Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene.
Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder.

Geir Christensen er elektromontør og kommunestyremedlem på Nesodden for Rødt. Sigmund Espedal er tidligere leder av Nesodden Rødt.

Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen, kan overmakta bekjempes.

Kamper som er kjempa fram i Norge:

• Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
• Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
• Norsk sjølråderett mot nazismen under 2. verdenskrig
• Kvinnelig stemmerett
• 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
• Diverse streikekamper

Verden forøvrig:

• Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
• Den sør-afrikanske kampen mot apartheid
• Den vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort, for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!

Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats- og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa, er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5-årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at Sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina, og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon, og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Blant annet intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til, er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft, og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe fram sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. «Trusselen» om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser, som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.

På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

Russland og Sovjetunionen

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen «All makt til sovjetene!» (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, jord og brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene – de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak – for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialisering

Umiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skilsmisse, og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon. Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa.

Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer. Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.

Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde. Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene, og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon. Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.

Altså førte sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.

Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold – og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktoberrevolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90 000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne «kjøpe fri» en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa:

«Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke – ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.»

Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen døde ti millioner mennesker av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i Vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne variere.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger per innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

Kina

Til tross for mye kritikk fra Vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949

En av de første lovene som ble innført, var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950–69

Maos slagord var: «Jorda tilhører den som dyrker den». Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.

Målet var blant annet likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord, kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til «gamle vaner». De som solgte, ble til «leid arbeidskraft». Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og «leid arbeidskraft» (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, blant annet gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut for å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektiv-reformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industri-nasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene

Det ble opprettet ca. 30 000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende, føydalt u-land.

Epilog

Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5–10 000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250–300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen tiår.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper, og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene, og prøve og forbigå dem i stillhet, er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta, ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Noen lesetips:

• John Reed: Ti dager som rystet verden, ISBN 82-530-1219-5 (h.)
• Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet, Oktober ISBN 82-7094-044-5
• V. Popov: Stål og slagg, Proletærkultur Gøteborg
• Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober, ISBN 82-7094-103-4
• S. Mstislavskij: Forårsbebuderen, Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
• Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi, Oktober ISBN 82-7094-987-6
• Nordal Grieg: Ung må verden ennu være, Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
• Stefan Heym: 5 dager i juni, Oktober ISBN 82-7094-251-0
• Edgar Snow: Rød stjerne over Kina bind 1 og 2 Oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
• J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
• Han Suyin: Morgonens flod, Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
• Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby, 1969
• Jan Myrdal:En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
• Jan Myrdal:En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
• Chu Po: Spor i snøen bind 1 til 3, Oktober
• Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin, Oslo, Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
• Mao Tsetung: Verker i utvalg, Oktober 1977
• Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie), Oktober ISBN 82-7094- 080-1

Nettsteder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen
• http:// no.wikipedia.org/wiki/Kina
• http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks

Richard Levins er tidlegare gardbrukar, økolog, og veteran i sjølvstenderørsla på Puerto Rico. Han underviser i økologi på Harvard School of Public Health og er gjesteforskar på det kubanske instituttet for økologi og klassifisering. Saman med Richard Lewontin har han skrive Biology under the influnece (Monthly Review Press 2007).

Reisande frå USA til Cuba kryssar meire enn 140 km hav: dei kryssar tiår med historie. Dei har kanskje med seg ein koffert med klede, men har med seg mange fleire fulle av ideologisk bagasje, medrekna fordommar om Cuba, oppfatningar om kommunistar og korleis gode samfunn skal vere, og gjengse tankar om makt, styring og menneskeleg oppførsel. Ein kubanar skriv:

Eller lett identifisert som utlendingar, kan besøkande bli plaga av agentar for private små restaurantar, tilbud om gaidar, gineteras (ei kubansk eufemisme for prostituerte, vanlegvis amatørar).

Delegasjonar har vanlegvis eit reiseopplegg med besøk til ulike institusjonar og kulturarrangement. Dei får vite om helsestell, kultur- og sportstilbud, satsing på økologisk politikk, bylandbruk, lik fordeling gjennom rasjonering, full sysselsetting, juridiske aspekt ved politikk og rettssystem, det som er oppnådd av likeverd mellom kjønn og rase. Alt er reelt og viser kor langt eit fattig land kan nå med lite. Men det er openbart ikkje heile historia. Men det er ikkje noko skummelt med det. Det er her Cuba har vore pionerar, det Cuba er stolt av og vil vise verda.

Når du blir betre kjent med folk blir fortellingane meir nyanserte, Ut frå det som er oppnådd, styrer vanskar og misnøye det folk er opptatte av frå dag til dag. Grunnleggande likeverd blir undergravd, ikkje av sosialismen, men av konsesjonar til kapitalismen. Ingen manglar husvære, men rundt 16 prosent av bustadene blir rekna under standard. Det er ikkje arbeidsløyse, men det er meiningslause jobbar som parkeringsvaktar, som har blitt nødvendige pga manglande likeverd. Det har skjedd stor rekruttering til læraryrket for å minske klassane, men læraryrket er ikkje bare ein jobb, det er eit yrke. Folk går entusiastiske inn, men enkelte erfarer at det ikkje er deira greie, og det fører til stor utskifting i læraryrket. Og det er folk som klarer å leve utan å arbeide. Samanlikna med USA er det lite kriminalitet, men du må framleis låse bilen din.

Mi eiga erfaring er at svorne revolusjonære har den mest seriøse, komplekse og gjennomtenkte kritikken, mens kontrarevolusjonære for det meste klagar over ulike plagar eller ubehagelege hendingar.

Turistar på eiga hand opplever mindre av stolte prestasjonar og meir misnøye. Kubanarane er eit klagande folk. Ein gamal vits frå Havana seier at på Cuba blir alle planar overoppfylte. Alle planar blir oppfylte, men lagra er tomme. Lagra er tomme, men folk har det dei treng. Folk har det dei treng, men alle klagar. Alle klagar, men alle er fidelistas.

På same vis som venstreorienterte antikommunistar har dei som sympatiserer med det kubanske prosjektet, innimellom ei sjekkliste så dei kan gradere Cuba, ut frå helsestell, sexisme, rasisme, forureining, homofobi, val, tal på politiske parti, fri presse, streikar, eller kva dei no måtte vere opptatte av. Ut frå det snittet Cuba oppnår på lista, kan dei til slutt avgjøre om landet «er» eller «ikkje er» sosialistisk (eller om sosialismen er bra eller ikkje). Så skriv dei hyllingar eller fordømmingar når dei kjem heim. Spørsmåla på sjekklista kan vere liberale, ei rad rettar me slåst for under kapitalismen og så gjør til universelle prinsipp. Eller dei kan komme frå eit a priori-skjema for kva sosialisme er, prinsipp som «frå botnen og opp, ikkje frå toppen og ned», eller «arbeidarråd skal drive fabrikkane».

Det finst utlendingar som bur på Cuba, amerikanarar som finn roa og fellesskapskjensla og målet verdt det strevsame dagleglivet. Andre bur der meir tilfeldig pga ekteskap, og nokre få er politiske flyktningar. På spesielt vis kan dei tolke Cuba for folk frå USA, og gi eit vennlegsinna utanlandsk innblikk i landet. Og amerikanarar som deler tida si mellom dei to landa, kan gi eit unikt innanfrå-/utanfrå-syn på begge landa.

Sjekklistemetoden opnar for mange slags feil. Dei som brukar slike, snakkar ikkje med folk som er representative for kubanarar. Vurderingane er påverka av det dei trur du alt veit, kva dei trur er viktig at du veit, kva dei er mest opptatt av i augneblinken, om dei ønskar overbevise deg om noko. Sjå for deg at du møter ein marsbuar på Harvard Square som spør deg: «Korleis er livet her på jorda?» Eg minnest ei velkledd kvinne på ein buss i Havana som sa til meg med høg stemme, på engelsk: «Her kan ein ikkje seie noko!» Det utløyste eit bråkete seminar på heile bussen, om politikk, Miami og alt anna.

Det gjestar ser og høyrer, blir ikkje sett inn i ein samanheng. Ein gong var eg på eit internasjonalt møte der ein delegat frå USA reiste seg og ville vite grunnen til at den kubanske regjeringa ikkje ville la utlendingar sjå same fjernsynskanalar som kubanarane. Når ho slo på TV-en på rommet sitt på kanal 6 (Cubavision) fekk ho svart skjerm. Ho fekk ikkje inn kubanske kanalar, bare CNN og turistkanalar. Med dei oppfatningane ho hadde på førehand om diktatur, gjekk ho ut frå at det var sensur. Men då, i den spesielle perioden, med akutt mangel på drivstoff, sendte kubansk TV bare få timar om dagen, morgon og kveld, mens svart skjerm var det kubanarane fekk på dagtid. Eg kritiserer ikkje at ho tok feil – det er lett å gjøre feil i ukjent farvatn – men at ho gjorde ein type feil som fylte ut hol i kunnskapen hennar med fordommar frå USA.

Ei anna misoppfatning kjem når ein brukar elles greie vurderingar på feil samfunn. Til dømes kan besøkande sjå i avisene at mange militære har posisjonar i styringsverket, og enkelte er delegatar i nasjonalforsamlinga. På Cuba betyr ikkje det at «militæret» tar over. Det er ikkje noko «militære» som vesen for seg sjølv slik det til dømes er i Pakistan. Det me ser, er kommunistar som har forsvar som oppgave i livet. Med dei økonomiske problema Cuba har, gir det ikkje meining å ha eit stort militærapparat som sit og ventar på invasjon, sjølv om Cuba må vere førebudd. Ein del av løysinga har vore å bruke dei væpna styrkane i økonomisk verksemd, generelt med betre administrasjon enn andre bedrifter, og offiserar med økonomisk erfaring. Det er slike vurderingar ute av samanheng som forvirrar mange som gjerne vil vere allierte med den kubanske revolusjonen.

Men ut over desse mistaka er heile ideen om sjekklister for å vurdere revolusjonen feilaktig.

Sosialismen er ikkje ein gjenstand, men ein prosess, prosessen der dei arbeidande klassane frå by og land saman med sine allierte tar styringa over samfunnet for å dekke sine behov. Gjennom eit teleskop får me eit glimt av det verdshistoriske i dei første forsøka på å erstatte ikkje bare kapitalismen men au klassesamfunnet med ein rausare, rettferdig og livskraftig levemåte. Med andre ord freistar me å overvinne ein titusenårs omveg der vår art utvikla jordbruk, avskoga store delar av planeten, blei mange fleire, utvida levealder og kunnskap og øydeleggingskapasitet, delte oss i klassar så me ikkje lenger er eit «me», og utvida produksjonskapasiteten til eit punkt der me kan kvitte oss med klassar og bli eit «me» igjen.

Dette er viktigare i vurderinga av det første hundreåret med sosialistisk forandring enn kor godt desse revolusjonære gjorde det, dei spesielle avgjerdene og dei uventa endringane som overraskande nok skjer, og til og med dei enorme vanskane og manglane i desse forsøka. Men gjennom dagleglivets mikroskop er alle desse detaljane svært viktige, og verdshistorie er inga erstatning for proteinmangel i kosten. Me treng både teleskopet og mikroskopet.

Sosialismen er ein kompleks veg, som går i sikksakk og motsetningar, fordi deltakarane har ulike interesser, reagerer ulikt på hendingane langs vegen, skil seg i kunnskap og mål, kva som er viktig og langsiktige mål. Dei same erfaringane kan endre ambisjonane i tallause retningar, somme tider langs samanfallande vegar og innimellom langs vegar som delar seg.

Uttrykket «med sine allierte» er enormt viktig fordi kampen for sosialismen er svært samansett. Det set sine tydeleg spor. Folk går med i kampen for sosialismen av mange grunnar, men vanlegvis er opphavet avsky for det dei taklar minst i dagens samfunn. Det kan vere ulike ting for ulike grupper revolusjonære. Enkelte revolusjonære er konservative som slåst for å forsvare sine rettar som den herskande klassen freistar ta frå dei. I Latin-Amerika reiser urfolk seg for å forsvare retten til jord mot utnyttinga og øydelegginga til multinasjonale selskap. I land der kulturen deira er mest intakt – som i Bolivia, Ecuador, Venezuela og i den meksikanske delstaten Chiapas – har tradisjonelle metodar for å fatte avgjerder i fellesskap, fellesskapskjensle og arbeid for å vere samstemte vore ein veg over til ulike former for sosialisme som veks fram. Enkelte gonger sluttar delar av middelklassen seg til kampen for nasjonalt sjølvstende.

I Kina allierte jamvel mange av godseigarane seg med kommunistane fordi dei mest militant og konsekvent forsvarte Kinas sjølvstende mot den japanske invasjonen. Samtidig ønska kinesiske næringsdrivande bort føydale hindringar på retten til å utbytte. Seinare gav dei krefter til ei kapitalistisk undergraving av dei sosialistiske måla. Nokre av dei intellektuelle ønska eit meritokrati fritt for korrupsjon, men var likegyldige til bøndene. Alle bidrog til revolusjonen og forme retninga på han med puff og drag.

Innanfor 26. juli-rørsla på Cuba var det høgt utdanna folk som var rasande på korrupsjonen og undertrykkinga under Batista. Bare enkelte av dei forkasta Cubas underordning av USA-imperialismen. Blant dei som gjorde det, var det bare enkelte som ønska seg større sosial rettferd. Arbeidarklassen delte desse måla med sine allierte frå middelklassen, men ville i tillegg ha sosial rettferd. Det måtte i første omgang bety arbeid med høveleg inntekt, adekvat helsestell, reint drikkevatn og utdanning. For enkelte gjekk sosial rettferd vidare til å omfatte likeverd mellom kjønn, utrydding av rasisme, og jamvel homofobi. Nokre få drøymde om å reversere avskoginga og erosjonen på Cuba.

Sosialdemokratar er vanlegvis for omfordeling, slik ein kan sjå i Skandinavia og Brasil, med liten lønsskilnad og stort offentleg forbruk, men utan omfordeling av eigarskap og statleg makt, men arbeidarklassen kan delta i styringa. Arbeidarklassane sine allierte i småborgarskapet har vanlegvis meir utdanninga, meir sjølvtillit, er meir artikulerte, meir komfortable med å ta ordet og skrive, og har meir erfaring med leiing og styring. Derfor er dei ofte overrepresenterte i leiinga frå starten av i ei revolusjonær rørsle. Heilt frå starten av ein revolusjonær prosess vil deltakarane gjensidig påverke kvarandre. Uansett klassebakgrunn vil folk sjå opningar for personleg forandring, få utfordra haldningane sine, endre oppfatning av korleis livet skal vere.

På 1960-talet var eg på eit fly frå Havana til Spania saman med ganske mange husmødrer frå øvre middelklasse. Dei var sterkt misnøgde fordi dei møtte revolusjonen mest som motgang, og frykta den religiøse oppdraginga av barna sine, mens ektefellene såg det nye samfunnet som erstatning for materiell fattigdom. Svært ulike politiske strømningar kan møtest i ei revolusjonær rørsle, og dei kan ofte vere tydelege i dei første krava revolusjonen stiller. Når ting ikkje går som ønska, kan folk vende seg mot heile prosessen.

Men ambisjonane og individualismen frå kapitalismen kan tilpasse seg nye forhold. Folk kan stille opp for å tevle om makt, og gi uttrykk for fordommane sine i den nye tida. Folk som har vore underpriviligerte, kan sjå frigjøringa som tilgang til privilegium dei tidlegare herskarane hadde. Dei overarbeidde kan oppfatte sosialismen som frigjøring frå arbeidet. Akutte behov kan skygge for langsiktige mål, og improvisasjonar som er nyttige på kort sikt vere øydeleggande i det lange løp. Rosa Luxemburg åtvara om at me bygger framtida med materiale frå fortida, oss sjølve medrekna. Heroisme og offer kan eksistere saman med grådigheit og ambisjonar i same individ, solidaritet med sexisme. (På 1970-talet omtalte kubanske kvinner vanlegvis mennene sine som «revolusjonære på gata, reaksjonære heime»! Skilsmisseraten er høg på Cuba. Kvinneføderasjonen seier mennene drøymer om kvinner som ikkje eksisterer lenger, mens kvinnene drøymer om menn som enno ikkje eksisterer.)

Enkelte kan jamvel sjå privilegium som løn for årevis med risiko og offer, slik det skjedde i Nicaragua under den berykta piñata-en. Ein sør-afrikanar som hadde komme seg opp, sa ganske opent at han ikkje hadde risikert livet i undergrunnsrørsla for å bli fattig! Ein leiar i den kommunistiske ungdomsrørsla i USA tilstod for meg mange år seinare – då han var blitt liberal, på veg til å bli konservativ økonom – at han i den militante tida då forfølging av venstreoriente auka på, at han venta at revolusjonen ville seire, ikkje bare i hans levetid, men mens han framleis var ung og at han ville ha ei framståande rolle.

Revolusjonar kan bli styrta av ytre og indre klassefiendar; synke ned igjen til kapitalisme på same vis som dei første tidlege stega mot kapitalisme vart hindra under Sung-dynastiet i Kina, dei italienske renessansebystatane, Bøhmen under reforsmasjonen og i Egypt under Mohammed Ali på 1800-talet. Polsk føydalisme fekk eit slags nytt liv så seint som på 1500-talet. Årsaka var den merkantile kapitalismen i Vest-Europa, særleg behovet for korn. Kompromiss med kapitalismen kan ikkje bare vere nødstiltak for å overleve, men au undergrave moral og vilje.

På grunn av konfliktar mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære, på grunn av ytre fiendar, på grunn av den komplekse rørsla, på grunn av manglande erfaring, og på grunn av dei enorme problema med å finne ein rettferdig veg ut av underutviklinga, så er ikkje alt som skjer i ein revolusjonær prosess resultat av ønskene til ei eller anna gruppe, eller leiarane. Og ikkje alle endringar i politikken er resultat av kamp blant leiarane, eller endring mot «reformar» eller at «haukar» får meir eller mindre makt.

Samfunnsvitskapen finn på nye falske motsetningar heile tida for å forklare endringar i politikk eller praksis. Blant desse er «reformist» mot «hauk», og «pragmatikar» mot «ideolog» blant dei som oftast blir tatt i bruk. Ein pragmatikar skal liksom ikkje bry seg om prinsipp; dei vil bare «få ting gjort». Sjølvsagt omgår det spørsmålet «Kva for ting?» Om «tingen» er økonomisk vekst då vil visse tiltak vere fornuftige, men om målet er å dekke behov folket har eller auke motstandsevna, vil andre tiltak vere praktiske.

Likeins kan vilje til å dekke folkets behov bli stempla som «ideologiske» i motsetning til nyliberale ønske om meir marknad som er «ikkje-ideologiske». Om oppfatninga til nokon er den same me har sjølve, blir dei kalla prinsipielle, om dei er motsett av våre, kan dei bli kalla «ideologiske». Og tiltak me er for er, «pragmatiske» – men om me ikkje likar dei, er dei «opportunistiske».

Ei anna yndlingsforklaring på politiske endringar frå den borgarlege samfunnsvitskapen er det uunngåelege sitatet frå Lord Acton: «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt». Populær er også følgen av det: Det overordna målet til dei med makt er å halde på makta. Det er mest aldri sant. Jamvel president Bush ville aldri støtte lovfesta gratis helsestell, støtte Venezuela økonomisk, eller fornekte Jesus bare for å halde på makta. Mens herskarane i gammal tid reiste monument for å hylle seg sjølve og militære seirar og rana til seg skattar, så lurer det menneske med prinsipp bak alle makthungrande framtoningar i dag, sjølv om desse prinsippa kan vere skadelege.

Om lord Acton hadde vakse opp i eit land i tredje verda med ein herskande klasse og regjering underlagt USA-ambassaden, kunne han godt lagt til «Maktesløyse korrumperer, og absolutt maktesløyse korrumperer absolutt». Det er tragedien til regjeringa på Puerto Rico i dag. Slik kunne Acton betre forstått korrupsjonen i dei herskande sjikta i så mange land som blir skulda for fattigdom, stempla som «mangel på ansvar».

Politikken endrar seg fordi vilkåra endrar seg, eller fordi folk lærer. Rasjonering, den vanskelegaste tida på Cuba, var garantien for eit minstemål av lik tilgang til mat. Til andre tider med breiare tilgang på varer kan det bli ei hindring for fordeling og skape ein nisje for «mellommenn». Bondens marknad kan gjøre fleire produkt tilgjengelege, men au opne for overprising. Turisme kan gi viktig tilgang på utanlandsk valuta, men au bli område for korrupsjon og undergrave likeverd. Politikken endrar seg for å forlike motsette ønske i eit sprengt system. Internett kan bli avgrensa til i hovudsak institusjonelle brukarar når det kostar for mange dollar med satelittilgang, eller gjørast meir tilgjengeleg når ressursane finst – eit uttrykk for styrt prioritering og ikkje «reform».

Den kubanske politikken med at det i hovudsak er utlendingar som kan ta inn på hotell, var grovt urettvis, men desperat nødvendig for å få utanlandsk valuta. For å kompensere litt blei ein viss del av romma reserverte for kubanarar etter bestemt prioritering. Til dømes kan nygifte få førsteretten til dei (seinare borte til fordel for høgare løn), eller dei kan vere premiering for framifrå arbeid. Ettersom framifrå arbeid vanlegvis betyr ei blanding av produktivt arbeid og samfunnsinnsats, gir slike tiltak god meining for kubanarane, mens det ser ut som diskriminering for kritikarar. Eit vakkert atlas over Cuba kostar rundt 100 dollar i turistbutikken, langt utanfor rekkevidde for ein kubanar. Men dei kubanske vennene mine kjøpte han for 10 dollar, framleis ei tung bør, men mauleg. Det har ofte vore tilfelle at godt kjente tiltak som undergrev sosialistiske verdiar, delvis blir prøvd kompensert med slike mindre kjente tiltak for å dempe skaden.

Alle studiar av sosialismen må ta for seg desse reelle historiske prosessane framfor å starte med ei abstrakt sjekkliste for å evaluere sosialismen i eit land. I det følgande vil eg i hovudsak ta utgangspunkt i eigne erfaringar som deltakar/observatør i den kubanske prosessen, men au vise til andre revolusjonære rørsler, og kanskje legge urimeleg stor vekt på spørsmål knytt til demokrati fordi dei vanlegvis er mest seigliva.

«Logikken» i sosialistisk utvikling

Om ein sosialistisk revolusjon overlever, vil utviklinga gradvis tillempe ein viss type logikk. «Logikk» her er ikkje ein mystisk tidsånd eller universelle lover fristilte frå menneskeleg aktivitet. («Lover» styrer aldri historiske prosessar. Dei er tankekonstruksjonar trekt ut av verkelege prosessar, brukt til å formidle observasjonane.) Det er samlinga av samfunnsmessige relasjonar, utfordringar, viljer, analysekategoriar og dominerande idear som legg grunnlaget som menneske må fatte beslutningar på grunnlag av. Det er samlinga av prinsipp som avgjør rekka med maulege, akseptable, enkelte gonger openbare avgjerder og utelukkar andre. Det er serien med val ein har for å møte alle viktige saker ein må ta fatt i, for å føre det sosialistiske prosjektet vidare. Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen. Historia er ikkje ei jamn rørsle frå tilbakeståande til moderne, men forgreiningar og sirkelrørsler strukturert av samfunnsmessige relasjonar. Desse greinpunkta er svært influert av kva for folk som fattar vedtak, og korleis dei gjør det.

Sosialismens logikk får enkelte vedtak til å verke nødvendige, openbare og attraktive. Blant dei er full sysselsetting, gratis helsestell og utdanning for alle, likeverd og miljøvern. Andre mål kan sjå sjølvsagte ut, men treng bli definerte på ny. Til dømes «effektivitet». «Effektivitet» er openbart sjølvsagt bra, og samfunnet jobbar for å bli meir «effektivt». Men effektivitet har hatt svært ulik meining i ulike samanhengar. I Bibelen blir effektivitet målt ut frå kor mange frø ein får att per frø sådd (det var rundt 1–3 frø hausta per frø sådd – betre enn eit 1:1-tilhøve, det er frø til neste såing, og over det er det til mat!).

I eit Europa med lite jord har ein rimeleg målestokk for effektivitet vore avkasting per hektar. I USA som tradisjonelt hadde overflod av jord og knapt med arbeidskraft, var «effektivitet» avkasting per dagsverk, og målet at ein farmar kunne fø førti menneske. I seinare tid snakkar økologane om energieffektivitet og innhausta kaloriar per kalori investert, og dei insisterer på at ein må måle dei «reelle kostnadene» i ein prosess – ikkje bare produksjonskostnad, men au kostnadene ved å rydde opp i forureinsinga. Dei føydale godsa hadde ingen totalmål på effektivitet. Dei kunne vere svært effektive til å dyrke korn, men ligge tilbake på tømmer eller kjøtt, utan å kunne bytte tømmer i kjøtt, og mengder av arbeidskraft, men ikkje nok god jord til å bruke han godt. Forsøk i dag på å rekne det saman kan fortelle oss at eit gods tapte pengar i tri hundre år, men fødde lordar og trælar. Dei sovjetiske kolkhozane (kollektivbruka) var berykta ineffektive reint økonomisk. Men blant utgiftene dei hadde, var helsestell og undervisning for medlemmene sine. Det gav eit dårleg rekneskapsresultat, men samfunnmessig nettovinst.

Ettersom arbeidskraft er ein stor kostnad i produksjonen, vil eit selskap under kapitalismen bli vurdert som meir effektivt om det reduserer staben, sparkar arbeidarar og får ut større meirverdi per arbeidar ved å forlenge arbeidsdagen, auke arbeidstempoet og redusere betalinga. Oppsagde arbeidarar er ute av rekneskapen. Alt saman får det positive stemplet «fleksibilitet». Direktøren får så ein bonus. Samanslåingar blir ofte rettferdiggjort ved å love auka effektivitet på denne måten.

Men i eit sosialistisk samfunn med sine garantiar om mat til alle, betrar ikkje oppseiingar til arbeidsløyse den samfunnmessige effektiviteten. Det er ganske enkelt ikkje eit val. Det er andre val. Enkelte gonger er det betre å ha for mange tilsette og bruke arbeidstid til utdanning. Med overflødig arbeidskraft kan selskap innimellom frigi folk til innhausting eller husbygging. Eller jobbane forsvinn og arbeidarane får andre jobbar med minst same betaling, eller dei kan få opplæring til anna arbeid, eller bli betalte for å studere. Cuba har tatt i bruk «studiar som arbeid» for arbeidarar frå nedlagte sukkerfabrikkar. Uansett vedtak er samfunnsmessig effektivitet totalt og ikkje for den enkelte arbeidsplassen ei motkrafttil kortsiktige finansielle mål.

Når mange samfunnsmål samlar seg i spesielle tiltak eller program, blir dei mest uunngåelege. Til dømes dekka bylandbruket Cubas umiddelbare behov for mat då økonomien kollapsa med tapet av handelen med Sovjetunionen og Aust-Europa. Det gav sysselsetting på ei tid fabrikkar blei stengt pga manglande råvarer eller energi, og det vart arbeidsløyse for første gong etter revolusjonen. Det forenkla distribusjonen frå jord til forbrukar då transporten blei vanskeleg og stadige strømbrot gjorde kjølelagring usikkert. Forsvarsdepartementet var interessert i å fremme lokal sjølvberging i tilfelle naturkatastrofar eller militær aggresjon skulle forstyrre samordning på nasjonalt nivå. Bydyrking av grønnsaker oppfylte måla til ernæringsfolka om å skifte det kubanske kosthaldet frå eit tungt basert på kjøtt og stivelse til eit med større konsum av grønnsaker. Byplanleggarane oppmuntra til bevaring av grønne område i byane som kunne dempe støy, absorbere regnvatn og redusere flom, utlikne varmen i byane, og fremme fellesskap i bustadområda. Og som økologisk jordbruk var det sunnare for arbeidarane. Helsedepartementet ville ikkje ha plantegift i byane. Økologar kravde polykulturar og biologisk handtering av plantesjukdommar og jord. Ulike organisasjonar, departement og institusjonar hadde eit eller fleire av desse aspekta som sine viktigaste ærend, men alt gjekk saman i å gjøre bylandbruk til eit openbart og i ein viss forstand uunngåeleg val. Det var au ideologiske oppfatningar som gjorde bylandbruket attraktivt, særleg det marxistiske målet om å få på plass igjen stoffskiftet mellom by og land, og lovnaden om at byutvikling ikkjeskal bli avgjort av eigedomsprisane.

Eit heilskapssyn på landbruk var openbart. Men det openbare seirar ikkje alltid. Mange av feila den kubanske regjeringa har gjort, var svar på akutte behov der ein såg bort frå breiare og meir langsiktige konsekvensarav ei avgjerd.

Eller ta svaret frå utdanningssystemet på det økonomiske samanbrotet. I USA veljer skolestyra med utilstrekkelege ressursar å fjerne det dei ser som unødvendig pynt. Det var press for å konsentrere seg om basiskunnskapane lesing, skriving og rekning på kostnad av samfunnsfag, litteratur, kunst og fysisk fostring. Løyvingane gjekk ned og klassane opp. Universitetsstudentane fekk stadig aukande studieavgifter. Høgare utdanning i vitskap og matematikk fekk støtte, mens frie kunstar fekk løyvingane kutta. Alt gir meining i eit kapitalistisk rammeverk, der utdanning for det meste skal lære opp kompetente og føye-lege arbeidarar, og bare ein liten minoritet herskarar og innovatørar og studentar får investert igrunnlag for betre jobb.

Med knappe midlar i «den spesielle perioden», valte Cuba utvida utdanning. Klassane blei reduserte til tjue elevar per klasserom (med to lærarar) i grunnskolen, femten i vidaregåande, og ti på høgskolenivå. Kunstutdanninga blei utvida, det blei oppretta skolar for kunstlærarar, og det blei sett i verk særlege tiltak for funksjonshemma studentar. Høgare utdanning vart utvida ved å etablere universitetssentra i alle kommunar. Studiar som betalt arbeid blei mauleg for overflødige sukkerarbeidarar fråstengte sukkerfabrikkar.

Både dei kapitalistiske og dei sosialistiske avgjerdene gir meining innanfor sine respektive samfunn. For kubanarane er utdanning meir enn å lære opp fagarbeidarar. Målet er den informerte samfunnsborgaren, rettleia av befalinga til Jose Marti «ser culto para ser libre» (Utdann dykk for å bli frie). Meir utdanning var å bygge framtida,mens dei skaffa lærarane arbeid.

Sosialismens «logikk» legg vekt på produksjon retta mot å dekke behova til folket, grunnleggande likeverd, kollektive beslutningar, og aukande levestandard. Ein del av det forbruket er individuelt, stort sett kjøpt med personleg inntekt. Ein del er samfunnsmessig forbruk mottatt som gratis helsestell og utdanning. Og ein del er kjøpt individuelt men subsidiert med kollektive ressursar, som basismat, offentleg transport, kulturtiltak, og tilgang til sport og rekreasjon. Utover forbruket er ein del av produktet reinvestert i utvikling. Det er her me ser verknadene av blokaden. Dei femti åra med fiendskap har kosta Cuba atskillige prosent av nasjonalproduktet, ein vesentleg del av det landet treng for å utvikle seg. Det er denne miksen av gratis, subsidiert, og tilbud og etterspørsel som gjør omrekninga av kubanske lønningar latterleg. Om dei fleste kubanarane hadde tjent tilsvarande vekslingskursen på lønningane i dollar, la oss seie dei ofte siterte 20 dollar per mnd,då ville dei vore døde no.

Forbruk

Ettersom alle menneske og dei fleste styresmakter har aukande levestandard som mål, reiser spørsmålet seg: Kva for varer er nødvendige for slik aukande levestandard som ikkje ender med «konsumerisme»? Det er viktig å sjå nærare på «konsum». I fattige land er det reelt behov for å auke forbruket av basismatvarer, husvære, helsestell, offentleg transport og liknande. Bill McKibben går ut frå at opp til ein inntekt på rundt 10 000 dollar i året gir auka inntekt livet betre for folk, og syner att i målingar av subjektiv lykke. Folk et regelmessig, har tak over hovudet og klede, tilgang til helsestell og opplæring. Det er grovt sett der nedgang i barnedød flatar ut når brutto nasjonalprodukt stig.²

Ut over denne typen forbruk er det forbruk som er naudsynt på grunn av særlege samfunnsmessige tilhøve. Bilen, opprinneleg luksus for dei rike, blei stadig meir nødvendig i USA i fråveret av rimeleg offentleg transport, utviklinga av forstader og langpendling, skillet mellom bustader og arbeidsplassar. Kontorjobbar krev bestemte slag klede. Japanske menn treng fleire mørke dressar, ikkje for å halde seg varme, men for å vere respektable og ha jobb. Kleskodar for kvinner er vanlegvis ennomeir krevande.

Smaken og stilen til den herskande klassen eller samfunnet ser ut til å tileigne seg prestisje langt ut over bruksverdien. I det bibelske Midtausten var Babylon Det Store. Israelittane som blei deporterte til Babylon i 586 fvt, blei blenda av den gamle byen i slik grad at då Cyrus den store seinare lot dei reise heim, så bestemte mange av dei seg for å bli i eksil. Seinare budde Herodes i Roma i sin ungdom, festa og knytta kontaktar. Og så freista han bringe romerske skikkar tilbake til Jerusalem. Med USAs hegemoni i dag får McDonald’s og Coca-Cola symbolsk verdi langt ut over nærings- eller smaksmessige kvalitetar. For mange kubanarar er deira Roma ellerBabylon Miami.

For menneske som lever i samfunn som skil folk frå kvarandre, blir løysinga for desperasjon til sist å kjøpe. Folk som har opplevd fattigdom finn det innimellom trygt å samle gjenstandar. Og det kapitalistiske kravet om ekspansjon fører til gigantiske salskampanjar for å dyrke slike kjensler saman med nye måtar å forgjelde menneskepå. Alt dette gir næring til konsumerisme.

Men for sosialismen er aukande levestandard ikkje uavgrensa forbruk av energi og ressursar. Det dreier seg tvertimot om aukande livskvalitet. Derfor går ein stor del av nasjonalproduktet på Cuba til samfunnsmessig forbruk, helse, utdanning, kultur, sport og miljøtiltak, sjølv om det på kort sikt kan seinke veksten og forlenge frustrerande manglar. Rundt 10 prosent av BNP blir investert, og gir ein vekstrate som flyt rundt 8 til 12 prosent. (Etter øydeleggingane til dei tri orkanane i 2008 klarte Cuba ein vekst på rundt 4 prosent, men i dag etter verknadene av den kapitalistiske finanskrisa har veksten stagnert.) Mens det framleis er mange manglar og mest all auke i produksjonen vil forbetre livskvaliteten, kan ein sjå kritikk av konsumerismen som ordkløyving, men kritikken er viktig for å sette både samfunnsmessige og individuellemål.

Kanskje skjer dei mest komplekse og motsetningsfylte sidene av den sosialistiske prosessen i psyka til menneska. Seiersglede oppmuntrar ei voluntaristisk haldning, der me kan klare alt me tar fatt på, og me snakkar glødande om det nye mennesket som er trufast mot kollektive mål, raus, open, målmedviten og modig. Alt det er sant, men ufullstendig. Dei kyniske siterer det slitte ordet om at «dess meir ting endrar seg dess meir er dei som før», som går glipp av dei verkelege og djupe endringane som skjer ved å legge vekt på det som ikkje har endra seg. Eg minnest som barn på 1930-talet dei endelause debattane om at me måtte endre samfunnet for å endre menneska, eller endre menneska for å endre samfunnet. Svaret er heilt klart ein tilbakeverkande prosess der nye tilhøve gjør nye haldningar maulege, og endra menneske kan gjennomføre samfunnsmessige endringar mot ei verd der det er fornuftig å vere god. Men heilevegen er menneska ein miks.

I harde tider går enkelte attende til å gjøre individuelt det kollektivet ikkje klarer lenger, mens andre tar problema som ei utfordring til meir samarbeid og innsats. Slike motsetningar skil menneske, men er au inne i enkeltindivid. Det ser ut til å vere ein typisk feil for marxistar å overdrive endringar i den kollektive psyka, og me blir overraska over kor seigliva rasismen, sexismen, klassesnobberiet, karrierismen og andre borgarlege dydar er. Fiendtlege kommentatorar og journalistar leitar etter slike teikn for å håne og avvise alle påstandar om endring og håp om framsteg. Det viktige for dei er det som ikkje er endra, eller jamvel gått tilbake. Men det er det nye som viser det maulege og spennande, det gamle som minnar oss om hindringar og vanskar, ogom kor mykje som står att.

Ei marxistisk haldning legg vekt på totalen, samanhengar og den historiske konteksten som gjør det lettare å sjå korleis eit område påverkar andre. Det avgjør ikkje kva som skjer, men gir eit verktøy for å tenke om kva som skjer, og bestemme kva ein skal gjøre. Det er eit stykke på veg ei motvekt til uunngåelege kortsiktige krav som fører til kortsiktige tiltak, som undergrevdei langsiktige måla.

Ei slik oppfatning av «logikken» i eit samfunn løyser motseiinga mellom at det som skjer avheng av beslutningane til millionar av individ, og oppfatninga at det finst samfunnsmessige «lover». Det inneber ikkje at ting er uunnngåelege, men bare maulege: dess meir eit samfunn går bort frå «logikken» i sine nødvendige krav, dess meir vil oppsamla tendensar true heile prosjektet. Men det er alltid motverkande tendensar ieit sosialistisk samfunn.

Spriket

I alle samfunn og institusjonar er det eit gap mellom erklærte ideal og den faktiske praksisen. Prestar syndar, politi gjør brotsverk, buddhistiske generalar fører krigar. Eit gap er både uunngåeleg og naudsynt. Om det ikkje var eit slikt gap, om alt fungerte nøyaktig slik det var tenkt, ville det vere prov på ein skrekkeleg mangel på fantasi og ambisjonar. Og heilt klart freistar me vedlikehalde gapet med aukande ambisjonarframfor dårlegare praksis.

Under kapitalismen må den herskande klassen proklamere ideal for offentleg konsum og overtyde folk om at desse ideala blir oppfylt, om ikkje heilt. Slik blir gapet konstruertfor sosial kontroll.

Bresjnevs ide om «den faktisk eksisterande sosialismen» prøvde i realiteten viske ut gapet ved å hevde «Det er alt som finst, det er ikkje meir. Å be om meir er idealistisk. Så hald kjeft.» Ein del kristne meiner ideala kjem frå Gud og manglande etterleving frå ufullkomne menneske eller arvesynda.Jamvel når kjerka sjølv eller leiarane ikkje lever opp til ideala, blir det sett som bevis på behovet for ei kjerke.

Då eg sjølv tidleg i tenåra sa til min far at eg ville finne meg ein kommunisistisk organisasjon, var svaret hans: «Greit. Men vent ikkje at ein kommunistisk organisasjon skal vere eit kommunistisk samfunn. Om det var slik, ville me ikkje trenge ein revolusjon.»

Det er ein av dei uunngåelege motseiingane revolusjonære står framfor. Å bygge sosialismen er langt meir komplisert og innimellom smertefullt enn me trur, og ofte både frustrerande og inspirerande. Kunsten er å erkjenne feila ved sosialismen som både uunngåelege og uakseptable, å analysere opphavet til dei, og å finne måtar å kjempe mot dei i den sosialistiske prosessen, framfor å bruke det som orsaking for å slutte kampen. Ein måte å formulere motseiinga på er å ikkje bare sjå «feila», men jamvel brotsverka til sosialismen på dialektisk vis: dei er ikkje sosialisme, men forvrengingar av sosialisme. Men dei er også sosialismen sine forvrengingar. Ein analogi er plantesjukdommar: sopp på mais er ikkje mais, men ein sjukdom på mais. Men det er ein sjukdom på mais, ikkje squash.

Den første påstanden kunne i seg sjølv føre til at ein avviste ei mengd grufulle hendingar under sosialistisk flagg som fiendtlege til sosialismen og derfor ikkje relevante. Pol Pot? Beria? Cayetano? Dei var eigentleg aldri med oss likevel. Denne varianten fører au til rasjonaliseringa om at det uakseptable er «nødvendig». Den kjente påstanden om at «du kan ikkje lage omelett utan å knuse egg», blir illusjonen om at eggknusing lagar omelett, og dermed at eggknusing er militant. Me kjem reine ut utan å ha lært noko. Det «objektive» og «nødvendige» blir eit dekke for kynisk instrumentalisme.³

Den andre påstanden kan i seg sjølv medføre at me trekk oss attende og konkluderer med at sosialismen er ein naiv illusjon som uunngåeleg fører til terror, så ein får bare passe på seg sjølv. Eller til oppdaginga at fordi sosialismen ikkje blei slik folk venta seg, så kjenner dei seg forrådde personleg og desillusjonerte, og det forsvarar at dei sluttar seg til den andre sida. Mange overløparar frå sosialismen har gått denne vegen. Begge einsidige tolkingar fører til kynisme.

Demokrati

Demokrati er eit avgjørande spørsmål for sosialistar. Det er viktig å undersøke demokratiet under utviklinga av sosialistiske land, ikkje bare for å korrigere openbare forvrengingar, men viktigst for å utvide vår eiga oppfatning av demokrati. På grunnlag av menneskerettane gjør liberale Cubakritikarar eit svært selektivt utval av artiklar i menneskerettserklæringa dei viser til. Dei vedgår vanlegvis, men går fort forbi slike ting som retten til å få dekka elementære behov, medrekna mat, vatn, utdanning, helsestell, likeverd mellom kjønna, kulturtilgang, sport, og ein trygg alderdom. Men dei vurderer dei som mindre viktig enn politiske rettar. Og kritikken deira av mangel på slike, brukar våre eigne formelle rettar som einaste legitime målestokk på demokrati. Ut frå sitt anti-demokratiske syn på Cuba seier dei ting som: «Fidel gav frå seg makta til broren Raoul» – når det som faktisk skjedde, var ein lovfesta overgang frå ein sjuk president til første visepresident.

Grunna på solid ukunne klandrar Cuba-kritikarar rutinemessig fråver av val. Sjølvsagt er det val på Cuba, hemmelege val overvaka av skoleelevar, og uråd å trikse med. Peter Romans studiar er den beste framstillinga av valprosessen, som skil seg svært mykje frå våre val: Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar). Nominasjonar til kommunestyra skjer på opne nabolagsmøte, og det blir røysta for ein av to til åtte kandidatar. I rundt 10 prosent av tilfella får ingen meir enn 50 prosent av røystene, og det blir omkamp mellom dei to som har mest. Det er ingen kampanjar, fjernsynsreklame, eller intervju, bare ei side biografi på kvar kandidat. Kubanarane skryt av at du ikkje treng vere rik eller ha rike venner for å stille til val.

På høgare provins- og nasjonalt nivå blir kandidatane vurdert av nominasjonskomitear. Det påståtte formålet er å sikre brei representasjon i alle valkretsar og å få ekspertise til alle typar debattar. Dei ønskar at nasjonalforsamlinga skal vere så representativ som råd for alle sektorar. Men «sektorar » betyr yrke, fag, alder, osv – ikkje politiske retningar. Det vart sett som eit stor framsteg då representasjonen av kvinner, afro-kubanarar og ungdom auka i sist val. Heile prosessen liknar meir på val i bedrifter eller i samvirkelaget du handlar, enn på nasjonale val under kapitalismen. Om ein ser vala som ein prosess for å velje ei samansett gruppe som er godt informert og engasjert, så ser systemet ut til å fungere bra. Men om du vil vala skal vere ein kamparena for ideologiar, då ligg dei langt attende. Det er ingen legale hindringar for at ein dissident kan stille og jamvel bli valt, men me veit alle at det ikkje vil skje. Alle val er innanfor sosialismen, ikkje om sosialismen, bortsett frå at deltaking og røysting blir ei slags folkerøysting. Folk ser på deltakinga, og blanke eller øydelagde stemmer blir målt som misnøye. Slik sett ligg ein opposisjon på mindre enn 10 prosent, sjølv om venner som er partimedlemmer, seier deira overslag er nærmare 20 prosent.

Vanlegvis behandlar nasjonalforsamlinga svært få lovframlegg på dei halvårlege sesjonane. Ingen lovframlegg for å sjikanere styresmaktene, eller så tjukke bind at representantane røystar utan å ha lese gjennom dei. Når ei viktig lov kjem til røysting, har ho alt gått gjennom alle komiteane i nasjonalforsamlinga, veljarmøter, og konsultasjonar med interesserte organisasjonar. Utsendingane får eit utkast minst tjue dagar før avrøystinga. Lover blir vanlegvis vedtatt samrøystes. For ein mistenksam observatør ser det ut som ei seremoniell stempling frå føyelege utsendingar på vedtak som alt er fatta andre stader (av Partiet? Av Statssjefen?) Men lovgivingsprosesen er faktisk langt meir kompleks. Peter Roman studerte arbeidet til nasjonalforsamlinga ved å følge utviklinga til landbrukslova av 2006. Initiativet til lova kom frå ANAP, småbrukarlaget. I 2008 diskuterte dei ei ny trygdelov som vil heve pensjonsalderen frå 60 til 65 for menn og frå 55 til 60 for kvinner. Lova vart diskutert på 85 301 møte arrangert av arbeidarrørsla, med 3 085 798 deltakarar. Av dei røysta 90 forsamlingar og 28 596 medlemmer mot lova. Den kubanske kvinneføderasjonen med senter for seksuell opplæring i spissen arbeider no for eit nytt familiebegrep som godkjenner mange typar familier og styrkar rettane til lesber og homsar, biseksuelle og transar. Representant Mariela Castro vil legge fram lovframlegget i neste sesjon.

Strukturen i det kubanske styringsverket har endra seg sidan midten av 1970-tallet, og endrar seg framleis. Å finne opp sosialistisk demokrati er ein kompleks prosess. Feil og uløyste problem høyrer til sosialismen, målt med sine eigne mål, ikkje avvik frå kapitalistisk demokrati. Blant dei uløyste problema er:

A. Politisk leiarskap og sameinte produsentar.

Medlemskap i nasjonalforsamlinga er ikkje jobb på full tid. Utsendingane har vanlege jobbar, og om dei blir nominerte, er det sannsynleg at dei au deltar i ei rekke organisasjonar på lokalnivå. Dei er hardt pressa på tid, og har ingen stab til å hjelpe seg. I eit samfunn der kjønnsskille i husarbeid overlever i mange heimar, blir det eit problem særleg for kvinnene. Stillinga gir ingen privilegium. Ho er krevande, og ofte frustrerande når det einaste dei kan gjøre, er å forklare grunnen til at eit problem ikkje kan løysast no. Gjennomtrekken er stor, både fordi folk vel å ikkje stille opp igjen og på grunn av svært krevande og kritiske veljarar.

Det er ønskeleg med ei nasjonalforsamling både med grasrotfolk med sterke band til veljarane og ekspertar på ulike område nasjonalforsamlinga må drøfte. Desse to måla kan ikkje alltid nåast i eitt og same menneske. Ekspertane er ofte nasjonale leiarar innanfor sitt område. I eit samfunn der masseutdanning historisk sett er nytt, blir ekspertise sett høgt, det kan bety at organisasjonsleiarar blir nominerte. Slik er folkets parlament sett saman ikkje av arbeidarar, men av arbeidarleiarar. (Noko mindre enn halvparten av delegatane, for det meste dei som er frå grasrota, er arbeidarar.)

For ein besøkande frå USA, som ser leiarskap som antagonistisk til vanlege menneske i eit «dei og oss»-tilhøve, er dette mistenkeleg. Eit gap i levekår og ideologi mellom leiarane og medlemmene ville undergrave demokratiet i prosessen. I den spesielle perioden blei det mindre likeverd på Cuba, men ikkje mellom leiarane og veljarane. Dei nye rike er dei som får pengar frå slektningar i Miami eller jobbar på hotell eller i selskap der dei har tilgang til dollar, eller dei som driv dei nye småbedriftene som er blitt tillatt, eller driv den uformelle (svarte) økonomien.

Men om nasjonale leiarar med nødvendig ekspertise ikkje er knytta til distrikta og veljarane sine, kan dei av den grunn vere ukjente for eller ikkje knytta til majoriteten av veljarane. Eg har høyrt lojale kommunistar erklære at dei ikkje vil røyste på folk dei ikkje kjenner. Derfor blir det som i mange europeiske val til at veljarane blir oppmoda til å røyste på den oppsette lista med kandidatar framfor individuelle kandidatar. Desse har fått kunnskapane sine vurdert av nominasjonskomitear, men det er sannsynleg at folk som blir vurdert som for kritiske, ikkje blir sett opp.

Kubanarane ser samfunnet sitt som stadig meir demokratisk gjennom breiare deltaking og arbeid for konsensus. Frå første klasse veljer skolebarna klasserepresentantar, og alle masseorganisasjonar har valt leiarskap. I ein viss forstand undergrev den rådgivande prosessen skillet mellom regjeringa og det sivile samfunnet, ein uventa vri på «forvitringa av staten» som Lenin såg for seg. Det gir større meining å sjå på alle masseorganisasjonane som samfunnsorgan.

Peter Roman framstiller nasjonalforsamlinga slik: Forsamlinga (Asamblea Nacional del Poder Popular eller ANPP) arbeider på grunnlag av fem prinsipp. For det første må ho vere representativ for det kubanske samfunnet. Derfor er det utsendingar frå dei fleste område og næringsvegar i samfunnet, medrekna fagfolk i økonomi, jordbruk, helse, utdanning, sport, og andre område forsamlinga har ansvar for. For det andre må det vere nær kontakt med folket. Det blir for ein stor del oppnådd ved at nesten halvparten av delegatane samtidig er kommunestyrerepresentantar. For det tredje må dei rådføre seg med veljarane, vararepresentantar, ekspertar, interesserte partar, embetsmenn, det kubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba eller PCC), den kubanske arbeidarføderasjonen (Central de Trabajadores de Cuba eller CTC), og masseorganisasjonar om lovframlegg og ved utnemning av folk. For det fjerde må ein tillate usemje når ein drøfter tiltak, som ulike spørsmål knytt til lovframlegg, men ikkje som organisert opposisjon mot systemet. Og for det femte er målet å forlike ulike meiningar for å oppnå konsensus før tiltak blir lagt fram i plenum.⁴

Tilhøvet mellom organisasjonar på lokalnivå og organ høgare opp varierer svært. Ein venn av meg nektar stille som sekretær i cella til kommunistpartiet på jobben fordi han seier vervet er avgrensa til å vidareformidle oppgaver og instruksjonar frå høgare organ. Ein annan, diplomat, sa at cella i hans ambassade for det meste diskuterte ambassadeoppgaver, og hadde lite tid til å diskutere politikk. Då eg fortalde det til venner på ein annan arbeidsplass, vart dei indignerte. Cella deira diskuterte alltid politikk, og hadde tatt initiativet til å fjerne direktøren i selskapet fordi han neglisjerte behova til arbeidarane. Eg overvar ein diskusjon i ei celle på ein annan arbeidsplass då dei planla korleis dei skulle presentere den økologiske satsinga si på eit nasjonalt møte, og venta seg motstand av folk som var fascinerte av «avansert» teknologi og såg økologi som nostalgi frå ein mytologisk gyllen tidsalder. Ein student la fram debatten i klassen sin om rock and roll slik for meg: spørsmålet var, kan du skille musikken frå livsstilen til dei som utøver han?

Med alle sine vanskar er dei formelle strukturane i det kubanske styringsverket tilpassa å drive eit samfunn av sameinte produsentar. Dei avgrensande faktorane er meir ideologiske enn formelle. Først av dei er offermentaliteten som svar på tri generasjonar med aggressiv fiendskap frå USA. Det er ikkje ei orsaking for manglar og ineffektivitet, men ein reell faktor i dagleglivet.

B. Identitet og forskjell

Eit anna uløyst problem er at kubansk historie er full av eksempel på revolusjonære oppstandar øydelagde av splitting mellom dei revolusjonære. Følgeleg blir einskap høgt prioritert, som ikkje alltid skil mellom fiendtlege handlingar og usemje. Dermed oppmuntrar det til frykt for å uttrykke skarpe meiningsforskjellar. Den militære metaforen for blokaden er utbreidd. Ein vanleg plakat i Havana i den spesielle perioden viste eit portrett av Fidel i uniform og slagordet «¡commandante, ordene!», noko som ganske visst ikkje oppmuntra til kritisk tenking.

Det blir referert til Fidel Castro på mange vis. Før han trekte seg attende presenterte, pressa han ned rekka av titlar som president i statsråd og ministerrådet og førstesekretær i partiet. No blir han kalla leiar for revolusjonen. Fidels rolle på Cuba er dobbel, som symbol på revolusjonen og som den dyktigaste politikaran i landet. Men den første rolla dominerer, og oppmuntrar ikkje til kritikk. Det oppmuntrar òg til stereotypiar, slagordpolitikk, og rutinemessig støtte. Mest skurrande er talar lesne av svært unge elevar på Tribunas del Pueblo i friluft, med ord dei knapt kan ha skrive sjølve, og kanskje snaut forstår.

Satsinga på einskap set au grensar for diskusjon, ettersom folk ikkje ønskar å bli marginaliserte ved å vere for negative. Dei vil kanskje vere redde for ikkje bli tatt alvorleg, og dermed hoppa over ved forfremmingar eller ved tilgang til knappe gode som blir tildelt dei som gir «bidrag til samfunnet». Omsyn til respekterte leiarar hindrar ofte varsling.

Eg var til stades i ei forsamling der ein deltakar håna deltaking slik:

Eg deltar.

 

Du deltar.

 

Han og ho deltar.

 

Me deltar.

 

Dei avgjør.

Det er urettferdig som generalisering, men set fingeren på problemet med avgjerder ovanfrå og ned. Progressive har aversjon mot «ovanfrå og ned» som motsett av «nedanfrå og opp», og det som ofte er det same, sentralisert motsett av desentralisert makt. I tillegg til at det fornærmar oppfatninga vår av demokrati, kritiserer me sentralisering fordi det altfor ofte fører til feil beslutningar gjennom å bruke ein og same mal over alt, ved ikkje å reagere på kritikk, ved ikkje å ta med i reknestykket det særeigne, behova og det maulege i kvart enkelt tilfelle, og fordi han ikkje fullt ut brukar skaparevnen i lokalsamfunna og alle individuelle talent. Men det unike i det spesielle er òg eit argument for sentralisering, ettersom det som kan vere optimalt ein stad, ikkje treng vere bra for landet. I Jugoslavia førte arbeidarkontrollen i mange bedrifter ofte til at kollektivet oppførte seg om kapitalistiske selskap på jakt etter maksimal profitt.

I landbruket er kritikk av sentralisering òg kritikk av industrielle monokulturar. Men det er ikkje nøyaktig det same. Det er bare under kapitalismen me har fullstendig eigarskap, retten til å konfiskere jord, avgjøre korleis ho skal brukast, og avtak av produktet, alt på same hand. Men det treng ikkje vere slik.

I somme samfunn eig fellesskapet jorda som er oppdelt til produksjon, enkelte gonger periodisk, blant husstandane etter behov eller evne til å bruke ho. I andre samfunn har eit hushald retten til å dyrke jorda og ein annan beiterett osv. Når ein diskuterer korleis gårdsdrift bør organiserast, må me skille mellom planlegging, kultivering, og fordeling. Planlegginga avheng av nivået ein planlegg på. Vassforsyning er eit naturleg utgangspunkt for enkelte formål, med val av vekstar ut frå vassbehov, nødvendig arbeidsinnsats og det behovet folk har for breidde i varer og næringsstoffer. Ønskeleg åkerareal er meir knytt til veksttype og kor mobile plantesjukdommar er. Til dømes vil eg tilrå at ein søtpotetåker bør vere rundt førti meter brei og omgitt av banan slik at løvemaura som lever i bananplantene, kan leite gjennom søtpotetene og flytte inn for å bygge reir rundt nye utvekster og drive bort søtpotetvivelen. I fordelinga kan ein ikkje gå ut frå verdien av den innhausta avlinga, fordi det ikkje nødvendigvis er noko forhold mellom næringsverdi og økonomisk verdi av avlinga. Det er ikkje rettferdig å be bøndene ofre delar av inntekta si for å auka produksjonen på naboens grunn eller dekke behovet for lunsj på skolane. Det må skje noka omfordeling av inntekt mellom produksjonslaga for å belønne likverdig arbeid likt. Det trengst klart planlegging på mange nivå, ut frå omfanget problema har.

Passande deling av makt mellom organ på lokalnivå og høgare er ikkje noko ein kan avgjere på abstrakt vis, men avheng av forholda. Ein gong på 1960-tallet blei ein venn av meg bedt om å leie ein kyllingfarm. Ho hadde mange års erfaring som sydame og frå kampen mot Batista, og kunne ingenting om kylling bortsett frå nokre få oppskriftar. Men på den tida var ho eit godt val fordi ein kunne vere trygg på at ho ikkje ville sabotere produksjonen. Ho fekk svært detaljerte instruksjonar ovanfrå, og ønska velkommen absolutt alt. På den tida gjorde mangelen på erfarne folk sentralisering til eit lite problem. Men innimellom kan instruksar vere latterlege. Det er ein illusjon at sentralisert planlegging betyr like instruksar over alt uansett forhold, når det kan bety samordning av mangfald.

Denne sida av sentral planlegging er likeins til stades i medisin. Alle pasientar er ulike, og legen må vere i stand til å sjå pasienten som eit heilt menneske, og kombinere fysiske undersøkingar, historie, prøver og inntrykk frå samatalar. Men det er au sant at uerfarne legar treng støtte. Dei typiske feila kjem av manglande erfaring, særleg med mindre vanlege sjukdommar. Fjernkonsultasjon med spesialistar kan vere nyttig for unge legar. Men den typiske feilen her ville vere å vurdere etter ei liste over laboratoriefunn eller at journalen ikkje får tak i det heilt spesielle ved kvar pasient. Korleis ein skal integrere dei to typane kunnskap, er eit viktig spørsmål som primærhelsetenesta ikkje kan løyse abstrakt.

I 1995 bestemte for eksempel byen Yaguajaya å organisere utviklinga si rundt helse. Det blei definert breitt, dei vurderte husvære, sjukdommar og dødsrate, tilgjengelege helsetenester, dårleg fungerande familiar og andre sider av livet i byen. For å kunne gjøre det, fekk dei tak i spesialistar frå dei ulike departementa sentralt, ikkje for å gjøre jobben men for å tilby nødvendig ekspertise, og alt blei koordinert av kommunestyret. Det viser seg at dei enkle skille mellom sentralisert og lokalt forvirrar tankane våre. Problemet er korleis ein skal samordne «frå botnen og opp» med «frå toppen og ned», ikkje velje mellom dei.

Fagforeiningane er mellom dei masseorganisasjonane som speler ei vital rolle i styringa av landet. Men er dei «uavhengige fagforeiningar » i vår forstand, eller «kontrollerte av staten»? Og om dei er uavhengige, korleis har det seg at det ikkje er streikar på Cuba?

Igjen bli ein besøkande freista til å bruke gode kriterium på feil situasjon. Forholdet mellom fagforeiningane og staten varierer. Fagforeiningane kan gjøre framlegg om lover for nasjonalforsamlinga. Mange deputerte er fagforeiningsmedlemmer. To gonger årleg møter fagforeiningane ministrane for å drøfte saker av felles interesse. Fagforeiningar støttar landsomfattande diskusjonar på spørsmål knytt til arbeidslivet, og har innimellom avvist framlegg frå nasjonalforsamlinga. Staten og foreiningane overvaker i felleskap utøvinga av lovverket. (Det er mange brot, enkelte gonger pga manglande kjennskap til lova, enkelte gonger pga likesæle, eller for ikkje å legge hindringar for arbeidet når det er mykje å gjøre, enkelte gonger opportunisme.) Om me ikkje ser streikande arbeidarar framfor nasjonalforsamlinga, er det av same grunn som me ikkje ser bankfolk eller direktørar framfor Kongressen eller okkupere Det Kvite Hus: Det er alt deira, og sjølv om dei er misnøgde med spesielle avgjerder, veit dei at dei har felles interesser.

C. Byråkrati og innovasjon

Ein vanleg klage frå kubanarar og utanlandske besøkande er byråkrati. For mykje av dagleglivet blir hindra av reglar og prosedyrar som ofte blir sett ut i livet på stivbeint og inhumant vis. Ein må til dømes skaffe seg mange dokument om ein skal pusse opp heime, og kontora der du finn dokumenta kan vere på ulike stader, eller ikkje opne når du kjem – jamvel om du kjem på ei tid dei skulle vere det. Du har tatt fri frå arbeid for å dra dit, og passar ikkje eigne oppgaver. Eller staben på regjeringskontoret kan vere i djup samtale, og bryr seg ikkje om deg, og når alt endeleg er i orden så kan du ikkje bare dra til butikken og kjøpe ein sekk sement. Ein innovatør med ein glup halvferdig ide kan ikkje løpe rundt hjørnet for å kjøpe seg ei fjør og tri batteriar. (Det er denne typen klagar som dominerer i lesarbrevdelen av Granma på fredagar.)

Men det er ikkje bare vrang vilje. Byråkratiet voks historisk fram som borgarskapet si motgift til føydaltidas tilfeldige tildeling av privilegium og fordeling av straffar. Idealet om lik «lovbruk» utan omsyn til kven du er, er ein vakker og viktig del av tenkemåten i USA på bakgrunn av lovløysa i det ville vesten. Og gjenkjennelege prosedyrar er nødvendige for å følge prioriteringar og utøve likeverd. Frustrasjonen over at ein ikkje bare kan gå inn i ein butikk og kjøpe ein sekk sement, er det som sikrar at eit sjukehus eller ein skole har førsteretten til knappe ressursar. Så ressursmangelen i seg sjølv gjør formaliserte prosedyrar nødvendige.

Me avviser byråkrati fordi det plasserer mange prosedyrar mellom eit behov og løysinga på det, brukar same inhumane mål på alt, utan å sjå individuelle forhold, eller på andre vis blir krenka av kjenslelause byråkratar eller opportunistiske grunnar. Byråkratisk sinnelag motstår kritikk, endringar og klagar. Det ideelle ville vere fleksibel lovbruk der den enkelte blei behandla ut frå sine behov. Men det krev svært bevisste og engasjerte byråkratar, og at prosessen er open for innsikt utanfrå. Det blir oppnådd bare ein sjeldan gong på Cuba, sjølv om kampanjen «merksemd til individet» er eit steg i den retninga.

D. Sosialisme og media

Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem. Korleis ein skal gjøre det, er i seg sjølv ei stor utfordring. I det gamle Aten som var modell for demokratiet (bare for frie menn), var det sjølvsagt inga presse. Teatret var eit viktig organ i opinionsdanninga, og dei klassiske greske teaterstykka var ofte politisk polemikk og satire retta mot velkjente offentlege figurar. Visene til middelaldertrubadurane, barnerim og andre kunstformer har seinare vore nytta til kommentarar og opinionsdanning.

Observatørar som leitar etter demokrati ser i staden ofte etter spesifikke indikatorar som kan vere passande eller ikkje. Dei masseutdelte kubanske avisene passar ikkje inn i biletet vårt av korleis ei fri presse bør vere, men ikkje har vore på lang tid i USA. Det er sparsommeleg med nytt, og mange artiklar tar opp historiske eller høgtidelege hendingar, diplomatbesøk og slikt. Slik er dei ei kryssing av avis og magasin. Det har blitt meir undersøkande journalistikk dei siste åra, for det meste på korfor ikkje bedrifter gjør jobben sin. Brev til Granma som blir trykte på fredagar, er ikkje bare klagar på dei mange frustrasjonane i dagleglivet men er au respons på klagane frå kritiserte bedrifter. Andre publikasjonar som Havana Times og Temas, trykker eit vidt spekter av meiningsytringar.

Stort sett er ikkje kubansk presse det organet for meiningsdanning som liberalarar tenkar på når dei idealiserer media under kapitalismen. Ein gong i dei tretten koloniane var det eit trykkeri på kvart gatehjørne, og alle trykkarane var forleggarar, og alle forleggarane hadde klare meiningar. «Trykkefridom» var retten til å gå mot britisk styre og diskutere vegen til fridom. Det er lenge sidan den lykkelege tida. Når media blir effektivt monopolisert, når kommersiell marknadsføring blir «fri tale» og psykologisk krigføring og manipulering har blitt vitskap, når kostnadene har vakse utanfor rekkevidde for upopulære saker, då er trykkefridommen blitt ein karikatur av det han gir seg ut for. Spinndoktorar kan kalle seg journalistar, ta på seg ei objektiv maske og kreve det vernet yrket tradisjonelt har krevd og innimellom oppnådd. Slik oppdagar eg at eg ikkje er for «pressefridom»! Eg er for at arbeidande og undertrykte folk har retten til informasjon og høve til å drøfte sine problem. Det er ikkje enkelt å sette ut i livet, men det blir ikkje løyst med ullent prat om «pressefridom». Venezuela og Argentina har fått nye lover som skal dele radiofrekvensane mellom stat, lokale og folkelege organisasjonar, og private selskap. Det står i motstrid til marknadsfridom, men utvider den nye typen demokrati som blir oppfunne framfor augene våre.

E. Demokrati i innhald og form

Mange andre demokratiske slagord blir forvrengt på liknande vis når dei blir gjort til absolutte prinsipp i staden for nyttige middel for å nå menneskelege mål. F.eks fordømde folk i USA «segregasjon» og «diskriminering » i kampen for borgarrattar. Med den herskande rasismen var det openbare, rettferdige og inspirerande krav. Så oppfant den andre sida «omvendt diskriminering» for å undergrave positiv diskriminering. Dermed blei tradisjonelt svarte høgskolar og høgskolar for kvinner framstilte som formelt segregerte. Mens heilkvite og mannsinstusjonar i realiteten er organ for rasisme og sexisme, er høgskolar eller klasser med bare afro-amerikanarar eller kvinner trygge område for dei frå dei undertrykte gruppene som ikkje ønskar bruke studietida på å rettferdiggjøre at dei lever. Enkelte ønskar utfordre monopolet menn eller kvite har, og vågar seg inn i løvehula, mens andre treng trygg støtte for å vekse og fornye seg før dei tørnar ut igjen. Slik lærer eg at eg ikkje er mot « segregasjon », men mot rasisme og sexisme. Det er eit vanleg mistak å gjøre effektive metodar til prinsippspørsmål, og så bli ståande som ein hyklar når det viser seg at det ikkje var det me ønska oss i det heile tatt.

I Latin-Amerika har det vore revolusjonære rørsler i mange land, med vekslande suksess. Somme fekk regjeringsmakt aleine (Guyana) eller som del av ein koalisjon (Chile, Uruguay, Brasil). Andre fekk statsmakt (Cuba, Venezuela, Bolivia, Ecuador). Alle er ulike, både pga ulik politisk situasjon og noko ulike ideologiar. Det er mauleg å undersøke skilnadene med kraftig lupe og veie dei opp mot visse kriterium, som om dei kom til makta ved valseier, massemobilisering, væpna kamp eller kombinasjonar av dette. Slik freistar Mark Cooper i The Nation sjå Salvador Allende og Fidel Castro som motsatsar, med støtte til den første og fordømming av den andre. Men desse leiarane sjølv såg det ikkje slik. Allende var alltid Cubas allierte, og hjelpte dei overlevande frå Ches bolivianske gerilja å flykte etter nederlaget. Cuba hedrar Allende som ein revolusjonær helt. Det viktige med alle endringane i Latin-Amerika er at dei leia folkelege opprør mot det gamle oligarkiet som styrte landa deira i allianse med USA-imperialismen. Alle har si eiga historie og si eiga utvikling med eigne avgrensingar. Dei hadde alle ulikt syn på «rettstrygg-leik». Men «rettstryggleik» kan ein ikkje støtte vilkårslaust utan først å spørre «Kven sin rett?».

I Brasil der arbeidarpartiet bare er ein del av ein koalisjon, tar rørsla til dei jordlause jord opent i strid med eigedomsretten som regjeringa må forsvare. På Cuba blei jordreformen gjennomført ved lov. I Bolivia, Ecuador, Venezuela og Honduras gjekk dei progressive regjeringane inn for nye grunnlover og ei «reetablering» av det enkelte landet på grunnlag av ei samansmelting av representativt og deltakande demokrati, slik at rettstryggleiken så langt råd vil tilpasse seg krava om rettferd og likeverd.

Revolusjonær kritikk

Med C Wright Mills berømte ord i «Listen, Yankee!» «Eg er for den kubanske revolusjonen. Han uroar meg ikkje, eg er uroa for han, og med han.»⁵ Det kan vere eit allment prinsipp. Utgangspunktet for eit nytt sosialistisk samfunn er 100 prosent solidaritet med revolusjonen, verdsetting av det han betyr i verdshistoria og djup glede over det han får til. Det krev vilkårslaust forsvar av revolusjonen mot alle forsøk på å reetablere kapitalistisk utbytting og imperialistisk dominans.

Hundre prosent støtte til revolusjonen krev ikkje semje i alt som skjer, ikkje ein gong full støtte til leiarane. Kritikk er ein integrert del av eit revolusjonær haldning, og evnen til kritisk vurdering bør vere eit viktig krav til medlemmer av revolusjonære organisasjonar. Men kritikk av revolusjonen har som hovudformål å korrigere dei veike punkta. Ein skal ikkje unngå kritikk, men det kan heller ikkje bli den viktigaste måten ein tar del på. Den besøkande bør støtte, lære av og glede seg over revolusjonen.

Det er tri viktige føresetnader for meiningsfull, revolusjonær kritikk:

– Kritikk må vere resultat av støttande deltaking. I den grad ein tar del som alliert og faktisk har bidradd til felles mål, kan kritisk innsikt frå besøkande vere nyttig og velkommen. Men hugs to ting samtidig: at det er deira revolusjon som blir gjennomført av menneske som liknar oss, som står framfor oppgaver ingen er fullt ut førebudd på, og langvarig kronisk fiendskap og umiddelbart frustrasjon og slit frå dag til dag. Me ser på innsatsen deira med beundring, sympati og kjærleik. Men hugs at det au samtidig er vår revolusjon, del av ein verdsomspennande prosess der alle har innsats, pliktar og rettar.

Kritikk må vere grunna i kunnskap og forståing av tid og stad. Den første delen av forståing er kunnskap om historie og kultur i landet, bakgrunnen og kva dei prøver å gjennomføre, og kva dei største hindringane er. Me må vite om det me ser er eit etterslep frå fortida, eit lite steg fram, ein konsesjon til tilbakeståande krefter eller eit nytt problem. Og om det er ein konsesjon, ser ein på det som det eller blir det framstilt som kreativ sosialisme? Det er viktig å kjenne bakgrunnen for alle vedtak. Kritikken må vere grunna i dei sosiale, historiske og intellektuelle røyndommane i landet, slik at observasjonane kan bli sett i samanheng og ein unngår tåpelege og arrogante feil ut frå vankunne. Dess djupare kunnskap og empatisk forståing – evnen til å skille mellom langsiktig sosialistisk utvikling og skjebnens sikksakkgang – dess meir nøyaktig og nyttig blir kritikken.

Kritikken må vere opplyst av teori slik at me ikkje blir overvelda av – men ikkje likegyldige til – det umiddelbare. Dei kubanske erfaringane set oss i stand til å sjå meir skeptisk på slagorda til det vestlege demokratiet, ikkje for å forkaste dei, men for å sjå at dei er relativt gyldige og i siste instans avgrensa. Å plassere spirande sosialisme inn i verdshistoria, som grunnlag for at menneska skal overleve som art, der ein ser både kontinuiteten og diskontinuiteten i den samfunnsmessige utviklinga, vil også gi kunnskap til våre eigne kampar i vårt eige land.

God tur!

Notar:

1. Circles Robinson, Havana Times, september 2008.
2. Bill McKibben, Deep Economy (New York: Times Books, 2007), 41.
3. Dette er eit eksempel på eit påstandspar som begge er falske aleine men sanne saman. Eit anna er «Helse er sosialt bestemt… Du er ansvarleg for di eiga helse».
4. Avhandling presentert på symposiet «Cuba i dag: Kontinuitet og endring sidan den spesielle perioden», Cuba Project, Bildner Center for Western Hemisphere Studies, Graduate Center, Universitet i New York City, 4. oktober 2004.
5. C. Wright Mills, Listen, Yankee! (New York: Ballantine, 1960), 179.

John Molyneux underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Portsmouth, og er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia. http:johnmolyneux.blogspot.com

Det går knapt en dag uten at det kommer en nyhetsmelding som slår alarm om påstått «hatprekende» imamer, eller en moské som blir overtatt av «fundamentalister», eller et leserinnlegg om islams helt igjennom defekte natur, eller en radiodiskusjon om hvorvidt «moderate» muslimer gjør nok for å bekjempe «ekstremistene» og hindre at muslimsk ungdom blir «radikalisert», eller et TV-program om muslimske kvinners stilling, eller en skremselsrapport om en eller annen dumhet som blir begått i islams navn ett eller annet sted i verden. Idet jeg begynner å skrive denne artikkelen ser jeg følgende rapport i Independent on Sunday:

Uavhengig av hver enkelt histories innhold eller nøyaktighet, og dette er en spesielt absurd en, så har den ustanselige strømmen av denne typen kommentarer gjort islam til en religion under beleiring. Den uopphørlige problematiseringa av islam og demoniseringa av muslimer har skapt det fenomenet som nå i vide kretser kalles islamofobi.

For lesere av dette tidsskriftet bør det ikke være noe mysterium hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen iboende kristen fiendtlighet mot islam som strekker seg tilbake til korstogene eller det ottomanske imperiet (selv om disse atavismene* noen ganger blir mobilisert ideologisk). Det skyldes at majoriteten av de folkene som sitter på verdens viktigste oljeog naturgassreserver tilfeldigvis er muslimer og dessuten, at siden den iranske revolusjonen i 1979 har mye av disse folkenes motstand mot imperialismen funnet uttrykk i islamistisk form. Hadde Midtøstens og Sentralasias folk vært overveiende buddhistiske, eller Tibet hatt oljefelter som dem i Saudi-Arabia eller Irak, ville vi nå hatt å gjøre med «buddhafobi“. Ut fra Det hvite hus, Pentagon, CIA og Downing Street, ville det sive en idé om at skjønt den utvilsomt var en stor religion, hadde buddhismen en vedvarende og underliggende feil. Den ville strømme gjennom kloakkene i Fox News, CNN, The Sun og Daily Mail. «Intellektuelle», som Samuel Huntington, Christopher Hitchens og Martin Amis ville stå til tjeneste med å forklare at selv om den ble omfavnet av naive hippier i 1960-åra, så var buddhismen vesentlig en reaksjonær tro som karakteriseres av sin dyptgående forkastning av moderniteten og vestlige demokratiske verdier, og sin fanatiske om-favnelse av føydalisme, teokrati, kvinneforakt og homofobi.

Men det faktum at det har hendt – det faktum at islamofobien er blitt utviklet nasjonalt og internasjonalt, som det vesentlige ideologiske dekke over og rettferdiggjøring av imperialisme og krig (slik åpenlys rasisme ble utviklet på 1800- og 1900-tallet) – har i enorm utstrekning økt betydning av en korrekt teoretisk forståelse av, og politisk orientering mot, religion i sine mange forskjellige former. Det kan faktisk sies at en mangelfull, mekanisk og ensidig forståelse av den marxistiske religionsanalysen har vært en vesentlig faktor i å bidra til at et antall venstreorienterte individer og grupperinger fullstendig har tapt sine tidligere politiske holdninger og endt som venstreapologeter for imperialismen.

Det mest notoriske eksemplet på dette er sjølsagt Christopher Hitchens, som har skrevet en bok om religion, God is not Great (mer om den seinere), og hvis bane fra venstreintellektuell og radikal systemkritiker til «kritisk» støttespiller for George Bush har vært stupbratt og ekstrem (skjønt i Hitchens tilfelle kan man ikke unngå mistanken om at materielle tillokkelser har spilt en større rolle i hans løp mot høyre enn noen reint teoretisk feil). Andre eksempler omfatter medlemmer av Euston-gruppa, som Norman Geras, og blant venstregrupperinger, den franske organisasjonen Lutte Ouvrière, som var så fiendtlig innstilt til hijab at det for en stund gjorde dem til allierte for den franske imperialiststaten mot dens mest undertrykte kvinnelige borgere¹, og det sørgelige tilfellet med den halv-sionistiske og islamofobe Alliance for Workers’ Liberty.

