Sammenbruddet heiter boka til Pål Steigan. Det er ei bok om verda og framtida, ikkje mindre. Hovudtesen hans er at dagens kapitalistiske samfunn er nær ved å bryte saman og neppe vil overleve dette hundreåret. Difor trengst kommunisme i staden.
For lesarar av Rødt! er dette kjende tankar frå Steigan, men i boka utdjupar han dei.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Del 1 i boka Sammenbruddet (Spartacus, 2011) handlar om dei økonomiske krisene som har vore og den krisa som byrja i 2007, og som no veks seg sterkare og sterkare. Med EU-land og USA som dei fremste døma hevdar han at den vestlege kapitalismen er i ferd med å bryte saman av uløyselege indre problem, grådigheit og vanstyre. Ein liten overklasse får tak i stadig meir av verdiane, og dei nede i samfunnet får det tyngre. Når dette samtidig er ei klimakrise og ei energikrise, kan følgjene bli dramatiske.

Del 2 tek for seg Kina. Det går betre for Kina enn for Europa og USA, fordi Kina utbyttar sine arbeidarar endå meir omsynslaust enn desse. Difor er Kina i ferd med å bli verdas nye supermakt, medan USA kan kome til å dette saman og nærast få ein tredje verda-status.

Del 3 handlar om miljøkrisa, der Steigan tek opp sju tema: at kloden blir varmare, at toppunktet i oljeutvinninga er passert, at det biologiske mangfaldet blir redusert, at det blir brukt for mykje nitrogen og fosfor samtidig med at fosfor er i ferd med å bli mangelvare, at mange har for lite vatn og fleire snart vil få det, at matjord blir utarma og borte og at livet i hava blir øydelagt.

Del 4 er ei oppsummering så langt. Essensen er at det går til helvete, fordi dei få sine eigeninteresser ligg til grunn for samfunnsstyringa og forståing for fellesskapet og for grenser og sårbarheit i naturen manglar. Den innsikta i naturens funksjonsmåtar som Marx hadde, finst ikkje i dagens kapitalisme.

Del 5 er Steigans svar, kommunisme. Med dataprogram som inspirasjon for inndelinga (eller Lester R. Browns Plan B-bøker) skriv han om kommunisme 1.0 (fellesskapet blant dei første kristne, kvar vart det av urkommunismen Engels skriv om?) fram til hans eigen draum, kommunisme 5.0. Kommunisme 5.0 handlar om eit verdssamfunn basert på likskap, mangfald og vilje til å dele knappe ressursar til alles beste. Kommunisme 5.0 er open kjeldekode der alle har høve til å lage sine versjonar, skriv han med referanse til dataverda.

Det meste av materialet er henta frå tilgjengeleg, akseptert forsking og offentlege utgreiingar, slik at det er samanhengar og konklusjonar som er Steigans eigne. Oftast oppgir han kjelder, men slett ikkje alltid. Når han skriv i innleiinga (side 13) at han berre har brukt kjelder som kan kontrollerast, er det difor ikkje sant.

Steigan er ein dyktig pedagog. På sitt beste greier han å drøfte omfattande spørsmål i eit enkelt språk og med nøkternt presenterte eksempel som byggjer opp under konklusjonane. Enkeltdelar, som om peak oil, ordninga med klimakvotar og Kinas framgang, er framifrå framstillingar.

Litt for ofte er skrivinga skjemd av sleivspark. «Det er klart at de korrupte greske politikerne har kjørt landet (Hellas) på dunken.» Det er ei forklaring mange norske lesarar truleg vil sluke, for forakta for sørlege, europeiske land er stor her. Det er heller ikkje anna å vente enn at dei vel og godtek korrupte politikarar, etter alt me har lese og høyrt om at grekarar drikk altfor mykje ouzo og jobbar altfor lite, går av med pensjon i livets middagshøgd og i det heile er tvilsame individ. I staden bør me, til dess noko anna eventuelt blir dokumentert, gå ut frå at korrupsjonsomfanget blant greske politikarar er om lag som blant politikarar i til dømes Norge, og at den økonomiske krisa landet no er i, har djupareliggjande årsaker. Eit anna døme er når han skriv at Al Gore har ein moralistisk innfallsvinkel til den økologiske krisa når han seier at «vi bidrar alle til klimaendringene gjennom de daglige valgene vi gjør». Det er ikkje rart arbeidsfolk blir forbanna over slike peikefingrar, skriv Steigan. Men Al Gore har rett, både liten og stor i vår del av verda gjer val med negative miljøkonsekvensar, om i liten og stor målestokk, og både liten og stor må gjere andre val om kloden skal kome i greie att.

Kome lenger ut i lesinga finn eg formuleringar som tyder på at Steigan også ser det slik. Til dømes: «…. du ville få store problemer som politiker i Norge hvis du seriøst gikk inn for at norsk forbruk skulle ned på et nivå som ville være bærekraftig i det lange løp. Men det er slike politikere vi trenger.»

Steigan mot Steigan altså. La meg likevel bruke eit avsnitt til på spørsmålet om Al Gore og arbeidsfolk, for det handlar om ein tendens i boka som av og til stikk fram, ei lefling med norske eller vestlege arbeidsfolk. Om me skal løyse miljøproblema, må me seie både at Røkkes hyttepalass og flyplass i Oppdal utgjer enorme og unødvendige klimautslepp og at arbeidsfolk må bruke meir sykkel og mindre bil, at mange må finne seg til rette med ei mindre buflate og sløyfe flyturen til fotballkamp i Liverpool. Liksom dei fleste av oss er i stand til å vurdere miljøargument same om dei kjem frå ein erklært kommunist som Steigan eller ein riking som Al Gore, er me i stand til å skjøne og ta konsekvensen av at også me vanlege folk i vårt hjørne av verda set for store økologiske fotavtrykk.

Ein større veikskap enn denne er at tredje verda-perspektivet langt på veg manglar. Ikkje heilt ut, men langt på veg. Minst like naturleg som kapitlet om Kina ville det vere med eit kapittel om dei landa som er ovanpå og dei som er under, om forholda for dei milliardane av oss som lever på eksistensminimum, om internasjonale reglar og ordningar som hjelper dei med makt til å behalde og styrkje makta si, om Pengefondet og Verdsbanken og WTO og ASEAN og NAFTA og EU/EØS og om den økologiske gjelda den første verda står i til fattige land. Det hadde også vore eit grunnlag for konstruktiv tenking om opprør og endring, det er i den tredje verda langt meir enn i vårt land at ny politikk blir utvikla og at endringane i fornuftig retning no kjem. Og med eit slikt kapittel hadde han fått fram det som no druknar, at det ikkje berre er Kina, men mange asiatiske og afrikanske land som avanserer i verdas økonomiske divisjonar.

Det finst, som Steigan skriv, innsiktsfulle refleksjonar om miljø hos Marx. Det finn me også til dømes i Arbeidarpartiets program og i Stoltenbergs nyttårstalar. Men i alle desse tilfella har dei karakter av strøtankar meir enn heilskapleg tenking. Når det gjeld Marx, er det ikkje anna å vente. Han levde og skreiv i ei tid med 1,5 milliardar menneske, no er me 7 milliardar, ei tid då forureininga var lokal og avgrensa og då verda syntest uendeleg stor med ledig dyrkingsjord, hav med fisk, skogar med vilt og eit stort og langt på veg ukjent planteog dyremangfald. Det Steigan formulerer slik: «Da menneskerettighetserklæringen ble skapt , kunne man ikke ane at det finnes grenser for hvor stort menneskehetens økologiske fotavtrykk kan være,» er ikkje korrekt, for kunnskapar om klodens avgrensa ressursar var der i 1948 då fråsegna vart til. Men det ville vere ein rett påstand brukt om tida då Marx skreiv sine bøker og artiklar.

Eg deler Steigans grunntanke om global likskap som mål og set pris på at han skriv tydeleg om dette. Men i synet på effekten av sosialisering som verkemiddel skil me lag, både når det gjeld historie og tenking om framtida, og eg synest mange av hans vurderingar blir naive og dårleg underbygde, som: «Statoil ble skapt for å være et redskap for det norske folk og for å ivareta de store rikdommene i Nordsjøen til beste for folk i Norge.» Det høyrest såre idyllisk ut. Verkelegheita var beiskare. Selskapet har alltid, også den tid det var heilstatleg og Arve Johnsen sat ved roret, vore eit selskap for dei få og rike og slett ikkje for folk flest.

Viktigare enn vurderinga av Statoils historie er likevel tenkinga om framtida. Steigan skisserer ti tiltak, som å sosialisere energiforsyninga, transportsystem, helsemonopol, store landeigedommar og gruver. Om dette skjer, « ville samfunnet ha tatt kontroll over mer enn 90 prosent av eiendom og strategiske ressurser, praktisk talt uten å berøre småprodusenter og sosiale mellomlag. Det er bare den rikeste prosenten av de rikeste som ville tape det nakketaket de har på verdensøkonomien.» Eg er ikkje usamd i at institusjonane bør sosialiserast, slett ikkje, men det blir utilstrekkeleg og lettvint når tenkinga avgrensar seg til at overgangen til eit anna samfunn skal ramme dei på toppen og samtidig gjerast så smertefri og ubetydeleg for vanlege folk som råd. Viss ikkje Steigans og mine etterkommarar finn metodar som sikrar at fellesinstitusjonane blir styrde nedanfrå, at demokratiet blir levande og at alle får føresetnader for å delta på lik linje i avgjerdsprosessane, blir resultatet at vår halvstatlege kapitalisme blir bytt ut med ein heilstatleg kapitalisme, dersom hans oppskrift blir lagt til grunn. Og då er våre etterkommarar like langt.

Formuleringar av det slaget eg har sitert i avsnitta før dette, gjer meg usikker, dels fordi eg har oppfatta den tidlegare AKPleiaren som ein person som ikkje har kompromissvilje blant sine fremste eigenskapar, og dels fordi andre formuleringar i boka etter mitt skjøn er bastante, stundom svært bastante. «Pål har alltid insistert på å tenke prinsipielt, kommunistisk prinsipielt, også i tider det ikke har vært konjunkturer for slikt,» skriv Jon Børge Hansen om Steigan i festskriftet Fyrstikkalleen. Er Steigan på veg vekk frå dette og over i einslags kommunisme light? Eller har han ikkje teke seg tid til å reflektere over eigne formuleringar?

Nei, eg har ikkje svaret. Men det er mykje av same slaget. Med referanse til artiklar Tron Øgrim skreiv i sine siste leveår, hevdar han at folk flest i eit land som Norge har erfaringar med kommunistiske løysingar, i seinare tid gjennom opent tilgjengelege dataløysingar og tidlegare til dømes gjennom allmenningar,skoleverket og helsestellet. Skoleverket har, iallfall til det siste, vore «styrt etter behov og ikkje etter lommeboka», kan han fortelje. Eg ser det annleis. Skoleverket har hatt som oppgåve at dei små og lettforma skulle a) bli gudstrugne og trugne mot styresmakter, det var langt på veg to sider av same sak, b) lære å forstå at våre norske og vestlege oppfatningar, vår samfunnsform, vår rase og vår religion er dei best tenkjelege, og c) få dei elementære kunnskapane som sette dei i stand til å fungere i det samfunnet dei styrande ønskte. Det har funnest element av likskapstenking i norsk skole, og meir i somme periodar før enn no, så langt er eg samd, men desse trekka har sanneleg ikkje dominert dei vel 270 åra det har vore obligatorisk skolegang for allmugen i dette landet. Om eit samfunn av anna slag skal ta form, krevst nytenking framfor glorifisering av fortida også på dette området.

Og helsestellet, «der det i alle fall fram til nylig har vært slik at det ikke er penger, men behov som avgjør om du får pleie eller ei»? Har Steigan i sin iver etter å gjere kommunisme alminneleg og akseptabel gløymt abortnemndene, Reitgjerdet, isolasjonsceller, pasientar fastspende i reimer, neddoping av menneske fordi piller og sprøyter er billig behandling, lobotomering, sjuke og miljøskadde arbeidsfolk som har fått sine støvlunger diagnostiserte som alderdomsteikn, sterilisering av taterar, utkantfolk for langt unna lege og jordmor til at dei fekk besøk ved sjukdom eller fødslar, det stadige presset for å få familiar og særleg kvinner til å pleie sjuke for å spare samfunnet for kostnader, overklasse med statsbetald huslege og meir av same slaget? Viss norsk helsevesen er eller har vore kommunisme à la Steigan, kan han få ha kommunismen i fred for meg.

For å formulere innvendinga meir generelt: Steigan meiner med kommunisme noko alle har del i. Men han spør ikkje om dei har ein stor eller ein liten del og ikkje om dei har stor eller liten innverknad. I staden for å vurdere klasseforholda i institusjonane, anten det gjeld Statoil, skolen eller helsevesenet, trykkjer han dei ukritisk til sitt bryst. Difor blir også framtidsoppgåva ikkje ei anna tenking og eit anna samfunn bygt nedanfrå, men å ta makta frå «den rikeste prosenten av de rikeste».

Det blir vel mange halvtenkte, omtrentlege og stundom motstridande tankar, og dessverre mest der eg trudde forfattaren hadde meir å bidra med, om korleis hans eige (og mitt, men dette er ei bokmelding og ikkje eit debattinnlegg) ideal, det kommunistiske samfunnet, kan skapast og fungere. Kanskje burde forlaget ha sendt manuset attende med mange merknader og følgjande beskjed: Her trengst ein runde til. Dei beste partia i manuset viser at du både kan analysere skarpt og skrive presist. Fullfør dette manuset gjennom, så blir resultatet bra.

Mot dette kan det innvendast at når boka kjem samtidig på norsk og svensk (med tittelen «En gång skal jorden bliva vår»), viser det at to forlag har vurdert ho ulikt denne bokmeldaren, så kanskje er eg meir kritisk enn det er grunn til. Det kan også innvendast at det er sørgjeleg få bøker om desse temaa på nordiske språk og med nordisk fokus, at det er no det gjeld, og at det er betre med uferdige tankar enn ingen tankar. Henning Mankell skriv i forordet: «Jeg tror ingen lukker denne boken upåvirket, » og kan hende har han rett. I alle høve er det slik at den krisa me er på veg inn i, ikkje berre er ei økonomisk og ei økologisk krise, men også ei ideologisk krise. Rådande tenking og politikk vil framstå som reaksjonær, avleggs eller misvisande, eller alt dette på ein gong. Frå ruinane vil det vekse fram nye tankar og ny politikk. Det er opp til oss, og til dei som kjem etter oss, om det blir betre eller verre. Steigans bok «Sammenbruddet» kan, trass i veikskapane, sjåast som ei av spirene til det betre.

(Du kan kjøpe Sammenbruddet i vår nettbutikk)

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører i Rødt!.

Boka Vår korrupte hovedstad av Erling Folkvord er boka som ikke skulle ha blitt skrevet. Ikke av Erling Folkvord og hans lille bystyregruppe i alle fall. Problemene burde vært løst av andre. Siden Oslo kommune ikke løste problemene, måtte Erling Folkvord skrive om en alvorlig og gjennomgående systemsvikt i landets hovedstad.

Folkvord sier sjøl noe slikt i boka Vår korrupte hovedstad (Spartacus, 2011) når han åpenbart misliker merkelappen både aviser og politiske meningsfeller og motstandere har satt på han som «vaktbikkje». Denne merkelappen er tilslørende og fordummende, sier han. Betegnelsen er på en måte med å si at korrupsjon er noe som skal løses, avsløres og bekjempes utenfra.

Boka skulle aldri blitt skrevet, da de sakene Folkvord her tar opp åpenbart skulle vært løst internt i Oslo kommune, gjennom tilsynsutvalg, revisjon og ikke minst politisk behandling. Boka skulle kort og godt ha vært overflødig.

Men det interessante med boka er at den på en meget grundig måte dokumenterer en gjennomgående systemsvikt, samtidig som den peker på mange kjente personer i administrasjon, og særlig i politisk ledelse, som alminnelige kriminelle som aldri blir gjennomskuet, som dekker hverandre og får gjensidige fordeler. Jeg er usikker på om alt som trekkes fram kan kalles korrupsjon i vanelig forstand, noe Folkvord også diskuterer flere steder i boka. Organisert mafiavirksomhet ville være mer dekkende.

Korrupsjon fantes ikke i norsk straffelov før 2003 og i følge loven er det straffbar korrupsjon om du krever, mottar eller tilbyr en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Det er straffbart å tilby en utilbørlig fordel sjøl om svaret du får er et klart nei takk.

Jeg har arbeidet internasjonalt med korrupsjonsspørsmål nå i lengre tid, men jeg har sjelden eller rettere sagt aldri, sett så konkrete beskyldninger mot navngitte personer – vel kjente personer – som i denne boka. Vanligvis er rapportene om korrupsjon generelle – du må gjette deg til hvem det gjelder. Men her er det annerledes. Med ett unntak – en høgskolelektor som hjelper til å jukse med eksamener som var nødvendig for å importere filippinske sjukepleiere – er sentrale aktører navngitt.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at hauger av folk omtalt i boka kun har et alternativ om de ikke skal innrømme at Folkvords påstander er riktige, nemmelig å saksøke Folkvord med krav om oppreisning. Folkvord kommer med så konkrete påstander om løgn og svindel at de omtalte vil miste all ære om de ikke forsøker å slå tilbake.

Men jeg har en mistanke om at de aldri vil forsøke å få saken rettslig belyst. Det vil gi Folkvord en mulighet til i full offentlighet å dokumentere sine påstander. Og dokumentasjon har han åpenbart. Boka er på 198 sider, tettpakka med fakta. I tillegg her det 105 sider med noter til de foregående sidene. Jeg har ikke sjekka alle notene, men de få jeg slo opp på er meget godt dokumentert. Boka virker som en provokasjon fra Folkvords side for å lokke de korrupte politikerne ut i åpent lende.

Boka starter med «gammeldags» tjenestemannskorrupsjon, hvor Folkvord følger Thorolf Johannessen gjennom 40 år med korrupsjon og kriminell virksomhet fram til pensjonsalderen, hvor hans rulleblad er rent som snø, som Folkvord uttrykker det. Som en stigende fagforeningsstjerne og AP-politiker, ender han til slutt i tilsynsutvalget etter å ha blitt skriftlig anklaget for korrupsjon. Dette er symptomatisk for eksemplene i boka. Alle kontrollrutiner svikter, og der hvor for eksempel den kommunale revisjonen gjør jobben sin, blir rapportene neddyssa og hemmelighetsstemplet.

Men Johannessens korrupsjon er egentlig småpenger. Store penger blir det når de tidligere sporveisdirektørene fortsetter sitt hemmelige brorskap og skaffer venner fordeler og kontrakter. Eller når man skal bygge sjukehjem i Spania og lar kommunen betale svarte penger til de mørkeblå politikerne i vertskapskommunen i Spania og bruker mer enn 30 millioner på å fordele fordeler til hverandre med resultatet en palle med et par leca-blokker på tomta i Spania som eneste resultat. Men de virkelig store summene kommer når man forfordeler Atle Brynestad slik at han tjener 24,5 millioner skattefritt på 10 måneder ved sprek manipulering med kontrakter og tomtesalg.

Og boka topper misbruket med Ivar Tollefsens kjøp av sjukehusboligene ved Aker og Ullevål. Her viser den fantastiske historia Tollefsen fikk en gevinst på 1,4 milliarder kroner gjennom manipulasjoner og kameraderi. Samtidig ser de som bodde i boligene til å bli de store taperne sammen med Oslo kommune. Torstein Dahle har skrevet et kapittel i boka om hvordan Tollefsen kunne gjøre den utrulige gevinsten skattefritt gjennom meget kompliserte transaksjoner. Jeg måtte lese kapittelet Dahle hadde skrevet to ganger før jeg riktig forsto hva han mente. Ikke fordi Dahle skriver dårlig og komplisert, men metoden som ble brukt var virkelig hinsides min fantasi. Dette er et kapittel som kan være en lærebok i hvordan de aller, aller rikeste gjør seg enda rikere ved å utsuge det offentlige. Det er her klasseperspektivet kommer klarest fram.

Folkvord sier at New Public Management har gjort korrupsjon mye mer utbredt og mye lettere å skjule. Det er åpenbart riktig, men her savner jeg en mer grunnleggende analyse på hvordan. Vi vet at bruk av anbud er en av de mest forlokkende foreteelser når man planlegger korrupsjon. Men det kunne vært utdypet mye mer og gitt boka mer innhold som slo mot nyliberale metoder for å bygge ned det offentlige og bruke felleskassa til egen profitt.

Folkvord gjør et stort poeng av manglende innsynsrett, og svekkelse av innsynsretten. Det er viktig, og det er særlig viktig fordi de som er nærmest til å avsløre misligheter – de ansatte – ikke lenger har de samme rettighetene til innsyn. Like viktig ser det ut til å være at Oslo har et parlamentarisk system hvor bystyret ikke blir informert om hva byregjeringa – byrådet – gjør. En overskift er veldig talende og oppsummerende: (Byråd Bård Folke) Fredriksens metode: la ikke bystyret få vite om det!

Det er allerede lang vei fra folk til bystyret, men byrådet praktiserer en lukkethet – og Folkvord dokumenterer reine løgner fra byrådet til bystyret – som ganske enkelt avslører mangel på demokrati og i hvor liten grad parlamentariske valg har noe som helst å si når det gjelder politikerkriminaliteten og politikken.

Til slutt diskuterer Folkvord tiltak mot korrupsjon. Det er interessant og må følges opp. Han dokumenterer hvordan frykten for korrupsjonsavsløringer har ført politikerne sammen. I hovedsak er det FrP- og Høyrepolitikere som er nevnt i boka. Men når det gjaldt det viktige tiltaket med beskyttelse av varslerne, var det AP/SV/SP som utsatte sitt eget initiativ fra opposisjon om lovfestet varsligsrett- og beskyttelse.

Boka viser også en hel del hederlige tjenestemenn som blir presset for å gå med på korrupsjon, eller rettere sagt å overse den. Men noen nekter, og det går så langt som at de blir presset ut av jobben sin som Øyvind Lønnå som mottok avskjedsvarsel pga at han prøvde å følge regelverket og varslet om det som var ugreit i kommunens spanske sjukehjemseventyr.

Boka viser også den viktige rollen til en uavhengig revisjon, og gir en ny forståelse for hvorfor man nå ofte vil kutte ut den kommunale revisjonen.

Folkvord slutter boka med å påpeke at de korrupte har navn, adresse og ansikt. Denne boka fungerer som en «telefonkatalog med oppføring av de som er kvalifisert som korrupte». De har et ansikt, men boka er på langt nær fullstendig. Fremdeles er det nok mange uten kjent adresse. Og de vil ikke havne i katalogen om ikke tiltak settes inn. Og det kan ikke bli gjort av ei vaktbikkje. Det må omfattende tiltak til, og ikke minst må de internasjonale erfaringene inn:

Hvis korrupte politikere og tjenestemenn ikke rettsforfølges umiddelbart, mister inne jobber og verv og blir fordømt i og av offentligheten når de blir avslørt, kan det oppmuntre til kriminelle handlinger og en straffefrihetskultur som igjen gir grobunn for mer korrupsjon.

En slik praksis ville medført en stor mangel på byråder fra FrP og Høyre i Oslo.

Boka anbefales – det er som en kriminalroman fra den nære virkelighet. Håper bare den følges opp med mer stoff om systemet som fremmer korrupsjonsmetodikken: New Public Management, hemmelighold og oppsplitting.

(Du får kjøpt Vår korrupte hovedstad i vår nettbutikk)

Kampen om folkeretten av Arne Overrein ble utgitt høsten 2005. Stadig nye internasjonale konflikter, og diskusjoner om hva som er tillatt etter folkeretten og FNs rolle, gjør at den imidlertid fortsatt er aktuell.
Boka framstår som en slags blanding mellom en fagbok og debattbok.
Overrein gir et klart forsvar for den internasjonale folkeretten, og er også preget av forfatterens USA-kritiske holdning.

Boka består av tre hoveddeler.

Kapitlene 1–4 er første hoveddel. I kapitlene 1 og 2 presenteres folkeretten som en særegen rettsorden i motsetning til den nasjonale retten, og forholdet mellom makt og rett/politikk. I kapitlene 3 og 4 legges vekt på å forstå folkeretten i sammenheng mellom reelle konflikter og ulikheter i verdenssamfunnet, særlig når det gjelder krig og opprustning.

Andre hoveddel er kapitel 5–8. De omhandler folkerettens historiske opprinnelse i Europa og overgangen til global folkerett.

Tredje hoveddel er kapitel 9–16. De tar for seg aktuelle konflikter sett i forhold til folkeretten og FNs rolle. Det er i hovedsak den siste delen som blir omtalt.

Bokas inndeling framstår ikke nødvendigvis logisk når den leses sammenhengende, men de ulike delene kan godt leses hver for seg. Den vanlig politisk interesserte leser vil sannsynligvis finne den tredje hoveddelen mest interessant, men kan også med fordel hente nyttig kunnskap i de andre hoveddelene.

Som nevnt innledningsvis er boka preget av forfatterens politiske ståsted. Dette er ikke nødvendigvis noe dårlig utgangspunkt for en debattbok, men det kan også bli bokas største svakhet. I kapitel 11 som omhandler krigen i det tidligere Jugoslavia, tilkjennegir forfatteren en proserbisk (ikke nødvendigvis til staten Serbia) holdning. Det i seg selv er selvsagt ikke galt, men undertegnede får et inntrykk av at han bagatelliserer og demper overgrep som er skjedd mot andre deler av befolkninga enn den serbiske, i alle fall i noen deler av det tidligere Jugoslavia.

Det er stor forskjell på omfanget av drap og overgrep i Bosnia-Herzegovina og Kosovo. Forfatteren har valgt å ikke omtale noe annet enn konflikten i Kosovo, til tross for at det i perioden 1992–1995 var over 4400 nordmenn stasjonert i UNPROFOR, United Nation Protection Force i Kroatia og Bosnia-Herzegovina. FN-styrkene klarte dessverre ikke å hindre alle overgrep mot befolkningen. Den internasjonale domstolen i Haag avsa i januar 2007 dom om at massedrapene i Srebenica (Bosnia- Herzegovina)i 1995 var et folkemord, og at bosnisk-serbiske ledere, var skyldige.

Den moderne folkeretten

Den moderne folkeretten slik vi kjenner den, oppsto som en følge av erfaringene fra 1. og 2. verdenskrig. Utgangspunktet var: aldri mer krig.

I følge FN-paktens art. 2(4) er angrepskrig forbudt. FNs sikkerhetsråd kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, jfr. art. 42. Boka viser til flere angrepskriger, hvor sikkerhetsrådet ikke har gitt noen slik godkjenning før angrep. Det er særlig USA som har stått i spissen for å intervenere på egenhånd, og forholde seg til FN-systemet som det passer dem.

Humanitær intervensjon og forebyggende krig, har også i den tidligere folkerett vært brukt som grunn til å gå til krig mot en annen stat, som ikke har angrepet.

Kriger

I den første Irak-krigen i 1991 (etter invasjonen i Kuwait) fikk USA i mandat fra FN å lede en koalisjon fra 36 ulike land. Det var bred enighet om at Irak hadde angrepet Kuwait, og at det var rettmessig å drive Irak ut.

Når det gjaldt NATOs angrep på Kosovo/ Jugoslavia i 1999, fantes det derimot intet FN-mandat. I følge forfatteren var grunnlaget for krigen svakt, og framskyndet av USAs antiserbiske holdninger og støtte til de mest ekstreme kosovoalbanske nasjonalistene i Kosovos frigjøringshær (UCK). Kina og Russland truet med å nedlegge veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet om væpnet angrep på Jugoslavia. USA valgte da å ta med seg NATO, uten godkjenning fra FN. NATOs parlamentariske forsamling hadde vedtatt i november 1998 at begrepet sjølforsvar i FN-pakten måtte tolkes dit hen at det også omfattet «forsvar av felles interesser og verdier».

Grunnlaget som NATO påberopte seg, var at det forelå en humanitær krisesituasjon, som ga den nødvendige folkerettslige hjemmelen for et angrep. Noen slik hjemmel finnes imidlertid ikke i FN-pakten. Forfatteren hevder at det ikke forelå en situasjon, som gjorde at en i omfang eller konflikttype kunne snakket om et folkemord. Forfatteren karakteriserer situasjonen som en borgerkrig med tilhørende menneskerettsbrudd og drap/bortføring på begge sider. Mange er nok uenig med han i det siste, men selv om det var nødvendig å hindre overgrep mot kosovoalbanerne, gir dette ikke noen automatisk hjemmel for den bombingen som ble satt i gang av NATO. På Stortinget var det imidlertid også i forfatterens eget parti SV, flertall for NATOs bombing, uten FN mandat. Det er ingen tvil om at denne operasjonen svekket FN. Etter at bombingen var avsluttet fikk FN rollen med å «rydde opp». FN overtok myndigheten over Kosovo og innførte en sivil FN-administrasjon (UNMIC). Som i Bosnia, klarer ikke FN-styrker å hindre ulike overgrep mot deler av befolkningen. I alle fall ikke i starten.

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig selvstendig stat. FNs domstol avgjorde i 2010 at uavhengighetserklæringen var i samsvar med folkeretten. Men Kosovo er fortsatt ikke godkjent som egen stat av FN.

Om situasjonen har utviklet seg i Kosovo etter at boka kom ut (i 2005), har det ikke skjedd så mye når det gjelder Afghanistan.

Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, ble USA møtt med mye sympati og støtte. FNs resolusjon 1368 av 12. september tjente som rettsgrunnlag for USAs antiterrorkrig. USA hevder at de har en rett til å forsvare seg mot terror når de blir angrepet selv. I følge forfatteren anså USAs ledelse at de hadde rett til å forsvare seg mot aggresjon. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september ble enhver form for internasjonal terrorisme definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen nevnte ingen land.

FN paktens art. 39 gir Sikkerhetsrådet myndighet til å fastslå om det foreligger en slik trussel og om hvilke tiltak som skal treffes for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slik myndighet tillegger ikke den enkelte stat.

Jakten på Osama Bin Laden var startet. Taliban-regimet i Afghanistan tok avstand fra terrorhandlingene, men krevde bevis for at det var en klar sammenheng mellom Bin Laden og terrorhandlingene. Noen slike bevis ble ikke framlagt, og Bin Laden ble ikke utlevert til USA. Den 8. oktober 2001 startet USA sin bombekrig mot Afghanistan. Men Bin Laden var ikke lett å fakke. Først våren 2011, ble han skutt og drept i en villa i en militærleir i Pakistan.

Da USA startet sin bombekrig mot Afghanistan, skrev USA i et brev til Sikkerhetsrådet at landet også forbeholdt seg retten til «sjølforsvar» i «forhold til andre organisasjoner (Al-Qaida) og andre stater». Dette innebar at USA kunne slå til militært mot enhver stat hvis de mente seg truet av terrorisme. Det er ikke rimelig å hevde at Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september 2001 åpner for dette.

Da USA i løpet av kort tid høsten 2001 fikk styrtet Taliban-regimet, ønsket USA å trekke inn FN igjen. Den NATO-ledede ISAF-styrken fikk et klart FN-mandat i form av en resolusjon i Sikkerhetsrådet 20.12.2001. Meningen med styrken var at den skulle gi sikkerhet til det nye USAinnsatte regimet.

20. mars 2003 startet USA og England krigen mot Irak, uten noe FN-vedtak. Det var i forkant store konflikter og uenighet innad i Sikkerhetsrådet. USA ga opp å få et vedtak i Sikkerhetsrådet tidlig i mars 2003. Det var sannsynlig at de ville få et vedtak med mindre enn ni ja-stemmer og med bare støtte fra to vetomakter.

Krigen var derfor, i følge forfatteren, illegal i dobbelt forstand. Det var en angrepskrig med sikte på regimeskifte og avvæpning av Irak når det gjaldt masseødeleggelsesvåpen, som det ikke var bevist at de hadde.

I ettertid har det også vist seg at det grunnlaget for krigen som USA presenterte i Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet, masseødeleggelsesvåpnene, ikke bare var slik at det ikke kunne føres bevis for det, men det har tvert imot viste seg å være direkte usant.

I en studie gjort av irakiske og amerikanske forskere presentert, omtalt i Aftenposten 11. oktober 2006, ble det hevdet at krigen til da hadde tatt livet av hele 600 000 sivile irakere. Selv om dette tallet skulle være noe for høyt, forteller det mye om de lidelser krigen har utsatt det irakiske folket for.

Boka omtaler ingen av de fire krigene (Irak 1991, Kosovo/Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001 og Irak 2003) som suksesshistorier. Det er de fortsatt ikke blitt, 6 år etter at boka kom ut.

Det har skjedd endringer i USA etter boka ble skrevet. Barak Obama har tatt over som president, og USA har satset litt mer på kommunikasjon med omverden, uten at USA har skiftet karakter.

Dagens «aktuelle» krig i Libya med FN-mandat og Norges aktive deltakelse, reiser de samme spørsmål som blir reist i boka. Bombinga var begrunnet ut fra å beskytte sivilbefolkningen og spare liv – en såkalt humanitær intervensjon. Det må være lov å stille spørsmål om FN-paktens vilkår for resolusjonen som åpnet for militært angrep, var oppfylt, og om dette betyr dette at FN er på gli i forhold til militære aksjoner uten et forestående angrep. Ville det vært bedre for FNs framtid om dette angrepet hadde skjedd uten en godkjennelse fra Sikkerhetsrådet?

Vi vil aldri få vite hvor mange liv som ville gått tapt uten denne intervensjonen, og om det hadde vært realistisk med andre løsninger. Det eneste vi sikkert kan vite noe om til slutt er krigens kostnader.

Kampen om folkeretten er en interessant bok, som gir mye kunnskap. Bøker som dette blir imidlertid fort uaktuelle i vår stadig omskiftende virkelighet. Det er dermed lett å overse at de fortsatt kan gi verdifull viten om aktuelle spørsmål. Kanskje hadde det vært en god løsning å lage mindre debatthefter som kunne oppdateres og selges separat om en del av disse spørsmålene. Alle kommentarer om ting som har skjedd etter 2005 står utelukkende for undertegnedes regning.

"– Det er to bøker som kan forandre en boklesende fjortenårings liv: Ringenes herre og De som beveger verden.
Den ene er en barnslig fantasi som ofte fører til en livslang besettelse med dens utrolige helter, som medfører en emosjonelt avstumpet, sosialt handikappet voksentilværelse, der man er ute av stand til å forholde seg til den virkelige verden.
Den andre boka er en fortelling med orker."

Jonas Bals er medforfatter til boka Utopi, revolusjon, sosialisme.

Ayn Rand (opprinnelig Alisa Zinovyevna Rosenbaum, 1905–1982) var en russiskamerikansk forfatter som flyktet fra Sovjetunionen til USA i 1926. I USA slo hun etter hvert gjennom som forfatter, og bøkene hennes har solgt mange millioner eksemplarer verden over. Hennes mest kjente bøker er Kildens utspring (The Fountainhead, 1943) og De som beveger verden (Atlas Shrugged, 1957). Begge står oppført på den korte listen over verker massedrapsmannen og terroristen Anders B. Breivik anfører som sine favorittbøker i «manifestet», 2083. Rand er den eneste av hans inspirasjonskilder som er oppgitt med ikke bare ett, men to verk.

Ayn Rand har øvd og øver fremdeles stor innflytelse på en rekke liberalistiske tenkere og politikere. Ronald Reagan, Margaret Thatcher og den tidligere sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, har vært erklærte fans. Sistnevnte hørte i sine yngre dager til den innerste kretsen rundt Rand, på den tiden da hun utviklet «objektivismen» – en idelære som setter det rasjonelle individ som verdens sentrum, og som retter seg mot all form for kollektivisme og altruisme. Rand forfekter en ekstrem form for egoisme og frimarkeds-kapitalisme som gjenfinnes i den såkalte libertarianismen, men hun var selv svært skeptisk til en slik merkelapp på sitt eget tankegods. Rands leserkrets omfatter også Fremskrittspartiets partileder, Siv Jensen, som i likhet med mange av sine partifeller ofte har oppgitt Rand som sin favorittforfatter i avisintervjuer.

Håvard Friis Nilsen har beskrevet Rand som nyliberalismens kanskje viktigste ideolog, fordi hun er den eneste som blir lest av et massepublikum (Troen på markedet, Res Publica 2011). Nyliberalismen er som kjent en ideologi som adskiller seg skarpt fra den klassiske liberalismen, som var et politisk prosjekt rettet mot den eneveldige kongemakten. Nyliberalismen er utviklet i etterkrigstidens USA og Europa, og rettet seg, med Nilsens ord, «mot en folkevalgt statsmakt innenfor et demokratisk samfunn».

Rands bøker har solgt et tosifra antall millioner eksemplarer bare i USA, noe som er litt overraskende gitt deres enorme omfang, svake dramaturgi og pappfigur-aktige karakterer. For å igjen si det med Nilsen, så krever ikke bøkene hennes «stort mer fortolkning eller evne til innlevelse enn når vi nærmer oss et trafikklys. (…) Den melodramatiske og pompøse skrivestilen slår sterkt igjennom med en gang hun ønsker å bli filosof eller tre ut av romanenes endeløse kjeder av trivialiteter iscenesatt som verdenslitteratur».

Selv har jeg lidd meg gjennom begge hennes to hovedverk, nettopp fordi de så ofte angis som favorittbøkene til FrP-tillitsvalgte. Da jeg beklaget meg over den lidelsen det var å komme seg gjennom bøkene hennes til en venn, fortalte han meg en anekdote fra sin tid som student. På nabobordet på Blindern hadde en liberal studentpolitiker sittet og lest Rand. Da han gikk på toalettet hadde de listet seg bort til bordet hans og bladd mange titalls sider frem i boken. Reaksjonen uteble da leseren vendte tilbake: Han plukket bare opp boka og fortsatte ufortrødent videre, ubemerket av spranget som var blitt foretatt i hans fravær. Dette sier sannsynligvis mer om forfatteren enn om leseren.

Håvard Nilsen oppsummerer innholdet i Rands bøker godt når han kaller det «en elitær liberalisme tilpasset et massepublikum », med et univers som er «gjennomgående manikeisk, preget av svart-hvitt tenkning og sterke motsetninger». Rands tone er ofte apokalyptisk, hun maner til oppvåkning og advarer mot en kommende katastrofe, der individet totalt underordnes kollektivet, og hvor statlige reguleringer og velferdsordninger undergraver profittmotivet. Heltene hennes er industriherrer, entreprenører og genier, overmennesker som kun bryr seg om selv – og som derigjennom «beveger verden». Selv var jeg rystet etter å ha lest bøkene hennes, fordi de er så dypt anti-demokratiske og elitære. Rand politiserer stormannsgalskap, og kombinerer dyrkingen av superindivider som trosser massene ved hjelp av sin egen vilje med en ekstrem form for økonomisk liberalisme og voldsom anti-sosialisme. Begge deler går som kjent som en rød tråd gjennom 22. juli-terroristens såkalte manifest.

Bøkenes protagonister er selvnytende, stormannsgale elitister, som geniarkitekten Howard Roark i Kildens utspring. Mot slutten av boka holder han en forsvarstale for juryen, etter å ha blitt tiltalt for å ha sprengt en av sine egne bygninger i luften. Jeg har en ekkel mistanke om at massedrapsmannen har levende forestillinger om en liknende talerstol når saken hans kommer opp, der han som Roark kan anklage «kollektivismen» for å ha «brutt løs og gått amok»:

Den har hensatt mennesker til et nivå av intellektuell usømmelighet som vi aldri før har sett på jorda. Den har nådd et nivå av skrekk uten sidestykke. Den har forgiftet hvert sinn. Den har oversvømt størsteparten av Europa. (min overs.)

Rands «filosofi», objektivismen, er skåret over samme lest. Hun mente Kant var et monster og det ondeste mennesket i historien, ettersom han med sitt moralske imperativ satte det allmenne over individet. «Det finnes ikke noen allmennhet, bare individer », hevdet hun – en setning som skulle bli gjentatt med små forandringer noen år senere av Margaret Thatcher.

The Fountainhead ble med Rands hjelp filmatisert av Warner Bros i 1949. Mens hun arbeidet med filmen, ble hun aktiv i antikommunistisk arbeid i Hollywood, blant annet gjennom Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals, som i McCarthy-årene tok del i jakten på radikale kulturfolk.

To år senere flyttet hun fra Los Angeles til New York, der det oppstod en slags menighet rundt henne. Greenspan tilhørte denne gruppen. En annen var Leonard Peikoff, som etter hennes død endte opp med å bli hennes arving. I 1985 grunnla han Ayn Rand-instituttet, som sammen med andre velhavende tankesmier har utviklet seg til å bli en sentral premissleverandør for Tea Party-bevegelsen. I 1990 brøt David Kelley ut av Rand-instituttet og grunnla Institute for Objectivist Studies (som senere skiftet navn til The Atlas Society).

Av andre som orienterer seg i Rands politiske univers, må den amerikanske bloggeren Pamela Geller nevnes, som med bloggen Atlasshrugs har blitt et kjent talerør for blant annet Tea Party-bevegelsen og Stop Islamization of America (SIOA). På bloggen har hun uttrykt støtte til Slobodan Milosevic, og fornektet de serbiske konsentrasjonsleirene på 1990-tallene. Hun har også uttrykt støtte til English Defence League. Parallellene til 22. juli-terroristens «manifest» er klare: Terroristen bruker mye plass på serbernes situasjon og det «indirekte demografiske folkemordet» han hevder albanerne utsatte dem for; han ønsker norske avleggere av både English Defence League og Tea Party-bevegelsen (begge deler har nylig blitt etablert i Norge); og muslimhatet SIOA og deres europeiske søsterorganisasjoner, herunder Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) er kjent for, ser ut til å være navet i terroristens verdensbilde. Etter massakren hans på Utøya ble AUFerne han drepte, av Geller beskrevet som

fremtidige ledere av et politisk parti som er ansvarlig for å flomme Norge over med muslimer som nekter å integrere seg, som begår vold mot etniske nordmenn blant annet ved å utføre voldelige gjengvoldtekter og som lever på trygd.

Hun beskrev også sommerleiren som et «indoktrineringssenter for ungdom», og hevdet at

jihad-elskende medier aldri fortalte oss hva slags antisemittiske krigsleker de holdt på med på den øya. Utøya er en kommunistisk-sosialistisk leirplass, med en åpenbar pro-islamsk agend.

Kort tid etter terroraksjonen 22. juli skrev jeg at jeg håpet medienes fascinasjon for terroristens prat om tempelriddere, dataspill og frimureri etter hvert ville vike for en grundigere analyse av tankegodset hans. I skrivende stund har vi det ennå til gode, men jeg håper og tror at arven fra Ayn Rand vil inngå i det idemessige oppgjøret som ligger foran oss. Artikkelen, som sto i Le Monde Diplomatique (http://www.lmd.no/index.php?article=12440), oppsummerte forholdet de to imellom slik:

Mye tyder på at vi med Breivik står overfor den første høyreekstreme terroristen som er like opptatt av frie markeder som av hatet mot islam og muslimer, av Ayn Rand som av Fjordman. Det er en terrorisme basert på et intenst hat mot sosialdemokratiet, slik vi så i Sverige årene før Palme ble drept, hvorpå det for en stund forsvant ut av offentligheten. Breivik siterer selv forfattere som har framstilt Sverige som et totalitært samfunn. Om han ikke hadde begått de grusomhetene han har gjort, ville han sannsynligvis blitt avfeid som en silkeramp, full av hat mot «Arbeiderpartistaten». Disse elementene må ikke forsvinne i det politiske oppgjøret, for de er hatske, uforsonlige og farlige. Selv husker jeg hvordan min onkel, som var vaktmester på Asker-skolen jeg gikk på, nesten ukentlig måtte fjerne drapstrusler, galgetegninger og sjikanering mot den lille håndfullen meningsfeller jeg var en del av, fra skap og pulter. Det glødende klassehatet som rettet seg mot de som ble oppfattet som «sosialister» skremte meg dengang – og er ikke mindre skremmende i dag. (…) Selv om Breivik nok ønsker å innta rettssalen slik Ayn Rand-karakteren Howard Roark gjør, ender han sannsynligvis i stedet opp som hans diametrale motstykke, filantropen Ellsworth Monkton Toohey. I hans egne øyne vil kanskje det være hans største nederlag. I sine arbeidsnotater beskrev Ayn Rand Toohey-karakteren som «den verste av alle mulige rotter», med henvisning til hans altruisme, filantropi og lederegenskaper for «gjennomsnittsmenneskene ». Det er imidlertid ikke rottekarakteristikken som er treffende – slike dehumaniserende metaforer er avskyelige. Nei, det er en annen beskrivelse av Toohey som slår meg som svært anvendelig på den mislykkede supermannen Breivik, etter å ha lest hans såkalte manifest. Rand skildrer karakteren hun skal skape som én uten «et kreativt sinn, som bare gjentar, etteraper, absorberer et ’brukt’ et».

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Jan Myrdals siste bok om India, Red Star over India, ble utgitt på engelsk nå i sommer. Boka er oversatt til flere språk, og kommer i norsk utgave til høsten, utgitt av tidsskriftet Rødt! og oversatt av Morten Falck. Red Star over India gir et godt innblikk i ett av de revolusjonære stormsentrene i vår tid.

Den nye boka til jan Myrdal bærer preg av en mann som har levd med India i et langt liv, og som evner å sette det som skjer der nå inn i et bredere historisk perspektiv. Red Star over India trekker veksler på alle hans besøk i India og samvær med indiske venner, siden hans første lengre opphold der i 1958, gjennom hans og Gun Kessles besøk i geriljasonen nordøst i Andra Pradesh i 1980 til reisen til geriljaområdene i Dandakaranya rundt nyttårstider i 2010.

Myrdals revolusjonære standhaftighet, parret med evnen til å se sammenhenger og utviklingsprosesser, gjør det også forståelig at han som 84-åring, med et kne som vanskeliggjør gangen selv i svenske bygater og slake hustrapper, begir seg ut på en strabasiøs reise i uveisomt terreng i hjertet av India. Han må følge opp ting han har jobbet et langt liv med, koste hva det koste vil.

I sluttavsnittet av boka slår han fast at han neppe vil få oppleve fullbyrdelsen av den indiske revolusjonen, som han trekker opp linjene for helt tilbake til soldatopprøret mot de engelske kolonisatorene i 1857. Slik sett kunne han gjerne ha gitt boken sin tittelen India venter fortsatt, som en oppfølger av hans og Gun Kessles India venter fra 1980. Når han har valgt Edgar Snow-vinklingen, kan vi mistenke han for å ville sette søkelyset på at det som skjer i India, kan få tilsvarende internasjonale ringvirkninger som forrige århundres revolusjon i Kina.

Det er ikke bare India som venter på hvordan det indiske opprøret utvikler seg. Det vil ha følger for hele verden, selv om det i dag er ganske godt gjemt bort i mediabildet her hos oss. Indiske makthavere sier at maoistene – de velger bevisst å avgrense det til noe som angår bare dem – er det største sikkerhetsproblemet i India i dag. USA har også CPI(Maoist) på sin liste over terrorister som må bekjempes. For Norge er India et svært viktig land å satse på, både for statlige og private kapitalinteresser.

Det er prisverdig at Jan Myrdal gjorde dette «stuntet» for å få fram informasjon om hva som skjer i dypet av India, og som vil få følger de fleste ikke er oppmerksomme på i dag. Til tross for at boka er komprimert med, som sagt, grundige betraktninger over «de lange linjene», så er det en liten og lettlest bok. Jeg er ikke bedt om å kommentere boka i detalj. Det er da også mye bedre at du skaffer deg den, og leser den! Jeg skal bidra med noe bakgrunnsstoff, som det ikke har vært plass til i Myrdal sitt prosjekt, pluss litt om den aktuelle situasjonen i dag som vil være relevant for solidaritetsarbeidet.

Motsetningenes kontinent

India framstilles som en av de kommende «global champs», for å bruke uttrykket i en skryteartikkel i India Today fra noen år tilbake. Globaliseringa og liberaliseringa av den indiske økonomien fra begynnelsen av 1990-tallet av har gjort India til et klondyke for internasjonale storselskaper og større selskaper med indisk herkomst. Det har ført til en utvikling som har akselerert nasjonalbudsjett for India – de siste åra har veksten nærmet seg 10 %.

Men dette har også forsterka motsetningene i landet, eller kontinentet som det snarere kan kalles, som fra før av var svært store som følge av den føydale samfunnsstrukturen og kastesystemet. De hundre familiene som styrer livsvilkåra til en milliard mennesker, har brutt ned all beskyttelse mot kapitalforflytninger inn og ut av India – og framstiller det som utviklingens naturlige gang. De rike mineralforekomstene i områdene til stammebefolkningene gis til gruveselskaper og tungindustri, som utbytter naturressursene og gir svært lite annet enn forurensing og forringa næringsgrunnlag tilbake til folk som lever der.

Symbolet for den industrielle indiske nasjonsbygginga, Tata-gruppa, illustrerer godt den utviklinga India nå er på vei inn i: Fra oppstarten i 1868 sto Tata i spissen for oppbygginga av indisk stålindustri, kraftstasjoner, hoteller, kjemikalier, bilproduksjon, flyselskap og dataindustri osv. I dag er selskapet den fremste eksponenten for globaliseringa av den indiske økonomien og opererer i over 80 land. De har kjøpt opp større selskaper som Corus, Europas nest største stålprodusent, Jaguar Land Rover og Tetley Group i England. I dag har Tata-gruppen over 60 % av sin fortjeneste i utlandet, og har flere ansatte i England enn noe annet selskap der. Tata Motors og Tata Communications er store på New York-børsen. Tata Steel har mer enn doblet sitt utbytte siden 1994, mens de har skåret ned på arbeidsstokken i India fra 78 000 til ca. 30 000, ifølge Economist 5. mars 2011.

I India Today 22. juli i år stilles det spørsmål om regjeringa kveler den indiske økonomien, mens det indiske næringslivet flytter ut. De peker de på at utenlandske investeringer i India minker dramatisk. Deres anliggende er imidlertid å kritisere den nåværende regjeringa for å legge restriksjoner på liberaliseringa igjen, slik at kapitalen flytter ut. De snakker for overklassen og den kjøpesterke middelklassen, til sammen opp mot et par hundre millioner, som jo er et betydelig marked. Men de 7–800 millionene som ikke nyter godt av denne utviklinga, har ikke annet enn sine lenker å miste.

Det er dette misforholdet som ligger bak den pågående revolusjonære kampen i India, og som gjør at det som kalles «naxalitopprøret » har pågått i over 40 år. Det startet i Vest Bengalen, hvor det de siste årene har blusset opp igjen harde konfrontasjoner flere steder, som i bondeopprørene i Nandigram og Singpur i 2007 og 2008. Her tok bønder og landsbybefolkning opp kampen mot politi og soldater sendt ut av det daværende regjeringspartiet i delstaten, Communist Party India (Marxist). CPIM gikk inn for å gi blant annet Tata Motors jorda til bøndene. Opprørene her var med på å undergrave CPIM-regjeringa, som mista makta under valgene der i fjor.

Tyngdepunktet i opprøret har de siste tiåra flytta seg inn i landet, til det beltet som kalles «den røde korridoren». Den strekker seg fra delstaten Karnataka, med databyen Bangalore, gjennom Andra Pradesh, stammeområdene i Maharastra, Orissa, Jharkand, Chkattisgahr, Madhya Pradesh, Vest Bengal, østlige deler av Uttar Pradesh og nord til Bihar, opp mot grensa til Nepal.

I dette området regnes det med at CPI(Maoist) kontrollerer et område på ca 90 000 km2, dvs. over en firedel av Norges areal. Indiske sikkerhetsmyndigheter regner med at det dreier seg om rundt 20 000 væpnede naxalit-kadre i tillegg til ca. 50 000 vanlige medlemmer i bevegelsen.

Dette er deler av India som ikke nyter godt av den kapitalistiske bonanzaen, men som bidrar til å skaffe råvarer for mye av rikdommen som overklassen velter seg i. Her er i skogsområdene er de rikeste jernmalmfeltene i India. Problemet for kapitalen er at dette også er hjemstedene til en stammebefolkning, som nekter å flytte bort for å overlate grunnen til gruvedrift. Området er også rikt på andre mineraler: 60 % av bauxitten, 92 % av nikkelen, 28 % av mangan og 25 % av kullressursene. I tillegg til trevirke og potensielle vannkraftverk.

Det er maoistenes forsvar av interessene til lokalbefolkningen som har gitt dem den oppslutningen de har. Det er også lokalbefolkningens motvilje mot å overlate de ressursrike områdene til storkapitalen som er hovedgrunnen til at den indiske regjeringen setter inn så store ressurser i den krigsoperasjonen de har hatt gående siden november 2009, under dekke av krig mot terror. Men sjøl om 80 000–100 000 soldater, politi og paramilitære styrker er satt inn i den operasjonen som indiske media kaller «Green Hunt», har ikke regjeringen klart å knuse maoistgeriljaen eller jage bort lokalbefolkninga. Snarere skaper denne krigsoperasjonen både militære og politiske problemer for den indiske regjeringa. De får større og større vansker med å legitimere operasjonen politisk. I begynnelsen av juli vedtok Indias høyesterett (Supreme Court) at regjeringen i delstaten Chkattisgarh måtte slutte å væpne lokale militser. Det er i klartekst en beskjed om å slutte å støtte militsgruppen Salwa Judum, som delstatsregjeringa har støttet opp under for å bekjempe maoistene. Flere kjente intellektuelle enn Arundhati Roj har sluttet seg til kritikken av den skitne krigen.

Det angår også oss

For å ta opp tråden fra introen: Det er ikke bare India som venter, men hele verden. Kapitalistene håper og satser på at India skal bidra til en ny vår for en vaklende verdensøkonomi. Den norske staten og norske kapitalister har lenge hatt India som et satsingsområde, med India-strategier som regelmessig oppdateres. Vår sympati ligger hos de indiske millionmassene, som holdes nede på grunn av den økonomiske og sosiale politikken som vår maktelite støtter opp om. Bør ikke vi da bidra med litt for at det skal bikke den rette veien, også til vår fordel?

Rødt har lenge hatt kontakt både med massebevegelser blant bønder og arbeidere og med flere revolusjonære organisasjoner i India, inkludert maoistene som Myrdal besøkte for halvannet år siden. Det minste vi kan gjøre er å spre informasjon om hva som skjer, som å skrive denne artikkelen og andre bidrag til aviser og tidsskrifter, spre boka til Jan Myrdal osv.

Ett steg videre vil være å spre initiativ fra støttekampanjer som våre venner prøver å få mest mulig internasjonal blest rundt. Det er dannet en «International Campaign Against War on the People of India» (ICAWPI) som både samler protester mot trakassering av folk som har stått i spissen for den folkelige kampen, og som ber om at vi utfordrer egne regjeringer til å legge demper på krigen som Indias regjering nå fører. Eksempelvis pågår det nå en kampanje for å hindre at folk blir henrettet for å ha skrevet agitatoriske artikler til støtte for kampen som adivasier (stammebefolkning) og daliter (kasteløse) fører i de mest turbulente områdene. Til og med en verdenskjendis som forfatteren Arundhati Roy står i fare for å bli fengsla.

Du kan komme i kontakt med ICAWPI) gjennom www.icawpi.org og hvis du ønsker tilsendt informasjonsmateriale kan du sende en blank e-post til info-request@lists.icawpi.org.

