Lørdag 14. april 2018 døde Jon Michelet. Fredag 27. april ble han bisatt i Rygge kirke. Både kirken og kapellet ved siden av, var mer enn fullsatt, og bisettelsen ble en fin og verdig avskjed med den sosialt bevisste kommunisten fra Larkollen.

Paul Norberg er journalist
Foto:Finn Bjørklid

Det er skrevet mange spaltemeter om Jon Michelet etter at han døde. Noen fellestrekk er folkekjær, samfunnsengasjert, rakrygget, produktiv forfatter og en uredd talsmann for vanlige folk. De siste årene har engasjementet i stor grad dreid seg om krigsseilerne, og bokserien som blir avsluttet med det sjette bindet som har fått navnet Krigerens hjemkomst. NRK har inngått en avtale med produksjonsselskapet Filmkameratene om å lage TV-serie av dramaet.

I denne artikkelen skal jeg ikke skrive om forfatteren Jon Michelet eller om de viktige bøkene hans om krigsseilerne. Det er allerede grundig omtalt i både riks- og regionale og lokale medier. I denne artikkelen vil jeg trekke fram den samfunnsengasjerte «raddisen» Jon Michelet.

Jeg har kjent Jon M. helt fra den tida vi møttes på en politisk sommerleir for m-l-bevegelsen i Tuddal i 1972. Den gang var han ikke forfatter. Da sommerleiren i Telemark ble arrangert, var det fortsatt tre år til han skulle debuterte med boka Den drukner ei som henges skal. På sommerleiren kom han en dag med et håndskrevet dikt. Alle hadde dekknavn, og dikteren kalte seg Rolf. Hans egentlige navn fikk jeg først kjennskap til noen dager etter. Jeg var med i leiravisas redaksjon, og fikk beskjed av redaktør Finn Sjue om å skrive inn diktet på en stensil, og sørge for at det ble trykket i leiravisa Vindeggen. Denne avisa skulle alltid gjøres klar midt på natta, slik at den var fersk ved morgenkaffen. Jeg syntes diktet var i lengste laget, og kuttet et par vers for å spare tid. Det skulle vise seg å være dumt. Redaktør Sjue var begeistret for diktet, og hadde lest alle versene. Han beordret meg til å starte på nytt, slik at hele diktet kom på trykk. Klokka var rundt 04.00 da leiravisa var ferdig.

Jeg vet ikke om Jon skrev mange dikt, men dette var året før AKP (m-l) ble stiftet, og diktet var en hyllest til det kommende partiet.:

Østre innsjø park

Parken er stor og skjønn
Den ligger rundt Østre Innsjø
Før frigjøringa var det myr her
-og ingen sjø

Keiserlige embetsmenn gikk
på jakt i området
Fattigfolk måtte pent
holde seg unna.
Med våpen i hånd
vant folket landet.
Her bygde de denne parken.
Den er massenes eiendom.

Hit kommer de
fra gatenes mylder
og fra fabrikkens bråk.
Ungene eier også parken.

Vi – fra et land langt borte
går langsomt på grusgangene
Hundrevis av barn følger etter oss
og er omkring oss.

På et stort verdenskart
i Østre Innsjø Park
er det tegnet inn
en rød fakkel over Norge.

Det betyr:
I Norge finnes en
revolusjonær massebevegelse!

La oss være stolte over
vår plass på dette kartet.
La oss glede oss over
støtten fra Kinas millioner
 – store og små.

Men la oss ikke glemme;
Partiet er ennå ikke bygd!
 DET må gjøres, Kamerater.

For VI skal også ordne det
slik at landet blir folkets eiendom.

Treschows parker og vidder
skal bli våre.
I Løvenskiolds Nordmark
Bygger vi VÅR
Østre Innsjø Park!

Rolf (Jon Michelet)

Jeg tror innholdet i dette diktet var retningsgivende for alt Jon drev med i sitt voksne liv. Hans samfunnsengasjement gjennomsyrer forfatterskapet hans. Men han var ikke bare forfatter. Han var sjømann, forlagsgründer, journalist, redaktør og programleder på TV. I tillegg påtok han seg lokalpolitiske oppgaver som folkevalgt. I alle disse rollene så han livet nedenfra og opp. Han sparket aldri nedover, men rettet mer enn gjerne noen velrettede angrep på rederstanden, kapitalister som utnyttet arbeidsfolk og mot politiske myndigheter som jobbet for at kapitalkreftene skulle få best mulig spillerom. Han sluttet aldri å være raddis. «Det er noen krisetegn i kapitalismen som gjør at det må være lov å tenke seg et annet samfunn», sa han til Dagsavisens journalist Sissel Hoffeng i et intervju for noen få år siden. Sissel Hoffeng skrev: «Den hjerteopererte Michelet hadde insistert på at vi måtte ta en kaffe til fordi han ville snakke om tragediene i Gaza, og jeg skjønte fort at det fortsatt banket hardt i hans røde hjerte til tross for en enorm litterær suksess og en splitter ny hjerteklaff i titan».

Jon M. solidariserte seg sterkt mot rasisme og for internasjonal solidaritet. Han var en aktiv forkjemper for palestinernes kamp i Midtøsten. I spørsmålet om norsk flyktningpolitikk sto han så langt unna dagens Frp-politikk som det er mulig å komme i Norge. En Frp-politikk som utøves av Høyre og Frp i nært samarbeid.

Dette var en grunnfestet holdning, som Jon bar med seg i hele sitt voksne liv. Og han forutså mange ganger hvor galt det kunne komme til å gå. Her er et sitat, lagt i munnen til karakteren Atigul Alam, fra boka Panamaskipet som kom ut i 1984:

Kanskje finnes det et sted i Europa en hemmelig konsentrasjonsleir dit fremmedarbeidere uten papirer blir sendt i all stillhet? En dumpingplass. En gigantisk mødding der de får gå i lenker og sortere tomflasker og blikkbokser, inntil de utslitte ramler om kull og selv blir en del av søppelhaugen.

Jon Michelet lanserte i sin 1. mai-tale i 1987 et forslag om en million nye innvandrere i Norge i «vår tid». I 2012 konkluderte Statistisk Sentralbyrå (SSB) at Norge ville nå omkring en million innvandrere i 2040. Da SSBs prognoser ble offentliggjort sa Jon M. til Nettavisen at det er viktig å se på innvandring som noe positivt. Men han understreket også det måtte jobbes aktivt for at innvandringen ble spredd til hele landet.

«Innvandring er en lykke for Norge og jeg mener det var viktig å være offensiv allerede i 1987. Vi var et nesten folketomt land som var helt avhengig av innvandrere», uttalte han til Nettavisen.

Høsten 2016 intervjuet jeg Jon for Dagsavisen Østfold. Da var det igjen Midtøsten, og flyktningstrømmen fra Syria, som var sterkt framme i mediebildet. I tråd med sin grunnfestede holdning engasjerte Jon seg for å ta imot flere flyktninger fra Syria. Han uttrykte også sin skuffelse over Jonas Gahr Støres unnvikende holdning i flyktningspørsmålet.

Jon Michelet vil bli sterkt savnet over hele landet som den dyktige forfatteren han var. Lokalt i Rygge og Østfold vil han også bli savnet som en lokalpolitisk og engasjert samfunnsdebattant. Han ble valgt inn i Østfold fylkesting to ganger, og var representant for Rød Valgallianse (RV) i tidsrommet 1987-1995. I 1999 ble han valgt inn i Rygge kommunestyre. Han er den i RV/Rødt i Østfold som har vært folkevalgt lengst. I 1997 sto han på førsteplass på Østfold RVs valgliste til Stortinget. Og i 1987 hadde han førsteplassen på Fylkeslista for miljø og solidaritet i Oslo. Han var en visjonær politiker, som likevel var svært så jordnær. Han var blant annet en sterk forkjemper for å beholde lokalsykehusene i Østfold, og holdt appell utenfor fylkestinget, der han selv var representant, da Sarpsborg sykehus var nedleggingstruet.

For å vise hvor alvorlig Jon tok lokalpolitiske spørsmål, kan jeg nevne et eksempel fra en direktesendt radioutspørring på NRK Østfold en gang på 1990-tallet. Mens Jon svarte greit og engasjert på de fleste spørsmål, kom intervjueren med et uventet innspill. Han spurte hvordan Jon ville stille seg til en nedbemanning på Edwin Ruuds Hospital i Mysen. Jon hadde aldri hørt om dette hospitalet, og et kort sekund ble han svar skyldig. Men så summet han seg, og innrømmet for åpen mikrofon at dette var noe han ikke kjente til. Men han forsikret lytterne at han dagen etter skulle ta kontakt med hospitalet, og forhøre seg hva som skjedde der. Deretter skulle han si noe fornuftig om hva RV burde gjøre. Dagen etter var han i Mysen.

Dette var et typisk eksempel på seriøsiteten Jon la for dagen i sitt politiske virke. På 2000-tallet sloss han mot etablering av «næringslivets flyplass» på Rygge. En flyplass som næringslivet i Østfold ikke brydde seg om å bruke, og som ble nedlagt i oktober 2016. Men siden flyplassen først var bygd, mente han at den tredje rullebanen på Gardermoen burde bli overført til Rygge. I 2016 slo han fast at «morgendagens kampsak» ville være å få åpnet Rauøy, utenfor Engelsviken ved Fredrikstad, for fri ferdsel. Han mente det var feil at Forsvaret skulle ha krav på en så flott øy i Oslofjorden.

Helt til sine siste dager var Jon M. opptatt av politikk. Han sto på Rødts liste i Rygge ved kommunevalget i 2015, og han var glad for Rødts framgang ved Stortingsvalget i 2017, og for den økte oppslutningen Rødt fikk ved å lansere mistillitsforslag til Frps Sylvia Listhaug.

Jon M. var en radikal sosialist. Han kjempet for vanlige folks kår. Og hans innsats for vanlige sjøfolk gjennom bokserien om krigsseiler Halvor Skramstad, har ført til et verdighetsløft for de få krigsseilerne som fortsatt lever, og for etterkommerne etter de mange tusen som mistet livet i sin innsats for de allierte styrkene under krigen.

Mennesket og samfunnsdebattanten Jon ­Michelet vil bli sterkt savnet.

Omsett av Gunnar Danielsen.

«Behold the liquid Thames now frozen o›er / That lately ships of mighty Burthen bore» kunne vore dei første linene i fantasiverda til ein poet, men dei er minner frå den verkelege tilfrysinga av Londons store vassveg i 1740.¹ Sjølv om det er registrert isdekke på elva sidan 1400-talet, så auka frekvensen av slike kalde vintrar dramatisk på 1600-talet, til om lag ein gong per tiår. Det var ofte nok til at «is-festar» vart faste innslag i lokalmiljøa.² Mellom London Bridge og Blackfriars spelte bybuarane kjeglespel, heldt bjørnekampar og festa oppå den underleg kompakte Themsen. Prov på desse bisarre klimaendringane vart registrert verda over; islendingane svelta då det frosne havet blokkerte hamnene deira, sveitsarane frykta breane som braste gjennom landsbyane deira, og folk på Manhattan kunne gå over den tilfrosne bukta til Staten Island.

Troy Vettese er doktorgradsstudent ved New York University.
Foto: Jialiang Gao

Årsakene til denne to hundre år lange «lille istida» var kanskje tydelegast i spøkelsesbyane etter den øydelagde Mississippi-sivilisasjonen. I 1541 drog konkvistadoren Hernando de Soto langs elva og støtte på ei rad med folkerike busettingar langs breidda. Då europeiske oppdagarar kom tilbake halvtanna hundreår seinare var området folketomt. Det var sannsynlegvis utbrot av sjukdommar frå den gamle verda som hadde gripe inn i mellomtida. Den nye verda opplevde mange liknande endringar i den perioden; eit overslag på 100 millionar innfødde budde der i 1492, men midt på 1600-talet var det att bare 5 millionar, etter folkemord, epidemiar, slaveri og krig.

Dei økologiske implikasjonane var dramatiske. Millionar hektar med mais, potet, squash og andre vekstar blei liggande brakk etter dei innfødde bøndene, så skogen invaderte dei forlatne markene. Den grønne prakta som imponerte europearane var eit relativt nytt fenomen, ein konsekvens av at naturen erobra tilbake gammalt jordbruksland. Gjenveksten på det amerikanske kontinentet lagra om lag sytten gigatonn karbon (GtC)³, og senka karbondioksidinnhaldet i atmosfæren med 10 ppm. Det stod for ein vesentleg del av totalen, den gongen på 276 ppm (samanlikna med dagens 410 ppm⁴). Det var nok til å senke temperaturen på den nordlege halvkula med nærmare ein grad Celsius.

Me kan lære av den lille istida i klimakrisa i dag. Me blir minna ikkje bare om dei økologiske verknadene av imperialisme, men det antydar eit meir utopisk potensiale: naturleg geoteknologi (natural geo-engineering – NGE)⁵. NGE kan auke karbonlagringa gjennom slikt som skogplanting, som vil dempe effekten av global oppvarming. Vidare ville ei ublodig og demokratisk lita istid nummer to få oss til å forstå kor viktig bruken av jord er i den politiske økonomien. Knappe jordressursar fører økonomien attende til dei klassiske røtene, slik dei var grunnleggande for arbeidet til Adam Smith, David Ricardo og Henry George. Om det var fossilt drivstoff som let kapitalismen bryte seg laus frå lenkene til den britiske landsbygda og erobre verda, så vil slutten på æraen til det fossile drivstoffet avgrense den stadlause kapitalismen. Når det blir knapt med jordressursar igjen, kan det bli det endelege stengselet for økonomisk vekst i det tjueførste hundreåret.

Grunnen er at i tillegg til NGE, så krev to av miljørørslas andre hovudmål – innføring av fornybare energisystem, og stopp i masseutryddinga – au ganske mykje plass. Det er nærmast allment antatt at om det skal vere sjanse til å stoppe klimaendringane, då må fossilt drivstoff heilt bytast ut med andre energiformer. Det er likevel ofte oversett at erstatningane – i hovudsak sol- og vindbaserte system – treng ganske mykje større plass. Fossilt drivstoff har mykje høgare arealeffektivitet (power density) enn fornybare, då dei krev meir energi i form av overflateareal, vanlegvis målt i watt per kvadratmeter (W/m2). Det er rett og slett ikkje nok plass til at energisystem kan ekspandere evig. Problemet blir skjerpa av det tredje målet til miljørørsla, å stoppe den «sjette utryddinga». Hovudårsaka til at dyr og planter dør i hopetal er ikkje klimaendringar eller tjuvjakt, men at menneska legg beslag på territorium; det ekspertane på blodfattig sjargong kallar «endra bruk av jord» (land-use change). Det tette bandet mellom landområde og utrydding betyr at det blir naudsynt å sette av halvdelen av verda for å sikre at dei fleste artane overlever. Edward Wilson⁶ er naturforskaren som utvikla «Halv-Jord»-ideen, og seier at viss ikkje forslaget blir gjennomført, då vil halvparten av flora og fauna vere utrydda i 2100.

Når knappe jordressursar blir røyndom igjen, gjer det kort sagt ein ny politisk økonomi synleg, den kunne kallast Half-Earth Economic Design (HEED – økonomisk plan for halv-jord). HEED er basert på tri mål med 1) å fremje NGE; 2) å bevare biomangfald; 3) overgang til eit fullstendig fornybart energisystem. Desse måla er vanskelege å nå – mykje vanskelegare enn dei fleste miljøaktivistar vil innrømme – men dei er framleis svært viktige. For alternativet til HEED er ein stadig meir brutal fossilkapitalisme. Tankeeksperimentet viser at miljøkrisa ikkje kan løysast under kapitalismen. Dei skarpe krava HEED stiller er nyttige for å tenke klart; det er nokre få val fordi HEED er så vanskeleg å nå, og dermed blir det mauleg å skissere heilt konkret korleis eit øko-marxistisk samfunn ser ut.

Alternativa

Om det ikkje finst raske overgangar frå fossile drivstoff, så blir kunstig geoteknologi (AGE – artificial geoengineering) uunngåeleg. Det er ulike former for AGE, men den mest sannsynlege forma er «styring av solinnstrålinga». Det krev utslepp av millionar tonn sulfatgass (sulphate aerosols) med ballongar eller kanonar opp i atmosfæren for å sende solstråling tilbake i rommet. På den måten etterliknar AGE vulkanutbrot ved å sleppe ut små svevande sulfatbaserte partiklar. Mykje av forskinga på AGE konsentrerer seg om det siste store vulkanutbrotet, Mount Pinatubo på Filippinane i 1992, som kjølte ned Jorda med ein halv grad celsius.

Når klimasystema er så komplekse, er det uråd å ha klare idear om effekten av AGE når dei først er sette ut i livet. Det kan kutte Golfstraumen, monsunvindane i Sør-Asia, auke

D-vitaminmangelen, og gjere himmelen kvit. Somme land kan sette seg på tverke på grunn av ulemper, og starte krigar for å forsvare seg, eller starte eigne AGE-opplegg med resultat som er uråd å sjå føre seg. AGE er au farleg fordi karbonforureininga sannsynlegvis ville halde fram uforminska under klimaskjoldet. Men om det skulle slå feil – til dømes i tilfelle krig – ville verda raskt bli svidd av. På same vis som med lagring av atomavfall krev AGE fleire tusen års framsyn. Det vart sett som farleg kvakksalveri for ti-tolv år sidan, og er gjort respektabelt gjennom støtte frå Nobel-prisvinnarar, eliteuniversitet og jamvel IPCC.

Mange miljøforkjemparar avskyr AGE og vil framleis ha karbonfrie energisystem, men dei er klar over manglane ved fornybar energi. Derfor tyr dei til det einaste andre alternativet: atomkraft. Det er vegen folk med plettfrie miljømerittar vel, som George Monbiot⁷, James Lovelock⁸ eller James Hansen⁹. Lettsindig stør dei massiv auke i talet på kjernekraftverk, og tonar ned den store risikoen ein slik plan inneber. Hansen, berømt klimaforskar frå NASA, oppmodar verda til å bygge sekstiein kjernereaktorar i året fram til 2050 – rundt 2 135 nye reaktorar, langt over talet i dag på 444¹⁰. Og det ville bare erstatte fossilt drivstoff til produksjon av elektrisitet, og dermed ikkje ein gong røre olja som går til transport, eller metanforbruket til oppvarming av bygningar. Bygging av endå fleire reaktorar, som er vanskeleg å sjå føre seg, ville auke risikoen for både materielle skader i form av avfall og varig radioaktiv stråling lokalt, og betydeleg trussel for nedsmelting av reaktorar.

Det har vore nok uhell dei siste femti år til å diskreditere kjernekraft, men me treng ikkje sjå på alle desse eksempla som viser ulik grad av overmot og inkompetanse. Det er nok å sjå på den nyaste. Oppryddingsmannskapa på Fukushima-Daiichi-verket veit ikkje ein gong kor brenselstavane etter dei tri øydelagde reaktorane er. Seks hundre tonn uran som framleis spaltar seg smelta gjennom kara sine, og deretter djupt ned i jorda under verket. Det finst ingen måte å hente det tilbake på; robotane må først finnast opp. Fem robotar på leit etter uranet «døydde» då strålinga øydela leidningsnettet deira¹¹. Bare å få opp brenselstavane kan ta førti år og koste tjue milliardar dollar¹². Dei totale kostnadene for katastrofen er anslått til 188 milliardar dollar¹³.

