Denne artikkelen er basert på to artikler som forfatteren har skrevet i nettbaserte leksikonet, Store Norske Leksikon: «Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper » og «Rasisme».
Nettversjonen finnes på http://snl.no/rasisme. Der finner du ordforklaringer og lenker som er kursivert i denne artikkelen.

Torgeir Skorgen er dr. art., forsker og førstebibliotekar ved Universitetet i Bergen, og har skrevet bøker om rasisme, nasjonalisme og multikulturalisme.

Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper

Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden, har mennesker levd i atskilte populasjoner i tilstrekkelig grad til at mange gener viser ulik frekvens i ulike menneskegrupper. Disse genetiske forskjellene gir seg for eksempel utslag i ulike menneskegruppers karakteristiske utseende: østasiatere har en overvekt av glatt, mørkt hår, nordeuropeere en overvekt av lyst hår osv. Det er også f.eks. påvist forskjeller med hensyn til frekvensen av de ulike blodgruppe-genene, for eksempel finnes blodgruppe-genet B faktisk ikke i den opprinnelige befolkningen på det amerikanske kontinent. På den annen side er det ikke lykkes å påvise arvelige psykiske forskjeller mellom folkegrupper; de forskjeller som enkelte psykologer mener å ha påvist, spesielt ved sammenligninger av store materialer fra den hvite og den fargede befolkning i USA, synes dekkende forklart ved kulturelle, sosiale og miljømessige ulikheter.

Forsøk på inndelinger

Vitenskapen har opp gjennom historien søkt å finne system i forskjellene mellom menneskegrupper. Det har til alle tider vært vanlig å klassifisere etter ytre kriterier som statsdannelse, språk, religion og skikker. Det har tradisjonelt også vært vanlig å legge utseendemessige kjennetegn til grunn. Et velkjent eksempel er den tyske psykiater E. Kretschmers omstridte teori om inndelingen i kroppstyper, der det ble skilt mellom den pykniske, leptosome og atletiske type, se kroppstyper.

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store. Man har forsøkt å bedre inndelingsgrunnlaget ved å innføre trekk med enkel og velkjent arvegang. Spesielt har blodgruppene vært anvendt. En slik inndeling har imidlertid støtt på nye problemer. Således viser det seg at fordelingen av blodgrupper mellom populasjonene ikke kan forklares ut fra slektskapsforhold alene. Av grunner som dette er det allment akseptert at det er meningsløst å tale om distinkte raser hos mennesket.

I nyere tid har man like fullt gjerne regnet med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, populært kalt henholdsvis den gule, den svarte og den hvite rase. I realiteten representerer de alle bare varianter av menneskets hudfarge, som er lys brun. Den mongolske rase skal være karakterisert foruten ved sin gulige hudfarge bl.a. ved glatt hår, som er rundt i tverrsnitt, og ved en hudfold som får øyespalten til å virke skjev. Den negroide rase skal være kjennetegnet ved mørk hudfarge, kruset hår som er flatt i tverrsnitt, og brede lepper. Den kaukasoide rase skal være kjennetegnet ved sitt sparsomme hudpigment, derav betegnelsen «hvit». Mye tyder på at denne hudfargen er fremkommet ved gradvis tap av arveanlegg for hudpigment, og at de kaukasoide menneskers stamfedre har vært atskillig mørkere i huden. Den mongolske folkegruppe dominerer i Asia. Videre skal den prekolumbiske befolkning i Nord- og Sør-Amerika (dvs. den befolkningen som var der før Columbus kom dit i 1492) samt inuitene høre til denne gruppen. Den negroide folkegruppe regnes først og fremst hjemmehørende i Afrika. Spesielle undergrupper av denne skal være bl.a. khoi-khoi (hottentotter), san (buskmenn) og kongopygmeer. Den kaukasoide folkegruppe er knyttet til Europa og tilstøtende del av Sør-Asia, men har ved emigrasjon spredt seg til store deler av verden. I Europa finnes det en gradvis overgang fra mørkere middelhavsfolk til blonde nordboere. Systemene for inndeling i raser varierer betydelig. Således inndeler f.eks. S. M. Garn menneskeheten også i tre hovedraser, men deler disse videre inn i i alt 9 geografiske raser og 32 mindre, lokale raser. Disse 9 er: 1) amerikanske indianere, 2) den polynesiske rase, 3) den mikronesiske, 4) den melanesiske, 5) den australske, 6) den asiatiske, som omfatter kysten fra Japan til Indonesia, det sørøstlige Asia, tibetanere, nordkinesere og mongoler i snevrere forstand, 7) den indiske, 8) den europeiske, 9) den afrikanske. Den sistnevnte skal, i likhet med de øvrige åtte, omfatte tallrike varianter. Foruten disse avgrensede raser skal det finnes en rekke andre grupper fremkommet ved blandinger, f.eks. den «amerikanske neger» og forskjellige populasjoner, spesielt i Latin-Amerika, men også i store deler av den øvrige verden.

Troen på nøytrale og ikke-hierarkiske raseinndelinger har i forbausende grad holdt seg i nyere tid. Tidligere raseinndelinger og -benevnelser som er gitt ut for å være nøytrale vitenskapelige klassifikasjoner, har gjerne vist seg å romme kulturelle normer, vurderinger og maktinteresser.

Genetisk ulikhet

Genetisk forskning ved hjelp av DNAstudier har vist at det ikke er noe biologisk grunnlag for å inndele menneskearten i distinkte raser ettersom det later til å være et kontinuum av genetisk variasjon verden rundt.

Undersøkelser av variasjon i mitokondrie- DNA viser at det er to til tre ganger så stor variasjon i Afrika, der menneskearten først utviklet seg, som i Europa og resten av verden. Dette kan tyde på at den gruppe med mennesker (populasjon) som i sin tid vandret ut fra Afrika og spredte seg videre, var liten. Etter hvert er det likevel blitt forskjeller i forekomsten av mange gener som gjør at mennesker ser forskjellig ut i ulike geografiske områder.

Allerede i 1950-årene fant man at frekvensen av blodgruppegenene varierer mellom grupper av befolkninger. I Europa øker frekvensen av genet for blodgruppe 0 fra øst mot vest. Genet for blodgruppe B finnes ikke i urbefolkningene på det amerikanske kontinent og kan ikke ha vært med i den populasjonen som i sin tid vandret inn fra Asia til Amerika.

I 1991 foreslo populasjonsgenetikeren L. Luca Cavalli-Sforza og hans kolleger ved Stanford-universitetet i USA et omfattende prosjekt (Human Genetic Diversity Project) for å studere den genetiske kontinuitet og genfrekvens-variasjonen mer nøyaktig gjennom DNA-undersøkelser av tusener av befolkningsgrupper jorden rundt. Formålet ville være å vise mer detaljert hvordan frekvenser av gener kan variere i de ulike befolkningsgrupper, men uten at man dermed ville kunne inndele menneskeheten i biologiske raser ettersom variasjonen er for kontinuerlig. Et formål ville dessuten være å belyse menneskehetens vandringshistorie. Prosjektet har møtt motstand på etisk grunnlag, blant annet fra representanter for urbefolkninger som mener det vil kunne skade deres sak, og mangler finansiering. Et annet bredt anlagt prosjekt har vært presentert av Francis Collins ved National Human Genome Research Institute i USA. Prosjektet ønsker å etablere en samling av DNA med mutasjoner i enkelt-nukleotider med sikte på å karakterisere enkelt-nukleotid- polymorfisme (SNP) i ulike populasjoner. Dette prosjektet har hatt problemer med å bestemme hvilke populasjoner man skal undersøke.

I prosjekter som disse forventer man å påvise at ulike befolkningsgrupper vil ha forskjeller i frekvensen av visse gener, f.eks. for enkelte ytre karaktertrekk. Et enkelt individ har på den annen side ikke noen genfrekvens, slik at en genetisk undersøkelse ikke vil kunne vise hvilken befolkningsgruppe vedkommende tilhører. En person kan for eksempel ha et sett av blodgruppe-gener som er forskjellig fra det hos vedkommendes nærmeste slektninger, men likt det hos et individ i en helt annen befolkningsgruppe.

Inndelingens problem, benevnelser

Få grener innen vitenskapen er så etisk problematiske som den som beskjeftiger seg med klassifikasjon av mennesker. Det pågår en løpende samfunnsdebatt om det i det hele tatt er riktig å operere med ulike grupperinger av mennesker basert på arvemessige forskjeller, og hva slike grupperinger eventuelt bør benevnes. Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den innenfor biologien gjerne begrenses til å gjelde distinkte grupper av individer med nedsatt innbyrdes fruktbarhet (se rase), men ikke minst da den nå oppleves som belastende og diskriminerende. I FNs første erklæring om rase og rasisme fra 1950 uttales det at nasjonale, kulturelle, religiøse, geografiske og lingvistiske grupper feilaktig omtales som raser, og at det ville være bedre isteden å bruke termen ’etniske grupper’. Andre benevnelser som foreslås brukt er ’folk’ og ’geografisk variant’. Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper vil fortsette å være et problem også om man avskaffer eller skifter benevnelse. Uansett betegnelse er det en utbredt oppfatning og et grunnfestet prinsipp i norsk lovgivning, politikk og samfunnsmoral at det er ingen som helst sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom menneskegrupper og intellektuell yteevne og menneskeverd.

Historiens og samtidens utallige eksempler på overgrep mot mennesker med annet utseende understreker hvor komplisert dette feltet er.

Rasisme

Rasisme er en oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper. Innen moderne genetikk opererer man ikke med distinkte menneskeraser, men med glidende overganger mellom menneskegrupper; man har ikke kunnet påvise arvelige psykiske forskjeller mellom menneskegrupper.

Man kan i utgangspunktet skille mellom 1) hverdagslige former for rasefordommer og rasediskriminerende holdninger, 2) ideologisk rasisme og 3) vitenskapelig rasisme. Selv om forholdet mellom holdninger og handlinger ikke alltid er like entydig, kan alle de tre nevnte formene være med på å begrunne ulike former for rasediskriminerende praksis eller politisk forfølgelse og utryddelse av hele folkegrupper.

Rasediskriminering

Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger. Til de mest groteske historiske eksemplene hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt ariske tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene og Sør-Afrika. Men også i land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilt, kan rasediskriminering foregå i mer skjulte og anonymiserte former, f.eks. i form av utestenging fra arbeids- og boligmarkedet, manglende tilrettelegging av utdanningstilbud eller gjennomsnittlig dårligere levekår. I slike tilfeller snakker man gjerne om strukturell rasisme, som ofte kan betegne ulike former for institusjonell diskriminering uten at disse uten videre kan føres tilbake til rasistiske holdninger på individnivå. Men den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også være med på å bygge opp under og forsterke slike former for diskriminering. Gjennom slike samfunnsskapte mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosiologisk begrep, som opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgåes hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser».

Diskriminering av minoriteter kan like gjerne ta utgangspunkt i religion, språk og kultur, og grensene til populære raseforestillinger kan her være flytende. Det er ulikt syn i fagmiljøene på om slik diskriminering også bør sees som en form for rasisme eller om det snarere dreier seg om nasjonalisme, etnosentrisme eller xenofobi . Man har i den forbindelse lansert begreper som «kulturrasisme» eller «nyrasisme» som betegnelse på et sett av kulurelt begrunnede holdninger og verdier som bygger opp om motstand mot innvandring av ikke-vestlige flyktninger og innvandrere. Dette skjer gjerne ut fra tanken om at befolkningen i en nasjon bare kan være i fredelig harmoni med seg selv når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro.

Raseideologier

Den spesielt farlige formen for antisemittisme og raseideologi som ledet frem til Nürnberglovene i Tyskland i 1935 var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt det som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene. Nazistene forsøkte også legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde noen distinkt rase i forhold til f. eks. tyskerne. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en rase som utgjorde «germanernes » arvefiende. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og kulturrasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte» – og koplet dette til en oppfatning om at jødene bedrev en medfødt politisk og moralsk undergravningsvirksomhet. Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien som begrunnet utryddelseskrigen på østfronten og mordet på anslagsvis seks millioner jøder i dødsleirene. Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også rom (sigøynere).

Både rasistiske holdninger og rasevitenskapelige teorier kan således gjøres til instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært. På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens siviliserende oppdrag legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot kolonifolkene. I land som Sør-Afrika ble raseideologi under apartheidstaten anvendt som begrunnelse for det hvite mindretallets undertrykkelse og utestenging av det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer. Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet ved hjelp raseideologiske holdninger og synsmåter («White Australia-politikken»).

Den vitenskapelige rasismen

En tredje form for rasisme, den vitenskapelige, er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøyenfallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr. Med opplysningstidens systematiseringsiver oppstod den såkalt klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med et bestemt innbyrdes hierarki. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné.

Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av opplysningstidens visuelle kultur og fascinasjon for formlikheter og forskjeller, var den romantiske rasismen mer opptatt av akustiske og kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og spåkforskere som Friedrich Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.

På midten av 1800-tallet vender rasevitenskapen seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte to-raseteorier ble lansert av skribenter som den franske orientalisten Arthur Joseph Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk. Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene. Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap.

Med gjennombruddet for Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntreffer et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under inntrykk av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget», som i naturen sørget for at bare de sterkeste og mest livsdyktige overlever i naturen, mens de svakeste bukker under. Den såkalte eugenikken (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene », eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg (negativ eugenikk). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle»» arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk). Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 romanifolk (tatere) i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken. I Tyskland overskred man etter hvert også barrieren mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv» da man på Hitlers ordre i 1939 iverksatte det såkalte eutanasiprogrammet som fratok 5000 åndssvake og funksjonshemmede og 70 000 sinnssyke retten til å leve.

På møte i Paris 27. november 1978 vedtok UNESCOs generalkonferanse enstemmig og med akklamasjon en erklæring. Den har en innledning og ti artikler. Nedenfor er de ti artiklene.

Artikkel 1:

1. Alle mennesker er av samme art og stammer fra felles opphav. De er født med samme verd og rettigheter og alle utgjør en integrerende del av menneskeheten.
2. Alle enkeltmennesker og grupper har rett til å være annerledes, til å oppfatte seg selv som annerledes og til å bli ansett slik. Men mangfoldet i livsstil og retten til å være annerledes må ikke under noen omstendigheter brukes som påskudd for rasefordommer; de må ikke brukes til å rettferdiggjøre noen som helst rettslig eller faktisk diskriminerende handlemåte, og heller ikke danne grunnlag for apartheid som er den mest ytterliggående form for rasisme.
3. Felles opprinnelse angår ikke det forhold at mennesker ofte lever forskjellig. Det utelukker ikke at det består forskjeller som har sitt utspring i kulturelt, miljømessig og historisk mangfold og heller ikke retten til å bevare den kulturelle identitet.
4. Alle verdens folk har de samme evner til å nå det høyeste nivå i intellektuell, teknisk, sosial, økonomisk, kulturell og politisk utvikling.
5. Forskjellene i hva de enkelte folkene har utrettet skyldes utelukkende geografiske, historiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer. Slike forskjeller kan ikke i noe tilfelle brukes som påskudd for å klassifisere nasjonene eller folkene i noen som helst rangorden.

Artikkel 2:

1. Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper.
2. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase, så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig; rasisme gjenspeiles i diskriminerende regler i lovgivning eller regelverk og diskriminerende praksis så vel som i samfunnsskadelige oppfatninger og handlinger; den hindrer utviklingen av dens ofre, forderver dem som praktiserer den, fører til indre splittelse i nasjonene, hemmer mellomstatlig samarbeid og er opphav til politisk spenning mellom folkene; den strider imot de grunnleggende prinsippene i internasjonal rett og er derfor en alvorlig forstyrrelse av mellomstatlig fred og sikkerhet.
3. Rasefordommer, som historisk sett er knyttet til ulikheter i makt, forsterket av økonomiske og sosiale forskjeller mellom enkeltmennesker og grupper og som ennå i våre dager søker å rettferdiggjøre slike ulikheter, har overhodet ingen berettigelse.

Artikkel 3:

Enhver sondring, utelukkelse, begrensning eller fortrinn basert på rase, hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religiøs intoleranse motivert av rasistiske holdninger, som ødelegger eller truer statenes suverene likeverd og folkenes rett til selvbestemmelse, eller som på en vilkårlig eller diskriminerende måte begrenser ethvert menneskes og enhver gruppes rett til full utvikling, er uforenlig med kravene til en internasjonal orden som er rettferdig og sikrer respekt for menneskerettighetene; retten til full utvikling innebærer lik adgang til midlene for personlig og kollektiv utfoldelse i en atmosfære av respekt for siviliserte og kulturelle verdier, både nasjonale og globale.

Artikkel 4:

1. Enhver begrensning av menneskenes muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre, basert på rasemessige eller etniske holdninger, strider imot prinsippene om likeverd og like rettigheter og kan ikke tolereres.
2. Et av de mest alvorlige brudd på dette prinsipp er apartheid, som i likhet med folkemord er en forbrytelse mot menneskeheten og en alvorlig forstyrrelse av internasjonal fred og sikkerhet.
3. Også annen politikk og praksis med raseskille og rasediskriminering er forbrytelser mot menneskehetens samvittighet og verdighet og kan føre til politiske spenninger og alvorlig fare for internasjonal fred og sikkerhet.

Artikkel 5:

1. Kultur, som et produkt av alle menneskers virke og menneskehetens felles arv, og utdannelse i videste forstand gir kvinner og menn stadig mer hensiktsmessige midler til å leve i harmoni med omgivelsene og setter dem i stand til å erkjenne ikke bare at de er født med samme menneskeverd og rettigheter, men også at de bør respektere alle gruppers rett til sin egen kulturelle identitet og til å utvikle sin kulturelle egenart i nasjonal og internasjonal sammenheng, i forståelse av at hver enkelt gruppe selv fritt må rå over hva den vil bevare, eventuelt tilpasse eller utvikle av de verdier den anser som vesentlige for sin identitet.
2. I samsvar med sine forfatningsmessige prinsipper og regler for saksbehandlingen har statene så vel som alle andre kompetente myndigheter og hele lærerstanden et ansvar for at undervisningsressursene i alle land brukes til å bekjempe rasisme, spesielt ved å påse at pensa og lærebøker inneholder vitenskapelige og etiske betraktninger om menneskehetens enhet og mangfold og at det ikke gjøres nedsettende sonderinger med hensyn til noe folkeslag; ved å utdanne lærere for å nå disse mål; ved å gjøre undervisningssystemets ressurser tilgjengelige for alle grupper av befolkningen uten rasemessig begrensning eller diskriminering, og ved å treffe de tiltak som er hensiktsmessige for å fjerne de hindringer som visse rasemessige eller etniske grupper lider under når det gjelder utdanningsnivå og levestandard og spesielt hindre at slike handikap føres over på barna.
3. Massemedia og de som kontrollerer eller betjener dem så vel som alle organiserte grupper innen nasjonene anmodes inntrengende om å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom individer og grupper og bidra til å utrydde rasisme, rasediskriminering og rasefordommer, spesielt ved å avstå fra å fremstille stereotype, partiske, ensidige eller tendensiøse bilder av enkeltpersoner og forskjellige grupper av mennesker – under tilbørlig hensyntagen til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, spesielt prinsippet om ytringsfrihet. Sambandet mellom raser og etniske grupper må være en gjensidig prosess som gir dem anledning til å komme til orde og til å bli hørt fullt ut uten hindringer. Massemediene bør derfor være åpne for idéer til individer og grupper som kan lette et slikt samband.

Artikkel 6:

1. Staten har hovedansvaret for at alle individer og alle grupper sikres menneskerettig-hetene og de grunnleggende friheter under fullstendig likestilling i verdighet og rettigheter.
2. Så langt som dens kompetanse rekker og i samsvar med dens konstitusjonelle prinsipper og regler for saksbehandling bør staten treffe alle nødvendige tiltak, bl.a. gjennom lovgivning, spesielt innen utdanning, kultur og kommunikasjon, for å hindre, forby og utrydde rasisme, rasepropaganda, raseskille og apartheid og for å anspore spredning av natur- og samfunnsvitenskapenes forskningsresultater og kunnskap om årsakene til og forebyggende tiltak mot rasefordommer og rasistiske holdninger, med behørig hensyn til de prinsipper som er knesatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og i den internasjonale konvensjon om borgerretter og politiske rettigheter.
3. Siden lovene som forbyr rasediskriminering i seg selv ikke er tilstrekkelige, påligger det også statene å supplere dem med et administrativt maskineri for systematisk undersøkelse av tilfeller av rasediskriminering, med et omfattende sett av rettsmidler mot rasediskriminerende handlinger, med bredt anlagte undervisnings- og forskningsprogrammer som har til formål å bekjempe rasefordommer og rasediskriminering og med positive politiske, sosiale, undervisningsmessige og kulturelle tiltak beregnet på å fremme ekte gjensidig respekt mellom gruppene. Hvor omstendighetene krever det, bør spesielle programmer settes i verk for å bedre forholdene for gunstig stilte grupper og for å sikre deres effektive medvirkning i samfunnets beslutningsprosess, når det gjelder landets egne borgere.

Artikkel 7:

I tillegg til politiske, økonomiske og sosiale tiltak er lovgivning et av de viktigste midler for å sikre likeverd og like rettigheter mellom menneskene og for å tøyle enhver propaganda, enhver form for organisasjon eller enhver praksis som bygger på idéer eller teorier som viser til visse rasers eller etniske gruppers påståtte overlegenhet eller som søker å rettferdiggjøre eller tilskynde rasehat og diskriminering i noen form. Statene bør vedta lovgivning som er egnet for dette formål og påse at den blir iverksatt og anvendt av alle statlige organer, med tilbørlig hensyn til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Slik lovgivning bør utgjøre en del av en politisk, økonomisk og sosial helhet som legger forholdene til rette for at den kan settes ut i livet. Enkeltmennesker og andre juridiske enheter, både offentlige og private, må rette seg etter slik lovgivning og bruke alle passende midler for å hjelpe hele befolkningen til å forstå og anvende den.

Artikkel 8:

1. Siden de enkelte mennesker har rett til økonomisk, sosial, kulturell og rettslig orden på det nasjonale og det internasjonale plan som gjør det mulig for dem å utfolde deres evner på grunnlag av full likestilling i rettigheter og muligheter, har de tilsvarende plikter overfor sine medmennesker, overfor det samfunn de lever i og overfor verdenssamfunnet. De plikter derfor å fremme harmoni blant folk, å bekjempe rasisme og rasefordommer og hjelpe til med å utrydde rasediskriminering i alle dens former med alle midler tilgjengelig for dem.
2. På området rasefordommer og rasistiske holdninger og praksis oppfordres spesialister innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap og kulturstudier så vel som vitenskapelige organisasjoner og selskaper til å foreta objektiv forskning på vidt tverrfaglig grunnlag; alle stater bør fremme slik virksomhet.
3. Med alle tilgjengelige midler har slike spesialister en særlig plikt til å påse at deres forskningsresultater ikke mistolkes og til å hjelpe publikum til å forstå dem.

Artikkel 9:

1. Prinsippet om likeverd og like rettigheter for alle mennesker og folkeslag uten hensyn til rase, hudfarge eller opprinnelse er alminnelig godtatt og anerkjent i internasjonal rett. Enhver form for rasediskriminering praktisert av en stat utgjør følgelig et brudd på internasjonal rett og medfører internasjonalt ansvar.
2. Hvor det måtte være nødvendig må spesielle tiltak treffes for å sikre likeverd og like rettigheter for enkeltpersoner og grupper, samtidig som det må sørges for at tiltakene ikke er av en slik art at de gir inntrykk av å være rasediskriminerende. Her må en vie særlig oppmerksomhet til rasemessige eller etniske grupper som er sosialt eller økonomisk ugunstig stilt, slik at de på helt likt grunnlag får den beskyttelse lover og regelverk gir og de fordeler som følger av gjeldende sosiallovgivning, spesielt med hensyn til arbeid, bolig og helse; slik at deres kultur og verdier respekteres, og slik at deres sosiale og yrkesmessige fremgang lettes, spesielt gjennom undervisning.
3. Folkegrupper av utenlandsk opprinnelse, spesielt fremmedarbeidere og deres familier som bidrar til utviklingen av vertslandet bør tilgodeses med passende tiltak utformet for å gi dem trygghet og respekt for deres egen menneskeverd og kulturelle verdier og for å lette deres tilpasning til miljøet i vertslandet og deres yrkesmessige fremgang med sikte på deres senere reintegrering i hjemlandet og deres bidrag til utviklingen av dette. Det bør treffes tiltak for å gjøre det mulig for deres barn å få opplæring i morsmålet.
4. Mangelen på balanse i de internasjonale økonomiske forhold medvirker til å skjerpe rasisme og rasefordommer; alle stater bør derfor søke å medvirke til en omforming av verdensøkonomien på et mer rettferdig grunnlag.

Artikkel 10:

Så langt deres respektive kompetanse og midler rekker oppfordres alle internasjonale organisasjoner, hva enten de er verdensomspennende eller regionale, statlige eller ikke-statlige, til å medvirke til den hele og fulle gjennomføring av de prinsipper som er fastsatt i denne erklæring og derved bidra til den berettigede kamp som må føres av alle mennesker, født med samme menneskeverd og rettigheter, mot tyranni og undertrykkelse ved rasisme, raseskille, apartheid og folkemord slik at alle verdens folk kan befris fra disse onder for alltid. 

Utlendningsloven, paragraf
69, gyldig
fra 15. mai
2008, sier: «En norsk statsborger kan ikke

utvises. En utlending
som er født
i riket
og som senere uavbrutt har hatt

fast bopel
her, kan ikke utvises." Konklusjon: Norge bryter
mot Norges lover
om Norge nekter opphold

for Nathan Eshete, 7 år, født på Stord
som ikke har
bodd noe
annet sted enn i Norge

Jan Erik Vold

Racism: A Short History av George M. Fredrickson, amerikansk professor i historie, er en god start. Den sporer røtter for europeiske rasisme tilbake til 1300-tallet, og følger utviklinga fram til de historiske toppunktene i forrige århundre, med nazistenes folkemord på jøder og Sør-Afrikas apartheidsystem. Fredrickson viser hvordan amerikansk segregasjonspolitikk, med sørstatenes Jim Crow som fremste uttrykk, hadde både fellestrekk med og var inspirasjon for den tyske og den sør-afrikanske rasismen. Boka diskuterer hvordan den samfunnsmessige utviklinga – med kolonialisme og kapitalisme – gir grunnlaget for utviklinga av rasismen. Den tar til slutt opp overgangen fra hudfarge til «kultur» som nøkkelord i moderne rasisme, som i islamofobien i dag. Boka kom i 2002, og er oversatt til et titalls språk. Den utgaven jeg har i mine hyller, er en svensk billigutgave (ca 30 kr.) fra 2005, men den ser ut til å være utsolgt nå. Den amerikanske utgaven får du på nettet for 131 kr.

Hatet mot muslimene av Andreas Malm gir ei fyldig og lettlest (på svensk) oversikt over den versjonen av rasismen som Anders Behring Breivik er den mest ekstreme representanten for. Malm viser hvordan muslimhatet på kort tid har vokst fram til å bli ei farlig kraft i det meste av Europa. Han forklarer hvordan denne ideologien blir skapt, og hvem de fremste målbærerne for den er i dag. Og han avdekker myter, som den om «den demografiske trusselen» islamsk innvandring skal være mot europeiske samfunn. I ei tid der innvandrerfiendtlige partier får økt innflytelse i mange land, gir denne boka nødvendig kunnskap. Boka blei opprinnelig utgitt i 2009, men kom i forkorta og oppdatert billigutgave i fjor. Den koster bare 39 kr. på nettet.

Den israelske historikeren Ilan Pappé skreiv i 2006 standardverket om fordrivinga av den arabiske befolkninga i Palestina da staten Israel blei oppretta, The Ethnic Cleansing of Palestine. I fjor kom oppfølgeren: The forgotten Palestinians. A history of the Palestinians in Israel. I den nye boka går han kronologisk gjennom historia til de som blei igjen innafor de israelske grensene. Nå er denne palestinske befolkninga voks til 1,5 millioner. Pappe beskriver den systematiske diskrimineringa araberne utsettes for av den jødiske staten. Han viser hvordan den palestinske motstanden har utvikla seg gjennom årene som undertrykt minoritet. Boka koster 168 kr. på nettet.

«This book is an excellent guide», sier Ilan Pappé om Israeli Apartheid. A Beginner’s Guide av den engelske journalisten Ben White. Boka kan også skilte med varme anbefalinger fra Desmond Tutu, nobelprisvinner, erkebiskop og motstandskjemper mot den sørafrikanske formen for apartheid. Denne lille boka er en slags hurtiginnføring i alt fra historia om hvordan staten Israel blei til gjennom etnisk rensing, til hvordan lovverk og praksis har gjort palestinerne til annenklasses innbyggere i Israel og et folk uten rettigheter i de okkuperte områdene. Boka er kortfatta, men veldokumentert, den har de nødvendige kartene, og den vil være et utmerka hjelpemiddel for aktivister, foredragsholdere og artikkelskribenter. Koster 80 kr. på nettet.

Til slutt ei bok om rasisme, om slaveri – og om Marx: I borgerkrigen i USA (1861–65) var det sentrale spørsmålet om rasisme i åpen og rå form skulle fortsette å være en bærebjelke i amerikansk økonomi. Slavestatene i sør brøt ut av unionen for å beholde kontrollen over den billige, svarte arbeidskrafta. Men de blei knust militært av det mer industrialiserte nord, og rasismen i USA måtte føres videre på annet vis. Historikeren Robin Blackburn ga i 2011 ut boka An Unfinished Revolution. Karl Marx and Abraham Lincoln. Her risser han opp hva borgerkrigen dreide seg om, og han tar for seg posisjonene til Marx og Lincoln – og kontakten mellom disse to. Et utvalg av Marx’ artikler og brev om krigen og kampen mot slaveriet har fått plass i boka. Boka koster 88 kr. på nettet.

Livredd var han da han vakna, Johannes Berulfsen, og lyset frå den kommande morgonen strøymde inn gjennom ventilen, grelt, hardt, og laga skuggar i lugaren, og punkt av lys, laga groteske vinklar og altfor mange rette liner;

dekksguten liggande bleik i køya si i eit forvirrande, absurd landskap der det svarte blei gråare, grått, men fargane trengde seg på, brått flammande skar lyset gjennom kroppen hans;

og dunkinga i skroget. Hjartet hans?

Dunkinga i skipsskroget. Motoren. Skulle båten gå alt?

Han måtte skunde seg.

Det urolege hjartet dunka i kroppen hans.

Kroppen mørbanka.

Julinga, ja, men det sveid verre i den unge sjela hans; likevel, han hadde ikkje gråte seg i søvn denne gongen, faen om han hadde! Og han skulle til helvetet vise dei! Slo nevane hardt og fortvila i skottet.

Så forbanna aleine etter fyllefesten der han, dekksguten, i pur trass og stigande rus hadde nekta å bøye seg for høgare rang, og matrosdjevelen hadde teke han, gitt han bank, ein skikkeleg omgang med juling.

Og tidleg om morgonen smaug den unge guten seg i land med den gamle bæggen sin med kleda i, dei nye kjenslene sine og dei tilbakehaldne, heite tårene.

Tidlegare dekksgut Johannes Berulfsen, innbiten i fjeset, gåande oppover den breie, travle Canal Street i New Orleans, Louisiana, USA, i månaden mars i året 1960, mens morgontåka låg bleik over storbyen.

Så, drivande mållaust gjennom gater og gater lét han seg sluke av byen, den femtenårs guten med bleikvaska olabukser og nesten utslitne blå, semska sko, med falma, grøn kordfløyelsjakke, med tomme draumar, og han var glad, ja, kanskje lykkeleg, guten var fri – eller var det ikkje slik?

Han var redd.

Ungguten, ungdoms-heitte-det-ikkje?- kriminell, på sjøen med han!

Opprøret, bite det i seg.

På sjøen med han, så blei det da for faen endeleg folk av gutedjevelen!

Vise dei at han dugde.

Til helvetet med han!

Var det ikkje sånn?

Og ungguten, unge Johannes Berulfsen, nedfor, desperat! – han dugde ikkje! – hadde stukke av frå båten tidleg ein kald vårmorgon, flykta frå den tyranniske matrosen, frå den manglande kameratskapen i den avgrensa verda der rå rangordning herska: Ein norsk stykkgodsbåt på drygt 10.000 tonn.

Og i to netter sat unge Johannes Berulfsen engsteleg og aleine på trappa til eit gammalt, falleferdig, ein gong gulmåla trehus, målinga hadde flassa av i store flak. Huset såg ut til å stå tomt, vindaugslemmane var for. Den unge guten sat på det nedarste trinnet på den nedslitne, halvrotne tretrappa, sov knapt, fraus seg gjennom nettene, aleine og redd.

Polisen såg han ikkje noko til der i utkanten av det franske kvarteret, langt frå restaurantane, folka og kriminaliteten.

Bryte seg inn i huset for å finne seg ein plass å sova, torde han likevel ikkje.

Om dagane gjekk Johannes sløvt, nesten robotaktig rundt i dei smale gatene med dei låge husa i kvarteret. Og Johannes gjekk.

Opp gater.

Ned gater.

Mat kjøpte han seg så lenge han hadde pengar, men måtte spara, blei meir og meir svolten og desperat. Til slutt hadde han snautt nok pengar til ein kopp kaffi med mjølk i og eit par sukkersmultringar. Han spara, hadde til slutt ikkje noko igjen å spara. Han måtte ha pengar til mat! Kva skulle han gjera?

Og ikkje torde han gå for langt unna trappa si. For si eiga, vesle trapp hadde han, hadde sin eigen, vesle gatestump, eit slags haldepunkt. Var svolten, trøytt, men torde guten å vera? Fri?

Unge Johannes Berulfsen, han var usikker på kva omgrepet innebar der og da, – fri – han måtte berre få seg noko å eta og drikke. Og han måtte audmykje seg for å skaffe seg mat! Han berre hata det, men måtte. Og han trong nokon å vera saman med, nokon å uttrykke seg saman med!

Så fann han fram munnspelet sitt. Så fann han fram til ei bluesy røynd. Negerguten, bluesguten. Kameraten.

For den unge, einsame, tidlegare dekksguten på fortvila jakt etter det levelege livet, møtte bluesen, den ekte bluesen som harsk, men slett ikkje kjærleikslaus røyndom. Livet sett frå undersida. Verda opplevd frå den staden der ungguten Johannes Berulfsen var fødd og oppvaksen, der gutungen Johannes alltid hadde vore, men nå med ein ekstra dimensjon.

Den verkelege, usminka verda opplevd på hjørnet av Bourbon og Conti, den unge guten ståande blant dei gjallande ropa til gateseljarane bydande fram varene sine, vaflar, sukkertøy, – der stod det ein ung negergut og slyngde ut bluesen sin med smertefull røynsle i røysta. Og den kvite ungguten samla langsamt saman nickles og dimes som folk slengde likeglade framfor beina på den berrbeinte, svarte musikaren, den kvite gav pengane til bluesguten.

Og den tidligare dekksguten, nå femten år og fri, Johannes Berulfsen, følgde, ja, fri, men var han ikkje nedkøyrd i sinnet? etter den unge negeren med den rytmiske bluesen i kroppen, gjekk etter han,

Den kvite guten, sjølv med ein sliten rytme, følgde etter den svarte guten gjennom den smale gata, svinga ned St. Louis Street, og ironisk smilande stelte den svarte seg opp framfor den fasjonable restauranten Antoine’s, svinga gitaren sin fram på magen og slyngde ut det tradisjonelle, mørkt tonande uttrykket for blues og folk sitt slit. Den svarte, fillete ungguten med den raspande røysta og den aldri-til-å-gløyme livsrøynsla som var rispa inn gjennom huda på han, inn i hjartet på han, og som kom ut igjen som rå, rytmisk blues.

Dei rike kom, dei rike gjekk, dei rike slengde nokre småpengar framfor føtene på bluesartisten. Rike menneske som gjekk inn på restauranten, som åt blodig biff med friterte laukringar og ein frisk salat, drakk dyr vin og røykte kostbare sigarar etter måltidet, så gjekk dei ut igjen i den svarte, halvtropiske vårnatta, mette, og dei slengde småmyntar til dei to unge, utøvande verkelegheitsartistane;

blues.

To var dei, to saman. For den kvite guten spela eit helvetets forrykande munnspel, hadde ikkje han òg bluesen i blodet?

Kvitingen banka spytt ut or munnspelet sitt mot handflata og gliste til den svarte.

Blues,

harsk, raspande unggutrøyst. Med gjenklang frå fleire hundreårs slit på bomullsmarkene i Mississippideltaet,

ord med rasande stoltheit, historisk nødvendige ord henta frå den beiskaste verkelegheita, slyngde negerguten brutalt ut med ein insisterande gitar; og eit klagande munnspel; til tilfeldig forbipasserande i den smale St. Louis Street, New Orleans, Louisiana, USA, der røynsla blei nåtid framfor fasjonable Antoine’s.

Dei to, kvitingen med dei spisse, snart utgåtte, semska, blå skoa sine og den barbeinte negerguten som kalla seg sjølv Little Bobby Blue fordi han trong eit artistnamn, sa han, og Johnnie B. som han kalla den kvite fordi han trong å kunna uttala namnet, sa han, dei to kjøpte kvar sin porsjon med ris og raude bønner og svinekjøtt. Med øl. På ein liten kafé i ei gammal rønne heilt oppe ovanfor North Claiborne Avenue. Eit enkelt måltid. For småpengane dei hadde spela i hop. Og den svarte guten Little Bobby Blue åt grådig, og den kvite guten Johnnie B. åt grådig. Og dei skauv frå seg tallerkane på likt: To jamgamle gutar, framande for einannan, men samkjensla var der likevel, hadde brått komme til live. To unggutar sittande ved det vesle bordet i den simple bakgatesjappa, smilande og mette. Little Bobby Blue og Johnnie B. Dei to, berre dei to. Og det reint kom eit glepptak i hjertet til Johnnie B. Og han kjente eit hektisk smil komma over leppene sine.

Men det dei trong nå, var ein skikkelig rus. Negerguten rapa mett. Ein skikkelig rus for å stenge ute alt som var så inn i helvetet for djevleg;

men da trong dei meir pengar? Den kvite var usikker på hossen …

Ah, det kunne dei alltids ordne!

Ordne? Den kvite var stadig usikker.

Ta det med ro. Den svarte skulle ordne det. Slapp av. Og ikkje selte han kroppen sin, han heller. Ikkje meir. Aldri meir! Ta det med ro, kamerat! Vi fiksar noko …

Blues,

ikkje kjærleikslaus røyndom.

Samhald. Og individualitet. Samtidig.

Seinkveld.

Regnvêr. Sølepyttar på brustein i tronge, grå gater.

To gutar traskande gatelangs. New Orleans, Louisiana. Mars 1960. Den eine guten, svart, berrføtt med ein gitar hengande bak på ryggen, den andre, kvit, med gjennomblaute, semska, blå sko, sålane nesten utgåtte, kjenslene nær på nedkøyrde.

Fikse nokre dalar, kva? Ruse seg. Og gløyme. Kva? Tennene til negeren skein kvitt i det svarte, litt breie fjeset hans. Men auga smilte ikkje.

Kvitingen svara med eit bleikt, lite smil. Gutane traska tause langs grå husvegger i tronge gater.

Regnet sila ned.

Bakgarden låg mørk.

Johnnie B. stod og venta.

Lysskin frå eit lite vindauge i ei dør gav glimtande liv til dei våte brusteinane i eit rutete mønster på gardsplassen. Ei einsleg, gultskinande lyspære over ei anna dør.

Johnnie B. flytte seg litt vekk. Mørke, flikete banantreblad skugga for lysskinet.

Stille.

Så lyden av singlande glas.

Johnnie B. svelgde nervøst, fraus, stod ved eit lågt smijernsgjerde, hendene hans greip hardt om gjerdesprossane, og han var så djevleg einsam.

Stille.

Så lyden av nakne føter i raskt klaskande rytme mot regnvåt brustein. Den svarte kameraten dukka brått fram frå mørket, tok den kvite i armen og trekte han med gjennom dei smale, halvmørke gatene.

Gutar i gater i regn, dei sprang, dei lo, dei hadde pengar! Og pengar gir lykke, ja, dei var lykkelege! Kjøpte sprit. Dei var kameratar og gikk, sprang og dansa gatelangs saman og delte bourbonflaska, drakk seg nær på sanselause, og gatene var tomme, gatene låg aude, ja, utan menneske, det var bare dei sjølve i heile, herlege verda;

men polisbilen dukka opp frå ingen staden; gutane kvakk til.

– Walk! Don run! åtvara den svarte, tok brått tak i armen til kameraten, røysta hans hadde ein spend klang, men Johnnie B. sprang;

skrekken tok den kvite ungguten, bar han av stad i ein sanselaus fart, han mista dei likevel utgåtte skoa sine idet han sprang for livet, og den svarte etter han – idet skottet small. Skarpt. Kroppen til den svarte guten gjorde, såg den kvite i eit raskt og redd blikk bak seg, eit rart hopp og fall til jorda.

Blinkande raudlys.

Regnvåt gate.

Guten sat med hovudet til kameraten i fanget. Han strauk over det krusete håret, såg redd og undrande på det raude blodet som strømte fram frå eit svart hol i nakken på negerguten.

Den kvite guten strauk skrekkslegen over panna til kameraten sin, klynka som ein såra hundekvelp.

Blodet rann i ein liten straum nedover nakken og halsen på den svarte kroppen, blodet rann, det ville ikkje stoppe, det rann, rann …

Dei to kvite politimennene rykte Johnnie B. brutalt opp frå den svarte asfalten, slengte han innåt den grå husveggen, kjente raskt over han, i armholene, langs hoftene, mellom beina på han, men han hadde ikkje noko våpen, han hadde berre seg.

Johannes Berulfsen seig langsamt ned på den våte, kalde asfalten mens sparka kom nesten drepande brutalt.

Blinkande raudlys.

Blinkande evig.

Øyvind Bremer Karlsen

Stadig fleire historikarar meiner at regjeringane i Storbritannia og USA med overlegg ikkje prøvde redde jødar frå utrydding under andre verdskrigen.

Sven Lindqvist er svensk forfatter og radikal debattant. Har blant annet skrevet boka Utrydd hver eneste jævel!

Arbeidet til historikarar som Bernard Wasserstein, Michael Cohen, David Wyman, Richard Breitman og no sist Louise London viser korleis dei som arbeidde for redningsaksjonar, kynisk vart utmanøvrerte av regjeringar som var innstilt på at ingenting kunne gjørast. Og som sørga for at det maulege vart trenert til det blei umauleg.

Oppgava til den britiske immigrasjonskontrollen var heilt frå opprettinga i 1905 å stoppe straumen av austeuropeiske jødar. Det var ikkje så mykje religionen eller rasen ein frykta, men fattigdomen. Jødiske passasjerar på første klasse vart ikkje kontrollerte, men dekkspassasjerar måtte prove at dei hadde garantert livsopphald i Storbritannia. Lova vart skjerpa under og rett etter første verdskrigen. Ikkje eit spor av asylrett vart igjen.

Innanriksministeren gjorde det også vanskelegare for jødar å bli britiske statsborgarar. Kravet var eigentleg fem års opphald i landet. Men søknader frå «russarar», det vil i praksis seie jødar, vart systematisk forseinka, iblant opp til femten år.

Den restriktive flyktningepolitikken vart grunngitt slik: Om ei gruppe flyktningar fekk hjelp, til dømes jødar, då ville forfølginga av nettopp denne gruppa bli intensivert slik at stadig fleire vart tvinga på flukt, til ein vart tvinga å ta mot alle saman, og forfølgingane kunne rettast mot neste gruppe. Å ta mot flyktningar ville ikkje løyse problemet, men forverre det.

I byrjinga av krigen freista nazistane framleis å få tyske jødar til å utvandre, men britane vegra ta mot dei anna enn i einstaka unntakstilfelle. Dei som ville ha ein meir sjenerøs flyktningepolitikk, kjempa for at ein i det minste skulle ta imot kone og barn til flyktningar som alt var busette i Storbritannia, om følgande kriterier var oppfylte: Sakene måtte vere «medynkvekkande », søknadene måtte vere sendt alt før krigen, og søkarane måtte ha tatt seg til eit nøytralt land der dei kunne ta seg til Storbritannia. Men framlegget vart avvist av politikarar som frykta ein flom av søknader.

Skilnaden på behandlinga av grekarar og jødar var påtakeleg. Då Hellas vart dradd inn i krigen, tykte britiske politikarar dei hadde særleg plikt til å hjelpe dei som flykta. Ei rekke redningsprosjekt vart gjennomført fordi ein såg klare humanitære grunnar for særbehandlinga av nettopp greske flyktningar.

Men når det gjaldt jødar, kravde rettvisa at om ein gjorde noko for dei, så måtte ein samtidig gjøre noko for alle andre utsette grupper, og det kunne ein jo ikkje. Altså kunne ingenting heller bli gjort for jødane.

Britisk signalspaning klarte å knekke tysk politikode i 1941. Rapportar om mord på jødar kunne lesast i klartekst av britiske politikarar. Bunkevis med slike rapporter passerte skrivebordet til Churchill kvar dag. Han bruka markere tallet på myrda jødar med raudt blekk. Iblant var det tusenvis av mord i same rapport. Men kunnskapen om skjebnen til jødane påverka ikkje flyktningepolitikken.

I september 1942 diskuterte regjeringa eit framlegg om å ta mot utsette franske jødar. Innanriksminister Morrison sa seg klar til å ta mot eit mindre antall barn og gamle med nære slektningar i Storbritannia. Regjeringa fann framlegget alt for generøst. Gamlingar burde ein ikkje ta imot. Løyvet for franske jødar til å komme til Storbritannia burde bare gjelde barn og då bare foreldrelause barn som hadde sine nærmaste slektningar i Storbritannia.

Morrison forklarte regjeringskollegane at det kunne vere svært vanskeleg for eit barn å bevise at det var utan foreldre, når dei var deporterte til Polen og ikkje hadde gitt lyd frå seg sidan det. Kravet om å vere foreldrelaus vart då fjerna, då kunne ein gi visum til 183 barn – som ein likevel aldri behøvde ta mot fordi franske styresmakter ikkje ga løyve til utreise.

Kva var ein redd for? Trusselbiletet vart uttrykt i klartekst av viseutanriksminister Richard Law under Bermudakonferansen i april 1943 der han åtvara mot at Hitler plutseleg kunne sleppe nokre millionar uønska personar, «noko som ville sette oss i ein svært vanskeleg situasjon». Ja, Hitler kunne by på 20, 30 eller til og med 40 millionar påstod innanriksdepartementet. For ikkje å drukne i dette havet av potensielle flyktningar var det best ikkje ta mot nokon i det heile tatt.

Heilt utan grunn var ikkje den britiske frykta for at nazistane kunne sleppe laus uhandterlege mengder jødiske flyktningar. Fram til hausten 1941 utviste nazistane jødar, og i 1943–44 var det teikn som tyda på at dei kunne ta opp att utvisingspolitikken. Uansett trudde britane det. Valet stod derfor mellom å ta imot jødane om dei kom, og la dei bli utrydda om dei vart att. Frykta for at Hitler skulle sleppe ut jødane, skin gjennom om att og om att. I 1944 var ein særleg redde for at Spania eller ein av dei søramerikanske statane ville spille humanitær helt, og ta mot store mengder jødiske flyktningar for seinare å dumpe dei i Storbritannia eller USA. Ein annan trussel kom frå dei såkalla Brand-framlegga om byttehandel med ungarske jødar, og det noko seinare tilbudet om å sleppe ungarske jødar utan betaling. Morrison skriv til Eden:

Ein må unngå alle tiltak som kan føre til auka flyktningemottak i Storbritannia.

Svaret blei trenert til etter at jødane var deporterte til Auschwitz.

I valet mellom innvandring og utrydding såg dei innvandring som den trusselen dei framfor alt måtte unngå. Særleg gjaldt det jødisk innvandring, ettersom jødane var eit folk utan eigen stat i ei verd der menneskeverdet i praksis var knytt til nasjonalstaten. Ein gresk flyktning kunne ein alltids bli av med ved å vise han ut til Hellas når den akutte naudsituasjonen var over. Men kor skulle ein utvise jødane?

Problemet var der framleis då krigen var slutt. Innanriksministeren stod steinhardt på at alle flyktningar skulle tvingast vende tilbake – sjølv om det bare dreidde seg om promillar av den engelske befolkninga, og at dei fleste var godt assimilerte i samfunnet. Dessutan var det skrikande mangel på arbeidskraft.

År etter år hengde trusselen om utvising over dei jødiske flyktningane – mens ein samtidig planla å la tyske og italienske krigsfangar få bli i Storbritannia. Det var sett i verk regelrette rekrutteringskampanjar på det europeiske kontinentet, men jødar vart bare aksepterte som hushjelper. I staden var innvandrarar frå Baltikum høgast prioritert, dei vart ønskte velkomne utan spørsmål om kva dei hadde gjort under krigen. Då slike spørsmål vart stilt meir enn førti år seinare, viste det seg at Storbritannia godtruande hadde akseptert folk mistenkte for mord og avvist jødar som kunne vitna mot dei.

Den britiske redsla for jødisk innvandring må ein naturlegvis sjå på bakgrunn av anti-semittismen i Storbritannia. Men Louise London peikar au på ein annan grunn som ho ser som vel så viktig – dei veldige folkeomflyttingane som prega Europa i mellomkrigstida.

Dei russiske, austerrikske og osmanske imperia vart oppløyste og erstatta av nasjonalstatar med veldige flyktningstraumar seg imellom, innimellom frivillig, innimellom tvinga fram, for å samle alle med same språk og kultur i ein stat. Nasjonal homogenitet som verdi vart sjeldan stilt spørsmål ved, og om etnisk reinsing ikkje skjedde alt for brutalt, var det sett som ein naturleg del av nasjonsbygginga. Ofte til og med legitimert gjennom vedtak i Folkeforbundet.

Det internasjonale samfunnet reagerte ikkje då nasjonalstatane ville kvitte seg med minoritetane sine. Så lenge dei vart avviste litt av gongen, i rimelege mengder, vart det sett som akseptabelt. Men ei brå utvising av uavgrensa antall aksepterte ikkje andre statar, som då stengte grensene sine. Dei fleste minoritetar hadde ein eller annan stad ein nasjonalstat dei kunne flykte til, men enkelte folk, deriblant jødane, hadde ingen stat. Jamvel i yttarste naud og kanskje spesielt då var dei uvelkomne over alt.

Homogenitetsidealet saman med antisemittismen førte til ein flyktningepolitikk som nær sagt for ein kvar pris ville unngå ta imot fleire jødar enn det ein seinare lett kunne kvitte seg med. Det førte til det Louise London kallar «ekstrem varsemd» med å redde jødar unna utryddinga.

Det er ikkje mauleg å rekne ut kor mange jødiske liv som kunne vore redda. Det me veit, er at ein ikkje brukte dei sjansane som fanst. Viljen til å redde jødar var enno mindre enn sjansen til å lykkast med det, så mykje er sikkert.

Historikarar som har komme til same resultat før, har ofte gjort det med blussande indignerte kinn, ein indignasjon som er svært forståeleg, men som likevel har gjort dei mindre truverdige. Louise London skriv med suveren balanse og aldri sviktande vilje til å forstå jamvel dei standpunkta som ho samtidig kritiserer.

Som jurist med spesiale på flyktningar held ho også eit historiske vindauge opent for å samanlikne med verda i dag. Europa innanfor og Storbritannia utanfor Schengen har skapt ein flyktningepolitikk som enno ein gong held verdas fattige borte frå Vest-Europa, same kva som skjer dei.

Enno ein gong skil ein mellom «reelle» og «ikkje reelle» flyktningar. Kriteria på ein reell flyktning er på fleire måtar strengare enn dei som stengte jødane ute i mellomkrigstida. Framfor alt er det vanskeleg å få prøvd om ein er «reell». Dryge bøter hindrar flyselskapa å frakte passasjerar utan visum, og visum gir ein ganske enkelt ikkje til asylsøkarar, same kor gode grunnar dei har etter Genèvekonvensjonen. I strid med internasjonal rett blir flyktningane avviste før dei har komme til landet.

Kan ein dra nokon lærdom av sviket mot jødane? Ja, ein – svik ikkje dei som er uvelkomne i dag.

(Artikkelen sto første gang i Dagens Nyheter 25.04.2001. Trykt i høve femtiårsdagen for Lindqvists første artikkel i DN. Den er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Bryter Israel det internasjonale juridiske forbudet mot apartheid?
Russell-tribunalet om Palestina undersøkte dette, og om Israels politikk kan karaktereiseres som «en forbrytelse mot menneskeligheten».

Brita Bastogi var en av tre dansker, som deltok på Russelltribunalet i Cape Town i november 2011.

Juryen ved Russell-tribunalets tredje møte – i Cape Town, Sør-Afrika – skulle avgjøre, om Israels politikk og praksis, som berører palestinerne som bor i Israel og i de okkuperte palestinske områdene, er et brudd på det internasjonale juridiske forbud mot apartheid. Og om denne politikken og praksisen omfatter forfølgelse karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten.

En imponerende rekke eminente, internasjonale jurister var innkalt som eksperter til å ta seg av de juridiske spissfindighetene på Russell-tribunalet i Sør-Afrika. En rekke vitner fortalte om, hvordan daglige overgrep foregikk. Og denne gang, i motsetning til de to tidligere Russell-tribunaler om Palestina, lykkes det for både palestinere, bosatt i Israel og palestinere fra de okkuperte områdene å komme seg ut for å delta.