Et mer krevende tiltak vil være å starte opp praktisk solidaritetsarbeid, ved å dra på reportasjereise til områdene, organisere ulike former for støttearbeid som helsetjenester eller innsamlingsaksjoner.

Det er inderne sjøl som drar dette lasset, men vi kan bidra med å puffe på litt.

(Rødt! har gitt ut den norske oversettelsen av Rød stjerne over india den kan du bestille her)

Om ikke annet har boka Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. Samfunnsdebatten trenger en bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. Den fikk vi ikke med denne boka, skriver anmelderne.

Boka Utilslørt, Aschehoug (2011), med Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan som redaktører ble lansert som muslimske kvinners svar på Råtekst. Vi møter i boka 19 forskjellige kvinner som gjennom hver sin tekst forteller sin historie om å være muslimsk kvinne. Kvinnene har røtter fra blant annet Pakistan, Iran, Somalia, Storbritannia, Marokko og Algerie. Boka er skrevet som et forsøk på å vise at muslimske kvinner er en mer mangfoldig gruppe i samfunnet enn det som er den etablerte ideen i dag.

Det er gjort mye for å fremme individet i Utilslørt. Hver tekst starter med et bilde av forfatteren, samt kvinnens navn, alder, utdannelse, yrke og personlige helter. I bokas forord finnes en setning som er verdt å legge seg på minnet: «For det finnes ikke én korrekt måte å være muslimsk kvinne på, like lite som det finnes én korrekt måte å være menneske på.»

Vanligvis ville disse anmelderne sagt at den kollektive kampen er den viktigste, men i dette tilfelle ser vi at det er riktig å fokusere på enkeltindividet. Det er en vanlig feiloppfattelse at muslimske kvinner er en enhetlig, statisk gruppe i det norske samfunnet, en oppfattelse som boka ønsker å bryte med. Vi tror nok boka til en viss grad mislykkes i det, nettopp fordi mangfoldet man viser, er så lite.

Nesten alle forfatterne har en høyere utdannelse, unntaket er de som ikke er gamle nok til å ha en. Det er trist at man bestandig må oppsummere med at feministiske bøker bare klarer å beskrive virkeligheten til høyt utdanna damer. Dette er noe vi har konkludert med gang på gang tidligere, med norske bøker som Råtekst, Glitterfitter og Generasjon Sex. Redaktør av Glitterfitter, Sigrid Bonde Tusvik, begrunnet i sin tid valget av damer med:

Vi prøvde å bruke tekster skrevet av vanlige damer, men tekstene var rett og slett ikke gode nok litterært.

Det hadde vært interessant å vite hvordan Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.) begrunner sitt valg av forfattere. Er valget representativt, med tanke på at muslimske kvinner topper statistikken i høyere utdannelse? I så fall må man spørre seg hvor det har blitt av majoriteten, alle de eldre kvinnene, mødrene til de høyt utdanna, kvinnene vi aldri hører fra. Kanskje faller de under kategorien som ikke er gode nok litterært. Spesielt fordi det er et større problem med utilstrekkelig språk i minoritetsmiljøer.

Gjennomsnittsdama er den virkelige helten. Hun har klart å overleve, og å levere, i et patriarkalsk samfunn. Det er hun somaliske damen du ser på t-banen som klarer å sjonglere fire barn i forskjellige aldre, en telefonsamtale og ørten bæreposer med matvarer. Det er moren til Seher, når hun full av entusiasme prøver å overbevise kvinnelige slektninger om å ta utdannelse, være økonomisk uavhengig. Det er hun som vasker på skolen og jobben vår, hun som står i kassa i nærbutikken. Det er hun vi ikke hører noe fra i Utilslørt.

Khan-Østrem skriver i sin tekst om sitt ønske om å avvike fra den vanlige «innvandrernormen ». Istedenfor å beskrive virkeligheten til de vanlige innvandrerkvinnene, velger hun å skrive om sine refleksjoner rundt frykten om at barna skal bli som alle andre barn. Hun skriver:

Jeg er også bekymret for at barne mine skal bli klisjeer på innvandrerkids. De bør ikke drive med breakdans eller starte rap-gruppe. Jeg vil heller at de skal høre på Vampire Weekend, et amerikansk indie-band bestående av kule, intellektuelle som har studert ved Columbia University. Det er mulig det er snobbete. Barna mine er tross alt ikke fra da hood, altså gettoen, i Oslo.

Det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Disse ønsker vi å trekke fram i denne bokanmeldelsen.

Aesha Ullah skriver om sin frustrasjon over venninnen Fatima som gikk fra å være en gæren partyjente, til å bli en sterkt troende hijabkledd muslim. Om jenta som en gang utfordret henne til å drikke seg full på byen i Oslo, som nå har blitt et moralpoliti som legger seg opp i hva hun spiser, hvordan hun kler seg og hvilken musikk hun hører på. Videre beskriver hun hvordan de muslimske miljøene endret seg etter 9/11. «Det foregår en muslimsk oppblomstring, den har poppet opp rundt meg i form av hijaber, muslimske foreninger, norsk-muslimske nettsteder og mer fokus på hva som er haram og halal. Etter 9/11 ble muslimer mer og mer polarisert i sine oppfatninger av Vesten og fiendebildet som ble skapt av vår religion».

Vi møter Fatima Elkadi, som forteller historien om rasisme i oppveksten, om motebransjens manglende bruk av svarte modeller, og om å ønske å bryte med det tradisjonelle pakistanske jentemiljøet. Elkadi analyserer seg selv som kvinne i et samfunn, og selv om vi ikke er enig i mye av det hun skriver, er det interessant lesning. Og ikke minst; lesning som trigger til videre diskusjon.

Teksten som skiller seg mest ut, er historien om Dua, «en skeiv muslims bekjennelser ». Dua forteller historien om sin egen oppvekst som sterk troende muslim, om koranstudier og om forelskelsen på et internat for jenter. Om å stå fram som skeiv muslim, til venner, medmuslimers og familiens forskrekkelse. Om kjønnsroller, seksualitet, sinne, frustrasjon og om å ønske å bryte gjeldende strukturer. Ikke med sin religion, men med sin religions «kvinnelige tilbehør». Sitat:

Slik jeg ser det, trenger ikke islam å forandres for å passe inn i vår verden, derimot må tankegangen forandres. Vi må få en mer balansert fordeling av kvinner og menn i alle de hellige rådene, som Europas fatwaråd, slik at materialet vi blir presentert for inneholder mer virkelighet, mer rettferdighet og mer medmenneskelighet enn det vi ser i den patriarkalske versjonen av islam som vi får tredd over hodene våre i dag. Få kvinner inn i moskeene, ikke bare for å delta i bønnen, men også for å være ledere.

Dua har gjennom hele livet gjort et personlig opprør, et opprør for retten til å være frigjort muslimsk kvinne og retten til å være lesbe. For det er hun en evig helt for oss.

Det ville vært umulig å anmelde denne boka uten å røre innom temaet religion, på samme måte som det hadde vært rart å skrive Utilslørt uten å reflektere over emnet. Det er dessverre vanskelig å gi en grundig analyse av de religiøse aspektene ved denne boka, fordi de aller fleste forfatterne har valgt å skrive om sitt eget, personlige forhold til islam. Vi vet av erfaring at man skal være forsiktig med å uttale seg om noe man ikke har forutsetning for å si noe om, og personlig religion er under denne kategorien. En ting kan vi i hvert fall si helt sikkert: vi vet om flere muslimske jenter i våre egne vennegjenger som er skeptisk til islam, enn det som finnes i denne boka representativt. Det er mulig å elske sin religion, men fremdeles se de negative strukturene. Det hadde vært fint om boka kunne forfatte den ideen.

Videre er det positivt at de har valgt forfattere som både er sterkt troende og mer tvilende, som både bærer slør og som ikke gjør det. Vi forventet ikke bare å lese islamkritiske tekster, men vi forventet å lese kjønnskritiske tekster. Fraværet av kjønnsanalyser i tekstene er faktisk svært påfallende. Dette er ikke en feministisk bok, det er kvinner som skriver, men de skriver ikke om kvinnekamp. Forfatterne viser liten, kanskje ingen, forståelse av seg selv som kvinne i verden. En jente skriver blant annet om moren sin med opprinnelse fra en landsby i Tyrkia: «Når søsknene mine forteller historier fra landsbyen, hører det ikke ut som om skillet mellom kvinne og mann begrenset mamma». En annen beskriver et Iran som om det ikke skulle være et undertrykkende regime. Det finnes med andre ord svært få tekster som utfordrer systemet som det er i dag, vi savner et ønske om opprør. En synliggjøring av kvinners plass i islam og i Norge. Det virker usannsynlig på oss at ingen av disse kvinnene ønsker å gjøre opprør, eller i det minste ser interessen av det. Forfatterne forteller fantastiske og spennende historier, men de ville vært så mye bedre om de var kjønnskritiske. Om historiene sa noe om hvordan det er å være muslim og kvinne. Nå handler de mest om hvordan det er å være muslim.

Hvis dette ikke er et forsøk på en bok om feminisme, er det kanskje en bok om antirasisme. Flere av kvinnene forteller gripende historier om å være mørk i et rasistisk Norge, om å miste jobben på grunn av hijaben, om å bli kalt neger av skolekamerater og om identitetskrisa i oppveksten når man ikke føler seg hjemme i noe land.

Det er nok en uting for Utilslørt-redaksjonen at det er et stort forlag som Aschehoug som utgir denne boka. Prisen er på svimlende 399,- i en vanlig bokhandler, en pris som ligger langt over hva de fleste av oss vil bruke på en slik bok. Med andre ord øker terskelen for å få folk til å lese den. Boka er på 215 sider, noe som er langt bokens format tatt i betraktning. Det er en riktig avgjørelse når formålet er å vise mangfoldet av muslimske damer, og man trenger 215 sider på å gjøre det. Vårt inntrykk er likevel at man ikke lykkes i å vise det mangfoldet, og da forsvinner også poenget. Begge anmeldere konkluderte med at vi ikke ville lest ferdig alle historiene hvis vi ikke skulle anmelde boka.

En tanke som gikk igjen, da vi leste Utilslørt, var at det hadde vært fint å vite hvem boka er skrevet for. Er den skrevet for unge, muslimske jenter? I så fall, gjør den noe forskjell? Vil hun ta mer plass i samfunnet? Vil hun gjøre opprør mot strukturer i det norske samfunnet som muslimsk kvinne, og har boka gitt henne verktøyene? Eller er den rett og slett den skrevet til norske feminister? I så fall, hva har vi lært? Har vi endelig skjønt, og hva var det egentlig vi skulle skjønne? Denne boka har lært oss to viktige ting, om ikke annet:

1. Det finnes damer under slørene, hijaben, niqaben, burkaen. Vi må bare se dem!
2. Unge, nitten år gamle muslimske jenter er sint på norsk kvinnebevegelse og føler den tar kamper på deres vegne. Kamper de i grunn ikke ønsker å ta.

Og til det må vi i så fall spørre: Vil du være med å ta kampen? Både for deg selv og for dine søstre?

En innrømmelse: Vi har ingen forutsetning for å anmelde denne boka som «helt vanlige damer». Vi vil derfor være ærlige om utgangspunktet vårt, som er alt annet enn nøytralt. Vi er to damer i tjueårene som jobber mer enn gjennomsnittet med feministisk kamp. Begge har vi våre særegne innfallsvinkler til kvinnekampen: den ene som muslim og den andre som kvinne i et mannsdominert yrke. Vi har lest vanvittige mengder feministisk litteratur, og er godt kjent med å diskutere analysene. Viktigst av alt er at vi analyserer alt i livet vårt med utgangspunkt i at vi er et kjønn. Vi er damer, og det ligger et feministisk perspektiv bak alt vi tenker.

Nok en innrømmelse: Vi blir ofte irriterte over at jenter ikke analyserer seg som kjønn. Likevel er vi klar over at de aller fleste damer nettopp ikke gjør det. Hadde vi gitt denne boka til en hvilken som helst venninne utenfor bevegelsen, ville hun ikke reagert på fraværet av kvinnekamp i boka. Det er vi klar over. Nettopp derfor burde dette perspektivet vært tilstede i boka, den burde ha vært en tankevekker, og burde trigga til endring i hvordan den kvinnelige leser ser på seg selv. Det gjør den ikke, og derfor vil boka aldri bli et verktøy for videre kvinnekamp.

Vi hadde fordommer som utgangspunkt da vi begynte å lese. Det er selvfølgelig trist at det er sånn, men det er også trist når fordommene blir bekrefta. Det er en stor skuffelse fordi vi håpet på å lese en feministisk bok, som vi ønsket å være uenig med, og som ville skape en interessant debatt. Det gjorde den ikke. Om ikke annet har Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. En bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. En bok vi mener samfunnsdebatten trenger, men aldri fikk.

Denne boka har ikke gitt oss mye. Det er et verk skrevet av og for middelklassen i Norge, enten den er hvit eller mørk, religiøs eller ateistisk, tilslørt eller utilslørt. Vi står fast ved vår egen analyse av kvinnekampen, og tror ikke den har blitt spesielt preget av det som forfattes i Utilslørt. Vår analyse har vi fått fra helt andre damer, og helt andre bøker. Det hadde vært flott om denne boka kunne vært et verktøy for videre kvinnekamp, at den hadde endret noe. Det finnes ingen milepæl, ingen før og etter Utilslørt. Vi er fremdeles to unge feminister som har en drøm om å forene kvinnekamp og antirasistisk kamp. Denne boka gjør avstanden mellom de to kampene større.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Jørgen Sandemose befester sin plass – i sin nye bok Kritikk av globaliseringsteorien, med undertittel Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked – som en autoritet på marxistisk filosofi og historieforståelse i Norge. Denne posisjonen er i stor grad oppnådd gjennom at han er en av få, om ikke den eneste, som fører slike debatter på norsk – dessverre.

Han skal ha all mulig ære for dette, men det er ikke fritt for at man som leser lurer på hvem egentlig boka, som går rett inn i internasjonal Marx-debatt, er beregnet på. Sandemoses hensikt med boka, er å formidle en forståelse av det internasjonale økonomiske systemet som er inspirert av Karl Marx sine teorier, i særdeleshet de han utviklet i Kapitalen og de i Marx’ tid upubliserte verkene kjent som Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi og Former som går forut for den kapitalistiske produksjon. Dette gjør han gjennom kritikk av en rekke marxistiske, forfattere, eller marxianter, som han kaller dem, deriblant Robert Brenner, Ellen Meiksins Wood, Arghiri Emmanuel, Samir Amin, Ernest Mandel, David McNally og André Gunder Frank. Allerede her er det grunn til å sette et lite spørsmålstegn ved metoden – en leser som ikke kjenner til disses teorier vil lett bli forledet til å tro at det dreier seg om en enhetlig teori disse er representanter for. Det er imidlertid ikke tilfelle, men dette er nyanser Sandemose ikke klarer, eller ønsker, å formidle.

Hovedtesen i boka, er at det ikke finnes én enkelt verdensøkonomi, men at den snarere består av to sett produksjonsmåter og tilhørende samfunnsformasjoner – en kapitalistisk form, begrenset til Vest- Europa, Nord-Amerika og Oseania, og en asiatisk, som ikke må forstås dit hen at den er begrenset til Asia, men snarere betegner ulike samfunnsformasjoner i resten av verden, med unntak av enkelte primitive samfunnsformasjoner som bare behandles kort i boka. Følgelig er det satt av mye plass til å forklare opphavet til og prinsippene som hersker i disse to samfunnsformasjonene. Boka avsluttes med to kapitler der enkelte land med en asiatisk samfunnsformasjon behandles spesielt.

I Stat, religion og økonomi brukte Sandemose mye plass på å forklare hvorfor de ikke-vestlige samfunnsformasjonene, i særdeleshet den sovjetiske/russiske og den japanske, ikke var kapitalistiske. I Kritikk av globaliseringsteorien går han videre og forsøker å forklare hva de faktisk er. De asiatiske samfunnsformasjonene, et begrep som han har hentet fra Marx og som han mener at fortsatt er beskrivende, er et system der den enkelte ikke blir uavhengig av fellesskapet og der de despotiske lederne blir en beskytter av samfunnet. Dette er en form for samfunn som er stillestående, der arbeidsdelingen er gitt, og dette, mener Sandemose, forandrer seg ikke ved at landene deltar i verdenshandelen.

I motsetning til de asiatiske samfunnsformasjonene, ble det allerede i antikkens Hellas og Roma, og også blant germanerne, gjort et skille mellom fellesskap og individ. Føydalismen, som var en betingelse for utviklingen av kapitalisme, oppsto i møtet mellom romerne og germanerne. Felles for disse samfunnsformasjonene, var at forholdet mellom individer ikke ble regulert av et despoti, men av kontrakter mellom mennesker. Man produserte ikke bare for fellesskapet, som i de asiatiske samfunnsformasjonene var personalisert i despoten, men for seg og sine. Dette var helt avgjørende for at disse samfunnene kunne utvikle seg på en helt annen måte enn de asiatiske. Et viktig poeng å understreke for Sandemose, er at selv om handelen er internasjonal, så er produksjonen nasjonal, og selv om en vare selges til en bestemt pris på verdensmarkedet, betyr det ikke at det er lagt like mange arbeidstimer ned i det. Produktiviteten i hvert enkelt land reflekteres i det enkelte lands valuta, noe som i dag vises i sin grelleste form i forbindelse med situasjonen i flere land som har tatt i bruk euroen, og det er ikke gitt at det alltid er en fordel å ha en sterk valuta, jf. for eksempel valutakrigen mellom USA og Kina. Selv om produksjonen er kapitalistisk i vår del av verden, og selv om det foregår storstilt handel på tvers av verden, betyr det ikke at de varene som utgjør en del av denne handelen, er fremstilt ved hjelp av kapitalistisk produksjon.

Tvert imot, mener han, asiatiske produksjonsmåter gjenspeiler bare en formell kapitalisme, basert på imitasjon og etterligning av vestlig kapitalisme, samtidig som de grunnleggende prinsippene bak samfunnsformasjonen består. Følgelig er de ikke i stand til å oppvise samme produktivitet som den man ser i den vestlige kapitalismen, noe som blant annet illustreres ved at det virkelige lokomotivet i kinesisk økonomi ikke er statsbedriftene, men de bedriftene som er basert på vestlig kapital. Problemet er altså ikke vestlig økonomisk innblanding, men snarere det at de tradisjonelle, asiatiske, strukturene, med tilhørende ideologi, får dominere.

Det er en overbevisende argumentasjon Sandemose leverer, men den har også enkelte sorte hull. For eksempel, mener han, kan eksistensen av en asiatisk produksjonsmåte i Latin-Amerika, ved siden av arven fra de indianske samfunnene, forklares av at kolonimaktene, Spania og Portugal, i sin tur var påvirket av araberne som med sin asiatiske produksjonsmåte hadde dominert den iberiske halvøy i flere hundre år. Ja, han mener at disse landene, den dag i dag, er preget av denne arven. Det han derimot ikke forklarer, er hvorfor andre samfunnsformasjoner som ikke opprinnelig var en del av den romersk-germanske syntesen har utviklet seg til kapitalistiske samfunnsformasjoner. De nordiske landene er et eksempel som gjerne kunne vært behandlet i så måte – på det tidspunktet vikingene tok til seg Kvitekrist, hadde de kristne erobret nesten halve den iberiske halvøya fra maurerne. Sandemose sier ikke noe om hva slags samfunnsformasjon han mener det norrøne samfunnet var, men det ville vært interessant å vite hva han mener gjorde at en kapitalistisk samfunnsformasjon kunne utvikle seg her, samtidig som den iberiske halvøya forble preget av en asiatisk samfunnsformasjon. Han behandler heller ikke imperialismens påvirkning på samfunnsformasjonene i den tredje verden, annet enn at han skriver at «forestillingen om eksistensen av en ’tredje verden’ skyldes en kontinuerlig vold fra KS-nasjoner (land med en kapitalistisk samfunnsformasjon), er lite berettiget etter kolonitiden.» Han har helt klart rett i at det finnes samfunnsinteresser i den tredje verden som helt åpenbart har interesse av å opprettholde en asiatisk samfunnsformasjon, men i denne sammenhengen så godt som frikjenner han imperialistmaktene. Én ting er at deres gjerninger under kolonitida ikke sluttet å ha påvirkning i det øyeblikket de ble selvstendige stater. Men vel så viktig er det faktum at selv om den tredje verden i dag er selvstendig, så betyr ikke det at imperialistmaktene har sluttet å bry seg om dem. Intervensjoner, regimeskifter, bombardementer, militær finansiering, påtvungne økonomiske reformer osv. har vært nesten dagligdags siden. Dette berører ikke Sandemose i det hele tatt. I det hele tatt er det lett å få et inntrykk av at vestlig innblanding, om ikke av denne typen, så i hvert fall av en annen type, er den eneste løsningen for å overvinne det asiatiske – noe som, det kapitalistiske profittmotivet tatt i betraktning, virker vel naivt.

Sandemoses bok presenterer viktige og overbevisende motforestillinger mot tanken om at vi i dag har én verdensøkonomi. Imidlertid blir han like ensidig selv når han fraskriver global rivalisering og internasjonale maktforhold enhver betydning for at verdensmarkedet ser ut som det gjør i dag.

Med støtte fra SV-statsråd Erik Solheim og den rød-grønne regjeringen har Frankrike sammen med FN gjennomført et blodig statskupp i Elfenbenskysten.

Lars Riise er statsviter, og satt på Stortinget for KrF fra1997 til 2001.

Etter arrestasjonen av president Laurent Gbagbo og hans kone, Simone Gbagbo, 11. april i år, har landet tatt syvmilssteg bort fra rettsstatens prinsipper. Kuppet ble av Erik Solheim i media fremstilt som et demokratisk valg hvor han til det kjedsommelige gjentok at «den internasjonalt anerkjente» vinneren av valget var Allassane Ouattara. Ja, Ouattara, var Frankrikes lydige redskap for å sikre fortsatt fransk eierskap og dominans over Elfenbenskystens naturressurser. Det var nok ikke tilfeldig at tre franske krigsskip bare tre dager etter arrestasjonen av Gbabgo, lastet opp krigsbyttet i havnen i Abidjan: 400 000 tonn med kakao ble lastet ombord i krigsskipene. Uten å gjennomføre de vanlige prosedyrene med utstedelse av tollpapirer og eksportdokumenter. Norge og Vesten bidro til at Frankrikes brutale imperialisme kan fortsette i Elfenbenskysten.

Verden trakk et lettelsens sukk etter arrestasjonen av Gbagbo og hans kone. Erik Solheim var glad. Mange kommentarer fortalte om hvordan det nå endelig kunne skapes fred etter at Gbagbo, som klamret seg til makten, endelig ble satt ut av spill. Nå gjenstod det bare å få stilt ham for retten for forbrytelser mot menneskeheten. TV-bildene av den tidligere så mektige presidenten, som nå stod avkledd, bokstavelig talt, med håndjern som etter hvert ble tatt av, gikk verden over. Han tørket seg med et håndkle på overkroppen og fikk hjelp til å få på seg en skjorte, mens han åpenbart ble utsatt for skarpe verbale angrep fra to av Ouattaras rebeller som stod rett ved siden av ham. Det nærmeste vi kommer er vel bildene av den nylig arrestert Sadaam Hussein, som ble sendt fra TV-kanaler over hele verden.

Man må lure litt på hvordan uenighet mellom to kandidater, i en ettervalgfase med mulighet for nytelling og dialog omkring dette, kan ende opp i en blodig krig hvor FN og Frankrike velger side og går militært til verks for å fjerne den ene kandidaten ved presidentvalget. Taperen så sliten og sjuskete ut der han ble filmet på et hotellrom med sin kone sittende på sengen.

Det kan neppe finnes noen hjemmel i Geneve-konvensjonen for å sende ut denne type TV-bilder, og det samsvarer lite med FNs idealer og målsettinger. Det FN har stått for i Elfenbenskysten – særlig de siste ukene – står i motstrid til idealene uttrykt i monumentet foran FN-hovedkvarteret som illustrerer det å smi om sverd til plogjern. FNs oppgave skal være å føre dialog, ikke krig. Verre er det nok at FNs handlinger i Elfenbenskysten er brudd på bestemmelsene i resolusjon 1975 fra Sikkerhetsrådet. Både Russland og Kina har protestert kraftig mot FNs aktive krigføring, som fikk det til å se ut som om regimeskiftet faktisk var en del av FNs agenda.

Man kan undre seg over hvorfor NATOs luftvåpen i Libya i begynnelsen av krigføringen der var mer forsiktig og mer opptatt av sitt mandat – å beskytte de sivile – enn FN-styrkene i Elfenbenskysten. Jonas Gahr Støre gjorde det klart at Norge ikke deltar i noen operasjon for skifte av regime, men kun for å beskytte sivilbefolkningen. Støre protesterte ikke da FN-styrkene i Abidjan besluttet å beskyte istedenfor å beskytte sivilbefolkningen. Han protesterte heller ikke da NATOs bombefly av en eller annen grunn plutselig hadde mandat til å angripe Gaddafis hovedkvarter og bolig. Støre hadde nå plutselig glemt at han og den norske regjeringen var imot bombing rettet mot regimet, og han gikk ut og anerkjente opprørerne. Det kan nesten virke som om norsk utenrikspolitikk går ut på å forsøke å holde seg inne med det som til enhver tid ser ut til å bli vinnerlaget. I Libya har det vært lagt stor vekt på at resolusjonen fra Sikkerhetsrådet ikke hjemler krigføring for å få til et regimeskifte. Dette ble lenge fulgt opp, men så ga man plutselig opp.

I Elfenbenskysten derimot har FN helt fra første stund åpenbart sett på det som betydelig viktigere å blande seg inn i den interne uenigheten om valgresultatet. Så viktig at man kjempet side om side militært med styrker som har gjennomført bestialske massedrap på sivilbefolkningen og som gikk fra hus til hus i Abidjan og drepte sivile. FN-styrkene bombet presidentpalasset, de bombet et kjøpesenter og drepte hundrevis av sivile med det mål å gjennomføre et regimeskifte i Elfenbenskysten. Dette på tross av at FNs mandat i Elfenbenskysten kun var å beskytte sivilbefolkningen.

Frankrike er seierherren

Frankrike lot riktignok Ouattaras rebellsoldater posere sammen med den arresterte, men det er ingen tvil om at seierherren i denne krigen er den gamle kolonimakten, Frankrike. Det ville gitt et riktigere bilde om franske spesialsoldater hadde posert sammen med Laurent Gbagbo og hans kone Simone. Allassane Ouattara, som har vært en nær personlig venn av Nikolas Sarkozy siden han som borgermester viet ham i 1991, presenteres riktignok som seierherren i denne konflikten, men det er høy sannsynlighet for at mandagens begivenheter har vært feiret vel så mye i Paris som i Abidjan. Unntaket i Abidjan kan være Hotel Golf, den franske militærbasen og FNs hovedkvarter i Abidjan.

Frankrike har gjennom svært mange år arbeidet hardt for å få Allassane Ouattara innsatt som president i Elfenbenskysten. Sist franske styrker forsøkte å få Ouattara innsatt som president, var i forbindelse med det mislykte statskuppet i 2002. Da hadde Ouattara og general Guie inngått en allianse med Frankrike om å ta makten i et overraskende kupp over natten i november 2002. Men den beskjedne vaktstyrken klarte å forsvare presidentpalasset, i alt omkring 300 ble drept den natten, inkludert general Guie. Ouattara søkte tilflukt i den tyske ambassaden og klarte etter hvert å komme seg over til den franske ambassaden hvor han oppholdt seg i flere måneder før franske styrker hjalp ham ut av landet. Det har ikke vært noe rettsoppgjør etter at Ouattara deltok i dette mislykkede statskuppet. I ethvert annet europeisk land ville en politiker som forsøkte å gjennomføre statskupp måtte stå rettslig til ansvar for sine handlinger. Fra hovedaktør i statskupp, til massemord og nedbrenning av tolv landsbyer – til den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten som nå snarest vil forsøke å få stilt Gbagbo for retten.

Bakgrunn for konflikten

Krigen i perioden 2002–2005 startet umiddelbart etter at president Gbagbo valgte å utfordre Frankrikes totale kontroll over ivoriansk økonomi. Siden 1960, da Frankrike lot Elfenbenskysten få sin selvstendighet, hadde det eksistert et eget kontor på presidents kontor med ansvar for å tildele statlige oppdrag og kontrakter. En egen direktør fra Paris hadde bestyrt dette kontoret i 42 år da president Gbagbo besluttet å legge det ned i 2002. Like etterpå brøt krigen løs fra nord med 2–3000 rebeller utstyrt med franske våpen fra treningsleire i Burkina Faso. Gbagbo ønsket å lyse ut alle statlige kontrakter på anbud. Laurent Gbagbo var i utgangspunktet historieprofessor og sosialist og han hadde kjempet for demokrati og flerpartistat i hele sitt politiske liv. Han måtte betale for dette med å bli forfulgt og også med å bli kastet i fengsel. Det er ingen uenighet om at Laurent Gbagbo har spilt en meget viktig rolle i det å skape et flerparti-system i Elfenbenskysten. Hans kone, Simone, var leder av den marxistiske fagforeningen, og fagforeningsarbeid var basen for dette parets politiske virksomhet. Kampen mot Frankrikes fortsatte kolonistyre på det økonomiske området har alltid vært viktig for Gbagbo, og dette var også bakgrunnen for at han ønsket at tyske, spanske, kanadiske og amerikanske selskaper burde få konkurrere med franske selskaper om de statlige kontraktene for strøm, vann, veier, olje og gass og ikke minst kakao. Dette oppfattet Frankrike som brudd på avtaler som ivorianske ledere ble tvunget til å signere da Frankrike avsluttet kolonistyret. Frankrike var også garantisten militært for Elfenbenskystens sikkerhet. Franske styrker foretok seg ikke noe som helst da Elfenbenskysten ble angrepet fra nord i 2002. Frankrike arbeidet isteden aktivt for at Ouattara skulle lykkes med sitt militærkuppforsøk i 2004. Da Sikkerhetsrådet etter dette behandlet saken, fikk Frankrike oppdraget med å gjenskape ro og orden, og skape fred i Elfenbenskysten. En konflikt og uro som Frankrike i høy grad hadde vært med å skape selv. Det å skape fred bestod i skyte vilt inn i massedemonstrasjoner av ubevæpnete sivile. Franske styrker drepte over 50 sivile ved å skyte inn i en fredelig demonstrasjon av fagforeninger, ungdomsorganisasjoner og menigheter. Mange hundre ivorianere marsjerte i gatene og sang da de ble truffet av franske kuler. Frankrike tvang Gbagbo til å fjerne halve sin regjering inkludert statsministeren, og ta inn Ouattaras rebeller i regjeringen. Rebellene, forces nouvelles, beholdt likevel kontrollen i nord. Før valget i fjor høst signerte Ouattara på at rebellene skulle avvæpnes to måneder før valget, men dette skjedde ikke.

FNs rolle knyttet til valget i Elfenbenskysten bør granskes

Da jeg besøkte Abidjan 16.–18. januar i år, møtte jeg presidenten i Grunnlovsrådet, Paul Yao N’Dré, som kunne fortelle følgende historie: 2. desember, fem dager etter valget ble han kontaktet at FNs øverste representant i Elfenbenskysten, sørkoreaneren Choi. Choi ønsket å møte N’Dré alene, noe som ble imøtekommet – på tross av at det var i strid med reglene for rådet. Choi uttrykte da sin bekymring over alt valgfusket, særlig i nord, og kalte valgene kaotiske. Han mente at det ville være svært vanskelig å beslutte at Gbagbo vant valget, fordi det kunne føre til borgerkrig. Dette kunne FN bli holdt medansvarlige for, og det kunne endog føre til at Choi kunne miste jobben sin. Choi foreslo derfor at Ouattara burde utropes til vinner av valget. President N’Dré ønsket ikke å ta stilling til dette før Grunnlovsrådet formelt hadde fått behandlet rapporten fra den nasjonale valgkommisjonen. Det ble avtalt at Choi skulle ringe dagen etter. Istedenfor å motta en telefon som avtalt, fikk N’Dré se på TV at valgkommisjonens leder, tidligere utenriksminister Youssouf Bakayoko, ankom Golf Hotell, Ouattaras hovedkvarter, mellom Frankrikes og USAs ambassadører og erklærte Ouattara som vinner av valget. Denne erklæringen var i strid med loven, som helt tydelig sier at valgkommisjonens konklusjon skal treffes i et møte hvor samtlige 31 medlemmer av kommisjonen kan drøfte saken og treffe en felles beslutning. Det er dessuten grunnlovsrådet som treffer den endelige konklusjonen – særlig i en situasjon med mange påstander om valgfusk. Like etterpå kunne FNs representant, Choi, erklære at Ouattara var vinneren, og han la til at denne konklusjonen var udiskutabel.

Etter min mening er dette den første og alvorligste feilen FN gjør i forbindelse med valgene. FN burde ha ventet til de nasjonale institusjonene hadde fått sjansen til å fullføre valgprosessen før noen konklusjon ble trukket. Jeg har mange ganger vært observatør ved valg i ulike medlemsland i Europarådet, og det kan sies med sikkerhet at dersom en nasjonal valgkommisjon hadde opptrådt på tvers av loven, ville aldri Europarådet ha anbefalt valget godkjent.

Svært mye av valgfusket var godt kjent av FN, men man valgte å neglisjere det. Det faktum at Ouattaras rebellstyrker stod for mye av gjennomføringen av valget i nord, ville i seg selv være nok til å sette hele valgresultatet til side. Den signerte avtalen om at styrkene skulle være ferdig avvæpnet to måneder før valget uten at dette ble fulgt opp, forsterker dette synet. I andre valgomgang skjedde noe av det mest alvorlige fusket. La oss ta ett eksempel: I Bouake ble det registrert at 48 301 stemte ved valget. På tross av dette fikk Ouattara ifølge det samme skjemaet hele 136 943 stemmer her. Dette gir bare en liten indikasjon på hvilket valgfusk vi står overfor. På svært mange av skjemaene som ble fylt ut ved hvert valglokale, er Laurent Gbagbo i annen valgomgang for sikkerhets skyld ført opp med null stemmer. Ouattara føres opp med flere stemmer enn det er velgere.

FN godkjente dette valget uten å stille noen flere spørsmål – og uten å vente på Grunnlovsrådets behandling av valget. Kan det tenkes at FN kunne ha gjort noe lignende i USA, den gangen dragkampen foregikk mellom George Bush og Al Gore om hvem som hadde vunnet? Det er faktisk helt utenkelig, men i Elfenbenskysten blir det åpenbart sett på som helt naturlig. Og FNs godkjenningsstempel på valget har siden gitt grunnlag for at regjeringer og media over hele verden har kunnet referere til «den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara» osv. De fleste land er vant til å stole på FN.

FN var klar over at Gbagbo var lite interessert i eiendom og penger, og det var ikke mulig å produsere historier om hans utenlandsformue. Hva gjør man da? Hva med å fremstille ham som en despot som dreper sin egen befolkning? FN var i den krisen som oppstod etter valget, svært aktive i å spre rykter om massegraver som følge av at Gbagbos sikkerhetsstyrker skulle ha forgrepet seg mot sivilbefolkningen. Rykter i Abidjan ble til fakta når FNs høykommissær for menneskeretter i Genève skulle presentere rapportene for verdenspressen. Dette førte til førstesideoppslag i International Herald Tribune om at «A third massgrave reported in Ivory Coast» hvorpå høykommissær Pilay uttrykte forferdelse over at Gbagbos styrker stanset FN-biler, angivelig på vei til massegraven. Hun ble muligens ikke informert om at FN-biler innimellom ble rapport å fungere som transportpool for Ouattaras rebellstyrker. Da jeg møtte FNs menneskerettansvarlig i Abidjan i januar, innrømmet han at historien i International Herald Tribune kun var et rykte, men at høykommissæren dessverre presenterte det som et faktum. Da FN ble tilbudt fritt leide for å finne massegravene, ble det takket nei. Like fullt forsøkte FN i Abidjan å dele ansvaret for massakren i Duekaue på Gbagbo og Ouattara ved å si at Gbagbos styrker først drepte 110, hvorpå Ouattaras styrker drepte 220. Men på FNs hjemmeside kunne man lese at Ouattaras rebeller hadde drept 800 i Duekaue. De FN-ansatte som har vært aktive i virksomhet med å påføre Gbagbo et karakterdrap, bør stilles til ansvar for dette.

Vedrørende utenlandsformue: Sikkerhetsrådet vedtok i slutten av mars at Ggabgos utenlandsformue skulle sperres og alle bankkonti fryses. Det viste seg at det eksisterte en bankkonto i USA disponert av Gbagbos datter, som studerer i USA. Disponibelt på konto var 400 dollar. Det kom selvsagt ikke i avisen, men hele verden kunne lese om utenlandsformuen hans da Sikkerhetsrådet, antagelig på anmodning fra Frankrike, vedtok å stenge Gbagbos adgang til formuen sin.

FNs direkte krigføring, skyting av raketter mot presidentpalasset fra FN-helikoptre samt angrep på tunge våpen, reiser spørsmålet: Har FN mandat til å bruke krigsmakt for å løse opp i uenighet om et valg? Eller måtte FN bruke våpenmakt for å følge opp Chois beslutning om at Ouattara vant valget? FNs mandat bør først og fremst være dialog, beskyttelse av sivile og fredsskapende virksomhet.

Norges rolle bør drøftes

Den rød-grønne regjeringen – i dette tilfellet med Erik Solheim i spissen – har skrevet diplomatisk historie ved å anerkjenne en presidentkandidat som president før de nasjonale institusjonene hadde behandlet valgresultatet i henhold til loven. Siden Utenriksdepartementet ble etablert for 106 år siden, har det aldri skjedd. Man må undre seg over et slikt hastverk. Enda mer forunderlig var Solheims uttalelse tidlig i januar om at Norge var åpen for å sende militære styrker for å få innsatt Ouattara som president i Elfenbenskysten. Hadde det ikke vært en bedre ide å be en uavhengig kommisjon om å gjennomgå de omkring 20 000 utfylte skjemaene fra samtlige valglokaler for å undersøke hvor omfattende valgfusket var? Kommisjonen kunne ha bestått av internasjonale valgeksperter, dommere fra internasjonale domstoler, representanter for internasjonale organisasjoner og for de to kandidatene. Hverken Frankrike eller Ouattara ønsket noen slik gjennomgang – og da ser det ut til at fredsnasjonen Norge ikke så noen grunn til å forsøke å få til dette. Man kan bare undre seg over hvorfor det såkalt «internasjonale samfunn» har så mye mer tro på militære midler enn dialog og gjennomgang av dokumenter. Det kunne vel neppe ha skadet å forsøke i hvert fall. President Joseph Kabila sa nei takk til FN-observatører ved valget i Kongo. Burde Norge truet med å sende militære styrker dit? Vi hørte ingen slike trusler.

Norge protesterte ikke på at Frankrike og FN kjempet side om side med rebellene som voldtok tyve kvinner og myrdet kanskje opp mot 2000 sivile. Russland og Kina protesterte, og det er leit å tenke på at disse to diktaturene tenker bedre og mer prinsipielt enn den rød-grønne regjeringen i Norge om hvilken rolle FN skal ha knyttet til gjennomføringen av et valg.

Frankrike har lykkes med sin langsiktige strategi: fortsatt kontroll over olje og gass og statlige kontrakter forøvrig. Det er sterkt beklagelig, men Ouattara overtok som president uten å ha den nødvendige legitimitet ved at de nasjonale institusjonene hadde gjennomført valgprosessen i henhold til loven. Isteden var det «det internasjonale samfunn» – hvem nå det er – som besluttet at Ouattara skulle overta som president. Frankrike hadde arbeidet hardt for å få dette til helt siden det mislykkede statskuppet i 2002. Hvordan kunne Norge støtte en slik illegitim prosess? Verre blir det når man ser hvordan Ouattara nå setter inn nøkkelpersonell fra Burkina Faso i sentrale stillinger i politiet og forsvaret. I månedsvis har hans rebeller fått herje fritt, gå fra hus til hus og drepe tilhengere av Gbagbo. FN-styrkene, har sett på dette uten å gripe inn. FNs menneskerettsavdeling har forsåvidt dokumentert det som skjer som alvorlige brudd på menneskerettene, men FN-styrkene har passivt latt Ouattaras rebeller gjennomføre massakre etter massakre uten å gjøre noe. Hva gjør man når terroristen fremstår i uniformen til soldaten som skal beskytte? Landets nye sikkerhetsstyrker, Ouattaras rebeller, dukker opp i en landsby. Hvor skal landsbybefolkningen vende seg når soldatene systematisk begynner å skyte på alle som ikke rekker å løpe inn i skogen for å gjemme seg. FN regner nå med at 3000 er drept som følge av konflikten som eskalerte etter at Gbagbo var arrestert.

I det franske miljøet i Abidjan ble det feiret allerede i oktober 2010 at Ouattara kom til å vinne valget i slutten av november. Det var allerede besluttet etter at forberedelsene hadde pågått i flere år. Franske krigsskip lå klare, og den franske Licornebasen i Abidjan var i høy beredskap. Og gjennomføringen av denne beslutningen fikk sterk støtte fra Erik Solheim og den norske regjeringen.

I noen land har Norge gitt betydelig økonomisk støtte for å utvikle systemer med registrering av befolkningen, utstedelse av ID-kort og investeringer i infrastruktur for å gjennomføre valg. I Elfenbenskysten fikk de norsk-støttede rebellstyrkene – etter at Ouattara overtok som president – gå løs på nasjonalarkivet og folkeregisteret, og ødelegge kartoteket over ivorianske borgere uten at noen protesterte. Hvorfor protesterte ikke Norge? Dette er klassisk i en okkupasjonskrig, og nøyaktig det samme skjedde i Bosnia i sin tid. Hvem som har ivoriansk statsborgerskap, er ikke lenger så viktig. Ouattaras gamle visjon om å samle «Øvre Volta» og «Nedre Volta» er kommet betydelig nærmere. Demokrati, rettsstatens prinsipper og nasjonal samhørighet synes fjernere enn på lenge.

Ouattara bodde i flere måneder sammen med hundrevis av rebeller, som utførte massakrer både før og etter arrestasjonen på Gbagbo, på Hotel Golf. Erik Solheim besluttet å betale deler av denne hotellregningen for Ouattara. Med tanke på at Ouattara er en av Afrikas rikeste menn etter plyndringen av Elfenbenskystens statskasse sist han var statsminister, kan det fremstå som en underlig prioritering av norske bistandsmidler. Smålig var det også av Ouattara at da Erik Solheim kom på besøk til ham like etter at han overtok som president, var det ingen takk å få for dette, og Ouattara ville ikke en gang ta imot gjesten han hadde invitert til presidentpalasset. Erik Solheim måtte returnere til Norge uten å ha truffet vinneren av presidentvalget i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara.

USA, Frankrike og Storbritannia angrep  Libya med krysserraketter, bombefly, kampfly  og angrepsfly. Selv om NATO har tatt over  ledelsen av den militære operasjonen, har USAs president Barack Obama bombet  Libya med Hellfire-raketter fra ubemannede  Predator-droner. Antallet sivile som er drept av  utenlandske styrker, er ukjent.
Det militære felttoget ble etter sigende satt i  verk for å virkeliggjøre resolusjon 1973 fra FNs  Sikkerhetsråd om å beskytte sivile i Libya.

Marjorie Cohn er jusprofessor ved Thomas Jefferson School of Law i San Diego, California. Hun er tidligere leder for advokatforeningen National Lawyers Guild.

FN og Frankrike bombet Elfenbenskysten for å beskytte sivile mot vold fra Laurent Gbagbo, som nekter å gi fra seg makta til den presidenten som nylig ble valgt i et omstridt valg. Generalsekretær Ban Ki-Moon mener likevel at FN «ikke er en part i konflikten». Frankrike, Elfenbenskystens tidligere koloniherre, har over 1 500 soldater der. Elfenbenskysten er verdens nest største kaffedyrker og den største kakaodyrkeren. Bombinga av Elfenbenskysten er blitt gjennomført for å virkeliggjøre resolusjon 1975 fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile der.

FN-pakten tillater ikke bruk av militær makt i humanitære intervensjoner. Invasjonene i Libya og Elfenbenskysten rettferdiggjøres i stedet ved å vise til doktrinen om ansvaret for å beskytte.

Ansvaret for å beskytte er fundert i resolusjons form av FN-toppmøtet i 2005. Det finnes ikke i noen internasjonale avtaler, og det har heller ikke blitt til noen norm i internasjonal lov. Avsnitt 138 i resolusjonen sier at ethvert land har ansvaret for å beskytte sitt eget folk mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. I avsnitt 139 legges det til at det internasjonale samfunnet, gjennom FN, også har

ansvar for å benytte passende diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler, i tråd med kapittel VI og VIII i FN-pakten, for å bidra til å beskytte folk fra folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten.

FN-paktens kapittel VI pålegger parter i tvister som kan antas å sette opprettholdelsen av mellommenneskelig fred og sikkerhet i fare, «først av alt å søke en løsning ved forhandlinger, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse, ved benyttelse av regionale organer eller ordninger eller ved andre fredelige midler etter deres eget valg.» Kapittel VIII styrer «regionale ordninger », som NATO, Den arabiske liga og Den afrikanske union. Kapittelet bestemmer at regionale ordninger

skal gjøre sitt ytterste for å oppnå en fredelig bileggelse av lokale tvister gjennom slike regionale ordninger eller organisasjoner …

Det er bare når fredelige midler har blitt forsøkt og vist seg utilstrekkelige, at Sikkerhetsrådet kan bemyndige aksjon under kapittel VII i pakten. Dette kan være boikott, embargo, diplomatisk brudd eller til og med blokader eller luft-, sjø- eller landmanøvre.

Doktrinen om ansvaret for å beskytte oppsto ut fra frustrasjon over forsømmelsene med å forhindre folkemordet i Rwanda, der noen hundre soldater kunne ha reddet utallige liv. Men doktrinen ble ikke brukt til å stoppe Israel fra å bombe Gaza i 2008 og 2009. Det resulterte i 1 400 drepte palestinere, hvorav de fleste sivile.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 begynner med krav om «umiddelbar våpenhvile.» Den understreker «de libyske myndighetenes ansvar for å beskytte det libyske folket». og gjentar at «partene i en væpnet konflikt har hovedansvaret for å gjøre det som står i deres makt for å beskytte sivile. Resolusjonen bemyndiger FNs medlemsland til å «ta alle nødvendige virkemidler i bruk for å beskytte sivile og sivile områder» i Libya.

Men i stedet for å forsøke å få til en umiddelbar våpenhvile, ble det umiddelbar militær handling. Den militære makten går mye lenger enn bemyndigelsen til å benytte «alle nødvendige virkemidler». «Alle nødvendige virkemidler» burde først vært fredelige tiltak for å løse konflikten. Men alle fredelige virkemidler var ikke prøvd før den militære invasjonen begynte. En høyprofilert internasjonal gruppe – med representanter fra Den arabiske liga, Den afrikanske union og FN – skulle vært sendt til Tripoli for å forhandle frem en virkelig våpenhvile, og sørge for valg og beskyttelse av sivile. Umiddelbart etter at resolusjonen ble vedtatt, tilbød Libya seg å godta internasjonale observatører, mens Gaddafi tilbød seg å gå av og forlate landet. Dette ble umiddelbart avvist av opposisjonen.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1975 om Elfenbenskysten ligner på resolusjon 1973 om Libya. Den bemyndiger bruken av «alle nødvendige virkemidler for … å beskytte sivile under umiddelbar trussel om fysisk vold» i Elfenbenskysten. Den understreker «enhver stats ansvar for å beskytte sivile», og gjentar at «partene i en væpnet konflikt bærer hovedansvaret for å ta alle praktisk gjennomførbare grep for å sikre at sivile beskyttes».

FN-pakten krever at alle medlemsland løser sine mellomstatlige konflikter med fredelige virkemidler for å opprettholde mellomstatlig fred, sikkerhet og rettferdighet. Landene må også avstå fra å true med eller å bruke makt mot den territoriale integriteten eller den politiske uavhengigheten i strid med FNs formål og prinsipper.

Det er bare i selvforsvar, som respons på at et land angriper et annet, at en stat kan angripe en annen under FN-pakten. Behovet for selvforsvar må være overveldende, uten rom for valg av virkemidler og uten tid til overveielse. Verken Libya eller Elfenbenskysten har angrepet noe land. USA, Frankrike og Storbritannia handler ikke i selvforsvar i Libya, og Frankrike handler ikke i selvforsvar i Elfenbenskysten. Humanitære bekymringer er ikke selvforsvar.

Det er en dobbeltmoral i bruken av militærmakt for å beskytte sivile. Obama har ikke angrepet Bahrain, der dødelig makt er satt i drift for å knuse protester mot myndighetene, fordi det er her USAs femte flåte er stasjonert. Før angrepet mot Libya rapporterte faktisk Asia Times at USA hadde inngått en avtale med Saudi Arabia som ga saudiaraberne grønt lys til å invadere Bahrain for å slå ned protestene mot å sikre støtte fra Den arabiske liga for en flyforbudssone over Libya.

Den arabiske ligas støtte til en flyforbudssone nøytraliserte russisk og kinesisk motstand mot resolusjon 1973. Likevel har de militære manøvrene fra USA, Frankrike og Storbritannia gått mye lenger enn en flyforbudssone. USAs Obama, Frankrikes Nicolas Sarkozy og Storbritannias David Cameron har skrevet under et opprop i International Herald Tribune der de slår fast at NATO-styrker vil slåss i Libya helt til president Muammar Gaddafi er borte, selv om resolusjonen ikke bemyndiger tvangsmessig regimeskifte.

Da Obama forsvarte sine militære manøvre, sa han at «noen land velger kanskje å se bort fra uhyggeligheter i andre land. USA er ikke slik. To uker senere ba Den arabiske liga Sikkerhetsrådet om å vurdere en flyforbudssone over Gaza-stripen for å beskytte sivile fra israelske luftangrep. Men USA er en ukritisk alliert av Israel, og vil aldri tillate en slik resolusjon, uansett hvor mange palestinske sivile Israel dreper. Dette er dobbeltmoral.

De militære manøvrene i Libya og Elfenbenskysten skaper et farlig tilfelle av presedens for angrep mot land der myndighetene ikke støtter USA eller EU. Hva kan forhindre USA fra å iscenesette noen protester, fremstille dem som masseaksjoner i massemedia og så bombe eller angripe Venezuela, Cuba, Iran eller Nord- Korea? Husk at Washington under Bushadministrasjonen benyttet seg av grunnløse beskyldninger for å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon av Irak.

Under en diskusjon om ansvaret for å beskytte i FNs generalforsamling 23. juli 2009, stilte de kubanske myndighetene enkelte provokative spørsmål som bør gi dem som støtter dette, grunn til ettertanke:

Hvem skal bestemme om det er et påtrengende behov for en intervensjon i et gitt land, i henhold til hvilke kriterier og på bakgrunn av hvilke forhold? Hvem avgjør at det er åpenbart at en stats myndigheter ikke beskytter folket sitt, og hvordan skal det avgjøres? Hvem bestemmer at fredelige virkemidler ikke holder i en gitt situasjon, og på basis av hvilke kriterier? Har også små land rett og mulighet til å blande seg inn i det som skjer i større land? Ville i det hele tatt et industriland, prinsipielt eller i praksis, tillate humanitær intervensjon på eget territorium? Hvordan og hvor trekker vi grensen for intervensjon under ansvaret for å beskytte og intervensjon med politiske eller strategiske hensikter, og når veier politiske hensyn tyngre enn humanitære?

Doktrinen om ansvaret for å beskytte bryter med de grunnleggende premissene bak FN-pakten. I fjor avslo Generalforsamlingens femte komité å bevilge penger til den nye spesialrådgiveren for ansvaret for å beskytte. Noen medlemsland argumenterte med at toppmøtet ikke var blitt enige om ansvaret for å beskytte. Debatten vil fortsette. Men mange land bør være svært forsiktige med tanke på den dominoeffekten doktrinen kan innebære. (Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.)

«Responsibility to protect» på engelsk er oversatt til «ansvar for å beskytte. På engelsk brukes ofte forkortelsen, r2p, overs. anm.

Vesten har et langt og blodig rulleblad i Midtøsten. Richard Seymour viser i denne artikkelen hvordan den siste tiden med revolusjoner har ført til en omlegging av strategi blant de imperialistiske landene som ønsker å kontrollere regionen. 

Richard Semour er medlem av Socialist Workers Party.

Al Capone skal ha sagt: «Du når lengre med et vennlig ord og en pistol enn med et vennlig ord alene». Denne påstanden har vist seg å få gehør i den amerikanske regjeringen. I 2009 ble senator George Mitchell sendt til Tunisia for å overbringe varme hilsener fra Obama til diktatoren Zine El Abidine Ben Ali. Litt senere på året fulgte Obama opp sin hilsen ved å be kongressen om autorisasjon til å selge militært utstyr til nevnte Ben Ali. I november 2010 uttrykte utenriksminister Hillary Clinton hennes dype anerkjennelse av diktator Hosni Mubarak, hvis nære forhold til USA var en «hjørnestein for stabilitet og sikkerhet ». Noen måneder senere, da protestene mot det egyptiske regimet brøt ut, gikk visepresident Joseph Biden ut og erklærte at Mubarak var en «alliert» av USA og slettes ingen «diktator». Tony Blair, som er Midtøsten-utsending på vegne av kvartetten – FN, EU, USA og Russland – omtalte diktatoren som «umåtelig tapper og en positiv kraft for det gode».

Den egyptiske staten var en lykkelig mottaker av bistandsmidler, våpen og torturredskaper fra USA fra signeringen av Camp David-avtalen i 1978. Avtalen stadfestet Egypts allianse med Israel, og dermed med regionens øvrige USA-tilhengere. Med disse forsyningene hadde Mubarak klart å opprettholde kontrollen over landet siden 1981. Han takket også ja til lån og økonomisk rådgivning fra IMF, noe som resulterte i et massivt antall kontraktløse arbeidstakere og en utarmning av rurale arbeidere (bønder, jordbruksarbeidere). USA og deres allierte mente dette var til alles beste, og araberne fortjente uansett ikke bedre.

Men de tunisiske og egyptiske folkene, utakknemlige som de er, svarte med å sende sine diktaturer dit pepper´n gror. Det som har vært bemerkelsesverdig i så måte, er arbeiderklassens helt tydelig sentrale rolle i begge disse opprørene. Da samholdet mellom regimet og arbeiderne brøt sammen, tok fagforeninger, som inntil da hadde vært en integrert del av Ben Alis regime, lederskapet i den tunisiske revolusjonen. I Egypts tilfelle var det opprørske arbeidere fra tekstilmøllen i Mahalla som redet grunnen for oppstandelsene som fant sted januar 2011. Streikene som omfattet oljeindustrien, regjeringsdepartementer, Suezkanalselskaper, jernbaneverket og renovasjon, hadde alle som mål å velte Mubaraks regjering og splitte hans elitebase. Det er viktig å understreke at disse streikene var politisk motiverte og i stor grad myntet på å fjerne sentrale personer i Mubaraks regjerende parti (NDP) fra makta. Vel så interessant var oppblomstringen av ulike former for politisk organisering som bar bud om muligheter for en radikal endring av samfunnet. Tahrir-plassen i Kairo ble forvandlet til et eget samfunn i miniatyr, tilpasset folkets visjoner om det 21. århundret. Man så en fullt ut funksjonell by –i en by – et levende alternativ til Mubaraks Egypt. Dugnadsånden blomstret, og ulike folkekomiteer sprang opp over alt for best mulig å mestre utfordringer med organisering og sikkerhet.