Samtidig, og ikke tilfeldig, har det oppstått en verbalt militant anti-religiøs, proateistisk kampanje, med biologen Richard Dawkins i spissen, i selskap med nevnte Hitchens, filosofen Daniel Dennett og andre. En kritisk undersøkelse av hvordan disse folkene presenterer sine argumenter mot religionen, vil få fram viktige trekk ved det marxistiske standpunktet. Men først vil jeg legge fram de grunnleggende prinsippene som ligger under den marxistiske religions-analysen, og begynne, ikke med Marx’ direkte kommentarer om religion, men med de grunnleggende påstandene i den marxistiske filosofien.

Materialisme og religion

Den marxistiske filosofien er materialistisk. Friedrich Engels sier i «Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien»:

Marxismen står ikke bare støtt i den materialistiske leiren, argumenterer Engels, men det er der «det materialistiske synet på verden for første gang ble tatt virkelig alvorlig og ble gjennomført konsekvent… på alle relevante kunnskapsområder.»³

Marxistisk materialisme innebærer, når den reduseres til kjernepunktene, at man inntar følgende standpunkter:

1. Den materielle verden eksisterer uavhengig av menneskets (eller noen annen) bevissthet.
2. Virkelig, om ikke total eller absolutt, kunnskap om verden er mulig, og er virkelig blitt oppnådd.
3. Menneskene er del av naturen, men en adskilt del.
4. Den materielle verden skriver seg ikke i første rekke fra menneskelig tenkning; menneskelig tenkning skriver seg fra den materielle verden.

Standpunkt 1 og 2 svarer til forutsetningene og resultatene innen moderne vitenskap, og har oppnådd status som sunn fornuft. Dette skyldes at de bekreftes millioner og milliarder ganger hver eneste dag, akkurat som de fleste av naturvitenskapens resultater. Standpunkt 3 svarer også til den moderne vitenskapens resultater, særlig Charles Darwins, og moderne paleontologi og paleoantropologi, men det har seg nå slik at den først ble uttrykt av Karl Marx før Darwin:

Standpunkt nummer fire er det mest tydelig marxistiske og det som deles av færrest mennesker. Mange folk som inntar en materialistisk holdning til forholdet mellom menneskene og naturen, inntar en idealistisk stilling til forholdet mellom idéer og materielle forhold, og til ideenes rolle i samfunn, historie og politikk. Nesten uten å tenke kan de godta sånt som at «Den kalde krigen var i grunnen et sammenstøt mellom ideologier,» eller at «Kapitalismen er basert på idéen om økonomisk vekst». Nettopp derfor er standpunkt fire det Marx og Engels insisterer sterkest og oftest på:

Slik er det klart at en bestemt holdning til religion er til stede, både implisitt og eksplisitt, i marxismens mest grunnleggende idéer. Videre skulle det også være klart at denne holdninga har en tosidig karakter. På den ene sida er enhver religiøs tro i sine mange former utelukket for den grundige og konsekvente marxisten, som for den grundige og konsekvente materialisten. Religiøse idéer er, som alle andre idéer, samfunnsmessige og historiske produkter. De produseres av mennesker, og dette utelukker religiøs tro, siden religiøse idéer hevder å overskride og ta prioritet over naturen, menneskene og historien. På samme vis er filosofisk idealisme og religion intimt knyttet til hverandre. Hvis ånden har prioritet over materien, hvis ånd kan det så være utenom Guds ånd? Hvis idéene er historiens ytterste drivkraft, hvor kommer da disse ideene fra om ikke fra Guds sinn? Og er ikke Gud, som i Georg Hegels terminologi, «den absolutte idé»? Som Bibelen sier det: «I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud.» Dette er grunnen til at Leon Trotskij helt på slutten av livet skrev at han ville dø som «marxist, dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist.»⁹

På den andre sida forlanger den samme marxismen helt klart en materialistisk forklaring på religionen. Det er ikke nok å se verken religionen som helhet eller noen spesiell religion bare som en illusjon eller galskap som tilfeldigvis har grepet bevisstheten til millioner gjennom århundrer. En vanlig skikk hos mindre omtenksomme religiøst troende (særlig religiøst troende i imperialistiske land) er å gjøre narr av eller avvise som overtro andres religiøse tro (særlig såkalt «innfødtes» religiøse tro) på grunn av at den er åpenbart irrasjonell eller strider mot velkjente naturlover, uten å innse at nøyaktig det samme gjelder deres egen tro – på jomfrufødsel, oppstandelse, det å mette 5000 eller hva som helst.

Men marxismen generaliserer ikke denne feilen ved å peke på at avgudsdyrkere og katolikker, rastafarianere og anglikanere er like dumme. Den fordrer en analyse både av de sosiale røttene til religion generelt og til spesifikke religiøse overbevisninger, en forståelse av de menneskelige behov, både sosiale og psykologiske, og de virkelige historiske vilkåra som slike religiøse overbevisninger og doktriner svarer til. En marxist trenger å være i stand til å forstå hvorfor tro på Haile Selassies** guddommelighet og udødelighet kunne inspirere en musiker av Bob Marleys kaliber i Trenchtown på Jamaica på 1960-tallet, eller hvorfor tro på Jesu guddommelighet og udødelighet inspirerte en kunstner (og matematiker) av Piero della Francescas kaliber i Firenze på 1400-tallet.

Hvis vi nå går til Marx’ viktigste erklæring direkte om religion, de første par sidene i Innledning til et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi¹⁰, finner vi at den er et fortettet uttrykk for alle disse elementene. Den begynner med å slå fast at

Med dette mener Marx at den kombinerte virkninga av den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstida (særlig de franske encyclopedistene) og bibelkritikken fra de tyske sekulære venstrehegelianerne, hadde knust kristendommens og Bibelens krav på å tilby en virkelig sann fortelling om naturen og historien, eller til og med en teologi med indre sammenheng. Dessuten var dette arbeidet nødvendig og progressivt, fordi en virkelig kritisk analyse av verden ikke var mulig før den menneskelige tanke var frigjort fra de religiøse dogmenes lenker. Men denne ene setninga er alt Marx sier om denne sida av spørsmålet. I det han tar den faktiske gjendrivinga av religionen for gitt, går han raskt videre til sitt hovedpunkt, analysen av det sosiale grunnlaget for religion:

Dette er utgangspunktet. Det som følger, er et avsnitt av eksepsjonell tetthet, typisk Marx, der han stuer innsikt nok for en doktoravhandling inn i noen få setninger:

Slik er religionen et svar på menneskelig fremmedgjøring – mennesket som har «mistet seg selv». Men dette er ikke en abstrakt eller ahistorisk tilstand, det er snarere produktet av visse spesifikke samfunnsforhold. Dette samfunnet skaper religionen, et omvendt verdenssyn der menneskene kneler for en innbilt gud de har lagd selv, fordi det er en omvendt verden der folk blir dominert av produktene av sitt eget arbeid. Men religionen er ikke bare en tilfeldig samling av overtro og falske overbevisninger. Den er den «generelle teorien» om denne fremmedgjorte verden, den måten fremmedgjorte mennesker prøver å forstå sine fremmedgjorte liv og dette fremmedgjorte samfunnet. Derfor utfører den det rike spektrum av ulike funksjoner som Marx lister opp: «encyklopedisk kompendium», «logikk i populær form», osv. Og derfor er det å kjempe mot religionen å kjempe mot den verden hvis åndelige aroma er religion – denne fremmedgjorte verden der folk trenger religion.

To poenger må framheves når det gjelder dette avsnittet. Det første er at det er nesten generelt ignorert av kommentatorer som gir seg ut for å oppsummere eller forklare Marx’ syn på religion. Dette kan skyldes at de ikke har lest det (usannsynlig) eller ikke har forstått det (mer sannsynlig), eller (mest sannsynlig) at det er drastisk uforenlig med forsøket på å redusere marxismens religionsteori til en enkel, endimensjonal analyse, som f. eks. «Marx hevder at religionen er et verktøy for den herskende klassen» eller «Ifølge Marx fungerer religionen til å passivisere de arbeidende massene». Marx sier selvsagt disse tingene om religionen, men han sier mye annet i tillegg. Å redusere den kompliserte totalsummen av teorien hans til bare ett av dens elementer, er i virkeligheten å forfalske den. Det andre poenget er at Marx legger så stor vekt på konklusjonen i det at han gjentar den igjen og igjen, i en sann storm av metaforer og aforismer.¹¹ Men før han konkluderer sin argumentasjon om religionen, føyer Marx til enda et høyst betydningsfullt avsnitt:

Dette avsnittet er mye bedre kjent enn det forrige, men det skyldes i stor grad den ofte siterte siste setningen (som ofte blir presentert som kjernen i eller totalsummen av Marx’ analyse). Faktisk er det den første setningen som er mest interessant, og viktigst for å forstå religionens politiske rolle. Marx’ insistering på at religionen både er uttrykk for lidelse og en protest mot lidelsen, er nøkkelleddet som avsanner enhver analyse som bare fokuserer på religionens narkotiske eller søvndyssende virkninger. Den peker også i retning av det viktige historiske faktum (som jeg kommer tilbake til) at det har vært mange progressive, radikale og til og med revolusjonære bevegelser som enten har antatt en religiøs form, har vært religiøst farget eller vært ledet av folk med en religiøs tro.

I løpet av sitt arbeid henviste Marx og Engels mange ganger til, og gjorde analyser av religion. Spesielt skrev den unge Marx «Om det jødiske spørsmål», en polemikk til støtte for jødisk frigjøring,¹³ Engels bidro med et antall interessante studier om kristendommens utvikling og rolle, særlig i «Bondekrigen i Tyskland», «Anti-Dühring», innledninga til den engelske utgaven av «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap », «Bruno Bauer og den tidlige kristendommen », og «Den tidlige kristendommens historie».¹⁴ Men alle disse kommentarene har én ting felles: De tar aldri religiøse doktriner, sekter, kirkesamfunn, bevegelser og konflikter for det de utgir seg for, eller behandler dem som enkle galskaper eller bedragerier som prestene utøver. De blir alltid betraktet som forvridde speilbilder og uttrykk for virkelige sosiale behov og interesser. Noen få utdrag vil illustrere hva jeg mener:

Fra Bondekrigen i Tyskland:

Fra innledninga til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap:

Fra Den tidlige kristendommens historie:

Og, tilfeldigvis, en fotnote om islam fra samme verk:

Poenget her er ikke om alle eller noen av disse spesifikke observasjonene er historisk sann eller usann, men den konsekvente metodologien som ligger under dem.

Dawkins, Hitchens og Eagleton

Richard Dawkins er en evolusjonsbiolog som først ble berømt med boka The Selfish Gene, og siden har bygget seg en betraktelig karrière som popularisator av naturvitenskap. I 2006 utga han The God Delusion, et fullt frontalangrep på religionen og et forsvar for ateismen, som ble en internasjonal bestselger, skapte store kontroverser, særlig i USA, og trakk til seg applaus fra kilder så forskjellige som Ian McEwan, Michael Frayn, The Spectator, Daily Mail og Stephen Pinker.

Jeg bør si med en gang at jeg slett ikke deler den åpenbart vidt utbredte beundringen for Dawkins’ stil og intellekt. Å lese Dawkins etter Marx er som å gå fra Tolstoy eller James Joyce til Kingsley Amis eller Agatha Christie. Der Marx stapper en bok inn i et avsnitt, drar Dawkins et kort essay ut til en stor bok. Alle de vel 460 sidene i The God Delusion bringer oss faktisk ikke intellektuelt lenger enn Marx summerte opp i den første setningen i sin analyse i 1843, nemlig at religionskritikken i det vesentlige er fullført. Det Dawkins serverer, er en «opplysningstids- », empiristisk, rasjonalistisk gjendriving av religionen – en «vitenskapelig», dvs. positivistisk demonstrasjon av at det er en total mangel på faktiske beviser som støtter det han kaller «gudshypotesen», og at bevisene tvert imot gjør det nesten (om ikke absolutt) sikkert at Gud ikke eksisterer. Dette suppleres av logiske gjendrivelser av ulike argumenter som er blitt framført for Guds eksistens, fra de erværdige «bevisene» til Thomas Aquinas og «Pascals veddemål» til de bisarre moderne spekulasjonene til en Stephen Unwin, og tallrike eksempler på dumheter og forbrytelser som er begått i religionens navn. Jeg antar at det finnes noen som vil synes dette er avslørende og andre som kan nyte det fordi det får dem til å føle seg smartere enn de uvitende massene som svelger slik overtro, men teoretisk er det ikke noe nytt her, faktisk svært lite som ikke er minst 200 år gammelt.

Det eneste virkelige unntaket ligger i Dawkins’ forsøk på å forklare hvorfor religion er så utbredt i menneskesamfunnet, men dette forsøket svikter heller miserabelt. Siden han er en dedikert evolusjonsbiolog føler han seg nødt til å framsette argumentasjonen sin i termer om genetiske fordeler i den naturlige utvalgsprosessen. Men hans allmenne fiendtlighet mot religionen tvinger ham også til å benekte at religion kan være fordelaktig for individuell eller samfunnsmessig overlevelse. Han prøver å vri seg ut av denne motsigelsen ved å foreslå at religion er en sideeffekt av en karakteristikk som han påstår er fordelaktig i kampen for å overleve, nemlig barns tilbøyelighet til å tro på det de blir fortalt av dem som er eldre. Dette tåler helt klart ikke kritikk. For det første, i hvor stor grad ungdommelig godtroenhet er større enn ungdommelig skepsis, særlig når det kommer til puberteten, kan diskuteres. For det annet er det like diskutabelt om slik godtroenhet alt i alt er fordelaktig. For det tredje, ser det høyst sannsynlig ut til at både utstrekninga og fordelaktigheten av godtroenhet er massivt sosialt betinget og svært ulik i ulike samfunn. Og endelig: som alle andre teorier som forklarer adferden eller troen hos barn med adferden og troen hos deres foreldre, sitter den igjen med problemet med først å forklare foreldrenes oppførsel, hvis den skal unngå å bli fanget i en uendelig tilbakegang.

Som Marx pekte på: «Oppdragerne må selv oppdras».¹⁵ Med ande ord viser det seg at Dawkins’ forklaring ikke er noen forklaring i det hele tatt. Dessuten er det symptomatisk for hele tilnærmelsesmåten hans at verken i dette partiet i The God Delusion eller noe annet sted finner forfatteren tid til å betrakte den marxistiske religionsteorien seriøst.

Men intellektuell uoriginalitet og middelmådighet er på ingen måte hovedinnvendingen mot denne boka. (Det ville være ubehøvlet å kverulere så mye over en bok som var annenrangs, men forholdsvis bra.) Hovedinnvendinga er mot de reaksjonære politiske konklusjonene som strømmer fra den svake metodologien. Som Marx hevdet i forhold til den tyske filosofen Feuerbach, holder mekanisk materialisme uten unntak døra åpen for idealismen, og Dawkins er et spesielt tydelig eksempel på dette. Uten å merke det, vipper han fra en vulgærmaterialistisk genetisk determinisme i sitt syn på menneskenaturen og menneskelig adferd rent abstrakt, til en blomstrende idealisme i sitt syn på religionens rolle under konkrete historiske omstendigheter. Igjen og igjen gjør han den feilen å anta at når folk gjør noe i religionens navn, er det virkelig religionen som bestemmer adferden deres. Følgende avsnitt fra hans essay «The improbability of God» sammenfatter tilnærminga hans:

Dette er i virkeligheten ikke annet enn en oppspritet versjon av den velkjente patentløsninga at kriger skapes av religion. Det vil ikke kunne stå imot et øyeblikks kritisk granskning. La oss ta eksemplet med Irland. Det synet at konflikten i Irland vesentlig eller primært dreide seg om religion, er både umiskjennelig usant og klart reaksjonært. Det er usant til og med når det gjelder de viktigste protagonistenes erklærte utsagn og bevissthet. Hvis mange, om slett ikke alle, republikanere var katolikker, ville ingen republikaner ha sagt (eller trodd) at de kjempet for katolisismen; de ville ha kjempet for et uavhengig, forent Irland. Ting ville være mindre tydelige på unionistenes side, der religiøst bigotteri spilte en mye større rolle; ikke desto mindre var det erklærte hovedmålet «nasjonalt», nemlig å forbli «britiske». Videre er det overveldende tydelig at bak disse motstridende nasjonale aspirasjonene lå det ikke religiøse ulikheter i synet på transsubstantiasjonen eller pavens feilbarlighet, men virkelige, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål om utbytting, fattigdom, diskriminering og undertrykking. Å betrakte konflikten som grunnleggende religiøs var reaksjonært fordi det stemte med den rasistiske stereotypien der irene var primitive og dumme (når det kommer til stykke sluttet «vi» å kjempe om religion for flere århundrer siden!) og hjalp til med å legitimere britisk herredømme som en nøytral megler mellom krigførende religiøse fraksjoner.

Dawkins skal ha kreditt for at han var imot krigen i Irak, og politisk er han ingen venn av George Bush, men i og med «krigen mot terror» blir hans holdning til religionen enda mer reaksjonær, om det er aldri så lite meningen. For det står sentralt i ideologien til de nykonservative, Bush, Cheney, Blair og Brown at muslimsk fiendskap mot «Vesten» er uprovosert og urettferdig. Det blir ikke sett på som et svar på vestlig imperialisme, utbytting og herredømme, men snarere en offensiv religionsbasert kampanje som tar sikte på å ødelegge, erobre eller kanskje omvende den ikke-muslimske verden.

Noen betrakter disse målene som iboende i vanlig islamisme, mens de for Bush, Blair & Co. skriver seg fra en mistolkning eller pervertering av islam. Men i begge fall er motivasjonen religiøs. Det er en tolkning som står og skriker mot de høytidelige erklæringene fra både Al Qaida, som stilte uttrykkelige politiske krav slik som at USAs tropper skulle fjernes fra Saudi-Arabia, og 77-bomberne i London, som sa at de var motivert av det som ble gjort mot Irak, og motsier enhver fornuft. Tanken at Amerika, Storbritannia eller noen stor vestlig nasjon kan bli ødelagt, erobret eller til og med omvendt ved å plante bomber i undergrunnen eller fly inn i bygninger med fly, er så tvers igjennom absurd at den ikke kan være det virkelige motivet for en kampanje av noen varighet. Idéen at USA kunne drives av en terroristkampanje til å slutte å støtte Israel eller trekke seg ut av Afghanistan, er også feil, men den er ikke komplett umulig. Men for Bush, Blair & Co. er den «religiøse » tolkningen obligatorisk, for uten den ville de bli nødt til å innrømme medskyld i imperialismen og i sin egen politikk – og Dawkins’ tilnærming føyer seg inn i dette og forsterker det:

Christopher Hitchens ligner på Dawkins, men er verre. Boka hans, Gud er ikke stor, er på et enda lavere intellektuelt nivå enn The God Delusion, med en mer vilkårlig kombinasjon av navlebeskuende personlige anekdoter og journalistisk polemikk i hytt og vær. Dens tilpasning av ateismens sak til islamofobien er uttrykt i tittelen (som er en hånende referanse til det muslimske utropet Gud er stor!) og er slående tvers igjennom. Jeg antar det er av aktelse for sin radikale fortid han faktisk anerkjennende siterer et par av Marx’ nøkkelavsnitt om religion. Så fortsetter han med å ignorere deres betydning fullstendig. I hoveddelen av boka, Religion kills, tar han oss med på en rundtur med korte stopp i seks byer som er revet opp av strid – Belfast, Beirut, Bombay, Beograd, Betlehem og Bagdad – og i hvert tilfelle serverer han en kjapp oppsummering av konflikten i reint religiøse hat-termer, uten å referere til historien, imperialismen, undertrykking eller klasse. Det er en travesti**** over samfunnspolitisk analyse. «Analysen» av Palestina er spesielt slående:

Dette er lattervekkende, men når Hitchens sier – og jeg siterer ham ordrett fra YouTube: «Jeg er absolutt overbevist om at hovedkilden til hat i verden er religionen »,¹⁹ sier han også at årsaken ikke er materielle fakta som kapitalismen, imperialismen, utbytting eller klassekonflikter, bare en feilaktig idé som folk har oppi hodet sitt.

Men å gå kraftig imot argumentene til Dawkins og Hitchens innebærer ikke på noen måte å vanne ut marxismens klassiske kritikk av religionen eller å åpne døra for noe slags teoretisk kompromiss med religiøse idéer. På dette punktet må vi forlate den avskyelige Hitchens til fordel for den mye mer sympatiske Terry Eagleton, som gir oss et eksempel på hva som bør unngås. Eagleton er en framragende kultur- og literaturteoretiker, vennlig innstilt til marxismen, som tidligere har angrepet rasismen og annet hykleri hos Philip Larkin. Han utmerket seg nylig ved å avvise islamofobien til sin akademiske kollega Martin Amis. I 2006 skrev han en svært kritisk anmeldelse av The God Delusion i The London Review of Books. Selv om Eagletons anmeldelse fremmer noen av de samme argumentene som denne artikkelen, for eksempel når det gjelder Irland, er den generelle tonen i kritikken hans ikke marxistisk. Hans hovedargument er at Dawkins har angrepet fundamentalistisk religion, kristen og islamittisk, som om den representer all religion, mens han ignorerer den mer sofistikerte «liberale» teologien, som Dawkins stort sett er uvitende om:

Som kritikk av Dawkins’ bok har dette en viss verdi, men det er også alvorlige problemer her. For det første er det ikke rimelig å hevde at det er nødvendig å beherske alle krokveier i kristen (eller buddhistisk eller zoroastrisk) teologi før man kan føre en sak for ateismen på en intellektuelt sunn måte og for å forkaste teologien som sådan. Idet han viser sin forståelse for de liberale teologenes begrep om en immateriell, upersonlig gud for kjærlighet og toleranse, i kontrast til det gamle testamentets gud for hevn, lar Eagleton for det annet avgjort muligheten stå åpen for at denne liberale guden virkelig kan finnes, eller fortjene å dyrkes. Han gjør det samme når han serverer sitt bilde av Jesus som proto-anti-imperialistisk revolusjonær:

For en marxist er den kjærlige, omtenksomme, upersonlige guden til Dietrich Bonhoeffer og Terry Eagletons radikale Jesus begge like mye menneskeskapte, illusoriske projeksjoner som de ubehagelige, hyklerske gudene til Ian Paisley eller Osama Bin Laden.

Religion og sosialistisk politikk

For å avslutte denne artikkelen skal jeg streke opp en kort og heller skjematisk oppsummering av de viktigste politiske konklusjonene som flyter og historisk har flytt fra den foregående analysen.

Først, og stikk i strid med den utbredte meningen (som næres av den utbredte feiltolkningen), er marxistiske sosialister absolutt motstandere av enhver idé om å forby religion. Dette er ikke noe nytt standpunkt, men ble uttrykkelig erklært av Engels for så lenge siden som i 1874, som svar på et forslag fra tilhengerne til den franske sosialisten Louis Blanqui. Engels’ begrunnelse er gyldig den dag i dag:

For å bevise at de er de mest radikale av alle, avskaffer de gud ved dekret, slik det ble gjort i 1793:

Langt fra å forby religion har marxister hevdet at religion bør være en privatsak i forhold til staten, og at fullstendig religionsfrihet bør herske både under kapitalismen og sosialismen. Lenin uttrykte dette klart i en artikkel fra 1905:

Den eneste måten marxister ser for seg avskaffelsen av religionen på, er ved at den gradvis visner bort som resultat av at dens underliggende sosiale årsaker forsvinner – fremmedgjøring, undertrykking, osv. Men marxistiske sosialister er imot alle former for statsprivilegier for religionen, og krever at enhver statskirke oppløses (som den engelske statskirken).

Det generelle inntrykket av den marxistiske holdninga til religion er uunngåelig betydelig påvirket av erfaringene med de stalinistiske regimene i Russland, Øst- Europa, Kina, Cuba, Nord-Korea osv. En systematisk undersøkelse av denne erfaringa er umulig i dene korte artikkelen, og forhåpentlig er lesere av dette tidsskriftet vel oppmerksomme på at politikken til disse regimene ikke på noen måte var representativ for virkelig sosialisme eller marxisme. Ikke desto mindre er det verdt å gjøre visse observasjoner. Stalinismens undertrykking av religionen blir ofte både overdrevet og misforstått. Den blir overdrevet idet de stalinistiske regimene generelt sett ikke undertrykte de viktigste religionene eller kirkene, men tolererte dem og inngikk allianser med dem, på betingelse av at disse kirkene var politisk samarbeidsvilllige (som de hovedsakelig var). Den blir misforstått, for når religiøse grupper eller individer ble forfulgt, var det hovedsakelig fordi de var politisk brysomme, snarere enn på grunn av sin tro som sådan. Men dette var samfunn der all politisk opposisjon ble undertrykt. En bred oversikt over de «kommunistiske» statenes behandling av de troende, finnes i siste kapittel i Paul Siegels The Meek and the Militant²⁴ og en spesielt nyttig studie av hvordan den russiske revolusjonen behandlet sin muslimske minoritet, er lagt fram av Dave Crouch i en tidligere utgave av dette tidsskriftet.²⁵ Crouch viser hvordan bolsjevikene i revolusjonens tidlige år holdt seg strikt til de leninistiske prinsippene som er streket opp ovenfor, og slik hadde betydelig suksess når det gjaldt å vinne over muslimene på sin side, mens da Stalin kom til makta førte det med seg at politikken ble stadig mer autoritær ovenfra og nedad, inkludert et angrep på sløret, som viste seg å bli katastrofalt.

Når de skal avgjøre sin holdning til folkelige bevegelser av religiøst tilsnitt, som er mange og varierte, tar ikke marxister utgangspunkt i den religiøse troen til bevegelsens ledere eller støttespillere, eller læren og teologien til den religionen det gjelder, men i bevegelsens politiske rolle, basert på de sosiale kreftene og interessene den representerer.

For å sette dette i perspektiv, kan vi se på katolisismens og protestantismens historiske roller. I middelalderen og den tidlige moderne perioden var katolisismen vesentlig det føydale aristokratiets religion og derfor nesten totalt reaksjonær. I motsetning hadde den radikale protestantismen en tendens til å representere enten det framstigende borgerskapet eller de plebeiiske elementene under og til venstre for det. De store opprørerne og revolusjonære den gang, Thomas Münzer’ne, John Lilburne’ne og Gerard Winstanley’ene******, var hengivne protestanter – ekstremister og fundamentalister i våre dagers språkbruk. Men det øyeblikk disse borgerlige opprørerne kom til makta, i Nederland og England, ble de deltakere i det Marx kalte «den primitive kapitalakkumulasjonen » og dermed ondsinnete kolonister og slavedrivere. Oliver Cromwell, den revolusjonære og kongemorderen i England, ble undertrykkeren Cromwell i Irland (der navnet hans fremdeles er beryktet), og særlig de katolske bøndenes undertrykker. De nederlandske protestantiske burgherne kunne bli Europas helter i det nederlandske opprøret, men skurker i Afrika med apartheid. Den katolske kirkens reaksjonære rolle fortsatte i Europa, særlig i Sør-Europa, der den ga Franco aktiv støtte i Spania og inngikk avtaler med Mussolini og Hitler. Den fortsetter stadig i svekket form i de viktigste konservative partiene i Italia, Spania og Sør-Tyskland i våre dager. Men de landene i Europa der katolisismen og religionen generelt forble sterkest, var Irland og Polen, hvor kirken greide, moderat men mektig, å identifisere seg med motstanden mot nasjonal undertrykkelse.

Enhver sosialist som ser bakover mot det 17. århundre vil umiddelbart identifisere seg med de protestantiske opprørerne mot de katolske monarkene og keiserne. Enhver sosialist som betrakter Irland i 1916 eller Belfast i 1970-åra, vil identifisere seg med de «katolske» nasjonalistene, ikke de «protestantiske » unionistene. Enhver sosialist som så Solidarnosc’s framvekst i Polen som en konflikt mellom de «tilbakestående» katolikkene i Gdansk og de «progressive» ateistiske kommunistene i Sovjet-staten endte på samme side som den imperialistiske undertrykkeren. Det samme gjelder i dag i konflikten mellom Tibet og Kina, og framfor alt, i «krigen mot terror» og kampene i Midt-Østen.

Mange andre tilfeller kan ramses opp for å forsterke denne argumentasjonen. Hvor ville en marxist være som bestemte sin politiske holdning til Malcolm X ut fra hans reaksjonære religiøse tro som medlem av The Nation of Islam? Til Bob Marley ut fra hans tro på at den gamle tyrannen Haile Selassie var guddommelig, eller til og med til Hugo Chavez ut fra hans selverklærte katolisisme og beundring for Paven? Uheldigvis finnes det noen såkalte sosialister som ikke har noen problemer med å ta dette poenget når det gjelder Chavez eller Marley, men som under presset fra intens borgerlig propaganda er ute av stand til å anvende samme syn når den religionen det gjelder er islam. For å stille spørsmålet så skarpt som mulig: Fra marxismens og den internasjonale sosialismens standpunkt er en analfabet, konservativ, overtroisk muslimsk palestinsk bonde som støtter Hamas, mer progressiv enn en utdannet liberal, ateistisk israeler som støtter sionismen, selv om han er kritisk.

Det følger også at marxistiske sosialister ikke kan godta tanken at noen av de store religionene i seg selv eller når det gjelder dens læresetninger, er mer eller mindre progressiv enn noen av de andre. For at en religion skal være «stor», det vil si overleve fra århundre til århundre på mange steder og ulike samfunnsordener, er det en forutsetning at dens lære er i stand til å foreta et nesten uendelig utvalg, fortolkning og tilpasninger. Igjen, det avgjørende er ikke læresetningene, men det samfunnsmessige grunnlaget i den spesifikke sosiale situasjonen. Slik finner vi i USA en rasistisk proimperialistisk kristen høyrefløy i det moralske flertallet (Moral Majority) eller mormonene, og en anti-rasistisk anti-krigs kristen venstretradisjon i Martin Luther King. I Sør-Afrika var det en pro-apartheid-kristendom og en anti-apartheidkristendom; i Latin-Amerika har det vært en katolisisme for høyrefløyen som har vært pro-oligarkisk, pro-diktatorisk og en «frigjøringsteologisk venstrekatolisisme. Og selvfølgelig finnes det et mangfold av ulike versjoner av islam, som ofte står i sterk strid med hverandre.

Hovedargumentet som blir brukt for å rettferdiggjøre bildet av islam som en spesielt tilbakestående religion, er de holdningene til kvinner og homoseksuelle som hersker i muslimske land. De som fremmer dette argumentet, bør minnes på at langt på vei de samme holdningene var fremherskende i vestlige samfunn helt til ganske nylig, og at de fremdeles er fremherskende i mange kristne kirkesamfunns læresetninger. Men den grunnleggende svikten i dette argumentet bringer oss tilbake til grunnlaget for den marxistiske materialismen – hemmeligheten med den muslimske hellige familien ligger i den verdslige muslimske familien. Det er ikke den muslimske religiøse bevisstheten som bestemmer kvinnenes stilling i det muslimske samfunnet, men kvinnenes virkelige stilling som skaper den religiøse muslimske troen. Islam oppsto på den arabiske halvøya, og spredte seg vestover Afrika og østover Sentralasia. I århundrer har dette beltet stort sett vært fattig, underutviklet og preget av jordbruk, og i stor utstrekning er det sånn den dag i dag. Andre samfunn, fra Irland til Kina, med tilsvarende utviklingsnivå og tilsvarende samfunnsstrukturer men ulike religioner, framviser en tilsvarende undertrykking av kvinner og homofile.

Endelig har vi spørsmålet om det revolusjonære partiets forhold til religiøse arbeidere. Ethvert slikt parti som arbeider i et land hvor religionen fortsatt står sterkt blant folkemassene, noe som gjelder store deler av verden, må regne med, ja til og med basere seg på, den kjensgjerning at revolusjonen vil bli skapt av arbeidere hvorav mange fortsatt vil være religiøse. Den store massen av arbeidere vil bli frigjort fra sine religiøse illusjoner, ikke av argumenter, brosjyrer eller bøker, men ved at de deltar i den revolusjonære kampen, og videre, i å bygge sosialismen. I en slik situasjon er det partiets plikt å sikre at religiøse uenigheter, eller uenigheter mellom religiøse og ikke-religiøse, ikke hindrer enheten i arbeiderklassens kamp. Dessuten, såfremt partiet blir et virkelig masseparti, som leder klassen på arbeidsplassene og der den bor, vil det uunngåelig finne et sjikt av arbeidere i sine rekker som forblir religiøse eller halvreligiøse. Å avvise disse arbeiderne på grunn av deres religiøse illusjoner, ville være sekterisk og umaterialistisk. Det ville være å gjenta den religiøseidealistiske feilen å betrakte religionen som det viktigste elementet i bevisstheten og bevisstheten, som viktigere enn praksis. Samtidig må partiet ikke bli et religiøst parti, eller et parti hvis politikk, strategi og taktikk skapes av religiøse hensyn. Seier i revolusjonen krever at partiet må ledes av den teorien som uttrykker arbeiderklassens kollektive interesser og kamp, nemlig marxismen. Derfor må partiet sikre at på dette området oppdrar det og øver innflytelse på sine medlemmer, snarere enn omvendt.

Et revolusjonært parti som arbeider i en sånn situasjon var Bolsjevikpartiet, og dets ledende teoretiker, Lenin, skrev om disse spørsmålene med innsikt og klarhet i sin artikkel fra 1909, «Arbeiderpartiets stilling til religionen». Her er noen få utdrag:

Det disse utdragene bekrefter er det hele denne artikkelen har argumentert for, nemlig at å behandle spørsmålet om religionen korrekt, som er så avgjørende i den nåværende situasjonen, ikke bare er et spørsmål om ad hoc bedømmelser eller taktikk, og enda mindre opportunisme, men om å forstå de mest grunnleggende tankene i marxismens dialektiske materialisme.

(Artikkelen sto i International Socialism nr. 119, trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt av Morten Falck.)

Noter*******:

1. Boulangé, Antoine: «The Hijab, Racism and the State», International Socialism 110 (2004). www.isj. org.uk/index.php4?id=45
2. Engels, Friedrich: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Oktober 1981, s. 27-29. www.marxist.org.archive/marx/works/1886/ ludwig-feuerbach
3. Engels, Frierich: samme sted, s. 54.
4. Marx og Engels, Den tyske ideologien. Collected Woks, vol 5. Lawrence and Wishart, London 1976, p. 19-539. www.marxist.org/archive/marx/works/1885-gi
5. Samme sted.
6. Marx og Engels: Det kommunistiske manifest. Utgitt av tidsskriftet Rødt!, Larvik, 2008. http:akp.no/ hefter/manifest/manifestet.htm
7. Karl Marx: Til kritikken av den politiske økonomien. Collected Works, vol. 29, London 1987, s. 263. www.marxist.org/archive/marx/works/1859critiquepol- economy/preface.htm
8. Engels, Friedrich; Speech at Marx’s graveside, Collected Works, vol. 24, London 1989. www. marxist.org.archive/marx/works/1883/death/dersoz1. htm
9. Trotskij, Leon, 1964: The Age of Permanent Revolution, New York 1964, p. 361 (min utheving).
10. Karl Marx: Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, i: Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, Oslo 1991, p. 66 f. www.marxist.org/archive/ marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm
11. «Oppheving av religionen som folkets illusoriske lykke er kravet om at de skal bli lykkelige i virkeligheten.» «Kritikken av religionen … er kritikken av den tårenes dal hvor religionen er dens glorie.» «Kritikken har plukket de innbilte blomstene fra lenken ikke for at mennesket skal fortsette å bære den lenken uten fantasi eller trøst, men for at han skal kaste av seg lenken og plukke de levende blomstene.» «Kritikken av himmelen forvandler seg til kritikk av jorda.» og så videre.
12. Marx’ understrekning.
13. Denne temmelig obskure teksten har vært særlig omstridt fordi den har vært sitert som bevis på Marx’ antisemittisme. John Rose diskuterer dette i detalj i sin artikkel i dette nummeret av International Socialism. Se også Draper, Hal: «Marx and the Economic-Jew Stereotype» i Karl Marx’s Theory of Revolution, bind 1: State and Bureaucracy, Monthly Review, 1977; www.marxists.de/religion/draper/ marxjewq.htm, Bhattacharyya: Anindya: «Marx and Religion», Socialist Worker 4. mars 2006. www. socialistworker.co.ukart.php?id=8373
14. Alle er tilgjengelige i Karl Marx og Friedrich Engels: On Religion. Moskva, 1957. www.marxist. org/archive/marx/works/subjec/treligion
15. Karl Marx: Teser om Feuerbach. I Engels, 1981.
16. Richard Dawkins: The Improbability of God, Free Inquiry, volume 18, nr. 4. 1998. www. positiveatheism.org/writ/dawkins3.htm
17. Dawkins ser selv ut til å innta dette standpunktet, eller noe lignende. Se Dawkins: The God Delusion, London 2007, s. 346 f.
18. Richard Dawkins: «Religion’s Misguided Missiles», Guardian, 15. September 2001.
19. Det er ikke lett å forstå hvor langt Hitchens har gått. Jeg siterer ham igjen fra YouTube, der han debatterer med pastor Al Sharpton: «Du forstår, jeg elsker ikke våre fiender, og jeg elsker ikke folk som elsker dem. Jeg hater våre fiender, og synes de bør drepes. … Og jeg er helt sikker på at det ikke bør finnes noe annet land som har et budsjett som truer vårt, og jeg er ikke sentimental når det gjelder disse tingene.» Og med «våre fiender» og «vårt budsjett» mener han fiendene og budsjettet til USA-imperialismen.
20. Terry Eagleton: «Lunging, Flailing, Mispunching»; i London Review of Books, 19. oktober 2006. www. lrb.co.uk/v28/n20/eag101.html
21. Samme sted.
22. Marx og Engels: Om religion. Op. cit.
23. Vladimir Lenin: «Socialism and Religion», i Collected Works, bind 10, Moskva 1965. www. marxists.org/archive/lenin/works/1905dec03.htm
24. Paul Siegel: The Meek and the Militant, Religion and Power Across the World. Zed. 1986. www. marxists.de/religion/siegel-en
25. Dave Crouch: «The Bolsheviks and Islam, International Socialism 110, 2006. www.isj.org.uk/ index.php4?id=181
26. Vladimir Lenin: «The Attitude of the Worker’s Party to Religion», Collected Works bind 15, Moskva 1973. www.marxists.org/archive/lenin/ works/1909/may13.htm

* Atavisme: tilbakefall til en tidligere form eller tilstand. O.a.

** Haile Selassie (1892–1975): Keiser i Etiopia 1930–1974. (O.a.)

*** point d’honneur: æresbegrep. (O.a.)

**** Travesti: fordreining, komisk vrengebilde. (O.a.)

***** par ordre du mufti (fransk): På muftiens ordre, dvs. på ordre fra myndighetene. O.a.

****** Thomas Müntzer: Leder for bondekrigen i Tyskland, teolog og opprinnelig tilhenger av Martin Luther. Født i Stolberg i 1498, henrettet i 1525.John Lilburne (1614-57): Engelsk politisk agitator før, under og etter den engelske borgerkrigen. Opprinnelig puritaner, men ble etter hvert kveker.Gerard (eller Gerrard) Winstanley (1609-76) var politisk aktivist under den engelske borgerkrigen. Han var en av stifterne av den gruppa som er kjent som True Levellers, baser på kristen kommunisme. O.a.

******* Teksten i sitatene fra Marx og Engels, og fra Lenin, avviker i en viss grad fra den man finner i diverse norske oversettelser, eller i samlede verker. Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i artikkelforfatterens gjengivelser, for ikke å havne i et tidsslukende detektivarbeid som likevel ikke ville ha noen stor betydning i denne sammenheng. O.a.

«Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.»

(Karl Marx fra Innledning til kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1843))

Åse Brandvold er journalist i Klassekampen.

Karl Marx berømte frase «Sie (Die Religion) ist das opium des Volkes» oversettes ofte til «Religion er opium for folket», men «Religion er folkets opium» er mer korrekt. Meningsforskjellen er liten, men den er der. Religion er ikke nødvendigvis noe kapitaleiere og embedsmenn fôrer folk med for å sløve dem ned. Det er folkets eget dop. Den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel, som Marx så poetisk uttrykker det.

Beskrivelsen passer bra på karismatisk kristendom, eller pinsekristendom. Når pinsevenner samles til bønn, sukkes og mumles det, og tårene renner fra halvt lukkede øyne. Tilbedelsen kan også få villere utslag i høyrøstet tungetale, åndeutdrivelse og ekstase. Pinsebevegelsen feirer pinsehøytiden hvor Jesu displer mottok Den hellige ånd, og talte i tunger. Å bli fyllt av Den hellige ånd er fortsatt det sentrale i pinsevennenes religiøse praksis. Det er deres «opium», om du vil. Marx´ kritikk av religionen som en fattigmanns virkelighetsflukt, hvor man i stedet for å gjøre noe med de dårlige materielle vilkårene, søker trøst i religionens illusjoner, har fortsatt mye for seg. Pinsebevegelsen er størst, og vokser raskest blant fattigfolk i Afrika, Latin- Amerika, India og Kina. Siden bevegelsen ble dannet i Los Angeles i et afroamerikansk miljø på begynnelsen av 1900-tallet, er det blant marginaliserte grupper den har spredt seg raskest. Veldig ofte er pinsekristendom et uttrykk for den virkelige elendighet, slik Marx beskriver det. Samtidig er den også en protest mot denne virkelige elendighet. Hvor konstruktiv denne protesten er, kan selvsagt diskuteres. Samtidig skal man ikke underslå at nettopp i pinsebevegelsens praksis med tungetale og vektlegging av frimodighet, hvor hvem som helst kan reise seg og holde individuelle vitnesbyrd, ligger det potensielle motstandsstrategier. Pinsebevegelsen er også de fleste steder i opposisjon til tradisjonell religion, som ortodoks kristendom, katolisisme og konfusianisme. Der de etablerte religiøse institusjonene er koblet til pengemakt, fungerer pinsebevegelsen ofte som en motmakt, og bidrar i så måte til å demokratisere samfunnet de er en del av.

Pinsevekkelsen kom fra USA til Norge med predikanten Thomas Ball Barratt i 1906 da landet var midt i en rivende industriell utvikling. Kapitalismen var på frammarsj, og det var lønnsarbeid å få for småkårsfolk. Det var også blant den nye industriarbeidsklassen at pinsebevegelsen først slo rot. Landets første pinsemenighet ble etablert i Skien i 1908, hvor Union var den store industriarbeidsplassen. Nå er den industrielle revolusjonen flyttet til land som India og Kina. Mens pinsebevegelsen har stagnert her til lands, vokser den med voldsom kraft i disse nye industrisamfunnene. Den vokser også i flere land i Afrika og Latin-Amerika og tidligere Sovjetrepublikker. Pinsebevegelsen regnes nå som den raskest voksende religiøse bevegelsen i verden. Hver fjerde kristne er nå pinsevenn, og bevegelsen anslås å telle rundt 400–500 millioner på verdensbasis.¹ Ifølge journalist David Aikman vil så mye som 30 prosent av kineserne være kristne innen 2040. En viktig årsak til dette, er den ekstraordinære veksten i karismatisk kristendom, blant annet gjennom hemmelige nettverk av husmenigheter, men også en utbredt fascinasjon for kristendommen blant kinesiske intellektuelle. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 5 prosent etter Korea-krigen til 35 prosent i dag. Nesten all veksten kan tilskrives pinsebevegelsen. Pinsekirken Yoido Full Gospel Church i Seoul er den største kristne enkeltmenigheten i verden med 650 000 medlemmer.²

Sammenfallet mellom pinsebevegelsens vekst og økonomisk globalisering har fått enkelte religionsforskere til å gjøre en ny vri på Max Webers berømte tese i verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». De hevder at pinsebevegelsen er for nyliberalismen hva Weber mente kalvinismen var for kapitalismen. Flere gjør også en direkte kobling mellom senkapitalismen og dagens pinsevekkelse, og hevder at pinsepredikanter forkynnner en markedsideologi.³ En av dem som går langt i å koble nyliberalisme med den nye pinsevekkelsen, er professor i kirkehistorie Berge Furre. Han har studert pinsebevegelsen IURD (Igreja Universal do Reino de Deus), som har spredt seg som ild i tørt gress blant fattige i 80 land i Afrika og Latin-Amerika, og i migrantmiljøer i Europa og USA. Han stiller spørsmål ved om denne religionen i det hele tatt kan kalles kristen. Den forkynnelsen han har hørt fra IURD, inneholder ikke ordene: «Elsk din neste», og i hvert fall ikke «elsk din fiende». Ei heller har han hørt ordet «nåde» annet enn i den formelle velsignelsen under gudstjenesten. IURDs søkelys er på penger. Hvor mye du er villig til å ofre til menigheten, viser hvor sterk du er i troen. Dersom du oppnår økonomisk suksess i livet, betyr det at du er velsignet av Gud.⁴ Furre kaller bevegelsen for New Pentecostalism (nypinsekristendom), og mener den skiller seg fra tradisjonell pinsekristendom på flere punkter. Her er noen av dem: Der tradisjonell pinsevenner bygde trossamfunn nedenfra, bygger IURD sterke hierarkier ovenfra. Der tradisjonelle pinsevenner bygger beskjedne forsamlingshus, bygger IURD skinnende troskatedraler. Der tradisjonelle pinsevenner har grasrotorganisering med eldsteråd, har IURD direktører, fond og subsidiære selskaper. Der tradisjonelle pinsevenner har uavhengige menigheter og løse nettverk, har IURD en sentralisert verdensorganisasjon.

Salg av åndelige opplevelser

Ifølge Furrre er IURD modellert som et transnasjonalt selskap med en offensiv strategi for å nå nye markeder. Varen de selger, er den sterke åndelige opplevelsen under gudstjenesten gjennom blant annet åndeutdrivelse og helbredelse ved bønn. De kommer med oppbyggelige taler om hvordan man kan få suksess i livet, og gjennom hjelpesentre tilbyr de assistanse for arbeidsløse og migranter som trenger hjelp med jobb og papirer. IURD tilbyr en overlevelsesstrategi i en nådeløs verden. De gir et individuelt svar på utfordringene og de ødeleggende effektene av den globale kapitalismen. Vi kan si med Marx at de er uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Men protesten er høyst individuell, og retter seg ikke mot årsakene til elendigheten.

På vår rike kant av verden arter globaliseringen seg annerledes enn den gjør i fattige land i Sør. En trend vi ser, og som ofte tilskrives globaliseringen, er religionens inntog i politikken. Det som gjerne refereres til som verdikampen mellom islam og kristendom, gjør seg stadig mer gjeldende i politikken. En måte å forklare dette på, er en folkelig reaksjon på ustabilitet og økonomiske tilbakeslag som globaliseringen fører med seg. I protest tyr de til nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Men globaliseringen skjer også på et erkjennelsesnivå. Det er blitt en økende bevissthet blant stadig flere mennesker om globale problemer og utfordringer, og en økende bevissthet om at ens eget samfunn kun er ett av mange. Denne bevisstheten fører til en stadig økende trang til både å forstå og definere på nytt sin egen rolle i verden. Når et gitt samfunn og dets kultur relativiseres i møte med andre kulturer, tvinges det til å stå fram og erklære sin identitet, vise for andre hva de er og hva de står for, erklære hvilken rolle de har i verdenssamfunnet. Politiske eliter i Norge ønsker for eksempel å skape en identitet for Norge i verden som en fornuftig og standhaftig forkjemper for menneskerettigheter og fred. Samtidig er det grupper i Norge som ønsker å svare på globalisering og kulturell relativisering ved å gjenoppbygge en sterk, norsk, kristen identitet.⁵ I disse gruppene spiller de karismatiske pinsekristne en viktig rolle. Debatten om islam, som bare ser ut til å fortsette å tilta i styrke, gjør at disse karismatiske miljøene vinner terreng og legitimitet, og blir også interessante som en politisk maktfaktor. For Fremskrittspartiet utgjør de en attraktiv grunne for velgerfiske, for Kristelig Folkeparti, som gjerne vil være i dialog med islam og være liberale i innvandringspolitikken, er de en hodepine. Men de burde være en hodepine også for FrP. De karismatiske kristne gjør nemlig det FrP beskylder muslimene for å gjøre: De skiller ikke mellom religion og politikk.

«Norge tilbake til Gud»

Ukeavisa Norge i Dag og den karismatiske TV-kanalen Visjon Norge, er viktige talerør for protestbevegelser som «Kristenfolket», «Bevar ekteskapet», «Kristen Koalisjon Norge» og «Norge tilbake til Gud». De jobber på ulike måter, men har det til felles at de vil «stanse avkristningen av Norge». Bak flere av disse koalisjonene står størrelser innen norsk pinsebevegelse som Stavangerpastoren Arnfinn Clemetsen, Oslokirkens Jan Aage Torp, Åge Ålekjær og nå avdøde Ludvig Karlsen. En viktig inspirasjonskilde er den amerikanske TV-predikanten Pat Robertson og hans bevegelse «Christian Coalition», som henter sitt fundament fra dominansteologien. Dominansteologien er en fellesbetegnelse for hva vi grovt sett kan kalle en type herlighetsteologi anvendt på samfunnet område. Slik de kristne «tar makten over det onde i sine liv», skal de også «fordrive det onde og ta makten i samfunnet».⁶ Disse pressgruppene jobber politisk i første rekke mot KrF og FrP. De aller rankeste og rene slutter opp om Kristent Samlingsparti, som har som klart uttalt politisk mål å snu sekulariseringen av Norge «gjennom å fundere alle politiske avgjørelser i deres tolkning av Bibelen og grunnloven.»⁷ Men også langt inn i KrF finner du representanter for et slikt syn. Her kommer vi ikke utenom Bjarte Ystebø, redaktør i Norge i Dag, leder for Kristenfolket og en av arkitektene bak «Bergensmodellen» (politisk samarbeid mellom Høyre, KrF og FrP i Bergen). I en politisk analyse på Kristenfolkets nettside 29. juni i år, argumenterer han for at den sekulære staten som venstresida drømmer om, ikke vil kunne realiseres. Ystebø hevder at i sin kamp for de homofiles rettigheter har venstresida avkristnet landet. Det har skapt et vakuum som venstresidas andre favorittgruppe muslimene vil fylle. Rettighetskampen venstresida fører for muslimer og homofile, vil føre til at kristendommen fordrives fra landet. Når det skjer, «blir den sekulære drømmestaten bare et kortvarig intermesso, før en ny religiøs kraft vil fylle det rommet som skapes. Om det skal bli islam eller kristendom, avgjøres i vår nåtid. Det er liten tvil om hvor venstresidens kurs fører.»⁸

Selv om mange pinsekristne i Norge er høyreradikale, tilsier mine personlige erfaringer noe annet. Mitt forhold til pinsebevegelsen fikk jeg som barn gjennom min nå avdøde mormor i den tidligere så stolte industribygda Lårdal i Telemark. Hun tok meg med på de religiøse møtene på Eben- Ezer. Der ble det hvisket og sukket «Jesus» gjentatt ganger i benkeradene når det var fri bønn. Tårene rant nedover kinnene til de menneskene jeg kjente som store, trygge voksne. Det var litt ekkelt å være barn og merke at de voksne forsvant i en slags transe jeg ikke hadde del i. Bortsett fra den frie bønnen var møtene helt greie. Jeg likte musikken. Mormor Haldis spilte gitar eller satt ved pianoet. Broren hennes Gjermund spilte som regel trekkspill

Ikke islamfrykt

Mamma gikk ut av pinsebevegelsen da hun flyttet derfra, men store deler av hennes familie er fortsatt aktive, både i Telemark og Østfold. Jeg har aldri noen gang møtt på fremmedfiendtlige holdninger i dette miljøet. Snarere tvert i mot, har de engasjert seg for asylsøkere med endelig avslag. At asylsøkerne har vært kristne og noen ganger forfulgt av muslimer, har ikke fått dem til å bli fiendtlig mot islam. Tvert i mot har jeg opplevd at mine slektninger har reagert negativt på trosfellers islamfrykt. Da Irakkrigen sto for dør, var de sterkt imot, og syntes det var naivt av andre pinsevenner å tro at Bush var til å stole på, fordi han arrangerte bønnemøter i Det hvite hus.

Siden jeg også kjenner denne siden av pinsebevegelsen, blir det galt av meg å si at pinsebevegelsen i Norge er som The New Religious Right i USA. At mormor og onkel Gjermund aldri ble høyreradikale, og deres barn og barnebarn innen pinsebevegelsen heller ikke har blitt det, tror jeg har å gjøre med holdningene i det miljøet de var en del av i Lårdal. Antikrigsarbeid (pinsevenner nekter militæret) og solidaritet med verdens fattige var sentrale verdier. Dette delte de med arbeiderbevegelsen i bygda. Eben-Ezer var også utsendermenighet for misjonær Anna Strømsrud som virket blant urfolk i Paraguay i 40 år. Hun kjempet en verdifull kamp overfor myndighetene der for å skaffe indianerne rett til eget land.

Pinsemenigheten i Lårdal ble etablert kort tid etter at landets første pinsemenighet ble stiftet i Skien i 1908. Arbeiderforeningen i bygda ble startet fire år tidligere. Dette var de store folkebevegelsenes tid, og arbeiderbevegelsen gikk fram samtidig med de religiøse vekkelsene. Noen steder side om side, andre steder i knivskarp konkurranse. I minneskriftet til Laardal arbeiderforenings 80-årsjubileum, er det ingenting som tyder på at det var et skarpt konkurranseforhold mellom pinsebevegelsen og arbeiderbevegelsen i Lårdal, snarere tvert i mot. Mange i Arbeiderforeninga sto også i organisasjonen Kristne Arbeideres Forbund. 1. mai-toget endte alltid opp med gudstjeneste i Kirka med ofring til denne organisasjonen. Men da presten ville at gaveofferet skulle gå til andre formål, boikottet Arbeiderforeningen Kirka, og hadde i stedet andakt på Folkets Hus. Den var det pinsevennene som holdt. Oldefar og onkel Gjermund var aktive både i Arbeiderforeningen og pinsemenigheten. Gjermund satt en periode i kommunestyret for Arbeiderpartiet og Gjermunds bror Aslak, som ikke var pinsevenn, var formann i Arbeiderforeningen i til sammen ti år.

Lårdal

Det er lenge siden industriarbeidsplassene i Lårdal ble lagt ned, og Arbeider-foreningen er neppe aktiv lenger. Eben-Ezer, som i sin storhetstid var Norges største pinsemenighet i forhold til innbyggertallet, er oppført i den nasjonal pinsebevegelsens register med 28 sjeler. Så vidt jeg vet var mormor den siste kassereren. Nypinsebevegelsen kom aldri til Lårdal. Eller det vil si: Mormor fikk de siste årene av sitt liv en parabolantenne hvor hun kunne ta inn TV Visjon Norge. Slik fikk hun et innblikk i den globale, kommersialiserte TV-predikantverdenen, og konkluderte med at det ikke helt var hennes stil.

Pinsebevegelsen var en konstruktiv motkultur i Lårdal, som trakk i samme retning som arbeiderbevegelsen i mange viktige spørsmål, i hvert fall fram til 1970-tallet, hvor særlig abortstriden kompliserte bildet. Men hvilken rolle spiller den voksende pinsebevegelsen for arbeidere i de nylig industrialiserte landene i dag? Dette vet vi for lite om. Det som i størst grad vekker min nysgjerrighet, er hvordan bevegelsen fungerer i Kina. Der har arbeiderne og de kristne en felles interesse i å arbeide for organisasjonsfriheten. Det kristne tankegodset med sin individorientering vil trolig også være med på å sette søkelys på menneskerettigheter i en kultur hvor kollektivismen står sterkt.

Hadde mormor sett de voldsomme palassene IURD bygger i slummen i Brasil, ville hun gremmes. Hvorfor kunne de ikke ha satt opp et enkelt bedehus på dugnad, slik de gjorde det i Lårdal? Denne religiøse elendigheten, for å si det med Marx, gir assosiasjoner til piken med fyrstikkene: Religionen lyser opp hverdagen for en liten stund, for så å bli like mørk igjen. Utfordringen for både kristne og ikke-kristne på venstresida blir dermed å styrke solidariteten med alle som er blitt ofre for den økonomiske globaliseringen, og som ikke får den velsignelsen nypinsebevegelsen har lovet dem. Også her til lands er det marginaliserte mennesker som trenger solidaritet og omtanke. De trenger et sivilsamfunn, men dette forvitrer i takt med motkulturenes tilbakegang. Dette skjer samtidig med at sentrum i politikken forsvinner⁹. Det vil også tvinge pinsebevegelsen til å velge side i en stadig mer polarisert verdikamp. KrF vil miste terreng til FrP, og det er grunn til å tro at pinsebevegelsen i større grad vil spille en liknende rolle som det kristne høyre i USA. For å motvirke en slik utvikling er det viktigere enn noen gang at venstresida bygger allianser med de kreftene innen lekmannskristendommen, som driver med grasrotarbeid og har nestekjærlighet, solidaritet og fredsarbeid som en del av sitt kall som kristne.

Litteraturliste:

Noter:

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

1. Er norsk økonomi en vampyrøkonomi?

Verdensøkonomien er alvorlig syk. Etter lengre tids foruroligende utvikling fikk den et dramatisk anfall høsten 2008. Det kunne stå om livet, skrev flere av verdens største finanstidsskrifter. Den internasjonale kapitalismen er fortsatt ikke friskmeldt. Tvert imot er det velbegrunnet frykt for nye alvorlige anfall. Den har fått en del kraftige doser medisin, i form av statlige pengeinnsprøytninger. Men medisinen har store likhetstrekk med amfetamin: Den mobiliserer krefter som egentlig ikke er der. Det er frykt for at pasienten vil framstå som enda mer utmattet og kraftløs når virkningen av medisinen begynner å avta. Dette er nemlig en medisin som ikke kan brukes over lengre tid.

Norge framstår som et av landene som er minst angrepet av sykdommen. Men hvor frisk er egentlig den norske økonomien? Min påstand er at hovedårsaken til at Norge så langt har klart seg relativt godt gjennom den internasjonale økonomiske krisa, er at ekstremt høye investeringer i leting og utvinning av petroleum fungerer som en svært kraftig stimulering av økonomisk aktivitet i Norge. Dette er helt særegent for Norge.

Krisepakkene som den norske staten har bidradd med i 2008 og 2009, har utvilsomt hatt betydning for den økonomiske utviklingen i Norge, men disse pakkene skiller seg ikke så markert fra andre lands krisepakker at det gir noen rimelig forklaring på at Norge skulle slippe så mye lettere fra krisa. Men en viktig forskjell er at den norske staten er enestående rik, og derfor ikke har hatt noen problemer med å finansiere krisepakkene sine – til stor forskjell fra de statsfinansielle problemene som mange andre lands stater har kommet opp i. Den norske staten har derfor ikke det samme behov for å kutte i velferdsordninger og i offentlig ansattes lønninger som mange andre lands stater nå er preget av.

Norge har en større offentlig sektor enn de fleste andre land. Den offentlige sektor driver stort sett ikke med markedsrettet virksomhet. Dermed er den vesentlig mindre påvirket av markedssvingninger enn den private sektor er. I stor grad er det politiske budsjettvedtak som avgjør hvor stor aktivitet den offentlige sektor skal ha. En stor offentlig sektor vil dermed virke stabiliserende i krisetider, hvis det ikke vedtas kutt av den typen som den greske og den spanske staten nylig har vedtatt. Men Sverige har også en stor offentlig sektor. Likevel er svenskene mye hardere rammet av den økonomiske krisa, blant annet i form av høy arbeidsløshet. Forskjellen mellom hvordan Norge og Sverige rammes, kan ikke forklares av størrelsen på den offentlige sektor.

Vi skal passe oss for å forenkle bildet for mye. Ved sammenligning mellom Norge og Sverige er for eksempel forskjellen i næringsstruktur utvilsomt en faktor av betydning. Ikke desto mindre står det fast: Det ekstremt høye investeringsnivået i petroleumssektoren er ganske avgjørende for at Norge er mindre rammet av krisa enn de fleste andre land.

Men er ikke det fint? Da må det vel være helt riktig og faktisk en velsignelse for Norge at vi nå kan satse på olje og gass og dermed klare oss bedre gjennom krisa? Det er et sentralt tema for denne artikkelen.

Hvorfor sier jeg at Norge anno 2010 er en vampyrøkonomi? Vampyren er en mytefigur som suger livsblodet ut av de levende menneskene. Når han har sugd blod, får han en frisk farge i ansiktet, og framtrer som levende og sunn. Forutsetningen for at han skal kunne framtre som levende, er at han suger livsgnisten ut av sine ofre. Jeg synes det er et treffende bilde.

Den ekstremt sterke satsingen på å få opp oljen og gassen så fort som mulig, innebærer en utsuging av livsgrunnlaget for senere generasjoner. Dette er ikke-fornybare naturressurser – organisk materiale som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Vitenskapen gjør nå raske framskritt i å utforske egenskapene til stoffene i naturen, og om noen tiår vil man utvilsomt vite mye mer om de mulighetene som oljen rommer. Man vil oppdage egenskaper og anvendelsesområder som vi i dag bare kan drømme om. I løpet av et par generasjoner ødelegges nå det aller meste av lett tilgjengelige kilder til dette enestående råstoffet.

Den helt dominerende anvendelsen av olje og gass i dag er rett og slett å brenne den opp, slik at den omformes til klimagasser som raskt øker den skremmende klimautfordringen som menneskeheten med stor sannsynlighet står overfor. Motstykket til økonomisk aktivitet og store profitter i dag, er en livstruende klimaeffekt.

Den styrende økonomiske strategien for Norge er at oljen og gassen skal tas opp raskt for å «omdanne» denne naturkapitalen til finanskapital. Denne finanskapitalen skal investeres i andre land. Slik skal Norge suge ut store inntekter fra det arbeidet som arbeidsfolk i andre land utfører og fra de naturressursene som de måtte ha i landene sine. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg har vært en av pådriverne for å utforme denne strategien. Som han sa i september 1996 da han åpnet et Statoil-kontor i Baku i Aserbajdsjan:

Allerede i dag eier det norske Oljefondet mer enn 1 prosent av verdens aksjer. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men i virkeligheten er det en enorm aksjeformue. Ved utgangen av 2009 hadde Oljefondet aksjer i 7 209 selskaper fordelt på 46 land. Statens store finansformue og den tette sammenvevingen med verdens internasjonale oljekapital styrker Norges bånd til den ledende imperialiststaten i verden, USA, og de krigene som USA ser seg tjent med å føre.

Respekten for arbeidsfolks innsats rives ned, og i stedet blir forbildene aggressive, egoistiske og griske papirflyttere og spekulanter. Menneskenes forståelse for at vi i fellesskap må utvikle verden, suges ut av hodene våre og erstattes av jakten på individualistisk suksess og rikdom.

Annen produktiv virksomhet blir nedlagt eller hindres i å utvikle seg fordi petroleumssektoren og finansforvaltningen tiltrekker seg uforholdsmessig mye ressurser, både menneskelige og materielle ressurser. Den sterke innrettingen mot petroleumsvirksomhet og oljepenger river etter hvert vekk det som vi kan leve av varig i dette landet. Et eksempel: 18. mai avholdt Stortingets finanskomité en høring om forvaltningen av Oljefondet (som offisielt og høyst misvisende heter Statens Pensjonsfond Utland). Der deltok bl.a. sentralbanksjef Svein Gjedrem og finansminister Sigbjørn Johnsen. «Vi skal ha de beste folka» var overskriften på Dagbladets referat fra høringen. Sitatet var fra finansministeren, som understreket at «Vi må ha et konkurransedyktig lønnsnivå». Og Svein Gjedrem kunne berolige: «Vi betaler godt og rekrutterer de aller lyseste hodene fra høyskolene».

2. Ekstremt høye petroleumsinvesteringer dominerer norsk økonomi

10. juni offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå sine nyeste data for påløpte og antatte investeringskostnader til leting og utvinning av råolje og naturgass. I tabell 1 har jeg laget et sammendrag av disse dataene.

I tabell 2 har jeg til sammenligning satt opp absolutt alt som går til utdanning over offentlige budsjetter, f.o.m. barneskole t.o.m. universitet og høgskole. Vi ser at investeringene i leting og utvinning av olje og gass utgjør omtrent det samme som det som det offentlige totalt bruker til utdanning på alle nivåer. Petroleumsinvesteringene går selvsagt i stor grad over private budsjetter, men ikke desto mindre dreier det seg om bruk av samfunnets ressurser.

Det kan også være interessant å konstatere at de samlede investeringer i industri og kraftforsyning var på sitt høyeste i 2008, da de var på 49,4 milliarder kroner, mens investeringene i olje og gassutvinning samme år altså var på 124,2 milliarder kroner.

Det er en kolossal satsing som skjer for å tømme oss for uerstattelige naturressurser, som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Dommen kommer til å være knallhard fra våre barnebarn, som vil vite mye mer enn oss om alt det fantastiske man kan gjøre med olje – som på det tidspunktet da er borte eller vanskelig og svært kostbar å få tak i.

Det er klart at når det i år brukes omkring 140 milliarder kroner på olje- og gassinvesteringer, så representerer det en kolossal stimulans for næringslivet i Norge. Riktignok skjer ikke alle leveransene fra Norge. En del av oppdragene går til utlandet. Statistisk Sentralbyrå innhenter dessverre ikke statistikk over hva som kjøpes fra Norge og hva som kjøpes fra utlandet. Men det er gjort flere seriøse forsøk på å finne ut omtrent hvordan fordelingen er. En av de mer grundige er Bjørn Harald Hansen og Erik W. Jakobsen i MENON-publikasjon nr 2-2010 (MENON Business Economics februar 2010), der de for utvalgte år i perioden 1998-2007 finner tall som indikerer at mellom 62 og 93 prosent leveres av norske leverandører. De antar at spesielt de høyeste tallene representerer en overvurdering av norske leveransers omfang.

Det er i alle fall på det rene at det er meget store beløp som det kjøpes for fra Fastlands-Norge til disse investeringene, og at de dermed utgjør en svært kraftig stimulans for den økonomiske aktiviteten i Norge. Det kan jo til sammenligning nevnes at den krisepakken som ble presentert for kommunesektoren 26. januar 2009, var på 4 milliarder øremerket til vedlikehold og rehabilitering, 1,2 milliarder i økte frie inntekter, og 0,8 milliarder i momskompensasjon, dvs. i alt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde denne krisepakken også noen tiltak som skulle bedre sysselsettingen men som ikke gjaldt kommunesektoren, nemlig i alt 20 milliarder som primært gjaldt diverse påplusninger på statsbudsjettets utgiftsside.

Den virkelig store krisepakken var bankpakken som ble presentert 12. oktober 2008, på i alt 350 milliarder kroner. Men den var spesielt rettet inn mot DnB NORs pressede situasjon. Det store finanskonsernet holdt på å gå tom for penger. Det var altså et likviditetsproblem som skulle løses, og de 350 milliardene var rettet inn mot det og ikke mot arbeidsoppdrag for næringslivet. Hvis DnB NOR hadde gått tom for penger, hadde det selvsagt fått dramatiske konsekvenser også for arbeidsplasser i en rekke bransjer, men det dreide seg altså om å hindre at det ble bråstopp i økonomien, ikke om å sørge for oppdrag til vare- og tjenesteproduserende bedrifter.

Bankpakken på 350 milliarder var for øvrig et interessant lærestykke om de reelle maktforholdene i det kapitalistiske Norge. Det ble avslørt at det hadde vært en utstrakt kontakt bl.a. på sms mellom Rune Bjerke som leder for DnB NOR og statsministerens kontor. DnB NORkonsernet har en forvaltningskapital som nesten er på størrelse med Oljefondet. Da Rune Bjerke ropte «Hopp!», måtte Jens Stoltenberg hoppe. Han og finansminister Kristin Halvorsen hadde ikke noe valg. Styringen av norsk økonomisk politikk lå da hos Rune Bjerke, ikke hos den formelle politiske leder Jens Stoltenberg. Å la DnB NOR gå tom for penger, hadde blitt for katastrofalt. Det som burde ha vært gjort, var selvsagt at staten skulle ha overtatt hele banken, for å ha styringen på bruken av de 350 milliardene. Men nasjonalisering av banker er en helt fjern tanke for markedsliberalisten Jens Stoltenberg.

Den store økonomiske stimulansen som har holdt oppe aktiviteten bedre i Norge enn i de fleste andre land, har altså vært de kolossale olje- og gassinvesteringene. Jeg kom i første del av denne artikkelen med noen punkter som begrunnet hvorfor det likevel var store skår i gleden over den sysselsettingseffekten som disse investeringene har skapt. La oss se litt på et aktuelt eksempel for å illustrere dette mer konkret.

3. Et eksempel: Monstermastene i Hardanger

Sammen med Nordland er Hordaland det fremste vannkraftfylket i Norge. Her er det mye vær, mye regn, mye fjell som gir store fallhøyder. Her er det bygd et stort antall kraftverk som produserer strøm billigere enn de aller fleste. Derfor var det lønnsomt å bygge kraftintensive industribedrifter i tilknytning til flere av de største kraftverkene, og på det grunnlaget bygde man opp lokalsamfunn – små industribyer inne i dype vestlandsfjorder. Er det noen som har innsett at naturen kan brukes til produktive formål og at da må av og til estetikken vike, så er det hordalendingene. Hvorfor er det da blitt så mye ballade om noen luftspenn over tre fjorder i Hardanger? Har romantikken tatt overhånd?

Det hordalendingene har opplevd, er at de er blitt ranet Den billige kraften er blitt stjålet fra dem. Da overføringsteknikken ble bedre, var det plutselig noen profittmaksimerende økonomer som kom med påstander om at det var subsidiering av industrivirksomhet å bruke den billige kraften til industriproduksjon i Hordaland. Kraftverket lå fortsatt vegg-i-vegg med industribedriften, og kraften var akkurat like billig å produsere som før (til og med billigere, i mange tilfeller). Men fordi det plutselig var blitt teknisk mulig å sende den ut av distriktet til noen som ville betale mer for den, ble det kalt for «subsidiering» å bruke stedets billige kraft til stedets industri-bedrift.

Hva skjer når kraften i stedet sendes ut av distriktet? Er det noen som innbiller seg at kapitalistene og staten da står klare til å betale penger til lokalsamfunnet i kompensasjon for at noen har stukket av med vannkraften fra deres lokale fosser? Nei, på ingen måte. Etter hvert som staten overtok kraftverkene, og etter hvert som markedstenkning og profittmaksimering fikk stadig større makt i samfunnet, er subsidiepåstandene blitt kjørt med større og større tyngde. Nå er den vannkraftdrevne industrien under nedbygging i en rekke av de gamle industristedene, og verdens mest miljøvennlige produksjon av produkter som verden trenger, flyttes til land der man ikke behøver å ta miljøhensyn. Fortsatt er det potensial for miljøforbedringer av den norske produksjonen, men den er i alle fall vesentlig mer klimavennlig enn konkurrentene.

I en situasjon der man ikke lenger bygger landet og lokalsamfunnet med vannkraften, men den tvert imot rappes fra lokalsamfunnene uten kompensasjon, setter man i gang med gigantiske investeringer i olje- og gassfelt. Og de trenger strøm. Trollfeltet trenger strøm til å drive kompressorer for å få trykk på gassen. Ute på feltet trenger man strøm for å drive installasjonene, og det fikser man med lokale gasskraftverk der ute. Så skal man bli miljøvennlig og elektrifisere sokkelen. Oljeselskapene har ikke lyst til å betale for de store CO²-utslippene sine. Da kjøper de strøm fra et nett som ikke var beregnet på det, og de vil ikke betale noe for å bygge ut det nettet. Nei, regningen skal de la samtlige strømforbrukere dele.

Området omkring Bergen produserer strøm og klarer seg bra. Fra 1995 til 2010 har forbruket i området økt med gjennomsnittlig 1,6 prosent per år. Samlet forbruks-økning har vært 2000 GWh. Av denne økningen har gass/olje på Kollsnes og Troll A alene stått for 1900 GWh. Oljeselskapene vil ta den raske profitten, og de vanlige forbrukerne og bedriftene i området skal ta regningen. Og Hardangerregionen, som har satset på reiseliv til delvis kompensasjon for mistet industri, får bare masse ulempe og stygge master. Derfor blir folk rasende. De av oss som også er mot Hardangerbrua strever med å få det til å rime at bruentusiaster plutselig er blitt så engasjert i den uberørte natur, fordi vi ikke kan skjønne at brua er noe vakker. Men poenget for dem er at de mener de kan ha nytte av brua, mens monstermastene er bare ødeleggende.

Derfor er vannkrafthistoriker Lars Thue, som er en utmerket historiker og har stort engasjement for industriell bruk av strøm, på jordet når han refser kraftlinjemotstanderne. For situasjonen har endret seg: Før brukte man vannkraft og kraftlinjer til å bygge landet. Nå river man ned industrien, og lar kortsiktige profittmaksimerende oljeselskaper få herje fritt. Det er akkurat som med de gamle sildoljefabrikkene. De stinket, men folk sa at det luktet arbeid og penger. Når det verken er arbeid eller penger men bare stank, er selvsagt ingen villig til å tolerere det.

Og hvilken grenseløs frekkhet er det ikke å definere denne delen av landet som et underskuddsområde på kraft? Det er et av de områdene i landet som har mest vær og vind. Hvor ble det av viljen til å utvikle bølgekraftverk. I Øygarden er en ruin av et eksperimentelt bølgekraftverk fra 1985, som ikke tålte belastningen. Det skulle man tatt lærdom av og så jobbet videre med å utvikle en bølgekraft-teknologi som holdt mål. Hva er gjort fra de vekslende regjeringene? Ingen ting. Vi har bølger i stor stil, med masse energi. Vann i bevegelse er mye mer energirikt enn vind i bevegelse. 4. august ble det inngått kontrakt om de første delene av et større bølgekraftverk i Oregon i USA, med planer om utbygging til over 100 MW. Det ser ikke så galt ut heller, og det er uten vindmøllenes dominerende utseende ute i naturen. Norge kunne ha vært ledende på dette området, men det var ikke utsikt til store nok og kortsiktige nok profitter.

Vi har strømmer ute mellom øyene og ute i havet. De er fulle av energi. Vi har masse vind og regn. Dette området er et overskudsområde for strøm basert på fornybare ressurser.

Men selve nøkkelen er energiøkonomisering, der fint lite er gjort. Naturvernforbundet har dokumentert mulighetene i et omfang som tilsvarer like mye strøm som den kontroversielle Hardanger-linjen. Men det er de ikke interessert i, for Hardanger-linjen er et columbi egg for dem som ønsker høy og kortsktig profitt. Oljeindustriens formidable strømbehov kan dekkes for den tida den er i gang, og samtidig skapes det kapasitet for lønnsom krafteksport store deler av året. Og energiøkonomisering er jo ikke noe bra, for da blir det mindre salg av energi, og mindre inntekter til energiselgerne.

Problemet er at under en framskreden kapitalisme med sin offensive profittmaksimering, er at det ikke er vilje til å sette i verk den politikken som ethvert oppegående menneske kan se at vi burde gjennomføre. Det er rett og slett nødvendig at folk tar makta fra kapitalistene og innfører et sosialistisk samfunn, for at fornuften skal få bestemme energipolitikken i Hordaland og resten av landet.

Viktige naturvernhensyn er også et sentralt motiv for motstanden mot monstermastene. Men det er slett ikke snakk om noe ensidig eller livsfjernt romantisk naturvern. Det er snakk om sunn fornuft, i ett av Norges mest energirike områder.

Kampen om monstermastene i Hardanger rommer gode illustrasjoner på den vampyrøkonomien som brer om seg i Norge. De suger den billige vannkraften ut herfra, og selger den østpå eller til utlandet, med store profitter som lokalsamfunnene ser fint lite til. Og de suger ut olje- og gassforekomstene i rekordtempo, slik at det er tomt når våre barn og barnebarn skal overta samfunnet. Dessuten kjører de oss mot stupet når det gjelder klimautfordringen.