Delvis er grunnen til vanskane med å rydde verket at 150 000 liter sjøvatn dagleg flaumar inn og blir til giftig avfall gjennom kontakten med dei radioaktive ruinane. Men om dei ikkje hadde bestemt seg for å drukne verket, då ville katastrofen vore uoverskueleg meir øydeleggande. Då ulykka skjedde trong ein sjøvatnet for å kjøle ned og stabilisere dei skadde reaktorane. Det stansa nedsmeltinga i kjerna. Kostnadene ved den operasjonen var øydelegging av anlegget, som eigarane TEPCO egoistisk prøvde hindre trass i risikoen. Om TEPCO hadde fått det slik dei ville, var ein nesten garantert ei større nedsmelting, som hadde sendt ut meir stråling, og over eit større område. Statsminister Kan Naoto frykta dette resultatet, og gav nesten ordre om å evakuere Tokyo og områda rundt – rundt 50 millionar menneske¹⁴. TEPCOs inkompetanse gjorde nesten verdas største by til ein spøkelsesby. Men det kan bli to, tri, mange Fukushima. Ifølgje den «største statistiske analysen av atomulykker som nokon gong er gjort» vil ei ny ulykke på nivå med Fukushima i 2011 eller Pripyat i 1986 med femti prosents sjanse skje før 2050¹⁵. Ein kan sjå at slike odds ville forverre seg tilsvarande om atomkraft skulle bli ein større del av ein karbonfri energipolitikk, slik Hansen og andre går inn for.

Så er det alle dei materielle problema med kjernekraft, medrekna høge kostnader og plassering av avfall. Kvar kilowattime produsert på Storbritannias nye Hinkley Point C vil koste det doble av gjennomsnittsprisen, ein karikatur når prisen på vind- og solenergi held fram med å gå ned¹⁶. Ingen veit kva ein skal gjere med det giftige avfallet som kjem frå alle atomkraftverka. Ikkje eit einaste land har permanente lagringsområde, sjølv om den første reaktoren vart bygd i 1942. Millionar tonn radioaktivt avfall som har samla seg i mellomtida ligg i utrygge midlertidige lager.

Knappe landressursar igjen

Trass i dei mange grunnane til gi opp atomkraft og fossilt drivstoff til fordel for sol- og vindbasert energi, har dei to siste ekstremt låg arealeffektivitet. Dei mest effektive solenergiverka har ein arealeffektivitet på omkring 10 W/m2, men 2 – 4 W/m2 er meir vanleg. Det er usannsynleg at dette talet blir særleg forbetra, iallfall ikkje vesentleg. Den skrøpelege arealeffektiviteten blir skrikande samanlikna med fossilt drivstoff og kjernekraft. Dei vansira og djevelske øydemarkene som gruvedrift, boring og utslepp skaper er relativt sett små. Sjølv den mest ineffektive forma for utvinning av fossilt drivstoff, som tjæresandutvinninga i Alberta, har ein arealeffektivitet på 1 000 W/m2. Fukushima-Daiichi briska seg med respektable 1 300 W/m2. Dei rikaste kol- og oljefelta kan ha utrulege 20 000 W/m2. Det er éin grunn til at bare ein prosent av landarealet i USA er sett av til energiproduksjon. I tett befolka land, som Storbritannia og Tyskland, måtte heile territoriet vore dekka med vindturbinar, solpanel, og planter til biodrivstoff for å halde oppe dagens produksjonsnivå. Sjølv eit land så stort som USA måtte ofre mellom ein femdel og halvparten av landområdet, avhengig av om bilane gjekk på elektrisitet eller biodrivstoff. (Det siste har jamvel lågare arealeffektivitet, rundt 0,2 W/m2.)

Heldigvis forsterkar HEEDs mål om biomangfald og NGE kvarandre, men dei krev framleis enorme landområde. Biomangfald sørger for at NGE er effektiv. Slik er Wilsons mål om å bevare artane absolutt nødvendig for at NGE skal fungere. Studiar har for eksempel vist at tareskog – som lagrar enorme mengder karbon – treng rovdyr for å verne seg mot planteetarar. Då oterpopulasjonen i det nordlege Stillehavet tok seg opp, reduserte dei talet på sjøpinnsvin, noko som i sin tur førte til at tareskogen tok seg opp igjen. No tar han til seg ein tidel av dei årlege karbonutsleppa i Britisk Columbia. På same vis vernar ulvar boreale skogar mot plyndrande karibu (nord-amerikansk villrein) som elles ville ete bark og svekke trea. Ulv blei sett inn igjen i nasjonalparken Yellowstone i USA så seint som i 1995, men verknaden på økologien er alt merkbar.

Som med effekten av ulv og oter har det vore andre hendingar dei seinare åra som viser at NGE kan påverke klimasystemet ganske raskt. Etter at kommunismen kollapsa i 1991, krympa landbruket i Russland drastisk på 1990-talet, eit tiår der skogane i vestlege regionar auka med ein tridel og fanga opp markant meir karbon. Kina har lenge hatt eit ekstremt effektivt statleg skogplantingsprogram. Siste firedelen av 1900-talet vart karbonfangsten i skogane deira femdobla som resultat av treplanting og utvida verna urskogsområde. Kinesiske vitskapsfolk har funne at naturlege økosystem lagrar meir karbon per hektar enn tilsvarande menneskestyrte. Det relative tempoet på NGE er viktig, då det er naudsynt å motverke dei verste utslaga av klimaendringane som skjer no, nylege hendingar har alt vist kor destruktivt det endra klimaet er.

Det må bli frå beiteområde den nye øko-spartanske verda skal ta nødvendig land til NGE. Nær halvparten av landarealet utan fjell er alt sett av til jordbruk. Av desse 5 mrd hektar er 3,5 mrd beitemark (som veganarar ikkje har behov for i det heile tatt), og av dei resterande 1,5 mrd er 400 mill hektar nytta til å dyrke dyrefôr. Det gir bare 800 mill hektar til å dyrke mat som direkte før menneske¹⁷. Ein studie meiner at om 800 mill hektar land får tilbake skogen, vil millionar nye tre lagre 215 GtC det neste hundreåret. NGE på dette nivået ville senke karboninnhaldet i atmosfæren med 85 ppm, og få det ned på det langt tryggare 300-talet ppm¹⁸. Denne prestasjonen ville vere relativt lett å utføre i ei tilnærma vegetar-verd, jamvel om skoggjenvinning i ein slik skala er fem gonger større enn gjenvinninga som skapte den lille istida.

Eit karbonfritt energisystem som gir nok plass til NGE og ein Halv-Jord-økonomi kan bare komme på plass om det globale borgarskapet gjør drastiske kutt i energiforbruket sitt. Ei brukbar ramme for denne diskusjonen er «2000-wattssamfunnet»¹⁹ som er lagt fram av Federal Institute of Technology i Zürich. To tusen watt er ein sats for basisforbruk av energi per person tilsvarande 17 500 kWh per år eller 48 kWh per dag. Dette målet bind saman miljømessig og global rettferd fordi det lar dei fattigaste auke sitt forbruk, samtidig som det krev ein tilsvarande reduksjon for dei rikaste. Ein gjennomsnittleg borgar i USA brukar 12 000 W, dobbelt så mykje som motstykket i Europa og tolv gonger meir enn i India. Det er ei nyttig ramme som lett kan inkorporerast i den politiske økonomien til Halv-Jord. Det passar faktisk perfekt, for når først energiforbruket i den rike verda er redusert mange gonger, så er det brått nok plass til alle desse vindturbinane og solpanela, sjølv i tett befolka industriland. Det skal au seiast at sjølv om desse krava kan vere spartanske i det globale Nord, kan det snautt kallast innstramming då det tillét ei dobling av forbruket for fattige menneske.

Sveitsiske teknokratar trur dei kan nå målet ved større energieffektivitet. Men framsteg på dette området er truleg ikkje nok²⁰. Dei ser bort frå Jevons paradoks, som seier at større effektivitet faktisk aukar totalforbruket fordi energien relativt sett blir billegare. For å nå 2000 W må ressursane rasjonerast; askese må bli meir enn ein «livsstil». Marknaden kan ikkje løyse problema han skaper – det kan bare planlegging. Folka bak 2000-wattssamfunnet vik unna desse politiske problema. Uansett understrekar planen deira at det gode livet er mauleg når først sløsing er lagt bort. Å møte utfordringa krev at alle bur i bygg som treng lite oppvarming eller nedkjøling, og bruker kollektivtransport eller går eller syklar for å komme seg fram. Alle må i hovudsak ha eit vegansk kosthald. Desse forandringane er ikkje så vanskelege som dei kan høyrast ut.

Mesteparten av verda lever alt no som vegetarianarar eller nesten-vegetarianarar. Bare eit mindretal av menneska står for den bisarre økologiske ubalansen i dag, som det faktum at det er tjuefem gonger fleire husdyr enn ville pattedyr. Landbrukssektoren produserer faktisk ein firedel av dei globale utsleppa av karbondioksid. Det er meir enn alle former for transport, og mesteparten av det kjem frå kjøttproduksjon. To tridelar av jordbruksarealet er sett av til beitedyr. Ein veganar krev bare ein tidel land samanlikna med ein kjøttetar. Nesten halvparten av landarealet på Jorda som ikkje er dekt av fjell er landbruksjord, eit forhold som ville minke monaleg i eit kjøttfritt samfunn. Då ville det brått opne seg nok plass for fornybare energisystem, biomangfaldige NGE-effektive økosystem og eit vegansk landbruk.

Det er rom for noko optimisme fordi det alt er gjennomført eit stort eksperiment for å skape eit nesten fossilfritt samfunn. Kubanarane måtte klare seg med langt mindre på 1990-talet i den spesielle perioden, då sovjetisk olje forsvann saman med supermakta sjølv. Det var ein vanskeleg overgang, fordi Cuba på 1980-talet – kjent som «den feite kuas år» –var avhengige av ein enorm eksportretta sukkerindustri. Dei dyrka lite matvekstar, og hadde ein svært kjøttbasert diett. For å klare seg utan olje eller oljebaserte innsatsmiddel (til dømes kunstgjødsel eller insektmiddel), vart dei tvinga til det største og raskaste eksperimentet i økologisk og urban dyrking i historia. Sidan tidleg 1990-tal har det vore 26 000 offentlege hagar bare i Havanna. Byen er omgjort til eit stort urbant gardsbruk som produserer nok til å dekke rundt halvparten av næringsstoffa byen treng²¹. Trass i alvorlege økonomiske tilbakeslag og innstramminga på blokaden frå USA, vart det offentlege helsestellet og skolevesenet halde ved like, og mange måltal jamvel forbetra²². I den spesielle perioden kjøpte Cuba over ein million syklar frå Kina for å erstatte bussar og bilar utan drivstoff. Mindre kjøtt og meir grønsaker saman med sykling eller gange betra den allmenne helsetilstanden til kubanarane²³. Plantasjebaserte monokulturar kunne ikkje overleve utan mengder med fossilt drivstoff, så kubanarane dyrka meir intensivt på mindre areal. Det gav om lag ein tridel av landbruksjorda tilbake til naturen.²⁴ Det har bidradd til at Cuba har tatt vare på det utrulege biomangfaldet sitt – landet er faktisk på Wilsons globale referanseliste. WWF seier Cuba er den einaste «berekraftige» landet i verda²⁵. Alt dette var mauleg sjølv om kubanarane hadde langt mindre enn 2 000 W per person. Med sin effektive og billige sosialpolitikk og post-fossile drivstofføkonomi kan ein sjå omrisset av HEED i praksis i Havanna.

Vegan-kommunisme

Fornybar energi, biomangfald, og jordbevaring må sjåast som samanknytte politiske mål. Andre miljøaktivistar har strevd med å sameine grønne mål under eitt banner fordi dei manglar ein klar teori for den politiske økonomien. Forslaget som er skissert her kan lage raud-grønne svar på mange spørsmål, og opne ny mark for utopiske politiske program. HEED gir ei ramme for å realisere fundamentale miljømål, samtidig som alle blir sikra gode husvære, helse, utdanning og transport – kort sagt det gode livet.

Det globale borgarskapet kan ikkje lenger læst at deira samfunn kan løyse sine eigne problem: det kan ikkje samtidig øydelegge og redde naturen. Grønne og venstreorienterte treng nye idear, mål og taktikkar. Radikal reduksjon av forbruket er verdt å betale om det hindrar kapitalismen frå å gjere nokre få rentenistar rikare mens milliardar menneske blir utarma, og planeten omgjort til ei søppeldunge. Om miljøforkjemparane skal realisere ambisjonane sine, er det vanskeleg å sjå føre seg ein annan måte å gjere det på fordi landarealet er avgrensa. Vegan-kommunisme ser ut til å vere det tryggaste og mest gjennomførbare valet. Kanskje kan London-buarane, etter at HEED er sett i verk, ein dag gle seg over ein ny is-fest.

«This transient scene, a Universe of Glass / Whose various forms are pictur’d as they pass / Here future Ages may wth wonder view / And wt they scarce could think, acknowledge true.»²⁶

Teksten er ein forkorta versjon av ein artikkel frå New Left Review utgåve 111.

Notar

1. Ukjend diktar. «Skrive på elva Themsen i månaden januar 1740», i Charles Dickens, William Harrison Ainsworth og Albert Smith, red, Bentley’s Miscellany bind 7, London 1841, s 134. Noko slikt som «Sjå den flytande Themsen som no er frosen til / ho bar nyleg tunge skipslaster.»
2. Siste gongen elva fraus til i London var 1824, sjølv om øvre delen av Themsen fraus til så seint som i 1963.
3. https://www.sciencenews.org/article/columbus-arrival-linked-carbon-dioxide-drop
4. https://www.scientificamerican.com/article/we-just-breached-the-410-ppm-threshold-for-co2/
5. https://e360.yale.edu/features/how_natural_geo-engineering_can_help_slow_global_warming
6. https://www.theguardian.com/environment/radical-conservation/2016/jun/15/could-we-set-aside-half-the-earth-for-nature
7. https://www.theguardian.com/commentisfree/2011/mar/21/pro-nuclear-japan-fukushima
8. https://www.independent.co.uk/voices/commentators/james-lovelock-nuclear-power-is-the-only-green-solution-564446.html
9. https://www.theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
10. http://theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
11. http://www.sciencealert.com/the-robots-sent-into-fukushima-have-died
12. Aaron Sheldrick og Minami Funakoshi, «Fukushima’s Ground Zero», Reuters, 11. mars 2016.
13. Yuka Obayashi og Kentaro Hamada, «Japan Nearly Doubles Fukushima Disaster-Related Cost to $188 Billion», Reuters, 8. desember 2016.
14. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/japan/12184114/Fukushima-Tokyo-was-on-the-brink-of-nuclear-catastrophe-admits-former-prime-minister.html
15. https://www.technologyreview.com/s/536886/the-chances-of-another-chernobyl-before-2050-50-say-safety-specialists/
16. Jamvel the Economist er skeptisk. «Hinkley Pointless», 4 August 2016. «What’s the (Hinkley) Point?», 25. februar 2016.
17. Resterande 300 000 hektar er brukt til industrielle formål, som biodrivstoff og bioplast.
18. Sebastian Sonntag et al. «Reforestation in a High-CO2 World-Higher Mitigation Potential than Expected, Lower Adaptation Potential than Hoped for» Geophysical Research Letters, vol. 43, 2016, p. 6548.
19. https://www.good.is/articles/inside-the-2-000-watt-society
20. http://www.iaea.org/inis/collection/NCLCollectionStore/_Public/40/092/40092025.pdf
21. Wright, «Cuba», 138.
22. Dette er hovudargumentet i arbeidet til Emily Morris, der ho samanliknar Cuba positivt framfor dei post-kommunistiske «overgangs»-økonomiane i Aust-Europa. «Unexpected Cuba», NLR 88, juli 2014. Men hovudproblemet i perioden var den kubanske nevropatien (lommelegen.no: «lillebror til MS»). I 1992 mista 30 000 synet på grunn av feilernæring, men då først styresmaktene hadde funne årsaka til epidemien, var dei – på grunn av eit solid system i primærhelsetenesta – i stand til å reagere raskt og sende ut vitamintilskot. Christina Mills, «In the Eye of the Cuban Epidemic Neuropathy Storm», MEDICC Review, vo. 13, no. 1, januar 2011, pp. 10-15.
23. Sarah Boseley, «Hard Times behind Fall in Heart Disease and Diabetes in 1990s Cuba» Guardian, 9. april 2013.
24. Elisa Botella-Rodriguez, «Cuba’s Inward-Looking Development Policies: Towards Sustainable Agriculture», Historia Agraria, no. 55, desember 2011, p. 160.
25. World Wildlife Fund, Living Planet Report 2006, Gland 2006, p. 19.
26. Sjå note 1. Noko slikt som: «Eit flyktig bilete, ei verd av glas / i former som blir skapte når ho glir forbi / Her kan framtidige generasjonar undrande sjå / det dei snautt kunne tenke seg bli verkeleg.»

Fokus i Verdens Handelsorganisasjon flyttes raskt, fra tradisjonell handel og nedbygging av tollbarrièrer, til å handle om data og hvem som skal ha kontroll over data og hvem som skal eie dem. Dette er en konsekvens av den fjerde industrielle revolusjon som vi er midt oppe i. Den nye råvaren data skaper en lukrativ, raskt voksende industri som forsøker å skaffe seg armrom i WTO.

Det handler om å vite hvem som trenger hva når.

Rolv Rynning Hanssen er styremedlem i Handelskampanjen og har jobbet med handelspolitikk i Public Services International. Jobber som rådgiver i Fagforbundet.
Foto: DARPA

Dette hørte vi mange ganger under WTO sitt ministermøte i Argentina i desember i fjor. De som greier å samle inn og systematisere data på best måte, vil bli vinnere blant internasjonale kapitalister.

Det er den rivende utviklingen av Stordata – fra engelsk Big Data – som ligger bak en slik analyse. Evnen til å behandle, lagre og kommunisere raskere ligger bak framveksten av stordata. Disse dataene hentes nå enkelt fra nettet, her ligger det mye standardiserte offentlige data, nettbruk overvåkes og lagres, flere og flere ting kobles til internett og menneskene kommuniserer med smarttelefoner, klikker seg gjennom haugevis av internettsider osv.

DATA – DEN NYE OLJEN

Med enorm datakapasitet kan et firma bli den som vet hvor og hva som er etterspurt, til og med av hvem. Denne kunnskapen og evnen til å utnytte stordata, har gjort at f.eks. The Economist kaller data for den nye oljen. De sier (i min oversettelse):

En ny råvare skaper en lukrativ, raskt voksende industri, noe som gjør at antitrustregulatorer kan komme inn for å begrense de som styrer dataflyten. For et århundre siden var den aktuelle ressursen olje. Nå blir liknende bekymringer reist mot gigantene som håndterer data, den digitale tidsalderens olje. Disse kjempene: Alphabet (Googles morselskap), Amazon, Apple, Facebook og Microsoft, ser ut til å være ustoppelige. De er de fem mest verdifulle børsnoterte firmaene i verden. Deres fortjeneste stiger: De fikk over 25 milliarder USD i netto overskudd i første kvartal 2017. Amazon kaprer halvparten av all omsetning online i USA. Google og Facebook sto for nesten all omsetningsvekst i digital annonsering i USA i fjor.