Skinnargumentasjon

Til tross for USAs støtte til begge regimene inntil siste minutt, ble disse påfallende raskt veltet. Obamas pågående preken om frihet var blottet for troverdighet, og var i beste fall dårlig tilslørt skinnargumentasjon. Washington var tydelig i ferd med å miste sitt høyt skattede hegemoni i Midtøsten.

Samtidig brygget det opp til storm i Libya. Januar var preget av en protestbevegelse som organiserte seg mot korrupsjon og mangel på boliger. Dette foregikk hovedsakelig i østlige kystnære byer og landsbyer som Benghazi og Darnah. Men etter å ha fulgt med på opptøyene fra sine naboland, begynte enkelte politiske aktivister nå å kreve mer. Og tidlig i februar organiserte menneskerettighetsforkjempere fra middelklassen seg, deriblant journalisten Jamal al-Hajji og advokaten Fathi Terbil. De krevde større politisk frihet. Kvelden 15. februar, natten da opprøret brøt ut, gikk væpnet politi til angrep på demonstrantene i Benghazi. Mange ble banket opp og alvorlig skadet.

Under normale omstendigheter ville trusler om vold og avstraffelser vært tilstrekkelig for å avskrekke de fleste fra å demonstrere. Men i lys av begivenhetene på Tharir-plassen spredte protestaksjonene seg til byer, for eksempel Al-Bayadh, som normalt var lojale mot regimet. Stammer som Barassa for å nevne en, som hittil hadde utgjort sikkerhetsapparatet, klappet sammen. Og ikke minst, flere seksjoner som hadde ivaretatt den lokale sikkerheten, samt politiet, brøt nå med regimet. Eksiler i Nasjonalforsamlingen for den libyske opposisjonen (NCLO) koordinerte seg sammen med øvrige dissidenter for å planlegge «Day of Rage», som skulle falle på 17. februar. Denne dagen sendte regjeringen ut snikskyttere mot demonstrantene, noe som førte til at det hele gikk fra å være en fredelig politisk aksjon til å bli en væpnet kamp. Før 25. februar så det ut til at opposisjonen hadde kontroll på Libya, og de hadde fått sperret av hovedstaden Tripoli og Gaddafis hjemby, Sirte. Det ble dannet et opprørsråd, hovedsaklig bestående av samfunnseliten og avhoppere fra regimet (militære tjenestemenn, politikere, forretningsmenn, akademikere og andre fagfolk) som skulle utmeisle en plan for overtakingen. Viktigst var det å få organisert de sosiale kreftene som hadde deltatt i opprøret sammen i en enhet.

Gaddafi hadde slått ned ethvert tegn til organisert motstand mot hans regime, og dermed hadde folkemassen som nå reiste seg, ingen fagforeninger eller politiske partier til å lede seg. Folkekomiteer reiste seg over hele landet, men de representerte kun fragmenterte og provisoriske former for folkelig makt. Under slike omstendigheter ville det vært naturlig om velorganiserte eliter fra hele landet prøvde å fylle dette vakuumet. Men delegatene man hadde håpet på skulle strømme til fra hele landet, meldte seg ikke. De markerte ikke sin autoritet i opprøret, noe som endte i at noen få heller forble snevert lokalisert i de byene på østkysten.

Som om ikke det var nok, fortsatte opprørsrådet å bygge seg opp av folk fra eliteapparatet som fremfor å tenke ut en felles strategi, viste tegn til ulydighet og mangel på disiplin så vel som å føre individuelle maktkamper. Disse utspant seg mellom Mahmoud Jibril (koordinator av Gaddafis privatiseringsprogrammer), tidligere justisminister Mustafa ’Abd al-Jalil, og forhenværende innenriksminister general Abdul Fattah Younis. Senere kom også Khalifa Hefta fra USA for å delta. Det førte til flere splittelser da han tilegnet seg lederskapet for opprørshæren. Hefta hadde tidligere vært en alliert av Gaddafi, men brøt med regimet i 1987. Han skal etter sigende også ha nære bånd til CIA.

Til tross for de vellykkede militære operasjonene i begynnelsen tok det ikke lang tid før Gaddafi igjen så ut til å få overtaket, og opprørets svakheter kom smertelig til syne. Betydningsfulle stammer som hadde støttet opprøret (bl.a. Warfalla), vendte tilbake til regimet. Denne omvendingen ga USA og enkelte av deres europeiske allierte anledning til å samle seg rundt en strategi de så langt ikke hatt mulighet til. Nå hadde de sjansen til å ta kontroll over prosessen, og forme den på en måte som gagnet deres interesser.

Imperialistisk stafettløp

Spørsmålet om hvordan Midtøsten best kan kontrolleres, har vært en hard nøtt for amerikanske myndigheter siden det britiske imperiet gikk under. Andre verdenskrig førte den britiske kapitalismen inn i en prekær tilstand, og landets koloniale myndigheter slet med å holde anti-koloniale opprørere i sjakk. I enkelte tilfeller utnyttet det opportunistiske USA dette gladelig. Et eksempel er Egypt. Her sluttet Washington seg til De frie offiserers opprør (1952) som Nasser ledet mot den pro-britiske monarken kong Farouk. Washington støttet derimot den pro-britiske lederen kong Idris av Libya frem til han ble styrtet av De frie offiserer av den Kongelige Libyske hær i 1969. Forskjellen mellom 1952 og 1969 var at det i interimperioden, mens Midtøsten-landene var uavhengige, ble vist en urovekkende tilbøyelighet til å nasjonalisere naturressursene, spesielt olje.

Østenfor Suez

Da Vietnamkrigen nådde sine grufulle høyder, spisset det seg til for USA. Det britiske imperiet ga da fra seg sine ansvarsområder øst for Suez. Dette innebar tilbaketrekning av den britiske marinen fra Gulfen, som hadde støttet oppunder britenes nettverk av sterlingbaserte regionale klienter (land som brukte britiske pund). Den amerikanske marinens «Middle East Force» overtok ansvaret som britene etterlot seg, og i stedet for den sterlingbaserte patronasjen ble det nå innført dollardiplomati. Da den kalde krigen tok slutt, utnyttet USA umiddelbart fraværet av en stormaktsrival for å omforme regionen til å tjene USAs interesser. Agendaen var å styrte Saddam, og opp av asken skulle det reises en pro-amerikansk stat med et «fritt marked».

Utfallet ble ikke som planlagt. Kulminasjonen av dette fellesforetaket ble det første store tilbakeslaget for Washingtons regionale hegemoni i Midtøsten, de første store fraksjonene i den euroamerikanske alliansen oppstod, og Russland startet sin gjenopprustning. Obama fikk oppgaven med å reparere skaden, men dessverre for ham inntok han lederskapet for det amerikanske imperiet akkurat da det var på vei inn i sin verste krise.

USA hadde lenge forsøkt å destabilisere den libyske staten gjennom sanksjoner og bombing, men ved tusenårsskiftet så det ut til at Gaddafi ville bli værende ved makten for alltid. Siden revolusjonen hadde man under Gaddafis regime nemlig vært flinke på å kjøpe seg støtte fra den konservative rurale eliten, oljeentreprenører, bankvesenet og importsektoren og ledere for teknokratiet. Tre store stammer – Gadhadhfa, Warfalla og Margharha – utgjorde ryggraden til regimet og bemannet sikkerhetsstyrkene. I en rapport fra 2009, som ble sendt fra en amerikansk utenriksstasjon i Libya til USAs utenriksdepartement, fikk Gaddafi honnør for hans «mesterlige taktiske manøvrering ». De tenkte på hans sjonglering med patronasjer mellom ulike sosiale lag og ikke minst hans internt konkurrerende sønner. Rapporten ble avdekket av Wikileaks.

Så, da Gaddafi besluttet at sanksjonene mot hans regime ble for kostbart – estimert til 30 milliarder dollar gjennom 90-tallet – og ønsket å alliere seg med Washington, hadde USA ingen grunn til å tro at dette forholdet skulle komme til å slå hardt tilbake på dem selv. Bush og Blair gikk i alliansen med Gaddafi i 2004, og den libyske eliten begynte straks å omgås deres euroamerikanske motstykker. For eksempel ble Gaddafis sønn al-Islam, som er utdannet ved London School of Economics, nær venn med prins Andrew og Peter Mandelson.

Dette til tross, USA var ikke så tjent med det libyske regimet at de ikke kunne bryte alliansen. Det tidligere regimets nøkkelpersoner, som slo ned opprørsfronten, hadde deltatt i allianse med USA og EU, og de var kjent for å være pro-vestlige. Og enkelte nøkkelfigurer i opprørsrådet foretrakk å alliere seg med USA for å velte Gaddafi så fort som mulig. For eksempel erklærte general Abdul Fatah Yonis (nå drept, oversetters anm.) 1. mars at han hilste et luftangrep mot Gaddafi velkommen, men ikke bakkestyrker.

Men de sosiale kreftene som hadde gitt grobunn for opprøret, ga ikke umiddelbart sin tilslutning til dette. Etter hvert som amerikanske politikere og sikkerhetseksperter begynte å snakke om intervensjon, ble det klart signalisert fra de områdene hvor opprørerne hadde overtaket: «Ingen utenlandsk intervensjon». Hafiz Ghoga, et medlem av opprørsrådet, uttrykte det slik:

Vi er fullstendig imot intervensjon fra utlandet. Resten av Libya vil frigjøres av folket selv, og Gaddafis sikkerhetsstyrker vil bli eliminert av det libyske folk.

Da SAS-styrker likevel ankom Benghazi 6. mars for å tilby hjelp, ble de arrestert av opprørerne i frykt for at Gaddafi skulle vinne støtte ved å utpeke dem som medvirkere til et imperialistisk plott.

Opprørets svakheter

Først da opprøret begynte å lide store militære tilbakeslag i de store byene som for eksempel Zawiya, begynte tanken om en imperialistisk intervensjon å vinne frem. Og så fort opprørerne måtte se seg nødt til å gi opp håpet om å nå frem til Tripoli og Sirte for å avgjørende svekke regimet, virket det som at hjelp fra stormakten USA kunne bøte på opprørsalliansens svakheter – og ikke minst på den manglende autoriteten fra opprørsrådet selv. USA-administrasjonen har tilsynelatende vært splittet hva angår intervensjon ved at «realister» som forsvarssekretær Robert Gates har vært imot, mens liberale ringrever som FN-ambassadør Susan Rice har vært for.

General Carter Ham, som er øverstkommanderende for USAs Afrika-kommando (Africom), og som koordinerte de første flyangrepene, tilsto senere at han ikke anså den amerikanske intervensjonen som ideell. Om noe, så virket det som at Storbritannia og Frankrike begge var langt mer ivrige på å gjennomføre en intervensjon enn USA. Like fullt bestemte USA seg 17. mars for å delta i en aggressiv intervensjon under FNs mandat. CIA og andre spesialstyrker var allerede på bakken for å diskutere for å bli enige med opprørerne, hvorpå luftangrepene ble rettferdiggjort med frykten for at Gaddafi ville begå en massiv massakre om han skulle klare å erobre Benghazi.

Det er trolig at Gaddafis styrker ville fortsatt med å slå ned opprøret på brutalt vis, men det er lite trolig at dette ville utviklet seg til et «folkemord» slik noen antok, deriblant den avhoppede ambassadøren Ibrahim Dabbashi. De politiske dimensjonene i dette opprøret kom i skyggen av det humanitære påskuddet for å starte krig. Hvis saken var å forhindre blodutgytelse, hadde man alltids valget om å forhandle og få fiendtlighetene til å opphøre. Gaddafi var hele tiden innstilt på å inngå fred, gitt at han fikk beholde den politiske kontrollen over Libya. Så spørsmålet var hvorvidt revolusjonen skulle fortsette, og dermed om Libya skulle styres av folket.

I Midtøsten støttet USA kontrarevolusjonære krefter i Yemen og Bahrain, slik de hadde gjort i Tunisia og Egypt. Derfor må hver enkelt intervensjon i seg selv vurderes ut ifra hvordan den har påvirket regionens øvrige revolusjoner. USA har en lang historie med intervensjoner i forbindelse med revolusjoner og med å etablere elitære klienter som undergraver det folkelige initiativet. Så fort Nato effektivt skrudde opp tempo på de libyske kampene, der etterretning og spesialstyrker dikterte strategien på bakken, mistet folkemassen taket på sin egen revolusjon. Revolusjonen var kapret.

Hegemoniet tar nye former

Inntil revolusjonene hadde brutt ut, var Washingtons resultater av sitt «frigjøringsprosjekt » i Midtøsten: massegravene og torturkamrene som de skapte i Irak. Med dette oppsvinget av revolusjoner forsøker Obama-administrasjonen nå å utforme en ny modell for frigjøring. Det er stadig mer som tyder på at det vil forhandles frem en avtale som ekskluderer Gaddafi, men som i stor grad opprettholder regimets konturer. Dette er i hvert fall det som formidles gjennom dokumentet «pathway to peace», som er signert av Obama, Cameron og Sarkozy. Om avtalen slår til, vil dette bli en typisk imperialistisk måte å skjære gjennom på. Heller enn en seier for de libyske revolusjonære, ville man få bekreftet deres nederlag svart på hvitt.

(Artikkelen sto i Socialist Review i mai 2011.Den utgis med tillatelse fra forfatter, og er oversatt av Frithjof Eide Fjeldstad.)

Spørsmålet er: Kven har rett til å intervenere? Det går til kjerna i den politiske og moralske strukturen i det moderne verdssystemet. Intervensjon er i praksis ein rett dei sterke har.
Tom Reifer skriv om vestleg vald, den hippokratiske eiden, og det andre arabiske opprøret.

Tom Reifer er professor i sosiologi ved University of San Diego.

–Det ville vore ein tjenestefeil om befolkninga vart offer for anarkiet – fråtatt alt som høyrer sivilisert liv til. Derfor … har militæret med store offer brukt mykje tid på å trygge menneska … Dette er eit ansvar som hendingane kasta på dei, og eit ansvar dei ønska like lite som dei ønska å unngå det.

–Dei frigjorte folka ser … ikkje ein aggressiv stat, men den krafta som hadde retten og kapasiteten til å gi … trygt vern.

–Fylt med ærleg ønske om å tjene dei sanne interessene til folka som bur i dette området, for å sikre … menneska, og fremme fred og velferd for alle …

Sitata ovanfor kan lett bli oppfatta som erklæringar frå den USA-leia vestlege alliansen for å rettferdiggjøre tilsynelatande humanitære motiv for krigen mot Libya, gjennomført etter vedtak om ein flyforbudssone i Tryggingsrådet i FN.¹ Men: Alle tri er faktisk frå 1930-tallet – frå Japan, Italia og Tyskland – for å rettferdiggjøre den japanske invasjonen i Mandsjuria i september 1931, den italienske invasjonen av delar av Afrika på 1930-tallet, og Tysklands invasjon av Tsjekkoslovakia i mars 1939. Alle kalla humanitære intervensjonar, styrt av dei høgaste ideal – å forsvare menneskeliv. (Murphy, 1996: 60–62.) Sean Murphy (1996), leiande ekspert på området, peikar ut tri såkalla «humanitære intervensjonar» i perioden mellom Kellogg-Briand-pakta og FN-charteret, medrekna folkemordet til den italienske diktatoren Mussolini i Aust- Libya, det første folkemordet etter første verdskrigen (sjå Simon, 1993: 136).

Som Michael Mann (2005: 309) skriv:

Fascistiske skribentar … hadde ein rasehygienisk visjon om at det italienske folket skulle ekspandere gjennom kolonisering. Om mange italienarar skulle gjøre landnåm i Afrika, kravde det at landområda vart reinska for innfødde, og Mussolinis libyske og etiopiske eventyr førte til massedrap. I åra 1928–32 drap pasifiseringa i Libya nesten ein fjerdedel av dei 225 000 innbyggarane i Cyrenica.

Då er det ikkje overraskande at stormaktene i dag gjennomfører bombing frå lufta på grunnlag av påståtte humanitære ideal, med åtaket på Libya ironisk nok rundt same tid som årsdagen for den USA-leia invasjonen av Irak i 2003. Napoli i Italia er for tida samordningsstad for åtaket (mars 2011, red.), og får fram ubehagelege minne om Italias invasjon og erobring av Libya som starta i 1911, der italienske troppar gjekk i land i ulike libyske byar medrekna Tripoli og Benghazi, og okkuperte landet i tri tiår etterpå.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur, som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA. Men det er noko langt anna enn å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig. Ein borgarkrig som ganske visst er ein del av det Immanuel Wallerstein har kalla Den andre arabiske revolten, ein av dei mest inspirerande eksempel i det 21. hundreåret på ei i hovudsak ikkje-valdeleg revolusjonær samfunnsendring (sjå også Kaufman-Lacusta, 2011). For dei som hugsar historia, er det lett å avvise vestmaktene og retorikken deira om humanitær intervensjon. Lista over vestleg- støtta diktatorar som går brutalt fram mot forsvarslause sivile i Egypt, Bahrain, Jemen og Saudi-Arabia, gjør påstandane om humanitære mål i Libya til latter. Likevel er det tilfelle at mange fredselskande personar med dei beste intensjonar enkelte gonger blir overtydde om å støtte slik vald på grunnlag av ekte humanitær uro. Men som munnhellet seier: vegen til helvetet er brulagt med gode intensjonar. Sympatien som mange progressive har for den vestlege intervensjonen, er tydeleg motivert av ønsket om å hindre ein svært reell sjanse for at dei libyske regjeringsstyrkane massakrerer innbyggarane i Benghazi. Som New York Times skreiv i ein artikkel 29. april i år om Obamas tale om Libya dagen før, hevda Det Kvite Hus at dei handla for å unngå eit «truande folkemord» i Benghazi. Vestlege leiarar slenger utvungent rundt seg med ordet folkemord, alltid utført av andre, men aldri om sine eigne handlingar. På eit eller anna vis ser det ut til at det bare er ikkjekvite som er ansvarlege for folkemord, aldri vestlege makter. (Sjå Herman og Petersen; Mamdani, 2007, 2009)

Problemet med å støtte vestlege militære intervensjonar i tredje verda er at i den faktisk eksisterande verda har støtte til humanitære intervensjonar typisk nok – men ikkje alltid – ført til meir vald, forverra konflikt, og meir skade for sivilbefolkninga. Og i dei tilfella der ikkje-vestlege intervensjonar kan ha hatt positiv effekt for å verne uskyldige, har slike intervensjonar blitt hardt fordømte av dei same vestlege maktene som no freistar å skjule seg bak humanitær intervensjon i sin bruk av militær makt.

I European Universalism: The Rhetoric of Power sporar Immanuel Wallerstein (2006) debatten om humanitære intervensjonar tilbake til starten på europeisk erobring og kolonisering. Men som Noam Chomsky konstaterer, vil me utan tvil finne tidlegare eksempel, om me til dømes hadde hatt arkiva til Djengis Khan. Som Wallerstein (2006: xiii) slår fast, blir humanitære intervensjonar i dag utført i namnet til menneskerettar og demokrati. Ser me attende i historia kan me sjå korleis desse oppfatningane har utvikla seg over tid.

Blant dei første som tok opp spørsmåla om humanitære intervensjonar, var legendariske Bartolome de Las Casas, den første presten som blei ordinert i Amerika i 1510. Las Casas er viktig fordi den åndelege forvandlinga hans førte til at han fordømte uretten den spanske erobringa betydde for urfolka i Amerika, og han freista å sikre dei vern. Las Casas fekk motstand i arbeidet sitt av Juan Gines Sepulveda (1545). I boka About the Just Causes of the War Against the Indians heldt han fram fire argument som Wallerstein reknar opp. Indianarane vart skulda for barbarisme, som skulle rettferdiggjøre spansk styre fordi dei då var skyldige i brot på guddommeleg lov og naturlovene, medrekna praksisen med menneskeofring. Vidare hevda Sepulveda at spanjolane hadde plikt til å verne dei uskyldige som blei påført skade av handlingane til indianarane, særleg av menneskeofringa. I tillegg var spansk styre nødvendig for å bringe Kristi bodskap til folka i Amerika. Wallerstein (2006: 6) merkar seg vidare:

Som ein kan sjå, er dette dei fire grunnargumenta som har blitt brukt for å rettferdiggjøre alle seinare «intervensjonar» utført av «siviliserte » i den moderne verda i «ikkje-siviliserte» område: dei barbariske andre, få slutt på praksis som bryt universelle verdiar, forsvar av dei uskyldige blant dei grusomme andre, og gjøre det mauleg å spreie universelle verdiar …. Same kor sterke desse argumenta var som moralske insentiv for dei som stod for erobringa, er det klart at dei blei kraftig forsterka av dei umiddelbare materielle fordelane erobrarane fekk.

Las Casas gjekk mot Sepulveda på alle punkt, som del av ein motstandstradisjon – det Noam Chomsky refererer til som «dei intellektuelles ansvar» – som omfatta Vitoria og Fray Antonio Montesinos (som pregar filmen Even the Rain med tankane sine) som alle «argumenterte for at alle folk har ein sjølvsagt rett til sjølvstyre». (Coady, 2002: 23; sjå også Seed, 1993)

Først det vanskelege spørsmålet om kven som var barbarar. Om praksis spelte inn, var det sanneleg eksempel på barbarisk oppførsel av dei såkalla berarane av universelle verdiar, nemleg det spanske imperiet og den katolske kjerka, dei to institusjonane som gjekk i spissen for humanitære intervensjonar i si tid. I tillegg kom spørsmålet om jurisdiksjon, og her hevda Las Casas at det spanske kravet om å styre ikkje-kristne som hadde sine eigne tradisjonar, som jødar og muslimar, var problematisk. Endå meir tvilsamt blei det når ein snakka om folk som ikkje kjente til kjerka og doktrinene i det heile tatt, som indianarane i Amerika. Men som Wallerstein (2006: 8) konstaterer, kunne det argumentet frå Las Casas skuldast for moralsk eller juridisk relativisme:

Det var utsett då, og i dag, for åtak fordi det synet viste likesæle for lidingane til uskyldige …

Her svarte Las Casas at bare fordi ei rettferdig sak eksisterte – som vern av uskyldige – betydde det ikkje at det fantest ei høveleg makt som kunne verne dei uskyldige, eller jamvel at det kunne skje med eit minimum av skade. Og om kuren var verre enn sjukdommen, kor stod då ideologien bak humannitære intervensjonar, for ikkje å snakke om den påståtte moralen? Slik blir den apokalyptiske vestlege valden avslørt, freistnaden på heilaggjøring av valden vart avslørt som profan, frårøva legitimitet og rettferd. Dessutan, som Las Casas argumenterte:

Spanjolane trengte inn i denne nye delen av verda, svært uforskamma… og… utførte uhyrlege og uhøyrte brotsverk… Kan slike blodtørstige, rovgriske, grufulle og opprørske menn verkeleg kjenne Gud, som dei formanar indianarane å tilbe? (Wallerstein, 2006: 10)

Med andre verdskrigen med alle sine redslar, og danninga av FN, endra retorikken til dei store imperialistmaktene seg frå sivilisasjonsoppgave og oppfatningar om å vere rasemessig og kulturelt overlegne til menneskerettar. Menneskerettane vart slått fast i den universelle erklæringa om menneskerettane frå 1948, i ei tid med avkolonisering. Men sivilisasjonsargumentet stod sterkt, i tida frå tidleg og heilt fram til midten av det tjuande hundreåret. Til dømes konstaterte president William McKinley då han diskuterte annekteringa av Filippinane etter den spansk-amerikanske krigen og den brutale undertrykkinga av den filippinske sjølvstenderørsla:

… dei var ueigna til sjølvstyre. Derfor kunne me ikkje gjøre anna enn å ta vare på dei og utdanne dei og kristne dei…

noko det tydeleg tok femti år å fullføre. (Coady, 2002: 8)

Desse oppfatningane om at barbarane var ueigna til å styre seg sjølve, hadde dei fleste progressive og liberale vestlege tenkarar, som John Stuart Mill. Seinare førte slutten på kampen mellom supermaktene og den kalde krigen til ny vekt på såkalla humanitære intervensjonar og påståtte edle intensjonar frå vestlege makter. Men her har Vesten ei pinleg historie, frå Vietnamkrigen til den såkalla krigen mot terror, for ikkje å snakke om heile historia med vestlege erobringar og kolonisering. Men dei påståtte humanitære intervensjonane avslører klart det vestlege hykleriet.

Som mange analytikarar har konstatert, er det tilfellet som kjem nærast humanitær intervensjon etter andre verdskrigen, Indias invasjon i Aust-Pakistan i 1971 – den indo-pakistanske krigen – og Vietnams invasjon av Kambodsja. Merk at ingen av desse er vestlege intervensjonar. Då India intervenerte i 1971, viste dei primært til sjølvforsvar. Men dei prøvde også å ikle han humanitære bekymringar: stans i massakrar med vilkårlege drap, tortur og valdtekt av uskyldige sivile frå den vest-pakistanske hæren si side vart sett i samanheng med intervensjonen. Massakrane førte til over ein million drepne bengalarar og 9 til 10 millionar flyktningar til India, og fødselen av den nye staten Bangladesh. Indias åtak på Pakistan vart kalla «reinspikka aggresjon » av dåverande USA-ambassadør til FN, George Bush (senior), i motsetning til Sovjetunionen og deira allierte i Warszawapakten Polen som støtta sin indiske allierte. (Wheeler, 2002: 65–66) Dessutan kravde ein resolusjon i generalforsamlinga umiddelbar våpenkvile med 104 mot 11 røyster og 10 avholdande, trass i motstanden frå India og deira allierte. Leo Kuper konstaterte at FN-resolusjonen demonstrerte ei

avvising av humanitær intervensjon og (ei) overgripande plikt til forsvar av statleg suverenitet og territoriell integritet og ikkjeinnblanding i indre affærar i medlemsstatane. (Wheeler, 2002: 69)

Nicolas Wheeler (2002: 74) konstaterer vidare:

Den internasjonale responsen på Indias intervensjon demonstrerer at det ikkje var noka støtte for ein doktrine om at statar einsidig kunne gå til humanitær intervensjon.

I det indo-pakistanske tilfellet stilte store delar av det internasjonale samfunnet seg bak Pakistans rett til suverenitet, medrekna dei mektigaste vestlege statane. Dei fordømde Indias intervensjon skarpt, og USA heldt fram å forsyne Pakistan med våpen.

Det andre tilfellet av militærbruk ein kan hevde kjem nær humanitær intervensjon, er Vietnams invasjon av Kambodsja i 1978 der Pol Pot vart styrta, eit brutalt regime som hadde drepe ein til to millionar menneske i valdelege åtak som auka i styrke då. Trass i at Vietnam hevda aksjonen rettferdigjort som sjølvforsvar etter FN-charteret – ikkje utan ein viss rett kan ein konstatere – vart intervensjonen nok ein gong skarpt fordømt av USA og allierte. Dette var på ei tid då USA og allierte i røynda støtta Pol Pot.

Trass i tiår med USA-støtta krigar i Sentral- Amerika etter den tid, med tusenvis av døde, hevda USA retten til humanitær intervensjon igjen i 1999, denne gongen i Kosovo. Det skjedde samtidig med pågåande USA-støtte til storstilte massakrar og undertrykking frå NATO-landet Tyrkia, i Colombia, og viktigast av alle Aust-Timor (Chomsky, 1999b, 2000; Nevins, 2005, Robinson, 2006, 2010; Kiernan, 2008). Jamvel ein som støtta krigen i Kosovo, rettsetikaren David Luban, gav uttrykk for alvorleg uro på grunn av resultata. Han konstaterte at han hadde offentleggjort ein artikkel tjue år før som støtta humanitære intervensjonar, men rundt Kosovo-intervensjonen som han framleis støtta, såg han likevel ideen som problematisk: «Ver varsam med kva du ønsker deg».

Som Luban (2002: 80–83) skreiv:

Det amerikansk-leia Nato-åtaket på Kosovo starta 24. mars 1999. Før to dagar var gått, viste det seg at resultatet vart ein humanitær katastrofe av ufattelege proporsjonar. Som om luftåtaket var signalet, gjekk serbisk politi og militære saman med kosovo-serbisk militia og opportunistiske bandittar for å drive kosovo-albanarane bort frå heimane sine (noko som hadde skjedd før, men i mykje mindre målestokk). Fortellingar om redslar følgte dei hundretusenvis av fortvilte flyktningar som strøymde mot grensene … eit ukjent antall menn (mange tusen viste det seg) vart myrda. Unge kvinner utsette for gruppevaldtekt … Nato-styrkane viste seg ute av stand til å stanse katastrofen … det såg ut som Nato-inngrepet vart omgjort til ein reindyrka katastrofe for nettopp dei menneska dei skulle hjelpe. Det var vanskeleg å vere usamd med Noam Chomsky som sendte ut ein lang e-post den første bombeveka der han angreip Nato for å bryte det grunnleggande hippokratiske prinsippet som må styre alle humanistar: «Først, gjør ikkje skade!» … Nato baserte seg forsiktig bare på luftåtak, som skulle gi liten risiko for skader men kan godt ha forlenga krigen, påført unødige lidingar på sivile i Serbia, ført til ekstra ugjerningar mot kosovo-albanarane, og dermed provosert dei til ugjerningar som revansj og etnisk reinsing andre vegen då dei kom attende … Intervensjonen sendte også ein bodskap verda neppe kunne misforstå: at USA såg eit amerikansk liv verdt tusenvis av jugoslavar – neppe i samsvar med doktrinen om universelle menneskerettar. (Sjå også Kuperman, 2001).

Jamvel Nicholas Wheeler (2002, 284) som var positivt innstilt til humanitær intervensjon, sluttar seg til Luban om at i Kosovo

gav valet av bombing som humanitært intervensjonstiltak … resultat i strid med dei humanitære motiva for operasjonen … intervensjonen påskynda nettopp den katastrofa han skulle hindre. (Sjå også Mertus, 2001: 146–148).

Dåverande Nato-general Wesley Clark informerte faktisk både Det Kvite Hus og pressa i god tid før bombinga starta om at resultatet ville bli massive ugjerningar (Chomsky, 2008, 2008: 43). I lys av Kosovo-katastrofen og utsiktene til nye ikkje-autoriserte USA-leia vestlege militæraksjonar var det ikkje overraskande at G77-toppmøtet i Havana sommaren 2000 – som representerte rundt 80 prosent av innbyggarane i verda, og no 133 land – vedtok Erklæringa frå Sør-toppmøtet: «Me avviser den såkalla «retten» til humanitær intervensjon». (Chomsky, 2000: 4). Avvising av humanitær intervensjon og støtte til FN-charteret vart stadfesta på nytt både i 2004 av generalsekretærens ekspertpanel på truslar, utfordringar og forandringar (High Level Panel on Threats, Challenges & Change) og så i 2005 av Generalforsamlinga i FN etter toppmøtet same år.

Den påfølgande anglo-amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak, i strid med internasjonal lov, og den USA-støtta israelske invasjonen og åtaket på Libanon og Gaza dei seinare åra førte i begge tilfelle til massive åtak på sivile og tilsvarande øydeleggingar. Vestlege statar snakka sjølvsagt ikkje då om å bruke militærmakt for å verne sivile, då militærstyrkar vart brukt mot sivile som dei no hevdar å beskytte i Libya. Og gitt vestleg støtte siste tiåret og tidlegare til omfattande tortur og fengsling på ubestemt tid av mistenkte i den såkalla krigen mot terror – medrekna sivile – er det vanskeleg å tru at desse maktene vågar snakke om støtte til menneskerettar eller det såkalla ansvaret for å beskytte.

Som Immanuel Wallerstein (2006) konstaterer i European Universalism:

Spørsmålet – kven har rett til å intervenere? – går til kjerna i den politiske og moralske strukturen i det moderne verdssystemet. Intervensjon er i praksis ein rett dei sterke har. Men det er ein rett som er vanskeleg å legitimere, og derfor alltid utsett for politiske og moralske utfordringar. Intervensjonistane tyr alltid til moralske grunnar når dei blir utfordra – naturrett og kristendom på 1500-tallet, sivilisasjonsoppgave på 1800-tallet, og menneskerettar og demokrati på slutten av 1900-tallet og først på 2000-tallet … (For tida) vil Las Casas’ skepsis til vår impulsive moralske arroganse truleg vere oss til betre hjelp enn dei eigennyttige moralske forsikringane frå alle Sepulvedaer i denne verda. Det er lite hjelp i å lage juridiske grenser mot brotsverk mot menneska om ikkje desse grensene gjeld for dei mektige i same grad som for dei som blir erobra …

Alle Las Casas i denne verda blir fordømde som naive, for å legge til rette for vondskapen, som makteslause. Men dei har likevel noko å lære oss – om å vere mindre sjølvrettferdige, om å gi konkret støtte til dei undertrykte og forfølgte, om å søke allmenngyldige reglar som er verkeleg kollektive og verkeleg globale.

Sant nok er folk usamde om rett framgangsmåte i Libya (sjå Cole, 2011; sjå The Nation, 29.04.11; sjå Bennis, 29.04.11a, b). Men lærdommen frå historia er klar. Med dei beste intensjonar må ein som minimum vere ekstremt forsiktige med å støtte mektige vestlege statar i militære aksjonar i tredje verda. Vestmaktene brukte ein mauleg massakre frå dei libyske styresmaktene til å samle støtte til åtaket på Libya. Men den USA-leia vestlege intervensjonen gjekk straks ut over det avgrensa målet, til velje side i ein borgarkrig, med bombing av libyske regjeringsstyrkar og sivile område, i strid med FN-resolusjon 1973 som dei lova, og var forplikta til å følge. Nok ein gong var menneskerettar agnet vestmaktene brukte til å samle støtte til ein militær intervensjon som har ganske andre mål enn vern av uskyldige. (Sjå Mertus, 2008; Cohn, 2011) Hovudmålet for USA i den arabiske delen av Midtausten har alltid vore dei enorme oljeressursane i regionen, og kontrollen over olja har lenge vore ein hovudreiskap for verdsmakt. Olja er stadig førstepremien i kappløpet mellom stormaktene i regionen. (Sjå Chomsky, ikkje publisert per skrivande dato, mars 2011.)

Det som trengst, er ikkje fleire krigar, men demilitarisering av kloden og folkeleg deltaking, demokrati, konfliktløysing og ei likare verd som sikrar alle folk i verda retten til fred og rettferd, ikkje bare utvalte få. Tidleg i det 21. hundreåret viser det seg at keisaren ikkje hadde klede. Etter månader med vestleg støtte til dei meste brutale diktatorane i arabiske Midtausten, så har vestmaktene endeleg funne ein diktator dei ikkje lenger støttar, som med Saddam Hussein tidlegare. På same tid som verda er vitne til USA-leia vestleg støtte til brutale valdelege åtak på fredelege demonstrantar i Bahrain, Jemen og Saudi-Arabia, freistar vestmaktene å framstille det som dei støttar menneskerettar og demokrati, lett nok mot offisielle fiendar i Iran, Syria og no Libya. Men som i Irak kjem alltid denne støtta i form av bomber og kuler (sjå Gowan, 1991).

Til sjuande og sist er det sannsynleg at dei me finn som døde og såra av vestlege og spesielt USAs luftvåpen, er sivile – som det var i Indokina og i dag i Afghanistan, Pakistan, Irak og no Libya. Dessutan har kontinuerleg bombing gitt opphav til folkemordregime som Pol Pot – som vaks frå ein liten styrke på nokre titusen til over 200 000 frå 1969 til 1973 – og Taliban i dag, og stimulerer dermed dei same opprøra dei skulle forhindre. (Kiernan & Owen, 2010) Som konstatert ovanfor, samla forsida av New York Times 29.03.11 opp retorikken: «Forsvarer Libya-aksjonen, Obama ‘avviser å vente’» – Viser til ‘truande folkemord’ – Avviser at USA-styrkar skal kaste Gaddafi». Så, i eit liknande oppslag i Financial Times (29.04.11) – «Russarane spør om alliansen vil halde seg til FN-mandatet» – avslører reportarane James Blitz og Danield Dombey at vestmaktene vurderer å «væpne mostandarane hans (Gaddafis) og det vil vere i samsvar med FN-resolusjonen, seier Washington.» Slik har me gått frå tilsynelatande vern av sivile, til å stoppe folkemord, og no til å væpne dei libyske opprørarane i ein borgarkrig, men på eit eller anna vis seier USA framleis at dei ikkje har regimeendring som mål.

Dei siste dagane har diplomatar og tjenestemenn vore samla i London for å teikne opp framtida til Libya, men som Los Angeles Times (30.04.11) og andre har meldt, «ingen libyar var med på gjestelista». Og i dag (30.04.11) melder New York Times at CIA-agentar har arbeidd saman med opprørarane i vekevis, etter eit hemmeleg vedtak signert av president Obama for fleire veker sidan, der CIA får lov til å støtte opprørarane, også med våpen. CIA-agentane har arbeidd saman med fleire titalls britiske spesialstyrkar og etterretningsoffiserar frå MI6, der anglo-amerikanske etterretning har styrt luftåtak og samordna seg med opprørarane. Etter som krigen blir trappa opp, kan ingen vite det endelege resultatet. ( Cordesman, 2011; sjå Chomsky, 30.04.11)

Kanskje ein dag, når maktstrukturane til vestmaktene er feid bort, kan Vesten endeleg få bukt med sitt eige underskot på demokrati og menneskerettar, og byrje reell støtte til menneskerettar, demokrati og sjølvstyre. Men i dag er støtte til vestleg vald, kor freistande det må vere for dei som stør opprørarane og dei sivile i Libya, ein pakt med Djevelen, med skadar regionen og verda kan bruke lang tid på å lege.

(Artikkelen ble trykt første gang på Transnational Institutes nettside 29. mars 2011, http://www.tni.org. Den trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Takk til Noam Chomsky, Tom Dobrzeniecki og Rodney Peffer for nyttige kommentarar. Synspunkta som er uttrykt i artikkelen, er likevel bare mine. T.R.

Note:

1. Både Phyllis Bennis (2011a) og magasinet the Nation (2011) har nyleg skrive vektige og overtydande artiklar der dei jamvel går mot ein flyforbudssone. Sjå også Bennis, 2011b.

Kilder:

Bennis, Phyllis, «Against a No-Fly Zone in Libya,» mars 2011a http://www.tni.org/article/against-no-flyzone- libya Bennis, Phyllis, «UN Resolution Goes Far Beyond No-Fly Zone,» mars 2011b http://www.tni.org/article/ un-resolutiongoes-far-beyond-no-fly-zone Bennis, Phyllis, «Libya Intervention Threatens the Arab Spring,» mars 2011c http://english.aljazeera. net/indepth/opinion/2011/03/20113227 357222118. html# Bennis, Phyllis, «A Response to Juan Cole, 29. mars 2011a http://www.zcommunications.org/on-libya-aresponse- to-juancole- by-phyllis-bennis Bennis, Phyllis, «Obama’s Speech on Libya Leaves Too Many Questions Unanswered,» 29. mars 2011b http://www.ipsdc. org/articles/obamas_speech_on_ libya_leaving_too_many_ questions_unanswered# Chomsky, Noam, «The Current Bombings: Behind the Rhetoric,» 1999a http://www.chomsky.info/ articles/199903–.htm Chomsky, Noam, The New Military Humanism: Lessons from Kosovo, Common Courage, 1999b. Chomsky, Noam, A New Generation Draws the Line: Kosovo, East Timor & the Standards of the West, New York: Verso, 2000. Chomsky, Noam, «Humanitarian Imperialism,» Monthly Review, Volume 60, #4, september 2008, pp. 22-50. Chomsky, Noam, «On Libya & the Unfolding Crises,» 30. mars 2011 http://www.zcommunications.org/ noam-chomsky-onlibya-and-the-unfolding-crises-bynoam- chomsky Chomsky, Noam, «The Arab Spring,» upublisert utkast, mars 2011, kjem. Coady, C.A., The Ethics of Armed Humanitarian Intervention, US Institute of Peace, 2002 http://permanent.access.gpo.gov/websites/usip/www. usip.org/pubs/peaceworks/pwks45.pdf Cohn, Marjorie, «Stop Bombing Libya,» Huffington Post, 21. mars 2011 http://www.huffingtonpost.com/ marjoriecohn/stop-bombing-libya_b_838827.html Cole, Juan, «An Open Letter to the Left on Libya,» 28. mars 2011 http://www.thenation.com/ audio/159532/juan-cole-andkatrina-vanden-heuveldo- we-belong-libya Cordesman, Anthony, Libya: Three Possible Outcomes & the Role of Governance, Money, Gas & Oil, 22. mars 2011 http://csis.org/files/ publication/110322_Libya_ThreeOptions_ cordesman.pdf Gowan, Peter, «The Gulf War, Iraq & Western Liberalism,» New Left Review, nummer 187, mai/juni 1991, pp. 29-71 http://newleftreview.org/?view=1636 Herman, Edward S., & David Petersen, The Politics of Genocide, med forord av Noam Chomsky, Monthly Review Press, 2010. Kaufman-Lacusta, Maxine, Refusing to be Enemies: Palestinian & Israeli Nonviolent Resistance to the Israeli Occupation, Ithaca Press, 2011. Kiernan, Ben, Genocide & Resistance in Southeast Asia: Documentation, Denial & Justice in Cambodia & East Timor, Transaction Publishers, 2008. Kiernan, Ben & Taylor Owen, «Roots of US Troubles in Afghanistan: Civilian Bombings & the Cambodian Precedent,» The Asia Pacific Journal, 26-4-10, 28. juni 2010 http://www.japanfocus.org/articles/ print_article/3380 Kuperman, Alan J., The Limits of Humanitarian Intervention, Brookings, 2001. Luban, David, «Intervention & Civilization: Some Unhappy Lessons of the Kosovo War,» i Pablo de Geoff & Ciaran Cronin, red., Global Justice and Transnational Politics, Cambridge: MIT, 2002, pp. 79-115 http://www.faculty.umb.edu/lisa_rivera/courses/2006/ Luban Intervention and Civilization.pdf Los Angeles Times, «Summit Aims to Plot a Libya Course,» 30. mars 2011, pp. A1, 6. Mamdani, Mahmood, «The Politics of Naming,» London Review of Books, 8. mars 2007. Mamdani, Mahmood, Saviors & Survivors, New York: Pantheon, 2009. Mann, Michael, The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing, Cambridge University Press, 2005. Mertus, Julie A., «Legitimizing the Use of Force in Kosovo,» Ethics & International Affairs, Volume 15, #1, 2001, pp. 133-150 http://onlinelibrary.wiley.com/ doi/10.1111/j.1747-7093.2001.tb00348.x/pdf Mertus, Julie A., Bait & Switch: Human Rights & U.S. Foreign Policy, 2nd edition, Routledge, 2008. Murphy, Sean, Humanitarian Intervention: The United Nations in an Evolving World Order, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1996. Nation, «No to a No-Fly Zone,» 4. april 2011, pp. 4-5. Nation, «A Debate Between Juan Cole & Katrina vanden Huevel: Do We Belong in Libya?» 29. mars 2011 http://www.thenation.com/audio/159532/juancole- andkatrina-vanden-heuvel-do-we-belong-libya Nevins, Joseph, A Not-So-Distant Horror: Mass Violence Against East Timor, Cornell University Press, 2005. New York Times, «Obama Cites Limits of US Role in Libya,» 29. mars 2011 http://www.nytimes. com/2011/03/29/world/africa/29prexy.html?ref=toda yspaper&pagewanted=print New York Times, «CIA Agents in Libya Aid Airstrikes & Meet Rebels,» Mark Mazzetti & Eric Schmitt, 30. mars 2011 http://www.nytimes. com/2011/03/31/world/africa/31intel.html?_ r=1&hp=&pagewanted=print Robinson, Geoffrey, East Timor, 1999: Crimes Against Humanity, A Report Commissioned by the United Nations Office of the High Commissioner for Human Rights, 2006 http://www.history.ucla.edu/ people/Robinson East Timor 1999 English.pdf Robinson, Geoffrey, «If You Leave Us Here, We Will Die»: How Genocide Was Stopped in East Timor, Princeton University Press, 2010. Seed, Patricia, «‘Are These Not Also Men?’: The Indians’ Humanity & Capacity for Spanish Civilisation,» Journal of Latin American Studies 25, 1993, pp. 629-652. Simon, Geoff, Libya: The Struggle for Survival, St. Martin’s Press, 1993. Wallestein, Immanuel, European Universalism: The Rhetoric of Power, New York: New Press, 2006. Wheeler, Nicholas J., Saving Strangers: Humanitarian Intervention in International Society, Oxford University Press, 2002.

Kristian Lundberg
Yarden: en fortelling
Flamme forlag (2011), 123 sider

Da boka Yarden kom ut i 2009, hadde Kristian Lundberg jobbet i 14 måneder som timeansatt på Yarden, som er et havneområde i Malmø, engasjert av et bemanningsselskap.

Yarden er en gigantisk inngjerdet parkeringsplass, og arbeidet går ut på å flytte biler som er ankommet havna, fra en del av parkeringsplassen til en annen, hvor de enten skal videre med annen transport eller ut til forhandlere. Bilene skal parkeres på små oppmerkete plasser med svært liten klaring. Når det snør, skal de børstes reine for snø, og når det er skittent nedfall fra det nærliggende søppelforbrenningsanlegget, må bilene vaskes for hånd. Arbeidet foregår utendørs i all slags vær.

Kristian Lundberg er kjent i Sverige som forfatter av flere diktsamlinger og romaner og som litteraturkritiker og avisskribent. Han debuterte i 1991. For å gjøre den utvendige historien kort: han har havnet på Yarden fordi han har vært psykisk sjuk, ikke fått utgitt noe over en lengre tid, og har pådratt seg stor gjeld, rekkefølge og årsaksforhold er uklart i boka. Han har ansvaret for en sønn. Utveien blir å ta alt arbeid han kan få tak i, for å holde livet sitt i gang og betjene gjelden. Han selger kroppsarbeid på timebasis, fordi det er slikt arbeid han har vokst opp med å gjøre, som han sier: Kroppen kan det. Det er en «baklengs klassereise », for han er kroppsarbeid muligheten og den nødvendige løsninga, det man har å falle tilbake på når middelklassetilværelsen løser seg opp i intet.

Til tross for at Kristian Lundberg er kjent med kroppsarbeid, er møtet med det nye arbeidslivet anno 2009 en oppvåkning. Som timeansatt har du ingen rettigheter. Er det jobb, blir du kanskje ringt opp, men er det den minste tvil om du har levert bra nok, ringer de ikke igjen. «Det står alltid en ny kandidat utenfor porten og venter. Vi er nødt til å leve livene våre på huk. Vi tvinges inn et system som minner om skadedyrenes; vi angir hverandre for å sikre våre egne plasser.»

Kristian Lundberg mener det bemanningsbyråene driver med, er slavehandel. Derfor er solidaritet i denne stadig større andelen av arbeiderklassen vanskelig. Han gjør seg underveis den tanken at solidaritet i vår tid nærmest er blitt en «opparbeidet» rettighet som er forbehold fast ansatte. De timeansatte er usynlige både som mennesker og som arbeidere, i mange tilfeller er de ute både av syne og sinn for den organiserte arbeiderklassen. De har kommet til erstatning for en fast ansatt, en arbeidskamerat. Men verken han eller de andre timeansatte har råd til å betakke seg fordi de synes det er for jævlig. Det betyr ikke at de ikke er sinte eller har en sterk opplevelse av urettferdighet, som det ligger et potensial for opprør i. På Yarden skjer opprøret i det stille, arbeidet saboteres, og det forekommer hærverk på bilene.

Kristian Lundberg er ikke på Yarden for å rapportere om det som skjer, som Günter Wallraff har gjort siden 70-tallet og Lotta Elstad i den senere tida. Arbeidskameratene aksepterer etter hvert at han ikke er der for å spionere på dem. Men det ble vel likevel det han gjorde, iakttok urettferdighet og samlet sammen nedtegnelser til det som til slutt ble fortellinga om tida på Yarden. «Jeg gjør det jeg kan, skriver et par tusen tegn som jeg gjemmer unna og håper å kunne plassere i riktig sammenheng en gang,» skiver han et sted underveis.

Et kjennetegn ved de timeansatte, både på Yarden og andre steder Kristian Lundberg forteller om i boka, er at de svært sjelden er hvite svensker. De er flyktninger fra krig eller fattigdom, med eller uten lovlig opphold. Mange av dem har høy utdanning, men fast arbeid ligger ikke innenfor det som er mulig. Dette vet vi jo om et arbeidsmarked som er rasistisk, men det som er sterkt med Yarden, er at livet og arbeidslivet deres beskrives av en som lever det samme arbeidslivet, og lar arbeidskameratene bli synlige som en viktig del av fortellinga. Derfor blir det ikke først og fremst «historien om Kristian Lundbergs fall fra middelklassen».

I denne sammenheng er Yarden en viktig bok fordi den gir en god skildring av arbeidshverdag i et fysisk slitsomt arbeid der man overhode ikke har medvirkning, og hvordan det virker på resten av livet, at mangel på kontroll over eget arbeid gjør deg både avmektig og sjuk. Kristian Lundberg skriver godt, og det er lett å høre at det er en lyriker som beskriver mørket om morgenen i november. Vi vet lite om hvorvidt boka blir lest av dem den handler om, men jeg tror de ville være fornøyd med fortellinga.

Jeg var på Litteraturhuset på et møte i juni der Kristian Lundberg samtalte med Kjartan Fløgstad om Yarden spesielt og arbeiderlitteratur generelt. Det ble snakket om fraværet av «den moderne arbeiderromanen ». Der sa Kristian Lundberg noe som jeg synes var ganske lurt: De nye sosiale mediene gir arbeiderklassen muligheter de tradisjonelt ikke har hatt til å lage sine egne historier, skrive dem og billedgjøre dem, helt uten at et forlag eller annen form for sensur skal veie og finne det «godt nok». Vi snakket om det på vei hjem også, hvordan bruken av elektroniske meldinger, nett og forum har brutt ned den tillærte frykten for skriftspråket i arbeiderklassen. Det kan gi håp for den nye «arbeiderromanen», som også like gjerne kan være en populær blogg, en film eller en tegneserie.

Til slutt må jeg innrømme at jeg til nå har unnlatt å fortelle at denne vesle «flisa» av ei bok også er en ganske gripende oppvekstroman. Uten at jeg har spesielt godt greie på det, så må boka være godt oversatt av Trude Marstein. Hun har klart å ta vare på det poetiske språket.

Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket Tapir akademiske forlag, 2011

Hvordan forståelsen av vår biologiske arv har betydning for dagens klassekamp og hva denne forståelsen medfører for politisk tenking og sosialistisk organisering er spørsmål denne boka drøfter.

Deres utgangspunkt er at vi har funnet ut hvor vi kom fra, hvorfor vi er her og hvem vi er.

Enkelt sagt har vi arvet genene etter de stamforfedrene som klarte å få mange etterkommere. Naturen har evolvert de genene og følelsesreaksjonene som gir størst overlevelse. Denne arven er svært gammel. Mange følelsesreaksjoner er eldre enn mennesket og endrer seg over tusenvis av år.

Våre følelsesmessige reaksjoner er langt mer omfattende enn vår bevissthet. I følge boka er forholdet mellom ubeviste reaksjoner og bevissthet 11 000 000 til 10 hvis vi måler som fyring av nerveceller pr. sekund. Det betyr at vi faktisk foretar svært få bevisste valg og at våre følelser styrer svært mye.

Boka definerer følelser som:

arvelige, kognitive mekanismer i form av belønning, straffer eller påtrykk som er selektert for å utløse handlinger som ga flere etterkommere i den tida forforeldrene levde.

Boka vektlegger at seleksjon ikke er målrettet. Da blir det å forstå våre nedarvede følelser og hvordan de fungerer svært viktig. Som eksempel bruker boka at følelsene våre for å gi barna våre gode muligheter er svært sterke mens vi ikke har noen nedarvede følelser for å forsvare jordens tåleevne økologisk. Dette var ikke en del av våre forfedres behov. Det gjør det til en stor utfordring å få til et stort engasjement rundt kampen for å ta vare på miljøet slik at vi kan overleve som art, særlig hvis det kan true den kortsiktige livskvaliteten til våre barn.

Inngruppe – utgruppe

En av følelsene boka legger stor vekt på å forklare historisk er det de kaller inngruppefølelsen. «Den ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familien og nære venner i stammelivet i Afrika. Inngruppefølelsen er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse.»

«Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig også kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon.» «Kultur er i bunn og grunn et uttrykk for inngruppefølelser »

Boka setter utgruppe opp mot dette. Den forklarer f.eks. FrPs gjennomslag i innvandringspolitikken med at de appellerer til nedarvede følelser vi har som flokkdyr. På den andre siden sier de at det biologisk sett tar svært kort tid å bli tatt opp i en inngruppe. Dette kan forklare at enkeltmennesker som blir utsatt for statlig rasisme kan få sterkt sterk støtte fra lokalsamfunn på tross av fremmedfrykt.

Inngruppa, basis for et kommunistisk samfunn.

Forfatterne drøfter mulige måter å organisere det de kaller et bærekraftig, demokratisk samfunn. Det er et samfunn med politisk, demokratisk styring over produksjonen og hvor kapitalistisk konkurranse er avskaffet som grunnlag for økonomisk utvikling. I mitt språk er dette sosialisme, kommunismens første stadium.

«Et stabilt, demokratisk samfunn kan baseres på inngrupper med tilstrekkelig grad av åpenhet». Dette er å spille på lag med våre nedarvede følelser og å begrense mulighetene for å spille historisk utviklede følelser ut mot kommunistisk organisering. En klok måte å benytte biologisk kunnskap på. Her er det helt sikkert mye å hente. Forfatterne tar til orde for å øke forskingen dramatisk i grenselandet mellom biologi, sosiologi og samfunnskunnskap generelt. Det virker som særs fornuftig og bør være en oppfordring for alle som er opptatt av å utvikle kommunistisk teori for det 21 århundret.

I radikale miljøer er det sterk skepsis til biologisk begrunnede standpunkter. Bla. viser Inger Nordal i Rødt nr 1-2011 til hvordan «hva som er naturlig» brukes av naturvitenskapsmenn til å forsvare kvinneundertrykking. Her er det selvfølgelig fortsatt fare for store misbruk, og mye kvasivitenskap vil se dagens lys. Men å bruke dette til å avvise all ny kunnskap om biologi blir omtrent like intelligent som å avvise psykologien som fagfelt fordi Freud var en kvinneundertrykker.

Det er tydelig at forfatterne kan mer om biologi enn politikk. I politikken blir de derfor ofre for den primitive propagandaen fra kapitalismens forsvarere. De selger rått at Kinas økonomiske suksess kommer på tross av og ikke på grunn av Mao-epoken. Likedan at sosialistiske forsøk bare har vært tragiske. Begge påstander de tar for gitt, uten å undersøke eller underbygge. De bruker også nesten bare økologiske begrunnelser for samfunnsendringer, selv om store sosiale forskjeller blir gjort til et følelsesproblem for kapitalismen. Klassekamp er ikke deres greie.

