner. Det var veldig viktig for oss å ha eit kvinneperspektiv på klassepolitikken, fortel ho.

Ericsson opplevde òg at det etter kvart blei endringar i partikulturen. I tillegg til endringar i partiet blei arbeidet ein gjorde òg spreidd ut i andre organisasjonar der kvinnene var med. Ericsson fortel at det blant anna blei tatt initiativ til kvinneorganisering i andre organisasjonar, slik som fagforeiningar.

For Mehlen er det openbart at arbeidet ein har lagt ned har fått resultat.

– Når eg ei stund var den einaste ungdomspartileiaren som var kvinne, så meinte eg jo heile tida at det var tilfeldig at det var Raud Ungdom som hadde den kvinnelege leiaren akkurat då, men at det ikkje er tilfeldig at Raud Ungdom har kvinnelege leiare, fortel ho.

– Over lang tid har ein vore gode på å sjå maktubalansar og kjønnsforskjeller og arbeidd mot dette. Det har gjort at ein har hatt veldig mange dyktige kvinner og jenter i Raud Ungdom. Nå på vallistene til Raudt er det òg ganske jamn kjønnsbalanse, fortset ho.

– Men det er jo ingenting av dette som kjem av seg sjølv, slår Mehlen fast.

Sjølv om ein har kome langt, meiner òg Mehlen at ein framleis har ting å arbeide med. Ho opplever at ein i Raud Ungdom i stor grad er på same bølgelengde når det gjeld kvinnekamp, både ekstern og internt. Men at dette kanskje manglar litt i Raudt.

– Ein treng eit parti som Raudt, som ser klasse og feminisme saman. Raudt har eit så godt grunnlag for feminisme og kvinnekampen, men så klarer ein ikkje å få det heilt ut, seier ho.

Mehlen opplever at feminisme ikkje er det som har blitt høgast prioritert dei siste åra.

– Det er ikkje éin grunn til det, og det kan ha vore ei riktig prioritering, men det betyr at framover så trenger ein å sette i gang prosjekt, til dømes som dei Raud Ungdom har hatt stor suksess med, fortset ho.

I det vidare arbeidet håper Ericsson det igjen kan bli tatt initiativ til ei analyse av korleis situasjonen er for arbeidarar og kvinner i dag.

– Det vil eg verkeleg understreke, den typen analyser og kunnskapsinnsamling, det er ein veldig sentral del av kvinnepolitisk arbeid, seier Ericsson.

– Det var vel Siri Jensen som utvikla teorien om to spissar¹. Det er veldig viktig at ein har politikk for begge og for eininga mellom dei, og det må vere ei eining som ikkje går ut på at kvinnene skal underordne sine krav, seier ho.

Både Mehlen og Ericsson understrekar behovet for kontinuerleg arbeid med feministisk praksis og kvinnekamp. Ericsson meiner ein kan sjå behovet for nokre av dei same kampane i dag som ho har vore med på å ta tidlegare.

– Det er ein tendens til at når ein snakkar om klassepolitikk så får ein inntrykk av at arbeidarklassen er menn, kvite menn. Mens kvinnepolitikk det er identitetspolitikk, som om det ikkje er noko materielt, som om ikkje det har nokon sosiale, materielle konsekvensar. Då tenker eg: som vi har jobba med det der. Vi har argumentert, og funnet tall, og forsøkt å lage klassepolitikk med kjønnsperspektiv. Likevel så kjem det tilbake mange år etterpå, sukker Ericsson. Ho peiker på korleis ein stadig må halde oppe fokuset på kvinnekampen.

– Kvinnepolitisk arbeid er som husarbeid og må gjerast om igjen og om igjen, elles så fell det tilbake til slik det var. Ein må vere veldig bevisst heile tida, seier Ericsson.

Mehlen trekk linjer frå det kontinuerlege arbeidet ein har gjort til kor bevegelsen er i dag.

– Eg meiner jo at det er ekstremt viktig at ein opprettheld det fokuset ein har på å snakke om kjønn og eventuelle avgrensingar. Det er sånn eg trur ein har fått ein organisasjon kor det speler ei så lita rolle, seier Mehlen. Ho understrekar at det at man har gjort eit tiltak eller fått gjennom ein seier ikkje gjev grunn til å kvile på laurbæra.

– Når ein har fått gjennomslag er det lett å tenke at «då har vi gjort dette». Noko av det vanskelege er å sikre at suksessane ein har blir ført vidare og at det ikkje stopper opp, fortset ho.

Det er tydeleg at arbeidet som Ericsson og andre starta i AKP, har vore viktig for utviklinga av feministisk praksis i partiet. I tillegg har det hatt ringverknader utover partiet. Bøllekursa som har blitt helde opp gjennom åra, har nådd tusenvis av jenter og kvinner, og kvinneorganisering har blitt løfta også i andre bevegelsar. Arbeidet som starta med kvinneopprøret, blir i dag tatt vidare av nye generasjonar i både Raudt og Raud Ungdom, og det er ingen tvil om at dette arbeidet både er nødvendig og nyttig. I ei tid der ein ser fleire angrep på kvinners rettar, vil viktigheita av kvinneorganisering og kvinnekamp, både internt og eksternt, neppe bli noko mindre.

Note

1 Teorien om at arbeidarklassen har to spissar, den eine er det tradisjonelle kjerneproletariatet, den andre er den kvinnelege delen av arbeidarklassen. Sjå t.d. «To spisser og To spisser i arbeiderklassens kamp», Rødt! Nr 3 (2009), tilgjengeleg på marxisme.no.

 

«Å bare forfølge den enerådende tanken om kontinuerlig kapitalakkumulering – en prosess som konvensjonelle øko- nomer kaller «markedets ekspansjon», og til og med «vekst og utvikling» – er ikke lenger akseptabelt. Den «kreative ødeleggelsen» som Joseph Schumpe- ter omtalte for et århundre siden, har i dag blitt til rein ødeleggelse av hele samfunn i den sørlige delen av plane- ten, med mennesker som er redusert til en status som fremmedgjorte selgere av arbeidskraften sin. Det politiske, sosi- ale og kulturelle kapitalistiske systemet har mistet sin historiske legitimitet. Det er sannere enn noen gang at valget står mellom «sosialisme eller barbari».

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.
Foto: Die Linke

Dette sitatet, som er hentet fra forordet til Kapitalismen i vår tid (2015)¹, oppsummerer i en sammentrengt form det budskapet Samir Amin ønsket å formidle til norske lesere. 12. august i år døde han av en ondsinnet hjernekreft, 87 år gammel. Slik sluttet livsløpet til en av vår tids viktigste – og uten tvil mest allsidige – tenkere innenfor den marxistiske tradisjonen. Selv om han bar flere professortitler ,var aldri universitetenes elfenbeinstårn hans foretrukne arena; han var en revolusjonær aktivist helt til det siste. Dessuten var han en usedvanlig produktiv forfatter, med nærmere 50 bøker og hundrevis av artikler bak seg. Rødt!/Gnist var hans kanal inn i norsk debatt, og både publiserte og nyskrevne artikler blei samla i Kapitalismen i vår tid (2015).² Selv om denne utgivelsen bare formidler et lite utsnitt av hans enorme bredde, kaster den lys over sen- trale temaer som imperialisme, fascisme, Kina og – ikke minst – om behovet for folkelige bevegelser med sosialisme som mål. Men det er ikke bare Samir Amins skrifter som fortje- ner å løftes fram ved hans død; like viktig var hans utrettelige innsats på møter, konferanser og demonstrasjoner verden over, inkludert på Globaliseringskonferansen i Oslo i 2012. Vi er mange, også her til lands, som opplevde han som en skarp agitator, men også som en vennlig, pedagogisk og lyttende samtalepartner.

Samir Amins betydning lå ikke minst i at han var mange ting i ett: en økonom som sikkert ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsforsker som brukte begreper som imperialisme og forklarte sam- menhengen mellom rikdom og fattigdom, en globalhistoriker som avslørte eurosentrisk slagg i samfunnsvitenskapene og analyserte kapitalismen i dens ulike faser, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamentalisme og en internasjonalist som hørte hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel. I tillegg til være en aktiv deltaker og inspirasjonskilde for anti-imperialistiske bevegelser, var han også en viktig bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendigheten av revolusjonære endringer, og han gikk dristig ut i kampen for å utvikle en marxisme som tok høyde for den globale utviklinga i de 130 åra som har gått siden den gamle mesterens død. Det innebar også teoretiske kontroverser, som han så ut til å trives godt med.

HVOR KOMMER DE GODE IDEENE FRA?

Det er som kjent nødvendig å stille spørsmålet: Hvor kommer de gode ideene fra? Samir Amin forsøkte selv å besvare spørsmålet gjen- nom en personlig refleksjon over intellektuelle strømninger i sin samtid, Re-reading the post-war world (1994), og A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). Begge bøkene tar naturlig utgangspunkt i hans bakgrunn fra Egypt, som i 1931 lå under bri- tisk herredømme, og hvor han vokste opp med egyptisk far og fransk mor. Det var en familie med antikolonialistiske, nasjonale, sekulære og demokratiske holdninger, som var omgitt av et samfunn med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom, sterkt preget av utenlandske kapitalmakt og koloniherrenes rasistiske arroganse. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hjembyen Port Said, forklarer interessen for å forstå fascistiske utviklingstrekk. Det gjaldt ikke bare i fortid, men også som et fenomen som i dag kan knyttes til krisa i dagens kapitalisme. Ikke uten grunn minnet han om at fascisme er ett av flere mulige svar på de utfordringene som forvaltninga av det kapitalistiske samfunnet kan stå overfor i spesielle situasjoner.³

Samir Amin fikk sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957, der han høstet lærdommer både fra europeisk arbeiderbevegelse og fra den tidas marxistiske idédebatt.

Fra Frankrike hentet han også inspirasjon fra Opplysningstidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, og avviste derfor alle former for religiøs obskurantisme. Hans slekt på morssida sprang da også ut fra en jakobinsk tradisjon, og i likhet med Karl Marx forsto han den historiske betydninga av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vendte Amin derfor ikke ryggen til alt som har med Europa å gjøre, slik som er så populært innenfor enkelte postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. Men for å forstå det spesifikke, dvs. ikke naturbestemte, ved europeisk historie, minnet Amin om at den industrielle revolusjonen og Opplysningstida var uløselig bundet til slaveri, råvareplyndring og kolonialisme. Det var som kjent dette som Marx kalte for «den opprinnelige kapitalakku- mulasjonen», men historien sluttet ikke her. For Amin var det isteden et sentralt poeng at denne formen for akkumulasjon også kjen- netegner dagens kapitalistiske verdenssystem, dvs. at den ikke bare forklarer kapitalismens framvekst, men også hvorfor den er videreført som «apartheid på et globalt nivå». Det hand- ler dessuten ikke bare om akkumulasjonstvang som en slags økonomisk lov, men om et system opprettholdt gjennom militærmakt, ideologi og geopolitikk.

Under det lange oppholdet i Paris var Samir Amin et lojalt medlem av det franske kommunistpartiet, men la aldri skjul på sin skuffelse over den lunkne holdninga til kampen mot kolonistyret han møtte i deler av den franske arbeiderklassen. Dette sto i kontrast til den sosialistiske internasjonalismen han opplevde som aktivist i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, der anti-imperialisme var en fellesnevner. En egyptisk horisont blei dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som blei kalt for den tredje verden. Ikke minst hentet han inspirasjon fra den kinesiske revolusjonen og den vietnamesiske frigjøringa fra fransk koloniherredømme i 1954. Det førte til at Samir Amin brøyt med sin ungdoms begeistring for det sovjetisk-stalinistiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken.⁴ Ikke minst oppfattet han den kinesiske revolusjonens tyngdepunkt på landsbygda som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika, på samme måte som vietnamesiske bønders seier over Frankrike viste at revolusjonær bevissthet ikke var forbeholdt europeisk arbeiderklasse, slik noen fortsatt later til å tro.

KAPITALISME I ULIKE UTGAVER

I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å for- klare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Gjennomgangstemaet er her de grunnleggende ulikhetene som finnes mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke noen urtilstand, men et historisk resultat av imperi- alistisk dominans forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter.

Avhandlinga fra 1957 utfordret ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stilte seg kri- tisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Der Det kommunistiske manifestet tegnet et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønn- hørlig sprer seg og gjør verden mer homogen, dokumenterte Amin på sin at det isteden er polarisering som er hovedtendensen, og at uenigheten med Karl Marx skyldtes at denne utformet sine teorier på et tidspunkt hvor innsikten i ikke-europeiske samfunnsformasjoner og imperialismens konkrete virkninger var høyst beskjeden. Istedenfor at det vokste fram et nasjonalt og produktivt borgerskap i andre deler av verden, oppsto isteden et avhengig småborgerskap av kompradorer. Der Lenin og Kautsky beskriver imperialisme som et eget eget stadium (det høyeste eller det siste) i kapitalismen som følge av monopolisering, framholder Amin at også før-monopolistiske og merkantilistiske stadier bidro til imperialisme og polarisering.

Istedenfor en kapitalisme med sammenheng mellom produksjon av maskiner mens produksjon av forbruksvarer, er periferikapi- talismen i Amins perspektiv kjennetegnet av ensidig eksport av råvarer og import av forbruksvarer til et lite mindretall. På samme måte viste han til hvordan ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver, bl.a. gjennom utarming av landsbygda, er med på å forklare det ekstremt lave lønnsnivået i periferien. Det har vært innvendt at det mest skyldes ulik produktivitet, men i plantasje- og gruveø- konomier viser Amin at migrantarbeidere blir betalt lavere enn «eksistensminimum», dvs. det som skal til å reprodusere arbeidskrafta, fordi familien med tvangsmidler er fordrevet til reservater der kvinner og barn utfører ubetalt arbeid i den sosiale reproduksjonens tjeneste. Nærmere vår tid har Amin også vist hvordan bønder i eksportproduksjonen er tvunget inn i et avhengighetsforhold som underleverandører til internasjonale kjeder, slik at også produktivitetsgevinstene blir sugd oppover i systemet. Innenfor et slikt system bygger handel med andre ord på et ulikt bytteforhold, der hovedtyngden av profitten blir «sentralisert», dvs. konfiskert av kapitalistklassen i sentrumslanda, og hvor billige råvarer og nye eksportmarkeder også kommer store deler av befolkninga til gode.

SENTRALISERT PROFITT, IMPERIALIST- RENTE OG GENERALISERTE MONOPOLER

Mot Amins analyser av den globale kapitalismen har det vært innvendt at det i de siste tiåra har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia. Men etter Amins oppfatning har dette verken opphevd polariseringa eller gjort det mulig å «ta igjen» konkurrentene i kapitalismens sentrum. Det gjelder til og med dagens Kina, som ligger nærmest gjennom nasjonal suverenitet, motstand mot «frie» kapitalbevegelser og sosial framgang med røtter i revolusjonen.⁵ Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – fortsatt drar fordel av en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masse- ødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet ved hjelp av Verdensbanken/ IMF, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger kombinert med patentvern, kommunikasjons-, informasjons- og mediemessig hegemoni og adgang til naturressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte monopolers tidsalder». Men Amin har likevel lite til overs for lettvinte forestillinger om en frittsvevende kapitalisme og en transnasjonal kapitalistklasse, som i blant dukker opp på venstresida, og fastholder at nasjonalstatenes tid ikke er over. Det viser seg bl.a. i den nære tilknytninga mellom rustnings- industrien, USAs politiske makthavere ledelse og angrepskriger rundt om i verden, som oftest ved hjelp av Nato.

En slik «ekstraprofitt» følger av at lønnsutviklinga i periferien ikke har fulgt produktivitetsveksten, mens arbeiderklassen i sentrumska- pitalismen – i alle fall inntil de siste tiåra – har vært i stand til å tilkjempe seg en del av produktivitetsøkninga. I noen av sine nyeste arbei- der har Amin ført dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk fra Sør, til fienden iste- denfor å bekjempe egne utbyttere. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!). Manglende innsikt i at denne formen for kapitalakkumulasjon, polarisering og tilknytning til «det nasjonale» er ifølge Amin også en av grunnene til at Den andre internasjonalen og «europeisk marxisme» overvurderte utsiktene til en proletarisk revolusjon i Vest-Europa, og at Lenin heldigvis innså at revolusjon var mulig i periferien.

Det bør ikke overraske at det er kontro- versielt når Amin åpner for at en slik sentrali- sering av profitten i globale utbyttingsforhold innebærer en risiko for at arbeiderbevegelsen knyttes sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han har kalt det. Forholdet mellom nasjon og klasse er jo et trøblete tema, ikke minst etter det tyske sosialdemokratiets knefall i 1914, og også her leverte Amin tidlig et viktig bidrag: Class and nation. Historically and in the current crisis (1981).

KRIG MOT MENNESKER OG LIVSMILJØ

Som professor ved et afrikansk forsknings- og planleggingsinstitutt, med base i Dakar i Sen- egal, leverte Samir Amin på 1970-tallet en rekke skarpe analyser av utviklingstrekk både i Sør og i det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om oljepriser og kon- junktursvingninger, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Der noen ikke ser annet enn markeder og nyliberalistisk ideologi, var Amin i stand til analysere ei systemkrise som bunnet i ei grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital Tidligere enn mange andre så han at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gylne åra» (les trentes glorieuses). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en stabilitet og produktivitetsvekst, også stimulert av konkurransen fra sovjetsystemet, så de herskende klasser nå behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen for å drive tilbake mye av det som var oppnådd. Amin var raskt ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatisering og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Ifølge Samir Amin var de tre tiåra etter 1945 den eneste i industrikapitalismens historie etter 1870 som ikke var kjennetegnet av krise, dvs. at det som mange så på som forbigående unntak, snarere var regelen. De som hevder at «økonomer» ikke forsto krisa i 2007, har ikke lest hans Amins analyser og advarsler.

I sin historiske diagnose så Samir Amin inngangen til 1970-tallet som slutten på det «folkelig-nasjonale» tredjeverden-prosjektet og den sovjetiske modellen, dvs. de to andre bærebjelkene i etterkrigstidas verdensordning. Det han kalte for Bandung-prosjektet, etter starten på den alliansefrie bevegelsen og gjennombruddet for kolonifrigjøringa på en konferanse i Bandung i 1955, innebar at skillelinjene i verdenssystemet ikke bare gikk mellom den kalde krigens to hovedblokker. Med frammarsjen til asiatiske og afrikanske stater (samt Cuba etter hvert), blei også den påtvungne isolasjonen av Kina og Sovjetunionen utfordret for alvor. Men i motsetning til i Kina, blei den nasjo- nale frigjøringa ikke ført videre til et brudd med det nedarvete kolonimønsterets kapitalisme, og uten et slikt brudd – som ville kreve ei sosialistisk omdanning – var den tredje verden dømt til innkapsling i et verdenssystem bygd opp for å tjene kapitalinteressene. Den siste krampetrekninga for dette prosjektet var det som blei kalt for «en ny økonomisk verdensordning» på 1970-tallet, som bl.a. blei hyllet her til lands fordi ideene aldri gikk lenger enn til et globalt sosialdemokrati.

Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin så det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i sentrum, i periferien og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette gjorde han samtidig som han fra 1980 var en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Hvis jeg skal nøye meg med å anbefale et par eksempler på en ikke altfor kronglete sammen- fatning, vil jeg særlig trekke fram Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Et viktig trekk i analysen av dagens kapitalisme, er her påvisninga av en stadig sterkere militarisering, ikke minst gjennom USAs og Natos globale strategier. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, der Amin trekker veksler på en økososialistisk nylesning av Marx, blir det vist at forestillinga om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon.⁶ Dette er da også en av de viktigste grunner til hans understrekning av at sosialistiske alternativer og utviklingsstrategier må se helt annerledes ut enn tilfellet var i det forrige århundret. I et av sine aller siste arbeider, peker Amin da også på at veien i store deler av den kapitalistiske periferien må gå gjennom radikale jordreformer, småbønder og matsuverenitet.⁷ Med et høyintensivt, kjemisk og energisløsende jordbruk er det kanskje mulig å økte matproduksjonen på kort sikt ved å drive millioner på millioner vekk fra jorda, der alternativet ikke er annet enn en umenneskelig tilværelse i slumbyer og økologisk sammenbrudd. Kapitalismen er derfor – med Amins egne ord i Obsolescent capitalism – både foreldet, forvitret og senil – og viser seg ute av stand til å gi milliarder av mennesker deres nødvendige livsgrunnlag.

LANGE LINJER OG KONKRETE STUDIER

I tillegg til de temaer som skissemessig er presentert ovenfor, bør det minnes om at Samir Amin også har bidratt til en ny forståelse av førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa, slik som i Global history. A view from the South (2010), der hans kunnskaper – bokstavelig talt – ikke kjenner noen grenser. Det som trer tydeligst fram, er at det som med et slapt og ahistorisk samlebegrep kalles «førkapitalistiske samfunn», selvsagt var en verden preget av mangfold, endringer og dynamiske motsetninger. (Hvis hele historien er historien om klassekamp, bør det vel gjelde også utenfor Vest-Europa?). Verken Kina eller India var stillestående samfunn som ventet på britiske kanoner eller jernbaner for å skape endring, og mye av det som vulgærmarxistisk framstilles som fasttrømrete utviklingsfaser med universell gyldighet, har vist seg å være spesifikke trekk i en spesifikk historisk kontekst. På samme måte burde den reviderte utgaven av Eurocentrism (2007) ha vært obligatorisk pensum for reaksjonære akademikere som her hjemme for tida kjemper innbitt mot mangfold innenfor universitetsmurene, og som nærmest avviser at ikke-europeere er i stand til å tenke.⁸ (Men de vil vel neppe lese en forfatter som er i stand til å overskride antikkens Roma eller Hellas.)

Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people´s spring. The future of the Arab revolution (2012) og The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2016), der Amin analyserte både folkelige protester og folkevårens begrensninger.⁹ I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme, etno-sjåvinistisk ideologi og drømmen om en teokratisk stat, som etter hans oppfatning tilslører både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen.

La det også være nevnt at Samir Amin i sine siste leveår brukte mye tid på å reflektere over den russiske revolusjonen, sovjetisk historie og dagens Russland. Dette resulterte både i en rekke artikler og to bøker: October revolution 1917 (2017) og Russia: Transition from capitalism to socialism (2017).¹⁰ I den første av dem forsvarer Amin betydningen av den russiske revolusjonen, men viser også problemene ved å ha overvurdert mulighetene en proletarisk oppfølger i industrikapitalismens sentrumsland, som f.eks. Tyskland. Et annet sentralt poeng er at revolusjonen hentet styrke fra alliansen mellom småbønder og arbeidere, men i motsetning til i Kina blei denne smadret under tvangskollektiviseringa, noe som kom til å få katastrofale følger for den videre utviklinga i Sovjetunionen i retning i det han har kalt en særegen «sovjetisk produksjonsmåte». Det vil si at det verken var tale om periferikapitalisme, sosialisme eller en degenerert-byråkratisk arbeiderstat, men et regime hvor parti-eliten antok karakter av et borgerskap uten borgerlig revolusjon, og hvor de samme sto klare som oligarker ved sjokkte- rapiens billigsalg av statseiendommer. Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opp- tatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. Sammen med president Donald Trumps han- delskrig mot Kina, passer dette inn i en av de virkelig lange linjene i USA historie: Alle som utfordrer landets økonomiske, militære eller ideologiske hegemoni, må straffes og stanses.

Samir Amin har fortalt at han hvert tjuende år hadde for vane å lese de sentrale Marx-verkene på nytt, noe som så blei brukt til å både fastholde og fornye de klassiske ana- lysene. Det resulterte i to bøker der han også med et kritisk blikk – vendte tilbake til viktige temaer i sitt eget teoretiske forfatterskap. En rød tråd i de nye arbeidene er at begreper som arbeid, lønn, pris, verdi og profitt bare gir mening dersom de «globaliseres», det vil si at de må forstås ut fra polariserende grunntrekk i det kapitalistiske verdenssystemet. I sin retur til Kapitalen fikk Amin selvsagt bekreftet at dette verket er en uovertruffen og vitenskapelig analyse av den britiske kapitalismen midtveis på 1800-tallet. Men han var like klar over nødvendigheten av å overskride en ganske skjematisk – for ikke å si essensialistisk og abstrahert idealmodell, som Marx selv ikke fikk utfylle som han ønsket i flere bind. Amin så det som sin oppgave å videreføre ved å gi fortrinn for den historisk-materialistiske metoden, dvs. å forstå kapitalismen i et globalt perspektiv og for å gripe endringer i klasseforhold, klassekamp, ideer, kulturelle forestillinger og geopolitikk i forskjellige deler av verden fram til i dag. Med andre ord: en samfunnsformasjon er noe annet enn en produksjonsmåte.

Igjen førte hans nytenkning til teoretisk debatt, og igjen benyttet han anledningen til å klargjøre sitt syn og å gå i dialog – noen ganger også i konfrontasjon – med sine kritikere. Til det siste så han sine arbeider som «work in progress». Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’ s law of value (2018) inneholder hovedtyngden av hans bøker om samme tema fra noen år tidligere, samtidig som han rakk å gjøre ferdig utfyllende svar og kommentarer til kritikere. Tydeligere kunne han ikke vise at teoretiske tankebygninger aldri er ferdig snekret eller murt.

OG SÅ?