En slik dominans har tidligere ført til at det som kalles tech giants skulle deles opp slik som da Standard Oil var dominerende tidlig i det 20. århundre.

En kan også føye det kinesiske AliBaba med sterk dominans i mange land til lista.

OFFENSIV FRA BIG TECH I WTO

Helt siden 1998 har WTO arbeidet med e-handel. Her var e-handel definert på denne måten: «The term ‘electronic commerce’ is understood to mean the production, distribution, marketing, sale or delivery of goods and services by electronic means.»

TISA, TTIP og TPP

Disse plurilaterale avtalene inneholdt konfliktstoff rundt data og datalagring. Det var et av de vanskeligste uløste temaene. Men med Trump som president i USA, forandret ting seg. Tilsynelatende ble disse avtalene kastet på skraphaugen, og USA ønsker i hovedsak bilaterale avtaler hvor USA ikke tar på seg forpliktelser overfor flere land. I tillegg har Trump sagt opp f.eks. Paris-avtalen om klima og atomavtalen med Iran med flere.

Kritikken og kampen mot disse megaavtalene har vært tøff. Et kort øyeblikk trodde vi kanskje kampen var vunnet, men nei. Forhandlingene om TISA-avtalen har stått stille siden november 2016. EU og USA er særlig uenig om regler for dataoverføringer, som blir fastsatt gjennom regler for såkalt «elektronisk handel». Verken EU eller USA har vært villig til å inngå kompromisser. USA ønsker en total deregulering av datatrafikk. EU har tidligere ikke ønsket å dempe personvernhensynet til fordel for fri flyt av data over landegrenser.

GDPR – PERSONVERN I EU

EU har vedtatt en ny lov som skal beskytte personvernet, General Data Protection Regulation (GDPR), som trer i kraft i disse dager. Den omfatter ikke bare EU-baserte organisasjoner, men alle som har kunder eller kontakter i EU. Alle virksomheter som samler inn eller bruker personopplysninger om EU/EØS-borgere må følge reglene. Brudd på reglene i GDPR kan bøtelegges med inntil fire prosent av foretakets årsomsetning, inntil 20 millioner euro. Denne loven gir faktisk forbrukere sterkere rettigheter og gjelder i Norge.

En av endringene med GDPR er at det skal opprettes et europeisk Personvernråd. Det vil få makt til å gjøre vedtak som er bindende for nasjonale tilsynsorganer. Slik forslaget til innlemmelse ser ut, vil Personvernrådet også få mulighet til å fatte beslutninger direkte mot Datatilsynet i Norge. Kampen om råderetten over data er altså sterkt knyttet til EØS-avtalen.

USAS MOTTREKK

Den 23. mars i år ble det vedtatt en ny lov i USA som heter «the U.S. CLOUD ACT (Clarifying Lawfull Overseas Use of Data Act)». Den innebærer at amerikanske myndigheter får full tilgang til alle data som lagres i amerikansk-eide skytjenester også i Europa.

Loven har gått fullstendig under radaren i Norge, Norden og Europa og nøytraliserer EU`s datadirektiv GDPR som skulle sikre personvern mot nettopp myndigheter og kommersielle virksomheter.

CLOUD ACT gir muligheter til misbruk, ved at eksempelvis norsk og europeisk lov settes til side av den amerikanske loven.

CAMBRIDGE ANALYTICA – ET LÆRESTYKKE

Brukerinformasjonen til millioner av Facebook-brukere ble misbrukt av det britiske konsulentbyrået Cambridge Analytica under presidentvalgkampen i USA. Totalt har Facebook-informasjonen til 87 millioner mennesker, hovedsakelig i USA, blitt ureglementert delt med Cambridge Analytica sier Facebooks teknologidirektør Mike Schroepfer.

Informasjonen har blitt brukt til å utarbeide en programvare som kunne forutsi og påvirke velgernes valg under presidentvalget i USA. De brukte informasjonen fra Facebook for å skape en mer målrettet markedsføring mot amerikanske velgere med politiske annonser. Disse annonsene var tilpasset til deres psykologiske profil med utgangspunkt i dataene.

I 2018 viste TV-kanalen Channel 4 en film der administrerende direktør i Cambridge Analytica, Alexander Nix, forteller foran skjult kamera om hvordan de hadde vært engasjert ved valg i omkring 200 land, og hvordan de hadde lagt feller for politikere ved å lokke dem inn i kompromitterende situasjoner. Varsleren Wylie bekreftet at Cambridge Analytica hadde vært innblandet i valgprosessene i blant annet Mexico, Malaysia, Brasil, Kenya og India. I mars 2018 utredet Storbritannias datatilsyn ICO hvorvidt nei-siden (leave) før folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU hadde benyttet Cambridge Analytica.

Dette enkelttilfellet forteller noe om hvor viktig data og det å besitte data har blitt i det politiske livet. Folk kan manipuleres gjennom sosiale media og reklame. Det er derfor ikke rart at storselskapene slåss beinhardt for eiendomsretten til dataene.

TINGENES INTERNETT – PERSONDATA PÅ AVVEIER

Flere og flere ting kobles til internett. Forbrukerrådet har engasjert seg i tingenes internett, enten det nå er leker, kjøleskap, støvsugere eller kaffetraktere. De reagerer blant annet på at data innsamlet via disse tingene automatisk blir sendt til produsenten og der brukes blant annet for til markedsføring og etablering av kunstig intelligens.

Se på denne linken og se den korte videoen om #ToyFail. Den forteller på en god måte hvordan våre uskyldige omgivelser plutselig er blitt verdifulle for storselskap som vil vite hva vi ønsker oss når:

https://www.forbrukerradet.no/tingenes-internett/

DATAUTVINNING

Hovedsaken i diskusjonen om datautvinningen har vært personvern. Men personvern-vinkelen viser bare en liten del av bildet – vi trenger også en diskusjon om noen grunnleggende politiske holdninger til digitaløkonomien, teknologisk utvikling og stordata.

Dagen Cambridge-Analytica-skandalen brøt ut fikk vi første advarsel fra kulturminister Trine Skei Grande: «Sosiale medier kommer til å innse at personvern også er en vare som vi er villig til å betale for». Grande fronter et amerikansk syn på personvern, som er svært uvanlig i Europa. Personvern er heldigvis en rettighet, ikke noe et selskap kan velge å tilby til dem som vil betale for det.

Det problematiske er monopolstatusen til aktører som Facebook og Google. Disse selskapene ber om tillatelse til å bruke dataen, men hvilket alternativ har du? Jo, ikke å bruke f.eks. Google og Facebook.

Eierskap og forvaltning av stordata er mer et industripolitisk spørsmål enn et personvernspørsmål. Det samles inn data om våre preferanser, vaner og svakheter, men det samles også inn data fra oss som danner råmateriale i maskinlæringen av kunstig intelligens.

I stor grad mangler den viktigste diskusjonen: hvor skal dataene lagres? Hvor skal de sendes? Hvem skal eie dataene? Hvis kommunene vil ha kontroll på sine offentlige tjenester i framtida, kunne det vært en idé med kommunalt eierskap av data?

Ingen lobber mer enn IT-selskapene, og de ligger langt foran storsamfunnet i å sette premissene for debatten og lovfeste ideene sine. De politiske partiene er i svært stor grad ikke på banen, diskusjonen er overlatt til de som har økonomiske interesser av data, til teknologinerder og i et hjørne finner vi Forbrukerrådet som forsvarer forbrukernes interesser.

WTO

De siste to årene har et stort antall forslag blitt reist i WTO, hvor EU, Canada, Japan og USA er de mest aggressive. De viktigste forslagene er:

• Fjerning av alle tariffer og krav om ikke-diskriminering: I utgangspunktet betyr disse to at landene ønsker å fullstendig liberalisere handelsruter for digitale varer og tjenester, og fjerne eventuelle nasjonale behandlingsklausuler (noe som betyr at de vil fjerne lands rett til å gi preferanser til egne selskaper, produkter og tjenester, eller begrense utenlandske).

• Tillate uhindret grenseoverskridende datastrømmer. Dette ville forby ethvert land å kreve at deres data forblir innenfor sine grenser. Det vil bety at dataene styres av loven i det andre landet der de lagres, noe som ikke gir effektivt forbrukervern, personvern eller beskyttelse mot svindel. I og med at data er det nye gullet, er dette spesielt urovekkende da de fleste regjeringer ennå ikke har innsett verdien av deres data og avtaler seg (i WTO) bort fra retten til å utvikle mulighetene til å høste verdien av dataene i fremtiden.

• Ingen lokaliseringsbarrierer: Krav til utenlandske tilbydere om å sette opp en fysisk tilstedeværelse i vertslandet vil bli fjernet. Dette reiser igjen mange lovgivningsmessige spørsmål. Hvis en utenlandsk leverandør ikke er fysisk tilstede, hvordan vil tjenesten bli regulert?

• Ingen teknologioverføring: Mange utviklingsland har en handelsklausul rettet mot å bygge bro over den digitale kløfta ved å bestemme at utenlandske tilbydere må gjøre teknologien tilgjengelig for vertslandet. Dette har i sin tur en positiv flytvirkning, da lokale bedrifter og ansatte/arbeidstakere drar nytte av å bruke den nye teknologien og dermed skaffe seg nye ferdigheter. USA, EU og Japan ønsker å forby alle klausuler for teknologioverføring

• Nettkonkurranse: Når det gjelder telekommunikasjonsnett, som er avgjørende for den teknologiske infrastrukturen, har mange utviklingsland en klausul som sier at utenlandske tilbydere kan sette opp nettverksdekning i de lønnsomme byområdene, forutsatt at de også investerer i landsdekkende nettverksdekning. Dette også vil bli blokkert om USA, EU, Canada og Japan får sin vilje.

Det er viktig at spørsmålet om data og stordata og gigantselskapene settes på dagsorden. I dag er det mye uvitenhet og forkludringer som preger den lille debatten som er.

FRI FLYT AV DATA OG INFORMASJON ER IKKE DET SAMME

Det er veldig viktig å være klar over at fri flyt av data ikke er den samme som den frie flyt av informasjon. Du vil høre en sammenblanding av de to begrepene som om de var de samme. Dette er hva forslagsstillerne til e-handelkapitlene i WTO vil at alle skal føle, men det er langt fra sannheten. Vanligvis ser vi internett som en informasjonssone, åpen for de fleste med internettforbindelse.

I tillegg betyr ikke fri dataflyt fri og lik tilgang til data. Selv om noe flyter «fritt», betyr det ikke at det er tilgjengelig for oss alle. Tvert imot, akkurat nå har Big Tech det store flertallet av verdens samlede data. Uansett hvilke data som vil flyte, vil hovedsakelig strømme rett inn i deres lomme. Ikke din. Ikke min. Ikke det lokale SMB – men deres. Det vil gi Big Tech enda mer kraft og innflytelse.

På tide å reise diskusjonen og å handle – Big Tech handler nå!

Kryptovaluta og blokkjeder er ikke en løsning på de enorme ­materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. De representerer et nytt slør over problemene i det kapitalistiske varesamfunnet. I realiteten representerer denne teknologien økt sentralisering og maktkonsentrasjon.

Håkon Edøy Hanssen medlem av Rødt og sivilingeniør.
Foto: Max Photo

Denne teksten vil gjennomføre en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta og blokkjeder (blockchains) og en del av deres historie. Da denne teksten er skrevet for de uten en teknologisk bakgrunn vil dette føre til en viss forenkling av virkeligheten når fagterminologi defineres i denne artikkelen.

Kort fortalt kan bitcoin forklares som løsningen på et meningsløst matematisk problem, mens blokkjeder er en åpen database hvor man kun kan legge til informasjon, men aldri endre den i ettertid. Innholdet i blokkjeden er bestemt av majoriteten av regnekraften som brukes for å opprettholde den.

Ideologien bak kryptovaluta

De første som engasjerte seg i Bitcoin og kryptovaluta var hovedsakelig libertarianere og anarkokapitalister. En av de tidligste investorene i bitcoin, Roger Ver sa det slik under et intervju i 2013 (Feuer, 2013):

Pris er det minst interessante med bitcoin. Nesten alle som involverte seg i starten gjorde det av filosofiske grunner. Vi så på bitcoin som en god ide, som en måte å skille pengene fra staten.

David Gerard skrev i Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethererum & Smart Contracts (2017) at bitcoin også har sine ideologiske røtter i cyberlibertarianisme. Ideen om at teknologisk kunnskap «trumfer alle andre former for ekspertise, for eks. økonomi eller finans, ikke minst samfunnsvitenskapene» (Gerard, 2017, ss. 17-18). Denne ideologien ser man tegn på når man leser uttalelsen Satoshi Nakamoto, skaperen av bitcoin, skrev når han lanserte denne valutaen (Nakamoto, p2pfoundation, 2009). Han mente at hovedproblemet med dagens valutaer er at de avhengig av tillit, da spesielt til sentralbanken, til å ikke devaluere valutaen. Løsningen på dette problemet var å fjerne tredjeparter og institusjoner, som banker. Tilliten skulle byttes ut med informasjonsteknologi og kryptering.

I tillegg til å være inspirert av anarkokapitalisme er designet til bitcoin sterkt påvirket av gullstandarden, som styrte den nasjonale pengepolitikken i land som USA og Storbritannia frem til 1930. Nakamoto gjorde det klart at det aldri vil eksistere mer enn 21 millioner bitcoin¹. Valutaen skulle ha en øvre begrensing av eksisterende mengde, på samme måte som gullstandarden var. I dag er gullstandarden regnet som uegnet til å styre pengepolitikken, da den førte til enorme oppgangs- og nedgangskonjunkturer. Det var for mye aktivitet til at papirpengene som sirkulerte kunne være sikret med en gitt mengde gull.

Kryptovaluta som penger

For Marx er penger den universelle ekvivalenten til andre varer. Den muliggjør å sammenlikne bytteverdien til forskjellige varer gjennom bruk av pengevaren som mellomledd og dermed muliggjør et bytte mellom varer. Pengevaren muliggjør dermed et nytt abstraksjonsnivå (Dybedahl, 2014, s. 40). Man trenger dermed ikke å sammenligne individuelle varer med hverandre, kun bytteverdien uttrykt i pengevaren. Dette er med på å skape grunnlaget for den verdiproduksjonen som kjennetegner kapitalismen. En enkelt vare, som for eksempel gull, blir til en allmenn ekvivalent som følge av samfunnsmessig skikk (Dybedahl, 2014, s. 38) og hvor egnet den er som sirkulasjonsmiddel. Marx påpeker også at dersom en vare skal brukes som pengevare, og dermed som universal ekvivalent, må den være den eneste. Poenget med en enkelt spesiell vare som kan brukes til å sammenlikne alle andre varer, er at det bare er en slik pengevare.

Med denne forklaring i bakgrunnen blir spørsmålet: Kan kryptovaluta, eller spesielt Bitcoin, regnes som penger ifølge Marx? Svaret er et klart nei. Kryptovaluta, inkludert Bitcoin brukes per i dag ikke som en universal ekvivalent. Verdien til kryptovaluta fastsettes som regel i USD, ikke motsatt. Bitcoin brukes heller ikke i nevneverdig grad til kjøp og salg av varer. Det finnes enkelte foretak som godtar Bitcoin, men disse er svært få (og fallende) (Gerard, 2017, ss. 74-75) og andelen av salget som gjennomføres gjennom kryptovaluta er forsvinnende liten. David Gerard har skrevet om at mange av de butikkene og restaurantene som først godtok Bitcoin gikk bort ifra det, da det var tilnærmet ingen som benyttet seg av den (Gerard, 2017, ss. 76-77). Mozilla-stiftelsen gjennomførte et eksperiment hvor en besøkende fikk en tilfeldig variant av to mulige nettsider for donasjon. En med og en uten mulighet for å donere i Bitcoin. Siden med mulighet for Bitcoin tok inn 7,5% mindre enn den uten, og ville dermed generert et potensielt tap på rundt 140.000USD.

Så tidlig som 2015 viste den øvre begrensingen på antall transaksjoner seg å være et problem. Stor trafikk førte til at transaksjonene tar lang tid, ofte flere timer eller dager, eller at de ikke ble gjennomført i det hele tatt. Det har også ført til at prisen for å gjennomføre en transaksjon har blitt høyere. Dersom man ønsker å gjennomføre en transaksjon er man blitt nødt til å by blindt, siden man ikke har kjennskap til hva andre byr for å gjennomføre en transaksjon. Med tanke på hvor begrenset bruken av bitcoin i dag, og hvor vanskelig det å gjennomføre en enkelt transaksjon, blir det tydelig at den aldri kan fungere som en universell ekvivalent i noen nevneverdig grad for et land. Det er lite trolig at noen annen kryptovaluta med et bedre teknisk fundament vil gjøre det bedre. Nettopp fordi det er ikke noe samfunnsmessig behov for disse kryptovalutaene, med et unntak, som vil drøftes i neste del av teksten.

Sirkulasjon av kryptovaluta

Det er feil å si at kryptovaluta (spesielt bitcoin) ikke kan bli, eller aldri har blitt brukt, innen kjøp og salg. Det finnes eksempler på hvor varer har blitt byttet mot bitcoin, det mest kjente eksemplet på dette er plattformen Silk Road, hvor illegale varer ble solgt. Dette inkluderte narkotiske stoffer, manualer for å fremstille narkotika og liknende. Siden ble stengt i 2013 av FBI, og eieren Ross Ulbricht ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til prøveløslatelse (Gerard, 2017, s. 53). Ulbricht ble dømt fordi han hadde lagret all nødvendig informasjon, inkludert data om brukerne og utfyllende logger han hadde brukt som dagbok på en laptop. Resultatet at alle de som hadde gjennomført transaksjoner på siden kunne bli identifisert. Da blokkjeden som inneholdt transaksjonene ikke kan endres, fungerer den som et evig bevis på ulovlighetene som alle kjøpere og selgere foretok seg på Silk Road.

Sirkulasjonen i den legale økonomien er ikke spesielt mer lovende. Mange av de som åpnet for å godta bitcoin som betalingsmiddel har stoppet. I januar 2018, måtte en bitcoin-konferanse holdt i Miami slutte å godta Bitcoin som betalingsmiddel for sine billetter som følge av de høye transaksjonskostnadene (30-60USD) og den lange ventetiden (Redman, 2018). Selv ikke de mest iherdige tilhengerne av denne teknologien klarte å få den til å fungere i praksis.

Kryptovaluta som vare

Da kryptovaluta ikke er å regne som penger, kan vi regne de over 1400 variantene som varer. Men hva slags vare kan vi regne dem som? Dersom vi ser på hvordan kryptovaluta blir utvekslet mellom folk minner mest de om det Marx kalte for fiktiv kapital, eller spekulasjonsobjekter på dagligtale. Fiktiv kapital, i motsetning til kapital brukt i produksjon skaper ingen merverdi. Den suger til seg merverdien fra andre kilder, ifølge Marx, og bidrar dermed ikke til verdiproduksjonen i samfunnet. Marx utrykket seg slik (Marx, 1994, s. 470):

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv².