Det er etter min vurdering små skavanker i en bok som stiller oss som er opptatt av kommunistisk tenking overfor store utfordringer.

Les boka og ta utfordringene.

En norsk offiser sa til Per-Gunnar Kung Skotåm og Turid Thomassen at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. De besøkte Afghanistan i mai i år.

Per-Gunnar Kung Skotåm er førstekandidat for Rødt i Fauske, og sitter i arbeidsutvalget til Rødt

Engelsk offentlighet har en helt annen tradisjon enn den norske når det gjelder beskrivelsen av krigseventyrene som deres væpnede styrker deltar i. Strømmen av boktitler som forholdsvis detaljert omhandler de militære operasjonene i Helmand provinsen, er stor, og nye titler kommer.

Storbritannia har Helmand Provinsen i Afghanistan som sitt hovedansvarsområde, og har siden 2006 iverksatt sin del av NATOs strategi langs elva Helmand som gir grunnlag for det jordbruket som utgjør befolkningas livsgrunnlag. Naturlig nok er det også her befolkningskonsentrasjonen er størst. Folk bor og dyrker marka i et belte på 1–5 km langs elva, og opptil 30 km fra elva er knyttet til vanningskanaler som ble bygd i tidsrommet 1950–1975.

Ved å gå gjennom bøker som Doug Beatties An ordinary soldier og Task force Helmand, Patrick Bishops 3 Para og Ground Truth samt Toby Harndens Dead Men Risen får man et innblikk i hvor, hvordan og med hvilken hensikt de ulike trefninger fant sted mellom britiske soldater og det som beskrives som opprørere/Taliban. Utvider man bekjentskapet med området ved å studere det filmatiske materialet, som er alminnelig tilgjengelig på DVD, får man også et visuelt innblikk i livsvilkårene for befolkninga og de vilkåra som den militære kampen føres under. Den danske filmen, Armadillo, er kjent for et norsk publikum. Armadillo er en av de mange stridsbasene langs elva Helmand hvor de danske soldatene opererer. Filmen følger en dansk avdeling med sine trefninger med afghanske motstandskjempere over tid. Det gjør også de 10 timene med Ross Kemp i Afghanistan som følger to britiske avdelinger med et års mellomrom i det samme området. Ross Kemp er en britisk skuespiller best kjent for sin rolle i serien Eastenders. Han reiser «embedded» med de britiske styrkene sammen med filmfotograf og regissør. Serien handler bokstavelig talt om Ross Kemp i Helmand og som oftest er det han som er i bildet, mens kuler hviner over hodet, britiske soldater skyter tilbake, og Natos bombekastere, artilleri, missiler, helikoptre og bombefly utøver massiv gjengjeldelse mot de som har beskutt Nato-troppene.

Litteraturen og filmene dokumenterer meget godt hvor avhengig Nato er av sin teknologiske overlegenhet, forutsetningen for overhode å våge seg ut av de befestede baser de opererer fra. Natos offiserer beskriver sin situasjon som at de er omringet av fiendskap og reservasjon fra lokalbefolkningen. Bare ved å patruljere offensivt med muligheten for å kalle inn støtte fra artilleri, helikoptre og bombefly kan de ha en mulighet for å løse et overraskende angrep på seg sjøl med minimale egne tap og utradering av sine motstandere. Kampene foregår fra hus til hus i områder hvor en del av befolkningen forsøker å gjennomføre sine daglige oppgaver knytta til jordbruket og det som dagliglivet krever. Vi ser danske soldater som sparker inn dører på bebodde hus. Vi ser britiske soldater kaste handgranater inn i rom før de drillmessig rensker hele huset med automatisk ild, rom for rom. Vi ser døde og sårede sivile afghanere som er blitt fanget i kryssilden, som det beskrives som, uvisst fra hvilken side.

Den tydelige teknologioverlegenheten når Nato-soldatene rykker ut, bidrar til å løse alle trefninger med Taliban til Natos fordel. Før stridspatruljene rykker ut fra basen, går tunge stridskjøretøy med maskinkanoner/tunge mitraljøser i stilling på de åpne høgdedragene et stykke fra bosettingene langs med elva. Artilleristene og bombekasteravdelingene klargjør skytset og ammunisjonen for å kunne støtte med ildgivning om nødvendig. Førerløse fly, såkalte droner, sendes opp for å kunne gi video-oversikt i sann tid til operasjonsledelsen på basen, og tilgjengelige flyressurser klarlegges i området for eventuell å bombe eller skyte med raketter fra F15, F16, F18, A10 eller Apachehelikoptre.

Alle involverte har tredimensjonale luftfotografier med kartografiske rutenett. I tillegg er alle hus i hele operasjonsområdet nummerert sånn at de på bakken kun behøver å oppgi et nummer for at støttevåpnene skal kunne identifisere og eventuelt beskyte det ønskede målet.

Det er vel ikke ulogisk å anta at det er mest sannsynlig at den som pøser mest ammunisjon og sprengkraft mot et mål, har størst sannsynlighet for å treffe sivile som befinner seg i stridsområdet.

Bombene som benyttes, er fra 250 kg til 1000 kg. Som vi nylig har opplevd i Norge, vil en bombe på mellom 500 og 1000 kg, som er det som er antydet om størrelsen på bomben i regjeringskvartalet, påføre store skader langt utover den umiddelbare omkrets. I tillegg vil militære bomber basert på TNT ha mer en dobbel sprengkraft sammenlignet med gjødselbaserte bomber, så virkningene er enorm.

Derfor vil sjøl store bomber midt i målet kunne påføre sivile et stykke unna alvorlige skader i tillegg til det som skjer når ting går feil, og man treffer utafor målet i et bebodd område.

Det den omfattende litteraturen og filmene fra Helmand dokumenterer, er at resultatet fra en massiv styrkeoppbygging gjennom 6 år ikke på noe vis har bidratt til å gjøre befolkningen mer mottakelig for Natos eller de afghanske myndighetene autoritet. Den sterke oppbyggingen av soldater siden 2009 har gitt Nato en mulighet til militært å kontrollere større områder utenfor de militære basene ved rett og slett å bruke mer ressurser.

Da øverstkommanderende for USA og Nato styrkene, general Stanley A. McChrystal, lanserte sin nye doktrine for de vestlige styrkene sin krigføring i Afghanistan på nyåret i 2010, ble det forsøkt presentert som en nyvinning innenfor den strategi som var fulgt de siste 5 år. Lite kunne være mer feil.

Skiftet av strategi

Skiftet ble presentert som en endring fra en såkalt enemy centric warfare hvor det å finne og uskadeliggjøre opprørere er hovedmålet til en såkalt population centric warfare. Her er hovedmålet å sikre befolkningens allmenne sikkerhet som en forutsetning for å utvikle en langsiktig passivisering og kontroll/innflytelse over et område. Dette ble presentert som en fornyelse av strategien, men var i realiteten en reversering i forhold til tidligere feil. Flere rapporter fra USAs egen militære etterretning hadde oppsummet at ikke bare mislykkes man med å vinne økt oppslutning blant afghanerne. Tvert om, USA skapte nye motstandere og økt oppslutning om Taliban i de fleste områder de opererte.

Sommeren 2010 ble general McChrystal erstattet av sin overordnede, general Petreus, som høyeste sjef for USA og Nato sine styrker i Afghanistan. Dette dreier seg ikke om uenigheter om eller skifte av strategi. General Petreus var jo arkitekten bak den strategi general McChrystal iverksatte.

For å vise fram den nye strategien i praksis, iverksatte NATO umiddelbart etter lanseringen operasjon Moshtarak mot området Marjah i Helmand som en del av sin nye population centric-doktrine, hvor demilitære termene clear, hold og build sto i fokus. Sjøl etter 6 måneder med stor innsats fra USA og Nato evnet de ikke å etablere noen form for politisk kontroll over dette området.

Kampene sto i realiteten om å gjenerobre områder fra opprørerne/Taliban som det afghanske Karzai-regimet og Nato/USA hadde mistet kontroll over tidligere. Det var forholdsvis langt unna en vinnende strategi hvor Karzai og vestlige styrker etablerte stadig større innflytelse over områder i Afghanistan. Situasjonen nå er omtrent den samme som tidligere. Unntatt at NATO har større militær kontroll ved at de avsetter større militære ressurser enn før offensiven startet.

Da general McChrystal presenterte sin nye doktrine, sammenfalt det med at alle amerikanske styrker trakk seg tilbake fra utpostene de hadde etablert i Kunar provinsen, og begrenset seg til en hovedbase i provinshovedstaden Asadabad. At USA i realiteten hadde blitt militært slått av Taliban og drevet ut av en rekke såkalte FOBs (Forward Operating Bases) og VPBs (Vehicle Patrol Bases), ble av politiske årsaker holdt skjult. Dette mønsteret er etter hvert gjennomgående for USA, NATO og Norges militære situasjon i Afghanistan. I en periode hvor de militære etterlyser et ønske om å spille på lag med befolkningen, er hovedtendensen at de militære konsentreres i større og færre befestninger, mer avsondret fra befolkningen enn tidligere. Motsetningene er blitt så skarpe at USA og NATO defineres som fiender sjøl i områder hvor de ikke har noen militær historie fra før.

General Petreus gikk nylig av som øverstkommanderende for USA og Nato i Afghanistan for å tiltre som ny sjef for CIA. Det er ikke mer enn ett år siden han endret innrettingen på Natos krigføring i landet fra population centric under samlebetegnelsen counterinsurgent til counterterrorist. Det betyr: å definere, finne og likvidere lokale ledere for Taliban. Da et amerikansk Chinook helikopter fylt av spesialsoldater ble skutt ned av Taliban med resultatet at 39 døde 6. august 2011, var det nettopp et slikt likvidasjonsoppdrag de var ute på.

Det vesentligste av USAs styrkeoppbygging med 30 000 nye soldater i 2009/2010 var spesialstyrker som siden har blitt brukt på offensive oppdrag med henblikk på å finne og likvidere Taliban-ledere. De nasjonale Nato-kontingentene har i mye større grad fått oppdrag som i mindre grad enn tidligere bringer de ut av basene. Dette er særlig tilfellet i Operasjonsområdet Nord hvor tyskerne, nordmennene, svenskene o.a. har sine baser. Det store flertallet av de norske soldatene forlater knapt nok garnisonen. Amerikanerne har tatt kontroll over de operative framstøtene. De nasjonale kontingentene har fått oppgaver knyttet til det politiske passiviseringsprogrammet i samarbeid med lokale myndigheter og i opplæringssammenheng og mentoring av afghanske militære.

Da undertegnede sammen med Turid Thomassen, partilederen i Rødt, besøkte den norske kontingenten i Mazar-E-Sharif i mai i år, fikk vi en grundig briefing om de norske oppgavene sett i forhold til Natos hovedstrategi.

Sammenholdt med det større bildet som er beskrevet innledningsvis i artikkelen, var informasjonen som ble gitt, grundig og interessant.

De norske oppgavene dreide seg om samarbeidet med det sivile samfunnet (CIMICCivilian and Military Cooperation) og antiopprørsarbeid (COIN-Counterinsurgency) som en del av dette samarbeidet sammen med psykologiske operasjoner hvor man blant annet kjøpte reklametid på lokale fjernsyns- og radiostasjoner.

Ordrene om hvilke oppgaver som skulle ivaretas, kom fra toppen gjennom Natosystemet. Det vil si fra de som utvikler den helhetlige strategien. Nå som USA har tatt den overordnete militære kontrollen i Faryab, har Norge fått mindre deloppgaver knyttet til opplæring og mentoring av de afghanske militærstyrkene.

Den siste omlegging av USAs militære strategi fra counterinsurgency til counterterrorist er etter min oppfatning et uttrykk for at USA ikke lenger har tro på at de vil lykkes med sin stabiliseringsplan fram mot den varslede tilbaketrekning av sine militære styrker i 2014. Meningen er at det militære sikkerhetsansvaret for alle provinser i landet da skal være overført til afghanske sikkerhetsstyrker (ASF). ASF er er samlebetegnelsen for alle militære og politimessige avdelinger under kontroll av den afghanske regjering.

USA og Nato vil ikke overføre sine B-1 bombefly, sine Apache eller Chinook helikoptre, F15 og F16, sine A10 Warthogs, sine dronefly, sine satelittsystemer, sine Javelin bærbare varmesøkende raketter til en halv million per skudd, sine stridsvogner, sitt langtrekkende artilleri osv. til de afghanske sikkerhetsstyrkene. Disse har vært forutsetningen for at NATO-styrkene ikke er utradert allerede. I det øyeblikk Nato eller deres forlengede arm i Afghanistan, Karzairegimet, møter Taliban på samme premisser når det gjelder våpen og utrustning, er utfallet gitt.

Parallelt med de programmene som kjøres for opplæring av ASF, er USA i gang med drøftelser med Karzai om å få beholde en rekke militære baser i landet også etter 2014. En titt på kartet som viser at landet er sentralt geostrategisk plassert for kontroll med Iran, de tidligere sovjetrepublikkene nord for landet, Pakistan og Kina i tillegg til Afghanistan sjøl. En norsk offiser ga uttrykk for at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. Kan hende USA ikke blir aleine.

USA, med Nato og Norge på slep, repeterer for tida USAs nederlagsdømte strategi fra krigen i Vietnam (1968–1972) og Sovjets krigføring i Afghanistan (1985– 1989). Massiv gjengjeldelse mot det som defineres som opprørere. Dominerende bruk av spesialstyrker: Special Forces, Navy Seals og for Sovjet Spetznaz til infiltrasjon og likvidering av politiske og militære ledere. Aktiv opplæring av afghanske hær- og sikkerhetsstyrker, hvor USAs modell i dag er omtrent identisk med Sovjets program fra andre halvdel av 80-tallet og deres eget nederlagsdømte forsøk på «vietnamisering» av krigføringen på 70-tallet. Programmene er best beskrevet i boka The Phoenix Program av Douglas Valentine.

Den massive likvidasjonskampanjen som USA nå gjennomfører i Afghanistan, har sin virkning, og oppfattes som vellykket om man ser på hvor mange anslag spesialstyrkene får gjennomført. Det betyr også en endring i forhold til for ett år siden hvor mantraet var å forsøke og få til en politisk løsning i Afghanistan hvor også Taliban hadde en plass.

Mer kompromissløse

Gjennom en systematisk likvidering av Taliban-kommandanter mellom 30 og 40 år fylles nå deres plass av yngre, djerve og ennå mindre kompromissvillige kommandanter mellom 20 og 30 år. Disse har svakere forankring i de lokalsamfunn de fungerer i, og vil være mer utålmodige i å få til en militær løsning enn de kommandantene de erstatter. Sannsynligheten for at USA skaper seg et større problem enn de hadde, er overveldende.

Folket i Afghanistan har tre fiender: Krigsherrene i parlamentet, Taliban og USA/NATO. Hvis sistnevnte forlater Afghanistan, vil det gjenstå to interne fiender. Disse vil svekkes hvis de utenlandske troppene trekker seg ut, sier Malai Joya til Stian Bragtvedt.

Stian Bragtvedt jobber med internasjonale spørsmål i FN-sambandet.

Malalai Joya er afghansk aktivist, forfatter og tidligere parlamentsmedlem i Afghanistan. Hun ble kastet ut av parlamentet i 2007 da hun kritiserte andre medlemmer for å være krigsherrer og korrupte. Joya er 33 år gammel, kommer fra Farah provinsen i Afghanistan, og kritiserer Karzai-regjeringen og de utenlandske troppene i Afghanistan. Hun har fått en rekke drapstrusler, og må leve under beskyttelse av livvakter.

Hvordan er situasjonen i Afghanistan i dag, ti år etter invasjonen i 2001?

USA og NATO invaderte Afghanistan under paroler om «frihet», «demokrati» og «kvinners rettigheter». Så installerte de et av verdens mest korrupte regimer, bestående av flere krigsherrer og narkobaroner som er mot både frihet, demokrati og kvinners rettigheter.

Situasjonen i Afghanistan i dag er en katastrofe. Folk lever med ekstrem urettferdighet, usikkerhet, undertrykkelse, sult og en rekke andre problemer. Over 80 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og det er stor arbeidsledighet. Afghanistan er nummer to på listen over verdens mest korrupte land og på bunn av indeksen for menneskelig utvikling (HDI). Denne elendigheten er afghanere i ferd med å gjøre opprør mot.

Hva er problemet med det nåværende regimet i Afghanistan?

Problemet er at dagens regime er gjennomkorrupt og hovedsakelig består av islamske fundamentalister og krigsherrer. Folk som Rasul Sayyaf, Qasim Fahim, Karim Khalili, Rashid Dostum og Atta Mohammed har blod på hendene. Milliarder av dollar har gått til Afghanistan de siste ti årene, men mesteparten har gått rett i lommene på disse kriminelle. Knapt en brøkdel har gått til å forbedre situasjonen for vanlige afghanere. I Afghanistan i dag blir de rike rikere mens de fattige blir fattigere.

Hvordan er kvinners situasjon i Afghanistan?

Den er en katastrofe. Forholdene for kvinner er som under Taliban, enkelte steder enda verre. Damer og jenter blir utsatt for voldtekt, kidnapping, drap og syreangrep. Mange blir så ødelagte at de tar sitt eget liv, den vanligste måten er å sette fyr på seg selv.

For kvinner i byene er situasjonen bedre, men på langt nær så bra som den var på 70- og 80-tallet. Det sitter 68 kvinner i parlamentet i dag, men disse er alle håndplukket av krigsherrene, og snakker ikke ut om kvinners stilling.

Hva fikk deg til å snakke ut mot krigsherrene i Det afghanske parlamentet?

Krigsherrene som sitter i parlamentet representerer ikke det afghanske folket. De har blitt valgt gjennom å bruke bestikkelser, våpen og trusler. Dette gjorde meg sint, men samtidig ga det meg et ønske om å gjøre noe for mitt folk. Jeg bestemte meg for i det minste å bli en liten stemme for stemmeløse og undertrykte afghanere. Derfor brukte jeg hver sjanse jeg fikk til å tale i parlamentet til å fordømme krigsherrene og deres forbrytelser. Tingene jeg har sagt, er ikke ukjente for vanlige afghanere. De fleste hater krigsherrene, og snakker om det på gaten og i dagliglivet. Det jeg gjorde, var å bringe disse meningene inn i parlamentet.

Hva kan folk i Norge gjøre for å støtte folket i Afghanistan?

De kan presse regjeringen sin til å slutte og støtte amerikansk utenrikspolitikk gjennom NATO. Regjeringen de støtter i Afghanistan, er korrupt og representerer ikke folket. De norske NATO-soldatene i Afghanistan gjør bare situasjonen verre. Nordmenn kan støtte afghanske organisasjoner som jobber for fred, demokrati og rettferdighet under svært vanskelig forhold. Støtte til utdanningsprosjekter i Afghanistan er det viktigste. Det er kun gjennom utdanning folk kan redde seg selv fra uvitenhet og bygge en politisk bevissthet.

Vil det ikke bli borgerkrig om NATO og USA trekker seg ut av Afghanistan?

Folket i Afghanistan har tre fiender: Krigsherrene i parlamentet, Taliban og USA/NATO. Hvis sistnevnte forlater Afghanistan vil det gjenstå to interne fiender. Disse vil svekkes hvis de utenlandske troppene trekker seg ut. Mange sier at det vil bli borgerkrig, men situasjonen i dag er allerede håpløs og kan ikke bli stort verre.

Da USA og NATO invaderte Afghanistan i 2001, trodde afghanere på løftene de fikk fra de utenlandske troppene. Etter ti år med konflikt hvor titusenvis av sivile har blitt drept, har folk mistet troen på den utenlandske tilstedeværelsen. Stadig flere demonstrerer mot Karzai-regimet og luftangrepene som går ut over vanlige afghanere.

USA og NATO verken kan eller vil bringe frihet og demokrati til Afghanistan. De pleier fortsatt kontakt med suspekte grupper som de bruker for å flytte fram sin egen agenda i Asia. Ingen nasjon kan frigjøre en annen. Det er det afghanske folkets eget ansvar å befri Afghanistan fra terror og fundamentalisme.

Andreas Malm:

Hatet mot muslimer

Bokförlaget Atlas, 2009

Har du hørt om Euro-Arab Dialogue, EAD? Sikkert ikke. Den ble dannet av EU og den Arabiske Liga høsten 1973. EAD har holdt sine møter i hemmelighet, og organisasjonens høyeste organ er en topphemmelig kommisjon, som siden 1973, har fungert som Vest-Europas hemmelige regjering.

Du har kanskje ikke hørt om Bat Ye’or (Nilens datter på hebraisk) heller? Det er hun som kommer med disse konspiratoriske opplysningene i boka Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005. Bat Ye’or heter egentlig Gisèle Littman. Hun ble født i Kairo i 1933. Familien, som var jødisk, ble fordrevet fra Egypt året etter Suez-krisen. Det påstår i hvert fall Littman selv, men uavhengige kilder setter spørsmålstegn ved hennes historie.

Det som derimot er klart, er at Littman slo seg ned i Storbritannia. Hun skrev flere bøker om islams forhold til jødedom og kristendom, og brukte psevdonymet Bat Ye’or. Eurabia – The Euro-Arab Axis ble hennes store gjennombrudd. Denne boka må sies å være en av de aller viktigste bøker innenfor den såkalte Eurabia-litteraturen. En litteratur hvis hovedbuskap er at muslimene er onde og løgnaktige, de er mange og blir stadig flere og de har som mål å overta Europa.

Oljekrise

Historien om EAD, Bat Ye’or og annen Eurabia-litteratur kan vi lese om i Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer.

1973 er året. Det var oljekrise, og OPEC stengte igjen kranene til USA og Europa. For å åpne kranene igjen stilte araber-muslimene (arabere og muslimer er utbyttbare begrep i Bat Ye’ors verden) meget strenge krav til flere EU-land. De koplet et politisk grep, og utnyttet oljen som et politisk instrument. Det var i denne sammenhengen at EAD ble dannet. Europeerne levde fra nå av i «dhimmiskap» eller underordning. Malms bok er en svært god og detaljert dokumentasjon av de islamofobiske idéene. Bat Ye’or er bare en av flere forfattere som blir presentert, en annen er Samuel Huntington og hans Clash of Civilizations.

Men det er også en dokumentasjon av de islamofobe partienes politiske praksis. Han diskuterer også begrepet islamofobi og kommer fram til at det er det tidlige 2000-tallets dominerende form for nyrasisme.

Jihad er den dødelige kjernereaktoren i islam, påstår Ye’or. Erobring og dominans er nøkkelbegreper i islam. Uten unntak ser muslimer ned på ikke-muslimer.

Løgn

Dette er det reneste sludder, og et eksempel på alle løgnene som islamofobene sprer. Malm behandler blant annet forholdet mellom islam, kristendom og jødedom da islam hadde kontrollen over Spania og Portugal, eller Al Andalus som ble erobret i 711. Dette riket var ganske liberalt og muslimene viste en utpreget toleranse overfor jøder og kristne som fikk fortsette å tro på sin tora og bibel. Kristne, og i enda høyere grad jøder, fikk gjøre karriere langt inn i de styrende palassene.

En av de store fortjenestene til Malms bok er de mange konkrete eksemplene på islamofobenes løgner. Her er et eksempel fra Sverige: «Vi har en miljon muslimer som lever på bidrag», uttalte Mats Thuresson fra Sverigedemokratene til lokalavisa Ystads Allehanda.

Avisa Dagens Nyheter undersøkte påstanden og påpekte at omkring 400 000 innvandrere med bakgrunn fra muslimske land bor i Sverige. Ca. 100 000 av disse er utøvende muslimer. Thuresson ble så stilt mot veggen av lokalavisa, og forsvarte seg med at «siffran slank ur mig, men egentligen vet jag bara att det är en jävla massa». På spørsmål om det ikke lønte seg å si sannheten, sa den nyvalgte kommunestyrerepresentanten: «man ska ljuga så det låter sannolikt».

En annen viktig løgn som er verdt å påpeke, er at muslimene er så mange og føder stadig flere barn. Det er løgn. Riktignok er det sånn at muslimske kvinner føder flere barn enn gjennomsnittet når de kommer til Vesten, men når de har slått seg til ro, nærmer de seg den vestlige befolkningen. Dette er tendensen i Europa, og i begynnelsen av 2000-tallet ligger den muslimske fruktbarheten noe over den ikke-muslimske, men det synes bare å være et spørsmål om år eller tiår før gapet er jevnet ut.

Og hvordan er den politiske praksisen der islamofobiske partier både har og ikke har en hånd på rattet? Riktig svar er: ille. Islamofobien har fått fotfeste ikke bare hos høyrepopulistiske og fascistiske partier, men også hos vanlige borgerlige partier. Malm går gjennom en rekke europeiske land og viser oss den islamofobe rasismen i all sin gru.

Et viktig poeng i boka er at flere fascistiske partier utfra egne erfaringer har forstått at jødehets i svært liten grad ser ut til å gi dem nok stemmer til et parlamentarisk gjennombrudd. Flere partier har polert fasaden og pekt ut muslimer som den nye hoggestabben. Dette gjelder både British National Party og Sverigedemokratene.

Hvorfor?

Hvorfor akkurat muslimer? Hvorfor har islam og muslimer blitt de nye ofrene for rasistisk hets, spør Malm. Han fører en lang og interessant diskusjon der både varefetisjisme og syndebukkteori er nøkkelbegreper, men også en historisk utlegning av islams og muslimers plass i verden.

I et avsnitt kalt «islamofobiens politiske økonomi», trekker Malm fram tre viktige hendelser som han mener er impulser til islamofobiens oppblomstring, og det er lett å være enig. Første impuls er oljekrisa i 1973, andre impuls er den iranske revolusjon i 1979 og tredje og viktigste impuls er terroren – terrorangrepene 11. september 2001, bombene i Madrid og London.

Skal jeg si noe negativt om denne boka, må det være at den er så tykk. Til tider blir den søvndyssende fordi mange av eksemplene den presenterer er så like. Men som Malm skriver i forordet:

Det här är en mycket lång bok, men den hade med lätthet kunnat bli tre gånger längre.

Boka er på 686 sider.

Bjørn Østby

Det har vært skrevet mye om hva sosialismen vil og bør være, men ofte altfor lite om hvilke konkrete institusjonelle former som kan realisere disse målene. Modellen her, er ett slikt forslag.

Paul Rækstad har en mastergrad i filosofi.

Ideen om sosialisme som en form for deltakende demokrati har røtter langt tilbake i den frihetlige marxistiske tradisjonen som inkluderer blant andre Marx selv, Rosa Luxembourg, Anton Pannekoek og Antonio Gramsci, samt flere anarkistiske tenkere. Med disse følger også en klassisk kritikk av den mer autoritære tradisjonen som vi ikke skal begi oss inn på her. Jeg er enig med Torstein Dahle (2011: 79) at det vil være et «fatalt feilgrep» av oss å se til de kjente eksemplene for autoritær statssosialisme som «forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge». Heller enn å røske opp i historiske krangler bør vi fokusere på det mye viktigere spørsmålet: Hvilken retning bør vi bevege samfunnet for å sikre planetens overlevelse, tilfredsstille menneskelige behov og legge til rette for alles frie selvutvikling gjennom et samfunn tuftet på verdiene frihet, likhet og brorskap.

En visjon om et fremtidig sosialistisk samfunn bør ta utgangspunkt i de individuelle og sosiale behov som eksisterer i samfunnet vårt, og som dets eksisterende strukturer ikke makter å tilfredsstille. På bakgrunn av dette kan vi stille en diagnose og foreslå en kur. For min del tror jeg, i likhet med Marx og flere andre, at flere av de mest presserende problemene og utilfredsstilte behovene i moderne kapitalistiske samfunn kan løses eller sterkt forbedres ved å underlegge både det økonomiske og det politiske – og kanskje mest det økonomiske – liv deltakende demokratisk kontroll, fra grasrota opp.

Det er vanskelig å bygge noe eller komme seg til et sted uten noen som helst ide om hvordan det skal se ut når det er ferdig, eller om hvor vi skal hen. Selv om vi bør innta en kritisk og pragmatisk holdning til konkrete institusjonelle detaljer når det kommer til det fremtidige samfunnet vi vil være med på å skape, tror jeg allikevel at det vil være svært verdifullt å diskutere noen konkrete modeller for hvordan slike samfunn kan og bør se ut. Vi verken kan eller bør fundere på minimale detaljer ved slike ting, men de brede institusjonelle formene derimot er verdt å tenke på av minst tre grunner. For det første utfordrer det den ideologiske antakelsen om at det ikke fins noe alternativ til moderne samfunnsformer. Dette er spesielt verdifullt for de av oss som mener at både kapitalismen og autoritær sentralstyrt sosialisme – så vel som den sosialdemokratiske blandingen av disse to – er utilstrekkelig. For det andre gir det oss et klarere mål å jobbe mot. Og for det tredje gjør slik en ide det lettere å finne ut av hvilke tiltak som best beveger samfunnet i den retningen vi ønsker.

En sentral utfordring for moderne sosialister er å komme opp med ideer om konkrete institusjonelle former som realiserer den typen deltakende demokratisk substans vi ønsker å se i et kommende etterkapitalistisk samfunn. Jeg har tidligere argumentert for at Marx selv pekte ut fire hovedelementer han mente var mest sentrale i et slikt samfunns institusjonelle substans (Rækstad 2010):

1. Samfunnet – ikke bare politisk, men også økonomisk – skal styres av deltakende demokratiske råd fra bunnen opp.
2. Økonomien som helhet må styres direkte av de assosierte produsenter og konsumenter gjennom en deltakende demokratisk plan eller planleggingsprosess.
3. Et slikt samfunn må si farvel til arbeidsdeling – spesielt den ekstreme formen for arbeidsdeling vi finner i utviklede kapitalistiske (og sentralt planlagte) samfunn.
4. Økonomisk innsats og produserte goder og tjenester skulle fordeles fra alle etter evne og til alle etter behov.

Jeg ignorerer her det siste punktet da Marx og modellen til Albert og Hahnel her skiller lag. Jeg tror det er de første tre punktene som er klart viktigst å ta fatt i, og det er her modellen til Albert og Hahnel kommer inn i bildet.

Alt dette er for å sikre at alle mennesker virkelig skal kunne styre sine egne liv eller sin egen selvutvikling som sosialt individ – selvfølgelig konsistent med en lik rett og mulighet til dette for alle. Målet er å eliminere alle former for dominans og undertrykking, ikke bare i den «politiske» sfære, men også den som utøves av sjefer og kapitalister på arbeidsplassene, og av upersonlige markedskrefter i økonomien forøvrig. Den økonomiske sfæren er antakeligvis – kontra nyliberal retorikk – det området av moderne samfunn og av våre moderne liv som er minst demokratisk. Og det er også det området som tradisjonelt, og med rette, har vært et av hovedfokusene for sosialistisk og sosialdemokratisk politikk. At dette ser ut til å ha gått ut på moten i enkelte partier og politiske kretser de siste par tiårene er et symptom på de reaksjonære tidene vi har vært gjennom.

Etter min mening er det beste konkrete eksempelet på en slik mulig institusjonell form, som kan realisere den typen substans Marx og andre ser for seg, den som heter «Participatory Economics» eller «ParEcon» utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel. Jeg gjør dermed ingen krav på originalitet. Modellen jeg skal presentere og i noen grad forsvare her, er utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel i et antall verker (se bl.a. Albert of Hahnel 1978, 1991a og 1991b, Albert 2003, og Hahnel 2005 og 2010¹. Disse er ikke oversatt til norsk, og modellen ser ikke ut til å være gjenstand for mye debatt her i landet. Forhåpentligvis vil dette endre seg.

Deltakende demokrati-modellen

En deltakende demokratisk økonomi – på engelsk en «participatory economy» eller en «ParEcon» – består av et nettverk av arbeiderråd og lokalråd. Disse utformer og realiserer deltakende demokratiske planer hjulpet av IFBer². Goder og tjenester fordeles etter innsats og oppofrelse – med unntak for de dette ikke er aktuelt for (f.eks. alvorlig mentalt tilbakestående, uføre, osv.). La oss se nærmere på hva alt dette betyr.

Arbeiderråd og Lokalråd

Modellen for deltakende demokrati som vi her ser for oss, er en økonomi som styres av og for arbeidere og forbrukere, hvor hver person er del av et arbeiderråd og et lokalråd³. Disse møtes kanskje en til to ganger i måneden, alt etter hva som er nødvendig⁴.

Hver arbeidsplass styres av ett eller flere arbeiderråd som hvert er på rundt 25–50 medlemmer. I disse rådene har alle lik bestemmelsesrett, lik makt og potensiell innflytelse, og likt ansvar. Disse rådene fødererer oppover slik at det fins høyerenivås råd med ett medlem fra hvert av rådene under til man til slutt kommer til det nasjonale nivået. Det nøyaktige antallet nivåer og antallet medlemmer i hvert av disse høyere-nivå rådene vil variere etter befolkningsmessige, geografiske og andre pragmatiske faktorer.

Disse arbeiderrådene har ansvaret for den daglige driften av produksjonsprosessen og arbeidsplassen forøvrig, i tillegg til å stå ansvarlige for å implementere den vedtatte demokratiske planen (se seksjonen under).

Hvert medlem av et slikt samfunn vil også være del av lokalråd. I likhet med arbeiderrådene består disse av 25–50 medlemmer hver og fødererer oppover til man  kommer til det nasjonale nivået. Men i motsetning til arbeiderrådene dannes ikke disse etter individuelle arbeidsplasser, men heller etter geografi – fra nabolag opp til det nasjonale nivået.

Lokalråd fatter demokratiske planer sammen med arbeiderrådene (se under), og står ansvarlige for å sikre relevante offentlige goder og tjenester på det relevante nivået (ting som sykehus, veier, parker, osv.). Det er også disse rådene som lager lover og reguleringer, og dermed konstituerer den lovgivende og, på de relevante nivåene, den utøvende, makten i samfunnet⁵.

For at et slikt samfunn skal kunne fungere i det hele tatt, trengs det et fungerende system for deltakende demokratisk planlegging. Hvis vi vil forsikre oss aktivt deltakende og effektiv kontroll over økonomien som helhet, samt individuelle arbeidsplasser, er det viktig at de mest behagelige og de mest bemektigende oppgavene fordeles på en slik måte at alle på en gitt arbeidsplass ender opp med de nødvendige evner, ferdigheter og kunnskap for at han eller hun skal være praktisk i stand til å ha en kvalifisert mening. Til slutt bør vi tenke på hvilke kriterier vi skal bruke eller sikte etter, når vi fordeler samfunnets materielle goder. Vi skal gå nærmere inn på hvert av disse punktene nedenfor.

Deltakende demokratisk planlegging

Deltakerne i en deltakende demokratisk planleggingsprosess er personer på individnivå, arbeider- og lokalrådene, samt IFBer. IFBer hjelper ved å sette «indikative priser» som oversetter en persons arbeidsrate til individuelle varer og tjenester. Disse er satt kun for å forenkle planleggingsprosessen for aktørene – de avgjør og bestemmer ingenting, og det skjer heller ingen form for bytting eller kjøp og salg av varer og tjenester slik man finner i markedssystemer.

En persons arbeidsrate bestemmes av remunereringskriteriet (se nedenfor) og er avhengig av hvor mye og hvilken type arbeid som utføres. Disse heftes til forskjellige oppgaver eller sammensetninger derav, og hvor nødvendig modifisert til å ta i betraktning relevante individuelle faktorer.

De indikative prisene foreslås av IFBene, men til syvende og sist er forholdet mellom arbeid utført og forbruk inntjent en avgjørelse som hviler hos arbeider- og lokalrådene slik at de reflekterer de virkelige individuelle og sosiale omkostningene ved å produsere noe. Disse inkluderer bl.a. mengden og kvaliteten av arbeid og investeringer (maskineri, transport, osv.), så vel som miljøskader og andre eksternaliteter⁶ og sosiale goder som markeder som kjent ikke tar hensyn til.

En demokratisk planleggingsprosedyre i henhold til denne modellen vil grovt sett se ut som følger:

1. IFBene anslår de forskjellige kostnadene (arbeid, investeringer, naturressurser), så vel som de estimerte sosiale kostnadene ved å produsere alle goder og tjenester. Disse er basert på forrige års plan og trenger bare modifiseres til å ta i betraktning nye utviklinger.
2. Lokalråd og føderasjoner svarer med forbruksforslag, og arbeiderråd og føderasjoner svarer med produksjonsforslag som inkluderer lister over alle outputs de foreslår samt alle inputs de trenger for å produsere disse. Disse er også basert på forrige års plan som individer og råd på de relevante nivåene reviderer slik de selv ønsker.
3. I lys av disse forslagene kalkulerer IFBene overflødig forsyning og etterspørsel for alle ferdige produkter og tjenester, arbeid, investeringer og naturressurser, og justerer sine anslåtte indikative priser for å produsere mer eller mindre av en vare eller tjeneste i tråd med (blant annet) estimert forsyning og etterspørsel. Vi bør merke at såkalte «indikative priser» kun er estimater IFBene setter for å gjøre planleggingsprosessen lettere. De har ingen makt over selve planleggingsprosessen som sådan, og de fyller ikke den samme funksjonen som «priser» på et marked der man bytter en viss mengde vare for en annen.
4. Arbeider- og lokalrådene og føderasjonene sender inn reviderte forslag fram til de leverer et som de andre rådene i samme gruppe kan akseptere, slik at enighet nås om en samlet plan.
5. Planer vil inkludere tilstrekkelige marginer så vel som fleksibiliteten til å imøtekomme en stor grad av revidering etter behov.
6. I henhold til den planen man kommer fram til, blir arbeidsplasser tildelt en begrenset mengde forbruksrettigheter basert på deres samlede arbeidsrater (dvs. arbeidsraten for alt arbeidet det forventes kommer til å bli utført der). Disse blir så delt ut til individuelle arbeidere avhengig av de spesifikke arbeidsratene til de forskjellige oppgavene de utfører, for eksempel månedlig eller annenhver uke.

Medlemmene av arbeiderråd vil måtte møtes for å bestemme hva de vil foreslå å produsere og hvilke inputs de vil forespørre. Medlemmene av forbrukerråd på de relevante nivåene vil møtes for å bestemme hvilke offentlige goder og tjenester de vil forespørre på de forskjellige nivåene.

Enkelte kollektive goder/offentlige tjenester slik som skole, helsevesen og rettsvesen hører hjemme på høyere nivåer – f.eks. nasjonalt – mens andre goder og tjenester som f.eks. en lokal park hører hjemme på et lavere nivå.

Alle møtene er møter innenfor råd og føderasjoner, ikke mellom disse. Her er det rådene og føderasjonene selv som avgjør hva de vil gjøre. Forslagene deres må til syvende og sist aksepteres av de andre rådene i samme gruppe. At andre råd får stemme «ja» eller «nei» til andre forslag i deres gruppe betyr ikke at de må gå inn i noen langvarig detaljanalyse av de forskjellige forslagene. Alt de trenger å gjøre er å se på forholdet mellom de sosiale godene og kostnadene til et forslag. Generelt har alle god grunn til å akseptere alle forslag innenfor en viss rekkevidde. Siden rådene som sender inn forslagene sine, lett holder styr på dette forholdet, og siden de vil få forslaget sitt gjennom så fort og knirkefritt som mulig, og siden det samme gjelder for de andre rådene i gruppa som sier «ja» eller «nei», har alle sammen interesse av å sende inn akseptable forslag og akseptere disse med mindre det en god grunn til ikke å gjøre det.

Men det viktige er at det er rådene og føderasjonene selv som bestemmer hva de vil foreslå, og også eventuelt hvordan de vil revidere forslagene sine for at disse vil kunne aksepteres. Robin Hahnel har godt uttrykt betydningen av dette:

When worker councils make proposals, they are asking permission to use particular parts of the productive resources that belong to everyone. In effect their proposals say: «If the rest of you – with whom we are engaged in a cooperative division of labor – agree to allow us to use productive resources belonging to all of us as inputs, then we promise to deliver the following goods and services as outputs for others to use.» When consumer councils make proposals, they are asking permission to consume goods and services whose production entails social costs. In effect their proposals say: «We believe the effort ratings we received from our co-workers together with allowances members of households have been granted indicate that we deserve the right to consume goods and services whose production entails an equivalent level of social costs.»

The planning procedure is designed to make it clear when a worker council production proposal is inefficient and when a neighborhood consumption council proposal is unfair, and allows other worker and consumer councils to deny approval for proposals when they seem to be inefficient or unfair. But initial self-activity proposals and all revisions of proposals are entirely up to each worker and consumer council itself. In other words, if a worker council production proposal or neighborhood council consumption proposal is disapproved the council that made the proposal revises its own proposal for submission in the next round of the planning procedure. This aspect of the participatory planning procedure distinguishes it from all other planning models and is crucial if workers and consumers are going to enjoy meaningful self-management. (Hahnel 2010, Hahnels egen utheving)

Balansert arbeid

Balansert arbeid betyr ikke at alle skal gjøre litt av alt. Det er en spesifikk måte å organisere distribusjonen av visse oppgaver og gjøremål som er særskilt viktige for at borgerne i et deltakende demokrati skal kunne delta på en meningsfylt måte i institusjonene sine, samt utvikle og utfolde seg selv som mennesker.

For å gjøre dette vil de resulterende arbeidskompleksene – hvilket vil si de forskjellige klasene med forskjellige arbeidsoppgaver – variere betydelig fra arbeidsplass til arbeidsplass, men de underliggende prinsippene som genererer disse, vil være de samme:

1. Sikre at alle gjør både noe av det mer utfordrende og givende arbeidet, samt det tyngre og mer kjedelige, slik at alle individer styrkes og utvikles heller enn bare noen få på de andres bekostning.
2. Sikre at oppgaver og ansvar som involverer kritisk kunnskap om måten bedriften fungerer på fordeles og roteres jevnt blant de som jobber der.

Balansert arbeid forhindrer at en liten minoritet med kritisk kunnskap og kompetanse innen en bedrift ender opp med å styre denne på egen hånd ved at alle de andre medlemmene vil ha lite de skulle sagt, når de vet lite eller ingenting om hva det er snakk om. Dermed forsikrer de også at alle de som jobber på en gitt bedrift, kan delta på en meningsfylt måte i institusjonene til et deltakende demokrati, slik at dets institusjonelle løfte om en deltakende demokratisk samfunnsform realiseres.

Det er en godt kjent og bekreftet problemstilling at fordelingen av arbeidsoppgaver i kapitalistiske samfunn har tendert mot å monopolisere konseptuelle og planleggingsrelaterte oppgaver til et sjikt planleggere og koordinatorer. Resultatet av dette er ikke bare svekking av arbeiderne på jobbmarkedet fordi det minsker krav til kunnskap og kompetanse (og dermed øker antallet arbeidere som kan konkurrere om en gitt stilling) og gjør hver enkelte arbeider lettere å bytte ut. Det er også at en ny form for stratifisering oppstår mellom arbeidere og de som sitter på nøkkelkunnskap og kompetanse og står for den daglige planleggingen og driften av en arbeidsplass.

Det gjør liten forskjell for våre hensyn her om vi kaller disse en egen klasse (slik Ehrenreichene og Albert og Hahnel vil), om vi insisterer på at de kun er et «stratum» (slik bl.a. Aronowitz vil ha det til), eller om vi insisterer på å klassifisere dem som en av de «contradictory locations» på det moderne klassekartet (slik Wright hevder)⁷. Det viktige for oss er at dette er en virkelighet et sosialistisk samfunn vil måtte takle – en virkelighet som virkelig risikerer å true de deltakende demokratiske forhåpningene vi har til et fremtidig sosialistisk samfunn. Koordinatorklassen (som jeg herved vil kalle dem) vil, selv med et system av arbeiderråd, ende opp med den virkelige makta på bedriften fordi de både vet og kan mer, fordi bedriften er mye mer avhengig av dem for den daglige driften enn den er av arbeiderne, og fordi de har alt tilrettelagt til å ha kvalifiserte og gjennomtenkte bidrag i en demokratisk debatt i motsetning til arbeiderne der. Dette er et kjent problem for kooperativer som ikke implementer balansert arbeid, blant annet de eksproprierte og arbeiderdrevne fabrikkene i Argentina⁸.

Vi kan her trekke en linje til hvordan Michael Lebowitz (2010: 40–1) vektlegger – kontra de autoritære regimene i f.eks. Sovjetunionen – hvor viktig det er at arbeidsplassene reelt styres av arbeiderne der istedenfor et mindre sjikt med sjefer. En av de viktigste grunnene til at Albert og Hahnel anbefaler balansert arbeid er nettopp for å sikre den virkelige verdien av de formelle demokratiske formene i arbeiderog lokalrådene.

For skeptikere er det verdt å merke seg at balanserte arbeidskomplekser allerede eksisterer i et lite knippe kooperativer konstruert som best mulig etter denne modellens linjer. Spesielt interessant er tilfellet «Mondragon Bookshop and Coffehouse» i Canada (som ikke bør forveksles med det baskiske kooperativet med samme navn) har greid å rotere alle oppgavene involvert i driften av en bokbutikk og restaurant/kaffebar, noe som er å gå lengre enn det som kreves av balansert arbeid.

Remunerering – hva får vi igjen for arbeidet?

Hvilket praktisk kriterium bør bestemme hvor mye man får for arbeidet sitt av samsfunnet? Generelt i et deltakende demokratisk samfunn kan dette gjøres ved å tillegge forskjellige arbeidsoppgaver arbeidsrater slik at de oppgavene som involverer mest innsats og oppofring (effort and sacrifice) betales best – dvs. at oppgavene eller oppgaveknippene som er tyngst, mest slitsomme, og eventuelt mest skadelige, belønnes mer fra samfunnspotten. Disse ratene kan i sin tur modifiseres til å ta i betraktning relevante individuelle forskjeller slik som effektene av alderdom, funksjonshemming, skader, kronisk sykdom, osv (der de det er snakk om, fortsatt er i stand til å delta i arbeidslivet).

Forsvarerne av denne modellen mener en slik ordning er mest rettferdig fordi innsats og oppofrelse er de eneste faktorene vi har direkte personlig kontroll over, i motsetning til sosial posisjon, styrke, intelligens, osv. som i stor grad er beror på flaks (ofte uansett i hvilken grad dette kan tillegges arv eller miljø). De tror også at det er best fordi det enkelt og greit er rettferdig at de som jobber og sliter hardere, får mer igjen for det, og fordi det kan bidra til å motivere mennesker til å gjøre ellers kjedelige, tunge og slitsomme oppgaver og yrker av de riktige grunnene – fordi de får mer igjen for det, og ikke fordi de har lite eller intet annet valg.

Så, hvis vi ignorerer de forskjellige remunereringskriteriene, hvordan realiserer et deltakende demokrati den sosialistiske substansen som opptok Marx og mange moderne revolusjonære? Til sammen sikrer nettverket av arbeiderråd og lokalråd som former og gjennomfører demokratiske planer – både i samfunnet som helhet og på det dagligdagse plan – at hele samfunnet er underlagt deltakende demokratisk kontroll. Siden arbeiderrådene i modellen er fundert i den enkelte bedrift og føderert oppover, og fordi deltakende demokratisk planlegging eliminerer økonomiens og samfunnets underleggelse til en minoritets vilje eller upersonlige markedsmekanismer, styres økonomien direkte gjennom en allment vedtatt plan. Og til sist representerer ideen om balansert arbeid et – kanskje det viktigste – konkrete tiltaket for å gjøre noe med den arbeidsdelingen vi ser i kapitalistiske, autoritære statssosialistiske og markedssosialistiske land.

Spørsmål og svar

Jeg tar for gitt at de fleste som leser dette, allerede er overbevist om at kapitalismen som økonomisk system bør kastes til fordel for et annet. Derfor skal jeg ikke bruke mye tid på å argumentere for alle måtene vi kan forvente at et deltakende demokratisk samfunn vil være overlegent kapitalismen. Det jeg skal gjøre istedenfor, er å gjennomgå noen av de mest prominente bekymringene som dukker opp i forbindelse med spørsmålet om et slikt samfunn kan være levedyktig. Hvorvidt modellen eller deler av modellen er mulig eller praktisk. Og eventuelt hvilke andre – potensielt negative – konsekvenser en slik modell også kan risikere å føre med seg. Igjen, det jeg skal gjøre er i all hovedsak å gjennomgå det som allerede fins i litteraturen, men som jeg tror vil være av betydelig interesse for de som møter disse ideene for første gang.

Hvordan sikrer et deltakende demokrati at dets valgte representanter i de forskjellige rådene holdes ansvarlige overfor de de skal representere?

Selv i et deltakende demokrati må en del avgjørelser fattes av mer sentrale organer. Modellen aksepterer dette, og forsøker å sette opp en struktur der disse avgjørelsene i mest mulig grad styres av og er følsomme overfor de menneskene som representeres – i hvertfall der avgjørelsene ikke kan eller trenger å fattes direkte. Et deltakende demokrati har flere trekk for å sikre at de rådene på høyere nivåer forblir ansvarlige for deres handlinger, og for de kan holdesansvarlige av befolkningen. Noen av disse er de følgende:

1. Hvert medlem av et råd på høyere nivå (tenk fylke eller nasjonalt) må ha blitt valgt inn fra et råd på bakkenivå og oppover. Dette bør blant annet sikre at de fjerneste folka med liten eller ingen forbindelse til vanlige folks situasjon, interesser og bekymringer effektivt vil være utelukket.
2. Arbeid som representant vil være lønnet, men det vil – i hvertfall på de fleste nivåer – være del av et bredere balansert arbeid, noe som igjen vil sikre at disse må holde kontakten med vanlige folk.
3. Alle representanter forblir medlemmer av de arbeider- og forbrukerrådene de er medlem av på bakkenivå, hvilket sikrer kontinuerlig tilbakemelding fra og interaksjon med de andre medlemmene.
4. Alle medlemmer på alle nivåer kan tilbakekalles av velgermassen ved et mistillitsvotum.
5. En folkeavstemning (på ethvert nivå) kan tvinges gjennom ved enten et tilstrekkelig antall signaturer blant den relevante velgermassen, eller av et krav fra en tilstrekkelig høy minoritet i det relevante rådet. Siden rådene på lavere nivå møtes regelmessig uansett, vil slike avstemninger være svært enkle og lite ressurskrevende: Ved neste møte blant rådene på laveste nivå blir en avstemning gjennomført – eventuelt en debatt og så en avstemning – og de resulterende stemmene samlet inn og telt opp. Dette vil motvirke forsøk på å prøve å presse gjennom avgjørelser som flertallet er klart imot.

Er det noen som helst empirisk grunn til å tro at et system bestående av fødererte råd kan fungere?

Kort fortalt ja. Mindre eksempler på deltakende demokratiske enheter – eller i det minste liknende – fins det mange av, fra kibbutzene i Israel til Chiapas og arbeiderstyrte fabrikker i Argentina og Venezuela. I større skala er det beste eksempelet Spania under den spanske revolusjonen – en økonomi som ifølge alle, til og med strengt konservative, observatører fremsto som lengt mer effektiv enn dets kapitalistiske forgjengere (for et bra overblikk se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969). Forskjellige former for småskala lokalråd spilte en viktig rolle i Egypt for litt siden, og nå deltar rundt 125 000 spanjoler aktivt i en rådsbevegelse som har oppstått kun de siste månedene (se Marti 2011). Det fins også en håndfull kooperativer rundt om i verden som opererer eksplisitt etter modellen vi her har skissert – inkludert remunerering etter innsats og oppofrelse og balansert arbeid⁹. Alt dette og mye mer er selvfølgelig langt fra definitivt, men det er i hvertfall svært oppmuntrende.

Men vil arbeiderdrevne arbeidsplasser være effektive?

To punkter til å begynne med: For det første, bør det nevnes at bruk av de samme moderne økonomiske metoder som skal vise at markedsøkonomier allokerer ressurser effektivt også, med enda mindre restriktive antakelser, viser at et deltakende demokrati også vil gjøre dette (se Albert og Hahnel 1991b), samtidig som denne modellen kan takle eksternaliteter som markedsøkonomier ikke fanger opp.

For det andre er det viktig å være bevisst på at «effektivitet» ikke er et verdinøytralt konsept, selv om det ofte fremstilles som om det var det. En institusjons eller politikks effektivitet er alltid noe relativt til de målene vi vil de skal oppfylle. Dette punktet er viktig fordi produksjonsprosessen ikke bare produserer varer og tjenester, men også menneskene som er en del av den. Og effekten på disse reflekteres ofte ikke i prisforholdet mellom kjøper og selger. Hvis vi har et mål om menneskers frie selvutvikling, kan vi godt akseptere – hvis det i dette hele tatt skulle væte nødvendig – at produksjon per arbeider er noe lavere enn i en tilsvarende kapitalistisk arbeidsplass. Hvorfor? Fordi viktige faktorer som frihet, selvstyre, og demokratisk kontroll over våre egne liv vil veie tyngre når det kommer til alles frie selvutvikling.

Men, selv om vi forholder oss til en mer begrenset forståelsene av effektivitet – for eksempel produktivitet – finner vi at økt arbeiderstyre kommer svært godt ut, både når det kommer til det private og det offentlige. Empiriske data viser at arbeiderstyrte bedrifter har betydelig bedre produktivitet enn sine rene kapitalistiske konkurrenter¹⁰. Dette kan virke overraskende for mange – spesielt de som er opplært langs linjene til rational choice-teori og nyklassisk økonomi der aktører kun motiveres av egen vinning. Empiriske studier av menneskelig motivasjon og produktivitet – i motsetning til denne teoriens á priori antakelser – kan derimot si noe mer fruktbart om hvorfor dette er tilfelle.

Empiriske studier på menneskelig motivasjon har funnet at faktorer som autonomi, mestring og mål og mening er mektige, over et ganske lavt minimumsnivå av materiell velstand, mye sterkere faktorer (se Pink 2009) enn tradisjonelle økonomiske insentiver. Faktisk har tradisjonelle gulrøtter og pisker bare svært begrenset virkning¹¹, mens disse tre viser seg å være langt viktigere¹². Med sitt fokus på arbeiderselvstyre, og sin deltakende demokratiske struktur, og dermed fravær av hierarkiske kommandostrukturer vi i dag er godt kjent med, vil arbeidstakere i et deltakende demokrati ha betydelig mer autonomi enn det som noen gang vil være forenlig med kapitalismen. Med fraværet av markedspresset til konstant å minske kostnader og maksimere profitt vil det være bedre rom for idealer og normer om mestring og å produsere og yte best mulig for de som drar nytte av arbeidet man gjør.

Disse faktorene kan forklare i hvertfall noe av den høyere produktiviteten vi finner med økt arbeiderstyre, enten det er i privat eller statlig sektor. Vi har god grunn til å tro at de alle vil være til stede, og til stede i mye større grad, i et deltakende demokrati slik jeg har skissert her. Til og med med en svært restriktiv forståelse av effektivitet og produktivitet er det derfor god grunn til å ha tro på modellen.

Konklusjon

Målet bak utviklingen av en modell for et deltakende demokrati er å prøve å gi et konkret innhold til ideen om et sosialistisk folkestyre som noe annet enn den velkjente kapitalismen, statlig sentralstyre, markedssosialisme, eller en blanda hybrid. Når vi sier at en annen verden – og, spesielt, et annet økonomisk og politisk system – ikke bare er mulig men noe vi bør foretrekke og noe vi bør sikte samfunnsutviklingen mot, har vi nå noe konkret å vise til.

