Det er ikke lenge siden det å feire de kapitalistiske demokratiske statene som om de utgjorde kronen på verket i enhver demokratisk bestrebelse, hadde arméer av tilhengere i Latin-Amerika. De uttalte gjerne påstanden med et høytidelig alvor som vanligvis er forbeholdt menneskehetens største landevinninger. Men nå, da mer enn et kvart århundre har passert siden starten på prosessen med å gjeninnføre demokrati i Latin-Amerika, ser det ut som tida er moden for å se på hvor demokratiet kommer til kort og hvilke løfter det ikke oppfyller. Fortjener de kapitalistiske demokratiene den respekten de nyter i så vide kretser? På de følgende sidene er det vår hensikt å undersøke hva demokrati betyr, og så, på grunnlag av noen refleksjoner om demokratiseringens begrensninger i et kapitalistisk samfunn, å gå videre med å undersøke hvordan de "faktisk eksisterende" demokratiene i Latin-Amerika arter seg, og se bakenfor deres ytre framtreden for å få øye på deres trange virkefelt og begrensninger.

Atilio A Boron er professor i politisk teori ved University of Buenos Aires og generalsekretær ved Latin American Council of Social Sciences (CLACSO)

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse
Den ble først publisert av Merlin Press, 96 Monnow Str, Monmouth, NP25 3EQ, Great Britain www.merlinpress.co.uk
Artikkelen er oversatt til norsk av Morten Falck

 

---

 

Demokratiet

La oss begynne med å huske Lincolns formulering: demokratiet som en regjering av folket, ved folket og for folket. I dag ser dette ut som en konstruksjon av en urekonstruert radikaler, særlig i lys av den politiske og ideologiske avviklingen som framveksten av nyliberalismen og den globaliserte kapitalismens offisielle ideologi har ført til. Lenge før dette hadde demokratiet allerede blitt fullstendig skilt fra selve ideen om folket, for ikke å snakke om folkets handlinger. Lincolns formulering var forlengst arkivert som en farlig, nostalgisk lengsel etter en tilstand som var ugjenkallelig tapt i fortida. Det som erstattet den var Schumpeters formulering, og de sørgelige følgene av den kan fremdeles merkes tydelig i de gjengse sosialvitenskapene: demokratiet som et sett av regler og prosedyrer uten noe spesifikt innhold som har å gjøre med rettferdig fordeling eller rettferdighet i samfunnet, som ignorerer det etiske og normative innholdet i ideen om demokrati og ser bort fra ideen om at demokratiet bør være en avgjørende bestanddel av ethvert forslag om hvordan et "godt samfunn" skal organiseres, snarere enn bare et administrativt eller beslutningsmessig påfunn. Sånn var det for Schumpeter mulig å bestemme "demokratisk" om for å ta hans eget eksempel kristne skulle forfølges, hekser sendes på bålet eller jødene utryddes. Demokratiet blir bare en metode, og kan som andre metoder "ikke være et mål i seg selv" (1). I sin ytterste konsekvens forvandler denne holdningen demokratiet til en modell for å fatte beslutninger, lik dem som Peter Drucker foreslår for styringa av vellykte kapitalistiske foretak. Det trengs ikke noe geni for å innse at demokratiet er mye mer enn det.

Dessuten ser det schumpeterske paradigmet også bort fra den konkrete historiske prosessen som førte til opprettelsen av "virkelig eksisterende demokratier". Da han foreslo å gi avkall på det han kalte den "klassiske teorien" om demokratiet, satte han fram et tåpelig optimistisk og fullstendig uvirkelig bilde av de historiske hendelsesforløpene som i en håndfull nasjonalstater endte med at det oppsto demokrati (2). Alexis de Tocqueville beskrev medrivende den episke naturen av den demokratiske tilstandens dannelsesprosess, som en "uimotståelig revolusjon som skrider fram århundre etter århundre over enhver hindring og selv nå går framover, midt i de ruinene den selv har skapt." (3) Akkurat som mange andre framstillinger av forskjellige forfattere i den klassiske tradisjonen, griper denne framstillinga de omveltende og traumatiske elementene som selv i de mest utviklete, pluralistiske og tolerante land er involvert i opprettinga av en demokratisk tilstand. Blodet og søla fra den historiske konstitueringa av politiske demokratier fordufter fullstendig i Schumpeter-tradisjonens innholdsløse formalisme. Det er grunnen til at Guilleremo O'Donnell og Philippe Schmitter, som denne tradisjonens arvtakere, i "transitologiens" kanoniske tekst advarer:

"Ett av premissene for denne måten å oppfatte overgangen [til demokratiet] på, er at det er mulig og passende å oppnå politisk demokrati uten voldelig mobilisering og uten et storslagent brudd i kontinuiteten. Det vil så godt som alltid foreligge en trussel om vold, og det forekommer ofte protester, streiker og demonstrasjoner; men når man først slår inn på den "revolusjonære veien" eller volden sprer seg og blir tilbakevendende, blir de gunstige utsiktene til politisk demokrati drastisk redusert." (4)

Dette premisset er like sterkt som det er falskt. I hvilket land fant demokratiets overtakelse sted i samsvar med de ovenfor beskrevne beregningene? Barrington Moore har påpekt at uten "Den ærefulle revolusjonen" i England, Den franske revolusjon og Borgerkrigen i USA som alle er heller voldelige og blodige episoder ville det være ekstremt vanskelig å forestille seg at demokratiet overhodet eksisterte i disse landene. (5) Kan vi tenke oss at slaveeiersamfunnet i de amerikanske sørstatene, eller de engelske og franske aristokratiene, skulle frambringe demokratiske tilstander? Kan vi forestille oss så mye som en demokratisering i disse landene uten et voldelig brudd med fortida? Og hva angår våre forfatteres bekymring for "vold nedenfra" hva med "vold ovenfra" mot demokratisering, som systematisk leder til statlig undertrykking, summariske henrettelser og at folk forsvinner i hendene på paramilitære styrker eller dødsskvadroner, militært kuppmakeri, for ikke å snakke om den strukturelle volden som ligger nedlagt i samfunn med grove ulikheter? Er det ikke på tide vi spør oss hvem som har vært de viktigste voldsutøverne i Latin-Amerika? Om det har vært de utbyttede og undertrykte klassene, streikende og demonstranter, eller de kreftene som er bestemt på å bevare sine privilegier og sin rikdom for enhver pris?

Ikke bare perverterer "Schumpeter-perspektivet" selve ideen om demokratiet, men det stiller oss også overfor en like foruroligende gåte: Hvis demokratiet er noe så enkelt som en metode for å organisere prosessen med å fatte kollektive beslutninger, hva kommer det da av at det overveldende flertallet av menneskeheten i mesteparten av den skrevne historien har levd under ikke-demokratiske regimer? Hvis det er noe så elementært og fornuftig, hvorfor har det da vært så vanskelig å oppnå det og å sette det ut i livet? Hvordan kan det ha seg at visse organisatoriske former det kapitalistiske selskapet og aksjeselskapet, for eksempel er blitt innført uten betydelig motstand når først den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt gjennomført, mens forsøkene på å tillempe den "demokratiske formen" for stat har ført til kriger, innbyrdes stridigheter, revolusjoner og kontrarevolusjoner og uendelige blodbad? Og endelig , hvis den kapitalistiske produksjonsmåten er fem hundre år gammel, hvorfor er da det kapitalistiske demokratiet så nylig innført og så ustabilt?

De Schumpeter-baserte demokratiteorienes etiske uthuling av demokratiet, og deres drastiske mangel på evne til å gjøre greie for prosessen med oppretting av "virkelig eksisterende" demokratier, roper etter alternative teorier.

Kapitalistisk demokrati eller demokratisk kapitalisme?

Men dette krever stadig at vi først klargjør begrepene. Hvis ordet "demokrati" i seg selv brukes på en forvirrende måte og er ridd av tvetydigheter, demokrati "ved" hvem, "for" hvem? så er sannelig ikke uttrykk som "kapitalistisk demokrati" eller "borgerlig demokrati" mindre selvmotsigende og utilfredsstillende. Det er grunnen til at den mest strikte og presise måten å referere til de "virkelig eksisterende" demokratienes univers på, er å kalle dem for "demokratisk kapitalisme." La oss se på hvorfor.

Å snakke om "demokrati" uten noe adjektiv overser den enorme forskjellen mellom a) den klassiske greske demokratimodellen, som er udødeliggjort i Perikles' berømte gravtale, b) de gryende demokratiske strukturene og praksisene som ble utviklet i noen norditalienske byer i renessansens demring (for seinere å bli knust av den aristokratisk-klerikale reaksjonen), og c) de forskjellige demokratimodellene som ble utviklet i noen kapitalistiske samfunn i det tjuende århundret. Demokrati er en form for organisering av sosial makt i det offentlige rom som ikke kan skilles fra den økonomiske og samfunnsmessige strukturen som denne makta hviler på. De ulike organisasjonsmåtene, både diktatoriske og demokratiske, eller de seks klassiske formene for politisk makt som Aristoteles trakk opp i Politikken, har rotfeste i en muld som består av særegne produksjonsmåter og samfunnsstrukturtyper, slik at enhver drøfting som omtaler "demokrati" uten nærmere kjennetegn nødvendigvis må være høyst upresis og forvirrende. Så hva er det egentlig samfunnsforskere snakker om når de snakker om demokrati? Et demokrati basert på slaveri, som i det klassiske Hellas? Eller det som trivdes i små urbane øyer i et hav av føydalt leilendingsvesen, der en populo minuto strebet for å være noe mer enn en manøvrerende mengde under Firenze og Venezias oligarkiske pastrisiat? Eller Europas demokratier, som ikke engang hadde allmenn stemmerett for menn, for ikke å snakke om stemmerett for kvinner, før første verdenskrig? Eller er det snakk om de "keynesianske demokratiene" fra den andre etterkrigstida, som hadde trekk av det T. H. Marshall kalte sosialt borgerskap? (6)

 Som en reaksjon mot denne forvirrende tvetydigheten, som også utfordrer den påståtte entydigheten til uttrykket "borgerlig demokrati", gikk en slik forfatter med tydelige nyliberale holdninger som den meksikanske essayisten Enrique Krauze en gang sterkt inn for et "demokrati uten adjektiver". (7) Men hans formaninger falt for døve ører. En aktuell litteraturanalyse utført av David Collier og Steve Levitsky avslører den enorme formeringen av adjektiver (mer enn fem hundre) som anvendes i samfunnsvitenskapen som kjennetegn på demokratiske regimer, i en slik utstrekning at det finnes flere systematiske rubrikker enn demokratiske regimer. (8) Men til tross for dette, løser det ikke kjerneproblemet å forsyne demokratiet med adjektiver selv om man tar i bruk "sterke" begreper i denne hensikt, eller begreper som er tungt ladet med betydning, som "kapitalistisk" eller "sosialistisk". Det bare tjener til å utstyre det med et elementært lendeklede som ikke kan skjule den kjensgjerning at keiseren * er naken. (* Boron skriver "kongen", men som alle skandinaviske lesere av H C Andersens eventyr veit, er det keiseren som er uten klær. Oversetterens anm.)

La oss ta uttrykket "kapitalistisk demokrati", som ofte blir brukt av gjengse samfunnsforskere så vel som radikale tenkere. Nøyaktig hva betyr det? Noen tror kanskje at de løser problemet ved å legge bestemmelsen "kapitalistisk" til ordet "demokrati" for det antyder i det minste det overordnete problemet med forholdet mellom kapitalisme og demokrati, og, mer spesifikt, spørsmålet om grensene førstnevnte setter for demokratiets rekkevidde. Ikke desto mindre er dette standpunktet grunnleggende ukorrekt: Det hviler på den forutsetning, som helt tydelig er feilaktig, at i denne typen politisk regime er "kapitalistisk" bare et adjektiv som henviser til et slags økonomisk arrangement som på en eller annen måte modifiserer og preger virkemåten til en politisk struktur som i sitt vesen er demokratisk. I virkeligheten er vendingen "kapitalistisk demokrati" en slags "hegelsk negasjon" av det egentlige forholdet mellom økonomien, det sivile samfunnet og politikken, som innebærer en subtil apologese for det kapitalistiske samfunnet. For i denne formuleringen blir demokratiet presentert som kjerna i det nåværende samfunnet noe som blir rutinemessig påstått om og om igjen av talløse ledere for "den frie verden", som George W. Bush, José M. Aznar, Tony Blair osv., som definerer seg sjøl som talspersoner for sine egne "demokratiske samfunn". Demokratiet blir derfor bestemt av en heldig eller "tilfeldig" egenskap som bare er den kapitalistiske produksjonsmåten! Slik blir kapitalismen forflyttet til en diskret posisjon bakenfor den politiske scenen, gjort usynlig som det nåværende samfunnets strukturelle grunnlag. Som Bertolt Brecht en gang påpekte er kapitalismen en herre som ikke liker å bli kalt ved navn. Men det er mer. Som den avdøde meksikanske filosofen Carlos Pereyra hevdet, er uttrykket "borgerlig demokrati" et "uhyrlig begrep", fordi det "skjuler en avgjørende omstendighet i samtidshistorien: Demokrati er blitt oppnådd og bevart i større eller mindre grad på forskjellige breddegrader, i strid med borgerskapet." (9)

Derfor finnes det en dobbelt vanskelighet i den ovennevnte bruken av adjektiver. For det første utstyrer det generøst borgerskapet med en historisk vinning som demokratiet, som var resultatet av århundrer med folkelig kamp nettopp mot, først aristokratiet og monarkiet, og så mot herredømmet til kapitalistene, som prøvde hardt å forhindre eller utsette demokratiets seier ved å ty til alle tenkelige midler fra løgn og manipulering til systematisk terror, satt på spissen av nazistaten. For det annet, hvis uttrykket "borgerlig demokrati" blir godtatt, blir det som er spesifikt "borgerlig" en uvesentlig og tilfeldig kjensgjerning, en slags tilleggsbestemmelse sett i forhold til et innhold ved navnet demokrati som får fetisjkarakter.

Så hvordan skal vi danne oss et passende begrep om demokratiet? Det er opplagt ikke et spørsmål om å føye eller ikke føye adjektiver til en antatt demokratisk substans, men om å gi avkall på den ny-hegelianske negasjonen. Det vil si: til forskjell fra termen "borgerlig demokrati" gjenvinner et uttrykk som "demokratisk kapitalisme" demokratiets sanne betydning ved å understreke den kjensgjerning at dets strukturelle trekk og avgjørende sider "frie" og periodiske valg, individuelle rettigheter og friheter, osv. trass i sin viktighet bare er politiske former hvis virkning og spesielle effekter ikke er i stand til å nøytralisere, for ikke å snakke om oppløse, det kapitalistiske samfunnets iboende og håpløst anti-demokratiske struktur. (10) Denne strukturen, som hviler på et system av sosiale relasjoner sentrert om den ustoppelige reproduksjonen av arbeidskraft som må selges på markedet som en vare for å sikre selve overlevelsen til arbeiderne, setter uoverstigelige begrensninger for demokratiet. Dette "slaveriet" for lønnsarbeiderne, hvor de må henvende seg til markedet på leting etter en kapitalist som kan finne det profitabelt å kjøpe arbeidskrafta deres, eller prøve å kare sammen til en dyster levemåte som småhandlende og renovasjonsarbeidere i verdens slumstrøk, setter det overveldende flertallet av samtidas befolkninger og ikke bare i Latin-Amerika i en stilling av strukturell underlegenhet og ulikhet. Dette kan ikke forenes med den fulle utviklinga av deres demokratiske potensial, samtidig som en liten del av samfunnet, kapitalistene, er fast etablert i en stilling av udiskutabelt overherredømme og nyter alle slags privilegier.

Resultatet er et kapitalistenes de facto diktatur, under hvilke politiske former så som demokrati det enn ligger skjult for det offentliges øyne. Derav kommer den tendensielle uforenligheten mellom kapitalismen som en sosial og økonomisk form som hviler på den strukturelle ulikheten som skiller kapitalister og arbeidere, og demokratiet, slik det blir oppfattet i den klassiske tradisjonen av politisk teori, ikke bare i sine formelle sider og prosedyrer, men med grunnlag i en generell tilstand av likhet. Det er nettopp av denne grunn at Ellen Meiksins Wood har rett når hun i et strålende essay rikt på teoretiske forslag spør: vil kapitalismen være i stand til å overleve en full utvikling av demokratiet i dets vesen og ikke i dets prosessualitet? (11) Svaret er opplagt negativt.

Riss av et virkelig demokratibegrep

Et omfattende og virkelig demokratibegrep må umiddelbart bringe opp i dagen spørsmålet om forholdet mellom sosialisme og demokrati. Det ville være dumdristig av oss å prøve å bringe denne diskusjonen på bane her. For øyeblikket er det tilstrekkelig å minne om Rosa Luxemburgs gjennomtrengende refleksjoner over dette temaet, inkludert hennes demokratiske formulering om at "det finnes ingen sosialisme uten demokrati, det finnes ikke noe demokrati uten sosialisme." (12) Luxemburg la vekt på verdien av demokratisk kapitalisme, uten å kaste det sosialistiske prosjektet over bord. Hun gjorde dette ved samtidig å påpeke de demokratiske kapitalistiske samfunnenes urettferdige natur. Hennes måte å tenke på unngår både den vulgærmarxistiske fella som i sin forkasting av demokratisk kapitalisme ender med å håne selve ideen om demokrati og rettferdiggjøre politisk despoti og "post-marxisme"-fella, og diverse strømninger inspirert av nyliberalismen, som mystifiserer de demokratiske kapitalistiske samfunnene i den grad at de ser på dem som paradigmer for et "demokrati" uten nærmere egenskaper.

Når vi tar denne argumentasjonen i betraktning, ser det for oss ut som en teori som sikter mot å overvinne feilene i den schumpeterske formalismen og "prosedyretenkningen", bør betrakte demokratiet som en syntese av tre uadskillelige dimensjoner sammensmeltet i en enkelt formulering:

a) Demokrati forutsetter en samfunnsform som kjennetegnes av økonomisk og sosial likhet og likhet for loven og et relativt høyt, om enn historisk variabelt nivå av materiell velstand, som tillater full utvikling av individuelle evner og anlegg så vel som det sosiale livets uendelige mangfold av uttrykk. Derfor kan ikke demokratiet blomstre midt i generell fattigdom og nød, eller i et samfunn preget av dype ulikheter i distribusjonen av eiendom, inntekter og rikdom. Det krever en samfunnsstruktur som bare unntaksvis kan finnes i kapitalistiske samfunn. Trass i alle offisielle erklæringer om det motsatte, er kapitalistiske samfunn ikke egalitære, men dypt inegalitære. Egalitarianismen er ideologien, mens polarisering av klassene er virkeligheten i den kapitalistiske verden. Politisk demokrati kan ikke slå rot og trives i et samfunn som er strukturelt anti-demokratisk.

 b) Demokrati forutsetter også at innbyggerne faktisk nyter frihet. Men frihet kan ikke være bare en "formell rettighet" lik dem som er så strålende innebygd i tallrike latinamerikanske forfatninger som i det virkelige liv ikke vil bli utøvd med den fjerneste sannsynlighet. Et demokrati som ikke garanterer at man fullt ut kan nyte de rettighetene som det sier seg å holde hellig på det juridiske nivået, forvandler seg til en farse, som Fernando H. Cardoso sa for mange år siden. (13) Frihet betyr muligheten til å velge mellom virkelige alternativer. Våre "frie valg" i Latin-Amerika er begrenset til å bestemme hvilket medlem av det samme politiske etablissementet, rekruttert, betalt og valgt inn av de herskende klassene, som skal ha ansvaret for å regjere landet. (14) Hva slags frihet er dette, som dømmer folk til å ikke kunne lese og skrive, til å leve i elendige skur, til å dø unge av mangel på legehjelp, som berøver dem en anstendig jobb og en minstestandard av sosial sikkerhet når de blir gamle? Er de frie, de millioner av arbeidsløse i Latin-Amerika som ikke engang har de par dollarene de trenger for å forlate hjemmet sitt for å finne en jobb, en hvilken som helst jobb?

Dessuten, er likhet og frihet, selv om de er nødvendige, ikke i seg selv tilstrekkelige til å sikre at det eksisterer en demokratisk stat. Det trengs et tredje vilkår:

c) At det eksisterer et sammensatt sett av institusjoner og klare, utvetydige spilleregler som gjør det mulig å sikre folkesuvereniteten, overvinne begrensningene i det såkalte "representative" demokratiet og utstyre innbyggerne med de legale og institusjonelle midlene til å sikre at de folkelige klassene dominerer i å utforme fellesviljen. Noen lærde har hevdet at et av de sentrale kjennetegnene ved demokratiske stater er den "relativt usikre" karakteren av resultatene av den politiske prosessen, nemlig usikkerheten av valgresultatene. (15) Men det bør advares mot å overvurdere den virkelige graden av "demokratisk usikkerhet" som finnes i dagens demokratiske kapitalisme. I virkeligheten er det svært liten usikkerhet i dem, for selv i de mest utviklede av dem, spilles de mest avgjørende og strategiske hendene i det politiske liv med "merkede kort", som ufravikelig forsvarer de herskende klassenes interesser. Vi gjentar: Ikke alle hendene, men så avgjort de viktigste både på valgnivå og beslutningsnivå blir spilt med tilstrekkelige garantier for at resultatet skal være fullstendig forutsigelig og akseptabelt for de herskende klassene. Det er for eksempel tilfelle i USA, hvor de viktige politiske avgjørelsene og innretningene av de to konkurrerende partiene er nesten identiske, og bare skiller seg fra hverandre i noen marginale spørsmål som ikke truer kapitalens herredømme. Derfor er det lite å undre seg over at ikke i ett eneste kapitalistisk land har staten noen sinne utlyst en folkeavstemning for å bestemme om økonomien skal organiseres på grunnlag av privateiendom, folkeøkonomi eller statseide korporasjoner; eller, for eksempel i Latin-Amerika, for å bestemme hva som skal gjøres med utenlandsgjelda, med åpninga av økonomien, den finansielle dereguleringa eller privatiseringa. Med andre ord: usikkerhet, ja, men bare innenfor ekstremt snevre, ubetydelige rammer. Valg, ja visst, men bruk av alle slags ressurser, legale og illegale, for å manipulere med avstemninga og unngå at folket skal "gjøre en feil" og velge et parti i strid med de herskende klassenes interesser. Det er ikke bare det at spillene spilles med "merkede kort", andre spill blir ikke spilt, og vinneren er alltid den samme.

For å oppsummere: Eksistensen av klare og utvetydige spilleregler som garanterer folkets suverenitet er den "politisk-institusjonelle" betingelsen for demokrati. Men igjen: dette er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, fordi et virkelig og omfattende demokrati ikke lar seg opprettholde eller kan overleve særlig lenge, selv i form av et politisk regime, hvis dets røtter stikker dypt i en samfunnstype som kjennetegnes ved sosiale relasjoner, strukturer og ideologier som er antagonistiske eller fiendtlige overfor dets vesen. "Å diskutere demokratiet uten å ta i betraktning den økonomien som det demokratiet må virke i, er en gjerning som er en struts verdig," skrev Adam Przeworski en gang. (16) Uheldigvis ser det for tida ut som samfunnsvitenskapen i økende grad er befolket av strutser. I virkelige og konkrete begreper oppfyller de demokratiske kapitalistiske statene, selv de mest utviklete av dem, knapt noen av disse betingelsene: Deres institusjonelle mangler er velkjent, deres tendenser til økende ulikheter og sosial utstøting er åpenbare, og den faktiske muligheten til å nyte rettigheter og friheter er fordelt på en ekstremt ulik måte blant ulike sektorer av befolkningen. Rosa Luxemburg hadde rett: Det kan ikke finnes demokrati uten sosialisme. Vi kan ikke gjøre oss forhåpninger om å bygge en demokratisk politisk orden uten samtidig å føre en resolutt kamp mot kapitalismen.

Latin-Amerikas demokratiske erfaring

La oss forestille oss at Aristoteles gjenoppstår, og vi får sjansen til å be ham se på den nåværende politiske scenen i Latin-Amerika og avsi sin dom om de rådende regimenes natur. Hans konklusjon ville sikkert være at våre kapitalistiske "demokratier" er alt annet enn demokratier. Hvis han skulle følge sin egen klassiske typologi for politiske regimer, ville han sikkert betrakte dem som "oligarkier" eller "plutokratier", det vil si styre for de rike utøvd av folk som ikke nødvendigvis er rike, men som regjerer for dem. Når vi ser på vårt politiske landskap, kan vi si at våre vaklende demokratier er regjeringer av markedet, ved markedet og for markedet, som mangler alle de tre betingelsene som er summert opp ovenfor.

Dette er grunnen til at den latinamerikanske demokratiske kapitalismens vinninger etter mer enn to tiår med demokratisering er så skuffende. Våre samfunn er mer ulike og urettferdige i dag enn tidligere, og våre folk er ikke frie, men slavebundet av sult, arbeidsløshet og analfabetisme. Om latinamerikanske samfunn i tiåra etter 1945 opplevde et moderat framskritt i retning av sosial likhet, og om et mangfold av politiske regimer, fra varianter av populisme til noen former for "utviklings-isme", i den samme perioden greide å legge grunnlaget for en politikk som i noen land var aggressivt "inkluderende" og tenderte mot sosial og politisk "frigjøring" av store deler av våre folkelige sjikt som tradisjonelt hadde vært frarøvet enhver rettighet, så har den perioden som begynte med å kaste vrak på keynesianismen og gjeldskrisa, gått i nøyaktig motsatt retning. I denne nye fasen, som er feiret som våre lands endelige forsoning med de globale markedenes ubønnhørlige krav, ble gamle rettigheter som retten til helse, utdanning, bolig, sosial trygghet plutselig "gjort til varer" og forvandlet til uoppnåelige varer på markedet, og dermed ble store masser av folk kastet ut i elendighet. De skjøre sikkerhetsnettene av sosial solidaritet ble revet opp pari passu* med den sosiale fragmenteringa og marginaliseringa som ble forårsaket av ortodoks økonomisk politikk og overstrømmende individualisme som både ble fremmet av "markedets herrer" og den politiske klassen som regjerer på deres vegne. (* pari passu: (latin) egentlig "like skritt", dvs. i samme takt som. Overs. anm.)

I tillegg ble de kollektive aktørene og sosiale kreftene som i fortida ga uttrykk for og kanaliserte de folkelige klassenes forventninger og interesser fagforeninger, venstrefløy-partier, folkelige organisasjoner av alle slag forfulgt av voldsomme tyrannier, deres ledere fengslet, massakrert eller "forsvant". Som resultat av dette ble disse folkelige organisasjonene splittet og svekket, eller ganske enkelt feid til side. Slik befant innbyggerne i våre demokratier seg fanget i en paradoksal situasjon: mens folkesuverenitet og et bredt spekter av grunnlovsfestede rettigheter ble opphøyet i den nye demokratiske kapitalismens ideologiske himmel, ble borgerne på markedets og det sivile samfunnets prosaiske jord omhyggelig frarøvet disse rettighetene ved hjelp av rivende prosesser av sosial og økonomisk rettighetsberøving, som utelukket dem fra den økonomiske framgangens fordeler og forvandlet demokratiet til en tom etterligning.

Resultatet av at demokratiseringsprosessen i Latin-Amerika har tatt denne formen, har vært en dramatisk svekking av den demokratiske impulsen. Langt ifra å ha hjulpet til å konsolidere våre nyfødte demokratier, har den nyliberale politikken underminert dem, og konsekvensene er påtagelige i dag. Demokratiet er blitt det "tomme skallet" som Nelson Mandela ofte har snakket om, hvor stadig mer uansvarlige og korrupte politikere styrer land med total forakt for det felles beste. At dette er tilfelle beviser den enorme folkelige mistilliten til politikere, partier og parlamenter, et fenomen som kan sees i varierende grad i hvert eneste land i Latin-Amerika. Det finnes aktuell empirisk forskning som gir interessante data om dette.

UNDP-rapporten om latinamerikansk demokrati: en statusrapport

UNDPs Demokrati i Latin-Amerika: Mot et medborgerdemokrati er den viktigste og mest omfattende samtidige forskningsrapporten om demokratisk kapitalisme i Latin-Amerika som noen sinne er lagt fram. (17) Men tross de enorme anstrengelsene det har krevd å virkeliggjøre den, har de alvorlige manglene som ligger innebygd i dens teoretiske apparat og metodologi forhindret at den skaper et fullt ut realistisk portrett av demokratiets stilling i regionen. Den "politiske" reduksjonismens uhelbredelige problemer er åpenbare helt fra begynnelsen av det tjukke bindet. Således åpner rapporten med å betrakte demokratiet som "ikke bare et politisk system, men også et styringssystem som tillater større offentlig deltakelse, og derved skaper et gunstig miljø for at samfunnene skal blande seg inn i avgjørelser som angår deres utvikling." (18) Demokratiet er, i sum, noe politisk som har med velgere, innbyggere og styringssystemer å gjøre, i strålende isolasjon fra resten av samfunnslivet. Et forskningsprosjekt med dette utgangspunktet (og her og der avbrutt av tilfeldige men likevel høyst betydningsfulle henvisninger til Freedom House og Heritage Foundations bidrag til studiet av samtidas demokratier) kan ikke gå særlig langt, hvor mange forskere som enn er involvert og hvor stort budsjettet enn måtte være.

 Ikke overraskende fortsetter rapporten med å si at selv om "140 land i verden i dag lever under demokratiske regimer" en kjensgjerning som blir betraktet som en større vinning "er det bare fullt demokrati i 82 av disse." (19) Denne grove overdrivelsen (ikke mindre enn 82 fullstendige demokratier!) blir noe moderert når forfatterne advarer leserne om at autoritære og udemokratiske virkemidler stadig forekommer under demokratisk valgte regjeringer, og forsyner oss med en overbevisende liste over dem. Ikke desto mindre avholder ikke dette dem fra å hevde at de atten latinamerikanske landene som rapporten omfatter, "oppfyller de grunnleggende kriteriene for et demokratisk regime; av disse levde bare tre under demokratiske regimer for 25 år siden." (20)

Rapporten unnlater riktignok ikke å bemerke at "mens folkene i Latin-Amerika konsoliderer sine politiske rettigheter, står de ansikt til ansikt med høy grad av fattigdom og det høyeste ulikhetsnivå i verden." Denne motsigelsen beveget rapportens forfattere til å konkludere, om enn noe gåtefullt, at "det er alvorlige spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien." Så mens rapporten feirer demokratiets viktigste landevinninger i Latin-Amerika, unnlater den ikke å sette fingeren på ulikhet og fattigdom som dets hovedsvakheter. I tillegg oppfordrer den til å tillempe en politikk "som fremmer demokrati hvor innbyggerne er fullverdige deltakere. Innbyggernes fullstendige deltakelse betyr at dagens innbyggere må ha lett tilgang til sine sivile, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og at alle disse rettighetene sammen utgjør et udelelig og sammenhengende hele." (21) Uheldigvis unnlater rapportens forfattere å spørre hvorfor hele dette settet med rettigheter, som stadig er sikret på papiret i alle kapitalistiske stater, i en nyliberal verden mer og mer blir mindre verdt enn papiret de er skrevet på. Og hvorfor har tilgang til disse rettighetene i det hele tatt vært så begrenset i kapitalistiske samfunn? Er det tilfeldig, eller skyldes det systematiske klassefaktorer?

Rapporten har ikke noe svar på disse spørsmålene, fordi den ikke utforsker naturen av motsigelsen mellom kapitalisme og demokrati. På de 284 sidene i den engelske versjonen av rapporten forekommer ordene "kapitalisme" eller "kapitalist" bare tolv ganger. Det nevnes ikke første gang før på side 51, overraskende nok i et sitat fra en så lite iøynefallende kapitalismeteoretiker som George Soros. Ja, ordene forekommer ni av tolv ganger i sitater eller i den bibliografiske referanselista i rapporten. Bare tre ganger forekommer de i selve teksten. Denne ekstreme motviljen mot å snakke om kapitalismen krever naturligvis en høy teoretisk pris av rapporten. For hvordan kan man snakke om demokrati i dagens verden når man er motvillig mot å nevne ordet kapitalisme? Hvordan er det meningen at vi skal forstå de erkjente "spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien"? Hvilke trekk ved økonomien skal ha skylda for dette? Dens teknologiske basis, dens naturlige utrustning, industristrukturen, eller hva?

Problemet er ikke "økonomien", men den "kapitalistiske økonomien" og det særtrekket som definerer den: utvinninga og den private tilegnelsen av merverdi og den uunngåelige sosiale polariseringa som oppstår som resultat. Spenningene er ikke mellom to metafysiske enheter, "demokratiet" og "økonomien", men mellom to konkrete historiske produkter: massenes demokratiske forventninger og den kapitalistiske akkumulasjonens jernharde lover. Og motsigelsen eksisterer og består fordi den siste ikke kan skape rom for den førstnevnte, annet enn på det "liberale demokratiets" høyst verdiløse måte, som vi ser rundt oss på alle kanter. Den som ikke vil snakke om kapitalismen bør avstå fra å snakke om demokratiet.

Populære oppfatninger om demokratiet

En av de mest nyttige delene av UNDP-rapporten er en sammenlignende oversikt over folkeopinionen utført av Latinobarómetro med et utvalg på 18 643 innbyggere i 18 land i regionen. Grovt fortalt kan resultatene sammenfattes som følger:

Innbyggernes ønske om demokrati er forholdsvis svakt.

En stor del av latinamerikanerne setter utvikling høyere enn demokrati og ville trekke tilbake sin støtte til en demokratisk regjering hvis den viste seg ute av stand til å løse deres økonomiske problemer, "ikke-demokrater" hører generelt til i grupper med mindre utdannelse, som er blitt inkludert i samfunnet i perioder med autoritære regimer og som har lave forventninger om sosial mobilitet og en dyp mistillit til demokratiske institusjoner og politikere, og selv om "demokrater" finnes i de forskjellige sosiale gruppene, har innbyggerne en tendens til å støtte mer opp om demokratiet i land med lavere nivåer av ulikhet. Men de uttrykker seg ikke gjennom politiske organisasjoner. (22)

Disse resultatene er slett ikke overraskende. Tvert imot taler de høyt til fordel for den politiske bevisstheten og rasjonaliteten hos de fleste latinamerikanere og deres presise vurdering av manglene og de uoppfylte løftene til våre såkalte "demokratiske" regjeringer. La oss følge denne analytiske linja litt videre og se på de ferskeste data som Latinobarómetro har lagt fram i sin internasjonale oversikt over offentlig opinion i 2004. (23) Som ventet viser de empiriske funnene sterk misnøye med hva de demokratiske regjeringene har oppnådd i sine land: Mens 41 prosent av regionens spurte i 1997 erklærte seg fornøyd med demokratiet, hadde dette i 2001 falt til 25 prosent, og gikk bare svakt opp igjen til 29 prosent i 2004, slik at for hele perioden fra 1997 til 2004 var det en nedgang på 12 prosentpoeng i hvor fornøyde folk var med demokratiet i Latin-Amerika. Betydningen av dette forsterkes av det faktum at startpunktet for sammenligningen var langt fra betryggende, siden det selv i 1997 var nesten 60 prosent som ikke var fornøyd med demokratiet. Bare tre land avvek fra denne nedadgående tendensen: Venezuela, som ironisk nok er favorittskyteskive for det "demokratiske" korstoget Det hvite hus har lansert, og hvor prosenten av folket som erklærte seg fornøyd med det demokratiske regimet økte med sju prosent; og Brasil og Chile, hvor andelen økte med respektive fem og tre prosentpoeng. De landene som viste den mest dramatiske nedgangen på demokratitilfredshetsindeksen var Mexico og Nicaragua, hvor regjeringene var meget nært knyttet til USA og lojalt fulgte "Washington-konsensusen"; der falt tilfredsheten med demokratiet med nesten 30 prosentpoeng.

La oss se det fra en annen synsvinkel. I 1997 var det bare to land hvor mer enn halve befolkningen uttrykte tilfredshet med det fungerende demokratiet. Dette heller beskjedne nivået av folkelig godkjenning ble oppnådd i Costa Rica, med 68 prosent, og Uruguay, med 64 prosent støtte i folket. Men i 2004 var ikke ett land over 50-prosentmerket. Skuffelsen over våre "faktisk eksisterende demokratier" etterlot ikke noe land over 50 prosent: i Costa Rica hadde andelen sunket til 48 prosent, mens den i Uruguay hadde falt til 45 prosent. I Fox' Mexico, hvor en del av venstre-intelligentsiaen hadde hatt så store forhåpninger de hadde hatt en naiv tro på at PANs seier ville åpne dørene for et eventyrlig "regimeskifte" som skulle føre til fullstendig politisk demokrati var det bare 17 prosent av de spurte som hadde slike rosenrøde forventninger i 2004. Lagos’ Chile presenterer på sin side et forstyrrende paradoks for den konvensjonelle teorien. Det landet som betraktes som modellen for en vellykket demokratisk overgang, etter mønster av den like høyt verdsatte overgangen i Spania etter Francos død, avslører en høy andel av utakknemlige innbyggere som ikke er blitt overtalt av klappsalvene fra de samfunnsvitenskapelige guruene og de beroligende stemmene fra de internasjonale finansinstitusjonene. Slik var det i 1997 bare 37 prosent av chilenerne som sa seg fornøyd med den demokratiske, rasjonelle og ansvarlige "sentrum-venstre"-regjeringa til Concertación. Etter et brått fall til 23 prosent i 2001, midt i uroen over en økonomisk nedtur, steg andelen til 40 prosent i 2004. Det er en betydelig økning, men ikke desto mindre et tall som knapt kan sies å være sunt.

I Fernando H. Cardosos Brasil, som er en stjerne innen latinamerikansk demokratisk teori, svingte andelen fornøyde innbyggere mellom 20 og 27 prosent i løpet av disse to presidentperiodene, og det er neppe noe nivå å være stolt av. Etter at Lula hadde regjert i to år, lå andelen fornøyde innbyggere stabilt omkring 28-prosentmerket. I Argentina, hvor de berusende dunstene fra det såkalte "økonomiske mirakelet" (som ble bekreftet urbi et orbi* av Michel Camdessus, daværende direktør i IMF) fortsatt hindret vanlige folk i å oppfatte katastrofen som nærmet seg, var andelen av tilfredse på rekordnivå med 49 prosent i 1998. I 2001, da krisa allerede var tre år gammel, men det verste ennå ikke hadde kommet, skulle andelen falle til 20 prosent, og i 2002 falt den videre og nådde et rekordmessig bunnivå på åtte prosent etter konfiskeringen av bankinnskudd på foliokonto og de massive gatedemonstrasjonene som styrtet "sentrum-venstre"-regjeringa til De la Rúa. (* urbi et orbi (latin): byen og omegnen, det vil si vidt og bredt. Overs. anm.)

Med bakgrunn i skuffelsen over hva de latinamerikanske demokratiske regjeringene har oppnådd, er det ikke overraskende å få vite at støtten til ideen om et demokratisk regime, i motsetning til tilfredsheten med dets konkrete resultater, også sank mellom 1997 og 2004. Mens 62 prosent bekreftet at demokrati var å foretrekke framfor ethvert annet politisk regime i 1997, hadde dette falt til 53 prosent i 2004. Og som svar på et annet spørsmål var det ikke mindre enn 55 prosent av de spurte som sa de var rede til å godta en ikke-demokratisk regjering hvis den viste seg i stand til å løse landets økonomiske problemer. Innenfor dette rammeverket av synkende legitimitet for demokratiet, forårsaket av de skuffende resultatene av antatt demokratiske regjeringer, bør et tydelig unntak igjen understrekes: Tilfellet Venezuela, hvor støtten til det demokratiske regimet steg fra 64 prosent til 74 prosent mellom 1997 og 2004. Dette landet er nå på toppen av alle land i Latin-Amerika når det gjelder støtte til det demokratiske regimet. Og dette stiller de konvensjonelle demokratiseringsteoretikerne overfor et nytt presserende paradoks: Hva kommer det av at Venezuela, som igjen og igjen blir anklaget av Washington for sine påståtte institusjonelle svakheter, Chavéz-regjeringas illegitime natur og andre liknende diskvalifikasjoner, viser regionens høyeste oppslutning om demokratiet?

Vi skal forfølge svaret på det nedenfor. Men for å oppsummere her, er det klart at den skuffelsen over demokratiet som hersker i området ikke kan tilskrives et spesielt autoritært trekk ved samfunn som er glade i caudillismo og alle slags personlige despotier. Det er et rasjonelt svar på et politisk regime som i sin latinamerikanske historiske praksis har gitt overveldende bevis for at det er mye mer opptatt av de rike og mektiges velferd enn av de fattige og undertryktes skjebne. Da de samme menneskene blant de spurte fikk spørsmål om de var tilfredse med hvordan markedsøkonomien virket, var det bare 19 prosent som svarte bekreftende, og ikke i noe land i regionen nådde dette tallet opp i en majoritet av befolkningen. Det er selvfølgelig få latinamerikanske regjeringer som er særlig interessert i å vite grunnene til dette, for ikke å snakke om å oppfordre til offentlig diskusjon om spørsmålet. De har heller ikke den fjerneste interesse for å utlyse folkeavstemninger for å avgjøre om et så upopulært økonomisk regime fortjener å bevares eller ikke i strid med den overveldende opinionen hos dem som, forutsetningsvis, er de demokratiske politikernes overhode. Det ville vært det eneste demokratiske svaret, men våre "demokratiske" regjeringer drømmer ikke om å fostre så farlige initiativer.

Der hvor antallet av dem som er tilfreds med markedsøkonomien er høyere tilfeldigvis ikke Chile, det landet som er grundigst hjernevasket av det nyliberale viruset når denne andelen bare opp i 36 prosent av nasjonens spurte. Dette er en klar minoritet i forhold til dem som støtter alternative oppfatninger. Så lenge de latinamerikanske demokratiene har som en av sine viktigste målsetninger å garantere at det politiske systemet skal kunne styres det vil si å regjere i samsvar med hva markedet foretrekker bør ingen la seg overraske over disse resultatene. Misnøyen med markedsøkonomien ville før eller siden spre seg til de demokratiske regimene. Dette ble oppsummert i den utbredte oppfatningen blant allmennheten at de styrende ikke innfrir sine valgløfter, enten fordi de ljuger for å vinne valget eller fordi "systemet" hindrer dem i å gjøre det. Men det offentlige har bare begynt å innse det de virkelige makthaverne allerede vet. En undersøkelse utført blant 231 ledere i regionen (deriblant flere tidligere presidenter, ministre, høytstående embetsmenn, administrerende direktører fra industrien, osv.) ba de spurte om å peke ut hvem som virkelig utøver makt i Latin-Amerika. 80 prosent av de spurte utpekte big business og finanssektoren, mens 65 prosent utpekte pressen og de store mediene. Til sammenligning var det bare 36 prosent som pekte på presidentens person som en som virkelig hadde mulighet til å utøve makt, mens 23 prosent av dem som svarte sa at den amerikanske ambassaden var en viktig maktutøver i lokale saker. (24) La oss da gå over til å undersøke den virkelige maktstrukturen i Latin-Amerika.

 Frie valg?

Konvensjonell samfunnsvitenskap hevder at "frie valg" er et grunnleggende trekk ved demokratiet. UNDP-rapporten definerer et valg som "fritt" dersom velgerne tilbys en rekke valgmuligheter ubegrenset av lovregler eller begrensninger som virker "som et resultat av praksis". (25) I samme gate fastslår en rapport fra den konservative tenketanken Freedom House, Freedom in the World 2003, at et valg kan betraktes som fritt når "velgerne kan velge sine ledere fritt blant konkurrerende grupper og individer som ikke er utpekt av regjeringen; når velgerne har tilgang til informasjon om kandidatene og deres plattformer, når velgerne kan velge fritt uten upassende påtrykk fra myndighetene og kandidatene kan drive sin valgkamp uten å bli utsatt for trusler. (26)

Det er mange problemer med begge definisjonene. Først, hva utgjør "et resultat av praksis"? For forfatterne av UNDP-rapporten er det å legge visse restriksjoner på bestemte partiers politiske deltakelse i valgprosessen. Dette argumentet skriver seg fra det klassiske liberale premisset som sverger til en negativ teori om frihet. Ifølge den finnes det frihet bare i den utstrekning ytre, regjeringspålagte begrensninger er fraværende. Innenfor det ideologiske rammeverket som den liberale teorien utvikler seg på grunnlag av, finnes det to separate sosiale sfærer: den ene, som omfatter det sivile samfunn og markedet, gir næring til frihet, den andre, som blir virkeliggjort av staten, er et arnested for tvang og restriksjoner. Derfor kan "kraftige" restriksjoner på innbyggernes frie vilje bare komme fra staten. Følgelig er eksempler på "kraftige" hindringer slike ting som det juridiske forbudet mot peronistpartiet i Argentina, APRA i Peru og forbudet mot kommunistpartier gjennom hele regionen fra midten av førtiåra til begynnelsen av 80-åra. Men denne teorien er blind for andre effektive og dødelige begrensninger som kommer fra markedets makt, i form av økonomisk utpressing, investeringsstreiker, trusler om kapitalflukt og så videre, som ikke engang blir nevnt i rapporten og som på avgjørende vis begrenser det suverene folkets spillerom når det gjelder å fatte avgjørelser. Disse begrensningene og forholdene blir ikke regnet som "kraftige" restriksjoner som legges på velgernes vilje, men som sunne uttrykk for mangfold og frihet.

La oss undersøke et konkret tilfelle: Et lite land som El Salvador, hvor nesten en tredjedel av befolkningen ble tvunget til å emigrere på grunn av tiår med innbyrdes stridigheter og økonomisk stagnasjon. Som et resultat er El Salvador tungt avhengig av de pengene emigrantene sender hjem og utenlandske investeringer, hovedsakelig fra De forente stater. Noen få måneder før siste presidentvalg i 2004 begynte amerikanske firmaer som var etablert i El Salvador å erklære at de allerede hadde lagt planer for hvordan de raskt skulle trekke tilbake investeringene sine og si opp ansatte dersom hovedkandidaten til Frente Farabundo Martí de Linberación Nacionalo (FMLN) vant valget. Denne erklæringa skapte kaos i det allerede krampaktige salvadoreanske samfunnet, som ble forsterket da en offisiell talsperson for USAs regjering advarte om at hvis så skjedde, kunne Det hvite hus komme til å gripe inn for å beskytte truede amerikanske selskapsinteresser, og at de helt sikkert ville utstede embargo på pengeoverføringer til El Salvador. Det tok mindre enn to uker å endre innbyggernes valgpreferanser radikalt. FMNLs hovedkandidat ble forvist til annenplass, langt bak den kandidaten som etablissementet støttet. Etter disse kunngjøringene virket han som den eneste som var i stand til å hindre det kaoset som helt sikkert ville følge den "gale" kandidatens valgseier. Men dette er selvfølgelig små anekdoter som ikke forstyrrer sjøltilliten til den konvensjonelle samfunnsvitenskapen, eller tjener til å utelukke El Salvador fra Freedom Houses liste over verdens "frie land".

Å beskrive et valg som "fritt" bør i tillegg innebære at det er reelle alternativer tilgjengelige for velgerne det vil si alternativer med hensyn til den politikken som blir tilbudt allmennheten. En ganske utbredt oppskrift som de såkalte latinamerikanske "sentrum-venstre-"partiene bruker er "alternering uten alternativer". Det betyr en rolig rekkefølge av regjeringer ledet av forskjellige personligheter eller politiske krefter, men uten å forsøke å sette ut i livet alternative politiske dagsordener som kunne stemples som et uansvarlig politisk eventyr og lede i en uønsket post-nyliberal retning. Den tidligere brasilianske presidenten Fernando H. Cardoso pleide si at "innenfor globaliseringen finnes ingen alternativer, utenfor globaliseringen finnes ingen frelse." I så fall betyr frie valg svært lite.

Under "nordamerikaniseringen" av politikken i Latin-Amerika, som allerede er merkbar både i valgkampenes format så vel som i deres grunnhet, er partikonkurransen blitt redusert til lite mer enn en skjønnhetskonkurranse eller tannpastareklame, hvor kandidatenes utseende er mye viktigere enn hva de tenker. På den andre sida har partienes maniske opptatthet av å erobre det antatte "sentrum" på det ideologiske spekteret, og hovedvekten på videopolitikk med dens glimtvise og usammenhengende taler og dens innviklede kunngjøringsstil, forsterket massenes politiske mistillit og den uinteressertheten og apatien som allerede er fremmet av markedslogikken. Dette har lenge vært typisk for det offentlige liv i De forente stater, og kan til og med sies å være et resultat av måten grunnlovsfedrene utformet konstitusjonen på. De satte ofte fram argumenter om hvor ønskelig det var å ikke tilskynde, eller hindre, for mye deltakelse fra de "lavere klasser" i utførelsen av offentlige anliggender.

Men det er ytterligere problemer med valgfriheten i Latin-Amerika, som har å gjøre med den reelle makta til den øvrighetsperson som velges av folket til presidentembetet. Velger det demokratiske overhodet noen som er utstyrt med effektiv makt til å kommandere? Ta tilfellet Honduras, som vanligvis blir betraktet som et demokrati i tråd med Freedom Houses kriterier, som gjelder i den gjengse samfunnsvitenskapen. Historikeren Ramón Oquelí har skarpt observert at på midten av 80-tallet:

Er betydningen av presidentvalgene, med eller uten bedrag, relativ. De beslutningene som angår Honduras blir først truffet i Washington, så i den amerikanske militærkommandoen i Panama (Sørkommandoen), etter det på den amerikanske basekommandoen på Palmerola, Honduras; umiddelbart etter det i den amerikanske ambassaden i Tegucigalpa; på femteplass kommer øverstkommanderende for de honduranske væpnede styrker, og republikkens president dukker først opp på sjetteplass. Så vi stemmer altså på en sjetterangs embetsmann når det gjelder beslutningsmyndighet. Presidentens funksjoner er begrenset til å bestyre elendigheten og oppnå amerikanske lån. (27)

Var tilfellet Honduras på 1980-tallet spesielt? Egentlig ikke. Erstatt Honduras med nesten hvilket som helst annet latinamerikansk land i dag, med unntak av Cuba og Venezuela, og grovt sett det samme bildet vil komme til syne. I noen tilfeller, som Colombia, eller det ekstreme tilfellet Haiti, gir innbyrdes stridigheter det militære en så avgjørende rolle i beslutningsprosessen at viktigheten av presidentembetet blir ytterligere senket. Dette var situasjonen på syttitallet og åttitallet da geriljakrigene i Nicaragua, El Salvador og Guatemala var på høydepunktet. I alle disse landene var det demokratisk valgte presidenter. Men for land som ikke utgjør en militær trussel mot amerikanske interesser, hviler den sentrale rollen i hendene på USAs finansdepartement og IMF, og den latinamerikanske presidenten kan, i slike tilfeller, flytte oppover beslutningsstigen med ett eller høyst to trinn.

For eksempel blir avgjørelsen om å vedta Den sentralamerikanske frihandelsavtalen, som omfatter de sentralamerikanske statene pluss Den dominikanske republikk og De forente stater, først truffet i De forente stater av den herskende imperialistiske klassen og dens undergivne allierte i periferien. Denne beslutningen blir så omsatt i en realiserbar politikk gjennom Washingtons uunnværlige medvirkning, det vil si den amerikanske staten: Først og fremst Det hvite hus, finansdepartementet og innenriksdepartementet og Pentagon. (28) Så først finner den veien til de internasjonale finansinstitusjonene, den internasjonale kapitalismens "vaktbikkjer" med sitt pikkpakk av "betingelser" og ekspertkomitéer og deres repertoar av "silkehanske-utpressing" for å sikre at politikken blir satt ut i livet av de avhengige statene. I denne spesielle fasen spiller de amerikanske ambassadene i hovedstedene i imperieprovinsene, finanspressen og de lokale økonomiske guruene som flokker seg i media, en viktig rolle i å dytte på for å tillempe en nyliberal politikk, som blir utropt som den eneste fornuftige og rimelige handlingsplan som er mulig, og som avfeier ethvert annet alternativ som sosialistisk, populistisk eller uansvarlig. Så kommer beslutningen ned på et fjerde trinn: kontorene til finansministrene og sentralbankdirektørene (hvis "uavhengighet" washingtonkonsensusen har fremmet aktivt gjennom de siste tiåra). De som er kalt til ledere her og deres rådgivere er vanligvis opplært ved de økonomiske fakultetene på ultrakonservative amerikanske universiteter og kan takke sin lojalitet overfor de store firmaene eller internasjonale finansinstitusjonene de også jobber for fra tid til annen for sin yrkeskarrière. Disse kontorene informerer deretter den såkalte "første embetsmann", presidenten, om beslutningen. Hans rolle er bare å skrive under på det som allerede er besluttet langt over hans kompetanseområde og på en måte som ikke har den fjerneste likhet med noe sånt som en demokratisk prosess. Slik er vårt meget lovtalte demokrati i virkeligheten bare en spesiell politisk og administrativ ordning hvor innbyggerne blir bedt om å velge en embetsmann, som i avgjørende beslutninger i beste fall har sin plass på femte trinn i beslutningskjeden. Senatorer og kongressmenn er enda mer uvesentlige som uttrykk for folkeviljen. Hvis det landet det gjelder er ridd av innbyrdes strid og geriljakrig, som Colombia for eksempel, blander andre helt udemokratiske militære elementer (som Sørkommandoen, den amerikanske basen og de lokale væpnede styrkene) seg inn, og svekker presidentens betydning enda mer.

Selvsagt er det noen små variasjoner i denne generelle modellen for økonomisk beslutningsfatning. Det er grunnleggende sett tre faktorer som står for variasjonene:

Den relative styrken og samholdet i periferistaten og styrken i arbeiderklassen og folkelige organisasjoner. Der hvor prosessen med å avvikle eller ødelegge staten ikke har kommet for langt, og hvor de folkelige organisasjonene er i stand til å stå imot nyliberalismens angrep, der kan ikke alltid de beslutningene som er gjort på toppen gjennomføres fullt ut.

Det lokale borgerskapets interesser, i den utstrekning de kommer i konflikt med den internasjonale herskende kapitalistkoalisjonen. Der hvor et lokalt borgerskap fortsatt overlever (ikke et nasjonalt borgerskap i den klassiske betydninga det er for lengst forsvunnet i Latin-Amerika) med sterke innenlandske interesser og evne til å uttrykke seg politisk, der møter beslutninger fattet på den måten som er antydet ovenfor noen betydelige hindringer som vanskeliggjør gjennomføringa som særlig er tilfelle i dagens Brasil; karakteren av den beslutningen som skal fattes. For eksempel ble det vedtatt i fellesskap av "Wall Street-Davos-lobbyen og G-7, eller med andre ord av de internasjonale herskende klassene og deres politiske representanter i de kapitalistiske kjernestatene, at Washington-konsensusens dagsorden skulle tvinges igjennom med makt i Den tredje verden. I saker som mer angår den vestlige halvkule er rollen til de europeiske og japanske medlemmene av den imperialistiske triaden mye mindre viktig og spørsmål blir for det meste avgjort av den amerikanske herskerklassen. Noen marginale avgjørelser som ikke har betydning for kapitalakkumulasjonens generelle forløp, blir nesten helt ut fattet av de lokale myndighetene.

For å summere opp har demokratisk valgte presidenter i Latin-Amerika få funksjoner i behold, bortsett fra å regjere elendigheten. Det skal innrømmes at dette er en avgjørende rolle, som innebærer på den ene side å tigge om endeløse lån for å betale tilbake en stadig stigende utenlandsgjeld, og på den annen side "å holde pakket på plass", for å bruke Noam Chomskys talende uttrykk. Det innebærer å styre statens ideologiske apparat og undertrykkingsapparat for å sikre at flertallet underkaster seg, og å sørge for at den kapitalistiske utbyttinga fortsetter langs forutsigelige linjer. For å utføre denne rollen må arbeiderne lenkes fast til stedet og demobiliseres politisk, mens kapitalens uhemmede bevegelighet må sikres for enhver pris.

Denne nedjusterte rollen til den "første embetsmann" i de latinamerikanske demokratiene er helt tydelig i den daglige styringa av staten, og der den ser ut til å bli utfordret av en ny første embetsmann, trer den formidable veto-makta som latinamerikanske finansministre og sentralbanksjefer har opparbeidet seg i virksomhet, og slik blir våre "demokratisk valgte presidenter" henvist til en temmelig ornamentell rolle på de avgjørende beslutningsområdene. I Brasil har president Lula for eksempel sagt gjentatte ganger at programmet Famine Zero skulle være hans viktigste politiske instrument for å bekjempe fattigdom og sosial utstøting. For dette formålet opprettet han et kontor direkte underlagt presidenten og ledet av en katolsk prest, Frei Betto, som var en av hans gamle venner. Likevel ble Frei Betto tvunget til å gå av etter to år med nytteløse forsøk på å få de pengene han trengte for å få programmet på fote fra finansministeren, Antonio Palocci (en tidligere hardkokt trotskist, som nå har konvertert til ultraortodoks nyliberaler). Hvorfor sørget ikke Palocci for de finansielle ressursene som trengtes? Ganske enkelt fordi presidentens forespørsel ikke var av samme vekt som kommandoene eller til og med anbefalingene fra den internasjonale kapitalen og dens vaktbikkjer. Siden det er nødvendig for de sistnevnte å garantere et svært skatteoverskudd for å muliggjøre en rask tilbakebetaling av utenlandsgjelda, og å oppnå den ettertraktede "investeringsvurdering" som forventes å frigjøre en flodbølge av utenlandsk kapital til Brasil, når vedtak som gjelder sosiale utgifter aldri toppen av den budsjettmessige prioriteringslista, uansett om det er et vedtak som er gjort av demokratiets "første embetsmann". Når det kommer til stykket ba president Lula om én ting og finansministeren bestemte nøyaktig det motsatte, og vant fram. Lulas venn måtte gå, mens finansministeren fikk applaus fra det internasjonale finansfellesskapet for sin ubøyelige hengivenhet overfor skattedisiplinen. På samme vis så Miguel Rosetto, minister for jordbruksreformen, sitt budsjett, som han tidligere var blitt enig med Lula om, beskåret med mer enn halvparten ved en ukas* fra Palocci, som igjen satte seg ut over en beslutning presidenten hadde fattet. (* ukas, fra russisk, keiserlig befaling, ordre fra tsaren. Overs. anm.)

På samme måten i Argentina. Mens president Néstor Kirchner holder flammende taler mot IMF og mer generelt den internasjonale finanskapitalen og nyliberalismen, sørger hans finansminister Roberto Lavagna for at presidentens brennende prosa ikke blir oversatt til praktisk politikk og forblir en retorisk øvelse bare bestemt for innenlands konsum. Følgen er at til tross for all den skrytende offisielle retorikken som antyder noe annet, har Kirchner-regjeringa i virkeligheten den tvilsomme ære å være den regjeringa i hele Argentinas historie som har betalt mest til IMF.

Folkelige reaksjoner

Men Lulas opprinnelige løfte, og Kirchners manøvreringer, har likevel en betydning. De viser ikke bare at Latin-Amerikas folk i økende grad er oppmerksomme på den demokratiske kapitalismens begrensninger, men også at de er begynt å forvente at noe skal gjøres med dette. Den siste utviklinga i Bolivia, Ecuador og Uruguay må ses i lys av dette.

Disse utviklingstrekkene viser, spesielt i Andes-landene, men ikke bare der, at de latinamerikanske "demokratiene"s legale og institusjonelle rammeverk fullstendig mangler evnen til å løse sosiale og politiske kriser innen etablerte konstitusjonelle prosedyrer. Følgelig blir den rettslige virkeligheten illegitim, fordi vår lovgivning er uvirkelig, ikke i samsvar med våre sosiale formasjoners indre vesen. Folkelige opprør styrtet reaksjonære regjeringer i Ecuador i 1997, 2000 og 2005, og i Bolivia veltet opprør av store masser av bønder, urbefolkning og fattige i byene høyreregjeringer i 2003 og 2006. Det "konstistusjonelle" diktaturet til Alberto Fujimori i Peru ble nedkjempet av en formidabel massemobilisering i 2000. Året etter ble Argentinas "sentrum-venstre"-president Fernando de la Rúa, som hadde sviktet valgløftene om en rask og resolutt avvikling av den nyliberale politikken, brutalt fjernet fra makta av et folkelig raseriutbrudd uten sidestykke, der minst trettitre mennesker mistet livet.

Men disse folkelige opprørene beviser også at denne lange perioden med nyliberalt styre med sitt pikkpakk av spenninger, brudd, utstøtinger og stigende nivåer av utbytting og sosial degradering har skapt det objektive grunnlaget for politisk mobilisering av store deler av de latinamerikanske samfunnene. Er de ovenfor nevnte plebeierrevoltene bare isolerte enkeltepisoder, utbrudd av folkelig sinne og raseri uten indre sammenheng, eller gjenspeiler de en dypere og mye mer sammensatt historisk dialektikk? En edruelig kikk på historien til den demokratiske perioden som startet tidlig på 1980-tallet, viser at det ikke er noe tilfeldig i den voksende mobiliseringen av de folkelige klassene og den turbulente slutten på så mange demokratiske regjeringer i hele regionen. På grunn av folkelige opprør ble minst seksten presidenter, flertallet av dem lydige lakeier for Washington, presset til å gå av før valgperioden deres var utløpt. Noen gikk av i slutten av 1980-åra, som Alfonsin i Argentina, som måtte gi fra seg makta til sin valgte etterfølger seks måneder før tida, på grunn av en utålelig kombinasjon av sosial uro, folkelige opptøyer og hyperinflasjon. Her fulgte han i fotsporene til Siles Suazo fra Bolivia, som ble tvunget til å skrive ut nyvalg i 1985, og ikke var i stand til å sitte valgperioden ut som president. Brasils Fernando Collor de Melo, i 1992, og Venezuelas Carlos Andrés Peréz, i 1993, ble begge stilt for riksrett og kastet fra vervet etter korrupsjonsanklager og en bølge av folkelige protester. Resten ble kastet midt i alvorlige sosiale og økonomiske kriser. I tillegg knuste folkeavstemninger utskrevet for å legalisere privatisering av statlige foretak eller offentlige tjenester uvegerlig nyliberalernes forventninger, som i Uruguay (om vannforsyning og havnetjenester) og i Bolivia og Peru (om vannressurser). På toppen av dette fant det sted imponerende sosiale opprør for å nasjonalisere olje og gass i Bolivia, mot privatisering av oljesektoren i Ecuador, telefonselskapet i Costa Rica, helsetjenestene i flere land, for å få slutt på utenlandske bankers plyndringer i Argentina, og for å stoppe programmer for utrydding av kokadyrking i Bolivia og Peru. (29)

To lærdommer kan trekkes av alle disse politiske erfaringene. For det første at folkemassene i Latin-Amerika har ervervet en ny evne til å kaste anti-folkelige regjeringer og overkjøre etablerte konstitusjonelle mekanismer, som ikke tilfeldig favoriserer elitene ('politikk er en elitegeskjeft, og plebeierne burde ikke blande seg med herrene ved makta'). Men på den annen side er den andre lærdommen at denne sunne aktiviseringen av massene ikke strekker til for å skape et virkelig politisk alternativ som kunne velte nyliberalismen og innføre en post-nyliberal fase. Disse heltemodige opprørene fra de undertrykte klassene har en skjebnesvanger Akilleshæl: Organisatorisk svakhet, som kommer til uttrykk i at spontanismen er absolutt dominerende som den normale formen for politisk handling. Selvmorderisk likegyldighet overfor problemet med folkelig organisering og den politiske kampens strategi og taktikk er avgjørende faktorer som forklarer de begrensede resultatene av alle disse opprørene. Sant nok, nyliberale regjeringer ble byttet ut, men bare med andre av samme ulla, med mindre hang til nyliberal retorikk men lojale mot de samme prinsippene. Mengdenes heftige mobilisering fordampet kort etter ommøbleringen i presidentpalassene, uten å være i stand til å skape et nytt politisk subjekt utstyrt med nødvendige ressurser til å modifisere de herskende maktforhold i progressiv retning. Ikke uten sammenheng med disse uheldige resultatene er den forunderlige populariteten som nye uttrykk for politisk romantisisme har fått, særlig blant politiske aktivister. For eksempel Hardt og Negris opphøying av den formløse mengdens dyder, eller Holloways heftige utfall mot partier og bevegelser som, tilsynelatende uvillige til å lære den smertefulle leksa av det tjuende århundrets sosiale revolusjoner fremdeles insisterer på viktigheten av å erobre den politiske makta. (30)

Skuffelsen over nyliberalismen har bidratt til å akselerere svekkingen av den demokratiseringsoptimismen som var klart dominerende for bare få år siden. Allikevel må en ha i minne at svakheten i den folkelige bevegelsen da tida var inne for å bygge et alternativ, ikke bare kom til syne gjennom "utenomkonstitusjonelle" maktoverføringer. Den har vært tydelig også i de tilfeller der regjeringer er blitt valgt i samsvar med den schumpeterske resepten til ekspertene på "demokratisk overgang" etter nyliberalismens økonomiske sammenbrudd. Tilfellene Kirchner i Argentina, Vásquez i Uruguay, og særlig Lula i Brasil, illustrerer klart de underordnede klassenes maktesløshet når det gjelder å få gjennom en post-nyliberal dagsorden, til og med i regjeringer valgt av folket med dette som overordnet formål. Hvis massene i den politiske turbulensen kaster de sittende regjeringene og så demobiliserer og trekker seg tilbake, så har den politiske logikken vært overraskende lik i de tilfellene der det skjer konstitusjonelle erstatninger: Massene stemmer, men så går de hjem igjen, og overlater til de folkene som antas å "vite hvordan" man styrer landet og tar seg av økonomien å gjøre jobben sin. Og på samme måte som i tilfellene med utskifting av presidenter gjennom folkeopprør, kunne ikke resultatet vært mer skuffende.

Til tross for alle disse manglene, har likevel de latinamerikanske folkemassenes evne til å styrte antifolkelige regjeringer i en skala som aldri tidligere har vært sett introdusert en ny faktor på den politiske scene. Den formidable oppblomstringen av populariteten til den kubanske revolusjonen og dens leder Fidel Castro over hele Latin-Amerika, og det nyvunne ryet til Hugo Chavez, hans bolivarianske revolusjon, hans stående bruk av folkeavstemninger og valg for å bevise sin folkelige legitimitet, som middel til å gjenerobre den "første embetsmanns" rettigheter for presidentembetet, og hans stadige forsikringer om at løsningen på regionens problemer bare er å finne i sosialismen, ikke i kapitalismen et modig standpunkt som var blitt borte fra den offentlige samtalen i Latin-Amerika er klare tegn på at stemningen endrer seg i regionens folk.

Dessuten har det at Chavéz' legger så sterk vekt på deltakende demokrati, og at han igjen og igjen spør folket til råds ved allmenne valg, grunnlovsreformer, folkeavstemninger og så videre styrket utviklingen av en ny politisk bevissthet i store deler av de arbeidende klassene, som nå i de politiske initiativene fra Caracas ser en vidåpen dør for utforskningen av nye former for demokrati, langt overlegne den tomme formalismen til det "representative demokratiet" som hersker i de andre latinamerikanske landene. Det er fremdeles for tidlig å si hvorvidt de radikale demokratiske bevegelsene som i dag former venezuelansk politikk vil bli kopiert andre steder, eller om det bolivarianske eksperimentet til slutt vil lykkes i å sprenge den demokratiske kapitalismens snevre grenser og friste andre til å følge samme vei. Men så langt kan den totale betydningen, så vel i Venezuela som i utlandet, knapt overvurderes. En god målestokk på dette er den overdrevne oppmerksomheten som den venezuelanske politiske prosessen vekker i Washington og de enorme ressursene i tid, personell og penger som USA setter av til å "fikse" situasjonen.

Man må heller ikke undervurdere de formidable hindringene som Chavéz fortsatt står overfor utilslørt sjikane fra USA hjemme og i utlandet, forsøk på statskupp, internasjonal kriminalisering, økonomisk sabotasje, manipulering i media og så videre og som andre radikale, demokratiske prosjekter andre steder i Latin-Amerika i dag også vil stå overfor, i en skala fra de brutale "betingelsene" til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, til enhver tenkelig form for økonomisk og diplomatisk press og utpressing. I Latin-Amerika er det sannsynlig at ethvert framskritt i demokratiseringsprosessen, om aldri så beskjedent, vil utløse et blodbad. Vår historie viser at de mest forsagte reformistprosjekter har ført til rasende kontrarevolusjoner. Vil det bli annerledes nå?

Den demokratiske kapitalismens begrensninger

Alt tatt i betraktning avslører de latinamerikanske demokratienes status det kapitalistiske demokratiets alvorlige, uhelbredelige begrensninger og de formidable hindringene for full utvikling av det demokratiske prosjektet som stiger opp i horisonten.

En omhyggelig undersøkelse av den internasjonale politiske scenen viser at det finnes fire nivåer av demokratisk utvikling som er tenkelige innenfor en kapitalistisk samfunnsform. Et første nivå, det mest rudimentære og elementære, kan kalles et "valgdemokrati". Dette er et politisk regime der valg blir avholdt på regelmessig basis som den eneste mekanismen for å fylle stillingen som statsleder og representanter til statens lovgivende grein. I en viss utstrekning er dette første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling en etterligning, en tom formalitet uten ethvert meningsfullt innhold. Det finnes ganske visst "partikonkurranse": kandidater kan sette i gang intense kampanjer, det kan være knallhard konkurranse om hvem som skal bli valgt og den folkelige entusiasmen i oppløpet til og på valgdagen kan være høy. Likevel blir dette en isolert gest, fordi utfallet av denne rutinen ikke endrer noe som helst i offentlig politikk, borgerrettigheter eller fremming av fellesinteressene. Det er den demokratiske utviklingens nullpunkt, det mest elementære utgangspunkt og ikke noe annet. Som George Soros advarte før Lula ble valgt: Brasilianerne kan stemme hva de vil, en gang hvert annet år, men markedet stemmer hver dag, og uansett hvem den tiltredende presidenten blir, vil han helt sikkert merke seg dette. "Markedet tvinger regjeringer til å fatte beslutninger som er upopulære, men uunngåelige," bemerket Soros i et intervju. "Statenes virkelige betydning ligger i dag definitivt på markedene." (31) Ordene hans gir kaldt uttrykk for den demokratiske kapitalismens uhelbredelige elendighet. Markedet er det virkelige, demokratiet er bare en passende utsmykning.

Likevel finnes det et annet nivå som kan kalles "politisk demokrati". Det innebærer å gå et skritt videre enn valgdemokratiet ved å etablere et politisk regime som gir rom for en viss grad av effektiv politisk representasjon, en virkelig maktfordeling, en forbedring i mekanismene for folkelig deltakelse gjennom folkeavstemninger og folkelige rådslagninger, virkelig makt til de lovgivende myndigheter, etablering av spesialorganer for å kontrollere den utøvende makt, effektiv rett til offentlig tilgang til informasjon, offentlig finansiering av politiske kampanjer, institusjonelle innretninger for å minimalisere rollen til lobbier og private interessegrupper, osv. Det er unødvendig å si at denne typen politisk regime, en slags "deltakerdemokrati", har aldri eksistert innen latinamerikansk kapitalisme. Det høyeste nivået vi noen gang har nådd er det første.

