Var Lesjafjella samisk i jernalderen? I sommar grov arkeologar ut ein samisk buplass i Aursjøen i Lesja kommune. Funnet er oppsiktsvekkande og tvingar fram ein debatt om samane er urfolket – ikkje bare i Finnmark og på Nordkalotten, men i heile Norden.
 

Leiv Olsen er leiar for Rogaland RV og medlem av AKP
Har hovedfag i sørsamisk historie

---

Ikkje alle liker å innrømma samane status som urfolk, i alle fall ikkje dersom det skal forplikta juridisk, slik Finnmarkslova legg opp til. For eksempel nektar Jarl Hellesvik, tidlegare RV-politikar, for at samane kan kallast urfolk (Klassekampen 27.3.2006). Blant forskarane er dette ikkje diskusjonstema; ingen kan nekta for at samane heldt til over heile Finnmark lenge før både nordmenn, svenskar, russarar og kvænar. Men no, etter Aursjø-funnet, og etter ei nyleg publisert kartlegging av samisk genetisk avstamming, bør forskarane diskutera om samane er urfolket – ikkje bare i Finnmark, men i heile Norden.

Kva fann dei i Aursjøen?

Aursjøen ligg i Lesja kommune, ikkje langt frå grensa til Nordmøre. I sommar var sjøen demt ned. Då grov arkeologar ut fire eldstader på rekke, alle med ei utforming som særpregar samiske gammar, alle med såkalla båassjoe, "heilagdør", plassert der den skal vera i ein samisk gamme med bogestangkonstruksjon. Utgravingsleiar Espen Finstad seier at funnet stemmer med den samiske gammetypen, og at liknande funn til no er ukjende i norsk (ikkje-samisk) samanheng. Det er knapt mulig å tolka dette som noko anna enn ein samisk buplass.

Samisk gamme med bogestangskontruksjon. Kopiert frå Inger Zachrisson: Möten i gränsland (1997), side 123. Opphavleg er figuren henta frå Ernst Manker (1944): Lapsk kultur vid Stora Luleälvs källsjöar.

Samiske gammar var forgjengelege, dei skulle rasa saman med tida, slik at ein ikkje sette spor etter seg i naturen. Hadde den gamle gammen rasa saman når ein vende tilbake til ein buplass, bygde ein ny ved sida av. Buplassar som blei brukt over lang tid, viser derfor alltid eldstader på rekke – som i Aursjøen. Det blei tatt mange C14-prøver. Resultata er klare om få månader. Det ein kan sjå, tyder på at buplassen er minst 1.000 år gamal, frå vikingtid/middelalder. Det blei også funne asbestkeramikk på staden. Arkeologar reknar det som eit nokså sikkert teikn på samisk verksemd. Asbestkeramikk er som oftast frå det siste årtusenet før Kr.f.

Kort sagt: Her fann dei ein samisk buplass brukt over lang tid (alt før Kr.f.? fram til vikingtid?), enten samanhengande eller i fleire periodar, og det ved Aursjøen i Lesja, eit område der fagfolk lenge har hevda at samane fyrst kom som innvandrarar i nyare tid!

Fjella i Lesja har tidlegare vore grundig undersøkt av arkeologen Ellen Høigård Hofseth, som tok magistergraden på området. (1) Ho drøfta kven som hadde utnytta fjella, bønder frå fjordbygdene i vest eller frå dalbygdene i aust; andre var ikkje i tankane hennar. Alle funn blei derfor tolka som enten "fjordbygds" eller "dalbygds", også om dei mangla både i fjordbygder og dalbygder! Bare ved pilspissfunna skilde ho funn i høgfjell frå funn i fjord- og dalbygder, og då kom det fram at fleire av funna i høgfjellet mangla parallellar i bygdene. Nokre pilspissar minner heller om samiske piltypar, spesielt pilspissar der bladet har egghjørner og tangehalsen har sekssidig tverrsnitt. (2) Det peikar i retning av at det ikkje var to, men tre folkegrupper som jakta i Lesjafjella: fjordbønder, dalbønder og samiske veidefolk.

Tanken har nok modna hos Høigård Hofseth òg. I eit seinare arbeid, "Når kartet ikke stemmer med terrenget … Et merkverdig funn fra Lesja", konkluderer ho: "Må det være et bondesamfunn som står bak byggingen av røysa? Jeg er fristet til å koble røysa ved Dyråtjørn til folk med en ren fangstøkonomi som hadde Dalsida som revir, til fangstfolk som hadde funnet sitt "Gosen"." (3) Men enno i 2001, i samband med ei utstilling om graver i fangstmarka, ville ho ikkje opna for at fangstfolket (som ho no skreiv heldt til året rundt i fangstmarka) kan ha vore ei anna etnisk gruppe enn bøndene i bygda. (4)

Sommarens funn av ein samisk buplass ved Aursjøen viser at det var to ulike etniske grupper i Lesja: "norske" bønder i bygda og samar i fangstmarka, og at slik må situasjonen ha vore gjennom heile jernalderen. Med dette funnet er den såkalla innvandringsteorien avliva.

Fangstmarksgraver (fjellgraver og innsjøgraver), bygd på Zachrisson (1997): Möten i gränsland (spesielt kart av Gollwitzer, side 32, og kart av Sundström, side 196); Skjølsvold (1980) i Viking 43, side 140-160. Grått område viser til kart hos Bergstøl (1997): Varia 42.

Innvandringsteorien og urfolksteorien

To teoriar har stått imot kvarandre når fagfolk har diskutert samisk historie: innvandringsteorien og urfolksteorien. Innvandringsteorien blei lagt fram av Yngvar Nielsen i eit foredrag i 1889: samane er eit framandt folk som forholdsvis seint hadde innvandra til Norden frå Asia, som etter svartedauden hadde nådd så langt sør som til Nord-Trøndelag, fyrst på 1700-talet så langt sør som til Røros, og fyrst på 1800-talet kom til Trollheimen, Hardangervidda og andre stader i Sør-Norge. Innvandringa pågår enno, og den går mot sør. Innvandringsteorien blei straks den rådande vitskaplege læra.

Samane sjølv har alltid hevda at dei er urfolket. Det trudde historikarane òg, på 1800-talet. Knut Bergsland tok opp igjen denne teorien rundt 1970, og møtte kraftig kritikk. Etter kvart har fleire forskarar komme fram til det same, fremst står arkeologen Inger Zachrisson. Teoriane hennar er enno omdiskuterte, sjølv om arbeidet hennar i dag blir anerkjent av dei fleste. Aursjøfunnet viser at urfolksteorien må vera rett: samar har halde til i Sør-Norge i uminnelege tider.

Dette er også kva som står i dei skriftlege kjeldene, men sidan omtalane av samane ofte var vage eller eventyrlege, valde forskarane lenge å sjå bort frå dei. Ottar (nordnorsk stormann som i 890-åra var hos den engelske kong Alfred) fortalde at samane var einerådande lengst nord, men sa òg at grensetraktene mellom Norge og Sverige var samiske. Adam av Bremen (saksisk kyrkjehistorikar, 1070-åra) fortalde at mellom Sverige og Norge budde värmländingar og samar. Historia Norvegiae (skriven av ein norsk geistleg ein gong på slutten av 1100-talet) fortalde at Norge var delt på langs i tre soner, og den austlege var skogane der samane heldt til. Snorre fortalde i kongesagaene om samar på Hadeland, Dovre og Opplanda. Han gjengav òg eit kvad av Sigvat skald om ei hærferd Heilag-Olav hadde hatt til Herdalar i Finnland ("sameland") – forskarane undrast kvar dette kan ha vore; Herdalar er norrønt for Härjedalen; var den samisk på 1000-talet? Dei gamalnorske kristenrettane frå Østlandet (Borgartingslagen og Heidsævatingslagen) sette strenge forbod mot å oppsøka samane (finnar i finnmarker) for å "spyrja spá" – slike finnmarker kan ikkje ha ligge langt frå dei austnorske bondebygdene. I tillegg til desse skriftlege kjeldene har me eit stort tal arkeologiske funn frå Midt-Sverige (stort sett nord for Dalälven) og Sør-Norge (stort sett i høgfjell og skogsdalar) som bør tolkast som samiske.

Jernalderens fangstmarksgraver

Aursjøen ligg sentralt i eit område med såkalla fangstmarksgraver; etter folk som blei gravlagde langt frå bondebygda, i norske høgfjell og svenske skogar. Slike er funne over det meste av Sør-Norge og Midt-Sverige gjennom storparten av jernalderen, dei aller yngste er frå høgmiddelalder (rundt1200). Arkeologar meiner dei må ligga etter ei folkegruppe som heldt til året rundt i fangstmarka, andre folk enn dei som heldt til i bondebygda, men dei fleste har ikkje ønskt å rekna veidefolk og bønder som to ulike etniske grupper. Inger Zachrisson har overbevist dei fleste om at i alle fall gravene på Vivallen i Sverige, like aust av Røros, var samiske. Vivallen blir no oppfatta som ein samisk middelalderbuplass (rundt 800-1200). Mange andre funn bør òg tolkast som samiske, spesielt ein runebommehammar, datert til 1100/1200, funnen ved Nordset i Øvre Rendalen. (5) Oversikter over arkeologiske funn som bør reknast som samiske finst hos Zachrisson: Möten i gränsland (1997) og i hovudoppgåva mi: Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk? (hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen, 1998). Dei siste åra, etter at arkeologar har opna for at funn i Sør-Norge og Midt-Sverige kan tolkast som samiske, blir stadig fleire karakterisert slik; for eksempel er ei rekke funn frå Rødsmoen og Gråfjell i Åmot kommune tolka som samiske. (6)

Men om det var samar ved Aursjøen gjennom heile jernalderen, treng dei vel ikkje ha vore det einaste veidefolket? Me høyrer aldri om andre veidefolk i dei mange beretningane frå oldtid og middelalder, tvert om heldt alle fram det samiske leveviset som spesielt, som avvikande frå korleis andre folk levde. Derfor er det truleg samar som er gravlagde i fangstmarksgravene, både i Lesjafjella og dei andre gravene i Sør-Norge og Midt-Sverige.

Dei sørlegaste fangstmarksgravene ligg på Hardangervidda. Veidefolk som heldt til der sommarstid, måtte vera andre stader i vinterhalvåret – det var ikkje verande på vidda vinterstid. Då må dei ha halde til i låglandet rundt. I Rogaland? Telemark? Buskerud? Kort sagt: samar kan ha halde til kor som helst i Sør-Norge og Midt-Sverige. Alle funn i Sør-Norge og Midt-Sverige har ein til no tatt for gitt høyrer til norsk eller svensk kultur og historie. Me bør heller snakka om mulige norske eller svenske funn, og diskutera seriøst om dei kanskje heller er samiske.

Genetisk stamtre for samane

Tidlegare trudde folk at samane hadde komme frå Asia og var i slekt med mongolar og tyrkiske folk. Det kan me i dag slå fast er feil, men sikkert er det at samane genetisk står i ei særstilling blant europeiske folk. Genetikarane har utvikla metodar for å kartlegga avstamminga til folk; såkalla mitokondrisk DNA blir alltid arva frå mor, Y-kromosomar alltid frå far. I 2004 publiserte Kristiina Tambets m.fl. ein studie som samanliknar samisk mtDNA med materiale frå dei fleste folka i Europa og Nord-Asia, og samiske Y-kromosom med dei same folka (Tambets et al.; American journal of human genetics nr 74, 2004). Då dei rekonstruerte morsarven og farsarven, kom det fram eit interessant bilde:

Kartet over viser sannsynlege vandringsvegar for berarar av såkalla "haplogrupper" (arvemateriale). Det øvste kartet – avstamminga mor til dotter, rekonstruert ved hjelp av mitokondrisk DNA – viser følgjande:

• Då istida tok slutt, innvandra berarane av haplogruppa V. Dei kom frå ein stad i Vest-Europa; dei kan ha innvandra over Danmark/Nordsjøen til Skandinavia, eller snarare via Aust-Europa, nordover gjennom Russland til Finnmark, og breidd seg over heile Norden.
• Kanskje for like lenge sidan, i alle fall før den uralske språkfamilien blei splitta i enkeltspråk, vandra berarane av haplogruppa U5b1b1 frå Vest-Europa, via Aust-Europa, nordover gjennom Russland til Finnmark, og spreidde seg over heile Norden.
• Langt seinare, med det fyrste jordbruket, kom berarane av gruppa H. Dei kom via Danmark til Skandinavia; gjennom folkeblanding blei også denne haplogruppa spreidd blant samane (spesielt blant norske samar).

Det neste kartet – avstamminga far til son, rekonstruert ved hjelp av Y-kromosomet – viser følgjande:

• Berarane av haplogruppa N3 (og små innslag av R1a) innvandra frå austlege område i europeisk Russland til Finnmark, og spreidde seg vidare over heile Norden (mens små innslag av R1b kom frå Sentral-Europa, via Aust-Europa til Finnmark).
• Berarane av haplogruppa I innvandra frå Sentral-Europa over Nordsjøen til Skandinavia og Norden.

Hovudinnslaga i den samiske genetiske arven ser ut til å ha komme med folk som innvandra til Norden då isen smelta. Desse folka kom frå tundraen som den gongen strekte seg frå Nordsjøen, gjennom Nord-Tyskland og inn i Polen og Russland. I den vestlege delen av tundraen snakkar me om Ahrensburg-kultur, lenger aust om Swiderien-kultur. Forfattarane konkluderte:

"… omtrent heile arven av mtDNA og Y-kromosom hos samar kan gis tilfredsstillande forklaring innanfor den europeiske genpolen. Denne genetisk baserte rekonstruksjonen (fig. 4) er i samsvar med den rekonstruerte spreiinga av dei mesolittiske Ahrensburg- og Swiderien-teknologiane i Nord-Europa, og knyt dei til folkevandringar slik me har grunn til å tru dei gjekk føre seg då isen smelta og folk rekoloniserte Nord-Europa." (7)

Dette er ein genetisk rekonstruksjon av avstamminga til eit stort utval enkeltmenneske; for heile folkegrupper blir bildet meir komplisert. Samtidig veit me at samane er genetisk eineståande blant europeiske folk, og forklaringa på dette må ligga i at dei gjennom svært lang tid (nokre titusenår) har hatt lite inngifte med andre folk. Noko inngifte har det sjølvsagt vore! Så viser òg mtDNA at ei av morslinjene til dei undersøkte går tilbake til jordbruksfolka som kom til Danmark i yngre steinalder.

Dagens skandinavar ser ikkje ut til å ha reine farslinjer og morslinjer tilbake til dei fyrste menneska som kom hit, slik samane har. Følgjeleg må Ahrensburg- og Swiderien-folka reknast som dei direkte forløparane til dagens samar (sjølv om dei ikkje kalla seg samar). Ahrensburg- og Swiderien-folka kan ha vore to greiner av det same folket som vandra langs kvar si rute, på jakt etter reinen som følgde isen som forsvann mot nord. Kva språk snakka dei? Truleg ei tidleg form for samisk – kva elles? Språkforskaren Kalevi Wiik har argumentert for at uralske språk (som samisk høyrer til) ein gong har vore snakka av alle folk i Nord-Europa.(8)

Ahrensburg- og Swiderien-folka, som slo seg ned i Norden då isen smelta, var direkte forfedrar og -mødrer til dagens samar, om me følgjer slektledda frå far til son eller frå mor til dotter, og det er denne avstamminga som gjer at samane står i ei genetisk særstilling blant folk i Europa i dag. Truleg snakka dei ei tidleg form for samisk. Det betyr at samane er urfolket i heile Norden; det var dei som kom hit då isen smelta, det er dei som er Komsa-Fosna-folket. Eldre steinalder i Norden og Baltikum er samisk steinalder, samisk forhistorie.

Samisk forhistorie rekonstruert

Straks isen smelta, kom dei fyrste menneska hit på jakt etter sel og rein, dei følgde etter då dyra trekte nordover. Dei kom langs to ulike vandringsruter: nokre kom over Nordsjøen til Rogaland, og drog vidare nordover langs norskekysten, andre drog nordover gjennom Russland, og så vestover langs kysten av Kolahavøya, inn i Finnmark og vidare sørover langs norskekysten. Begge kom frå tundraen som under istida strekte seg frå Nordsjøen i vest, gjennom Nord-Tyskland og Polen og inn i Russland. Etter kvart som isen smelta, slo dei seg ned over heile Norden der det var isfritt. Dei var vande med å ferdast på hav, elver, på islagde vatn og snølagde vidder, og heldt lett samband over store område – i båt eller på ski. Derfor var heile Norden med Baltikum kulturelt nokså homogent i eldre steinalder: den såkalla Fosna- og Komsakulturen er ein og same kulturen som prega heile Norden med Baltikum. Gradvis blei kulturformene endra, men stor kulturell variasjon oppstod fyrst ved overgangen til neolittikum (yngre steinalder), då veidefolket som til då hadde vore einerådande i Norden, møtte jordbrukskulturar frå det sentrale og sørlege Europa. – Kven var dette steinalderfolket?

Me har to språkfamiliar i Norden: uralske språk og indoeuropeiske språk, og me har to genetiske grupper i Norden: samane, som skilde seg ut frå andre nolevande europeiske folk for nokre titusen år sidan, og dei indoeuropeiske folka. Alle indoeuropeiske folk, frå Island i nordvest til India og Bangladesh i søraust, er nært genetisk beslekta, med eit felles genetisk opphav for anslagsvis 6.000-9.000 år sidan. Suomi, estar og andre østersjøfinske folk står genetisk svært nær dei indoeuropeiske folka (og er samtidig dei som har mest genetisk slektskap med samane).

Uralske folk har så lenge me veit om, halde til i Nord-Europa, det vil seia innanfor området Norden/Nord-Russland og tilstøtande område. Genetiske studiar av samane viser at dei har halde til i Norden svært lenge. Dei siste 20.000 åra eller så har dei hatt minimalt med innslag frå andre folk i Europa og Asia. Studien til Tambets et al. antyder innvandring frå Mellom-Europa via to vandringsvegar. Samane, eller dei uralskspråklege forfedrane og -mødrene deira, er urfolket i Norden; det var dei som kom hit då isen smelta.

Ifølgje teorien til Colin Renfrew var det dei indouropeiske folka som brakte jordbruket til Europa. Det kan forklara den nære genetiske slektskapen mellom alle indoeuropeiske folk og stemmer med dateringar av når jordbruket kom til ulike delar av Europa. Til Danmark kom jordbruket for 6.000 år sidan (ca 4000 f.Kr), og spreidde seg raskt til Sverige og Norge, til Baltikum og Finskebukta kom jordbruket noko seinare (ca 2000 f.Kr). Det var folka som seinare blei kjende som germanarar som brakte jordbruket til Sør-Skandinavia, mens ei anna grein, dei slavisk-baltiske folka, brakte jordbruket til Finskebukta.

Arkeologar har diskutert om jordbruket kom ved innvandring eller ved at urfolket lærte jordbruk og gradvis blei indoeuropeisert. Her er det neppe snakk om enten eller, men både og. Genetiske studiar viser at det må ha skjedd ei innvandring, men det treng ikkje vera heile forklaringa; det er sannsynleg at enkelte blant urfolket sjølv gjekk over til jordbruk, i større eller mindre grad, og med tida blei assimilerte. Ein slik modell kan best forklara korfor det er så lite brot og så stor kontinuitet i det arkeologiske materialet. Med tida blei urfolket dels assimilert og dels fortrengt av indoeuropearane. I alle landsdelar må det ha vore overgangsperiodar der to ulike etniske grupper har levd side om side: samar og indoeuropeiske jordbruksfolk, og blant samane kan det ha vore både jordbrukarar og reine veidefolk. Med mindre ein trur at overgangane skjedde synkront i heile distrikt: med eitt slag gjekk alle samar over til jordbruk, og i samme augneblinken blei dei alle indoeuropeiserte, utan unntak. (9)

Dei same prosessane skjedde truleg både i Skandinavia og i landa rundt Finskebukta, men med noko ulikt forløp: i landa rundt Finskebukta forsvann aldri det uralske språket. Samar som blei bønder, må ha knytt seg tett til dei innvandrande baltiske folka og blei med tida dominert av dei genetisk, men heldt fast ved språket.

Finn-namna: minne om samar?

Mykje er det òg som tyder på at samar her og der dreiv jordbruk i svært gamle tider. På Rødsmoen og i Gråfjellet i Åmot kommune, i Finndalen i Alvdal og ved Kongsvinger har arkeologar oppdaga låge terrassar der det i eldre jernalder var små åkrar – lenge før det blei etablert gardar i dei gode jordbruksområda lenger nede i dalen. Jostein Bergstøl meiner det var fangstfolk i Østerdalen, samar, som her dreiv jordbruk i liten skala. (10) På garden Hedningagärdet i vestre Härjedalen har arkeologar avdekt ein gard, datert til 900-1100-talet, med små åkrar og tamdrift – med reinsdyr! (11) I Härjedalen og Dalarna er det mange stadnamn på Hedning-, og tradisjonen knyt dei ofte til samar. Antropologen Bertil Lundman viste til gamal tradisjon i Dalarna, særleg i grenseområda mot Norge:

"Lindén framhåller (muntl.) hur folkemeningen i Dalarna ofta sätter likhetstecken mellan "finne" och "hedning" i betydelsen av för bygden främmande "urbefolkning". Så berättes till exempel sägner om undanträngde finnar, anknutna till ortnamn på Hedning- belägna uppåt skogarna … Någon sammanblandning av traditionen om dessa "hednafinnar" (mitt uttryck) med den om finlandsfinnarna från 1600-talet anse Lindén (muntl.) och andra åtminstone i de flesta fall omöjlig …" (12)

Frå middelalderen har me to-tre omtalar av bufinnar, samar – i alle fall i Valdres og på Helgeland – som dreiv jordbruk og fiske. Over heile Norden finst det meir enn 200 stadnamn på Finn– som går tilbake til urnordisk eller norrøn tid; i nord, sjølvsagt, men i sør òg. Mange av namna viser tilknytting til jordbruk, og mange ligg i område der forskarar ikkje trudde det var samar: på Romerike, i Østfold, Sør-Sverige, Danmark … I hovudoppgåva mi påviste eg at dei fleste namna er uforklarlege, med mindre dei viser til samar som ein gong var her. (13) Kanskje bufinnar frå urnordisk tid, samar som seinare blei germaniserte?

Var det samar som skapte all bergkunsten?

Over heile Norden finst det imponerande og vakre helleristingar, eller bergkunst, som forskarane kallar dei. Dei er vanskelege å datera, men dekker truleg heile den perioden me kallar steinalder i Norden (ca 9000-1800 f.Kr), dei yngste kan vera frå bronsealderen (ca 1800-500 f.Kr). Dei fleste bilda har motiv knytt til jakt, men blant dei yngre felta er det mange med motiv henta frå jordbruk. Kven skapte desse bilda, og korfor? Og korfor slutta dei med det?

Den nærmaste parallellen er holemaleria i Sør-Europa. Dei flottaste holemaleria høyrer til den såkalla Magdalenien-kulturen frå slutten av istida, og ein utløpar av denne var Swiderien – folka som fyrst slo seg ned i Norden då isen smelta, og som er forfedrar og -mødrer til samane. Straks dei spreidde seg over Norden, tok dei til å dekorera bergveggane, særleg bergveggar som vende mot hav, fossar og vassdrag. Mest kjent er det store bildefeltet i Alta; andre store bildefelt har me i Ausevik i Flora, Vingen i Ytre Nordfjord, Nämsforsen i Ångermanland og ved Ladogasjøen. Mindre felt finst over heile Norden.

Ut frå motivvala er det vanleg å skilla mellom veidefolkets og bondens bergkunst. Eit problem har vore å forklara korfor bondens bergkunst dukkar opp, for den finst bare enkelte stader og manglar heilt i langstrekte mellomliggande område; der finst bare veidefolkets bergkunst. Forfedrane og -mødrene til samane, dei som kom hit då isen smelta, skapte veidefolkets bergkunst. Då forfedrane våre kom hit med det fyrste jordbruket, rundt 4000-3000 f.Kr, kan enkelte av urfolket (les: samane) ha tatt etter og blitt bønder. Var det samar som blei bønder som skapte bondens bergkunst? Og slutta dei med det fordi dei blei heilt germaniserte?

Bergkunst finst også i Aust-Europa og Sibir, alle stader der det er folk som snakkar uralske språk – språkfamilien som samane høyrer til. I områda der dei indoeuropeiske folka kom frå, er det ikkje bergkunst. Bildeverda i bergkunsten har slåande likheter med bildeverda på dei samiske runebommene. Er runebommer og helleristingar den same kunsten, skapt for dei same formåla? Kanskje alle helleristingane, også i Stavanger, på Lista, i Oslo, Østfold, Bohuslän og alle andre stader der desse imponerande bilda dukkar opp, ligg der som minne etter samane som ein gong heldt til her.

---

Notar

1) Fjellressursenes betydning i yngre jernalders økonomi. AmS-Skrifter 5, Stavanger 1981. [Attende]

2) Same skrift, side 49f. [Attende]

3) Viking 1991, side 48. [Attende]

4) Viking 2001, side 133-161. [Attende]

5) Gutorm Gjessing: To hamrer til samiske runebommer. Studia Septentrionalia 2, side 100-115; Festskrift til Konrad Nielsen. Leif Pareli: "Runebommehammeren fra Rendalen – et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen?" Åarjel-Saemieh/Samer i Sør. Saemien Sijte Årbok nr 4, side 21-24; 1991. [Attende]

6) Lars Narmo: Oldtid ved Åmøtet; Åmot historielag, Rena 2000. Jostein Bergstøl: "Etnisitet og kulturmøter med utgangspunkt i materiale fra Østerdalen"; Varia 59, Oslo 2005. [Attende]

7) Mi omsetting. I originalen står det: "… nearly all of the mtDNA and Y-chromosomal heritage of the Saami can be adequately explained within the European pools of the two haploid systems. This genetics-based reconstruction (fig. 4, se figurene på side 88 og 89, Red.) is in agreement with the reconstruction of the spread of Ahrensburgian and Swiderian Mesolithic technologies in northern Europe, linking it with population expansion that can be likely traced back to the post-Last Glacial Maximum recolonization of the European north" (Tambets et al. 2004, side 678). [Attende]

8) Kalevi Wiik: Eurooppalaisten juuret. Jyväskylä 2002. [Attende]

9) Tidleg i 1970-åra diskuterte arkeologane Anders Hagen og Eigil Bakka om Vestlandet hadde vore kulturelt homogent eller todelt i yngre steinalder; Bakka "vann" striden. I ein språkleg glitrande artikkel avviste han at Vestlandet nokon gong hadde vore todelt kulturelt (Omkring problemet om kulturdualismen i Sør-Noreg, Bonde-veidemann, bofast-ikke bofast i nordisk forhistorie, side 109-127; Universitetsforlaget 1973). I dag må me slå fast at Bakka tok feil. [Attende]

10) Jostein Bergstøl: "Etnisitet og kulturmøter med utgangspunkt i materiale fra Østerdalen: Status og problemstilinger – jernalder og middelalder", side 118f. Varia 59. Oslo 2005. [Attende]

11) Anders Hansson: Vikingar i fjällen, side 122f. Jämten 1997. [Attende]

12) Bertil Lundman: Dala-allmogens antropologi. Uppsala 1945. [Attende]

13) Leiv Olsen: Sørsamane – urfolk eller nyinnvandra folk? Hovudoppgåve i historie, Universitet i Bergen, 1998. [Attende]

 

Då Israel gjennomførte bombinga av Libanon frå sjøen og lufta 12. juli, var eit erklært mål å hente dei to israelske soldatane som vart tatt av Hizbollah i eit åtak over grensa tidlegare på dagen. Åtaka på sivil infrastruktur – som byrja med den internasjonale lufthamna i Beirut og heldt fram med mindre flyplassar, bruer og vegar så vel som hamneanlegg i Beirut, Jounieh, Amshit og Tripolis – var naudsynte for å hindre Hizbollah i å smugle fangane ut av Libanon, hevda israelske talsmenn.

Jim Quilty er kanadisk journalist i Beirut for Middle East Report Online og for den engelskspråklige avisa Daily Star i Beirut

Denne artikkelen ble publisert første gang 25. juli i Middle East Report Online – midt i Israels storoffensiv. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Middle East Report Online, www.merip.org, og er oversatt av Gunnar Danielsen

---

Israel nemner ein annan grunn til den samanhengande konsentrasjonen om dei sørlege delane av Beirut (dahiyaen), og landsbyane og byane i Beka'adalen og Sør-Libanon. Med eit språk som ukritisk vart gjentatt av vestlege medium, blei det sagt at desse områda var "Hizbollah-bastionar", som husa viktige møteplassar for politiske og militære leiarar i islamistpartiet, og inneheldt rakettbatterier som blir brukt til å sende rakettar inn over det nordlege Israel. Ifølge libanesiske tjenestemenn hadde bombinga som konsentrerte seg om dahiyaen, Beka'adalen og i sør, drepe over 380 libanesarar, det store fleirtalet av dei sivile, og fordrive mellom 500.000 og 750.000. Flesteparten av dei døde og fordrivne er sjiamuslimar, ettersom luftåtaka i hovudsak har vore konsentrerte om sjiaområde.

Med påstått siktemål om å "treffe Hizbollahs infrastruktur" har Israel bomba kraftstasjonar, eit fyrtårn, meieri og fabrikkar, lastebilar som fraktar medisinske forsyningar frå Syria, minibussar fullpakka med flyktande libanesarar, basestasjonar for mobiltelefonnettet og fjernsynssendarar. Dei siste åtaka slo ut sendarane til al-Manar-stasjonen til Hizbollah og to andre store kanalar samtidig.

Når ein ser bort frå alle unnskyldningane, blir det klart at Israel, med støtte frå USA og kampanja for å "nøytralisere" Hizbollah, har tatt steget inn i libanesisk politikk igjen. Tanken ser på lengre sikt ut til å vere å bruke auka sekterisk spenning i Libanon til å få Hizbollahs militære kapasitet inn under konvensjonane i internasjonal lov. På same tid, slik det går fram av gjentatte fråsegner frå president George W Bush, håper Israel og USA å unngå å svekke den libanesiske regjeringa. Det verkelege formålet med det "overraskande" besøket til Condoleeza Rice i Beirut 24. juli var truleg å forsikre seg om at regjeringa ikkje ville falle saman. Men særleg etter som krigen held fram, kan Israels innblanding med bomber bli meir enn det den skrøpelege libanesiske staten kan tåle.

Den politiske arenaen

Libanon har ei lang historie med internasjonale intervensjonar, ofte invitert av ein del av det libanesiske statsapparatet mot ein annan. Den syriske inngangen i den libanesiske borgarkrigen i 1976, var til dømes ønska av den dåverande president Sulayman Franjieh for å stå opp mot dei i namnet venstreorienterte, vesentleg muslimske, styrkane til Lebanese National Movement.

I dag er "internasjonaliseringa" pakka inn som resolusjon 1559 frå Tryggingsrådet i FN, vedtatt i september 2004 med kraftig oppbakking frå USA og Frankrike, og nå marknadsført like kraftig av Israel. Resolusjonen kravde syrisk militær tilbaketrekking frå libanesisk territorium og "oppløysing og avvæpning av alle libanesiske og ikkje-libanesiske militsgrupper", ei tilvising til Hizbollahs Islamsk motstand [den militære vingen til Hizbollah] og dei Damaskus-støtta militante gruppene i palestinske flyktningleirar.

Resolusjon 1559 var eit varsel om den syriske tilbaketrekkinga, takk vere drapet på milliardæren og tidlegare president Rafiq al-Hariri, eit brotsverk mange libanesarar skuldar Syria og deira libanesiske klientar. Hariri var mannen som blei skulda for hemmeleg lobbyverksemd med Frankrike og USA for å fremme resolusjonen.

Washingtons libanesiske klientar er "14. mars-kreftene", ei blanding av trusgrupper som går frå Framtidsrørsla (det politiske apparatet til Hariri-familien, framleis den fremste sunnifamilien i Libanon) og deira nære allierte, druserleiaren Walid Jumblatt, til den liberale kristne Qurnat Shahwan Gathering og Libanes Forces til det maronittiske kristne høgre. Den mest markante sekulære delen av 14. mars-kreftene er det demokratiske venstrepartiet, ideen til den drepne akademikaren og al-Nahar-redaktøren Samir Kassir.

Det tungvinne namnet på koalisjonen stammar frå dei massive folkelege demonstrasjonane 14. mars 2005, dei største i Libanons historie, sett i verk for å overgå Hizbollahs demonstrasjon 8. mars – som var organisert for å "takke" dei syriske styrkane som reiste frå Libanon for hjelpa dei hadde gitt landet. Fastgrodde i det som skjedde etter drapet på Hariri har 14. mars-kreftene få felles interesser utanom å få fjerna restane av Syrias hegemoni – det betyr i hovudsak president Emile Lahoud – og å tøyle Hizbollah.

Det er nettopp desse spørsmåla som blir tatt opp i den "nasjonale dialogen" i Libanon som samla dei sekterisk-politiske leiarane i sentrum av Beirut i ni møter frå mars til juni i 2006. Det er eit teikn på at det libanesiske systemet med å fatte vedtak på grunnlag av konfesjonsmessig konsensus kjem til kort at dei etter tri månader med forhandlingar ikkje løyste nokon av problema – verken Lahouds mandat eller Hizbollahs våpen. Resultatet av dei to siste møta, 8. og 29. juni, gir eit bilde av kva slags statsmannskunst som ligg i den nasjonale dialogen. Passande nok skulle desse møta vere via våpna til Hizbollah og kva for "nasjonal forsvarsstrategi" (mot Israel) ein skulle legge opp til etter avvæpninga av sjiamilitsen.

8. juni-møtet gjekk i kjølvatnet av mindre opptøyar leia av Hizbollah-tilhengarar 2. juni, etter at Hasan Nasrallah, generalsekretæren i Hizbollah, vart gjort til latter i eit satirisk program som går på LBC, ein fjernsynskanal grunnlagt av Libanese Forces. Her blokkerte sjiaungdommar gater, sette fyr på bildekk og øydela eigedom, og det vart meldt om åtak i enkelte kristne og sunnimuslimske område. Det viktigaste resultatet av 8. juni-møtet kom då deltakarane offentleg slutta seg til Nasrallahs framlegg om ein "æreskode" for å få slutt på skittkastinga som starta opptøyane.

Når det gjeld forsvarsstrategi, var debattantane samde om å vere usamde. Tidlegare president Amin Gemayel sa til media at 14. mars-kreftene hadde slutta seg til "allmenne prinsipp utan å diskutere detaljar, og me vart samde om bare dei libanesiske styresmaktene skulle ta seg av våpen og forsvar av landet". For sin del avviste Nasrallah nasjonale og internasjonale krav om avvæpning eller om å integrere den militære delen av Hizbollah i den libanesiske hæren, og gjorde derimot framlegg om ein forsvarsstrategi som tillet Islamsk motstand å ha våpna sine som avskrekking mot mauleg israelsk aggresjon. Talsmenn for 14. mars-kreftene svarte med å spørre "om Libanon aleine skulle halde fram med å stå mot Israel militært, og bere byrdene av ein slik konfrontasjon".

Møtet 29. juni var likeins utan konklusjon, sjølv om deltakarane var samde om at det internasjonale samfunnet skulle gå inn for å stanse Israels offensiv på Gaza-stripa. "Alle sluttar opp om Libanon, som ein sterk, sameina og suveren stat," sa presidenten i parlamentet, Nabih Berri. Som leiar for den sjiamuslimske Amal-rørsla har han lenge vore Hizbollahs rival, men har komme nærare Hizbollah etter parlamentvala i 2005. "Og fordi alle er uroa for same sak og samde om at Israel er fienden, så vil me bli samde [om ein nasjonal forsvarsstrategi]."

Rett før møtet 29. juni sa ein talsmann for 14. mars-kreftene til pressa at folk ikkje måtte vente seg for mykje av samtalane. Mens verda konsentrerte seg om det kjernefysiske programmet til Iran; Irak og Palestina, ville det vere lite truleg at ein kunne finne ei løysing på problema i Libanon, sa han.

Korfor nå?

Korfor tok Hizbollah dei israelske soldatane på det tidspunktet dei gjorde? Det er spørsmålet i den nåverande krisa som forvirrar erfarne kommentatorar og dei som har følgt den sjiamuslimske rørsla. Nasrallah sa til al-Jazeera 20. juli at svaret er ganske enkelt: den pågåande fengslinga av tri libanesarar i Israel er eit svært viktig libanesisk klagemål mot Israel som "ikkje kan tåle noka utsetting". Han sa vidare at han hadde informert samtalepartane i den nasjonale dialogen "ved meir enn eitt høve at me tar fangespørsmålet svært alvorleg, og at det bare kan løysast ved kidnapping av israelske soldatar". Men han varsla dei ikkje om tidspunktet for ein slik operasjon, som han stillteiande framstilte som tilfeldig.

14. mars-politikarar og delar av media (mange av dei viktige politiske gruppene i Libanon har eigne fjernsyns- og radiostasjonar og aviser) har lenge ynda å framstille Nasrallah som nikkedokke for Iran og Syria. Men sidan det israelske åtaket starta 12. juli er det bare Walid Jumblatt som framleis snakkar i slike ordelag, der han sit gjømt i festninga si i Mukhtara.

Tilhøvet mellom Hizbollah, Syria og Iran er meir komplisert enn det blir framstilt i karikaturane. Kommentatorar er samde om at partiets tilhøve til Damaskus er pragmatisk og at det har blitt mindre viktig etter som Syria har blitt isolert internasjonalt etter drapet på Hariri. "Syria har ingen politisk innverknad på Hizbollah," seier den libanesisk-amerikanske universitetsprofessoren Amal Saad-Ghorayeb, forfattar av ei bok om sjiarørsla. "Om noko, så har tilhøvet blitt snudd, det vil seie at Teheran stør Damaskus. Me har faktisk sett det etter Israels åtak på Libanon, då Iran åtvara om at dei ville gå inn i krigen om Israel gjekk til åtak på Syria."

Visst er grunnleggarane av Hizbollah heilt tydeleg inspirerte av den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og analytikarar er samde om at dei åpenbart deler ideologiske og geopolitiske mål med Teheran. Men ingen av dei vil redusere Irans knyttingar til Hizbollah til eit enkelt herre-og-tjenar-tilhøve. "Leiarskapen i Hizbollah viser betydeleg sjølvstende når dei fattar vedtak, og partiet har eit levande indre liv," seier Timur Goksel, veteransjefen for dei midlertidige FN-styrkane i Libanon (Unifil), nå pensjonert, men med tiårs erfaringar med Hizbollah på grunnplanet.

Men omfanget av konflikten nå har fått analytikarane til å undrast. Både tilhengarar og motstandarar har hatt respekt for Hizbollah under Nasrallah for den strategiske og taktiske kløkten som ligg i utforminga av politikken. Når det er sagt, så må Hizbollah ha forstått kva for risiko det var å ta to israelske soldatar på det tidspunktet.

"Operasjonen har fått meg til å tvile sterkt," seier Goksel. "Å risikere eit åtak med eit slikt omfang nå, kan ikkje vere i Hizbollahs interesse. Det er mot interessene til Sør-Libanon og Libanon. Det blei absolutt ikkje gjort for Syrias skyld. Men det gir heller ikkje meining at Hizbollah skulle handla på vegner av Iran. Korfor skulle Teheran ønske å miste ein støttespelar som Hizbollah nå, mens dei er i konflikt med USA? Eg trur det er mange innanfor Hizbollah som spør seg sjølve: 'Korfor nå?'"

Saad-Ghorayeb kan heller ikkje forklare tidspunktet. "Dei har freista slike bortføringar før [etter dei vellykka operasjonane i 2000],",seier ho. "Det var eit mislykka forsøk i november 2005. Slik kidnappinga fell saman med det som skjer i Gaza, kan ein spørre om ho er samordna med Hamas, eller kanskje det bare var tilfeldig."

"Handlinga er heilt klart ikkje inspirert av Hamas," seier Goksel. "Ho må ha vore planlagt atskillige månader på førehand. … Palestinarane elskar å sjå Hizbollah audmjuke den israelske hæren, men som det vart peika på nyleg, stjal Hizbollah rampelyset frå Hamas sine aktivitetar i Gaza, og det er truleg folk i leiinga av Hamas som misliker det."

Oppfatninga om at Hizbollah sette i scene raidet over grensa 12. juli for eit utanlandsk publikum vil komplisere forsøka på å få til politisk forsoning i Libanon etter at dei israelske luftåtaka og inntrengingane er slutt. Framtidsrørsla og deira allierte i 14. mars-kreftene vil truleg bruke øydeleggingane skapt av Israels hemn til å argumentere for at Hizbollah nå er nøydde til å underordne dei regionale interessene sine dei nasjonale interessene som den libanesiske regjeringa dikterer.

Å spele på sekterisk politikk

Nå har Israel sett verkeleg etterleving av resolusjon 1559 – avvæpning og tilbaketrekking frå grensa frå Hizbollahs side – som vilkår for å stanse bombinga. Israel har slik tildelt seg rolla som utøver av politikken til USA i Libanon. Ved å gjøre det understrekar dei for opinionen i Libanon og i verda at resolusjon 1559 gir uttrykk for de facto felles syn blant Washingtons klientar i Libanon og Israel. Resultatet skal vere ei ytterlegare delegitimering av Hizbollahs politikk for verdsopinionen, samtidig som fiendskapen skal auke mellom tilhengarane av partiet og den libanesiske staten.

Israel har gladeleg spelt på sekteriske skille i Libanon med bombemønsteret sitt, og med flygeblad som seier at Nasrallah står under utanlandske herrar. Sjølv om sjiamuslimane i Libanon ikkje er programmerte til å støtte Hizbollah, og mange gjør ikkje det, så straffar den uopphørlege bombinga av sørlege Libanon, Beka'adalen og dei sørlege bydelane i Beirut sjiamuslimane for å vere den gruppa Hizbollah først og fremst vender seg til. Israel kopierer au internasjonale sanksjonar mot palestinarane for at dei var dumdristige nok til å røyste på Hamas i dei palestinske vala i januar 2006.

Mens innbyggarane i dahiyaen døydde eller vart fordrivne, lever innbyggarane i nordlege Beirut i djup angst. Mindre, men like fullt drepande slag mot mål utanfor dahiyaen og Sør-Libanon – eit byggeområde i det kristne bustadområdet al-Ashrafiyya til dømes – er retta mot å auke innanlandske motsetningar til Hizbollah, ja sjiamuslimar generelt, utan eksplisitt å rette seg mot tilhengarane av dei libanesiske allierte til Bush-administrasjonen.

Slaga mot infrastrukturen har vore harde, men (på eit vis) merkeleg tilbakehaldne (NB. Artikkelen publisert 25. juli, red.): Israel kunne (og har faktisk gjort det tidlegare) slått ut alle dei libanesiske kraftstasjonane på ei einaste natt. Dei gjorde ikkje det nå. Men brennstofftankane og rullebanane på den internasjonale lufthamna i Beirut blei bomba, dei som har sett det seier at sjølve terminalbygninga er uskadd.

Slike utval kjem ikkje av humanitære instinkt. Gjennom kvelinga og angsten for kva neste mål skal bli, håper Israel å vekke sovande harme mot Hizbollah framfor sjokkert harme over heile nasjonen mot ein ytre fiende.

Alle påstandar frå Israel om at desse åtaka har vore til Libanons beste blir ståande absurde i den krisa åtaka har skapt. Internasjonale menneskerettsorganisasjonar omtalar dei menneskelege og materielle tapa etter den israelske offensiven – kopla med den militære blokaden av Beirut – som ei gryande humanitær krise.

Sivile libanesiske aktivistar som gjekk inn i tomrommet etter den ineffektive sosialministeren Nayla Mu'awwad frå 14. mars-kreftene, sa det gjekk rykte om mangel på ris og linser før det var gått ei veke av beleiringa. Ein av dei spekulerte i om libanesiske grossistar heldt produkta sine unna marknaden for å drive opp prisane.

Utan effektiv intervensjon er manglar uunngåelege, ettersom åtak frå lufta og sjøen systematisk øydelegger lagra, og slag mot infrastruktur og sjøblokaden gjør det ennå vanskelegare å fylle opp igjen lagra. Om blokaden held fram i meir enn eit par veker, vil mangel på rimeleg mat, bensin og reint vatn gjøre det verre for dei fattige. El-forsyninga vil bli dårlegare, stadig fortare, ettersom staten så langt har følgt eit svært liberalt rasjoneringsregime – i langt større grad enn under tallause åtak på infrastrukturen frå 1998 til 2000.

Israelske lovnader om å la hjelp komme inn i landet lyder hole for flyktningane, så lenge Israel kan lukke slike "humanitære korridorar" med kva for helst unnskyldning, eit effektivt reiskap for å presse libanesarane til forhandlingar.

Eit landskap endra av bomber

"Me er verkeleg i krig og Hizbollah prioriterer å stanse den ville sionistaggresjonen mot Libanon," sa Nasrallah i eit intervju med Beirut-avisa al-Safir. "Me er ikkje interesserte i å diskutere idear eller initiativ akkurat nå." Men partiet hans må diskutere initiativ før eller seinare.

Analytikarar som ser på maulege scenarium etter krigen undrar på kva for pragmatiske tiltak som kan avgrense Hizbollahs sjølvstende når støvet etter krisa har lagt seg. Det viktigaste spørsmålet er om den militære greina til partiet kan bli integrert i den libanesiske hæren.

For Saad-Ghorayeb er det eit ikkje-spørsmål. "Israel vil ikkje eliminere Hizbollah, men om Israel lukkast i å få i stand ei våpenkvile på sine eigne vilkår, om 1559 blir sett ut i livet og libanesiske troppar blir sett ut langs grensa, då er partiet ferdig: det blir ikkje noko behov for å integrere dei i hæren." Andre analytikarar og observatørar seier integrasjon er langt meir sannsynleg nå enn før 12. juli. "Etter åtaket," seier Goksel, "skyldar Hizbollah dette landet noko."

Hizbollah-kjennar og professor ved det amerikanske universitet i Kuwait er samd i den vurderinga. "Det er usannsynleg at Hizbollah vil halde fram åtak [over grensa] utan regional støtte," seier han. "Om dei gjør det, betyr det at einkvan i den militære leiinga i Hizbollah er blitt gal. Å forhandle fram ei løysing betyr enten å gi soldatane tilbake, eller å bytte dei ut mot libanesiske fangar og trekke seg 20-25 km tilbake frå grensa. Tomrommet vil bli fylt av ein dobbel barrière: ein forsterka internasjonal militær kontingent med den libanesiske hæren sett ut bak dei."

Enkelte tviler sjølvsagt på om denna løysinga er effektiv. Når alt kjem til alt, har Hizbollah framleis rakettar som kan nå djupt inn i Israel. Men trass i alt skrik om å forsvare borgarane sine, kan det vere nok for Israel. Ein trussel om åtak frå upresise Katusja-rakettar på israelske sivile vil ganske enkelt styrke oppfatningar ute i verda om at Hizbollah er ein terroristorganisasjon. Meir viktig er behovet for å gjøre slutt på at Islamsk motstand kan drepe og ta til fange israelske soldatar.

Det er verdt å legge merke til at i krigen fram til i dag har Hizbollah drepe fleire israelske soldatar enn sivile, og sett støkk i den stolte israelske marinen med rakettåtaket sitt på ein kanonbåt utanfor kysten av Beirut. Slikt et opp moralen til den israelske hæren og opinionen – som lever høgt på myten om den uovervinnelege israelske militærmakta. Viktigare er at åtaka aukar moralen til dei arabiske folka, med leiarar som gir etter for USA og Israel, og som trur at Israel er uslåeleg på slagmarka. Det som gir den israelske militærleiinga mest grunn til uro, er sjølvsagt den palestinske motstandsrørsla, som alt har vist seg som ivrige elevar som vil ta etter suksessen til Hizbollah.

Hovudspørsmålet som plagar analytikarane, er likevel ikkje om styrkane til Hizbollah vil bli integrerte i den libanesiske hæren, men om Libanon etter beleiringa vil vere så politisk stabilt at slike forhandlingar er mauleg. Det er meir truleg at dei sekteriske gruppene vil vere meir polarisert når alt er over.

Enkelte motstandarar av Hizbollah ser mangelen på samtalar med dei viktigaste politiske kreftene før operasjonane 12. juli nærmast som eit de facto kupp. Den følgande uønska konflikten med stormakta i regionen har øydelagt økonomien og forsøk etter krigen på å rehabilitere bildet av landet som ein liten europeisk kile i Midtausten.

Dei fleste sjiamuslimane i Libanon og andre som ikkje ser noko framtid for seg sjølv i Hariris nyliberale draum for Libanon, vil legge skulda på Israel for denne øydelegginga. Mange vil bli knytt ennå tettare til Hizbollah, særleg om velferden til fleirtalet av dei fordrivne blir liggande i hendene på det sosiale apparatet til partiet. "Politisk sett er ikkje spørsmålet om partiet er levedyktig, avhengig av internasjonale eller militære vurderingar," seier Hamzeh. "Det som betyr noko, er graden av støtte frå veljarane etter at konflikten er slutt – og det kan dra ut til august og etter det."

"Etter at detta er over, er det viktigaste spørsmålet om Libanon vil bli kasta tilbake i borgarkrig. Grunnlaget for det er ganske visst der. Spørsmålet er då om det internasjonale samfunnet i det heile tatt er interessert i om Libanon er stabilt eller ikkje. Sikkert er at Israel ikkje bryr seg om kva som går føre seg innanfor grensene i Libanon. Alt dei ønskar er at Hizbollah skal nøytraliserast militært – enten det betyr avvæpning eller å sette ein effektiv internasjonal og libanesisk buffer mellom dei militante og den israelske grensa."

"Me må vente og sjå om Iran og Syria er like likegyldige," held Hamzeh fram. "Syria har meir å tjene på at landet er kronisk ustabilt. Iran er ein mykje viktigare spelar og kan vere villig til å samarbeide indirekte med Amerika – slik som det er i Irak. Me må vente og sjå."

Dei viktigaste religiøse gruppene i Libanon

 

"Om ein forstår framandgjering som broten kommunikasjon mellom enkeltledd og heilskap, eller som avmakt overfor krefter ein ikkje forstår, så har kvinnene vore framandgjorde lenge, og i ein helt annan grad enn menn," skriv Eldrid Lunden i hovedfagsavhandlinga si frå 1972: Kvar gjekk Nora? Individualisme og kvinnesyn i tre norske drama. Vi gjengir her metodekapitelet i avhandlinga.

Eldrid Lunden er lyriker.
I 1996 ble hun Norges første professor i skrivekunst. Hun var med på å starte og har vært studieleder ved Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark siden 1982. Lunden var redaksjonsmedlem i tidsskriftet Profil i 1967-68.

Teksten trykkes med tillatelse fra forfatteren, og står i Kvifor måtte Nora gå? Nye essays og andre tekstar, Aschehoug 2004

---

 

Metodisk bakgrunn. Ei skisse

1. Tingleggjering

Omgrepa framandgjering og tingleggjering grip inn i kvarandre. Framandgjering er eit omgrep som vert nytta til å karakterisere medvitsutvikling under kapitalismen generelt, og i historisk samanheng blir det gjerne først knytt til Rousseau sitt namn. Tingleggjering, derimot, er eit omgrep Lukács nyttar om framandgjeringsprosessar under seinkapitalismen, når han analyserer tingverdas innverknad på mennesket og på medmenneskelege relasjonar.