Hvis vi virkelig ønsker et friere, åpnere og mer demokratisk samfunn, et samfunn der det ikke er en rik og privilegert elite, ikke en eller flere private autokratier i form av aksjeselskap, og heller ikke upersonlige markedskrefter som styrer, men folk selv, sammen, er dette veien å gå.

Kilder

Albert, M. 2003. ParEcon: Life After Capitalism. London: Verso.

Albert, M. 2005. «Argentine Self-Management». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www. zcommunications.org/argentine-self-managementby- michael-albert

Albert, M. og Hahnel, R. 1978. UnOrthodox Marxism: An Essay on Capitalism, Socialism and Revolution. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991a. Looking Forward: Participatory Economics for the Twenty First Century. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991b. The Political Economy of Participatory Economics. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Chomsky, N. 1969. American Power and the New Mandarins. New York: The New Press.

Dahle, T. 2011. Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 40(2), ss. 76-83..

Hahnel, R. 2005. Economic Justice and Democracy: From Competition to Cooperation. New York: Routledge.

Hahnel, R. 2010. «Anarchist Planning for Twenty-First Century Economies: A Proposal». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications. org/anarchist-planning-for-twenty-first-centuryeconomies- a-proposal-by-robin-hahnel

Lebowitz, M. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press.

Marty, D. 2011. «Indignant and Organized: from 15-M to 19-J» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/indignant-andorganized- from-15-m-to-19-j-by-david-marty

Pink, D. H. 2009. Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. New York: Riverhead Books.

Rækstad, P. 2010. Marx fra demokrati til kommunisme. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 39(4), ss. 90-9.

Shalom, S. 2005. «ParPolity: Political Vision for a Good Society» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/parpolity-politicalvision- for-a-good-society-by-stephen1-shalom

Spannos, C. (red.). 2008. Real Utopia: Participatory Society for the 21st Century. Oakland, CA: AK Press.

Walker, P. (red.). 1979. Between Labor and Capital. Boston: South End Press.

Wright, E. O. 1980. Varieties of Marxist Conceptions of Class Structure. Politics & Society 9(3), ss. 323- 70.

Noter

1. For nye lesere er antakeligvis Albert 2003 eller Hahnel 2005 de beste stedene å begynne.
2. På Engelsk står IFB for «iteration facilitation boards». Jeg fant ingen/kom ikke opp med noen tilfredsstillende oversettelse så jeg beholder originalforkortelsen.
3. Albert og Hahnel bruker termene «workers council» for arbeiderråd og «consumers council» for lokalråd. Jeg har valgt å bruke «lokalråd» fremfor den mer bokstavelige oversettelsen «forbrukerråd» siden sistnevnte er navnet på noe helt annet i Norge, og fordi jeg tror «lokalråd» fungerer like greit.
4. Enkeltmannsforetak slik som individuelt drevne gårder, butikker m.m. vil danne sine egne råd alt ettersom hvordan dette er praktisk og på liknende måte føderere oppover slik som alle andre arbeidsplasser.
5. Et fyldigere bilde av hvordan de spesifikt politiske aspektene kan fungere – bl.a. et juridisk system – er utviklet i Shalom 2005.
6. En eksternalitet – på engelsk «externality» – er en ikke-priset samfunnsøkonomisk gevinst eller kostnad som ved produksjonen ler konsumet av en vare aller tjeneste. De samfunnsmessige kostnadene eller gevinstene ved en slik vare eler tjeneste blir dermed høyere eller lavere enn det som registreres av prisene på markedet. Klassiske eksempler på viktige eksternaliteter er ting som ren luft, barnearbeid, global oppvarming, og systematisk risiko (tenk finanskrisen).
7. Se essayene samlet i Walker 1979 og Wright 1980.
8. Se Albert 2005, samt intervjuet med Ezekiel Adamovsky på Znet, URL: http://www. zcommunications.org/argentina-and-parecon-bymichael- albert.
9. Disse inkuderer Arbeiter Ring Publishing (http:// www.arbeiterring.com/), Blue Space Adventure Travel Guides Cooperative (www.thebluespace. com/index.shtml), G7 Welcoming Committee Records (http://www.g7welcomingcommittee.com/), Mondragon Bookstore and Coffeehouse (http:// mondragon.ca/), Natural Cycle Bike Courier and Bike Repair (http://www.naturalcycle.ca/), OAT (Formerly TAO), Communications (http://www.tao. ca/), Reverse Garbage (http://www.reversegarbage. com.au/about.htm), South End Press (http://www. southendpress.org/), splatIT Webworks (http://www. splatit.ca), ParIt (http://parit.ca/), Koumbit (http:// www.koumbit.org/en), og Z Communications (http:// zcommunications.org) (an overarching project that includes Znet, Z Magazine and Z Education Online).
10. For en liste med referanser til empiriske studier se http://home.comcast.net/~romccain/productivity. html.
11. Det vil si, de slutter å fungere slik de «skal» med en gang en oppgave involverer noe over rudimentære kognitive evner – noe de aller fleste jobber gjør. Faktisk ser de ut til å ha motsatt virkning.
12. Det fins også en veldig underholdende video/ foredrag som oppsummerer disse funnene her: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc.

I ganske mange timer har jeg sittet og hørt på flyktningers livshistorier. Hvordan var livet i hjemlandet? Hvordan var flukten, hvordan var asylsøkerperioden i Norge, og hvordan var kampen for å få til familiegjenforening?

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør Trøndelag. Har flere studieopphold i 3. verdenland, og skrevet en rekke bøker og artikler basert på disse oppholdene

Møte med flyktningene har vært en del av et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag². Vi ønsket å finne ut mer om hvor store forandringer i levemåte flyktninger fra den tredje verden må igjennom, og hvor krevende flukten og livet i Norge har vært. Mange av historiene er så sterke at det er vanskelig å forstå at flyktningene har holdt ut. I hjemlandet var det krig eller borgerkrig. En irakisk kurder forteller at familien hans hadde flyktet til Iran 5 ganger for å komme unna forfølgerne. Ei kvinne fra Somalia forteller om livet under borgerkrigen i Somalia, hvordan mannen forsvant, om flukten til Kenya, om livet i den store flyktningeleiren, reisen tilbake til Somalia. Så måtte hun flykte igjen. Bare en av to unger fikk hun med seg til det hun trodde var Canada. Agenten hadde ikke greid å få dem dit. Etter en strabasiøs reise til Etiopia dro de videre med fly, og havnet i et land som hun aldri hadde hørt om, Norge. Etter flere års venting lyktes hun å få den syke moren og sønnen til Norge. Det er 10 år siden hun kom til Norge. Hun greier seg, men har store problemer med bolig og jobb. Noen greier å forsone seg med at framtida deres blir i Norge, men mange greier det ikke. De lever i en konstant tilstand av savn. Vi intervjuet en tidligere irakisk-kurdisk offiser som fortsatt, etter 11 år i Norge, sitter klistret til TV-apparatet der irakiske nyheter fyller stua. Kona var syk av depresjon, men måtte ta seg av de 7 ungene så godt hun kunne. Mannen lever fysisk i Norge, men tankene er hver time på dagen i hjemlandet. nesten ingen av flyktningene vi intervjuet, hadde norske venner. Historiene flyktningene har fortalt oss, er historier om et langt og krevende «sprang», fra en før-industriell levemåte i hjemlandet, gjennom en krevende flukt og asylsøkerperiode til livet i Norge, et samfunn helt ulikt hjemlandet. De har ikke fått noen æresbevisninger for å ha greid dette ekstremt krevende «spranget». De dramatiske flukthistoriene og de store endringene i levemåte som flyktningen må igjennom, engasjerer heller ikke norske myndigheter eller medier i særlig grad. Flyktningenes bakgrunn ser ikke ut til å spille en rolle for integreringspolitikken.

Myndighetene er mest opptatt av hvordan flyktningene raskest skal bli effektiv arbeidskraft, og hvordan vi skal unngå at de belaster velferdssystemet (Jfr. NOU 2011:7, Brochmannutvalget). FrP, AP og flere andre partier overgår hverandre i å innføre stadig nye restriksjoner som et ledd i det de kaller integreringspolitikken. Årsaken til manglen på interesse for flyktningenes tidligere levemåte og den livssituasjonen de kommer fra, henger etter min mening sammen med tre forhold:

For det første en mangel på forståelse for hvor store endringer i levemåte flyktningene må tilpasse seg, når de flykter til en moderne høyteknologisk markedsøkonomi som den norske.

For det andre en feilaktig oppfatning av hvordan levemåte og kultur endres. Den rådende oppfatningen ser ut til å være at dette langt på vei er et viljespørsmål, og at flyktningene blir «norsk» bare kravene er strenge nok.

Det er også en tredje årsak til den manglende interessen for flyktningenes bakgrunn, som jeg vil nevne her, men som det ikke blir plass til å gå inn på i denne artikkelen. Det er Vestens fraskrivelse av ansvar for de store flyktningekatastrofene de siste 50 årene. Årsaken er ikke først og fremst borgerkriger og etniske konflikter i de fattige landene. Årsaken til de største flyktningekatastrofene er imperialistisk politikk: fordrivelsen av det palestinske folket, krigene i Indokina og de langvarige krigene i Afghanistan og Irak. Også dagens store fluktkatastrofer på Afrikas horn har nær sammenheng med kolonihistoria og etterkrigstidas økonomiske verdensorden.

Det store spranget

På et møte med innvandrerorganisasjonene i Sør-Trøndelag som ble arrangert for noen år siden, svarte en irakisk representant på spørsmål om hva vi kunne gjøre for dem:

Dere må vise større interesse for hvem vi er, lære mer om oss, våre hjemland og måten vi levde på.

Etter min mening pekte den irakske representanten på noe vesentlig. Denne manglen på interesse kan også forklare den manglende forståelsen for det særegne ved flukten fra den tredje verden til et land som Norge. Det kan se ut som den rådende tankegangen er omtrent slik: Før var det europeere som flyktet til Amerika. Nå er det folk fra andre deler av kloden som flykter. Vi greide oss godt i Amerika. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for dem å tilpasse seg? Et slikt resonnement viser mangel på forståelse av det særegne ved dagens flyktningebevegelser. Da 40–50 millioner europeere på 18. hundretallet la ut på den lange reisen til Amerika, visste de at de kom til et land hvor folk levde nesten på den samme måten som hjemme. Ingen krevde at de måtte tilpasse seg de innfødte indianernes levemåte. Det samme visste settlere som kom til Afrika eller Palestina. I stedet for respektabelt å tilpasse seg de innfødtes måte å leve på, kunne settlerne med rå makt tvinge sin levemåte på de innfødte.

I dag flykter årlig om lag 15 millioner mennesker fra kriger og naturkatastrofer. De fleste som flykter, kommer ikke lenger enn til sikre områder i eget land eller til nabolandet. Men om lag 10 % kommer seg videre. Til fots over fjell og gjennom ørken, med primitiv transport gjennom farlige krigsområder, som regel hjulpet av profesjonelle kjentfolk, men noen ganger også utnyttet av kyniske menneskehandlere, havner de til sist i USA, Canada eller Europa. Denne reisen kan ta måneder og år. Ofte helt uforberedt kan de ende i Norge, et land de ikke vet noe om, en sivilisasjon helt forskjellig fra deres egen. Disse flyktningene har gjort et sprang fra én levemåte til en annen som kanskje er det største spranget i folkevandringenes historie. Spranget er ikke først og fremst geografisk. Spranget dreier seg om ulikhet i levemåte og kultur. Flyktninger og deres familier har gjort spranget fra før-industrielle samfunn til stater som har levd med industriell kultur og markedsøkonomi i 150 år eller mer.

Den industrielle revolusjonen utløste en økonomisk vekst uten sidestykke i menneskehetens historie. Sammen med den vitenskapelige revolusjonen og den stadig mer dominerende markedsøkonomien har dette i løpet av et par århundrer endret både hverdags- og arbeidslivet. Økonomien i et land som Norge er preget av høyt tempo og raske organisatoriske endringer. Det vanlige er at både kvinner og menn er lønnsarbeidere. Individualisme preget av økende avstand mellom mennesker har erstattet gamle kollektiver. Materialismen og kampen for stadig flere forbruksvarer, kan virke uforståelig for folk som er vant med få ting. Familiens rolle er sterkt redusert, og de tradisjonelle maktstrukturene er endret. Mannens og de eldstes rolle er langt mindre viktig enn i tidligere tiders familier. Barna er selvstendige subjekt og ikke bare slektens og familiens ansvar.

Flyktninger som kommer fra land i den tredje verden, kan oppleve denne høyteknologiske markedsøkonomien som truende. Deres hjemland har ikke vært igjennom de samme teknologiske revolusjonene. Århundrer med kolonialisme og imperialisme satte en brutal stopper for teknologisk og økonomisk utvikling. Derfor har også samfunnsforandringene vært langsomme, og levemåten er fortsatt tradisjonell. Det er med en slik kulturbalast flyktningene kommer til Norge. Deres tusen år gamle skikker og tradisjoner forsvinner ikke nødvendigvis selv om disse ikke gjelder i det nye landet. Fortsatt vil tradisjonelle oppfatninger om hvordan livet skal leves, prege deres hverdag. Religiøse autoriteter representerer fortsatt sannheten for mange, også etter at de har flyktet. De følger ofte tradisjonelle kleskoder. Noen menn ser kvinners lønnsarbeid som en trussel mot familiesystemet. De er opptatt av å sikre barna en ektefelle som passer for familien. De frykter at ungdommene skal dras inn i Vestens alkoholbruk, festkultur og kroppsfiksering. I noen tilfelle har menn brukt voldelige midler for å forsvare det de oppfatter som riktig, med tragiske utfall for dem selv og familien. Mange av flyktningene har i årevis levd i land i krig. I slike situasjoner forsterkes ofte religiøse dogmer, menns autoritet og kvinneundertrykkende holdninger (Al-Ali 2007).

Flyktninger som har gjennomført det jeg kaller det store spranget, har et sterkt behov for fortsatt å holde kontakten med familien og kulturen i hjemlandet. Dette er langt lettere i dag enn under tidligere migrasjonsperioder. Det er ikke bare de økonomiske forpliktelsene som er lettere å ivareta enn tidligere. Med den elektroniske revolusjonen har det åpnet seg helt andre muligheter for kommunikasjon. Innvandrere kan nå følge de daglige nyhetssendingene fra hjemlandets TV-kanaler, eller holde kontakten med familien via gratis telefon (Skype). Slik kan de leve i to kulturer. I fagspråket kalles det transnasjonal migrasjon. Dette bidrar til å gjøre savnet av hjemlandet mindre. Men det bidrar også til at hjemlandets tradisjoner og skikker lettere opprettholdes i det nye samfunnet, og at hjemlandets tradisjoner får sterkere og mer langvarig innflytelse.

Det store spranget

Det jeg har kalt «det store spranget», er flere prosesser:

For det første den krevende tilpasningen fra livet i et førindustrielt samfunn, ofte fra en krigssituasjon, til livet i en moderne markedsøkonomi.

For det andre den farlige og anstrengende flukten.

For det tredje asylsøkerperioden, isolert fra vanlig liv, sendt fra et asylmottak til et annet.

For det fjerde familiegjenforeningsprosessen. Ofte år borte fra ektefelle og barn med veldig savn, i kamp med det norske byråkratiet.

I stedet for at det vises forståelse for «det store spranget», krever myndighetene rask tilpasning til det norske samfunnet, til integrering, til at de skal gjøre som oss. Integreringspolitikken er også preget av den vestlige oppfatningen av at økonomisk vekst er identisk med sivilisasjonsutvikling. Derfor må de lære av oss, vi «utviklede», mens vi har lite å lære av dem, de «underutviklede ». Det er all grunn til å stille spørsmål ved på hvilke områder dette gjelder, og ikke minst på hvilke områder det ikke gjelder! Det er ikke alt flyktningene har med seg av kultur og levemåte som er «feil», og alt vi gjør som er rett. Flyktninger som kommer fra samfunn så ulikt den vestlige verden, reagerer ofte negativt på forhold ved vår levemåte. Det kan være vår mangel på respekt for religion og tradisjoner, behandlingen av eldre, den sterke individualismen eller den veldige opptattheten av materielle ting. Men flyktningene møter sjelden nordmenn som er åpne og interessert i deres kritikk av vår levemåte.

Det økonomiske menneske

Toneangivende norske politikere påstår ofte at «Norge er verdens beste land å bo i»³. Det er liten tvil om at disse politikerne synes Norge er det beste landet å bo i for dem, men de aller fleste mennesker i verden synes den beste plassen å bo, er der de har familien, venner og alt de er glade i. Når dette ikke er selvsagt kunnskap for visse norske politikere, er det blant annet fordi de gjennom flere tiår er indoktrinert i nyklassisk økonomisk teori. Denne ideologien påstår at menneskelig adferd først og fremst er styrt av økonomiske forhold: Hva lønner seg for meg? Hva bør jeg gjøre for å oppnå størst mulig nytte? Dette er teorien om «The economic man». I følge tilhengerne av denne teorien oppfører alle mennesker seg slik, enten de er fra Norge eller Somalia, enten personen er muslim eller ateist. Alle prøver å maksimere nytten for seg og sine ved å treffe rasjonelle valg. Dette styrer også flyktningers valg av land de flykter til, og den styrer flyktningers adferd i Norge. Ut fra denne teorien er det naturlig at folk over hele verden nå vil til Norge, «verdens beste land å bo i». En kan nesten få inntrykk av at det står en horde med flyktninger over hele verden som bare har ett ønske: å komme seg til Norge, «det forjettede land». (Nå viser det seg at knapt noen av de flyktningene vi intervjuet, ønsket seg til Norge. Canada var ofte ønskelandet. Det landet hadde de hørt om. Der kjente de noen). Men alle kan jo ikke komme hit, så derfor er det nødvendig å beskytte Norge og lignende land med stadig strengere regler. Dermed blir den restriktive flyktningepolitikken logisk! Det blir også logisk ut fra denne teorien å bruke økonomiske incitamenter når vi ønsker å endre folks adferd. Skal flyktninger endre levemåte, må vi gjøre det «lønnsomt» for dem. Denne teorien gjør politikk enkelt, og stiller få krav til kunnskap. Norske myndigheter trenger ikke kunnskap om flyktningers hjemland, deres tradisjoner, deres kultur. Alt dette kan endres med nødvendige økonomiske incitamenter: Reduser barnetrygden, og den somaliske mora finner ut at det «lønner seg» å jobbe. Øk straffen for tvangsekteskap, og den pakistanske faren oppdager at det ikke lønner seg å finne ektemann i Pakistan. Teorien om «the economic man» har røtter tilbake til ny-klassisk økonomisk teori fra 1870-tallet. Den gangen var den en viktig del av motoffensiven mot marxistisk teori. Teorien fikk en renessanse gjennom den nyliberale revolusjonen på 1970-tallet. Den var skreddersydd for kampen mot velferdsstaten, og en av deres flaggbærere, sosialøkonomen Gary Becker, fikk i 1992 nobelprisen i økonomi for sine «geniale» teorier (Becker 1981). Becker sammenligner hushold med små bedrifter. Mens bedriften maksimerer profitten, maksimerer husholdet nytten. I Beckers primitive verden gjelder teorien for alle menneskelige forhold. Mennesket er et «nyttemaksimerende vesen». Dermed er det lett å forklare menneskers adferd. I jakten på maksimal nytte, flykter vi, flytter vi, danner vi familier, får barn etc. Ut fra slike enkle resonnementer er det rimelig å tro at Norge er verdens beste land å bo i. Det er liten tvil om at dette også gjelder for nordmenn, men folk i andre land er som regel like patriotiske for sitt hjemland. Folk shopper ikke land frivillig. En av de mest kjente kritikerne av teorien den gangen var Torstein Veblen, den amerikanske sosialøkonomen og sosiologen med norsk bakgrunn⁴. I et spydig oppgjør med ny-klassikerne brukte han eksempler fra livet i før-industrielle samfunn.

… en gjeng øyboere på Aluitene som plasker rundt i sine primitive farkoster og fanger krabber med rakelignende redskaper samtidig som de sier fram magiske trolldomsord ….

Gjør de dette for å maksimere sin nytte spør Veblen, eller er det på grunn av tradisjoner og overtro? (Veblen 1972). Veblen viser på overbevisende måte at menneskelig adferd er sterkt påvirket av tradisjoner, vaner og magi, og dette gjelder ikke bare øyboerne på Aluitene. Her er Veblen helt på linje med marxistisk utviklingsteori. I Det Kommunistiske Manifestet fra 1848 og en rekke andre skrifter utvikler Marx og Engels teorien om hvordan endringer i produktivkreftene endrer produksjonsmåten, levemåten og etter hvert tanker, ideer og kultur. Dette er særlig grundig analysert i F. Engels viktige artikkel fra 1884, Familien, privateiendommen og statens opprinnelse (Marx/ Engels 1968). Ulike ideer og kultur er ikke noe folk «finner på». Når folk i den tredje verden lever i store forsørgerhushold, når de tror på at det er best for kvinner å arbeide innafor huset, når de ikke tillater fri kjærlighet, men vil organisere ekteskap, er ikke dette noe de «velger», ut fra et rasjonelt mål om å maksimere nytte. De lever slik fordi familien har gjort det i generasjoner, fordi det er tradisjon, i tråd med den dominerende religionen og «riktig», fordi en slik levemåte er mulig innenfor produksjons-måten i et før-industrielt samfunn.

Store endringer i levemåte

Flyktninger som kommer til Norge fra den tredje verden, blir tvunget til raskt å tilpasse seg en levemåte helt forskjellig fra den de er vant med. Her møter de et samfunn som har vært gjennom en helt annen økonomisk, sosial og kulturell utvikling enn deres eget. Dette samfunnet skal de nå prøve å forstå og tilpasse seg. For første generasjons flyktninger kan det være svært vanskelig og ofte truende.⁵ De hører rykter om et barnevern som tar ungene deres om de ikke oppfører seg norsk. De møter et samfunn hvor fars autoritet er kraftig redusert. Ja, her tror ikke engang folk på gud! De opplever at vennene til ungene deres ikke har respekt for de eldre. De møter et samfunn hvor det kreves at også kvinner skal ha lønnsarbeid, noe som er uvanlig i deres hjemland (den strenge kjønnsmessige arbeidsdelingen kan variere noe, og er trolig særlig streng i tradisjonelle muslimske samfunn). Etter å ha sittet lenge sammen med våre informanter og skrevet ned historiene deres, har jeg kommet til at punktene under kanskje er de største endringene i levemåte de nå må tilpasse seg:

Forsørgerhusholdet, store familier, ofte flere generasjoner sammen, erstattes av små kjernefamilier⁶.

Husholdet er nå bare i liten grad en produksjonsenhet. Den store uformelle økonomien finnes ikke lenger.

Arbeidsdelingen i husholdet er helt annerledes. Nå skal også far og gutter delta i husarbeid. Kvinner skal ikke lenger først og fremst jobbe hjemme og ta seg av barn, det forventes at de også skal ta lønnsarbeid.

Barna er ikke lenger familiens eneansvar. Ungene lever i langt større grad sine egne liv med egne aktiviteter. Det er ikke tillatt med fysisk avstraffelse av barna. De opplever også at det offentlige tar ansvar for en stor del av reproduksjonen. Barn går i barnehager, og familier som ikke greier å ta ansvar for egne barn, får hjelp av barnevernet.

Det finnes et organisert fritidsliv som er ukjent fra deres hjemland. Mange opplever at barna blir trukket inn i aktiviteter som de selv aldri har hørt om.

Synet på seksualitet utenfor ekteskapet er helt annerledes enn i hjemlandet. Dette, og at ungdommen møter alkohol og andre formen for rus, truer familiens kontroll med ungenes framtid.

En stor offentlig sektor erstatter mye av det storfamilien representerte i deres hjemland.

Den økonomiske rikdommen er en helt annen, og familien må tilpasse seg en levemåte langt mer teknisk enn den de er vant med og med langt flere materielle ting.

Dette og mye annet forventes det at flyktningene skal tilpasse seg. Hvordan greier de det?

Det er liten tvil om at første generasjon flyktninger sliter. De har flyktet fra et samfunn i utrygghet, ofte i krig, til trygghet. Dette setter de naturlig nok stor pris på. Men hjemlandet er hele tiden med dem i tankene, og de holder kontakten til familien hjemme så tett som mulig. Alle våre informanter sender penger hjem, til tross for at 70 % er arbeidsløse og de selv må greie seg med svært lite.

Når vi spør dem om hva som kunne gjort den krevende overgangen lettere, har de en rekke forslag. Mange forslag dreier seg om å få bedre og tettere kontakt med nordmenn slik at de tidligere kunne forstå vår levemåte. Selv etter 10–15 år i Norge er de fleste informantene uten en norsk venn. Innføringsklasser gir informanter språkundervisning og teoretisk undervisning om det norske samfunnet. Men praktisk kunnskap om hverdagslivet er det vanskelig å lære uten tettere kontakt med nordmenns levemåte. Mange har mye kontakt med egne landsmenn. Dette er helt nødvendig for å ha et sosialt liv og for å dempe savnet av hjemlandet. Men det erstatter ikke kontakten med nordmenn. Mye tyder på at de aller fleste flyktningene må greie den krevende tilpasningen til det norske samfunnet på egen hand.

Oppsummert

I denne artikkelen har jeg diskutert to viktige teoretiske forhold som hindrer det jeg vil kalle en human flyktningepolitikk.

For det første en mangel på forståelse av hvor krevende flukten fra den tredje verden til den moderne, industrialiserte verden er, det jeg kaller «det store spranget». Flyktninger som skal tilpasse seg livet i et moderne vestlig samfunn, møter utfordringer og krav om å endre levemåte som ingen flyktninger i tidligere historiske faser har møtt.

For det andre har jeg diskutert hvordan nyklassisk adferdsteori fører til et forenklet syn på hvorfor folk flykter til Vesten, og hva som fører til tilpasning til det vestlige samfunnet.

Mot disse forenklede og reaksjonære oppfatningene må vi stille opp med en human, marxistisk basert integreringspolitikk hvorflyktninger behandles med respekt for sin bakgrunn og sine tradisjoner. Den må ha som utgangspunkt at ingen flykter fra sine hjemland uten at de er i alvorlig nød. Den må også ta utgangspunkt i at flyktninger kommer med en levemåte og kultur med lange tradisjoner, og som er tilpasset et helt annet samfunn enn vårt. Dette er tradisjoner nordmenn generelt og fagfolk spesielt må lære mye mer om, slik at de forstår og respekterer den levemåten flyktningene har vært vant med, og forstår at endringer av levemåte og kultur tar lang tid. Første generasjon flyktningers tilpasning til det norske samfunnet er svært krevende. I stedet for å gjøre tilpasningen ekstra vanskelig gjennom mange års isolasjon i asylmottak, må flyktningene tas i mot med tilbud om hjelp straks etter ankomsten til Norge, og de må straks få hjelp til å gjenforenes med sin familie. Særlig er det viktig at flyktninger snarest får muligheter til å bli kjent med den norske levemåten i praksis.

Dagens flyktningpolitikk bygger på teorier og holdninger som ikke kan aksepteres. En human flyktningpolitikk må ta utgangspunkt i hva som tjener flyktningenes interesser. Skal en slik ny politikk utformes, kreves det etter min mening en større diskusjon både om flyktningenes bakgrunn, «det store spranget» de må gjennomføre, og om den krevende tilpasningen som må til om de skal fungere i det norske samfunnet.

Litteratur:

• Al-Ali, N. 2007: Iraqi Women. London. Zed Books. Becker, Gary S. 1981: A Treatise on the family. London. Harvard University Press.
• Engels, F, The Origin of the family, private property and the state i Marx/Engels Selected Works 1968.
• Flyktningehjelpen 2009: Flyktningeregnskapet 
• Human Development Report 2010. http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2010/chapters/en/
• Marx, K. og F. Engels 2008: Det kommunistiske manifest.Tidsskriftet Rødt!.
• Veblen, Torstein 1972: Professor Clark’s Economics. Sitert fra Hunt/Sherman. Economics 1978. Harper & Row.

Noter:

1. Med flyktninger mener vi mennesker som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse» Fra FNs konvensjon om flyktningers rettsstilling av 28. juli 1951(Flyktningehjelpen 2009).
2. Prosjektet «Den transnasjonale familien – overgangsprosesser og levekår i Norge» startet i 2009 av fire forskere og er planlagt avsluttet i 2012.
3. FNs Human Development Report publiserer årlig en indeks (HDI ) sammensatt av tre forhold: BNP, levealder og utdanningsnivå. Alle FNs medlemsland som har fungerende statistikksystem, plasseres på indeksen i forhold til de tre indikatorene. Bl.a. på grunn av Norges eventyrlige oljerikdommer har Norge lenge hatt uvanlig høy økonomisk vekst. Dette har ført til at Norge har skåret høyt på HDI . I 2010 er Norge rangert som nr. 1 foran Australia, New Zealand og USA (Human Development Report 2010)
4. Torstein Veblen (1857 – 1929) er særlig kjent for sine analyser av sammenhengen mellom økonomi og kultur. Hans mest kjente bok er The Theory of the Leisure Class, publisert i 1899.
5. Andre generasjon er utsatt for en dobbel sosialisering, fra foreldrene og fra det vestlige samfunnet. Dette stiller barn og unge overfor et sterkt og krevende krysspress. Barna blir ofte det viktigste bindeleddet mellom foreldrene og det nye samfunnet de skal tilpasse seg.
6. Jeg bruker begrepet forsørgerhushold som betegnelse på det typiske husholdet i før-industrielle samfunn. Forsørgerhusholdet er den sentrale reproduksjonsenheten i samfunn der det knapt finnes en offentlig sektor, og der markedet spiller en liten rolle

Michela Wrong:

It’s our turn to eat. The story of a

Kenyan whistle blower.

Harper forlag, 2009

Dette er en sann fortelling om korrupsjon og makt i Kenya, og inneholder nesten like mye spenning som en krimbok.

John Githongo ble i 2003 utnevnt til korrupsjonsjeger i Kenya på grunn av sitt solide rykte og omdømme i Kenyas organisasjonsverden. Etter tre år med vide fullmakter og utrettelig kamp mot korrupsjon, går han under jorda og bosetter seg i hemmelighet på gjesterommet til den britiske journalisten Michela Wrong. It’s our turn to eat er Wrongs grundige og nærgående fortelling om Githongos innbitte kamp om å renske ut korrupsjon fra regjeringskontorene i Nairobi.

Innsettelsen av president Mwai Kibaki på en av årets siste dager i 2002 åpner et nytt kapittel i Kenyas historie. Den demokratisk valgte Kibaki lovte å feie ut all korrupsjon etter over to tiår med vanstyre under sin forgjenger. John Githongo får vide fullmakter og tette bånd til presidenten for å sørge for at den nye regjeringen holder sine løfter. Etter relativt kort tid får Githongo informasjon om en ny stor korrupsjonssak, med forbindelser til presidentens egne nære medarbeidere.

Its our turn to eat er en spennende fortelling om korrupsjon og politisk maktkamp, hvor hovedpersonen etter hvert frykter for sitt eget liv. Historien inneholder skjulte båndopptakere i interne regjeringsmøter, ryktespreding og alvorlige trusler. Forfatteren har omfattende kjennskap til kenyansk politikk etter mange år som journalist i Nairobi, og går personlig og tett på John Githongo.

Det er en styrke ved It’s our turn to eat at hun ikke gjør Githongo til en endimensjonal helt, men underveis avdekker både hans bakgrunn og hvordan hans omverden (og hun selv) oppfatter hovedpersonen. Boka gir også et godt og grundig bilde av kenyansk politikk og historie. Forfatteren vektlegger etnisitet som en viktig drivkraft i kenyansk politikk, og hvordan dette gjennomsyrer samfunnet. Politikken blir en maktkamp mellom etniske grupper om hvem som skal få lov til å spise av statskassa. Den etniske spenningen blir også bakteppe for den omfattende volden etter presidentvalget i overgangen 2007/2008 hvor rundt 1000 mennesker ble drept, noe bokas siste kapittel dekker overflatisk.

Korrupsjon har alltid to sider, den som tar og den som gir, sies ofte i forbindelse med korrupsjon. I denne fortellingen finner vi landets myndigheter i begge roller. Men Wrong gir et interessant innblikk i hvordan vestlige myndigheter ser gjennom øynene på korrupsjonen, for ikke å ødelegge forholdet til landets myndigheter.

Forfatteren kunne med fordel fortalt mer om hvordan den korrupte politikken rammer vanlige folk. Hun nevner at vanlige kenyanere må bestikke offentlige ansatte jevnlig, men viser i liten grad hvordan dette foregår eller hva folk mener om det. Hvordan blir hverdagen til de fattige, når politikerne forsyner seg grovt av statskassa?

På tross av Afrika-kartet som dekker omslaget, er ikke dette en bok om Afrika, men om Kenya. Maktkampen og korrupsjonen er spesielt for akkurat Kenya, og forfatteren forsøker heldigvis ikke å gjøre dette til noe allment afrikansk. Med det som en liten advarsel, anbefales Its our turn varmt.

Sigurd Jorde

Bjørn Olav Utvik:

Islamismen

Unipub forlag, 2011

Bjørn Olav Utvik er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og har forska på dette temaet i 20 år. Han har sjølv møtt mange av dei mest leiande islamistane, samt mange av deira motstandarar, personleg. Resultatet er ei svært grundig oversikt over politisk islam i Midtausten. Boka presenterer eit mangfoldig og komplekst politisk landskap, prega av ideologisk utvikling og nytenking, usemjer og splittingar.

Forfattaren presenterer ei politisk rørsle som i hovudsak speler ei demokratiserande, moderniserande og frigjerande rolle for folk i Midtausten. Konklusjonane i boka er stundom den rake motsetninga til den dominerande framstillinga vi har fått gjennom både tabloidmedia og mange sentrale akademikarar dei siste åra, særleg etter 11. september.

Byrja som studentrørsle

Utvik meiner den dominerande posisjonen islamistane har i Midtausten i dag er eit resultat av ei utvikling som byrja på 70-talet. Han knyttar denne revitaliseringa av religionen hovudsakleg til den nye studentrørsla som vaks fram som følgje av at utdanning brått vart opna opp for større lag av befolkninga på 70-talet.

Egypt, Iran og Tyrkia, tre land der islamistar speler viktige, og heilt forskjellige, roller, har fått eigne kapittel. Særleg aktuell er presentasjonen av det muslimske brorskapet i Egypt og deira forhold demokrati og modernisering i landet. Islamistane sitt forhold til modernisering, demokrati og likestilling blir óg drøfta særskilt seinare i boka.

Radikalisering?

Utvik sler hol på myta om at islamismens utvikling sidan 1970-talet handlar om radikalisering. Han syner derimot at studentrørsla i Egypt på 70-talet i hovudsak valde fredeleg reformarbeid i staden for væpna jihad.

Det vi vanlegvis høyrer mest om i høve politisk islam, Jihaditendensen og Al-Qaida, har alltid utgjort eit lite mindretal. Ifølgje boka er denne tendensen på retur i heile Midtausten, hovudsakleg fordi deira kamp ikkje er retta inn mot å løyse dei problema som befolkningen står ovanfor.

Utvik syner kvifor det er meiningslaust å skjære organisajsonar som Brorskapet og Al-Qaida over same kam, og dreg følgjande parallell: «I sin forenkling tilsvarer det om man i 1970-åra ville sidestille Vest- Tysklands mangeårige statsminister Willy Brandt med den tids erketerrorist Andreas Baader av den grunn at de begge var sosialister og som sådanne kunne anses å `ha samme mål´». Utvik trekk parallellen lengre: «For hvis den som ønsker å forstå hva som rører seg i den islamske verden, fokuserer blikket på Bin Laden og Zawahiri, tilsvarer det en som ville forstå Tysklands politiske utvikling i syttiåra gjennom å sette seg inn i Andreas Baaders tanker heller enn å vie oppmerksomheten til sosialdemokratene og Willy Brandt».

Islamismen rettar seg i hovudsak mot studentar og Midtausteninteresserte. Samstundes er boka ein viktig reiskap for å motvirke den desinformasjonen som stadig vert presentert om politisk islam.

Magne Hagesæther

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet på Yitzhak Rabin i Tel Aviv 4. november i 1995.
Eller er det?

Uri Avnery er en israelsk journalist og fredsaktivist.

Dr. Joseph Goebbels, nazistenes propagandaminister, ringer sjefen, Adolf Hitler, på helvetestelefonen.

«Mein Führer,» sier han gledesstrålende.

«Nyheter fra verden. Det ser ut til at vi er på riktig spor. Antisemittismen erobrer Europa!»

«Godt!» sier der Führer, «det vil bety slutten for jødene!»

«Vel, ikke helt, mein Führer … Det ser ut til at vi valgte feil semitter. Våre arvtakere, de nye nazistene, vil utrydde araberne og alle de andre muslimene i Europa.» Han ler. «Det er jo mange flere muslimer enn jøder å utrydde.»

«Men hva med jødene?» spør Hitler?

«Du vil ikke tro det! De nye nazistene elsker Israel, den jødiske staten – og Israel elsker dem!»

Er grusomhetene som ble begått av den norske nynazisten, en isolert hendelse? Høyreekstremister over hele Europa og USA slår samstemmig fast: «Han tilhører ikke oss! Han er bare et enslig individ med et forskrudd sinn! Det er galninger overalt! Du kan ikke fordømme en hel politisk retning på bakgrunn av én enkelt persons gjerninger!»

Det høres kjent ut. Hvor har vi hørt dette før?

Selvsagt, etter mordet på Yitzhak Rabin.

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet i Tel Aviv. Eller er det?

I månedene før mordet på Rabin, ble det iverksatt en hatkampanje mot ham. De israelske høyregrupperingene konkurrerte seg imellom for å se hvem som kunne demonisere ham skarpest.

I én demonstrasjon ble det vist frem en fotomontasje av Rabin i en SS-uniform. På balkongen foran demonstrasjonen, sto Benjamin Nethanyau og applauderte engasjert, mens en kiste med inskripsjonen «Rabin» ble båret under. Religiøse grupperinger arrangerte en middelaldersk, kabbalistisk seremoni, der Rabin ble dømt til døden. Høytstående rabbinere deltok. Ingen stemmer blant de høyreorienterte eller religiøse lot seg høre med advarsler.

Selve mordet ble utført av et enkeltindivid, Yigal Amir, en tidligere bosetter og student ved et religiøst universitet. Det antas at han forhørte seg med minst én høytstående rabbiner før han utførte udåden. Som Oslo-morderen, Anders Behring Breivik, planla han udåden sin nøye og lenge, og utførte den i kaldt blod. Han hadde ingen medhjelpere.

Eller hadde han? Var vi ikke alle medhjelpere? Ligger ikke ansvaret hos skamløse demagoger, som Nethanyau, som håpte å komme til makta på en bølge av hat, frykt og fordommer?

Det viste seg at kalkulasjonene stemte. Mindre enn ett år etter mordet, kom Nethanyau til makta. Nå styrer høyrefløyen Israel, og blir mer og mer radikal fra år til år, eller fra uke til uke, som det ser ut som nå. Åpenbare fascister innehar nå ledende stillinger i Knesset.

Alt dette – et resultat av tre skudd fra én enkelt fanatiker som tok ordene til kyniske demagoger på et dødelig alvor.

Det siste forslaget fra fascistene våre, rett fra Avigdor Liebermans munn, er å oppheve Rabins verk – Oslo-avtalen. Så dermed er vi tilbake i Oslo.

Da jeg først hørte om det som hadde skjedd i Oslo, var jeg redd at gjerningsmennene kunne være noen sprø muslimer. Gjengledelsene ville blitt grusomme. Og bare minutter etter, tok en idiotisk muslimsk gruppe på seg ansvaret for å ha utført denne gloriøse bragden. Heldigvis overga den virkelige massemorderen seg på åstedet.

Han er prototypen på en nazistisk antisemitt av denne bølgen. Prinsippene er hvit overhøyhet, kristenfundamentalisme, hat mot demokratiet og europeisk sjåvinisme, blandet med et giftig hat mot muslimer.

Disse prisnippene sprer seg nå over hele Europa. Små, radikale ultrahøyregrupperinger blir omgjort til dynamiske politiske partier, blir valgt inn i nasjonalforsamlingene, og får endatil makt både her og der. Land som alltid har fremstått som modeller for politisk fornuft, produserer plutselig fascistiske oppviglere av verste sort, til og mer verre enn USAs Tea party, et annet barn av denne nye tidsånden. Avigdor Lieberman er vårt bidrag til dette velkjente verdensomspennende forbundet.

Én ting nesten alle disse europeiske og amerikanske ultrahøyregrupperingene har til felles, er beundringen for Israel. I det 1500 sider lange politiske manifestet sitt som han hadde arbeidet med lenge, avsatte Oslo-morderen en hel del til dette. Han foreslo en allianse mellom det europeiske ekstremhøyre og Israel. For ham er Israel en utpost for den vestlige sivilisasjonen, i en dødelig kamp mot det barbariske islam. (Ikke ulikt Theodor Herzls løfte om at den fremtidige jødiske staten skulle være «den vestlige kulturens utpost mot asiatisk barbari »?)

En del av denne tilsynelatende filo-sionismen hos de islamofobiske grupperingene er, selvsagt, bedragerisk, konstruert for å skjule den nynazistiske karakteren. For hvis du elsker jøder, eller den jødiske staten, kan du ikke være fascist? Jo visst, det kan du. Jeg tror likevel at beundringen for Israel i de fleste tilfeller er ærlig.

De høyreorienterte israelerne som disse grupperingene smigrer seg inn på, hevder at det ikke er deres feil at alle disse som nører opp under hatet, tiltrekkes av dem. På overflaten, er det selvsagt sant. Men man kan ikke la være å spørre seg om hvorfor de tiltrekkes? Hvor ligger tiltrekkingskraften? Fordrer ikke dette litt alvorlig sjelegransking?

Jeg så alvoret i situasjonen først da en venn gjorde meg kjent med noen tyske antiislamske blogger.

Jeg ble sjokkert. Det som strømmet ut der var nesten ordrette kopier av Joseph Göbbels’ spottende haranger. De samme oppviglerske slagordene. De samme grunnleggende beskyldningene. Den samme demoniseringen. Med én forskjell: I stedet for jødene, er det nå araberne som undergraver den vestlige sivilisasjonen, forfører kristne jomfruer, og planlegger å ta over verden. Mekkas gamles protokoller.

Dagen etter det som skjedde i Oslo, så jeg på Al-Jazeeras engelskspråklige fjernsynssendinger, som er av de beste i verden, og så et interessant program. I en hel time, intervjuet reporteren italienere i gatene om muslimer. Svarene de ga, var sjokkerende.

Moskeer burde forbys. Det er der muslimer planlegger forbrytelser. De trenger jo ikke moskeer i det hele tatt, de trenger bare et teppe for å be. Muslimer kommer til Italia for å ødelegge italiensk kultur. De er parasitter som sprer narkotika, kriminalitet og sykdom. De må kastes ut – hver mann, hver kvinne og hvert barn.

Jeg har alltid sett på italienere som et ubekymret og elskverdig folk. Selv under holocaust oppførte de seg bedre enn de fleste europeere. Benito Mussolini ble en rabiat antisemitt først mot slutten, da han var blitt fullstendig avhengig av Hitler.

Men her er vi, bare 66 år etter at italienske partisaner hang Mussolonis lik opp etter føttene på et torg i Milano – og en mye verre form for antisemittisme herjer Italias, og de fleste andre (eller i hvert fall mange) andre europeiske lands, gater.

Selvsagt er det et virkelig problem. Muslimer er ikke fri for skyld for situasjonen. Oppførselen deres gjør dem til takknemlige mål. Som jøder i sin tid.

Europa står overfor et valg. De trenger «utlendingene» – muslimer og andre – til å arbeide for dem, holde økonomien i gang, betale for de eldres pensjoner. Hvis alle muslimer hadde forlatt Europa i morgen, ville hele samfunnsstrukturen i Tyskland, Frankrike, Italia og mange andre land raknet.

Likevel blir mange europeere forferdet når de ser disse «utlendingene», med sine merkelige språk, vaner og klær, i gatene sine, forandre karakteren til mange nabolag, åpne butikker, gifte bort døtrene sine og konkurrere med dem på flere sett. Det gjør vondt. Som en tysk minister sa det: «Vi hentet arbeidskraft, og fant ut at vi hadde hentet mennesker!»

Opptil ett punkt er det mulig å forstå disse europeerne. Innvandring skaper virkelige problemer. Migrasjonen fra det fattige sør til det rike nord er et fenomen for det 21. århundret, et resultat av den skjærende ulikheten mellom land. Den krever en alleuropeisk innvandringspolitikk, en dialog med minoriteter om integrasjon og multikulturalisme. Det blir ikke lett.

Men denne tidevannsbølgen av islamofobi går mye lenger. Den er som en tsunami, den kan føre til store ødeleggelser.

Mange av de islamofobiske partiene og grupperingene minner en om atmosfæren i Tyskland tidlig på 1920-tallet, da «folkelige» grupper og militser spredte sin hatske gift, og en militær spion ved navn Adolf Hitler mottok sine første anerkjennelser som en antisemittisk taler. De virket uviktige, marginale, til og med gale. Mange lo av denne Hitler, denne Chaplinaktige bebartede klovnen.

Men det nazikuppet som ble avverget i 1923, ble fulgt av 1933, da nazistene tok makta, 1939, da Hitler startet annen verdenskrig, og 1942, da gasskamrene ble tatt i bruk.

Det er begynnelsen som er avgjørende, når politiske opportunister ser at det å spre frykt og hat er den enkleste veien til rikdom og makt, når sosiale misfostre blir nasjonalister og religiøse fanatikere, når det blir akseptabel og legitim politikk å angripe uhjelpelige minoriteter, når festlige små menn blir monstre.

Er det Dr. Göbbels jeg hører le i Helvetet?

Gert Nygårdshaug:

Himmelblomsttreet

Cappelen, 1989

For fire år siden anmeldte jeg Gert Nygårdshaugs bok, Mengele Zoo, i Rødt!. Grunnen til anmeldelsen av den boka, som første gang ble utgitt i 1989, var at den i en nylig avholdt «folkeavstemming » i regi av Dagbladet og NRK, hadde blitt kåret til tidenes beste norske roman. Forfattere som Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset, var representert lengre ned på lista.

Mengele Zoo er en framtidsroman og en del av en triologi, bok nummer to i triologien heter Himmelblomsttreet. Den siste tidas utvikling i så vel Norge den 22.7, men ikke minst den politiske og økonomisk krisa som herjer i Europa, har gjort denne boka høyaktuell.

Mens Mengele Zoo har den brasilianske indianergutten Mino som hovedperson, er handlingen i Himmelblomsttreet spunnet rundt den norske sosiale avvikeren Jens Oder Flirum. Handlingen begynner i tid omtrent samtidig med Mengele Zoo med at Jens Flirum må avtjene en lengre fengselstraff for en forbrytelse han ikke har begått. Etter 10 års soning melder den riktige forbryteren seg, og «vår helt» slipper ut av fengslet med en klekkelig oppreisning.

Hvordan denne store erstatningssummen anvendes, er bokas bærende tråd. Gjennom ulike avstikkere bringes hovedpersonen og handlingen til regnskogen i Brasil. Her står han i spissen for å bygge opp en frøbank for bevaring av trær og blomsters arter. Han lever isolert i Amazonas i mange år i en svært spennende og blomstrende beskrevet kamp for urbefolkningen og artsmangfold. På samme måte som hovedpersonen blir vi som lesere gjennom hans sporadiske kontakt med utenom verden, i hovedsak ved tilfeldige og alt for gamle aviser, informert om en utvikling i et Europa i fullstendig oppløsning. Økonomien har brutt sammen, EU har gått i intern oppløsning og ulike ekstreme fraksjoner ligger i blodige kriger med hverandre, hvor de alle kjemper for sin eneste rette lære.

Det er hvordan Jens Oder, som på grunn av de resultatene han har oppnådd i regnskogen, nå kjent og anerkjent verden over med det mer latinske navnet Yenso, griper inn i «stammekrigene » i Europa og løser disse, som er bokas store, overrakende og brutale moralske dilemma. Som lesere vil vi på samme måte som i Mengele Zoo, bli stilt overfor de ulike alternativer hovedpersonen velger: Helliger målet bruk av alle midler?

Boka er lettlest, full av fakta-opplysninger og samtidig uhyre spennende. At den også på en svært alternativ måte, høyaktuelt griper inn i den økonomiske og politiske krisa som nå preger utviklingen i stadig flere europeiske land, med en eskalerende sosial uro, gjør at den både fungere som en slags alternativ folkeopplysning og god underholdning.

Himmelblomsttreet ble første gang gitt ut i 1995, og har kommet i stadig nye opplag. Med sine beskrivelser av en alternativ utvikling, er den igjen høyaktuell. Kan utviklingen i dagens Europa ta en slik vending som antatt i romanen, er det et slikt fragmentert samfunn vi vil ha, og viktigere: Hvordan kan vi på ulike måter bidra til å hindre dette?

Boka gir nye, spennende og uvante innfallsvinkler til reelle problem som preger dagens Europa og Norge.

Jeg kan ikke anbefale Yensos løsninger, men på det sterkeste anbefale deg å gjøre deg kjent med dem. I sjangeren magisk realisme er boka fortreffelig. Lån den på biblioteket, eller kjøp som paperback.

Krigen i Libya, som ble startet av noen (ikke alle) Nato-makter den 19. mars i år, har i skrivende stund (august 2011) vart i fem måneder. Ifølge meldingene er oberst Gaddafis regime i full oppløsninger, og går nå mot sin kollaps. Men måten denne krigen blir avsluttet på, vil ikke berøre det mer prinsipielle spørsmålet om krigen var folkerettslig berettiget eller ikke.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved universitetet i Tromsø, med i redaksjonen av Vardøger, medlem av SV, og har skrevet boka Kampen om folkeretten (se bokomtale).

I likhet med andre kriger som NATO-land startet siden den kalde krigens avslutning, ble denne krigen startet ut fra forutsetninger som viste seg å være uholdbare. Man kan til og med stille spørsmål om dette var bevisst spill fra sentrale NATO-lands side. Krigen startet angivelig for å beskytte sivile, men den ble en krig med regimeendring som mål. Videre skulle krigen bli kortvarig, effektiv og billig. Under disse forutsetningene var det i mars 2011 mulig å mobilisere politisk støtte til krigen. Umiddelbart før krigens start var det sterke motforestillinger til å sette i gang en slik operasjon, her i Norge blant annet fra utenriksminister Støre. Men så snart krigen var vedtatt, sto politikerne på geledd. Her i Norge godtok samtlige partier på Stortinget krigen uten noen egentlig debatt. Sjøl et parti som SV, som i sitt arbeidsprogram ikke bare sier nei til NATO men også at partiet kun støtter «internasjonale operasjoner» dersom det har vært «åpen behandling i Stortinget», sa ja.

Både under krigen mot Jugoslavia i 1999, mot Afghanistan fra 2001 og i forbindelse med Irak-krigen som startet i mars 2003, var det store antikrigsdemonstrasjoner i mange land, især i Europa. Krigen mot Libya framkalte ikke de samme protestene. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor. Ingen av de regimene som ble angrepet i disse krigene, var særlig populære i verdensopinionen. Saddam Hussein må jo sies å ha vært betydelig verre enn Gaddafi. Når krigen mot Gaddafi likevel i større grad synes å ha blitt akseptert, henger det sammen med i alle fall to forhold. Det ene er at FNs Sikkerhetsråd denne gangen godkjente operasjonen (motstanderne Kina, Russland og Tyskland valgte å stemme avholdende). Det andre forholdet er at krigen i utgangspunktet og ifølge FN-vedtaket framsto som en begrenset operasjon, nemlig å etablere en flyforbudssone over deler av Libya, med kun den ene hensikt å beskytte sivilbefolkningen. Man så ikke det som i dag, fem måneder seinere, framstår som klart, nemlig at krigen når den først var i gang ble til en «vanlig» regimeendringskrig, der NATO-land i praksis opererer på opprørernes side som deres flyvåpen, inklusive avanserte kamphelikoptre som effektivt angrep Gaddafis bakkestyrker uansett om de truet sivile eller ikke. Opprørerne fikk også våpenforsyninger og annen støtte fra sentrale NATO-land, noe som var i strid med den våpenembargoen som var en del av Sikkerhetsrådets vedtak.

Vesten har gjennom denne krigen bundet seg til en samling av opprørere som ikke har noe klart program, som innbyrdes er splittet (blant annet ble deres militære leder, general Abdul Fattah Younes drept av sine egne med-opprørere), og som sjøl har begått menneskerettsbrudd i sin framferd. Kun for få dager siden (13. august) meldte avisa New York Times at opprørerne hadde fordrevet og plyndret sivilbefolkninga i fjellområder i det vestlige Libya og rundt byen Misrata «fordi deres stammer støttet oberst Gaddafi». Da er det altså ikke slik som enkelte vestlige pådrivere for krig påsto ved krigens begynnelse, nemlig at «dette er ingen borgerkrig».(Rosemary Righter i Newsweek 21. mars 2011). Hennes begrunnelse:

Opprørerne i Benghazi hadde bedyret, med sterke følelser (passionately), at alle libyere var samlet i ønsket om å kaste Gaddafi. Man vil ikke engang innrømme det elementære faktum at dette handler om en borgerkrig  – og det i et samfunn som tradisjonelt er splittet i en rekke ulike stammelojaliteter.

Disse opprørerne ønsket ikke å forhandle med Gaddafi men stilte ultimate krav om at forhandlinger om Libyas framtid først kan begynne etter at Gaddafi er borte. NATOflyenes forsøk på å drepe Gaddafi må sees i denne sammenhengen. Vesten fungerer på opprørernes premisser, med den antatte gevinsten for øye at et Libya styrt av opprørerne, vil være et Libya som fungerer på Vestens premisser. Et slikt regnestykke er imidlertid høyst usikkert, fordi – som nevnt – opprørerne er splittet i ulike grupper, og ingen vet hva som vil skje etter Gaddafis fall. NATO og Vesten kan derfor kun få kontroll over den langsiktige utviklinga i Libya ved å plassere egne bakkestyrker der, med alle de kostnader og risikoer det innebærer. Tatt i betraktning erfaringene fra Kosovo, Afghanistan og Irak vil nok dette bli en vanskelig avgjørelse for NATO.

Et annet aspekt ved Libyakrigen har vært at USA knapt har vært noen pådriver for å vikle seg inn i enda en krig. Forsvarsminister Gates og mange andre frarådet krigen, både av militære og økonomiske grunner. Obamaadministrasjonen ønsket dessuten å trekke Europa sterkere inn som ansvarlig for sikkerheten i Middelhavsområdet. Derfor ble det de ytterliggående høyrepolitikerne Cameron og Sarkozy som gikk i bresjen for denne krigen.