Denne fiktive økningen skjer gjennom at en spekulant kjøper andeler av kapitalen i påvente av at den skal stige ytterligere, for så å selge den til noen andre. Kjøperen tenker likt, hen planlegger også å selge den til en høyere pris senere. Dette skjer helt det ikke er mulig å få en høyere pris, og spekulanten går med tap. Prosessen begynner så igjen. Den enes profitt er den andres tap. Ingen merverdi er skapt i denne prosessen, verdi har bare flyttet seg fra et individ til et annet. Den fiktive kapitalen, i dette tilfellet kryptovaluta, kan dermed fordoble eller tredoble seg mens den dukker opp «i ulike hender», men forskjellen mellom kapitalen i disse hendene er likevel «rent fiktiv».

Historikken til bitcoin (og annen kryptovaluta) følger forløpet beskrevet i avsnittet ovenfor. Gjentatte ganger har prisen for en bitcoin steget med flere hundre, av og til tusen prosent, før den har falt til en verdi som lå langt under verdien den kort tid før. For eksempel mistet alle kryptovalutaer 59 prosent av sin bytteverdi i første kvartal av 2018 (Haig, 2018), mens bitcoin sin bytteverdi steg med rundt 900 prosent i 2017 (Partington, 2018). Andre kryptovalutaer steg også med liknende mengde. Verdien har ved flere anledninger variert med så mye som 25 prosent på en dag (Treanor, 2017). Flere har påpekt at denne enorme usikkerheten i bytteverdien til bitcoin (og annen kryptovaluta) kommer hovedsakelig av det er ingen form for verdi som ligger i grunn for bytteverdien som den settes til. Det eneste håndfaste ved dem er en lengre tekstnøkkel.

Vi ser dermed at den bytteverdien som disse valutaene settes til er et tilfelle av ekstrem varefetisjisering, hvor fiktive mynter som ikke har noen håndfast forankring annen en rekke filer og meningsløs matematikk, blir ansett som et nytt paradigme av enkelte tilhengere. Det er de menneskelige forholdene mellom disse pseudonyme aktørene som bestemmer at en digital mynt skal verdsettes til en pris som varierer enormt. Den er ikke forankret teknologien som disse valutaene er bygget på.

Oscar Dybedahl mener at denne fetisjismen kommer fra «den gåtefulle karakteren» til varen (Dybedahl, 2014, s. 54). Denne karakteren kommer av de oversanselige egenskapene ting får når de opptrer som varer. Hvor forholdene mellom de ulike produsentene og den samfunnsmessige karakteren til deres arbeid blir uttrykt i denne tingen. Med tanke på at det er få varer som er mer gåtefulle i dagens samfunn enn kryptovaluta³, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor den tiltrekker så mange som ønsker å tjene på den spekulasjonen som bitcoin muliggjør. Spekulasjonen som er muliggjort av de menneskelige og samfunnsmessige avhengighetene er gjemt bak et komplekst forhold mellom de atomiske individene som produserer, spekulerer i og betaler med kryptovaluta, og de som fasiliteter disse forholdene. Slike forhold blir også uklare på grunn av at alle er pseudonyme og at tillit mellom menneskene er antatt unødvendig for opprettholdelsen av disse forholdene, alt er bygget på forbruk av materielle ressurser og meningsløs matte.

Denne gåtefulle karakteren blir ikke gjort bedre av at institusjonene som benyttes for kjøp og salg av kryptovaluta, børser («exchanges»), har vist seg å være svært lite troverdige. Så mye som en tredjedel av alle børser for bitcoin har opplevd at verdier har forsvunnet som følge av sikkerhetshull (Chavez-Dreyfuss, 2016). To av de mest kjente eksemplene på dette er børsene kalt Bitfinex og Mt. Cox, hvor henholdsvis 68 og 350 millioner i kryptovaluta forsvant.

Sentralisering av produksjon og distribusjon av bitcoin

Opprinnelig var ideen rundt kryptovalutaer at produksjonen skulle være desentralisert. Siden bitcoin er en vare, hvor produksjonen krever produksjonsmidler, som prosessor og tilhørende datautstyr, blir det tydelig at mining vil preges av de samme kreftene som produksjon av tradisjonelle varer. Produksjonen vil ifølge Marx sentraliseres, noe den også har gjort.

I 2014 var over 50 prosent av all produksjon av bitcoin styrt av tre individer/organisasjoner. I begynnelsen ble den gjennomført datainteresserte folk som produserte myntene ved å la datamaskinene deres jobbe for å vedlikeholde blokkjeden. I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for å ikke tape terreng mot konkurrentene. Den varierende prisen gjør også at de mindre produsentene presses ut når prisen er lav, mens kapasiteten i stadig større grad konsentreres. Dette er svakheten med sikkerhetsmekanismer som bygger på bruk av materielle ressurser, blokkjeden kan bare være så desentralisert som produksjonsmidlene, i likhet med de aller fleste andre varer.

Det er ikke bare produksjonsprosessen som er sentralisert, ulikheten mellom de som eier kryptovalutaer er også enorm. I 2014 uttalte en analytiker hos Citigroup at «47 individer eier omtrent 30 %, 900 eier 20 %, de neste 10 000 eier 25 % og den siste millionen eier 20 %». I 2017 var det ikke mye bedre. 4,11 prosent av alle eiere kontrollerte på dette tidspunktet 96,53 prosent av alle bitcoin, og 0,00088 prosent eide 17,49 prosent (Amords, 2017). Dette mønsteret gjentar seg også for de andre kryptovalutaene, i varierende grad (Altcointoday, 2018). Dorit Ron og Adi Shamir fant i 2012 at en av de største eierne hadde prøvd å skjule sin andel gjennom å lage mange små transaksjoner (Ron & Shamir, 2012). I 2018 fant tre økonomer at det var «høyst sannsynlig» at verdiøkningen til bitcoin fra 150 USD til 1000 USD skjedde på grunn av et enkelt individ (Gandal, Hamrick, & Oberman, 2018). De fant også at «mistenkelig aktivitet» kjennetegnet omtrent alle dager med høy aktivitet på børser for kryptovalutaer.

Det er altså et lite fåtall som har tjent seg rike på denne spekulasjonen, mest sannsynlig gjennom markedsmanipulasjon. Taperne er vanlige folk, som for eksempel Sør-Koreas unge, hvor flere har tatt selvmord som følge av tap (Premack, 2018). Drømmen om en desentralisert valuta og infrastruktur ser dermed ut til å ha vært borte en stund, om den noensinne eksisterte i det hele tatt.

Blokkjeder – vidunderet bak kryptovalutaer

Responsen på de problemene som er nevnt tidligere i teksten, er at på tross av disse manglene har teknologien som kryptovaluta er bygget på, blokkjeder, et enormt potensial. Eksempler på dette er uttalelser som at blokkjeder kan muliggjøre direkte demokrati, potensielt fjerne transaksjonskostnader, og erstatte Brønnøysundregistrene gjennom å automatisere bort mellomledd (Veløy, 2017).

Slike håpefulle prediksjoner rundt ny teknologi er ikke nytt. På 1980- og 1990-tallet ble det laget flere manifest som argumenterte for at internettet ville bringe med seg en ny æra for demokrati. Et eksempel på dette er John Perry Barlow sitt manifest om fremtiden til verdensveven (Barlow, 1996). Barlow tilhørte også cyberlibertarianismen, samme ideologi som bitcoin springer utfra. Han mente blant annet at det ikke eksisterte noen form for privat eiendom, fremmedhat eller redusering av ytringsfriheten på internettet. Han skrev blant annet:

Vi er i ferd med å skape en verden man kan entre uten privilegier eller fordommer som følge av rase, økonomisk styrke, militær makt, eller medfødt posisjon.

Og:

Vi tror at vår styringsform ha sitt utspring fra etikk, opplyst egeninteresse og allmenn velferd.

Når vi ser på hvordan internettet ser ut i dag, med selskaper som Facebook og Amazon som har sentralisert sosiale felleskap og netthandel, virker dette håpefulle sitatet veldig fjernt. Økonomisk styrke definerer dagens internett i aller høyeste grad. Facebook stenger kontoer til palestinske aktivister (Greenwald, 2017) og Amazon presser sine arbeidere til det ytterste for å høste størst mulig profitt (Ghosh, 2018). Avsløringene som ble offentliggjort gjennom arbeidet utført av Edward Snowden viser også hvor mye ressurser stater har lagt ned for å overvåke og kontrollere sine innbyggere (Greenwald, 2014). Bralows visjon om et internett fritt for problemene i den materielle verden, virker dermed veldig fjern i dag.

I et marxistisk perspektiv, hvor man tar høyde for samfunns- og produksjonsforholdene, er ikke denne sentraliseringen av internettet i retrospekt spesielt overraskende. På samme måte som at selskaper og kapital ble mer og mer konsentrert og dermed større, har det samme skjedd på internett. Monopol er regelen, ikke unntaket. Når det ble tydelig hvor mye profitt det var å hente i dette nettverket, gjorde de samme kreftene som i den materielle kapitalismen seg også gjeldende i cyber space. Spørsmålet blir da om blokkjedeteknologien vil få en annen effekt, dersom dens rolle skulle få like stor innvirkning på samfunnet som internettet har hatt. Per i dag har historikken til kryptovalutaer og blokkjeder vært full bobler, tyveri⁴ og (ironisk nok) sentralisering. Så prediksjonen om at blokkjeder vil føre til et mer demokratisk og mindre sentralisert samfunn virker lite trolig.

Dersom blokkjeder skulle få en dominerende rolle i fremtiden vil den rollen defineres i stor grad ut ifra samfunnet rundt den. Noam Chomsky har ved flere anledninger påpekt at teknologi er som en hammer, man kan bygge hus med den, eller man kan slå inn hodet til noen med den. Historien er full av teknologier som hvor man ser slike kontraster. Kjernefysisk teknologi kan brukes til å behandle kreft, og jevne hele byer med jorda. Roboter kan redusere det repeterende og farlige arbeidet som mennesker utfører, de kan også brukes til å bombe bryllup og begravelser. I tillegg til dette kommer den ideologiske bakgrunnen til designet av bitcoin og blokkjeder. De er laget for å operere uten noen form for tillit, alle de ressursene som brukes på databehandling brukes for at de skal kunne drives uten noen form for tillit. Alt og alle er gjemt kryptering og pseudonymer.

Med bakgrunn i historikken og analysen av kryptovalutaer og blokkjeder bør ikke venstresiden, etter min mening, se på denne teknologien som en løsning på de enorme materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. Verken kryptovalutaer eller blokkjeder har vist tendenser til å redusere disse problemene, de ser heller ut til å forsterke dem. Fetisjismen rundt kryptovalutaer og blokkjeder står også i kontrast Marx’ ønske om å fjerne sløret rundt varene i samfunnet. Det å bytte ut tillit til institusjoner mot å bruke enorme ressurser på å regne på meningsløse tall, samtidig som at verden må redusere sine klimautslipp virker unødvendig. Skal vi unngå en klima- og ressurskrise kan vi ikke erstatte tilliten vi har til hverandre og våre institusjoner⁵ med energi- og ressurssløsing. Dersom blokkjeder får en sentral rolle i framtidas samfunn blir den mest sannsynlig brukt som enda et verktøy for sentralisering av makt, enn en desentralisering.

Bibliografi

Altcointoday. (2018, Januar 26). Altcointoday. Retrieved from Altcointoday: https://altcointoday.com/cryptocurrencies-centralized-think/
Amords, R. (2017, September 18). howmuch. Retrieved from howmuch: https://howmuch.net/articles/bitcoin-wealth-distribution
Anna Irrera, J. M. (2018, Mars 25). Reuters. Retrieved from reuters.com: https://www.reuters.com/article/us-banks-fintech-blockchain/wall-street-rethinks-blockchain-projects-as-euphoria-meets-reality-idUSKBN1H32GO
Barlow, J. P. (1996). A Declaration of the Independence of Cyberspace.
Bitcoin Wiki. (2018, Mars 4). Bitcoin Wiki. Retrieved from Bitcoin Wiki – Controlled Supply: https://en.bitcoin.it/wiki/Controlled_supply
Chavez-Dreyfuss, G. (2016, August 29). Reuters. Retrieved from Reuters: https://www.reuters.com/article/us-bitcoin-cyber-analysis-idUSKCN11411T
Dahle, T. (2014). Loven om profittratens fallende tendens. Retrieved from Gnist: http://marxisme.no/loven-om-profittratens-fallende-tendens/
Dybedahl, O. (2014). Kapital som politisk filosofi – En lesning av Marx’ kritikk av den poltiske økonomi som immanent sosial kritikk av kapitalismen. Oslo: Universitetet i Oslo.
Feuer, A. (2013, Desember 14). The New York Times. Retrieved from nytimes.com: https://www.nytimes.com/2013/12/15/sunday-review/the-bitcoin-ideology.html.
Gandal, N., Hamrick, J., & Oberman, T. (2018, Januar 23). Price manipulation in the Bitcoin ecosystem. Journal of Monetary Economics, pp. 19-23.
Gerard, D. (2017). Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethereum & Smart Contracts. CreateSpace Independent Publishing Platform.
Ghosh, S. (2018, Apil 16). Amazon warehouse workers pee into bottles because they are scared of being punished for taking a comfort break. Retrieved from Buisness Insider: http://nordic.businessinsider.com/amazon-warehouse-workers-have-to-pee-into-bottles-2018-4?r=US&IR=T
Greenwald, G. (2014). No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State. Metropolitan Books.
Greenwald, G. (2017, Desember 30). Facebook Says It Is Deleting Accounts at the Direction of the U.S. and Israeli Governments. Retrieved from The Intercept: https://theintercept.com/2017/12/30/facebook-says-it-is-deleting-accounts-at-the-direction-of-the-u-s-and-israeli-governments/
Haig, S. (2018, April 2). Bitcoin.com. Retrieved from news.bitcoin.com: https://news.bitcoin.com/capitalization-cryptocurrency-markets-loses-59-q1-2018/
Khatwani, S. (2018, Mars 29). Bitcoin Private Keys: Everything You Need To Know. Retrieved from Coinsutra: https://coinsutra.com/bitcoin-private-key/
Marx, K. (1994). Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3. Forlaget Rødt!
Morrow, M. J. (2018). UNHCR. Retrieved from unhcr.org: http://www.unhcr.org/blogs/promise-hype-provides-blockchain-safe-identity/
Nakamoto, S. (2008). Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System.
Nakamoto, S. (2009, Februar 11). Retrieved from p2pfoundation: http://p2pfoundation.ning.com/forum/topics/bitcoin-open-source
New Scientist. (2017, November 1). Bitcoin: what a waste of resources. New Scientist.
O’Dwyer, K. J., & Malone, D. (2014, Juni 26-27). Bitcoin Mining and its Energy Footprint. ISSC 2014 / CIICT 2014, Limerick.
Partington, R. (2018, Desember 2). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/business/2017/dec/02/bitcoin-is-it-a-bubble-waiting-to-burst-or-a-good-investment
Premack, R. (2018, April 3). South Korean millennials are reeling from the Bitcoin bust. Retrieved from The Verge : https://www.theverge.com/2018/4/3/17192886/bitcoin-cryptocurrency-south-korea-millennials
Redman, J. (2018, Januar). news.bitcoin.com. Retrieved from https://news.bitcoin.com/miami-bitcoin-conference-stops-accepting-bitcoin-due-to-fees-and-congestion/
Roberts, P. (2018, Mars/April). Politico Magazine. Retrieved from https://www.politico.com/magazine/story/2018/03/09/bitcoin-mining-energy-prices-smalltown-feature-217230
Ron, D., & Shamir, A. (2012). Quantitative Analysis of the Full Bitcoin. The Weizmann Institute of Science, Israel.
the morning paper. (2018, Mars 19). the morning paper. Retrieved from blog.acolyer.org: https://blog.acolyer.org/2018/03/19/a-quantitive-analysis-of-the-impact-of-arbitrary-blockchain-content-on-bitcoin/
Treanor, J. (2017, Desember 22). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/technology/2017/dec/22/bitcoin-price-plunges-2000-12-hours-year-end-rally-fizzles-out
UN Women. (2018, Februar 2). UN Women. Retrieved from unwomen.org: http://www.unwomen.org/en/news/stories/2018/2/news-event-blockchain-technology-and-humanitarian-action
Veløy, C. (2017, Februar 6). NRK. Retrieved from nrk.no: https://www.nrk.no/viten/xl/teknologien-som-tar-livet-av-avgiftene-1.13337268
Weisenthal, J. (2014, Januar 12). Business Insider. Retrieved from Business Insider: http://www.businessinsider.com/bitcoin-inequality-2014-1?r=US&IR=T&IR=T

Sluttnoter:

1. Denne begrensingen kjennetegner flere andre kryptovalutaer.
2. Oversettelsen er hentet fra en artikkel skrevet av Torstein Dahle i Gnist (Dahle, 2014).
3. Å finne en eksakt definisjon av hva kryptovaluta faktisk er har vist seg å være per i dag vanskelig.
4. Se avsnittet om børser for kryptovaluta.
5. Kryptovaluta har også sine egne, mindre åpne og regulerte institusjoner; børser.

Hvis venstresiden ikke finner ut hvordan blockchain kan fungere for deres sak, vil blockchain bli et verktøy for høyresiden. Blockchain er kommet for å bli, og vi må finne ut hva det betyr for en sterk stat, trepartssamarbeidet og den nordiske modellen.

Jon Ramvi jobber til daglig i startup-en sin Blockchangers
Foto: Pixabay

Blockchain er den underliggende teknologien til bitcoin. Verdiforslaget til bitcoin er en påstand om at man kan få en bedre og mer forutsigbar økonomi ved å ha forutsigbarhet i inflasjonen. I dag setter verdens sentralbanker styringsrenten opp og ned for å endre inflasjonen. Før var de forskjellige økonomiene koblet til gullstandarden. Det betydde at hver krone var verd x gram gull og hver dollar var verd y gram gull. Siden det er en viss forutsigbarhet i at «gull vil alltid ha verdi» og at det finnes en begrenset mengde gull på planeten, skulle gullstandarden gi en stabil økonomi. Det gikk dessverre ikke slik, men tanken var god. Bitcoin vil igjen ha en slik standard, og vil at penger skal følge «bitcoin-standarden». På samme måte som gullstandarden, så finnes det kun et gitt antall bitcoins og inflasjonen ble definert da bitcoin ble født i 2008. Det er altså full forutsigbarhet. Likevel er dessverre bitcoin ekstremt volatil på grunn av spekulasjon.

Før det fantes banker, så skrev man ned hva en skyldte andre, og hva andre skyldte seg. Dette var enkelt å organisere og samtidig effektivt, men det var vanskelig å ha tillit til listene. Det tok ikke lang tid før det var uenighet om hvem som skyldte hvem hva. Man begynte deretter å bruke en tredjepart til å føre listene på vegne av de involverte partene. I dag kjenner vi til disse tredjepartene som banker. Dette behovet for en tredjepart, reduserte effektiviteten i prosessen, men ved å dermed ha tillit til innholdet var viktigere enn effektiviteten. Dette har vært utviklingen i samfunnet vårt siden loggføringen ble oppfunnet. Større registre som snakker sammen, store etater og gigantiske selskaper.