Et tredje nivå kan kalles "sosialt demokrati". Det kombinerer elementene fra de to foregående nivåene med sosialt medborgerskap. Det vil si sikring av et bredt spekter av rettigheter når det gjelder levestandard og allmenn tilgang til utdanning, bolig og helsetjenester. Som Gösta Esping-Andersen har lagt merke til, er det en god indikator på sosial rettferdighet og effektivt medborgerskap i et land i hvilken utstrekning forsyningen av grunnleggende varer og tjenester som trengs for å tilfredsstille menn og kvinners menneskelige grunnbehov er trukket ut av markedet. Med andre ord betyr det at ting trekkes ut av markedet at en person kan overleve uten å være avhengig av markedets lunefulle bevegelser, og som Esping-Andersen bemerker, "styrker (det) arbeideren og svekker arbeidsgivernes absolutte autoritet. Dette er den nøyaktige grunnen til at arbeidsgivere alltid har vært imot det." (32)

Der hvor tilgangen på utdanning, helse, boliger, rekreasjon og sosial sikkerhet for å nevne de vanligste elementene blir frigjort fra de utestengende skjevhetene som markedet fører til, vil vi sannsynligvis være vitne til at det vokser fram et rettferdig samfunn og et sterkt demokrati. Den andre siden av at ting blir gjort til varer er utestengning, fordi det betyr at bare de som har nok penger vil være i stand til å skaffe seg de varer og tjenester som hører naturlig med til det å være medborger. (33) Derfor oppfyller ikke de "demokratiene" som unnlater å sikre en temmelig lik tilgang til grunnleggende varer og tjenester det vil si der disse varene og tjenestene ikke blir oppfattet som allmenne borgerrettigheter selve premissene for en omfattende teori om demokratiet, der demokrati ikke bare betyr en formell prosedyre i Schumpeter-tradisjonen, men et avgjørende skritt i retning av å bygge et godt samfunn. Som Rousseau med rette bemerket:

Hvis du vil ha en solid og varig stat må du sørge for at den ikke inneholder noen ekstreme tilfeller av velstand. Den må verken ha millionærer eller tiggere. De kan ikke skilles fra hverandre, og begge er skjebnesvangre for det felles beste. Der de forekommer, blir den allmenne friheten en vare som man kan kjøpslå om. De rike kjøper den, de fattige selger den.(34)

Situasjonen i Latin-Amerika stemmer nøyaktig med modellen for det Rousseau betraktet som et trekk som var "skjebnesvangert for det felles beste", og dette var ikke resultatet av anonyme samfunnskrefters spill, men følgen av et nyliberalt prosjekt for å styrke kapitalismen, påført oss av en pervers koalisjon av lokale herskerklasser og internasjonal kapital. Inntil helt nylig har de skandinaviske landene og Latin-Amerika illustrert de kontrasterende trekkene i denne dikotomien. I Skandinavia finnes et politisk virksomt medborgerskap som tror fullt og fast på den allmenne tilgangen til grunnleggende varer og tjenester som er innlemmet i de nordiske landenes grunnleggende "samfunnskontrakt" (og på en heller utvannet måte i den europeiske samfunnsformasjonen generelt.). Dette utgjør en "borgerlønn" en allmenn forsikring mot sosial utstøting fordi den gjennom politiske og institusjonelle kanaler "utenfor markedet" sikrer at man kan nyte visse varer og tjenester, som uten en slik trygdeordning bare ville kunne skaffes på markedet, og bare av dem som hadde en inntekt som tillot dem å gjøre det. (35) I skarp kontrast til dette står de demokratiske kapitalistiske statene i Latin-Amerika, med deres blanding av inkonsekvente politiske prosesser for utvidede politiske rettigheter, som sameksisterer med en voksende økonomisk og sosial rettighetsberøving, som har løpt ut i en tom formalitet, en abstrakt prosedyreholdning som utgjør en sikker kilde til framtidige despotier. Så etter mange års "demokratisk overgang" har vi fått demokratier uten innbyggere: frimarkedsdemokratier som har som sitt overordna mål å garantere profitten for de herskende klassene og ikke befolkningens sosiale velferd.

Det fjerde og høyeste nivået av demokratisk utvikling er "økonomisk demokrati". Grunnlaget for denne modellen er overbevisningen om at hvis staten er blitt demokratisert, fines det ingen grunn til å utelukke private firmaer fra den demokratiske impulsen. Selv en forfatter som er så identifisert med den liberale tradisjonen som Robert Dahl har brutt med den politiske reduksjonismen som hører det perspektivet til, gjennom å argumentere med at "ettersom vi støtter den demokratiske prosessen i styringa av staten, til tross for omfattende ufullkommenheter i praksis, så støtter vi også demokratiske prosesser i styringa av økonomiske foretak, trass i de ufullkommenhetene vi forventer i praksis." (36) Vi kan og bør gå et skritt videre og understreke at moderne private firmaer bare er "private" på det juridiske området, som i den borgerlige staten bevarer de eksisterende eiendomsforholda med lovens makt. Der sluter disse firmaenes "private" karakter. Deres enorme tyngde i økonomien, så vel som på de politiske og ideologiske områdene, gjør dem i virkeligheten til samfunnsaktører som ikke burde utelukkes fra det demokratiske prosjektet.

Gramscis bemerkninger om det tilfeldige og klassebestemte skillet mellom offentlig og privat bør løftes fram i dagen igjen. Et økonomisk demokrati betyr at det demokratiske overhodet har effektive midler til å avgjøre de store økonomiske beslutningene som har innflytelse på samfunnslivet, uavhengig av om disse beslutningene opprinnelig be fattet av, eller vil påvirke, private eller offentlige aktører. Er det én ting som mer noe annet er politisk i samfunnslivet, så er det, i motsetning til hva de liberale teoriene hevder, økonomien. Politisk i dypeste forstand: med evne til å påvirke samfunnslivet i sin helhet, og forme hele befolkningens muligheter til å overleve. Ingenting kan være mer politisk enn økonomien, en sfære der knappe ressurser blir fordelt mellom forskjellige klasser og lag av befolkningen, der de mange dømmes til en fattig og elendig tilværelse mens en minoritet blir velsignet med alle slags rikdommer. Lenin hadde rett: Politikken er økonomien i konsentrert form. Alt nyliberalt snakk om sentralbankenes "uavhengighet", og den nyliberale motviljen mot å godta offentlig diskusjon om den økonomiske politikken mer generelt med den begrunnelse at det dreier seg om "tekniske" spørsmål hinsides vanlige folks perspektiv og kunnskaper er bare et ideologisk røykteppe for å parere demokratiets inntrengning i den økonomiske beslutningsprosessen.

Konklusjon

Etter tiår med enormt blodige diktaturer førte folkemassenes sosiale kamper Latin-Amerika tilbake eller i noen tilfeller for første gang fram til det første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling. Men til og med denne svært beskjedne framgangen har vært under konstant beleiring av motkrefter som ikke er rede til å gi avkall på sin privilegerte tilgang til makt og rikdom. Om det kapitalistiske samfunnet overalt har vist seg å være en heller begrenset og ustabil grunn å bygge et stødig demokratisk politisk system på, så har Latin-Amerikas avhengige og perifere kapitalisme vist seg enda mer ute av stand til å sørge for solide fundamenter for demokratiet. Og den viser seg høyst motstandsdyktig mot det sterke folkelige ønsket om og presset for å åpne store nye muligheter for politisk massedeltakelse og selvstyre som er tydelige i dag og som kan føre videre til full virkeliggjøring av demokratiet. Noen spesielle erfaringer som den "deltakende budsjettering" som opprinnelig ble forsøkt under ledelse av PT i Porto Allegre i Brasil, og de gjentatte utlysningene av folkeavstemninger i Venezuela, og "grasrotdemokratiet" på Cuba, som er basert på et høyt nivå av politisk engasjement og deltakelse på arbeidsplassen eller i nabolaget er betydelige skritt i denne retninga. Den tradisjonelle modellen med "liberalt demokrati" står foran en uunngåelig død. Dets mangler har fått kolossale proporsjoner, antallet felter der det unnlater å tilfredsstille er legio, i de avanserte kapitalistiske nasjonene så vel som i periferien. Vi har et brennende behov for en ny demokratimodell. Erstatningen er sant nok fortsatt under utforming, men de første, tidlige tegnene på at den kommer kan allerede klart skjelnes. (37)

I motsetning til det mange observatører forsikrer, strekker krisa i demokratiprosjektet i Latin-Amerika seg langt utover ufullkommenhetene i det "politiske systemet". Den har sin rot i den uløselige motsigelsen, som blir forsterket i periferien, mellom en produksjonsmåte som i sitt vesen er despotisk og udemokratisk, ved å dømme lønnsarbeidet til å finne noen som er rede til å kjøpe dets arbeidskraft for å sikre dets blotte eksistens og en organisasjonsmodell og funksjonsmodell for det politiske området basert på alle medborgernes medfødte likhet. De formalistiske demokratiene i Latin-Amerika lider under angrep fra en nyliberal politikk som utgjør en sann sosial motreformasjon, bestemt på å gå til hvilken som helst ytterlighet for å gjenskape og forsterke kapitalens uhemmede herredømme. "Markedsstyrt" politikk kan ikke være demokratisk politikk.(38) Denne politikken har ført til en framskridende utmattelse av de demokratiske regimene som er opprettet til en svært høy pris i menneskelig lidelse og menneskeliv, og fått dem til å falle tilbake til en rein formalitet berøvet alt meningsfylt innhold, en periodisk etterligning av det demokratiske idealet mens samfunnslivet går tilbake til en kvasi-Hobbes-aktig alles krig mot alle, som åpner døra for alle slags avvikende og unormale tilstander.

Men dette er ikke bare en sjukdom som rammer "lav-intensitetsdemokratier" i periferien av det kapitalistiske systemet. Som Colin Crouch har observert, "hadde vi (i landene i selve kjernen av det kapitalistiske systemet) vårt demokratiske øyeblikk rundt midtpunktet av det tjuende århundret, men nå for tida lever vi i en tydelig "post-demokratisk" tidsalder. Som et resultat "har kjedsomhet, frustrasjon og desillusjon satt inn etter et demokratisk øyeblikk." Nå "er sterke minoritetsinteresser blitt mye mer aktive enn massene av vanlige folk (…), de politiske elitene har lært seg å håndtere og manipulere folkelige krav; (. . .) folk må overtales til å stemme ved hjelp av pr-kampanjer ovenfra og ned" og globale firmaer har blitt den demokratiske kapitalismens ubestridte hovedaktører. (39)

Dette er særlig tilfelle i samfunn der den nasjonale sjølråderetten er blitt ubønnhørlig undergravd av den økende tyngden utenlandske politiske og økonomiske krefter har i den hjemlige beslutningsprosessen, like til det punkt hvor ordet "nykoloni" beskriver dem bedre enn uttrykket "uavhengige nasjoner". Når dette er tilfelle, blir spørsmålet stadig oftere stilt i Latin-Amerika: I hvilken utstrekning er det mulig å snakke om folkesuverenitet uten nasjonal suverenitet? Folkelig suverenitet for hva? Kan folk som er underlagt imperialistisk herredømme bli autonome borgere? Under disse svært ugunstige omstendighetene kan bare en helt rudimentær demokratimodell overleve. Slik blir det klarere og klarere at kampen for demokrati i Latin-Amerika det vil si erobringa av likhet, rettferd, frihet og borgerlig medvirkning ikke kan skilles fra en resolutt kamp mot den globale kapitalismens despoti. Mer demokrati innebærer nødvendigvis mindre kapitalisme. Det Latin-Amerika har fått i tiåra med "demokratisering" er vært nøyaktig det motsatte og det er det folk over hele regionen nå i økende grad reiser seg mot.

---

Jeg vil uttrykke min takknemlighet mot Sabrina González for all hennes hjelp under forberedelsen av denne artikkelen. Det er overflødig å si at alle misforståelser og feil utelukkende er forfatterens ansvar.

---

Noter:

1) Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism and Democracy, New York: Harper, 1947, side 242. [Tilbake]

2) Under den "klassiske teorien" dynget Schumpeter sammen teoriene til så forskjellige forfattere som Platon, Aristoteles, Machiavelli, Rousseau, de Tocqueville og Marx, blant andre. [Tilbake]

3) Alexis de Tocqueville, Democracy in America, Garden City: Doubleday, 1969, side 12. [Tilbake]

4) Guillermo O'Donnell and Phillippe Schmitter, Conclusiones Tentativas Sobre las Democracias Inciertas, Buenos Aires: Paidós, 1988, side 26. [Tilbake]

5) Barrington Moore, Jr., Social Origins of Dictatorship and Democracy: Lords and Peasants in the Making of the Modern World, Boston: Beacon Press, 1966. [Tilbake]

6) T H Marshall, Class, Citizenship and Social Development, New York: Anchor Books, 1965. [Tilbake]

7) Enrique Krauze, Por una Democracia sin Adjetivos, Mexico City: Joaquín Mortiz/Planeta, 1986, side 4475. [Tilbake]

8) David Collier and Steve Levitsky, "Democracy with Adjectives: Conceptual Innovation in Comparative Research", Working Paper #230, Kellogg Institute, University of Notre Dame, August 1996. [Tilbake]

9) Carlos Pereyra, Sobre la Democracia, México: Cal y Arena, 1990, side 33. [Tilbake]

10) Atilio A. Boron, State, Capitalism and Democracy in Latin America, Boulder and London: Lynne Rienner Publishers, 1995, side 3368. [Tilbake]

11) Ellen Meiksins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, Cambridge: Cambridge University Press, 1995, side 20437. Om dette, se også Arthur MacEwan, Neoliberalism or Democracy?, London: Zed Books, 1999; og Atilio A. Boron, Tras el Búho de Minerva. Mercado contra Democracia en el Capitalismo de Fin de Siglo, Buenos Aires: Fondo de Cultura Económica, 2000. [Tilbake]

12) Det sier seg selv at vi er enige i hele utsagnet hennes, og ikke bare den andre delen, selv om det er den vi konsentrerer oss om her. [Tilbake]

13) Fernando Henrique Cardoso, "La Democracia en las Sociedades Contemporáneas", Crítica y Utopía, 6, 1982 og "La democracia en América Latina", Punto de Vista, 23, April 1985. [Tilbake]

14) Situasjonen er stort sett ikke så annerledes i resten av verden. Som Noam Chomsky har bemerket, ble det amerikanske folket i det siste presidentvalget budt en fin demokratisk meny: de kunne enten velge én mangemillionær som allerede satt i embetet, eller velge en annen mangemillionær, som allerede satt i Senatet, og begge hadde dessuten to andre multimillionærer som medløpere. Dette var valget i det som den gjengse samfunnsvitenskapen betrakter som en av verdens mest perfeksjonerte modeller for demokratiutvikling! [Tilbake]

15) Adam Przeworski, Capitalism and Social Democracy, Cambridge: Cambridge University Press, 1985, side 13845. [Tilbake]

16) Adam Przeworski, The State and the Economy under Capitalism, New York: Harwood Academic Publishers, 1990, side 102. [Tilbake]

17) United Nations Development Program, Democracy in Latin America: Towards a Citizens' Democracy, New York: UNDP, 2004. [Tilbake]

18) Ibid, side 256. [Tilbake]

19) Ibid, side 25. [Tilbake]

20) Ibid, side 26. De tre demokratiske landene var Colombia, Costa Rica og Venezuela. [Tilbake]

21) Ibid, side 26. [Tilbake]

22) Ibid, side 29. [Tilbake]

23) Se www.latinbarometro.org. Undersøkelsen omfatter følgende land: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Den dominikanske republikk, Uruguay og Venezuela. [Tilbake]

24) United Nations Development Program, Democracy, side 155. Tallene adderer ikke til hundre fordi de som svarte, kunne peke ut mer enn én faktor. [Tilbake]

25) Ibid, side 79. [Tilbake]

26) Se Freedom House, Freedom in the World 2003: Survey Methodology, http://www.freedomhouse.org/ratings/, side 7. [Tilbake]

27) Sitert i Agustín Cueva, "Problemas y Perspectivas de la teoría de la Dependencia", i Teoría social y procesos políticos en América Latina, Mexico: Editorial Edicol Línea Crítica, 1986, side 50. [Tilbake]

28) At den amerikanske staten har denne nøkkelrollen, er vist til fulle i Leo Panitch and Sam Gindin, "Global Capitalism and American Empire", i Socialist Register 2004: The New Imperial Challenge. [Tilbake]

29) James Petras, "Relaciones EU-AL: Hegemonía, Globalización e Imperialismo", La Jornada, Mexico, 10. juli 2005. Se også CLACSOs tidsskrift OSAL, Latin-Amerikas Sosiale Observatorium, med dyptpløyende dekning av sosiale konflikter og protestbevegelser I Latin-Amerika siden 2000. [Tilbake]

30) Michael Hardt og Antonio Negri, Empire, Cambridge: Harvard University Press, 2000; John Holloway, Change the World Without Taking Power, London: Pluto, 2002. Vi har undersøkt disse problemene grundig i Atilio A. Boron, Empire and Imperialism: A Critical Reading of Michael Hardt and Antonio Negri [2001], oversettelse av Jessica Casiro, London and New York: Zed Books, 2005; "Civil Society and Democracy: The Zapatista Experience", Development, Society for International Development, 48(2), 2005; og "Der Urwald und die Polis. Fragen an die politische Theorie des Zapatismus", Das Argument, 253, 2003. [Tilbake]

31) George Soros, "Entrevista", La República, Roma, 28. januar 1995. [Tilbake]

32) Gösta Esping-Andersen, The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990, side 22. [Tilbake]

33) En skarp analyse av prosessen med å gjøre helsevesen og offentlig televisjon til varer og dens ødeleggende virkning på demokratiet i Storbritannia, finnes i Colin Leys, Market-Driven Politics, London: Verso, 2001. [Tilbake]

34) Jean-Jacques Rousseau, The Social Contract and Discourse on the Origin of Inequality, New York: Washington Square Press, 1967, side 217. [Tilbake]

35) Samuel Bowles og Herbert Gintis, "The Crisis of Liberal Democratic Capitalism: The Case of the United States", Politics and Society, 2(1), 1982. [Tilbake]

36 Robert A. Dahl, A Preface to Economic Democracy, Los Angeles: University of California Press, 1986, side 135. Se også Carnoy Martin og Dereck Shearer, Economic Democracy: The Challenge of the 1980s, Armonk: M E Sharpe Inc., 1980, side 86124 og 23376. [Tilbake]

37) De nyeste skriftene til Boaventura de Sousa Santos gir et innsiktsfullt perspektiv på "gjenoppfinnelsen" av demokratiet. En sammenfatning av hans viktigste funn finnes i Boaventura de Sousa Santos, Reinventar la Democracia: Reinventar el Estado, Buenos Aires: CLACSO, 2005. [Tilbake]

38) Leys, Market-Driven Politics. [Tilbake]

39) Colin Crouch, Post-democracy, Cambridge: Polity Press, 2004, side 7, 189. [Tilbake]

 

 

Det er 20. juni 2006 på East 49th Street, Manhattan, New York City. En fullsatt sal lytter til den britiske historikeren Antony Beevor som forteller om sin nye bok The Battle for Spain. Foredraget er ledd i Beevors boklanseringskampanje og står på vårens program til det spanske Cervantes-instituttet.

Blant tilhørerne er 91-årige Moe Fishman fra Queens, New York. Han har i forkant av foredraget skaffet seg en signert utgave av Beevors bok. Boka ligger under stolen, mens han hører briten fortelle hvordan den spanske borgerkrigen ble utkjempet, hvorfor republikanerne tapte og Franco seiret. Han hevder det langt på vei var venstresidens – og særlig kommunistenes – egen skyld.

Jo Stein Forbord Moen (f. 1972) er cand.mag. i historie ved NTNU. Han var politisk rådgiver i regjeringen Stoltenberg I og tidligere nestleder i AUF. Moen er nestleder i Nei til EU og nestleder i St Hanshaugen Ap. Hovedforfatter av boka Et nytt nei (Spartacus, 2004). Moen er seniorkommunikasjonsrådgiver i Røe Kommunikasjon

Rolf Sæther (f. 1937) er utdannet jurist. Han er tidligere administrerende direktør i Norges Rederiforbund og forhenværende styreleder i Folketrygdfondet. Sæther er boksamler og amatørhistoriker med særlig interesse for den spanske borgerkrig

Artikkelens forfattere arbeider for tiden med en bok om Norge og den spanske borgerkrigen

Antony Beevor: Kampen om Spania. Den spanske borgerkrigen 1936-39, Damm 2006

---

Etter foredraget er Fishman en av de første som tar ordet. Med dårlig skjult indignasjon imøtegår han Beevor. Den britiske forfatteren svarer kort før han gir ordet videre. Etter spørrerunden takker han høflig for seg og forlater rommet. Fishman går til disken og leverer tilbake Beevors bok, mens han ber om å få igjen pengene: "Denne boka er ikke verdt 15 dollar."

En amerikaner i Spania

Hvorfor reagerte den gamle mannen så sterkt? Bakgrunnen er som følger: I februar 1937 forlot unge Moses "Moe" Fishman bydelen Queens. 1930-tallets USA var preget av depresjon, og New York var intet unntak. I Europa var fascistene på frammarsj. De hadde seiret i land etter land. Men i Spania ble de møtt av væpnet folkelig motstand. Sammen med syv kamerater gikk Fishman, medlem av Young Communist League, om bord i et skip med kurs for Le Havre. De skulle slutte seg til de internasjonale brigadene i Spania. Med seg hadde han et hvitt silketørkle som skulle leveres til kontaktpersonen i den franske hovedstaden som tegn på at han ikke var provokatør eller spion. Flere sluttet seg til dem, og 20 unge menn forlot Paris.

På toget møtte de andre frivillige, og om lag hundre menn samlet seg ved foten av Pyreneene. Turen over fjellene begynte ved solnedgang. Guttene fra asfaltjungelen i New York City var ikke vant til å klatre i bratte fjellsider i mørket, men lot seg ikke stoppe når de hadde kommet så langt. Erfarne fjellførere tok dem over bratte heng og gjennom smale fjellpass mot det borgerkrigsherjede Spania.

På morgenkvisten kom gruppen til en gammel festning ved den spanske landsbyen Figueras. Derfra dro de med buss via Barcelona, før de endte opp i brigadenes treningssenter i Albacete vest for Valencia. Der fikk de noen ukers militær trening før fronten kallet. Moe var infanterist i den amerikanske George Washington-bataljonen, som var del av 15. internasjonale brigade. Først ble de satt inn som reservetropper ved Jaramafronten sørøst for Madrid. Natt til 2. juli fikk amerikanerne ordre om å marsjere vest mot Brunete for å delta i regjeringsstyrkenes offensiv for å avlaste Madrid.

Den 5. juli 1937, dagen før offensiven tar til for alvor, blir Moe Fishman truffet i beinet av et skudd fra en marokkansk snikskytter. Han bringes umiddelbart til et sykehus bak fronten. De påfølgende kampene ved Brunete fant sted i ulidelig varme, midtsommers på den kastiljanske høysletten, og etter en ukes kamp hadde mer enn 300 amerikanere falt. (1) Totalt mistet over 3.000 regjeringslojale soldater livet i kampene, deriblant flere nordmenn.

Skaden i beinet er alvorlig, og i påvente av kunne slutte seg til brigadene, tilbringer han et helt år bak fronten. I brev hjem skriver han at "det går bra med våre gutter" og han prøver å holde moralen oppe (2). I juli 1938 sendes Moe, svært skuffet, hjem til USA.

Samtidig som han er på vei tilbake over Atlanterhavet, begynner republikanernes siste krampetrekning, den såkalte Ebro-offensiven. Etter at opprørerne 15. april nådde Middelhavet ved kystbyen Vinaroz, hadde det republikanske Spania vært delt i to, med Catalonia og Barcelona skilt fra resten av republikken. Natt til 25. juli krysset store republikanske styrker Ebroelven i Catalonia for å trenge opprørerne tilbake og samle det republikanske området. Den desperate og overraskende Ebro-offensiven begynner bra for republikanerne, men ganske snart låser frontene seg mellom de små landsbyene Corbera og Gandesa. Etter måneders stillingskrig presses regjeringstroppene tilbake over Ebro. Regjeringshæren lider store tap, og mister 75.000 mann under offensiven, hvorav 30.000 blir drept. (3) Mange skandinaver døde ved Ebro. Ifølge en dansk frivillig, Leo Kari, kostet Ebro-slaget alene Danmark større tap enn den danske hær og flåte samlet led under kamphandlingene mot tyskerne 9. april 1940. (4) Etter den katastrofale Ebro-offensiven sommeren 1938 blir resten av borgerkrigen en kontinuerlig retrett for regjeringens tropper. De internasjonale brigadene sendes hjem i oktober samme år. Den 1. april 1939 er krigen over, etter nesten tusen dagers borgerkrig.

70 år senere er Moe Fishman fremdeles på sin post. Tre dager i uken er han på det lille kontoret til Veterans of the Abraham Lincoln Brigade midt på Manhattan. Lincolnbrigaden besto av de 2.800 amerikanske Spaniakjemperne, og Moe, en av 50 fremdeles i live, er sekretær i foreningen. Fra kontoret organiserer han møter og minnemarkeringer, holder foredrag og jobber med tidsskriftet The Volunteer og nettstedet www.alba-valb.org. Beinet hans har vært skadet siden Brunete i juli 1937.

Det er altså med en viss patos den aldrende brigadisten reiser seg i salen i Cervantes-instituttet. Det går et sukk gjennom salen da han presenterer seg, og det er helt stille idet han avslutter sitt kritiske innlegg med et retorisk spørsmål: "Mr. Beevor, mener du at den spanske borgerkrigen var en kamp mellom demokrati og fascisme, eller mener du det ikke?" Beevor svarer ikke entydig ja. Svaret er dråpen som får det til å renne over for Fishman, som bestemmer seg for å levere tilbake boka. Den spanske borgerkrigen har fremdeles sprengkraft.

Kart over stedene der Lincolnbrigaden kjempa

Beevors bok – årets beste?

De av oss som overvar Beevors presentasjon av boka Kampen om Spania i Fritt Ords lokaler i Oslo onsdag 10. mai i år, var vitne til en veltalende britisk militærhistoriker. Også her ble han møtt av mange spørsmål. Og hans mantra "det ville trolig blitt borgerkrig uansett. Dersom høyresiden hadde vunnet valget i februar 1936 ville nok venstresiden gått til krig", fikk flere til å heve øyenbrynene.

Et par uker etter at den norske versjonen var i salg, ble boka lansert i Storbritannia. Bokanmeldelsen i The Independent begynner med ordene "Venstresiden kommer ikke til å like Beevors bok om borgerkrigen." (5) Avisen tar nok ikke for hardt i, for Beevor er ingen upolitisk forfatter. Historikeren Lars Borgersrud skriver at "en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris i 1944" (6). Det er en treffende vurdering. Beevor inntar i sitt forfatterskap et klart anti-kommunistisk standpunkt, og mener at venstresidens oppstand i Asturias i 1934 skapte grunnlaget for borgerkrigen. Det aller siste resonnementet i Beevors omfangsrike bok er spådommen om at "med en autoritær venstreradikal regjering ville Spania antakelig havnet i en lignende tilstand som folkerepublikkene i Sentral-Europa eller på Balkan helt til etter 1989". (7)

Beevor åpner kapittelet om Folkefronten i sin bok: "Enhver mulighet for kompromiss var blitt ødelagt av venstresidens revolusjonære oppstand og hærens og Guardia Civils grusomme undertrykkelse. På begge sider var følelsene for sterke til at demokratiet kunne fungere. Begge parter anvendte en apokalyptisk språkbruk som ledet tilhengerens forventninger mot et voldelig isteden for et politisk resultat. Largo Caballero erklærte: "Hvis høyresiden vinner valget, blir vi nødt til å gå direkte til åpen borgerkrig." Ikke overraskende reagerte høyresiden med lignende holdninger. Etter dens mening ville en valgseier for venstresiden nødvendigvis føre til en voldelig revolusjon og proletariatets diktatur, som Largo Caballero hadde lovet." (8)

Francisco Largo Caballero var den ubestridte leder i den sosialistiske Landorganisasjonen UGT og senere statsminister under borgerkrigen. Han var kjent som "den spanske Lenin", med tidvis meget sterk språkbruk og manglende strategiske evner. Caballero-sitatet, som Beevor også la stor vekt på i foredraget i Oslo 10. mai, og senere i New York, følges i boka av en fotnote som leder til et sitat i en bok av den franske historikeren Bartolomè Bennassar. (9)

Beevor har hentet sitatet fra Bennassar, som i sin tur har uttalelsen fra en tale Caballero holdt i Alicante ved årsskiftet 1935/36. Bennassar siterer også falangistlederen Jose Antonio Primo de Rivera: "Det er vår plikt å gjøre opprør", og lederen for det autoritære høyre, Calvo Sotelo: "Vi må kvitte oss med den konstitusjonelle staten" – altså innføre diktatur. Bennassar er troverdig nok, men vi er tilbøyelig til å mene at Beevor tillegger utsagnet fra Caballero overdrevent stor betydning. I et Spania på randen av sammenbrudd i 1935 og første del av 1936 erklærte både deler av høyre- og venstresiden død over demokratiet. Men sosialistpartiet var mer enn Caballero. Den mer moderate Prieto og hans tilhengere stod sterkt.

Da de militære under ledelse av generalene Sanjuro, Mola og Franco gjennomførte sitt kupp 18. juli 1936 var den spanske republikken ledet av en moderat, demokratisk valgt regjering utgått av Frente Popular – Folkefronten – etter en knapp valgseier i februar. Den moderate, intellektuelle republikaneren Manuel Azana var president. Regjeringen hadde problemer med å sikre lov og orden, men en overveldende del av landets befolkning ønsket ingen borgerkrig. Den ble drevet frem av ekstremister på begge fløyer.

Historieprofessor Øystein Sørensen skriver i sin bok Historien om det som ikke skjedde at kontrafaktisk historie er en form for historieskriving som er "gøyal å befatte seg med". (10) Men det er samtidig en krevende øvelse uten fasit. Hva som ville skjedd dersom høyrepartiene hadde vunnet valget i februar 1936, er det følgelig ingen som vet. Det vi vet er at høyresiden hadde evnen, viljen og det militære maktapparatet til å gjennomføre et statskupp. Venstresiden hadde sommeren 1936 verken våpen eller forutsetninger for en landsdekkende oppstand – så splittet og uorganisert som den var bak Folkefrontfasaden. Stanley G Payne påpeker at den var "særdeles rik på venstrerevolusjonære, radikale og liberale reformprosjekter". (11) Han nevner moderate liberale demokrater, nasjonalist- og autonomibevegelser i Catalonia, Baskerland m.fl., moderate republikanske venstre, radikale republikanske venstre, radikale og moderate sosialdemokrater, revolusjonære sosialister, leninister, trotskister, stalinister, syndikalister og anarkosyndikalister.

Et opprør fra venstresiden mot en demokratisk valgt høyreregjering ville trolig endt i et katastrofalt nederlag. Det innså nok de fleste av Folkefrontens ledere, tross for sin krigerske retorikk. De spanske kommunistene, med 17 av 473 parlamentsmedlemmer (12), var ingen sterk revolusjonær kraft sommeren 1936. Det er vanskelig å se at Beevor framfører overbevisende argumenter for at borgerkrig var uunngåelig. Det er ikke dokumentert at borgerkrigen i 1936 var umulig å unngå, selv om dette hevdes med stor styrke fra en ny generasjon spanske revisjonister som ønsker å "nyansere" bildet av borgerkrigen.

Det er vanskelig å si hvordan Spania ville ha utviklet seg hvis opprørerne hadde tapt krigen. Det er tvilsomt om landet på kort sikt hadde fått et stabilt demokrati. Til det var motsetningene innen Folkefronten for store. Et mulig scenario er væpnet oppgjør mellom anarkister, sosialister og kommunister, som i Madrid i borgerkrigens siste dager. Ingen vet. Det som imidlertid er et ugjendrivelig faktum er at demokratiet ble det første offer da Franco proklamerte sin totale seier. Opprørernes seier innebar førti års undertrykking, klappjakt og represalier mot de som hadde vært lojale mot regjeringen i 1936-39, og diktatur helt til 1975, da el Caudillo de España, por la gracia de Dios ("Føreren av Guds nåde") døde.

Litteratur om den spanske borgerkrigen

Det sies at det er skrevet mer om den spanske borgerkrig enn om annen verdenskrig. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner. Et søk hos nettbokhandelen Amazon.com viser at de har 9.602 titler om borgerkrigen i Spania og 53.054 om annen verdenskrig. Men at det er skrevet minst 30.000 bøker om borgerkrigen er hevet over tvil. Erindringslitteratur fra frivillige og bøker hvori ulike deler av venstresiden prøver å bortforklare nederlaget i et usminket og nådeløstblame game utgjør en stor del av bibliografien.

Mye ble skrevet mens kampene raste i Spania. Den britiske professor og poet Stephen Spender, selv brigadist i borgerkrigen, kalte den "poetenes krig". (13) Mange forfattere av internasjonalt format reiste til Spania under borgerkrigen, og utga bøker basert på egne erfaringer. (14) Ernest Hemingways For whom the bell tolls (Klokkene ringer for deg) er den mest kjente, men langt fra den beste. George Orwells glitrende bok Homage to Catalonia (1938) beskriver den interne splittelsen på venstresiden. Anbefales kan også André Malrauxs L'Espoir (Håpet) fra 1938, og Arthur Koestlers Spanish Testament (1937). Den beste nye roman om borgerkrigen er Soldiers of Salamis (2003) av spanske Javier Cercas. Hemingway skrev også skuespillet The Fifth Column and Four Stories of the Spanish Civil War, og Berthold Brecht skrev en-akteren Señora Carrers gevær, som for øvrig ble satt opp i Oslo i 1939. W H Auden og Pablo Neruda skrev dikt basert på egne opplevelser i Spania. Sistnevntes diktsamlingSpain in the heart: Hymn to the glories of the People at war fra 1937, er en sjelden samling lidenskapelige antikrigsdikt.

Mange bøker er resultat av seriøs forskning. En hel skole av internasjonale fagfolk publiserer jevnlig bøker om borgerkrigen. De fremste engelskspråklige er Stanley G Payne, Paul Preston, Gabriel Jackson, Raymond Carr, Helen Graham, Sebastian Balfour og Hugh Thomas. Sistnevntes monumentale bok The Spanish civil war (først utgitt i 1961, siden revidert tre ganger, senest i 1999), er ansett som den beste. Den er utgitt både på dansk (1962) og svensk (1997), men foreligger ikke på norsk.

I løpet av 2006 har de to førstnevnte publisert nye bøker om borgerkrigen. Stanley G Payne, professor ved University of Wisconsin-Madison i USA, har mange bokutgivelser om Spania bak seg. I sin siste bok analyserer han årene forut for borgerkrigen, perioden 1933-36, og konkluderer med at venstresiden til en viss grad hadde seg selv å takke både for opprøret og nederlaget. Han mener at kontrarevolusjonen skapte en radikalisme som var ekstremt voldelig, særlig de første årene, og innebar autoritært styre i nesten fire tiår. Slik sett mener Payne at prisen for den revolusjonære retorikken og prosessen var meget høy. (15)

Den av årets bøker om borgerkrigen som vi setter høyest er boka til professor Paul Preston ved London School of Economics (LSE), The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge. Den britiske professoren har gitt ut et titalls bøker om borgerkrigen, og anses som en av de aller fremste fagfolkene på området. Preston tilegner boka de som kjempet i de internasjonale brigadene, og er sympatisk innstilt til venstresiden. Han avslutter boka med et omfattende bibliografisk essay, der han skriver at "Hugh Thomas' bok er fremdeles standardverket om borgerkrigen (…) Antony Beevors The Spanish civil war (1982) er velskrevet, spesielt god på den militære siden." Han skriver om årets bok av Beevor at "hans mye mer omfattende bok The battle of Spain: The Spanish civil war 1936-39 (2006), med sitt medrivende narrative grep utfordrer Thomas." (16) Dette må sies å være raust av professor Preston, som selv utfordrer Beevor om å levere årets beste bok om borgerkrigen.

Ettersom ingen andre internasjonale verk om borgerkrigen er oversatt til norsk, blir Beevors nye bok, som er en revidert utgave av hans Spania-bok fra 1982, stående som standardverket på norsk. Den er velskrevet, grundig og innsiktsfull, og inneholder blant annet 60 sider med kildehenvisninger, 25 sider bibliografi og 40 sider med detaljerte kart. Men forfatterens politiske vurderinger bør leses kritisk og balanseres mot andres, særlig Paul Preston og Hugh Thomas for å sikre et helhetlig perspektiv.

Det er ikke skrevet mye om borgerkrigen av norske forfattere. Det er faktisk nesten mer litteratur på islandsk enn på norsk. Med unntak av samtidige forfattere som Nordahl Grieg, Lise Lindbæk, Olav Thorsrud og nazisten Per Imerslund, som alle var i Spania under borgerkrigen, samt en håndfull skjønnlitterære titler med borgerkrigen som tema, er det kun skrevet tre norske bøker om borgerkrigen; Norske frivillige i Spania: en dokumentasjon om antifascistiske frontkjempere i Spania (1938), Yngvar Ustvedts Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (1975) og Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (1982) av Jon Olav Myklebust og Ottar Årdal. Alle tre er informative bøker som begrenser seg til historien om norske frivillige.

Det foreligger således per i dag ingen samlet framstilling av Norge og den spanske borgerkrigen. Det er et arbeid vi nå er i gang med, og dersom lesere av Rødt! har tips og/eller ideer, er vi takknemlige for alle innspill.

Hvor mange frivillige?

Moe Fishmans opplevelser i Spania har mye til felles med det vi vet om de norske frivillige. Reiseruten fra Paris var lik, og det var de samme årsakene som brakte dem til Spania: Et intenst ønske å stoppe fascismens frammarsj. Men hvor mange var frivillige i de internasjonale brigadene? Anslagene varierer, både når det gjelder antall nordmenn og frivillige totalt.

Francos informasjonstjeneste påsto i 1952 at 140.000 frivillige utlendinger hadde kommet republikken til hjelp. Ifølge historieprofessor Finn Fugelstad ved Universitetet i Oslo tjenestegjorde 60.000 menn i brigadene. (17) Nyere internasjonal forskning, blant annet Beevor, Thomas og Preston, anslår imidlertid det reelle tallet mellom 35.000 og 45.000, fordelt på 55 land. Totalt reiste om lag 1.300 nordiske frivillige, hvorav tre fra Island og 500 svensker.

NRK Dagsrevyen fortalte i et intervju med Antony Beevor i mai 2006 at 300 nordmenn deltok som frivillige på regjeringssiden i Spania. Det samme tallet bruker historieprofessor Fugelstad. Men tallet 300 er altfor høyt. Den eneste navnelisten som per i dag er publisert, er Yngvar Ustvedts liste fra 1975, og den inneholder 202 navn, hvorav enkelte er ført opp flere ganger (18). Myklebust/Årdal har funnet 185 navn, og konkluderer med at antallet frivillige er nærmere 200 enn 300. (19) I sin hovedoppgave fra 1996 fastslår Arve Kvaløy, basert på grundig arkivarbeid i Moskva at tallet maksimalt ligger rundt 250 norske frivillige. Vi mener det reelle antallet nordmenn som reiste til Spania for å kjempe med våpen mot Franco, inkludert norsk-amerikanere, ikke overstiger 230. Flertallet tilhørte arbeiderklassen og det var kun en håndfull kunstnere og folk med høyere utdanning blant dem. De fleste var sjømenn og/eller kommunister, men flere sosialdemokrater vervet seg til det noen kaller "Kominterns arme". (20) To senere stortingsrepresentanter var i brigadene – en fra NKP og fra Høyre (!).

De brøt norsk lov ved å dra til Spania for å slåss for den lovlig valgte regjeringen. Det er tre monumenter over norske brigadister: statuen i Birkelunden på Grünerløkka, en minneplate i Folkets Hus i Kristiansund og en minnestein ved Lofotkatedralen for den falne brigadist Gunnar Skjeseth, reist av hans far, soknepresten. En håndfull høyreradikale nordmenn kjempet på Francos side.

Spania: hovedsak i norsk samfunnsdebatt 1936-39

Norge spilte naturlig nok en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen, men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet i 1936-39. Den var lenge den dominerende enkeltsak i mediene, og det var sylskarpe fronter i samfunnsdebatten. Den var gjenstand for en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp. Det ble samlet inn om lag 2 millioner kroner og enorme mengder medisin, klær og mat ble sendt til Spania. Intet land samlet inn mer penger per innbygger enn Norge, og fagbevegelsen og den bredt sammensatte Hjelpekomiteen for Spania stod i spissen for arbeidet. Borgerkrigen var den enkeltsak som ved to anledninger gjorde at regjeringen Nygaardsvold holdt på å gå i indre oppløsning, og den var tema i Norges høyesterett.

Borgerkrigen var gjenstand for en kulturmobilisering som omfattet mer enn Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos Guernica. En bred norsk kulturfront mot Franco besto av folk som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen, Rolf Jacobsen og Arnulf Øverland, veversken Hannah Ryggen og maleren Willi Midelfart. Disse var blant mange som i samtiden bidro i den antifascistiske kampen med sin ånd. Forfatteren Sigurd Evensmo sier at han selv, i likhet med Nordahl Grieg var "besatt av Spanias skjebne". (21)

Sammen med svenskene opprettet solidaritetsbevegelsen i Norge et fullt utstyrt sykehus i Spania på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Borgerkrigen varslet om trusselen fra fascismen og endret synet til mange antimilitarister. De første årene under tysk okkupasjon ble norsk væpnet motstand ledet av kommunistene rundt Spania-kjemperen Asbjørn "Osvald" Sunde, og mange av medlemmene i Osvald-gjengen hadde kamperfaring fra Spania. (22)

Etter annen verdenskrig ble "Spania-saken" en stor utfordring for regjeringen Gerhardsen, og den første varme potet i fanget til utenriksminister Halvard Lange i 1946. I Nato var Norge i flere tiår "Franco-Spanias fiende nummer 1", ved vår vedvarende trussel om veto mot spansk medlemskap. Dette skyldtes ikke minst de sterke motstaden mot diktaturet i Spania i norsk arbeiderbevegelse. Den norske Spaniakomiteen holdt det gående helt til september 1979.

Sytti år senere

Den 18. juli 2006, på dagen 70 år etter generalenes opprør og borgerkrigens begynnelse, trykket den anerkjente spanske avisen El Pais et bilag om Guerra civil. Avisen presenterte en stor undersøkelse som avdekker holdningene til folk i dagens Spania om borgerkrigen. Det mest interessante er at to av tre spanjoler nå synes tiden er inne til å rehabilitere borgerkrigens ofre, og at drøyt 50 prosent mener at motsetningene fra den gang forsatt eksisterer. I svarene er det en klar polarisering mellom høyre- og venstrevelgerne. Det konservative Folkepartiet, Partido Popular, er opptatt av ikke å bryte landets "glemselspakt" og "åpne sårene" fra den bitre borgerkrigen, mens venstresiden mener tiden er moden for åpning av massegraver og å minnes de hundretusener som ga sitt liv for republikken. Halvparten av Spanias befolkning har ifølge El Pais lest en bok om borgerkrigen. På lederplass konkluderer avisen med at tiden er inne til å hedre de som mistet livet på republikkens side. Opprørernes falne ble hedret i 40 år, i motsetning til de som ofret sitt liv for regjeringen. Mange av dem ligger fortsatt i uåpnede massegraver. El Pais argumenterer for at landet nå har styrke til å gjøre opp med sin fortid, og konkluderer med at "historien er for historikere og ikke for politikere, men minnene tilhører folket". (23)

Da vi hadde gleden av å møte Moe Fishman i New York en glovarm sommerdag på dagen sytti år etter borgerkrigens begynnelse, møtte vi en vital og revolusjonær kjempe som er tro mot de idealer som brakte ham fra Queens til Brunete. Han insisterer fremdeles på at borgerkrigen var en kamp mellom fascisme og demokrati. Som kommunist er det en trossetning at kampen i Spania stod mellom fascisme og demokrati – slik budskapet var fra Komintern. For anarkister, POUM-militsen og venstresosialistene sto kampen mellom fascismen og revolusjonen. Moe erkjenner at de som kjempet i Spania ikke hadde oversikt over de pågående Moskva-prosesser og den form for kommunisme som vokste fram under Stalins jernhånd.

Gleden over å få oppleve et demokratisk Spania er ubeskrivelig. Selv har han tatt den legendariske spanske kommunistlederen Dolores Ibaruri – La Pasionara – på ordet. Da hun hyllet de internasjonale brigadene for sin innsats ved avskjedsseremonien i Barcelona i oktober 1938 takket hun dem med ordene "Kamerater i den internasjonale brigade. Dere er historie, dere er legende. Vi kommer ikke til å glemme dere. Når fredens oliventre igjen blomstrer, kranset med bladene av den spanske republikkens seier – kom tilbake til oss!" (24)

Moe Fishman har besøkt Spania syv ganger siden 1975. Nå forbereder han det han kaller "our last hurrah on Spanish soil" – et siste hurra på spansk jord. Det vil finne sted i oktober i år. Da leder han en gruppe amerikanske brigadister til Madrid, der de sammen med gjenlevende kamerater fra hele verden er invitert til mottakelse i den spanske kongressen. De skal også avdekke et monument over falne brigadister ved Morata de Tajuna i Jarama-dalen. Han avsluttet vårt møte med ordene "Salud. La lucha continua" – Kampen fortsetter. Og et varmt smil.

---

Noter

1) Peter N Carroll: The Odyssey of the Abraham Lincoln Brigade: Americans in the Spanish Civil War (Stanford University Press 1994), side 142 [Tilbake]

2) Brev fra Moe Fishman datert 12.01.38, arkivert i ALBAs samling i Tamiment Library, New York [Tilbake]

3) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 463 [Tilbake]

4) Leo Kari: De danske Spanienfrivillige (Rosenkilde og Bagger 1952), side 175 [Tilbake]

5) The Independent 23.07.06: "Antony Beevor: On the joys of history" [Tilbake]

6) Lars Borgersrud i artikkelen "Om Beevor og Grossmann", Rødt! nr 2, 2006, side 85 [Tilbake]

7) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 550 [Tilbake]

8) Ibid, side 73 [Tilbake]

9) Bartolomè Bennassar: La guerre d`Espagne et ses lendemains (Perrin, Paris 2004), side 51 [Tilbake]

10) Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde – kontrafaktisk historie (Aschehoug 2005), side 9 [Tilbake]

11) Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 342 [Tilbake]

12) Ibid, side 176-180 [Tilbake]

13) Richard Crossman (red.): The God that failed: six studies of communism (Hamilton 1950) [Tilbake]

14) Valentine Cunningham (red.): Spanish front: writers on the civil war (Oxford University Press 1986) [Tilbake]

15. Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 368 [Tilbake]

16. Paul Preston: The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge (Harper Perennial 2006), side 339 [Tilbake]

17. Finn Fugelstad: Spanias og Portugals historie – en oversikt (Cappelen 2004), side 197 [Tilbake]

18. Yngvar Ustvedt: Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (Gyldendal 1975), side 279-281 [Tilbake]

19. Myklebust/Årdal: Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (Det Norske Samlaget 1982), side 129-139 [Tilbake]

20. R. Dan Richardson: Comintern Army: The International Brigades and the Spanish Civil War (University Press of Kentucky 1982) [Tilbake]

21. Sigurd Evensmo: Inn i din tid (Gyldendal 1976), side 70 [Tilbake]

22. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden (Universitetsforlaget 1997), side 57 [Tilbake]

23. El Pais 18.07.06: "70 años despues" [Tilbake]

24. Heart of Spain: Robert Capa's photographs of the Spanish civil war (Ministeria de Education y Cultura/Aperture 1999), side 123 [Tilbake]

 

Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiores prisbelønte bok Stalin. Den røde tsarens hoff, fra 2003, har blitt møtt med åpne armer av praktisk talt alle anmeldere som har skrevet om den. På feltet internasjonal antikommunisme som tradisjonelt alltid har vært viktig for de største forlagshusene i Norge, kan en si at denne boka er den viktigste etter Beevors Stalingrad, før stafettpinnen denne våren igjen er overtatt av Beevors nyutgivelse av boka om borgerkrigen i Spania. Ellers er de to forfatterne og deres bøker ganske ulike. I motsetning til den militærkonservative Beevors forsvar for britiske stormaktsinteresser, står Montefiores arbeid i en liberalhumanistisk tradisjon; han er opptatt av relasjoner, kultur, arkitektur og menneskesyn.

(Navneformen i anmeldelsen følger formene i boka.)

Simon Sebag Montefiore: Stalin – den røde tsarens hoff
Cappelen 2006
820 sider, ISBN 8202240883

---

Dette er en stor bok på over 800 sider, tettpakket med noter, kildeangivelser og henvisninger. Montefiore har tidligere skrevet to romaner samt en historisk studie over fyrst Potemkin, Katarina den stores rådgiver, og er ellers kjent som bidragsyter i Sunday Times og New York Times.

For Rødt!s lesere, som er opptatt av politisk historie, kan Montefiores bok være både opplysende og fremmedartet. Ikke fordi vi har så mange illusjoner om personen Stalin, men fordi anmelderne har skapt forventninger om en politisk bok. De har ikke kunnet rose ham nok for å skrive den endelige sannheten om kommunismen og dets despotiske produkt, Stalin. Det som møter leserne, derimot, er en tekst som konsentrerer seg om privatlivet til de om lag 20 mest sentrale bolsjeviklederne, som forfatteren omtaler som «magnatene». De utgjør i hans øyne Stalins «hoff».

Montefiore poengterer i forordet at han ikke har tatt mål av seg til å skrive den endelige politiske sannheten om Stalin, men en «krønike om hoffet hans». Det har han også gjort. Dette er en bok om magnatene, deres familier og slektninger, om de sosiale relasjonene i miljøet rundt Stalin. Våre begreper om hoff er knyttet til monarkiet og adelen. Hvor vellykket det er å anvende dem på noe så radikalt annerledes som bolsjevikstatens styringsform, er det sikkert delte meninger om. Men her er mye nye kunnskap, ukjent for de fleste. Når en likevel er usikker på hvor vellykket resultatet er, så er det først og fremst savnet av en balansert analyse av hvor stor betydning hoffintrigene spilte i forhold til den politiske kampen om ulike linjer og om bolsjevikpartiet som politisk organisasjon, hvilken dynamikk som styrte partimekanismene og hvilken rolle partiet faktisk hadde for de store sosiale og politiske spørsmålene i sovjetsamfunnet.

En annen hovedinnvending er en gjennomgående ukritisk behandling av hva kildene faktisk kan fortelle om enkelthendinger. Boka kvalifiserer neppe til sannhetsgehalt ned på detaljnivå. Men Montefiores grovtegnede, sosiale bilde kan vurderes for seg selv. Og det kan være nyttig. Her er mer enn nok til å fjerne enhver illusjon om Stalins despoti.

Stalinbiografiene og kildene

Først litt om bakgrunnen for boka, og om selve genren Stalin-biografi. Den er gammel, med mange bidrag. Isaac Deutschers Stalin kom allerede i 1950 og ble mye lest i Norge. Deutscher framstilte Stalin som den russiske revolusjonens ødelegger, en byråkrat som uten egne politiske visjoner kunne surfe på resultatene fra revolusjonen på sin vei til allmakt. For Deutscher var det Lenin, og framfor alt Trotskij, som var den geniale revolusjonstenkeren. Stalin derimot var den upolitiske og ikke særlig intelligente sekretæren, som ved å ta i bruk den gamle tsarmaktas enkle men effektive byråkratiske metoder, kunne bygge skiftende allianser og utmanøvrere sine konkurrenter.

Deutschers arbeid er primært en politisk biografi, som angrep temaet etter mye av de samme linjer som Trotskijs posthume Stalin-biografiske arbeid (utgitt i 1968), og kom i fortsettelsen av Deutschers tre-bind store Trotskij-biografi. I Norge utløste disse arbeidene en politisk Stalin-debatt på venstresida for første gang etter Krustsjovs avsløringer i 1956. Krustsjovs avsløringer var blitt tatt i mot med nærmest stum forskrekkelse og adskillig skepsis i de gamle kommunistmiljøene, hvilket ikke var helt urimelig på grunn av Krustsjovs sentrale posisjon under store deler av Stalin-regimet.

I Vesten kom mange bøker om Stalin på 1970- og 80-tallet, som ble oppfattet å være kald-krigs innspill fra historikere med nær kontakt til hemmelige tjenester. Av de mest kjente var Robert Tuckers biografi fra 1974 og Robert Conquest fem bøker i tida 1968-89. Foruten å rettferdiggjøre den kalde krigen og Vestens kamp mot kommunismen, var dette bøker som på en fundamental måte var upolitiske, de tematiserte ikke stalinismen som politisk problem for radikale mennesker som var opptatt av veien videre etter kapitalismen, og berørte ikke den pågående debatten mellom maoismen og sovjetmarxismen. De var til forveksling lik KGB-litteraturen, og brukte mange av de samme kildene fra avhoppermiljøene. De ble også brukt av hjemlige antikommunistiske skribenter for alt hva de var verdt og mer til. Det var derfor flere grunner til å være skeptisk og det var lett å avvise dem. Naturlig nok var de preget av kildetørke, ettersom få eller ingen sovjetiske kilder var tilgjengelige.

Kritisk Stalin-materiale fra sovjetsamfunnet av mer politisk karakter var en mangelvare helt fram til 1989, med unntak av en smal eksillitteratur og sensurerte arbeider som Krustsjovs og Sjukovs memoarer, inntil først Roy Medvedevs og senere Dmitri Volkogonovs biografier utkom. Volkogonov var trolig den første som hadde tilgang til verifiserbare sovjetarkiver. Hans bok Stalin. Triumph and Tragedy skapte voldsomme reaksjoner også på hjemmemarkedet.

Volkogonov hadde med sin bakgrunn som generalstabsoffiser fått lese enkelte dokumenter fra de såkalte «presidentarkivene» i Kreml, som fortsatt, sammen med KGB-arkivene, var blant statens aller best bevoktede hemmeligheter. I tida etter hans bok har disse to arkivbestandene vært det mest attraktive mål for sovjetiske og utenlandske historikere.

Det bringer oss fram til Montefiore. Han forteller at han var på plass i Moskva da presidentarkivene ble åpnet i 1999. Da hadde han allerede knyttet kontakter gjennom sitt relativt sett upolitiske arbeid om Potemkin og det med en kapitalsterk britisk forlagsgruppe i ryggen. Han var ingen spesialist på moderne historie eller politisk historie, tvert i mot. Det framgår heller ikke av opplysninger som er tilgjengelige om ham, at han var politisk eller historisk opptatt av fenomenet Stalin. Men da han så at Stalins privatarkiv, hans korrespondanse og tjenstlige dokumenter var innen rekkevidde, slo han til og gjorde sitt livs scoop. Dette resulterte i Stalin. Den røde tsarens hoff.

Hoffkrøniken og motforestillingene

Hva handler Montefiores bok om? Det sentrale temaet er det personlige livet til Stalin og hans omlag 20 nærmeste medarbeidere mellom 1917 og 1953, beskrevet gjennom kilder som Stalin har etterlatt seg i form av brev, påskrifter og andre dokumenter, i tillegg til intervjuer med etterlatte slektninger og bekjente. De store politiske hendingene er nærmest for kulisser å regne, og blir bare påspandert noen få sider som introduksjon til ulike kapitler. Det gjelder så vel kollektiviseringene, krigshendingene og utrenskningene. Den betydelige politiske litteraturen om disse spørsmålene er bare summarisk referert. Et eksempel her kan være de inngående studiene av utrenskningene på 1930-tallet som er utført av det amerikanske forskningsmiljøet rundt J A Getty, med verk som Origins of the Great Purges. The Soviet CP Reconsidered 1933-38 (1983) og andre, på grunnlag av det omfattende partimaterialet fra partiledelsen i Ukraina som Wehrmacht tok som krigsbytte. Det er så vidt referert, men de velbegrunnede konklusjonene fra dette veldige materialet om årsaken og forløpet til de store utrenskningene, stemmer neppe med Montefiores.

Montefiore føler seg neppe helt hjemme i den politiske historien. Den krever selvfølgelig en tilnæring til forskningsfronten på en vitenskapelig måte, som ikke er gjort i en håndvending å tilegne seg, når man ikke er spesialist på feltet. Ved å kalle boka en hoffkrønike, kan han med en viss rett hoppe over en slik prosess. Riktignok presenterer han noen av sine britiske og amerikanske hovedmentorers arbeider, men ikke andre deler av forskningsfronten. Motforestillingene og det kritiske blikket mangler. Spørsmålet er om det å kalle boka en hoffkrønike fritar han for dette kravet til systematikk og kildekritikk? En kan undre seg over om denne kategoriseringen er blitt til i ettertid, for letthets skyld.

Drikkegildet som politisk metode?

Det er altså gjennom middagene, gjestebudene, de private samtalene, ferieoppholdene ved Svartehavet og alkoholforbruket at Montefiore finner forklaringen på Stalins vedvarende maktposisjon. Underlig nok tillegger han også arkitekturen en stor rolle, og han har derfor kostet på seg en rundreise til alle Stalins boliger, som han inngående beskriver. Øyensynlig var arkitekturen viktig for Stalins iscenesetting av sine møter med magnatene og deres familier, uansett om det var i Kreml eller i Sotsji. Det var intrigene som utspilte seg innen slike rammer som avgjorde og formet politikken og gir nøkkelen til å forstå Stalins rolle. De store og små politiske avgjørelsene han fattet ut fra diskusjonene med magnatene ble tilsynelatende utformet med ett formål: å utmanøvrere rivaler til tronen.

Rivalene ble jevnlig samlet til drikkebakkanaler, og ordene som falt under rusen ble utgangspunktet for Stalins neste trekk. Kildene til skjebnesvangre replikker har Montefiore funnet hos slektninger i andre og tredje generasjon i de om lag 20 magnatfamiliene. Til å kvitte seg med rivalene, deres venner, slektninger og allierte hadde Stalin KGB-lederne Jagoda, Jezjov og Beria og deres «gorillaer», som da tida var inne, likviderte magnatene og deres medarbeidere på nærmere gitte signaler. Så ble de selv ble likvidert, for å skjule at det var Stalin som sto bak.

Hvis Montefiore kan tillegges noen historieteori i denne boka, må det være dette: Det er intrigene mellom de store menn (og deres «hysteriske» kvinner) i Stalins nære krets som rydder veien for, og langt på vei også skaper grunnlaget for, kollektiviseringen, utrenskningene, partioppgjørene, nederlagene under verdenskrigen etc, kort sagt sovjethistorien. Kommunistpartiets ledelsesorganer er bare en scene hvor dette utspiller seg, i hemmelighet for partimedlemmene selv og for utenforstående. Massene er tilsynelatende uvitende og umælende tilskuere (eller ofre), som kun får seg presentert en velfrisert, offentlig løgnhistorie. Økonomiske og politiske forhold er kulisser.

Montefiore skriver virkelig på mange måter som gamle dagers middelalderhistorikere, som var opptatt av å finne forklaringer på tidas hendinger i intrigene mellom prinser og baroner, deres rivaler, mødre og elskerinner. Parallellen til Snorre er av og til ganske treffende. Hans metode er nettopp å vise hvordan hevn og rivalisering, som kunne komme til uttrykk gjennom en replikkveksling, gir opphav til drap og krig. Historien utspiller seg i kongens hoff.

Nytt: Den intelligente Stalin

På et punkt tilfører Montefiore noe nytt i forhold til vårt tidligere bilde av Stalin. Han polemiserer mot Deutschers gamle teori om Stalin som den uintelligente byråkraten; bondegutten fra presteseminaret med de klumsete kompleksene, som står mot den superintelligente akademikeren Trotskij. Tvert imot, han tegner et bilde av en overlegent intelligent politiker, som er utstyrt med en sjeldent utviklet luktesans for grensene mellom politisk mulige og umulige intriger, kombinert med en høyt utviklet intuitiv menneskekunnskap. Han er belest og kunnskapsrik for sin tid. Han har store evner til langsiktig og strategisk planlegging. Desto verre, for gjennom disse egenskapene introduseres vi til «a mastermind» over en skremmende og nådeløs verden. Montefiores Stalin har ingen sans for menneskeliv, heller ikke, eller kanskje særlig ikke, innen den innerste krets. Volden er ubønnhørlig, systematisk og rammer alle, magnater som menige partimedlemmer. Også deres familier blir utslettet, eller sendt til leire i Sibir. Slik går det med Zenovjev, Kemenev, Bukharin, Mehklis, Jenukidze, Redens, Ordzjonikidze, Zjdanov, Voznesenkij, Kuznetsov og mange, mange flere. Samme vei går i en viss utstrekning deres koner og barn.

Men Montefiore korrigerer samtidig oppfatningen av den allmektige Stalin. Fordi det etter hans oppfatning ikke er politikk, men ren maktvilje alt dreier seg om, er Stalin avhengig av stadig skiftende allianser med sine magnater, slik at han alltid får støtte fra noen, mens andre kan spilles ut mot hverandre. Det går på kryss og tvers gjennom ulike politiske spørsmål. Det er hoffet som regjerer, og den dynamiske motoren som driver det framover er «splitt og hersk».

Fascinasjon for sex, perversjoner, vold

Beskrivelsen av voldsutøvelsen er gjerne seksualisert. Montefiore er nærmest opphengt i aktørenes seksualvaner, og langt mer enn av deres politiske meninger og roller. Han overlesser leserne med abnormiteter og perversjoner, som hentet fra Chauchers Canterbury Tales. «Terroren (var) den snerpete seksualmoralens triumf over 1920-årenes seksuelle frihet … Duften av skuespillerinner, de virvlende diplomatballene og gløden fra den utenlandske dekadanse var av og til nok til å overbevise den ensomme Stalin og den pedantiske Molotov, begge osende av puritansk misunnelse, om at forræderi og dobbeltspill lurte i vannskorpen» (s. 275). Stalin blir framstilt som en gammeldags, viktoriansk moralist, en type som Montefiore kjenner godt fra sine hjemlige historiske studier. Likevel kan vi lese om at Stalin hadde flere elskerinner.

Marskalk Tukhatsjevskij får merkelappen «denne blendende kvinnejegeren» (s. 254). Om Jezjov leser vi at han «trøstet seg med biseksuelle orgier … og nøt de mest perverse former for utskeielser», om hans kone at hun «gikk til sengs med de fleste av de kunstneriske stjernene» i Moskva (s. 302). Berija var en «kåt kvinnejeger som makten fordreide til et seksuelt rovdyr» (s. 312). Kalinin, Sovjets president, var «en kvinnekjær tidligere bonde» (s. 160, V), NKVD-sjefen Jagoda «gjorde kur til Gorkijs svigerdatter, samlet på dameundertøy og kjøpte tyske pornografiske filmer» (s. 352, IV), NKVD-sjefen Jezjov «en biseksuell dverg» (s. 352, V), general Nikolai Vlasik «en drikkfeldig libertiner med et harem av «konkubiner»» (s. 352, VII) som «var en umettelig kvinnejeger … med så mange «konkubiner» at han laget liste over dem, glemte navnene deres og klarte noen ganger å ha en i hvert rom under orgiene sine» (s. 323, Jenikidze «en nytelsessyk ungkar med sans for ballerinaer» (s. 160, V), osv osv, i det uendelige.

Hvorfor trengte partiet vold som politisk metode?

Tilintetgjort ble Stalins partifiender, innbilte og virkelige, i mengder. Finnes det noen i Norge i dag som fortsatt tror på det naive bildet av hva som foregikk på dette området, slik man gjorde i kommunistmiljøene før Stalins død, og i noen grad fram på 1970-tallet også i ml-miljøet? Om Montefiores bok kan ha noen som helst funksjon for kritiske radikalere i dag, må det være nettopp på dette området. Han viser hvordan tortur og mord systematisk var tatt i bruk av regimet som legitime midler i den politiske kampen, i mange tilfeller direkte beordret av Stalin selv eller stilltiende godtatt av ham. Til det finner Montefiore overveldende bevis i form av påtegnelser på brev, rapporter og ordre, som Montefiore har gravd fram. Riktignok gir han lite bidrag til å forstå hvordan slike midler ble del av partiets krav og metoder til de sentrale kadrene. Når han gjengir Bukharins siste brev til Stalin, med spørsmålet «Koba, hvorfor trenger du at jeg skal dø?» (s. 699), så gir det anledning til å stille slike spørsmål.

Montefiore gir mange liknende eksempler, det ene mer hårreisende etter det andre. Men for ham blir det bare bestialiteter og utslag av «bolsjevistisk ideologi». Det eksemplene i all sin brutalitet viser, var at døden, torturen og de falske tilståelsene om komplotter og intriger var blitt en politisk metode, som gjorde det mulig å kriminalisere politiske uenigheter. For Stalin gjaldt bare objektiv skyld, da var det uinteressant hva den «skyldige» mente eller faktisk hadde foretatt seg. Det var den samme politiske tenkningen som gjorde at politiske fanger i arbeidsleire godtok sin skjebne fordi det tjente partiet, på tross av at deres eneste forbrytelser var at det ble hevdet at de på en eller annen måte var assosiert med partiets fiender. Hvor mange som ble henrettet eller som døde som følge av politiske kampanjer er neppe blitt klarere med denne boka. Til det er den for uvitenskapelig og usystematisk. Men Montefiore gir gode eksempler; han viser at NKVD-sjefen Nikolai Jezjov i 1937 la fram forslag for politibyrået i kommunistpartiet om at regionene skulle tildeles kvoter over hvor mange som skulle henholdsvis deporteres og skytes. I løpet av noen uker høsten 1937 ble over 70.000 skutt i en nærmest industriell prosess (s. 262 ff). Formålet var å skape terror, derfor var kvoten poenget, ikke identiteten eller de antatte forbrytelsene til de enkeltmenneskene som ble rammet. Det Montefiore dokumenterer er at sovjetstaten hadde omskapt politiske uenigheter til kriminalitet, og at fiender av sosialismen dermed kunne bekjempes med lovens hardeste straff, helt uten hensyn til individuell rettsikkerhet eller skyld.

Uklart hva som er fra annenhåndskilder

Det går ikke an å komme utenom noen ord om Montefiores manglende kritikk av egne kilder, som skjemmer framstillingen og dessverre er argumenter mot å bruke tid og penger på den. For å få storyen til å henge sammen og for å finne forklaring der de skriftlige kildene ikke strekker til, har han oppsøkt slektninger av magnatene og samlet opp synspunkter fra dem. De snakker stort sett stygt om rivalfamiliene. Hvor sentralt dette materiale er for detaljene i boka, får vi ikke noe helhetlig bilde av. Intervjuer av denne type kan være viktige, men vanligvis framkommer også en masse løst og fast, som ikke har særlig sannhetsgehalt. Her er de nærmest blitt et arsenal for forklaringer der dokumentene slutter. Montefiore viser liten distanse til slike intervjuobjekter, slik at det blir et problem å forstå hva som er kontrollerte sannheter og hva som er antatte.

Resultatet er at vi ikke kan stole på detaljene i boka. Det gjelder side opp og side ned. En ting er som allerede berørt, at rykter om sex og perversiteter går igjen, så det må tydeligvis ha vært et foretrukket emne i denne familierivaliseringen og opptatt Montefiore sterkt. Men ellers elsker Montefiore alle slags personkarakteristikker som trolig har framkommet slik, saklig som usaklige, og han dynger dem ned over leseren. Vi kan lese om «den kvapsete, ondsinnede og engstelige «kontoristen» Malenkov» (s. 480, VIII), «liten og kvapsete, med månefjes og skjeggløs hake … mongolpregede øyne … og bred, feminin munn … denne slu, evenukklignende magnaten» (s. 288), om Stalins «apeliknende» sekretær, Poskrjobysjev (s. 301), at Stalin «valgte ham på grunn av det stygge utseendet», om Stalins livvakt, «den griseliknende» Vlasik (s. 672, I), om marskalk Budjonnys «intelligensnivå på høyde med hesters» (s. 352, IV), osv. Han bruker til og med tilnavn på en rekke av magnatene til erstatning for de virkelige navnene, Molotov = «Jernræva», Jezhov = «Bjørnebæret» osv, som om leserne intuitivt forstår bakgrunnen for dem. På noen bruker han også konsekvent fornavn, som på Ordzjonikidze («Sergo»). Hvorfor skjønner vi ikke. Trolig ble det brukt i «hoffet»? Det gir likevel et merkelig inntrykk. Hvor han har dem fra er uklart, men han bruker dem med den største selvfølgelighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt underlig å lese om den dovne idioten «Jernræva», som kunne dominere verdenspolitikken i to tiår …

Et lite tankekors. Montefiore framstiller altså Sovjets politiske ledere mellom 1917 og 1989 som en gjeng inkompetente, bøllete, perverse kriminelle. Var de det? Sloss de ikke om politiske ideer? Hvordan kunne de styre et land? Hvordan kunne de vinne en verdenskrig? Man kan undre seg over om hvordan en biografi over for eksempel Margareth Thatcher, Harold Wilson, Edward Heath eller Winston Churchill ville se ut, om Montefiore hadde tatt utgangspunkt i deres sexliv og forsøkt å analysere deres politiske handlinger med begrunnelser i personintrigene i deres respektive omgangskretser, hadde krydret dem med beskrivelser hentet fra private brev og betroelser fra rivaliserende og hatefulle familiemedlemmer i andre og tredje generasjon? Han ville trolig stå til vanns i rettssaker.

Helt til slutt. Biografier dominerer bokmarkedet mer og mer, og mange kan være lærerike, som Montefiores bok. Når slike bøker er basert på veldokumenterte akademiske studier, skal det være mulig å se hvilke deler av teksten som bygger på eksakte kilder. Dette er ikke så lett her. Montefiore har riktignok utstyrt boka med noter og litteraturoversikter, den siste helt uforståelig delt i en primær og en sekundær, ettersom de brukes om hverandre. Problemet med notene er at de er samlet kapittelvis og kun referer til hovedpunkter i teksten. De er ikke angitt presist til et bestemt sted i teksten. Denne teknikken er dessverre blitt vanlig i biografier, dels fordi forlagene ønsker så få noter som mulig, dels fordi forfatterne ikke lenger er så nøye på å gjøre seg kontrollerbare. Her er det derfor vanskelig å forstå om Montefiore har en opplysning fra et dokument, en samtale eller et intervju. Kritikk av egne kilder forekommer nesten ikke, unntatt i forordet, der han antyder at han vet hva det er. Presidentarkivene ser ut til å ha vært viktigste kilder. Han hevder riktignok også å ha brukt KGB/FSB-kilder, men det er få noter som henviser til slike. Men mange kilder ser ut til å være muntlig referert fra hans rådgivere i Russland og i hans hjemlige forskingsmiljø, uten at det er synliggjort på en begripelig måte.

Oversettelsen er grei nok, men ser ut som at den har skjedd temmelig fort; noen begreper er misforstått og burde vært sett av korrekturen. Viktigere er imidlertid at det er valgt en muntlig stil som er temmelig uventet for denne typen bøker. Det gjør at boka virker litt overflatisk. Samtaler, referater og tekst kommer om hverandre. Uansett om Montefiore kaller den en hoffkrønike er det jo et tradisjonelt akademisk, analytisk, kildebasert verk, ikke Hellbillys siste bok fra Hallingdal.

---

Når man forteller deres historie, må det bli en historie til skrekk og advarsel. Av de mange massemorderne som blir omtalt her, ble bare Berija og Jezjov tiltalt (og ikke for sine virkelige forbrytelser). Det har vært fristende å legge skylden for alle forbrytelsene på én mann, Stalin. Det er en besettelse i Vesten i dag å dyrke ondskapen, en makaber, men banal konkurranse mellom Stalin og Hitler for å finne frem til «verdens ondeste diktator» ved å telle deres antatte ofre. Dette er demonologi, og ikke historie. Det har den virkningen at det bare reiser tiltale mot én vanvittig, og gir oss ingen lærdom, verken ved faren for utopiske ideer og systemer eller om enkeltmenneskets ansvar.