Årsakene til framandgjering / tingleggjering meinte Lukács var å finne i marknadssystemet og den utforming dette har fått i den vestlege verda, særleg under framveksten av industrikapitalismen. Menneskja har etter kvart blitt i stand til å skape ei komplisert verd; samstundes opplever dei ofte denne verda som noe upersonleg, som noe som eksisterer ubunde av menneskeleg aktivitet. Det enkelte individ har kome i den situasjonen at det forstår lite eller ingenting av dei marknadsprosessane som arbeidet deira er ledd i. Sjølve arbeidsprosessen har også blitt uoversiktleg sidan arbeidet gjerne består av gjentaking av deloperasjonar. Dette kan medføre kommunikasjonsvanskar, ikkje berre mellom individ og samfunn, men òg menneskja imellom. Om folk kjenner seg isolerte, vert dei òg likegyldige til andre menneske. Sosial samhandling kan bli avløyst av forhandlingsrelasjonar der deltakarane opplever både seg sjølv og andre som brikker i eit spel, eller som varer i bytehandel. Livsverda til enkeltindividet blir dermed merkt av to tilsynelatande motsette tendensar i samfunnsutviklinga. På den eine sida ei "blind" binding til samfunnsmekanismane, på den andre sida til fragmentert forståing og isolering.

Om ein ser framandgjering som eit teikn på at mennesket kjenner seg avmektig overfor ein totalitet, er likevel dette ikkje noko særleg kjenneteikn for tilhøve under kapitalismen. Som t.d. Joachim Israel (1) har understreka, kan framandgjering generelt hevdast å vere ein nødvendig føresetnad for overskriding og utvikling. Det som Marx peika på, var at framandgjeringa under kapitalismen var av eit spesielt slag, dvs. at den var vanskeleg å gjennomskue på grunn av arbeidsdelinga i industrisamfunnet.

2. Tingleggjort medvit

Ein kan snakke om fleire typar reifikasjonsprosessar*. Ein kan snakke om sosiale prosessar og ein kan tale om kognitive prosessar. I ein sosiologisk samanheng kan ein analysere økonomiske og sosiale forhold som påverkar individet, og vidare tilhøvet mellom individ og samfunn. I ein psykologisk samanheng kan ein freiste å analysere individets relasjonar til ting og menneske, og endeleg kan ein analysere individets sjølforståing i eit samfunn som er merka av framandgjeringsprosessar. Det er dei to siste områda som det knyter seg sterkast interesse til i dette arbeidet.

Rousseau er rekna for å vere den første framandgjeringsfilosofen i nyare tid. Han kritiserte det framveksande industrisamfunnet, og han rådde mennesket til å bryte med den moderne sivilisasjonen og vende attende til eit ekte og sedeleg liv i naturen. Dette at mennesket er eigentleg godt, er ein gamal tanke. Det nye hos Rousseau er at han ser ut til å ønskje og tru at mennesket kan velje uskuld, dermed har han blitt eit slag katalysator for det ein kan kalle det "moderne" problematiske sjølmedvitet. Rousseau meinte at sanninga helst var å finne i det umiddelbare, i kjenslene, og at ein ved å setje si lit til kjenslene kunne oppnå kontakt med ei tapt uskuld, med det reine. Men som Hans Skjervheim har peika på:

"Ikkje den tapte naiviteten kjem attende, i staden vert han grunnleggjaren av noko heilt nytt i europeisk kultur: den moderne sentimentaliteten.

Dette er ikkje tilfeldig. Det umiddelbare forstår seg ikkje sjølv som umiddelbart, nettopp difor er det umiddelbart. Rousseau si dyrking av det umiddelbare er ikkje sjølv umiddelbar, kan ikkje vera det, fordi det umiddelbare ikkje kan dyrka seg sjølv utan å oppheva seg sjølv (…)" (2)

Dualismen hos Rousseau ser ut til å eksistere både på eit ytre og eit indre plan. Han oppfattar det eigentleg menneskelege som frittståande i forhold til samfunnet, og han viser også menneskets tilskodarhaldning til seg sjølv (og det Skjervheim kallar for middelbar umiddelbarheit). Trua på det subjektive og spontane som sete for sanning, samtidig som ein har objektiv tilskodarstatus i høve til seg sjølv, er to sider av same sak. Det er dualisme av dette slaget som seinare kom til å særmerkje positivismen og naturalismen. Ei slik splitta individ-samfunn forståing, og overføring av objektive naturvitskaplege metodar til studiet av mennesket, vil marxismen hevde er tingleggjort forståing. Det er nær samanheng mellom det å oppfatte samfunnet som noko eigenmektig og ugjennomtrengeleg, dvs. som naturprosess, og det å freiste å kartlegge dei objektive lovene samfunnet utviklar seg etter. Og det å måtte tilby sin eigen person som objekt på ein marknad, og det å måtte splitte livet sitt opp i ein privat og ein offentleg sektor, kan føre til at ein ser seg sjølv som både eit kalkulerande "eigentleg" menneske, og eit "for andre-menneske". (3)

Den marxistiske kritikken av samfunnsvitskapane inneber først og fremst ei påminning om det normative elementet i vitskapen. Om ein ynskjer å forstå samfunnet eller mennesket på "sine eigne" premissar, kan ein komme til å gi objektiv status til forhold som er maktbestemt og som ikkje let seg halde fast i objektive kategoriar. Vitskapen kjem dermed til å fungere tilslørande og konserverande. Dette gjeld ikkje minst psykologien. På same måte som ein kan sjå samfunnsprosessar som autonome og sjølforklåra, kan ein sjå avvikande og patologisk framferd, ikkje i sosialiseringssamanheng, men som individuelt og isolert. Det Yngvar Løchen har kalla "det diagnostiske samfunn", "låser" eigenskapar fast i individet, og dermed individet til den situasjonen det er i. Noe som for eksempel hindrar meiningsfull terapi og dekker over samfunnets ansvar for taparar.

3. Psykologismen

Den borgarlege samfunnsvitskapen, eller "sosiologismen", er iflg. Joachim Israel døme på ein tingleggjort tenkemåte. (4) Men han meiner også at den psykologiske motpolen ikkje nødvendigvis treng vere det. Psykologisme kan like godt vere døme på anti-reifiserande tenkemåtar, meinar han. For eksempel om ein hevdar at alle menneskelege handlingar er resultat av indre årsaker, eller om ein seier at all sosial aktivitet til sjuande og sist kan førast tilbake til mekanismar i den menneskelege psyke, eller natur. Då vil ein i tilfelle determinere mennesket til sin indre natur, sjølv om desse også er merkt av sosiale variablar.

Eg er ikkje sikker på om eg forstår kvifor Israel ser det som eksempel på anti-reifiserande tenkemåtar, eller kvifor han ser denne typen psykologisme som mindre tingleggjort enn til dømes behaviorismen. Det viktige må jo vere at ein i begge tilfelle ser individuell utvikling som uavhengig av samfunnet? Meir meiningsfullt er det når han deler opp psykologismen i to retningar, nærmare bestemt i det han kallar individualpsykologisme og sosialpsykologisme. Dette er tenkemåtar som vil vere rikeleg representert også i litteraturgranskinga. Medan individualpsykologisme vil særkjenne konservative forskarar, vil sosialpsykologismen gjere seg sterkast gjeldande hos dei radikale. Sosialpsykologismen er til dømes ein naturleg del av den historisk-biografiske metoden, og den kan kort karakteriserast som ei blanding av sosial avtrykksteori og abstrakt idealisme. I praksis kan dette gjerne innebere at ein tolkar, for eksempel ein romanperson, som "produkt" av miljøet så langt som ein maktar. Når dette naturleg nok ikkje strekk riktig til, løyser ein det gjenståande problemet ved å plassere det "djupt" i individet. Og så har ein truleg granska seg fram til det allmennmenneskelege. Her må eg straks legge til at det ikkje er meint som kritikk av metoden at den "granskar seg fram til det allmennmenneskelege". Eller at ein ikkje har funne ut kva dette eventuelt er. Ein dialektisk kritikk vil heller gå ut på at ein her har med ein metode å gjere som skil empiri (skinn) og djup sanning (vesen) frå kvarandre, og at ein såleis overser det prosessuelle ved den menneskelege røynda.

All menneskeleg "fremtredelse" inneber ein vesentlig anonym faktor. Men det tyder ikkje at det individuelle er "hinsides" empiri eller skinn. Tvert imot. Det anonyme verkeleggjer seg sjølv i det ytre som stadig er i forandring. Det sant menneskelege er korkje berre anonymt eller "reint" empirisk. Det er i det ytre, i "skinnet" og syner seg for oss som samanheng, som prosess.

4. Individets splitta sjølforståing. Eit identitetsproblem

Eg skal nå kort freiste å samanfatte ein identitetsproblematikk som Marx-inspirerte psykologar i dag meiner har nær samanheng med utviklinga i våre dagar (samfunnet i den monopolkapitalistiske fasen). Dessverre finst det ingen samanhengande framstillingar å referere til, men dei fragmenta som er å få tak i synest å ha relevans, ikkje berre for ein analyse av dei aktuelle teaterstykka i dette arbeidet, men også for litterær kritikk generelt. (5) Spørsmålet eg vil ta opp omfattar det ein kan kalle fragmentert røyndomsoppleving og vidare utvikling av ein personlegdomstype som til dømes Witold Gombrowicz ville kalle for "spelaren". (6) For enkeltindividet fører ei subjektiv og objektivert sjølforståing til det Skjervheim har kalla eit problematisk sjølmedvit. Vidare finn vi her ei årsak til det som populært vert kalla sosialt rollespel, eller presentasjon av falsk identitet. Sagt på ein enklare måte. Ei splitta sjølforståing vil kunne gjenkjennast i diagnoser av typen: "eg oppfører meg dumt, men er klokare enn som så", eller i moralsk opprusting av typen: "det er det indre som tel" (eventuelt: "det gjeld å halde fasaden") og til suksessformlar av typen: "Det er deg sjølv det kjem an på."

Nå vil det vere dei som hevdar at inn til eit visst punkt i utviklinga av liberalismen og kapitalismen, så kunne self made-formlane fungere positivt. Individualismen er på ein måte veleigna som oppkomling- og outsiderfilosofi, og under kapitalismens glansperiode (ca dei første hundre åra etter den franske revolusjonen) kunne tenkemåten medføre både auka sjølmedvit og betre levestandard for nær sagt alle i samfunnet. Men etter kvart som marknadskreftene akselerte og samfunnets ressursar kom på stadig færre hender, vart fleire og fleire avskorne frå å føle seg vellukka self made. Individualismen kom dermed ikkje berre til å fungere ideologisk, den kunne også få eit destruktivt innhald. Denne destruktiviteten vil kunne gjere seg gjeldande på fleire plan. Generelt fungerer den som ein splitt- og herskteknikk medan enkeltmennesket kan oppleve den som eit "indre" krav om sjølrealisering som automatisk må føre til tap. Menneskja i eit slikt samfunn kan komme til å oppleve livet som ein einaste lang degraderingsprosess fordi det dei opplever som ikkje berre ideelle, men også som rettmessige forventningar, må bli skuffa.

I ei "knapp" verd inneber individualistens kamp for sjølrealisering ein einaste stor kamp mot alle. Ein vellykka individualist kan svært ofte vere det same som ein vellykka imperialist, eller parasitt. I denne individualistiske skrua kjem det enkelte mennesket under dobbel eld. Det opplever eit indre moralsk krav om sjølrealisering – men dette kravet kan ikkje realiserast utan at det går ut over nokon. Og det er uheroisk å ikkje vere self made, eller sjøltilstrekkeleg, og det er umoralsk å bruke andre menneske som middel for seg sjølv. Dermed er grunnen lagd for det som Skjervheim kallar Machiavellismen, men som også kan kallast psykopatstrukturen i eit samfunn. (7)

I ein kamp som er trellens kamp mot trellen, og der det er like umoralsk å vise korleis ein vinn som å tape, må det nødvendigvis utviklast eit tosidig forhold: Løyning og manipulering. Om individualisten oppnår "opphøgde" posisjonar, må han løyne korleis han står, fordi han trakkar på andre. Eit anna og kanskje viktigare moment er at same kor mykje individualisten er one up til omgjevnadene, så får han problem med å feste lit til posisjonen sin. Noe som kan føre til at han trekker seg tilbake frå sosial samhandling eller at han privatiserer deler av sin person for å verne seg. Paradoksalt nok vil dette føre til at nettopp individualiseringsprosessen blir stansa. Isolert blir ingen nokon ting. Isolasjon kan medføre at medmenneskelege relasjonar vert avstumpa.

Kjensla av tap heng altså nøye saman med den splitta sjølforståinga. Individualismen er for den enkelte ein prosess, ikkje ein tilstand. Og sidan individualisten ser seg sjølv som noe genuint eksisterande i tydinga fråskild frå omverda, vil han komme i ein paradoksal situasjon. Han meiner det står han fritt å identifisere seg med handlingane sine om han ønskjer det. Han trur også at det eit menneske skjuler ikkje viser. Han kan privatisere seg. Han kan ha maske. Men individet er ikkje autonomt. Eller relasjonslaust. Då ville det i tilfelle vere tomt. Individet er avhengig av ei omverd for å bestemme seg sjølv som forskjelleg frå omverda. (8) Samtidig som individualisten må avskjere seg frå omverda for å kjenne seg sjøltilstrekkeleg, må han fylle seg med den same verda for å oppleve seg som verkeleg. Og dette dreiar seg då om ein "evig" tømme- og fylleprosess som gjer at individualisten aldri kan kjenne seg heilt mett, eller vellykka, eller stor nok. Livet kan bli ei vedvarande identitetskrise. Livskjensla til individualisten er ikkje først og fremst basert på å oppnå det eller det objektet, den eller den standard. Den er basert på ei kjensle av å vere tømt, samtidig som ein er undervegs for å få påfyll av det eigentlege livet. Livet som alltid er i morgon. Og dette er ein prosess som vert forstått som evolusjon sjølv om den berre fører til innkjøp av plenklippar nr. tre, eller til god bok nr. ti tusen.

Den "løynde" livsmåten inneber altså ein strategisk kampposisjon. I trellens kamp mot trellen kjennest det overmåte viktig å frålure andre deira innerste sanningar og dermed finne ut korleis dei vil handle. Dvs finne ut kor dyktige imperialistar dei er. Og denne kampmåten meistrar sjølsagt noen betre enn andre. Dei som er heilt lure kan til og med oppdage at det løner seg å vere open – for det er det ingen som trur på likevel. Men sjølv om ein er aldri så gåverik i dette spelet, er korta i vårt samfunn utdelt på ein slik måte at kampen blir totalt perspektivlaus. Den kan for dei aller fleste berre føre til kortsiktige fordelar. Dette er slik fordi indre motivering aldri let seg avsløre og halde fast. Motivasjonen er i rørsle, og særleg hos menneske som opplever seg jaga eller som sjølv jagar. Dessutan er spelereglane "frie", dvs anarkistiske og vilkårlege. Ein vellukka spelar må ikkje berre ha ei anarkistisk innstiling, han må vere impulsiv og subjektiv. Han er bunden til å meistre situasjonen her og nå for ikkje å bli vippa ut av spelet.

Spelaren kan derfor heller aldri bli noen god planleggjar i kritisk, overskridande forstand. Fordi subjektiv manipulering er både grunnlaget for, og fylgjene av, ein monopolitær maktstruktur i vårt samfunn, finn vi her ein viktig grunn til eit veksande abstrakt byråkrati, og til personleg demoralisering hos makthavarane. (9) Vidare finn ein truleg òg ei forklaring på den fragmenterte opplevingsverda til den "dårlege" spelaren, eller taparen, i dagens samfunn. (10)

5. Kvinneknekten og tingleggjeringa

Om ein forstår framandgjering som broten kommunikasjon mellom enkeltledd og heilskap, eller som avmakt overfor krefter ein ikkje forstår, så har kvinnene vore framandgjorde lenge, og i ein helt annan grad enn menn. Kvinna har vore mannens slave. Vidare har den verdien som knyter seg til henne, vore marknadsført på to ulike måtar, og som to ulike varer. Kvinna har vore billeg arbeidskraft samstundes som ho har hatt ein abstrakt verdi som ein godt kan kalle byteverdi.

Den abstrakte byteverdien er skapt av mannssamfunnets avsky for sin eigen træl, og er så godt som alltid den umodne mannens umodne ideal. Geir Brevik i Dag Solstads roman Irr Grønt! skildrar ei moderne utgåve av idealet slik:

"Frivillig underkastet hun seg mannen og hans bilde av kvinnen i skjønnhet og plikt. Hun utførte sin plikt, hun oppførte seg nøyaktig som andre sekretærer i sekretærverdenen, viste de same interesser, viste de same fremtidsplaner, gikk på den same måten, kledde seg etter det sammen mønster, vinket farvel på den samme måten, hilste, lo og snakket (…) Dette var hennes verden og hennes verden pekte mot bildet av Kvinnen." (11)

"Bildet av Kvinnen", det abstrakte kvinneidealet har alltid vore, og blir framleis, ført til torgs i smidige kategoriar av moralsk eller estetisk art. Forestillingane om das ewig Weibliche har alltid skift med marknadstilhøva ellers. I industrisamfunnet, og særleg i nyare tid, har det abstrakte idealet tilsynelatande blitt meir konkret, det er henta ned på jorda og blir presentert i utgåver som gjer at kvinner flest, ikkje berre overklassens kvinner, skal kunne strekke seg etter det. Men dette inneber knapt noe anna enn at idealet er blitt tingleggjort.

I dag eksisterer kategorien "kvinneverdi" på marknaden som to konkurrerande varer. Dette inneber eit urimeleg press på kvinner flest fordi dei abstrakte ideala blir framstilt som oppnåeleg viss ein berre er dyktig nok. Kvinneknekten, ute av stand til å gjennomskue samfunnets fridomsdrepande fridomsproduksjon, vil ofte kjempe ein desperat kamp for å fylle det merkantiliserte idealet. Sidan den abstrakte verdien "kvinne" tilsynelatande eksisterer på to plan samtidig, er store vanskar skapt for den enkelte til å sjå og gjere noe med sin knektestatus. Kvinnene blir tvinga til å resignere. I staden for å analysere heilskapen, forklarar ein sine eventuelle nederlag med faktorar som: feil mann, feil hus, feil arbeid osv. Sist, men ikkje minst: den doble marknadsføringa inneheld ein uhyre effektiv kontroll mot opprør. Eksempel: Om ein arbeidar streikar ulovleg, risikerer han jobben. Streikar ei kvinne, kan ein lett ta frå henne det som ho opplever som sitt menneskeverd. Hennar identitet som kvinne.

Denne kampen for identitet, for å bli verdifull, har ei mindre vulgær, verdikonservativ parallell i kvinner som vel å trekke seg tilbake for å verkeleggjere sitt innerste sanne eg. Dyrke og foredle subjektive tildriv i retning ekte morsrolle, eller ein eller annan verdifull kulturell aktivitet. Slik unngår ein å støyte saman med ei degraderande røynd, og dette er sjølsagt løysingar som er reservert dei øvre samfunnslaga. Det skal posisjon, pengar og "forståing" til viss eit verdifullt sjølbilde skal overvintre i ei kvinne i dag.

Å vilje kartlegge kvinners ufridom i eit generelt ufritt samfunn, kan fortone seg som komplisert. Kvinners veg til større fridom er, om ikkje lenger, så i alle langt meir flokete enn mennenes. Dette skuldast mange ting, men også det faktum at føydale undertrykkingsmekanismar har overlevd under kapitalismen. Ein viktig grunn til at kvinner finn seg i lågare løn enn menn er utvilsomt at dei oppfattar seg sjølv som eigentleg verdifulle. Framandgjeringa i slike oppfatningar er openberr, men det er mogelegvis for enkelt å slutte frå haldningar som dette at kvinna er meir framandgjort enn mannen i alle samanhengar. Kvinna er for eksempel i ein viss forstand verna for mye av den korrupsjon ein finn i deler av mannsverda.

I det føregåande har eg freista skissere noen grunndrag ved individualismen, og eg har peika på samfunnsmessige konsekvensar som særleg dei moderne samfunnsvitskapane meiner hefter ved ein individualistisk tenkemåte. Dei tre forfattarane som dette arbeidet vidare skal dreie seg om (Henrik Ibsen, Gunnar Heiberg og Helge Krogh, red.), er alle individualistar, og det har sjølsagt aldri vore nødvendig å vere marxist for å sjå det. Frå min synsstad er det temmeleg likegyldig å peike på at dramatikken til Ibsen, Heiberg og Krog er prega av ein individualistisk tenkemåte. Den kan truleg ikkje unngå å vere det. Men det konkrete innhaldet i denne individualismen er ikkje like sjølsagt. Dei enkelte verkanalysene tek derfor sikte på klårlegge nærmare korleis desse forfattarane ser og tolkar menneskeverd ut frå si særeigne tilknyting til individualismen.

---

Notar

1) Joachim Israel: Fremmedgørelse fra Marx til moderne sociologi, København 1969, side 31 [Attende]

2) Hans Skjervheim: Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon, Oslo 1964, side 23 [Attende]

3) Erving Goffmann: The Presentation of Self in Everyday Life, Anchor, N.Y. 1959, kap. VI [Attende]

4) Israel, op.cit, side 309 [Attende]

5) Svein Haugsgjerd: Nytt perspektiv på psykiatrien, Pax, 1970 [Attende]

6) Witold Gombrowicz: "Intervju med meg selv", Vinduet nr 3, 1968 [Attende]

7) Skjervheim, op.cit, side 77 [Attende]

8) Karl Marx: Samfunn og frihet. Essays. Red. Jon Elster, Pax 1965, side 97 [Attende]

9) Georg Lukács: Kunst og kapitalisme. Essays. Red. Bente Hansen, Gyldendal, København 1971, side 73-92 [Attende]

10) James M. Glass: "Schizophrenia and Perception. A Critique of the Liberal Theory of Externality". Inquiry 1-2 [Attende]

11) Dag Solstad: Irr Grønt!, Aschehoug 1969, side 80-81 [Attende]

* Reifikasjon betyr tingleggjering. [Attende]

 

Artikkelsamlingen i boka er foredrag holdt på konferansen Housework; Labour, Consumption, Agency i Rosendal i 2004. Dette er en del av forskningsprosjektet Between market and demography: The ideology and practice of modern housework ved Forum for sammenliknende historie ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Gro Hagemann. Forskningsprosjektet ville undersøke husarbeidet, dets innhold, sosiale og økonomiske betydning og utvikling og utøverne av det.

Gro Hagemann og Hege Roll-Hansen (red): Twentieth-century housewifes. Meanings and implications of unpaid work.
Unipub forlag 2005

---

Diskusjonene om omsorgsarbeidet er mest framtredende i dag, forhandlingene om menns økte ansvar for barn og eldre slektninger er et sentralt politisk spørsmål i kampen mellom kjønnene og i den offentlige debatten. Men husarbeidet er ikke borte i virkeligheten, bare mer i skyggen i debattene. På denne bakgrunn er det et spennende og viktig arbeid som framlegges i denne boka.

Redaktørene vil som feministene på 1960-70-tallet undersøke forholdet mellom privat og offentlig, individ og familie, arbeid, fritid og konsum, og mellom kjønnene.

Boka er delt i tre. Første del handler om interessekonflikter mellom grupper og kjønn, fordeling av ressurser og politiseringen av kvinnespørsmål. Andre del undersøker husmødrenes roller som konsumenter og konsumentmakt, mens tredje del tar opp forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid. Hvordan ulønnet arbeid er blitt kategorisert og målt.

Det vil føre for langt å gå inn på alle artiklene som spenner over svært omfattende og brede temaer, så jeg vil omtale noen av dem. Temaene i alle artiklene har berøringspunkter, og boka "henger" sammen på en utfyllende og spennende måte.

Husmødre og samfunnsborgere

Den første delen, "Forhandlinger om sosial rettferdighet", starter med Gro Hagemanns "Husmødre og samfunnsborgere". Hun har sett på skiftene i det politiske klimaet fra ca 1920 til 1970-årene når det gjelder gifte kvinners rett til arbeid, egne individuelle sosiale og politiske rettigheter.

Den radikale politiske holdningen i slutten av 1930-årene og de første årene etter andre verdenskrig, hvor utvidet demokrati og arbeid til alle var et samstemt mål for samfunnsutviklingen, blir avløst av en annen, mer borgerlig utvikling. Familieforsørgermodellen, med husmødre på heltid er den løsningen som velges. Gro Hagemann spør om det var altfor optimistisk og utopisk å tro at det var mulig for gifte kvinner å få både moderskapet og lønnet arbeid, individuelle skatt og sosiale rettigheter?

Feminister i fagbevegelsen, i venstrepartiene og kvinneorganisasjonene stod på for at kvinners, og særlig gifte kvinners individuelle rettigheter til arbeid og lik lønn skulle ha lik status som menn i de optimistiske åra. I 1946 samlet alle kvinneorganisasjonene i Norge seg i "Norske Kvinners Samarbeidsnemnd" om kravene knytta til både moderskapet og individuelle rettigheter for gifte kvinner. I ILO kjempet kvinnene for det samme og Åse Lionæs, leder i Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i etterkrigsårene, trekkes fram som en sterk og prinsipiell forsvarer av likestillingen mellom gifte kvinner og menn.

Var det uunngåelig at mannlige arbeidere og småbøndene ble prioritert når det gjaldt krav og rettigheter? De magre kårene i Norge etter fem års okkupasjon gav ikke rom for å innfri alle krav til sosiale reformer, men hvilke faktorer var avgjørende? Hvorfor var det en kontinuerlig mangel på kvinnelig arbeidskraft fra 1946 til 70-åra?

En blant flere faktorer var at det mannsdominerte LO hadde sterk motsand mot å legge til rette for deltidsarbeid. En annen at Arbeiderpartiets feminister var blitt mer opptatt av å finne løsninger på de vanskelige dag-til-dagproblemene.

Hagemann trekker inn DNA-regjeringens prioriteringer av å bygge nasjonal industri framfor produksjon av forbruksvarer (som Sovjetunionen etter revolusjonen), Norges tilnærming til USA, med Marshallhjelpen, opprettelsen av Nato, Verdensbanken og OEEC.

I et kvinnepolitisk perspektiv ser hun på den "Den kalde krigen" og USAs redsel for Sovjetunionens innflytelse internasjonalt. Med vektleggingen av borgelige familie- og kristne liberale verdier ville de demme opp for ideer om kollektive løsninger på eiendomsspørsmål, sosial omsorg og barnetilsyn. Hagemann understreker at det er nødvendig med mer forskning på feltet internasjonalt samarbeid og påvirkning osv. Men hun setter norsk kvinnepolitikk inn i en stor og spennende sammenheng.

Kortere åpningstider!

Inger Johnson ved Universitetet i Uppsala har studert dilemmaer og løsninger på deltid og heltid i den svenske detaljvarehandelen. Fagbevegelsens strategi for kvinners rett til arbeid, fagorganisering og sosiale retter, og samtidig ikke ville utfordre den mannlige fagbevegelsen? Kvinnenes ansvar for hus og hjem satte begrensninger for deres muligheter for heltidsarbeid og de ønsket seg deltid. I disse skjæringspunktene stod også arbeidsgiverne med krav om fleksibilitet og økte åpningstider. Og diskusjonene som begynte å få stor oppmerksomhet, fars ansvar for barnas omsorg. I denne situasjonen krevde "Handelsanställda förbund" blant annet kortere åpningstider!!!

Johnson undersøker hvorfor deltid ble en mye mer utbredt løsning på ønsket om lønnet arbeid for gifte kvinner i Sverige enn for eksempel i Norge.

Husmorfilmene

I andre del, "Consumers", undersøkes "Husmorfilmene" som kom til Norge i 1953 etter ide fra Sverige.

Husmorfilmene var en blanding av underholdning, opplysning og oppdraging til hvordan kvinner skulle "utdanne" seg til kvalifiserte, lykkelige og attraktive heltids husmødre, konsumenter og mødre. Anne Marit Myrstad, ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, har sett på bakgrunnen for budskapet i disse filmene, hvordan de ble distribuert og mottatt. Filmene endret etter hvert også noe på innholdet og la etter hvert mer vekt på kvinnenes ansvar for å være attraktive. Myrstad viser ved konkret å gå gjennom filmer i hele utgivelsesperioden fra 1953 til 1972 hvordan innholdet og budskapet i filmene endrer seg i takt med "forsyningssituasjonen" og framveksten av det borgelige kvinnesynet som Gro Hagemann tar opp i sin artikkel.

Den siste filmen som ble laget i 1972, Kjære Husmor, er viet salg av produkter som skal hjelpe husmødrene å unngå skam over skitne bad man ikke kan be gjester inn på for eksempel. Filmen promoterer videre hvor viktig det er for en moderne husmor med en moderne mann å være ren og proper og på den måten være til hjelp for han i hans karriere!

Artikkelen gir innsikt i det vell av krav som gifte kvinner skulle forholde seg til i denne perioden og som i dag kan gjenkjennes i normene for "vellykkethet", slank, pen, frisk osv.

Såpekrigen

Lilleborg fabrikker med Blenda som flaggskip vant såpekrigen med amerikanske "Procter and Gamble". I sin artikkel "Soap war!" forteller Ellen Cathrine Lund historien om strategi og teknikker de to fabrikantene gjorde bruk av i salgsframstøtene overfor norske husmødre. Lilleborg henvendte seg direkte til kvinnene, tok husmødrenes behov på alvor og brukte deres erfaringer når de utviklet og markedsførte såpe. De hadde bare kvinner i markedsføring og salg. Blant flere andre elementer var dette smart for Lilleborg og opplevelsen av å ha forbrukermakt og viktig kunnskap viktig for kvinnene.

Men uten at det eksplisitt står i artikkelen sitter undertegnede igjen med følelsen av at det sosialdemokratiske samfunnsansvaret ligger langt framme hos husmødrene, det var viktig å bygge norsk industri i denne perioden.

Melkestreiken

Nevnes må også Iselin Theisens korte og morsomme artikkel om melkestreiken i 1948. Knappe tider, med restriksjoner på nesten alle viktige varer. Alkohol og tobakk hadde fritt leide, men knapt noe kvinner sårt trengte for å gjøre hverdagens forsyningsstrev lettere. Og i denne situasjonen kom altså meierisamvirkets forslag om å sentralisere utsalgsstedene for melk. En voldsom debatt og tilslutt aksjon! Kvinnene vant gehør hos myndighetene og meierisamvirket måtte trekke planene tilbake.

Den forutgående diskusjonen om restriksjoner på varer førte også til at kvinnene igjen tok aktiv del i politikken (under krigen trakk kvinnene seg helt tilbake) og i 1947 var det flere kvinner enn menn som stemte ved kommunevalget.

Odda

Del tre starter med artikkelen om deltidsarbeidende husmødre i Odda i 1950-åra, som viser seg å være vanligere enn statistikkene over kvinners betalte arbeid forteller. Hilde Danielsens arbeid med å finne ut hvorfor og hvordan husmødre i arbeiderfamilier jobbet deltid inneholder blant annet tre konkrete historier. Om en som måtte skaffe ekstrainntekter fordi mannen drakk opp egen inntekt, om en som måtte skjøte til fordi mannens inntekt ikke holdt til alt. Begge disse forteller at de allikevel ikke fikk noen håndrekning fra mann eller barn med alle gjøremålene i huset. De er litt bitre i sin fortelling som rimelig er. Den tredje kvinnen forteller om mannen sin som gjerne tok sin del både av husarbeid og omsorg for barna. Jobbene disse kvinnene tok var gjerne rengjøring, kantine eller kaféjobber.

I May-Len Skilbreids artikkel om norske, ufaglærte kvinner i rengjøringsbransjen fra 1990-tallet får vi en innsiktsfull og grundig analyse av hvordan disse kvinnene gjør den lønnede jobben om til en forlengelse av sin husmoridentitet. Om hvordan de kjemper mot profesjonaliseringen av vaskejobben og gjør "ordneting" de ikke skal når det skal være profesjonelt. De mener seg kvalifisert for jobben av naturlige grunner; kjønn og erfaring. Sjøl om hjertet blir stort og varmt av forsvar for disse kvinnene mens man leser, bringer artikkelforfatteren oss barskt ned på bakken. Og stiller spørsmål ved om de ikke samtidig gjør seg sjøl en bjørnetjeneste? Lav status og dårlig lønn er fremdeles kjennetegn ved denne bransjen. Ikke har de støtte verken hos fagforbund eller arbeidsgiver. Men er på god fot med kundene.

Hva hendte med husmoren? Og med husarbeidet?

Avslutningsvis tar Anne Trine Larsen fra Institutt for Kjønnsforskning i Århus for seg disse spørsmålene. Ideologien om heltidshusmoren var for nedadgående fra tidlig på 1970-tallet og så var husmoren og i Danmark. Argumentasjonen om at kvinnene tok arbeid av økonomiske årsaker alene, argumenterer hun mot ved å vise til at kvinnene fortsatte å være i arbeid også når den økonomiske krisa satte inn midt i 70-åra. Samme situasjon var det forresten også i Sverige og Norge. Hun legger vekt på den innflytelsen radikale feminister hadde når det gjelder endringene i synet på mannen som familieforsørger. Dette gjelder også kvinners selvstendighet og uavhengighet og derfor egen forsørgelse. Artikkelen tar opp mange spørsmål som var under heftig diskusjon og endring fra slutten av 1960-tallet i Danmark, som menns forhold til egne barn, måtte husarbeid være koblet til kjønn osv. osv.

Larsen gjør sammenlikninger mellom Danmark og andre nordiske og europeiske land og finner mye av den samme utviklingen. Men at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er større utenfor Danmark og at deltidsarbeid og fordeling av ansvar og arbeid i hjemmet og med barn ikke har endret seg så mye som i hennes hjemland.

Husmødrenes tid som heltidsarbeidere ser i ettertid ut til å ha vært et blaff i historien og derfor det som trengte forklaring. I knappe 15 år var det i de fleste vestlige land vanlig at gifte kvinner var heltidshusmødre utover den perioden de hadde små barn. Men det var et spørsmål om hvordan arbeidet ble definert, for eksempel i jordbruket og i en industriarbeiderfamilie og at det endret seg også over tid. Gifte kvinners rolle i arbeid utenfor hjemmet og i hjemmet er blitt endret i statistisk sammenheng flere ganger, noe særlig Silke Nunsinger gjør rede for i sin artikkel "Challenging statistics: Married women’s right to work in Germany and Sweden 1919-1939".

Heltidshusmoren ser ut til å ha vært en kort parentes i historien, men husarbeidet er her ennå. Og er gjenstand for forhandlinger mellom kjønnene og fremdeles plassert i familien. I Norge øker antallet hushjelper og aupairer. De er ofte ikke norske, har ofte dårlige arbeidsforhold, svart betaling og er ofte uten rettigheter både sosialt, økonomisk og politisk. Denne i vår tid voksende måten å løse "husmorknipa" på bør være en del av nye forskningsarbeider i dette feltet.

Taran Anne Sæther

Bøker om Palestina-konflikten er ikke akkurat mangelvare i våre dager. To av de mer interessante bidragene i så måte er Norman Finkelsteins Beyond Chutzpah – on the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History og Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace. På tross av at forfatternes utgangspunkt er milevidt fra hverandre bidrar begge på hver sin måte til forståelse av Palestina-konflikten både nasjonalt og internasjonalt.

Norman G Finkelstein: Beyond Chutzpah. On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History,
Verso Books 2005

Shlomo Ben-Ami: Scars of War, Wounds of Peace. The Israeli-Arab Tragedy,
Weidenfeld & Nicholson history 2005

---

Norman Finkelstein er både i Norge og internasjonalt trolig mest kjent for boka Holocaustindustrien, som har påført ham merkelapper både som "selvhatende jøde", "anti-semitt" og "holocaustfornekter" (på tross av at store deler av slekta hans ble utryddet i Hitlers konsentrasjonsleire). De reaksjonene som har kommet mot Beyond Chutzpah fortsetter i samme spor. Da Finkelstein nylig var i Norge, nektet eksempelvis det statlig finansierte Holocaustsenteret å møte ham i debatt, visstnok fordi han er "spekulativ" og "usaklig". Dette uten at dets representanter har vist seg i stand til å fortelle oss hvilke av de nærmere 400 fotnotene i Beyond Chutzpah som rettferdiggjør slike påstander.

Beyond Chutzpah er en spesiell bok i amerikansk historie. Det er sannsynligvis første gang i nyere tid at en guvernør har vært tvunget til å ta stilling til et akademisk verk. Alan Dershovitz, USAs kanskje fremste jurist, hvis bok The Case for Israel Finkelsteins bok er en kritikk av, klarte først å true det forlaget som egentlig skulle gi ut boka til å bryte kontrakten. Da University of California Press sa ja til å gi ut boka, ble de forsøkt presset på tilsvarende måte. I stedet for å gi etter valgte forlaget å sende saken videre til universitetsledelsen, og siden University of California er et statlig forlag, er det derfor i siste instans ingen ringere enn Arnold Schwarzenegger som sikret utgivelsen av denne boka. Etter dette skulle man tro at boka ville fanget en viss interesse, men det har ikke skjedd. Tvert imot, etter atNew York Times i kjent stil avfeide boka som "anti-semittisk", har den blitt fullstendig ihjeltiet av det etablerte kritikerkorpset i USA.

Boka er, som nevnt, rettet mot Dershovitz' bestselgende The Case for Israel, et klassisk eksempel på sionistisk propaganda, der Israel fremstilles som en eksemplarisk rettsstat, en varm forsvarer av menneskerettighetene og en fredselskende stat, som klarer å opprettholde det moderne liberaldemokratiske idealet på tross av at den er kringsatt av uforsonlige fiender. Punkt for punkt tilbakeviser Finkelstein disse påstandene, først og fremst gjennom å vise til rapporter fra organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem. Han viser også hvordan Dershovitz til stadighet motsier seg selv, og han kommer med flere eksempler på at han regelrett har kopiert deler av Joan Peters' bok From Times Immemoral, en bok først Finkelstein og siden også en rekke andre forskere har bevist at er bygd på oppkonstruerte data i den hensikt å bygge opp under et pro-sionistisk standpunkt.

For den som følger med på situasjonen i Palestina representerer ikke denne boka spesielt mye nytt. Det er imidlertid en konsentrert og ikke minst klar fremstilling av realitetene i konflikten. Den gir også mye ammunisjon til solidaritetsbevegelsen for palestinerne i form av henvisninger til entydige rapporter fra anerkjente menneskerettighetsinstitusjoner.

Beyond Chutzpah er nok først og fremst beregnet på et amerikansk marked. Dershovitz er ved siden av å ha vært forsvareren til O J Simpson kjent som en, i amerikansk forstand, liberaler og borgerrettighetsforsvarer. Nettopp fordi han ut fra dette nyter stor tillit, er det viktig at hans egentlige hensikt blir avslørt. Men også i Norge finnes det en "venstre"-sionistisk tendens. Norsk forum mot antisemittisme, som benytter seg av mange av de samme argumentene som Dershovitz, har for eksempel et godt samarbeid med Antirasistisk senter. Også blant lederne for Holocaustsenteret ser slike argumenter ut til å falle i god jord. Nettopp derfor er det grunn til å glede seg over at forlaget L.S.P. i løpet av året vil gi ut Beyond Chutzpah på norsk.

Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace er en helt annen type bok. Ben-Ami er i følge egne utsagn en "glødende sionist". Han er tidligere parlamentsmedlem i Israel, og var først minister for indre sikkerhet, senere utenriksminister under Ehud Barak, og tilhører venstresida i den grad det er mulig å snakke om den i israelsk politikk, duene i det israelske arbeiderpartiet. Han er også tidligere diplomat og historieprofessor, noe som gjør denne populærhistoriske fremstillingen av sionismens og Israels historie fra rundt 1920 til noe mer enn memoarer eller et partsinnlegg.

Boka er spennende å lese, ikke minst fordi forfatteren, med et kraftig forbehold for den perioden han selv satt med makten, er ærlig. I stedet for å presentere løgner a la Joan Peters om at Palestina nærmest var folketomt da de første jødiske nybyggerne kom, er han helt åpen på at sionismen for å etablere seg var avhengig av å drive etnisk rensing mot den palestinske befolkningen. Han er også helt klar på Israels krigerske karakter, og legger ikke skjul på at den israelske motviljen mot fred og kompromisser har vært den viktigste årsaken til den situasjonen som har rådd i området. Som sådan kan også Ben-Amis bok bidra fungere som en god introduksjon til de historiske omstendighetene rundt konflikten mellom Israel og araberne – både palestinerne og arabiske stater.

Det Ben-Ami fremfor alt viser, er at det er Israel selv som er arkitekten bak Israels politikk. I motsetning til påstandene fra både arabiske statsledere og enkelte krefter innenfor solidaritetsbevegelsen om at Israel først og fremst er et redskap i hendene på USA, viser Ben-Ami hvordan ulike israelske regjeringer har manøvrert i forhold til både USA og andre stater med den hensikt å sikre og utvide Eretz-Israel (det mytiske Stor-Israel). En interessant faktor han i så måte trekker frem, er hvordan de jødiske nybyggerne i årene før og under andre verdenskrig gikk inn i kyniske allianser med palestinske og arabiske overklassefamilier og på den måten bidro til å splitte det palestinske folket. Det er også interessant å lese hvordan Ben-Ami, som erfaren sionistisk diplomat, vurderer ulike fredsfremstøt som gjennom tidene har kommet fra Israel.

Det skal imidlertid sies at forfatteren, som deltakende forfattere flest, tenderer til å sette seg og sine i et spesielt godt lys. Mens han er klar i forhold til tidligere israelske statslederes uvilje til fred, fra Ben-Gurion til Nethanjahu, med et delvis unntak for Rabin i hans andre statsministerperiode (1992-95) og senere også Sharon, fremstiller han Ehud Barak ganske så utvetydig som en fredens mann. Svakheten kommer særlig godt frem når han tar for seg Camp David-forhandlingene i 2000, der han selv deltok. Her legger han nærmest hele ansvaret på Arafat. Også utover Camp David får Arafat svært dårlige skussmål. Han fremstilles nærmest som en religiøs fundamentalist, hvis eneste mål var personlig makt. Ben-Ami kan nok ha mye rett i at Arafat først og fremst var fedayine, og kanskje ikke så mye statsmann. Det er sikkert også mye annet å kritisere Arafat for, slik blant andre palestineren Edward Said gjorde i en rekke artikler. Men når Ben-Ami kritiserer Arafat for å ikke stoppe selvmordsbombere uten samtidig å nevne den vesentlige detaljen at han på det tidspunktet var beleiret av israelske styrker i Ramallah, så er det politikeren mer enn historikeren som kommer frem.

I likhet med sionister flest preges også Ben-Ami av en manglende forståelse av Israels rasistiske karakter. Han ser, og kritiserer, undertrykkelsesmønsteret, men han ser ikke hvordan den jødiske eksklusiviteten som staten Israel er fundamentert på, i seg selv bidrar til å opprettholde dette mønsteret. Derfor klarer han heller ikke å presentere noen løsning annet enn vage formuleringer om et nytt, mer rettferdig "veikart". Men nå er det heller ikke politikken som gjør Ben-Amis bok leseverdig. Det er fremfor alt det at boka forteller en historie som, med unntak av det som direkte og indirekte har å gjøre med Baraks regjeringstid (1999-2001), er uvanlig balansert og nøytralt. Visst, forfatteren erklærer seg indirekte som tilhenger av etnisk rensing. Men uansett hvor forkastelig et slikt synspunkt er, så er det for oss som solidariserer oss med det palestinske folket, hundre ganger bedre enn de mange sionistiske historiefortellingene som vrir på sannheten og sprer løgner.

Mathias Bismo

 

I 2005 kom Lars Ove Seljestad sin debutroman Blind ut på det norske bokmarkedet, og ble viet en oppmerksomhet få debutanter kan vise maken til. Det er en roman med politisk brodd og språklig råhet som skildrer desperasjon, ensomhet, svik og rotløshet med en sjelden treffsikkerhet. Hovedpersonen Geir Kinsarvik er plassert inn i en samfunnshistorisk, kulturhistorisk og individualpsykologisk ramme.

Lars Ove Seljestad: Blind
Cappelen, 2005

---

Klassereise før og nå

Klassereise ble begrepet som av mange ble knyttet opp mot boka. Geir Kinsarvik gjør sin klassereise ved å reise til Oslo for å studere. Han bestemmer seg for aldri å vende tilbake til Odda. Romanfiguren har dermed tydelige likhetstrekk med Arne Garborgs Daniel Braut i romanen Bondestudentar fra 1883. Daniel er bondesønnen som ønsker å bli teolog, og får økonomisk støtte fra velstående sambygdinger til å dra til Kristiania for å studere. Han har mindreverdighetskomplekser på grunn av sin bakgrunn som bondesønn, og utvikler etter hvert også et anstrengt forhold til faren. Daniel tar etter hvert avstand fra bondestanden, og forsøker blant annet å legge av seg dialekten, som han selv oppfatter som en hemsko. Han skifter etternavn, først fra Sørbraut til Olsen, senere til Braut.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik vil bort, opp og fram. De tar spranget fra sine røtter og hjemsteder til studentstatus i Oslo, der de begge mister og svikter seg selv. De framstilles med betydelig autoritetstro og mangel på selvtillit. Daniel Braut kunne gjøre sin klassereise ved hjelp av økonomisk bistand fra sambygdinger. For Geir Kinsarvik er det sosialdemokratiet som kommer til unnsetning, hvor en forespeiler arbeiderklassens barn utvikling og suksess gjennom utdanning. Statens lånekasse for utdanning er verktøyet som skal sørge for at alle får lik rett til utdanning, og universitetene bygges ut til masseinstitusjoner hvor alle skal kunne gå.

Sosialdemokratisk narrespill

Mens for eksempel Ingvar Ambjørnsens romanfigur Elling i sin reise gjennom livet støttet seg til Gro og hennes sosialdemokratiske prosjekt, framstilles Geir Kinsarvik som en fange av det samme prosjektet. I hans verden har det sosialdemokratiske prosjektet feilet. Kollektiv og sosialt fellesskap er erstattet med mobilitet og personlig tilpasningsevne. Samfunnsdeltakelse med felles forpliktelser er erstattet med konsum, og ansvar for egne individuelle valg.

I Blind inneholder denne individualiseringen to dimensjoner. På den ene siden skildringen av et lokalsamfunn som preges av nedleggelse av industri og fraflytting. Smelteverksovnene i Odda er stengt, og den gamle industriarbeiderkulturen er erstattet med markedsliberalismen i økonomien, politikken og kulturen. På den andre siden hvordan Geir Kinsarvik svikter kollektivet og solidaritetstanken med sin reise bort fra Odda og sin egen bakgrunn. Kinsarviks foreldre har en tradisjonell arbeiderklassebakgrunn – moren er renholder for smelteverksarbeiderne, og faren jobber ved smelteverket.

Idealet og virkeligheten i det sosialdemokratiske prosjektet skildres direkte, nærgående og til dels humoristisk i kapitlet «Fars tale». Her er det arbeideren som taler til sin kommende akademikersønn og uttrykker sin forakt mot boklig lærdom og de som forlater sin stand. Faren blir med dette det ideologiske motstykket til det Geir Kinsarvik streber mot, og sier til sin sønn at det å bryte opp og «gå ut av sin stand» uansett ikke er mulig. Faren sår tvil om den sosialdemokratiske drømmen er mulig. Uansett hvor mye Geir strever, så vil «borgerungane» alltid være ett hakk foran, og alltid ha noe å falle tilbake på, dersom drømmen om utdanning ikke går i oppfyllelse. «Fars tale» er slik sett en tydelig beskrivelse av det som kan sies å være klassereisens begrensning, og de båndene som hindrer en reell forflytning i klassestrukturen.

Oppbrudd

En reise innebærer oppbrudd. For Geir Kinsarvik blir utreisen noe han «må» gjøre. Etter vonde opplevelser i barndommens Odda gjør at han ser på det å reise bort som eneste løsning. Men samtidig er han knyttet til hjemplassen sin – noe av poenget med det å reise bort og «bli noe», er at han skal hjem og vise sine sambygdinger. Det ligger et element av hevn i hans reise. Slik sett er også boka en psykologisk roman på det individuelle planet. Geir Kinsarviks opplevelse av stygg mobbing på en klassefest på ungdomsskolen blir en skjellsettende opplevelse og kan forklare hans senere rotløshet.

Kinsarvik preges gjennom hele hans reise av at han ikke passer inn, han er rastløs, jager konstant videre. Han klarer ikke å knytte seg til de menneskene han møter, han bruker dem opp isteden. I sin ytterste konsekvens får Kinsarviks utilpasshet og rotløshet effekter også for hans forhold til kvinner. Boka inneholder et par stygge voldtektsskildringer, som synliggjør hans blindhet og vei mot nederlaget.

Er klassereise mulig?

Kan Kinsarviks rastløshet og manglende tilknytningsevne kobles til en endring fra et samfunn preget av fellesskapsverdier og likhet, til et nyliberalt samfunn med vektlegging av individuelle valg? Blind viser de individuelle valgenes begrensninger, og at de kan forstås i en ramme av samfunnsmessige strukturer. Det er både de materielle forholdene, men også de mer sosiale/kulturelle forholdene som legger begrensningene for hovedpersonen. Uansett om Geir klatrer gjennom det sosialdemokratiske utdanningssystemet, så vil han ikke nå helt opp. De kulturelle kodene og sosiale rammene fører til fremmedgjøring for Kinsarvik. Han kommer fra en industribygd og tilhører arbeiderklassen. Han har et annet språk enn de akademikerne han i stor grad vil møte på universitetet. Selv om alle formelt sett har like muligheter, vil ikke alle kunne bli like. «Du kan aldri bli som borgerungane,» sier faren. Kanskje kan de kulturelle kodene være en del av den akademiske elitens måte å holde på sine posisjoner på? Kulturell og sosial kapital er dermed sentrale perspektiver i lesningen av Blind.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik viser på hver sin måte at klassereisen er en reise i språk, samværsformer, fordommer og ambivalens. Bildet som tegnes av livsløpet til Kinsarvik er en sterk påminning om at sperrene Daniel Braut møtte i sin reise, enda er nærværende og aktuelle – mer enn 120 år etter.

Eirik Lund og Sigrid Angen

 

Buru-kvartetten består av bøkene Menneskenes jord, Et barn av alle nasjoner, Fotspor og Glasshus. I følgje bokomslaget blei bøkene til mens forfattaren sat i fangenskap i perioden 1969-79 under president Suharto i Indonesia.

Pramoedya Ananta Toer: Buru-kvartetten
Pax 2003 og 2004

---

Bøkene blei fortalt munnleg til medfangar og skrivne ned da han slepte ut. Bøkene blei forbodne i Indonesia kort tid etter utgjevinga, fordi dei skal ha spreidd marxistisk tenking.

Buru-kvartetten er fire bøker om romantikk, nasjonalisme, imperialisme og organisering i perioden før og etter 1900. Hovudpersonen i dei tre første bøkene er Raden Mas Minke, ein javanesisk ung mann av adelsslekt. Karakteren Minke er basert på ein historisk person. I Menneskenes jord går Minke på nederlandsk skule saman med nederlendarar og indoar, det var beteikninga dei bruka på folk med både europeiske og indonesiske anar. I denne perioden skjer det mykje i Indonesia, dei har blitt ei sukkerplantasje for Nederland, teknologien er i rivande utvikling med framvekst av jernbane og presse, andre folk gjer opprør mot kolonimaktene og rykte om denne motstanden spreier seg ved hjelp av den nye teknologien.

Tetralogien følgjer den politiske og personlege utviklinga til Minke. Den politiske utviklinga hans startar med at han ser liding og undertrykking og har behov for å fortelja om det. Han leverer artiklar til aviser og opplever at han sjølv og dei nærmaste blir undertrykt på grunn av verksemda hans. Privatlivet hans blir prega av sterke kvinner, mora ynskjer at han skal ta vare på tradisjonane, mora til kjærasten hans inspirerer han til å skriva og til å utdanna seg og til å visa motstand, kjærasten hans inspirerer han til å bli seg sjølv. Tetralogien er full av sterke kvinner. Forfattaren visar at dei har begrensa handlingsrom, men samtidig flytter dei både personlege og politiske grenser, og inspirerer Minke.