Med bitcoin lar vi hver person stå for egen loggføring, som er en totalreversering av retningen vi har hatt fram til nå. Forskjellen denne gangen er at bitcoin passer på at alle sine lister er enige. Og dette foregår kontinuerlig og globalt. Det vil si at vi får alle fordelene som store registre og byråkrati gir oss, uten selve byråkratiet.

Bitcoin er den største blockchainen, men det mange flere. Det finnes faktisk over 700 blockchainer. Grunnen til at det finnes så mange forskjellige blockchainer er at de har forskjellige verdiforslag for funksjonalitet. Noen er raskere, noen er sikrere, noen har bedre personvern osv. Det finnes ingen «den beste» blockchainen. Det er kun snakk om å vekte forskjellige egenskaper forskjellig, for eksempel kan man øke hastigheten på blockchainen gjennom å gjøre den mindre desentralisert.

Verdiforslaget til den nest-største blockchainen er å lage en global, gigantisk virtuell datamaskin på blockchain. Denne plattformen heter Ethereum og har hatt en voldsom vekst i anvendelse og verdi siden plattformen ble laget sommeren 2015. Ethereum kan kjøre såkalte smartkontrakter som er små autonome og desentraliserte programmer som kjører på blockchain. I dag er det slik at i den virkelige verden har vi papirbevis på ting: en billettt til en konsert, en aksje i en startup eller en hundrelapp. Disse tingene i seg selv betyr ikke så mye uten reglene og lovene som papirbeviset symboliserer. En aksje i seg selv er bare et bevis på at du eier aksjen. Det er aksjeloven og aksjonæravtaler som definerer hva det faktisk innebærer å ha denne aksjen. Det samme gjelder en billett med forbrukerkjøpsloven med mer. Med smartkontrakter kan disse reglene programmeres rett inn i hver enkelt mynt, hver enkelt billett og hver enkelt aksje, og smartkontrakten passer selv på at reglene blir fulgt. For å forklare konseptet med et konkret eksempel: Hver gang du kjøper noe, legger selger 25 prosent av betalingssummen til side for å sende denne inn til Skatteetaten annenhver måned som merverdiavgift. Med en penge på blockchain, kan denne logikken programmeres inn i hver enkelt mynt. Ved en handel, deles pengene opp og sendes til de respektive partene automatisk. Dette gjør det mulig å automatisere store deler av regnskapsføringen for selskapene. Men det er ikke alltid 25 prosent mva. På dagligvarer er det halv moms og på reise er det kun 10 prosent mva. Kompleks logikk som dette kan programmeres inn i blockchainen og håndheves automatisk. Pengene «forstår» om de blir brukt til reise eller dagligvarer.

Mange mener denne revolusjonerende teknologien betyr at tiden for registre, mellomledd og byråkrati er forbi, men det er ikke min mening. Når mye av det vi gjør i dag automatiseres, gir det oss mulighet til å levere produkter på et nytt abstraksjonsnivå. Altså kan man levere tjenester med høyere granularitet. Igjen vil jeg forklare med et konkret eksempel: Si at Stortinget vedtar at det skal være mindre moms på frukt og grønt for familier med lav inntekt, så ville det vært umulig å håndtere i dag. Man ville måtte opprette en ny Frukt og Grønt Etat med flere hundre ansatte som gikk gjennom alle transaksjonene for å sjekke at dette ble gjennomført riktig, og at ingen lurte seg unna. Med blockchain-teknologien kan dette programmeres til å automatisk håndheve dette. Ved å hente lønnsopplysninger fra Skatteetaten, kan man levere dette uten å ansette en eneste ny byråkrat.

Som sagt tror jeg ikke tiden for mellomledd er fordi, men jeg tror blockchain kommer med strukturelle endringer til hvordan alt organiseres. Teknologien er en bevegelse fra sentralisert til desentralisert organisering. Og av akkurat denne grunnen kastes ordet «desentralisering» mye rundt når det snakkes om blockchain, men hva faktisk ordet betyr er ikke alltid like klart. For meg betyr desentralisering en endring i hvordan vi løser mange av våre strukturelle utfordringer i dag. I utviklingen av samfunnet, har vi alltid gått mot sentralisering. Eksempelvis, hvis man har to autonome grupper og skal få disse til å samarbeide mer effektivt, så lager vi et hierarki hvor vi setter en leder på toppen av disse to gruppene. Da banknæringen kom i gang på 1400-tallet, så var det ingen kobling mellom dem. Én bank hadde sine penger og sine kunder. Man kunne ikke bytte penger på tvers av bankene, så kun kunder i samme bank hadde et fungerende pengesystem mellom seg. Man hadde altså autonome grupper som man ville at skulle samarbeide, så på 1700-tallet innførte man et hierarki og sentralbanker over bankene. Dette fjernet autonomiteten til bankene, men gjorde at det bankbransjen ble standardisert, regulert og at man enklere kunne gjøre transaksjoner på tvers av banker og nasjoner.

Desentralisering betyr at vi kan organisere entiteter i nettverk istedenfor hierarkier, altså at man ikke trenger en sentralbank som sjef for bankene, eller at man trenger Netflix på toppen av verdikjeden for å samle alle filmrettighetene ett sted. Bankene, rettighetshaverne – organisasjonene kan organisere arbeidet direkte mellom seg. Ved å organisere dette i nettverk oppnår man samme nivået av styring, men med økt autonomitet i organisasjonene og økt effektivitet på tvers av organisasjonene. Videre er endringene demokratiserende gjennom at endringen fra hierarki til nettverk, bryter ned siloene. Det betyr altså at markeder åpnes opp for flere aktører.

Det som er vanskelig å forholde seg til, er hvordan denne bevegelsen vil påvirke deg og samfunnet. Blockchain og smartkontrakter gjør det for eksempel mulig å lage delingsøkonomi-løsninger (som for eksempel taxi-tjenesten Uber) helt desentralisert, det vil si en løsning hvor det ikke er et selskap i midten. I denne løsning kobles sjåfører og passasjer direkte sammen gjennom krypterte kanaler. I slik situasjoner vil det ikke være noe selskaper som er ansvarlig for tjenestene, men et desentralisert nettverk av titalls tusen maskiner over hele verden som driver en gitt tjeneste. Spørsmålet er hvordan slike tjenester skal reguleres politisk?

Bitcoin-bevegelsen bygger originalt på libertarianistiske verdier. I Silicon Valley tar de blockchain til sitt bryst og fryder seg med å lage løsninger som staten ikke kan «regulere og skatte i hjel». I de autokratiske statene Russland og Kina er de også veldig interessert i blockchain, men av motsatt grunn: teknologien kan brukes til å styre økonomien og å bedre overvåke transaksjoner. Verken USA eller Kinas anvendelse av blockchain passer til den nordiske modellen. Teknologien kan like gjerne brukes til å styre staten, til å øke byråkratiet uten ekstra kostnad, til demokratisering eller til å styrke fagbevegelsen.

Bitcoin kan feile, men blockchain er kommet for å bli. Det er viktige nå er at venstresiden tar aktive valg til hvordan vi anvender teknologien, fordi uten styring, er teknologien til et verktøy for høyresiden.

Det finnes i dag 700 forskjellige allemannseide (public) blockchains med en samlet markedskapitalisering på cirka 4 billioner kroner. Bitcoin er den største blockchain-en, tett fulgt av Ethereum. Det finnes også et ukjent antall private blockchains. Mens hvem som helst kan delta i allemannseide blockchains, så får kun utvalgte parter ta del i private blockchains. Forskjellen minner om forskjellen på det åpent internett, hvor alle kan legge ut og lese data, og intranett hvor kun utvalgte parter har tilgang.

Topp 5 allemannseide blockchains:

Navn	Markedskapitalisering
Bitcoin	$156 000 millioner
Ethereum	$73 000 millioner
Ripple	$30 000 millioner
Bitcoin Cash	$26 000 millioner
EOS	$15 000 millioner

Et knippe norske selskaper, avdelinger og institusjoner som undersøker blockchain: Pwc, EY, Deloitte, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Statkraft, Innovasjon Norge, Knowit, Kantega, Bisnode, Klaveness, DNB, Skatteetaten, Norges Bank, Storebrand, Obos.

Vi lever i en ny kapitalisme der «immaterielt arbeid» har tatt over for det gamle fabrikkarbeidet. Dette betyr at kapitalen har utspilt sin historiske rolle og blitt en ren parasitt. Dette blir hevdet av teorien om den digitale kapitalismen, som nærmest har blitt til ortodoksi for de mest populære venstreintellektuelle i vår tid.

Her vil jeg granske den kritisk.

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Negativespace.co

En ny kapitalisme har tatt over for den gamle «fordismen» eller «industrikapitalismen». I kjernen av økonomien ligger ikke lenger store fabrikker, der hvite, mannlige proletarer produserer likeartede, standardiserte varer i et stort omfang. Den nye kapitalismen er en kapitalisme der alt flyter, der det viktigste ikke skjer innenfor, men utenfor fabrikken. Tjenestesektoren har blitt enorm. For selve produksjonen har kunnskapen fått en framtredende rolle, slik at de viktigste former for arbeid – enten det gjelder omsorg eller kunnskapsintensive varer – er «immaterielle». Samtidig utviskes skillelinjene mellom arbeid og fritid. Hvilken betydning får disse endringene for kapitalismen og, ikke minst, for håpet om en frigjøring fra kapitalismen?

Dette danner utgangspunktet for teoriene til noen av de mest prominente venstreintellektuelle i vår tid, som Antonio Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Paul Mason og en rekke andre. På ulike måter hevder de at det har funnet sted et grunnleggende paradigmeskifte i kapitalismens historie, der kapitalen har utspilt sin «historiske rolle». De hevder også at det i kapitalismens skjød har vokst fram kommunistiske lommer – allmenninger – og at kampen mot kapitalismen i vår tid handler om å forsvare og utvide allmenningene.

Disse teoriene er på mange måter en utvekst av en spesiell italiensk teoritradisjon, såkalt «arbeiderisme» eller «operaisme», som gikk ad undas, men gjenoppstod som «postoperaisme». De store navnene er Hardt og Negri, med bøker som Imperiet og Multituden. Denne nye strømningen preges av fyndord som allmenninger (commons), rente, digital kapitalisme, immaterielt arbeid, kognitivt arbeid og liknende. De har utviklet en politisk-økonomisk diagnose av kapitalismen i vår tid, som de vil bruke til å trekke radikale politiske slutninger. Det er vanskelig å ikke ha sympati med deres målsetninger, men teoriene bærer på flere grunnleggende problemer.

Innflytelsen til disse teoriene i Norge – om man eksempelvis ser på mottakelsen av Paul Masons bok PostCapitalism – begynner å bli omfattende nok til at det er verdt å se kritisk på dem.

Kunnskap og kommunisme

Hva innebærer det at kunnskap og tjenester utgjør økonomiens nye kjerne? Her siteres nesten alltid en passasje fra en av Marx’ notatbøker, Grundrisse, der han utforsker muligheten for at kunnskap («det allmenne intellekt») blir den viktigste produktivkraften. For Marx ville dette bety at arbeidstiden ikke lengre tjente som rikdommens mål, hevder disse tenkerne.¹ Har dette allerede skjedd i vår «kunnskapsøkonomi»?

Sentralt i teoriene om den digitale kapitalismen står «den kognitive varen». Dette er en vare der kunnskapsarbeidet som eksempelvis går med til forskning/utvikling, er større og viktigere enn produksjonsarbeidet som skal til for lage nye eksemplarer.² Et ofte brukt eksempel er Microsoft Windows, som brukte rundt 50 millioner dollar på å utvikle det første eksemplaret av sitt operativsystem, mens nye CD-er med det samme bare kostet et par dollar. Med internett og delingssystemer kan «marginalkostnaden» for å spre operativsystemer eller liknende produkter havne nært null.

Marx’ verdilov, som sier at varer byttes i henhold til det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er «legemliggjort» i dem, settes tilsynelatende ut av spill når det gjelder slike kognitive varer. Dermed kan man ikke bruke marxistiske verdibegreper for å fange den «hegemoniske» kjernen av produksjonen og arbeidet i vår tid.³ «Verdiloven, grunnlagt på et mål av den abstrakte arbeidstiden som umiddelbart vies til produksjonen, går inn i en krise»⁴ siden «tiden der arbeidet vies til produksjon … blir ubetydelig».⁵

Man betaler ikke for arbeidet som faktisk er nedlagt i sin utgave av Windows. Arbeidstiden står bare for en liten brøkdel av prisen. Dessuten blir det umulig å måle arbeidet som går inn i varen. Et operativsystem er et innviklet kunnskapsprodukt som bygger på kunnskap fra et helt samfunn – «det allmenne intellekt». Hvem kan måle det? Inn i regnestykket må ikke bare statlig finansierte universiteter, som stod for den nødvendige grunnforskningen, men også gratisarbeidet til software-entusiaster og amatører (som har kommet med noen av vår tids største digitale nyvinninger) og utallige andre kunnskapsprodusenter. Kunnskap utvikles ikke på en fabrikk, av en arbeider eller en gruppe av arbeidere. Kunnskapsarbeidet blir umulig å måle, siden det blir utført av et helt samfunn. Om arbeidstiden ikke kan måles, kan heller ikke prisen eller bytteverdien uttrykke arbeidstiden. Som Franco Berardi skriver: «Når du vil etablere gjennomsnittstiden som er nødvendig for å produsere et fysisk objekt, så trenger du bare å gjøre et enkelt regnestykke: hvor mye fysisk arbeidstid er nødvendig for å omforme den materien til det godet.» Men det er «umulig» å beregne tiden det tar å skape en ide, et prosjekt, en innovasjon. Forholdet «mellom arbeidstid og verdi oppløses», det allmenne intellekt kan ikke kvantifiseres eller standardiseres.⁶

Verdier som ikke kan måles

Kapitalismen får en «målbarhetskrise». Det blir umulig å måle arbeidstiden som brukes på varene. Varer byttes ikke lenger i tråd med de arbeidsmengder de legemliggjør, og selve produksjonen foregår i stor grad utenfor den kapitalistiske fabrikken, utenfor kapitalens kontroll som sådan. Hele samfunnet bærer «det allmenne intellekt». Arbeidere på alle nivåer, over hele verden, får et prekært forhold til arbeidslivet, og beskjed «ikke om å arbeide hele tiden, men å konstant være tilgjengelig for å arbeide. Det finnes ikke lengre noen «stabil arbeidsstyrke».⁷ Slik utviskes skillet mellom arbeidstid og fritid.

Vår felles kunnskap – som er blitt den viktigste produktivkraft – er i virkeligheten ikke noe som kan eies av et selskap, men en allmenning som vi bidrar til i felleskap, uavhengig av lønnsarbeidet. Dette betyr at vi allerede har «lært oss» å organisere produksjonen uavhengig av kapitalen, siden det viktigste området for produksjon ligger utenfor fabrikken. Dermed har kapitalen utspilt sin rolle som organisator og dirigent av samfunnets produksjon, den har overflødiggjort seg selv. Slik bereder den nye kapitalismen grunnen for et kommunistisk eller et etterkapitalistisk samfunn. «Kapitalen forblir stort sett utenfor allmenningenes produksjonsprosess».⁸

Der arbeidstiden som vies til produksjonen av kunnskapsintensive varer blir ubetydelig, eller, for å si det med språket til nyklassisk økonomisk teori, der reproduksjonens marginalkostnad praktisk talt er ingenting eller ekstremt lite, burde disse varene bli gitt bort gratis. Fra dette standpunktet etterstreber kapitalen en løsning om å hevde intellektuelle eiendomsrettigheter for å innkassere monopolrenter.⁹

På denne måten «opprettholdes bytteverdiens forrang, som er basert på produksjonens vansker, mot rikdom, som er basert på overflod og bruksverdi, og derfor på fri tilegnelse».¹⁰

Fra profitt til rente

Argumentet til post-operaistene Žižek, Vercellone, Negri og co. blir at vår nye kapitalisme på helt vesentlige måter strider mot kapitalismens «egentlige» logikk, slik at kapitalistene ikke lenger tjener penger ved å organisere og omorganisere produksjonen i en jakt på merverdi, men ved å tilegne seg (grunn-)renter og dikte opp kunstige juridiske redskaper, som intellektuell eiendomsrett, for å få dette til. Vi ser at tradisjonelle «kunnskaper» om eksempelvis nytteverdien til bestemte jordfrø som et naturlig sprøytemiddel, eller om de legende egenskapene til en bestemt plante, blir patentert og gjort til privateiendom av selskapet som patenterer kunnskapen».¹¹ Denne typen rentetilkarring blir typisk for kapitalismen. «Kapitalens rolle blir fullstendig parasittisk», skriver Žižek, og «eiendom blir tyveri».¹² Michael Hardt påpeker: «For industrikapitalens tilfelle og dens produksjon av profitt, spiller kapitalisten en intern rolle i produksjonsprosessen, særlig ved å utpeke samarbeidsmidlene og stå for disiplineringsformene. I produksjonen av allmenninger må kapitalisten forbli relativt ekstern.»¹³ Nettopp siden kapitalen ikke spilte noen rolle i å utvikle kunnskapene om jordfrøenes egenskaper, virker det som tyveri når den privatiserer og patenterer den.

Når tilkarring av renter på denne måten blir typisk, endres også forholdet mellom staten og økonomien. For å kunne privatisere kunnskaper om jordfrø må den aktuelle kapitalisten vinne gehør hos staten. Under industrikapitalismen tjente kapitalistene profitt stort sett uten statens direkte hjelp, selv om staten etablerte det allmenne rammeverket som gjorde det mulig å forøke verdi og akkumulere kapital. Nå, hevder den digitale kapitalismens teoretikere, har dette endret seg. Med verdiens sammenbrudd fungerer ikke lenger den «fredelige» innkasseringen av merarbeidet, slik at kapitalistene må tilkarre seg kunstige rettigheter ved å påvirke staten, og bruke staten på en stadig mer direkte måte, som et redskap for å sikre seg renter. Dette undergraver det kapitalistiske demokratiet og gjør statens logikk mer autoritær. Dette siste er særlig viktig for Žižek. «Utbytting i klassisk marxistisk forstand er ikke lenger mulig, som er grunnen til at det må iverksettes stadig mer av direkte juridiske tiltak, altså av ved ikke-økonomisk makt», som han skriver.¹⁴ Dette er grunnlaget for tesen Žižek stadig gjentar om at forbindelsen mellom kapitalismen og demokratiet er brutt, noe som gjør at en autoritær kapitalisme er i emning.

*

Teoriene om immaterielt arbeid, digital kapitalisme og så videre har en viss intuitiv appell, siden de knytter an til konvensjonelle teorier om vår tids «kunnskapsøkonomi». De gir en inngang til radikal politikk som tilsynelatende ikke er brennemerket av den diskrediterte arven fra Marx og «realsosialismen». At teoriene har påvirkningskraft er derfor ikke overraskende, men det er ikke dermed gitt at de har særlig mye for seg.