Under sluttarbeidet med denne artikkelen gikk 7–800 mennesker i timesvis for å komme inn i området der monstermastene skal ligge. Vi feiret at regjeringen ble tvunget til å godta utredning av sjøkabel. Men først og fremst protesterte vi kraftig mot det «lure» opplegget om å begynne å bygge luftlinjen i den andre enden slik at linjen og traseen låses fast. Det er ikke behov for denne linjen, energieffektivisering er svaret. Det var et privilegium å få være med på en slik mektig og framtidsrettet manifestasjon!

4. Kapitalens logikk: 80 dollar i dag er mer verd enn 2500 dollar om 20 år

Så godt som alle kapitalister er opptatt av å få kapitalen sin til å vokse. Hvis kapitalen til Kapitalist A vokser langsommere enn kapitalen til hans konkurrent Kapitalist B, vil Kapitalist A i det lange løp være dømt til å tape i konkurransen. Vekst i kapitalen betyr evne til å tilegne seg merverdi fra flere lønnsarbeideres arbeid, og dermed skaper det grunnlag for enda raskere vekst i kapitalen. Et av mine favoritt-sitater fra Marx er dette fra Kapitalens bind 1, kapittel 22:

og

Denne tvangsmessige veksten i kapitalen i verden er den avgjørende motoren i en like tvangsmessig rovdrift på naturressurser, på mennesker og miljø, og på de utslippsmulighetene som jordkloden kan tåle.

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, må jo også profitten vokse i samme takt, ellers vil profittraten falle.

Men det er altså arbeidsfolks arbeid som skal skape denne profitten, delvis bare gjennom bruk av arbeidskraft (mye av tjenesteytingen), og delvis gjennom bearbeiding av naturressurser og bruk av produksjonsmidler som er skapt av tidligere tiders arbeid (den mer tradisjonelle vareproduksjonen). Å få den faktiske skapingen av profitt til å vokse i dette tempoet, byr på stadig større problemer. Den økonomiske krisen som slo ut for fullt høsten 2008, hadde sin grunnleggende årsak nettopp i at det ble blåst opp «bobler» av liksom-kapital, i form av oppblåste aksjekurser, oppblåste eiendomspriser, og i form av «lure» låneinnretninger som fikk folk til å påta seg lån som de ikke var i stand til å betjene. Bobla sprakk, den internasjonale finanskapitalen gikk rett i bakken, og nå har den fått hjelp av diverse lands stater til å spytte inn kolossale beløp som de ikke har, men som de må låne. Dermed er det en ny runde i karusellen med oppblåsing, denne gang i statlig regi.

I denne artikkelen skal jeg ikke forfølge dette resonnementet videre. Jeg skal gå inn på temaet fra en annen kant: Kapitalens veksttvang får nemlig den dramatiske konsekvens at det er rasjonelt for kapitalistene å gi blaffen i framtida. Det er bare de aller nærmeste årene som betyr noe.

Tenk deg at du diskuterer med en oljekapitalist. Du påpeker at det ikke er så mange år igjen før verden går tom for den oljen som er lett å få opp. Du trekker den helt korrekte slutningen at da vil prisen på olje bli veldig mye høyere. Så sier du til oljekapitalisten:

Da smiler oljekapitalisten lurt og sier:

Mannen er ikke gal. Han praktiserer bare kapitalismens logikk, som går ut på at framtida er nesten ingenting verd. Kapitalistens resonnement er slik: Han driver i en lønnsom bransje, der han regner med å ha en høy avkastning på kapitalen sin. Han regner med å kunne oppnå minst 20 prosent avkastning per år. Hvis han selger ett fat olje i dag til 80 dollar per fat, så kan han investere de 80 dollarene i enda mer oljevirksomhet og få 20 prosent avkastning. Da vil han få en profitt på 16 dollar neste år, slik at de 80 dollarene er steget til 96 dollar. Året deretter vil han få en profitt på 20 prosent av 96 = 19,2 dollar. Da er de opprinnelige 80 dollarene steget videre til 96 + 19,2 = 115,2 dollar. Og slik går det videre i 20 år, fortere og fortere. I år 3 vokser de 115,2 dollarene med 23,04 dollar. Etter i alt 20 år vil de 80 dollarene på denne måten ha steget i verdi til 3067 dollar.

3067 dollar er jo mye mer enn de 2500 dollarene som du sier at han kan få solgt oljefatet for om 20 år. Ut fra kapitalismens logikk har han helt rett. Han må oppnå en pris på 3067 dollar om 20 år for at det skal være likeverdig med 80 dollar i dag. Det vil si at en dollar om 20 år er likeverdig med 80/3067 dollar, dvs. 2,6 cent i dag. Det han måtte få om 20 år er altså omtrent verdiløst for ham i dag. Han legger ikke noe vekt på det i det hele tatt.

Slik tar kapitalistene sine beslutninger. Det er det som kan gi penger i kassa raskt, som betyr noe. Det som ligger et godt stykke ut i tid, er verdiløst for ham. Framtida utover de nærmeste 8–10 årene er omtrent verdiløs for en kapitalist som satser på å kunne oppnå relativt høy lønnsomhet. Å regne med 20 prosent «kalkulasjonsrente» er ganske normalt.

Kapitalens logikk bygger på to prinsipper:

Det ene er at alle trær vokser inn i himmelen.

Det andre er at etter oss kommer syndfloden, men det er så lenge til at det betyr ikke noe.

Faktisk er det sånn at de grunnleggende beslutningskriteriene under kapitalismen fører til at man legger liten vekt på framtidige virkninger. Ethvert grunnleggende bedriftsøkonomikurs som inneholder litt om investeringsteori, gir en innføring i dette. Riktignok uten å presentere konsekvensene som faktisk følger av slike beslutningsregler.

Hvis man vet at et prosjekt fører til store miljøskader om 30 år, vil det i beste fall bli tillagt en helt bagatellmessig vekt i en investeringskalkyle. Det betyr at man med entusiasme vil akseptere et prosjekt som f.eks. gir 10 millioner kroner i fortjeneste de nærmeste årene, selv om man vet at det fører til svære miljøskader som vil koste 100 millioner kroner å rette opp om 30 år, hvis de i det hele tatt lar seg rette opp. De 10 millionene som man får de nærmeste årene, kan investeres og gi avkastning i alle årene fram mot år 30. Da vil den årlige avkastningen føre til at kapitalen stadig vokser, slik at den om 30 år er blitt til mye mer enn 100 millioner. Dermed vil den kapitalisten som tar ansvar og avstår fra et slikt prosjekt, bli den tapende part og bli utkonkurrert av den offensive og uansvarlige kapitalisten som om 30 år kan betale for miljøskadene og sitte igjen med en pen netto.

Kapitalistiske beslutningstakere har en enestående evne til å prioritere den kortsiktige kapitalveksten framfor å se de langsiktige utfordringene i øynene. Poenget er jo at den som får sin kapital til å vokse mye på kort sikt, vinner. Hans kapitals overlegne størrelse kan brukes til å kjøpe opp den som tenker langsiktig. Mange gode og miljøvennlige oppfinnelser er blitt liggende brakk fordi de ble kjøpt opp og uskadeliggjort av store konserner som prioriterte å tjene godt på sine kortsiktige produkter. For eksempel er den miljøfiendtlige bensinbilens altfor langvarige dominans en historie brolagt med slik undertrykking av mer miljøvennlige alternativer.

Det er flere grunner til at det er viktig å bli kvitt kapitalismen. Den mest presserende er kapitalismens iboende krav om at kapitalen må vokse. Konkurransekampen mellom kapitalistene tvinger dem til å streve intenst for å få sin egen kapital til å vokse raskest mulig, slik at de kan hamle opp med konkurrentene. Det er selvsagt ingen tilfeldighet når det rundt omkring på kloden sitter millioner av dyktige mennesker med svært høy lønn i lederstillinger eller rådgiverstillinger, der de hver dag gjør sitt ytterste for å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse mye. Stort sett har de også klart det – med visse tilbakeslag som den nåværende økonomiske krisen er et eksempel på.

Det er egentlig veldig lett å skjønne at kapitalistisk økonomisk vekst i det lange løp er uforenlig med det faktum at vi bor på en liten klode med begrensede ressurser og utslippsmuligheter. Det er en veksttvang av samme type som kreftcellenes vekst. For noen år siden framla jeg tilsvarende synspunkter for et forum av finansfolk fra ulike miljøer. Topplederen i et av Norges største pensjonsforsikringsselskaper deltok i panelet. Han sa det slik:

Han hadde selvsagt rett. Under kapitalismen er det ingen beslutningstaker som har ansvar for å ivareta helheten. Alle beslutningstakere kjemper for at deres kapital skal vokse raskest mulig. Helhetsvirkningen er at det går til helvete. Og millioner av verdens dyktigste mennesker strever intenst for at vi skal komme dit raskest mulig.

I et moderne samfunn krever det lite arbeid å produsere ting. I en høyt utviklet økonomi spiller produksjonen av ting en stadig mindre rolle, mens tjenesteyting utgjør en stadig større del av den økonomiske aktiviteten. Tjenesteyting er stort sett lite kapitalkrevende. Det er først og fremst den øvrige vareproduksjonen som er kapitalkrevende. Men maskinene blir billigere og billigere å lage. PC-ene blir billigere, TV-apparatene blir billigere. Det er fordi den økte produktiviteten gjør at produksjonen av ting inneholder stadig mindre arbeidstid. Under kapitalismen prøver man å kompensere for det ved å finne på nye, lure ting som man prøver å få oss til å tro at vi trenger. Men så kommer miljøaktivistene løpende og sier ganske riktig: Vi kan ikke fortsette å bruke knappe ressurser på unødvendige ting.

Så hva skal den voksende kapitalen investeres i? Det finnes store investeringsmuligheter i de mindre utviklete økonomiene, som Kina og India, men det tar tid å utvikle dem. Og når kapitalistene investerer der, lager de samtidig helt ødeleggende konkurranse til sine investeringer i tilsvarende produksjon i Europa og USA, slik at det blir tap og konkurser der.

Hvordan skal kapitalen kunne fortsette å vokse og finne investeringsmuligheter som får profitten til å vokse tilsvarende? Hvordan skal man klare å få slik vekst i profitten når det går mot slutten på den billige oljen i verden, og man blir henvist til mye mer kostbare og arbeidskrevende energikilder som uhyre forurensende olje fra tjæresand og andre former for kostbar energi?

Hva med alle de fantasifulle og kostbare vyene for teknologiske løsninger på klimakrisen? Hvordan skal stadig større kostnader la seg forene med det tvangs-messige behovet for å få profittmengden til å vokse og vokse?

Millioner av beslutningstakere jobber med å få «sin» kapitalists kapital til å vokse så fort som mulig. Menneskeheten kan ikke bygge sin framtid på et slikt system. Når vi får stadig tydeligere signaler om at vi er i ferd med å nå – og kanskje overskride – naturens tåleevne på flere viktige områder, og at konsekvensene kan bli katastrofale for menneskeheten, vil det være det glade vanvidd å ta de viktige bedriftsøkonomiske beslutningene ut fra prinsipper som ser helt bort fra konsekvenser som ligger mer enn 30 år fram i tid.

5. Er det på Aker Brygge at den store verdiskapingen skjer?

«Oslofolk skaper verdiene i Norge». Slik lød hovedoppslaget i NRKs morgennyheter mandag 9. august. Oppslaget var ganske åpenbart ment som et innspill i debatten om Vestlandsopprøret mot de planlagte «monstermastene» i Hardanger. Resultatet ble en svært interessant illustrasjon av hvordan de ikke-marxistiske samfunnsøkonomene måler verdiskaping.

De første setningene i NRK-innslaget lød:

NRK gjenga bare den venstre kolonnen, som viser tallene per innbygger i fylket. Jeg har også tatt med den kolonnen som SSB legger mest vekt på, nemlig tallene per sysselsatt person i fylket. Vi ser at da blir avstanden mellom Oslo og de andre fylkene vesentlig mindre. I den første kolonnen deles fylkets verdiskaping på dem som bor i fylket, og i den andre deles den på dem som jobber der. Mange av dem som jobber i Oslo, bor i de omkringliggende fylkene. Da blir deres verdiskaping registrert på Oslo i nasjonalregnskapet, siden det er der de er sysselsatt. Vi ser også at tallene i høyre kolonne er større for samtlige fylkes vedkommende, og det skyldes selvsagt at ikke hele befolkningen er i arbeid, f.eks. barna, og derfor blir det færre personer å dele fylkets verdiskaping på.

Men likevel: Også i den høyre kolonnen kommer Oslo klart bedre ut enn de øvrige fylkene. En nøkkel til å forstå det, ligger i det poenget som NRK refererte: Oslotallene trekkes opp av advokater, finansfolk og it- og konsulentfirmaer. Advokatfirmaer som med en timepris på flere tusen kroner rådgir rikfolk i Norge om hvordan de skal slippe unna skatt, ligger på topp i verdiskaping i de ikke-marxistiske økonomenes verden. Finansrådgivere som tilrettelegger hvordan et verdifullt produksjonsselskap skal slaktes, er også helt i spissen som verdi-skapere. Det avgjørende er at det ytes tjenester som kan selges i et marked. Dette verdsettes i nasjonalregnskapet som «produksjon » til markedspris. I oversikter som gjelder enkeltnæringer eller enkelte fylker, trekker man fra den delen av markedsprisen som er merverdiavgift og plusser på eventuelle subsidier, slik at man bruker det beløpet som produsenten faktisk mottar. Dette kalles «basisverdi» i nasjonalregnskapet. Advokatfirmaer og finansrådgivere behandles her helt på samme måte som entreprenørbedrifter og skipsverft.

De fleste av dem som er ansatt i stat og kommune, arbeider med noe som ikke selges i et marked og som altså ikke har noen markedspris. Det tas med i nasjonalregnskapet som «produksjon» til kostpris, dvs. summen av lønnskostnader, kapitalslit og bruk av varer og tjenester innkjøpt fra andre. NRK illustrerte sin nyhetsmelding med et bilde fra Aker Brygge. Det var i virkeligheten svært treffende, for den ekstremt høyt prissatte «produksjonen» til advokatfirmaene, finansrådgiverne og konsulentfirmaene som er lokalisert der, registreres som verdiskaping av høyeste klasse. Noen raske eksempler: • Når Jens Stoltenbergs økonomvenner lager konsulentfirmaer som leverer skyhøye regninger til offentlige etater for å gi dem råd og analyser som passer inn i et markedsliberalistisk verdensbilde, registreres det som stor verdiskaping.

Her snus verden på hodet: De største snylterne framtrer som store verdiskapere, mens de i virkeligheten tilegner seg verdier som andre har skapt eller som «skaper» papirverdier som fordufter når oppblåste aksjemarkeder raser sammen.

Kapitalismen i Norge har utviklet seg til en vampyrøkonomi. Norge styres inn i en posisjon der «norske» inntekter skal komme ved å snylte på arbeidsinnsats og naturressurser andre steder i verden. All den nyttige og viktige innsatsen som vanlige slitere i Oslo og utover i landet driver med, framstilles som mindreverdig. De som faktisk bygger landet, skvises ut av dem som suger livsblodet ut av de andre.

For at vi faktisk skal kunne bygge landet og bringe menneskeheten videre framover, må kapitalismen vekk, og vi må bygge et samfunn styrt av arbeidsfolk selv. Denne artikkelen har handlet om vampyrøkonomien, og den roper etter en oppfølger om det sosialistiske Norge.

Denne artikkelen har forhåpentligvis fått fram litt om beslutningskriterier som vi ikke må finne på å bruke under sosialismen. Jeg jobber med å skrive om det positive: Hvordan vi kan innrette oss under sosialismen, og hvordan vi skal komme dit?

Det er det som blir den virkelig spennende artikkelen!

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem av tidsskriftet Rødt! med ansvar for temaet religion i dette nummeret.

For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme på religionens vegne da han på midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen å leve. Om lag hundre år senere lanserte Voltaires landsmann, filosofen Auguste Comte, en tanke om at sosiologien, læren om mennesket, var i ferd med å erstatte teologien, læren om Gud. I 1905 erklærte den engelske sosialantropologen Alfred Ernest Crawley at religionen er en overlevning fra fortiden som det bare er et tidsspørsmål før vil forsvinne.¹

I følge The Economist-redaktørene John Mickelthwait og Adrian Wooldrige er dette ikke bare uttrykk for en naiv holdning til religionens overlevelsesevne, det er en holdning som ikke tar hensyn til hvordan religionen faktisk fungerer.

Det er ikke bare borgerlige skribenter som erkjenner at religionen verken er på dødsleiet eller på defensiven. Den marxistiske historikeren Alexander Saxton (se intervju i dette nummeret av Rødt!) er av den oppfatningen at det er sekularismen som i dag er på vikende front. Riktignok har sekularismens tidsalder bidratt til å omforme religionen, men den har ikke klart, og vil heller neppe klare, å ta knekken på religion og overtro.³

Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning.

Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten.

Religion som virkelighet

For mange av modernistene de siste 300 årene har religionens død ikke bare vært en spådom, det har også representert et ønske, og selv om religionens død har latt vente på seg, er ønsket like sterkt, noe som de senere årene har skapt en ny aktivt ateistisk bevegelse. De såkalte nyateistene, der amerikaneren Sam Harris, briten Richard Dawkins og britisk-amerikaneren Christopher Hitchens er de mest profilerte, har alle, dog på noe ulike måter og med noe varierende saklighet, markert seg i debatten om religion og religionens betydning. Dette har blant annet gitt dem den felles betegnelsen den uhellige treenighet i enkelte religiøse, først og fremst kristne, kretser. Felles for dem er at de med mer eller mindre saklige argumenter forsøker å forklare leseren hvorfor det er galt å tro og hvorfor man bør innta et ateistisk verdenssyn. Dawkins har endog, i samarbeid med det britiske motstykket til Human-Etisk Forbund, tatt initiativ til en reklamekampanje på britiske busser der slagordet er «Det finnes sannsynligvis ingen gud, så slutt å bekymre deg, nyt heller livet».

Felles for dem er også at de forsøker å basere religionskritikken sin på en ateistisk rasjonalisme og fornuft – uten helt å forstå at dette er en rasjonalisme og fornuft som er særegen for ateismen. Sett fra et ateistisk ståsted fremstår religionen som ulogisk, men sett fra en troendes ståsted er den fornuftig. Når en muslim vender seg mot Mekka og ber fem ganger daglig er det ikke bare et tomt ritual, det er et ritual som for ham bidrar til å skape en bedre eksistens for seg og sine – både i deres jordiske eksistens og i den hinsidige eksistensen religionen lover. Sett fra et ateistisk ståsted er dette en myte, en vrangforestilling, for å benytte den norske oversettelsen av tittelen på Dawkins’ bok. Men selv om religioner, som andre sosiale konstruksjoner, ikke er del av den materielle virkeligheten, «gir de», som den marxistisk inspirerte statsviteren Robert Cox påpeker,

Religion handler om tro, om det som skjer i en ikke-materiell sfære. Det fundamentale i religionen kan derfor heller ikke bevises. Ingen av de førkristne vikingene hadde møtt de norrøne gudene, men siden man ut fra datidens teknologi ikke kunne forklare hvordan lyn og torden oppsto, var det en plausibel forklaring at det var Tor som slo med hammeren. Moderne meteorologi har vist at lyn og torden oppstår av andre årsaker, akkurat som andre dogmer ved andre religioner har blitt motbevist. Og akkurat som det ikke var metrologien som tok knekken på åsatroen, er det heller ikke gitt at enkelte brutte dogmer vil knuse religionen som sådan. Munken Giordano Bruno ble i 1500 brent på bålet som kjetter fordi han sa at universet er uendelig og at jorda dermed ikke er universets sentrum. Brunos teorier er siden bekreftet, men den katolske kirken har fortsatt over en milliard tilhengere. Verken naturvitenskapelige, geologiske eller astronomiske oppdagelser, oppdagelser som har avkreftet religiøse dogmer en masse, har ført til frafall fra religionene som sådan.

Religionen er utrolig tilpasningsdyktig. Etter at Juri Gagarin hadde foretatt sin romreise skal Nikita Khrusjtsjov i en sammenheng der religionen ble diskutert, ha poengtert at Gagarin ikke så noen gud der. Dette er kanskje et argument mot enkelte manifestasjoner av enkelte religioner, men som argument mot for eksempel den russisk-ortodokse kristendommen som var den største religionen i Sovjetunionen, faller den på steingrunn. Tidlige kristne hadde kanskje forestilt seg en fysisk himmel med en fysisk gud, men astronomiens oppdagelser hadde lenge før Gagarins tid endret på denne forestillingen, om den noen gang hadde eksistert.

Dawkins er blant annet kritisk til hvordan barn blir oppdratt til å omfavne enkelte religioner, og skriver at

Hvis ikke er det, mener han, en form for overgrep. Her viser han for all verden at han ikke skjønner den religiøse virkelighet. For eksempel for en pinsevenn er det å oppdra barnet sitt i tråd med pinsemenighetens prinsipper, en forpliktelse man har som forelder ut fra sin egen virkelighet – alternativet er å risikere å dømme barnet til evig fortapelse. Ja, også når Jehovas Vitner nekter leger å gi barna deres livsreddende blodoverføring, er dette en handling ut fra kjærlighet, ikke ondskap. Det er basert på deres egen virkelighet, deres visshet om at å tillate det vil medføre en større fare for barnet enn det døden er. Til dette siste er det selvsagt klart at samfunnet må vurdere hvorvidt dette er foreldrenes rett, i Norge er det for eksempel ikke det. Svaret på dette vil, i neste omgang, basere seg på den virkeligheten som dominerer i samfunnet.

Når en ateist eller ikke-troende møter en ung og velkledd mormoner som med sitt smil og med sin klare amerikanske aksent skal overbevise den ikke-troende til å ta imot budskapet til Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, vil det for den ikketroende, eller i hvert fall den ikke-søkende, fortone seg helt absurd. Den virkeligheten mormoneren lever i, er en virkelighet det for vedkommende er umulig å forholde seg til. Men burde det ikke da være åpenbart at den ikke-troendes virkelighet, eller for den saks skyld buddhistens, muslimens eller sikhens virkelig, er like umulig å forholde seg til? Når nyateistene argumenterer mot religionen, preker de for menigheten. De har gjort sin virkelighet til alles virkelighet, uten å ofre én tanke på det faktum at de troende baserer seg på sin virkelighet.

Religion som samfunnsbygger …

Hittil har denne artikkelen kun behandlet religion på det individuelle planet. Som Alexander Saxton påpeker, er det imidlertid to nivåer. Som samfunnsmessig kraft er det ikke det individuelle som er det avgjørende i religionen, det er det kollektive, og dialektikken mellom det individuelle og det kollektive, som gjør religionen til hva den er.

For en kystfisker fremtrer havet på en todelt måte. På den ene siden er det en ressurs, et sted der fiskeren kan skaffe seg og familien både mat på bordet og fisk som kan selges videre. På den andre siden er det en dødsfelle – uvær og forlis kan medføre den sikre død. Ønsket om god fangst og godvær vil derfor normalt sett gå hånd i hånd for fiskeren, og ut fra en religiøs virkelighet vil han derfor be gudene om god fangst og godt vær. Samtidig gir uværet og faren for forlis religionen en ekstra dimensjon – for fiskeren som drar ut på havet, vil håpet om at en dødsstorm bare vil bety en overgang til et hinsidig liv, gjøre det lettere å dra ut, og for de etterlatte etter et forlis vil vissheten om det hinsidige innebære en viss lindring. Godvær og god fangst vil dermed bli en bekreftelse på religionen – det er dette man har bedt om, og gudene har hørt. Men også uvær og forlis vil på sin måte bekrefte religionen. På den ene siden vil det være en påminnelse om at godværet ikke er gitt, på den andre siden vil det kunne være et signal om at gudene ikke er fornøyde.

De religiøse forpliktelsene mennesker påtar seg for å tilfredsstille gudene, har ikke alltid vært like trivielle. Selv om hekseprosessene i bunn og grunn har et mer verdslig opphav, utgjorde de i den religiøse virkeligheten som dominerte i den vestlige kristenheten i denne perioden (ca. 1480–1700) et svar på Guds forventninger til menneskene. Hekseprosessene i Salem i nåværende Massachusetts i 1692 er blant de mest kjente eksemplene. Større familier skapte konflikter i randområdene der økonomien var basert på jordbruk, samtidig som jordbruket var særdeles utsatt for væromslag og sykdom. Den jorda som kunne brødfø én generasjon, kunne sjelden brødfø den neste, og dette tvang bøndene lenger ut i villmarka. I mangel av en annen forklaring ble dårlige avlinger, forsvunne barn og buskap, uvær og jordskjelv ble satt i sammenheng med Guds vrede. Kombinert med puritanismens ekstreme sexisme, gjorde dette at særlig enslige kvinner med egen jord ble gjort til syndebukker, men også deres allierte ble erklært som hekser. Over 150 mennesker ble arrestert og 19 henrettet – men sett ut fra det religiøse ståstedet til deltakerne er dette rent prinsipielt ikke noe annet enn kystfiskerens bønn.

Kombinasjonen av straff og frelse bidrar i høyeste grad til å gjøre religionene seiglivede, men i lengden kan en ensidig opplevelse av straff også bidra til at det settes spørsmålstegn ved religionen. Kristendommens fremvekst er et eksempel på dette. Etter at jødene hadde definert seg selv som Kanaans herskere hadde det utviklet seg et klarere klasseskille enn den gang de hadde vært under Faraos dominans, et klasseskille Romerriket hadde inkorporert i sin struktur. Fortellingen om hvordan Jesus jaget handelsmenn ut av tempelet og ikke minst Bergprekenen tyder på at Jesus selv assosierte seg med den jødiske underklassen som mer enn noen opplevde tyngden av det romerske imperiet. På denne tiden var det mange som hevdet profetiske evner, Monty Pythons film Life of Brian illustrerer dette på en fortreffelig måte, men kristendommen, eller Jesuskulten, tilfredsstilte behov den etablerte jødedommen ikke maktet å gjøre for den jødiske underklassen.⁷

Også islam var en religion som oppsto i spenningen mellom tradisjon og samtidens utfordringer. I motsetning til nord på den arabiske halvøya hadde det arabiske kjerneområdet lenger sør vært relativt upåvirket av den romerske ekspansjonen og stridighetene mellom Bysants og Persia. Innbyggerne, araberne, var hovedsakelig ulike klaner av nomader, delvis også bofaste, som ofte sto i strid med hverandre. Gjennom å forene tradisjonell arabisk religion med en jødisk monoteisme, kombinert med kløktig alliansebygging og strategisk kompetanse, maktet Muhammed ibn Abdullah, bedre kjent som profeten Muhammed, å forene de arabiske stammene og gjøre dem til en makt i regionen. Men der kristendommen hadde brukt over 300 år på å bli en statsbærende religion, spredte islam seg med utbredelsen av kalifatet, og mindre enn 30 år etter Muhammeds død strakk kalifatet, og dermed også islam, seg fra dagens Spania, Portugal og Marokko i vest til dagens India og Afghanistan i øst. Islam ble altså ikke bare et redskap for fremskritt i det arabiske kjerneområdet, det ble et redskap for en omfattende ekspansjon, ikke ulikt det kristendommen, dog med noe mindre hell, hadde blitt forsøkt gjort til 300 år tidligere da Keiser Konstantin hadde gjort den til en herskerreligion.

Som løsning på konkrete utfordringer i samtiden er ikke kristendommen og islam unike, også religioner som jødedom, buddhisme og sikhisme oppsto i tilsvarende spenningsfelter. Det samme kan også sies om brudd innenfor eksisterende religioner, som hasadisk jødedom, zen-buddhisme og ulike kristne protestantiske retninger, selv om de problemene de er bestemt å løse, varierer. Likevel, for hver vellykkede dissentersekt vil det være utallige mislykkede. Siden en etablert religion ikke bare representerer en gitt sannhet, men også bestemte maktforhold, vil en religiøs utfordring også representere en utfordring for denne makta. Denne strukturelle intoleransen i religionen vil derfor være et hinder for nye religioner⁸, men når denne en sjelden gang overvinnes vil den nye religionen kunne fungere som en drivkraft som har potensial i seg til å løse de utfordringene den gamle religionens rammer gjorde det så godt som umulig å løse.

Krisetider ikke bare skaper religion, det reproduserer også religion. Marx beskrev religionen som

Den religiøse høyresida i USA illustrerer dette godt. Selv om lederskapet er en del av det økonomiske og politiske etablissementet, er det arbeiderklassen, i all hovedsak den hvite, som utgjør massebasisen. Siden slutten av 1960-tallet har minstelønna i USA falt kraftig i reelle penger, og nyliberalisme og økonomiske omstillinger har gjort arbeidslivet mer usikkert. Borgerrettsbevegelsens gjennomslag og en aktiv kvoteringspolitikk har videre bidratt til usikkerhet. Som Samir Amin har påpekt, er det særlige forhold ved USA som gjør at dette ikke omsettes i politiske krav,¹⁰ i stedet hengir de seg til religionen – det er kun ved å bringe landet tilbake til Gud og Gud tilbake til landet at denne uretten kan utviskes. Svaret på problemene blir dermed blant annet blind støtte til Israel, siden Bibelen jo sier at jødene er Guds utvalgte folk, og knallhard kamp mot alt Obama står for, siden han jo, i følge en firedel av republikanernes velgere er den bibelske Antikrist.¹¹

Etter hvert som samfunnet utvikler seg og blir mer og mer komplekst, vil også sammenhengen mellom religionens løsning på bevissthetens krise og det faktiske uttrykket for religionen bli mer og mer uklart. Samtidig er det «uttrykk for visse materielle produksjonsforhold som trolig tilhører fortiden, som har mistet sin materielle virkelighet, men som ennå ikke har gitt slikk på sitt ’bevisste’ uttrykk»¹². Dermed blir det gjort til religiøse dogmer, en del av religionens virkelighet.

En stor del av religionens dogmer handler om makt. Ved siden av den rent verdslige makten, representert ved religiøse domstoler, tiende, kirkelig eiendom osv., ligger det i det å forvalte religionen også en makt i teologi og liturgi. Det å kunne dømme noen til evig fortapelse, eller for den saks skyld evig lykke – og bli trodd – gir en enorm makt. Det er en makt som frivillig får mødre og fedre til å fornekte sine barn, en makt som frivillig får enker til å la seg brenne på bålet. Da den katolske kirken i årene etter 2. verdenskrig lyste i bann alle medlemmer av kommunistiske partier og ungdomsorganisasjoner, da den fordømte organiserte kommunister til evig pine, var det klart at dette gjorde arbeidsforholdene for kommunister blant troende katolikker vanskeligere – noe som da også selvsagt var hensikten.

Som en del av det Marx og Engels kalte overbygningen utgjør religionen en særlig utfordring som de nok begge undervurderte noe. De var fullt ut bevisste at «de forskjellige momentene i overbygningen – klassekampens politiske former og dens resultater – forfatninger som blir satt av den seirende klasse etter at slaget er vunnet osv. – rettsformene og selv også refleksene av alle disse virkelige kampene i hjernene til dem som deltar, politiske, juridiske, filosofiske teorier, religiøse anskuelser og deres videre utvikling til dogmesystemer, øver også sin innvirkning på forløpet av de historiske kamper, og bestemmer ofte i overveiende grad deres form»¹³. De ulike momentene i overbygningen, derimot, var av mindre betydning for dem, dessverre. Men der politiske, juridiske og for så vidt også enkelte filosofiske dogmer kan etterprøves, er ikke det samme tilfellet for religiøse dogmer ut over det de vanligvis kan tilpasse seg. Eksistensen av guder, ånder, ondskap og evighet kan ikke prøves empirisk, og dermed kan det heller ikke gjøres motstand mot det på samme måte dogmer som har åpenbart synlige følger. Akkurat som politikken og jussen vil også endrede maktforhold påvirke religionen, men endringene vil vanligvis ikke bli like altomstyrtende, med mindre religionens krise blir så akutt at en ny religion beseirer den gamle.

Dette betyr ikke at det ikke oppstår religioner som er progressive i sin samtid. Kristendommens og buddhismens protest mot henholdsvis romersk og hinduistisk ekstravaganse og maktmisbruk er eksempler på dette. Det skulle imidlertid, verken i den kristne eller den buddhistiske verden, ta lang tid før det oppsto et presteskap som hadde til oppgave å forvalte religionen til beste for det eksisterende. Tilsvarende kan man gjerne si at Hans Nielsen Hauge og lekmannsbevegelsen representerte en progressiv protest mot kirkens prestevelde, men det tok ikke mange år før bevegelsen gikk over til det som er kjent som indremisjonen og ble representanter for de mørkeste, mest reaksjonære tendensene innenfor kirken. Ole Hallesbys frontalangrep på arbeiderbevegelsen for manglende moral, og i samme slengen også på psykoanalyse, samboerskap, onani, prevensjon, abort, liberal teologi og annen vederstyggelighet¹⁴ er bare ett av mange eksempler på hvordan denne bevegelsen med en nærmest hysterisk fanatisme motarbeidet arbeiderbevegelsen i tradisjonelt lavkirkelige miljøer. Dette er ikke bare propaganda, det er krav som ligger i religionen, i de troendes virkelighet.

Det er i dette lyset arbeiderbevegelsens dilemma med religionen må forstås. «Vi må kjempe mot religionen», slo Lenin fast. «Det er ABC for all materialisme, og følgelig også for marxismen»¹⁵. Riktignok understreket han at denne kampen måtte ta utgangspunkt i religionens materielle virkelighet, men det blir uunngåelig et dilemma når han samtidig slår fast at «staten bør ikke ha noe med religionen å gjøre. (…) Det må ikke forekomme noen som helst forskjell i statsborgerlige rettigheter på grunn av borgernes religiøse oppfatninger»¹⁶. For den religiøse er ikke religionen noe som bare omhandler individet, det omhandler samfunnet. Når den kristne høyresida slåss mot kjønnsnøytrale ekteskap, er det ikke fordi de selv vil slippe å inngå ekteskap med en av samme kjønn, men fordi de mener det beveger samfunnet vekk fra sin religiøse virkelighet. Dermed blir religionen like fullt noe man må forholde seg til også i den daglige kampen.

Som samfunnsmessig kraft er religionen også mer enn liturgi. Både Børre Knudsen og Rosemarie Køhn baserer seg på samme liturgi uten at de dermed er representanter for samme religiøse uttrykk. Dette er imidlertid ikke like åpenbart i den norske offentligheten i dag, der holdningen gjerne er at de muslimer som ikke aktivt går ut og tar avstand fra Taliban, en holdning som er like absurd som å avkreve alle kristne å gå aktivt ut og ta avstand fra Herrens Motstandsarmé i Uganda og Kongo. Religionen må forstås som uttrykk for den religiøse virkeligheten på ulike plan. I deler av Afrika legitimeres kjønnslemlestelse av jenter i religionen, både blant kristne og muslimer. At det ikke praktiseres blant kristne i Argentina eller muslimer i Pakistan gjør ikke, i den grad det er legitimert gjennom lokale religiøse dogmer, denne praksisen til en mindre del av den konkrete religiøse manifestasjonen der det faktisk skjer. Kjønnslemlestelse er ikke en del av islam eller kristendommen som sådan, men det er det i deler av Afrika – og som Kadra Yusuf har vist, også i enkelte muslimske miljøer i Norge. Bakgrunnen for de konkrete manifestasjonene av religion er selvsagt svært komplekse, langt mer komplekse enn det er rom for å diskutere mer enn helt overflatisk i en artikkel av dette omfanget. Når religiøse ledere i Somalia slår fast at musikk er syndig, er ikke dette et trekk ved islam som sådan, i det meste av den muslimske verden er ikke musikk bare lov, sang og musikk er ofte en sentral del av religionen og gudstilbedelsen, det er et særlig trekk ved den særegne somaliske manifestasjonen av islam, en manifestasjon som har sin bakgrunn i Somalias særegne og tragiske historie. Begrepet religion må forstås som manifestasjon på ulike plan – alt fra individ- og familieplan til verdensplan.

… og samfunnssplitter

Religionen er ikke bare en samfunnsbygger, den er også en samfunnssplitter, den sår splid mellom samfunn, mellom tilhengere av ulike guder.

Om vi ser på våre nærmeste slektninger i dyreriket, er det ikke vanskelig å se for seg at stridigheter om territorier og ressurstilgang er et like gammelt fenomen som menneskearten selv. Religionen gir imidlertid dette en ekstra dimensjon ved at tilhengerne av én religion kan rettferdiggjøre stridigheter og krig ved en henvisning til sine egne guder, sin egen virkelighet, en virkelighet som ikke deles av tilhengerne av en annen religion. Dette blir gjerne selv-forsterkende idet krigen i seg selv skaper en bevissthetens krise, og dermed bygger opp under religionen. Dermed får kriger og konflikter gjerne et sterkere religiøst skinn, som mellom katolske nasjonalister og protestantiske lojalister i Nord-Irland og mellom katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniaker i det tidligere Jugoslavia, og en vekkesleseffekt på de stridende parter.

I henhold til Bibelens fortelling om Adam og Evas sønner tok Kain livet av Abel.

Dette illustrerer godt den partikularismen som kjennetegnet tidligere tiders religioner – det var et fellesskap for de utvalgte. Gud skapte Adam og av hans ribbein skapte han Eva, men da deres sønn ble forvist, fantes det en annen stamme med en annen gud der han kunne slå seg ned. Denne tradisjonen med ulike guder er i dag fortsatt, om i noe endret form, til stede i hinduismen der kastesystemet mytologisk plasserer kastene under bestemte guder. I motsetning til partikularistiske religioner, dvs. religioner som er forbeholdt én enkelt folkegruppe og som i prinsippet ikke tillater at andre slutter seg til denne, står de universelle religionene, hvorav islam og kristendom er de klart største. Her kan enhver i prinsippet slutte seg til, ens plass overfor Gud er ikke bestemt av fødsel, men av tro. Følgelig vil også det å forlate religionen også føre til at man forlater fellesskapet, med de følgene det kan ha, i motsetning til de partikularistiske religionene der også de frafalne i prinsippet regnes som en del av fellesskapet. En kombinasjon av disse prinsippene finner man i jødedommen, som siden Moses’ tid kun har anerkjent eksistensen av én gud, Jahve, men som likevel gir den som er født jødisk en særlig rolle som et utvalgt folk. Også østlige religioner som buddhisme, jainisme og konfucianisme forholder seg til slike kategorier, selv om disses fravær av noen konkret guddom gjør at begrepsapparatet blir noe annerledes.

Skillet mellom partikularisme og universalisme gjør imidlertid ikke noe fra eller til når det gjelder religionens oppbygging under eksterne fiendebilder. Dette skillet har først og fremst følger for det interne fiendebildet, men under en universalistisk religion vil krigen også kunne få en misjonerende dimensjon. En av de mest profilerte representantene for den kristne høyresida i USA, Ann Coulter, uttalte for eksempel i kjølvannet av terrorangrepene mot New York og Washington D.C. 11. september 2001 at USA bør svare med å invadere muslimske land, drepe lederne deres og konvertere folket til kristendommen.¹⁹ Akkurat som ekspansjonen av kalifatet i den arabiske verden i tiden fra 622 til det nådde sin største utbredelse i 750 gikk hånd i hånd med utbredelse av islam, gikk den europeiske koloniseringen, hånd i hånd med omvendelse til kristendommen. Nå har riktignok heller ikke partikularistiske religioner gått av veien for å omvende folkegrupper. Khazarriket i Kaukasus opplevde for eksempel en masseomvendelse til jødedommen da dette ble landets statsreligion på 700-tallet, på tross av at disse ikke stammet fra Guds utvalgte den gang,²⁰ men for jødedommen spesielt er dette et unntak mer enn en regel. I den grad partikularistiske religioner blander misjonering og erobring er det gjerne for å gjenvinne «tapte sjeler», som den hinduistiske (gjen)erobringen av India fra buddhismen, etter hvert også med god hjelp fra både muslimer og sikher, etter at buddhismen hadde etablert seg som en dominerende religion i de siste århundrene før vår tidsregning.²¹

Skillet mellom universalisme og partikularisme kan også gi ulike utslag. De fleste jøder tar for eksempel rollen som Guds utvalgte folk på alvor, men mens det for ultraortodokse bosettere på Vestbredden betyr at de har plikt til å ta seg til rette på bekostning av de ikke-utvalgte, betyr det for de like ultraortodokse Neturei Karta at jødene er dømt til evig eksil inntil Messias kommer og dermed en ukuelig kamp mot sionismen i jødedommens navn. For tilhengere av religioner som ikke ser seg selv som et utvalgt folk, derimot, er dette en irrelevant problemstilling. Det er høyst relevant i den grad de ut fra den konkrete manifestasjonen av sin religion, hovedsakelig blant protestantiske kristne, ser det som sin religiøse plikt å støtte opp om jødenes strev for å realisere sin gudegitte rolle som et utvalgt folk.

For den troende er det ikke bare ens egen religions fortreffelighet som representerer den religiøse virkelighet, det er også andre religioners svakheter. Dette endrer seg selvsagt med tid og rom, akkurat som de muslimske ottomanske lederne aksepterte de andre abrahamittiske religionene (kristendom og jødedom), legger norske kirkeledere som Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett i dag vekt på at den kristne og den muslimske guden er den samme – til stor forargelse for den kristne høyresida. Graden av religiøs forankring vil selvsagt også skape variasjon, men sett ut fra et troende ståsted vil både dogmene generelt og gruppetenkingen spesielt skape bestemte preferanser rundt hvem som lever opp til den troendes virkelighet.

En av de anklagene nyateistene hyppigst anfører mot religionen, er at den skaper krig. Også fra religiøst hold hevdes de samme tankene – da med den forskjellen at det bare er de andre religionene som skaper krig. Og noen religioner er visstnok verre enn andre. Sam Harris fremstiller nærmest selvmordsbombere som en plikt innenfor islam:

Merkelig, da, at det første kjente selvmordsangrepet utført av en muslim i nyere tid fant sted så sent som i 1989. Og merkelig, da, at antallet selvmordsangrep i verden har mangedoblet seg bare i løpet av de siste årene. Det er åpenbart at dette har å gjøre med helt andre faktorer, faktorer der religionen blir gjort til en katalysator. Under 2. verdenskrig fungerte shintoismen som en katalysator for kamikaze-piloter, en slags form for offisielle selvmordsbombere, men det er få som den dag i dag anklager shintoismen for å være en mer krigersk eller voldelig religion enn for eksempel kristendommen eller buddhismen.

Religionen i seg selv skaper svært sjelden krig, den fungerer snarere som en katalysator. Religionen kan forsvare krig og eskalere krig, og religionens tilbakeskuende karakter kan gjøre religionen irrasjonell som motivator for krigen, men å gi religionen ansvaret for at mennesker kriger, blir i beste fall naivt. Selv religionskrigene i Europa rundt reformasjonen var kriger som først og fremst handlet om makt og ressurser, og om aktører som benyttet religionen til å fremme sine interesser. Men ideen om at motstanderen representerte Satan, at man selv representerte Gud og at en heltemodig innsats ville bli etterfulgt av en evig belønning i himmelen, bidro nok helt sikkert til å gjøre krigene mer blodige enn nødvendige. Det er ikke tvil om at det er lettere å få noen til å drepe andre og selv gå i døden, når det ligger et løfte om belønning bak det hele. Disse belønningene behøver heller ikke være religiøse. Når norske soldater dreper og blir drept i Afghanistan, er det ikke sikkert de tror dette vil gi dem en evig belønning i himmelen, men de innbiller seg i det minste at de gjør noe for Norges og/eller Afghanistans trygghet og fremtid. En religiøs overbygning over det hele, enten den kommer fra en selv eller gjennom påvirkning utenfra, vil nok imidlertid fort kunne styrke kampmoralen ytterligere.

Religion som samfunnsaktør

Sam Harris skriver:

At kontrafaktisk historieskriving er en øvelse der det ikke finnes noen fasit, er så sin sak, men her river Harris historien ut fra sin kontekst og ender opp i ren idealisme. Maktforholdene på korstogenes tid åpnet rett og slett ikke for dette «fornuftens kongerike». Når det eksisterer en bestemt religiøs virkerlighet i et samfunn, vil den som bestrider dette bli sett på som en avviker, en kjetter.

Det er i møtet mellom den materielle virkeligheten og virkeligheten slik den oppfattes, at samfunnsutviklingen bestemmes.

Ole Hallesbys tordentaler mot arbeiderbevegelsen var ikke bare taler, det var oppfordringer til handling, handlinger som fikk konkrete følger for arbeiderbevegelsen i områder der indremisjonen sto sterkt. Samir Amin har tilsvarende vist hvordan den særegne formen for protestantisme som ble ført inn til USA fra Europa, skapte grunnlag for en helt særegen amerikansk ideologi²⁵ – en ideologi som den dag i dag setter sitt tydelige stempel på amerikansk politikk – fra det fortsatte presset på abortretten til en aggressiv intervensjonspolitikk. Intervensjonspolitikken og den, til dels reelle, frykten som underbygger denne, bidrar rett nok til å styrke religionen som samfunnsmessig kraft. Men religionen, den hvite manns byrde, gitt til USA av en allmektig Gud, utgjør i sin tur en kraftfull legitimering av politikken. Eksempelvis er det vanskelig å se for seg at USA så ukritisk ville støtte Israel, selv der det går mot deres egne interesser, uten den sterke innflytelsen fra de jødiske og kristne, hovedsakelig protestantiske, bevegelsene som ser det som sin oppgave å virkeliggjøre Guds plan for Israels utvalgte folk.

Men denne religiøse påvirkningen er ikke nøytral, den er farget av den religiøse virkeligheten. Når de dominerende jødiske og protestantiske retningene baserer seg på en virkelighet der jødene er Guds utvalgte, vil undertrykkingen få en særlig eksklusiv karakter. Det er selvsagt ikke bare i stater som er styrt etter prinsipper basert på religiøs partikularisme at undertrykking av religiøs karakter er utbredt. Men der denne i stater basert på religiøs universalisme gjerne tar form av tiltak for å sikre at hele befolkningen blir eller forblir en del av denne religionen, tar den i stater basert på partikularisme gjerne form av en religiøs apartheid med begrenset, om noen, mulighet for mobilitet – dagens Israel er et svært illustrerende eksempel. Tilsvarende kan andre egenskaper ved en religion skape rammevilkår som ville vært annerledes med en annen religiøs virkelighet. Påvirkningen fra theravada-buddhismen på den politiske utviklingen i det sørøstlige Asia er ikke mye omtalt i norsk og vestlig offentlighet, men denne buddhismens særlige trekk har hatt og har fortsatt betydning for så vidt ulike politiske brennpunkter som Aung San Suu Kyis ikkevoldelige motstandskamp i Myanmar og Colombos aggressive politikk mot tamilene på Sri Lanka.²⁶

I et av forarbeidene til Kapitalen viste Marx til sammenhengen mellom «engelsk puritanisme, og også nederlandsk protestantisme, og opphopning av penger»²⁷. Nå dalte verken puritanismen eller kalvinismen ned fra himmelen. Rent skjematisk kan man si at religionen for så vidt har sitt opphav i klassene, dvs. produksjonsforholdene, men idet den har oppstått får den en autonom eksistens der den utvikles gjennom en dialektikk med samfunnsforholdene for øvrig – ikke bare produksjonsforholdene. Kort sagt, den lever sitt eget liv som en egen samfunnsmessig kraft og bidrar til å forme klasseforholdene. Det interessante spørsmålet er hvordan?

I og med at de religiøse dogmene er basert på produksjonsforhold eller maktforhold som trolig tilhører fortiden, vil religionen i utgangspunktet være tilbakeskuende. Ja, et religiøst dogme kan også fungere hemmende for interessene til dem som formidler det. Betingelseløs støtte til Israel hadde helt siden statens opprinnelse vært et krav fra organiserte jødiske og protestantiske krefter i USA, men det var først da Sovjetunionen styrket sine bånd med land i den arabiske verden, særlig Egypt og Syria, at dette, i tråd med den kalde krigens logikk, ble offisiell amerikansk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har imidlertid denne støtten blitt videreført, i stor grad ved hjelp av nettopp disse jødiske og protestantiske kreftenes påvirkning, på tross av de implikasjonene dette kan ha for USA og USAs oljeindustris forhold til de oljerike arabiske statene.

Dette gjelder selvsagt ikke bare religionen, også juridiske, politiske, filosofiske osv. er som sådan basert på allerede virkeliggjorte produksjonsforhold – noe vi ser i de juridiske, politiske og filosofiske begrunnelsene som viderefører USAs bidrag til en konstant krigssituasjon eller krigslignende situasjon i Midt-Østen, og for den saks skyld kvasireligiøse fortolkninger av marxistisk baserte strategier. Religionen har imidlertid en særlig egenskap i at den baserer seg på overnaturlighet, og er dermed ikke er etterprøvbar. Himmel og helvete, nirvana og karma – dette er kategorier som ikke lar seg bevise, de er basert på en tro som er videreformidlet av den organiserte religionen. Og som kystfiskerens skjebne, uansett utfall, vil bidra til å bekrefte religionens gyldighet, er Guds veier uransakelige. Nå er det riktignok ikke slik at alle andre komponenter i overbygningen er etterprøvbare, men der for eksempel bestemte politiske strategier gir konkrete resultater for den virkeligheten de forholder seg til, gir religionens overnaturlighet og tvetydighet langt mindre rom for revurderinger. Selv om det selvsagt er mange flere fasetter her, særlig i utvekslingen med andre samfunnsmessige krefter, vil religionen tendere til å bli en konservativ kraft.

Det betyr ikke at enhver kamp basert på religiøse dogmer vil være en reaksjonær kamp.

Historisk har også religiøse brudd, basert på den samfunnsmessige dialektikken, bidratt til fremskritt, men i det lange løp vil det være sentralt for ethvert regime som ønsker å sikre sin kontroll over samfunnet, å ta kontroll over religionen og gjøre den til sin, slik Keiser Konstantin gjorde kristendommen til sin. Polen er et illustrativt eksempel på dette. I motsetning til i resten av Sovjetblokken fikk den katolske kirken en viss kontroll over egen gjøren og laten, noe som i sin tur gjorde den i stand til å bli et senter for motstand mot systemet, særlig etter at opprørene i 1981 ble slått ned.²⁹

Sekularisme som strategi

som samfunnsmessig kraft. Det er kampen

for en reell sekularisme. I praksis vil dette imidlertid fort fortone seg som en kamp mot religionen. Noe av det Øystein Djupedal huskes for som kunnskapsminister er hans uttalelser mot bønn i den offentlige skolen. Dette avfødte en kraftig reaksjon fra kristenfolket og tvang til slutt Djupedal til retrett. Fra et sekulært synspunkt er fravær av bønn i skolen en selvsagthet, men for Linda Austnes, som samlet inn nærmere 60 000 underskrifter mot Djupedal, representerer det noe helt annet:

Sekulære strategier kan grovt sett deles inn i to: likebehandlingssekularisme og aktiv sekularisme. Finansieringsordningen for trossamfunn, den såkalte kirkeskatten, kan illustrere dette. I dag bevilger regjeringen et bestemt beløp til Den norske kirke i statsbudsjettet. Dette beløpet deles så på antallet medlemmer i kirken, og støtten til andre trossamfunn vil da bli dette beløpet multiplisert med antallet medlemmer. Med Den norske kirke har også andre fordeler, for eksempel er kirkebyggene et kommunalt ansvar, noe andre menigheters bygninger ikke er. I Oslo er resultatet av dette for eksempel at de fleste kirkene under statskirken står tomme under gudstjenesten, mens katolske kirker må ha både to og tre gudstjenester for at alle som vil delta skal få delta. Fra et likebehandlingssekulært synspunkt vil sekularismen bestå i at alle religioner behandles likt, dvs. at det blir et mer rettferdig finansieringssystem, og at det for eksempel også blir et kommunalt ansvar å stille menighetshus til disposisjon for religioner av en viss størrelse. Fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil målet være å gjøre religionen til en privatsak i den forstand at det skal være opp til medlemmene, ikke myndighetene, å finansiere religiøse organisasjoner akkurat på samme måte som andre organisasjoner.

Dette skillet kan også illustreres med blasfemilovgivning. Etter Jyllands-Postens karikaturer av Muhammed har det i enkelte muslimske miljøer oppstått et krav om en strengere blasfemilovgiving. Norge har i dag en blasfemiparagraf, § 142 i straffeloven, men siden ingen har vært dømt siden 1912 og tiltalt siden 1933, regnes den i dag for en sovende paragraf. Problemet med en slik paragraf er at det er de fornærmede som selv definerer hva som er fornærmende, eller blasfemi. Det som regnes som blasfemi for noen, er ikke nødvendigvis blasfemi for andre. Ja, i sin ytterste konsekvens kan blasfemilovgiving fort bli et hinder for reell religionskritikk. Fra et likebehandlingssekulært ståsted vil dette imidlertid ikke være problemet, problemet vil være at ulike religioner behandles ulikt. Ut fra et aktivt sekulært ståsted, derimot, kan ikke religionen gis en særlig beskyttelse andre ikke får. Hvorfor skal de som uttaler seg på den ene eller andre måten basert på en religion, ha en annen beskyttelse enn folk som uttaler seg fra et ikke-religiøst synspunkt?

Nå er dette riktig nok ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende strategier. I en del muslimske land er det for eksempel noen lover som gjelder for muslimer, men ikke for ikke-muslimer. Mange steder er det også forbundet med streng straff for muslimer å konvertere, samtidig som ikke-muslimer står fritt til å konvertere både til islam og til andre religioner. I slike tilfeller vil likestillingssekularismen og en aktiv sekularisme handle om det samme – fjerne det lovverket som diskriminerer på bakgrunn av religion. Den aktive sekularismen går imidlertid lenger. I flere katolske land er abort totalforbudt, også når den gravides liv står i fare. Ut fra et likestillingssekulært synspunkt vil dette som sådan være uproblematisk, siden det jo gjelder alle, katolikker og ikke-katolikker. Ut fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil lovgivningen i den grad den er grunnet på katolske dogmer, representere en allmenngjøring av disse dogmene. Det betyr selvsagt ikke at en likestillingssekularist ikke kan ta stilling mot loven, men det vil ikke ha med sekularisme å gjøre.

Når det gjelder religionens innflytelse, er Norge riktignok et unntak i verdensmålestokk. I følge en undersøkelse i 143 land i årene 2006–2008 var det kun i Estland, Sverige og Danmark at det var færre som oppga at religionen utgjorde en viktig del av livet deres enn i Norge, med våre 20 prosent. ³¹ Nå er det riktignok ikke noen direkte sammenheng mellom individuell oppfatning og den samfunnsmessige betydningen. Samme undersøkelse viser for eksempel at det selv i relativt sekulære og liberale amerikanske delstater som California, New York og New Jersey er godt over 50 prosent som svarer positivt på dette spørsmålet, og der det i islamistiske Iran «bare» er 83 prosent som svarer positivt på spørsmålet, gjelder dette hele 98 prosent i relativt sett liberale Indonesia. Hvor i sjiktet et land havner, har nok likevel noe å si. Dersom 80 prosent av innbyggerne i et land er sterkt troende, vil dette etter all sannsynlighet gi religionen en viktigere samfunnsmessig rolle enn dersom det kun gjelder 20 prosent av befolkningen. På tross av statskirke og statsreligion er Norge relativt sekulært, i hvert fall om man ser det i en verdensmålestokk.

For en aktiv sekularisme

En aktiv sekularisme er ikke bare en sekularisme som vil likestille religioner, det er en sekularisme som vil frata religionen makt over samfunnet. Det er en sekularisme som går inn for å begrense dagens Ole Hallesbyers mulighet til å spre eder og galle innenfor ytringsfrihetens grenser – Enevald Flåten og Jan-Aage Torp skal behandles på linje med alle andre som driver med trakasserier og hets av dem de ikke liker, og ikke ha mer krav på statsstøtte enn andre som frembringer tilsvarende motbydelige synspunkter uten å hevde å representere noen løsning på bevissthetens krise. Det er en sekularisme som går inn for å behandle overgrep innen den katolske kirken på samme måte som det skulle vært et overgrep som foregikk i en familie, på en fest eller på gata. Med andre ord – det er en sekularisme som går inn for å svekke religionens mulighet til å være et hinder for fremskritt. Utover det er religionen den aktive sekularismen uvedkommende.

I dagens Norge er det islam som vekker klart mest offentlig debatt. Mens et søk på «islam» på Dagbladet sine nettsider gir nesten 2000 treff, gir et tilsvarende søk på «kristendom» så vidt over 300 treff. På VG sine nettsider er forskjellen enda større – her er det 17 000 treff på «islam» og stakkarslige 138 på «kristendom». Etter den kalde krigens slutt og særlig etter terrorangrepene i USA i 2001 har hetsen av muslimer tiltatt i styrke. Det er i dag «lov» å si ting om islam og muslimer det ikke er «lov» å si om andre – dette på tross av at en større andel muslimer enn ikke-muslimer i London støtter opp om demokratiske valg,³² at et stort flertall av de spurte i Egypt, Iran og Indonesia mener ytringsfrihet bør være grunnlovsbeskyttet og at 98 prosent av de spurte i Egypt og Bangladesh, 96 prosent av de spurte i Marokko sier de støtter en demokratisk styreform – mot stakkarslige 78 prosent i Storbritannia.³³ Spørsmål om islam i Norge handler imidlertid ikke bare om fordommer og rasisme – de handler også om religion. Konspirasjonsteoriene og feberfantasiene til Siv Jensen og hennes meningsfeller om at muslimer i Norge har en mer eller mindre skjult strategi for islamisering av Norge, må avvises som det de er – rendyrket hatpropaganda – og møtes med en kraftfull og aktivistisk antirasistisk bevegelse. Likevel støter man i den offentlige debatten på spørsmål som også gjør den religiøse dimensjonen relevant.

Noe media har skrevet mye om, er det såkalte «moralpolitiet» på Grønland i Oslo. Hvor stort og omfattende dette er, strides man om, men vitnesbyrd om hvordan unge personer med flerkulturell bakgrunn følges blant annet av drosjesjåfører i Oslo, hvordan jenter føler seg truet til å kle seg mindre «utfordrende» og hvordan komikeren Zahid Ali ikke våger å bevege seg på Grønland viser at det er et reelt problem. Dette uavhengig av om Islamsk Råd tar avstand fra det. For dette moralpolitiet dreier det seg om kontroll, en form for kontroll som selvsagt ikke er utelukkende religiøs, men som likevel fort legitimeres i religionen. For å få bukt med dette må man også våge å konfrontere det idégrunnlaget som rettferdiggjør et slikt uakseptabelt handlingsmønster, et handlingsmønster som helt klart bryter med målet om et sekulært samfunn, enten man ser det fra et likebehandlings- eller aktivt sekulært ståsted. Man fjerner kanskje ikke kontrollen ved å konfrontere religionen, men man kan fjerne legitimeringsgrunnlaget, og dermed også bidra til å lette på kontrollen. Hvis en ung muslimsk jente blir passet på og kontrollert nærmest hvor enn hun beveger seg, vil det være vanskeligere for henne å ta et eget valg. Det vil bli enklere å videreformidle religionen og dens dogmer til henne og dermed også hennes etterkommere, og det er jo selvsagt også målet for moralpolitiet.

Diskusjonene som har oppstått om shariaråd i Norge, er også preget av denne propagandaen. Dette dreier seg ikke, slik blant andre FrP innbiller seg, eller i hvert fall gir inntrykk av at de tror, om et parallelt rettsvesen. Som i Storbritannia dreier det seg om et frivillig konfliktråd for muslimer der de kan løse tvister seg imellom etter muslimsk lov. Men sett ut fra et aktivt sekulært ståsted er det heller ikke uproblematisk. Om muslimer ønsker å løse tvister på denne måten, skal de selvsagt være fri til å gjøre det, men det må være på eget initiativ, ikke noe staten legger opp til. Når konflikter skal løses på basis av religion, vil dogmene spille sterkere inn, noe som er poenget med sharia, og jo mer et slikt råd legitimeres av offisielle myndigheter, jo større press vil det være på å benytte seg av disse. Vi ser mye av det samme i enkelte kristne menigheter – konflikter skal ikke løses av medlemmene, men av pastoren. Problemet er at det da vil være pastorens forståelse av religionen, ikke forutsigbare lover og regler, som avgjør. Om myndighetene oppfordrer til bruk av slike institusjoner, vil de utvilsomt blitt enda sterkere og i enda større grad legge menighetsmedlemmenes liv under menighetens kontroll. Også når det gjelder spørsmål som bruken av religiøse hodeplagg i skolen, kjønnsdelte svømmetimer, egen politihijab, muslimske kvinner i arbeidslivet osv., bør tilsvarende vurderinger være en del av grunnlaget.

Også i det internasjonale solidaritetsarbeidet utgjør religionen en utfordring. Ved det siste parlamentsvalget i Palestina ga velgerne et parti som åpent baserer store deler av sin politikk på religiøse dogmer, flertall. Nå har riktignok situasjonen etter at Fatah reelt foretok statskupp ved å tilsidesette parlamentet og dermed delte Palestina i to, også politisk komplisert forholdene ytterligere, men det kan unektelig stilles spørsmålstegn ved at RV, et parti som historisk har gått i bresjen mot religiøs fundamentalisme i Norge, hadde en representant fra dette partiet, et parti som ellers mener at sionismen, i tillegg til å være ansvarlig for det palestinske folkets lidelser, også er ansvarlig for «den franske revolusjon, den kommunistiske revolusjon og mesteparten av de revolusjonene vi hørte og hører om, her og der»,³⁴ på sitt landsmøte i 2006 – selv om han var demokratisk valgt. Det var neppe særlig mange andre deltakere på landsmøtet som ville likt å bo i et land styrt etter de prinsippene Hamas ønsker å forme samfunnet etter. Selv om det neppe er tvil om at Hamas er den bevegelsen som har størst folkelig støtte i Palestina etter at Fatah solgte prinsippene sine for retten til å bli Israels egne husnegre, ikke minst fordi Hamas, i motsetning til de palestinske «myndighetene » i Ramallah, faktisk gir inntrykk av å gjøre noe for palestinere flest; burde ikke responsen fra sekulære solidaritetsbevegelser heller være å bygge opp under bevegelser som faktisk vil bidra til å rive Palestina ut fra religionens grep? En kan selvsagt mene at det i dagens situasjon er umulig, at det eneste som betyr i dag er frihet fra sionismen, men det bør en i tilfelle være åpen på. Når solidaritetsdemonstrasjoner for Palestina, i Norge, avsluttes med en oppfordring om å bli med i moskeen for å be, er det i hvert fall noe som er galt.

Det som gjør islam særlig problematisk, er at det i Norge er en mindretallsreligion. Kamp mot for eksempel kristne formålsparagrafer i skoler og barnehager og for en kjønnsnøytral ekteskapslov er kamper som sjelden kommer i konflikt med andre kamper. Når det gjelder islam, derimot, vever det seg sammen med andre spørsmål som institusjonalisert rasisme, økende hatpropaganda, norsk Israel-støtte osv., noe som gjør at man på den ene siden vil kunne risikere å bli tatt til inntekt for islamofobien, og på den andre siden skyve fra seg de som faktisk rammes av dette som allierte. Behovet for en aktiv sekularisme må derfor også veies opp mot andre problemstillinger. Om noe blir et synspunkt ut fra religiøse dogmer, behøver det ikke bety at det er galt. Poenget er snarere at det at det utgjør et religiøst dogme, ikke må være noe argument, verken den ene eller den andre veien.

Hvilke problemer skaper det egentlig å dele en skoleklasse etter kjønn i svømmetimene all den tid klassene som regel er så store at de uansett må deles? Hva blir resultatet dersom de ikke deles? Og er det ikke også andre, langt mer sekulære, grunner til faktisk å dele svømmetimene etter kjønn, for eksempel på grunn av uønsket seksuell oppmerksomhet fra guttenes side? Mens kjønnsdelte svømmetimer neppe er noe problem fra et sekulært synspunkt, vil andre spørsmål, som for eksempel politihijab eller bruk av religiøs bekledning i skolen, være mer problematiske, uten at det er hensikten her å vurdere disse spørsmålene i detalj.

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, og dette må man forholde seg til. Enten man tror på åndelige eksistenser eller ikke vil det at det eksisterer tro gjøre denne eksistensen reell for de som tror. Som samfunnsmessig faktor er derfor religionen like viktig, like aktuell og like virkelig også for ikke-troende – også som noe annet enn en vrangforestilling.

Noter:

Leder: Skatt side 3

Tema: Religion

Mathias Bismo: Aktiv sekularisme side 4

Åse Brandvold: Den undertrykte skapnings sukk – pinsebevegelsen, nyliberalismen og verdikampen side 22

Bjørn Olav Utvik: Islam er moderniserande og demokratiserane side 28

John Molyneux: Mer enn opium: marxisme og religion side 36

Frihet fra religion. Et intervju med Alexander Saxton side 54

Historie: kommunister og religion

Mathias Bismo: Kommunister og religion – en privatsak? side 66

Resolusjon fra Komintern om holdningen til religion side 68

Arne Ording: Det kommunistiske partis holdning til religion og kyrkje side 69

Sanger:

Mikael Wiehe: Gud, är det sant? side 72

Joe Hill: The preacher and the slave side 73

Artikler:

Torstein Dahle: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi side 74

Richard Levins: Å besøke eit sosialistisk land side 94

Sigmund Espedal og Geir Christensen: Sosialismens fantastiske resultater side 116

Bokomtaler:

Karen Armstrong: Mohammad: Prophet for our time side 124

Tina Aamodt: Anleggsprosa side 126

Pushwagner: Pushwagner Soft City side 128

Dag Seierstad: Den nye kampen om arbeidslivet. EU-domstolen og europeisk fagbevegelse side 129

Dikt:

Tore Ness: Kolonnen i Kabul side 131

Finn Olav Rolijordet er kommunestyrerepresentant for Rødt Gjøvik.

Da den pågående krisa virkelig tok av høsten 2008, begynte statsledere å utforme såkalte krisepakker. Spesielt da banken Lehman Brothers gikk konkurs, ble alvoret i krisa klart – banken hadde 613 milliarder dollar i gjeld. Den daværende amerikanske presidenten, George W. Bush, utarbeidet sin første, noe puslete og i ettertid latterlige lille, krisepakke på 125 milliarder dollar i oktober. Aksjemarkedet over hele verden jublet selvfølgelig, noen republikanere snakket om sosialisme, men statlige penger inn i banker var velkomne. Krisepakker i en kriserammet økonomi er imidlertid ikke lett å trylle fram, enten det er i USA eller Norge. Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken var ærlig nok til å bekymre seg over hvor pengene skulle komme fra (Dagens Næringsliv, 14.10.08):

Nå klarer alltids borgerskapet å fremskaffe penger. Arbeidsfolk vet at det er de som får regninga enten på den ene eller den andre måten. Karl Marx har forklart hvordan dette skjer i virkeligheten – tilraningen av merverdien – så det kan være grunn til å minne om nettopp det, ha det med som et grunnleggende element, i arbeidet vårt mot denne krisa spesielt og kapitalismen generelt. Vi går løs på det, litt forenklet, for å få det riktige klasseperspektivet på hvor borgerskapet nå henter penger for å «løse» sin selvskapte krise.

I løpet av en arbeidsdag skaper arbeideren verdier. Noe av dette får arbeideren tilbake i form av lønn, det resterende – merverdien – går til å dekke andre kostnader i bedriften som administrasjon, husleie, strøm, maskiner, reklame, transport, skatt. (Se figur 2) er dette fremstilt enkelt i form av 8 bokser og hvordan disse fordeles (8 bokser = 7,5 timers arbeidsdag). Se figur en ovenfor.

Den delen av merverdien som blir kapitalistens profitt, kan han gjøre hva han vil med i det kapitalistiske samfunnet. Så hva gjør da kapitalisten med profitten?

Hva vil skje med profitten?

Kapitalistens utfordring er å ta vare på profitten ved å investere den på nytt slik at han får ny profitt, enda mer enn forrige gang. Kapitalen skal akkumulere, en sum penger skal vokse. Kapitalistens dilemma er hvordan han kan reinvestere profitten slik at avkastningen fortsetter. I samfunnsdebatten blir folk gitt et bilde av at kapitalen blir stående i bedriften for å styrke og videreutvikle den. Til dels skapes dette inntrykket i den ferske debatten rundt Stein Erik Hagens (Rimi-Hagen) jammer om formueskatten. Arbeidende kapital kaller de det, delvis misvisende. Altså at profitten reinvesteres i bedriftens produksjon. Kapitalisten har imidlertid andre muligheter. Profitten kan trekkes ut av bedriftens verdiskaping ved at den blir stående i bank til vanlig renteavkastning. Over noe tid kan man si at bankplassering har gitt en avkastning på 4–6 %. Dette er betydelig lavere nå når styringsrenten til de ulike nasjonale sentralbankene er nærmere null. Men tradisjonelt ligger bankavkastning i dette intervallet.

De siste tiårene har imidlertid kapitaleierne hatt et mer fristende alternativ i finansmarkedet. Her har man opplevd til dels eventyrlige avkastninger, helt opp i 30–40 %. Derfor har mye kapital flyttet seg fra produksjon til finans. I tillegg til at de eventyrlige profittene i finansmarkedet har trukket til seg kapital fra produksjonen, kommer et annet forhold. Den globale realøkonomien (produksjon) har ikke lenger nok investerings- og profittmuligheter for den akkumulerte kapitalen. Kapitaleierne har derfor stilt krav om at investeringer i produksjon skal gi en avkastning betydelig over bankrente, et nivå som nærmer seg mulighetene en alternativ plassering i finansmarkedet vil gi. Husk, den gode kapitalist skal sikre at kapitalen vokser og de grådigste av dem vil ha superprofitter – og det legger føringene for alle kapitalistene selv om de skulle påberope seg all mulig etikk, moral og omsorg for miljøet. Det stilles derfor ofte krav om en avkastning på bedriftsintern investering på 18–24 %, spesielt i store internasjonale konsern eller store bedrifter som konkurrerer internasjonalt (for eksempel Hydro Automotiv eller Ringnes/Carlsberg). Mange gode prosjekter i produksjonsbedrifter har blitt skrinlagt fordi de ikke har oppnådd en høy nok internrente. Det er nok mer enn en tillitsvalgt eller styrerepresentant som har erfart å se at styreleder og styreflertall avviser investeringer på bakgrunn av at internrenten blir for lav.

Kapitaleiernes valg er altså:

Realøkonomi og finansøkonomi

De siste tiårene har finansøkonomien vokst enormt. Det har oppstått et stort misforhold mellom realøkonomien og finansøkonomien som en følge av minst to forhold: fordi kapitalistene har trukket profitt ut av produksjonen, og fordi at man har skapt såkalte finansielle instrumenter. Dette er produkter innen finansøkonomien som har blåst den opp i enorme dimensjoner. Det er omsettelige verdipapirer som aksjer og obligasjoner, pengemarkedsinstrumenter eller derivater. Litt enkelt kan man si at finansielle instrumenter er forsøk på å lage produkter i finansøkonomiens produksjonssfære.

Et finansielt instrument er de såkalte Credit Default Swaps (CDS). Det er en forsikring mot at en utsteder av en obligasjon ikke betaler for seg. Kjøperen av en CDS betaler periodiske beløp for å forsikre seg mot tap, selgeren forplikter seg til å dekke tapet dersom en tredjepart misligholder en forpliktelse. Størrelsen på CDS-markedet var i 2007 på 62 200 000 millioner dollar. Til sammenligning var den samlede produksjonen av varer og tjenester i verden (globalt BNP) i 2008 på 70 650 000 millioner dollar. CDS-markedet er en liten del av det totale finansmarkedet.

Den utløsende faktoren i den nåværende økonomiske krisa var de såkalte subprimelånene i det amerikanske boligmarkedet. Amerikanske banker lånte ut, med sikkerhet i boligen, boliglån til folk som egentlig ikke hadde midler til å betale forpliktelsene. Når så markedsprisene på boliger falt, sprakk bobla. Det måtte jo gå galt. De helråtne subprime-lånene utgjorde 850 milliarder dollar. Ut av dette kommer spørsmålet: er det bare subprime-lånene som var/er råtne? Vi vet i dag at finansøkonomien er full av råtne lån. For eksempel har europeiske banker lånt ut store summer til de baltiske landene der de forventer en stor andel tap. Mange banker sitter fortsatt på boliglån der innehaverne går inn i arbeidsløshet og mister muligheten til å gjøre opp for seg. I noen land har man forsøkt å kjøpe opp disse råtne lånene fra bankene slik at bankene kan fortsette som før uten å tenke på framtidige tap. Men tapene kommer, og vil enten forlenge eller også fordype den økonomiske krisa. Det internasjonale pengefondet (IMF) laget i juni 2009 en oversikt over det de tror er gjenstående tap som bankene må ta. (Se figur 2)

Hvem betaler?

Penger kommer fra arbeid, fra den verdien som arbeiderklassen skaper gjennom salg av arbeidskrafta si. En klok skribent skrev nylig at det burde ikke stå 200 KR på 200-kroneseddelen, det burde stå 1 timesarbeid. Kanskje vi da fikk litt mer respekt for arbeid? Det ville imidlertid ikke ha noen virkning på kapitaleieren eller finansspekulanten– han vet allerede veldig godt hvor merverdien kommer fra, men han bryr seg ikke om det.

Når staten, som i sin karakter er borgerskapets stat og et verktøy for dem, kommer fram med sine krisepakker, så representerer det alltid en overføring av kapital fra arbeiderklassen til borgerskapet. Vi er alle kjent med samfunnets klassestruktur og den kan illustreres som figuren til høyre.

For å se sammenhengen mellom samfunnets klassestruktur og statens økonomiske krisepolitikk, kan illustrasjonen nedenfor være hensiktsmessig:

Sammenstillingen blir slik, kapitalen går fra folket til borgerskapet via statsapparatet. Jo høyere opp i samfunnspyramiden du befinner deg, jo mer får du av krisemidlene.

Kan dette stemme? La oss se helt konkret på regjeringa sine krisepakker (og samtidig tenke oss at Norge nok ikke skiller seg særlig ut fra resten av verden).

Regjeringas krisepakker i kronologisk rekkefølge

Velferdsstaten, gjennom kommunene, har altså fått 40 milliarder. Ingenting av dette har gått til drift, men til planlagte investeringsprosjekter som en ny gymsal, ny barnehage, nye garasjer til hjemmesykepleien etc. Finanskapitalen og næringslivet har på sin side fått tilgang på til i alt 500 milliarder, over ti ganger mer.

Kommune-Norge

I 2008 gikk kommune-Norge (alle kommuner, alle fylker) på et driftsunderskudd på 24 milliarder. Det er tidenes høyeste driftsunderskudd. Krav om økte bevilgninger til kommunene har møtt døve ører hos den rød-grønne regjeringa. De mener kanskje at kommunene leverer tjenester over evne? Men når finanskapitalen vakler, så blar regjeringa opp. Det sies at den første bankpakka var skreddersydd for DNB-Nor. Kanskje det, ja? Og sannelig fikk da også banken et overskudd i 1. kvartal 2009 på nesten 3 milliarder. Sterk bidragsyter til bankens resultat var nettopp avdelingen i banken som operer i finansmarkedet. Det ga en og annen bonus til slitne og utarmede finansmeglere.

På den andre siden i samfunnet, i velferdsstaten, er det ikke så lystig. For eksempel ble det i sommer i helseforetakene innført stillingsstopp omtrent samtidig med at DNB-Nor offentliggjorde sitt resultat for 2. kvartal: 1,1 milliard før skatt. I helseforetakene venter tusenvis av sykepleiere, omsorgsarbeider og assistenter forgjeves på fast ansettelse etter å ha gått på kontrakter i mange år. Fast ansettelse ville vært deres bonus.

Arbeidsfolk vet hvor pengene kommer fra og hvor de tar veien.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører for tidsskriftet Rødt!.

Rent vann er en livsnødvendighet for alle levende organismer. Det daglige væsketapet må erstattes med tilførsel av ny væske.

Så tørt beskriver Folkehelseinstituttet vann på sine nettsider, men det sier svært mye.