Tribunalet blev åpnet av Cape Towns karismatiske erkebiskop Desmond Tutu.

Han fortalte, at han hadde vært i Gaza tre-fire ganger og uttrykte sin smerte over den avhumanisering som foregår. En avhumanisering som rammer både de undertrykte og undertrykkerne.

Han gjentok flere ganger sin fortvilelse over, at et folk som selv har vært så forfulgt, nå hensynsløst forfølger andre.

– All denne unødige volden og ikke minst verdenssamfunnets likegyldighet, sa Tutu beklagende.

Selvbestemmelse

Og så ble det mange, lange og vanskelige forklaringer på de forskjellige delene, som juryen skulle ta stilling til innledet med Raji Sourani, direktør for det palestinske senter for menneskerettigheter i Gaza. Sourani, som er menneskerettighetsadvokat, snakket om palestinernes rett til selvbestemmelse.

I artikkel 1, både i den Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og den Internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter » står det at: Alle folk har rett til selvbestemmelse. På grunn av denne rett kan de fritt bestemme deres økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Denne rett er «erga omnes» – altså en rett, som binder alle stater, enten man er medunderskriver av konvensjonene eller ikke, sa Sourani på tribunalet.

– Palestinernes rett til selvbestemmelse er uomtvistelig. Den har blitt bekreftet i utallige FN-resolusjoner og av den Internasjonale Domstolen i Haag. Men, situasjonen i Palestina er definert av den systematiske fornektelse av denne rett, sa Sourani.

Sourani snakket om betydningen av fragmenteringen av Palestina, om Gaza, hvor 80 prosent av befolkningen, på grunn av Israels illegale stengning av grenseovergangene, er avhengig av internasjonal hjelp, hvor 60 prosent lider under fattigdom og 40 prosent er arbeidsløse.

– Israels kontroll har nå nådd et punkt, hvor de føler seg selvsikre nok til offentlig å uttale seg om hvor mange kalorier en person i Gaza har anledning til å innta daglig, sa en sint Raji Sourani.

Angående rettsvesenet fortalte han om de tusener av saker, som senteret for menneskerettigheter har brakt for retten – og at 99,5 prosent av disse sakene aldri var blitt hørt.

– Det er vår klare juridiske konklusjon, at rettferdighet simpelthen er umulig i dette systemet, hvor den israelske høyesterett karakteriserer palestinerne som fremmede fiender, som antas å utgjøre en trussel for den nasjonale sikkerhet og setter offentlighet i fare, uttalte han.

Raji Sourani konkluderte med at internasjonal lov krever internasjonal ansvarlighet. – Dette er ikke et urettferdig eller urimelig krav. Det er et rop om, at loven skal gjelde, sa Raji Sourani.

Apartheid

Deretter gikk Russell-tribunalet over til emnet apartheid, der juristen Max Du Plessis gjennomgikk apartheidkonvensjonen fra 1973.

Han gjennomgikk alle forløperne frem til denne, og forklarte hvorfor han mente at det var denne utgaven, som Russelltribunalet skulle benytte sig av, idet det var den mest omfattende.

John Dugard, sør-afrikansk jussprofessor og tidligere FNs særlige rapportør for Palestina, snakket om loven og praksis under apartheid i Sør-Afrika og Palestina. Dette fikk tilhørerne til å rette seg op i stolen, idet Dugard begynte med å fastslå, at den sørafrikanske apartheid var bedre – den var nemlig mere ærlig sa han.

– I Sør-Afrika var det ingen tvil om, hvem som hadde rett til hva – det sto overalt – på benker, på busser osv. Folk ble oppdelt etter, om de var sorte, asiater, blandede – og alle hadde deres klare regler om rettigheter, og hvor de kunne få lov til at bo, fortalte John Dugard.

Apartheid uten skilt

John Dugard mener, at det israelske militær, IDF, har innført et system av apartheid «uten tegn». Ut fra sin kjennskap til Palestina og sine mange reiser i landet, var det især tre områder, Dugard ville fremheve i forhold til Israels brudd på internasjonal lov:

1. Israel har tatt palestinsk land gjennom å bygge bosettinger på den okkuperte Vestbredden og ved at bygge en apartheidmur inne på palestinske områder.
2. Israel har krenket palestinernes grunnleggende menneskerettigheder igjennom et repressivt okkupasjonsregime, som ignorerer reglene i internasjonale overenskomster om menneskerettigheder og de instrumenter, som styrer internasjonal humanitær lov.
3. Israel har avvist å erkjenne sitt ansvar for at adskillige millioner palestinere på Vestbredden, i Gaza og diaspora (over hele verden) er flyktninger.

Ettersom det ikke finnes en internasjonal domstol, som er i stand til å fastslå Israels ansvar og holde det ansvarlig, er det her Russell-tribunalet kommer inn, sa professoren.

– Det søker å uttrykke den internasjonale offentlige mening, gjennom en prosess, som ligner en domstol. Jeg tror, Russelltribunalet spiller en rolle i å fremme ansvar i Midtøsten, avsluttet John Dugaard.

Elementer av apartheid

Deretter gikk tribunalet inn på å definere elementer av apartheid.

David Keane, som underviser på et universitet i London, skulle forklare den videre fortolkning av termen «rasegrupper» i konteksten «rasediskriminering» i internasjonal lov.

Han fortalte, at FN hadde bedt om rapporter fra forskjellige land om rasediskriminering etter en rekke antisemitiske episoder i 1959–60, oppstått spontant i så forskjellige land som Costa Rica og Sverige.

En kommisjon var nedsatt for å utarbeide en konvensjon, som senere ble «traktaten om alle former for rasediskriminering». David Keane fortalte også, at det hadde vært meget, meget vanskelig, fordi alle var uenige om betydningen av ordet «rase». Når det for eksempel var undertrykkelse av visse grupper i India, var det «religiøst, ikke rasemessig».

Etter mange års tautrekking og utvidelser av de forskjellige traktater, ble det skapt enighet om den endelige legale definisjonen av apartheid som gjelder i enhver situasjon, hvor som helst i verden, hvor følgende tre nøkkeelementer eksisterer:

• Hvor to forskjellige rasegrupper kan identifiseres.
• Hvor «umenneskelige handlinger» utføres mot en underordnet gruppe.
• Hvor sådanne handlinger blir utført systematisk i konteksten av et institusjonelt regimes herredømme av en gruppe over en annen.

David Keane avsluttet med å si, at denne konvensjonen anerkjenner israelerne ikke i de okkuperte områdene, men dog overfor «visse svake grupper» i Israel.

Rasegrupper?

De neste tre talere på Russell-tribunalet fordypet seg videre i begrepet om distinkte rasegrupper, som jo tydeligst må defineres og forstås meget klart i relasjon «israelere/ palestinere».

De påviste at palestinerne identifiserer seg selv som en gruppe av mennesker med samme bakgrunn, historie og kultur, så vel som sosiale og politiske strukturer og nettverk, på tross av tvangsforflytninger og adskillelse.

Hele det palestinske folk tilhører en enkelt gruppe, enten de er flyktninger i eksil, under militær okkupasjon på Vest-bredden og Jerusalem eller lever i Gaza. De blir betraktet som et folk med rett til kollektiv selvbestemmelse.

De israelske jødene er en gruppe, forent ved lov, som har den samme juridiske status, uansett hvor de bor, mens de palestinske araberne er en separat gruppe, oppdelt i borgere, okkuperte beboere, som kan miste denne retten, hvis de forlater territoriet, og flyktninger, som ikke har rett til at vende tilbake til noe sted i det historiske Palestina.

Disse begrensninger eksisterer ikke for jøder, idet enhver, som ikke allerede er borger, automatisk får tildelt et statsborgerskap ved å flytte til Israel eller til de okkuperte palestinske områdene.

Situasjonen i Israel/Palestina er ikke definert i de tradisjonelle uttrykk eller betegnelser av «rase», som det var i Sør- Afrika under apartheidregimet. Ekspertene påviste at internasjonal lov tillegger uttrykket «rase» en bredere mening. Det innbefatter elementer av etnisk og nasjonal opprinnelse. Definisjonen av «rasegruppe» er et sosiologisk spørsmål, ikke et biologisk.

Juryen dro på bakgrunn av disse ekspertutsagnene konklusjonen, at israelske jøder og palestinske arabere kan defineres som distinkte rasegrupper ut fra meningen i internasjonal lov, og at den juridiske definisjon av «rasegrupper» gjelder i alle de forhold, hvor de israelske myndigheder har jurisdiksjon over palestinerne.

Mord på et samfunn

«Dere skal fortsette å leve et hundeliv. Men de som ønsker det kan reise ut». Denne brutale uttalelsen av den tidligere israelske forsvarsminister, senere utenriksminister, Moshe Dayan, brukte den belgiske filolog og språkforsker, Marianne Blume som overskrift på sitt vitnesbyrd.

Marianne Blume har arbeidet 10 år i Gaza, så ingen bør undre seg over hennes sinne.

– Det, som foregår, er folkemord, som går langt videre enn apartheid. Det er en bevisst politisk destruksjon av palestinerne for å få dem til å forsvinne, sa hun. Og så gjennomgikk hun ellers historien, som hun kalte «destruksjonen av et territorium» og «organisert destruksjon av et samfunn», med start i årene 1947–49 opp til i dag. – Der er snakk om en bevisst fordrivelse av palestinerne gjennom en ikke så synlig global krig, via politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og psykologiske midler, sa Marianne Blume.

Som eksempler nevnte hun:

• Den stagnerte fredsplanen.
• Mord på og arrestasjoner av politiske ledere.
• Ødeleggelse av offisielle bygninger.
• Målrettede angrep på politiet.
• Fragmenteringen av Palestina.
• Ødeleggelse av landskapet.
• Oppløsningen av det palestinske samfunnet.
• Ødeleggelsen av økonomien.
• Den organiserte underutvikling.
• Angrep på kultur og arv.
• Angrep på undervisning.
• Massearrestasjoner.
• Den israelske hærs vold.

Juryens reaksjon var prompte. Juristen Michael Mansfield utbrøt:

Dette er et klart uttrykk for forbrytelse mot menneskeheten, det er en klar intensjon om å ødelegge innbyggerne.

Mairead Maguire fra Nord-Irland konkluderte:

Hvert eneste menneske er traumatisert, og vi gjør ikke noe med det! Det er en total, global krig mod befolkningen, og for kvinnene er det dobbelt så hardt. Politikken går ut på å gjøre folk konstant engstelige, avsluttet hun.

Hvor står høyreekstremismen i Norge i dag? Vi skal her se litt på de ulike miljøene som finnes i dag, og ta en kjapp gjennomgang av høyreekstremisme i nyere norsk historie.
Etter terrorangrepene 22/7 i fjor har fokuset ligget mye på islamofobe grupperinger.

Shoaib Sultan er rådgiver ved Antirasistisk senter. Medforfatter av rapporten Høyreekstremisme i Norge.

Mange ser ikke islamofobe grupperinger som noe nytt og annerledes, og ikke som en fortsettelse av andre tidligere høyreekstreme høyreekstreme grupperinger. Dette betyr ikke at islamofobe grupper i dag er nøyaktig det samme som nynazister, men det motsatte, altså at det ikke er noen forskjell mellom disse blir like feil å hevde.

Norske høyreekstreme i dag er i stor grad islamofobe, selv om vi finner viktige unntak. Først en liten, men viktig digresjon, fordi dette begrepet «islamofobi» møter motstand. Motstandere prøver å hevde at islamofobi er et begrep som sykeliggjør de som stemples med det. Altså at dette blir en diagnose. Problemet er at de samme menneskene ikke vil hevde at andre begreper som xenofobi eller homofobi ikke bør brukes. Andre igjen hevder at iranske styresmakter har skapt dette begrepet for å stoppe kritikk av islam etter revolusjonen i 1979. Dette stemmer imidlertid ikke. Påstanden ble grundig tilbakevist av forskerne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving på «Nye meninger» hos Dagsavisen. De viser til hvor myten oppstod, samt en rekke kilder som viser til at dette er feil. «Islamofob» er ikke et begrep brukt av regimet i Iran, men det er brukt tidligst i to verk om fransk kolonialstyre i Vest-Afrika ifra 1910.¹ Ordet er etablert innen internasjonal forskning på hat mot islam og muslimer, og vi bruker dette her nettopp for å beskrive dette.

Tre høyreekstreme strømninger

En grov inndeling av høyreekstreme strømninger gir oss tre ulike grupperinger som alle tre kan sies å falle inn under etiketten «høyreekstremisme» i Norge i dag. Disse er på ingen måte gjensidig utelukkende, men de representerer tre ulike problemstillinger: «nynazisme», «innvandringsfiendtlighet/ rasisme» og «islamofobi». Sistnevnte er også den ideologien hvor terroristen bak 22. juli finner sine meningsfeller. Den mest ekstreme undergruppen av denne siste formen for høyreekstremisme er de som kaller seg kontrajihadister, og disse kan vi litt grovt forenklet definere som de som ser på situasjonen i dagens Europa som borgerkrigslignende. Dette er for øvrig en inndeling som reflekteres i høyreekstreme miljøer også i flere andre land i Europa.

Skillelinjene mellom disse er som nevnt ikke alltid like klare, både fordi enkelte grupper blir over tid mer fokusert på islam, mens andre grupper som profilerer seg som anti-islamske, viser seg å ha direkte rasistiske meninger i bunnen. Et interessant eksempel er i så måte British National Party (BNP), som har en tydelig profil rettet mot islam og muslimer. I et møte med «American Friends of the BNP» forklarer lederen for partiet, Nick Griffin, at dette er en villet og gjennomtenkt strategi. Å snakke om «rasekrig» og andre begreper fra hvit makt-bevegelsen ville svekke bevegelsen, forklarer han. «Vi må selge budskapet, men det betyr ikke at vi har gått vekk fra våre tidligere standpunkter og solgt oss vekk fra dem», bedyrer han.² Utvekslingen av medlemmer mellom de ulike grupperingene er også stor. Vi har sett flere eksempler på at nynazister og «rasehatere» blir aktive deltakere i det antiislamske miljøet.

Nynazisme

Boot Boys

På Bøler var det et mindre, nynazistisk miljø kalt Boot Boys, som var aktive fra 1994. Gruppen ble synlig i bydelen i årene som kom. Det var dette miljøet som stod bak drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Drapet førte til massiv negativ oppmerksomhet mot nynazistmiljøet. Sammen med tett oppfølging av politiet – et arbeid som startet allerede på slutten av 90-tallet – førte dette til at miljøet ble brutt opp.

Sent i 2010 fikk Antirasistisk Senter en del indikasjoner om bevegelser i enkelte av disse miljøene igjen, noe Senteret har gått ut og advart om. Dette betyr imidlertid ikke at det var en stor tilstrømning med mange nye medlemmer. Det som var den konkrete bekymringen, var en rekke «bevegelser» i de gamle nynazistmiljøene med flere personer som begynte å bli aktive igjen.

Vi har så langt vært heldige med at norske nynazister har manglet en sterk og tydelig lederskikkelse som kan virke samlende. Dette behøver ikke vedvare. Selv om disse gruppene forblir svært svake organisatorisk, har de et voldspotensiale, og det forblir derfor viktig å følge med på dem.

Vigrid

Vigrid er en høyreekstrem organisasjon i klassisk forstand, kjennetegnet ikke minst av grov antisemittisme og nazidyrking, og med norrøne innslag. På organisasjonens hjemmeside finner man eksempelvis:

• «Vigrid’s kamp er kampen for de 14 Ord: Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for våre Hvite barn!»³
• Hvordan man gjenkjenner en jøde.
• Vidkun Quislings taler.
• Teksten til Zions vises protokoller.
• Reklame for bøker som Die 13. Panzer- Division.
• Mange norske flagg, mange hvite barn, og en giljotine.

Slavisk Union

Den russiske nynazistgrupperingen Slavisk Union forsøker også å etablere seg i Norge. Dette blir et av de viktigste miljøene å følge med på i tiden fremover. De ble fordrevet fra et tatoveringssted Oslo i 2011 etter innsats fra Blitz-miljøet (blant annet støydemonstrasjoner), men har siden hatt aktiviteter i Tønsberg.

Norsk motstandsbevegelse

Norsk underorganisasjon av den svenske nazistiske grupperingen Svenska Motståndsrörelsen. Forsøkene på å etablere seg i Norge er spede, men en viktig gruppe å følge med på fordi de har stort voldspotensiale og hjelp fra bedre organiserte svensker. Organisasjonen har en nordenperspektiv, med en paraplyorganisasjon på topp, og en svensk, finsk og altså en norsk avdeling. I Sverige regnes den svenske grenen som den største faren mot den svenske staten, med en rekke drap og voldssaker knyttet til medlemmer fra denne gruppen.

Vurdering

I Norge har de nynazistiske miljøene vært små, eksempelvis sammenlignet med grupperinger i Sverige. Norske nynazister har likevel gjort seg bemerket med flere aksjoner og voldshandlinger. Nynazister står også for det aller meste av terroren som har vært på norsk jord frem til 22. juli, inkludert flere bombeattentat og flere drap. Det er grunn til å følge med på disse gruppene fordi voldsterskelen er lav, men det er heldigvis få mennesker som støtter et slikt syn.

«Ren» rasisme

Fra siste halvdel av 1980-tallet ble motstand mot innvandring gradvis den samlende saken på ytterste høyre fløy. Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), Organisasjonen Stopp innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse hadde dette som viktigste eller eneste sak.

Demokratene

Senere har vi sett en forvitring av de over nevnte organisasjonene, og siste parti som gikk ut av politikken, er høyreekstreme Norgespatriotene. En rekke av disse kreftene har etter hvert samlet seg i Demokratene, et parti som har tiltrukket seg en rekke politikere som ble kastet ut av FrP fordi de ble sett på som for ekstreme. Partiet ble stiftet i august 2002. I tillegg til tidligere FrP-medlemmer har partiet også tiltrukket seg enkeltpersoner fra Ap, SV, H og V. Demokratene beveger seg i krysningspunktet mellom ekstremnasjonalisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi, og kan betegnes som et høyreekstremt parti.

Det kan være lett å avfeie Demokratene som tullete, men det er verdt å merke seg at de stilte til valg i 17 fylker og 29 kommuner ved fylke- og kommunevalget i 2011, og fikk valgt inn en representant i fylkestinget i Vest-Agder, og ble representert i fem kommunestyrer med totalt 8 representanter. Partiet ledes av den tidligere stortingspolitiker og nestformannen for FrP, Vidar Kleppe. Kleppe er valgt inn i Vest-Agder fylkesting og Kristiansand bystyre, men har ikke greid å komme inn på Stortinget igjen etter at han forlot FrP.

Kristne rasister?

Vi har også sett forsøk fra noen kristne miljøer på å spille på innvandrings- og islamfrykt. Disse har forsøkt å samle seg i mindre partier, blant annet Kristent Samlingsparti, men har aldri fått så mye oppslutning. Kristent Samlingsparti er slik sett det største av flere nokså ubetydelige, små partier. Det er viktig å få med seg at dette er standpunkter som møter stor motstand i de større kristne miljøene.

FMI, en ny start?

De siste månedene har vi sett en viss aktivisering av FMI igjen, hvor vi ser enkelte nye (og yngre) medlemmer også. FMI har som formål å motarbeide «fremmedkulturell» innvandring. De kritiserer også makthaverne for «svik», en retorikk vi skal komme tilbake til senere.

Særtilfelle: FrP

Innvandringsmotstand er også en sentral del av programmet og retorikken til Fremskrittspartiet (FrP), som best kan klassifiseres som et høyrepopulistisk parti. Tradisjonelt rasistiske uttalelser slås normalt ned på, og en rekke medlemmer som ikke har innrettet seg, har blitt ekskludert og i stor grad blitt samlet opp av Demokratene.

Det er derfor feil å betegne FrP som et høyreradikalt parti. FrP deler en del kjennetegn med høyreradikale partier i andre land, men det er også relevante forskjeller. Partiets mistenkeliggjørende syn på muslimer og innvandrere er ikke så unyansert som det man finner i partier i andre land. FrP respekterer også religionsfriheten, blant annet ved at de ikke har gått inn for å forby minareter eller Koranen, til forskjell fra de åpenbart høyreradikale partiene i andre land. Dette plasserer FrP i en særstilling: Det er et parti som flørter med innvandrerskepsis generelt og islamofobi spesielt, samtidig som de stort sett styrer klar av europeiske partier med en mer hardcore høyreradikal agenda.

Vurdering

Denne rasismen har større gjenklang i større deler av befolkningen. Når rasismen kommer klart til uttrykk, ser vi likevel at store deler av den norske befolkningen viser sterk motstand mot dette. Likevel, hverdagsrasismen eksisterer og gir næring til høyreekstremismen.

Islamofobi, den nye rasismen?

Vi har tidligere i denne artikkelen vist at enkelte rasistiske og nazistiske grupperinger bruker hat mot islam og muslimer strategisk. Det vil si at, mens de egentlig har en rasistisk eller nazistisk ideologi så prøver de å kun ha fokus på islam og muslimer, fordi de mener at det er standpunkter de vil få støtte ifra større deler av befolkningen på.

Men selv de høyreekstreme som kun er islamofobe, kan med rette betraktes som rasistiske. Mange vil sterkt bestride en slik kategorisering, og insistere på en snever definisjon av «rasisme»: Siden muslimer ikke er en «rase», kan ikke hat mot muslimer bety at man er rasist. Dette er imidlertid ikke i tråd med den internasjonale forskningen på området, hvor man allerede på 1980-tallet så at rasismen endret karakter, og at det ikke bare dreide seg om hudfarge. Kulturell og religiøs rasisme er deler av denne «nyrasismen ».⁴

Strukturelle likheter med antisemittisme

Konspirasjonsteorier er kjernen i islam- og muslimhatet. Det er skjematiske likheter mellom den antisemittiske konspirasjonsteorien, som forteller om en plan for overtakelse av makt rundt om i verden nedtegnet i Zions vises protokoller, og de tilsvarende antimuslimske konspirasjonene – henholdsvis «Protokollen» og «Eurabia» – som begge viser hvordan muslimer står bak en hemmelig plan om maktovertakelse i Europa.

Norwegian Defence League (NDL)

NDL dukket opp som en norsk variant av den voldelige og fascistiske engelske organisasjonen English Defence League (EDL), og kaller seg den norske avdelingen av EDL. Den mest prominente lederskikkelsen i dag er Leo Baardsen, eller Rune Hauge som han heter.

European Defence League, Norway (EDLN)

Utbrytergruppe fra NDL, etter en mislykket demonstrasjon i begynnelsen av 2012 i Danmark, Århus ble det store stridigheter i NDL. Litt usikkert hva som egentlig lå bak, da begge sidene har veldig ulike forklaringer på hva som skjedde. EDLN ledes av den tidligere NDL talsmannen Ronny Alte. Forsøker etter britisk modell å lage et politisk parti, «Norges frihetsparti».

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

SIAN har en lengre historie enn NDL, med utspring i bevegelsen Aksjonskomiteen mot bønnerop fra våren 2000. 11. september 2000 skiftet foreningen navn til Forum mot islamisering (FOMI). I 2008 endret foreningen navn til SIAN, en navneendring som ble sett i sammenheng med at det har dukket opp en rekke andre «Stopp islamiseringen»-bevegelser i andre vestlige land. Nåværende leder i SIAN er Arne Tumyr fra Kristiansand.

Vurdering

Vi ser en glidende overgang med mer islamofobi fra åpenbart rasistiske eller nazistiske grupper, samtidig som det er viktig å skille mellom disse og grupper som først og fremst er islamofobe. Islamofobe krefter fikk et stort sjokk etter 22/7, men vi ser at de ikke har forsvunnet.

Veien videre

Nettdebatten

Det er en økende bevissthet rundt hatefulle ytringer på nett, samt det redaksjonelle ansvaret for nettdebattene. Det er på høy tid at redaktørene begynner å ta debatten på nett alvorlig, på lik linje med debattene i avisenes papirutgaver. Det sentrale her er at mediene har begynt å ta sitt redaktøransvar på alvor; ytringsfrihet impliserer ikke trykkeplikt.

Vi ser blant annet at flere medier har begynt å kreve fullt navn for at man skal få delta i debattfora på nett. Dette er riktig vei å gå. Et annet tiltak er forhåndsgodkjenning av alle kommentarer. Dette er et godt og prisverdig tiltak. Selv om man ikke nødvendigvis skal kreve dette av enhver debattside, bør det i det minste innføres i perioder av nettsteder som opplever en større pågang av innlegg med et hatefullt innhold.

Ekstremister i symbiose?

Kampen mot islamofobi er en kamp på mange fronter. Det finnes krefter blant muslimer som deler verdensbilde med de islamofobe, bare med motsatt fortegn. Vi ser at mange steder er det nettopp ved å ha en tydelig motpol at både høyreekstreme og islamistiske krefter greier å mobilisere og bli større og sterkere. Å ha oversikt over slike symbioser mellom ekstremister, blir viktigere i tiden fremover.

Flere motkrefter

Mange har engasjert seg i kampen mot ekstremismen − både «deres» og «vår egen» – men det trengs flere. Den tause majoriteten må bli litt mindre taus.

Noter:

• http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1017/thread150925/#post_150925

• Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, Cappelen Damm, 2011.

• Dette er oversettelse av den amerikanske rasisten David Lanes fourteen words, som igjen var inspirert av en seksjon fra Adolf Hitlers Mein Kampf

• Eksempelvis Amy Ansell, New Right, New Racism: Race and Reaction in the United States and Great Britain., NY U Press, 1997; Tania Das Gupta, Race and Racialization: Essential Readings, Canadian Scholars’ Press, 2007.

I dagens Norge handler rasisme først og fremst om religionen din, språket ditt, opprinnelseslandet ditt og kulturen din.
Rasisme er ikke bare et personlig problem, men et samfunnsproblem.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom.

For mange er rasisme personlig. Kanskje fordi de ikke får jobb eller bolig, kanskje fordi noen slenger en kommentar på skolen, kanskje noen var ekle på bussen, eller kanskje fordi kompisen havna i trøbbel.

Rasismen brukes til å splitte og herske over vanlige folk, og til å kanalisere misnøye vekk fra årsakene som virkelig skaper økonomiske og sosiale problemer. Folk flest mener at alle har like mye verdi, folk flest er mot rasisme, men fortsatt finnes det diskriminering på bakgrunn av hudfarge eller kultur.

Noen tjener på rasismen, vi andre på å stå sammen

Når det er stor sosial utrygghet, frustrasjon og arbeidsløshet, styrkes gjerne rasistiske og fascistiske strømninger. Det er enklere og mindre farlig å sparke nedover for å gjenvinne følelsen av egenverdi, enn å gå løs på systemet som egentlig er ansvarlig. Når innvandrere eller andre minoriteter får skylden for problemer i samfunnet, tjener makthaverne på det. Det kapitalistiske systemet og overklassen går fri når raseriet over arbeidsløshet og utrygghet retter seg mot syndebukker som for eksempel minoriteter eller asylsøkere. Det er bekvemt for makthaverne, enten de har dyrket fram rasismen selv eller bare drar fordel av den.

Hva skal vi gjøre?

Rasistisk offentlighet gir rasistisk samfunn. Holdningskampanjer mot rasisme er viktige, men vi må også kjempe mot de samfunnsforholdene som skaper skoletapere, arbeidsløshet, sykehuskøer med mer, og slik skaper grobunn for rasisme. Vi må vise hvem som egentlig er ansvarlige for samfunnsproblemene, om vi skal få bukt med at innvandrerne blir gjort til syndebukker. Vi må løfte klassedebatten.

Noen vil fokusere på andre ting: for eksempel hijab. Den debatten er en avsporing. Hjelper det å ta av seg hijaben når du fortsatt heter Fatima, og det står skrevet på jobbsøknaden som blir kasta rett i søpla? Antirasister må være på offensiven med saker som er utforma i samarbeid med de som er ramma. Dørene må åpnes til arbeidslivet, sikre retten til heltid, ta bolig ut av markedet, og få en sosial boligpolitikk. Altså drive antirasistisk klassekamp.

Arbeid gir mer selvstendighet, frihet og verdighet

Det er viktig at den antirasistiske bevegelsen ikke bare slenger seg på debatter på premissene til høyrepopulistene, men setter dagsorden.

Vi må kreve nye tiltak, for eksempel arbeidstillatelse til asylsøkere. En grunnleggende rettighet. Fagbevegelsens gamle slagord: Gjør din plikt – krev din rett. I dag er det en gruppe som ikke får muligheten til å gjøre sin plikt. Er vi villige til å bruke de gamle slagorda på nytt? Denne gangen for folk som har flykta.

Dette er en viktig sak å samle fagbevegelsen rundt. En sak som viser at vi vil ta i bruk våre slagord for å hindre at Norge får en ny underklasse. Det er viktig at Norge ikke får en ny underklasse, en gruppe som tar de såkalte drittjobbene, en gruppe som ikke har de samme rettighetene. I dag er det mye som tyder på at vi går den veien, men også mye vilje hos mange til å stoppe det. Kan vi samle sammen kreftene og hindre det?

En av de viktigste forutsetningene for en vellykket antirasistisk kamp er at vi har en sterk og kampvillig fagbevegelse, som både kan kjempe mot rasisme og forsvare arbeidsfolks interesser på mange forskjellige områder. Det vil også gjøre oss mer rusta til ikke å havne i høyregrøfta med rasisme hvis en krise slår til i Norge. Det vil gjøre oss sterkere og splittelsene mindre. Hvis noen på arbeidsplassen mister jobben, så skal han bli sint på eierne og systemet, ikke på den polske arbeideren.

Er vi rasister i Norge?

De fleste er ikke rasister, men rasisme finnes.

Ved siden av islamofobi er hatet mot romfolket et av vår tids største rasismeproblemer. Romfolket er ifølge brede EU-undersøkelser den mest diskriminerte gruppa i Europa. Diskriminering fører ofte til fattigdom. Den fattigdommen sender mange romfolk ut til tigging i gatene. Det er snakk om mennesker som befinner seg på bunnen av samfunnet, fordi de er født inn i en særskilt etnisk gruppe. I Norge i dag er det nærmest akseptert å se ned på den folkegruppa. Hvordan debattene om tiggerne går, hvordan vi velger å behandle de svakeste i samfunnet, og hvordan Europas mest hundsete gruppe, romfolket, blir rammet av den, er helt sentralt.

Hvordan et land velger å behandle asylsøkere sier mye om det landet. Det gir oss et klart blide av synet på minoriteter. I dag blir barn som er oppvokst i Norge sendt ut av landet. De barna har ikke de samme rettighetene og tryggheten som andre norske barn. Det er 43,7 millioner mennesker på flukt i hele verden. De fleste som flykter til Norge, kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan, Russland og Etiopia. Mange fra disse landa som søker beskyttelse i Norge blir sendt tilbake og mange blir værende i landet i flere år uten rettigheter. I dag er det en gruppe mennesker i Norge som ikke har trygghet med livet på vent.

Norsk skole har mange positive sider. Vi har gratis skolebøker og retten til grunnskole. Men er norsk skole, en skole for alle? I dag er det nesten litt tilfeldig hvordan forskjellige skoler behandler temaet rasisme, flerkulturelt samfunn og fellesskap. Holdningsskapende anti-rasistisk arbeid i norske skoler er viktig. I dag får vi vist et bilde om at skoler med mange minoriteter er en uting. Jeg mener at slike delinger ikke bare er uheldig, men også feil. Problemet her er at det ofte er elever med minoritetsbakgrunn, som blir framstilt som problemet.

Slik er det for eldre minoriteter også. I dag er det et problem at mange fortsatt ikke er i arbeidslivet. Problemet er at det blir framstilt som om vi ikke vil. Det er 25 % mindre sjanse for å få jobb hvis man har utenlandsk navn, for de som har høyere utdannelse. For de som ikke har høyere utdannelse eller har mindre språkkunnskaper, er det enda vanskeligere.

Når det både gjelder arbeid og skole, plasseres ansvar og skyld på feil sted. Det er systemet som skaper arbeidsledige eller skoleutfordringer, ikke etnisiteten.

Rasismen øker ikke fordi vi har integreringsproblemer, men fordi vi har klasseproblemer. I dag er det mye som bli definert som integreringsproblemer, som egentlig er klasseproblemer. Vi ser ikke på klassebakgrunn, men bare på etnisk bakgrunn. Kampen mot rasisme handler om kampen om tankene. Vi må skape en felles forståelse av at vi har samme interesser, og organisere oss ut i fra det. Rasismen splitter grupper som har felles interesser, og sikrer dermed kapitalistenes posisjon som makthavere.

I 2007 levde 12 % av innvandrerbefolkningen i Norge i fattigdom, mot 2 % i resten av befolkningen. Får man gjort noe med fattigdommen og forskjells-Norge, er det ekstra bra for innvandrerbefolkninga. Faktisk: Man må løfte innvandrerbefolkninga og forhindre en ny underklasse for å avskaffe forskjells- Norge.

Debatten om norsk innvandring handler om alt mulig. Den handler om: ytringsfrihet, terrorisme, innvandring, integrering, likestilling, klesplagg, kriminalitet, rasering av velferdsstaten og religion. Kanskje ekstra mye om klesplagg og religion.

Når nynazister marsjerer i gatene, staten sender flyktninger ut av landet til en usikker framtid, eller gamle damer ikke tør å sette seg ved siden av en med mørk hud på bussen, er alt dette forskjellige former for rasisme.

Rasisme rammer hele samfunnet og finnes i forskjellige former i samfunnet vårt. Rasisme er et troll med tre hoder.

Det er statlig rasisme, organisert rasisme (nazisme/høyrepopulisme) og hverdagsrasisme. Det som binder dem sammen – trollets hjerte – er kapitalismen. Vi må bytte ut systemet som diskriminerer mennesker ut i fra hvor de kommer fra, deres hudfarge, kjønn, tro og økonomi.

Vi må være offensive mot trollets alle tre hoder, men hvis vi klarer å angripe trollets hjerte, altså kapitalismen, er mye gjort. Kampen mot rasisme vil ikke bli borte av seg selv, men det store trollet som stikker hodene sine i folks hverdag, i mitt liv og kanskje ditt liv, skal bekjempes.

Vi må jobbe mot alle former for rasisme. Noen må jobbe med asylpolitikk, noen må jobbe med boligpolitikk, noen med arbeidsliv, noen med skole, noen med flere. Viktigst av alt, vi må jobbe for fellesskap, respekt og like muligheter.

Jeg er antirasist. I Norge i 2012 trenger vi antirasister. Ikke bare de som synes rasisme er kjipt, men de som jobber mot rasisme. Ikke bare de som synes synd på oss, men de som ser at rasisme også er et samfunnsproblem. Vi trenger den som blir direkte ramma av rasisme, den som ikke er direkte ramma, den som har en nabo som er ramma, den som har en klassekamerat eller arbeidskamerat, eller kanskje den som ikke kjenner noen enda.

Rasisme i Norge i dag handler om meg og deg.

Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken

tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake

til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende

Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.

Jan Erik Vold

I skyggen av at venstrepartiet SYRIZA ble valgets nest største parti i det greske parlamentsvalget 6. mai, finner vi oppslutning om et nyfascistisk parti, Xrysi Avgi (Gylden daggry). De fikk en voldsom framgang.

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.

Det greske parlamentsvalget den 6. mai var et valg som i stor grad handlet om lojalitet eller ikke til spareopplegget til troikaen IMF, EU og den europeiske sentralbanken (ECB). De sittende regjeringspartiene fikk bare 32 % av stemmene. Venstrepartiet SYRIZA ble nest største parti og jobbet for å få på plass en koalisjonsregjering med partiene som var mot kapitalens kvelertak på Hellas. Verken partiene som støtter opplegget fra troikaen, eller de som er imot, var i stand til å etablere et flertall for en regjering. Dels fordi det var utelukket å samarbeide med fascistpartiet Xrysi Avgi (XA), som kom inn med 21 representanter.

Xrysi Avgi har gått fra 0,29 % oppslutning i 2009 til å bli Hellas sjette største parti i vårens valg. Det er en voldsom framgang for en av de skumleste høyrepartiene i Europa. Hvorfor skjer dette i Hellas?

1. Den økonomiske krisa

Hellas er det landet i Europa som aller hardest er ramma av den økonomiske krisa. Det har i denne valgperioden vært flere omganger kuttpolitikk, drevet fram av krav fra IMF, EU og ECB. Det har vært store kutt i offentlig sektor, lønningene og pensjonene til arbeidsfolk har blitt kuttet. Folk må betale økte skatter og avgifter. Stillingsvernet er svekket. Resultatet har blitt store problemer for den greske økonomien. En arbeidsløshet på over 20 %. Folk stoler ikke på det økonomiske og politiske systemet.

2. Sammenbruddet i det greske demokratiet

Mellom det forrige parlamentsvalget i 2009 og i dag har det parlamentariske systemet i Hellas brutt sammen. I 2009 hadde Hellas et relativt oversiktlig parlament med 5 partier og det sosialdemokratiske partiet PASOK hadde flertall alene. Etter hvert som den økonomiske krisa blei dypere, har den politiske krisa vokst. 52 av 300 parlamentsmedlemmer har byttet parti siden 2009. Antall partier økte til 9 i løpet av perioden. Det parlamentariske demokratiet ble sist høst satt til side da troikaen tvang den daværende sosialdemokratiske regjeringa til å gå av og bli erstattet av en samlingsregjering lojal til kuttpolitikken. Partiene som gikk inn i samlingsregjeringa, led et sviende nederlag i parlamentsvalget. Det konservative partiet (ND) og PASOK tapte til sammen 45 % av stemmene. Valgdeltagelsen falt med 5 % fra forrige valg til 65 %. Og 19 % av velgerne stemte på partier som kom under sperregrensa på 3 %.

I den politiske utviklinga mellom 2009 og 2012 har det vært et stort rom for å presentere eller reintrodusere nye politiske partier. Over halvparten av partiene som stilte til valg i 2012, gjorde det ikke i 2009. Etter troikaens kupp har alle tradisjoner for partitilhørighet smuldret opp i Hellas. I denne rørte suppa har altså XA klart å gå fra 1% på målingene før jul til vårens sjokkvalg. Det etablerte innvandringsfiendtlige høyrepartiet LAOS falt ut av parlamentet etter at de var med i samlingsregjeringa etter troikakuppet.

3. Flyktningeporten til Europa

Schengen-samarbeidet har gjort Hellas til en del av Europas yttergrense. Når en flyktning kommer til EU, får han eller hun bare én sjanse. Det skal være det første landet en flyktning kommer til, som behandler asylsøknaden. Hvis flyktningen prøver å søke på nytt i et annet Schengen-land, skal hun bli sendt tilbake til det første landet hun ankom. Hellas er det første landet mange flyktninger fra Albania, Midtøsten, Asia og Afrika kommer til. Mellom 70 og 90 prosent av all uautorisert innvandring til Schengen kommer gjennom Hellas. I 2011 ble ca. 100 000 arrestert for å krysse den gresk-tyrkiske grensa ulovlig. Det finnes ingen fullstendig statistikk over innvandring til Hellas. Få flyktninger søker om asyl da bare 1% får innvilga asyl. Internasjonale tall sier at det var 1,25 millioner innvandrere i Hellas i 2010¹. I følge den greske regjeringa skal det samtidig være gitt litt over 500 000 oppholdstillatelser.² Anslagene over hvor mange udokumenterte innvandrere som oppholder seg i Hellas, varier mye – fra 60 000 til flere hundre tusen. Dette utgjør et stort svart og ulovlig arbeidsmarked i Hellas, der folk blir grovt utbytta. Det får også store konsekvenser for resten av arbeidslivet. 83,4 % av grekerne mener at illegal innvandring er et stort problem for Hellas, og 48,3 % er enige i at hovedprioritering i innvandringspolitikken er å få innvandrerne gradvis ut av Hellas.³ Troikaen og den europeiske eliten er avhengig av at rasismen splitter det greske folket i deres kamp mot innstramningspolitikken.

Hva slags fascistparti er Xrysi Avgi?

De fleste vil beskrive XA som et nynazistisk eller fascistisk parti. XA avviser denne beskrivelsen. XA beskriver seg sjøl som et nasjonalistparti som ser opp til 4. august regimet til diktator Ioannis Metaxas. Metaxas var en gresk fascist inspirert av Mussolinis Italia. Han ble først utpekt til statsminister av kongen, og avskaffet parlamentet etter en serie streiker sommeren 1936. Han var en antikommunist som forbød streiker og politiske partier, innførte sensur av media og brant bøker av bl.a. Goethe, Freud, Marx og Tolstoy. Metaxas styre ble dratt inn i 2. verdenskrig da han nekta Italia strategisk kontroll over greske øyer. Han vant krigen med Italia, men døde tre måneder før Tyskland invaderte Hellas.

XA ledes i autoritær stil av Nikolaos Michaloliakos. I 2010 fikk han, og XA, 5,3 % av stemmene i Athen og partiet gjorde sitt byparlamentariske gjennombrudd ved å sikre en plass i bystyret. Medlemmer og tilhengere av XA har vært i flere gateslagsmål med anti-fascister og anarkister. De er også beskyldt for flere alvorlige voldshandlinger og annen hatkriminalitet. Det er kjent at mange ikke tør og/eller kan anmelde overfall. Dels fordi de oppholder seg ulovlig i Hellas, og dels fordi det er kjent at mange greske politifolk har sympatier med XA. Det er kjent at partiet patruljerer gater i de store greske byene. Dagen etter valget ble bloggen til XA suspendert av wordpress.com for å inneholde hatbudskap og trusler/oppfordringer til vold. Partileder Michaloliakos benekter også holocaust, og sa til en gresk TV-kanal etter valget «at det ikke var noen ovner, ingen gasskamre, det er en løgn», og at han hadde «lest mange bøker som skaper tvil om tallet seks millioner jøder».

XA er også kjent for å dele ut matvarer, leker og klær til grekere som er rammet av krisa. De tilbyr pensjonister og hjemmeværende livvakt for å gå og handle eller andre ærender. Mange ser da et parti som gir dem noe i denne harde tida, i motsetning til partiene i parlamentet som bare tar ting fra dem på ordre fra EU og IMF.

Partiet har blitt populært på nasjonal stolthet, at Hellas må avvise kuttpolitikken og melde seg ut av EU, og ikke minst at de vil kaste ut innvandrerne og stenge grensene. Michaloliakos er motstander av både venstresida og sosialdemokratene. Han beskylder de konservative (ND) for svik på grunn av samarbeid med PASOK. Michaloliakos framstår som en aggressiv partileder. På partiets pressekonferanse etter valget kastet de ut alle journalistene som ikke reiste seg i respekt for lederen.

Det er vanskelig å plassere XA i samme bås som resten av de høyreekstreme partiene i Europa. De har et uttrykk og en praksis som isolere dem fra høyrepopulistene som ønsker et mer stuerent uttrykk. XA ser på seg selv som de kompromissløse nasjonalistene. De skal ha kontakter med den amerikanske nynazistiske organisasjonen National Alliance og det kypriotiske nasjonalistpartiet Den nasjonale folkefronten (ELAM). Det partiet av en viss størrelse, som minner mest om dem i Europa i dag, er det ungarske Jobbik.

Framover for Hellas og XA

XA er i den nåværende politiske situasjonen ganske isolert og det er små muligheter for at de får noen parlamentarisk innflytelse. SYRIZA kjører en linje med å ikke snakke med XA. XA vil heller ikke begå den samme feilen som LAOS gjorde da de gikk inn i samlingsregjering med ND og PASOK. Michaloliakos er klar på at kampen videre for XA fortsetter først og fremst utenfor parlamentet, av hans stolte unge menn i svarte t-skjorter med XA-symboler.

Det er lite som tyder på at omvalget i Hellas 17. juni vil endre noe på XAs styrke. De har tapt litt på målingene sammenligna med valgresultatet i mai, men de ble også målt mye svakere enn dette før valget.

Sannsynligvis kan SYRIZA komme til å vinne valget 17. juni, og vil da få en tøff oppgave med å innfri løftene sine og hamle opp med EU. Klarer ikke SYRIZA å utvikle i Hellas i annen retning, vil vi fort se en ny politisk situasjon, som XA kan styrke seg ytterligere på.

Noter:

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Immigration_to_Europe#2010_data_for_European_Union
2. http://www.migrationinformation.org/Profiles/display. cfm?ID =884
3. http://www.bloomberg.com/news/2012-04-08/most-greekssupport-clampdown-on-illegal-immigration-poll-shows.html

Jan Erik Vold: Enkel språklære side 3

Torgeir Skorgen: Menneskegrupper og raser side 4
Seher Aydar: Rasisme i Norge – idag? side 12
Den vedvarende kampen mot statlig rasisme side 18
Shoaib Sultan: Organisert islamhat idag side 22
Jokke Fjeldstad: Nynazistene i Hellas inn i parlamentet side 28
Brita Bastogi: Israel – en apartheidstat? side 32
Sven Lindqvist: Svik ikkje dei uvelkomne! side 38

Novelle:
Øyvind Bremer Karlsen: –Walk don run! side 42

FNs menneskerettserklæring side 46

Jon Børge Hansen: Boktips side 50

Jan Erik Vold: Enkel rettslære side 52

I 2003 ble Aksjonskomiteen for bevaring av Narvik sykehus dannet. Så langt er kampen for å bevare en fullverdig fødeavdeling vunnet, og Narvik er lovet nytt sykehus. – På bakgrunn av erfaringene vi har fra tidligere, er det flere av oss som allikevel ikke føler oss helt trygge, skriver Dagny Pettersen.

Dagny Pettersen er medlem av Aksjonskomiteen for Narvik sykehus, og står på lista til Rødt Narvik til høstens valg.  

Narvik Sanitetsforening ble stiftet i februar 1904 med det formål å skaffe Narvik et sykehus. De 22 kvinnene fattet vedtaket og fikk straks 60 nye støttespillere. Tre måneder senere var den først sykestuen en realitet. Det første store sykehuset ble innviet i 1919 og med 40 pasientsenger,tidsmessig utstyr og en kostnad på 460 000 kroner. Kommunen overtok dette sykehuset 1. oktober 1924. Da hadde Narvik Sanitetsforening stått for driften i 20 år. Ved overtakelsen fikk sykehuset et nytt røntgenapparat som gave fra Sanitetsforeninga. Senere ble sykehuset overlevert til Nordland fylkeskommune.

Viktige milepæler

I 1997 fremmer det regionale helse- og sosialutvalget «Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord». De foreslår nedleggelse av all akuttberedskap og fødeavdelingene ved fem lokalsykehus (inkl. Narvik) i Nord-Norge. Kampen mot sentralisering starter for alvor. 1. mai går «alle narvikinger» i tog med en eneste parole, nemlig å bevare Narvik sykehus, akutt og føde. Det var visstnok 6000 som deltok, fra alle samfunnsgrupper og partier. Det samme året kommer Stortingsmelding 24 (1996–97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste som tilrettelegger for at 35 lokalsykehus i landet mister akuttberedskap og fødeavdeling. Motmelding fra en gruppe på 12 sykehusleger og allmennleger, kombinert med folkelig motstand, fører i siste liten til at Stortinget setter foten ned. Planene blir stanset, og diverse utredninger lages i departemental regi med sikte på nye sentraliseringsfremstøt. En av de viktigste er Akuttutvalgets utredning, Hvis det haster … (NOU 1998:9), som ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte både «gamle og nye motmeldingsleger » i gang å lage Motmelding nr. 2. I juni 2001 vedtas helseforetaksreformen og iverksettes året etter. Narvik sykehus blir en del av Hålogalandssykehuset Helseforetak. Dette består av Harstad sykehus (Troms), Stokmarknes sykehus (Vesterålen) og Narvik sykehus. De to siste i Nordland. Administrasjonen blir lagt til Harstad sykehus som straks utpeker seg selv til å være et slags sentralsykehus i regionen, med formål å legge ned vitale tilbud i de to øvrige sykehusene. I 2003 dannes Aksjonskomiteen for bevaring av Narvik sykehus med Eva Opshaug Teigen som leder. Helsebyråkratene på toppen i Helse Nord får gjennomført faglige utredninger som legger opp til storstilt sentralisering av fødetilbud og akuttberedskap i lokalsykehus i hele Nord-Norge.

Våren 2003 i Nordland preges av underskriftsaksjoner, folkemøter og demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i Narvik og andre kommuner over hele fylket kaster seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus lager motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette blir svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som har sittet i Helse Nords utredningsgrupper, tar kontakt med sykehusaksjonene, og sier at de føler seg utnyttet og misbrukt. De vil ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene har trukket. Kampen tvinger helsebyråkratene til å trekke flere av sentraliseringsforslagene, men de opprettholder forslaget om at fødeavdelingen i Narvik skal omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for å gjennomføre keisersnitt. Dette blir så vedtatt av styret i Helse Nord i juni samme år, men på grunn av den sterke motstanden blir det ikke gjennomført. I april dette året deltar et styremedlem i Aksjonskomiteen på stiftelsesmøtet i Odda for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Etter det har vi deltatt på de aller fleste landssamlingene i Folkebevegelsen. Det betyr mye både for oss og alle andre som deltar, å kunne møtes på denne måten. Vi utveksler erfaringer og skaffe oss kunnskaper og innsikt i årsakene til det som skjer gjennom innledninger/foredrag av kunnskapsrike fagpersoner innenfor helsepolitikk og økonomi. Dette gir oss inspirasjon og energi til å stå på videre fordi vi vet at vi er mange som kjemper den samme kampen over hele landet.

Perioden 2002–2006 preges av kontinuerlig dragkamp mellom de tre sykehusene om økonomi og funksjonsfordeling. Et utall av arbeids- og prosjektgrupper nedsettes der spesielt Narvik sykehus er utsatt for trusler om innskrenkninger og nedleggelse av kirurgisk akuttberedskap og fødeavdeling. Jeg er en av fire som blir foreslått fra Nordland fylkesting og fra Narvik bystyre som styremedlem i Hålogalandssykehuset (jeg var i Narvik Bystyre fra 2003–2007 for SV), og blir utnevnt som styremedlem av styret i Helse Nord. Det første jeg blir spurt om, er om jeg kan Aksjeloven!

I juni 2006 vedtas avvikling av Hålogalandssykehuset, og Narvik og Harstad legges under Universitetssykehuset i Nord-Norge, mens Stokmarknes går til Nordlandssykehuset (Bodø) i lag med Lofoten sykehus. I desember samme år vedtar Helse Nord nedleggelse av spesialisert bakvakt i ortopedi i Narvik fordi de mener det ivaretas i Harstad og Tromsø. Elektiv (planlagt) operativ ØNHvirksomhet overføres til Harstad. Avtalespesialister som leier kontor i sykehuset, sies opp. (Spesialister innen Øre-nese-hals, hudsykdommer og reumatologi). Et av de største fakkeltogene ble arrangert en desemberkveld dette året. 1.januar 2007 går sykehusene i Harstad og Narvik inn i UNN Helseforetak. Helse Nord forutsetter at disse to sykehusene «skal ivareta basale lokalsykehusfunksjoner for befolkningen i nedslagsfeltet.» («Basale lokalsykehusfunksjoner» er nærmere definert av adm.dir.) Sykehuset i Narvik er et av de mest slitte og bygningsmessige dårligste sykehusene i Nord-Norge, og det har vært stilt krav om nytt sykehus i mange år. 18. april 2007 blir følgende styrevedtak gjort i UNN HF: «Et nytt fullverdig lokalsykehus må bygges i Narvik så snart som mulig». Samme år vedtas en reduksjon av sengetall ved UNN Narvik fra 59 til 48 senger (20 % reduksjon ved indremedisinsk avdeling) og 25 % kutt i fysioterapitjenesten. Fødeavdelinga blir sommerstengt, og de fødende må dra til Harstad sykehus.

I april 2008 aksjonerer Aksjonskomiteen mot UNN HF som vil sommerstenge fødeavdelingen i Narvik på nytt. Dette avverges under maksimal motstand fra UNNledelsen og sannsynligvis også Helse Nord. Stort press fra Aksjonskomiteen for Narvik sykehus på helseminister Sylvia Brustad. Aktivt samarbeid med Narvik næringsforum, LO i Ofoten, media og tillitsvalgte ved Narvik sykehus. 23. september samme år vedtar styret i Helse Nord «Handlingsplan for Intensivmedisin. Kapasitet og struktur i Helse Nord». UNN Narvik plasseres i nivå 1, uten intensivavdeling men med en såkalt intermediæravdeling. Ikke respiratorbehandling mer enn 1-2 døgn. N a rv i k rødT! nr. 2A – 2011 57 I desember vedtas budsjettkutt for UNN HF i 2009 på 203 millioner kroner. Brutal nedskjæring som vil påvirke tilbud, kvalitet og arbeidsplasser. Som sparetiltak redusert arbeidstid for alle leger i UNN HF. I april 2008 hadde vi et svært vellykket «stunt» under et storfint møte på riksgrensen. Her er klipp fra et oppslag fra tidligere Ofotens Tidende (nettavis som ble lagt ned for et par år siden):

I dag og i morgen er det stormøte på Riksgränsen, der Nordisk Globaliseringsforum arrangeres. Her deltar de nordiske statsministrene, samt representanter for næringsliv, forskning, medier og organisasjoner. I timen før åpning kom dette i skyggen for de tre kvinnene fra fødeaksjonen i Narvik, som hadde møtte opp i håp om å møte norsk og internasjonal presse. Målet var å fortelle om den planlagte sommerstengingen av Fødeavdelingen i Narvik, og det fikk de til gangs. Og sannelig kom det noen statsministere forbi. Dagny Pettersen var raskt ute og overlevert en løpeseddel til statsminister Jens Stoltenberg og fikk lagt frem budskapet. Ikke lenge etter var den svenske statsminister Fredrik Reinfeldt der, og Eva Vassdal, som er delvis vokst opp i Sverige, fikk fortalt ham om den viktige saken de kjemper for her i Narvik. Og i tillegg ble det flere intervjuer med NRK, svensk og dansk presse, før jakten fortsatte på Financial Times. – Jeg har lyst å treffe dem for å si litt om hvordan vi har det i rike Norge, sier Dagny Pettersen, som selvsagt også har engelsk tekst på løpeseddelen. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys la også merke til aksjonen, og uttalte at dette var kvinner som visste å være tilstede på riktig sted».