Lovsang over industrikapitalismen?

Hvilke antakelser skjuler seg i teoriene til Žižek, Vercellone, Negri og co. om at kapitalen i vår tid ikke egentlig «fortjener» profitten, siden de nå må tilkarre seg inntekter gjennom staten og dikte opp juridiske fiksjoner som «intellektuell opphavsrett». Dette må vel bety at kapitalen i gamle dager tjente profitt på ærlig vis? Da var det kapitalens privateie av produksjonsmidlene, dens rolle i å organisere og omorganisere denne, som ga den «rett» til å sanke profitt. Nå er den derimot parasittisk, en rentenistisk tyv. Slik blir kritikken av kapitalismen i vår tid bygget på et ukritisk bilde av den forgangne industrikapitalismen.

Guido Starosta kritiserer denne forestillingen. Žižek, Vercellone og co «forblir fullstendig fanget innenfor den borgerlige horisonten til mainstream økonomi». De låner «ukritisk fra den nyklassiske teorien om markedet og eiendomsrettigheter og nøyer seg med å gi dem en ’radikal vri’.» De tar for god fisk at verdiproduksjon, tilegnelse av merverdi og så videre er nødvendig for «vanlige varer» (som ikke er kunnskapsintensive), selv om det knapt finnes slike i vår tid.¹⁵ Dette antyder at kapitalen var nødvendig under industrikapitalismen, da varene som ble produsert og solgt var sjeldne. Kunnskapsprodukter er derimot ikke sjeldne, de kan gjøres fritt tilgjengelig for alle.

Hva skjedde med Marx’ «kritikk av den politiske økonomi», som hadde som formål å vise nettopp at det ikke fantes noe «naturlig» grunnlag for kapitalens tilegnelse av arbeidernes merverdi, at denne prosessen ikke var en virkning av evige naturomstendigheter, som at produkter er «sjeldne» eller at produksjonen er «vanskelig»? Og som prøvde å motvise at kapitalen «fortjente» merverdien fordi den spilte en rolle i å organisere og dirigere produksjonen? Når det lånes fra nyklassisk teori – som Vercellone, Moulier-Boutang og flere andre gjør – forsvinner disse poengene.

Det elementære marxistiske poenget er at arbeidsproduktet ikke tok vareform fordi de var sjeldne, deres verdi sprang ikke ut av «produksjonens vansker». Dersom dette var tilfellet ville kapitalismen ha vært en utvekst av naturlige behov og tilstander. Arbeidsproduktet får verdiform, for Marx, på grunn av den spesielle organiseringen av det samfunnsmessige arbeidet som særpreger kapitalismen: et arbeid ved gjensidig uavhengige produsenter, som samordnes indirekte, gjennom kjøp og salg. Inntekter basert på opphavsrett og liknende er ikke et fnugg mindre naturlige eller rettferdige, enn inntekter basert på privateie over produksjonsmidlene. Det første er derimot en helt naturlig utvekst av det siste, i en «digitalisert» økonomi. Her blir opphavsrett nødvendig for å sikre at investeringer i operativsystemer og liknende skal kunne kaste av seg profitt, et krav som bare er «naturlig» i et samfunn med privat eiendomsrett.

Misforståelser av verditeorien

Tesen om en «målbarhetskrise», at verdiloven er i ferd med å forsvinne, bygger på en overfladisk tilegnelse av Marx’ verditeori. Teoretikerne våre antar at Marx’ teori i Kapitalen mye handler om industriell kapital, som forsvåvidt er riktig, men de får ikke med seg at kapitalen kan være «industriell» helt uavhengig av om den er «anlagt i industrien, i jordbruket, i gruvedrift eller hvor som helst», som Harald Minken forklarer.¹⁶

Eksempelet med Microsoft, der det skilles mellom førsteutgaven som koster mange millioner, og nye utgaver som så å si er gratis, vitner om en liknende misforståelse. Det forutsetter at verditeorien angår hver enkelt vare, der det bare gjelder å måle det samfunnsmessige arbeidet som går inn i den. Men dette blir galt. For Marx er det ikke slik at hver enkelt vares verdi bestemmes for seg, av det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er nedlagt i dem. Verditeorien gjelder egentlig ikke «isolerte individuelle varer som sådan», men «for den totale varemassen», om vi betrakter den som et produkt av en kapital.¹⁷ For Microsoft-eksempelet gjør det at forskjellen mellom det første eksemplaret og nye utgaver «mister den fantastiske auraen som fengsler den kognitive kapitalismens teoretikere», som Starosta riktig innvender.¹⁸

Hva menes dessuten med at arbeid ikke lenger er et tilstrekkelig rikdomsmål? Marx’ poeng er ikke så mye at det er arbeid som skaper rikdommen i et samfunn. Det finnes mange rikdomskilder kapitalen kan tjene på, uten at det koster den noe. Nedarvede kunnskaper om egenskapene til jordfrø og planter er et eksempel. I Kapitalen nevner Marx selve «det samfunnsmessige arbeidets produktivkrefter», som kommer til syne gjennom kooperasjon og arbeidsdeling, som et annet. «Heller ikke naturkrefter som damp, vann osv. som blir anvendt i produksjonen, koster noe.»

På samme måte som med naturkreftene forholder det seg med naturvitenskapen. Når en først har oppdaget loven for magnetnålas utslag i et elektriskkraftfelt eller for magnetiseringen av et stykke jern i en krets av elektrisk strøm, koster den ikke et øre.¹⁹

Tony Smith føyer til:

De ’gratis gaver’ til kapitalen som blir gitt av naturen, historien, vitenskapelig-teknisk kunnskap og omsorgsarbeid faller innenfor det brede fokuset til Marx’ verditeori i den forstand at Marx fullstendig anerkjente at verdiforøkningsprosessen ville ha stanset fullstendig dersom det ikke var for slike ’gratis gaver’.²⁰

Det er altså ikke noe problem at det er vanskelig å måle kunnskapsarbeidet i et samfunn. I den grad kapitalen ikke må betale for dette arbeidet, bryr den seg ikke. Den ser også bort fra at eksempelvis jordbruksarbeid fullstendig avhenger av tusener av år med menneskelig historie der arbeidende mennesker har videreforedlet jorden, og utviklet kunnskaper om såkorn, gjødsel og sprøytemidler. Slike «gaver» rokker ikke ved produksjonen av verdi.

Den trinitariske formel på ny?

Våre teoretikere hevdet at det immaterielle arbeidet ofte finner sted utenfor kapitalen, som ikke lengre spiller en aktiv rolle i å planlegge, organisere og overvåke produksjonen. Siden kapitalen er blitt ekstern for produksjonsprosessen har profitten blitt omdannet til en slags rente, hevder Žižek, Vercellone og Hardt. Om de med «rent» sikter til grunnrente, eller til renter som har med utlån å gjøre, gjøres ikke klart. Disse begrepene blir blandet sammen og brukt om hverandre.²¹

I Nasjonenes rikdom hevdet Adam Smith at det fantes tre ulike inntektskilder: arbeid, kapital og jord, som på hver sin måte bidro til vareverdien, og realiserte seg som lønn, profitt og grunnrente. Arbeideren, kapitalisten og grunneieren kunne høste sine inntekter, i tråd med sine bidrag til varens verdi. Slik ble den kapitalistiske produksjonen rettferdiggjort. Mot denne «trinitariske formel» viste Marx at Smiths teori hvilte på en sirkelslutning som skjulte at det ikke fantes noen kilde til «grunnrente, kapitalrente og industriprofitt» annet enn «det ubetalte arbeid». «Grunnrente, rente og industriell profitt … skriver seg ikke fra jorda som sådan eller kapitalen som sådan, men jord og kapital setter sine eiere i stand til å tilegne seg sine respektive andeler i den merverdien som den kapitalistiske bedriftsherren presser ut av arbeideren.»²² Kritikken gikk ut på å vise at rente og profitt ikke var helt ulike, siden begge bare var «bruddstykker» av merverdien og sprang ut av samme kilde.

Den politiske økonomien til Vercellone og co er en regress til Smiths teori, snarere enn noen videreutvikling av Marx’. De antar at kapitalisten henter profitten ved sin innsats i produksjonen, gjennom sitt bidrag til å dirigere og planlegge den. Profitten erstattes av rente, siden kapitalister stort sett ikke lengre bidrar til produksjonen.

Vercellone drøfter Marx’ skille mellom entreprenørgevinst og rente i Kapitalens tredje bind, men feiltolker dette skillet.²³ Marx bemerker at renten framtrer som en del av profitten som den «fungerende kapitalist» må betale til «kapitalens lånegiver og eier», i den grad kapitalisten benytter seg av kapital han ikke eier selv.²⁴ Renten virker som «en ren frukt av kapitaleiendommen … abstrahert fra kapitalens reproduksjonsprosess» og entreprenørgevinsten som en frukt av «hans egen virksomhet i motsetning til pengekapitalistens ikke-virksomhet i produksjonsprosessen».

Det viser seg likevel at delingen mellom rente og entreprenørprofitt også finner sted når kapitalisten utelukkende benytter sin egen kapital. Og selv om entreprenørgevinsten for kapitalisten virker som den lønn han høster for sin innsats i produksjonen, er dette også dette en mystifisering, uttrykt av Smiths «trinitariske formel». «I [kapitalistens] hjerne oppstår således nødvendigvis den forestilling at hans entreprenørgevinst – langt fra å utgjøre noen motsetning til arbeidslønnen og fra å være bare ubetalt fremmed arbeid – i seg selv er arbeidslønn, tilsynslønn», en lønn for at han «bortsett fra sin egenskap som kapitalist også arbeider».²⁵ Står han utenfor produksjonen og dette tilsynsarbeidet, kan han bare hente ut en rente. Slik framstår det hos Vercellone, men Marx viser at dette bare er de mystifiserende former som kapitalistens egen virksomhet framtrer for ham selv. I virkeligheten henter han ikke entreprenørgevinsten som en følge av tilsynsarbeidet, resultatet ville blitt det samme om han ga jobben til en manager. «Det er derfor blitt unødvendig at dette lederarbeid utføres av kapitalen selv».²⁶

Entreprenørgevinsten er bare gevinsten som tjenes ved at kapitalen anvendes produktivt, til å produsere merverdi, sammenliknet med gevinsten man kan tjene ved å låne den bort som pengekapital. Det har å gjøre med hvordan kapitalen brukes, og ikke innsatsen som gjøres av industrikapitalisten.

Det er også «selvfølgelig nonsens» å se for seg at all kapital kunne ta form av pengekapital som jaktet etter renter, påpeker Marx. Nettopp dette er kjernen i Vercellones teori om at renten erstatter profitten. Rente og entreprenørgevinst «eksisterer bare som motsetninger». «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.»²⁷ Teorien om at renten erstatter profitten er bare en stor selvmotsigelse.

*

Jeg har utfordret teoriene til slike som Hardt, Negri og Vercellone, forfektet av Žižek og Mason og flere andre. De venstreintellektuelle trekker politiske slutninger av disse teoriene, for å lansere paroler om behovet for et kommunistisk eller postkapitalistisk brudd med kapitalismen. Selv om jeg har sympati med dette, så er det også klart at mange av forslagene deres bygger på en sviktende analyse av det eksisterende samfunnet, slik at de ofte ikke har så mye for seg. Det gjør det desto viktigere å opprettholde og fornye Marx’ kritikk av den politiske økonomi, for bare en kritisk og velutviklet analyse av kapitalen kan gi brodd til den praktiske kampen mot det kapitalistiske samfunnet.

Sluttnoter

1. «Så snart arbeidet i umiddelbar form er ophørt med at være rigdommens store kilde, ophører arbejdstiden og må ophøre med at være dens mål», Marx i Grundrids til kritikken av den politiske økonomi, bind 2 (Modtryk, Århus 1975), s. 547. For kritikk av denne lesingen av «maskinfragmentet», se Tony Smith og Michael Heinrich i In Marx’s laboratory : critical interpretations of the Grundrisse (Brill, Leiden 2013).
2. I framstillingen av kunnskapsvarer bygger jeg på Guido Starosta, «Cognitive Commodities and the Value-Form». Science & Society, 76:3, s. 365-392.
3. Michael Hardt, «The common in communism» i The Idea of Communism (Verso, London 2010), s. 134.
4. Carlo Vercellone, «From Formal Subsumption to General Intellect: Elements for a Marxist Reading of the Thesis of Cognitive Capitalism.» Historical Materialism, 15:1, s. 13–36.
5. Ibid., s. 33.
6. Franco Berardi, The Uprising: On Poetry and Finance (Semiotext(e), Los Angeles 2013), s. 75.
7. Hardt og Negri, Commonwealth (Cambridge, Mass. 2009), s. 146-147.
8. Hardt, opcit., s. 137.
9. Vercellone, opcit., s. 34.
10. Ibid.
11. Ibid.
12. Slavoj Žižek, Living in the End Times (London, Verso 2010), 222.
13. Hardt, opcit., s. 137-138.
14. Slavoj Žižek, The Courage of Hopelessness: Chronicles of a Year of Acting Dangerously, (Allen Lane 2017), s. 41
15. Starosta, opcit., s. 379.
16. Harald Minken, Hjelp til å lese Kapitalen bok 2 (Rødt forlag, Oslo 2010), s. 32.
17. Starosta, opcit., s. 370.
18. Ibid., s. 375.
19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien (Bokklubben, Oslo 2008), s. 483-484.
20. Tony Smith, Beyond Liberal Egalitarianism – Marx and Normative Social Theory in the Twenty-first Century (Brill, Leiden 2017), s. 296.
21. De trekker en parallell til kapitalismens historiske utvikling, der jordeiendom og «rent» (grunnrente) spilte en sentral rolle, for å bli erstattet av profitt. Nå finner det sted «en motsatt bevegelse fra profitt til rente». Dette bevises både med eksempler på grunnrente og med rente som utlån av pengekapital. jf. Hardt, opcit., s. 137.
22. Karl Marx, «Lønn, pris og profitt» i Arbeid og kapital (Ny Dag, Oslo 1970), s. 101-102.
23. Carlo Vercellone, «The Crisis of the Law of Value and the Becoming-Rent of Profit» i The Crisis of the Global Economy (Semiotext(e), Los Angeles 2010).
24. Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), s. 135.
25. Ibid., s. 146.
26. Ibid., s. 154.
27. Ibid., s. 144.

Hvordan kan vi hindre at teknologiutviklinga fører oss ut i høyrepopulismen?

Vi lever midt i en teknologiutvikling historien aldri har sett maken til. Denne utviklingen vil også påvirke samfunnet. Kan vi styre denne utviklingen slik at den blir til alles beste, eller vil den gi oss en dyster framtid?

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og leder i Rødt Sør-Trøndelag.
Foto: Riksarkivet

En teknologidrevet utvikling

Jeg har vokst opp på et lite småbruk på fjellet. Da jeg var liten og besteforeldrene mine var i fjøset, ble jeg innimellom passet av storebroren til oldefaren min – Lars Kjelsberg. Lars var født i 1897, og levde til 1990.

Da han vokste opp, slo de gress med ljå. Pløyde med hest. Bygde husene og fjøsene sine sjøl. Melka kyr for hand.

En person født i 1797 som hadde gått inn i det samfunnet Lars vokste opp i på starten av 1900-tallet ville ikke hatt store problemer med å skli rett inn. Noe var forandret, men det meste var godt gjenkjennbart.

Slik er det ikke i dag, hundre år senere. Ikke bare er landbruket mekanisert og automatisert – de fleste fjellgårdene er nedlagte.

Da Lars ble født var det fortsatt 4 år igjen til menneskeheten fikk det første flyet til å lette. Da han døde var det allerede flere tiår siden menneskene hadde satt foten på månen. I dag sender vi bruktbilene våre ut i verdensrommet som et reklamestunt.

Det er dermed liten tvil om at vi teknologisk har gått gjennom en utvikling som antageligvis er større og mer dramatisk i løpet av de siste 100 årene, enn vi gjorde i løpet av de tusen årene før der igjen. Og denne teknologiske utviklinga påvirker selvsagt også andre områder av samfunnet.

Hvor går verden?

Men hvordan går det så med verden under denne teknologidrevne utviklinga? Grovt sett kan man vel spenne ut mulighetsrommet med to vanlige svar. Vi har det klassiske Willoch-svaret: «Nu går alt så meget bedre»¹, eller vi kan ta en trøndersk Terje Tysland-variant og erklære at «No går det på rævva.»

Om vi skal kikke litt på de tørre tallene blir derimot bildet som vanlig litt mer nyansert. Om vi begynner med «meget bedre»-delen, kan vi i hvert fall peke på tre positive utviklingstrekk.

Det første er at fattigdommen går ned – også i de fattigste delene av verden. I Øst-Asia, hvor 60 prosent levde i ekstrem fattigdom så sent som i 1990, falt tallene allerede i starten av 2010-tallet under 5 prosent. Selv i Afrika Sør for Sahara, som har den svakeste utviklingen, er andelen redusert fra 55 til ned mot 40 prosent i samme periode.² Relatert til dette har også folk bedre helse og lever lenger over hele verden, og mest i de fattigste delene. I lavinntektsland har gjennomsnittlig forventet levealder økt med 9 år fra 1990-2012.³

I motsetning til hva man skulle tro fra avisoverskriftene er det også stadig færre som dør i krig. Mens man rundt 1950 hadde en global rate på rundt 20 drepte i krig per 100 000 innbyggere, så var tallene – på tross av svingninger – gradvis redusert over tiårene til godt under 2 ved inngangen til 2010-tallet.⁴ Det betyr ikke at ulike diktatorer og stormakter som driver sine geopolitiske spill i dag ikke står bak ufattelige grusomheter. Men det betyr at det var enda verre før. De gode gamle dager var ikke så gode. De var ofte ganske jævlige.

Så kan man jo si – at med den teknologiske utviklingen vi har, og med det kunnskapsnivået vi har, så har vi mye bedre forutsetninger for å løse disse problemene enn noen gang før – og at vi dermed gjør en ganske så dårlig jobb uansett. Det er et synspunkt jeg kan ha en betydelig sympati for.

Så til noen ting som ikke går så bra. På tross av at verdens toppolitikere har snakket og snakket om klimaendringer i flere tiår nå, og inngått avtaler med mål om kutt, har de faktiske klimagassutslippene bare gått opp og opp fra litt over 20 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 1970, til over 45 milliarder i 2012. Den eneste perioden vi har hatt en liten nedgang siden årtusenskiftet var rundt 2008/9.⁵ Det var som kjent tidspunktet for den største globale økonomiske krisen siden tredvetallet. Det var altså et virksomt klimatiltak, men bare litt, og det er et tegn på hvor tett klimagassutslippene følger den økonomiske aktiviteten.