Bøkene følgjer analysane til Minke, frå å reagera på undertrykking til å forsøka å laga organisasjonar og aviser for å endra på undertrykkinga. Toer viser at inspirasjonskjeldene til folk i andre deler av verda ikkje berre er ideala frå den franske eller amerikanske revolusjonen, men opprøra dei får høyra om frå andre deler av den undertrykte verda. Minke blir inspirert av opprøra på Filippinane, og dei kinesiske organisasjonane. Men det nederlandske imperiet er ikkje interessert i opprørske innbyggjarar, og boka viser også klårt korleis kolonistyret undertrykte innbyggjarane.

 

Ingrid Baltzersen

Forskningsrapporten Fremmer EU freden? er ei einmannsutgreiing skrive av Jan Øberg, freds- og framtidsforskar og direktør for forskningsstiftinga TFF, www.transnational.org, i Lund, Sverige. Rapporten er skrive på oppdrag av den sterkt EU-kritiske danske tenkjetanken NyAgenda, www.nyagenda.dk, og er fritt tilgjengeleg i pdf-format.

Jan Øberg: Fremmer EU freden? Analyse, kritik og alternativer
Tænketanken NyAgenda, 2005

---

Rapporten tek føre seg omgrep, verdiar og målsetnader EU som institusjon har på eit overordna plan innanfor feltet fredsarbeid. Øberg går medvite ikkje inn på einskildproblem knytte til EU som "fredsprosjekt", men nyttar fleire døme i teksten for å eksemplifisera problem på eit generelt plan. Det er nyttig.

Øberg kritiserer EUs omtale av seg sjølv som eit fredsprosjekt. Kritikken går på to ting: For det fyrste at EU etter Øbergs meining legg opp til feil bruk av militære styrker for å oppnå målet om fred (side 4). For det andre at EU verkar å vera fullstendig umedvitne om kva type rolle dei leiande landa innanfor EU-samarbeidet har historisk sett spelt i verda. Både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Danmark, Spania, Portugal og Nederland har fortid som kolonimaktar. Heller ikkje har nokon av desse landa tenkt å gjera opp for seg for fortida si som koloniherre.

Dokumentene Øberg tek fatt i for å greia ut om EUs fredsarbeid, er framlegget til EU-grunnlov, som førebels er lagt på is etter nei til det i folkerøystingar i Nederland og Frankrike. I ljos av fire ulike dimensjonar av vald analyserer Øberg EUs fredspolitikk. Desse dimensjonane er:

• direkte vald (at ein aktør skadar ein annan)
• strukturell vald (at aktøren er eit system, til dømes ein stat)
• kulturell vald (at ein er overtydd om at sin eigen kultur er betre enn andre sin kultur og at ein difor må påtvinga andre sin eigen kultur)
• miljømessig vald (at ein oppfatter naturen og skaperverket utelukkande for å tilfredsstilla menneskeætta sine eigne naudsyn)

(Denne modellen innanfor fredsforskning vart i si tid utarbeidd av Johan Galtung i boka EF – en supermagt i verdenssamfundet frå 1973. Øberg tilrår å nytta denne boka for å skjøna EU-systemet, nesten 35 år etter at boka kom ut.)

Ut frå desse perspektiva gjev Øberg ei god og lettfatteleg utgreiing om kva problem EU-systemet har i dag for å skapa fred både i Europa og elles i verda. Det siste er nemleg eit av EUs overordna mål ifylgje EU sjølv. EU skal etter kva som står i EUs overordna tryggleiksstrategi (utarbeidd av Javier Solana i 2003) ikkje berre syta for eit fredeleg Europa, men også opptre som ein aktør for å skapa fred andre stadar i verda kor dette måtte vera naudsynt. Øberg påviser i rapporten sin at dette ved tidlegare tilfelle har vore så som så, mellom anna både på Balkan og i ulike afrikanske land. Dette er av di, meiner han, at EUs tenkjing om tryggleik og mangelen på oppgjer med eigen kolonial tradisjon hjå mange av dei leiande aktørane i EU-samarbeidet.

Det danske språket i rapporten er lettfatteleg og flyt fint også for lesarar som ikkje er vande med å lesa forskningsrapporter. I motsetnad til kva som er vanleg i dansk faglitteratur, etterstrebar også Øberg å finna danske omsetjingar av utanlandsk (engelsk) terminologi. Forfattaren gjer ein god jobb med å forklåra vanskelege omgrep slik at arbeidet hans skal bli spreidd best mogeleg. Og det er eit godt arbeid Øberg har gjort. Skal ein utsetja noko frå ein politisk synsvinkel, må det vera Øsergs klåre haldning mot nasjonalstaten. Dette diskuterer han ikkje i det heile, men markerer klårt sitt subjektive syn på nasjonalstaten si rolle i historia.

I dag er kan henda ordskiftet om tenestedirektivet den viktigaste einskildsaka for oss EU-motstandarar. Men det er samstundes viktig å kunna møta EU-tilhengjarane sine argument om EU som eit fredsprosjekt med konkrete analysar av EU og fredspolitikken deira. Difor er rapporten viktig for EU-motstandarar.

Jan Erik Skretteberg

Ebba Wergeland skriver innledningsvis i den helt ferske boka: "Dessverre finnes det ikke noe fag in skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper."" Desto viktigere er det at denne boka blir spredd og lest, siden den handler om nettopp dette – og er et kampskrift for dem som vil forandre til det bedre, ikke forandre for å ødelegge for folk.

Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen
Transit Forlag 2006

---

Forfatteren har skrevet en bok satt sammen av tidligere artikler – noen av dem har stått i Røde Fane – arbeidervernlover fra slutten av attenhundretallet og en lengre nyskrevet og oppdatert artikkel. For Rødt! sine lesere er det første kapitlet, "Moderne tider", god grunn nok til å skaffe seg boka. Det er nemlig ikke en historiebok hun har skrevet, men en bok som går rett inn i kampen om pensjon, arbeidsmiljø og arbeidstid – kort sagt: folkehelse.

Er det ikke merkelig at Victor Norman og andre markedstilhengere framstiller liberalisering og svekking av arbeidervernet som økt valgfrihet? Men de uttallige framstøtene fra kapitalens menn gjør noe med hodene på oss, språket vårt, ideologien. Wergeland skriver derimot: "For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og sist ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med spekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser."

På samme måte mener Wergeland det er med tenkinga rundt overtid: "Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste." Hun viser til historikeren Edvard Bull som sa: "De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

Arbeidstida er i fri flyt, bare det lages lokale avtaler. Det får også konsekvenser for søvn – og det er både velferd og sikkerhet. Forfatteren viser til en australsk undersøkelse av lokførere, der de fant at søvnmengden varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. "Startet hvilen på morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på syv til åtte timers søvn oppnådde de bare når de fikk seksten timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid." Alle som har jobbet skift eller turnus med nattevakt, kan skrive under på det.

Hvis det fortsatt er noen som tror på "arbeidslinja" til AP eller IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv), så les hva Ebba Wergeland skriver. De er like inkluderende som arbeids- og inkluderingsminister Hansens forhold til afghanske flyktninger. Hun er kjent for klare meldinger om sykefravær: "Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd."

På syttitallet var den nye, radikale ungdomsbevegelsen opptatt og forholdet mellom forskning, vitenskap og politikk. Ebba Wergeland åpner kapittelet "Om nødvendigheten av å blande fag og politikk", slik: "De fleste er klar over farene ved å blande fag og politikk. Den objektive, verdinøytrale legen blir gjerne lovprist som idealet, fra trygdekontor til forskningsråd. Men i hverdagen kan ingen unngå å blande. Og denne blandingen av fag og politikk er ikke bare nødvendig i betydningen uungåelig, men også i betydningen påkrevet, ønskelig.

Sterke partsinteresser kan forblinde, men også åpne for nye perspektiver. Politiske drakamper kan skape forutsetninger både for større helseulikheter og for bedre folkehelse – legeyrkets legitimitet avhenger av at legene tar helsa i forsvar, også når det kalles politikk."

Den nye boka til Ebba Wergeland er spesielt viktig for oss som har valgt side, for folkehelse og velferdsstat. Angrepene på dem som ikke har store bankkonto for å sikre pensjonsalderen, betale for å komme forbi sykehuskøene, har råd til å jobbe kortere dager uten lønnskompensasjon, er mange. Det trengs motkunnskap. Det er ikke sikkert at det kommer et fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper", på en stund.

 Erik Ness

Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?

Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006

---

Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.

Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.

Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.

Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.

Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.

Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.

Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)

Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.

 Jokke Netland

I boka Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order", et bilde tatt fra tysk mytologi, prøver Stefan Engel å beskrive hvordan internasjonal produksjon reorganiseres i dagens verden.

Stefan Engel: Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order"
Verlag Neuer Weg, 2003

---

Stefan Engel er til daglig partileder i MLPD, Tysklands marxist-leninistisk parti. Boka er som Engel, tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen. Det første som slo meg, var at dette var et spennende prosjekt, noe utenom det vanlige. For forfatteren begrenser seg ikke til å forsøke å beskrive forandringer i måten kapitalismen produserer og selger varer og tjenester på, men tar også for seg mange områder som blir påvirket av dette. Eksempler på dette er imperialisme, Kinas vekst, menneskehandel, miljøkriser og aids (!).

Problemet med en bok som skal ta for seg så mange temaer, er at forfatteren bør helst ha kunnskap om alle disse temaene. Når Engel skriver om omstillinger i tysk bilindustri, privatisering av tyske selskaper, fusjoner mellom de største firmaene i verden og monopolisering, da er han i sitt ess. Han viser overblikk og kunnskap, og forandringene settes i sammenheng. Denne sammenhengen krydres med sitater, mest fra Marx, Lenin og MLPDs egen "husfilosof" Willi Dickhut. For selvsagt er dette et forsøk på en marxistisk analyse av det overnevnte. Det er ikke noe tilsynelatende galt med Engels forsøk på å bruke det marxistisk analyseverktøyet på forandringer i kapitalismen.

Men etter hvert oppleves det noe forutsigbart, og måten marxismen brukes på som mekanisk og ortodoks. Her stemmer nemlig alt etter skjemaet, noe som får meg til å bli noe skeptisk. Har forfatteren valgt bort kilder som gir et annet bilde? Det er et naturlig spørsmål å stille seg, når alt ser ut til å stemme etter boka. Av og til ser det ut til at Engel har tatt med for eksempel en tabell for å føre bevis for noe han hevder, selv om tabellen antagelig er basert på dårlig datamateriale. Et slikt eksempel er oversikten over lønninger i metallindustrien, der de tyske lønningene virker kunstig høye, mens lønningene i andre land, som Norge og Østerrike, virker kunstig lave. Kunne virkelig en østerriksk metallarbeider, i 1999, bare få 38 % av kjøpekraften per time i forhold til sin tyske kollega?

Et annet eksempel er når Engel under overskriften "Destruction of capital in the USA" hevder at 41,9 % av kapitalen gikk tapt mellom 24.03.2000 og 18.07.2002. Kilden er New York Times. Men New York Times hevder ikke at kapital ble ødelagt, den hevder at 41,9 % av aksjeverdien forsvant. Engel bruker konstant utrykket "market capitalization" når han snakker om ødeleggelse av kapital, men utrykket betyr bare hva alle aksjene i et selskap er verd på et gitt tidspunkt. Og som kjent er ikke alltid verdivurderingen som skjer på aksjebørsene, treffende for de faktiske verdiene. Kort sagt, når en aksjepris synker, kan dette like gjerne skyldes løse ryker, som en faktisk ødeleggelse av kapital. Disse tabellene som Engel bruker i boka, beviser altså ikke noen storstilt ødeleggelse av kapital. Det som er merkelig, er at Engel selv forteller oss at aksjekursene gjerne ikke gjenspeiler den virkelig verdien, flere steder i boka.

Dette med kilder varierer veldig i de forskjellige kapitelene i boka. Noen deler av stoffet er godt belagt, og ville (nesten) kommet seg gjennom en akademisk granskning. Men store deler av boka er for dårlig belagt, kildene mangler ofte. Dette betyr ikke nødvendighvis at det er feil, men at det er vel verd å kontrollere selv. Mest banalt blir det når det hevdes at det nok finnes bevis for at aids ble skapt av Pentagon, uten at det er noen konkrete argument eller kilder. Det grenser mer til konspirasjonsteorier enn noe annet. Heldigvis er sistnevnte episode et engangstilfelle.

Et annet problem er bokas lengde. Med sine over 500 sider er den en liten murstein. Men siden målet er å dekke over så mange forskjellige, blir noen av temaene noe tynt behandlet. Tyskland og tysk økonomi blir dog utførlig behandlet, kanskje noe i meste laget. En norsk (eller en annen ikke-tysk) leser kan gå lei denne bruken av tyske selskaper, tyske stedsnavn og tyske eksempler på privatisering. Siden boka også retter kraftig kritikk til forståelsen av imperialismen hos flere tyske politikere og partier, vil det være en fordel å ha noe kunnskap om tysk økonomi og politikk før man leser boka. Da vil man også ha en bakgrunn for å reflektere over om forfatterens betraktninger på indre tyske forhold faktisk stemmer.

Selv om jeg mener at man også bør være skeptisk til den "tyske delen", så er det nettopp denne delen som er den beste delen av boka. Forfatteren virker bedre oppdatert og har sikkert også innhentet informasjon fra partiets medlemmer rundt omkring i landet. Siden det ikke akkurat produseres mange bøker der en forsøker å analysere utviklingen i kapitalismen på verdensbasis med marxistiske briller, bør man berømme forfatteren for å ha prøvd. Selv om det er mye bra i de "ikke-tyske delene" også, kunne resultatet ha blitt så mye bedre hvis det hadde vært innhentet sakskunnskap fra medforfattere eller utvidet bruk av kilder. En annen sak er at jeg mener marxismen blir brukt mekanisk og at virkeligheten hele tiden skal forholde seg til teorien. Men selv den beste samfunnsvitenskapelige teori opplever gjerne at minst deler av virkeligheten avviker fra den. Med dette og kildekritikk ville altså boka etter mitt syn blitt mye bedre.

En bok med så mye å utsette på, er normalt ikke noe man anbefaler. Men i mangelen av noe bedre og fordi den dekker et tema revolusjonære bør være lære mer om, kan den likevel anbefales. For boka inneholder mye informasjon man sjeldent finner på et sted, spesielt om forandringer i produksjonsmåter og konkurransen mellom monopolene.

Arild Borgen

(Kapittel 9, "Den europeiske unionen som instrument for de internasjonale monopolene", er oversatt til norsk og finnes på www.akp.no/arkiv/eu/gotterdammerung.html.)

 

Boka som Rødt! gir ut i september handler om det som skjer når en av landets største skipsredere, toppledelsen i et fagforbund og statens kontrollører slutter å opptre uavhengig av hverandre. Disse tre partene utgjør et triangel. De skal samarbeide. Men de skal også ivareta ulike, og til dels helt motsatte interesser.

Erling Folkvord: Urent farvann – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten,
utgitt av Rødt!, september 2006

Bestillingsskjema

---

Hovedaktøren er Olav Nils Sunde, kapitalisten som selv forteller at han i siste øyeblikk ble berga fra økonomisk ruin i 1988 fordi ei konkurrerende bedrift i Tsjekkoslovakia ble ødelagt av ei ulykke.

I dag bruker Olav Nils Sunde statsstøtte og statlige særordninger som krykke. Rederiet hans heter Color Line. Økonomisk sett er det et statsrederi. Men Olav Nils Sunde er eier, med barna Camilla og Alexander som medeiere. De tre er blitt rike på de manges slit, svært rike.

Boka om Skagerraks gyldne triangel er skrevet i samarbeid med mange sjøfolk og som ei støtte til deres egen forsvarskamp mot denne rikmannsfamilien. Mange har slåss lenge og under vanskelige vilkår, blant annet fordi skipsreder Sunde har fått så god hjelp fra forbundsleder Erik Bratvold i Sjømannsforbundet.

Også på fergene i Skagerrak er det to slags folk: De mange som arbeider, og de få som snylter. Det er to slags tillitsvalgte også: De mange som stiller opp for arbeidskameratene sine, og de få som smisker for reder og skipsledelse.

Ubrukbar instruks

Mye kan gå galt når kontrollører tar i mot små gaver eller bestikkelser. Eller kanskje de bare glemmer det ansvaret de har? Ett eksempel er Skipskontrollens utsendte som kun stilte ett vilkår da en hyggelig kaptein forærte han ei ulovlig flaske tollfri whisky kvelden før han skulle kontrollere en livbåtøvelse. Fordi han ikke var glad i whisky, ba han om å få bytte til et annet brennevinsmerke.

Sløvsinnet hos sikkerhetsansvarlige i rederiet og hos kontrollørene, har gått så langt at de i løpet av sju år ikke oppdaga at et brannslukkingsanlegg hadde en feilaktig instruks som førte til at anlegget låste seg. De oppdaga det ikke før brannen i maskinrommet var et faktum. Da var det i seineste laget. Skipet hadde 1.167 passasjerer om bord.

Boka beskriver også litt av det som ble avdekka etter at en av kapteinene i Color Line seilte skuta på grunn med enda flere passasjerer om bord. Sjøfartskyndige og uavhengige granskere – som ikke var lønna verken av staten eller Veritas – kom om bord. Det første de oppdaga, var at Olav Nils Sunde lot kapteinen seile med en bruinstruks som ikke hadde blitt ajourført de siste 14 åra. Ingen hadde lagt merke til det heller.

Flere rettskafne og lojale ansatte og tillitsvalgte i Color Line har blitt sjikanert og plaga av sine overordnede. Rederiet strevde i fem år for å straffe en butikkekspeditør fordi han fulgte de reglene staten har fastsatt for taxfree-salget. Skipsrederen tjener jo færre millioner når disse reglene følges enn når reglene brytes.

"Tillitsmann kommer fra ordet tillit"

Misnøyen har ulma lenge blant Sjømannsforbundets medlemmer. En tømmermann på M/S Color Festival, som forlot forbundet for fire år sia, skrev en begrunnelse som ble delt ut til delegatene på landsmøtet i Tromsø i 2002. Han forklarte innledningsvis at han ville belyse hvordan han og flere andre var blitt behandla av forbundsstyremedlem Tommy Wedel, som også er styremedlem i rederiet og leder av Sjømannsforbundets tillitsvalgtutvalg i Color Line:

Grunnideen med forbundet var å stå sammen, for å oppnå rettigheter. Navnet tillitsmann kommer fra ordet tillit. En som representerer fellesskapets interesser, en som har tillit. Disse grunnleggende begrepene ser ut til å være fraværende hos Tommy Wedel. Ved henvendelse til Tommy Wedel ble man ofte møtt med det som jeg vil karakterisere som en hån mot grunnprinsippene. Man ble møtt med en arrogant, nedlatende holdning. Et medlem på Festival ble møtt med følgende svar på en henvendelse. (Vedkommende var forpleiningsassistent.): "Du er for dum til at jeg gidder å bruke tid på deg. Hadde du ikke vært så dum, så ville du hatt et annet arbeid, det må du skjønne selv også."

(…)

Jeg håper denne skammelig periode i Color Line og Norsk Sjømannsforbund snart er over, slik at jeg med flere kan melde oss inn igjen."

Dessverre tok ikke forbundsleder Bratvold denne meldinga på alvor. Utmeldingene har bare økt i antall. Men mange flere har blitt værende i Sjømannsforbundet og krever opprydding.

Forbundslederen bruker hemmelig-stemplet

I april satte forbundslederen hemmelig-stempel på en revisorrapport som beskriver litt av de lovløse forholdene rundt Sjømannsforbundets virke i Color Line. I arbeidet med boka har jeg fått kjennskap til rapportens innhold. Både sjøfolk og andre skal derfor få anledning til å lese hva det er forbundsleder Erik Bratvold er så redd for at medlemmene hans og offentligheten skal bli kjent med.

Det er ikke så uvanlig at bedriftseiere kjøper opp faglige tillitsvalgte. Noen få lar seg friste av fete honorarer eller tilbud om ordninger som gir mulighet til en annen livsstil enn arbeidskameratene har. Personer som en gang var dyktige tillitsvalgte, forandrer seg og blir overløpere. Noen bedrifter har bruk for slike overløpere. De er tillitsvalgte bare i navnet og ikke i gavnet.

For sjøfolk flest betyr dagens tilstander utrygghet. Color Line forlanger mer fleksibilitet: Lengre arbeidsdager, oppdeling av dagen i enda flere skift, kortere hviletid og utvisking av skillet mellom ulike fag. Color Line krever fleksibilitet helt til strikken ryker.

I september har Sjømannsforbundet landsmøte i Sandefjord og i oktober skal Rederiforbundet og Sjømannsforbundet forhandle om ny fergeoverenskomst.

Bestill boka her

 

Det er ikke noe rødgrønt regjeringsalternativ ved høstens stortingsvalg. Til det er Rød Valgallianse alt for små. Men det er et rødgrønt alternativ i opposisjon som både er for sosialisme, et bærekraftig miljø og gode velferdsordninger for vanlige folk. RV er det eneste partiet som kan bli valgt inn på det nye stortinget som er konsekvente i sin motstand mot at Norge er i krig – i flere fattige land, mot flere fattige folk.

Stem RV!

 

Er det et maktforhold mellom menn og kvinner? Hvilke følger har det om svaret er ja eller nei? Trengs det kvinnekamp mot undertrykking, eller trengs det et likestillingsarbeid der begge kjønn kvitter seg med innarbeidete kjønnsroller? Hvis menn ikke undertrykker kvinner, er det da noen menn å kjempe imot, og er det egentlig noen kvinnelige ofre?

Eli Aaby, Astrid Melheim, Turid Kjernlie og Jorun Gulbrandsen er med i AKPs kvinneutvalg.
Denne artikkelen bygger på en kollektiv innledning de fire forfatterne holdt på Rød sommerleir i 2005.

---

Det er mange spørsmål som bør stilles i kvinnekampen. Her er noen flere: Er det menn som er de viktigste nå for tida for å oppnå likestilling, og er det kvinnene som holder dem tilbake? Hva er familiens rolle? Er en større mannlig deltakelse i familien en forutsetning for et mer likestilt arbeids- og samfunnsliv? Kan kvinnefrigjøring oppnås mens det er kapitalisme og imperialisme? Hører undertrykking til samfunnets strukturer, eller har kvinner og menn individuell frihet til å legge av seg undertrykkende forhold? Er kvinneorganisering gammaldags?

I denne artikkelen tar vi opp:

• 1. Maktforholdet mellom kvinner og menn
• 2. Familiepremisset. Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?
• 3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp
• 4. Finnes kvinneundertrykkingas ofre?

1. Maktforholdet mellom kvinner og menn

I et innlegg for Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon 8. mars i år snakket direktøren for likestillingssentret, Long Litt Woon, om nødvendigheten av å revitalisere likestillingsprosjektet. Hun oppsummerer en seig treghet i norsk likestillingsarbeid. Med dette mener hun at arbeidet med å få opp kvinneandelen i fordelingen av makt og innflytelse i samfunnet går treigt. Hun vil tørke støvet av kjønnsmaktanalysen, og erkjenne interessekonflikter og strukturelle maktforskjeller mellom kjønnene. Hun sier det har vært en underkommunikasjon av maktperspektivet de siste åra, og at kampen for likestilling dermed har blitt ufarliggjort. Trinn to i det hun kaller likestillingsprosjektet, mener hun er å få inn menns stemmer. Og hun sier: "Revitalisering av likestillingsprosjektet krever samtidig at omsorg skal "avkjønnes" (Woon, 2005).

Vi tar utgangspunkt i likestillingsdirektørens utsagn, fordi vi syns hun setter ord på noen sentrale problemstillinger i den feministiske debatten i dag: Synliggjøring av kjønnsmaktordninga og menns deltakelse i likestillingsarbeidet. Med kjønnsmaktordninga forstår vi at det er et maktforhold mellom kvinner og menn, der menn er i maktposisjonen. Altså en konflikt, et over- og underordningsforhold. Hvordan forholde oss til kjønnsmaktordninga, – vil det å fokusere på denne bidra til å splitte kvinner og menn uten at det er nødvendig? Kan vi endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Til den første problemstillinga: Vi mener det er en tendens til å se bort fra maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet. For kvinnekampen er dette negativt. Det er en tydelig tendens å legge mindre vekt på, tilsløre eller fjerne den delen av opphavet til kvinneundertrykkinga som handler om menns makt over kvinner. Et resultat av det er at fokus flyttes fra kvinners kamp mot undertrykking til det å "slippe til menn". Et maktforhold med over- og underordning forlates i tenkninga. I stedet skapes et bilde av to vektskåler som gjennom samarbeid settes i balanse.

En vanlig tanke: Kvinnekampen er splittende

Denne tanken er ikke ny. I tider hvor kvinnekampen har hatt framgang, eller arbeiderklassen har vært pressa, har det vært en nokså alminnelig oppfatning blant sosialister, fra sosialdemokrater til revolusjonære, at særegen kvinneorganisering og kvinnekamp splitter arbeiderklassen og dermed er et hinder for arbeiderklassens kamp. Det har vært redsel for at kvinnekampen skulle overordnes klassekampen og at revolusjonære kvinner skulle bli forkjempere for ei klasseløs likestillingslinje i kvinnekampen. At kvinner og menn ville bruke kreftene til å slåss mot hverandre i stedet for å slåss sammen mot borgerskapet.

Det nye nå er at bekymringa for kvinnekampens og den særegne kvinneorganiseringas splittende betydning ikke ses i forhold til klassekampen. Nå er det ikke et klasseperspektiv, men et kjønnsperspektiv som legges til grunn. Det er en redsel for at menn skal skyves vekk og ikke ønske dem som allierte i kampen for kvinnefrigjøring.

Lønn har kjønn Kvinners lønn utgjør 86 % av menns (heltidsansatte) 44 % av de sysselsatte i Norge jobber deltid Lønnsgapet mellom kvinner og menn øker med alderen

Eksemplet 8. mars

På slutten av 1990-tallet var det jentene som kom fra Internasjonale sosialister som i noen år fremmet forslag på oppstartsmøtene for åttendemars-arrangementene om at menn måtte få være med i åttendemars-komiteen på lik linje med kvinner. Dette var et synspunkt som vant lite gehør. Ideen om at kampen for likestilling og full kvinnefrigjøring måtte være på kvinners premisser stod sterkt i det aktive kvinnepolitiske miljøet.

I dag vil mange, særlig unge jenter, mene at gutter/menn må få delta i åttendemars-komiteen. Det positive i at gutter/menn vil delta i kvinnekampen og være med å prege den internasjonale kvinnedagen, overskygger og får mange til å glemme at det vil gjøre noe med hvem sine premisser som skal ligge til grunn, hvem sine erfaringer og meninger som blir hørt og uttrykt. Det glemmes at de strukturene og maktforholdene som gjør kvinner underordnet menn i samfunnet, ikke forsvinner sjøl i arbeidet med kvinnedagen. En kan jo bare sammenligne parolene i førstemaitogene og i åttendemarstogene for å se at det er nødvendig med særorganisering for kvinner for å få fram kvinnekravene.

Usynliggjøring av menns vold

På Kvinnefrontens landsmøte i 2005 ble det vedtatt å forandre overskrifta i handlingsprogrammet fra "menns vold mot kvinner" til "vold mot kvinner". Det handler om det samme: Ikke plag menn. Det er lettere å snakke om vold mot kvinner uten å nevne dem som utøver volden, – menn. Da blir det kanskje litt mer ufarlig, litt mer abstrakt og litt greiere å ta det opp også der hvor menn er til stede. Den som snakker om menns vold og holder på at det er nødvendig for kvinnekampen med særegen kvinneorganisering, blir ofte oppfatta som ei sur, negativ kjerring. Det er jo så mange gutter og menn som verken slår eller voldtar, som kaller seg feminister og støtter kvinners krav fullt ut, og det er viktig å ikke såre deres følelser. Kvinner har lang tradisjon i unngå å slåss mot urettferdighet for ikke å såre menns følelser.

Men kampen for å gjøre menns vold synlig, er nødvendig for å få stoppa den. Sammenlikn med politiet. Når politiet beviselig driver med vold for eksempel i en demonstrasjon, sier alle "politivold", ikke demonstrasjonsvold eller demonstrantvold. Men når mannen er voldelig?

Fortsatt blir "familiebråk" og "familievold" brukt i politiet om situasjoner der mannen bruker vold mot kvinne og barn, og det er en kamp innad i politiet for å få disse begrepene vekk som beskrivende for slike forhold. I mediene er også "familievold" og "partnervold" et vanlig begrep. "Kvinnevold" også, når det menes mannens vold. Det er utrolig hvor vanskelig det er å sette bjella på katta: Mannsvold.

Vold mot kvinner Hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner voldtatt i Norge. I 2002 ble 681 voldtekter anmeldt. Samme år fikk bare 52 overgripere straffereaksjon. Hvert år overnatter 2.500 kvinner på krisesenter

Menn som kjøper kvinner

Det er også interessant å se hvordan mannen som kjøper kvinner, stort sett er totalt usynlige i debatter om hvordan handel med kvinner skal stoppes. Her er det sannsynligvis snakk om at en ikke vil ta fra mannen en mannsrettighet, nemlig å kjøpe en kvinnes kropp for at han skal kunne tilfredsstille seg sjøl seksuelt.

Menn inn på kvinners krisesenter?

At menn kommer i kriser, og at mange voldelige menn har nytte av terapi, vet vi. Men å likestille voldelige menn med voldsofrene, er et ekstremt uttrykk for tanken om at det ikke finnes noe kjønnsmaktforhold. Det er offisiell norsk politikk fra regjeringas side at det er fint at voldelige menn tas inn på krisesentrene, der kvinner og barn har søkt asyl for å komme unna voldelige menn. "Vi er alle i krise," er antakelig tankegangen. Heldigvis har Sekretariatet for krisesentrene tatt avstand fra dette.

Samfunnet vil ha voldelige menn

Menns vold forstås bedre når en har et klasse- og kjønnsmaktperspektiv. Kvinneforakten stikker djupt i samfunnet, ikke bare hos menn og gutter, den er faktisk ikke uvanlig blant kvinner heller. Reklame, musikkvideoer, film og porno er gode redskaper for å bygge denne forakten. Samtidig ønsker klassesamfunnet voldelige menn. Overklassen har sin økonomiske, politiske og juridiske makt, og for å forsvare den har de i alle land et voldsapparat i sin tjeneste: Politi- og militærvesen. Det må bestå av mennesker som er villige til å slåss og drepe. Det må de læres opp til, og det skjer fra gutter er helt små, gjennom leker, tegneserier, filmer og levende eksempler. Så vær ikke forundra over at menn slår kvinner.

Hva er "ekstremfeminisme"?

Etter at dokumentaren Könskriget ble vist på TV i Sverige, har et nytt ord blitt populært: Ekstremfeminisme. Hva som er definisjonen på ekstremfeminisme, er ikke så godt å si. Det kan virke som det ikke skal så mye til for å bli stemplet som ekstremfeminst. Å påpeke at det er menn som slår, at menn har makt og at vi lever i et patriarkat kan være nok. Budskapet er at ekstremfeministene står i veien for likestilling. De lager ødeleggende konflikter for samarbeidet om å lage likevekt mellom de to vektskålene. Dessuten er de mannshatere.

Å bli stempla som mannshater er en herskerteknikk som stopper mange jenter og kvinner i å holde på meningene sine, si ifra når de føler seg tråkka på, kjempe mot den undertrykkinga de opplever i sitt eget og andres liv. Derfor er det slitsomt og vanskelig å si nei til gutter og menn som så gjerne vil støtte kvinnekampen ved å være med i åttendemarskomiteen. Derfor kan det virke besnærende å tenke mindre særorganisering for kvinner og legge kjønnsmaktperspektivet til side. Ikke minst fordi det er de samme guttene og mennene du skal ha som venner, kjærester og politiske kamerater.

"Mannshat"

Små og store bevegelser av kvinner er opp gjennom historia blitt forklart som uttrykk for mannshat. Kampen for kvinners stemmerett, rett til å ha lønnsarbeid, prevensjon, trygge aborter, kamp mot mannsvold, mannens kjøp av kvinners kropp, kamp for barnehager og mot porno, – det handler visstnok om mannshat alt sammen. To år etter den seierrike abortkampen i 1978 kom det igjen påstander om mannshat i kvinnekampen, denne gang fra kvinner innafor bevegelsen. Det førte til boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen. Den er skrevet at 13 kvinner, og er til å bli klokere av. Der skriver redaktør Birgit Bjerk: "Hva er kjønnskamp? Det er å utfordre menns dominans over kvinner. Det er å påpeke, tydeliggjøre og slåss mot den makt menn har i kraft av sitt kjønn – fordi de er menn. Ikke fordi de er født menn, men fordi samfunnet har strukturer (økonomiske, sosiale og ideologiske) som opprettholder menns dominans, gir menn makt. Kjønnskampen retter seg både mot enkeltmenn og menn som gruppe. Det er en kamp for kvinners interesser der menns interesser ikke samsvarer med kvinners."

Påstanden om at kvinnekamp er et uttrykk for mannshat, er et forsøk på å få kvinner til å slutte å kritisere menn og mannsmakt. Det er jo så usivilisert å hate. Og så finne på å hate menn? Antakelig finner det dominerende kjønnet det uforståelig og forunderlig at noen kan hate dem og makta deres. Mang en konge har det nok på samme vis.

"Med mannehater-argumentet klarer i alle fall menn å sette seg sjøl i sentrum for debatten og oppmerksomheten," skriver Unni Rustad i boka. Astrid Brekken samme sted: "Når vi arbeider med slike område som incest, valdtekt, kvinnemishandling – med kvinners og barns rett til å leva eit liv fritt for vald, tvang og overgrep, blir skuldingar om mannshat uinteressante. Det er forsøk på avsporing, og bør møtast med eit skuldertrekk."

Det er for lite aggresjon!

Det bekymringsfulle er at det ikke er mer hat mot menn og patriarkat på grunn av deres makt, forrang og alt det fæle de gjør mot jenter og kvinner. Kvinner forsøker å svelge sin frustrasjon og sitt raseri for ikke å skape konflikt, dessuten er det jo synd på mannen, … dette er den maktesløses tilpasning. Men når raseriet får utløp i felles forståelse og organiserte handlinger, kan det bli en vidunderlig kraft.

Hvorfor virker påstanden om mannshat, slik at kvinner blir defensive og unnskylder seg? ("Jeg er ingen mannshater, altså, men jeg synes Anette Sagen må få hoppe." "Jeg er ingen rødstrømpe, altså, men jeg synes ikke det er riktig å miste jobben fordi jeg var gravid."). Hvorfor blir ofte kvinnesakskvinner karikert i tegninger som stygge og frastøtende? Det er straffa. Budskapet er: Vi, det herskende kjønn, synes du er stygg. Du er ikke et seksualobjekt for oss menn. Du får ingen mann, noe som sjølsagt er det fremste målet for enhver normal kvinne. Det er derfor du driver med den kvinnekampen, du lar nemlig din frustrasjon over at ingen vil ha deg, gå over i et hat mot menn. Din "kvinnekamp" er bare uttrykk for en vraket kvinnes hat. Er det like greit for alle å utsette seg for denne straffa?

"Det er kvinner som har makt"

I boka Vaffelhjerter i kjærlighetens navn av Runar Døving skriver han om det han kaller kvinners hjemlige makt. At kvinner bestemmer over og har kunnskap om innredning og gode gardininnkjøp, framstilles som en del av kvinners makt. At kvinner opprettholder flest sosiale relasjoner ved samlivsbrudd, at de drikker mindre enn menn og lever lenger, mener han tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre og at det gir kvinner makt. Vi tenker, – joda. Kvinner danderer rom med gardiner og blomstervaser, og venninner har de også. Men hvis det er makt i et parforhold en er ute etter, er det lurere å tjene dobbelt så mye som den andre, enn å bruke sju ganger så mye tid på å vaske og brette tøy …

2. Familiepremisset

Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?

Det pågår en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rolla den spiller. Dessuten tillegges familien en enorm forandringsmakt. At ei kristenkonservativ regjering velger familieretta tiltak som likestillingstiltak, er kanskje ikke rart. Men er ikke tankegangen akseptert som den store sannheten alle er enig i?

Familien som samlivsarena er blitt et viktig område for borgerlig propaganda. I regjeringas familiemelding fra 2003 ble det uttrykt bekymring over at færre giftet seg og at skilsmissetallene igjen var økende. Tall fra 2003 viser en nedgang i antall inngåtte ekteskap fra året før, og tallet er nå omtrent som på midten av 1990-tallet. Nedgangen har ikke vært dramatisk. Tiltakene for å styrke familien har derimot vært betydelige. Samlivsformer som ikke er knytta til det tradisjonelle, heterofile ekteskapet, er i betydelig grad lovregulert og sidestilt med det. Partnerskapsloven og regulering av samboerforhold er eksempler. Partnerskapsloven sier i korthet at "bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere". Regulering av samboerskap gir nå samboere rett til arv (hvis felles barn eller samboerskap mer enn 5 år), rett til å sitte i uskiftet bo (hvis felles barn), farskap må ikke lenger godkjennes av mor, felles foreldreansvar, krav om obligatorisk megling ved samlivsbrudd (hvis felles barn), vurderes samlet i forhold til økonomisk sosialhjelp. Samlivsformer som kunne representert et alternativ til familien legges altså inn under folden, og familiepremisset styrkes. Det er vanskelig å kunne velge vekk koblinga mellom kjærlighet og penger.

Familiefokus i kvinnekampen

De siste åra har det vært mye fokus på familien i den norske kvinnekampen. Forslag om tvungen delt omsorg, diskusjoner om de nye barnebidragsreglene, diskusjoner om betydningen av biologisk farskap, kjønnsnøytral ekteskapslov, forslag om utvidet fødselspermisjon og økt fedrekvote. Tenkninga som har ligget til grunn, har vært å styrke den biologiske farens rettigheter og posisjon. (Hele dette komplekset fortjener en grundig behandling, som vi ikke får prioritert i denne omgangen.)

Ett er sikkert: Parolen om å tømme familien for oppgaver og oppløse den som økonomisk enhet, er ikke den parolen kvinnebevegelsen roper høyest for tida. Hvorfor denne nye interessen for familien i et likestillingsperspektiv?

Mannsforskeren Michael Kimmel (sosiolog fra USA) sier at en av de største utfordringene likestillingsprosjektet står overfor i dag er spørsmålet om hvordan motivere menn i likestillingskampen (Woon, 2005). Og flere konkluderer med at det er farsrollen som er den beste inngangsporten for menns aktive deltakelse i likestillingsarbeidet. Mannsforskninga i Norge representert med for eksempel Runar Døving og Jørgen Lorentzen vier mye oppmerksomhet til nettopp farskapet og familiearenaen.

"Send mannen hjem"

En viktig del av den offisielle likestillingspolitikken til regjeringa (og ledelsen i Arbeiderpartiet), "statslinja", kan med en spissformulering sammenfattes i oppfordringa "send mannen hjem". Han skal delvis kjærlig presses til det. Delvis blir det mer enn antyda at kvinner må slutte å stenge ham ute fra alle familieoppgavene han gjerne vil påta seg. Det at mannen er mer hjemme, vil ha store konsekvenser for likestillinga i hele samfunnet og arbeidslivet, mener de.

SV må ha en veldig tro på familiens og mannens makt i så måte. Partiet har vedtatt som sitt syn at fødselspermisjonen skal deles slik at ni uker er forbeholdt moren og nesten fire måneder forbeholdt faren. Så kan de dele resten som de vil.

Kvinnefronten begrunner sitt ønske om økt fedrekvote fra fire uker til fire måneder slik: "En slik endring fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet, som kommer blant annet som følge av at kvinner tar det meste av fødselspermisjonen." (Vedtak KF-landsmøtet 2005.) Altså tenker man seg at endringer i familien vil føre til større samfunnsmessige endringer, der kvinner er mer likestilt menn, til og med "fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet".

Rød Ungdom sier: "Å legge større del av ansvaret for barneomsorg på fedrene vil bidra til at det blir lettere å bryte med mannsrollen." (Fundamental feminisme, 2004.) Vi er enig i at fedre kan gjøre nesten alt kvinner kan, og at det er viktig at også menn rydder, vasker, handler og tar ansvar for barna. Men spørsmålet er: Kan vi virkelig endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Judogrep?

Å finne en partner, inngå partnerskap, ekteskap eller samboerskap, for deretter å bli biologisk forelder er nok noe de fleste ønsker seg. Det er et tegn på vellykkethet. Sjøl om vi aksepterer singelliv, alternative felleskapsordninger og samlivsformer som bokollektiv og vennefamilier, knytter vi vel slike valg til midlertidige ordninger og ikke permanente valg. Vi knytter fortsatt lykke til partner, barn og familie.

Den feministiske kampen krever på mange måter stor tålmodighet. Kvinner oppnår seire og opplever tilbakeslag. Mange sider ved kvinneundertrykkinga kan til tider fortone seg som uforanderlig for den enkelte jente/kvinne. Noen og enhver av oss kan få en trang til å finne en snarvei, – eller ta et overraskende judogrep på kvinneundertrykkinga. Er det dette som gjør at regjeringas "familiepremiss" blir så kritikkløst mottatt?

Familien kan fortone seg som en mer håndterlig enhet med hensyn til å få til endring mellom kjønnene. Her er det hun, kjæresten og ungene som rår. Hvis de velger annerledes, og hvis mange nok dyttes i retning av å velge annerledes, så vil vel kjønnsmaktordninga forsvinne?

Familiens rolle er skjult

Vi deler ikke en slik tro på at endringer internt i den enkelte familie vil føre til et likestilt samfunn eller oppheve kjønnsmaktordninga. Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige, og arenaen der reproduksjon av arbeidskrafta ivaretas. Mat, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi enn menns, fordi kvinner ikke er forsørgere, men delvis blir forsørga. Dette gjelder kvinner som gruppe uavhengig av sivil status. I boka Søstre, kamerater! fra 1987 skriver Kjersti Ericsson at familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. Familieorganiseringa er innvevd i kapitalismen og befester menns makt over kvinner og barn. (Vi skriver mer om familien seinere i artikkelen.)

Svekk familiens betydning

Med en sånn forståelse av familien fremstår prosjektet med å endre kjønnsmaktordninga i familien som minst like vanskelig som å endre kjønnsmaktordninga i samfunnet. Fordi familien er en del av den kapitalistiske strukturen, så er det de samme kreftene vi må slåss mot, enten vi velger å ha fokus på kjønnsmaktordninga i familien eller i samfunnet. En kamp som har fokuset på familien, tror vi er dømt til å mislykkes. Seire her vil være preget av en likestillingsideologi som styrker familien. For eksempel "Send mannen hjem". Det er gjennom å endre strukturene vi skaper vilkår for endring av samliv, – ikke motsatt. Revolusjonær familiepolitikk må handle om å gjøre livet bedre for folk flest, samtidig som vi svekker familien gjennom å tømme den for oppgaver. Økonomisk sjølstendighet for kvinner og barn vil oppheve grunnlaget for familien som forsørgingssystem, og er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Heving av kvinnelønna, sekstimersdag, barnehager til alle barn fra de er små, at andre enn mor og far kan ha omsorg og permisjonsrettigheter for å støtte barn, er eksempler på tiltak som vil bidra til å svekke familiens betydning.

Mange opplever det truende å snakke om å svekke familiens betydning. Det er i familien mange av oss har våre nære relasjoner, det er der vi har medmennesker som står last og brast med oss, og der vi ikke trenger å forstille oss. Men angrep på familien er ikke et angrep på nære relasjoner. Tvert imot: Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige kår fordi den knytter kjærlighet og underordning tett sammen.

Fra samfunn til familie

Før inngangen til 1970-tallet var det svært uvanlig å se menn som trilla barnevogn. Pionerene ble ikke forskåna for hån fra en del miljøer. De var positive eksempler, og de er viktige. I dag er det ingen som blunker når menn er ute med barnevogna. Årsaken til endringa var det som skjedde ute i samfunnet, ikke inne i familien. I løpet av 70-tallet ble en halv million kvinner trukket inn i lønnsarbeid, mange unge med barn. På den tida var deltid og fleksitid ikke vanlig, barnehager ble sett på som et støtteapparat for nødstilte mødre som "var nødt til å jobbe", og det var veldig få av dem. Derfor utvikla det seg en stor bevegelse for barnehager ("Gratis daghjem til alle barn!"). Det var helt umulig å unngå at faren nå og da måtte bringe eller hente barn. Det måtte bare skje. Slik førte kvinnenes sterkt økende yrkesdeltakelse til endringer i oppførsel i familiene og til endra holdninger i hele samfunnet. Endringer i samfunnet fører til endringer i familien.

Familie er ikke et naturgitt fenomen. Den er oppstått under bestemte historiske vilkår, og vil forsvinne under andre vilkår.

3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp

Det er viktig å se klasseforholdas betydning for å kunne oppnå noe i kampen for kvinnefrigjøring. Kvinneundertrykkinga har en felles historie med utviklinga av overklasse og underklasse. Det går ikke an å fjerne kvinneundertrykking, klasseundertrykking og nasjonal undertrykking fra kapitalismen og imperialismen. Det er som suppe: Det går ikke an å plukke ut tomatpuré, vann, melk og krydder etter at suppa er kokt til suppe.

Det er lurt å studere historia og samfunnet for å vite hvordan en kan vinne framgang i kvinnekampen, og hva som er vilkåra for kvinnefrigjøring.

Kvinneundertrykkinga er ny

Historia om utviklinga av menneskesamfunnet kan fortelle oss hvordan undertrykking oppstod og hvordan den kan oppheves. Kvinnene har ikke alltid vært undertrykt, og barnefødsler har ikke hemma kvinnene i arbeid og samfunnsliv. I flere hundre tusen år levde menneskene i samfunn uten klasser. De var samlere og jegere og hadde faste boplasser. For titusen år sida begynte et utvikla jordbruk flere steder i verden. Dette skapte et overskudd av mat som utvikla klasseskiller. Dette var tida for kvinnenes verdenshistoriske nederlag.

Kvinnene dominerte

Før klassesamfunnets tid: Kvinnenes arbeid var det viktigste for å skaffe mat og andre livsnødvendigheter. Dette førte til at kvinnene hadde den dominerende posisjonen i samfunnet. Det var ikke bare barnefødslene som gav dem høy stilling, men arbeidet. I jakta på mat til avkommet, utvikla kvinnene redskaper og metoder som skapte det første sosiale menneskesamfunnet. Hakkestokk og gravestokk, foredling av frø, de fanga småvilt i snarer, annet som kunne spises, fikk kunnskaper i botanikk og medisin, utvikla pottemakeri, brukte ilden, lagde teknologi for oppbevaring av mat, behandling av skinn og husbygging, utvikla språket (pga samarbeid).

Kvinnene tok ansvaret for barna sammen. Det var ikke viktig hvem som hadde født dem. Alle kvinner var mødre. Faktisk var også alle menn fedre. Mennene levde i brorskap, det vil si de samarbeida om det som var deres oppgaver. De tok ansvaret for barna i fellesskap også. Hvordan barna ble laget var ikke kjent. Det var ingen monogam tosomhetens familie. Foreldreskapet var sosialt, ikke biologisk. Menneskene delte alt og tok ansvar for alle fra fødsel til grav. Idyll? Nei. Brutalitet, knapphet på mat, slit – det leser vi om. Men mannen som sjef? Nei.

Samfunnet var for fattig til at noen kunne få mer enn andre og lage klasseskiller. Kvinnene hadde den viktigste stillinga fordi de var hovedprodusentene av livets nødvendigheter, såvel som skapere av nytt liv.

Ekteskapet oppstod

Kvinnene mista makta si da den matriarkalske kommunen ble ødelagt av et klassedelt samfunn med privat eiendom og institusjonene familie og stat. En av dem som skriver om dette, er Evelyn Reed, for eksempel i boka Kvinnans utveckling, sitert:

"Nøkkelfaktorene som førte til denne endringa av kvinnenes sosiale stilling, var overgangen fra en jeger- og samlerøkonomi til et samfunn med høyere utvikla produksjonsmåter basert på jordbruk, fedrift og håndverk i byene. Den primitive arbeidsdelinga mellom kjønnene ble erstatta av en mer sammensatt sosial arbeidsdeling. Arbeidet ble mer effektivt, og det ble et betydelig overskudd, som først førte til differensiering og deretter til dyptgående skiller mellom ulike grupper i samfunnet.

Ettersom menn hadde en ledende rolle i stordrift innen jordbruk, vanning og byggeprosjekter, og i fedrift, ble dette overskuddet gradvis lagt beslag på av et hierarki av menn som deres private eiendom. Dette i sin tur krevde institusjonen giftermål og familie for å fastslå det legale eierskapet og arven til mannens eiendom. Gjennom det monogame ekteskapet ble hustruen satt under fullstendig kontroll fra ektemannen som slik sikra seg legitime sønner som kunne arve.

Etter hvert som menn tok over mesteparten av aktivitetene i den sosiale produksjonen, og med framveksten av familieinstitusjonen, ble kvinnene forvist til hjemmet for å tjene sine ektemenn og familier. Statsapparatet oppsto for å befeste og legalisere institusjonene privateiendommen, mannsherredømmet og fars-familien, som seinere ble gjort hellig av religionen. (…)

Kvinnens underordning skyldes ikke en biologisk svakhet ved kvinnekjønnet. Den var resultatet av de revolusjonære sosiale forandringene som ødela det matriarkalske klanssamfunnet som var bygd på liket. I stedet kom et patriarkalsk klassesamfunn. Dette var fra starten kjennetegnet av diskriminering og ulikheter av mange slag, inkludert ulikeverd mellom kjønn. Framveksten av denne typen sosioøkonomisk organisasjon, som hadde undertrykkelse som et iboende trekk, hadde ansvaret for det historiske nederlaget til kvinnene."

Det foregikk ikke uten kamp. Blant annet ble kvinnegudene nedkjempa og manneguder innsatt. Det lyktes aldri mannssamfunnet å utrydde kvinnegudene. I mange kulturer lever kvinneguder fortsatt i dag, enten som aktivt i bruk eller i fortellingene. Historiene i Det gamle testamentet om avgudsdyrkere og om hvordan de blei brent og slakta ned, handler om dette verdenshistoriske nederlaget. Avgudene er fruktbarhetsgudinner. Nawal el Sadaawi skriver i boka Evas skjulte ansikt om flere tusen år med kriger for å opprette klassesamfunn og mannsmakt i landene langs Nilen.

Evelyn Reed sier at det nye klassesamfunnet også ødela brorskapet mellom menn. Kvinnenes verdenshistoriske nederlag gikk hånd i hånd med underordninga av massene av arbeidende menn under overklassens menn.

Kvinner i jordbruket

I jordbrukssamfunnet hadde kvinnene fortsatt makt fordi de var viktige i arbeidet. Så lenge jordbruk og håndverk var dominerende i økonomien, fortsatte bondefamilien, som var en storfamilie, å være en levedyktig produksjonsenhet. Alle medlemmene hadde viktige funksjoner å utføre, tilpassa kjønn og alder. Kvinnene i familien var med på å dyrke jorda, dreiv med gårdsproduksjon og fostra opp barn, mens barn og eldre jobba etter evne.

Kvinner ble avhengige

Dette endra seg med framveksten av industri- og monopolkapitalismen og kjernefamilien. Da store mengder menn ble drevet fra jorda og småhandel/verksteder for å bli lønnsarbeidere i fabrikkene, hadde de bare sin arbeidskraft å selge til kapitalistene for å kunne overleve. Konene til disse lønnsarbeiderne, hivi ut fra sitt tidligere produktive arbeid på gårdene og i verkstedene, ble ytterligere avhengige av sine ektemenn for at de og deres barn kunne bli forsørga. På samme måte som mennene ble mer avhengige av sine sjefer, ble kvinnene mer avhengige av sine ektefeller. Slik falt kvinnene enda lavere i sosial anseelse, etter hvert som de ble ribba for sin økonomiske uavhengighet. Dette er et viktig bakgrunnsteppe for situasjonen i dag.

Kvinnene hadde to valg: Enten gifte seg og bli forsørga og ta hånd om mannen og fostre opp en ny generasjon lønnsslaver. Eller ta lønnsarbeid sammen med sine barn, og bli utbytta som den mest marginale og lavest betalte delen av arbeiderklassen.