(…)

Det moderne Russland har ennå ikke tatt et oppgjør med fortiden. Det har ikke fremkommet noen lutring, et forhold som kanskje fremdeles kaster en skygge over utviklingen av det borgerlige samfunnet. Mange moderne russere vil ikke takke meg for den intime oppriktigheten i en historie som de vil foretrekke å glemme eller unngå. Selv om denne boken ikke reduserer Stalins fundamentale skyld, kan den motvirke den beskjemme fiksjonen om eneansvaret hans ved å avsløre hele lederskiktets drapshandlinger, så vel som deres egne lidelser, ofre, laster og privilegier. (Montefiore, side 18.)

 

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden.

Eirik Rossen var utenriksredaktør i Klassekampen 1978-1981. Han er i dag teknologiredaktør i IKT-nyhetstjenesten digi.no.

Et utvalg Røde Fane-artikler om Kampuchea / Kambodsja, finner du her.

---

I annet halvår 1978 var den internasjonalt anerkjente Pol Pot-regjeringen i Kampuchea vertskap for flere vennligsinnede vestlige delegasjoner, fra vennskapssamband opprettet av maoistiske partier, eller fra partiene direkte. Delegasjonene fikk et opphold på to uker, der de reiste tusen kilometer gjennom landet, og fikk over alt fritt leide til å stoppe når de selv ønsket det, og prate med hvem de ville. Alle rapporterte om et fattig sosialistisk land i framgang, uten vold, terror eller andre tegn på at befolkningen skulle lide under noen form for undertrykking.

Siden er det dokumentert at det i denne perioden foregikk morderiske utrenskninger i det statsbærende partiet, og at partiet var gjennomsyret av en grim mistenksomhet som ga seg utslag i vilkårlige og systematiske massakre på alle i og utenfor partiet – kjent som "Organisasjonen" eller Angkar – som fikk en eller annen mistanke rettet mot seg. Ingen av overslagene over overdødeligheten – den omfatter også dødsfall på grunn av unngåelig sult – er spesielt troverdige, og de varierer fra mange hundre tusen til tre millioner.

Rapportene som delegasjonene – fra blant annet Sverige, USA, Norge, Danmark og Canada – leverte, var samstemte, men falske. De var blitt grundig lurt, trass i at de selv følte de hadde gjort det de kunne for å danne seg et så korrekt bilde av landet Kampuchea og forholdene som overhodet mulig. Mange holdt på sin versjon av sannheten i årevis etter at det var klart at de hadde blitt utsatt for et storstilt bedrageri.

Norsk delegasjon fra AKP(m-l)

De tre som deltok i den norske delegasjonsreisen til Pol Pots Kampuchea i oktober 1978 var AKP(ml)s daværende formann Pål Steigan, daværende sentralkomitemedlem Tron Øgrim og frilansskribent Elisabeth Eide, som siden har gjort seg bemerket både for sin innsats for Afghanistan og for sin undervisning på journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Så vidt jeg vet, har ingen av disse gitt til kjenne noen vurdering av hvordan de lot seg lure, og eventuelt hva slags konklusjoner de har trukket av det.

Jeg som skriver disse linjene, skylder å gjøre oppmerksom på at jeg var med på å stifte Vennskapssambandet Norge – Kampuchea, det skjedde allerede før det USA-støttede Lon Nol-styret falt i april 1975. Fra august 1976 til desember 1978 var jeg sekretær for Internasjonalt utvalg i AKP(m-l), som Tron Øgrim ledet. Omtrent samtidig med den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea tok jeg over som utenriksredaktør i Klassekampen. Der bidro jeg blant annet med et prinsippfast forsvar av Pol Pot-regimet, helt til jeg forlot avisa sommeren 1980. I oktober 1979 brukte jeg to uker på å tråle flyktningleirene og grenseområdene mellom Thailand og Kampuchea. Mitt personlige nettverk omfattet kampucheanere og Kampuchea-kjennere med svært varierende oppfatninger av hva som egentlig skjedde under Pol Pot.

Våren 1981 mente jeg at jeg hadde samlet tilstrekkelig med materiale, i tillegg til mine egne erfaringer, til å gå til angrep mot AKP(m-l)s fortsatt positive vurdering av Pol Pot og hans regime i Kampuchea. Et internt seminar i juni 1981 ble siden gjengitt i tre numre av partitidsskriftet Røde Fane, forløperen til Rødt!. I nr 6, 1981står mitt hovedinnlegg – "Ingen marxistisk revolusjon" – og Tron Øgrims motinnlegg. I nr 8, 1981 er et referat fra debatten mellom Øgrim og meg på seminaret. Mitt siste innlegg het "Kampuchea og den naive messianismen". Den tok utgangspunkt i dette avsnittet fra den trykte utgaven av Øgrims innlegg på seminaret:

"Likevel har det vært umulig å sette i gang solidaritetsarbeid i Norge (og ellers i Vesten) i de siste 20 åra uten å forene appellen om å gå mot imperialismen med en naiv messiansk tru på de forskjellige frigjøringsfrontenes rosenrøde propaganda om for noen storarta samfunn de skulle lage, bare de kom til makta. I etterhånd har mesteparten av denne propagandaen vist seg å være fagre tomme løfter – kort sagt usann. Men trua på disse tomme løftene var nødvendig for å mobilisere støtte her."

Når man først begynner å ljuge, er det vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen. Det var ikke bare Øgrim som falt for eget grep her, selv om han er prisverdig åpenhjertig i sin erkjennelse av det han sto for: Ingen solidaritet uten løgn. Noen år seinere ga for øvrig Øgrim ut boka Marxismen som åpenbaringsreligion, en like åpenhjertig utbretting av hovedtrekkene i det offisielle AKP(m-l)s "marxist-leninistiske" metode.

Øgrim svarte ikke på mitt innlegg, og ingen har siden sett noe tegn på at AKP(m-l) har interessert seg for sannheten om Kampuchea.

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden. Han har satt seg inn i den svenske debatten om Pol Pot, blant annet alle artiklene og filmene til Jan Myrdal, den meste kjente av deltakerne i den svenske delegasjonsreisen i august 1978. Han avslører faktafeil hos både tilhengere og motstandere av Pol Pot.

Svaret Idling gir av hvordan Pol Pot kunne samkjøre grimme utrenskninger med vakre kulisser for utenlandske venner, er både overraskende, innlysende og tankevekkende. Den er antakelig gyldig også for de andre delegasjonene som så, hørte og rapporterte nærmest helt likt.

Prins Norodom Sihanouk

Kronologisk sett begynner Idlings bok med perioden fra slutten på annen verdenskrig og fram til annen halvdel av 1960-tallet, da Kampuchea kunne beskrives som et lykkeland blant verdens fattige. Landets leder, prins Norodom Sihanouk, tålte korrupsjon i egne rekker langt bedre enn han tålte opposisjon, og gikk ikke av veien for politiske mord og vilkårlige arrestasjoner for å fremme sin sak. Han nøt stor personlig popularitet og ble bokstavelig talt dyrket av brede lag av folket.

Utenrikspolitisk satset Sihanouk på den alliansefrie bevegelsen til land som Cuba, India og Kina. Han var innsiktsfull nok til å innse, tidlig på 1960-tallet, at USA ville tape Vietnam-krigen, og lot vietnameserne bruke kampucheansk territorium til krigsinnsatsen. Fra 1969 svarte USAs president Richard Nixon ved å sørge for regelmessige bombetokter mot det østlige Kampuchea.

I mars 1970 blir Sihanouk avsatt som statssjef av general Lon Nol, mens han er på besøk i Moskva. Lon Nol appellerer til USA om hjelp for å få en slutt på den vietnamesiske virksomheten i det østlige Kampuchea: Nixon får halmstrået han trenger for å utvide bombingen og sette inn bakkestyrker. Etter fredsavtalen mellom USA og den vietnamesiske motstandsregjeringen, i mars 1973, fortsetter angrepene mot Kampuchea.

Idling beskriver dette slik: "I mars, april och maj [1973] regnade varje månad lika många bomber över Kampuchea, som under hela det föregående året. Redan 1971, med de då ännu förhållandevis begränsade bombningarne, uppskattades att 20 procent av landets bebyggelse och odlingsmark hade förstörts. Man kan fråga sig vad som två år senare fanns kvar att bomba? Det problemet löste man helt enkelt genom att ignorera det. Bomberna fortsatte att falla." De fortsatte å falle helt til USAs kongress endelig satte foten ned, sommeren 1973.

Idling har et tall på bomberegnet over Kampuchea: 539.129 tonn. "Det er tre gånger flere bomber än som föll över Japan under hela andra världskriget. (…) Sprängkraften motsvarar exempelvis 40 Hiroshimabomber. Hundratusentals kambodjaner beräknas ha dött."

Røde Khmer

Etter statskuppet henvendte Sihanouk seg til Kina, som foreslo at han gikk i spissen for en enhetsfront med en organisasjon han flere år tidligere hadde drevet i illegalitet: Kampucheas kommunistiske parti. Sihanouk kalte dem "Røde Khmer", og stilte seg i spissen for en motstandsregjering og enhetsfronten av nasjonale krefter. Fattigbøndene sluttet opp om Sihanouk, og det ble lett for kommunistene å rekruttere til folkekrigen. Under det amerikanske bomberegnet flyktet halve befolkningen til geriljaens områder, mens resten kom seg i ly i Phnom Penh og de andre byene. Lon Nol falt i vanry, og de fleste håpet på Røde Khmer og fred.

Etter nyttår 1975 pågikk en kappestrid mellom Vietcong og Røde Khmer om å bli de første til å styrte sine respektive USA-vennlige regimer. Forholdet mellom frigjøringsbevegelsene var kjølig: Kampucheanerne fryktet vietnamesernes stormaktsambisjoner, mens vietnameserne var tilsvarende skeptiske overfor ambisjonene til kampucheanernes allierte, Kina. Røde Khmer erobret sin hovedstad, Phnom Penh, 17. april, mens Saigon ikke falt før 30. april.

Phnom Penhs fall ble opptakten til "Demokratisk Kampuchea". All kontakt med utlandet ble brutt. Idling peker på at det fram til delegasjonsreisene andre halvår 1978 bare var to kilder til informasjon om landet: Røde Khmer-ledernes egen propaganda, og beretninger fra et lite antall flyktninger som greide å ta seg over grensen til Thailand. Skjønnmaling sto mot svartmaling, og begge var praktisk talt umulige å verifisere.

Debatten i Vesten fulgte politiske skillelinjer: De som hadde støttet USAs krigføring i Vietnam, holdt seg til flyktningenes beretninger. Etter hvert som fiendskapet mellom Kampuchea og Vietnam ble mer og mer åpent, fant også mange av Vietnams tilhengere at beretningene til de kampucheanske flyktningene var troverdige. Grovt sett var det Kina-vennene som trodde på Røde Khmer, mens Sovjet- og USA-vennene trodde på flyktningene, særlig etter at Vietnam brukte Pol Pots påståtte terror for å begrunne sin erobring av Kampuchea i desember 1978. Vietnams argument var på en prikk lik det USA brukte for å forsvare angrepet mot Saddam Husseins Irak 25 år seinere.

Da den svenske delegasjonen dro til Kampuchea i august 1978, var holdningen til Pol Pot en enkel indikator på hvor du sto hen i verdenspolitikken.

Så du på Kina som en revolusjonær kraft, og på USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen som to sider av samme sak, slik AKP(m-l) og Jan Myrdal gjorde, støttet du også Pol Pot-regimet i Kampuchea. Det var en del av troen, og i likhet med de seinere delegasjonene, var den svenske delegasjonen troende. Muligheten for at Pol Pot kunne være noe annet enn en stor revolusjonær leder, stred mot selve verdensanskuelsen. De som mest hardnakket beskrev ham som despot og torturist, lot konsekvent være å snakke om de 40 Hiroshima-bombene og mordene på hundretusener sivile. I 1973 hadde disse kreftene vist sin omtanke for Kampucheas folk ved å gi Nobels fredspris til Henry Kissinger, mannen som framfor noen var ansvarlig for bomberegnet. Hva slags troverdighet hadde de i sin omsorg for kampucheanernes overlevelse og fredsbehov?

Støttet ikke massemord

Poenget er: De – også undertegnede – som støttet Pol Pot, støttet ikke massemord og tortur. De støttet et fattig land som hadde frigjort seg selv, og som skulle prøve å klare seg uten hjelp fra utlandet. De støttet en visjon om at Kampuchea var et dristig sosialt eksperiment, et samfunn som en periode skulle klare seg uten penger, og der alle måtte sitt for vanningsanleggene og rismarkene. De lot seg rive med. De stilte ikke spørsmålstegn ved at landet var hermetisk lukket i tre år fra april 1975, ved at man ikke hørte noe mer fra Sihanouk – bortsett fra et velregissert besøk til nasjonalhelligdommen Angkor Wat i 1973 – ved forsvinningene som man tross alt kunne registrere, ved det kampucheanske kommunistpartiets – bedre kjent som "Organisasjonen" eller "Angkar" – pinlige selvforherligelse, ved de klare signalene på at religiøs virksomhet i landet ble motarbeidet, ved kadrenes informasjonsmonopol og så videre. De prøvde ikke å danne seg noen oppfatning av hvorvidt flyktningberetningene om mord og andre overgrep kunne være sanne, eller om det fantes trekk ved regimet som kunne forklare dem.

På pilegrimsferder er det de troende som opplever miraklene. I annet halvår 1978 gikk ferden til et sosialistisk samfunn i emning. Det var mirakler i fleng. På tre år var et fullstendig ruinert land omskapt til et sosialistisk paradis. Folket var tilfreds, solidarisk og hardt arbeidende. Det var ingen merkbare samfunnsmessige spenninger. Å se titusener i arbeid på gigantiske vanningsanlegg var inspirerende. Barnearbeid måtte til for å reparere landet etter de 40 Hiroshima-bombene. At buddhistmunkene var borte – etter å ha vært hedret av enhetsfronten tre år tidligere – beviste bare at religionen hadde mistet sitt grep. At et land med en tusen år gammel sivilisasjon var redusert til en samling kulturløse landbrukskollektiver med naturalhusholdning, var ikke et faresignal, men et tegn på den nye tids storhet.

Den vietnamesiske invasjonen, Phnom Penhs fall og Røde Khmer-regimets flukt i desember 1978, fikk løgnen til å briste. Sihanouk ble sendt til FN, og kom med harde utfall mot både Vietnam og regjeringen han selv representerte. Etter regntidens slutt i september 1979 veltet over en million flyktninger – menn, kvinner og barn, både sortkledde Angkar-lojale og ikke-uniformerte som under Lon Nol hadde søkt tilflukt i byene – over grensen til Thailand. Med seg brakte de den ugjendrivelige sannheten. Verdensanskuelsen til de troende i Vesten sto for fall.

Idling skriver: "Demokratisk Kampuchea är en av de värsta, kanske den värsta, regimen i modern tid. En kombination av obeskrivlig brutalitet och ofta häpnadsväckande inkompetens." Jeg synes ikke denne uttalelsen kan oppfattes som spesielt kontroversiell.

Det var kombinasjonen av brutalitet og inkompetanse som gjorde at Pol Pot greide å lure de svenske "kameratene" og de andre delegasjonene høsten 1978.

Idling trodde først at de som organiserte delegasjonens reise, måtte være særs dyktige til å lure utlendinger. Det han oppdaget, var at Pol Pot-regimet drev et ufattelig selvbedrag, ikke i den pjuskede målestokken til Øgrim og AKP(m-l), men i nasjonal skala, med millioner av mennesker som ufrivillige deltakere.

Alle feiltrinn var forræderi

En lokal partikader som dristet seg til å drøfte reelle problemer med sine overordnede, kunne like gjerne henge seg først som sist. Var noe galt, fikk han skylda. Alle feiltrinn ble oppfattet som forræderi. Man ble anklaget for spionasje og agentvirksomhet, fraktet til Tuol Sleng eller andre fengsler, torturert til man tilsto, og til slutt henrettet. Skulle man beholde livet, måtte man late som alt var perfekt. Alle man ledet, måtte stille opp i dette spillet. Bare de som vant, overlevde. De var eksperter i å smiske oppover, slå hardt nedover, og holde det selvbedragerske spillet i gang.

Idling lar den gamle Kampuchea-kjenneren Steve Heder forklare dette: "När partiledningen reste runt i landet, (…) de kunde bara visas det som de förväntade sig att se. I den mån de såg noget av konsekvenserna av deres misslyckade politik skulle det gå ut över de lokala ledarna. Det låg absolut i de senares intresse att uppvisa en tillrättalagd version av verkligheten. Om de svarta Mercedesbilarna innehöll politruker från Phnom Penh eller bleka utlänningar var av mindre betydelse för dem som stod längs vägarna eller mottog dem i kooperativen. De visste vad som väntade om föreställningen inte var trovärdig."

Pol Pot visste lite om hva som egentlig foregikk. Han hadde bare sitt smiskende og morderiske Angkar, ingen parallell organisasjon av pålitelige informanter, med tilstrekkelig mot til å la sjefen vite sannheten.

Hva med svenskene i delegasjonen?

Idling siterer fra dagboken til Hedda Ekerwald, fra før reisen til Kampuchea: "Kan det vara bra att åka till ett sådant land? Är inte det som när Fredrik Böök for runt i Mercedes, som Nazitysklands gäst? Eller som när Sven Stolpe eller Sven Hedin åkte dit och beundrade ordningen, renligheten og framåtskridandet? (…) Jag är redd för att det kanske är detsamma och att jag kommer att förstå det senare och förbanna min medskyldighet."

Ekerwald ble sannspådd.

Delegasjonens nominelle leder, Gunnar Bergström, tok seg tid til å prate med Idling. Hans syn i dag er at de ikke burde dratt, i hvert fall ikke på de premissene de måtte godta. Han angrer spesielt på at de ikke våget å spørre om mannen til den andre kvinnen i delegasjonen. Hun var gift med en kampucheaner som dro tilbake til Kampuchea etter Røde Khmers maktovertakelse, mens hun ble igjen i Norge med deres lille barn. Hun hørte siden ikke noe fra mannen.

Delegasjonens mest berømte medlem, forfatteren Jan Myrdal, nektet å møte Idling.

Idling samler fakta slik at saker belyses fra flere sider, og slik at de sjeldent står fram som svarte eller hvite. Boka inviterer til ettertanke. Den har en form – svært korte og ofte poetisk skrevne kapitler – som gjør det lettere å følge de mange sprangene i tid og geografi.

På minussiden kan det anføres at kildematerialet kunne vært enda mer omfattende. De sosiologiske forholdene er dårlig forklart. Det er for lite om det som skjedde etter den vietnamesiske invasjonen til å gi et tilstrekkelig perspektiv på kampucheanernes lidelser.

Dette til tross: Idling har levert en oppsummering av Demokratisk Kampuchea som ingen kontrarevolusjonær kan trykke til sitt bryst, aller minst dem som ser etter noe for å renvaske Nixon og Kissinger for deres morderiske innsats på 1960- og 1970-tallet. Vi som fortsatt håper på et verdenssamfunn der også fattige mennesker kan nyte et liv i frihet, trenger bøker som denne.

 

 

Der er eit nært samband mellom porno og prostitusjon, idet båe fenomen dreier seg om at nokre menneske betaler for at andre menneske skal stilla kroppane sine til rådvelde for seksuell utnytting. Pornografi tyder «avbildning av prostitusjon», så ordet ber etymologisk i seg den ovannevnte definisjonen. Likevel ser me at debatten om prostitusjon – som særleg har dreid seg om kriminalisering av prostitusjonskjøp eller ei – og debatten om porno – som særleg har dreid seg om korvidt porno kan vera god og seksuelt frigjerande (for kvinner) – sjeldan blir kopla saman. I denne artikkelen presenterer eg ulike emne i debattane og peiker på det som etter mitt syn er naudsynte, logiske måtar å forholda seg til problemkompleksa på, dersom ein ønsker komma dei til livs.

---

Som kjent ønsker slett ikkje alle at ein skal få slutt på porno og prostitusjon. Ein har dei som nyttar desse «tilboda»: prostitusjonkundar og pornokonsumentar, og ein har dei som tjener pengar på porno og prostitusjon. Når det gjeld prostitusjonen, er dette t.d. hallikar, formidlarar og bakmenn og -kvinner innan transnasjonal prostitusjon og andre i hallikposisjon: aviser med annonseinntekter, dei som leiger ut husvære, teleoperatørar, reiseoperatørar, slekt som får pengar frå familiemedlem sin prostitusjon osv. I statar som har legalisert prostitusjon, som Nederland, Tyskland og Australia, blir også staten å rekna som hallik, idet prostitusjonsverksemd er skattepliktig. Der er sterke økonomiske drivkrefter i prostitusjonen, både i innanlands og transnasjonal sådan, og prostitusjon og handel med kvinner og barn er som kjent verdas raskast voksande illegale økonomi. Dei som tjener pengar på porno, er sjølvsagt dei som er direkte involvert i pornoproduksjonen, og alle dei som i ulike ledd får profitt gjennom formidling av porno, som Narvesen-kjeden her heime, og i global samanheng framfor alt nettstadeigarar og nettannonsørar.

At det er store pengar å tjena på andre menneskes, i sær kvinners, sårbare og utsatte stilling, er ikkje noko nytt. Det som heller ikkje er nytt, men som på ny er kome meir i søkelyset i det siste, er at folk i andre sjikt av det kapitalistiske samfunnet – aktørar innan massekulturen/populærkulturen og innan akademia – ope omfavnar porno og prostitusjon som legitime trekk ved det seinmoderne samfunnet. Me som slåst mot porno og prostitusjon, har dermed ei samansett gruppe av aktørar å forholda oss til, når me motarbeider desse skadelege kulturelle praksisane og «industriane», og argumentasjonen vår skal kunna holda vatn i møte med den pornoliberale, kåtheitsjagande akademikaren, så vel som med prostitusjonskunden, som med politi, politikarar, lovgjevarar, og i det offentlege ordskiftet i det heile.

Er det vanskeleg? Er porno og prostitusjon noko veldig komplisert og kulturelt «uryddig og ureint» som det vanskeleg kan gjerast endegyldige fråsegner og vedtak om, utan at ein fremmar såkalt puritanisme eller også antisolidariske, kvite, mellomklasse-interesser? Etter mitt syn er ikkje fenomena og debatten vanskelege i det heile tatt, men det tyder ikkje at eg ikkje innser at feltet er stort, omfattande, samansett, til dels flytande. Det handlar om kultur, eller snarare ukultur, og det handlar om folk og begjær (sjølv om eg meiner begjær kjem langt ned på lista av bestemmande faktorar). Fyrst og fremst handlar det nemleg om makt og avmakt, mellom kjønn, klassar og nasjonar.

Prostitusjon som vold

Kjensgjerningane me må forholda oss til, er ikkje tenkte scenario à la: «i ei verd der alt burde vera frigjort og herleg, og der pengar ikkje er eit problem, går porno- og prostitusjonsbransjen foran som den seksuelle friheitskampens fanebærarar». Kjensgjerningane me har overveldande dokumentasjon om, er at kvinner tar skade av å vera i prostitusjon, og at det er etterspørselen – horekunden sine ønske – som skaper prostitusjon. Me definerer prostitusjon som vold mot kvinner. Kva tyder det eigentleg, å insistera på å definera prostitusjon som vold? Er det ein logisk karakteristikk av eit fenomen, eller er det prostitusjonsmotstandarane sitt desperate forsøk på å tvinga ei spesiell og radikalfeministisk verdsforståing på andre?

Voldskarakteristikken av prostitusjon har røter som stikk djupare enn til oppkomsten av moderne kvinnerørsle på 1960- og 70-talet. FN-konvensjonen av 2. desember 1949 er sentral her, som eg kjem tilbake til nedanfor. Men fyrst vil eg sjå på orda og fenomena vold og prostitusjon, og visa korleis dei logisk vanskeleg kan skiljast.

I følgje elektroniske ordbøker ved Universitetet i Oslo, tyder ordet vold å ha makt, herredømme over nokon, eller brutal bruk av fysisk makt, maktmisbruk. Dette tør vera allminnelege forståingar av ordet vold. Ordet prostitusjon har meir kuriøse forklaringar i same ordbøker, nemleg som mellom anna offentleg utskjemming og ervervsmessig utukt. Verken prostitusjonsmotstandarane eller prostitusjonslobbyen nyttar slike forståingar i den politiske kampen om prostitusjon. For motstandarane er nettopp makt, maktmisbruk og fysisk makt essensielt for å forstå prostitusjon, medan aktørar som vil at prostitusjon skal bli forstått som eit normalt arbeid, bruker omtrentleg «sex mot betaling» som definisjon.

Ordet sex ønsker me som forstår prostitusjon som vold mot kvinner, å avgrensa til villa handlingar mellom voksne, der betaling ikkje inngår. Ei Dagblad-forside i mars i år, som med krigstypar erklærte at nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge måtte velja mellom «SEX ELLER DØDEN», blir tragikomisk – kven ville vel ikkje heller valt å ha sex enn å bli drepen? Journalistar har blitt flinkare til å skilja orda sex og overgrep/incest, men framleis kan ein sjå overskrifter à la «Far hadde sex med datter i 7 år». Orda prostitusjon og sex, derimot, framstår ofte som synonym. Kva tyder det? At å bli kjøpt til å gje seksuell utløysning for ein mann, fordi du er fattig eller i desperat behov for dop, er same sak som når kjærastar ligg med kvarandre, eller to voksne finn kvarandre for ei natt?

Viss prostitusjon skal definerast som vold, kva då med alle gråsonene, spør kritikarane. Ein kan få inntrykk av at kjønnsspelet etter deira syn meir enn noko har preg av kyniske forhandlingar og marknadsmekanismar. Og ja, viss ei kvinne eller ein mann ute på byen har latt seg oppvarta av ein person, der målet for den spandable har vore sex, så er det eit stykke frå dei tradisjonelle, romantisk-puritanistiske forestillingane om kva «god sex» er. Slike samhandlingsmønster er ikkje naudsynleg veldig konstruktive for individa som er involverte, men dei er ikkje det same som prostitusjon forstått som vold. Då det for ikkje så mange år sidan blei forbode å utøva vold mot ungar (fysisk avstraffing), var der mykje debatt om korleis i alle dagar eit slikt lovforbod skulle handhevast, og kva med alle gråsonene? Og ja, veit me alle kor grensa går mellom å ta ungane hardt i armen, halda dei fast – og det å gjera seg skuldig i brot mot lova som forbyr fysisk avstraffing? Neppe. Like fullt vil dei færraste vera i mot ei slik lovgjeving som skal verna ungane, med argument om at gråsonene gjer lovforbodet meiningslaust.

Menns vold mot kvinner i heimen har blitt, og blir framleis, kalt husbråk. Det har vore ein seig kamp for kvinnerørsla å få vold i den såkalla privatsfæren inndefinert i samfunnet si forståing av vold som eit lovbrot individet (kvinna) har krav på vern frå, eit lovbrot som skal straffeforfølgast. Til og med når kvinner, og kanskje ungane deira, blir drepne av ektemenn eller eksmenn, ser me den tilslørande benevninga «familietragedie». Orda viser kva forståing me legg til grunn: ein familietragedie, eit æresdrap, sex med mindreårige eller med kvinner i prostitusjon – alt dette er ord som distanserer oss frå det som er kjernen i fenomena: nokon sitt maktmisbruk (vold) mot andre.

Dersom prostitusjon ikkje er vold, men «sex mot vederlag», korfor ikkje legalisera? Korfor ikkje legga til rette for denne måten å tjena pengar på for dei som ikkje kan eller vil anna? Det er denne definisjonen både vårt nasjonale Pro-senter og regjeringa forholder seg til, jamfør til dømes nettstaden sexhandel.no. Eller: viss prostitusjon volder (!) skade – jmf. norsk Amnesty si fråsegn om at prostitusjon er skadeleg for kvinner, men ikkje vold – kva er grunnane for å ikkje kalla det vold?

«Luksusprostituerte»

Prostitusjon er vold fordi det å kjøpa seg tilgang til eit anna menneske sin kropp og intimitet er ei handling som volder alvorleg skade på dette mennesket sine grenser og integritet – herom levnar forskinga ingen tvil. Ingen kjem uskada frå prostitusjon. Heller ikkje dei «lukkelege, frivillige luksusprostituerte», som filmen Pretty Woman så fatalt reklamerte for på 1990-talet. Dorit Otzen ved Reden, hjelpesenter for kvinner i prostitusjon i København, kan fortella korleis terapigruppa med «eks-luksusprostituerte», er ei gruppe kvinner som per i dag er ute av stand til å arbeida, dei er så nedbrotne i sinn og kropp at dei lever på ulike stønadsordningar og forbannar den som trur at å kjøpa kropp er «easy business». For øvrig veit me at over 60 % av kvinner i prostitusjon lir av posttraumatisk stressyndrom, slik torturoffer og krigsoffer gjer, at over 80 % opplever omfattande fysisk vold frå kundar og hallikar, og at 65-90 % av kvinnene har opplevd overgrep og omsorgssvikt i barndommen (www.reden.dk, www.catwinternational.org). Norsk lovgjeving er også hjelpelaust dobbeltkommuniserande: det er forbode å kjøpa prostitusjon av kvinner under 18 år – men den seksuelle lågalder er 16 år, og det er ikkje forbode for folk å arbeida og tjena pengar før fylte 18 år – så her er der noko som ikkje stemmer: den jenta som er 17 år og 364 dagar gammal, har lova sitt vern i forhold til å forstå at det som skjer med henne når ein mann kjøper tilgang til kroppen hennar, er eit overgrep, medan same jenta neste dag, er ei kvinne som fritt nyttar dei høve kroppen gjev henne, til å tjena pengar.

I 1949 vedtok FN konvensjonen mot handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Denne konvensjonen erklærer at prostitusjon ikkje er foreineleg med mennesket sitt verd og verdigheit. Den som utnyttar andre sin prostitusjon, skal straffast, og kvinner i prostitusjon skal beskyttast som offer, sjølv der dei har gjeve samtykke til prostitusjon. Konvensjonen er direkte inspirert av abolisjonistrørsla på slutten av 1800-talet. Josephine Butler heiter den engelske kvinna som starta kampen mot prostitusjon i 1866, den gong forstått som sexslaveri på linje med anna slaveri. Dette viser svært tydeleg at ordbruken har endra seg i takt med auka liberalisering av det økonomiske området, ved den globale og uhemma kapitalismen sin framvokster. For 60 år sidan såg ein prostitusjon som del av verdsomspennande undertrykking av kvinner, som slavehandel. I dag er prostitusjon legalisert og institusjonalisert i mange land, og der har blitt konstruert eit politisk forblindande skilje mellom heimleg og transnasjonal prostitusjon – mellom frivillige stakkarar her heime og verdige offer over landegrensene.

FN, ved Kofi Annan, har erklært at menns vold mot kvinner er det største menneskerettsbrot og hinder for utvikling i verda overhovud i dag. Vold mot kvinner innbefattar prostitusjon. Viss ikkje, viss det er eit fritt, om enn skadeleg val, har me lite å stilla opp med i ein globalisert økonomi – til sist har jo alle kvinner gullgruva mellom beina å ty til om det skulle røyna på. Lar me voldskarakteristikken vera rettleiande for korleis me forholder oss til, og lovregulerer, prostitusjon, vil der vera større håp om at denne skadelege kulturelle praksisen vil enda der han høyrer heime i ei verd som navigerer etter menneskerettane: i historia sitt skrekkabinett.

Liv Jessen og Pro-senteret

I 2004 delte Amnesty Norge for fyrste gong ut ein menneskerettspris, og han gjekk til Liv Jessen, Pro-senteret, for hennar «utrettelige arbeid for de prostituertes rettigheter i over 20 år». Tildelinga skapte strid og diskusjon, og Kvinnefronten i Stavanger utfordra Amnesty Norge til å svara på om dei vurderte prostitusjon som vold mot kvinner, noko dei etter ein del om og men konkluderte med at dei ikkje gjorde, prostitusjon er ikkje del av menns vold mot kvinner, i menneskerettsorganisasjonen si forståing.

Store delar av norsk kvinnerørsle er som kjent djupt ueinige med Jessen og Pro-senteret i den linja som er valt i forhold til forståinga av prostitusjon, og kva som er naudsynt for å få bort prostitusjon. Pro-senteret skal vera eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon, Jessen er tilsett der, og senteret får årlege løyvingar over statsbudsjettet (driftsbudsjett 9 millioner), i tillegg til gåver og bidrag. For eit par år sidan nytta dei sponsing frå eit reklamebyrå til å laga ein tjukk folder kalt «Ting er ikke alltid slik de ser ut». Bileta av smilande prostituerte, og venninner av dei som fortelte kor kult dei var kledte og kor god råd dei hadde, og kundar som sto fram som bare litt ekstra «kontaktsøkande», skapte eit inntrykk av prostitusjon som noko kvardagsleg, greitt og til dels lukrativt. Lesaren fekk inntrykk av at personane på dei mange bileta var stolte prostituerte som ikkje frykta identifisering – bare dei som hadde tilgang til følgjebrevet til foldaren, fekk i lita skrift vita at personane på bileta ikkje var identiske med dei omtalte personane. Dette skulle vera ledd i ein kampanje for å bryta ned fordommar mot prostitusjon. Folderen skapte reaksjonar langt utanfor kvinnerørsla sine rekker, fordi svært mange oppfatta innhaldet som trivialisering og normalisering – nærmast invitasjon til – prostitusjon som «yrke».

Europap-lobbyen

Eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon har aldri fått som mandat å styrka prostitusjon, tvert i mot ligg det i deira retningslinjer å arbeida for å redusera prostitusjon. Men korleis skal ein då tolka at Liv Jessen er norsk koordinator for Europap, ein EU-lobby som omtaler prostitusjon som «sex work», og som arbeider for endra lovgjeving (legalisering)? Kva tyder det når Jessen stadig framheld at «den vonde» prostitusjonen, det er den som kvinner er tvungne til, gjennom handel over landegrenser (trafficking), medan heimleg prostitusjon dreier seg om frivillige val som kvinner må respekterast for? Dette er fullstendig på kollisjonskurs med kva internasjonale dokument som Palermo-protokollen legg opp til, og som Norge har underskrive, som ettertrykkeleg slår fast at «offerets samtykke er utan tydning», å utnytta eit menneske sin sårbare posisjon er ei straffbar handling (om trafficking). Tilsvarande kompetanse- og hjelpesenter i andre land, som Reden i Danmark, har valt å utvetydig slå fast at prostitusjon er vold mot kvinner, og at menn må stillast til ansvar.

Det er ikkje noko vesentleg skilje mellom prostitusjon som følgje av trafficking, og heimleg prostitusjon. I båe tilfelle dreier det seg om menns utnytting av kvinners sårbare stilling. I båe tilfelle gjeld at menn kjøper seg tilgang til kvinners kroppar, med dei alvorlege skader, på kort og lang sikt, som dette fører med seg. I båe tilfelle er det menn som må stillast til ansvar. Utan eit heimleg marked, heller ingen trafficking. Dei aller, aller færraste kvinner planlegg ein prostitusjonskarriere, gjeve andre val. «Frivilligheita» som det alltid refererest til, frå legaliseringslobbyen heime og ute, og også frå Pro-senteret, er søt musikk i øyra på kundar, hallikar og bakmenn, som slik får forbli usynlege.

Men det er som kjent ikkje bare Pro-senteret som skil lag med radikalfeministar i høve forståinga av porno og prostitusjon. Ein debatt som har kome og gått dei siste åra, blir gjerne hevda av ei blanding av akademiske, urbane og medietilsette kvinner, med gode høve til å få målbåre og få merksemd om deira nokså uklare agenda: dei hevdar å vera feministar, ein ny generasjon sådan, og markerer avstand til organiserte feministar, mellom anna utfrå vår analyse av porno/prostitusjonsproblematikken.

Ny feminisme og porno

Til åttandemars-nummeret av Klassekampen (KK) i 2004, var det ulike reportasjar og ytringar i høve dagen, men det som kom på framsida, var jentene bak boka Femkamp (om ung feminisme i dei nordiske landa) si oppfordring om å legga ned åttandemarstoget. Dei advarte mot organisering i grupper som Kvinnefronten og Ottar, «på grunn av vår motstand mot porno og prostitusjon», samstundes som dei etterlyste måtar å realisera deira eige feministprosjekt på utover e-post-kontakt mellom jenter med same ståstad og utgjeving av antologiar. Desse ytringane kom i kjølvatnet av eit debattmøte som ein journalist i KK hadde skipa til, der temaet var ny feministisk organisering. Der hadde kjønnsforskar Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), UiO, oppfordra dei unge jentene til å melda seg inn i Kvinnesaksforeininga, nettopp for å unngå Kvinnefronten og Ottar sin radikalisme. Dermed var ordskiftet i gang i avisa, og mange til dels ulike debattar blei førte i saman og oppå einannan i dei følgjande skriveriane. Sjølv blei eg intervjua fordi eg straks etter 8. mars tok kontakt med avisa og ba om å få komma med synspunkt på Femkamp-jentene sin bodskap, nemleg at dei var feministar, men ville ha seg fråbedne å bli assosierte med dei organiserte feministane som oss i Kvinnefronten, og at deira prosjekt høyrte framtida til, medan me andre var historiske. Eg kom på trykk under overskrifta «Har disse jentene ingen problemer», men ei av mine hovudmotforestillingar, nemleg mot kvinne- og kjønnsforskarar som sit trygt på sine kontor og tener pengar på forskingsobjektet sitt utan å gå offensivt ut mot uretten gjennom å organisera seg, fekk mindre plass. Deretter følgte innlegg frå og/eller intervju med Femkamp-jentene fleire gonger, Kvinnesaksforeininga, Kvinnefronten, Ottar med fleire.

Rosa Prosa

Sidan dette debattoppsvinget, har nok ein «ung, feministisk» antologi komme ut, nemleg Rosa Prosa, som var, til liks med Råtekst, forfattarar og/eller medietilsette kvinner sine personlege historier, nå om kåtheit. Denne gong var det porno som så blei debattert, mellom annna fordi ein bidragsytar i Rosa Prosa, Heidi Sinding-Larsen, gjorde seg til talskvinne for porno, og dermed blei båre fram av media på sedvanleg, høglytt vis. For øvrig fungerte Anne G Sæbø, SKK, som framste talsperson i media for den for kvinner «demokratiserande og frigjerande» pornoen. I ein kronikk i KK, som reaksjon på den voldsomme medieeksponeringa av Sæbøs pornonormaliseringsframstøyt, hevda eg at det akademisk-feministiske pornoforsvaret var blotta for empati, og var antisolidarisk, klasseblindt og kvinneundertrykkande. I eit svarinnlegg i same avis hevda Sæbø at ho godt kunne tenka seg å delta i ein pornofilm sjølv. Korvidt det forblir ein pirrande fantasi for kåtheitsforskaren eller realisert, er etter mitt syn mindre interessant, det interessante og forstemmande er at ein meiner det vil vera frigjerande for kvinner flest å normalisera prostitusjon foran kamera. Ein definerer då ikkje porno og prostitusjon som vold mot kvinner, men som arbeid. Sæbø var i alle fall ærleg nok til å flagga sitt syn på prostitusjon i svarinnlegget, nemleg som noko som burde legaliserast og leggast til rette for.

Der er ein grunnlærdom frå førre feministbølgje som heiter det personlege er det politiske. Det er mitt favorittutgangspunkt når eg orienterer meg i verda. Det opnar opp røynda for meg, og plasserer meg sjølv meiningsfullt inn i dei maktstrukturane eg ønsker arbeida med og mot. Nett denne innsikten synast å vera noko mindre i bruk mellom dei yngre, eller ny-definerte feministane. Eller dei drar andre slutningar enn meg når det gjeld realiseringa av det feministiske prosjektet. Eg må føya til at eg sjølv er 33 år, og såleis på alder med mange av dei såkalte nyfeministane, men det har etablert seg ein språkbruk der jentene bak bøkene Råtekst, Femkamp og Rosa Prosa og deira meiningsfellar, som Sæbø, i eigen eller andre sin ordbruk blir framstilte som ein ny generasjon feministar, eller nyfeministar. Eg er ueinig i at der er eit generasjonsskilje her, og at deira tankar er nye, eg meiner dei i mykje har gått mange tiår tilbake.

Det personlege er det politiske

Kva vil det seia at det personlege er det politiske? Det tyder at når me vurderer hendingar i våre eigne liv, så må dei sjåast som politiske hendingar, dei skjer aldri i eit kulturelt eller sosialt vakuum, men mellom menneske allereie situerte i ei politisk røynd, med alt dette inneber: viss eg blir slått eller voldtatt, skjer det fordi det går an i vårt samfunn, av heilt spesifikke grunnar. Ein kvinnekropp kan invaderast, og blir det, i eit voldsomt omfang. Og tida etter at eg har blitt slått eller voldtatt, følgjene det får for meg og gjerningsmann, er politiske vitnesbyrd om korleis makt er fordelt. Innlysande og enkelt – det som er vanskelegare, er å finna ut korleis einskilde, personlege historier om urett og ulikskap, skal omdannast til ein slagkraftig motstand. Då kan me enten fortella kvarandre om kva me opplever, og skapa eit «systerfellesskap» me får styrke og kraft igjennom – men det blir eit fellesskap for dei som er innanfor det, og der strategiar utad ikkje er sentralt, eller me kan arbeida med konkrete politiske strukturar, slik at våre personleg-politiske opplevingar får konsekvensar for alle andre, og kommande generasjonar, på meir effektivt vis.

Kva gjeld professor Bjerrum Nielsen si oppfordring sitert ovanfor, så er eg usikker på korfor me i Kvinnefronten blir opplevd som så uspiselege, og om me blant folk flest er så stigmatiserte, eller om det er ein mediamyte som folk med ulike agendaer friskar opp frå tid til annan. Det har altså blitt opplyst frå akademisk-feministisk hald at vår kamp mot porno og prostitusjon er ei sperre, og at me er altfor venstreradikale, at me er militante, med låg takhøgd innad i organisasjonen (dette kjem gjerne, bramfritt, frå folk som aldri har vore på eit einaste kvinnefrontmøte). Kan ein forventa slagkraftig, feministisk endring av kultur og samfunn utan å vera mot porno, prostitusjon, og utan å vera venstreradikal? Eg meiner nei, fordi ein kamp mot kjønnsuretten og kvinneundertrykkinga som ikkje også er ein kamp mot kapitalisme og utbytting, og for kollektiv organisering, uhyre lett vil spisast opp av kommersielle krefter som speler på lag med – tilslørt eller utilslørt – kvinneundertrykkinga og utnyttinga av kvinnekroppen.

Fashionfeminist Helle Vaagland

Helle Vaagland, skribent og medredaktør av Råtekst, skreiv i spalta «Feminist – ja visst» i KK, under tittelen «Jeg – en fashionfeminist», følgjande om porno (eitt år eller to før Rosa Prosa): «Jeg blir kåt av porno. Til og med den pornoen som er kjip. Jeg kan ikke noe for det. Det bare skjer av seg selv. Men jeg kan bli lei meg av den samme pornoen. For jeg føler at dama som ligger der og skrever er meg. Det er vanskelig å forklare. Og jeg har nesten gitt opp». Dette er eit krondøme på manglande forståing av at det personlege er det politiske. Vaagland skriv her medfølande om seg sjølv, men trekk ingen vidare slutningar av dette. For det fyrste er det ikkje spesielt å bli kåt av porno, du er ikkje spesielt sexy eller potent ved at du reagerer på porno, du er bare ein vanleg pornokonsument; pornoen er laga for at folk skal bli kåte, og me er alle innvovne i, og responderer på, dei seksualitetsstrukturane som til ei kvar tid rår i kulturen. For det andre, at Vaagland blir kåt av porno, tyder ikkje at pornomotstandarar ikkje blir kåte, men me tar følgjene av at me meiner pornoen ikkje er seksualitetsfremmande på bra vis, og at han ikkje er ein god industri, verken for kvinner, barn eller menn: me lar vera å kjøpa og støtta opp under porno, og me arbeider aktivt med å få porno vekk frå samfunnet. Me har ei lovgjeving, nå under endring, der ulovleg porno er den som blir oppfatta som nedverdigande og forråande, men denne paragrafen blir aldri tatt i bruk når Kvinnefronten eller Ottar anmelder Narvesen-pornoen nettopp på dette grunnlaget. Me synst ikkje me er gode og empatiske som blir «lei oss» viss me tidvis skulle «tenka oss inn i» situasjonen til kvinna som «ligger der og skrever», me er empatiske og solidariske når me nektar å godta at dette skal vera kvinners «lønsarbeid», og at dette motstandslaust skal få veksa fram som profittindustri nr 1 i verda. Me les porno gjennom politisk medvitne briller: kva føringar blir gitt på kva seksualitet skal bli forstått som her? Me har kontakt med kvinner som har arbeidd i pornoindustrien, og som gjev oss innspel og råd i forhold til korleis me skal slåst. Vaagland «har nesten gitt opp». Om ho har gitt opp å forklara kor lei ho synst pornogleda hennar er, eller kva det er ho har gitt opp, framsto ikkje som klart i teksten hennar, men me gammalfeministar har altså ikkje gitt opp kampen. Me ser at den seksualiteten me sjølve ber på, og den me ser rundt oss i samfunnet, i aukande grad nytta som salsfremjande middel, eller salsobjekt i seg sjølv, at den kan vera til glede eller undertrykking, og at vår personlege kåtskap eller orgasme, ikkje kan forstås lausrive frå dette samfunnet og denne kulturen. Me meiner i fullt alvor at når nokre kvinner kan seljast, kan alle seljast. Når nokre menn kjøper nokre kvinner, har dette relevans for alle sine liv. Vaagland ba i si spalte dei som ikkje synst ho er kvalifisert til å kalla seg feminist, om å dra til helvete. Det synst eg er ein merkeleg og uinteressant måte å diskutera på. Faktum er at kampen om definisjonane er uhyre viktig, om det er definisjonen på prostitusjon, porno, eller feminisme.

Jentebladet Inside har i julinummeret i år ein reportasje kalt «Bak kamera på en pornofilm». Grunnen til at dei har valt å trykka ein fem-siders sak om pornoproduksjon i Budapest, er i følgje redaktøren Marianne Jemtegård at porno omgjev oss heile tida, men som ho spør i leiarspalta «hva vet du egentlig om hvordan en pornofilm blir laget?» «Informasjon er helt grunnleggende. [Reportasjen] gir verken et rosenrødt eller et svinsk bilde av pornoindustrien». Teksten er meint å vera «nøytral», fordi bladet altså tar oppgåva som folkeopplysar alvorleg i tilfellet porno, men så avsluttest leiaren med følgjande konklusjon: «For de fleste av pornoskuespillerne vi snakket med i denne saken, var det uansett bare en vanlig, kjedelig dag på jobben.» Så mykje for den nøytraliteten: pornoinnspeling er vanleg, kjedeleg, trivielt, ein jobb på linje med andre jobbar, som å vera på kontoret, altså. Reportasjen er ei nokså inkjeseiande sak om kva pornoskodespelarar gjer når dei speler inn pornofilm, noko dei fleste vel har ein ide om uansett, og ingenting blir formidla om bakgrunnen desse menneska har, eller kva dei ville svart på pornoproblematiserande spørsmål. Men redaktøren trekk fornuftig nok fram pornoen på MTV, deira «hardcore nude-sendinger» etter klokka 1, som døme på den normaliserte pornoen, og framheld at desse langt overgår såkalte mjukporno-innspelingar, noko eg kan vera einig med henne i, etter å ha blitt sjokkert over desse sendingane tidlegare.

Puritanisme som den store satan

Frykta for å vera puritanistisk gjennomsyrer store delar av debattane, hos dei kriminaliseringskritiske som hevdar at me ikkje kan «forby alt vi ikke liker», til pornoliberalarane som jublar over retten til å ha andre menneskers prostitusjon foran kamera som sexhjelpemiddel. Men få definerer kva dei meiner med puritanisme, det synast tidvis å vera det å vera «snerpete», som når nokre av oss hevdar at det også må vera mogleg å sleppa mas om sex i alle moglege og umoglege samanhengar, til også å gjelda alle som er i mot porno og prostitusjon utfrå eit kristent livssyn. Men den radikalfeministiske porno- og prostitusjonsmotstanden har aldri hevda heteronormativitet eller kjernefamiliediktatur, tvert i mot. Gjennom konkrete analysar, som Kvinnefrontens rapport Porno – kvinneforakt og løgn (Jorun Gulbrandsen, 2001), har me avdekt korleis nettopp heteronormativitet, rasisme, pedofili, synet på seksualitet som noko skittent, grisete og forbode, er det som gjennomsyrer til dømes Narvesen-pornoen. Det er denne konkrete pornoen, og denne konkrete industrien me går til åtak på, og det er framfor alt dette som er vårt mandat, å visa korleis pornoen og prostitusjonen er avhengig av eit seksualfiendtleg samfunn, der pengar, tabu og puritanistiske (seksualitet forstått som ureint og forbode) idear utformar korleis maktulikskapen mellom kvinner og menn blir seksualisert. Seksuell friheit er ikkje mogleg utan økonomisk sjølvstende for alle kvinner.

Det er avgjerande tider i Norge nett nå – debatten om kriminalisering av prostitusjonskjøp har fått ein oppsving på grunn av meir synleg prostitusjon ved menns kjøp av nigerianske kvinner i Norge, og ei ny pornolovgjeving er på trappene. Nye alliansar er i kjømda for å kunna stå sterkare i denne alt meir omfattande kampen, i tillegg til dei breie alliansane som alt finst, som Nettverk mot prostitusjon og handel med kvinner. Me skal svara pornoforherligande akademikarar, unge skrivande jenter som ser med drit i augene på organisert feminisme, og alle våre andre meir tradisjonelle motstandarar, men framfor alt må me bygga vidare på dei viktige nettverka me har, innan kvinnerørsle, fagrørsle og radikale grupper, mellom menneske som bryr seg og lar solidaritet vera utgangspunkt for orientering, kvinner som menn. Bare slik kan kampen mot sal av kvinnekroppen, mot menns vold mot kvinner, vinnast.

31. oktober 2004 var en merkedag i kampen mot privatisering. Da gikk folket i Uruguay til valgurnene, og et av spørsmålene de skulle ta stilling til, var en grunnlovsendring som definerte vann som en fundamental menneskerettighet som kun skulle ivaretas av det offentlige. Med 62,75 % av stemmene gjorde uruguayanerne vannprivatisering ulovlig.

Rolv Rynning Hanssen er utstasjonert ved Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, www.world-psi.org rolv.hanssen krøll world-psi.org

---

CNDA (Comisión Nacional en Defensa del Agua y de la Vida) var en organisasjon som ble dannet i 2002 etter svært dårlige erfaringer med privatisering av drikkevann. To år seinere hadde denne alliansen av fagforbund, miljøorganisasjoner, brukerorganisasjoner og lokale interesseorganisasjoner vunnet en stor seier. Nå ble spørsmålet hvordan Uruguay skulle bli kvitt de private multinasjonale selskapene som hadde fått hånd om en stor del av vannforsyningen i landet.

Dette ble etter hvert gjort ved å kjøpe ut de to største private selskapene. 8. oktober 2005 ble vannselskapets bygninger prydet med nasjonalflagget, samtidig som alt som minnet om de private selskapene, ble fjernet. I Uruguay hadde den folkelig alliansen vunnet kampen om vannet. De private var ute.

Hovedfienden i denne kampen hadde vært det franskbaserte selskapet Suez. Selskapet, som fram til for få år siden var mest kjent for at de bygde og drev Suez-kanalen fram til Egypt nasjonaliserte den i 1956, har blitt selve symbolet på den kyniske kapitalen som står bak de multinasjonale vannselskapene.

I denne artikkelen vil jeg stort sett følge Suez, ikke fordi det er det eneste store, private selskapet som står bak privatisering av vann verden rundt, men fordi det er et godt eksempel på hva som foregår og selskapet er selve symbolet på privatisering og er toneangivende.

Suez har tre bein å stå på, vannforsyning/kloakk, energi (eier og driver blant annet to atomkraftverk) og avfallshåndtering. Sporene etter Suez er tydelige, og sporene varsler om en intensifiert kamp mot privatisering av vann.

Årsakene til den folkelige motstanden mot privat vannforsyning er mange.

Korrupsjon

I mars 2000 vedtok Grenoble i Frankrike å ta vannforsyningen tilbake i kommunalt eie og drift. Grunnen til dette var en korrupsjonsskandale hvor byens borgermester, tidligere Suez-direktør Alain Carignon, hadde mottatt valgstøtte fra et av Suez' datterselskap mot å privatisere vannet. Både ordfører og direktør for Suez' datterselskap SITA måtte i fengsel for korrupsjon.

Korrupsjon er et stort problem i forbindelse med vannforsyning og rapportene om misbruk er mange. En markant økning i korrupsjon utgjør en del av basisen for privatiseringsmotstanden.

Leverer ikke det som loves

Verden er mer og mer oppmerksom på hvor viktig vann er. En bedring av vannforsyningen inngår i de såkalte tusenårsmålene som ble vedtatt i FN i 2000. Det er målsettinger som staker opp hva som må til for å redusere fattigdommen til det halve innen 2015. Selv om de åtte målsettingene er ført i pennen av en velkjent CIA-konsulent, Ted Gordon, og dermed ikke særlig revolusjonære, er de allikevel så ambisiøse at de aldri vil bli nådd.

Et av målene er å halvere antall mennesker uten tilgang til rent vann og trygg kloakk. For å nå målene må 1,6 milliarder mennesker tilknyttes rent vann, og 2,1 milliarder mennesker tilknyttes trygge kloakksystem. Det betyr at fra målene ble vedtatt og fram til 2015 må mer enn 310.000 mennesker tilknyttes rent vann hver eneste dag. Dette er en enorm oppgave, og verdens finansieringsinstitusjoner iler til og forteller, som de har gjort i et par tiår, at de private må med for å få til de enorme investeringene som trengs.

Men hva er så resultatet av vannprivatiseringens første virkelige tiår? Fra 1997 til 2006 sto private firma for tilkobling av 600.000 nye husholdninger til vannledningene, noe som betyr at ca 3 millioner mennesker har fått tilgang til nytt vann. I sin glansperiode har de private firmaene maktet å tilby i snitt ca 900 mennesker tilgang til vann per dag. For å nå målene må 310.000 tilknyttes daglig. De private har virkelig spilt fallitt, og det synes svært godt på meningsmålingene.

På 1980-tallet hadde FN sitt "vanntiår". Dette ble da sett på som mislykket, noe som mange i ettertid mente skyldtes dårlige offentlig lederskap i utbygginga. Men i dette tiåret, greide man ved hjelp av offentlig satsing å redusere antall mennesker uten vann fra 56 % i 1980 til 31 % i 1990. Så det som ble kalt mislykket når det var i offentlig regi, var uendelig mye bedre enn det som har vært prist opp i skyene når private skal investere og bygge ut.

En rapport fra Verdensbanken viser at den folkelige støtta for privatisering har falt kraftig, særlig blant de som er berørt av privatisering. Rapporten sier at i 1995 var det 75 % støtte i befolkningen i Latin-Amerika for privatisering av vann og energi. Når folk ble spurt høsten 2005 om det samme, var resultatet motsatt. Over 70 % ønsket at staten skulle ha dette ansvaret. Dette er et markert skifte i opinionen, og falske forhåpninger om at private skulle gi billigere og bedre vann til flere, har vist seg ikke å stemme i det hele tatt.

Mer effektivitet

De private selskapene har heller ikke greid å vise til en større effektivitet enn hva offentlig sektor gjør innen vannforsyning. Empiriske fakta viser – i alle verdensdeler – at eierskap ikke synes å ha noen signifikant virkning på effektivitet. Det er ikke lenger mulig å anta, slik som var et hovedargument tidligere, at privat sektor var mer effektiv enn offentlig.

Dette bygger på en rapport fra Verdensbanken: Infrastructure performance and reform in developing and transition economies: evidence form a survey of productivity measures, WB Research Working Paper 3514 fra 2005.

Samme rapport sier også at "det kan ikke bli tatt for gitt at PPP (Private-Public Partnership) er mer effektive enn offentlige investeringer og offentlig levering av tjenestene". PPP tilsvarer omtrent det norske Offentlig Privat Samarbeid (OPS) som brukes mye når det gjelder å få opp privat andel av investeringene.

En annen rapport viser at selv om det i byer med privat deltakelse i vannsektoren hadde økt etter privatiseringen, så hadde det ikke økt så mye som i sammenlignbare byer med kommunal/offentlig drift. De private regionale operatørene har lavere produktivitet enn de kommunale.

Det samme finner Asian Development Bank i en undersøkelse i 18 store asiatiske byer, hvor de to byene som hadde privatisert vannet (Manila og Jakarta) hadde en vesentlig dårligere produksjon på de fire viktigste indikatorene for kvalitet.

Dyrere vann

Det var bare på innkreving av avgifter og på bemanning per tilknytning de private selskapene kunne konkurrere.

Og nettopp dyrere vann har utløst svært mange protester og vært grunnen til selskapets fall i Sør-Amerika. I desember 2005 inngikk Aguas Cordobesas, hovedeier er Suez, en ny 20-årig kontrakt om å levere drikkevann til Cordoba i Argentina. I kontrakten hadde Aguas Cordobesas rett til å heve prisene hver sjette måned.

Men i mars 2006 kom beskjeden om at Suez trakk seg ut fra Cordoba. Dette skjedde etter en stor folkelig mobilisering gjennom nabolagkomiteer, og samordningsaksjonen People's Commission for the Recovery of Water in Cordoba hadde krevd at Suez sin kontrakt skulle avsluttes og at vannforsyningen skulle drives av staten – ikke noe multinasjonalt selskap.

Før dette hadde folkelige protester ført til at Suez trakk seg ut av Santa Fe-provinsen i Argentina. Myndighetene turte ikke gi Suez muligheten til å øke avgiftene så mye som de ønsket av frykt for opprør.

Det samme var tilfelle da privatiseringens flaggskip, Suez sin vannforsyningskontrakt for 10 millioner mennesker i Buenos Aires, kollapset i september 2005. Argentinas devaluering av valutaen førte også til mindre fortjeneste (i euro) for Suez og etter harde forhandlinger om prisøkninger, kastet Suez kortene. Den største vannprivatiseringen i verden hadde spilt fallitt.

Kort tid etter ble Suez kastet ut av Bolivia. Både i Argentina og Bolivia hadde Suez krevd opp til 400 % i prisøkninger. På World Water Forum i mars 2006 sa en av Suez direktører, Jacques Labre det slik: "i Argentina var det et stort makroøkonomisk sjokk og devaluering av pesoen som skapte vanskeligheter med en del kontraktklausuler, og i Bolivia var det politiske grunner som gjorde det vanskelig å øke prisene".

Også i Manila på Filippinene var prisen det store diskusjonstemaet. Her var prisene så lave at datterselskapet til Suez med bakgrunn i formuleringer i kontrakten krevde kompensasjon for 21 milliarder pesos (2,5 milliarder kroner) i tapt profitt på deres investeringer. Samtidig hadde Suez' datterselskap Benpres som del i kontrakten, lovet å senke andelen vann som forsvant pga lekkasjer eller tyveri fra 58 % til 30 %. I stedet økte andelen til 70 %.

Kvalitet

Derfor var mangel på kvalitet på tjenestene en viktig årsak til at de private selskapene får problemer. Kvalitet er vanskelig å oppnå sammen med profitt. Også i Bolivia og Argentina var det ikke bare prisen, men også kvaliteten på det Suez leverte, som utløste opprøret. Argentinske myndigheter beskrev tjenestene som forferdelige og rapporterte at 300.000 mennesker løp en stor risiko for å bli forgiftet av nitrater.

Etter det første tiåret med privatisering i Storbritannia, kunne man fastslå at vann- og avløpselskapene var ansvarlig for en av fem forurensningssaker. Vivendi, Suez og Enron ble rangert som de tre verste forurenserne i Storbritannia på slutten av 1990-tallet, og problemene fortsetter.

Usosial politikk

Prisøkningene i seg selv er usosiale. I Argentina lever for eksempel mer enn 11 millioner mennesker på mindre enn 2 dollar per dag. En vesentlig økning i vannavgiftene vil ha en uforholdsmessig stor, negativ virkning på de fattigste. Både myndigheter og leverandører frykter sosial oppstand dersom prisene økes mye, og det er nettopp det som er tilfellet: prisene må økes mye for å sikre profitt.

I Storbritannia økte prisene med 46 % de første ni årene med privatisering. Denne prisøkningen førte til at lavinntektshusholdninger ble frakoblet vannet da de ikke betalte regningene. Frakoblingene gir helsemessige og hygieniske konsekvenser, samtidig som familiene må velge mellom å betale vannregningen eller for eksempel kjøpe tilstrekkelig med mat.

Selskapene installerte da vannmålere for forhåndsbetaling av vann for dem det gjaldt. Omtrent som et kontantkort for mobilen, lad opp med penger, og når det ikke er penger igjen, kan du ikke ringe opp mer, eller i dette tilfellet: du får ikke mer vann. Nettopp av helseårsaker er denne praksisen blitt forbudt i Storbritannia, men finnes andre steder. I USA brukes de i områder uten tilgang til innlagt vann. Brukerne er fattige, ofte immigrantarbeidere, som må dra langt for å hente vann. I Sør-Afrika har de etter privatiseringen bytta ut kommunale vannposter med vannposter hvor du betaler for vannet du henter med plastkort. Ellers brukes systemet i Brasil, Filippinene, Namibia, Swaziland, Tanzania, Nigeria og Curacao.

Verdensbanken hevder at vannmålere med forhåndsbetaling kan "lette kostnadsdekning og akselerere privat sektors deltakelse i vannforsyningstjenester."

Vann – en vare eller rettighet

De folkelige reaksjonene på privatisering kommer fordi rent vann av mange blir sett på som en rettighet. Ikke en vare man kjøper seg tilgang til. Endringen i verdens vannforsyning som har skjedd de siste 15 årene i retning av at vann skal bli en vare, har skapt mye motstand.

Innen OECD er det to land hvor vannforsyningen er privatisert, så å si fullt ut. Det er Frankrike og Storbritannia. Dette er også land hvor så godt som 100 % av innbyggere er knyttet til vannforsyningen. Dette brukes av og til som et eksempel på hvor bra privatisering er, men da glemmer man at dette ble oppnådd før privatiseringen. I 1989 når Storbritannia privatiserte vannet, var så å si alle tilknyttet. I Frankrike var vannforsyning privat inntil 1900. Da var 2 % av befolkningen tilknyttet. Fram til 1970 ble så vannforsyningen drevet i offentlig regi. Det var i denne perioden mer enn 90 % av befolkningen fikk sin tilknytning.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Mer enn 5 millioner dødsfall årlig regnes forsiktig estimert å ha sin årsak i forurenset drikkevann.

Spørsmålet er om utviklingen skal fortsette i retning av å gjøre vann til en vare. I Nelspruit i Sør-Afrika vant britiske Biwater en kontrakt som skulle gi 18 % årlig avkastning i 30 år. Men fordi folk er fattige, greide de ikke å betale de økte prisene. Etter ei tid var det bare 27 % av de tilknyttede som betalte avgiften. Det endte med at 6.000 nylig installerte tilknytninger ble koblet fra igjen, etter at det var sendt ut advarsler. Frakoblingen for ikke-betalende fortsatte også under kolera-epedemien i området i 2000.

Kan kampen vinnes?

Til tross for all oppmerksomhet som viktige aktører som Verdensbanken har gitt vannprivatisering de siste 15 år, er verdens vannforsyning i det alt vesentlig offentlig. I store byer med mer enn 1 million innbyggere er over 90 % offentlig, alt i alt er nesten 95 % i offentlig regi.

En av årsakene er åpenbar. Vann er en helt grunnleggende ressurs for bærekraftig utviking. Vannrelaterte sjukdommer forårsaker sju prosent av alle verdens dødsfall. Menneskets – og spesielt barns – helse avhenger av sikkert drikkevann. Tilgang på vann, samt utdanning og opplysning om hygiene, er avgjørende for å få bukt med dødbringende sykdommer som rammer barn og kvinner i utviklingsland.

Vann er vanskelig som vare. Vann produseres lokalt og forbrukes lokalt. I Norge har vi maktet å bygge ut store samkjøringsnett, men det er nærmest unikt når det gjelder å sikre vannforsyning. Vann kan derfor i utgangspunktet bare selges til innbyggerne i området hvor vannet produseres. I mange områder av verden er de som behøver vann fattige, svært fattige. Det sier seg selv at dersom du tjener 1 dollar per dag, kan du ikke bruke alt til vann. Og om du så gjorde, ville du antakelig ikke bruke nok til at de store vannselskapene kunne tjene nok til at de vil drive med tilstrekkelig fortjeneste.

Den ultimate privatiseringen driver flaskevannselskapene med. Det er en ny og meget ressurskrevende måte å tjene penger på vann. Når innbyggerne i Mehdiganj i Uttar Pradesh i India startet en sultestreik for å beholde vannet sitt, som Coca-Cola Company pumper opp, renser og selger med god fortjeneste, sier det noe om den desperate situasjonen de er i. Grunnvannet forsvinner, slammet fra vannrensinga har forurenset jordbruksområder rundt sjøen som er i ferd med å forsvinne. Coca Cola tjener gode penger på å selge renset vann over hele India, mens myndighetene vil sende tankbiler med vann til innbyggerne i Mehdiganj.

Det er slik vi møter vannprivatisering i Norge. Til tross for at det i Norge er helt trygt å drikke vann fra springen, selges flaskevann til ågerpriser i Norge. I Norge heter Coca Colas produkt BonAqua. Vannet er mer enn 1.000 ganger så dyrt som springvann. Skulle transporten vært priset i forhold til miljøbelastninger, skulle det vært enda dyrere. Og som kronen på verket: vannet selges på engangsflasker som innebærer økte miljøproblem.

Nordmenn klager på bensinprisen. Men for privatisert vann er de villig til å betale den dobbelte literprisen av hva de gjør for bensin.

Skal alle få tilgang til vann, må det skje på andre måter. Da er det infrastrukturen som må bygges ut, det må prisutjamning til og viktige samfunnsgoder som vann må betales i hovedsak over skatteseddelen under utbyggingsperiodene. Som en protest/alternativ til kommersielle firma, er det flere steder i verden kooperativer som står for vannforsyning. Ikke-kommersielle alternativer vil sjelden ha kapital til å forestå de enorme investeringene som kreves, men er ofte en start og et initiativ til å gi folk tilgang til vann.

Men dette at vann er en vare som produseres og forbrukes (relativt) lokalt, at det bokstavelig er et spørsmål om liv eller død, at forbrukerne har svært lav kjøpekraft og er villige til å slåss for å beholde vann som en rettighet, gjør det svært vanskelig for de multinasjonale selskapene å tjene penger.

Ny strategi fra de multinasjonale

I 2003 skjedde det et skifte. De multinasjonale dempet eller snudde ekspansjonstaktikken. Suez, det selskapet som hadde vokst mest, gjorde i januar 2003 kjent en plan hvor de skulle redusere tilstedeværelsen i utviklingsland med en tredjedel og kun foreta framtidige investeringer som kunne finansieres av selve produksjonen, investeringer skulle ikke ha noen valutarisiko og det skulle oppnå den fastsatte avkastningen. De multinasjonale har forsøkt å selge sine engasjement innen vann siden 2002, men ingen vil kjøpe dem. Bechtels vanndivisjon var til salgs i over et år før den ble kjøpt av en offentlig eid bank. Bouygues vannselskap, SAUR, verdens fjerde største, var til salgs i to år. Den eneste kjøperen var en finansiell investor som bare ville kjøpe den europeiske delen. Thames water, det tredje største flernasjonale vannselskapet, ble lagt ut for salg i november 2005. Foreløpig har ingen vist interesse.

Suez sin nye politikk er bare et speilbilde av realiteten. Suez og andre selskap har blitt kastet ut verden rundt. Utviklingen i Bolivia har ført an, først i Cochabamba og så i El Alto, nærmest en fattig bydel utenfor La Paz. Kampen mot Suez utviklet seg til å bli en kamp om makten i landet. Evo Morales ble den første innfødte presidenten i Bolivia i de mer enn 450 årene siden den spanske erobringen. Han og hans MAS-parti (Movimiento al Socialismo) vant makten og overrasket alle de tradisjonelle partiene. Morales var en av lederne i kampen om vannet som førte til at Suez måtte trekke seg ut. På sin første dag som president opprettet han et nytt departement for vann, og utnevnte Abel Mamani Marca, en militant vannaktivist fra El Alto som minister. Hele regjeringen fikk for øvrig et preg av å bestå av aktivister, ikke byråkrater. Men det var uten tvil den folkelig motstanden mot privatisering av vann og kampen om naturgassen i landet som førte til at en venstreradikaler som Morales kunne vinne valget.

FN fremmer alternativ til privatisering

Verdens fagbevegelse har vært helt samstemt i kampen mot privatisering av vann. Flere forslag har blitt reist om å forby privatisering av vann. FN-organene har utgjort en viktig arena for fagbevegelsen ettersom motparten har vært Verdensbanken og Aquafed, organisasjonen for private vannselskaper. Under World Water Forum vant fagbevegelsen sammen med mange bruker- og miljøorganisasjoner fram, i alle fall i stor grad.

På spørsmålet om hvordan utviklingslandene skal hjelpes til å sikre vannforsyning for alle, var svaret et klart nei til privat involvering. Det man kom fram til var at hjelp måtte komme fra andre offentlige vannprodusenter. Tanken er en overføring av teknologi, erfaring og kunnskap mellom offentlige selskap. Det er mange eksempler på at dette virker, og at det motvirker privatisering, men utvikler offentlige selskap i den tredje verden. Imidlertid åpner man også for andre ikke-kommersielle organisasjoner, dvs. organisasjoner som ikke tar ut profitt, i et slikt samarbeid. Herunder tenker man også kooperativer, NGO (Non Governmental Organisations) og nødhjelp.

Fagbevegelsen, særlig den offentlige delen av fagbevegelsen, vil nå forsøke å få i stand flere samarbeidsprosjekter hvor offentlige hjelper offentlige for å motvirke Verdensbankens forsøk på såkalt offentlig-privat samarbeid.

Vil man lykkes?

Man slåss mot sterke krefter, men samtidig gjør verdens fattigdom at privatisering ikke er så interessant Profitten blir usikker og betalingsevnen blant folk for liten. Det kan bety at fokus for de som ønsker å tjene penger på vann, blir vendt fra tredje verden over på den betalingsdyktige delen av verden, for eksempel Norge og over til produksjon av flaskevann.

Alliansen er brei. Arbeiderbevegelse. Miljøbevegelse. NGOer. Mange regjeringer. Aktivister. Lokale aksjoner.

Det er framgang. Foreløpig har bare Uruguay og Nederland forbudt privat vannforsyning. Men det er ikke bare i Buenos Aires, Cordoba, El Alto, Cochabamba eller Santa Fe privatiseringen reverseres. I millionbyer som Manila og Djakarta er halvparten av vannforsyningen renasjonalisert. Shanghai, Shenyang og Xian i Kina har avsluttet sine private vannkontrakter, likeså i Bangalore i India, Ho Chi Mihn-byen i Vietnam, Ptahum Thani i Thailand og flere andre. Til og med i USA foregår det en intensiv kamp for å bli kvitt de private vannleverandørene. Mange multinasjonale selskaper sprøyter inn penger i store kampanjer for å unngå folkeavstemming om vannforsyning. 85 % av vannleveransene i USA er offentlige. Det er særlig tyske RWE gjennom datterselskapet American Water som er mål for kampanjene for rekommunalisering av vann. Dårlig kvalitet, dårlig leveringsevne og høy pris har skapt en bred allianse mot privat vann. I spiss har noen lokale brannvesen gått, da de faktisk ikke har fått vann til brannslukking pga manglende vedlikehold av rør og hydranter. Det har gått så langt at i delstaten Illinois har den lovgivende forsamlinga vedtatt en lov som skal gjøre det enklere for kommunene å kjøpe tilbake vannverkene og sørge for at de drives lokalt. Loven venter på guvernørens signatur, men dette er ganske oppsiktsvekkende. I California er det store folkelige protester mot privat vann. Også i USA er Suez i vinden. Den 20 år lange kontrakten for å drive vannforsyningen i Atlanta ble avsluttet etter bare fire år med uendelig mange klager på tjenestene.