Som mange kanskje husker fra debatten rundt Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre for noen år siden, hadde vi en nedgang i sosiale ulikheter i den vestlige verden gjennom store deler av 1900-tallet, fram til omtrent 1970. Det er ikke en veldig dristig hypotese å se dette i sammenheng med framveksten av den organiserte arbeiderbevegelsen i samme periode. Men fra 70-tallet har den nedgangen stoppet, og ulikhetene har begynt å krype oppover igjen. I USA har topp 10 prosent i dag en større andel av inntektene enn de hadde på 20-tallet. Europeiske land er ikke like ekstreme, men også i et land som Tyskland må vi tilbake til før 2. verdenskrig for å finne like store ulikheter, og i Sverige har vi hatt en kontinuerlig økning i ulikhetene siden 1980.⁶

Men har det noe å si, så lenge fattigdommen går ned samtidig? Jo – det har det. Sosiale ulikheter er i seg selv knyttet til en lang rekke sosiale indikatorer som viser at for land over et bestemt velstandsnivå er ulikhetene mye viktigere enn det absolutte velstandsnivået for hvor gode de er å leve i.⁷

Så vi har litt sprikende utviklingstrekk. Mye går bedre, men vi har også alvorlige utfordringer framfor oss.

Teknologisk determinisme og marxisme⁸

Men kan vi gjøre noe med det? Funker politikk? Eller er vi bare slaver av den teknologiske utviklinga?

De fleste artikler om teknologisk determinisme – troen på at det teknologiske nivået bestemmer samfunnet – starter med dette sitatet av Karl Marx: «Håndmøllen gir oss føydalherren; dampmøllen gir oss den industrielle kapitalisten.»⁹

Ofte brukes dette til å framstille Marx som teknologisk determinist. Det er omstridt. Som med Bibelen og forøvrig som med mange andre som har skrevet svært mye om mye forskjellig gjennom hele livet, kan man finne sitater fra Marx til å begrunne det meste mellom himmel og jord. (Og det var da også en populær idrettsgren på deler av den politiske venstresida i forrige århundre.)

Mer interessant enn hva Marx egentlig mente, er hvordan disse ideene har utviklet seg senere. Selv om man kan så tvil om Marx’ determinisme, er determinismen mye tydeligere i den videreutviklingen en del av hans tanker ble utsatt for av andre tenkere. På starten av 1900-tallet var arbeiderbevegelsen i voldsom vekst i Europa, og Marx tanker ble spredt i stadig større grad. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og etableringen av den såkalte «tredje internasjonale» eller Komintern – en sammenslutning av arbeiderparti fra ulike land – foregikk mye av teoriutviklingen der.

Bukharin og andre determinister

Et av høydepunktene i utviklingen av en deterministisk marxisme kommer kanskje fra utgivelsen av Nikolaj Bukharins Populær innføring i sosiologi fra 1921¹⁰ Bukharin framstiller blant annet fri vilje som en illusjon, noe som er en interessant debatt i seg selv, men som i dette tilfelle brukes til å fremme et deterministisk historiesyn. Han bruker blant annet det følgende diktet av den russiske poeten Dmitrij Mereshkovskij for å illustrere poenget:¹¹

Hver regndråpe
Hvis den tenkte som deg
Fallende ned fra det høye
En velsignelse fra himmelen
Ville helt sikkert ha antatt:
“Ingen formålsløs makt
Kontrollerer meg
For av min egen frie vilje
Ned mot de tørstende åkrene nedenunder
Faller jeg hurtig

En del av de tidlige marxistene var svært inspirerte av naturvitenskapens framskritt i det foregående århundret, og hadde et ønske om å etablere en like objektiv (og deterministisk) forståelse av menneske og samfunn. Den russiske marxisten Y.M. Uranovskij skriver blant annet i teksten Marxism and Natural Sciences fra 1935¹²:

Marx bryter ned alle typer lære om fri vilje ved å vise at ens sosiale vesen bestemmer den sosiale bevisstheten og på denne måten utvides den objektive metoden også til studiet av de mest komplekse sosiale fenomener.

Sammen med Bukharins lærebok framstår Uranovskijs tekst som tydelige eksempler på en retning innen marxismen hvor bestemte materielle forutsetninger – i stor grad teknologi – førte til nye typer samfunn. Utviklingen, og gjerne da utviklingen av nye produksjonsmidler – nye teknologiske løsninger som brukes i arbeid og produksjon, gjorde i tur at steinalderens stammesamfunn ble avløst av slavesamfunn, som igjen ble avløst av føydalsamfunn basert på enkel jordbruksteknologi og stor konsentrasjon av jordeiendom hos et fåtall føydalherrer. Gjennom den industrielle revolusjon blir føydalsamfunnet erstattet av det borgerlige samfunnet, hvor bedriftseieren representerer den herskende samfunnsklasse som så igjen skaper en stor arbeiderklasse som etterhvert vil bli lei av å leve i fattigdom mens andre lever i luksus, og vil ta samfunnsmakta og bygge et sosialistisk samfunn.

Hos enkelte tidlige marxister var denne deterministiske troen så sterk at man kan stille spørsmål om det overhode var noen vits i å kjempe for sine politiske mål, siden de nødvendigvis kom til å bli oppfylt uansett. Den amerikanske marxisten August Claessens, som i pamfletten Is Socialism Inevitable? fra 1922 i hovedsak svarer et rungende ja på spørsmålet i tittelen, løser det problemet med å redusere den politiske kampen til en rolle som fødselshjelper: «Den sosialistiske bevegelsen er jordmoren til den sosiale revolusjonen», konkluderer han mot slutten av teksten.¹³ Enkelte innenfor den såkalt rådskommunistiske bevegelsen gikk enda noe lenger. F.eks. Anton Pannekoek, mente at rådskommunistene skulle begrense seg til å analysere og studere kapitalismen og arbeidernes kamp.¹⁴

Determinisme for fall med Lukács og Gramsci

Men historiens gang passet relativt dårlig med disse forenklede deterministiske framstillingene. Den russiske revolusjonen skjedde for eksempel i et samfunn som stort sett var dominert av bønder (på tross av en del industri i de større byene), mens de revolusjonsforsøkene som kom i de mer industrielt utviklede landene i Vest-Europa mislyktes. Det var også mange som utviklet tankene fra Marx i en helt annen retning.

Den ungarske marxisten Georg Lukács avviste for eksempel ganske umiddelbart Bukharins determinisme i en anmeldelse av boken fra 1925.¹⁵ Han skriver blant annet:

Bukharins teori havner svært nær den borgerlige – naturvitenskaplige – materialismen og får på den måten karakter av en «science» (etter den franske språkbruken) og i sin konkrete anvendelse på samfunn og historie utvisker den derfor det avgjørende i den marxistiske metoden: å føre alle foreteelser innenfor økonomien og «sosiologien» tilbake til de sosiale relasjonene mellom mennesker. Teorien får et anstrøk av falsk «objektivitet»: den blir fetisjistisk.

Om vi klarer å tolke formuleringene over som sikkert kan framstå som noe gammelmodige og intern-marxistiske for den jevne leser, ser vi at Lukács kritiserer Bukharin, nettopp for å konstruere samfunnsvitenskapen etter modell av naturvitenskapen. Lukács var også av de som ikke mente Marx var determinist, og passer derfor på å slenge inn en del påstander om at Bukharin ikke er marxistisk.

Den italienske tenkeren Antonio Gramsci (1891-1937) kritiserte Bukharin og hans likesinnede langs lignende linjer.¹⁶ Gramsci beskriver «sosiologien» som

…et forsøk på å finne fram til lovene for utviklinga av det menneskelige samfunnet på «eksperimentelt vis». Hensikten er å «forutsi» samfunnets framtid med den samme grad av sikkerhet som man kan forutsi at et eiketre vil utvikle seg av ei kongle.¹⁷

Gramsci hadde ikke selv spesielt mye til overs for det han kaller «den vulgære evolusjonismen», og beskriver det som et filosofisk forfall som «består i at ei verdensoppfatning reduseres til et mekanistisk formular.»¹⁸

Nå er det et ganske stort spenn i rommet mellom at vi kan styre teknologien akkurat som vi vil, og at den bestemmer alt for oss. Det mest interessante er da kanskje å se hvor i dette rommet vi befinner oss i en del sammenhenger. Vi er åpenbart på vei inn i store teknologiske endringsprosesser i framtida, som vil kunne endre deler av logikken som for eksempel en del økonomiske modeller jobber etter, men de kan møtes på ulike måter, og det vil få ulike konsekvenser.

Hva skal vi gjøre med utviklinga?

Den teknologiske utviklinga stopper ikke opp. Det betyr at vi år for år produserer stadig mere varer med den samme arbeidskrafta, fordi vi får stadig mer avansert teknologi til å hjelpe oss. Den arbeidskrafta vi har til overs har vi da to muligheter med. Vi kan jobbe litt mindre, eller vi kan produsere litt mer.

I Norge har vi tradisjonelt, selv om vi har hatt litt arbeidstidsreduksjon, i hovedsak skjøvet produksjonen over i andre næringer når vi har effektivisert primær- og sekundærnæringene,¹⁹ og framskrivinger peker mot at dette skal fortsette.²⁰

Jeg tror vi trygt kan si at denne utviklingen kommer til å fortsette, både med effektivisering av sektorer som i dag allerede er sterkt automatiserte – melkerobotens inntog er jo et eksempel, og med økt teknologisk innslag i nye deler av servicebransjene. Stadig flere butikker lar deg scanne varene dine selv med ulike løsninger. Førerløse biler er en realitet, og det varer neppe alt for mange tiår før hele transportsektoren er mer eller mindre førerløs. Og hvor mange tiår går det før selv en universitetsansatt kommer til å oppleve at det finnes en AI som kan gi studentene like gode faglige svar på spørsmålene sine på Blackboard som det en gjennomsnittlig akademiker kan gjøre? Mitt tips – ikke alt for mange. Men kanskje jeg rekker å pensjonere meg først – litt avhengig av hvor langt oppi søttiåra jeg nå må jobbe for å få en anstendig pensjon.

Ulike analyser gir litt ulike svar på hvilke bransjer som er mest sårbare for denne utviklinga, men ingen spår annet enn at den kommer.²¹

Så utviklinga av kunstig intelligens og robotiseringa kommer utvilsomt til å gjøre at vi produserer enda mer varer, og i økende grad tjenester, med stadig færre arbeidstimer. Så hva gjør vi med det?

Vekst og klima

Om vi tar et blikk tilbake til nettopp klimaendringene, er det en veldig tydelig sammenheng vi ikke har råd til å neglisjere – den tette sammenhengen mellom produksjon og forbruk på den ene siden, og klimagassutslipp på den andre.²² Dette er en veldig tydelig indikasjon på at vi ikke kan produsere oss vekk fra arbeidsledighet med å lage og forbruke stadig mer. Vi må tvert imot utnytte teknologien til å produsere ting med mindre forbruk av både arbeidskraft, råvarer og energi, og ikke ødelegge for miljøgevinsten med å la den gå opp i spinninga ved å forbruke stadig mer.

Merk da at dette er gjennomsnittsbetraktninger. Det er absolutt mange – særlig globalt, men også her til lands, som trenger å forbruke mer. Men utslippene må samtidig gå ned. Det er et kraftfullt argument for alle som jobber for sosial utjevning. Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Samtidig fører denne utviklingen til store utfordringer for den politiske bevegelsen som kanskje i størst grad har preget Norge de siste hundre årene. Arbeiderbevegelsen.

I diskusjonen rundt det politiske spillet risikerer vi innimellom å glemme hva politikk i bunn og grunn handler om, og det er et begrep som vi snakker litt for lite om: makt. «Makt» er et slags fy-ord i Norge. Det er få som vil innrømme at de har det. Og i et demokratiperspektiv ønsker vi jo at makten skal være likt fordelt. Samtidig vet vi at den er ikke det. Den økonomiske makta er ikke jevnt fordelt, og økonomisk makt, gir selvsagt også politisk makt. Hele organiseringa til arbeiderbevegelsen handler om erkjennelsen av at den enkelte arbeidsgiver har mer makt enn den enkelte ansatte. Så derfor har arbeidere over hele verden slått seg sammen i fagforeninger og politiske partiene for å som et kollektiv utjevne arbeidsgivers makt.

Basisen for denne makta er monopolisering av arbeidskrafta. Det er denne som gjør streikeretten så mektig. Man kan lamme arbeidsgiveren i lommeboka dersom man stopper produksjonen.

Men hva skjer med denne makta – de kollektive manges makt stilt overfor de mektige få – når produksjonen krever stadig mindre arbeidskraft?

Man kan enkelt se for seg en dystopi hvor både de økte økonomiske ulikhetene og robotiseringen fortsetter. Der arbeiderne ikke har noe makt fordi det trengs så få av dem, og hvor robotene eies og kontrolleres av noen svært få. Det hjelper ikke om transportarbeiderne streiker når bilene er selvkjørende. Vi kan ende opp med en situasjon hvor stadig flere arbeidere konkurrerer om stadig færre jobber.²³

Arbeidslinja

Men er dette en nødvendig utvikling? Jeg mener nei. Jeg tror de fleste i utgangspunktet vil være enige i at målet for politikken bør være å gi mennesker mulighet til å leve gode og meningsfulle liv. Det må bety å dele på de jobbene som er, slik at folk kan få mer fritid.

Men da må vi snakke litt om den såkalte «arbeidslinja». Overalt i den politiske debatten får vi høre at vi må jo jobbe mer. Nå sist i forbindelse med endringene i pensjonssystemet i offentlig sektor, hvor man legger det om til en belønningsmodell for å få folk til å jobbe langt inn i søttiåra. Hvordan i all verden får vi disse framskrivingene som konkluderer med økt arbeidskraftbehov til å rime med at roboter tar alle jobbene våre?

Da må vi se litt på detaljene i framskrivingen. Den siste perspektivmeldinga anslår en årlig prosentvis økning i realinntekt i snitt per innbygger på 0,9 prosent fram mot 2060.²⁴ Det er mindre enn vi har hatt de siste årene, og mindre enn tidligere perspektivmeldinger, men dette er årlig prosentvis vekst. Også kjent som eksponentiell vekst.

Totalt fram mot 2060 vil det gi nesten en 50% økning i inntekt – det vi grovt kan kalle «penger tilgjengelig til privat forbruk i husholdningene». Men om vi ser på de av oss som har det romslig økonomisk i dag: hvor mange flere flatskjermer har jeg plass til i huset? Hvor mange ekstra cafébesøk har jeg tid til? I tillegg viser altså forskning viser at når du kommer over et visst nivå, øker ikke livskvaliteten nevneverdig av økt forbruk.²⁵

For skal jeg ikke bruke livet på noe annet enn å tjene penger, og bruke penger? Og kan vi løse klimaendringene samtidig som vi skal øke det private forbruket med 50 prosent fram til 2060?

Dersom vi satser på sosial utjevning heller enn vekst i privat forbruk kan vi se for oss en mye mer positiv visjon av robotiseringen. Vi trenger ikke lenger å gjøre de kjedelige jobbene. Vi kan ha mer fritid, og mindre tidspress.

Men det skjer ikke av seg selv. Det krever politisk handling og mot. Ulike sektorer har ulikt potensiale for robotisering. En del yrker, primært kanskje helse og utdanning krever menneske-til-menneske-interaksjon på en annen måte enn andre gjør. Disse er i større grad i offentlig sektor. Konklusjonen på det blir i så fall mer skatt, og relativt flere offentlig ansatte. Ikke akkurat den foretrukne retninga til sittende regjering.

Kan man bygge en framtidsvisjon som framstår positiv og realistisk rundt noe slikt? Positivt, ja. Realistisk – vil vel mange nettopp si det ikke er. Men da er spørsmålet hva som er alternativet? Å fortsette som før er åpenbart ikke et alternativ.

Om ingen handler

Dersom venstresiden ikke tar aktive politiske grep i den retningen som er skissert, og bare lar utviklingen skure og gå, kan kombinasjonen av økende ulikheter, arbeidslinje og teknologiutvikling bli en potensielt eksplosiv blanding.

Undersøkelser fra presidentvalget i USA viste at driveren for de som stemte på Trump var frykt for å miste sosial status. Trump-velgerne var ikke særlig rammet av økonomiske harde tider. De satt bedre i det enn Clintons velgere, men de fryktet å ramle nedover på den sosiale rangstigen.²⁶ Det stemmer godt med andre undersøkelser som viser at fryktfølelse får folk til å stemme konservativt^{.27 28}

Sosialdemokrater i hele den vestlige verden har de siste årene med arbeidslinja og «austerity» i bakhodet, har vært med på å stramme inn og redusert det sosiale sikkerhetsnettet, gjennom for eksempel i Norge strengere krav for å få støtte fra NAV, og å legge om pensjonssystemet. Intensjonen har nettopp vært at en frykt for tap av sosial status om vi ikke gjør det, skal få oss i jobb og få oss til å jobbe lenger.

En bieffekt av dette har gjort at man (sannsynligvis ubevisst) har lagt veien åpen for nettopp den frykten ytre høyre vokser seg sterk på, noe vi ser over store deler av den vestlige verden.

Dersom man ønsker å bekjempe høyrepopulismen må man gjøre det motsatte. Man må fjerne frykten. I et samfunn med små sosiale ulikheter og gode sikkerhetsnett er det mye mindre å være redd for.

Derfor må robotiseringa møtes med arbeidstidsreduksjon og sosial utjevning. For å si det med Thatcher: There is no alternative.