I dag ser vi hvordan dette fungerer. Vi ser hvordan familien er stedet hvor menneskene forsørges, i stedet for at alle har ansvaret for alle. Dette private forsørgelsessystemet er dårlig når det gjelder å dekke menneskenes virkelige behov. For kapitalen er det bra. Familien fungerer slik:

– Skape arbeidskraft gratis

Lønnsarbeidet er en forutsetning. De pengene arbeideren får i lønn, som tilsvarer en del av den arbeidstida kapitalisten bruker, skal ikke bare holde den enkelte arbeideren i live. Den skal produsere ny arbeidskraft som erstatter den gamle som slites ut og dør. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv. Det er derfor homofile parforhold og samboerskap raskt blir trukket inn i den samme jusen. Kapitalistene sørger for at de kontinuerlig får ny arbeidskraft – gratis for dem.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe i noen land, men i hovedsak er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

– Skuffende overraskelse

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samtidig, og det er det viktigste, familien og samfunnet reproduserer denne situasjonen om og om igjen. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien. Kvinner erfarer ofte systemet med overraskelse, skuffelse og tristhet. De har kjæreste/samboer, han og hun studerer, de gjør de samme tingene, mener de er likestilte, vil gjerne være det. Når de får barn, og det går et år eller fem, ser hun seg tilbake og lurer på hva som skjedde: Han studerer lenge, hun kort. Han jobber lenge, hun kort. Han tjener mer, hun mindre. Han jobber full tid, hun har redusert. Han har samme jobb, hun mista jobben etter svangerskapspermisjonen. Han gjør litt husarbeid, hun gjør mye. Han tjener mest og har sikrest jobb, hun er hjemme når barnet er sykt. Slik har samfunnet trengt inn i det som starta som likeverdighet.

Tid brukt på husarbeid
	Kvinner	Menn
1971	5,9 timer	2,2 timer
1980	4,8 timer	2,4 timer
1990	4,4 timer	2,6 timer
2000	3,9 timer	2,7 timer

Noe bedre er mulig

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men døde heller ikke ut.

I dag er det mer enn halvannen jobb i familiene. Det er blitt gjennomsnittet. Altså har mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard økt. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet på mer enn halvannen inntekt. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem. Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske. I et samfunn uten det private forsørgeransvaret slik vi har det i dag, vil menneskene sannsynligvis finne mange andre og bedre måter å leve sammen på.

Total frigjøring

Evelyn Reed igjen:

"Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i den primitive kommunen; det ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner slites mellom motstridende forpliktelser, mellom å ta vare på barna hjemme mens de samtidig har lønnsarbeid for å bidra til å holde liv i familien. Kvinner er derfor blitt fordømt til sin undertrykte stilling av de samme samfunnsmessige kreftene og forholda som har frambragt én klasses undertrykking av en annen, én rase av en annen og én nasjon av en annen. Det er det kapitalistiske systemet, det siste stadiet i utviklinga av klassesamfunnet, som er årsaken til degraderinga og undertrykkinga av kvinner."

Kvinnefrigjøringa er derfor uløselig knytta til frigjøringa av alle mennesker, både frigjøring fra rasisme, klassemessig og nasjonal undertrykking. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å bli fri uten dette, ettersom kvinner blir utsatt for rasisme, klasseundertrykking og for nasjonal undertrykking. Og ettersom kapitalismen er årsak til, eksisterer på grunn av og får blodet sitt fra alle disse undertrykkingsforholda. Kvinnefrigjøring og det klasseløse samfunnet kommunismen henger sammen.

Alle kvinner rammes

Kvinnene er ikke en egen klasse, de går som menn over alle klasser. Samtidig er kvinner et undertrykt kjønn. Alle kvinner undervurderes når kvinner ikke kan bli biskop, gruvearbeider eller flyger. Alle kvinner utsettes for nedvurdering og trakassering når Anette Sagen og de andre jentene ikke får hoppe fordi de er jenter. Alle kvinner utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn i arbeidslivet, også i overklassen.

Overklasse

Samtidig har overklassens kvinner mulighet til å kjøpe seg ut av mange problemer som arbeiderklassens kvinner må slite med. Pengeproblemer er ikke til stede. De kan kjøpe arbeidskrafta til andre som tar seg av hus, innkjøp, barn, sjuke familiemedlemmer, reingjøring, rydding og klesvask. Så veldig mye av den omtalte konflikten mellom "hjemme og ute" kan de gjøre liten. Er ikke lovene gode nok, som gode abortlover, kan de kjøpe seg prevensjoner og aborter. Overklassen trenger ikke endre hele samfunnet for å få det bedre, det er laga for at de skal ha det bra.

Arbeiderklasse

Arbeiderklassens kvinner er fullt ut avhengige av at samfunnet endres til det bedre for at enhver kvinne skal få det bedre. Det er nok å nevne hva en abortlov har å si for flertallet av kvinnene. Er abort på sjukehus ikke lov, tar kvinner abort på egen hånd og risikerer død og uhelbredelig skade. Samtidig er en god abortlov lite verdt for de samme kvinnene, hvis det ikke er leger eller sjukehus der de bor. Nepal og India har lov om sjølbestemt abort, men det finnes nesten ingen leger eller annet helsepersonell utenom byene.

Så om alle kvinner utsettes for undertrykking, uavhengig av klasse, så er det arbeiderkvinnene/flertallet kvinner som har interesse av og er i stand til å kaste over endre det systemet som er årsaken til, som reproduserer, kvinneundertrykkinga, nemlig kapitalismen og imperialismen.

AKP mener at kvinnene er undertrykt av kapitalismen og av mannsmakta. Begge deler er maktforhold som bare kan ødelegges av organisert kamp. Kvinnekamp og klassekamp. Kommunistisk organisering og kvinneorganisering. Å ikke se de sosiale strukturene er å ta fra kvinner et redskap for handling. Da står en igjen med alenekvinner som hver for seg skal forsøke å finne små løsninger i sitt eget lille liv, og resultatet er at de skylder seg sjøl når samfunnet likevel stenger dem på alle områder.

En revolusjonær analyse handler om å forstå årsaker, og er derfor en positiv, handlingsretta analyse.

4. Kvinneundertrykkingas ofre

Finnes det ikke ofre for kvinneundertrykking? Det er ikke uvanlig å høre at svaret er nei. Det er logisk hvis en ikke har et kjønnsmaktperspektiv, men mener at det bare er ubalanse mellom likestillingas vektskåler. Hvis det ikke er ofre, er det heller ingen som skaper ofre. Overgriperen forsvinner. En annen grunn til å avvise at det finnes ofre, kan være at en ikke vil gjøre kvinner ynkelige. Men er en ikke da, sikkert mot ens hensikt, nettopp med på å plassere "skylda" på offeret?

I alle andre sammenhenger er det legitimt å snakke om ofre. Folk er ofre for trafikkulykker og lokal flom, for arbeidsløshet og sjukdom. I Afrika er millioner av folk sultofre, ofre for krig, for aids-epidemien. Flertallet av jordas befolkning er ofre for imperialismens utbytting. I Irak er folk ofre for USAs grusomme krig mot sivile. Men det er ikke sånn at vi blir beskyldt for å ta fra folk verdigheten når vi snakker om dem som flomofre eller krigsofre. Hvorfor kan ikke kvinner kalles ofre?

Prostituerte

De første til å hevde at kvinner ikke er ofre, var de som arbeider med prostituerte, pluss noen som arbeider mot incest. De sa at når vi snakka om prostituerte som ofre, stakkarsliggjorde vi dem, fordi de er kvinner som har valgt (de mest offensive forsvarerne for prostitusjon sier "valgt"), eller som livet har fart sånn med at de har blitt prostituerte. Det blir sånn at hvis en ikke er enig med for eksempel "Gitte", så blir en beskyldt for å ikke respektere henne. Dette er en herskerteknikk. ("Gitte" er prostituert og har satt seg som mål å lobbe for at sexkjøp ikke blir kriminalisert i Norge.)

Prostituerte er ikke "stakkars". Men vi synes faktisk synd på kvinner som blir utsatt for den volden prostituerte blir utsatt for, og vi blir forbanna. Etter vår mening er det ingen gode argumenter for å opprettholde prostitusjon. Prostituerte blir utsatt for fysisk og psykisk vold, de er ekstremt utsatt for smittefarlige, dødelige sjukdommer, de er utsatt for økonomisk utbytting på det aller groveste. Vi tar ikke fra noen verdigheten når vi ikke unner dem en sånn skjebne.

Hvorfor dukket dette opp når det handler om porno og prostitusjon? Det dukka opp for å undergrave solidariteten med prostituerte og kvinner som misbrukes i pornoindustrien. Det dukka opp som en herskerteknikk mot oss som er mot at menn skal ha fritt tilgang til å gjøre hva de vil med kvinner så lenge de betaler for det.

"Begge er ofre"

Menn er også ofre som menn, ikke bare som (for eksempel) utbytta arbeidere. Den måten gutter og menn lærer å være menneske på av samfunnet, er ikke så bra for dem. Å være en del av den halve befolkninga som har makt over den andre halvparten, har sine omkostninger. Mange sliter med frustrasjoner og ensomhet. Det er alt for få menn som tar aktiv del i kampen mot den opplæringa menn får, og mot samfunnet som skaper slike maktforhold. Det er få menn som er så bevisste at de solidariserer seg med den kampen kvinnene fører for å skape en menneskevennlig samfunn uten maktforhold. Det kommer antakelig av at på tross av omkostningene, smaker det ganske godt å være medlem av folket med privilegier.

Noen blir slått

Sjøl om menn er ofre, må ikke det forveksles med at de ikke er i maktposisjon. Hvis den som slår og den som blir slått blir forklart med at "begge har problemer", vil en verken kunne hjelpe menn eller kvinner, overgriper eller offer. En likestillingspolitikk som har som premiss at utgangspunktet er likt, vil mislykkes. Det er når en ser forskjeller, at en lettere kan skape likhet. Et eksempel er diskusjonen om Krisesentrene skal være et tilbud ikke bare til kvinner og barn som blir utsatt for vold, men også for menn, enten de sjøl er voldsutsatt eller er voldsutøvere. Det er flere eksempler på at Likestillingsombudet og andre fremmer forslag i likestillingas navn som ikke bedrer situasjonen for kvinner.

Vold mot kvinner 27 % av kvinner i Norge har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold 9,3 % har opplevd potensielt livstruende vold fra partner 45 % av alle kvinner har vært utsatt for vold fra en annen person enn partner etter fylte 15 år

Organisering av kvinner

Eksemplene er mange på at undertrykte organiserer seg og gjør opprør. Det ligger et potensiale for opprør i det å være offer for undertrykking. Både kvinner og menn må slåss mot samfunnets og mot menns undertrykking av kvinner. En helt nødvendig drivkraft i dette arbeidet er at kvinnene organiserer seg i egne kvinneorganisasjoner.

Det har flere funksjoner: Utvikle politikk for kampen uten de bindingene til makta som menn har. De første arbeiderkvinneorganiseringene var tett knytta opp til avholdsbevegelsen, utifra egne opplevelser av hva som var viktig for å forandre deres liv. Noen av de første aksjonene til forløperne til Kvinnefronten var aksjoner mot fordummende kvinnebilder i kinoreklamer. Ut fra sin materielle virkelighet, som er annerledes enn menns materielle virkelighet, trenger kvinner særorganisering for å utvikle politikk for å forandre sin virkelighet.

Særegen kvinneorganisering gjør det mulig for kvinner å trene seg på å føre kampen uten å bli utsatt for hersketeknikker fra menn. Det kan være nok med herskerteknikker fra andre kvinner. Alle menn, også de snilleste og mest progressive bruker herskerteknikker, for å få linja si igjennom, for å få vilja si, for å bli sett. Særegen kvinneorganisering er ikke nok. Det trengs også klasseorganisering som har nedlegging av kapitalismen som mål. Kvinner og menn må stå sammen i kampen for å forandre samfunnet og organisere seg sammen i partier og fagforeninger og interesseorganisasjoner. Men fordi plattforma for samarbeidet er gjenstand for kamp, kjønnskamp, trenger vi særegen kvinneorganisering i alle typer organisasjoner for å ha håp om å styrte klassesamfunnet.

Mangfold og uenighet

I Rød Ungdom tekst Fundamental feminisme forteller de om "70-tallsfeminisme". De sier det var bra at den organiserte kvinner og var kritisk til samfunnsstrukturene. Det er vi enig i. Men så kommer det noe vi oppfatter som en del av "70-tallsmyten" om ensretting som ikke stemmer: "En kritikk mot denne bevegelsen handler om at "de gikk i takt"." Det var vanskelig å være individ. Bevegelsen hadde en "IdealFeminist" som var feministen med de riktige handlingene og de riktige meningene, og dette har holdt seg i deler av kvinnebevegelsen til i dag.

Vi tror kvinnebevegelsen på godt og vondt går mye mer i takt i dag enn for 30 år sida. 1970-tallet var prega av større mangfold, større aktivitet og mer uenighet enn nå. Det kan nevnes at kvinneorganisasjonene Kvinnefronten, Brød og Roser og Nyfeministene var nokså uenige om prioriteringer og politikk og det var flere kvinneblader. På denne tida jobba kvinnene med mange ulike ting, mens noen jobba med alt mulig i kvinneorganisasjoner. RadiOrakel ble danna, Kvinner i kamp (kampsporttrening for kvinner og små jenter), KIM (Kvinner i mannsyrker), Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon, Lesbisk bevegelse, Krisesenterbevegelsen. Ny kunnskap ble lagt fram om prostitusjon, horekunder, vold mot kvinner, incest, kvinner og arbeid og lønn, diskriminering innen jusen, – og mye mer. Det var nettopp ingen fasiter. Og i hvilke andre år enn på 70-tallet var det i flere år TO tog 8. mars i Oslo – på samme klokkeslett? Det var mangfold og uenighet.

Fint å gå i takt

Men samtidig gikk heldigvis kvinnene også "i takt". Det vil si at de hadde samme krav om sjølbestemt abort. Samtidig var det bitter uenighet om kampen på hele 70-tallet, inntil loven ble vedtatt i 1978. De "gikk i takt" med krav om barnehager til barna og om at kvinner hadde rett til samme arbeid og lønn som menn. Blant annet. Hva om kvinnebevegelsen var enig med seg sjøl i dag og virkelig gikk i takt med de samme kravene? Det ville vært en formidabel styrke. Hva hvis alle kvinnepolitisk organiserte og interesserte gikk sammen om å få Telenor til å stoppe å sende porno til mobiltelefonene? Eller hindra porno på TV? Eller for å få sjølbestemt abort også mellom 12. og 18. uke? Eller seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon? Eller for faste ansettelser og for gravides rett til å beholde jobben? De blir ikke like i alle andre ting av den grunn.

"Velg og vrak"

Redselen for å gå i takt får næring fra tidas kapitalisme, tidas ideologi: Individualismen i høysetet. Du skal velge strømleverandør, det samme for telefon, studere ulike banktjenester, forhandle privat om din egen lønn, bruke livet på å shoppe, bytte, styre som en lur liten forretningsdrivende, – i markedet. Vekk med fagforeninger, vekk med organisering, vekk med kollektivet og solidariteten. Sjølsagt påvirker tidas rådende ideologi den lufta alle puster inn. Men all historie viser at det bare er organisasjon som er arbeidernes, undertrykte minoriteters og kvinnenes våpen og vern. Overklassens makt kommer av at de har kapital. Folkets kapital består i at de organiserer seg og gjør ting sammen. Det kan fortone seg som "døll" aktivitet å organisere folk i hver krok og krik i landet. Men skal en gjøre som de små fiskene nedenfor, er det veldig smart.

 

De siste månedene har avisene i Tanzania hatt store oppslag om ulovlig hogst av skog i de sørlige deler av landet. Den uavhengige avisen <em>The Guardian</em> har alene hatt mer enn 20 store førstesideoppslag om denne saken.

Eirik G. Jansen er dr.philos i sosialantroplogi og ambassaderåd ved den norske ambassaden i Dar es Salaam, Tanzania.
Artikkelen er tidligere publisert i Bistandsaktuelt nr 10, 2004

---

En viktig årsak til den ulovlige hogsten er en ny bro som ble åpnet i august 2003 over den store Rufiji-elven, Mkapa-broen, oppkalt etter Tanzanias nåværende president. Broen er den lengste i det østlige og sørlige Afrika og skulle bidra til å knytte de sørlige deler av Tanzania tettere sammen med resten av landet. Området sør for Rufiji-elven har vært meget isolert. Det har blant annet bidratt til at de siste store områder i landet med naturskog har fått ligge temmelig urørt.

Blant skogeksperter i Tanzania var det ikke uventet at denne skogen ville bli åpnet opp for hogst da skogsområdene nord for Rufiji-elven, forbundet med god vei til Dar es Salaam, allerede i mange år har vært utsatt for overbeskatning. Den internasjonale NGOen TRAFFIC (The Wildlife Trade Monitoring Network), knyttet til IUCN og WWF, advarte sterkt i en rapport i 2003 om at ulovlig hogst kunne bli resultatet hvis ikke bedre rutiner for overvåking og kontroll av hogsten ble bygget opp etter at broen ble åpnet.

De verste antakelsene synes å ha slått til. Bare noen måneder etter broen var åpnet, viste undersøkelser at hver natt krysset 40 store lastebiler med 25 tonn tømmer hver over broen. Det ble anslått at verdien til tømmeret var USD 450.000 per døgn. En internasjonal skogekspert i Tanzania har beregnet at etter at Mkapa-broen ble åpnet er det hogget ned skog til en verdi av ett par hundre millioner dollar. Naturskogen som det hogges i, er på over 20.000 km² – nesten på størrelse med Oppland fylke. Det aller meste av tømmeret ble fraktet til havnen i Dar es Salaam hvorfra det senere ble eksportert i all hovedsak til Kina og andre land i Det fjerne østen. Verken hogst av skog eller eksport av tømmer er ulovlig. Det er omfanget av den ukontrollerte hogsten og eksporten som gjør den ulovlig. Hvis ikke hogsten av den verdifulle skogen blir underlagt bærekraftig forvaltning, er skogekspertene bekymret over hvor lenge det vil være skog igjen i dette området.

Hvem er aktørene?

Det er et stort antall aktører involvert i den ulovlige hogsten. Blant de sentrale aktører er forretningsfolk og oppkjøpere fra Kina. Dette henger sammen med at Kina selv har stoppet hogsten i egne naturskoger for å unngå ytterligere miljøødeleggelser. Import av trevirke til Kina har derfor økt voldsomt. I 1997 importerte Kina tømmer for USD 6 milliarder, mens tallet for 2003 er anslått til USD 13 milliarder. Mesteparten av importen kommer fra Russland, Canada og asiatiske land. I senere år har også afrikanske land eksportert tømmer til Kina, blant annet Gabon, Tanzania og Mosambik.

Flere kinesiske oppkjøpsfirma er representert i Tanzania. Firmaene opererer gjennom mellommenn, gjerne asiater bosatt i Tanzania. Disse igjen har ansatt afrikanere som samarbeider med lokalbefolkningen. Myndighetspersoner har også en sentral rolle i denne hogsten, da disse utsteder de nødvendig lisenser og tillatelser. Det er flere sjekkpunkter ved den nye Mkapa-broen og langs veien til Dar es Salaam, men det er kjent at de samme lisenser blir brukt flere ganger. Fordi lasten er så verdifull, blir mange penger liggende igjen ved sjekkpunktene langs veien og mye blir også betalt direkte til myndighetspersoner for å få lisenser. Også havnen i Dar es Salaam ble en 'god butikk' da eksporttillatelser var en forutsetning for å skipe tømmeret ut av landet. Avisen Guardian antyder at sentrale politikere og forretningsfolk i landet er involvert i den ulovlige hogsten.

Pressen oppdager saken

For alle som krysset den nye broen over Rufiji-elven, var det helt åpenbart hva som skjedde. Dusinvis av lastebiler med store tømmerstokker på veien nordover mot hovedstaden var lett synlige. Fra norsk side ble saken reist med Miljødepartementet på det årlige møtet i mars måned om det store norsk støttede programmet for forvaltning av naturressurser, inkludert skog. Forut for og i tilknytning til det årlige møtet hadde en norsk delegasjon besøkt Rufiji-området og med selvsyn sett ødeleggelsene og de mange lastebilene med digre tømmerstokker på vei mot Dar es Salaam. Myndighetene virket unnvikende da saken ble tatt opp på det årlige møtet.

Det var pressen som fikk saken på den offentlige dagsordenen. Gjennom undersøkende journalistikk og mange fotografier som ble presentert i avisene, ble myndighetene presset til å gjøre noe. Flere fremtredende embetsmenn i Skogdepartementet ble avsatt da det viste seg at de hadde utstedt ulovlige lisenser.

Uheldige konsekvenser

Den ulovlige hogsten har mange uheldig konsekvenser. Fra et miljømessig perspektiv er hogsten av skog verken bærekraftig eller tar hensyn til andre miljømessige forhold. Fordi så mye av hogsten og eksporten er ulovlig og uregistrert, går masse penger tapt i skatt og avgifter både for distriktsmyndighetene og sentralmyndighetene.

Den ulovlige hogsten har også en rekke meget uheldige og mer indirekte konsekvenser. Gjennom politikkutforming og utarbeidelse av retningslinjer og strategier for forvaltning av skogene, har myndighetene i Tanzania lagt vekt på bred folkelig deltakelse. Når folk på landsbygda oppdager at myndighetenes representanter ser gjennom fingrene på den ulovlige hogsten og til og med oppmuntrer til den, mister de respekten for myndighetene. Mange landsbyfolk blir selv involvert i den ulovlige hogsten. Dette undergraver arbeidet og motivasjonen til de som er opptatt av å fremme en bærekraftig forvaltning.

Det er ikke mangel på politikk og planer som er problemet

I 1998 ble en sektor policy for skog vedtatt. Sentralt i denne policy er hvorledes en skal fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene og involvere lokalbefolkningen i forvaltningen. Senere er det utarbeidet et omfattende program for gjennomføring av denne politikken (National Forest Programme in Tanzania 2001-2010). Verdensbanken og 5-6 bilaterale givere, inkludert Norge, skal gi betydelig støtte for å gjennomføre programmet. Meget av sentralmyndighetenes og givernes tid de siste årene har gått med til policyutvikling, utarbeidelse av planer og koordinering mellom giverne. Innsatsen i skogsektoren skal også settes i relasjon til de andre vedtatte utviklingsmålsettinger og program; Millenium Development Goals, oppfølging av Johannesburg-konferansen i 2002 og Tanzanias fattigdomsstrategi.

Midt i dette arbeidskrevende planleggings- og koordineringsarbeidet i Dar es Salaam, skjer altså den ulovlige hogsten i Rufiji-området. Den ulovlige hogsten undergraver alt av policy, planer og koordineringsarbeid og setter dette mangeårige arbeidet i et nesten tragikomisk perspektiv. Det får hele planleggingsarbeidet til å fortone seg som en skrivebordsøvelse som viser lite forståelse for de krefter som i praksis preger store deler av forvaltningen av skogressursene. For giverne må en lærdom av dette være at en ikke bare fokuserer på politikkutforming, planlegging og koordinering, men også ser på hvilke aktører som finnes i systemet og som har sterke økonomiske interesser i ulovlige aktiviteter som underminerer de flotte målsettingene som politikken fremmer. Det blir således viktig å inkludere et perspektiv som fokuserer på implementeringen av vedtatte politikk og planer og som viser en forståelse for den kontekst som planene skal virkeliggjøres i. Det er imidlertid en stor fare for at så ikke skjer. Karakteren i den nåværende form for utviklingssamarbeid er preget av distansert overordnet politikkutvikling, planlegging og giverkoordinering og hvor de involverte aktørene, både på myndighets- og giversiden, viser liten vilje og evne til å ta et oppgjør med de aktører som undergraver utviklingsmålsettingene.

Pressens rolle

Ulovlig forvaltning av naturressurser er en del av dagliglivet i Tanzania. Sporadisk rapporterer pressen om korrupsjon og ulovlig forvaltning når det gjelder fiskeriene, skogressursene, jord, gruvedrift og vann. I denne saken har pressen fungert på sitt beste. Myndighetene har beklaget seg offentlig og det har vært en meget pinlig affære for mange myndighetspersoner.

Den siste måneden nevner pressen at bare noen få lastebiler med tømmer krysset Mkapa-broen og reiser mot Dar es Salaam. Kan imidlertid den ulovlige hogsten ta seg opp igjen? Det er meget sannsynlig og rapporter har allerede kommet inn om at tømmeret fra den ulovlige hogsten har tatt veien sørover. En kinesisk 20.000 tonns båt har vært i havnen i Lindi, helt sør i Tanzania på grensen mot Mosambik og lastet ulovlig tømmer. Lastebiler med ulovlig tømmer krysser nå også over til Mosambik på vei til havner i dette landet.

Det er på tide at giverne og myndighetene nå må heve blikket utover sitt arbeid med fremtidig planlegging og koordinering og griper skikkelig fatt i denne saken.

 

– "Ekte medfølelse er mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det er å innse at en bygning som skaper tiggere trenger ombygging."
– "Det kommer en tid da taushet er forræderi."
Martin Luther King holdt denne talen 4. april 1967 på et møte med deltagende prester og lekfolk i Riverside Kirke i New York.

Martin Luther King: menneskerettsforkjemper, fikk Nobels fredspris i 1964,
baptistprest, født i 1929 i Atlanta, Georgia, skutt og drept i 1968.

Oversatt av Ragna Schvenke

---

Jeg kommer til dette storslagne gudshuset i kveld fordi samvittigheten min ikke gir meg noen andre valg. Jeg slutter meg til møtet deres fordi jeg er fullstendig enig med målene og arbeidet til den organisasjonen som har brakt oss sammen: Prester og lekfolk som er bekymret over Vietnam. De siste uttalelsene til styret er helt i tråd med følelsene i hjertet mitt, og jeg var så fullstendig enig da jeg leste åpningslinjene: "Det kommer en tid da taushet er forræderi." Og den tiden er kommet for oss når det gjelder Vietnam.

Sannheten i disse ordene er hevet over enhver tvil, men oppgaven som de kaller oss til, er svært vanskelig. Selv når menn blir presset av kravene fra den indre sannhet, tar de ikke gjerne på seg oppgaven med å motsi sin regjerings politikk, særlig ikke i en krigstid. Den menneskelige ånd beveger seg heller ikke uten store vansker mot apatien som næres av de konforme tankene i eget bryst, og i verden omkring. Ennvidere, når de aktuelle spørsmålene virker så sammensatte som de ofte gjør i denne fryktelige konflikten, er vi alltid på nippet til å lammes av usikkerhet; men vi må gå videre.

Og noen av oss som allerede har begynt å bryte nattens taushet, har oppdaget at kallet til å tale ofte er et smertensrop, men vi må tale. Vi må tale med all den ydmykhet som passer til vårt begrensede syn, men vi må tale. Og vi må glede oss også, for dette er i sannhet den første gangen i vår nasjons historie at et betydelig antall av dens religiøse ledere har valgt å gå ut over forkynnelsen av den jevne patriotismen til det høyere stadium av sterk dissens, basert på et mandat av samvittighet og historielesning. Kanskje er det en ny ånd som oppstår blant oss. Hvis det er det, la oss følge dens bevegelser og be om at vårt indre vil være følsom overfor dens ledelse, for vi har et dypt behov for en ny vei ut av mørket som synes så tett rundt oss.

I det jeg i løpet av de siste to årene har beveget meg til å bryte min egen taushets svik og snakke om det som brenner i hjertet mitt, og i det jeg har tatt til orde for radikal tilbaketrekning fra ødeleggelsene i Vietnam, har mange mennesker stilt seg spørrende til klokskapen av min linje. Det høylydte og sterke kjernespørsmålet i deres bekymring har vært dette: "Hvorfor snakker du om krigen, Dr. King?" "Hvorfor slutter du deg til proteststemmene?" "Fred og sivile rettigheter går ikke sammen," sier de. "Skader du ikke ditt folks sak?" spør de. Og når jeg hører dem, og selv om jeg ofte forstår kilden til deres bekymring, blir jeg likevel svært trist, for slike spørsmål betyr at de som spør, egentlig ikke har kjent meg, min oppgave eller mitt kall. Ja, egentlig antyder spørsmålene deres at de ikke kjenner den verden de lever i.

I lys av slike tragiske misforståelser anser jeg det som særlig viktig å uttrykke klart og, håper jeg, kortfattet, hvorfor jeg tror at veien fra Dexter Avenue Baptist Church – kirken i Montgomery, Alabama, hvor jeg begynte min prestegjerning – leder direkte hit til denne hellige forsamling i kveld.

Jeg kommer til denne plattformen i kveld for å uttrykke en inderlig bønn til min elskede nasjon. Denne talen er ikke rettet til Hanoi eller til FNL. Den er ikke rettet til Kina eller Russland. Heller ikke er den et forsøk på å overse mangesidigheten i den totale situasjonen og behovet for en samlet løsning for Vietnam-tragedien. Den er hverken et forsøk på å gjøre Nord-Vietnam eller FNL til dydsmønstre, eller på å overse den rollen de må spille i en vellykket løsning på problemet. Mens begge kan ha forklarlige grunner til å være mistenksomme overfor USAs gode vilje, gir livet og historien veltalende vitnesbyrd om det faktum at konflikter aldri blir løst uten at man tillitsfullt gir og tar på begge sider.

I kveld, derimot, ønsker jeg ikke å snakke med Hanoi og FNL, men heller til mine medamerikanere, som, sammen med meg, bærer det tyngste ansvaret for å få en slutt på en konflikt som har krevd en høy pris på begge kontinent.

Siden jeg er forkynner av yrke, antar jeg at det ikke er overraskende at jeg har syv gode grunner for å sette Vietnam på mitt moralske visjonskart. Det er i utgangspunktet en opplagt, og nesten enkel, sammenheng mellom krigen i Vietnam og den kampen jeg og andre har ført i Amerika. For noen få år siden var det et lysende øyeblikk i den kampen. Det virket som om det var et reelt løfte om håp for de fattige – både svarte og hvite – gjennom fattigdomsprogrammet. Det var forsøk, håp, ny begynnelse. Så kom opptrappingen i Vietnam, og jeg så dette programmet bli brutt og partert som om det var et slags intetsigende politisk leketøy i et samfunn besatt av krig, og jeg forsto at Amerika aldri ville investere de nødvendige penger eller krefter i rehabiliteringen av sine fattige, så lenge vågestykker som Vietnam fortsatte å suge til seg menn og evner som et slags demonisk ødeleggende sugerør. Følgelig ble jeg i stadig økende grad nødt til å se krigen som en fiende av de fattige og angripe den som det.

Kanskje den mer tragiske erkjennelsen av virkeligheten fant sted da det ble klart for meg at krigen gjorde mye mer enn å knuse håpet til de fattige her hjemme. Den sendte deres sønner og brødre og ektemenn for å slåss og dø i usedvanlig høye tall sammenlignet med resten av befolkningen. Vi tok de svarte unge mennene som var blitt handikappet av vårt samfunn, og sendte dem 8 tusen miles av sted for å sikre Sørøst-Asia de friheter de selv ikke hadde funnet i sørvest-Georgia eller i østre Harlem. Og så har vi gjentatte ganger blitt stilt overfor den grusomme ironien i å se negre og hvite gutter på tv-skjermene, mens de dreper og dør sammen for en nasjon som har vært ute av stand til å plassere dem side om side på samme skole. Og så ser vi dem i brutal solidaritet brenne hyttene i en fattig landsby, men vi innser at de neppe ville bo i det samme kvartalet i Chicago. Jeg kunne ikke være taus stilt ansikt til ansikt med slik grusom manipulering av de fattige.

Den tredje grunnen min fører til en enda høyere terskel av erkjennelse, for den vokser ut av erfaringen min fra gettoer i Nord over de siste tre årene, særlig de siste tre somrene. Mens jeg har vandret blant de desperate, avviste og sinte unge mennene, har jeg fortalt dem at Molotov-cocktailer og rifler ikke ville løse problemene deres. Jeg har forsøkt å tilby dem min dyptfølte deltagelse samtidig som jeg har opprettholdt min overbevisning om at sosial endring kommer mest meningsfylt gjennom ikke-volds-aksjoner. Men de spør – og med rette – hva med Vietnam? De spør om ikke vår nasjon brukte massive doser av vold for å løse sine problemer, for å få til de endringene den ønsket. Spørsmålene deres slo rett inn, og jeg skjønte at jeg aldri mer kunne oppløfte min røst mot volden fra de undertrykte i gettoene, uten først å ha talt tydelig til den største utøveren av vold i verden i dag – min egen regjering. For disse guttenes skyld, for denne regjeringens skyld, for de hundrede tuseners skyld, de som skjelver under vår vold, kan jeg ikke være taus.

Til dem som stiller spørsmålet: "Er ikke du lederen for borgerrettigheter?" og med det mener å ekskludere meg fra fredsbevegelsen, har jeg videre dette svaret. I 1957 da en gruppe av oss dannet Den sørlige kristne lederskapskonferansen, valgte vi som motto: "For å redde Amerikas sjel".Vi var overbeviste om at vi ikke kunne begrense vår visjon til visse rettigheter for svarte mennesker, men befestet i stedet oppfatningen av at Amerika aldri ville bli fritt og reddet fra seg selv før etterkommerne av slavene ble løst fullstendig fra lenkene som de fremdeles bærer. På en måte var vi enige med Langston Hughes, Harlems svarte skald, som tidligere hadde skrevet:

Å, ja,
Jeg sier det uten omsvøp,
Amerika var aldri Amerika for meg,
Dog jeg sverger den ed
Amerika vil komme!

Nå burde det være innlysende at ingen som bryr seg om integriteten og livet i Amerika i dag, kan overse den pågående krigen. Hvis Amerikas sjel blir fullstendig forgiftet, må noe av giftfjerningen ha navnet: Vietnam. Sjelen kan aldri reddes så lenge den ødelegger de innerste håpene til mennesker over hele verden. Derfor er det, at de av oss som ennå er fast bestemt på at Amerika vil komme, blir ledet langs protestens og uenighetens vei mens vi arbeider for vårt lands helse.

Som om ikke en slik forpliktelse overfor Amerikas liv og helse var nok, ble nok en ansvarsbyrde pålagt meg i 1964; og jeg kan ikke glemme at Nobels Fredspris også var et oppdrag – et oppdrag om å arbeide hardere enn jeg noen gang før hadde gjort for "menneskets brorskap". Dette er et kall som bringer meg ut over nasjonale forpliktelser, men selv om det ikke var der, måtte jeg likevel leve med betydningen av min forpliktelse overfor Jesu Kristi rike. For meg er sammenhengen mellom dette riket og fredsskaping så innlysende at jeg av og til undrer meg over dem som spør hvorfor jeg taler mot krigen. Kan det være at de ikke vet at de gode nyhetene var ment for alle mennesker – kommunist og kapitalist, for deres barn og våre, for svarte og hvite, for revolusjonære og konservative? Har de glemt at min virksomhet er i lydighet til Den Ene som elsket sine fiender så mye at Han døde for dem? Hva kan jeg da si til Vietcong eller til Castro eller til Mao som en trofast tjener av Ham? Kan jeg true dem med døden eller må jeg ikke dele mitt liv med dem?

Og til slutt, mens jeg forsøker å redegjøre for dere, og for meg selv, om den veien som fører fra Montgomery til dette stedet her, ville jeg ha gitt alt det mest verdifulle hvis jeg ganske enkelt sa at jeg må være tro mot min overbevisning som jeg deler med alle mennesker – kallet til å være en sønn av den levende Gud. Over kallet fra rase eller nasjon eller tro er dette kallet som sønn, og for brorskap, og fordi jeg tror Faderen er dypt bekymret, særlig for sine lidende og hjelpeløse barn, kommer jeg i kveld for å tale for dem.

Dette tror jeg er både privilegiet og byrden til alle oss som føler oss bundet av forpliktelser og en lojalitet som er bredere og dypere enn nasjonalisme og som går ut over vår nasjons selvbestaltede mål og posisjoner. Vi er kalt til å tale for de svake, for de stemmeløse, for ofrene av vår nasjon og for disse som den kaller "fiende", for ikke noe dokument laget av menneskehender kan gjøre disse menneskene noe mindre enn våre brødre.

Og i det jeg overveier galskapen i Vietnam og søker inne i meg selv etter måter å forstå og reagere på i medlidenhet, går tankene mine stadig til menneskene på den halvøya. Jeg snakker ikke nå om soldatene på begge sider, heller ikke om FNLs ideologier, heller ikke om juntaen i Saigon, men simpelthen om de menneskene som har levd under krigens åk i nesten tre sammenhengende tiår nå. Jeg tenker også på dem fordi det er klart for meg at det ikke vil bli noen meningsfylt løsning der før det blir gjort forsøk på å kjenne dem og å høre deres brutte skrik.

De må betrakte amerikanerne som noen merkelige frigjørere. Det vietnamesiske folket erklærte sin selvstendighet i 1954 – egentlig 1945 – etter en kombinert fransk og japansk okkupasjon, og før den kommunistiske revolusjonen i Kina. De ble ledet av Ho Chi Minh. Selv om de siterte Den amerikanske uavhengighetserklæringen i sitt eget frihetsdokument, avviste vi å anerkjenne dem. I stedet bestemte vi oss for å støtte Frankrike i deres gjenerobring av sin tidligere koloni. Vår regjering mente da at det vietnamesiske folket ikke var modne for selvstendighet, og vi ble igjen ofre for den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren så lenge. Med den tragiske bestemmelsen forkastet vi en revolusjonær regjering som søkte selvbestemmelse og en regjering som var blitt opprettet, ikke av Kina, – som vietnameserne ikke har mye til overs for – men av rent innenlandske styrker som inkluderte noen kommunister. For bøndene betød denne nye regjeringen reelle landreformer, et av deres livsviktigste behov.

I ni år etter 1945 nektet vi folket i Vietnam retten til uavhengighet. I ni år støttet vi Frankrike aktivt i deres mislykte forsøk på å rekolonialisere Vietnam. Før krigen var slutt, påtok vi oss åtti prosent av de franske krigsutgiftene. Selv før franskmennene ble slått ved Dien Bien Phu, begynte de å fortvile over sine halsløse gjerninger, men ikke vi. Vi oppmuntret dem med våre enorme økonomiske og militære forsyninger til å fortsette krigen til og med også etter at de hadde mistet krigsviljen. Snart skulle vi begynne å betale nesten den fullstendige kostnaden for dette tragisk forsøket på nykolonialisering.

Etter at franskmennene var slått, så det ut til at uavhengighet og landreformer igjen ville komme gjennom Genève-avtalen. Men i stedet kom De forente stater – bestemt på at Ho ikke skulle forene den midlertidig delte nasjonen, og bøndene var igjen tilskuere mens vi støttet en av de mest ondskapsfulle moderne diktatorer, vår utvalgte mann, statsminister Diem. Bøndene så på og bøyde seg, mens Diem hensynsløst utryddet all opposisjon, støttet av de utsugende landeierne, og mens han til og med avslo å diskutere gjenforening med Nord. Bøndene så på, mens alt dette ble ledet av De forente staters innflytelse og deretter av et økende antall amerikanske tropper som kom for å hjelpe til med å få bukt med opprøret som Diems metoder hadde frembrakt. Når Diem ble styrtet, kan de nok ha vært lykkelige, men den lange rekken av militære diktatorer syntes ikke å tilby noen virkelig endring, ikke minst når det gjaldt behovet for jord og fred.

Den eneste forandringen kom fra Amerika, idet vi økte vårt troppeengasjement til støtte for regjeringer som kun var korrupte, udugelige og uten folkelig støtte. Alt dette mens folket leste våre brosjyrer og mottok de gjentatte løfter om fred og demokrati og landreformer. Nå vansmekter de under våre bomber og anser oss, ikke sine medvietnamesere, som den virkelige fienden. De flytter, sorgfulle og apatiske, ettersom vi jager dem fra deres forfedres jord, inn i konsentrasjonsleire hvor selv de minste sosiale behov knapt blir dekket. De vet at de må dra videre eller bli ødelagt av bombene våre.

Så drar de, først og fremst kvinner og barn og eldre. De ser på mens vi forgifter vannet deres, mens vi ødelegger millioner dekar av avlingene deres. De gråter sikkert når bulldoserne brøler gjennom områdene deres, rede til å rasere de dyrebare trærne. De strømmer til sykehusene. Per tilfelle Vietcong-påført skade, er det minst tjue som er såret av amerikanske våpen. Så langt kan vi ha drept en million av dem, for det meste barn. De vandrer inn i byene og ser tusenvis av barn, hjemløse, uten klær, som løper i flokker som dyr i gatene. De ser barna bli fornedret av våre soldater i det de tigger om mat. De ser barna som selger sine søstre til våre soldater, mens de ber for sine mødre.

Hva tenker bøndene mens vi forener oss med landeierne og nekter å sette i verk noen som helst handling bak våre mange ord angående landreformer? Hva tenker de mens vi utprøver våre nyeste våpen på dem, akkurat slik tyskerne utprøvde ny medisin og nye torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa? Hvor er røttene til det uavhengige Vietnam vi hevder å være i ferd med å bygge? Er de blant disse stemmeløse?

Vi har ødelagt deres to kjæreste institusjoner: familien og landsbyen. Vi har ødelagt jorda og avlingene deres. Vi har medvirket til å knuse nasjonens eneste ikke-kommunistiske revolusjonære politiske kraft, Den forente buddhistkirken. Vi har understøttet fiendene til Saigons bønder. Vi har fordervet deres kvinner og barn og drept deres menn.

Nå er det lite igjen å bygge på, bortsett fra bitterhet. Snart vil de eneste gjenværende fysiske fundament bli funnet i våre militære baser og i betongen i konsentrasjonsleirene som vi kaller "forsterkede landsbyer". Bøndene må så visst undre seg på om vi planlegger å bygge vårt nye Vietnam på slike grunnvoller. Kan vi bebreide dem for slike tanker? Vi må tale for dem og stille de spørsmålene de ikke kan stille. De, også, er våre brødre.

Kanskje en vanskeligere, men ikke mindre nødvendig oppgave, er å tale for dem som er blitt utpekt som våre fiender. Hva med FNL, den merkelig anonyme gruppen vi kaller "VC" eller "kommunister"? Hva må de tenke om USA, når de forstår at vi tillot undertrykkingen og grusomheten til Diem, som avfødte deres tilblivelse som motstandsgruppe i Sør? Hva mener de om at vi tillot volden som ledet dem til å ta opp våpen? Hvordan kan de stole på vår integritet når vi snakker om "aggresjon fra Nord", som om det skulle være kjernen ved krigen? Hvordan kan de stole på oss, når vi nå anklager dem for vold etter det morderiske styret til Diem og anklager dem for vold mens vi pøser hvert nytt dødelig våpen inn over landet deres? Selvsagt må vi forstå deres følelser, selv om vi ikke tillater deres handlinger. Selvsagt må vi se at de mennene vi støttet, presset dem til voldelighet. Selvsagt må vi se at våre egne uttenkte ødeleggelsesplaner gjør deres største aksjoner til dverger.

Hvordan dømmer de oss, når våre egne tjenestemenn vet at deres medlemmer består av mindre enn tjuefem prosent kommunister og likevel insisterer på å sette den merkelappen på dem? Hva må de tro når de vet at vi er klar over deres kontroll over store områder av Vietnam og allikevel synes villige til å tillate nasjonale valg som denne godt organiserte side-regjeringen ikke får delta i? De spør om hvordan vi kan snakke om frie valg når Saigon-pressen blir sensurert og kontrollert av militærjuntaen. Og de gjør sikkert rett i å undre seg over hva slags ny regjering vi planlegger å hjelpe til med og danne uten dem, den eneste parten som virkelig er i kontakt med bøndene. De stiller seg spørrende til våre politiske mål, og de benekter realiteten av en fredsavtale som de ekskluderes fra. Spørsmålene deres er faretruende relevante. Planlegger vår nasjon å bygge på en politisk myte igjen, for så å forankre den på makten til nye voldshandlinger?

Her er den sanne verdi av medfølelse og ikkevold, når den hjelper oss til å forstå fiendens synspunkt, å høre hans spørsmål, å vite om hans anerkjennelse av oss selv. For fra hans ståsted kan vi sannelig se den grunnleggende svakheten i vår egen stilling, og hvis vi er modne, kan vi lære og vokse og tjene på klokskapen til de brødre som blir kalt motparten.

Slik også med Hanoi. I Nord, hvor våre bomber nå gjennomhuller landet, og våre miner truer vannveiene, blir vi møtt med en dyp, men forståelig mistro. Å tale for dem, er å forklare denne mangel på tillit til Vestlige ord, og særlig deres mistro til nåværende amerikanske hensikter. I Hanoi er de mennene som ledet nasjonen til uavhengighet fra japanerne og franskmennene, mennene som søkte medlemskap i det franske samveldet og som ble forrådt av svakheten i Paris og stivsinnet til kolonihærene. Det var de som førte kamp nummer to mot fransk herredømme til enorme kostnader, og de som ble overtalt til å oppgi landområdet de kontrollerte mellom den trettende og syttende breddegrad, som et foreløpig ledd i Genève-avtalen. Etter 1954 så de oss stå i ledtog med Diem for å hindre valg som sikkert kunne ha brakt Ho Chi Minh til makten over et forent Vietnam, og de innså at de var blitt forrådt igjen. Når vi spør hvorfor de ikke løper til forhandlingsbordet, må vi huske disse tingene.

Dessuten må det være klart at lederne i Hanoi anså tilstedeværelsen av amerikanske tropper til støtte for Diem-regimet for å være det opprinnelige militære bruddet på Geneve-avtalen angående utenlandske tropper. De minner oss om at de ikke begynte å sende inn tropper i stort antall, og ikke engang utstyr til Sør, før amerikanske styrker hadde kommet inn med titalls tusener menn.

Hanoi husker hvordan våre ledere lot være å fortelle oss sannheten om de tidligere nordvietnamesiske opptakter til fred, hvordan presidenten erklærte at ingen fredsforsøk eksisterte, når de faktisk var prøvd. Ho Chi Minh har sett på, mens Amerika har snakket om fred og bygget opp sine styrker, og nå har han sikkert hørt de økende internasjonale ryktene om amerikanske planer om en invasjon i Nord. Han vet at bombingen og rakettangrepene og mineleggingen vi holder på med, er ledd i en tradisjonell før-invasjons strategi. Kanskje det bare er hans sans for humor og ironi som kan berge ham, når han hører at den mektigste nasjonen i verden snakker om aggresjon, mens den slipper tusenvis av bomber over en fattig, svak nasjon mer enn åtte hundre, nei åtte tusen miles borte fra egne bredder.

På dette punktet burde jeg gjøre det klart at mens jeg disse siste få minuttene har forsøkt å gi en stemme til de stemmeløse i Vietnam og forstå argumentene til dem som er kalt "fienden", er jeg like dypt bekymret for våre egne tropper der som for alt annet. For det forekommer meg at det vi utsetter dem for i Vietnam ikke bare er den brutaliserende prosessen som foregår i enhver krig, hvor hærer står mot hverandre og streber etter å ødelegge. Vi legger kynisme til dødsprosessen, for de må vite, etter en kort periode der, at ingen av de tingene vi erklærer at vi slåss for, virkelig er involvert. Ganske fort må de forstå at regjeringen deres har sendt dem inn i en kamp mellom vietnamesere, og de mest oppegående innser opplagt at vi tar parti for de rike og det sikre, mens vi skaper et helvete for de fattige.

På et eller annet vis må denne galskapen opphøre. Vi må stoppe nå. Jeg taler som et Guds barn og som en bror av de lidende fattige i Vietnam. Jeg taler for dem som får landet sitt lagt øde, som får hjemmene sine ødelagt, som får kulturen sin kullkastet. Jeg taler for de fattige i Amerika som betaler den doble prisen av knust håp hjemme, og død og fordervelse i Vietnam. Jeg taler som en verdensborger, for verden slik den står fælen overfor den veien vi har valgt. Jeg taler, som en som elsker Amerika, til lederne av vår nasjon: Vi var den store initiativtaker til denne krigen; initiativet til å stoppe den må være vårt.

Dette er meldingen fra de store buddhistlederne i Vietnam. Nylig skrev en av dem disse ordene, og jeg siterer: "Hver dag som krigen fortsetter, vokser hatet i vietnamesernes hjerter og i hjertene til dem som har menneskelige instinkter. Amerikanerne tvinger til og med vennene sine til å bli deres fiender. Det er merkelig at amerikanerne, som nøye regner på mulighetene for militær seier, ikke forstår at de i prosessen pådrar seg psykologiske og politisk tap. Bildet av Amerika vil aldri igjen bli bildet på revolusjon, frihet og demokrati, men bildet på vold og militarisme."

Hvis vi fortsetter, vil det ikke være noen tvil, hverken i mine eller verdens tanker, om at vi ikke har noen hederlige hensikter i Vietnam. Hvis vi ikke stopper krigen vår mot det vietnamesiske folket umiddelbart, sitter verden igjen uten noe annet valg enn å se dette som en forferdelig, klønete og dødelig lek som vi har bestemt oss for å leke. Verden krever nå en modenhet av Amerika som vi kanskje ikke er i stand til å oppnå. Den krever at vi innrømmer at vi har tatt feil fra begynnelsen av vårt tokt i Vietnam, at vi har vært skadelige for det vietnamesiske folks liv. Stillingen er den at vi må være klare til å ta skarp avstand fra våre nåværende metoder. For å kunne sone for våre synder og feiltakelser i Vietnam, bør vi ta initiativet til å få en slutt på denne tragiske krigen.

Jeg vil gjerne foreslå fem konkrete ting som vår regjering bør gjøre øyeblikkelig for å starte den lange og vanskelige prosessen med å befri oss fra denne marerittaktige konflikten:

Nummer en: Stoppe all bombing i Nord- og Sør-Vietnam.

Nummer to: Erklære en ensidig våpenhvile i håp om at en slik handling vil skape et forhandlingsklima.

Tre: Ta øyeblikkelige grep for å forhindre andre slagmarker i Sørøstasia ved å innskrenke vår militære oppbygging i Thailand og vår innblanding i Laos.

Fire: Virkelighetsnært godta at FNL har betydelig støtte i Sør-Vietnam og derved må spille en rolle i enhver meningsfylt forhandling og fremtidig regjering i Vietnam.

Fem: Sette en dato da vi vil fjerne alle fremmede tropper fra Vietnam i samsvar med Geneve-avtalen av 1954.

En del av våre videre forpliktelser kan godt gi seg utrykk i et tilbud om å innrømme politisk asyl til enhver vietnameser som frykter for sitt liv under et nytt styre som inkluderer FNL. Og så må vi utføre det vi kan av reparasjoner av de ødeleggelser vi har gjort. Vi må skaffe til veie den medisinske hjelpen som er sårt tiltrengt, om nødvendig gjøre den tilgjengelig her i dette landet. I mellomtiden har vi i kirkene og synagogene en stadig oppgave i å bønnfalle vår regjering om å løse seg fra en uverdig forpliktelse. Vi må fortsette å heve våre røster og bruke våre liv hvis nasjonen vår fortsetter sine perverse metoder i Vietnam. Vi må være forberedt på å tilpasse aksjoner med ord ved å prøve ut alle mulige kreative former for protest.

Når vi gir råd til unge menn angående militærtjeneste, må vi klargjøre vår nasjons rolle i Vietnam for dem og utfordre dem med alternativet samvittighetsnekting. Jeg er glad for å si at dette er nå et valg som blir tatt av mer enn sytti av studentene ved mitt eget alma mater, Morehouse College, og jeg anbefaler det for alle som synes den amerikanske kursen i Vietnam er uverdig og urettferdig. Videre vil jeg oppmuntre alle ministre som er i innkallingsalder om å oppgi sine innkallingsordrer, og søke status som samvittighetsnektere. Dette er tiden for de sanne valg og ikke for de uekte. Vi er ved det øyeblikket at våre liv må settes til side, hvis vår nasjon skal overleve sin egen dårskap. Hvert menneske med human innstilling må bestemme seg for den protesten som passer best til egen overbevisning, men vi må alle protestere.