Allierte

Norge med sin rød-grønne regjering og Soria-Moria erklæringa som går verden rundt, burde borge for at Norge ble en alliert i kampen mot privatisering.

I Soria-Moria erklæringa heter det:

"at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering."

Dette er en formulering som mange venter at det skal skje noe med. I min jobb har jeg fått melding om at norske byråkrater som bl.a. jobber innen vann- og energisektoren forteller om erklæringen og at det nå kun kreves et politisk vedtak for å endre mye av Bondevikregjeringens utenrikspolitikk. Mange fagforbund og NGOer venter på at noe skal skje.

Det man særlig fokuserer på er det som kalles Norwegian Trust Fund for Private Sector and Infrastructure (NTF-PSI). Dette fondet ble etablert i august 2002 gjennom en avtale mellom Utenriksdepartementet og World Bank Group for å være en slags paraply over alle norske program for å støtte privat sektor. Særlig arbeider fondet innen energi, vann, byutvikling, transport og utvikling av privat sektor. Fondet administreres av IFC og Verdensbanken.

Fondets målsetting er å redusere fattigdommen ved å utvikle privat sektor. Det heter løst oversatt fra fondets internettside: "ved å være et supplement til myndighetenes rolle når det gjelder regulering, finansiering og levering, kan private initiativ hjelpe til med å gjøre det mulig for de fattige til å forbedre sine livsvilkår ved å tilby grunnleggende tjenester og forbedre infrastrukturen innen helse og utdanning. Reformprosessen inkluderer deregulering eller privatisering … Direkte offentlig støtte til private entreprenører for å komme inn på markedet eller åpne nye er ønskelig." (Link til originalen på engelsk.)

Store oppgaver – mulig å vinne

Det som er sikkert er at aktivister i Norge har en jobb å gjøre de også, selv om de ikke er i El Alto. For det første vil det kjøpekraftige Norge ganske sikkert bli mål for multinasjonale, profitthungrige selskap. Viktig er det også å utvikle den offentlige vannforsyningen og forbedre kvaliteten der og oppmuntre til samarbeid med andre offentlige vannselskap. Norge har mye tilføre. Et annet utviklingstrekk er privatisering gjennom større og større utbredelse og markedsføring av flaskevann, særlig med mor og sønn Brundtland engasjert i kultmerke nummer en. Til slutt vil jeg minne om at det er viktig og mulig å påvirke den norske regjering til å oppfylle lovnadene fra Soria-Moria erklæringa og trekke seg ut av Verdensbankens nett av for-privatiserings-tiltak. Det offentlige Norge bør også slutte å investere i de største multinasjonale selskapene som Suez og Veolia/Vivendi.

---

Adam Smith International

Adam Smith International presenterer seg som det ledende konsulentfirmaet på internasjonal utvikling. De spiller en viktig rolle i reform av governments (offentlig sektor, sentralt og lokalt) og selskaper i utviklingslandene. De beskriver seg selv som spesialister på privatisering og involvering av private bedrifter i offentlig sektor (som i norsk OPS).

Sjekk videoen deres: http://www.adamsmithinternational.com/tnzvideo.html med denne grusomme sangen:

Ubinafsishaji

Unge planter trenger regn, businesses trenger investeringer
Våre gamle næringsliv er som tørre avlinger og privatisering bringer regn
Når avlingene kommer, vil det være nok for alle
Investorene er på laget vårt, risikerer alt de eier
Og de satser på at vi vil lykkes

Sangen er skrevet og framført av en av Tanzanias mest kjente sangere, Captain John Komba.

Ubinafsishaji betyr privatisering på Kiswahili

 

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen for å spe på kommuneøkonomien, betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

Trude Malthe Thomassen er leder av Vannbevegelsen

---

Vannbevegelsen arbeider for at vann skal være fellesgode, enten det blir benyttet til drikkevann, annen vannforsyning eller kraftproduksjon. Det er nødvendig, fordi retten til våre ressurser er truet fra flere hold. Det er ikke bare i Bolivia, India og Sør-Afrika det skjer radikale ting med vannforsyningen. Det foregår også svært mye her i Norge. Forskjellen er at det ikke er en umiddelbar privatisering som er problemet. Snarere er det en rekke tilsynelatende positive tiltak som settes i verk. Det er desto verre, fordi det er mye vanskeligere å gjennomskue.

For de fleste vil det sannsynligvis være overraskende å høre at en av de alvorligste truslene ligger i offentlig vannforsyning. Offentlig vannforsyning høres trygt ut, liksom nye krav til rensing, utskifting av lekke vannrør og sammenkobling av vannforsyningsområder. Vi vil jo ha trygt og godt vann, vi ønsker ikke lekkasjer og vi vil selvfølgelig ha en reservevannforsyning, i tilfelle det skulle skje et brudd eller en forurensning i vår vanlige vannkilde. Men i nær sagt alle tiltak rundt vannforsyningen i dag, og som med et overfladisk blikk kan synes positive, ligger det en strategi for kommersialisering.

Vannbevegelsen gir ut et informasjonsskriv som vi kaller Vannposten. Her tar vi for oss mange av disse temaene. (Du kan få Vannposten som sendes ut på e-post, ved å sende en e-post til watermov krøll online.no.)

Nå skal jeg hovedsakelig konsentrere meg om Tjenestedirektivet og Vannrammedirektivet, og betydningen av dem for vannforsyning og vannkraft. Det siste, Vannrammedirektivet, er under implementering, mens Tjenestedirektivet ble vedtatt av EU-kommisjonen 29. mai. Begge har store konsekvenser både for vannforsyningen og kraftverkene. Med Tjenestedirektivet vil det for eksempel være umulig å beholde hjemfallsordningen. Og med Vannrammedirektivet er rettigheten til drikkevannsuttak allerede blitt en salgsvare.

Tjenestedirektivet er debattert opp og i mente når det gjelder fri flyt av arbeidskraft. Det vil få betydning for lønnsnivået i landet og nivået på arbeidsløsheten. Det er alvorlig nok, men enda verre er det at transnasjonale selskaper kan få eiendomsretten til naturressursene våre. De er evigvarende, såfremt de forvaltes på riktig måte. Men det er en av de tingene vi langt i fra er garantert, om vi ikke har kontrollen over dem selv. Det er derfor ganske utrolig at man farer så lett over de konsekvenser dette direktivet vil få for vannressursene. Men for dem som er bevisst de fire søylene EU hviler på, og som har sin globale parallell i WTO; nemlig fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital, er det ikke umulig å spå utviklingen fremover. Det er vanskeligere å gjennomskue de innspill som kommer fra forskjellige kanter innenlands – og se betydningen av dem kombinert med de fire friheter. For her gjøres det mange betydningsfulle grep.

Ta for eksempel Kommunenes Sentralforbund, som arbeider for økte inntekter til kommunene. Et tverrpolitisk utvalg i KS går nå inn for at vannforsyningen skal bli en ny inntektskilde for kommunene. Forslaget er muligens allerede ute til debatt i partiene, – og får det gjennomslag, vil det føre til at vannforsyningen faller inn under Tjenestedirektivet.

For ikke så lenge siden skjedd det også noe dramatisk når det gjelder rettigheten til vannuttak. Det skyldes Vannrammedirektivet. På grunn av Vannrammedirektivet er retten til vann nå i prinsippet gjenstand for kjøp og salg i et internasjonalt markedet – uten at det er foretatt lovendringer av noe slag!

Olje- og energidepartementet har funnet det for godt å tolke gjeldende lovverk på en ny måte – og hokus pokus! Så er vannrettighetene til salgs. Så enkelt kan det gjøres. Da slipper man for eksempel slitsom politisk oppmerksomhet. Denne endringen skjedde under den forrige regjeringen med Toril Widvey som energiminister, men i dag opplever vi at sterke NEI-folk, som Helen Bjørnøy (SV) og Anne Enger Lahnstein (Sp) ikke kan rose Vannrammedirektivet høyt nok! Det er grunn til å spørre seg om de har lest det – og ikke minst om de har fulgt med på den omfattende prosessen for å gjennomføre det, som har pågått de siste 5-6 årene.

Da jeg på en høringskonferanse for direktivet spurte Helen Bjørnøy hvorfor Vannrammedirektivet ikke skulle behandles av Stortinget, var svaret at det ikke spilte noen rolle, fordi vi allikevel må implementere det, siden vi har EØS-avtalen.

Men dette er å forenkle saken. Når et direktiv har så alvorlige konsekvenser, som at vannrettighetene kan selges, er det for lettvint å omgå kravet til lovendringer og den nødvendige behandlingen i Stortinget. Vannrammedirektivet er altså ikke behandlet av Stortinget.

Det er mulig å omgå Stortinget når et direktiv ikke krever lovendringer. Da går det direkte til departementene, som innarbeider det i retningslinjer og lignende. Man griper direkte inn i praksis, i lovanvendelsen, i stedet for å endre loven, som er mye mer dramatisk, og som krever demokratisk behandling i Stortinget. Alle direktiver blir behandlet i den utvidede utenrikskomiteen, der alle partiene på Stortinget er representert. Men problemet er at alle deltakerne har taushetsplikt! Så når direktiver snikes unna krav til lovendring, får ingen vite om dem før de er blitt til rundskriv og retningslinjer. Da er demokratiet på etterskudd.

Alle partier synes å være av den oppfatning at Vannrammedirektivet er et miljødirektiv. Det tror også miljøvernorganisasjonene. Men de som har arbeidet med implementeringen – Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartmentet, NVE og Statens forurensningstilsyn – er informert om at direktivet også har helt andre konsekvenser. Ja, til og med de stikk motsatte. Og det er disse instansene som lager fortellingene om Vannrammedirektivet. Det vil si hvordan andre skal oppfatte det. Det skal med en gang bemerkes at det ikke er lett å orientere seg i det virvaret av lover, regler, retningslinjer, rundskriv og innspill som har betydning for vannsektoren.

Så nå skal vi gå litt mer i detalj – og forsøke å se hvilke innspill som kan synes uskyldige, men som satt i sammenheng med hverandre får store konsekvenser.

Et tverrpolitisk utvalg i Kommunenes Sentralforbund har gått inn for at kommunene skal få en friere beskatningsrett. Et av flere forslag for å bedre kommuneøkonomien er – som nevnt – at vannforsyningen skal kunne gi fortjeneste.

Selvkost

Det heter i dag at vann skal leveres til selvkost. Det vil si at vannet ikke skal koste mer enn at det dekker utgiftene. Det er nærliggende å tro at selvkostprinsippet vil bli brutt, hvis kommunene skal kunne ta ut fortjeneste. De fleste vil også være av den oppfatning at det vil kreve en lovendring for å få gjennomført en kommersialisering av drikkevannsforsyningen.

Saken er imidlertid at det ble gjennomført endringer allerede for tre år siden. Men det var heller ikke lovendringer, bare en uanselig forandring av regelverket, gjennomført uten politisk debatt.

Erna Solberg sendte i 2003 ut et rundskriv til kommunene med nye regler for selvkostberegning. Innenfor de nye reglene ble det nå mulig å beregne seg fortjeneste. Man kaller det bare ikke fortjeneste, men kapitalkostnad. Men det er det samme. Kapitalkostnaden er nemlig en fiktiv kostnad, ergo blir den en fortjeneste. Kapitalkostnaden fremkommer på følgende måte:

Man tar verdien av alle anleggsmidlene: dvs. ledningsnett, renseanlegg, pumper, høydebasseng osv. og ganger med prosenten for den gjennomsnittlige avkastningen på børsen forrige år. Gjenanskaffelsesverdien – bare for det offentlige ledningsnettet – er beregnet til ca. 400 milliarder kroner. Ganger man disse verdiene med – la oss si – 7 % får man en kapitalkostnad på 28 milliarder. 7 % var ikke mye inntil børsene begynte å falle ganske nylig. Nettselskapene innen strømforsyningen har for eksempel tillatelse til å beregne 20 %. Dette beløpet, som med forsiktige anslag kan beregnes til 28 milliarder, kan man legge til som en kostnad når man beregner vannavgiften.

Begrunnelsen for at dette skulle være en kostnad – noe det vitterlig ikke er – er at man kunne ha solgt anleggene og i stedet investert pengene på børsen. Da ville man ha fått en avkastning, vel og merke om man var heldig med spekulasjonene sine. Ergo er de 28 milliardene et slags tap, fordi man faktisk ikke selger vannforsyningen og spekulerer på børsen i stedet, slik mange kommuner har gjort med kraftverkene.

De mange vannsamvirkene vi har i Norge, som altså ikke er offentlige, men direkte styrt av abonnentene, har tilsvarende verdier i sitt ledningsnett. Sterke krefter arbeider for at disse skal overtas av det offentlige. Og det skjer stadig ekspropriering av samvirkeforsyninger, når kommuner finner det for godt.

Det arbeides også for et inntektsrammesystem, slik det er for nettet i strømforsyningen. Her står blant annet Kommunenes Sentralforbund bak sammen med NORVAR, en organisasjon for vann-, avløps- og renovasjonsselskaper, der blant annet Veolia Water er assosiert medlem.

Innføres et slikt rammeinntektssystem, og det ble foreslått av Erna Solberg, da hun var kommunalminister, vil inntektene bli astronomiske. Da kan det bli tale om inntekter på 160 milliarder kroner årlig – bare på ledningsnettet, altså kun for transporten av vann. Det vil utgjøre omlag 30.000 kroner per husstand.

Det såkalte tapet, som er bakgrunnen for beregningen av kapitalkostnaden, er egentlig enda mer fiktivt enn det som kommer frem i begrunnelsen.

Saken er at kommunene ikke sitter med noen kapital de kunne ha brukt på en bedre måte. For kapitalen er ikke kommunens. Den er vår. For kommunene står anleggsmidlene eller kapitalen i null. Vannforsyningen finner vi nemlig ikke i kommunebudsjettet. Det er fordi kommunene aldri har investert en krone i vannforsyningen. Den har rett og slett ingenting med kommuneøkonomien å gjøre. Det samme gjelder for øvrig avløp og renovasjon. De har sine egne budsjetter – og hele regningen presenteres for innbyggerne. Vi betaler hvert øre direkte.

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen – for å spe på kommuneøkonomien – betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

For seks år siden ble det gjennomført en endring av kommuneloven – det var også under Erna Solberg. En ny juridisk uklar paragraf forlangte at kommunale virksomheter som kunne anses for å være egne rettssubjekter, skulle omorganiseres til egne foretak. En rekke offentlige vannforsyninger ble deretter omorganisert til kommunale foretak, interkommunale selskaper eller aksjeselskaper. Disse kan selge vann med fortjeneste, såfremt det ikke utrykkelig er nedfelt i vedtektene at det ikke skal skje. Kommunenes Sentralforbund kommer altså med et forslag som allerede er et juridisk faktum. Målsettingen er derfor ikke en lovendring, men å få alle partiene til å ta inn fortjeneste på vannforsyningen i programmet sitt før lokalvalget i 2007.

Men er hensikten bare å øke kommunenes inntekter? Det er tvilsomt. Det er nemlig skjedd alvorlige endringer i Kommunens Sentralforbund de senere år:

Innenfor KS er det opprettet en avdeling som heter KS Bedrift. Her kan private virksomheter som driver innenfor tradisjonell offentlig tjenestesektor bli medlemmer. Det vil si at også verdens største multinasjonale selskaper – Suez, Veolia Water og RagnSell – kan være medlemmer. Innenfor Kommunenes Sentralforbund er det også en avdeling kalt KS Konsulent. Denne avdelingen gir hjelp til kommuner som vil konkurranseutsette tjenester. Den kan få mye å gjøre i det øyeblikket de store selskapene finner det for godt å angripe norsk vannforsyning.

Det er allerede stilt spørsmål ved lovligheten av at kommunene automatisk har gitt oppdrag til eget selskap etter omorganisering til kommunalt foretak, interkommunalt selskap eller aksjeselskap, fordi dette regnes som en slags outsourcing, altså utsetting av tjenesten til et selskap. Og da skal det ikke bare være utsetting, men konkurranseutsetting. Det er også på trappene endring av regler for disse selskapene, fordi de bare tillater offentlige eiere. Og det er i strid med EØS-avtalen.

Utfordringsrett

Kommunenes Sentralforbund utredet for et par år siden tre alternativer for utfordringsrett. Det vil si at private selskaper skal ha rett til å tvinge kommunestyrene til å sammenligne deres tilbud med egen tjeneste. Det krever at de kommunale tjenestene må føre et bedriftsøkonomisk regnskap. Det kravet er allerede innført. Men en bedriftsøkonomisk tankegang har lite med behovsdekning og fellesskap å gjøre. Snarere åpner denne typen tenkning for et utsalg på felles verdier. Som en skrev i siste nummer av LO Aktuelt: Før var markedet en del av samfunnet, i dag er samfunnet blitt et marked. Kommunenes Sentralforbund fremstår ikke som noen organisasjon for fellesskapet. Det er en næringslivsorganisasjon med et svært uheldig samrøre mellom politikere og næringslivsinteresser. Og KS' innspill i tjenestesektoren underminerer hele grunnlaget for et kommunalt fellesskap.

Hvilken betydning får så Tjenestedirektivet med de påtenkte og gjennomførte forutsetningene som nå er omtalt? Tjenestedirektivet klassifiserer to typer offentlige tjenester. Den ene vil bli omfattet av direktivet, men ikke den andre. Det overlates til medlemslandene å bestemme hvilken kategori de forskjellige offentlige tjenestene skal havne i.

De tjenester som skal omfattes av direktivet er:

1. "Økonomiske tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester det er mulig å få avkastning på.

De tjenester som ikke skal omfattes av direktivet er:

2. "Offentlige tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester som skal leveres uten fortjeneste, til det man tidligere mente med selvkost.

Siden vannforsyningen leveres til "selvkost", er det nærliggende å tro at den vil bli holdt utenfor kravene i Tjenestedirektivet. Men det er ikke så enkelt. I og med at det er mulig å beregne fortjeneste, mens man fremdeles kaller det selvkost, er det skapt en uklarhet i forbindelse med hvordan norsk vannforsyning skal defineres. Vil den være en "offentlig tjeneste i allmennhetens interesse" – som krever selvkost? Eller vil den være en "økonomisk tjeneste i allmennhetens interesse" – som kan gi avkastning? Ja takk, begge deler, vil kanskje noen politikere tro at det er mulig å svare. Men Efta-domstolen vil ikke ha store problemet med å finne ut hvor vannforsyningen hører hjemme.

Uklarheter i norsk lov- og regelverk kommer i tillegg til den uklarheten som ligger i direktivet. Vann skal jo tilsynelatende være unntatt. Men er vann en "økonomisk tjeneste", vil den allikevel falle inn under direktivets virkeområde.

Vi finner en illustrerende parallell i strømforsyningen: Da Norge undertegnet EØS-avtalen, var vannkraftverkene holdt utenfor. Hjemfallsregimet skulle ikke under noen omstendigheter bli gjenstand for EUs inngripen. Allikevel opplever vi i dag at ESA krever likebehandling av alle kraftverkseiere: Enten må hjemfallet falle bort eller det må innføres hjemfall på kommunale kraftverk også.

Hvordan kan det ha seg at man i 1994 kunne påstå at strømforsyningen skulle holdes utenfor EØS-avtalen, men at den plutselig ikke kan det allikevel nå? Det er fordi det er skjedd betydningsfulle endringer i norsk forvaltning av energisektoren. Blant annet er den nordiske kraftbørsen opprettet. Egentlig ble spiren til liberaliseringen av strømforsyningen lagt allerede i 1991, da vi fikk den nye energiloven. Den sørget blant annet for at kraftverkene ikke lenger har leveringsplikt til norske forbrukere. Dermed ble det mulig å eksportere strøm fritt og uhemmet uten tanke på annet enn fortjeneste. Og i dag med stadig bedre overføringsnett, både mellom regioner, og Norge og Kontinentet, kan i prinsippet all strøm fra norske kraftverk eksporteres til utlandet. Omlag halvparten av kraftverkene er solgt ut av kommunene og til Statkraft, uten at noen partier hadde et slikt salg på programmet, og til tross for at kraftverkene langt fra kunne sies å stå til fri disposisjon for politikerne. Det var ikke lokalpolitikerne som eide dem, det var oss. Nå er det Statkraft, som i mellomtiden er omorganisert til aksjeselskap som sitter med 45 % av norsk vannkraft.

Da Gro fikk forsikringer om at vannkraften skulle holdes utenfor EØS-avtalen, var det en forutsetning at den ikke ble kommersialisert. Det er kommersialiseringen av strømforsyningen som har ført til at ESA nå kan forlange at hjemfallsregimet endres. Tjenestedirektivet er en utvidelse av vareområdet, som vil omfatte alle tjenesteområder, såfremt de ikke er spesielt unntatt. Men selvfølgelig må de heller ikke være kommersialisert eller definert som vare. På samme måte som med Hjemfallsregimet vil ESA komme til å gripe inn i vannforsyningen i det øyeblikket den blir gjenstand for fortjeneste. Det er naivt å tro at det er mulig å gjennomføre en kommersialisering i offentlig regi – og fremdeles tro at vann og kraft kan forbli på offentlige hender.

 

Var Lesjafjella samisk i jernalderen? I sommar grov arkeologar ut ein samisk buplass i Aursjøen i Lesja kommune. Funnet er oppsiktsvekkande og tvingar fram ein debatt om samane er urfolket – ikkje bare i Finnmark og på Nordkalotten, men i heile Norden.
 

Leiv Olsen er leiar for Rogaland RV og medlem av AKP
Har hovedfag i sørsamisk historie

---

Ikkje alle liker å innrømma samane status som urfolk, i alle fall ikkje dersom det skal forplikta juridisk, slik Finnmarkslova legg opp til. For eksempel nektar Jarl Hellesvik, tidlegare RV-politikar, for at samane kan kallast urfolk (Klassekampen 27.3.2006). Blant forskarane er dette ikkje diskusjonstema; ingen kan nekta for at samane heldt til over heile Finnmark lenge før både nordmenn, svenskar, russarar og kvænar. Men no, etter Aursjø-funnet, og etter ei nyleg publisert kartlegging av samisk genetisk avstamming, bør forskarane diskutera om samane er urfolket – ikkje bare i Finnmark, men i heile Norden.

Kva fann dei i Aursjøen?

Aursjøen ligg i Lesja kommune, ikkje langt frå grensa til Nordmøre. I sommar var sjøen demt ned. Då grov arkeologar ut fire eldstader på rekke, alle med ei utforming som særpregar samiske gammar, alle med såkalla båassjoe, "heilagdør", plassert der den skal vera i ein samisk gamme med bogestangkonstruksjon. Utgravingsleiar Espen Finstad seier at funnet stemmer med den samiske gammetypen, og at liknande funn til no er ukjende i norsk (ikkje-samisk) samanheng. Det er knapt mulig å tolka dette som noko anna enn ein samisk buplass.

Samisk gamme med bogestangskontruksjon. Kopiert frå Inger Zachrisson: Möten i gränsland (1997), side 123. Opphavleg er figuren henta frå Ernst Manker (1944): Lapsk kultur vid Stora Luleälvs källsjöar.

Samiske gammar var forgjengelege, dei skulle rasa saman med tida, slik at ein ikkje sette spor etter seg i naturen. Hadde den gamle gammen rasa saman når ein vende tilbake til ein buplass, bygde ein ny ved sida av. Buplassar som blei brukt over lang tid, viser derfor alltid eldstader på rekke – som i Aursjøen. Det blei tatt mange C14-prøver. Resultata er klare om få månader. Det ein kan sjå, tyder på at buplassen er minst 1.000 år gamal, frå vikingtid/middelalder. Det blei også funne asbestkeramikk på staden. Arkeologar reknar det som eit nokså sikkert teikn på samisk verksemd. Asbestkeramikk er som oftast frå det siste årtusenet før Kr.f.

Kort sagt: Her fann dei ein samisk buplass brukt over lang tid (alt før Kr.f.? fram til vikingtid?), enten samanhengande eller i fleire periodar, og det ved Aursjøen i Lesja, eit område der fagfolk lenge har hevda at samane fyrst kom som innvandrarar i nyare tid!

Fjella i Lesja har tidlegare vore grundig undersøkt av arkeologen Ellen Høigård Hofseth, som tok magistergraden på området. (1) Ho drøfta kven som hadde utnytta fjella, bønder frå fjordbygdene i vest eller frå dalbygdene i aust; andre var ikkje i tankane hennar. Alle funn blei derfor tolka som enten "fjordbygds" eller "dalbygds", også om dei mangla både i fjordbygder og dalbygder! Bare ved pilspissfunna skilde ho funn i høgfjell frå funn i fjord- og dalbygder, og då kom det fram at fleire av funna i høgfjellet mangla parallellar i bygdene. Nokre pilspissar minner heller om samiske piltypar, spesielt pilspissar der bladet har egghjørner og tangehalsen har sekssidig tverrsnitt. (2) Det peikar i retning av at det ikkje var to, men tre folkegrupper som jakta i Lesjafjella: fjordbønder, dalbønder og samiske veidefolk.

Tanken har nok modna hos Høigård Hofseth òg. I eit seinare arbeid, "Når kartet ikke stemmer med terrenget … Et merkverdig funn fra Lesja", konkluderer ho: "Må det være et bondesamfunn som står bak byggingen av røysa? Jeg er fristet til å koble røysa ved Dyråtjørn til folk med en ren fangstøkonomi som hadde Dalsida som revir, til fangstfolk som hadde funnet sitt "Gosen"." (3) Men enno i 2001, i samband med ei utstilling om graver i fangstmarka, ville ho ikkje opna for at fangstfolket (som ho no skreiv heldt til året rundt i fangstmarka) kan ha vore ei anna etnisk gruppe enn bøndene i bygda. (4)

Sommarens funn av ein samisk buplass ved Aursjøen viser at det var to ulike etniske grupper i Lesja: "norske" bønder i bygda og samar i fangstmarka, og at slik må situasjonen ha vore gjennom heile jernalderen. Med dette funnet er den såkalla innvandringsteorien avliva.

Fangstmarksgraver (fjellgraver og innsjøgraver), bygd på Zachrisson (1997): Möten i gränsland (spesielt kart av Gollwitzer, side 32, og kart av Sundström, side 196); Skjølsvold (1980) i Viking 43, side 140-160. Grått område viser til kart hos Bergstøl (1997): Varia 42.

Innvandringsteorien og urfolksteorien

To teoriar har stått imot kvarandre når fagfolk har diskutert samisk historie: innvandringsteorien og urfolksteorien. Innvandringsteorien blei lagt fram av Yngvar Nielsen i eit foredrag i 1889: samane er eit framandt folk som forholdsvis seint hadde innvandra til Norden frå Asia, som etter svartedauden hadde nådd så langt sør som til Nord-Trøndelag, fyrst på 1700-talet så langt sør som til Røros, og fyrst på 1800-talet kom til Trollheimen, Hardangervidda og andre stader i Sør-Norge. Innvandringa pågår enno, og den går mot sør. Innvandringsteorien blei straks den rådande vitskaplege læra.

Samane sjølv har alltid hevda at dei er urfolket. Det trudde historikarane òg, på 1800-talet. Knut Bergsland tok opp igjen denne teorien rundt 1970, og møtte kraftig kritikk. Etter kvart har fleire forskarar komme fram til det same, fremst står arkeologen Inger Zachrisson. Teoriane hennar er enno omdiskuterte, sjølv om arbeidet hennar i dag blir anerkjent av dei fleste. Aursjøfunnet viser at urfolksteorien må vera rett: samar har halde til i Sør-Norge i uminnelege tider.

Dette er også kva som står i dei skriftlege kjeldene, men sidan omtalane av samane ofte var vage eller eventyrlege, valde forskarane lenge å sjå bort frå dei. Ottar (nordnorsk stormann som i 890-åra var hos den engelske kong Alfred) fortalde at samane var einerådande lengst nord, men sa òg at grensetraktene mellom Norge og Sverige var samiske. Adam av Bremen (saksisk kyrkjehistorikar, 1070-åra) fortalde at mellom Sverige og Norge budde värmländingar og samar. Historia Norvegiae (skriven av ein norsk geistleg ein gong på slutten av 1100-talet) fortalde at Norge var delt på langs i tre soner, og den austlege var skogane der samane heldt til. Snorre fortalde i kongesagaene om samar på Hadeland, Dovre og Opplanda. Han gjengav òg eit kvad av Sigvat skald om ei hærferd Heilag-Olav hadde hatt til Herdalar i Finnland ("sameland") – forskarane undrast kvar dette kan ha vore; Herdalar er norrønt for Härjedalen; var den samisk på 1000-talet? Dei gamalnorske kristenrettane frå Østlandet (Borgartingslagen og Heidsævatingslagen) sette strenge forbod mot å oppsøka samane (finnar i finnmarker) for å "spyrja spá" – slike finnmarker kan ikkje ha ligge langt frå dei austnorske bondebygdene. I tillegg til desse skriftlege kjeldene har me eit stort tal arkeologiske funn frå Midt-Sverige (stort sett nord for Dalälven) og Sør-Norge (stort sett i høgfjell og skogsdalar) som bør tolkast som samiske.

Jernalderens fangstmarksgraver

Aursjøen ligg sentralt i eit område med såkalla fangstmarksgraver; etter folk som blei gravlagde langt frå bondebygda, i norske høgfjell og svenske skogar. Slike er funne over det meste av Sør-Norge og Midt-Sverige gjennom storparten av jernalderen, dei aller yngste er frå høgmiddelalder (rundt1200). Arkeologar meiner dei må ligga etter ei folkegruppe som heldt til året rundt i fangstmarka, andre folk enn dei som heldt til i bondebygda, men dei fleste har ikkje ønskt å rekna veidefolk og bønder som to ulike etniske grupper. Inger Zachrisson har overbevist dei fleste om at i alle fall gravene på Vivallen i Sverige, like aust av Røros, var samiske. Vivallen blir no oppfatta som ein samisk middelalderbuplass (rundt 800-1200). Mange andre funn bør òg tolkast som samiske, spesielt ein runebommehammar, datert til 1100/1200, funnen ved Nordset i Øvre Rendalen. (5) Oversikter over arkeologiske funn som bør reknast som samiske finst hos Zachrisson: Möten i gränsland (1997) og i hovudoppgåva mi: Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk? (hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen, 1998). Dei siste åra, etter at arkeologar har opna for at funn i Sør-Norge og Midt-Sverige kan tolkast som samiske, blir stadig fleire karakterisert slik; for eksempel er ei rekke funn frå Rødsmoen og Gråfjell i Åmot kommune tolka som samiske. (6)

Men om det var samar ved Aursjøen gjennom heile jernalderen, treng dei vel ikkje ha vore det einaste veidefolket? Me høyrer aldri om andre veidefolk i dei mange beretningane frå oldtid og middelalder, tvert om heldt alle fram det samiske leveviset som spesielt, som avvikande frå korleis andre folk levde. Derfor er det truleg samar som er gravlagde i fangstmarksgravene, både i Lesjafjella og dei andre gravene i Sør-Norge og Midt-Sverige.

Dei sørlegaste fangstmarksgravene ligg på Hardangervidda. Veidefolk som heldt til der sommarstid, måtte vera andre stader i vinterhalvåret – det var ikkje verande på vidda vinterstid. Då må dei ha halde til i låglandet rundt. I Rogaland? Telemark? Buskerud? Kort sagt: samar kan ha halde til kor som helst i Sør-Norge og Midt-Sverige. Alle funn i Sør-Norge og Midt-Sverige har ein til no tatt for gitt høyrer til norsk eller svensk kultur og historie. Me bør heller snakka om mulige norske eller svenske funn, og diskutera seriøst om dei kanskje heller er samiske.

Genetisk stamtre for samane

Tidlegare trudde folk at samane hadde komme frå Asia og var i slekt med mongolar og tyrkiske folk. Det kan me i dag slå fast er feil, men sikkert er det at samane genetisk står i ei særstilling blant europeiske folk. Genetikarane har utvikla metodar for å kartlegga avstamminga til folk; såkalla mitokondrisk DNA blir alltid arva frå mor, Y-kromosomar alltid frå far. I 2004 publiserte Kristiina Tambets m.fl. ein studie som samanliknar samisk mtDNA med materiale frå dei fleste folka i Europa og Nord-Asia, og samiske Y-kromosom med dei same folka (Tambets et al.; American journal of human genetics nr 74, 2004). Då dei rekonstruerte morsarven og farsarven, kom det fram eit interessant bilde:

Kartet over viser sannsynlege vandringsvegar for berarar av såkalla "haplogrupper" (arvemateriale). Det øvste kartet – avstamminga mor til dotter, rekonstruert ved hjelp av mitokondrisk DNA – viser følgjande:

• Då istida tok slutt, innvandra berarane av haplogruppa V. Dei kom frå ein stad i Vest-Europa; dei kan ha innvandra over Danmark/Nordsjøen til Skandinavia, eller snarare via Aust-Europa, nordover gjennom Russland til Finnmark, og breidd seg over heile Norden.
• Kanskje for like lenge sidan, i alle fall før den uralske språkfamilien blei splitta i enkeltspråk, vandra berarane av haplogruppa U5b1b1 frå Vest-Europa, via Aust-Europa, nordover gjennom Russland til Finnmark, og spreidde seg over heile Norden.
• Langt seinare, med det fyrste jordbruket, kom berarane av gruppa H. Dei kom via Danmark til Skandinavia; gjennom folkeblanding blei også denne haplogruppa spreidd blant samane (spesielt blant norske samar).

Det neste kartet – avstamminga far til son, rekonstruert ved hjelp av Y-kromosomet – viser følgjande:

• Berarane av haplogruppa N3 (og små innslag av R1a) innvandra frå austlege område i europeisk Russland til Finnmark, og spreidde seg vidare over heile Norden (mens små innslag av R1b kom frå Sentral-Europa, via Aust-Europa til Finnmark).
• Berarane av haplogruppa I innvandra frå Sentral-Europa over Nordsjøen til Skandinavia og Norden.

Hovudinnslaga i den samiske genetiske arven ser ut til å ha komme med folk som innvandra til Norden då isen smelta. Desse folka kom frå tundraen som den gongen strekte seg frå Nordsjøen, gjennom Nord-Tyskland og inn i Polen og Russland. I den vestlege delen av tundraen snakkar me om Ahrensburg-kultur, lenger aust om Swiderien-kultur. Forfattarane konkluderte:

"… omtrent heile arven av mtDNA og Y-kromosom hos samar kan gis tilfredsstillande forklaring innanfor den europeiske genpolen. Denne genetisk baserte rekonstruksjonen (fig. 4) er i samsvar med den rekonstruerte spreiinga av dei mesolittiske Ahrensburg- og Swiderien-teknologiane i Nord-Europa, og knyt dei til folkevandringar slik me har grunn til å tru dei gjekk føre seg då isen smelta og folk rekoloniserte Nord-Europa." (7)

Dette er ein genetisk rekonstruksjon av avstamminga til eit stort utval enkeltmenneske; for heile folkegrupper blir bildet meir komplisert. Samtidig veit me at samane er genetisk eineståande blant europeiske folk, og forklaringa på dette må ligga i at dei gjennom svært lang tid (nokre titusenår) har hatt lite inngifte med andre folk. Noko inngifte har det sjølvsagt vore! Så viser òg mtDNA at ei av morslinjene til dei undersøkte går tilbake til jordbruksfolka som kom til Danmark i yngre steinalder.

Dagens skandinavar ser ikkje ut til å ha reine farslinjer og morslinjer tilbake til dei fyrste menneska som kom hit, slik samane har. Følgjeleg må Ahrensburg- og Swiderien-folka reknast som dei direkte forløparane til dagens samar (sjølv om dei ikkje kalla seg samar). Ahrensburg- og Swiderien-folka kan ha vore to greiner av det same folket som vandra langs kvar si rute, på jakt etter reinen som følgde isen som forsvann mot nord. Kva språk snakka dei? Truleg ei tidleg form for samisk – kva elles? Språkforskaren Kalevi Wiik har argumentert for at uralske språk (som samisk høyrer til) ein gong har vore snakka av alle folk i Nord-Europa.(8)

Ahrensburg- og Swiderien-folka, som slo seg ned i Norden då isen smelta, var direkte forfedrar og -mødrer til dagens samar, om me følgjer slektledda frå far til son eller frå mor til dotter, og det er denne avstamminga som gjer at samane står i ei genetisk særstilling blant folk i Europa i dag. Truleg snakka dei ei tidleg form for samisk. Det betyr at samane er urfolket i heile Norden; det var dei som kom hit då isen smelta, det er dei som er Komsa-Fosna-folket. Eldre steinalder i Norden og Baltikum er samisk steinalder, samisk forhistorie.

Samisk forhistorie rekonstruert

Straks isen smelta, kom dei fyrste menneska hit på jakt etter sel og rein, dei følgde etter då dyra trekte nordover. Dei kom langs to ulike vandringsruter: nokre kom over Nordsjøen til Rogaland, og drog vidare nordover langs norskekysten, andre drog nordover gjennom Russland, og så vestover langs kysten av Kolahavøya, inn i Finnmark og vidare sørover langs norskekysten. Begge kom frå tundraen som under istida strekte seg frå Nordsjøen i vest, gjennom Nord-Tyskland og Polen og inn i Russland. Etter kvart som isen smelta, slo dei seg ned over heile Norden der det var isfritt. Dei var vande med å ferdast på hav, elver, på islagde vatn og snølagde vidder, og heldt lett samband over store område – i båt eller på ski. Derfor var heile Norden med Baltikum kulturelt nokså homogent i eldre steinalder: den såkalla Fosna- og Komsakulturen er ein og same kulturen som prega heile Norden med Baltikum. Gradvis blei kulturformene endra, men stor kulturell variasjon oppstod fyrst ved overgangen til neolittikum (yngre steinalder), då veidefolket som til då hadde vore einerådande i Norden, møtte jordbrukskulturar frå det sentrale og sørlege Europa. – Kven var dette steinalderfolket?

Me har to språkfamiliar i Norden: uralske språk og indoeuropeiske språk, og me har to genetiske grupper i Norden: samane, som skilde seg ut frå andre nolevande europeiske folk for nokre titusen år sidan, og dei indoeuropeiske folka. Alle indoeuropeiske folk, frå Island i nordvest til India og Bangladesh i søraust, er nært genetisk beslekta, med eit felles genetisk opphav for anslagsvis 6.000-9.000 år sidan. Suomi, estar og andre østersjøfinske folk står genetisk svært nær dei indoeuropeiske folka (og er samtidig dei som har mest genetisk slektskap med samane).

Uralske folk har så lenge me veit om, halde til i Nord-Europa, det vil seia innanfor området Norden/Nord-Russland og tilstøtande område. Genetiske studiar av samane viser at dei har halde til i Norden svært lenge. Dei siste 20.000 åra eller så har dei hatt minimalt med innslag frå andre folk i Europa og Asia. Studien til Tambets et al. antyder innvandring frå Mellom-Europa via to vandringsvegar. Samane, eller dei uralskspråklege forfedrane og -mødrene deira, er urfolket i Norden; det var dei som kom hit då isen smelta.

Ifølgje teorien til Colin Renfrew var det dei indouropeiske folka som brakte jordbruket til Europa. Det kan forklara den nære genetiske slektskapen mellom alle indoeuropeiske folk og stemmer med dateringar av når jordbruket kom til ulike delar av Europa. Til Danmark kom jordbruket for 6.000 år sidan (ca 4000 f.Kr), og spreidde seg raskt til Sverige og Norge, til Baltikum og Finskebukta kom jordbruket noko seinare (ca 2000 f.Kr). Det var folka som seinare blei kjende som germanarar som brakte jordbruket til Sør-Skandinavia, mens ei anna grein, dei slavisk-baltiske folka, brakte jordbruket til Finskebukta.

Arkeologar har diskutert om jordbruket kom ved innvandring eller ved at urfolket lærte jordbruk og gradvis blei indoeuropeisert. Her er det neppe snakk om enten eller, men både og. Genetiske studiar viser at det må ha skjedd ei innvandring, men det treng ikkje vera heile forklaringa; det er sannsynleg at enkelte blant urfolket sjølv gjekk over til jordbruk, i større eller mindre grad, og med tida blei assimilerte. Ein slik modell kan best forklara korfor det er så lite brot og så stor kontinuitet i det arkeologiske materialet. Med tida blei urfolket dels assimilert og dels fortrengt av indoeuropearane. I alle landsdelar må det ha vore overgangsperiodar der to ulike etniske grupper har levd side om side: samar og indoeuropeiske jordbruksfolk, og blant samane kan det ha vore både jordbrukarar og reine veidefolk. Med mindre ein trur at overgangane skjedde synkront i heile distrikt: med eitt slag gjekk alle samar over til jordbruk, og i samme augneblinken blei dei alle indoeuropeiserte, utan unntak. (9)

Dei same prosessane skjedde truleg både i Skandinavia og i landa rundt Finskebukta, men med noko ulikt forløp: i landa rundt Finskebukta forsvann aldri det uralske språket. Samar som blei bønder, må ha knytt seg tett til dei innvandrande baltiske folka og blei med tida dominert av dei genetisk, men heldt fast ved språket.

Finn-namna: minne om samar?

Mykje er det òg som tyder på at samar her og der dreiv jordbruk i svært gamle tider. På Rødsmoen og i Gråfjellet i Åmot kommune, i Finndalen i Alvdal og ved Kongsvinger har arkeologar oppdaga låge terrassar der det i eldre jernalder var små åkrar – lenge før det blei etablert gardar i dei gode jordbruksområda lenger nede i dalen. Jostein Bergstøl meiner det var fangstfolk i Østerdalen, samar, som her dreiv jordbruk i liten skala. (10) På garden Hedningagärdet i vestre Härjedalen har arkeologar avdekt ein gard, datert til 900-1100-talet, med små åkrar og tamdrift – med reinsdyr! (11) I Härjedalen og Dalarna er det mange stadnamn på Hedning-, og tradisjonen knyt dei ofte til samar. Antropologen Bertil Lundman viste til gamal tradisjon i Dalarna, særleg i grenseområda mot Norge:

"Lindén framhåller (muntl.) hur folkemeningen i Dalarna ofta sätter likhetstecken mellan "finne" och "hedning" i betydelsen av för bygden främmande "urbefolkning". Så berättes till exempel sägner om undanträngde finnar, anknutna till ortnamn på Hedning- belägna uppåt skogarna … Någon sammanblandning av traditionen om dessa "hednafinnar" (mitt uttryck) med den om finlandsfinnarna från 1600-talet anse Lindén (muntl.) och andra åtminstone i de flesta fall omöjlig …" (12)

Frå middelalderen har me to-tre omtalar av bufinnar, samar – i alle fall i Valdres og på Helgeland – som dreiv jordbruk og fiske. Over heile Norden finst det meir enn 200 stadnamn på Finn– som går tilbake til urnordisk eller norrøn tid; i nord, sjølvsagt, men i sør òg. Mange av namna viser tilknytting til jordbruk, og mange ligg i område der forskarar ikkje trudde det var samar: på Romerike, i Østfold, Sør-Sverige, Danmark … I hovudoppgåva mi påviste eg at dei fleste namna er uforklarlege, med mindre dei viser til samar som ein gong var her. (13) Kanskje bufinnar frå urnordisk tid, samar som seinare blei germaniserte?

Var det samar som skapte all bergkunsten?

Over heile Norden finst det imponerande og vakre helleristingar, eller bergkunst, som forskarane kallar dei. Dei er vanskelege å datera, men dekker truleg heile den perioden me kallar steinalder i Norden (ca 9000-1800 f.Kr), dei yngste kan vera frå bronsealderen (ca 1800-500 f.Kr). Dei fleste bilda har motiv knytt til jakt, men blant dei yngre felta er det mange med motiv henta frå jordbruk. Kven skapte desse bilda, og korfor? Og korfor slutta dei med det?

Den nærmaste parallellen er holemaleria i Sør-Europa. Dei flottaste holemaleria høyrer til den såkalla Magdalenien-kulturen frå slutten av istida, og ein utløpar av denne var Swiderien – folka som fyrst slo seg ned i Norden då isen smelta, og som er forfedrar og -mødrer til samane. Straks dei spreidde seg over Norden, tok dei til å dekorera bergveggane, særleg bergveggar som vende mot hav, fossar og vassdrag. Mest kjent er det store bildefeltet i Alta; andre store bildefelt har me i Ausevik i Flora, Vingen i Ytre Nordfjord, Nämsforsen i Ångermanland og ved Ladogasjøen. Mindre felt finst over heile Norden.

Ut frå motivvala er det vanleg å skilla mellom veidefolkets og bondens bergkunst. Eit problem har vore å forklara korfor bondens bergkunst dukkar opp, for den finst bare enkelte stader og manglar heilt i langstrekte mellomliggande område; der finst bare veidefolkets bergkunst. Forfedrane og -mødrene til samane, dei som kom hit då isen smelta, skapte veidefolkets bergkunst. Då forfedrane våre kom hit med det fyrste jordbruket, rundt 4000-3000 f.Kr, kan enkelte av urfolket (les: samane) ha tatt etter og blitt bønder. Var det samar som blei bønder som skapte bondens bergkunst? Og slutta dei med det fordi dei blei heilt germaniserte?

Bergkunst finst også i Aust-Europa og Sibir, alle stader der det er folk som snakkar uralske språk – språkfamilien som samane høyrer til. I områda der dei indoeuropeiske folka kom frå, er det ikkje bergkunst. Bildeverda i bergkunsten har slåande likheter med bildeverda på dei samiske runebommene. Er runebommer og helleristingar den same kunsten, skapt for dei same formåla? Kanskje alle helleristingane, også i Stavanger, på Lista, i Oslo, Østfold, Bohuslän og alle andre stader der desse imponerande bilda dukkar opp, ligg der som minne etter samane som ein gong heldt til her.

---

Notar

1) Fjellressursenes betydning i yngre jernalders økonomi. AmS-Skrifter 5, Stavanger 1981. [Attende]

2) Same skrift, side 49f. [Attende]

3) Viking 1991, side 48. [Attende]

4) Viking 2001, side 133-161. [Attende]

5) Gutorm Gjessing: To hamrer til samiske runebommer. Studia Septentrionalia 2, side 100-115; Festskrift til Konrad Nielsen. Leif Pareli: "Runebommehammeren fra Rendalen – et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen?" Åarjel-Saemieh/Samer i Sør. Saemien Sijte Årbok nr 4, side 21-24; 1991. [Attende]

6) Lars Narmo: Oldtid ved Åmøtet; Åmot historielag, Rena 2000. Jostein Bergstøl: "Etnisitet og kulturmøter med utgangspunkt i materiale fra Østerdalen"; Varia 59, Oslo 2005. [Attende]

7) Mi omsetting. I originalen står det: "… nearly all of the mtDNA and Y-chromosomal heritage of the Saami can be adequately explained within the European pools of the two haploid systems. This genetics-based reconstruction (fig. 4, se figurene på side 88 og 89, Red.) is in agreement with the reconstruction of the spread of Ahrensburgian and Swiderian Mesolithic technologies in northern Europe, linking it with population expansion that can be likely traced back to the post-Last Glacial Maximum recolonization of the European north" (Tambets et al. 2004, side 678). [Attende]

8) Kalevi Wiik: Eurooppalaisten juuret. Jyväskylä 2002. [Attende]

9) Tidleg i 1970-åra diskuterte arkeologane Anders Hagen og Eigil Bakka om Vestlandet hadde vore kulturelt homogent eller todelt i yngre steinalder; Bakka "vann" striden. I ein språkleg glitrande artikkel avviste han at Vestlandet nokon gong hadde vore todelt kulturelt (Omkring problemet om kulturdualismen i Sør-Noreg, Bonde-veidemann, bofast-ikke bofast i nordisk forhistorie, side 109-127; Universitetsforlaget 1973). I dag må me slå fast at Bakka tok feil. [Attende]

10) Jostein Bergstøl: "Etnisitet og kulturmøter med utgangspunkt i materiale fra Østerdalen: Status og problemstilinger – jernalder og middelalder", side 118f. Varia 59. Oslo 2005. [Attende]

11) Anders Hansson: Vikingar i fjällen, side 122f. Jämten 1997. [Attende]

12) Bertil Lundman: Dala-allmogens antropologi. Uppsala 1945. [Attende]

13) Leiv Olsen: Sørsamane – urfolk eller nyinnvandra folk? Hovudoppgåve i historie, Universitet i Bergen, 1998. [Attende]

 

Då Israel gjennomførte bombinga av Libanon frå sjøen og lufta 12. juli, var eit erklært mål å hente dei to israelske soldatane som vart tatt av Hizbollah i eit åtak over grensa tidlegare på dagen. Åtaka på sivil infrastruktur – som byrja med den internasjonale lufthamna i Beirut og heldt fram med mindre flyplassar, bruer og vegar så vel som hamneanlegg i Beirut, Jounieh, Amshit og Tripolis – var naudsynte for å hindre Hizbollah i å smugle fangane ut av Libanon, hevda israelske talsmenn.

Jim Quilty er kanadisk journalist i Beirut for Middle East Report Online og for den engelskspråklige avisa Daily Star i Beirut

Denne artikkelen ble publisert første gang 25. juli i Middle East Report Online – midt i Israels storoffensiv. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Middle East Report Online, www.merip.org, og er oversatt av Gunnar Danielsen

---

Israel nemner ein annan grunn til den samanhengande konsentrasjonen om dei sørlege delane av Beirut (dahiyaen), og landsbyane og byane i Beka'adalen og Sør-Libanon. Med eit språk som ukritisk vart gjentatt av vestlege medium, blei det sagt at desse områda var "Hizbollah-bastionar", som husa viktige møteplassar for politiske og militære leiarar i islamistpartiet, og inneheldt rakettbatterier som blir brukt til å sende rakettar inn over det nordlege Israel. Ifølge libanesiske tjenestemenn hadde bombinga som konsentrerte seg om dahiyaen, Beka'adalen og i sør, drepe over 380 libanesarar, det store fleirtalet av dei sivile, og fordrive mellom 500.000 og 750.000. Flesteparten av dei døde og fordrivne er sjiamuslimar, ettersom luftåtaka i hovudsak har vore konsentrerte om sjiaområde.

Med påstått siktemål om å "treffe Hizbollahs infrastruktur" har Israel bomba kraftstasjonar, eit fyrtårn, meieri og fabrikkar, lastebilar som fraktar medisinske forsyningar frå Syria, minibussar fullpakka med flyktande libanesarar, basestasjonar for mobiltelefonnettet og fjernsynssendarar. Dei siste åtaka slo ut sendarane til al-Manar-stasjonen til Hizbollah og to andre store kanalar samtidig.

Når ein ser bort frå alle unnskyldningane, blir det klart at Israel, med støtte frå USA og kampanja for å "nøytralisere" Hizbollah, har tatt steget inn i libanesisk politikk igjen. Tanken ser på lengre sikt ut til å vere å bruke auka sekterisk spenning i Libanon til å få Hizbollahs militære kapasitet inn under konvensjonane i internasjonal lov. På same tid, slik det går fram av gjentatte fråsegner frå president George W Bush, håper Israel og USA å unngå å svekke den libanesiske regjeringa. Det verkelege formålet med det "overraskande" besøket til Condoleeza Rice i Beirut 24. juli var truleg å forsikre seg om at regjeringa ikkje ville falle saman. Men særleg etter som krigen held fram, kan Israels innblanding med bomber bli meir enn det den skrøpelege libanesiske staten kan tåle.

Den politiske arenaen

Libanon har ei lang historie med internasjonale intervensjonar, ofte invitert av ein del av det libanesiske statsapparatet mot ein annan. Den syriske inngangen i den libanesiske borgarkrigen i 1976, var til dømes ønska av den dåverande president Sulayman Franjieh for å stå opp mot dei i namnet venstreorienterte, vesentleg muslimske, styrkane til Lebanese National Movement.

I dag er "internasjonaliseringa" pakka inn som resolusjon 1559 frå Tryggingsrådet i FN, vedtatt i september 2004 med kraftig oppbakking frå USA og Frankrike, og nå marknadsført like kraftig av Israel. Resolusjonen kravde syrisk militær tilbaketrekking frå libanesisk territorium og "oppløysing og avvæpning av alle libanesiske og ikkje-libanesiske militsgrupper", ei tilvising til Hizbollahs Islamsk motstand [den militære vingen til Hizbollah] og dei Damaskus-støtta militante gruppene i palestinske flyktningleirar.

Resolusjon 1559 var eit varsel om den syriske tilbaketrekkinga, takk vere drapet på milliardæren og tidlegare president Rafiq al-Hariri, eit brotsverk mange libanesarar skuldar Syria og deira libanesiske klientar. Hariri var mannen som blei skulda for hemmeleg lobbyverksemd med Frankrike og USA for å fremme resolusjonen.

Washingtons libanesiske klientar er "14. mars-kreftene", ei blanding av trusgrupper som går frå Framtidsrørsla (det politiske apparatet til Hariri-familien, framleis den fremste sunnifamilien i Libanon) og deira nære allierte, druserleiaren Walid Jumblatt, til den liberale kristne Qurnat Shahwan Gathering og Libanes Forces til det maronittiske kristne høgre. Den mest markante sekulære delen av 14. mars-kreftene er det demokratiske venstrepartiet, ideen til den drepne akademikaren og al-Nahar-redaktøren Samir Kassir.

Det tungvinne namnet på koalisjonen stammar frå dei massive folkelege demonstrasjonane 14. mars 2005, dei største i Libanons historie, sett i verk for å overgå Hizbollahs demonstrasjon 8. mars – som var organisert for å "takke" dei syriske styrkane som reiste frå Libanon for hjelpa dei hadde gitt landet. Fastgrodde i det som skjedde etter drapet på Hariri har 14. mars-kreftene få felles interesser utanom å få fjerna restane av Syrias hegemoni – det betyr i hovudsak president Emile Lahoud – og å tøyle Hizbollah.

Det er nettopp desse spørsmåla som blir tatt opp i den "nasjonale dialogen" i Libanon som samla dei sekterisk-politiske leiarane i sentrum av Beirut i ni møter frå mars til juni i 2006. Det er eit teikn på at det libanesiske systemet med å fatte vedtak på grunnlag av konfesjonsmessig konsensus kjem til kort at dei etter tri månader med forhandlingar ikkje løyste nokon av problema – verken Lahouds mandat eller Hizbollahs våpen. Resultatet av dei to siste møta, 8. og 29. juni, gir eit bilde av kva slags statsmannskunst som ligg i den nasjonale dialogen. Passande nok skulle desse møta vere via våpna til Hizbollah og kva for "nasjonal forsvarsstrategi" (mot Israel) ein skulle legge opp til etter avvæpninga av sjiamilitsen.

8. juni-møtet gjekk i kjølvatnet av mindre opptøyar leia av Hizbollah-tilhengarar 2. juni, etter at Hasan Nasrallah, generalsekretæren i Hizbollah, vart gjort til latter i eit satirisk program som går på LBC, ein fjernsynskanal grunnlagt av Libanese Forces. Her blokkerte sjiaungdommar gater, sette fyr på bildekk og øydela eigedom, og det vart meldt om åtak i enkelte kristne og sunnimuslimske område. Det viktigaste resultatet av 8. juni-møtet kom då deltakarane offentleg slutta seg til Nasrallahs framlegg om ein "æreskode" for å få slutt på skittkastinga som starta opptøyane.

Når det gjeld forsvarsstrategi, var debattantane samde om å vere usamde. Tidlegare president Amin Gemayel sa til media at 14. mars-kreftene hadde slutta seg til "allmenne prinsipp utan å diskutere detaljar, og me vart samde om bare dei libanesiske styresmaktene skulle ta seg av våpen og forsvar av landet". For sin del avviste Nasrallah nasjonale og internasjonale krav om avvæpning eller om å integrere den militære delen av Hizbollah i den libanesiske hæren, og gjorde derimot framlegg om ein forsvarsstrategi som tillet Islamsk motstand å ha våpna sine som avskrekking mot mauleg israelsk aggresjon. Talsmenn for 14. mars-kreftene svarte med å spørre "om Libanon aleine skulle halde fram med å stå mot Israel militært, og bere byrdene av ein slik konfrontasjon".

Møtet 29. juni var likeins utan konklusjon, sjølv om deltakarane var samde om at det internasjonale samfunnet skulle gå inn for å stanse Israels offensiv på Gaza-stripa. "Alle sluttar opp om Libanon, som ein sterk, sameina og suveren stat," sa presidenten i parlamentet, Nabih Berri. Som leiar for den sjiamuslimske Amal-rørsla har han lenge vore Hizbollahs rival, men har komme nærare Hizbollah etter parlamentvala i 2005. "Og fordi alle er uroa for same sak og samde om at Israel er fienden, så vil me bli samde [om ein nasjonal forsvarsstrategi]."

Rett før møtet 29. juni sa ein talsmann for 14. mars-kreftene til pressa at folk ikkje måtte vente seg for mykje av samtalane. Mens verda konsentrerte seg om det kjernefysiske programmet til Iran; Irak og Palestina, ville det vere lite truleg at ein kunne finne ei løysing på problema i Libanon, sa han.

Korfor nå?

Korfor tok Hizbollah dei israelske soldatane på det tidspunktet dei gjorde? Det er spørsmålet i den nåverande krisa som forvirrar erfarne kommentatorar og dei som har følgt den sjiamuslimske rørsla. Nasrallah sa til al-Jazeera 20. juli at svaret er ganske enkelt: den pågåande fengslinga av tri libanesarar i Israel er eit svært viktig libanesisk klagemål mot Israel som "ikkje kan tåle noka utsetting". Han sa vidare at han hadde informert samtalepartane i den nasjonale dialogen "ved meir enn eitt høve at me tar fangespørsmålet svært alvorleg, og at det bare kan løysast ved kidnapping av israelske soldatar". Men han varsla dei ikkje om tidspunktet for ein slik operasjon, som han stillteiande framstilte som tilfeldig.

14. mars-politikarar og delar av media (mange av dei viktige politiske gruppene i Libanon har eigne fjernsyns- og radiostasjonar og aviser) har lenge ynda å framstille Nasrallah som nikkedokke for Iran og Syria. Men sidan det israelske åtaket starta 12. juli er det bare Walid Jumblatt som framleis snakkar i slike ordelag, der han sit gjømt i festninga si i Mukhtara.

Tilhøvet mellom Hizbollah, Syria og Iran er meir komplisert enn det blir framstilt i karikaturane. Kommentatorar er samde om at partiets tilhøve til Damaskus er pragmatisk og at det har blitt mindre viktig etter som Syria har blitt isolert internasjonalt etter drapet på Hariri. "Syria har ingen politisk innverknad på Hizbollah," seier den libanesisk-amerikanske universitetsprofessoren Amal Saad-Ghorayeb, forfattar av ei bok om sjiarørsla. "Om noko, så har tilhøvet blitt snudd, det vil seie at Teheran stør Damaskus. Me har faktisk sett det etter Israels åtak på Libanon, då Iran åtvara om at dei ville gå inn i krigen om Israel gjekk til åtak på Syria."

Visst er grunnleggarane av Hizbollah heilt tydeleg inspirerte av den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og analytikarar er samde om at dei åpenbart deler ideologiske og geopolitiske mål med Teheran. Men ingen av dei vil redusere Irans knyttingar til Hizbollah til eit enkelt herre-og-tjenar-tilhøve. "Leiarskapen i Hizbollah viser betydeleg sjølvstende når dei fattar vedtak, og partiet har eit levande indre liv," seier Timur Goksel, veteransjefen for dei midlertidige FN-styrkane i Libanon (Unifil), nå pensjonert, men med tiårs erfaringar med Hizbollah på grunnplanet.

Men omfanget av konflikten nå har fått analytikarane til å undrast. Både tilhengarar og motstandarar har hatt respekt for Hizbollah under Nasrallah for den strategiske og taktiske kløkten som ligg i utforminga av politikken. Når det er sagt, så må Hizbollah ha forstått kva for risiko det var å ta to israelske soldatar på det tidspunktet.

"Operasjonen har fått meg til å tvile sterkt," seier Goksel. "Å risikere eit åtak med eit slikt omfang nå, kan ikkje vere i Hizbollahs interesse. Det er mot interessene til Sør-Libanon og Libanon. Det blei absolutt ikkje gjort for Syrias skyld. Men det gir heller ikkje meining at Hizbollah skulle handla på vegner av Iran. Korfor skulle Teheran ønske å miste ein støttespelar som Hizbollah nå, mens dei er i konflikt med USA? Eg trur det er mange innanfor Hizbollah som spør seg sjølve: 'Korfor nå?'"

Saad-Ghorayeb kan heller ikkje forklare tidspunktet. "Dei har freista slike bortføringar før [etter dei vellykka operasjonane i 2000],",seier ho. "Det var eit mislykka forsøk i november 2005. Slik kidnappinga fell saman med det som skjer i Gaza, kan ein spørre om ho er samordna med Hamas, eller kanskje det bare var tilfeldig."

"Handlinga er heilt klart ikkje inspirert av Hamas," seier Goksel. "Ho må ha vore planlagt atskillige månader på førehand. … Palestinarane elskar å sjå Hizbollah audmjuke den israelske hæren, men som det vart peika på nyleg, stjal Hizbollah rampelyset frå Hamas sine aktivitetar i Gaza, og det er truleg folk i leiinga av Hamas som misliker det."

Oppfatninga om at Hizbollah sette i scene raidet over grensa 12. juli for eit utanlandsk publikum vil komplisere forsøka på å få til politisk forsoning i Libanon etter at dei israelske luftåtaka og inntrengingane er slutt. Framtidsrørsla og deira allierte i 14. mars-kreftene vil truleg bruke øydeleggingane skapt av Israels hemn til å argumentere for at Hizbollah nå er nøydde til å underordne dei regionale interessene sine dei nasjonale interessene som den libanesiske regjeringa dikterer.

Å spele på sekterisk politikk

Nå har Israel sett verkeleg etterleving av resolusjon 1559 – avvæpning og tilbaketrekking frå grensa frå Hizbollahs side – som vilkår for å stanse bombinga. Israel har slik tildelt seg rolla som utøver av politikken til USA i Libanon. Ved å gjøre det understrekar dei for opinionen i Libanon og i verda at resolusjon 1559 gir uttrykk for de facto felles syn blant Washingtons klientar i Libanon og Israel. Resultatet skal vere ei ytterlegare delegitimering av Hizbollahs politikk for verdsopinionen, samtidig som fiendskapen skal auke mellom tilhengarane av partiet og den libanesiske staten.

Israel har gladeleg spelt på sekteriske skille i Libanon med bombemønsteret sitt, og med flygeblad som seier at Nasrallah står under utanlandske herrar. Sjølv om sjiamuslimane i Libanon ikkje er programmerte til å støtte Hizbollah, og mange gjør ikkje det, så straffar den uopphørlege bombinga av sørlege Libanon, Beka'adalen og dei sørlege bydelane i Beirut sjiamuslimane for å vere den gruppa Hizbollah først og fremst vender seg til. Israel kopierer au internasjonale sanksjonar mot palestinarane for at dei var dumdristige nok til å røyste på Hamas i dei palestinske vala i januar 2006.

Mens innbyggarane i dahiyaen døydde eller vart fordrivne, lever innbyggarane i nordlege Beirut i djup angst. Mindre, men like fullt drepande slag mot mål utanfor dahiyaen og Sør-Libanon – eit byggeområde i det kristne bustadområdet al-Ashrafiyya til dømes – er retta mot å auke innanlandske motsetningar til Hizbollah, ja sjiamuslimar generelt, utan eksplisitt å rette seg mot tilhengarane av dei libanesiske allierte til Bush-administrasjonen.

Slaga mot infrastrukturen har vore harde, men (på eit vis) merkeleg tilbakehaldne (NB. Artikkelen publisert 25. juli, red.): Israel kunne (og har faktisk gjort det tidlegare) slått ut alle dei libanesiske kraftstasjonane på ei einaste natt. Dei gjorde ikkje det nå. Men brennstofftankane og rullebanane på den internasjonale lufthamna i Beirut blei bomba, dei som har sett det seier at sjølve terminalbygninga er uskadd.

Slike utval kjem ikkje av humanitære instinkt. Gjennom kvelinga og angsten for kva neste mål skal bli, håper Israel å vekke sovande harme mot Hizbollah framfor sjokkert harme over heile nasjonen mot ein ytre fiende.

Alle påstandar frå Israel om at desse åtaka har vore til Libanons beste blir ståande absurde i den krisa åtaka har skapt. Internasjonale menneskerettsorganisasjonar omtalar dei menneskelege og materielle tapa etter den israelske offensiven – kopla med den militære blokaden av Beirut – som ei gryande humanitær krise.

Sivile libanesiske aktivistar som gjekk inn i tomrommet etter den ineffektive sosialministeren Nayla Mu'awwad frå 14. mars-kreftene, sa det gjekk rykte om mangel på ris og linser før det var gått ei veke av beleiringa. Ein av dei spekulerte i om libanesiske grossistar heldt produkta sine unna marknaden for å drive opp prisane.

Utan effektiv intervensjon er manglar uunngåelege, ettersom åtak frå lufta og sjøen systematisk øydelegger lagra, og slag mot infrastruktur og sjøblokaden gjør det ennå vanskelegare å fylle opp igjen lagra. Om blokaden held fram i meir enn eit par veker, vil mangel på rimeleg mat, bensin og reint vatn gjøre det verre for dei fattige. El-forsyninga vil bli dårlegare, stadig fortare, ettersom staten så langt har følgt eit svært liberalt rasjoneringsregime – i langt større grad enn under tallause åtak på infrastrukturen frå 1998 til 2000.

Israelske lovnader om å la hjelp komme inn i landet lyder hole for flyktningane, så lenge Israel kan lukke slike "humanitære korridorar" med kva for helst unnskyldning, eit effektivt reiskap for å presse libanesarane til forhandlingar.

Eit landskap endra av bomber

"Me er verkeleg i krig og Hizbollah prioriterer å stanse den ville sionistaggresjonen mot Libanon," sa Nasrallah i eit intervju med Beirut-avisa al-Safir. "Me er ikkje interesserte i å diskutere idear eller initiativ akkurat nå." Men partiet hans må diskutere initiativ før eller seinare.

Analytikarar som ser på maulege scenarium etter krigen undrar på kva for pragmatiske tiltak som kan avgrense Hizbollahs sjølvstende når støvet etter krisa har lagt seg. Det viktigaste spørsmålet er om den militære greina til partiet kan bli integrert i den libanesiske hæren.

For Saad-Ghorayeb er det eit ikkje-spørsmål. "Israel vil ikkje eliminere Hizbollah, men om Israel lukkast i å få i stand ei våpenkvile på sine eigne vilkår, om 1559 blir sett ut i livet og libanesiske troppar blir sett ut langs grensa, då er partiet ferdig: det blir ikkje noko behov for å integrere dei i hæren." Andre analytikarar og observatørar seier integrasjon er langt meir sannsynleg nå enn før 12. juli. "Etter åtaket," seier Goksel, "skyldar Hizbollah dette landet noko."

Hizbollah-kjennar og professor ved det amerikanske universitet i Kuwait er samd i den vurderinga. "Det er usannsynleg at Hizbollah vil halde fram åtak [over grensa] utan regional støtte," seier han. "Om dei gjør det, betyr det at einkvan i den militære leiinga i Hizbollah er blitt gal. Å forhandle fram ei løysing betyr enten å gi soldatane tilbake, eller å bytte dei ut mot libanesiske fangar og trekke seg 20-25 km tilbake frå grensa. Tomrommet vil bli fylt av ein dobbel barrière: ein forsterka internasjonal militær kontingent med den libanesiske hæren sett ut bak dei."

Enkelte tviler sjølvsagt på om denna løysinga er effektiv. Når alt kjem til alt, har Hizbollah framleis rakettar som kan nå djupt inn i Israel. Men trass i alt skrik om å forsvare borgarane sine, kan det vere nok for Israel. Ein trussel om åtak frå upresise Katusja-rakettar på israelske sivile vil ganske enkelt styrke oppfatningar ute i verda om at Hizbollah er ein terroristorganisasjon. Meir viktig er behovet for å gjøre slutt på at Islamsk motstand kan drepe og ta til fange israelske soldatar.

Det er verdt å legge merke til at i krigen fram til i dag har Hizbollah drepe fleire israelske soldatar enn sivile, og sett støkk i den stolte israelske marinen med rakettåtaket sitt på ein kanonbåt utanfor kysten av Beirut. Slikt et opp moralen til den israelske hæren og opinionen – som lever høgt på myten om den uovervinnelege israelske militærmakta. Viktigare er at åtaka aukar moralen til dei arabiske folka, med leiarar som gir etter for USA og Israel, og som trur at Israel er uslåeleg på slagmarka. Det som gir den israelske militærleiinga mest grunn til uro, er sjølvsagt den palestinske motstandsrørsla, som alt har vist seg som ivrige elevar som vil ta etter suksessen til Hizbollah.

Hovudspørsmålet som plagar analytikarane, er likevel ikkje om styrkane til Hizbollah vil bli integrerte i den libanesiske hæren, men om Libanon etter beleiringa vil vere så politisk stabilt at slike forhandlingar er mauleg. Det er meir truleg at dei sekteriske gruppene vil vere meir polarisert når alt er over.

Enkelte motstandarar av Hizbollah ser mangelen på samtalar med dei viktigaste politiske kreftene før operasjonane 12. juli nærmast som eit de facto kupp. Den følgande uønska konflikten med stormakta i regionen har øydelagt økonomien og forsøk etter krigen på å rehabilitere bildet av landet som ein liten europeisk kile i Midtausten.

Dei fleste sjiamuslimane i Libanon og andre som ikkje ser noko framtid for seg sjølv i Hariris nyliberale draum for Libanon, vil legge skulda på Israel for denne øydelegginga. Mange vil bli knytt ennå tettare til Hizbollah, særleg om velferden til fleirtalet av dei fordrivne blir liggande i hendene på det sosiale apparatet til partiet. "Politisk sett er ikkje spørsmålet om partiet er levedyktig, avhengig av internasjonale eller militære vurderingar," seier Hamzeh. "Det som betyr noko, er graden av støtte frå veljarane etter at konflikten er slutt – og det kan dra ut til august og etter det."

"Etter at detta er over, er det viktigaste spørsmålet om Libanon vil bli kasta tilbake i borgarkrig. Grunnlaget for det er ganske visst der. Spørsmålet er då om det internasjonale samfunnet i det heile tatt er interessert i om Libanon er stabilt eller ikkje. Sikkert er at Israel ikkje bryr seg om kva som går føre seg innanfor grensene i Libanon. Alt dei ønskar er at Hizbollah skal nøytraliserast militært – enten det betyr avvæpning eller å sette ein effektiv internasjonal og libanesisk buffer mellom dei militante og den israelske grensa."

"Me må vente og sjå om Iran og Syria er like likegyldige," held Hamzeh fram. "Syria har meir å tjene på at landet er kronisk ustabilt. Iran er ein mykje viktigare spelar og kan vere villig til å samarbeide indirekte med Amerika – slik som det er i Irak. Me må vente og sjå."