Et velkjent slagord fra World Social Forum og Attac er at «en annen verden er mulig». Ettersom Samir Amin fastholdt at en «snill» eller «bærekraftig» kapitalisme ikke er mulig, er spørsmålet hvordan ei sosialistisk omdanning kan skje? Dette er et tema for seg, som mest inngående blei diskutert i The world we wish to see (2008), og som mest handler om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med hans egne ord er det ikke spørsmål om en for «24-timers-revolusjon», og med alle sterke motkreftene som Samir Amin brukte sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at etterlater seg noen lettvint optimisme. Det skyldes også at han ofte har anklagd mange sosiale bevegelser, partier på venstresida og makteliten i progressive stater for ikke å ha et klart nok bilde av hva kampen vil kreve. En mulig motvekt mot den kollektive imperialismen kan ligge i solidaritet mellom bevegelser og stater i det globale Sør, og Amin lukket aldri for en slik mulighet. Men han la aldri skjul på hvordan dette ble vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folke- makt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strategier. Men det betyr ikke at bildet er statisk, og Amin hadde alltid et våkent øye for nye tendenser. Blant eksemplene er f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger» med eller uten Nato, tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Forestillinga om EU som en selvstendig stemme levnes imidlertid liten ære, i alle fall så lenge det europeiske prosjektet er forankret i antidemokratisk nyliberalisme. Amin undervurderte aldri den kampen

Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opptatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. som deler av arbeiderbevegelsen fører i vår del av verden, og fant historiske og kulturelle forskjeller, sammen med ulikt styrkeforhold mellom klassene, som forklaring på hvorfor også sentrumskapitalistiske land kommer i ulike utgaver. I flere av hans nyere bøker er det ikke vanskelig å spore en dyp fortvilelse over at mange innenfor arbeiderklassen åpenbart søker seg mot fremmedfiendtlige, reaksjonære og – til og med – rasistiske partier. Samtidig unnslapp det ikke hans oppmerksomhet at sosialdemokratiske partier i vår del av verden fjernet seg fra et systemkritisk potensial til å havne i ei sosialliberal – for ikke å si nyliberal – grøft. En kursendring krever ifølge Samir Amin noe langt dristigere enn nostalgiske forsøk på å skru klokka tilbake til 1945, som om den kalde krigen, Nato-medlemskap, EU-iver, omkamp om «det historiske kompromisset» var skrevet ut av historien.11 For egen regning vil jeg framover heller spørre om hva Samir Amin ville ha gjort – enn hva Gerhardsen ville ha gjort. Eller som han avsluttet sitt forord i Kapitalismen i vår med å si: «EN vei fram mot sosialisme, forstått som et høyere stadium av menneskelig sivilisasjon, er nødvendig og mulig. Men det alternativet kan ikke utvikles uten at det radikale venstre strekker seg langt utenfor de offensiver strategiene».

Boktitler som er nevnt i artikkelen

Accumulation on a world scale (1974). New York: Monthly Review Press.

Class and nation. Historically and in the current crisis (1981.) New York: Monthly Review.

Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994). New York: Monthly Review Press.

Obsolescent capitalism (2003). New York: Monthly Review Press.

A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). London: Zed Books.

The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008). New York: Monthly Review Press.

Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010). Oxford: Pambazuka Press

Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989). New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.

Global history. A view from the South (2010). Oxford: Pambazuka Press

The people 's spring. The future of the Arab revolution (2012). Oxford: Pambazuka Press.

The implosion of capitalism (2013). London: Pluto Press.

The reawakening of the Arab world. Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2017). New York: Monthly Review Press.

Russia and the long transition from capitalism to socia- lism (2017). New York: Monthly Review Press.

October 1917 revolution. A century later (2017.) Montréal: Daraja Press, 2017. New York: Monthly Review Press.

Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’s law of value (2018). New York: Monthly Review Press.

Sluttnoter

1. For fullstendige bibliografisk referanser, se litteraturlisten.
2. Deler av denne artikkelen bygge på min introduksjon til denne boka (s. 11-38). Den er tilgjengelig på nettstedet marxisme.no
3. Det avspeiles ikke minst i kap. 6 – «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» – Kapitalismen i vår tid.
4. For ei drøfting av maoismens betydning og begrensninger, se kap. 2 – «Maoismens bidrag» i Kapitalismen i vår tid.
5. Se kap. 5 – «Kina: Det oppstigande landet» – i Kapitalismen i vår tid.
6. Amin viser her til inspirasjon fra miljøet rundt Monthly Review. De to nyeste bidra- gene herfra er John Bellemy Foster og Paul Burkett: Marx and the earth. An anti-critique (Chicago: Haymarket, 2017) og Kohei Saito: Karl Marx’s ecosocialism. Capital, nature, and the unfinished critique of political economy (New York: Monthly Review, 2017.).
7. Om «agrarspørsmålet», se kap. 7: «The agrarian question, a century after October 1917» i October 1917 revolution (2017).
8. Spørsmålet er stilt i Hamid Dabhasi: Can non-Europeans think? London: Zed Books, 2015.
9. For en kritisk omtale av den siste av de to bøkene, ser Bjørn Olav Utvik: «Skuffende om den arabiske våren», Gnist nr 4/2016. Den siste av de to er meldt av Stian Bragtvedt, Gnist nr 3/2017
11. Se kap. 3 – «Dristighet, mer dristighet!» i Kapitalismen i vår tid.

Daria Bogdanska
Lønnsslaver
Forlaget Manifest, 2018, 200 s.

Lønnsslaver er en viktig historie fra skandinavisk arbeidsliv, som er langt fra så rosenrødt som vi gjerne tenker at det er. Gjennom å skildre egne erfaringer, kommer Daria Bogdanska med vitnesbyrd direkte fra den nye løsarbeidende generasjonen. Hovedpersonen Daria er en nyinnflyttet polsk innvandrer, som har flyttet til Malmö for å gå på tegneserieskole. Hun starter fra scratch og hun må lære å kjenne både svensk språk og kultur på relativt kort tid. Den største utfordringen er likevel penger. Hun får ikke studiestøtte og må jakte på jobber.

Som desperat jobbsøker er det lett å bli utnyttet. Daria får seg etter hvert en jobb i en restaurant, men problemene kryper snart til overflaten. Manglende opplæring, lange arbeidsdager og lav lønn er bare noen stikk- ord. Hun får heller ikke kontrakt, og når hun prøver å ta opp problemene med arbeidsgiver kommer han med den ene unnskyldningen etter den andre.

Daria blir også fanget i det svenske byråkratiet: uten kontrakt kan hun ikke få person- nummer, og uten personnummer kan hun ikke få kontrakt. Uten arbeidskontrakt risikerer hun også å miste oppholdstillatelsen. Selv om Daria av økonomiske grunner er redd for å miste jobben, så er hun nødt til å gjøre noe. Hun prøver å alliere seg med noen av kollegaene, men mange av de hun jobber med er i en enda verre forhandlingsposisjon enn hun selv er. Blant de som jobber på kjøkkenet er det flere som har en enda større avhengighet til sjefen enten fordi de leier leilighet av ham, eller fordi han har hjulpet dem med å komme til Sverige. Selv om Daria også er innvandrer, er hun fortsatt i en posisjon der hun har en større mulighet til å ta kampen enn sine kollegaer.

Til tross for allmenngjøringen av tarifflønn i serveringsbransjen, er det fortsatt mange som får altfor lite utbetalt lønn, og mange blir på papiret ansatt som «ekstrahjelp» selv om de egentlig jobber fast.

I sommer gikk jeg sammen med mange andre unge LO-aktivister sommerpatrulje for å sjekke unge arbeidstakeres arbeidsforhold. Selv om de aller fleste har det helt greit på jobb, finner man fortsatt mange brudd på arbeidsmiljøloven, som at i underkant av ti prosent av de man har snakket med har ikke arbeidskontrakt.

I Lønnsslaver blir den syndikalistiske fagforeningen LS etterhvert en støttespiller for Daria, men det er likevel tydelig at hun selv må ta den tyngste delen av kampen mot sjefen alene. Det kan virke som at den skandinaviske fagbevegelsen har litt å jobbe med når det gjelder å følge opp og hjelpe medlemmer som har havnet i den svært kompliserte situasjonen som innvandrer og kontraktsløs. Dette er noen av utfordringene Lønnsslaver peker mot, og som det kan være nyttig at både partier på venstresiden og fagbevegelsen jobber mer med å finne gode strategier for å løse.

Lønnsslaver er ikke bare en bok om arbeidsliv, en annen viktig tematikk er for eksempel kjønn og kjærlighet. Kjærlighetshistorien er både morsom og sår, og fremfor alt kanskje gjenkjennelig, særlig for unge lesere. Vennskap er også et viktig moment i boken. Selv om Daria på mange måter opplever ensomhet, både i kampen på jobben og som nyinnflyttet, skildres det i Lønnsslaver likevel flere fine historier om vennskap og fellesskap.

Selv om Lønnsslaver tar opp mange alvorlige problemstillinger, er det fortsatt en bok som evner å være morsom, til tross for at humoren ofte er ganske tragikomisk. Et eksempel er det ironiske ved sjefene bak den veganske burger-food trucken, som unngår å betale arbeiderne sine det de skal, samtidig som de tenker på seg selv som moralske mennesker fordi de ikke spiser kjøtt. Daria Bogdanska avslører dobbeltmoralen deres. Selv om det kanskje har blitt «trendy» å være «woke», så hjelper det lite dersom man ikke også anerkjenner at arbeiderklassen utnyttes, og at dette er et grunnleggende trekk ved kapitalismen. Når Darias sjef ved bokens slutt møter opp til meklingsmøte med et antifascistisk slagord på t-skjorten og en pønker ved sin side, så hjelper det lite fordi Darias strek allerede har avslørt hykleriet.

Marta Breen og Jenny Jordahl
Kvinner i kamp
Cappelen Damm, 2018, 119 s.

Kvinner i kamp tar for seg kvinnesak fra 1800-tallet og frem til i dag. Boka er fargerik og kortfattet, og blir en viktig, etterlengtet og tilgjengelig fortelling om kvinnebevegelsens historie.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.
Foto: Cappelen Damm

Boka er den siste i en rekke feministiske utgivelser av forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl. Samarbeidet har tidligere resultert i quiz, biografi, kortstokk og sitatsamling. Til forskjell fra biografien 60 damer du skulle ha møtt, som enkeltvis portretterer kule damer fra politikk, kultur-, og næringsliv, handler Kvinner i kamp om bevegelser som er større enn enkeltpersonene selv. Tegneserien blir forfatternes viktigste utgivelse hittil, nettopp fordi den skildrer et sterkt kvinnefellesskap og stor kampvilje til å stå opp mot urett og undertrykking. Den er relevant for kvinnebevegelsen i dag, og alle som er opptatt av kvinnekamp.

At det skulle komme en lettlest bok om kvinnekamp var ikke selvsagt. Det er i det hele tatt få bøker som tar for seg historiske kvinner, enda mindre kvinnehistorie. I historieundervisningen på skolen var damer nærmest usynlige. De var underrepresentert i fortellingen om samfunnsutviklingen, kriger, eller folkebevegelser.

Riktignok ble vi presentert for enkelte viktige kvinner, men kvinnebevegelsens egen historie var totalt fraværende. Jeg husker godt at vi hadde en egen temadag om Eidsvoll, 1814 og demokrati. Samtidig ble det så vidt nevnt at kvinner først fikk stemmerett i 1913, og vi lærte ingenting om veien dit. Kvinnekampen har vært lang og kommet i flere bølger, og den fortjener ikke å bli oversett.

Endelig får vi denne boka, en helhetlig framstilling, på kun 120 sider, om kvinnebevegelsens historie. Den tar for seg kamper som er tatt, derav også evige omkamper (les: abort), og peker fremover på kampene som gjenstår.

Kvinner i kamp åpner med fortellingen om kvinnens liv på 1800-tallet: Hun er umyndig på linje med et barn og det er faren, senere ektemannen, som bestemmer over henne. Kvinnebevegelsen har senere kjempet frem rettigheter som har gjort det mulig for henne å delta i samfunnslivet. Hun får stemmerett, rett til å bestemme over egen kropp, rett til å få en utdannelse og delta i arbeidslivet, og retten til å være sammen med den hun elsker uavhengig av kjønn.

Tegneserieformatet gjør at historien formidles på en oversiktlig og tilgjengelig måte. Selv om historien er kraftig forenklet for å tilpasse formatet, oppleves den verken fordummende eller overfladisk. Boka er en lettfattelig innføring for voksne som vil ha gode argumenter for fortsatt kvinnekamp, samtidig som den er interessant for barn og ungdom. Viktigst av alt er nettopp at den underkommuniserte historien når ut til et bredt publikum.

Samtidig som Jordahls illustrasjoner tidvis er svært humoristiske, er dette en bok som tar for seg dramatisk historie med et nødvendig alvor. Det gjør vondt å se illustrasjonen av suffragetten som blir tvangsfôret, eller den unge jenta som sitter i bekmørke og skjelver etter å ha blitt voldtatt. På den andre siden bidrar det muntlige språket til at boka ikke blir for tung. For eksempel blir forbudet mot å diskriminere homofile og lesbiske illustrert med et «faen så PK alt er blitt» fra en diskriminerende mann. Balansen mellom humor og alvor gjør at Kvinner i kamp både fungerer som underholdning og pensum.

Marta Breen og Jenny Jordahl får frem nødvendigheten av å kjempe for egne og andres rettigheter på tross av motstand. Avslutningsvis nevnes flere kamper som gjenstår: mot prostitusjon, omskjæring, voldtekt og seksuell trakassering. Samtidig er det ikke tvil om at reell likestilling er mulig. For ved å gjennomgå 150 år med feministisk historie, viser Kvinner i kamp at enorm forandring er mulig, bare man tar kampen og står sammen.

Jon Nixon
Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal.
London: Pluto Press, 2018, 208 s.

Det er snart 100 år siden Rosa Luxemburg ble myrdet i Berlin den 15. januar 1919, men hun leses og diskuteres fortsatt hyppig. Kanskje har det kommet ekstra mange bøker om henne den siste tida fordi denne minnemarkeringen nærmer seg? Kanskje kommer de fordi hun oppleves veldig aktuell særlig nå, i vår post-finanskrise-verden preget av høyrepopulisme på frammarsj, en ideologisk død nyliberalisme og en litt famlende venstreside? Eller kanskje kommer det ikke ekstra mange bøker om Luxemburg nå, kanskje har de alltid kommet på løpende bånd og jeg har bare ikke lagt merke til det før. Uansett: Av de seneste årenes bøker om Luxemburg har jeg tidligere anmeldt Nina Björks flotte Drömmen om det röda (2016) som bruker Luxemburg til å tenke med og mot samtida, i spørsmål om kapitalisme og revolusjon, men også om identitetspolitikk og kjærlighet. Jeg har også lest britiske Kate Evans Red Rosa (2015), en tegnet biografi som nesten utelukkende bruker tekst fra originale kilder til å brette ut Luxemburgs dramatiske liv og skarpe penn. Jon Nixons bok om Luxemburg av året, Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal, kan sies å være en slags blanding av disse to. Den gir en fin biografisk innføring, samtidig som den diskuterer hvordan Luxemburgs tanker passer inn i dagens politiske landskap.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift og litteraturkritiker i Klassekampen.
Foto: Pluto Press

Nixon er filosof og professor, og har tidligere skrevet bøker om filosofer som Hans-Georg Gadamer og Hannah Arendt. Boka om Luxemburg er delt i tre deler, hvorav den første er en biografisk gjennomgang av Luxemburgs liv. Denne ligner Evans sin tegneserie, men er mer detaljert, særlig når det gjelder politiske stridigheter og grupperinger i hennes samtid, og dermed en ypperlig introduksjon til svært spennende sosialistisk historie. Den biografiske delen deler på en måte livet hennes inn i to: Som en lang skole for teoretisk og intellektuell utvikling og debatt, som går fra fødselen og fram til utbruddet av første verdenskrig. Det andre kapittelet blir da hennes fem siste leveår, som består av første verdenskrig og den mislykkede, tyske revolusjonen. I denne perioden gikk hun aktivt inn i historien som en aktør, ikke bare en intellektuell, hevder boka. Og det er jo sant, men hun hadde vitterlig også gjort det tidligere, helt fra tenårene. Jeg tror imidlertid ikke at boka er opptatt av å lage noe klart skille mellom disse, snarere å understreke hvor dramatisk verdenskrigen var for Luxemburg og den internasjonale sosialismen.

I del to undersøker Nixon noen begreper han mener er gjennomgående i Luxemburgs tenkning, og som er viktige for aktivister på venstresida i dag: politisk kamp, politisk handling og politisk formål. Under overskriften kamp skriver Nixon om Luxemburgs syn på politikk som både en forlengelse av Marx og en kritikk av marxismen. Nixon viser hvordan Luxemburg brøt med et syn på politikken som nærmest ensbetydende med økonomi, og hvordan hun manet til kritisk tenkning og å involvere folk flest i dette. Med andre ord at en revolusjonær arbeiderklasse ikke oppstår ut av ingenting, men skapes gjennom kunnskap og kritikk av rådende samfunnsformer. Luxemburg insisterte også på historien som en åpen og ikke avgjort prosess, noe som var et brudd med den mest ortodokse marxismens tro på historisk determinisme. Her finnes også en diskusjon av hennes tanker om spontanitet, revolusjon og organisering. Organisering var for Luxemburg mer en virkning av enn årsaken til en revolusjonær prosess, noe hun var i mange diskusjoner med andre sosialister om, fra Lenin til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.

I kapittelet om politisk handling («political agency») ønsker Nixon å vise at Luxemburgs tanker ikke er utdatert selv om det gamle industrisamfunnet har forsvunnet, i hvert fall fra vesten. Han hevder at Luxemburg ønsket å inkludere «hele det arbeidende folk», slik Gerhardsen formulerte det, i sitt revolusjonære subjekt, og at det inkluderte kvinner og folk i den tredje verden, som hun var opptatt av i sin undersøkelse av imperialismens herjinger. Det viktigste for Luxemburg var ikke hvem man er, men hvilket perspektiv man velger å innta. Politikken må ha et materialistisk grunnlag, og ta utgangspunkt i de som lider mest under kapitalismen. Utdanning, kunnskap og fakta er dermed uvurderlig for den revolusjonære. Dette glir over i en diskusjon om politikkens formål og hvordan Luxemburg tenker om organisering: Å bygge på fortiden og gå forsiktig og skrittvis fram. Her trekker forfatteren inn filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, som går i dialog med Luxemburgs tanker om spontanitet.

I bokas tredje og siste del forsøker Nixon å trekke Luxemburg enda lengre inn i samtiden, ved å bruke henne til å analysere starten på den arabiske våren på Tahrirplassen i 2011 og solidaritetsstreiker i Sør-Afrika. Det er godt sett at det er klare forbindelseslinjer mellom Luxemburg og alle de spontane opprørene på plasser rundt om i verden etter finanskrisen, fra Occupy Wall Street i USA til den arabiske våren og 15M-bevegelsen i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og Nuit debout i Frankrike. Disse bevegelsenes spontane tilblivelse og demokratiske massestruktur, hvordan de forsøkte å la folk komme sammen og finne ut av ting sammen uten å bli styrt av noen partielite, er så åpenbart knyttet til Luxemburgs tekning at Nixon ikke er den første som har dratt denne parallellen. Den diskuteres for eksempel også i den fine antologien Rosa Remix som ble utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung i New York i 2016. Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør. I delen om Tahrirplassen siterer han fra dagboken til den kvinnelige aktivisten Ahdaf Soueif, og historiens sus fra Luxemburg til henne formelig bruser over sidene.

Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør.

Mot slutten maner Nixon oss til å bruke Luxemburg til å drømme, men ikke minst tenke, oss til et annet og bedre samfunn drevet av andre krefter enn profittjag og rovdrift på naturen. Det er mye mot og kraft å hente hos henne, og Nixon setter Luxemburg fint inn i både hennes egen samtid og vår, samt i en god dialog med andre tenkere. Det gjør Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal til en veldig fin liten bok som både fungerer som innføring til Luxemburgs tekster, og som et verk å tenke videre med. Det eneste jeg har å utsette på den er at den til tider er litt gjentakende, men i det store og det hele har Nixon lyktes med sin demokratiske fornyelse.

Gérard Duménil og Dominique Lévy
Managerial Capitalism: Ownership, Management, and the Coming New Mode of Production
Pluto Press, 2018

Den kapitalistiske produksjonsmåten, slik Marx analyserte den, er på vei ut. En egen klasse av ledere – managers – er i ferd med å overta posisjonen som herskende klasse fra kapitalistene, om de ikke allerede har gjort det. Det betyr ikke at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men den formidles nå gjennom dette ledersjiktet. Klassekampen handler derfor fremfor alt om å vinne lederne for sin sak. Det mener i hvert fall de franske økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy, som har skrevet boka Managerial Capitalism.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Pluto Press

De er ikke de første som sier dette. James Burnham, som i mellomkrigstiden var en del av den amerikanske trotskistiske bevegelsen og som senere skulle bli en konservativ kaldkriger, lanserte en lignende påstand allerede i 1941. Men der disse tankene var en sentral komponent i Burnhams drift fra marxismen til konservatismen, er de for Duménil og Lévy fremfor alt en videreutvikling av marxistisk teori. De er med på at Marx’ analyse av kapitalismen, fremfor alt i Kapitalens første bok, var en presis analyse av den samtidige produksjonsmåten. Men det har skjedd mye siden da, og et helt sentralt utviklingstrekk, mener de, er fremveksten av en klasse av ledere.

Utgangspunktet for lederklassen, finner de i storindustriens fremvekst rundt forrige århundreskifte og i det voksende skillet mellom eiere, eller kapitalister i tradisjonell forstand, og ledere. Selv om lederne opprinnelig var eiernes forlengede arm, mener de, har de gradvis skilt lag, og mens kapitalinntekter relativt sett har blitt mindre viktig, mye på grunn av de utviklingstrekkene Marx selv beskrev, så har ledernes økonomiske posisjon styrket seg til et nivå der interessene ikke lenger nødvendigvis sammenfaller med kapitalistenes. Det betyr ikke at vi i dag lever under en «lederistisk» produksjonsmåte heller, noe tittelen heller ikke antyder. Forfatterne viser i stedet til kapitalismens barndom, da kapitalistene konkurrerte med føydalherrene om makta, og forstår dagens situasjon i et lignende perspektiv. Men de virker ganske sikre på at det er lederne som vil gå seirende ut av kampen – det har den nyliberale alliansen med kapitalistene gjort sitt for.

Nå er det ikke slik at Marx ikke var opptatt av skillet mellom dem som eier kapitalen og dem som forvalter den, noe Duménil og Lévy også understreker. Men så lenge det er viktig for dem å fremstille teorien sin som en videreutvikling av, og ikke et brudd med, marxismen, gjør de en del underlige sprang. Marx var jo aldri egentlig ute etter å kategorisere individer. Tvert imot, gjennom hele Kapitalen var han svært nøye med å understreke at han analyserte klassene gjennom deres roller i produksjonen. Om man da skal følge Marx, må man da på en eller annen måte kunne vise at disse rollene i produksjonen har endret seg så dramatisk at det ikke lenger er motsetningen mellom arbeid og kapital som står i sentrum.

Det gjør ikke forfatterne.

Det er riktig, som det hevdes i boka, at lønnsinntekter har blitt stadig viktigere blant de rikeste, mens kapitalinntektene i hvert fall relativt sett har blitt mindre viktige. Men om profitten utbetales som lønns- eller kapitalinntekter er i stor grad et teknisk spørsmål, som ikke rokker ved klassekarakteren til mottakerne av disse inntektene. Dessuten er det jo heller ikke slik at hele profitten tas ut som inntekt av kapitalistene, enten det er som lønn eller utbytte. En større eller mindre del av profitten vil i stedet bli reinvestert i utvidet produksjon, og det er denne prosessen, ikke kapitalistenes eget forbruk, som utgjør kapitalismens drivkraft, i hvert fall i følge Marx.

Det er også riktig at kapitalen i dag er langt mindre personifisert enn tidligere. Selv om det fortsatt finnes typiske eier-kapitalister – navn som Bjørn Kjos og Olav Thon renner en fort i hu – er dette unntak. Men om en kapitalist eier 100 prosent av aksjene i ett selskap, eller 5 prosent av aksjene i tjue selskap, eller for den saks skyld 5 prosent av aksjene i ett selskap av en viss størrelse, så endrer ikke det på saken. Det gjør det heller ikke om ens aktivitet først og fremst er rettet mot finansielle virkemidler. Det bare forklarer hvorfor det har oppstått et skille mellom eiere og ledere innenfor rammene av den kapitalistiske produksjonsmåten, og hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Duménil og Lévys ideer har, hvis vi skal ta dem på alvor, betydelige konsekvenser for klassekampen. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger står i et motsetningsforhold til herskerklassen, vil den heller ikke lenger kunne være et redskap for endring. Dette var viktig for Burnham i sin tid, og selv om utgangspunktet hans var et noe annet, så forsvinner det revolusjonære potensialet også her. Det arbeiderklassen maksimalt kan håpe på, er å få med seg lederne på en politisk og økonomisk utvikling i tråd med arbeiderklassens interesser, slik den klarte i den vestlige verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Men i motsetning da, da politikken var et svar på en historisk unik økonomisk og politisk situasjon, så reduseres det hele til et rent politisk spørsmål. Hvem heier lederne på?

Det er kontroversielle synspunkter Duménil og Lévy kommer med. Nettopp derfor er det synd at de i stedet for å rette oppmerksomheten mot disse kontroversene, synes å samle sammen de argumentene som taler for deres på forhånd definerte ideer og mer eller mindre hoppe bukk over motstridende argumenter. Og all den tid de faktisk hevder å basere seg på Marx, så er det underlig at to så drevne økonomer ser ut til å ha forstått så lite av Kapitalen. Det er ikke slik at beskrivelsene i de 3-4 første kapitlene av første bok er ment å være en uttømmende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Tvert imot, det er få som abstraherer og forenkler like mye som Marx gjør for å få frem hovedpoenget sitt her. Dessverre er det nok litt for mange som har gitt opp å lese boka etter å ha lest gjennom dette – det er få verker som er bygget opp så lite leservennlig som Kapitalen – men Duménil og Lévy er neppe blant disse. Det bare virker sånn.