Nå er det noe forførerisk fristende i å stoppe der og sende oss alle av sted på noe som i enkelte kretser har blitt et populært korstog mot krigen i Vietnam. Jeg sier at vi må delta i den kampen, men jeg ønsker nå å fortsette med å si noe enda mer alarmerende.

Krigen i Vietnam er bare et symptom på en mer alvorlig sykdom innad i den amerikanske ånd, og hvis vi overser denne edruskapende virkeligheten, kommer vi til å befinne oss i ferd med å organisere "deltagende prester og lekfolk"-komiteer for neste generasjon. De vil være bekymret over Guatemala og Peru. De vil være bekymret over Thailand og Kambodia. De vil være bekymret over Moçambique og Sør-Afrika. Vi kommer til å marsjere for disse, og et dusin andre navn og delta på endeløse samlinger, hvis det ikke kommer en betydningsfull og dyptpløyende endring av amerikansk liv og politikk.

Slik tar sånne tanker oss ut forbi Vietnam, men ikke utover vårt kall som sønner av den levende Gud.

I 1957 sa en oppmerksom amerikansk utenrikstjenestemann at det virket på ham som om vår nasjon var på den gale siden av en verdensrevolusjon. I løpet av de siste ti år har vi sett fremveksten av et mønster av undertrykking, som nå har rettferdiggjort tilstedeværelsen av amerikanske militære rådgivere i Venezuela. Dette behovet for å opprettholde sosial stabilitet for våre investeringer forklarer den kontrarevolusjonære virksomheten til amerikanske styrker i Guatemala. Det forklarer hvorfor amerikanske helikoptre blir brukt mot geriljaen i Kambodia, og hvorfor amerikansk napalm og "Green Berets"-styrker allerede har vært aktive mot opprørere i Peru.

Det er med slik aktivitet i tankene at ordene til avdøde president John F. Kennedy kommer for å hjemsøke oss. For fem år siden sa han: "De som gjør en fredelig revolusjon umulig, vil gjøre en voldelig revolusjon uunngåelig." I økende grad, valgt eller tilfeldig, er dette rollen vår nasjon har inntatt, rollen til den som gjør fredelig revolusjon umulig ved å nekte å oppgi de privilegier og gleder som høstes av den enorme profitten fra utenlandsinvesteringer. Jeg er overbevist om at hvis vi skal komme oss på den rette siden av verdensrevolusjonen, så må vi som nasjon gjennomgå en radikal endring av verdinormer. Vi må straks starte skiftet fra et ting-orientert samfunn til et menneskeorientert samfunn. Når maskiner og pc-er, profitthensyn og eiendomsrettigheter blir betraktet som viktigere enn folk, blir den mektige trillingen rasisme, ekstrem materialisme og militarisme umulig å bekjempe.

En sann revolusjon av verdinormer vil raskt forårsake at vi stiller spørsmål ved rettferdet og legaliteten av mye av vår tidligere og nåværende politikk. På den ene siden blir vi utkalt til å spille den barmhjertige samaritan ved livets veikant, men det vil bare være den innledende akt. En dag må vi se at hele Jeriko-gaten må endres, slik at menn og kvinner ikke blir utsatt for konstant juling, og ranet mens de foretar sin reise på livets landevei. Ekte medfølelse er noe mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det handler om å se at en bygning som skaper tiggere må bygges om.

En sann revolusjon av verdinormer vil raskt se urolig på den skjærende kontrasten mellom fattigdom og rikdom. Med rettvis forargelse vil den se tvers over havet og se individuelle kapitalister i Vesten som investerer enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, bare for å hente ut profitten uten omtanke for sosiale forbedringer i landene, og si: "Dette er ikke rett." Den vil se på vår allianse med landadelen i Sør-Amerika og si "dette er ikke rett". Den vestlige arrogansen som føler at den har alt å lære bort til andre og ingenting å lære av dem, er ikke rett.

En sann revolusjon av verdinormer vil peke på verdensordenen og si om krig "denne måten å avgjøre uenigheter på er ikke rett". Denne beskjeftigelsen med å brenne mennesker med napalm, eller fylle vår nasjons hjem med foreldreløse og enker, med å innpode giftige stoffer av hat inn i årene på folk som vanligvis er humane, med å sende menn hjem fra mørke og blodige slagmarker, fysisk handikappet og mentalt forstyrret, kan ikke forenes med klokskap, rettferd og kjærlighet. En nasjon som år etter år fortsetter med å bruke mer penger på militært forsvar enn på programmer for sosiale løft, nærmer seg sin åndelige død.

Amerika, verdens rikeste og mektigste nasjon, kan godt lede denne revolusjonen av verdinormer. Det er intet annet enn et tragisk dødsønske som kan hindre oss i å omorganisere våre prioriteringer slik at en søken etter fred kan overta ledelsen foran en søken etter krig. Det er intet som holder oss fra å omforme et gjenstridig status quo med forslåtte hender, og gjøre det til et brorskap.

Denne typen positive omveltning av verdinormer er vårt beste forsvar mot kommunisme. Krig er ikke svaret. Kommunismen vil aldri bli overvunnet ved bruk av atombomber eller kjernefysiske våpen. La oss ikke menge oss med disse som roper krig, og gjennom sine villedende følelser bønnfaller USA om å forlate sin deltagelse i De forente nasjoner. Dette er dager som krever klok tilbakeholdenhet og klar fornuft. Vi må ikke engasjere oss i en negativ antikommunisme, men heller i et positivt påtrykk for demokrati, idet vi innser at vårt sterkeste forsvar mot kommunismen er å utføre positive handlinger på vegne av rettferd. Vi må, med positive handlinger, søke å fjerne disse tilstander av fattigdom, usikkerhet og urettferdighet, som er den fruktbare jorda hvor frøene til kommunismen vokser og utvikler seg.

Dette er revolusjonære tider. Over hele kloden gjør menneskene opprør mot gamle utbyttingssystemer og undertrykking, og ut av sårene til en skrøpelig verden fødes nye systemer med rettferd og likeverd. Landenes skjorteløse og barbente folk reiser seg som aldri før. Menneskene som satt i mørket har sett et klart lys. Vi i Vesten må støtte disse revolusjonene.

Det er et sørgelig faktum at på grunn av behag, selvtilfredshet, en sykelig redsel for kommunisme og vår hang til å tilpasse oss urettferdighet, har de vestlige nasjoner, som satte i gang så mye av den revolusjonære ånd i den moderne verden, nå blitt erke-antirevolusjonære. Dette har drevet mange til å føle at bare marxismen har en revolusjonær ånd. Derfor er kommunismen en dom over vår fiasko med å gjøre demokratiet reelt, og vår mangel på å følge opp de revolusjoner vi igangsatte. Vårt eneste håp i dag ligger i å gjenvinne den revolusjonære ånd og gå ut, i en til tider fiendtlig verden, for å erklære evig fiendskap mot fattigdom, rasisme og militarisme. Med denne kraftfulle forpliktelsen skal vi djervt utfordre status quo og videre urettferdigheter, og derved fremskynde den dagen da "hver dal skal opphøyes, og hvert fjell og hver ås skal bli lave og det krokete skal bli rett og det ujevne skal bli slett".

En sann revolusjon av verdinormer betyr i sin ytterste konsekvens at vår lojalitet må bli økumenisk heller enn sekterisk. Hver nasjon må nå utvikle en overordnet lojalitet til menneskeheten som et hele for å kunne bevare det beste i sine individuelle samfunn.

Dette kallet på et verdensomspennende kameratskap, som løfter naboskapsfølelsen forbi egen stamme, rase, klasse og nasjon, er i virkeligheten et rop om en altomfattende og betingelsesløs kjærlighet til hele menneskeheten. Dette ofte misforståtte, ofte feiltolkede begrepet, så lettvint avskrevet av denne verdens Nietzscher som en svak og feig kraft, er nå blitt en absolutt nødvendighet for at mennesket skal overleve. Når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg ikke om en slags sentimental og lunken tilslutning. Jeg snakker ikke om den kraften som bare er følelsesmessig vrøvl. Jeg snakker om den kraften som alle de store religioner har betraktet som det overordnede prinsippet for liv. Kjærlighet er på et vis nøkkelen som låser opp døren som fører til den ypperste virkeligheten. Denne hindu-muslimske-kristne-jødiske-buddhistiske tro på den ypperste virkelighet blir vakkert oppsummert i apostelen Johannes' første brev: "La oss elske hverandre; for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker; kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet … ,dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss." La oss håpe at denne ånden vil bli dagens orden.

Vi har ikke lenger råd til å dyrke hatets gud eller knele foran hevnens alter. Historiens hav er blitt forstyrret av den evige flodbølge av hat. Og historien er rotet til av vrak av nasjoner og individer som fulgte den selvødeleggende hatets vei. Som Arnold Toynbee sier: "Kjærligheten er den ytterste kraft som gir det frelsende valg av liv og godhet mot det fortapende valg av død og ondskap. Derfor må vårt fremste håp være håpet om at kjærligheten får det siste ordet."

Vi står ansikt til ansikt med, mine venner, det faktum at i morgen er i dag. Vi blir stilt overfor den påtrengende viktighet av nå. I dette livets og historiens spill som bretter seg ut, finnes det ikke noe slikt som å komme for sent. Somling er fremdeles tidstyven. Livet etterlater oss ofte ribbet, naken og vraket etter en tapt sjanse. Tidevannet i menneskenes handlinger forblir ikke flo, det ebber ut. Vi kan rope fortvilte om at tiden må ta en pause i sitt løp, men tiden er nådeløs mot enhver bønn og iler av sted. Over de bleke knoklene og kullkastede rester av utallige sivilisasjoner står det skrevet de patetisk ordene, "for sent". Det finnes en usynlig livets bok hvor det nøye rapporteres om vår årvåkenhet og vår forsømmelse. Omar Khayyam har rett: "Fingeren som beveger seg skriver, og når den har skrevet, beveger den seg videre."

Vi har fremdeles et valg i dag: ikkevoldelig sameksistens eller voldelig tilintetgjøring. Vi må gå fra tidligere ubesluttsomhet til handling. Vi må finne nye måter å tale for fred i Vietnam, og rettferd over hele den verden som er under utvikling, en verden som grenser opp til vår dørterskel. Hvis vi ikke handler, vil vi sikkert og visst bli dratt ned i de lange, mørke og skammelige tidens korridorer som er reservert for dem som innehar makt uten forpliktelser, makt uten medfølelse, makt uten moral og styrke uten gangsyn.

La oss begynne nå. La oss på ny forplikte oss til å føre den lange og bitre, men vakre kampen for en ny verden. Dette er ropet til Guds sønner, og våre brødre venter utålmodige på vårt svar. Skal vi si at risikoen er for stor? Skal vi fortelle dem at kampen er for hard? Vil vårt budskap være at kreftene i det amerikanske liv strider i mot deres komme som fullverdige menn, og vi sender våre dypeste beklagelser? Eller vil det bli et annet budskap – om lengsel, om håp, om solidaritet med deres ønsker, om forpliktelser overfor deres sak, uansett kostnader? Valget er vårt, og selv om vi kanskje foretrekker det annerledes, så må vi velge i dette avgjørende øyeblikket i menneskets historie.

Som den edle gårsdagens skald, James Russell Lowell, så veltalende slo fast:

En gang kommer det til hver mann og hver nasjon
øyeblikket for å velge,
i striden mellom sannhet og løgn, mellom
den gode og onde side;
en stor sak, Guds nye Messias som byr hver enkelt
blomstring eller mørke,
Og alltid vil valget stå mellom
mørket og lyset.
Om det ondes sak trives, er denne sannhet
alene sterk
Om dens lodd blir skafottet, og på
tronen trår feil
vil dog skafottet riste fremtiden, og bak
det ukjentes slør
Står Gud i skyggen, og holder
over sine egne vakt.

Og hvis vi bare vil foreta det rette valget, så vil vi være i stand til å endre denne truende kosmiske klagesangen til en kreativ fredssalme.

Hvis vi vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å endre den skurrende mislyden i vår verden til en vakker brorskapets symfoni.

Hvis vi bare vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å fremskynde den dagen, i hele Amerika og i hele verden, da rettferd vil strømme som vann og rettferdighet som en mektig elv.

 

I dagligtalen blir begrepet nasjon ofte satt synonymt med stat. Den samlede produksjonen i landet kalles brutto nasjonalprodukt. Den norske regjeringen lager et nasjonalbudsjett og hevder å fremme Norges nasjonale interesser i internasjonale fora. Verdensorganisasjonen heter Forente Nasjoner, på tross av at den utgjøres av stater. Denne begrepsforvirringen er ikke unaturlig når man tar i betraktning hvordan nasjonalitetsbegrepet har oppstått. Om man imidlertid ønsker å ta det nasjonale spørsmålet opp til vurdering, er det viktig å ha klarhet i begrepene.

Mathias Bismo er hovedfagsstudent i sammenlignende politikk og medlem av redaksjonen i Rødt!

---

Det er nasjon og nasjonalitet som er tema for denne artikkelen, men det bør likevel være på sin plass å markere et skille mellom stats- og nasjonsbegrepene. Staten består av et lovverk til forsvar for den herskende klassens interesser samt redskaper for å opprettholde disse. Nasjonen, på sin side, kan være ett av disse redskapene, men representerer samtidig noe mer, det er et solidaritetsbånd som skiller medlemmene av den bestemte nasjonen fra ikke-medlemmer og som i seg selv ikke nødvendigvis er betinget av en stat. Selv om det som regel er et visst sammenfall mellom stats- og nasjonsgrenser er ikke dette absolutt. Det finnes statsløse nasjonaliteter, som samer og baskere, det finnes flernasjonale stater, som Storbritannia og Spania, og det finnes grupper av mennesker med en nasjonal bakgrunn fra en annen stat, som finlandssvenskene.

Denne begrepsforvirringen kan lett lede ut på vidvanke. Hvis det settes likhetstegn mellom staten og nasjonen vil ikke bare antinasjonal agitasjon bli en del av en progressiv kamp, det vil bli en nødvendig del. Denne feilkoblingen er til stede både innen anarkistiske og syndikalistiske bevegelser og blant bevegelser som i større eller mindre grad står i den trotskistiske tradisjonen – på tross av at Trotskij selv oppviste en langt bedre forståelse av problematikken enn for eksempel det vi ser hos Internasjonale Sosialister og Forbundet Internasjonalen i Norge. (1)

Om man enten velger å ikke forholde seg til det nasjonale eller om man velger å ta som utgangspunkt at all nasjonal kamp er reaksjonær, overlater man arenaen til borgerskapet. Det betyr heller ikke at all nasjonal kamp er progressiv, men selv om nasjonenes fremvekst foregikk parallelt med borgerskapets fremvekst så er ikke det en arena hvis klassekarakter allerede er gitt. I kampen mot EU går for eksempel klasse- og nasjonsargumenter hånd i hånd ved at den nasjonale kampen her er gitt en progressiv rolle. Det samme er tilfellet for en rekke nasjonale frigjøringskamper verden over, selv om, må det innrømmes, norske solidaritetsbevegelser til tider har hatt en lei tendens til å ignorere den klassekampen som også foregår på dette feltet og dermed unnlatt å se de regressive og reaksjonære sidene som også ligger latent i en nasjonal bevegelse.

For en kritisk innfallsvinkel

Innen den marxistisk-leninistiske tradisjonen har Stalins kriterier for en nasjon vært en vanlig innfallsvinkel til det nasjonale spørsmålet. I henhold til denne utgjør en gruppe en nasjon når den oppfyller kriteriene om 1) felles språk, 2) felles territorium, 3) felles økonomi og 4) felles nasjonalidentitet. (2) Olav Randen kritiserte denne tilnærmingen i Røde Fane nr 3, 1995 rent empirisk: Hvis den skal gjelde, må Sveits, med sine fire språk, utgjøres av fire nasjonaliteter, ikke én, og før Berlinmurens fall må det ha vært to tyske nasjoner siden DDR og Forbundsrepublikken ikke hadde økonomiske forbindelser. (3)

Anthony D. Smith setter opp andre kriterier enn Stalin. Han definerer en nasjon som "et navngitt fellesskap i besittelse av et historisk territorium, delte myter og minner, en felles offentlig kultur og felles lover og normer". (4) Denne definisjonen overkommer bare delvis svakhetene ved Stalins definisjon. Det er for eksempel høyst diskutabelt hvorvidt det delte Tyskland hadde "en felles offentlig kultur og felles lover og normer". Faktisk vil det ut fra en slik definisjon være minst like nærliggende å påstå at for eksempel nordmenn og svensker utgjør en felles nasjon som at tyskerne gjorde det i perioden 1949-89.

Den marxistisk inspirerte kanadiske statsviteren Robert Cox skiller mellom problemløsende teori og kritisk teori. Problemløsende teori "gjør det mulig å ende opp med uttrykte lovmessigheter eller regelmessigheter som gir inntrykk av å ha generell gyldighet". Kritisk teori, derimot, "stiller seg på siden av den eksisterende verdensorden og spør hvordan den oppsto. I motsetning til problemløsende teori tar ikke kritisk teori maktforholdene i samfunnet for gitt, men stiller spørsmålstegn ved dem gjennom å konsentrere seg om deres opprinnelse og hvordan de eventuelt befinner seg i en endringsprosess. […] Kritisk teori er en historisk teori siden den ikke bare er opptatt med fortiden, men med en kontinuerlig historisk endringsprosess. Problemløsende teori er ikke-historisk eller ahistorisk siden den, i sin konsekvens, tar utgangspunkt i en kontinuerlig nåtid." (5)

I spenningsfeltet mellom disse to tilnærmingsmåtene står både Stalin og Smith, sammen med en rekke andre fremtredende nasjonalitetsteoretikere som Max Weber, Jürgen Habermas og Anthony Giddens klart på den problemløsende teoriens side. Selvsagt må man gjennomføre konkrete analyser av det samfunnet man virker i for å kunne utvikle politikk for dette. Problemet oppstår idet disse analysene blir opphevet til strukturer med tilsynelatende evig gyldighet. For Stalin og bolsjevikene var det viktig med en konkret analyse av nasjonalitetsspørsmålet i datidens Russland, men det betyr ikke at denne analysen vil være gjeldende uavhengig av tid og sted.

I denne sammenhengen utgjør marxismen utvilsomt en kritisk teori. Det er en teori som legger vekt på utvikling, vekst og fall. Den stiller spørsmålstegn ved det bestående og betoner de samfunnsmessige fenomenenes historiske karakter. Derfor kan ikke en marxistisk analyse av nasjonen ta utgangspunkt i fasttømrede strukturer, den må ta utgangspunkt i en historisk gjennomgang der både nasjonalitetsbegrepet som sådan og de konkrete nasjonene må underlegges en kritisk analyse.

Nasjonens vekst

Selve begrepet nasjon har gjennomgått en omfattende utvikling. I klassisk latin var natio en betegnelse på grupper utenfor det romerske samfunnet. Ved universitetet i det før-revolusjonære Paris var nasjonene betegnelser knyttet til de ulike språkgruppene blant studentene. Også i norsk språkbruk har begrepet nasjon vært knyttet til andre fenomener enn det vi vanligvis forstår med begrepet i dag – Henrik Wergelands berømte verselinje "Vi ere en nasjon vi med, vi små, en alen lange" er et eksempel på dette.

Det var først i kjølvannet av den franske revolusjonen at nasjonalitetsbegrepet begynte å nærme seg det slik vi kjenner det i dag. Uttrykt gjennom slagordet om frihet, likhet og brorskap handlet den franske revolusjonen ideologisk om likeverd mellom alle som bodde i den politiske enheten Frankrike. (6) Selv i dag er denne nasjonalitetsforståelsen fremtredende i Frankrike – en franskmann er en person født innenfor landets grenser, i utgangspunktet uten hensyn til avstamning.

Med unntak av Sovjetunionen og etterkrigstidens Jugoslavia har samtlige statsdannelser i Europa siden Napoleonskrigene vært helt eller delvis grunnet i nasjonale argumenter. Men med dette ble også nasjonen noe mer, noe annet, enn den franske nasjonen opprinnelig var. Der den franske nasjonen var basert på at alle innenfor statens grenser utgjorde nasjonen, baserte for eksempel den greske nasjonalitetstanken seg på ideen om et folk med særlige egenskaper. I stedet for at det ble stilt krav om at alle innbyggere av det ottomanske riket skulle likestilles som ottomanere i en ottomansk nasjon, ble deler av det antikke Hellas revet løs i løpet av 1820-tallet og myndighetene i dette området erklærte seg som alle grekeres regjering. Der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, ble den greske nasjonen bygget opp rundt arv, kultur og språk. Antikkens storhet ble trukket frem og nasjonale myter ble konstruert. I motsetning til det ottomanske idealet om religiøst mangfold i en flerreligiøs stat, fant en kraftig religiøs ensretting sted, særlig etter at den greske ortodokse kirken rev seg løs fra patriarken i Konstantinopel. (7)

Mens Hellas ble grunnlagt gjennom løsrivelse, ble Tyskland grunnlagt gjennom samling. Det tidligere så mektige tysk-romerske riket hadde mistet alt unntatt sin symbolske makt ved fredsslutningen i Westfalen i 1648, og i 1806 ble det endelig oppløst. Men, som i Hellas, oppsto det blant sjikt som aspirerte til makta etter hvert en nasjonal identitet bygget på ideer om tradisjon. Men der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, og der den greske nasjonen var definert ut fra særlige kulturelle kjennetegn, var den tyske nasjonsideen basert delvis på språk, men etter hvert først og fremst på en ide om fysisk arv, om tysk blod som knyttet den tyske nasjonen opp mot tidligere tiders påståtte storhet.

Nasjonalitet i bevegelse

Det franske, greske og tyske eksemplet viser hvordan selve begrepet nasjon har ulikt innhold. Men samtidig er også de ulike nasjonene i bevegelse. Den tyske nasjonalismen har for eksempel vært basert på ulik utbredelse. Da Preussen gikk seirende ut av kampen mot Habsburgerimperiet (Østerrike) i kampen om ledelsen av byggingen av Tyskland, betydde ikke dette umiddelbart at det her var snakk om to ulike nasjoner. Tvert imot, en sentral del av den tyske nasjonalismen baserte seg på at det fortsatt var snakk om én fremadstormende nasjon. "Anschluss", Hitlers anneksjon av Østerrike, var i så måte en naturlig fortsettelse av 1800-tallets tyske tanke der språk og arv sto i høysetet. Utviklingen siden 1945 viser på sin side at særlige historiske omstendigheter fører til endret nasjonalitetsoppfatning – i dag er det få som vil bestride at østerrikerne utgjør en nasjon og tyskerne en annen.

Et annet eksempel på hvordan nasjonaliteten endrer seg, er Jugoslavia. Det jugoslaviske kongedømmet, grunnlagt i 1918, var opprinnelig en eksplisitt føderasjon mellom serbere, kroater og slovenere. Selv om de administrative enhetene var delt opp etter nasjonale linjer var det under Titos ledelse (1945-80) et uttrykt mål å bygge ned de nasjonale skillelinjene. Særlig i Bosnia-Hercegovina skjedde dette i stort monn. Ekteskap og samkvem på tvers av etniske og nasjonale skillelinjer gjorde at det i republikken på slutten av 1980-tallet var minst like vanlig å kalle seg jugoslav som å kalle seg serber, kroat eller Bosnia-muslim. Denne utviklingen ble imidlertid reversert av kroatiske og serbiske nasjonalistiske maktaspiranter og i dag, etter at landet har oppnådd "selvstendighet", er det ikke bare umulig å omtale seg som jugoslav. Selv det å kalle seg bosnier er vanskeliggjort siden landet, på de feltene som ikke bestemmes av OSSEs høykommissær i landet, konsekvent er styrt etter nasjonale skiller, der serberne utgjør en enhet og kroatene og de bosniske muslimene den andre.

Et tredje eksempel ser vi i dagens Belgia. Da Belgia løsrev seg fra Nederland i 1830-31 var det nasjonale spørsmålet viktig. På tross av at Belgia, da som nå, var tospråklig, og på tross av at det ene av disse språkene, flamsk, ligger nærmere nederlandsk enn det ligger nær det andre, fransk, lyktes man i stor grad med å bygge en tospråklig nasjon. Historisk hadde området vært en kasteball mellom ulike europeiske stormakter, dessuten var det forent gjennom felles religion. Stagnasjon og regional ulikhet har imidlertid siden bidratt til å styrke nasjonalistiske krefter, særlig i Flandern, men også delvis i Vallonia. For eksempel er alle de største partiene nå delt i ett vallonsk og ett flamsk parti. Mens man tidligere kunne omtale Belgia som en nasjonalstat på linje med for eksempel Sveits, er landets karakter i dag mer av en flernasjonal karakter lik Tsjekkoslovakia før splittelsen.

Nasjonale myter og modernitet

En sentral del av den moderne nasjonen er de felles mytene. Disse mytene er ikke nødvendigvis heroiske, for eksempel er den kanskje viktigste serbiske nasjonalitetsmyten knyttet til nederlaget i slaget på Kosovo-sletta i 1389, men de er like fullt myter som skaper de strukturene som utgjør en nasjon.

Eric Hobsbawm har kalt disse mytene for oppdiktet tradisjon. (8) Dem finnes det nok av eksempler på også i norsk nasjonalforståelse. Den kanskje viktigste av disse mytene er myten om 400-årsnatten. Denne innebærer grovt sagt en ide om en nasjon preget av storhet som i 1380 ble fratatt sin selvstendighet, men som gjenvant den 434 år senere. Den innebærer med andre ord en ide om en norsk nasjonalfølelse i middelalderen. Det faktum at det altoverveiende flertallet av folk som bor i Bohuslän, som var en del av Norge i 1380, regner seg som like svenske som, ja kanskje mer svenske enn, folk i andre deler av landet, endrer ikke ved denne oppfatningen, slik den blant annet presenteres i den offentlige skolen. Lignende omskrivning av historien finner vi om og om igjen. Harald Hårfagre samlet Norge, på tross av at han kun forente et kongerike i øst (Vestfold) og et i vest (Romsdal) gjennom giftemål. Olav den Hellige samlet Norge på nytt, selv om han ble drept i forbindelse med å gjenerobre makta ved hjelp av en russisk leiehær. For nasjonsbyggere er det derimot ikke det konkrete innholdet i og sannhetsverdien av disse mytene som betyr noe, det er hvorvidt de fungerer samlende.

Paradoksalt nok er dette en prosess som er rotfestet i det moderne, dvs. de samfunnsstrukturene som har utviklet seg siden rundt år 1500. Stikkord her er boktrykkerkunsten, utviklingen av nasjonale skriftspråk, reformasjon, sentralisert statsstyre, skolegang og disiplinering av arbeidskraften. Uten slike prosesser er det vanskelig å se for seg hvordan moderne nasjoner skulle kunne oppstå. I seg selv er de nasjonale mytene preget av en holdning der nå ser på da, der samtidige kategorier blir overført til tidligere tider, uten at det blir vurdert hvorvidt de dermed er anakronismer. Det er i stor grad dialektikken mellom det fortidige og det nåtidige som gjør nasjonen til den kraften den er eller kan være. Selv i Frankrike, der nasjonen opprinnelig var begrunnet i rasjonalitet og modernitet, spiller de nasjonale mytene fortsatt en rolle.

Mot en oppsummering?

I følge Robert Cox utgjør ikke nasjonene fysiske objekter, "men de gir likevel menneskenes situasjon en form. Det er ideer i subjektiviteten hos utallige individer, virkelige fysiske vesener. Dermed utgjør disse ideene disse individenes sosiale eksistens. De blir objektive i forhold til de strukturene som utgjør menneskelig handling. Disse strukturene er like mye materiell eksistens for mennesker som maten de spiser og klærne de har på seg." (9)

En annen måte å omtale dette på kan være som en legemliggjort ide. Når for eksempel krefter på venstresida, delvis også innen RV, går mot å benytte seg av nasjonal argumentasjon i forbindelse med EU-kampen, overser de denne realiteten. De forholder seg til en kvasi-materialisme der ideer forblir ideer og klassekampen reduseres til rent økonomiske prosesser. Så lenge nasjonen eksisterer, vil klassekampen også ta form av kamp rundt nasjonale spørsmål.

Det betyr ikke at kamp for nasjonal selvstendighet nødvendigvis vil være progressiv. Lars Akerhaug viser for eksempel i sin artikkel i dette nummeret av Rødt! hvordan de kurdiske partiene i Irak spiller en reaksjonær rolle. Et annet eksempel på reaksjonær nasjonal kamp, i hvert fall dersom man ser det i etterpåklokskapens tegn, var kosovarenes kamp for løsrivelse fra Serbia og Jugoslavia som førte til at området endelig ble inkorporert i den nordatlantiske verdensordenen. Kosovo representerer også et eksempel på hvordan en i sin tid undertrykt nasjon etter løsrivelsen blir en undertrykkermakt, i dette tilfellet overfor den serbiske minoriteten i området.

Nasjonale spørsmål gjør seg gjeldende i en rekke konflikter i verden i dag. En av mange komponenter i forhold til Palestina-spørsmålet er spørsmålet om nasjonalitet. Utgjør jødene i Israel en nasjon? Og, i så tilfelle, omfatter denne nasjonen også jøder utenfor Israels grenser? Og hva med palestinerne? Er de en egen nasjon eller en del av en større arabisk nasjon? Som i andre tilfeller er det viktig å være observant i forhold til nasjonenes endring og bevegelse.

Rasisme er et annet spørsmål som ikke kan holdes utenfor. Åpner nasjonen for impulser utenfra? Eller, mer bestemt, blir mennesker fra en annen kulturkrets ønsket velkommen som en del av nasjonen eller blir deres nasjonale særegenheter vurdert som fremmede? Ut fra en antirasistisk synsvinkel har det vært vanlig å vurdere den franske modellen som den mest progressive innfallsvinkelen til nasjonen, og det har helt klart noe for seg. Men heller ikke dette er uproblematisk. Forbudet mot å bære religiøse symboler i den offentlige skolen er et eksempel på hvordan denne tankegangen slår ut i tvang. Et lignende forbud ville trolig aldri vunnet gjennom i for eksempel Tyskland der nasjonale minoriteter ikke forventes å bli tyske, eller i det hele tatt er i stand til å bli det.

Det nasjonale spørsmålet er også et spørsmål om klassekamp – nasjonen er en reell enhet, og å overlate den arenaen til borgerskapet, særlig i en tid der det transnasjonale borgerskapet styrkes, tjener bare reaksjonen. På den annen side er nasjonen også et forgjengelig fenomen. I AKPs prinsipprogram står det å lese om kommunismen at "[m]ed reell likhet mellom menneska og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste si betydning som fellesskap". (10) Akkurat som nasjonen oppsto under særskilte historiske forhold, vil også historiske forhold kunne bidra til at nasjonen forsvinner. Hva slags former for organisering som vil overta, er et helt annet spørsmål som vi i dag neppe kan forestille oss. Men inntil da må vi ta nasjonen for hva den er, en legemliggjort ide som spiller helt konkrete roller i ulike politiske kamper, og som vi ikke kan avfeie verken som reaksjonær eller progressiv per se.

---

Noter:

1) Se for eksempel Trotsky, Leon, On Black Nationalism & Self-Determination, Pathfinder Press 1967. [Tilbake]

2) Stalin, Josef, Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978, side 13-33. [Tilbake]

3) Randen, Olav, "Døyr nasjonane?" i Røde Fane nr 3, 1995. [Tilbake]

4) Smith, Anthony D. "When is a Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002, side 15 (min overs.). [Tilbake]

5) Cox, Robert, Approaches to World Order, Cambridge University Press 1996, side 88-89 (min overs). [Tilbake]

6) Østerud, Øyvind, Nasjonenes selvbestemmelsesrett, Universitetsforlaget 1984, side 18-19. [Tilbake]

7) Triandafyllidou, Anna og Paraskevopolou, Anna, "When is the Greek Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002. [Tilbake]

8) Hobsbawm, Eric, The Invention of Tradition, Cambridge University Press, 1983. [Tilbake]

9) Cox, Robert, Production, Power and World Order, Columbia University Press 1987, side 395 (min overs.). [Tilbake]

10) http://www.akp.no/program/gjeldende-program.html#68. [Tilbake]

 

Mange har kritisert Vestens syn på araberen som enfoldig, orientalistisk. Men denne artikkelen handler om arabernes syn på de andre, og spesielt skjæringspunktet mellom arabisk nasjonalisme og marxisme. Det nasjonale spørsmålet har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av venstresiden i Midtøsten, med mangfoldige innfallsvinkler og forsøk på svar.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og leder av Komiteen for fritt Irak

---

Med "ytterkantene" mener jeg Irak, et av grenseområdene for den arabiske verden. Men som vi skal se, er det kanskje også mulig å se på slike områder som ytterkanter også politisk, i den forstand at det nasjonale spørsmålet og dets "løsning" har hatt en intens betydning for landenes utvikling. Det er interessant at kommunistene har stått sterkt i to forskjellige randstater, Sudan og Irak. Når vi kaster et blikk på Sudan og Irak ser vi kommunistpartier som klarte å prosjektere marxismen som en mulig løsning på det nasjonale spørsmålet – en måte å overkomme de etniske motsetningene. Men i begge landene ser vi også bevegelser som kan karakteriseres som venstreradikale som tok fullstendig motsatte standpunkt fra de ovennevnte.

Panarabismens skrekkammer er Mauritania, som også er en randstat for den arabiske verden og en grense mot det "svarte Afrika". I Mauritania blir tilknytningen til den arabiske verden brukt som en legitimitetsfaktor for et regime som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn apartheid – en av de statene i verden der slavehold fortsatt er lovlig.

Disse ytterkantene kan være et nyttig bakteppe når vi skal se på den marxistiske teorien om det arabiske spørsmålet i Midtøsten og anvendelsen av denne på 1950- og 60-tallets Irak.

Det nasjonale spørsmålet i Midtøsten og Nord-Afrika og de arabiske marxistenes svar

Framveksten av moderne arabisk nasjonalisme og forståelsen av araberne som en nasjon knyttes til oppløsningen av det osmanske imperiet. Selv om det eksisterte tendenser til en økt selvoppfatning av seg selv som arabere, var dette gjennom 1800-tallet mest kulturelle uttrykk. Hvis vi for eksempel ser på kanskje det sterkeste antikoloniale opprøren i Midtøsten, det egyptiske Orabiopprøret (1) i 1882, ser vi at opprøret hovedsaklig har en egyptisk karakter. Hvis vi ser på situasjonen innenfor det osmanske imperiet, vokser de første politiske retningene som ser på den arabiske nasjonen som distinkt fra tyrkiske og andre muslimer først fram som en reaksjon på tidlig tyrkisk nasjonalisme. Hva angår masseoppslutning, får ikke arabisk nasjonalisme virkelig vind i seilene før konfrontasjonene i de britiske mandatområdene skyter fart. Opprøret mot britene i Syria i 1925 og Balfourerklæringen om å opprette et "jødisk nasjonalhjem i Palestina" i 1918 og revolusjonen i Palestina i 1936 var politiske mobiliseringsfaktorer. Men på denne tiden var arabisk nasjonalisme i forståelsen et ønske om å opprette én arabisk stat fortsatt en minoritetsretning. Både i Syria og særlig Egypt fantes det ideer om at folkene der var særskilte nasjoner.

Hvordan defineres den arabiske nasjonen? Blant arabiske ord som betyr "nasjonalist" finner vi watanîyya og qawmîyya. Watanîyya betyr "nasjonalist" og "patriot" og springer ut fra ordet watan. Som et politisk begrep har ordet røtter i osmanismen, en politisk tendens som preget det osmanske imperiet ved midten av 1800-tallet, og som fødte rikets første konstitusjon i 1876. Osmanismen var et forsøk på å definere en felles identitet for alle innbyggerne av riket, uavhengig av konfesjonelle, sekteriske eller språklige kriterier. Innenfor vestlig nasjonalismeteori er det vanlig å sammenlikne denne patriotismen som en variant inspirert av den franske nasjonalismen. Qawmîyya kommer derimot av ordet qawm, som blant annet betyr "folk", "stamme", "nasjon", "slektninger". Her kan parallellene trekkes til oppblomstringen av tyrkisk nasjonalisme tidlig på 1900-tallet og den arabiske nasjonalismen som en motreaksjon til denne. Ut fra dette har den arabiske nasjonalismen gjerne blitt sett på som en "etnisk" eller "germansk" form for nasjonalisme. Det er likevel grunn til å trekke fram at denne "etnisiteten" ikke nødvendigvis er medfødt. For eksempel var ba'athpartiet i Syria og Iraks første leder Michael Aflaq av kristen bakgrunn, det samme med flere av lederne for de panarabiske palestinske venstregrupperingene. For mange var panarabismen også en mulighet å unnslippe sekterismen og den historiske inndelingen av samfunnene i Midtøsten etter religiøse mønstre.

Fra opprøret i Syria mot franskmennene i 1926 var Kominterns linje å støtte arabisk kamp mot imperialismen. (2) Som en følge av dette ble ledelsen for kommunistpartiene arabisert (før dette spilte de jødiske kommunistene i Palestina en viktig rolle), og oppbyggingen av kommunistpartiene ble sett i sammenheng med en nasjonal front mot imperialismen i området, som også skulle omfatte det nasjonale borgerskapet. Denne politiske strategien gjorde at det i den tidlige fasen, og før panarabismen kunne defineres som en distinkt politisk kategori, ikke var noen motsetning mellom panarabisme og kommunisme. Dette forandret seg først gjennom to faktorer: for det første Sovjets anerkjennelse av staten Israel i 1948 som svekket de arabiske kommunistenes posisjon. Men en annen faktor var at kommunismen som et politisk system også hadde potensialet til både å mobilisere fattige lag av samfunnet som ellers ikke deltok i politisk arbeid, men også å overskride de stammemessige og etniske motsetningene som fantes i samfunnet. Den raske veksten til det irakiske kommunistpartiet, et land preget av sterke konflikter både mellom stammer og folkegrupper er et eksempel på dette. Fra 30-tallet til 40-tallet snudde konfliktene i Irak fra å være stammeopprør til klasseopprør, mot jordeierne og stammelederne. (3)

50-tallet fyrte også opp om de innebygde motsetningene mellom de forskjellige politiske begrepene og retningene. Som kjent førte femtitallet til en rekke radikale pan-arabiske regimer. Med Egypts Nasser som inspirasjonskilde kan vi peke på denne glansepoken for tanken om en forent arabisk stat som den sosiale panarabismens fase. Statslederne forsøkte å kombinere et radikalt sosialt politisk program med et forsøk på å forene den arabiske verden og stå opp mot imperialistisk dominans. Men denne utviklingen utgjorde også et problem for kommunistene og andre marxister. Sovjetunionens modell var klassebasert. Midtøstens sosialismemodell var sentrert rundt nasjonen. Den første har sine røtter i marxismen, den andre i arabisk nasjonalisme. Og der den første bygger på universelle postulat er den andre basert på arabisk eksklusivisme. (4)

For Sovjetunionen, som på denne tiden hadde gått over til en utenrikspolitikk som mest tjente staten, hadde denne motsigelsen lite interesse. Men for kommunistpartiene var dette et omfattende problem. Marxismen som ideologi kunne ikke legge det arabiske til grunn.

Den nye utviklingen på 1950- og 60-tallet fødte også en ny motsigelse. På 60-tallet dreide de ideologiske diskusjonene seg om hvorvidt det nasjonale borgerskapet som en sosial klasse var i stand til å spille en nasjonal rolle. Og hvis så, burde de fått støtte? Eller, hvis denne klassen var impotent, burde arbeiderne gjøre som i Oktoberrevolusjonen, å bære både de borgerlig-demokratiske og de sosialistiske pliktene samtidig? (5) Samir Amin (6) hevder at borgerskapet i denne perioden mer er et aspirerende borgerskap, eller et småborgerskap som ønsker å erobre makten fra de gamle overklassene, enn et virkelig nasjonalt borgerskap.

Delvis på bakgrunn av disse problemene utviklet det seg på slutten av 60-tallet en retning som forsøkte å forene motsigelsen mellom panarabisme og kommunisme, og som sto i opposisjon til mange av kommunistpartienes klassesamarbeidpolitikk. Ledere som George Habash og Nayef Hawatmeh brøt med nasserismen og dannet marxist-leninistiske grupper som tok del i den arabiske frigjøringskampen mot Israel. Disse gruppene sto til venstre for de arabiske kommunistpartiene, og hentet inspirasjon fra Cuba, Vietnam og Kina. Men samtidig beholdt de den panarabiske ideologien og manet til kamp mot de "reaksjonære arabiske regimene". Liknende grupper oppsto også mange andre steder i Midtøsten.

Panarabisme i Irak – mellom sosial mobilisering og reaksjon

Etter en periode fram til 1955 der kurdiske medlemmer hadde dominert ledelsen av kommunistpartiet, begynte "arabiseringen" av partiet. Dette skjedde samtidig med at Sovjetunionen begynte en tilnærming til Nasser i Egypt og de nye panarabiske strømningene i regionen. (7)

Det irakiske kommunistpartiet mente i 1955 at det kurdiske folket ikke hadde noen interesse av isolasjon fra de arabiske landene. Partiet besto også av mange kurdiske medlemmer. (8) I september 2006 ble kursen videre staket ut ved at partiet anerkjente den arabiske nasjonale bevegelsen som "progressiv og demokratisk i form og innhold", at "områdene der araberne bodde i Irak var en ukrenkelig del av det arabiske fedrelandet" og at "araberne er en nasjon … i det at de utgjør en stabil historisk gruppe, bor i et felles geografisk område – uavhengig av de nåværende kunstige grensene – snakker et felles språk, innehar forutsetningene til en felles økonomi og har et felles psykologisk mentalitet som reflekteres i folkelig arabisk kultur og felles tradisjoner i deres sterke ønske om enhet." Dette skjedde samtidig med at en "nasjonaldemokratisk regjering" ble stilt opp som et hovedmål for partiet. (9)

Strategien ga resultater. 14. juli 1958 vippet en allianse av "Frie offiserer" i allianse med blant annet kommunistpartiet vekk de skjøre restene av et forhatt monarki. Regimets frontfigurer ble avrettet og et nytt styre ledet av General Abdel-Karim Qassem innsatt. Det som tidligere gjerne har blitt beskrevet som et "kupp", kan like gjerne kalles en revolusjon. Idet tre tusen soldater, mange av dem ubevæpnet stormet palassene, kom hundretusener av Bagdads fattige ut i gatene for å gi dem støtte under slagordet: "Død over forræderne og imperialismens agenter!" (10)

Partiet hadde aldri vært så sterkt. Samtidig ble det raskt dratt inn i nye konfrontasjoner. Qassem viste seg uvillig til å inngå i den nye unionen mellom Egypt (United Arab Republic). Dette drev han inn i en konflikt med en av hans hovedallierte, Abdul-Salam Aref. Qassem sto selv på en vagt definert irakisk nasjonalisme, der han så seg selv hevet over konfliktlinjene i samfunnet (11) og en leder for alle Iraks religiøse og etniske grupper. (12) Men som en politisk ideologi var ikke dette en retning som kunne mobilisere et flertall av folket. Samtidig så de gamle klassene som mistet makten ved revolusjonen i 1958, panarabismen som en mulighet for en politisk tilbakekomst etter at Qassem havnet i konflikt med Nasser. En allianse av sunni-muslimsk middelklasse, fra venstreradikale nasjonalister til den ekstreme høyresiden i allianse med klanslederne og de store landeierne, vokste fram.

Dette førte til at kommunistpartiet nå havnet i en klassekonflikt med nettopp panarabistene som brukte kravet om panarabisk samling som et ledd i en mobilisering for reaksjonen. Partiet samlet seg om Qassem som den "eneste lederen". Det er verdt å huske på at i 1955 hadde nesten halvparten av partiets ledelse bestått av shiamuslimer. For disse utgjorde partiet en basis for politisk representasjon. Denne representasjonen var truet gjennom faren for innlemming i et sunnimuslimsk Stor-Arabia. (13) Motstanden mot panarabisme til at partiet vant enda sterkere oppslutning blant shiamuslimer, kurdere og andre som fryktet innlemmelse i en sunniarabisk flertallstat. (14)

Tilspissingen av konflikten førte til at de gamle klassene, sammen med det voksende ba'athpartiet (som var i ferd med å gripe makten i Syria) og støttet av U.A.R. gjennom en flerårig intensiv konflikt, lyktes i å splitte alliansen med Qassem og kommunistene og velte både ham og kommunistene fra makten i 1963, da en høyrekoalisjon av nasserister ba'athister og andre borgerlige nasjonalister grep makten.

Sterkest til syne kom denne konflikten i Mosul og Kirkuk. Mosul, der kommunistene med støtte fra Qassem slo ned et begynnende kupp i byen der de reaksjonære panarabistene sto sterkt. Dette avverget et forsøkt fra ba'athister, panarabister og U.A.R. på å velte det folkelige regimet. Kamper brøt ut, etter noen dager var kuppet slått ned, med noen hundre drepte på hver side. (15) Selv om konflikten var mellom arabisk middelklasse og gamle landeiere og blant annet fattigere kurdere hadde etniske undertoner, var dette først og fremst en klassekonflikt. Men eskaleringen som fulgte etter Mosul, drev leirene inn i sekteriske mønstre, der kommunistpartiet i økende grad allierte seg med kurdiske grupper. Opprøret som kort tid senere brøt ut i Kirkuk, var et etnisk opprør, der kurdiske grupper gjorde opprør mot turkmenere. Konflikten hadde nå fått etniske overtoner. Kommunistene deltok i nedslaktingen, men som kurdere. Målene deres var ikke kommunistenes, men kurdernes. Deres kommunisme var for det meste skinndyp. Det kan se ut som kurderne lyktes i å snu partiet til et redskap for deres egne behov, altså en deltaker i den dødelige historiefeiden med deres gamle turkmenske fiender.

Hendelsene i Kirkuk ble kraftig fordømt fra partiets ledelse. Men tendensen til en sekterisk mobilisering på alle sider lot seg ikke stoppe. Av også flere andre grunner ble nå Qassem både svekket av en stadig sterkere opposisjon og på grunn av økende konflikt med kommunistene, som også begynte å bli preget av handlingslammelse ovenfor situasjonen. De reaksjonære panarabistene som veltet Qassem og grep makten i 1963 gjorde slutt på den åpne eksistensen til kommunistpartiet i Irak.

Pan-arabisk marxisme?

1950-tallets omskiftelige irakiske hendelsesforløp ble overtatt av et minst like kaotisk 60- og 70-tall, der de politiske skillelinjene raskt graderte. Vender vi tilbake til denne tekstens bærebjelke, det irakiske utgangspunktet, ser vi et kommunistparti som ved slutten av 60-tallet blant annet etter press fra Sovjet allierte seg med panarabistene (slik vi også så i Sudan), samtidig som restene av demokrati i Irak ble enda mer innskrenket. Samtidig førte 60-tallets utgang og ikke minst nederlaget i krigen mot Israel i 1967 til at nasseristenes (panarabistene) leir brøt opp. Mange av Nassers tilhengere forsøkte i stedet å forene marxismen og det nasjonale budskapet, samtidig førte de en kompromissløs linje i kampen mot imperialismen og sionismen. Med andre ord sto nå deler av nasseristbevegelsen som på slutten av 50-tallet mobiliserte for kontrarevolusjonen i Mosul nå et godt stykke til venstre for de offisielle kommunistpartiene.

Både det irakiske kommunistpartiets nederlag, erfaringene fra Sudan og denne utiklingen viser nødvendigheten av å forene kampen for nasjonal selvråderett med et klasseperspektiv. Skrekkeksempelet på "panarabisme" i sin mest brutale og ustøpte form er Mauretania, en stat som godt kan karakteriseres som apartheid ovenfor den etniske minoriteten.

Men erfaringene viser også at det ikke er mulig å legge panarabismen – eller det nasjonale til grunn – det grunnleggende i kommunistenes forståelse av verden må fortsatt være klasseanalysen og det nasjonale spørsmålet kan heller ikke idealiseres eller ses isolert fra klasseforholdene i samfunnet. Dette kan være stikkord til en metodisk analyse av nasjonalitetsspørsmålet i Midtøsten.

Det nasjonale spørsmålet i den irakiske motstandskampen idag

Det er skjedd mye mellom 1950-tallets og dagens Irak. Motstandsbevegelsen som eksisterer i Irak i dag er selvfølgelig et resultat av en rekke ytre faktorer. Men ikke minst også framveksten av ba-athpartiet, som med sin kombinasjon av kapitalistisk "statssosialisme", stamme og sunnisjåvinisme er et fremhold av "Mosulreaksjonen". Det er likevel verdt å peke på at den rudimentære retningen som preger dagens motstandsbevegelse også er et skritt tilbake til før ba'athpartiet og Saddam Husseins stammestyre. Motstandsbevegelsens legitimitet baserer seg ikke på makten til én klan, og faktisk var det slik at den sterkeste motstanden først begynte etter at Hussein var tatt til fange av amerikanerne. Dette er utgangspunktet for blandingen av islamsk legitimitet og nasjonalisme, både irakisk og arabisk, som preger motstandsbevegelsen i Irak. Med noen unntak er det galt å se på motstanden i Irak som islamister, slik begrepet i dag blir brukt i Midtøsten. Snarere er "islamismen", henvisningene til jihad og mujahedin islamske komponenter i en større nasjonalistisk blanding.

Det islamske er også den komponenten som i dag bærer de kurdiske lommene av motstand. De offisielle kurdiske partiene som i dag deltar i amerikanernes politiske spill, PUK og KDP, er fremhold av de gamle stammestrukturene i Nord-Irak. Det er de samme drivkreftene som driver dette partiet som lå til grunn for etnifiseringen av konflikten om Qassem 1958-63. Det er også verdt å huske at der 40-tallet i det arabiske Irak var preget av undersåttenes opprør mot stammene, gjaldt dette i langt mindre grad i de kurdiske områdene. (16) De gamle klassene har fortsatt makten i disse områdene, som historisk har vært et styre av krigerklaner over jordarbeidere også synlig gjennom sterke dialektale skillelinjer (som også forklarer hvorfor det eksisterer to distinkt forskjellige kurdiske dialekter i Irak). Det er også verdt å merke seg at blant jordarbeiderne som disse klassene styrte var det ikke bare kurdere, men også assyrere og nestorianere (kristne minoriteter). (17) Denne gjennomgangen er nødvendig for å forstå hvorfor det er slik at PUK og KDP tilsynelatende møter så lite opposisjon i områdene de kontrollerer (partiene har delt Nord-Irak seg imellom). Det er også nødvendig for å forstå hvorfor de møter så sterk kritikk fra andre grupper som historisk hører hjemme i den nordlige delen av Irak, som de turkmenske gruppene i Kirkuk, som i dag frykter at byen skal bli en del av et "autonomt Kurdistan".

Derfor er det ikke på noen måte mulig å sammenlikne den "nasjonale bevegelsen" i Nord-Irak med den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Tyrkia fra slutten av 1970-tallet. PKK var et marxistisk-inspirert parti som samtidig mobiliserte mot de "gamle" kurdiske klassene (dessverre er et av de mange tegnene på degenerering av PKK at partiets etterfølger i dag støtter KDP og PUK i Nord-Irak). Kravene om "autonomi" eller oppsplintring av Irak til føderasjoner er derfor både en støtte til amerikanernes planer for Irak og Midtøsten og en støtte til en reaksjonær landeierklasse uten virkelige nasjonale aspirasjoner. Dessverre har også de kurdiske kommunistene og PKK-tilhengere latt seg alliere med klanspartiene. Derfor er det i dag bare islamistene, som de som tilhører etterfølgerne av organisasjonen Krekar tidligere var leder av, Ansar-al-Islam, som i dag utgjør en virkelig progressiv bevegelse i de kurdiske områdene.

---

Litteratur:

Som en kort innføring til Iraks historie anbefales Omar Dahirs gjennomgang av Iraks historie i Brennpunkt Irak på Revolusjon forlag, tilgjengelig for bestilling eller nedlasting på www.frittirak.no eller www.revolusjon.no, original utgave på dansk finnes også på www.fritirak.dk .