Dei viktigaste religiøse gruppene i Libanon

 

"Om ein forstår framandgjering som broten kommunikasjon mellom enkeltledd og heilskap, eller som avmakt overfor krefter ein ikkje forstår, så har kvinnene vore framandgjorde lenge, og i ein helt annan grad enn menn," skriv Eldrid Lunden i hovedfagsavhandlinga si frå 1972: Kvar gjekk Nora? Individualisme og kvinnesyn i tre norske drama. Vi gjengir her metodekapitelet i avhandlinga.

Eldrid Lunden er lyriker.
I 1996 ble hun Norges første professor i skrivekunst. Hun var med på å starte og har vært studieleder ved Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark siden 1982. Lunden var redaksjonsmedlem i tidsskriftet Profil i 1967-68.

Teksten trykkes med tillatelse fra forfatteren, og står i Kvifor måtte Nora gå? Nye essays og andre tekstar, Aschehoug 2004

---

 

Metodisk bakgrunn. Ei skisse

1. Tingleggjering

Omgrepa framandgjering og tingleggjering grip inn i kvarandre. Framandgjering er eit omgrep som vert nytta til å karakterisere medvitsutvikling under kapitalismen generelt, og i historisk samanheng blir det gjerne først knytt til Rousseau sitt namn. Tingleggjering, derimot, er eit omgrep Lukács nyttar om framandgjeringsprosessar under seinkapitalismen, når han analyserer tingverdas innverknad på mennesket og på medmenneskelege relasjonar.

Årsakene til framandgjering / tingleggjering meinte Lukács var å finne i marknadssystemet og den utforming dette har fått i den vestlege verda, særleg under framveksten av industrikapitalismen. Menneskja har etter kvart blitt i stand til å skape ei komplisert verd; samstundes opplever dei ofte denne verda som noe upersonleg, som noe som eksisterer ubunde av menneskeleg aktivitet. Det enkelte individ har kome i den situasjonen at det forstår lite eller ingenting av dei marknadsprosessane som arbeidet deira er ledd i. Sjølve arbeidsprosessen har også blitt uoversiktleg sidan arbeidet gjerne består av gjentaking av deloperasjonar. Dette kan medføre kommunikasjonsvanskar, ikkje berre mellom individ og samfunn, men òg menneskja imellom. Om folk kjenner seg isolerte, vert dei òg likegyldige til andre menneske. Sosial samhandling kan bli avløyst av forhandlingsrelasjonar der deltakarane opplever både seg sjølv og andre som brikker i eit spel, eller som varer i bytehandel. Livsverda til enkeltindividet blir dermed merkt av to tilsynelatande motsette tendensar i samfunnsutviklinga. På den eine sida ei "blind" binding til samfunnsmekanismane, på den andre sida til fragmentert forståing og isolering.

Om ein ser framandgjering som eit teikn på at mennesket kjenner seg avmektig overfor ein totalitet, er likevel dette ikkje noko særleg kjenneteikn for tilhøve under kapitalismen. Som t.d. Joachim Israel (1) har understreka, kan framandgjering generelt hevdast å vere ein nødvendig føresetnad for overskriding og utvikling. Det som Marx peika på, var at framandgjeringa under kapitalismen var av eit spesielt slag, dvs. at den var vanskeleg å gjennomskue på grunn av arbeidsdelinga i industrisamfunnet.

2. Tingleggjort medvit

Ein kan snakke om fleire typar reifikasjonsprosessar*. Ein kan snakke om sosiale prosessar og ein kan tale om kognitive prosessar. I ein sosiologisk samanheng kan ein analysere økonomiske og sosiale forhold som påverkar individet, og vidare tilhøvet mellom individ og samfunn. I ein psykologisk samanheng kan ein freiste å analysere individets relasjonar til ting og menneske, og endeleg kan ein analysere individets sjølforståing i eit samfunn som er merka av framandgjeringsprosessar. Det er dei to siste områda som det knyter seg sterkast interesse til i dette arbeidet.

Rousseau er rekna for å vere den første framandgjeringsfilosofen i nyare tid. Han kritiserte det framveksande industrisamfunnet, og han rådde mennesket til å bryte med den moderne sivilisasjonen og vende attende til eit ekte og sedeleg liv i naturen. Dette at mennesket er eigentleg godt, er ein gamal tanke. Det nye hos Rousseau er at han ser ut til å ønskje og tru at mennesket kan velje uskuld, dermed har han blitt eit slag katalysator for det ein kan kalle det "moderne" problematiske sjølmedvitet. Rousseau meinte at sanninga helst var å finne i det umiddelbare, i kjenslene, og at ein ved å setje si lit til kjenslene kunne oppnå kontakt med ei tapt uskuld, med det reine. Men som Hans Skjervheim har peika på:

"Ikkje den tapte naiviteten kjem attende, i staden vert han grunnleggjaren av noko heilt nytt i europeisk kultur: den moderne sentimentaliteten.

Dette er ikkje tilfeldig. Det umiddelbare forstår seg ikkje sjølv som umiddelbart, nettopp difor er det umiddelbart. Rousseau si dyrking av det umiddelbare er ikkje sjølv umiddelbar, kan ikkje vera det, fordi det umiddelbare ikkje kan dyrka seg sjølv utan å oppheva seg sjølv (…)" (2)

Dualismen hos Rousseau ser ut til å eksistere både på eit ytre og eit indre plan. Han oppfattar det eigentleg menneskelege som frittståande i forhold til samfunnet, og han viser også menneskets tilskodarhaldning til seg sjølv (og det Skjervheim kallar for middelbar umiddelbarheit). Trua på det subjektive og spontane som sete for sanning, samtidig som ein har objektiv tilskodarstatus i høve til seg sjølv, er to sider av same sak. Det er dualisme av dette slaget som seinare kom til å særmerkje positivismen og naturalismen. Ei slik splitta individ-samfunn forståing, og overføring av objektive naturvitskaplege metodar til studiet av mennesket, vil marxismen hevde er tingleggjort forståing. Det er nær samanheng mellom det å oppfatte samfunnet som noko eigenmektig og ugjennomtrengeleg, dvs. som naturprosess, og det å freiste å kartlegge dei objektive lovene samfunnet utviklar seg etter. Og det å måtte tilby sin eigen person som objekt på ein marknad, og det å måtte splitte livet sitt opp i ein privat og ein offentleg sektor, kan føre til at ein ser seg sjølv som både eit kalkulerande "eigentleg" menneske, og eit "for andre-menneske". (3)

Den marxistiske kritikken av samfunnsvitskapane inneber først og fremst ei påminning om det normative elementet i vitskapen. Om ein ynskjer å forstå samfunnet eller mennesket på "sine eigne" premissar, kan ein komme til å gi objektiv status til forhold som er maktbestemt og som ikkje let seg halde fast i objektive kategoriar. Vitskapen kjem dermed til å fungere tilslørande og konserverande. Dette gjeld ikkje minst psykologien. På same måte som ein kan sjå samfunnsprosessar som autonome og sjølforklåra, kan ein sjå avvikande og patologisk framferd, ikkje i sosialiseringssamanheng, men som individuelt og isolert. Det Yngvar Løchen har kalla "det diagnostiske samfunn", "låser" eigenskapar fast i individet, og dermed individet til den situasjonen det er i. Noe som for eksempel hindrar meiningsfull terapi og dekker over samfunnets ansvar for taparar.

3. Psykologismen

Den borgarlege samfunnsvitskapen, eller "sosiologismen", er iflg. Joachim Israel døme på ein tingleggjort tenkemåte. (4) Men han meiner også at den psykologiske motpolen ikkje nødvendigvis treng vere det. Psykologisme kan like godt vere døme på anti-reifiserande tenkemåtar, meinar han. For eksempel om ein hevdar at alle menneskelege handlingar er resultat av indre årsaker, eller om ein seier at all sosial aktivitet til sjuande og sist kan førast tilbake til mekanismar i den menneskelege psyke, eller natur. Då vil ein i tilfelle determinere mennesket til sin indre natur, sjølv om desse også er merkt av sosiale variablar.

Eg er ikkje sikker på om eg forstår kvifor Israel ser det som eksempel på anti-reifiserande tenkemåtar, eller kvifor han ser denne typen psykologisme som mindre tingleggjort enn til dømes behaviorismen. Det viktige må jo vere at ein i begge tilfelle ser individuell utvikling som uavhengig av samfunnet? Meir meiningsfullt er det når han deler opp psykologismen i to retningar, nærmare bestemt i det han kallar individualpsykologisme og sosialpsykologisme. Dette er tenkemåtar som vil vere rikeleg representert også i litteraturgranskinga. Medan individualpsykologisme vil særkjenne konservative forskarar, vil sosialpsykologismen gjere seg sterkast gjeldande hos dei radikale. Sosialpsykologismen er til dømes ein naturleg del av den historisk-biografiske metoden, og den kan kort karakteriserast som ei blanding av sosial avtrykksteori og abstrakt idealisme. I praksis kan dette gjerne innebere at ein tolkar, for eksempel ein romanperson, som "produkt" av miljøet så langt som ein maktar. Når dette naturleg nok ikkje strekk riktig til, løyser ein det gjenståande problemet ved å plassere det "djupt" i individet. Og så har ein truleg granska seg fram til det allmennmenneskelege. Her må eg straks legge til at det ikkje er meint som kritikk av metoden at den "granskar seg fram til det allmennmenneskelege". Eller at ein ikkje har funne ut kva dette eventuelt er. Ein dialektisk kritikk vil heller gå ut på at ein her har med ein metode å gjere som skil empiri (skinn) og djup sanning (vesen) frå kvarandre, og at ein såleis overser det prosessuelle ved den menneskelege røynda.

All menneskeleg "fremtredelse" inneber ein vesentlig anonym faktor. Men det tyder ikkje at det individuelle er "hinsides" empiri eller skinn. Tvert imot. Det anonyme verkeleggjer seg sjølv i det ytre som stadig er i forandring. Det sant menneskelege er korkje berre anonymt eller "reint" empirisk. Det er i det ytre, i "skinnet" og syner seg for oss som samanheng, som prosess.

4. Individets splitta sjølforståing. Eit identitetsproblem

Eg skal nå kort freiste å samanfatte ein identitetsproblematikk som Marx-inspirerte psykologar i dag meiner har nær samanheng med utviklinga i våre dagar (samfunnet i den monopolkapitalistiske fasen). Dessverre finst det ingen samanhengande framstillingar å referere til, men dei fragmenta som er å få tak i synest å ha relevans, ikkje berre for ein analyse av dei aktuelle teaterstykka i dette arbeidet, men også for litterær kritikk generelt. (5) Spørsmålet eg vil ta opp omfattar det ein kan kalle fragmentert røyndomsoppleving og vidare utvikling av ein personlegdomstype som til dømes Witold Gombrowicz ville kalle for "spelaren". (6) For enkeltindividet fører ei subjektiv og objektivert sjølforståing til det Skjervheim har kalla eit problematisk sjølmedvit. Vidare finn vi her ei årsak til det som populært vert kalla sosialt rollespel, eller presentasjon av falsk identitet. Sagt på ein enklare måte. Ei splitta sjølforståing vil kunne gjenkjennast i diagnoser av typen: "eg oppfører meg dumt, men er klokare enn som så", eller i moralsk opprusting av typen: "det er det indre som tel" (eventuelt: "det gjeld å halde fasaden") og til suksessformlar av typen: "Det er deg sjølv det kjem an på."

Nå vil det vere dei som hevdar at inn til eit visst punkt i utviklinga av liberalismen og kapitalismen, så kunne self made-formlane fungere positivt. Individualismen er på ein måte veleigna som oppkomling- og outsiderfilosofi, og under kapitalismens glansperiode (ca dei første hundre åra etter den franske revolusjonen) kunne tenkemåten medføre både auka sjølmedvit og betre levestandard for nær sagt alle i samfunnet. Men etter kvart som marknadskreftene akselerte og samfunnets ressursar kom på stadig færre hender, vart fleire og fleire avskorne frå å føle seg vellukka self made. Individualismen kom dermed ikkje berre til å fungere ideologisk, den kunne også få eit destruktivt innhald. Denne destruktiviteten vil kunne gjere seg gjeldande på fleire plan. Generelt fungerer den som ein splitt- og herskteknikk medan enkeltmennesket kan oppleve den som eit "indre" krav om sjølrealisering som automatisk må føre til tap. Menneskja i eit slikt samfunn kan komme til å oppleve livet som ein einaste lang degraderingsprosess fordi det dei opplever som ikkje berre ideelle, men også som rettmessige forventningar, må bli skuffa.

I ei "knapp" verd inneber individualistens kamp for sjølrealisering ein einaste stor kamp mot alle. Ein vellykka individualist kan svært ofte vere det same som ein vellykka imperialist, eller parasitt. I denne individualistiske skrua kjem det enkelte mennesket under dobbel eld. Det opplever eit indre moralsk krav om sjølrealisering – men dette kravet kan ikkje realiserast utan at det går ut over nokon. Og det er uheroisk å ikkje vere self made, eller sjøltilstrekkeleg, og det er umoralsk å bruke andre menneske som middel for seg sjølv. Dermed er grunnen lagd for det som Skjervheim kallar Machiavellismen, men som også kan kallast psykopatstrukturen i eit samfunn. (7)

I ein kamp som er trellens kamp mot trellen, og der det er like umoralsk å vise korleis ein vinn som å tape, må det nødvendigvis utviklast eit tosidig forhold: Løyning og manipulering. Om individualisten oppnår "opphøgde" posisjonar, må han løyne korleis han står, fordi han trakkar på andre. Eit anna og kanskje viktigare moment er at same kor mykje individualisten er one up til omgjevnadene, så får han problem med å feste lit til posisjonen sin. Noe som kan føre til at han trekker seg tilbake frå sosial samhandling eller at han privatiserer deler av sin person for å verne seg. Paradoksalt nok vil dette føre til at nettopp individualiseringsprosessen blir stansa. Isolert blir ingen nokon ting. Isolasjon kan medføre at medmenneskelege relasjonar vert avstumpa.

Kjensla av tap heng altså nøye saman med den splitta sjølforståinga. Individualismen er for den enkelte ein prosess, ikkje ein tilstand. Og sidan individualisten ser seg sjølv som noe genuint eksisterande i tydinga fråskild frå omverda, vil han komme i ein paradoksal situasjon. Han meiner det står han fritt å identifisere seg med handlingane sine om han ønskjer det. Han trur også at det eit menneske skjuler ikkje viser. Han kan privatisere seg. Han kan ha maske. Men individet er ikkje autonomt. Eller relasjonslaust. Då ville det i tilfelle vere tomt. Individet er avhengig av ei omverd for å bestemme seg sjølv som forskjelleg frå omverda. (8) Samtidig som individualisten må avskjere seg frå omverda for å kjenne seg sjøltilstrekkeleg, må han fylle seg med den same verda for å oppleve seg som verkeleg. Og dette dreiar seg då om ein "evig" tømme- og fylleprosess som gjer at individualisten aldri kan kjenne seg heilt mett, eller vellykka, eller stor nok. Livet kan bli ei vedvarande identitetskrise. Livskjensla til individualisten er ikkje først og fremst basert på å oppnå det eller det objektet, den eller den standard. Den er basert på ei kjensle av å vere tømt, samtidig som ein er undervegs for å få påfyll av det eigentlege livet. Livet som alltid er i morgon. Og dette er ein prosess som vert forstått som evolusjon sjølv om den berre fører til innkjøp av plenklippar nr. tre, eller til god bok nr. ti tusen.

Den "løynde" livsmåten inneber altså ein strategisk kampposisjon. I trellens kamp mot trellen kjennest det overmåte viktig å frålure andre deira innerste sanningar og dermed finne ut korleis dei vil handle. Dvs finne ut kor dyktige imperialistar dei er. Og denne kampmåten meistrar sjølsagt noen betre enn andre. Dei som er heilt lure kan til og med oppdage at det løner seg å vere open – for det er det ingen som trur på likevel. Men sjølv om ein er aldri så gåverik i dette spelet, er korta i vårt samfunn utdelt på ein slik måte at kampen blir totalt perspektivlaus. Den kan for dei aller fleste berre føre til kortsiktige fordelar. Dette er slik fordi indre motivering aldri let seg avsløre og halde fast. Motivasjonen er i rørsle, og særleg hos menneske som opplever seg jaga eller som sjølv jagar. Dessutan er spelereglane "frie", dvs anarkistiske og vilkårlege. Ein vellukka spelar må ikkje berre ha ei anarkistisk innstiling, han må vere impulsiv og subjektiv. Han er bunden til å meistre situasjonen her og nå for ikkje å bli vippa ut av spelet.

Spelaren kan derfor heller aldri bli noen god planleggjar i kritisk, overskridande forstand. Fordi subjektiv manipulering er både grunnlaget for, og fylgjene av, ein monopolitær maktstruktur i vårt samfunn, finn vi her ein viktig grunn til eit veksande abstrakt byråkrati, og til personleg demoralisering hos makthavarane. (9) Vidare finn ein truleg òg ei forklaring på den fragmenterte opplevingsverda til den "dårlege" spelaren, eller taparen, i dagens samfunn. (10)

5. Kvinneknekten og tingleggjeringa

Om ein forstår framandgjering som broten kommunikasjon mellom enkeltledd og heilskap, eller som avmakt overfor krefter ein ikkje forstår, så har kvinnene vore framandgjorde lenge, og i ein helt annan grad enn menn. Kvinna har vore mannens slave. Vidare har den verdien som knyter seg til henne, vore marknadsført på to ulike måtar, og som to ulike varer. Kvinna har vore billeg arbeidskraft samstundes som ho har hatt ein abstrakt verdi som ein godt kan kalle byteverdi.

Den abstrakte byteverdien er skapt av mannssamfunnets avsky for sin eigen træl, og er så godt som alltid den umodne mannens umodne ideal. Geir Brevik i Dag Solstads roman Irr Grønt! skildrar ei moderne utgåve av idealet slik:

"Frivillig underkastet hun seg mannen og hans bilde av kvinnen i skjønnhet og plikt. Hun utførte sin plikt, hun oppførte seg nøyaktig som andre sekretærer i sekretærverdenen, viste de same interesser, viste de same fremtidsplaner, gikk på den same måten, kledde seg etter det sammen mønster, vinket farvel på den samme måten, hilste, lo og snakket (…) Dette var hennes verden og hennes verden pekte mot bildet av Kvinnen." (11)

"Bildet av Kvinnen", det abstrakte kvinneidealet har alltid vore, og blir framleis, ført til torgs i smidige kategoriar av moralsk eller estetisk art. Forestillingane om das ewig Weibliche har alltid skift med marknadstilhøva ellers. I industrisamfunnet, og særleg i nyare tid, har det abstrakte idealet tilsynelatande blitt meir konkret, det er henta ned på jorda og blir presentert i utgåver som gjer at kvinner flest, ikkje berre overklassens kvinner, skal kunne strekke seg etter det. Men dette inneber knapt noe anna enn at idealet er blitt tingleggjort.

I dag eksisterer kategorien "kvinneverdi" på marknaden som to konkurrerande varer. Dette inneber eit urimeleg press på kvinner flest fordi dei abstrakte ideala blir framstilt som oppnåeleg viss ein berre er dyktig nok. Kvinneknekten, ute av stand til å gjennomskue samfunnets fridomsdrepande fridomsproduksjon, vil ofte kjempe ein desperat kamp for å fylle det merkantiliserte idealet. Sidan den abstrakte verdien "kvinne" tilsynelatande eksisterer på to plan samtidig, er store vanskar skapt for den enkelte til å sjå og gjere noe med sin knektestatus. Kvinnene blir tvinga til å resignere. I staden for å analysere heilskapen, forklarar ein sine eventuelle nederlag med faktorar som: feil mann, feil hus, feil arbeid osv. Sist, men ikkje minst: den doble marknadsføringa inneheld ein uhyre effektiv kontroll mot opprør. Eksempel: Om ein arbeidar streikar ulovleg, risikerer han jobben. Streikar ei kvinne, kan ein lett ta frå henne det som ho opplever som sitt menneskeverd. Hennar identitet som kvinne.

Denne kampen for identitet, for å bli verdifull, har ei mindre vulgær, verdikonservativ parallell i kvinner som vel å trekke seg tilbake for å verkeleggjere sitt innerste sanne eg. Dyrke og foredle subjektive tildriv i retning ekte morsrolle, eller ein eller annan verdifull kulturell aktivitet. Slik unngår ein å støyte saman med ei degraderande røynd, og dette er sjølsagt løysingar som er reservert dei øvre samfunnslaga. Det skal posisjon, pengar og "forståing" til viss eit verdifullt sjølbilde skal overvintre i ei kvinne i dag.

Å vilje kartlegge kvinners ufridom i eit generelt ufritt samfunn, kan fortone seg som komplisert. Kvinners veg til større fridom er, om ikkje lenger, så i alle langt meir flokete enn mennenes. Dette skuldast mange ting, men også det faktum at føydale undertrykkingsmekanismar har overlevd under kapitalismen. Ein viktig grunn til at kvinner finn seg i lågare løn enn menn er utvilsomt at dei oppfattar seg sjølv som eigentleg verdifulle. Framandgjeringa i slike oppfatningar er openberr, men det er mogelegvis for enkelt å slutte frå haldningar som dette at kvinna er meir framandgjort enn mannen i alle samanhengar. Kvinna er for eksempel i ein viss forstand verna for mye av den korrupsjon ein finn i deler av mannsverda.

I det føregåande har eg freista skissere noen grunndrag ved individualismen, og eg har peika på samfunnsmessige konsekvensar som særleg dei moderne samfunnsvitskapane meiner hefter ved ein individualistisk tenkemåte. Dei tre forfattarane som dette arbeidet vidare skal dreie seg om (Henrik Ibsen, Gunnar Heiberg og Helge Krogh, red.), er alle individualistar, og det har sjølsagt aldri vore nødvendig å vere marxist for å sjå det. Frå min synsstad er det temmeleg likegyldig å peike på at dramatikken til Ibsen, Heiberg og Krog er prega av ein individualistisk tenkemåte. Den kan truleg ikkje unngå å vere det. Men det konkrete innhaldet i denne individualismen er ikkje like sjølsagt. Dei enkelte verkanalysene tek derfor sikte på klårlegge nærmare korleis desse forfattarane ser og tolkar menneskeverd ut frå si særeigne tilknyting til individualismen.

---

Notar

1) Joachim Israel: Fremmedgørelse fra Marx til moderne sociologi, København 1969, side 31 [Attende]

2) Hans Skjervheim: Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon, Oslo 1964, side 23 [Attende]

3) Erving Goffmann: The Presentation of Self in Everyday Life, Anchor, N.Y. 1959, kap. VI [Attende]

4) Israel, op.cit, side 309 [Attende]

5) Svein Haugsgjerd: Nytt perspektiv på psykiatrien, Pax, 1970 [Attende]

6) Witold Gombrowicz: "Intervju med meg selv", Vinduet nr 3, 1968 [Attende]

7) Skjervheim, op.cit, side 77 [Attende]

8) Karl Marx: Samfunn og frihet. Essays. Red. Jon Elster, Pax 1965, side 97 [Attende]

9) Georg Lukács: Kunst og kapitalisme. Essays. Red. Bente Hansen, Gyldendal, København 1971, side 73-92 [Attende]

10) James M. Glass: "Schizophrenia and Perception. A Critique of the Liberal Theory of Externality". Inquiry 1-2 [Attende]

11) Dag Solstad: Irr Grønt!, Aschehoug 1969, side 80-81 [Attende]

* Reifikasjon betyr tingleggjering. [Attende]

 

Artikkelsamlingen i boka er foredrag holdt på konferansen Housework; Labour, Consumption, Agency i Rosendal i 2004. Dette er en del av forskningsprosjektet Between market and demography: The ideology and practice of modern housework ved Forum for sammenliknende historie ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Gro Hagemann. Forskningsprosjektet ville undersøke husarbeidet, dets innhold, sosiale og økonomiske betydning og utvikling og utøverne av det.

Gro Hagemann og Hege Roll-Hansen (red): Twentieth-century housewifes. Meanings and implications of unpaid work.
Unipub forlag 2005

---

Diskusjonene om omsorgsarbeidet er mest framtredende i dag, forhandlingene om menns økte ansvar for barn og eldre slektninger er et sentralt politisk spørsmål i kampen mellom kjønnene og i den offentlige debatten. Men husarbeidet er ikke borte i virkeligheten, bare mer i skyggen i debattene. På denne bakgrunn er det et spennende og viktig arbeid som framlegges i denne boka.

Redaktørene vil som feministene på 1960-70-tallet undersøke forholdet mellom privat og offentlig, individ og familie, arbeid, fritid og konsum, og mellom kjønnene.

Boka er delt i tre. Første del handler om interessekonflikter mellom grupper og kjønn, fordeling av ressurser og politiseringen av kvinnespørsmål. Andre del undersøker husmødrenes roller som konsumenter og konsumentmakt, mens tredje del tar opp forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid. Hvordan ulønnet arbeid er blitt kategorisert og målt.

Det vil føre for langt å gå inn på alle artiklene som spenner over svært omfattende og brede temaer, så jeg vil omtale noen av dem. Temaene i alle artiklene har berøringspunkter, og boka "henger" sammen på en utfyllende og spennende måte.

Husmødre og samfunnsborgere

Den første delen, "Forhandlinger om sosial rettferdighet", starter med Gro Hagemanns "Husmødre og samfunnsborgere". Hun har sett på skiftene i det politiske klimaet fra ca 1920 til 1970-årene når det gjelder gifte kvinners rett til arbeid, egne individuelle sosiale og politiske rettigheter.

Den radikale politiske holdningen i slutten av 1930-årene og de første årene etter andre verdenskrig, hvor utvidet demokrati og arbeid til alle var et samstemt mål for samfunnsutviklingen, blir avløst av en annen, mer borgerlig utvikling. Familieforsørgermodellen, med husmødre på heltid er den løsningen som velges. Gro Hagemann spør om det var altfor optimistisk og utopisk å tro at det var mulig for gifte kvinner å få både moderskapet og lønnet arbeid, individuelle skatt og sosiale rettigheter?

Feminister i fagbevegelsen, i venstrepartiene og kvinneorganisasjonene stod på for at kvinners, og særlig gifte kvinners individuelle rettigheter til arbeid og lik lønn skulle ha lik status som menn i de optimistiske åra. I 1946 samlet alle kvinneorganisasjonene i Norge seg i "Norske Kvinners Samarbeidsnemnd" om kravene knytta til både moderskapet og individuelle rettigheter for gifte kvinner. I ILO kjempet kvinnene for det samme og Åse Lionæs, leder i Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i etterkrigsårene, trekkes fram som en sterk og prinsipiell forsvarer av likestillingen mellom gifte kvinner og menn.

Var det uunngåelig at mannlige arbeidere og småbøndene ble prioritert når det gjaldt krav og rettigheter? De magre kårene i Norge etter fem års okkupasjon gav ikke rom for å innfri alle krav til sosiale reformer, men hvilke faktorer var avgjørende? Hvorfor var det en kontinuerlig mangel på kvinnelig arbeidskraft fra 1946 til 70-åra?

En blant flere faktorer var at det mannsdominerte LO hadde sterk motsand mot å legge til rette for deltidsarbeid. En annen at Arbeiderpartiets feminister var blitt mer opptatt av å finne løsninger på de vanskelige dag-til-dagproblemene.

Hagemann trekker inn DNA-regjeringens prioriteringer av å bygge nasjonal industri framfor produksjon av forbruksvarer (som Sovjetunionen etter revolusjonen), Norges tilnærming til USA, med Marshallhjelpen, opprettelsen av Nato, Verdensbanken og OEEC.

I et kvinnepolitisk perspektiv ser hun på den "Den kalde krigen" og USAs redsel for Sovjetunionens innflytelse internasjonalt. Med vektleggingen av borgelige familie- og kristne liberale verdier ville de demme opp for ideer om kollektive løsninger på eiendomsspørsmål, sosial omsorg og barnetilsyn. Hagemann understreker at det er nødvendig med mer forskning på feltet internasjonalt samarbeid og påvirkning osv. Men hun setter norsk kvinnepolitikk inn i en stor og spennende sammenheng.

Kortere åpningstider!

Inger Johnson ved Universitetet i Uppsala har studert dilemmaer og løsninger på deltid og heltid i den svenske detaljvarehandelen. Fagbevegelsens strategi for kvinners rett til arbeid, fagorganisering og sosiale retter, og samtidig ikke ville utfordre den mannlige fagbevegelsen? Kvinnenes ansvar for hus og hjem satte begrensninger for deres muligheter for heltidsarbeid og de ønsket seg deltid. I disse skjæringspunktene stod også arbeidsgiverne med krav om fleksibilitet og økte åpningstider. Og diskusjonene som begynte å få stor oppmerksomhet, fars ansvar for barnas omsorg. I denne situasjonen krevde "Handelsanställda förbund" blant annet kortere åpningstider!!!

Johnson undersøker hvorfor deltid ble en mye mer utbredt løsning på ønsket om lønnet arbeid for gifte kvinner i Sverige enn for eksempel i Norge.

Husmorfilmene

I andre del, "Consumers", undersøkes "Husmorfilmene" som kom til Norge i 1953 etter ide fra Sverige.

Husmorfilmene var en blanding av underholdning, opplysning og oppdraging til hvordan kvinner skulle "utdanne" seg til kvalifiserte, lykkelige og attraktive heltids husmødre, konsumenter og mødre. Anne Marit Myrstad, ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, har sett på bakgrunnen for budskapet i disse filmene, hvordan de ble distribuert og mottatt. Filmene endret etter hvert også noe på innholdet og la etter hvert mer vekt på kvinnenes ansvar for å være attraktive. Myrstad viser ved konkret å gå gjennom filmer i hele utgivelsesperioden fra 1953 til 1972 hvordan innholdet og budskapet i filmene endrer seg i takt med "forsyningssituasjonen" og framveksten av det borgelige kvinnesynet som Gro Hagemann tar opp i sin artikkel.

Den siste filmen som ble laget i 1972, Kjære Husmor, er viet salg av produkter som skal hjelpe husmødrene å unngå skam over skitne bad man ikke kan be gjester inn på for eksempel. Filmen promoterer videre hvor viktig det er for en moderne husmor med en moderne mann å være ren og proper og på den måten være til hjelp for han i hans karriere!

Artikkelen gir innsikt i det vell av krav som gifte kvinner skulle forholde seg til i denne perioden og som i dag kan gjenkjennes i normene for "vellykkethet", slank, pen, frisk osv.

Såpekrigen

Lilleborg fabrikker med Blenda som flaggskip vant såpekrigen med amerikanske "Procter and Gamble". I sin artikkel "Soap war!" forteller Ellen Cathrine Lund historien om strategi og teknikker de to fabrikantene gjorde bruk av i salgsframstøtene overfor norske husmødre. Lilleborg henvendte seg direkte til kvinnene, tok husmødrenes behov på alvor og brukte deres erfaringer når de utviklet og markedsførte såpe. De hadde bare kvinner i markedsføring og salg. Blant flere andre elementer var dette smart for Lilleborg og opplevelsen av å ha forbrukermakt og viktig kunnskap viktig for kvinnene.

Men uten at det eksplisitt står i artikkelen sitter undertegnede igjen med følelsen av at det sosialdemokratiske samfunnsansvaret ligger langt framme hos husmødrene, det var viktig å bygge norsk industri i denne perioden.

Melkestreiken

Nevnes må også Iselin Theisens korte og morsomme artikkel om melkestreiken i 1948. Knappe tider, med restriksjoner på nesten alle viktige varer. Alkohol og tobakk hadde fritt leide, men knapt noe kvinner sårt trengte for å gjøre hverdagens forsyningsstrev lettere. Og i denne situasjonen kom altså meierisamvirkets forslag om å sentralisere utsalgsstedene for melk. En voldsom debatt og tilslutt aksjon! Kvinnene vant gehør hos myndighetene og meierisamvirket måtte trekke planene tilbake.

Den forutgående diskusjonen om restriksjoner på varer førte også til at kvinnene igjen tok aktiv del i politikken (under krigen trakk kvinnene seg helt tilbake) og i 1947 var det flere kvinner enn menn som stemte ved kommunevalget.

Odda

Del tre starter med artikkelen om deltidsarbeidende husmødre i Odda i 1950-åra, som viser seg å være vanligere enn statistikkene over kvinners betalte arbeid forteller. Hilde Danielsens arbeid med å finne ut hvorfor og hvordan husmødre i arbeiderfamilier jobbet deltid inneholder blant annet tre konkrete historier. Om en som måtte skaffe ekstrainntekter fordi mannen drakk opp egen inntekt, om en som måtte skjøte til fordi mannens inntekt ikke holdt til alt. Begge disse forteller at de allikevel ikke fikk noen håndrekning fra mann eller barn med alle gjøremålene i huset. De er litt bitre i sin fortelling som rimelig er. Den tredje kvinnen forteller om mannen sin som gjerne tok sin del både av husarbeid og omsorg for barna. Jobbene disse kvinnene tok var gjerne rengjøring, kantine eller kaféjobber.

I May-Len Skilbreids artikkel om norske, ufaglærte kvinner i rengjøringsbransjen fra 1990-tallet får vi en innsiktsfull og grundig analyse av hvordan disse kvinnene gjør den lønnede jobben om til en forlengelse av sin husmoridentitet. Om hvordan de kjemper mot profesjonaliseringen av vaskejobben og gjør "ordneting" de ikke skal når det skal være profesjonelt. De mener seg kvalifisert for jobben av naturlige grunner; kjønn og erfaring. Sjøl om hjertet blir stort og varmt av forsvar for disse kvinnene mens man leser, bringer artikkelforfatteren oss barskt ned på bakken. Og stiller spørsmål ved om de ikke samtidig gjør seg sjøl en bjørnetjeneste? Lav status og dårlig lønn er fremdeles kjennetegn ved denne bransjen. Ikke har de støtte verken hos fagforbund eller arbeidsgiver. Men er på god fot med kundene.

Hva hendte med husmoren? Og med husarbeidet?

Avslutningsvis tar Anne Trine Larsen fra Institutt for Kjønnsforskning i Århus for seg disse spørsmålene. Ideologien om heltidshusmoren var for nedadgående fra tidlig på 1970-tallet og så var husmoren og i Danmark. Argumentasjonen om at kvinnene tok arbeid av økonomiske årsaker alene, argumenterer hun mot ved å vise til at kvinnene fortsatte å være i arbeid også når den økonomiske krisa satte inn midt i 70-åra. Samme situasjon var det forresten også i Sverige og Norge. Hun legger vekt på den innflytelsen radikale feminister hadde når det gjelder endringene i synet på mannen som familieforsørger. Dette gjelder også kvinners selvstendighet og uavhengighet og derfor egen forsørgelse. Artikkelen tar opp mange spørsmål som var under heftig diskusjon og endring fra slutten av 1960-tallet i Danmark, som menns forhold til egne barn, måtte husarbeid være koblet til kjønn osv. osv.

Larsen gjør sammenlikninger mellom Danmark og andre nordiske og europeiske land og finner mye av den samme utviklingen. Men at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er større utenfor Danmark og at deltidsarbeid og fordeling av ansvar og arbeid i hjemmet og med barn ikke har endret seg så mye som i hennes hjemland.

Husmødrenes tid som heltidsarbeidere ser i ettertid ut til å ha vært et blaff i historien og derfor det som trengte forklaring. I knappe 15 år var det i de fleste vestlige land vanlig at gifte kvinner var heltidshusmødre utover den perioden de hadde små barn. Men det var et spørsmål om hvordan arbeidet ble definert, for eksempel i jordbruket og i en industriarbeiderfamilie og at det endret seg også over tid. Gifte kvinners rolle i arbeid utenfor hjemmet og i hjemmet er blitt endret i statistisk sammenheng flere ganger, noe særlig Silke Nunsinger gjør rede for i sin artikkel "Challenging statistics: Married women’s right to work in Germany and Sweden 1919-1939".

Heltidshusmoren ser ut til å ha vært en kort parentes i historien, men husarbeidet er her ennå. Og er gjenstand for forhandlinger mellom kjønnene og fremdeles plassert i familien. I Norge øker antallet hushjelper og aupairer. De er ofte ikke norske, har ofte dårlige arbeidsforhold, svart betaling og er ofte uten rettigheter både sosialt, økonomisk og politisk. Denne i vår tid voksende måten å løse "husmorknipa" på bør være en del av nye forskningsarbeider i dette feltet.

Taran Anne Sæther

Bøker om Palestina-konflikten er ikke akkurat mangelvare i våre dager. To av de mer interessante bidragene i så måte er Norman Finkelsteins Beyond Chutzpah – on the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History og Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace. På tross av at forfatternes utgangspunkt er milevidt fra hverandre bidrar begge på hver sin måte til forståelse av Palestina-konflikten både nasjonalt og internasjonalt.

Norman G Finkelstein: Beyond Chutzpah. On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History,
Verso Books 2005

Shlomo Ben-Ami: Scars of War, Wounds of Peace. The Israeli-Arab Tragedy,
Weidenfeld & Nicholson history 2005

---

Norman Finkelstein er både i Norge og internasjonalt trolig mest kjent for boka Holocaustindustrien, som har påført ham merkelapper både som "selvhatende jøde", "anti-semitt" og "holocaustfornekter" (på tross av at store deler av slekta hans ble utryddet i Hitlers konsentrasjonsleire). De reaksjonene som har kommet mot Beyond Chutzpah fortsetter i samme spor. Da Finkelstein nylig var i Norge, nektet eksempelvis det statlig finansierte Holocaustsenteret å møte ham i debatt, visstnok fordi han er "spekulativ" og "usaklig". Dette uten at dets representanter har vist seg i stand til å fortelle oss hvilke av de nærmere 400 fotnotene i Beyond Chutzpah som rettferdiggjør slike påstander.

Beyond Chutzpah er en spesiell bok i amerikansk historie. Det er sannsynligvis første gang i nyere tid at en guvernør har vært tvunget til å ta stilling til et akademisk verk. Alan Dershovitz, USAs kanskje fremste jurist, hvis bok The Case for Israel Finkelsteins bok er en kritikk av, klarte først å true det forlaget som egentlig skulle gi ut boka til å bryte kontrakten. Da University of California Press sa ja til å gi ut boka, ble de forsøkt presset på tilsvarende måte. I stedet for å gi etter valgte forlaget å sende saken videre til universitetsledelsen, og siden University of California er et statlig forlag, er det derfor i siste instans ingen ringere enn Arnold Schwarzenegger som sikret utgivelsen av denne boka. Etter dette skulle man tro at boka ville fanget en viss interesse, men det har ikke skjedd. Tvert imot, etter atNew York Times i kjent stil avfeide boka som "anti-semittisk", har den blitt fullstendig ihjeltiet av det etablerte kritikerkorpset i USA.

Boka er, som nevnt, rettet mot Dershovitz' bestselgende The Case for Israel, et klassisk eksempel på sionistisk propaganda, der Israel fremstilles som en eksemplarisk rettsstat, en varm forsvarer av menneskerettighetene og en fredselskende stat, som klarer å opprettholde det moderne liberaldemokratiske idealet på tross av at den er kringsatt av uforsonlige fiender. Punkt for punkt tilbakeviser Finkelstein disse påstandene, først og fremst gjennom å vise til rapporter fra organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem. Han viser også hvordan Dershovitz til stadighet motsier seg selv, og han kommer med flere eksempler på at han regelrett har kopiert deler av Joan Peters' bok From Times Immemoral, en bok først Finkelstein og siden også en rekke andre forskere har bevist at er bygd på oppkonstruerte data i den hensikt å bygge opp under et pro-sionistisk standpunkt.

For den som følger med på situasjonen i Palestina representerer ikke denne boka spesielt mye nytt. Det er imidlertid en konsentrert og ikke minst klar fremstilling av realitetene i konflikten. Den gir også mye ammunisjon til solidaritetsbevegelsen for palestinerne i form av henvisninger til entydige rapporter fra anerkjente menneskerettighetsinstitusjoner.

Beyond Chutzpah er nok først og fremst beregnet på et amerikansk marked. Dershovitz er ved siden av å ha vært forsvareren til O J Simpson kjent som en, i amerikansk forstand, liberaler og borgerrettighetsforsvarer. Nettopp fordi han ut fra dette nyter stor tillit, er det viktig at hans egentlige hensikt blir avslørt. Men også i Norge finnes det en "venstre"-sionistisk tendens. Norsk forum mot antisemittisme, som benytter seg av mange av de samme argumentene som Dershovitz, har for eksempel et godt samarbeid med Antirasistisk senter. Også blant lederne for Holocaustsenteret ser slike argumenter ut til å falle i god jord. Nettopp derfor er det grunn til å glede seg over at forlaget L.S.P. i løpet av året vil gi ut Beyond Chutzpah på norsk.

Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace er en helt annen type bok. Ben-Ami er i følge egne utsagn en "glødende sionist". Han er tidligere parlamentsmedlem i Israel, og var først minister for indre sikkerhet, senere utenriksminister under Ehud Barak, og tilhører venstresida i den grad det er mulig å snakke om den i israelsk politikk, duene i det israelske arbeiderpartiet. Han er også tidligere diplomat og historieprofessor, noe som gjør denne populærhistoriske fremstillingen av sionismens og Israels historie fra rundt 1920 til noe mer enn memoarer eller et partsinnlegg.

Boka er spennende å lese, ikke minst fordi forfatteren, med et kraftig forbehold for den perioden han selv satt med makten, er ærlig. I stedet for å presentere løgner a la Joan Peters om at Palestina nærmest var folketomt da de første jødiske nybyggerne kom, er han helt åpen på at sionismen for å etablere seg var avhengig av å drive etnisk rensing mot den palestinske befolkningen. Han er også helt klar på Israels krigerske karakter, og legger ikke skjul på at den israelske motviljen mot fred og kompromisser har vært den viktigste årsaken til den situasjonen som har rådd i området. Som sådan kan også Ben-Amis bok bidra fungere som en god introduksjon til de historiske omstendighetene rundt konflikten mellom Israel og araberne – både palestinerne og arabiske stater.

Det Ben-Ami fremfor alt viser, er at det er Israel selv som er arkitekten bak Israels politikk. I motsetning til påstandene fra både arabiske statsledere og enkelte krefter innenfor solidaritetsbevegelsen om at Israel først og fremst er et redskap i hendene på USA, viser Ben-Ami hvordan ulike israelske regjeringer har manøvrert i forhold til både USA og andre stater med den hensikt å sikre og utvide Eretz-Israel (det mytiske Stor-Israel). En interessant faktor han i så måte trekker frem, er hvordan de jødiske nybyggerne i årene før og under andre verdenskrig gikk inn i kyniske allianser med palestinske og arabiske overklassefamilier og på den måten bidro til å splitte det palestinske folket. Det er også interessant å lese hvordan Ben-Ami, som erfaren sionistisk diplomat, vurderer ulike fredsfremstøt som gjennom tidene har kommet fra Israel.

Det skal imidlertid sies at forfatteren, som deltakende forfattere flest, tenderer til å sette seg og sine i et spesielt godt lys. Mens han er klar i forhold til tidligere israelske statslederes uvilje til fred, fra Ben-Gurion til Nethanjahu, med et delvis unntak for Rabin i hans andre statsministerperiode (1992-95) og senere også Sharon, fremstiller han Ehud Barak ganske så utvetydig som en fredens mann. Svakheten kommer særlig godt frem når han tar for seg Camp David-forhandlingene i 2000, der han selv deltok. Her legger han nærmest hele ansvaret på Arafat. Også utover Camp David får Arafat svært dårlige skussmål. Han fremstilles nærmest som en religiøs fundamentalist, hvis eneste mål var personlig makt. Ben-Ami kan nok ha mye rett i at Arafat først og fremst var fedayine, og kanskje ikke så mye statsmann. Det er sikkert også mye annet å kritisere Arafat for, slik blant andre palestineren Edward Said gjorde i en rekke artikler. Men når Ben-Ami kritiserer Arafat for å ikke stoppe selvmordsbombere uten samtidig å nevne den vesentlige detaljen at han på det tidspunktet var beleiret av israelske styrker i Ramallah, så er det politikeren mer enn historikeren som kommer frem.

I likhet med sionister flest preges også Ben-Ami av en manglende forståelse av Israels rasistiske karakter. Han ser, og kritiserer, undertrykkelsesmønsteret, men han ser ikke hvordan den jødiske eksklusiviteten som staten Israel er fundamentert på, i seg selv bidrar til å opprettholde dette mønsteret. Derfor klarer han heller ikke å presentere noen løsning annet enn vage formuleringer om et nytt, mer rettferdig "veikart". Men nå er det heller ikke politikken som gjør Ben-Amis bok leseverdig. Det er fremfor alt det at boka forteller en historie som, med unntak av det som direkte og indirekte har å gjøre med Baraks regjeringstid (1999-2001), er uvanlig balansert og nøytralt. Visst, forfatteren erklærer seg indirekte som tilhenger av etnisk rensing. Men uansett hvor forkastelig et slikt synspunkt er, så er det for oss som solidariserer oss med det palestinske folket, hundre ganger bedre enn de mange sionistiske historiefortellingene som vrir på sannheten og sprer løgner.

Mathias Bismo

 

I 2005 kom Lars Ove Seljestad sin debutroman Blind ut på det norske bokmarkedet, og ble viet en oppmerksomhet få debutanter kan vise maken til. Det er en roman med politisk brodd og språklig råhet som skildrer desperasjon, ensomhet, svik og rotløshet med en sjelden treffsikkerhet. Hovedpersonen Geir Kinsarvik er plassert inn i en samfunnshistorisk, kulturhistorisk og individualpsykologisk ramme.

Lars Ove Seljestad: Blind
Cappelen, 2005

---

Klassereise før og nå

Klassereise ble begrepet som av mange ble knyttet opp mot boka. Geir Kinsarvik gjør sin klassereise ved å reise til Oslo for å studere. Han bestemmer seg for aldri å vende tilbake til Odda. Romanfiguren har dermed tydelige likhetstrekk med Arne Garborgs Daniel Braut i romanen Bondestudentar fra 1883. Daniel er bondesønnen som ønsker å bli teolog, og får økonomisk støtte fra velstående sambygdinger til å dra til Kristiania for å studere. Han har mindreverdighetskomplekser på grunn av sin bakgrunn som bondesønn, og utvikler etter hvert også et anstrengt forhold til faren. Daniel tar etter hvert avstand fra bondestanden, og forsøker blant annet å legge av seg dialekten, som han selv oppfatter som en hemsko. Han skifter etternavn, først fra Sørbraut til Olsen, senere til Braut.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik vil bort, opp og fram. De tar spranget fra sine røtter og hjemsteder til studentstatus i Oslo, der de begge mister og svikter seg selv. De framstilles med betydelig autoritetstro og mangel på selvtillit. Daniel Braut kunne gjøre sin klassereise ved hjelp av økonomisk bistand fra sambygdinger. For Geir Kinsarvik er det sosialdemokratiet som kommer til unnsetning, hvor en forespeiler arbeiderklassens barn utvikling og suksess gjennom utdanning. Statens lånekasse for utdanning er verktøyet som skal sørge for at alle får lik rett til utdanning, og universitetene bygges ut til masseinstitusjoner hvor alle skal kunne gå.

Sosialdemokratisk narrespill

Mens for eksempel Ingvar Ambjørnsens romanfigur Elling i sin reise gjennom livet støttet seg til Gro og hennes sosialdemokratiske prosjekt, framstilles Geir Kinsarvik som en fange av det samme prosjektet. I hans verden har det sosialdemokratiske prosjektet feilet. Kollektiv og sosialt fellesskap er erstattet med mobilitet og personlig tilpasningsevne. Samfunnsdeltakelse med felles forpliktelser er erstattet med konsum, og ansvar for egne individuelle valg.

I Blind inneholder denne individualiseringen to dimensjoner. På den ene siden skildringen av et lokalsamfunn som preges av nedleggelse av industri og fraflytting. Smelteverksovnene i Odda er stengt, og den gamle industriarbeiderkulturen er erstattet med markedsliberalismen i økonomien, politikken og kulturen. På den andre siden hvordan Geir Kinsarvik svikter kollektivet og solidaritetstanken med sin reise bort fra Odda og sin egen bakgrunn. Kinsarviks foreldre har en tradisjonell arbeiderklassebakgrunn – moren er renholder for smelteverksarbeiderne, og faren jobber ved smelteverket.

Idealet og virkeligheten i det sosialdemokratiske prosjektet skildres direkte, nærgående og til dels humoristisk i kapitlet «Fars tale». Her er det arbeideren som taler til sin kommende akademikersønn og uttrykker sin forakt mot boklig lærdom og de som forlater sin stand. Faren blir med dette det ideologiske motstykket til det Geir Kinsarvik streber mot, og sier til sin sønn at det å bryte opp og «gå ut av sin stand» uansett ikke er mulig. Faren sår tvil om den sosialdemokratiske drømmen er mulig. Uansett hvor mye Geir strever, så vil «borgerungane» alltid være ett hakk foran, og alltid ha noe å falle tilbake på, dersom drømmen om utdanning ikke går i oppfyllelse. «Fars tale» er slik sett en tydelig beskrivelse av det som kan sies å være klassereisens begrensning, og de båndene som hindrer en reell forflytning i klassestrukturen.

Oppbrudd

En reise innebærer oppbrudd. For Geir Kinsarvik blir utreisen noe han «må» gjøre. Etter vonde opplevelser i barndommens Odda gjør at han ser på det å reise bort som eneste løsning. Men samtidig er han knyttet til hjemplassen sin – noe av poenget med det å reise bort og «bli noe», er at han skal hjem og vise sine sambygdinger. Det ligger et element av hevn i hans reise. Slik sett er også boka en psykologisk roman på det individuelle planet. Geir Kinsarviks opplevelse av stygg mobbing på en klassefest på ungdomsskolen blir en skjellsettende opplevelse og kan forklare hans senere rotløshet.

Kinsarvik preges gjennom hele hans reise av at han ikke passer inn, han er rastløs, jager konstant videre. Han klarer ikke å knytte seg til de menneskene han møter, han bruker dem opp isteden. I sin ytterste konsekvens får Kinsarviks utilpasshet og rotløshet effekter også for hans forhold til kvinner. Boka inneholder et par stygge voldtektsskildringer, som synliggjør hans blindhet og vei mot nederlaget.

Er klassereise mulig?

Kan Kinsarviks rastløshet og manglende tilknytningsevne kobles til en endring fra et samfunn preget av fellesskapsverdier og likhet, til et nyliberalt samfunn med vektlegging av individuelle valg? Blind viser de individuelle valgenes begrensninger, og at de kan forstås i en ramme av samfunnsmessige strukturer. Det er både de materielle forholdene, men også de mer sosiale/kulturelle forholdene som legger begrensningene for hovedpersonen. Uansett om Geir klatrer gjennom det sosialdemokratiske utdanningssystemet, så vil han ikke nå helt opp. De kulturelle kodene og sosiale rammene fører til fremmedgjøring for Kinsarvik. Han kommer fra en industribygd og tilhører arbeiderklassen. Han har et annet språk enn de akademikerne han i stor grad vil møte på universitetet. Selv om alle formelt sett har like muligheter, vil ikke alle kunne bli like. «Du kan aldri bli som borgerungane,» sier faren. Kanskje kan de kulturelle kodene være en del av den akademiske elitens måte å holde på sine posisjoner på? Kulturell og sosial kapital er dermed sentrale perspektiver i lesningen av Blind.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik viser på hver sin måte at klassereisen er en reise i språk, samværsformer, fordommer og ambivalens. Bildet som tegnes av livsløpet til Kinsarvik er en sterk påminning om at sperrene Daniel Braut møtte i sin reise, enda er nærværende og aktuelle – mer enn 120 år etter.

Eirik Lund og Sigrid Angen

 

Buru-kvartetten består av bøkene Menneskenes jord, Et barn av alle nasjoner, Fotspor og Glasshus. I følgje bokomslaget blei bøkene til mens forfattaren sat i fangenskap i perioden 1969-79 under president Suharto i Indonesia.

Pramoedya Ananta Toer: Buru-kvartetten
Pax 2003 og 2004

---

Bøkene blei fortalt munnleg til medfangar og skrivne ned da han slepte ut. Bøkene blei forbodne i Indonesia kort tid etter utgjevinga, fordi dei skal ha spreidd marxistisk tenking.

Buru-kvartetten er fire bøker om romantikk, nasjonalisme, imperialisme og organisering i perioden før og etter 1900. Hovudpersonen i dei tre første bøkene er Raden Mas Minke, ein javanesisk ung mann av adelsslekt. Karakteren Minke er basert på ein historisk person. I Menneskenes jord går Minke på nederlandsk skule saman med nederlendarar og indoar, det var beteikninga dei bruka på folk med både europeiske og indonesiske anar. I denne perioden skjer det mykje i Indonesia, dei har blitt ei sukkerplantasje for Nederland, teknologien er i rivande utvikling med framvekst av jernbane og presse, andre folk gjer opprør mot kolonimaktene og rykte om denne motstanden spreier seg ved hjelp av den nye teknologien.

Tetralogien følgjer den politiske og personlege utviklinga til Minke. Den politiske utviklinga hans startar med at han ser liding og undertrykking og har behov for å fortelja om det. Han leverer artiklar til aviser og opplever at han sjølv og dei nærmaste blir undertrykt på grunn av verksemda hans. Privatlivet hans blir prega av sterke kvinner, mora ynskjer at han skal ta vare på tradisjonane, mora til kjærasten hans inspirerer han til å skriva og til å utdanna seg og til å visa motstand, kjærasten hans inspirerer han til å bli seg sjølv. Tetralogien er full av sterke kvinner. Forfattaren visar at dei har begrensa handlingsrom, men samtidig flytter dei både personlege og politiske grenser, og inspirerer Minke.

Bøkene følgjer analysane til Minke, frå å reagera på undertrykking til å forsøka å laga organisasjonar og aviser for å endra på undertrykkinga. Toer viser at inspirasjonskjeldene til folk i andre deler av verda ikkje berre er ideala frå den franske eller amerikanske revolusjonen, men opprøra dei får høyra om frå andre deler av den undertrykte verda. Minke blir inspirert av opprøra på Filippinane, og dei kinesiske organisasjonane. Men det nederlandske imperiet er ikkje interessert i opprørske innbyggjarar, og boka viser også klårt korleis kolonistyret undertrykte innbyggjarane.

 

Ingrid Baltzersen

Forskningsrapporten Fremmer EU freden? er ei einmannsutgreiing skrive av Jan Øberg, freds- og framtidsforskar og direktør for forskningsstiftinga TFF, www.transnational.org, i Lund, Sverige. Rapporten er skrive på oppdrag av den sterkt EU-kritiske danske tenkjetanken NyAgenda, www.nyagenda.dk, og er fritt tilgjengeleg i pdf-format.

Jan Øberg: Fremmer EU freden? Analyse, kritik og alternativer
Tænketanken NyAgenda, 2005

---

Rapporten tek føre seg omgrep, verdiar og målsetnader EU som institusjon har på eit overordna plan innanfor feltet fredsarbeid. Øberg går medvite ikkje inn på einskildproblem knytte til EU som "fredsprosjekt", men nyttar fleire døme i teksten for å eksemplifisera problem på eit generelt plan. Det er nyttig.

Øberg kritiserer EUs omtale av seg sjølv som eit fredsprosjekt. Kritikken går på to ting: For det fyrste at EU etter Øbergs meining legg opp til feil bruk av militære styrker for å oppnå målet om fred (side 4). For det andre at EU verkar å vera fullstendig umedvitne om kva type rolle dei leiande landa innanfor EU-samarbeidet har historisk sett spelt i verda. Både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Danmark, Spania, Portugal og Nederland har fortid som kolonimaktar. Heller ikkje har nokon av desse landa tenkt å gjera opp for seg for fortida si som koloniherre.

Dokumentene Øberg tek fatt i for å greia ut om EUs fredsarbeid, er framlegget til EU-grunnlov, som førebels er lagt på is etter nei til det i folkerøystingar i Nederland og Frankrike. I ljos av fire ulike dimensjonar av vald analyserer Øberg EUs fredspolitikk. Desse dimensjonane er:

• direkte vald (at ein aktør skadar ein annan)
• strukturell vald (at aktøren er eit system, til dømes ein stat)
• kulturell vald (at ein er overtydd om at sin eigen kultur er betre enn andre sin kultur og at ein difor må påtvinga andre sin eigen kultur)
• miljømessig vald (at ein oppfatter naturen og skaperverket utelukkande for å tilfredsstilla menneskeætta sine eigne naudsyn)

(Denne modellen innanfor fredsforskning vart i si tid utarbeidd av Johan Galtung i boka EF – en supermagt i verdenssamfundet frå 1973. Øberg tilrår å nytta denne boka for å skjøna EU-systemet, nesten 35 år etter at boka kom ut.)

Ut frå desse perspektiva gjev Øberg ei god og lettfatteleg utgreiing om kva problem EU-systemet har i dag for å skapa fred både i Europa og elles i verda. Det siste er nemleg eit av EUs overordna mål ifylgje EU sjølv. EU skal etter kva som står i EUs overordna tryggleiksstrategi (utarbeidd av Javier Solana i 2003) ikkje berre syta for eit fredeleg Europa, men også opptre som ein aktør for å skapa fred andre stadar i verda kor dette måtte vera naudsynt. Øberg påviser i rapporten sin at dette ved tidlegare tilfelle har vore så som så, mellom anna både på Balkan og i ulike afrikanske land. Dette er av di, meiner han, at EUs tenkjing om tryggleik og mangelen på oppgjer med eigen kolonial tradisjon hjå mange av dei leiande aktørane i EU-samarbeidet.

Det danske språket i rapporten er lettfatteleg og flyt fint også for lesarar som ikkje er vande med å lesa forskningsrapporter. I motsetnad til kva som er vanleg i dansk faglitteratur, etterstrebar også Øberg å finna danske omsetjingar av utanlandsk (engelsk) terminologi. Forfattaren gjer ein god jobb med å forklåra vanskelege omgrep slik at arbeidet hans skal bli spreidd best mogeleg. Og det er eit godt arbeid Øberg har gjort. Skal ein utsetja noko frå ein politisk synsvinkel, må det vera Øsergs klåre haldning mot nasjonalstaten. Dette diskuterer han ikkje i det heile, men markerer klårt sitt subjektive syn på nasjonalstaten si rolle i historia.

I dag er kan henda ordskiftet om tenestedirektivet den viktigaste einskildsaka for oss EU-motstandarar. Men det er samstundes viktig å kunna møta EU-tilhengjarane sine argument om EU som eit fredsprosjekt med konkrete analysar av EU og fredspolitikken deira. Difor er rapporten viktig for EU-motstandarar.

Jan Erik Skretteberg

Ebba Wergeland skriver innledningsvis i den helt ferske boka: "Dessverre finnes det ikke noe fag in skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper."" Desto viktigere er det at denne boka blir spredd og lest, siden den handler om nettopp dette – og er et kampskrift for dem som vil forandre til det bedre, ikke forandre for å ødelegge for folk.

Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen
Transit Forlag 2006

---

Forfatteren har skrevet en bok satt sammen av tidligere artikler – noen av dem har stått i Røde Fane – arbeidervernlover fra slutten av attenhundretallet og en lengre nyskrevet og oppdatert artikkel. For Rødt! sine lesere er det første kapitlet, "Moderne tider", god grunn nok til å skaffe seg boka. Det er nemlig ikke en historiebok hun har skrevet, men en bok som går rett inn i kampen om pensjon, arbeidsmiljø og arbeidstid – kort sagt: folkehelse.

Er det ikke merkelig at Victor Norman og andre markedstilhengere framstiller liberalisering og svekking av arbeidervernet som økt valgfrihet? Men de uttallige framstøtene fra kapitalens menn gjør noe med hodene på oss, språket vårt, ideologien. Wergeland skriver derimot: "For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og sist ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med spekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser."

På samme måte mener Wergeland det er med tenkinga rundt overtid: "Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste." Hun viser til historikeren Edvard Bull som sa: "De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

Arbeidstida er i fri flyt, bare det lages lokale avtaler. Det får også konsekvenser for søvn – og det er både velferd og sikkerhet. Forfatteren viser til en australsk undersøkelse av lokførere, der de fant at søvnmengden varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. "Startet hvilen på morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på syv til åtte timers søvn oppnådde de bare når de fikk seksten timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid." Alle som har jobbet skift eller turnus med nattevakt, kan skrive under på det.

Hvis det fortsatt er noen som tror på "arbeidslinja" til AP eller IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv), så les hva Ebba Wergeland skriver. De er like inkluderende som arbeids- og inkluderingsminister Hansens forhold til afghanske flyktninger. Hun er kjent for klare meldinger om sykefravær: "Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd."

På syttitallet var den nye, radikale ungdomsbevegelsen opptatt og forholdet mellom forskning, vitenskap og politikk. Ebba Wergeland åpner kapittelet "Om nødvendigheten av å blande fag og politikk", slik: "De fleste er klar over farene ved å blande fag og politikk. Den objektive, verdinøytrale legen blir gjerne lovprist som idealet, fra trygdekontor til forskningsråd. Men i hverdagen kan ingen unngå å blande. Og denne blandingen av fag og politikk er ikke bare nødvendig i betydningen uungåelig, men også i betydningen påkrevet, ønskelig.

Sterke partsinteresser kan forblinde, men også åpne for nye perspektiver. Politiske drakamper kan skape forutsetninger både for større helseulikheter og for bedre folkehelse – legeyrkets legitimitet avhenger av at legene tar helsa i forsvar, også når det kalles politikk."

Den nye boka til Ebba Wergeland er spesielt viktig for oss som har valgt side, for folkehelse og velferdsstat. Angrepene på dem som ikke har store bankkonto for å sikre pensjonsalderen, betale for å komme forbi sykehuskøene, har råd til å jobbe kortere dager uten lønnskompensasjon, er mange. Det trengs motkunnskap. Det er ikke sikkert at det kommer et fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper", på en stund.

 Erik Ness

Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?

Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006

---

Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.

Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.

Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.

Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.

Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.

Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.

Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)

Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.

 Jokke Netland

I boka Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order", et bilde tatt fra tysk mytologi, prøver Stefan Engel å beskrive hvordan internasjonal produksjon reorganiseres i dagens verden.

Stefan Engel: Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order"
Verlag Neuer Weg, 2003

---

Stefan Engel er til daglig partileder i MLPD, Tysklands marxist-leninistisk parti. Boka er som Engel, tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen. Det første som slo meg, var at dette var et spennende prosjekt, noe utenom det vanlige. For forfatteren begrenser seg ikke til å forsøke å beskrive forandringer i måten kapitalismen produserer og selger varer og tjenester på, men tar også for seg mange områder som blir påvirket av dette. Eksempler på dette er imperialisme, Kinas vekst, menneskehandel, miljøkriser og aids (!).

Problemet med en bok som skal ta for seg så mange temaer, er at forfatteren bør helst ha kunnskap om alle disse temaene. Når Engel skriver om omstillinger i tysk bilindustri, privatisering av tyske selskaper, fusjoner mellom de største firmaene i verden og monopolisering, da er han i sitt ess. Han viser overblikk og kunnskap, og forandringene settes i sammenheng. Denne sammenhengen krydres med sitater, mest fra Marx, Lenin og MLPDs egen "husfilosof" Willi Dickhut. For selvsagt er dette et forsøk på en marxistisk analyse av det overnevnte. Det er ikke noe tilsynelatende galt med Engels forsøk på å bruke det marxistisk analyseverktøyet på forandringer i kapitalismen.

Men etter hvert oppleves det noe forutsigbart, og måten marxismen brukes på som mekanisk og ortodoks. Her stemmer nemlig alt etter skjemaet, noe som får meg til å bli noe skeptisk. Har forfatteren valgt bort kilder som gir et annet bilde? Det er et naturlig spørsmål å stille seg, når alt ser ut til å stemme etter boka. Av og til ser det ut til at Engel har tatt med for eksempel en tabell for å føre bevis for noe han hevder, selv om tabellen antagelig er basert på dårlig datamateriale. Et slikt eksempel er oversikten over lønninger i metallindustrien, der de tyske lønningene virker kunstig høye, mens lønningene i andre land, som Norge og Østerrike, virker kunstig lave. Kunne virkelig en østerriksk metallarbeider, i 1999, bare få 38 % av kjøpekraften per time i forhold til sin tyske kollega?

Et annet eksempel er når Engel under overskriften "Destruction of capital in the USA" hevder at 41,9 % av kapitalen gikk tapt mellom 24.03.2000 og 18.07.2002. Kilden er New York Times. Men New York Times hevder ikke at kapital ble ødelagt, den hevder at 41,9 % av aksjeverdien forsvant. Engel bruker konstant utrykket "market capitalization" når han snakker om ødeleggelse av kapital, men utrykket betyr bare hva alle aksjene i et selskap er verd på et gitt tidspunkt. Og som kjent er ikke alltid verdivurderingen som skjer på aksjebørsene, treffende for de faktiske verdiene. Kort sagt, når en aksjepris synker, kan dette like gjerne skyldes løse ryker, som en faktisk ødeleggelse av kapital. Disse tabellene som Engel bruker i boka, beviser altså ikke noen storstilt ødeleggelse av kapital. Det som er merkelig, er at Engel selv forteller oss at aksjekursene gjerne ikke gjenspeiler den virkelig verdien, flere steder i boka.

Dette med kilder varierer veldig i de forskjellige kapitelene i boka. Noen deler av stoffet er godt belagt, og ville (nesten) kommet seg gjennom en akademisk granskning. Men store deler av boka er for dårlig belagt, kildene mangler ofte. Dette betyr ikke nødvendighvis at det er feil, men at det er vel verd å kontrollere selv. Mest banalt blir det når det hevdes at det nok finnes bevis for at aids ble skapt av Pentagon, uten at det er noen konkrete argument eller kilder. Det grenser mer til konspirasjonsteorier enn noe annet. Heldigvis er sistnevnte episode et engangstilfelle.

Et annet problem er bokas lengde. Med sine over 500 sider er den en liten murstein. Men siden målet er å dekke over så mange forskjellige, blir noen av temaene noe tynt behandlet. Tyskland og tysk økonomi blir dog utførlig behandlet, kanskje noe i meste laget. En norsk (eller en annen ikke-tysk) leser kan gå lei denne bruken av tyske selskaper, tyske stedsnavn og tyske eksempler på privatisering. Siden boka også retter kraftig kritikk til forståelsen av imperialismen hos flere tyske politikere og partier, vil det være en fordel å ha noe kunnskap om tysk økonomi og politikk før man leser boka. Da vil man også ha en bakgrunn for å reflektere over om forfatterens betraktninger på indre tyske forhold faktisk stemmer.

Selv om jeg mener at man også bør være skeptisk til den "tyske delen", så er det nettopp denne delen som er den beste delen av boka. Forfatteren virker bedre oppdatert og har sikkert også innhentet informasjon fra partiets medlemmer rundt omkring i landet. Siden det ikke akkurat produseres mange bøker der en forsøker å analysere utviklingen i kapitalismen på verdensbasis med marxistiske briller, bør man berømme forfatteren for å ha prøvd. Selv om det er mye bra i de "ikke-tyske delene" også, kunne resultatet ha blitt så mye bedre hvis det hadde vært innhentet sakskunnskap fra medforfattere eller utvidet bruk av kilder. En annen sak er at jeg mener marxismen blir brukt mekanisk og at virkeligheten hele tiden skal forholde seg til teorien. Men selv den beste samfunnsvitenskapelige teori opplever gjerne at minst deler av virkeligheten avviker fra den. Med dette og kildekritikk ville altså boka etter mitt syn blitt mye bedre.

En bok med så mye å utsette på, er normalt ikke noe man anbefaler. Men i mangelen av noe bedre og fordi den dekker et tema revolusjonære bør være lære mer om, kan den likevel anbefales. For boka inneholder mye informasjon man sjeldent finner på et sted, spesielt om forandringer i produksjonsmåter og konkurransen mellom monopolene.

Arild Borgen

(Kapittel 9, "Den europeiske unionen som instrument for de internasjonale monopolene", er oversatt til norsk og finnes på www.akp.no/arkiv/eu/gotterdammerung.html.)

 

Boka som Rødt! gir ut i september handler om det som skjer når en av landets største skipsredere, toppledelsen i et fagforbund og statens kontrollører slutter å opptre uavhengig av hverandre. Disse tre partene utgjør et triangel. De skal samarbeide. Men de skal også ivareta ulike, og til dels helt motsatte interesser.

Erling Folkvord: Urent farvann – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten,
utgitt av Rødt!, september 2006

Bestillingsskjema

---

Hovedaktøren er Olav Nils Sunde, kapitalisten som selv forteller at han i siste øyeblikk ble berga fra økonomisk ruin i 1988 fordi ei konkurrerende bedrift i Tsjekkoslovakia ble ødelagt av ei ulykke.

I dag bruker Olav Nils Sunde statsstøtte og statlige særordninger som krykke. Rederiet hans heter Color Line. Økonomisk sett er det et statsrederi. Men Olav Nils Sunde er eier, med barna Camilla og Alexander som medeiere. De tre er blitt rike på de manges slit, svært rike.

Boka om Skagerraks gyldne triangel er skrevet i samarbeid med mange sjøfolk og som ei støtte til deres egen forsvarskamp mot denne rikmannsfamilien. Mange har slåss lenge og under vanskelige vilkår, blant annet fordi skipsreder Sunde har fått så god hjelp fra forbundsleder Erik Bratvold i Sjømannsforbundet.

Også på fergene i Skagerrak er det to slags folk: De mange som arbeider, og de få som snylter. Det er to slags tillitsvalgte også: De mange som stiller opp for arbeidskameratene sine, og de få som smisker for reder og skipsledelse.

Ubrukbar instruks

Mye kan gå galt når kontrollører tar i mot små gaver eller bestikkelser. Eller kanskje de bare glemmer det ansvaret de har? Ett eksempel er Skipskontrollens utsendte som kun stilte ett vilkår da en hyggelig kaptein forærte han ei ulovlig flaske tollfri whisky kvelden før han skulle kontrollere en livbåtøvelse. Fordi han ikke var glad i whisky, ba han om å få bytte til et annet brennevinsmerke.

Sløvsinnet hos sikkerhetsansvarlige i rederiet og hos kontrollørene, har gått så langt at de i løpet av sju år ikke oppdaga at et brannslukkingsanlegg hadde en feilaktig instruks som førte til at anlegget låste seg. De oppdaga det ikke før brannen i maskinrommet var et faktum. Da var det i seineste laget. Skipet hadde 1.167 passasjerer om bord.

Boka beskriver også litt av det som ble avdekka etter at en av kapteinene i Color Line seilte skuta på grunn med enda flere passasjerer om bord. Sjøfartskyndige og uavhengige granskere – som ikke var lønna verken av staten eller Veritas – kom om bord. Det første de oppdaga, var at Olav Nils Sunde lot kapteinen seile med en bruinstruks som ikke hadde blitt ajourført de siste 14 åra. Ingen hadde lagt merke til det heller.

Flere rettskafne og lojale ansatte og tillitsvalgte i Color Line har blitt sjikanert og plaga av sine overordnede. Rederiet strevde i fem år for å straffe en butikkekspeditør fordi han fulgte de reglene staten har fastsatt for taxfree-salget. Skipsrederen tjener jo færre millioner når disse reglene følges enn når reglene brytes.

"Tillitsmann kommer fra ordet tillit"

Misnøyen har ulma lenge blant Sjømannsforbundets medlemmer. En tømmermann på M/S Color Festival, som forlot forbundet for fire år sia, skrev en begrunnelse som ble delt ut til delegatene på landsmøtet i Tromsø i 2002. Han forklarte innledningsvis at han ville belyse hvordan han og flere andre var blitt behandla av forbundsstyremedlem Tommy Wedel, som også er styremedlem i rederiet og leder av Sjømannsforbundets tillitsvalgtutvalg i Color Line:

Grunnideen med forbundet var å stå sammen, for å oppnå rettigheter. Navnet tillitsmann kommer fra ordet tillit. En som representerer fellesskapets interesser, en som har tillit. Disse grunnleggende begrepene ser ut til å være fraværende hos Tommy Wedel. Ved henvendelse til Tommy Wedel ble man ofte møtt med det som jeg vil karakterisere som en hån mot grunnprinsippene. Man ble møtt med en arrogant, nedlatende holdning. Et medlem på Festival ble møtt med følgende svar på en henvendelse. (Vedkommende var forpleiningsassistent.): "Du er for dum til at jeg gidder å bruke tid på deg. Hadde du ikke vært så dum, så ville du hatt et annet arbeid, det må du skjønne selv også."