Strengt tatt kan vi jo i dette tilfellet ikke snakke om NATOs krig, sjøl om denne krigen bare kunne gjennomføres med deltakelse av NATO-medlemmer og deres avanserte luftstyrker. (Det er bare NATO som har den militære slagkraft til å gjennomføre «humanitære intervensjoner» av denne typen.) NATO ble i realiteten delt i tre i denne krigen. Noen land, i alt 7 land anført av Storbritannia og Frankrike, har ført full bombekrig mot Libya, inklusive forsøk på å drepe Gaddafi og skjulte våpenleveranser til opprørerne (uttrykkelig forbudt ifølge sikkerhetsrådsvedtaket). Andre NATO-land, som Nederland, Spania og Tyrkia, nektet å bombe Libya, men nøyde seg med å patruljere libysk luftrom med sine fly i den hensikt å kontrollere flyforbudssonen. NATO-landene Polen og Tyskland er imot operasjonen som sådan og Tyskland stemte avholdende i Sikkerhetsrådet. Beklageligvis finner vi Norge og den rødgrønne regjeringa i den første gruppa. Det viktigste av alle NATOland, USA, avsluttet få dager inn i krigen sine bombeangrep. I den amerikanske kongressen er det stor motstand mot krigen både på høyre og venstre side, og Obama anklages for å ha overkjørt kongressens rettigheter ifølge War Powers Act vedtatt i etterkant av Vietnamkrigen i 1973, og som bestemmer at kongressen må godkjenne enhver væpnet operasjon utenlands som varer mer enn 60 dager. Den 20. mai var det 60 dager siden Libyiakrigen startet uten noen slik godkjennelse.

Kunne Vesten, FN og verdenssamfunnet ha valgt en annen linje enn den som ble valgt? Ja, uten tvil. Man kunne for eksempel tatt Gaddafi på ordet og akseptert hans invitt til forhandlinger og demokratiske valg. Det var dette den Afrikanske Union forsøkte. Man kunne ha tvunget partene til våpenhvile og til forhandlingsbordet og dermed sluppet noen av de lidelsene det libyske folket har vært utsatt for. Valg kunne vært gjennomført under kontroll av internasjonale observatører. Dersom det var så entydig som opprørerne hevder, nemlig at de har hele Libya bak seg, måtte jo slike valg ha resultert i slutten på Gaddafi-regimet. Jeg sier ikke at denne veien ville vært lett eller at Gaddafi ikke ville forsøkt å sabotere prosessen. Poenget er at dette ikke ble prøvd. Vesten valgte å støtte den ene parten i det som var og er en borgerkrig, med det resultat at borgerkrigen eskalerte og hatet på begge sider vokste. I så måte har denne krigen likheter med krigen mot Jugoslavia der USA valgte å støtte de mest uforsonlige kosovoalbanerne, med det resultat at disse fikk et frirom til å begå forbrytelser mot serberne (og mot kosovoalbanere som viste forsonlige holdninger overfor serberne) som ikke står tilbake for de menneskerettsbrudd som serberne begikk mot kosovarene.¹ La oss håpe at opprørerne i Libya ikke har begått menneskerettsbrudd i samme omfang. Men uansett er det ingen grunn til å akseptere deres sjølframstilling som sannheten rett og slett. I 1999 hauset vestlige media opp de kosovoalbanske «frigjøringsheltene ». I dag burde det være all grunn til å gå litt mer kritisk til verks. Man har alt nå en rapport fra FNs menneskerettsråd (UN Human Rights Council) som konkluderer med at begge sider i konflikten har begått menneskerettsbrudd, inklusive forbrytelser mot menneskeheten.²

Når en krig startes, lukkes en hel rekke andre handlingsmuligheter. Krigen øker hatet, muligheten for å kunne samarbeide seinere undergraves. Krigen låser de vestlige krigførende land inn i en prestisjelogikk: krigen kan ikke tapes, den må føres fram til «seier». Dermed får krigen en lang rekke destruktive følger, uten at den fører til det som den ifølge FN skulle føre til: en bedre beskyttelse av sivilbefolkninga. Etter mitt syn er ikke dette en krig hvor det er riktig å støtte én side, slik det for eksempel var da USA førte en de facto invasjonskrig mot Vietnam. I tilfellet Libya handler det om å skape betingelsene for at Libyas folk i frie valg kan stake ut veien videre for landet. Dette kan bare skje gjennom våpenhvile, mekling og forhandlinger. Forhandlinger og forsoningsarbeid vil også være nødvendig etter Gaddafis fall – mellom alle de ulike grupper og stammer som det libyske samfunnet består av. Det å støtte ensidig en part i en borgerkrig av denne typen betyr å oppmuntre denne parten til uforsonlighet og dermed det motsatte av mekling og forhandlinger. Opprørerne arbeidet bevisst for å involvere NATO i en «humanitær intervensjon» i dagene før FN-vedtaket. Da kan det godt hende at de valgte å overdrive påstandene om massakre og andre forbrytelser som truet sivilbefolkninga, og som en intervensjon skulle forhindre. Liksom det også må forventes at Gaddafi holdt eventuelle overgrep skjult. Opprørerne synes heller ikke å ha gjort noe tydelig skille mellom væpnede opprørere som falt og drepte sivile. Folkerettslig er det et viktig skille mellom de to kategoriene. En opprører er å regne som en soldat, og er som sådan et legitimt mål for motparten i en væpnet konflikt, mens en sivilperson etter folkeretten ikke kan være mål i en væpnet konflikt. I etterkant har det så vidt jeg kjenner til, ikke vært dokumentert omfattende massakre på sivile fra Gaddafi-styrkenes side. I så fall ville det ha vært slått bredt opp i de mange pro- NATO media. Vi har heller ikke hørt om massakre på sivile i de byene som Gaddafistyrkene gjenerobret i løpet av krigen.

I så måte ligner dette på situasjonen før angrepet mot Jugoslavia våren 1999. Media var den gang ensidig fylt av påstander om serbiske overgrep. Visse politikere som ønsket en militær løsning, påsto alt høsten 1998 at det foregikk folkemord i Kosovoprovinsen. Den samme lemfeldige omgangen med sannheten var vi også vitne til da denne krigen skulle begrunnes.

Folkerettens kjerne

Kjernen i folkeretten har alltid vært hva slags regler som skal gjelde for bruk av væpnet makt i det internasjonale samfunn. Mens det å føre krig mot et annet land ikke var uttrykkelig forbudt før 2. verdenskrig, måtte alle land som ble medlemmer av FN etter 1945, avholde seg fra angrepskrig og trussel om sådan. Hitler-Tysklands massive angrepskriger skapte en forståelse av at enhver angrepskrig som sådan måtte fordømmes av folkeretten. Dette ble fastslått i FN-pakten som ble vedtatt samtidig som FN ble opprettet i 1945. Det er dette som fortsatt er gjeldende folkerett. Ifølge gjeldende folkerett kan imidlertid et land anvende væpnet makt i et tilfelle, nemlig i en forsvarskrig mot en angriper. Da bestemmer FN-pakten at andre land bør komme dette landet til unnsetning. Slike tiltak skal besluttes av Sikkerhetsrådet.

Dersom disse bestemmelsene ikke fantes, ville de mange små lands uavhengighet vært mer truet, og prinsippet om en verden av likeverdige stater og folkeslag ville blitt undergravet. Folkeretten beskytter særlig de mange små land i verdenssamfunnet. Folkeretten utgjør en rettslig ramme for et verdenssamfunn som består av et mangfold av uavhengige stater.

Dette betyr ikke at folkeretten er perfekt. Heller ikke er den noen oppskrift på en kommende ideell, pasifistisk verden. Den er mer å betrakte som et fornuftig og realpolitisk kompromiss og et sivilisatorisk framskritt. Dette kompromisset avspeiler maktforholdene i verden etter 2. verdenskrig, både mellom seierherrene i denne krigen (USA, Storbritannia og Sovjetunionen) og mellom de nasjonale frigjøringsbevegelsene, som ble kraftig stimulert som følge av den 2. verdenskrig på den ene sida og de vestlige kolonimaktene på den andre. Folkeretten ble også preget av de sterke fredsbevegelsene som vokste fram i det 20. århundret som reaksjon særlig mot de to verdenskrigene og som reaksjon mot at sivile etter hvert utgjorde et flertall av de drepte i krig. Folkeretten inneholder regler imot okkupasjon, imot at sivile kan være krigsmål og regler om human fangebehandling og etter hvert også imot ulike former for masseødeleggelsesvåpen. Verdensopinionen etter 1945 var preget av de grusomheter som i denne sammenheng hadde skjedd særlig i områdene okkupert av Japan og Tyskland under annen verdenskrigen. Eksempelvis ble Genévekonvensjonene, som ble forhandlet fram i 1949, utformet under hensyntaken av denne masseopinionen. De var ikke kun et toppstyrt kompromiss mellom stater.³ Folkeretten er vokst fram ut fra en bestemt historisk bakgrunn. Det er all grunn til å forsvare den som et viktig, sivilisatorisk framskritt.

De grunnleggende prinsippene i dagens folkerett finnes i FN-pakten. Siden praktisk talt alle land er medlemmer av FN og medlemskap i FN er betinget av ratifisering av FN-pakten, er hele verdenssamfunnet bundet av folkerettens bestemmelser. Hovedregelen er FN-paktens artikkel 2 punkt 4 som lyder:

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.

Vi skal også merke oss at FN-paktens artikkel 103 bestemmer at dersom forpliktelsene et medlemsland har overfor FN-pakten skulle komme i konflikt med forpliktelsene et land måtte ha som medlem av en annen internasjonal organisasjon, har forpliktelsene overfor FN-pakten forrang. Et land som Norge, som for øvrig ønsker å framheve seg som en varm forsvarer av FN, er altså primært forpliktet av FN-pakten dersom det skulle oppstå en konflikt mellom reglene i FN-pakten og de vedtak som gjøres innad i NATO.

Global maktforskyvning – folkeretten i krise

Det globale kompromisset som kom ut av den andre verdenskrigen, varte ikke evig. Den mest markante endring av maktforholdene i verdenssamfunnet etter denne krigen var bortfallet av Sovjetunionen og Østblokken som skjedde i åra 1989–91. Det oppsto et maktvakum, og USA og det liberal-kapitalistiske verdenssystemet ekspanderte etter hvert inn i dette vakumet. NATO ble utvidet til Russlands grense. I den stemning av vestlig triumfalisme som hersket på 1990-tallet , ga NATO seg sjøl nye rettigheter. Dette skjedde ved endring av NATO-pakten i 1999 som åpnet for at NATO kunne gå til krig «out of area», dvs. utafor medlemsstatenes område, for å fremme de samfunnsverdiene som NATO mener er de «riktige». (Ifølge NATO sjøl: demokrati, menneskerettigheter og frie kapitalistiske markedsforhold.) Dermed hadde NATO uttrykkelig vedtatt at NATO ikke lenger kun var en forsvarsorganisasjon, men også en organisasjon som kunne gå til angrepskrig når den fant det i samsvar med sine «verdier ». Nettopp dette skjedde da NATO i mars 1999 kollektivt besluttet å gå til krig mot Jugoslavia som reaksjon mot menneskerettsovergrep innad i dette landet (påstandene om overgrep ble, som nevnt, overdrevet ogensidig rettet mot den serbiske sida).

Alt dette – og i tillegg det som har fulgt seinere i Afghanistan, Irak og til sist i Libya – var et forsøk på å tvinge gjennom nye folkerettslige prinsipper. Nemlig at et land kan bruke krig som middel for å spre sine egne samfunnsverdier til andre land. Og i tillegg prinsippet om at et land kan gå til forebyggende krig mot et land man tror kan bli en militær trussel i framtida. (USA anvendtedette prinsippet mot Irak i 2003.)

Folkeretten etter 1945 forutsatte at land med ulike samfunnssystemer og «verdier» kunne leve side om side, og løse konfliktene seg imellom med fredelige midler. Noen høyreekstreme politikere i USA ønsket på 1950-tallet at kommunismen skulle ødelegges ved at USA gikk til forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen, med den begrunnelsen at dette ville være å frigjøre verden fra diktatur og undertrykkelse. Denne linja ble aldri USAs politikk – heldigvis. Men om noe slikt hadde skjedd, ville det sjølsagt betydd slutten på den gjeldende folkerett. Gjeldende folkerett bygger på at et land har rett til å forsvare seg sjøl, og dermed sitt samfunnssystem, mot angrep utenfra. Og omvendt: et land har ikke ved hjelp av overlegen militærmakt rett til å spre sitt samfunnssystem eller sine idealer til andre land. Moderne folkerett aksepterer ikke prinsippet om at en overlegen makt skaper ny rett. En grunnleggende samfunnsendring kan med andre ord ikke skje ved inngrep utafra, men kun ved at folket sjøl, gjennom valg eller gjennom revolusjon, skaper nye samfunnsforhold. Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om at ethvert land har suverenitet til å bestemme sin egen politiskeutvikling. (Sjølbestemmelsesrett.)

NATOs endring av sine prinsipper i 1999 var på denne bakgrunnen i strid med gjeldende folkerett. Helt tydelig ble dette under krigen mot Jugoslavia fordi NATO der satte FN til side og gikk til krig uten FN-godkjennelse. Men prinsippet om å gå til krig for å endre de indre forholdene i et land eller for å avverge et folkemord som man tror vil komme, ville etter min mening vært uriktig også i det tilfellet at et sikkerhetsrådsvedtak godkjenner slike begrunnelser for krig. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 17. mars 2011 ble prinsippet om å hindre en antatt massakre av sivile og påstanden om at sivile var «truet av angrep», benyttet som begrunnelse for å bruke militær makt mot Libya. Vedtaket var uklart formulert, og det ble i praksis overlatt til det enkelte land som stilte opp med militære styrker å tolke vedtaket etter eget forgodbefinnende. Dette resulterte i tolkninger hvor vedtaket ble tøyd ut i det ekstreme, blant annet at man hadde rett til å foreta regimeendring iLibya, til å drepe Gaddafi osv.

Ifølge FN-paktens artikkel 24 må ethvert vedtak være i samsvar med FN-paktens «formål og prinsipper», altså i samsvar med de grunnleggende folkerettsreglene som er nedlagt i den samme FN-pakten. Sikkerhetsrådet kan altså ikke vedta hva som helst. Problemet er imidlertid at Sikkerhetsrådet er suverent i sine beslutninger. Ingen kontrollinstans overvåker Sikkerhetsrådets gjerninger. Og dersom en krigføring overlates til en gruppe land, for eksempel NATO, kan ingen, heller ikke FNs generalsekretær eller FNs generalforsamling, hindre disse land i å føre krigen på sin måte. Sikkerhetsrådet kan velge å vedta krig eller straffetiltak mot et land, mens man unnlater å gjøre det overfor et annet land. Ingen unntatt Sikkerhetsrådets egne medlemmer kan hindre rådet fra å opptre ensidig og selektiv, for eksempel ved å intervenere pga menneskerettsundertrykkelse i Libya, mens man aldri vil gjøre noe lignende overfor Israels menneskerettsbrudd. Det finnes ingen parlamentarisk kontroll med Sikkerhetsrådet, for eksempel utøvd av FNs Generalforsamling. FN-systemet gir Sikkerhetsrådet og særlig de fem vetomaktene en enorm makt. Her atskiller folkeretten seg radikalt fra en nasjonal rettsordning der det vanligvis finnes parlamentariske kontrollmuligheter i tillegg til at også domstoleneofte utøver en kontrollfunksjon.

Humanitær intervensjon – for og imot

I tida etter sovjetsystemets sammenbrudd har sterke krefter, med NATO i spissen, ivret for at såkalte «humanitære intervensjoner » skal være folkerettslig tillatt. Når et land begår grove menneskerettsovergrep mot egen befolkning, må «verdenssamfunnet » ha et ansvar for å beskytte, «responsibility to protect». NATO har som nevnt praktisert dette – til og med uten FN-godkjenning i 1999. Det er sjølsagt riktig at menneskerettsovergrep er et stort problem – og noe som forekommer i nesten alle land, inklusive i de land som sitter med veto i Sikkerhetsrådet. Særlig under borgerkriger – som i Libya – er sannsynligheten for at det skjer, stor. De aller fleste krigene etter 2. verdenskrig har vært borgerkriger. En undersøkelse viser at kun 17 % av krigene mellom 1945 og 2000 var mellomstatlige kriger, 6 % var koloniale frigjøringskriger, mens de resterende 77 % var borgerkriger.⁴ Menneskerettsovergrep i interne konflikter er ikke noe nytt. Det har vært et mønsterfor hele epoken etter andre verdenskrig.

Libya er ett av en lang rekke eksempler på land i borgerkrig. Folkerettslig sett er en borgerkrig et internt anliggende som fremmede makter ikke bør blande seg inn i. I praksis har imidlertid sterke makter ofte blandet seg inn i borgerkriger i svakere stater. Folkeretten tar resultatet av en borgerkrig – hvem som vinner – til etterretning. Vanligvis får det nye regimet, dersom det greier å stabilisere situasjonen, diplomatisk anerkjennelse. Og kriteriet på diplomatisk anerkjennelse er ikke at man sympatiserer med det nye regimet, men vanligvis det realpolitiske faktum at et nytt regime har erobret makta gjennom borgerkrigen. I tilfellet Libya så vi derimot at opprørerne fikk anerkjennelse av en rekke land lenge før dehadde erobret makta.

Når derimot styret i et land endres ved at landet blir okkupert av en fremmed makt, blir dette klart fordømt av folkeretten. Det nye styret blir ikke anerkjent som rettmessig av de øvrige land. Heller ikke her er det slik at makt skaper rett. Derfor anerkjenner ikke verdenssamfunnet at Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gir Israel noen rett til å bestemme over disse områdene, og i særdeleshet ingen rett til å gjøre disse områdene til en varig del av Israel, slik Israel faktisk har gjort når det gjelder Øst-Jerusalem. I tilfellet Libya har ytre makter, NATO etter godkjennelse av Sikkerhetsrådet, blandet seg inn i en borgerkrig på én av partenes side. Dette har ingen dekning i gjeldende folkerett. I 1986 ble USA dømt av Haag-domstolen (International Court of Justice) for å ha blandet seg inn i Nicaraguas indre forhold ved å støtte og ruste opp Contras-styrkene. Denne dommen, den er på over 500 sider, representerer en viktig juridisk grenseoppgang for når en stat kan blande seg inn i en indre konflikt i en annen stat.⁵ USA godtokaldri denne dommen.

Det lengste det er mulig å strekke seg når det gjelder intervensjon for å sikre menneskerettigheter, er at en absolutt nøytral styrke, vedtatt og ledet av FN-organer og ikke av en eller flere stormakter, sikrer bestemte områder hvor sivile kan søke tilflukt. For øvrig må man benytte de vanlige fredelige midler, diplomati, handelsboikott, politisk isolasjon, i kampen mot menneskerettsundertrykking, noe som ikke reelt ble forsøkt i Libya. Doktrinen om humanitær intervensjon lyder nok vakkert i manges ører, men her må vi – i tillegg til de folkerettslige motargumentene – også tenke realistisk. Det er kun stormakter, i dag praktisk talt kun NATO-alliansen, som har styrke til å gjennomføre humanitære intervensjoner. FN har ikke, slik det opprinnelig var planlagt, egne militære styrker under sin kommando. Verken USA eller noen av de andre vetomaktene vil vedta en humanitær intervensjon eller annen FN-inngripen mot seg sjøl eller mot noen av sine allierte. Dersom USA, Kina eller Russland eller noen av deres nære venner skulle begå grove menneskerettsbrudd mot egne eller fremmede borgere, ville med andre ord FN aldri kunne gripe inn. (En vetomakt blokkerer med sin stemme ethvert vedtak i Sikkerhetsrådet.) En slik eventuell inngripen ville dermed skje uten FN-mandat og ville bety slutten på den nåværende folkerettenog at verden beveget seg mot krig og anarki.

Storbritannias utenriksdepartement laget på 1980-tallet – under Margareth Thatchers regjeringstid – en utredning med tittelen Is intervention ever justified? Her ble det påpekt at «det overveldende flertallet av juridisk ekspertise er imot eksistensen av en rett til humanitær intervensjon», og at FN-pakten ikke inneholdt noen slik rett. Videre ble følgende realistiske argument anført mot humanitærintervensjon:

Utsiktene til at en slik rett vil bli misbrukt, er et sterkt argument mot å etablere en slik rett … dens tvilsomme nytte blir langt mer enn oppveid ved dens kostnader når det gjelder respekt for folkeretten.⁶

Dessverre har dagens britiske regjering ikke hørt på disse argumentene, men de blir ikke mindre gyldige av den grunn. For her blir den åpenbare faren for misbruk av denne retten påpekt. Og misbruk kan her være at en sterk militærallianse som NATO bruker en slik rett til å dominere verden og å undergrave små lands uavhengighet. Erfaringene med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og til slutt i Libya kan ikke sies å motsiadvarselen mot misbruk.

Endelig argumenteres det i våre dager med at verden har forandret seg. Holdninga til humanitær intervensjon har blitt mer positiv både blant stater og enkeltpersoner, og folkeretten må derfor justeres. For det første har det ikke skjedd noen global holdningsendring til humanitære intervensjoner, men det er riktig at de utenrikspolitiske elitene i mange NATO-land i dag er blitt tilhengere av dette prinsippet. For det andre: Dersom det var et sterkt ønske i verdenssamfunnet om at humanitær intervensjon skulle tillates, burde vi forvente forslag om endringer av FN-pakten slik at denne retten ble en del av den. Slike forslag har aldri kommet, heller ikke da hele FN-systemet ble gjenstand for bred behandling i forbindelse med FNs 60-årsjubileum i 2005. Da bekreftet alle medlemmer gjennom et enstemmig vedtak sin forpliktelse overfor FN-pakten. Riktignok ble det i tillegg vedtatt en resolusjon som også innholdt formuleringa om at statenes har en «responsibility to protect», men vedtaket var holdt i vage ordelag, og kan ikke sies å bety noen radikal endring av folkeretten. Sannheten er at de aller fleste land er imot en slik rettighet som de betrakter som en mulighet fra sterke makters side til å blande seg inn og foreta regimeendringer i svake stater. Det er ingen tilfeldighet at NATO, den varmeste forsvarer av bruk av militær makt uten forutgående angrep, herunder humanitær intervensjon, er verdens suverent sterkeste militærallianse som står for ca2/3 av alle militærutgiftene i verden.

Ser vi på vedtaket i Sikkerhetsrådet som ga adgang til intervensjonen mot Libya (vedtatt 17. mars 2011 som sikkerhetsrådsvedtak nr 1973), så sa dette vedtaket at enhver stat som melder ifra til FN kan iverksette en flyforbudssone og «ta alle nødvendige tiltak» for å beskytte sivilbefolkninga i Libya. Men unntatt fra disse tiltak er «en utenlands okkupasjonsstyrke i noen form på noen del av libysk territorium». Resolusjonen hindrer dermed bruk av bakkestyrker i Libya. Vi kan anta at dersom dette ikke var kommet med, ville Kina og muligens andre land stemt imot, noe som ville stoppet resolusjonen. Videre bestemmer resolusjonen at våpenembargo skal gjelde for Libya, dvs at ingen av partene i borgerkrigen kan få våpenforsyninger fra fremmede makter. Dette punktet har NATO-landene brutt i og med at de har forsynt opprørerne med våpen og drevet opplæring av opprørerne. Videre bestemte resolusjonen at finansmidler tilhørende Libya i utenlandske banker skulle sperres. Men de intervenerende maktene gikk lenger. De overførte store midler av disse fryste pengene til opprørerne, slik at de kunne finansiere sitt opprør. Den tyske utenriksministeren kom med følgende relevante kommentar: «Spørsmålet er: er dette lovlig?»⁷ Dersom dette skulle være lovlig, står vi i den situasjon at et land kan bli rammet av «humanitær intervensjon», og få sine pengemidler beslaglagt og overført til en gruppe opprørere som intervensjonistensympatiserer med.

Resolusjon 1973 oppfordrer til våpenhvile og til dialog for en varig og fredelig løsning av konflikten. I dette ligger en indirekte stadfesting av at det pågår en borgerkrig. Men vedtaket sier ingenting direkte om at det er en borgerkrig (eller væpnet intern konflikt) i Libya. Den sier heller intet om at regimeendring eller drapsforsøk mot Gaddafi skulle være tillatt, slik enkelte NATO-politikere klart tok til orde for. Resolusjon 1973 har preg av et kompromiss mellom ulike stater, og kunne bare bli vedtatt i den uklare formen den fikk. Når først intervensjonen kom i gang, kunne NATOlandene temmelig fritt tolke vedtaket på sin måte, i praksis slik at NATOs militærehandlingsrom ble utvidet i forhold til vedtakets ordlyd.

Etter Libya

Hva sitter vi så igjen med etter Gaddafis fall? Kan vi nå slå oss til ro med at hans brutale regime tilhører historia og for øvrigglemme både Libya og folkeretten?

Ingen har noensinne tvilt på at NATOs slagkraft ville føre til «seier» for NATO og opprørerne. Men en slik seier er ikke noe bevis for at krigen var riktig, like lite som at Bush sin seier over Saddam Hussein beviser at krigen mot Irak i 2003 var riktig. Libyas problemer er ikke løst, kanskje er heller nye problemer og nytt hat kommet til som følge av krigen. Opprørerne er kommet til makta ved hjelp av NATOs militærmakt og det nye regimet vil være preget av dette. I tillegg er opprørerne splittet. Hvem skal stabilisere situasjonen på bakken i Libya? Må NATO inn med bakkestyrker, og hvor lenge skal de stå der? Det beste som kan skje er sjølsagt at libyerne overvinner denne situasjonen og utvikler en politisk kultur basert på forsoning og fredelig mekling. I verste fall beveger Libya seg inn i en situasjonsom den vi i mange år har hatt i Irak.

Libya-krigen gir en farlig presedens for kommende tider og kommende konflikter. Sikkerhetsrådet og FN-systemet risikerer å bli et instrument for USA og NATO fordi Russland, Kina og andre makter ikke motsetter seg vedtak de egentlig er uenig i. (De stemte avholdende.) Heller ikke var det noen kraftfull fredsbevegelse innad i NATO-landene som kunne fungere som motmakt mot NATO-militarismen. Maktbalansen som kan holde USA og NATO noenlunde i sjakk, manglet. Russland og Kina setter åpenbart samarbeidet med USA foran egne utenrikspolitiske prinsipperså lenge deres egne vitale interesserikke blir truet (noe de ikke var i Libyakrigen).

Libya-krigen viser også hvor vi ender når de krigførende makter sjøl tolker Sikkerhetsrådets mandat. Systemet slik det nå fungerer, går ut på at stater «melder» seg til innsats, og får en blankofullmakt til å føre krig på egne premisser og ut fra egne politiske preferanser. FN har verken egne styrker eller noen effektiv kontroll over operasjoner som foregår i FN og folkerettens navn. Dette er en situasjon som passer verdens eneste supermakt og verdens sterkeste militærallianse glimrende. NATO er, slik ledende NATO-politikere lenge har gått inn for, i ferd med å erstatte FN som den organisasjon som faktisk rår over bruken avvæpnet makt i verdenssamfunnet.

Noter:

1. Et virkelig oppgjør med UCK-ledernes forbrytelser under og etter krigen i 1999 har ikke funnet sted. Disse hører i dag med til Kosovos politiske elite, og har en rekke anklager imot seg. Europarådet blant annet laget en rapport hvor det framgår at deler av den tidligere UCK-ledelsen ikke bare har begått drap og tortur mot serbiske fanger, men også tatt organer ut av deres døde kropper og solgt dem på det illegale organmarkedet. USA og andre vestlige makter blokkerer for tida et forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å nedsette en kommisjon for å undersøke saken. Se Neue Zürcher Zeitung 20.05.2011. De norske politiske myndigheter tviholder på at det de var med på, under og etter Jugoslaviakrigen i 1999, var etisk riktig og politisk konstruktivt. Kun noen modige enkeltpersoner som sjøl deltok, har våget å stå fram med et annet syn. Se den tidligere KFOR-offiseren Kristian Kahrs: «En Nato-offiser beklager». Klassekampen 09.04.2011
2. Se The Statesman (New Dehli, India) 03.06.2011: «Both Sides Guilty of War Crimes». Denne komisjonen har anslått antallet døde i denne konflikten til mellom 10 og 15 tusen. Dette er et meget høyt estimat, kanskje for høyt. Antallet drepte lå ved krigens begynnelse på mellom 1000 og 2000. I Jugoslavia ble det i løpet av 11 ukers krig i 1999 drept mellom 1500 og 2000 personer, i Gaza ble det i løpet av 3 uker rundt årsskiftet 2008/09 drept ca 1400 personer, nesten utelukkende palestinere. Tapstallene etter de intense bombekrigene mot Irak i 1991 og 2003 var mye høyere, et anslag for 6 ukers krig i Irak våren 1991 er at mellom 30 og 70 tusen ble drept.
3. Frede Castberg, som vel er den fremste norske folkerettsjurist gjennom tidene, deltok sjøl i disse forhandlingene, og beretter om dette i sine memoarer. Se hans Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo 1970 s. 171–183
4. Se min bok Kampen om folkeretten 2. opplag Oslo 2007, s. 84–85.
5. Se «Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua», opptrykt i International Legal Materials vol XXV nr 5, september 1986.
6. Se The British Yearbook of International Law vol. 157, 1986, s. 619
7. Den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelles spørsmål står i Petroleum Economist (London), mai 2011.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur. Eit diktatur som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA.

Noko langt anna er det å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig.

Vi kan starte med Benjamins død. Ikke Benjamin Hermansen, gutten fra Holmlia som blei drept fordi han var mørk. Men Walter Benjamin. Walter Benjamin tok sitt eget liv med en overdose morfin 25. september 1940 i den lille byen Portbou i Spania.

Jon Børge Hansen jobber med globale spørsmål og internasjonal politikk.

Hva har Benjamins død med Anders Behring Breivik å gjøre?

Flere artikler om Terroren 22.juli i ekstranummer 2b

Walter Benjamin var tysk, jøde, marxist, filosof. Han blei flyktning i Frankrike da Hitlers nazister tok over makta i hjemlandet. Fra Frankrike tok han seg til Svendborg i Danmark, der han bodde hos sin venn, forfatteren, marxisten og flyktningen Bertolt Brecht. Benjamin slapp opp for penger, men med økonomisk støtte fra forskningsinstitusjonen han var knytta til, Institutt für Socialforschung i Frankfurt, vendte han tilbake til Frankrike for å bo og arbeide der.

I 1938 besøkte han Brecht en siste gang. Så blei han statsløs, uten pass, uten rettigheter: nazi-Tyskland tok statsborgerskapet fra sine jødiske innbyggere. Den franske staten internerte Benjamin i en fangeleir i Bourgogne, i tre måneder satt han innesperret der. Han slapp ut i 1940, og fikk noen måneders arbeidsro før de tyske styrkene rulla inn i Frankrike. Benjamin var ettersøkt, Gestapo hadde arrestordre på ham. I august fikk han innreisevisa til USA. Hans venn Max Horkheimer, leder for Institutt für Socialforschung, hadde klart å skaffe ham det. Instituttet hadde blitt tvunget i eksil etter 1933, først til Sveits, deretter til USA, der det blei etablert som et samarbeidsprosjekt med Columbia University i New York.

Benjamin planla å dra til USA fra Portugal, via det Franco-fascistiske, men formelt nøytrale Spania. Sammen med ei gruppe andre jødiske flyktninger kryssa han grensa mellom Frankrike og Spania en sein septemberdag i 1940. Men i Portbou, nær kysten i Katalonia, blei han arrestert. Det spanske politiet hadde fått ordre om å returnere flyktninger, til Frankrike, og til det ventende Gestapo. Natt til 25. september ga Walter Benjamin opp.

Idealet og undergangen

Hvorfor er Benjamin fortsatt en farlig mann for Anders Behring Breivik?

I Breiviks «Manifest» er Walter Benjamin utpekt som en av hovedmennene bak den konspirasjonen som har arbeidet systematisk for å ødelegge den vestlige kulturen og sivilisasjonen. Han deler den æren med de andre jødiske filosofene, samfunnsforskerne og sosialpsykologene – og flyktningene – som var knytta til Institutt für Socialforschung, den såkalte «Frankfurterskolen».

I begynnelsen av Breiviks 1518 siders skrift er det ca 30 sider med presentasjon av og polemikk mot disse folkene og de han regner som deres etterfølgere. Ingenting tyder på at han sjøl har lest noe som helst av originalverkene til disse teoretikerne. Noe av «manifestet» hans er klipp og lim fra andrehands kilder på nettet, noe er Breiviks egne forvirra gjengivelser av slike tekster. Det meste er henta fra ei artikkelsamling utgitt av den konservative amerikanske tenketanken Free Congress Foundation i 2004. («Political Correctness: A short history of an ideology», redigert av William s. Lind. Den finnes på nett her: http://www.lifesitenews.com/news/archive/ ldn/1950/51/5051909).

Brevik starter gjennomgangen sin under overskrifta «Hvordan det hele begynte? – Politisk korrekthet er Kultur-marxisme». Først tar han leserne tilbake til de gode, gamle dagene:

De fleste europeerne ser tilbake på 1950-tallet som ei god tid. Våre hjem var trygge, mange brydde seg ikke engang med å låse dørene.  Offentlige skoler var stort sett utmerkede (…). De fleste menn behandlet kvinner som damer [ladies], og de fleste kvinner viet sin tid og krefter til å skape gode hjem, oppdra sine barn godt og hjelpe sine lokalsamfunn gjennom frivillig arbeid. Barn vokste opp i hjem med to foreldre, og moren var der for å møte barnet når han kom hjem fra skolen. Underholdning var noe hele familien kunne nyte sammen.

Men «hva skjedde?» spør han så. Og skildrer det totale forfallet, med sammenbrudd for alle sunne verdier, kvinner ute i arbeidslivet i stedet for i hjemmet, aksept av homoseksualitet, de radikales diktatur i utdanningsvesenet, i media og i underholdningsindustrien, undertykking av konservative – og masseimport av muslimer. «Politisk korrekthet» er betegnelsen på den ideologien som har infiltrert, gnagd sund, ødelagt og etter hvert fått herredømme i våre vestlige samfunn. Og «ingen aspekter» ved denne tankeretninga «er mer framtredende i vesteuropeisk liv i dag enn feministisk ideologi».

Konspirasjonen

Men bak «Politisk Korrekthet» skjuler altså marxismen seg. Eller «kultur-marxismen», som Breivik og hans forelegg kaller den strømninga innafor marxismen de mener kontrollerer samfunnet nå.

Og den strømninga har røttene sine strukket nesten 90 år tilbake, det hele begynte med et hemmelig og konspiratorisk møte i Tyskland i 1923, får vi vite. På dette møtet, der den ideologiske Gudfaren, den ungarske marxisten Georg Lukacs deltok, blei avgjørende beslutninger tatt, beretter Breivik:

Dette møtet ledet til opprettelsen av Institutt für Socialforschung ved Frankfurt Universitet i 1923 – en organisasjon av marxister og kommunist-orienterte psykologer, sosiologer og andre intellektuelle som kom til å bli kjent som Frankfurter-skolen, som viet seg til å sette i verk Georg Lukacs’ program.

Og hva var dette programmet? Jo, «Lukacs foreslo å spre «kultur-pessimisme» for å øke tilstanden av håpløshet og fremmedgjøring i befolkninga i Vest som en nødvendig forutsetning for revolusjon».

Siden jobba de medsammensvorne jamt og trutt med å sette dette programmet ut i livet, først med base i Tyskland, og etter Nasjonalsosialistenes maktovertakelse der i USA.

Breivik tar for seg de viktigste av disse undergraverne en for en, og setter punktvis fram det han mener er hovedsakene ved hver av dem. Teodor Adorno, Erich Fromm, Herbert Marcuse og Wilhelm Reich blir gitt behørig omtale. De fikk i følge Breivik gjennombrudd for sin perfide virksomhet ved studentopprøret på 1960-tallet, og deres proselytter har sikra herredømmet for ideologien deres ikke minst gjennom å ta grep om universitetene i USA og i resten av Vesten. Walter Benjamin blir trukket fram som spesielt ansvarlig for å ha pønska ut hvordan kulturindustrien kunne brukes til å oppløse samfunnet.

Viktige bidrag

Og Frankfurterskolens frontfigurer fra disse tiåra på 1900-tallet har uten tvil satt mange spor etter seg, om ikke akkurat de Breivik mener å ha sett. Som teoretikere er de fleste av dem fortsatt høyst levende til stede i kulturdebatt og i akademia, og enkelte av dem, som Fromm, har fortsatt en stor lesekrets blant folk flest. Frankfurterne bidro vesentlig på felter som vitenskapskritikk, kulturteori og sosialpsykologi. Noen av dem, som Pollock, jobba også med politisk økonomi, men det var et mindre sentralt tema for de fleste av dem.

For seinere kritikere av positivismen i vitenskapen har det vært mye å hente hos dem. I kultursektoren har arbeidene til særlig Adorno og Benjamin hatt betydning. Benjamins forståelse av den framvoksende nye kulturindustrien har ikke minst vært viktig. Han undersøkte, skissemessig, hvordan den fungerte innafor kapitalismen, som materiell og ideologisk kraft for å reprodusere dette samfunnet, og hvordan kulturindustrien også kunne brukes som redskap i politisk og revolusjonært arbeid for å endre samfunnet.

I utgangspunktet var alle de som var knytta til Institutt für Socialforschung folk som ville ha samfunnsendring, de var sosialistisk og kommunistisk orientert. De bedreiv ikke bare kritikk av det bestående, de forsøkte å legge et grunnlag for et alternativ, et mer menneskelig samfunn.

Men denne «Frankfurterskolen» var ingen enhetlig affære. Teoretiske rivninger mellom de sentrale personene var det sjølsagt, og en del av dem bevegde seg vekk fra erklært marxisme etter hvert. For noen av dem falma visjonene i løpet av årene i USA.

Herbert Marcuse var av de som fortsatte å regne seg som revolusjonær, men han mista trua på proletariatet som omveltende kraft – han mente andre grupper og sjikt måtte spille den rollen under «seinkapitalismen ». Marcuse er av media huska som studentopprørenes ideologiske far, men sannheta er vel at han var litt omtalt og veldig lite lest av de han angivelig skulle ha vært ideolog for på 60-tallet. Han hadde i virkeligheta marginal betydning der og da.

En humanistisk sosialist

Den av de tidlige Frankfurterne som ikke mista sine yngre dagers glød og visjoner var Erich Fromm. Fromm var kanskje den etter hvert mest marxistisk orienterte av Frankfurterne. Han holdt fast på sine grunnleggende overbevisninger til sin død i 1980.

Gjennom nesten et halvt århundre skreiv Fromm tankevekkende bøker, med kapitalismekritikk og med visjoner om en humanistisk sosialisme. I arbeidende sine forsøkte han å kombinere innsikter fra psykoanalyse og fra Marx. I 1961 ga han ut Marx’s concept of man, der halve boka er hans egne synspunkter, og den andre halvdelen, 150 sider, er tekst fra Marx’ viktige Økonomiske og filosofiske manusskrifter fra 1844, som dermed for aller første gang blei spredd i tilgjengelig form til engelskspråklige lesere.

Fromm runda denne sida av virksomheta si av med boka Å ha eller å være i 1976. Der argumenterte han for hvordan den «hakulturen » kapitalismen frambringer, bidrar til å skyve oss mot en økologisk katastrofe, og hvordan den alternative «å være-kulturen» må bli sentral i en ny, nødvendig samfunnsorden.

En del av de viktigste bøkene til Fromm er siden 60-tallet også utgitt på norsk. Den vesle boka Om kjærlighet fra 1956 er en bestselger, trykt i mange opplag også i Norge.

Studier av «den autoritære personligheten » var sentralt i arbeidet hans. Dette sakskomplekset blir undersøkt gjennom store deler av Fromms omfattende forfatterskap. Utdanna som sosiolog og psykolog starta han på 30-tallet med studier av rettsvesenet i Tyskland, og gikk videre til mer omfattende undersøkelser av hvordan slike personlighetstyper er forankra i samfunnet. Dette er også et tema i bøker som Flukten fra friheten (1941), Det sunne samfunn (1956), og det store verket The anatomy of human destructivness (1973), for å nevne noen av høydepunktene. Dette er bøker som har utfordringer både for venstre- og høyreorienterte lesere, og de gir ikke minst viktige innsikter for alle som vil jobbe med politikk som et frigjøringsprosjekt. Og frigjøring var Fromms agenda. Han var også politisk aktivist, medlem i et amerikansk sosialistparti og ivrig med i kampanjer mot atomvåpen. Han hadde også et stort prosjekt for dialog mellom sosialister i øst og vest, et prosjekt som i 1966 førte til artikkelsamlinga Socialist Humanism: An International Symposium, som han redigerte.

Den autoritære

Frankfurternes virksomhet spente altså vidt. De undersøkte fascismen som massefenomen, de kritiserte kapitalismens menneskefiendtlige trekk og jobba med å skissere tanker om alternative, mer humanistiske samfunnsforhold. De hadde altså helt andre visjoner enn de breivikske.

I Breiviks verden er disse pionerene imidlertid ikke trukket fram som intellektuelle motstandere, men som konspiratører, undergravere, samfunnsoppløsere, og opphavet til det onde som knuste den fiktive vestlige femtitallsidyllen Breivik drømmer om å la gjenoppstå.

Et av de farligste prosjektene til Frankfurterne var i følge Breivik studiene deres av «den autoritære personligheten». Ikke bare Erich Fromm, men også Max Horkheimer, Adorno, og andre hadde jobba med dette temaet gjennom flere tiår. De hadde, med bakgrunn i erfaringene sine med framveksten av fascismen og nazismen, gjort omfattende studier av sammenhengene mellom sosiale strukturer og personlighetsstrukturer. De undersøkte blant annet massegrunnlaget for autoritære bevegelser.

For Breivik & co er hele konseptet «den autoritære personligheten» farlig:

Det er ei handbok for psykologisk krigføring mot den europeiske mannen, for å gjøre ham uvillig til å forsvare tradisjonell tro og verdier. Med andre ord: målet er å kastrere ham. Institutt for Sosialforskning hadde uten tvil dette som målsetting.

Breivik sjøl kan uten tvil med godt utbytte analyseres med hjelp av det teoretiske apparatet Frankfurtere etterlot oss, ikke minst gjennom undersøkelsene av «den autoritære personlighet». En slik inkarnasjon av dette begrepet er det heldigvis sjelden vi får se opptre. Vi har fått nærbilde av den mennesketypen, og vi har fått klarere innblikk i den hat-kulturen som har gjort handlingene hans mulige.

Et eksempel

Breivik skriver at «Politisk Korrekthet» og «Kultur-marxisme» ennå ikke har total kontroll. Det er mulig å reise motstand, og det må gjøres nå, før Den Hvite Mannen er knust av feminisme og muslimsk invasjon. Noen må gå foran, være et eksempel for andre konservative som undertrykkes nå, skriver han. Og han skulle være dette eksemplet, mannen som satte spor andre kunne følge. Det var prosjektet hans.

Hans såkalte «Manifest» er det fristende å riste overbærende på hodet av, intellektuelt sett bare møl. Men som vi vet: noen hundre sider framover i tekstmassen legger han fram oppskrifter for bomber – og for massemord. Og som vi også smertelig vet: han satte teoriene sine ut i praksis.

Til slutt: Gramscis død

Ved siden av Lukacs og «Frankfurterne» gir Breivik plass til en teoretiker til i oversikten sin over opphavet til det han ser som den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd. Det er Antonio Gramsci, den italienske kommunistlederen som i de første tiåra av forrige århundre jobba fram originale teorier om strategi og ideologisk hegemoni. Den korte framstilinga av Gramscis liv og virke er – som så mye annet i Breiviks «Manifest» – spekka med faktafeil og misforståelser. Men Breivik har fått med seg at store deler av Gramscis arbeid blei skrevet i notatbøker i Mussolinis fengsler. Gramsci tenkte og skreiv for framtida vår, mens han sjøl gikk fysisk til grunne i fascistenes fangehull. Han blei knust av datidas seierherrer. Som sin samtidige: jøden, filosofen og flyktningen Walter Benjamin.

MARX AT THE MARGINS er tittelen på ei ny bok av Kevin B. Anderson. Amerikaneren Anderson er professor i sosiologi, og en etablert Marx-forsker. I denne boka presenterer han sider av Marx’ forfatterskap som er lite kjent – eller helt ukjent – for de fleste. At Marx’ arbeider er uunnværlige som utgangspunkt for analyser av den globale økonomiske krisa nå, er mange innforstått med. Men færre er obs på at han også kan være viktig for å forstå slikt som innvandringa til Europa, den arabiske «våren» nå, eller utviklinga av kapitalismen i land som Kina, India og Brasil. Andersons gjennomgang av Marx’ tekster om nasjonalisme, rase, etnisitet, og ikkevestlige samfunn dokumenterer at her er det mye å hente, ikke bare for å forstå, men også for å utarbeide politikk.

Anderson går gjennom både godt kjente og helt ukjente Marx-tekster. De ukjente er notatbøker som ennå – 150 år etter at de blei skrevet – ikke er trykket og utgitt. De mer kjente spenner fra passasjer i ulike utgaver av Kapitalen til dokumenter fra Marx’ tid som leder i den første Internasjonalen, og fra notabøkene kjent som Grundtrisse (med den store teksten om førkapitalistiske produksjonsforhold) til brev – og ikke minst, til Marx’ journalistiske virksomhet for New York Tribune, USAs største avis da Marx var Europa-korrespondent der.

Tematisk er disse områdene sentrale: den polske nasjonale kampen, Irlands kamp (Englands første koloni) og situasjonen for irske innvandrere i England, borgerkrigen i USA og kampen mot slaveriet der, utviklinga i Russland (Marx lærte seg russisk seint i livet for å kunne følge den), og kolonivelde og motstand i India og Kina. Men Marx’ notatbøker, både utgitte og foreløpig upubliserte, dekker også hans intense etnografiske studier. Han undersøkte ikke-kapitalistiske samfunn, og utvikla et stadig mer nyansert og mindre deterministisk syn på historia. Han blei også mindre og mindre eurosentret etter hver som kunnskapen hans vokste, og etter hvert som den antikoloniale kampen skjøt fart (India 1857, Kina med opiumskrig og Taiping-opprør). Han la grunnlaget for en forståelse av utviklinga globalt, og ga et utgangspunkt for ulike strategier for å skape sosialisme og kommunisme i ulike deler av verden. Hans drøftinger av eiendomsforhold og landsbykollektivenes rolle i Russland og India er sentrale her.

Det viktigste med disse Marx-tekstene er kanskje ikke alltid de konkrete analysene – de var jo avhengige av hva Marx hadde tilgjengelig av informasjon da han skreiv – men måten han tenkte og analyserte når han jobba med denne typen fenomener. Marx at the margins gir oss et godt innblikk i dette.

For de som vil se nærmere på Marx sin journalistikk, er den mest tilgjengelige samlinga nå Penguin Classics samling, Dispatches for the New York Tribune, redigert av James Ledbetter. Den dekker ikke alt, men er en bra start.

I debatten om Marx’ syn på utviklinga av kapitalisme og muligheter for revolusjoner utafor kapitalismens kjerneområder, hører denne boka med: Late Marx and the Russian Road: Marx and the Peripheries of Capitalism revolusjon, redigert av Theodor Shanin.

Ei interessant drøfting av Marx oppfatning av India finnes i historikeren Irfan Habibs bok Essays of Indian History.

• Leder: Humanitær intervensjon     side 3
• Arne Overrein: Libya og folkerettens krise     side 4
• Tom Reifer: Vegen til helvete er brulagt med «humanitære intervensjonar»     side 16
• Richard Seymour: Imperialisme og revolusjon i Midtøsten     side 26
• Marjorie Cohn: Et ansvar for å beskytte?  Libya og Elfenbenskysten     side 32
• Lars Riise: Elfenbenskysten imperialisme med norsk støtte side 36
• Anne Alexander: Egypt. Diktaturets bane      side 44
• Thomas Kvilhaug: Egypt. Samtale med en revolusjonær     side 52
• Peder Martin Lysestøl: En ny fase i den tredje verdens frigjøring?     side 58
• Stian Bragtvedt: Intervju med Helge Ryggvik om Libya, olja og Statoil     side 61 
• Petter Bauck: Palestinsk enhet og dens utfordringer     side 66
• Torstein Dahle: Vi skal til Gaza!     side 74
• Arnljot Ask: Tyrkia ved et veiskille     side 79
• Kristian Kårbø: Kurdistan. Ordet og geværet     side 84
• Per Gunnar Kung Skotåm: Afghanistan. Den lange veien hjem!     side 88
• Stian Bragtvedt intervjuer Malalai Joya om Afghanistan     side 94
• Peder Martin Lysestøl: Flukten til den imperialistiske verden     side 97
• Uri Avnery: Dr. Göbbels latter     side 106
• Jon Børge Hansen: Benjamins død – og Anders Behring Breiviks kamp mot «kulturmarxismen»     side 110
• Paul Rækstad: Deltakende demokrati – en sosialisme for fremtiden     side 116
Debatt:
• Øyvind Andresen: Den digitaliserte skolen     side 127
Bokomtaler:
• Frank Rossavik: SV – Fra Kings Bay til Kongens bord     side 130
• Pål Steigan: Sammenbruddet     side 137
• Erling Folkvord: Den korrupte hovedstaden     side 142
• Arne Overrein: Kampen om folkeretten     side 146
• Jonas Bals: 22. juli terroristen og Ayn Rand     side 150
• Jan Myrdal: Red Star over India     side 154
• Nazneen Khan Østrem og Mahmona Khan: Utilslørt      side 158
• Jørgen Sandemose: Kritikk av globaliseringsteorien     side 163 
• Kristian Lundberg: Yarden: en fortelling     side 166
• Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket     side 168
• Andreas Malm: Hatet mot muslimer     side 169
• Michela Wrong:  Our Turn to Eat     side 172
• Bjørn Olav Utvik: Islamismen     side 174
• Gert Nygårdshaug: Himmelblomsttreet     side 175
• Jon Børge Hansen: Boktips     side 178

Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene.
Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder.

Geir Christensen er elektromontør og kommunestyremedlem på Nesodden for Rødt. Sigmund Espedal er tidligere leder av Nesodden Rødt.

Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen, kan overmakta bekjempes.

Kamper som er kjempa fram i Norge:

• Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
• Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
• Norsk sjølråderett mot nazismen under 2. verdenskrig
• Kvinnelig stemmerett
• 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
• Diverse streikekamper

Verden forøvrig:

• Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
• Den sør-afrikanske kampen mot apartheid
• Den vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort, for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!

Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats- og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa, er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5-årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at Sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina, og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon, og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Blant annet intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til, er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft, og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe fram sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. «Trusselen» om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser, som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.

På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

Russland og Sovjetunionen

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen «All makt til sovjetene!» (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, jord og brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene – de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak – for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialisering

Umiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skilsmisse, og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon. Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa.

Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer. Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.

Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde. Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene, og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon. Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.

Altså førte sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.

Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold – og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktoberrevolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90 000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne «kjøpe fri» en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa:

«Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke – ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.»

Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen døde ti millioner mennesker av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i Vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne variere.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger per innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

Kina

Til tross for mye kritikk fra Vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949

En av de første lovene som ble innført, var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950–69

Maos slagord var: «Jorda tilhører den som dyrker den». Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.

Målet var blant annet likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord, kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til «gamle vaner». De som solgte, ble til «leid arbeidskraft». Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og «leid arbeidskraft» (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, blant annet gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut for å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektiv-reformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industri-nasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene

Det ble opprettet ca. 30 000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende, føydalt u-land.

Epilog

Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5–10 000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250–300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen tiår.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper, og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene, og prøve og forbigå dem i stillhet, er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta, ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Noen lesetips:

• John Reed: Ti dager som rystet verden, ISBN 82-530-1219-5 (h.)
• Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet, Oktober ISBN 82-7094-044-5
• V. Popov: Stål og slagg, Proletærkultur Gøteborg
• Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober, ISBN 82-7094-103-4
• S. Mstislavskij: Forårsbebuderen, Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
• Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi, Oktober ISBN 82-7094-987-6
• Nordal Grieg: Ung må verden ennu være, Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
• Stefan Heym: 5 dager i juni, Oktober ISBN 82-7094-251-0
• Edgar Snow: Rød stjerne over Kina bind 1 og 2 Oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
• J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
• Han Suyin: Morgonens flod, Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
• Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby, 1969
• Jan Myrdal:En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
• Jan Myrdal:En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
• Chu Po: Spor i snøen bind 1 til 3, Oktober
• Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin, Oslo, Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
• Mao Tsetung: Verker i utvalg, Oktober 1977
• Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie), Oktober ISBN 82-7094- 080-1

Nettsteder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen
• http:// no.wikipedia.org/wiki/Kina
• http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks

 

Richard Levins er tidlegare gardbrukar, økolog, og veteran i sjølvstenderørsla på Puerto Rico. Han underviser i økologi på Harvard School of Public Health og er gjesteforskar på det kubanske instituttet for økologi og klassifisering. Saman med Richard Lewontin har han skrive Biology under the influnece (Monthly Review Press 2007).

Reisande frå USA til Cuba kryssar meire enn 140 km hav: dei kryssar tiår med historie. Dei har kanskje med seg ein koffert med klede, men har med seg mange fleire fulle av ideologisk bagasje, medrekna fordommar om Cuba, oppfatningar om kommunistar og korleis gode samfunn skal vere, og gjengse tankar om makt, styring og menneskeleg oppførsel. Ein kubanar skriv:

Eller lett identifisert som utlendingar, kan besøkande bli plaga av agentar for private små restaurantar, tilbud om gaidar, gineteras (ei kubansk eufemisme for prostituerte, vanlegvis amatørar).

Delegasjonar har vanlegvis eit reiseopplegg med besøk til ulike institusjonar og kulturarrangement. Dei får vite om helsestell, kultur- og sportstilbud, satsing på økologisk politikk, bylandbruk, lik fordeling gjennom rasjonering, full sysselsetting, juridiske aspekt ved politikk og rettssystem, det som er oppnådd av likeverd mellom kjønn og rase. Alt er reelt og viser kor langt eit fattig land kan nå med lite. Men det er openbart ikkje heile historia. Men det er ikkje noko skummelt med det. Det er her Cuba har vore pionerar, det Cuba er stolt av og vil vise verda.

Når du blir betre kjent med folk blir fortellingane meir nyanserte, Ut frå det som er oppnådd, styrer vanskar og misnøye det folk er opptatte av frå dag til dag. Grunnleggande likeverd blir undergravd, ikkje av sosialismen, men av konsesjonar til kapitalismen. Ingen manglar husvære, men rundt 16 prosent av bustadene blir rekna under standard. Det er ikkje arbeidsløyse, men det er meiningslause jobbar som parkeringsvaktar, som har blitt nødvendige pga manglande likeverd. Det har skjedd stor rekruttering til læraryrket for å minske klassane, men læraryrket er ikkje bare ein jobb, det er eit yrke. Folk går entusiastiske inn, men enkelte erfarer at det ikkje er deira greie, og det fører til stor utskifting i læraryrket. Og det er folk som klarer å leve utan å arbeide. Samanlikna med USA er det lite kriminalitet, men du må framleis låse bilen din.

Mi eiga erfaring er at svorne revolusjonære har den mest seriøse, komplekse og gjennomtenkte kritikken, mens kontrarevolusjonære for det meste klagar over ulike plagar eller ubehagelege hendingar.

Turistar på eiga hand opplever mindre av stolte prestasjonar og meir misnøye. Kubanarane er eit klagande folk. Ein gamal vits frå Havana seier at på Cuba blir alle planar overoppfylte. Alle planar blir oppfylte, men lagra er tomme. Lagra er tomme, men folk har det dei treng. Folk har det dei treng, men alle klagar. Alle klagar, men alle er fidelistas.