Vann er ikke som enhver annen vare som du kan velge å anskaffe eller velge å ikke anskaffe. Ingen kan leve uten tilgang til vann.

Verdens helseorganisasjon, WHO, anslår at ett av tre sykdomstilfeller i verden skyldes dårlige miljøforhold, spesielt forurenset vann. Over 40 prosent av tilfellene gjelder barn under 5 år. Om lag 6000 barn dør daglig av sykdom forårsaket av utrygt drikkevann, dårlig hygiene- og sanitærforhold.

Det er lett å bli immun mot tall. Tenk over tallet 6000, det er det samme som resultatet av to 11. september-angrep hver dag. År ut og år inn. Dersom Norge hadde tatt sin befolkningsmessige andel av de 6000 barna, ville 4 barn dødd i Norge hver dag, eller omkring 1500 hvert år. Det er seks ganger så mange som alle dødsoffer i trafikken i Norge. Og bare barn.

Tilgang til rent vann

Definisjon: Følgende forsyningsmåter er inkludert: Vannrør, en felles tilgjengelig «vannpost», brønn med pumpe, en beskyttet kilde eller regnvann. En vannkilde av god kvalitet skal kunne gi minst 20 liter vann per person per dag, og befinne seg innenfor en avstand på maks 1000 meter. (Hentet fra FNs tusenårsmål)

«En av de mange sakene jeg lærte som president var hvor sentralt vann var i det sosiale, politiske og økonomiske livet i landet, kontinentet og hele verden». (Nelson Mandela, grunnlegger av Nelson Mandela Foundation, ved verdens toppmøte for bærekraftig utvikling, 2002.)

Nærmere 1 milliard mennesker er uten tilgang til rent vann, 2,5 milliarder mangler trygge sanitærløsninger. Derfor de enorme dødstallene. I tillegg ødelegger forurensning drikkevannskilder.

Kapitalistisk rovdrift har sørga for at det som i utgangspunktet skulle være en relativt enkel oppgave, stadig blir vanskeligere. De store multinasjonale selskapene har ett mål med virksomheten sin: tjene penger. Profittmaksimering er vanskelig å kombinere med sosiale mål om at alle skal ha tilgang til rent vann.

Det er fem store problemer knytta til de multinasjonale selskapene og det å gjøre profitt på vann:

I tillegg til disse punktene som jeg skal ta for meg, er tilgangen til rent vann sjølsagt et demokratisk spørsmål. Et så viktig næringsmiddel som vann skaper sterke følelser og sosialt engasjement fordi mangel gir store helsekonsekvenser. Derfor er råderetten over vann noe av det som skaper aller størst bevegelse blant folk – retten til vann skaper kriger, retten til vann skaper revolusjoner.

OECD er i en rapport fra 2006 bekymret for at konflikter knyttet til forvaltning av vannressurser skal skape politiske, sosioøkonomiske og kulturelle konflikter, på alle nivå. Her tenker jeg særlig på kampen om vannkildene, men nyere historie har vist hvordan vann har vært drivkrefter i store endringer, vannopprørene i El Alto og Cochabamba brakte Evo Morales til makta i Bolivia.

Investeringsmangel

Vannforsyning og avløpshåndtering er typisk naturlige monopol. Man bygger ikke parallelle vannledninger. For å levere vann er det nødvendig å satse mye på infrastruktur, og å tenke langsiktig. Planlagt levealder på ledningsnettet bør være 100 år, og det sier seg selv at ingen private selskap med høye krav til avkastning på kapitalen har et så langt perspektiv. Derfor blir det færre og færre private selskap som ønsker å investere i infrastruktur. Verdensbanken sier det slik i en rapport fra 2006:

Det var byene Verdensbanken bekymret seg over. De store kostnadene til investeringer kommer på landsbygda med spredt befolkning. Derfor er utbygging av landsbygda i fattige land uinteressant, de store kaster sine øyne på storbyene. I sin årsrapport til investorene sier for eksempel Veolia at vekstpotensialet er knytta til sterk urbanisering, hvor befolkningen er spådd å øke med 27 % de neste 30 åra. Utover det er vekstpotensialet knytta til det relativt nye området med avsaltning av sjøvann som vil fordoble seg på 6 år.

Så, uten en sterk offentlig innsats, vil ikke landsbygda, der de fattigste av de fattige bor, få noen infrastruktur som gir dem rent vann. De kan rett og slett ikke betale nok for vannet.

Typisk er det at en av de største multinasjonale selskapene, Veolia, i sin strategimelding til aksjonærene slår fast at de generelt ikke akter å finansiere infrastruktur hos sine kunder. I et møte for investorer i mars i år, presenterte Veolia Water (som er verdens største selskap innen vann med virksomhet i 64 land) et prospekt som sier at nettoinvesteringene reduseres fra 3,5 milliarder til 2 milliarder euro fra 2008 til 2009. En nedgang på 43 %. Samtidig sliter selskapet tungt med en gjeld på 16,5 milliarder euro (nesten 150 milliarder kroner). I samme møte kunne man meddele at nå var 95 % av omsetningen i såkalte lavrisikoland og europeiske kommuner det fremste målet for virksomheten framover.

En endring fra privatisering til drifting

De store private i vannsektoren skifter taktikk. Der man før kunne privatisere og ta over fullstendig, har en kombinasjon av folkelig motstand, lav lønnsomhet og finansieringsproblemer ført til at man nå i stadig større grad satser på å operere allerede eksisterende vann- og avløpssystemer på vegne av kundene, som ofte er kommuner. Dette går godt sammen med den tradisjonelle New Public Management som har fått større og større utbredelse i offentlig sektor verden over. Her skal alle offentlige tjenester, fra sykehus til vannforsyning, drives etter forretningsmessige prinsipper og helst av noen utenfor offentlig sektor. Dette er rene gavepakker for de store multinasjonale selskapene, man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad.

Den vanligste finansieringsformen for infrastruktur har vært at det offentlige sjøl har lånt penger til bygging, men de siste tiårene har det blitt mer og mer vanlig med Offentlig Privat Samarbeid (OPS – eller PPP/P3 på engelsk). Dvs. at private selskap skaffet penger (låner) til bygging, deretter, har man en lang avtaleperiode om å drive anleggene med en mulig overføring av anleggene til det offentlige etter avtaleperiodens slutt (BOT – build, operate, transferkontrakter). Dermed kan man ta ut profitt på alle tre delene og ikke være utsatt for konkurranse i den lange avtaleperioden, fra 25 til 30 år. Dette har vært særlig «populært» blant regjeringer som har hatt problemer med en for høy gjeld, for eksempel i forhold til EUs konvergenskrav (at statsgjelden er under 60 prosent av brutto nasjonalproduktet). Man utsatte ganske enkelt problemet i 25 år, sjøl om kostnaden ved private lån og så lange avtaleperioder økte totalkostnaden betydelig.

Verdensbanken har et eget fond – Public- Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF) – som skal forenkle OPS innen infrastrukturutbygging. Norge var en viktig bidragsyter her, men etter press på den rødgrønne regjeringa, har den ikke bidratt til fondet siden 2007.

Imidlertid er hele OPS systemet under press pga finanskrisa. Det er vanskeligere for de private å skaffe finansiering, og kostnadene blir svært høye i forhold til om det offentlige sjøl låner til investeringen, særlig er dette tilfelle i utviklingsland. Fra Norge kjenner vi dette fra veiutbygging, offentlige bygninger etc. Renta private må betale for å investere i slike prosjekt, er ofte mer enn 1,5 % høyere enn hva det offentlige betaler.

Verdensbanken og IFC (Verdensbankens organ for å finansiere privat sektor) har i mange år promotert OPS, men erkjenner nå at de har feilet når det gjelder investeringer. IFC anslår at OPS-prosjekt på 110 milliarder dollar vil bli kansellert eller i det minste forsinket, mens andre prosjekt vil få betydelig høyere kostnader. Alternativet nå er den tradisjonelle metoden å bygge infrastruktur på, gjennom offentlig lånefinansiering. Det offentlige kan fremdeles låne de nødvendige pengene. Investeringene en her snakker om er i utviklingsland, og en skal huske på at vann- og avløpssystemene i OECD-landene i overveldende grad ble finansiert av offentlig finansiering, ikke gjennom privat sektor. I OECD-landene har man stort sett en velfungerende infrastruktur for vann og avløp.

Norge og de internasjonale finansinstitusjonene

Verdensbanken setter klare vilkår for liberalisering på de fleste områder for å yte lån til fattige land. I Soria Moria-erklæringa sier regjeringspartiene «at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering ».

Norge bidro allikevel med 30 milliarder kroner til IMF på G20 møtet i april 2009. Slik bistand burde vært kanalisert gjennom FN på de fattige landas vilkår, ikke på de rike G20-landas vilkår. Utbygging av infrastruktur er viktig for å motvirke den økonomiske krisa og bevare arbeidsplasser. Men med Verdensbanken og IMFs syn på jobbkutt og liberalisering som en viktig del av utviklinga, er det lite trulig at Norges store bidrag bringer mer vann og flere arbeidsplasser til fattige land.

Det er i dag ingen større globale mekanismer for finansiering av prioriterte vann- og sanitæranlegg. Innen FN-systemet arbeider 23 organisasjoner med vannrelaterte spørsmål, noe som reflekterer vannets tverrfaglige karakter og betydning for utvikling i den forstand at vann er svært viktig for mange ulike fagområder.

På denne bakgrunn vil jeg peke på kravet fra Fagforbundet (som organiserer de fleste som arbeider innen vann- og avløpssektoren i Norge):

Hva gjenstår – hvem kan løse problemene nasjonalt?

Som all politikk er spørsmålet om å gjøre vann tilgjengelig for alle et prioriteringsspørsmål. De aller fleste land i verden ville løse sine egne utbyggingsproblemer dersom de brukte 1 % av landets bruttonasjonalprodukt i 10 år på vann og avløp. Noen fattige land ligger svært langt unna og må ha hjelp.

Antall som trenger vann- og avløps- tilknytning (millioner)

Investeringene kan synes enorme, men som sagt, det handler om prioriteringer. Da Storbritannia reddet banken Northern Rock i fjor, kostet det omkring 200 milliarder dollar. Dette beløpet er tilstrekkelig for å finansiere halvparten av totalkostnadene for å nå tusenårsmålet og i tillegg finansiere avløpssystemer i alle verdens byer. Så penger finnes, og penger brukes. Men brukes pengene på å redde banker eller å redde noen av de 6000 barna som dør daglig pga dårlig tilgang på vann?

En foreløpig konklusjon er at problemene er store med manglende utbygging av infrastruktur og prioriteringer som støtter kapitalen og ikke folk som trenger det. Finanskrisa gjør det helt urealistisk at de multinasjonale er i nærheten av å løse problemene. Det er lite trulig at de ville gitt et særlig stort bidrag uten krisa, men nå er privat finansiering umulig i mange år. Løsningen ligger opp i dagen: la det offentlige bygge og drive infrastrukturen, slik dagens rike land har bygg ut sine system for vann og avløp.

Fiasko å privatisere vann

Historien om privatisering av vann er historien om fiaskoer. Fra kommende årsskifte er Veolia og Suez, de to største vannselskapene, ute av Paris. Kommunen tar tilbake kontrakter for 180 millioner euro, i kommunal regi. Dette for å få en optimal forvaltning av ressursene, og å sikre pariserne vann til høy kvalitet og lavest mulig pris, sier ordføreren i Paris. Dette er et kjempenederlag for de to største private vannleverandørene (som begge har staten som den største eieren!), noe som også forsterker deres finansielle problemer. Det ligger også an til ytterligere rekommunalisering av vann i Frankrike.

Det er mange eksempler internasjonalt på rekommunalisering hvor folkelige aksjoner tvinger myndighetene til å ta vannet tilbake, som oftest på grunn av høyere priser. I tillegg til Paris har den største rekommunaliseringen av vann vært i Buenos Aires i Argentina. I Buenos Aires var fagforeninger (www.tni.org/books/waterargentina2.pdf ) pådrivere i den folkelige mobiliseringen for å få vannet tilbake. I dag eier fagforeningene vannselskapet sammen med kommunen. Fagforeningene tok ansvar, har vært pådrivere og kunnskapsleverandører for å få en god vannforsyning. Kunnskapen arbeiderne har om arbeidet, problemer og muligheter, har bidratt til vann av høy kvalitet. Som en kriseløsning når Suez pakka sammen og tok med seg sitt ut av landet, fungerer dette bra, men hva vil skje med fagforeningene etter hvert som de over tid sitter både på eiersida, og skal representere arbeiderne?

Alternativer til privatisering og kommersialisering

Jeg deltok i vår på et forskningsseminar i regi av Municipal Services Project, hvor en rekke forskere fra hele verden arbeidet med å kartlegge alternativene til privat og kommersiell drift av offentlige tjenester som vann, energi og helse. Et slikt globalt oppdrag ga ikke det svaret man hadde forventet seg, nemlig at det skulle bli utviklet og lansert et bestemt alternativ. Det var mange alternativer, fra statlig styring og drift av vannforsyning, via kommuner og mindre enheter til brukerkooperativer. Men forskerne kom også med en advarsel, en del av disse prosjektene degenererte. Alternativene var ikke stabile nok, og som en parallell dro de historien om deltakende budsjettering i Porto Allegre, som snart hele verden kjenner og bruker som eksempel/forbilete. Med en ny byregjering måtte dette ses på som historie, prosjektet var ikke forankra verken lovmessig eller på andre måter, og overlevde ikke. Det samme var særlig tilfelle med ulike typer kooperativer, hvor de ble kommersielle etter at ildsjelene trakk seg ut. Men også (store) offentlige vannleverandører kunne bli kommersielle, i alle fall i den forstand at de gjorde profitt på å selge kunnskaper som de hadde fått gjennom bistand til andre.

Dette har ført til at fagforeningene innen vannsektoren har lansert alternativet Public- Public Partnership (offentlig – offentlig samarbeid – OOS). Bakgrunnen er at fremdeles er mer enn 90 % av verdens vannleverandører offentlige. Mange har høy kompetanse og lang erfaring på vann- og avløpshåndtering. Det startet med erfaringsutveksling mellom arbeidere, og etter hvert er det blitt utveksling mellom produsentene.

I den privatiserte verden er kunnskap blitt en vare, dyre konsulentselskap tar jobben med profittbasert kunnskapsoverføring. I offentlig sektor er ikke profitt drivkrafta. Vannleverandørene var en viktig del av samfunnsbygginga og velferdsutviklinga i den rike del av verden. De fikk bygge opp sin kunnskap, sine nettverk og sitt samarbeid uten å bli tvunget til å liberalisere deler av økonomien, som en slags solidaritet (og bistandsarbeid utenfor den offisielle bistandspolitikken) Et strålende eksempel her var Stockholm Vatten som hjalp til å bygge opp en god vannforsyning i Baltikum. Men med ny byregjering i Stockholm ble det slutt på denne typen «ulønnsom» virksomhet, det ble fokus på kostnadsreduksjoner og markedsinnretting.

Verden over har denne typen samarbeid tatt av og faktisk blitt mer utbredt enn OPS. Slikt samarbeid foregår både internasjonalt og internt i de enkelte land. Alt baserer seg på at man har kunnskap som kan overføres – og det er ofte gjensidig – ikke bare enveis. Det er heller ikke et nord til syd fenomen, selv om for eksempel Amsterdams vannverk er dypt involvert i å kvalifisere det offentlige vannverket i Aleksandria. ABSA fra Buenos Aires bistår Peru i å bygge opp offentlige vannleverandører i Huancayo. (Se: archive.corporateeurope. org/luispadron.html)

Det er viktig her at det første samarbeidet av dette slaget kan bli et steg til videre samarbeid med andre partnere. Slik sett har dette alternativet ført med seg en kjedereaksjon av ikke-kommersielle vannleverandører som bedrer sin kvalitet og leveringsmulighet. Moderne vannforsyning krever samarbeid mellom leverandører, og her kommer også mulighetene til å koble ulike offentlige vannleverandører sammen for å sikre en stabil vannforsyning. Dette er ett område som er godt utviklet i Norge, her foregår mesteparten av samarbeidet i form av interkommunale selskap. Denne særegne norske organisasjonsformen er bra for å fremme samarbeid mellom offentlige leverandører, men har kimen til markedstenkning i seg i og med at man må etablere et selskap for å samarbeide.

Det mest oppsiktsvekkende offentlig– offentlig samarbeidet er det den kommunale vannleverandøren REG i Grenoble står for. REG ble dannet etter at korrupte private leverandører ble kastet ut av byen, og har senere bistått en rekke franske byer med teknisk og juridisk hjelp til rekommunalisering, men også gitt tilsvarende bistand til grupper i Italia, Bolivia, Uruguay og Sri Lanka.

Ideen bak OOS har hatt slik framgang at man i FN-organisasjonen UN Habitat har opprettet noe man kaller Water Operator Partnership, som er et samarbeid mellom ikke-kommersielle operatører. En del vannleverandører i denne organisasjonen er i tillegg til offentlige også NGOer som driver uten profittmotiv. Imidlertid har også de kommersielle leverandørene kastet seg på, og etter at den «ikke-kommersielle» kontrakten etter noen år er over forsøker de å videreføre samarbeidet på kommersiell basis. Diskusjonen om en karantenetid for de kommersielle aktørene etter en slik kontrakt går nå for fullt. (Mer info om OOS: www.psiru.org/reports/2009-03-W-PUPS. doc)

De multinasjonale som storforbrukere av vann

World Economic Forum (WEF) arrangeres hvert år i Davos, og er hovedmøtestedet for kapitalens diskusjoner om verdensøkonomien. Her har man satt opp noe som kalles Global Agenda Council on Water Security. Til årets WEF ble det lagt fram en plan som var laget av representanter for mat- og drikkevareprodusenter, gruveselskaper og multinasjonale innen landbrukssektoren, Coca Cola, PepsiCo, Nestlé, SABMiller, RioTinto, Sow Chemical, Syngenta, Hindustan Construction Company og International Federation of Agricultural Producers. Det var bare én annen type representant, nemlig WWF – en NGO som i betydelig grad lever på pengestøtte fra Coca Cola.

Disse multinasjonale er storkonsumenter av vann. For disse produsentene er vann en viktig råvare i deres produkter, og de vil ha vann så billig som mulig, også på bekostning av andre vannbrukere som husholdninger og bønder. Coca Cola har gått så langt at de i årsrapporten for 2008 advarte investorene om at «økende etterspørsel etter vann kan øke våre produksjonskostnader, og gi oss kapasitetsproblemer som kan ha betydelig effekt for vår lønnsomhet og våre netto inntekter på lang sikt».

Coca Cola er kanskje det selskapet som er mest kjent, ikke bare for leskedrikker og flaskevann, men også for fagforeningsundertrykking og enorme miljøødeleggelser. I utviklingsland fra El Salvador til India er historien den samme: rovdrift på vann, synkende vannivå i elver og innsjøer, direkte uttørring av innsjøer, giftige utslipp og stor lokal motstand mot fabrikkene. Men med store økonomiske ressurser, vinner ofte Coca Colas stjerneadvokater mot landsbybefolkninger – lokalbefolkningen må leve med vannmangel.

Ikke bare Coca Cola – her er historien om Codelco selskapet og gruvene som skapte verdens tørreste by, (Se: www. youtube.com/watch?v=3vLECV2WX78 og www.hindu.com/2009/03/16/stories/ 2009031656201100.htm)

Når vann blir stadig viktigere for å sikre profitt, gir det seg mange utslag. Her i Europa går tankskip på tankskip med ferskvann fra Marseilles til Barcelona, som har stor mangel på vann. Tanken om å bryte løs og taue gigantiske isfjell verden rundt er gammel, det samme er å taue norsk vann i gigantposer etter skip til strøk som trenger vann.

Det kanadiske hedgefondet Sextant, Capital Management, kjøpte rettighetene til isbreene på Island. Planen er å tappe smeltevannet på flasker for å selge det dyrt. I følge selskapet har verdien av isbreene økt 900 % de siste årene.

Men foruten disse merkverdighetene og hele spørsmålet om flaskevann er kampen om vannressursene beinhard. Tabellen under viser hvilke selskaper som står for det meste av vannforbruket i verden, og som er mest aggressive i kampen for billig vann til sin egen industri.

Nytt press på vannressursene gjennom biodrivstoff

For å lage en liter biodiesel fra raps forbrukes omkring 14 000 liter vann. Dersom sukkerbeter er råstoffet, bare en tidel. Men det er klart med det fokuset som er på bruk av alternative drivstoffer, vil ikke dette bare være en trussel mot fattigfolks landbruksområder og mat, men også mot vanntilgangen. Det forskes riktignok på «mildere» former for biodrivstoff og andre måter å bruke biologisk materiale til å produsere energi på. Problemet er at før man har teknikken, settes storproduksjonen i gang, og bilene suger til seg både mat og vann på bekostning av fattigfolk i utviklingsland.

Å produsere biodrivstoff kan gi gode inntekter, lettere enn å selge mat og vann til egen befolkning. Slik sett er det en direkte konflikt mellom folks basale behov og behovet for alternative drivstoffkilder.

Selv om vannforbruket til nå ikke er satt på kartet av annet enn forskere, så er dette en viktig faktor å ta hensyn til etter hvert som kampen om vannet blir hardere. Det bør også være noe for miljøorganisasjonene å fokusere på, de multinasjonale selskapene er allerede i ferd med å kjøpe seg forskere som kan komme med beroligende rapporter.

Finanskrisa

Som nevnt tidligere i artikkelen gir finanskrisa det offentlige muligheter for å vri mer satsing over til vann- og avløpssektoren. Bygging av infrastruktur gir mange jobber, og kan gi varige forbedringer for de som i dag mangler tilgang til vann og avløp. Men det er klart at med dagens lånemarked er det kun offentlig finansiering av store infrastrukturprosjekt som er mulig. Slik sett gir finanskrisa også muligheter, sjøl om mange land vil bruke opp mot 40 år på å betale ned den gjelda de har pådratt seg ved å kjøpe ut banker og finansinstitusjoner som havarerte.

Men offentlige lån er fortsatt mulig, og ønskelig. Da må midlene være klart retta mot å forbedre livet til vanlige folk og til å gi bedre vilkår for lokale bedrifter.

Samtidig som den finansielle krisa slår inn, opplever de private selskapene en hard folkelig kamp mot privatisering og kommersialisering av vann. Det har ført til at antall kontrakter som blir lagt ut til private, har sunket kraftig de siste 4 årene. Totalt er det nå omkring 492 millioner mennesker som blir betjent av vannleverandører med et privat innslag (helt eller delvis), mens 334 millioner får avløpet levert tilsvarende. I alt kan en se omkring 935 ulike kontrakter på vann og avløp rundt omkring i verden. (Se: www.pinsentmasons.com/PDF/ PMWaterYearbook2008-09.pdf)

Samtidig som det tildeles nye kontrakter, har omkring 10 % av alle kontraktene endt med at det offentlige har tatt tilbake vannforsyningen av ulike grunner som politisk press eller økonomi.

Problemer for kapitalen

De store multinasjonale selskapene blir mindre, og har åpenbare problemer. Allerede før de mister vannforsyningen i Paris, viser statistikk en klar nedgang. De fem store multinasjonale selskapene i vann og avløp har skrumpet betydelig. Tabellen under viser samlet antall (vann + avløp) innbyggere som betjenes av disse fem. Fra å ha nesten ¾ av det private markedet i 2003 har de nå under 40 prosent.

Utviklingen i retning av privat deltakelse i vann og avløp er særlig tydelig i Kina, hvor privatiseringen av vann går meget raskt. Kina står nå for 38 % av alle private kontrakter på vann og avløp. Jeg vet lite om de interne motsetningene i Kina, men det er også et land hvor etableringen av offentlig–offentligsamarbeid går fort, så det er tydeligvis motstridende utviklingstendenser der.

Selskapene har inntatt en mye mer forsiktig strategi:

Vann som en menneskerett

Jeg deltok i år på World Water Forum – en kjempesamling arrangert av sammenslutningen for de private vannselskapene i verden. Samtidig har dette også blitt en samling for politikere og NGOer. Årets forum ble arrangert i Istanbul, og vi som deltakere merket en klart mer radikal holdning fra offisielt hold. Kapitalen og mange politikere snakker om vann som et grunnleggende menneskelig behov. Dette åpner for at private kan overta vannforsyningen på kommersiell basis for å dekke behovet, men i år samlet tjue land seg om en alternativ slutterklæring fra møtet som sier at vann er en menneskerett, uansett din betalingsevne. Dette var Bangladesh, Benin, Bolivia, Chad, Chile, Kuba, Ecuador, Etiopia, Guatemala, Honduras, Marokko, Namibia, Niger, Panama, Paraguay, Sør-Afrika, Spania, Sri Lanka, Uruguay, Venezuela og Sveits.

Dette er en gruppe veldig ulike land, men land som alle føler tilgangen til rent vann som et stort problem, og som sjøl i sin lovgivning har eller er i ferd med å slå fast retten til vann. Men selv med en nyvalgt, såkalt radikal president ved roret i USA, var det allikevel USA som samlet sine trygge allierte til å si nei til vann som en menneskerett.

Fagbevegelsen og NGOene får altså støtte fra mange land i at det er en rettighet – det vil si at man ikke kan kutte vanntilførselen til noen sjøl om de ikke greier å betale. Betalingen er nemlig problemet når private overtar. Prisene skyter i været og man finner på løsninger med forhåndsbetalt vann.

Ved overgangen fra apartheid i Sør- Afrika i 1994 fikk de en progressiv grunnlov med blant annet sin bill of rights. Med utgangspunkt i den har fagbevegelsen sammen med sivile organisasjoner i Soweto gått til rettssak mot myndighetene i Johannesburg fordi de har kuttet vann til folk som ikke kan betale. Og de vant. Selv om myndighetene har anket dommen, så er dommen som sier at hver person har rett til 50 liter vann per dag viktig. Det viser forskjellen på at vann er et behov – kanskje uoppnåelig – og en rettighet. (Se: www.apf.org.za)

Flere land har nå hatt folkeavstemming om å ta retten til vann inn i sine grunnlover. Det siste landet som gjorde dette, var Ecuador hvor retten ble innført i fjor høst.

Norsk tilnærming: New Public Management

Den norske regjeringen er i ferd med å legge fram et lovforslag som sikrer offentlig (kommunal) eiendomsrett til vann, og forbyr salg av private anlegg til andre enn kommuner.

Det er et paradoks at denne regjeringa som sier den er imot privatisering, samtidig innfører New Public Management på flest mulig områder, også her. Høringsdokumentet slår fast at «kravet om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanleggene gjør i utgangspunktet ingen endringer i forhold til dagens praksis når det gjelder kommunens muligheter til å sette bort utbyggings- og driftsoppgaver».

Dette passer som hånd i hanske til strategien til de store selskapene: ikke eie og investere – men drive. Og med en definisjon av selvkost (norske vannverk skal ifølge loven drives etter selvkostprinsippet) til å være prisen på et eventuelt anbud, vil man fint kunne gjøre profitt på vann og avløp, uansett om man ikke kan få eie anleggene.

I Nederland ble det fra 2004 innført lovforbud mot at andre enn offentlige vannselskaper får produsere og distribuere drikkevann. Norge burde fulgt denne veien fullt ut. Sjølsagt er det bra at man lovmessig slår fast at eierskapet skal være offentlig. Det er helt nødvendig, men man risikerer like fullt kommersialisering av vannet gjennom at private gjør profitt når vannverk konkurranseutsettes, og de overtar drifta.

Veolia Vann støtter ikke loven, men legger hovedvekten på at en eventuell konkurranseutsetting skal ha lange kontraktsperioder, og at det skal være mulig å bruke OPS i vannsektoren. I likhet med Veolia støtter heller ikke Vannbevegelsen lovforslaget, da deres ide er privat eierskap i form av andelslag/ kooperativer med de som er brukere av vannet. De frykter også kommersialisering og vil derfor ikke ha offentlig eie, men svarer ikke på utfordringene som ligger i å koble alle de små andelslagene sammen for å få en robust vannforsyning. Etter hvert som kooperativene vokser og de nødvendige ildsjelene forsvinner, er det ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene. Det kan faktisk bli en enklere vei inn, i og med at det ikke kreves politisk behandling og ikke til de grader kan få et politisk fokus. Argumentet som Vannbevegelsen framfører om at det at vannverkene har blitt kommunale er å betrakte som tyveri, minner veldig om Fremskrittspartiets syn på det offentlige. Offentlig eller kommunal eiendom, er fellesskapets eiendom. Man kan ha mange syn på hvordan den forvaltes, men tyveri er det ikke.

Det er påfallende at Vannbevegelsen her havner på linje med Veolia i å avvise kommunalt eierskap, eller for eksempel det mørkeblå byrådet i Oslo. Alle legger opp til en linje hvor det blir lettere å gjøre profitt på norsk vann. (Se alle høringsuttalelsene her: www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/horing-avforslag-til-lovfesting-av-komm/horingsuttalelser.html?id=553541)

Lovfestet kommunalt eierskap er utvilsomt en riktig vei å gå for å sikre vann som et fellesgode under demokratisk kontroll, i og med at anlegg og eiendomsretten til vann forblir offentlig. (Men det forutsetter at man utøver kontrollen, og ikke som på Øvre Romerike leser årsberetninger mv på fem minutter og tar alt for god fisk). Problemet er at man ønsker både eierskap og marked og derfor spiller opp et lovforslag som bare tar i bruk halvparten av de nødvendige virkemidlene. Derfor blir dette et nytt håndslag til kapitalen under dekke av å være for fellesgoder.

I alle tilfeller må vi være forberedt på en kamp omkring vannforsyningen i Norge, nordmenn har betalingsevne til å betale for kommersielt vann – uten tvil er vi i målsonen for de multinasjonale. Dette kan bare møtes med politisk motstand, lover kan hjelpe, men det er et politisk spørsmål som all annen privatisering.

Kjell Arild Nilsens kronikk, i Aftenposten 13. august er om Rødt! sitt ekstranummer om oppstykkinga av Jugoslavia av Edvard S. Herman og David Peterson.

Det er ingen tvil om at den brutale massakren i Srebrenica fant sted. Heftet betviler ikke dette. Det er omfanget av denne krigsforbrytelsen og hvordan Den internasjonale forbryterdomstolen anvender folkemordkonvensjonen i forhold til de ulike forbrytelsene som ble begått, som forfatterne mener er tvilsom.

Rødt!s ekstranummer, som først ble trykt i Monthly Review, er et viktig innspill for at vi skal lære, og kunne skrive den endelige historia om Jugoslavia-krigen. Sjøl om mye taler for at massakren i juli 1995 i Screbrenica skiller seg ut som den verste enkeltforbrytelsen, og også rammes av folkemordskonvensjonen.

Nilsen ser ut til å ville ha en versjon av historia som visker ut USAs rolle som oppdeler og regissør av oppgjørene i domstolene etterpå. Imperialisten går fri.

Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav rette mot systemet. Samtidig angriper omstillingspolitikken kvinnenes situasjon yterligere. Angrep på normalarbeidsdagen, angrep på de sentrale lønnsoppgjørene, innstramming og privatisering i offentlig sektor vil i første omgang mest direkte ramme kvinnene. Samtidig er det angrep på hele arbeiderklassen.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988– 1992).

Ta angrepene på de sentrale lønnstillegg og lavtlønnsgarantien. Kvinner er mest avhengig av sentrale tillegg fordi de jobber i bransjer med små muligheter for tillegg lokalt. Kvinnene er mest avhengig av lavtlønnsgarantien fordi de er mest lavtlønte, og fordi arbeidsgiverne spesielt ønsker muligheten til å presse deres «spe-på-lønn» ned. Politikken med å senke lønnsutgiftene i det offentlige støter direkte mot kvinnene i de laveste og midlere sjikt.

Sjølsagt vil arbeidsgivernes linje med individuell lønn på den enkelte arbeidsplass etter produktivitet (og kjønn) splitte og ramme hele arbeiderklassen. Men dette blir klarest fra kvinners ståsted.

Kvinnenes stilling gjør at de ikke har noen annen mulighet enn å slåss for arbeiderklassens felleskrav: Høye generelle tillegg og individuell lavtlønnsgaranti, 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon og gode billige offentlige tilbud til barn, eldre og syke.

Vi ser også i praksis at kvinnene går i spissen på disse kampområdene. Kvinnene går i spissen for kampen for 6 timersdagen, mot angrepene på normalarbeidsdagen. Kampen er presset fram av kvinnebevegelsen med Kvinnefronten i spissen, i allianse med kvinner i fagbevegelsen. Kvinneforbund har pressa på i LO.

Ved tariffoppgjøret i år var det kampen for kvinnelønna som prega oppgjøret fra begynnelse til slutt, både kravet om ei lønn til å leve av og forsørge unger, og kravet om at kvinnejobber skal vurderes på linje med menns. Fra sjukepleiere i staten og cateringsansatte i Nordsjøen til kampen om lavtlønnsgarantien, hele oppgjøret i offentlig og funksjonærene på Vinmonopolet.(1)

Kampen ble bare i beskjeden grad ført som en kamp om kvinnelønna, men kvinnenes krav var likevel den viktigste drivkrafta gjennom hele oppgjøret. Også i offentlig sektor er det kvinnene og deres fagforbund som går i spissen for kampen om stillinger, arbeidsforhold for de ansatte og leveforhold for barn, eldre og syke. Heller ikke denne kampen føres bevisst som kvinnekamp, men grunnlaget er likevel kvinnenes objektive stilling.

Det kvantitative nye ved den kvinnelige delen av arbeiderklassen springer i første rekke ut av deres stilling som arbeiderkvinner og først i annen rekke ut fra yrke og arbeidsplass.

Min påstand er derfor ikke at kvinnene på de store arbeidsplassene i offentlig utgjør et nytt kjerneproletariat, men at den kvinnelige delen av arbeiderklassen som helhet må spille og spiller en ledende rolle i arbeiderklassens kamp. Dette skjer i nær allianse med en del av kvinnene i de lavere delene av småborgerskapet.

Kvinnenes kampkraft er utvikla på tvers av bransjer og arbeidsplasser. Utviklinga av kvinnebevissthet har spilt en avgjørende rolle. Kampen for sjølbestemt abort og mot porno har vært viktige i kampen for den kvinnelige delen av arbeiderklassen.

Kvinnebevisstheten er først og fremst utvikla utenfor fagbevegelsen, men den slår inn og må føre til kvinneopprør.

Den kvinnelige delen av arbeiderklassen er en klasse i utvikling; den viktigste svakheten er at den ikke er seg bevisst sin egen stilling og rolle, blant annet fordi den ikke er organisert.

Nettopp fordi den ledende rollen springer ut av situasjonen som kvinner, er økt kvinnebevissthet og kvinneorganisering nøkkelledd i denne prosessen. Dette betyr at kvinneorganisering er like viktig som fagorganisering for å styrke kampkrafta.

Med kvinneorganisering mener jeg ikke først og fremst innafor fagbevegelsen, men kvinneorganisering på tvers, i form av samarbeid mellom kvinnebevegelsen og særlig Kvinnefronten og ulike former for særorganisering i fagbevegelsen, både på arbeidsplasser, i bransjer og på tvers.

Den beste måten å legge grunnlaget for dette i dag er å bygge ut Kvinnefronten, også i fagbevegelsen og på arbeidsplassene.

Kvinner har tradisjonelt vært splittet, blant annet i yrkesaktive og hjemmeværende, heltid og deltid. Utviklingen av kvinnebevissthet fremmer større enhet. I en situasjon der arbeiderklassen splittes opp er dette kanskje den viktigste faktoren som virker i motsatt retning.

Det fins også en internasjonal kvinnebevissthet under utvikling. Narobikonferansen( 2) hadde elementer av en felles erkjennelse av at kvinnene må gå i spissen i kampen mot imperialismen, utbytting og sult.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen er to ulike spisser i arbeiderklassens kamp med ulike styrker og svakheter.

En allianse mellom disse spissene vil være avgjørende for arbeiderklassens kampkraft, og er en stor utfordring for AKP(m-l). Et slikt syn må også få konsekvenser for prioriteringa av partiets arbeid.

(Klassekampen 13. november 1986)

Noter:

1. Alt dette var lønnskonflikter i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986

2. Nairobi-konferansen var FNs kvinnekonferanse i 1985 – med tilhørende forum for organisasjoner – ved avslutningen av FNs kvinnetiår 1975–85.

12. november 1986 skrev Siri Jensen kronikken To spisser i Klassekampen. Dagen etter kom en ny kronikk, Kvinnene som kraft.
Tospiss-teorien har ligget til grunn for store deler av AKP/RV/Rødt sitt kvinnefaglige arbeid.
Rødt! trykker her de to kronikkene på nytt. Les de først, og så Siri Jensens vurdering idag, 23 år etter.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988–1992).

Spiller kjerneproletariatet fortsatt den ledende rollen i arbeiderklassens kamp eller har kvinnene overtatt? Mitt syn er at det ikke går an å sette disse gruppene opp mot hverandre.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet spiller fortsatt en ledende rolle, på samme grunnlag som vi har streket opp tidligere. Stikkord: Den strategiske plasseringen i produksjonen av verdier, konsentrasjon og sterk organisering.

Samtidig har den kvinnelige delen av arbeiderklassen vokst fram til å bli en annen ledende kraft, på et annet grunnlag enn det tradisjonelle kjerneproletariatet. En situasjon der arbeiderklassen har to ulike ledende krefter, to spisser, slår ulikt på ulike områder av klassekampen. Det gir oss en helt ny situasjon. Det tradisjonelle kjerneproletariatet går tilbake i antall og andel, men det er ikke avgjørende. Det står midt oppi og foran svære kamper, jfr. Belgia, England, Syd-Varanger.(1)

Mange kamper vil tapes, men det har stor betydning for hele arbeiderklassen at kampene reises, alternativet er demoralisering.

Tellef Hansen, faglig leder i AKP, sa i innledninga si på sommerleiren at hovedproblemet de nærmeste 10–20 åra ikke er at kjerneproletariatet blir mindre, men at det splittes opp.

Både gjennom utvikling av skillet mellom stamarbeidere med fast ansettelse og fulle fagforeningsrettigheter og randarbeidere på dårligere vilkår, oppsplitting av konserner i mindre enheter, angrepene på normalarbeidsdagen og utvikling av nye ledelsesmetoder i bedriftene som undergraver fagbevegelsen.

Et annet problem er at kjerneproletariatet fratas deler av makta si over produksjonen ved at andre grupper overtar nøkkelstillinger.

Mot oppsplitting og utvida klassesamarbeid står det tradisjonelle kjerneproletariatets faglige tradisjoner, først og fremst styrke lokalt, sjølstendighet og samarbeid innafor den enkelte bransje, til en viss grad også på tvers av bransjer.

Med kommunister i ledelsen har det ført til aksjoner som Ja til arbeid(2), kampen for Syd-Varanger, FUF(3) og nå kampen om oppsigelsesvernet for tillitsvalgte.

Men vekta på de lokale forholda kan også bli snever og lede til identifisering med «vår bedrift» framfor arbeiderklassen som helhet, ensidig vekt på lokale lønnstillegg og arbeidstidsordninger i forhold til arbeiderklassens felles kamp for generelle lønnstillegg og normalarbeidsdag.

På litt lengre sikt vil trolig det tradisjonelle kjerneproletariatet bli kraftig svekket, pga. massearbeidsløshet.

Allianser, både med kvinnene og med nye produksjonsarbeidere vil stå sentralt.

Kvinnene utgjør i dag halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen.

Fra 1960–85 har antallet yrkesaktive kvinner økt med bortimot ½ million. Den store forandringen, også fra tidligere tider med stor yrkesaktivitet, er at gifte kvinner er i jobb. Fra 1900–1960 var 5–10 prosent i lønna arbeid, i dag er tallet nærmere 70 prosent.

Svær økning i antall, konsentrasjon i få yrker og bransjer, økt adgang til kritisk kunnskap om kvinnenes stilling gjennom kvinnebevegelsen og kvinneforskninga, økning i andel kvinner fra arbeiderklassen: alt dette har lagt grunnlag for en virkelig bevegelse blant kvinnene. Kvinnene i arbeidslivet har gjort de samme erfaringene. Tosidige erfaringer. På den ene sida at kvinner kan alt, er like dyktige som menn, er familieforsørgere, klubbledere, osv. På den andre sida at kvinner står i en kvalitativt annen situasjon enn menn.

Kvinner og menn i arbeiderklassen står i ulik situasjon fordi kvinnene forener yrkesarbeid med hovedansvaret for hus og familie, et ansvar samfunnet pålegger kvinnene. Kvinner kan ta seg jobb når pliktene i forhold til familien er ivaretatt, for menn kommer jobben først. Det karakteristiske for kvinners situasjon i dag er ikke at de først og fremst er husmødre, men at de er skvisa mellom jobb og familie, med sterk tilknytning begge steder.

Denne skvisen blir en kraft for forandring og legger grunnlaget for at kvinner er drivkraft i kampen for 6-timersdagen. Kvinner får et grunnleggende annet forhold til tid.

Familiesystemet gjør at kvinners arbeidskraft lønnes som tilleggsarbeidskraft, med tilleggslønn. Denne lave lønna kommer i stadig skarpere motsetning til kvinners virkelige situasjon; stadig flere kvinner lever alene eller som enestående mødre og kvinners lønn blir stadig mer nødvendig for å forsørge en familie. Denne motsetningen tvinger fram kravet om ei kvinnelønn til å leve av og forsørge unger.

Kvinner er avhengig av utviklinga i offentlig sektor, både som arbeidsplasser og som nødvendige betingelser for å kunne jobbe. Dette tvinger kvinner til å stille krav om barnehager, om eldreomsorg, ikke bare som sosiale krav fagbevegelsen også må bry seg om, men som en del av den faglige kampen. Slik bidrar kvinnene til å sprenge tradisjonelt snevre grenser for hva som er faglig kamp.

Arbeidsforholda for kvinnene blir knytta nært sammen med leveforholda for barn, gamle og syke, en viktig styrke for kampen om helsevesenet. Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav retta mot systemet.

(Klassekampen 12. november 1986)

Noter:

1. Her vises til den store kampen mot gruvenedleggelser i England og kamp mot tilsvarende nedleggelser i Belgia og Syd-Varanger.

2. Ja til arbeid var en aksjon på tvers i fagbevegelsen mot arbeidsløshet, med blant annet en stor samling i Oslo sentrum.

3. FUF står for Fri og uavhengig fagbevegelse og var en aksjon på tvers i fagbevegelsen for uavhengighet fra politiske partier.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988– 1992).

Artiklene står for seg selv og jeg håper de kan føre til diskusjon. Jeg har likevel lyst til å si litt om bakgrunnen for teoriutviklingen og hva den ble brukt til. Videre vil jeg komme med noen innspill til diskusjonen om hva analysen kan si oss i dag. Jeg vil imidlertid oppfordre leserne til å lese de gamle artiklene først.

Bakgrunn

Artiklene er skrevet i en tid da kvinneopprøret i AKP var i full gang. Kampen om kjønnskvotering ble vunnet på landsmøtet i 1984, og det nye prinsipp-programmet var endret og styrket kvinnepolitisk; begge deler etter store diskusjoner i partiet. Partiet hadde fått sin første kvinne som leder, Kjersti Ericsson. Kampen for 6-timersdagen hadde brei oppslutning og ble en sentral kraft i kampen for arbeidstidsforkortelsen i 1986 (lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, dvs. ½ times kortere arbeidstid for store grupper). Pornokampen var en massebevegelse, og bøllekursene var startet opp. En viktig del av opprøret rettet seg mot partiets tradisjonelle oppfatning av arbeiderklassen som utelukkende bestående av menn (eller «menn med hjelm» som det ofte ble uttrykt). Det sto kamp både om faktiske forhold – var mer enn halvparten av arbeiderklassen kvinner? – og om både aktuell og mulig kampkraft hos kvinnene. Kvinnene var på offensiven i bevegelsen, uttrykt blant annet i mottoet for kvinnekonferansen i 1986 som samlet rundt 800 kvinner: «Vi eier morgendagen», der analysen av både kvinnekampen som en revolusjonær kraft og betydningen av kvinnene i arbeiderklassen sto sentralt. Samtidig foregikk det viktige faglige kamper der kjerneproletariatet spilte en sentral rolle, disse var til dels organisert som samarbeid mellom klubber på tvers av forbund, noe som var svært kontroversielt i LO på den tida. Tospiss-teorien ble viktig fordi den var i stand til å ta inn både kvinnene i arbeiderklassen som framvoksende kraft og kjerneproletariatets rolle, samt stille oppgaven med å bygge allianser mellom dem. I seinere program ble de to spissene omformulert til to ledende krefter, som vel er mer presist.

De to spissene er blitt forstått på ulike måter. Slik det framgår av artiklene utgjøres den ene spissen av det tradisjonelle kjerneproletariatet som utøver sin rolle på grunnlag av sin strategiske posisjon i produksjonen, sin konsentrasjon til store arbeidsplasser og sin historisk sterke organisering, ofte gjennom sterke klubber eller foreninger som tar initiativer og går i spissen. Dette er en svært mannsdominert del av arbeiderklassen, men det finnes også kvinner i kjerneproletariatet.

Den andre spissen utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien (direkte og indirekte), med tilleggslønn (beskrevet mer konkret i artiklene). Denne krafta kommer ikke så tydelig til uttrykk nettopp fordi den mangler organisering, men kan blant annet sees i underliggende bevegelser med brei oppslutning, som for 6-timersdag og heving av kvinnelønna, og nå sist i kampen om offentlig tjenestepensjon (se lenger ut i artikkelen). Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.

Dette er derfor en teori om arbeiderklassen. Diskusjonen er imidlertid også blitt knyttet til spørsmålet om hvorvidt førskolelærere, lærere og sykepleiere tilhører arbeiderklassen. Dette er ikke avgjørende for teorien. Enten tilhører disse gruppene (eller deler av dem, ut fra posisjon) arbeiderklassen, eller så tilhører de grupper som står arbeiderklassen meget nær. I det siste tilfellet vil utvikling av kvinnebevissthet være en faktor som forsterker enheten og legger grunnlag for allianser.

Teori for handling

Analysen av «den kvinnelige delen av arbeiderklassen » (kvinner, ikke nødvendigvis «kvinnelige») var bygd på erfaringer, blant annet i kampen for 6-timersdagen der Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid spilte en sentral rolle, og i Kvinnenes tariffaksjon som var et initiativ som startet opp ved tariffoppgjøret i 1986. Kvinnenes tariffaksjon besto av kvinner fra Kvinnefronten, fra fagbevegelsen og kvinner uten noen av disse tilknytningene. Aksjonen lanserte begrepet kvinnelønn og parolen Ei lønn å leve av (og forsørge unger på), og ble starten på en ny fase i kampen om kvinners lønn, med økende samarbeid på tvers av kvinnedominerte forbund.

Forståelsen av at kvinnene i arbeiderklassen mangler samlende organisatorisk uttrykk – og både trenger fagorganisering og kvinneorganisering, klassebevissthet og kvinnebevissthet for å utvikle kampkrafta – la et teoretisk grunnlag for økende påtvers-samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og mellom ulike deler av fagbevegelsen i og utenfor LO, både om 6-timersdag og kvinnelønn. Etter hvert ble dette handlingsteorien for arbeidet med Kvinner på tvers (KPT) som startet opp i 1993. Kvinner på tvers skulle nettopp være et forum der kvinners liv og erfaringer kunne få plass som en helhet – som grunnlag for krav og felles handling, ikke delt inn i båser for kvinnepolitikk og faglig politikk.

En viktig hjørnestein i de ulike formene for påtvers-samarbeid har hele tiden vært Kvinnefronten, utfra betydningen av kvinnebevissthet og kvinneorganisering. Erfaringen har vært at uten Kvinnefronten – som står utenfor de ulike faglige organisasjonene – hadde Kvinner på tvers ikke vært mulig.

Tospiss-teorien la også grunnlag for et bevisst arbeid med å skape allianser mellom «spissene». Ved tariffoppgjøret i 1988 ble det for eksempel tatt initiativ til et møte mellom tillitsvalgte i transport og førskolelærerlaget om kravene til tariffoppgjøret.

Kan analysen brukes i dag?

Dersom en ser på dagens faglige kamper, er det ikke vanskelig å se at både kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller rolle som kraft – for eksempel i pensjonskampen, der kjerneproletariatet hadde initiativet i kampen for AFP, mens krafta i den kvinnelige delen av arbeiderklassen i offentlig sektor og deres nære allierte la grunnlag for en seier i kampen for offentlig tjenestepensjon. (Dette var nok en kraft som også overrasket regjeringa). Det er også stadig behov for et bevisst arbeid med allianser mellom disse kreftene. En mulighet nå kan være å bruke vårens seier til å bygge opp en felles offensiv mot nøytralitetsprinsippet i tidligpensjonen i folketrygden, dvs. at en sjøl skal dekke utgiftene ved å gå av tidlig gjennom lavere pensjon hele resten av livet, og at en ikke får gå av hvis en ikke har tjent nok. En oppdatert analyse av hva som er særegent og hva som er felles ved de to spissene, kan være nyttig både for å utvikle de enkelte kampene og for å skape gjensidig forståelse og allianser.

Høsten 2009 står kampen om uførepensjon. Det er meget gunstig at Handel og kontor – et kvinnedominert forbund i privat sektor – har gått så høyt på banen, med det første landsmøtevedtaket i fagbevegelsen som gikk imot sentrale elementer i forslaget. Med allianser både til privat sektor og til kvinnene i offentlige forbund var utgangspunktet godt for å vinne fram på LO-kongressen. I kampen videre blir det viktig å utvikle denne alliansen: beholde ett sentralt tyngdepunkt i kvinner i privat sektor og mobilisere både bevegelsen for AFP og for offentlig tjenestepensjon. Hvis noen i tillegg kunne klare å få til et kvinneinitiativ …

Kampen om folketrygden kan også sees som et eksempel på at kvinnene i arbeiderklassen fortsatt mangler en organisering som tar hensyn både til klasse og kjønn. På tross av at konsekvensene for kvinnene var en del av argumentasjonen i fagbevegelsen, fikk den ikke en kraft verken der eller i det offentlige rom som sto i forhold til at reformen. Det er en katastrofe for kvinnene og et brudd på alle programerklæringer om likestilling. I stedet fikk enkeltpersoners argumenter og regjeringens demagogi om at reformen var bra for de lavtlønte, overtaket. Dette var også mulig fordi det ikke fantes noen organisert kvinnepolitisk bevegelse mot reformen. Behovet for «Sinte kvinner mot pensjonsreformen» var tydelig, uten at det så ut til å finnes krefter til å ta et slikt initiativ. En kvinnepolitisk bevegelse for pensjon utenfor fagbevegelsen ville også gitt Kvinner på tvers mer spillerom. Når den mangler, blir KPT i stor grad begrenset av de faglige organisasjonenes ulike syn – samarbeid på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse krever aktivitet og organisering på begge fronter.

Kvinneorganisering på tvers

Erfaringene fra pensjonskampen er i tråd med de to Klassekampen-artiklenes analyse av betydningen av kvinneorganisering på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og at et slikt samarbeid forutsetter aktiv kvinnepolitisk organisering. Selv om den grunnleggende utfordringen er den samme i dag, er det likevel skjedd mange endringer og gjort mange erfaringer i løpet av de 20 åra siden artikkelen ble skrevet. Her er det bare rom for noen momenter; jeg håper andre vil følge opp med synspunkter og erfaringer.

I åra som har gått siden 1986, har både den lokale aktiviteten og samarbeidet på tvers på grunnplanet i fagbevegelsen økt kraftig, delvis på grunn av stadig tøffere angrep fra arbeidsgivere og myndigheter. Trondheimskonferansen er etablert og har i de siste åra vokst eksplosivt, med en kvinneandel på ca. 40 %. Halvparten av LO-medlemmene er nå kvinner, og kvinnene er i flertall i sentrale høyskolegrupper i en organisasjon som Unio (blant annet sykepleiere, førskolelærere og lærere). Kvinnene utgjør slik en viktig del av en styrket fagforeningsvirksomhet, og har styrket sin stilling. Likevel er det fortsatt slik at saker som kvinnelønn og 6-timersdag ikke når opp til å bli de store fellessakene i fagbevegelsen.

Det kvinnefaglige samarbeidet på tvers utviklet seg sterkt fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet gjennom kvinnelønnskampen – der både kvinnebevissthet og fagforeningsbevissthet sto sentralt, og med Kvinner på tvers som en viktig kraft. Mot årtusenskiftet kom en reaksjon – kvinneargumentasjon i lønnsforhandlinger ble nærmest oppfattet som en forsterking av systemet med kvinnelønn, og organisasjonene utviklet i større grad sine separate lønnsstrategier. Oppløsning av de gamle lønnssystemene i store deler av offentlig sektor førte til at motsetningene og konkurransen mellom organisasjoner økte. I det nye årtusen har imidlertid kvinneargumentene igjen styrket seg. At grunnlaget for kvinnelønnskravet ikke er forsvunnet – kommer til uttrykk i at Likelønnskommisjonen gikk inn for Kvinner på tvers sitt gamle kjernekrav om en likelønnspott fra regjeringen til å heve kvinners lønn i offentlig sektor. Dette fungerer også samlende for kvinnedominerte forbund og for enheten med kvinnebevegelsen, selv om LO har strittet i mot. Samtidig er (det lille som er av) kvinneorganisering i fagbevegelsen under press. Flere av de få kvinneutvalgene som har eksistert, er omgjort til likestillingsutvalg, eller blir stadig foreslått omgjort. Også likestillingsutvalg er lagt ned eller omdannet til utvalg for alle typer likestilling (likestilling for minoritetsbakgrunn, lesbiske/homofile, funksjonshemmede etc.), til fordel for mainstreaming (likestilling skal være en del av alle saksområder) eller for likestillingsarbeid organisert som prosjekter. Samtidig har flere fagforbund tatt til orde for gjenoppretting av en egen instans som jobber med likestilling mellom kjønnene, etter at både Likestillingsombudet og Likestillingssenteret gikk inn i Likestillingsog diskrimineringsombudet. Det finnes også fortsatt ulike former for kvinnenettverk i fagbevegelsen av mer eller mindre formell art.

Kvinner på tvers er etablert som en fast årlig konferanse som bidrar til å holde kvinnepolitiske spørsmål og forståelser levende i de ulike fagforbundene. Kvinner på tvers har også bidratt til at kvinnepolitiske spørsmål har fått større plass og legitimitet i den breie, uorganiserte opposisjonen som Trondheimskonferansen organiserer. Dette gjelder særlig kampen for 6-timers-dagen, mens kvinnelønna bare så vidt begynt har begynt å få plass (legitimitet er ikke det samme som at deltakerne prioriterer aktiv innsats på områdene). Samtidig har det ikke lykkes å bygge ut og opprettholde Kvinner på tvers lokalt, og det er nå mange år siden det var konferanser i Bergen, Stavanger og Tromsø. Dette bygger opp under erfaringene fra Oslo om at til tross for massiv velvilje fra organisasjonene som deltar, er slik påtvers-organisering motstrømsarbeid som lett veltes av de ulike organisasjonenes egne saker og prioriteringer. På tross av dette er 8. mars-arbeidet mange steder i praksis et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.

Når det gjelder helhetlig kvinnepolitisk organisering, er den langt mindre omfattende og mindre aktiv enn i 1986. Samtidig finnes det fortsatt en brei kvinnebevegelse spredt på ulike typer organisasjoner som kommer til uttrykk rundt enkeltsaker. Kampen mot menns vold mot kvinner har nådd mye breiere ut – symbolisert ved at Tove Smådahl fikk LOs likestillingspris på kongressen nå i 2009. Og en brei kvinnebevegelse har vunnet kampen om kriminalisering av horekundene, selv om kampen for tiltak for kvinner i prostitusjon fortsetter. Dette er, på samme måte som kampen om sjølbestemt abort og porno som det vises til i artikkelen, sentrale kamper om kvinnebevissthet, om hvordan kvinner skal forstå seg sjøl. Disse kampene er derfor ikke mindre viktige. Seieren i kampen om kriminalisering viser at det fortsatt finnes en brei og sammensatt kvinnebevegelse som kan mobiliseres under visse betingelser.

Artiklene konkluderer med at det er nødvendig for kampkrafta og sjølbevisstheten i den kvinnelige delen av arbeiderklassen, både på kort og lang sikt, med organisert kvinnesamarbeid på tvers mellom fagbevegelse og kvinnebevegelse. Videre slås fast at dette krever kvinnepolitisk organisering både i og utenfor fagbevegelsen. En slik konklusjon stiller mange utfordringer. Jeg ønsker meg en diskusjon som tar stilling til denne konklusjonen, men der vi også deler konkrete erfaringer (som det jo finnes masse av) og tanker om hvordan dette arbeidet kan videreutvikles. Det finnes ingen fasit.

Torkil Lauesen er statviter.

Tiden for nasjonale frigjøringskamper med et sosialistisk perspektiv er på vei til å renne ut. Globaliseringen gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykkelse innenfor nasjonalstatens rammer. Begreper som revolusjon og demokrati må tenkes på nytt i en lokal, regional og global sammenheng. Hvordan skal vi ryste posen og formulere nye visjoner?

Fra 1970 var jeg del av den politiske grupperingen i Danmark, som senere ble til den såkalte Blekingegadegruppen(1). En grunnleggende drivkraft for vårt politiske engasjement var forskjellen mellom rike og fattige land. Vi mente at det var en sammenheng mellom rikdommen i vår del av verden og fattigdommen i den tredje verden. Vi ville være med på å forandre denne situasjonen.

Kort fortalt gikk vår strategi ut på å støtte frigjøringskampene i den tredje verden direkte og materielt. Det var her det var et revolusjonært potensial, dette var imperialismens svake ledd.(2)

Det så lovende ut

I 1960- og -70-årene gikk det en bølge av revolusjonær frigjøringskamp over den tredje verden.

På det afrikanske kontinentet løsrev Algerie seg fra Frankrike i 1962. Det var revolusjonær uro i Marokko. Keiser Haile Selassie i Etiopia ble styrtet ved et kupp i 1974. Det var frigjøringskamper i Eritrea på hele 1970-tallet. Det var revolusjonære bevegelser i de daværende portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bissau og på Kapp Verde-øyene. Det var nasjonal frigjøringskamp mot Ian Smiths settlerregime i Rhodesia, kamp mot apartheid i Sør-Afrika og frigjøringskamper i Namibia.

I Asia hadde Vietnam vist veien. Selv et lite lands frigjøringsbevegelse kunne beseire verdens største supermakt USA. Det var sterke revolusjonære bevegelser i det nordøstlige India og frigjøringskamper i Kambodsja, Laos, Thailand, på Filippinene osv.

I Midtøsten vokste den palestinske frigjøringsbevegelsen seg sterk. Et venstreorientert styre kom til makten i Sør-Jemen, det var frigjøringskamp i Oman, og i Iran var det opprør mot sjahens regime. I Sør-Amerika oppsto det også en opprørsbølge. Fidel kom til makten i Cuba i 1959, og i de mange landene i Mellom- og Sør-Amerika vokste det fram sosialistiske bevegelser, fra Chile i syd til Guatemala i nord.

Hvis man på slutten av 1970-årene satte røde knappenåler i landene med frigjøringsbevegelser som kjempet eller var kommet til makten, så det umiddelbart lovende ut.

Det ser ikke bra ut i dag

I dag er situasjonen helt annerledes. Den politiske situasjonen på det afrikanske kontinentet er ikke oppmuntrende. I det nordlige Afrika hersker islamske regimer eller forskjellige byråkratiske eliter. Det vestlige og sentrale Afrika har i årtier vært kjennetegnet av blodige borgerkriger mellom stammer eller fraksjoner innen eliten. Selv etter mer enn 25 år ved makten har ikke Mugabe i Zimbabwe realisert mange av de ideene frigjøringsbevegelsen ZANU opprinnelig stod for. Regimet ligner en tradisjonell maktelite av verste skuffe. I Sør-Afrika er apartheid ganske visst blitt opphevet, men ANC fører i dag en beinhard nyliberal politikk.

I Palestina er den sosialistiske frigjøringskampen avløst av Hamas, som har et religiøst perspektiv på den ene siden og en ny palestinsk elite på den andre. I Iran ble sjahen styrtet av et opprør som et presteskap klarte å stille seg i spissen for. Kina er blitt en blanding av en sterk sentral makt og rå kapitalisme, hvor kommunismen kun er en garnityr, en rød lakk.

I Latin-Amerika ble det sosialistiske styret i Chile kuppet, og de revolusjonære bevegelsene i Nicaragua og El Salvador led nederlag på slutten av 1980-tallet. Eksemplene er mange.

Hvorfor gikk det så galt?

Opp gjennom 1970- og -80-årene var vi ofte i nær kontakt med frigjøringsbevegelser. Vårt inntrykk var at disse bevegelsene strebet etter sosialisme, frihet og likhet – ellers hadde vi ikke støttet dem. De var ikke kyniske maktmennesker fra begynnelsen, selv om det kan se slik ut når vi for eksempel ser på situasjonen i Zimbabwe. Det er naturligvis frustrerende å følge en slik utvikling, når du har vært dypt engasjert i støttearbeidet til ZANU. Men på den andre siden kan du spørre: Hvem skulle vi ellers ha støttet i 1975 i kampen mot Ian Smiths brutale og rasistiske regime? Fordi én kamp ikke vinnes eller en sosial bevegelse skifter retning, har det ikke nødvendigvis vært feil å støtte den. Selv om kampen mot diktatoren Franco i 1930-årenes Spania led nederlag, var det ikke feil eller meningsløst å bekjempe den spanske fascismen. På samme måte var det med 1970-årenes frigjøringskamper, hvor det tross alt ble oppnådd noen resultater. Restene av kolonialismen i Afrika og Asia ble beseiret og apartheid ble fjernet. Ikke desto mindre er det viktig å prøve å lære av erfaringene fra frigjøringskampene.

Når vi skal analysere frigjøringskampens problemer, er det for enkelt å bare henvise til forræderi og devisen om at makt korrumperer. Det er flere årsaker til at forhåpningene om økonomisk utvikling, politisk demokratisering og en mer rettferdig verden ikke er blitt realisert. Det er naturligvis en rekke konkrete omstendigheter ved de enkelte kampene og krigene, som det vil føre for langt å komme inn på her. Jeg vil begrense meg til noen mer generelle forhold, som kan deles i tre: Strukturer i den globale økonomien, det politiske maktspillet i verden samt den manglende utviklingen av en sosialisme, som kan forene økonomisk utvikling med demokrati og individets frihet. Jeg vil i det følgende se nærmere på disse tre faktorene.

De økonomiske forskjellene vokser

Når det gjelder ulikhetene i verden, tok vi i begynnelsen av 1970-årene utgangspunkt i Lenins analyse av imperialismen fra omkring 1914(3), og i midten av 1970- årene begynte Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) å oppdatere denne analysen. Vi studerte investeringer i den tredje verden og profittrater. Vi undersøkte de multinasjonale selskapenes utvikling og råvare-utvinningen. Etter meget omfattende studier måtte vi konstatere at Lenins forklaringer på imperialismen ikke holdt mål lenger. Investeringenes størrelse og profittmengden kunne ikke forklare den voksende kløften mellom rike og fattige land.

Det kunne derimot andre teorier som begynte å gjøre seg gjeldende fra begynnelsen av 1970-årene. Samir Amin formulerte teorien om senter og periferi – den såkalte avhengighetsteorien – som forklaring på den tredje verdens fattigdom og underutvikling.( 4) Immanuel Wallerstein beskrev den historiske utviklingen av verdenssystemet og oppdelingen i fattige og rike land fra 1400-tallet og frem til i dag. Arghiri Emmanuel fremsatte teorien om det ulike byttet: I stedet for kapitaleksport og superprofitter var den ulike (eller urettferdige) handelen årsaken til verdens oppdeling i fattige og rike land.(6) Ulikt bytte oppstår når varer produsert med lave lønninger og under dårlige arbeidsforhold selges til land med et høyt lønnsnivå. Ulikt bytte kan beskrives som resultatet av ulik betaling for arbeid av lik verdi.

Verdens oppdeling i rike og fattige land – med høyt og lavt lønnsnivå – er resultat av en historisk prosess, som startet med kolonialismen på 1400-tallet, og videre med imperialismen på 1800- og 1900-tallet og frem til våre dagers nyliberalisme.(7)

Senter–periferi-forholdet ble sementert i andre halvdel av 1800-tallet med to markant forskjellige lønnsnivåer. Et relativt høyt nivå i de sentrale imperialistlandene, mens lønningene i koloniene kun var til for å dekke muligheten for å opprettholde et eksistensminimum. Denne prosessen var et resultat av arbeiderklassens kamp, først i England, senere i resten av Europa på den ene siden og imperialismens politiske undertrykkelse og utbytting av de fattige landene på den andre.

Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA), som etterfulgte KAK, var i begynnelsen av 1980-årene opptatt av å gi et realistisk tall på størrelsen av det ulike byttet. Vi kom frem til at det i 1977 var på ca. 350 milliarder amerikanske dollar, som ble overført fra den tredje verden til de rike landene (OECD-landene).(9)

Det ulike byttet i dag

Flere økonomer har etter Emmanuels død i 2001 fortsatt studiet av det ulike byttet. Ikke minst er det blitt arbeidet med modeller for å beregne størrelsen, hvor også forskjellene i kjøpekraft mellom de enkelte landene inngår. Hvis man setter det ulike byttet til null i 1865, viser beregningen av handels- og lønnstall at det ulike byttet i 1965 beløp seg til 19 milliarder dollar, i 1980 til ca. 300 milliarder dollar, i 1995 til 1750 milliarder dollar, noe som tilsvarer 6,6 % av verdens samlede nasjonalprodukt. De tre største taperne på det ulike byttet i 1995 var Kina, Mexico og Indonesia. De tre største vinnerne var USA, Japan og Tyskland. (10) I dag er summen av det ulike byttet rundet 2000 milliarder dollar årlig. Dette beløpet er flere ganger større enn den samlede utviklingshjelpen pluss private kreditter og investeringer i den tredje verden.

Årsaken til veksten i det ulike byttet skyldes store forandringer i den globale økonomien. Kapitalismen har alltid hatt en multinasjonal side, men i de siste årtiene er især produksjonen blitt globalisert i kraft av nye kommunikasjons- og transportteknologier. Multinasjonale selskaper har i stigende omfang kunnet flytte industriell produksjon til land hvor lønns- og skatteomkostninger er lave og samtidig forsøkt å selge maksimalt i land med et høyt lønnsnivå. Denne taktikken – «kjøp og produser billig i de fattige landene, selg dyrt i de rike» – optimerer etterspørselssiden for det enkelte selskap, men på globalt plan betyr det en økt forskjell mellom den samlede produksjonen og den samlede kjøpekraften, fordi det flyttes fra høytlønnet produksjon til lavtlønnet produksjon.

Den globale arbeidsdelingen er på denne måten grunnleggende forandret. I 1960- årene var den tredje verden hovedsakelig eksportør av råvarer og landbruksprodukter og importør av industrivarer. Slik er det ikke lenger. Ta eksemplet Kina. I 1970 var Kina perifer i forhold til verdensmarkedet. I dag er Kina en særdeles aktiv del av det globale markedet og medlem av WTO. I de siste 25 årene er det kommet millioner av nye arbeidere inn i den globale økonomien, ikke minst fra Kina, Indonesia, India og Vietnam. Det er ikke tale om lavproduktiv enkel industri, men om en avansert industriell produksjon med høy produktivitet til en svært lav lønn. Flatskjermen din, datamaskinen, GPSen eller DVD-spilleren er alle laget i Kina.

Det kan godt være at vi har fått et informasjons- og kunnskapssamfunn med «opplevelsesøkonomi » i de rike landene, men samtidig har det foregått en rask industrialisering av den tredje verden. På globalt plan blir det flere og flere industriarbeidere. Industriell produksjon og industriprodukter holder ikke på å forsvinne. De blir bare i stigende grad produsert i den tredje verden. Mengden av varer produsert i de fattige landene til lav lønn og med dårlige arbeidsforhold og som selges i de rike landene, har vokst voldsomt, og tilsvarende har det ulike byttet.

Den nasjonale selvbestemmelsen og de sosialistiske visjonene som mange frigjøringsbevegelser hadde, var ikke nok til å skape økonomisk utvikling. Den tredje verdens kamp mot fattigdom og underutvikling har tydeligvis fortsatt å gjøre med «frihandel» og den markedsdrevne nyliberale globaliseringen. De nye progressive nasjonalstatene i den tredje verden kunne ikke endre på bytteforholdet på verdensmarkedet. De kunne ikke bare heve lønningene og dermed prisen på kaffe eller kobber.

Allerede i 1970-årene diskuterte man hvordan de nye landene, hvor sosialistiske frigjøringsbevegelser var kommet til makten, kunne utvikle seg økonomisk. Politiske økonomer som Samir Amin, Andre Gunder Frank, Arghiri Emmanuel og Immanuel Wallerstein var enige om problemets diagnose, nemlig de globale strukturene på verdensmarkedet, det ulike byttet, senter–periferi- forholdet etc. Problemet var medisinen. Samir Amin anbefalte den gang en nasjonal frakobling («delinking») fra verdensmarkedet. Men i en stadig mer globalisert verden forekommer denne strategien svært problematisk. Krigens dilemma

De politiske teoretikerne Antonio Negri og Michael Hardt har en interessant politisk forklaring på hvorfor de nasjonale forsøkene på å etablere sosialistiske samfunn gikk dårlig.

De deler opp kampen mot den eksisterende samfunnsorden i tre faser:

1) Motstanden mot den eksisterende orden innenfor dens rammer, for eksempel lønnskamp.

2) Opprøret eller revolusjonen: den åpne borgerkrigen mellom proletariatet og den herskende klasse om makten over samfunnets institusjoner.

3) Oppbyggingen og forsvaret av sosialismen. Denne kampen – motmakten mot den herskende orden, som Negri og Hardt kaller den – har siden den første kommunistiske oppstanden, Pariskommunen i 1871, utspilt seg innenfor nasjonalstatens rom og suverenitet. Revolusjonen dreier seg om makten over nasjonalstatens institusjoner – regjeringsmakten. Sosialismen skulle altså bygges opp innenfor nasjonalstatens ramme. Den internasjonale solidariteten, som kommunismen også opererte med, var nettopp internasjonal – mellom nasjonalstater.

Hva har denne nasjonalstatlige og internasjonale strategiske rammen betydd for vilkårene for etableringen av kommunistiske samfunn? På paradoksalt og tragisk vis har denne rammen på én og samme tid muliggjort kommunistiske revolusjoner, men samtidig sperret for utviklingen av kommunistiske samfunn midt i internasjonale kriger og konflikter.

Konfliktmønsteret mellom de nye revolusjonære nasjonene og de kapitalistiske har hemmet og fordreiet oppbyggingen av nasjonale kommunistiske samfunn. La oss konkretisere dette forholdet.

Pariskommunen i 1871 var det første moderne, kommunistiske opprøret. Kommunardenes opprør viste at det var en vinnerstrategi å transformere en internasjonal krig til en borgerkrig mellom klasser. Under den prøyssiske beleiringen av Paris i forbindelse med den fransk-tyske krigen fra september 1870 til januar 1871 økte den sosiale spenningen pga. arbeidsløshet, sult, kulde og krigens nærhet. I denne situasjonen kunne kommunardene ta makten i Paris og andre store franske byer. Opprøret ble imidlertid slått ned, ikke minst fordi Tyskland løsnet grepet på den franske hæren, slik at den kunne konsentrere seg om å slå ned den kommunistiske oppstanden og dermed motvirke at fenomenet spredte seg til Tyskland.

Førtiseks år senere, i 1917, trengte Lenin første verdenskrig for å gjennomføre den russiske revolusjonen. Bolsjevikene vendte på samme måte en internasjonal krig til en borgerkrig mellom de røde opprørerne og det hvite borgerskapet. Den kinesiske revolusjonen fant også sted på bakgrunn av den japanske okkupasjonen av Kina og andre verdenskrig.

Men problemet er at borgerkrigen mellom proletariatet og de herskende klassene uunngåelig transformeres tilbake til en ny nasjonal krig – eller rettere en defensiv krig mellom den nye nasjonalstaten med proletariatet ved makten og det forente nasjonale borgerskapet.

Den russiske revolusjonen gikk umiddelbart over i «intervensjonskrigen», hvor blant annet England og USA støttet de «hvite» mot de «røde». Siden har det ligget et konstant press på sovjetstaten fra de kapitalistiske landene: fra Hitlers Tyskland via den kalde krigen til Reagans kamp mot «Ondskapens imperium» (et uttrykk for Sovjetunionen som Reagan lånte fra Star Wars). Den samme situasjonen har Kina, Cuba, Nicaragua, Nord-Korea og andre sosialistiske revolusjoner stått i. Det internasjonale konfliktmønsteret kalt «den kalde krigen» skapte en klaustrofobisk og paranoid sosialisme i forsvarsposisjon, som var med på å hindre utviklingen av en menneskelig sosialisme.

De samme betingelsene som muliggjorde det moderne kommunistiske opprøret – en internasjonal krig – er dermed det samme som holder den seirende revolusjonen innesperret – eller mer presist – vender den om til et militært regime som må forsvare seg mot en aggressiv omverden og derfor også undertrykker indre «avvik». Pariskommunen ble fanget i denne situasjonen. Tyskland ville aldri ha tillatt Pariskommunens seier. Sovjetenes militære seier åpnet kun for en varm og kald krig de neste 70 årene.

Enhver revolusjon under den kalde krigen fra 1945 og frem til 1989 var underlagt denne strukturen. På den ene siden hadde vi den permanente internasjonale krigstilstanden mellom supermaktene, som fungerte som en kile, som revolusjonære og opprørere kunne utnytte. En opprørsbevegelse kunne be én av supermaktene om støtte – eller spille dem ut mot hverandre. På den måten var «den kalde krigen» en mulighet for opprørere. Men på den andre siden var det vanskelig, om ikke umulig, å stille seg på siden av «den kalde krigen». Selv bevegelser som ikke primært så på seg selv i klassetermer, måtte velge side i den kalde krigen: de antikoloniale opprørene i Asia og Afrika, de demokratiske opprørene i Latin-Amerika, selv Black Power-bevegelsen i USA. Det seirende opprøret og den revolusjonære nasjonen ble bare bønder i «den kalde krigens» sjakkspill, som til tider antok en ytterst farlig karakter, og brakte verden på randen av atomkrig.

Som utviklingen i for eksempel Grenada, Nicaragua og El Salvador viste, var det svært vanskelige vilkår for frigjøringsbevegelsene i 1980-årene. Selv opplevde vi tydelig hvordan den palestinske frigjøringsbevegelsen PFLP knyttet seg tettere til Sovjetunionen opp gjennom 1980-årene. Vi diskuterte det problematiske i dette, men forstod også hvorfor det var vanskelig å holde seg utenfor dette spillet i Midtøstenkonflikten. Da Sovjet og de østeuropeiske regimene falt sammen, forsvant både den taktiske allierte og den «reelt eksisterende sosialismen» som en alternativ samfunnsmodell.

På godt og vondt finnes det ikke lenger en sosialistisk blokk. På flere måter var den en forutsetning for frigjøringskampens suksess i 1970-årene. Dels maktstrategisk ved at Sovjetunionens status som supermakt avbalanserte USA og skapte et rom for frigjøringskampen. USA kunne ikke gjøre hva de ville. Også politisk betød «den reelt eksisterende sosialismen» noe. Den var et konkret alternativ til kapitalismen, selv om den mistet sin tiltrekningskraft som eksempel på hvordan et samfunn skulle innrettes.

Sovjetunionens sammenbrudd slo i høy grad bena vekk under PFLP. Det palestinske folket søkte andre veier enn sosialismen til løsning av de nasjonale og sosiale problemene.

Den falmede sosialismen

Utover de globale økonomiske strukturene og det politiske spillet mellom nasjonalstatene vil jeg nevne et tredje forhold som har bidratt til frigjøringskampens vanskelige situasjon, nemlig utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen». Ikke sosialismen som den er blitt beskrevet av dens teoretikere, men som den ble utformet konkret.