I januar 2009 blir bygging av A-fløy ved UNN Tromsø vedtatt av styret i Helse Nord. Vi frykter det vil skje på bekostning av nytt sykehusbygg i Narvik. I desember samme år kommer på nytt forslag om sommerstengning ved fødeavdelinga UNN Narvik. Mobilisering mot og det blir avverget. I 2010 foreslår administrasjonen i Helse Nord at 5 lokalsykehus i Nord-Norge, Eva Opshaug Teigen, Dagny Pettersen og Eva Vassdal fra Aksjonskomiteen for Narvik Sykehus kuppet Jens Stoltenberg da han ankom Riksgränsen. (Foto: Jørn Indresand) 58 rødT! nr. 2A – 2011 inkludert UNN Narvik, ikke skal ha mottak av alvorlig skadde pasienter. Det legges opp til styrebehandling uten høringsrunde. Etter aksjoner og massiv folkelig motstand gir Helse Nord etter og sender ut høringsbrev om saken. Resultat: Alle lokalsykehus med kirurgisk akuttberedskap skal kunne motta alvorlig skadde pasienter. En undersøkelse om alvorlige rifter i fødselskanalen som publiseres på høsten gir fødeavdelingen ved UNN Narvik høyeste karakter, nemlig 0.

I februar 2011 foreslår administrasjonen i Helse Nord at fødeavdelingen ved UNN Narvik, som den eneste i Nord-Norge, nedlegges og omgjøres til fødestue. Det stilles her strengere krav til faste gynekologer enn hos andre små sykehus i landsdelen. Helse Nord foreslår også at bygging av nytt sykehus i Narvik prioriteres ned, og at nybygg i Kirkenes prioriteres foran. Dette fører til ny sterk mobilisering i Narvik der det blant annet opprettes en egen blogg for kampen av Narvik næringsforum. Det resulterer i at styret i Helse Nord i mars vedtar at fødeavdelingen skal opprettholdes. Dette vedtaket blir så stadfestet gjennom regjeringens beslutning om fødetilbudet 7. april. Dette er en svært viktig seier for oss, men på bakgrunn av erfaringene vi har fra tidligere er det flere av oss som ikke føler oss helt trygge. Det er fortsatt uvisst når utbygginga av Narvik sykehus blir påbegynt, men vi skal fortsette å presse på for at det skal bli så snart som mulig.

Aksjonskomiteen har hatt mange demonstrasjoner og fakkeltog gjennom alle disse årene. Det har vært skrevet utallige avisinnlegg, høringsuttalelser og brev til sentrale myndigheter. Aksjonskomiteen har vært representert på mange møter, helsekonferanser, i helsekomiteen på Stortinget osv. Aksjonskomiteen deltar også på samlinger i regi av Folkebevegelsen for lokalsykehusene i Oslo. For året 2009 fikk vi hedersprisen fra Sparebanken Narvik. Det ble en god sum i arbeidet vårt. Vi bruker disse gavene kun til reising for eksempel til samling for Folkebevegelsen for lokalsykehusene ca. to ganger i året i Oslo, til møter i departement og Storting osv. Vi har fått «julestjerne» fra Sparebanken Narvik og lokalavisa Fremover på kr 5000. Lillejulaften 2010 ble vi tildelt den «store julestjerna» på kr 25 000 – i konkurranse med 24 andre organisasjoner. Vi har god støtte i lokalavisen Fremover, og spesielt en av journalistene der som jeg har god kontakt med. Etter at yngre leger (og narvikinger), vendte tilbake til Narvik og sykehuset vårt, har frittalende og aktivt kjempende tidligere overlege Stein Johansen, fått noe avlastning i forhold til å advare befolkninga mot negative omstillinger og nedskjæringer.

Kilde: Oversikt av Stein Johansen, tidligere tillitsvalgt for overlegene ved UNN Narvik, nå pensjonist og aktiv i Aksjonskomiteen for Narvik sykehus.

Turnustjenesten

En ny trussel mot helsevesenet i distrikts- Norge er underveis. Helsedirektoratet foreslår å erstatte turnustjenesten for leger med «nybegynnerstillinger» basert på søknader i stedet for dagens fordeling av turnusplasser basert på loddtrekning. Leger og legestudenter slår nå alarm, og advarer mot konsekvensene av forslaget fra Helsedirektoratet. I et åpent brev til helseministeren i en helsides annonse i VG 20. mai, under overskriften «Bevar legeturnus», skriver de blant annet: «Turnustjenesten for leger er en del av helsevesenets arvesølv. Nyutdannede leger velger tjenestested i en rekkefølge bestemt ved loddtrekning. I nærmere 60 år har ordningen bidratt til effektiv og rettferdig fordeling av leger i hele landet og likeverdige helsetjenester for alle, uansett hvor de bor». Brevet avsluttes med følgende oppfordring: Turnustjenesten må fortsatt styrkes og utvikles, ikke legges ned. Video fra Odda Regjeringas beslutning om det framtidige desentraliserte fødetilbudet innebærer at fødeavdelinga ved Nordfjord sykehus legges ned og de forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten blir omgjort til jordmorstyrte fødestuer. Sykehusene i Odda og Lærdal mister dermed legeberedskapen for de fødende. Det betyr at de ikke lenger skal ha fødselsleger/ gynekologer på døgnvakt som kan gjøre vurderinger når en fødsel utvikler seg unormalt og det blir nødvendig med medisinsk inngrep som sugekopp eller nødkeisersnitt. 1. mai i år gikk 2500 i tog i Odda for å vise hvor viktig disse tilbudene er for folk. Folk i Odda har laget en video fra 1. maiarrangementet som også inneholder et LO-opprop til regjeringa og Stortinget til forsvar for akutt- og fødetilbud på lokalsykehusene, og som krever en ny helsepolitikk. Oppropet finner du her, og videoen finnes på youtube på: http://www.youtube.com/watch?v=grevefTUliE

Med brask og bram blei regjeringas endelige forslag til Samhandlingsreform lagt fram 8. april. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen presenterte det nye helse-Norge med en slik dokumenttyngde, og med en slik innpakning at hadde du ikke vært skeptisk til Samhandlingsreformen tidligere, så er det all grunn til å begynne å lure nå. Er det virkelig mulig å gjennomføre et slikt gigantprosjekt?

Jens Ingvald Olsen er førstekandidat for Rødt i Tromsø.

Gjennom grafisk utforming, markedsføringsteknikker og omfanget på framleggelsen, satser regjeringa på at den faglige og politiske motstanden skal kveles. «Dere har ikke sjans. Vi overkjører dere», ser ut til å være taktikken. «132 kortnyheter» er den del av markedsføringskampanja for Samhandlingsreformen. NAV-reformen var en bleik skygge av dette prosjektet. For dette er ikke bare en helsereform, som vi skal komme nærmere tilbake til. Kommunesammenslåingene i 1964 var siste gang kommunegrensene blei endra i et slikt omfang som de vil bli nå. Denne gang ikke som avslutning av en åpen prosess der målet er kommunesammenslåing, men som en nødvendig konsekvens av «det mangehoda trollet» som Samhandlingsreformen egentlig er.

Essensen

I kortnyhetene fra 81–83, og som sementerer kommunene som totalansvarlig, ikke minst økonomisk, står det: 81. Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvar for etter loven. 82. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal omfattes. 83. Kommunen skal fra og med dag én dekke utgifter for pasienter som er utskrivningsklare, men som oppholder seg i institusjon i spesialisthelsetjenesten i påvente av et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud.

Det store prosjektet

Min vurdering er at Samhandlingsreformen er sluttsteinen i byggverket Tore Tønne blei satt på som hovedstrateg å lage av Jens Stoltenberg. Spesialisthelsetjenestens omdanning til foretaksmodellen var første ledd i Stoltenbergs og kapitalens New Public Management (NPM). For å omdanne primærhelsetjenesten i samme mal, trengtes en ny tungvekter, Bjarne Håkon Hanssen. Statens utgifter til spesialisthelsetjenesten hadde økt fra vel 50 til over 100 milliarder kroner etter at helseforetakene blei etablert. Statens utgifter må ned, mener regjeringa. Kommunene må ta større økonomisk ansvar, samt at folk må sjøl ta større økonomisk ansvar for egen helse, og eventuelt kjøpe den privat. BHH la Samhandlingsreformen (Stortingsmelding 47) fram 19. juni 2009, siste dag Stortinget var samla før stortingsvalget, og all mediainteresse for stortingspolitiske saker døde hen. Reformen skulle settes i verk for fullt allerede fra 1. januar 2012. Denne saka blei likevel i stor grad en ikke- Bjarne Håkon Hanssen  sak i valgkampen. Noen forsøk ble gjort, både av helsefagfolk og av noen politikere, for å sette kritisk søkelys på helsepolitiske, økonomiske og distriktspolitiske konsekvenser. Blant annet hadde eldreoverlege i Tromsø kommune, Terese Folgerø innsiktsfulle kronikker i Nordlys, og undertegnede hadde kronikk på trykk i Klassekampen (2. september) og i Rødt! nummer 4 2009 som stortingskandidat for Rødt Troms. Gjennom høsten 2009 og året 2010 ble det arrangert en lang rekke regionale høringskonferanser der regjeringa og KS var arrangører. Flere tusen helsebyråkrater, faglig tillitsvalgte, lokalpolitikere, helsepersonell, kommunebyråkrater deltok på disse. Organisasjoner, helseforetak, kommuner og fylkeskommuner har gitt formelle høringsuttalelser, før regjeringas konklusjoner ble presentert 8. april i år.

Kommunesammenslåing

Det har også vært politiske initiativ fra regjeringa der kommuner har blitt invitert til å bli pilotkommuner, kommuner som skulle sette ut i livet sentrale deler av samhandlingsreformen med utgangspunkt i stortingsmelding 47, og altså før reformen ble vedtatt. I Tromsø kommune ble initiativet fra AP, SV og SP avvist av flertallet i kommunestyret, men noen kommuner valgte å bli «testpiloter». Og to kommuner har dannet en «samkommune» i Nord- Trøndelag (Innherred og Midtre Namdal). Dette er for øvrig kommunalminister Navarsete og SPs halmstrå for å omgå et av de sentrale målene til AP, H, FrP og Venstre: en omfattende kommunesammenslåing. Kommunal Rapport (KR), bladet til KS (tidligere Kommunenes sentralforbund) har gjennom en lang rekke reportasjer fulgt «samhandlingsprosessen». «Vi kan like godt slå oss sammen», preger hele forsida av utgave 15/2011(12. mai). Nærmere 300 rådmenn og ordførere er intervjuet og 23 % mener i følge KR at det i svært stor grad, og 18 % i noen grad er nødvendig å slå sammen kommuner på grunn av helsereformen. Undersøkelsen viser interessant nok at det er Krf og H-ordførere som er ivrigst for sammenslåing, mens distriktsordførere fra AP og SP er mest negative. Mens stortingsmelding 47 presenterte 20 000 innbyggere som minimum for å oppnå full effekt i en «helsekommune», har regjeringa nå forlatt dette spesifikke måltallet. Dette er gjort både av indremedisinske grunner i regjeringa, men også på grunn av protestene fra distriktskommunene som naturlig nok fryktet å bli slukt av en storkommune. Om alle 7 kommunene i Troms nord for Tromsø slår seg sammen utgjør det omlag 13000 innbyggere. Nå satser regjeringa på at helsereformen vil etablere en «naturlov» som tvinger fram sammenslåing og sentralisering. Når kanskje ned mot 1/4 av kommunebudsjettet blir igjen av dagens kommunale virksomhet utenom helse- og omsorgssektoren, blir det ikke særlig stort fundament for en småkommune å bære egen administrasjon og politisk styre. Interkommunale selskap (IKS) har vært lansert som bolverk mot sammenslåing. I avfallssektoren og noen andre tekniske virksomheter kan denne formen for kommunalt samarbeid etter min vurdering være fornuftig, men innafor den omfattende kommunale helse- og omsorgssektoren med gjennomføring av helsereformen, er det både udemokratisk og innebærer politisk ansvarsfraskrivelse. Et IKS er et sjølstendig rettssubjekt. Det enkelte kommunestyre frasier seg i prinsippet styringsretten over helsesektoren dersom dette overlates til et IKS.

Kritikk til ingen nytte

Det er kolossalt mye som står på spill for Stoltenberg og hans politisk medsammensvorne, men også for kapitalen i Norge og internasjonalt. Politisk og økonomisk sliter makta i Norge voldsomt med sjukehusreformen (spesialisthelsetjenesten) 10 år etter den blei iverksatt. I Rødt! nummer 4 2006 hadde Gunnvald Lindset en grundig gjennomgang av kampen for lokalsjukehusene. Å drive den offentlige spesialisthelsetjenesten som private sko- og pølsefabrikker har ikke vært vellykket. Sjøl Bjarne Håkon Hansens inspirasjonshenting på bilfabrikken Toyota i Japan, slik det ble vist i NRK-programmet «Helsefabrikken» blei ingen suksess, i alle fall ikke for befolkninga i Norge som har behov for helsehjelp.

Vesentlig og uvesentlig

Men det er kanskje ikke så viktig når alt kommer til alt … For kapitaleierne gråter sjølsagt blod når et så stort område av menneskelig økonomisk virksomhet som helsesektoren utgjør i et moderne samfunn, holdes utafor akkumulasjonsprosessen for kapitalen. Tore Tønnes sjukehusreform lyktes bare delvis på dette feltet. Et langt steg videre tas imidlertid nå. Regjeringa har bestemt at offentlig og private «tjenesteytere» ikke skal forskjellsbehandles. Den rødgrønne regjeringa legger faktisk ingen sperrer for at kommunene ikke skal kunne inngå avtaler for kjøp av helsetjenester fra private. Tvert imot; lovteksten likestiller offentlige helseforetak og private som leverandører til kommunene. Kortnyhet nr 38 lyder: Tjenestene som kommunen har ansvaret for, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras. Det er bare ett eneste område som er unntatt: Dersom kommunen etablerer sprøyterom for rusmisbrukere skal kommunen også drifte det.

Kommunalt ansvar

I stortingsmelding 47 foreslo regjeringa at kommunene skulle har medfinansieringsanvar for alle pasienter over 80 år. Etter kraftige protester i høringsrunden, ikke minst fra kommuner der den demografiske utviklinga går i retning av stadig større andel eldre, kommer lovforslaget med en annen vri. Nå er det bestemte diagnoser kommunene får det økte finansieringsansvaret for. Hvilke får vi først vite etter at loven er vedtatt, og departementet skal lage forskrift til loven. Allerede har Funksjonshemmedes fellesorganisasjon protestert. De frykter for tilbudet spesielt for unge funksjonshemmede i kommuner der enkelte diagnoser er over gjennomsnittet. Uansett hvilke diagnoser departementet finner på å belaste kommunene med økonomisk vil det ramme skeivt. Dette er nok et av punktene i prosjektet der det vil være mulig å tvinge regjeringa i kne. Punkt 83 vil kunne bli svært dramatisk økonomisk for kommunene og en melkeku for spesialisthelsetjenesten. I dag har kommunene det økonomiske ansvaret fra dag 10. Når det nå skal være fra dag èn etter at pasienten er utskrivingsklar, vil det være stor sannsynlighet for at pasienten må tilbake til sjukhuset igjen. Svingdørpasient vil bli et ofte brukt begrep. I beste fall vil det da bli en krangel mellom kommunen og spesialisthelsetilbyderen om hvem som skal ta kostnaden.

To lover og en plan

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og Lov om folkehelsearbeid i tillegg til Nasjonal plan for helse og omsorg (2011–2015) er de voluminøse hoveddokumentene i samhandlingsreformen. I tillegg vil det komme en rekke forskrifter og rundskriv der lovene og planen har (bevisst) uklare eller runde formuleringer. Regjeringa sier i lovforslaget: En kommunal medfinansieringsmodell avgrenset til medisinske innleggelser eller r e f o rm Notodden Morten Halvorsen (Solidaritetslista) foreslo følgende uttalelse til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget: Helse- og sosialutvalget i Notodden kommune vil i forbindelse med forestående behandling av samhandlingsreformen med Nasjonal helse- og omsorgsplan og nytt lovverk uttale: – Opprettholdelse og styrking av lokalsykehusene med døgnåpne medisinske og kirurgiske akuttfunksjoner og fødetilbud må tydelig sikres. Dette vil være svært viktig når reformen innebærer overføring av økonomiske midler fra sykehusene til kommunene. – Overføring av ansvar til kommunene må ikke resultere i at helsetilbudet for noen pasientgrupper blir kvalitetsmessig svekket. Dette forutsetter full statlig kompensasjon for alle merutgifter kommunene vil bli påført også når det gjelder oppbygging av nye forebyggende tilbud innen folkehelse. (Forslaget ble enstemmig vedtatt.) rødT! nr. 2A – 2011 25 behandlinger er anslått til om lag 4,2 mrd. kroner i 2010, inkludert poliklinisk virksomhet. De endelige økonomiske konsekvensene inngår i regjeringens arbeid med statsbudsjettet for 2012, herunder kommuneproposisjonen. Både kommunal medfinansiering og overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter forutsetter at relevante data om spesialisthelsetjenesten gjøres tilgjengelig for kommunene og brukes om grunnlag for økonomisk oppgjør. Dette vil sjølsagt innebære oppbygging av nye byråkratiske forordninger for kontroll og takling av uklare forhold. Kontroll, forvaltning og overvåking av datasystemene blir også en formidabel arbeidsoppgave og kostnad: Norsk pasientregister (NPR) er den primære kilden til styringsdata for spesialisthelsetjenesten. Det er etablert rutiner for å kvalitetssikre utbetalingene gjennom ISF-systemet. Rutinene kan utvides til å omfatte kvalitetssikring av grunnlaget for kommunal medfinansiering av somatiske behandling. Helsedirektoratet, som forvalter dagens finansieringssystemer, skal forvalte ordningen. Informasjon om aktivitetsutviklingen vil da gå fra sentrale myndigheter til kommunene, på samme måte som til spesialisthelsetjenesten i dag.

Sluttord

Å organisere og mobilisere en folkeaksjon mot dette trehoda trollet før Stortinget gjør vedtak har jeg svært liten tro på. Regjeringa har satt i gang det mest omfattende markedsføringsprosjektet når helsereformen nå skal gjennomføres. I likhet med kampen for lokalsjukehusa vil det også nå være gjennom å vise de konkrete praktiske konsekvensene av tiltakene at man vil kunne skape grunnlag for folkelig mobilisering. Det er nettopp fordi folk tar ansvar for egen helse, vi har sett alle protestaksjonene mot lokalsjukehusnedleggingene.Uansett om innpakninga regjeringa nå har laga kan være vanskelig å åpne, vil også denne pakkens innhold bli avdekt.  

LO-OPPROP FOR LOKALSJUKEHUSA!

Til Den norske Regjering og Storting. Underteikna LO-avdelingar viser til det brennande engasjementet for lokalsjukehusa i heile Norge. Lokalsjukehusa er hjørnesteinar i helsevesenet i distrikts-Norge. Lokalsjukehusa reddar liv.Vi krev no ein ny nasjonal helsepolitikk som sikrar eit godt offentleg helsevesen for både by og land. Vi treng både ei styrking av lokalsjukehusa og eit betre samspel mellom store og små sjukehus. Vi krev difor at den medisinske og kirurgiske akuttberedskapen og fødetilbodet ved lokalsjukehusa blir halde oppe på eit fullt ut forsvarleg nivå. Vi krev gode og langsiktige rammer for å utvikle fullverdige lokalsjukehus som sikrar trygge og nære helsetenester. Dette krev ein ny nasjonal helsepolitikk, der den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen blir erstatta av offentleg forvaltning og folkevalgt styring Vi treng ein ny helsepolitikk ut ifrå behova til befolkninga i hele landet!

LO i Vesterålen v/ Oddgeir Finstad (leiar)

LO i Rana og Omegn v/ Lars Eirik Nielsen (leiar)

LO Mosjøen og omland v/ Tor Sæther (leiar)

LO /GLTE (Gjøvik, Søndre og Nordre Land, Østre og Vestre Toten og Etnedal) v/ leiar Størk Hansen

LO-Årdal v/ Jan Bent Høyum (leiar) LO Asker og Bærum v/ Ingunn Strand Johansen (leiar)

LO i Grenland v/ Torgeir Larsen (sekretær)

LO Notodden v/ Alexander Lien (leiar)

LO i Aust Agder v/ Angrim Fløaten (leiar)

LO Kvinnherad v/ Per Steinar Bjelland (leiar)

LO i Indre Hardanger v/Terje Kollbotn (leiar)

Det foregår en stille revolusjon i helse- og omsorgs-Norge. Nye kommersielle aktører får stadig markedsandeler gjennom privatisering, konkurranseutsetting, fusjoner og oppkjøp.

Linn Herning er rådgiver i For velferdsstaten.

Fredag den 13. august 2010 var forsiden av Dagsavisen dekket av overskriften «Framtida er privat». Avisa meldte at 3 av 4 ordførere var positive til konkurranseutsetting. 18. september meldte Fredrikstad Blad at Fredrikstad kommune kunne spare 100 000 kroner per sykehjemsplass gjennom å konkurranseutsette driften. Begge presseoppslagene var basert på tall presentert av NHO Service.

Kampanje

Listen av slike oppslag er etter hvert blitt lang. NHO Service driver kampanje for å øke andelen av private aktører i den norsk helse- og omsorgssektor.

De nye, kommersielle aktørene har fortjeneste som mål. Pengene tjener de gjennom å kutte i personalutgifter, og ved å unndra seg beskatning gjennom strategisk selskapsstrukturering og etablering i skatteparadis.

Konsekvensene for samfunnet som helhet og for de ansatte, snakker NHO Service derimot lite om. Resultatene av NHOs spørreundersøkelser og vinningsprofetier er svært tvilsomme. Det skal visstnok være «fokus på driftsutvikling», «bruke ressursene kostnadseffektivt», «spesialisering» og «omstillingsdyktighet» som er de kommersielle aktørenes konkurransefortrinn. Sannheten er at dersom man skal «effektivisere » helse- og omsorgstjenester, er det enkleste å kutte i utgifter til lønn, pensjon og bemanning. At lønningene er lavere i de kommersielle selskapene ble eksempelvis bevist under sykepleierstreiken mot Piratsektor i vinter.

Velferdsstatens kjernetjenester er arbeidsintensive, vi kan ikke effektivisere oss ut av den tiden det tar å gi skikkelig helsetilbud og pleie. Telemarksforskning, som på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet studerte kostnadsforskjeller i barnehagesektoren, beregnet at i barnehagene er 80 prosent av kostnadene personalkostnader. De konkluderer sin rapport med at:

Det viktigste man oppnår ved å privatisere sektoren, er å redusere den gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i sektoren.

Det er godt grunnlag for å tro at denne konklusjonen er overførbar til andre arbeidsintensive tjenester innen helse- og omsorg.

Helsekroner til skatteparadis

I For velferdsstatens nye studiehefte, Private sugerør i fellesskapets kasser, har vi undersøkt de kommersielle selskapene litt nøyere. Heftet gir kunnskap og eksempler på hvordan de kommersielle selskapene overfører verdier fra fellesskapets kasser gjennom å tvinge personalkostnadene nedover, eller ved å drive strategisk selskapsstrukturering for å unngå innsyn, utnytte markeder og unndra seg skatt.

Teres medical group, etablert i 2007, er blant selskapene vi undersøker. Det er Norges største sammenslutning av private sykehus og kirurgiske klinikker. De driver Nobel Clinic og Colosseumklinikken i Oslo og Stavanger, Drammen Private Sykehus, Tønsberg Privatklinikk, Sørlandsparken Spesialistsenter (tidligere Sørlandsparken Plastikkirurgi), Bergen kirurgiske sykehus, Klinikk Bergen, Klinikk Stokkan, Rosenborgklinikken, Teres Klinikken Bodø og Tromsø Private Sykehus.

Største eier i Teres medical group, med 46 prosent, er FSN Capital Limited Partnership II. Dette er et rent investeringsselskap, altså et selskap hvis eneste  formål er å plassere kapital der det er gode forventninger om fortjeneste. FSN Capital Limited Partnership II er registrert i skatteparadiset Jersey, der selskaper i tillegg til lav skatt også kan nekte offentligheten innsyn i selskapets årsrapporter og eierskapsstrukturer. Dette fikk Bergens Tidende erfare da de ble nektet innsyn i FSN Capital Limited Partnership II sine regnskaper under arbeidet med saken «Norske helsekroner til skatteparadis » (BT 01.10.2009).

Det vanlige

Teres medical group er ikke unik i sitt slag. Den andre store aktøren innen private sykehus og allmennlegetjenester, Aleris Helse AS, er datterselskap av Aleris AS, som også driver med barnevern, psykisk helse og eldreomsorg i Norge.

Aleris AS eies av internasjonal finanskapital. Det svenske morselskapet Aleris Holding AB ble sommeren 2010 solgt fra investeringsselskapet EQT III (registrert i Guernsey) til et annet investeringsselskap, Investor, for 4,4 milliarder svenske kroner. Investor er et av den svenske finansfamilien Wallenbergs viktigste selskaper. Selskapets finansdirektør sa allerede i 2000 at selskapet benytter seg av strategiske plasseringer i skatteparadis som Guernsey og Sveits.

Alle de kommersielle driverne av konkurranseutsatte sykehjem i Oslo, Carema Omsorg AS, Attendo Care AS, Norlandia Omsorg AS, Aleris Omsorg AS og Adecco Helse AS, eies delvis av internasjonale investeringsselskaper med registrering i skatteparadis. Disse selskapene er altså ikke unntakene. De utgjør derimot hovedstammen av de private aktørene innen helse- og omsorgssektoren. Og det er disse selskapene som NHO Service ønsker at skal vokse i Norge.

Uten innsyn

Problemene med skatteparadis er blant annet beskrevet av Kapitalfluktutvalget i Norsk Offentlig Utredning (2009:19). Skattekonkurranse fører til at land med en stor offentlig sektor må kutte dramatisk i sitt velferdstilbud. Slik skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning, og skattebyrden blir ulikt fordelt ved at kapitaleiere betaler relativt sett en mindre og lønnsmottakere en høyere andel av skattene. Norske foretaksdata tyder på overskuddsflytting til skatteparadis gjennom manipulering av internpriser. Nettostrømmen ut av Norge kan være i størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen fra disse selskapene. I tillegg til skatteproblemene, utfordrer disse selskapenes registrering i skatteparadis offentlighetens innsyn, oversikt og kontroll med offentlige midler.

Den rødgrønne regjeringen stoppet etableringen av flere privatsykehus i Norge, men de stoppet ikke utviklingen mot at de offentlige sykehusene anbudsutsetter eller konkurranseutsetter deler av sine oppgaver til private sykehus eller private spesialister. Tvert imot, organisering og bunnlinjetenkningen tvinger helseforetakene til å tenke ensidig på kostnader. Den største av Norges fem helseregioner, Helse Sør-Øst, har avtaler med private tjenesteleverandører for en årlig verdi av 3,5 milliarder kroner.

Det ser heller ikke ut til at den rødgrønne regjeringen er særlig oppmerksomme på den store kreativiteten hos de kommersielle aktørene når det gjelder å velge de best betalte helsetjenestene, minimere skattebetaling og unndra seg offentlig innsyn.

Om vi ikke klarer å skape sterke allianser som ønsker et helhetlig offentlig tjenestetilbud til innbyggerne, kan Furulund få rett i sin beskrivelse om «pragmatiske» politikere. Daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver i forordet til vårt nye hefte om den historiske bakgrunnen for sterke offentlige velferdsordninger:

Velferdsstatens kjernetjenester skulle skjermes mot kapitalinteressenes snevre profittjakt og styrke den demokratiske styringen av samfunnet. Slik fikk vi en stor, og voksende, sektor i samfunnet som dempet konkurransepresset og fungerte som et korrektiv med hensyn til lønns-, arbeids- og pensjonsforhold. De offentlige velferdsordningene skulle først og fremst tilfredsstille grunnleggende behov hos befolkningen – ikke være underlagt markedets profittvang.

Dårligere på sikt

For velferdsstaten ønsker å bidra til en erfarings- og kunnskapsbasert debatt om konsekvensene av kommersielle aktører i velferdsstaten. Retoriske påstander om «effektiv ressursutnyttelse» og «innovasjon», skal møtes med fakta og erfaringer. Disse viser at denne effektiviseringen og innovasjonen går på bekostning av fellesskapet gjennom private uttak av fellesskapets verdier og reduserer kvalitet for brukerne. Det går også utover de ansatte som ikke får anledning til å fylle sine samfunnsoppdrag fordi deres arbeidssituasjon, lønns- og pensjonsbetingelser stadig forverres. På lang sikt kommer ekstraregningen til fellesskapet gjennom lønnsdumping, økt ulikhet og brutalisering innen denne delen av arbeidslivet.

For velferdsstaten støtter alt arbeid mot kommersielle aktører i velferdsstaten, og dermed også sykepleierne sin kamp mot NHO Service for like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg til å arbeide for harmoniserte lønnsog arbeidsvilkår, mener vi det trengs et arbeid for å styrke de offentlige tjenestene og et lovverk for offentlige velferdstjenester som stanser overføringen av fellesskapets verdier til private hender. Slike reguleringer finnes allerede i norsk lovverk gjennom Privatskoleloven. Dette bør videreutvikles og overføres til andre velferdssektorer.

(Publisert i Sykepleien 12/2010 og på sykepleien.no 18.10.2010, og trykkes med tillatelse fra forfatter og Sykepleien.)

Helsedirektivet reiser viktige og prinsipielle problemstillinger: Nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og nasjonalstatenes styringsrett over eget helsevesen.

Unni Hagen studerer offentlig ledelse og styring ved Høyskolen i Hedmark, og er rådgiver i Fagforbundet.

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Hovedmålet for EU er økt vekst og konkurranse. Derfor vil EU at helse i større grad skal bli en del av det frie markedet. Ifølge EU er velferdsstatene blitt både for dyre og for gode. EUs indre marked tvinger frem konkurranseutsetting av offentlige velferdsgoder, og fratar med dette politikere både nasjonalt og lokalt viktige styringsredskap. EUs direktiver er sentrale virkemidler. Generelt er direktivenes formål å øke tjenestehandelen mellom landene i det indre marked. Dette gjelder også EUs neste direktiv – helsedirektivet.

Essensen i direktivet er økt pasientmobilitet og grensekryssende helsetjenester. Konsekvensen vil blant annet bli økt etablering av helsetjenester og fritt sykehusvalg over hele Europa. Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen » som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Helsesektoren representerer omfattende og forutsigbare offentlige budsjettmidler. Helsedirektivet åpner uante muligheter for de internasjonale kommersielle selskapene som har helse som sitt satsingsområde. Spørsmålet er om konkurranseutsetting og fri flyt av offentlige velferdsgoder vil redusere utgiftene, og i så fall til hvilken pris. Et annet grunnleggende spørsmål er om en slik utvikling vil ivareta de verdier og prinsipper som den norske velferdsmodellen bygger på.

New Zealand var det OECD-landet som på 1990-tallet gikk lengst i å prøve ut markedsstyring i helsesektoren. Fortsatt lange ventelister, synkende kvalitet, store underskudd og økte forskjeller i tilgjengelighet tvang frem en reversering av politikken. Dagens forretningsstyring av spesialisthelsetjenesten i Norge og intensjonen om fritt sykehusvalg og økt pasientmobilitet i Europa er i prinsippet samme løsningskonsept som det de prøvde ut blant annet på New Zealand.

Pasientrettighetsdirektivet

Men på tross av dette, er det nå politisk enighet i EU om helsedirektivet, eller pasientrettighetsdirektivet som er det offisielle navnet. Helsedirektivet er et resultat av at helse ble tatt ut av tjenestedirektivet, nettopp på grunn av stor uenighet om å etablere et helsemarked i Europa.

Forslag til helsedirektiv har vært underveis lenge. Tre år etter at Kommisjonen la fram forslag om et pasientrettighetsdirektiv i Europa, er det nå vedtatt. Direktivet skal være gjennomført i EU-landenes nasjonale lovgivning innen 25. oktober 2013. Direktivet er definert som en del av det indre markedet, og vil bli en del av EØSavtalen. Det har vært flere prinsipielle motforestillinger, og sterk uenighet om detaljer i forslaget. Sammenblandingen av helse og det indre marked er kontroversielt, og har derfor tvunget fram mange runder. Men EU-parlamentet sier nå ja til å rokke ved den nasjonale helsepolitikken.

Helsedirektivet er et uttrykk for et skifte i synet på helse. Det er et forsøk på å sette markedsprinsipper for sektoren i system.

Vi kjenner dette godt igjen fra vår egen organisering av helseområdet i Norge. Hva er kommisjonens hensikt, når de nå legger frem et tungt direktivforslag for å regulere området som angår under fire prosent av sykehuspasientene i Europa? Og som allerede er regulert i en EU-forordning fra 1971.

Direktivet vil føre til fritt sykehusvalg i hele Europa, og la pengene følge pasienten. Intensjonen er å harmonisere de europeiske helsesystemene. Valg av finansieringssystem er ikke avklart. Direktivet vil sannsynligvis øke omfanget av stykkprisfinansiering, og dermed gi ytterligere spillerom til markedskreftene ved utformingen av den framtidige helsepolitikken. Med dette direktivet sikrer EU nordmenn utvidede pasientrettigheter, noe som i utgangspunktet oppfattes som positivt. Spørsmålet som bør opp i sin fulle bredde, er om en slik valgfrihet for pasienter kommer i konflikt med, og vil undergrave det solidariske offentlige helsevesen vi har i Norge og andre land i Europa.

Direktivet vil gjøre det mulig å få refundert utgifter til helsetjenester i et annet EU-medlemsland, forutsatt at behandlingen normalt ville blitt dekket i eget land.

Norske myndigheter får en plikt til å betale for helsetjenesten dersom det gjelder behandling som man har krav på etter norsk lov. Når det gjelder sykehus-innleggelse, vil det bli anledning til å kreve en forhåndsgodkjennelse for at pasienten skal få refundert utgiftene. En slik forhåndsgodkjenning er et unntak fra hovedregelen og målsettingen i direktivet.

Forhåndsgodkjenning

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentralt stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. Denne bestemmelsen vil begrense den frie bevegeligheten av tjenestene, og EF-domstolen har fastslått at dette kan forsvares ut fra tvingende allmenne hensyn. Det betyr at ordninger med krav til forhåndsgodkjenning vil bli begrenset til å gjelde der det kan vises til uheldige konsekvenser i medlemsland. Sykehusbehandling er i direktivet definert som behandling hvor det kreves innleggelse minst èn natt. En oversikt over behandling som vil kreve forhåndsgodkjenning, vil bli definert og fastsatt av kommisjonen. Siden muligheten for å stille krav om forhåndsgodkjenning vil avhenge av hva som defineres som sykehusbehandling, blir dette skille sentralt.

For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Rettstilstanden i EU – og dermed i EØSområdet på helseområdet – endres lite. Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sykehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er medisinsk forsvarlig. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.

I forslaget til helsedirektiv legges det altså opp til at en obligatorisk forhåndsgodkjenning som er praksis i dag, bortfaller. Direktivet går med andre ord lenger enn EF-domstolen har gjort. Så kan man spørre seg om hva som er hensikten med en slik liberalisering av et område som er så viktig for det enkelte land å ha forutsigbarhet og styring over? Svaret er like enkelt som det er klart: målsettingen om fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Neste spørsmål å stille er om dette kommer i strid med EU-traktatens § 152. Her heter det at hensynet til velfungerende helsetjenester nasjonalt alltid skal veie tyngre enn hensynet til det indre marked.

Som nevnt så gir forslaget til direktiv medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis «utstrømningen av pasienter » blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sykehusbehandling i utlandet. Om problemene er blitt store nok, kan bli et evig stridsspørsmål. EF-domstolen vil avgjøre.

Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kan også øke betraktelig dersom det er riktig at hver tiende sykehusbehandling forårsaker skader. Dette hevder EU-kommisjonen i innledningen til direktivforslaget. Det samme vil gjelde uenighet om pasientrettigheter i skjæringspunktet mellom nye regler for fri flyt og EU-landenes nasjonale regelverk.

Grensekryssende helsetjenester

Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.

I dag utgjør grensekryssende helsetjenester under 4 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Men, med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er noe av hensikten. Fremtidige konsekvenser er svært uoversiktlige. Økt kommersialisering vil redusere styring og fordeling. Forskjellsutviklingen mellom land og mellom pasientgrupper, mellom offentlige og private sykehus og mellom de som har råd og mulighet til å orientere seg i et marked og de som ikke har det, vil sannsynligvis øke. Ønsker vi en slik utvikling?

Bilateralt samarbeid fra 1971 ivaretar samarbeid over landegrenser allerede

Medlemslandene har i dag den hele og fulle kontrollen med hvem eller når en pasient skal få behandling i utlandet. Den kontrollen kan reduseres betraktelig med helsedirektivet. Helsedirektivet reiser viktige og prinsipielle problemstillinger. Nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og nasjonalstatenes styringsrett over eget helsevesen står i denne sammenheng helt sentralt.

Helsedirektivet pålegger landene å likebehandle offentlige og private leverandører i andre land, selv om man har en politikk mot å bruke kommersielle aktører i eget land. Dette tvinger fram oppbyggingen av et system som skal håndtere fakturering og prissetting av behandling utenlands. Man tvinges til å ta i bruk en form for DRGsystem, som er bærebjelken i et markedsbasert helsevesen. I en rapport om Skottlands reversering av et markedsbasert helsevesen konkluderer skotske forskere at den største og viktigste utfordringen til den offentlige, skotske modellen er EUs helsedirektiv. Skotske forskere argumenterer for at direktivet vil tvinge frem markedsløsninger som et klart flertall i Skottland nylig har sagt nei til, og de anbefalte regjeringen i Skottland å avvise EU-direktivet.

Kritiske EU-politikere hevder at forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud, og har advart mot å la seg forføre av positiv ordbruk som valgfrihet og pasientrettigheter. Mobilitet må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Bekymringen er blant annet at markedet vil undergrave nasjonale systemer. Andre kritikere i EUparlamentet har uttalt at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv – pasientrettighetsdirektivet – kunne vært løst innenfor dagens bestemmelser og rammer for samordning av nasjonale trygdeytelser. Det er ikke nødvendig med et direktiv som anvender indre marked-regler på helse.

Helt siden 1971 har det eksistert en EU-forordning som sikrer EU-borgere rett til akutt helsehjelp også utenfor sitt eget hjemland. Likeledes sikrer den at land kan avtale å dekke elektiv (planlagt) behandling. Helsedirektivet er ikke nødvendig av hensyn til menneskers rett til helsehjelp, men har utelukkende som siktemål å inkorporere helsetjenestene i det indre markedets regelverk for kommersiell handel.

Skotske forskere

På grunnlag av denne dokumentasjonen konkluderer skotske forskere som har vurdert helsedirektivet, at direktivet er unødvendig i forhold til å sikre pasientmobilitet og at det utgjør et nytt fremstøt for å bringe helsetjenester inn under reglene for det indre markedet. Ved at det inkluderer kommersielle leverandører og stiller krav om et system for prising av alle behandlinger, vil forslaget øke helsesektorens eksponering i forhold til EUs konkurranselovgivning og styrke markedets rolle i organiseringen av helsesektoren.

Pasientfokus er viktig! I prinsippet er det bra at pasienter skal kunne få behandling på tvers av landegrenser. Men dette må ikke føre til større sosiale forskjeller eller nedbygging av landenes helsesystem. Andre samarbeidsformer er mer hensiktsmessig utfra et pasientperspektiv og utfra et verdigrunnlag som vårt helsevesen er utviklet fra.

EU-Kommisjonen bestilte selv en utredning gjort av «The London School of Economic». Rapporten konkluderer med at nasjonale systemer er best egnet til å styre og planlegge helsetjenester. Når det vedtatte helsedirektivet skal til politisk behandling i Norge, bør denne rapporten bli en del av grunnlaget for vurderingene av om direktivet skal implementeres i norsk rett eller ikke.

I en debatt om EUs helsedirektiv må EUs grunnleggende målsettinger for det indre markedet være utgangspunktet. Dette må vurderes i forhold til de forutsetninger den norske regjering satte som krav i sitt høringsinnspill i 2007.

Regjeringens innspill til utkast til EUs helsedirektiv ble oppsummert i 9 punkter og disse må igjen settes på den politiske dagsorden:

• Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges.
• Norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves.
• Kvaliteten på helsetjenestene må sikres.
• Helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes.
• Medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling.
• Økt pasientmobilitet må ikke føre til større sosial ulikhet i tilgangen til helsetjenester.
• Det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet.
• Kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet.
• Friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til offentlig støtte fra dette landet.

Disse forutsetninger lar seg vanskelig forene med intensjonen i EUs helsedirektiv om å etablere et europeisk marked på helseområdet.

LO-kongressen

LO-kongressen i 2009 drøftet helsepolitikken og markedsutviklingen i offentlig sektor. En enstemmig kongress avviste den gang EUs helsedirektiv, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Det er ingen tvil om at samarbeid mellom nasjonale helsemyndigheter er nødvendig. Spørsmålet er om EUs helsedirektiv er svaret på morgendagens utfordringer.

Helsepolitikken er et nasjonalt anliggende, og et helsesamarbeid på tvers av grensene må ha dette som sitt utgangspunkt. Andre samarbeidsformer er mer hensiktsmessig sett fra et pasientperspektiv, et demokratiperspektiv og ut fra det verdigrunnlaget det norske velferdssystem er forankret i. LO-vedtaket og regjeringens egne krav fra 2007 er et godt utgangspunkt for debatten om Norge skal legge ned et eventuelt veto mot pasientrettighetsdirektivet for Europa. I den kommende debatten om egen helsepolitikk og EUs helsedirektiv må alle konsekvenser frem i lyset.

–Pasientene skjønner heller ikke at det i dag er en helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren
– at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomisk enn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanselig blir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner. (Leder i Dagens Medisin, 29. april 2010)

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen
for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt. Epost: gunnva-l@online.no  

Hanssens samhandlingsreform som svar på problemene i sykehussektoren, overrumplet motstanderne av helseforetaksreformen og gjorde at dette ble en ikke-sak i valgkampen. I 2010 kom motstanderne på offensiven igjen. Media avdekket flere sykehusskandaler som bidro til det og som økte presset på foretakssystemet. Vi fikk også mer kunnskap om innholdet i Samhandlingsreformen og hvorfor den kommer gjennom en rapport utarbeidet av Bjarne Jensen og Stein Østre fra Høgskolen i Hedmark i samarbeid med Unni Hagen i samfunnspolitisk enhet i Fagforbundet. Året endte med et gjennombrudd for kampen mot helseforetaksreformen etter demonstrasjonen som Folkebevegelsen for lokalsykehusene arrangerte foran Stortinget 6. desember. Da denne artikkelen ble avsluttet hadde regjeringa besluttet å sentralisere flere fødetilbud i distrikts-Norge. Og på landsmøtet til Ap slo Stoltenberg voldsomt tilbake mot sykehusopprøret og kritikerne i egne rekker, og bebudet mer sentralisering. Samtidig ble Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., som er lovgrunnlaget for Samhandlingsreformen, lagt fram av regjeringa.Kjernen i forslaget er overføring av oppgaver fra sykehusene til kommunene og kommunal medfinansiering av sykehusopphold.  

Helsebyråkratenes inntogsmarsj

I Rødt! nr. 4 2006 * skrev jeg en artikkel med tittelen «Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene». Der beskrev jeg den gradvise innføringa av markedstenkning i helsesektoren fram til helseforetaksreformen, konsekvenser avreformen og motstanden mot dette. Etter det har utviklingen gått sin skjeve gang,der sykehuskampen har bølget fram og tilbake. Det har blitt tydelig for stadig flereat sykehussektoren har blitt et bedriftsøkonomisk system som styres av overbetaltehelsebyråkrater med klare mål om å sentralisere tilbudene. Hovedfokuset er på forretningsdriftog økonomi. Landssamlingen til Folkebevegelsen for lokalsykehusene (iresten av artikkelen bare Folkebevegelsen) i juni i 2010 uttrykte det slik:Strategiarbeidet styres av helsebyråkrater som på forhånd har satt seg klare mål om å sentralisereakuttberedskap og fødetilbud – som f.eks. styrevedtaket i Helse Førde som vil raseresykehusene i Lærdal og Nordfjordeid. Vi opplever
at faglige innvendinger blir ignorert av helsebyråkratene. Helsepersonell blir presset tiltaushet og må godta løsninger de opplever som dårligere for pasientene.Under dette bedriftsøkonomiske regimet har det utviklet seg en ukultur på sykehusenesom både er en trussel mot faglig kvalitet og pasientsikkerhet. Dagens Medisiner en uavhengig nyhetsavis for helsevesenet. Med utgangspunkt i en konferanse for norskeoverleger kunne vi lese følgende i lederen 29. april i 2010:Overlegene tegner et bilde av en ny herskerklasse av byråkrater og helseadministratorerforpliktet av et system med sin egen logikk – et handlingsmønster som henter terminologi ogtankesett fra finans- og produksjonsbedrifter.
Et annet sted heter det: Pasientene skjønner heller ikke at det i dag eren helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste
behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren – at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomiskenn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanseligblir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner.Dette er sterk kost, men helt i tråd med analysene og beskrivelsene fra sykehusaktivisterog Folkebevegelsen.

Foretakssystemet fremmer medisinsk ukultur

Jeg og mange andre sykehusaktivister får henvendelser fra fortvilte pasienter og pårørende om hvordan de opplever pulverisering av ansvar og manglende oppfølging i sykehusene. De understreker at de fleste ansatte gjør så godt de kan, og at det først og fremst er systemet som svikter. Flere langtidspasienter sier at til tross for at mange av innleggelsene har vært planlagte, opplever de at nødvendige og avtalte undersøkelser ikke blir bestilt før flere dager etter innkomst. Det resulterer i lengre opphold enn nødvendig. De opplever også at kommunikasjonen
mellom helsepersonell i samme avdeling og mellom sykehus ofte er for
dårlig. Flere som har vært innlagt på større sykehus, sier de får mangelfulle epikriser som gjør at fastlegen deres må be om å få en ny. Mange vet ikke hvor de skal henvende seg, og de har opplevd at både egne og fastlegens henvendelser per telefon til større sykehus blir avvist med at de har ikke tid og at det er mange som er i samme situasjon. En av dem som svarte på en telefonhenvendelse både fra en pasient og fastlegen som etterlyste innkalling til kontroll, opplyste at det var så kaotiske tilstander at de ikke kunne gi noe svar. En pårørende som jeg har mottatt brev fra sier det slik:I dag er ansvaret så pulverisert at man ikke vet hvor man skal henvende seg etter en akuttbehandling eller når akuttbehandlingen går over til langtidsbehandling. Vedkommende skriver på slutten av brevet: Dette er bare noen betraktninger når man ikke har noe sted å henvende seg, og man ser mørkt på hvordan det skal bli for kommende generasjoner. Slik det er nå er det tydelig at de ubrukbare skal bort. Dag Johansen er overlege i kirurgi på Rana sykehus, en av forfatterne av Motmeldingen
til helseforetaksreformen og forfatter sammen med undertegnede av heftet Sykehus er ikke butikk som partiet Rødt ga ut i februar 2009. Han sier følgende: Den største oppgaven er å snu ukulturen som har bredt seg, ikke bare i ledelsen men også nedover i helsearbeidernes rekker helt ned på pleiernivå. Jeg tenker på oppfatningen av pasientene som «en ting du skal tjene penger på» og derfor fokus på minst mulig ressursbrukper pasient: hastige pasientmøter mens pasientene er innlagt, (for) raske utskrivelser, lite hensyn til forhold rundt pasienten, manglende helhets-tenkning de gangene pasienten feiler flere ting («ikke vårt bord»-tenkning) osv. Dette er egentlig en større diskusjon av hele samfunnet og det kapitalistiske samfunnssystemets nåværende stadium som er pregetav det samme kvantitetsjaget og tingliggjøring av absolutt alle forhold mellom menneskene. Men det blir mest synlig og grelt i møtet med syke mennesker.

En trussel mot faglig kvalitet og pasientenes sikkerhet

I 2010 ble det avslørt to svært alvorlige forhold i helseforetakene. Det første vedsykehuset Asker og Bærum i januar der flere tusen pasienter ikke hadde blitt innkalt tilkontroll og behandling til rett tid. Det ble avdekket at det hadde foregått en systematisktilsidesettelse av legenes medisinske vurderinger som hadde satt mange pasientersliv og helse i fare. Det ble dokumentert at tre kreftpasienter hadde fått forkortet levetiden.I den interne rapporten sykehuset selv har laget, kommer det fram at avdelingeni flere år har skjøvet behandlingsdatoene fram i tid. Den ulovlige praksisen ble overførtfra overordnede og fra kollega til kollega. Motivet for datotriksingen var selvsagtå spare penger. Ved brudd på tidsfristen
som er satt, har en pasient krav på behandling ved et annet sykehus, også privat og iutlandet. Regningen for behandlingen går tilbake til sykehuset som brøt fristen. Hvisdet ikke er brudd på fristen, blir det heller ingen regning å betale.Denne saken er også et eksempel på hvor skadelig stykkprissystemet kan være.Jo flere pasienter som behandles, desto mer
penger fra staten. Siden taksten per operasjon er den samme, motiverer systemet tilat de sykehusene som gjør jobben billigst, tjener mest på å behandle flere pasienter.Det betyr at sykehuset vil tjene på å unngå lovpålagte, men «ulønnsomme» operasjoner.Og det er nettopp dette som er kjernen i skandalen: De «lønnsomme» pasientene harkommet foran i køen! Den andre store skandalen ble avdekketved Nordlandssykehuset i Bodø i juni 2010 da en pasient stod fram og fortalteat hun ble operert for kreft uten at hun hadde det. Hun hadde fått fjernet flereindre organer selv om hun ikke var syk. Nordlandssykehusets innrømmet at bare enav fire pasienter som ble operert for antatt kreft i løpet av et halvt år, virkelig var kreftsyk.En del av operasjonene som ble utført, er det uansett bare Universitetssykehuset iNord-Norge (UNN) som skal og kan gjøre i Helse Nord. Den viktigste årsaken til atNordlandssykehuset gjennomførte dem, skyldes først og fremst rivaliseringen medUNN. Det var helt riktig og nødvendig at ledelsen ved Nordlandssykehuset, som harkjent til dette i lang tid uten å gripe inn, måtte gå. I den grad det ble gjort fagligefeil, må kirurgene stilles til ansvar. Det er det opp til Helsetilsynet å finne ut av når denå gransker i alt 16 operasjoner. Derimot blir det helt feil å fokusere på at dette erutenlandske leger, og avsi forhåndsdommer slik deler av media har gjort.Begge disse sakene handler om systemsvikt.
De er et resultat av den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen, og den ukultureni medisinsk behandling som dette fremmer. Økonomi og såkalt effektivitet – flest muligpasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell ogressurser – har blitt målestokken for all sykehusdrift. Systemet gjør at sykehuseneblir satt opp mot hverandre i konkurranse om behandlingstilbud og ressurser. Bådedisse to sakene og andre avsløringer viser at foretakssystemet er en trussel både mot fagligkvalitet og pasientenes sikkerhet.

Regnskapsloven – et redskap for sentralisering og nedlegging

Høsten 2007 fikk Fagforbundet laget en rapport som var forfattet av BjarneJensen, professor i forvaltningsøkonomi

ved Høgskolen i Hedmark og siviløkonom Magnar Bollingmo. Rapporten inneholderogså viktige bidrag fra professor i helseøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, SteinØstre, og revisor og daværende nestleder i Næringspolitisk avdeling i LO, FannyVoldnes. Den ble lagt fram på en konferanse arrangert av Fagforbundet og LO i Osloi januar 2008. I rapporten påpekes det at kombinasjonen av forretningsregnskap,foretaksorganisering med styrer etter modell fra aksjeselskaper og stykkprisfinansieringsvekker overordnet politisk styring. Dette stimulerer til at økonomisk lønnsomhetfor det enkelte foretak vektlegges, ikke pasientenes behov. Det bidrar til konkurransei stedet for samarbeid og gir mangelfull økonomistyring. Rapporten sammenlignerhelseforetakenes forretningsregnskap og det tidligere offentlige regnskapssystemet.Konklusjonen skapte sjokkbølger i forsamlingen: I stedet for et akkumulert regnskapsmessig

underskudd på nesten 18 milliarder i perioden 2002–2006, ville foretakene ha hatt et nettodriftsresultat, etter at renter og avdrag er dekket, på 3,3 milliarder.En representant fra LO-ledelsen uttalte at de måtte ta et møte med ledelsen i Ap omdet som kom fram i rapporten. Tiden gikk og rapporten gikk sin seiersgang utovervåren blant sykehusaktivistene og i deler
av fagbevegelsen. Fanny Voldnes som også hadde bidratt til Folkebevegelsens evalueringsrapporti 2007, hadde over lengre tid markert seg gjennom intervjuer og kronikkerom New Public Management og forretningsregnskap i blant annet LO-aktuelt. Hun blenå invitert til å holde foredrag i fagbevegelsen over hele landet. Flere fylkeskonferanseri LO vedtok sterke uttalelser i 2008/2009 som konkluderte med at helse-foretakssystemetmåtte fjernes. Sammen med tidligere
rapporter fra De Facto, Folkebevegelsens evalueringsrapport og andre rapporter omhelseforetaksreformen, bidro alt dette til å øke presset kraftig for at noe måtte gjøres.