Noter:

1) Orabiopprøret var et folkeopprør mot den britiske koloniveldets administrasjon av egyptiske finanser.

2) Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq¸ Saqi Books 1978, side 1151

3) Batatu, 1978, side 469

4) A. Jabar (red.): Post-Marxism in the Middle East", Saqi Books 1997, side 95

5) Jabar (red.), side 94

6) Samir Amin: The Arab Nation – Nationalism and Class Struggles, Zed Press Ltd 1978, side 26

7) Batatu, 1978, side 749-757

8) Batatu, 1978, side 749

9) Batatu, 1978, side 750

10) Batatu, 1978, side 805

11) Batatu, side 843

12) Batatu, side 836

13) Yitzhak Nakash: The Shi'is of Iraq, Princeton University Press 1994, side 132-134

14) Batatu, side 851

15) Batatu, side 889

16) Batatu, 1978, side 469

17) Batatu, 1978, side 46-47 og side 70-71

I 2003 blei 17. mai-talen i Narvik holdt av ein samisk sjetteklassing, Inga Marie Nymo Riseth. Tradisjonen tru skal ein i slike talar seie noko om 1814, 1905 og norsk sjølvstende, og da ho kom til unionsoppløysinga, skildra ho denne slik: "Da Norge endelig fikk bestemme selv i 1905, ville de at alle skulle være like, og da ble det ikke lett for alle, bl.a. samene." Så enkelt kan det seiast. Den norske nasjonalismen gikk i stor grad ut på at alle skulle bli like, kulturelt og språklig, med det NORSKE som mal.

Svein Lund er norsk innvandrar i Sápmi, der han bl.a. har vore lærar ved Samisk videregående skole og reindriftsskole og Samisk høgskole.  Arbeider no med samisk skolehistorie, og har gitt ut boka Samisk skole eller Norsk Standard.

---

Frå midten av 1800-talet førte staten ein stadig hardare fornorskingspolitikk overfor samar og andre minoritetar, og denne var på det aller hardaste nettopp rundt unionsoppløysinga. I fornorskingsarbeidet blei dei område i statsapparatet mobilisert: frå forskning i historie og jus ved universitetet til landbruks- og fiskeriforvaltning, kyrkja, forsvaret og helsevesenet.

I denne artikkelen vil eg forsøke å seie litt om 100 års-jubileet for norsk sjølvstende, sett frå den samiske delen av Noreg eller den norske delen av Sápmi. Her er ikkje plass til å gå inn på alle område og mange av dei er også lite dokumentert i tilgjengelig litteratur. Det er store uløyste forskningsoppgåver, for eksempel når det gjeld korleis helsepersonell og agronomar har bidratt til å styrke det norske på kostnad av det samiske. Denne artikkelen har hovudvekta på skolen, som har vore eit hovudsatsingsområde for fornorskarane. Til sist vil eg stille spørsmålet i kva grad norske styresmakter i 2005 virkelig har tatt eit oppgjør med same- og minoritetspolitikken av 1905, eller om politikken framleis langt på veg er at alle skal bli like.

Alltid vore norsk?

Dei fleste nordmenn tenker i dag på Noreg som eit klart definert landområde som alltid har vore norsk. Alle har lest på skolen at Harald Hårfagre samla Noreg til eit rike. Men dette riket omfatta langt frå heile Kongeriket Noreg av i dag. I fleire hundreår var riket avgrensa til Sør-Noreg og kysten oppover til Vesterålen. I hundrevis av år var dei samiske områda på Nordkalotten utsett for skattelegging og kolonisering frå både norske/danske, svenske og russiske styresmakter, og det var store område som to eller til og med tre statar gjorde krav på. Kystområda frå Lyngen til Varanger blei eintydig underlagt dansk/norsk suverenitet først frå 1613. Kommunen der eg bur, Guovdageaidnu, har bare vore ein del av Noreg i 253 år, Sør-Varanger bare i 178 år.

Ved Karlstadforhandlingane om unionsoppløysinga i 1905 sa den norske statsministeren, Christian Michelsen:

"det var for Norge en livssag ikke at paatage sig forpliktelser, som kunne hindre et energisk arbeide for vor nationale politik nordpaa. Flytlappernes trafik i Tromsø og Finmarkens amter gjør det meget vanskeligt for oss at nationalisere disse amter. Alt maa sættes ind paa at skabe en norsk befolkning slige vilkaar, at den kunde faa arbeide under materielt seet bedre betingelser end nu."

Når statsministeren i 1905 så behov for å "nationalisere disse amter", viser dette at Finnmark og Troms enno ikkje var fullt integrert i riket, nesten 600 år etter at den norske kongen fikk bygd ein festning i Vardø som Noregs utpost mot aust.

Samiske rettar skulle bort

For å forstå kvifor denne "nasjonaliseringa" var så viktig rundt 1905, må vi gå nokre år tilbake. Sjølv om nordmenn koloniserte samiske område frå middelalderen, anerkjente dei likevel langt på veg samiske rettar både til bruk av naturressursane og til bruk av eige språk.

Under grensedraginga i 1751 underteikna Sverige og Danmark/Noreg ein eigen "lappekodisill" om samane sine rettar på tvers av grensene, for å sikre "den lappiske Nations Conservation". Fram til 1830 var lokalbefolkninga sin einerett til fiske i fjordane anerkjent. Jorda i Finnmark blei rekna å tilhøre dei som brukte ho. Fogden i Aust-Finnmark slo i 1825 fast at det i distriktet hans ikkje fantest statseigedom. Innafor historieforsking og jus var det fram til midten av 1800-talet alminnelig anerkjent at samane var den opprinnelige befolkninga på Nordkalotten.

Tidlig på 1700-talet fikk samiske barn ofte betre undervisning (på samisk) enn norske barn fikk. På midten av 1800-talet lærte samar i stor grad å lese og skrive samisk på skolen, og nokre samiske kommunar hadde bare samiske lærarar fram til byrjinga av 1900-talet. På den tida var samisk og/eller kvensk dominerande talespråk i store delar av Finnmark og Nord-Troms, og det var samisktalande i dei fleste kommunar i Nord-Noreg og ein god del kommunar i Trøndelag.

På midten av 1800-talet utvikla det seg ein sterk norsk nasjonalisme, innafor kultur, språk, politikk og økonomi. Ein del av denne nasjonalismen var omlegginga av politikken overfor dei ikkje-norske minoritetane: samar og kvenar. På mange område starta denne omlegginga rundt 1850, men dei mest effektive tiltaka blei først satt inn i åra rundt unionsoppløysinga.

Nasjonalisme og fornorsking

Ivar Aasen og Knud Knudsen gikk i spissen for kvar si linje for fornorsking av skriftspråket, ingen av dei nemnde at det fantest andre språk enn norsk i Noreg. I norsk litteratur var samane så godt som fråverande i den nasjonalromantiske perioden. Det er slåande at i den tida da norsk språk styrka seg i forhold til dansk, blei samtidig samisk og kvensk pressa ut av skoleverket. Ei av dei virkelig store satsingane innafor norsk skolehistorie var Finnefondet, som Stortinget oppretta i 1851. Finnefondet blei utelukkande brukt til fornorskingstiltak overfor samar og seinare kvenar, og løyvingane var på det meste oppe i over ein promille av det norske statsbudsjettet. Finnefondet eksisterte i praksis så godt som eit hundreår.

I 1879 vedtok Stortinget at dialekten, ikkje skriftspråket skulle ligge til grunn for undervisninga av norske barn. Omtrent samtidig blei instruksen for språkbruk i språkblandingsområde endra, slik at samiske barn ikkje lenger skulle lære å lese samisk, men bare norsk (dansk).

Det virkar som ingen av dei norske nasjonalistane såg nokon samanheng mellom det å fremme norsk språk og kultur og at samane hadde retten til å fremme sitt språk og sin kultur. Det var det derimot nokre samar som gjorde. Den harde fornorskinga rundt århundreskiftet førte til motstand frå samane, denne kom til uttrykk i samiske aviser, tilløp til organisasjonar og den første samiskspråklige skjønnlitteraturen. Mye av dette var inspirert av den norske nasjonale reisinga. Ein av dei fremste samiske leiarane på den tida og forfattar av den samiske nasjonalsongen, Isak Saba, var elev på Tromsø seminar. Der kom han i kontakt med målsaka, som han omtalte som "åndens frihetskamp i Norge". Deretter kasta han seg inn i kampen for at samane skulle ha samme retten til sitt språk.

Fornorskingspolitikken blei i siste halvdel av 1800-talet stadig hardare, og fortsatte med uforminska kraft etter 1905. For den nye sjølvstendige staten var det viktig å sikre ei befolkning som var norskspråklig og norskkulturell, særlig i grenseområda. Til dette hadde staten to hovudmiddel: Det eine var å tvinge den samiske og finske befolkninga til å skifte språk, det andre å fremme innflytting av heilnorske nordmenn.

Forfattaren Nils Collett Vogt var ein ivrig forkjempar for fornorskingsarbeidet, og formulerte i 1918 målsettinga slik:

"Ett sprog i Finmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa."

Nasjonalisering av historia

Ein sentral del av nasjonalismen er nasjonalisering av historia, for å gi nasjonen røter så langt bakover som mogleg og gjerne litt til. Nasjonale minoritetar blei retusjert bort av historia, gjort til "folk utan fortid".

Midt på 1800-talet skjedde det ei markant omskriving av historia. Samane var ikkje lenger det opprinnelige folket på Nordkalotten, men innvandra i seinare tid. Samar og kvenar blei omtalt som "fremmede raser". Forskarar "beviste" at sørsamane ikkje hadde vore i Trøndelag før på 1700-talet. Denne forskinga blei brukt direkte for å avvise samiske rettar: I ei rettssak om beiterett i sørsamisk område i 1897 uttrykte Høgsterett at ein "… maatte gaa ut fra, at det ikke forholder sig som tidligere ofte har været antaget, at Lapperne i disse strøg skulde være de oprindelige Beboere, som af Nordmændene efterhånden trænges tilbage".

Nordnorsk historie blei bygd opp omkring den norrøne befolkninga i Nordland og Sør-Troms. Seinare har bygdebøker og museer blitt brukt til å bygge opp ein norsk nasjonal identitet i område der større eller mindre del av befolkninga hadde samisk og/eller kvensk bakgrunn. Der det ikkje var mogleg å framstille historia som norsk, kunne det gå som i ei historie frå Sør-Troms:

"En skal ikke grave lenge i slekta før komagtuppen stikker fram, sa bygdeboknemnda – og nedla arbeidet."

I 1848 hevda storting og regjering at jorda i Finnmark hadde vært statseigedom frå gamalt av, trass i at dette faktisk aldri hadde vore påstått før.

Sidan Staten etter eigen definisjon eigde jorda, kunne han og selge ho, og i 1902 vedtok Stortinget ei jordlov som uttrykte at

«Afhændelse maa kun skje til norske Statsborgere og under særligt Hensyn til at fremme Bosettelsen af en for Districtet, dets opdyrkning og øvrige Nyttegjørelse skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter dette til daglig bruk.»

I Landbruksdirektøren sine forarbeid til lova kjem målsettinga enno klarare fram:

«Det sikreste og mest hensiktssvarende vil her være uden videre at kreve at Ansøgeren skal være af norsk Herkomst.»

Kultur- og klassemøte

Møtet mellom samar og nordmenn har ikkje bare vore eit møte mellom forskjellige språk, men mellom kulturar; levemåtar, næringar, religions- og trusforestillingar; mellom forskjellige tradisjonar i forhold til matlaging, folkemedisin, byggeskikk, barneoppseding, osv. Dei har påverka kvarandre, men har likevel opplevd kulturmøtet frå kvart sitt perspektiv. Sjølv om mye har blitt endra i vår tid, kan vi framleis sjå større eller mindre forskjellar på alle desse områda.

Møtet mellom samar og nordmenn var dels og eit møte mellom samfunnsklassar, fordi ein stor del av dei norske som kom inn i samiske område var ein økonomisk og sosial overklasse, som direkte representantar for statsapparatet eller med nært samband med dette. I samisk-dominerte bygder blei det derfor den norske over- og middelklassekulturen, og ikkje bonde- og arbeidarkulturen, som samane i første omgang møtte som representant for det norske. Prestane var alltid norske, det samme var lensmenn, legar og anna helsepersonell, dei aller fleste lærarar, handelsmenn og tilsette i jordbruks-, skog- og fiskeriforvaltning. Det var og i regelen norske som hadde posisjonar som ordførar, skolestyreformann osv i kommunane og dei stillingane som etter kvart blei bygd ut i kommuneadministrasjon, som kontorsjef, likningssjef osv. Dette bidro til å lage eit bilete av at samisk = fattig og uopplyst, norsk = rik og utdanna. Dette biletet festa seg i tankegangen til begge sider, og bidro til at mange ønska seg fornorsking som ein veg til eit betre liv for samane.

Språk og innhald i skolen

I norsk offentligheit har det nok vore mest merksemd om samane sin rett til opplæring i og på eige språk. Alle har hørt om fornorskingstida og om at samane frå 1960-talet etter kvart har fått rett til opplæring i og på samisk, i alle fall i ein viss grad. Derimot veit nok dei fleste langt mindre om striden om innhaldet i opplæringa. Instruksen av 1898, som i praksis gjaldt heilt til 1960-talet, sa klart: "Undervisningen foregår i det norske sprog." Derimot kom det aldri nokon instruks som sa "Undervisningen skal baseres på den norske kultur". Det blei rekna som sjølvsagt. Av dei to folka i den norske staten var bare det eine anerkjent som "kulturberande".

Skolen som frå tidlig på 1700-talet blei innført i samiske område, var i innhald heilt og fullt storsamfunnet sin skole, sjølv om samisk i periodar blei nytta som undervisningsspråk. Dei bøkene som før 1900 kom ut på samisk var, ved sida av grammatikk, ordbøker og tospråklig ABC, utelukkande religiøse skrifter. Ingenting som synte samane sin eigen kultur og litteratur blei prenta. På 1850-talet laga Jens A. Friis ei lesebok med samiske fortellingar. Boka var klar til prenting, men departementet sette foten ned. Baard Tvete har kommentert dette slik:

"Friis måtte kjenne sine pappenheimere dårlig når han trodde at han kunne få utgitt og utbredt en lesebok med originale samiske fortellinger i skolen for samebarn. Det var jo så helt i strid med all offentlig tankegang at samene gjennom skolebøker skulle få adgang til å utvikle sitt eget, lese om sine egne sagn og eventyr og tradisjoner."

Ei dobbeltteksta lesebok kom ut nokre år seinare, men denne var prega av belærande og moraliserande tekstar. Her var stykke frå Noregs- og verdshistoria, men ingenting om samefolket si eiga historie.

Heilt sidan 1800-talet har utdanningsdepartementet i Oslo laga læreplanar som regulerer mål og middel i undervisninga i alle fag, både for grunnskole og for forskjellige vidaregåande og høgare skolar. Fram til 1970-talet inneheldt desse planane praktisk talt ikkje eit ord om samane.

Tidlig på 1990-talet uttalte skoleforskaren Anton Hoem at kvar gong styresmaktene har planlagt ei ny skolereform, har dei glømt at det bur samar i Noreg. Etter mi oppfatning er dette er ein ganske presis karakteristikk, som dessverre passar like godt på dei to store læreplanreformene som er satt igang etter at han uttalte desse orda. (Læreplanane har hatt forskjellige namn, som normalplan, mønsterplan og fagplan, her kallar eg alle for læreplan.)

I læreplanen av 1939, som med nokre justeringar gjaldt til 1970-talet, var det verken tatt spesielt omsyn til dei samiske elevane, eller uttrykt at det skulle bli undervist om samiske forhold. Trass i ein svært detaljert plan, er samefolket og reindrifta fullstendig ikkje-eksisterande.

Trass i at ein på 50-60-talet hadde byrja å legge om på skolepolitikken overfor samane, blei dei heilt gløymde i forslaget til ny læreplan for grunnskolen som kom i 1970. Det kom kraftige reaksjonar på dette, utan at det fikk særlig verknad for den midlertidige planen av 1971. Etter nye protestar frå samiske lærarar byrja det å skje noko. Resultatet blei i føreordet til den endelige læreplanen av 1974 uttrykt slik:

"I samsvar med ønsker som er kommet fram i Stortinget og på annet hold, er innslaget om samisk kultur og historie styrket gjennom hele planen."

Før den neste store læreplanreforma var Samisk utdanningsråd blitt oppretta som eit rådgivande organ for utdanningsdepartementet, og rådet passa på at samane fikk sin plass i den nye planen. Planen av 1987 skilde for første gong ut eigne samiske læreplanar for sju fag i grunnskolen. Dei nasjonale læreplanane, som og eit fleirtal av dei samiske elevane fikk undervisning etter, hadde derimot heller mindre innhald om samiske spørsmål etter 1987-planen enn etter 1974-planen.

1980-talet utgjør eit høgdepunkt når det gjeld velvilje hos sentrale skolestyresmakter overfor både samiske ønsker og lokale tilpassingar. Men det skulle ikkje vare lenge før dei som ville ha ein einsretta standardisert skole, igjen kom på offensiven, under leiing av utdanningsminister Gudmund Hernes. Dette kom klart til uttrykk i arbeidet med den første felles læreplanen for grunnskole og vidaregåande opplæring, der samiske forhold hadde ein svært beskjeden plass i det første utkastet. Etter mye kritikk presenterte departementet sitt neste forslag i 1993 med orda: "Samisk er løftet mer fram og språklige minoriteter er synliggjort bedre." Dette fortel mest om kor minimalt det var i det første utkastet.

Ein av kongstankane til Hernes var felles læreplanar for alle, noko som ikkje ga plass for samiske læreplanar. Da arbeidet med utarbeiding av læreplanar starta, blei det derfor ikkje sett igang noko arbeid med samiske læreplanar. Som ein slags kompensasjon skulle dei felles læreplanane ha med nokre punkt om samiske forhold. I høringsutkast til Prinsipper og retningslinjer for den 10-årige grunnskolens oppbygging, organisering og innhold av 1994 er departementet sin tankegang uttrykt slik:

"Det felles nasjonale lærestoffet sikrer elever med samisk som førstespråk en kompetanse likeverdig med elever med norsk som førstespråk etter fullført grunnskole."

Likeverd er altså oppnådd når samisktalande og norsktalande nordmenn har hatt det same nasjonale lærestoffet!

Etter krav frå Samisk utdanningsråd og Sametinget blei det likevel eit eige samisk læreplanverk. Samtidig beholdt ein dei samiske emna i dei nasjonale planane, og seinare blei begge desse prinsippa slått fast i opplæringslova.

Vidaregåande og høgare utdanning

Fram til midt på 1900-talet var det svært få samar som fikk skolegang utover dei 7 obligatoriske åra. På 1800-talet blei det utdanna ein del samiske lærarar på Tromsø seminar, men undervisninga i samisk blei stansa frå 1904 til 1953, og politikken var at ein ønska bare norske lærarar for samiske elevar.

Den samiske folkehøgskolen i Karasjok blei starta i 1936 av Samemisjonen, og var den første skolen som ga nokon plass for samisk kultur. Etter krigen kom det framhaldsskolar i fleire samiske kommunar. Nokre av desse fann plass til samiske emne, særlig i praktiske fag. Statens heimeyrkesskole for samar, som blei oppretta i 1952, hadde i starten i stor grad eit samisk innhald, med kurs i emner som koftesøm og hornsløyd. Men på 60-tallet skulle skolen moderniseras med samfunnet, og innførte nasjonale læreplanar over heile linja. Det samiske innhaldet forsvann nesten totalt, og kom gradvis tilbake først eit par tiår etterpå.

Da styresmaktene på 60-talet motvillig ga etter for krav om eige samisk gymnas, blei dette i all hovudsak ein tru kopi av det norske gymnaset. Ein kunne velge samisk som fag, og etter kvart fikk skolen forhandla seg fram til at i visse fag som historie og religion, kunne inntil ein viss prosent av pensum byttast ut med samiske emne.

For vidaregåande skole, som for grunnskolen, var slutten av 80-talet høgdepunktet i styresmaktene si velvilje overfor samisk opplæring, og rett før innføringa av Reform 94 sto samiske emne sterkare i samisk vidaregåande opplæring enn nokon gong før. Da kom tilbakeslaget, der samiske linjer blei nedlagt og samiske tilbod pressa ut av skolen.

Behovet for opplæring for samar og høgare utdanning i samisk språk og samiske emne har blitt brukt som argument for opprettinga av både Trondenes (seinare Tromsø) seminar i 1826, Alten lærerskole i 1863, Universitetet i Tromsø 1968 og Alta lærerhøgskole (Høgskolen i Finnmark) i 1973. I ettertid må ein vel kunne seie at det samiske har spela ei forholdsvis lita rolle ved alle desse institusjonane. Bare ved Sámi allaskuvla (Samisk høgskole i Kautokeino, oppretta i 1989), har samisk språk og kultur stått sentralt i praksis. Men sjølv denne skolen slit enno i 2005 med politiske og økonomiske rammer som er laga for storsamfunnet, og som gjør det svært vanskelig å oppfylle skolen si målsetting.

Historia gjentar seg anno 2005

Den norske staten sin samepolitikk har endra seg mye sidan 1905, og den opne fornorskingsideologien som dominerte dengang er ikkje lenger like gangbar mynt. Omlag 90 år etter unionsoppløysinga uttalte først høgsterettsjustitiarius og seinare kongen: "Den norske staten er bygd på territoriet til to folk – det norske og det samiske." Det manglar likevel mye på at denne erkjenninga gjennomsyrar den praktiske skoleplanlegging på alle nivå i Noreg. Det pågåande læreplanarbeidet starta med NOU 2003: 16 I første rekke 5. juni 2003, som blei følgt opp av St.meld. nr. 30 (2003-2004), Kultur for læring. Begge desse dokumenta er skreve utan at samiske elevar og det samiske samfunnet sitt opplæringsbehov synest å vere ofra ein tanke.

Da Kristin Clemet innkalte til oppstartmøte for arbeidet med nye læreplanar, sa ho at det skulle gjørast tilpassingar for samiske elevar "i nødvendig omfang". Departementet var tydelig ikkje innstilt på eigne samiske læreplanar. Men i motsetning til førre gongen departementet ville fjerne dei samiske læreplanane, kunne Sametinget no vise til opplæringslova. Vi slapp derfor å få ein ny omkamp om samiske læreplanar. Under leiing av Sametingets opplæringsavdeling blei det så sett igang arbeid med samiske læreplanar og med samiske emne i dei nasjonale læreplanane. Likevel set departementet stramme rammer og overprøvar det meste.

Ved kvar ny reform har ein framleis "glømt at det bur samar i Noreg" og planlegg ein einspråklig og einkulturell norsk skole, anten ut frå ei tru på at alle er like eller eit ønske om at dei skal bli det.

Først i løpet av det siste tiåret har nokre av dei fremste representantane for den norske staten beklaga fornorskingspolitikken, men trass i eit snart 5 1/2 år gamalt løfte frå Bondevik er det enno ikkje betalt ut eit øre i erstatning. Ved 100 års-jubileet for norsk sjølvstende bør vi trekke fram denne historia og samtidig kreve at staten gjør opp for brotsverka mot samar, kvenar og andre nasjonale minoritetar.

At fornorskingsideologien framleis er levande, ser vi av at ein i 2005 langt på veg fører same politikk overfor innvandra minoritetar, som ein førte overfor samane for 100 år sidan. Det er tid for å lære av historia.

---

Litteratur:

• Dahl, Helge: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905, Universitetsforlaget 1957
• Lund, Svein: Samisk skole eller Norsk Standard? Davvi Girji 2003
• Olsen, Bjørnar og Hansen, Lars Ivar: Samenes historie – fram til 1750. Cappelen 2004
• Otnes, Per: Den samiske nasjon. Pax 1970
• Pedersen, Steinar: "Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark". Aftenposten 07.05.2004
• Tvete, Bård: Skolebøker for samebarn i Norge. Universitetet i Oslo 1955
• Vogt, Nils Collett: Smaa breve fra Finmarken. Aschehoug 1918

 

I desse dagar vert me utsette for ymse innstrammingar i einskildmenneske sin fridom grunngjeve med krigen mot terror. Ein måte politikarane freistar å legitimera dette på, er ved å syna det beste for landet og innbyggjarane: Dei prøver å mobilisera den nasjonale samkjensla for å godta innstrammingar i demokratiet, i namnet åt landet eller dei felles interessene våre.

Gudrun Kløve Juuhl, 26 år, frå Indre Arna, masterstudent i nordisk litteratur. Redaktør i Mål og Makt, tidsskrift utgjeve av Studentmållaget i Oslo.

---

I denne teksten vil eg syna døme på dette og leita etter nye omgrep som kan vera tenlege for å gripa det som skjer. Eg meiner til dømes at den nasjonale retorikken me no ser frå folk i Høgre og Arbeidarpartiet, ikkje kan skjønast med omgrep som tysk og fransk nasjonalisme, som har vore oppe i nasjonalismeordskiftet i Klassekampen nyleg.

Solberg strammar grepet

Eit døme på desse innstrammingane er Erna Solberg si framferd i Mulla Krekar-saka. Då Erna Solberg vitna i retten for at Mulla Krekar skal utvisast, argumenterte ho i fylgje Bergens Tidende slik:

"Solberg avslutta med ein appell om at retten og andre må stole på henne utan å få innsyn i dei hemmelegstempla opplysningane. I visse saker som gjeld rikets tryggleik, må ein fråvike reglane i norsk rett om å fylgje det kontradiktoriske prinsippet: at den som blir anklaga får høve til innsyn og rett til å imøtegå skuldingane som blir retta mot han, hevda ho."

Med dette seier Solberg at me må godta innskrenkingar i rettsvernet og fridomen til einskildpersonar av omsyn til landets interesser. Både folket og retten vert òg bedne om å godta dette utan å få tilgjenge til informasjon om saka, me vert rett og slett bedne om å lita på Solberg når ho seier at det er i våre interesser å leggja til sides rettstatsprinsippa. Når politikarane, i fredstid, brukar "det nasjonale" som grunngjeving for innstrammingar i demokratiet, skal me vera på vakt.

Utspelet til Erna Solberg om å innføra truskapseid til Noreg for nye statsborgarar av di "det skal bli mer stas å være norsk", må òg sjåast i samanheng med dette. Bodskapen vert då at det skal å verta meir stas å vera norsk, men borgarane skal få mindre å seia.

Ordskiftet om sameflagget på 17. mai i Oslo i år syner ein liknande tendens. Oslo kommune sende ut brev til skulane om å berre bruka norske flagg på 17. mai, og ville ikkje bruka samiske flagg på kommunale flaggstenger. Det var då Rune Gerhardsen kom med utsegna om at Noreg "ikke er ett folk med to flagg, men ett folk med ett flagg". Høgre sin gruppeleiar i bystyret, Bård Folke Fredriksen, sa at det er "unaturlig å markere forskjeller på en dag som Grunnlovsdagen", og at me må samla oss om flagget. Her vert det freista stramma inn på fridomen og mangfaldet folket skal ha på folket i Noreg sin eigen dag – 17. mai.

Den høgrenasjonale toposen

Denne bestemte måten å snakka om det norske og den nasjonale fellesskapen på vil eg kalla "den høgrenasjonale toposen". Då må eg fyrst seia litt om omgrepet topos:

Topos er eit omgrep frå litteraturvitskapen. Ordet kjem frå gresk og tyder stad. Det er altso snakk om ein slags "stad" i språket eller litteraturen. Litteraturvitskapleg leksikon skildrar det slik:

"topos (gr. 'sted', plur. topoi), i den antikke retorikken stedet der taleren kunne hente argumenter for sin spesielle sak. […] I litteraturvitenskapen har topos fått en utvidet betydning som betegnelse på klisjeer, vanlige tanke- og uttrykksformer, formler, velkjente motiver, sitater og andre gjenkjennbare grep."

Ein kan kalla toposar språklege allmenningar. Ein allmenning er ein stad som ingen eig og alle har rett til å gå på. Både ordtak, faste uttrykk og vanlege førestellingar og omgrep er toposar.

Eg vil hevda at Solberg, Gerhardsen og Folke Fredriksen tek i bruk ein høgrenasjonal topos. Med høgrenasjonal meiner eg ein politikk der styresmaktene legg vekt på nasjonal samling og lovpriser fedrelandet, samstundes med at det vert ført ein autoritær politikk og demokratiet vert innsnevra, gjerne med tilvising til "landets interesser". Patriot act-lovene i USA har vore haldne fram som døme på at dette skjer i USA. Dette er ein tendens som er mogleg å sjå også i Noreg, i deler av Høgre og Arbeidarpartiet.

Grunnen til at eg dreg inn topos-omgrepet i snakket om dei høgrenasjonale, er at nasjonen er ein topos eller eit omgrep det går an å knyta språkleg til ulike ideologiar og handlemåtar. I Noreg har det nasjonale tradisjonelt vore – og er det i all hovudsak enno – knytt til eit folkeleg demokratiseringsprosjekt gjennom unionsoppløysing, målsak, utbyggjing av skular over heile landet og EU-motstand.

Nasjonalt og norsk har i all hovudsak hatt ei heilt anna tyding enn det m.a. Solberg legg opp til, når ho brukar omgrepa. Førestellinga om "det nasjonale" i Noreg har hange saman med omgrep som folkestyre og sjølvråderett. På grunn av historia vår, der me har lege under andre statar, har det ikkje vore slik at statsleiinga har vore dei som representerer det norske/nasjonen, det er det folket som gjer. Dette kan me sjå av desse to enkle døma:

1. Då Hardangerbunaden vart populær kring 1900, gjekk han under namnet Nasjonalen. Det som var "nasjonalt" å ha på seg, var altso gamaldagse finklede frå bygda, ikkje uniform eller noko som statsleiinga kunne funne på å bera.

2. Ved at det i nasjonaldagsfeiringa fyrst og fremst er born og vaksne som går i tog i ulike bunader og andre drakter frå ulike landsdeler, er nasjonaldagsfeiringa heilt konkret ei feiring av folket og mangfaldet. Me har ikkje militærparadar på nasjonaldagen.

Når Solberg vil ha truskapseid for at det skal vera meir stas å vera norsk, og samstundes bryt ned ålmenne rettsprinsipp av omsyn til "rikets sikkerhet", er ho inne i ein heilt annan nasjonstopos. På den staden der Solberg snakkar frå, er det slik at "det norske" er noko som vert representert ved staten, og det er i innbyggjarane sine interesser å godta måten statsleiinga administrerer på.

Nasjonstoposen til Solberg minner om den sjølvgode amerikanske nasjonalismen me får høyra frå Bush, der det skal verta vanskelegare å koma inn og innbyggjarane må godta strengare kontroll av omsyn til fedrelandet.

Tysk og fransk nasjonalisme – lite dekkjande omgrep

I ordskifte om nasjonalisme vert nasjonalisme ofte delt inn i tysk og fransk, og den tyske vert "den reaksjonære" og den franske "den progressive". Med omgrepa høgrenasjonal og topos har eg freista finna eit omgrepsapparat som kan skildra stoda i Noreg nett no meir presist. Problemet med idealtypane tysk og fransk nasjonalisme er at den tyske vert sagt å handla om kultur, etnisitet og blodsband, medan den franske vert sagt å handla om stat og demokrati. Dersom ein, som Bjørgulv Braanen og fleire andre på venstresida, erklærer seg som tilhengjar av den franske og motstandar av den tyske, ser ein ikkje at den franske nasjonalismen ikkje berre handla om statsborgarlege rettar, men òg innebar ei knallhard språkleg og kulturell undertrykkjing innanfor grensene til den franske staten. Når det knapt finst baskarar og baskisk i Frankrike i dag, har det med den effektive franske statsnasjonalismen å gjera.

Dersom ein skal skjøna at nasjonen er ein fellesskap som folk kjenner tilhøyrsle til, og som kan definerast av andre enn staten, må ein sjå til andre førebilete enn "den franske nasjonalismen". Ein treng ein teori om nasjonalitet og nasjonalisme som kan seia noko om kultur, tradisjon og identitet, som den sokalla tyske har handla om. Dessutan er ikkje samanhengen statsborgarleg-demokratisk og identitetsorientert-totalitær verken eintydig eller nødvendig, slik ein kan få inntrykk av gjennom ordskiftet om fransk og tysk nasjonalisme i media.

Ser ein på nasjonalisme i nyare norsk soge, ser ein at hovudstraumen, den eg kallar den folkeleg-demokratiske, som har vore knytt til unionsmotstand og tradisjonell folkeleg kultur, har vore både identitetsorientert, statsborgarleg og demokratiserande. Dette kan illustrerast med det tette sambandet mellom norskdomsrørsla, unionskampen og kampen for kvinneleg røysterett. I tida fram mot 1905 brukte Noregs Ungdomslag slagordet "Ut or unionane" som synte til den politiske unionen med Sverige og den kulturelle med Danmark som gjekk ut på at me enno skreiv dansk i Noreg. Sambandet mellom unionsoppløysinga og kampen for kvinneleg røysterett er truleg kjend: at det vart samla inn 280.000 kvinnelege røyster for unionsoppløysinga på tre veker. Dette fungerte både for å syna at kvinnene støtta unionsoppløysinga og som ein aksjon for kvinneleg røysterett. På grunn av denne historia vår, trur eg det gjev meir innsikt å skilja mellom ein folkeleg-demokratisk nasjonal tradisjon og det eg no kallar ein høgrenasjonal, som fyrst og fremst har det kjenneteiknet at han er elitær og ikkje-demokratiserande.

Frametter

Eg meiner at me som ser på venstresida som eit framhald av den folkeleg-demokratiske nasjonale tradisjonen, må arbeida for at Solberg og co sin måte å snakka om nasjonen på, ikkje skal verta oppfatta som ein gyldig skildring av Noreg og det norske folket.

For å greia det, må me fyrst avdekkja at det er ein annan nasjonstopos, eller ei anna nasjonalitetsoppfatting som ligg til grunn når Solberg snakkar enn den tradisjonelle folkeleg-demokratiske.

Me oppnår ikkje å knusa den høgrenasjonale tendensen som Solberg er ein del av, ved å avvisa nasjonen eller den nasjonale fellesskapen. Me må heller insistera på at nasjonen er folket sin eigedom, og at det inneber at det nasjonale er det som gagnar folket og det folket vil. Det kan aldri vera å innskrenka dei demokratiske rettane.

Det som må gjerast, er å halda fram den folkeleg-demokratiske tradisjonen, og skapa breie initiativ som seier at innstrammingane i demokratiet ikkje skjer på vegner av eller tener folk i Noreg, men berre på vegner av dei som administrerer innstramminga og har bruk for eit lydig folk.

 

Frode Bygdnes har skrevet to artikler om fiskerinæringa. Artikkelen i dette nummeret handler om grunnrenta fra havet, ressursrenta, og om fartøykvoter. I neste nummer skriver han om Råfiskloven, den nye havressursloven, NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Lott er et lønnssystem for fiskerne. Det kommer av norrønt "hlutr", som betyr del av fortjeneste eller avkastning. Utbyttet av fangsten deles opp i lotter. Hver enkelt av mannskapet får en lott. Det kan og settes av en lott til båt og kanskje en ekstra halvlott til skipperen. Om ikke mannskapet stiller med bruk sjøl, kan det settes av en lott til den som holder redskapen. Lotten blir derfor avhengig av den felles fangst en får. Til forskjell av hyre, som er å sammenligne med fast lønn for å stille arbeidskrafta til disposisjon, så er lott avhengig av hva naturen gir. Dermed har alle fiskerne siden norrøn tid fått tatt del i grunnrenta, eller det vi på sjøen heller må kalle for ressursrenta. Det er denne verdien som gjennom fiskerne er blitt spredd rundt om til lokalsamfunnene langs hele kysten som en ekstrainntekt.

Ressursrenta kan forklares med at naturen gir mer igjen enn arbeidsinnsatsen. Når en har jobba i 7,5 time og kommer på land med en fangst til en verdi av det dobbelte av hva en kan forvente å få i lønn for den samme arbeidsdagen i annen virksomhet, da er ressursrenta lik et helt dagsverk og inntekta hele to dagsverk (nettofangst – arbeidsinnsats = ressursrenta). I følge Brox er denne ressursrenta av fisket beregna til 4-5 milliarder for den norske økonomien. Regjeringa regner med å kunne ta ut 7 milliarder i "ressursrente", og for å få det til skal de beskatte fiskerettighetene per fartøy. I regjeringas språkbruk er ressursrenten bare blitt en avgift, derfor har jeg satt deres bruk av ressursrente i anførselstegn, men det er de samme verdiene de er på jakt etter.

Det har vært slik at på en kystfiskebåt med et mannskap på mer en tre, kunne mannskapet få størsteparten av fangsten. I den senere tid med større båter og færre mannskap, har fiskerne mistet andel av denne verdien. Men først nå med struktureringskarusellen til dagens fiskeriminister, har den vanlige fisker blitt fratatt sine historiske rettigheter.

Om en fiskebåtreder selger seg ut av næringa, så selger han også den rettigheten som mannskapet har hatt. Om en fiskebåtreder kjøper opp kvoter og samler disse på en båt, så er det en samling av fiskerettigheter til flere mannskap. I dette salget av omsettelige kvoter, er det den største gruppa av fiskere som sitter ribbet igjen. Noen risikerer å bli satt på land uten noen form for kompensasjon for å ha gitt fra seg sin rett til å fiske. Og enda verre er det at dersom en fisker søker seg hyre på en ny båt, så vil kapitalkostnadene for kvotekjøp til dette nye fartøyet kunne trekkes i lønna. Slik risikerer fiskerne å måtte betale for fremtidige fiskerettigheter som de tidligere hadde. Slik blir fiskerne "husmenn" i struktureringen av flåten.

Dette er et resultat av at fiskerettighetene ble knyttet til båt og at det ble åpna for omsetting av fartøykvoter. Men kvotesystem knytta til fartøy er bare fra 1990-tallet. Det kom som et resultat av dårlige skrei-innsig og var bare ment som en midlertidig ordning. Denne ordninga har derimot nå blitt nøkkelen til privatisering av høstingsretten i denne næringa. Og Norges Fiskarlag har i liten grad ønska å fokusere på mannskapenes rettigheter, der er det kvotebaronene som har makta.

Statlig inndragelse av ressursrenta er det som nå vil kunne rasere kyst-Norge. Kystsamfunnene er basert på at mange får drive fiske i det små, hvor ressursrenta kommer som en ekstra inntekt. Ved å redusere antall fiskere og antall fartøy kan det skapes superlønnsom drift for noen få. Denne ekstrafortjenesten kan også beskattes. Men nå har staten nok av penger, og med EØS-reglene får de ikke pløyd disse verdiene tilbake til lokalsamfunnene. Så hva er da hensikten om det ikke er å kapitalisere fisket, rasere distrikts-Norge og jage kystbefolkningen som reservearbeidskraft inn til byene? Fiskeriministeren er bankenes mann. For den som må låne penger for å kjøpe kvoter, må betale renter til banken. Og denne renta kan føres i likninga for å redusere skatten. Det er laga et system for at finanskapitalen skal stikke av med ressursrenta i fiskeriene. For dem vil det og være mulig å øke ressursrenta, om en henter billig utenlandsk arbeidskraft til båtene fra for eksempel Øst-Europa.

Fiskeribladet melder 12. juli: "Havet blomstrer – kysten visner" og "Frodig åker – magert utbytte". Avisa melder at det aldri har vært så mye botnfisk i havet i nord på flerfoldige årtier. Likevel er fangstverdien mindre nå enn for 20 år siden. Selvfølgelig blir dette utviklinga når bankene og Ludvigsen får grep om ressursrenta.

Lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet viser at det var bankene som tok gevinsten fra fisket i 2003. Det var kapitalkostnadene som spiste opp fortjenesten til fiskerne. For torskebåtene mellom 15 og 21 meter var gjennomsnittlig driftsresultat 100.000 kroner. Når renter og avdrag var betalt var det positive resultatet nede i under 20.000 kroner. For de minste kystbåtene var det bare så vidt et positivt driftsresultat. Når gjeld og renter var betalt, var resultatet før skatt negativt. For båter fra 8 meter til over 28 meter, var finanskostnadene til sammen 3,8 millioner og resultatet før skatt negativt, 2 millioner kroner. 2003 er året før kvotehandelen, så det er all grunn til å tro at bankene tjener enda bedre nå i ei næring som hadde større finanskostnader enn hva den kan betjene. Da presses de minste båtene ut av næringa

Fartøykvoter

Fartøykvoter er en ny kvoteordning for kysten. Tidligere ble fisket regulert med fiskeperioder, slik som jakttider på land. Dersom ilandført kvantum nådde det forsvarlige uttaket, stoppet en fisket. I tillegg regulerte en fangstredskaper og aktiviteten. Rettigheter var knytta til nasjonalitet og til aktivitet, ikke til kapital og fartøy. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette kvoter når det oppstod mottaksproblemer.

For kystflåten regulerer naturen sjøl dette fisket. Sesongene er kortvarige og med dårlig vær i perioder er tilgangen begrensa. Passive redskaper fisker mindre ved dårlig ressurstilgang. Derfor er ikke kystflåten, heller ikke dagens kystflåte, en trussel for bestandene. Trusselen mot bestanden er det havfiskeflåten og dens rovfisket som i all hovedsak står for.

Det var i september 1989 på årsmøtet til Troms fiskarlag at forslaget om fartøykvoter kom opp. "Aldri mer 19. april," konkluderte Fiskarlaget. Meldinga var: "Kvotene er oppfisket, fisket stoppes." Slik regulering kunne invitere til kappfiske. Slik kappfiske gikk ut over de minste båtene og de som drev kombinasjonsdrift. Allikevel delte en inn fartøyene i gruppe I og gruppe II, hvor en fortsatte med kappfiske i gruppe II hvor småbåtene var. Under fiskeriminister Jan Henry T. Olsen ble fartøykvoter innført i 1990, hvor en sikra kvotene for de største kystbåtene. Dette var ment å være en nødløsning. Det var en midlertidig ordning som bare skulle vare til fiskebestanden fikk bygd seg opp.

Tabellen er fra Fiskarkalenderen 2005, Norges Fiskarlags syvende sans fram til 2003.
Tallet for 2004 er hentet fra direktoratet sine tall på nettet.

Som vi ser av diagrammet så innledet 1989 en dramatisk reduksjon på ilandført fersk torsk. På to år ble volumet ilandført torsk halvert. Så var det sannsynlig denne hestekuren som førte til at innsigene av skrei tok seg opp igjen. Allerede i 1993 var torskefisket oppe på det normale og resten av dette tiåret var fisket over det normale. Ordninga med fartøykvoter skulle derfor allerede i 1993 kunne vært avviklet. I stedet har kvoteordninga mer og mer blitt knytta opp til fartøy og kapital.

Deltagerloven skulle være garantien for at fartøykvotene skulle håndteres av aktive fiskere. Deltagerloven gir bare aktive fiskere rett til å eie fartøy. Deltagerloven er systematisk undergravd og i forslaget til ny havressurslov foreslåes det at den skal fjernes.

Vi kan i etterpåklokskap hevde at Troms Fiskarfylking ga kapitalen lillefingeren, og nå tar den heile handa. Det har vært en klar undervurdering av klassekamp i Fiskarlaget. Så kom da og opprettelsen av Norges Kystfiskarlag som et resultat av Fiskarlagets linje.

Fiskeridirektoratets egne nøkkeltall for gytebestanden for alle de sentrale botnfiskene, sier at denne er kommet opp i over 2,2 millioner tonn i 2004. Dette er rekordstort og er 3,6 ganger større enn gytebestanden som innleda kriseårene på 1990-tallet. Det er all grunn til å se optimistisk på disse tallene. Det gir regjeringa muligheter til å åpne allmenningen igjen på havet. Kystbefolkningen med småbåter må få gjenoppta fritt fiske nå. Det ville stoppet kjøp og salg av kvoter. Det ville hindre kapitaliseringa av fisket. Og det ville sørga for at ressursrenta kom tilbake til kystsamfunnene igjen.

Men så er det ikke agendaen til regjeringa. Fiskeriministeren er mer engstelig for kurven over fangstverdien for botnfisket. Den viser bare 6 milliarder kroner i fjor. Det er på samme nivå som for kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet. Og hans løsning er å få færre aktører så denne fortjenesten kan fordeles på færre utøvere/fiskere.

Uten politisk analyse av hva som skjer, reduseres kravet fra fiskerne til større uttak som større kvoter for å kompensere manglende avkastning. Presset på bestandene vil øke og enkelte kan i panikk finne på å bare bringe på land den best betalte fisken og kaste ut resten. Dette for at kvota skal gi mest mulig igjen. Dette systemet inviterer til miljøkriminalitet, det stimulerer til kapitalisering av næringa, og det raner fellesskapets verdier fra kystbefolkninga.

 

 

Stortinget har vedtatt prinsippene for en pensjonsreform. Det skjedde 26. mai 2005. Det var &quot;pensjonsforliket&quot; mellom regjeringa, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ble vedtatt, et forlik som ble inngått ei uke før dette. Straks kunne mediene opplyse at alle kommer til å få mer i pensjon, at førtidspensjoneringa (AFP) er sikra og at LO-kongressen har fått mange saker innfridd. Er det sant?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Nei, Stortinget har vedtatt prinsipper som ødelegger folketrygda. Stortinget har innført en prinsipielt annen tankegang for pensjonssystemet enn den som har ligget til grunn siden folketrygda ble vedtatt i 1966.

Noen av tankene som ligger bak endringsprosessen er:

• fra solidaritetsprinsipp til bankprinsipp
• fra offentlig til privat
• folk skal jobbe lenger enn i dag

Den folketrygda vi kjenner, bygger på et solidaritetsprinsipp – samfunnet (vi alle) har ansvar for hverandre. Når noen blir gamle eller sjuke, trår fellesskapet til. Folketrygdsystemet er langt fra perfekt; mye kunne og burde forbedres. Men pensjonsreformen går i motsatt retning

Dagens ordning Alle pensjonister har rett til en grunnpensjon (stort sett på 1G, for tida 60.699 kroner), som er uavhengig av inntekt. Dette er basis. Det er riktignok ei forutsetning at du har 40 års trygdetid (dvs stort sett botid i Norge) fra 16 til 66 år, ellers avkortes pensjonen tilsvarende. Dette er en av de store svakhetene ved pensjonen, for eksempel i forhold til innvandrere. I tillegg til dette får folk som har vært i yrkeslivet en tilleggspensjon som baserer seg på inntekta. Også her kreves det 40 års opptjening for å få full glede av systemet. Den laveste delen av inntekta (inntil 6G) teller fullt. Av inntekt mellom 6 og 12 G er en tredel pensjonsgivende, og inntekt over 12G teller ikke. Her har trygda altså en sosial profil. Nå er det vel svært få som kan leve på grunnpensjonen aleine. Derfor er det vedtatt en minstepensjon. Dersom du ikke har tjent opp nok tilleggspensjon til å oppnå denne, får du et særtillegg som gjør at du når grensa. Minstepensjonen er nå 108.855 kroner året for enslige, – men sjølsagt forutsatt 40 års trygdetid. Besteårsregelen er et ekstra sosialt element i dagens ordning. Den innebærer at tilleggspensjonen din beregnes ut fra de 20 beste av de 40 (eller færre) opptjeningsåra dine. Dersom du har jobba deltid, vært arbeidsledig, hatt lav lønn noen av dine yrkesaktive år, så skal ikke det merkes. Samla sett innebærer dette systemet ei sosial overføring fra de velstående til dem som sitter trangere i det – altså sånn som vi ønsker at en velferdsstat skal være.

Et helt annet prinsipp

Pensjonsreformen har et helt annet grunnprinsipp enn det vi har nå. Den sosiale tankegangen forlates i stor grad. I stedet skal du se for deg at du personlig har ei sparebøsse hos trygdevesenet. For hver krone du tjener, går det en mynt i bøssa. Og innholdet i denne sparebøssa bestemmer til slutt hvor mye pensjon du skal få.

Fortsatt er det en viss omfordeling, men Stortinget sier det skal være et større samsvar mellom hva du har betalt inn og hva du får ut. Det ordnes nå blant annet med at besteårsregelen faller bort. Alle år i yrkeslivet teller med. Tjener du lite, har du ikke arbeid, er du sjuk noen ganger, – synd for deg. Tjener du mye bestandig, blir arbeidsplassen aldri lagt ned, er du frisk uten stans, – heldig for deg.

Et annet grep er at pensjonsalderen på et vis forsvinner. Du kan nemlig jobbe så lenge du vil/kan/orker/får, og du putter stadig mer i bøssa di. "Det skal lønne seg å jobbe," heter det. "Det skal straffe seg å være utslitt," sier vi.

Det er flere mål med dette:

• 1. Gi angst. Folk skal vennes av med å tenke at samfunnet skal ta et kollektivt ansvar for menneskene i landet. Derfor skal gode ordninger vekk.
• 2. Vi skal vennes til en ny tankegang: Nå er det opp til deg sjøl. Jobb.
• 3. Vi skal vennes til økte klasseskiller, også på trygdenes område, ved å "forstå" at de som blir fattigere, har sørga for det sjøl.

Mål 1, 2 og 3 er ideologiske smøremidler for det virkelige målet:

Forsikringsselskaper og banker (finanskapitalen) skal få tak i store deler av det som nå er samfunnets pensjonspenger for å drive bisniss med dem. Det er det egentlige målet med alt sammen. Det er en EU-villet, bevisst politikk, – målet er klart uttrykt og er ikke hemmelig. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Finanskapitalen skal få tak i pensjonspengene ved å:

• 1) lage dyre spareordninger for enkeltpersoner som har råd
• 2) lage kollektive spareordninger for store grupper av arbeidstakere gjennom forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne, eventuelt gjennom deres organisasjoner (tjenestepensjoner).

Gigantisk privatisering

I boka Privatisering – en kritikk av Roar Eilertsen og Paul Bjerke forteller de om privatiseringa av pensjonene i mange industriland. De skriver:

"Den private pensjonssparingen har resultert i gigantiske pensjonsfond som flyttes rundt i verdens penge- og aksjemarkeder på jakt etter størst mulig avkastning. Privatiseringen av pensjonene er blitt en viktig inntektskilde for pengeflyttere og forsikringsselskaper, den har et omfang som forsterker ustabiliteten i verdensøkonomien, og den skaper usikkerhet for utbetalingene til den enkelte pensjonist."

Det er denne bakgrunnen som forklarer de endringene som Stortinget vedtok 26. mai 2005 i det såkalte "pensjonsforliket" mellom regjeringa og Arbeiderpartiet/Senterpartiet. Her skal vi gå litt nøyere inn på det.

Dette er vedtatt

1. Besteårsregelen er borte

I dag: Du får full pensjon dersom du har jobba fulltid eller deltid i 40 år. Det er en "besteårsregel" som betyr at når pensjonen din skal regnes ut, legger de til grunn de 20 årene du har hatt høyest lønn. Det betyr at du kan være arbeidsløs en stund, være plaga av sjukdom, jobba deltid i en periode, – i det hele tatt hatt normale variasjoner i løpet av 40 år, uten å bli straffa økonomisk for det som pensjonist. Besteårsregelen er best for de aller fleste. Da folketrygda ble innført i 1966, var det den ujamne inntekta til bønder det var tenkt på. I dag er kvinner viktige eksempler på folk med ujamn arbeidstid og inntekt. Alle lønnstakere tjener på at de beste åra legges til grunn. Når dette skrives, har beskjeden kommet om at Norske Skog vil legge ned Union i Skien og sette 380 arbeidere på porten. Arbeidere – utsatt for kapitalisters skalting og valting – de kan ikke noe for at de ikke får arbeid. Men framtidas pensjonister skal straffes når de er arbeidsløse – for det skal jo lønne seg å jobbe.

Stortinget har vedtatt: Besteårsregelen skal vekk – alle år skal telle like mye. Din pensjon skal bestemmes ut fra hva din samla inntekt blir etter 43 år. Da vil også dine verste år telle, altså en versteårsregel. Stortinget sier i vedtaket: "Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide."