Etter at «Det kommunistiske manifest» ble skrevet av Marx og Engels i 1848, har millioner opp gjennom det tjuende århundret villet kjempe og dø for denne ideen. Fra begynnelsen av 1980-årene begynte mennesker likevel for alvor å miste troen på visjonen både i de sosialistiske landene og i den tredje verden. Siden 1989 tyder alt på at bare relativt få vil kjempe, for ikke å si dø, for en kommunistisk verden.

På de gitte økonomiske og politiske betingelsene har det ikke lyktes å bygge opp en sosialisme som både har kunnet oppfylle materielle behov og samtidig være demokratisk. «Jammen,» sier du kanskje, «kommunismen, slik som den konkret er kommet til uttrykk i Sovjet, Kina og de mange landene i tredje verden, som gjennomførte antiimperialistiske revolusjoner, er ikke ordentlig kommunisme. Det var forræderi, feiltrinn og revisjonisme. La oss prøve en gang til.»

Vi har hatt mer enn hundre år og tallrike revolusjoner og maktovertakelser uten å kunne realisere visjonen i en tiltrekkende utgave.

Årsaken til at den gamle visjonen ikke lenger klarer å mobilisere er ikke at den herskende orden er populær og oppfyller menneskenes behov. Verdens goder er fortsatt ekstremt ulikt fordelt, og tiden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler perspektivet om frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri, og hvis det er en visjon, virker den mørk og preget av fundamentalisme. Den palestinske motstandskampen er et godt eksempel på dette skiftet. Engang var visjonen en panarabisk, sosialistisk stat fra Irak til Marokko, i dag er visjonen for en vesentlig del av motstanden et muslimsk fundamentalistisk Palestina.

Cuba er kanskje det eneste eksemplet på en reelt eksisterende sosialisme, som har overlevd og stadig fungerer som et positivt eksempel, især hvis vi sammenligner med utviklingen i de kapitalistiske landene i området.

Det har altså vært både økonomiske og politiske årsaker til at den nasjonale strategien for frigjøring og revolusjon har hatt det vanskelig. For det første har de globale økonomiske strukturene forsterket det ulike bytteforholdet. Derfor renser de til stadighet de fattige landene for de midlene som kunne skape utvikling av sosialistiske, nasjonale økonomier.

For det andre er enhver sosialistisk revolusjon tvunget på defensiven av den aggressive omverdenen, og har derfor endt som en autoritær og militær sosialisme.

For det tredje ble de visjonene og håpene for utviklingen av sosialismen i den tredje verdens land konfrontert med utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen» i blant annet Sovjet og Øst-Europa, som ikke utviklet seg demokratisk, mistet befolkningens støtte og gikk i oppløsning.

Hvor går veien frem?

På bakgrunn av disse erfaringene er oppgaven å utvikle en ny strategi for «en annen verden» – for behovet er fortsatt her, ulikheten i verden er ikke blitt mindre – tvert imot. Det må være en strategi, som tar utgangspunkt i at verden blir stadig mer globalisert økonomisk og politisk. Det må være en strategi som er troverdig og realistisk.

Det er vanskelig å tenke «revolusjon» som i 1970-årene. Forandring krever mer enn erobring av statsmakten og nasjonalisering. Hva som former livene våre og normene våre på godt og vondt, er mye mer komplekst enn hvem som har makten over staten. Derfor er det også vanskelig å opprettholde det knivskarpe skillet mellom reformisme og revolusjon som preget 1970-årenes politikk på venstrefløyen.

Men hvordan kan vi tenke revolusjon – på globalt plan? Problemet er at sosialister i dag ikke har et praktisk, realistisk og konkret svar på hvordan de vil skape, innrette og styre en «annen verden». Det er spørsmål som: Hvordan skal eiendomsforholdene være? Hvordan skal produksjonen organiseres? Hvordan skal staten og demokratiet globalt og lokalt innrettes osv.? Vi har i hvert fall ikke kunnet komme med et svar som har vært tiltrekkende eller troverdig nok til å kunne mobilisere folk som før.

Det følgende er naturligvis ikke et helt fyllestgjørende svar på disse spørsmålene, men jeg vil bestrebe meg på å være konkret i mine forsøk på å finne fram til elementer til en strategi for «en annen verden». Det er viktig at det ikke bare blir en tåkete drøm. Som i første del vil jeg dele opp problemstillingen i: – økonomi, – politikk – visjoner for sosialisme.

De tre delene spiller naturligvis sammen.

Økonomi – global keynesianisme

En verden hvor godene er skjevt fordelt, er ikke bare urettferdig og urimelig. Den skaper også konflikter, folkeforflytninger og økologiske problemer som truer alle. Den ulike handelen mellom rike høytlønnsland og fattige lavtlønnsland er en av de viktigste faktorene til at denne kløften opprettholdes og forsterkes.

En fair lønn

Kravet om lik lønn for likt arbeid, eller arbeid av samme verdi, er et spørsmål om rettferdighet og rimelighet. Akkurat som kvinnebevegelsen krever likelønn mellom menn og kvinner for samme arbeid, er kravet om global likelønn for arbeid av samme verdi uavhengig av nasjonale grenser rettferdig. Et krav om samme lønnsnivå i den tredje verden som i de rike land kan synes urealistisk. Vil ikke verdensøkonomien bryte sammen? Vil kloden økologisk kunne klare det merforbruket som følger med? Hvordan kan global likelønn bli en realitet?

Det er et spørsmål om politiske vilje. Markedskreftene er ikke en naturlov vi må tilpasse oss, det er et forhold mellom mennesker. Det dreier seg om å bringe markedet under demokratisk kontroll. Man kan saktens gjennomføre en politikk som vil få det globale lønnsnivået til å bevege seg i retning av lik lønn for likt arbeid, men det krever naturligvis en annen politisk balanse enn den nåværende. De nåværende globale lønnsforskjellene er store, men gjennomføringen av åttetimersdagen, betydelig lønnsstigning og avskaffelsen av barnearbeidet i Europa i andre halvdel av 1800-tallet ble likeledes ansett for uhørt radikale krav. Allikevel ble de gjennomført samtidig med en høykonjunktur.

Global keynesianisme

Et konkret skritt mot en «andre verdensorden » er å bringe markedskreftene under politisk kontroll i form av en «global keynesianisme». Keynesianisme er en økonomisk politikk oppkalt etter økonomen John M. Keynes, som i 1930 utformet noen økonomiske teorier og prinsipper, som kunne styre markedsøkonomien. Det var den keynesianske økonomiske politikken som løste den økonomiske verdenskrisen i 1930-årene. Det var den keynesianske økonomiske politikken som ble lagt til grunn for oppbyggingen av velferdsstatenes økonomier etter andre verdenskrig.

Kapitalistiske kriser utløses av mangel på kjøpedyktig marked. Keynes hovedgrep er å stimulere forbruket og dermed fremme den ekstra etterspørselen, som en kapitalistisk markedsøkonomi ikke selv er i stand til å skape. Det kan skje ved offentlige investeringer og penge- og rentepolitiske verktøy. Den ekstra kjøpekraften som skapes, kan samtidig fordeles slik at den fremmer en mer rettferdig fordelingspolitikk. Keynes politikk ble i høy grad brukt av sosialdemokratiske regjeringer i 1960-årene. De keynesianske verktøyene ble likevel mer og mer ubrukelig i takt med at globaliseringen og nyliberalismen hindret nasjonalstaten i å kontrollere kapitalbevegelser, føre skattepolitikk og uthulte mulighetene for å føre en selvstendig nasjonal rente- og pengepolitikk. I stedet for å kunne kontrollere markedet, er nasjonalstatene havnet i en konkurransesituasjon seg imellom for å tekkes de globale markedskreftene.

I takt med at en nasjonal keynesianisme er blitt vanskeliggjort, har behovet for en global keynesianisme, som alternativ til den globale nyliberalismen, vokst. Det viser den igangværende finanskrisen med all tydelighet. Elementene i en slik politikk er offentlig styring på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det er en demokratisering av økonomiske beslutninger med sikte på å utligne den globale inntektsfordelingen.

Ideer om en slik global styring er blitt skissert tidligere. Den vesttyske sosialdemokratiske presidenten Willy Brandt la i 1980 frem den såkalte «Brandt-rapporten»(13) som dels var en beskrivelse av verdens deling i rike og fattige land, dels en rekke politiske forslag som kunne snu denne utviklingen. I 1987 foreslo den norske statsministeren, Gro Harlem Brundtland, noe av det samme.(14) Begge forslagene ble innhentet av tidens nyliberalisme, men nå er kanskje tiden blitt mer moden?

Styring av det kjøpedyktige markedet

Et grunnleggende trekk ved keynesianisme, er som før nevnt, stimulering av etterspørselen i økonomien. Det er det kjøpedyktige markedet – som driver markedsøkonomien fremover.(15) Hvis det kjøpedyktige markedet stagnerer, betyr det krise i økonomien, en krise en liberal kapitalisme har vanskelig for å komme ut av, fordi den skaper en negativ spiral av: arbeidsløshet – dårligere kjøpekraft – manglende investeringer osv. Ernst Mandel skriver:

Det er den manglende kjøpekraften i den tredje verden, ikke minst som resultat av det lave lønnsnivået, som gjør det vanskelig å få fart på utviklingen. Immanuel Wallerstein skriver om den globale økonomien:

Der er både en absolutt og relativ mangel på kjøpekraft på globalt plan. Absolutt mangel på kjøpekraft forstått på den måten at for første gang i menneskehetens historie lider flere enn én milliard mennesker av sult og kronisk underernæring.(18)

Relativ mangel på kjøpekraft betyr at det er mangel på kjøpekraft i forhold til å selge de varene som produseres og tilbys på markedet. Denne ubalansen i kapitalens sirkulasjon skaper kriser i verdensøkonomien.

Hvis lønnsnivået for arbeidet i den tredje verden stiger mot et lønnsnivå som i de rike landene, vil den globale etterspørselen vokse. Hvis dette skjer innenfor rammene av en global styring av markedskreftene – en «global keynesianisme», vil det ha en fordelaktig effekt på den globale velstanden.

Den globale arbeidsløsheten

Mangelen på kjøpekraft skaper en negativ spiral med manglende investeringer og arbeidsløshet. Både Marx og Keynes påpeker at kapitalismen har en tendens til å skape en reservearmé av arbeidsløse. Selv om det er perioder med full sysselsetting i vår del av verden, er det konstant stor arbeidsløshet og underbeskjeftigelse på globalt plan.

I en stadig mer globalisert verden er det et kolossalt press i form av inn- og utvandring for å utligne de forskjellene i leveforhold og sysselsettingsmuligheter som det ulike bytteforholdet mellom rike og fattige land skaper. USA og EU bruker enorme ressurser på å «gjerde seg selv inn» for å utelukke de såkalte økonomiske flyktningene fra henholdsvis Latin-Amerika og Nord-Afrika. I stedet for denne negative tilnærmingsmåten, kunne man løse problemet ved etablering av globale institusjoner, som utlignet de store forskjellene mellom rike og fattige land.

Globale penger

Enda et symptom på behovet for regulering av markedskreftene er den igangværende finanskrisen. De globale kapitalbevegelsene kan deles opp i «reelle» investeringer, som etterspør varer og arbeidskraft og i tillegg spekulative korttidsinvesteringer. Sistnevnte har vokst eksepsjonelt de siste årtiene. Enorme beløp er trukket ut av og sirkulerer uavhengig av vareøkonomien. Denne globale situasjonen minner om depresjonen 1930-årene, som Keynes beskriver som: «Fattigdom midt i rikdommen.» Verden flyter i penger, men de blir ikke brukt til å skape sysselsetting eller til kjøp av forbruksvarer.

Global keynesianisme er ikke:

Global keynesianisme foreslår ikke at man bare skaper kjøpekraft ved å øke pengemengden ved å trykke flere sedler og dermed skape inflasjonen. Global keynesianisme er ikke kun en «global Marshall-plan», som foreslått i «Brandt-rapporten» fra 1980, men en slik plan kan være et element i global keynesianisme.(19)

Global keynesianisme bygger på en analyse av verden som ett system, men det betyr ikke at politikk og styring kun skal skje på globalt plan. Det kan skje på så vel lokalt, nasjonalt, regionalt som globalt plan.

Global keynesianisme er ikke forbrukerisme. Bæredyktighet inngår i paradigmet, som det gjorde i Brundtland-rapporten fra 1987. Global keynesianisme går ikke «til sengs» med den nyliberale globaliseringen, tvert imot vil den styre globaliseringen nedenfra.

Global keynesianisme er:

Global keynesianisme opererer på mange plan fra lokalt til globalt og med forskjellige former for politikk og styring utført av aktører fra individer, grupper, klasser og statsmakt.

Eksempelvis kan det være snakk om oppbygging av en institusjon til global regulering av handel, overenskomstforhandlinger mellom multinasjonale fagforeninger og multinasjonale selskaper eller oppbygging av regionale utviklingsbanker.

Global keynesianisme er ikke et partiprogram. Dets innhold er ikke fastlagt eller uttømt. Det er et åpent prosjekt for kollektiv læring. Det er et synspunkt, som har noen langsiktige mål: utligning av den globale inntektsfordelingen, global full sysselsetting, global sosial sikkerhet, økologisk bæredyktighet og global demokratisering. Hvilken konkret politikk vil kunne fremme disse målene?

Styrking av globale og regionale organisasjoner

Det må etableres en ny World Trade Organization til regulering av handel og arbeidsforhold som tar utgangspunkt i global utligning av inntekt i stedet for det nåværende WTO, som har en nyliberal politikk.

Det må skapes en ny verdensbank. Det er langt fra sikkert at den private kapitalen investerer nok i de riktige sektorene og på de områdene som har mest behov for investeringer. Samir Amin har snakket varmt for opprettelsen av en reformert «Verdensbank» som kunne låne ut penger og investere etter behov og ikke profitt. Brandt-rapporten fra 1980 foreslår en Marshall-plan med massive investeringer i den tredje verden i infrastruktur og velferdsprogrammer.

For å kunne kontrollere og begrense spekulative kapitalbevegelser må de beskattes. For eksempel er det forslag om at den såkalte Tobin-skatten på 0,25 % skal gjøres gjeldende på alle finansielle transaksjoner. Dette vil ramme de mange kortvarige spekulative, men ikke de reelle produktive investeringene.

Det trengs et nytt International Monetary Fund. Det nåværende monetære systemet favoriserer de sterke valutaene: US dollar og euro. Store mengder av disse valutaene sirkulerer som «verdenspenger» og skaper dermed en ekstra etterspørsel etter dem, noe som gir de rike landene en ekstra gevinst, mens valutaer fra den tredje verden blir undervurdert. Dette forholdet forsterker det ulike byttet. Det trengs en global valuta, som ikke er knyttet til bestemte nasjonalstater.

Det er behov for nye regionale organisasjoner især i Afrika og Latin-Amerika som kan matche EU, USA og ASEAN. Det trengs en polysentrert verden som Samir Amin kaller det.(20)

Utligning av den globale inntektsfordelingen

Det kan gjøres noe her og nå for å utligne den globale inntektsfordelingen. Man kan lette de fattige landenes gjeldsbyrde ved sanering og ettergivelse av gjeld, slik at statlige midler frigjøres til velferd i stedet for avdrag på gjeld. Man kan øke bistanden til fattige land. Man kan forbedre de fattige lands varebytteforhold via beskatning, som tilbakeføres til produsentene.

Forbruket av fair trade-produkter har steget de siste årene. Ideen er at den enkelte forbruker velger å betale en merpris for å forbruke produkter som er sosialt bæredyktige. Vi må bevege oss fra en situasjon hvor «fair trade» bare er et spørsmål om individuell moral over til å formulere det som et politisk krav. Man kan fremme «fair trade» ved å forplikte stat og kommuner til å bruke «fair trade»-produkter.

Fagbevegelsens rolle

Fagbevegelsens svar på globaliseringen har konsentrert seg om å sikre den nasjonale arbeiderklassen en gunstig nisje i den globale arbeidsdelingen. Vi skal utdanne oss mer enn de andre, vi skal satse på kunnskapsteknologi osv. Denne strategien holder ikke. Det vil bare bli en fruktesløs konkurranse mellom arbeidere. Fagbevegelsen kan p.t. ikke forhindre selskaper i å flytte til områder med billigere arbeidskraft. Fagbevegelsen har bruk for en strategi som kan matche finanskapitalens og de multinasjonale selskapenes globale omfang. En bevegelse som krever en global likelønn, er en forutsetning for en økt global solidaritet i arbeiderklassen og dermed den fortsatte kampen for en «Annen verden»(21). Fagbevegelsen har bruk for en repolitisering med brede politiske dagsordener, hvis den ikke skal ende som et forsikringsselskap og innkjøpsforening for isolerte og individualiserte enkeltmedlemmer.

Det er spesielt viktig å understøtte utviklingen av sterke fagbevegelser i den tredje verden. En sterk statsuavhengig fagbevegelse i et land som Kina, vil ha stor betydning for utligning av lønnsnivået i verden. Vi trenger en slagkraftig global fagbevegelse – en World Trade Union.

Fra nasjonal frigjøringskamp til globalisering nedenfra

Imperialismen spilte en viktig rolle når det gjaldt ideen om nasjonen og ikke minst «det nasjonale folket» på 1800- og 1900-tallet. Den koloniale rasismen skapte forestillingen om det siviliserte folket i Europa i motsetning til de ville innfødte i Afrika, Latin- Amerika og Asia. Begrepene: nasjonal, folk og rase var tett forbundet med hverandre, og er et problem vi fortsatt drar med oss.

Den europeiske arbeiderbevegelsen ble i andre halvdel av 1800-tallet omfavnet av nasjonale bevegelser, og den opprinnelige internasjonalismen i kommunismen fordampet. Det lyktes i høy grad for imperialismen å splitte verdensproletariatet i en rekke stridende nasjonale fraksjoner. Rosa Luxemburg oppfordret de europeiske arbeiderne til ikke å gå i krig mot hverandre i 1914, men i stedet føre klassekamp. Det var forgjeves.

De progressive trekkene ved nasjonalismen er i dag høyst tvilsomme. Det nasjonale har historisk virket som en progressiv faktor i og med at det har vært et bolverk mot dominans fra andre mektige nasjoner eller ytre økonomiske, politiske eller ideologiske krefter. Retten til selvbestemmelse for en nasjon er i realiteten en rett til frihet fra dominans fra sterkere nasjoner. I de antikoloniale og antiimperialistiske kampene ble nasjonalismen i form av nasjonale frigjøringsfronter nettopp det våpenet som beseiret koloniale og imperialistiske makter. Sett i ettertid var nok de fleste antiimperialistiske bevegelsene mer nasjonale enn sosialistiske. Sosialister og kommunister klarte å stille seg i spissen av den nasjonale kampen, men det betydde ikke nødvendigvis at det ble etablert sosialisme i de nye statene.

Antiimperialistisk politikk søker å beskytte nasjonen med regler og lover som skal hindre fremmed økonomisk og politisk innflytelse. Det nasjonale er progressivt som forsvarslinje mot mer kraftfulle ytre fiender. Men de selvsamme funksjonene som skal beskytte nasjonen mot ytre fiender, vendes ofte innover og blir til undertrykkelse av interne meningsforskjeller i den nasjonale identitets, sikkerhets og enhets navn, og det kan være vanskelig å skjelne mellom beskyttelse og undertrykkelse. Enten blir nasjonalismen til en undertrykkende kraft i et samfunn som vil isolere seg fra den fiendtlige verdenen som omgir dem – som i Zimbabwe eller Nord-Korea – eller de revolusjonære tvinges av et nyliberalt, globalt marked til å bli «realister», som ANC i Sør- Afrika.

Ingen nasjonal nostalgi

Det finnes fortsatt mennesker som vender seg mot nasjonalstaten for å søke beskyttelse mot den globale kapitalismen. Strategien går ut på å forsvare og gi tilbake statens styringsmuligheter overfor markedskreftene og på den måten skape et bolverk mot den globale kapitalismen. Men den sterke nasjonalstaten som strategi mot kapitalens globalisering er mer et tegn på manglende nytenkning enn fornuft, samtidig som det er en farlig strategi. Rasisme og nasjonalegoisme følger i kjølvannet.

Nasjonen er tilsynelatende fortsatt den viktigste rammen motstandsbevegelser kan forestille seg for organisering og forandring. Til tross for sin relativt korte historiske levetid, er nasjonalstaten en så fast del av vår bevissthet at vi ikke kan forestille oss en verden uten den. Det til tross for at nasjonalstaten forvandles til et stadig mer ubrukelig redskap til radikal forandring rundt ørene på oss.

Hva kan vi bruke den historiske erfaringen med de nasjonale revolusjonene til i dag, hvor nasjonalstatens selvbestemmelse er under forsatt nedbryting og hvor det som Negri og Hart kaller «Imperiet»(22), er under oppbygging?

For det første blir den gamle måten å tenke revolusjon på vanskeligere og vanskeligere. Troen på «Bingo-revolusjonen», som da Castro og Che kjørte inn i Havanna og alt ville bli annerledes, synes mer og mer umulig. En sosialistisk revolusjon kan i dag vanskelig tenkes innenfor en nasjonal ramme.

Hvis vi tenker etter, ville etableringen av for eksempel en sosialistisk orientert palestinsk nasjonalstat i 1970-årene eller begynnelsen av 1980-årene vært et svært vanskelig prosjekt. Ikke fordi palestinerne ikke støttet ideen den gang, men fordi det ville ha vært en politisk trussel mot den herskende orden i Midtøsten, en slik revolusjon ville øyeblikkelig blitt knust, av Israel, av USA eller av reaksjonære arabiske regimer. En frigjøring av Palestina måtte, som PFLP allerede den gangen innså, ses i sammenheng med grunnleggende forandringer i hele den arabiske verden. De revolusjonære bevegelsene i El Salvador og Nicaragua er latinamerikanske eksempler på den nasjonale revolusjonens trange kår i USAs bakgård.

For det andre har konfliktmønstret i verden en tendens til å skifte fra nasjonale til globale konflikter. Da Bush erklærte «Krigen mot terror» understreket han at den ville utspille seg verden over og fortsette på ubestemt tid. Den globale krigen mot terror har utviklet seg til en krig uten tidsgrenser eller geografiske grenser. Den føres fra Afghanistan til Oslo. Det er en krig som ikke kan avgjøres ved å vinne ett slag, den kjempes hver dag i en uforutsigelig lang fremtid. I en slik permanent krigstilstand utvannes de demokratiske rettighetene. Terrorlover, overvåkning og hemmelig politi blir nødvendig, tortur er blitt en tålelig metode osv. Konflikten i Colombia eller Palestina griper inn i hverdagen vår. Vi kan ikke støtte eller ytre sympati med opprørsbevegelser.

Når vi derfor i dag overveier strategien for grunnleggende samfunnsforandringer, konfronteres vi med både vanskeligheter og nye muligheter. I dag er det ikke nok å tenke opprør som et klasseoppgjør innenfor rammene av nasjonalstaten. Opprør er stadig en kamp mellom de undertrykte og de herskende i et samfunn, men dette samfunnet tenderer både på det økonomiske og politiske planet mot det globale rommet. Hvordan skal et slikt opprør mot imperiet utvikles? Hvordan forbindes motstandens mangfoldige politiske kamper til et «opprør mot imperiet». «En annen verden er mulig» heter det i parolen – men hvordan?

Globalisering nedenfra er veien frem

Vi må frigjøre oss fra den nasjonalismen vi ble prakket på som ramme for frigjøring i det forrige århundret. Den har lenge vært en problematisk partner for sosialismen. Den globale solidariteten må ikke bare være et edelt offer for den nasjonale arbeiderklassen, men den sentrale strategien. Dette gjelder ikke minst for fagbevegelsen.

Vi må forvandle oss fra statsborgere til verdensborgere. Denne prosessen er underveis. Finanskrisen, den såkalte krigen mot terror og klimaforandringene tydeliggjør de globale sammenhengene. Universelle menneskerettigheter har fått en voksende moralsk, politisk og juridisk oppbacking.

For å utfordre den globale kapitalismen er det nødvendig å utvikle et alternativ som er like globalt i dets form og utbredelse. Globaliseringen ovenfra må bli møtt av en globalisering nedenfra. Hvis vi ikke løsriver livene våre fra nasjonalstatens ramme og i stedet utvikler det globale perspektivet for motstand og forandring med vekt på klasse, kjønn og antirasisme, så blir motstanden vår mot den globale kapitalismen og dens institusjoner vanskelig å skille fra den nasjonale høyrefløyens, fra Le Pen til Pia Kjærsgård. Vi befinner oss i en situasjon hvor mangel på nytenkning og angst for å slippe de gamle strategiene hindrer oss i å utvikle nye visjoner, praksis, strategier og organisasjonsformer. Vi må våge spranget.

En ny visjon

Den «reelt eksisterende» sosialismens sammenbrudd i 1989 og den globaliserte kapitalismens enevelde løste ikke klodens problemer. Verdens goder er fortsatt ulikt fordelt, og verden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler ofte perspektiver på frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri. Det var et klart sosialistisk perspektiv i det å støtte frigjøringskampen mot USA i Vietnam i 1970-årene, men det er vanskelig for sosialister å finne noen organisasjoner å alliere seg med i Irak eller Afghanistan i dag. Det sosialistiske perspektivet i dagens antiimperialisme kan være vanskelig å få øye på.

Visjonen om en «annen verden» må på én og samme tid få impulser fra – og være i opposisjon til – verden av i dag, akkurat som den sosialistiske bevegelsen fikk impulser fra – og var en kritikk av – den tidlige kapitalismen. Arbeiderklassen, fabrikken, det moderne samfunnet, individet og staten var en del av kapitalismen, men samtidig forutsetning og springbrett for forsøkene på å etablere kommunistiske samfunn. På samme måte er vår tids kapitalisme med dens informasjons-, kommunikasjons- og kunnskapsteknologi, globalisering og nyliberalisme en forutsetning for og springbrett til å formulere en radikal annen verdensorden. Den nye teknologien gir nye muligheter for organisering av samfunnet. Globalisering kan bli utgangspunkt for et oppgjør med oppdelingen av verden i rike og fattige land og for en demokratisering av verden i stedet for de evinnelige nasjonale konfliktene. Nyliberalismens vekt på individets frihet kan danne utgangspunkt for nye former for fellesskap, som bygger på respekt for forskjellighet og autonomi. Det handler om å snu eksisterende logikk og sannheter på hodet, å snu perspektivet og ta nyliberalismen på ordet med dens løfte om frihet og menneskers selvforvaltning. Det paradoksale ved den nye globale kapitalismen med dens enorme produksjonspotensial er at den teknologisk vil være i stand til å fjerne sosial nød og ulikhet samtidig som den som politisk system fortsatt skaper den.

Økonomiske visjoner

Jeg har nevnt global keynesianisme som en mulig strategi for mer global likhet. Det er et problem for venstrefløyen at vi ikke har realistiske og tiltrekkende svar på hvordan vi vil organisere samfunnet. Nasjonalisering og statsforvaltning à la Sovjetunionen var ikke noen stor suksess. Vi mangler konkrete og troverdige alternativer til den nyliberale globaliseringen.

Selv om vi ikke kan og skal planlegge fremtiden i detaljer, men må utvikle politikken vår mens vi går, så må vi fremlegge konkrete forslag og krav som viser fremover mot et troverdig alternativ, hvis vi skal kunne mobilisere folk til forandring. Vi må vise at vi vil og kan styre en «annen verden». Det er i en slik sammenheng jeg ser kravet om global keynesianisme som et skritt på veien. Akkurat som den nasjonale keynesianismen løste 1930-årenes økonomiske krise og skapte større likhet innenfor nasjonalstatens rammer, kan en global keynesianisme løse den globale finanskrisen og skape større likhet – nå på verdensplan.

Sosialisme dreier seg om å oppfylle menneskelige behov – og hvem er nærmere til å definere disse enn folk selv? Det er avgjørende å utvikle institusjoner og prosedyrer, slik at folk kan ta del i de beslutningene som handler om deres egne liv. Mange mennesker sier i dag at politikk ikke interesserer dem – men de ønsker alle større innflytelse over sine egne liv. De oppfatter simpelthen ikke deres egne dagligliv som politisk, eller de mangler troen på innflytelse. Det handler om å gi mennesker direkte innflytelse på deres egen arbeidssituasjon, deres forbruk, deres boligsituasjon – deres dagligliv. En direkte demokratisk repolitisering av hverdagen ved siden av det representative demokratiet. Politikk er ikke kun for profesjonelle politikere. En slik direkte deltagelse klargjør vår gjensidige avhengighet – at vi er individer i et fellesskap. Det muliggjør at motstridende interesser kan møtes, men at det likevel kan settes opp felles mål.

Men det lokale kan bli reaksjonært, hvis det lukker seg inn i seg selv. Det lokale må bindes sammen med det regionale og globale. For å styre den økonomiske utviklingen må en rekke beslutninger treffes sentralt. Det overordnede forholdet mellom forbruk og investeringer, den regionale fordelingen av investeringer osv. Slike beslutninger må tas av organer utgått fra en demokratisk valgt representativ forsamling på forskjellige nivåer. En slik myndighet kan være global, omfatte flere gamle nasjonalstater, være regional eller lokal alt etter karakteren og omfanget av det som skal besluttes.

På globalt plan trengs det en demokratisering av FN. Hvorfor skal de landene som vant andre verdenskrig, ha makten i Sikkerhetsrådet? FN kan for eksempel demokratiseres ved etableringen av en Folkeforsamling, hvor hvert menneske har en stemme. Det vil ikke minst gi den tredje verden den demokratiske tyngden den har krav på.

Likhet med respekt for forskjellighet

I den «reelt eksisterende sosialismen» praktiserte de i høy grad en form for likhet, hvor alle skulle være ens eller like, og i stedet for å se individualismen som en styrke, ble den sett på som en trussel. En global solidaritet må basere seg på respekt for forskjellighet mer enn på solidaritet basert på at vi alle skal være ens eller like. En solidaritet hvor jeg anerkjenner at du er annerledes og kan gjøre ting annerledes, hvis du anerkjenner min forskjellighet og at jeg kan gjøre ting annerledes – en verden med plass til mange verdener. Det betyr ikke en aksept av økonomisk ulikhet, klasseforskjeller, kjønnsdiskriminering eller rasisme, men at målet ikke er at vi alle skal være kopier av hverandre.

Et vesentlig forhold ved «en annen verden » er at den er antifundamental. Forstått på den måten at det ikke finnes én «sannhet ». Her tenker jeg ikke bare på religion, men også på alle mulige politiske, sosiale og samfunnsmessige forhold. Ingen har monopol på sannheten, verken kirken eller partiet. Én «sannhet» gjør oss ikke frie. Frihet er å overta kontrollen med produksjonen av sannheter.

Frihet

Den kommunistiske visjonen er drømmen om frihet, likhet og fellesskap. Men «friheten » er ikke bare noe som trer frem i fraværet av makten. Ta for eksempel frigjøringsbevegelsene. Deres kamp for frigjøring fra kolonialisme og imperialisme var ikke i seg selv tilstrekkelig til å etablere en styreform som kunne skape et «fritt» samfunn. Frigjøring – som en kamp mot en form for maktutøvelse – skaper ikke nødvendigvis frihet. Man må skjelne mellom begrepet «frihet», som det brukes i en kamp og motstand mot makt, og «frihet», som den utøves som en livsform i samfunnet.

Ta for eksempel forandringene i den gamle østblokken. Den nyliberale «friheten» er ikke noe de bare får ved å befri seg fra de gamle styreformene. Liberal frihet er noe som skal læres. Etableringen av «det frie markedet» krever bokholdere og revisorer, ledelseskonsulenter og marketingeksperter, advokater og administratorer, som skal fremtvinge de betingelsene som skal til for at «loven om tilbud og etterspørsel» kan settes ut i livet. Denne måten å beregne og styre på, som vil få individene til å handle og tenke som konkurrerende og profittmaksimerende individer, skal innpodes. Man skal forvandle arbeidere til «motiverte ansatte », som frivillig streber etter å yte det beste for firmaet. Man skal lære forbrukere å velge «fritt» mellom tilbudet av produkter – hvis de har penger til det. De «ufrie» menneskene fra østblokken, skal ikke bare befris, de skal lære seg å bli frie i en omformingsprosess, som krever disiplinering og undervisning i nye verdier og normer fra universitetsnivå til tv-kanalenes reklamer, serier og underholdningsprogrammer.

Det samme gjelder Iraks befolkning. Det er langt fra nok å befri dem fra Saddam Husseins diktatur. De skal nå lære å leve som «frie» mennesker, hvilket betyr at de skal overta de vestlige normene for demokrati og frihet.

Motstanden mot nyliberalismens frihetsbegrep handler om å omdefinere dens normer og verdier om hva som er riktig og galt. Hvis vi har valgfrihet, så har vi vel også rett til å velge bort nyliberalismen. Rett til å utvide og forandre vurderingen av hva som er falskt og sant, skape styreformer, produksjonsformer og livsformer som muliggjør en annen form for «frihet». Frihet er vel ikke normalisering?

Men denne kommunistiske formen for frihet har dermed også sine verdier og normer. Den er ikke bare fravær av makt. Den har også verdier og krever selvdisiplin og ansvarlighet. Hvis «virkelig frihet» finnes, må det være en praksis som muliggjør en vedvarende forandring av «spillereglene» – av normer og verdier. På samme måte må det være en praksis som søker å utligne ulike maktforhold. En frihet til å være, handle og uttrykke seg annerledes og dermed også til å forandre omverdenen og seg selv.

Hvordan kommer vi dit?

Globaliseringen betyr at vi må tenke «revolusjon» annerledes. Dels er en mer eller mindre simultan global overtakelse av maktens institusjoner à la stormingen av Vinterpalasset i 1917 umulig. Dels har vi har hatt en altfor statssentrert analyse av makten, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakten og at vi kunne forandre samfunnet med den. Erfaringene fra et tjuetalls erobringer av statsmakten har vist at det ikke er så lett. 75 års statsmakt i Sovjet skapte ikke et radikalt annet samfunn. Den måten mennesker arbeidet på i fabrikken, lignet til forveksling arbeidet i en kapitalistisk fabrikk. Livet i byene, skolen og familien i Sovjet skilte seg ikke radikalt ut fra disse institusjonene i de kapitalistiske landene. Che drømte også om å skape «det sosialistiske mennesket» etter erobringen av statsmakten i Cuba – har de lyktes? Og er det statens oppgave?

Jeg tror ikke statsmakten er et brukbart redskap i denne sammenhengen. Statsmakt er vesentlig, men den er bedre til å undertrykke og kontrollere enn til å skape fornyelse og frihet. Statsmakten er et ganske uegnet instrument, når det handler om å forandre menneskers verdier og normer.

Det blir derfor nødvendig å kontrollere statsmakten, da statsmakten kan komme til å undertrykke de kreftene som vil revolusjonere samfunnet. Men selve den revolusjonære kraften er langt mer kompleks og desentralisert enn statsmakt. Makten er også det å kunne definere hva som er godt og ondt, sant og falskt. Makt er innleiret i normer, vaner og holdninger. Denne kampen om menneskers verdier foregår overalt og på mange nivåer, og åpner derfor mange og nye felter for kamp og mange nye motstandsformer. DDRs statsmakt smuldret bort, da ingen lenger trodde på statsmaktens verdier. Tenk på hvilken makt islams verdier og normer spiller i konfliktene i Midtøsten og Asia.

Når vi tenker «kampen om makten», må vi derfor være åpne overfor mange muligheter og former for handling.

Det finnes lyspunkter

Når jeg ser tilbake, har det ikke bare vært en lang nedtur for frigjøringskampen. Det ble tatt oppgjør med kolonialismen i Afrika og Asia. Det ble satt en stopper for apartheid i det sørlige Afrika.

En rekke diktatorer i Mellom- og Sør- Amerika ble styrtet. Palestinernes skjebne ble satt på dagsordenen. Det var ikke særlig mye av det som ble til sosialisme, og det som ble det, slett ikke i den formen vi hadde håpet på. På den måten var ikke «den reelt eksisterende sosialismens» oppløsning negativ. Den rommer en mulighet for å definere sosialisme på ny.

Det er lyspunkter i kampen også. I 1995 innledet Zapatistene sitt opprør i Chiapas i Mexico. De så deres egen kamp for den opprinnelige befolkningen i Chiapas, som en glassplint i et kaleidoskop, hvis glassfragmenter består av mange forskjellige former for liv, prosjekter og visjoner. Men akkurat som alle glassplintene i kaleidoskopet er underkastet rørets dreininger, er mennesker overalt på jorden underkastet den globale kapitalens logikk. Denne felles skjebnen samler mangfoldigheten av mennesker i en felles motstand – i et felles mønster som i kaleidoskopets mønster av glassplinter.

Zapatistene klarte å skape et globalt nettverk av allianser gjennom bruk av nye kommunikasjonsmidler og -former. En del av nettverket er motstanden mot «globalisering ovenfra» som kom til uttrykk ved demonstrasjonene mot WTO, som begynte i Seattle 1996.

Et annet konkret resultat av denne prosessen er de globale og regionale møtene mellom motstandere av nyliberalismen – kalt «Sosialt Forum», hvor kamperfaringer og nye visjoner siden er blitt utvekslet.

Men også andre steder i Latin-Amerika har venstrefløyen gjort fremskritt. I Brasil kom fagforeningslederen De Silva til makten. I Chile og Argentina vant venstreorienterte partier regjeringsmakten. I Bolivia og Ecuador ble de opprinnelige folkekravene satt på dagsorden av sterke politiske partier. I Venezuela ble Hugo Chaves president. Det som i begynnelsen lignet en cautillopolitikk à la Peron i Argentina, er gått videre, og har åpnet opp for en folkelig mobilisering.

I Colombia kjemper den gamle frigjøringsbevegelsen FARC fortsatt. Det skal bli interessant å se om FARC klarer å utvikle en frigjøringsstrategi, som matcher de utfordringene en globalisert verden stiller.

Oppsummering

Den globale ulikheten mellom rike og fattige land, som konsekvens av århundrers utbytting, kan bare løses via globale løsninger. De nasjonale, sosialistiske revolusjonene i den tredje verden har ikke på avgjørende vis kunnet heve levestandarden. Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen.

Der trengs en global og verdensomfattende keynesianisme: handel, investeringer, pengepolitikk og arbeidskraft på linje med den nasjonale keynesianisme som hjalp europeiske land ut av 1930-årenes krise. I kjølvannet av finanskrisen burde det være gode betingelser for å reise kravet om global keynesianisme i stedet for WTO, IMF og Verdensbankens nyliberale politikk. Men dette skiftet kommer ikke av seg selv, kun via et press fra en globalisering nedenfra.

Det er stadig bruk for en visjon om en radikalt annerledes verdensorden. Den «reelt eksisterende sosialismen», slik den så ut i Sovjet og Øst-Europa og som den har utviklet seg til i Kina, har mistet sin tiltrekningskraft. Visjonen må ta utgangspunkt i en globalisert verden og dermed en multikulturell verden. Det betyr et likhetsbegrep med respekt for forskjellighet.

Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen. I forhold til frigjøringen fra kolonialisme og imperialisme spilte nasjonalismen en progressiv rolle i den tredje verden, men ble samtidig kilde til konflikter.

Visjonen om en annen verden må konkretiseres og eksemplifiseres slik at den kan vinne tilslutning og ikke forbli en drøm. Vi må kunne vise de første skrittene mot de langsiktige målene.

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Om Blekingegadegruppens historie se vår artikkel «Der handler om politik» i tidsskriftet Social Kritik nr. 117, februar 2009. Finnes online på www.snylterstaten.dk
2. Se «Bidrag til en anti-imperialistisk strategi» på www.snylterstaten.dk, hvor det ligger en rekke av de sentrale politiske dokumentene fra både Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) og Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA).
3. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens højeste stadium» Bind 6 i Lenins Utvalgte verker. Tidens Forlag, 1946.
4. Samir Amin: Den ulike utvikling. Forlaget Aurora, 1979.
5. Immanuel Wallerstein: The Modern World-System. Academic Press 1974. Vi laget selv en historisk analyse: «Verdens deling i to» som ble publisert i Manifest nr. 4 og 7. Finnes på: www.snylterstaten.dk.
6. Arghiri Emmanuel: «Unequal Exchange». Modern Reader, 1972.
7. Vi har i boken Imperialismen i dag, forlaget Manifest fra 1983 beskrevet mekanismene i det ulike byttet.
8. Chace-Dunn: Global Formasjon. Basil Blackwell, 1989, side 59.
9. Se utregningen i «Imperialismen i dag». Manifest 1983.
10. Köhler, G (1998) «The Structure of Global Money and World Tables of Unequal Exchange». Journal of World System Research, vol 4, nr 2, side 145–168.
11. Gernot Kohler og Arno Taush: Global Keynesianism, Unequal Exchange and Global Exploitation. Nova 2002.
12. Keynes J.M. (1964) The General Theory of Employment, Interest, and Money. New York. Harcourt Brace Jovanovich ( Reprint of the original from 1936)
13. Brandt Commission (1980) North-South: A Programme for survival. Cambridge, USA MIT Press.
14. Brundtland Commissionen (1987): Our Common Future.
15. A. Emmanuel har i boken Profit and Crises (1984) Heinemann London, undersøkt årsakene til kriser i kapitalismen. Han kommer frem til at de skyldes en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i den kapitalistiske markedsøkonomien.
16. E. Mandel (1978): The Second Slump, NL B London, side 146.
17. I Wallerstein (1978 side 232) World-System Analyses. I Kaplan: Social Change in the Capitalist World Economy. Sa Publishing.
18. FAO årsrapport, juni 2009.
19. Marshall-planen var en økonomisk plan for gjenreising av Europa etter andre verdenskrig.
20. Samir Amin (1997) Capitalism in the A of Globalization, Zed Books London.
21. Se min artikkel i Gaia nr. 39, vinter 2002, Fra WTO til World Trade Union.
22. Hart og Negri: Imperiet. Informations Forlag.

Torkil Lauesen er statsviter og var med i den danske Blekingegadegruppen.

Den såkalte PET-rapporten har vært underveis i ti år. Den konkrete årsaken til nedsettelsen av undersøkelseskommisjonen var TV2s avsløring i 1998 av PETs overvåking av en rekke politiske partier og faglige konflikter.

Agenten Zeus

TV2 hadde fått et tips om at en agent i årevis hadde infiltrert en lang rekke venstreorienterte miljøer og organisasjoner i Århus og København. I 20 år hadde agenten Anders Nørgaard båret rundt på hemmeligheten om sitt dobbeltliv i 1970- og 1980- årene. Han hadde ikke engang fortalt sin egen kone om sin fortid som agent for PET under kodenavnet «Zeus».

Da TV2 ringte på døra hjemme hos Nørgaard, hadde han åpenbart i lengre tid følt et behov for å lette hjertet sitt. I hvert fall samtykket han samme kveld i å fortelle om sin fortid som sivil agent for PET. Da visningene om «Den hemmelige tjenesten» rullet over TV-skjermen og Zeus fortalte om sine innberetninger til PET om helt vanlig politisk arbeid, ble reaksjonen voldsom. Presset mot PET ble så stort at den sosialdemokratiske justisministeren, Frank Jensen, i 1999 nedsatte PET-kommisjonen. Anders Nørgaard selv rakk ikke å bli avhørt av PET-kommisjonen før han tok sitt eget liv i mars 2000.

Hva handler rapporten om?

Kommisjonen, som har kostet statskassen mer enn 70 millioner danske kroner, bestod av en høyesterettsdommer, to jusprofessorer og to historikere. De fikk til oppgave å undersøke og redegjøre for:

1) Politiets overvåkingsvirksomhet i perioden 1945–1989 i forhold til politiske partier, faglige konflikter og bevegelser i Danmark.

2) Kommisjonen skal videre, for perioden 1968–1989, vurdere om PETs personregistrering er skjedd i overensstemmelse med de reglene og retningslinjene som har vært fastsatt av Folketinget eller regjeringen. Bakgrunnen for denne oppgaven var at den danske regjeringen i 1968 avga en erklæring om at det ikke måtte foretas registrering ene og alene på bakgrunn av politisk tilhørighet.

3) Endelig fikk kommisjonen i 2008 til oppgave å undersøke PETs aktiviteter og håndtering av den såkalte Blekingegadesaken spesielt. Dette punktet var kommet til på bakgrunn av diskusjoner om hvorvidt PET hadde unnlatt å videreformidle kunnskap om Blekingegadegruppen til kriminalpolitiet i forbindelse med etterforskningen av et ran.

Hva står det så i rapporten?

PET-kommisjonens beretning fastslår at det danske politiet i årene før for den tyske okkupasjonen i 1940 «pleiet tilsynelatende tette kontakter med Gestapo, med hvilke de allerede i 1930-årene utvekslet opplysninger om kommunister».(3)

Politiet benyttet sine registreringer av kommunistene under den – grunnlovsstridige – interneringen av dem i juni 1941. Dansk politi internerte langt flere kommunister enn nazistene hadde krevd, hvorav 20 siden døde i konsentrasjonsleire. Det er imidlertid ikke noe PET angret. Så sent som i 1950 heter det i et PET-notat:

Ved krigens slutt var kommunistene fortsatt hovedfienden. Så snart de tyske offiserene var blitt internert under frigjøringen, gikk britiske og danske overvåkingsfolk i gang med å avhøre dem om hva de visste om danske kommunister. PET-kommisjonens beretning beskriver hvordan den danske overvåkingstjenesten ansatte ledende nazister til å fortsette utspioneringen av mistenkte kommunister. Om det danske politiets manglende skrupler ved samarbeidet med nazistene konstaterer PET-beretningen:

I 1950-årene var det en «kommunistparanoia » hos overvåkingstjenesten. Da antallet medlemmer i DKP og dets frontorganisasjoner var fallende i 1949–50 (etter Prahakuppet og påskekrisen i 1948, hvor det oppsto rykter om en sovjetisk okkupasjon av Danmark), tolket overvåkingstjenesten dette som et forsøk på å lure dem og et uttrykk for hvor farlige kommunistene var: Når folk meldte seg ut av DKP, så overvåkingen på dette som forberedelse til illegalitet for effektivt å virke som femtekolonne under et sovjetisk angrep på Danmark.

Registrering

Lund-kommisjonens rapport viste at de norske hemmelige tjenestene under den kalde krigen foretok ulovlig overvåking og registrering av medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, Sosialistisk Folkeparti, Arbeidernes Kommunistparti og Sosialistisk Venstreparti samt organisasjoner som man antok sto nær disse partiene – f. eks. Nei til Atomvåpen, Sambandet Norge–Sovjetunionen, Palestinakomiteen, Kvinnefronten og Solidaritetskomiteen for Vietnam.

Noe lignende foregikk i Danmark. Skiftende regjeringer førte offentligheten og Folketinget bak lyset gjennom mer enn to årtier ved å fortelle at PET kun registrerte borgere i overensstemmelse med en regjeringserklæring fra 30. september 1968. Den forbød å registrere dansker ene og alene på grunnlag av lovlig politisk virksomhet.

I virkeligheten opererte PET på grunnlag av et hemmelig notat, som skiftende ministere fra Venstre, Det Konservative Folkeparti, Det Radikale Venstre og Socialdemokratiet hadde godkjent. Notatet tillot PET å registrere bredere enn opplyst i såkalte ’arbeidsregistre’. Selv Folketingets såkalte Wamberg-utvalg, som skulle føre kontroll med PETs registreringer, ble i alle år holdt uvitende om eksistensen av dette notatet.(4)

På grunnlag av det hemmelige notatet registrerte PET videre som før. Tusenvis av kommunister og venstreorienterte ble registrert kun på grunnlag av lovlig politisk virksomhet, eksempelvis at de var såkalte stillere, dvs. personer som anbefaler partiet/ kandidaten ved Folketingsvalg, noe som er lovpålagt i Danmark.

PET og Blekingegadegruppen

Etter å ha lest de ca. 100 sidene i kommisjonsrapporten som omhandler Blekingegadesaken finner jeg ingen overraskelser.( 5) PETs kunnskap om oss og deres analyser svarer fullstendig til de antakelsene vi gjorde oss den gangen. PET hadde en sporadisk kunnskap om vår kontakt med PFLP, hovedsakelig via avlytting av lokale palestinere. Vi var fullstendig klar over at palestinerne utgjorde en sikkerhetsrisiko for oss og kuttet helt forbindelsen med dem de siste årene. Dessuten hadde PET en magefornemmelse av at vi drev med noe, men hva?

Vi ble skygget periodevis gjennom nesten 20 år. I den perioden tror vi ikke at vi én eneste gang har vært skygget uten å være klar over det. Ble vi skygget, gjaldt det å te seg normalt – ikke vise at vi var klar over at vi ble skygget, alt annet ville virke mistenkelig. Vi utviklet metoder for å konstatere om vi ble skygget og forsikre oss om at det ikke var tilfelle, om nødvendig.

PET-folk var lett gjenkjennelige. I 30-årene, omkring 180 cm høy, nobelt og sportslig kledd, dykkerur og bule på innerlomma, hvor radioen var plassert. Alltid to i bilene. Alltid upersonlige mellomklassebiler i diskrete farger. Typisk tre til fire biler om gangen, som skiftevis overtok skyggingen. Deres kjøremønster avslørte dem. Ofte kunne vi regne med at skyggingen opphørte fredag kl. 16 og ble gjenopptatt mandag morgen. Enkelte ganger var det mer profesjonelt, men for det meste gikk det ikke mange minutter, før vi ble klar over at vi hadde noen etter oss.

Vi opplevde også hemmelige ransakinger i hjemmene våre, hvor det ikke var ryddet ordentlig opp eller kanskje måtte PET stikke av for raskt etter å ha installert avlyttingsutstyr? Vi var overbevist om at telefonene våre ble avlyttet og tok våre forholdsregler. Med jevne mellomrom scannet vi biler og dekkleiligheter for eventuelle sendere.

At PETs kunnskap om oss var begrenset, viste seg da de valgte å arrestere oss i 1989. Flere av de arresterte hadde ikke vært aktive på mange år. Men de kjente ikke til de senest tilkomne medlemmene, som hadde vært aktive i en årrekke. Det var først med funnet av dekkleiligheten i Blekingegade 2 at hele sammenhengen gikk opp for PET.

Hva er ikke med i rapporten?

Det er naturligvis interessant å få avdekket visse begivenheter, men den fulle sannheten får vi ikke. Et felt som ikke er berørt særlig mye i rapporten er samarbeidet med utenlandske overvåkingstjenester. De er heller ikke nevnt ved navn. Årsaken er naturligvis hensynet til fremmede makter og det fremtidige samarbeidet. Noe kan vi likevel lese ut av rapporten.

PET interesserte seg for det palestinske miljøet i Danmark fra begynnelsen av 1970-årene.(6) PET valgte i den forbindelse å samarbeide nært med en fremmed overvåkingstjeneste. Navnet er ikke nevnt i rapporten, men av sammenhengen kan vi klart tolke at det gjelder den israelske overvåkingstjenesten Mossad(7). En annen kilde til dette samarbeidet er den tidligere Mossad-agenten Ostrovsky(8). Han forteller at samarbeidet mellom PET og Mossad er svært vennskapelig og tett, og dette kan beskrives ved at Mossad kaller PET for «lille promp».

Det er vanlig og legalt at overvåkingstjenester samarbeider. Men PET må ikke hjelpe en fremmed overvåkingstjeneste med å operere på dansk grunn. Hvis en fremmed overvåkingstjeneste ønsker opplysninger om borgere bosatt i Danmark, kan de anmode PET om å innlede etterforskning av disse personene, ikke foreta slike undersøkelser selv.

Under rettssaken mot Blekingegadegruppen kom det frem at PET hadde en Mossad-agent fast tilknyttet som oversetter ved telefonavlytting. Dette blir bekreftet i rapporten(9) og i Ostrovskys bok(10). Telefonavlytting av palestinere bosatt i Danmark ble foretatt av Mossad og først deretter overført til PET i redigert form. Under rettssaken fremla politiet en utskrift av en samtale mellom et PFLP-medlem fra Libanon og et PFLP-medlem i København. Denne utskriften var på engelsk. Politiet forklarte at originalbåndet (på arabisk) var forsvunnet. Det passer med den tidligere Mossad-agenten – Ostrovskys forklaring – som i sin bok(11) har beskrevet Mossads prosedyrer. Han forteller at Mossad transporterte originalbånd til Israel, hvor de ble oversatt til engelsk og bare oversettelsen ble returnert. Den norske overvåkingstjenesten hadde et lignende arrangement med Mossad. I 1991 kunne Harald Stanghelle i Aftenposten avsløre at den norske overvåkingstjenesten benyttet seg av arabisktalende israelere som «tolker under avhøring av palestinske asylsøkere».(12)

Vi begynte å interessere oss for Mossad i begynnelsen av 1970-årene. Årsaken var at flere palestinere bosatt i Danmark fortalte at de var blitt avhørt av Mossad, som spurte dem ut om deres familier og forhold i de okkuperte områdene.(13) I 1972 mottok en palestiner i København en brevbombe, som sprengte hånden av ham, mens andre fikk trusselbrev som de mente Mossad sto bak. Palestinerne mente at dette foregikk med PETs aksept. Saken er beskrevet i kommisjonens beretning.(14) Ostrovsky skriver hvordan:

Senere ble vi oppmerksomme på at en våpenfabrikk i Ålborg, Wejra, delvis var eid av israelske interesser. Det forundret oss at Israel, som selv hadde en stor våpenproduksjon og ellers kunne kjøpe de våpnene de ville fra USA, var interessert i å eie en dansk våpenfabrikk. Årsaken kunne bare være at Danmark skulle brukes for å dekke over aktiviteter og skjule Israel som opprinnelsesland.

Vi fant ut at Wejra i 1980-årene blant annet solgte våpen til Indonesia, som på det daværende tidspunkt utkjempet en krig i Øst-Timor. Utover dette solgte de også våpen til India og noen søramerikanske land. Senere er det kommet frem at Israel solgte våpen gjennom Wejra for ikke mindre enn fire milliarder kroner til Iran,(16) et forhold som er klart ulovlig ifølge dansk lov. Danske firmaer eller firmaer beliggende i Danmark kan ikke handle våpen med krigsførende nasjoner. Årsaken til at Uggi Mersholm, direktør for Wejra, opptrådte som dødens kjøpmann, var som han uttalte i et intervju:

Krigen mellom Irak og Iran kostet mellom 1980 og 1987 omkring en halv million drepte og opp mot én million sårede.

Det er tydelig at de avhørte PET-folkene i kommisjonens beretning vil å tone ned det vennskapelige forholdet til Mossad.(18) Ostrovsky forteller en annen historie og kan sette navn på PET-folk, som deltok i seminarer om terrorisme i Israel.

Det ville vært interessant hvis PETkommisjonen hadde gått mer i dybden med PETs relasjoner til Mossad under den kalde krigen. Det ville ikke bare ha hatt historisk interesse, men har betydning for nåtida, og det er kanskje nettopp derfor det ikke er behandlet.

Hvordan kunne man ha en agent ansatt, som hadde sin lojalitet i en annen stat? Hva visste PET om Mossads aktiviteter i Danmark i forhold til det palestinske miljøet? I 1993 ble det f.eks. avslørt at Mossad avlyttet Folketingets Ombudsmand Hans Gammeltoft-Hansen, som Mossad mente satt inne med opplysninger om palestinere som oppholdt seg illegalt i Danmark.(19) Denne episoden er heller ikke nevnt i rapporten.

PET må da også ha undret seg over at Israel ville kontrollere en dansk våpenfabrikk. Allerede i slutten av 1970-årene var politiets avdeling for økonomisk kriminalitet oppmerksomme på Wejra.(20) Av dokumentene fremgår det at det israelske firmaet Salgad i atskillige tilfeller har benyttet Wejra som angivelig produsent for våpen fremstilt av Israel. Ikke minst etter at Salgad ble overtatt av det israelske industrikonsernet KOOR, kunne et Made in Denmark-stempel lette veien for eksport av israelske våpen. Tidligere ble omkring 80 prosent av Wejras produksjon eksportert til bl.a. Chile under militærdiktaturet og til Franco-Spania.(21)

Wejra ble solgt til det israelske firmaet av Johan Schrøder, senere direktør for den danske arbeidsgiverforeningen, Dansk Industri. Schrøder ble ved et tilfelle avlyttet av PET, og i en telefonsamtale fortalte Schrøder at han og de andre aksjonærene ville selge Wejra via en dansk stråmann til en utenlandsk våpenhandler, Shlomo Zabludowicz, fra det israelske våpenagenturet Salgad. Israelerne var interessert i å overta den danske fabrikken, bl.a. fordi den kunne brukes som dekkvirksomhet for eksport til land, hvor israelskproduserte våpen ikke er velsette. Og stråmannen var nødvendig, fordi det ifølge da gjeldende lov var ulovlig for utlendinger å eie våpenfabrikker i Danmark.(22)

Senere førte dette til rettssak, og den 12. mars 1980 ble Schrøder og en annen aksjonær i Wejra funnet skyldige i overtredelse av våpenloven. Straffen ble åtte måneders betinget fengsel, dessuten fikk hver av dem en bot på 200 000 kroner foruten konfiskering av henholdsvis 42 000 og 72 000 kroner. Både rettsmøtene i Frederiksberg Birkeretts 1. avdeling samt dommen har vært lagt lokk på, «bl.a. under hensyn til statens forhold til fremmede makter,» som det heter i en rettsavgjørelse fra 1984. Det merkelige er at rettssaken ikke fikk konsekvenser for Wejras aktiviteter. De fortsatte som før under israelsk ledelse, bl.a. med salg til Iran. Wejras direktør Uggi Mersholm besøkte jevnlig den iranske ambassaden og hadde iranere på besøk på fabrikken i Ålborg. Han uttalte i et intervju med Jyllands-Posten at han mente at både PET og CIA var kjent med våpenhandelen. (23)

I april 2007 stilte folketingsmedlem Bjarne Lausten fra Socialdemokratiet et spørsmål til Justisdepartementet om Wejras våpenhandel med Iran. Etter departementets oppfatning har alt gått etter boka. Man kunne likevel ikke opplyse nærmere om de tillatelsene som er blitt gitt, da papirene er blitt destruert.(24)

Generalløytnant Henrik H. Ekmann, som utførte kontrollbesøkene i Wejra for Forsvarsdepartementet, har en annen holdning. Han sier om våpenhandlene med Iran:

Ingenting om denne saken er nevnt i PETkommisjonens beretning. Lukket man bare øynene for Wejras våpenhandel eller var transaksjonene godkjent politisk? Var valget av Mossad som nær samarbeidspartner et ryggmargsvalg eller en del av den danske Midtøsten-politikken under den kalde krigen. Det kunne ha vært interessante elementer i beretningen, ikke minst når en tenker fremover.

Overvåkingstjenestenes natur

Den danske PET-rapporten minner om den norske Lund-rapporten. Fiendebildene er de samme, registreringsmønsteret er det samme.

Overvåkingstjenester er en sentral del av statsmakten. De er dannet for å beskytte den herskende orden. Deres oppgaver og metoder tilsier at de har en tendens til å bli en stat i staten, som tøyer reglene for sakens skyld. Rekrutteringen til slikt arbeid vil tiltrekke seg bestemte typer med et ensartet fiendebilde. Hemmelighet, avlytting, skygging, konspirasjon, samarbeid med fremmede makter – alt dette fører til en lukkethet som er vanskelig å holde under demokratisk kontroll. Det viser all erfaring, om enn graden og omfanget av ulovligheter er forskjellig fra Nordens overvåkingstjenester til CIA.

Rapportene kan derfor ikke overraske eller forarge meg, noe som også ville vært paradoksalt ettersom overvåkingstjenesten nettopp er blitt til for å holde øye med folk som meg. Men også for marxister med «rent mel i posen» er det neppe noe sjokkerende i forhold til statens rolle og funksjon. Ja, selv som politisk menneske har jeg vanskelig for å se overraskelser. Erfaringen med overvåkingstjenestenes atferd er den samme verden over. En demokratisk overvåkingstjeneste er i seg selv en motsigelse.

Jeg nærer derfor heller ikke de store illusjonene om effekten av rapporten for fremtidens overvåkingstjeneste. Lund-rapporten fra 1996 ble avgitt i pustehullet mellom Belinmurens fall i 1989 og «krigen mot terror», som ble innledet etter 11. september 2001. Beslutningen om å gjennomføre en undersøkelse av PET ble tatt i samme periode. I disse ti årene var det en intensjon om å demokratisere overvåkingstjenesten på venstresiden i Folketinget. I 1999 stemte De konservative, Venstre og Dansk Folkeparti imot å gjennomføre undersøkelsen.

Etter «krigen mot terror» har dette pustehullet lukket seg. Samtidig med utarbeidelsen av kommisjonsrapporten har politikerne hatt det travelt med å vedta anti-terrorpakker, som blant annet gir rett til å lagre all elektronisk kommunikasjon, lettere adgang til avlytting, ransaking, kontroll med pengeoverføringer osv.(26) Overvåkingstjenestene har fått tilført en pen strøm av midler, materiell og personale siden 2001. Det er gitt tilleggsbevilgninger direkte til PET på ca. 250 millioner kroner for å sikre at det finnes nødvendig kunnskap og det antallet ansatte som skal til for å gjennomføre den overvåkingen som loven nå hjemler. I dag arbeider det ca. 700 personer i PET ifølge deres egen hjemmeside.

Sett i dette lyset er PET-kommisjonens undersøkelse av de politiske registreringene bare av historisk interesse. De siste åtte årenes politiske utvikling har innhentet den opprinnelige tanken med kommisjonen. Den registreringen som foregår i dag overskrider langt de politiske registreringene fra tidligere tider. Overvåkingen er blitt gjort lovlig og uproblematisk å gjennomføre.

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Rapporten kan leses på: http://www.petkommisjonen.dk/
2. På hjemmesiden www.snylterstaten.dk ligger det en lang rekke artikler og dokumenter om Blekingegadegruppen.
3. Avsnittet om den danske overvåkingstjenesten og Gestapo finnes i bind 6, side 110.
4. Registreringene hos PET er beskrevet i bind 3 i kommisjonens beretning.
5. PET-kommisjonens beretning, bind 9 side: 143–165 og 243–328
6. Bind 9 side 246–264.
7. Bind 9 side 257–258.
8. Ostrovsky & Hoy: By Way of Deception St Martins Press. New York 1990. Kapittel 12 side 230–245
9. Bind 9 side 257, 262.
10. Ostrovsky & Hoy side 232
11. Demos Nyhetsbrev juli 2009 side 11. Det har dessuten vært mistanke om at den norske militære overvåkingstjenesten bisto Mossad i forbindelse med mordet på Bouchiki (i den tro at han var «Svart Septembers» leder) på Lillehammer i 1973 (Tinnin og Dag Christensen: Den 13. terrorist, Schønberg 1977.)
12. Jørgensen: Man skal ikke kaste med sten. Weekendavisen nr. 48. 2. desember 1994. Finnes på www.snylterstaten.dk
13. bind 9 side 248
14. Ostrovsky og Hoy side 232
15. Stenstrup: Made in Israel/Danmark, Jyllandsposten 4. februar 2007
16. Jyllandsposten 4. februar 2007
17. Bind 9 side 257–258
18. Ekstra Bladet den 2.12. 1993. side 8–9, BT. den 11. Oktober 1994. Side 6
19. Det fremgår av Riksarkivets sak nr. 257/1976 fra Statsadvokaten for Særlig Økonomisk Kriminalitet
20. Information 23.10 2007
21. Information 23.10 2007
22. Jyllands-Posten, 4.2.2007.
23. Justisdepartementet, spørgsmål nr. S 2606 av den 5.2. 2007
24. Jyllands-Posten 4.2. 2007, forsiden.
25. «Det danske samfunnets innsats og beredskap mot terror» finnes på: http://www.stm.dk/publikationer/terror/index.htm
26. www.pet.dk

Ole-Gunnar Leirvaag var lektor og underviste i norsk og historie. Da han døde sist april, 57 år gammel, var han Rødts samepolitiske talsmann, kommunestyrerepresentant for Rødt Rana og leder av Rana sameforening.

Bakgrunn for dette spørsmålet som eg skal ta opp, er eit avisoppslag sist haust om samiske parallelnamn på innfartsvegane til Rana, som vekte ei viss oppsikt og skapte eit ordskifte i lokale media i Nord Noreg. Eg vart kontakta av aviser som ville vite nærmare om kva eg meinte med dette utspelet. I utgangspunktet gjeld dette samiske namn på dei fem innfartsårane til Rana, som eg meiner må få det samiske parallelnamnet Raanen Tielltie. Her vil eg utvide perspektivet noko, og sjå på skilting på samisk i heile distriktet, på Helgeland og i Vasterbotten.

Eg må understreke før eg startar føredraget at eg ikkje er ekspert på emnet stadnamn. Mellom anna kan eg altfor lite om sørsamisk språk.

For tida er eg leiar i Rana Sameforening, og er derfor naturlegvis interessert i å fremje samiske saker i heimkommunen min. Eg er interessert i dialogar og ordskifte om dette aktuelle emnet, skilting på samisk på Helgeland og i Västerbotten. Det er mange kjensler rundt dette, både rasjonelle og svært irrasjonelle som kanskje hindrar skilting på samisk. Det har vi sett andre stader i Nord-Noreg, der skilt har blitt fjerna, skotne på og vandaliserte på anna vis.

Dette må likevel ikkje hindre oss i å gjere det som vi meiner er rett. Elles går ikkje verda framover. Skilting på samisk er ei symbolsak, men også mykje, mykje meir. Det er mange sider ved stadnamn og kva dei betyr språkleg og kulturelt, og eg skal ikkje ta opp alle desse sidene her. Det er eit stort emne, og eit interessant emne . Eg vil oppmode arrangørane av dette seminaret, til å ta opp stadnamn på eit eige seminar seinare. Særleg vil eg etterlyse gransking og kunnskap rundt samiske gardsnamn.

I Noreg, sør om Nord-Troms, finst ikkje samiske normaliserte parallellstadnamn på skilt, ikkje ein gong i samiske kjerneområde som Evenes og Tysfjord, unntatt dei namna som har eit tradisjonelt samisk einenamn, ofte fornorska eller fordanska: Sulitjelma, Tysfjord, Rana(?), Salten m.fl..

Bakgrunnen for dette ligg i historia, der det samiske har blitt sett på som mindreverdig, eller som ein uforståeleg og merkeleg kuriositet, både i dansketida før 1814, og i tida for norsk nasjonsbygging, med norsk nasjonalromantikk, fram til vår tid. I skrifter frå denne nasjonsbyggingstida, krydra med sosialdarwinisme, vart det framført nekrologar over alt som var samisk, og den samiske nasjonen skulle assimilerast, ut frå ei såkalla uunngåeleg historisk utvikling. Sosialdarwinisme er trua på eller vrangførestellinga om at enkelte grupper og samfunn ligg lengre ned på rangstigen fordi dei er komne kortare i utviklinga, altså Darwin sine idear frå naturvitskapen om «the survival of the fittest» overført på det menneskelege samfunnet. Denne ideologien vart brukt for å grunngi kolonialisme under imperialismen på 1800-talet og langt opp på 1900-talet. Diktaren Kipling snakka om «The white mans burdon», at den kvite mann hadde plikt på seg til å gi erobra folk sin eigen høgare kultur. Det vart vedtatt lover og forordningar som skulle skjule det samiske i skolen og i samfunnet. Mange skolefolk meinte at skulle samane få tilgang på sivilisasjon, kunne dei ikkje bruke samisk.

Sosialdarwinisme er ei lei liding og styggedom som har ridd den vestlege sivilisasjon dei siste 120 åra. I dag dominerer vel andre argument mot samisk. Det er mange grunnar til å nekte for at verda stort sett har vore og er fleirkulturell, at ein kultur slik vi opplever han i dag er resultat av ein historisk prosess, og syntese av kulturelement. Det går trass i alt framover med små skritt. Det er først dei seinare åra at det samiske blir sett på som fullverdig eller i alle fall har fått høgare status, og at t.d. det samiske språket er godtatt som eit moderne kulturspråk på line med t.d. norsk og engelsk.

Det er vel ingen som bevisst går inn for å utrydde samane som folk no til dags. Eg kunne ha brukt mykje tid på dette. Det skal eg ikkje. Eg vil ikkje dvele meir ved ei undertrykkande fortid her, eg vil sjå framover frå no av, og peike på kva positive element for storsamfunnet som ligg i samiske stadnamn, i samisk språk, samiske kulturytringar.

Ein kan jo ikkje gjere om fortida, men ein kan skape framtida. Ein må studere fortida for å hjelpe til med skape framtida.

Eg vil heller ikkje dømme dei som er mot å bruke pengar på skilting med samiske stadnamn. Blakke kommunar tenkjer skole og omsorg, og folk har elles stort sett rett i at alle forstår jo norsk. No er det jo også slik i dag at dei fleste forstår engelsk, så kva skal vi med norsk, eigentleg? Vi som har norsk som morsmål, vel sjølvsagt norsk, for det er ein del av oss, og for at vi ønskjer å ta vare på språkbrukarane.

Språket er eit kommunikasjonsmiddel, men det har også andre funksjonar som eg skal komme tilbake til seinare her.

Kva er stadnamn og kva fortel dei?

Alle folk har namn på stader som er viktige for dei. Namna er landemerke og knytt anten til naturfenomen eller kulturfenomen, altså får vi naturnamn og kulturnamn. Stadnamna fortel kven eller kva folkegruppe som bur på ein stad, eller som har budd her i tidlegare tider: Finnsetra, Lapptjønna, Reinfjelllia, Marivollen, Finnburet,Hansfinnsetra. Stadnamna er altså ei kjelde som fortel at det har budd samar på Helgeland frå gammalt av. Ved sidan av historiske funn og andre historiske kjelder er stadnamna dei beste kjeldene til kven som har folkesett eit område. Stadnamna er også identitetskapande og fortel eit menneske at det høyrer heime på ein bestemt stad, eller skapar spennande assosiasjonar til bestemte hendingar i livet eller i historia. Derfor er noko av det første ein person gjer når han eller ho slår seg ned ein stad, å døype seg eit namn på staden. Namneskikkane fortel om næringsgrunnlag: Reinhåjen (Leirfjord,ma.), om opphavsperson: Klemethellaren (Hemnes) og bestemte hendingar folk hugsar: Lappfløttarskaret (Rana). Namna kan også ha røter i opphavssegner ofte kombinerte med naturformasjonar, slik som Hestmona, Dei sju systrene, Torghatten, Suliskongen, Oksskolten(Vuaksåelkie), Kaldvatnet, Vervatnet osb. Lagnaden til samiske stadnamn oppetter i historia er tredelt: For det første finst dei i opprinneleg form, slik som namn på mange fjell og innsjøar i nord, også i vårt distrikt: Vuaksåelkie(Okstindane), Tjåelmie, Gavasjavre, Blaekhkie. Desse namna finn vi i bruk i område kor samar og stort sett berre samar har vandre heilt opp til vår tid.

For det andre finn vi mengder av namn med samisk bakgrunn som først vart fordanska inn til det uattkjennelege, og seinare fornorska inn til det enno meir uattkjennelege: Kaldvatnet, Vervatnet, Sulitjelma, Aldra(?), Renga, Rana (?). Det er her vi ser kven som har makt til å bestemme korleis eit namn skal vere.

For det tredje skjer det ofte eit namneskifte når nye folkegrupper eller nye nærings-kulturar flyttar inn ein stad, som når folk blir fastbuande bønder. Særleg i innlandet var gardane knytt til norsk eller svensk tilflytting av folk som rydda seg gardar. Men også samar som rydda seg gardar la norske namn på gardane, dels for å få dei tinglyste. Dels på grunn av status. Dette namneskiftet skjedde seint, somme stader heilt opp til vår tid. Nokre namn fortel likevel direkte om kva folkegruppe som budde på staden: Finnsetra, Sjunkfjord, Gambogen, Finnvik, Gullholm (av guolli=fisk).

For å gjere dette enno meir vanskeleg er det tilfelle der eit «norsk» namn blir «forsamiska » og så att blir «fornorska». Som de ser, her er grunnlag for mykje interessant gransking og samanfattande utgreiingar.

Ein liten parantes i samband med fornorsking: Eit negativt høgdepunkt i denne politikken var jordlova og jordsalsreglemetet for Finnmark av 1902. Der vart det sett forbod mot sal av jord i amtet til andre enn norsktalande. Formelt galdt dette heilt til 1965. Ikkje så rart at opprinnelege samiske gards- og stadnamn vart til norske namn.

Det samiske språket som har levd og framleis lever i dette distriktet sør for Saltfjellet, er sørsamisk, med dialektforskjellar. I dag er dette språket stort sett brukt i reindriftsmiljøet, blant eldre, blant folk som har lært språket i større eller mindre grad heime, og blant idealistar, men det blir gitt opplæring på og i sørsamisk fleire stader på Helgeland. Det er sørsamiske sendingar i NRK, og det kjem ut skjønnlitteratur på sørsamisk. Eit par blad trykkjer artiklar på dette språket. Det er stor interesse for å lære sørsamisk der det blir sett i gong kurs. Språket er kommunikasjonsmiddel, men det er også kulturberar, som t.d. å fortelje om arbeidsprosessar og overføre materielle og munnlege tradisjonar på ulike måtar. Biletleg talt blir språk ei bru over historiske epokar. Det fortel om fortida, og kan gi oss svar på mange stadnamngåter og korleis folk har levd i tidlegare tider. Riv vi denne brua, blir det lett eit «juv» i historia. I dag er sørsamisk på Unesco si liste over truga språk. Kan vi då redde språk som held på å forsvinne? Er det noko poeng i det? Eg meiner sjølvsagt svaret er ja på begge desse to retoriske spørsmåla. Eg meiner at språkdød gjer samfunnet vårt fattigare, og forståinga for notida blir mindre. Det gjeld samiske ord, og det gjeld språket som heilskap. Men for å berge språket må alle vere aktive, både folk og styresmakter.

Språk er identitetsskapar, og sjølv om ikkje folk kan bruke sørsamisk eller for den del norsk, knyter det folk saman og gjer folk trygge på bakgrunnen sin. Vi ser dette også ute i verda. I USA har det vore trendy ei tid å vise til indianske røter ved å kunne noko frå stammespråket sitt. Enno er det folk i USA som stolt kan sitere noko på norsk, sjølv om det er år og dag sidan slekta budde i Noreg. I dag blir det skilta på fransk og bretonsk i Bretagne. Dette var ei røynsle eg gjorde sjølv på ferietur i Frankrike i 2003. Besøk fotballklubben Celtic i Glaskow i Skottland! Ei vandring i Dublin eller i Castlebar vekkjer undring om fortid, notid og kultur hos dei som er interessert i slikt. Det er underleg med språkytringar, også stadnamn. Det viser røter, konkrete røter. Som diktaren Uppdal skriv: « Ei slekt som veks upp i etteraping etter framande, blir rotlaus i si eiga jord og knapt levefør.» Og det er så sant som det er sagt.

Vi har belegg for at det har budd samar på Helgeland i lang tid, kanskje var samane urfolket her. Vi har arkeologiske funn frå århundra etter vår tidsrekning starta. Vi har beretningar frå Snorre, vi har opplysningar i jordebøker frå seinmiddelalderen og frå 1500- og 1600-talet, både aust og vest for grensa, som fortel om samar. Hos Petter Dass, i Nordlands Trompet, har han eit kapittel om møtet han har med samane. Dette er detaljert. Då Thomas von Westen starta kristninga av samane først på 1700- talet, starta han her i Rana. Det gjorde han fordi det var konsentrert samisk busetnad i dette området. Han har også skrive detaljerte rapportar om emnet. Det er ikkje rart at det er utanfor Mo kyrkje at vi finn ein statue av Thomas von Westen, samane sin apostel.

Presten Stockfleth starta sameskole i Rana, og vi har gode dagboksnotat frå den tida han virka her tidleg på 1800-talet. I Ranens Beskrivelse, hos Heltzen, finner vi samene. I folketeljingar kjem det fram at ein stor del av folket på Helgeland var samar, og i etterlatne skrifter etter høvdingen Ole Tobias Olsen i Rana kjem det fram at han har hatt ein utstrekt kontakt med samane.