Noen snakket sammen – Samhandlingsreformen lanseres

22. august 2008 lanserte daværende helseog omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssenideen om en samhandlingsreform, og nedsatte en ekspertgruppe som skulle jobbefram et forslag. Reformen ble lagt fram 19. juni i 2009 gjennom Stortingsmelding nr.47, og ble presentert som svaret på mange av problemene i Helse-Norge. Den varen svært vellykket avledningsmanøver fra Ap-ledelsen som overrumplet motstanderneav helseforetakssystemet, og gjorde sykehus
til en ikke-sak i valgkampen. Men var Samhandlingsreformen utelukkende enavledningsmanøver, eller ligger det mer bak?

Mer markedsretting av helsesektoren

I Samhandlingsreformen listes det opp en del selvfølgeligheter som ingen kan væreuenige i, og som heller ikke gjør det nødvendig med en egen reform:

– Bedre samarbeid og samhandling
– Satsing på kommunehelsetjenesten
– Økt innsats til forebygging
– Tidligere diagnostisering og behandling av sykdommer

Det som derimot skapte uenighet og debatt, var følgende to punkter i Stortingsmeldingen:
– 20 prosent kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
– Overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter ved sykehusene til kommunene.

Med utgangspunkt i erfaringer fra andre land, ønsket Kommunenes Sentralforbund (KS) en vurdering av mulige endringer i finansieringen av helsesektoren og hvilke konsekvenser dette ville ha for kommunenes økonomiske styringsmulighet og ressursbruk. Dette resulterte i en rapport fra konsulentselskapet Agenda/Implement. I rapporten ble det fastslått at den kommunale medfinansieringen hadde vist seg ikke å fungere i Danmark, og at myndighetene der vurderte å gå vekk fra modellen. Det ble påpekt at andelen kommunal medfinansiering må være høyere innenfor prioriterte områder enn de foreslåtte 20 prosentene, og at dette er i tråd med erfaringene i Danmark. Styret i Kommunenes Interesseforening
for lokalsykehus (KIL) tok også initiativ til å få laget en rapport fordi de mente det var grunn til å se med kritiske øyne på enkelte sider av Samhandlingsreformen. I forordet til rapporten står det blant annet følgende: For KIL som organisasjon er hensynet til lokalsykehusene av vesentlig interesse. Lokalsykehusenes plass i samhandlingsreformen er svært lite omtalt, til tross for at lokalsykehusene vil være en sentral aktør i et framtidig helsevesen, med de demografiske utfordringer som vil komme. Styret i KIL påpeker i forordet at de støtter intensjonene om tettere samarbeid og bedre koordinerte helse- og omsorgstjenester. 15. mars i 2010 ble rapporten Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer lagt fram. Rapporten er skrevet av professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni
Hagen i Fagforbundet, og er full av sprengstoff. Med denne rapporten har vi fått en solid dokumentasjon på mange sider ved reformen, hvor tankegodset er hentet fra og hvilke konsekvenser reformen kan få. Rapportens svar på KILs bekymringer angående lokalsykehusene er krystallklart: Samhandlingsreformens hovedgrep prioriteringsmessig
er at kommunehelsetjenesten skal prioriteres opp. I spesialisthelsetjenesten er det viktigste å utvikle den mest spesialiserte del av spesialisthelsetjenesten. Siden reformen har som mål å redusere økningen i ressursbruken i
helsesektoren, må de deler som ikke skal prioriteres opp bli nedprioritert. Det er vanskelig å se at det kan være noe annet enn lokalsykehusene. Derfor kan samhandlingsreformen bli et redskap i arbeidet med å omstrukturere
spesialhelsetjenesten til å få større og mer spesialiserte sykehusenheter og bygge ned og avvikle lokalsykehusene. Rapporten fastslår også at Samhandlingsreformen vil medføre økt markedsretting av norsk helsevesen. Eller for å si det medrapportens egne ord: Helseforetaksorganiseringen var første steg mot bestiller-utfører modellen. Samhandlingsreformen kan bli andre steget. Modellen har mye til felles med den måten vi omorganiserte strømforsyning, post og teletjenester på. Rødt har hele tiden påpekt at målet med helseforetaksreformen var å omdanne
offentlige sykehus til markedsstyrte bedrifter og bane veien for et marked der private investorer kan høste profitt. Vi har også vært kritiske til Samhandlingsreformen og sett på den i hovedsak som et skritt videre på denne veien. Men også vi ble tatt på senga da Bjarne Håkon Hansen lanserte ideen og arbeidet med den i august 2008. Noen av medlemmene i Rødt har prøvd å analysere hva som ligger i denne reformen, og hvorfor den kommer. Jens Ingvald Olsen, som var stortingskandidat for Rødt i Troms, hadde en artikkel i Rødt! nr. 3 2009 der han kommenterte en del punkter
i stortingsmeldingen og la fram viktige opplysninger. Han henviste blant annet til en kronikk av eldreoverlege Terese Folgerø i avisa Nordlys der hun konkluderte med å be om at meldingen ble trukket tilbake. Både kronikken i Nordlys og artikkelen i Rødt! var en viktig start på arbeidet med å utvikle en analyse av reformen og få i gang en debatt om den. Som sykehusaktivist i Folkebevegelsen hadde undertegnede fått en del kunnskap om reformen allerede på landssamlingen høsten 2008, der Folkebevegelsen vedtok den første kritiske uttalelsen om reformen.

Tankesmien Visjon helse 2015

Det mest oppsiktsvekkende i rapporten fra KIL er at den avdekker at Samhandlingsreformenhar hentet mye av sitt idégrunnlag fra en rapport som Tankesmien Visjon Helse 2015 la fram i 2006. Denne tankesmien var totalt ukjent, og sammensetningenav den er svært interessant lesning. Deltakerne var de største private aktørene som arbeider med tjenester til helsesektoren: Legemiddelindustriforeningen, Leverandørforeningen for helsesektoren, Capio, Pfizer, GlaxoSmithkline, Feiringklinikken, IBM Norge, Siemens Medical Solutions og Skandia Forsikring.

Fra det offentlige deltok: Rikshospitalet, Østfold HF, arbeidsgiverorganisasjoner som NAVO og KS og fagforbundene Norsk Sykehus og helsetjenesteforening (NSH) og Norsk Sykepleierforbund. I rapporten fra tankesmien brukes systematisk betegnelsen samhandling, slik Bjarne Håkon Hanssen gjorde, i stedet for samarbeid og samordning som tidligere var mer vanlig. Det er tydelig at stortingsmeldingen er inspirert av tiltak som foreslås av tankesmien:
– Kommunalt finansieringsansvar for pasienter også i spesialisthelsetjenesten.
– Kommunalt bestilleransvar for spesialisthelsetjenester som kan være oppstart til innføring av en bestiller – utførermodell
for helsetjenester mer generelt.
– Omlegging av kommunestrukturen ved at det skapes nye og større «helsekommuner» som senere kan få fullt finansierings-og bestilleransvar for alle typer helsetjenester. I rapporten fra KIL heter det: Tankesmien peker mot en ny modell. Fortsatt skal det offentlige ha hovedansvaret for finansieringen av helsetjenestene. Pasientenes behov og rettigheter skal fortsatt stå sterkt. Men det offentlige forsyningsansvar for helsetjenestene og behandlingstilbudene skal avvikles og i stedet ivaretas i et marked for kjøp og salg av helsetjenester. Mønsteret er den samme tankegang
som lå til grunn for å avvikle det kommunale forsyningsansvaret for elektrisitet og statens forsyningsansvar for post og teletjenester. Rapporten fra KIL trekker også fram at tankesmien mener at lokalsykehusene ikke blir lagt ned raskt nok. Et sentralt medlem i tankesmien uttalte på spørsmålet om hva den største svakheten ved helsetjenesten i Norge var: «Den politiske beslutning om ikke å nedlegge noen lokalsykehus.» I rapporten fra KIL kommenteres dette slik: Lokalsykehusene er hovedredskapet i det offentlige forsyningsansvaret for sykehustjenester. Lokalsykehusene er godt desentraliserte og er lokale monopoler. De begrenser mulighetene for å innføre en markedsmodell. Kan det være en årsak til motviljen fra flere sentrale hold mot lokalsykehusene?

Normale helseutgifter

Utgangspunktet for tankesmien er følgende formulering som vi også finner i stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen: «Vi bruker mer penger til helse pr. innbygger enn alle land utenom USA.» Dette er også
et svært viktig utgangspunkt for reformen. Myndighetene hevder at helseutgiftene i Norge er uforholdsmessig høye både i
forhold til andre sammenlignbare land og de resultatene helsetjenesten oppnår. Det hevdes også at det har vært en eksplosiv økning i utgiftene til helsesektoren og at utviklingen vil bli en trussel mot samfunnets økonomiske bæreevne hvis det ikke blir gjort noe. Dette gjentas i mange sammenhenger, og har blitt kjøpt av media og er etablert som en offisiell sannhet. Men stemmer dette? Rapporten fra KIL dokumenterer at utgiftsnivået er moderat når vi sammenligner
med andre land som har det samme inntektsnivået som oss. Tallene som myndighetene bruker, er grovt misvisende.
Årsakene til dette er at de inneholder to feilkilder: Hva som defineres som helseutgifter, varierer fra land til land. Det gjelder særlig utgiftene til langtidspleie. Norge registrerer dem i all hovedsak som helseutgifter, mens andre land registrerer dem som sosiale utgifter. Forskjeller i reallønnsnivå mellom landene tas heller ikke med. I rapporten heter det: Korrigeres for disse to forhold er Norges helseutgifter normale sammenlignet med andre land. Det er mer overraskende at utgiftsnivået
ikke er høyere tatt i betraktning at vi er et av landene med aller høyest inntektsnivå. Vår geografi og desentraliserte befolkningsstruktur tilsier at det er mer kostnadskrevende å yte gode helsetjenester i Norge enn for eksempel i de andre nordiske land. OECD la fram tall i 2009 der de hevder at norsk helsevesen er dobbelt så dyrt som det finske. Forskeren Hans Olav Melberg ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi har sett nærmere på dette. Melberg fastslår at 38 prosent av forskjellene kommer av at lønnsnivået er høyere i Norge enn i Finland, 25 prosent skyldes flere ansatte i helsevesenet per innbygger i Norge og 20–30 prosent skyldes feil i registreringen. Han understreker at norske sykepleiere
ikke tjener særlig mer enn finske sett i sammenheng med lønnsnivået i landet generelt. Videre påpeker Melberg at Norge har en annen sykehusstruktur enn Finland med mange små sykehus over hele landet. Dette krever mer bemanning. Noen hevder at det er dyrt med mange små sykehus, men utviklinga viser at når tilbud kuttes og sentraliseres, så øker transportutgiftene kraftig. Videre er en større andel av norske helsearbeidere høyt kvalifisert, og dermed dyrere, fordi de har høyere lønn. Vi har mest leger og sykepleiere, mens Finland har en større andel med lavere utdanning. En annen viktig årsak til høyere helseutgifter er rett og slett et misvisende tallgrunnlag. Mellom 20 og 30 prosent av forskjellen kommer av at Norge registrerer utgifter til sykehjem og pleiesektoren i helsebudsjettet. I Finland registreres dette i sosialbudsjettet. Alt dette forklarer 80–90 prosent av forskjellen mellom helseutgiftene i Norge og Finland, og viser at myndighetenes påstand om den voldsomme utgiftsveksten som refereres ukritisk i media, ikke er riktige når man går bak tallene. Når vi ser på andelen av bruttonasjonalprodukt som går til helse, ligger Norge langt nede på listen over dem som bruker mest.

Prinsippene for regnskapsføring er også endret slik at sykehusbudsjettene må dekke avskrivninger, og pensjonsinnbetalingene går nå over eget budsjett. Samtidig har det vært en kraftig reallønnsøkning i sykehusene

som i arbeidslivet for øvrig, og folketallet har økt med over 200 000 siden 2002. Hva blir så igjen til reell vekst etter at endringene ovenfor er tatt hensyn til? Dette er undersøkt av SINTEF og ECON. SINTEF konkluderer med en årlig realvekst per innbygger på 1,6 prosent, mens tilsvarende tall fra ECON er 1,5 prosent. Dette er ingen spesiell høy vekst. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt aller lavest vekst i helseutgiftene de siste 10 år. Gjennomsnittet for OECD landene var på 4,1 prosent per år, mens veksten i Norge var på 2,4 prosent. Det er lavest av alle nordiske land, og bare to av alle OECD-landa har hatt lavere vekst enn Norge. Helseutgiftene per innbygger, korrigert for reallønnsnivået i Norge og medhelseutgifter definert på  samme måte, er relativt likt i de nordiske landene. Når Norge sammenlignes med andre høyinntektsland i OECD, er vårt utgiftsnivå moderat.

Samhandlingsreformens retorikk

Retorikken som brukes er viktig fordi den tar utgangspunkt i viktige utfordringer og problemstillinger i det norske samfunnet

som krever endringer i helsepolitikken. At økningen i diabetes, kols og rus/psykiatri både krever bedre forebygging, behandlingstilbud og oppfølging er vel ingen uenig i. Også økningen i antall eldre, med flere demenspasienter, krever at helse- og omsorgstilbudet styrkes på flere nivåer. Samhandlingsreformen er ikke et redskap for å løse disse utfordringene. Den vil bli brukt til å øke sentraliseringa og legge ned lokalsykehus, slik KIL-rapporten påpeker, og som vi allerede har sett. Det er ingen planer i Ap om å ta et oppgjør med markedstenkningen selv om det er sterk motstand både på grunnplanet og langt opp i partiet. Uten en synliggjøring og sterkere organisering av motstanden vil derfor markedsutviklingen fortsette, det offentlige helsetilbudet vil svekkes, og vi får mer privatisering og et mer klassedelt helsevesen. Oppgavene til sykehusaktivistene og andre motstandere av bedriftsøkonomi og markedsretting av helsesektoren er derfor todelt: På den ene siden må vi fortsette kampen for å avskaffe helseforetaksreformen.

Samtidig må vi stille krav til Samhandlingsreformen på grunnlag av de forventningene som retorikken har skapt
og de kravene kommunene vil bli pålagt. Eksempler på viktige krav er:
– Ingen nedbygging/nedlegging av lokalsykehus
– Kommunale tilbud skal komme i tillegg til, ikke i stedet for, lokalsykehus- Øremerkede tilskudd og nok tid som gjør
at kommunene kan bygge opp egne tilbud
– Pilotprosjekter i utvalgte kommuner for å høste erfaringer
– Statlig finansiering som sikrer nødvendig rekruttering og kompetanse i kommunene

Nye runder med sentralisering og nedlegging

Høsten 2009 og utover vinteren og våren 2010 pågikk det en kamp mot nedlegging av Aker sykehus i Oslo. På tross av
40 000 underskrifter mot nedlegging og et enstemmig bystyrevedtak, vedtok styret i Oslo Universitetssykehus i februar å legge ned Aker. Folk ga ikke opp kampen, og med Fagforbundets avdeling på Aker i spissen, ble det arrangert en demonstrasjon 23. mars med støtte fra Folkebevegelsen og sykehusaksjoner over hele landet. Demonstrasjonenes grunnlag ble utvidet fra bare å gjelde Aker sykehus i utgangspunktet, til å omfatte alle lokalsykehus som var i
faresonen. Kampen for Aker er ikke over, det viser blant annet en kronikk i VG 3. august 2010 av Reiulf Steen, tidligere
leder i Ap, Torstein Winger, leder i Bjerke bydelsutvalg (Ap), Dagfinn Øyen, overlege og leder i Ap-laget på Aker sykehus, Are Saastad og Ann Karin Osode, henholdsvis leder og nestleder i Fagforbundet Aker. Under overskriften «De rødgrønne må redde Aker» konkluderer de med følgende kraftsats:
Dersom ikke nedleggelsen av Aker sykehus stanses, har både regjeringens sykehuspolitikkog det rødgrønne prosjektet spilt fallitt. I løpet av vinteren og våren 2010 opplevde vi også at Samhandlingsreformen ble brukt som et redskap for å sentralisere sykehustilbud. Helse Førde foreslo i mars at lokalsykehusene i Lærdal og Nordfjordeid skulle omgjøres til lokalmedisinske senter uten sengeposter. Uttalelser fra daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen der han
forsvarte forslaget og uttalte at dette ikke betydde nedlegging av de to lokalsykehusene, utløste en storm av protester.
Det ble truet med masseutmelding fra Arbeiderpartiet lokalt og partiveteraner truet med å levere inn æresmedlemsskapet

hvis partiet sentralt ikke snudde. SPs leder, Liv Signe Navarsete, stilte ultimatum til sin egen regjering med følgende utsagn: Partiet vil ikkje vere med i ei regjering som legg ned lokalsjukehus med viktige akuttfunksjonar – med mindre dei vert erstatta av eit tilsvarande tilbod i nærleiken. SPs leder skal ha honnør for at hun gikk ut mot Ap-ledelsen, men utsagnet er for uklart.Hva ligger i «med mindre dei vert erstatta av eit tilsvarande tilbod i nærleiken»? På styremøtet i Helse Førde i juni ble byråkratenes forslag vedtatt. Dette har blant annet ført til at det lokale Ap-laget i Selje er nedlagt og at folk har meldt seg ut av partiet i flere av de berørte kommunene. I Helse Midt-Norge ble det vedtatt et kompromissforslag 25. juni om «Strategi 2020» der det heter at samling av kirurgisk akuttberedskap på ett sykehus i hvert helseforetak skal konsekvensutredes før vedtak fattes, og antallfødeavdelinger skal vurderes. Det betyr at styret i realiteten ikke sier ja til ett akutt- og fødemottak i hvert helseforetak nå, men at de vil undersøke og utrede mer før de tarstilling til det. Etter at utredningen er gjort, blir det de lokale helseforetakene som skal vedta tiltak og gjennomføre dem. På bakgrunn av de erfaringene vi har, vet vi hva folk i Midt-Norge har i vente. I Helse Nord var det høring på utredningen

«Forslag til lokalsykehusstrategi 2010–2020» med frist 18. mars. Utvalget, med unntak av administrasjonens representanter, ville ha en strategi i tråd med sykehusaksjonenes og lokale folkevalgte organers syn. I slutten av april kom det så et forslag fra et utvalg som hadde utredet såkalte traumesykehus. Forslaget fra administrasjonen om
hvilke sykehus som skulle få denne statusen, bygde på en inndeling av ulike intensivnivåer i lokalsykehusene. Forslaget var ikke samordnet med strategi-planen, var ikke sendt på høring og heller ikke styrebehandlet på foretaksnivå. Dette utløste sterke protester fordi særlig lokalsykehusene i Sandnessjøen og i Narvik opplevde at akuttberedskap og fødeavdeling var i fare. Flere av medlemmene i «traume-utvalget» stod fram med sterk kritikk av byråkratene i Helse Nord. Lederen av AMK ved Helgelandssykehuset, Svein Arne Monsen, uttalte følgende til NRK: Jeg registrerer at traumeutvalget sine råd på de mest sentrale punktene ikke er fulgt. I et brev fra utvalgsmedlem og professor ved UNN, Torben Wisborg, fikk Helse Nord flengende kritikk. – Helse Nord har innført nye begrep og endret på argumentasjonen åpenbart ut fra politiske hensyn og helseforetaket dekker seg bak utvalgets innstilling. – Dette er uredelig og uverdig, heter det i brevet. Flere av utvalgsmedlemmene støttet innholdet i brevet, og krevdeen ny gjennomgang. Dette ble ytterligere styrket av overlege ved akuttmedisinsk klinikk på UNN, professor Mads Gilbert, da han uttalte til NRK: Hvis Helse Nord sitt forslag går gjennom betyr det svekket sikkerhet for befolkningen. Styret i Helse Nord ble derfor tvunget til å utsette behandlingen av forslaget to ganger,og deretter sende det ut på bred høring. Saken endte med full seier slik at alle lokalsykehus med kirurgisk akuttberedskap får status som traumesyke-hus, og skal kunne stabilisere og utføre livreddende behandling før videresending til Bodø eller Tromsø. På Folkebevegelsens landssamling i juni i 2010 ble det vedtatt en uttalelse der det blant annet heter: Sykehusaksjonenes situasjonsbeskrivelse påFolkebevegelsens landssamling i juni viser at lokalsykehus og funksjoner nedbygges i stor stiluten en samlet konsekvensutredning og uten politisk behandling. Vi opplever at helseforetaksreformen har tatt sykehusene fra befolkningen, fjernet folkevalgt makt og lagt makten i hendene på et forvokst helsebyråkrati. Det som skjer er et brudd på Soria-Moria erklæringen, og derfor handler dette også om troverdigheten til den rødgrønne regjeringens sykehuspolitikk.

Er sentralisering nødvendig?

I diskusjoner om lokalsykehus og sentralisering av tilbud blir sykehusaktivister beskyldt for å være mot all forandring. Både
helsebyråkrater, sentrale politikere og en del leger på de store sykehusene hevder at det er nødvendig å sentralisere. I et oppslag i Klassekampen 24. april 2010 med overskrift «Legg ned lokale sykehus!» sier «Gaza-lege»
Erik Fosse blant annet følgende:
Problemet i diskusjonen om lokalsykehus er en  sammenblanding av de medisinske behovene og behovene for organisering av virksomheten. Det er så mye lokalpolitikk sauset inn i saken.Lokalsykehus er fryktelig viktige for lokalsamfunn – det handler om arbeidsplasser, skatteinntekter,slike ting – men vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene. Da kan ikke organiseringen være som før. Erik Fosse tar feil. Kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus handler ikke om arbeidsplasser og skatteinntekter. Det handler først og fremst om folks trygghet. Trygghet for at hvis det skjer en alvorlig ulykke eller noen blir akutt syke, så er det
et sykehus i nærheten som kan gi nødvendig akutthjelp eller stabilisere pasienten for videresending til et større sykehus. La meg illustrere det med et konkret eksempel fra mitt eget lokalsamfunn. 1. november 2006 ble den kirurgiske
akuttberedskapen og sengeavdelinga på lokalsykehuset i Mosjøen nedlagt. For å ha et minimum av beredskap utover dagtid, ba legene på sykehuset om en kirurg i vakt for å gjennomføre tiltak som kunne bedre mottaket av akuttpasienter med behov for stabilisering. Dette kravet ble fulgt opp både fra politisk hold i kommunen og sykehusaksjonen, og skapte etvedvarende press både på departementet og Helse Nord. Dette førte til at Helse Nord i november 2007, ett år etter nedleggingen, ble nødt til å innfri kravet om en kirurg i vakt. Dagen etter kom en niårig gutt på sykehuset med indre blødninger etter en akeulykke. Siden de da hadde en kirurg på vakt, kunne niåringen bli operert og stabilisert
ved sykehuset før han ble sendt videre til Universitetssykehuset i Nord-Norge med ambulansefly samme kveld. Kirurgen betegnet niåringens skade som alvorlig og livstruende, og uttalte: En situasjon som denne kunne fått et helt annet og fatalt utfall dersom det hadde skjedd mens vi ikke hadde kirurg i aktiv vakt. Jeg kunne ha nevnt lignende tilfeller mange
plasser i landet der lokalsykehus har reddet liv. Erikstein-utvalget, som utredet lokalsykehusenes akuttfunksjoner i 2006/2007, slo fast at ca. 50–70 % av de som trenger øyeblikkelig hjelp, kan behandles ferdig på lokalsykehus. De sa også at det er først og fremst for kompliserte kirurgiske prosedyrer at det er dokumentert en sammenheng mellom
volum og kvalitet. Derfor er det blant annet nødvendig med sentralisering av kreftkirurgi, noe sykehusaksjonene har vært oger enig i. For oss som er sykehusaktivister og folk i distrikts-Norge handler ikke dette om nostalgi og romantikk, men om liv og død i mange tilfeller. Da asken fra Island førte til at luftrommet ble stengt, ble den desentraliserte sykehusstrukturen og lokalsykehus med akuttberedskap redningen for mange.

Lokalsykehusenes framtidige rolle

I rapporten fra KIL påvises det at begrepet lokalsykehus er i ferd med å bli fjernet av departementet. Utviklingen er overlatt til styrene og administrasjonen i de regionale helseforetakene og foretakene selv. Regjeringen og Stortinget trekkes ikke lenger formelt inn i prosessene. Lokalsykehus og funksjoner nedbygges i stor stil uten en samlet konsekvensutredning, og uten at det er behandlet politisk. Vi må slå tilbake og ta definisjonsmakten over hva et lokalsykehus er, og holde fast på at lokalsykehusene er en hjørnestein i norsk helsevesen og i infrastrukturen i distrikts-Norge. De er svært viktige for folks trygghet, og har derfor stor betydning for bosetting og for å opprettholde og etablere næringsliv og arbeidsplasser. I
tillegg er de viktige kvinnearbeidsplasser. Behandling av vanlige lidelser ved innleggelse i spesialiserte sykehus og enheter er et dårligere og dyrere tilbud. En stor svakhet i norsk helsepolitikk har alltid vært et utdanningssystem der
Legeforeningen har hatt og har alt for stor makt. Det har vært uenighet og kamp innad i Legeforeningen blant annet om
hvor langt spesialiseringen skal gå. Her har ofte leger i distrikts-Norge stått mot leger på større sykehus fordi disse legene har økonomisk egeninteresse av sterk spesialisering og sentralisering. For å opprettholde fullverdige lokalsykehus kreves det ei omlegging av legeutdanningen slik at utdanningen av generalister, spesielt innenfor kirurgi, styrkes og en del av spesialistutdanningen foregår på lokalsykehus. Folkebevegelsen har flere gode tiltak i sin plattform for å styrke lokalsykehusene som hjørnesteiner i norsk helsevesen. Ett av dem er å bygge og styrke faglige nettverk mellom små og
store sykehus for å sikre kvalitet og bemanning. Dette kan gjøres gjennom å lage hospiteringsordninger. Et annet tiltak vil
være omfordeling av oppgaver og la små sykehus gi nye behandlingstilbud som de kan kvalifisere seg for. Fagutvikling er svært viktig. Lokalsykehusene har problemer med å rekruttere spesialister i dag og kan ikke regne med at dette blir lettere i overskuelig framtid. Dag Johansen som jeg siterte i innledningen til denne artikkelen, sier følgende om dette:
Hvert sykehus, særlig i distrikts-Norge, må utdanne og utvikle sine egne, framtidige spesialister selv. På denne måten holder vi samtidig oss selv oppdatert i fagfeltet også. Og det blir vanskeligere for blårussen å begrunne nedleggelse
med «for dårlig faglig kvalitet». Dette er hva jeg vil kalle hjemmeleksen. Det må hvert sykehus sine spesialister selv ta ansvaret for. Ellers kan vi falle for eget grep.

Opprøret mot helseforetaksmodellen

Skandalene som er avslørt det siste året, og helsebyråkratenes overkjøring av det ene lokalsamfunnet etter det andre, utløste et folkeopprør i deler av landet mot dagens bedriftsøkonomiske sykehusdrift og helsebyråkratenes
og de sentrale politikernes sentraliseringsstrategi. Dette toppet seg 6. desember med Folkebevegelsens  demonstrasjonutenfor Stortinget som fikk veldig god mediedekning, og ble et gjennombrudd for kampen mot helseforetaksmodellen. I dagene og ukene som fulgte var dette et av hovedtemaene i aviser, TV og radio. Et
enstemmig styre i Buskerud Ap foreslo at partiets landsmøte i 2011 skulle gå inn for å avvikle de regionale helseforetakene, og flere lignende forslag ble sendt inn fra andre lokallag. Ingen av forslagene gikk til kjernen
i problemet: Den bedriftsøkonomiske helseforetaksmodellen og regnskapsloven som redskap for nedbygging og sentralisering. I spørretimen 15.12 i Stortinget måtte Jens Stoltenberg for første gang åpne opp for å vurdere framtiden til de regionale helseforetakene. –Vi er åpne for å diskutere og evaluere hvordan helsereformen skal innrettes. Men jeg er veldig trygg på at staten fortsatt skal være eier, og at vi fortsatt trenger foretak innenfor sykehussektoren. Hvordan vi skal organisere det og hvordan vi skal fordele ansvaret, er jeg gjerne åpen for å diskutere, sa han.

Regjeringens beslutning om fødetilbudet

Fredag 1. april ble regjeringens beslutning om det framtidige desentraliserte fødetilbudet kjent. Ved Nordfjord sykehus blir
både fødeavdelingen og ortopediavdelingen nedlagt. De forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten blir omgjort til jordmorstyrte fødestuer. Dermed mister Odda og Lærdal legeberedskapen for de fødende. Det betyr at det ikke lenger vil bli mulig å foreta medisinske inngrep som sugekopp eller nødkeisersnitt når en fødsel utvikler seg unormalt. Den forsterkede fødestua i Lofoten omgjøres til jordmorstyrt fødestue med beredskap for nødkeisersnitt. Det betyr
at den største forandringen blir strengere seleksjonskriterier som i praksis fører til at flere fødende må reise til Bodø. I Nord-Norge forøvrig vil dagens fødetilbud bestå– i hvert fall inn til videre. Med denne samlede beslutningen har den rødgrønne regjeringa sviktet mange kvinner i distrikts-Norge. Jeg vil gi honnør til SPs leder, Liv Signe Navarsete, som har kjempet tappert mot overmakta. Det er sterkt beklagelig at SV-ledelsen ikke har stått sammen med Sp og distriktsinteressene i denne saken.

Ap- ledelsen slår tilbake

På landsmøtet i Ap en uke senere slo Jens Stoltenberg voldsomt tilbake mot sykehusopprøret og kritikken i eget parti. Han uttalte blant annet at framtidas spesialisthelsetjeneste handler om å ta pasientene «ikke til det nærmeste sykehuset – men til det riktige sykehuset». Stoltenberg ser da bort fra geografi, vær og transportforhold i distriktene som gjør at lokalsykehus kan redde liv når tidsfaktoren er avgjørende. I slike tilfeller vil «det nærmeste sykehuset» som kan gjøre inngrep og stabilisere en alvorlig skadd pasient før videresending til «det riktige sykehuset», kunne avgjøre om
pasienten overlever eller ikke. Det var dette som lå til grunn for kampen om organiseringa av traumeberedskapen i Helse Nord i fjor. Han argumenterte for sterk spesialisering, samling av funksjoner og fagmiljøer, og dermed ytterligere sentralisering. Det betyr at lokalsykehusene vil få stadig færre oppgaver, og at kampen mot nedbygging og nedlegging vil fortsette. De regionale helseforetakene skal bestå, til tross for kravene om ny sykehusstruktur som har kommet fra

flere Ap-fylker.

Kommunesammenslåing og fortsatt sentralisering

8. april ble Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. lagt fram av regjeringa. Fra 2012 skal kommunene overta
ansvaret for utskrivningsklare pasienter fra dag en, mot dag ti i dag. Kommunene skal gradvis fram til 2016 overta ansvaret for døgnopphold ved øyeblikkelig hjelp. Det sentrale forslaget er kommunal medfinansiering. Det betyr at kommunene skal betale en viss prosent av sykehusutgiftene mot å få overført en viss prosent av dagens overføring til sykehusene. Opprinnelig var det tenkt 20 %, men nå skal en begynne med å overføre 5 milliarder til kommunene.

Fødsler og operasjoner holdes utenfor. Det samme gjør rus og psykiatri, men det skal inn senere. Disse endringene betyr oppbygging av sykehuslignende institusjoner som Distriktsmedisinske sentre (DMS) samt forsterkede sykehjem. Etter som 20 000 regnes som et nødvendig befolkningsgrunnlag innebærer denne modellen et sterkt press for kommunesammenslåing. Dette vil bety kroken på døra for mange lokalsykehus. Det ligger i kortene at det blir sentralisering og at lokalsykehus blir DMS – uten akuttkirurgi og uten fødetilbud

Hva nå?

Velferdspolitisk utvalg i Rødt, der jeg er medlem, møttes 22. januar i år og diskuterte hva som skulle være Rødts alternativ
til dagens sykehusmodell og organisering. Etterpå ble det laget et foreløpig forslag som blir presentert bakerst i dette heftet, og som er vårt bidrag i denne viktige diskusjonen. Vi står foran store utfordringer i tida framover. Både sykehusmodell og samhandlingsreform vil kreve mye av alle sykehusaktivister og andre som er mot sentralisering
og mot at helse skal være butikk. I tillegg kommer EUs helsedirektiv som er omtalt av Unni Hagen i dette nummeret av
tidsskriftet Rødt!

Kilder og nyttig lesing:

– Oppslag i Klassekampen august 2009 med
tidligere Telenor- sjef Tormod Hermansen
Kronikk i Nordlys 04.10.10 av Terese Folgerø,
eldreoverlege Dr. med i Tromsø kommune og
medlem av Statens Seniorråd
– «Svakheter i samhandlingsreformen», kronikk i
Dagens Medisin 2/2011 av Bjørg Marit Andersen,
professor dr. med., sykehushygieniker og
avdelingsoverlege ved OUS -Ullevål
– «Lokale akuttsykehus gir bedre overlevelse og
behandlingsresultat når tidskritiske tilstander
oppstår», kronikk i Dagbladet 28.12.10 av
Mads Gilbert, klinikkoverlege/professor,
Universitetssykehuset Nord-Norge
– Kronikk i Aftenposten 07.06.10 av professorene
Audun Offerdal og Alf-Inge Jansen
– «De rødgrønne må redde Aker sykehus», kronikk
i VG av Reiulf Steen, tidligere leder i Ap, Torstein
Winger, leder i Bjerke bydelsutvalg (Ap), Are
Saastad, leder i Fagforbundet Aker, Ann Karin
Osode, nestleder i Fagforbundet Aker, Dagfinn
Øyen, overlege og leder i Ap-laget på Aker sykehus
– «Lokalsykehus påvirker bolyst» – kronikk i Nationen
31.10.06 av Anette Sagen og Ane Kismul i
regjeringens Bolystråd
– «Myter og utfordringer», leserinnlegg i Dagsavisen
23.04.10 av Arne Laudal Refsum, leder Norsk
Overlegeforening
– «Sentralisering er nødvendig», intervju med Erik
Fosse i Klassekampen
– Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk,
september 2003.
– Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite
demokrati, januar 2005, Motmelding 28.04.01 til
høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om
«Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og
forslag til lov om helseforetak m.m.
– Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo: Helsereform
– utfordringer og løsninger 2007
– Fanny Voldnes: «Helseforetakene – forretningsmessig
drevne foretak i en større reform» 2007
– Bjarne Jensen, Stein Østre og , «Helsesektorens
økonomiske og organisatoriske utfordringer»
– «En alternativ evaluering av helseforetaksreformen»
– Folkebevegelsen for lokalsykehusene 2007

"– Men lange avstandar mellom sjukehusa uroar ikkje statssekretæren. Ingebrigtsen er klar på at dagens struktur er forelda, og at endring må til.
– Me kan ikkje ha ein sjukehusstruktur som den me hadde på sekstitalet og tru at det er den beste. Den viktigaste funksjonen til sjukehusa er å redde liv. Tenestar som bidreg til gode liv, er det primærhelsetenesta som skal tilby, mener han."

Mads Gilbert er anestesilege. Han arbeider til daglig som klinikkoverlege/professor ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Sitatene i ingressen stammer fra den alltid frittalende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) som 16. mars 2010 kommenterte en ny og kritisk rapport om samhandlingsreformen utarbeidet av fagfolk ved Høgskolen i Hedmark for Kommunenes Interesseforening for Lokalsykehus (KIL). ‘Raske-Roger’ ga i kjent tabloid stil uttrykk for hvorfor lokalsjukehus skal erstattes med nye ‘samhandlinger’ mellom kommunehelsetjenesten og store, sentraliserte sykehus. Statssekretæren var slett ikke uroet over lange avstander mellom sykehusene. Endring må til. Sykehusene skal redde liv, og de må være store. Primærhelsetjenesteneskal sikre det gode liv.

Det som kom, kunne virke som en godt samkjørt kampanje. Nestemann ut var professoren i eksperimentell høyteknologisk robotmedisin på Rikshospitalet som på førstesiden i Vårt Land 17.4.2010 hevdet at lokalbefolkningen ’går i fakkeltog for retten til et kortere liv’. Seinere bidro ass. helsedirektør Bjørn Guldvog bidro med skarpere lut da han i desember forsvarte sentralisering av sykehusfunksjoner med den like udokumenterte påstanden om at «flere mennesker kan dø hvis lokalsykehusene opprettholdes som i dag». Han mente seg riktignok feilsitert, men formulerte likevel at en sentralisering av medisinsk kompetanse vil kunne redde liv til pasienter som trenger avansert behandling, og viste til at bedre behandling av kreftpasienter og pasienter som har hatt hjerne- og hjerteslag har ført til at stadig flere av disse pasientene overlever. Hans sjefer, helsedirektør Bjørn Inge Larsen og statsminister Jens Stoltenberg, hevdet samme syn i løpet av desember 2010. De samstemte i at færre lokalsykehus og et mer sentralisert og spesialisert sykehusvesen ’redder flere liv’. Larsen vil ha færre sykehus og mente lokalmedisinske sentre kan dekke svært mange behov. ’En del’ av dagens små lokalsykehus bør omdannes til lokalmedisinske sentre som skal kunne tilby alt fra rusbehandling, psykiatrisk hjelp og jordmortjenester til fotpleie, kiropraktor og vanlig lege, mente helsedirektør Larsen. Det er ikke framlagt noe konkret om hvilke sykehus som skal ’omdannes’ (les: nedlegges), prinsipp som skal følges, en nasjonal plan for sykehusnedleggelsene eller noen risikoog sårbarhetsanalyser for disse krevendeprosessene.

Argumentrekkene framsto som en blanding av geografi, populærmedisin, samfunnsutvikling, påstått omsorg for befolkningen og sist, men minst fokusert: Bekymring for offentlige helsebudsjett og etpostulert norsk overforbruk.

Mye kan tyde på at departementets toppbyråktater og politiske ledere mangler nok konkret kunnskap om hvordan helsevesenet faktisk fungerer på et operasjonelt, medisinsk plan – ikke bare økonomisk og byråkratisk. Jeg blir stadig forundret over den begeistring besøkende sentrale politiske aktører, ministre og byråkrater uttrykker når vi demonstrerer i praksis hvor tett, effektivt og kompetent for eksempel akuttberedskapen fungerer for den enkelte pasient. Når vi viser en ‘case’ med for eksempel akutt livstruende hjerteinfarkt som illustrerer hvor målrettet effektivt og sømløst kommunehelsetjenesten, AMK- og LV-sentralene, ambulansetjenestene i lufta og på bakken, lokalsykehusene og universitetssykehus allerede samarbeider, og hvor mange funksjoner som allerede er sentralisert,virker det som det overrasker dem.

– Fantastisk! utbryter de når samspilletstempo og fagkyndighet demonstreres.

– Dette må flere få høre om, sier de.

Det virker som sentrale politiske aktører ikke har fått med seg den faglige og strukturelle utviklingen og spontane sentraliseringen som har skjedd med norsk helsevesen spesielt de siste 20-åra. Vi som jobber i tjenestene, vet jo godt hvordan samspillet fungerer. En rekke medisinske funksjoner er allerede i betydelig grad sentralisert av faglige grunner,men uten å rasere strukturen fullstendig.

I sin tale til Aps landsmøte i år sa Stoltenberg bl.a. følgende for å forklare sentralisering av sykehusfunksjoner – og implisitt– nedlegging av lokalsykehus:

Havner du i en bilulykke i Gudbrandsdalen, og det er virkelig alvorlig, så kjøres du ikke til Lillehammer sykehus. Ikke til Gjøvik. Eller til sykehuset på Hamar eller Elverum. Eller Eidsvold. Eller Lørenskog. Du transporteres rett forbi alle disse sykehusene. Og havner på Ullevål. Og det gjelder ikke bare for Gudbrandsdalen. Det gjelder for alle som blir veldig alvorlig skadde i Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. De kjøres ikke til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo.

Blir du virkelig alvorlig brannskadd. Uansett i hvilket fylke, hvilken fjordarm eller dal du måtte befinne deg i i landet vårt, så er det om å gjøre å få deg til Haukeland. For der er de best i hele landet på brannskader.¹

Framstillingen er unøyaktig, retorisk og usann. Ett eksempel: Nylig skjedde en særdeles alvorlig brannulykke i Salangen kommune i Troms. Fire barn og to voksne ble livstruende brannskadd i en lavvobrann langt fra allfarvei. Takket være en formidabel innsats fra frivillige på stedet, lokalt ambulansepersonell og redningshelikopteret fra Bodø, fikk alle seks nødvendig livreddende førstehjelp før ankomst Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø (UNN). Her var det slått full alarm, og seks kirurgiske team sto klar. Tolv timer etter ulykken ble fem av de seks – som hadde overlevelsessjanser – fløyet i hvert sitt ambulansefly med følge av spesialsykepleiere og leger til det nasjonale brannskadesenteret på Haukeland universitetssykehus. Men før avgang, var det gjort et omfattende livreddende og stabiliserende arbeid på UNNTromsø: Alle hadde de blitt lagt i narkose og gjennomgått helt nødvendig livreddende kirurgi og stabilisering. Samspillet fungerte slik det skulle, og det livreddende arbeidet ble utført på ulike nivå, selvsagt også på de skadde sitt «lokale sykehus». Seinere ble to av de brannskadde barna fløyet videre fra Bergen til et spesialsykehus for brannskadde barn i USA. Fire av de seks overlevde, todøde dessverre av skadene.

Vi som jobber med akuttmedisin, opplever daglig at slike sammensatte og velfungerende ’overlevelseskjeder’ fungerer godt mellom ulike nivå i helsetjenesten. Ikke som et ’enten lokalsykehus eller spesialsykehus’ – men som et godt planlagt samspill der de ulike nivåene er godt samtrente og kjenner sine oppgaver. Statsministerens postulat om at alle som blir ’veldig alvorlig skadde’ …’(ikke) kjøres til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo’. er like meningsløst. Mange alvorlig skadde trenger ofte livreddende diagnostikk og stabilisering på lokalsykehus før de evakueres videre til det regionale traumesenteret, som for eksempel Ullevål i sør eller UNN-Tromsø i nord. Vi er enige om at alvorlig skadde skal til det regionale traumesenteret, men norsk geografi og klima gjør det til høyrisikosport å radere ut akuttberedskapen på våre lokale akuttsykehus – fordi avstandene til traumesenteret blir for lang, og flyoperative forhold hindrer ofte bruk av luftambulanse. Da må den skadde stabiliseres lokalt før transport langs landeveien. Landeveien kan også være stengt tider av året i deler av landet, spesieltder avstandene er lengst.

Kanskje mangler det sentrale maktapparatet av statssekretærer, ministre, politiske rådgivere, toppbyråkrater et nødvendig minimum av faglig oppdaterte forutsetninger når de nå anviser enda flere dårlig forberedte reformer i norsk helsevesen. Deres daglige nærhet til høyspesialiserte, teknologisk fokuserte medisinske fagmiljø rundt hovedstadens universitetssykehus og tett omgang med dyktige lobbyister fra slike miljø, kombinert med mangelfulle medisinske kunnskaper om hva vi de facto driver med i norsk helsevesen utenfor Oslo, kan kanskje forklare noe av mytedannelsene som Roger Ingebrigtsen så bramfritt eksponerer. Når en statssekretær, en statsminister og to helse-direktører bruker til dels villedende medisinske argumenter for å radere ut lokale akuttsykehus, er de på kollisjonskurs medbåde folk og fag.

En bærekraftig utvikling av norsk helsevesen skal så langt mulig sikre likeverdig helsetilbud til alle. Moderne akuttmedisin har styrket, ikke svekket, argumentene for et fornuftig nettverk av faglig gode lokale akuttsykehus med klare oppgaver, trygg økonomi og trygg framtid som grunnlag for langsiktig rekruttering av fagfolk. Nå er en tredel av våre rundt 50 lokalsykehus truet. En fersk meningsmåling viser at 9 av 10 vilopprettholde lokale akuttsykehus.

Kampen fortsetter med stor intensitet, og blir en av de politiske kampene som opplagt vil påvirke høstens valg. Hvorfor sloss folk så hardt for sykehus som ’tar livet av dem’, for å spissformulere Stoltenbergs argumenter? Kanskje skal vi lytte til enannen medisinsk stemme?

Professor Per Fugelli mener det er to grunner til at lokalsykehusdebattene engasjererså mange:

– Lengselen etter trygghet og nærhet, det vet alle som har vært syke, sier Fugelli somselv har vært kreftsyk.

Det andre er, ifølge Fugelli, følelsen av at hvis du tar et lokalsykehus fra noen, så tardu verdigheten deres.

– Lokalsykehuset er et symbol på verdighetog rettferdighet, sier han.

Store endringer

Er det sant at sykehusstrukturen i Norge ikke er endret siden «seksti-tallet»? Har det virkelig ikke skjedd noen struktur- eller funksjonsendring på over femti år i norsk sykehusvesen? Og er det riktig at sykehusenes rolle er ‘å redde liv’, ikke sikre ‘det godeliv’?

Den tøvete påstanden om at norsk sykehusstruktur ikke er endret på femti år gjentas til det kjedsommelige som et faglig fikenblad for å skjule det som er de stadige helsereformenes egentlige hensikt: Å ‘modernisere’ offentlig sektor gjennom konkurranseutsetting, strukturrasjonalisering og fusjonering til gigantiske enheter som skal gi antatt billigere drift og privatisering. Samtidig utarmes velferdsstaten. Velferdsstatens politiske mål med sykehussektoren og spesialist-helsetjenesten har vært – og må fortsatt være – likhet i helsetilbud og trygghet for ivaretakelse enten du bor i Bodø, Brønnøy, Bogstadveien eller Bergen. Når kostnadskontroll og bedriftsøkonomisk lønnsomhet overordnes målet om likeverdige helsetilbud til hele befolkningen, rammes både den delen av folket som er bosatt i distriktene for å drive matproduksjon i primærnæringene, og folk med sammensatte, men enkle medisinske problemer, som eldre og kronisk syke. Samtidig forvitrer kjerneverdiene i helsesektoren. Økonomisk budsjettkontroll blir overordnet omsorg, ’effektivitet’ blir overordnet kvalitet. Pasienter blir ‘kunder’, pleie og behandling er erstattet med ‘produksjon’, og sykehusenes ventelister omtales som ‘ordrereserver’ – for å nevne noen eksempler på nytalen som sprer seg i styredokumenter og dagligtalen inorsk helsevesen.

Kampen om lokalsykehusenes status, funksjon og finansiering er ikke ny. Faktisk har lokalsykehusstrukturen i Norge vært under endring og debatt de siste 40 åra, minst. Tidlig på 1970-tallet lanserte daværende leder i Statens sykehusråd, prof. Olav Hilmar Iversen, forslaget om å fjerne lokale akuttsykehus gjennom en tilsynelatende enkel navneendring: Lokalsykehusene skulle ikke lenger være sykehus, men «utvidet sentral helsestasjon», ikke ulikt mye av ord-retorikken i Samhandlingsreformen og Nasjonal Helseplan anno 2011. Helsedirektør Torbjørn Mork var ivrig forkjemper for planene. Folkelige kamper ble organisert til forsvar for sykehusene på Rjukan, Notodden, Vardø og i Lofoten for å nevne noen eksempler. Den aktive kampen for å forsvare lokalsykehusene harpågått de siste 40 åra.

Selvsagt er norsk sykehusstruktur vesentlig endret i takt med medisinsk utvikling, bosettingsmønster og bedre kommunikasjoner. Et stort antall lokalsykehus er fjernet fullstendig de siste femti år, og nye står for fall. Bare i løpet av 1990-tallet ble det gjennomført omfattende sykehussentralisering i Norge, og hele 17 sykehus ble omgjort til syv enheter. Over 40 prosentav alle norske sykehus ble berørt.

Når det nå kommer enda en runde med store omorganiseringer og nedlegginger, skjer det i høyt tempo uten faglig konsensus, forsvarlig saksbehandling eller systematiske risiko- og sårbarhetsanalyser. I alle landsdeler og langs hele kysten pågår det opprivende konflikter om hvordan Sykehus-Norge skal organiseres. En oversikt utarbeidet av Aftenposten, viste at så mange som en tredjedel av de rundt 50 lokalsykehusene i Norge nå er gjenstand for konflikt: Enten på grunn av planer om nedleggelse, eller i forbindelse med endringer i fordelingen av oppgaver mellom sykehusene som er til vurdering.² En del avgjørelser er allerede truffet (Lærdal, Eid), og regjerings-partiene står steilt mot hverandre om hvordan Regjeringen skal forholde seg til konfliktene. En brei, nasjonal motstandsbevegelse har mobilisert til massive protester. Noen av de gjennomførte strukturendringene har vært fornuftige og nødvendige. Spørsmålet nå er om de gjenværende, funksjonsdyktige lokale akuttsykehusene skal fjernes helt og erstattes med et kommunalt helsetilbud ingen vet hva skal inneholde. I dag bor 89 % av Norges befolkning innen en times reisetid til sykehus. Kanskje har endringene i norsk sykehusstruktur siste 40–50 år gjort at vi allerede har nådd et fornuftig balansepunkt mellom sentralisert og desentralisert sykehusstruktur? Kanskje bør fokus nå være på tydeligere nasjonal arbeidsdeling mellom små og store sykehus, og sikre forsvarlig bemanning og arbeidsropå lokalsykehusene?

Norsk geografi, avstander og klima har ikke endret seg stort siste 50 år. Skal Norge drive egen matproduksjon må det fortsatt bo folk i distriktene. Tross bedre veier og moderne lufttrafikk er vintrene lange, mørke og værharde i store deler av landet. Lokale akuttsykehus sikrer forsvarlig lokal akuttberedskap, avlaster storsykehusene, behandler vanlige sykdommer og skader godt, og gir trygghet for distriktsbefolkningen. Askeskyen viste hvor sårbare vi er, og hvor viktige lokalsykehusene fortsatt er. Beredskap i forhold til kriser og krig bygger også best på et balansert forhold mellom sentrale sykehus og desentraliserte, små sykehusenheter. Små sykehusenheter er istand til å ta hånd om flertallet av de enklere lidelser og skader som krever sykehusinnleggelse, de er billigere enn store, sunnere økologisk, gir større nærhet til eget miljø, styrker den nasjonale beredskapen, og kan gi verdifulle faglige bidrag til klok balanse mellom små og store sykehus på etglobalt nivå.

Det sentrale spørsmålet er derfor ikke om vi enten skal ha lokalsykehus eller store sentraliserte sykehus. Helsevesenet trenger både de høyspesialiserte sykehusene og lokalsykehusenes bredde- og diagnostiske kompetanse for de vanlige sykdommene innen både kirurgi og medisin. For å sikre en rettferdig fordeling av akuttberedskap og trygghet for ivaretakelse ved vanlig sykdom og skade – samtidig med tilgang på det mest raffinerte, høyspesialiserte modernemedisin kan by på – trenger vi en balansert struktur.

Helse for alle

De siste tretti år har det foregått en omfattende utvikling av praktisk medisin i takt med ny kunnskap og ny medisinsk teknologi. Fagutviklingen har vært ledsaget av ny arbeidsdeling mellom små lokalsykehus og store medisinske sentra. Detaljene i denne utviklingen har i hovedsak vært drevet fram av medisinsk ekspertise og forskere på ulike nivå i helsetjenestene, ikke av politikere eller økonomer. Norge har en unik sjanse til å videreutvikle en balansert sykehusmodell som har medisinsk, økologisk og økonomisk bærekraft samtidig som den sikrer mest mulig helse for alle – også distriktsbefolkningen. Videreutvikling av den norske sykehusmodellen ville vært et viktig bidrag også i den globale kampen for rettferdighet og ‘helse for alle’, spesielt millionene av verdens folk som bor i rurale områder med lange reiseavstander til de urbane, høyspesialisertesykehusene.

For å nå et slikt mål trenger vi:

Funksjonsfordeling: En entydig, nasjonalt forankret helsepolitisk plan for oppgavefordelingen mellom små, mellomstore og store sykehus. Dette forutsetter en nasjonal sykehusplan og en entydig, nasjonal definisjonskatalog.³

Faglige mål: Kvalitetsmål for beredskap, behandlingstilbud (innhold og varighet) og behandlingsresultater. Dette forutsetter robuste, nasjonale helseregistre med obligatorisk rapportering fra alle nivå i helsetjenesten(‘bench-marking’).

Forsvarlig økonomi: De nåværende, bevegelige økonomiske målene for sykehusene som er akkord-basert (DRG osv), må erstattes med et rammefinansiert system som sikrer nødvendig driftsøkonomi og kapitalforvaltningi offentlige sykehus.

Faglig framdrift: Nye metoder for diagnose og behandling må fases inn systematisk og planmessig basert på fagmedisinsk evidens, klare nasjonale helsepolitiske prioriteringer og forpliktende beslutninger. Nasjonale standarder og behandlingsanvisninger børutvikles på en rekke områder.

Fortsatt forsvarlighet: Lov om helsepersonell må håndheves med større kraft. Vi er ikke bare pålagt å gi medisinsk forsvarlig behandling, men også sikre at den syke får omsorgsfull behandling. Helsepersonellets varslingsplikt må overordnes lojaliteten tilhelseforetakets styretvedtak.