2. Pensjonsalderen er borte

I dag: Når du er 67 år, kan du gå av med full pensjon (og tjene opp flere rettigheter til du er 70).

Stortinget har vedtatt: Følgen av det nye systemet er at pensjonsalderen forsvinner.

3. "Levealderjustering" er innført

Stortinget har vedtatt: Forventes ditt årskull å leve lenger, skal sparebøssa di vare lenger ved at den deles på flere år (derfor begrepet "delingstall"). Da blir dine årlige utbetalinger lavere. Stortinget sier i vedtaket: "Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall ved å arbeide lenger." Dette er kanskje den bestemmelsen som har tydeligst klassekarakter. For arbeidsfolk lever ikke like lenge som overklassen og middelklassen. Og menn i Oslo øst har forventa levealder på 68,7 år, mens de i Oslo vest lever til de er 76.

4. Dårligere lønnsjustering er vedtatt

I dag: Det har vært et mål at pensjonene skal følge lønnsstigninga. Pensjonene har likevel sakka akterut, så dette har også vært en kampsak.

Stortinget har vedtatt et nytt mål: Pensjonene skal ikke følge lønnsutviklinga, men et gjennomsnitt av utviklinga av pris og lønn. Det betyr en reduksjon og kalles "redusert indeksering".

5. AFP vil ikke kunne forstette

I dag: AFP står for avtalefesta pensjon. Det betyr at du kan gå av med pensjon ved 62 år uten å tape penger eller opptjening. De som betaler ordninga er arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten. Dette er en tariffavtale, ikke en lov.

Stortingets vedtak: Stortinget har vedtatt å avvikle AFP, men de sier det ikke rett ut. Derfor må en legge sammen flere ting for å forstå:

• A. De sier at "det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen". Det høres trygt ut. AP- og LO-ledelsen framhever dette og forteller at AFP er redda. Men det er ikke riktig. Fordi …
• B. I dag betaler staten en milliard i året til AFP. Stortinget sier: "Statens samlede økonomiske bidrag til AFP-ordningen videreføres." Det høres trygt ut. Men på grunn av de øvrige endringene er dette bare halvparten av pengene som trengs fra nå. Mellomlegget er alt for stort til at tariffoppgjørene kan bære det. Og med en tjenestepensjon som arbeidsgiverne skal betale, har de fått et godt argument for ikke å fortsette å betale til AFP.
• C. Stortinget sier også nesten rett ut at de vil avvikle AFP: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig, samtidig som vedkommende får tilsvarende høyere pensjon ved å arbeide lenger."
• D. Allerede ved tariffoppgjøret i 2006 skal AFP tas opp. Stortingets vedtak: "Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006." Dette ble varsla av regjeringa Stoltenberg allerede i 1997. (Formuleringa "kan først skje" våren 2006 tyder på et visst behov for fortgang.)
• E. Stortinget vil se på hvordan "et framtidig tidligpensjonssystem" skal se ut, og "ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at
  • det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
  • det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
  • den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
  • Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor vurderes."

Konklusjon: Ettersom de ikke sier "vi avvikler AFP", må en tolke. Antakelig vil de fortsatt ha en mulighet for en tidligpensjon. Men de vil nok sterkt begrense antall personer som får den. Siden de vil behandle AFP samtidig med utredning av uførepensjonen og etter tariffoppgjøret, kan det hende at AFP gradvis omdannes til en slags aldersuføretrygd. Hvor stor vil den bli? Tja – Stortinget sier: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig." …

Folk skal tvinges til å jobbe lenger. Eller bli mye fattigere pensjonister. Men mange klarer ikke å jobbe til de er 67 eller enda lenger. Da skal de tvinges til å spare til sin pensjon utenom folketrygda. Og det er jo meninga: ei privat og personlig løsning.

Det virker i alle fall usannsynlig at en som er 55 år i dag, skal kunne gå av med AFP av dagens type, når han/hun blir 62 år

Rettferdig? "Et rettferdig pensjonssystem finnes knapt noe sted i verden. Noen vil alltid komme bedre ut enn andre. Men politikerne slipper for lett når det i så stor grad aksepteres at en ordning som blir betydelig billigere, også blir så mye bedre. Ingen reklamemaker ville sluppet unna med den." Kåre Valebrokk i Aftenposten 22. mai 2005

6. Obligatorisk tjenestepensjon er vedtatt

Regjeringsforliket: "I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale et innskudd på minst 2 % av lønnen over en G for den enkelte arbeidstaker" fra 2006. Eksempel:

Hvis du har tjent 300.000 kroner hvert år i 30 år, og er pensjonist fra du er 63 til 83 år, vil du få utbetalt ca 600 kroner i måneden i tjenestepensjon i tillegg til folketrygda. Mens du sannsynligvis allerede har tapt 5.000 kroner måneden på at de fjerner alleårsregelen, innfører delingstall og redusert indeksering. I tillegg må antas at du har delfinansiert tjenestepensjonen ved lavere lønnstillegg de første åra etter innføring.

Det er positivt at flere nå får det tilbudet om tjenestepensjon som noen har hatt i mange år, men som hovedanalyse må vi huske at tjenestepensjoner er en form for privatisering som er med på å svekke folketrygda. Dessuten blir de også så lave at mange vil lage egne private spareavtaler i tillegg hvis de kan.

7. Bruttopensjonen i offentlig sektor

I dag: Offentlig sektor har en bruttopensjonsordning, en tjenestepensjon, som betyr at du er garantert en pensjon på 2/3 av lønna du har på det tidspunktet du går av.

Stortinget har vedtatt at den skal fortsette. Men den kan ikke overleve. For det første vil den bli redusert på grunn av de generelle nedskjæringene.

Stortinget sier i vedtaket: De offentlige tjenestepensjonene må tilpasses den nye folketrygdmodellen. De skal ikke svekkes, står det, men skal "omfattes av delingstall og ny indeksering". Dermed svekkes den.

For det andre er det politisk umulig at denne gode ordninga lever side om side med et helt annet system. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

8. Kompensasjoner

• Som en kompensasjon for bortfall av besteårsregelen, som det har vært et kraftig forsvar for i fag- og kvinnebevegelsen, sier Stortinget at deltidsarbeidende som mottar dagpenger, skal ha pensjonsopptjening. Men det er nesten ingen i hele Norge som er i en slik situasjon. Og hvem skal bestemme hva som er "ufrivillig deltid"?
• "Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag." Leder Henriksen i Norsk Studentunion synes dette er så fint at han sier: ""Pensjonskameratene" fortjener all honnør for å verdsette norsk ungdom og høyere utdanning." Vi får håpe han får rett.
• Regjeringa skal foreslå modell for opptjening av pensjonspoeng ved omsorgsarbeid.
• Vernepliktige skal ha en pensjonsopptjening.

Verneplikt er et klart kriterium. For andre områder er det nå åpning for systemer med individuelle søknader og kompliserte regler for å skille de verdige fra de uverdige. En kan også undres på hvorfor besteårsregelen må bort, når det må så mange og kompliserte kompensasjoner til. Årsaken er nok at den som prinsipp er gal – for Stortinget.

Jobbe lengre og få lavere pensjon

Oppsummert: Veldig mange vil få veldig mye dårligere pensjon. De som kan, vil forsøke å kompensere så godt de kan ved å presse seg til å jobbe mer enn de tåler, før de skulle vært pensjonister og/eller etter at de burde ha gått av med pensjon. De som har råd, vil gå til finanskapitalen med det de har og forsøke å få ut noen hundre kroner ekstra i måneden.

Det er det mange som ser. Banker og forsikringsselskaper er henrykte. De som gir råd, gir råd: Carsten O Five sier for eksempel til Nettavisen at "Særlig kvinner bør spare til en ekstra pensjon fordi yrkesaktivitet er avgjørende for den offentlige pensjonen. Den nye alderspensjonen bygger på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide så lenge som mulig. Den såkalte besteårsregelen videreføres ikke i forliket. Dette kan ramme kvinner og deltidsarbeidende, men også de med lang utdanning.

Vedtaket på LO-kongressen LO-kongressens krav til indeksering ble ikke ivaretatt. LO-kongressen har aldri gått inn for å oppheve aldersgrensa på 70 år. LO-kongressen hadde alternative administrasjonsmåter for tjenestepensjonen enn "bare banker, forsikringsselskaper, andre tilbydere og felles pensjonskasser". LO-kongressen støtta alleårsregel mot besteårsregel, levealderjustering og pensjonskutt, i praksis forlenga pensjonsalder. AP-ledelsen har stor makt på toppen i LO. Kongressen stilte altså likevel krav som stortingsforliket ikke har tatt hensyn til. Les Arne Byrkjeflots sammenlikning av vedtaket på LO-kongressen og stortingsforliket, se nedenfor. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Tallenes tale

Regjeringa har fått beskjed av Stortinget om å regne ut en pensjonsmodell på bakgrunn av flere modeller som er lansert som ulike alternativer i pensjonskommisjonens innstilling og i stortingsmeldinga fra regjeringa tidligere. De opererer med en modell A som sier at pensjonsopptjeninga skal være 1,7 % av inntekt opp til 3 G og 0,8 % av inntekt mellom 3 og 8 G. Modell B sier 2,3 % til G og 0,7 % mellom 2 og 8 G.

Så lager de tabeller og sier at alle får høyere pensjon. Der er utgangspunktet deres en person som tjener det samme hvert år i 43 år. Ingen slike personer finnes. En person som for eksempel har tjent 245.000 i 43 år, får i dag 145.000 året i folketrygd. I alle Stortingets modeller får pensjonisten mer enn dette, – opp til 163 000 kroner. Tabellene har stått i avisene og finnes overalt på nettet. Men de har ikke trukket fra det som skal trekkes fra!

Arne Byrkjeflots regnestykke

Arne Byrkjeflot har regna dette ut. Han har brukt 40 års opptjening (som LOs krav var) og samme urealistiske lønn på 245.000 i alle disse åra. Med bortfall av besteårsregel, at opptjeningstida er heva med 3 år, med levealderjustering på 4 år (-18 %), lavere indeksering over 10 år som pensjonist (-7,5 %), vil pensjonen ikke gå opp fra 145.000 til 163.000, men gå ned til 115.000! Det nærmer seg minus 3.000 i måneden.

Finansdepartementet sier det samme

SV har bedt Finansdepartementet regne på utfallet av pensjonsforliket for dagens 25-åringer, og fikk følgende svar: En offentlig ansatt som går av med pensjon i 2050, vil få et kutt i pensjonen på 18 prosent på grunn av innføring av levealdersjustering. I tillegg kommer 8 prosent kutt fordi pensjonen ikke lenger skal følge lønnsutviklinga i arbeidslivet, men reguleres i takt med prisøkninga. I dagens kroneverdi vil de som tjener mellom 265.000 og 353.000 tape ca 25.-30.000 kroner per år sammenligna med dagens pensjonsordninger. Det blir heller ingen bedring for personer med inntekter rundt 170.000 kroner.

Reaksjoner fra funksjonshemmede

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) sin leder Arnt Holte sier at pensjonsforliket vil ramme funksjonshemmede og kronisk syke hardest av alle. Han mener at levealderjustering er ideelt for superfriske A4-mennesker, men helt katastrofalt for funksjonshemmede og kronisk syke. Han spør hvilken mulighet de vil ha til å "kompensere for økt levealder", de som sliter med å i hele tatt komme inn i arbeidslivet. FFO er også naturlig nok sterkt mot å ta vekk besteårsregelen.

Hva er utsiktene?

Stortinget har vedtatt prinsippene for et nytt pensjonssystem. Det er ingen planer om å ha en ny behandling for å se på alt på nytt. Vedtatt er vedtatt. Regjeringa har fått det som de ville. Arbeiderpartiet også, fordi de har vært enig med regjeringa hele veien. Så det er ingen grunn til at AP vil ta initiativ for å endre noe vesentlig.

SV-ledelsen kunne ha brukt sitt landsmøtes gode vedtak mot pensjonsreformen i april til å nekte å bli med i AP-regjering hvis AP-Høyres linje ble vedtatt før valget, men gjorde det ikke. De kunne ha velta lasset, men valgte heller muligheten for regjeringstaburetter. SV sier de vil ta omkamp i ei AP-SV-SP-regjering. Det er bra hvis de gjør det, men den som lever får se.

Så hvordan kan en slåss?

Det handler om å utnytte de situasjonene som kommer. Stortinget må behandle en rekke saker i månedene framover. Pensjonsmodell, diverse kompensasjonsordninger og ikke minst AFP. Tariffoppgjøret blir en viktig anledning. Kanskje bør motstøtet settes inn for å forsvare AFP?

Noen må hele tida sette seg inn i hva som skjer og hva som kommer av utredninger. Det hadde vært fordømt nyttig om RV hadde vært på Stortinget i den kommende perioden, ikke minst for å ha noen der som vil følge med og si fra til folk, så det blir mulig å reagere. For det vil fortsatt være slik at det er organisasjonenes og "folkets brede lag" som kan forsvare folketrygda og få vedtak gjort om. Motstanden mot det som er blitt vedtatt, har vært enorm. Folk må få tid på seg til å erfare sannheten, og ikke være dysset i ro av beroligende bløff.

Hvorfor haster det?

Mange har lurt på hvorfor det var så viktig å få trumfa gjennom pensjonsvedtaket før valget. Hva er det som haster? Kanskje gir Det europeiske runde bordet av industriherrer (ERT) svaret: "However, the 'window of opportunity' within which to do something is very limited. In the next 10 to 15 years, the 'baby-boom' generation starts to retire and the political cost of substantive pension reform becomes much greater." (Tidsrommet for mulig endring er imidlertid svært begrensa. I de neste 10-15 åra vil årskulla med store fødselstall (babyboomerne) komme i pensjonsalder, og da vil den politiske kostnaden ved omfattende reformer bli mye høyere.)

Historikk Regjeringa Stoltenberg nedsatte pensjonskommisjonen 30. mars 2001 med fylkesmann (tidligere finansminister) Sigbjørn Johnsen som leder. Kommisjonen ble gitt i oppgave å avklare hovedmål og prinsipper for et samla pensjonssystem og la frem sin rapport, NOU 2004:1 i januar 2004. SVs og Frps representanter hadde dissenser i utredninga, men alle var enige om at det er nødvendige med store innsparinger. Pensjonskommisjonens forslag ble sendt på offentlig høring. Etter høringa har regjeringa lagt frem si stortingsmelding. Den heter St.meld nr 12 (2004-2005) "Pensjonsreform – trygghet for pensjonene". Landsmøtet til Arbeiderpartiet var første uka i april. Vedtaket om pensjon sa nei til besteårsregel, ja til levealderjustering og redusert indeksering. Altså en 20 prosent sparing, slik de har vært enig med Pensjonskommisjonen om hele tida. Landsmøtet til SV var uka etter. SV-ledelsen hadde hatt nestleder Henriette Westhrin i Pensjonskommisjonen, og hun hadde egne forslag, men de bygde i hovedsak på de samme premissene som resten av kommisjonen hadde, om sparing. LO-kongressen var fra 7.-12. mai og gjorde sine vedtak. Det var på noen punkter litt bedre enn Høyre-AP, men ikke vesentlig. Se egen boks. Dermed var veien klar. Regjeringspartiene, AP og SP ble enige om et pensjonsforlik 19. mai. Det ble vedtatt av Stortinget 26. mai og gjelder hovedprinsippene for en pensjonsreform. Premissene kan leses i stortingsmelding 12. Det er meninga at reformen trer i kraft i 2010.

Les mer

• Samling av artikler om pensjonsreformen. I samlinga er Arne Byrkjeflots gjennomgang av hele vedtaket om pensjon på LO-kongressen, hvor han sammenlikner det med stortingsvedtaket. Se også Byrkjeflot om framtida til offentlig tjenestepensjon. I denne samlinga av artikler finner du også Arne Byrkjeflots om bruttopensjonen i offentlig sektor.
• Mer om AFP i akp.no nr 3, 2005.
• Stortingsmelding 12 (2004-2005).
• Pensjonsforliket/stortingsvedtaket.
• Tabell som avslører Stortingets tabell.
• Det europeiske runde bord (ERT) sine anbefalinger om pensjonene fra januar 2000, se utdrag under.
• Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen.

 

ERTs anbefalinger fra januar 2000

To Member States, the ERT Recommends:

• Prioritise public pensions spending so that it does what the private sector cannot do, for example, guarantee a basic standard of living to the elderly.
• Aim for a proper balance between public and private pension provision with a significant funded component.
• Raise the normal retirement age in line with that of some other Member States, and provide incentives for older workers to stay in the workforce beyond normal retirement age, if workers wish to do so.
• Stop adding to the costs of pensions (e.g. by automatically linking benefits to nominal wages or promoting early retirement).
• Open up a market for private pensions and stimulate greater competition between private pension providers.
• Remove any obstacle to investing in equities in line with the "prudent man" principle. Stocks have proved to be an essential part of pension portfolios in order for pension funds to guarantee a successful performance and a good return on pension plans.
• Promote social partnership with employees and industry in the provision of retirement income. Encourage individuals to take responsibility for saving for their retirement.
• Provide tax incentives for employee contributions to company-sponsored schemes.
• Take away fiscal barriers to private pension investment.
• Monitor more closely and more accurately the prospective costs of public pension systems.

 

I Vardøger 29-04 har Kjell Bygstad, en av aktørene i solidaritetsarbeidet, fått ansvar for å skrive om norsk Midtøsten-politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne. Hans beretning nærmer seg historieforfalskning når det gjelder å beskrive den andre sida i arbeidet.

 

Bygstad mener de største årsakene til endringene i norsk opinion er Israels egne handlinger, PLOs opptreden og kompromissvilje, samt norsk tilstedeværelse i området. Disse områdene beskrives nøye, samtidig som han nevner solidaritetsarbeidets betydning som viktig, men i liten grad utdyper det.

Jeg var og er også en av aktørene i solidaritetsarbeidet, og mener solidaritetsarbeidet er helt avgjørende, og har virket sammen med faktorene Bygdstad nevner. Palestinakomiteens medlemstall har i stor grad svingt med hendelser i Midtøsten og avspeiler dette. Men uten at hundrevis av øyenvitner, utsendt av særlig Palestinakomiteen, hadde kommet hjem og kunne fortelle om erfaringene, uten at noen systematisk har påvirket vanlig folk gjennom kontakt person til person, ville ikke endringene i Midtøsten hatt så mye å si.

Palestinakomiteens tankegang har siden starten vært å påvirke "mannen i gata" for å endre opinionen, vi har i mye mindre grad vært opptatt av diplomati med "viktige" personer og organisasjoner.

Etter min mening har dette vært et av skillene mellom de ulike fløyene innen solidaritetsarbeidet.

Historien om solidaritetsarbeidet

Artikkelen hadde vært grei dersom det handlet om Bygstad sitt syn på arbeidet og hva han har deltatt i. Men med tittelen "solidaritetsarbeidet for palestinerne" bør man nok ta mål av seg til å fortelle om solidaritetsarbeidet, og ikke sin egen dagbok.

At kreftene som tok initiativ til Palestinakomiteen i 1970 kom fra SUF (m-l), og at AKP(m-l) prioriterte arbeidet fra partiet ble danna i 1973, er ingen hemmelighet og skremmer vel knapt noen nå. Men Bygstad, som selv var med i AKP(m-l) den gang, bruker nå dette for å rettferdiggjøre utelatelsen av Palestinakomiteens arbeid fra 1975 og utover. Uenighetene gikk på hvordan man vurderte Sovjets økende innflytelse i Midtøsten, hvor Palestinakomiteen hadde en analyse som sidestilte USA og Sovjet som makter med imperialistiske hensikter i Midtøsten.

PLO spilte på motsetningene mellom USA og Sovjet og hadde ikke denne analysen. I Norge hadde ikke solidaritetsbevegelsen et slikt diplomatisk behov og kunne faktisk si fra om at Sovjet på mange måter hadde samme siktemål som USA. Dette ble ganske klart for de fleste, om ikke før så etter at Sovjet invaderte Afghanistan. Skillet gikk på mange måter mellom dem som i realiteten forsvarte Sovjets politikk og dem som så den som stormaktspolitikk, men forsto at PLO måtte drive en taktisk politikk overfor stormaktene.

Splittelse i Palestinakomiteen

Denne motsetningen ble sterkere i Palestinakomiteen, og foran landsmøtet tidlig i 1976 var frontene klare. Det endte med at fire personer, deriblant Bygstad, toget ut fra landsmøtet i Trondheim for å danne utbryterorganisasjonen Palestinafronten.

Bygstad legger i artikkelen veldig vekt på at Palestinakomiteen var splittet og at AKP(m-l) drev fraksjonsarbeid. Av personlige erfaringer vet jeg at det ikke bare var fra det holdet fraksjonsmakeriet kom. Jeg var selv møteleder på landsmøtet i 1976 og fikk mange tilbud fra Bygstad sin fraksjon om å komme med der, uten at han lyktes i det. Landsmøtet og Palestinakomiteen var preget av politisk linjekamp og vi var glade for at vi tross alt var så enige. Men dessverre betydde det at fire personer splitta ut at solidaritetsarbeidet forble splittet.

Historien etter 1976

Det er særlig Bygstads beskrivelse av solidaritetsbevegelsen etter splittelsen jeg reagerer på. Her er Palestinakomiteen omtrent ikke nevnt. Jeg kan forstå at han er bitter etter å ha tapt kampen på landsmøtet i 1976, men å framstille en bevegelses historie uten å nevne den største delen av bevegelsen er ikke redelig.

Palestinakomiteen startet sine helseteam til Libanon i 1976. Disse pågikk helt til 1996 (i samarbeid med organisasjonen Norwac fra 1982). Disse er ikke nevnt i Bygstads historie, der er bare Palestinafrontens prosjekt nevnt. Heller ikke nevnes Palestinakomiteens kriseteam som først gikk til det beleirede Beirut i 1982. Komiteens arbeid etter 1996 med solidaritetsarbeidere til leirene i Libanon og helsearbeidere i Palestina under den første intifadaen og det langvarige kriseteamarbeidet under den andre intifadaen, er borte.

Denne måten å skrive historie på minner sterkt om tradisjonen med å radere ut personer fra bilder etter at de har falt i unåde. Redelig er det i alle fall ikke å kalle det bevegelsens historie.

Faglig engasjement

Den første delegasjonen med LO-medlemmer til okkuperte områder, bl.a. med nåværende LO-sekretær Ellen Stensrud, er f.eks. ikke nevnt. Igjen ser vi det er et meget selektivt utvalg av historien Bygstad presenterer. Jeg mener at arbeidet Bygstad har gjort med fagbevegelsen er svært viktig og har hatt stor betydning, men enda mindre forståelig blir det at han velger å utradere Palestinakomiteen. Dette er et område der han står på egne bein uten å måtte ty til slike utelatelser.

Fellesutvalget

Fellesutvalget for Palestina (FUP) ble startet i 1980, men døde i realiteten en stille død og gikk fullstendig i passivitet. Tidlig på 1990-tallet tok daværende leder i Palestinakomiteen, Helga Hvidsten, kontakt med Bygstad for å aktivisere FUP som paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet. I Bygstad sin terminologi ble FUP reaktivisert, men ingen blir nevnt. Tvert om heter det at etter reorganiseringen kom nye medlemmer til, blant annet Palestinakomiteen.

Tanken om et felles blad

Tanken om et felles blad startet antakelig i Palestinakomiteen og det ble til etter et samarbeid mellom komiteen og Palestinagruppene (tidligere Palestinafronten). Det er de to organisasjonene og FUP som driver bladet.

Men heller ikke her passer det å nevne at Palestinakomiteen har hatt og har en aktiv rolle.

Skriv Palestinakomiteens historie

Jeg ønsker virkelig at noen skriver Palestinakomiteens historie. Vi har skrevet helseteamenes historie, men organisasjonen som fyller 35 år i år, har ingen skrevet historie. Materiell er i ferd med å gå tapt, ja kanskje er det forsvunnet. Alt frivillig arbeid har ført til at ingen har noe fullstendig arkiv. Historien om den lengstlevende antiimperialistiske bevegelsen i Norge fortjener en historie. Vi trenger den også politisk.

Jeg var for eksempel med på å mobilisere til demonstrasjonen i forbindelse med at Menachem Begin fikk fredsprisen og husker at dette var et fellesarrangement hvor Palestinakomiteen var meget aktivt med, også som arrangør. Men Bygstad skriver at dette var Palestinafrontens arrangement. Uten noe arkiv, uten noen historie, kan jeg ikke si at det er løgn. Men jeg skulle gjerne visst.

Nå er ikke slike historiedebatter viktige for det som skjer i dag, men vi Palestinakomiteen trenger virkelig historieboka. Vi trenger å vise den til nye medlemmer for å lære av historia. Vi trenger den til å vise virkningen av solidaritetsarbeid.

Oppfordring

Les hele nummeret av Vardøger. Det handler om Midtøsten-konflikten og har masse fakta. Les også Bygstads avslutningsartikkel. Til redaksjonen i Vardøger synes jeg det er rart man har sluppet igjennom en artikkel om Bygstads historie forkledd som bevegelsens historie, kanskje burde man se på om man kunne ha et supplement?

Og til landsstyret i Palestinakomiteen, vi er inne i en periode med sterk medlemsvekst og relativ rommelig økonomi. Hva med å sette noe av til et historiefond og begynne å tenke på å engasjere noen til å skrive vår historie før den går tapt? Tar dere den?

Rolf Rynning Hansen

 

Er du sannhetssøkende – gå til Opplysningskontoret! Den politisk radikale teaterkulturen har gjenoppstått.

Birger Thurn-Paulsen er medlem av redaksjonen i Rødt!

---

Med hovedkvarter på Kulturpuben Skuret på Grønland i Oslo gir Opplysningskontoret deg sannheten, hver måned. Bak dette, i teatersammenheng, utradisjonelle navnet, skjuler det seg åtte entusiastiske, unge mennesker. Navnevalget er helt sikkert ikke helt tilfeldig. Det skal fenge og overraske. Og det svarer til innhold og uttrykk i det de presenterer, med preg av ironi, selvironi og satire. For tida spiller de månedlige revyer på Skuret. Så langt har de tatt for seg Sannheten om april, mai og juni. Sannheten om august kommer. De spilles i slutten av hver måned.

Et sitat fra det enkle programmet gir oss gruppa i et nøtteskall. "Sannheten om Opplysningskontoret. Opplysningskontoret er en uavhengig, radikal kulturgruppe i folkets tjeneste. I februar 2004 vakte Opplysningskontoret oppsikt med suksessforestillingen (ml) – en marxist-leninistisk popmusikal, som senere turnerte Sør-Norge rundt. Høsten samme år spilte Opplysningskontoret Individinvestering – et syngespill om kjærlighet, markedsliberalisme og kontorrekvisita på Globaliseringskonferansen/Norway Social Forum. Ellers opptrer Opplysningskontoret for store og små forsamlinger – "i folkets tjeneste"."

Nå er det vel en del som kjenner dem igjen, og har sett dem. Bortsett fra de sannhetssøkende menneskene, fra minst to generasjoner, som utgjør et begeistret publikum på Skuret hver måned.

Denne omgangen med begrepet Sannheten trenger en forklaring. Hver månedsrevy åpner med sangen Sannheten. Her blandes ironi, selvironi (på vegne av alle raddiser) og satire. Du får høre at du bare skal sitte der, holde kjeft – og ta i mot selve Sannheten. Som de sier selv: "Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den."

Tekstene forøvrig fanger opp høydepunktene fra media og samfunnsliv i den gjeldende måneden.

Selv om mange nå vil ha dratt kjensel på dem, gjennom (ml)-turneen, fra leire eller konferanser, skal vi ta litt bakgrunn og historikk. Gjengen startet diskusjoner i 2002, med utgangspunkt i at de kjente et politisk fellesskap, som de gjerne ville gjøre noe med og søkte et uttrykk for. I 2003, i forbindelse med sommerleiren til Rød Ungdom, gjennomførte de et stunt som markerte starten, og samtidig ble kimen til det som skulle bli (ml)-musikalen. Med prøvetid på ei uke satte de sammen en revy med ti skuespillere og fem musikere.

(ml)-musikalen kom i 2004 og ble en stor suksess. Nå var det alvor. Såpass alvor at de fikk kontakt med Knut Nærum, som ble med i arbeidet med musikalen. Han er der fortsatt, i kulissene, som en slags tekst- og regikonsulent. Men tekstene til de månedlige revyene skriver gruppa nå selv. Med friskhet og spenstig politisk satire. (ml)-musikalen ble spilt på Parkteatret i Oslo, men mottakelsen var slik at det ble turné. Den er sett av 3.000 tilskuere.

De har siden opptrådt på Litteraturfestivalen på Lillehammer, på Globaliseringskonferansen i 2004 – hvor de sto for revy og tolv filmsnutter over forskjellige tema – på årsmøtet til Oslo SV og på fagforeningsarrangementer. Ikke minst streikefesten til heismontørene.

De har måttet si nei til en invitasjon til å opptre ved et jubileumsarrangement for Deichmanske Bibliotek. De skal derimot framføre sannheter for en lederkonferanse arrangert av Barne-, ungdoms- og familieetaten og for Fagforbundet i september.

Vi sa at det politisk radikale teater har gjenoppstått. Ikke siden Tramteatret har det vært noe liknende, og det er noen år siden. Det har vært et savn, noe oppslutningen og responsen nå viser ganske tydelig. I løpet av ganske kort tid har de, som gjennomgangen viser, fått et godt rykte langt ut over den "harde kjerne" av raddiser. De plukker opp tråden fra en lang tradisjon innen de radikale og revolusjonære bevegelsene. Det har riktignok gått i bølgedaler, og den forrige toppen fulgte 1970-tallets bevegelse. Med Svartkatten og Pendlerne på Nationaltheatret, oppbyggingen av regionteatrene, som i utgangspunktet ble befolket med radikale teaterfolk, og Tramteatret selvfølgelig. Og en viss flora av små og større mer interne grupper innen den revolusjonære bevegelsen og solidaritetsbevegelsene.

Opplysningskontoret følger opp en god og viktig tradisjon. Kombinasjonen av underholdning og politisk snert gjør godt for entusiasmen i de mer interne kretser, blant erklært radikale, men bidrar i høy grad til entusiasme og bevissthet langt ut over denne kjerna, slik gruppa allerede beviser. Friskheten, den selvironiske omgangen med sannheten, de satiriske tekstene og spillegleden slår åpenbart godt an i vide kretser.

Gruppa består av flere enn de åtte vi ser på scenen. Folk som bestyrer lyd og lys, skriver musikk og er tekstkonsulenter som Knut Nærum. De har forøvrig også hatt fødselshjelp og konsulenthjelp av et par av Tramteater-folkene. Hvis man går inn på nettsida deres, for det har naturligvis en seriøs teatergruppe i vår tid, finner dere ut mer om hvem de er, og hva de gjør og har gjort. Slå opp www.opplysningskontoret.no.

Hvis du er lei av å tenke sjøl og foretrekker å få sannheten servert på et fat, er det bare å oppsøke Skuret Kulturpub, Christian Krohgs gate på Grønland. Men du blir ikke aleine der. Kommer du ikke inn, blir det som regel en sjanse til. De spiller på torsdager, i slutten av måneden, og gjerne en ekstraforestilling på søndag. Ambisjonen er å fullføre 2005 med disse månedlige sannhetsdryppene – fra og med august. Se nettsida, eller annonse i Klassekampen. Ambisjonsnivået er forøvrig høyt. De jobber eller studerer i tillegg til å lage revy hver måned, i tillegg til at de opptrer i andre sammenhenger, som til dels krever eget materiale. Vi trenger dem sårt – så vi får håpe de orker – lenge.

 

Mehdi Ghezali er fra den svenske byen Örebro. En ganske vanlig svensk gutt med innvandrerbakgrunn.

Fånge på Guantánamo. Mehdi Ghezali berättar til Gösta Hultén
Leopard förlag, ISBN 91-7343-086-2

---

Boka er en sterk fortelling om gutten som var amerikanernes fange fra desember 2001 til juli 2004. Nihundreogtretti dager satt han i konsentrasjonsleieren på Guantánamo.

Når fangene diskuterte med hverandre om "human rights", som USA så ofte påberoper seg i utenrikspolitikken, sa de til hverandre at de skulle bli overlykkelige over å få "animal rights". Den britiske fangen Jamel al-Harith krevde at han i det minste skulle behandles som hunden som bodde i et hundehus like ved fangeburene. Hunden hadde et lite hus med luftkondisjonering og et stykke grønt gress i sin luftegård. Når de krevde samme rettigheter og behandling som hunden, var svaret kontant: Den hunden tilhører US Army!

Historien om Ghezali, eller kubasvensken som han ble kalt i media, er rystende. Ikke på grunn av beskrivningen av fysisk tøff tortur. Den fantes, men vi skremmes først og fremst fordi vi ser hvordan man gjennom isolering og psykisk utmattelse og fornedring forsøker å bryte ned fangene på Guantánamo.

Boka tar utgangspunkt i Ghezali, som for så vidt er heldig i den forstand at det gjennom en demokratisk tradisjon er folk i Sverige som tar opp kampen mot den uverdige behandlingen av fanger i USAs konsentrasjonsleiere. Andre fanger hadde ikke samme bevegelse bak seg i hjemlandet, om man i det hele tatt offentliggjorde at de var holdt i leiren.

Mehdi Ghezalis far, som også heter Mehdi Ghezali, startet solidaritetsbevegelsen ved å ikle seg fangenes oransje overall og innta en kopi av sønnens bur midt i Stockholm sentrum. Aksjonen og den påfølgende hungerstreiken vakte enorm oppsikt. Når Ghezali avsluttet sultestreiken hadde 13.000 forbipasserende skrevet seg på protestliste, til og med utenriksminister Anna Lindh måtte oppsøke faren.

På initiativ av farens gratis kjendisadvokat Peter Althin startet en støttegruppe. Den besto i starten av Althin og parlamentarikere fra Vänsterpartiet (tilsvarer SV) til Moderaterna (tilsvarer Høyre). Støttegruppen vokste seg sterk i Sverige og Ghezalis stadige opphold i buret på Sergels Torg i Stockholm lot ikke politikerne få bli uberørte. Som det første EU-landet ble Sverige presset til offentlig å kreve frigivning av en fange på Guantánamo.

Boka beskriver grundig den form for tortur og fornedring fangene ble utsatt for etter direkte beslutning om dette på regjeringshold i USA. Tanken var at Rumsfeldts memorandum om dette skulle holdes skjult i 10 år, men det ble avslørt etter skandaleavsløringene fra irakske fengsler.

Det virker ikke som om Gösta Hultin har fått særlig mye ut av Mehdi Ghezali om tida i leiren. Kanskje er det naturlig. Skam, avstandstaken og fornekting av ydmykelser som andre har utsatt en for er vanlige reaksjoner etter slike opplevelser. Men Ghezali forteller mer enn nok til å gi oss en antydning.

Like interessant er det å høre historien etter frigivelsen. Når den kom, og det helt uventet for Ghezali, spurte han etter sine brev som var kommet til Guantánamo. Han fikk bare tre. Alle de mange brev og postkort med støtte og oppmuntring var beslaglagt av amerikanerne. Han skulle kjenne seg helt ensom.

Etter å ha skrevet under en erklæring på at han blant annet lover å ikke ha noe med al-Qaida å gjøre, ble han sluppet fri. Større overgang har vel noen knapt opplevd. Fra sprinkelburene på Guantánamo til regjeringens fly som hentet han. Det svenske forsvaret sørget for å lekke ut nyheten, og kostnaden, og startet dermed hetskampanjen mot kubasvensken. På flyet fikk han noen ekle klær, toalettsaker og Säpo gav han en mobiltelefon. Det var alt han hadde å møte svenske media med. Ikke et øre – verken av amerikanerne eller svensk UD.

Ganske snart fikk Ghezali oppleve hverdagsrasismen. Han var et yndet mål, både for media og folk med en rasistisk innstilling. Sammen med forfatteren av boka møtte han media på en pressekonferanse like etter tilbakekomsten. Han forteller om hvorfor han var i Afghanistan der han ble tatt. Så forteller han om torturen. Da synker interessen. De påfølgende spørsmålene gjaldt ikke USAs overgrep.

Spørsmålene gjaldt hva han gjorde i Afghanistan, hva gjorde han 11. september og liknende. Flere spurte i ettertid om noen skulle ha kommet på tanken om hva en kristen ungdom uten innvandrerbakgrunn gjorde en måned på for eksempel Rhodos. Hvordan har han fått penger til å dra dit? Hva gjorde han 12. oktober osv.

Svenske medier spesielt avslørte seg og viste at en person som har sittet fengslet i 930 dager uten noen som helst rettssak, uten noen bevis og underveis blitt utsatt for systematisk tortur, da betraktes som en terrorist av media. Dette til tross for at han ikke er mistenkt for noen forbrytelse.

Far Ghezali så et innslag på den svenske "Dagsrevyen" hvor en "mann på gata" sa han ønsket å gi sønnen "et skudd i pannen – og fort skal det gå". Det var en åpen oppfordring til mord. Allikevel sender SVT innslaget. Faren lurer sterkt på om de skulle lage et slikt innslag om offeret hadde vært en sigøyner eller jøde og ikke en muslim.

Medias behandling av Mehdi Ghezali er umennesklig. Etter noen få dagers hvile utsetter de han for de samme spørsmål som amerikanerne stilte.

Boka på 170 sider er vel verdt de 100 kronene FiB krever (www.fib.se). Den forteller om religion, om fornedring, tortur, rasisme og solidaritetsarbeid.

Rolf Rynning Hanssen

Nei til EUs årbøker og Beaujolais Nouveau har to ting til felles. Det er hvert år en begivenhet når de kommer ut på markedet og hver årgang har sine spesifikke karakterer. Årboken 2005 kan ikke sies å være lett og fruktig, men heller tung og robust!

100 år – var det alt? Årbok for Nei til EU

---

I de tidligere utgavene har forfattere vært politikere, talspersoner for politiske organisasjoner, akademikere eller fagpersoner. I årets utgave, som tar sikte på å sette EU-kampen i sammenheng med unionoppløsningen med Sverige i 1905, har utgiveren gitt ordet til nesten utelukkende akademikere. Av sytten forfattere (seks kvinner, elleve menn), er tretten akademikere og ni av dem er historikere. Sluttproduktet er en tung og spennende bok som trekker leseren oppover og behandler temaet på en grundig og respektfull måte. Boken gjør den offisielle markeringen av unionsoppløsningen, med kjendiser, fjær og fjas, til skam.

Årboken 2005 gir leseren en grundig og detaljert fremstilling av de historiske hendelsene som førte til unionoppløsningen, samtidig som makten ble overført fra kongen til Stortinget. Flere forfattere legger vekt på foreningenes rolle i denne prosessen Det norske misjonsselskap, Norges Ungdomslag, Norske Kvinners Sanitetsforening, korsangeforeninger, osv, bidro sterkt til vekkelsen av den nasjonale bevisstheten og til innføring av det parlamentariske demokratiet. Ut fra dette perspektivet er Nei til EU dagens uttrykk av en lang norsk fellesskaps tradisjon.

Men var alt fryd og gammen i dette fellesskapet? Hvor ble det av motsetningene, ikke minst klassemotsetningene? Med en viss utålmodighet må leseren vente til kapitel 10 (skrevet av Harald Berntsen) for å få spørsmålet undersøkt nærmere. Her slås det fast at klassene hadde ulike motivasjoner for å oppløse unionen. Borgerskapets motivasjon var å kunne slå sammen Høyre og Venstre mot den voksende arbeiderbevegelsen. For norske og svenske arbeidere gjaldt det å bli «ferdig med saken» for å konsentrere seg om klassekamp. I kapitel 13 (skrevet av Henrik Skrak) kan en lese om 1905 sett fra Sverige med konsekvensene for svensk utenrikspolitikk frem til våre dager. Har unionoppløsningen dempet svensk imperialisme? Er svensk og norsk deltakelse i militære operasjoner på fremmed jord et brudd med den utenrikspolitikken som begge land har følgt siden de ble skilt?

Flere slik kontroversielle spørsmål hadde bidratt til å gjøre Årboken 2005, i likhet med de tidligere årbøkene, til en politisk håndbok som EU-motstandere kan anvende i det daglige. Det finnes jo noen fakta om EU og et glimrende kapitel 17 (skrevet av Thomas Chr. Wyller) om EU-saken i forhold til den norske grunnloven. Men boken gir ikke leseren den mengden fakta og argumenter som en har vent seg å finne i NTEUs årbøkene.

Konklusjon: Les Årboken 2005! Den er intellektuelt berikende og tankevekkende. Men forvent ikke å finne i den den ammunisjonen du trenger for å delta i EU-kampen, for eksempel i forbindelsen med stortingsvalg. Det er ikke boken du må ha lest før 12. september. Med andre ord: konsumferdig, men kan fortsatt lagres (til etter stortingsvalget).

Daniel Ducrocq

Gjennom artikler av forskjellige forfattere, tar boka opp en rekke spørsmål knyttet til den stadig mer omfattende forflytningen av kvinner fra den fattige delen av verden til den rike delen. Kvinner som blir dårlig betalt arbeidskraft i hjemmene, til barnepass og husarbeid, som blir personlige pleiere innen helse og omsorg, eller som fanges inn i handelen med sex. Økningen er såpass at det antas at halvparten av verdens 120 millioner migrantarbeidere, med eller uten legal status, nå er kvinner. 

Barbara Ehrenreich og Arlie Russell Hochschild (red):
Global Woman. Nannies, Maids and Sex Workers In the New Economy
Granta Books, London

---

Hvorfor? Mønsteret er ikke så vanskelig å se. Boka ser på spørsmålet fra forskjellige synsvinkler, men i et nøtteskall strekes det innledningsvis opp slik: Kvinnene i de rike vestlige landene har i økende grad gått inn i arbeidslivet, og trenger dermed noen til erstatte dem – til å gjøre betalt arbeid i hjemmet, og til pass av barn, syke og gamle. Fra den andre kanten, den fattige delen av verden, er det fattigdommen som driver dem. Pengene de tjener går i hovedsak tilbake til hjemlandet, til underhold av barn og familie. Generelt sender kvinner alt fra halvparten til mesteparten av det de tjener hjem til familien.

Kvinnene trenger noen til å erstatte dem! I den rike delen av verden forverres kjøpekraften hos et stigende antall menn, kvinner i arbeid betyr ofte "spe på" lønn, forskjellen mellom rik og fattig øker, forskjellen mellom mannelønn og kvinnelønn er til dels større enn før, normalarbeidsdagen undergraves, og det offentlige tilbudet når det gjelder barnehager, skole, helse og omsorg er mangelfullt. I tillegg privatiseres disse tjenestene i stor grad. Behovet, eller tomrommet, som oppstår henger sammen med mangelen på offentlige tilbud, men også mangelen på innsats i hjemmet fra mannens side. Boka peker på en interessant side av dette. Innleid arbeidskraft til hjem og til omsorgstjenester, tjener som olje på vannet innen familien og ekteskapet. Om det ikke fjerner, så legger det i alle fall en kraftig demper på kranglene om hvem som gjør og har ansvar for hva i hjemmet, i ekteskapet. Dette har også byråene som formidler rengjøring og husarbeid forstått. Og dette området vokser. Byråer, kjeder, som hyrer ut underbetalt arbeidskraft til rengjøring og liknende tjenester til hus og hjem. Det kan dreie seg om husarbeid, men også arbeid som personlig pleie for syke eller funksjonshemmede.

Kvinner som hyres direkte til hjemmet til barnepass og husarbeid og som bor der, kommer inn i en litt annen virkelighet. De kan oppleve alt fra forholdsvis humane forhold til rene slaveforhold. Passet kan bli konfiskert og de blir tvunget til å undertegne slavekontrakter. De blir totalt prisgitt familien som har hyret dem.

En annen virkelighet, som boka går inn på, er de ekteskapelige alliansene som består av menn fra den hvite, vestlige verden og kvinner fra den fattige delen, ikke minst den asiatiske. Kvinnene har i hovedsak en nokså saklig innfallsvinkel – det dreier seg om materiell trygghet, ikke kjærlighet. Mennene søker kvinner som tjener og behager. Det blir det tragedier ut av. Hvem det blir mest tragisk for, skulle det være unødvendig å utdype.

Boka handler i all hovedsak om rekrutteringen av kvinner fra den fattige delen av verden til tjenester som barnepass, husarbeid og omsorg.. Men det er mange gråsoner inne i dette, hvor sex inngår i mer eller mindre graverende former. Boka går ikke i noen særlig grad inn på handelen med sex som sådan. Den har imidlertid et kapittel som omhandler det som gjerne kalles sexturisme. Overskriften er: "Å selge sex for visum – sexturisme som trinn inn i internasjonal migrasjon".

Forfatteren av dette kapitlet tar eksemplene fra Den dominikanske republikk. Hit kommer det menn fra forskjellige deler av verden, også Europa. En gruppe tyske menn hadde hørt om de dominikanske kvinnene, satt og drakk på en bar og hørte på den tyske eieren av baren: "Dominikanske kvinner liker å knulle." Forfatteren har særlig undersøkt forholdene i byen Sosúa, som altså har fått et spesielt rykte blant sexturistene. Hennes konklusjon er at disse fattige jentene, i mange tilfeller enslige mødre, i en by som tiltrekker seg europeisk klientell, ikke bare selger sex som overlevelsesstrategi, men som en strategi for å komme seg fram og opp – og ut av sitt eget land. Enkelte forhold oppstår som "Sugar-Daddy"-forhold, i den forstand at mannen i perioder kan underholde henne ved å sende penger, eller hun blir med mannen – vekk fra fattigdommen. En ting er at det er viktig for kvinnene å late som det er kjærlighet. En annen sak er at disse forholdene bygger på illusjoner og fantasier på begge sider, riktignok med ganske forskjellige fortegn. Tragedier er uunngåelige. Selv om mange kommer tilbake til Sosúa like fattige som da de dro, sitter håp og myter hardt. Historien gjentar seg.

Boka inneholder en god del faktisk materiale om denne utviklingen, om markedet for kvinnelig arbeidskraft i Vesten innen forskjellige former for tjenesteyting, dels i de forskjellige kapitlene, men også med en egen del på slutten som inneholder kart og oversikter. I tillegg til rikholdig noteoversikt og bibliografi.

Men den innholder også de rent menneskelige sidene ved denne utviklingen, gjennom intervjuer og personlige beretninger. En mor som reiser fra barn og familie for å brødfø dem fra et annet sted på kloden. Og kanskje etablerer et spesielt forhold til en baby hun blir reservemor for. Hva det i sin tur gjør med menneskene, når samfunnet mer og mer blir preget av kjøp og salg av tjenester. Skjebner, følelser, drømmer og håp. Som de to som har redigert boka sier i innledningen: De menneskelige omkostningene ved denne utviklingen kan vi foreløpig bare ane omfanget av.

Boka har i stor grad materiale fra USA. Men det er ingen grunn til overbærende hoderisting og utsagn om det ikke er sånn her. Tendensen er klar. Dagbladet hadde, for eksempel, en artikkel 26. mai i år. Lav lønn, lange arbeidsdager og lite fritid er hverdagen til mange au pairer i Norge, lød det i ingressen. Tall viser at det i 2000 arbeidet 250 au pairer i norske hjem – i 2004 var tallet 1.021! En masterstudent i sosiologi har undersøkt forholdene og siteres slik: "En legitimering av billig arbeidskraft og en legitimering av fars fravær i hjemmet." Og: "Skrubbe doer, stå opp om natta for å trøste gråtende barn og hauger av husarbeid er virkeligheten til mange av dem jeg intervjuet."

Som hentet ut av et kapittel i boka Global Woman. Kan det sies tydeligere? Les den! Den gir godt innblikk i en utvikling og en virkelighet som, av gode grunner, ikke er altfor omtalt. Lønn etter kjønn, normalarbeidsdagen, sekstimersdagen, barnehager, kamp mot privatisering – det er langt igjen!

Den omtalte utgaven er på engelsk.

Birger Thurn-Paulsen

Stiftelsen Manifest har gitt ut boka Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009? Magnus Marsdal, KK-journalist og leiar for Attac i Noreg er redaktør for boka. Dei kallar boka for debattbok 1, så vi kan kanskje vente oss fleire av same slag.

Magnus Marsdal (red):
Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009?
Stiftelsen Manifest

---

Marsdal har saman med Kleiv Fiskvik, leiar for LO i Oslo, og Ingrid Fiskaa, sentralstyremedlem i SV og leiar for Fredsinitiativet, skrive ei innleiing. Marsdal har skrive første innlegg i boka, Kleiv Fiskvik har skrive andre innlegg, Ingrid Fiskaa det tredje og Marsdal og Bendik Wold har skrive siste innlegg. Til slutt i boka er det eit vedlegg kalla "Ny kurs 2005", der Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten kjem med ei oppmoding til alle politiske parti før valet 2005 om at "Verden trenger ikke mer markedsliberalisme".

Formatet er hendig. Du får boka ned i ei baklomme og i innerlomma på ei vanleg jakke.

Den viktigaste praktiske bodskapen i boka er at vi må kvitte oss med Bondevik-regjeringa og stemme på det såkalla raudgrøne alternativet ved stortingsvalet til hausten, dvs ei samling av DNA, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dei som skriv boka danna derfor ved årsskiftet 2004/2005 ein skipnad dei kalla "2005-alliansen", som skal bli oppløyst dagen etter valet. (Fiskaa sitt innlegg, side 65 og side 67.)

Samstundes må vi bruke kampen for ei ny regjering til å skape ei ny folkerørsle – "Den nye folkebevegelsen". Ingrid Fiskaa formulerer det slik: "Stortingsvalet er ein sjanse til å mobilisere alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg. Og kanskje kan vi i prosessen skapa ei meir varig folkerørsle. Ei folkerørsle mot marknadsliberalismen." (Side 63-64.) Det er altså ein del av opplegget å bruke mobiliseringa for det "raudgrøne" alternativet til å skape ei folkerørsle.

Grunnen til at vi treng ei slik folkerørsle, er at vi ikkje kan stole heilt på partia i den raudgrøne alliansen. DNA har ei stygg historie i høve til nyliberalistiske tiltak og leiinga i SV kan vere så oppsett på å få vere med i regjering at dei ikkje legg noko særlig press på DNA. Den antiimperialistiske profilen til partiet (særleg leiinga) er sterkt falma og innsatsen i den store pensjonskampen var ikkje mykje å skryte av osb. Senterpartiet er det ikkje så mykje snakk om i boka. Det ser ut som om dei er meir med på "kjøt og flesk", som det heiter.

Dei viktigaste innlegga er skrive av den opposisjonelle DNA-mannen Kleiv Fiskvik og Ingrid Fiskaa, som er sentralstyremedlem i SV. Fiskvik meiner at DNA nok har blitt pressa frå høgre og at partiet har hatt veike personar som statsrådar når partiet har hatt statsmakta, men at partiet no har trekt lærdom av sjukehusreforma og privatiseringa av Statoil slik at "Arbeiderpartiets linje i privatiseringsspørsmålet synes nå å ha svingt i riktig retning, men det er nødvendig å innrømme og rette opp tidligere feil på dette området" (side 43). "En ny flertallsregjering fra 2005, med vilje til å gjenopprette tapte skanser på de områdene som gjelder mest, vil kunne rive unna mye av grunnlaget for frustrasjon, hjemmesitting og stemmer til Fremskrittspartiet. Skal dette bli mulig, må det etableres en ny økonomisk politikk og en finans- og pengepolitikk med politisk styring. Det må bli slutt på den politiske ansvarsfraskrivelsen for viktige beslutninger som berører folks hverdag." Dessutan "må vi ha stortingsflertall i mer enn en periode". "Og derfor må også alliansene vi utvikler mellom grunnplansbevegelsene utvikle langsiktige perspektiver." (Alt frå side 49.)