Når dette er sagt, så er det ikke slik at det ikke har skjedd ting med kapitalismen siden Marx skrev Kapitalen. Det er mange utviklingstrekk ved kapitalismen Marx ikke forutså eller hadde forutsetninger for å forutse, og Duménil og Lévy setter pekefingeren på flere av disse. Selv om Marx observerte og analyserte det fremvoksende skillet mellom eierskap til og forvaltning av kapitalen, så han neppe for seg den utviklingen vi har sett, der eierskapet fremstår så ubetydelig at noen hevder at det heller ikke har noen betydning. Men at et fenomen fremstår på en bestemt måte, betyr ikke at det er slik. Tvert imot, det å avdekke fenomeners vesen sto helt sentralt i Marx’ metode. Når Duménil og Lévy, på sin side, gjør et fenomens fremtredelsesform til dets vesen, så snur de det hele på hodet.

Ledernes betydning i det moderne samfunnet er et fenomen som bør analyseres og forstås, ikke minst for marxister. Men det er skrevet mye som på en langt bedre måte enn denne boka utvikler et marxistisk perspektiv på ledelse, som Harry Bravermans bok Labor and monopoly capital fra 1974 eller Erik Olin Wrights bøker om klasse.

Andreas Malm
The progress of this storm. Nature and society in a warming world.
London: Verso Books, 2018, 280 s.

Andreas Malm, som er professor i humanøkologi ved Universitetet i Lund, ble «verdensberømt» for boka Fossil capital. The rise of steam power and the roots of global warming ^{1, 2}. Nå har han igjen levert et vektig bidrag til debatten om forholdet mellom samfunn og kultur, der han ikke minst leverer en knusende kritikk av ulike postmodernistiske filosofiske retninger. Et typisk utsagn fra dette hold er at naturen ikke er annet enn «en spesielt kraftfull fiksjon», som bare er dere ute et sted om så lenge vi kollektivt tror at den eksisterer. Dette kaller Malm den «konstruktivistiske» skolen. Naturen finnes «egentlig» ikke – den er konstruert av oss. For konstruktivistene er ikke nøytroner noe mer reelle enn enhjørninger, nøytronene har bare med «mer mektige animalske og ikke-animalske allierte»³. Her finnes det altså ikke noen objektiv sannhet, bare mer eller mindre utbredte kollektive fiksjoner. En annen retning innenfor postmodernismen er «ny-materialisme» hvor naturen er et selvstendig objekt, slik at naturfenomener har blitt «aktører» som påvirker samfunnet. Bakterier blir (intensjonelle?) aktører i historien – skoleeksemplet er Svartedauen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Verso Books

Malms kritiske utgangspunkt i The progress of this storm er sjølsagt det helt åpenbare faktum at naturen og dens prosesser eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av dem og at det er menneskearten, strukturert av kapitalismens logikk, som er den eneste intensjonelle aktøren i politisk forstand. Malms kritikk er hovedsakelig rettet mot Bruno Latour, som til og med er tildelt den prestisjefylte Holberg-prisen. En undersøkelse fra 2007 viste at Latour var den mest siterte innenfor humaniora, klart foran Freud og Marx. Latours utgangspunkt er at «På godt og vondt har vi beveget oss inn i en post-naturlig verden»⁴. At Latour er en dilettant er det ingen tvil om. Han hevder for eksempel at den egyptiske faraoen Ramses II ikke kan ha dødd av tuberkulose, siden denne basillen ikke ble påvist vitenskapelig før 1882. At en moderne obduksjon fant tuberkulosebasiller i det balsamerte liket spiller derfor ingen rolle for Latour ⁵ Spørsmålet om hvordan slike åpenbart uvitenskapelig påstander ikke bare kan gi folk akademiske posisjoner, men en stor utbredelse i noen spesielle akademiske miljøer, går ikke Malm inn på.⁶. Forfatteren nøyer seg isteden med å påpeke at dette meningsløse ordgyteriet får konsekvenser for klimapolitikken: når det ikke finnes noe som er mer sant enn noe annet, når hva som virkelig er vitenskap er usikkert, så fører det til handlingslammelse.

Malms motivasjon for å bruke tid på dette pølsevevet er at «Noen teorier kan gjøre [den klimapolitiske] situasjonen klarere, mens andre kan grumse den til. Aktivisme er best tjent med teoretiske kart som kan vise de motstridende kreftene med en viss nøyaktighet, ikke som utydelige figurer og tåkete tenkning – og som vi skal se – det ikke er noen mangel på.» (s. 16). Denne anmelderen er ikke så sikker på om å skrive denne boka har vært vel anvendt tid. For som Malm selv påpeker, i klimabevegelsen har «aktivistene så langt vært uinteresserte i konstruktivisme, Latourisme, ny-materialisme, post-humanisme etc. og hele tiden vært mer inspirert av marxisme/anarkisme»⁷. Malm påpeker også at klimabevegelsen fortsatt er «svak og fragmentert», men konkluderer helt riktig med at det gjør det desto «viktigere å bli med i den og bidra på alle mulige måter» (s. 176).

Nå som Malm har levert en skarp og knusende kritikk av postmodernistisk skvalder om natur og samfunn, er det på høy tid å komme med en bok som diskuterer klimabevegelsens strategier. Men det vil bli vanskeligere å gjøre, ettersom det Malm først og fremst vil gjøre er å stanse all videre utvinning av fossil energi. Han har den «kløende følelsen av at det eneste meningsfulle man kan gjøre nå er droppe alt annet og bare fysisk stanse forbrenning av fossilt brensel, tappe ut luften ut av dekkene, blokkere rullebanene, omringe plattformene, invadere gruvene». (s. 16). Det han foreløpig ikke ser er at om en slik «keep the coal in the hole, the oil in the soil» taktikk skulle lykkes, så ville det reduserte tilbudet av fossilt brensel i første om gang bare skape en kraftig prisstigning, jf. OPECs «prissjokk» på sytti- og åttitallet. En slik prisstigning ville ramme sosialt skjevt. Det er bare ved å kombinere en stadig stigende pris på karbon med kraftige omfordelingsmekanismer, dvs. grønn skattlegging av de rike, at man kan mobilisere arbeidsfolk for økt karbonpris som vil gjøre slutt på forbrenning av karbon.

For de som er nødt til å forholde seg til postmoderne ord- og begrepsgyteri på «feltet» natur og samfunn så er denne boka viktig lesning. Men for aktivister på venstresida er det bedre og spare tid og penger til Malms neste bok.

Sluttnoter:

1. Tittelen på boka henspeiler på et sitat fra Fredric Jameson, kjent marxistisk litteraturviter, som i 1990 skrev at «we are stranded in the mega-city where glass surfaces mirror each other, where images and simulacra rule over night and day, where the free play of masks and roles goes on and on without any real, material substance. But towards this city a storm is on the move”. Stormen som nærmere seg det «kunstige», virtuelle livet i mega-byene er konsekvensene av global oppvarming.
2. For min anmeldelse i Gnist, se http://marxisme. no/hvordan-oppstod-fossilkapitalismen/ . En mer utførlig kritikk min side finnes i Agora, 1-2017.
3. “We cannot say that neutrons are more real than unicorns, only that they are stronger than unicorns. After all, neutrons simply have more and better animate and inanimate allies testifying to their exis- tence.” Graham Harman: Bruno Latour: Reassembling the political (London: Pluto Press, 2014), s. 7 (kursiv i orginalen).
4. Bruno Latour, Facing Gaia (Cambridge: Polity Press, 2017), s. 142.
5. Denne og de følgende henvisningene til Latour & Co har jeg tatt fra en mer utførlig og meget god anmeldelse av Malms bok av Ian Angus, redaktør for nettstedet «Climate and Capitalism», http://climate- andcapitalism.com/2018/02/19/the-progress-of-this- storm/
6. For en kortfattet, marxistisk analyse, se Terry Eagleton: The illusions of postmodernism (Oxford: Blackwell, 1996).
7. På midten av nittitallet var jeg involvert i kampen mot postmodernismen som hadde fått en viss innflytelse i redaksjonen i avisa Klassekampen. Når post-modernismen får innflytelse blant de politiske aktivistene må den bekjempes. Innenfor akademia har post-modernismen mange skarpe kritikere som Malm refererer til.

Eric Holt-Gimenez
A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat.
New York: Monthly Review Press, 2017, 280 s.

Dette er ei bok som bør leses av alle som er opptatt av de aller viktigste spørsmålene i verden; hvordan produsere nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter og samtidig bekjempe fattigdommen. Forfatteren har solid bakgrunn for å skrive om dette. Han har i mange år vært leder for The Institute for Food and Development Policy i USA, bedre kjent som Food First. Han har tidligere arbeidet i Latin-Amerika, forsket og undervist ved flere kjente universiteter, og skrevet flere bøker om tema knyttet til mat og landbruk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handels- kampanjen og Attac. Jobbet i Utviklings- fondet i mer enn 20 år.
Foto: Monthly Review Press

Boka inneholder mye viktige fakta. En del av det vil være oppsiktsvekkende for de fleste lesere som ikke sjøl arbeider med slike spørsmål. Blant eksempler på dette er at bare ca. 15 prosent av all mat som produseres i verden, krysser landegrenser, og at 30–50 prosent av maten som produseres, ikke blir spist. For det store flertallet av lesere vil det antakelig også være ny informasjon at Frankrike nylig innførte forbud mot kasting av mat fra dagligvareforretninger. Boka vil forhåpentligvis for mange bli et oppslagsverk for viktig og interessant informasjon om mat og landbruk. Det er hele 20 sider med kildehenvisninger. Likevel hadde det vært ønskelig med noen flere Det har betydelig større tyngde å vise til at fakta er hentet fra navngitte FN-rapporter enn fra ei bok av en radikal forsker og forfatter.

Noe av det viktigste ved boka, og som også skiller den fra de aller fleste andre bøker som handler om mat og landbruk, er at den setter konkrete fakta, utviklingstrekk og politikk inn i en større samfunnsmessig og politisk sammenheng og analyse. Som tittelen på boka klart sier, så knytter den spørsmål knyttet til mat sammen med beskrivelse og analyse av kapitalismen. Det er det dessverre få bøker som gjør!

Det er noen direkte henvisninger i boka til Karl Marx’ analyser av kapitalismen. Følgende sitat fra Kapitalen, som er tatt med i boka, er verdt å merke seg: «All framgang i kapitalistisk landbruk er en framgang i kunsten, ikke bare i ran av arbeideren, men også ran av jord; all framgang i å øke fruktbarheten av jorda for en viss tid, er framgang i retning av å ruinere den langsiktige kilden av fruktbarhet.»

Konklusjonen som forfatteren trekker ut av alle fakta og analysene som han presenterer i boka, er at for å skape et godt, reint og rettferdig matsystem, er det nødvendig å bygge et alternativ til kapitalismen. Av dette følger innholdet i de siste linjene av boka; «Det er to lærdommer i denne boka som jeg håper leserne til ta innover seg. Den ene er at det er nødven- dig å forstå kapitalismen for å forandre vårt matsystem. Den andre er at kjærlighet aleine ikke vil forandre vårt matsystem, men uten det vil vi aldri forandre verden.»

Boka har et globalt perspektiv, og kommer med mange gode eksempler og beskrivelser av forhold i mange deler av verden. Det er virkelig imponerende hva forfatteren kan om landbruket og politikk verden over! En stor del av innholdet er imidlertid om forholdene i USA der forfatteren har sitt daglige virke.

Til tross for at jeg synes boka er god og viktig, og anbefaler den varmt, så mener jeg den har noen svakheter. Den viktigste er at jeg synes forfatteren ikke skiller godt nok mellom beskrivelsene og analysene av landbruket i USA og i andre deler av verden. Jeg mener han «overfører» beskrivelser, utviklingstrekk og analyser av landbruket i USA til å gjelde for andre deler av verden der de etter min mening ikke passer.

De er bra at agroøkologi løftes fram i boka. Likevel hadde jeg ønsket at boka hadde gått grundigere inn i hva agroøkologi er og hvordan det praktiseres. Til tross for at agroøkologi har vært en betegnelse på en form for landbruk siden 1930-tallet, så er det først de siste fire-fem årene at oppmerksomheten og kunnskapen om agroøkologi har nådd bredt ut. Det har nærmest «eksplodert». FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har avholdt symposier om agroøkologi over hele verden. Det samme har bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. Verdens største internasjonale bondeorganisasjon, la Via Campesina, som består av 182 bondeorganisasjoner i 81 land, og som representerer omtrent 200 millioner småbrukere, er en av organisasjonene som går i spissen for praktisering av og informasjon om agroøkologi.

Boka ville også blitt styrket av en mer systematisk gjennomgang og forklaring av ulike former og betegnelser på forskjellige former for landbruk, og på likheter og forskjeller mel- lom økologisk, agroøkologisk, regenerativt og bærekraftig landbruk, og kunne godt tatt med permakultur.

La ikke mine kritiske merknader til enkelte sider ved boka, og mine ønsker om mer informasjon på enkelte temaer, få deg til å «slå bort» tanken om å kjøpe og lese boka! Kjøp den og les den! Det er jeg ganske sikker på at du ikke vil angre på.

Simon Hannah
A party with socialists in it – A history of the Labour left.
London: Pluto Press, 2018, 288.s.

Det har blitt skrevet en rekke beretninger om Labours historie, men som kjent er det seier- herrene som oftest skriver historien. Denne gangen er det partiets venstreside som slipper til, og historiefortelleren er Simon Hannah, forfatter og politisk aktivist, med bakgrunn fra fagbevegelsen og medlem av Labour. Det har blitt en velskrevet og svært innholdsrik bok, med relevans ikke bare for partiets nye med- lemmer som Hannah begrunner bokprosjektet med, men også for andre som prøver å forstå sosialdemokratiet og venstresidas fortid – og forhåpentligvis framtid – i Vest-Europa.

Helle Linné Eriksen er lektor ved Lillestrøm vgs. og medlem av SV
Foto: Pluto Press

Hannah beskriver Labours to forskjellige hovedretninger. På den ene sida, ønsket om å utfordre maktforholdene i samfunnet, og på den andre, forsøket på å integrere arbeiderbevegelsens interesser i det bestående. Dette kunne blitt pinlig overtydelig – Corbyn utfordrer makta, Blair gjorde det ikke. Men om man løfter blikket fra partiprogrammer og landsmøtevedtak og ser på politikken som handling og ikke ord, blir det med en gang en mye mer spennende beretning.

Bokas tittel spiller på et sitat av Tony Benn:

«Labour har aldri vært et sosialistisk parti, men et parti med sosialister i seg». Dette er et godt utgangspunkt for å forstå partiet. På samme måte som i Norge begynte Labour som arbeiderbevegelsens valgallianse rundt 1900, men deretter er forskjellene større. Partiet rommet Keir Hardies Independent Labour Party, militante marxister og den mer reformistiske Fabianbevegelsen. Det var også i perioder skepsis i de deler av fagbevegelsen som mente at arbeidernes kamp burde føres gjennom fagbevegelsen, og ikke i parlamentet. Sårbare allianser førte til et forsiktig parti, for eksempel tok det tolv år før partiet støttet stemmerett for alle, og en pasifistisk grunnholdning gjorde at man fordømte Påskeopprøret i Irland i 1916. Etter at kommunistene forlot partiet etter revolusjonen i Russland, skiftet det politiske tyngdepunktet i det som ble et formelt parti året etter, på tross av at man vedtok den etter hvert så omstridte Paragraf IV som tydelig erklærte at målet var arbeiderklassens eierskap av produksjonsmidlene. Dette ble stående til Blair fjernet paragrafen i 1995, men har sjelden kommet til uttrykk når Labour har vært i posisjon: radikale programmer overlever ikke nærkontakt med regjeringsmakt. De første Labour-regjeringene i mellomkrigstida var så opptatt av å framstå som ansvarlige og styringsdyktige at de i økonomiske krisetider kuttet i velferdsordninger, og satte inn soldater mot streikende havne- arbeidere. Det var også full oppslutning om det britiske imperiet, jfr. den første koloniministerens utsagn «I am here to make sure there is no mucking about with the British Empire» (s. 31). Med unntak av India, var dette også posisjonen til langt ut på 1950-tallet.

ADMINISTRASJON AV KAPITALISMEN

Deler av Hannahs analyse er gjenkjennelig, men tidvis slår han til med nylesing av etablerte historiske sannheter. Da Attlee-regjeringa i 1945 nasjonaliserte deler av industrien og bygde ut velferdsstaten har det blitt sett på som et tegn på Labours styrke og radikale grunnverdier. Hannah hevder at dette kun var mulig fordi det ga mening også for det konservative partiet i en oppbyggingstid, og at det derfor var utbredt enighet i etterkrigstida om dette. Nasjonaliseringen det var strid om, særlig stålindustrien, ble reversert så snart de konservative hadde muligheten. I mellomtida lot de Labour administrere kapitalismen, for selv i de nasjonaliserte fabrikkene ble ingenting endret – verken lønn, streikevilkår eller arbeiderrepresentasjon sto på dagsorden.

En annen spenstig diskusjon er Hannahs drøfting av det beryktede valgnederlaget i 1983. Han legger ikke ansvaret entydig på partiets radikale venstreside og deres mye omtalte selvmordsbrev av et program, men på en illojal høyrefløy som sutret til pressen over partiets vedtatte politikk, Thatchers popularitet etter Falklandskrigen som Labour ikke klarte å møte med et tydelig alternativ, og en høyre-sosialdemokratisk utbryterfløy som splittet stemmene. Men mest av alt beskriver Hannah en hundre år lang runddans, med Labour som går til høyre i posisjon, til venstre i opposisjon, og hvor høyrefløyen systematisk knebler opposisjonen ved nedlegging av aviser og lokallag, manipulerer med ministertaburetter og tomme verv, driver en heksejakt McCarthy verdig og mistenkeliggjør såkalt minoritetskamp, det være seg fra kvinner (som i Labour helt riktig kan omtales som en minoritet), skeive eller svarte.

ANNERLEDES ENN DET NORSKE PARTILANDSKAPET

Ettersom boka er skrevet av en brite, for briter, om Storbritannia, så er det noen elementer som kunne vært tydeligere for en norsk leser. Det viktigste er betydningen av den britiske valgordningen. Som kjent holder de seg med flertallsvalg i enpersonskretser, noe som betyr at det er nesten umulig å få representasjon dersom man ikke tilhører de store partiene. Et godt eksempel på dette er UKIP, som i 2015 med 12,6 % av stemmene ble avspist med én plass i parlamentet. Dette gjør at der hvor vi i Norge de siste tiårene ville sett splittelse etter splittelse, tørker Labours venstrefløy tårene og knytter nevene og fortsetter sin relativt håpløse kamp. De få ganger grupper har meldt seg ut eller blitt ekskludert, har de raskt forsvunnet fra den politiske scenen, ettersom det er kaldt i Labour, men kaldere på utsida. Det er lett å trekke et lettelsens sukk for en norsking, her er det som kjent to partier til venstre for sosialdemokratiet å stemme på, for ikke å si å delta aktivt i.

Det andre som trenger en tydeligere forklaring, og jeg vil anta også for den unge, britiske målgruppa, er den formelle oppbyggingen av Labour og partiets organer. Dette er partiet som i mesteparten av sin historie valgte sin leder i stortingsgruppa, ikke på landsmøter, og hvor fagforeningene møtte på landsmøtet med sine «blokkstemmer» på tusenvis av fag- foreningsmedlemmer, og hvor sentralstyret (og ikke landsmøtet) ofte vedtar valgprogrammet, fordi man ikke vet når det blir parlamentsvalg neste gang. Mangelen på et ryddig og forutsigbart partidemokrati har bidratt til at ledere fra høyrefløyen gang på gang har sett bort fra landsmøtevedtak de ikke er enig i, og sluppet unna med det. De har til og med argumentert for at dette er det eneste fornuftige å gjøre, ettersom de står ansvarlige kun ovenfor sine velgere, ikke partiet.

FORSIKTIG OPTIMISME?

Det er mer krevende å skrive en historiebok om historie som leserne husker, og Hannah går raskere gjennom de siste tiårene med Tony Blair, Gordon Brown og Ed Miliband, for å lande i Corbyns Labour. Historien om New Labours høyredreining av partiet blir jo også mindre interessant når beretningen har vist at denne dreiningen fant sted flere tiår før, og at New Labour i større grad handlet om profesjonelle mediespinnere og hvilke velgere man klarte å appellere til, enn de faktiske standpunktene. I et forsøk på å slippe unna fagforeningene har Blair-tilhengerne gradvis omstrukturert deler av partiet, noe som utilsiktet bidro til Corbyns to valgseiere. Hannah vektlegger bevegelsenes tidsalder og en internasjonal ung optimisme når han forklarer Corbyns framgang, blant annet ved å løfte blikket og se utenfor Storbritannia. Når mobiliseringen for Corbyn kunne trekke inn ungdom, antikrigsbevegelse, skeive, antirasister og desillusjonerte tidligere medlemmer, så var det fordi Corbyn selv hadde kombinert sin parlamentariske karriere med utenomparlamentarisk arbeid. En radikal bevegelse trenger flere føtter å stå på, samfunnsendringer trenger noe mer enn et stortingsflertall for å kunne gjennomføres i møte med sterke høyrekrefter. Det er en lærdom som ikke er begrenset til Storbritannia.

Simon Hannah holder optimistisk døra på gløtt for tanken om at Labour under Corbyn en gang i framtida kan ta mål av seg til å gjøre noe annet enn å forvalte kapitalismen. Vi håper han har rett, men forfatteren burde ha drøftet dette fyldigere med tanke på sosialdemokratiets krise både i Norge og andre europeiske land.

Fjernsynet er kanskje det viktigste kulturelle uttrykket for kapitalismen etter andre verdenskrig. Det er ikke bare en teknologisk oppfinnelse som har preget etterkrigstiden, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

 

FJERNSYNETS ORGANISASJONSFORM

Fjernsynet har i stor grad opprettholdt sin originale organisasjonsform. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Mediet er i stor grad kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår som det er en «bro» eller samhørighet mellom avsender og mottaker.

Kostnadene til produksjon og distribusjon har økt i hele fjernsynets levetid, samtidig som kostnadene for den som mottar sendingene (utstyr,avgifter og abonnement) har gått ned. Kommersielt fjernsyn er finansiert via reklame. Dermed har kostnadene til produksjon av programmer blitt spredt utover det økonomiske systemet gjennom markedsføringskostnader. Den økte kommersialiseringa og kjøpepresset som følge av reklamen blir alle seere utsatt for.

I Vest-Europa var fjernsyn i begynnelsen kontrollert av statlige tv-monopoler, kontrollert gjennom lov og kontrollorganer. Monopolet ble oppløst da det kom ny teknologi, i hovedsak individuelle satellitt mottakere og senere kabel-tv. Med satellittoverføring ble også fjernsynsinnholdet og organisasjonsstrukturen internasjonalisert. Fjernsynsseeren fikk økt tilgang på innhold skapt i eller sendt fra andre land. På 80- og 90- tallet ble også fjernsynsmarkedet deregulert i tråd med den nyliberale ideologien. Med dette fikk vi større internasjonale og nasjonale kommersielle fjernsynsselskaper som vant plass på bekostning av de statlige. Selv om mange programmer fortsatt er lokale i innhold, så operer de dominerende kringkasterne mer og mer på en global skala. Fjernsynsselskapene har blitt fusjonert med andre medie-, telekom- munikasjon- og produksjonsselskaper. Store internasjonale kringkastere i dag driver både med produksjon og distribusjon av fjernsynsinnholdet, men har også kommersielle interesser i relaterte produkter som leker, klær, restauranter og opplevelsesparker.

I det siste tiåret har fjernsyn i større grad gått fra såkalt lineær tv over til strømmeabonnent (som Netflix og HBO). Overgang fra lineær tv til strømmetjenester via nett har styrket internasjonaliseringa og monopoliseringa av innhold.

MARXISTISK FJERNSYN?

Marxistiske tilnærminger til fjernsynet har ofte vært i sporet til Brechts radio-teori. Radioen var et apparat for distribusjon. For kun å sende ut et budskap. Brecht mente utfordringa var å endre dette til apparat for kommunikasjon. Lytteren skal bli deltager i kommunikasjonen så Brecht for seg. En annen tilnærmingstradisjon finner vi i arven fra de tidlige Sovjetiske filmskaperne. Sergei Eisenstein så at muligheten i klipping og redigering av film kunne få fram dialektikken på en annen måte enn litteratur og teater kunne. En annen retning var representert av Dzinga Vertov som så filmen som et mekanisk øye som kunne se verden mer nøyaktig. Men film og tv som har blitt populær, har liten grad vært i noen av disse tre tradisjonene, Brechts deltagende, Eisensteins modernistiske eller Vertovs realisme.

FJERNSYNETS SOSIALE ROLLE

Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tv ’n endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Det har vært mange store innovasjoner og endringer gjennom fjernsynets tid, men ingen av dem har snudd på det fakta at fjern- synets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv – hvor de i stor grad får oppgaven å bli informert og underholdt. Der mellom programmene de blir presentert for mer kommende innhold som skal fortsette å holde dem hjemme og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjern- synet oss samtidig som holder oss adskilt fra hverandre.