Arbeidsro: Lokalsykehusene har lenge vært utsatt for trusler om nedleggelser. Omfattende og kostbar utenlandsk vikarbruk, usikre faglige rammer, manglende vedlikehold og generell politisk vanskjøtsel har vanskeliggjort stabil rekruttering og langsiktig bygging av robuste fagmiljø. En nasjonal sykehusplan med politiske garantier og økonomisk sikkerhet kan sikre faglig utvikling og rekruttering av unge helsearbeidere som vil bo og jobbe i distriktene. Forsvar for en bærekraftig norsk sykehusstruktur: Små sykehusenheter er økonomisk, økologisk, psykososialt og beredskapsmessig bærekraftige. En balansert sykehusstruktur der små og store sykehus har en klar ansvarsdeling, vil både tjene befolkningens behov og sikkerhet i Norge og kunne bidra til utviklingen av bærekraftige nasjonale sykehusmodeller også for land i Sør med lange avstander, store rurale befolkninger, begrensete økonomiske ressurser og store udekkete behov for sykehusbehandling avenklere lidelser.

Hva er lokalsykehus?⁴

Alle vanlige sykehus i Norge er spesialisthelsetjeneste og alle har lokalsykehusfunksjon. Sykehusene gir oss tygghet når sykdom eller skade truer liv og helse. Når alvorlig sykdom foreligger, gir de oss trøst og trygghet, ofte lindring og bedring eller regulær livreddende innsats eller helbredelse. I rapporten Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer påpeker professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni Hagen i fagforbundet at alle norske sykehus har definerte lokalsyk-husfunksjoner for befolkningen i eget nærområde, ofte 100–300 000 innbyggere. Lokalsykehusfunksjonen innebærer undersøkelse og behandling av de vanligste, ikke spesielt kompliserte sykdommene. Noen steder har vi rene lokalsykehus uten sentralsykehus-funksjoner der det er hensiktsmessig grunnet geografi og avstander, men de fleste norske sykehus er det som før ble kalt ‘sentralsykehus’ som sykehuset i Bodø, Kristiansand, Skien, Arendal og Fredrikstad med 1500–3000 årsverk. Disse sykehusene har en rekke medisinske spesialiteter som kan håndtere også de kompliserte sykdomstilfellene og det som er noe mer sjeldent, men også disse sykehusene har en dominerende lokalsykehusfunksjon. De store universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø har særlige høyspesialiserte funksjoner i tillegg til sentral- og lokalsykehusfunksjon. Det kan virke som vi er utsatt for en situasjon spekket med retorikk og bevisst uklarhet i formuleringene, for eksempel nettopp ved bruken av «lokalsykehus » som nå synes å kunne brukes omalt unntatt universitetssykehusene.

Lokalsykehus er bærekraftige

Kortreist akuttberedskap som bygger på gode lokalsykehus for dagligdagse sykdommer, kombinert med høyspesialiserte sentrale sykehus med klar funksjonsfordeling, er en svært bærekraftig medisinsk modell. I tillegg er det positivt for miljøet, økonomien ogdesentralisert bosetting.

Nærhet

Nye behandlingsmuligheter har ført til at tiden er en mye mer kritisk faktor i moderne akuttmedisin. Kort avstand fra lokalsamfunnet til lokalsykehuset sparer livsviktig tid ved tidskritiske hendelser. De vanligste av slike tilstander i vår del av verden er akutte hjerte-karsykdommer (hjerteinfarkt, hjertesvikt, hjertestans, hjerneslag), akutte pustevansker (KOLS), alvorlige infeksjoner (sepsis). Enklere men potensielt livstruende akutte kirurgiske tilstander (skader, inneklemt brokk, blindtarmbetennelse, magetarmblødninger etc) er også tidskritiske. De aller fleste av disse livstruende akutttilstandene får idag forsvarlig primær diagnose og livreddende behandling på lokalsykehus med døgnberedskap med kvalifiserte tverrfaglige akuttmedisinske team av fagfolk fra ‘basisspesialitetene’ (indremedisin, kirurgi,anestesi, klinisk kjemi, røntgen, pleie).

Etter primær diagnose og behandling på lokalsykehuset kan pasienter med fagmedisinske behov som ikke kan dekkes på lokalsykehuset, overflyttes til neste sykehusnivå uten unødige tidstap. Noen pasientgrupper skal transporteres direkte til et større, høyspesialisert sykehus for umiddelbar livddende hvis dette kan gjennomføres med tidsgevinst. Avgjørelsene om behandlingsnivå kan være krevende, og sykehusspesialistene drøfter dette i nært samspill med primærlegene i hvert enkelt tilfelle gjennom det unike nasjonale akuttmedisinske AMKnettverket. Norge har dag et finmasket system av offentlige ambulansetjenester (bil-, båt-, fly- og helikopterambulanser) med høykvalifisert fagpersonell som kan sikre behandling, overvåking og transport til et høyere sykehusnivå, men ambulanser kanaldri bli sykehus.

Balansen mellom allmenne, grunnleggende helsetilbud på lokalsykehusene og avanserte behandlingstilbud på store sykehus krever tverrfaglig tillit og klar oppgavefordeling. Forbedringer er fullt mulig uten årasere dagens struktur.

Nærhet til eget lokalsamfunn gir lettere tilgang til pasientens eget sosialt nettverk og den unike psykososiale støtten eget nettverk kan gi i akutte situasjoner. Lokal kultur, språk og tilknytning er viktig for oss alle når vi hensettes til hjelpeløshet ved akutt sykdom eller skade. Å skille den syke fra eget sosialt nettverk har negativ effekt på immunsystem, infeksjonsforsvar og motstandskraft. Dettegjelder spesielt barn og eldre.

Nærhet reduserer også transportbehov og utgifter til syketransport. Lange, akutteambulansetransporter er også kostnadsdrivende og svekker lokal beredskap.

Økologi

Sykehusinfeksjoner er en svær økologisk utfordring i vår del av verden. Gjennom omfattende og ukritisk bruk av antibiotika i kampen mot parasittene har medisinen bidratt til en paradoksal utvikling av ekstremt motstandsdyktige bakterier. Slike multiresistente bakterier trives svært godt på sykehus. Jo større sykehus, jo flere sykehusinfeksjoner. Omtrent hver 20. pasient i norske sykehus har til enhver tid en av de fire vanligste sykehusinfeksjonene (sepsis, urinveisinfeksjoner, luftveisinfeksjoner og postoperative sårinfeksjoner). Prevalensundersøkelser viser at forekomsten av sykehusinfeksjoner er høyest ved spesialog regionsykehus, lavest i lokalsykehus. Slik variasjon er forventet, blant annet fordi det er flere pasienter med alvorlige bakenforliggende lidelser ved et regionsykehus og færre i et lokalsykehus. Sykehusinfeksjoner er den fjerde hyppigste dødsårsaken i industrialiserte land. Dessuten er sykehusinfeksjonermeget dyrt for helsevesenet og for samfunnet.

Det er dokumentert at pasienter som transporteres mellom sykehusenheter, også har større sjanse for å få sykehusinfeksjoner. Dette er en risiko som forebygges ved å etablere gode lokalsykehus som kan ta det meste som ikke trenger spesialbehandling, skriver professor i hygiene og smittevern, Bjørg Marit Andersen, i en kronikk i desember 2011. Ved nedlegging av lokalsykehus blir alle nødvendige spesialiteter for vanlig medisinsk/kirurgisk behandling «fordelt mellom diverse sykehus» som før egentlig hadde den samlede ekspertise. Desentraliserte, små sykehusenheter vil bremse utviklingen av denne livstruendekomplikasjonen til sykehusinnleggelser.

Kampen mot klokka vinnes lokalt

Det er desentralisering, ikke sentralisering, av akuttfunksjoner som har vist seg å bedre overlevelse og behandlingsresultat når de vanligste tidskritiske tilstandene oppstår. Eksempler er primærbehandling og stabilisering av akutt livstruende sykdom i hjerne og hjerte som følge av blodpropp, alvorlige pustevansker og ulykker. Akutt hjerneslag og akutt hjerteinfarkt skal diagnostiseres og behandles innen kortest mulig tid for å redde både liv og funksjon. Hvert minutt teller. Behandlingsmålet er at blodproppen som hindrer blodstrøm til hjernen eller hjertemuskelen skal fjernes fortest mulig med blodproppoppløsende medikamenter («Plumbo»). Dette kombineres med mer avansert «rørleggerarbeid» for permanent utblokking og reparasjon av skadde eller forsnevra blodkar på høyspesialiserte sykehus. Dette avtalte samspillet fungerer alleredegodt mellom lokal- og sentralsykehus.

For å kjøpe tid har vi i Nord-Norge bevisst og systematisk desentralisert slike nye, avanserte behandlingsformer de siste 12 åra. Ambulansene har blitt utstyrt med spesielle EKG-apparater og «Plumbo»- medikamenter, ambulansepersonell har fått grundig opplæring og delegerte myndigheter for avansert behandling av akutt hjerteinfarkt, landsdelens lokale akuttsykehus har skjerpet den lokale beredskap og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har 24-timers beredskap på sitt avanserte «rørleggerverksted» og på bildediagnostikk. I løpet av de siste ti åra har dette nøye planlagte og faglig omforente samspillet mellom primærhelsetjeneste, ambulansene, lokale akuttsykehus og UNN-Tromsø spart halvannen time i akuttfasen før oppstart med «Plumbo» og redusert dødelighet ved akutt hjerteinfarkt med om lag 30 prosent. Det planlagte faglige og operative samspillet mellom små og store sykehusenheter, primærhelsetjenesten og ambulansetjenestene har vært suksessoppskriften i Nord-Norge,ikke enøyd nedlegging og sentralisering.

Tilsvarende overlevelseskjede gjelder diagnose og behandling av akutt hjerneslag som rammer 15 000 nordmenn årlig. Disse pasientene har også svært dårlig tid: 85 % med akutt hjerneslag har en livstruende blodpropp i en hjernepulsåre. Jo før blodproppen kan fjernes, jo bedre er overlevelsen og hjernefunksjonen hos de som overlever. Gjenoppretting av hjernens blodforsyning bør skje raskest mulig, helst innen 90 minutter etter de første symptomene oppstår. Primærlege og ambulanse samarbeider med AMK for raskest mulig å bringe pasienten til lokalt akuttsykehus for CT-diagnose. Hjerneblødning må utelukkes før «Plumbo»-behandling starter. Jo tidligere jo bedre resultat. Alle sykehus i Region Nord (Nordland, Troms og Finnmark) har egen slagenhet for oppfølging av disse pasientene. Å sentralisere lokalsykehusenes diagnose- og behandlingstilbud til akutte hjerte- og hjerneslagpasienter vil gi tidstap og ramme distriktsbefolkningen hardt. Oppgavene kan ikke overtas av Larsens«lokalmedisinske sentre».

Falsk motsetning

Det er ingen motsetning mellom kjappe, avanserte responsmønstre forankret i gode akuttrutiner i kommunehelsetjenesten, ambulansetjenesten og lokale akuttsykehus og velfungerende akuttfunksjoner i store sykehus når disse fungerer i et planmessig samspill basert på vitenskap, evidens, geografi og avtalt funksjonsfordeling mellom sykehusene. Vi som til daglig jobber med akuttmedisin i distriktene, er verken fanatiske lokalpatrioter eller faglig akterutseilte, men vi vet at tid er liv og tid er avstand. Nitti minutter går fryktelig fort. Også statsministeren ville nok satt pris på primær diagnostikk og livreddende stabilisering på et velfungerende lokalsykehus for eksempel i Finnmark før timesvis med videretransport til UNN-Tromsø dersom han skulle bli kritisksyk eller skadet en stormfull vinternatt.

Vanlige ting er vanlige

Dette ordtaket gjelder også sykdom og skader. Mange av de som trenger kortere eller lengre behandling på sykehus, har relativt ukompliserte sykdommer og skader selv om de innlegges akutt. Gjennomgang av sykehusenes pasientgrunnlag viser at 90 % av alle sykehusinnleggelser er pasienter som har første prioritet gjennom rett til øyeblikkelig hjelp, og de som har 2. prioritet gjennom retten til nødvendig helsehjelp. (Lov om pasientrettigheter, 1999). Ser vi på fordelingen av pasienter som skal behandles planlagt (elektivt), og pasienter som blir akuttinnlagt på lokalsykehus, så kommer en 75–80 % av lokalsykehuspasientene inn som akuttpasienter. Mange av disse innlegges for et kort opphold for akuttbehandling eller justering av behandling i forløpet av en kronisk sykdom. De vanligste kroniske sykdommene går i bølger, og kan kreve kortvarig sykehusinnleggelse for justering av behandlingsopplegget, ytterligere diagnostikk og utredning eller ganske enkelt avlastning for famile eller førstelinjetjenestenes institusjonstilbud (sykehjem eller andre lokale institusjoner). En akutt lungebetennelse hos en 85 år gammel kvinne med slitne lunger etter et langt røyke-liv kan raskt bli livstruende både fordi lungekapasiteten svekkes akutt, og bakteriene som forårsaker lungebetennelsen kan komme over i blodet og gi opphav til en alvorlig bakterievekst i blodet (sepsis). Situasjonen kan utvikle seg dramatisk i løpet av minutter til timer, og jo lengere tid som går før grunnproblemet (lungebetennelsen) diagnostiseres (klinisk undersøkelse, bakterieprøver, røntgen, blodprøver), jo farligere kan tilstanden bli. Tiden er også her en kritisk faktor. Et alminnelig godt utrustet lokalsykehus har alle forutsetninger for å gi denne kvinnen førsteklasses omsorg, rask undersøkelse – fordi det tar kort tid å komme til lokalsykehuset – og god diagnostikk som grunlag for rett og rask behandling. En ytterligere forflytning mot et større, sentralt sykehus kan selvsagt bli nødvendig dersom lungefunksjonen kollapser helt og man finner indikasjon for langvarig eller kompleksintensivbehandling.

Tett psykososial støtte basert på geografisk nærhet til egen familie, eget sosialt nettverk og egen lokal kultur spiller også rolle for den gamle pasientens motstandskraft og overlevelsespotensiale. Lokalsykehusets akuttberedskap med anestesilege, indremedisiner, rtg-lege og erfarne sykepleiere, bioingeniører og sykepleiere representerer en tverrfaglig ressursbase som selvsagt må være nært knyttet til et faglig «nav», slik at det lokale teamet lett kan komme i kontakt med kollegiet på det sentrale, høysåpesialiserte sykehuset gjennom fleksible telematiuske løsninger for utveksling av vurderinger, tiltak, prognose og eventuell justering av behandlingen. Selvsagt må det lokale sykehusets fagfolk både være villige til å ta ansvar for sin pasient, men også være nøkterne og realistiske i vurderingen av grensene for egen kompetanse og kapasitet. Nye spanske studier har dokumentert at lokale distriktssykehus leverer like godt eller bedre på kvalitet og økonomi sammenliknet med, store sentraliserte by-sykehus, og de leverer langt bedre på pasient-tilferdshet.⁵

I en nylig publisert studie av behandlingskvalitet og dødelighet hos pasienter innlagt med kransåresjukdom i hjertet, ble forløpet studert hos nær 330 000 pasienter behandlet på 77 større by-sykehus, sammenliknet med 23 000 pasienter som fikk sin behandling på 71 lokalsykehus i distriktet over en periode på 8 år. Forskerene fant at generelle, standardiserte retningslinjer for medisinsk behandling ikke ble fulgt i samme grad på distriktssykehusene som på de urbane sykehusene, men over 80 % av pasientene fikk «standardbehandling» på begge sykehus-typer. I de endelige, sammensatte statistiske analysene av det store materialet kom lokalsykehusene like godt ut som de urbane, store sykehusene med hensyn til behandlingskvalitet. Det var heller ikke forskjell i dødelighet når tallene ble justert for relevante sykdomsfaktorer. Konklusjonen var at pasientene på distriktssykehusene fikk samme behandlingskvalitet og hadde samme sluttresultater som de pasientene med kransåresykdom som blebehandlet på store, urbane sykehus.

Disse studiene gjenspeiler en interessant og viktig utvikling spesielt innafor akutte ogkroniske hjertelidelser:

Tidligere var sykehuslegene i stor grad ‘herre i eget hus’ og bestemte seg for hvilke behandlingsstrategier de ville følge basert på egen klinisk erfaring og egen lesing av vitenskapelig litteratur. I dag baserer vi behandlingen på nasjonale og internasjonale retningslinjer (‘guidelines’) som bygger på omfattende eksperimentell forskning, store kliniske studier og såkalte blindete, kontrollerte studier der de viktigste behandlingsalternativene testes systematisk. Slik ‘evidensbasert’ og kunnskapsbasert medisin skal sikre at den enkelte syke – eller skadde – får tilgang til den best begrunna, mest effektive og sikrestebehandlingen.

For hjerte-karsykdommer har vi i Norge i dag både regionale, nasjonale og internasjonale retningslinjer for behandling av for eksempel hjertesvikt, akutt hjerteinfarkt og hjertestans. Slike retningslinjer gjør det fullt mulig å kvalitetssikre grunnbehandlingen av de vanligste sykdommer og skader somtrenger kortere sykehusinnleggelse, men ikke høyspesialisert medisin.

Vi har svært god kunnskap om tidsfaktorens betydning både for død og sykelighet etter akutt oppståtte hjertesykdommer som akutt hjerteinfart, hjertestans og livstruende hjertesvikt. ‘Mulighetens tidsvindu’ er ganske smalt, og kombinasjonen av fagkyndige ambulansetjenester med kort responstid, avansert utstyr og medisinsk personell (ambulansepersonell) som kan gi grunnleggende, stabiliserende behandling – og lokale akuttsykehus som kan autorisere avansert prehospital behandling ved behov, og stå klar 24/365 for fagkyndig mottak med mer avansert stabilisering, klinisk kartlegging og prioritering av pasientens behandlingsbehov – denne kombinasjonen gjør at mange pasienter som bor desentralisert i Norge, likevel kan vinne ‘kampen mot klokka’ ved foreksempel akutt, livstruende hjerteinfarkt.

Noen pasienter skal videre til spesialisert sykehus for et tredje trinn i behandlingen. De fleste med akutt hjerteinfarkt skal for eksempel til et såkalt ‘invasivt senter’ der kransårenes tilstand kan kartlegges med avansert røntgenundersøkelse og eventuelle tette blodårer blokkes opp og armeres permanent‘fra innsiden’ med en såkalt stent.

Det blir et nesten komisk forsøk på å slå inn åpne dører når byråkrater og sykehusleger i hovedstaden hevder at «vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene, da kan ikke organiseringen være som før» – og liknende påstander som gir inntrykk av at et ikke har skjedd endring i norsk sykehusstruktur de siste 50 åra. Man må nesten være stokk døv og ganske blind, eller leve fjernt fra virkeligheten i dagens helse-Norge, for å gå glipp av det som faktisk har skjedd med organiseringen: I takt med den medisinske utviklingen av nye, spesialiserte metoder har det skjedd en omfattende og betydelig sentralisering av medisinske funksjoner i Norge. Et annet eksempel på dette er åpen hjertekirurgi som bare drives på store universitetsklinikker ogpå ett spesialssykehus (Feiringklinikken).

Tilsvarende gjelder også krevende kreftoperasjoner og behandlingen av akutt hjerteinfarkt med avansert, invasiv kardiologi (kartlegging og utblokking av kransårer i hjertet). Dette gjøres årlig på ca 7800 pasienter i Norge, men bare på spesialavdelinger på store sykehus (antall inngrep i 2009) i Bergen (1317), Trondheim (1340), Stavanger (971), Arendal (790), Tromsø (1390) og Feiringklinikken (1794)6. Men det er ca 20 000 pasienter som utskrives fra norske sykehus årlig med diagnosen akutt hjerteinfarkt (2007). En stor andel av disse pasientene behandles med klokskap og godt resultat på våre lokalsykehus med akuttberedskap, mens noen overflyttes i rett tempo til mer spesialisert behandling på høyere sykehusnivå. Dette seleksjonsarbeidet går langs faglige retningslinjer som er minst like godt kjent, forstått og respektert på Rana sykehus som på Rikshospitalet, og praktiseres med samme ansvarlighet på Kirkenes sykehus som på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Arbeidsdelingen er en forutsetning for at de store sykehusene skal kunne løse sine spesialsiserte oppgaver og ikke oversvømmes av ‘vanlige ø.hjelps-pasienter’ som behandlesgodt på lokale akuttsykehus.

En ulykke kommer sjelden alene: Nok en dårlig reform

Sykehusreformen i 2002 var starten på en serie dårlig planlagte, raskt gjennom-førte ‘reformer’ i norsk helsevesen. Fellesnevner for sykehusreformen, den pågående nedleggingen av lokalsjukehus, Samhandlingsreformen, planen om innføring av felles nødnummer med rasering av AMK-systemet og søknads-basert turnustjeneste med innføring av ’nybegynnerstillinger’har vært:

• Svært korte forberedelser
• Demokratisk underskudd
• Sentralstyrt – oftest av byråkrater
• Ingen prøveordninger (prøvefylker, prøveregioner)
• Få eller ingen konsekvensanalyser
• Få eller ingen risiko- og sårbarhetsanalyser
• Ofte markedsøkonomiske argumenter, ikke faglige
• Stor motstand i fagmiljøene

I ‘Motmeldingen’ vi skrev i 2001, ga vi følgendespådom om konsekvensene av sykehusreformen:

1. Sykehusene vil bli spesialiserte, akuttberedskapen vil bli sentralisert og sengetallet redusert.
2. Bedriftsøkonomi vil bestemme sykehusenes pasienttilbud.
3. De friskeste pasientene vil få enda høyere prioritet, på bekostning av de mest syke.
4. Overbehandling og feilbehandling vil øke.
5. Byråkratiet vil vokse og dominere fagmiljøene i sykehusene.
6. Som resultat av 4) og 5) vil effektiviteten reduseres.
7. Fagutvikling vil hemmes pga. konkurranse mellom sykehusene og fordi opplæring blir «ulønnsom» aktivitet.
8. Arbeidsmiljøet vil bli svekket av ytterligere tidspress og «resultatlønn».
9. Over tid vil Norge få et todelt sykehusvesen: Ett i offentlig eie og ett i privat eie.
10. I et markedssystem vil ikke folket i valg eller Stortinget ha noen reell innflytelseover prioriteringene i sykehusvesenet.

Vi fikk dessverre i hovedsak rett. I 2005 oppsummerte DeFacto og Roar Eilertsenstatus i sykehusreformen med følgende:

• Sykehusene er kronisk underfinansierte sykehusstrukturen må være politisk styrt eksperimentene med kvasimarkeder må avskaffes
• Helseforetakene må gå bort fra regnskapslovens system for økonomistyring
• Innsatsstyrt finansiering bør trappes ned
• Helseforetakene må under folkevalgt kontroll.

Vi trenger ikke flere slike reformer nå. Vi trenger politisk styring og folkevalgt kontroll, forsvarlige økonomiske rammer, en entydig nasjonal sykehusplan og sikring av hele befolkningens rett, et påregnelig, fagkydig nært helse- og beredskapstilbud basert på en balansert sykehusmodell med dagens lokale akuttsykehus som grunnelement i et bærekraftig, norsk sykehusvesen som også sikrer befolkningen i distriktene rett tilgode helsetjenester.

Norge har en nøktern og god helsesektor

De økonomiske argumentene for sykehusreformen og for angrepene på lokalsykehusene tar utgangspunkt i dårlig dokumenterte påstander om at helseutgiftene i Norge, spesielt utgiftene til offentlige sykehus – er ute av kontroll og sterkt stigende. Dette er ikke riktig. Tallene som brukes til å påstå at norske helseutgifter er høyere enn i sammenlignbare land, blant annet de nordiske landene, er grovt misvisende. Sammenliknet med andre industrialiserte vestlige land har Norge moderate utgifter til helsetjenester når utgiftsnivået korrigeres for forskjeller i reallønns- og inntektsnivå og helseutgiftene defineres på samme måte i landene som sammenlignes. Norge har dessuten hatt langt lavere vekst i sine helseutgifter enn OECD landene de siste ti årene, sett under ett og sammenlignet med de andre nordiske land. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt lavest vekst i helseutgiftene de siste ti årene. OECD-gjennomsnittet er på 4,1 prosent per år, mens tallet for Norge er 2,4 prosent, og bare to OECD-land har hatt lavere vekst enn Norge. (Se: B. Jensen ea,2010)

Den «norske hovedmodellen» har gjennom etterkrigstiden bygget på et utstrakt offentlig ansvar der både pasientansvar, forsyning og selve distribusjonen av landets helsetjenestene utføres og sikres i regi av kommuner og staten. Den nye ‘markedsmodellen’ baserer seg på at dette forsyningsansvaret skal ivaretas gjennom ulike typer konkurranse mellom offentlige og private aktører som er organisert som foretak underlagt aksjeloven i et pseudo-marked. Dette gjelder i særlig grad for spesialisthelsetjenestene. I dette systemet skal kommunene evt. helsekommuner få et ‘bestilleransvar’. Fordi dagens offentlige lokalsykehus i praksis har et lokalt og regionalt monopol for å ivareta den viktige ‘førstelinja’ av spesialisthelsetjenester, vil lokalsykehusene hindre en fullt utviklet markeds- og konkurransemodell.De må derfor fjernes.

Første skritt på denne veien ble tatt da Sykehusreformen med sin foretaksorganisering ble presset gjennom på rekordtid nærmest som et politisk kupp i 2002. Sykehusreformen innebar det daværende helseminister Tore Tønne betegnet som den største reformen i Norge i nyere tid både i dimensjon og kompleksitet gjennom et dramatisk endret eier- og styringssystem for offentlige norske sykehus. Denn endringen var forutsetningen for å kunne få en organisering sykehusene etter en bestiller–utfører-modell med utstrakt bruk av anbudsutsettelse som forutsetning for konkurranse mellom offentlige og private aktører. Reformen ble gjennomført til høylydte hurrarop fra FrP og andre markedsliberalister. Avdøde stortingsmann og FrPs kanskje fremste helsepolitikerJohn Alvheim (FrP) uttalte:

Dette er bortimot en blåkopi av FrPs politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv.

Hovedmålet var budsjett-reduksjoner og budsjettkontroll, ikke behovsprøvete økonomiske rammer som kan sikre faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester . Samhandlingsreformen blir det neste steget. Gjennom økonomiske konfliktmodeller settes skehusene og kommunene (helseforetakene og førstelinjetjenestene) opp mot hverandreunder en kamuflasje om ‘samhandling’.

Modellen ligner mer på den engelske og amerikanske modell for helsetjenester, enn den tradisjonelle velferds-stats-baserte organiseringen norske sykehus tidligere var bygget på. Den nye modellen bygger på statlige foretaksmodeller for organisering av kraftforsyning, post og teletjenester. Statsforetaksmodellen passer for næringsvirksomhet som bør drives ut fra forretningsmessige prinsipper. Forskjellen er at, mens ‘kunden’ i kraft, tele- og postmarketed kan ta selvstendige valg i et marked, forblir helsesektoren, spesielt sykehussektoren, et kvasi-marked der ‘kunden’ dvs den behandlingstrengende delen av befolkningen (oss alle), slett ikke har et slikt ‘kundepotensiale’ til å treffe rett ‘markedsvalg’. Den øredøvende propagandaen om at ‘vi må sentralisere av faglige grunner for å sikre befolkningen et best mulig sykehustilbud’ kan godt sammenliknes med en tilsvarende retorikk fra Rema 1000, COOP og ElKjøp om at du får billigere og bedre varer bare du drar til store, sentraliserte kjøpesentre. Kunden – pasienten – skal mørnes til å gi opp lokalbutikken for å sette seg i bilen å kjøre til nærmeste by og handle på storsenteret. Det kan kanskje vise seg smart når hvitevarer skal handles, men mon om det er like smart når folk i hvitt skal behandle lungebetennelsendin?

Markedsstyrt helsevesen: USA dyrest, dårligst og mest urettferdig

Hvis man skal studere ytterligheter med hensyn til et markedsbasert helsevesen der økonomiske incentiver, profitt og indivualisme dominerer, kan USAs helsevesen sees som et motstykke til den skandinaviske modellen med et offentlig styrt helsevesen der kollektive forsikringsordninger og ‘helse for alle’ fortsatt er et bærende politisk prinsipp. USA har et privatisert profitt-basert helsevesen der ‘markedet rår’. Dette har ført til et markert klassedelt helsetilbud som i praksis fratar millioner av innbyggere rett til sikkerhet for ivaretakelse ved sykdom og skade. USAs helsestell er dessuten det desidert dyreste og faglig-medisinsk dårligste når man sammenlikner helseutgiftar og resultater mellom en rekke rike, industrialiserteland i Vesten.

USA brukte i 2005 nesten to trillioner dollar, eller omlag 6 700 USD per innbygger på helsestell. (Se Collins SR. ea, 2011.) Dette er mer enn dobbelt så mye som andre industrialiserte land bruker. Kostnadene til helsestell har også steget mer i USA enn i noe annet industrialisert, vestlig land og ligger nå på nær 16 % av BNP. Dyrt betyr i denne sammenheng verken rettferdig ellergodt kvalitativt heletilbud til befolkningen:

• USA det landet som i størst grad mislykkes i å gi alle innbyggerne universell rett til undersøkelse og behandling ved sykdom. Denne manglende sykeforsikringen fører til grunnleggende svikt i befolkningens rett til helsehjelp og trygghet for ivaretakelse ved sykdom og skade. Hele 40 % av USAs innbyggere rapporterer at de ikke får nødvendig omsorg grunnet kostnadene.
• En av fire innbyggere med alvorlig sykdom eller sviktende helse med operasjon eller sykehusinnleggelse siste to år rapporterte at de ventet seks dager eller mer før de kontaktet lege. I New Zeeland, Tyskland, Australia og Storbritannia var det bare en av sju som ventet så lenge med å søke medisinsk hjelp grunnet kostnadene.
• Helsestellet i USA utmerker seg ikke bare negativt ved skyhøye kostnader og en markert klassedeling i helsetilbudet til befolkningen. Tilgangen til primærlege er dårligst av de vestlige landene man har sammenliknet med, og bare 40 % av primærlegene i USA har organisert tilbud om legetjenester utenom kontortiden, mens slike legevaktordninger er universelt tilgjengelig i for eksempel Nederland (og Norge).
• USAs kostbare heletjenester leverer også lite imponerende behandlingsresultater, godt under gjennomsnittet av de landene det er ‘naturlig å sammenlikne med’.
• Sammenlikner man dødelighet som følge av tilstander som kan forebygges eller behandles med rett medisinsk behandling gitt i rett tid, havner USA som nr 15 av 19 industrialiserte land.
• Helsestellet i USA er svært fragmentert i tillegg til at det er ikke-universelt. Undersøkelse og behandling er dårlig koordinert og svært ulikt tilgjengelig. Bare 42 % av innbyggerne i USA har hatt samme primærlege i mer enn fem år, sammenliknet med 75 % i de andre landene i undersøkelsen.
• En arbeidstaker i USA må skifte primærlege hver gang arbeidsgiver skifter helseforsikrings-selskap, mens de fleste andre vestlige land sikrer sine innbyggere mest mulig stabile, langvarige fastlegekontrakter. Som følge av fragmenterte medisinske ansvarsforhold er forekomsten av medisinske feil hyppigere i USA der hver tredje innbygger med et helseproblem rapporterer medisinske feil, mot en av fire i andre vestlige land (2005).
• I USA er bruker bare 25 % av primærlegene gjennomgående, elektroniske pasient- journaler mot 90 % av primærlegene i Nederland, Storbritannia og New Zealand – og trolig nå 100 % av primærlegene iNorge.

Den omfattende fragmenteringen og privatiseringen av USAs helsevesen fører til svært høye administrative kostnader. I 2005 var de administrative kostnadene i USAs helsevesen beregnet til hele 143 milliarder dollar. Hadde disse utgiftene blitt redusert til samme nivå som i landene med de laveste forsikringspremiene og administrative kostnade (Frankrike, Finland og Japan), ville dettte alene betydd en innsparing på 97 milliarderUSD årlig på USAs helse-budsjett.

Og for 700 milliarder årlig kunne mange av USAs 40 millioner uforsikrete fått en braslump offentlig helsetjeneste.

Kilder og nyttig lesing:

Sitatet fra statssekretær Roger Ingebrigtsen (daværende statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet) er hentet her: http:// www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7040087 (lastet 10.5 2011)

• Mener flere vil dø om lokalsykehusene beholdes. Assisterende helsedirektør Bjørn Guldvog med dramatisk forsvar av sentralisering av sykehusfunksjoner. Avisa Nationen 22.12 2010. http://www.nationen.no/2010/12/22/nyheter/helse/ sykehus/lokalsykehus/bjorn_guldvog/6343761/ (Lastet 10.5 2011)
• Helsedirektøren vil ha færre sykehus. Nationen 17.12 2010 http://www.nationen.no/2010/12/17/ nyheter/helse/lokalsykehus/sykehus/samhandlingsreformen/6336681/ (Lastet 13.5.2011)

Professor Erik Fosse: – I fakkeltog for retten til et kortere liv. Nationen 17.4 2010. Se: http:// lokalsykehus.blogspot.com/2010/04/i-fakkeltog-forretten-til-et-kortere.html. (Lastet 13.5.2011)

Professor Per Fugelli: Lokalsykehuset er et symbol på verdighet og rettferdighet . TV2-nyhetene 7.12 2010. http://www.tv2.no/gmn/professor-per-fugellilokalsykehuset-er-et-symbol-paa-verdighet-og-rettferdighet-3359692.html. (Lastet 13.5.2011)

Eriksen H-M, Iversen BG, Aavitsland P. Sykehusinfeksjoner i Norge 1999 og 2000. TidsskrNor Lægeforen nr. 25, 2002; 122: 2440–3

Professor Bjørg Marit Andersen: Lokalsykehus viktige for smittevernet. Dagsavisen 28.12 2011. http://www.nyemeninger.no/bandersen/ (Lastet 12.5.2011)

Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet om «statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak mm. 1. utgave, 14. februar 2001. Oslo:Sosial- og helsedepartementet, 2001. Se:

Roar Eilertsen: Status i sykehusreformen januar 2005 (DeFacto, Kunnskapssenter for fagorganiserte) http://www.de-facto.no/bilder/115927For%20lite%20penger%20-%20for%20lite%20demokrati.doc

Roar Eilertsen: Hva skjer med lokalsykehusene? (De Facto, november 2006) http://www.google.no/url?sa =t&source=web&cd=2&ved=0CB4QFjAB&url=http %3A%2F%2Fwww.de-facto.no%2Fbilder%2F10361 2Lokalsykehus-1.doc&ei=GA3JTe2SFsWe-QbvgrWt Bg&usg=AFQjCNFrns3KJrl88MkdEL qrDNLN aoxVwA&sig2=mH-0dZFvsx8TaXHwBUjMXg

Bjarne Jensen, Stein Østre og Unni Hagen: Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Samhandling, lokalsykehus og offentlig økonomi. (Revidert utgave 15.03.2010) http://www.velferdsstaten.no/Tema/Sykehus/?article_id=49439

Mads Gilbert: Lokalsykehus redder liv. Lokale akuttsykehus gjør at flere overlever når tidskritiske http://www.dagbladet.no/2010/12/28/kultur/debatt/kronikk/helse/14867487/ (Lastet 13.5.2011)

Sara R. Collins, Michelle M. Doty, Ruth Robertson, and Tracy Garber: Help on the Horizon. How the Recession Has Left Millions of Workers Without Health Insurance, and How Health Reform Will Bring Relief. Findings from The Commonwealth Fund Biennial Health Insurance Survey of 2010. (March 2011). http://www.commonwealthfund.org/ Content/Surveys/2011/Mar/2010-Biennial-Health-Insurance-Survey.aspx (Lastet ned 09.05.2011)

Karen Davis, The Commonwealth Fund: Learning from high performance health systems around the globe. Invited Testimony, Senate Health, Education, Labor, and Pensions Committee Hearing on «Health Care Coverage and Access: Challenges and Opportunities» (January 10, 2007) http:// www.commonwealthfund.org/usr_doc/996_Davis_ learning_from_high_perform_hlt_sys_around_globe_ Senate_HEL P_testimony_01-10-2007.pdf (Lastet09.05.2011)

Nettside: Kampen for lokalsykehusene: http://lokalsykehus.blogspot.com/

Nasjonalt opprop fra fagbevegelsen fra styret og representantskapet i LO i Indre Hardanger: NASJONALT LO-OPPROP FOR LOKALS JUKEHUS A! http://multimedia.api.no/www. frifagbevegelse.no/archive/03627/LO-opprop_for_loka_3627392a.pdf

Vikar-business (Leder) Dagens Medisin 24-03-2011. http://www.dagensmedisin.no/ledare/2011/03/24/vikar-business/index.xml (lastet 09052011)

Lindseth G. Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene. Tidsskriftet Rødt! 2006-4 http://marxisme.no/2006/04/gunnvald-lindset.php3

Ambardekar AV, Fonarow GC ea. Quality of care and in-hospital outcomes in patients with coronary heart disease in rural and urban hospitals (from Get With the Guidelines-Coronary Artery Disease Program). Am J Cardiol. 2010;105(2):139-43. Epub 2009 Nov14 .

Garcia-Lacalle J, Martin E. Rural vs urban hospital performance in a ‘competitive’ public healthservice. Soc Sci Med. 2010;71:1131-40.

Noter:

1. Se: Statsminister Jens Stoltenberg: Tale på Arbeiderpartiets landsmøte 7.4 2011. http://www. regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/ statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2011/ landsmoete.html?id=638138
2. ‘Konflikt om en av tre lokalsykehus.’ Aftenposten 29.12 2010 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ politikk/article3877507.ece
3. Det finne ikke entydige definisjoner på mange begrep som brukes i sykehusdebatten. «Akuttberedskap», «lokalsykehus» osv brukes ulikt og har uklart meningsinnhold. Innafor norsk akuttmedisin er det utviklet en egen nasjonal definisjonskatalog for AMK- og LV -sentraler som gir nyttige definisjoner og omforent innhold i ord og uttrykk som brukes av byråkrater, politikere og fagfolk (se: KITH Rapport 3/99 IS BN 82-7846-057-4 http://www.kith.no/upload/1983/DefKat-amk-lv-v1. pdf).
4. Se: Bjarne Jensen, Stein Østre og Unni Hagen: Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Samhandling, lokalsykehus og offentlig økonomi. (Revidert utgave 15.03.2010) http://www. velferdsstaten.no/Tema/Sykehus/?article_id=49439
5. Se bl.a. Garcia-Lacalle J, Martin E. Rural vs urban hospital performance in a ‘competitive’ public health service. Soc Sci Med. 2010 ;71:1131-40.
6. Se http://www.frittsykehusvalg.no/start/?p=26

Den 22. august 2008 lanserte daværende helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ideen om en samhandlingsreform, og nedsatte en ekspertgruppe som skulle jobbe fram et forslag.

Reformen ble lagt fram 19. juni i 2009, Stortingsmelding nr. 47, og ble presentert som svaret på mange av problemene i Helse-Norge. Bak selvfølgeligheter og honnørord var den et nytt skritt i markedsrettingen av det norske helsevesenet. Den var også en svært vellykket avledningsmanøver fra Ap-ledelsen foran valget som overrumplet motstanderne av helseforetakssystemet.

2010 ble et år i sykehusopprørets tegn, der Oslo også kom med for alvor gjennom kampen mot nedleggingen av Aker.

I valgkampen 2011 er dette en av de heiteste og viktigste sakene.

Leder: En avledningsmanøver side 3
Gunnvald Lindset: Helseforetakssystemet truer liv og helse! side 4–19
Jens Ingvald Olsen: Samhandlingsreformen: Vil du ikke, så skal du! side 20–25
Fanny Voldnes: Privatisering og konkurranseutsetting – virkemidler, sammenhenger og handlingsrom side 26–34
Mads Gilbert: Kortreist helse – lokalsykehus redder liv! side 35–53
Dagny Pettersen: Kampen for Narvik sykehus side 54–59
Erling Folkvord: Rekommunalisering i medvind i Oslo side 60–64
Arne Byrkjeflot: Trondheim kommune og Samhandlingsreformen side 66–69
Linn Herning: Er fremtiden privat? side 70–73
Unni Hagen: EUs helsedirektiv side 74–79
Rødt: Det trengs en ny sykehusmodell! side 80–82

Løssalg: kr 75

Paul Kellogg er assisterende professor ved Department of International Studies, Trent University.

3. mai 2010 – redningsplanken for den gjeldstyngede greske regjeringen later omsider til å være på plass. Den Europeiske Unionen (EU) – i særdeleshet de franske og tyske sentralbankene – skal, sammen med Det Internasjonale Pengefondet (IMF) bistå med 110 milliarder euro (150 milliarder dollar) i kriselån. Prisen for disse lånene vil bli høy. Sammen med sterkt økte skatter og kutt i forbruk, er lånene betinget av at frysingen av lønningene i offentlig sektor forlenges til å gjelde til 2014.¹ Det betyr i realiteten lønnsnedslag, siden det blir drastiske endringer på de såkalte «bonusene» – feriepengene som har blitt en vesentlig del av lønnspakken til lavtlønnsarbeidere i offentlig sektor.

Sinnet disse kuttene har utløst, finnes overalt i det greske samfunnet. Giorgos Papadapoulos er en 28 år gammel politimann som vanligvis konfronterer demonstranter. Men i mars la han vekk opprørsskjoldet sitt og deltok i masseprotestene som har blitt en del av dagliglivet i Hellas. «Det er en ganske annen følelse for meg», fortalte han journalister, mens han deltok i demonstrasjonen. «Men dette er viktig. Det går ut over meg og min familie.»² Krisen i Hellas har, imidlertid, ikke bare vist en dreining mot venstre i Europa. Den har også brakt til overflaten en stygg reaksjonær understrøm i den delen av Eurasia som hører til EU.

Den 29. april 2010 hadde det tyske Bild, en dagsavis med massespredning, en skrikende forside: «Grekerne vil ha enda flere milliarder av oss.»³ Ekkoet fra en halvveis glemt tysk nasjonalisme sendte frysninger gjennom de som har historisk minne. Én med slike minner – visestatsministeren i Hellas, Theodoros Pangalos – minnet greske velgere om uhyrlighetene i den andre verdenskrigen. «De (tyskerne) stakk av med gullet i Den Greske Bank», sa han. «De stakk av med greske penger, og betalte dem aldri tilbake.»⁴ Det var et dårlig skjult forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra den krisen som hans eget parti (Den Panhellenske Sosialistiske Bevegelse eller PASOK) har bidratt til å skape. Den slags utslag av reaksjonær nasjonalisme skulle angivelig ha blitt overskygget av det progressivt kosmopolitiske ved EU.

«Snillere» kapitalisme?

Det er ikke noe nytt at mange har klamret seg til håpet om at EU har i seg kimen til en progressiv kapitalisme. Antonio Negri, medforfatter til boken Empire, støttet en oppfordring om å stemme «ja» til EU-konstitusjonen i 2004–2005. Hans forklaring på dette ble svært godt beskrevet av Salvatore Cannavò, da redaktør av Liberazione, dagsavisen til Rifondazionie Communista i Italia.

For Negri er imperiet det nye, globaliserte kapitalistiske samfunnet. Han ser Europa som «en brems på ideologien bak en økonomisk unilateralisme som er kapitalistisk, konservativ og reaksjonær. Slik at Europa kan bli en motvekt mot unilateralismen styrt av USA.»⁵

En annen med tro på EU var Christopher Hitchens, som beskriver seg selv som «en av de få på venstresiden som går inn for utvidelse av EU, og som identifiserer det med det progressive elementet i politikken.»⁶ Men alvorlig talt, Hitchens trenger ikke å betegne seg som en av de få. Med sitt håp om at EU representerer en «snillere» kapitalisme enn i USA, henger den veldig radikale Negri og eks-venstre døgnfluen Kitchens bare etter selve hovedstrømningen innen den «sosialliberale» politikken, representert av de svært tradisjonelle europeiske sosialdemokratiske partiene, som fortsatt er hovedstyrken innen arbeiderbevegelsen og venstre i Europa. Hitchens og Negris pro-EU ståsted plasserer dem innenfor det hegemoniske prosjektet som europeisk kapitalisme er, med det europeiske sosialdemokratiet som meglere, slik det så ofte viser seg.

Dette håpet om et progressivt EU har blitt satt på hard prøve av det seneste fallet i kapitalistisk økonomi – det såkalte «Store tilbakeslaget» i 2008-2009 – den utløsende faktoren for gjeldsproblemene i Hellas og andre steder. I november 2009 stemte 57 % av de 53 % som avga stemme i en folkeavstemning i Sveits, for et forbud mot å bygge moskeer i landet. Denne reaksjonære tendensen er ikke begrenset til Sveits. I april gikk innenrikskomitéen i det belgiske parlamentet enstemmig inn for et forbud mot at muslimske kvinner offentlig kunne bære slør som dekket ansiktet. «Støtte til forbudet gikk på tvers av partigrenser, helt fra de Grønne til ytterste høyre.» Liknende forbud overveies andre steder i Europa, deriblant Frankrike og Nederland. At dette avspeiler økt islamofobi og antiarabisk rasisme vises tydelig ved at «det bare finnes fire små minareter i Sveits»⁷, og at det i Belgia er «svært få kvinner som bærer fullt slør, og at det har vært lite offentlig debatt om at det skulle være behov for forbud.»⁸

Syndebukker

Det skal ikke mye til for å skjønne hva som skjer. Den dype krisen i 2008–09 utløste omfattende programmer over hele kontinentet, signert av regjeringene. Bevilgningene gjorde sitt for å begrense krisen, men mange regjeringer satt igjen med uoverstigelig gjeld. Hver eneste regjering er nå i gang med å håndtere denne gjeldskrisen ved å kutte i offentlige utgifter. Den antiarabiske rasismen er en dypt reaksjonær, forutsigbar og god gammel metode for den herskende elite til å «bytte kanal», og få arbeidsfolk til å se i retning av syndebukker, framfor å ha oppmerksomheten på angrepene på velferd og offentlig ansatte som er på vei over hele kontinentet. Den antigreske nasjonalismen i Tyskland – som truer med å velte en kriseplan som både tysk og gresk kapital sårt trenger – innebærer at politikken med å jakte på syndebukker kan gli ut av kontroll for den tyske kapitalen, og åpne døra for populistiske ultrahøyre krefter, en økende, foruroligende trussel som lurer i utkanten av det politiske landskapet i Europa.

Denne høyredreiningen er ikke noe stort politisk skritt i EU. EU kunne presentere seg som en progressiv kraft, i lys av den barbariske historien til den europeiske sivilisasjonen. En samling nasjoner – på et kontinent som i løpet av halvannet århundre hadde vært vitne til de blodigste krigene i menneskehetens historie – hadde funnet en vei mot å forene seg og delvis begrense konfliktene. Med et EU-pass kunne man enkelt reise fra et land til et annet – og enda viktigere, arbeide i hvilket som helst land i EU. Framveksten av en felles valuta for en del av EU-landene kunne tyde på at spenningen ble ytterligere redusert på et kontinent bestående av historiske rivaler.

Men den progressive overflaten kamuflerte en annen side av barbariet som har preget den europeiske sivilisasjonen. Røttene til dette ligger ikke bare i intereuropeisk rivalisering som resulterte i Napoleonskrigene og to verdenskriger. Røttene ligger minst like dypt i 500 års kolonihistorie, med erobringer på den sørlige halvkule som resulterte i avfolking av store deler av Latin-Amerika og Karibia, uhyrlighetene forbundet med slavehandelen over Atlanteren, og den langvarige ydmykelsen og plyndringen av tre av de fire tettest befolkede områdene i verden – Kina, det indiske subkontinentet og det indonesiske arkipel. Hvis dannelsen av EU dempet den europeiske rivaliseringen, dempet det slett ikke det europeiske presset mot Sør. I alle fall førte det til en mer intensiv europeisk imperialisme.

Europeisk imperialisme

Europeiske konsern har, fra Latin-Amerika til Afrika og Asia, vært en minst like stor del av historien om imperialismen i den senere delen av det 20. og den tidlige delen av det 21. århundre, som den mer synlige USA-imperialismen. Det kan faktisk argumenteres med at den noe nølende prosessen mot europeisk integrering ikke først og fremst var ansporet av et ønske om å skape et progressivt Europa, men heller av erkjennelsen av at en ny runde med krig mellom europeiske nasjoner ville gjøre hele Europa ute av stand til å konkurrere med USA om den fortsatte plyndringen av de store rikdommene i Sør. Det var alt eller ingenting for alle – og resultatet ble EU.

Med andre ord, så har det alltid vært en reaksjonær side ved EU-prosjektet. Intern migrering for alle med EU-pass var bra for europeiske arbeidsfolk. Men for de utenfor EU har det betydd «Festning Europa» – en vegg av regler mot innvandring gjennom Italia, Spania og Tyskland. Og en ting var å drive fram et enhetsprosjekt, så lenge det omfattet land med en majoritet av hvite og kristne – men da prosjektet stod foran den neste oppgaven, en utvidelse med sikte på å inkludere det i hovedsak islamske Tyrkia – viste en tydelig nølende holdning seg, betenkeligheter som vanskelig kunne skjule fremmedfrykt og rasisme.

Det er en annen side ved de imperialistiske røttene som ligger under EU-prosjektet – ulikheten i forholdet mellom de forskjellige statene innenfor EU. Doug Saunders, som skriver for Globe og Mail, går for langt når han beskriver Hellas, Portugal og Spania som «økonomiske kolonier» under Tyskland. Men han setter lys på noe viktig ved ulikhetene ved den strukturen EU bygger på. Det er en indre kjerne av dominerende nasjoner – på selve kontinentet gjelder det særlig Tyskland og Frankrike – med et ytre lag av land med et særdeles ulikt forhold til kjernen.

Tyskland har den nest største eksporten i verden, foran USA, overgått bare av Kina, og de største markedene er dets europeiske naboer. Disse landene er netto importører. I disse importerende landene flyter det mer penger ut av grensene, enn det som kommer inn – for Hellas tilsvarer det en tiendedel av den totale økonomien – mens Tyskland har et overskudd, med betydelige midler på bok. Penger kan ikke sitte stille, og naturen avskyr vakuum, så tyske banker anvendte midlene fra eksportoverskuddet ved å låne ut, med lav rente, til konserner, særlig entreprenør- og eiendomsutvikling i disse samme landene. De lånte også ut til regjeringer, for å fylle behovet der det manglet kontanter, som i sin tur kunne kjøpe flere varer og tjenester fra Tyskland.⁹

Det er dette giftige brygget som nå bobler over. mens EU sluttfører detaljene i krisepakken til Hellas. Det faktum, understreket her av Saunders, at mye av denne gjelden er til tyske banker, betyr at tysk kapitalisme har alle mulige gode grunner til å støtte en slik krisepakke – men betingelsene som følger er svært harde, og det er de greske arbeiderne som blir bedt om å betale prisen. Disse betingelsene står også i motsetning til de smertefulle lærdommene fra 2007 og 2008. Den viktigste lærdommen fra den greske resesjonen var at det er neoliberal galskap å kutte offentlige utgifter når økonomien skranter. Slike kutt gjør bare vondt verre. Det som derimot trengs, er økt offentlig bruk, slik at offentlige behov kan kompensere for den synkende etterspørselen i privat sektor.

Gresk krise

Om Tyskland har gjenvunnet økonomisk vekst, og kan vurdere kutt i offentlige utgifter, har Hellas ikke det. Det er anslått at den greske økonomien – etter å ha kommet seg gjennom 2009 ved hjelp av innstramming – vil bli slanket med 4 % i 2010, og deretter 2 % i 2011.¹⁰ Kuttene som kreves av EU og IMF, vil gjøre en alvorlig situasjon verre i ukene og månedene framover. Det finnes håp i denne situasjonen – den voksende motstanden i Hellas. En gallup indikerte at «mer enn halvparten av alle grekere vil innta gatene hvis regjeringen går med på nye alvorlige tiltak.»¹¹ Den voksende massebevegelsen og åpningen mot venstre som er underveis i Hellas, er utrolig oppmuntrende. Det er i den bevegelsen det ligger håp om at det en gang kan vokse fram et virkelig progressivt Europa.

Men vi må også legge en demper på dette håpet med en nøktern evaluering av den faktiske situasjonen. Sosialdemokratiet – og fagbevegelsesbyråkratiet det hviler på – er dypt involvert i oppbyggingen av de strukturene som i dag brukes til å orkestrere et angrep, tvers gjennom kontinentet, på velferden og arbeiderklassen. Sosialdemokratiet forblir den største kraften i arbeiderbevegelsen, og vi kan ikke ha noen illusjoner om at det er i stand til å lede et motangrep.

I Hellas har bevegelsen nødvendigvis, i alle fall delvis brutt med PASOK, siden det er PASOK som leder den regjeringen som setter i verk angrepene. Men sosialdemokratiet er bare et slags speilbilde av problemet, både i Hellas og i Europa forøvrig. Sosialdemokratiets materielle grunnlag består av fagbevegelsesbyråkratiet som gjennomsyrer arbeiderbevegelsen i Europa og hele den nordlige halvkule. Utfordringen som arbeiderbevegelsen og det politiske venstre til syvende og sist står overfor, er ikke bare et brudd med sosialdemokratiet, men også et organisatorisk brudd med fagbevegelsesbyråkratiet. Et slikt brudd, om det skal lykkes, må knytte seg til et ikke-hegemonisk prosjekt med horisont ut over de interne politiske forholdene i Europa. Det må ta inn over seg det faktum at Europa spiller en vesentlig rolle i imperialismen som undertrykker flertallet av verdens befolkning. Det ikke-hegemoniske prosjektet vårt kan ikke, med andre ord, begrense seg til å fokusere på økonomiske forhold alene. Et ikke-hegemonisk prosjekt i Europa – som i Nord-Amerika – må samtidig innebære et brudd med sjåvinisme og rasisme.