Alt dette byggjer nok opp om illusjonar om DNA sin politikk, etter mi meining. Men Fiskvik viser til ein metode for å bringe folk sin krav inn i valkampen som blei brukt i Oslo, Trondheim og Moss under kommunevalet 2003. Då gjekk fagrørsla ut med eigne politiske krav som dei målte partia etter, og oppmoda medlemmene sine om å stemme på dei partia som dei meinte best kunne fremme kravet deira. Det førte til at ein allianse av DNA, SV og RV fekk mange stemmer, og i Trondheim og Moss vann denne alliansen fleirtalet frå dei partia som sit med regjeringsmakta. No vil Fiskvik bruke same oppskrifta i stortingsvalet. Men det han skriv no har ein veikskap, han nemner denne gongen ikkje at det er viktig å stemme på RV, dersom ein verkelig vil dreie politikken på Stortinget til venstre. Det er tross alt RV som kan stø og vil stø alle dei konkrete krava som blir lagt fram i boka. Noko vi ikkje kan seie om noen av dei aktuelle regjeringskameratane. Skal dei få eit press på seg for å ikkje å halde seg på den gamle syndefulle og vaklevorne vegen sin, så treng dei noen skarpe RV-representantar på tinget, som verkelig kan køyre fram grasrotkrava når dei andre ser ut til å falle tilbake til gamle synder.

Ingrid Fiskaa set opp regjeringsalternativa slik: "Stortingsvalet 2005 handlar om viktige politiske vegval: Skal Noreg vere eit haleheng til Bush, eller ta klart stilling mot åtakskrig og okkupasjon? Skal meir av fellesskapet sine ressursar overlatast til Børsen og den globale finanskapitalen, eller skal offentleg utdanning og helsevesen styrkast? Skal over 700.000 menneske vera utstøytt frå arbeidslivet, eller skal arbeid til alle vera jobb nummer ein?" (Side 62.)

For at ikkje partia etter valet glømmer dette er det "på tide å organisere motmakt" slik at alternativa kan bli utforma "i opne demokratiske rom" og slik at vi kan "minna dei folkevalde på kvar dei får mandatet sitt frå".

Ut frå dette er "Stortingsvalet – ein sjanse til å mobilisera alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg", og då kan vi kanskje samstundes "skapa ei meir varig folkerørsle – ei folkerørsle mot marknadsliberalismen".

Så set ho opp fem bod for den nye folkerørsla ho håpar på. Den må einast om "ein felles analyse", dvs. peike ut fiendar og venner. Den må "ha ein strategi", dvs. ta initiativet sjølv. Dessutan treng vi "konkrete mål og alternativ", dvs. "visse stegsom fører oss i retning meir folkestyre, økonomisk rettferd og fred". Så må folkrørsla vere inkluderande, dvs. at "alle skal kunna vere med". Og for det femte må vi "gripa sjansen når han dukkar opp", og han er dukka opp i og med stortingsvalet 2005. (Sidene 70-72.)

Marsdal skriv om "Kjempesjansen 2005" der han tar utgangspunkt i det merkelige uttrykket "Norges lange flate". Han tar fram trekk ved den rådande politikken og seier at samleordet er "modernisering". "Modernisatorane vil ta frå deg pensjonsrettar du tok for gitt. Dei kan ta frå oss stillingsvernet vi har i arbeidslivet. Dei kan riva ned einskapsskulen til fordel for eit klassedelt og delprivatisert system", mens du på den andre sida kan sleppe dette.

Så seier han et det to vilkår for å få dette til. Det eine er regjeringsskifte og det andre er ei folkerørsle som pressar den nye regjeringa til å legge om politikken grunnleggande. Det er samarbeidet mellom fagrørsla og dei nye rørslene som vil kunne sikre dette.

Elles har han ein merkelig uhistorisk og mangelfull analyse av korleis dei såkalla nye rørslene oppstod. Han seier: "Siden The Battle of Seattle i 1999 har virkelig elitenes dagsorden blitt utfordret av nye bevegelser nedenfra." I sin iver etter å legge vekt på det nye ser han då bort får den svære rørsla mot atomprøvene på slutten av 1950-talet som i følgje NRK førte mellom 10.000 og 15.000 ut i gatene i Oslo i protestdemonstrasjon. Og han ser bort frå dei store antiimperialistiske rørslene frå 1950-talet av og, først i høve Algerie, så i høve Vietnam. Han ser også bort frå dei enorme rørslene mot den nyliberale politikken rundt 1995, med opprøret i Frankrike i desember der fleire millionar gjekk gatene og i Spania, Italia og Tyskland på same tida. Det var desse rørslene som sette fart i krinsen rundt Le Monde Diplomatique slik at dei etter kvart danna Attac. Han ser og bort frå dei svære kampane i den fattige verda som gjekk heile tida, sjølv om vi ikkje høyrte så mykje om det i våre media. Verst er det kanskje at han ser for bort frå utviklinga av den største politiske rørsla i Noreg i siste halvdel av 1900-talet, nemlig den store rørsla mot EEC, EF og EU med høgdepunkt rund 1972 og 1994. Den siste store rørsla mot EU – rundt 1994, var verkelig eit stort opprør mot det nyliberale EU og eit mønster for dei såkalla nye rørslene som kom seinare.

Det siste innlegget frå Marsdal og Wold er eit brev til Kristin Halvorsen der dei konkluderer med kva ho må seie til Stoltenberg for at den norske politikken skal bli god og der dei truger det "raudgrøne" alternativet med at det vil bli eit valskred i retning Frp dersom ei ny regjering ikkje følgjer opp krava frå grasrota. "Du skal fortelle, som sant er, at Norge ikke trenger å kutte i pensjonene til folk flest. Og at en regjering der SV inngår aldri kommer til å svekke Folketrygden. Du skal fortelle at en ny flertallsregjering vil styrke, ikke svekke, de ansattes rettigheter i Arbeidsmiljøloven. Du skal fortelle dem at nå skal de folkevalgte ta tilbake styringen over helsevesenet. … Du skal fortelle befolkningen at den hardhendte underfinansieringa av våre velferdskommuner umiddelbart tar slutt under en regjering der SV inngår. … Du skal fortelle folk at Norge, med en regjering der SV deltar, kommer til å gå over på de fattige landenes side i kampen mot de nyliberlistiske tvangstiltakene fra Verdensbanken og Pengefondet." "Og så kan du legge til at hvis det er ett land i verden som har økonomisk handlefrihet til å bryte med den nyliberalistiske konsensusen, er det det finansielt bunnsolide Norge." (Side 90-91.)

Konklusjonen er at "SV må være villig til å gå i spissen for opposisjonen mot nyliberalismen, også når den kommer fra Jens Stoltenberg." (Side 91)

Elles er LO i Oslo sitt krav til eit nytt fleirtal og ei ny regjering lagt fram, saman med krava til Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten. (Sidene 53-58 og side 96.)

Dei største politiske veikskapane i boka er dei tre store illusjonane og den store mangelen. Den eine illusjonen er at ja til EU-partiet DNA kan endre den grunnleggande nyliberale linja si. Den andre er at SV kan påverke DNA til å gjøre dette. Den tredje er at ei folkerørsle blir skapt som eit vedheng til den parlamentariske prosessen og at han kan skapast utan å nemne Nei til EU.

Den store mangelen er sjølvsagt at Raud Valallianse er totalt oversett. Dette er forståelig for folk som berre er hekta på regjeringsmakt. Men det er ikkje forståelig for folk som vil ha inn eit parti på Stortinget som verkelig står for alle dei konkrete krava som blir lagt fram av LO og dei andre organisasjonane, og som heilt sikkert vil reise desse sakene utan noko press frå ei folkerørsle, fordi partiet sjølv er ein del av folkerørslene og derfor er eit talerøyr for desse.

Til RV er det berre å seie: Bruk denne boka, vis at det er RV som står for og støttar dei konkrete krava som er sett fram og som vil vere den beste sikringa for at dei blir fremma i Stortinget og ikkje skusla bort i alle slags kompromiss om taburettar og regjeringskabalar.

Terje Valen

Norske elevar trivst betre og betre, faktisk best i Europa, det vert lagt stor vekt på det sosiale og elevane vert oppmoda til å uttrykkja seg sjølve og vera kreative. Likevel syner ulike undersøkingar at klasseskilja vert reproduserte i nærast ekstrem grad i skulen vår. Dette utfordrar skulepolitikken til venstresida, og burde inspirera til nytenkjing.        

Partiet Raudt er uroa for at me skal få «en streberskole med vekt på kunnskap som kan måles på standardiserte tester». Jan O. Jacobsen syner i artikkelen «Hva må gjøres med den norske skolen?», i dette nummeret av Rødt! at resultata i norske og internasjonale lese- og skrivetestar viser at den norske skulen i alle fall enno er langt frå å vera ein strebarskule. Skulen vår gjev faktisk i relativt liten grad elevane kunnskap som kan målast: Norske ungdomar har lite kunnskap i matematikk, og er ikkje serleg gode i lesing og skriving.

Det største problemet for oss på venstresida er likevel ikkje at norske elevar ikkje er so gode på internasjonale testar. Det største problemet er at det er arbeidarklassen sine ungar som tapar i denne skulen, i større grad enn i nabolanda våre Sverige og Finland. I Noreg er det ikkje skulen, læraren eller lærebøkene som avgjer kor godt du lærer å lesa, det er utdanninga til foreldra dine og kor mange hyllemeter bøker det er i heimen du kjem frå.

Det er eit problem dersom løysinga venstresida har, berre er nei til kunnskap som kan målast, og ja til endå meir trivnad. Då svik me dei som har bruk for å læra målbar kunnskap på skulen.

Gudrun Kløve Juuhl

 

Arbeidsfolk verden rundt ser i dag mot Latin-Amerika etter et eksempel på at det finnes et alternativ, at en bedre verden er mulig. Men gjør de rett i å se mot Latin-Amerika? Er et reelt alternativ under oppseiling, eller er det bare forhandlinger med den kapitalistiske globaliseringen med henblikk på å tilegne seg bedre vilkår i den implisitte kontrakten? Bryter Latin-Amerika med kapitalismen, eller fører det en kamp for rettferdighet?        

Michael A. Lebowitz er professor i økonomi i Vancouver, men bor nå i Venezuela.
Han er forfatter av boka Sosialisme skapes ikke i himmelen! (Rødt!, 2007).

---

Rettferdig lønn, et rettferdig dagsarbeid! Gjennom kampene de har ført innenfor kapitalismen, har det ofte vært mulig for arbeidere og folk flest å sikre seg en del av godene fra det samfunnsmessige arbeidet. Kapitalistisk globalisering og den nyliberale statlige politiske offensiven har imidlertid svekket disse framskrittene fra tidligere kamper. Svaret til dem som ble overrasket da de oppdaget at disse seierene var forgjengelige, var mantraet TINA – det finnes ikke noe alternativ (there is no alternative).

Men samtidig som den kapitalistiske offensivens ødeleggelser har blitt åpenlyse, har det utviklet seg en motstand, spesielt i Latin-Amerika. Vi advarte dere om at dette ville skje, sier kremmerne og de som er ute etter å mele sin egen kake. I stedet for de gode tidene som ble lovet som resultat av den nyliberale medisinen som ble forskrevet fra 1980-tallet, opplevde Latin-Amerika (med Jorge G. Castañedas ord) «fortsatt dyster fattigdom, ulikhet, høy arbeidsløshet, manglende konkurranseevne og dårlig infrastruktur» (Latin America's Left Turn, Foreign Affairs, mai/juni 2006). Venstresida har (slik profetene «korrekt forutså») kommet tilbake.

Det betyr at håpet er tilbake. Arbeidsfolk verden rundt ser i dag mot Latin-Amerika etter et eksempel på at det finnes et alternativ, at en bedre verden er mulig. Men gjør de rett i å se mot Latin-Amerika? Er et reelt alternativ under oppseiling, eller er det bare forhandlinger for å oppnå bedre vilkår i den implisitte kontrakten med den kapitalistiske globaliseringen? Bryter Latin-Amerika med kapitalismen, eller fører det en kamp for rettferdighet?

Det gode venstre og det fæle venstre

Vi vet, selvsagt, at det finnes mange slags venstresider. Og det er også et stående tema for alle typer kommentatorer. Selv om få vil inndele Latin-Amerika etter matvaner, slik Alvaro Vargas Llosa gjorde (Fidel Castro, Hugo Chávez og Evo Morales ble omtalt som «kjøttetere» – Washington Post, 6. august 2006), er det for mange ganske enkelt et spørsmål om det gode venstre og det fæle venstre. I følge Castañeda har de fæle det til felles at de legger vekt på «sosiale forbedringer», «egalitær fordeling av rikdom», «selvstendighet» og «demokrati» (framfor den motsatte pakka, med makroøkonomisk ortodoksi, verdiskaping, internasjonalt samarbeid og effektiv myndighetsutøvelse). Men det som gjør det fæle venstre fælt, kan som regel beskrives med ett ord: «Populisme».

Når de hører snakk om populisme, griper latinamerikanske intellektuelle etter røkelsen. Dels fordi betegnelsen omfatter folk, massene, de uvaskede i bevegelse. Når Castañeda slår fast at populismen er «nasjonalistisk, høyrøstet og trangsynt», er det vanskelig ikke å se dette som hans beskrivelse av massene selv. Men det ligger mer i det (eller, rettere sagt, det har en annen side). Når han skriver at blant det som kjennetegner populistene i maktposisjon er det at de har «nasjonalisert store sektorer av sine lands økonomi, langt ut over de såkalte kommandohøydene» og overtatt «naturressurser og monopolinntekter som har gjort dem i stand til å bruke penger på descamisados, 'de skjorteløse', uten å øke skatten for middelklassen», så vet du at det som virkelig gjør det fæle venstre fælt er at det angriper kapitalen.

Det er derfor ikke overraskende at det som omtales som det gode venstre, er regjeringene i Chile, Uruguay og Brasil (og kanskje også Nestor Kirchners Argentina), mens det fæle venstre uten unntak dreier seg om Venezuelas Hugo Chávez og Bolivias Evo Morales. Siden avstanden til Chávez ser ut til å være alle tings virkelige målestokk, kan man kanskje konkludere med at Ecuadors Rafael Correa også vil havne i kategorien fæl.

Men det er her dette klassifikasjonssystemet bryter sammen. Hvordan skiller vi mellom et angrep på kapitalismen som sådan og et angrep på kapitalismens nåværende politikk og praksis? Mellom en kamp for et nytt økonomisk system på den ene sida og en kamp for rettferdighet i forhold til internasjonale kreditorer, i handelsrelasjoner og i fordelingen av inntektene fra landets ressurser på den andre? Det er nok vanskeligere å skille mellom disse enn man skulle tro ved første øyekast.

Selv en prosess med despotiske inngrep mot kapitalen (gjennom en lang marsj, som med Marx og Engels' ord «gradvis fravrister borgerskapet all kapital») vil uansett bli beskrevet som ikke noe mer enn reformisme av dem som ser på alt annet enn en umiddelbar storming av kommandohøydene – nasjonalisering av alt med arbeiderkontroll nå – som knefall for den internasjonale kapitalen. Abstrakte idealister som tillegger maktforholdene (interne og eksterne) og begreper om prosess mindre verdi enn sine egne løpesedler, gjentar stadig anklagene sine om forræderi (og skifter bare ut navnene på dem som har vraket tilnærmelsene deres). Men det betyr heller ikke at de alltid tar feil.

Hvordan kan vi kjenne igjen et angrep på kapitalismen som sådan? Bygger de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika et alternativ til kapitalismen?

Hvordan kjenne igjen et alternativ til kapitalismen

Hva er det som utgjør et virkelig alternativ til kapitalismen? Jeg mener at det er et samfunn der det uttrykte målet ikke er økende profitt eller voksende materielle produksjonsmidler, men snarere menneskelig utvikling i seg selv – utvikling av menneskelige evner. Vi kan finne igjen dette perspektivet i Venezuelas bolivarske grunnlov – i paragraf 299 som legger vekt på å «sikre altomfattende menneskelig utvikling», i paragraf 20 som slår fast at «enhver har rett til den frie utvikling av hans eller hennes egen personlighet», og i paragraf 102 som fokuserer på «utviklingen av det kreative potensialet til ethvert menneske og den fulle utøvelsen av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn».

I disse utdragene (som på ingen måte utgjør hele grunnloven) ligger det en oppfatning av et virkelig alternativ – en økonomi der logikken ikke er kapitalens logikk. «Samfunnsøkonomien,» sa president Chávez i september 2003, «baserer logikken sin på mennesket, på arbeidet, det vil si på arbeideren og arbeiderens familie, det vil si på mennesket.» Denne samfunnsøkonomien, fortsatte han, fokuserer ikke på økonomisk gevinst eller bytteverdier. Tvert imot: «Denne samfunnsøkonomien skaper først og fremst bruksverdier.» Hensikten er «å skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet».

Dette er vakre ideer og vakre ord, men de er, selvsagt, bare ideer og ord. De første kommer fra grunnloven, de siste fra det regelmessige utdanningsseminaret kjent som Aló Presidente. Hvordan kan slike ideer og ord gjøres til virkelighet? La meg foreslå fire forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette alternativet til kapitalismen.

1) Enhver diskusjon om strukturelle endringer må begynne med en forståelse av den eksisterende strukturen – kort sagt, med en forståelse av kapitalismen. Vi må skjønne at kapitalens logikk, logikken der målet er profitt og ikke tilfredsstillelse av menneskelige behov, hersker både der den frambringer den relative fordelen av undertrykking og også der den godtar en økning i slavenes rasjoner.

2) Det er vesentlig å angripe kapitalens logikk ideologisk. Når massene ikke har utviklet en forståelse av kapitalens natur – at kapitalen er resultatet av den kollektive arbeiderens samfunnsmessige arbeid – skaper behovet for å overleve nyliberalismens og undertrykkelsespolitikkens herjinger bare ønsket om et mer rettferdig samfunn, jakten på en større andel til de utbyttede og utstøtte – kort sagt barbari med et menneskelig ansikt.

3) Et avgjørende aspekt ved kampen for å overskride kapitalismen er erkjennelsen av at det menneskelige potensialet bare kan utvikle seg gjennom menneskelig virksomhet, bare gjennom det Marx omtalte som «revolusjonær praksis», den samtidige forandringen av omgivelsene og selvet. Virkelig menneskelig utvikling faller ikke ned fra himmelen i form av penger til å sikre overlevelse eller folkelige regjeringers utgifter til utdanning og helse. I motsetning til populismen, som skaper mennesker som henvender seg til staten for alle svar og til ledere som lover alt, er den forståelsen som virkelig utfordrer kapitalens logikk i kampen om ideene, en forståelse som uttrykkelig anerkjenner betydningen av sjølstyre på arbeidsplassen og kommunalt sjølstyre som midler for å utløse det menneskelige potensialet – det vil si ideen om en sosialisme for det 21. århundre.

4) Men ideen om denne sosialismen kan ikke erstatte virkelig kapitalisme. Og små øyer som samarbeider, kan heller ikke endre verden ved å lykkes i sin konkurranse mot kapitalistiske selskaper. Du må ha makta til å dyrke fram de nye produksjonsforholdene, samtidig som du avskjærer reproduksjonen av kapitalistiske produksjonsforhold. Du må ta statsmakta fra kapitalen, og du må bruke denne makta når kapitalen svarer på inngrepene – når kapitalen går ut i streik må du være forberedt på å gripe inn, ikke gi opp. Å vinne «kampen om demokratiet» og bruke «politisk overlegenhet til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital» er like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest.

Se på disse forutsetingene. Møter de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika disse kravene? Tvert imot, vi ser, stort sett, sosialdemokratiets velkjente kjennetegn. Sosialdemokratiet forstår ikke kapitalens natur, angriper ikke kapitalens logikk ideologisk, tror ikke det finnes noe virkelig alternativ til kapitalismen og gir, ikke overraskende, opp når kapitalen truer med å gå ut i streik.

«Vi kan ikke drepe gåsa som legger gulleggene,» slo den sosialdemokratiske statsministeren i British Colombia i Canada fast (på 1970-tallet, da jeg var politisk formann for partiet). Dette er sosialdemokratiets endelige sannhet i ren form – sosialdemokratiets metode for å tvinge igjennom kapitalens logikk og demobilisere folk.

Men Venezuela går derimot i en annen retning for øyeblikket. Selv om den bolivarske revolusjonen ikke begynte med målet om å bygge et sosialistisk samfunn (og dens videre marsj i denne retningen blir utfordret for hvert skritt på veien), både forkaster den aktivt kapitalens logikk og væpner folk ideologisk og mobiliserer dem for å bygge dette alternativet.

Venezuelas opprinnelige vei

Selv om den bolivarske grunnloven fra 1999 fokuserte på å utvikle de menneskelige evnene, videreførte den også støtte til kapitalismen fra tidligere grunnlover. Grunnloven garanterer eiendomsretten (paragraf 115), tillegger det private initiativet en rolle i forhold til å skape vekst og sysselsetting (paragraf 299) og oppfordrer staten til å fremme privat initiativ (paragraf 112). Og støtte til en fortsatt kapitalistisk utvikling var nettopp den retningen den opprinnelige planen, som ble utviklet for 2001–2007, pekte ut. Selv om den tok avstand fra nyliberalismen og understreket viktigheten av statlig nærvær innenfor strategiske industrier, lå fokuset for planen på å oppmuntre til investeringer fra både nasjonal og utenlandsk privatkapital gjennom å skape en «atmosfære av tillit».

I tillegg til dette skulle det utvikles en «samfunnsøkonomi» – oppfattet som en «alternativ og komplementær vei» til den private og offentlige sektoren. Men det er viktig å legge merke til hvor liten betydning selvstyrte og kooperative aktiviteter ble tillagt. Dette var hovedsakelig et program for å inkorporere den uformelle sektoren i samfunnsøkonomien. Planen understreket hvor nødvendig det var å «gjøre de uformelle arbeiderne til små sjefer». Små familiedrevne, kooperative og selvstyrte bedrifter skulle oppmuntres til en slik utvikling ved hjelp av opplæring og mikrokreditt (fra institusjoner som Kvinnenes utviklingsbank), og ved å forenkle regelverket og minske skattebyrden. Statens mål ble uttrykkelig beskrevet som et ønske om å «skape en framvoksende sjefsklasse».

Samfunnsøkonomien skulle altså spille den rollen den spiller i Brasil og andre steder – øyer av samarbeid finansiert av stat, NGOer, banker av Grameen-typen og kirkelig veldedighet – og tjene som positive støtdempere for de økonomiske og politiske følgene av kapitalistisk globalisering. Hvis dette ble riktig utført, kunne det selvsagt gjort ting enklere for de arbeidsløse og utstøtte, den halvparten av den venezuelanske arbeiderklassen som befinner seg i den uformelle sektoren, ved å gi dem bedre muligheter for å overleve. Men i planen for 2001–2007 var ikke samfunnsøkonomien ment å være et alternativ til kapitalismen (bortsett fra i den grad overlevelse i den globale kapitalismens utkanter og avkroker utgjør et alternativ).

Det var en «tredje vei» for Venezuela: landet ville vende nyliberalismen ryggen, det ville endre fordelingen av oljeinntektene gjennom å reagere mot den stat i staten det nasjonale oljeselskapet (PDVSA) utgjorde, og det ville bruke en aktiv stat til å rette utviklingen i retning en egenutvikling som støttes av strukturalistiske økonomer. Målet var, kort fortalt, en annerledes, kapitalisme. Den bolivarske revolusjonen tilhørte opprinnelig helt klart det gode venstre.

Men den inneholdt også et potensielt systemoverskridende element – den menneskelige utviklingen. Den bolivarske grunnloven er utvetydig i forhold til at menneskene bare utvikler sine evner gjennom egen aktivitet. Ikke bare slår paragraf 62 fast at folkelig deltakelse er «den eneste måten å sikre den involveringen som er nødvendig for å sikre deres fullstendige utvikling, både som individer og kollektiv», men grunnloven fokuserer spesielt på demokratisk planlegging og deltakende budsjettering på alle nivåer i samfunnet, og (i paragraf 70) på at «selvstyre, kollektivt styre og kooperativer i alle sine former» er eksempler på «samarbeidsformer som er tuftet på gjensidige og solidariske verdier». Med sitt fokus på et «demokratisk, deltakende og protagonistisk» samfunn inneholder den bolivarske grunnloven helt klart spirer til samfunnsøkonomien, spirer til en sosialisme for det 21. århundre.

Og disse spirene falt ikke ned fra himmelen. De kom fra de sosiale bevegelsene som var allierte med Hugo Chávez i kampen for å styrte den fjerde republikken (og som, gjennom medlemskap i den nye grunnlovgivende forsamlingen, introduserte disse spirene i grunnloven). Og de kom fra den selverklærte «systemoverskrideren i Miraflores» selv – Chávez, fangen som i 1993 skrev at «det suverene folket må omforme seg selv til å bli objektet og subjektet for makta. Revolusjonære kan ikke forhandle vekk dette.»

Selvsagt er selvmotsigende elementer som dem vi finner i den bolivarske grunnloven, ikke enestående, og potensielt systemoverskridende spirer fører ikke alltid til noe. Vi kjenner alle til regjeringer som er valgt som representanter for det arbeidende folket, og som, så snart de er valgt, sender folk hjem for å hvile til neste valg. Det er også mange sørgelig erfaringer med hvordan disse sosiale bevegelsene driver selvjustis – med det resultatet at spirene forsvinner. I Venezuela styrket imidlertid klassekampen samfunnsøkonomiens spirer, slik at den i økende grad ble sett på som alternativet til kapitalistisk utvikling.

Til å begynne med svarte ikke Chávez til forventningene mange (opportunistiske støttespillere inkludert) hadde når han forsøkte å oppfylle noen av løftene sine. Og selv om tiltak som en ny skatt på hydrokarboner (økte inntekter på ny oljeproduksjon), som ville tillate myndighetene å forfølge sin orientering mot en «tredje vei,» ikke var et angrep på kapitalismen som sådan, skapte de en dynamikk som langt overgikk regjeringens initiativ. Når Chávez insisterte på å fortsette utviklingen på tross av motstand i egne rekker og reaksjonene blant Venezuelas bortskjemte oligarki (med full støtte fra USAs imperialisme) – først gjennom kuppet i april 2002 og så gjennom sjefenes lockout vinteren 2002–2003 – stilte massene på arbeidsplassene og i lokalsamfunnene seg ikke bare bak Chávez, de overbeviste ham også om at kapitalismen ikke kunne være grunnlaget for menneskelig utvikling. På dette tidspunktet begynte den bolivariske revolusjonen å bevege seg vekk fra kapitalismen.

En ny retning

Da statsinntektene kom tilbake mot slutten av 2003 i kjølvannet av det som i praksis var en renasjonalisering av det statlige oljeselskapet PDVSA, begynte nye programmer innenfor helse og utdanning å vise at den bolivarske regjeringen virkelig ville tilintetgjøre den enorme sosiale gjelden den hadde arvet. Videre begynte Mercal-programmet, som bygde på erfaringene med distribusjon av mat under generallockouten fra tidlig i 2004, å tilby kraftig subsidiert mat til de fattige. Kort tid etter kom programmet Vuelvan Caras – et program for radikal egenutvikling rettet mot å styrke menneskelige evner både gjennom å lære bort spesifikke ferdigheter og gjennom å forberede folk på å trå inn i nye produksjonsforhold gjennom kurs i samarbeid og selvstyre. Følgene var dramatiske: antallet kooperativer økte fra 800 da Chávez først ble valgt i 1998 til nærmere 84.000 i august 2005.

Alt dette skjedde samtidig med Chávez' angrep på kapitalens «perverse logikk» og hans poengtering av alternativet – en samfunnsøkonomi der målet er å «skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet». Denne styrkede ideologiske offensiven ble poengtert ved at samfunnsøkonomien ble omdøpt til sosialisme. På Verdens sosiale forum i januar 2005 poengterte Chávez uttrykkelig behovet for å utvikle en ny sosialisme – en som var annerledes enn den som eksisterte i Sovjetunionen. «Vi må ta tilbake sosialismen som en tese, et prosjekt og en retning. Men det må være en ny type sosialisme, en humanistisk sosialisme, som setter mennesker, ikke maskiner eller staten, foran alt.»

Seks måneder senere, påvirket av István Mészáros' Beyond Capital, poengterte han viktigheten av å bygge et nytt sameiesystem for produksjon og forbruk – et system hvor det er bytte av virksomhet bestemt av sameiets behov og formål. Vi må «bidra til å skape det på et folkelig grunnlag med sameiets deltakelse, gjennom sameieorganisasjoner, kooperativer, selvstyre og andre måter å skape dette systemet på». Anledningen var opprettelsen av en ny institusjon – Empresas de Producción Social (EPS). Disse nye virksomhetene for samfunnsmessig produksjon hadde flere kilder – eksisterende kooperativer (rettet inn mot å tjene fellesskapet og ikke bare kollektiv egeninteresse), mindre statsbedrifter og private selskaper som ville oppnå tilgang til statlige forretninger og gunstige vilkår for kreditt – og forpliktet seg både til å tjene fellesskapets behov og inkorporere arbeiderdeltakelse.

I 2006 ble en ny byggestein lagt til: kommunale råd (basert på 200–400 familier i eksisterende urbane nabolag og 20–50 i distriktene). Disse ble opprettet for demokratisk å kartlegge de mindre fellesskapenes behov og prioriteringer. Gjennom flytting av betydelige ressurser fra kommunenivået til fellesskapsnivået, støtte fra nye banker til lokale prosjekter på dette nivået og en størrelse som åpner for at generalforsamlinger heller enn valgte representanter kan være det øverste avgjørende organet, er ikke hensikten med rådene bare å endre menneskene i tråd med de endrede forholdene, men også å skape produktiv virksomhet som virkelig er basert på fellesskapets behov og ønsker.

Gjennom gjenvalget av Chávez i desember 2006 på et uttrykkelig program om å bygge en ny sosialisme, har disse rådene blitt gjort til grunnsteinen i den bolivarske sosialismen og grunnlaget for en ny stat. «All makt til fellesskapsrådene!» slo Chávez fast. En «eksplosjon i fellesskapenes makt» har blitt omtalt som den femte av de «fem motorene» som kjører i retning sosialismen. Logikken innebærer en omfattende desentralisering av makt til å bestemme. Og som når det gjelder den tredje motoren, «Moral y Luces» (Moral og Opplysning), et omfattende utdannings- og ideologisk program, er det gjennomgående temaet en vektlegging av revolusjonær praksis for å bygge sosialismen.* Chávez har, ved å sitere Marx og Che Guevara (Aló Presidente nr. 279, 27. mars 2007), insistert på at det bare er gjennom praksis det nye sosialistiske mennesket skaper seg selv.

* De tre øvrige motorene som er blitt utpekt hittil er fullmaktsloven, som tillater Chàvez å gå utenom lovgiverne på spesifikke områder for et gitt tidsrom, grunnlovsendringer og endring av landets geometri (dvs. den politiske underinndelingen av landet.)

Den praksisen som trengs, er ikke en praksis som er basert på egeninteresse («infeksjonen», viruset som er nedarvet fra kapitalismen) og produksjon for bytte. Det som betyr noe, er snarere en praksis som produserer direkte for samfunnets behov, og som bygger solidaritet i fellesskapet. På denne måten kan den tredje motoren, ideologisk kamp, og den demokratiske samfunnsomdannende praksisen som er legemliggjort i den femte motorens eksplosjon av fellesskapsmakt, sees på som to sider av samme sak, gjensidig avhengig av hverandre. Uten ideologisk kamp blir fokuset på behov en kamp for gamle behov, de verdiene som er generert av det kapitalistiske samfunnet. Og uten samfunnsomdannende demokratisk praksis fører ideologiske krav alene i siste instans til en blanding av kommandometoder og kynisme.

Sosialistisk praksis må likevel ikke forståes som noe som bare forekommer i små fellesskap. Siden han ble gjenvalgt har Chávez lagt vekt på det han kaller sosialismens «grunnleggende triangel»: samfunnseiendom, samfunnsmessig produksjon og oppfyllelse av fellesskapenes behov. Vil kapitalismen tilby fottøy til fattige barn? Kapitalismen, sier han, hevder at markedet vil løse dette, men under sosialismen kan vi planlegge å produsere disse direkte for barn som trenger godt fottøy. Chávez har altså gått ett skritt videre: Mens han fortsetter å poengtere behovet for arbeiderdeltakelse, argumenterer han også for at det ikke er tilstrekkelig. Det er for eksempel nødvendig å få kooperativene til å bevege seg i retning av å bli enheter i samfunnseiendommen og å produsere direkte i henhold til fellesskapsbehovene.

Dette fokuset på det «grunnleggende triangelet» reflekterer også en eksplisitt selvkritikk, en kritikk av myndighetenes feilgrep i forhold til håndteringen av gjenvunne fabrikker og i forhold til å utvikle selskaper for samfunnsmessig produksjon (EPS). Vi gjorde feil, sa Chávez – de nye formene overskred ikke kapitalismen. Vekten ligger derfor ikke bare på samfunnsmessig produksjon, men også på samfunnsmessig eiendom. Og garantisten for samfunnseiendom (dvs. samfunnets eiendom) må være staten – «samfunnsstaten, ikke den borgerlige staten, ikke den kapitalistiske staten» (Aló Presidente nr. 264, 28. januar 2007).

Det er liten tvil om at en ideologisk kamp mot kapitalismen og for å skape en ny sosialisme med nye verdier, er godt i gang. Ikke bare er det en vekst i formuleringen av kjennetegn ved en sosialisme for det 21. århundre, men også en utvikling av en massebevissthet – spredt gjennom Chávez taler på TV og den nye ideologiske kampanjen. Men, som poengtert tidligere, kan ideen om denne sosialismen selvsagt ikke erstatte den virkelige kapitalismen.

Å utnytte politisk overlegenhet i kampen for nye produksjonsforhold

Det er likevel mer enn en kamp om ideer som finner sted i Venezuela. I tillegg til utvidelsen av statssektoren innen oljeproduksjonen og den viktigste industrien, markerte den nye æraen som begynte i 2007 også starten på en nasjonalisering av strategiske sektorer som kommunikasjon og elektrisitet, og en gjenoppretting av statens dominerende posisjon i store oljefelter der multinasjonale selskaper tidligere hadde rådet grunnen. Videre har offensiven mot de store landeierne fortsatt med overtakelse av rekke landområder i den siste tida. Nye statsbedrifter (inkludert samarbeidsprosjekter med statsbedrifter fra land som Iran) rettet mot å produsere produksjonsmidler som traktorer, har blitt opprettet.

Men mye mer gjenstår: hvis den venezuelanske økonomien skal endres og fris fra oljeavhengigheten, må det utvikles nye produktive sektorer (innen landbruk og industri) og en ny infrastruktur som kan åpne store deler av innlandet. Ressursene er der, det samme er arbeiderklassen, enten uten arbeid eller som vanlig innenfor den uformelle sektoren (dvs. en del av arbeidskraftens reservearmé). Hvis den bolivarske revolusjonen virkelig mener å fortsette denne omfattende utviklingen, vil imidlertid en uunngåelig tendens være planlegging og administrasjon av denne prosessen ovenfra, gjennom staten.

Men hvor passer selvstyre, kollektivt styre og arbeiderstyre – «samarbeidsformer som er tuftet på gjensidige og solidariske verdier» – inn her? Erfaringene innenfor statssektoren har ikke vært oppmuntrende. Med unntak av aluminiumsselskapet ALCASA og el-distributøren i Andesfjellene (CADELA) har arbeiderstyre blitt motarbeidet og presset tilbake i det som regnes som «strategiske» statsnæringer (særlig i PDVSA). I stedet for en prosess der arbeiderne har omskapt seg selv gjennom selvstyre innenfor produksjonen, har de blitt dominert fra toppen gjennom hierarkiske mønstre som er typisk for statskapitalistiske og statlige firmaer. Og disse tilbakeslagene har demoralisert militante arbeidere og plassert dem i den samme motstanderrollen de spiller innenfor kapitalismen. Alle selvsentrerte tendenser fra det gamle samfunnet (som i Venezuela betyr kampen for å tilegne seg monopolinntekter) blir gjenskapt.

Det blir i dag gitt løfter om at dette mønsteret vil forandre seg – at motoren Moral y Luces vil innebære ideologisk skolering og retningslinjer for arbeiderstyre i alle bedrifter (gjennom å omforme arbeidsdagen til også å innebære skolering) og at arbeiderråd vil bli gjort til en del av lovverket i alle bedrifter, ikke bare for gradvis å overta ledelsesfunksjonene, men også for å rette seg mot fellesskapets behov. Dette er absolutt spennende. Klare skifter i retning av en demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon er vesentlig hvis folk ikke skal forbli de fragmenterte og forkrøplede individene kapitalismen skaper. Likevel er avstanden mellom løfter fra toppen og realisering av disse i praksis ofte betydelig i Venezuela, og, i dette tilfellet tyder erfaringen så langt på betydelig motstand fra sjefer og ministere mot å miste denne kontrollen ovenfra.

Dessverre finnes det ikke noe enhetlig kollektivt subjekt som krever arbeiderkontroll for å møte dette problemet nedenfra og gjøre disse løftene til virkelighet. Ikke bare er den organiserte delen av arbeiderklassen utenfor statsadministrasjonen liten (gitt mønsteret av økonomisk utvikling og nyliberalisme i løpet av de siste 50 årene), men omfattende fraksjonskamper innenfor den chavistiske arbeiderbevegelsen (UMT) har effektivt forkrøplet den organiserte arbeiderklassen som en hovedaktør i denne omgang.

Så hvem er subjektene i denne revolusjonære prosessen? Fokus har blitt vendt mot utviklingen i fellesskapene, mot å bygge de nye fellesskapsrådene, knytte dem sammen og fokusere på deres mulighet til å organisere prosessen for å møte fellesskapenes behov. For det er absolutt aktive subjekter i fellesskapene – folk som individuelt og kollektivt har utviklet seg gjennom kamp og fortsetter å gjøre det.

Men hva slags sosialisme hviler på små fellesskaper og disse fellesskapenes behov heller enn karakteren av forholdene på arbeidsplassen? Erstatter fellesskapsforhold produksjonsforhold i den nye sosialismen for det 21. århundre? Dominerer behovene arbeidskraften her?

Man bør ikke utelukke denne tanken per definisjon. Innenfor kapitalismen, i det sovjetiske statssystemet og også innenfor de selvstyrte bedriftene i Jugoslavia, styrte målene til dem som var innenfor produksjonssfæren systemet og dominerte det. Derfor er det mulig at «behovenes førsteprioritet», som Mészáros (Beyond Capital: Towards a Theory of Transition, 1995, side 835) skriver om, er en passende hevarm til å bevege verden i retning av en sosialisme for det 21. århundre.

Likevel, selv om fokuset på fellesskapsråd og fellesskapets behov utgjør en klar kontrast til fortidens orientering mot produksjonen, kan forskjellen være mer tilsynelatende enn virkelig. Men hvorfor ikke tenke på denne prosessen som at nye samfunnsmessige relasjoner trer frem – utviklingen av solidaritetsrelasjoner hos de kollektive produsentene? Husk at handelskapitalen og lånekapitalen oppsto som en samfunnsmessig relasjon før kapitalen invaderte produksjonsprosessen. Hvorfor kan ikke da selvbevisste kollektive arbeidere (dvs. produsenter som er seg sin enhet bevisst) fremstå som den samfunnsmessige relasjonen som til sist også kan dominere produksjonen? Begrepet om sammensluttede produsenter har jo alltid vært sett som sosialistiske produksjonsforhold. Det som imidlertid ikke alltid er klart, er hvordan disse nye forholdene oppstår – eller, mer presist, på hvilke måter utvikler de seg?

Med en gang vi tenker på felllesskapsrådene som steder der folk ikke bare skaper løsninger på egne behov, men også produserer seg selv som kollektive arbeidere for seg selv, er det mulig å se en klar sammenheng mellom eksplosjonen i fellesskapenes makt og Moral y Luces og den andre pågående omfattende kampanjen – opprettelsen av et nytt forent sosialistisk parti. I boka Sosialisme skapes ikke i himmelen argumenterte jeg for behovet for et parti som kan fortsette den revolusjonære demokratiprosessen, som er avgjørende for å bygge denne nye typen sosialisme nedenfra. Få (inkludert forfatteren) var imidlertid forberedt på omfanget av Chávez' erklæring kort etter at han ble gjenvalgt i desember 2006 om at det nye partiet ikke ville forene de eksisterende chavistiske partiene, man snarere være noe helt annet – et parti bygd nedenfra, med utgangspunkt i små fellesskap og nabolag, det mest demokratiske i Venezuelas historie.

Den demokratiske karakteren av partibyggingsprosessen som foregår, overgår alle forventninger. Selv om tallet på dem som melder seg inn i det nye partiet på stands rundt omkring i landet, kanskje blir lavere enn de 4 millionene noen håpet på (per juli 2007 var tallet kommet opp i 5,8 millioner. Red. anm.), vil dette nye sosialistiske partiet bli det største partiet noensinne i Venezuela (og noe helt annet enn kaderpartiet som ulike dinosaurer på den gamle venstresida krever). Så snart det er konsolidert i grupper på 200 skal talspersonene for disse i august begynne på en tre måneder lang prosess for å utvikle partiprogrammet (gjennom konstante konsultasjoner med gruppene), og alle medlemmene skal 2. desember stemme over programmet i en uravstemning. Partiledelsen vil ikke bli bestemt før midten av 2008. Hvordan vil den nye partiledelsen se ut? Chávez' håp er at det vil inkludere fellesskapenes naturlige ledere. «Det nye partiet,» sa han i desember, «kan ikke være summen av gamle ansikter. Det ville være et bedrag.»

Eksplosjonen i fellesskapets makt og prosessen med å bygge det nye partiet har mye felles. Begge mobiliserer store grupper av mennesker og har en felles fiende i vasallholdningen og korrupsjonen som fortsetter å infisere den femte republikken. Begge har potensialet til å utfordre dem i partiet og staten som ikke ser utviklingen av evnene og potensialet til massene som like presserende som ønsket om akkumulasjon av makt og velstand for sine egne familier. Og begge reflekterer sammenhengen mellom Chávez og massene, en dialektikk der Chávez åpenlyst oppfordrer folk til å ta makta («mangfoldet, mangfoldet») og i sin tur drives fremover at folks egne behov og ønsker.

Men hva så med sosialistiske produksjonsforhold? I den grad de to motorene og byggingen av det forente venezuelanske sosialistpartiet (foreløpig kalt PSUV) lykkes i å bygge massenes evner og potensial og å styrke en ny samfunnsmessig relasjon av kollektive produsenter, er denne relasjonens invasjon av produksjonssfæren uunngåelig. De samme menneskene som omformer seg selv «til å bli objektet og subjektet for makta» i fellesskapene, vil ikke nøye seg med noe mindre på arbeidsplassen eller i diskusjoner om samfunnet som helhet. Prosessen er faktisk allerede i gang – gjennom å knytte fellesskapsrådene sammen med både lokale kooperativer og statsbedrifter for å rette produksjonen inn mot å dekke lokale behov. I den grad arbeiderrådene og fellesskapsråd begynner å koordinere aktiviteten sin, vil de kollektive produsentene være godt i gang med å ta over kontrollen over produksjonen.

Det er imidlertid ikke sikkert at denne prosessen lykkes. Det er, som det alltid har vært i den bolivarske revolusjonen, sterke tendenser som peker i motsatt retning. Ikke bare den sterke tendensen hos ministere og sjefer innen viktige statlige sektorer til å planlegge og styre alt ovenfra (et mønster som har tatt knekken på uavhengige arbeiderbevegelser), og ikke bare den fortsatte korrupsjons- og vasallkulturen som kan utgjøre grunnlaget for et nytt oligarki. Det er også en meget klar tendens som støtter framveksten av en ny kapitalistklasse som ett av de to beina den bolivarske revolusjonen i overskuelig fremtid vil stå på.

Ingen chavister argumenterer selvsagt i dag åpent for at det 21. århundres sosialisme skal være avhengig av kapitalen. Alle insisterer heller på at prosessen på dette tidspunktet fordrer at den bolivarske revolusjonen temmer kapitalen ved hjelp av «sosialistiske betingelser» – dvs. ved å skape nye grunnregler som betingelser for hvordan den private kapitalen kan tjene revolusjonen. I sine beste varianter kan dette sees på som en overgangsprosess, prosessen av «despotiske inngrep» som «gradvis fravrister borgerskapet all kapital». Tiltak som å offentliggjøre regnskapene, å innføre arbeiderråd som har makt, å kreve ansvarlighet overfor fellesskapsråd og å legge om arbeidsdagen ved å innføre skolering for arbeiderstyre, introduserer absolutt et fremmedelement i kapitalismen – en ny sosialistisk produksjonsforholdslogikk i kapitalistiske selskaper.

Men mangelen på klarhet i forhold til disse tiltakenes natur, betyr imidlertid at det er blandete signaler som sendes ut. Den «realistiske» meldingen er at Venezuela sannsynligvis vil ha en «blandingsøkonomi» i lang tid, at det er rom for privat kapital i den bolivarske revolusjonen, og at det er tilstrekkelig for å få statlige kontrakter og statlig kreditt at kapitalen forplikter seg overfor interessene til fellesskapet og arbeiderne, har ført til opprettelsen av organisasjoner som Conseven, «Konføderasjonen av sosialistiske industrialister» og andre private kapitalistiske organisasjoner som er travelt opptatt med å definere privat kapital som sosialistisk eiendom. «Produktiv sosialisme,» sies det i møter med «chavistiske» kapitalister rundt omkring i landet, behøver privatkapitalister som en del av den sosialistiske modellen.

I dette tilfellet styrkes ikke sosialismens «grunnleggende triangel» (samfunnseiendom, organisert av arbeidere som samfunnsmessig produksjon for å oppfylle fellesskapenes behov), men det kapitalistiske triangelet: privateie til produksjonsmidlene, utbytting av lønnsarbeidere for å skape profitt. Uansett hvor høytflyvende ordene om samfunnsansvar lyder, er det jakten på profitt som dominerer: forpliktelser overfor samfunnet blir i virkeligheten til skatt, og arbeiderdeltakelse blir aksjer i selskapet for å få arbeidere til å forplikte seg selv til å produsere profitt. Som man kan se med de skuffende erfaringene fra EPS (som har fulgt dette mønsteret), aksepterer kapitalen disse betingelsene for å sikre seg retten til utbytting og profittskaping inntil den er sterk nok til å innføre kapitalistiske betingelser.

Som alle revolusjonære prosesser skaper den bolivarske revolusjonen sine egne banemenn. I den grad den dyrker kapitallogikkens infeksjon går ikke den bolivarske revolusjonen på to bein, men har snarere ett bein som går baklengs. Når vi erkjenner at denne tendensen blomstrer innenfor prosessen og legger til det fortsatte vasall- og korrupsjonsmønsteret, de fortsatte enklavene med gammel kapitalistisk makt (innen bankvesenet, import, landeiendom og mediene) og den konstante tilstedeværelsen av og trusselen fra USAs imperialisme, er det åpenbart at det ligger formidable hindringer i veien for kampen for sosialisme i Venezuela.

Og likevel beveger den seg. Den bolivarske revolusjonen har overvunnet hindringer den har blitt møtt med tidligere (og har selv utviklet seg kvalitativt i prosessen) nettopp på grunn av dialektikken mellom ledelsen og massenes bevegelse. Det er derfor utviklingen av den kollektive arbeideren gjennom eksplosjonen i fellesskapsmakt, den ideologiske kampanjen gjennom Moral y Luces og mobiliseringen av et nytt parti nedenfra er avgjørende for å nå de neste nivåene. Massenes støtte og det bolivarske lederskapets stadige vilje til å gripe inn heller enn å gi opp når kapitalen går ut i streik (som den uunngåelig gjør), driver revolusjonen fremover. Som responsen på den siste tidens forsøk fra kapitalen på å utfordre priskontroll på mat (gjennom å skape matmangel og å selge til over maksimalprisen) avslører, sikrer dialektikken mellom lederskapet og bevegelsen nedenfra at prosessen fordypes – hvis dere ser supermarkeder som spekulerer, sa regjeringen, bør fellesskapsrådene overta dem og drive dem.

Mer enn rettferdighet

Hva så med de andre nye latinamerikanske venstreregjeringene? Angriper de kapitalismen som sådan? I noen tilfeller ser det ikke ut til å være noen kamp i det hele tatt. Det virkelige gode venstre er et venstre som ter seg. Men der det er tegn på konflikt, hvordan skiller vi mellom en kamp for et nytt økonomisk system og kampen for rettferdighet?

De som forsvarer det andre latinamerikanske regjeringer gjør, legger ofte vekt på konsentrasjonen av krefter som (for øyeblikket) forhindrer dem fra å foreta de despotiske inngrepene de ellers ville bedrive. Det er ikke et argument som kan forkastes uten videre. Det kan absolutt være forhold som gjør at en regjering må bevege seg sakte. Men det sentrale spørsmålet har aldri vært tempo, men retning. Bidrar det de gjør til å avsløre kapitalens natur, til å angripe den ideologisk og til å mobilisere arbeiderklassen – å øke deres potensial og makt? Eller bidrar det til å disiplinere og demobilisere sosiale bevegelser, å mystifisere kapitalen gjennom mangel på gjennomsiktelighet og å bruke staten på vegne av kapitalen (i stedet for å bruke staten til å gjennomføre disse inngrepene – uansett hvor «økonomisk utilstrekkelige og uholdbare» de kan virke)?

Spørsmålet er, kort sagt, ikke hvorvidt disse regjeringene begynner med å kjempe for rettferdighet. Husk at også den bolivarske revolusjonen begynte som det gode venstre (selv om det var med en noe annen holdning). Og selv om de tidligste reformene ikke overskred kapitalismen, satte de ikke desto mindre i gang viktige endringer. Dette er et fenomen som er kjent innenfor kaosteorien – små endringer i de opprinnelige forholdene kan få dramatiske følger.

Hva var det som fikk slike følger? Delvis var det den vedvarende dystre fattigdommen, ulikheten, arbeidsløsheten og utstøtingen som preger mange latinamerikanske land og land i resten av verden. Delvis var det det privilegerte og parasittiske oligarkiets arroganse – som heller ikke er enestående for Venezuela. Det som avslørte svakheten i disse opprinnelige forholdene og bestemte den bolivarske revolusjonens bane, var naturen til kampen for å endre ting – en kamp som, selv om den var borgerlig-demokratisk i sitt samfunnsmessige innhold, var revolusjonær. Den var revolusjonær fordi den kombinerte masser som var forberedt på kamp, med et lederskap som oppmuntret massene til å gå framover.

På relativt kort tid har den bolivarske revolusjonen nådd langt. Den står fortsatt overfor mange problemer, og seieren vil bare komme som et resultat av kamp – ikke bare en kamp mot USA-imperialismen, barbariets fremste representant i verden, som er truet av et hvert forslag om at det finnes et alternativ til dens styre; heller ikke bare mot det nasjonale oligarkiet med sine kapitalistiske enklaver i media, banker, foredlingsindustri og jordeiendom. Den virkelig vanskelige kampen står, som jeg har argumentert for, innen den bolivarske revolusjonen selv – i motsetningen mellom et framvoksende nytt bolivarisk oligarki og massene av utstøtte og utbyttede.

Dette er kamper som hele Latin-Amerika står overfor. Som jeg konkluderte med i Sosialisme skapes ikke i himmelen vil ethvert sted der disse kampene står, gjøre det enklere for dem som har kommet før og dem som vil komme etter. Lærdommen fra Venezuela må forstås og formidles vidt og bredt. Fokuset på menneskelig utvikling og revolusjonær praksis, programmene innenfor utdanning og helse og opprettelsen av fellesskapsråd som grunnlaget for en revolusjonær demokratisk stat, kan ikke annet enn å inspirere massene andre steder og berede grunnen for et revolusjonært lederskap. Den virkelige lærdommen fra den bolivarske revolusjonen er imidlertid det som kan skje når det er en dialektikk mellom masser som forstår at det finnes et alternativ, og en revolusjonær ledelse som er forberedt på å gripe inn heller enn å gi opp.

Noen vil kalle den populisme. Men jeg kaller den for det virkelig fæle venstre.