Fjernsynet er et massemedium. Men har likevel aldri vært et symbol for totalitær ensrettet kontroll. Fjernsynet har lagd noe for alle. Det har med sin sosiale funksjon styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er blitt noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet, men er blitt en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene.

Skal vi reorganisere samfunnet og bryte ned gamle maktstrukturer trenger vi ikke bare kritikk av fjernsynet, men revolusjonær teori for hva vil med fjernsynet. Det er på tide å komme forbi Gil Scott-Heron sin berømte tekststrofe: The revolution will not be televised. Og stille spørsmålet om vi kan revolusjonere fjernsynet.

Martijn Konings
Capital and time. For a new critique of neoliberal reason.
Palo Alto: Stanford University Press, 2018, 184 s.

Dette er en dypt filosofisk bok, som til tross for at den handler om svært konkrete, økonomiske realiteter, tidvis kan framstå ganske svevende. Faktisk er noe av bokas argument at kapitalismen i seg selv er et flytende, ustabilt og svevende system som ikke hviler på noe fast, men at dets kritikere likevel vil gjøre lurt i å forsøke å forstå det produktive i kapitalismens spekulative natur.

Ola Innset er forfatter og historiker med doktorgrad fra European University Institute i Firenze. Jobber for tiden med en bok om nyliberalismens historie i Norge.
Foto: Stanford University Press

KAPITALISMEN ER GRUNNLEGGENDE SPEKULATIV

Målskiva for Konings’ kritikk er ikke først og fremst kapitalismen eller nyliberalismen i seg selv, men kritikere som han mener mangler verktøyene for å forstå det de kritiserer. Dette gjør han ikke for å forsvare nyliberalismen, men for å legge grunnlaget for en bedre kritikk. Her er Konings hovedpoeng godt: Helt siden finanskrisa i 2007/2008 har en lang rekke venstreorienterte tenkere beskrevet den som et slags nyliberalismens sammenbrudd. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er blant de mange som har hevdet noe i nærheten av at nyliberalistisk politikk har gjort at kapitalismen nå lever på «lånt tid», og at endringer er nødt til å presse seg fram. Men det er vanskelig å si at vi har vært vitne til noe sammenbrudd, systemet fortsetter i den samme tralten og de politiske endringene lar vente på seg.

Konings hevder finanskrisa misforstås som noe som «avslørte» et misforhold mellom finansøkonomien og det som ofte kalles den produktive økonomien, altså den delen av økonomien som produserer faktiske varer og tjenester. Dette i motsetning til finansøkonomien, som kun omsetter verdipapirer, opsjoner, derivater av andre derivater og stadig mer kreative «finansielle produkter». Dette skillet mellom spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet er imidlertid ikke så tydelig som man kanskje skulle tro, og ifølge Konings har ulike venstreorienterte kritikere sett seg blind på denne motsetningen mellom finansøkonomien og «den virkelige økonomien». Alt fra ulike marxister til mer sentrumsorienterte keynesianere har dermed misforstått kapitalismens grunnleggende spekulative natur, og misforstår dermed også de siste tiårenes nyliberalisme og samtidens politiske utvikling.

«DOBBELTBEVEGELSER»

Konings er særlig ute etter tenkere som nevnte Streeck, som er inspirert av ungarske Karl Polanyi (1886–1964) sine arbeider. Polanyi var radikal sosialist, men uten det marxistiske rammeverket som forstår historiens gang som drevet av kamp mellom samfunnets klasser. Polanyi var isteden opptatt av markedsformens utbredelse fra og med Den industrielle revolusjon. Han mente at markedets logikk, med konkurranse og kjøp og salg, var en ekspansiv og destruktiv logikk som alltid ville forsøke å underlegge seg flere sfærer av samfunnet, og løsrive økonomien fra sosiale bånd. Dette mente imidlertid Polanyi at ville føre til en

naturlig motreaksjon, etterhvert som samfunnet motsetter seg å gjøres om til et marked. Den moderne historien kan dermed forstås som en slags «dobbeltbevegelse», hvor markeder først blir forsøkt «satt fri», for så å bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike reguleringer og kontrollmekanismer.

Ifølge Polanyi var fascismens framvekst på 1930-tallet et uttrykk for nettopp en slik dobbeltbevegelse: Laissez-faire kapitalismen kollapset med blant annet børskrakket i 1929, og fascismen var, tross sin destruktive natur, en form for beskyttelsesmekanisme fra samfunnets side mot markedets herjinger. Etterkrigstidas klassekompromiss kan så forstås som et langt mer konstruktivt og vellykket utfall av dobbeltbevegelsen, hvor markeder ble regulert og dermed underlagt samfunnets egen logikk og behov i langt større grad enn i tida før. I vår tid har en ny generasjon «polanyianere» forstått nyliberalismen siden 1970-tallet som en ny episode av denne bevegelsen, hvor markeder er blitt forsøkt «satt fri». De destruktive konsekvensene av dette ser vi nå, og etter krisa i 2008 venter vi dermed på dobbeltbevegelsens fortsettelse: En eller annen form for politikk som sikter på igjen å underlegge markedene samfunnets kontroll. Dette gjelder ikke bare Streeck og de mange andre som eksplisitt refererer til Polanyi. Langt inn i den mer sentrumsorienterte venstresida venter man stadig på en «ny økonomisk politikk», til forveksling lik etterkrigstidas såkalte keynesianisme «embedded liberalism», som skal stabilisere finansmarkedene og bremse den sosiale ulikheten.

MISFORSTÅTT KAPITALISME

Men så langt venter vi altså forgjeves. Ifølge Konings skyldes dette at venstreorienterte tenkere har misforstått hvordan markeder fungerer, og dermed intet mindre enn hele kapitalismen. Det er ganske få filosofer som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham, (det finnes unntak her, for eksempel Donald Mackenzie, Joseph Vogl og Melinda Cooper). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på. Har man ikke først forstått ganske kompliserte finansøkonomiske sammenhenger, så må man også lese seg opp på moderne fransk filosofi for å forstå hva Konings forsøker å si om finans. Jeg er verken filosof eller økonom, men jeg skal forsøke å forklare kort hva Konings argument går ut på:

Ifølge Konings er utviklingen av kapitalismen tett knyttet opp mot utviklingen av moderne, sekulære samfunn, hvor endring skjer mye raskere enn tidligere, og ikke lenger forstås som forutbestemt av en guddommelig vilje. Det er her tid kommer inn i bildet, fordi kapitalistiske praksiser som utlån av penger og reinvestering av overskudd, i bunn og grunn kan forstås som en måte å håndtere slik sekulær tid på. Sekulær tid er preget av det Konings kaller radikal kontingens, altså det faktum at framtiden, for moderne mennesker, er usikker – man kan ikke vite hva som kommer til å skje. En rekke filosofer og modernitetsteoretikere har pekt på dette åpenbare som en viktig forskjell mellom moderne og tradisjonelle samfunn, ettersom innbyggerne i tradisjonelle samfunn opplevde at framtiden var nokså forutbestemt. For de aller, aller fleste var livets gang gitt på forhånd og at på til styrt av guddommelige makter. Dette forandret seg med overgangen til moderne, kapitalistiske samfunn når det, med filosofen Hartmut Rosas begrep er som om tiden akselererer og livsbetingelser som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham (…). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på.

forandrer seg på en helt annen måte og med en helt annen hastighet enn tidligere. Konings hevder at kapitalisme i seg selv alltid er en form for spekulasjon, samme hvor konkrete produkter man opererer med, fordi all kapitalistisk virksomhet i prinsipp innebærer satsing på en usikker framtid. Det er denne grunnleggende forståelsen av kapitalismen som gjør Konings så kritisk til skillet mellom spekulasjon og produksjon, som svært mange kritiske tenkere opererer med og bruker for å forstå nyliberalisme og finansialisering av verdensøkonomien etter 1970-tallet.

En slik forståelse av kapitalismen stiller nemlig denne utviklingen et litt annet lys: Den økonomiske politikken som er blitt ført siden 1970-tallet forstås altså nå av mange som feilet, ettersom finansmarkedene kollapset for over ti år siden og regjeringer verden rundt måtte gjennomføre storstilte redningsaksjoner som i mange tilfeller fortsatt pågår. Men hva om 2007/2008, sett med nyliberalistiske øyne, egentlig ikke var noen jordskjelvlignende krise som gjør at alt må endres, men snarere en hendelse man nok gjerne skulle ha vært foruten, men som man tross alt kan hanskes med – innenfor systemet og med akseptable kostnader? Slik forstår Konings den nyliberalistiske filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) sin insistering på at økonomien er noe som verken kan eller bør forstås eller styres. Hayek var en reaksjonær tenker som ønsket å argumentere mot enhver form for omfordeling av makt og velstand, og hans teorier bygde videre på Adam Smiths (1723–1790) idé om markedets usynlige hånd, som gjør at egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet. Som Smith var Hayek opptatt av hvordan uplanlagte og tidvis svært komplekse markedsinteraksjoner likevel generer en form for orden.

Konings ser Hayeks fokus på ordenen som oppstår gjennom markedsinteraksjoner som nyliberalismens essens, og foreslår dermed et nokså originalt syn på bakgrunnen for skiftet til nyliberalistisk økonomisk politikk på 1970-tallet. Utviklinger som liberalisering av kredittmarkeder og arbeidsmarkeder foregikk over hele verden på 1970-tallet, også i Norge. Istedenfor å forstå denne politikken som et mislykket forsøk på å skape vekst og stabilitet, ser han den som forsøk på å tilpasse samfunnsstyringen til kapitalismens spekulative logikk. Han mener det er misforstått å se stater og sentralbanker som noe som kan og bør legge bånd på spekulasjonen, snarere ser han de som institusjoner hvis oppgave under nyliberalismen er å normalisere kontingens og spekulasjon i selve samfunnsveven. Etter en krise kan man alltids «mop up after», og bruke krisesituasjonen til å innføre tiltak som ikke bryter med nyliberalismen, men tvert i mot forsterker den og

går enda hardere til angrep på omfordelende og forsøksvis samfunnsstyrende mekanismer i kriserammede samfunn.

NY MATERIALISME?

Her hopper Konings så elegant som bare en filosof kan fra finansmarkeder og over til den store litteraturen som finnes om nyliberalistisk rasjonalitet. Her er poenget at enkeltmennesker i våre samfunn i stadig større grad tvinges til å forstå seg selv som humankapital, og gjøre selv de mest hverdagslige foreteelser til en del av kapitalens logikk med kjøp og salg, inves- tering og avkastning. Mye av dette er relativt kjent stoff fra annen litteratur, så Konings store bidrag må ligge i påstanden om at andre kritikere sitter fast i ideen om at det er for- skjell på spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet, og at misforholdet mellom de to førte til finanskrisa. Konings poeng er altså at kapitalisme i seg selv er spekulativ, ja faktisk at hele den moderne, sekulære og sammenvevde verden er det, og at denne måten å kritisere nyliberalismen på derfor bommer på mål. Spørsmålet blir hvordan nyliberalismen da skal kritiseres, og der har dessverre Konings lite konkret å komme med. Siste kapittel er enda mer teoretisk enn de forutgående, og omhandler noe han kaller «ny materialisme» – men det forblir svært uklart hvordan dette skal kunne brukes til å kritisere og ikke minst finne alternativer til nyliberalismen. Konings kritikk av en rekke gjengse oppfatninger på venstresida av hva nyliberalisme er og hvordan det skal bekjempes er likevel såpass treffende at det er lov å håpe at den legger grunnlaget for økt forståelse av verden rundt oss. Det er ikke utenkelig at det er en nødvendighet for å kunne forandre den.

Reidar Strisland
Bernie Sanders og det nye USA
Manifest, 2018

Bernie Sanders og det nye USA er uten tvil en «page turner». Gjennom et kritisk blikk på det amerikanske demokratiet og en glimrende skildring av Bernie og bevegelsen rundt han fanger Reidar Strisland leseren fra første side.

Per Emil Skjelbred sitter i sentralstyret til Rød Ungdom og studerer nordisk litteratur, språk og retorikk på UIO.
Foto: Manifest

Boka er en del av Manifest Forlag sin serie Radikale bevegelser som nå omfatter bøker om blant annet Enhedslisten i Danmark, Podemos i Spania og Jeremy Corbyn fra britiske Labour. Felles for alle bøkene er at de gir et innblikk i ulike politiske og demokratiske systemer og de venstreradikale kreftene som preger dem. Strislands bok er intet unntak.

Boka starter med en skildring av den lille industribyen Toledo i delstaten Ohio, hvor det blir dannet et bilde av de sosiale utfordringene som har preget USA, og særlig industribyene, etter finanskrisen. Arbeidsledighet og økonomiske nedgang er sentrale begreper for å forstå den thrilleren av et presidentvalg verden var vitne til i 2016. Strisland gir leseren et bilde på den fremmedgjorte mentaliteten som preget det amerikanske folket.

Denne mentaliteten er et sentralt tema videre i boka, og brukes som et slags forklaring på, eller som et springbrett for, Bernie Sanders suksess. Sanders ble alternativet til den klassiske demokraten. Han var ikke styrt av Super-PACs og donasjoner fra ideelle organisasjoner. Han ønsket å ta et oppgjør med hemmelighold, oligarkiet og big business i det amerikanske politiske systemet. Og ikke minst, han ønsket seg en venstrevending hos Demokratene. Dette er det bildet Strisland danner av den lille, store mannen som skulle ta USA med storm og bygge en bevegelse for et bedre USA. Det er denne bevegelsen boka handler om, Bernie var bare gnisten som tente en flamme i det amerikanske folket.

Strisland skriver grundig om bevegelsen rundt Sanders og drar linjene tilbake til Occupy Wall Street bevegelsen. Han løfter fram problemene som har preget venstresidebevegelser i USA, med særlig vekt på manglende organisering på nasjonalt plan. Sanderskampanjen ble det som samlet alle disse kreftene fra Our Revolution til folkene bak den Youtube-baserte nyhetskanalen The Young Turks. Måten dette redegjøres for viser hvordan organisering i høyeste grad er politisk, gjennom at bevegelsen rundt Sanders fungerte som en opponering mot status quo hos Demokratene. Historien om bevegelsen er preget av fantastiske oppturer og lamslående nedturer. Likevel klarer Strisland å gjøre den store nedturen om til et optimistisk syn på framtida. Ved ikke å ende boka med nederlaget til Sanders på landsmøtet til DNC, men heller la den fortsette med revolusjonen etter tapet, gjør at boka vekker et slags håp for et nytt USA og flere progressive kandidater.

Bernie Sanders og det nye USA er boka du skal plukke med deg fra bokhandleren neste gang du er innom. Den gir deg en livlig skildring av Bernie Sanders, bevegelsen rundt han og det politiske USA. Strisland har virkelig klart å sette fingeren på hva som rører seg i «the land of the free». Gjennom å møte alle slags politiske supportere under sin reise i USA klarer Strisland å tegne et spennende og interessant, men også forståelig, bilde av det politiske kaoset som herjer i USA. Jeg vil også gi honnør til forfatter for språket som er med på å innkapsle leseren, noe som er oppløftende å møte i sakprosa. Enten du liker Bernie Sanders eller ei, så er dette en av de politiske bøkene man børe lese i år.

Magnus Marsdal
Frihetens mødre
Forlaget Oktober, 2018, 261 s

Har venstresiden vært på retrett i tretti år fordi vi aldri forsto dette med frihet? Stemmer det at sosialdemokratiet byttet bort frihet mot likhet? Hvor er mennesker mest frie – i USA eller i Norge? Dette er de store spørsmålene Magnus Marsdal, leder av tankesmien Manifest, undersøker i sin nye bok Frihetens Mødre.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Forlaget Oktober

Dette er viktige spørsmål å finne svar på. Hvem ønsker vel ikke å være fri? De i politikken som har eierskap til frihet vil være godt stilt for å vinne velgernes virkelighetsoppfatning. Marsdal, som har jobbet med bokprosjektet i 7 år, leverer et grundig, viktig og spennende produkt.Boka tar utgangspunkt i Marsdals oldemor Sanna og hennes søster Lina, som flytter til USA på jakt etter et bedre liv, imens Sanna blir igjen på Brasøya på Helgelandskysten. Marsdal, i foreldrepermisjon i USA, bestemmer seg for å oppsøke Linas etterkommere i USA for å finne ut hvilken slektsgren som fikk mest frihet. Familien i «the land of the free» – USA, eller den sosialdemokratiske arbeiderfamilien i Norge? Slektsforskningen gjør det enkelt å følge historien og konkretisere frihetstoppfatningen, som fort kan fremstå abstrakt i politisk debatt.

Den amerikanske friheten er bygget på ideen om at statens innblanding alltid vil være mer ufri, og at desto mer fritt markedet er, desto mer fri er innbyggerne. Tea party-aktivisten Heidi Monsun, som Marsdal møter på Northgate Mall i Seattle, mener at personlig ansvar er selve nøkkelen til frihet. Dersom det kun er din innsats – ikke statens – som er bakgrunnen for din frihet, vil du oppnå en fullkommen frihet, slik vi blir fortalt i mottoet: «Land of the free, home of the brave!»

Men grunnlovens vern av ytringsfriheten – The First Amendment – beskytter individet mot myndighetenes inngrep, ikke bedriftslederens. Resultatet blir arbeidere som blir i jobber med seksuell trakassering eller politisk sensur, fordi det å si sin ærlige mening kan komme til å koste dem jobben, og i mange tilfeller også helseforsikring som kommer med den.

Her blir forskjellen på den amerikanske og den norske frihet tydelig. I USA har man friheten til å dominere. Trump kan si «you’re fired!» uten saklig grunnlag, mens vi i Norge har et vern mot slik oppsigelse. Vi har frihet fra dominans. Den norske friheten er til for folk flest – den amerikanske friheten er til for de øvre samfunnslag. Den norske friheten er egalitær, mens den amerikanske er hierarkisk. Der amerikanerne ser på statlige inngrep som et hinder for frihet, argumenterer Marsdal for at vi i Norge, gjennom skattepenger, har finansiert institusjoner og kjempet frem rettigheter som sikrer oss frihet. Dette gir oss valgalternativer, og frihet uten valgalternativer er en mager frihet. Marsdal skriver at «De økonomiske omstendighetene Adam Smith døpte «markedets usynlige hånd», kalte pionerene i amerikansk fagbevegelse nødens og avhengighetens sverd. «Nødens sverd avtvinger vårt samtykke», skrev arbeideren Thomas Skidmore i New York i 1829.»

Fortellingen i Frihetens Mødre blir ytterligere aktualisert når Marsdal trekker inn Ileana Ducu, vaskehjelpen fra Romania. Tilsynelatende er alt på det rene hos vaskefirmaet Marsdal og familien ansetter Ducu fra, men det viser seg fort å ikke stemme. Hun lever under det samme ufrie skrekkregime som mange arbeidere i USA.

Utviklingen i norsk arbeidsliv viser at Norges frihet ikke vokser lineært. De underordnedes avhengighet, pluss maktens vilkårlighet, skapte til sammen grunnlaget for den ufrihetens mentalitet vi kalte husmannsånd. EØS, bemanningsbransjen og 0-timerskontrakter uten lønn mellom oppdrag, tvinger frem den samme mentaliteten. Det vokser frem et løsarbeidersamfunn i Norge der arbeidere ikke kan fagorganisere seg eller si sin mening uten å frykte for jobben de er avhengig av.

I et intervju med Aftenposten sier Marsdal at: «Det er mye viktigere for meg å skrive en bok som kan bety noe mer enn å være med i en relativt forutsigbar debatt hver uke». Det klarer Marsdal med Frihetens Mødre. Han er på banen som premissleverandør for venstresiden – neste oppgave er å finne ut hva som må gjøres for å beholde og utvide den friheten som gjør oss selvstendige og rakryggede.

Tollef Hovig
Forandring
Bind 1: Kapitalens svanesdang
Bind 2: Den store sammenhengen
Kolofon, 2017

Tollef Hovig har gjort et imponerende forsøk på å sammenfatte menneskenes historie fram til vår tid. Noen av prediksjonene hans av vår videre tid er også interessante. Likevel halter tobindsverket både i dybde, struktur og mangelfulle analyser.

Ivar Espås Vanegn er historielektor og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Kolofon

EN EUROPEISK GLOBALHISTORIE?

Første bind i tobindsverket tar for seg menneskenes historie fra de første avanserte menneskeapene, til vår tids industrikapitalisme. Mye av dette er interessant og spennende lesning. Hans utgreiing av de tidlige perioder i menneskets historie, fra perioden med storviltjakt, til jordbrukets og de første sivilisasjonenes tilblivelse, er både spekket med detaljer og gode overblikk. Detaljkunnskapene sitter løst, og sjøl synes jeg å ha lært mye både om økonomiske og religiøse forhold av disse delene.

Boka virker på mange vis som et nytt tilskudd i tradisjonen globalhistorie, altså historieskriving som forsøker å se forbi den tradisjonelle nasjonshistoria, men heller fokusere på verdenshistoria over landegrensene. Dette skulle både motvirke nasjonalistisk fordreining av historiefaget, samt åpne viktige perspektiver for viktige transnasjonale prosesser innen økonomi og tenkning, og ikke minst: bøte på mange års svært Europa-sentrert historieskriving. Her kommer den første unnlatelsessynden i Hovigs verk. Når man påberoper seg å skrive en framstilling av menneskets historie som «Den store sammenhengen», og knapt beveger seg utafor den vesterlandske kulturkrets, sier det seg sjøl at man mister noe. Joda, hans dekning av de tidlige oldtidssivilisasjonene i Mesopotamia og Den fruktbare halvmåne er gode og utførlige, men derifra beveger han seg knapt utafor Europa. Enorme sivilisasjoner som den kinesiske og indiske er så vidt nevnt. Resten av verden utafor Europa nevnes mer eller mindre bare når de kommer i kontakt med europeerne. Det er en ærlig sak å ville skrive et verk om den vestlige kulturkrets’ historie, men da bør man være mer ærlig om at det er dette man prøver på.

SKRÅSIKKERHET OG MANGLENDE REFERANSER

Noe typisk når personer som ikke er faghistorie skriver historie, er skråsikkerheten. Man konkluderer gjerne raskt når man trekker koblinger mellom ulike fenomen, kanskje uten at man veit at dette er omdiskutert eller én av mange ulike tolkninger mellom fagfolk. Jamt over styrer Hovig unna slikt, og passer som oftest på å understreke at ting er «uvisst» eller «omdiskutert» når han veit de er det. Likevel hender det flere ganger gjennom lesninga at jeg spør meg sjøl: Er dette virkelig sant? Med tanke på kunnskapene forfatteren åpenbart er i besittelse av, er det godt mulig det er det. Men dette ville blitt gjort mye lettere med noen enkle kildehenvisninger til de mer radikale påstandene som framsettes. Det finnes som oftest ikke, ogforuten litteraturlista til hvert kapittel, er det umulig for meg å vite hva forfatteren baserer påstandene sine på, med mindre dette spesifikt nevnes. Det er en stor svakhet for et bokverk som gaper over så mye.

RESSURSMANGEL OG ØKOLOGISKE KRISER

Noe av det mest interessante i boka er i bind 2 hvor Hovig prøver å si noe om hvor menneskeheten er på vei. Da kommer han selvsagt ikke forbi menneskenes påvirkning på miljøet og klimaet.Hovig skal ha honnør for at han ikke lar klimaspørsmålet fullstendig overdøve spørsmåla om andre kriser: energikrise, forsuring av havene, vannkrise, ressurskrise, overbefolkning m.m. Uavhengig av om man fornektermenneskeskapte klimaendringer eller ei, gjør man seg en bjørnetjeneste om man unnlater å snakke om disse.

Men også her synes jeg Hovig underkommuniserer flere av dem. Han bruker for eksempel mye tid på å snakke om de begrensa reservene og den ujamne fordelinga av ferskvann på jorda, noe vi som er opptatt av økonomi og internasjonale relasjoner bør gjøre mye mer. Derimot snakker han relativt lite om hvordan vi skal klare å produsere og fordele nok mat til kommende generasjoner, estimert til totalt 12 milliarder mennesker i 2015, når vi etter hvert ikke lenger kan benytte oss av fossile brensler eller store fosfatressurser. Bind 2 i boka heter tross alt Kapitalens svanesang. En skulle trodd at han dermed viet mye mer plass til nettopp motsetninga mellom kapitalismen og jordas bæreevne, slik for eksempel Pål Steigan og Naomi Klein, men også dette tidsskriftet har gjort ved flere anledninger de siste årene.

STRUKTUR, MÅL OG MENING

Jeg merker jeg sliter med å oppsummere disse to bøkene for folk. På den ene siden har jeg lært veldig mye, ikke minst om økonomisk og religiøs historie. Dette har jeg satt pris på, og håper at også andre kan dra nytte av dette. Hovig har gjort et enormt arbeid, og har på mange vis skrevet et unikt politisk verk med globalhistoriske veksler. Med en bedre struktur og med bedre oppfølging, kunne dette fått et bredt og kraftig nedslagsfelt.

Der kommer dog den andre siden. Jeg slet ofte med å forståhvor forfatteren ville. Noen ganger er det viet utrolig mye plass til periferi ting som ikke egentlig tjener til å underbygge de sentrale poengene i boka, og som heller ikke er særlig interessante. Strukturen er ofte svært rotete, og mye av språkføringer vitner tydelig om at dette er et enmannsverk, uten nok ressurser til redigering og etterarbeid. Mye av stoffet er dessuten veldig tungt, og gjør at jeg, som tross alt har utdanning innafor historie, noen ganger sliter med å følge med. Andre ganger er tonen lett og folkelig igjen. Dette skaper en vanskelig flyt å forholde seg til.