Den erkjennelsen har sine praktiske implikasjoner. Hellas sin lille rolle i Europas ødeleggende imperialisme har vært en serie sjåvinistiske angrep på Makedonia og Kypros, og en uansvarlig og langvarig feide med nabolandet Tyrkia. Dette har i sin tur ført til et oppblåst militærbudsjett, som har holdt «greske militærutgifter på et nivå godt over det gjeldende blant de andre EU-medlemmene, rundt 14 milliarder euro, eller 6 % av BNP i 2007 og 2009.»¹² Med andre ord, er halvparten av underskuddet – som ligger på noe mellom 13 og 14 % av BNP – knyttet til en oppblåsning av utgifter til krigsforberedelser. Et brudd med sjåvinisme og militarisme åpner døra til et ganske enkelt og beskjedent krav, samtidig et nødvendig krav i et prosjekt mot hegemonisme – kutt utgiftene til krig, ikke utgiftene til velferd.

Noter:

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra Links International Journal of Socialist Renewal, http:// links.org.au, og er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Nok en gang tåkelegger bedriftsledere, politikere, akademikere og journalister Hellas sitt forsøk på løse sine problemer med statsgjeld

Rick Wolff er professor emeritus ved University of Massachusetts. Han har skrevet bøkene New Departures in Marxian Theory og Capitalism Hits the Fan:The Global Economic Meltdown and What to Do about It. Besøk Wolffs hjemmeside på www.rdwolff.com.

Det er noe langt større enn et lite lands økonomiske problemer som står på spill. Det samme som skjer i Hellas, skjer over hele verden, men med ulike detaljer og til ulike tider.

Klassekampen i Hellas starter med det komplekse forholdet mellom arbeidere, arbeidsgivere og staten. Arbeidere og arbeidsgivere er låst i endeløse kamper på mange nivå i kapitalismen (arbeidere mot arbeidsgivere over lønn og arbeidsvilkår, arbeidere som konkurrerer med hverandre om jobbene, og kapitalister som konkurrerer med hverandre om profitten). Én av disse klassekampene handler om staten. Varierende sammenslutninger av arbeidere og arbeidsgivere presser staten til å:

Kampen om staten inkluderer kampen om statens gjeld, det akkumulerte lånet til staten som enda ikke er tilbakebetalt. Arbeidsgivere vil at staten skal sikre flyten og prisen på deres innsatsfaktorer, og sikre prisen på de varer de selger. De presser staten til å forsvare, subsidiere og på andre måter støtte deres profittskapende foretak (blant annet ved å ha et kostbart militærapparat, offentlig utdanning av arbeidskraft, tilrettelagt infrastruktur, osv.). Arbeidsgivere prøver også å sosialisere kostnadene for disse dyre statlige tiltakene og institusjonene for å få mest mulig av deres kostnader betalt av arbeiderne. Sjølsagt kan arbeiderne slå tilbake og kreve statlige tiltak til deres fordel, og forsøke å få kostnadene av statens tiltak over på arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister osv.). Kampen om staten blant forskjellige grupper i arbeiderklassen og blant forskjellige grupper av arbeidsgivere er også viktig, men blir ikke tatt opp i denne artikkelen.

Ofte vil den politiske organiseringen, mobiliseringen, og de økonomiske ressursene på arbeidsgiversida dominere ,og staten vil da gjennomføre arbeidsgivernes tiltak, mens de skattlegger arbeiderne. Men der sistnevnte er godt organisert og mobilisert, kan staten ikke direkte gjøre som arbeidsgiverne ønsker. Statsgjeld er en indirekte måte for staten til å tjene arbeidsgiverne på bekostning av arbeiderne. I dette eksemplet tjener staten hovedsaklig arbeidsgiverne, mens den ikke skattlegger dem for å gjøre det. Staten krever heller ikke at arbeiderne betaler skatt for å dekke de resterende kostnadene av tiltakene til fordel for arbeidsgiverne.

Når både arbeidsgiverne og arbeiderne betaler for lite skatt til å finansiere statens utgifter for begge, må staten låne differansen mellom skatteinntekter og utgifter. Staten er i et dilemma gjennom sin posisjon i klassekampen som den, i det minste midlertidlig, unngår å ta stilling til ved å ta opp lån. Den utsetter konsekvensene til den dagen den ikke lenger kan låne sin vei ut av dette dilemmaet. Nå har den globale krisa i kapitalismen brakt Hellas til denne dagen, bare litt tidligere enn overalt ellers.

Når staten låner, kommer lånene deres i hovedsak fra klassen til arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister, osv.). Staten låner disse pengene i stedet for å ta de inn som skatter, og skjermer dermed denne klassen fra skattebyrden. Staten betaler også pengene tilbake med renter til arbeidsgiverklassen. At staten låner, gjør at arbeiderklassen slipper å betale mer i skatter for å dekke statens utgifter. Men siden arbeiderne ikke kan låne penger til staten, kan arbeiderne heller ikke se fram til at staten betaler renter og nedbetaler lånet sånn som arbeidsgiverne forventer. Istedet kan arbeiderne se fram til å få krav om at de må hjelpe staten med å betale slike nedbetalinger til arbeidsgiverklassen.

Det er normalt med statsgjeld i dagens kapitalisme. Dette politiske nøytrale begrepet tilslører den virkelige funksjonen som et indirekte virkemiddel for at statens tiltak går i arbeidsgivernes favør framfor arbeidernes. Fordi kapitalismens økonomiske kriser vanligvis gjør at staten blåser opp statsgjelden, kan den økonomiske krisen raskt omdannes til statskrise. Denne omdanninga skjer når statsgjelden møter grensene satt av utlåneres manglende vilje til å ta videre risiko.

Hellas ble selvsagt dratt inn i denne siste globale krisen i kapitalismen, som er den verste siden den store depresjonen på 30-tallet. Arbeidere og kapitalister har slåss hardere for å få staten, blant andre sosiale institusjoner, til å løse sine egne økonomiske problemer samtidig som de flytter kostnadene for å løse problemene over på andre. Krisepakkene for å redde bankene og kapitalistiske foretak konkurrerer mot krisepakker for å sikre arbeidsplasser, lønninger, osv. Over hele verden forsøker stater å utsette det grunnleggende økonomiske og sosiale spørsmålet: Hvem som skal betale for statens aktiviteter? De prøver alle sammen å låne mer.

Samtidig har den akkumulerte statsgjelden til mange land og størrelsen på låna som finansierte krisepakkene, økt risikoen for utlånerne. Statsgjeldens normale rutine stopper opp. Utlånerne husker for eksempel hva som skjedde når den argentinske kapitalismen kollapset tidlig i 2001. Da støvet la seg i 2005, tapte eierne av Argentinas statsgjeld to trededeler av lånenes verdi. Det var ingen global krise da. Under dagens forhold har statenes utlånere mye mer å bekymre seg for.

I dag er arbeidsgiverklassen engstelig for at dens lenge og vellykkede bruk av statsgjeld for å unngå skatter er i vanskeligheter. Risikoen for at denne indirekte måten å manipulere staten til å tjene sin klasses behov, mens arbeiderklassen må betale, har økt betydelig. Arbeidsgiverne krever nå at staten må gjenoppbygge deres kredittverdighet før nye lån kan bli tatt opp. Og måten staten kan gjøre dette, fra arbeidsgivernes synspunkt, er å øke skattene for arbeiderklassen og/eller kutte i statsprogrammer som tjener arbeiderklassen. Alternativet, å skattlegge arbeidsgiverne og de rike, mens man kutter statens støtte til dem, er i hovedsak utelatt fra offentlig diskusjon.

Dette er tanken og innholdet i dagens greske gjeldskrise, i morgendagens parallelle kriser i Irland, Spania, og Portugal og i framtidige kriser i de fleste andre kapitalistiske økonomier. I hvert tilfelle vil spesielle forhold og tidligere historie forme detaljene. Det viktigste er at den politiske organiseringa og mobiliseringa av arbeiderklassen vil avgjøre hvor langt (eller kanskje om) disse krisene blir løst på arbeiderklassens bekostning.

(Denne artikkelen ble trykt første gang i Monthly Reviews nettmagasin,www.mrzine.monthlyreview.org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad.)

For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs
Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.</p> <p>Denne artikkelen gir en oversikt over temaet marxisme og kriser, og drøfter den krisen vi nå er inne i.

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Den 15. september 2008 gikk verdens største investeringsbank, Lehman Brothers konkurs. Konkursen satte i gang et økonomisk ras som rammet hele finansverdenen og som etter hvert førte til dramatisk nedgang i produksjon og handel i hele verdensøkonomien. Fra september 2007 til mars 2009 ble realverdier og finansverdier på over 50 000 milliarder dollar ødelagt (Foster 2010). Dette tilsvarer over 100 norske nasjonalprodukt. En stor del av dette var aksjer og andre finanspapirer priset langt over det som kunne være rimelige verdier, men mye var også boliger og næringsvirksomheter. Arbeidsløsheten ble i mange land mangedoblet. Millioner av familien havnet i gjeldskrise. Verdenshandelen, som i en årrekke har hatt en vekst på 5–10 prosent, sank våren 2009 med 30 prosent (OECD). Sjelden har Marx og Engels sin beskrivelse av kapitalismen i krise passet bedre:

«I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker – overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, …». (Marx/Engels 1984, s. 18)

For å unngå sammenbrudd i bank- og finanssystemet, ble regjeringer tvunget til å handle: Selv i kapitalismens høyborg, USA, ble noen av de største finansinstitusjonene tatt over av staten. Stater som sleit med å kvitte seg med stor statlig gjeld, måtte glemme alle ønsker om å redusere gjelda. Det var kapitalismen som sto på spill. Bare statene kunne redde kriserammede banker. Svake stater tok opp nye gigantlån som førte til at statsgjelda ble enda større. Underskuddet på statsbudsjettene økte.

Hellas, som i 2007 hadde underskudd tilsvarende 5 prosent av BNP, hadde i 2009 underskudd på nesten 14 prosent (Kilde: OECD). Irland, som hadde overskudd i 2007, satt med underskudd på 12 prosent i 2009. Spania, som også hadde overskudd i 2007 satt i 2009 med et underskudd på nesten 12 prosent.

Så skjedde det som ingen økonomer og politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs. Europa er i krise, proklamerte den franske finansministeren den 10. mai (Kilde: NRK). Det kan ikke være tvil om at dette er en realistisk beskrivelse. Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.

To år har rystet den kapitalistiske verden. Det som de største ekspertene påsto ikke kunne skje, har skjedd. Så seint som i 2003 erklærte nobelprisvinneren professor Robert Lucas at de nyliberale økonomene hadde «temmet de økonomiske krisene». (Krugman 2008, s. 9) Sjelden har eksperter med så stor prestisje tatt så feil! Dette innrømmes nå gradvis av de fleste borgerlige økonomer. Men har dette ført til grunnleggende kritikk av kapitalismen som system eller i det minste av den rådende nyliberalismen? Svaret er nei. Noen politikere har uttalt sterk bekymring over situasjonen, mens andre oppfører seg som om alt er under kontroll. Knapt noen slår den sjølgode, norske finansminister Sigbjørn Johnsen som i framleggingen av det reviderte nasjonalbudsjettet 11. mai gikk så langt som å bruke  det sterke ordet «usikkerhet» i sin omtale av den økonomiske situasjonen!

Det er ingen tvil om at denne økonomiske krisen er den alvorligste siden krisen på 30-tallet. Den har synliggjort at motsetningene i det kapitalistiske økonomiske systemet er så grunnleggende at det ikke holder med tradisjonell økonomisk politikk. Likevel ser vi at regjeringene ikke finner andre utveier enn å fortsette som før, og håpe på «ny vekst». I forhold til tidligere økonomiske kriser er dette nytt. Som Naomi Klein påpeker i boka The Shock doctrine, har det typiske vært at krisene ikke bare har rystet økonomiene. De har også ført til politiske rystelser og ny økonomisk ideologi og politikk (Klein 2007). Etter krisen på 30-tallet kom keynesianismen og ideene om velferdskapitalismen. Etter krisen først på 70-tallet ble den nyliberale modellen lansert. Denne gangen ser kapitalismen ut til å være uten nye utveier? Selv Paul Krugman, en av de mest kjente kritikerne av den såkalte «Chicagoskolens» ekstreme liberalisme og en av de mest «fornuftige» borgerlige økonomene, har ikke annet å si til tiltak enn at han håper det nå må komme nye kloke ideer! (Krugman 2008, s. 191).

Har marxister alternativ til krisen?

Kan marxistisk politisk økonomi gi oss kunnskap som gjør at vi kan forstå hva som skjer? Marxistiske økonomer har lenge advart mot den ekstreme liberalismen. Den kjente SV-økonomen Rune Skarstein, Rødts Torstein Dahle, meg selv og flere andre har pekt på faren med den veldige kredittekspansjonen under den siste høykonjunkturen (Skarstein 2008). Tidsskrift som Monthly Review har helt siden 2006 advart mot faren for ei alvorlig krise. Men marxismen er ikke på moten blant mainstream økonomer. Vår kritikk har knapt skapt krusninger i den selvgode andedammen av toneangivende økonomer og politikere.

Kriser i kapitalismen

Også tradisjonelle lærebøker i sosialøkonomi anerkjenner at økonomier svinger fra gode til dårlige tider, såkalte «business cycles» eller konjunktursvingninger. Men disse svingningene framstilles som naturlig for markedet uten store skadevirkninger på økonomien. Det innrømmes at det kan være en tendens til overekspansjon i gode tider, og at det da er nødvendig med en periode hvor veksten avtar noe slik at likevekten eller balansen i markedet gjenopprettes. Det innrømmes også at det som skjedde etter krakket i 1929 var mer enn en vanlig lavkonjunktur. Når økonomene forklarer krisen, peker de på feilaktig politikk og mangel på kunnskap. At krisen synliggjorde grunnleggende motsetninger i kapitalismen som system avvises.

Utviklingen av den norske etterkrigsøkonomien viser at det er mulig med lengre perioder med stabilitet. Men så snart markedskreftene slippes fri, øker ustabiliteten. Utviklingen av den nyliberale revolusjonen i Norge fra rundt 1980 viser dette klart. Etter en lang periode med økonomisk vekst og svake konjunktursvingninger, sank den økonomiske veksten målt med BNP kraftig i 1981, og arbeidsledigheten økte. Fram til da hadde ledigheten holdt seg under 40 000. I 1983 økte den til 67 000. Den neste lavkonjunkturen ble enda kraftigere. Den startet i 1988 med kraftige fall i aksjekursene. Den økonomiske veksten avtok, tallet på konkurser økte, og i 1993 var ledigheten helt opp i 170 000. Krisen ble den alvorligste siden den andre verdenskrigen. Tre banker gikk konkurs. Arbeidsledigheten ble firedoblet, tallet på folk som måtte ha sosialhjelp, økte med 80 000 og om lag 10 prosent av norske hushold var i alvorlig gjeldskrise. Regjeringens tiltak mot krisen den gangen var mer liberalisering, mer av den samme politikken. 90-tallet har vært nyliberalismens storhetstid. Den offentlige sektoren er blitt utsatt for kraftige innstramminger, og de offentlige utgiftenes andel av BNP er redusert fra over 50 prosent først på 90-tallet til 42–43 prosent de siste årene. Til tross for at den offentlige sektoren ikke lenger spilte samme stabiliserende rolle i økonomien, ble den neste lavkonjunkturen, fra 2000 med bunn i 2003, mindre alvorlig. Årsakene til dette er flere. Det kan ha sammenheng med krigsopprustning i USA, med åpningen av det indiske og kinesiske markedet, med utviklingen i Øst- Europa etter sammenbruddet ti år tidligere. Resultatet av lavkonjunkturen i Norge var at veksten i BNP sank fra 3,3 prosent i 2000 til 1 prosent i 2003 og arbeidsløsheten steg fra 3,2 prosent i 1999 til 4,6 prosent i 2005. Det ble ingen boligkrise eller finanskrise. Ingen drømte om at den eventyrlige veksten i finanssektoren fra 2002 skulle ende i krise og stor ustabilitet.

Industrielle sykluser og lange bølger

De første dype motsetningene i kapitalistiske økonomier var tydelige alt på attenhundretallet. I Kapitalen, Bind I, diskuterer Marx krisene som «industrielle sykluser». Krisen som startet i 1857 anser han som særlig alvorlig. Ei ny krise utviklet seg i 1866. Den startet som ei stor bankkrise (Kapitalen, I, s. 625). I Sosialismen, utopi og vitenskap, påviser Engels at den første konjunktursvingningen som er registrert, startet i 1825 (Engels 1968, s.419). Fram til 1892 påviser Engels seks slike svingninger i økonomien. Avstanden mellom krisene var i gjennomsnitt ti år. Seinere har både marxistiske økonomer og andre påvist at konjunktursvingningene har fortsatt å komme relativt regelmessig helt fram til i dag. Noen av krisene har vært særlig alvorlige. Krisen som startet i 1929 er kjent som «verdenskrisen». Men det har også vært andre lavkonjunkturer som har vært dramatiske. Engels beskrev perioden midt på 1870-tallet som en eneste lang depresjon, hvor den tradisjonelle oppgangen ble utsatt (Howard and King 1989, bind I s. 10). Andre Gunder Frank mener også at krisen midt på 1870-tallet var særlig dyp (Frank 1981). I tillegg mener han krisen først på 1970-tallet var av en alvorligere karakter enn de mer regelmessige konjunktursvingningene. Det typiske for disse dypere lavkonjunkturene, som vi kan kalle strukturelle kriser i kapitalismen, er at lavkonjunkturene fører til omfattende strukturelle endringer i kapitalismen som system. De påvirker både maktforhold mellom de kapitalistiske blokkene, de påvirker økonomiske teorier og de påvirker økonomisk politikk. Lenin viser at perioden 1860–70 var det høyeste stadiet i fasen med fri konkurranse (Lenin 1976, s. 61). Etter krisen i 1873 øker monopolisering og imperialisme. Krisen som startet i 1929, ble slutten på hegemoniet til de gamle kolonimaktene og slutten på laissez–faire-ideologien. Etter krisen først på 1970-tallet, som betydde sammenbruddet for gullstandarden og den første store oljekrisen, kom gjennombruddet for nyliberalismen og Milton Friedman med fleres nyklassiske økonomiske teorier som åpnet verdensmarkedet for de multinasjonale selskapene og knuste drømmen om Ny Økonomisk Verdensorden for den 3. verden.

Den russiske økonomen Nikolai Kondratiev publiserte i 1925 boka The Major Economic Cycles. Ut fra en studie av de dypere krisene, utvikler han en teori om lange bølger i kapitalismen. Noen år seinere følger den østerrikske økonomen J. A. Schumpeter opp teoriene til Kondratiev. Han kaller de lange bølgebevegelsene Kondratiev-bølger og mener å påvise slike bølger helt fra den industrielle revolusjonen og markedsøkonomiens spede begynnelse i 1780 (Schumpeter 1965, s. 67). Schumpeter anslår bølgelengdene til å være rundt 50 år og knytter bølgene til gjennombruddet for de store teknologiske revolusjonene. Revolusjonene åpner nye investeringsområder og setter i gang en økonomisk vekstprosess som sprer seg til hele den kapitalistiske økonomien. Prosessen ebber ut når etterspørselen etter produktene som blir skapt av de teknologiske oppfinnelsene, ebber ut. Schumpeter og seinere økonomer med sans for hans teorier, har kartlagt fem bølger siden 1771:

• Første bølge 1771: Den industrielle revolusjonen
• Andre bølge 1829: Dampmaskina og jernbane
• Tredje bølge 1875: Stålproduksjon, elektrisitet og tungindustri
• Fjerde bølge 1908: Olje, bil og masseproduksjon
• Femte bølge 1971: Informasjon-og telekommunikasjon. (Kilde: Wikipedia desember 2008).

Bølgene, som settes i bevegelse av store teknologiske oppfinnelser, skaper ny optimisme i økonomiene og ny vekst, men de fører også til maktskifte mellom de økonomiske stormaktene. Den siste bølgen, «Informasjon-og telekommunikasjon» – eller datarevolusjonen som den ofte kalles – betydde gjennombruddet for Japan som økonomisk stormakt. Schumpeter var godt skolert i marxisme og var kjent med den historiske materialismen. Vekten han legger på utviklingen i den økonomiske basisen, produktivkreftene, er i tråd med Marx og Engels sine teorier (Jfr. Manifestet s. 18–19). Men mens Marx og Engels ser krisen som et uttrykk for motsetninger i kapitalismen som system, har Schumpeter fokus på oppfinnelsen som kilde til ny verdiskaping. I prinsippet kunne i følge Schumpeter, kapitalismen videreutvikles nærmest i det uendelige, om mennesket var i stand til kontinuerlig å revolusjonere produktivkreftene innafor rammene av markedsøkonomiene. Teorien om at oppfinnelser, innovasjoner, setter i gang vektprosesser som kan prege den økonomiske utviklinga i tiår, kan ha mye for seg. Men også andre begivenheter som drastisk påvirker det økonomiske systemet, kan få slike langvarige konsekvenser. Sammenbruddet av planøkonomien i Sovjetunion rundt 1990 var en begivenhet som ga markedsøkonomien en veldig stimulans for ny ekspansjon. Åpningen av det indiske markedet fra 1994 og den ekspansive utviklingen av den kinesiske statskapitalismen, var andre begivenheter som ga kapitalismen nye ekspansjonsområder.

Grunnleggende motsetninger i kapitalismen

I diskusjonene om Marx og kriser blir fokus ofte rettet mot teorien om profittratens fallende tendens og overproduksjonsteorien. I Marx sine studier av hvorfor kapitalismen igjen og igjen går inn i kriseperioder, står også disse teoriene sentralt. Men det er da også lett å overse at Marx sin analyse av kapitalismen som system er en avdekking av tallrike motsetninger som påvirkes under den økonomiske utviklingsprosessen. Her vil jeg se på noen av de viktige motsetningene som gjør at «de moderne produktivkreftene gjør opprør mot de moderne produksjonsforholda» (Marx/Engels 1984, s. 18).

A. Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi Mens menneskene i tidligere samfunnsformer har produsert det de trenger for å dekke behov, er folks behov for kapitalisten bare en mulighet for å gjøre forretninger og tjene penger. Hans fokus er bytteverdien, hvor mye han kan tjene på produksjonen, og dermed øke kapitalen fortest mulig. Målet for arbeideren og folk flest er å dekke sine behov best mulig, å skaffe seg nødvendige bruksverdier. Arbeideren og kapitalisten er avhengig av hverandre, men kapitalisten styrer produksjonen eneveldig. For å oppnå maksimal profitt prøver kapitalisten både å få arbeideren til å jobbe billigst mulig og å kjøpe mest mulig. Jo lavere lønna er, jo mer kan kapitalisten ta ut i merverdi, og jo mer kan han akkumulere og investere i nye virksomheter. Men jo lavere lønna er, jo mindre er kjøpekraften. Hvordan skal kapitalisten få solgt mer når de som kjøper, har mindre å kjøpe for? Denne motsetningen mellom arbeid og kapital er uløselig under kapitalismen og legger grunnlaget for overproduksjonskriser og antagonistiske politiske motsetninger.

B. Motsetningen mellom produsentene

Kapitalismen er karakterisert av konkurranse mellom bedriftene på markedet. Uten å samarbeide kaster de største kapitalistene seg over markedsområdene som gir størst profitt. Alle planlegger for størst mulig produksjon. Dette anarkiet fører til en voldsom sløsing med produksjonsmidler og overproduksjon. I kampen om ekstraprofitt, prøver alle å finne de mest effektive produksjonsmåtene. De kan også fristes til spekulative lån og finansinvesteringer for å sikre seg større deler av merverdien. Krisene fører ofte til at de sterkeste kjøper opp de svakere, og til monopolisering av markedsområdene. Nå kan monopolbedriften kontrollere markedet, og trenger ikke lenger effektivisere produksjonen om dette ikke lønner seg.

C. Motsetningen mellom finanssektoren og realøkonomien

Mens kapitalistene i industrikapitalismens første fase var opptatt av bedriftens langsiktige utvikling, er dette perspektivet helt borte med dagens finanskapitalistiske dominans. Bankenes oppgave var opprinnelig å formidle kapital mellom de som hadde overskudd og de som trengte å låne. Med utviklingen av aksjeselskaper og aksjebørser, er kapitalistens eneste interesse «pengene». Produktene er bare midler til å skaffe seg mer penger. Da spiller det heller ingen rolle hva som produseres eller hvor det produseres. Marx sier det slik i Kapitalen, bind II:

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen » (Marx, volum II, s. 58.)

Financial Times synes dette sitatet var så treffende for den ville kredittekspansjonen de siste årene at de slo det stort opp i sin utgave 18.10.08). Bankene får nå en annen rolle. De disponerer de pengene som kan «skape rikdom». Fokuset er på pengekilden, ikke produksjonen.

Utviklingen av finanssektoren førte til utviklingen av det moderne kredittsystemet. Når etterspørselen avtar, kan den fortsatt holdes opp ved å la forbrukerne ta opp lån. Jo mindre krav til sikkerhet bankene stiller, jo større lån kan tas opp. Slik bidrar kreditten til å utsette krisene. Men når forbrukerne ikke lenger tør ta nye lån eller får nye lån, vil etterspørselen før eller seinere måtte ta slutt. Da kan det som kunne bli en moderat konjunktursvingning, ende i dramatisk finanskrise.

D. Motsetningen mellom produktivt og ikke-produktivt arbeid

For å øke profitten må kapitalen stadig øke mengden merverdi, eller det produktive arbeidet. Men under kapitalismens utvikling krever «systemet» at også sektorer som ikke er produktive, bygges. Dette kan være offentlig sektor, finanssektoren, reklamesektoren med mer.

Dette har to effekter på systemet. For det første fører det til at kapitalakkumulasjonen blir mindre. Slik dempes profittveksten. For det andre bidrar det til at faren for overproduksjon dempes.

E. Motsetningen mellom produksjonen og reproduksjonen

Reproduksjonen av arbeidskraft, både biologisk og sosial reproduksjon, er en forutsetning for at kapitalismen skal utvikle seg. En stor del av reproduksjonen foregår utafor markedet, i husholdet og i den offentlige sektoren. Reproduksjonen dreier seg om å holde arbeidskraften frisk og faglig oppdatert, for å si det enkelt. Men de som jobber i reproduksjonen, er bruksverdiprodusenter og bidrar ikke med profitt. Dermed prøver alltid kapitalisten å gjøre reproduksjonen billigst mulig. Dette vil på sikt undergrave den økonomiske veksten og skape sosiale problemer. Velferdsstatens gullalder, 1950–80, var en periode da kapitalistene i de velferdskapitalistiske landene ble tvunget av venstresida og fagbevegelsen til å prioritere reproduksjonen.

Dette er noen av de grunnleggende motsetningene i kapitalismen som system som påvirkes under produksjonsprosessen, og som på ulik måte påvirker utviklingen av kriser i systemet.

Teorien om profittratens fallende tendens

Marx var den første som forsto hvor kapitalistenes rikdom kommer fra, loven om merverdien. Han viser at arbeideren får betalt ei lønn som i gjennomsnitt tilsvarer verdien på varen han selger, nemlig arbeidskraften. Men arbeidskraften har den egenskapen at den i løpet av en dag produserer verdier langt ut over sin egen verdi. Når arbeidskjøperen trekker fra produksjonsutgiftene og lønna, sitter han igjen med et overskudd, en merverdi. Maskiner og råvarer gir ikke fra seg mer verdi enn det kapitalisten har betalt for dem. Arbeiderens arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren som har evnen til å skape merverdi. En kapitalist som bruker kapitalen til å kjøpe arbeidskraft, kan få denne arbeidskraften til å yte merarbeid og dermed skape merverdi for ham sjøl. Dette er grundig beskrevet av Marx i Kapitalen, volum 1, del 3. Under kapitalismens utvikling, prøver kapitalisten hele tida å få arbeiderne til å øke produktiviteten. Da må han skaffe seg maskiner, det beste som finnes av produksjonsteknologi. Konkurransen og jakten på størst mulig profitt og superprofitt, gjør at den driftige kapitalisten hele tida prøver å være i teknologisk forkant. Dersom bedriften har monopol, kan ledelsen under visse betingelser, isteden velge å øke prisene. Men her vil markedet sette grenser for hvor langt dette er mulig. Bedriftene vil, avhengig av markedssituasjonen, stadig bli preget av mer og mer teknologi. Marx kaller forholdet mellom mengden av arbeidskraft og mengden av realkapital (maskiner med mer) kapitalens organiske sammensetning. Teknologien koster, men samtidig øker det produktiviteten til arbeiderne og gjør at produksjonen i løpet av en dag stadig vokser. Den organiske sammensetningen av kapitalen, varierer fra bransje til bransje. I industrien er teknologiandelen stor. I tjenesteyting er den langt mindre. Men også her, for eksempel i bankvesenet, ser vi hvordan eierne prøver å senke kostnadene ved å redusere tallet på ansatte og øke teknologiandelen. Også i moderne jordbruk er teknologidelen stor, men problemet her er at mengden jord, kvaliteten på jorda og årstidene, setter grenser for hvor mye produksjonen kan øke når teknologien øker. De siste tallene fra norsk industristatistikk, viser at tendensen til å erstatte arbeidskraft med maskiner, i høyeste grad gjelder i dag. Fra 1999 til 2007 økte mengden maskiner og utstyr (realkapitalen) i industrien med 31 prosent, mens tallet på industriarbeidere bare vokste med 3 prosent i samme perioden (Kilde: SSB). Bare i løpet av 8 år har altså kapitalens organiske sammensetning økt kraftig. I Kapitalen volum III, gjort ferdig av Engels etter Marx sin død, beskriver Marx hvilke konsekvenser dette har for kapitalismen som system (Kapitalen, vol. III, del 3)¹. Marx sier at dette er en økonomisk lov i kapitalismen. Det betyr at så lenge kapitalismen som system dominerer, er det umulig for en kapitalist å unngå denne tendensen. Han kan gjerne prøve, men da opplever han fort at konkurrentene kan senke prisene og konkurrere ham² ut. Kapitalisten tvinges til stadig å skaffe seg bedre og relativt mer teknologi.

Men, dette kan ikke være noe problem? Mer teknologi sparer arbeidskraft og arbeidskraften kan brukes til andre nyttige ting. Problemet er bare at for kapitalisten er det ikke mengden nyttige produkter, bruksverdien, som er målet for produksjonen, men fortjenesten, bytteverdien. Og her kan det oppstå et problem. Fordi dersom det bare er arbeidskraft som kan skape merverdi, vil en utvikling som preges av mer høyteknologi, være en utvikling hvor det blir færre arbeidere å utbytte, å hente merverdi fra. Marx drøfter dette problemet inngående og kommer fram til at det er en tendens i kapitalismen, og at dette fører til at profittraten har en tendens til å minke. Også dette kaller han en økonomisk lov, loven om profittratens fallende tendens. Marx sier ikke at dette fører til kriser og konjunktursvingninger. Han påviser bare at dette gjør det stadig vanskeligere for kapitalisten å øke profitten, og at denne motsetningen og andre motsetninger i kapitalismen til sammen kan føre til at det utvikles økonomiske kriser. «Krisene er alltid bare forbigående og voldsomme løsninger av de eksisterende motsigelsene » (Marx 1994, s. 71). De som ønsker å se grundigere på Marx sitt resonnement, anbefales å studere gjennomgangen i volum III, bind 3 eller i Røde Fanes norske oversettelse. Det Marx påviser, er at den økte mengden realkapital i forhold til arbeidskraft, setter grenser for kapitalens ekspansjonsmuligheter, men det har ikke vært et avgjørende hinder for videre kapitalistisk ekspansjon. For samtidig med å påvise denne grunnleggende motsetningen i kapitalismen viser Marx også hvordan kapitaleieren kan sette inn tiltak for å hindre fallet i profittraten (Se Marx 1994, s. 43).

Mer om overproduksjonskriser

Det største problemet for kapitalisten er å sikre etterspørsel etter sin veldige produksjonssatsing. Når kapitalisten investerer, planlegger han en profitt på la oss si 7 prosent. Men denne profittveksten øker kapitalen, og i neste omgang kreves det 7 prosent av denne større kapitalen. Slik «akkumuleres» kapitalen med rentes-renteeffekt. Kapitalen vokser veldig fort, stadig større kapital skal forrentes og stadig større varemengder må produseres. Problemet er at folks kjøpekraft vokser langt langsommere, ofte ikke fortere enn befolkningsveksten. Kapitalisten står overfor en uløselig motsetning. På den ene sida ønsker han å oppnå størst mulig profitt som betyr å holde lønnsveksten nede. På den andre sida håper han at det finnes mange som ønsker å kjøpe det han produserer, at det er mye kjøpekraft. Men det viktigste for kjøpekraften ligger i de titusener av husholdene som lever av lønnsarbeid. Og når lønningene ikke vokser, vokser heller ikke kjøpekraften. I forordet til Kapitalen, skriver Engels:

«Mens produktivkreftene vokser i en geometrisk rekke, øker markedet i beste fall som ei aritmetisk rekke» (Volum I, s. 17).

Den siste konjunkturoppgangen viser hva dette betyr i praksis. Mens eierinntektene økte med 71 prosent fra 2002 til 2007 økte lønnsinntektene med 30 prosent (Det tekniske beregningsutvalget 2008). Dette førte til at lønnsandelen sank fra 62 prosent i 2002 til 56 prosent i 2007. Dette er ikke bare et norsk fenomen. EU-statistikk viser at i EU sank lønnsandelen i gjennomsnitt fra 65,5 prosent i 2002 til 63,5 prosent i 2007 (EuroMemorandum 2008/2009 s. 12). Denne utviklingen har vært særlig ekstrem i USA der reallønna i dag er på nivå med lønnsnivået i 1967 (Palley 2010, s. 34). Det er umulig for kapitalistene enkeltvis å gjøre noe med dette. Om REMA 1000 betalte sine ansatte ekstra mye for at de deretter skulle kjøpe mer, kunne de risikere både at de brukte den ekstra kjøpekraften hos konkurrentene, og at fortjenesten i REMA ble lavere enn fortjenesten i andre selskap. REMA ville bli konkurrert ut av markedet.

Forhold som motvirker kriseutvikling

Samtidig som økt organisk sammensetning av kapitalen kan redusere profittraten og skjerpe motsetningene i kapitalismen, kan kapitalistene ta tiltak som har motsatt effekt. I Kapitalen legger Marx særlig vekt på disse tiltakene:

Øke intensiteten i utbyttingen

Mer maskiner og teknologi fører til at arbeideren kan øke tempoet i alle arbeidsprosessene. Det som før trengte 100 arbeidere, kan nå gjøres av 10. Hver arbeider bidrar med mye større merverdi enn tidligere. Vi får en øking i det Marx kaller merverdiraten.

Marx rakk å oppleve den første teknologiske revolusjonen. De teknologiske revolusjonene seinere har økt produktiviteten i industrien det mangedobbelte.

Senking av lønna under arbeidskraftas verdi

For å øke merverdien prøver kapitalisten hele tida å hindre lønnsvekst. Den veldige tilgang på billige forbruksvarer fra Kina og andre 3. verdenland, har gjort det mulig å holde lønnsveksten nede. Flytting av kapitalen til land med lavt lønnsnivå har samme effekten.

Billigere realkapital

Det relative fallet i råvarepriser er en slik faktor. Globaliseringen av verdensøkonomien har bidratt til en relativ prissenking på råvarer og mange andre innsatsvarer i produksjonen.

Disse og andre faktorer som Marx viser til, har motvirket fallet i profittraten. Men aller viktigst er trolig de store krigene og krisene. To verdenskriger og flere store økonomiske kriser har redusert mengden av realkapital og igjen gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter.

Etter krisen i 1929, forventet mange marxister at kapitalismen som system, ville gå mer eller mindre inn i permanent krise. Dette skjedde ikke og etter en periode med relativt stabil ekspansjon gjennom 1950- og 60-tallet stilte de to marxistiske økonomene Baran og Sweezy spørsmålet: Hva er årsaken til at kapitalismen ekspanderer og overlever til tross for de dype motsetningene i kapitalismen som system? (Baran og Sweezy 1971). Ut fra studier av den økonomiske utviklingen kom de til de samme faktorene som Marx og Engels peker på i Det Kommunistiske Manifest. Først og fremst dreier det seg om tiltak som reduserer kapitalakkumulasjonen. Store deler av merverdien brukes til krigsopprustning, oppbygging av en offentlig sektor og investeringer i en stadig større ikkeproduktiv tjeneste-ytende sektor.

Men i tillegg til at kapitalakkumulasjonen kan dempes, har kapitalismen stadig greid å finne nye markeder. Erobringen av markedene i den 3. verden og åpningen av markeder i det tidligere Sovjetunionen er eksempel på dette.

I korte perioder kan de absoberende tiltakene føre til at motsetingene i systemet dempes. Men snart kan vil krisen igjen være like alvorlig: Kina var lenge først og fremst et stort marked og mindre konkurrent. Nå skjerper Kinas veldige produksjonskapasitet overproduksjonskrisen. Den offentlige sektoren absorberte lenge produktiv kapital. Nå bygges velferdsstaten og offentlig sektor ned. Dette øker mengden av produktiv kapital og bidrar til å skjerpe krisetendensene.

Kapitalismens anarkistiske og motsetningsfylte karakter gjør det umulig planmessig å dempe motsetningene i systemet og skape en krisefri kapitalisme.

Finanskrisen 2008

I boka Om kapitalen av Marx mener forfatterne den nåværende krisen har fire typiske trekk (Fine og Saad-Filho 2009, s. 189):

1. Den startet i det amerikanske boligmarkedet. Årsaken var rå spekulasjon i folks behov for boliger.
2. Finanskapitalens grådighet var drivkraften i kriseutviklingen. Folk med penger ble lokket med muligheter til ekstraprofitt. Dette skulle de få ved å satse på de nye finansproduktene som derivater m.m (Se Skarstein 2008, s. 381). På denne måten ble penger lånt ut til boligkjøpere langt ut over det som disse kunne forventes å betale tilbake.
3. De siste 30 årene med nyliberalisme har vært preget av gradvis avtagende vekst. Dette har gjort systemet stadig mer sårbart.
4. Finanskrisen er den siste av en rekke finanskriser i ulike land.

Dette er en relativt god oppsummering av det som karakteriserer dagens krise. Her skal jeg til sist på noen av de viktigste faktorene som førte fram til det dramatiske sammenbruddet i 2008.

Finanskapitalen har spilt en avgjørende rolle i å drive fram krisen, men denne veldige kredittekspansjonen har skjedd innafor en kapitalistisk økonomi preget av en rekke indre motsetninger. Med den nyliberale revolusjonen etter krisen først på 70-tallet, gikk kravet om «fri handel» og liberalisering av økonomien sin seiersgang over hele verden. Dette førte snart til økende forskjeller mellom fattig og rik, og det ga kapitalen muligheter til å ekspandere inn på stadig nye områder. IT-revolusjonen stimulerte til nye investeringer i de rike markedsøkonomiene, og erobringer av markeder i den 3. verden skapte ekspansjonsmuligheter for den voksende kapitalen. Samtidig skapte den veldige veksten i finanskapital økende ustabilitet i det økonomiske systemet. På 80- og 90-tallet kunne vestlig varer og vestlig kapital eksporteres over hele verden. Mens vestlige investeringer i den 3. verden var på 42 milliarder dollar i 1990 var det økt til hele 256 milliarder dollar i 1997 (Krugman 2008, s. 79). I 1982 ble ordet «gjeldskrise» brukt for første gang da Peru ikke lenger greide å betale utenlandsgjelda. Kravet om gjeldslette ble avvist. En stadig større del av verdensøkonomien ble basert på kreditt. Mens den 3. verden hadde ei samla gjeld på 250 milliarder dollar i 1975, var dette økt til 2000 milliarder dollar i 1990 og 2600 milliarder dollar i 2003 (Lysestøl 2006, s. 76).

De økonomiske spekulasjonene begrenset seg ikke til den 3. verden. I alle kapitalistiske land ble finanssektoren liberalisert slik at muligheten til risikofylte investeringer kunne øke. De nordiske landene var blant de siste som ga etter for spekulasjonsøkonomien. I Norge ble penge- og kredittpolitikken liberalisert i 1984. Det tok bare fire år før det som man trodde bare skulle bli en moderat lavkonjunktur, i stedet endte som et alvorlig økonomisk krakk. Folk hadde lånt over evne. Krisen 1988–93 ble den alvorligste krisen i Norge og Sverige etter den andre verdenskrigen. I Sverige førte krisen til dramatisk nedbygging av velferdsstaten.

Utover 90-tallet ser vi hvordan finanskriser utvikler seg i en rekke land: Japan 1990, Mexico 1994, Thailand 1997, Argentina 2002.

Hver krise betydde massearbeidsløshet og ødelagte liv for millioner av arbeidere, bønder og andre lønnsmottakere.

Den grunnleggende trusselen om overproduksjon ble ikke fjernet av stadig ny kreditt. Det kinesiske markedet og markedene i andre store 3. verdenland, hadde åpnet nye muligheter for de transnasjonale selskapene. Men dette ble bare et kortvarig pusterom. Samtidig ble kjøpekraften i de rike kapitalistiske landene begrenset av fallende reallønner og innstramminger i den offentlige sektoren. Kredittfinansierte investeringer og kredittfinansiert forbruk ga tilsynelatende nye muligheter for kapitalen. Men omsetning av aksjer, obligasjoner, derivater eller valuta skaper ingen ny merverdi. Finanskapitalen fungerte bare som våpen i kampen om omfordeling av merverdien. Denne kampen ble råere og råere.

Finanskapitalen krevde stadig økt frihet, og fikk det. I 1998–99 ble den amerikanske kredittlovgivningen ytterligere liberalisert. Omsetningen av derivater i USA økte voldsomt, fra ca. 1000 milliarder dollar i 2000 til 20 000 milliarder dollar i 2006 (Skarstein 2008, s. 383). Aksjekursene steg mot nye høyder, og de nyliberale økonomene forvekslet veksten i aksjekurser med økonomisk vekst. Alt var tilsynelatende bare idyll. Men alle som kunne se, måtte forstå at dette ikke kunne fortsette. Kraftig etterspørsel etter boliger i de fleste kapitalistiske økonomiene hadde presset boligprisene langt over deres verdi. I USA anslo man i 2006 at boligprisene lå 50 prosent over verdien (Krugman 2008, s. 168). I Norge hadde boligprisindeksen steget jevnt siden sist på 90-tallet, og i 2007 var indeksen mer enn fire ganger over nivået først på 90-tallet (Kilde SSB). Dette hadde bare vært mulig gjennom en veldig vekst i boligkreditter. Da krisen var et faktum i USA, hadde mer enn 12 millioner amerikanere boliglån som oversteg boligprisen (Krugman 2008, s. 169). Mens norske banker tidligere anbefalte folk ikke å låne mer enn to ganger husholdets inntekter hadde 13 prosent av norske hushold i 2007 ei gjeld på mer enn tre ganger inntekten! 3,6 prosent av husholdene hadde ei gjeld som var større enn fem ganger inntekten (Kilde: SSB).

Den ville kredittekspansjonen måtte føre økonomiene utfor stupet. Det skjedde i løpet av 2008, og pågår fortsatt. Arbeidsløsheten i USA ble mer enn fordoblet på to år. Millioner står uten arbeid, bolig og inntekter. Verdensøkonomien er inne i ei dyp overproduksjonskrise. I flere europeiske land er krisen like alvorlig som i USA, men bedre velferdsordninger gjør at virkningene for folk til nå ikke har blitt like dramatisk. Norge har til nå sluppet fra krisen med mindre skade enn de aller fleste kapitalistiske økonomier. Det skyldes først og fremst oljeøkonomien. Men også en godt organisert arbeiderklasse som har hindret lønnsnedslag og for store nedskjæringer i offentlig sektor har betydd mye. Til tross for et økonomisk oppsving våren 2010 er det lite som tyder på at krisen i verdensøkonomien er over. Den gamle amerikanske sosiologen og kritikeren av nyliberalismen, Immanuel Wallerstein, hevder at verdensøkonomien er på vei inn i en overgangsfase mellom kapitalismen og noe annet (Foster 2010, s. 12). Wallerstein er klar over at det ikke finnes sosialistiske krefter som i dag utgjør et alternativ til kapitalismen, samtidig er det vanskelig å tenke seg at kapitalismen kan fortsette som den har gjort til nå, særlig lenge. I alle store økonomier tas det dramatiske tiltak for å redusere de offentlige utgiftene og lønnsutgiftene. På denne måten fjerner kapitalen selv de ekspansjonsmulighetene den så sårt trenger.

Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag.

For oss som ønsker å spre kunnskaper om den politiske økonomien, byr dagens situasjon både på store utfordringer store muligheter.

Kilder:

• Baran, P. & P.M. Sweezy (1971): Monopolkapitalen. Bok 1–2. Oslo: Pax Forlag.
• Det Tekniske Beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Oslo 18. februar 2008.
• Engels, F. (1968): Sosialismen, utopi og vitenskap i Marx/Engels Selected Works. Moskva: Progress Publishers.
• EuroMemorandum 2008/2009
• Euromemorandum Group september 2008. Brussel.
• Fine, B. og A. Saad – Filho (2009): Om Kapitalen av Marx. Larvik:Tidsskriftet Rødt!.
• Foster, John B: The Age of Monopoly Finance Capital. Monthly Review februar 2010
• Frank, A. G. (1981): Reflections on the world Economic crises. London: Hutchinson
• Howard, M.C. and J.E. King (1989): A history of marxian economics, bind I og II . London: Macmillan.
• Klein, N. (2007): The Shock doctrine. London: Penguin Books.
• Krugman, Paul: The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
• Lenin (1976): Imperialismen. Oslo: Oktober forlag.
• Lysestøl, P. M. (2006): Utviklingsproblemer og fattigdomsbekjempelse i sør i Døhli/ Askeland: Internasjonalt Sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.
• Mandel, E. (1977): Marxist Economic Theory. London: Merlin Press.
• Marx, Karl (1971): Kapitalen, Volume I, II og III . Progress Publishers: Moskva. På norsk: Oktober forlag.
• Marx/Engels (2008): Det kommunistiske manifest. Larvik: Tidsskriftet Rødt!.
• Marx, Karl (1994): Loven om profittratens tendens til å minke. Røde Fane: Oslo.
• Palley, T. (2010): The Limits of Minsky’s Hypothesis. Monthly Review april 2010.
• Schumpeter, J. A. (1965): Capitalism – Socialism and Democracy. London: Unwin University Books.
• Skarstein, Rune (2008): Økonomi på en annen måte. Oslo: Abstrakt forlag.

Noter:

1. Dette kapitlet er utgitt som eget hefte av Røde Fane, Oslo 1994
2. Her blir det mye han og ham, men dette sære «mannsspråket» avspeiler maktforholda i kapitalismen så jeg fortsetter å skrive han om kapitalisten, selv om det blir stadig flere «hunner».

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Kapital er en prosses

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

Hellas

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Kommunismen alternativet

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:

Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:

Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:

 Finanskrisa og den globale nedturen som vart resultatet, fekk mange til å lure på om ein utfordrar kunne stige opp som erstatning for USA som dominerande i den kapitalistiske verdsøkonomien.

Ho-fung Hung er assisterende professor ved Department of Sociology, Indiana University, Bloomington.

Fordi finanskrisa i USA og Nord hadde opphav i stor gjeld, låg produktivitet og overforbruk, verka det naturleg å sjå på motsatsen for å finne sannsynlege kandidatar – dei austasiatiske eksportøkonomiane med store beholdningar av USA-gjeld, produksjonskapasitet og høg sparing. Straks etter at kollapsen til Lehman Brothers opna for den globale nedgangen, kom det proklamasjonar om den endelege triumfen til utviklingsmodellen i Aust-Asia, og framfor alt Kina. Kommentatorar i USA oppsummerte at det store krasjet i 2008 ville bli katalysatoren som flytta senteret i kapitalismen frå USA til Kina.²

Men våren 2009 hadde mange innsett at dei austasiatiske økonomiane ikkje var så sterke som ein hadde fått inntrykk av. Mens den brå nedgangen i importetterspørselen i Nord hadde fått dei asiatiske eksportørane til å krasjlande, så gav utsikten til at enten USAs statskasse eller dollaren skulle gå i botnen det vanskelege dilemmaet: enten kvitte seg med eigedom i USA, og dermed gi startskotet til kollaps for dollaren, eller kjøpe meir for å unngå umiddelbart samanbrot, men utsette seg for auka risiko for det i framtida. Statlege investeringar som vart rulla ut seint siste året i megastimulanspakka til den kinesiske regjeringa, skapte markant innhenting i Kina så vel som for dei asiatiske handelspartnarane. Men det er usannsynleg at veksten som vart skapt, kan nære seg sjølv til ny vekst. Kinesiske økonomar og politiske rådgivarar har uroa seg for at folkerepublikken vil vakle igjen når stimulanseffekten bleiknar, på same vis som det er usannsynleg at forbrukarane i USA vil ta inn igjen slakken raskt. Trass i alt snakket om Kinas evne til å øydelegge dollarens status som reservevaluta og til å skape ei ny finansiell verdsordning, så har folkerepublikken og naboane få andre val på kort sikt enn å støtte USAs økonomiske dominans ved å gi meir kreditt.

I det følgande vil eg sjå på dei historiske og sosiale årsakene til at Kina og Aust- Asia har blitt stadig meir avhengige av forbrukar-marknaden i Nord som grunnlag for veksten, og på finansmarknaden i USA som lagringsplass for sparepengane sine. Eg vurderer så dei langsiktige sjansane for å bli uavhengige, og argumenterer at for å skape meir autonome økonomiar i Asia, må Kina omdanne ein eksportorientert vekstmodell – som i hovudsak har vore til fordel for og halde ved like av kapitalen i eksportområda på kysten – til ein vekst driven av innanlands forbruk, gjennom storskala omfordeling av inntekt til landsbygda og jordbruket. Men det vil ikkje vere mauleg utan å bryte det grepet den urbane kysteliten har på makta.

Tigrar og gjess

Historia om den raske veksten etter krigen i Japan og dei fire tigrane – Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore – er vel kjent, og treng ikkje bli repetert her. Men om deira dynamiske vekst kan hengast på statens sentrale rolle som tildelte dyrebare ressursar til strategiske industrisektorar, så er det like viktig å forstå at det var den kalde krigens geopolitikk i Aust-Asia som i utgangspunktet gjorde det mauleg med utviklingsstatar her. Det var faktisk ein varm krig som gjekk føre seg i Aust-Asia under den kalde krigen. Kommunist-Kinas støtte til geriljarørsler og deltaking i krigane i Korea og Vietnam hadde ført regionen inn i ein permanent nødtilstand, og Washington såg Aust-Asia som den mest sårbare delen av kjeden som skulle stanse kommunismen. USA såg sine asiatiske nøkkelallierte – Japan og dei fire tigrane – som for viktige til å mislykkast, og gav dei rikeleg med finansiell og militær hjelp for å bråstarte og gi retning til industriell vekst, og marknaden i Europa og USA halde vidopne for asiatiskproduserte varer. Denne tilgangen til vestlege marknader skapte ein ekstra fordel som andre utviklingsland ikkje hadde, og utan den er det utenkeleg at dei asiatiske økonomiane ville hatt slik suksess. Sett i det lyset er den raske økonomiske veksten i Aust-Asia langt frå noko «mirakel». USA skapte den som del av forsøk på å skape underordna og framgangsrike bolverk mot kommunismen i den asiatiske Stillehavsregionen. Det var aldri meininga at desse økonomiane skulle utfordre dei geopolitiske og geoøkonomiske interessene til USA. Dei var underordna klientar som hjelpte Washington å realisere planane sine for regionen.

Organiserte i eit mangfaldig nettverk av underleverandørar med sentrum i Japan hadde dei asiatiske eksportøkonomiane ulike delar av verdikjeden. Dei spesialiserte seg på varer med spesifikk inntjening og ulikt teknologisk innhald. Japan satsa på varer med høg verdiskaping, dei fire tigrane på produkt på mellomnivå, og dei oppstigande tigrane i søraustasia på arbeidsintensive lågkostprodukt. Dette berømte flygande gjessmønstret utgjorde eit nettverk av pålitelege produsentar av eit breit spekter forbruksvarer til den første verda.

Då den kalde krigen byrja tine på 1980-tallet, steig statsgjelda og underskotet til USA som resultat av nyliberale skattekutt og auka militærutgifter den siste etappen av den kalde krigen. I staden for å bryte ut av USA-dominansen, så knytta dei asiatiske økonomiane seg tettare til USA ved å finansiere det himmelhøge tvillingunderskotet. Den eksportorienterte industrialiseringa i Aust-Asia hadde vore para med lågt innanlands konsum. Handelsoverskotet og høg sparerate gjorde desse landa i stand til å bygge seg opp solid finansiell kraft i form av store utanlandsreservar. Fordi dei såg statsobligasjonar frå USA som tryggaste finansinvesteringa, plasserte dei fleste austasiatiske eksportørane frivillig dei oppsamla kontantane sine i slike obligasjonar med låg avkasting, og gjorde seg til USAs viktigaste kreditorar. Då dei finansierte USAs handelsunderskot, gav det næring til USAs appetitt på asiatisk import, og stadig aukande asiatisk handelsoverskot førte til kjøp av enno fleire statsobligasjonar i USA. Desse gjensidig forsterkande prosessane gjorde Aust-Asia enno meir avhengige av USA marknadsmessig og finansielt. Det forlenga den skjøre framgangen mens USAs hegemoni byrja sprekke.