På same vis som venstreorienterte antikommunistar har dei som sympatiserer med det kubanske prosjektet, innimellom ei sjekkliste så dei kan gradere Cuba, ut frå helsestell, sexisme, rasisme, forureining, homofobi, val, tal på politiske parti, fri presse, streikar, eller kva dei no måtte vere opptatte av. Ut frå det snittet Cuba oppnår på lista, kan dei til slutt avgjøre om landet «er» eller «ikkje er» sosialistisk (eller om sosialismen er bra eller ikkje). Så skriv dei hyllingar eller fordømmingar når dei kjem heim. Spørsmåla på sjekklista kan vere liberale, ei rad rettar me slåst for under kapitalismen og så gjør til universelle prinsipp. Eller dei kan komme frå eit a priori-skjema for kva sosialisme er, prinsipp som «frå botnen og opp, ikkje frå toppen og ned», eller «arbeidarråd skal drive fabrikkane».

Det finst utlendingar som bur på Cuba, amerikanarar som finn roa og fellesskapskjensla og målet verdt det strevsame dagleglivet. Andre bur der meir tilfeldig pga ekteskap, og nokre få er politiske flyktningar. På spesielt vis kan dei tolke Cuba for folk frå USA, og gi eit vennlegsinna utanlandsk innblikk i landet. Og amerikanarar som deler tida si mellom dei to landa, kan gi eit unikt innanfrå-/utanfrå-syn på begge landa.

Sjekklistemetoden opnar for mange slags feil. Dei som brukar slike, snakkar ikkje med folk som er representative for kubanarar. Vurderingane er påverka av det dei trur du alt veit, kva dei trur er viktig at du veit, kva dei er mest opptatt av i augneblinken, om dei ønskar overbevise deg om noko. Sjå for deg at du møter ein marsbuar på Harvard Square som spør deg: «Korleis er livet her på jorda?» Eg minnest ei velkledd kvinne på ein buss i Havana som sa til meg med høg stemme, på engelsk: «Her kan ein ikkje seie noko!» Det utløyste eit bråkete seminar på heile bussen, om politikk, Miami og alt anna.

Det gjestar ser og høyrer, blir ikkje sett inn i ein samanheng. Ein gong var eg på eit internasjonalt møte der ein delegat frå USA reiste seg og ville vite grunnen til at den kubanske regjeringa ikkje ville la utlendingar sjå same fjernsynskanalar som kubanarane. Når ho slo på TV-en på rommet sitt på kanal 6 (Cubavision) fekk ho svart skjerm. Ho fekk ikkje inn kubanske kanalar, bare CNN og turistkanalar. Med dei oppfatningane ho hadde på førehand om diktatur, gjekk ho ut frå at det var sensur. Men då, i den spesielle perioden, med akutt mangel på drivstoff, sendte kubansk TV bare få timar om dagen, morgon og kveld, mens svart skjerm var det kubanarane fekk på dagtid. Eg kritiserer ikkje at ho tok feil – det er lett å gjøre feil i ukjent farvatn – men at ho gjorde ein type feil som fylte ut hol i kunnskapen hennar med fordommar frå USA.

Ei anna misoppfatning kjem når ein brukar elles greie vurderingar på feil samfunn. Til dømes kan besøkande sjå i avisene at mange militære har posisjonar i styringsverket, og enkelte er delegatar i nasjonalforsamlinga. På Cuba betyr ikkje det at «militæret» tar over. Det er ikkje noko «militære» som vesen for seg sjølv slik det til dømes er i Pakistan. Det me ser, er kommunistar som har forsvar som oppgave i livet. Med dei økonomiske problema Cuba har, gir det ikkje meining å ha eit stort militærapparat som sit og ventar på invasjon, sjølv om Cuba må vere førebudd. Ein del av løysinga har vore å bruke dei væpna styrkane i økonomisk verksemd, generelt med betre administrasjon enn andre bedrifter, og offiserar med økonomisk erfaring. Det er slike vurderingar ute av samanheng som forvirrar mange som gjerne vil vere allierte med den kubanske revolusjonen.

Men ut over desse mistaka er heile ideen om sjekklister for å vurdere revolusjonen feilaktig.

Sosialismen er ikkje ein gjenstand, men ein prosess, prosessen der dei arbeidande klassane frå by og land saman med sine allierte tar styringa over samfunnet for å dekke sine behov. Gjennom eit teleskop får me eit glimt av det verdshistoriske i dei første forsøka på å erstatte ikkje bare kapitalismen men au klassesamfunnet med ein rausare, rettferdig og livskraftig levemåte. Med andre ord freistar me å overvinne ein titusenårs omveg der vår art utvikla jordbruk, avskoga store delar av planeten, blei mange fleire, utvida levealder og kunnskap og øydeleggingskapasitet, delte oss i klassar så me ikkje lenger er eit «me», og utvida produksjonskapasiteten til eit punkt der me kan kvitte oss med klassar og bli eit «me» igjen.

Dette er viktigare i vurderinga av det første hundreåret med sosialistisk forandring enn kor godt desse revolusjonære gjorde det, dei spesielle avgjerdene og dei uventa endringane som overraskande nok skjer, og til og med dei enorme vanskane og manglane i desse forsøka. Men gjennom dagleglivets mikroskop er alle desse detaljane svært viktige, og verdshistorie er inga erstatning for proteinmangel i kosten. Me treng både teleskopet og mikroskopet.

Sosialismen er ein kompleks veg, som går i sikksakk og motsetningar, fordi deltakarane har ulike interesser, reagerer ulikt på hendingane langs vegen, skil seg i kunnskap og mål, kva som er viktig og langsiktige mål. Dei same erfaringane kan endre ambisjonane i tallause retningar, somme tider langs samanfallande vegar og innimellom langs vegar som delar seg.

Uttrykket «med sine allierte» er enormt viktig fordi kampen for sosialismen er svært samansett. Det set sine tydeleg spor. Folk går med i kampen for sosialismen av mange grunnar, men vanlegvis er opphavet avsky for det dei taklar minst i dagens samfunn. Det kan vere ulike ting for ulike grupper revolusjonære. Enkelte revolusjonære er konservative som slåst for å forsvare sine rettar som den herskande klassen freistar ta frå dei. I Latin-Amerika reiser urfolk seg for å forsvare retten til jord mot utnyttinga og øydelegginga til multinasjonale selskap. I land der kulturen deira er mest intakt – som i Bolivia, Ecuador, Venezuela og i den meksikanske delstaten Chiapas – har tradisjonelle metodar for å fatte avgjerder i fellesskap, fellesskapskjensle og arbeid for å vere samstemte vore ein veg over til ulike former for sosialisme som veks fram. Enkelte gonger sluttar delar av middelklassen seg til kampen for nasjonalt sjølvstende.

I Kina allierte jamvel mange av godseigarane seg med kommunistane fordi dei mest militant og konsekvent forsvarte Kinas sjølvstende mot den japanske invasjonen. Samtidig ønska kinesiske næringsdrivande bort føydale hindringar på retten til å utbytte. Seinare gav dei krefter til ei kapitalistisk undergraving av dei sosialistiske måla. Nokre av dei intellektuelle ønska eit meritokrati fritt for korrupsjon, men var likegyldige til bøndene. Alle bidrog til revolusjonen og forme retninga på han med puff og drag.

Innanfor 26. juli-rørsla på Cuba var det høgt utdanna folk som var rasande på korrupsjonen og undertrykkinga under Batista. Bare enkelte av dei forkasta Cubas underordning av USA-imperialismen. Blant dei som gjorde det, var det bare enkelte som ønska seg større sosial rettferd. Arbeidarklassen delte desse måla med sine allierte frå middelklassen, men ville i tillegg ha sosial rettferd. Det måtte i første omgang bety arbeid med høveleg inntekt, adekvat helsestell, reint drikkevatn og utdanning. For enkelte gjekk sosial rettferd vidare til å omfatte likeverd mellom kjønn, utrydding av rasisme, og jamvel homofobi. Nokre få drøymde om å reversere avskoginga og erosjonen på Cuba.

Sosialdemokratar er vanlegvis for omfordeling, slik ein kan sjå i Skandinavia og Brasil, med liten lønsskilnad og stort offentleg forbruk, men utan omfordeling av eigarskap og statleg makt, men arbeidarklassen kan delta i styringa. Arbeidarklassane sine allierte i småborgarskapet har vanlegvis meir utdanninga, meir sjølvtillit, er meir artikulerte, meir komfortable med å ta ordet og skrive, og har meir erfaring med leiing og styring. Derfor er dei ofte overrepresenterte i leiinga frå starten av i ei revolusjonær rørsle. Heilt frå starten av ein revolusjonær prosess vil deltakarane gjensidig påverke kvarandre. Uansett klassebakgrunn vil folk sjå opningar for personleg forandring, få utfordra haldningane sine, endre oppfatning av korleis livet skal vere.

På 1960-talet var eg på eit fly frå Havana til Spania saman med ganske mange husmødrer frå øvre middelklasse. Dei var sterkt misnøgde fordi dei møtte revolusjonen mest som motgang, og frykta den religiøse oppdraginga av barna sine, mens ektefellene såg det nye samfunnet som erstatning for materiell fattigdom. Svært ulike politiske strømningar kan møtest i ei revolusjonær rørsle, og dei kan ofte vere tydelege i dei første krava revolusjonen stiller. Når ting ikkje går som ønska, kan folk vende seg mot heile prosessen.

Men ambisjonane og individualismen frå kapitalismen kan tilpasse seg nye forhold. Folk kan stille opp for å tevle om makt, og gi uttrykk for fordommane sine i den nye tida. Folk som har vore underpriviligerte, kan sjå frigjøringa som tilgang til privilegium dei tidlegare herskarane hadde. Dei overarbeidde kan oppfatte sosialismen som frigjøring frå arbeidet. Akutte behov kan skygge for langsiktige mål, og improvisasjonar som er nyttige på kort sikt vere øydeleggande i det lange løp. Rosa Luxemburg åtvara om at me bygger framtida med materiale frå fortida, oss sjølve medrekna. Heroisme og offer kan eksistere saman med grådigheit og ambisjonar i same individ, solidaritet med sexisme. (På 1970-talet omtalte kubanske kvinner vanlegvis mennene sine som «revolusjonære på gata, reaksjonære heime»! Skilsmisseraten er høg på Cuba. Kvinneføderasjonen seier mennene drøymer om kvinner som ikkje eksisterer lenger, mens kvinnene drøymer om menn som enno ikkje eksisterer.)

Enkelte kan jamvel sjå privilegium som løn for årevis med risiko og offer, slik det skjedde i Nicaragua under den berykta piñata-en. Ein sør-afrikanar som hadde komme seg opp, sa ganske opent at han ikkje hadde risikert livet i undergrunnsrørsla for å bli fattig! Ein leiar i den kommunistiske ungdomsrørsla i USA tilstod for meg mange år seinare – då han var blitt liberal, på veg til å bli konservativ økonom – at han i den militante tida då forfølging av venstreoriente auka på, at han venta at revolusjonen ville seire, ikkje bare i hans levetid, men mens han framleis var ung og at han ville ha ei framståande rolle.

Revolusjonar kan bli styrta av ytre og indre klassefiendar; synke ned igjen til kapitalisme på same vis som dei første tidlege stega mot kapitalisme vart hindra under Sung-dynastiet i Kina, dei italienske renessansebystatane, Bøhmen under reforsmasjonen og i Egypt under Mohammed Ali på 1800-talet. Polsk føydalisme fekk eit slags nytt liv så seint som på 1500-talet. Årsaka var den merkantile kapitalismen i Vest-Europa, særleg behovet for korn. Kompromiss med kapitalismen kan ikkje bare vere nødstiltak for å overleve, men au undergrave moral og vilje.

På grunn av konfliktar mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære, på grunn av ytre fiendar, på grunn av den komplekse rørsla, på grunn av manglande erfaring, og på grunn av dei enorme problema med å finne ein rettferdig veg ut av underutviklinga, så er ikkje alt som skjer i ein revolusjonær prosess resultat av ønskene til ei eller anna gruppe, eller leiarane. Og ikkje alle endringar i politikken er resultat av kamp blant leiarane, eller endring mot «reformar» eller at «haukar» får meir eller mindre makt.

Samfunnsvitskapen finn på nye falske motsetningar heile tida for å forklare endringar i politikk eller praksis. Blant desse er «reformist» mot «hauk», og «pragmatikar» mot «ideolog» blant dei som oftast blir tatt i bruk. Ein pragmatikar skal liksom ikkje bry seg om prinsipp; dei vil bare «få ting gjort». Sjølvsagt omgår det spørsmålet «Kva for ting?» Om «tingen» er økonomisk vekst då vil visse tiltak vere fornuftige, men om målet er å dekke behov folket har eller auke motstandsevna, vil andre tiltak vere praktiske.

Likeins kan vilje til å dekke folkets behov bli stempla som «ideologiske» i motsetning til nyliberale ønske om meir marknad som er «ikkje-ideologiske». Om oppfatninga til nokon er den same me har sjølve, blir dei kalla prinsipielle, om dei er motsett av våre, kan dei bli kalla «ideologiske». Og tiltak me er for er, «pragmatiske» – men om me ikkje likar dei, er dei «opportunistiske».

Ei anna yndlingsforklaring på politiske endringar frå den borgarlege samfunnsvitskapen er det uunngåelege sitatet frå Lord Acton: «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt». Populær er også følgen av det: Det overordna målet til dei med makt er å halde på makta. Det er mest aldri sant. Jamvel president Bush ville aldri støtte lovfesta gratis helsestell, støtte Venezuela økonomisk, eller fornekte Jesus bare for å halde på makta. Mens herskarane i gammal tid reiste monument for å hylle seg sjølve og militære seirar og rana til seg skattar, så lurer det menneske med prinsipp bak alle makthungrande framtoningar i dag, sjølv om desse prinsippa kan vere skadelege.

Om lord Acton hadde vakse opp i eit land i tredje verda med ein herskande klasse og regjering underlagt USA-ambassaden, kunne han godt lagt til «Maktesløyse korrumperer, og absolutt maktesløyse korrumperer absolutt». Det er tragedien til regjeringa på Puerto Rico i dag. Slik kunne Acton betre forstått korrupsjonen i dei herskande sjikta i så mange land som blir skulda for fattigdom, stempla som «mangel på ansvar».

Politikken endrar seg fordi vilkåra endrar seg, eller fordi folk lærer. Rasjonering, den vanskelegaste tida på Cuba, var garantien for eit minstemål av lik tilgang til mat. Til andre tider med breiare tilgang på varer kan det bli ei hindring for fordeling og skape ein nisje for «mellommenn». Bondens marknad kan gjøre fleire produkt tilgjengelege, men au opne for overprising. Turisme kan gi viktig tilgang på utanlandsk valuta, men au bli område for korrupsjon og undergrave likeverd. Politikken endrar seg for å forlike motsette ønske i eit sprengt system. Internett kan bli avgrensa til i hovudsak institusjonelle brukarar når det kostar for mange dollar med satelittilgang, eller gjørast meir tilgjengeleg når ressursane finst – eit uttrykk for styrt prioritering og ikkje «reform».

Den kubanske politikken med at det i hovudsak er utlendingar som kan ta inn på hotell, var grovt urettvis, men desperat nødvendig for å få utanlandsk valuta. For å kompensere litt blei ein viss del av romma reserverte for kubanarar etter bestemt prioritering. Til dømes kan nygifte få førsteretten til dei (seinare borte til fordel for høgare løn), eller dei kan vere premiering for framifrå arbeid. Ettersom framifrå arbeid vanlegvis betyr ei blanding av produktivt arbeid og samfunnsinnsats, gir slike tiltak god meining for kubanarane, mens det ser ut som diskriminering for kritikarar. Eit vakkert atlas over Cuba kostar rundt 100 dollar i turistbutikken, langt utanfor rekkevidde for ein kubanar. Men dei kubanske vennene mine kjøpte han for 10 dollar, framleis ei tung bør, men mauleg. Det har ofte vore tilfelle at godt kjente tiltak som undergrev sosialistiske verdiar, delvis blir prøvd kompensert med slike mindre kjente tiltak for å dempe skaden.

Alle studiar av sosialismen må ta for seg desse reelle historiske prosessane framfor å starte med ei abstrakt sjekkliste for å evaluere sosialismen i eit land. I det følgande vil eg i hovudsak ta utgangspunkt i eigne erfaringar som deltakar/observatør i den kubanske prosessen, men au vise til andre revolusjonære rørsler, og kanskje legge urimeleg stor vekt på spørsmål knytt til demokrati fordi dei vanlegvis er mest seigliva.

«Logikken» i sosialistisk utvikling

Om ein sosialistisk revolusjon overlever, vil utviklinga gradvis tillempe ein viss type logikk. «Logikk» her er ikkje ein mystisk tidsånd eller universelle lover fristilte frå menneskeleg aktivitet. («Lover» styrer aldri historiske prosessar. Dei er tankekonstruksjonar trekt ut av verkelege prosessar, brukt til å formidle observasjonane.) Det er samlinga av samfunnsmessige relasjonar, utfordringar, viljer, analysekategoriar og dominerande idear som legg grunnlaget som menneske må fatte beslutningar på grunnlag av. Det er samlinga av prinsipp som avgjør rekka med maulege, akseptable, enkelte gonger openbare avgjerder og utelukkar andre. Det er serien med val ein har for å møte alle viktige saker ein må ta fatt i, for å føre det sosialistiske prosjektet vidare. Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen. Historia er ikkje ei jamn rørsle frå tilbakeståande til moderne, men forgreiningar og sirkelrørsler strukturert av samfunnsmessige relasjonar. Desse greinpunkta er svært influert av kva for folk som fattar vedtak, og korleis dei gjør det.

Sosialismens logikk får enkelte vedtak til å verke nødvendige, openbare og attraktive. Blant dei er full sysselsetting, gratis helsestell og utdanning for alle, likeverd og miljøvern. Andre mål kan sjå sjølvsagte ut, men treng bli definerte på ny. Til dømes «effektivitet». «Effektivitet» er openbart sjølvsagt bra, og samfunnet jobbar for å bli meir «effektivt». Men effektivitet har hatt svært ulik meining i ulike samanhengar. I Bibelen blir effektivitet målt ut frå kor mange frø ein får att per frø sådd (det var rundt 1–3 frø hausta per frø sådd – betre enn eit 1:1-tilhøve, det er frø til neste såing, og over det er det til mat!).

I eit Europa med lite jord har ein rimeleg målestokk for effektivitet vore avkasting per hektar. I USA som tradisjonelt hadde overflod av jord og knapt med arbeidskraft, var «effektivitet» avkasting per dagsverk, og målet at ein farmar kunne fø førti menneske. I seinare tid snakkar økologane om energieffektivitet og innhausta kaloriar per kalori investert, og dei insisterer på at ein må måle dei «reelle kostnadene» i ein prosess – ikkje bare produksjonskostnad, men au kostnadene ved å rydde opp i forureinsinga. Dei føydale godsa hadde ingen totalmål på effektivitet. Dei kunne vere svært effektive til å dyrke korn, men ligge tilbake på tømmer eller kjøtt, utan å kunne bytte tømmer i kjøtt, og mengder av arbeidskraft, men ikkje nok god jord til å bruke han godt. Forsøk i dag på å rekne det saman kan fortelle oss at eit gods tapte pengar i tri hundre år, men fødde lordar og trælar. Dei sovjetiske kolkhozane (kollektivbruka) var berykta ineffektive reint økonomisk. Men blant utgiftene dei hadde, var helsestell og undervisning for medlemmene sine. Det gav eit dårleg rekneskapsresultat, men samfunnmessig nettovinst.

Ettersom arbeidskraft er ein stor kostnad i produksjonen, vil eit selskap under kapitalismen bli vurdert som meir effektivt om det reduserer staben, sparkar arbeidarar og får ut større meirverdi per arbeidar ved å forlenge arbeidsdagen, auke arbeidstempoet og redusere betalinga. Oppsagde arbeidarar er ute av rekneskapen. Alt saman får det positive stemplet «fleksibilitet». Direktøren får så ein bonus. Samanslåingar blir ofte rettferdiggjort ved å love auka effektivitet på denne måten.

Men i eit sosialistisk samfunn med sine garantiar om mat til alle, betrar ikkje oppseiingar til arbeidsløyse den samfunnmessige effektiviteten. Det er ganske enkelt ikkje eit val. Det er andre val. Enkelte gonger er det betre å ha for mange tilsette og bruke arbeidstid til utdanning. Med overflødig arbeidskraft kan selskap innimellom frigi folk til innhausting eller husbygging. Eller jobbane forsvinn og arbeidarane får andre jobbar med minst same betaling, eller dei kan få opplæring til anna arbeid, eller bli betalte for å studere. Cuba har tatt i bruk «studiar som arbeid» for arbeidarar frå nedlagte sukkerfabrikkar. Uansett vedtak er samfunnsmessig effektivitet totalt og ikkje for den enkelte arbeidsplassen ei motkrafttil kortsiktige finansielle mål.

Når mange samfunnsmål samlar seg i spesielle tiltak eller program, blir dei mest uunngåelege. Til dømes dekka bylandbruket Cubas umiddelbare behov for mat då økonomien kollapsa med tapet av handelen med Sovjetunionen og Aust-Europa. Det gav sysselsetting på ei tid fabrikkar blei stengt pga manglande råvarer eller energi, og det vart arbeidsløyse for første gong etter revolusjonen. Det forenkla distribusjonen frå jord til forbrukar då transporten blei vanskeleg og stadige strømbrot gjorde kjølelagring usikkert. Forsvarsdepartementet var interessert i å fremme lokal sjølvberging i tilfelle naturkatastrofar eller militær aggresjon skulle forstyrre samordning på nasjonalt nivå. Bydyrking av grønnsaker oppfylte måla til ernæringsfolka om å skifte det kubanske kosthaldet frå eit tungt basert på kjøtt og stivelse til eit med større konsum av grønnsaker. Byplanleggarane oppmuntra til bevaring av grønne område i byane som kunne dempe støy, absorbere regnvatn og redusere flom, utlikne varmen i byane, og fremme fellesskap i bustadområda. Og som økologisk jordbruk var det sunnare for arbeidarane. Helsedepartementet ville ikkje ha plantegift i byane. Økologar kravde polykulturar og biologisk handtering av plantesjukdommar og jord. Ulike organisasjonar, departement og institusjonar hadde eit eller fleire av desse aspekta som sine viktigaste ærend, men alt gjekk saman i å gjøre bylandbruk til eit openbart og i ein viss forstand uunngåeleg val. Det var au ideologiske oppfatningar som gjorde bylandbruket attraktivt, særleg det marxistiske målet om å få på plass igjen stoffskiftet mellom by og land, og lovnaden om at byutvikling ikkjeskal bli avgjort av eigedomsprisane.

Eit heilskapssyn på landbruk var openbart. Men det openbare seirar ikkje alltid. Mange av feila den kubanske regjeringa har gjort, var svar på akutte behov der ein såg bort frå breiare og meir langsiktige konsekvensarav ei avgjerd.

Eller ta svaret frå utdanningssystemet på det økonomiske samanbrotet. I USA veljer skolestyra med utilstrekkelege ressursar å fjerne det dei ser som unødvendig pynt. Det var press for å konsentrere seg om basiskunnskapane lesing, skriving og rekning på kostnad av samfunnsfag, litteratur, kunst og fysisk fostring. Løyvingane gjekk ned og klassane opp. Universitetsstudentane fekk stadig aukande studieavgifter. Høgare utdanning i vitskap og matematikk fekk støtte, mens frie kunstar fekk løyvingane kutta. Alt gir meining i eit kapitalistisk rammeverk, der utdanning for det meste skal lære opp kompetente og føye-lege arbeidarar, og bare ein liten minoritet herskarar og innovatørar og studentar får investert igrunnlag for betre jobb.

Med knappe midlar i «den spesielle perioden», valte Cuba utvida utdanning. Klassane blei reduserte til tjue elevar per klasserom (med to lærarar) i grunnskolen, femten i vidaregåande, og ti på høgskolenivå. Kunstutdanninga blei utvida, det blei oppretta skolar for kunstlærarar, og det blei sett i verk særlege tiltak for funksjonshemma studentar. Høgare utdanning vart utvida ved å etablere universitetssentra i alle kommunar. Studiar som betalt arbeid blei mauleg for overflødige sukkerarbeidarar fråstengte sukkerfabrikkar.

Både dei kapitalistiske og dei sosialistiske avgjerdene gir meining innanfor sine respektive samfunn. For kubanarane er utdanning meir enn å lære opp fagarbeidarar. Målet er den informerte samfunnsborgaren, rettleia av befalinga til Jose Marti «ser culto para ser libre» (Utdann dykk for å bli frie). Meir utdanning var å bygge framtida,mens dei skaffa lærarane arbeid.

Sosialismens «logikk» legg vekt på produksjon retta mot å dekke behova til folket, grunnleggande likeverd, kollektive beslutningar, og aukande levestandard. Ein del av det forbruket er individuelt, stort sett kjøpt med personleg inntekt. Ein del er samfunnsmessig forbruk mottatt som gratis helsestell og utdanning. Og ein del er kjøpt individuelt men subsidiert med kollektive ressursar, som basismat, offentleg transport, kulturtiltak, og tilgang til sport og rekreasjon. Utover forbruket er ein del av produktet reinvestert i utvikling. Det er her me ser verknadene av blokaden. Dei femti åra med fiendskap har kosta Cuba atskillige prosent av nasjonalproduktet, ein vesentleg del av det landet treng for å utvikle seg. Det er denne miksen av gratis, subsidiert, og tilbud og etterspørsel som gjør omrekninga av kubanske lønningar latterleg. Om dei fleste kubanarane hadde tjent tilsvarande vekslingskursen på lønningane i dollar, la oss seie dei ofte siterte 20 dollar per mnd,då ville dei vore døde no.

Forbruk

Ettersom alle menneske og dei fleste styresmakter har aukande levestandard som mål, reiser spørsmålet seg: Kva for varer er nødvendige for slik aukande levestandard som ikkje ender med «konsumerisme»? Det er viktig å sjå nærare på «konsum». I fattige land er det reelt behov for å auke forbruket av basismatvarer, husvære, helsestell, offentleg transport og liknande. Bill McKibben går ut frå at opp til ein inntekt på rundt 10 000 dollar i året gir auka inntekt livet betre for folk, og syner att i målingar av subjektiv lykke. Folk et regelmessig, har tak over hovudet og klede, tilgang til helsestell og opplæring. Det er grovt sett der nedgang i barnedød flatar ut når brutto nasjonalprodukt stig.²

Ut over denne typen forbruk er det forbruk som er naudsynt på grunn av særlege samfunnsmessige tilhøve. Bilen, opprinneleg luksus for dei rike, blei stadig meir nødvendig i USA i fråveret av rimeleg offentleg transport, utviklinga av forstader og langpendling, skillet mellom bustader og arbeidsplassar. Kontorjobbar krev bestemte slag klede. Japanske menn treng fleire mørke dressar, ikkje for å halde seg varme, men for å vere respektable og ha jobb. Kleskodar for kvinner er vanlegvis ennomeir krevande.

Smaken og stilen til den herskande klassen eller samfunnet ser ut til å tileigne seg prestisje langt ut over bruksverdien. I det bibelske Midtausten var Babylon Det Store. Israelittane som blei deporterte til Babylon i 586 fvt, blei blenda av den gamle byen i slik grad at då Cyrus den store seinare lot dei reise heim, så bestemte mange av dei seg for å bli i eksil. Seinare budde Herodes i Roma i sin ungdom, festa og knytta kontaktar. Og så freista han bringe romerske skikkar tilbake til Jerusalem. Med USAs hegemoni i dag får McDonald’s og Coca-Cola symbolsk verdi langt ut over nærings- eller smaksmessige kvalitetar. For mange kubanarar er deira Roma ellerBabylon Miami.

For menneske som lever i samfunn som skil folk frå kvarandre, blir løysinga for desperasjon til sist å kjøpe. Folk som har opplevd fattigdom finn det innimellom trygt å samle gjenstandar. Og det kapitalistiske kravet om ekspansjon fører til gigantiske salskampanjar for å dyrke slike kjensler saman med nye måtar å forgjelde menneskepå. Alt dette gir næring til konsumerisme.

Men for sosialismen er aukande levestandard ikkje uavgrensa forbruk av energi og ressursar. Det dreier seg tvertimot om aukande livskvalitet. Derfor går ein stor del av nasjonalproduktet på Cuba til samfunnsmessig forbruk, helse, utdanning, kultur, sport og miljøtiltak, sjølv om det på kort sikt kan seinke veksten og forlenge frustrerande manglar. Rundt 10 prosent av BNP blir investert, og gir ein vekstrate som flyt rundt 8 til 12 prosent. (Etter øydeleggingane til dei tri orkanane i 2008 klarte Cuba ein vekst på rundt 4 prosent, men i dag etter verknadene av den kapitalistiske finanskrisa har veksten stagnert.) Mens det framleis er mange manglar og mest all auke i produksjonen vil forbetre livskvaliteten, kan ein sjå kritikk av konsumerismen som ordkløyving, men kritikken er viktig for å sette både samfunnsmessige og individuellemål.

Kanskje skjer dei mest komplekse og motsetningsfylte sidene av den sosialistiske prosessen i psyka til menneska. Seiersglede oppmuntrar ei voluntaristisk haldning, der me kan klare alt me tar fatt på, og me snakkar glødande om det nye mennesket som er trufast mot kollektive mål, raus, open, målmedviten og modig. Alt det er sant, men ufullstendig. Dei kyniske siterer det slitte ordet om at «dess meir ting endrar seg dess meir er dei som før», som går glipp av dei verkelege og djupe endringane som skjer ved å legge vekt på det som ikkje har endra seg. Eg minnest som barn på 1930-talet dei endelause debattane om at me måtte endre samfunnet for å endre menneska, eller endre menneska for å endre samfunnet. Svaret er heilt klart ein tilbakeverkande prosess der nye tilhøve gjør nye haldningar maulege, og endra menneske kan gjennomføre samfunnsmessige endringar mot ei verd der det er fornuftig å vere god. Men heilevegen er menneska ein miks.

I harde tider går enkelte attende til å gjøre individuelt det kollektivet ikkje klarer lenger, mens andre tar problema som ei utfordring til meir samarbeid og innsats. Slike motsetningar skil menneske, men er au inne i enkeltindivid. Det ser ut til å vere ein typisk feil for marxistar å overdrive endringar i den kollektive psyka, og me blir overraska over kor seigliva rasismen, sexismen, klassesnobberiet, karrierismen og andre borgarlege dydar er. Fiendtlege kommentatorar og journalistar leitar etter slike teikn for å håne og avvise alle påstandar om endring og håp om framsteg. Det viktige for dei er det som ikkje er endra, eller jamvel gått tilbake. Men det er det nye som viser det maulege og spennande, det gamle som minnar oss om hindringar og vanskar, ogom kor mykje som står att.

Ei marxistisk haldning legg vekt på totalen, samanhengar og den historiske konteksten som gjør det lettare å sjå korleis eit område påverkar andre. Det avgjør ikkje kva som skjer, men gir eit verktøy for å tenke om kva som skjer, og bestemme kva ein skal gjøre. Det er eit stykke på veg ei motvekt til uunngåelege kortsiktige krav som fører til kortsiktige tiltak, som undergrevdei langsiktige måla.

Ei slik oppfatning av «logikken» i eit samfunn løyser motseiinga mellom at det som skjer avheng av beslutningane til millionar av individ, og oppfatninga at det finst samfunnsmessige «lover». Det inneber ikkje at ting er uunnngåelege, men bare maulege: dess meir eit samfunn går bort frå «logikken» i sine nødvendige krav, dess meir vil oppsamla tendensar true heile prosjektet. Men det er alltid motverkande tendensar ieit sosialistisk samfunn.

Spriket

I alle samfunn og institusjonar er det eit gap mellom erklærte ideal og den faktiske praksisen. Prestar syndar, politi gjør brotsverk, buddhistiske generalar fører krigar. Eit gap er både uunngåeleg og naudsynt. Om det ikkje var eit slikt gap, om alt fungerte nøyaktig slik det var tenkt, ville det vere prov på ein skrekkeleg mangel på fantasi og ambisjonar. Og heilt klart freistar me vedlikehalde gapet med aukande ambisjonarframfor dårlegare praksis.

Under kapitalismen må den herskande klassen proklamere ideal for offentleg konsum og overtyde folk om at desse ideala blir oppfylt, om ikkje heilt. Slik blir gapet konstruertfor sosial kontroll.

Bresjnevs ide om «den faktisk eksisterande sosialismen» prøvde i realiteten viske ut gapet ved å hevde «Det er alt som finst, det er ikkje meir. Å be om meir er idealistisk. Så hald kjeft.» Ein del kristne meiner ideala kjem frå Gud og manglande etterleving frå ufullkomne menneske eller arvesynda.Jamvel når kjerka sjølv eller leiarane ikkje lever opp til ideala, blir det sett som bevis på behovet for ei kjerke.

Då eg sjølv tidleg i tenåra sa til min far at eg ville finne meg ein kommunisistisk organisasjon, var svaret hans: «Greit. Men vent ikkje at ein kommunistisk organisasjon skal vere eit kommunistisk samfunn. Om det var slik, ville me ikkje trenge ein revolusjon.»

Det er ein av dei uunngåelege motseiingane revolusjonære står framfor. Å bygge sosialismen er langt meir komplisert og innimellom smertefullt enn me trur, og ofte både frustrerande og inspirerande. Kunsten er å erkjenne feila ved sosialismen som både uunngåelege og uakseptable, å analysere opphavet til dei, og å finne måtar å kjempe mot dei i den sosialistiske prosessen, framfor å bruke det som orsaking for å slutte kampen. Ein måte å formulere motseiinga på er å ikkje bare sjå «feila», men jamvel brotsverka til sosialismen på dialektisk vis: dei er ikkje sosialisme, men forvrengingar av sosialisme. Men dei er også sosialismen sine forvrengingar. Ein analogi er plantesjukdommar: sopp på mais er ikkje mais, men ein sjukdom på mais. Men det er ein sjukdom på mais, ikkje squash.

Den første påstanden kunne i seg sjølv føre til at ein avviste ei mengd grufulle hendingar under sosialistisk flagg som fiendtlege til sosialismen og derfor ikkje relevante. Pol Pot? Beria? Cayetano? Dei var eigentleg aldri med oss likevel. Denne varianten fører au til rasjonaliseringa om at det uakseptable er «nødvendig». Den kjente påstanden om at «du kan ikkje lage omelett utan å knuse egg», blir illusjonen om at eggknusing lagar omelett, og dermed at eggknusing er militant. Me kjem reine ut utan å ha lært noko. Det «objektive» og «nødvendige» blir eit dekke for kynisk instrumentalisme.³

Den andre påstanden kan i seg sjølv medføre at me trekk oss attende og konkluderer med at sosialismen er ein naiv illusjon som uunngåeleg fører til terror, så ein får bare passe på seg sjølv. Eller til oppdaginga at fordi sosialismen ikkje blei slik folk venta seg, så kjenner dei seg forrådde personleg og desillusjonerte, og det forsvarar at dei sluttar seg til den andre sida. Mange overløparar frå sosialismen har gått denne vegen. Begge einsidige tolkingar fører til kynisme.

Demokrati

Demokrati er eit avgjørande spørsmål for sosialistar. Det er viktig å undersøke demokratiet under utviklinga av sosialistiske land, ikkje bare for å korrigere openbare forvrengingar, men viktigst for å utvide vår eiga oppfatning av demokrati. På grunnlag av menneskerettane gjør liberale Cubakritikarar eit svært selektivt utval av artiklar i menneskerettserklæringa dei viser til. Dei vedgår vanlegvis, men går fort forbi slike ting som retten til å få dekka elementære behov, medrekna mat, vatn, utdanning, helsestell, likeverd mellom kjønna, kulturtilgang, sport, og ein trygg alderdom. Men dei vurderer dei som mindre viktig enn politiske rettar. Og kritikken deira av mangel på slike, brukar våre eigne formelle rettar som einaste legitime målestokk på demokrati. Ut frå sitt anti-demokratiske syn på Cuba seier dei ting som: «Fidel gav frå seg makta til broren Raoul» – når det som faktisk skjedde, var ein lovfesta overgang frå ein sjuk president til første visepresident.

Grunna på solid ukunne klandrar Cuba-kritikarar rutinemessig fråver av val. Sjølvsagt er det val på Cuba, hemmelege val overvaka av skoleelevar, og uråd å trikse med. Peter Romans studiar er den beste framstillinga av valprosessen, som skil seg svært mykje frå våre val: Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar). Nominasjonar til kommunestyra skjer på opne nabolagsmøte, og det blir røysta for ein av to til åtte kandidatar. I rundt 10 prosent av tilfella får ingen meir enn 50 prosent av røystene, og det blir omkamp mellom dei to som har mest. Det er ingen kampanjar, fjernsynsreklame, eller intervju, bare ei side biografi på kvar kandidat. Kubanarane skryt av at du ikkje treng vere rik eller ha rike venner for å stille til val.

På høgare provins- og nasjonalt nivå blir kandidatane vurdert av nominasjonskomitear. Det påståtte formålet er å sikre brei representasjon i alle valkretsar og å få ekspertise til alle typar debattar. Dei ønskar at nasjonalforsamlinga skal vere så representativ som råd for alle sektorar. Men «sektorar » betyr yrke, fag, alder, osv – ikkje politiske retningar. Det vart sett som eit stor framsteg då representasjonen av kvinner, afro-kubanarar og ungdom auka i sist val. Heile prosessen liknar meir på val i bedrifter eller i samvirkelaget du handlar, enn på nasjonale val under kapitalismen. Om ein ser vala som ein prosess for å velje ei samansett gruppe som er godt informert og engasjert, så ser systemet ut til å fungere bra. Men om du vil vala skal vere ein kamparena for ideologiar, då ligg dei langt attende. Det er ingen legale hindringar for at ein dissident kan stille og jamvel bli valt, men me veit alle at det ikkje vil skje. Alle val er innanfor sosialismen, ikkje om sosialismen, bortsett frå at deltaking og røysting blir ei slags folkerøysting. Folk ser på deltakinga, og blanke eller øydelagde stemmer blir målt som misnøye. Slik sett ligg ein opposisjon på mindre enn 10 prosent, sjølv om venner som er partimedlemmer, seier deira overslag er nærmare 20 prosent.

Vanlegvis behandlar nasjonalforsamlinga svært få lovframlegg på dei halvårlege sesjonane. Ingen lovframlegg for å sjikanere styresmaktene, eller så tjukke bind at representantane røystar utan å ha lese gjennom dei. Når ei viktig lov kjem til røysting, har ho alt gått gjennom alle komiteane i nasjonalforsamlinga, veljarmøter, og konsultasjonar med interesserte organisasjonar. Utsendingane får eit utkast minst tjue dagar før avrøystinga. Lover blir vanlegvis vedtatt samrøystes. For ein mistenksam observatør ser det ut som ei seremoniell stempling frå føyelege utsendingar på vedtak som alt er fatta andre stader (av Partiet? Av Statssjefen?) Men lovgivingsprosesen er faktisk langt meir kompleks. Peter Roman studerte arbeidet til nasjonalforsamlinga ved å følge utviklinga til landbrukslova av 2006. Initiativet til lova kom frå ANAP, småbrukarlaget. I 2008 diskuterte dei ei ny trygdelov som vil heve pensjonsalderen frå 60 til 65 for menn og frå 55 til 60 for kvinner. Lova vart diskutert på 85 301 møte arrangert av arbeidarrørsla, med 3 085 798 deltakarar. Av dei røysta 90 forsamlingar og 28 596 medlemmer mot lova. Den kubanske kvinneføderasjonen med senter for seksuell opplæring i spissen arbeider no for eit nytt familiebegrep som godkjenner mange typar familier og styrkar rettane til lesber og homsar, biseksuelle og transar. Representant Mariela Castro vil legge fram lovframlegget i neste sesjon.

Strukturen i det kubanske styringsverket har endra seg sidan midten av 1970-tallet, og endrar seg framleis. Å finne opp sosialistisk demokrati er ein kompleks prosess. Feil og uløyste problem høyrer til sosialismen, målt med sine eigne mål, ikkje avvik frå kapitalistisk demokrati. Blant dei uløyste problema er:

A. Politisk leiarskap og sameinte produsentar.

Medlemskap i nasjonalforsamlinga er ikkje jobb på full tid. Utsendingane har vanlege jobbar, og om dei blir nominerte, er det sannsynleg at dei au deltar i ei rekke organisasjonar på lokalnivå. Dei er hardt pressa på tid, og har ingen stab til å hjelpe seg. I eit samfunn der kjønnsskille i husarbeid overlever i mange heimar, blir det eit problem særleg for kvinnene. Stillinga gir ingen privilegium. Ho er krevande, og ofte frustrerande når det einaste dei kan gjøre, er å forklare grunnen til at eit problem ikkje kan løysast no. Gjennomtrekken er stor, både fordi folk vel å ikkje stille opp igjen og på grunn av svært krevande og kritiske veljarar.

Det er ønskeleg med ei nasjonalforsamling både med grasrotfolk med sterke band til veljarane og ekspertar på ulike område nasjonalforsamlinga må drøfte. Desse to måla kan ikkje alltid nåast i eitt og same menneske. Ekspertane er ofte nasjonale leiarar innanfor sitt område. I eit samfunn der masseutdanning historisk sett er nytt, blir ekspertise sett høgt, det kan bety at organisasjonsleiarar blir nominerte. Slik er folkets parlament sett saman ikkje av arbeidarar, men av arbeidarleiarar. (Noko mindre enn halvparten av delegatane, for det meste dei som er frå grasrota, er arbeidarar.)

For ein besøkande frå USA, som ser leiarskap som antagonistisk til vanlege menneske i eit «dei og oss»-tilhøve, er dette mistenkeleg. Eit gap i levekår og ideologi mellom leiarane og medlemmene ville undergrave demokratiet i prosessen. I den spesielle perioden blei det mindre likeverd på Cuba, men ikkje mellom leiarane og veljarane. Dei nye rike er dei som får pengar frå slektningar i Miami eller jobbar på hotell eller i selskap der dei har tilgang til dollar, eller dei som driv dei nye småbedriftene som er blitt tillatt, eller driv den uformelle (svarte) økonomien.

Men om nasjonale leiarar med nødvendig ekspertise ikkje er knytta til distrikta og veljarane sine, kan dei av den grunn vere ukjente for eller ikkje knytta til majoriteten av veljarane. Eg har høyrt lojale kommunistar erklære at dei ikkje vil røyste på folk dei ikkje kjenner. Derfor blir det som i mange europeiske val til at veljarane blir oppmoda til å røyste på den oppsette lista med kandidatar framfor individuelle kandidatar. Desse har fått kunnskapane sine vurdert av nominasjonskomitear, men det er sannsynleg at folk som blir vurdert som for kritiske, ikkje blir sett opp.

Kubanarane ser samfunnet sitt som stadig meir demokratisk gjennom breiare deltaking og arbeid for konsensus. Frå første klasse veljer skolebarna klasserepresentantar, og alle masseorganisasjonar har valt leiarskap. I ein viss forstand undergrev den rådgivande prosessen skillet mellom regjeringa og det sivile samfunnet, ein uventa vri på «forvitringa av staten» som Lenin såg for seg. Det gir større meining å sjå på alle masseorganisasjonane som samfunnsorgan.

Peter Roman framstiller nasjonalforsamlinga slik: Forsamlinga (Asamblea Nacional del Poder Popular eller ANPP) arbeider på grunnlag av fem prinsipp. For det første må ho vere representativ for det kubanske samfunnet. Derfor er det utsendingar frå dei fleste område og næringsvegar i samfunnet, medrekna fagfolk i økonomi, jordbruk, helse, utdanning, sport, og andre område forsamlinga har ansvar for. For det andre må det vere nær kontakt med folket. Det blir for ein stor del oppnådd ved at nesten halvparten av delegatane samtidig er kommunestyrerepresentantar. For det tredje må dei rådføre seg med veljarane, vararepresentantar, ekspertar, interesserte partar, embetsmenn, det kubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba eller PCC), den kubanske arbeidarføderasjonen (Central de Trabajadores de Cuba eller CTC), og masseorganisasjonar om lovframlegg og ved utnemning av folk. For det fjerde må ein tillate usemje når ein drøfter tiltak, som ulike spørsmål knytt til lovframlegg, men ikkje som organisert opposisjon mot systemet. Og for det femte er målet å forlike ulike meiningar for å oppnå konsensus før tiltak blir lagt fram i plenum.⁴

Tilhøvet mellom organisasjonar på lokalnivå og organ høgare opp varierer svært. Ein venn av meg nektar stille som sekretær i cella til kommunistpartiet på jobben fordi han seier vervet er avgrensa til å vidareformidle oppgaver og instruksjonar frå høgare organ. Ein annan, diplomat, sa at cella i hans ambassade for det meste diskuterte ambassadeoppgaver, og hadde lite tid til å diskutere politikk. Då eg fortalde det til venner på ein annan arbeidsplass, vart dei indignerte. Cella deira diskuterte alltid politikk, og hadde tatt initiativet til å fjerne direktøren i selskapet fordi han neglisjerte behova til arbeidarane. Eg overvar ein diskusjon i ei celle på ein annan arbeidsplass då dei planla korleis dei skulle presentere den økologiske satsinga si på eit nasjonalt møte, og venta seg motstand av folk som var fascinerte av «avansert» teknologi og såg økologi som nostalgi frå ein mytologisk gyllen tidsalder. Ein student la fram debatten i klassen sin om rock and roll slik for meg: spørsmålet var, kan du skille musikken frå livsstilen til dei som utøver han?

Med alle sine vanskar er dei formelle strukturane i det kubanske styringsverket tilpassa å drive eit samfunn av sameinte produsentar. Dei avgrensande faktorane er meir ideologiske enn formelle. Først av dei er offermentaliteten som svar på tri generasjonar med aggressiv fiendskap frå USA. Det er ikkje ei orsaking for manglar og ineffektivitet, men ein reell faktor i dagleglivet.

B. Identitet og forskjell

Eit anna uløyst problem er at kubansk historie er full av eksempel på revolusjonære oppstandar øydelagde av splitting mellom dei revolusjonære. Følgeleg blir einskap høgt prioritert, som ikkje alltid skil mellom fiendtlege handlingar og usemje. Dermed oppmuntrar det til frykt for å uttrykke skarpe meiningsforskjellar. Den militære metaforen for blokaden er utbreidd. Ein vanleg plakat i Havana i den spesielle perioden viste eit portrett av Fidel i uniform og slagordet «¡commandante, ordene!», noko som ganske visst ikkje oppmuntra til kritisk tenking.

Det blir referert til Fidel Castro på mange vis. Før han trekte seg attende presenterte, pressa han ned rekka av titlar som president i statsråd og ministerrådet og førstesekretær i partiet. No blir han kalla leiar for revolusjonen. Fidels rolle på Cuba er dobbel, som symbol på revolusjonen og som den dyktigaste politikaran i landet. Men den første rolla dominerer, og oppmuntrar ikkje til kritikk. Det oppmuntrar òg til stereotypiar, slagordpolitikk, og rutinemessig støtte. Mest skurrande er talar lesne av svært unge elevar på Tribunas del Pueblo i friluft, med ord dei knapt kan ha skrive sjølve, og kanskje snaut forstår.

Satsinga på einskap set au grensar for diskusjon, ettersom folk ikkje ønskar å bli marginaliserte ved å vere for negative. Dei vil kanskje vere redde for ikkje bli tatt alvorleg, og dermed hoppa over ved forfremmingar eller ved tilgang til knappe gode som blir tildelt dei som gir «bidrag til samfunnet». Omsyn til respekterte leiarar hindrar ofte varsling.

Eg var til stades i ei forsamling der ein deltakar håna deltaking slik:

Eg deltar.

 

Du deltar.

 

Han og ho deltar.

 

Me deltar.

 

Dei avgjør.

Det er urettferdig som generalisering, men set fingeren på problemet med avgjerder ovanfrå og ned. Progressive har aversjon mot «ovanfrå og ned» som motsett av «nedanfrå og opp», og det som ofte er det same, sentralisert motsett av desentralisert makt. I tillegg til at det fornærmar oppfatninga vår av demokrati, kritiserer me sentralisering fordi det altfor ofte fører til feil beslutningar gjennom å bruke ein og same mal over alt, ved ikkje å reagere på kritikk, ved ikkje å ta med i reknestykket det særeigne, behova og det maulege i kvart enkelt tilfelle, og fordi han ikkje fullt ut brukar skaparevnen i lokalsamfunna og alle individuelle talent. Men det unike i det spesielle er òg eit argument for sentralisering, ettersom det som kan vere optimalt ein stad, ikkje treng vere bra for landet. I Jugoslavia førte arbeidarkontrollen i mange bedrifter ofte til at kollektivet oppførte seg om kapitalistiske selskap på jakt etter maksimal profitt.

I landbruket er kritikk av sentralisering òg kritikk av industrielle monokulturar. Men det er ikkje nøyaktig det same. Det er bare under kapitalismen me har fullstendig eigarskap, retten til å konfiskere jord, avgjøre korleis ho skal brukast, og avtak av produktet, alt på same hand. Men det treng ikkje vere slik.

I somme samfunn eig fellesskapet jorda som er oppdelt til produksjon, enkelte gonger periodisk, blant husstandane etter behov eller evne til å bruke ho. I andre samfunn har eit hushald retten til å dyrke jorda og ein annan beiterett osv. Når ein diskuterer korleis gårdsdrift bør organiserast, må me skille mellom planlegging, kultivering, og fordeling. Planlegginga avheng av nivået ein planlegg på. Vassforsyning er eit naturleg utgangspunkt for enkelte formål, med val av vekstar ut frå vassbehov, nødvendig arbeidsinnsats og det behovet folk har for breidde i varer og næringsstoffer. Ønskeleg åkerareal er meir knytt til veksttype og kor mobile plantesjukdommar er. Til dømes vil eg tilrå at ein søtpotetåker bør vere rundt førti meter brei og omgitt av banan slik at løvemaura som lever i bananplantene, kan leite gjennom søtpotetene og flytte inn for å bygge reir rundt nye utvekster og drive bort søtpotetvivelen. I fordelinga kan ein ikkje gå ut frå verdien av den innhausta avlinga, fordi det ikkje nødvendigvis er noko forhold mellom næringsverdi og økonomisk verdi av avlinga. Det er ikkje rettferdig å be bøndene ofre delar av inntekta si for å auka produksjonen på naboens grunn eller dekke behovet for lunsj på skolane. Det må skje noka omfordeling av inntekt mellom produksjonslaga for å belønne likverdig arbeid likt. Det trengst klart planlegging på mange nivå, ut frå omfanget problema har.

Passande deling av makt mellom organ på lokalnivå og høgare er ikkje noko ein kan avgjere på abstrakt vis, men avheng av forholda. Ein gong på 1960-tallet blei ein venn av meg bedt om å leie ein kyllingfarm. Ho hadde mange års erfaring som sydame og frå kampen mot Batista, og kunne ingenting om kylling bortsett frå nokre få oppskriftar. Men på den tida var ho eit godt val fordi ein kunne vere trygg på at ho ikkje ville sabotere produksjonen. Ho fekk svært detaljerte instruksjonar ovanfrå, og ønska velkommen absolutt alt. På den tida gjorde mangelen på erfarne folk sentralisering til eit lite problem. Men innimellom kan instruksar vere latterlege. Det er ein illusjon at sentralisert planlegging betyr like instruksar over alt uansett forhold, når det kan bety samordning av mangfald.

Denne sida av sentral planlegging er likeins til stades i medisin. Alle pasientar er ulike, og legen må vere i stand til å sjå pasienten som eit heilt menneske, og kombinere fysiske undersøkingar, historie, prøver og inntrykk frå samatalar. Men det er au sant at uerfarne legar treng støtte. Dei typiske feila kjem av manglande erfaring, særleg med mindre vanlege sjukdommar. Fjernkonsultasjon med spesialistar kan vere nyttig for unge legar. Men den typiske feilen her ville vere å vurdere etter ei liste over laboratoriefunn eller at journalen ikkje får tak i det heilt spesielle ved kvar pasient. Korleis ein skal integrere dei to typane kunnskap, er eit viktig spørsmål som primærhelsetenesta ikkje kan løyse abstrakt.

I 1995 bestemte for eksempel byen Yaguajaya å organisere utviklinga si rundt helse. Det blei definert breitt, dei vurderte husvære, sjukdommar og dødsrate, tilgjengelege helsetenester, dårleg fungerande familiar og andre sider av livet i byen. For å kunne gjøre det, fekk dei tak i spesialistar frå dei ulike departementa sentralt, ikkje for å gjøre jobben men for å tilby nødvendig ekspertise, og alt blei koordinert av kommunestyret. Det viser seg at dei enkle skille mellom sentralisert og lokalt forvirrar tankane våre. Problemet er korleis ein skal samordne «frå botnen og opp» med «frå toppen og ned», ikkje velje mellom dei.

Fagforeiningane er mellom dei masseorganisasjonane som speler ei vital rolle i styringa av landet. Men er dei «uavhengige fagforeiningar » i vår forstand, eller «kontrollerte av staten»? Og om dei er uavhengige, korleis har det seg at det ikkje er streikar på Cuba?

Igjen bli ein besøkande freista til å bruke gode kriterium på feil situasjon. Forholdet mellom fagforeiningane og staten varierer. Fagforeiningane kan gjøre framlegg om lover for nasjonalforsamlinga. Mange deputerte er fagforeiningsmedlemmer. To gonger årleg møter fagforeiningane ministrane for å drøfte saker av felles interesse. Fagforeiningar støttar landsomfattande diskusjonar på spørsmål knytt til arbeidslivet, og har innimellom avvist framlegg frå nasjonalforsamlinga. Staten og foreiningane overvaker i felleskap utøvinga av lovverket. (Det er mange brot, enkelte gonger pga manglande kjennskap til lova, enkelte gonger pga likesæle, eller for ikkje å legge hindringar for arbeidet når det er mykje å gjøre, enkelte gonger opportunisme.) Om me ikkje ser streikande arbeidarar framfor nasjonalforsamlinga, er det av same grunn som me ikkje ser bankfolk eller direktørar framfor Kongressen eller okkupere Det Kvite Hus: Det er alt deira, og sjølv om dei er misnøgde med spesielle avgjerder, veit dei at dei har felles interesser.

C. Byråkrati og innovasjon

Ein vanleg klage frå kubanarar og utanlandske besøkande er byråkrati. For mykje av dagleglivet blir hindra av reglar og prosedyrar som ofte blir sett ut i livet på stivbeint og inhumant vis. Ein må til dømes skaffe seg mange dokument om ein skal pusse opp heime, og kontora der du finn dokumenta kan vere på ulike stader, eller ikkje opne når du kjem – jamvel om du kjem på ei tid dei skulle vere det. Du har tatt fri frå arbeid for å dra dit, og passar ikkje eigne oppgaver. Eller staben på regjeringskontoret kan vere i djup samtale, og bryr seg ikkje om deg, og når alt endeleg er i orden så kan du ikkje bare dra til butikken og kjøpe ein sekk sement. Ein innovatør med ein glup halvferdig ide kan ikkje løpe rundt hjørnet for å kjøpe seg ei fjør og tri batteriar. (Det er denne typen klagar som dominerer i lesarbrevdelen av Granma på fredagar.)