Alt i alt er ikke dette noe jeg anbefaler for hvem som helst. Dette verket krever mye, og man bør slik jeg ser det være temmelig belest for å få noe ut av dette. Dersom man dog først tar fatt på verket, vil man utvilsomt lære mye nytt, og vil trolig få igangsatt en rekke tankeprosesser om verdenen vi lever i, og verdenen våre barn forhåpentligvis skal arve i framtida.

Gøran Greider og Åsa Linderborg
Populistiska manifestet
Forlaget Natur & Kultur, 2018, 313 s

Åsa Linderborg, kultursjef i Aftonbladet, og Gøran Greider som er sjefsredaktør i Dala-Demokraten har begge fått utgitt flere bøker og begge er hjemmehørende på venstresiden. De er helt klart representanter for den kultureliten høyrepopulistene har som et av sine hatobjekter. I omslaget på boka kalles Populistiska manifestet for et «forsvar for populismen som politisk strategi».Ved å kalle det et «manifest» innrømmer de flørten med det kommunistiske manifestet, og mener det passer godt fordi de – som forfatterne av det kommunistiske – benytter seg av maktanalyse og konfliktterminologi, og framhever nødvendigheten av at folk organiserer seg og står sammen. De vil spre argumentasjonen om at en annen verden er mulig, nå som da. I boka framsettes det 151 teser. Disse er ikke i henhold til noen rekkefølge eller innbyrdes rangering. Noen teser er framsatte påstander som ikke kommenteres, mens andre blir grundig drøftet. Det gjør at boka kan virke tematisk springende, og at den framstår som en samling litt uferdige debattinnlegg.

Kari Celius er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Forlaget Natur & Kultur

Gjennomgangen av tesene analyserer populisme både som politisk strategi og «fenomen i tiden». Her er det mange gode poenger, illustrert med gode eksempler. Etter min mening er dette noe av det mer forklarende og oppklarende jeg har lest på dette tema.

Her er noen utvalgte poenger:

• Høyrepopulismens framgang må forstås som en protest mot 30 år med markedsliberalisme, der avregulering, privatisering og innstrammingspolitikk har bygget ned båndene mellom folk og senket deres forventninger til framtida.
• Høyrepopulistene tør å love noe, mens etablerte partier med sine bånd til den globale markedsliberalismen sier at det ikke fins andre alternativer enn det vi har i dag, dermed ikke kan love noe i det hele tatt. Inkludert her er de svenske sosialdemokratene som har utelatt klasse og konflikt fra poltikk og agitasjon.
• Det er arbeiderklassen som er blitt den tapende part gjennom disse 30 årene. De har mistet faste trygge jobber og velferd gjennom globaliseringa, men de blir også forsøkt fratatt klassebevisstheten når klasse er forsvunnet fra den politiske agitasjonen.
• Venstresiden er på ingen måte vernet i denne boka. De får sitt for moralisme og mangelen på folkelighet, for klasseforakt. Det er viktig å forstå dette som et grunnlag for at deler av arbeiderklassen slutter opp om høyrepopulistiske partier, heller enn moralisere over det.
• Venstresiden må tørre å ta diskusjonen om hvor stor innvandring et land kan ha, og den må ta på alvor de spørsmålene som høyrepopulistene stiller. De må besvares med argumenter og alternativ politikk, ikke avfeies. De må fortelle hvem som er den virkelige eliten, de som eier og forvalter kapital.

Når jeg leser det som skrives om flyktning- og innvandringspolitikken så tenker jeg at det er forskjell på norske og «svenske tilstander»: Sverige har vært åpne for å ta imot flere flykninger og asylanter, også før 2015. Det henger sammen med at de har hatt et borgerskap som har ønsket seg innvandring. I Norge har vi hatt en mer restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikk i utgangspunktet. Sosial dumping og arbeidsinnvandring behandles ikke i denne boka, kun innvandring/flyktningpolitikk. Det kan bety at det ikke har vært en del av den politiske debatten på samme måten som den er i Norge. En tilsvarende analyse av situasjonen i Norge ville vært annerledes.Behovet forfatterne ser for venstrepopulisme gjøres rede for i etterordet. Venstrepopulismen disse holder fram er snarere representert ved Jeremy Corbyn og Bernie Sanders enn Podemos og de søreuropeiske/søramerikanske folkelige bevegelsene.

I etterordet uttrykkes populismen som «en budbringer gjennom demokratiet». Det høres litt luftig ut, men det betyr noe slikt som at den er et slags termometer som viser tilstanden til et samfunn eller en tidsepoke. Det gjelder enten populismen framtrer som dypt usympatisk og nasjonalt innsnevret, eller som systemkritisk og utopisk.

Det går føre seg ei omfattande forsking på Marx. Her skal eg berre konsentrere meg om nokre relativt få arbeid som ikkje er særleg godt kjend i Noreg, og som er viktig for vidareutvikling av den marxistiske tenkemåten og utforminga av radikal politikk her og no. Eg har omsett ein god del av dei tekstane eg kommenterer. Det finn du i notane, saman med biografiske opplysningar. Vil du forstå meir om det eg skriv, så er det nyttig lesing. Den nyare forskinga held seg nøye til Marx sine opphavlege tekstar og situasjonen dei blei laga i. Ein er ikkje lenger så prega av all den kritikken som sprang ut av forvekslinga mellom Marx sine analyser, teoriar og tankar og den omforminga og ideologiske bruken av dei som fann stad under Stalin og kritikken av han. Resultatet av denne forskinga er ei rehabilitering av Marx som leiande teoretikar i arbeidet for å oppheve kapitalismen.

Terje Valen er medlem av Raudt Bergen. Han bloggar på www.tvalen.no.
Foto: John Jabez Edwin Mayal/International Institute of Social History

INDRE SAMANHENG OG PROFITTRATEN SIN FALLANDE TENDENS

Påstanden om at Marx sine teoriar manglar indre konsistens, har gjort at mange som har bruk for Marx sin økonomiske teori i den politiske og økonomisk kampen sin, ikkje har hatt tiltru til han.

Andrew Kliman er av dei som har vist at denne påstanden er feil. Etter det har det vore ein lang debatt om dette der dei som forsvarer den gamle påstanden har lansert angrep på angrep mot Kliman utan å kunne motprove det han har vist.

I 2013 gav han så ut boka Reclaiming Marx’s Capital der han samanfatta heile debatten frå han starta på 1800-talet og fram til i dag og der han han la fram sitt eige standpunkt. Då kunne han vise at påstandane om manglande indre samanheng hos Marx byggjer på lesemåtar der utgangspunktet har vore å prove manglande konsistens. Men om ein tar utgangspunkt i vanleg vitskapeleg praksis, så må ein først undersøke nøye om det finnast haldbare tolkingar av teksten som kan gi indre konsistens, før ein slår fast at slik konsistens ikkje finnast. Det har ikkje Marx sine kritikarar gjort. Dernest gir Kliman ei tolking som godt samsvarer med Marx sine tekstar og som gir indre konsistens og dermed at Kapitalen, sett frå eit vitskapeleg synspunkt, ikkje kan skuldast for manglande konsistens. Med det er boka rehabilitert som eit sentralt vitskapeleg verk om økonomi og det må vere utgangspunktet for kritikk av ho. Eg skal ikkje gjennomgå dette i detalj, men viser til ei melding av boka frå økonomen Michael Roberts.¹

Kliman gav så i 2015 ut ei bok, The Failure of Capitalist Production – Underlying Causes of the Great Recession, der han går inn på den empiriske utviklinga av kapitalismen ut frå ei marxistisk analyse. Den aukande organiske samansetninga av kapitalen tvingar fram lågare profittrate og når denne når ei grense kjem stans i investeringar og følgjande krise.

Han legg vekt på at arbeidarklassen må vere verkeleg leiande i utviklinga også etter ein revolusjon. Og viss vi ikkje klarer å oppheve kapitalismen, så går vi inn i ein periode med kriser som må løysast gjennom stadig større øydeleggingar av produktivkrefter – konstant kapital – og at dette krev djupe økonomiske kriser, men og nye verdskrigar.

AVSPEGLING OG FØRESTILLING

Isabelle Garo er viktig i den nye internasjonale marxistiske renessansen. Ho er utdanna filosof og underviser ved franske vidaregåande skoler og har gjeve ut fleire bøker². I 1996 tok ho doktorgraden på Reflet et représentation dans la pensée de Marx ved universitetet Paris-1. Ho er med i ei gruppe som arbeider med å gi ut Marx sine samla verk på fransk.

I 2000 gav ho ut Marx, une critique de la philosophie, 2000 der ho la fram resultata frå doktoravhandlinga. Der tar ho utgangspunkt i omgrepet førestilling (Vorstellung) hos Marx. Dermed kan ho gå inn i Marx sin kunnskapsteori som ho seier har vore definert som «hjartet» i den materialistiske dialektikken. Altså: korleis utvikla Marx, gjennom alt han skreiv, synet sitt på måten menneska dannar seg førestillingar om verkelegheita. Eit av dei viktigaste tekstene som ho viser til, er frå Den tyske ideologien, Feuerbach³.

Det sentrale her, som Garo framhevar, er at menneska produserer førestillingane sine ut frå heile livssituasjonen sin, ikkje gjennom ei passiv spegling av verkelegheita i medvitet sitt, men ein aktivt produksjon, innan si samfunnsmessig ramme, for å skape førestillinga i medvitet ut frå den verkelegheita som eksisterer utanfor medvitet i formidla samband med dette. Den forenklinga som Engels gjorde då han snakka om spegling eller attspegling, og som Lenin følgde opp i det filosofiske verket sitt om empiriokritisismen⁴, og som har prega delar av «marxismen» etter dette, er altså ikkje i samsvar med Marx sine tankar om det same. Eg har laga eit notat etter lesing av boka som går inn på dette i større detalj.⁵

For forståinga av Marx sin erkjenningsteori er dette et like viktig arbeid som Andrew Kliman si rehabilitering av Kapitalen.

Som poet er ho òg interessert i tilhøvet mellom kunst og kapital og har skrive ei viktig og interessant bok om dette som eg har omsett delar av.⁶

DEN NYE DIALEKTISKE LOGIKKEN

Lucien Sève er ein sentral forskar på Marx. Han skriv no eit fire binds verk der han, ut frå ei nøye nylesing av Marx sine tekstar, kan kritisere ei rekke tolkingar som eigentleg byggjer på overflatisk lesing og lesing av mindre utval av tekstane. Han bruker alle Marx sine tekstar i framstillinga si. Det han skriv er innhaldsrikt og grundig dokumentert. Er du usamd, er det lett å sjå.

I Frankrike fall Marx ut av filosofistudiet på universiteta etter angrepa frå dei nye filosofane på 1970-talet. Gjennom Sève sine arbeid har han komme inn att.

Sève sitt viktigaste arbeid er samanfatta i eit planlagd fire binds verk med samletittel Penser avec Marx aujourd’hui. Dei tre første binda er ute. Det er Marx et nous frå 2004, L’homme frå 2008 og La philosophie frå 2014. Han jobbar no med bind fire som har undertittel Le Communisme.

Det tredje bindet omhandlar korleis Marx utvikla materialismen og dialektikken gjennom arbeidet med Kapitalen.

Konklusjonen er at Marx er den store fornyaren av logikken etter Aristoteles sine syllogismar med Carnap si vidareutvikling av desse, og han avdekker korleis Marx oppheva heile den gamle filosofiske logikken sine idealistisk lineært, stilleståande logiske kategoriar og erstattar dei med endringsprega, dialektiske og materialistiske logiske kategoriar som gjer det mogleg å forstå kompliserte system i endring. Det er ikkje mogleg ut frå den gamle logikken.

Det finnast ein kortversjon som han skreiv i 2012, Karl Marx – écrits philosophiques. Eg har omsett han. ⁷ Vil du verkeleg vite kva det dreier seg om, kan du sjå på den.

KLASSEKAMPANE

Domenico Losurdo er ein kjend italiensk Marx-forskar og eg skal ta for meg boka Der Klassenkampf – die Rückkehr des Verdrängten (Italiensk utgåve 2013, tysk 2016). Med utgangspunkt i Det kommunistiske partis manifest viser han at Marx alt i denne teksten har ei allsidig forståing av klassekampen. Her skriv nemleg Marx at klassekampen er kampar mellom klassane, kampar for å oppheve kvinnene sitt slaveri i den borgarlege familien, kampar for at arbeidarane må erobre statsmakta i sine nasjonalstatar og kampar om ideologiar. Så viser han at Marx også såg på kamp for nasjonalt sjølvstende som klassekamp, og at det òg gjeldte slavane sine kampar mot slaveeigarane i USA. Dette gjer at mange klassar og lag i folket deltar i sine kampar, ut frå sine særeigne tilhøve i samfunnet.

Desse kampane går ikkje parallelt, dei følgjer sine eigne banar. Det er naudsynt å sameine dei forskjellige typane klassekamp i retning felles mål. Dette er svært vanskeleg fordi den herskande klassen er flink til splitte klassekampane og få folk til å kjempe mot kvarandre i staden for å finne saman. Berre når kapitalismen er oppheva vil dei forskjellige kampane kunne førast fram til avgjerande sigrar.

Han seier at vi lever i den kolombianske epoken, dvs. tida etter at Columbus kom fram til Amerika og dei vestlege maktene tok til å dominere, røve og undertrykke alle andre statar, og fram til i dag, då han går mot slutten, på grunn av framveksten av dei store økonomiane i aust – Japan, Sør-Korea og først og fremst Kina.

For at dei avhengige landa skal kunne utvikle seg på sjølvstendig vis, må dei erobre nasjonalt sjølvstende, kaste ut imperialistane, ta makta over sin eigen økonomiske utvikling, og klare å få til ei rask utvikling av produktivkreftene gjennom storstilt industrialisering. Utan dette vil dei utan tvil falle tilbake i hendene på imperialistmaktene.

Ut frå dette tar han opp situasjonen til land som Kina, Russland, Nord-Korea, Russland, Iran, Syria og Venezuela som er utpeika til hovudfiendane til Vesten, fordi dei columbiske statane med USA i spissen ikkje har kontroll der.

Han ser Kina som ein stor inspirasjon for alle statar og nasjonar som vil ut av den columbiske imperialismen sitt grep. Det er ikkje mogleg å komme seg ut av dei columbiske statane sin makt utan politisk sjølvstende og industrialisering. I Kina har dei klart å få nasjonalt sjølvstende og rask industrialisering. Under Mao blei grunnlaget skapt, og det Deng gjorde var òg heilt naudsynt. Utan det ville Kina med usvikeleg sikkerheit bli underlagt under columbiarane att. Utviklinga i Russland frå revolusjonen, gjennom Stalin-tida og fram til no vert analysert på same måten.

Columbiarane er rovgriske, omsynslause, utruleg gruelege og løgnaktige. Dei driv folkemord utan å blinke, dei slepp atombomber over menneske og innfører restriksjonar på handel som til dømes drep 500 000 born (som i Irak for ikkje lenge sidan). Og dei prøver å stå fram som forsvararar av menneskerettar og demokrati.

Og han konkluderer med at den columbiske epoken er på hell no og at det økonomiske og politiske tyngdepunktet trekk mot aust, med Kina i spissen. Berre ein stor krig kan hindre at dette skjer.

UTVIKLING AV OMGREP OG KATEGORIAR GJENNOM ARBEIDET MED KAPITALEN

Enrique Dussel er relativt ukjent i det radikale miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Men han er den som kanskje har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx’ Kapitalen ved at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Dussel vil finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte, for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Han tar oss med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit av dei viktige poenga hans er at arbeidarane ikkje er kapital. På grunn av dette er ikkje arbeidarane innelukka i det kapitalistiske systemet på ein slik måte at dei ikkje kan sjå det utanfrå. Det gjer at teoriar som går ut frå dette og dermed hevdar at arbeidarklassen ikkje kan vere ei kraft for å oppheve kapitalsystemet, tar feil (som André Gorz og andre pessimistar). Eit anna poeng er at det kapitalistiske systemet er umoralsk fordi det er grunnlagd på tjuveri av arbeidskraft kamuflert under eit skinn av likskap som kjem fram i at arbeidaren og kapitalisten er formelt likeverdige partar når arbeidaren sel arbeidskrafta si. Eg har skrive ein

tekst som går inn på dette i meir detalj.8

REHABILITERINGA AV MARX OG VARIG ENTUSIASME

Den nyare Marx-forskinga viser at Marx, gjennom det grundige arbeidet sitt med å finne logikken i kapitalen si utvikling og korleis denne trer fram på ymse nivå i samfunnet, både er den store fornyaren av den økonomiske vitskapen og den filosofiske logikken. Han er også ein fornyar av historievitskapen, av korleis statar og sivilsamfunn utviklar seg og korleis vi kan gripe inn i dette. Dermed er han ein fornyar av politikken og ein inspirator i det daglege politiske arbeidet i alle kapitalkritiske parti og rørsler. Det gir mykje energi å studere han, og utan det vil vi nok ikkje kunne oppheve kapitalismen.

Sluttnoter:

1 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm
2
-Marx, une critique de la philosophie, Seuil (Points Essais), Paris, 2000
-L’Île – légendes définitives, Le Bruit Des Autres, Limoges, 2001 (Poésie)*
-L’Idéologie ou la pensée embarquée, La Fabrique, Paris, 2009
-Foucault, Deleuze, Althusser & Marx – La politique dans la philosophie, Démopolis, Paris, 2011
-Consignes pour un communisme du XXIe siècle, La Ville Brûle, Montreuil, 2011 (Poésie et livre-objet)
-Marx et l’invention historique, Syllepse, Paris, 2012 , La Ville Brûle, Montreuil, 2013 dir. avec J.-N. Duca- nge, Marx politique, La Dispute, Paris, 2015
3 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf
4 V.I. Lenin, Materialismen og empiriokritisismen, Falken forlag, 1982.
5 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filo- sofien%202000.htm
6 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm
7 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm
8 http://marxisme.no/den-umoralske-kapitalismen/

Natten til 15. april 1918 glir 4 skip rolig inn Saltenfjorden. Ett av skipene seiler inn til Rognan for å «vokte» lensmannen der. De tre andre; «Aafjord», «Erling Jarl» og «Farm» ankrer opp ved Finneid kai i Fauske. Om bord er det 350 soldater, masse våpen, komplett mannskap til båt og jernbane. Målet er å innta gruvebyen, ta over kontrollen av all kommunikasjon mellom Finneid og Sulitjelma, og arrestere personer med oppviglerske eller revolusjonære tanker.

Først og fremst hovedpersonen Johan Medby, men også arbeidere i Sulitjelma som hadde hjulpet han. Forbrytelsen; militærnektelse og bråk mot myndighetspersoner.

John Strøm er historiker og pensjonert lærer bosatt i Fauske. Tidligere redaksjonsmedlem i Saltdalsboka og Fauskeboka.
Foto: Norsk Jernbanemuseum

I år er det hundre år siden Sulitjelmaaffæren satte Indre Salten til de grader i begivenhetenes sentrum.

For å forstå bakgrunnen for disse dramatiske hendelsene må en først gå tilbake i tid og se litt på nasjonale og internasjonale hendelser.

VERDENSKRIG OG REVOLUSJON, DYRTID OG ANTIMILITARISME

1. verdenskrig startet i 1914. Norge var nøytralt, det vil si at de ikke deltok i krigshandlingene. Landet ble allikevel trukket inn i krigen da Tyskland fra januar 1917 erklærte uinnskrenket ubåtkrig mot alle land som forsøkte å frakte forsyninger til Storbritannia. Norske fraktebåter ble senket både før og særlig etter økning i ubåtaktiviteten og mange sjøfolk omkom. Dermed opplevde nordmenn en sterk nedskjæring av forsyningene til landet. Varene steg dramatisk i pris mens lønningene sto stille eller gikk ned. Det ble både «dyrtid» og en tidlig «jappetid» med den følge at konflikten mellom «vanlige» arbeidsfolk og de rike økte dramatisk.

Prisene på matvarer økte mere i Norge enn i Danmark og Sverige fra 1914 til 1917. Indeksen for matvareprisene steg også ekstra i 1917; fra 180 i mars 1917 til 230 i november samme år, på samme tid som reallønna gikk ned fra 100 i 1914 til 77 i 1917. (fra Askeröi 1970). Utrolig nok var det høykonjunktur og full sysselsetting, mange fikk seg jobb, men til svært lav lønn. (23 % lavere i 1917 enn i 1914). Arbeiderne krevde at noe måtte gjøres for å avhjelpe den direkte nøden som bredte seg. Det ble gjennomført en dags suksessfylt demonstrasjonsstreik.

De kravene som ble fremmet i forbindelse med demonstrasjonsstreiken var fremsatt av AP og AFL (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, nå LO) i fellesskap. Både partiet og organisasjonen hadde på denne tiden en reformistisk, nærmest borgerlig ledelse. Etter demonstrasjonsstreiken imøtekom den borgerlige regjeringen på langt nær de krav som var fremsatt.

På forhånd var det vedtatt at hvis en ikke fikk gjennomslag for de fremsatte krav skulle man innkalle «til en almindelig arbeiderkongres». Kongressen skulle få folk fra grunnplanet i organisasjonene til å drøfte om det skulle gjennomføres en generalstreik. I Martin Tranmæls fravær avlyste dyrtidskomiteen, bestående av reformistiske ledere fra parti og fag- bevegelse, arbeiderkongressen og avviste også et vedtak om en militærstreik. Dette ble det sterk reaksjon på i grunnplanet i de to organisasjonene. Avisen «Klassekampen» krevde før avlysningen av kongressen at den måtte samles, og det måtte opprettes arbeiderråd – inspirert av rådene i Russland. Rådene skulle være en grasrotpressgruppe mot myndighetene for å få fremmet radikale vedtak.

Det var et opprør på gang i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen. Dette opprøret var ledet av «Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund», «Fagopposisjonen» og andre radikale krefter. Disse organisasjonene virket innad i arbeiderbevegelsen, de ville ikke danne nytt parti eller ny fagorganisasjon. De så at den gamle ledelse ikke var i kontakt med de rådende forhold i landet. De ville revolusjonere parti og fagbevegelse slik at politikken reflekterte forholdene i samfunnet. «Fagopposisjonen» hadde siden 1911, med utgangspunkt i fagbevegelsen i Trøndelag, jobbet for å dreie AP og fagbevegelse i en mere radikal retning. Lederen var Martin Tranmæl. De tok makta ved landsmøtet i 1918.

Antimilitarismen sto sterkt i arbeiderbevegelsen helt fra partiets dannelse i 1890-årene. Motstanden mot militæret fortsatte under 1. verdenskrig, den styrket seg frem mot 1917. Regjeringen foreslo en sterk økning av bevilgninger til militæret. Arbeiderne syntes det var galskap å bruke masse penger på våpen når folk sultet. De ville heller ha «dyrtidstillegg» i lønna for å bøte på den nøden som rådde blant det arbeidende folk. De ville også at AP skulle vedta almen militærstreik på programmet, som vi så skjedde ikke dette.

Kravet om en antimilitaristisk aksjon var nært knyttet til kravet om et dyrtidstillegg. Fikk man ikke det og det ble en generalstreik regnet man det som høyst sannsynlig at regjeringen kom til å kalle inn militære tropper for å roe ned gemyttene eller utføre streikebryterarbeid slik at den gode fortjenesten for de rike ble opprettholdt. I årene før 1917 var så langt militæret brukt mot arbeidere på Kongsberg, i Skien, i Bergen, på Rjukan og på Spitsbergen (Svalbard) (Askeröi 1970).

Kampen om Dyrtiden, og militærstreiken hadde en sentral plass i Tranmæls kamp om makten i Arbeiderpartiet. Måten dyrtidsaksjonene ble avviklet på var sentrale i opposi- sjonens nye linje, og sentrale i opptakten til Sulitjelmaaffæren i 1917 og hendelsene i Sulitjelma i 1918; troen på kraften på den Direkte Aksjon. Inspirert av utviklingen i Russland, Ungdomsforbundet, det amerikanske IWW (som inspirerte Tranmæl), Fagopposisjonen osv skulle arbeiderne overraske borgerskapet med en kraftig, godt iscenesatt markering og ikke vente på at den skulle treneres – og svekkes – ved å gå veien gjennom alskens organer.

Det er i ly av dette man må forstå hendelsene på Drevjemoen i 1917 og i Sulitjelma i 1918.

DREVJEMOEN 1917

Ovenfor har jeg vist at det lenge hadde vært en sterk motstand mot militæret i arbeiderbevegelsen. Ekstra sterk var denne motstanden i Nord-Norge. Peder Kaasmoli, daværende redaktør i avisa «Nordlys» ga en versjon av denne motstanden i sin forsvarstale i Høyesterett. Han var tiltalt for å ha skrevet en «militærnektervennlig» artikkel i 1917:

«Den antimilitaristiske bevægelse i Nord-norge, den er, mine herrer, født i fiskerbaaten, i fiskernes fattige hjem naar familjen drøftet hvordan de skulle klare det naar ældste gutten,…, skulle ind til moen og far skulde stræve alene…»

«Den antimilitære bevægelse begyndte samtidig med vernepligtens indførelse i nordnorge der saavidt jeg ved fandt sted i 1898. Den har øket gjennom tiårene.»