Marknadsreformene i Kina byrja på 1980-talet og akselererte på 90-talet og omdanna landet til ein forseinka asiatisk tiger. Mange spådde at landet ville vere i stand til å bryte ut av den doble asiatiske bindinga til USA – fordi landet var geopolitisk sjølvstendig, og fordi landet demografisk og økonomisk var eksepsjonelt stort. Men så langt har ikkje Kina fridd seg frå trælerolla med å forsyne USA med billig kreditt og billig import. Verre er at intensiteten i den eksportleia vekstmodellen og i dempinga av det private konsumet har gjort Kina marknadsmessig og finansielt enno meir avhengige av USA enn forgjengarane. Om me samanliknar dei viktigaste sidene av Kinas politiske økonomi med dei same i nabolanda på same utviklingsstadium, finn me at den kinesiske modellen i hovudsak er ein ekstrem kopi av tidlegare austasiatisk vekst. Figur 1 viser at Kinas økonomi har blitt stadig meir avhengig av handel, målt som total eksportverdi i prosent av BNP, det har stige kontinuerleg til eit nivå utan sidestykke i dei andre austasiatiske økonomiane. På den andre sida har vekta av det private konsumet i prosent av BNP gått ned, til eit nivå godt under det i nabolanda då dei starta sitt løp (figur 2). Som tabell 1 indikerer, er USA den eine viktigaste eksportmarknaden for Kina, som for Japan og dei asiatiske tigrane før dei. Først nyleg har EU målt som eit heile passert USA her. Kina har alt blitt den viktigaste asiatiske leverandøren til USA.

Den drastiske ekspansjonen til den kinesiske eksportindustrien er ikkje bare årsaka til den kometaktige økonomiske veksten, men òg den globale finansielle makta gjennom auka handelsoverskot. Som vist i figur 3 er Kinas utanlandsreservar no godt over reservane til sine austasiatiske naboar. Så langt har Kina som dei andre eksportørane investert mesteparten av sparepengane i statsobligasjonar i USA. Rett før gjeldskrisa var Kina blitt den største eksportøren til USA og samtidig den største kreditoren, og finansierte USAs likviditetsunderskot slik at dei kunne halde ved like importen (sjå figur 4). Mens Kinas billige varer bidrog til å senke inflasjonen i USA, så førte dei massive kjøpa av statsobligasjonar til redusert avkasting og dermed redusert rente i USA. Gjennom det utvikla Kina seg dei siste åra til å bli det viktigaste grunnlaget for økonomisk vitalitet i USA.

Landbrukskrise

Kinas evne til å innføre ei ekstrem utgave av den austasiatiske eksportleia vekstmodellen dei tri siste tiåra heng både på verdskonjunkturane og Kinas heimlege politiske økonomi. For det første fall Kinas arbeidsintensive oppstart saman med starten på ein frihandelsekspansjon frå 1980- talet utan sidestykke. Om det ikkje hadde vore for utflyttinga av industri frå landa i Nord og deira stigande appetitt på billige industrivarer, kunne ikkje Kina eksportert seg til velstand. Viktigare, Kinas uvanlege konkurranseevne er i hovudsak grunna pålangvarig stagnasjon i industrilønningane samanlikna med andre asiatiske land på same utviklingsnivå.

Mange hevdar at Kinas konkurransedyktige lønningar kjem av politikken med fast valutakurs som undervurderer eigen valuta i stor grad. Andre påstår at Kinas store overskot av arbeidskraft på landsbygda gjorde dei i stand til å drive med «ubegrensa » tilgang på arbeidskraft mykje lenger enn andre asiatiske økonomiar. Men nærmare gransking viser at begge desse forklaringane er utilstrekkelege. Først, som figur 5 viser, er skilnaden mellom Kinas lønnsnivå og nabolandas mykje større enn det som kan forklarast med ein undervurdert valuta. Jamvel om yuanen blei skrive opp 20 til 30 prosent i høve til dollaren – slik mange kritikarar av Kinas valutamanipulasjon i USA går inn for – så ville kinesiske lønningar framleis ligge markant lågare. For det andre er ubegrensa tilgang på arbeidskraft ikkje eit naturfenomen på grunn av den kinesiske befolkningsstrukturen slik det så ofte blir trudd. Det er snarare ein konsekvens av regjeringas politikk for landsbygda og landbruket som bevisst eller ikkje gjør landsbygda konkurs og skaper ein kontinuerleg flukt frå landsbygda.

Knyttinga mellom denne politikken og lågt lønnsnivå kan illustrerast ved å sette utviklinga på landsbygda i Kina opp mot utviklinga i Japan, Sør-Korea og Taiwan. Dei hadde au stor befolkning på landsbygda og landbrukssektoren då det økonomiske oppsvinget der starta. I etterkrigstidas Japan styrte det regjerande Liberaldemokratiske partiet aktivt ressursar til landsbygda ved infrastrukturtiltak, finansiering av utviklingstiltak for landbruket, subsidiar til bruka og toll på utanlandske produkt. I Sør-Korea sette Park-regimet i verk den nye landsbyrørsla (Saemaul Undong) tidleg på 1970- talet, med store finansielle ressursar til å oppgradere infrastrukturen på landsbygda, finansiere mekanisering av landbruket, og bygge opp utdanningsinstitusjonar og kooperativ på landsbygda. Desse tiltaka vart ein markant suksess: dei auka hushaldningsinntektene på landsbygda frå 67 prosent av den i byane i 1970 til 95 prosent i 1974, og så godt som fjerna inntektsgapet mellom by og land.³ På Taiwan førte Kuomintangregjeringa ein liknande politikk på 1960- og 70-talet i tillegg til medvitne forsøk på å fremme industrialisering på landsbygda. Den desentraliserte strukturen som vart resultatet, gjorde at dei taiwanske bøndene periodevis kunne jobbe i fabrikkar i nærleiken utan å slutte i jordbruket for godt eller migrere til større byar. Det bidrog til å halde attende ein betydeleg del av arbeidskrafta i landsbyane, og gav grunnlag for ei meir balansert utvikling mellom by og land. På 1960- og 70-talet var gjennomsnittsinntekta alltid over 60 prosent av byane. Med ein slik politikk er det ikkje overraskande at overskotet av arbeidskraft på landsbygda tørka fort ut og at industrilønningane skaut i veret i desse landa.

Grunnane til at slik politikk blei ført, varierte. I Japan var landsbygdveljarane til LDP så viktige at det forklarer korfor LDP var opptatt av utvikling på landsbygda. For dei høgreorienterte autoritære regima i Sør-Korea og Taiwan var utvikling på landsbygda og i landbruket ein måte å minimere den sosiale uroa som vanlegvis følger industrialisering, og hindre at venstresida fekk innpass på landsbygda. Det var òg ein avgjørande måte å sikre tilgangen på mat i den kalde krigens tid. I motsetning til det har den industrielle utviklinga i Kina sidan midt på 1980-talet vore mykje meir ubalansert enn den i Japan, Sør-Korea eller Taiwan. Dei siste tjue åra har den kinesiske regjeringa i hovudsak konsentrert investeringane i byane og den industrielle sektoren, spesielt i kystområda, slik at investeringar på landsbygda og i landbruket heng etter. Statseigde bankar har også konsentrert finansieringstiltaka sine i by- og industriutvikling, mens landsbygda og landbruket har blitt neglisjert. Dei to siste tiåra har per capita-inntekt på landsbygda aldri vore over 40 prosent av nivået i byane.

Skeivfordelinga til fordel for byane kom i det minste delvis på grunn av dominansen til ein mektig by-industriell elite i dei sørlege kystregionane – ein elite som vaks fram etter at Kina vart integrert i verdsøkonomien, som utvida sine finansielle ressursar og politiske maktstilling med eksportboomen, og blei stadig dyktigare til å forme politikken til sentralregjeringa til sin fordel. Etter ei undersøking nyleg har KKPs ”elitefraksjon” – sett saman av høgtståande leiarar med karrierer i kystregionane og i handels- og finansadministrasjon – kontroll over fleire plassar i politbyrået enn rivalane i ”populistfraksjonen”, som har sterkare band til innlandsprovinsane. Sjølv om Hu Jintao, den noverande statsleiaren, er leiar for populistfraksjonen, så har Xi Jinping – valt av partiet til å ta over etter Hu i 2012 framfor Hus eigen favoritt – vore leiar i kystprovinsane Fujian og Zhejiang, og er ein av toppfigurane i elitefraksjonen.⁴ Den aukande makta deira sikra at det vart lagt større vekt på eksportretta konkurranseevne og å trekke til seg utanlandske investeringar enn på utvikling i jordbruket. Opprøra i byområde i 1989 – som resultat av hyperinflasjon og synkande levestandard i dei store byane – gjorde bare parti og stat meir oppsette på å trygge økonomisk framgang i storbyområde på kostnad av landsbygda på 1990-talet.

Resultatet av skeivfordelinga til fordel for byane har vore relativ økonomisk stagnasjon på landsbygda og medfølgande knapp finanstilgang for styresmaktene på landsbygda. Frå 1990-talet av har nedgangen i inntekter i landbruket og øydelegginga av kollektiveigd industri på landsbygda – småby- og landsbyselskapa som på kraftfullt vis skapte arbeidsplassar på eit tidleg stadium av marknadsreformane – tvinga dei fleste yngre arbeidstakarane på landsbygda til å dra til byane, og skapte ein vond sirkel som har påskynda sosial krise på landsbygda. Men jordbrukssektoren i Kina blei ikkje bare neglisjert, han blei au utbytta til fordel for urban vekst. Ei undersøking nyleg fann at det var ei langvarig og aukande netto overføring av ressursar frå landsbygda og landbruket til byane og industriell sektor mellom 1978 og 2000, både gjennom den økonomiske politikken (via skattlegging og statlege investeringar) og finanssystemet (via avsettingar og lån).⁵ Unntaka frå den trenden var åra økonomien i byane hadde ein midlertidig nedgang, som i etterdønningane av den asiatiske finanskrisa i 1997–98. (Sjå figur 6.)

Slik er den bybaserte utviklingsmodellen årsaka til Kinas langvarige «grenselause» tilgang på arbeidskraft, og dermed for stagnasjonen i lønningane som har kjenneteikna det økonomiske miraklet. Det ligg au bak Kinas veksande handelsoverskot, som er kjelda til større global økonomisk makt. Men dei låge lønningane og låg levestandard på landsbygda som er resultatet av denne utviklingsstrategien, har hemma innanlandsk forbruk og gjort landet meir avhengig av forbrukaretterspørsel i Nord, som i sin tur i stadig sterkare grad er bygd på massive lån frå Kina og andre asiatiske eksportørar. Etter som desse andre eksportørane har blitt integrert med den kinesiske eksportmaskina i eit regionalisert industrielt produksjonsnettverk, har den sårbare kinesiske økonomien gjort heile den austasiatiske regionen mindre robust.

Sinosentrisk ufridom

På 1990-talet har Kina gradvis etablert seg som den mest konkurransedyktige eksportøren i Asia, på enkle produkt til teknologisk avanserte. Som følge av det vart dei andre – medrekna Japan og dei opprinnelege fire tigrane, saman med ei gruppe nye i Søraustasia som Malaysia og Thailand – sett under intenst press for å tilpasse seg. Kinas konkurranseevne førte til at mange eksportprodusentar flytta dit frå andre stader i Asia. Ei melding i Economist i 2001 merka seg korleis naboane til Kina reagerte med «uro og desperasjon»:

«Japan, Sør-Korea og Taiwan fryktar ei undergraving av industrien sin når fabrikkar flyttar til lågkost-Kina. Søraustasia uroar seg for ’skeiv’ handels- og investeringsstraum … Kina er ikkje ei (flygande) gås … fordi dei lagar enkle og avanserte varer på same tid, bleier og mikrokretsar … (Dei) lagar varer over heile verdikjeden, i ein skala som styrer prisane på verdsnivå. Derfor er Austasia engsteleg. Om Kina er meir effektive i alt, kva blir det att å gjøre for Kinas naboar?»⁶

Det er ganske visst slik at Kinas naboar restrukturerte eksportindustrien sin grundig for å minimere direkte konkurranse med Kina, og for å tjene på Kinas framgang. Under det gamle industriregimet i Austasia hadde dei ulike landa eksportert spesifikke grupper av ferdige forbruksvarer. No byrja desse landa å auke delen av avanserte komponentar (Korea og Taiwan) og kapitalvarer (Japan) i eksporten til folkerepublikken.

Som tabell 2 indikerer, passerte eksporten frå Sør-Korea, Hong Kong og Taiwan til Kina den til USA det siste tiåret, mens eksporten frå Japan og Singapore raskt nærma seg same nivå som eksporten til USA. I 2005 var den regionale asiatiske japanske flygande gås-modellen erstatta av eit sinosentrisk produksjonsnettverk der Kina eksporterte mest ferdige forbrukarvarer til Nord på vegner av sine asiatiske naboar som forsynte Kina med nødvendige delar og maskiner dei kunne sette saman. Denne strukturen kan ein sjå på som eit lag av tjenarar med Kina i spissen, som leier dei andre i å forsyne USA med billige eksportvarer og brukar dei hardt opptjente sparepengane til å finansiere USAs kjøp av denne eksporten.

Regional integrasjon i Austasia syner seg tydeleg i sambandet mellom opp- og nedturar i kinesiske eksporttal og tala til naboane. Til dømes er den asiatiske opphentinga etter finanskrisa i 1997–98 og Japans nye vekst etter 2000 i det minste delvis knytt til at den kinesiske boomen absorberte komponentar og kapitalvarer frå desse landa. Då den noverande krisa byrja utvikle seg og forbrukaretterspørselen i USA starta falle raskt hausten 2008, bråfall den asiatiske eksporten straks, mens eksporten i Kina fall tilsvarande først om lag 3 månader seinare. Grunnen til forseinkinga var at fallet i asiatisk eksport i hovudsak var ein funksjon av ordrenedgang på delar og kapitalvarer frå Kina, fordi dei venta nedgang i ferdigvarer frå USA og andre dei kommande månadene. Begrensingane i den kinesiske utviklingsmodellen – alt for avhengige av forbruk i Vesten og elendig vekst i heimemarknaden – gjør uunngåeleg dei asiatiske partnarane sårbare, alle desse økonomiane blir utsette for alle større fall i forbruksetterspørsel i Nord. Den kinesiske utviklinga treng derfor ein ny balanse, det er ikkje nødvendig bare for ein bærekraftig økonomisk vekst, men au for den felles framtida for Austasia som ei integrert økonomisk blokk.

Hinder for ny balanse

Regjeringane i Kina og Austasia har tatt i bruk valutareservane sine for å kjøpe USAs gjeld, ikkje bare for å få trygge og stabile vinstar, men au som del av medvite forsøk på å finansiere USAs aukande likviditetsunderskot, og på den måten sikre kontinuerleg vareetterspørsel frå USA. Men underskotet kan ikkje stige i det uendelege, og kan til slutt ende med at dollaren eller marknaden for statsobligasjonar kollapsar, og ei endring i rentene som gjør slutt på forbruksfesten i USA. Det ville ikkje bare vere eit dødeleg slag for den kinesiske eksportmaskina, men også desimere deira økonomiske makt gjennom ei drastisk devaluering av eksisterande investeringar.

Før den noverande krisa eksperimenterte den kinesiske regjeringa med ulike måtar å spreie og auke avkastinga på utanlandsreservane. Dei prøvde investere i utanlandske aksjefond, og med statlege oppkjøp av multinasjonale selskap, men mest alt endte som pinlege mistak. Dei var mindre resultat av dårlege investeringar enn den føringa som låg i dei eksepsjonelt store utanlandsreservane, som gjør det vanskeleg for Beijing å gå fritt inn og ut av visse finansielle produkt utan å forstyrre verdsmarknaden. På same tid vil Kinas oppkjøp av store utanlandske selskap sannsynlegvis utløyse proteksjonistiske eller nasjonalistiske mottiltak. Resultatet er at Kinas oppkjøp utanlands for det meste har vore synkande selskap på desperat jakt etter kjøparar. Desse hindringane for risikospreiing var tydelege då Lenovo gjorde det ulønsame oppkjøpet av pc-produksjonen til IBM. Lenovo er eit stort dataselskap knytt til den kinesiske regjeringa. Det er synleg i det massive tapet det kinesiske investeringsselskapet utsette seg for då dei kjøpte Blackstone i 2007, og framveksten av antikinesiske haldningar i Australia som følge av forsøket det statseigde aluminiumsselskapet Chinalco gjorde på å kjøpe seg kraftig opp i det største australske gruveselskapet Rio Tinto. Kinas hamstring av importert olje og andre varer for å stå mot stigande råvareprisar, førte også til betydelege tap då prisane sank kraftig i etterdønningane av krisa.

I tillegg til å utsette landet for skiftingane i verdsmarknaden har Kinas eksportorienterte modell ramma forbruket drastisk. Som skrive tidlegare har Kinas konkurranseevne på verdsmarknaden vore bygd på langvarig lønnsstagnasjon, som i sin tur kom av ei jordbrukskrise på grunn av ein bybasert politikk. Framfor å dele meir av profitten med tilsette og heve levestandarden deira, har den blomstrande eksportsektoren spart brorparten av overskotet i selskapa, som no utgjør ein stor del av samla sparing nasjonalt. Som figur 7 viser, gjekk lønningane ned som del av BNP frå seint på 1990-talet, saman med eit fall i det private forbruket. Desse to nedgangstendensane står i sterk kontrast til stigande profitt i selskapa. Sjølv om forbruket har stige nominelt, har det stige langt mindre enn investeringane (sjå figur 8).

Desse kutta i privat forbruk har ikkje bare gjort det vanskeleg for produsentar for heimemarknaden å bli kvitt varelagra sine, det har også gitt frustrasjon til mange utanlandske selskap med høge forventningar til Kinas påstått gigantiske marknad. Sjølv om Kina alt er etablert som ein stor kjøpar av kapitalvarer, komponentar og naturressursar frå Japan, Søraustasia, Brasil og andre stader, så har Kina enno stort potensiale for import av forbrukarvarer frå utvikla og industrialiserte land. The Economist klagde på vegner av desse skuffa utanlandske investorane over at «marknaden vil vise seg å vere mindre enn venta og ta lengre tid å utvikle. Fordi så mange utanlandske selskap strøymer på, blir konkurransen sannsynlegvis forferdeleg … Korleis kan utanlandske selskap få akseptabel avkasting i Kina?»⁷ I same gate, når det viste seg at kinesisk etterspørsel etter bilar hadde vakse mykje saktare enn produksjonskapasiteten i sektoren, erkjente Forbes Magazine at «auka konkurranse i Kina har ført til overkapasitet i produksjonen og rask nedgang i profitten til bilprodusentane, til eit nivå omlag på linje med resten av verda, på 4 til 6 prosent.»⁸

I eit forsøk på å starte tiltak for å stabilisere utviklinga i Kina – statsminister Wen Jiabao kalte ho i 2007 for «ustabil, ubalansert, ukoordinert og på skrøpeleg grunn» – her den sentrale regjeringa under Hu Jintao og hans «populistiske» allierte sidan 2005 freista gi næring til forbruket innanlands ved å auke den disponible inntekta til bøndene og arbeidarane i byane. Den første bølga av slike initiativ omfatta fjerning av skatt i jordbruket og auka statlege innkjøpspriser på landbruksvarer. Jamvel om desse tiltaka for å heve levestandarden på landsbygda ikkje var meir enn små steg i rett retning, kom resultatet umiddelbart. Lett forbetra tilhøve på landsbygda seinka straumen til byane, og brå arbeidskraftmangel og lønnsauke blei resultatet i dei eksportretta kystsonene. Det fekk mange økonomar til å erklære at det lewisianske vendepunktet – der overskotet av arbeidskraft på landsbygda er oppbrukt – til slutt var nådd.⁹

På same vis som Kinas «uavgrensa» tilgang på arbeidskraft meir var ein konse-kvens av politikk enn av fysiske føresetnader, var det lewisianske vendepunktet faktisk resultat av statlege forsøk på å snu ei bybasert utvikling framfor ein prosess driven av den usynlege handa til marknaden. Som ein følge av stigande inntekter for bøndene og industriarbeidarane skjedde ei stigning i detaljhandelen utan sidestykke, sjølv justert for inflasjonen. (Sjå figur 9.) Men ikkje før regjeringa hadde tatt dei første stega mot innanlands forbruksdriven vekst, så klaga kapitalistane i eksportsektoren på kysten høglytt over forverra utsikter. Dei ba om kompensasjonstiltak for å sikre konkurranseevna, og prøvde å sabotere vidare initiativ på å heve levestandarden til arbeidarklassen, slik som den nye arbeidslivslova – som ville auke lønningane og gjøre det vanskelegare å sparke dei – og den styrte vurderinga av yuanen.

Då den globale krisa slo til og den kinesiske eksportmaskina flata ut, la Kina straks opp ei gigantisk stimulansepakke på 570 milliardar US-dollar (medrekna både statlege utgifter og målretta lån frå statseigde bankar) i november 2008. Mange hylla frå starten den massive intervensjonen som eit gyllent høve for å sette fart på rebalanseringa av kinesisk økonomi med vekt på innanlands forbruk. Dei venta at stimulansepakka prinsipielt ville bestå av sosiale tiltak – som finansiering av medisinsk forsikring og trygdeutbetalingar – noko som ytterlegare ville heve disponibel inntekt og dermed kjøpekrafta til dei arbeidande klassane. Men ikkje meir enn 20 prosent av stimulansepakka gjekk til sosiale tiltak. Mesteparten gjekk til investeringar i maskiner og utstyr i sektorar som alt hadde overkapasitet, som stål og sement, og til bygging av verdas største lyntogsystem, med usikker lønsemd og nytteverdi.¹⁰ Utan særleg støtte til velferdstiltak eller små og mellomstore arbeidsintensive bedrifter vil tiltakspakka bare skape avgrensa forbetringar i disponibel inntekt og sysselsetting. Enno verre, tilsynelatande skrekkslått av det brå fallet i eksportsektoren, trakk sentralregjeringa attende rebalanseringstiltaka, og tok opp att ei rad eksportfremmande tiltak, som rabatt på meirverdiskattar og stans i den styrte valutaverdien. Produsentane i desse sektoren brukte jamvel krisa til å kreve den nye arbeidslova frå 2007 sett til sides for at dei skulle overleve.¹¹

Trass i imponerande beløp vil stimulansepakka bety lite for å fremme det innanlandske forbruket og slik gjøre Kina mindre avhengig av eksport. Sjølv om store delar av pakka var retta mot vestlege provinsar for å minske utviklingsgapet mellom kyst og innland, så har den i hovudsak kapitalintensive byorienterte veksten som pakka har fremma, faktisk forverra polariseringa mellom by og land (sjå tabell 3). Mens dei tungt bybaserte investeringane i maskiner og utstyr heldt fram, auka kløfta mellom by og land igjen etter stimulansepakka, mens ho hadde minka etter 2005. Det har sett ein brems på den relative levestandardsveksten på landsbygda etter 2005, som hadde ført til svak vekst i innanlandsforbruket.

Det den massive pengebruken faktisk gjør, er å halde økonomien i toppgir med ein statsleia investeringsspurt på kort sikt, mens ein ventar på at eksportmarknaden skal snu. Sommaren 2009 viste tala at pakka framgangsrikt hadde stansa det frie fallet i den kinesiske økonomien, og skapt ein svak oppgang. Men på same tid er nær 90 prosent av veksten i BNP dei første sju månadene av 2009 skapt bare av investeringar i maskiner og utstyr betalt av ein låneeksplosjon og auka statlege utgifter.¹² Mange av desse investeringane er ineffektive og generelt ulønsame (sjå tabell 3, neste side). Om eksportmarknaden ikkje snur i tide, vil nedgangen i statsinntektene, uproduktive lån og overkapasitetsproblemet skape større nedgang på litt lengre sikt. Med orda til ein framståande kinesisk økonom er megastimuleringspakka som «å drikke gift for å døyve tørsten».¹³

Utsiktene

I løpet av dei to siste tiåra har Kina utvikla seg til sluttprodusent og eksportør i eit austasiatisk produksjonsnettverk. Dei har au oppnådd status som USAs største kreditor, og blitt landet med størst reservar av utanlandsk valuta, og demonstrert potensialet som marknad for verda i tillegg til å vere verkstaden hennar. Slik er Kina godt posisjonert til stake ut ein ny regional og global økonomisk orden ved å hjelpe Asia og Sør til å gjøre seg uavhengige av marknad og pengar frå Nord og spesielt USA.

Men Kinas potensiale til å leie er langt frå verkeleggjort. Så langt har folkerepublikkens strategi med å låne til USA for å fremme kjøp av kinesisk eksportvarer bare gjort både Kina og underleverandørane deira meir avhengige av forbrukarane i USA og landets statsobligasjonar, og gjort dei sårbare for all turbulens i internasjonal økonomi. Kinas langvarige konkurranseevne som eksportør er basert på ein utviklingsmodell som driv landsbygda konkurs, og forlengar den uavgrensa tilgangen på lågt betalte migrasjonsarbeidarar til eksportorienterte kystregionar. Det resulterande og evig aukande handelsoverskotet kan blåse opp Kinas finansielle makt, men den langvarige stagnasjonen i lønningane hindrar vekst i forbruket i Kina. Den noverande finanskrisa som har øydelagt forbrukaretterspørselen i Nord og gjort ein kollaps i marknaden for statsobligasjonar og dollaren i USA meir sannsynleg, er eit forseinka signal om at det krevst ei alvorleg kursendring.

Beijing veit godt at vidare oppsamling av utanlandsreservar verkar mot føremålet, etter som det ville auke risikoen knytt til det Kina alt eig, eller føre til flytting til enno meir risikoutsette plasseringar. Regjeringa veit au godt at det er behov for å gjøre landet mindre avhengig av eksport og å stimulere veksten i innanlandsk etterspørsel ved å auke den disponible inntekta til dei arbeidande klassane. Ei slik kursendring må innebere å flytte ressursar og politiske tyngde bort frå kystbyane over til baklandet på landsbygda, der langvarig sosial marginalisering og underforbruk har skapt godt rom for forbetringar. Men kapitalistane som har slått rot gjennom fleire tiår med eksportleia utvikling, gjør det til ei skremmande oppgave. Tjenestemenn og entreprenørar frå kystprovinsane som har blitt ei mektig gruppe i stand til å forme politikk og tiltak frå sentralregjeringa, er så langt urokkeleg mot all slik nyorientering. Denne dominerande fraksjonen i den kinesiske eliten, som eksportørar og kreditorar i verdsøkonomien, har etablert eit symbiotisk forhold med den herskande klassen i USA, som har gjort sitt beste for å halde på sitt innanlandske hegemoni ved å sikre levestandarden til borgarane i USA, som forbrukarar og låntakarar. Trass i sporadisk kiv delar dei to elitegruppene på begge sider av Stillehavet interesse i å bevare evig sitt respektive innanlandske status quo, så vel som den noverande ubalansen i verdsøkonomien.

Utan at det blir ei grunnleggande politisk omgruppering, som flyttar maktbalansen frå den urbane eliten på kysten til krefter som representerer interessene til grasrota på landsbygda, er det sannsynleg at Kina vil halde fram med å føre andre asiatiske eksportørar i iherdig arbeid for – og som gissel for – USA. Det anglo-saksiske etablissementet har nyleg blitt meir respektfulle mot dei asiatiske partnarane, og har invitert Kina til å bli «aksjeeigar» i ein «KiAmerikansk» global orden, eller «G2». Det dei meiner er at Kina ikkje skal sitte uroleg i båten, men halde fram med å bidra til USAs økonomiske dominans (kanskje til gjengjeld for større omsyn til Beijings interesser i Tibet og Taiwan). Det ville sette Washington i stand til å kjøpe seg dyrebar tid for å sikre kommandoen over nye sektorar i verdsøkonomien gjennom lånefinansierte statlege investeringar i grønn teknologi og andre innovasjonar, og dermed endre eit sjukdomsplaga overherredømme til eit grønt hegemoni. Det ser ut til å vere det Obama-administrasjonen satsar på som sitt langsiktige svar på den globale krisa og nedgåande amerikansk makt.

Om Kina skulle reorientere utviklingsmodellen sin og få større balanse mellom innanlands forbruk og eksport, ville dei ikkje bare frigjøre seg frå å vere avhengige av den samanfallande forbrukarmarknaden i USA og misbruket av risikable lån til USA. Men det ville vere til fordel for produsentar i andre asiatiske land som er like ivrige etter å sleppe bort frå desse farane. Viktigare, om andre veksande økonomiar skulle gjøre liknande nyorienteringar og Sør-Sør-handel utvikla seg, då kunne dei bli forbrukarar for kvarandre, og gå inn i ein ny æra med autonom og rettferdig vekst i Sør. Men inntil det skjer er ei resentrering av den globale kapitalismen frå Vest til Aust og frå Nord til Sør – i etterdønningane av den globale krisa – lite anna enn ønsketenking.

(Artikkelen til Hung Ho-Fung, ’America’s Head Servant’ sto første gang i New Left Review 60, side 5–25. Trykkes i Rødt! med tillatelse fra New Left Review. Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Ein tidlegare versjon av denne avhandlinga blei presentert på konferansen til ære for Giovanni Arrighi den 25. – 29. mai 2009 på Universidad Nómada og The Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía, Madrid. Eg er takknemlig for kommentarar frå deltakarane der.
2. Sjå Roger Altman, ‘The Great Crash, 2008: A Geopolitical Setback for the West’, Foreign Affairs, januar–februar 2009.
3. John Lie, ‘The State, Industrialization and Agricultural Sufficiency: The Case of South Korea’, Development Policy Review, vol. 9, no. 1, 1991, pp. 37–51.
4. Cheng Li, ‘One Party, Two Coalitions in China’s Politics’, Brookings Institute, 16. august 2009.
5. Huang Jikun, Scott Rozelle og Wang Honglin, ‘Fostering or Stripping Rural China: Modernizing Agriculture and Rural to Urban Capital Flows’, The Developing Economies, vol. 44, no. 1, 2006, pp. 1–26.
6. ‘A panda breaks the formation’, Economist, 25. august 2001.
7. ‘A billion three, but not for me’, Economist, 18. mars 2004.
8. ‘Speed Bumps for Automakers in China, India’, Forbes, 26. mars 2007.
9. Cai Fang og Du Yang, red., The China Population and Labor Yearbook, vol. 1, Leiden 2009.
10. ‘Siwanyi neiwai’ (Innanfor og utanfor dei fire tusen milliardane), Caijing, 16. mars 2009.
11. Sjå ‘Jiuye xingshi yanjun laodong hetong fa chujing ganga’ (Alvorleg arbeidsløyse set arbeidslivslova i fare), Caijing, 4. januar 2009.
12. ‘Zhongguo gdp zengzhang jin 90 % you touzi ladong’ (Nær 90 prosent av Kinas vekst i BNP kom frå investeringar), Caijing, 16. juli 2009.
13. Xu Xiaonian frå den kinesisk-europeiske bedriftsskolen i Shanghai, sitert i ‘China Stimulus Plan Comes Under Attack at “Summer Davos”’, China Post, 13. september 2009.

Mark Weisbrot er økonom og leder for Center for Economic and Policy Research i Washington.

I følge de fleste finansjournalistene er markedene bekymret for at Hellas ikke vil greie å betale gjelda si, og at konkursen skal spre seg til flere land, som Portugal, Spania, Irland og Italia. Avtalen mellom EU og IMF om å gi inntil 960 milliarder dollar i støtte til de svakere økonomiene og finansmarkedene, ser ut til å ha dempet frykten i markedet, for denne gang.

Men dette løser ikke det grunnleggende problemet, selv på kort sikt. Kjernen er nemlig en irrasjonell økonomisk politikk. De greske myndighetene har blitt enige om en avtale med EU (blant annet EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken) og IMF som vil gjøre de økonomiske problemene enda verre.

Dette er kjent for økonomer, også de i EU og IMF som forhandlet fram avtalen med Hellas. Anslagene viser at dersom programmet deres «virker», vil gjelda til Hellas øke fra 115 % av BNP i dag til 149 % i 2013. Det betyr at om mindre enn tre år, og sannsynligvis tidligere, vil Hellas stå ovenfor en ny krise lik den vi ser i dag.

Det greske finansministeriet spår en nedgang i BNP på fire prosent i år, langt større enn nedgangen Hellas opplevde i fjor, på mindre enn en prosent. Sannsynligvis er disse anslagene for optimistiske. Med andre ord, folk i Hellas har mye elendighet i vente: økonomien vil krympe og gjeldsbyrden øke, før de på ny har valget mellom å be EU og IMF om lengre nedbetalingstid, restrukturering av gjelda eller å la være å betale gjelda – eller/og forlate euroen.

Det fins noe å lære fra denne krisa. For det første, ingen regjeringer burde underskrive avtaler som garanterer økonomisk tilbakegang, bare for å håpe at den globale økonomien vil trekke landet ut av den. Denne prosessen med «intern devaluering» – hvor arbeidsledighet med vilje drives oppover for å få ned lønninger og priser, mens den nominelle valutakursen holdes fast – er ikke bare urettferdig, den er ugjennomførbar. Spesielt for Hellas, som hadde en stor gjeldsbyrde i utgangspunktet. De titalls tusen grekerne som demonstrerte i gatene, hadde rett, mens EU-økonomene tok feil. Du kan ikke komme deg ut av en nedgang ved å krympe økonomien. Økonomien må vokse. Som den amerikanske gjør (selv om det går for sakte).

Hvis EU og IMF ikke vil la den greske økonomien vokse for å komme ut av krisa, er det bedre for Hellas å forlate euroen og reforhandle gjelda. Argentina prøve strategien med «intern devaluering» fra midten av 1998 til slutten av 2001, og opplevde at halve landet sank ned i fattigdom. Til slutt frikoblet de pesoen fra dollar og misligholdt gjelda. Økonomien krympet i ett kvartal, før den vokste formidabelt, med 63 prosent over de neste seks årene. (Strategien med «intern devaluering» lover i beste fall en lang lavkonjunktur – noe vi kan se av IMF sine projeksjoner for Latvia og Estland. Der anslås det at landene vil bruke åtte eller ni år på å komme opp på produksjonsnivået de hadde før krisen)

EU-myndighetene sendte markedene til bunns i mai da de opplyste at «kvantitativ lettelse» (å la seddelpressa gå, slik Federal Reserve i USA har gjort ved å trykke opp rundt 1,5 billioner dollar de siste årene) ikke var et alternativ for å løse situasjonen i Hellas.

Ekspertene er raske med å gi Hellas og de andre svake økonomiene i eurosonen (Portugal, Italia, Irland, Spania) skylda for problemene. Selv om de – i likhet med resten av verden – hadde finansbobler under oppgangen, så er de ikke skyld i den globale nedgangen som sendte underskuddene deres i været. Problemet nå er at løsningen som pålegges Hellas av EU og IMF slett ikke er noen løsning, men minner mest om den middelalderske kuren for alskens plager, nemlig årelating. Inntil dette forandrer seg er det bare å vente på at problemene skal tårne seg opp i de kommende årene.

(Denne artikkelen ble først publisert i New York Times/International Herald Tribune 12. mai 2010, og trykkes her under en Creative Commons lisens. Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt.)

Fred Magdoff er professor emeritus i plante og jordvitenskap ved Universitetet i Vermont. Han har blant annet skrevet The ABC of the Economic Crisis med Michael Yates, Monthly Review Press, 2009.
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review og professor i sosiologi ved Universitetet i Oregon. Den siste boken hans er The Ecological Revolution, Monthly Review Press, 2009.

For den som bryr seg om jordens skjebne, har tiden kommet for å ta innover seg fakta: ikke bare den dystre realiteten når det gjelder klimaendringene, men også det presserende behovet for endring av samfunnssystemet. At man ikke lyktes i å komme frem til et globalt kompromiss om klima i København i desember 2009 innebar ikke bare at en frasa seg å lede verden, slik det ofte blir antydet. Mer grunnleggende sett skyldes det at det kapitalistiske systemet er ute av stand til å gripe inn i forhold til den økende trusselen mot livet på planeten.

Kunnskap om naturen og grensene for kapitalismen, og hva som skal til for å oppheve den, har derfor blitt et spørsmål om å overleve eller ikke. I desember 2009 sa Fidel Castro det slik:

I. Den globale økologiske krise

Det fins en overflod av bevis for at menneskene i tusenvis av år har forårsaket miljøødeleggelser. Like siden antikken har avskoging, jorderosjon og oppsamling av salt i jord som vannes kunstig vært et problem. Platon skrev i Critias:

I dag er vi som bebor jorden, blitt mange flere. Teknologiene våre kan gjøre større skade raskere, og det økonomiske systemet vårt kjenner ingen grenser. Den skaden som gjøres er så omfattende at den ikke bare utarmer lokale og regionale økologiske systemer, den påvirker også hele klodens miljø.

Grunnene til at vi, og mange med oss, er bekymret over den raske utarmingen av jordens miljø, er mange og gode. Global oppvarming på grunn av menneskeskapt økning i drivhusgasser (CO₂, metangass, N₂O, osv.) holder på å destabilisere klimaet på jorden – med fryktelige virkninger for mesteparten av de levende vesener og menneskeheten selv – er nå stadig mer sannsynlig. Gjennom de 130 årene vi har hatt instrumentelle temperaturmålinger på  verdens-basis, har hvert tiår vært varmere enn det før, med 2009 som det nest varmeste året og 2005 som det varmeste.³ Klimaendringer skjer ikke gradvis, som langs en linje. Den er ikke-linær, med alle slags forsterkende, tilbakevirkende mekanismer og vippepunkter. Det fins allerede klare tegn på akselererende problemer som ligger foran oss. Blandt disse finner vi:

De globale klimaendringene og konsekvensene av dem utgjør sammen med forsuringen av havet den alvorligste trusselen mot artene på jorden i dag, herunder også menneskene. Likevel er ikke dette de eneste alvorlige miljøproblemene. Luft og overflatevann forurenses av utslipp fra industrien.

Noen av disse utslippene er stoffer som stiger opp fra skorsteiner og blir til nedfall i jord og vann, andre siver ut i overflatevannet fra steder der de lagres. Mye fisk i ferskvann og saltvann er forurenset av kvikksølv og andre organiske, kjemiske stoffer fra industrien. Havet inneholder store «øyer» med avfall – «Lyspærer, flaskekorker, tannbørster, og slikkepinner ligger sammen med små biter av plast på størrelse med riskorn, i avfallsområdet i Stillehavet. For hvert tiår fordobles dette område i utstrekning og det antas allerede å være dobbelt så stort som Texas.»¹¹

I USA er drikkevannet til millioner av mennesker forurenset av ugressmidler som atrazin¹² samt nitrater og andre stoffer fra industrijordbruket. De tropiske skogene, som er de mest artsrike områdene i verden, blir ødelagt i høyt tempo. I Sørøst-Asia blir landområder omdannet til palmeoljeplantasjer som eksporterer råmaterialet for å lage biodrivstoff. I Sør-Amerika blir vanligvis regnskogen først til beitemarker og siden brukt til produksjon av eksportvarer som soyabønner. Denne avskogningen anslås å stå for 25 % av alle menneskeskapte utslipp av CO₂.¹³ Ødelegging av jord på grunn av erosjon, overbeiting og manglende tilbakeføring av organisk materiale truer produktiviteten i store områder av verdens jordbruksland.

Vi bærer alle i oss forurensinger fra en mengde kjemikalier. I en undersøkelse nylig ble tjue leger og sykepleiere testet for 62 ulike kjemiske stoffer i blodet og urinen – de fleste av dem organiske kjemiske stoffer som flammehemmere og stoffer som brukes i produksjon av plast. Resultatene viste at hver deltaker i undersøkelsen hadde minst 24 kjemiske forurensningsstoffer i kroppen. To deltakere hadde så mye som 39 og alle hadde bisfenol a og noen former for ftalater¹⁴.

Selv om leger og sykepleiere vanligvis utsettes for større mengder kjemikalier enn folk flest, er vi alle utsatt for disse og andre kjemiske stoffer som ikke hører hjemme i kroppene våre, og som mest sannsynlig har en negativ virkning på vår helsetilstand. Av de 84 000 kjemiske stoffene som er i kommersiell bruk i USA, mangler vi kunnskap om sammensetningen og mulige skadevirkninger for 20 % (nærmere 20 000) av dem. Innholdet i disse stoffene kommer under kategorien «handelshemmeligheter», og kan holdes hemmelig med loven i hånd.¹⁵

Arter forsvinner stadig raskere. Leveområdene deres ødelegges ikke bare av global oppvarming men også gjennom direkte menneskelige inngrep. I en ny undersøkelse ble det anslått at over 17 000 dyr og planter står i fare for å bli utryddet.¹⁶ Undersøkelsen tok for seg over 2 800 nye arter sammenlignet med 2008, viser at mer enn ett av fem av alle kjente pattedyr, over en fjerdedel av alle krypdyr og 70 % av alle planter er truet. «Disse resultatene er bare toppen av isfjellet», uttalte Craig Hilton-Taylor, som er ansvarlig for listen. Han mener at mange andre arter som ennå ikke er med i undersøkelsen, også kan være alvorlig truet.» Ettersom artene forsvinner, begynner økosystemer som avhenger av mengden av arter, å kollapse. En av de mange virkninger av økosystem kollapser og blir artsfattigere, ser ut til å være mer overføring av smittsomme sykdommer.¹⁷

Det er udiskutabelt at jordens økologi – selve det systemet som opprettholder livet som både menneskene og andre arter er avhenger av – er under konstante og alvorlige angrep av menneskelig aktivitet. Det er også klart at virkningene av å fortsette som før vil få katastrofale følger. Verdens mest berømte klimaforsker, direktør for NASAs Goddard-institutt for studier av verdensrommet James Hansen, har slått fast:

Problemene begynner og ender heller ikke med de fossile brennstoffene, men er så omfattende at de dreier seg om hele den menneskelig-økonomiske utvekslingen med omgivelsene.

En av de siste og viktigste nyhetene innen vitenskapen økologi er begrepet «planetgrenser », der ni kritiske grenser/terskler for systemene på jorden har blitt satt opp i forhold til:

Hver av disse skal være essensielle for å opprettholde et relativt vennlig klima og vennlige miljøforhold slik det har eksistert de siste tolv tusen årene (holosen-epoken). Grensene i tre av systemene for å opprettholde dette – klimaendring, biologisk mangfold og nitrogensyklusen – kan vi alt ha passert.¹⁹

II. Felles grunnlag: Oppheve business som vanlig

Vi er enige med de mange miljøforkjemperne som har konkludert med at å fortsette med «business as usual» vil føre til global ulykke. Mange har bestemt seg for at vi, for å begrense menneskenes økologiske fotavtrykk på jorden, trenger en økonomi – spesielt i de rike landene – som ikke vokser. Det trenger vi både for å bli i stand til å stanse, og om mulig snu, tendensen til økning i mengden forurensing som vi slipper ut, og for å kunne bevare de ikke-fornybare ressursene og bruke de fornybare på en mer fornuftig måte. Noen miljøforkjempere bekymrer seg, ikke bare for at forurensingen vil øke utover det som systemet kan svelge unna når utviklingslandene prøver å nå de rike kapitalistiske landenes levestandard, men også for at vi vil bruke opp de begrensete ikke-fornybare ressursene på kloden. I boken The Limits to Growth (Grenser for vekst) av Donella Meadows, Jorgen Randers, Denis Meadows og William Behrens, utgitt i 1972 og oppdatert i 2004 under tittelen Limits to Growth: The 30-Year Update er det et eksempel som dreier seg om denne utfordringen. ²⁰ Det er klart at biosfæren har sine grenser for hvordan planeten kan fø de nær 7 milliardene mennesker som lever her i dag (det gjelder selvfølgelig også de 9 milliardene som en regner med i 2050) hvis alle skal ha det som er kjent som vestlig middelklasse- levestandard. World Watch Institute har nylig anslått at en jord der alle forbruker biokapasitet per hode på linje med det vi finner i dagens USA, bare ville kunne gi livsvilkår til 1,4 milliarder mennesker.²¹ Det viktigste problemet er gammelt. Det er ikke forårsaket av dem som ikke har nok til en rimelig levestandard, men snarere av dem som ikke vet hva nok betyr. Epikur sa:

Et globalt sosialt system som er organisert ut fra tanken om at «nok er lite», vil til slutt ødelegge alt rundt seg og seg selv med det.

Mange er klar over at vi må ta hensyn til sosial rettferdighet når vi løser dette problemet, spesielt fordi så mange fattige som lever under farlig usikre forhold har blitt spesielt hardt rammet av miljøkatastrofer og forringing av miljøet. De vil ganske sikkert bli de viktigste ofrene hvis dagens tendenser får lov til å fortsette. Omtrent halvparten av menneskeheten, over tre milliarder mennesker, lever i dyp fattigdom og klarer seg på mindre enn to og en halv dollar dagen. Det er klart at disse trenger å få tilgang til det som trengs for en grunnleggende menneskelig eksistens, skikkelig bolig, sikker tilgang på mat, reint vann og helsetjenester. Vi støtter de som mener dette av hele vårt hjerte.²³

Noen miljøforkjempere føler at det er mulig å løse de fleste problemene våre ved å fikse litt på det økonomiske systemet, ved å oppnå høyere energieffektivitet og erstatte fossilt brensel med «grønne» energiressurser – eller ved å utvikle teknologier som mildner problemene (som karbonfangst). Det fins en bevegelse i retning «grønne» løsninger som kan brukes som verktøy i markedet eller for å kunne konkurrere med andre foretak, som sier at de har en slik praksis. Likevel finnes det dem innen miljøbevegelsen som er klar over at tekniske justeringer i det nåværende produksjonssystemet ikke vil være nok for å løse de dramatiske og potensielt katastrofale problemene, som vi står overfor.

Curtis White begynner sin artikkel «The Barbaric Heart: Capitalism and the Crisis of Nature» (Det barbarisk hjertet: Kapitalismen og naturkrisen) fra 2009 i Orion, med:

Det er umulig å finne virkelige og varige løsninger før vi er i stand til å gi et tilfredsstillende svar på dette tilsynelatende så enkle spørsmålet.

Det er vår påstand at mesteparten av de kritiske miljøproblemene vi opplever, enten har sitt opphav i, eller er blitt kraftig forverret av den måten vårt økonomiske system fungerer på. Selv slike saker som befolkningsøkning og teknologi er det best å betrakte i forhold til den samfunnsøkonomiske organiseringen av samfunnet. Miljøproblemer er ikke et resultat av menneskenes mangel på kunnskap eller deres medfødte grådighet. De oppstår ikke fordi ledere eller utviklere av store enkeltforetak mangler moral. Isteden må vi se på de grunnleggende prosessene i det økonomiske (og politiske/samfunnsmessige) systemet for å finne forklaringer. Nettopp det faktum at økologisk ødelegging er en del av den indre naturen og logikken i vårt nåværende produksjonssystem gjør disse problemene så vanskelig å løse.

Vi vil dessuten hevde at «løsninger» som foreslås når det gjelder miljøødeleggelsene, og som lar dagens system for produksjon og distribusjon fortsette uhindret, ikke er virkelige løsninger. Slike «løsninger» vil tvert i mot gjøre ting verre fordi de gir et falskt inntrykk av at vi holder på å løse problemene, mens virkeligheten er helt annerledes. De overveldende miljøproblemene som verden og menneskene står overfor, kan ikke løses effektivt uten at vi bestemmer oss for en annen måte for utveksling mellom mennesker og natur, uten at vi endrer måten vi kommer frem til beslutninger på når det gjelder hva og hvor mye vi skal produsere. De mest nødvendige og fornuftige målene krever at vi tar med i regningen dekking av grunnleggende menneskelig behov, og skaper rettferdige og bærekraftige vilkår på vegne av nåværende og fremtidige generasjoner (noe som også betyr å bry seg om å bevare andre arter).

III. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som er i konflikt med miljøet

Det økonomiske systemet som dominerer nesten all kroker av verden, er kapitalismen. For de fleste er den like «usynlig» som luften vi puster i. Vi er, i virkeligheten, stort sett ikke klar over eksistensen av dette verdensomfattende systemet, akkurat som fisken ikke er klar over eksistensen av det vannet den svømmer i. Vi tar opp i oss kapitalismens etikk, verdenssyn og tenkemåter, og vi tilpasser oss kapitalismens kultur når vi vokser opp. Ubevisst lærer vi at grådighet, utbytting av arbeidere og konkurranse (mellom folk, foretak, land) ikke bare er akseptabelt, men et gode for samfunnet fordi det hjelper til med å få økonomien til å fungere «effektivt».

La oss se på noen av nøkkelaspektene når det gjelder kapitalismens konflikt med et bærekraftig miljø.

A.Kapitalismen er et system som må utvide seg hele tiden

En kapitalisme uten vekst er et oksymoron (en selvmotsigelse). Når veksten tar slutt, er systemet i en tilstand av krise med stor lidelse for de arbeidsløse. Kapitalismens grunnleggende drivkraft og hele eksistensberettigelse er å samle opp profitt og rikdom gjennom akkumuleringsprosessen (sparing og investering). Den erkjenner ikke noen grenser for sin egen selvutvidelse – ikke i økonomien som helhet; ikke i profitten som de rike ønsker; ikke i det økende forbruket som folk blir lokket til å ønske for å skape profitt for foretakene. Miljøet/naturen eksisterer ikke som et sted med indre grenser som menneskene må leve innenfor sammen med de andre levende vesener på jorden, men som et område som skal utnyttes i en prosess med økende økonomiske utvidelse. I virkeligheten må foretakene, akkurat som systemet selv, vokse eller dø ut fra den indre logikken i kapitalen som blir satt ut i livet av konkurransetvangen. Det er lite som kan gjøres for å øke profitten gjennom produksjon, dersom veksten er svak eller fraværende. Under slike omstendigheter er det liten grunn til å investere i ny kapasitet, og en stenger på den måten for muligheten til å realisere profitt fra nye investeringer. I en stagnerende økonomi er det heller ikke så mye økt profitt en lett kan presse ut av arbeiderne. Tiltak som å senke antall arbeidere og å spørre de som blir igjen om de kan «gjøre mer med mindre», å føre kostnadene for pensjon og helseforsikring over på arbeiderne og å innføre automatisering som minsker antallet arbeidere en trenger, rekker bare et visst stykke på vei uten å destabilisere systemet. Hvis et foretak er stort nok, kan det som Wal-Mart tvinge leverandører som er redd for å miste kontraktene sine, til å senke prisene. Men disse metodene er ikke nok til å tilfredsstille det som i virkeligheten er et umettelig behov for mer profitt. Derfor er foretakene hele tiden inne i kamper med konkurrentene sine (inkludert det å kjøpe dem opp) for å øke markedsandeler og brutto salg.

I en viss grad kan systemet fortsette fremmarsjen sin, som en følge av finansspekulasjon som dekkes av voksende gjeld, selv opp mot en tendens til sakte vekst i den underliggende økonomien. Men dette betyr, som vi har sett igjen og igjen, at finansbobler vil vokse for til slutt å briste.25 Under kapitalismen fins det ikke noe alternativ til den endeløse utvidingen av «realøkonomien» (dvs. produksjonen), uavhengig av virkelige menneskelige behov, forbruk eller naturen.

Man kan fremdeles innbille seg at det vil være teoretisk mulig for en kapitalistisk økonomi å ha nullvekst og fremdeles tilfredsstille de grunnleggende behovene til hele menneskeheten. La oss anta at all profitt som et foretak tjener (etter fratrekk for å erstatte utslitt utstyr eller slitasje på bygninger), enten blir brukt av kapitalistene til eget forbruk eller gitt til arbeiderne som lønner og overføringer, og forbrukt. Når kapitalister og arbeidere bruker pengene, vil de kjøpe produktene og tjenestene som blir produsert, og økonomien vil kunne eksistere i en balansert tilstand, på ikke-vekstnivå (som Marx kalte «enkel reproduksjon» og som noen ganger har blitt kalt «stabil tilstand »). Siden der ikke ville være noen investeringer i ny produktiv kapasitet, ville der ikke være noen økonomisk vekst og ingen akkumulasjon, ingen profitt ville bli skapt.

Men det er et lite problem med denne «kapitalistiske ikke-vekst utopien»: Den gjør vold på den grunnleggende drivkraften i kapitalismen. Kapitalen streber etter sin egen ekspansjon og har det som mål for sin eksistens. Hvorfor skulle kapitalistene, som i hver fiber av seg tror at de har en personlig rett til forretningsprofitt, og som er drevet til å oppsamle rikdom, bare bruke det økonomiske overskuddet som er til deres disposisjon på eget forbruk eller (enda mer usannsynlig) gi det til arbeiderne for at det skal brukes på deres forbruk – i stedet for å søke å utvide rikdommen sin? Hvordan kan man unngå økonomiske kriser under kapitalismen dersom det ikke skapes profitt? Tvert imot er det klart at kapitaleiere, så lenge slike eiendomsforhold eksisterer, vil gjøre alt som står i deres makt for å maksimere profittmengden som går til dem. En tilstand av stillstand, eller ro i økonomien som en varig løsning er bare tenkelig hvis den er løsrevet fra de samfunnsmessige forholdene i kapitalen selv.