(…)

Jeg håper denne skammelig periode i Color Line og Norsk Sjømannsforbund snart er over, slik at jeg med flere kan melde oss inn igjen."

Dessverre tok ikke forbundsleder Bratvold denne meldinga på alvor. Utmeldingene har bare økt i antall. Men mange flere har blitt værende i Sjømannsforbundet og krever opprydding.

Forbundslederen bruker hemmelig-stemplet

I april satte forbundslederen hemmelig-stempel på en revisorrapport som beskriver litt av de lovløse forholdene rundt Sjømannsforbundets virke i Color Line. I arbeidet med boka har jeg fått kjennskap til rapportens innhold. Både sjøfolk og andre skal derfor få anledning til å lese hva det er forbundsleder Erik Bratvold er så redd for at medlemmene hans og offentligheten skal bli kjent med.

Det er ikke så uvanlig at bedriftseiere kjøper opp faglige tillitsvalgte. Noen få lar seg friste av fete honorarer eller tilbud om ordninger som gir mulighet til en annen livsstil enn arbeidskameratene har. Personer som en gang var dyktige tillitsvalgte, forandrer seg og blir overløpere. Noen bedrifter har bruk for slike overløpere. De er tillitsvalgte bare i navnet og ikke i gavnet.

For sjøfolk flest betyr dagens tilstander utrygghet. Color Line forlanger mer fleksibilitet: Lengre arbeidsdager, oppdeling av dagen i enda flere skift, kortere hviletid og utvisking av skillet mellom ulike fag. Color Line krever fleksibilitet helt til strikken ryker.

I september har Sjømannsforbundet landsmøte i Sandefjord og i oktober skal Rederiforbundet og Sjømannsforbundet forhandle om ny fergeoverenskomst.

Bestill boka her

 

Det er ikke noe rødgrønt regjeringsalternativ ved høstens stortingsvalg. Til det er Rød Valgallianse alt for små. Men det er et rødgrønt alternativ i opposisjon som både er for sosialisme, et bærekraftig miljø og gode velferdsordninger for vanlige folk. RV er det eneste partiet som kan bli valgt inn på det nye stortinget som er konsekvente i sin motstand mot at Norge er i krig – i flere fattige land, mot flere fattige folk.

Stem RV!

 

Er det et maktforhold mellom menn og kvinner? Hvilke følger har det om svaret er ja eller nei? Trengs det kvinnekamp mot undertrykking, eller trengs det et likestillingsarbeid der begge kjønn kvitter seg med innarbeidete kjønnsroller? Hvis menn ikke undertrykker kvinner, er det da noen menn å kjempe imot, og er det egentlig noen kvinnelige ofre?

Eli Aaby, Astrid Melheim, Turid Kjernlie og Jorun Gulbrandsen er med i AKPs kvinneutvalg.
Denne artikkelen bygger på en kollektiv innledning de fire forfatterne holdt på Rød sommerleir i 2005.

---

Det er mange spørsmål som bør stilles i kvinnekampen. Her er noen flere: Er det menn som er de viktigste nå for tida for å oppnå likestilling, og er det kvinnene som holder dem tilbake? Hva er familiens rolle? Er en større mannlig deltakelse i familien en forutsetning for et mer likestilt arbeids- og samfunnsliv? Kan kvinnefrigjøring oppnås mens det er kapitalisme og imperialisme? Hører undertrykking til samfunnets strukturer, eller har kvinner og menn individuell frihet til å legge av seg undertrykkende forhold? Er kvinneorganisering gammaldags?

I denne artikkelen tar vi opp:

• 1. Maktforholdet mellom kvinner og menn
• 2. Familiepremisset. Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?
• 3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp
• 4. Finnes kvinneundertrykkingas ofre?

1. Maktforholdet mellom kvinner og menn

I et innlegg for Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon 8. mars i år snakket direktøren for likestillingssentret, Long Litt Woon, om nødvendigheten av å revitalisere likestillingsprosjektet. Hun oppsummerer en seig treghet i norsk likestillingsarbeid. Med dette mener hun at arbeidet med å få opp kvinneandelen i fordelingen av makt og innflytelse i samfunnet går treigt. Hun vil tørke støvet av kjønnsmaktanalysen, og erkjenne interessekonflikter og strukturelle maktforskjeller mellom kjønnene. Hun sier det har vært en underkommunikasjon av maktperspektivet de siste åra, og at kampen for likestilling dermed har blitt ufarliggjort. Trinn to i det hun kaller likestillingsprosjektet, mener hun er å få inn menns stemmer. Og hun sier: "Revitalisering av likestillingsprosjektet krever samtidig at omsorg skal "avkjønnes" (Woon, 2005).

Vi tar utgangspunkt i likestillingsdirektørens utsagn, fordi vi syns hun setter ord på noen sentrale problemstillinger i den feministiske debatten i dag: Synliggjøring av kjønnsmaktordninga og menns deltakelse i likestillingsarbeidet. Med kjønnsmaktordninga forstår vi at det er et maktforhold mellom kvinner og menn, der menn er i maktposisjonen. Altså en konflikt, et over- og underordningsforhold. Hvordan forholde oss til kjønnsmaktordninga, – vil det å fokusere på denne bidra til å splitte kvinner og menn uten at det er nødvendig? Kan vi endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Til den første problemstillinga: Vi mener det er en tendens til å se bort fra maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet. For kvinnekampen er dette negativt. Det er en tydelig tendens å legge mindre vekt på, tilsløre eller fjerne den delen av opphavet til kvinneundertrykkinga som handler om menns makt over kvinner. Et resultat av det er at fokus flyttes fra kvinners kamp mot undertrykking til det å "slippe til menn". Et maktforhold med over- og underordning forlates i tenkninga. I stedet skapes et bilde av to vektskåler som gjennom samarbeid settes i balanse.

En vanlig tanke: Kvinnekampen er splittende

Denne tanken er ikke ny. I tider hvor kvinnekampen har hatt framgang, eller arbeiderklassen har vært pressa, har det vært en nokså alminnelig oppfatning blant sosialister, fra sosialdemokrater til revolusjonære, at særegen kvinneorganisering og kvinnekamp splitter arbeiderklassen og dermed er et hinder for arbeiderklassens kamp. Det har vært redsel for at kvinnekampen skulle overordnes klassekampen og at revolusjonære kvinner skulle bli forkjempere for ei klasseløs likestillingslinje i kvinnekampen. At kvinner og menn ville bruke kreftene til å slåss mot hverandre i stedet for å slåss sammen mot borgerskapet.

Det nye nå er at bekymringa for kvinnekampens og den særegne kvinneorganiseringas splittende betydning ikke ses i forhold til klassekampen. Nå er det ikke et klasseperspektiv, men et kjønnsperspektiv som legges til grunn. Det er en redsel for at menn skal skyves vekk og ikke ønske dem som allierte i kampen for kvinnefrigjøring.

Lønn har kjønn Kvinners lønn utgjør 86 % av menns (heltidsansatte) 44 % av de sysselsatte i Norge jobber deltid Lønnsgapet mellom kvinner og menn øker med alderen

Eksemplet 8. mars

På slutten av 1990-tallet var det jentene som kom fra Internasjonale sosialister som i noen år fremmet forslag på oppstartsmøtene for åttendemars-arrangementene om at menn måtte få være med i åttendemars-komiteen på lik linje med kvinner. Dette var et synspunkt som vant lite gehør. Ideen om at kampen for likestilling og full kvinnefrigjøring måtte være på kvinners premisser stod sterkt i det aktive kvinnepolitiske miljøet.

I dag vil mange, særlig unge jenter, mene at gutter/menn må få delta i åttendemars-komiteen. Det positive i at gutter/menn vil delta i kvinnekampen og være med å prege den internasjonale kvinnedagen, overskygger og får mange til å glemme at det vil gjøre noe med hvem sine premisser som skal ligge til grunn, hvem sine erfaringer og meninger som blir hørt og uttrykt. Det glemmes at de strukturene og maktforholdene som gjør kvinner underordnet menn i samfunnet, ikke forsvinner sjøl i arbeidet med kvinnedagen. En kan jo bare sammenligne parolene i førstemaitogene og i åttendemarstogene for å se at det er nødvendig med særorganisering for kvinner for å få fram kvinnekravene.

Usynliggjøring av menns vold

På Kvinnefrontens landsmøte i 2005 ble det vedtatt å forandre overskrifta i handlingsprogrammet fra "menns vold mot kvinner" til "vold mot kvinner". Det handler om det samme: Ikke plag menn. Det er lettere å snakke om vold mot kvinner uten å nevne dem som utøver volden, – menn. Da blir det kanskje litt mer ufarlig, litt mer abstrakt og litt greiere å ta det opp også der hvor menn er til stede. Den som snakker om menns vold og holder på at det er nødvendig for kvinnekampen med særegen kvinneorganisering, blir ofte oppfatta som ei sur, negativ kjerring. Det er jo så mange gutter og menn som verken slår eller voldtar, som kaller seg feminister og støtter kvinners krav fullt ut, og det er viktig å ikke såre deres følelser. Kvinner har lang tradisjon i unngå å slåss mot urettferdighet for ikke å såre menns følelser.

Men kampen for å gjøre menns vold synlig, er nødvendig for å få stoppa den. Sammenlikn med politiet. Når politiet beviselig driver med vold for eksempel i en demonstrasjon, sier alle "politivold", ikke demonstrasjonsvold eller demonstrantvold. Men når mannen er voldelig?

Fortsatt blir "familiebråk" og "familievold" brukt i politiet om situasjoner der mannen bruker vold mot kvinne og barn, og det er en kamp innad i politiet for å få disse begrepene vekk som beskrivende for slike forhold. I mediene er også "familievold" og "partnervold" et vanlig begrep. "Kvinnevold" også, når det menes mannens vold. Det er utrolig hvor vanskelig det er å sette bjella på katta: Mannsvold.

Vold mot kvinner Hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner voldtatt i Norge. I 2002 ble 681 voldtekter anmeldt. Samme år fikk bare 52 overgripere straffereaksjon. Hvert år overnatter 2.500 kvinner på krisesenter

Menn som kjøper kvinner

Det er også interessant å se hvordan mannen som kjøper kvinner, stort sett er totalt usynlige i debatter om hvordan handel med kvinner skal stoppes. Her er det sannsynligvis snakk om at en ikke vil ta fra mannen en mannsrettighet, nemlig å kjøpe en kvinnes kropp for at han skal kunne tilfredsstille seg sjøl seksuelt.

Menn inn på kvinners krisesenter?

At menn kommer i kriser, og at mange voldelige menn har nytte av terapi, vet vi. Men å likestille voldelige menn med voldsofrene, er et ekstremt uttrykk for tanken om at det ikke finnes noe kjønnsmaktforhold. Det er offisiell norsk politikk fra regjeringas side at det er fint at voldelige menn tas inn på krisesentrene, der kvinner og barn har søkt asyl for å komme unna voldelige menn. "Vi er alle i krise," er antakelig tankegangen. Heldigvis har Sekretariatet for krisesentrene tatt avstand fra dette.

Samfunnet vil ha voldelige menn

Menns vold forstås bedre når en har et klasse- og kjønnsmaktperspektiv. Kvinneforakten stikker djupt i samfunnet, ikke bare hos menn og gutter, den er faktisk ikke uvanlig blant kvinner heller. Reklame, musikkvideoer, film og porno er gode redskaper for å bygge denne forakten. Samtidig ønsker klassesamfunnet voldelige menn. Overklassen har sin økonomiske, politiske og juridiske makt, og for å forsvare den har de i alle land et voldsapparat i sin tjeneste: Politi- og militærvesen. Det må bestå av mennesker som er villige til å slåss og drepe. Det må de læres opp til, og det skjer fra gutter er helt små, gjennom leker, tegneserier, filmer og levende eksempler. Så vær ikke forundra over at menn slår kvinner.

Hva er "ekstremfeminisme"?

Etter at dokumentaren Könskriget ble vist på TV i Sverige, har et nytt ord blitt populært: Ekstremfeminisme. Hva som er definisjonen på ekstremfeminisme, er ikke så godt å si. Det kan virke som det ikke skal så mye til for å bli stemplet som ekstremfeminst. Å påpeke at det er menn som slår, at menn har makt og at vi lever i et patriarkat kan være nok. Budskapet er at ekstremfeministene står i veien for likestilling. De lager ødeleggende konflikter for samarbeidet om å lage likevekt mellom de to vektskålene. Dessuten er de mannshatere.

Å bli stempla som mannshater er en herskerteknikk som stopper mange jenter og kvinner i å holde på meningene sine, si ifra når de føler seg tråkka på, kjempe mot den undertrykkinga de opplever i sitt eget og andres liv. Derfor er det slitsomt og vanskelig å si nei til gutter og menn som så gjerne vil støtte kvinnekampen ved å være med i åttendemarskomiteen. Derfor kan det virke besnærende å tenke mindre særorganisering for kvinner og legge kjønnsmaktperspektivet til side. Ikke minst fordi det er de samme guttene og mennene du skal ha som venner, kjærester og politiske kamerater.

"Mannshat"

Små og store bevegelser av kvinner er opp gjennom historia blitt forklart som uttrykk for mannshat. Kampen for kvinners stemmerett, rett til å ha lønnsarbeid, prevensjon, trygge aborter, kamp mot mannsvold, mannens kjøp av kvinners kropp, kamp for barnehager og mot porno, – det handler visstnok om mannshat alt sammen. To år etter den seierrike abortkampen i 1978 kom det igjen påstander om mannshat i kvinnekampen, denne gang fra kvinner innafor bevegelsen. Det førte til boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen. Den er skrevet at 13 kvinner, og er til å bli klokere av. Der skriver redaktør Birgit Bjerk: "Hva er kjønnskamp? Det er å utfordre menns dominans over kvinner. Det er å påpeke, tydeliggjøre og slåss mot den makt menn har i kraft av sitt kjønn – fordi de er menn. Ikke fordi de er født menn, men fordi samfunnet har strukturer (økonomiske, sosiale og ideologiske) som opprettholder menns dominans, gir menn makt. Kjønnskampen retter seg både mot enkeltmenn og menn som gruppe. Det er en kamp for kvinners interesser der menns interesser ikke samsvarer med kvinners."

Påstanden om at kvinnekamp er et uttrykk for mannshat, er et forsøk på å få kvinner til å slutte å kritisere menn og mannsmakt. Det er jo så usivilisert å hate. Og så finne på å hate menn? Antakelig finner det dominerende kjønnet det uforståelig og forunderlig at noen kan hate dem og makta deres. Mang en konge har det nok på samme vis.

"Med mannehater-argumentet klarer i alle fall menn å sette seg sjøl i sentrum for debatten og oppmerksomheten," skriver Unni Rustad i boka. Astrid Brekken samme sted: "Når vi arbeider med slike område som incest, valdtekt, kvinnemishandling – med kvinners og barns rett til å leva eit liv fritt for vald, tvang og overgrep, blir skuldingar om mannshat uinteressante. Det er forsøk på avsporing, og bør møtast med eit skuldertrekk."

Det er for lite aggresjon!

Det bekymringsfulle er at det ikke er mer hat mot menn og patriarkat på grunn av deres makt, forrang og alt det fæle de gjør mot jenter og kvinner. Kvinner forsøker å svelge sin frustrasjon og sitt raseri for ikke å skape konflikt, dessuten er det jo synd på mannen, … dette er den maktesløses tilpasning. Men når raseriet får utløp i felles forståelse og organiserte handlinger, kan det bli en vidunderlig kraft.

Hvorfor virker påstanden om mannshat, slik at kvinner blir defensive og unnskylder seg? ("Jeg er ingen mannshater, altså, men jeg synes Anette Sagen må få hoppe." "Jeg er ingen rødstrømpe, altså, men jeg synes ikke det er riktig å miste jobben fordi jeg var gravid."). Hvorfor blir ofte kvinnesakskvinner karikert i tegninger som stygge og frastøtende? Det er straffa. Budskapet er: Vi, det herskende kjønn, synes du er stygg. Du er ikke et seksualobjekt for oss menn. Du får ingen mann, noe som sjølsagt er det fremste målet for enhver normal kvinne. Det er derfor du driver med den kvinnekampen, du lar nemlig din frustrasjon over at ingen vil ha deg, gå over i et hat mot menn. Din "kvinnekamp" er bare uttrykk for en vraket kvinnes hat. Er det like greit for alle å utsette seg for denne straffa?

"Det er kvinner som har makt"

I boka Vaffelhjerter i kjærlighetens navn av Runar Døving skriver han om det han kaller kvinners hjemlige makt. At kvinner bestemmer over og har kunnskap om innredning og gode gardininnkjøp, framstilles som en del av kvinners makt. At kvinner opprettholder flest sosiale relasjoner ved samlivsbrudd, at de drikker mindre enn menn og lever lenger, mener han tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre og at det gir kvinner makt. Vi tenker, – joda. Kvinner danderer rom med gardiner og blomstervaser, og venninner har de også. Men hvis det er makt i et parforhold en er ute etter, er det lurere å tjene dobbelt så mye som den andre, enn å bruke sju ganger så mye tid på å vaske og brette tøy …

2. Familiepremisset

Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?

Det pågår en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rolla den spiller. Dessuten tillegges familien en enorm forandringsmakt. At ei kristenkonservativ regjering velger familieretta tiltak som likestillingstiltak, er kanskje ikke rart. Men er ikke tankegangen akseptert som den store sannheten alle er enig i?

Familien som samlivsarena er blitt et viktig område for borgerlig propaganda. I regjeringas familiemelding fra 2003 ble det uttrykt bekymring over at færre giftet seg og at skilsmissetallene igjen var økende. Tall fra 2003 viser en nedgang i antall inngåtte ekteskap fra året før, og tallet er nå omtrent som på midten av 1990-tallet. Nedgangen har ikke vært dramatisk. Tiltakene for å styrke familien har derimot vært betydelige. Samlivsformer som ikke er knytta til det tradisjonelle, heterofile ekteskapet, er i betydelig grad lovregulert og sidestilt med det. Partnerskapsloven og regulering av samboerforhold er eksempler. Partnerskapsloven sier i korthet at "bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere". Regulering av samboerskap gir nå samboere rett til arv (hvis felles barn eller samboerskap mer enn 5 år), rett til å sitte i uskiftet bo (hvis felles barn), farskap må ikke lenger godkjennes av mor, felles foreldreansvar, krav om obligatorisk megling ved samlivsbrudd (hvis felles barn), vurderes samlet i forhold til økonomisk sosialhjelp. Samlivsformer som kunne representert et alternativ til familien legges altså inn under folden, og familiepremisset styrkes. Det er vanskelig å kunne velge vekk koblinga mellom kjærlighet og penger.

Familiefokus i kvinnekampen

De siste åra har det vært mye fokus på familien i den norske kvinnekampen. Forslag om tvungen delt omsorg, diskusjoner om de nye barnebidragsreglene, diskusjoner om betydningen av biologisk farskap, kjønnsnøytral ekteskapslov, forslag om utvidet fødselspermisjon og økt fedrekvote. Tenkninga som har ligget til grunn, har vært å styrke den biologiske farens rettigheter og posisjon. (Hele dette komplekset fortjener en grundig behandling, som vi ikke får prioritert i denne omgangen.)

Ett er sikkert: Parolen om å tømme familien for oppgaver og oppløse den som økonomisk enhet, er ikke den parolen kvinnebevegelsen roper høyest for tida. Hvorfor denne nye interessen for familien i et likestillingsperspektiv?

Mannsforskeren Michael Kimmel (sosiolog fra USA) sier at en av de største utfordringene likestillingsprosjektet står overfor i dag er spørsmålet om hvordan motivere menn i likestillingskampen (Woon, 2005). Og flere konkluderer med at det er farsrollen som er den beste inngangsporten for menns aktive deltakelse i likestillingsarbeidet. Mannsforskninga i Norge representert med for eksempel Runar Døving og Jørgen Lorentzen vier mye oppmerksomhet til nettopp farskapet og familiearenaen.

"Send mannen hjem"

En viktig del av den offisielle likestillingspolitikken til regjeringa (og ledelsen i Arbeiderpartiet), "statslinja", kan med en spissformulering sammenfattes i oppfordringa "send mannen hjem". Han skal delvis kjærlig presses til det. Delvis blir det mer enn antyda at kvinner må slutte å stenge ham ute fra alle familieoppgavene han gjerne vil påta seg. Det at mannen er mer hjemme, vil ha store konsekvenser for likestillinga i hele samfunnet og arbeidslivet, mener de.

SV må ha en veldig tro på familiens og mannens makt i så måte. Partiet har vedtatt som sitt syn at fødselspermisjonen skal deles slik at ni uker er forbeholdt moren og nesten fire måneder forbeholdt faren. Så kan de dele resten som de vil.

Kvinnefronten begrunner sitt ønske om økt fedrekvote fra fire uker til fire måneder slik: "En slik endring fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet, som kommer blant annet som følge av at kvinner tar det meste av fødselspermisjonen." (Vedtak KF-landsmøtet 2005.) Altså tenker man seg at endringer i familien vil føre til større samfunnsmessige endringer, der kvinner er mer likestilt menn, til og med "fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet".

Rød Ungdom sier: "Å legge større del av ansvaret for barneomsorg på fedrene vil bidra til at det blir lettere å bryte med mannsrollen." (Fundamental feminisme, 2004.) Vi er enig i at fedre kan gjøre nesten alt kvinner kan, og at det er viktig at også menn rydder, vasker, handler og tar ansvar for barna. Men spørsmålet er: Kan vi virkelig endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Judogrep?

Å finne en partner, inngå partnerskap, ekteskap eller samboerskap, for deretter å bli biologisk forelder er nok noe de fleste ønsker seg. Det er et tegn på vellykkethet. Sjøl om vi aksepterer singelliv, alternative felleskapsordninger og samlivsformer som bokollektiv og vennefamilier, knytter vi vel slike valg til midlertidige ordninger og ikke permanente valg. Vi knytter fortsatt lykke til partner, barn og familie.

Den feministiske kampen krever på mange måter stor tålmodighet. Kvinner oppnår seire og opplever tilbakeslag. Mange sider ved kvinneundertrykkinga kan til tider fortone seg som uforanderlig for den enkelte jente/kvinne. Noen og enhver av oss kan få en trang til å finne en snarvei, – eller ta et overraskende judogrep på kvinneundertrykkinga. Er det dette som gjør at regjeringas "familiepremiss" blir så kritikkløst mottatt?

Familien kan fortone seg som en mer håndterlig enhet med hensyn til å få til endring mellom kjønnene. Her er det hun, kjæresten og ungene som rår. Hvis de velger annerledes, og hvis mange nok dyttes i retning av å velge annerledes, så vil vel kjønnsmaktordninga forsvinne?

Familiens rolle er skjult

Vi deler ikke en slik tro på at endringer internt i den enkelte familie vil føre til et likestilt samfunn eller oppheve kjønnsmaktordninga. Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige, og arenaen der reproduksjon av arbeidskrafta ivaretas. Mat, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi enn menns, fordi kvinner ikke er forsørgere, men delvis blir forsørga. Dette gjelder kvinner som gruppe uavhengig av sivil status. I boka Søstre, kamerater! fra 1987 skriver Kjersti Ericsson at familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. Familieorganiseringa er innvevd i kapitalismen og befester menns makt over kvinner og barn. (Vi skriver mer om familien seinere i artikkelen.)

Svekk familiens betydning

Med en sånn forståelse av familien fremstår prosjektet med å endre kjønnsmaktordninga i familien som minst like vanskelig som å endre kjønnsmaktordninga i samfunnet. Fordi familien er en del av den kapitalistiske strukturen, så er det de samme kreftene vi må slåss mot, enten vi velger å ha fokus på kjønnsmaktordninga i familien eller i samfunnet. En kamp som har fokuset på familien, tror vi er dømt til å mislykkes. Seire her vil være preget av en likestillingsideologi som styrker familien. For eksempel "Send mannen hjem". Det er gjennom å endre strukturene vi skaper vilkår for endring av samliv, – ikke motsatt. Revolusjonær familiepolitikk må handle om å gjøre livet bedre for folk flest, samtidig som vi svekker familien gjennom å tømme den for oppgaver. Økonomisk sjølstendighet for kvinner og barn vil oppheve grunnlaget for familien som forsørgingssystem, og er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Heving av kvinnelønna, sekstimersdag, barnehager til alle barn fra de er små, at andre enn mor og far kan ha omsorg og permisjonsrettigheter for å støtte barn, er eksempler på tiltak som vil bidra til å svekke familiens betydning.

Mange opplever det truende å snakke om å svekke familiens betydning. Det er i familien mange av oss har våre nære relasjoner, det er der vi har medmennesker som står last og brast med oss, og der vi ikke trenger å forstille oss. Men angrep på familien er ikke et angrep på nære relasjoner. Tvert imot: Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige kår fordi den knytter kjærlighet og underordning tett sammen.

Fra samfunn til familie

Før inngangen til 1970-tallet var det svært uvanlig å se menn som trilla barnevogn. Pionerene ble ikke forskåna for hån fra en del miljøer. De var positive eksempler, og de er viktige. I dag er det ingen som blunker når menn er ute med barnevogna. Årsaken til endringa var det som skjedde ute i samfunnet, ikke inne i familien. I løpet av 70-tallet ble en halv million kvinner trukket inn i lønnsarbeid, mange unge med barn. På den tida var deltid og fleksitid ikke vanlig, barnehager ble sett på som et støtteapparat for nødstilte mødre som "var nødt til å jobbe", og det var veldig få av dem. Derfor utvikla det seg en stor bevegelse for barnehager ("Gratis daghjem til alle barn!"). Det var helt umulig å unngå at faren nå og da måtte bringe eller hente barn. Det måtte bare skje. Slik førte kvinnenes sterkt økende yrkesdeltakelse til endringer i oppførsel i familiene og til endra holdninger i hele samfunnet. Endringer i samfunnet fører til endringer i familien.

Familie er ikke et naturgitt fenomen. Den er oppstått under bestemte historiske vilkår, og vil forsvinne under andre vilkår.

3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp

Det er viktig å se klasseforholdas betydning for å kunne oppnå noe i kampen for kvinnefrigjøring. Kvinneundertrykkinga har en felles historie med utviklinga av overklasse og underklasse. Det går ikke an å fjerne kvinneundertrykking, klasseundertrykking og nasjonal undertrykking fra kapitalismen og imperialismen. Det er som suppe: Det går ikke an å plukke ut tomatpuré, vann, melk og krydder etter at suppa er kokt til suppe.

Det er lurt å studere historia og samfunnet for å vite hvordan en kan vinne framgang i kvinnekampen, og hva som er vilkåra for kvinnefrigjøring.

Kvinneundertrykkinga er ny

Historia om utviklinga av menneskesamfunnet kan fortelle oss hvordan undertrykking oppstod og hvordan den kan oppheves. Kvinnene har ikke alltid vært undertrykt, og barnefødsler har ikke hemma kvinnene i arbeid og samfunnsliv. I flere hundre tusen år levde menneskene i samfunn uten klasser. De var samlere og jegere og hadde faste boplasser. For titusen år sida begynte et utvikla jordbruk flere steder i verden. Dette skapte et overskudd av mat som utvikla klasseskiller. Dette var tida for kvinnenes verdenshistoriske nederlag.

Kvinnene dominerte

Før klassesamfunnets tid: Kvinnenes arbeid var det viktigste for å skaffe mat og andre livsnødvendigheter. Dette førte til at kvinnene hadde den dominerende posisjonen i samfunnet. Det var ikke bare barnefødslene som gav dem høy stilling, men arbeidet. I jakta på mat til avkommet, utvikla kvinnene redskaper og metoder som skapte det første sosiale menneskesamfunnet. Hakkestokk og gravestokk, foredling av frø, de fanga småvilt i snarer, annet som kunne spises, fikk kunnskaper i botanikk og medisin, utvikla pottemakeri, brukte ilden, lagde teknologi for oppbevaring av mat, behandling av skinn og husbygging, utvikla språket (pga samarbeid).

Kvinnene tok ansvaret for barna sammen. Det var ikke viktig hvem som hadde født dem. Alle kvinner var mødre. Faktisk var også alle menn fedre. Mennene levde i brorskap, det vil si de samarbeida om det som var deres oppgaver. De tok ansvaret for barna i fellesskap også. Hvordan barna ble laget var ikke kjent. Det var ingen monogam tosomhetens familie. Foreldreskapet var sosialt, ikke biologisk. Menneskene delte alt og tok ansvar for alle fra fødsel til grav. Idyll? Nei. Brutalitet, knapphet på mat, slit – det leser vi om. Men mannen som sjef? Nei.

Samfunnet var for fattig til at noen kunne få mer enn andre og lage klasseskiller. Kvinnene hadde den viktigste stillinga fordi de var hovedprodusentene av livets nødvendigheter, såvel som skapere av nytt liv.

Ekteskapet oppstod

Kvinnene mista makta si da den matriarkalske kommunen ble ødelagt av et klassedelt samfunn med privat eiendom og institusjonene familie og stat. En av dem som skriver om dette, er Evelyn Reed, for eksempel i boka Kvinnans utveckling, sitert:

"Nøkkelfaktorene som førte til denne endringa av kvinnenes sosiale stilling, var overgangen fra en jeger- og samlerøkonomi til et samfunn med høyere utvikla produksjonsmåter basert på jordbruk, fedrift og håndverk i byene. Den primitive arbeidsdelinga mellom kjønnene ble erstatta av en mer sammensatt sosial arbeidsdeling. Arbeidet ble mer effektivt, og det ble et betydelig overskudd, som først førte til differensiering og deretter til dyptgående skiller mellom ulike grupper i samfunnet.

Ettersom menn hadde en ledende rolle i stordrift innen jordbruk, vanning og byggeprosjekter, og i fedrift, ble dette overskuddet gradvis lagt beslag på av et hierarki av menn som deres private eiendom. Dette i sin tur krevde institusjonen giftermål og familie for å fastslå det legale eierskapet og arven til mannens eiendom. Gjennom det monogame ekteskapet ble hustruen satt under fullstendig kontroll fra ektemannen som slik sikra seg legitime sønner som kunne arve.

Etter hvert som menn tok over mesteparten av aktivitetene i den sosiale produksjonen, og med framveksten av familieinstitusjonen, ble kvinnene forvist til hjemmet for å tjene sine ektemenn og familier. Statsapparatet oppsto for å befeste og legalisere institusjonene privateiendommen, mannsherredømmet og fars-familien, som seinere ble gjort hellig av religionen. (…)

Kvinnens underordning skyldes ikke en biologisk svakhet ved kvinnekjønnet. Den var resultatet av de revolusjonære sosiale forandringene som ødela det matriarkalske klanssamfunnet som var bygd på liket. I stedet kom et patriarkalsk klassesamfunn. Dette var fra starten kjennetegnet av diskriminering og ulikheter av mange slag, inkludert ulikeverd mellom kjønn. Framveksten av denne typen sosioøkonomisk organisasjon, som hadde undertrykkelse som et iboende trekk, hadde ansvaret for det historiske nederlaget til kvinnene."

Det foregikk ikke uten kamp. Blant annet ble kvinnegudene nedkjempa og manneguder innsatt. Det lyktes aldri mannssamfunnet å utrydde kvinnegudene. I mange kulturer lever kvinneguder fortsatt i dag, enten som aktivt i bruk eller i fortellingene. Historiene i Det gamle testamentet om avgudsdyrkere og om hvordan de blei brent og slakta ned, handler om dette verdenshistoriske nederlaget. Avgudene er fruktbarhetsgudinner. Nawal el Sadaawi skriver i boka Evas skjulte ansikt om flere tusen år med kriger for å opprette klassesamfunn og mannsmakt i landene langs Nilen.

Evelyn Reed sier at det nye klassesamfunnet også ødela brorskapet mellom menn. Kvinnenes verdenshistoriske nederlag gikk hånd i hånd med underordninga av massene av arbeidende menn under overklassens menn.

Kvinner i jordbruket

I jordbrukssamfunnet hadde kvinnene fortsatt makt fordi de var viktige i arbeidet. Så lenge jordbruk og håndverk var dominerende i økonomien, fortsatte bondefamilien, som var en storfamilie, å være en levedyktig produksjonsenhet. Alle medlemmene hadde viktige funksjoner å utføre, tilpassa kjønn og alder. Kvinnene i familien var med på å dyrke jorda, dreiv med gårdsproduksjon og fostra opp barn, mens barn og eldre jobba etter evne.

Kvinner ble avhengige

Dette endra seg med framveksten av industri- og monopolkapitalismen og kjernefamilien. Da store mengder menn ble drevet fra jorda og småhandel/verksteder for å bli lønnsarbeidere i fabrikkene, hadde de bare sin arbeidskraft å selge til kapitalistene for å kunne overleve. Konene til disse lønnsarbeiderne, hivi ut fra sitt tidligere produktive arbeid på gårdene og i verkstedene, ble ytterligere avhengige av sine ektemenn for at de og deres barn kunne bli forsørga. På samme måte som mennene ble mer avhengige av sine sjefer, ble kvinnene mer avhengige av sine ektefeller. Slik falt kvinnene enda lavere i sosial anseelse, etter hvert som de ble ribba for sin økonomiske uavhengighet. Dette er et viktig bakgrunnsteppe for situasjonen i dag.

Kvinnene hadde to valg: Enten gifte seg og bli forsørga og ta hånd om mannen og fostre opp en ny generasjon lønnsslaver. Eller ta lønnsarbeid sammen med sine barn, og bli utbytta som den mest marginale og lavest betalte delen av arbeiderklassen.

I dag ser vi hvordan dette fungerer. Vi ser hvordan familien er stedet hvor menneskene forsørges, i stedet for at alle har ansvaret for alle. Dette private forsørgelsessystemet er dårlig når det gjelder å dekke menneskenes virkelige behov. For kapitalen er det bra. Familien fungerer slik:

– Skape arbeidskraft gratis

Lønnsarbeidet er en forutsetning. De pengene arbeideren får i lønn, som tilsvarer en del av den arbeidstida kapitalisten bruker, skal ikke bare holde den enkelte arbeideren i live. Den skal produsere ny arbeidskraft som erstatter den gamle som slites ut og dør. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv. Det er derfor homofile parforhold og samboerskap raskt blir trukket inn i den samme jusen. Kapitalistene sørger for at de kontinuerlig får ny arbeidskraft – gratis for dem.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe i noen land, men i hovedsak er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

– Skuffende overraskelse

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samtidig, og det er det viktigste, familien og samfunnet reproduserer denne situasjonen om og om igjen. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien. Kvinner erfarer ofte systemet med overraskelse, skuffelse og tristhet. De har kjæreste/samboer, han og hun studerer, de gjør de samme tingene, mener de er likestilte, vil gjerne være det. Når de får barn, og det går et år eller fem, ser hun seg tilbake og lurer på hva som skjedde: Han studerer lenge, hun kort. Han jobber lenge, hun kort. Han tjener mer, hun mindre. Han jobber full tid, hun har redusert. Han har samme jobb, hun mista jobben etter svangerskapspermisjonen. Han gjør litt husarbeid, hun gjør mye. Han tjener mest og har sikrest jobb, hun er hjemme når barnet er sykt. Slik har samfunnet trengt inn i det som starta som likeverdighet.

Tid brukt på husarbeid
	Kvinner	Menn
1971	5,9 timer	2,2 timer
1980	4,8 timer	2,4 timer
1990	4,4 timer	2,6 timer
2000	3,9 timer	2,7 timer

Noe bedre er mulig

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men døde heller ikke ut.

I dag er det mer enn halvannen jobb i familiene. Det er blitt gjennomsnittet. Altså har mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard økt. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet på mer enn halvannen inntekt. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem. Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske. I et samfunn uten det private forsørgeransvaret slik vi har det i dag, vil menneskene sannsynligvis finne mange andre og bedre måter å leve sammen på.

Total frigjøring

Evelyn Reed igjen:

"Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i den primitive kommunen; det ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner slites mellom motstridende forpliktelser, mellom å ta vare på barna hjemme mens de samtidig har lønnsarbeid for å bidra til å holde liv i familien. Kvinner er derfor blitt fordømt til sin undertrykte stilling av de samme samfunnsmessige kreftene og forholda som har frambragt én klasses undertrykking av en annen, én rase av en annen og én nasjon av en annen. Det er det kapitalistiske systemet, det siste stadiet i utviklinga av klassesamfunnet, som er årsaken til degraderinga og undertrykkinga av kvinner."

Kvinnefrigjøringa er derfor uløselig knytta til frigjøringa av alle mennesker, både frigjøring fra rasisme, klassemessig og nasjonal undertrykking. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å bli fri uten dette, ettersom kvinner blir utsatt for rasisme, klasseundertrykking og for nasjonal undertrykking. Og ettersom kapitalismen er årsak til, eksisterer på grunn av og får blodet sitt fra alle disse undertrykkingsforholda. Kvinnefrigjøring og det klasseløse samfunnet kommunismen henger sammen.

Alle kvinner rammes

Kvinnene er ikke en egen klasse, de går som menn over alle klasser. Samtidig er kvinner et undertrykt kjønn. Alle kvinner undervurderes når kvinner ikke kan bli biskop, gruvearbeider eller flyger. Alle kvinner utsettes for nedvurdering og trakassering når Anette Sagen og de andre jentene ikke får hoppe fordi de er jenter. Alle kvinner utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn i arbeidslivet, også i overklassen.

Overklasse

Samtidig har overklassens kvinner mulighet til å kjøpe seg ut av mange problemer som arbeiderklassens kvinner må slite med. Pengeproblemer er ikke til stede. De kan kjøpe arbeidskrafta til andre som tar seg av hus, innkjøp, barn, sjuke familiemedlemmer, reingjøring, rydding og klesvask. Så veldig mye av den omtalte konflikten mellom "hjemme og ute" kan de gjøre liten. Er ikke lovene gode nok, som gode abortlover, kan de kjøpe seg prevensjoner og aborter. Overklassen trenger ikke endre hele samfunnet for å få det bedre, det er laga for at de skal ha det bra.

Arbeiderklasse

Arbeiderklassens kvinner er fullt ut avhengige av at samfunnet endres til det bedre for at enhver kvinne skal få det bedre. Det er nok å nevne hva en abortlov har å si for flertallet av kvinnene. Er abort på sjukehus ikke lov, tar kvinner abort på egen hånd og risikerer død og uhelbredelig skade. Samtidig er en god abortlov lite verdt for de samme kvinnene, hvis det ikke er leger eller sjukehus der de bor. Nepal og India har lov om sjølbestemt abort, men det finnes nesten ingen leger eller annet helsepersonell utenom byene.

Så om alle kvinner utsettes for undertrykking, uavhengig av klasse, så er det arbeiderkvinnene/flertallet kvinner som har interesse av og er i stand til å kaste over endre det systemet som er årsaken til, som reproduserer, kvinneundertrykkinga, nemlig kapitalismen og imperialismen.

AKP mener at kvinnene er undertrykt av kapitalismen og av mannsmakta. Begge deler er maktforhold som bare kan ødelegges av organisert kamp. Kvinnekamp og klassekamp. Kommunistisk organisering og kvinneorganisering. Å ikke se de sosiale strukturene er å ta fra kvinner et redskap for handling. Da står en igjen med alenekvinner som hver for seg skal forsøke å finne små løsninger i sitt eget lille liv, og resultatet er at de skylder seg sjøl når samfunnet likevel stenger dem på alle områder.

En revolusjonær analyse handler om å forstå årsaker, og er derfor en positiv, handlingsretta analyse.

4. Kvinneundertrykkingas ofre

Finnes det ikke ofre for kvinneundertrykking? Det er ikke uvanlig å høre at svaret er nei. Det er logisk hvis en ikke har et kjønnsmaktperspektiv, men mener at det bare er ubalanse mellom likestillingas vektskåler. Hvis det ikke er ofre, er det heller ingen som skaper ofre. Overgriperen forsvinner. En annen grunn til å avvise at det finnes ofre, kan være at en ikke vil gjøre kvinner ynkelige. Men er en ikke da, sikkert mot ens hensikt, nettopp med på å plassere "skylda" på offeret?

I alle andre sammenhenger er det legitimt å snakke om ofre. Folk er ofre for trafikkulykker og lokal flom, for arbeidsløshet og sjukdom. I Afrika er millioner av folk sultofre, ofre for krig, for aids-epidemien. Flertallet av jordas befolkning er ofre for imperialismens utbytting. I Irak er folk ofre for USAs grusomme krig mot sivile. Men det er ikke sånn at vi blir beskyldt for å ta fra folk verdigheten når vi snakker om dem som flomofre eller krigsofre. Hvorfor kan ikke kvinner kalles ofre?

Prostituerte

De første til å hevde at kvinner ikke er ofre, var de som arbeider med prostituerte, pluss noen som arbeider mot incest. De sa at når vi snakka om prostituerte som ofre, stakkarsliggjorde vi dem, fordi de er kvinner som har valgt (de mest offensive forsvarerne for prostitusjon sier "valgt"), eller som livet har fart sånn med at de har blitt prostituerte. Det blir sånn at hvis en ikke er enig med for eksempel "Gitte", så blir en beskyldt for å ikke respektere henne. Dette er en herskerteknikk. ("Gitte" er prostituert og har satt seg som mål å lobbe for at sexkjøp ikke blir kriminalisert i Norge.)

Prostituerte er ikke "stakkars". Men vi synes faktisk synd på kvinner som blir utsatt for den volden prostituerte blir utsatt for, og vi blir forbanna. Etter vår mening er det ingen gode argumenter for å opprettholde prostitusjon. Prostituerte blir utsatt for fysisk og psykisk vold, de er ekstremt utsatt for smittefarlige, dødelige sjukdommer, de er utsatt for økonomisk utbytting på det aller groveste. Vi tar ikke fra noen verdigheten når vi ikke unner dem en sånn skjebne.

Hvorfor dukket dette opp når det handler om porno og prostitusjon? Det dukka opp for å undergrave solidariteten med prostituerte og kvinner som misbrukes i pornoindustrien. Det dukka opp som en herskerteknikk mot oss som er mot at menn skal ha fritt tilgang til å gjøre hva de vil med kvinner så lenge de betaler for det.

"Begge er ofre"

Menn er også ofre som menn, ikke bare som (for eksempel) utbytta arbeidere. Den måten gutter og menn lærer å være menneske på av samfunnet, er ikke så bra for dem. Å være en del av den halve befolkninga som har makt over den andre halvparten, har sine omkostninger. Mange sliter med frustrasjoner og ensomhet. Det er alt for få menn som tar aktiv del i kampen mot den opplæringa menn får, og mot samfunnet som skaper slike maktforhold. Det er få menn som er så bevisste at de solidariserer seg med den kampen kvinnene fører for å skape en menneskevennlig samfunn uten maktforhold. Det kommer antakelig av at på tross av omkostningene, smaker det ganske godt å være medlem av folket med privilegier.

Noen blir slått

Sjøl om menn er ofre, må ikke det forveksles med at de ikke er i maktposisjon. Hvis den som slår og den som blir slått blir forklart med at "begge har problemer", vil en verken kunne hjelpe menn eller kvinner, overgriper eller offer. En likestillingspolitikk som har som premiss at utgangspunktet er likt, vil mislykkes. Det er når en ser forskjeller, at en lettere kan skape likhet. Et eksempel er diskusjonen om Krisesentrene skal være et tilbud ikke bare til kvinner og barn som blir utsatt for vold, men også for menn, enten de sjøl er voldsutsatt eller er voldsutøvere. Det er flere eksempler på at Likestillingsombudet og andre fremmer forslag i likestillingas navn som ikke bedrer situasjonen for kvinner.

Vold mot kvinner 27 % av kvinner i Norge har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold 9,3 % har opplevd potensielt livstruende vold fra partner 45 % av alle kvinner har vært utsatt for vold fra en annen person enn partner etter fylte 15 år

Organisering av kvinner

Eksemplene er mange på at undertrykte organiserer seg og gjør opprør. Det ligger et potensiale for opprør i det å være offer for undertrykking. Både kvinner og menn må slåss mot samfunnets og mot menns undertrykking av kvinner. En helt nødvendig drivkraft i dette arbeidet er at kvinnene organiserer seg i egne kvinneorganisasjoner.

Det har flere funksjoner: Utvikle politikk for kampen uten de bindingene til makta som menn har. De første arbeiderkvinneorganiseringene var tett knytta opp til avholdsbevegelsen, utifra egne opplevelser av hva som var viktig for å forandre deres liv. Noen av de første aksjonene til forløperne til Kvinnefronten var aksjoner mot fordummende kvinnebilder i kinoreklamer. Ut fra sin materielle virkelighet, som er annerledes enn menns materielle virkelighet, trenger kvinner særorganisering for å utvikle politikk for å forandre sin virkelighet.

Særegen kvinneorganisering gjør det mulig for kvinner å trene seg på å føre kampen uten å bli utsatt for hersketeknikker fra menn. Det kan være nok med herskerteknikker fra andre kvinner. Alle menn, også de snilleste og mest progressive bruker herskerteknikker, for å få linja si igjennom, for å få vilja si, for å bli sett. Særegen kvinneorganisering er ikke nok. Det trengs også klasseorganisering som har nedlegging av kapitalismen som mål. Kvinner og menn må stå sammen i kampen for å forandre samfunnet og organisere seg sammen i partier og fagforeninger og interesseorganisasjoner. Men fordi plattforma for samarbeidet er gjenstand for kamp, kjønnskamp, trenger vi særegen kvinneorganisering i alle typer organisasjoner for å ha håp om å styrte klassesamfunnet.

Mangfold og uenighet

I Rød Ungdom tekst Fundamental feminisme forteller de om "70-tallsfeminisme". De sier det var bra at den organiserte kvinner og var kritisk til samfunnsstrukturene. Det er vi enig i. Men så kommer det noe vi oppfatter som en del av "70-tallsmyten" om ensretting som ikke stemmer: "En kritikk mot denne bevegelsen handler om at "de gikk i takt"." Det var vanskelig å være individ. Bevegelsen hadde en "IdealFeminist" som var feministen med de riktige handlingene og de riktige meningene, og dette har holdt seg i deler av kvinnebevegelsen til i dag.

Vi tror kvinnebevegelsen på godt og vondt går mye mer i takt i dag enn for 30 år sida. 1970-tallet var prega av større mangfold, større aktivitet og mer uenighet enn nå. Det kan nevnes at kvinneorganisasjonene Kvinnefronten, Brød og Roser og Nyfeministene var nokså uenige om prioriteringer og politikk og det var flere kvinneblader. På denne tida jobba kvinnene med mange ulike ting, mens noen jobba med alt mulig i kvinneorganisasjoner. RadiOrakel ble danna, Kvinner i kamp (kampsporttrening for kvinner og små jenter), KIM (Kvinner i mannsyrker), Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon, Lesbisk bevegelse, Krisesenterbevegelsen. Ny kunnskap ble lagt fram om prostitusjon, horekunder, vold mot kvinner, incest, kvinner og arbeid og lønn, diskriminering innen jusen, – og mye mer. Det var nettopp ingen fasiter. Og i hvilke andre år enn på 70-tallet var det i flere år TO tog 8. mars i Oslo – på samme klokkeslett? Det var mangfold og uenighet.

Fint å gå i takt

Men samtidig gikk heldigvis kvinnene også "i takt". Det vil si at de hadde samme krav om sjølbestemt abort. Samtidig var det bitter uenighet om kampen på hele 70-tallet, inntil loven ble vedtatt i 1978. De "gikk i takt" med krav om barnehager til barna og om at kvinner hadde rett til samme arbeid og lønn som menn. Blant annet. Hva om kvinnebevegelsen var enig med seg sjøl i dag og virkelig gikk i takt med de samme kravene? Det ville vært en formidabel styrke. Hva hvis alle kvinnepolitisk organiserte og interesserte gikk sammen om å få Telenor til å stoppe å sende porno til mobiltelefonene? Eller hindra porno på TV? Eller for å få sjølbestemt abort også mellom 12. og 18. uke? Eller seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon? Eller for faste ansettelser og for gravides rett til å beholde jobben? De blir ikke like i alle andre ting av den grunn.

"Velg og vrak"

Redselen for å gå i takt får næring fra tidas kapitalisme, tidas ideologi: Individualismen i høysetet. Du skal velge strømleverandør, det samme for telefon, studere ulike banktjenester, forhandle privat om din egen lønn, bruke livet på å shoppe, bytte, styre som en lur liten forretningsdrivende, – i markedet. Vekk med fagforeninger, vekk med organisering, vekk med kollektivet og solidariteten. Sjølsagt påvirker tidas rådende ideologi den lufta alle puster inn. Men all historie viser at det bare er organisasjon som er arbeidernes, undertrykte minoriteters og kvinnenes våpen og vern. Overklassens makt kommer av at de har kapital. Folkets kapital består i at de organiserer seg og gjør ting sammen. Det kan fortone seg som "døll" aktivitet å organisere folk i hver krok og krik i landet. Men skal en gjøre som de små fiskene nedenfor, er det veldig smart.

 

De siste månedene har avisene i Tanzania hatt store oppslag om ulovlig hogst av skog i de sørlige deler av landet. Den uavhengige avisen <em>The Guardian</em> har alene hatt mer enn 20 store førstesideoppslag om denne saken.

Eirik G. Jansen er dr.philos i sosialantroplogi og ambassaderåd ved den norske ambassaden i Dar es Salaam, Tanzania.
Artikkelen er tidligere publisert i Bistandsaktuelt nr 10, 2004

---

En viktig årsak til den ulovlige hogsten er en ny bro som ble åpnet i august 2003 over den store Rufiji-elven, Mkapa-broen, oppkalt etter Tanzanias nåværende president. Broen er den lengste i det østlige og sørlige Afrika og skulle bidra til å knytte de sørlige deler av Tanzania tettere sammen med resten av landet. Området sør for Rufiji-elven har vært meget isolert. Det har blant annet bidratt til at de siste store områder i landet med naturskog har fått ligge temmelig urørt.

Blant skogeksperter i Tanzania var det ikke uventet at denne skogen ville bli åpnet opp for hogst da skogsområdene nord for Rufiji-elven, forbundet med god vei til Dar es Salaam, allerede i mange år har vært utsatt for overbeskatning. Den internasjonale NGOen TRAFFIC (The Wildlife Trade Monitoring Network), knyttet til IUCN og WWF, advarte sterkt i en rapport i 2003 om at ulovlig hogst kunne bli resultatet hvis ikke bedre rutiner for overvåking og kontroll av hogsten ble bygget opp etter at broen ble åpnet.

De verste antakelsene synes å ha slått til. Bare noen måneder etter broen var åpnet, viste undersøkelser at hver natt krysset 40 store lastebiler med 25 tonn tømmer hver over broen. Det ble anslått at verdien til tømmeret var USD 450.000 per døgn. En internasjonal skogekspert i Tanzania har beregnet at etter at Mkapa-broen ble åpnet er det hogget ned skog til en verdi av ett par hundre millioner dollar. Naturskogen som det hogges i, er på over 20.000 km² – nesten på størrelse med Oppland fylke. Det aller meste av tømmeret ble fraktet til havnen i Dar es Salaam hvorfra det senere ble eksportert i all hovedsak til Kina og andre land i Det fjerne østen. Verken hogst av skog eller eksport av tømmer er ulovlig. Det er omfanget av den ukontrollerte hogsten og eksporten som gjør den ulovlig. Hvis ikke hogsten av den verdifulle skogen blir underlagt bærekraftig forvaltning, er skogekspertene bekymret over hvor lenge det vil være skog igjen i dette området.

Hvem er aktørene?

Det er et stort antall aktører involvert i den ulovlige hogsten. Blant de sentrale aktører er forretningsfolk og oppkjøpere fra Kina. Dette henger sammen med at Kina selv har stoppet hogsten i egne naturskoger for å unngå ytterligere miljøødeleggelser. Import av trevirke til Kina har derfor økt voldsomt. I 1997 importerte Kina tømmer for USD 6 milliarder, mens tallet for 2003 er anslått til USD 13 milliarder. Mesteparten av importen kommer fra Russland, Canada og asiatiske land. I senere år har også afrikanske land eksportert tømmer til Kina, blant annet Gabon, Tanzania og Mosambik.

Flere kinesiske oppkjøpsfirma er representert i Tanzania. Firmaene opererer gjennom mellommenn, gjerne asiater bosatt i Tanzania. Disse igjen har ansatt afrikanere som samarbeider med lokalbefolkningen. Myndighetspersoner har også en sentral rolle i denne hogsten, da disse utsteder de nødvendig lisenser og tillatelser. Det er flere sjekkpunkter ved den nye Mkapa-broen og langs veien til Dar es Salaam, men det er kjent at de samme lisenser blir brukt flere ganger. Fordi lasten er så verdifull, blir mange penger liggende igjen ved sjekkpunktene langs veien og mye blir også betalt direkte til myndighetspersoner for å få lisenser. Også havnen i Dar es Salaam ble en 'god butikk' da eksporttillatelser var en forutsetning for å skipe tømmeret ut av landet. Avisen Guardian antyder at sentrale politikere og forretningsfolk i landet er involvert i den ulovlige hogsten.

Pressen oppdager saken

For alle som krysset den nye broen over Rufiji-elven, var det helt åpenbart hva som skjedde. Dusinvis av lastebiler med store tømmerstokker på veien nordover mot hovedstaden var lett synlige. Fra norsk side ble saken reist med Miljødepartementet på det årlige møtet i mars måned om det store norsk støttede programmet for forvaltning av naturressurser, inkludert skog. Forut for og i tilknytning til det årlige møtet hadde en norsk delegasjon besøkt Rufiji-området og med selvsyn sett ødeleggelsene og de mange lastebilene med digre tømmerstokker på vei mot Dar es Salaam. Myndighetene virket unnvikende da saken ble tatt opp på det årlige møtet.

Det var pressen som fikk saken på den offentlige dagsordenen. Gjennom undersøkende journalistikk og mange fotografier som ble presentert i avisene, ble myndighetene presset til å gjøre noe. Flere fremtredende embetsmenn i Skogdepartementet ble avsatt da det viste seg at de hadde utstedt ulovlige lisenser.

Uheldige konsekvenser

Den ulovlige hogsten har mange uheldig konsekvenser. Fra et miljømessig perspektiv er hogsten av skog verken bærekraftig eller tar hensyn til andre miljømessige forhold. Fordi så mye av hogsten og eksporten er ulovlig og uregistrert, går masse penger tapt i skatt og avgifter både for distriktsmyndighetene og sentralmyndighetene.

Den ulovlige hogsten har også en rekke meget uheldige og mer indirekte konsekvenser. Gjennom politikkutforming og utarbeidelse av retningslinjer og strategier for forvaltning av skogene, har myndighetene i Tanzania lagt vekt på bred folkelig deltakelse. Når folk på landsbygda oppdager at myndighetenes representanter ser gjennom fingrene på den ulovlige hogsten og til og med oppmuntrer til den, mister de respekten for myndighetene. Mange landsbyfolk blir selv involvert i den ulovlige hogsten. Dette undergraver arbeidet og motivasjonen til de som er opptatt av å fremme en bærekraftig forvaltning.

Det er ikke mangel på politikk og planer som er problemet

I 1998 ble en sektor policy for skog vedtatt. Sentralt i denne policy er hvorledes en skal fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene og involvere lokalbefolkningen i forvaltningen. Senere er det utarbeidet et omfattende program for gjennomføring av denne politikken (National Forest Programme in Tanzania 2001-2010). Verdensbanken og 5-6 bilaterale givere, inkludert Norge, skal gi betydelig støtte for å gjennomføre programmet. Meget av sentralmyndighetenes og givernes tid de siste årene har gått med til policyutvikling, utarbeidelse av planer og koordinering mellom giverne. Innsatsen i skogsektoren skal også settes i relasjon til de andre vedtatte utviklingsmålsettinger og program; Millenium Development Goals, oppfølging av Johannesburg-konferansen i 2002 og Tanzanias fattigdomsstrategi.

Midt i dette arbeidskrevende planleggings- og koordineringsarbeidet i Dar es Salaam, skjer altså den ulovlige hogsten i Rufiji-området. Den ulovlige hogsten undergraver alt av policy, planer og koordineringsarbeid og setter dette mangeårige arbeidet i et nesten tragikomisk perspektiv. Det får hele planleggingsarbeidet til å fortone seg som en skrivebordsøvelse som viser lite forståelse for de krefter som i praksis preger store deler av forvaltningen av skogressursene. For giverne må en lærdom av dette være at en ikke bare fokuserer på politikkutforming, planlegging og koordinering, men også ser på hvilke aktører som finnes i systemet og som har sterke økonomiske interesser i ulovlige aktiviteter som underminerer de flotte målsettingene som politikken fremmer. Det blir således viktig å inkludere et perspektiv som fokuserer på implementeringen av vedtatte politikk og planer og som viser en forståelse for den kontekst som planene skal virkeliggjøres i. Det er imidlertid en stor fare for at så ikke skjer. Karakteren i den nåværende form for utviklingssamarbeid er preget av distansert overordnet politikkutvikling, planlegging og giverkoordinering og hvor de involverte aktørene, både på myndighets- og giversiden, viser liten vilje og evne til å ta et oppgjør med de aktører som undergraver utviklingsmålsettingene.

Pressens rolle

Ulovlig forvaltning av naturressurser er en del av dagliglivet i Tanzania. Sporadisk rapporterer pressen om korrupsjon og ulovlig forvaltning når det gjelder fiskeriene, skogressursene, jord, gruvedrift og vann. I denne saken har pressen fungert på sitt beste. Myndighetene har beklaget seg offentlig og det har vært en meget pinlig affære for mange myndighetspersoner.

Den siste måneden nevner pressen at bare noen få lastebiler med tømmer krysset Mkapa-broen og reiser mot Dar es Salaam. Kan imidlertid den ulovlige hogsten ta seg opp igjen? Det er meget sannsynlig og rapporter har allerede kommet inn om at tømmeret fra den ulovlige hogsten har tatt veien sørover. En kinesisk 20.000 tonns båt har vært i havnen i Lindi, helt sør i Tanzania på grensen mot Mosambik og lastet ulovlig tømmer. Lastebiler med ulovlig tømmer krysser nå også over til Mosambik på vei til havner i dette landet.

Det er på tide at giverne og myndighetene nå må heve blikket utover sitt arbeid med fremtidig planlegging og koordinering og griper skikkelig fatt i denne saken.

 

– "Ekte medfølelse er mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det er å innse at en bygning som skaper tiggere trenger ombygging."
– "Det kommer en tid da taushet er forræderi."
Martin Luther King holdt denne talen 4. april 1967 på et møte med deltagende prester og lekfolk i Riverside Kirke i New York.

Martin Luther King: menneskerettsforkjemper, fikk Nobels fredspris i 1964,
baptistprest, født i 1929 i Atlanta, Georgia, skutt og drept i 1968.

Oversatt av Ragna Schvenke

---

Jeg kommer til dette storslagne gudshuset i kveld fordi samvittigheten min ikke gir meg noen andre valg. Jeg slutter meg til møtet deres fordi jeg er fullstendig enig med målene og arbeidet til den organisasjonen som har brakt oss sammen: Prester og lekfolk som er bekymret over Vietnam. De siste uttalelsene til styret er helt i tråd med følelsene i hjertet mitt, og jeg var så fullstendig enig da jeg leste åpningslinjene: "Det kommer en tid da taushet er forræderi." Og den tiden er kommet for oss når det gjelder Vietnam.

Sannheten i disse ordene er hevet over enhver tvil, men oppgaven som de kaller oss til, er svært vanskelig. Selv når menn blir presset av kravene fra den indre sannhet, tar de ikke gjerne på seg oppgaven med å motsi sin regjerings politikk, særlig ikke i en krigstid. Den menneskelige ånd beveger seg heller ikke uten store vansker mot apatien som næres av de konforme tankene i eget bryst, og i verden omkring. Ennvidere, når de aktuelle spørsmålene virker så sammensatte som de ofte gjør i denne fryktelige konflikten, er vi alltid på nippet til å lammes av usikkerhet; men vi må gå videre.

Og noen av oss som allerede har begynt å bryte nattens taushet, har oppdaget at kallet til å tale ofte er et smertensrop, men vi må tale. Vi må tale med all den ydmykhet som passer til vårt begrensede syn, men vi må tale. Og vi må glede oss også, for dette er i sannhet den første gangen i vår nasjons historie at et betydelig antall av dens religiøse ledere har valgt å gå ut over forkynnelsen av den jevne patriotismen til det høyere stadium av sterk dissens, basert på et mandat av samvittighet og historielesning. Kanskje er det en ny ånd som oppstår blant oss. Hvis det er det, la oss følge dens bevegelser og be om at vårt indre vil være følsom overfor dens ledelse, for vi har et dypt behov for en ny vei ut av mørket som synes så tett rundt oss.

I det jeg i løpet av de siste to årene har beveget meg til å bryte min egen taushets svik og snakke om det som brenner i hjertet mitt, og i det jeg har tatt til orde for radikal tilbaketrekning fra ødeleggelsene i Vietnam, har mange mennesker stilt seg spørrende til klokskapen av min linje. Det høylydte og sterke kjernespørsmålet i deres bekymring har vært dette: "Hvorfor snakker du om krigen, Dr. King?" "Hvorfor slutter du deg til proteststemmene?" "Fred og sivile rettigheter går ikke sammen," sier de. "Skader du ikke ditt folks sak?" spør de. Og når jeg hører dem, og selv om jeg ofte forstår kilden til deres bekymring, blir jeg likevel svært trist, for slike spørsmål betyr at de som spør, egentlig ikke har kjent meg, min oppgave eller mitt kall. Ja, egentlig antyder spørsmålene deres at de ikke kjenner den verden de lever i.

I lys av slike tragiske misforståelser anser jeg det som særlig viktig å uttrykke klart og, håper jeg, kortfattet, hvorfor jeg tror at veien fra Dexter Avenue Baptist Church – kirken i Montgomery, Alabama, hvor jeg begynte min prestegjerning – leder direkte hit til denne hellige forsamling i kveld.

Jeg kommer til denne plattformen i kveld for å uttrykke en inderlig bønn til min elskede nasjon. Denne talen er ikke rettet til Hanoi eller til FNL. Den er ikke rettet til Kina eller Russland. Heller ikke er den et forsøk på å overse mangesidigheten i den totale situasjonen og behovet for en samlet løsning for Vietnam-tragedien. Den er hverken et forsøk på å gjøre Nord-Vietnam eller FNL til dydsmønstre, eller på å overse den rollen de må spille i en vellykket løsning på problemet. Mens begge kan ha forklarlige grunner til å være mistenksomme overfor USAs gode vilje, gir livet og historien veltalende vitnesbyrd om det faktum at konflikter aldri blir løst uten at man tillitsfullt gir og tar på begge sider.

I kveld, derimot, ønsker jeg ikke å snakke med Hanoi og FNL, men heller til mine medamerikanere, som, sammen med meg, bærer det tyngste ansvaret for å få en slutt på en konflikt som har krevd en høy pris på begge kontinent.

Siden jeg er forkynner av yrke, antar jeg at det ikke er overraskende at jeg har syv gode grunner for å sette Vietnam på mitt moralske visjonskart. Det er i utgangspunktet en opplagt, og nesten enkel, sammenheng mellom krigen i Vietnam og den kampen jeg og andre har ført i Amerika. For noen få år siden var det et lysende øyeblikk i den kampen. Det virket som om det var et reelt løfte om håp for de fattige – både svarte og hvite – gjennom fattigdomsprogrammet. Det var forsøk, håp, ny begynnelse. Så kom opptrappingen i Vietnam, og jeg så dette programmet bli brutt og partert som om det var et slags intetsigende politisk leketøy i et samfunn besatt av krig, og jeg forsto at Amerika aldri ville investere de nødvendige penger eller krefter i rehabiliteringen av sine fattige, så lenge vågestykker som Vietnam fortsatte å suge til seg menn og evner som et slags demonisk ødeleggende sugerør. Følgelig ble jeg i stadig økende grad nødt til å se krigen som en fiende av de fattige og angripe den som det.

Kanskje den mer tragiske erkjennelsen av virkeligheten fant sted da det ble klart for meg at krigen gjorde mye mer enn å knuse håpet til de fattige her hjemme. Den sendte deres sønner og brødre og ektemenn for å slåss og dø i usedvanlig høye tall sammenlignet med resten av befolkningen. Vi tok de svarte unge mennene som var blitt handikappet av vårt samfunn, og sendte dem 8 tusen miles av sted for å sikre Sørøst-Asia de friheter de selv ikke hadde funnet i sørvest-Georgia eller i østre Harlem. Og så har vi gjentatte ganger blitt stilt overfor den grusomme ironien i å se negre og hvite gutter på tv-skjermene, mens de dreper og dør sammen for en nasjon som har vært ute av stand til å plassere dem side om side på samme skole. Og så ser vi dem i brutal solidaritet brenne hyttene i en fattig landsby, men vi innser at de neppe ville bo i det samme kvartalet i Chicago. Jeg kunne ikke være taus stilt ansikt til ansikt med slik grusom manipulering av de fattige.

Den tredje grunnen min fører til en enda høyere terskel av erkjennelse, for den vokser ut av erfaringen min fra gettoer i Nord over de siste tre årene, særlig de siste tre somrene. Mens jeg har vandret blant de desperate, avviste og sinte unge mennene, har jeg fortalt dem at Molotov-cocktailer og rifler ikke ville løse problemene deres. Jeg har forsøkt å tilby dem min dyptfølte deltagelse samtidig som jeg har opprettholdt min overbevisning om at sosial endring kommer mest meningsfylt gjennom ikke-volds-aksjoner. Men de spør – og med rette – hva med Vietnam? De spør om ikke vår nasjon brukte massive doser av vold for å løse sine problemer, for å få til de endringene den ønsket. Spørsmålene deres slo rett inn, og jeg skjønte at jeg aldri mer kunne oppløfte min røst mot volden fra de undertrykte i gettoene, uten først å ha talt tydelig til den største utøveren av vold i verden i dag – min egen regjering. For disse guttenes skyld, for denne regjeringens skyld, for de hundrede tuseners skyld, de som skjelver under vår vold, kan jeg ikke være taus.

Til dem som stiller spørsmålet: "Er ikke du lederen for borgerrettigheter?" og med det mener å ekskludere meg fra fredsbevegelsen, har jeg videre dette svaret. I 1957 da en gruppe av oss dannet Den sørlige kristne lederskapskonferansen, valgte vi som motto: "For å redde Amerikas sjel".Vi var overbeviste om at vi ikke kunne begrense vår visjon til visse rettigheter for svarte mennesker, men befestet i stedet oppfatningen av at Amerika aldri ville bli fritt og reddet fra seg selv før etterkommerne av slavene ble løst fullstendig fra lenkene som de fremdeles bærer. På en måte var vi enige med Langston Hughes, Harlems svarte skald, som tidligere hadde skrevet:

Å, ja,
Jeg sier det uten omsvøp,
Amerika var aldri Amerika for meg,
Dog jeg sverger den ed
Amerika vil komme!

Nå burde det være innlysende at ingen som bryr seg om integriteten og livet i Amerika i dag, kan overse den pågående krigen. Hvis Amerikas sjel blir fullstendig forgiftet, må noe av giftfjerningen ha navnet: Vietnam. Sjelen kan aldri reddes så lenge den ødelegger de innerste håpene til mennesker over hele verden. Derfor er det, at de av oss som ennå er fast bestemt på at Amerika vil komme, blir ledet langs protestens og uenighetens vei mens vi arbeider for vårt lands helse.

Som om ikke en slik forpliktelse overfor Amerikas liv og helse var nok, ble nok en ansvarsbyrde pålagt meg i 1964; og jeg kan ikke glemme at Nobels Fredspris også var et oppdrag – et oppdrag om å arbeide hardere enn jeg noen gang før hadde gjort for "menneskets brorskap". Dette er et kall som bringer meg ut over nasjonale forpliktelser, men selv om det ikke var der, måtte jeg likevel leve med betydningen av min forpliktelse overfor Jesu Kristi rike. For meg er sammenhengen mellom dette riket og fredsskaping så innlysende at jeg av og til undrer meg over dem som spør hvorfor jeg taler mot krigen. Kan det være at de ikke vet at de gode nyhetene var ment for alle mennesker – kommunist og kapitalist, for deres barn og våre, for svarte og hvite, for revolusjonære og konservative? Har de glemt at min virksomhet er i lydighet til Den Ene som elsket sine fiender så mye at Han døde for dem? Hva kan jeg da si til Vietcong eller til Castro eller til Mao som en trofast tjener av Ham? Kan jeg true dem med døden eller må jeg ikke dele mitt liv med dem?

Og til slutt, mens jeg forsøker å redegjøre for dere, og for meg selv, om den veien som fører fra Montgomery til dette stedet her, ville jeg ha gitt alt det mest verdifulle hvis jeg ganske enkelt sa at jeg må være tro mot min overbevisning som jeg deler med alle mennesker – kallet til å være en sønn av den levende Gud. Over kallet fra rase eller nasjon eller tro er dette kallet som sønn, og for brorskap, og fordi jeg tror Faderen er dypt bekymret, særlig for sine lidende og hjelpeløse barn, kommer jeg i kveld for å tale for dem.

Dette tror jeg er både privilegiet og byrden til alle oss som føler oss bundet av forpliktelser og en lojalitet som er bredere og dypere enn nasjonalisme og som går ut over vår nasjons selvbestaltede mål og posisjoner. Vi er kalt til å tale for de svake, for de stemmeløse, for ofrene av vår nasjon og for disse som den kaller "fiende", for ikke noe dokument laget av menneskehender kan gjøre disse menneskene noe mindre enn våre brødre.

Og i det jeg overveier galskapen i Vietnam og søker inne i meg selv etter måter å forstå og reagere på i medlidenhet, går tankene mine stadig til menneskene på den halvøya. Jeg snakker ikke nå om soldatene på begge sider, heller ikke om FNLs ideologier, heller ikke om juntaen i Saigon, men simpelthen om de menneskene som har levd under krigens åk i nesten tre sammenhengende tiår nå. Jeg tenker også på dem fordi det er klart for meg at det ikke vil bli noen meningsfylt løsning der før det blir gjort forsøk på å kjenne dem og å høre deres brutte skrik.

De må betrakte amerikanerne som noen merkelige frigjørere. Det vietnamesiske folket erklærte sin selvstendighet i 1954 – egentlig 1945 – etter en kombinert fransk og japansk okkupasjon, og før den kommunistiske revolusjonen i Kina. De ble ledet av Ho Chi Minh. Selv om de siterte Den amerikanske uavhengighetserklæringen i sitt eget frihetsdokument, avviste vi å anerkjenne dem. I stedet bestemte vi oss for å støtte Frankrike i deres gjenerobring av sin tidligere koloni. Vår regjering mente da at det vietnamesiske folket ikke var modne for selvstendighet, og vi ble igjen ofre for den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren så lenge. Med den tragiske bestemmelsen forkastet vi en revolusjonær regjering som søkte selvbestemmelse og en regjering som var blitt opprettet, ikke av Kina, – som vietnameserne ikke har mye til overs for – men av rent innenlandske styrker som inkluderte noen kommunister. For bøndene betød denne nye regjeringen reelle landreformer, et av deres livsviktigste behov.