Motstand på grunn av behov for arbeidskraft i landbruket er en av forklaringene, Johan Medby sier selv dette om bakgrunnen for aksjonen i en artikkel i «Arbeidsmanden» nr 2/3 1948:

«Krigen (1. verdenskrig) avslørte brutalt de militaristiske og imperialistiske kreftenes skjendige spill… I Sulitjelma, på Kirkenes og andre anlegg var ideene til den revolusjonære ungdomsrørsla og fagopposisjonen fast forankra…. Det gikk et vekkelsens vårvær over hele landet, men mest i Nord-Norge. «Det avbrukne gevær» ble tidens symbol… Det var ingen «forsvarsnihilisme», men en naturlig klassebetont reaksjon mot et militærvesen som var et ensidig redskap i den herskende klassens hånd. Både i ord og gjerning gjorde borgerskapet det klart for alle og enhver hva militæret skulle brukes til her i landet.

Det var mot «den indre fiende», og fienden var arbeiderklassen.»

I 1917 var rekruttene fra Salten, Rana og Vefsn innkalt til 90 dagers rekruttskole på Drevjemoen med oppmøte 17. mai. 15. mai plukket båten opp rekruttene i Saltdal, Fauske og Bodø. Før båten dro hadde det vært møte på Rognan hvor man hadde uttrykt sterk motstand mot militæret, men vedtatt at man skulle reise nedover og heller vise en samlet motstand på selv Drevjemoen.

Vel framme i Mosjøen den 17. mai vasset rekruttene i høy snø derfra og opp til Drevjemoen. Brakkene de skulle bo i var kalde og de første timene ble brukt til å fottrakke plassen i leiren.

Ifølge Medbys artikkel i «Arbeidsmanden» samlet flere hundre mann seg til en revolusjonær demonstrasjon samme kveld. De startet med å gå vekk fra leiren i retning Mosjøen. Så slitne som de var etter dagens aktiviteter ble «rømningsforsøket» snart oppgitt. Etter dette fortsatte den antimilitære agitasjonen i leiren, det ble dannet en «aksjonskomite», delt ut flyveblader og vedtatt en demonstrasjon 19. juli. Da gikk man i demonstrasjonstog med gevær påsatt bajonett, sang «Internasjonalen» og andre revolusjonære sanger til befalets forferdelse. De vettskremte offiserene kom ikke til ordet; slagordene «Ned med militarismen» og «Leve revolusjonen» ljomet. Til slutt ble det ro i leiren.

Roen varte ikke lenge. Etter en tid ble rekruttene innkalt til forhør hos kompanisjefen. De mest aktive ble peilet inn, noe som førte til at Johan Medby og andre ble innkalt til militær forhørsrett. Medby ble først dømt til «kakebu» på over 20 dager på Drevjemoen før han ble overført til Bodø kretsfengsel. Etter en tid måtte han tilbake til Drevja for dom i krigsretten. Der ble Johan Medby dømt til 5. mnd fengsel. 34 andre soldater fikk fra 20. dager opp til 5 mnd. En annen soldat fra Rana, Martin Olsen, fikk også max straffen på 5. mnd. Etter dommen slapp de dømte fri i påvente av soning.

Vel hjemme fra Drevja fikk soldatene skryt for sine handlinger fra sine meningsfeller. Søndre Saltens kretsparti (av AP) vedtok at noen soning for Medby sin del skulle «hindres med alle til rådighet stående midler». Mens Medby ventet på innkalling til soning tok han i januar 1918 seg arbeid i Sulitjelma; på «Hanken».

Etter en tids jobbing fikk han brev med innkalling til Bodø kretsfengsel.

SULITJELMA TAR SAKEN

Hendelsene på Drevjemoen og dommene som kom i kjølvannet var godt kjent i Sulitjelma.

Arbeiderne støttet Medby, de visste også om innkallingen til soning, den var et hett diskusjonstema på arbeidsplassene rundt om i gruvebyen. Det er verd å merke seg at selv om det var en bedrift, Sulitjelma Gruber, så var det på det meste 10 forskjellige arbeidsplasser på stedet. Hver arbeidsplass hadde sin fagforening som igjen var innmeldt i det Stedlige Styre, senere Samorganisasjonen. I ettertid sa Medby selv at han var innstilt på å dra inn og sone straffen, men arbeiderne ville det annerledes. I et møte mellom et representativt utvalg av tillitsvalgte vedtok man å NEKTE Medby å sone dommen. Ifølge mange kilder ble dette vedtaket først fattet av ungdomslaget «Brandfaklen». Det ble sendt et skriv til politimesteren i Bodø om vedtaket. Et massemøte med 550 arbeidere 3. februar støttet vedtaket og brevet som var sendt.

Over nyttår møtte lensmannen i Fauske opp med et par medhjelpere for å arrestere Medby. De ble sendt ned med uforrettet sak med henvisning til vedtaket om at arbeiderne ikke ville utlevere Medby. I mars dukket selveste politimesteren i Bodø opp. Med seg hadde han 5 medhjelpere som var bevæpnet. De dro opp til Hanken og arresterte Medby. Han fulgte godvillig med. Arrestasjonen ble straks kjent i hele gruvebyen, arbeidet stoppet opp og arbeiderne møtte opp for å hindre politimesteren å ta med seg Medby. Ifølge Kåre Odlaug beregnet politimesteren i Bodø at det var ca. 4-500 ved Sandnes og ca. 1000-1200 ved Furulund. I tumultene mellom Sandnes og Charlotta tvang forsamlingen Medby bort fra det bevæpna politiet, avvæpnet dem og fjernet epålettene fra uniformene. Nå var det arbeiderne som holdt politiet i «varetekt» til det ble kjørt fram et ekstratog. Med det ble politiet sendt tilbake med uforrettet sak. I Sulitjelma var det «jubel og høy stemning» ifølge Medby i «Arbeidsmanden» i 1948

Ivar Orestad, en av politimennene som var med på aksjonen, sa i en bok han ga ut sammen med to kollegaer i 1959 at angrepet var dramatisk. De fikk tak i Medby uten problem oppe ved Hanken, men de la merke til en del finlendere der som «..hadde det travelt med å slipe knivene sine. Og for hver og en … gnislet han mellom tennene: «Satana Bergola, Satana Bergola». Om det var disse bemerkningene som gjorde at 13 finnlendere ble utvist etter militærets ankomst i 1918 er usikkert. Politimennene føler seg truet og var glade for at de kom seg uskadet fra stedet.

Etter denne hendelsen gikk livet i Sulitjelma videre. Nå sier en del litteratur at lite skjedde før militæret kom. Ifølge et brev fra formannen i Norsk Arbeidsmands Forbund (NAF) sitt Stedlige Styre til Arbeidsmandsforbundet i Kristiania var det skjedd mye. Brevet var sendt 24/4-1918 og er i Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo.

«I mellomtiden blev hær sat forhørsret i sakens anledning og der blev indstævnet 40 mand som alle møtte og avgav forklaring og ikke en eneste mand tenkte paa at hindre retten sitt arbeid og alt gik sin vante gang i Sulitjelma.»

«Der kom et telegram til ordføreren fra Amtmanden om at sammenkalde et massemøte i Sulitjelma for at formane arbeiderne til lydighet mod loven. Dette møte blev avholdt og man mente der ikke at modsette sig loven i anden form en som militærlov. Ordføreren og Viseordføreren skulde da utarbeide en framstilling til amtmanden, og vi trodde ikke at vi skulde faa militær hit, da allerede forhørsret var sat i saken(s) anledning.»

Dette brevet slår fast at arbeiderne hadde respekt for lov og orden, de ville bare ikke godta en dom av en militær domstol.

Det er mulig at en av grunnene til at militæret allikevel kom var at arbeiderne i Sulitjelma var blitt ytterligere radikalisert i løpet av 1917/1918. Inspirert av Den Russiske Revolusjon hadde man dannet arbeiderråd i alle fagforeninger over hele Sulitjelma. I første omgang skulle man sikre matforsyningen til arbeiderne på stedet. Man valgt også 2 representanter til Landsmøtet i arbeiderrådene i mars. Lars Næss fra Rognan ble der valgt inn i landsstyret. Den massive støtten arbeiderrådene fikk sendte nok et signal til myndighetene om at svært radikale tanker rådde på stedet.

I april 1918 skjønte man at noe var på gang. Telefonforbindelsen ble brutt, det ble brevsensur. Bare en melding kom frem til baker Oscar Ripnes på Kooperativen. Martin Tranmæl, redaktør i avisa «Ny Tid» meldte at militæret var på vei fra Oslo til Trondheim. Det ble heftige demonstrasjoner i Trondheim mens de militære fartøyene lå der. Man regner at ca 30000 arbeidere demonstrerte mot militæret. Skipene nådde frem til Finneid natt til mandag 15. april.

Reidar Hernes, en bodømann som i 1918 var på befalsskolen i Harstad og ble med på turen til Sulitjelma, fortalte i «Nordlandsposten» i 1968 om hendelsen. Han hevder at det var 480 personer totalt som var med på ekspedisjonen. Her tar han nok sterkt i, ca 380 er vel nærmere sannheten. Militæret var et gardekompani, noen fra befalsskolene i Trondheim og Harstad, mannskaper som kunne betjene ferge og tog, samt politifolk fra Oslo. Om bord på båten inn til Finneid ble det tatt inn 14-15 mitraljøser, ammunisjon og annet utstyr. Det ble fortalt at all arrestasjon skulle foretas av politiet, militæret skulle være med for å se til at arrestasjonene skulle skje.

Troppen nådde Sulitjelma sent på kvelden 15. april. De fant ikke Johan Medby. Han var på forhånd dratt på ski til Siriheim i Saltdal sammen med en annen kamerat, Martin Olsen, fra hendelsene på Drevjemoen. Der ble de en tid før de ble arrestert og sendt direkte til Bodø med det skipet som skulle passe på lensmannen i Saltdal. Sulitjelma ble beleiret, politifolkene som var støttet av de militære tropper arresterte 21 arbeidere, 13 finner og en del andre utenlandske arbeidere. Utlendingene ble utvist, Medby sendt til Kabelvåg hjelpefengsel i Lofoten. Etter 3 måneders på ordinær fangekost fikk han omgjort de resterende 2 månedene til 20 dagers «vann og brød». Av de 14 tiltalte i Sulitjelma ble 3 frikjent, 2 fikk 60 dagers fengsel, 1 fikk 50 dager, resten fra 36 dager til 30 dagers fengsel. Straffen deres ble sonet i Bodø kretsfengsel.

I en noe syrlig kommentar i «Nordlands Social-Demokrat» sies det om arrestasjonene:

«21 mann ble arrestert og transportert til Bodø kretsfengsel. Mange av dem tilhørte organisasjonens beste folk. Verket feirer nu sine store triumfer i ly av bajonetspidserne. Man har bare at peke ut de mest brydsomme, og man blir kvit dem paa en meget letvindt måte»

Hvor mange som man på denne måte ble kvitt under aksjonen er usikkert. Militærets aksjon i Sulitjelma viste at arbeiderne hadde rett i sin oppfatning av at militæret skulle brukes mot aktivister i arbeiderbevegelsen hvis de truet den rådende samfunnsorden. Staten gjenvant autoritet, men arbeidernes skepsis til militærvesenet ble nok heller styrket med aksjonen enn svekket.

Sulitjelmaaffæren viste også at ifølge myndighetene skulle respekten for den militære straffelov bevares på lik linje med den sivile. Sulitjelmaarbeiderne hadde latt seg avhøre og formant til ro av myndighetene med ett unntak; de respekterte ikke militær rett. Det førte til at de fikk sitt samfunn inntatt av militære tropper.

La oss avslutte med Johan Medbys egne ord om affæren: «Jeg ser ingen grunn til å distansere meg fra det som skjedde i Sulitjelma våren 1918. Disse hendelsene…vil for meg alltid stå som et eksempel på sunn og helhjertet arbeidersolidaritet i ei tid som var preget av krig og dype sosiale motsetninger…-et fulltonende uttrykk for den samme solidaritetsånd som manifesterte seg ved det historiske møtet på Langvassisen elleve år tidligere.»

Kilder:

Diverse artikler av Johan Medby, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2, Kåre Odlaug: Sulitjelma og Sulitjelma-affæren, Brenne, Høiberg, Orestad; Erind- ringer av tre politimenn gjennom 50 år (1959), Jan

E. Askerøi: Dyrtidsaksjonen og striden omkring den (1970), John Strøm: Sulitjelmaaffæren 1918 (1983)

Ettersom Kapitalen bok 1 feiret 150 årsjubileum i 2017, bestemte Marcello Musto og Babak Amini seg for å samle tekster fra alle verdens hjørner som i sum skulle dekke og diskutere alle utgivelsene av Kapitalen bok 1 som noensinne er blitt publisert. Jeg fikk en forespørsel om å skrive kapitlet «Norway», og selv om det finnes mange som er bedre rustet til å skrive denne historiske teksten enn meg, så var oppgaven for spennende til at jeg kunne la den passere. Boken heter The Dissemination of Marx’s Capital in the World (1867–2017), og kommer på Routledge 2018. Dette er en oversatt og lett redigert versjon av den engelske originalteksten om Norge.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid (Daidalos, 2017).
Foto: McLeod

1. OMSTENDIGHETENE RUNDT DE FØRSTE OVERSETTELSENE

1920- og 30-tallet var i Norge, som i mange andre vestlige land, politisk turbulente år for en venstreside som måtte manøvrere i et landskap i endring. Arbeiderpartiene delte seg og gikk inn og ut av Komintern. Revolusjonære syndikalistiske ideer med inspirasjon fra Sverige sto imot ideer om sentraliserte revolusjonære partier, med inspirasjon fra Russland, og den reformistiske klassesamarbeidsideologien som til slutt skulle bli dominerende innenfor den norske arbeiderbevegelsen.

De to viktigste partiene var Arbeiderpartiet (AP), som var grunnlagt i 1887, og Norges Kommunistiske Parti (1923) som ble grunnlagt i 1923 da et flertall i AP gikk inn for å forlate Komintern. Etter å ha blitt det største partiet i 1927, med 36,8 prosent av stemmene, dannet AP regjering for første gang, men på et så radikalt program at den bare varte i drøyt to uker.¹ Da Arbeiderpartiet igjen overtok regjeringsmakten i 1935, var det på en reformistisk plattform.

Den første oversetteren av Kapitalen til norsk sto midt i disse hendelsene. Erling Falk var initiativtakeren og den ubestridte lederen av den kommunistiske gruppen som tok navnet sitt etter tidsskriftet Mot Dag, og som ble grunnlagt i 1921 i forbindelse med splittelsene i AP. Mot Dag gikk inn i AP ett år senere som del av fraksjonen som ville bryte med Komintern,² særlig på grunn av spørsmålet om dan- nelse av uavhengige fagforeninger. Falk hadde også et elendig forhold til Komintern-lederne. På APs landsmøte i februar 1923, avsluttet Nikolai Bukharin talen sin med å slå fast at «Landsmøtet har å velge mellom Erling Falk og et godt forhold til Internasjonalen […]». Radek skal ha utbrutt i Oslo i desember 1922 at han skulle «kaste Falk i graven med knuste knokler», og Zinovjev uttalte i Moskva under eksekutivmøtet sommeren 1923, at en arroganse som Falks hadde han tidligere bare funnet hos Lord Curzon.

Mot Dag forlot AP i 1924 og gikk inn i NKP i 1927 – hvilket førte Falk, ironisk nok, tilbake til Komintern. Siden forlot de så NKP i 1929, og da Mot Dag ble oppløst i 1936, gikk de fleste av medlemmene inn i AP. Selv om de var en relativt liten gruppe med 100–200 medlemmer, hadde Mot Dag en sterk stilling på venstresida, særlig blant studenter; i mer enn 20 år kontrollerte de Det Norske Studentersamfund, og mange av medlemmene deres var betydningsfulle aktører i norsk politikk frem til midten av 1900-tallet.³

2. KAPITALEN I NORGE I MELLOMKRIGSTIDEN

Falk var opprinnelig mest tiltrukket av tankene til John Maynard Keynes, i tillegg til Charles Darwin og Sigmund Freud. Selv om han var en kommunistleder, og i yngre år aktivist i den Syndikalistiske fagorganisasjon Industrial Workers of the World i USA, hadde han ingen spesiell interesse for Marx eller marxisme. Dette endret seg med krakket på Wall Street i 1929. Den økonomiske krisa ga ham inspirasjon til å studere Kapitalen, og han begynte snart å arbeide med en norsk versjon.⁴

Falk oversatte bok 1 fra det han kalte «Engels fjerde tyske utgave» som han regnet for å være «endelig og avsluttet». Han støttet seg også på den franske og den engelske utgaven.⁵ Første bok ble utgitt i fire deler, hvor første (kapittel 1–4), og andre (kapittel 5–9) del ble utgitt i 1930, mens tredje (kapittel 10–16) og fjerde (kapittel 17–25) delen ble utgitt i 1931. Første og andre del kom raskt i to nye opplag (begge med en uten dato, og en datert 1932, og både tredje og fjerde del kom med nye opplag 1932). Dessverre kjenner vi ikke til det nøyaktige antallet trykte kopier eller abonnenter.⁶

Bok 2 av Kapitalen kom i tre hefter. Det første ble utgitt i 1932 (med nytt opplag i 1934), og det andre og det tredje i 1934. Falk utelot passasjer fra originalen i oversettelsen av andre bok fordi det «i enkelte tilfelle [har] vært nødvendig i meget høi grad å bryte den oprinnelige fremstillings form» slik at den ikke skulle bli mindre leservennlig enn første bok.7 Utgiverne regnet likevel oversettelsen for å være komplett – en løpeseddel som ble distribuert etter at tredje og siste del i annen bok, var utgitt slo også fast at oversettelsen av de to bøkene nå var komplett.⁸

Selv om Falk var leder for Mot Dag og den offisielle oversetteren, er det ikke helt klart hvem som faktisk arbeidet med teksten. Ett medlem av Mot Dag, Trygve Bull, hevder at oversettelsene ble gjort kollektivt – hele organisasjonen var mobilisert til å drøfte dem i lesegrupper.⁹ I følge Jon Elster ble bok 2 av Kapitalen i realiteten oversatt av faren hans, Torolf Elster, som også var medlem av Mot Dag. Jon Elster hevder blant annet at Falks tysk var så dårlig at han for eksempel trodde at ebenda [tilsvarer ibid.] var navnet på en forfatter, og lurte på hvem denne personen som ble så hyppig sitert, var.¹⁰

Den norske oversettelsen av bok 1 av Kapitalen var en suksess, både politisk og økonomisk. Til å begynne med ble bøkene, siden de var utgitt på Mot Dags eget forlag, Fram Forlag, i stor grad oversett av sosialdemokratene, som så på Mot Dag som en konkurrent.¹¹ Men etter hvert som bøkene ble spredt og lest rundt omkring i landet, publiserte Arbeiderbladet en omtale i 1931, selv om avisa fortsatte å advare mot Fram Forlag.¹² Etter at Mot Dag ble oppløst i 1936, ble Fram Forlag tatt over av sosialdemokratiske Tiden Norsk Forlag, og dermed ble to tidligere fiender venner igjen. Dette gjorde det også mulig for Falk å gi ut de to heftene han fikk oversatt av Kapitalens bok 3 i 1938 og 1939. Bok 3 ble altså gitt ut av et sosialdemokratisk forlag samtidig som reformismen fullstendig tok revolusjonens plass som partiets politiske strategi. Erling Falk døde i august 1940.

Med unntak av om lag 7 år, styrte AP Norge fra 1945 til 1981. Interessen for marxisme i partiet hadde allerede dalt før annen verdenskrig og gikk inn i fritt fall i etterkrigsperioden. NKP fikk, ikke minst takket være sin heroiske innsats under krigen, 11,9 prosent av stemmene i valget i 1945. Men velgerne falt snart fra.¹³ Selv om NKP var mer opptatt med å gi ut skrifter av Lenin (1870–1924), og aldri oversatte Kapitalen, bidro de med andre oversettelser av Marx, ofte oversatt av partimedlem Harald Holm.¹⁴

Både Mot Dag på 30-tallet og NKP etter krigen hentet mye inspirasjon fra tyske sosialistiske og kommunistiske grupper. En rekke NKP-medlemmer leste Kapitalen under studier i Moskva og Berlin: Harald Holm og Hans I. Kleven ved Partiehochschule Karl Marx og Regi Theodor Enerstvedt ved FDJs skole for ungdom i Øst-Berlin.¹⁵

3. 70-TALLET OG PAX

En rekke nye partier og grupper på venstresida oppsto og blomstret på 60- og 70-tallet. I 1970 og 1971 ble utdrag fra alle Kapitalens tre bøker trykket av Pax Forlag – et sosialistisk forlag som oppsto i 1964 fra det pasifistiske måneds- tidsskriftet Pax, som i sin tur hadde blitt opp- rettet av Folkereisning mot krig i 1962. Pax ga ut disse utdragene i tre deler i sjubindsverket Karl Marx Verker i utvalg: bok 5 (270 sider fra bok 1), bok 6 (ca. 100 sider fra bok 1, 140 fra bok 2 og 60 fra bok 3) og bok 7 (ca. 220 sider fra bok 3). Disse var redigert av Jon Elster og Einhart Lorenz og oversatt av Tom Rønnow, en profesjonell oversetter som sto bak de fleste Marx-oversettelsene for Pax.16 I 1978 kom Marx i ett bind, med deler av Kapitalens bok 1 (fra kapittel 8, 11–13 og 24) og 3 (fra kapittel 27). Grunnen til at disse utdragene ble valgt var, i følge Elster og Lorenz, at de besto av «historiske analyser».

Pax har aldri blitt eid eller kontrollert av et parti eller en organisasjon, men det var til tider løst assosiert med Sosialistisk Venstreparti (SV). Men ingen direkte oversettelser av Kapitalen kom direkte fra SV eller SF. Oversettelser kom heller ikke fra Kommunistisk Universitetslag (som derimot kanskje leste bøkene grundigere enn de fleste) eller fra trotskistiske miljøer (i følge Helge Ryggvik, en sentral person innenfor Internasjonale Sosialister, var dette for deres del på grunn av at de gjennom sin nære kontakt med Storbritannia leste mye på engelsk, og at de oversette av andre tekster, som skriftene til Leon Trotskij og Rosa Luxemburg.¹⁷

 

4. OKTOBER-UTGAVEN FRA 1983

Den versjonen av Kapitalens første bok som er mest utbredt i dag, ble første gang utgitt av Forlaget Oktober, som ble etablert i 1970 av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) (SUF(m-l)). SUF (m-l) var en maoistisk ungdomsorganisasjon som hadde brutt med moderpartiet SF. Da Arbeidernes kommunistparti (AKP) ble grunnlagt i 1973, overtok de eierskapet til Oktober.

I 1978 hyret Oktober inn Erling Kielland og Stein Rafoss for å lage en ny norsk oversettelse av Kapitalens bok 1. Kielland og Rafoss oversatte fra den fjerde tyske utgaven, men så også hen til tidligere norske oversettelser, i tillegg til engelske, franske og spanske oversettelser. I følge Rafoss var hensikten å gjøre oversettelsen både vitenskapelig korrekt og språklig attraktiv. Falks oversettelse fra 30-tallet var upresis, spesielt med tanke på filosofiske begreper, mens Rønnows oversettelse fra 70-tallet, i tillegg til å være ufullstendig, lå språklig for nær den tyske og derfor føltes litt vel «stiv» og akademisk.¹⁸

Prosessen stoppet imidlertid opp da Oktober fikk økonomiske problemer og nesten gikk konkurs. Da Oktober igjen kunne fortsette å betale for oversettelsen, hadde Rafoss og Kielland funnet seg annet arbeid og var ikke tilgjengelige. Rønnow overtok dermed og oversatte den fjerde og siste delen av Kapitalens bok 1.¹⁹ Da den endelig ble gitt ut i 1983, ga Oktober også ut en studiebok som het Om å lese Kapitalen, skrevet av medlemmer av AKPs studieutvalg.

Oktober-utgaven ble, som Falks versjon fra 1930–31, opprinnelig utgitt i separate deler. Da Oktober kom med nytt opplag i 1995, hadde de ikke ressurser til å gi ut noe annet enn en direkte fotokopi. Sidetallene og underdelene forble dermed de samme, selv om de fire delene nå var presset sammen i to (og senere én enkelt bok i 2005). Dette gjør uunngåelig organiseringen av boka til litt av en utfordring.

For eksempel, midt i 1995-utgaven er det en innholdsfortegnelse, og deretter starter pagineringen igjen fra én. Kapittel seks, for eksempel, blir dermed: Bok 1, bind én [av to], del to [av fire], tredje avsnitt [Produksjonen av den relative merverdien], kapittel 6. For den som begynner på Kapitalen for første gang, kan dette være forvirrende – noe det også var for undertegnede da jeg første gang forsøkte å gjøre meg kjent med boken.

I følge Geir Berdahl hos Oktober forlag, har Oktober aldri våget å ta initiativ til en oversettelse av bok 2 og 3 fordi «det ikke var noen egentlig tradisjon for det i Norge»^.20

Den kanskje underligste versjonen av denne utgaven kom i 1998 da Norse Securities, et selskap som arbeidet «for å finne spesielt gode muligheter i ulike aksje- og finansmarkeder»²¹, ga ut en versjon av den kommunistiske bibelen sammen med Familievennen forlag AS. Første bok ble trykket i 1100 eksemplarer, hvorav tusen ble kjøpt av Norse Securities selv.²² I følge Norse’ administrerende direktør, ble boka trykket som en gave til selskapets kunder: «bare for moro skyld».²³ Ironisk nok ble Norse Securities senere solgt til islandske Glitnir/Islandsbanki, som igjen skulle innta en sentral rolle i den enorme finanskrisa på Island i 2008. De burde nok alle ha studert boka litt grundigere.