Hos nessekongar langs kysten og i innlandet vart det kjøpt samiske varer som vilt og reinprodukt, og i grensehandelen over ei fiktiv grense mellom Noreg og Sverige gjekk det raider med samiske produkt. Som elles i samfunnet er samane på Helgeland blitt assimilerte inn i det norske storsamfunnet på ymse vis, men framleis har vi mange restar av den gamle samekulturen. Både direkte, gjennom at samiske familiar enno driv ei livskraftig reindrift, og indirekte ved at nedarva samisk kunnskap om bruk av naturen blir brukt i utmarksnæringar, i matstell, i husflid. I dei norske dialektane på Helgeland og i dei svenske i Västerbotten er det ord og syntaktiske lån frå samisk. Her vil eg nemne ord som rev av samisk rieban, ein sarv av samisk sarvis=reinbukk, førstelekken i ordet boknafisk og syntaksen i spørjesetningar: Ka du sei? Kanskje veit folk kva ein galkasasaddj er?

Ein har også funne merke i tre og steinrøyser som viser til samisk busetting og levesett.

Kva er hensikten med samiske stadnamn på skilt?

Då eg tok opp denne saka, vart dette ironisert over og latterleggjort. Dette er ei forsvarsmekanisme og ein hersketeknikk som eg berre må finne meg i. Men det inspirerer også til å gå vidare. Eg meiner at både historia og samtida dokumenterer at vi har levd i eit fleirkulturelt samfunn her i distriktet. Dette har vore og er ei styrke for oss, i og med at folk har hatt fleire kulturelle bein å stå på. Dette perspektivet bør komme fram gjennom skilting og gjennom parallell satsing på samiske næringar, reindrift, husflid, kultur, turisme og samiske nisjeprodukt elles.

Det sørsamiske språket bør styrkast gjennom skolen og ved at folk får sjå det i bruk på kommunale skilt. No i første omgang bør kommunane merke innfartsårane med samiske parallelnamn og ved at skolar og ein del andre institusjonar blir skilta med sørsamisk språk. Ute i Europa er satsing på gammal fleirkulturell situasjon komme i skotet. Eg vil atter ein gong nemne Irland, Bretagne i Frankrike, og i tillegg Wales i Storbritannia og Gallicia og Catalonia i Spania. Her blir den gamle kulturen trekt fram i media, i skilting, i festivalar og i reklamen for området eller landet. Det er spennande for turistar å sjå og undre seg over kva ein stad eller eit distrikt har å by på av kulturell historie. Italienarar og tyskarar eg har komme i prat med, spør om kor samane er i Nord-Noreg. Eg svarar: «her», og dei spør om kvifor ikkje dette er markert.

Mange av dei som reiser omkring er kulturturistar, og skilting på samisk kan få desse turistane til å stoppe. Har kommunane samiske produkt å tilby, kan dette vere med på å få aktivitet i gang. I Rana har vi ein bedrift, ARV, som just tar utgangspunkt i samiske mattradisjonar. Tarna Vilt er eit anna døme. Her gjeld det å vere kreative . Vi snakkar mykje om toleranse i våre dagar. Kunnskapar om samisk historie, og om korleis samane har bidratt til å skape ein rik kultur, kan også vere med på gjere om noko av den uretten som samane har vore utsett for gjennom historia, og styrke identiteten til folk. Det finst knapt ein monokulturell stad i verda, og i vår tid flyttar folk ikring over større område og tar og gir av kulturelement. Dette har vore det normale her hos oss fra gammalt av.

Vi skal vise denne normaliteten ved å skilte på sørsamisk på Helgeland og i Västerbotten. På sikt vil dette skape toleranse og auke innsikt og vørnad for både eigen og andre sin kultur.

Etter rettssaken hvor The Pirate Bay (TPB) ble dømt i Stockholm tingrett, og etter Rødt gikk ut med støttekampanjen filesharer.org, har debatten gått høyt om fildeling, både i og utenfor Rødt. Debatten har fortsatt nå som TPB blir forsøkt solgt, men som jeg vil komme tilbake til, endrer et evt. slikt salg lite.

Det er mange påstander som slenges ut i debatten, og terskelen for krasse karakteristikker mot tilhengerne av fri fildeling er lav. I tillegg blandes ulike spørsmål sammen på en måte som ofte skaper forvirring, og den teknologiske kompetansen blant debattantene er høyst varierende – og jeg mener at dette har en viss betydning her. Denne teksten er altså et forsøk på å rydde opp.

Rettssaken

La oss først se på de tiltalte. Var det riktig å dømme TPB? For å gjenta noe som er blitt nevnt før, men kanskje ikke forstått: TPB deler ikke ut en eneste ulovlig fil. TPB er derimot er verktøy som gjør det mulig for brukerne å søke opp torrent-filer (se boks), som inneholder informasjon om hvor de kan finne både lovlig og ulovlig innhold. (Mange tilbydere av lovlig materiell – blant annet det store nettbiblioteket Gutenberg. org bruker torrent-teknologi til å spre sine produkter). Den viktigste forskjellen mellom TPB og for eksempel Google, er kanskje at TPB søker på torrent-filer, mens Google søker på alle slags filer. Man kan likevel kjapt lage et Google-søk som også utelukkende søker på torrent-filer, og den mest brukte torrent-klienten (programmet) uTorrent hadde lenge nettopp et slikt søk på sine nettsider (før de byttet til søketjenesten Ask).

TPB har også selve torrentfilen lagret på sine servere og driver en tracker, men denne filen er i seg selv altså bare en lenke, som peker til materiale som ligger rundt på tusenvis av ulike datamaskiner rundt om i verden – ute hos den enkelte fildeler.

Når man dømmer TPB for det de tilbyr, beveger man seg altså ut på en vei hvor man gjør tjenesteleverandører ansvarlige for det brukerne bruker tjenesten deres til. Vi ser en utvidelse av dette nå ved søksmål mot Telenor med krav om å sperre bestemte sider, og vi har tidligere sett nettaviser gått til sak mot Google News for lenking. Dette er den samme logikken som platebransjen forsøkte å få inn i norsk rett i «napster.no»- dommen (se boks), hvor de argumenterte med at lenking i seg selv er en tilgjengeliggjøring. Heldigvis nådde de ikke helt fram med det argumentet.

Alle søkemotorer som finnes i dag, vil uten unntak kunne hjelpe deg å finne store mengder ulovlig delt materiale. Dersom man skal holde innholdsleverandører som TPB eller Google ansvarlig for hva brukerne deres gjør med dem, har man faktisk effektivt drept hele internett, og det er ikke åndsverksloven verdt. Slik sett er et av hovedpoengene på Rødts nettside filesharer. org – at de «kriminelle» er de millionene av vanlige mennesker som laster opp og ned filer, og ikke TPB – ganske åpenbar.

Er det mulig å stoppe fildeling?

Bjørgulv Braanen påstår i sin leder i Klassekampen 20/2-09 at rettssaken i Sverige «ikke er rettet mot dem som laster ned, men mot bakmennene i Pirate Bay». Å se på TPB som «bakmenn» blir etter det som er skrevet over, relativt misforstått. (Da kunne man heller se på film-ripperne og opplasterne av torrents som «bakmenn», men de er også stort sett bare vanlige ungdommer.) Men om man så klarte å stoppe TPB og lignende sider – hadde man da stoppet fildelingen? Svaret er enkelt og greit nei. Vi hadde fildeling også før TPB, gjennom nettverk og programmer som for eksempel DC++, hvor du ikke baserer deg på noen nettside, men laster opp og ned filer direkte fra andre brukere gjennom et program. Hvor er de skumle «bakmennene» der? Når TPB nå selges, er det ingen mangel på andre torrentsider som tilbyr akkurat de samme tjenestene. Skulle man lykkes med å stenge også disse, vil det samme skje som når man stengte Napster (se boks): fildelingen vil flytte seg over på andre plattformer, og annen teknologi, og fortsette å øke i omfang.

Den eneste måten å effektivt hindre fildeling på, er å detaljovervåke all datatrafikk. Da har vi skaffet oss et storebror ser degsamfunn. Det er neppe det verken Braanen eller andre som er skeptiske til fildeling, ønsker. Om vi ikke ønsker oss det, er det kanskje en bedre strategi å prøve å finne måter å leve med fildeling på, enn å hive oss på Luditt-vogna.

Er det ønskelig å stoppe fildeling?

Så er det selvsagt mulig å si at det er uetisk å fildele, og at man ikke bør støtte det selv om man i praksis ikke kan stoppe det. Da er vi inne på noe av kjernen – intellektuelle rettigheter – eiendomsrett til uhåndgripelige ting som ord, bilder, lyder og tanker.

I det meste av musikkens historie har det ikke vært noen som helst form for «åndsverkslov ». Tvert imot har det både innen klassisk musikk og tradisjonell folkemusikk vært vanlig skikk-og-bruk å låne fra hverandre, og den slags kreativ idédeling (creative commons) har vært ekstremt viktig for at mange kunstformer i det hele tatt har fått utviklet seg. Nye musikkformer som baserer seg på det samme prinsippet med bruk av sampling etc., fører i dag til rettssaker – det er synd for musikken. Her har vi en tilsvarende parallell til diskusjonen om programvarepatenter. Dersom den praksisen som storselskapene forsøker å innføre nå hadde vært gjeldende i internetts barndom, hadde vi antageligvis aldri sett den teknologirevolusjonen vi nå er inne i.

Intellektuelle rettigheter av typen «copyright » innenfor ymse områder, fikk fotfeste samtidig som man begynte å distribuere kultur gjennom salg av fysiske enkelteksemplarer (bøker, plater etc.), og det var da en enkel og logisk ordning for å sørge for at opphavsmannen/kvinnen fikk sin del av kaka. Nå går vi inn i en tid da salget av fysiske enkelteksemplarer er over. I den digitale verden flyter informasjonen kontinuerlig i alle retninger, og den kan ikke stoppes. Når den teknologiske basisen for en økonomi endrer seg, må også økonomien endre seg. Platebransjen forsøker i stedet å begrense teknologien for å passe den nåværende økonomi- og finansieringsmodellen – slik ludittene gjorde i sin tid. Det er en strategi som aldri vil lykkes, og den er heller ikke ønskelig.

Om vi ser på mulighetene og ikke begrensningene, gir fildeling og internett muligheten for stadig flere til å få en bredere tilgjengelighet på kultur enn vi noen gang tidligere i historien har sett. Når distribusjon og kopiering har en kostnad lik null fordi brukerne selv tar seg av det, er det ekstremt lite samfunnsøkonomisk å insistere på å selge enkelteksemplarer. Musikken blomstret før åndsverksloven, og den vil blomstre mye mer etter vi er kvitt den, siden den i dag i stor grad bare bidrar til å legge begrensninger på både teknologisk og kulturell utvikling.

Den autoritære digitale hverdagen – alle er forbrytere

Etter plate- og filmbransjen startet sitt korstog mot fildeling, har mange land strammet inn lovverket på måter som både er fullstendig ulogisk fra en teknologisk synsvinkel, men også fra en samfunnsøkonomisk.

For å ta det siste først så har det de siste årene vært et stadig press for å utvide tiden som copyright varer. Begrunnelsen for åndsverkslov har vel historisk vært noe av det samme som for patenter: Det skal bidra som et incitament til å lage kulturprodukter eller oppfinnelser, og det er rettferdig om skaperen får igjen noe dersom produktet kommersialiseres. Derfor har det alltid vært begrensninger både på hva som kan dekkes av loven, og hvor lenge. – Etter en tid skal kulturprodukter gå inn i vår felles kulturarv, som vi alle skal kunne benytte fritt. I dag ville ingen film bli laget dersom filmselskapet ikke trodde den ville spille inn utgiftene i løpet av et par–tre år. Likevel har man altså mulighet til å fornye copyrighten igjen og igjen. Hvor er rettferdigheten i at noen skal fortsette å tjene penger på et produkt tiår etter at produsenten er død?

Europaparlamentet har nylig vedtatt å utvide copyrighten til 95 år. Fra den opprinnelige begrunnelsen for denne type eiendomsrett er en slik utvidelse fullstendig irrasjonell, men det er et stadig sterkere press fra bransjen. All kulturproduksjon hviler på menneskehetens felles kulturarv, men villigheten til å la noe gå tilbake til denne kulturarven, blir stadig mindre. Det er likevel ikke bare nå i det siste, og det er ikke bare i EU innstramminger kommer. Om man husker noen år tilbake, ble også den norske åndsverksloven innskjerpet for å blidgjøre plate- og filmindustrien. Der det tidligere bare var ulovlig å laste opp åndsverkbeskyttet materiale, ble det nå også ulovlig å laste det ned. Fra en teknologisk synsvinkel er dette en hårreisende lov, all den tid det rent prinsipielt er umulig å avgjøre hva en fil inneholder (og da også hvorvidt dette er beskyttet), uten først å laste den ned.

Den nye loven gjelder selvsagt ikke bare film og musikk, men også ting som tekst og bilder. Dette betyr at samtlige nordmenn som bruker internett, antageligvis gjør seg selv til jevnlige lovbrytere. Dersom du besøker en nettside som har lagt ut et bilde (eller en tekstbit) uten tillatelse, kan du ikke selv se dette uten at det først lastes ned og lagres på datamaskinen din (i en cache-folder av et eller annet slag). Den lovstridige informasjonen er da automatisk lastet ned til din maskin, og du er i en bokstavelig lovtolkning per def. lovbryter. Dette er noe alle nordmenn som bruker internett jevnlig, vil komme til å gjøre, og det gjør dermed alle til lovbrytere. Dette blir selvsagt ikke håndhevet, men vi ser nå at bransjen har fått seg en lov som i prinsippet er så vidtgående, for å kunne rettsforfølge de personene de ønsker. Er det denne utviklingen vi ønsker?

Nå kan man alltids argumentere for at intellektuelle rettigheter er mye mer problematiske på patentområdet, hvor medisinpatenter dreper tusenvis av mennesker i Afrika, store selskaper er i ferd med å skaffe seg rettigheter til arvestoffet vårt, og programvarepatenter setter hele den teknologiske utviklinga i fare for å bli underlagt store private monopoler og «truster». Hvorfor dette maset om film og musikk, hvor det finnes gode grunner til å beholde intellektuelle rettigheter? Poenget er vel at vi nå engang har kommet dit at det er teknologisk mulig å dele film og musikk fritt, og videre at åndsverksloven er en menneskeskapt lov, som er relativt ny (i forhold til kulturens historie svært ny), og langt fra noen naturlov, og dermed en lov det er naturlig å endre når den teknologiske basisen for loven endrer seg.

Alternativene til et digitalt overvåkingssamfunn

Hva gjør vi så – dersom vi aksepterer at svaret på fildelingen ikke er å kjøre en håpløs og skadelig kamp for å stoppe den? Alles hovedargument mot fildeling er at noen må ha betalt for å lage musikken og filmene, ellers vil de ikke bli laget. Nå eksisterte det jo både musikk og annen kultur (om enn av teknologiske årsaker ikke film), lenge før noen hadde tenkt på noen åndsverkslov, og det vil det også gjøre lenge etter. Det er ikke menneskets trang etter profitt som har skapt kulturen, men heller menneskets trang etter å skape kultur. Slik sett er det bare tøys at «kopiering dreper musikken» og lignende. Nettet er etter hvert fullt av amatørartister, som deler musikken sin fritt, også under Creative Commons-lisenser. (Et eksempel på dette er all musikken som ligger ute på nettstedet jamendo.com) Et mulig svar vil dermed være at vi bør akseptere færre Hollywood-filmer og Britney Spears-album, og heller satse på mer dugnad i kulturproduksjonen. (Teknologien gjør jo også mye produksjon billigere.)

Dette vil naturlig nok ikke profesjonelle kulturprodusenter, det være seg musikere, forfattere eller filmskapere, se på med blide øyne, og det kan man forstå. Selv om den teknologiske muligheten og den politiske viljen skulle være der til å innføre både 6- og 4-timersdag etter hvert, kan det være at samfunnet faktisk ønsker at noen skal kunne drive på med kulturproduksjon på fulltid. (Jeg ønsker for eksempel det.) Da må vi legge til rette for det på en annen måte enn å kjøpe og selge enkeltprodukter, og her er mulighetene mange.

Det første og enkleste er vel å si at de fleste inntjeningsmetodene kulturprodusenter har i dag, fremdeles vil være der i framtida. Konserter, kino, teater osv. vil fremdeles være der i overskuelig framtid.

Så kan man mene at dette ikke er nok, og det er jeg fullstendig åpen for å ta en diskusjon på. Penger kan hentes inn på mange måter. Dette digitale verdensbiblioteket kan finansieres som andre bibliotek – via skatteseddelen. (Nå må det vel påpekes at svært mye av produksjonen allerede i dag er laget med en god del offentlig støtte, og at for eksempel NRKs programmer ikke skal kunne deles fritt av alle, er for meg ganske urimelig – de er finansiert av alle TV-eiere i fellesskap, og også i forhold til en del andre som mottar mye støtte, hadde det ikke vært urimelig med en CC-publisering av produktene.) Om man ønsker å koble betalingen mer direkte til bruken, er det også mange muligheter. Man kan lage en avgift på lagringsmedia, slik det i sin tid ble gjort med kassetter. Man kan også avgiftsbelegge bredbånd, og man kan legge et tillegg i prisen på alt pc- og audiovisuelt utstyr (en varekategori som er blitt stadig billigere og som byttes ut stadig oftere – en prisøkning her ville antagelig vært miljøvennlig også.). Hvordan skal man så fordele disse midlene? Man kan gjøre det på forskjellige måter. Man kan velge ut offentlige satsingsområder, og gi målrettede tilskudd og stipender etter det. Dersom fildeling er lovlig, kan man også inngå samarbeid med de største fildelingssidene/nettverkene, om en innrapportering av hvor mye trafikk den ene eller andre fila har, slik at utbetalingen kan kobles til popularitet og bruk, og man kan selvsagt ha alle mulige kombinasjoner av dette. Det er et demokratisk spørsmål. I utgangspunktet mener jeg at en finansiering over skatteseddelen er den beste og mest sosiale løsningen, men jeg mener samtidig at dette er spørsmål hvor de som jobber i kulturfeltet, bør få et avgjørende ord med i laget. Det samme gjelder fordelingsordningen for pengene.

Det er denne debatten kunstnere og musikere burde gå inn i, og det er her de burde stille krav. Å fortsette å gå etter et kart som ikke lenger stemmer med terrenget, fører sjelden til annet enn at man risikerer å gå utfor et stup. Heldigvis er det etter hvert musikere som har begynt å skjønne dette, men bransjen som helhet henger etter. Jeg venter i spenning på at man skal bruke mer krefter på konstruktive politiske prosesser for å finne gode løsninger for framtida, og mindre krefter på håpløse rettsprosesser.

Ronny Kjeldsberg

Alle jeg kjenner som har vært i Thailand, har kommet hjem med en bunke piratkopiert film, musikk eller programvare. Ingen av dem betrakter seg som forbrytere av den grunn. De synes liksom det er lovlig å snyte Time Warner eller Microsoft for en mikropromille av profitten. Dette sier litt om at moral er en ganske relativ sak, hvor det som til enhver tid regnes som rett og galt, kan være temmelig situasjonsbestemt.

Nå trues imidlertid denne piratgeskjeften med døden. Ikke som følge av effektiv kriminalitetsbekjempelse, men fordi Internett har gjort all musikk og film tilgjengelig med et tastetrykk. Kopiering og salg av fysiske medier blir i prinsippet overflødig. Piratene kan ikke lenger tjene penger på kopiering av produkter som likevel er gratis og tilgjengelig for alle. Dette er opplagt et framskritt. Men heller ikke den seriøse musikeren eller forfatteren tjener penger når folk laster ned musikk eller bøker på denne måten, med mindre det utvikles kompensasjonsordninger som er levedyktige og allment godtatte.

Hittil har produksjonsselskapene og forlagene vært ganske bakpå i dette spørsmålet. De mest konservative mener det handler om å lære forbrukerne moral; piratkopiene fra Thailand sier jo noe om hvor vellykka det ville bli. I USA og EU har nå hovedstrategien mot ulovlig fildeling vært å forfølge «lovbryterne» individuelt, med ganske dårlig – og til tider tragikomisk – resultat (i USA er nå enkeltpersoner tiltalt og dømt til å betale urealistiske erstatningsbeløp (http:// tinyurl.com/nh982z) for ulovlig nedlasting). Saken om Pirate Bay er også et ferskt eksempel (http://no.wikipedia.org/wiki/ The_Pirate_Bay) . Deretter har man forsøkt å presse linjeleverandørene, som Telenor, til å blokkere brukere som laster ned ulovlige kopier. Det siste er både en håpløs og direkte uetisk oppgave, det forutsetter overvåking av forbrukernes atferd på nettet i et omfang som bryter med alle prinsipper om personvern. Dette har både Venstre (www. venstre.no/artikkel/21182) og SV (tinyurl. com/dklwz4) forstått. Men ingen av dem har hittil foreslått realistiske løsninger for å ivareta opphavsrettighetene. Et forslag fra Rødt (tinyurl.com/l9ba6k) om å betale via skatteseddelen faller på sin egen urimelighet. Men det sier seg selv at slike løsninger bør komme på plass ganske snart, før alle tog har gått.

Kulturarbeidere jeg snakker med, har delte meninger om det som nå skjer. Ikke så rart. De som lever av å skrive eller spille er jo avhengige av å få solgt produktet sitt på et marked. Noen klarer ikke å se for seg at dette kan skje på annen måte enn som et reint varebytte i en markedsøkonomi. Men kultur er jo egentlig et møte mellom mennesker, en samtale der mennesker deler erfaring, følelser og kunnskap med hverandre. Musikeren formidler opplevelser med tekst og toner. Kunstneren gleder, trøster eller provoserer. Forfatteren forteller en historie som i beste fall berører den som leser henne, eller bringer ny kunnskap eller opplevelse inn i andres liv. Mennesket er faktisk aleine om å utveksle fortellinger om seg selv på denne måten. Ved å redusere slike samtaler til et reint varebytte, gir de Marx rett når han skreiv at under kapitalismen vil enhver transaksjon mellom menneskene til slutt bli en vare, et objekt på et marked.

Denne markedstenkinga har også en annen betenkelig side: Når kultur er en vare, vil bare den som kan betale ha tilgang. Og da får plutselig problemstillinga en klassedimensjon. Enda tydeligere blir dette dersom vi ikke bare snakker om overskuddsproduksjon som kultur, men om nødvendig kunnskap, viten vi trenger for å overleve: Når global industri tar patent på genmaterialet i korn, må fattigbønder i tredje verden plutselig betale for såkorn som tidligere har vært gratis (Utviklingsfondet om dette: http://tinyurl.com/ktgtwf ). Når forskning om farlige epidemiske sykdommer blir patentert og formelen for medisinen blir holdt hemmelig, dør fattige afrikanere av aids fordi medisinen er for dyr ((http:// www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.462372). Disse kunne vært reddet dersom forskningen hadde vært åpen og tilgjengelig, og medisinen billig. Bønder kunne fått mer ut av avlingene sine om forskninga rundt genbanken var frigitt. Slik tjener kapitalinteressene på at kunnskap er forbeholdt den som kan betale for det. De fattige betaler dyrt. Og de aller fattigste dør.

I en annen og bedre verden vil slik kunnskap være tilgjengelig i en database eller en wiki. Alle som hadde behov eller kompetanse, kunne laste ned oppskriften. Dette skulle være den selvfølgelige, demokratiske og humane løsningen. Alt annet ville blitt sett på som kynisk, bedragersk og menneskefiendtlig. Hvis jeg skulle utlede ett prinsipp, måtte det bli dette: – Vår samla kunnskap om og tilgang på kultur, historie og vitenskap er menneskehetens selvsagte felleseie. Denne tilgangen skal være gratis og for alle.

Så kan du innvende at dette er det reine utopia. Mulig det. Muligens ikke. Det finnes forholdsvis ferske eksempler på at noe er under utvikling, på flere fronter: NTNU (itunes.ntnu.no/pc.html) og USI (itunes.uis.no/) legger nå ut forelesninger gratis på iTunes, NRK legger ut sine mest populære programmer til fri nedlasting (tinyurl.com/pna5lg), for å nevne noen norske. Wikipedia (no.wikipedia.org/wiki/ Hovedside) er jo allerede godt etablert. Og flere og flere lisensierer produktene sine under Creative Commons (no.wikipedia.org/wiki/Creative_Commons)

I debattboka Delte Meninger, initiert av fornyingsminister Heidi Grande Røys (kan lastes ned som ebok her: http://f9.no/dm/) drøfter Hendrik Storstein Spilker (tinyurl.com/kne6zk) mulige inntjeningsordninger for digitale åndsverk som publiseres på nett. Det vises til beregninger som hevder at om lag 20 kroner per måned per Internettbruker mer enn dekker royalties til forfattere og musikere. Med dagens teknologi er det helt mulig å registrere antall nedlastinger av en fil. Dermed kunne skaperne få betalt, med ganske stor treffsikkerhet, i forhold til popularitet.

Så hvem skal betale? La meg heller spørre: Hvem tjener på det? De aktørene som i dag henter inn flest kroner på innholdsformidling via Internett, er linjeleverandørene. Det finnes gode argumenter for at det er de som bør betale for gildet. Deres produkt, bredbåndslinjene, har nemlig liten verdi uten at noen produserer innhold. Lovlige nedlastingstjenester som iTunes eller Spotify tar inn småpenger sammenlikna med disse. Den største linjeleverandøren i Norge er Telenor.

Så kan det selvfølgelig innvendes at det likevel blir kundene som betaler via regninga til (for eksempel) Telenor, og det blir urettferdig dersom forbrukere som laster ned lite, skal subsidiere de som laster ned mye. Men ser vi nærmere på praksisen i dag, er det faktisk sånn at linjeprisene fra Telenor og Get allerede er differensierte, nettopp avhengig av båndbreddeforbruk. Det kan ikke være noen heksekunst å tilpasse for eksempel Tono-avgiften til den eksisterende prisstrukturen. Et slags «kassettavgiftsfond » for digital distribusjon. Det er ikke engang sikkert at sluttprisen behøver å bli dyrere, når Telenor og Get likevel må konkurrere på pris i markedet.

Det virkelig framtidsretta ved denne modellen, er at den ville være uavhengig av om bredbåndstilgang er et privat eller statlig ansvar. Dette vil fungere innafor rammene av en markedsøkonomi som vi kjenner den, men også som overgang mot et felleseie (som jeg personlig ville foretrekke), hvor kulturarbeidere og forskere får betalt av fellesskapet, gjerne gjennom differensierte løsninger.

Tor Otto Tollefsen

Peder Martin Lysestøl:
Palestinerne
Rødt!, 2009

Boka Palestinerne ble nærmest skrevet som lærebok for den nystarta Palestinakomiteen. Den presenterte en meget ung palestinsk frigjøringsbevegelse for en enda yngre norsk solidaritetsbevegelse.

Allerede på kongressen sin i 1967 hadde SUF (gamle SFs ungdomsforbund) vedtatt full støtte til palestinernes kamp. Sionistene hadde ellers fullstendig politisk hegemoni i Norge, men disse ungdommene hadde lært om imperialisme og frigjøringskamp gjennom FNL-gruppenes solidaritetsarbeid for Vietnam. De så palestinernes kamp i samme sammenheng.

De visste at det måtte studier til for å få sving på anti-imperialistisk støttearbeid. Det måtte lages studiemateriale om palestinernes historie og frigjøringskamp. Den jobben fikk Peder Martin Lysestøl. Boka han skrev, fikk enorm betydning for retningen som solidaritetsarbeidet tok i Norge, og for den politiske plattformen som Palestinakomiteen uten store endringer har holdt fast ved siden.

Palestinerne hadde tatt til våpen midt på 60-tallet, etter å ha ventet forgjeves på at FN skulle reagere på sionistenes overgrep, fordrivelsen fra Palestina. Geriljaaksjonene satte omsider palestinernes sak på dagsorden – men det var sionistene som bestemte overskriften: «Terrorister».

Kampen for et fritt Palestina var ikke først og fremst en militær utfordring. Styrkeforholdet i konflikten betydde at kampen måtte vinnes på andre arenaer enn den rent militære. Derfor tok palestinerne godt i mot unge gjester fra Europa, som Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Det var ikke akkurat mainstream-politikere som kom, men palestinerne tenkte langsiktig. Dette var første skritt på veien til å vinne opinionen i Vesten.

Lysestøl fikk god hjelp til å finne fram historiske kilder, og til å intervjue flyktningefamilier, geriljasoldater og politiske ledere. Finn Sjue fikk besøke geriljabaser i Jordan og Sør-Libanon og diskutere frigjøringskamp og terror med «terroristene» selv. For norske ungdommer som leste førstehåndsberetningene fra disse to på trykk i Palestinerne, kom den palestinske virkeligheten plutselig mye nærmere.

Tidsskriftet Rødt! har all ære av å ha gjenutgitt boka 36 år etter første utgave. Sionistenes historieskriving er ikke lenger enerådende i folks bevissthet. Tilgangen på informasjon er enorm, sammenliknet med situasjonen på 70-tallet. Forlaget har likevel valgt å utgi den gamle boka uendret. Med god grunn. Dette er fortsatt er den beste innføringen i palestinernes og frigjøringskampens historie og politikk som er tilgjengelig på norsk, og på et overkommelig antall sider. Målgruppa var og er først og fremst politisk interessert ungdom, framtidige aktivister for palestinernes sak.

Boka er selvfølgelig preget av kildene Lysestøl hadde, og av tida da den ble skrevet. Referansene til marxistiske klassikere virker antakelig eksotiske for nye lesere. Men de er fortsatt ikke uinteressante, særlig ikke hvis de leses med litt mer kritisk sans enn det var vanlig den gangen. Ikke alt av vurderinger underveis tåler etterpåklokskapens snusfornuft. Men det er nyttig å se hvordan palestinerne og deres norske venner tenkte – også der de tok feil. Og de viktigste spørsmålene er stort sett behandlet på en måte som fortsatt holder.

Boka gjør jøders og palestineres skjebne forståelig innenfor rammen av stormaktsinteresser og imperialistisk politikk, og forklarer sionismen som det den var og er – en ideologi som tjener imperalistmaktene. Ideologien tilbyr en løsning på det såkalte «jødespørsmålet» for Europas rasistiske makteliter ved å si som Golda Meir sa om palestinerne: «They do not exist.»

Med tanke på den seinere utviklingen i Libanon virker bokas framstilling av forholdene der nokså naiv i sin tillit til alliansemulighetene. Og de som i boka snakker om nødvendigheten av «den langvarige krigen», var antakelig ikke forberedt på hvor lang den ville bli. Med alderen innser en lettere at historiske prosesser er lenger enn menneskeliv. Nettopp derfor er det viktig å studere historien grundig for å skjønne de lange linjene. Vår felles hukommelse rekker ikke langt nok.

Boka inngår også som en del av historien om m-l-bevegelsen. Den viser til sterke sider som det er viktig å framheve og forsøke å føre videre: viljen til å gå imot strømmen, og til å undersøke virkeligheten bak de offisielle sannhetene, for eksempel om hvem som er helter og skurker i verdens konfliktområder. Rødt-representanten Erling Folkvords besøk til Afghanistan nylig, vel og merke uten pansret eskorte som visstnok ellers er vanlig når norske politikeres besøker landet, følger denne gode tradisjonen.

Den palestinske frigjøringsbevegelsen forente mange politiske og religiøse syn og rekrutterte fra alle sosiale lag. Diskusjonene var voldsomme. Ikke bare Israel, men også stormaktene og de arabiske naboene fisket hele tida i rørt vann. Frigjøringsbevegelsen måtte vinne legitimitet hos det store flertallet, både de som levde under okkupasjon og de som levde i eksil. Det gjaldt å finne det som bandt sammen framfor det som splittet fronten. Dette skjønte også Lysestøl. «Alle spissfindige motsetninger mellom geriljaorganisasjonene, som den borgerlige pressa er så opptatt av, er forvist til et tillegg bakerst i boka,» skriver han.

Lysestøl kom for å lære, ikke for å belære palestinerne. Det samme gjaldt de mange solidaritetsarbeiderne som seinere besøkte området på studieturer, arbeidsleire eller for å tjenestegjøre for helseorganisasjonen, palestinernes Røde Halvmåne. På nært hold fikk de se hva kampen kostet, og hvor vanskelig den var. Det gjorde at de ble mindre fristet til å gi gode råd, og mindre preget av den arrogansen som ellers har preget europeeren i møtet med den arabiske verden.

Med årene har palestinernes sak vunnet langt større forståelse. Men samtidig virker det som om mange av Palestina-vennene har begynt å glemme hvem som betaler for kampen, og hva den koster. Den vestlige arrogansen, med røtter i kolonitida, dukker fram. Det er kommet en bedrevitende tone inn i Palestina-diskusjonen. De siste årene Arafat levde, midt under en konfrontasjon med sionistene på liv og død, var det som om man overgikk hverandre i finne feil og mangler hos palestinernes leder. Enhver norsk statsviterstudent kunne fortelle deg at Oslo-avtalen var Arafats generaltabbe, og årsaken til all senere elendighet. Det er som om palestinerne hele tida får hovedansvaret for alt galt som skjer. Hvis bare Fateh og Hamas kunne bli enige, og rette seg etter de kloke rådene fra USA og Egypt – vi ser ingen andre lyspunkter enn Obama …

Hvis det var sant at palestinerne har det «verre enn noensinne», slik det også nokså tankeløst står i forlagets forord, må det bety at førti års frigjøringskamp har vært forgjeves. Alle liv som er ofret, er ofret forgjeves. Denne formen for svartmaling og pessimisme tjener ikke palestinernes sak. Svartmaling av motstanderens muligheter for å vinne, er psykologisk krigføring. En palestinsk leder som er sitert i Palestinerne, snakker om hvordan PLOs kontorfolk i Beirut har for stor avstand til kampen, og kan rammes av «overgivelsesidelogien» som fører til at man trekker seg tilbake og lar andre føre kampen videre. Palestinerne kan tjene som motvekt mot svartmaling og overgivelsesideologi. Etter å ha lest den, er det vanskelig å hevde at det bare har gått fra vondt til verre for palestinerne.

Bakerst i boka oppsummerer Lysestøl anno 2009 tida siden boka kom ut. Oppgaven er ikke lett. I mine øyne har etterordet litt for mye preg av å skulle gjøre opp regnskap. Frigjøringskampen er langt fra over, og det er for tidlig å dele ut karakterer.

Palestinernes problem er fortsatt sionismen og sioniststaten Israel, ikke forholdet mellom Hamas og Fateh. Tidligere palestinske ledere har vunnet legitimitet gjennom handling. De fleste av dagens ledere, uansett organisasjon, har tapt legitimitet gjennom noen av sine handlinger, og sannsynligvis tapt den for godt. Det tar tid å finne nye ledere, det tar tid for ledere å bygge opp legitimitet nok til å virke samlende.

Den palestinske befolkningen har felles erfaringer som sier at de må lete etter det som forener, ikke det som splitter. De vet hvor farlig det er å gjøre seg avhengig av lokale eller globale stormakter. Men det er ikke nytt for palestinerne at politiske grupperinger glemmer begge disse lærdommene i sin rivalisering om lederskap og makt. Akkurat som i 1973 er det igjen mange rivaliserende palestinske organisasjoner og dårlig samarbeid. Akkurat som boka forteller fra den gangen, er årsakene dels geografiske (eksil/hjemmefront, Vestbredden/ Gaza, forsterket ved Israels begrensing av bevegelsesfrihet), dels ideologiske (forsterket av fremmede staters støtte til sine forskjellige favoritter) eller personlige motsetninger. Utenlandsk innblanding, som når USA og Egypt nå «mekler» mellom Fateh og Hamas, har alltid hatt splittelse og kontroll som mål, ikke palestinsk enhet og uavhengighet.

I 1973 advarte abu Fadi Lysestøl mot pessimisme, som særlig de intellektuelle var utsatt for. «En revolusjonær må alltid være optimistisk hvis han eller hun stoler på massene,» sa han, med datidas «kinesiske» språkdrakt. Palestina-vennen som «stoler på massene», stoler på at palestinerne selv finner tilbake til enheten, og unngår å gjøre situasjonen vanskeligere med svartmaling, karaktersetting og favorisering av enkeltgrupper.

Det er nyttig å peke på de lange linjene, slik Lystestøls gamle venn gjør i etterordet, og slik palestinske strateger har for vane. Men tohundreårs-perspektivet som trekkes opp, lyder litt desillusjonert, særlig med stemningen i Beirut 1973 som bakteppe. Ungdommen i Gaza eller i leirene i Sør- Libanon vil ikke slå seg til ro med et perspektiv på 200 år. For dem handler det om hvilket liv de skal få leve de nærmeste årene, og tiårene. Det viktige valget står ikke mellom marxisme og islamisme eller andre -ismer, men mellom å fortsette kampen for hjemlandet eller gi opp. Internasjonal støtte gjør det lettere å holde stand mot sionistenes forsøk på å fordrive og utslette det palestinske folket. Men da må denne internasjonale støtten rette seg etter oppfordringen fra en annen av Palestinakomiteens gamle venner: «Bidra til alt som kan forene oss, ikke gjør noe som kan øke splittelse og rivalisering.»

Ebba Wergeland

Audun Lysebakken, Ingvar Skjerve:
Deltakerne – en reise i demokratiets fremtid
Forlaget Manifest, 2009, 206 sider

Lysbakken og Skjerve ønsker ifølge bokas omslag å utfordre grensene for hva vi vanligvis mener med demokrati. Folk skal gå fra å være tilskuere til politiske prosesser, til selv å være deltakere. Boka består av flere eksempler på deltakende demokrati, som alle er vidt forskjellige: En it-bedrift i Trondheim som er eid av de ansatte, kooperativbevegelsen i Baskerland, kommunearbeidere i Newcastle og renholdere i Moss.

Boka er velskrevet, og det går ganske fort å komme seg gjennom de rundt 200 sidene. Boka fikk også mye oppmerksomhet da den kom, og skapte en del debatt og omtale i media. Jeg vil tro at den oppsummeres som en suksess på kontorene til forlaget Manifest. At folk diskuterer og filosoferer rundt deltakende demokrati, er utelukkende av det gode etter min mening.

Det spennende med boka er at de konkrete eksemplene på forsøk med deltakende demokrati peker mot saker der venstresida har store muligheter til å komme på offensiven. Spesielt tanken om mer arbeiderstyring i offentlig sektor som et motsvar mot de siste tiårenes vellykkede New Public Management offensiv fra høyresida.

Et av eksemplene i boka er hentet fra Newcastle, hvor kommunen bestemte seg for å konkurranseutsette all den it-relaterte virksomheten, med totalt 600 jobber. Begrunnelsen var ikke overraskende at man skulle spare penger fordi private ville drive mer effektivt. De ansatte tok til motmæle, og etter massemobilisering og streik fikk også kommunens ansatte lov til å levere et anbud. Utformingen av kommunens bud ble gjort gjennom rådslagning med de ansatte og verksteder hvor de diskuterte seg fram til bedre måter å gjøre arbeidet på. Ideer som sprang ut kunnskapen de ansatte hadde opparbeidet seg gjennom det daglige arbeidet. Kommunens bud vant kontrakten, og fem år senere har Newcastle kommune spart penger samtidig som de har forbedret kvaliteten på tjenestene de leverer. I dag går alle viktige kommunale oppdrag i Newcastle til kommunens egne ansatte, uten konkurranse. Dette er ikke bare fint for Newcastle kommune som har fått billigere og bedre tjenester, men det viser en mulighet for arbeiderklassen til igjen å komme på offensiven mot privatisering og konkurranseutsetting. Samtidig er det et eksempel på hvordan vanlige arbeidsfolk kan få mer kontroll over sin egen arbeidsplass, og dermed få utløst mer av evnene sine.

Deltakerne er virkelig spennende når den forteller om erfaringene fra Newcastle. Men nettopp her hadde det vært fint med litt analyse fra forfatternes side om hvilke muligheter som faktisk ligger i parolen om deltakende demokrati. Spesielt i forhold til begreper som klasser og klassekamp. Å gi folk økt innflytelse på sin egen arbeidsplass er ikke bare en god ting i seg selv. Det er en god ting fordi det kan bidra til å aktivisere vanlige folk som igjen kan få troen på at det er mulig å forandre sin egen hverdag. Noe som igjen kan legge grunnlaget for en aktivt handlende arbeiderklasse som vet at den er i stand til å styre og ta beslutninger, ikke bare velge mellom hvilke partier som skal styre i deres navn. I tillegg savner jeg mer om de interessante tingene som foregår i Venezuela i forhold til deltakende demokrati. Et eget kapittel om hva som foregår med arbeider- og nabolagsorganisering under Chavez og PSUV hadde passet godt inn i bokens tema.

Men en gjennomgående analyse av det deltakende demokratiets muligheter for venstresida er kanskje ikke bokens mål. Snarere gir den en grei oversikt over noen forskjellige forsøk på deltakende demokrati, og diskuterer fordeler og ulemper ved disse. Alt i alt er boka nyttig lesing om et viktig tema som revolusjonære på venstresida bør ta tak i. Først og fremst fordi det er en god mulighet til å komme på offensiven i kampen mot privatisering av offentlig sektor, men også fordi det er et tema som er interessant for alle som mener at demokrati er noe mer enn å legge en lapp i en boks.

Stian Bragtvedt

Christian Anton Smedhaug:
Kan jordbruket fø verden?
Universitetsforlaget, 2008,269 sider

Christian Anton Smedhaug stiller spørsmålet som alle samfunnsengasjerte mennesker bør interessere seg for: Har jordbruket mulighet til å fø verdens voksende befolkning? Smedhaug besvarer spørsmålet ved å gi oss en grundig gjennomgang av flere spørsmål knyttet til dagens globale jordbruk. Han ser på spørsmålet med kunnskaper innen mange fagområder, fra økologi, agronomi, historie, idéhistorie og til økonomi.

Boka inneholder en mengde fakta, grafer og tabeller som gjør den svært nyttig for alle som kunne tenke seg å delta i landbruksdebatten.

Smedhaug understreker behovet for en ny global jordbrukspolitikk for å møte framtidas utfordringer og rette opp i dagens urettferdige skjeve fordeling. Utviklingen av jordbruket er svært viktig for utviklingslands muligheter for å bli i-land. Uten en jordbrukspolitikk som gir gode utviklingsmuligheter, blir det få eller små muligheter for utvikling av industri. Smedhaug viser til en rekke eksempler på i-lands utvikling som underbygger dette.

Boka peker på en rekke virkemidler forfatteren mener trengs i en ny jordbrukspolitikk, som har som mål å øke produksjonen mer enn behovet. Forfatteren mener produksjonen må dobles i det kommende århundre, fra 2000 millioner tonn til 4000 millioner tonn. Hva slags politikk som kan gi tilstrekkelig stimuli til økt produksjon, er omdiskutert. Forfatteren argumenterer for at virkemidlene først og fremst må være tilpasset de nasjonale produksjonsforholdene og landbrukets særtrekk, med mål om å gi mulighet for en god inntekt av å dyrke jorda. Et produktivt og framtidsretta jordbruk må ikke bare ha økologisk og økonomisk bærekraft, men også sosial bærekraft.

Det trengs en større debatt om jordbrukets utfordringer, og Kan jordbruket fø verden? gir et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

Jokke Fjeldstad

Sudeep Chakravarti:
Red Sun – Travels in naxalite country
Penguin/Viking, 2008, 321 sider

Boka til Sudeep Chakravarti handler om de maoistiske opprørerne i India. Chakravarti er journalist og forfatter, og har reist rundt i de indiske delstatene hvor maoistene er mest aktive, og undertrykkelsen hardest. Chattisgarh, Jharkand, Vest-Bengal, Karnataka og Andra Pradesh er alle delstater som er «highly affected» av det maoistiske opprøret i følge det indiske instituttet for konflikthåndtering.

Chakravarti brukte flere måneder på å reise rundt i disse områdene, og traff sikkerhetsfolk, byråkrater, politikere, bistandsarbeidere, bønder, adivasier og selvsagt maoistene selv. Erfaringene skildres over 300 sider i boka, mye i form av samtaler og beskrivelser av konkrete hendelser. Det betyr at det blir mindre med analyser fra skrivebordet, og mer rapport fra virkeligheten. Det fungerer godt, selv om jeg kanskje kunne ønsket meg noen dyptpløyende analyser fra folk på den indiske venstresida.

Et annet navn på maoister i India er naxalitter, etter et bondeopprør i landsbyen Naxalbari i 1967. Siden den gang har grupper blitt knust eller oppløst, mens andre har kommet til. Skiftende regjeringer har gjort lite for å forberede levekårene til de fattige på landsbygda, og dermed består viljen til å organisere seg og gjøre opprør blant fattigbønder, stammefolk (adivasier) og radikale intellektuelle. Historisk har revolusjonære i India vært splittet i et utall mindre grupper, som også har sloss seg i mellom. I dag er partiet som i 2004 tok navnet Communist Party of India (Maoist) klart det største. Partiet er et resultat av en sammenslåing mellom to av de større grupperingene, nemlig People’s War Group og Maoist Communist Centre. Opprørerne er i dag aktive i 15 av Indias 28 delstater og en av de største (om ikke den største?) geriljabevegelsen i verden i antall medlemmer.

Maoistene mobiliserer først og fremst blant fattigbønder og spesielt adivasier på landsbygda i India. Sistnevnte er en samlebetegnelse for urfolk i India, og adivasi er sanskrit for «skogfolk». De bor som oftest i landsbyer hvor den indiske sentralmakten i liten grad er representert, og livsgrunnlaget er under et økende press på grunn av privatisering og kommersialisering av naturen adivasiene i årtusener har betrakter som felleseie. Maoistene har fulgt en klassisk strategi med å angripe politiet og lokale jord-eiere for å lage baseområder hvor man kan bygge opp alternative styringsstrukturer. Hvordan disse fungerer, er vanskelig å si, både fordi maoistene ikke slipper inn hvem som helst i sine kjerneområder, men også fordi det regnes som farligere å bevege seg rundt på landsbygda i India enn tilfellet var i Nepal, som er et nærliggende eksempel. Dette preger også Chakravartis bok, selv om han har fått tilgang til flere høytstående kadre i maoistpartiet, og blitt med dem inn i kjerneområdene. Det blir flest intervjuer med den statlige siden, kanskje ikke fordi forfatteren har ønsket det slik, men rett og slett fordi han har hatt enklere tilgang til politisjefer og lokale politikere enn maoistiske ledere.

Geriljaens skepsis mot å slippe inn utenforstående i områdene sine henger sammen med den indiske statens mange forsøk på å infiltrere organisasjonen. I tillegg til økt satsing på våpen og militærmakt i maoistinfiltrerte områder har staten særlig prøvd to forskjellige strategier for å knekke innflytelsen til maoistene. Begge med menneskerettighetsbrudd og brutal undertrykking som resultat.

I delstaten Chhattisgarh har delstatsregjeringen tatt initiativ til å starte en paramilitær organisasjon kalt Salwa Judum. Gjennom å rekruttere Adivasier til organisasjonen og utstyre lokalbefolkningen med våpen håpet man å løse problemet med maoistene, samtidig som delstatsregjeringen ikke fikk altfor mye blod på hendene. Gjennom bestikkelser, eller trusler om forfølgelse, ble mange av stammefolkene presset til å delta i kampen mot maoistgeriljaen. Indisk høyesterett har kritisert opprettelsen og støtten til Salwa Judum fra delstatsregjeringen for å være ulovlig. Delstatsregjeringen, som ledes av det Hindu-sjåvinistiske høyrepartiet BJP, hevder på sin side at Salwa Judum er en spontan reaksjon fra lokalbefolkningen på maoistenes terror.

I delstaten Andra-Pradesh har man gått motsatt vei, og opprettet en helprofesjonell eliteenhet som utelukkende skal kjempe mot maoistene. The Greyhounds som styrken kalles, har blitt anklaget for massive brudd på menneskerettighetene, og brutale metoder i kampen mot maoistene. Både Chhattisgarh og Andre Pradesh opplevde en stor økning i volden fra begge sider etter opprettelsen av Salwa Judum og Greyhound styrkene. I mellomtiden har maoistenes innflytelse bare økt på landsbygda i India.

Som man ofte hører andre steder hvor folk gjør opprør, sverger sentrale politikere på at utvikling vil komme til områdene, så snart opprørerne er bekjempet. Det vil bli infrastruktur og bistand. Bare «terroristene» er ryddet av veien, vil det bli lysere tider. Slik prøver man å skape en forestilling om at det ikke er folk i India som gjør opprør mot politisk og økonomisk undertrykkelse, men heller noen eksterne elementer man har vært så uheldige å komme ut for. At det fins titusenvis av mennesker i India som lever under så dårlige kår at de er villige til å ta opp våpen mot regimet, er stort sett fraværende i den politiske diskusjonen i Delhi, og også i den internasjonale dekningen av det indiske «demokratiet».

For en oversikt over maoistiske opprørere er Red Sun en utmerket introduksjon. Gjennom intervjuer med maoister, intellektuelle, Salwa Judum og Greyhound-styrker får Chakravarti fram mange perspektiver på dagens India og opprøret. En ting er de fleste intervjuobjektene enige om: Maoistenes innflytelse vokser. På den lutfattige indiske landsbygda ser bønder og landarbeidere lite til veksten i indisk servicesektor. Derimot merker de godt effektene av liberalisering av handel med jordbruksprodukter og privatisering av jord. Bare i vår tok 1500 bønder livet av seg i Chhattisgarh.

I 2004 vedtok det nye maoistpartiet en plan for å øke innflytelsen også i urbane områder i India. Et 20 siders utdrag fra dette dokumentet er tatt med bakerst i boka.

Fra baksiden av boken:

Boken fås kjøpt på større nettbokhandler. For en utførlig analyse av Indias økonomi anbefales rapporten fra Research Unit for Political Economy: http://www.rupe.india.org/44/contents.html.

Stian Bragtvedt

Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former Darwins syn. Den overklassen som engasjerte seg sterkt i dyrevern, samtidig som den slaktet ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Morten Falck er journalist, og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest.

Det er 200 år siden Charles Darwin ble født, og 150 år siden han ga ut sitt hovedverk Om artenes opprinnelse. Slike dobbeltjubileer er sjeldne, og store ord flyr gjennom lufta om det store geniet som ga oss svar på alle spørsmål, og som all vitenskap må basere seg på. Selv var han fremmed for slike svulstigheter. Den store teoretikeren var jordnær og konkret, arbeidet hardt – og avsluttet karrièren med en bok om noe så prosaisk som meitemark. – Nytter det å finne den virkelige Darwin bak alt pratet?

Evolusjonen i arv

England står for oss som et fredelig land, der landsbyfreden bare avbrytes av de tradisjonelle mordene som mer er intellektuelle gåter for skarpskodde detektiver enn egentlige tragedier. Dette fredelige bildet dekker selvsagt også i vår tid over et samfunn med store sosiale motsetninger og skarpe konflikter. For to hundre åre siden lå motsetningene klart oppe i dagen. Charles Darwin ble født inn i et England der opprør hørte til dagens orden, og de herskendes ryggmarg fortsatt skalv av skrekk etter Den store franske revolusjonen. Det var en offisiell sannhet at Jorda og Sola, hav og himmel og alt under himmelen, ble skapt slik vi kjenner det, klokka ni om morgenen den 23. oktober 4004 før Kristi fødsel. Selv skulle Darwin komme til å revolusjonere naturvitenskapen og bli den enkeltperson som framfor noen forviste dette antikverte verdensbildet til historiens skraphaug, mens prester og biskoper gneldret som et bikkjekobbel under en tradisjonell engelsk revejakt. Men han ble gravlagt i Westminster Abbey, som en av nasjonens store sønner.

Charles Robert Darwin ble født 12. februar 1809 i Shrewsbury i Shropshire, nordvest for Birmingham i England, som femte barn og annen sønn av doktor Robert Waring Darwin og hans hustru Susannah. Han ble født inn i et miljø av velstående liberalere og fritenkere. Farfaren var doktor Erasmus Darwin, berømt for sine erotiske dikt og sitt store verk «Zoonomia», der han hevder at livet på Jorda har utviklet seg fra primitive urvesener i havet – uten noen skaper. Gamle Erasmus, som ordinerte sex som middel mot hypokondri, var en sønn av opplysningstida, en hardbarket fritenker full av begeistring for opplysningsfilosofenes frihetsidealer. Han er blitt beskrevet som «denne kjærlighetens og maskinenes poet, som sprer frihetens glade smitte». Mange av idealene sine delte han med sin nære venn Josiah Wedgwood, Charles’ morfar og grunnleggeren av den kjente engelske porselensfabrikken.

Josiah Wedgwood, pottemakeren med trebeinet, var en drivkraft i den engelske anti-slaveri-bevegelsen, som flammet opp på slutten av 1700-tallet. Som et resultat av denne motstandsbevegelsen ble slavehandel forbudt i britiske dominions i 1807, og slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833. Wedgwood lagde sin tids Mao-merke: medaljongen med en knelende afrikaner og teksten «Am I not a Man and a Brother?» Den var ikke å få kjøpt, men Wedgwood produserte tusenvis for egen regning, og spredte dem som et ledd i propagandaen mot slaveriet – for eksempel fikk Benjamin Franklin en porsjon. Bevegelsen grep begge familiene – doktor Darwin bidro med sin skarpe penn og sin evne til å utrykke seg på vers. Darwin- og Wedgwood-familiene var iherdige abolisjonister gjennom flere generasjoner.

Ironisk nok skulle den franske revolusjon bety et tilbakeslag for frihetsidealene i England. Det engelske borgerskapet hadde selv gjort revolusjon hundre år tidligere, og satt med makta i den engelske staten. For dem ble ideene om forandring og omveltning truende, og de slo dem ned så godt de kunne. Det ble lagt sterke bånd på ytringsfriheten. Møter, forsamlinger og fagforeninger ble forbudt, og folkelige protestbevegelser slått ned med hard hånd og ved hjelp av alle midler. Samtidig var undertrykkinga hard, skattetrykket økte kraftig, matprisene steg og lønningene sank, landarbeidere og selvstendige bønder ble drevet fra gård og grunn og barnearbeid florerte i gruvedrift og tekstilindustri, med arbeidsdager opp mot 18 timer. Nøden var enorm.

England kom seirende ut av Napoleonskrigene. Mens andre europeiske nasjoner opplevde en framgang som resultat av krigene, en smadring av den føydale tilbakeliggenheten og en tilrettelegging for kapitalistisk økonomi, en nasjonal oppvåkning, høstet England ingen gevinst i form av bedre vilkår på hjemmebane. Det England vant var et verdensomspennende kolonirike som ingen makt kunne true, et verdensmarked for engelske industriprodukter og suveren tilgang til råvarer. Den engelske flåten var herre over de sju hav. Men for folkelige bevegelser i hjemlandet, fagbevegelse, arbeiderbevegelse, utopiske sosialistiske retninger, ja for opposisjonelle generelt, var det harde tider.

For Darwin- og Wedgwood-familiene ble det om å gjøre å gå stille i dørene med sine kjetterske tanker. Doktoren, Charles’ far, etablerte seg som jordeier og tjente godt på sine pengeplasseringer og sin utlånsvirksomhet, som etter hvert ble en viktigere del av økonomien enn legepraksisen. Charles vokste opp under sorgløse økonomiske vilkår, selv om faren var en nøysom og påholden herre. Moren døde da han var åtte år gammel, og faren giftet seg aldri igjen. Men Charles hadde tre eldre søstre som forgudet ham, og doktoren hadde også en spesiell forkjærlighet for sin yngste sønn, og likte å diskutere med ham. Noe skolelys var Charles ikke, men han var oppvakt og vitebegjærlig og samlet på alle slags gjenstander, slik små gutter ofte gjør, og strakte seg langt for å tilfredsstille andre.

Han var mye mer opptatt av naturen rundt seg og av kjemi enn av skolens pensum av greske filosofer og antikke diktere. Det var morsommere å gå på jakt og skyte fugl. Da han var seksten år gammel, tok faren ham ut av skolen, og sendte ham sammen med broren til Edinburgh for å studere ved universitetet der. Der hadde både farfaren og faren utdannet seg til leger. Hvorfor skulle ikke Charles også følge familietradisjonen? Lege var et akseptabelt yrke for en mann av hans stand, og det ville tillate ham å forfølge sine naturhistoriske interesser.

Men Charles var ikke interessert i medisinstudiet. Han fant det umåtelig kjedelig, og var mye mer interessert i jakt og bøker om naturhistorie. Han leste sin bestefars store verk Zoonomia, og en mengde annen naturhistorisk litteratur, og tok et kurs i utstopping hos den dyktige John Edmonstone, en frigitt slave fra Guinea, som også kunne fortelle ham om slavenes kår på sukkerplantasjene i Vest-India. Det var kunnskaper som skulle bli bestemmende for ham.

Edinburgh gikk under navnet «Det nordlige Athen», og universitetet der var mye mer åpent for nye tanker enn Oxford og Cambridge. Ikke minst var det et frodig miljø av forelesninger og kurs utafor universitetet, der opposisjonelle og dissidenter livberget seg i direkte konkurranse med universitetets egne forelesere. I dette miljøet var tanker om at livet hadde utviklet seg fra mer primitive former dagligkost.

Den viktigste kontakten Darwin fikk her, var Robert Edmond Grant, en frankofil radikaler og uhemmet evolusjonstilhenger, som aldri ble lei av å prise den franske naturforskeren Lamarck og hans teorier om evolusjon. Av Grant lærte Darwin teknikk, hvordan man studerer dyrelivet i havet og hvordan man preparerer, dvs. tar vare på, innsamlede eksemplarer av virvelløse sjødyr – snegler, mark, sjøstjerner, krepsdyr, polypper og svamper. Han lærte hvordan han skulle dissekere dem så han kunne studere de små og utydelige indre strukturene deres. Det var kunnskaper som skulle komme godt med. Grant var den som øvde størst innflytelse på Darwin i denne perioden, sier Desmond og Moore i sin monumentale biografi – men Darwin takket aldri for hva han lærte.

Det skyldtes ikke bare at han var redd for å bli slått i hartkorn med den materialistiske og revolusjonære Lamarck, men også en kontrovers om opphavsrett til en oppdagelse. Grant tok sin elevs funn og publiserte dem som sine egne – noe som slett ikke er enestående i universitetsmiljøer. Men Darwin tilga det aldri, og hadde ingen kontakt med Grant etter oppholdet i Edinburgh.

En ung døgenikt?

Medisinstudiet gikk mindre bra. Ikke bare var foreleserne kjedelige, men da Darwin skulle overvære en operasjon på en 12 år gammel jente, ble det mer enn han greide. Bedøvelse var det ikke snakk om, anestesi lå fortsatt i framtida. Charles forlot auditoriet og vendte ikke tilbake.

Det tok tid før han fikk fortalt det til faren, og en stund levde han studentenes sorgløse liv uten å følge opp annet enn det han hadde lyst til: zoologi, geologi, men ikke medisin.

Men hvem betaler for et liv i sus og dus? Til slutt måtte han ut med språket. Faren betalte studiene, og bestemte også hva sønnen skulle bli. Ikke mange retninger sto åpne, om han skulle få seg et passende yrke. Naturhistorie fantes knapt som egen disiplin – og i hvert fall ikke som yrke. Han var for dårlig i matematikk til å bli bankmann. Sakfører egnet han seg ikke til, siden han manglet interesse for klassisk litteratur. Når han ikke ville bli lege, bestemte doktoren at Charles skulle bli prest, og flyttet ham fra Edinburgh til Cambridge. Som landsbyprest kunne han få et respektabelt liv og tilstrekkelig utkomme til å fortsette med sine naturhistoriske sysler – og tilstrekkelig fritid. Det var nok av prester som var naturhistorikere på si.

Darwin godtok denne løsningen. Han tenkte at et liv som landsbyprest ville være tilfredsstillende for ham. Han var overbevist om at de talløse eksemplene på perfekt tilpasning som naturen kan framvise, måtte bety at Gud eksisterte, og at han hadde skapt hvert dyr, hver plante, hver tilpasning bevisst og separat. Men han fortsatte sine naturhistoriske studier – inspirert av fetteren William Darwin Fox begynte han å samle på biller, han studerte botanikk og ble venn med botanikkprofessoren John Steven Henslow og geologiprofessoren Adam Sedgwick.

Mens han var ute på tur med Sedgwick for å studere geologien i Wales i august 1831, ankom et brev fra Henslow. Professoren var blitt bedt om å anbefale en naturhistorisk interessert ung mann som passende reiseselskap for kapteinen på ekspedisjonsskipet «HMS Beagle», som snart skulle forlate England på et tokt «til Ildlandet og hjem via Ostindia». Det skulle være en dannet, ung gentlemann som kunne betale for sin egen reise og virksomhet, av så god avstamning at han kunne spise ved kapteinens bord, og samtidig en person som kunne samle inn observasjoner og eksemplarer av alt som hadde naturhistorisk interesse. Henslow skrev: «Jeg forsikrer deg at jeg tror du er nøyaktig den mannen de søker.»

Doktor Darwin sa nei, men med det forbehold at han kunne endre oppfatning hvis Charles fikk anbefaling fra en fornuftig mann. Og Charles visste hvem han skulle spørre. Onkel Jos Wedgwood gikk i forbønn for ham. Slik kom den unge teologistudenten Charles Darwin til å starte sin karrière som naturvitenskapsmann med den legendariske ferden med «Beagle». Reisen skulle komme til å ta fem år – to år mer enn planlagt. Darwin var hele veien plaget av sjøsyke, og kahytten der han sov var så trang at han hver eneste natt måtte trekke ut en skuff for å få plass til føttene.

Det at han selv (dvs. faren) betalte reisen, gjorde at de omfattende samlingene han sendte hjem til England, tilhørte ham privat, og dermed ble et viktig vitenskapelig grunnlag for hans kommende naturvitenskapelige virksomhet.

Skjell i fjellene

I de selvbiografiske notatene han mange år seinere skrev til sine barn og barnebarn, bedyrer han at han var helt på linje med den offisielle kirkelige bibeltroen helt til han kom hjem fra reisen med «Beagle». Artene kunne ikke forandre seg, de var skapt av Gud sånn som de er. Å si noe annet truet den bestående orden, den herskende moral og imperiets eksistens. Det var opprørsk, utenkelig, kjetteri. Bare franskmenn og kommunister kunne hevde at artene utviklet seg.

Riktignok hadde man funnet fossiler av utdødde arter – fiskeøgler, svaneøgler, den irske kjempehjorten, osv. Men dette var arter som Gud hadde vært misfornøyd med, og hadde latt gå til grunne for å skape noe nytt og bedre. Til slutt hadde han med et veltilfreds smil skapt mennesket i sitt eget bilde, gitt det en udødelig sjel og en kristen moral, og plassert det på toppen av skaperverket.

Blant bøkene Darwin hadde med seg, var første bind av Charles Lyells Geologiens prinsipper. Lyell hevdet at verden ikke alltid har sett ut som nå, men var i stadig forandring. Klodens nåværende utseende er et resultat av krefter som stadig virker rundt oss, og som har vært virksomme i små, små steg gjennom lang tid. Gradvis har fjell steget opp av havet, for så å bli tæret ned av vær og vind. Men disse prosessene krevde lengre tid enn de seks tusen årene som kirken hadde regnet ut var gått siden skapelsen. Så Darwins professorvenner ba ham lese Lyell med et kritisk blikk, og for Guds skyld ikke godta alle mannens påstander!

Annet bind av Lyells bok fikk han tilsendt under reisen. Han leste det også, og lot vennenes formaninger fare. For Lyells teorier stemte jo! Høyt oppe i Andesfjellene fant han skjellbanker. Det kunne bare forklares hvis området en gang hadde vært havbunn. I Chile opplevde han jordskjelv – og at landet hevet seg. Verden var ikke stabil, den endret seg hele tida.

Om bord på «HMS Beagle» var Darwin flittig og energisk, initiativrik, systematisk og ordentlig. Han samlet inn dyr og planter, mineraler og fossiler, og sendte det hjem til England. Med hjelp fra skipets offiserer og mannskap etablerte han en stor samling, som det skulle ta mange år å bearbeide.

Han fant fossiler av dyr som lignet på nålevende arter. Kjempedovendyr, kjempebeltedyr – hvorfor var de utdødd, mens mindre former overlevde i det samme området? Han hørte om en nandu (søramerikansk strutsefugl) som var mindre enn den vanlige, og da han endelig fant den, holdt han på å spise den opp før det gikk opp for ham hva han hadde for seg. Men han greide å redde nok av skjelettet og skinnet til å sende det hjem. Hvorfor fantes det to slags strutsefugler i Argentina – og hvordan var de fordelt geografisk? Det var nok å diskutere og tenke over, allerede før han kom til Galapagos, der hver øy hadde sin form av kjempeskilpadde.

Han sendte materialet sitt hjem til Henslow, som hadde påtatt seg å ta vare på det. Og han sendte dagboka si og omfattende brev. Henslow fant deler av dette så interessant at han offentliggjorde det. Så da Darwin kom hjem i 1836 var han allerede en kjent naturforsker. Men det var ingen laurbær å hvile på, han måtte utnytte situasjonen. Darwin tok fatt på et intenst arbeid med å bearbeide materialet, og skrive ut dagboka til en leselig reisebeskrivelse. Å fortsette teologistudiet ble det aldri mer snakk om.

Samtidig som han organiserte beskrivelsen av funnene, sendte materiale til ulike eksperter, organiserte illustratører og finansiering av trykking, redigerte bøker om pattedyr, fugler, reptiler, fisk og fossiler og skrev om sine geologiske iakttakelser (deriblant en teori om hvordan korallatoller oppstår, stikk i strid med det som hadde vært god latin fram til da) – startet han å tenke over spørsmålet om hvordan arter oppstår. Allerede i 1837 hadde han teorien klar i grunntrekkene. At det gikk så fort, viser at han nok hadde spekulert over temaet underveis på reisen med «Beagle» også.

Men det er neppe tilfeldig at det ble nettopp ham som utviklet evolusjonsteorien, teorien om hvordan artene utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Han var vokst opp i et miljø der evolusjon ikke bare ble sett på som en mulighet, men nærmest tatt for gitt. I Edinburgh hadde Grant dyttet ham videre i samme retning. Dette må ha betydd noe for hans måte å tenke på, og gjort det enkelt for ham å se løsninger som de fleste andre var forhindret fra å se, på grunn av religiøse og sosiale fordommer. Han visste selv at han med denne teorien beveget seg inn på farlig område. Men han rygget ikke tilbake for den, han fulgte logikken helt ut, og skapte en teori der livet ikke beveger seg i noen bestemt retning, der begreper som «høyere» og «lavere» er meningsløse. En teori som river naturen ut av religionens hender, og baserer den på logiske, materielle drivkrefter – og tilfeldighet.

Teorien er slående enkel. Den sier: Alle arter varierer. Og alle arter får mer avkom enn det er ressurser til å fø opp. I kampen om ressursene vil de variantene som er best tilpasset miljøet, ha størst sjanse for å overleve. Gradvis vil dette føre til at det utvikler seg så store forskjeller mellom individene, at det er snakk om egne arter.

Det var nå én ting med planter og dyr. Men Darwin satte ikke noen grenser. Tvert imot var hovedhensikten hans å skape en teori som viste at alle mennesker var beslektet, og at også sjelsevner, moral, følelser og intelligens var resultat av en utvikling.

Menneske og bror

Det gjorde et uutslettelig inntrykk på Darwin å komme til Brasil, der slavehold var utbredt, og oppleve at slaver ble pisket som dyr. Han ble opprørt, og kom i krangel med kaptein FitzRoy, som var av adelig byrd og en mer konservativ herre. Da Darwin opponerte mot hans påstand om at slavene hadde det bra, eksploderte kapteinen. Han var ikke langsint, og ba om unnskyldning samme kveld. Men de unngikk temaet for all tid etter dette.

FitzRoy hadde med seg tre ildlendere. Dem hadde han «samlet» på sin forrige reise til Ildlandet, tatt med til England, og gitt dem utdannelse. Nå var planen å etablere et brohode for engelsk misjonsvirksomhet ved hjelp av disse tre og en misjonær. Tanken var at de tre «siviliserte» ildlenderne, som snakket engelsk, kledte seg skikkelig og kunne spise med kniv og gaffel, skulle virke som et forbilde for sine usiviliserte stammefrender.

Det gikk ikke så bra. Etter en tid var tvert imot de tre falt tilbake til sin opprinnelige tilstand som usiviliserte, de sluttet å kle seg i engelske klær, og oppførte seg akkurat som de ikke hadde lært noen ting. For kapteinen var dette en stor skuffelse, og det var et sjokk også for Darwin. Men han hadde opplevd dem både som siviliserte og usiviliserte. Det viste ham at menneskene var fleksible, og at det ikke var noen forskjell mellom forskjellige folkeslag når det gjaldt åndsevner. Det bekreftet inntrykket han hadde fått av John Edmonston i Edinburgh. «Jeg pleide ofte å sitte sammen med ham, for han var en meget behagelig og intelligent mann,» skrev han seinere, uten snev av den rasistiske selvgodheten som var typisk for det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet.

På reisen rundt jorda opplevde han hvordan den britiske kolonialismen for fram mot «mindreverdige raser». Han hørte om hvordan tasmanerne ble utryddet, hvordan Australias urinnvånere ble forfulgt, og hvordan «hottentotter» ble skutt, stoppet ut, og samlet inn som rare dyr. Han var vokst opp blant liberale og humane mennesker, midt i en strøm av pamfletter og skrifter mot slaveriet. Men nå fikk han direkte syn for sagn, og det virket mye sterkere enn medfølende traktater.

Det var på denne tida den «vitenskapelige rasismen» ble formet. Slaveeierne mente menneskene besto av flere arter, skapt hver for seg. Og med svært forskjellig «verdi». Det skulle rettferdiggjøre at slavene ble behandlet som dyr – ja, verre enn det. Dette var teorier som Darwin avskydde.

Derfor ble det viktig for ham å skape en teori som kunne forklare hvordan også menneskets tenkeevne, følelsesliv og moral, hele menneskets sjel, var utviklet fra dyrene. Dette var utgangspunktet for teorien om evolusjonen. I små, små trinn var mennesket gradvis blitt menneske, i en umerkelig langsom utvikling fra ape til engelsk gentlemann. Teorien var klar i hovedtrekkene fra 1837. Resten av livet brukte Darwin på å utarbeide detaljene, og samle argumenter for teorien.

I mer enn 20 år holdt han teorien strengt hemmelig. Det var ikke en teori han kunne offentliggjøre uten at den var nærmest ugjendrivelig begrunnet. Det viste seg i 1844, da en skotsk publisist anonymt ga ut boka Spor av skapelsens naturhistorie, med en tilsvarende, men dårlig begrunnet teori. Den høstet storm. Hele det vitenskapelige etablissementet, alle Darwins venner, dømte boka nord og ned og gjorde hva de kunne for å frata boka og den ukjente forfatteren enhver ære.

Det var en nyttig advarsel. Darwin hørte til den velstående middelklassen. Han levde av formuen, og drev sin forskning uavhengig av alle institusjoner. Som forsker sto han ved et tidsskille. Han var en av de siste av sitt slag. Etter ham kom det profesjonelle med institusjonstilknytning, ansatte forskere ved museer og universiteter. Darwin var avhengig av anerkjennelsen fra den øvrige forskerverdenen for å kunne drive sin forskning, han trengte kommunikasjonen med forskermiljøet. Å legge seg ut med dem ville være skjebnesvangert.

Dessuten: Han hadde ikke noe ønske om å undergrave det bestående. Hans liv var godt, han hadde det han ønsket seg og kunne bruke tida som han ville, til det han fant nødvendig. Men han arbeidet med teorien sin i disse 20 årene – for å skaffe argumentene han trengte.

Åtte år for rur

Med noen nære venner diskuterte han deler av teorien, og fortalte at han jobbet med saken. En av dem var Charles Lyell, som han var blitt kjent med etter hjemkomsten. En annen var den fremragende botanikeren Joseph Hooker, som skulle bli direktør i den botaniske hagen i Kew, og en av dem som skulle komme til å stå ham aller nærmest.

Hooker stilte skarpe spørsmål. Hva mente Darwin med art? Visste han hvordan han skulle definere begrepene?

Darwin følte seg truffet, og fant ut at han måtte beskrive en art skikkelig, så han kunne parere Hookers spørsmål. Han hadde rur i samlingen sin fra reisen med «Beagle», og ga seg til å studere. Men han var en grundig mann, og arbeidet grep om seg. Det skulle ta ham åtte år, og var så omfattende at det fortelles at en av sønnene hans spurte en skolekamerat: «Hvor holder pappaen din på med sine rur?»

Arbeidet resulterte i fire bind med beskrivelse av alle kjente arter av rur (en slags krepsdyr) og andeskjell. To bind om alle kjente nålevende arter, og to bind om fossile arter. Darwin ble verdensautoritet på disse små krepsdyrene, som alle som har badet fra svaberg langs kysten, har skåret seg opp på. De ser ut som små skjell eller belter av skarpe, hvite vorter, og når de føler seg trygge, «vinker» de med lange armer for å fange smådyr i vannet, nesten som polypper. Men de er små krepsdyr, som sitter fastgrodd med hodet ned der de finner passende underlag. Darwin beskrev nye arter, og klassifiserte. Han fikk tilsendt materiale, ofte hele samlinger, fra alle verdens kanter. Både private samlere og museer forsynte ham med materiale. Blant annet oppnådde han ved hjelp av en god forbindelse å få låne hele rursamlingen til det britiske naturhistoriske museet hjem til Down House i Kent, hvor han bodde og forsket fra 1842. Han dissekerte og studerte, og ble slått av det utrolige mangfoldet av former, den ufattelige variasjonen.

Disse åtte årene er blitt tolket som et påskudd for å utsette arbeidet med teorien om artenes utvikling. I virkeligheten var det et nødvendig forarbeid. Darwin måtte studere en avgrenset gruppe av organismer grundig før han kunne generalisere.

Samtidig bygget han opp et stort nettverk av forbindelser over hele kloden. Det begynte med reisen med «Beagle», og skulle fortsette livet ut. For å begrunne teorien sin, trengte Darwin opplysninger om de underligste detaljer. Han var heldig: Victoria-tida var tida da det britiske postvesenet ble bygget ut, og til og fra Downe House gikk det brev i en strid strøm. Hele det britiske imperiet sto til hans rådighet. 15 000 brev er bevart, og det er antakelig bare halvparten. Dette enorme nettverket er typisk for Darwin, han diskuterte resultatene av sine egne eksperimenter, og fikk opplysninger om forhold han ikke kunne iaktta hjemme.

Uten dette kunne han ikke ha gitt den grundige dokumentasjonen som er så typisk for bøkene hans. «Det var alltid andre mennesker gjemt bak Darwins direkte resultater,» sier biografen Janet Brown.» (Brown: vol. 1, p. 104)

Den 9. september 1854 skrev han lettet i dagboka:

«Gjorde meg ferdig med å pakke sammen alle rurene. (–) Begynte å sortere notater til teorien om artene.»

Endelig skulle han skrive ut boka om artenes utvikling.

Han hadde fått så mye støtte for teorien sin fra de vennene og kollegene han hadde betrodd seg til, at han mente det var på tide å gå ut offentlig. Han hadde samlet uhorvelige mengder materiale, og eksperimentert med dueraser og kaniner og hvordan frø kunne spire etter opphold i saltvann, osv. Ikke noe ledd i argumentasjonsrekka sto ubegrunnet.

Men med hans vanlige grundighet svulmet manuskriptet opp. Han var langt fra ferdig da han i juni 1858 fikk et brev fra den 16 år yngre naturforskeren og samleren Alfred Russell Wallace i Malaya. Brevet inneholdt et essay «Om varietetenes tendens til å avvike i det uendelige fra den opprinnelige typen». Sjokkert oppdaget Darwin at Wallace hadde kommet fram til samme teori som han selv: Naturlig utvalg var mekanismen som drev utviklinga av artene framover. Var 20 års arbeid forgjeves? Hadde Wallace kommet ham i forkjøpet?