I ni år etter 1945 nektet vi folket i Vietnam retten til uavhengighet. I ni år støttet vi Frankrike aktivt i deres mislykte forsøk på å rekolonialisere Vietnam. Før krigen var slutt, påtok vi oss åtti prosent av de franske krigsutgiftene. Selv før franskmennene ble slått ved Dien Bien Phu, begynte de å fortvile over sine halsløse gjerninger, men ikke vi. Vi oppmuntret dem med våre enorme økonomiske og militære forsyninger til å fortsette krigen til og med også etter at de hadde mistet krigsviljen. Snart skulle vi begynne å betale nesten den fullstendige kostnaden for dette tragisk forsøket på nykolonialisering.

Etter at franskmennene var slått, så det ut til at uavhengighet og landreformer igjen ville komme gjennom Genève-avtalen. Men i stedet kom De forente stater – bestemt på at Ho ikke skulle forene den midlertidig delte nasjonen, og bøndene var igjen tilskuere mens vi støttet en av de mest ondskapsfulle moderne diktatorer, vår utvalgte mann, statsminister Diem. Bøndene så på og bøyde seg, mens Diem hensynsløst utryddet all opposisjon, støttet av de utsugende landeierne, og mens han til og med avslo å diskutere gjenforening med Nord. Bøndene så på, mens alt dette ble ledet av De forente staters innflytelse og deretter av et økende antall amerikanske tropper som kom for å hjelpe til med å få bukt med opprøret som Diems metoder hadde frembrakt. Når Diem ble styrtet, kan de nok ha vært lykkelige, men den lange rekken av militære diktatorer syntes ikke å tilby noen virkelig endring, ikke minst når det gjaldt behovet for jord og fred.

Den eneste forandringen kom fra Amerika, idet vi økte vårt troppeengasjement til støtte for regjeringer som kun var korrupte, udugelige og uten folkelig støtte. Alt dette mens folket leste våre brosjyrer og mottok de gjentatte løfter om fred og demokrati og landreformer. Nå vansmekter de under våre bomber og anser oss, ikke sine medvietnamesere, som den virkelige fienden. De flytter, sorgfulle og apatiske, ettersom vi jager dem fra deres forfedres jord, inn i konsentrasjonsleire hvor selv de minste sosiale behov knapt blir dekket. De vet at de må dra videre eller bli ødelagt av bombene våre.

Så drar de, først og fremst kvinner og barn og eldre. De ser på mens vi forgifter vannet deres, mens vi ødelegger millioner dekar av avlingene deres. De gråter sikkert når bulldoserne brøler gjennom områdene deres, rede til å rasere de dyrebare trærne. De strømmer til sykehusene. Per tilfelle Vietcong-påført skade, er det minst tjue som er såret av amerikanske våpen. Så langt kan vi ha drept en million av dem, for det meste barn. De vandrer inn i byene og ser tusenvis av barn, hjemløse, uten klær, som løper i flokker som dyr i gatene. De ser barna bli fornedret av våre soldater i det de tigger om mat. De ser barna som selger sine søstre til våre soldater, mens de ber for sine mødre.

Hva tenker bøndene mens vi forener oss med landeierne og nekter å sette i verk noen som helst handling bak våre mange ord angående landreformer? Hva tenker de mens vi utprøver våre nyeste våpen på dem, akkurat slik tyskerne utprøvde ny medisin og nye torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa? Hvor er røttene til det uavhengige Vietnam vi hevder å være i ferd med å bygge? Er de blant disse stemmeløse?

Vi har ødelagt deres to kjæreste institusjoner: familien og landsbyen. Vi har ødelagt jorda og avlingene deres. Vi har medvirket til å knuse nasjonens eneste ikke-kommunistiske revolusjonære politiske kraft, Den forente buddhistkirken. Vi har understøttet fiendene til Saigons bønder. Vi har fordervet deres kvinner og barn og drept deres menn.

Nå er det lite igjen å bygge på, bortsett fra bitterhet. Snart vil de eneste gjenværende fysiske fundament bli funnet i våre militære baser og i betongen i konsentrasjonsleirene som vi kaller "forsterkede landsbyer". Bøndene må så visst undre seg på om vi planlegger å bygge vårt nye Vietnam på slike grunnvoller. Kan vi bebreide dem for slike tanker? Vi må tale for dem og stille de spørsmålene de ikke kan stille. De, også, er våre brødre.

Kanskje en vanskeligere, men ikke mindre nødvendig oppgave, er å tale for dem som er blitt utpekt som våre fiender. Hva med FNL, den merkelig anonyme gruppen vi kaller "VC" eller "kommunister"? Hva må de tenke om USA, når de forstår at vi tillot undertrykkingen og grusomheten til Diem, som avfødte deres tilblivelse som motstandsgruppe i Sør? Hva mener de om at vi tillot volden som ledet dem til å ta opp våpen? Hvordan kan de stole på vår integritet når vi snakker om "aggresjon fra Nord", som om det skulle være kjernen ved krigen? Hvordan kan de stole på oss, når vi nå anklager dem for vold etter det morderiske styret til Diem og anklager dem for vold mens vi pøser hvert nytt dødelig våpen inn over landet deres? Selvsagt må vi forstå deres følelser, selv om vi ikke tillater deres handlinger. Selvsagt må vi se at de mennene vi støttet, presset dem til voldelighet. Selvsagt må vi se at våre egne uttenkte ødeleggelsesplaner gjør deres største aksjoner til dverger.

Hvordan dømmer de oss, når våre egne tjenestemenn vet at deres medlemmer består av mindre enn tjuefem prosent kommunister og likevel insisterer på å sette den merkelappen på dem? Hva må de tro når de vet at vi er klar over deres kontroll over store områder av Vietnam og allikevel synes villige til å tillate nasjonale valg som denne godt organiserte side-regjeringen ikke får delta i? De spør om hvordan vi kan snakke om frie valg når Saigon-pressen blir sensurert og kontrollert av militærjuntaen. Og de gjør sikkert rett i å undre seg over hva slags ny regjering vi planlegger å hjelpe til med og danne uten dem, den eneste parten som virkelig er i kontakt med bøndene. De stiller seg spørrende til våre politiske mål, og de benekter realiteten av en fredsavtale som de ekskluderes fra. Spørsmålene deres er faretruende relevante. Planlegger vår nasjon å bygge på en politisk myte igjen, for så å forankre den på makten til nye voldshandlinger?

Her er den sanne verdi av medfølelse og ikkevold, når den hjelper oss til å forstå fiendens synspunkt, å høre hans spørsmål, å vite om hans anerkjennelse av oss selv. For fra hans ståsted kan vi sannelig se den grunnleggende svakheten i vår egen stilling, og hvis vi er modne, kan vi lære og vokse og tjene på klokskapen til de brødre som blir kalt motparten.

Slik også med Hanoi. I Nord, hvor våre bomber nå gjennomhuller landet, og våre miner truer vannveiene, blir vi møtt med en dyp, men forståelig mistro. Å tale for dem, er å forklare denne mangel på tillit til Vestlige ord, og særlig deres mistro til nåværende amerikanske hensikter. I Hanoi er de mennene som ledet nasjonen til uavhengighet fra japanerne og franskmennene, mennene som søkte medlemskap i det franske samveldet og som ble forrådt av svakheten i Paris og stivsinnet til kolonihærene. Det var de som førte kamp nummer to mot fransk herredømme til enorme kostnader, og de som ble overtalt til å oppgi landområdet de kontrollerte mellom den trettende og syttende breddegrad, som et foreløpig ledd i Genève-avtalen. Etter 1954 så de oss stå i ledtog med Diem for å hindre valg som sikkert kunne ha brakt Ho Chi Minh til makten over et forent Vietnam, og de innså at de var blitt forrådt igjen. Når vi spør hvorfor de ikke løper til forhandlingsbordet, må vi huske disse tingene.

Dessuten må det være klart at lederne i Hanoi anså tilstedeværelsen av amerikanske tropper til støtte for Diem-regimet for å være det opprinnelige militære bruddet på Geneve-avtalen angående utenlandske tropper. De minner oss om at de ikke begynte å sende inn tropper i stort antall, og ikke engang utstyr til Sør, før amerikanske styrker hadde kommet inn med titalls tusener menn.

Hanoi husker hvordan våre ledere lot være å fortelle oss sannheten om de tidligere nordvietnamesiske opptakter til fred, hvordan presidenten erklærte at ingen fredsforsøk eksisterte, når de faktisk var prøvd. Ho Chi Minh har sett på, mens Amerika har snakket om fred og bygget opp sine styrker, og nå har han sikkert hørt de økende internasjonale ryktene om amerikanske planer om en invasjon i Nord. Han vet at bombingen og rakettangrepene og mineleggingen vi holder på med, er ledd i en tradisjonell før-invasjons strategi. Kanskje det bare er hans sans for humor og ironi som kan berge ham, når han hører at den mektigste nasjonen i verden snakker om aggresjon, mens den slipper tusenvis av bomber over en fattig, svak nasjon mer enn åtte hundre, nei åtte tusen miles borte fra egne bredder.

På dette punktet burde jeg gjøre det klart at mens jeg disse siste få minuttene har forsøkt å gi en stemme til de stemmeløse i Vietnam og forstå argumentene til dem som er kalt "fienden", er jeg like dypt bekymret for våre egne tropper der som for alt annet. For det forekommer meg at det vi utsetter dem for i Vietnam ikke bare er den brutaliserende prosessen som foregår i enhver krig, hvor hærer står mot hverandre og streber etter å ødelegge. Vi legger kynisme til dødsprosessen, for de må vite, etter en kort periode der, at ingen av de tingene vi erklærer at vi slåss for, virkelig er involvert. Ganske fort må de forstå at regjeringen deres har sendt dem inn i en kamp mellom vietnamesere, og de mest oppegående innser opplagt at vi tar parti for de rike og det sikre, mens vi skaper et helvete for de fattige.

På et eller annet vis må denne galskapen opphøre. Vi må stoppe nå. Jeg taler som et Guds barn og som en bror av de lidende fattige i Vietnam. Jeg taler for dem som får landet sitt lagt øde, som får hjemmene sine ødelagt, som får kulturen sin kullkastet. Jeg taler for de fattige i Amerika som betaler den doble prisen av knust håp hjemme, og død og fordervelse i Vietnam. Jeg taler som en verdensborger, for verden slik den står fælen overfor den veien vi har valgt. Jeg taler, som en som elsker Amerika, til lederne av vår nasjon: Vi var den store initiativtaker til denne krigen; initiativet til å stoppe den må være vårt.

Dette er meldingen fra de store buddhistlederne i Vietnam. Nylig skrev en av dem disse ordene, og jeg siterer: "Hver dag som krigen fortsetter, vokser hatet i vietnamesernes hjerter og i hjertene til dem som har menneskelige instinkter. Amerikanerne tvinger til og med vennene sine til å bli deres fiender. Det er merkelig at amerikanerne, som nøye regner på mulighetene for militær seier, ikke forstår at de i prosessen pådrar seg psykologiske og politisk tap. Bildet av Amerika vil aldri igjen bli bildet på revolusjon, frihet og demokrati, men bildet på vold og militarisme."

Hvis vi fortsetter, vil det ikke være noen tvil, hverken i mine eller verdens tanker, om at vi ikke har noen hederlige hensikter i Vietnam. Hvis vi ikke stopper krigen vår mot det vietnamesiske folket umiddelbart, sitter verden igjen uten noe annet valg enn å se dette som en forferdelig, klønete og dødelig lek som vi har bestemt oss for å leke. Verden krever nå en modenhet av Amerika som vi kanskje ikke er i stand til å oppnå. Den krever at vi innrømmer at vi har tatt feil fra begynnelsen av vårt tokt i Vietnam, at vi har vært skadelige for det vietnamesiske folks liv. Stillingen er den at vi må være klare til å ta skarp avstand fra våre nåværende metoder. For å kunne sone for våre synder og feiltakelser i Vietnam, bør vi ta initiativet til å få en slutt på denne tragiske krigen.

Jeg vil gjerne foreslå fem konkrete ting som vår regjering bør gjøre øyeblikkelig for å starte den lange og vanskelige prosessen med å befri oss fra denne marerittaktige konflikten:

Nummer en: Stoppe all bombing i Nord- og Sør-Vietnam.

Nummer to: Erklære en ensidig våpenhvile i håp om at en slik handling vil skape et forhandlingsklima.

Tre: Ta øyeblikkelige grep for å forhindre andre slagmarker i Sørøstasia ved å innskrenke vår militære oppbygging i Thailand og vår innblanding i Laos.

Fire: Virkelighetsnært godta at FNL har betydelig støtte i Sør-Vietnam og derved må spille en rolle i enhver meningsfylt forhandling og fremtidig regjering i Vietnam.

Fem: Sette en dato da vi vil fjerne alle fremmede tropper fra Vietnam i samsvar med Geneve-avtalen av 1954.

En del av våre videre forpliktelser kan godt gi seg utrykk i et tilbud om å innrømme politisk asyl til enhver vietnameser som frykter for sitt liv under et nytt styre som inkluderer FNL. Og så må vi utføre det vi kan av reparasjoner av de ødeleggelser vi har gjort. Vi må skaffe til veie den medisinske hjelpen som er sårt tiltrengt, om nødvendig gjøre den tilgjengelig her i dette landet. I mellomtiden har vi i kirkene og synagogene en stadig oppgave i å bønnfalle vår regjering om å løse seg fra en uverdig forpliktelse. Vi må fortsette å heve våre røster og bruke våre liv hvis nasjonen vår fortsetter sine perverse metoder i Vietnam. Vi må være forberedt på å tilpasse aksjoner med ord ved å prøve ut alle mulige kreative former for protest.

Når vi gir råd til unge menn angående militærtjeneste, må vi klargjøre vår nasjons rolle i Vietnam for dem og utfordre dem med alternativet samvittighetsnekting. Jeg er glad for å si at dette er nå et valg som blir tatt av mer enn sytti av studentene ved mitt eget alma mater, Morehouse College, og jeg anbefaler det for alle som synes den amerikanske kursen i Vietnam er uverdig og urettferdig. Videre vil jeg oppmuntre alle ministre som er i innkallingsalder om å oppgi sine innkallingsordrer, og søke status som samvittighetsnektere. Dette er tiden for de sanne valg og ikke for de uekte. Vi er ved det øyeblikket at våre liv må settes til side, hvis vår nasjon skal overleve sin egen dårskap. Hvert menneske med human innstilling må bestemme seg for den protesten som passer best til egen overbevisning, men vi må alle protestere.

Nå er det noe forførerisk fristende i å stoppe der og sende oss alle av sted på noe som i enkelte kretser har blitt et populært korstog mot krigen i Vietnam. Jeg sier at vi må delta i den kampen, men jeg ønsker nå å fortsette med å si noe enda mer alarmerende.

Krigen i Vietnam er bare et symptom på en mer alvorlig sykdom innad i den amerikanske ånd, og hvis vi overser denne edruskapende virkeligheten, kommer vi til å befinne oss i ferd med å organisere "deltagende prester og lekfolk"-komiteer for neste generasjon. De vil være bekymret over Guatemala og Peru. De vil være bekymret over Thailand og Kambodia. De vil være bekymret over Moçambique og Sør-Afrika. Vi kommer til å marsjere for disse, og et dusin andre navn og delta på endeløse samlinger, hvis det ikke kommer en betydningsfull og dyptpløyende endring av amerikansk liv og politikk.

Slik tar sånne tanker oss ut forbi Vietnam, men ikke utover vårt kall som sønner av den levende Gud.

I 1957 sa en oppmerksom amerikansk utenrikstjenestemann at det virket på ham som om vår nasjon var på den gale siden av en verdensrevolusjon. I løpet av de siste ti år har vi sett fremveksten av et mønster av undertrykking, som nå har rettferdiggjort tilstedeværelsen av amerikanske militære rådgivere i Venezuela. Dette behovet for å opprettholde sosial stabilitet for våre investeringer forklarer den kontrarevolusjonære virksomheten til amerikanske styrker i Guatemala. Det forklarer hvorfor amerikanske helikoptre blir brukt mot geriljaen i Kambodia, og hvorfor amerikansk napalm og "Green Berets"-styrker allerede har vært aktive mot opprørere i Peru.

Det er med slik aktivitet i tankene at ordene til avdøde president John F. Kennedy kommer for å hjemsøke oss. For fem år siden sa han: "De som gjør en fredelig revolusjon umulig, vil gjøre en voldelig revolusjon uunngåelig." I økende grad, valgt eller tilfeldig, er dette rollen vår nasjon har inntatt, rollen til den som gjør fredelig revolusjon umulig ved å nekte å oppgi de privilegier og gleder som høstes av den enorme profitten fra utenlandsinvesteringer. Jeg er overbevist om at hvis vi skal komme oss på den rette siden av verdensrevolusjonen, så må vi som nasjon gjennomgå en radikal endring av verdinormer. Vi må straks starte skiftet fra et ting-orientert samfunn til et menneskeorientert samfunn. Når maskiner og pc-er, profitthensyn og eiendomsrettigheter blir betraktet som viktigere enn folk, blir den mektige trillingen rasisme, ekstrem materialisme og militarisme umulig å bekjempe.

En sann revolusjon av verdinormer vil raskt forårsake at vi stiller spørsmål ved rettferdet og legaliteten av mye av vår tidligere og nåværende politikk. På den ene siden blir vi utkalt til å spille den barmhjertige samaritan ved livets veikant, men det vil bare være den innledende akt. En dag må vi se at hele Jeriko-gaten må endres, slik at menn og kvinner ikke blir utsatt for konstant juling, og ranet mens de foretar sin reise på livets landevei. Ekte medfølelse er noe mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det handler om å se at en bygning som skaper tiggere må bygges om.

En sann revolusjon av verdinormer vil raskt se urolig på den skjærende kontrasten mellom fattigdom og rikdom. Med rettvis forargelse vil den se tvers over havet og se individuelle kapitalister i Vesten som investerer enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, bare for å hente ut profitten uten omtanke for sosiale forbedringer i landene, og si: "Dette er ikke rett." Den vil se på vår allianse med landadelen i Sør-Amerika og si "dette er ikke rett". Den vestlige arrogansen som føler at den har alt å lære bort til andre og ingenting å lære av dem, er ikke rett.

En sann revolusjon av verdinormer vil peke på verdensordenen og si om krig "denne måten å avgjøre uenigheter på er ikke rett". Denne beskjeftigelsen med å brenne mennesker med napalm, eller fylle vår nasjons hjem med foreldreløse og enker, med å innpode giftige stoffer av hat inn i årene på folk som vanligvis er humane, med å sende menn hjem fra mørke og blodige slagmarker, fysisk handikappet og mentalt forstyrret, kan ikke forenes med klokskap, rettferd og kjærlighet. En nasjon som år etter år fortsetter med å bruke mer penger på militært forsvar enn på programmer for sosiale løft, nærmer seg sin åndelige død.

Amerika, verdens rikeste og mektigste nasjon, kan godt lede denne revolusjonen av verdinormer. Det er intet annet enn et tragisk dødsønske som kan hindre oss i å omorganisere våre prioriteringer slik at en søken etter fred kan overta ledelsen foran en søken etter krig. Det er intet som holder oss fra å omforme et gjenstridig status quo med forslåtte hender, og gjøre det til et brorskap.

Denne typen positive omveltning av verdinormer er vårt beste forsvar mot kommunisme. Krig er ikke svaret. Kommunismen vil aldri bli overvunnet ved bruk av atombomber eller kjernefysiske våpen. La oss ikke menge oss med disse som roper krig, og gjennom sine villedende følelser bønnfaller USA om å forlate sin deltagelse i De forente nasjoner. Dette er dager som krever klok tilbakeholdenhet og klar fornuft. Vi må ikke engasjere oss i en negativ antikommunisme, men heller i et positivt påtrykk for demokrati, idet vi innser at vårt sterkeste forsvar mot kommunismen er å utføre positive handlinger på vegne av rettferd. Vi må, med positive handlinger, søke å fjerne disse tilstander av fattigdom, usikkerhet og urettferdighet, som er den fruktbare jorda hvor frøene til kommunismen vokser og utvikler seg.

Dette er revolusjonære tider. Over hele kloden gjør menneskene opprør mot gamle utbyttingssystemer og undertrykking, og ut av sårene til en skrøpelig verden fødes nye systemer med rettferd og likeverd. Landenes skjorteløse og barbente folk reiser seg som aldri før. Menneskene som satt i mørket har sett et klart lys. Vi i Vesten må støtte disse revolusjonene.

Det er et sørgelig faktum at på grunn av behag, selvtilfredshet, en sykelig redsel for kommunisme og vår hang til å tilpasse oss urettferdighet, har de vestlige nasjoner, som satte i gang så mye av den revolusjonære ånd i den moderne verden, nå blitt erke-antirevolusjonære. Dette har drevet mange til å føle at bare marxismen har en revolusjonær ånd. Derfor er kommunismen en dom over vår fiasko med å gjøre demokratiet reelt, og vår mangel på å følge opp de revolusjoner vi igangsatte. Vårt eneste håp i dag ligger i å gjenvinne den revolusjonære ånd og gå ut, i en til tider fiendtlig verden, for å erklære evig fiendskap mot fattigdom, rasisme og militarisme. Med denne kraftfulle forpliktelsen skal vi djervt utfordre status quo og videre urettferdigheter, og derved fremskynde den dagen da "hver dal skal opphøyes, og hvert fjell og hver ås skal bli lave og det krokete skal bli rett og det ujevne skal bli slett".

En sann revolusjon av verdinormer betyr i sin ytterste konsekvens at vår lojalitet må bli økumenisk heller enn sekterisk. Hver nasjon må nå utvikle en overordnet lojalitet til menneskeheten som et hele for å kunne bevare det beste i sine individuelle samfunn.

Dette kallet på et verdensomspennende kameratskap, som løfter naboskapsfølelsen forbi egen stamme, rase, klasse og nasjon, er i virkeligheten et rop om en altomfattende og betingelsesløs kjærlighet til hele menneskeheten. Dette ofte misforståtte, ofte feiltolkede begrepet, så lettvint avskrevet av denne verdens Nietzscher som en svak og feig kraft, er nå blitt en absolutt nødvendighet for at mennesket skal overleve. Når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg ikke om en slags sentimental og lunken tilslutning. Jeg snakker ikke om den kraften som bare er følelsesmessig vrøvl. Jeg snakker om den kraften som alle de store religioner har betraktet som det overordnede prinsippet for liv. Kjærlighet er på et vis nøkkelen som låser opp døren som fører til den ypperste virkeligheten. Denne hindu-muslimske-kristne-jødiske-buddhistiske tro på den ypperste virkelighet blir vakkert oppsummert i apostelen Johannes' første brev: "La oss elske hverandre; for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker; kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet … ,dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss." La oss håpe at denne ånden vil bli dagens orden.

Vi har ikke lenger råd til å dyrke hatets gud eller knele foran hevnens alter. Historiens hav er blitt forstyrret av den evige flodbølge av hat. Og historien er rotet til av vrak av nasjoner og individer som fulgte den selvødeleggende hatets vei. Som Arnold Toynbee sier: "Kjærligheten er den ytterste kraft som gir det frelsende valg av liv og godhet mot det fortapende valg av død og ondskap. Derfor må vårt fremste håp være håpet om at kjærligheten får det siste ordet."

Vi står ansikt til ansikt med, mine venner, det faktum at i morgen er i dag. Vi blir stilt overfor den påtrengende viktighet av nå. I dette livets og historiens spill som bretter seg ut, finnes det ikke noe slikt som å komme for sent. Somling er fremdeles tidstyven. Livet etterlater oss ofte ribbet, naken og vraket etter en tapt sjanse. Tidevannet i menneskenes handlinger forblir ikke flo, det ebber ut. Vi kan rope fortvilte om at tiden må ta en pause i sitt løp, men tiden er nådeløs mot enhver bønn og iler av sted. Over de bleke knoklene og kullkastede rester av utallige sivilisasjoner står det skrevet de patetisk ordene, "for sent". Det finnes en usynlig livets bok hvor det nøye rapporteres om vår årvåkenhet og vår forsømmelse. Omar Khayyam har rett: "Fingeren som beveger seg skriver, og når den har skrevet, beveger den seg videre."

Vi har fremdeles et valg i dag: ikkevoldelig sameksistens eller voldelig tilintetgjøring. Vi må gå fra tidligere ubesluttsomhet til handling. Vi må finne nye måter å tale for fred i Vietnam, og rettferd over hele den verden som er under utvikling, en verden som grenser opp til vår dørterskel. Hvis vi ikke handler, vil vi sikkert og visst bli dratt ned i de lange, mørke og skammelige tidens korridorer som er reservert for dem som innehar makt uten forpliktelser, makt uten medfølelse, makt uten moral og styrke uten gangsyn.

La oss begynne nå. La oss på ny forplikte oss til å føre den lange og bitre, men vakre kampen for en ny verden. Dette er ropet til Guds sønner, og våre brødre venter utålmodige på vårt svar. Skal vi si at risikoen er for stor? Skal vi fortelle dem at kampen er for hard? Vil vårt budskap være at kreftene i det amerikanske liv strider i mot deres komme som fullverdige menn, og vi sender våre dypeste beklagelser? Eller vil det bli et annet budskap – om lengsel, om håp, om solidaritet med deres ønsker, om forpliktelser overfor deres sak, uansett kostnader? Valget er vårt, og selv om vi kanskje foretrekker det annerledes, så må vi velge i dette avgjørende øyeblikket i menneskets historie.

Som den edle gårsdagens skald, James Russell Lowell, så veltalende slo fast:

En gang kommer det til hver mann og hver nasjon
øyeblikket for å velge,
i striden mellom sannhet og løgn, mellom
den gode og onde side;
en stor sak, Guds nye Messias som byr hver enkelt
blomstring eller mørke,
Og alltid vil valget stå mellom
mørket og lyset.
Om det ondes sak trives, er denne sannhet
alene sterk
Om dens lodd blir skafottet, og på
tronen trår feil
vil dog skafottet riste fremtiden, og bak
det ukjentes slør
Står Gud i skyggen, og holder
over sine egne vakt.

Og hvis vi bare vil foreta det rette valget, så vil vi være i stand til å endre denne truende kosmiske klagesangen til en kreativ fredssalme.

Hvis vi vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å endre den skurrende mislyden i vår verden til en vakker brorskapets symfoni.

Hvis vi bare vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å fremskynde den dagen, i hele Amerika og i hele verden, da rettferd vil strømme som vann og rettferdighet som en mektig elv.

 

I dagligtalen blir begrepet nasjon ofte satt synonymt med stat. Den samlede produksjonen i landet kalles brutto nasjonalprodukt. Den norske regjeringen lager et nasjonalbudsjett og hevder å fremme Norges nasjonale interesser i internasjonale fora. Verdensorganisasjonen heter Forente Nasjoner, på tross av at den utgjøres av stater. Denne begrepsforvirringen er ikke unaturlig når man tar i betraktning hvordan nasjonalitetsbegrepet har oppstått. Om man imidlertid ønsker å ta det nasjonale spørsmålet opp til vurdering, er det viktig å ha klarhet i begrepene.

Mathias Bismo er hovedfagsstudent i sammenlignende politikk og medlem av redaksjonen i Rødt!

---

Det er nasjon og nasjonalitet som er tema for denne artikkelen, men det bør likevel være på sin plass å markere et skille mellom stats- og nasjonsbegrepene. Staten består av et lovverk til forsvar for den herskende klassens interesser samt redskaper for å opprettholde disse. Nasjonen, på sin side, kan være ett av disse redskapene, men representerer samtidig noe mer, det er et solidaritetsbånd som skiller medlemmene av den bestemte nasjonen fra ikke-medlemmer og som i seg selv ikke nødvendigvis er betinget av en stat. Selv om det som regel er et visst sammenfall mellom stats- og nasjonsgrenser er ikke dette absolutt. Det finnes statsløse nasjonaliteter, som samer og baskere, det finnes flernasjonale stater, som Storbritannia og Spania, og det finnes grupper av mennesker med en nasjonal bakgrunn fra en annen stat, som finlandssvenskene.

Denne begrepsforvirringen kan lett lede ut på vidvanke. Hvis det settes likhetstegn mellom staten og nasjonen vil ikke bare antinasjonal agitasjon bli en del av en progressiv kamp, det vil bli en nødvendig del. Denne feilkoblingen er til stede både innen anarkistiske og syndikalistiske bevegelser og blant bevegelser som i større eller mindre grad står i den trotskistiske tradisjonen – på tross av at Trotskij selv oppviste en langt bedre forståelse av problematikken enn for eksempel det vi ser hos Internasjonale Sosialister og Forbundet Internasjonalen i Norge. (1)

Om man enten velger å ikke forholde seg til det nasjonale eller om man velger å ta som utgangspunkt at all nasjonal kamp er reaksjonær, overlater man arenaen til borgerskapet. Det betyr heller ikke at all nasjonal kamp er progressiv, men selv om nasjonenes fremvekst foregikk parallelt med borgerskapets fremvekst så er ikke det en arena hvis klassekarakter allerede er gitt. I kampen mot EU går for eksempel klasse- og nasjonsargumenter hånd i hånd ved at den nasjonale kampen her er gitt en progressiv rolle. Det samme er tilfellet for en rekke nasjonale frigjøringskamper verden over, selv om, må det innrømmes, norske solidaritetsbevegelser til tider har hatt en lei tendens til å ignorere den klassekampen som også foregår på dette feltet og dermed unnlatt å se de regressive og reaksjonære sidene som også ligger latent i en nasjonal bevegelse.

For en kritisk innfallsvinkel

Innen den marxistisk-leninistiske tradisjonen har Stalins kriterier for en nasjon vært en vanlig innfallsvinkel til det nasjonale spørsmålet. I henhold til denne utgjør en gruppe en nasjon når den oppfyller kriteriene om 1) felles språk, 2) felles territorium, 3) felles økonomi og 4) felles nasjonalidentitet. (2) Olav Randen kritiserte denne tilnærmingen i Røde Fane nr 3, 1995 rent empirisk: Hvis den skal gjelde, må Sveits, med sine fire språk, utgjøres av fire nasjonaliteter, ikke én, og før Berlinmurens fall må det ha vært to tyske nasjoner siden DDR og Forbundsrepublikken ikke hadde økonomiske forbindelser. (3)

Anthony D. Smith setter opp andre kriterier enn Stalin. Han definerer en nasjon som "et navngitt fellesskap i besittelse av et historisk territorium, delte myter og minner, en felles offentlig kultur og felles lover og normer". (4) Denne definisjonen overkommer bare delvis svakhetene ved Stalins definisjon. Det er for eksempel høyst diskutabelt hvorvidt det delte Tyskland hadde "en felles offentlig kultur og felles lover og normer". Faktisk vil det ut fra en slik definisjon være minst like nærliggende å påstå at for eksempel nordmenn og svensker utgjør en felles nasjon som at tyskerne gjorde det i perioden 1949-89.

Den marxistisk inspirerte kanadiske statsviteren Robert Cox skiller mellom problemløsende teori og kritisk teori. Problemløsende teori "gjør det mulig å ende opp med uttrykte lovmessigheter eller regelmessigheter som gir inntrykk av å ha generell gyldighet". Kritisk teori, derimot, "stiller seg på siden av den eksisterende verdensorden og spør hvordan den oppsto. I motsetning til problemløsende teori tar ikke kritisk teori maktforholdene i samfunnet for gitt, men stiller spørsmålstegn ved dem gjennom å konsentrere seg om deres opprinnelse og hvordan de eventuelt befinner seg i en endringsprosess. […] Kritisk teori er en historisk teori siden den ikke bare er opptatt med fortiden, men med en kontinuerlig historisk endringsprosess. Problemløsende teori er ikke-historisk eller ahistorisk siden den, i sin konsekvens, tar utgangspunkt i en kontinuerlig nåtid." (5)

I spenningsfeltet mellom disse to tilnærmingsmåtene står både Stalin og Smith, sammen med en rekke andre fremtredende nasjonalitetsteoretikere som Max Weber, Jürgen Habermas og Anthony Giddens klart på den problemløsende teoriens side. Selvsagt må man gjennomføre konkrete analyser av det samfunnet man virker i for å kunne utvikle politikk for dette. Problemet oppstår idet disse analysene blir opphevet til strukturer med tilsynelatende evig gyldighet. For Stalin og bolsjevikene var det viktig med en konkret analyse av nasjonalitetsspørsmålet i datidens Russland, men det betyr ikke at denne analysen vil være gjeldende uavhengig av tid og sted.

I denne sammenhengen utgjør marxismen utvilsomt en kritisk teori. Det er en teori som legger vekt på utvikling, vekst og fall. Den stiller spørsmålstegn ved det bestående og betoner de samfunnsmessige fenomenenes historiske karakter. Derfor kan ikke en marxistisk analyse av nasjonen ta utgangspunkt i fasttømrede strukturer, den må ta utgangspunkt i en historisk gjennomgang der både nasjonalitetsbegrepet som sådan og de konkrete nasjonene må underlegges en kritisk analyse.

Nasjonens vekst

Selve begrepet nasjon har gjennomgått en omfattende utvikling. I klassisk latin var natio en betegnelse på grupper utenfor det romerske samfunnet. Ved universitetet i det før-revolusjonære Paris var nasjonene betegnelser knyttet til de ulike språkgruppene blant studentene. Også i norsk språkbruk har begrepet nasjon vært knyttet til andre fenomener enn det vi vanligvis forstår med begrepet i dag – Henrik Wergelands berømte verselinje "Vi ere en nasjon vi med, vi små, en alen lange" er et eksempel på dette.

Det var først i kjølvannet av den franske revolusjonen at nasjonalitetsbegrepet begynte å nærme seg det slik vi kjenner det i dag. Uttrykt gjennom slagordet om frihet, likhet og brorskap handlet den franske revolusjonen ideologisk om likeverd mellom alle som bodde i den politiske enheten Frankrike. (6) Selv i dag er denne nasjonalitetsforståelsen fremtredende i Frankrike – en franskmann er en person født innenfor landets grenser, i utgangspunktet uten hensyn til avstamning.

Med unntak av Sovjetunionen og etterkrigstidens Jugoslavia har samtlige statsdannelser i Europa siden Napoleonskrigene vært helt eller delvis grunnet i nasjonale argumenter. Men med dette ble også nasjonen noe mer, noe annet, enn den franske nasjonen opprinnelig var. Der den franske nasjonen var basert på at alle innenfor statens grenser utgjorde nasjonen, baserte for eksempel den greske nasjonalitetstanken seg på ideen om et folk med særlige egenskaper. I stedet for at det ble stilt krav om at alle innbyggere av det ottomanske riket skulle likestilles som ottomanere i en ottomansk nasjon, ble deler av det antikke Hellas revet løs i løpet av 1820-tallet og myndighetene i dette området erklærte seg som alle grekeres regjering. Der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, ble den greske nasjonen bygget opp rundt arv, kultur og språk. Antikkens storhet ble trukket frem og nasjonale myter ble konstruert. I motsetning til det ottomanske idealet om religiøst mangfold i en flerreligiøs stat, fant en kraftig religiøs ensretting sted, særlig etter at den greske ortodokse kirken rev seg løs fra patriarken i Konstantinopel. (7)

Mens Hellas ble grunnlagt gjennom løsrivelse, ble Tyskland grunnlagt gjennom samling. Det tidligere så mektige tysk-romerske riket hadde mistet alt unntatt sin symbolske makt ved fredsslutningen i Westfalen i 1648, og i 1806 ble det endelig oppløst. Men, som i Hellas, oppsto det blant sjikt som aspirerte til makta etter hvert en nasjonal identitet bygget på ideer om tradisjon. Men der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, og der den greske nasjonen var definert ut fra særlige kulturelle kjennetegn, var den tyske nasjonsideen basert delvis på språk, men etter hvert først og fremst på en ide om fysisk arv, om tysk blod som knyttet den tyske nasjonen opp mot tidligere tiders påståtte storhet.

Nasjonalitet i bevegelse

Det franske, greske og tyske eksemplet viser hvordan selve begrepet nasjon har ulikt innhold. Men samtidig er også de ulike nasjonene i bevegelse. Den tyske nasjonalismen har for eksempel vært basert på ulik utbredelse. Da Preussen gikk seirende ut av kampen mot Habsburgerimperiet (Østerrike) i kampen om ledelsen av byggingen av Tyskland, betydde ikke dette umiddelbart at det her var snakk om to ulike nasjoner. Tvert imot, en sentral del av den tyske nasjonalismen baserte seg på at det fortsatt var snakk om én fremadstormende nasjon. "Anschluss", Hitlers anneksjon av Østerrike, var i så måte en naturlig fortsettelse av 1800-tallets tyske tanke der språk og arv sto i høysetet. Utviklingen siden 1945 viser på sin side at særlige historiske omstendigheter fører til endret nasjonalitetsoppfatning – i dag er det få som vil bestride at østerrikerne utgjør en nasjon og tyskerne en annen.

Et annet eksempel på hvordan nasjonaliteten endrer seg, er Jugoslavia. Det jugoslaviske kongedømmet, grunnlagt i 1918, var opprinnelig en eksplisitt føderasjon mellom serbere, kroater og slovenere. Selv om de administrative enhetene var delt opp etter nasjonale linjer var det under Titos ledelse (1945-80) et uttrykt mål å bygge ned de nasjonale skillelinjene. Særlig i Bosnia-Hercegovina skjedde dette i stort monn. Ekteskap og samkvem på tvers av etniske og nasjonale skillelinjer gjorde at det i republikken på slutten av 1980-tallet var minst like vanlig å kalle seg jugoslav som å kalle seg serber, kroat eller Bosnia-muslim. Denne utviklingen ble imidlertid reversert av kroatiske og serbiske nasjonalistiske maktaspiranter og i dag, etter at landet har oppnådd "selvstendighet", er det ikke bare umulig å omtale seg som jugoslav. Selv det å kalle seg bosnier er vanskeliggjort siden landet, på de feltene som ikke bestemmes av OSSEs høykommissær i landet, konsekvent er styrt etter nasjonale skiller, der serberne utgjør en enhet og kroatene og de bosniske muslimene den andre.

Et tredje eksempel ser vi i dagens Belgia. Da Belgia løsrev seg fra Nederland i 1830-31 var det nasjonale spørsmålet viktig. På tross av at Belgia, da som nå, var tospråklig, og på tross av at det ene av disse språkene, flamsk, ligger nærmere nederlandsk enn det ligger nær det andre, fransk, lyktes man i stor grad med å bygge en tospråklig nasjon. Historisk hadde området vært en kasteball mellom ulike europeiske stormakter, dessuten var det forent gjennom felles religion. Stagnasjon og regional ulikhet har imidlertid siden bidratt til å styrke nasjonalistiske krefter, særlig i Flandern, men også delvis i Vallonia. For eksempel er alle de største partiene nå delt i ett vallonsk og ett flamsk parti. Mens man tidligere kunne omtale Belgia som en nasjonalstat på linje med for eksempel Sveits, er landets karakter i dag mer av en flernasjonal karakter lik Tsjekkoslovakia før splittelsen.

Nasjonale myter og modernitet

En sentral del av den moderne nasjonen er de felles mytene. Disse mytene er ikke nødvendigvis heroiske, for eksempel er den kanskje viktigste serbiske nasjonalitetsmyten knyttet til nederlaget i slaget på Kosovo-sletta i 1389, men de er like fullt myter som skaper de strukturene som utgjør en nasjon.

Eric Hobsbawm har kalt disse mytene for oppdiktet tradisjon. (8) Dem finnes det nok av eksempler på også i norsk nasjonalforståelse. Den kanskje viktigste av disse mytene er myten om 400-årsnatten. Denne innebærer grovt sagt en ide om en nasjon preget av storhet som i 1380 ble fratatt sin selvstendighet, men som gjenvant den 434 år senere. Den innebærer med andre ord en ide om en norsk nasjonalfølelse i middelalderen. Det faktum at det altoverveiende flertallet av folk som bor i Bohuslän, som var en del av Norge i 1380, regner seg som like svenske som, ja kanskje mer svenske enn, folk i andre deler av landet, endrer ikke ved denne oppfatningen, slik den blant annet presenteres i den offentlige skolen. Lignende omskrivning av historien finner vi om og om igjen. Harald Hårfagre samlet Norge, på tross av at han kun forente et kongerike i øst (Vestfold) og et i vest (Romsdal) gjennom giftemål. Olav den Hellige samlet Norge på nytt, selv om han ble drept i forbindelse med å gjenerobre makta ved hjelp av en russisk leiehær. For nasjonsbyggere er det derimot ikke det konkrete innholdet i og sannhetsverdien av disse mytene som betyr noe, det er hvorvidt de fungerer samlende.

Paradoksalt nok er dette en prosess som er rotfestet i det moderne, dvs. de samfunnsstrukturene som har utviklet seg siden rundt år 1500. Stikkord her er boktrykkerkunsten, utviklingen av nasjonale skriftspråk, reformasjon, sentralisert statsstyre, skolegang og disiplinering av arbeidskraften. Uten slike prosesser er det vanskelig å se for seg hvordan moderne nasjoner skulle kunne oppstå. I seg selv er de nasjonale mytene preget av en holdning der nå ser på da, der samtidige kategorier blir overført til tidligere tider, uten at det blir vurdert hvorvidt de dermed er anakronismer. Det er i stor grad dialektikken mellom det fortidige og det nåtidige som gjør nasjonen til den kraften den er eller kan være. Selv i Frankrike, der nasjonen opprinnelig var begrunnet i rasjonalitet og modernitet, spiller de nasjonale mytene fortsatt en rolle.

Mot en oppsummering?

I følge Robert Cox utgjør ikke nasjonene fysiske objekter, "men de gir likevel menneskenes situasjon en form. Det er ideer i subjektiviteten hos utallige individer, virkelige fysiske vesener. Dermed utgjør disse ideene disse individenes sosiale eksistens. De blir objektive i forhold til de strukturene som utgjør menneskelig handling. Disse strukturene er like mye materiell eksistens for mennesker som maten de spiser og klærne de har på seg." (9)

En annen måte å omtale dette på kan være som en legemliggjort ide. Når for eksempel krefter på venstresida, delvis også innen RV, går mot å benytte seg av nasjonal argumentasjon i forbindelse med EU-kampen, overser de denne realiteten. De forholder seg til en kvasi-materialisme der ideer forblir ideer og klassekampen reduseres til rent økonomiske prosesser. Så lenge nasjonen eksisterer, vil klassekampen også ta form av kamp rundt nasjonale spørsmål.

Det betyr ikke at kamp for nasjonal selvstendighet nødvendigvis vil være progressiv. Lars Akerhaug viser for eksempel i sin artikkel i dette nummeret av Rødt! hvordan de kurdiske partiene i Irak spiller en reaksjonær rolle. Et annet eksempel på reaksjonær nasjonal kamp, i hvert fall dersom man ser det i etterpåklokskapens tegn, var kosovarenes kamp for løsrivelse fra Serbia og Jugoslavia som førte til at området endelig ble inkorporert i den nordatlantiske verdensordenen. Kosovo representerer også et eksempel på hvordan en i sin tid undertrykt nasjon etter løsrivelsen blir en undertrykkermakt, i dette tilfellet overfor den serbiske minoriteten i området.

Nasjonale spørsmål gjør seg gjeldende i en rekke konflikter i verden i dag. En av mange komponenter i forhold til Palestina-spørsmålet er spørsmålet om nasjonalitet. Utgjør jødene i Israel en nasjon? Og, i så tilfelle, omfatter denne nasjonen også jøder utenfor Israels grenser? Og hva med palestinerne? Er de en egen nasjon eller en del av en større arabisk nasjon? Som i andre tilfeller er det viktig å være observant i forhold til nasjonenes endring og bevegelse.

Rasisme er et annet spørsmål som ikke kan holdes utenfor. Åpner nasjonen for impulser utenfra? Eller, mer bestemt, blir mennesker fra en annen kulturkrets ønsket velkommen som en del av nasjonen eller blir deres nasjonale særegenheter vurdert som fremmede? Ut fra en antirasistisk synsvinkel har det vært vanlig å vurdere den franske modellen som den mest progressive innfallsvinkelen til nasjonen, og det har helt klart noe for seg. Men heller ikke dette er uproblematisk. Forbudet mot å bære religiøse symboler i den offentlige skolen er et eksempel på hvordan denne tankegangen slår ut i tvang. Et lignende forbud ville trolig aldri vunnet gjennom i for eksempel Tyskland der nasjonale minoriteter ikke forventes å bli tyske, eller i det hele tatt er i stand til å bli det.

Det nasjonale spørsmålet er også et spørsmål om klassekamp – nasjonen er en reell enhet, og å overlate den arenaen til borgerskapet, særlig i en tid der det transnasjonale borgerskapet styrkes, tjener bare reaksjonen. På den annen side er nasjonen også et forgjengelig fenomen. I AKPs prinsipprogram står det å lese om kommunismen at "[m]ed reell likhet mellom menneska og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste si betydning som fellesskap". (10) Akkurat som nasjonen oppsto under særskilte historiske forhold, vil også historiske forhold kunne bidra til at nasjonen forsvinner. Hva slags former for organisering som vil overta, er et helt annet spørsmål som vi i dag neppe kan forestille oss. Men inntil da må vi ta nasjonen for hva den er, en legemliggjort ide som spiller helt konkrete roller i ulike politiske kamper, og som vi ikke kan avfeie verken som reaksjonær eller progressiv per se.

---

Noter:

1) Se for eksempel Trotsky, Leon, On Black Nationalism & Self-Determination, Pathfinder Press 1967. [Tilbake]

2) Stalin, Josef, Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978, side 13-33. [Tilbake]

3) Randen, Olav, "Døyr nasjonane?" i Røde Fane nr 3, 1995. [Tilbake]

4) Smith, Anthony D. "When is a Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002, side 15 (min overs.). [Tilbake]

5) Cox, Robert, Approaches to World Order, Cambridge University Press 1996, side 88-89 (min overs). [Tilbake]

6) Østerud, Øyvind, Nasjonenes selvbestemmelsesrett, Universitetsforlaget 1984, side 18-19. [Tilbake]

7) Triandafyllidou, Anna og Paraskevopolou, Anna, "When is the Greek Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002. [Tilbake]

8) Hobsbawm, Eric, The Invention of Tradition, Cambridge University Press, 1983. [Tilbake]

9) Cox, Robert, Production, Power and World Order, Columbia University Press 1987, side 395 (min overs.). [Tilbake]

10) http://www.akp.no/program/gjeldende-program.html#68. [Tilbake]

 

Mange har kritisert Vestens syn på araberen som enfoldig, orientalistisk. Men denne artikkelen handler om arabernes syn på de andre, og spesielt skjæringspunktet mellom arabisk nasjonalisme og marxisme. Det nasjonale spørsmålet har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av venstresiden i Midtøsten, med mangfoldige innfallsvinkler og forsøk på svar.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og leder av Komiteen for fritt Irak

---

Med "ytterkantene" mener jeg Irak, et av grenseområdene for den arabiske verden. Men som vi skal se, er det kanskje også mulig å se på slike områder som ytterkanter også politisk, i den forstand at det nasjonale spørsmålet og dets "løsning" har hatt en intens betydning for landenes utvikling. Det er interessant at kommunistene har stått sterkt i to forskjellige randstater, Sudan og Irak. Når vi kaster et blikk på Sudan og Irak ser vi kommunistpartier som klarte å prosjektere marxismen som en mulig løsning på det nasjonale spørsmålet – en måte å overkomme de etniske motsetningene. Men i begge landene ser vi også bevegelser som kan karakteriseres som venstreradikale som tok fullstendig motsatte standpunkt fra de ovennevnte.

Panarabismens skrekkammer er Mauritania, som også er en randstat for den arabiske verden og en grense mot det "svarte Afrika". I Mauritania blir tilknytningen til den arabiske verden brukt som en legitimitetsfaktor for et regime som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn apartheid – en av de statene i verden der slavehold fortsatt er lovlig.

Disse ytterkantene kan være et nyttig bakteppe når vi skal se på den marxistiske teorien om det arabiske spørsmålet i Midtøsten og anvendelsen av denne på 1950- og 60-tallets Irak.

Det nasjonale spørsmålet i Midtøsten og Nord-Afrika og de arabiske marxistenes svar

Framveksten av moderne arabisk nasjonalisme og forståelsen av araberne som en nasjon knyttes til oppløsningen av det osmanske imperiet. Selv om det eksisterte tendenser til en økt selvoppfatning av seg selv som arabere, var dette gjennom 1800-tallet mest kulturelle uttrykk. Hvis vi for eksempel ser på kanskje det sterkeste antikoloniale opprøren i Midtøsten, det egyptiske Orabiopprøret (1) i 1882, ser vi at opprøret hovedsaklig har en egyptisk karakter. Hvis vi ser på situasjonen innenfor det osmanske imperiet, vokser de første politiske retningene som ser på den arabiske nasjonen som distinkt fra tyrkiske og andre muslimer først fram som en reaksjon på tidlig tyrkisk nasjonalisme. Hva angår masseoppslutning, får ikke arabisk nasjonalisme virkelig vind i seilene før konfrontasjonene i de britiske mandatområdene skyter fart. Opprøret mot britene i Syria i 1925 og Balfourerklæringen om å opprette et "jødisk nasjonalhjem i Palestina" i 1918 og revolusjonen i Palestina i 1936 var politiske mobiliseringsfaktorer. Men på denne tiden var arabisk nasjonalisme i forståelsen et ønske om å opprette én arabisk stat fortsatt en minoritetsretning. Både i Syria og særlig Egypt fantes det ideer om at folkene der var særskilte nasjoner.

Hvordan defineres den arabiske nasjonen? Blant arabiske ord som betyr "nasjonalist" finner vi watanîyya og qawmîyya. Watanîyya betyr "nasjonalist" og "patriot" og springer ut fra ordet watan. Som et politisk begrep har ordet røtter i osmanismen, en politisk tendens som preget det osmanske imperiet ved midten av 1800-tallet, og som fødte rikets første konstitusjon i 1876. Osmanismen var et forsøk på å definere en felles identitet for alle innbyggerne av riket, uavhengig av konfesjonelle, sekteriske eller språklige kriterier. Innenfor vestlig nasjonalismeteori er det vanlig å sammenlikne denne patriotismen som en variant inspirert av den franske nasjonalismen. Qawmîyya kommer derimot av ordet qawm, som blant annet betyr "folk", "stamme", "nasjon", "slektninger". Her kan parallellene trekkes til oppblomstringen av tyrkisk nasjonalisme tidlig på 1900-tallet og den arabiske nasjonalismen som en motreaksjon til denne. Ut fra dette har den arabiske nasjonalismen gjerne blitt sett på som en "etnisk" eller "germansk" form for nasjonalisme. Det er likevel grunn til å trekke fram at denne "etnisiteten" ikke nødvendigvis er medfødt. For eksempel var ba'athpartiet i Syria og Iraks første leder Michael Aflaq av kristen bakgrunn, det samme med flere av lederne for de panarabiske palestinske venstregrupperingene. For mange var panarabismen også en mulighet å unnslippe sekterismen og den historiske inndelingen av samfunnene i Midtøsten etter religiøse mønstre.

Fra opprøret i Syria mot franskmennene i 1926 var Kominterns linje å støtte arabisk kamp mot imperialismen. (2) Som en følge av dette ble ledelsen for kommunistpartiene arabisert (før dette spilte de jødiske kommunistene i Palestina en viktig rolle), og oppbyggingen av kommunistpartiene ble sett i sammenheng med en nasjonal front mot imperialismen i området, som også skulle omfatte det nasjonale borgerskapet. Denne politiske strategien gjorde at det i den tidlige fasen, og før panarabismen kunne defineres som en distinkt politisk kategori, ikke var noen motsetning mellom panarabisme og kommunisme. Dette forandret seg først gjennom to faktorer: for det første Sovjets anerkjennelse av staten Israel i 1948 som svekket de arabiske kommunistenes posisjon. Men en annen faktor var at kommunismen som et politisk system også hadde potensialet til både å mobilisere fattige lag av samfunnet som ellers ikke deltok i politisk arbeid, men også å overskride de stammemessige og etniske motsetningene som fantes i samfunnet. Den raske veksten til det irakiske kommunistpartiet, et land preget av sterke konflikter både mellom stammer og folkegrupper er et eksempel på dette. Fra 30-tallet til 40-tallet snudde konfliktene i Irak fra å være stammeopprør til klasseopprør, mot jordeierne og stammelederne. (3)

50-tallet fyrte også opp om de innebygde motsetningene mellom de forskjellige politiske begrepene og retningene. Som kjent førte femtitallet til en rekke radikale pan-arabiske regimer. Med Egypts Nasser som inspirasjonskilde kan vi peke på denne glansepoken for tanken om en forent arabisk stat som den sosiale panarabismens fase. Statslederne forsøkte å kombinere et radikalt sosialt politisk program med et forsøk på å forene den arabiske verden og stå opp mot imperialistisk dominans. Men denne utviklingen utgjorde også et problem for kommunistene og andre marxister. Sovjetunionens modell var klassebasert. Midtøstens sosialismemodell var sentrert rundt nasjonen. Den første har sine røtter i marxismen, den andre i arabisk nasjonalisme. Og der den første bygger på universelle postulat er den andre basert på arabisk eksklusivisme. (4)

For Sovjetunionen, som på denne tiden hadde gått over til en utenrikspolitikk som mest tjente staten, hadde denne motsigelsen lite interesse. Men for kommunistpartiene var dette et omfattende problem. Marxismen som ideologi kunne ikke legge det arabiske til grunn.

Den nye utviklingen på 1950- og 60-tallet fødte også en ny motsigelse. På 60-tallet dreide de ideologiske diskusjonene seg om hvorvidt det nasjonale borgerskapet som en sosial klasse var i stand til å spille en nasjonal rolle. Og hvis så, burde de fått støtte? Eller, hvis denne klassen var impotent, burde arbeiderne gjøre som i Oktoberrevolusjonen, å bære både de borgerlig-demokratiske og de sosialistiske pliktene samtidig? (5) Samir Amin (6) hevder at borgerskapet i denne perioden mer er et aspirerende borgerskap, eller et småborgerskap som ønsker å erobre makten fra de gamle overklassene, enn et virkelig nasjonalt borgerskap.

Delvis på bakgrunn av disse problemene utviklet det seg på slutten av 60-tallet en retning som forsøkte å forene motsigelsen mellom panarabisme og kommunisme, og som sto i opposisjon til mange av kommunistpartienes klassesamarbeidpolitikk. Ledere som George Habash og Nayef Hawatmeh brøt med nasserismen og dannet marxist-leninistiske grupper som tok del i den arabiske frigjøringskampen mot Israel. Disse gruppene sto til venstre for de arabiske kommunistpartiene, og hentet inspirasjon fra Cuba, Vietnam og Kina. Men samtidig beholdt de den panarabiske ideologien og manet til kamp mot de "reaksjonære arabiske regimene". Liknende grupper oppsto også mange andre steder i Midtøsten.

Panarabisme i Irak – mellom sosial mobilisering og reaksjon

Etter en periode fram til 1955 der kurdiske medlemmer hadde dominert ledelsen av kommunistpartiet, begynte "arabiseringen" av partiet. Dette skjedde samtidig med at Sovjetunionen begynte en tilnærming til Nasser i Egypt og de nye panarabiske strømningene i regionen. (7)

Det irakiske kommunistpartiet mente i 1955 at det kurdiske folket ikke hadde noen interesse av isolasjon fra de arabiske landene. Partiet besto også av mange kurdiske medlemmer. (8) I september 2006 ble kursen videre staket ut ved at partiet anerkjente den arabiske nasjonale bevegelsen som "progressiv og demokratisk i form og innhold", at "områdene der araberne bodde i Irak var en ukrenkelig del av det arabiske fedrelandet" og at "araberne er en nasjon … i det at de utgjør en stabil historisk gruppe, bor i et felles geografisk område – uavhengig av de nåværende kunstige grensene – snakker et felles språk, innehar forutsetningene til en felles økonomi og har et felles psykologisk mentalitet som reflekteres i folkelig arabisk kultur og felles tradisjoner i deres sterke ønske om enhet." Dette skjedde samtidig med at en "nasjonaldemokratisk regjering" ble stilt opp som et hovedmål for partiet. (9)

Strategien ga resultater. 14. juli 1958 vippet en allianse av "Frie offiserer" i allianse med blant annet kommunistpartiet vekk de skjøre restene av et forhatt monarki. Regimets frontfigurer ble avrettet og et nytt styre ledet av General Abdel-Karim Qassem innsatt. Det som tidligere gjerne har blitt beskrevet som et "kupp", kan like gjerne kalles en revolusjon. Idet tre tusen soldater, mange av dem ubevæpnet stormet palassene, kom hundretusener av Bagdads fattige ut i gatene for å gi dem støtte under slagordet: "Død over forræderne og imperialismens agenter!" (10)

Partiet hadde aldri vært så sterkt. Samtidig ble det raskt dratt inn i nye konfrontasjoner. Qassem viste seg uvillig til å inngå i den nye unionen mellom Egypt (United Arab Republic). Dette drev han inn i en konflikt med en av hans hovedallierte, Abdul-Salam Aref. Qassem sto selv på en vagt definert irakisk nasjonalisme, der han så seg selv hevet over konfliktlinjene i samfunnet (11) og en leder for alle Iraks religiøse og etniske grupper. (12) Men som en politisk ideologi var ikke dette en retning som kunne mobilisere et flertall av folket. Samtidig så de gamle klassene som mistet makten ved revolusjonen i 1958, panarabismen som en mulighet for en politisk tilbakekomst etter at Qassem havnet i konflikt med Nasser. En allianse av sunni-muslimsk middelklasse, fra venstreradikale nasjonalister til den ekstreme høyresiden i allianse med klanslederne og de store landeierne, vokste fram.

Dette førte til at kommunistpartiet nå havnet i en klassekonflikt med nettopp panarabistene som brukte kravet om panarabisk samling som et ledd i en mobilisering for reaksjonen. Partiet samlet seg om Qassem som den "eneste lederen". Det er verdt å huske på at i 1955 hadde nesten halvparten av partiets ledelse bestått av shiamuslimer. For disse utgjorde partiet en basis for politisk representasjon. Denne representasjonen var truet gjennom faren for innlemming i et sunnimuslimsk Stor-Arabia. (13) Motstanden mot panarabisme til at partiet vant enda sterkere oppslutning blant shiamuslimer, kurdere og andre som fryktet innlemmelse i en sunniarabisk flertallstat. (14)

Tilspissingen av konflikten førte til at de gamle klassene, sammen med det voksende ba'athpartiet (som var i ferd med å gripe makten i Syria) og støttet av U.A.R. gjennom en flerårig intensiv konflikt, lyktes i å splitte alliansen med Qassem og kommunistene og velte både ham og kommunistene fra makten i 1963, da en høyrekoalisjon av nasserister ba'athister og andre borgerlige nasjonalister grep makten.

Sterkest til syne kom denne konflikten i Mosul og Kirkuk. Mosul, der kommunistene med støtte fra Qassem slo ned et begynnende kupp i byen der de reaksjonære panarabistene sto sterkt. Dette avverget et forsøkt fra ba'athister, panarabister og U.A.R. på å velte det folkelige regimet. Kamper brøt ut, etter noen dager var kuppet slått ned, med noen hundre drepte på hver side. (15) Selv om konflikten var mellom arabisk middelklasse og gamle landeiere og blant annet fattigere kurdere hadde etniske undertoner, var dette først og fremst en klassekonflikt. Men eskaleringen som fulgte etter Mosul, drev leirene inn i sekteriske mønstre, der kommunistpartiet i økende grad allierte seg med kurdiske grupper. Opprøret som kort tid senere brøt ut i Kirkuk, var et etnisk opprør, der kurdiske grupper gjorde opprør mot turkmenere. Konflikten hadde nå fått etniske overtoner. Kommunistene deltok i nedslaktingen, men som kurdere. Målene deres var ikke kommunistenes, men kurdernes. Deres kommunisme var for det meste skinndyp. Det kan se ut som kurderne lyktes i å snu partiet til et redskap for deres egne behov, altså en deltaker i den dødelige historiefeiden med deres gamle turkmenske fiender.

Hendelsene i Kirkuk ble kraftig fordømt fra partiets ledelse. Men tendensen til en sekterisk mobilisering på alle sider lot seg ikke stoppe. Av også flere andre grunner ble nå Qassem både svekket av en stadig sterkere opposisjon og på grunn av økende konflikt med kommunistene, som også begynte å bli preget av handlingslammelse ovenfor situasjonen. De reaksjonære panarabistene som veltet Qassem og grep makten i 1963 gjorde slutt på den åpne eksistensen til kommunistpartiet i Irak.

Pan-arabisk marxisme?

1950-tallets omskiftelige irakiske hendelsesforløp ble overtatt av et minst like kaotisk 60- og 70-tall, der de politiske skillelinjene raskt graderte. Vender vi tilbake til denne tekstens bærebjelke, det irakiske utgangspunktet, ser vi et kommunistparti som ved slutten av 60-tallet blant annet etter press fra Sovjet allierte seg med panarabistene (slik vi også så i Sudan), samtidig som restene av demokrati i Irak ble enda mer innskrenket. Samtidig førte 60-tallets utgang og ikke minst nederlaget i krigen mot Israel i 1967 til at nasseristenes (panarabistene) leir brøt opp. Mange av Nassers tilhengere forsøkte i stedet å forene marxismen og det nasjonale budskapet, samtidig førte de en kompromissløs linje i kampen mot imperialismen og sionismen. Med andre ord sto nå deler av nasseristbevegelsen som på slutten av 50-tallet mobiliserte for kontrarevolusjonen i Mosul nå et godt stykke til venstre for de offisielle kommunistpartiene.

Både det irakiske kommunistpartiets nederlag, erfaringene fra Sudan og denne utiklingen viser nødvendigheten av å forene kampen for nasjonal selvråderett med et klasseperspektiv. Skrekkeksempelet på "panarabisme" i sin mest brutale og ustøpte form er Mauretania, en stat som godt kan karakteriseres som apartheid ovenfor den etniske minoriteten.

Men erfaringene viser også at det ikke er mulig å legge panarabismen – eller det nasjonale til grunn – det grunnleggende i kommunistenes forståelse av verden må fortsatt være klasseanalysen og det nasjonale spørsmålet kan heller ikke idealiseres eller ses isolert fra klasseforholdene i samfunnet. Dette kan være stikkord til en metodisk analyse av nasjonalitetsspørsmålet i Midtøsten.

Det nasjonale spørsmålet i den irakiske motstandskampen idag

Det er skjedd mye mellom 1950-tallets og dagens Irak. Motstandsbevegelsen som eksisterer i Irak i dag er selvfølgelig et resultat av en rekke ytre faktorer. Men ikke minst også framveksten av ba-athpartiet, som med sin kombinasjon av kapitalistisk "statssosialisme", stamme og sunnisjåvinisme er et fremhold av "Mosulreaksjonen". Det er likevel verdt å peke på at den rudimentære retningen som preger dagens motstandsbevegelse også er et skritt tilbake til før ba'athpartiet og Saddam Husseins stammestyre. Motstandsbevegelsens legitimitet baserer seg ikke på makten til én klan, og faktisk var det slik at den sterkeste motstanden først begynte etter at Hussein var tatt til fange av amerikanerne. Dette er utgangspunktet for blandingen av islamsk legitimitet og nasjonalisme, både irakisk og arabisk, som preger motstandsbevegelsen i Irak. Med noen unntak er det galt å se på motstanden i Irak som islamister, slik begrepet i dag blir brukt i Midtøsten. Snarere er "islamismen", henvisningene til jihad og mujahedin islamske komponenter i en større nasjonalistisk blanding.

Det islamske er også den komponenten som i dag bærer de kurdiske lommene av motstand. De offisielle kurdiske partiene som i dag deltar i amerikanernes politiske spill, PUK og KDP, er fremhold av de gamle stammestrukturene i Nord-Irak. Det er de samme drivkreftene som driver dette partiet som lå til grunn for etnifiseringen av konflikten om Qassem 1958-63. Det er også verdt å huske at der 40-tallet i det arabiske Irak var preget av undersåttenes opprør mot stammene, gjaldt dette i langt mindre grad i de kurdiske områdene. (16) De gamle klassene har fortsatt makten i disse områdene, som historisk har vært et styre av krigerklaner over jordarbeidere også synlig gjennom sterke dialektale skillelinjer (som også forklarer hvorfor det eksisterer to distinkt forskjellige kurdiske dialekter i Irak). Det er også verdt å merke seg at blant jordarbeiderne som disse klassene styrte var det ikke bare kurdere, men også assyrere og nestorianere (kristne minoriteter). (17) Denne gjennomgangen er nødvendig for å forstå hvorfor det er slik at PUK og KDP tilsynelatende møter så lite opposisjon i områdene de kontrollerer (partiene har delt Nord-Irak seg imellom). Det er også nødvendig for å forstå hvorfor de møter så sterk kritikk fra andre grupper som historisk hører hjemme i den nordlige delen av Irak, som de turkmenske gruppene i Kirkuk, som i dag frykter at byen skal bli en del av et "autonomt Kurdistan".

Derfor er det ikke på noen måte mulig å sammenlikne den "nasjonale bevegelsen" i Nord-Irak med den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Tyrkia fra slutten av 1970-tallet. PKK var et marxistisk-inspirert parti som samtidig mobiliserte mot de "gamle" kurdiske klassene (dessverre er et av de mange tegnene på degenerering av PKK at partiets etterfølger i dag støtter KDP og PUK i Nord-Irak). Kravene om "autonomi" eller oppsplintring av Irak til føderasjoner er derfor både en støtte til amerikanernes planer for Irak og Midtøsten og en støtte til en reaksjonær landeierklasse uten virkelige nasjonale aspirasjoner. Dessverre har også de kurdiske kommunistene og PKK-tilhengere latt seg alliere med klanspartiene. Derfor er det i dag bare islamistene, som de som tilhører etterfølgerne av organisasjonen Krekar tidligere var leder av, Ansar-al-Islam, som i dag utgjør en virkelig progressiv bevegelse i de kurdiske områdene.

---

Litteratur:

Som en kort innføring til Iraks historie anbefales Omar Dahirs gjennomgang av Iraks historie i Brennpunkt Irak på Revolusjon forlag, tilgjengelig for bestilling eller nedlasting på www.frittirak.no eller www.revolusjon.no, original utgave på dansk finnes også på www.fritirak.dk .

Noter:

1) Orabiopprøret var et folkeopprør mot den britiske koloniveldets administrasjon av egyptiske finanser.

2) Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq¸ Saqi Books 1978, side 1151

3) Batatu, 1978, side 469

4) A. Jabar (red.): Post-Marxism in the Middle East", Saqi Books 1997, side 95

5) Jabar (red.), side 94

6) Samir Amin: The Arab Nation – Nationalism and Class Struggles, Zed Press Ltd 1978, side 26

7) Batatu, 1978, side 749-757

8) Batatu, 1978, side 749

9) Batatu, 1978, side 750

10) Batatu, 1978, side 805

11) Batatu, side 843

12) Batatu, side 836

13) Yitzhak Nakash: The Shi'is of Iraq, Princeton University Press 1994, side 132-134

14) Batatu, side 851

15) Batatu, side 889

16) Batatu, 1978, side 469

17) Batatu, 1978, side 46-47 og side 70-71

I 2003 blei 17. mai-talen i Narvik holdt av ein samisk sjetteklassing, Inga Marie Nymo Riseth. Tradisjonen tru skal ein i slike talar seie noko om 1814, 1905 og norsk sjølvstende, og da ho kom til unionsoppløysinga, skildra ho denne slik: "Da Norge endelig fikk bestemme selv i 1905, ville de at alle skulle være like, og da ble det ikke lett for alle, bl.a. samene." Så enkelt kan det seiast. Den norske nasjonalismen gikk i stor grad ut på at alle skulle bli like, kulturelt og språklig, med det NORSKE som mal.

Svein Lund er norsk innvandrar i Sápmi, der han bl.a. har vore lærar ved Samisk videregående skole og reindriftsskole og Samisk høgskole.  Arbeider no med samisk skolehistorie, og har gitt ut boka Samisk skole eller Norsk Standard.

---

Frå midten av 1800-talet førte staten ein stadig hardare fornorskingspolitikk overfor samar og andre minoritetar, og denne var på det aller hardaste nettopp rundt unionsoppløysinga. I fornorskingsarbeidet blei dei område i statsapparatet mobilisert: frå forskning i historie og jus ved universitetet til landbruks- og fiskeriforvaltning, kyrkja, forsvaret og helsevesenet.

I denne artikkelen vil eg forsøke å seie litt om 100 års-jubileet for norsk sjølvstende, sett frå den samiske delen av Noreg eller den norske delen av Sápmi. Her er ikkje plass til å gå inn på alle område og mange av dei er også lite dokumentert i tilgjengelig litteratur. Det er store uløyste forskningsoppgåver, for eksempel når det gjeld korleis helsepersonell og agronomar har bidratt til å styrke det norske på kostnad av det samiske. Denne artikkelen har hovudvekta på skolen, som har vore eit hovudsatsingsområde for fornorskarane. Til sist vil eg stille spørsmålet i kva grad norske styresmakter i 2005 virkelig har tatt eit oppgjør med same- og minoritetspolitikken av 1905, eller om politikken framleis langt på veg er at alle skal bli like.

Alltid vore norsk?

Dei fleste nordmenn tenker i dag på Noreg som eit klart definert landområde som alltid har vore norsk. Alle har lest på skolen at Harald Hårfagre samla Noreg til eit rike. Men dette riket omfatta langt frå heile Kongeriket Noreg av i dag. I fleire hundreår var riket avgrensa til Sør-Noreg og kysten oppover til Vesterålen. I hundrevis av år var dei samiske områda på Nordkalotten utsett for skattelegging og kolonisering frå både norske/danske, svenske og russiske styresmakter, og det var store område som to eller til og med tre statar gjorde krav på. Kystområda frå Lyngen til Varanger blei eintydig underlagt dansk/norsk suverenitet først frå 1613. Kommunen der eg bur, Guovdageaidnu, har bare vore ein del av Noreg i 253 år, Sør-Varanger bare i 178 år.

Ved Karlstadforhandlingane om unionsoppløysinga i 1905 sa den norske statsministeren, Christian Michelsen:

"det var for Norge en livssag ikke at paatage sig forpliktelser, som kunne hindre et energisk arbeide for vor nationale politik nordpaa. Flytlappernes trafik i Tromsø og Finmarkens amter gjør det meget vanskeligt for oss at nationalisere disse amter. Alt maa sættes ind paa at skabe en norsk befolkning slige vilkaar, at den kunde faa arbeide under materielt seet bedre betingelser end nu."

Når statsministeren i 1905 så behov for å "nationalisere disse amter", viser dette at Finnmark og Troms enno ikkje var fullt integrert i riket, nesten 600 år etter at den norske kongen fikk bygd ein festning i Vardø som Noregs utpost mot aust.

Samiske rettar skulle bort

For å forstå kvifor denne "nasjonaliseringa" var så viktig rundt 1905, må vi gå nokre år tilbake. Sjølv om nordmenn koloniserte samiske område frå middelalderen, anerkjente dei likevel langt på veg samiske rettar både til bruk av naturressursane og til bruk av eige språk.

Under grensedraginga i 1751 underteikna Sverige og Danmark/Noreg ein eigen "lappekodisill" om samane sine rettar på tvers av grensene, for å sikre "den lappiske Nations Conservation". Fram til 1830 var lokalbefolkninga sin einerett til fiske i fjordane anerkjent. Jorda i Finnmark blei rekna å tilhøre dei som brukte ho. Fogden i Aust-Finnmark slo i 1825 fast at det i distriktet hans ikkje fantest statseigedom. Innafor historieforsking og jus var det fram til midten av 1800-talet alminnelig anerkjent at samane var den opprinnelige befolkninga på Nordkalotten.