5. ANDRE BOK, TREDJE BOK OG DAGENS SITUASJON

Der bok 1 av Kapitalen er gitt ut flere ganger, har bok 2 og 3 en annen historie. AKPs tids- skrift Røde Fane ga ut delen om profittratens tendens til å minke fra bok 3 i 1994, da industriarbeideren Johan Petter Andresen gjorde oversettelsesarbeidet på fritida.²⁴ Andresen forklarte i forordet at han «på fritida de siste åra, har […] lest litt økonomi». Dette er en imponerende prestasjon. AKPs studieutvalg skrev og publiserte et studiehefte sammen med oversettelsen.²⁵

Vinteren 2017/2018 ble en ny utgave av Kapitalens bok 2 gitt ut, noe som forhåpentligvis vil føre til fornyet interesse for denne boka i Norge. Den er oversatt av Harald Minken, en erfaren økonomisk forsker ved Transportøkonomisk institutt, som i 2017 også skrev en ny introduksjonsbok, Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2. Både den nye oversettelsen og introduksjonsboka ble utgitt av Forlaget Rødt. Den nye bok 2 Kapitalen er trykket i 400 innbundne eksemplarer, og ett år etter denne utgivelsen vil Oktober gi ut en paperback-versjon for et bredere publikum. Boka er oversatt i tråd med Oktober-versjonen av bok 1: Mens bok 1 er basert på Marx Engels Werke (MEW) 23, følger bok 2 MEW 24.26

Utgivelsestidspunktene for de norske versjonene av Kapitalen ser ut til å ha samlet seg i tre perioder – 30-tallet, 70- og 80-tallet og perioden fra 2008 til nå. Det er derfor fristende å se dette i sammenheng med økonomiske kriser. Siden 2008 har det ikke bare vært tre nye opplag av bok 1 og en ny utgivelse som e-bok, en ny oversettelse av bok 2 med en tilhørende introduksjonsbok, men også marxistiske debatter i papirtidsskrifter som Gnist og nettmagasiner som Radikal Portal.

De norske oversettelsene av Kapitalen har vært svært viktige for generasjoner av marxister og sosialister, men det er vanskelig å måle den nøyaktige betydningen. Ettersom Norge er et relativt lite land der de fleste leser engelsk, og mange leser også lett svensk, dansk, tysk og andre språk, har nok de fleste hatt tilgang til det de har ønsket. Det er også interessant å se hvordan ulike tradisjoner har hentet inspirasjon fra ulike land: Mot Dag og NKP-tradisjonen hadde en tendens til å rette oppmerksomheten mot Tyskland og Sovjetunionen, maoistene mot USA og Kina og trotskistene mot Storbritannia.

I alt har bok 1 av Kapitalen blitt distribuert i Norge i to komplette oversettelser, med totalt ti nye opplag (pluss én e-bok). Oversettelsen til Kielland, Rafoss og Rønnow, opprinnelig utgitt i 1983, har blitt trykket i totalt 14 600 eksemplarer. Det nøyaktige antallet fra Falk sine oversettelser er uklare, ettersom det meste av dokumentasjonen er tapt.²⁷ Men der hvor opplag er angitt ligger dette alltid på 2500 eller 3500. De fire delene av bok 1 ble trykket totalt 10 ganger, alle ble trykket to ganger og to av fire deler ble trykket tre ganger. Også med bok 2 er utgivelsestallene uklare (her ble den første av de tre delen også trykket en gang til).

Men om vi antar at alle versjonene fra 30-tallet ble trykket i 3000 eksemplarer, og legger til 14600 eksemplarer Oktober sin bok 1, og 400 eksemplarer av den nye versjonen av bok 2, så lander vi på omtrent 24000 komplette utgivelser av bok 1 og 2.

Akkurat når denne teksten skal korrekturleses og sendes til trykken, kommer det bekreftede meldinger om at en gruppe har startet oversettelsen av bok 3. Gruppen ledes av Harald Minken og boken skal utgis av Forlaget Rødt om forhåpentligvis ikke alt for lang tid. Dette er veldig gode nyheter. Marxistiske studier i Norge har en fin historie, men forhåpentligvis en enda større framtid.

Sluttnoter

1. For eksempel ga regjeringserklæringen uttrykk for at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn.
2. Trygve Bull, Mot dag og Erling Falk: bidrag til norsk historie i mellomkrigstiden (Oslo: JW Cappelen, 1955), 100, 116.
3. For eksempel hadde alle de første tre statsministerne i Norge etter annen verdenskrig – Einar Gerhardsen (1897-1987), Oscar Torp (1893-1958) og John Lyng (1905-1978) – vært med i Mot Dag. Gerhardsen (1945- 1951 og 1955-1963) og Torp (1951-1955) representerte begge Arbeiderpartiet. Lyng endret politisk retning og ble statsminister for Høyre i en liten måned i 1963.
4. Bull, Mot dag og Erling Falk, 214-216, Norsk Biografisk Leksikon, Erling Falk (2009), https://nbl.snl.no/ Erling_Falk. Falk skrev også en introduksjonsbok Hvad er marxisme? i 1937. Mot Dag og særlig Falk var sterkt inspirert av det tyske sosialdemokratiet og Karl Kautsky (1854-1938) (privat kommunikasjon med Harald Berntsen, 30. Mai 2017).
5. Falk, i forordet til det tredje opplahet av Kapitalen, første bok, del 1: 7-8, 1932.
6. Privat kommunikasjon med Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, 31. mai 2017.
7. Falk, i forordet til Kapitalen annen bok, del 1: 6, 1932.
8. Falk klargjorde ikke hvilke deler av annen bok han utelot. Ifølge Harald Minken – som nylig har laget en ny oversettelse – er utelatelsene «mange, fra et par setninger til hele sider» (privat kommunikasjon med Minken 12. desember 2016).
9. Bull, Mot dag og Erling Falk, 216.
10. Privat kommunikasjon med Elster, 11. mai 2017.
11. Bull, Mot dag og Erling Falk, 217.
12. Samme sted.
13. NKP fikk for eksempel 5,8 prosent i 1949, 3,4 prosent i 1957 og 1,4 prosent i 1961. I dag har de fleste forlatt NKP, men den ideologiske tradisjonen lever videre i for eksempel Marxist forlag og Progressivt forlag.
14. Holms Innføring i politisk økonomi (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1973) var basert på Kapitalen, og ble mye brukt og verdsatt i og utenfor NKP-miljøene.
15. Enerstvedt, privat kommunikasjon, 18. mai 2017.
16. I tillegg til Karl Marx Verker i utvalg og Marx i ett bind, ga Pax også ut Dag Østerbergs (1938-2017) innflytelsesrike Et forord til Kapitalen. En filosofisk framstilling av Marx’ hovedverk i 1972. Pax ga også ut Det beste av Karl Marx. Tekster i utvalg, redigert av Fredrik Engelstad (1944 -), i 1992
17. Privat kommunikasjon, 13. mai 2017. Trotskistiske studiegrupper mot slutten av 70-tallet brukte Pax-versjonen, men disse var ikke komplette, og Falks versjon ble regnet for å være bedre. De «mest teoriinteresserte» hadde derfor kopier av 30-tallsutgaven av Kapitalen.
18. Privat kommunikasjon med Rafoss, 19. mai 2017. Ifølge Rafoss fikk de timelønn for oversettelsesarbeidet siden Oktober ville være sikre på topp kvalitet.
19. Privat kommunikasjon med Rafoss, 19. mai 2017.
20. Privat kommunikasjon, 29. Mai 2017.
21. http://norsenet.no/norse-securities/
22. Privat kommunikasjon, Kagge forlag, 10. mai 2017.
23. Privat kommunikasjon, 8. Mai 2017.
24. Andresen, privat kommunikasjon (19. mai 2017)
25. http://www.akp.no/hefter/veil_pro.pdf
26. Minken, Privat kommunikasjon (5. mai 2017)
27. Privat kommunikasjon, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det finnes ikke noe reelt, maktkritisk studentopprør i dag, i hvert fall ikke i norsk sammenheng. I løpet av mine fire år som student, har jeg sett få tegn til kampvilje blant mine medstudenter.

Nora Warholm Essahli er leder i Antirasistisk- og minoritetspolitisk utvalg i Rødt, sosiologistudent og skribent.
Foto:Bruno Barbey

Det er ikke noen hemmelighet at tidligere studentopprør, som i Frankrike, har hatt en klar forankring i sosialismen. System- og maktkritikk som tar sikte på demokratisering i et kapitalistisk samfunn må nødvendigvis komme fra noe annet enn en borgerlig bevegelse.

Amerikanske studenter som aksjonerer mot hatprat på campus og for et mer mangfoldig pensum der kvinner, etniske minoriteter får sin nødvendige representasjon. Francis Fukuyama beskrev i vinter i Klassekampen hvordan afroamerikanske studenter på eliteuniversitetet Stanford, der han er professor, protesterer mot fraværet av afroamerikanske perspektiver. Dette betraktes av mange av studentene som undertrykkende.

Dagens studentopprør, i den grad det kan kalles det, består stort sett i kampen mellom de som fremmer kvinners, LHBTQ-personers, og etniske minoriteters posisjon og tilstedeværelse i akademia, og den «anti-postmoderne» alt-right-bevegelsen som har funnet sin helt i den kanadiske professoren og Youtube-kjendisen Jordan B. Peterson. Skremmebilder fra USA inkluderer «no plattforming» (å stenge ute sexistiske og rasistiske talere fra arenaer på universitetene). Det er derimot langt mellom disse tendensene, og det vi tradisjonelt forbinder med studentopprør.

I år er det femti år siden student- og arbeideropprøret i Paris. Her er det viktig å huske på at det var denne alliansen mellom studenter og arbeidere som gjorde opprøret så stort at det skrev seg inn i alle historiebøker. Studenter okkuperte universiteter som La Sorbonne, arbeidere okkuperte fabrikker, og fagbevegelsen arrangerte generalstreiker. Sammen var dette en bevegelse som rystet landet. Studentene tvang president de Gaulle til å innføre reformer. Studentopprørene den gang hadde noe som dagens politiske trender blant studenter mangler: evnen til å se utover mot resten av samfunnet og samarbeide med andre progressive krefter, som arbeiderklassen, for reell endring på systemnivå.

I Frankrike må opptøyene i mai 1968 ses i sammenheng med en stor misnøye med det politiske systemet i de første ti årene i den femte republikkens levetid, Algeriekrigen, samt med mer internasjonale trender, som framveksten av masseuniversitetet, i tillegg til radikaliseringen av det som senere ble kjent som sekstiåttergenerasjonen. Selv om den radikale venstresiden er i ferd med å reise seg igjen, både i USA og i mange vesteuropeiske land, er vi langt unna den sosialistiske bølgen som skyllet over verden på 1960-tallet.

FRA FRIE UNIVERSITET TIL FORETAKSMODELL

Regjeringens drømmer om å innføre foretaksmodellen i høyere utdanning er den største trusselen mot utdanningssystemet i Norge på lang tid. Mens forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (Venstre) messer om større frihet for institusjonene, ser vi en utvikling mot målstyring og markedstilpassing som truer blant annet humanioras posisjon. Kunnskap blant annet i form av grunnforskning, som ikke kan måles i nytteverdien det har for samfunnsøkonomien, eller rettere sagt markedet, blir ikke verdsatt i en slik modell. Dette kan resultere i kutt i midler til både forskning og studieplasser for humanistiske fag. Selv om regjeringen ikke snakker så høyt om sitt nyliberale grunnlag, er det tydelig at Nybøs prosjekt er sterkt motivert av ideologi. Nå skal også universitetene underlegges markedets mekanismer. Denne utviklingen burde utløse et massivt opprør blant studenter, særlig på store universiteter som UiO, der Venstrealliansen er de store valgvinnerne år etter år. Men det har den ikke. Noe stort studentengasjement har ikke vist seg, tross i ansattes og noen studentorganers advarsler og protester.

Universitetet i Oslo hadde 17 prosent oppslutning i studentvalget i år. Den reelle representasjonen er dermed altfor svak. NTNU vedtok i 2015 en fusjon som gjorde dem til landets største universitet. Engasjementet mot fusjonen, og markedsrettingen som var innbakt i den, var stort blant de ansatte. Allikevel valgte studentenes representanter å stemme for fusjon, med ledelsen og mot de ansatte.

Fraværet av organisert motstand blant studenter må ses i sammenheng med tendenser i resten av samfunnet. Forskjellene i samfunnet øker, og arbeidsmarkedet er tøft, også for de av oss som har eller er i ferd med å skaffe seg høyere utdanning. Studielånet er for lavt i forhold til levekostnader, man må jobbe ved siden av studiene. I tillegg til gode karakterer, forventes det gjerne at man har erfaring fra frivillig arbeid.

Internett gir rask og enkel tilgang til informasjon om oss og det vi har vært med på. Har man tatt standpunkt eller engasjert seg i noe som er kontroversielt eller politisk ladd, må man kunne stå inne for det i all framtid, kanskje mer nå enn før. Dette er problematisk når det institusjonaliserte studentdemokratiet har blitt en arena der flinke studenter sanker imponerende verv til CV-en sin.

REBELLER UTEN SAK, ELLER SAK UTEN REBELLER

Studenter kan og burde engasjere seg mot foretaksmodellen. Tendensene til kritikk er der, og opprøret mot denne utviklingen ser vi i andre europeiske land. Men studentopprør er heller ingen mystisk kraft som skyller inn og drar oss med seg. Vi må selv organisere det.

Universitetenes framtid er altfor viktig til å overlates til 68-erne, nå som de er på vei fra forelesningssalene og professoratene og inn i pensjonisttilværelsen.

Skal vi skape sterk nok motstand mot markedsrettingen av akademia, må vi gjøre som franskmennene: Vi må forene alle gode krefter, på og utenfor campus. Vi må politisere debatten, og vi må sette den i sammenheng med resten av høyresidens liberalisering og generelle prosjekt.

Om man ikke selv søker seg til akademia, så har man fortsatt stor interesse av å holde høyere utdanning utenfor markedets klør. Våre sjefer, kolleger, våre barns lærere og våre politikere utdannes av disse institusjonene. Hva som vektlegges og hva som læres bort, er avgjørende for våre felles verdier og samfunnssyn. Forskningen som finansieres i stor grad av det offentlige, tilhører oss alle. Den utgjør samfunnets felles kunnskapsbase.

Den radikale venstresida vil aldri få reell makt til å utføre de politiske endringene, om ikke fagbevegelsen evner å bli redskap for samfunnsforandring. Historien har vist oss hva vi sammen kan oppnå når fagbevegelsen er på sitt beste. I dag er fagbevegelsen i alt for stor grad preget av å være en toppstyrt organisasjon hvor medlemmene på grasrota ikke har nok innflytelse og hvor kampmidlene, som streikeretten, ikke blir tatt tilstrekkelig i bruk.

Tobias Lund er leder i Rød Ungdom og kommunestyrerepresentant for Rødt i Kragerø
Foto: Brage Aronsen

I forkant av offentliggjøringen av forhandlings- resultatet tidligere i år, hadde jeg som leder av Rød Ungdom uttrykt en bekymring over at LO-toppene som forhandlet på vegne av medlemsmassen, kom til å godta et for dårlig resultat for sliterne i arbeidslivet.¹ Det rokket ved noe fundamentalt hos AUF som beskyldte Rød Ungdom for å utvise manglende respekt for trepartssamarbeidet og for å blande seg inn i forhandlingene. Jeg ble sjokkert over AUF sin blinde tro på det asymmetriske maktforholdet som trepartssamarbeidet er. Sannheten er at trepartssamarbeidet ikke er verdt papiret det er skrevet på når arbeidsgiversiden gang etter gang får diktere endringer til det verre i arbeidslivet, uten at fagbevegelsen får stoppet dem og opp- nådd egne gjennomslag.

Lønnsoppgjør er mer enn bare en juridisk og økonomisk tautrekking. Det er en kamp mel- lom motstridende klasseinteresser og makt. Fagbevegelsen må revitaliseres som en kamp- organisasjon. Da hjelper det ikke å gjøre som

AUF, og be medlemmene sitte stille i båten når det forhandles om politikk som er helt sen- tral for arbeidstakeres liv og arbeidshverdag. Vi trenger en fagbevegelse som tør å kjempe og som makter å vinne. Og da må den tørre å streike. Streik er det viktigste kampmiddelet fagbevegelsen har. Ved å legge ned sitt eget arbeid, stopper produksjonen av varer og tje- nester og den kapitalistiske økonomien får seg et slag i trynet. Jeg sier ikke at LO ved enhver anledning og til enhver tid skal gå ut i streik for hver minste ting, men de må bruke mulighetene og makta som ligger i å kunne true med streik oftere.

Et av sosialdemokratenes store problem i vår tid er hvordan man skal forholde seg til fagbevegelsen og hva man ønsker at skal være målet med sin egen politikk. Er det status quo som er målet, eller er det et sosialistisk samfunn? Jeg tror det er en stor sammenheng mellom den fallende organisasjonsgraden og det parallelle fallet i oppslutning om sosialdemokratiet.

En rapport utarbeidet av Fafo og Afi fra 2017 forteller at Norge nå har under 50 % organisasjonsgrad.² Dette er ikke bare urovekkende for alle som ønsker et trygt og organisert arbeidsliv, men det gjør det umulig å reversere og rette opp i ødeleggelsene i arbeidslivet, og den maktforskyvningen som har funnet sted de siste årene. Ikke siden den tidlige etterkrigstida har organisasjonsgraden vært såpass lav som i dag. Mens Norge scorer dårligst i Norden, har Island en organisasjonsgrad på over 90 %.

Samtidig som organisasjonsgraden synker, er sosialdemokratiet i krise. I Europa har sosialdemokratiske partier lidd valgnederlag og blitt utradert eller «PASOKifisert» flere steder. Hellas, Nederland, Italia og Frankrike er eksempler på land hvor sosialdemokratene har lidd store tap. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt sosialdemokratiets høyredreining de siste tiårene i betraktning. Tony Blair og Bill Clinton sin «tredje vei» har gått ut på dato, men later fortsatt til å ha stor innvirkning i toppetasjene på Youngstorget.

I Norge tjuvstartet Arbeiderpartiet med nyliberalismen allerede med statsminister Gro Har- lem Brundtland. Under hennes siste regjering ble EØS-avtalen påtvunget oss med et vedtak i Stortinget i 1994, på tross av at det norske folk sa nei til EU samme år.

Jens Stoltenberg sin første regjering i 2000- 2001 er den regjeringa som har solgt unna flest statlige selskaper, og det var han som signaliserte kutt i sykelønna. Bemanningsbransjen ble større og mer innflytelsesrik i den samme perioden. Valgresultatet for Arbeiderpartiet i stortingsvalget i 2001 står enda som det dårligste partiet har hatt siden krigen. Martin Kolberg har uttalt at en del av årsaken til det dårlige valgresultatet i 2001, var at mange fagorganiserte forlot AP på grunn av saker som Stoltenberg sitt uttalte ønske om å kutte i sykelønnsordningen.³ Stoltenbergs andre regjering, den rødgrønne regjeringa med SV og SP klamret rundt foten til AP, ga oss pensjonsreformen, vikarbyrådirektivet og en barnehagesektor preget av at 52 % av barnehagene var aksjeselskap i 2013.⁴ Fattigdommen skulle avvikles med et pennestrøk, men pengesekken til de 400 rikeste økte like mye under den rødgrønne regjeringa som under den nåværende mørkeblå regjeringa.⁵

Jeg tror en del av forklaringen på fagbevegelsen sin fallende oppslutning og evne til å rekruttere og mobilisere ligger nettopp her. Både i Norge og i Europa har de sosialdemokratiske regjeringene tillat privatisering, salg av offentlig selskaper og en kuttpolitikk som svekker velferden. Når ledelsen i de største fagforeningene enten støtter opp om eller selv har overlappende verv i sentralstyrene og den øverste ledelsen i de sosialdemokratiske styringspartiene, har dessverre også fagbevegelsen blitt svekket både politisk og i oppslutning som konsekvens av sosialdemokratiets krise. Derfor trenger vi en mer partipolitisk uavhengig fagbevegelse, men langt ifra en politisk nøytral en. De som tar til orde for en politisk nøytral fagbevegelse, har misforstått. Det vi trenger, er en fagbevegelse som tør å gå imot ethvert parti – også på venstresida – som fører en usosial politikk eller som foreslår endringer som står i konflikt med det beste for vanlige arbeidsfolk.

Rødt har ofte blitt kritisert for å bruke begreper som «pampevelde» om LO-ledelsen. Jeg mener at det er uklokt å ha dette i prinsipprogrammet eller å bruke det som utspill i media, fordi det fremmedgjør tillitsvalgte på grasrotplan i fagbevegelsen. Det er ikke den hovedtillitsvalgte på sykehjemmet i Elverum som er en «pamp». Den øverste LO-ledelsen derimot, burde se seg litt i speilet. Uansett hvor mye man har tillit til at LO-ledelsen gjør en god jobb, blir jobben noe mangelfull når man har vært frikjøpt som tillitsvalgt i flere tiår og glemmer hvordan det er å være på «gølvet». Å kjenne seg igjen i de problemene vanlige arbeidsfolk møter på i dagens brutaliserte arbeidsliv, blir dermed vanskeligere. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom LOs vilje til å inngå kompromisser med NHO og den til enhver tid sittende regjering.

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

2016 ga oss reallønnsnedgang på første gang på mange år. Det burde i seg selv ført til masse bråk. Tarifforhandlingene i 2018 ga oss et resultat som flere i ettertid har vært misfornøyde med, særlig når det kommer til pensjon. Kravet om pensjonsopptjening fra første krone førte ikke fram. Det kommer til å ramme oss ungdom når vi en gang i framtida blir pensjonister. Som Fellesforbundet sin ungdomsleder, Lene Myhrvold, uttalte i ettertid av forhandlingene: «Da det ble et samordnet oppgjør i år, tenkte jeg at LO endelig skulle vise handlekraft og muskler. I stedet ender vi opp med å gi noen kloremerker, men får like mange tilbake».⁶

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

Med over 900 000 medlemmer kan LO bli den største krafta for forandring i Norge. For at det skal skje, må LO som organisasjon må aktivisere de mange medlemmene sine. Tillitsvalgte landet rundt gjør en kjempejobb på flere områder, men vi er enda ikke i mål. Vi trenger en fagbevegelse hvor de jevne medlemmene går fra å være passive tilskuere til aktive deltakere i politikkutviklingen og organiseringen innad i LO. Vi kan ikke bare ha et LO som skal verve folk til fagbevegelsen ved å vise til fordelen med innboforsikringer og LO-favør. De må verves med et mål om å forandre Norge og verden. Jeg tror at mange av gratispassasjerene som drar godt av at andre er organisert, blir mer interessert i fagforeningsarbeid om det også ligger en større mulighet for påvirkning. Mer utstrakt bruk av uravstemninger og hyppigere LO-kongresser kan være noen muligheter for å gi medlemmene større innflytelse over styringen av LO.

Fagbevegelsen må få selvtilliten tilbake. Over 100 år med arbeiderkamp viser at det nytter å organisere seg og stå sammen. Stemmerett for alle uavhengig av kjønn, inntekt og eiendom, 8-timersdagen og retten til ferie er noen eksempler. Vi kan takke fagbevegelsen for at vi i Norge har en av verdens beste velferdsstater. Det er ikke på grunn av kapitalismen at Norge har blitt som det er i dag. Det er på tross av kapitalismen at vi lever i et av verdens beste land. Kapitalismen skaper sin egen hovedfiende – den organiserte arbeiderbevegelsen, som har vunnet mange kamper, men enda har nye seire å vinne.

I en verden hvor Donald Trump er verdens mektigste og mannen, er en sterk, offensiv og radikal fagbevegelse et alternativ og kanskje det viktigste redskapet for forandring. Da må partiene på venstresida kjenne sin besøkelsestid og jobbe for at fagbevegelsen får den støtten de trenger for at en forandring skal skje. Støtten kan gis ved å selv være organisert eller engasjert i en fagforening, møte opp på streik, besøke arbeidskamerater eller uttrykke støtte offentlig og gjennom forslag i folkevalgte organer.

Det finnes de av oss som tar til takke med smuler, som i troen på systemet forholder seg i ro og håper på det beste. Heldigvis finnes det også dem som ikke gir seg før kaka er fordelt likt, de som tør å kritisere systemet og de som tenker at det ikke er over før vi har seira. Der går det største skille på norsk venstreside, og her må alle partiene ta stilling. Og husk – there is power in a union.

Sluttnoter

1. https://frifagbevegelse.no/bloggen/auf-og-streikeretten-6.185.539634.eab02565f3
2. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Organise- ring-av-uorganiserte
3. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/det-norske-sosialdemokratiet-er-i-krise-mener-arbeiderpartiets-martin-kol- berg-6.158.495862.80ad88e72e
4. http://www.klassekampen.no/61808/article/item/null/de-kommersielle-tar-over
5. https://www.dn.no/nyheter/2017/07/13/0645/Finans/norges-rikeste-ble-like-mye-rikere-under-rodgronn-re- gjering
6. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-nok-en-gang-blir-ungdom-pensjonstapere-sier-ung- domsleder-6.158.540254.1db3817520

Etter fire år med rødgrønn-regjering, et år til fylkes- og kommunevalg, tre år til neste stortingsvalg må vi snakke om strategi. Hva må til for å skifte det politiske flertallet, farge flere kommuner og fylker røde og vinne valget i 2021? For Rødt er det Linn-Elise Øhn Mehlen, tidligere leder i Rød Ungdom, som skal lede arbeidet med ny politisk strategi for de neste seks årene.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Runa Fjellanger

– Det er mye som rører seg. I hele verden ser vi venstresidepartier og venstresideprofiler styrke seg. Vi ser det politiske landskapet polariseres. Hvilke muligheter står venstresiden i Norge ovenfor nå som vi ikke gjorde før?