Det ble vennene Lyell og Hooker som reddet ham fra kattepinen. De overtalte ham til å publisere teorien samtidig med Wallaces essay, ved høytlesing på et møte i Linnéselskapet 1. juli. Darwin var ikke selv tilstede. Det som ble lest var utdrag fra en skisse han hadde skrevet i 1844, og et brev han hadde skrevet til den amerikanske botanikeren Asa Gray i september året før. De tilstedeværende lyttet adspredt – ingen lot til å bli sjokkert.

Darwin satte i gang med å skrive et kort sammendrag av teorien sin, for å vise at han hadde arbeidet grundig med den i mange år. Tretten måneder seinere hadde han manuskriptet klart, og 24. november 1859 ble boka utgitt under tittelen Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen.

Nyttig nettverk

Denne gangen ble det ballade. Kirken hylte opp, de konservative gikk til angrep. Men Darwin var forberedt. Han hadde meget systematisk sendt ut boka til venner og kolleger som han mente kunne gi ham støtte, og samlet en hær til forsvar. Først og fremst Lyell, Hooker og Thomas Henry Huxley, den siste meget aggressiv og ivrig etter å angripe de konservative og teologene. Huxley ledet an i den framvoksende falanksen av profesjonelle naturforskere, og førte en utrettelig maktkamp for å erobre alle viktige posisjoner fra de gamle adelige og presteutdannete naturviterne. For ham kom Darwins bok som manna fra himmelen – han kastet seg inn i striden og ble snart kjent som «Darwins bulldog». I USA var hans fremste forsvarer botanikkprofessor Asa Gray ved Harvard, i Tyskland var Ernst Haeckel en ivrig våpendrager.

Janet Browns store Darwin-biografi fra 2002 er den første som har lagt merke til hvordan Darwin i realiteten organiserte en enorm, men usynlig PR-kampanje for boka. Og resultatet lot ikke vente på seg. Den ble ikke bare slaktet, men fikk også strålende anmeldelser fra tilhengerne. Forfatterens dype redsel for å bli utstøtt og marginalisert viste seg ugrunnet. Til og med hans bitreste fiender måtte berømme ham for hans overveldende grundighet. For noen sto teorien fram som nesten selvinnlysende. Huxley reagerte med å si: «så tåpelig ikke å ha tenkt på det!»

Darwin nevner paradoksalt nok nesten ikke mennesket i boka. Først på nest siste side sier han:

«I den fjerne fremtid ser jeg nye, langt viktigere forskningsfelter åpne seg. Psykologien vil bli bygget på et nytt grunnlag, det at enhver åndelig evne og ferdighet nødvendigvis erverves i gradvise trinn. Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie.»

Selv denne forsiktige og nesten bortgjemte formuleringen var for mye for presteskapet og de konservative. De tok poenget umiddelbart. Den menneskelige moral, kultur og tradisjon, menneskets udødelige sjel var ikke skapt av noen gud, men utviklet «tilfeldig » gjennom naturlig lovmessighet. Hvor var menneskets gudegitte plass på toppen av skaperverket? Hvor var den sosiale rangordningen? Hvordan kunne vi nå begrunne at den velstående hvite mann var overlegen og måtte styre samfunnet? Hvor var spranget mellom aper og mennesker – var det bare snakk om en gradsforskjell i mentale evner?

Men det var ikke lenger 1830-åra. Industrialismen hadde skutt fart, og for industrikapitalistene, imperiets nye herrer, var forandring en nødvendig del av tilværelsen. Alle ting forandret seg og utviklet seg, fabrikkene vokste, jernbanen slynget sine spor gjennom Englands grønne landskaper, og imperiet ble større og større. Alt utviklet seg nettopp slik Darwin sa: gjennom gradvise, nesten umerkelige forandringer, økning eller minsking av den ene eller den andre egenskapen. Ideen om evolusjonen hadde sluttet å være en trussel, den var i ferd med å bli en allmenn sannhet. Evolusjonsteorien ble forbausende fort akseptert som en viktig teori, om den enn var omstridt. Det gikk ikke av seg selv. Det måtte kamp til – akkurat som støv og skitt blir liggende i krokene til man tar skurekosten fatt. En av de mest effektive kostene viste seg å være alle karikaturene og satirene som ble lagd om Darwin og menneskets slektskap med apene. De spredte ideene mer effektivt enn noe annet.

Darwin selv deltok ikke direkte i debatten. Han holdt seg i bakgrunnen og trakk i trådene, organiserte felttoget ved hjelp av sitt enorme kontaktnett, og forsket videre. Og ga ut flere bøker for å dekke andre sider ved teorien, og svare på kritiske spørsmål og innvendinger. Alle var grundige og med en overveldende mengde detaljer. Gradvis fikk han status som et nasjonalt symbol, den tilbaketrukne vismannen, forskeren som i landlig isolasjon søkte etter sannheten. Han var kjent som en vennlig mann med et behagelig vesen, som ikke gjorde en katt fortred. I beste fall er dette bildet bare en del av sannheten. Han var en meget bevisst strateg, og den engelske høfligheten kan skjule mange mindre sympatiske trekk. Det var ikke alle som bidro til hans forskning som fikk den takken de fortjente, og han trakk seg mer og mer unna sosiale begivenheter han ikke selv hadde noe å tjene på.

Han hadde en heldig hånd med penger. Han hadde arvet nok til å leve sorgløst resten av livet, og ved dyktige investeringer økte han formuen betraktelig. Det var ingen tvil om at han hørte til på solsida i det engelske samfunnet, Darwin var og forble en borgerlig intellektuell, en representant for sin klasse. Det synes i bøkene.

Karl Marx

Karl Marx leste Darwin med stor interesse, og skrev i et brev til Engels den 19. desember 1860:

«Selv om argumentasjonen er utviklet på den grove engelske måten, er (Darwins bok om naturlig utvalg) den boka som på naturhistoriens område legger grunnlaget for våre synspunkter. »

Til Ferdinand Lassalle skrev han 16. januar 1861:

«Darwins verk er svært viktig og passer mitt formål på den måten at det forsyner den historiske klassekampen med en naturvitenskapelig basis. Man må selvfølgelig holde ut med den klossete engelske måten å argumentere på. Til tross for all dens utilstrekkelighet er det her «teleologien» i naturvitenskapen ikke bare for første gang blir tildelt et dødelig slag, men dens rasjonelle betydning blir forklart empirisk.»

Den 18. juni 1862 skrev han til Engels:

«Det morer meg at Darwin, som jeg har tatt en ny titt på, sier at han også anvender den «malthusianske» teorien på planter og dyr, som om det i herr Malthus’ tilfelle ikke nettopp er hele saken at teorien ikke anvendes på planter og dyr, men bare – med sin geometriske vekst – på mennesker i motsetning til planter og dyr. Det er påfallende hvordan Darwin blant dyr og planter gjenoppdager det engelske samfunnet med dets arbeidsdeling, konkurranse, åpning av nye markeder, «oppfinnelser» og malthusiansk «kamp for tilværelsen». Det er Hobbes’ bellum omnium contra omnes (alles kamp mot alle) og minner om Hegels Fenomenologi, der det sivile samfunnet framtrer som et «intellektuelt dyrerike», men dyreriket hos Darwin framtrer som det sivile samfunn.»

Ja, Darwins bok hadde lite til felles med de evolusjonære skriftene fra tidligere i århundret. De beskrev en opprørsk utvikling som var drevet nedenfra, og som ville resultere i et oppadstigende uunngåelig framskritt mot et fullstendig kooperativt samfunn. Det Darwin klekket ut, var «en malthusiansk vitenskap for den framvoksende industrielle og embetsbaserte middelklassen,» sier Adrian Desmond i boka The Politics of Evolution fra 1989.

Darwin frigjorde biologien fra kirkens klamme grep, og fjernet – som Marx bemerket – grunnlaget for ideen om at utviklingen av livsformene hadde noe høyere mål. Om dette sier han selv:

«Vi kan tillate at satellitter, planeter, soler, universer, ja hele univers-systemer styres av lover, men vi ønsker at selv det minste insekt skal være skapt fullt ferdig ved en spesiell skapelsesakt. »

I et berømt brev til Asa Gray den 22. mai 1860 skriver han:

«Jeg kan ikke overtale meg selv til å tro at en god og allmektig Gud med overlegg ville ha skapt snyltevepsene med den uttrykkelige hensikt at de skulle ernære seg inni kroppen til levende larver, eller at en katt skulle leke med mus.»

Evolusjonsteorien gir den levende verden sammenheng og system. Den gjør det mulig å forstå naturen, ikke bare registrere den. Det at alle arter, planter, sopp, dyr og mikrober er beslektet, gjør det mulig å systematisere det vrimlende mangfoldet rundt oss på en meningsfull måte – det naturlige systemet som Linné tok sikte på, men aldri kunne oppnå.

Mann av sin tid

I 1871 tok Darwin endelig bladet fra munnen om menneskets utvikling, i boka Menneskets avstamning og utvelgelse i forhold til kjønn. Her lanserer han en mekanisme som tar sikte på å forklare utvikling av «unyttige» trekk – som påfuglhanens overdimensjonerte hale. De lange halefjærene gjør påfuglen synlig og hindrer den i å komme raskt unna. Men de gjør den uimotståelig i påfuglhønas øyne, og dermed øker de sjansene for at den hanen som har den største halen, skal få forplante seg til fortrengsel for mindre velutstyrte medbeilere.

Det er en bok med mange uttalelser som ikke vil finne særlig støtte i våre dager, som disse:

«Hos siviliserte folkeslag har kjevenes reduserte dimensjoner, som er et resultat av mindre bruk, vanen med å spille med forskjellige muskler som tjener til å uttrykke ulike følelser, og den økte hjernestørrelsen som skyldes større intellektuell virksomhet til sammen frambrakt en betydelig virkning på deres generelle utseende sammenlignet med ville.»

«Det innrømmes generelt at hos kvinner er evnen til intuisjon, rask oppfattelse og kanskje etterligning, sterkere utviklet enn hos menn, men i det minste noen av disse evnene er karakteristiske for lavere raser, og derfor for et forgangent og lavere stadium av sivilisasjon.

Det viktigste skillet i de to kjønnenes intellektuelle evner viser seg i at mannen når en større dyktighet i hva han enn foretar seg, enn kvinnen kan oppnå – enten det krever dyp tankevirksomhet, fornuft, eller forestillingsevne, eller bare bruk av sansene og hendene.»

Slike passasjer gjør det likevel ikke rimelig å ta Darwin til inntekt for de forskjellige sosialdarwinistiske retningene som prøvde å bruke hans teorier som utgangspunkt for rasisme og undertrykking. Sammenlignet med samtidige skrifter er det bemerkelsesverdig hvor lite man finner av slike uttalelser hos Darwin. Han tilhørte sin klasse og sin tid, og kunne ikke bytte ham. Fordommene var ikke hans personlige, de var klassebestemt. Og anti-rasisten i ham var like levende.

I Darwins verden er overgangene mellom artene glidende, gradualistiske, – han insisterte på at naturen gjør ingen sprang – «Natura non facit saltum». Det er ingen klare sprang mellom de forskjellige rasene av mennesker, vi har alle de samme mentale egenskapene og de ytre forskjellene er helt overflatiske. Mennesket er én og samme art, og utviklet fra en felles stamfar vi deler med de store menneskeapene. Det finnes raseforskjeller – det stiller han aldri spørsmål ved – og vår europeiske sivilisasjons overlegenhet viser seg ved evnen til å behandle de primitive rasene med samme humanisme som vi viser våre likemenn. Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former dette synet. Den klassen som både kunne engasjere seg sterkt i dyrevern på hjemmebane og samtidig slakte ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Huxley og steriliteten

Det var problemer i teorien som Darwin slet med hele livet og ikke fant noen god løsning på. Huxley kritiserte ham på et viktig område. Det som skiller arter fra hverandre, er at de ikke kan pare seg med hverandre og få fruktbart avkom. De er innbyrdes sterile. – Du har gjort det unødvendig vanskelig for deg selv ved å gå så fullt og helt inn for «Natura non facit saltum, » sa Huxley. Han etterlyste sprangene. For dersom evolusjonen bare frambrakte ørsmå gradsforskjeller – hvor kommer da de sprangene fra som kvalitativt skiller en art fra en annen?

Darwin kjente ikke arvelovene, og lette fortvilet etter en mekanisme som kunne forklare hvordan egenskaper ble nedarvet fra foreldre til avkom. For å imøtegå kritikk på dette punktet gikk han etter hvert ganske langt i å åpne for at ervervede egenskaper kunne nedarves, slik Lamarck hevdet. Mens det til å begynne med var avgjørende for Darwin å avgrense seg fra den revolusjonære franskmannen, ble skillet mindre og mindre skarpt. Men vi vet jo at arv følger «kimbanen», en person som har mistet en arm får ikke enarmede barn.

I 1868 ga Darwin ut en bok om hvordan husdyr og dyrkede planter varierer. Det var to tykke bind, og inneholdt hans forslag til løsning på problemet med arv. Han kalte det «pangenese», og det var en teori han kjælte mye for uten noensinne å kunne bekrefte den verken gjennom eksperimenter eller observasjon på noe område. Han mente at alle organer i kroppen skilte ut ørsmå partikler, «gemmules», som fant veien til blodet og derfra til kjønnscellene. Slik ble egenskaper ført videre via ørsmå «byggesteiner». Om dette skrev han mye tull. Den store teoretikeren tok feil, men hadde så stort behov for en forklaring at han ikke greide å forkaste hypotesen sin.

Ved en skjebnens ironi var det akkurat på denne tida den østerrikske munken Gregor Mendel offentliggjorde resultatene av sine eksperimenter med å krysse erter. I klosterhagen i Brno oppdaget Mendel arvelovene og grunnla med det genetikken. Men hans resultater kom aldri i hendene på Darwin. Da de ble «gjenoppdaget» på begynnelsen av 1900-tallet, førte det for en tid til mindre oppslutning om darwinismen, inntil de to teoriene ble syntetisert omkring 1930. I våre dager er evolusjonsteorien ugjendrivelig bevist, og ett av de sterkeste argumentene ligger i genetikken. Det at man i moderne genteknologi kan flytte egenskaper fra trær til fisk eller fra bakterier til pattedyr, beviser at alt levende er i slekt.

Jeg ser nye felter åpne seg …

Samtidig som darwinismen er en av de mest veldokumenterte og best bekreftede teoriene i naturvitenskapen, er den fortsatt omstridt. Er det bra eller dårlig? Begge deler. En teori det ikke står strid om, har sluttet å utvikle seg. Den er ferdig, og i ferd med å størkne til dogmatikk.

Den motstanden som kommer fra religiøse kretser, fra fundamentalistiske kristne i USA eller forstokkede imamer i Tyrkia og andre muslimske land, er et resultat av klassemotsigelsene og historien, den går ikke vekk av seg selv. Den må nedkjempes i debatt, ikke ved kamp mot religionen som sådan. Et moderne samfunn vil ikke kunne eksistere uten kjennskap til darwinismen, til det er biologien blitt en altfor sentral vitenskap. Alle verdens folk er fornuftige folk, og de fleste av dem er troende på ett eller annet vis. Det betyr ikke at de er antidarwinister – selv Paven har forsonet seg med Darwin.

Vi trenger Darwin for å forstå hvordan naturen henger sammen. Jo mer natur vi raserer, forurenser og legger øde, jo flere arter vi utsletter, jo viktigere blir det å forstå naturens mekanismer, dens muligheter og dens begrensninger. Ganske enkelt for å kunne overleve på denne vesle kloden.

Men hva er darwinisme i dag? Det er ikke en lukket vitenskap, der vi kjenner alle mekanismer og lovmessigheter. Vi lærer stadig noe nytt, og økt innsikt gjør det mulig å utvikle teorien videre. De siste femti åra har genetikken fått en stadig mer sentral plass. Nå kjenner vi arvestoffet, vi kan lese genene. Det ga oss ikke løsningen på alle gåter, det ga oss en uendelighet av nye gåter å løse. Det viser seg at arv og utvikling har flere mekanismer, bildet er ikke enkelt og liketil. Og også innen vitenskapen er det skarpe motsetninger som fører til bitter strid.

Det store naturhistoriske museet i Kensington i London viste på vårparten i år en fantastisk utstilling om darwinismen, «Darwin’s great idea». Utstillingen var laget i USA, og hadde tidligere vært vist ved det naturhistoriske museet i New York. Faglig ansvarlig for innholdet var den amerikanske zoologen Niles Eldredge, som også har gitt ut boka Darwin. Discovering the tree of life som et supplement til utstillinga. Det er en spennende bok, som forklarere hvordan Darwin utviklet teorien om det naturlige utvalget. Men verken i det britiske museet, i noen av Londons bokhandler, eller i Darwins hjem, Down house i Kent, som også er museum, var boka å se.

Det skyldes antakelig at Eldredge er en omstridt person i Darwin-sammenheng. Sammen med paleontologen Stephen Jay Gould lanserte han i 1972 teorien om «punktert likevekt», som gir en løsning på det problemet Huxley stilte, problemet med steriliteten mellom ulike arter. Darwin gikk inn for at all forandring skjer gjennom gradvis økning og minsking av arvelige egenskaper ved artene. Men det forklarer ikke de kvalitative sprangene mellom gammel og ny art. Utvikling går ikke på den måten Darwin forestilte seg. På et visst punkt oppstår alltid noe kvalitativt nytt. Darwin ville avgrense seg fra de revolusjonære og opprørske evolusjonsteoriene som fantes på hans tid. Han skapte en teori preget av den rike middelklassens syn på utviklingen som en jevn prosess, et syn som også kan begrunne at kapitalismen alltid har eksistert og alltid vil eksistere. Men hvert minste, lille frø gjennomgår jo en sprangvis utvikling, fra frø til spire til voksen plante, fra knopp til blomst til frøanlegg til modent frø. Darwins sosiale posisjon ble en hindring for tenkningen.

Eldredge og Gould mente at utviklingen ikke går jevnt, men i rykk og napp. Det bildet vi ser i naturen og som Darwin prøvde å bortforklare, blant annet ved å peke på at fossilene gir et ufullstendig bilde, så likedan ut mer enn 100 år seinere, og måtte dermed være reelt. Så mange fossiler som var gravd ut siden Darwins tid, burde de vise en jevn utvikling – hvis den fantes. Eldredge forsvarer teorien om punktert likevekt i boka, og peker på hvordan Darwins syn var mer fleksibelt til å begynne med enn det han kom til etter hvert.

Men teorien om punktert likevekt er ikke populær blant engelske naturforskere. De skjeller og smeller og insisterer på at Darwin må tas bokstavelig. Man kan nesten tro de synes det er forsmedelig at to amerikanere skal belære verden om darwinismen. Eldredge og Goulds videreutvikling gjør det også mulig å overvinne de innvendingene Marx kom med. Ingen har patent på darwinismen.

De siste tiårene har det også stått strid mellom forskerne om det man kan kalle «ultradarwinismen». Ganske mange mener å finne «darwinistiske» forklaringer på alt, fra religion til samfunnsutvikling, kjønnsrollemønster og lønnsforskjeller. Det finnes en uendelighet av populærvitenskapelig litteratur som forklarer alt som styrt av genene og darwinistisk utviklet. «Svært lite i naturen er tilfeldig,» som Bjørn Vassnes skriver i boka Livets dans. Denne litteraturen er i ferd med å utvikle darwinismen til en borgerlig overideologi, der vi blir foret med tanker som skal få oss til å avfinne oss med tilværelsen: «Sånn er vi, og det skyldes genetikken. Det er umulig å endre på det, vi må lære oss å leve med det.»

Samtidig klager man (for eksempel Vassnes) over at sosiologien og kjønnsforskningen ikke tar darwinismen inn over seg. Men Darwin var derimot åpen for at mye var tilfeldig. Han tok ikke sikte på å forklare alle fenomener. Mennesket er utviklet evolusjonært, med sine mentale og psykiske evner og ferdigheter. Men tilfeldigheter kan føre til utvikling av egenskaper som kan brukes til helt andre ting enn det som drev fram utviklingen av dem. Dinosaurene utviklet hudens skjellkledning til fjær, ikke til å fly med, men til å holde varmen. Men det ga dem muligheten til å fly. Pattedyr hadde ikke slike skjell i huden, men hår som dannet en isolerende pels. Pattedyr som flyr, har utviklet evnen til det ved å utvikle hudmembraner som kan bære kroppen gjennom lufta. Menneskets store hjerne er utviklet for helt andre ting enn å spille dataspill eller lese tidsskrifter. Men den kan brukes til det og.

Disse stridighetene innenfor naturvitenskapen er en god ting. De fører til forskning, til prøving av hypoteser, til utvikling av teorien. Darwinismen er fortsatt en ung teori, som må utvikles for å kunne forklare nye oppdagelser.

Men vi er også preget av våre omgivelser. Det var ikke genene som fikk Darwin til å skape en teori om gradvis utvikling. Det var den sosiale posisjonen hans. Samfunnet utvikler seg ikke-darwinistisk, vi lærer av erfaring og kan kommunisere med hverandre. Like mye som de humanistiske vitenskapene må ta darwinismen inn over seg, må den darwinistiske naturvitenskapen se sine begrensninger, og akseptere at den ikke kan forklare alt. Det naturlige utvalget kan ikke forklare finanskrisa. Og selv om Siv Jensen er utstyrt med en darwinistisk utviklet tenkeevne, er det ikke genetikken som bestemmer hva hun tenker. Dessverre.  

Den rødgrønne regjeringen lovet stans i privatisering og konkurranseutsetting og hevder den ikke benytter såkalt New Public Management (NPM). Erfaringer fra hele landet viser imidlertid at markedsretting og NPM fortsatt brukes fullt ut i offentlig sektor.

Helene Bank er spesialrådgiver i For velferdsstaten.

Våren 2009 la fornyingsministeren endelig fram sin Stortingsmelding om statsforvaltningen. Der var det lite tegn til at de siste 20 års markedsretting skulle reverseres. Tvert imot. Gjennom mobilisering og praktisk fornyingsarbeid, som for eksempel kvalitetskommuneprogrammet, er det likevel mulig å drive markedsreformene tilbake.

Etter omfattende mobilisering over hele verden mot privatisering og konkurranseutsetting opplever vi noen seire, men også at retorikken endres uten at markedsreformene endrer innhold eller reverseres. Markedsrettingen skjer fortsatt med voldsom styrke, og det er foreløpig bare isolerte eksempler på at fellesskapet på nytt vinner terreng over storselskapene.

Privatisering og konkurranseutsetting har blitt politiske og ideologiske fy-ord. Den råe og synlige privatiseringen kan ikke lenger gjennomføres uten sterk mobilisering og motstand fra innbyggere og fagbevegelse. Men nå må nye prosesser og metoder avdekkes. Nye aktører oppdages og avkles. Nye begreper og forkortelser læres. Mange av aktørene er de samme, men arbeidsmetodene er mer sofistikerte og konkurranseutsetting skjer under et teppe av retorikk, nytale og trinnvise reformer.

Globale drivkrefter

To prosesser, som vi ser det endelige resultat av i dagens finanskrise, har drevet fram markedsreformene. De har rot i finans- og energikrisen på 70-tallet. Den ene er kapitalens krav om stadige utvidelser til nye markeder. Det har ført til privatiseringspress i offentlig sektor over hele verden. Staten er en sikker betaler i etablerte velferdsstater. Privatisering gir tilgang til den rike delen av markedet i land med svak offentlig sektor. Den andre prosessen er krav om stadig økende avkastning på kapitalen. Dette har ført til reformer som har blåst opp finanskapitalen på bekostning av realøkonomien, inkludert offentlig sektor, spesielt gjennom regnskapsregler som verdisetter offentlig eiendom etter antatt markedsverdi, samt gjennom pensjonsreformer som er tilpasset finansnæringens private pensjonstilbud.

Internasjonale institusjoner og avtaler utgjorde og utgjør et massivt press på politikere for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. For mange er disse bare sære forkortelser: OECD, EU, EØS, GATS, IMF og (SSØ). Innholdet i reformene er det imidlertid grunn til å være på vakt mot.

Norge er en såkalt treg reformist. Sterke fagorganisasjoner klarte å gjøre markedsrettingen politisk vanskelig. Litteratur fra OECD og IMF beskriver dette fenomenet, og lager nye strategier for å omgå sterke fagforeninger og knuse deres makt og rettigheter.

Privatisering og konkurranseutsetting er nemlig bare to hoder av et mangehodet troll. Trollet har en annen forkorting, nemlig NPM (New Public Management). Retorikken rundt markedsreformene lover effektivisering, frie valg, konkurranse, profesjonell ledelse, budsjettdisiplin, enklere hverdag og mindre administrasjon, mer fleksibel arbeidskraft.

NPM ble først beskrevet i 1991 som et sett av reformtiltak, men da var de i bruk allerede. Aktørene som presset dem igjennom, er OECD, IMF og Verdensbanken. Hjernene bak strategiene er fortsatt Chicagoskolens nyliberale tenketanker, som inspirerte markedsfundamentalismen til Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Så mens England, New Zealand og Island gjennomførte omfattende markedsreformer, måtte det utvikles en ny retorikk mot de trege reformistene.

Revisorene – bukken og havresekken

En ny aktør i reformutviklingen er Den internasjonale revisorføderasjon (IFAC). De har utarbeidet et system for regnskapsføring i offentlig sektor som skal gjøre det enklere å sammenlikne med privat sektor, og dermed lette en overgang til konkurranse mellom private og offentlige. Regnskapsstandardene er utarbeidet på inspirasjon fra private selskap. Lønnsomhetsregnskapet legger vekt på finansiell informasjon, og styrker fokus på dagens markedsverdi framfor de kvalitative verdiene av offentlig tjenesteproduksjon. En kan si at lønnsomhetsregnskapet er en pådriver for finanskapitalens dominans, ved å rette fokus mot investeringsverdier som eiendom og pensjonssparing. Det er slike prosesser som har bidratt til dagens finanskrise.

Sentralt i utviklingen av disse standarder i IFAC er de globale revisorselskapene Pricewaterhouse Coopers (PWC), Deloitte Touche, Ernest & Young og KPMG. Samtidig som disse selskapene utvikler standardene, er de også høyt betalte rådgivere for offentlige etater og kommuner, og de er i økende grad også revisorer for de samme etatene. Mens NPM krever et skarpt skille mellom bestiller og utfører på alle nivå, gjelder altså andre regler for revisorene. Disse regnskapsstandardene anbefaler nå IMF, OECD og andre internasjonale organisasjoner brukt i offentlig sektor.

Strategi mot trege reformister og sterke fagorganisasjoner

På slutten av 1990-tallet ble NPM i økende grad delt opp i tre reformer: a) produktmarkedsreform b) arbeidsmarkedsreform c) finanssektorreform. Alle tre handler om avregulering og utvidelse markedet på bekostning av offentlig og politisk innflytelse, og å svekke arbeidstakeres rettigheter og la dem konkurrere mot hverandre på lønn og arbeidsbetingelser. Reformene består av trinnvise tiltak som på sikt kan sikre full markedsretting uten for stor motstand fra innbyggere og fagbevegelse.

Det er ingen grunn til å lete etter konspirasjonsteorier når vi skal finne begrunnelser for hva som skjer og hvorfor det skjer. Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har jevnlige gjennomganger av nasjonale økonomier. De har tilgang til de innerste gemakker i finansdepartementene og sentralbankene. Med en rolle som høystatus rådgivere og sensorer har IMF og OECD alle muligheter for å lobbe nye reformer, dypere reformer og mer marked. De evaluerer tidligere reformer, og foreslår nye. De vet hva de gjør. De vet hvorfor de gjør det. De er stolte av det, og forteller gjerne hva de gjør.

Strategiene følger fire linjer:

For det første: Av erfaring vet de at et begrep eller en institusjon kan få et dårlig rykte. Som reven som har flere utganger, må også markedsreformene ha flere veier og aktører. IMF, OECD, Verdensbanken, store revisjons- og rådgivningsselskap, WTO, EU, ESA. Alle anbefaler stater og offentlig administrasjon å gjennomføre NPM, inkludert bruk av lønnsomhetsregnskap for offentlig sektor, og pengepolitikk med stabil inflasjon uavhengig av effekt på valutakurs og sysselsetting.

For det andre: Dersom nye regjeringer ønsker å reversere markedsreformer, er det viktig at reformene er robuste. Reformene må skje skjult, men ikke hemmelig. Først skapes mistillit til offentlige ansatte ved å legge til grunn at de er late og egennyttige. Det trengs konkurranse for at de skal få opp farten. Det trengs detaljerte målinger av hva de gjør. Disse målinger legger deretter grunnlag for å sammenlikne offentlig og privat sektor. Dernest avpolitiseres markedsrettingen, ved at enheter splittes. Aktiviteter skilles ut fra det offentlige og bestiller og utfører atskilles. Hensikten er å få det til å se ut som administrative reformer. Gjennom å kurse statsadministrasjonen i markedsreformenes irrganger og la dem utføre reformene, og lage offentlige tilsyn som sikrer at reformenes mål oppfylles, legges til rette for konkurranse med private. Videre blir reformene mer robuste ved at man bruker privat sektors ledelsesog regnskapssystem. Lønnsomhetsregnskap gir politikere inntrykk av at systemene gir bedre kontroll. Men deres fokus blir finansverdier og for eksempel antall pasienter som er behandlet, ikke om pasientene ble friske eller om det er pasienter med lidelser som er best priset som behandles først.

For det tredje: Alle tiltak skal i tillegg svekke fagforeninger som er motstandere av reformene, gjennom at hver oppsplitting og utskilling undergraver eksisterende tariffavtaler, skaper mer lokal lønnsdannelse og økt fleksibilitet. Alt i alt en økt brutalisering i arbeidslivet.

For det fjerde: Det anbefales trinnvise reformer, så det ikke blir for mye motstand blant befolkningen og ansatte. Allerede i år 2000 beskrev en norsk offentlig utredning (NOU 2000:19), med eksempel fra Sverige, hvordan markedsreformene kan iversettes trinnvis for å unngå for sterke protester:

Påfølgende regjeringer og Storting i Norge har fulgt samme linje.

Samtidig gir finanskriser muligheter for raske og grundige reformer. Når IMF går inn og gir lån og veiledning til land i økonomisk krise, er NPM med i kofferten. Dette skjedde under finanskrisene i Afrika på 80-tallet, på Island etter den økonomiske stagnasjonen på begynnelsen av 90-tallet, i Sørøstasia etter krisen i 1997, i tidligere sovjetstater da deres økonomier kollapset. Finanskrisen i 2007 har satt de baltiske stater under fullt reformpress.

OECD skriver i sin publikasjon«Going for Growth» fra 2007 at:

Videre:

Administrerende direktør for IMF, Rodrigo de Rato, applauderte i 2006 EUs definisjon av Produktmarkedsreform som «… reduksjon i toll- og juridiske barrierer, åpning av markeder for konkurranse, mer næringsvennlig politikk og tiltak for å redusere statlig involvering i økonomien som på noen måte forstyrrer konkurransen i markedet …» EUs indre marked og Lisboastrategien er omfattende øvelser i produktmarkeds-reform.

IMFs råd til den norske regjering har vært å markedsrette offentlig sektor, og svekke arbeidstakerrettigheter, ikke minst i lys av at Norge har sterke fagorganisasjoner som er med og gjør Norge til en treg reformist. Retten til å leie ut arbeidskraft ble iverksatt etter IMFs råd i 2001, av den første Stoltenbergregjeringen. Det samme var tilfellet med Norges banks instruks om å holde inflasjonen stabil, selv om det økte kronekursen og dermed førte til konkurser i konkurranseutsatt sektor og økt arbeids-ledighet.

SSØ – IMFs hemmelige tjenester

En sentral del av NPM er å endre regnskapssystemet i offentlig sektor til lønnsomhetsregnskap. Gjennom 500 år har regnskapssystemet for offentlig sektor blitt utviklet for å kunne håndtere ulike offentlige reformer og gi eksakt kunnskap om offentlige bevilgninger og hvordan de brukes – kontantregnskap. Offentlig sektor kan karakteriseres som fravær av marked og prissetting. Offentlig sektor har bare én inntekt: politiske bevilgninger. Egenandeler er politisk bestemt. Kontantprinsippet i regnskap betyr at en regnskapsfører bare fører inntekter når de bevilges, og utgifter når de brukes. Regnskapet avspeiler politiske reformer. Dermed kan politikere og lederne i administrasjonene holdes ansvarlig. Kontantregnskap rapporterer bare harde data – slike som er udiskutable. Lønnsomhetsregnskapet rapporterer i tillegg myke data, som sterkt varierende markedspriser på eiendeler og pensjonsfond.

Lønnsomhetsregnskap har til hensikt å sammenlikne kostnader mellom offentlige tjenester og private selskap. Lønnsomhetsregnskap inkluderer informasjon om antatt markedsverdi av for eksempel bygninger og redskaper, og det krever at det utarbeides målbare standarder for at regnskapet kan inkludere kostnader for arbeidsoperasjoner. Stykkprisfinansiering, penger følger bruker og bestiller-utførersystemer er resultat av lønnsomhetstenkning som i økende grad dominerer offentlig sektor.

Denne regnskapsmetoden bidrar blant annet til å legge vekt på dagens markedsverdi av eksempelvis offentlig eiendom basert på markedspriser. Regnskapet vil ha en åpningsbalanse som inkluderer den antatte verdien av eiendom. Dermed er bruk og slitasje på slik eiendom (avskrivning) noe som må belastes aktiviteten, altså driftsbudsjettet. På denne måten øker den rapporterte kostnaden av de offentlige tjenester. Dermed beregnes betydelige underskudd. For å oppnå balanse må det derfor kuttes kostnader i driftsbudsjettet. Dette kan legge grunnlag for videre konkurranseutsetting og privatisering.

Stoltenberg I-regjeringen fremmet forslaget om sykehusreformen, der de nye helseforetakene ble pålagt å bruke lønnsomhetsregnskap. Bondevik II-regjeringen satte i gang med å endre regnskapssystemet i offentlig sektor. I Statsbudsjettet 2004 ble det foreslått å etablere Senter for statlig økonomistyring (SSØ), et statlig forvaltningsorgan under Finansdepartementet.

Det ble opprettet etter at en norsk offentlig utredning (Hva koster det? NOU 2003:6) anbefalte å gå over til lønnsomhetsregnskap. I tillegg til å få ansvar for lønnsutbetalinger i staten, ble SSØ i 2005 veileder for et prosjekt der 10 statlige etater skal anvende lønnsomhetsregnskap. Men SSØ veileder også flere etater og kommuner i å lage regnskaper som kan sammenlignes med private selskap. Det finnes bare én grunn til å gjennomføre slike regnskap – at det kan danne grunnlag for konkurranseutsetting. Det er verdt å merke seg at det ikke er noen følgeforskning knyttet til disse prosjektene. Dermed får vi ikke informasjon om systemet gir bedre tjenester, politisk styring eller arbeidsmiljø.

Slutt på konkurranseutsetting?

I 2005 lovet den rødgrønne regjeringen stans i privatisering og konkurranseutsetting. Tross lovnader har mye av politikken med økte markedsreformer fortsatt. Tidligere tiltak lever sitt eget liv. SSØ bidrar til det.

Regjeringen har i perioden 2005–2009 redusert hastigheten på markedsorienteringen, men den har ikke bygget bolverk mot at en eventuell ny regjering kan markedsrette med et pennestrøk. Tross dette viser viser de ideologiske forskjellene seg spesielt i Stortinget når det gjelder offentlige tjenester de rødgrønne og delvis Krf på den ene side, Høyre, FrP og Venstre på den andre.

Høyre, Venstre og FrP ønsker økte utskillelser, og dermed at aktivitetene blir sidestilt med private, i sine merknader til Forvaltningsmeldinga. De ønsker private tilbydere av offentlige tjenester. Høyre og FrP foreslår i tillegg at regjeringen skal anbefale kommunene å iverksette utfordringsrett – at private skal få lov å utfordre kommunale tjenester, og få oppdrag dersom de tilbyr til lavere pris enn kommunens egne ansatte. Krf ønsker at frivillige ideelle tilbydere skal få være med å tilby offentlige tjenester. Med utfordringsrett kommer bruk av lønnsomhetsregnskap virkelig til sin rett.

I 2002 ble det etablert markedsliknende ordninger for Mesta, Posten, NSB, sykehusene og statlige selskap. Gjennom etablering av Senter for statlig økonomistyring under Bondevik II, fikk ytterligere 10 statlige virksomheter regnskapsregler etter privat sektor, lønnsomhetsregnskap. Deres virksomhet kan nå sammenliknes med private, og deler av virksomheten kan enklere konkurranseutsettes enn om dette ikke hadde skjedd. IMF, som løpende anbefaler reformene, vet å applaudere. Til og med den rødgrønne regjeringen roses.

I Forvaltningsmeldingen som ble lagt fram for Stortinget våren 2009, skilles det mellom virksomheter som er en «del av staten som rettssubjekt» og de som ikke er det, slik som særlovsselskap, statsforetak, helseforetak, statlige aksjeselskap, stiftelser. Videre tolker regjeringen det slik at EUs konkurransepolitikk gjelder for enheter som ikke er del av staten som rettssubjekt. Det betyr at spesialisthelsetjenesten, inkludert sykehusene, ikke lenger er en del av staten som rettssubjekt, mens universiteter og høyskoler er en del av staten.

I stedet for å skjerme offentlig sektor mot EUs konkurranseregler, skriver regjeringen at:

Det betyr at slike enheter kommer inn under kravet om likebehandling mellom private selskap og offentlige institusjoner med henvisning til EUs konkurransepolitikk. Jussen tar over for politikken og markedsreformene fortsetter.

Regjeringen har ikke tenkt å endre mandat eller legge ned veiledningstjenesten til SSØ. Men etter 5 måneders hektisk debatt i avisa Klassekampen, kom endelig finansminister Kristin Halvorsen på banen (24. juni 2009) og bekreftet at offentlig sektor i Norge fortsatt skulle drive økonomistyring etter det såkalte kontantprinsippet, som er utarbeidet for offentlig styring og reformer, og som bygger på 500 års tradisjon og erfaring i Europa.

Motmakt og alternativ

Kvalitetskommuneprogrammet i Norge, videreføringen av modellkommunene, er en respons på den første bølgen av privatiseringer i kommunene. Under dekke av ord som fornying, omstilling og modernisering ble offentlige tjenester privatisert og kommunalt eierskap i energi og kollektivtrafikk solgt ut. Fagforbundet, tidligere Norsk Kommuneforbund, var hjernen bak ideen og de første modellkommunene. Ved å ta ordene tilbake: Fornying av offentlige sektor, bedre tjenester, bedre arbeidsmiljø og en bedre kommune med aktive og fornøyde innbyggere, kom de ansattes organisasjoner på offensiven. Programmet forutsatte omstilling uten trussel om konkurranseutsetting. Derimot ble det etablert et formalisert trepartssamarbeid, ansatte- og brukermedvirkning. Det utvikles mål om innbyggertillit og brukertilfredshet, framfor de meningsløse tellekantsystemene til NPM-reformene. Forskere har fulgt og studert resultatene, så det ligger kunnskap som kan brukes til videre utvikling.

I kommuneproposisjonen for 2008–9 skriver regjeringen at

og

Kvalitetsindikatorer prøves ut i noen pilotkommuner, og skal senere inngå som egen modul på KS sitt nettbaserte måle- og publiseringsverktøy.

Også andre lokalsamfunn, som Newcastle, har gjort samme grep med gode og dokumenterte erfaringer av bedre arbeidsforhold, mer tilfredse og deltakende innbyggere og lavere kostnader. Tross dette er eksemplene fortsatt isolerte og få.

Fra SSØ til Senter for offentlig utvikling (SOU)

Det er avgjørende å avvikle bruk av lønnsomhetsregnskaper som drives fram av SSØ, og rendyrke egne metoder for fornying, kvalitet og effektivitet i offentlig sektor. Med erfaringene fra kvalitetskommunene må det utvikles permanente ordninger som kan hindre og forsinke markedsrettinga. I stedet for markedsstyring under SSØs veiledning, må vi kreve et Senter for offentlig utvikling (SOU) under fornyingsdepartementet, som bistår med å utvikle kvalitetsreformer, medvirkningsreformer, reformer basert på tillit.

Tre konkrete forslag:

1. Bolverk mot videre konkurranseutsetting

Identifisere statlig virksomhet og tjenester som det offentlige driver i såkalt «egenregi». En offentlig tjeneste der konkurransepolitikken ikke gjelder. Vi kan kalle det rekommunalisering og demokratisering. I EU-retten er det en offentlig tjeneste der konkurransepolitikken ikke gjelder. Men EU har ikke definert hvilke sektorer som er offentlige. Dette kan utnyttes ved at Norge selv definerer det, og bruker egenregi. Nytt lovforslag fra regjeringen 2009 om vann og avløp tar slike grep, og skal sikre norsk vann og avløp i evig offentlig eie. Det er bare å fortsette reformene og identifisere nye områder.

2. Gi ansatte innflytelse og likeverdig medvirkning

Den bærende ideen bak kvalitetskommuneprosjektet er at det er mer å hente i et konstruktivt samarbeid lokalt mellom de folkevalgte, lederne og de ansatte i forhold til utvikling av kvalitet og effektivitet i tjenestetilbudet. I trepartsavtalen om pilotsykehusene fra 2009 står det, at det «… forutsettes også at prinsippet om likeverd mellom partene og metodikk (prosessorientert arbeidsmåte – lærende organisasjoner) følges.» Regjeringa sier riktignok i Forvaltningsmeldinga at den vil «sikre at omorganiseringen skjer i tråd med Hovudavtalen og prinsippa for leiing i staten.» Det skulle bare mangle. Men også at ledelse i staten skal være å skape «en god felles forståelse av hva slags endring som trengs« samt «formidle og klargjøre det overordnete formål med omstillingen», en gammeldags ovenfra-og-nedad holdning.

I Stortinget ba flertallet (unntatt H og FrP):

3. Metode for utvikling av kvalitativ måloppnåelse og opplevde forbedringer

Kvalitetskommuneprogrammet har gitt nyttige erfaringer og dokumentert effektiviteten av fornyingen gjennom å måle det som er relevant for befolkningen, og gir bedre arbeidsvilkår. Detaljmåling, bestillerutførermodeller, detaljert måling av effektivitet, tester som ikke nødvendigvis er relevant for verken jobben som utføres eller innbyggernes følelse av tilfredshet, stjeler tid og ressurser fra møtet mellom ansatt og innbyggerette bidrar til en brutalisering av arbeidslivet, og det øker sykemeldinger og tidligpensjoner.

Stortingskomiteens flertall ber om at regjeringen griper tak i dette videre. I kommuneproposisjonen skriver regjeringen at «…det kvalitetsforbedrende arbeidet bygger på en kvalitetstilnærming som setter den direkte kontakten, dialogen og samhandlingen mellom ansatt og innbygger i sentrum. Kommunene forsøker å utforme prosjektene slik at de bidrar til økt kvalitet ved overlevering av tjenesten» og «…her er medmenneskelighet, respekt, omsorg og medvirkning helt sentrale verdier. » Kvalitetsindikatorer prøves ut i noen pilotkommuner, og skal senere inngå som egen modul på KS sitt nettbaserte måle- og publiseringsverktøy.

Det er fullt mulig å føre en politikk mot NPM – hvis regjeringen vil. Eller rettere, hvis det mobiliseres i Norge for at en ny regjering skal gjøre det. Utfordringen er å drive tilbake markedsreformene, og ta tilbake fellesskapets løsninger.

Referanser:

Etter en stadig utsatt fødsel nedkom statsråd Bjarne Håkon Hanssen med Stortingsmelding 47, 2009 – Samhandlingsreformen – på avslutningsdagen for stortingsperioden.
Dette er den store helsepolitiske saka som AP og den rødgrønne regjeringa går til valg på. Men den kom altså ut til offentligheta når alle, både stortingspolitikerne og media, tok politisk ferie.

Jens Ingvald Olsen er stortingskandidat for Rødt i Troms.

Sentrale deler av Samhandlingsreformen, skal gjennomføres allerede fra 1. januar 2012. Fra da skal finansieringsstrukturen være på plass, og ikke minst skal kommunene fra det tidspunktet være forplikta til å ta sin del av den nye børa. Kommunene skal samla overta 20 % av helseforetakenes budsjett. Småkommuner må inngå forpliktende avtaler med nabokommuner slik at det minimum skal være 10 000 innbyggere i den nye «helsekommunen». I hovedsak skal økninga av helsebudsjettene skje på kommunenivå, blant annet skal det aller meste av nye legestillinger opprettes i kommunene, og ikke som nå i sjukehusa.

På et vis kan denne reformen sees på som en fallitterklæring til sjukehusreformen som AP gjennomførte i 2002, da staten overtok spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene. Regjeringa konkluderer imidlertid sjøl med at tilbakeføring til fylkeskommunene ikke er aktuelt. Men ut fra mye av stortingsmeldingas argumentasjon for nødvendigheta av en «samhandlingsreform» er fylkeskommunal eller kommunal overtakelse av spesialisthelsetjenesten helt logisk. Den kamelen er nok for stor å svelge for AP, og nå har de jo også fått med seg SP og SV til å gå god for denne reformen.

Vekker lite oppmerksomhet

Regjeringas ambisjoner med reformen, og de svært store endringene i helsepolitikken den innebærer, burde det ha fått et tilsvarende politisk- og mediafokus, uansett ferietid eller ikke. Og ikke minst når det nettopp er det nye stortinget som skal velges i september, som skal gjennomføre reformen. Jeg tror det er så stor enighet blant dagens stortingspartier om hovedinnholdet i reformen, at det kun vil bli små krusninger og ikke noe opprørt hav når den settes på dagsorden. De to partiene på Stortinget som under normale omstendigheter ville ha vært i opposisjon, SP og SV, er nå i regjeringa. Det er, etter min vurdering, også viktig å se «forliket» mellom regjeringa, Krf og Venstre like før sommerferien om en velferdsgaranti, som en del av rammeverket som skal sikre gjennomføringa av Samhandlingsreformen. Venstre kommer i tillegg langt i sitt politiske mål om omfattende kommunesammenslåinger. FrP er kanskje ikke helt fornøyd, men de ser også at en sentral effekt av reformen vil defakto innebære kommunesammenslåinger. Derfor har det ikke kommet «en knusende» kritikk fra FrP. Det samme gjelder Høyre – som kanskje hadde ønsket enda mer fokus på privatisering.

«Trekk meldinga»

En av de som har lest St.mld. 47, er eldreoverlege Terese Folgerø i Tromsø kommune. Hun skriver i en kronikk i avisa Nordlys 27. juli: «Hovedfokuset er ikke på samhandling, men på økonomi». Folgerø konkluderer kronikken på følgende måte:

«På sviktende grunnlag foreslår Stortingsmelding nr. 47 store endringer i helsetjenestens struktur og finansiering. Forslagene er ikke godt nok underbygget. Henvisning til vitenskapelige artikler gjør at leseren kan tro at forslagene bygger på grundige analyser og enighet blant fagfolk. Vi føres bak lyset fordi referansene er utvalgte og påfallende få, og tolkningen er klart tendensiøs. Trekk meldingen tilbake og gjør en grundigere jobb, herr Statsråd!»

For en som ikke er helsepolitikkekspert, og heller ikke har vandret særlig mye i sjukehuskorridorene, er det kanskje dristig å gi seg i kast med alt for bombastiske konklusjoner etter å ha lest Stortingsmelding 47. Jeg våger meg likevel forsiktig utpå.

En rekke sjølsagtheter, som for lengst burde vært sentrale element i helsepolitikken, presenteres nærmest som nyoppdagelser. På side 23 kan vi lese:

«Både sett i forhold til den enkelte og i forhold til samfunnsøkonomi, vil det beste være at tiltak og ressurser settes inn så tidlig som mulig, slik at sykdom unngås, utsettes eller reduseres. En tilrettelegging av tjenestetilbudet kan i mange tilfeller medføre at sykdomsutviklingen hindres tidlig i forløpet og dermed gi både befolkningen en helsegevinst og en samfunnsøkonomisk gevinst ved redusert behov (i praksis vil det dreie seg om at veksten blir lavere) for mer kostbar sykehusbehandling senere i forløpet.»

Den økonomiske analysen som legges til grunn for å gjøre disse endringene, uttrykkes slik av regjeringa på side 24:

«Dersom vi legger til grunn et alternativ med utvidet sykelighet (flere år med hjelpebehov), vil utgiftene til omsorgstjenester utgjøre 10,5 prosent av BNP i 2050.»

Videre samme side:

«Selv om en viderefører dagens standard og dekningsgrad på tjenester, så vil de offentlige utgiftene komme til å øke fra 44 pst. av fastlands BNP i dag til i størrelsesorden 55 pst. i 2060. Dette innebærer også at det blir enda viktigere å legge vekt på å unngå at personer faller utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker, og at det å bidra til at flest mulig kommer raskest mulig tilbake i arbeid etter sykdom har høy samfunnsøkonomisk verdi.»

Og videre samme side:

«Anslag viser at hver syvende somatiske sykehusseng i 2007 var belagt med pasienter som enten var utskrivningsklare eller som aldri burde vært på sykehus. Fortsetter vi den samme praksisen, vil hver fjerde til femte somatiske sykehusseng i 2030 være belagt med denne pasientgruppen, grunnet økning av andelen eldre. Tilsvarende tall for psykisk helsevern er nærmere hver tredje seng.»

Regjeringa oppsummerer den sentrale konklusjonen i Samhandlingsreformen slik på side 24:

«Regjeringen mener at dersom det ikke settes inn tiltak vil utviklingen:

• bli en trussel mot samfunnets bæreevne, både med hensyn til tilgang på arbeidskraft og samfunnsøkonomi.
• over tid gjøre det nødvendig med prioriteringsbeslutninger som vil bryte med grunnleggende verdier i den norske velferdsmodellen».

Det er sjølsagt ulike måter å tolke disse «analysene» på. Framskriving av utviklinga på dette området er og blir et teoretisk produkt. Det alvorlige er imidlertid at politikken settes i verk i dag.

Norge er skrudd feil sammen

På den ene sida begrunnes tiltakene som foreslås med å bedre folkehelsa, bremse utviklinga av folkesykdommene, kols, diabetes, psykiske lidelser og rusrelaterte helseskader, samt eldrebølgen. Samtidig er det et stort problem for regjeringa at Norge er skrudd feil sammen. Bosettingsmønster, alderssammensetting og helsetilstanden passer ikke i hop med kapitalismens krav i Norge i dag og framover, det som regjeringa kaller «samfunnets økonomiske bæreevne». Regjeringa har åpenbart ikke tro på at deres egne partifeller i kommunenorge, eller partifellene til de andre stortingspartiene, vil bruke de økte rammebevilgningene til kommunene for å styrke helse- og omsorgssektoren.

Den nye kommunerollen

Det forebyggende helsearbeidet skal nå prioriteres kraftig i kommunene. Oppgaven blir å hindre at befolkninga blir pasienter, i tillegg til at kommunene i større grad må ta ansvar for utskrivningsklare pasienter. Dersom ikke dette lykkes, må kommunene sjøl finansiere en større del av framtidige sjukehusopphold. Dette skal tas av de «20 %-ene» av helseforetakenes budsjett som fra 2012 blir tildelt kommunene. I tillegg til at en kraftig styrking av den kommunale etter- og ferdigbehandling av pasienter fra sjukehusa skal finansieres av de samme pengene. Det gjentas en rekke steder i stortingsmeldinga at helsetjenestene er billigere i kommunene enn på sjukehusene, og at derfor bør mer av helsetjenestene utføres på kommunalt nivå. Men Bjarne Håkon Hanssen, og resten av regjeringa, er sjølsagt inneforstått med at hovedårsaken til det er at helsetjenestetilbudet i kommunene har et mye mindre komplekst og et lavere medisinteknisk nivå enn sjukehusene. Egentlig er spesialisthelsetjenesten for omfattende når det for eksempel er 52 ukers ventetid på en hofteoperasjon? Dersom kommunene skal stå for mye mer av den samla helsetjenesten, øker sjølsagt kostnadene der. Alle de nye legene i kommunene skal vel ikke jobbe på hjelpepleierlønn? Et organisatorisk abrakadabra om det nye forholdet mellom kommunene og helseforetakene formuleres slik av regjeringa:

«En ny framtidig kommunal rolle betyr ikke at spesialisthelsetjenesten svekkes, men rollene og oppgavene vil endres. Det blir en tyngdepunktsforskyvning over fra spesialisthelsetjenesten til mer fokus på kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal bli mer likeverdige beslutningstakere, i den forstand at ikke en av aktørenes premisser ensidig blir dominerende for arbeidet.»

Den nye pasientrollen

All omorganisering skal i følge Samhandlingsreformen skje med pasienten i sentrum. Det er nesten så man minnes Fleksnes` «Suppe i sentrum». Pasientene skal i større grad ta ansvar for egen helse, er en gjennomgangsmelodi. Befolkninga skal læres opp til at det skal være en høyere terskel for å komme til spesialisthelsetjenesten. Kommunelegenes «portvokterrolle» blir viktigere. Stortingsmeldinga refererer utenlandske erfaringer som viser at der pasienter sjøl kan rekvirere spesialisthelsetjeneste, øker bruken av denne, og det er jo dyrt.

Konklusjon

Det er en åpenbar sammenheng mellom tilgang på helsetjenester og hvor mye de blir brukt. Den eneste måten å redusere dette forbruket på, er å redusere tilbudet. Brutalt, men mest effektivt er å redusere/ stanse veksten i spesialisthelsetjenesten. Det vil naturligvis være en politisk umulighet å bare gjøre det. Derfor får kommunene samtidig tilført økte ressurser – nå som rammeoverføringer. Dette vil medføre at det blir en utvida kamp om de kommunale ressursene, fjernt fra regjeringskvartalet. Som vi vet går nesten hele kommunenorge med dundrende underskudd i 2008, og sannsynligvis 2009.

Samhandlingsreformen er en fortsettelse av det store prosjektet som AP starta tidlig på 90-tallet, kjent som «New Public Management»; privatisering av Statoil og Telenor, foretak av NSB og Posten osv. Et prosjekt som Stoltenberg I-regjeringa videreførte med varierende, men stor tilslutning fra resten av dagens stortingspartier: Sjukehusreformen, NAV-reformen, pensjonsreformen, uførepensjonsreformen og nå denne.

Velferdsstaten er for gunstig for befolkninga i Norge. At det er en regjering med SV, bør være til ettertanke for noen og enhver.

Vårens debatt om hijab i politiet kulminerte med Siv Jensens påstander om «snikislamisering» og Martin Kolbergs varsel om kamp mot radikal islam. Muslimers rettigheter angripes over hele Europa, pakket inn i retorikk om likestilling og forsvar for demokratiet.
Deler av venstresiden har hittil gått undertrykkernes ærend i stedet for å forsvare rettighetene til denne minoriteten.

Da debatten om politihijab raste som verst, sa lederen for Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, at mange muslimer opplevde at venstresiden sviktet dem. Det at en regjering med Arbeiderpartiet og SV sto for hijabforbud i et yrke, var en enorm skuffelse.

Det Ishaq med flere etterlyser, er en venstreside som står opp mot muslimhets og for like rettigheter til alle. Med sosialisters utgangspunkt i solidaritet og felles kamp mot all undertrykking burde det vært en selvfølge.

Likevel har deler av venstresiden ikke klart å ta tydelig stilling for den parten som er undertrykt. Dette handler i hovedsak om uklarhet i spørsmål om rasisme, religion og staten. Denne uklarheten var fremtredende under debatten om hijab i politiet, og også da en hijab ble brent under 8. marsarrangementet i Oslo i år.

På parti med de undertrykte

«Enhver kvinne har rett til å bestemme over sin egen kropp, og det innebærer også hvordan hun ønsker å kle seg. Når en muslimsk kvinne ut fra sin egen overbevisning velger å bruke et hodeplagg som et religiøst påbud, må hun utestenges fra det norske samfunnslivet? Dette er konklusjonen fra den norske regjeringen – og dette skjer i et demokratisk samfunn i 2009, der det bare for noen tiår siden var mobilisert til en kvinnekamp som kjempet for lik rett til arbeid.»

Det er slik Keltoum Hasnaoui Missoum oppsummerte debatten som fulgte hennes søknad til politihøyskolen. Keltoum gjør helt rett i å peke på den norske kvinnekampen. Lik rett til arbeid og utdanning, offentlig barnepass, og politisk representasjon var blant flere grunnleggende krav for kvinnebevegelsen. Den kjempet fram viktige reformer, og fikk satt klassespørsmål på dagsorden. Helt sentralt sto retten til selvbestemmelse, og tanken om at kvinner selv skulle definere sine krav. Kvinners kontroll over egen kropp var kjernen i kampen for selvbestemt abort og mot vold i nære relasjoner.

Hvordan har noen av kvinnesaksforkjemperne endt opp med å innskrenke andre kvinners tilgang til arbeid og økonomisk selvstendighet – selve basisen i kvinners frigjøring?

Enkelte uttrykker bekymring for at muslimsk innvandring medfører et tilbakeskritt for rettigheter alle kvinner har oppnådd, at det kommer inn en gruppe kvinner som oppfattes å være undertrykt og som truer likestillingen i Norge. Igjen er det særlig bruken av religiøse hodeplagg som brukes som eksempel på at muslimske kvinner er undertrykt. Med det gjøres antall hijaber i offentligheten til et mål på graden av likestilling i samfunnet. Men for kvinnene som av usaklige grunner nektes studieplass eller jobb, oppleves det verken frigjørende eller integrerende, men som krenkende og ekskluderende at deres avkledning gjøres til det frigjørende elementet.

Hva er det med hijaben?

I hele Europa har debatten om minoriteters plass i samfunnet tilspisset seg til en debatt om muslimske kvinners klesplagg. Enten stemples kvinner med religiøst hodeplagg som undertrykte og derfor må reddes, eller som uttrykk for islamisering av samfunnet og dermed en trussel.

I sommer har det gått en heftig debatt i Danmark om 27-åringen Maria Mawla og hennes plass i heimevernet. Hun har båret en hijab tilpasset uniformen uten at det ble sett på som et problem. Heimevernet hadde inntil nylig en rosende artikkel om henne på nettsidene der de gjorde et poeng av at hun bar hijab til uniformen. I sommer innførte de plutselig et forbud og sa at hijab var i strid med uniformsreglementet. Det skjedde fordi ledelsen ga etter for press fra Dansk Folkeparti. Partiet kaller plagget et udemokratisk og diskriminerende symbol, og gjør med det offeret til syndebukken. Den som rammes av diskriminering, beskyldes for å være problemet. Dette er en parallell til å være for hijabforbud fordi en ser på plagget som kvinneundertrykkende i seg selv.

Hva hodeplagget betyr for den enkelte kvinne, er det ikke opp til andre å definere. Det er uansett ingen tvil om at plagget ikke har en entydig betydning. Tvang er ikke frigjørende, uansett om det er å tvinge på eller tvinge av noen klær. Like mye som en tar på alvor at noen påtvinges hijab, må en ta på alvor alle de unge og eldre kvinnene som stadig gjentar at de har tatt til seg plagget av fri vilje. Noe annet er å umyndiggjøre en stor gruppe kvinner, og avskrive dem evnen til å ta selvstendige valg og handle på egne vegne.

Overtramp i likestillingens navn

En absurd sak på Universitetet i Oslo for et par år siden var et forslag fra akademiker Lars Gule om å forby det heldekkende plagget niqab i høyere utdanning. Det var til da ingen i niqab som hadde søkt seg inn, så det var et konstruert problem. Det kan være yrker der det av saklige grunner ikke er mulig å arbeide med niqab, men å nekte kvinner utdanning er reaksjonært. En må se på det enkelte tilfellet og finne en løsning tilpasset situasjonen. For eksempel har endel skoler lært seg å håndtere spørsmål om gymtimer, skolekjøkken med mer i dialog med eleven og foreldrene, der både religionsfrihet og læring blir ivaretatt.

I en debatt innrømmet Gule tilslutt at han var for et forbud fordi han følte ubehag ved at noen gikk tildekket. Det minner om en kommentarartikkel i avisen The Independent i 2006 der en kvinne ved navn Deborah Orr skriver at hun «plages mer og mer ved synet av tildekkede kvinner i svart som går omkring og utfører sine dagligdagse gjøremål i Storbritannia». Hun støtter seg til nederlandske Ayaan Hirsi Ali, og viser til uttalelser fra Ali om at det siste muslimske kvinner trenger, er vestlig toleranse overfor kulturell praksis som skiller kvinnene fra den moderne verden. Ali er en av flere muslimske kvinner som har vært sterkt kritiske til islam, og som har fått mye rom i den offentlige debatten til å snakke om kvinneundertrykking. Problemet er at de har all fokus på den interne undertrykkingen uten å ta opp undertrykkingen som samfunnet står for. Og deres løsninger er alltid å trekke inn staten som en formynder overfor de muslimske kvinnene, med tiltak som innebærer tvang eller forbud.

Sara Rasmussen som brant en hijab på 8. mars i Oslo, er en av dem som har markert seg i Norge. Hennes engasjement for kvinnefrigjøring er det ingen grunn til å trekke i tvil, men hennes metoder kan det stilles spørsmålstegn ved. I årets 8. marsarrangement deltok det en god del unge jenter med minoritetsbakgrunn, hvorav noen av dem bar hijab.

8. marstoget kunne ha vært en markering av felles kamp for viktige politiske saker på tvers av hudfarge og landbakgrunn. Men med hijabbrenningen ble fokuset et annet. Rasmussen, som selv ikke bærer hijab, brente bestemorens som en frigjørende symbolsk handling. Det er hun i sin fulle rett til. Men arrangørene av 8. marstoget innlemmet det i det offisielle programmet, og ga med det støtte til en elitistisk handling som for flertallet av de hijabkledde kvinnene på torget ble opplevd som trakassering og et hån mot dem som selvstendige individer.

Da noen kvinner på 70-tallet brant sine bh-er, var det en symbolsk frigjørende handling som ble utført av dem selv. Å brenne et religiøst plagg for å frigjøre noen på vegne av dem er feil strategi.

Viktige kampsaker

En ung muslimsk kvinne som møtte likestillingsminister Anikken Huitfeldt under den hete debatten om politihijab, sa til henne:

«Jeg føler meg ikke integrert så lenge jeg må diskutere tvangsekteskap og omskjæring. Hvordan finanskrisen berører innvandrerkvinner, er det ingen som spør meg om.»

Mange kvinner vil kjenne seg igjen i hennes hjertesukk. Minoritetskvinners kamp for likestilling og frigjøring blir definert snevert, og med et religiøst eller kulturelt fortegn. Det er hijab, tvangsekteskap og omskjæring som er stemplet i deres panner. Siv Jensen og leder av Human Rights Service Hege Storhaug har definert dette som dagens viktigste kvinnepolitiske saker. Dette er en grov tildekking av at tvang og vold også skjer i befolkningen ellers, og det er en tildekking av at det er mange viktige klassespørsmål som berører både muslimske kvinner og andre arbeiderklassekvinner.

En titt på oppmøtet i årets 8. marstog i Oslo og en prat med muslimske jenter og kvinner vil avdekke at det er spørsmål om utdanning, arbeid, velferd, krig og miljø som opptar også dem. Dessuten er det minoritetsorganisasjoner og enkeltkvinner og -menn som gjør en stor innsats i egne miljøer for å forebygge tvangsekteskap og omskjæring, men opplever stadig at resultatene av deres arbeid trekkes i tvil.

Nøytralitet og sekularisme

Dessverre var det mange på venstresiden som gikk seg vill i spørsmålet om hijab i politiet. Fremfor å forsvare retten til arbeid ble argumenter om nøytralitet og sekularisme trukket fram. Det ble ropt opp om at staten skulle ordne opp gjennom forbud, fremfor å støtte muslimske kvinners muligheter til jobb og økonomisk selvstendighet.

Det er helt riktig av sosialister å kreve reformer gjennom staten, men uten illusjoner om at staten skaper frigjøring eller er en nøytral part. Den norske staten kaster i dag ut afghanske flyktninger som har rømt fra en krig der Norge selv deltar. Det er ikke nøytralt. Den norske staten plasserer papirløse flyktninger på ventemottak under ulevelige forhold. Det er ikke nøytralt.

Politiet er heller ikke nøytralt. Ikke bare fordi det er statens volds- og kontrollutøver, men også fordi det fortsatt består hovedsaklig av hvite menn. Hudfarge og kjønn er ikke nøytralt. En politikvinne med hijab vil være et synlig tegn på at fordi den norske befolkningen ikke er homogen, er ulike deler av befolkningen representert også i instanser med makt. På lik linje med hennes kollegaer vil jobben hun gjør, avhenge av hvor profesjonell hun er, og ikke av hva hun har på hodet.

Et annet argument har vært at religion ikke må få større plass i det offentlige rom. I et land med statskirke viser dette at en ikke ser at religion allerede har en stor plass i Norge. Fordi Sankta Luciafeiring i barnehagen og fri til påske og pinse er så innarbeidet, tenker en kanskje ikke over det som religiøse markeringer i det offentlige.

Norge er ikke et sekulært land selv om religion for mange ikke er en viktig del av deres liv. For sosialister er det viktig å holde fast ved sekularisme som et mål. Det betyr ikke å harselere over noens tro eller å forby religiøse uttrykk. Tvert imot handler det om å sikre religionsfrihet for alle, og gjøre religion til en privatsak som staten ikke skal styre. Angrep på minoriteters tro og behovet for å forsvare seg gjør religionen enda viktigere i religiøse menneskenes liv. Det er vesensforskjell mellom den historiske kampen for sekularisering som sto mot kirkens enorme makt, og kampen mot islam og den muslimske minoriteten som pågår i Europa i dag.

Felles interesser

Hvorfor er det ikke en strøm av muslimske medlemmer på vei inn i de partiene som bygger mer eller mindre på klassestandpunkter: Ap, SV og Rødt? Hovedvekten av stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn stemmer nettopp på disse tre partiene. Men det er ikke sikkert at dørene inn til partiene alltid står åpne.

Spørsmålet er om partiene ser hvilken kraft det ligger i å bygge allianser til muslimske miljøer rundt enkeltsaker. Og om det aktivt rekrutteres muslimer til partiene. Tenker en som Ayaan Hirsi Ali at det å bære hijab er uforenlig med å være moderne, eller uforenlig med å være politisk aktiv og sosialist? Gjennom politisk aktivitet endres holdninger basert på religiøse og tradisjonelle forestillinger. Muslimer er ikke bare formet av sin tro, men også av sin livssituasjon og sitt politiske ståsted. I Norge utgjør de fleste muslimer en del av arbeiderklassen.

Lederen for Manchester Stop the War Coalition i England er en muslimsk kvinne som også er medlem i Socialist Workers Party. Hun forteller hvordan krigen mot terror forverret situasjonen for muslimer i Europa. For å legitimere krigen, ble det skapt et bilde av muslimer som annerledes, med andre verdier og som motstandere av vestlig demokrati. Grunnlaget for annerledesheten var religionen. Dermed blir muslimene også i Vesten definert som annerledes.

Hun og andre muslimer som er aktive i antikrigsbevegelsen i England, kan ikke understreke sterkt nok hvilken redning det har vært i deres tilværelse. Fra å sitte lammet i dyp fortvilelse og redsel i etterkant av 11.09.01 gjorde solidariteten og aktiviteten i antikrigsbevegelsen dem tryggere og modigere. Flere av de muslimske kvinnene har gått inn i ledende verv. Venstresidens partier har et ansvar ikke bare for å bekjempe undertrykking, men også for å gi dem som opplever det, en arena å kjempe på i fellesskap med andre.

Antirasisme og kvinnefrigjøring

Rødt-leder Torstein Dahle har slått fast at en av de viktigste utfordringene i vår tid er muslimhetsen som stadig brer om seg. Rødt forsvarte retten til å bære hijab i politiet, og sto bak det brede initiativet «Stopp muslimhetsen » som laget en markering mot muslimhets 22. juni i Oslo. Blant appellantene var Islamsk Råd, Det mosaiske trossamfunn og Skeiv Ungdom. Dette er en viktig allianse å ta vare på. Videre kan det bli aktuelt å lage flere slike markeringer, men også møter og andre aktiviteter. Initiativet fungerer nå som et nettverk der en ganske raskt kan utløse aktivitet mot muslimhets.

Enkelte forskere, blant andre Frank Aarebrot, tror at innvandring og integrering ikke vil bli noe stort tema i valgkampen. Til det er å si at det allerede er et kontinuerlig tema. FrP har stadige drypp der de angriper asylsøkere, muslimer og andre minoriteter. Deres forslag om asylmottak i Afrika og kravet om å frata Islamsk Råd tilskudd er bare noe av dette. Det betyr at sosialister og antirasister ikke kan hvile, men hele tiden må være klare til å gå inn i diskusjoner med medstudenter, kollegaer, naboer og familie. Og må konfrontere FrP i debatter, i media og andre arenaer. Men også konfrontere Ap og SV med deres innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken, hijabforbudet i politiet, forslaget om statsborgerskapstest mm. Riktignok har SV vært uenig med Ap i flere av disse sakene, men som fortsatt regjeringspartner legitimerer de den politikken som føres. Samtidig er det avgjørende viktig at en ikke blir sekterisk og samarbeider med krefter i begge partier, som ønsker at politikken tar en annen retning.

Muslimhetsen er utbredt i Europa og også i Norge. Dagens politikk og den offentlige debatten preges av det. Rasisme handler om å tillegge grupper av mennesker bestemte egenskaper basert på ytre kjennetegn som hudfarge, eller som i nyere tid basert på antatt religiøs eller kulturell bakgrunn. Slik jødene før og under andre verdenskrig ble tillagt negative egenskaper blir muslimer det i dag.

FrP påstår at innvandring er en større trussel enn både klimakrisen og finanskrisen. Det er uvitenskapelig og dumt. Men nettopp i slike tider der fremtiden er usikker og folks livsgrunnlag trues av nedgangstid, er rasisme giften som kan spore av vår felles kamp for forbedringer. Siv Jensens eksempler på «snikislamisering» handler blant annet om halalkjøtt i fengsler og egen språkundervisning i skolen. Dermed kan hun dreie fokuset til at de viktigste problemene i dagens fengsler og skoler handler om urimelige krav fra muslimer. Halalmat i fengsler handler om å ivareta religionsfriheten, og en kan heller spørre om dette ivaretas godt nok. Egen språkundervisning handler om å tilrettelegge for at alle elever har likeverdige muligheter til læring. Manglende ressurser til materiell, dårlig lærerdekning, manglende vedlikehold og de pedagogiske rammene er de store spørsmålene som må reises. Dette er klassespørsmål som forener på tvers av hudfarge og religion, hvis vi ikke lar rasismen splitte oss.

At angrepene mot muslimers rettigheter og sekularisme også har spist seg inn på venstresiden i en misforstått kamp for minoritetskvinners frigjøring og sekularisme, er alvorlig. Men initiativet Stopp Muslimhetsen, de massive reaksjonene mot behandlingen av Ali Farah høsten 2007 og de mange aksjonene til forsvar for flyktninger viser at rasisme og muslimhets ikke har tatt overhånd i Norge.

Da Arbeiderpartiets Martin Kolberg i vår varslet kamp mot radikal islam, sa han samtidig til NRK at han hadde stor forståelse for folks bekymring for islamisering. Ble hijabforbudet i politiet innført for å imøtekomme folks bekymring? Det er både feigt og frekt å påstå det. Det var regjeringens vakling og manglende evne til å forsvare religionsfrihet, representasjon av ulike grupper i offentlige etater og alle kvinners rett til arbeid som skapte usikkerhet, frykt og fordommer i opinionen. I 2007 skrev professor Per Fugelli en kommentar til boken Frp-koden der han imøtegikk at FrP målbærer meningene til folk flest. Han skrev at han opplevde at folk flest har et ønske om toleranse og velferd for alle. Det er dette sosialister må knytte an til, og ikke gi lillefingeren til angrep mot muslimers eller andre minoriteters rettigheter.

Forslaget om å tillata hijab i politiet skapa ein utruleg oppheita debatt i vinter. Det føyer seg inn i rekka av debattar som handlar om kvinner og islam, eller kvinner og tradisjonar frå muslimske land. Debatten har også fått valdelege utslag, det er rapportert om angrep på kvinner med hijab både i Trondheim og Sandnes.
Kvifor er kvinnekroppen den arenaen som kampen om innvandring og verdiar skal utkjempast?

Ingrid Baltzersen er midtaustenvitar, og nestleiar i Raudt.

Religionshistorikaren Berit Thorbjørnsrud prøvde å få kunnskapen til å vera eit grunnlag for hijabdebatten. I fleire foredrag og intervju har ho lagt vekt på at bruken av hijab kan symbolisera utruleg mange ting, og at den norske debatten berre gjer kvinner med slør til uforståelege ekstremistar.(«Historien om hijab», www.forskning.no/artikler/2009/mars/214114) Bruk av slør i dag kan symbolisera både fromheit, motstand og undertrykking, og kvar enkelt kvinne veit best kva det symboliserer for ho.

Kvinner i Midtausten har dekt til hovudet sitt så lenge me kjenner til. Det same har ein sett her heime, oldemødrene våre dekka ofte til hovudet sitt, med hatt eller skaut alt etter kva distrikt og klasse dei høyrde til. I Midtausten var det tidlegare ikkje noko religionsspesifikt klesplagg, både jødiske, kristne og muslimske kvinner dekka til hovudet sitt.

Motstand mot bruk av slør har ei fleirsidig historie. I førre århundre begynte kvinner med høg utdanning og i overklassen å gå med bart hovud og vestlege klær, for å visa at dei var moderne og opplyste. Ein del feministar kasta sløret, samtidig med at dei kravde innpass i samfunns- og arbeidsliv. Men sløret blei også bruka som eksempel frå vestlege kolonimakter på at dei koloniserte måtte frigjerast utanfrå. Eit eksempel er Algerie, der det franske fokuset på sløret gjorde at fleire tok det i bruk for å visa motstand mot det brutale koloniregimet. Atatürk i Tyrkia og Reza Sjah i Iran bidro til å politisera sløret. Begge forbaud bruk av slør og dei mannlege tradisjonelle hovudplagga, og bruk av slør blei ein måte å visa motstand mot desse regimene.

Det nye sløret, hijaben, oppsto på syttitalet. Dei sekulære frigjeringsrørslene i Midtausten innfridde ikkje forventningane, og islamistiske rørsler var på frammarsj. På same måte som i Europa var det fleire som tok høgare utdanning, også frå lågare klasser. Desse kvinnene hadde ikkje råd til å følga moten med fancy europeiske klær og sminke. Dei tok også avstand frå det, gjennom å kle seg i ein enkel billig heildekkande drakt, med tørkle som dekka hovud og hals. Desse kvinnene deltok i samfunns- og etter kvart arbeidslivet, men på sin eigen måte.

Ein ser at det siden syttitalet er blitt meir og meir populært å bruka hijab i Midtausten. Viss ein ser på fotografi frå Egypt på femtitalet, så ser ein mange fleire kvinner med bart hovud då, enn i dag. Men i dag er det mange fleire kvinner med utdanning, og i lønnsarbeid.

For mange kvinner med bakgrunn frå muslimske land så er hijab berre ein uproblematisk del av klesdrakten. For mange er det eit personleg val, som handlar om deira forhold til gud. For andre er det eit viktig kulturelt eller politsk symbol som viser motstand mot imperialisme og undertrykking. For andre igjen er det eit viktig symbol på undertrykking, anten frå staten i dei landa det er hijabpåbod, eller frå familie eller moské.

Bruk av hijab i Noreg betyr heller ikkje berre ein ting. Det er ikkje dokumentert at det finst ei stor islamistisk rørsle i Noreg som forsøker å islamisera landet gjennom bruk av unge kvinner med hijab. Det ein ser er at kvinner sine val, anten å bruka hijab eller å la vær, blir gjort til eit altomfattande spørsmål, som seier noko om kva ho meiner politisk, korleis ho har det med mannlege slektningar, og kva forhold ho har til arbeidslivet. For meg er det opplagt at det er like mange grunnar til å bruka eller ikkje bruka hijab som det finst kvinner med muslimsk bakgrunn.