Men det er ikkje bare vrang vilje. Byråkratiet voks historisk fram som borgarskapet si motgift til føydaltidas tilfeldige tildeling av privilegium og fordeling av straffar. Idealet om lik «lovbruk» utan omsyn til kven du er, er ein vakker og viktig del av tenkemåten i USA på bakgrunn av lovløysa i det ville vesten. Og gjenkjennelege prosedyrar er nødvendige for å følge prioriteringar og utøve likeverd. Frustrasjonen over at ein ikkje bare kan gå inn i ein butikk og kjøpe ein sekk sement, er det som sikrar at eit sjukehus eller ein skole har førsteretten til knappe ressursar. Så ressursmangelen i seg sjølv gjør formaliserte prosedyrar nødvendige.

Me avviser byråkrati fordi det plasserer mange prosedyrar mellom eit behov og løysinga på det, brukar same inhumane mål på alt, utan å sjå individuelle forhold, eller på andre vis blir krenka av kjenslelause byråkratar eller opportunistiske grunnar. Byråkratisk sinnelag motstår kritikk, endringar og klagar. Det ideelle ville vere fleksibel lovbruk der den enkelte blei behandla ut frå sine behov. Men det krev svært bevisste og engasjerte byråkratar, og at prosessen er open for innsikt utanfrå. Det blir oppnådd bare ein sjeldan gong på Cuba, sjølv om kampanjen «merksemd til individet» er eit steg i den retninga.

D. Sosialisme og media

Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem. Korleis ein skal gjøre det, er i seg sjølv ei stor utfordring. I det gamle Aten som var modell for demokratiet (bare for frie menn), var det sjølvsagt inga presse. Teatret var eit viktig organ i opinionsdanninga, og dei klassiske greske teaterstykka var ofte politisk polemikk og satire retta mot velkjente offentlege figurar. Visene til middelaldertrubadurane, barnerim og andre kunstformer har seinare vore nytta til kommentarar og opinionsdanning.

Observatørar som leitar etter demokrati ser i staden ofte etter spesifikke indikatorar som kan vere passande eller ikkje. Dei masseutdelte kubanske avisene passar ikkje inn i biletet vårt av korleis ei fri presse bør vere, men ikkje har vore på lang tid i USA. Det er sparsommeleg med nytt, og mange artiklar tar opp historiske eller høgtidelege hendingar, diplomatbesøk og slikt. Slik er dei ei kryssing av avis og magasin. Det har blitt meir undersøkande journalistikk dei siste åra, for det meste på korfor ikkje bedrifter gjør jobben sin. Brev til Granma som blir trykte på fredagar, er ikkje bare klagar på dei mange frustrasjonane i dagleglivet men er au respons på klagane frå kritiserte bedrifter. Andre publikasjonar som Havana Times og Temas, trykker eit vidt spekter av meiningsytringar.

Stort sett er ikkje kubansk presse det organet for meiningsdanning som liberalarar tenkar på når dei idealiserer media under kapitalismen. Ein gong i dei tretten koloniane var det eit trykkeri på kvart gatehjørne, og alle trykkarane var forleggarar, og alle forleggarane hadde klare meiningar. «Trykkefridom» var retten til å gå mot britisk styre og diskutere vegen til fridom. Det er lenge sidan den lykkelege tida. Når media blir effektivt monopolisert, når kommersiell marknadsføring blir «fri tale» og psykologisk krigføring og manipulering har blitt vitskap, når kostnadene har vakse utanfor rekkevidde for upopulære saker, då er trykkefridommen blitt ein karikatur av det han gir seg ut for. Spinndoktorar kan kalle seg journalistar, ta på seg ei objektiv maske og kreve det vernet yrket tradisjonelt har krevd og innimellom oppnådd. Slik oppdagar eg at eg ikkje er for «pressefridom»! Eg er for at arbeidande og undertrykte folk har retten til informasjon og høve til å drøfte sine problem. Det er ikkje enkelt å sette ut i livet, men det blir ikkje løyst med ullent prat om «pressefridom». Venezuela og Argentina har fått nye lover som skal dele radiofrekvensane mellom stat, lokale og folkelege organisasjonar, og private selskap. Det står i motstrid til marknadsfridom, men utvider den nye typen demokrati som blir oppfunne framfor augene våre.

E. Demokrati i innhald og form

Mange andre demokratiske slagord blir forvrengt på liknande vis når dei blir gjort til absolutte prinsipp i staden for nyttige middel for å nå menneskelege mål. F.eks fordømde folk i USA «segregasjon» og «diskriminering » i kampen for borgarrattar. Med den herskande rasismen var det openbare, rettferdige og inspirerande krav. Så oppfant den andre sida «omvendt diskriminering» for å undergrave positiv diskriminering. Dermed blei tradisjonelt svarte høgskolar og høgskolar for kvinner framstilte som formelt segregerte. Mens heilkvite og mannsinstusjonar i realiteten er organ for rasisme og sexisme, er høgskolar eller klasser med bare afro-amerikanarar eller kvinner trygge område for dei frå dei undertrykte gruppene som ikkje ønskar bruke studietida på å rettferdiggjøre at dei lever. Enkelte ønskar utfordre monopolet menn eller kvite har, og vågar seg inn i løvehula, mens andre treng trygg støtte for å vekse og fornye seg før dei tørnar ut igjen. Slik lærer eg at eg ikkje er mot « segregasjon », men mot rasisme og sexisme. Det er eit vanleg mistak å gjøre effektive metodar til prinsippspørsmål, og så bli ståande som ein hyklar når det viser seg at det ikkje var det me ønska oss i det heile tatt.

I Latin-Amerika har det vore revolusjonære rørsler i mange land, med vekslande suksess. Somme fekk regjeringsmakt aleine (Guyana) eller som del av ein koalisjon (Chile, Uruguay, Brasil). Andre fekk statsmakt (Cuba, Venezuela, Bolivia, Ecuador). Alle er ulike, både pga ulik politisk situasjon og noko ulike ideologiar. Det er mauleg å undersøke skilnadene med kraftig lupe og veie dei opp mot visse kriterium, som om dei kom til makta ved valseier, massemobilisering, væpna kamp eller kombinasjonar av dette. Slik freistar Mark Cooper i The Nation sjå Salvador Allende og Fidel Castro som motsatsar, med støtte til den første og fordømming av den andre. Men desse leiarane sjølv såg det ikkje slik. Allende var alltid Cubas allierte, og hjelpte dei overlevande frå Ches bolivianske gerilja å flykte etter nederlaget. Cuba hedrar Allende som ein revolusjonær helt. Det viktige med alle endringane i Latin-Amerika er at dei leia folkelege opprør mot det gamle oligarkiet som styrte landa deira i allianse med USA-imperialismen. Alle har si eiga historie og si eiga utvikling med eigne avgrensingar. Dei hadde alle ulikt syn på «rettstrygg-leik». Men «rettstryggleik» kan ein ikkje støtte vilkårslaust utan først å spørre «Kven sin rett?».

I Brasil der arbeidarpartiet bare er ein del av ein koalisjon, tar rørsla til dei jordlause jord opent i strid med eigedomsretten som regjeringa må forsvare. På Cuba blei jordreformen gjennomført ved lov. I Bolivia, Ecuador, Venezuela og Honduras gjekk dei progressive regjeringane inn for nye grunnlover og ei «reetablering» av det enkelte landet på grunnlag av ei samansmelting av representativt og deltakande demokrati, slik at rettstryggleiken så langt råd vil tilpasse seg krava om rettferd og likeverd.

Revolusjonær kritikk

Med C Wright Mills berømte ord i «Listen, Yankee!» «Eg er for den kubanske revolusjonen. Han uroar meg ikkje, eg er uroa for han, og med han.»⁵ Det kan vere eit allment prinsipp. Utgangspunktet for eit nytt sosialistisk samfunn er 100 prosent solidaritet med revolusjonen, verdsetting av det han betyr i verdshistoria og djup glede over det han får til. Det krev vilkårslaust forsvar av revolusjonen mot alle forsøk på å reetablere kapitalistisk utbytting og imperialistisk dominans.

Hundre prosent støtte til revolusjonen krev ikkje semje i alt som skjer, ikkje ein gong full støtte til leiarane. Kritikk er ein integrert del av eit revolusjonær haldning, og evnen til kritisk vurdering bør vere eit viktig krav til medlemmer av revolusjonære organisasjonar. Men kritikk av revolusjonen har som hovudformål å korrigere dei veike punkta. Ein skal ikkje unngå kritikk, men det kan heller ikkje bli den viktigaste måten ein tar del på. Den besøkande bør støtte, lære av og glede seg over revolusjonen.

Det er tri viktige føresetnader for meiningsfull, revolusjonær kritikk:

– Kritikk må vere resultat av støttande deltaking. I den grad ein tar del som alliert og faktisk har bidradd til felles mål, kan kritisk innsikt frå besøkande vere nyttig og velkommen. Men hugs to ting samtidig: at det er deira revolusjon som blir gjennomført av menneske som liknar oss, som står framfor oppgaver ingen er fullt ut førebudd på, og langvarig kronisk fiendskap og umiddelbart frustrasjon og slit frå dag til dag. Me ser på innsatsen deira med beundring, sympati og kjærleik. Men hugs at det au samtidig er vår revolusjon, del av ein verdsomspennande prosess der alle har innsats, pliktar og rettar.

Kritikk må vere grunna i kunnskap og forståing av tid og stad. Den første delen av forståing er kunnskap om historie og kultur i landet, bakgrunnen og kva dei prøver å gjennomføre, og kva dei største hindringane er. Me må vite om det me ser er eit etterslep frå fortida, eit lite steg fram, ein konsesjon til tilbakeståande krefter eller eit nytt problem. Og om det er ein konsesjon, ser ein på det som det eller blir det framstilt som kreativ sosialisme? Det er viktig å kjenne bakgrunnen for alle vedtak. Kritikken må vere grunna i dei sosiale, historiske og intellektuelle røyndommane i landet, slik at observasjonane kan bli sett i samanheng og ein unngår tåpelege og arrogante feil ut frå vankunne. Dess djupare kunnskap og empatisk forståing – evnen til å skille mellom langsiktig sosialistisk utvikling og skjebnens sikksakkgang – dess meir nøyaktig og nyttig blir kritikken.

Kritikken må vere opplyst av teori slik at me ikkje blir overvelda av – men ikkje likegyldige til – det umiddelbare. Dei kubanske erfaringane set oss i stand til å sjå meir skeptisk på slagorda til det vestlege demokratiet, ikkje for å forkaste dei, men for å sjå at dei er relativt gyldige og i siste instans avgrensa. Å plassere spirande sosialisme inn i verdshistoria, som grunnlag for at menneska skal overleve som art, der ein ser både kontinuiteten og diskontinuiteten i den samfunnsmessige utviklinga, vil også gi kunnskap til våre eigne kampar i vårt eige land.

God tur!

(Artikkelen sto i Monthly Review i april 2010, trykkes med tidsskriftets tillatelse, og er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Circles Robinson, Havana Times, september 2008.
2. Bill McKibben, Deep Economy (New York: Times Books, 2007), 41.
3. Dette er eit eksempel på eit påstandspar som begge er falske aleine men sanne saman. Eit anna er «Helse er sosialt bestemt… Du er ansvarleg for di eiga helse».
4. Avhandling presentert på symposiet «Cuba i dag: Kontinuitet og endring sidan den spesielle perioden», Cuba Project, Bildner Center for Western Hemisphere Studies, Graduate Center, Universitet i New York City, 4. oktober 2004.
5. C. Wright Mills, Listen, Yankee! (New York: Ballantine, 1960), 179.

John Molyneux underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Portsmouth, og er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia. http:johnmolyneux.blogspot.com

Det går knapt en dag uten at det kommer en nyhetsmelding som slår alarm om påstått «hatprekende» imamer, eller en moské som blir overtatt av «fundamentalister», eller et leserinnlegg om islams helt igjennom defekte natur, eller en radiodiskusjon om hvorvidt «moderate» muslimer gjør nok for å bekjempe «ekstremistene» og hindre at muslimsk ungdom blir «radikalisert», eller et TV-program om muslimske kvinners stilling, eller en skremselsrapport om en eller annen dumhet som blir begått i islams navn ett eller annet sted i verden. Idet jeg begynner å skrive denne artikkelen ser jeg følgende rapport i Independent on Sunday:

Uavhengig av hver enkelt histories innhold eller nøyaktighet, og dette er en spesielt absurd en, så har den ustanselige strømmen av denne typen kommentarer gjort islam til en religion under beleiring. Den uopphørlige problematiseringa av islam og demoniseringa av muslimer har skapt det fenomenet som nå i vide kretser kalles islamofobi.

For lesere av dette tidsskriftet bør det ikke være noe mysterium hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen iboende kristen fiendtlighet mot islam som strekker seg tilbake til korstogene eller det ottomanske imperiet (selv om disse atavismene* noen ganger blir mobilisert ideologisk). Det skyldes at majoriteten av de folkene som sitter på verdens viktigste oljeog naturgassreserver tilfeldigvis er muslimer og dessuten, at siden den iranske revolusjonen i 1979 har mye av disse folkenes motstand mot imperialismen funnet uttrykk i islamistisk form. Hadde Midtøstens og Sentralasias folk vært overveiende buddhistiske, eller Tibet hatt oljefelter som dem i Saudi-Arabia eller Irak, ville vi nå hatt å gjøre med «buddhafobi“. Ut fra Det hvite hus, Pentagon, CIA og Downing Street, ville det sive en idé om at skjønt den utvilsomt var en stor religion, hadde buddhismen en vedvarende og underliggende feil. Den ville strømme gjennom kloakkene i Fox News, CNN, The Sun og Daily Mail. «Intellektuelle», som Samuel Huntington, Christopher Hitchens og Martin Amis ville stå til tjeneste med å forklare at selv om den ble omfavnet av naive hippier i 1960-åra, så var buddhismen vesentlig en reaksjonær tro som karakteriseres av sin dyptgående forkastning av moderniteten og vestlige demokratiske verdier, og sin fanatiske om-favnelse av føydalisme, teokrati, kvinneforakt og homofobi.

Men det faktum at det har hendt – det faktum at islamofobien er blitt utviklet nasjonalt og internasjonalt, som det vesentlige ideologiske dekke over og rettferdiggjøring av imperialisme og krig (slik åpenlys rasisme ble utviklet på 1800- og 1900-tallet) – har i enorm utstrekning økt betydning av en korrekt teoretisk forståelse av, og politisk orientering mot, religion i sine mange forskjellige former. Det kan faktisk sies at en mangelfull, mekanisk og ensidig forståelse av den marxistiske religionsanalysen har vært en vesentlig faktor i å bidra til at et antall venstreorienterte individer og grupperinger fullstendig har tapt sine tidligere politiske holdninger og endt som venstreapologeter for imperialismen.

 

Det mest notoriske eksemplet på dette er sjølsagt Christopher Hitchens, som har skrevet en bok om religion, God is not Great (mer om den seinere), og hvis bane fra venstreintellektuell og radikal systemkritiker til «kritisk» støttespiller for George Bush har vært stupbratt og ekstrem (skjønt i Hitchens tilfelle kan man ikke unngå mistanken om at materielle tillokkelser har spilt en større rolle i hans løp mot høyre enn noen reint teoretisk feil). Andre eksempler omfatter medlemmer av Euston-gruppa, som Norman Geras, og blant venstregrupperinger, den franske organisasjonen Lutte Ouvrière, som var så fiendtlig innstilt til hijab at det for en stund gjorde dem til allierte for den franske imperialiststaten mot dens mest undertrykte kvinnelige borgere¹, og det sørgelige tilfellet med den halv-sionistiske og islamofobe Alliance for Workers’ Liberty.

Samtidig, og ikke tilfeldig, har det oppstått en verbalt militant anti-religiøs, proateistisk kampanje, med biologen Richard Dawkins i spissen, i selskap med nevnte Hitchens, filosofen Daniel Dennett og andre. En kritisk undersøkelse av hvordan disse folkene presenterer sine argumenter mot religionen, vil få fram viktige trekk ved det marxistiske standpunktet. Men først vil jeg legge fram de grunnleggende prinsippene som ligger under den marxistiske religions-analysen, og begynne, ikke med Marx’ direkte kommentarer om religion, men med de grunnleggende påstandene i den marxistiske filosofien.

Materialisme og religion

 

Den marxistiske filosofien er materialistisk. Friedrich Engels sier i «Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien»:

 

Marxismen står ikke bare støtt i den materialistiske leiren, argumenterer Engels, men det er der «det materialistiske synet på verden for første gang ble tatt virkelig alvorlig og ble gjennomført konsekvent… på alle relevante kunnskapsområder.»³

 

Marxistisk materialisme innebærer, når den reduseres til kjernepunktene, at man inntar følgende standpunkter:

1. Den materielle verden eksisterer uavhengig av menneskets (eller noen annen) bevissthet.
2. Virkelig, om ikke total eller absolutt, kunnskap om verden er mulig, og er virkelig blitt oppnådd.
3. Menneskene er del av naturen, men en adskilt del.
4. Den materielle verden skriver seg ikke i første rekke fra menneskelig tenkning; menneskelig tenkning skriver seg fra den materielle verden.

 

 

Standpunkt 1 og 2 svarer til forutsetningene og resultatene innen moderne vitenskap, og har oppnådd status som sunn fornuft. Dette skyldes at de bekreftes millioner og milliarder ganger hver eneste dag, akkurat som de fleste av naturvitenskapens resultater. Standpunkt 3 svarer også til den moderne vitenskapens resultater, særlig Charles Darwins, og moderne paleontologi og paleoantropologi, men det har seg nå slik at den først ble uttrykt av Karl Marx før Darwin:

Standpunkt nummer fire er det mest tydelig marxistiske og det som deles av færrest mennesker. Mange folk som inntar en materialistisk holdning til forholdet mellom menneskene og naturen, inntar en idealistisk stilling til forholdet mellom idéer og materielle forhold, og til ideenes rolle i samfunn, historie og politikk. Nesten uten å tenke kan de godta sånt som at «Den kalde krigen var i grunnen et sammenstøt mellom ideologier,» eller at «Kapitalismen er basert på idéen om økonomisk vekst». Nettopp derfor er standpunkt fire det Marx og Engels insisterer sterkest og oftest på:

 

Slik er det klart at en bestemt holdning til religion er til stede, både implisitt og eksplisitt, i marxismens mest grunnleggende idéer. Videre skulle det også være klart at denne holdninga har en tosidig karakter. På den ene sida er enhver religiøs tro i sine mange former utelukket for den grundige og konsekvente marxisten, som for den grundige og konsekvente materialisten. Religiøse idéer er, som alle andre idéer, samfunnsmessige og historiske produkter. De produseres av mennesker, og dette utelukker religiøs tro, siden religiøse idéer hevder å overskride og ta prioritet over naturen, menneskene og historien. På samme vis er filosofisk idealisme og religion intimt knyttet til hverandre. Hvis ånden har prioritet over materien, hvis ånd kan det så være utenom Guds ånd? Hvis idéene er historiens ytterste drivkraft, hvor kommer da disse ideene fra om ikke fra Guds sinn? Og er ikke Gud, som i Georg Hegels terminologi, «den absolutte idé»? Som Bibelen sier det: «I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud.» Dette er grunnen til at Leon Trotskij helt på slutten av livet skrev at han ville dø som «marxist, dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist.»⁹

På den andre sida forlanger den samme marxismen helt klart en materialistisk forklaring på religionen. Det er ikke nok å se verken religionen som helhet eller noen spesiell religion bare som en illusjon eller galskap som tilfeldigvis har grepet bevisstheten til millioner gjennom århundrer. En vanlig skikk hos mindre omtenksomme religiøst troende (særlig religiøst troende i imperialistiske land) er å gjøre narr av eller avvise som overtro andres religiøse tro (særlig såkalt «innfødtes» religiøse tro) på grunn av at den er åpenbart irrasjonell eller strider mot velkjente naturlover, uten å innse at nøyaktig det samme gjelder deres egen tro – på jomfrufødsel, oppstandelse, det å mette 5000 eller hva som helst.

Men marxismen generaliserer ikke denne feilen ved å peke på at avgudsdyrkere og katolikker, rastafarianere og anglikanere er like dumme. Den fordrer en analyse både av de sosiale røttene til religion generelt og til spesifikke religiøse overbevisninger, en forståelse av de menneskelige behov, både sosiale og psykologiske, og de virkelige historiske vilkåra som slike religiøse overbevisninger og doktriner svarer til. En marxist trenger å være i stand til å forstå hvorfor tro på Haile Selassies** guddommelighet og udødelighet kunne inspirere en musiker av Bob Marleys kaliber i Trenchtown på Jamaica på 1960-tallet, eller hvorfor tro på Jesu guddommelighet og udødelighet inspirerte en kunstner (og matematiker) av Piero della Francescas kaliber i Firenze på 1400-tallet.

Hvis vi nå går til Marx’ viktigste erklæring direkte om religion, de første par sidene i Innledning til et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi¹⁰, finner vi at den er et fortettet uttrykk for alle disse elementene. Den begynner med å slå fast at

 

Med dette mener Marx at den kombinerte virkninga av den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstida (særlig de franske encyclopedistene) og bibelkritikken fra de tyske sekulære venstrehegelianerne, hadde knust kristendommens og Bibelens krav på å tilby en virkelig sann fortelling om naturen og historien, eller til og med en teologi med indre sammenheng. Dessuten var dette arbeidet nødvendig og progressivt, fordi en virkelig kritisk analyse av verden ikke var mulig før den menneskelige tanke var frigjort fra de religiøse dogmenes lenker. Men denne ene setninga er alt Marx sier om denne sida av spørsmålet. I det han tar den faktiske gjendrivinga av religionen for gitt, går han raskt videre til sitt hovedpunkt, analysen av det sosiale grunnlaget for religion:

 

Dette er utgangspunktet. Det som følger, er et avsnitt av eksepsjonell tetthet, typisk Marx, der han stuer innsikt nok for en doktoravhandling inn i noen få setninger:

 

Slik er religionen et svar på menneskelig fremmedgjøring – mennesket som har «mistet seg selv». Men dette er ikke en abstrakt eller ahistorisk tilstand, det er snarere produktet av visse spesifikke samfunnsforhold. Dette samfunnet skaper religionen, et omvendt verdenssyn der menneskene kneler for en innbilt gud de har lagd selv, fordi det er en omvendt verden der folk blir dominert av produktene av sitt eget arbeid. Men religionen er ikke bare en tilfeldig samling av overtro og falske overbevisninger. Den er den «generelle teorien» om denne fremmedgjorte verden, den måten fremmedgjorte mennesker prøver å forstå sine fremmedgjorte liv og dette fremmedgjorte samfunnet. Derfor utfører den det rike spektrum av ulike funksjoner som Marx lister opp: «encyklopedisk kompendium», «logikk i populær form», osv. Og derfor er det å kjempe mot religionen å kjempe mot den verden hvis åndelige aroma er religion – denne fremmedgjorte verden der folk trenger religion.

To poenger må framheves når det gjelder dette avsnittet. Det første er at det er nesten generelt ignorert av kommentatorer som gir seg ut for å oppsummere eller forklare Marx’ syn på religion. Dette kan skyldes at de ikke har lest det (usannsynlig) eller ikke har forstått det (mer sannsynlig), eller (mest sannsynlig) at det er drastisk uforenlig med forsøket på å redusere marxismens religionsteori til en enkel, endimensjonal analyse, som f. eks. «Marx hevder at religionen er et verktøy for den herskende klassen» eller «Ifølge Marx fungerer religionen til å passivisere de arbeidende massene». Marx sier selvsagt disse tingene om religionen, men han sier mye annet i tillegg. Å redusere den kompliserte totalsummen av teorien hans til bare ett av dens elementer, er i virkeligheten å forfalske den. Det andre poenget er at Marx legger så stor vekt på konklusjonen i det at han gjentar den igjen og igjen, i en sann storm av metaforer og aforismer.¹¹ Men før han konkluderer sin argumentasjon om religionen, føyer Marx til enda et høyst betydningsfullt avsnitt:

 

Dette avsnittet er mye bedre kjent enn det forrige, men det skyldes i stor grad den ofte siterte siste setningen (som ofte blir presentert som kjernen i eller totalsummen av Marx’ analyse). Faktisk er det den første setningen som er mest interessant, og viktigst for å forstå religionens politiske rolle. Marx’ insistering på at religionen både er uttrykk for lidelse og en protest mot lidelsen, er nøkkelleddet som avsanner enhver analyse som bare fokuserer på religionens narkotiske eller søvndyssende virkninger. Den peker også i retning av det viktige historiske faktum (som jeg kommer tilbake til) at det har vært mange progressive, radikale og til og med revolusjonære bevegelser som enten har antatt en religiøs form, har vært religiøst farget eller vært ledet av folk med en religiøs tro.

I løpet av sitt arbeid henviste Marx og Engels mange ganger til, og gjorde analyser av religion. Spesielt skrev den unge Marx «Om det jødiske spørsmål», en polemikk til støtte for jødisk frigjøring,¹³ Engels bidro med et antall interessante studier om kristendommens utvikling og rolle, særlig i «Bondekrigen i Tyskland», «Anti-Dühring», innledninga til den engelske utgaven av «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap », «Bruno Bauer og den tidlige kristendommen », og «Den tidlige kristendommens historie».¹⁴ Men alle disse kommentarene har én ting felles: De tar aldri religiøse doktriner, sekter, kirkesamfunn, bevegelser og konflikter for det de utgir seg for, eller behandler dem som enkle galskaper eller bedragerier som prestene utøver. De blir alltid betraktet som forvridde speilbilder og uttrykk for virkelige sosiale behov og interesser. Noen få utdrag vil illustrere hva jeg mener:

Fra Bondekrigen i Tyskland:

 

Fra innledninga til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap:

 

Fra Den tidlige kristendommens historie:

 

Og, tilfeldigvis, en fotnote om islam fra samme verk:

 

Poenget her er ikke om alle eller noen av disse spesifikke observasjonene er historisk sann eller usann, men den konsekvente metodologien som ligger under dem.

Dawkins, Hitchens og Eagleton

 

Richard Dawkins er en evolusjonsbiolog som først ble berømt med boka The Selfish Gene, og siden har bygget seg en betraktelig karrière som popularisator av naturvitenskap. I 2006 utga han The God Delusion, et fullt frontalangrep på religionen og et forsvar for ateismen, som ble en internasjonal bestselger, skapte store kontroverser, særlig i USA, og trakk til seg applaus fra kilder så forskjellige som Ian McEwan, Michael Frayn, The Spectator, Daily Mail og Stephen Pinker.

Jeg bør si med en gang at jeg slett ikke deler den åpenbart vidt utbredte beundringen for Dawkins’ stil og intellekt. Å lese Dawkins etter Marx er som å gå fra Tolstoy eller James Joyce til Kingsley Amis eller Agatha Christie. Der Marx stapper en bok inn i et avsnitt, drar Dawkins et kort essay ut til en stor bok. Alle de vel 460 sidene i The God Delusion bringer oss faktisk ikke intellektuelt lenger enn Marx summerte opp i den første setningen i sin analyse i 1843, nemlig at religionskritikken i det vesentlige er fullført. Det Dawkins serverer, er en «opplysningstids- », empiristisk, rasjonalistisk gjendriving av religionen – en «vitenskapelig», dvs. positivistisk demonstrasjon av at det er en total mangel på faktiske beviser som støtter det han kaller «gudshypotesen», og at bevisene tvert imot gjør det nesten (om ikke absolutt) sikkert at Gud ikke eksisterer. Dette suppleres av logiske gjendrivelser av ulike argumenter som er blitt framført for Guds eksistens, fra de erværdige «bevisene» til Thomas Aquinas og «Pascals veddemål» til de bisarre moderne spekulasjonene til en Stephen Unwin, og tallrike eksempler på dumheter og forbrytelser som er begått i religionens navn. Jeg antar at det finnes noen som vil synes dette er avslørende og andre som kan nyte det fordi det får dem til å føle seg smartere enn de uvitende massene som svelger slik overtro, men teoretisk er det ikke noe nytt her, faktisk svært lite som ikke er minst 200 år gammelt.

Det eneste virkelige unntaket ligger i Dawkins’ forsøk på å forklare hvorfor religion er så utbredt i menneskesamfunnet, men dette forsøket svikter heller miserabelt. Siden han er en dedikert evolusjonsbiolog føler han seg nødt til å framsette argumentasjonen sin i termer om genetiske fordeler i den naturlige utvalgsprosessen. Men hans allmenne fiendtlighet mot religionen tvinger ham også til å benekte at religion kan være fordelaktig for individuell eller samfunnsmessig overlevelse. Han prøver å vri seg ut av denne motsigelsen ved å foreslå at religion er en sideeffekt av en karakteristikk som han påstår er fordelaktig i kampen for å overleve, nemlig barns tilbøyelighet til å tro på det de blir fortalt av dem som er eldre. Dette tåler helt klart ikke kritikk. For det første, i hvor stor grad ungdommelig godtroenhet er større enn ungdommelig skepsis, særlig når det kommer til puberteten, kan diskuteres. For det annet er det like diskutabelt om slik godtroenhet alt i alt er fordelaktig. For det tredje, ser det høyst sannsynlig ut til at både utstrekninga og fordelaktigheten av godtroenhet er massivt sosialt betinget og svært ulik i ulike samfunn. Og endelig: som alle andre teorier som forklarer adferden eller troen hos barn med adferden og troen hos deres foreldre, sitter den igjen med problemet med først å forklare foreldrenes oppførsel, hvis den skal unngå å bli fanget i en uendelig tilbakegang.

Som Marx pekte på: «Oppdragerne må selv oppdras».¹⁵ Med ande ord viser det seg at Dawkins’ forklaring ikke er noen forklaring i det hele tatt. Dessuten er det symptomatisk for hele tilnærmelsesmåten hans at verken i dette partiet i The God Delusion eller noe annet sted finner forfatteren tid til å betrakte den marxistiske religionsteorien seriøst.

Men intellektuell uoriginalitet og middelmådighet er på ingen måte hovedinnvendingen mot denne boka. (Det ville være ubehøvlet å kverulere så mye over en bok som var annenrangs, men forholdsvis bra.) Hovedinnvendinga er mot de reaksjonære politiske konklusjonene som strømmer fra den svake metodologien. Som Marx hevdet i forhold til den tyske filosofen Feuerbach, holder mekanisk materialisme uten unntak døra åpen for idealismen, og Dawkins er et spesielt tydelig eksempel på dette. Uten å merke det, vipper han fra en vulgærmaterialistisk genetisk determinisme i sitt syn på menneskenaturen og menneskelig adferd rent abstrakt, til en blomstrende idealisme i sitt syn på religionens rolle under konkrete historiske omstendigheter. Igjen og igjen gjør han den feilen å anta at når folk gjør noe i religionens navn, er det virkelig religionen som bestemmer adferden deres. Følgende avsnitt fra hans essay «The improbability of God» sammenfatter tilnærminga hans:

Dette er i virkeligheten ikke annet enn en oppspritet versjon av den velkjente patentløsninga at kriger skapes av religion. Det vil ikke kunne stå imot et øyeblikks kritisk granskning. La oss ta eksemplet med Irland. Det synet at konflikten i Irland vesentlig eller primært dreide seg om religion, er både umiskjennelig usant og klart reaksjonært. Det er usant til og med når det gjelder de viktigste protagonistenes erklærte utsagn og bevissthet. Hvis mange, om slett ikke alle, republikanere var katolikker, ville ingen republikaner ha sagt (eller trodd) at de kjempet for katolisismen; de ville ha kjempet for et uavhengig, forent Irland. Ting ville være mindre tydelige på unionistenes side, der religiøst bigotteri spilte en mye større rolle; ikke desto mindre var det erklærte hovedmålet «nasjonalt», nemlig å forbli «britiske». Videre er det overveldende tydelig at bak disse motstridende nasjonale aspirasjonene lå det ikke religiøse ulikheter i synet på transsubstantiasjonen eller pavens feilbarlighet, men virkelige, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål om utbytting, fattigdom, diskriminering og undertrykking. Å betrakte konflikten som grunnleggende religiøs var reaksjonært fordi det stemte med den rasistiske stereotypien der irene var primitive og dumme (når det kommer til stykke sluttet «vi» å kjempe om religion for flere århundrer siden!) og hjalp til med å legitimere britisk herredømme som en nøytral megler mellom krigførende religiøse fraksjoner.

Dawkins skal ha kreditt for at han var imot krigen i Irak, og politisk er han ingen venn av George Bush, men i og med «krigen mot terror» blir hans holdning til religionen enda mer reaksjonær, om det er aldri så lite meningen. For det står sentralt i ideologien til de nykonservative, Bush, Cheney, Blair og Brown at muslimsk fiendskap mot «Vesten» er uprovosert og urettferdig. Det blir ikke sett på som et svar på vestlig imperialisme, utbytting og herredømme, men snarere en offensiv religionsbasert kampanje som tar sikte på å ødelegge, erobre eller kanskje omvende den ikke-muslimske verden.

Noen betrakter disse målene som iboende i vanlig islamisme, mens de for Bush, Blair & Co. skriver seg fra en mistolkning eller pervertering av islam. Men i begge fall er motivasjonen religiøs. Det er en tolkning som står og skriker mot de høytidelige erklæringene fra både Al Qaida, som stilte uttrykkelige politiske krav slik som at USAs tropper skulle fjernes fra Saudi-Arabia, og 77-bomberne i London, som sa at de var motivert av det som ble gjort mot Irak, og motsier enhver fornuft. Tanken at Amerika, Storbritannia eller noen stor vestlig nasjon kan bli ødelagt, erobret eller til og med omvendt ved å plante bomber i undergrunnen eller fly inn i bygninger med fly, er så tvers igjennom absurd at den ikke kan være det virkelige motivet for en kampanje av noen varighet. Idéen at USA kunne drives av en terroristkampanje til å slutte å støtte Israel eller trekke seg ut av Afghanistan, er også feil, men den er ikke komplett umulig. Men for Bush, Blair & Co. er den «religiøse » tolkningen obligatorisk, for uten den ville de bli nødt til å innrømme medskyld i imperialismen og i sin egen politikk – og Dawkins’ tilnærming føyer seg inn i dette og forsterker det:

Christopher Hitchens ligner på Dawkins, men er verre. Boka hans, Gud er ikke stor, er på et enda lavere intellektuelt nivå enn The God Delusion, med en mer vilkårlig kombinasjon av navlebeskuende personlige anekdoter og journalistisk polemikk i hytt og vær. Dens tilpasning av ateismens sak til islamofobien er uttrykt i tittelen (som er en hånende referanse til det muslimske utropet Gud er stor!) og er slående tvers igjennom. Jeg antar det er av aktelse for sin radikale fortid han faktisk anerkjennende siterer et par av Marx’ nøkkelavsnitt om religion. Så fortsetter han med å ignorere deres betydning fullstendig. I hoveddelen av boka, Religion kills, tar han oss med på en rundtur med korte stopp i seks byer som er revet opp av strid – Belfast, Beirut, Bombay, Beograd, Betlehem og Bagdad – og i hvert tilfelle serverer han en kjapp oppsummering av konflikten i reint religiøse hat-termer, uten å referere til historien, imperialismen, undertrykking eller klasse. Det er en travesti**** over samfunnspolitisk analyse. «Analysen» av Palestina er spesielt slående:

Dette er lattervekkende, men når Hitchens sier – og jeg siterer ham ordrett fra YouTube: «Jeg er absolutt overbevist om at hovedkilden til hat i verden er religionen »,¹⁹ sier han også at årsaken ikke er materielle fakta som kapitalismen, imperialismen, utbytting eller klassekonflikter, bare en feilaktig idé som folk har oppi hodet sitt.

Men å gå kraftig imot argumentene til Dawkins og Hitchens innebærer ikke på noen måte å vanne ut marxismens klassiske kritikk av religionen eller å åpne døra for noe slags teoretisk kompromiss med religiøse idéer. På dette punktet må vi forlate den avskyelige Hitchens til fordel for den mye mer sympatiske Terry Eagleton, som gir oss et eksempel på hva som bør unngås. Eagleton er en framragende kultur- og literaturteoretiker, vennlig innstilt til marxismen, som tidligere har angrepet rasismen og annet hykleri hos Philip Larkin. Han utmerket seg nylig ved å avvise islamofobien til sin akademiske kollega Martin Amis. I 2006 skrev han en svært kritisk anmeldelse av The God Delusion i The London Review of Books. Selv om Eagletons anmeldelse fremmer noen av de samme argumentene som denne artikkelen, for eksempel når det gjelder Irland, er den generelle tonen i kritikken hans ikke marxistisk. Hans hovedargument er at Dawkins har angrepet fundamentalistisk religion, kristen og islamittisk, som om den representer all religion, mens han ignorerer den mer sofistikerte «liberale» teologien, som Dawkins stort sett er uvitende om:

Som kritikk av Dawkins’ bok har dette en viss verdi, men det er også alvorlige problemer her. For det første er det ikke rimelig å hevde at det er nødvendig å beherske alle krokveier i kristen (eller buddhistisk eller zoroastrisk) teologi før man kan føre en sak for ateismen på en intellektuelt sunn måte og for å forkaste teologien som sådan. Idet han viser sin forståelse for de liberale teologenes begrep om en immateriell, upersonlig gud for kjærlighet og toleranse, i kontrast til det gamle testamentets gud for hevn, lar Eagleton for det annet avgjort muligheten stå åpen for at denne liberale guden virkelig kan finnes, eller fortjene å dyrkes. Han gjør det samme når han serverer sitt bilde av Jesus som proto-anti-imperialistisk revolusjonær:

For en marxist er den kjærlige, omtenksomme, upersonlige guden til Dietrich Bonhoeffer og Terry Eagletons radikale Jesus begge like mye menneskeskapte, illusoriske projeksjoner som de ubehagelige, hyklerske gudene til Ian Paisley eller Osama Bin Laden.

Religion og sosialistisk politikk

For å avslutte denne artikkelen skal jeg streke opp en kort og heller skjematisk oppsummering av de viktigste politiske konklusjonene som flyter og historisk har flytt fra den foregående analysen.

Først, og stikk i strid med den utbredte meningen (som næres av den utbredte feiltolkningen), er marxistiske sosialister absolutt motstandere av enhver idé om å forby religion. Dette er ikke noe nytt standpunkt, men ble uttrykkelig erklært av Engels for så lenge siden som i 1874, som svar på et forslag fra tilhengerne til den franske sosialisten Louis Blanqui. Engels’ begrunnelse er gyldig den dag i dag:

For å bevise at de er de mest radikale av alle, avskaffer de gud ved dekret, slik det ble gjort i 1793:

Langt fra å forby religion har marxister hevdet at religion bør være en privatsak i forhold til staten, og at fullstendig religionsfrihet bør herske både under kapitalismen og sosialismen. Lenin uttrykte dette klart i en artikkel fra 1905:

Den eneste måten marxister ser for seg avskaffelsen av religionen på, er ved at den gradvis visner bort som resultat av at dens underliggende sosiale årsaker forsvinner – fremmedgjøring, undertrykking, osv. Men marxistiske sosialister er imot alle former for statsprivilegier for religionen, og krever at enhver statskirke oppløses (som den engelske statskirken).

Det generelle inntrykket av den marxistiske holdninga til religion er uunngåelig betydelig påvirket av erfaringene med de stalinistiske regimene i Russland, Øst- Europa, Kina, Cuba, Nord-Korea osv. En systematisk undersøkelse av denne erfaringa er umulig i dene korte artikkelen, og forhåpentlig er lesere av dette tidsskriftet vel oppmerksomme på at politikken til disse regimene ikke på noen måte var representativ for virkelig sosialisme eller marxisme. Ikke desto mindre er det verdt å gjøre visse observasjoner. Stalinismens undertrykking av religionen blir ofte både overdrevet og misforstått. Den blir overdrevet idet de stalinistiske regimene generelt sett ikke undertrykte de viktigste religionene eller kirkene, men tolererte dem og inngikk allianser med dem, på betingelse av at disse kirkene var politisk samarbeidsvilllige (som de hovedsakelig var). Den blir misforstått, for når religiøse grupper eller individer ble forfulgt, var det hovedsakelig fordi de var politisk brysomme, snarere enn på grunn av sin tro som sådan. Men dette var samfunn der all politisk opposisjon ble undertrykt. En bred oversikt over de «kommunistiske» statenes behandling av de troende, finnes i siste kapittel i Paul Siegels The Meek and the Militant²⁴ og en spesielt nyttig studie av hvordan den russiske revolusjonen behandlet sin muslimske minoritet, er lagt fram av Dave Crouch i en tidligere utgave av dette tidsskriftet.²⁵ Crouch viser hvordan bolsjevikene i revolusjonens tidlige år holdt seg strikt til de leninistiske prinsippene som er streket opp ovenfor, og slik hadde betydelig suksess når det gjaldt å vinne over muslimene på sin side, mens da Stalin kom til makta førte det med seg at politikken ble stadig mer autoritær ovenfra og nedad, inkludert et angrep på sløret, som viste seg å bli katastrofalt.

Når de skal avgjøre sin holdning til folkelige bevegelser av religiøst tilsnitt, som er mange og varierte, tar ikke marxister utgangspunkt i den religiøse troen til bevegelsens ledere eller støttespillere, eller læren og teologien til den religionen det gjelder, men i bevegelsens politiske rolle, basert på de sosiale kreftene og interessene den representerer.

For å sette dette i perspektiv, kan vi se på katolisismens og protestantismens historiske roller. I middelalderen og den tidlige moderne perioden var katolisismen vesentlig det føydale aristokratiets religion og derfor nesten totalt reaksjonær. I motsetning hadde den radikale protestantismen en tendens til å representere enten det framstigende borgerskapet eller de plebeiiske elementene under og til venstre for det. De store opprørerne og revolusjonære den gang, Thomas Münzer’ne, John Lilburne’ne og Gerard Winstanley’ene******, var hengivne protestanter – ekstremister og fundamentalister i våre dagers språkbruk. Men det øyeblikk disse borgerlige opprørerne kom til makta, i Nederland og England, ble de deltakere i det Marx kalte «den primitive kapitalakkumulasjonen » og dermed ondsinnete kolonister og slavedrivere. Oliver Cromwell, den revolusjonære og kongemorderen i England, ble undertrykkeren Cromwell i Irland (der navnet hans fremdeles er beryktet), og særlig de katolske bøndenes undertrykker. De nederlandske protestantiske burgherne kunne bli Europas helter i det nederlandske opprøret, men skurker i Afrika med apartheid. Den katolske kirkens reaksjonære rolle fortsatte i Europa, særlig i Sør-Europa, der den ga Franco aktiv støtte i Spania og inngikk avtaler med Mussolini og Hitler. Den fortsetter stadig i svekket form i de viktigste konservative partiene i Italia, Spania og Sør-Tyskland i våre dager. Men de landene i Europa der katolisismen og religionen generelt forble sterkest, var Irland og Polen, hvor kirken greide, moderat men mektig, å identifisere seg med motstanden mot nasjonal undertrykkelse.

Enhver sosialist som ser bakover mot det 17. århundre vil umiddelbart identifisere seg med de protestantiske opprørerne mot de katolske monarkene og keiserne. Enhver sosialist som betrakter Irland i 1916 eller Belfast i 1970-åra, vil identifisere seg med de «katolske» nasjonalistene, ikke de «protestantiske » unionistene. Enhver sosialist som så Solidarnosc’s framvekst i Polen som en konflikt mellom de «tilbakestående» katolikkene i Gdansk og de «progressive» ateistiske kommunistene i Sovjet-staten endte på samme side som den imperialistiske undertrykkeren. Det samme gjelder i dag i konflikten mellom Tibet og Kina, og framfor alt, i «krigen mot terror» og kampene i Midt-Østen.

Mange andre tilfeller kan ramses opp for å forsterke denne argumentasjonen. Hvor ville en marxist være som bestemte sin politiske holdning til Malcolm X ut fra hans reaksjonære religiøse tro som medlem av The Nation of Islam? Til Bob Marley ut fra hans tro på at den gamle tyrannen Haile Selassie var guddommelig, eller til og med til Hugo Chavez ut fra hans selverklærte katolisisme og beundring for Paven? Uheldigvis finnes det noen såkalte sosialister som ikke har noen problemer med å ta dette poenget når det gjelder Chavez eller Marley, men som under presset fra intens borgerlig propaganda er ute av stand til å anvende samme syn når den religionen det gjelder er islam. For å stille spørsmålet så skarpt som mulig: Fra marxismens og den internasjonale sosialismens standpunkt er en analfabet, konservativ, overtroisk muslimsk palestinsk bonde som støtter Hamas, mer progressiv enn en utdannet liberal, ateistisk israeler som støtter sionismen, selv om han er kritisk.

Det følger også at marxistiske sosialister ikke kan godta tanken at noen av de store religionene i seg selv eller når det gjelder dens læresetninger, er mer eller mindre progressiv enn noen av de andre. For at en religion skal være «stor», det vil si overleve fra århundre til århundre på mange steder og ulike samfunnsordener, er det en forutsetning at dens lære er i stand til å foreta et nesten uendelig utvalg, fortolkning og tilpasninger. Igjen, det avgjørende er ikke læresetningene, men det samfunnsmessige grunnlaget i den spesifikke sosiale situasjonen. Slik finner vi i USA en rasistisk proimperialistisk kristen høyrefløy i det moralske flertallet (Moral Majority) eller mormonene, og en anti-rasistisk anti-krigs kristen venstretradisjon i Martin Luther King. I Sør-Afrika var det en pro-apartheid-kristendom og en anti-apartheidkristendom; i Latin-Amerika har det vært en katolisisme for høyrefløyen som har vært pro-oligarkisk, pro-diktatorisk og en «frigjøringsteologisk venstrekatolisisme. Og selvfølgelig finnes det et mangfold av ulike versjoner av islam, som ofte står i sterk strid med hverandre.

Hovedargumentet som blir brukt for å rettferdiggjøre bildet av islam som en spesielt tilbakestående religion, er de holdningene til kvinner og homoseksuelle som hersker i muslimske land. De som fremmer dette argumentet, bør minnes på at langt på vei de samme holdningene var fremherskende i vestlige samfunn helt til ganske nylig, og at de fremdeles er fremherskende i mange kristne kirkesamfunns læresetninger. Men den grunnleggende svikten i dette argumentet bringer oss tilbake til grunnlaget for den marxistiske materialismen – hemmeligheten med den muslimske hellige familien ligger i den verdslige muslimske familien. Det er ikke den muslimske religiøse bevisstheten som bestemmer kvinnenes stilling i det muslimske samfunnet, men kvinnenes virkelige stilling som skaper den religiøse muslimske troen. Islam oppsto på den arabiske halvøya, og spredte seg vestover Afrika og østover Sentralasia. I århundrer har dette beltet stort sett vært fattig, underutviklet og preget av jordbruk, og i stor utstrekning er det sånn den dag i dag. Andre samfunn, fra Irland til Kina, med tilsvarende utviklingsnivå og tilsvarende samfunnsstrukturer men ulike religioner, framviser en tilsvarende undertrykking av kvinner og homofile.

Endelig har vi spørsmålet om det revolusjonære partiets forhold til religiøse arbeidere. Ethvert slikt parti som arbeider i et land hvor religionen fortsatt står sterkt blant folkemassene, noe som gjelder store deler av verden, må regne med, ja til og med basere seg på, den kjensgjerning at revolusjonen vil bli skapt av arbeidere hvorav mange fortsatt vil være religiøse. Den store massen av arbeidere vil bli frigjort fra sine religiøse illusjoner, ikke av argumenter, brosjyrer eller bøker, men ved at de deltar i den revolusjonære kampen, og videre, i å bygge sosialismen. I en slik situasjon er det partiets plikt å sikre at religiøse uenigheter, eller uenigheter mellom religiøse og ikke-religiøse, ikke hindrer enheten i arbeiderklassens kamp. Dessuten, såfremt partiet blir et virkelig masseparti, som leder klassen på arbeidsplassene og der den bor, vil det uunngåelig finne et sjikt av arbeidere i sine rekker som forblir religiøse eller halvreligiøse. Å avvise disse arbeiderne på grunn av deres religiøse illusjoner, ville være sekterisk og umaterialistisk. Det ville være å gjenta den religiøseidealistiske feilen å betrakte religionen som det viktigste elementet i bevisstheten og bevisstheten, som viktigere enn praksis. Samtidig må partiet ikke bli et religiøst parti, eller et parti hvis politikk, strategi og taktikk skapes av religiøse hensyn. Seier i revolusjonen krever at partiet må ledes av den teorien som uttrykker arbeiderklassens kollektive interesser og kamp, nemlig marxismen. Derfor må partiet sikre at på dette området oppdrar det og øver innflytelse på sine medlemmer, snarere enn omvendt.

 

Et revolusjonært parti som arbeider i en sånn situasjon var Bolsjevikpartiet, og dets ledende teoretiker, Lenin, skrev om disse spørsmålene med innsikt og klarhet i sin artikkel fra 1909, «Arbeiderpartiets stilling til religionen». Her er noen få utdrag:

 

Det disse utdragene bekrefter er det hele denne artikkelen har argumentert for, nemlig at å behandle spørsmålet om religionen korrekt, som er så avgjørende i den nåværende situasjonen, ikke bare er et spørsmål om ad hoc bedømmelser eller taktikk, og enda mindre opportunisme, men om å forstå de mest grunnleggende tankene i marxismens dialektiske materialisme.

(Artikkelen sto i International Socialism nr. 119, trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt av Morten Falck.)

 

Noter*******:

1. Boulangé, Antoine: «The Hijab, Racism and the State», International Socialism 110 (2004). www.isj. org.uk/index.php4?id=45
2. Engels, Friedrich: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Oktober 1981, s. 27-29. www.marxist.org.archive/marx/works/1886/ ludwig-feuerbach
3. Engels, Frierich: samme sted, s. 54.
4. Marx og Engels, Den tyske ideologien. Collected Woks, vol 5. Lawrence and Wishart, London 1976, p. 19-539. www.marxist.org/archive/marx/works/1885-gi
5. Samme sted.
6. Marx og Engels: Det kommunistiske manifest. Utgitt av tidsskriftet Rødt!, Larvik, 2008. http:akp.no/ hefter/manifest/manifestet.htm
7. Karl Marx: Til kritikken av den politiske økonomien. Collected Works, vol. 29, London 1987, s. 263. www.marxist.org/archive/marx/works/1859critiquepol- economy/preface.htm
8. Engels, Friedrich; Speech at Marx’s graveside, Collected Works, vol. 24, London 1989. www. marxist.org.archive/marx/works/1883/death/dersoz1. htm
9. Trotskij, Leon, 1964: The Age of Permanent Revolution, New York 1964, p. 361 (min utheving).
10. Karl Marx: Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, i: Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, Oslo 1991, p. 66 f. www.marxist.org/archive/ marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm
11. «Oppheving av religionen som folkets illusoriske lykke er kravet om at de skal bli lykkelige i virkeligheten.» «Kritikken av religionen … er kritikken av den tårenes dal hvor religionen er dens glorie.» «Kritikken har plukket de innbilte blomstene fra lenken ikke for at mennesket skal fortsette å bære den lenken uten fantasi eller trøst, men for at han skal kaste av seg lenken og plukke de levende blomstene.» «Kritikken av himmelen forvandler seg til kritikk av jorda.» og så videre.
12. Marx’ understrekning.
13. Denne temmelig obskure teksten har vært særlig omstridt fordi den har vært sitert som bevis på Marx’ antisemittisme. John Rose diskuterer dette i detalj i sin artikkel i dette nummeret av International Socialism. Se også Draper, Hal: «Marx and the Economic-Jew Stereotype» i Karl Marx’s Theory of Revolution, bind 1: State and Bureaucracy, Monthly Review, 1977; www.marxists.de/religion/draper/ marxjewq.htm, Bhattacharyya: Anindya: «Marx and Religion», Socialist Worker 4. mars 2006. www. socialistworker.co.ukart.php?id=8373
14. Alle er tilgjengelige i Karl Marx og Friedrich Engels: On Religion. Moskva, 1957. www.marxist. org/archive/marx/works/subjec/treligion
15. Karl Marx: Teser om Feuerbach. I Engels, 1981.
16. Richard Dawkins: The Improbability of God, Free Inquiry, volume 18, nr. 4. 1998. www. positiveatheism.org/writ/dawkins3.htm
17. Dawkins ser selv ut til å innta dette standpunktet, eller noe lignende. Se Dawkins: The God Delusion, London 2007, s. 346 f.
18. Richard Dawkins: «Religion’s Misguided Missiles», Guardian, 15. September 2001.
19. Det er ikke lett å forstå hvor langt Hitchens har gått. Jeg siterer ham igjen fra YouTube, der han debatterer med pastor Al Sharpton: «Du forstår, jeg elsker ikke våre fiender, og jeg elsker ikke folk som elsker dem. Jeg hater våre fiender, og synes de bør drepes. … Og jeg er helt sikker på at det ikke bør finnes noe annet land som har et budsjett som truer vårt, og jeg er ikke sentimental når det gjelder disse tingene.» Og med «våre fiender» og «vårt budsjett» mener han fiendene og budsjettet til USA-imperialismen.
20. Terry Eagleton: «Lunging, Flailing, Mispunching»; i London Review of Books, 19. oktober 2006. www. lrb.co.uk/v28/n20/eag101.html
21. Samme sted.
22. Marx og Engels: Om religion. Op. cit.
23. Vladimir Lenin: «Socialism and Religion», i Collected Works, bind 10, Moskva 1965. www. marxists.org/archive/lenin/works/1905dec03.htm
24. Paul Siegel: The Meek and the Militant, Religion and Power Across the World. Zed. 1986. www. marxists.de/religion/siegel-en
25. Dave Crouch: «The Bolsheviks and Islam, International Socialism 110, 2006. www.isj.org.uk/ index.php4?id=181
26. Vladimir Lenin: «The Attitude of the Worker’s Party to Religion», Collected Works bind 15, Moskva 1973. www.marxists.org/archive/lenin/ works/1909/may13.htm

* Atavisme: tilbakefall til en tidligere form eller tilstand. O.a.

** Haile Selassie (1892–1975): Keiser i Etiopia 1930–1974. (O.a.)

*** point d’honneur: æresbegrep. (O.a.)

**** Travesti: fordreining, komisk vrengebilde. (O.a.)

***** par ordre du mufti (fransk): På muftiens ordre, dvs. på ordre fra myndighetene. O.a.

****** Thomas Müntzer: Leder for bondekrigen i Tyskland, teolog og opprinnelig tilhenger av Martin Luther. Født i Stolberg i 1498, henrettet i 1525.John Lilburne (1614-57): Engelsk politisk agitator før, under og etter den engelske borgerkrigen. Opprinnelig puritaner, men ble etter hvert kveker.Gerard (eller Gerrard) Winstanley (1609-76) var politisk aktivist under den engelske borgerkrigen. Han var en av stifterne av den gruppa som er kjent som True Levellers, baser på kristen kommunisme. O.a.

******* Teksten i sitatene fra Marx og Engels, og fra Lenin, avviker i en viss grad fra den man finner i diverse norske oversettelser, eller i samlede verker. Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i artikkelforfatterens gjengivelser, for ikke å havne i et tidsslukende detektivarbeid som likevel ikke ville ha noen stor betydning i denne sammenheng. O.a.