– Mulighetene er mange og store! Man har jobbet frem et momentum for å snakke om fellesskapsløsninger, sosialistiske løsninger. Folk føler i større grad at de har mulighet til å være med for å endre samfunnet og at det nytter. Noe som er helt grunnleggende for en sosialistisk bevegelse, at den ikke bare støttes av mange, men at mange bidrar til forandring.

– Hvilke utfordringer har venstresida et år før valget?

– På de aller fleste meningsmålingene er det ikke noe flertall for en ny rødgrønn regjering.

Mange vil fortsatt ha Erna Solberg og Høyre. Det er åpenbart en stor utfordring. Vår jobb er å vise velgerne at vi har et prosjekt for forandring. Der vi viser velgerne at vi tar tak i problemene deres og at vi kan løse dem – i fellesskap.

Mehlen mener at vi er godt på vei til å klare det. Arbeiderpartiet, SV og MDG, sammen med Rødt har styrt Oslo i tre år. Hun mener det har vært et godt samarbeid der alle partiene har fått gjennom god venstresidepolitikk.

Det gjelder å snakke om de store temaene som gjenstand for endring; som arbeidsliv, skatt og omfordeling. Også må vi være ærlig på hvem man kjemper for. For oss er det arbeiderbevegelsen.

Når arbeidslivet svekkes, usikkerheten vokser og avstanden mellom by og land blir større, må vi snakke om det. Mehlen mener det handler om å være i samme virkelighetsoppfattelse som folk flest. At venstresiden må ha politisk selvtillit til å velge sine egne saker, sette agendaen og ikke bare følge høyresidens dagsorden.

Venstresiden sliter med å fenge de som ikke bor i de store byene. Når det foregår en kamp mellom distrikt og storbyer, må venstresiden kombinere den kampen med kampen mot forskjells-Norge. Ved å flytte sykehus, legge ned lensmannskontorer og sentralisere arbeidsplasser skapes det en frustrasjon i distriktene venstresida er nødt til å ta tak i.

– Arbeiderpartiet har flere ganger stilt seg på side med EU og høyresida istedenfor venstresida. Vi ser det i blant annet ACER-saken og regionreformen. Er uenighetene på venstresiden et hinder for en ny regjering i 2021?

– Jeg vil ikke at Rødt skal gå inn i regjering enda. Det viktigste er at man blir kvitt de mørkeblå i 2021 og så er det mye som tyder på at Arbeiderpartiet har blitt mer samarbeidsvillige etter den rødgrønne regjeringa, noe som var deres første samarbeidsregjering. I Oslo-samarbeidet har de vist større vilje til å inngå kompromiss og ikke overkjøre samarbeidspartier. Kanskje har også den mørkeblå regjeringen bidratt til en kultur der man lar mindre partier slippe mer til i regjering, slik de har gjort med FrP når de lar dem få så stort spillerom.

Mehlen er også tydelig på at Rødt ikke samarbeider med partier de ikke får gjennomslag for politikken med. Hun har tro på et regjeringsskifte i 2021 og Rødt over sperregrensa, men ikke uten hardt arbeid.

Vi kan ikke ta noen seiere for gitt. Det gjorde vi før forrige valg og det gikk jo ikke så bra. Mange sa at de ikke kunne forstå hvorfor noen stemte på de mørkeblå. Velgerne deres er helt vanlige folk som vi er nødt til å for- stå, anerkjenne frustrasjonen deres og vise at fellesskapsløsninger er bedre enn høyresidas løsninger. Også kommer ikke Høyre til å forlate banen uten en ordentlig kamp. Det må venstresida være forberedt på.

Hva er det første som skal endres med en ny regjering?

Gjeninnføring av arveavgiften!

– Hva er din analyse av EU og hvorfor har vi i dag en europeisk venstreside som er i overveldende flertall for unionen?

– Etter Maastricht-traktaten endret EU endret fullstendig karakter. På den ene siden med et felles marked, på den andre med eurosamar- beidet. EU har fått institusjoner som påtvinger nyliberalisme, med et fellesmarked som igjen understøttes av flerfoldige institusjoner. EU har forsterket de fire friheter og ethvert felt av EUs politikk går mot en nyliberal ensretting som er ekstremt vanskelig å stå imot for enkeltland. Samtidig er euroen en kraftig brekkstang for nyliberalisme, med sentralbankens krav om likviditet og kontroll over valutaen utgjør en kraftig allianse med andre institusjoner. Det er dette EU har blitt.

EU startet som et prosjekt fra oven på 50 tallet for å bringe ensretting og standardisering, politisk så vel som økonomisk. Selv om Maastricht-traktaten skulle gi de små statene mer innflytelse har ikke dette skjedd i praksis. Vi har endt opp med en sterk økonomisk kjerne, og flere økonomiske periferier. Tyskland har hegemoni, noe som er med å splitte opp også kjernelandene i EU. Dette er den begredelige realiteten for EU i dag, en union som kort oppsummert består av et sett med institusjoner som favoriserer kapitalisme og skaper hierarkier.

 

Costas Lapavitsas er professor i økonomi fra the School of Oriental and African Studies (Soas), University of London og tidligere parlamentsmedlem for Syriza. Lapavitsas har blitt med i det EU-kritiske venstrepartiet Folkelig enhet i Hellas.
Peder Østring er 24 år, studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: UNCTAD

 

Men hvorfor ser ikke den kontinentale venstresida dette?

Jeg vil snakke om venstresida som alt til venstre for sentrum her. Maastricht og alt som kom i kjølvannet av euroen ble sterkt promotert av Frankrike som hadde EU kom- missæren på 90-tallet og som kom fra sosialistpartiet. For de franske sosialistene var veien til Maastricht et uttrykk for en desillusjonert venstreside og mangel på tro på klassiske venstresideløsninger, som Mitterand prøvde på i 1992. Politikerne trodde EU var toget alle sosialdemokrater skulle hive seg på for å få gjennomslag. Når venstresiden begynte å tape hadde denne forestillingen satt seg fast. Dette skjedde samtidig som østblokka sin kollaps, og en generell mangel på tro på alternativ og sin egen evne til å utfordre kapitalismen. Noen små seire til fagbevegelsen kunne forekomme her og der, men det skjedde ikke mye.

På den radikale venstresiden tenkte man at de overnasjonale mekanismene i EU overtok for nasjonalstaten som styringsverktøy, og en feiltolket internasjonalisme spilte en stor rolle her. Forestillingen om at en kamp mot kapitalismen måtte føres overnasjonalt vant frem. Dette er dessverre langt fra sant og det er iallefall ikke en marxistisk tilnærming. Når venstresida anno 2018 fortsatt mener EU er løsningen reflekterer det en venstreside på vikende front, selv etter at EU har vist sitt sanne ansikt i sin håndtering av Hellas. Likevel finnes det glimt av håp – hvis man tok til orde for å gå ut av euroen for ti år siden ville folk sett på deg som en gærning. I dag skjønner folk at det kanskje er en vei vi må gå.

EU har vært lite nådig mot Italias nye regjering, ikke fordi de har med et rasistisk parti på ytre høyre fløy, men fordi de ønsket en euroskeptisk finansminister. Hva er dine tanker rundt det?

Det som skjer i Italia nå er veldig viktig, og omstendighetene rundt utpekingen av den nye regjeringen er et bevis på hvordan Eurosonen er inkompatibelt med demokrati. Italia eksemplifiserer dette, hvor man ikke har sett en slik intervensjon siden Mussolini kom til makten. Da den Italienske regjeringen ville sette euroen i fare, ble himmel og jord satt i bevegelse for at det ikke skulle skje fra EU sin side. Man kan se på det som en suksess for den konservative delen av EU, men problemet har ikke blitt løst. Dersom det økonomiske programmet til den nye regjeringen blir gjennomført vil dette uansett sprenge Italias statsfinanser og sette sentralbanksjef Mario Draghi i alvorlige trøbbel. Dersom Italias regjeringskoalisjon ikke gjennomfører programmet vil de ha et problem med velgerne. Uansett vil Italia få en krise, vi får bare vente å se hvordan den utspiller seg. I bunnen ligger den enkle sannheten at Italia ikke kan overleve euroen – det kompetitive tapet til Tyskland har vært fatalt og Italia kan ikke konkurrere.

Det er interessant hvordan Tyskland, som blir fremholdt som et økonomisk glansbilde i EU også er i en situasjon hvor arbeiderklassen i stor grad er presset inn i prekære forhold. Hva sier dette om EUs økonomiske modell?

Paradokset er at Tyskland også er i trøbbel. Mange der har blitt veldig rike og de akummulerer disse pengene i utlandet. Hvordan har Tyskland fått den posisjonen de har? Ikke gjennom teknologiutvikling og ikke gjennom en økonomi i dynamisk transformasjon. Tyskland har biler, maskiner kjemikalier og en veldig produktiv industrikjerne, men resten av økonomien er ingenting å skrive hjem om. Produktiviteten stiger ikke.

Så hvordan klarer Tyskland å være den ledende økonomien i EU?

Gjennom å holde lønningene nede, helt enkelt. Midlertidige stillinger og «mini-jobber» gjør at de vinner markeder i Europa og har fått et økonomisk hegemoni på kontinentet. De er ikke hegemonisk fordi de er best, men fordi de har euroen, som er mest tilpasset den tyske økonomien. Tyskland er det største paradokset i eurolandene for øyeblikket. Elitene i landet vet at det finnes spenninger i eurosonen og at det er problematisk, men de er ikke forberedt på å ta steget for å få en bedre og stabil situasjon i euroen, for det vil gå ut over dem selv.

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstresideregjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner.

Din tidligere partifelle, Yanis Varoufakis, har tatt til orde for en at venstresiden heller må demokratisere og reformere EU enn å forlate unionen. Hva mener du om hans prosjekt?

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstreside-regjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner. EU er ingen nøytral institusjon hvor man kan vinne frem med de beste argumentene, det er ikke slik transnasjonal kapitalisme fungerer. Som et realistisk prosjekt vil ikke prosjektet med reform komme lenger enn til startblokka. Rådet opererer med et kvalifisert flertall hvor koalisjoner av de største landene regjerer. At velmenende land kan utfordre dette på egen hånd er latterlig. Dette er realiteten, ikke abstrakte ord. Og da har jeg ikke engang begynt å nevne ESM og sentralbanken som manifesterer seg med en gang man begynner å tenke på å utfordre rådende økonomisk konsensus.

Dette er vel noe du har konkret erfaring med som tidligere parlamentsmedlem for Syriza?

Ja, dessverre. Det nærliggende historiske eksempelet på denne prosessen heter Syriza. Syriza tok makta ved å si at de ville gå til eurogruppen for å forhandle beinhardt, at de ville få bedre kår fra EU. Noen av oss sa det ikke var mulig. De som prøvde ble knust i forhandlingsrommet. Det første feilsteget kom umiddelbart etter valget på det første eurogruppemøtet, hvor man spilte for mye etter troikaens fløyte. Når Varoufakis ble tvunget til å gi seg på sin personlige strategi opp mot troikaen er det latterlig å presentere en strategi som bygger på reform og fohandling som som løsning på en overnasjonal skala, som er det Varofakis tar til orde for gjennom sitt prosjekt DiEM25. Vi vet nå at det er umulig å gå den veien.

Du nevnte tidligere at du mente det er umarxistisk å si at en antikapitalistisk kamp må være overnasjonal. Kan du utdype?

Det grunner i en forvirring av hva som er nasjonalt og hva som er overnasjonalt når det kommer til EU. For å klare opp i dette må vi tilbake til manifestet, til Marx og Engels for å se hva internasjonalisme betyr i deres perspektiv, ikke fra et borgerlig ståsted. For oss handler det om noe annet, vi vil ha arbeidernes internasjonalisme. Dette er en kompleks ting som stadig forandrer seg og er i dag noe litt annet enn i Marx og Engels’ tid. Det kommunistiske manifest sier at arbeidere ikke har noe land. Men arbeiderne tilhører en nasjon. Arbeiderne må starte med å være den dominere innenfor nasjonalstaten, og en slik nasjon styrt av arbeiderklassen vil være kapabel til å vise solidaritet over landegrensene. Internasjonalisme starter hjemme, og det er nasjonalstaten som er den effektive sfæren for dette. Arbeiderkamp er alltid nasjonal i starten.

Vi må spørre oss: hva mangler i EU? Folkesuverenitet har gått tilbake og politikk er separert fra folket. Økonomi er avpolitisert og har blitt en område for teknokrater og eksperter som vet at de vet best mens resten har tilsynelatende ingen mening på området. Politikk blir avpolitisert og alle vet det. Du kan stemme på hva du vil, men det har ikke noe å si. Det er dette nyliberalismen har ført med seg. Det er snakk om et tap av makt på alle nivå, fra nabolag til nasjonalt. Tradisjonelt har venstresiden svart på dette. Vi må kjempe mot kapitalismen og kapitalen. Har venstresida svart på det? Nei, de har svart med EU som løsning, den mekanismen som har vært med på å skape problemet. Hvis venstresiden ikke kommer opp med svar på folk sin misnøye ser velgerne til ytre høyre. Da får man problemene vi ser i dag. Vi må tilbake til Marx og redefinere internasjonalisme på det grunnlaget.

Perry Anderson har sagt at venstresida kan ikke tillate seg å være mindre radikale i sitt angrep på systemet enn den fremadstormende høyresida. Deler du dette synet?

Absolutt! Venstresida i EU må agitere for en omveltning og vi må bekjempe det som skaper kapitalisme. Men se på Brexit. Det som har skjedd er både en kime til håp og dypt problematisk. Venstresida har ikke fått til en bevegelse for en såkalt «left-exit», som har skjedd mye fordi store deler av Labour vil fortsette å være med i EU. Opinionen derimot har ikke forandra seg, om noe tipper jeg at støtten til Brexit er større i dag enn det det var rundt folkeavstemningen. Dette har imidlertid ikke gitt utslag politisk, på grunn av Labour som har blitt et av de mest pro-EU partiene i Europa selv om ledelsen har et klart syn på saken.

Velgermassen til Labour er i stor grad fra middelklassen, og her råder det en uro for hva de kan miste av en Brexit. Hvordan formulerer man alternativ til EU uten å skremme disse velgerne?

Ved å gjøre det klart at venstresida ikke er for konkurrerende nasjoner, verken økonomisk eller politisk. Vi ønsker solidariske relasjoner, fri kunnskapsutveksling og deling. Vi kan finne mekanismer for å få til det, uten fellesmarkedet og euroen. At dette er umulig utenfor EU er nonsens. Venstresida kan ikke tro på konservatisme her, hvor man på feil grunnlag knytter visse friheter innad i EU uløselig til fellesmarkedet og euroen.

Men du hinter til et annet viktig moment i spørsmålet ditt: Den sosiale sammensetningen til venstresida har forandret seg de siste årene. Sosialdemokratiet har akseptert og implementert nyliberalisme og man har mistet arbeiderne og folk i de prekære sektorene hvor man tradi- sjonelt har hatt sitt naturlige habitat. Det er en tragedie. Sosiale grupper som er mer demografisk komplekse med en sterkere middelklassekarakter har startet å støtte arbeiderpartier. Det gjenstår en stor kamp for å vise at internasjonalisme sin basis kommer fra de fattigste. Dette er grunnlaget den radikale venstresida må ha og Marx er veldig viktig i så måte.

Costas Lapavitsas kommer med boken «The left case against the EU» i oktober.

Sitter i Adminiets hage
den marmorhvite villaen
overvåker fortsatt byen
ser mot «Fabrikktårnet»
forsøker ikke å være nervøs
de små husene nedenfor
Grønnbyen i perfekte, vertikale rekker
i gult og grønt og rødt og hvitt
de franske investorene skeptiske
men Sam det lille råskinnet
bygger boliger til dem som strømmer til
med drømmer om ei bedre framtid
så lenge han får det beste selv

Amalie Kasin Lerstang
Foto: Cappelen Damm

Amalie Kasin Lerstang ga i vår ut diktsamlingen Vårs. Diktsamlingen er politisk diktsamling med utgangspunkt i Notodden. Vårs gir et blikk på Notodden, klassesamfunnet før og nå, identitet og tilhørighet. Lerstang har tidligere utgitt romanen Europa, som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Vi er stolte over muligheten til å trykke dette utdraget fra Vårs.

skulle bare mangle
Sam skaper arbeidsplassene
Adminiet er hans
fagfolk og formenn får Grønnbyen
arbeiderne brakkene
eller vent! sier fagfolkene og formennene
spotter en ekstrainntekt
vi er rause på det, vi
arbeiderne kan leie en seng
i huset vårt i åtte timer
som aldri skal rekke å bli kald
før en ny kropp legger seg nedi etter skift
monterer klokker i alle husene
hiver seg rundt når klokka slår
og løper løper løper
til fabrikken et steinkast nedenfor
der kommer de til skift i tide
flere av rallarene bakfulle, selvfølgelig
så lenge de er her i tide
husk at det finnes en svartebok, dere
over dem som ikke oppfører seg
de som truer det bestående skrives ned
med sirlig håndskrift
så ingen noensinne
skal ansette navnene igjen
så ingen noensinne
skal se på navnenes ansikter igjen
uten å huske det de sa for tre år sia
ble så stolt at jeg holdt på å sprekke
da søskenbarna lærte meg
åttertimersdagen begynte hos oss
som om jeg fikk bekrefta det kroppen alltid viste
revolusjonen starter her
det er oss forrest i toget
et svartelista navn
kan også starte brannene
vårt våpen, fanene
når vi marsjerer forbi
de uorganiserte jævlene
senker våre faner i skam
Giv Akt! Se Revolutionen
LYSER OVER VERDEN!
et helt år før den når resten av landet
tar vi åttetimersdagen på Tødden
tar, for vi får den ikke
når klokka slår ferdig på salpeterfabrikken
har det vært tomt der i to timer allerede
do the math
historien er en krabbe
er det vi som skal bli samfunnets tapere
jeg er nervøs
jeg er redd noen skal svikte
kan vi lite på hinan
når rustningen av Jern & Metall
ikke er sterk nok til å beskytte det glatte
hjertet
det ressurssvake hjertet
det arbeidsomme hjertet
hvor en video av en skilpadde går på repeat
og blodet og skrikene
men forsøk ikke å fortvile
for det heter ikke jeg nå lenger
heretter heter det vårs
vi går sammen ut portene
so rart med industrien
at fanene reiste seg
at menneskene ble synlige
på mange måter er det ufattelig
på mange måter har det igjen blitt ufattelig
i dag er husene i Grønnbyen delt i to
i én halvdel bor søskenbarnet mitt
i en annen en familie fra Syria
de fineste husene i byen
bor i et halvt hus hver
deler hekken og huska
begoniaen
buskaset
bråtebrannene

Richard J. Evans:
Eric Hobsbawm: A life in history
London: Little Brown, 2019, 800 s.

Av Tore Linné Eriksen,
professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Det er ikke mange akademikere eller enkeltpersoner på venstresida som er så interessante at de fortjener en massiv biografi, med 600 sider og et par tusen fotnoter. Men både hans liv, hans enorme produksjon og store popularitet er gode grunner til at Eric J. Hobsbawm har gjort seg fortjent til dette. Den britiske historikeren døde i 2012, 95 år gammel, og han var aktiv som forfatter helt til det siste. I nekrologene blei han hyllet som sin tids mest leste historiker, og hans bøker er oversatt til 50 språk og går fortsatt i kjempeopplag. Mest kjent er han for sine fire klassikere som dekker hele verden fra den industrielle revolusjonen til Murens fall. Men det er også dem som avviser Hobsbawms arbeider, eller lar være å lese dem, med den begrunnelse at han var medlem av det britiske kommunistpartiet fram til det blei oppløst i 1991.

(Sir) Richard J. Evans er vel skodd til den store oppgaven. Hans eget område er tysk og europeiske historie, i tillegg til at han har skrevet mye om historikeres metode og om verdien av å studere fortida for å forstå vår egen tid. Han var ingen nær venn, men åpenbart en stor beundrer av Hobsbawms faglige prosjekt. Ut fra et sosialdemokratisk ståsted, har han også en viss kritisk distanse til sin historikerkollegas selverklærte kommunisme. Men viktigst er det at han ikke bare har lest alle bøker og artikler, men at han har adgang til et enormt personlig arkiv av brev, notater og utkast, for ikke å snakke om alle rapporter fra overvåkingstjenesten. (Kanskje fant han to brev fra yngre kollega, som forgjeves fortalte han at gjentatte datering av unionsoppløsninga til 1907 var en nasjonal hån mot Norge.) Fra telefonavlyttinga av kommunistpartiets lokaler er det spennende å høre om partiledelsens forakt for sitt frittalende og kritiske medlem. Evans har også sans for andre sider ved Hobsbawm, slik som hans virke som betydelig jazzskribent (under navnet Francis Newton) og iherdig syklist i vakre landskaper.

Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Svaret er at det ikke er noen hemmelighet, det ligger åpent i dagen. Hobsbawm valgte tidlig å svare på det som Bertolt Brecht kalte «den lesende arbeiders spørsmål». Det betyr at han sikter mot en slags total samfunnshistorie, med sans både for lange linjer og dypdykk. Historiefaget handler ikke bare om å lete fram ny kunnskap, men om å forsøke å forklare de drivkrefter som både opprettholder maktforholdene og som kjemper for å forandre dem. Kanskje behøver man ikke å være marxist for å få til dette, men det hjelper. Et annet særmerke som ligger til grunn for Hobsbawms enorme popularitet, er at han evner å uttrykke seg i et levende språk som burde kvalifisere til en nobelpris. Vi får da også vite at det i hans etterlatte papirer er en rekke dikt og skjønnlitterære tekster, det overrasker ikke.

Mer enn andre britiske historikere, også innenfor den marxistiske retninga, løfter Hobsbawm blikket utover denne lille og forblåste øya, med dens pompøse selvbilde forankret i kolonialismens herjinger. Hans særlige interesse for Italia, Spania og Latin-Amerika, kombinert med brei lesning på i alle fall fem språk, peker i retning av det som nå kalles globalhistorie. I Brasil er hans bøker solgt i en million, og de er obligatorisk lesning ved en rekke universiteter i India.

I en biografi vil hovedspørsmålet være å vise hvordan det personlige er politisk, og det politiske er personlig. Her det mye å ta av. Som foreldreløs femtenåring, med britisk-østerriksk og jødisk bakgrunn, opplevde han kampen mellom fascisme og sosialisme/kommunisme i Berlin tidlig på 1930-tallet. Han deltok i den siste demonstrasjonen før kommunistpartiet blei forbudt og dets ledere sendt til leirene. Livet gjennom beholdt han den stensilerte teksten som blei sunget. For den unge Hobsbawm sto valget mellom fascisme og verdensrevolusjonen, og det var få andre å sette sin lit til enn Sovjetunionen. På dette tidspunktet var kunnskapen om stalinismens uhyrligheter ikke så utbredt, og Hobsbawm har seinere sagt at han akkurat da heller ikke ville ha trodd på det.

Etter den ungarske revolusjonens nederlag i 1956 meldte andre marxistiske historikere seg ut av kommunistpartiet, med E. P. Thomson i spissen. Men ikke Hobsbawm, til tross for at det nå er en rekke kilder som forteller hvor kritisk han var, og at han etter 1956 aldri utførte noe aktivt arbeid for partiet. Selv har han forklart det med lojalitet til det som en gang formet han, og frykt for at det kunne se opportunistisk ut for å få en bedre karriere. Derfor holdt han seg som historiker til 1800-tallet helt fram til sovjetkommunismens sammenbrudd, da han gikk løs på «ytterlighetenes tidsalder» mellom 1914 og 1991. De som roper på avbikt, vil langt på vei finne den her. Men de vil også finne noe annet de aldri vil tilgi Hobsbawm for: hans skarpe analyser av kapitalisme som et system som skaper kolonialisme, kriger, massevold og rovdrift på natur og mennesker. Det er lett å se på kommunismen i sovjetisk versjon som en feilslått utopi, men det er også utopisk å tro på en krisefri kapitalisme i harmoni med naturen.

Skal man først lete etter politisk skadeverk i Hobsbawms liv, er det interessant å lese i biografien om hans utspill sist på 1980-tallet. I tråd med tankegangen om en folkefront, mante han ikke bare til samling om Labour, men ønsket ei endring av partiet vekk fra den tradisjonelle arbeiderklassen. I praksis var han med på å legge grunnlaget for Blair-ismen, selv om han angret da han så resultatet. (Han omtalte Blair som «Thatcher i bukser».)

Skulle man ønske seg noe mer, må det være diskusjon av sider ved Hobsbawms forfatterskap som viser blindflekker. Det gjelder ikke bare Sovjetunionen, men også manglende interesse for retninger som anarkisme, feminisme, anti-stalinistisk sosialisme, maoisme og økologi. Til tross for sitt globale perspektiv, var han til det siste også eurosentrisk. Det vil si at den industrielle, franske og russiske revolusjonen brukes som prismer, og samtidig som han aldri fant afrikansk historie særlig nevneverdig. Men selv med disse forbehold, lykkes biografien godt med å forklare hvorfor Hobsbawm fortsatt bør leses, og hvordan hans lange og begivenhetsrike liv også kaster lys over det forrige århundret. Dessuten blir det lettere å forstå hvordan han endelig blei tatt inn i varmen, overdynget med æresbevisninger og sluppet inn i prestisjefylte selskaper. Det likte han godt.

PS: Verken Pax forlag eller Gyldendal ser noen grunn til å holde Hobsbawms klassiske verker i trykk, men hele hans omfattende produksjon er heldigvis tilgjengelig i rimelige utgaver på engelsk.