Muslimhets i krigen mot terror

Rasisme betyr i følgje ordboka: menneskesyn, politikk eller ideologi som byggjer på rasefordommar. Men det er lenge sidan det var akseptert å sei at «negrar» var late eller «gulingar» var ondskapsfulle. I staden har me fått fordommar om kultur som blir rettferdiggjort med ein forsøksvis vitenskapeleg dokumentasjon. I staden for vitenskapelege skallemålingar har me no vitenskapelege samanlikningar mellom Vesten og islam. Men som debatten om hijab viser, så er heller ikkje denne typen fordommar basert på kunnskap. Dei siste åra er det først og fremst folk med aner i muslimske land som har møtt denne type rasisme. Og det er lett å sjå at rasismen har samanheng med den såkalla krigen mot terror.

James Bond-filmane er ein god illustrasjon på kva som blir oppfatta som det mest skremmande fiendebiletet i samtida. Dei første filmane hadde nesten alltid russiske skurkar. Men på nittitalet blei det mediemogular og terroristar, og filmane flytta seg frå Aust-Europa og Russland til Kaukasus og Aust-Asia.

Den amerikanske statsvitaren Samuel P. Huntington var den første som formulerte teorien om the clash of civilizations, kampen mellom sivilisasjonane. I 1992, eit par år etter Sovjetunionen brøyt saman, kom han med ein tese om at krigane framover kom til å handla om kultur og religion, ikkje så mykje om økonomi og ideologi. Dei to viktigaste utfordrarsivilisasjonane til den vestlege var den kinesiske kulturkretsen og islam. Den islamske kulturkretsen ser han på som agressiv og farleg, og dei havnar ofte i konflikt med nabosivilisasjonane, dei har «blodige grenser». Huntington sin teori er dårlig formulert, han vel det som passar av religion, språk og geografi som kriterie på kva som er ein sivilisasjon, og forholder seg til sivilisasjonsområda som evige størrelser. Men teorien hans har blitt bruka for å rettferdiggjera dei nye krigane. Og han har difor fått rett i at det er krigar med muslimske land og konflikten med Kina som er det dominerande. Og han fekk også rett i at det er kultur og religion ein leiter etter, når ein ser konflikter i dag, ikkje økonomiske og geopolitiske årsaker. Amerikanske myndigheiter bruka sivilisasjon som argument når dei gjekk til angrep på Afghanistan og Irak. Dei skulle frigjera dei afghanske kvinnene frå burkaen, og dei skulle innføra demokrati i Irak.

I alle krigar skaper ein eit fiendebilete av den ein krigar mot. Det er nødvendig for å få støtte i sitt eige folk til å gå til krig, og for å halda motet og moralen oppe blant soldatane. Fokuset på kultur og religion som har kome med the clash of civilizations, blir bruka for å laga nye typer fiendebilete. I følgje dette er dei muslimske landa udemokratiske og kvinneundertrykkande, og dei kan komma til å angripa oss viss me ikkje angrip dei først.

Det spesielle med det fiendebiletet er at representantar for fienden finst hos ein sjølv, noko muslimar i USA og Europa har fått kjenna på kroppen. Unge muslimar blir heile tida avkrevd å ta stilling til alt som blir oppfatta å ha med islam eller muslimske land å gjera. Dei må ta stilling til terroråtak og krigføring, og handlingar som tvangsekteskap og kjønnslemlesting. Sjølv om det er like fjernt for dei som paven sine talar eller USA sin kristne rettferdiggjering av krigføring er for nordmenn med kristen bakgrunn. Ei EU-undersøking viser at kvar tredje muslim har opplevd diskriminering det siste året, og at det er ungdommar som er hardast ramma. Elleve prosent hadde opplevd rasistisk krimialitet. Muslimar rapporterer om problemer når dei skal søka jobb og skaffa bolig, og om rasistisk vald.

Det er mange eksempel på at folk som blir sett på som representantar for ein fiende, blir diskrimintert, trakkasert og forfulgt. Under andre verdskrigen blei 120 000 menneske med japansk avstamming internerte i USA. Fleire hundre nordafrikanske innvandrarar blei brutalt slått ned og drepne i samband med ein demonstrasjon i Paris i 1961 mot krigen i Algerie. Men dei som merkar diskrimineringa best på kroppen, er kvinner.

Kvinnekroppen som kamparena

I patriarkalske samfunn, samfunn basert på mannsmakt, er kontroll av kvinna viktig. Ein ser private utslag av det når menn dreper kvinner som vil skilja seg frå dei, eller dreper døtrene sine fordi dei har øydelagt æra til familien sin. Men kontroll av kvinner og kvinners seksualitet skjer også utanfor familien. Og det blir spesielt satt på spissen i krigstid. Eit døme frå Noreg er behandlinga av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldatar, dei såkalla «tyskertøsene». Dei som var kjærastar med tyske soldatar, eller hadde forhold til dei og fekk fine ting av dei, ødela for krigsmotstanden til andre gjennom å gjera det meir behagelig å vera tysk soldat, og gjennom å gjera det tyngre for andre å ikkje ha skikkeleg mat og klær. Men det var lite dei tente på å fraternisera med fienden, i forhold til dei som hadde økonomisk gevinst av å selga varer og tenester til tyskarane. Då okkupasjonen av Noreg var slutt var det likevel desse kvinnene som blei hardast straffa, gjennom å bli banka opp og trakkaserte, ei stigmatisering som også smitta over på ungane deira.

Motstandskamp mot krig og okkupasjon blir kjønna. I Palestina blir morsrolla framheva, både av palestinarane og av israelarane. Det å føda mange barn som kan bli stolte palestinarar, er sett på som ein viktig del av motstandskampen. Reint praktisk fører det til store offer, for kvinner som risikerer å mista barnet eller livet når dei blir stoppa på israelske check-points fordi dei prøver å komma seg til sjukehus. Og israelarane framstiller palestinske mødre og barnefødslar som ein demografisk trussel, og som eit eksempel på at araberane er kulturelt tilbakeståande. Ein ser også auke i kjønnsbasert vald i krig, menn som har mista kontroll over eige liv på grunn av okkupasjon, kan i alle fall kontrollera kvinner og born.

Muslimske kvinner i Vesten

Den muslimske kvinna med hijab, er i Vesten eit symbol på islam som forsøker å ta over landet vårt. Uavhengig av kva som er den personlege grunnen til at kvinna bærer plagget. Marwa al-Shirbini, ei ung kvinne med egyptisk bakgrunn, blei knivstukken utanfor rettsalen i Dresden i Tyskland. Gjerningsmannen kalla ho «terrorist» og «islamist-hore», truleg fordi ho bruka hijab. Dette har heldigvis ikkje skjedd i Noreg, men også her opplever kvinner med sjal å bli fysisk angripne. Dei valdelege angrepa er eit ekstremt utslag av stigmatisering og diskriminering som muslimske kvinner opplever dagleg. Det kan vera alt frå fryktsomme blikk på trikken, til at namnet eller sjalet er grunnen til at dei ikkje får jobb.

Kvinneundertrykking blir bruka som grunngjeving for å ikkje gje kvinner rettar. Eit døme er Faïza M., ei franskmarokkansk kvinne som blei nekta fransk statsborgarskap fordi ho brukar burka, og difor ikkje blir vurdert å vera tilstrekkeleg assimilert for å få statsborgarskap. Tidlegare har språkkunnskap vore kriteriet for om ein person er tilstrekkeleg assimilert, men det er ikkje grunnen i dette tilfellet. Faïza M. snakkar utmerka fransk.

I halvparten av dei tyske delstatane får ikkje lærarar bruka religiøse symbol. I fleire av delstatane er kristne symbol unntatt frå forbudet. Dei som blir ramma av forbudet, er difor kvinner som bruker sjal. Dei må anten slutta med det, bruka parykk, eller slutta i jobben. I Danmark har høgsterett slått fast at diskriminering på grunn av hovudplagg i ein butikkjede var lovlig, så lenge det var grunngjeve med at kvinna jobba med kundekontakt og hadde signert ein arbeidskontrakt der det sto at hovudplagg var forbudt. I Noreg har me hatt fleire eksempel på at kvinner har mista jobben, eller ikkje har fått jobbar på grunn av hovudplagget. Det er ikkje lovlig, men vanskeleg å dokumentera viss ein jobbar som ringevikar eller ikkje har signert kontrakt. Grunngjevinga for diskriminering på grunn av hijab er som regel at det er anten for kvinna, bedriftens eller samfunnets beste. Men ved å utestenga eit symbol ein meiner er kvinneundertrykkande, utestenger ein samtidig kvinnene som bærer det.

Økonomisk sjølvstende og kontroll over eigen kropp

Kvinner kom i stort mon ut i arbeidslivet i Noreg på 60- og 70-talet. Samtidig oppstod ei rørsle for barnehagar, for abort, mot porno, for likelønn. Det at kvinner hadde ei sjølvstendig inntekt, gjorde at dei også kravde tiltak som kunne gjera at dei kunne fortsetta å ha inntekta. Dei kravde også å få vera fullverdige menneske, altså ikkje seksualobjekt og samtidig frie til å ha ein seksualitet utan å vera gift, eller utan å måtta få barn sjølv om ein var gift. Det var materielle årsaker som gjorde at kvinner kom ut i arbeidslivet, og den materielle endringa la grunnlaget for ei rørsle som stilte krav. Korleis den rørsla blei, kom av politiske val som har blitt gjort, og politiske diskusjonar om kva som er rektig. Men det materielle grunnlaget for rørsla måtte finnast for at ho skulle voksa til.

Fordommane om at alle muslimske kvinner er ofre for diskriminerande kultur og religion, skjuler dei faktiske problema kvinnene har. MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har i alle år lagt vekt på at mange av problema innvandrarkvinner møter kjem av innvandringspolitikken og gjeldande utlendingelov. Minoritetskvinner møter som innvandrarar diskriminering i arbeidsmarknaden, i boligmarknaden og ellers i samfunnet. MiRA-senteret legg også vekt på at valden innvandrerkvinner opplever, ikkje er eit kvinneproblem, men eit sammfunnsproblem. Konkrete problem må løysast med konkrete løysingar. Innvandrarkvinner kan ha spesielle utfordringar når dei opplever vald i nære relasjonar, som språkbarrierer, manglande nettverk, usikkerheit knytta til opphaldsløyve (tre års regelen), og redsle for kva som venter ved eventuell heimsending og økonomisk avhengigheit til valdsutøvaren. Nokre av desse problema liknar dei utfordringane krisesenterrørsla har arbeida med, og nokre av dei er nye. Men viss ein berre ser på problema som kvinner med muslimsk bakgrunn har som problem på grunn av islam eller spesifikk kultur, ser ein bort frå det ein kunne hatt av felles erfaringar på grunn av klasse, kjønn, bygd eller by, religiøsitet eller sekularisme, eller felles interesser i ei konkret sak.

Det er feil å ekskludera kvinner frå arbeidslivet eller frå utdanning på grunn av religiøse, politiske eller personlege val dei har tatt i forhold til symbol/klesplagg. Anten det gjeld eksplisitt gjennom forbod mot hijab i det offentlege rom, eller gjennom stigmatisering av desse kvinnene som gjer at dei føler seg ubekveme i det offentlege rom. Uansett kva ein meiner om hijaben, så er det betre å opna for økonomisk sjølvstende, og dermed at kvinner lettare kan ta eigne personlege og politiske val, enn å ekskludera dei frå det fordi ein meiner dei er undertrykte.

Dei private vala til kvinner med muslimsk bakgrunn blir politisert, som ein følgje av ideologien rundt the clash of civilizations og krigen mot terror. For å få slutt på det må me få fram kva krigane muslimske land er, det er krigar om kontroll over ressurser, marknader og transportruter, ikkje krigar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering.

Pål Steigan er medlem av Rødt sitt internasjonale utvalg, og er tidligere leder av AKP. Han har skrevet skrev heftet Iran – mullakapital og geopolitikk i 2004. Se: akp.no/hefter/ iran2004/index.html.

Så seint som i slutten av mars virket situasjonen i Iran svært rolig og avslappet. Jeg var på et tidagers besøk hos venner i Teheran og reiste også over Alborz-fjellene til Kaspihavet og videre derfra til området rundt Tabriz nær grensa mot Tyrkia.

Seinere var jeg på et lite besøk i nærheten av Kashan. Folk feiret det iranske nyttåret, nowruz, og det var ingenting som antydet noe om den politiske krisa som skulle inntreffe bare uker etterpå. Det sosiale klimaet liknet litt på situasjonen våren 2001, under Khatamis presidentskap.

Stille før stormen

Det ble snakket en del om valget, men enda mer om Israels grusomheter i Gaza. Mange kvinner bar hijaben svært løst og ledig, og vi så nokså kreative forsøk på å få hijaben til ikke å likne en hijab. I den islamske republikken er kvinnenes frihet en gradmåler på den sosiale spenninga. Når undertrykkinga øker, er det kvinnene som får merke det mest og hardest. Da kommer moralpolitiet og slår ned på «dårlig hijab», lakkerte tånegler og korte kapper. Når den politiske situasjonen er mindre spent, ser man at kvinnene tar seg friheter både i klesdrakt og væremåte. I islam er det jo kvinnene som bærer ansvaret for samfunnsmoralen på sine skuldre. De rettroende ser derfor frihet for kvinnene til å kle seg som de vil som en trussel mot hele samfunnsstrukturen. To måneder før valget i Iran virket situasjonen på overflaten rolig, og angrepene på frilynte kvinner var få. Jeg må skynde meg å legge til at jeg verken snakker eller leser farsi, så det kan ha skjedd ting rett foran nesa mi som jeg simpelthen ikke hadde språk til å forstå. Men sjøl om alt så rolig ut på overflaten, så fikk jeg et hint om at noe var i gjære. Jeg hørte et rykte, som antakelig stammet fra kretsen rundt Ahmadinejad, og det ryktet sa at den iranske ledelsen var splittet helt til topps, og at noen ledere på aller høyeste nivå kunne komme til å forråde revolusjonen.

Men med valget og noe som i følge opposisjonen var et gigantisk valgfusk, endret alt. Til å begynne med tillot myndighetene opposisjonen å demonstrere i gatene, og vi fikk et kortvarig glimt av bredden i den politiske protesten. Ikke siden sjahens fall har så mange mennesker demonstrert i Teherans gater for politiske endringer. Men så kom jernneven fram. Mange ble arrestert, et antall demonstranter ble drept, og alle demonstrasjoner ble forbudt. Omslaget fra mars til juli kunne knapt vært større. Hvorfor?

Hva slags opprør?

Massemobiliseringa mot valgresultatet har vært den største interne utfordringa i den islamske republikkens historie. Hundretusener av mennesker i gatene i Teheran, Shiraz, Esfahan og andre byer har trosset demonstrasjonsforbud og trusler og gått ut i åpen konfrontasjon mot regimet. Noen begynte å snakke om en ny revolusjon.

Regimet på sin side var ikke seine med å stemple opposisjonen som agenter for Storbritannia, USA og Israel. Dette var totalt forutsigbart. All intern kritikk mot regimet risikerer denne typen stempel, helt uavhengig av fakta.

Viktigere er det at en del av venstresida i vest har stilt seg sterkt kritiske til opprøret mot valget. En del av dem har ment at valget sannsynligvis gikk ganske riktig for seg, og at påstandene om storstilt valgfusk kommer fra dårlige tapere. En del av dem har også fordømt opposisjonen og snakket om at de utelukkende representerer den øvre middelklassen. James Petras, som er kjent for skarpt kritiske bøker om sionismen og om amerikansk imperialisme. Han skriver i en artikkel, «The Iranian Elections: The ‘Stolen Elections’ Hoax», at den politiske kampen i Iran foregår mellom «individer med høye inntekter og positive innstilling til et fritt kapitalistisk marked» på den ene sida mot Ahmadinejads «arbeiderklasse, lavinntekt og lokalsamfunnsorienterte tilhengere av en ’moralsk økonomi’».

Her hjemme har Trond Ali Lindstad ikke helt uventet gått inn i rollen som den mest konsekvente støttespilleren for prestestyret i Teheran:

«Demonstrasjonene har, som de fleste mener, blitt båret frem av Teherans/Irans middelklasse. Det er de velstående og rike, foruten utålmodige studenter, som har ført an i de siste demonstrasjonene. Mange har vestlige sympatier. De er tiltrukket av det liberale demokratiet (opp mot det religiøse demokrati). De ønsker kontakt med Vesten. Og dialog med USA. De vil betale prisen for det. «Hvorfor støtte Hezbollah og Hamas,» blir det sagt, «når vi kan trenge pengene her hjemme?» «Ja, hvorfor bry seg med Israel?» «La araberne betale for konflikten.» Og videre: «Hvorfor være så harde mot USA når vi kan trenge vestlige investeringer? » Dette er kontrarevolusjonære standpunkt. På den andre siden står de fattige og de fromme, arbeidere og bønder, menn og kvinner i den tradisjonelle kulturen, både i byene og på landet. Dette er de lavere lag i samfunnet, og med mindre utdanning. De støtter den islamske republikken. Deres lojalitet er hos ayatollah Khamenei. Og Ahmadinejad er deres president.»

Lindstad benytter seg av den samme terminologien som han gjorde da han var kommunist, bare at nå har han valgt seg et fyrtårn som hater alt som heter marxisme og kommunisme, og ser på det som djevelens verk.

Mullakapitalismen

Men det Lindstad og en del amerikanske anti-imperialister ser bort fra, er at Iran er et tvers gjennom kapitalistisk land. Den «revolusjonære» retorikken er bare et skalkeskjul for en annen type kapitalisme. Gjennom sinnrike og nærmest ugjennomtrengelige systemer har presteskapet og Revolusjonsgarden sikret seg kontrollen over hele næringslivet i landet.

I 2004 ga jeg ut et hefte, Iran – mullakapital og geopolitikk, der jeg valgte å kalle denne spesielle formen for kapitalisme for mullakapitalisme:

«Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene (bonyad) og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.»

Ironisk nok er bonyadene en arv fra sjahens tid, da det også eksisterte denne typen stiftelser. De ble kritisert for å være de facto økonomiske monopoler og kontrollsystemer under et dekke av veldedighet. De ble derfor konfiskert og nasjonalisert under den islamske revolusjonen, og nå er de nok en gang gjenstand for akkurat den samme kritikken som under sjahen. Kamuflert som velferdstiltak for de fattige, men i virkeligheten til beste for de rikeste. De over 100 bonyadene er fritatt for skatt og offentlig innsyn, får rikelig med subsidier og religiøse donasjoner, og står til ansvar bare overfor Lederen. Sjøl ikke regjeringa kan gripe inn overfor dem. De bidrar i sterk grad til at Irans økonomi fortsetter å være så skakkjørt som den er.

Sjøl eliten blant de væpnede styrkene, Revolusjonsgarden eller Pasdaran inngår i dette systemet. I følge enkelte studier kontrollerer de en tredjedel av Irans økonomi gjennom stiftelser, deres underbruk og et hundretall selskaper. Pasdaran skal blant annet kontrollere Stiftelsen for de Undertrykte og Stiftelsen for Martyrene og Krigsveteranene. På lik linje med andre bonyads er disse stiftelsene veldedige organisasjoner i navnet, men kapitalistiske finansinstitusjoner i gavnet. De eier selskaper og aksjer i selskaper og de kontrollerer store kapitaler, noe som ved siden av økonomisk makt, også gir dem en politisk makt. Under Ahmadinejad har Pasdaran økt sin økonomiske makt betydelig, blant annet ved å ha fått tildelt en rekke lukrative regjeringsoppdrag, deriblant driften av Teherans nye internasjonale flyplass.

Splittelse i borgerskapet og systemkrise

Fraksjonsstriden i den iranske eliten må derfor ikke oppfattes som en strid mellom kapitalistiske og anti-kapitalistiske elementer. Det er en strid mellom ulike grupperinger innafor en helt spesiell form for kapitalistisk herskerklasse.

Disse klassefraksjonene har helt eller delvis ulike agendaer, og noen av disse kommer til overflaten i form av ulike politiske linjer og krav. Kampen mellom fraksjonene har pågått lenge. Det som er nytt, er at denne striden har kommet ut av bakrommene, og delvis også ut på gatene. Til nå har de herskende klart å holde maska utad og klart å framstille seg som en forent islamsk elite som vokter verdiene til Khomeinirevolusjonen. Det at de nå er i en så bitter strid med hverandre at det ikke lenger lar seg skjule, er et uttrykk for at den islamske republikken er i en djup og alvorlig krise.

Denne krisa er grunnleggende økonomisk, men den har utvikla seg til å bli ei politisk krise som er så alvorlig at det er snakk om ei identitetskrise. Regimet klarer ikke lenger å levere varene, og da hjelper det ikke å fortelle ungdommen at man representerer det gode og det riktige.

«Dette regimet har tatt fra oss framtida vår,» har unge mennesker kommet bort til meg på gata og sagt. Dette har skjedd flere ganger i flere forskjellige byer. Med dette mener de at de ikke får jobb, og ikke får muligheter. Iran er riktignok det høyeste utdannede samfunnet i regionen, det skal den islamske republikken ha, men alle disse høyt utdannede unge menneskene går ei svært usikker framtid i møte etter eksamen. Situasjonen er så ille at hele 90 % av preseteristene fra universitetene emigrerer. Iran har verdens største hjerneflukt. Bittert sies det blant folk at «Iran er storeksportør av naturgass, pistasjnøtter og intellektuelle».

I dette ligger det en dobbel kritikk, fordi regimet ikke bare tvinger sine beste hjerner til å forlate landet, men ikke har evnet å få Iran ut av rollen som råvareprodusent. Med sin økonomi og sin utdannede befolkning, burde Iran ha ligget mye lenger framme som industrinasjon og som teknologiprodusent. Iran har 100 000 bloggere og 23 millioner internettbrukere. Over 90 % av befolkninga kan lese og skrive. Iranerne er stolte mennesker med høye tanker om sin nasjon og sin kultur. Iran er en av verdens store og gamle kulturnasjoner. Derfor er det ekstra bittert å se at landet sakker akterut i den moderne verden. Regimet har ikke vist noen evne til å løse dette problemet, og i det siste har en del politikere vist at ikke en gang viljen er til stede. En av kandidatene ved presidentvalget i 2004 sa at dersom 250 000 universitetsutdannede mennesker forlater landet hvert år, vil problemet med arbeidsløshet snart være løst!

Isolasjonen

Da USA under Clinton vedtok den såkalte ILSA-loven, The Iran-Libya Sanction Act i 1996, var hensikten å isolere Iran og Libya og frata dem muligheter til å skaffe kapital og teknologi. Da Libya ble tatt inn i varmen i 2006, ble loven endret til The Iran Sanction Act. Boikotten har ikke vært så effektiv som amerikanerne håpet. Iran har lykkes med å tiltrekke seg kapital og teknologi både fra Europa, Russland og andre land. Men isolasjonen merkes. Deler av Irans industrisektor sliter med gammelt og dårlig utstyr. Iran må importere bensin, enda landet er en av verdens største oljeprodusenter. Grunnen er at landet ikke har den raffineringskapasiteten som skal til for å dekke egne behov. Iran hindres også i å delta i utvekslingsprogrammer på universitetsnivå.

Jeg kjenner en ung og meget lovende kvinnelig fysiker i Iran. Hun er på et nivå der Iran har få muligheter til å tilby henne faglige utfordringer, så hun kunne tenke seg å studere en periode i utlandet. Hun elsker landet sitt, og kunne ikke tenke seg å emigrere. Men siden Iran er svartelista, får hun ikke mulighet til faglig utvikling. Og dette er situasjonen for titusener på titusener av briljante unge intellektuelle.

Forræderiet mot ungdommen

Og her nærmer vi oss kjernen i problemet og årsakene til at hundretusener av unge mennesker fylte gatene i Teheran og andre iranske byer. Riktignok kan Iran med god grunn skryte av et omfattende utdanningssystem og et stort antall mennesker med høyere utdanning. Men når millioner av disse menneskene går rett ut i arbeidsløshet eller svært usikker sysselsetting, er det ikke rart at misnøyen er stor.

I følge offisiell statistikk er nå 3,5 millioner iranere nå uten arbeid, og tre firedeler av disse er under 30 år gamle. Og verst er situasjonen for kvinnene. For riktignok utgjør nå de kvinnelige studentene flertallet av Irans studenter i nesten alle fag, men det hjelper så lite når de ikke får jobber etter ferdig utdanning. Arbeidsløsheten for unge kvinner er 40 %, mens den for unge menn er 20 %.

Dette betyr igjen at Irans arbeidsmarkedspolitikk ikke fungerer for det flertallet av befolkninga som er født etter den islamske revolusjonen, og et samfunn som svikter så kapitalt over for den mest dynamiske, den mest kreative delen av sine innbyggere, har framtida bak seg. Og ikke bare svikter regimet de 75 % som er under 30 år. 40 % av Irans befolkning er under 15 år. Det betyr at dersom det ikke skjer dramatiske endringer i økonomi og politikk, vil ikke problemet bli mindre, det vil bli større.

I tillegg til den kroniske arbeidsløsheten kommer en skyhøy inflasjon. Tidlig i Ahmadinejads regjeringsperiode lå inflasjonen på rundt 12 %. Siden har den gått bratt oppover til den kulminerte i september 2008 med ca 30 %. Siden har den gått litt ned, men inflasjonen ligger fortsatt på over 25 %. Det er klart det bare er de superrike som ikke merker dette i dagliglivet, og de fattigste merker det mest.

Valgfusk

Dette bringer oss tilbake til demonstrasjonene mot presidentvalget og maktkampen som pågår i Iran. Mousavi-fløya hevder at regimet har gjennomført et gigantisk valgfusk der flere millioner stemmer er blitt overført urettmessig til Ahmadinejad. Regimet benekter ikke at det er begått valgfusk, men Khamenei benekter at dette valgfusket har vært stort nok til å endre resultatet. For en skarve utlending uten egne fakta å støtte seg til, blir det håpløst å skulle ta stilling til dette i detalj. Det som er talende, er at regimet nekter å gjennomføre en full granskning av valget, og at det fusket de har innrømmet sjøl langt overgår det Bush-familien foretok i Florida i 2000 da George W. Bush ranet presidentembetet fra Al Gore. Og det holder i massevis. Hele opposisjonen fra de revolusjonære marxistene til konservative teologer ser på valgresultatet som en farse.

Trond Ali Lindstad sier at Ahmadinejad og Khamenei representerer de fattige, arbeiderne og bøndene. Hvor har han det fra? Riktignok er Ahmadinejad sønn av en smed, men som politiker representerer han bare en fraksjon av herskerklassen. Han har ikke fått bukt med korrupsjonen, slik han lovte, han har bare sørget for at hans fraksjon, og da spesielt Pasdaran, har fått en større del av kaka. Hvordan kan massearbeidsløshet og hyperinflasjon tjene de fattiges interesser? Riktignok bruker presidenten en populistisk retorikk, og riktignok har han innført subsidier til de fattige. Men kritikerne sier at det de fattige ønsker er stabile jobber, anstendig lønn og stabile priser, ikke almisser fra staten.

Regimet viser kontinuerlig sin holdning til arbeiderne ved å nekte dem faglige rettigheter, slå ned på lønnskamp og fengsle og forfølge arbeidernes faglige representanter. Førstemaidemonstrasjonene i Teheran i år ble slått ned med vold, mange aktivister ble arrestert og flere ledere sitter fortsatt i fengsel. Blant de mest militante er arbeiderne på Khodro bilfabrikken, som vant en lønnskamp i mai i år. De har reagert på valgfusket og undertrykkelsen i etterkant med å gjennomføre en politisk streik mot undertrykkelsen. I en kort uttalelse skal de ha erklært at «det som skjer er en krenkelse mot folks intelligens».

En bred og ekte massebevegelse

Men det er riktig at gatedemonstrasjonene var dominert av studentene og middelklassen. Og de fleste studentene kommer naturligvis fra middelklassen. Slik var det også i Paris i 1968, noe de Gaulle brukte som argument mot massebevegelsen. Men den unge Trond Lindstad hadde ingen problemer med å ta stilling for studentbevegelsen den gangen, hvorfor er det så vanskelig 40 år seinere? Årsaken er naturligvis at han har tatt stilling for et reaksjonært prestestyre, som han markedsfører som «revolusjonært» og «anti-imperialistisk», og da tar han stilling for undertrykkerne mot folket. Dessuten er det ikke sant at det bare var studentene og middelklassen som gikk ut på gatene. Massebevegelsen har stor bredde. Den omfatter fattig og rik, ung og gammel, kvinner og menn, studenter, funksjonærer og arbeidere – og den spenner over et bredt politisk spekter. Det er folk på grasrota, som med fare for liv og helse har gått til angrep på et reaksjonært og undertrykkende regime. Ropene lyder: «Død over diktatoren! » «Død over Khamenei!» «Død over den islamske republikken!»

Kvinnenes rolle

Et svært viktig trekk ved massedemonstrasjonene er kvinnenes rolle. Kvinnene står i første rekke, og de har deltatt på en svært modig og aktiv måte. Iranske kvinner er hardt undertrykt, og nå viser de at de ikke finner seg i dette. Dette er en alvorlig trussel mot regimet. Det er en svært sentral del av prestediktaturet å undertrykke kvinnene. Da Ahmadinejad-tilhengerne begynte å gå til voldelige motangrep på demonstrantene, var en av parolene deres at de sloss mot «dårlig hijab». Å dekke til kvinnene og begrense deres bevegelsesfrihet er så viktig for det islamske styret at tilhengerne ser på det som helt avgjørende for å beholde makta. Det gjør kvinnenes kamp så viktig. Og det at kvinnene har kommet ut i gatene i hundretusener i sommer, skjer ikke tilfeldig. Det ligger hardt organisatorisk og politisk arbeid gjennom mange år bak dette.

Står USA, Storbritannia og Israel bak?

Noen vestlige venstreorienterte, blant annet i USA har mer enn antydet at USA og Israel står bak den «grønne revolusjonen», som enda en av de manipulerte «fargerevolusjonene ». Nå er naturligvis både Mossad og CIA aktive i Iran. Men ikke en gang Ahmadinejad har vist fram et eneste bevis på at utenlandsk etterretning faktisk har hatt noen praktisk innflytelse på denne massebevegelsen. Den israelske ledelsen trakk et lettelsens sukk da Ahmadinejad ble erklært som vinner, for det gjør det så mye enklere for haukene i Israel å holde på støtten til sin aggresjonspolitikk mot Iran blant vestlige regjeringer. Benjamin Netanyahu har ikke den minste interesse av at Iran skaffer seg en president som kan opptre med styrke og rasjonalitet i internasjonale fora. En iransk leder som opptrer truende og sier de mest uhyrlige ting om Holocaust, er det som tjener ytre høyre aller best.

Noen innblanding fra USA har heller ikke vært særlig synlig. Obama har gjort det klart at han ikke har noen problemer med å forhandle med den islamske republikken under den nåværende ledelsen.

Mousavis og Rafsanjanis rolle

Men dermed er det ikke sagt at Mousavi og Rafsanjani representerer noe reelt alternativ for det iranske folket. De er også en del av herskerklassen. Mir Hossein Mousavi var statsminister under krigen mellom Irak og Iran, og var kjent som en som ikke tålte noen form for opposisjon. I hans tid som statsminister ble venstresida systematisk forfulgt, titusener ble arrestert og tusener ble myrdet. Da han gikk av som statsminister i 1988, var han på kollisjonskurs med både Khamenei og Rafsanjani.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani er en av de mektigste personene i Iran. Han leder Hensiktsmessighetsrådet og er medlem av Ekspertrådet. Familien hans har store økonomiske interesser, både gjennom bonyadene og gjennom å faktisk kontrollere den lukrative pistasjproduksjonen. Det var Rafsanjanis sønn som var hovedmannen i den såkalte Statoil-skandalen for en del år tilbake. I 2003 regnet Forbes Magazine Rafsanjani som en av verdens rikeste menn på grunn av hans kontroll over viktige deler av Irans økonomi.

Rafsanjani går inn for en friere markedsøkonomi enn det Iran har i dag, og han ønsker åpning mot vest og normalisering av forholdet til USA.

Mousavi og Rafsanjani representerer forskjellige fløyer i det iranske teokratiet, og til tider har de vært i kraftig konflikt med hverandre. Når de søker sammen nå i en allianse mot Khamenei og Ahmadinejad, er det først og fremst et uttrykk for den alvorlige splittelsen i det iranske mullaborgerskapet. Det er ikke de som har kontrollert massebevegelsen, men de utnytter den i den interne kampen i herskerklassen. Folk på grasrota har vært og er uhyre skeptiske til særlig Rafsanjani, og det med god grunn. De har heller ingen stor begeistring for Mousavi, men de har oppfattet valget og støtten til Mousavi som den eneste åpninga som var til stede for å uttrykke opposisjon i et sterkt undertrykkende regime. Og dette har jo hittil vist seg å være en fornuftig strategi.

Eksistensiell krise

Det at Irans øverste leder har tatt så entydig stilling for Ahmadinejad, er alvorligere for det politiske systemet i Iran enn man skulle tro. Den iranske grunnloven er basert på at en faqih, eller Vali-ye faqih (vokterjurist), en som kjenner og overvåker prinsippene, skal være Leder og stå over alle andre institusjoner i samfunnet, inkludert presidenten og regjeringa. På den måten har man ment å sikre at Iran til enhver tid skal styres etter islams prinsipper. Men dette forutsetter at Lederen nyter allmenn aksept og respekt, og ikke opptrer som del av noen politisk fraksjon eller gruppe. Han skal være hevet over fraksjonene, siden han angivelig innehar en djupere visdom og forståelse. Når Khamenei så kaster seg inn på Ahmadinejads side, blir han bare en politiker som alle andre, og han setter hele prinsippet for den islamske republikken, velayat-e Faqih, i fare. Og han har derfor også pådratt seg vrede fra mange skriftlærde og teologiske autoriteter både i Teheran og i Qom, der presteskapet har sitt hovedsete. Mange snakker nå om ei eksistensiell krise for den islamske republikken.

Hva vil skje videre? Ledere som Mousavi og Rafsanjani har naturligvis ikke til hensikt å innfri massebevegelsens krav. De vil kvitte seg med Ahmadinejad og på lengre sikt også med Khamenei, men de vil bevare den islamske republikken. De kjøpslår nå med ulike andre fraksjoner om hva slags kompromisser de kan oppnå. Utenlandske makter ønsker heller ikke at det skal oppstå en virkelig revolusjonær situasjon i Iran. Kina og Russland har gitt Ahmadinejad sårt tiltrengt støtte. Obama signaliserer at han gjerne vil ha en avtale med regimet. I talen sin i Egypt gikk han så langt som å rose hijaben og gjøre det klart at han ikke har noen problemer med en islamsk republikk. Men ikke noe av dette løser de grunnleggende problemene til folket i Iran. Sommeren 2009 har de vist seg sjøl, hverandre og verden at de er mange og at de tør å utfordre diktaturet.

Hvor står venstresida i Iran?

Da den islamske revolusjonen var ung, i 1979, diskuterte jeg den politiske situasjonen i landet med iranske maoister. Etter mitt syn overvurderte de den anti-imperialistiske karakteren til regimet og de undervurderte presteskapets evner til å gjennomføre programmet sitt. La dem bare holde på, fikk jeg høre. Presteskapet har ikke politisk evne til å organisere dette landet. De vil falle etter et år eller to. Og maoistene var ikke aleine om denne feilvurderinga. Hele den iranske venstresida gjorde store feil som den fikk betale dyrt for. De første som fikk føle hva presteskapets politikk egentlig betydde, var nettopp marxister, kommunister og ulike avskygninger av sosialister. De ble arrestert, torturert og henretta i stor skala. Det ble en veldig dyr lekse.

Men venstresida i Iran har lært. I den nye massebevegelsen kan vi ikke spore mange illusjoner om prestestyret blant venstregruppene. Ei av gruppene formulerte parolene slik: Vi vil ikke ha islamsk monarki! Vi vil ikke ha en islamsk republikk! Kanoner, tanks og basiji skremmer oss ikke lenger! Fattigdom, korrupsjon og arbeidsløshet = Islamsk republikk! Vi vil ikke ha den tvungne hijaben!

Men for tida har teokratiet kontrollen. Gatedemonstrasjonene i 2009 hadde mange likheter med massebevegelsen som førte til sjahen fall. Men de hadde også svakheter. Hadde det blitt en omfattende streikebølge blant arbeiderne, hadde regimet antakelig fått langt større problemer. Men sjøl om den teokratiske overklassen beholder makta og slår hardt ned på opposisjonen, så har systemet avslørt sine indre svakheter, og massebevegelsen har gitt folk sjøltillit. Folk på grunnplanet har vist seg sjøl og andre at de er mange, og at de kan ryste sjøl et så diktatorisk system i grunnvollene. En dag vil det gi resultater.

John Lennon forteller i dette intervjuet hvordan han og George Harrison slet av seg tvangstrøyene og gikk offentlig ut mot Vietnamkrigen.
Tariq Ali spør:
Hvordan tror du vi kunne knuse det kapitalistiske systemet her i England, John?

Robin Blackburn er tidligere redaktør av The New Left Review og forfatter av blant annet The Making of New World Slavery og Banking on Death: The Future of Pensions.

Tariq Ali er en av redaktørene av New Left Review, og blant annet forfatter av Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne som Øivind Andresen omtalte i Rødt! nr 4/2006.

Tariq Ali (TA): Den siste plata di, og dine seneste uttalelser, særlig intervjuet i Rolling Stone, antyder at synspunktene dine er i ferd med å bli mer og mer radikale og politiske. Når begynt dette å skje?

John Lennon (JL): Du vet, jeg har alltid vært politisk tenkende, og mot status quo. Det er nokså fundamentalt når du blir oppfostret som jeg gjorde, til å hate og frykte politiet som en naturlig fiende, og forakte hæren, som noe som drar av gårde med folk, og lar dem dø et eller annet sted. Jeg mener bare at det er en grunnleggende arbeiderklasseholdning, selv om det tæres vekk etter hvert som du blir eldre, stifter familie, og svelges av systemet.

For min egen del har jeg aldri vært apolitisk, selv om religionen hadde en tendens til å overskygge det i perioden med stoffbruken, rundt `65 eller `66. Og det religiøse var et direkte resultat av all superstjernedritten – religionen ble en ventil for alt det innestengte. Jeg tenkte «Det må da være mer i livet enn dette? Dette kan da ikke være alt?»

Men, du vet, jeg var alltid politisk orientert, på en måte. I de to bøkene jeg skrev, selv om de ble skrevet i et slags James Joyceisk gåtespråk, er det mange spark mot religionen, og det er et skuespill med en arbeider og en kapitalist. Jeg har drevet med satire over systemet siden barndommen. Jeg pleide å skrive hefter på skolen, og dele dem ut. Jeg var veldig klassebevisst, det sitter i ryggmargen, som man sier, for jeg visste hva som skjedde med meg, og jeg var bevisst klasseundertrykkelsen – det var bare et faens faktum, men inne i den orkanen som Beatle-verdenen var, forsvant det, jeg mistet fotfestet i virkeligheten en stund.

TA: Hva tror du var grunnen til at din type musikk fikk slik suksess?

JL: Vel, på den tiden var tankegangen at arbeiderklassen hadde fått et gjennombrudd, men i ettertid innser jeg at det var den samme falske leksa som de svarte fikk, hvor de ble tillatt å være løpere, boksere eller underholdningsartister. Det er det valget de gir deg – nå er frislippet å være popstjerne, og det handler i grunnen «Working class hero» om. Som jeg sa til Rolling Stone, så er det de samme menneskene som har makta, klassesamfunnet forandret seg ikke i det hele tatt. Selvfølgelig er det en hel del folk som går rundt med langt hår for tida, og middelklasseungdom i trendy klær. Men ingenting forandret seg, bortsett fra at vi alle kledde oss opp litt, mens de samme jævla folkene styrte alt sammen.

Robin Blackburn (RB): Nemlig, klasse er noe de amerikanske rockegruppene ikke har grep om.

JL: Fordi de alle er middelklasse og borgerlige, og vil ikke vise det. De er redd for arbeiderklassen, faktisk, fordi arbeiderne i Amerika virker høyreorientert, der de klamrer seg til sine materielle verdier. Men hvis disse middelklassegruppene hadde skjønt hva som foregår, og hva klassesystemet har gjort, vil det være opp til dem å vekke folk, og komme seg ut av all denne borgerlige dritten.

TA: Når begynte du å bryte ut av den rollen du ble påført som Beatle?

JL: Selv under toppen av Beatles-perioden prøvde jeg å gå mot den, det gjorde George også. Vi dro til Amerika flere ganger, og Epstein maste hele tiden om at vi ikke måtte si noe om Vietnamkrigen. Så kom det til et punkt hvor George og jeg sa: «Hør her, neste gang de spør, kommer vi til å si at vi ikke liker den krigen, og at de burde komme seg ut med en gang.» Og det gjorde vi. På denne tida var det en ganske radikal sak å gjøre, særlig for «the Fab Four». Det var den første anledningen jeg personlig grep, til å vifte litt med flagget.

Men du må huske på at jeg alltid har kjent noe som var innestengt. Vi var alle under så stort press at det var nesten umulig å kunne uttrykke seg selv, særlig med det høye arbeidstempoet, kontinuerlige turneer, samtidig som vi var inne i en kokong av myter og drømmer. Det er temmelig tøft når du er en Cæsar, og alle forteller hvor vidunderlig du er, og bare gir deg alt fra gaver til jenter, det er ganske vanskelig å bryte ut av det og si: «Jeg vil ikke være konge, jeg vil være virkelig.» På sitt vis ble den neste politiske uttalelsen å si «Beatles er større enn Jesus.» Det satte virkelig scenen i kok, jeg ble nesten skutt i Amerika for den uttalelsen. Det ble et stort traume for alle ungdommene som fulgte oss. Fram til da, hadde vi denne stilltiende holdningen om ikke å svare på delikate spørsmål, selv om jeg alltid fulgte med i avisene, den politiske delen, altså.

Siden jeg var så klar over hva som foregikk, ble jeg skamfull over at jeg ikke sa noe. Det ble som et utbrudd fordi jeg ikke klarte å være med på spillet lenger, det ble for mye for meg. Å reise til Amerika bidro naturligvis til å øke presset, særlig siden krigen pågikk. På en måte var vi blitt en slags trojansk hest. «Fab Four» raste til topps og sang om stoff og sex, og jeg gled gradvis inn i tyngre stoff. Da begynte de å droppe oss.

RB: Var det ikke en dobbel ladning i alt du gjorde helt fra starten?

Yoko Ono (YO): Du var alltid veldig direkte.

JL: Jo da, det første vi gjorde, var å proklamere Liverpool-tilhørigheten for all verden, når vi sa «Det er ålreit å komme fra Liverpool og snakke sånn». Før måtte de som kom seg fram, fra Liverpool, som Ted Ray, Tommy Handley og Arthur Askey, legge av seg aksenten for å komme seg inn på BBC. Alle disse var komikere, men det var det som kom fra Liverpool før oss. Vi nektet å være med på det spillet. Etter at The Beatles dukket opp på scenen, begynte alle å legge seg til en Liverpuddel-aksent.

TA: På en måte tenkte du vel på politikk, selv når du tilsynelatende vraket revolusjon?

JL: Åh jada. «Revolution». Det var to versjoner av den sangen, men undergrunnsvenstre tok bare til seg den som sa «ikke regn med meg». Den opprinnelige versjonen som ble med på LPen, sa «regn med meg», men jeg tok med begge fordi jeg ikke var sikker. Det var en tredje versjon som bare har abstrakt, «musique konkret» med loops og sånt, og folk som skrek. Jeg trodde jeg malte revolusjonen med lyd – men jeg gjorde det feil, skjønner du. Feilen var at den ble anti-revolusjon.

På den versjonen som kom ut som single, sa jeg at «jeg vil ikke bli regnet med når det er snakk om å ødelegge». Jeg ville ikke bli drept. Jeg visste egentlig ikke så mye om maoistene, annet enn at jeg visste de malte seg grønne, stod i front foran politiet og bare ventet på å bli arrestert. Jeg syntes det var så lite gjennomtenkt. Jeg trodde de egentlige revolusjonære kommunistene organiserte seg litt bedre, og heller ikke gikk og ropte det ut. Sånn følte jeg det, jeg uttrykte egentlig et spørsmål. Som en som kom fra arbeiderklassen, var jeg alltid interessert i Russland og Kina og alt som hadde med arbeiderklassen å gjøre, selv om jeg spilte kapitalismens spill.

På et tidspunkt var jeg så involvert i religiøst tull at jeg pleide å gå rundt og kalle meg kristen kommunist, men som Janov sier, så er religion legalisert galskap. Det var terapi som kledde av alt det, og gjorde at jeg kjente min egen smerte.

RB: Denne terapeuten du gikk hos, hva var navnet hans …

JL: Janov.

RB: Han later til å ha mye til felles med Laing, på den måten at han ikke vil at folk skal forsone seg med sin lidelse, ikke tilpasse seg, men heller konfrontere årsakene?

JL: Vel, hans greie er at du skal kjenne på den smerten som har bygd seg opp i deg siden barndommen. Jeg måtte gjøre det for å få tatt skikkelig livet av alle de religiøse mytene. I terapien får du virkelig føle hvert eneste smertefullt øyeblikk i livet ditt – det gjør fryktelig vondt, du blir tvunget til å innse at smerten din, den som får deg til å våkne opp i redsel, mens hjertet dundrer, faktisk er din egen, og ikke noe som kommer ovenfra. Det er resultatet av innflytelsen fra foreldre og omgivelser.

Da jeg skjønte det, begynte ting å falle på plass. Den terapien tvang meg til å ta et oppgjør med all gudedritten. Alle vi som har vokst opp nå, må møte altfor mye smerte. Selv om vi undertrykker det, er det der allikevel. Den verste smerten er å ikke være ønsket, å kjenne at foreldrene dine ikke trenger deg på samme måten som du trenger dem. Da jeg var barn, opplevde jeg øyeblikk hvor jeg ikke ville se det stygge, ikke ville kjenne på det å være uønsket. Denne mangelen på kjærlighet snek seg inn i øyne og hode. Janov snakker ikke bare med deg om det, han får deg til å føle det – når du har tillatt deg å føle igjen, gjør du mesteparten av arbeidet selv.

Når du våkner opp og hjertet ditt galopperer, eller det strammer seg til i ryggen din, eller du utvikler en eller annen hangup, bør du la hjernen din oppsøke smerten, og da vil smerten selv få deg til å slippe løs det som i utgangspunktet fikk deg til å undertrykke det i kroppen. På den måten finner smerten den rette kanalen, i stedet for at den holdes innestengt, som det blir hvis du tar en pille, eller et bad og sier «Æsj, det går sikkert over». Folk flest kanaliserer smerten gjennom Gud, eller masturbering, eller drømmer om å bli noe stort.

Terapien er som en langsom reise på stoff, som skjer helt naturlig i kroppen din. Du forstår vel at det er vanskelig å snakke om, fordi … du føler «Jeg er smerte» og så låter det nesten selvpålagt, men nå har smerte en annen mening for meg, siden jeg fysisk har følt hvordan smerten holdes så sterkt under lokk. Det var som å ta av seg hansker, og føle huden sin for første gang.

Jeg liker ikke å si det sånn, men jeg tror ikke du kan forstå dette, uten å ha vært gjennom det – selv om jeg prøver å få sagt noe om det på plata. Det var i alle fall sånn for meg, at det handlet om å frigjøre seg fra jakten på en Gud, eller en farsfigur. Møte virkeligheten, framfor å lete etter en eller annen slags himmel.

RB: Ser du familien, generelt, som årsak til disse undertrykte følelsene?

JL: Mitt tilfelle er ganske ekstremt, hvis du forstår. Faren og moren min skilte seg, og jeg så aldri faren min før jeg ble 20, og jeg så heller ikke stort til moren min. Men Yoko hadde sine foreldre hos seg, og det var samme sak.

YO: Kanskje man kjenner mer smerte når foreldrene er der. Det er som når du er sulten, vet du, det er verre å få en symbolsk cheeseburger enn ingen i det hele tatt. Det er ikke noe bra for deg. Jeg ønsker ofte at moren min hadde dødd, sånn at jeg i det minste ville fått sympati fra noen, men der var hun, en gjennomført vakker mor.

JL: Og Yokos foreldre tilhørte den japanske middelklassen, men det er den samme undertrykkelsen. Men jeg tror middelklassemennesker kan få de verste traumene, hvis de har foreldre med fin fasade, med bare smil og sminke. Det er de som får mest problemer med å si «Farvel mor, farvel far».

TA: Hvordan kan alt dette knyttes til musikken din?

JL: Kunst er en måte å uttrykke smerte. Jeg tror at grunnen til at Yoko tar ting så langt ut, handler om at hun opplevde dyptgripende smerte.

RB: Mange Beatles sanger handlet om barndom …

JL: Ja, det kom for det meste fra meg …

RB: Selv om de var veldig bra, var det liksom alltid noe som manglet.

JL: Det må være virkeligheten, det var det manglende elementet. For jeg var aldri egentlig ønsket. Den eneste grunnen til at jeg er stjerne, er undertrykkelsen. Ikke noe annet kunne ha drevet meg til alt det der, hvis jeg hadde vært «normal».

YO: … og lykkelig …

JL: Den eneste grunnen til at jeg søkte det målet var for å kunne si «Nå, mammaogpappa, vil dere elske meg?»

TA: Og så opplevde du suksess langt ut over folks villeste drømmer …

JL: Åh herre Jesus, det var som et fullstendig overgrep. Det jeg mener er at vi gikk gjennom ydmykelse etter ydmykelse, fra middelklassen, fra underholdningsbransjen, fra Lord Mayors og alt sånt. De var så nedlatende og dumme. Alle prøvde å bruke oss. Det var særlig ydmykende for meg, for jeg greide aldri å holde kjeft, og jeg trengte alltid å være full eller på piller for å stå i mot trykket. Det var et helvete …

YO: Det fratok ham all virkelig erfaring, forstår du.

JL: Det var temmelig ille. Bortsett fra, vil jeg si, den første bølgen ved å være på vei – spenningen ved den første platen som nådde toppen, den første turen til Amerika. Til å begynne med hadde vi et slags mål om å bli like stor som Elvis, veien framover var det eneste store, men faktisk å oppnå det ble en stor nedtur. Jeg fant ut at jeg hele tiden måtte tilfredsstille folk jeg hadde hatet som barn. Det begynte å føre meg tilbake til virkeligheten. Jeg begynte å se at vi er alle undertrykt, og det gjorde at jeg gjerne vil gjøre noe med det, selv om jeg ikke er sikker på hvor min plass er.

RB: Vel, uansett så henger politikk og kultur sammen, ikke sant? Det vil si at arbeiderne er holdt på plass av kulturen, ikke av gevær for tiden.

JL: De er dopet …

RB: Og kulturen som doper dem, kan kunstneren bidra til eller bryte med …

JL: Det er det jeg prøver på med platene mine og disse intervjuene. Jeg prøver å influere alle jeg kan ha innflytelse på. Alle som fortsatt er under drømmen, forsøke å få satt et stort spørsmålstegn i hodene deres. Stoffdrømmen er over, det er det jeg prøver å fortelle.

RB: Du vet, folk pleide å bruke Beatlessanger og gi dem ny tekst. «Yellow Submarine» for eksempel, fikk mange versjoner. En som streikende brukte, låt slik: «Vi lever alle på brød og margarin.» Ved LSE hadde vi en versjon som lød «Vi lever alle i et rødt LSE.»

JL: Det liker jeg. Og jeg likte godt at fotballtilhengere sang «All together now …», Det var en annen variant. Jeg ble jo bare glad for at bevegelsen i Amerika adopterte «Give peace a chance», for jeg skrev den faktisk med det i tankene. Jeg håpet at folk, heller enn å synge «We shall overcome» eller noe, ville bruke noe nytt. Jeg følte en slags forpliktelse til å skrive noe som folk ville synge på puber, eller i demonstrasjoner. Derfor har jeg lyst til å skrive for revolusjonen nå.

RB: Vi har bare noen få revolusjonære sanger, og de ble komponert i det 19. århundret. Finner du noe i våre musikktradisjoner som kan brukes til å lage revolusjonære sanger?

JL: Da jeg begynte, var rock`n roll i seg selv en revolusjon for folk på min alder, og i min situasjon. Vi trengte noe som kunne bryte gjennom alt det følelsesløse, alt som ble trykket ned over oss barn. Til å begynne med var vi ganske bevisst på å være en sort imiterte amerikanere. Men vi kastet oss ut i musikken, og fant ut at den var halvparten country og western og halvparten svart rhythm`n blues. Flesteparten av sangene kom fra Europa og Afrika, og nå kom de tilbake til oss. Mange av Dylans beste sanger kom fra Skottland, Irland og England. Det ble en slags kulturell utveksling.

Men jeg må si at de svarte sangene var de mest interessante, for de var enklere. De sa liksom bare at du skulle riste på rumpa eller pikken, og det var i seg selv nyskapende. Og sangene fra markene som først og fremst uttrykte smerten de følte. De kunne ikke uttrykke seg intellektuelt, så de måtte si med få ord hva de opplevde. Og så var det bluesen fra byene som handlet mye om sex og kamper.

Mye av dette var selvutfoldelse, men de siste årene har de uttrykt seg mer helhetlig gjennom Black Power, som Edwin Starr med sine album om krigen. Før det slet svarte sangere med å ligge under for Gud, det var mye «God will save us». Men svarte sang hele tiden direkte og umiddelbart om smerte, men også om sex, og derfor likte jeg det.

RB: Du sier at country og western musikk stammer fra europeiske folkesanger. Er ikke disse sangene ofte bare sørgelige, handler om tap og om å bli tråkket på?

JL: Som barn tok vi avstand fra folkesangene fordi vi syntes de var så middelklasse. Det var bare studenter med store skjerf og øl i handa som sang folkesanger med det vi kaller la-di-da stemmer. «I worked in a mine in New-cast-le» og all sånn dritt. Det var veldig få virkelige folkesangere, ikke sant, men jeg likte Dominic Behan litt, og det var også et og annet brukbart å høre i Liverpool. Av og til kan du høre temmelig gamle plater på radio eller TV, av arbeidsfolk i Irland eller et annet sted, som synger disse sangene, og krafta i dem er fantastisk.

Men for det meste er folkemusikk folk med blomster på stemmen som prøver å holde liv i noe gammelt og dødt. Det er nokså kjedelig, akkurat som ballett: Noe et mindretall holder gående for et mindretall. Dagens folkesanger er rock`n roll. Selv om det tilfeldigvis kom fra Amerika, er ikke det så viktig, for vi skrev vår egen musikk, og det forandret alt.

RB: Albumet ditt, Yoko, virker som det blander moderne avantgarde med rock. Jeg har lyst til å gi deg noen tanker jeg fikk etter å ha hørt det. Du integrerer lyder fra hverdagen, et tog for eksempel, i et musikalsk mønster. Det virker som det må være et visst estetisk blikk på hverdagen, som sier at kunst ikke skal holdes innestengt i museer og gallerier, er det ikke sånn?

YO: Nettopp. Jeg vil inspirere folk til å komme seg løs fra undertrykkingen ved at de kan få noe å jobbe med, noe å bygge på. Mennesker skal ikke være redd for å skape selv – det er derfor jeg gjør ting åpne, så folk kan gjøre ting, sånn som i boken min (Grapefruit).

For det er i grunnen to slags mennesker i verden: De med selvtillit fordi de vet de har evnen til å skape, og de som er blitt demoralisert, som er uten selvtillit fordi de er blitt fortalt at de ikke kan skape noe, bare ta i mot ordre. Etablissementet foretrekker folk som ikke tar noe ansvar og mangler selvrespekt.

RB: Jeg går ut fra at arbeidermakt handler om det …

JL: Har de ikke prøvd noe sånt i Jugoslavia, de er fri fra russerne. Jeg skulle gjerne dratt dit, og sett hvordan det fungerer.

TA: Jo, de har det, de prøvde å bryte med stalinistmønsteret, men i stedet for å slippe til full arbeiderkontroll, innførte de en stor dose politisk byråkrati. Det har en tendens til å knuse initiativ fra arbeiderne, og de innførte en regulering av systemet med en markedsmekanisme som avlet ny ulikhet mellom regionene.

JL: Det virker som alle revolusjoner ender opp med persondyrking – selv kineserne ser ut som de trenger en farsfigur. Det skjedde vel på Cuba også, med Fidel og Che. I en vestlig kommunisme måtte det skapes et slags imaginært arbeidernes selvbilde, som ble farsfiguren.

RB: Det er en stilig tanke … arbeiderklassen blir sin egen helt. Såfremt det ikke ble en ny beroligende illusjon, såfremt det ble reell arbeidermakt. Hvis kapitalister eller byråkrater styrer livet ditt, blir det behov for illusjoner som kompenserer.

YO: Folk er nødt til å stole på seg selv.

TA: Det er det avgjørende spørsmålet. Arbeiderklassen må tilføres en følelse av å kunne stole på seg selv. Det kan ikke skje gjennom propaganda, arbeiderne må sette seg i bevegelse, ta over sine egne fabrikker og sende kapitalistene på porten. Det var det som så vidt begynte å skje i Frankrike i `68, arbeidsfolk begynte å kjenne sin egen styrke.

JL: Men kommunistpartiet klarte ikke å leve opp til det, var det ikke sånn?

RB: Nei, de klarte ikke det. Med 10 millioner streikende arbeidere kunne de ha ført en av disse kjempemessige demonstrasjonene som fant sted i Paris, fram til en massiv okkupasjon av alle regjeringsbygninger og installasjoner, og erstattet de Gaulle regimet med nye folkelige institusjoner som Kommunen eller de opprinnelige sovjetene – det ville vært begynnelsen på en virkelig revolusjon, men det franske kommunistpartiet var redd for å gjøre det. De foretrakk å forhandle på toppen framfor å la arbeiderne ta initiativet selv.

JL: Flott det, men det er et problem her, med det, ikke sant. Alle revolusjoner har skjedd når en Fidel, eller Marx eller Lenin, eller noen, intellektuelle klarte å få gjennomslag blant arbeiderne. De fikk samlet en solid håndfull folk, og det virket som arbeiderne forstod at de befant seg i et samfunn, som holdt dem nede. De har ikke våknet opp her enda, de tror fortsatt at biler og TVer og slikt er svaret. Det trengs at disse venstreradikale studentene kommer seg ut og snakker med arbeiderne, du burde få skoleungdom til å involvere seg i Red Mole (tidsskriftet der dette intervjuet ble trykt første gang, red.).

TA: Det har du helt rett i. Vi har prøvd å få til det, og vi burde prøve mer. Den nye Industrial Relations Bill som regjeringen prøver å få gjennom, gjør flere og flere arbeidere klar over hva som skjer.

JL: Jeg har ingen tro på den loven. Jeg tror ikke de kan gjennomføre den. Jeg tror ikke arbeiderne vil samarbeide i forhold til den. Jeg syntes Wilson-regjeringen (Labour, red.) var en stor skuffelse, men denne Heathgjengen (de konservative, red.) er enda verre. Undergrunnsbevegelsene blir trakassert, svarte militante kan ikke en gang bo i sine egne hjem, og de selger stadig flere våpen til Sør-Afrika. Som Richard Neville sa, så er det kanskje bare en tommes forskjell mellom Wilson og Heath, men det er innenfor den marginen på en tomme vi lever …

TA: Jeg vet ikke det, akkurat. Labour innførte rasistiske innvandringslover, støttet Vietnamkrigen, og satset på å innføre nye lover rettet mot fagbevegelsen.

RB: Det kan godt være sant at vi lever inne i den tommen av forskjell mellom Labour og de konservative, men så lenge vi gjør det, kommer vi til å være impotente og ute av stand til å forandre noe. Hvis Heath tvinger oss ut av den tommen, er det mulig han gjør oss en tjeneste uten å ville det.

JL: Ja, jeg har også tenkt på det. Det at vi kan bli tvunget opp i et hjørne, så vi blir nødt til å tenke på hva som skjer med andre. Jeg leser stadig Morning Star (Kommunistpartiets avis) for å se om det er noe håp, men den ser ut til å henge igjen i det 19. århundret, virker som den er skrevet for middelaldrende liberale som har meldt seg ut.

Vi burde prøve å nå de unge arbeiderne, for de er mest idealistiske og minst redde. På en eller annen måte må de revolusjonære nå ut til arbeiderne, for arbeiderne vil ikke nærme seg dem. Men det er vanskelig å se hvor man kan begynne, vi har alle en finger i samme dam. Problemet for meg er at jeg, etter hvert som jeg har blitt mer virkelig for meg selv, også har vokst vekk fra de fleste i arbeiderklassen – de liker jo Engelbert Humperdinck. Det er studentene som kjøper musikken vår nå, og det er problemet. Og nå er Beatles fire forskjellige mennesker, vi har ikke den innflytelsen vi hadde når vi var sammen.

RB: Nå prøver du å gå mot strømmen i det borgerlige samfunnet, og det er mye vanskeligere.

JL: Ja, de eier alle avisene og kontrollerer all distribusjon og alt salg og reklame. Da vi startet, var det bare Decca, Phillips og EMI som virkelig kunne produsere en plate. Du måtte gjennom et helt byråkrati bare for å komme deg inn i et studio. Du var i en veldig svak posisjon, og hadde tolv timer på deg til å spille inn en hel plate, og det var det vi gjorde til å begynne med.

Men det er jo fortsatt sånn. Hvis du er en ukjent artist er du heldig om du får så mye som en time i et studio – det er et hierarki, og hvis du ikke blir en salgssuksess, kan du glemme flere innspillinger. De kontrollerer distribusjonen. Vi prøvde å forandre på det med Apple, men vi ble ette hvert slått ut. De kontrollerer fortsatt alt. EMI tok livet av albumet vårt «Two Virgins» fordi de ikke likte det. På den siste plata sensurerte de noe av sangtekstene som var trykket på omslaget. Jævlig dumt og hyklersk – de lot meg synge den, men våget ikke at noen skulle lese den. Galskap.

RB: Selv om du når færre nå, er kanskje virkningen større, mer konsentrert?

JL: Ja, jeg tror nok det kan stemme. Til å begynne med reagerte folk fra arbeiderklassen på åpenheten vår om sex. De er redd for nakenhet, de er innestengt på den måten også. Men så tenkte de kanskje at «Paul er en fin fyr, han lager ikke noe bråk.»

Det samme når Yoko og jeg giftet oss, vi fikk fryktelig rasistiske brev, skjønner du, som advarte meg om at hun kom til å skjære halsen over på meg. De kom særlig fra militære, offiserer, som hørte til i Aldershot.

Nå er arbeidsfolk vennligere innstilt overfor oss, så det er kanskje en forandring på gang. Det virker på meg nå som studentene er sånn passe halvvåkne nok til å vekke opp sine brødre i arbeiderklassen. Hvis du ikke bringer videre din egen innsikt, så lukker det seg igjen. Derfor er det helt avgjørende at studentene kan snakke med arbeiderne, og overbevise dem om at det de snakker om ikke er tåkeprat. Og det er selvfølgelig ikke så lett å vite hva arbeidsfolk virkelig tenker, for kapitalistpressen siterer uansett bare talerør som Vic Feather. (Red: Vic Feather 1908–76, var generalsekretær for TUC fra 1969 til -73).

Så det eneste riktige er å snakke til dem direkte, særlig de unge arbeiderne. Vi må begynne med dem, for de vet hva de står mot. Derfor snakker jeg om skole på denne plata. Jeg vil prøve å inspirere folk til å bryte rammene, til å være ulydige på skolen, til å åpne kjeften og aldri slutte med å håne autoritetene.

YO: Vi er egentlig veldig heldige, John og jeg, som kan skape vår egen virkelighet, men vi vet at det viktige er å kommunisere med andre.

JL: Jo mer vi forholder oss til virkeligheten, jo tydeligere blir det at det er det uvirkelige som er dagens program. Jo virkeligere vi blir, jo mer skittkasting må vi ta i mot, og det radikaliserer oss, på en måte, som å bli kjørt inn i et hjørne. Men det hadde vært bedre om det hadde vært flere av oss.

YO: Vi må ikke bli tradisjonelle i måten vi kommuniserer med folk – særlig ikke overfor det etablerte. Vi burde overraske folk ved å si nye ting på en helt ny måte. Kommunikasjon av den typen kan ha en fantastisk kraft, så lenge du ikke gjør det som er ventet av deg.

RB: Kommunikasjon er avgjørende for å bygge en bevegelse, men den blir maktesløs over tid, hvis du ikke samtidig utvikler folkelig styrke.

YO: Jeg blir bare trist når jeg tenker på Vietnam, hvor det ikke virker som det finnes noe alternativ til vold. Denne volden bare fortsetter, og fornyer seg gjennom århundrer. I vår tid hvor kommunikasjon foregår så raskt, burde vi skape en ny tradisjon, tradisjoner skapes hver eneste dag. Fem år i dag er som hundre år tidligere. Det finnes ikke noe sammenlikningsgrunnlag for denne typen samfunn, så vi kan bryte de gamle mønstrene.

TA: Ingen herskende klasse i historien har noen gang gitt fra seg makta frivillig, og jeg kan ikke se at det har forandret seg.

YO: Men, du vet, vold er ikke bare et konsept, jeg så et program om denne ungdommen som kom tilbake fra Vietnam – kroppen, fra hoften og ned var borte. Han var bare som et stykke kjøtt, og han sa: «Vel, jeg antar det var en god erfaring.»

JL: Han ville ikke se sannheten, han ønsket ikke å tenke at det hele hadde vært bortkastet.

YO: Men jeg ser det sånn at volden godt kan treffe dine egne barn.

RB: Men Yoko, folk som slåss mot undertrykkelse blir angrepet av de som har personlig interesse av at tilstandene ikke forandres, de som har behov for å beskytte makta og rikdommen sin. Se på folkene i Bogside og Falls Road i Nord-Irland, de ble nådeløst angrepet av spesialstyrkene til politiet bare fordi de demonstrerte for rettighetene sine. I løpet av en natt i august 1969, ble sju mennesker drept og tusener drevet fra hjemmene sine. Hadde ikke de rett til å forsvare seg?

YO: Derfor er det viktig å prøve og løse problemene før slike situasjoner oppstår.

JL: Jo, men hva gjør du når det faktisk skjer, hva gjør du da?

RB: Folkelig motstand mot undertrykkerne deres er alltid rettferdig. Det kan ikke unngås.

YO: Men, på en måte så viste den nye musikken at ting kunne forandres gjennom nye kanaler for kommunikasjon.

JL: Jo, men som jeg sa, ikke noe forandret seg, egentlig.

YO: Vel, noe forandret seg, og til det bedre. Jeg sier bare at vi kanskje kan gjøre revolusjon uten vold.

JL: Men du kan ikke overta makta uten kamp …

TA: Det er det avgjørende spørsmålet.

JL: For, når alt er skrelt vekk, så vil de ikke at folk skal ha noe makt, de gir deg rett til å underholde og danse for dem, men ingen reell makt.

YO: Saken er at, selv etter revolusjonen, vil folk få nye problemer, hvis de ikke har tro på seg selv.

JL: Etter revolusjonen kommer problemet med å holde ting i gang, med å holde styr på alle de forskjellige meningene. Det er jo helt naturlig at revolusjonære har forskjellige løsninger, at de vil dele seg inn i nye grupper og rekonstituere seg, det er dialektikken er det ikke det – men de må også forene seg mot fienden, for å befeste det nye. Jeg vet ikke hva svaret er, Mao er tydeligvis klar over problemet og holder ballen i gang.

RB: Faren er, at så snart en revolusjonær stat er skapt, er det en tendens til at et nytt konservativt byråkrati oppstår rundt den. Faren later til å øke, hvis revolusjonen blir isolert av imperialismen, og det blir materiell knapphet.

JL: Så snart den nye makta er etablert, må den få til et slags nytt status quo sånn at fabrikker og jernbane holdes i gang.

RB: Ja, men et undertrykkende byråkrati er ikke nødvendigvis bedre til å holde hjulene i gang, enn det arbeiderne er, under et revolusjonært demokrati.

JL: Jo, men vi har alle borgerlige instinkter inne i oss, vi kan alle bli slitne og føle behov for å slappe av litt. Hvordan opprettholder du den revolusjonære gløden etter at du har oppnådd det du satte deg som mål å oppnå? Jo da, Mao har holdt folk i ånde i Kina, men hva skjer når han er borte? Han bruker også personlighetsdyrking. Kanskje det er nødvendig, som jeg sa, så trenger visst alle en farsfigur.

Men jeg har lest Khrusjtsjovs memoarer, jeg vet at han er litt av en type, selv, men han mente visst at det ikke var noen god sak å gjøre noe religiøst rundt individer, det virker ikke som det hører hjemme i kommunismens grunnleggende ide. Men, folk er folk, der ligger vanskeligheten.

Hvis vi tok over England, ville vi ha jobben med å holde styr på borgerskapet, og holde det revolusjonære sinnelaget levende hos folk.

RB: I England, vel, med mindre vi klarer å skape en ny folkelig makt, og her betyr det først og fremst arbeidernes makt, som virkelig kontrolleres av, og står til ansvar for massene, kunne vi ikke gjøre revolusjon i utgangspunktet. Bare virkelig rotfestet makt hos arbeiderne kan knuse den borgerlige staten.

YO: Og det er derfor det blir annerledes når den yngre generasjonen tar over.

JL: Jeg tror ikke det skal så mye til for å få ungdommen her i gang. Du måtte gi dem fri adgang til å angripe de lokale kommunestyrene, eller knuse autoriteten til skolemyndighetene, akkurat som studentene bryter ned det undertrykkende ved universitetene. Det skjer allerede, men folk må komme sammen langt mer. Og kvinnene er veldig viktige, vi kan ikke ha en revolusjon som ikke involverer og frigjør kvinner. Det er så utrolig subtilt hvordan vi blir opplært til mannens herredømme.

Det tok meg ganske lang tid å oppdage at min plass som mann kuttet vekk visse muligheter for Yoko. Hun er en rødglødende feminist og var rask til å vise meg når jeg var på gale veier, selv om jeg trodde at jeg bare oppførte meg naturlig. Derfor er jeg alltid opptatt av å finne ut hvordan folk som sier de er radikale, behandler kvinner.

RB: Det har alltid vært like mye mannlig sjåvinisme på venstresiden, som alle andre steder, men framgangen til kvinnebevegelsene begynner å hjelpe på der.

JL: Det er latterlig. Hvordan kan du snakke om makt til folket hvis du ikke skjønner at folket er begge kjønn.

YO: Du kan ikke elske noen, hvis du ikke er på likeverdige plasser. Mange kvinner må klynge seg til menn ut fra frykt eller usikkerhet, og det er ikke kjærlighet – det er, i bunn og grunn derfor kvinner hater menn.

JL: Og omvendt …

YO: Hvis du har en slave i huset, hvordan kan du da vente å gjøre revolusjon utenfor det? Problemet for kvinner er, at hvis vi prøver å bli fri, så blir vi helt naturlig ensomme, fordi så mange kvinner er villige til å bli slaver, og menn foretrekker som regel det. Så du må alltid ta en sjanse. «Kommer jeg til å miste mannen min?» Det er veldig trist.

JL: Yoko var selvfølgelig engasjert i kvinnefrigjøring før jeg traff henne. Hun har måttet slåss seg vei gjennom en manneverden. Kunstverdenen er fullstendig dominert av menn, så hun var full av revolusjonær gnist da vi traff hverandre. Det var ikke noe spørsmål en gang, hvis vi ikke hadde et 50–50 forhold var det ikke noe forhold. Jeg lærte ganske fort. Hun skrev en artikkel om kvinner i Nova for et par år siden, hvor hun skrev «Kvinnen er verdens neger».

RB: Vi lever naturligvis alle sammen i et imperialistisk land som utnytter den tredje verden, og det involverer til og med kulturen vår. Det var en tid hvor Beatles’ musikk var plugget inn på Voice of America.

JL: Russerne framstilte oss som kapitalistiske roboter, og det var vi vel, antar jeg.

RB: De var ganske dumme som ikke så at dette var noe annet.

YO: Det er bare å innse at Beatles var det 20. århundres folkemusikk i kapitalistisk ramme, noe annet kunne de ikke gjøre, hvis de ønsket å kommunisere innenfor de rammene.

RB: Jeg jobbet på Cuba da «Sgt. Pepper» kom ut, og da begynte de for første gang å sende rock musikk på radioen.

JL: Vel, får håpe de ser at rock musikk ikke er det samme som Coca Cola. Det burde bli lettere når vi kommer oss over drømmene. Derfor prøver jeg nå å formidle noe sterkere, prøver å riste vekk «fjortismusikk»- stempelet. Jeg vil gjerne treffe de rette folkene, og jeg prøver å uttrykke meg enkelt og direkte.

RB: Det siste albumet virker enkelt til å begynne med, men tekst, tempo og melodi bygger seg opp til en mer kompleks sammenheng som man gradvis blir klar over. For eksempel så blir sangen «My mummy’s dead» et ekko av barnesangen «Three blind mice» og handler om et barns traume.

JL: Melodien gjør det, det var en slags følelse, nesten som et haikudikt. Jeg oppdaget haiku i Japan nettopp, og jeg synes bare det er fantastisk. Klart, hvis du blir kvitt en hel seksjon med illusjoner i hodet ditt, så blir du stående igjen med stor presisjon.

Yoko viste meg noen av de originale haikudiktene. Forskjellen mellom dem og Longfellow er svær. I stedet for et langt, blomstrende dikt, sier haiku «Gul blomst i en hvit bolle på et bord av tre.» Det gir deg hele bildet, i grunnen …

TA: Hvordan tror du vi kunne knuse det kapitalistiske systemet her i England, John?

JL: Det kan bare skje hvis arbeiderne blir klar over hvilken traurig posisjon de befinner seg i, sånn at drømmen de er omgitt av, blir brutt. De tror de er i et herlig land med ytringsfrihet. De har biler og TVer, og ønsker ikke å tro at det finnes noe mer i livet. De er forberedt på å la sjefene styre seg, se barna sine bli ødelagt på skolen. De drømmer andres drøm, det er ikke deres egen. De må forstå at de svarte og det irske folket blir trakassert, og at de selv blir de neste.

Så snart de erkjenner alt det der, så kan vi virkelig begynne å gjøre ting. Arbeiderne kan begynne å ta over. Som Marx sa: «Til en hver etter behov». Jeg tror at det ville virke fint her. Men, vi måtte også infiltrere hæren, for de er trent til å kunne drepe oss alle.

Vi må starte alt dette ut fra der vi selv er undertrykket. Jeg tror det er falskt, overflatisk, å gi til andre når dine egne behov er store. Tanken er å ikke trøste folk, ikke få dem til å føle seg bedre, men heller få dem til å føle seg verre, konstant holde opp for dem nedverdigelsen og ydmykelsen de går gjennom for å få det de kaller en lønn å leve av.

(Intervjuet stod opprinnelig i The Red Mole 21. januar 197, og ble publisert på nytt av Counterpunch 8. desember 2005, på dagen 25 år etter John Lennon ble myrdet. Det trykkes i Rødt! med tillatelse fra Tariq Ali. Birger Thurn-Paulsen har oversatt.)

Leder: USA i Jugoslavia

Morten Falck: Darwins to ansikter side 4

Rolv Rynning Hanssen: Vann, – profitt eller fellesskap side 20

Siri Jensen: To spisser i arbeiderklassen side 33

Helene Bank: Globale drivkrefter bak fortsatt markedsretting i det offentlige side 44

Finn Olav Rolijordet: Sentrale forhold i den økonomiske krisa side 54

Jens Ingvald Olsen: Samhandlingsreformen side 60

Mariette Lobo: Frigjøring med hijab  side 64

Ingrid Baltzersen: Kvinnekroppen som kamparena side 70

Pål Steigan: Hvor går Iran? side 76

Intervju med John Lennon og Yoko Ono side 85

Torkil Lauesen: Den nasjonale frigjøringskampens problemer side 97

Torkil Lauesen: PET: Den danske Lund-rapporten side 116

Ole-Gunnar Leirvaag: Samiske namn på vegskilt på Helgeland? side 124 

Debatt:

Ronny Kjelsberg: Ludittene og debatten om fildeling side 130 

Tor Otto Tollefsen: Hvem skal betale for fildelinga? side 135 

Bokomtaler:

Palestinerne side 138 

Deltakende demokrati side 141

Kan jordbruket fø verden? side 143

Red sun side 144