Tidlig på 1700-talet fikk samiske barn ofte betre undervisning (på samisk) enn norske barn fikk. På midten av 1800-talet lærte samar i stor grad å lese og skrive samisk på skolen, og nokre samiske kommunar hadde bare samiske lærarar fram til byrjinga av 1900-talet. På den tida var samisk og/eller kvensk dominerande talespråk i store delar av Finnmark og Nord-Troms, og det var samisktalande i dei fleste kommunar i Nord-Noreg og ein god del kommunar i Trøndelag.

På midten av 1800-talet utvikla det seg ein sterk norsk nasjonalisme, innafor kultur, språk, politikk og økonomi. Ein del av denne nasjonalismen var omlegginga av politikken overfor dei ikkje-norske minoritetane: samar og kvenar. På mange område starta denne omlegginga rundt 1850, men dei mest effektive tiltaka blei først satt inn i åra rundt unionsoppløysinga.

Nasjonalisme og fornorsking

Ivar Aasen og Knud Knudsen gikk i spissen for kvar si linje for fornorsking av skriftspråket, ingen av dei nemnde at det fantest andre språk enn norsk i Noreg. I norsk litteratur var samane så godt som fråverande i den nasjonalromantiske perioden. Det er slåande at i den tida da norsk språk styrka seg i forhold til dansk, blei samtidig samisk og kvensk pressa ut av skoleverket. Ei av dei virkelig store satsingane innafor norsk skolehistorie var Finnefondet, som Stortinget oppretta i 1851. Finnefondet blei utelukkande brukt til fornorskingstiltak overfor samar og seinare kvenar, og løyvingane var på det meste oppe i over ein promille av det norske statsbudsjettet. Finnefondet eksisterte i praksis så godt som eit hundreår.

I 1879 vedtok Stortinget at dialekten, ikkje skriftspråket skulle ligge til grunn for undervisninga av norske barn. Omtrent samtidig blei instruksen for språkbruk i språkblandingsområde endra, slik at samiske barn ikkje lenger skulle lære å lese samisk, men bare norsk (dansk).

Det virkar som ingen av dei norske nasjonalistane såg nokon samanheng mellom det å fremme norsk språk og kultur og at samane hadde retten til å fremme sitt språk og sin kultur. Det var det derimot nokre samar som gjorde. Den harde fornorskinga rundt århundreskiftet førte til motstand frå samane, denne kom til uttrykk i samiske aviser, tilløp til organisasjonar og den første samiskspråklige skjønnlitteraturen. Mye av dette var inspirert av den norske nasjonale reisinga. Ein av dei fremste samiske leiarane på den tida og forfattar av den samiske nasjonalsongen, Isak Saba, var elev på Tromsø seminar. Der kom han i kontakt med målsaka, som han omtalte som "åndens frihetskamp i Norge". Deretter kasta han seg inn i kampen for at samane skulle ha samme retten til sitt språk.

Fornorskingspolitikken blei i siste halvdel av 1800-talet stadig hardare, og fortsatte med uforminska kraft etter 1905. For den nye sjølvstendige staten var det viktig å sikre ei befolkning som var norskspråklig og norskkulturell, særlig i grenseområda. Til dette hadde staten to hovudmiddel: Det eine var å tvinge den samiske og finske befolkninga til å skifte språk, det andre å fremme innflytting av heilnorske nordmenn.

Forfattaren Nils Collett Vogt var ein ivrig forkjempar for fornorskingsarbeidet, og formulerte i 1918 målsettinga slik:

"Ett sprog i Finmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa."

Nasjonalisering av historia

Ein sentral del av nasjonalismen er nasjonalisering av historia, for å gi nasjonen røter så langt bakover som mogleg og gjerne litt til. Nasjonale minoritetar blei retusjert bort av historia, gjort til "folk utan fortid".

Midt på 1800-talet skjedde det ei markant omskriving av historia. Samane var ikkje lenger det opprinnelige folket på Nordkalotten, men innvandra i seinare tid. Samar og kvenar blei omtalt som "fremmede raser". Forskarar "beviste" at sørsamane ikkje hadde vore i Trøndelag før på 1700-talet. Denne forskinga blei brukt direkte for å avvise samiske rettar: I ei rettssak om beiterett i sørsamisk område i 1897 uttrykte Høgsterett at ein "… maatte gaa ut fra, at det ikke forholder sig som tidligere ofte har været antaget, at Lapperne i disse strøg skulde være de oprindelige Beboere, som af Nordmændene efterhånden trænges tilbage".

Nordnorsk historie blei bygd opp omkring den norrøne befolkninga i Nordland og Sør-Troms. Seinare har bygdebøker og museer blitt brukt til å bygge opp ein norsk nasjonal identitet i område der større eller mindre del av befolkninga hadde samisk og/eller kvensk bakgrunn. Der det ikkje var mogleg å framstille historia som norsk, kunne det gå som i ei historie frå Sør-Troms:

"En skal ikke grave lenge i slekta før komagtuppen stikker fram, sa bygdeboknemnda – og nedla arbeidet."

I 1848 hevda storting og regjering at jorda i Finnmark hadde vært statseigedom frå gamalt av, trass i at dette faktisk aldri hadde vore påstått før.

Sidan Staten etter eigen definisjon eigde jorda, kunne han og selge ho, og i 1902 vedtok Stortinget ei jordlov som uttrykte at

«Afhændelse maa kun skje til norske Statsborgere og under særligt Hensyn til at fremme Bosettelsen af en for Districtet, dets opdyrkning og øvrige Nyttegjørelse skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter dette til daglig bruk.»

I Landbruksdirektøren sine forarbeid til lova kjem målsettinga enno klarare fram:

«Det sikreste og mest hensiktssvarende vil her være uden videre at kreve at Ansøgeren skal være af norsk Herkomst.»

Kultur- og klassemøte

Møtet mellom samar og nordmenn har ikkje bare vore eit møte mellom forskjellige språk, men mellom kulturar; levemåtar, næringar, religions- og trusforestillingar; mellom forskjellige tradisjonar i forhold til matlaging, folkemedisin, byggeskikk, barneoppseding, osv. Dei har påverka kvarandre, men har likevel opplevd kulturmøtet frå kvart sitt perspektiv. Sjølv om mye har blitt endra i vår tid, kan vi framleis sjå større eller mindre forskjellar på alle desse områda.

Møtet mellom samar og nordmenn var dels og eit møte mellom samfunnsklassar, fordi ein stor del av dei norske som kom inn i samiske område var ein økonomisk og sosial overklasse, som direkte representantar for statsapparatet eller med nært samband med dette. I samisk-dominerte bygder blei det derfor den norske over- og middelklassekulturen, og ikkje bonde- og arbeidarkulturen, som samane i første omgang møtte som representant for det norske. Prestane var alltid norske, det samme var lensmenn, legar og anna helsepersonell, dei aller fleste lærarar, handelsmenn og tilsette i jordbruks-, skog- og fiskeriforvaltning. Det var og i regelen norske som hadde posisjonar som ordførar, skolestyreformann osv i kommunane og dei stillingane som etter kvart blei bygd ut i kommuneadministrasjon, som kontorsjef, likningssjef osv. Dette bidro til å lage eit bilete av at samisk = fattig og uopplyst, norsk = rik og utdanna. Dette biletet festa seg i tankegangen til begge sider, og bidro til at mange ønska seg fornorsking som ein veg til eit betre liv for samane.

Språk og innhald i skolen

I norsk offentligheit har det nok vore mest merksemd om samane sin rett til opplæring i og på eige språk. Alle har hørt om fornorskingstida og om at samane frå 1960-talet etter kvart har fått rett til opplæring i og på samisk, i alle fall i ein viss grad. Derimot veit nok dei fleste langt mindre om striden om innhaldet i opplæringa. Instruksen av 1898, som i praksis gjaldt heilt til 1960-talet, sa klart: "Undervisningen foregår i det norske sprog." Derimot kom det aldri nokon instruks som sa "Undervisningen skal baseres på den norske kultur". Det blei rekna som sjølvsagt. Av dei to folka i den norske staten var bare det eine anerkjent som "kulturberande".

Skolen som frå tidlig på 1700-talet blei innført i samiske område, var i innhald heilt og fullt storsamfunnet sin skole, sjølv om samisk i periodar blei nytta som undervisningsspråk. Dei bøkene som før 1900 kom ut på samisk var, ved sida av grammatikk, ordbøker og tospråklig ABC, utelukkande religiøse skrifter. Ingenting som synte samane sin eigen kultur og litteratur blei prenta. På 1850-talet laga Jens A. Friis ei lesebok med samiske fortellingar. Boka var klar til prenting, men departementet sette foten ned. Baard Tvete har kommentert dette slik:

"Friis måtte kjenne sine pappenheimere dårlig når han trodde at han kunne få utgitt og utbredt en lesebok med originale samiske fortellinger i skolen for samebarn. Det var jo så helt i strid med all offentlig tankegang at samene gjennom skolebøker skulle få adgang til å utvikle sitt eget, lese om sine egne sagn og eventyr og tradisjoner."

Ei dobbeltteksta lesebok kom ut nokre år seinare, men denne var prega av belærande og moraliserande tekstar. Her var stykke frå Noregs- og verdshistoria, men ingenting om samefolket si eiga historie.

Heilt sidan 1800-talet har utdanningsdepartementet i Oslo laga læreplanar som regulerer mål og middel i undervisninga i alle fag, både for grunnskole og for forskjellige vidaregåande og høgare skolar. Fram til 1970-talet inneheldt desse planane praktisk talt ikkje eit ord om samane.

Tidlig på 1990-talet uttalte skoleforskaren Anton Hoem at kvar gong styresmaktene har planlagt ei ny skolereform, har dei glømt at det bur samar i Noreg. Etter mi oppfatning er dette er ein ganske presis karakteristikk, som dessverre passar like godt på dei to store læreplanreformene som er satt igang etter at han uttalte desse orda. (Læreplanane har hatt forskjellige namn, som normalplan, mønsterplan og fagplan, her kallar eg alle for læreplan.)

I læreplanen av 1939, som med nokre justeringar gjaldt til 1970-talet, var det verken tatt spesielt omsyn til dei samiske elevane, eller uttrykt at det skulle bli undervist om samiske forhold. Trass i ein svært detaljert plan, er samefolket og reindrifta fullstendig ikkje-eksisterande.

Trass i at ein på 50-60-talet hadde byrja å legge om på skolepolitikken overfor samane, blei dei heilt gløymde i forslaget til ny læreplan for grunnskolen som kom i 1970. Det kom kraftige reaksjonar på dette, utan at det fikk særlig verknad for den midlertidige planen av 1971. Etter nye protestar frå samiske lærarar byrja det å skje noko. Resultatet blei i føreordet til den endelige læreplanen av 1974 uttrykt slik:

"I samsvar med ønsker som er kommet fram i Stortinget og på annet hold, er innslaget om samisk kultur og historie styrket gjennom hele planen."

Før den neste store læreplanreforma var Samisk utdanningsråd blitt oppretta som eit rådgivande organ for utdanningsdepartementet, og rådet passa på at samane fikk sin plass i den nye planen. Planen av 1987 skilde for første gong ut eigne samiske læreplanar for sju fag i grunnskolen. Dei nasjonale læreplanane, som og eit fleirtal av dei samiske elevane fikk undervisning etter, hadde derimot heller mindre innhald om samiske spørsmål etter 1987-planen enn etter 1974-planen.

1980-talet utgjør eit høgdepunkt når det gjeld velvilje hos sentrale skolestyresmakter overfor både samiske ønsker og lokale tilpassingar. Men det skulle ikkje vare lenge før dei som ville ha ein einsretta standardisert skole, igjen kom på offensiven, under leiing av utdanningsminister Gudmund Hernes. Dette kom klart til uttrykk i arbeidet med den første felles læreplanen for grunnskole og vidaregåande opplæring, der samiske forhold hadde ein svært beskjeden plass i det første utkastet. Etter mye kritikk presenterte departementet sitt neste forslag i 1993 med orda: "Samisk er løftet mer fram og språklige minoriteter er synliggjort bedre." Dette fortel mest om kor minimalt det var i det første utkastet.

Ein av kongstankane til Hernes var felles læreplanar for alle, noko som ikkje ga plass for samiske læreplanar. Da arbeidet med utarbeiding av læreplanar starta, blei det derfor ikkje sett igang noko arbeid med samiske læreplanar. Som ein slags kompensasjon skulle dei felles læreplanane ha med nokre punkt om samiske forhold. I høringsutkast til Prinsipper og retningslinjer for den 10-årige grunnskolens oppbygging, organisering og innhold av 1994 er departementet sin tankegang uttrykt slik:

"Det felles nasjonale lærestoffet sikrer elever med samisk som førstespråk en kompetanse likeverdig med elever med norsk som førstespråk etter fullført grunnskole."

Likeverd er altså oppnådd når samisktalande og norsktalande nordmenn har hatt det same nasjonale lærestoffet!

Etter krav frå Samisk utdanningsråd og Sametinget blei det likevel eit eige samisk læreplanverk. Samtidig beholdt ein dei samiske emna i dei nasjonale planane, og seinare blei begge desse prinsippa slått fast i opplæringslova.

Vidaregåande og høgare utdanning

Fram til midt på 1900-talet var det svært få samar som fikk skolegang utover dei 7 obligatoriske åra. På 1800-talet blei det utdanna ein del samiske lærarar på Tromsø seminar, men undervisninga i samisk blei stansa frå 1904 til 1953, og politikken var at ein ønska bare norske lærarar for samiske elevar.

Den samiske folkehøgskolen i Karasjok blei starta i 1936 av Samemisjonen, og var den første skolen som ga nokon plass for samisk kultur. Etter krigen kom det framhaldsskolar i fleire samiske kommunar. Nokre av desse fann plass til samiske emne, særlig i praktiske fag. Statens heimeyrkesskole for samar, som blei oppretta i 1952, hadde i starten i stor grad eit samisk innhald, med kurs i emner som koftesøm og hornsløyd. Men på 60-tallet skulle skolen moderniseras med samfunnet, og innførte nasjonale læreplanar over heile linja. Det samiske innhaldet forsvann nesten totalt, og kom gradvis tilbake først eit par tiår etterpå.

Da styresmaktene på 60-talet motvillig ga etter for krav om eige samisk gymnas, blei dette i all hovudsak ein tru kopi av det norske gymnaset. Ein kunne velge samisk som fag, og etter kvart fikk skolen forhandla seg fram til at i visse fag som historie og religion, kunne inntil ein viss prosent av pensum byttast ut med samiske emne.

For vidaregåande skole, som for grunnskolen, var slutten av 80-talet høgdepunktet i styresmaktene si velvilje overfor samisk opplæring, og rett før innføringa av Reform 94 sto samiske emne sterkare i samisk vidaregåande opplæring enn nokon gong før. Da kom tilbakeslaget, der samiske linjer blei nedlagt og samiske tilbod pressa ut av skolen.

Behovet for opplæring for samar og høgare utdanning i samisk språk og samiske emne har blitt brukt som argument for opprettinga av både Trondenes (seinare Tromsø) seminar i 1826, Alten lærerskole i 1863, Universitetet i Tromsø 1968 og Alta lærerhøgskole (Høgskolen i Finnmark) i 1973. I ettertid må ein vel kunne seie at det samiske har spela ei forholdsvis lita rolle ved alle desse institusjonane. Bare ved Sámi allaskuvla (Samisk høgskole i Kautokeino, oppretta i 1989), har samisk språk og kultur stått sentralt i praksis. Men sjølv denne skolen slit enno i 2005 med politiske og økonomiske rammer som er laga for storsamfunnet, og som gjør det svært vanskelig å oppfylle skolen si målsetting.

Historia gjentar seg anno 2005

Den norske staten sin samepolitikk har endra seg mye sidan 1905, og den opne fornorskingsideologien som dominerte dengang er ikkje lenger like gangbar mynt. Omlag 90 år etter unionsoppløysinga uttalte først høgsterettsjustitiarius og seinare kongen: "Den norske staten er bygd på territoriet til to folk – det norske og det samiske." Det manglar likevel mye på at denne erkjenninga gjennomsyrar den praktiske skoleplanlegging på alle nivå i Noreg. Det pågåande læreplanarbeidet starta med NOU 2003: 16 I første rekke 5. juni 2003, som blei følgt opp av St.meld. nr. 30 (2003-2004), Kultur for læring. Begge desse dokumenta er skreve utan at samiske elevar og det samiske samfunnet sitt opplæringsbehov synest å vere ofra ein tanke.

Da Kristin Clemet innkalte til oppstartmøte for arbeidet med nye læreplanar, sa ho at det skulle gjørast tilpassingar for samiske elevar "i nødvendig omfang". Departementet var tydelig ikkje innstilt på eigne samiske læreplanar. Men i motsetning til førre gongen departementet ville fjerne dei samiske læreplanane, kunne Sametinget no vise til opplæringslova. Vi slapp derfor å få ein ny omkamp om samiske læreplanar. Under leiing av Sametingets opplæringsavdeling blei det så sett igang arbeid med samiske læreplanar og med samiske emne i dei nasjonale læreplanane. Likevel set departementet stramme rammer og overprøvar det meste.

Ved kvar ny reform har ein framleis "glømt at det bur samar i Noreg" og planlegg ein einspråklig og einkulturell norsk skole, anten ut frå ei tru på at alle er like eller eit ønske om at dei skal bli det.

Først i løpet av det siste tiåret har nokre av dei fremste representantane for den norske staten beklaga fornorskingspolitikken, men trass i eit snart 5 1/2 år gamalt løfte frå Bondevik er det enno ikkje betalt ut eit øre i erstatning. Ved 100 års-jubileet for norsk sjølvstende bør vi trekke fram denne historia og samtidig kreve at staten gjør opp for brotsverka mot samar, kvenar og andre nasjonale minoritetar.

At fornorskingsideologien framleis er levande, ser vi av at ein i 2005 langt på veg fører same politikk overfor innvandra minoritetar, som ein førte overfor samane for 100 år sidan. Det er tid for å lære av historia.

---

Litteratur:

• Dahl, Helge: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905, Universitetsforlaget 1957
• Lund, Svein: Samisk skole eller Norsk Standard? Davvi Girji 2003
• Olsen, Bjørnar og Hansen, Lars Ivar: Samenes historie – fram til 1750. Cappelen 2004
• Otnes, Per: Den samiske nasjon. Pax 1970
• Pedersen, Steinar: "Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark". Aftenposten 07.05.2004
• Tvete, Bård: Skolebøker for samebarn i Norge. Universitetet i Oslo 1955
• Vogt, Nils Collett: Smaa breve fra Finmarken. Aschehoug 1918

 

I desse dagar vert me utsette for ymse innstrammingar i einskildmenneske sin fridom grunngjeve med krigen mot terror. Ein måte politikarane freistar å legitimera dette på, er ved å syna det beste for landet og innbyggjarane: Dei prøver å mobilisera den nasjonale samkjensla for å godta innstrammingar i demokratiet, i namnet åt landet eller dei felles interessene våre.

Gudrun Kløve Juuhl, 26 år, frå Indre Arna, masterstudent i nordisk litteratur. Redaktør i Mål og Makt, tidsskrift utgjeve av Studentmållaget i Oslo.

---

I denne teksten vil eg syna døme på dette og leita etter nye omgrep som kan vera tenlege for å gripa det som skjer. Eg meiner til dømes at den nasjonale retorikken me no ser frå folk i Høgre og Arbeidarpartiet, ikkje kan skjønast med omgrep som tysk og fransk nasjonalisme, som har vore oppe i nasjonalismeordskiftet i Klassekampen nyleg.

Solberg strammar grepet

Eit døme på desse innstrammingane er Erna Solberg si framferd i Mulla Krekar-saka. Då Erna Solberg vitna i retten for at Mulla Krekar skal utvisast, argumenterte ho i fylgje Bergens Tidende slik:

"Solberg avslutta med ein appell om at retten og andre må stole på henne utan å få innsyn i dei hemmelegstempla opplysningane. I visse saker som gjeld rikets tryggleik, må ein fråvike reglane i norsk rett om å fylgje det kontradiktoriske prinsippet: at den som blir anklaga får høve til innsyn og rett til å imøtegå skuldingane som blir retta mot han, hevda ho."

Med dette seier Solberg at me må godta innskrenkingar i rettsvernet og fridomen til einskildpersonar av omsyn til landets interesser. Både folket og retten vert òg bedne om å godta dette utan å få tilgjenge til informasjon om saka, me vert rett og slett bedne om å lita på Solberg når ho seier at det er i våre interesser å leggja til sides rettstatsprinsippa. Når politikarane, i fredstid, brukar "det nasjonale" som grunngjeving for innstrammingar i demokratiet, skal me vera på vakt.

Utspelet til Erna Solberg om å innføra truskapseid til Noreg for nye statsborgarar av di "det skal bli mer stas å være norsk", må òg sjåast i samanheng med dette. Bodskapen vert då at det skal å verta meir stas å vera norsk, men borgarane skal få mindre å seia.

Ordskiftet om sameflagget på 17. mai i Oslo i år syner ein liknande tendens. Oslo kommune sende ut brev til skulane om å berre bruka norske flagg på 17. mai, og ville ikkje bruka samiske flagg på kommunale flaggstenger. Det var då Rune Gerhardsen kom med utsegna om at Noreg "ikke er ett folk med to flagg, men ett folk med ett flagg". Høgre sin gruppeleiar i bystyret, Bård Folke Fredriksen, sa at det er "unaturlig å markere forskjeller på en dag som Grunnlovsdagen", og at me må samla oss om flagget. Her vert det freista stramma inn på fridomen og mangfaldet folket skal ha på folket i Noreg sin eigen dag – 17. mai.

Den høgrenasjonale toposen

Denne bestemte måten å snakka om det norske og den nasjonale fellesskapen på vil eg kalla "den høgrenasjonale toposen". Då må eg fyrst seia litt om omgrepet topos:

Topos er eit omgrep frå litteraturvitskapen. Ordet kjem frå gresk og tyder stad. Det er altso snakk om ein slags "stad" i språket eller litteraturen. Litteraturvitskapleg leksikon skildrar det slik:

"topos (gr. 'sted', plur. topoi), i den antikke retorikken stedet der taleren kunne hente argumenter for sin spesielle sak. […] I litteraturvitenskapen har topos fått en utvidet betydning som betegnelse på klisjeer, vanlige tanke- og uttrykksformer, formler, velkjente motiver, sitater og andre gjenkjennbare grep."

Ein kan kalla toposar språklege allmenningar. Ein allmenning er ein stad som ingen eig og alle har rett til å gå på. Både ordtak, faste uttrykk og vanlege førestellingar og omgrep er toposar.

Eg vil hevda at Solberg, Gerhardsen og Folke Fredriksen tek i bruk ein høgrenasjonal topos. Med høgrenasjonal meiner eg ein politikk der styresmaktene legg vekt på nasjonal samling og lovpriser fedrelandet, samstundes med at det vert ført ein autoritær politikk og demokratiet vert innsnevra, gjerne med tilvising til "landets interesser". Patriot act-lovene i USA har vore haldne fram som døme på at dette skjer i USA. Dette er ein tendens som er mogleg å sjå også i Noreg, i deler av Høgre og Arbeidarpartiet.

Grunnen til at eg dreg inn topos-omgrepet i snakket om dei høgrenasjonale, er at nasjonen er ein topos eller eit omgrep det går an å knyta språkleg til ulike ideologiar og handlemåtar. I Noreg har det nasjonale tradisjonelt vore – og er det i all hovudsak enno – knytt til eit folkeleg demokratiseringsprosjekt gjennom unionsoppløysing, målsak, utbyggjing av skular over heile landet og EU-motstand.

Nasjonalt og norsk har i all hovudsak hatt ei heilt anna tyding enn det m.a. Solberg legg opp til, når ho brukar omgrepa. Førestellinga om "det nasjonale" i Noreg har hange saman med omgrep som folkestyre og sjølvråderett. På grunn av historia vår, der me har lege under andre statar, har det ikkje vore slik at statsleiinga har vore dei som representerer det norske/nasjonen, det er det folket som gjer. Dette kan me sjå av desse to enkle døma:

1. Då Hardangerbunaden vart populær kring 1900, gjekk han under namnet Nasjonalen. Det som var "nasjonalt" å ha på seg, var altso gamaldagse finklede frå bygda, ikkje uniform eller noko som statsleiinga kunne funne på å bera.

2. Ved at det i nasjonaldagsfeiringa fyrst og fremst er born og vaksne som går i tog i ulike bunader og andre drakter frå ulike landsdeler, er nasjonaldagsfeiringa heilt konkret ei feiring av folket og mangfaldet. Me har ikkje militærparadar på nasjonaldagen.

Når Solberg vil ha truskapseid for at det skal vera meir stas å vera norsk, og samstundes bryt ned ålmenne rettsprinsipp av omsyn til "rikets sikkerhet", er ho inne i ein heilt annan nasjonstopos. På den staden der Solberg snakkar frå, er det slik at "det norske" er noko som vert representert ved staten, og det er i innbyggjarane sine interesser å godta måten statsleiinga administrerer på.

Nasjonstoposen til Solberg minner om den sjølvgode amerikanske nasjonalismen me får høyra frå Bush, der det skal verta vanskelegare å koma inn og innbyggjarane må godta strengare kontroll av omsyn til fedrelandet.

Tysk og fransk nasjonalisme – lite dekkjande omgrep

I ordskifte om nasjonalisme vert nasjonalisme ofte delt inn i tysk og fransk, og den tyske vert "den reaksjonære" og den franske "den progressive". Med omgrepa høgrenasjonal og topos har eg freista finna eit omgrepsapparat som kan skildra stoda i Noreg nett no meir presist. Problemet med idealtypane tysk og fransk nasjonalisme er at den tyske vert sagt å handla om kultur, etnisitet og blodsband, medan den franske vert sagt å handla om stat og demokrati. Dersom ein, som Bjørgulv Braanen og fleire andre på venstresida, erklærer seg som tilhengjar av den franske og motstandar av den tyske, ser ein ikkje at den franske nasjonalismen ikkje berre handla om statsborgarlege rettar, men òg innebar ei knallhard språkleg og kulturell undertrykkjing innanfor grensene til den franske staten. Når det knapt finst baskarar og baskisk i Frankrike i dag, har det med den effektive franske statsnasjonalismen å gjera.

Dersom ein skal skjøna at nasjonen er ein fellesskap som folk kjenner tilhøyrsle til, og som kan definerast av andre enn staten, må ein sjå til andre førebilete enn "den franske nasjonalismen". Ein treng ein teori om nasjonalitet og nasjonalisme som kan seia noko om kultur, tradisjon og identitet, som den sokalla tyske har handla om. Dessutan er ikkje samanhengen statsborgarleg-demokratisk og identitetsorientert-totalitær verken eintydig eller nødvendig, slik ein kan få inntrykk av gjennom ordskiftet om fransk og tysk nasjonalisme i media.

Ser ein på nasjonalisme i nyare norsk soge, ser ein at hovudstraumen, den eg kallar den folkeleg-demokratiske, som har vore knytt til unionsmotstand og tradisjonell folkeleg kultur, har vore både identitetsorientert, statsborgarleg og demokratiserande. Dette kan illustrerast med det tette sambandet mellom norskdomsrørsla, unionskampen og kampen for kvinneleg røysterett. I tida fram mot 1905 brukte Noregs Ungdomslag slagordet "Ut or unionane" som synte til den politiske unionen med Sverige og den kulturelle med Danmark som gjekk ut på at me enno skreiv dansk i Noreg. Sambandet mellom unionsoppløysinga og kampen for kvinneleg røysterett er truleg kjend: at det vart samla inn 280.000 kvinnelege røyster for unionsoppløysinga på tre veker. Dette fungerte både for å syna at kvinnene støtta unionsoppløysinga og som ein aksjon for kvinneleg røysterett. På grunn av denne historia vår, trur eg det gjev meir innsikt å skilja mellom ein folkeleg-demokratisk nasjonal tradisjon og det eg no kallar ein høgrenasjonal, som fyrst og fremst har det kjenneteiknet at han er elitær og ikkje-demokratiserande.

Frametter

Eg meiner at me som ser på venstresida som eit framhald av den folkeleg-demokratiske nasjonale tradisjonen, må arbeida for at Solberg og co sin måte å snakka om nasjonen på, ikkje skal verta oppfatta som ein gyldig skildring av Noreg og det norske folket.

For å greia det, må me fyrst avdekkja at det er ein annan nasjonstopos, eller ei anna nasjonalitetsoppfatting som ligg til grunn når Solberg snakkar enn den tradisjonelle folkeleg-demokratiske.

Me oppnår ikkje å knusa den høgrenasjonale tendensen som Solberg er ein del av, ved å avvisa nasjonen eller den nasjonale fellesskapen. Me må heller insistera på at nasjonen er folket sin eigedom, og at det inneber at det nasjonale er det som gagnar folket og det folket vil. Det kan aldri vera å innskrenka dei demokratiske rettane.

Det som må gjerast, er å halda fram den folkeleg-demokratiske tradisjonen, og skapa breie initiativ som seier at innstrammingane i demokratiet ikkje skjer på vegner av eller tener folk i Noreg, men berre på vegner av dei som administrerer innstramminga og har bruk for eit lydig folk.

 

Frode Bygdnes har skrevet to artikler om fiskerinæringa. Artikkelen i dette nummeret handler om grunnrenta fra havet, ressursrenta, og om fartøykvoter. I neste nummer skriver han om Råfiskloven, den nye havressursloven, NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Lott er et lønnssystem for fiskerne. Det kommer av norrønt "hlutr", som betyr del av fortjeneste eller avkastning. Utbyttet av fangsten deles opp i lotter. Hver enkelt av mannskapet får en lott. Det kan og settes av en lott til båt og kanskje en ekstra halvlott til skipperen. Om ikke mannskapet stiller med bruk sjøl, kan det settes av en lott til den som holder redskapen. Lotten blir derfor avhengig av den felles fangst en får. Til forskjell av hyre, som er å sammenligne med fast lønn for å stille arbeidskrafta til disposisjon, så er lott avhengig av hva naturen gir. Dermed har alle fiskerne siden norrøn tid fått tatt del i grunnrenta, eller det vi på sjøen heller må kalle for ressursrenta. Det er denne verdien som gjennom fiskerne er blitt spredd rundt om til lokalsamfunnene langs hele kysten som en ekstrainntekt.

Ressursrenta kan forklares med at naturen gir mer igjen enn arbeidsinnsatsen. Når en har jobba i 7,5 time og kommer på land med en fangst til en verdi av det dobbelte av hva en kan forvente å få i lønn for den samme arbeidsdagen i annen virksomhet, da er ressursrenta lik et helt dagsverk og inntekta hele to dagsverk (nettofangst – arbeidsinnsats = ressursrenta). I følge Brox er denne ressursrenta av fisket beregna til 4-5 milliarder for den norske økonomien. Regjeringa regner med å kunne ta ut 7 milliarder i "ressursrente", og for å få det til skal de beskatte fiskerettighetene per fartøy. I regjeringas språkbruk er ressursrenten bare blitt en avgift, derfor har jeg satt deres bruk av ressursrente i anførselstegn, men det er de samme verdiene de er på jakt etter.

Det har vært slik at på en kystfiskebåt med et mannskap på mer en tre, kunne mannskapet få størsteparten av fangsten. I den senere tid med større båter og færre mannskap, har fiskerne mistet andel av denne verdien. Men først nå med struktureringskarusellen til dagens fiskeriminister, har den vanlige fisker blitt fratatt sine historiske rettigheter.

Om en fiskebåtreder selger seg ut av næringa, så selger han også den rettigheten som mannskapet har hatt. Om en fiskebåtreder kjøper opp kvoter og samler disse på en båt, så er det en samling av fiskerettigheter til flere mannskap. I dette salget av omsettelige kvoter, er det den største gruppa av fiskere som sitter ribbet igjen. Noen risikerer å bli satt på land uten noen form for kompensasjon for å ha gitt fra seg sin rett til å fiske. Og enda verre er det at dersom en fisker søker seg hyre på en ny båt, så vil kapitalkostnadene for kvotekjøp til dette nye fartøyet kunne trekkes i lønna. Slik risikerer fiskerne å måtte betale for fremtidige fiskerettigheter som de tidligere hadde. Slik blir fiskerne "husmenn" i struktureringen av flåten.

Dette er et resultat av at fiskerettighetene ble knyttet til båt og at det ble åpna for omsetting av fartøykvoter. Men kvotesystem knytta til fartøy er bare fra 1990-tallet. Det kom som et resultat av dårlige skrei-innsig og var bare ment som en midlertidig ordning. Denne ordninga har derimot nå blitt nøkkelen til privatisering av høstingsretten i denne næringa. Og Norges Fiskarlag har i liten grad ønska å fokusere på mannskapenes rettigheter, der er det kvotebaronene som har makta.

Statlig inndragelse av ressursrenta er det som nå vil kunne rasere kyst-Norge. Kystsamfunnene er basert på at mange får drive fiske i det små, hvor ressursrenta kommer som en ekstra inntekt. Ved å redusere antall fiskere og antall fartøy kan det skapes superlønnsom drift for noen få. Denne ekstrafortjenesten kan også beskattes. Men nå har staten nok av penger, og med EØS-reglene får de ikke pløyd disse verdiene tilbake til lokalsamfunnene. Så hva er da hensikten om det ikke er å kapitalisere fisket, rasere distrikts-Norge og jage kystbefolkningen som reservearbeidskraft inn til byene? Fiskeriministeren er bankenes mann. For den som må låne penger for å kjøpe kvoter, må betale renter til banken. Og denne renta kan føres i likninga for å redusere skatten. Det er laga et system for at finanskapitalen skal stikke av med ressursrenta i fiskeriene. For dem vil det og være mulig å øke ressursrenta, om en henter billig utenlandsk arbeidskraft til båtene fra for eksempel Øst-Europa.

Fiskeribladet melder 12. juli: "Havet blomstrer – kysten visner" og "Frodig åker – magert utbytte". Avisa melder at det aldri har vært så mye botnfisk i havet i nord på flerfoldige årtier. Likevel er fangstverdien mindre nå enn for 20 år siden. Selvfølgelig blir dette utviklinga når bankene og Ludvigsen får grep om ressursrenta.

Lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet viser at det var bankene som tok gevinsten fra fisket i 2003. Det var kapitalkostnadene som spiste opp fortjenesten til fiskerne. For torskebåtene mellom 15 og 21 meter var gjennomsnittlig driftsresultat 100.000 kroner. Når renter og avdrag var betalt var det positive resultatet nede i under 20.000 kroner. For de minste kystbåtene var det bare så vidt et positivt driftsresultat. Når gjeld og renter var betalt, var resultatet før skatt negativt. For båter fra 8 meter til over 28 meter, var finanskostnadene til sammen 3,8 millioner og resultatet før skatt negativt, 2 millioner kroner. 2003 er året før kvotehandelen, så det er all grunn til å tro at bankene tjener enda bedre nå i ei næring som hadde større finanskostnader enn hva den kan betjene. Da presses de minste båtene ut av næringa

Fartøykvoter

Fartøykvoter er en ny kvoteordning for kysten. Tidligere ble fisket regulert med fiskeperioder, slik som jakttider på land. Dersom ilandført kvantum nådde det forsvarlige uttaket, stoppet en fisket. I tillegg regulerte en fangstredskaper og aktiviteten. Rettigheter var knytta til nasjonalitet og til aktivitet, ikke til kapital og fartøy. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette kvoter når det oppstod mottaksproblemer.

For kystflåten regulerer naturen sjøl dette fisket. Sesongene er kortvarige og med dårlig vær i perioder er tilgangen begrensa. Passive redskaper fisker mindre ved dårlig ressurstilgang. Derfor er ikke kystflåten, heller ikke dagens kystflåte, en trussel for bestandene. Trusselen mot bestanden er det havfiskeflåten og dens rovfisket som i all hovedsak står for.

Det var i september 1989 på årsmøtet til Troms fiskarlag at forslaget om fartøykvoter kom opp. "Aldri mer 19. april," konkluderte Fiskarlaget. Meldinga var: "Kvotene er oppfisket, fisket stoppes." Slik regulering kunne invitere til kappfiske. Slik kappfiske gikk ut over de minste båtene og de som drev kombinasjonsdrift. Allikevel delte en inn fartøyene i gruppe I og gruppe II, hvor en fortsatte med kappfiske i gruppe II hvor småbåtene var. Under fiskeriminister Jan Henry T. Olsen ble fartøykvoter innført i 1990, hvor en sikra kvotene for de største kystbåtene. Dette var ment å være en nødløsning. Det var en midlertidig ordning som bare skulle vare til fiskebestanden fikk bygd seg opp.

Tabellen er fra Fiskarkalenderen 2005, Norges Fiskarlags syvende sans fram til 2003.
Tallet for 2004 er hentet fra direktoratet sine tall på nettet.

Som vi ser av diagrammet så innledet 1989 en dramatisk reduksjon på ilandført fersk torsk. På to år ble volumet ilandført torsk halvert. Så var det sannsynlig denne hestekuren som førte til at innsigene av skrei tok seg opp igjen. Allerede i 1993 var torskefisket oppe på det normale og resten av dette tiåret var fisket over det normale. Ordninga med fartøykvoter skulle derfor allerede i 1993 kunne vært avviklet. I stedet har kvoteordninga mer og mer blitt knytta opp til fartøy og kapital.

Deltagerloven skulle være garantien for at fartøykvotene skulle håndteres av aktive fiskere. Deltagerloven gir bare aktive fiskere rett til å eie fartøy. Deltagerloven er systematisk undergravd og i forslaget til ny havressurslov foreslåes det at den skal fjernes.

Vi kan i etterpåklokskap hevde at Troms Fiskarfylking ga kapitalen lillefingeren, og nå tar den heile handa. Det har vært en klar undervurdering av klassekamp i Fiskarlaget. Så kom da og opprettelsen av Norges Kystfiskarlag som et resultat av Fiskarlagets linje.

Fiskeridirektoratets egne nøkkeltall for gytebestanden for alle de sentrale botnfiskene, sier at denne er kommet opp i over 2,2 millioner tonn i 2004. Dette er rekordstort og er 3,6 ganger større enn gytebestanden som innleda kriseårene på 1990-tallet. Det er all grunn til å se optimistisk på disse tallene. Det gir regjeringa muligheter til å åpne allmenningen igjen på havet. Kystbefolkningen med småbåter må få gjenoppta fritt fiske nå. Det ville stoppet kjøp og salg av kvoter. Det ville hindre kapitaliseringa av fisket. Og det ville sørga for at ressursrenta kom tilbake til kystsamfunnene igjen.

Men så er det ikke agendaen til regjeringa. Fiskeriministeren er mer engstelig for kurven over fangstverdien for botnfisket. Den viser bare 6 milliarder kroner i fjor. Det er på samme nivå som for kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet. Og hans løsning er å få færre aktører så denne fortjenesten kan fordeles på færre utøvere/fiskere.

Uten politisk analyse av hva som skjer, reduseres kravet fra fiskerne til større uttak som større kvoter for å kompensere manglende avkastning. Presset på bestandene vil øke og enkelte kan i panikk finne på å bare bringe på land den best betalte fisken og kaste ut resten. Dette for at kvota skal gi mest mulig igjen. Dette systemet inviterer til miljøkriminalitet, det stimulerer til kapitalisering av næringa, og det raner fellesskapets verdier fra kystbefolkninga.

 

 

Stortinget har vedtatt prinsippene for en pensjonsreform. Det skjedde 26. mai 2005. Det var &quot;pensjonsforliket&quot; mellom regjeringa, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ble vedtatt, et forlik som ble inngått ei uke før dette. Straks kunne mediene opplyse at alle kommer til å få mer i pensjon, at førtidspensjoneringa (AFP) er sikra og at LO-kongressen har fått mange saker innfridd. Er det sant?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Nei, Stortinget har vedtatt prinsipper som ødelegger folketrygda. Stortinget har innført en prinsipielt annen tankegang for pensjonssystemet enn den som har ligget til grunn siden folketrygda ble vedtatt i 1966.

Noen av tankene som ligger bak endringsprosessen er:

• fra solidaritetsprinsipp til bankprinsipp
• fra offentlig til privat
• folk skal jobbe lenger enn i dag

Den folketrygda vi kjenner, bygger på et solidaritetsprinsipp – samfunnet (vi alle) har ansvar for hverandre. Når noen blir gamle eller sjuke, trår fellesskapet til. Folketrygdsystemet er langt fra perfekt; mye kunne og burde forbedres. Men pensjonsreformen går i motsatt retning

Dagens ordning Alle pensjonister har rett til en grunnpensjon (stort sett på 1G, for tida 60.699 kroner), som er uavhengig av inntekt. Dette er basis. Det er riktignok ei forutsetning at du har 40 års trygdetid (dvs stort sett botid i Norge) fra 16 til 66 år, ellers avkortes pensjonen tilsvarende. Dette er en av de store svakhetene ved pensjonen, for eksempel i forhold til innvandrere. I tillegg til dette får folk som har vært i yrkeslivet en tilleggspensjon som baserer seg på inntekta. Også her kreves det 40 års opptjening for å få full glede av systemet. Den laveste delen av inntekta (inntil 6G) teller fullt. Av inntekt mellom 6 og 12 G er en tredel pensjonsgivende, og inntekt over 12G teller ikke. Her har trygda altså en sosial profil. Nå er det vel svært få som kan leve på grunnpensjonen aleine. Derfor er det vedtatt en minstepensjon. Dersom du ikke har tjent opp nok tilleggspensjon til å oppnå denne, får du et særtillegg som gjør at du når grensa. Minstepensjonen er nå 108.855 kroner året for enslige, – men sjølsagt forutsatt 40 års trygdetid. Besteårsregelen er et ekstra sosialt element i dagens ordning. Den innebærer at tilleggspensjonen din beregnes ut fra de 20 beste av de 40 (eller færre) opptjeningsåra dine. Dersom du har jobba deltid, vært arbeidsledig, hatt lav lønn noen av dine yrkesaktive år, så skal ikke det merkes. Samla sett innebærer dette systemet ei sosial overføring fra de velstående til dem som sitter trangere i det – altså sånn som vi ønsker at en velferdsstat skal være.

Et helt annet prinsipp

Pensjonsreformen har et helt annet grunnprinsipp enn det vi har nå. Den sosiale tankegangen forlates i stor grad. I stedet skal du se for deg at du personlig har ei sparebøsse hos trygdevesenet. For hver krone du tjener, går det en mynt i bøssa. Og innholdet i denne sparebøssa bestemmer til slutt hvor mye pensjon du skal få.

Fortsatt er det en viss omfordeling, men Stortinget sier det skal være et større samsvar mellom hva du har betalt inn og hva du får ut. Det ordnes nå blant annet med at besteårsregelen faller bort. Alle år i yrkeslivet teller med. Tjener du lite, har du ikke arbeid, er du sjuk noen ganger, – synd for deg. Tjener du mye bestandig, blir arbeidsplassen aldri lagt ned, er du frisk uten stans, – heldig for deg.

Et annet grep er at pensjonsalderen på et vis forsvinner. Du kan nemlig jobbe så lenge du vil/kan/orker/får, og du putter stadig mer i bøssa di. "Det skal lønne seg å jobbe," heter det. "Det skal straffe seg å være utslitt," sier vi.

Det er flere mål med dette:

• 1. Gi angst. Folk skal vennes av med å tenke at samfunnet skal ta et kollektivt ansvar for menneskene i landet. Derfor skal gode ordninger vekk.
• 2. Vi skal vennes til en ny tankegang: Nå er det opp til deg sjøl. Jobb.
• 3. Vi skal vennes til økte klasseskiller, også på trygdenes område, ved å "forstå" at de som blir fattigere, har sørga for det sjøl.

Mål 1, 2 og 3 er ideologiske smøremidler for det virkelige målet:

Forsikringsselskaper og banker (finanskapitalen) skal få tak i store deler av det som nå er samfunnets pensjonspenger for å drive bisniss med dem. Det er det egentlige målet med alt sammen. Det er en EU-villet, bevisst politikk, – målet er klart uttrykt og er ikke hemmelig. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Finanskapitalen skal få tak i pensjonspengene ved å:

• 1) lage dyre spareordninger for enkeltpersoner som har råd
• 2) lage kollektive spareordninger for store grupper av arbeidstakere gjennom forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne, eventuelt gjennom deres organisasjoner (tjenestepensjoner).

Gigantisk privatisering

I boka Privatisering – en kritikk av Roar Eilertsen og Paul Bjerke forteller de om privatiseringa av pensjonene i mange industriland. De skriver:

"Den private pensjonssparingen har resultert i gigantiske pensjonsfond som flyttes rundt i verdens penge- og aksjemarkeder på jakt etter størst mulig avkastning. Privatiseringen av pensjonene er blitt en viktig inntektskilde for pengeflyttere og forsikringsselskaper, den har et omfang som forsterker ustabiliteten i verdensøkonomien, og den skaper usikkerhet for utbetalingene til den enkelte pensjonist."

Det er denne bakgrunnen som forklarer de endringene som Stortinget vedtok 26. mai 2005 i det såkalte "pensjonsforliket" mellom regjeringa og Arbeiderpartiet/Senterpartiet. Her skal vi gå litt nøyere inn på det.

Dette er vedtatt

1. Besteårsregelen er borte

I dag: Du får full pensjon dersom du har jobba fulltid eller deltid i 40 år. Det er en "besteårsregel" som betyr at når pensjonen din skal regnes ut, legger de til grunn de 20 årene du har hatt høyest lønn. Det betyr at du kan være arbeidsløs en stund, være plaga av sjukdom, jobba deltid i en periode, – i det hele tatt hatt normale variasjoner i løpet av 40 år, uten å bli straffa økonomisk for det som pensjonist. Besteårsregelen er best for de aller fleste. Da folketrygda ble innført i 1966, var det den ujamne inntekta til bønder det var tenkt på. I dag er kvinner viktige eksempler på folk med ujamn arbeidstid og inntekt. Alle lønnstakere tjener på at de beste åra legges til grunn. Når dette skrives, har beskjeden kommet om at Norske Skog vil legge ned Union i Skien og sette 380 arbeidere på porten. Arbeidere – utsatt for kapitalisters skalting og valting – de kan ikke noe for at de ikke får arbeid. Men framtidas pensjonister skal straffes når de er arbeidsløse – for det skal jo lønne seg å jobbe.

Stortinget har vedtatt: Besteårsregelen skal vekk – alle år skal telle like mye. Din pensjon skal bestemmes ut fra hva din samla inntekt blir etter 43 år. Da vil også dine verste år telle, altså en versteårsregel. Stortinget sier i vedtaket: "Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide."

2. Pensjonsalderen er borte

I dag: Når du er 67 år, kan du gå av med full pensjon (og tjene opp flere rettigheter til du er 70).

Stortinget har vedtatt: Følgen av det nye systemet er at pensjonsalderen forsvinner.

3. "Levealderjustering" er innført

Stortinget har vedtatt: Forventes ditt årskull å leve lenger, skal sparebøssa di vare lenger ved at den deles på flere år (derfor begrepet "delingstall"). Da blir dine årlige utbetalinger lavere. Stortinget sier i vedtaket: "Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall ved å arbeide lenger." Dette er kanskje den bestemmelsen som har tydeligst klassekarakter. For arbeidsfolk lever ikke like lenge som overklassen og middelklassen. Og menn i Oslo øst har forventa levealder på 68,7 år, mens de i Oslo vest lever til de er 76.

4. Dårligere lønnsjustering er vedtatt

I dag: Det har vært et mål at pensjonene skal følge lønnsstigninga. Pensjonene har likevel sakka akterut, så dette har også vært en kampsak.

Stortinget har vedtatt et nytt mål: Pensjonene skal ikke følge lønnsutviklinga, men et gjennomsnitt av utviklinga av pris og lønn. Det betyr en reduksjon og kalles "redusert indeksering".

5. AFP vil ikke kunne forstette

I dag: AFP står for avtalefesta pensjon. Det betyr at du kan gå av med pensjon ved 62 år uten å tape penger eller opptjening. De som betaler ordninga er arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten. Dette er en tariffavtale, ikke en lov.

Stortingets vedtak: Stortinget har vedtatt å avvikle AFP, men de sier det ikke rett ut. Derfor må en legge sammen flere ting for å forstå:

• A. De sier at "det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen". Det høres trygt ut. AP- og LO-ledelsen framhever dette og forteller at AFP er redda. Men det er ikke riktig. Fordi …
• B. I dag betaler staten en milliard i året til AFP. Stortinget sier: "Statens samlede økonomiske bidrag til AFP-ordningen videreføres." Det høres trygt ut. Men på grunn av de øvrige endringene er dette bare halvparten av pengene som trengs fra nå. Mellomlegget er alt for stort til at tariffoppgjørene kan bære det. Og med en tjenestepensjon som arbeidsgiverne skal betale, har de fått et godt argument for ikke å fortsette å betale til AFP.
• C. Stortinget sier også nesten rett ut at de vil avvikle AFP: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig, samtidig som vedkommende får tilsvarende høyere pensjon ved å arbeide lenger."
• D. Allerede ved tariffoppgjøret i 2006 skal AFP tas opp. Stortingets vedtak: "Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006." Dette ble varsla av regjeringa Stoltenberg allerede i 1997. (Formuleringa "kan først skje" våren 2006 tyder på et visst behov for fortgang.)
• E. Stortinget vil se på hvordan "et framtidig tidligpensjonssystem" skal se ut, og "ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at
  • det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
  • det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
  • den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
  • Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor vurderes."

Konklusjon: Ettersom de ikke sier "vi avvikler AFP", må en tolke. Antakelig vil de fortsatt ha en mulighet for en tidligpensjon. Men de vil nok sterkt begrense antall personer som får den. Siden de vil behandle AFP samtidig med utredning av uførepensjonen og etter tariffoppgjøret, kan det hende at AFP gradvis omdannes til en slags aldersuføretrygd. Hvor stor vil den bli? Tja – Stortinget sier: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig." …

Folk skal tvinges til å jobbe lenger. Eller bli mye fattigere pensjonister. Men mange klarer ikke å jobbe til de er 67 eller enda lenger. Da skal de tvinges til å spare til sin pensjon utenom folketrygda. Og det er jo meninga: ei privat og personlig løsning.

Det virker i alle fall usannsynlig at en som er 55 år i dag, skal kunne gå av med AFP av dagens type, når han/hun blir 62 år

Rettferdig? "Et rettferdig pensjonssystem finnes knapt noe sted i verden. Noen vil alltid komme bedre ut enn andre. Men politikerne slipper for lett når det i så stor grad aksepteres at en ordning som blir betydelig billigere, også blir så mye bedre. Ingen reklamemaker ville sluppet unna med den." Kåre Valebrokk i Aftenposten 22. mai 2005

6. Obligatorisk tjenestepensjon er vedtatt

Regjeringsforliket: "I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale et innskudd på minst 2 % av lønnen over en G for den enkelte arbeidstaker" fra 2006. Eksempel:

Hvis du har tjent 300.000 kroner hvert år i 30 år, og er pensjonist fra du er 63 til 83 år, vil du få utbetalt ca 600 kroner i måneden i tjenestepensjon i tillegg til folketrygda. Mens du sannsynligvis allerede har tapt 5.000 kroner måneden på at de fjerner alleårsregelen, innfører delingstall og redusert indeksering. I tillegg må antas at du har delfinansiert tjenestepensjonen ved lavere lønnstillegg de første åra etter innføring.

Det er positivt at flere nå får det tilbudet om tjenestepensjon som noen har hatt i mange år, men som hovedanalyse må vi huske at tjenestepensjoner er en form for privatisering som er med på å svekke folketrygda. Dessuten blir de også så lave at mange vil lage egne private spareavtaler i tillegg hvis de kan.

7. Bruttopensjonen i offentlig sektor

I dag: Offentlig sektor har en bruttopensjonsordning, en tjenestepensjon, som betyr at du er garantert en pensjon på 2/3 av lønna du har på det tidspunktet du går av.

Stortinget har vedtatt at den skal fortsette. Men den kan ikke overleve. For det første vil den bli redusert på grunn av de generelle nedskjæringene.

Stortinget sier i vedtaket: De offentlige tjenestepensjonene må tilpasses den nye folketrygdmodellen. De skal ikke svekkes, står det, men skal "omfattes av delingstall og ny indeksering". Dermed svekkes den.

For det andre er det politisk umulig at denne gode ordninga lever side om side med et helt annet system. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

8. Kompensasjoner

• Som en kompensasjon for bortfall av besteårsregelen, som det har vært et kraftig forsvar for i fag- og kvinnebevegelsen, sier Stortinget at deltidsarbeidende som mottar dagpenger, skal ha pensjonsopptjening. Men det er nesten ingen i hele Norge som er i en slik situasjon. Og hvem skal bestemme hva som er "ufrivillig deltid"?
• "Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag." Leder Henriksen i Norsk Studentunion synes dette er så fint at han sier: ""Pensjonskameratene" fortjener all honnør for å verdsette norsk ungdom og høyere utdanning." Vi får håpe han får rett.
• Regjeringa skal foreslå modell for opptjening av pensjonspoeng ved omsorgsarbeid.
• Vernepliktige skal ha en pensjonsopptjening.

Verneplikt er et klart kriterium. For andre områder er det nå åpning for systemer med individuelle søknader og kompliserte regler for å skille de verdige fra de uverdige. En kan også undres på hvorfor besteårsregelen må bort, når det må så mange og kompliserte kompensasjoner til. Årsaken er nok at den som prinsipp er gal – for Stortinget.

Jobbe lengre og få lavere pensjon

Oppsummert: Veldig mange vil få veldig mye dårligere pensjon. De som kan, vil forsøke å kompensere så godt de kan ved å presse seg til å jobbe mer enn de tåler, før de skulle vært pensjonister og/eller etter at de burde ha gått av med pensjon. De som har råd, vil gå til finanskapitalen med det de har og forsøke å få ut noen hundre kroner ekstra i måneden.

Det er det mange som ser. Banker og forsikringsselskaper er henrykte. De som gir råd, gir råd: Carsten O Five sier for eksempel til Nettavisen at "Særlig kvinner bør spare til en ekstra pensjon fordi yrkesaktivitet er avgjørende for den offentlige pensjonen. Den nye alderspensjonen bygger på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide så lenge som mulig. Den såkalte besteårsregelen videreføres ikke i forliket. Dette kan ramme kvinner og deltidsarbeidende, men også de med lang utdanning.

Vedtaket på LO-kongressen LO-kongressens krav til indeksering ble ikke ivaretatt. LO-kongressen har aldri gått inn for å oppheve aldersgrensa på 70 år. LO-kongressen hadde alternative administrasjonsmåter for tjenestepensjonen enn "bare banker, forsikringsselskaper, andre tilbydere og felles pensjonskasser". LO-kongressen støtta alleårsregel mot besteårsregel, levealderjustering og pensjonskutt, i praksis forlenga pensjonsalder. AP-ledelsen har stor makt på toppen i LO. Kongressen stilte altså likevel krav som stortingsforliket ikke har tatt hensyn til. Les Arne Byrkjeflots sammenlikning av vedtaket på LO-kongressen og stortingsforliket, se nedenfor. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Tallenes tale

Regjeringa har fått beskjed av Stortinget om å regne ut en pensjonsmodell på bakgrunn av flere modeller som er lansert som ulike alternativer i pensjonskommisjonens innstilling og i stortingsmeldinga fra regjeringa tidligere. De opererer med en modell A som sier at pensjonsopptjeninga skal være 1,7 % av inntekt opp til 3 G og 0,8 % av inntekt mellom 3 og 8 G. Modell B sier 2,3 % til G og 0,7 % mellom 2 og 8 G.

Så lager de tabeller og sier at alle får høyere pensjon. Der er utgangspunktet deres en person som tjener det samme hvert år i 43 år. Ingen slike personer finnes. En person som for eksempel har tjent 245.000 i 43 år, får i dag 145.000 året i folketrygd. I alle Stortingets modeller får pensjonisten mer enn dette, – opp til 163 000 kroner. Tabellene har stått i avisene og finnes overalt på nettet. Men de har ikke trukket fra det som skal trekkes fra!

Arne Byrkjeflots regnestykke

Arne Byrkjeflot har regna dette ut. Han har brukt 40 års opptjening (som LOs krav var) og samme urealistiske lønn på 245.000 i alle disse åra. Med bortfall av besteårsregel, at opptjeningstida er heva med 3 år, med levealderjustering på 4 år (-18 %), lavere indeksering over 10 år som pensjonist (-7,5 %), vil pensjonen ikke gå opp fra 145.000 til 163.000, men gå ned til 115.000! Det nærmer seg minus 3.000 i måneden.

Finansdepartementet sier det samme

SV har bedt Finansdepartementet regne på utfallet av pensjonsforliket for dagens 25-åringer, og fikk følgende svar: En offentlig ansatt som går av med pensjon i 2050, vil få et kutt i pensjonen på 18 prosent på grunn av innføring av levealdersjustering. I tillegg kommer 8 prosent kutt fordi pensjonen ikke lenger skal følge lønnsutviklinga i arbeidslivet, men reguleres i takt med prisøkninga. I dagens kroneverdi vil de som tjener mellom 265.000 og 353.000 tape ca 25.-30.000 kroner per år sammenligna med dagens pensjonsordninger. Det blir heller ingen bedring for personer med inntekter rundt 170.000 kroner.

Reaksjoner fra funksjonshemmede

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) sin leder Arnt Holte sier at pensjonsforliket vil ramme funksjonshemmede og kronisk syke hardest av alle. Han mener at levealderjustering er ideelt for superfriske A4-mennesker, men helt katastrofalt for funksjonshemmede og kronisk syke. Han spør hvilken mulighet de vil ha til å "kompensere for økt levealder", de som sliter med å i hele tatt komme inn i arbeidslivet. FFO er også naturlig nok sterkt mot å ta vekk besteårsregelen.

Hva er utsiktene?

Stortinget har vedtatt prinsippene for et nytt pensjonssystem. Det er ingen planer om å ha en ny behandling for å se på alt på nytt. Vedtatt er vedtatt. Regjeringa har fått det som de ville. Arbeiderpartiet også, fordi de har vært enig med regjeringa hele veien. Så det er ingen grunn til at AP vil ta initiativ for å endre noe vesentlig.

SV-ledelsen kunne ha brukt sitt landsmøtes gode vedtak mot pensjonsreformen i april til å nekte å bli med i AP-regjering hvis AP-Høyres linje ble vedtatt før valget, men gjorde det ikke. De kunne ha velta lasset, men valgte heller muligheten for regjeringstaburetter. SV sier de vil ta omkamp i ei AP-SV-SP-regjering. Det er bra hvis de gjør det, men den som lever får se.

Så hvordan kan en slåss?

Det handler om å utnytte de situasjonene som kommer. Stortinget må behandle en rekke saker i månedene framover. Pensjonsmodell, diverse kompensasjonsordninger og ikke minst AFP. Tariffoppgjøret blir en viktig anledning. Kanskje bør motstøtet settes inn for å forsvare AFP?

Noen må hele tida sette seg inn i hva som skjer og hva som kommer av utredninger. Det hadde vært fordømt nyttig om RV hadde vært på Stortinget i den kommende perioden, ikke minst for å ha noen der som vil følge med og si fra til folk, så det blir mulig å reagere. For det vil fortsatt være slik at det er organisasjonenes og "folkets brede lag" som kan forsvare folketrygda og få vedtak gjort om. Motstanden mot det som er blitt vedtatt, har vært enorm. Folk må få tid på seg til å erfare sannheten, og ikke være dysset i ro av beroligende bløff.

Hvorfor haster det?

Mange har lurt på hvorfor det var så viktig å få trumfa gjennom pensjonsvedtaket før valget. Hva er det som haster? Kanskje gir Det europeiske runde bordet av industriherrer (ERT) svaret: "However, the 'window of opportunity' within which to do something is very limited. In the next 10 to 15 years, the 'baby-boom' generation starts to retire and the political cost of substantive pension reform becomes much greater." (Tidsrommet for mulig endring er imidlertid svært begrensa. I de neste 10-15 åra vil årskulla med store fødselstall (babyboomerne) komme i pensjonsalder, og da vil den politiske kostnaden ved omfattende reformer bli mye høyere.)

Historikk Regjeringa Stoltenberg nedsatte pensjonskommisjonen 30. mars 2001 med fylkesmann (tidligere finansminister) Sigbjørn Johnsen som leder. Kommisjonen ble gitt i oppgave å avklare hovedmål og prinsipper for et samla pensjonssystem og la frem sin rapport, NOU 2004:1 i januar 2004. SVs og Frps representanter hadde dissenser i utredninga, men alle var enige om at det er nødvendige med store innsparinger. Pensjonskommisjonens forslag ble sendt på offentlig høring. Etter høringa har regjeringa lagt frem si stortingsmelding. Den heter St.meld nr 12 (2004-2005) "Pensjonsreform – trygghet for pensjonene". Landsmøtet til Arbeiderpartiet var første uka i april. Vedtaket om pensjon sa nei til besteårsregel, ja til levealderjustering og redusert indeksering. Altså en 20 prosent sparing, slik de har vært enig med Pensjonskommisjonen om hele tida. Landsmøtet til SV var uka etter. SV-ledelsen hadde hatt nestleder Henriette Westhrin i Pensjonskommisjonen, og hun hadde egne forslag, men de bygde i hovedsak på de samme premissene som resten av kommisjonen hadde, om sparing. LO-kongressen var fra 7.-12. mai og gjorde sine vedtak. Det var på noen punkter litt bedre enn Høyre-AP, men ikke vesentlig. Se egen boks. Dermed var veien klar. Regjeringspartiene, AP og SP ble enige om et pensjonsforlik 19. mai. Det ble vedtatt av Stortinget 26. mai og gjelder hovedprinsippene for en pensjonsreform. Premissene kan leses i stortingsmelding 12. Det er meninga at reformen trer i kraft i 2010.

Les mer

• Samling av artikler om pensjonsreformen. I samlinga er Arne Byrkjeflots gjennomgang av hele vedtaket om pensjon på LO-kongressen, hvor han sammenlikner det med stortingsvedtaket. Se også Byrkjeflot om framtida til offentlig tjenestepensjon. I denne samlinga av artikler finner du også Arne Byrkjeflots om bruttopensjonen i offentlig sektor.
• Mer om AFP i akp.no nr 3, 2005.
• Stortingsmelding 12 (2004-2005).
• Pensjonsforliket/stortingsvedtaket.
• Tabell som avslører Stortingets tabell.
• Det europeiske runde bord (ERT) sine anbefalinger om pensjonene fra januar 2000, se utdrag under.
• Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen.

 

ERTs anbefalinger fra januar 2000

To Member States, the ERT Recommends:

• Prioritise public pensions spending so that it does what the private sector cannot do, for example, guarantee a basic standard of living to the elderly.
• Aim for a proper balance between public and private pension provision with a significant funded component.
• Raise the normal retirement age in line with that of some other Member States, and provide incentives for older workers to stay in the workforce beyond normal retirement age, if workers wish to do so.
• Stop adding to the costs of pensions (e.g. by automatically linking benefits to nominal wages or promoting early retirement).
• Open up a market for private pensions and stimulate greater competition between private pension providers.
• Remove any obstacle to investing in equities in line with the "prudent man" principle. Stocks have proved to be an essential part of pension portfolios in order for pension funds to guarantee a successful performance and a good return on pension plans.
• Promote social partnership with employees and industry in the provision of retirement income. Encourage individuals to take responsibility for saving for their retirement.
• Provide tax incentives for employee contributions to company-sponsored schemes.
• Take away fiscal barriers to private pension investment.
• Monitor more closely and more accurately the prospective costs of public pension systems.

 

I Vardøger 29-04 har Kjell Bygstad, en av aktørene i solidaritetsarbeidet, fått ansvar for å skrive om norsk Midtøsten-politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne. Hans beretning nærmer seg historieforfalskning når det gjelder å beskrive den andre sida i arbeidet.

 

Bygstad mener de største årsakene til endringene i norsk opinion er Israels egne handlinger, PLOs opptreden og kompromissvilje, samt norsk tilstedeværelse i området. Disse områdene beskrives nøye, samtidig som han nevner solidaritetsarbeidets betydning som viktig, men i liten grad utdyper det.

Jeg var og er også en av aktørene i solidaritetsarbeidet, og mener solidaritetsarbeidet er helt avgjørende, og har virket sammen med faktorene Bygdstad nevner. Palestinakomiteens medlemstall har i stor grad svingt med hendelser i Midtøsten og avspeiler dette. Men uten at hundrevis av øyenvitner, utsendt av særlig Palestinakomiteen, hadde kommet hjem og kunne fortelle om erfaringene, uten at noen systematisk har påvirket vanlig folk gjennom kontakt person til person, ville ikke endringene i Midtøsten hatt så mye å si.

Palestinakomiteens tankegang har siden starten vært å påvirke "mannen i gata" for å endre opinionen, vi har i mye mindre grad vært opptatt av diplomati med "viktige" personer og organisasjoner.

Etter min mening har dette vært et av skillene mellom de ulike fløyene innen solidaritetsarbeidet.

Historien om solidaritetsarbeidet

Artikkelen hadde vært grei dersom det handlet om Bygstad sitt syn på arbeidet og hva han har deltatt i. Men med tittelen "solidaritetsarbeidet for palestinerne" bør man nok ta mål av seg til å fortelle om solidaritetsarbeidet, og ikke sin egen dagbok.

At kreftene som tok initiativ til Palestinakomiteen i 1970 kom fra SUF (m-l), og at AKP(m-l) prioriterte arbeidet fra partiet ble danna i 1973, er ingen hemmelighet og skremmer vel knapt noen nå. Men Bygstad, som selv var med i AKP(m-l) den gang, bruker nå dette for å rettferdiggjøre utelatelsen av Palestinakomiteens arbeid fra 1975 og utover. Uenighetene gikk på hvordan man vurderte Sovjets økende innflytelse i Midtøsten, hvor Palestinakomiteen hadde en analyse som sidestilte USA og Sovjet som makter med imperialistiske hensikter i Midtøsten.

PLO spilte på motsetningene mellom USA og Sovjet og hadde ikke denne analysen. I Norge hadde ikke solidaritetsbevegelsen et slikt diplomatisk behov og kunne faktisk si fra om at Sovjet på mange måter hadde samme siktemål som USA. Dette ble ganske klart for de fleste, om ikke før så etter at Sovjet invaderte Afghanistan. Skillet gikk på mange måter mellom dem som i realiteten forsvarte Sovjets politikk og dem som så den som stormaktspolitikk, men forsto at PLO måtte drive en taktisk politikk overfor stormaktene.

Splittelse i Palestinakomiteen

Denne motsetningen ble sterkere i Palestinakomiteen, og foran landsmøtet tidlig i 1976 var frontene klare. Det endte med at fire personer, deriblant Bygstad, toget ut fra landsmøtet i Trondheim for å danne utbryterorganisasjonen Palestinafronten.

Bygstad legger i artikkelen veldig vekt på at Palestinakomiteen var splittet og at AKP(m-l) drev fraksjonsarbeid. Av personlige erfaringer vet jeg at det ikke bare var fra det holdet fraksjonsmakeriet kom. Jeg var selv møteleder på landsmøtet i 1976 og fikk mange tilbud fra Bygstad sin fraksjon om å komme med der, uten at han lyktes i det. Landsmøtet og Palestinakomiteen var preget av politisk linjekamp og vi var glade for at vi tross alt var så enige. Men dessverre betydde det at fire personer splitta ut at solidaritetsarbeidet forble splittet.

Historien etter 1976

Det er særlig Bygstads beskrivelse av solidaritetsbevegelsen etter splittelsen jeg reagerer på. Her er Palestinakomiteen omtrent ikke nevnt. Jeg kan forstå at han er bitter etter å ha tapt kampen på landsmøtet i 1976, men å framstille en bevegelses historie uten å nevne den største delen av bevegelsen er ikke redelig.

Palestinakomiteen startet sine helseteam til Libanon i 1976. Disse pågikk helt til 1996 (i samarbeid med organisasjonen Norwac fra 1982). Disse er ikke nevnt i Bygstads historie, der er bare Palestinafrontens prosjekt nevnt. Heller ikke nevnes Palestinakomiteens kriseteam som først gikk til det beleirede Beirut i 1982. Komiteens arbeid etter 1996 med solidaritetsarbeidere til leirene i Libanon og helsearbeidere i Palestina under den første intifadaen og det langvarige kriseteamarbeidet under den andre intifadaen, er borte.

Denne måten å skrive historie på minner sterkt om tradisjonen med å radere ut personer fra bilder etter at de har falt i unåde. Redelig er det i alle fall ikke å kalle det bevegelsens historie.

Faglig engasjement

Den første delegasjonen med LO-medlemmer til okkuperte områder, bl.a. med nåværende LO-sekretær Ellen Stensrud, er f.eks. ikke nevnt. Igjen ser vi det er et meget selektivt utvalg av historien Bygstad presenterer. Jeg mener at arbeidet Bygstad har gjort med fagbevegelsen er svært viktig og har hatt stor betydning, men enda mindre forståelig blir det at han velger å utradere Palestinakomiteen. Dette er et område der han står på egne bein uten å måtte ty til slike utelatelser.

Fellesutvalget

Fellesutvalget for Palestina (FUP) ble startet i 1980, men døde i realiteten en stille død og gikk fullstendig i passivitet. Tidlig på 1990-tallet tok daværende leder i Palestinakomiteen, Helga Hvidsten, kontakt med Bygstad for å aktivisere FUP som paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet. I Bygstad sin terminologi ble FUP reaktivisert, men ingen blir nevnt. Tvert om heter det at etter reorganiseringen kom nye medlemmer til, blant annet Palestinakomiteen.

Tanken om et felles blad

Tanken om et felles blad startet antakelig i Palestinakomiteen og det ble til etter et samarbeid mellom komiteen og Palestinagruppene (tidligere Palestinafronten). Det er de to organisasjonene og FUP som driver bladet.

Men heller ikke her passer det å nevne at Palestinakomiteen har hatt og har en aktiv rolle.

Skriv Palestinakomiteens historie

Jeg ønsker virkelig at noen skriver Palestinakomiteens historie. Vi har skrevet helseteamenes historie, men organisasjonen som fyller 35 år i år, har ingen skrevet historie. Materiell er i ferd med å gå tapt, ja kanskje er det forsvunnet. Alt frivillig arbeid har ført til at ingen har noe fullstendig arkiv. Historien om den lengstlevende antiimperialistiske bevegelsen i Norge fortjener en historie. Vi trenger den også politisk.

Jeg var for eksempel med på å mobilisere til demonstrasjonen i forbindelse med at Menachem Begin fikk fredsprisen og husker at dette var et fellesarrangement hvor Palestinakomiteen var meget aktivt med, også som arrangør. Men Bygstad skriver at dette var Palestinafrontens arrangement. Uten noe arkiv, uten noen historie, kan jeg ikke si at det er løgn. Men jeg skulle gjerne visst.

Nå er ikke slike historiedebatter viktige for det som skjer i dag, men vi Palestinakomiteen trenger virkelig historieboka. Vi trenger å vise den til nye medlemmer for å lære av historia. Vi trenger den til å vise virkningen av solidaritetsarbeid.

Oppfordring

Les hele nummeret av Vardøger. Det handler om Midtøsten-konflikten og har masse fakta. Les også Bygstads avslutningsartikkel. Til redaksjonen i Vardøger synes jeg det er rart man har sluppet igjennom en artikkel om Bygstads historie forkledd som bevegelsens historie, kanskje burde man se på om man kunne ha et supplement?

Og til landsstyret i Palestinakomiteen, vi er inne i en periode med sterk medlemsvekst og relativ rommelig økonomi. Hva med å sette noe av til et historiefond og begynne å tenke på å engasjere noen til å skrive vår historie før den går tapt? Tar dere den?

Rolf Rynning Hansen