Kapitalismen er et system som hele tiden skaper en reservehær av arbeidsløse. Meningsfullt arbeid for alle er en sjeldenhet som bare finner sted når det er svært høye vekstrater (som er tilsvarende farlig for den økologiske bærekraften). Tar vi økonomien i USA som et eksempel, kan vi se på hva som skjer med tallet på «uoffisielt» arbeidsløse når økonomien vokser med ulike hastigheter i løpet av en periode på seksti år. (Se Tabell 1)

Som bakgrunn bør vi notere oss at folketallet i USA vokser med litt mindre enn 1 prosent i året og det er også netto antall nye arbeidere som går inn i den normale arbeidende del av befolkningen. I de målene på arbeidløshet som brukes nå, må de som blir regnet som offisielt arbeidsløse, ha søkt arbeid de siste fire ukene og de kan ikke arbeide deltid. Enkeltpersoner uten jobb, som ikke har søkt jobb de siste fire ukene (men som har søkt det siste året), enten fordi de ikke tror at det er noe arbeid tilgjengelig, eller fordi der ikke er noen jobber som de er kvalifisert for, blir klassifisert som «motløse» og blir ikke talt med i de offisielle arbeidsløshetsstatistikkene. Andre «marginalt tilknyttete arbeidere» som ikke har søkt etter arbeid nylig (men likevel i løpet av siste halvår) blir også utelatt fra den offisielle statistikken, ikke fordi de var «motløse», men av andre grunner, som mangel på barnepass som koster så lite at de kan ha råd til det. I tillegg er de som arbeider deltid, men som ønsker heltid, ikke regnet som offisielt arbeidsløse. Arbeidsløsheten regnet etter den mer utvidete definisjonen (U-6) som Byrået for arbeidsstatistikk legger frem, og som inneholder de kategoriene vi har nevnt ovenfor (motløse arbeidere, andre marginalt tilknyttete arbeidere og deltidsarbeidere som ønsker fulltid), er vanligvis dobbelt så høy som den offisielle arbeidsløshetsraten i USA (U-3).

Hva er det da vi ser i forholdet mellom økonomisk vekst og arbeidsløshet i løpet av de siste seks tiår?

Selv om denne tabellen er basert på kalenderår og ikke følger konjunkturforløpet som selvfølgelig ikke følger kalenderen like frem, så er det klart at folk mister jobber hvis ikke vekstraten i BNP er betydelig større enn befolkningsveksten. Mens liten eller ingen vekst er et problem for foretakseierne som forsøker å øke profitten sin, er det en ulykke for det arbeidende folket.

Dette forteller oss at det kapitalistiske systemet er et veldig uferdig system når det gjelder å skaffe jobber i forhold til veksten – dersom veksten skal rettferdiggjøres med antall ansatte. Det vil kreve en vekstrate på rundt 4 % eller høyere, langt over den gjennomsnittlige vekstraten, før arbeidsløshetsproblemet er overvunnet innen kapitalismen i dagens USA. Det er verdt å notere seg at man knapt noen gang har oppnådd så høye vekstrater i USA-økonomien, bortsett fra i krigstid.

B. Ekspansjon leder til utenlandsinvesteringer for å finne sikre kilder til råvarer, billigere arbeidskraft og nye markeder

Når foretak utvider seg metter de, eller kommer nær ved å mette, «hjemme»-markedet, og de søker nye markeder utenlands der de kan selge varene sine. I tillegg hjelper de og regjeringene deres (som arbeider for foretakenes interesser) til med å sikre adgang og tilgang til nødvendige naturressurser som olje og mineraler. Vi er også midt i en periode med «jordtilegning» der privat kapital og store regjeringsstyrte fond prøver å ta kontroll over store områder med dyrkbar jord over hele verden for å produsere mat og råstoff til biodrivstoff for sine «hjemme»-markeder. Det er beregnet at rundt 30 millioner hektar land (grovt sett et areal på størrelse med to tredjedeler av all dyrkbar jord i Europa), mye av det i Afrika, nylig er blitt kjøpt og er i ferd med å bli kjøpt opp av rike land og internasjonale foretak.²⁶ Denne globale jordtilegnelsen (selv om det foregår med «legale» midler) kan vurderes som en del av den større historien om imperialismen. Historien om århundrer med europeisk plyndring og ekspansjon er godt dokumentert. USAs kriger i Irak og Afghanistan i dag følger det vanlige militære mønsteret og er klart knyttet til USAs forsøk på å kontrollere verdens viktigste olje- og gassforekomster.²⁷

I dag saumfarer flernasjonale (eller overnasjonale) foretak verden etter ressurser og muligheter overalt der de kan finnes. De utbytter billig arbeidskraft i fattige land og forsterker, mer enn svekker, imperialistiske motsetninger. Resultatet er mer rovgrisk global utbytting av naturen og økte forskjeller i rikdom og makt. Slike foretak har ingen lojalitet til noe annet enn bunnlinjen i sine egen regnskap.

C. Et system som ifølge sin egen natur må vokse og utvide seg, vil til slutt møte en virkelighet der det finnes begrensete ressurser

Tømmingen av ikke-fornybare naturressurser fratar fremtidige generasjoner muligheten til å bruke disse ressursene. Naturressurser blir brukt i produksjonsprosessen – olje, gass og kull (brennstoff ), vann (i industri og jordbruk), tre (til materialer og papir), en mengde mineralforekomster (som jernmalm, kopper, bauxitt) osv. Noen ressurser, som skoger og fisk, er av en endelig størrelse, men kan fornyes gjennom naturlige prosesser hvis de blir brukt i et plansystem som er fleksibelt nok til å kunne endres ettersom forholdene krever det. Fremtidig bruk av andre ressurser – olje, gass, mineraler, grunnvann i noen ørkener eller tørre områder (grunnvannsreserver som ikke fornyes) – er for alltid avgrenset til det som allerede fins. Vannet, luften og jorden innen biosfæren kan fortsette å fungere godt for levende vesener på planeten bare hvis forurensingen ikke overstiger deres avgrensete evne til å assimilere og nøytralisere forurensingen, slik at den ikke skader.

Foretakseiere og ledere ser vanligvis på kortidsvirkningene av det de gjør – de fleste tar de neste tre eller fire årene med i beregningene sine, eller i noen sjeldne tilfeller opp til 10 år. De må fungere på denne måten på grunn av de uforutsigbare økonomiske forholdene de operer innenfor (faser i konjunktursvingningene, konkurranse fra andre foretak, priser på råvarer og arbeidskraft osv.) og på grunn av krav fra spekulanter som er på jakt etter kortsiktige fortjenester. Derfor handler de på måter som for en stor grad ikke tar hensyn til naturgrensene for de virksomhetene de driver – som om der var en ubegrenset tilgang på naturressurser. Og blir de bevisst at grensene virkelig er der, fører det bare til utvinningstakten for én ressurs øker før kapitalen beveger seg videre til nye områder med ressurser som kan utnyttes. Når hver individuell kapitalist følger sitt mål som er å skape profitt og akkumulere kapital, blir det tatt beslutninger som skader samfunnet som helhet.

Hvor lang tid det tar før de ikke-fornybare ressursene er oppbrukt, avhenger av størrelsen på forekomstene og farten på utvinningen. Mens noen ressurser kan vare i hundrevis av år (hvis utvinningsgraden er stabil), vil noen viktige som olje og en del mineraler være oppbrukt i løpet av relativt kort tid. Ulike energi-analytikere har varierende anslag for når oljeutvinningen vil nå sitt toppunkt, men forsiktige anslag fra oljeselskapene selv sier at kjente oljereserver vil være oppbrukt i løpet av de neste femti årene, hvis forbruket fortsetter som nå. Toppunktet er forutsett i en rekke studier fra foretak, regjeringer og i vitenskapelige rapporter. Spørsmålet i dag er ikke om vi kommer til å nå et slikt toppunkt snart, men rett og slett hvor snart vi vil gjøre det.²⁸

De kjente forekomstene av fosfor, en viktig bestanddel i kunstgjødsel, som kan utvinnes med dagens teknologi, vil være oppbrukt innen dette hundreåret selv uten at forbruket øker.²⁹

Under det moderne kapitalistiske systemet, der de velstående med sin økonomiske makt gjennom markedet bestemmer hvordan varene fordeles, finnes det ikke noen fornuftig måte en kan prioritere på når det handler om begrensete naturressurser. Når utvinningen begynner å gå ned, slik en har beregnet for oljen i nær fremtid, vil prisøkningen legge enda mer press på det som hittil har vært noe kapitalismen har kunnet skryte av, nemlig de velstående arbeiderne fra «middelklassen» i de sentrale kapitalistiske land.

Den veldokumenterte nedgangen i mange havfiskearter, som i noen tilfeller nesten har ført til utrydding, er et eksempel på hvordan fornybare ressurser kan bli ødelagt. Det er i den kortsiktige individuelle interessen til fiskebåteierne å ta så store fangster som mulig, og noen av dem opererer på fabrikknivå med å fange, behandle og fryse fisken. Ingen beskytter fellesinteressen. I et system som generelt sett drives ut fra egeninteressen av å akkumulere, er staten normalt sett ute av stand til å gjøre det. Dette blir i blant kalt allmenningens tragedie. Det burde heller kalles tragedien ved den private utbyttingen av allmenningen.

Situasjonen ville ha vært svært annerledes hvis samfunnene som er avhengige av å kunne fortsette å bruke en ressurs, selv styrte bruken av denne ressursen i stedet for store foretak. Foretak er underlagt det enøyde målet å maksimere profitt på kort sikt – når det er gjort går de videre og etterlater seg ødeleggelser, mens de i virkeligheten undergraver jorden. Selv om menneskelig grådighet ikke kjenner noen grenser, opplever vi hver dag at det finnes grenser for mange ressurser, medregnet de «fornybare», slik som havets produktivitet. (En antar at nedfiskingen av bestanden utenfor kysten av Somalia på grunn av overfiske fra flåter av fabrikkskip er en av grunnene til oppkomsten av det sjørøveriet som plager internasjonal sjøfart i området. Det er også interessant at fiskeindustrien i Kenya igjen vokser, fordi sjørøveriet også holder de store fiskeflåtene vekk fra området.)

Rovdriften på fornybare ressurser som ikke rekker å fornye seg, kalles å «overforbruke » ressursen. Dette skjer ikke bare innen de største fiskeriene, men også i forhold til grunnvann (for eksempel grunnvannsområdet Oglala i USA, store deler av Nordvest-India, Nord-Kina, og flere steder i Nord-Afrika og Midt-Østen), i tropiske skoger og til og med når det gjelder jord.

Økologen John Terborgh ved Duke University beskrev en reise han nylig foretok til en liten afrikansk nasjon der utenlandsk økonomisk rovdrift kombineres med hensynsløs beskatning av ressurser.

Over alt hvor jeg dro, utvant utenlandske forretningsinteresser ressurser etter å ha underskrevet kontrakter med den autokratiske regjeringen. Svære stammer på fire og fem fot (en fot er 0,3048 meter) i diameter kom ut av urskogen, olje og naturgass ble eksportert fra kystområdet. Retten til å fiske utenfor kysten var solgt til utenlandske interesser, og leiting etter olje og mineraler var i gang inne i landet. Utvinningen av ressursene i Nord-Amerika i løpet av de fem hundre årene etter oppdagelsen av kontinentet fulgte en typisk rekkefølge – fisk, pels, vilt, tømmer, jordbruk på udyrket land – men fordi dagens økonomi er av en helt annen størrelsesorden og fordi det eksisterer en mengde avansert teknologi, foregår utnyttingen av alle ressursene i fattige utviklingsland nå samtidig. I løpet av noen få år vil ressursene til dette afrikanske landet og andre som det, være uttømt. Og hva da? Folk der nyter nå en illusjon av rikdom, men det er bare en illusjon, for de forbereder seg ikke på noe annet. Og det gjør ikke vi heller.³⁰

D. Et system innrettet på eksponentiell vekst i søken etter profitt vil uunngåelig gå utover de globale grenser

Jordens økologiske system kan betraktes som en sammenstilling av flere kritiske biokjemiske prosesser som i flere hundre millioner år har tjent til å reprodusere livet. I løpet av de siste 12 000 årene eller så har klimaet i verden vært inne i den relativt vennlige formen som vi assosierer med den geologiske epoken vi kaller holocen, da sivilisasjonene vokste frem. Men nå har det kapitalistiske samfunnsøkonomiske systemet vokst til en slik størrelsesorden at det har gått ut over grunnleggende globale grenser – karbonsyklusen, nitrogensyklusen, jordsmonnet, skogene, havene. En stadig økende andel av det som produseres ved fotosyntese på landjorda , opp til 40 %, stammer nå direkte fra menneskelig produksjon. Alle økosystemer på jorden er i synlig forfall. Med den økte størrelsen på verdensøkonomien blir de menneskeskapte bruddene i stoffskiftet på jorden stadig alvorligere og forekommer i større antall. Likevel er kravet om mer og større økonomisk vekst og akkumulasjon, selv i de rikere landene, innebygd i det kapitalistiske systemet. Resultat blir at verdensøkonomien er som en massiv boble.

Og dagens system har ikke noe i sin natur som vil gjøre det mulig å trekke seg før det er for sent. Til det trengs det andre krefter fra bunnen av systemet.

E. Kapitalismen er ikke bare et økonomisk system – det tilpasser et politisk, juridisk og samfunnsmessig system som skal understøtte rikdoms- og akkumulasjonssystemet

Under kapitalismen står folk til tjeneste for økonomien, og det blir sett som nødvendig at de trenger å forbruke stadig mer for å holde økonomien i gang. Den massive og «raffinerte psykoteknikken i reklamen», som Joseph Schumpeter kalte det, er absolutt nødvendig for å få folk til stadig å kjøpe mer.³¹ Moralsk sett er systemet basert på den påstanden at hver enkelt, hvis vedkommende følger sine egne interesser (grådighet), vil fremme allmennhetens interesser og vekst.

Adam Smith sa det slik i et berømt utsagn:

Med andre ord driver individuell grådighet (eller søken etter profitt) systemet, og menneskelige behov blir tilfredsstilt som et rent biprodukt. Økonomen Duncan Foley har kalt denne påstanden og de økonomiske og samfunnsmessige irrasjonelle forhold som den skaper, for «Adams villfarelse».³³

Holdningene og skikkene som trengs for at et slikt system skal fungere som smurt, og for at folk skal lykkes som medlemmer i samfunnet – grådighet, individualisme, konkurranseinnstilling, utnytting av andre og «forbrukskultur» (driften etter å kjøpe flere og flere saker, uten at de er knyttet til behov og selv ikke til lykke) – blir innpodet i folk av skolene, media og på arbeidsplassen. Tittelen på Benjamin Barbers bok – Forbrukt: Hvordan markedene korrumperer barn, gjør voksne til barn og svelger samfunnsborgere hele – sier ganske mye.

Tanken om ansvarlighet overfor andre og samfunnet, som er etikkens grunnlag, forvitrer under et slikt system. Med ordene til Gordon Gekko – den oppdiktete rollefiguren, som spiller oppkjøper av foretak i Oliver Stones film Wall Street, heter det – «grådighet er godt». Stilt overfor allmennhetens utbredte raseri, mens finanskapitalen går av gårde med solide bonuser, har kapitalistene til og med begynt å bruke prekestolen for å forkynne egeninteresse som grunnlaget for samfunnet. Den 4. november 2009 erklærte direktør John Varley i Barclays bank fra en prekestol i St. Martinin- the-Fields kirken ved Trafalgar Square at «profitt er ikke fra satan» («Profit is not Satanic»). Noen uker tidligere hadde Goldman Sachs’ internasjonale rådgiver, Brian Griffiths, erklært for menigheten i St. Paul katedralen i London at «Jesu oppfordring om å elske andre som oss selv er en anerkjennelse av egeninteressen».³⁴

Rike mennesker tror at de fortjener rikdommen sin på grunn av hardt arbeid (deres eget eller forfedrenes) og kanskje hell. At rikdommen deres, på forskjellige måter, stammer fra det samfunnsmessige arbeidet til talløse andre mennesker, blir undervurdert. De ser på de fattige som folk det er noe galt med, som latskap eller utilstrekkelige utdanning. Og de fattige er ofte enige. De strukturelle grensene som hindrer de fleste fra å forbedre forholdene sine på en avgjørende måte blir også undervurdert. Dette synet at hvert enkelt individ er en separat økonomisk enhet som hovedsakelig bryr seg om sin egen (og sin egen families) velferd, tildekker vår felles menneskelighet og våre felles behov. Folk er ikke født egoistiske, men blir oppmuntret til å bli det som et svar på presset fra systemet med de særtrekkene det har. Når alt kommer til alt, hvem vil passe på «nummer en» i et system der alle kriger mot alle, hvis du ikke gjør det sjøl?

De personlige trekkene som kapitalismen fremelsker, blir vanligvis sett på som noe som ligger i den «menneskelige natur», og slik blir det utenkelig å organisere samfunnet ut fra andre mål enn profittmotivet. Men menneskene er helt klart i stand til å ha en hel rekke med karakteristiske trekk, fra stor grusomhet til stor offervilje for en sak, til å bry seg om andre som de ellers ikke har noe forhold til, til sann nestekjærlighet. «Drapsinstinktet» som vi skal ha arvet fra våre stamfedre – ut fra det «beviset» at sjimpanser dreper ungene til andre sjimpanser, blir motsagt ved å vise til de fredelige trekkene hos andre menneskeaper som gorillaer eller pygmé-sjimpanser (som er like nært i slekt med menneskene som vanlige sjimpanser – http://en.wikipedia. org/wiki/Bonobo).³⁵ Studier av menneskebabyer har også vist at akkurat som egoisme er et menneskelig trekk, så er også samarbeid, medfølelse, nestekjærlighet og hjelpsomhet det.³⁶ Samme hva slags personlighetstrekk vi har arvet fra våre forfedre menneskeapene, så tyder forskning på førkapitalistiske samfunn at der oppmuntres svært forskjellige normer fra de som vi finner i kapitalistiske samfunn. Karl Polanyi oppsummerer studiene slik:

I artikkelen sin fra 1937 om «menneskelig natur», i Encyclopedia of the Social Sciences, konkluderte John Dewey, i formuleringer som har blitt bekreftet av hele den senere samfunnsvitenskapen, at:

Blant samfunnssystemene er kapitalismen enestående i sin aktive, ekstreme dyrking av individets egeninteresser eller «grådighetsindividualisme ».³⁹ Det er likevel slik at ikke-kapitalistiske menneskesamfunn har klart seg godt i en lang periode, i mer enn 99 % av tiden siden det anatomisk moderne menneske oppsto, mens en oppmuntret andre trekk som deling og ansvarlighet i gruppen. Det er ingen grunn til å tvile på at det kan hende igjen.⁴⁰

Det insestuøse forholdet som i dag eksisterer mellom forretningsinteresser, politikk og juss, er rimelig innlysende for de fleste observatører.⁴¹ Dette omfatter direkte bestikkelser, over mer underfundige måter å kjøpe seg tilgang, vennskap og innflytelse gjennom kampanjebidrag og lobbyvirksomhet. I tillegg utvikler det seg en kultur blant politiske ledere ut fra den forutsetningen at det som er godt for de kapitalistiske forretningene, også er godt for landet. Derfor ser politiske ledere seg mer og mer som politiske entreprenører, eller som motparten til økonomiske entreprenører, og de overbeviser seg selv vanligvis om at det de gjør for foretakene for å få pengene som hjelper dem med å bli gjenvalgt, virkelig er i offentlighetens interesse. Innenfor det juridiske systemet kommer tvilen nesten alltid kapitalistene og deres forretninger til gode.

Gitt den makten som foretaksinteressene utøver over økonomi, stat og media er det ekstremt vanskelig å få til fundamentale endringer som de er imot. Derfor er det nesten umulig å få en energipolitikk, et system for helsetjenester, et jordbruks- og matsystem, en industripolitikk, handels-politikk, utdanning osv., som er fornuftig og miljømessig sunn.

IV. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som står i motstrid med samfunnsmessig rettferdighet

De karakteristiske trekk ved kapitalismen som er diskutert ovenfor, nødvendigheten av å vokse: det å presse folk til å kjøpe mer og mer, utenlandsk ekspansjon, ressursbruk uten å bry seg om fremtidige generasjoner, krenking av klodens grenser, den dominerende rollen som det økonomiske systemet ofte utøver overfor de moralske, juridiske, politiske og kulturelle samfunnsformene, er sannsynligvis de karakteristiske trekkene ved kapitalismen som er mest skadelig for miljøet. Men det fins andre karakteristiske trekk i systemet som har stor innflytelse på alt som dreier seg om samfunnsmessig rettferdighet. Det er viktig å se nærmere på disse samfunnsmessige motsetningene som er innbakt i systemet.

A. Slik systemet fungerer på naturlig vis, vokser det frem store forskjeller både i rikdom og inntekt

Det er en logisk forbindelse mellom kapitalismens suksesser og fiaskoer. Fattigdommen og elendigheten til en stor mengde av jordens folk er ikke et uhell, et slags hendelig biprodukt av systemet som kan rettes på med litt fiksing her og der. Den eventyrlige oppsamlingen av rikdom, som en direkte følge av den måten kapitalismen fungerer på nasjonalt og internasjonalt, har samtidig produsert varig hunger, feilernæring, helseproblemer, vannmangel, mangel på kloakkanlegg og generell elendighet for en stor del av jordens folk. De få rike søker tilflukt i den mytologien at de store forskjellene faktisk er nødvendige. Brian Griffiths, Goldman Sachs Internasjonal sin rådgiver som vi har sitert ovenfor, sier det slik:

Det som er bra for de rike er altså, i følge dem, tilfeldigvis det som er bra for hele samfunnet, selv om mange forblir fanget i en evig fattigdomstilstand.

De fleste mennesker trenger å arbeide for å tjene penger til å kjøpe det de trenger i livet. Men på grunn av den måten systemet fungerer, er det et stort antall folk som har usikre jobber som eksisterer på de nederste trinnene av stigen. De får jobb i tider med økonomisk vekst, og får sparken når veksten stagnerer eller arbeidskraften deres ikke trengs av andre grunner. Marx kalte denne gruppen for «arbeidets reservehær».⁴³ Ut fra det systemet vi har med lavkonjunkturer og høykonjunkturer og der profitt har den høyeste prioritet, er det ikke bare behagelig å ha en gruppe i reservehæren, det er absolutt nødvendig for den jevne driften av systemet. Fremfor alt tjener det til å holde lønnene nede. Det er ikke tilfeldig at systemet, uten betydelig innblanding av regjeringen (gjennom høye arveskatter og en anselig mengde progressive inntektsskatter), produserer en stor ulikhet både når det gjelder inntekt og rikdom og samtidig stor fattigdom, innen land og land imellom, rikdom og fattigdom er to sider av samme mynt.

I 2007 kontrollerte den øverste prosenten av de rikeste i USA 33,8 % av rikdommen i landet, mens de nederste 50 % bare kontrollerte 2,5 %. Ja, de rikeste 400 individene hadde en rikdom på en samlet nettoverdi av 1,54 billioner* dollar i 2007, noen som nærmer seg de 150 millioner personer som ligger nederst (med en samlet rikdom til en verdi av 1,6 billioner). Globalt sett er rikdommen til verdens 793 milliardærer nå verd mer enn 3 billioner – det samme som omtrent 5 % av samlet inntekt i verden (60,3 billioner dollar i 2008). Knapt 9 millioner personer i verden (omtrent en promille av verdens befolkning) som er betegnet som «individer med høy nettoverdi», besitter nå til sammen rikdommer for 35 billioner, det vil si mer enn 50 % av verdens inntekter.⁴⁴ Ettersom rikdommen konsentreres mer, får de rike mer politisk makt, og de vil gjøre hva de kan for å beholde alle de pengene de kan, på bekostning av de fra de lavere økonomiske lag. Mesteparten av de produktive kreftene i samfunnet som fabrikker, maskiner, råvarer og jordeiendom kontrolleres av en relativ liten prosentdel av befolkningen. Og de aller fleste ser ikke noe galt i denne tilsynelatende naturlige ordningen av tingene.

B. Produkter og tjenester blir rasjonert ut fra betalingsevnen

De fattige har ikke tilgang til gode hjem eller tilstrekkelig med mat fordi de ikke har en «effektiv» etterspørsel, selv om de selvfølgelig har behov som er biologisk basert. Alle produkter er varer. Folk uten tilstrekkelig «effektiv» etterspørsel (penger) har ingen rett på noen slags type varer i det kapitalistiske systemet, enten de nå er luksusprodukter som et diamantarmbånd eller en stor McMansion (upassende store og dyre hus), eller om det er en livsnødvendighet som sunne fysiske omgivelser, trygge tilførsler av mat eller helsetjenester. Tilgang til alle varer blir bestemt av at du har tilstrekkelig penger eller kreditt til å kjøpe dem, og ikke av at du ønsker eller har behov for dem. Slik sikrer et system, som ut fra den måten det fungerer på produserer ulikhet og holder ned lønnene til svarte arbeidere, at mange (og i noen samfunn de fleste) ikke vil ha tilgang selv til grunnleggende nødvendigheter eller til det vi vil kalle en anstendig menneskelig eksistens.

Vi bør merke oss at noen fremskredne kapitalistiske land i Europa, der fagforeningene og arbeiderpartiene var sterke, innførte programmer med mer sjenerøse sikkerhetsnett enn de i USA, som universelle helsetjenester. Dette skjedde som et resultat av folk som forlangte at regjeringene fremskaffer det som markedet ikke kan: lik tilgang til å få dekket noen av de grunnleggende behov i livet.

C. Kapitalismen er et system som er merket av gjentatte økonomiske nedgangstider

I den vanlige konjunktursyklusen produserer fabrikker og hele industrier stadig mer i oppgangstiden ettersom de antar at den aldri vil ta slutt, og fordi de ikke vil gå glipp av de «gode tider». Det resulterer i overproduksjon og overkapasitet som leder til nedgangskonjunktur. Systemet har en tendens til å skape kriser, og da er det slik at de fattig og de nesten fattige lider mest.

Konjunkturtilbakeslag kommer med regulære mellomrom, mens depresjoner er mye sjeldnere. Akkurat nå er vi i en dyp depresjon eller minidepresjon (med 10 prosent offisiell arbeidsløshet), og mange tenker at vi så vidt har unngått en fullt utviklet depresjon. Siden midten av 1850-tallet har det alt i alt vært 32 dype nedgangskonjunkturer eller depresjoner i USA (ikke medregnet den siste), med en gjennomsnittlig nedgangsfase på rundt 10 måneder siden 1945 og en gjennomsnittlig oppgang på rundt seks år.⁴⁵ Ironisk nok er store depresjoner, selv om de fører til stor skade for mange folk, faktisk en fordel sett ut fra en økologisk synsvinkel, fordi lavere produksjon leder til mindre forurensing av atmosfæren, vann og jord.

V. Forslag om en

økologisk reform av kapitalismen

Det finnes folk som fullt ut forstår de økologiske og sosiale problemer som kapitalismen bringer med seg, men som tror at kapitalismen kan og bør bli reformert. Benjamin Barber sier det slik:

William Greider har skrevet en bok som heter Kapitalismens sjel: Å åpne veier mot en moralsk økonomi (The Soul of Capitalism: Opening Paths to a Moral Economy). Og det fins bøker som fallbyr potensialet til den «grønne kapitalismen» og den «naturlige kapitalismen» til Paul Hawken, Amory Lovins og L. Hunter Lovins.⁴⁷ Her blir vi fortalt at vi kan bli rike, fortsette med vekstøkonomien og øke forbruket uten stans, og redde planeten likevel. Hvor godt kan det bli? Der er ett lite problem, et system som bare har ett mål – å skape mest mulig profitt – har ikke noen sjel, kan aldri ha noen sjel, kan aldri bli grønn og må, ut fra sin natur, manipulere og skape tilfeldige nykker og behov.

Det fins mange viktige tenkere og praktikere som har kommet «ut av skapet» når det gjelder økologi og miljø. De er genuint gode og velmenende folk som er opptatt av planetens helse, og de fleste er også opptatt av saker som har med sosial rettferdighet å gjøre. Men det er ett skap som de ikke klarer å unnslippe, det kapitalistiske økonomiske systemet. Selv det økende antall individer som kritiserer systemet og dens «markedsmessige feil», ender ofte opp med «løsninger» som har som mål en tett kontrollert «human» kapitalisme uten økonomiske foretak, i stedet for virkelig å komme seg utenfor det kapitalistiske «skapet». De klarer ikke en gang å tenke seg, for ikke å snakke om arbeide for, et økonomisk system som har andre mål og andre prosesser for å komme frem til vedtak, et system som først og fremst understreker behovene til menneskene og naturen opp mot profittbehovene.

Økonomiske foretak overgår hverandre i å fremstille seg som «grønne». Du kan kjøpe og ha på deg Gucci-klær med ren samvittighet fordi selskapet hjelper med å beskytte regnskogene ved å bruke mindre papir.⁴⁸ Newsweek hevder at store foretak som Dell, Hewlett-Packhard, Johnson & Johnson, Intel og IBM er de øverste fem av de grønne selskaper på grunn av deres bruk av «fornybare» energikilder, fordi de rapporterer om utslipp av klimagasser (eller senker dem) og fordi de setter ut i livet formelle miljøpolitiske linjer og fordi de har godt rykte.⁴⁹ Du kan reise hvor du vil uten skyldfølelse ved å kjøpe kvoter for karbon-nøytralisering for å nulle ut miljø-effektene av reisen din. La oss se på noen av de foreslåtte tiltakene som skal ta seg av de økologiske ødeleggelsene uten å forstyrre kapitalismen.

A. Bedre teknologier som er mer energieffektive og bruker mindre materielle ressurser

Noen forslag for å øke energieffektiviteten, som å hjelpe folk til å isolere de gamle husene sine så de bruker mindre energi for å varme dem opp om vinteren, er bare sunt bondevett. Effektiviteten til maskiner, innbefattet husholdningsmaskiner og biler, har gått opp hele tiden og gjør det som en normal del av systemet. Selv om vi kan oppnå mye mer på dette feltet, så leder økt effektivitet vanligvis til lavere kostnader og mer bruk (og ofte økt størrelse også, slik det er med biler), slik at den energimengden som brukes, i virkeligheten går opp. Det forfeilete tilskyvet for å produsere «grønne» drivstoffer fra landbruket har vært enormt ødeleggende for miljøet. Det har ikke bare ført til direkte konkurranse mellom mat og drivstoff, til ulempe for det førstnevnte, men noen ganger har det også faktisk senket den samlete energieffektiviteten.⁵⁰

B. Kjernekraft

Noen forskere som bryr seg om klimaendringer, medregnet James Lovelock og James Hansen, ser på kjernekraft som et energialternativ og til en viss grad som et teknologisk alternativ til å bruke fossile brennstoffer, et alternativ som er langt å foretrekke fremfor den økende bruk av kull. Men selv om kjernekraftteknologien har utviklet seg en del med tredjegenerasjons anlegg og med (den fremdeles urealiserte) mulighet for fjerdegenerasjons kjernekraft, så er farene ved energi fra kjernekraft fremdeles enorme når vi tar med i betraktningen at det radioaktive avfallet varer i hundrevis og tusenvis av år, den samfunnsmessige organiseringen av komplekse systemer, og rett og slett risikoen som fins. Dessuten tar det rundt ti år å bygge et kjernekraftverk og det er ekstremet dyrt og uøkonomisk. Derfor det mange slags grunner (ikke minst de fremtidige generasjoner) til å være svært skeptisk til kjernekraft som en slags løsning. Å gå i den retningen vil nesten sikkert være en Faust-handel (å inngå en pakt med djevelen).⁵¹

C. Storskala tekniske løsninger

En mengde store tekniske opplegg har blitt lansert enten for å ta CO₂ ut av atmosfæren eller for å øke reflekteringen av solskinn tilbake ut i rommet, vekk fra jorden. Av disse har vi karbonfangst, for eksempel ved å føre karbon fra anleggene og langt ned i jordskorpen, og ved å gjødsle havene med jern for å stimulere vekst av alger som suger opp karbon. Og vi har opplegg for å øke tilbakestrålingen fra solen ved å legge ut store hvite øyer på havene, og å skape store satellitter som skal kaste tilbake de solstrålene som kommer inn, eller å forurense stratosfæren med partikler som reflekterer lys.

Selvfølgelig er det ingen som vet hvilke skadelige bivirkninger som kan oppstå som følge av slike opplegg. Det er for eksempel slik at mer karbonopptak i havene kan øke forsuringen, mens å spre svoveldioksid i stratosfæren for å blokkere sollys kan reduserer fotosyntesen.⁵²

Det fins også forslag på en rekke lavteknologiske metoder for å fange karbon som å plante mer skog og bruke økologiske metoder for jordforbedring for øke organisk innhold i jorden (som for det meste består av karbon). Mesteparten av dette bør gjøres ut fra den grunn at en vil forbedre jorden (organisk materiale hjelper for å forbedre jorden på mange måter). Noe av det kan hjelpe til med å redusere karbonkonsentrasjonen i atmosfæren. En tror ofte at skogplanting fører til negative utslipp av karbon fordi det fører til at en trekker karbon ut av atmosfæren. Men lavteknologiske tiltak kan ikke løse problemene i et system som utvider seg, spesielt hvis vi tar hensyn til at trær som plantes nå, kan hogges seinere, og at karbon som blir lagret som organisk materiale i jord kan bli omdannet til CO₂ hvis en endrer praksis.

D. Opplegg for kvotehandel (handel i markedet) med utslippstillatelser og med tak på antall kvoter

Favorittopplegget i systemet er det som kalles kvotehandel for å begrense karbonutslipp. Dette innebærer at det blir satt et tak på hvor mye drivhusgasser en får lov til å slippe ut, og at en så (enten mot et gebyr eller på auksjon) distribuerer tillatelser som tillater industrier å slippe ut karbondioksid og andre drivhusgasser. De selskapene som har flere tillatelser enn de trenger, kan selge dem til andre firmaer som mangler noen for å kunne fortsette å forurense. Slike opplegg har alltid «motvekter» som fungerer som middelaldersk avlat og som tillater selskaper å fortsette å forurense, mens de kjøper seg tilgivelse ved å hjelpe til med å begrense forurensing andre steder, for eksempel i den tredje verden.

I teorien antar en at kvotehandel skal stimulere teknologiske forbedringer som øker karboneffektiviteten. I praksis har den ikke ført til reduksjon i utslipp av karbondioksid i de områdene der den har blitt introdusert, som i Europa. Det viktigste resultatet av karbonhandelen har vært enorme profitter for noen selskaper og individer og danning av et høyrisikomarked for handel med karbonkvoter.⁵³ Det fins heller ikke noen meningsfull kontroll med effektiviteten til «motvektene» eller noe forbud mot seinere å endre vilkår som vil resultere i karbonutslipp i atmosfæren.

V. Hva kan vi gjøre nå?

I mangel av en systemendring fins det selvfølgelig ting som er blitt gjort og mer kan gjøres i fremtiden for å minske kapitalismens negative virkninger på miljø og mennesker. Det er ikke noen spesiell grunn til at USA ikke kan ha et bedre offentlig velferdssystem, inkludert et helsevesen med universelle rettigheter, slik en har i mange andre utviklete kapitalistiske land. Regjeringer kan vedta lover og sette i verk reguleringer for å stanse de verste miljøproblemene. Det samme gjelder miljøet eller å bygge hus som folk har råd til å ha. Karbonskatt, der 100 % av inntektene går tilbake til folket og derved oppmuntrer miljøvern, mens den legger byrdene på de som har de største karbonavtrykkene og er rikest, slik som det er foreslått av James Hansen, kan innføres. Nye kullfyrte kraftverk (uten CO₂-rensing) kunne ha blitt blokkert, og gamle kunne blitt stengt ned.⁵⁴ I globalt omfang kunne innskrenking og utligning av karbonutslipp blitt fremmet slik at en beveget seg mot like utslipp per hode i hele verden med mye større nedtrappinger i de rike landene som har store karbonavtrykk per hode.⁵⁵ Problemet er at svært sterke krefter er kraftig mot disse tiltakene. Derfor forblir slike reformer bare avgrenset, og får bare en marginal eksistens så lenge de ikke rører bort i det grunnleggende akkumulasjons-drivet i systemet.

Det er virkelig slik at alle disse måtene å møte problemene på, tillater økonomien å fortsette på den samme ødeleggende kurs som den følger nå. Vi kan fortsette å forbruke alt vi ønsker (eller så mye som inntekten eller rikdommen vår tillater), og bruke opp ressurser, kjøre lengre avstander med våre biler som er mer drivstoffgjerrige, forbruke alle slags nye produkter laget av «grønne» selskapet og så videre. Alt vi trenger å gjøre, er å støtte de nye «grønne» teknologiene (og noen av dem, som for eksempel å bruke jordbruksvarer til å lage drivstoff, er faktisk ikke grønne en gang) og bli «flinke» til å sortere ut avfall som kan komposteres eller gjenbrukes i en eller annen form, og vi kan fortsette å leve ganske mye som før, i en økonomi med evig vekst og profitt.

Selve alvoret i problemene i forbindelse med klimaendringer på grunn av menneskeskapte utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser har skapt den ideen at det kun er nok å redusere karbonfotavtrykkene (et vanskelig problem i seg selv). Men virkeligheten er at der fins tallrike voksende og sammenvevde økologiske problemer som springer ut av et system som er innrettet på uendelig utviding av kapitalakkumulasjon. Det vi trenger å minske, er ikke bare karbonfotavtrykk men økologiske fotavtrykk, noe som betyr at den økonomiske ekspansjonen i verden og spesielt i de rike land må reduseres og til og med stanses. Samtidig trenger mange fattige land å utvikle økonomien sin. Derfor må vi fremme nye prinsipper for bærekraftig menneskelig utvikling. Det betyr nok for alle og ikke mer. Den menneskelige utvikling vil da ikke bli hindret og kan faktisk bli betraktelig fremmet til alles beste, ved at vi legger vekt på bærekraftig menneskelig utvikling i stedet for en økonomisk utvikling som ikke er bærekraftig.

VII. Et annet økonomisk system

er ikke bare mulig, det er avgjørende

Hvis den analysen vi har lagt frem her er korrekt, peker den på det faktum at den økologiske krisen ikke kan løses innenfor logikken i det nåværende systemet. Det er ikke noe håp om at de forskjellige forslagene for å klare dette, kan lykkes. Det globale kapitalistiske systemet er klart ikkebærekraftig når det gjelder:

steg frem i «porene» i føydalsamfunnet.⁵⁶ Til

slutt kan disse initiativene bli kraftige nok til å danne et grunnlag for en ny revolusjonær bevegelse og et nytt samfunn.

Over hele verden finner det nå sted slike kamper i nisjene i det kapitalistiske samfunnet, og det er for mange av dem og de er for komplekse til at vi kan behandle det på fullstendig vis her. På grunnlag av den pågående revolusjonære kampen i Bolivia setter nå urbefolkningen i verk en ny etikk når det gjelder ansvaret vi har for jorden. La Via Campesina⁵⁷, en global småbrukerorganisasjon, fremmer nye former for økologisk jordbruk, og det gjør også Brasils MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra)⁵⁸, og det skjer på Cuba og i Venezuela. Nylig understreket den venezuelanske presidenten, Hugo Chávez de samfunnsmessige og miljømessige grunnene for å arbeide med å bli kvitt oljerentiermodellen i Venezuela, som er en viktig oljeeksportør. ⁵⁹ Bevegelsen for klimarettferdighet krever likeverdige og antikapitalistiske løsninger på klimakrisen. Over alt vokser radikale, grunnleggende sett antikapitalistiske strategier frem som er basert på andre former for etikk og andre organisasjonsformer enn de som springer ut av profittmotivet: økolandsbyer; bevegelse for et nytt bymiljø som blir fremmet i Curitiba i Brasil og andre steder; eksperimenter med permakultur60 og samfunnsstøttete kooperativer for jordbruk, fedrift og industri i Venezuela, osv. Verdens sosiale forum har gitt en stemme til mange av disse tiltakene. Det er slik som en anerkjent miljøaktivist i USA, James Gustave Speth, har sagt:

Grunnen til at motstanden mot kapitalens logikk vil vokse seg sterkere og til slutt søke å fjerne systemet helt, er at det ikke finnes noe alternativ hvis jorden slik vi kjenner den, og menneskeheten selv, skal kunne overleve. Her vil målene til økologien og sosialismen nødvendigvis møtes. Det vil i stadig økende grad bli klart at distribusjonen av jord så vel som mat, helsetjenester, bolig osv. må baseres på å oppfylle menneskelige behov og ikke markedskreftene. Men dette betyr at vi må ta økonomiske bestemmelser gjennom demokratiske prosesser som skjer lokalt, regionalt og mellom regionene. Alle steder må vi løse utfordringer som:

I denne prosessen må menneskene finne de beste måtene for å drive disse aktivitetene i et positivt samspill med naturen, for å bedre økosystemet. Vi trenger nye former for demokrati med vekt på vårt ansvar for hverandre, for ens eget fellesskap og for andre fellesskap i verden. For å klare det, trenger vi samfunnsmessig planlegging på alle nivå: lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og det kan vi bare lykkes med i den grad det er for og av, og ikke bare for folket.⁶²

Et økonomisk system som er demokratisk, rimelig likeverdig og i stand til å sette grenser for forbruk, vil utvilsomt bety at folk må leve på et betydelig lavere forbruksnivå enn livsstilen til det en ofte i rike land kaller til «middelklassen» (og som aldri har gjeldt alle selv i disse landene). En enklere livsstil som nok vil være «fattigere» på ting og tang og boliger i ultraluksusklassen, kan være rikere kulturelt, og når det gjelder forbindelser med andre mennesker og med naturen og folk vil kunne klare seg med kortere arbeidsdager for skaffe seg det nødvendige i livet. En mengde jobber i rike kapitalistiske land er uproduktive og kan fjernes, noe som tyder på at arbeidsuken kan kortes adskillig ned i en økonomi som er mer fornuftig organisert. Slagordet som vi ofte ser klistret på støtfangere: «Lev enkelt slik at andre ganske enkelt kan leve», har liten mening i et kapitalistisk samfunn. Å leve et enkelt liv, slik som Helen og Scott Nearing gjorde, hjelper ikke de fattige i verden under nåværende tilstander, selv om det viste at det går an å leve et givende og interessant liv på den måten.⁶³ Men i et samfunn under samfunnsmessig kontroll, som forsøker å dekke grunnleggende behov for alle folk, vil det virkelig bety noe.

Kanskje er nabolagsrådene i Venezuela, der nabolaget bestemmer hvordan de skal prioritere samfunnsmessige investeringer i nærmiljøet sitt og mottar ressurser for å kunne gjøre det, et eksempel på planlegging ut fra menneskelige lokale behov. På denne måten kan en sørge for å dekke slike viktige behov som skoler, sykehus, veier, elektrisitet og vannforsyning. I et samfunn som er virkelig omformet, kan kommunestyrer samvirke med regionale og flerregionale tiltak. Og bruken av samfunnets overskudd, etter at folks sentrale behov er dekket, må være basert på deres bestemmelser.⁶⁴

Selve hensikten med det nye bærekraftige systemet, som vil være det nødvendige resultatet av alle disse kampene (nødvendige ut fra spørsmålet om overlevelse og menneskenes mulighet til å utvikle sitt fulle potensial), må være å tilfredsstille de grunnleggende materielle og ikke-materielle behov til hele befolkningen, mens en også tar vare på det globale miljøet og de lokale og regionale økosystemene. Miljøet er ikke noe «ytre» i forhold til den menneskelige økonomi slik vår nåværende ideologi sier oss, det utgjør det essensielle systemet for å opprettholde livet til alle levende vesener. Å lege «riften i stoffutveksling» mellom økonomien og miljøet betyr nye måter å leve, å produsere, å dyrke mat, å transportere osv. på.⁶⁵ Et slikt samfunn må være bærekraftig, og bærekraft trenger virkelig likhet i stand og muligheter som har sin rot i en likeverdig produksjons- og forbruksmåte.

For å konkretisere så trenger folk å bo nærmere der de jobber, i økologisk konstruerte hus som er bygget både for energieffektivitet og komfort, og i nærmiljøer som er utformet for offentlig engasjement med nok plasser som parker og kommunesentre der de kan komme sammen, og ha mulighet for rekreasjon. Bedre kollektivtransport innen og mellom byer trengs for at vi ikke skal være så avhengige av å bruke privatbiler og lastebiler. Jernbane er adskillig mer energieffektiv enn lastebiler når det gjelder varetransport (413 miles per gallon [145,94 km per liter] drivstoff mot 280 miles per gallon [99,04 km per liter] for lastebiler), og de forårsaker færre ulykker, mens utslippene av klimagasser er mindre. Et tog kan frakte samme godsmengde som mellom 280 og 500 trailere. Og det er regnet ut at en toglinje kan frakte samme antall mennesker som mange motorveier.⁶⁶ Vi trenger å basere industriproduksjonen på økologiske «vugge til vugge»⁶⁷ prinsipper for konstruksjon og design, der produkter og bygninger blir laget for lavere bruk av energi ved å nytte naturlig belysning og oppvarming/ nedkjøling i så stor grad som mulig, og ved å anvende forenklete byggemetoder og opplegg som gjør det lett med gjenbruk og ved å sikre at produksjonsprosessen fører til lite eller ikke noe avfall.⁶⁸

Det er vist at jordbruk som bygger på økologiske prinsipper og som drives av familier som arbeider for seg selv eller i kooperativer og med dyr, gjenforent med jorden der maten deres vokser, ikke bare er like eller mer produktive enn storskala industriell produksjon, men at de også har mindre negativ innvirkning på lokal økologi. I virkeligheten trenger vi mosaikken som er skapt av småbruk der det er områder med utmark mellom, den trengs for å beholde arter som står i fare for å bli utryddet.⁶⁹

Vi må skape et bedre liv for slumboere som utgjør omtrent en sjettedel av jordens befolkning. Som en begynnelse må vi erstatte et system som trenger «en planet med slum», som Mike Davies har formulert det, med et system som har plass for mat, vann, boliger og arbeid for alle.⁷⁰ For mange kan dette bety at de må vende tilbake til jordbruket under forutsetning av at de får skikkelig jord og bolig og annen støtte.

Vi trenger mindre byer der folk lever nærmere der maten deres produseres, og der industrien er mer spredd og i mindre skala. Evo Morales, Bolivias president, har sammenfattet det vesentlige i situasjonen i sine kommentarer om overgang fra kapitalisme til et system som fremmer «et godt liv» i stedet for å «leve bedre». Han sa det slik på klimakonferansen i København i desember 2009:

Tidligere erfaringer med overgang til ikkekapitalistiske systemer, spesielt i samfunn av Sovjet-typen, tyder på at dette ikke vil være lett, og at vi trenger nye oppfatninger av hva sosialisme er som skiller oss skarpt fra disse mislykkete forsøkene. De typiske revolusjonene på 1900-tallet skjedde i relativt fattige, uutviklete land som hurtig ble isolert og hele tiden truet fra utlandet. Slik etter-revolusjonære samfunn endte vanligvis opp som tungt byråkratiserte der et mindretall, som styrte i staten, hersket effektivt over resten av samfunnet. Mange av de hierarkiske produksjonsforholdene som karakteriserer kapitalismen, ble gjenskapt. Arbeidere forble proletarisert, mens produksjonen ble utvidet for produksjonens skyld. Virkelige samfunnsmessige forbedringer eksisterte alt for ofte sammen med ekstreme former for samfunnsmessig undertrykking.⁷²

Da presten Jeremiah Wright talte under Monthly Review sitt 60-årsjubileum i september 2009, kom han stadig tilbake til: «Hva med folket?» Hvis vi skal ha noe håp om en betydelig forbedring av forholdene for det store flertallet av verdens innbyggere, og mange av dem lever i håpløshet under de hardeste vilkår, mens vi også bevarer jorden som en planet der det går an å leve, trenger vi et system der det hele tiden blir spurt: «Hva med folket?» i stedet for «Hvor mye penger kan jeg tjene?». Dette er nødvendig ikke bare for menneskene, men for alle andre arter som deler jorden med oss, og hvis fremtid er tett knyttet til vår.

(Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 2010, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Terje Valen.)

Noter:

Ben Fine og Alfredo Saad-Filho:
Om Kapitalen av Marx
Tidsskriftet Rødt!, 2009

De aller fleste økonomier i den kapitalistiske verden er fortsatt inne i den alvorligste krisa siden 30-tallet. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten har vært rundt 10 %, mens ledigheten blant unge og innvandrere har vært langt større. Når samfunnsøkonomien svikter til de grader, er det naturlig at mange reiser spørsmål: Finnes det alternativer? Hvorfor oppstår kriser?

Mange er lei av svarene som presenteres av bankøkonomer og andre mainstreamøkonomer. De leter etter grundigere og mer kritiske analyser av det økonomiske systemet. Så går noen til Karl Marx sine analyser i Kapitalen. Men møte med dette mektige verket kan virke overveldende. Tre store bøker, til sammen nesten 2000 sider, blir for mye for den som ikke har tenkt å bli marxekspert. Da er det nå kommet et godt alternativ på norsk, boka Om Kapitalen av Marx av de to engelske professorene Ben Fine og Alfredo Saad-Filho, begge ansatt ved London Universitetet. I løpet av 200 små sider følger de Kapitalen sine hovedkapitler. I tillegg har de i de to siste kapitlene tatt inn diskusjoner om sosialisme og dagens finanskrise.

Boka er svært lojal til Marx. Målet er ikke å kritisere Marx, men på en kortfattet måte forklare hva Marx mente. Etter min mening greier de dette meget bra. Alle nøkkelbegrepene blir forklart relativt grundig. I tillegg trekker forfatterne inn flere steder hvor Marx avviker fra mainstream økonomi. Boka tar også opp noen av de viktigste stridsspørsmålene i den marxistiske politiske økonomien:

• Hva er produktivt arbeid?
• Er det slik at profittraten har en tendens til å synke under kapitalismen?
• Hva er årsaker til økonomiske kriser?

Behandlingen av spørsmål som disse er udogmatisk og klar. De som skulle være uenig med forfatterne eller lete etter alternative studier, blir bakerst i hvert kapitel anbefalt alternativ lesing.

Boka gjør det overkommelig for de fleste å sette seg inn i hva Karl Marx mente. Jeg anbefaler derfor boka på det varmeste.

At boka skal være kort, blir også ei pedagogisk tvangstrøye. Forfatterne har i liten grad prøvd å knytte teorien til dagens økonomiske virkelighet. Noen av kapitlene kunne trolig vært lettere å forstå om det i større grad var knyttet til aktuelle eksempler. Dette kan det bøtes på om flere leser sammen og hjelper hverandre med det vanskeligste stoffet. Boka egner seg utmerket som grunnbok til studiesirkler.

Tidsskriftet Rødt! og oversetterne Harald og Anne Minken bør ha all ære for at denne lille og viktige boka nå er blitt tilgjengelig på norsk.

Peder Martin Lysestøl

Martin Lysestøl: Kapitalismen i krise  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 4
Rick Wolff: Hellas og statsgjeld  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 18
Paul Kellogg: Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa  .  .  .  .  . side 21
Mark Weisbrot: EUs farlige spill .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 27
Jokke Fjeldstad: En annen kommunisme er mulig  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 30
Hung Ho-Fung: USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa  .  .  .  .  .  .  .  . side 36
Fred Magdoff og John Bellamy Foster: Det alle miljøforkjempere bør vite om krisa   . side 54
Bokmelding:
Ben Fine og Alfredo Saad-Filho: Om Kapitalen av Marx  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 82
 

Det siste året har interessen for Karl Marx vokst i takt med utbredelsen av den økonomiske krisa. Marx’ hovedverk, Kapitalen, leses med fornyet interesse av folk som vil forstå det som skjer. Vi i tidsskriftet Rødt! har etter beste evne prøvd å spre lesestoff som kan gi en marxistisk forklaring på det som skjer nå, og hvorfor det er nødvendig at arbeiderklassen igjen kommer på offensiven.

Denne tegneserien er et ledd i arbeidet med å gjøre Marx sine tanker tilgjengelig for flere.

Det er nemlig ikke slik at denne krisa er et resultat av noen få finansakrobaters grådighet, eller noen få råtne huslån i USA. Den økonomisk krisa har røtter i kapitalismens akkumulasjonsprosess, og er et resultat av den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. Kapitalen med bobler gir en kjapp og poengtert oversikt over de viktigste trekkene ved kapitalismen slik Marx så den. Klasseforholdene gjennom historien, varens verdi, dens fetisjkarakter og kildene til merverdien blir forklart. Alt sammen illustrert av portugiseren Carlos Barraderas.

At det oppstår kriser under kapitalismen, betyr ikke at kapitalismen som system har kommet til endestasjonen og historiens skraphaug – slik den burde. Den økonomiske krisa vi er inne i nå, kan bli løst innenfor det kapitalistiske systemet. For eksempel ved at kapitalverdier blir nedskrevet, eller at arbeidere går ned i lønn. Spørsmålet er hvem som skal betale prisen for å få systemet til å «fungere» igjen. Som så ofte før er det fullt mulig at det også denne gangen vil gå hardest ut over vanlige folk gjennom massearbeidsløshet og økt utbytting.

Serien er over 25 år gammel og et produkt av sin tid. Samfunnet, og ikke minst hvordan vi ser på samfunnet, har endra seg mye siden da. Dette vil du merke når du leser Kapitalen med bobler.

Vi har valgt å oversette serien og gi den ut nettopp fordi vi tror ideene fra Marx’ Kapitalen er viktige for å forstå drivkreftene bak samfunnsutviklingen, og ikke minst for å forstå den krisa vi står opp i nå, og hvorfor kriser er uløselig knyttet til kapitalismen som system.

Kunnskap om verden er viktig. Spesielt for de som har satt seg som mål å forandre den.

Tidsskriftet Rødt!
Jokke Fjeldstad
Stian Bragtvedt