Sluttnoter

1. Som faktisk egentlig ikke stammer fra Willoch, men fra en sketsj fra 80-tallet hvor han ble parodiert, men det funker for å få fram poenget vårt for det.
2. Max Roser (2017) Global Extreme Poverty. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/extreme-poverty
3. WHO (2014) World health statistics 2014. WHO.
4. Roser, Max (2017) The Visual History of Decreasing War and Violence. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/slides/war-and-violence/#/15
5. Ritchie, Hannah og Roser, Max (2018) CO₂ and other Greenhouse Gas Emissions. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/co2-and-other-greenhouse-gas-emissions
6. Piketty, Thomas (2013) Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.
7. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level.
8. Dette delkapitlet er i hovedsak basert på et delkapittel fra Kjelsberg, Ronny (2017) Teknologi og vitenskap – Historie, metode, etikk og miljø. Universitetsforlaget.
9. Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy, hentet 6.5.2014 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
10. Boka er kjent under ulike titler i ulike utgivelser. For denne norske tittelen har jeg brukt oversettelsen fra Gramsci (1992) s.70. Som kilde til boken vil jeg bruke Nikolai Bukharin (1921) Historical Materialism A System of Sociology, hentet 6.4 fra https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/index.htm
11. Bukharin (1921) https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/2.htm#a
12. Uranovsky, Y.M. (1935) Marxism and Natural Sciences, I N. I. Bukharin m.fl. (1935) Marxism and Modern Thought. George Routledge & Sons. Hentet 4.5.2015 fra https://www.marxists.org/subject/science/essays/science.htm
13. Claessens, August (1922) Is Socialism Inevitable? Socialist Party of the United States. Hentet 7.5.2015 fra http://debs.indstate.edu/c583i8_1922.pdf
14. Linden, Marcel van der (2004) On Council Communism. Hentet 7.6.2015 fra http://socialhistory.org/sites/default/files/docs/publications/council_communism_0.pdf s. 6
15. Georg Lukács (1925) Anmeldelse av Nikolai Bukharin: Theorie des historischen Materialismus. Archiv für die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung 1925. Norsk oversettelse hentet 7.6.2015 fra https://www.marxists.org/norsk/lukacs/1925/bukharin.html
16. Gramsci, Antonio (1992) Kritiske merknader til et forsøk på «Populær innføring i sosiologi». I Gramsci, Antonio (1992) Gramsci i utvalg Tre artikler. ISO rapportserie Rapport 2. Institutt for Sosiologi. Universitetet i Oslo
17. Gramsci (1992) s. 78
18. Gramsci (1992) s. 80
19. Kilde: SSB (2015) Dette er Norge 2015 Hva tallene forteller. Hentet fra http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/dette-er-norge-2015
20. Nærings- og fiskeridepartementet (2017) Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-27-20162017/id2546209/sec1
21. Se f.eks. Samfunnsøkonomisk analyse (2017) Framskrivinger av arbeidslivets reelle kompetansebehov. Rapport R59-2017. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/576280dd6b8f5b9b197512ef/t/58c7db8bdb29d6e87591c659/1489492882634/R59-2017+Arbeidslivets+reelle+kompetansebehov.pdf
22. Se f.eks. CO2 emissions per capita vs GDP per capita 2014, i Richie og Roser (2018). Hentet fra https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita-vs-gdp-per-capita-international-?stackMode=absolute&time=1950..2014
23. Blakeley, Grace (2018) Robots Aren’t Coming for Our Jobs – Capitalists Are. Novara Media. Hentet fra http://novaramedia.com/2018/03/20/robots-arent-coming-for-our-jobs-capitalists-are/
24. Regjeringen (2017) Perspektivmeldingen 2017. s. 121. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/norsk_okonomi/perspektivmeldingen-2017/id2484715/
25. Wilkinson og Pickett (2009)
26. Mutz,Diana C. (2018) Status threat, not economic hardship, explains the 2016 presidential vote. PNAS 23.4.2018. DOI: 10.1073/pnas.1718155115
27. Jost, JT, Glaser, J, Kruglanski, AW, Sulloway, FJ. (2003) Political conservatism as motivated social cognition. Psychol Bull. 2003 Mai;129(3). s.339-75.
28. Azarian, Bobby (2016) Fear and Anxiety Drive Conservatives’ Political Attitudes. Psychology Today 31.12.2016. Hentet fra https://www.psychologytoday.com/us/blog/mind-in-the-machine/201612/fear-and-anxiety-drive-conservatives-political-attitudes

Det er nok ikkje mange marxistar som trur på eit liv etter døden. Då er det kanskje perverst å tenke seg Karl Marx sittande på ei sky i himmelen, mens han ser ned på Jorda og funderer over stoda på venstresida. Uansett, om me set tvilen til sides og slepp fantasien laus, er det vanskeleg å tru at han ikkje gir frå seg eit opprørt, frustrert og vantru sukk over den kollektive gløymsla som ser ut til å hindre folk i å lære av historia.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia.
Foto: Pexels.com

Det han ville sjå frå den luftige kvite trona, omlag slik han såg det føre seg, er den ustoppelege kapitalismen som reiser seg frå endå ei av krisene sine. Mektigare enn nokon gong, med eksponentielt fleire øydeleggingar av menneske og miljø enn gongen før. Etter krisene i 1973 og tidleg 1990-tal, utløyste krisa i 2007-2008 enorme øydeleggingar. Tallause millionar mista verdiane sine, materielle og ikkje-materielle. Produksjonsanlegg vart stengde ned, og hundretusenvis av tilsette fekk betale prisen: gjennom tapte eller utarma jobbar, redusert verdi på sparepengane, og straffa med offentleg innstrammingspolitikk som krisa legitimerte.

No som støvet byrjar legge seg, er det tydeleg at kapitalismen framleis er i full vigør. Han har omstrukturert seg, funne nye profittområde og nye marknader, fått attende overtaket på arbeidarane i sektorar der fagorganiseringa var relativt høg, og funne nye måtar å kue både arbeidarklassen og reservearmeen på. Som alltid har dei ikkje oppnådd dette vilkårslaust. Alle kapitalistiske nyskapingar krev arbeidarar til framstillinga. Alle omstruktureringsprosessar skaper ny dialektikk, som igjen skaper nye motsetningar. Men sjølv den mest brennande optimist må sjå at på det noverande stadiet er arbeidarklassen langt frå sameina, og ingen revolusjon synest nær.

Korleis kan det ha seg? Kva er som gir kapitalismen denne utrulege evna til å trasse den fallande profittraten og overmette verdsmarknader, og til å finne seg opp på ny som ein fugl Fønix?

I denne artikkelen påstår eg, som eg har gjort mange gonger sidan 1970-talet, at kapitalismen overlever i det minste delvis ved å bringe nye område av livet inn i sin sfære. Men før me går i detalj her, er det fornuftig å undersøke nokre av argumenta som forkludrar tenking om framtida for arbeidet, frå venstresida, det meste av akademia og populærkulturen. Dei gjør det vanskeleg å forstå at denne utviklinga er ein del av den økonomiske utviklinga.

Arbeid i framtida: forvirring, utopiar og dystopiar

Ein openbar kjelde til ugreia er den forvirra diskusjonen om teknologi som kjem kvar gong konjunkturane svingar. Alt nytt kjem per definisjon ikkje med ein ferdig terminologi som kan definere det nye. Det blir heller ikkje fanga opp av offisiell statistikk, som er basert på kjende kategoriar. Så det er opent for alle – frå akademia, media, konsulentbransjen, politikk eller næringsliv – dei kan vere nyfikne, forvirra, framheve seg sjølve, eller genuint uroa. Dei finn opp nye ord, og utan empirisk prov kjem dei med grandiose påstandar om korleis livet vil endre seg i framtida som resultat av endringane desse moteorda påstår vil komme.

På 1970- og tidleg 1980-tal gjekk diskusjonen om «informatikk», «telematikk», «informasjons-motorvegar», og «informasjonssamfunnet», eller ganske enkelt «ny teknologi». På 1990-talet blei desse orda erstatta av «kunnskapsbasert økonomi», «vektlaus økonomi», «digital økonomi» eller bare «ny økonomi». Etter at dot-com-bobla sprakk ved tusenårsskiftet gjekk desse termane av moten, bare for å erstattast med «plattformøkonomi», «enkeltoppdragsøkonomi», «delingsøkonomi», «nettverksøkonomi» og liknande.

Kvar gong påstår somme kommentatorar at ein ny industriell revolusjon er på veg (om det er andre, tredje eller fjerde avheng av synet personen har på verda). Dei tradisjonelle økonomiske lovene verkar derfor ikkje, og må oppfinnast på nytt for ein ny æra. Kvar gong ligg ei ikkje uttalt forutsetning bak: Denne spesielle utviklinga er både uunngåeleg og ønskeleg, og vil føre med seg ei rad antatte sosiale og kulturelle fordelar. Desse vil etter ein slags kost-nytte-analyse vege opp for det som måtte vere av ulikelege sideeffektar av forandringa.

For enkelte, særleg dei marxistane som blei opplærte til å tru at vitskap og framsteg er synonyme ord, bringer alt det nye oss nærmare ei ny post-kapitalistisk verd med fritid og velstand for alle. Her kan arbeidarane bli skapande og sjølvstyrte. Teknologien vil gi grenselaus produktivitetsauke som set oss i stand til å dekke behov utan å slite, og gi fritid som folket kan dele likt.

Som motvekt til slike utopiar finst det meir negative scenario, med bakgrunn i erfaringane frå automatiseringa av spesifikke industriar og jobbar. Teknologiar blir ikkje tatt i bruk for eigen del, men fordi dei fyller somme spesielle og nyttige funksjonar for dei som tar dei i bruk. I eit kapitalistisk system, særleg eit på veg ut av krise, vil selskapa ha opp profittnivået igjen. Ein av dei mest openbare metodane er å automatisere område der arbeidskostnadene historisk har vore høge, for å auke produktiviteten – ikkje for å skape fritid, men for å skape profitt igjen. Store selskap som har råd til det, vil derfor typisk bruke nyaste teknologi på kapitalintensive område som har godt betalt arbeidskraft. Det er her ein kan vente dei største innsparingane. Fordi gode lønningar ikkje ramlar ned frå himmelen, men er resultat av tidlegare kampar, er det sannsynleg at dette er område der arbeidskrafta er godt organisert, og sett som brysame av kapitalistane. På same vis som vevarane var i front på 1700-talet, var trykkeri- og bilarbeidarane det på 1970-talet.

Desse organiserte gruppene med kvalifiserte, rimeleg godt betalte arbeidarar, godt synlege i arbeidarrørsla, finst sannsynlegvis i store konsentrasjonar. Det speglar tidlegare geografisk mønster i kapitalismen: vevarane i dei delane av nordlege Storbritannia der den første industrielle revolusjonen starta; bilarbeidarane samla i byar som Detroit, Coventry og São Paulo. Område der det blir godt synleg at jobbane forsvinn. Arbeidarane er også forbrukarar, og forståsegpåarane ser på nedturen til byane, og prøver rekne det økonomiske tapet. Så ser dei på arbeidskraftkartet for resten av den utvikla verda (med eksisterande yrke i eksisterande sektorar). Og (med forutsetningar baserte på teknologiar dei kjenner til) så konkluderer dei. Vevstolar kjøper ikkje klede, peikar dei på, og robotar kjøper ikkje bilar. Automatiseringa vil gi overproduksjon og ein spiral som går nedover. Massearbeidsløysa kjem, og med ho krise for kapitalistiske selskap som ikkje får selt produkta sine. Kapitalismen vil kollapse, fordi han manglar nye marknader han treng i sin umettelege appetitt på vekst.

No er me midt i nettopp slike debattar. På eine sida ein utopisk samtale om korleis «delingsøkonomi» eller «person-til-person-nettverk»¹ kan skape ei «verd utan arbeid»² der tenester og varer (enkelte sjølvproduserte på 3D-printarar) kan bytast mellom individ i cyber-regulerte desentraliserte marknader ut frå behov. På andre sida truande varslar frå tenketank-økonomar³ om at storskala arbeidsløyse er rundt hjørnet.

Dei tilsynelatande polariserte syna kviler i røynda på tilnærma like misoppfatningar. Begge spådommar tenderer å bygge på noko sneversynte idear, der det kjente arbeidskraftlandskapet vil vere konstant, med endringar bare innanfor det som er synlege grenser i dag. Som i dei utopiske visjonane til André Gorz⁴ og Ivan Illich⁵ på 1970- og 1980-talet. Arbeidskrafta ein ser for seg kan dele i den post-kapitalistiske verda er arbeidskrafta som får lønn i dag, og som er synlege i statistikken. Det totale talet på arbeidstimar i ein nasjonal økonomi er grunnlaget for reknestykket, lagt saman og delt på befolkninga i arbeidsfør alder – for å gi ei kortare arbeidsveke som dei antar er nok til at alle får dekt behova sine. Lite eller ingenting blir sagt om det ubetalte reproduktive arbeidet som ligg i botnen av dette betalte arbeidet. Som eg har skrive ein annan stad: «Me må spørje: Mens Adam bloggar, kven vaskar toalettet?»⁶ Dei antar at både menneskelege behov og eksisterande arbeidsdeling blir frosne i tida.

Ein liknande null-sum-logikk ligg under mange delar av reknestykka på tap av arbeidsplassar på grunn av automatisering. «Jobbar» er ofte rekna som faste og endelege i tal. Lite omsyn blir tatt til omstruktureringa som skjer på alle ledd i verdikjeda, kvar gong den tekniske arbeidsdelinga blir endra. Denne siste gir tap av arbeidsplassar på somme bedrifter, mens det blir skapt nye andre stader: til dømes gruvedrift etter råmateriale, framstillinga av komponentar og samanstillinga av alle desse robotane, dronane og 3D-printarane som skal gjøre arbeidarane overflødige. Utforming og testing og vedlikehald; forsyningskjeda og kundestøtta; det logistiske arbeidet som skal bringe dei frå fabrikk til konteinerskip, til tog, til lager, til kunde. For ikkje å snakke om arbeidet som trengst til vedlikehald og støtte til den breie informasjonsstrukturen som ligg under og får den globale verdikjeda til å fungere: satellittar, fiberoptiske kablar, kraftkablar; dei tallause soklane, overgangane, ladarane, skjermane, tastatura, smarttelefonane, hovudtelefonane, ruterane, batteria, og anna utstyr som blir forelda mest like fort som det er kjøpt, og krev kontinuerleg utskifting. Og så er det jobben, som så ofte blir gløymt, med å halde alt reint.

No snakkar eg bare om det fysiske arbeidet knytt til eksisterande produksjonsindustri og utstyret som blir lansert for å omdanne dei, men sjølv her blir det fort klart at det er dynamiske prosessar i sving. Nye jobbar blir skapt mens gamle mistar innhald eller bli øydelagde, men dei nye er ikkje nødvendigvis på same stad som dei gamle, heller ikkje krev dei like kvalifikasjonar. Restruktureringa kan bety å sette ut arbeid frå eit selskap eller ein sektor til andre, eller omplassering frå ein region eller ein nasjon til ein annan, eller begge delar. Desse omveltingane endrar au den romlege organiseringa av arbeidet, med nye klynge- og oppdelingsmønster; ny sentrum- og periferidynamikk. Mens det er ein tendens til at kapitalintensive funksjonar krev høgt kvalifiserte menneske konsentrert på spesifikke plassar, kanskje nær sentrer for forsking og utvikling, og at rutine- og støttefunksjonar er spreidde, er det ikkje noko uunngåeleg i slike mønster. Dess meir arbeidet blir standardisert og rutineprega, dess lettare blir det for arbeidarane å erstatte kvarandre. Modulbaserte oppgaver kan bli kombinerte og rekombinerte på eit utal av måtar, ombygde som legobrikker til kva som no måtte passe arbeidskjøparen best.

Nye profittområde

Så brutalt desse omstruktureringane av eksisterande industri no kan slå ut, gjør dei ofte lite anna enn å halde ved like det gamle profittnivået, ved å senke arbeidskostnadene og auke utbyttingsgraden. For at kapitalismen skal skyte fart, treng han au nye akkumulasjonsområde. Han treng skape nye varer å gjøre profitt på. Det kan seiast at han treng ein kontinuerleg prosess med det som marxistar opphavleg vart omsett til «primitiv» eller «opphavleg akkumulasjon», ein oreigningsprosess som David Harvey har omdøypt til «akkumulasjon gjennom frarøvelse»⁷ i det ein kan sjå som ei omskriving av Pierre-Joseph Proudhons berømte anarkistiske slagord «eigedom er tjuveri».⁸

Naturen som vare

Dette omgrepet skildrar godt somme av dei mange måtane naturressursane blir brukte til akkumulasjon rundt om på kloden i dag, og som gir grunnlag for nye industriar (og ny sysselsetting). Det omfattar, i eit omfang synleg frå rommet, konfiskering av landområde og kolonisering av havbotnen for å utvinne ressursar, industrilandbruk, eller fiske- eller kveglandbruk. Mindre synleg, men like fråstøytande, betyr det tileigning, manipulering og privatisering av genmateriale frå liv, for å lage medisin, patenterte frø og andre bioprodukt.

Offentlege tenester som vare

Omgrepet akkumulasjon gjennom frarøvelse er au brukande for å forstå eit anna kolossalt område for kapitalakkumulasjon i dag: privatiseringa og omdanninga av offentleg eigedom eller allmenningar til varer. Her blir offentleg eigedom regelrett selt, og offentlege tenester (etter klargjøring ved standardisering) sett ut på anbod slik at dei kan melkast for profitt av private selskap. Første del av denne prosessen kan sjåast som grunnlegginga av nyliberalismen, som frå 1980-talet starta salet av offentleg eigedom, frå energi til infrastruktur for transport, frå telekommunikasjon til bustader. Det fekk eit enormt løft etter 1989, då enorme verdiar i tidlegare statskapitalistiske eller sosialistiske økonomiar vart gitt til kleptokratiske oligarkar. Neste del av bølgja, som veks eksponentielt, omfattar utsetting av formelt offentleg eigde tenesteområde til private selskap. Eller lagt til dunkle offentleg-private partnarskap eller andre organ skjerma frå ettersyn eller ansvar på grunn av kompleks organisering.⁹

Nokre av dei største og raskast veksande selskapa i verda skyldar mykje av veksten sin til denne kjelda. Dei omfattar tidlegare nasjonale selskap som EDF, Telefonica, og DHL, og selskap som har blitt feite på å levere utsette tenester til styresmaktene, som G4H, Serco, og Siemens Business Services, og rekneskapsfirma og konsulentselskap som oljar maskineriet, som Capgemini eller Accenture.

Det er omstridd i kva grad denne prosessen har skapt nye jobbar, men det er klinkande klart at det omformar eksisterande jobbar. Arbeidarane blir direkte kontrollerte av kapitalistiske organisasjonar, som underordnar dei kapitalistisk disiplin og gjør arbeidsforholda utrygge. Frå starten kan dei – i det minste i Europa – vere verna av TUPE. (The Transfer of Undertakings (Protection of Employment) regulations 1981. [Overføring av eksisterande regelverk som vernar tilsette ved eigarskifte.] Eller ved motstand frå eksisterande arbeidsstyrke. Men som tida går med utsetting over landegrensene, så kan selskapa dra fordel av den globale reservearbeidskrafta. I tenester som må utførast på plassen (som reinhald, omsorg, tryggingstenester eller sjåførarbeid), kan dei tilsette migrantarbeidarar. Arbeid som kan utførast på avstand (som IT-støtte, telefonsentra eller skattelikning), kan dei sette ut kor som helst i utviklingsøkonomiar der arbeidskrafta er billegare.

Private tenester som vare

Offentlege tenester er absolutt ikkje einaste nye akkumulasjonsområde kapitalistane ranar til seg no. Private tenester representerer eit anna enormt område. Kanskje fordi dei ofte i hovudsak har blitt utført av hustenarar eller småhandlarar. Reinhald av private heimar, hagearbeid, barnepass og husarbeid har tidlegare vore noko oversett av økonomane, og sosialistar har ofte gått ut frå at slikt arbeid dør ut saman med andre før-kapitalistiske tilsettingsformer. Trass i at feministar har peika på at grunnlaget for at kvinner har kunna bli yrkesaktive, meir eller mindre likeverdige med menn i utvikla økonomiar, bare fordi låglønna migrantkvinner har vore tilgjengelege til å utføre deira reproduktive arbeid.¹⁰

I dag, takk vere internettplattformer som Handy, Uber og Helpling, kan kapitalistane rane til seg slikt arbeid og flytte det direkte til si interessesfære. Slike selskap tar typisk 20-25 prosent frå kvar transaksjon. Samtidig blir oppgavene standardiserte og arbeidarane disiplinerte, med metodar dei individuelle kundane ville nøle med å bruke direkte. Erfaringane til tenestearbeidarane i denne nye arbeidsmarknaden samsvarer med dei til andre arbeidarar frå tidlegare tider, då dei første gong kom under kapitalistiske forhold. På visse måtar er ein som går frå dør til dør med stigen sin for å vaske vindauge ikkje ulik ein før-kapitalistisk handverkar som falbyr produkta sine direkte til sluttkunden. Internettplattforma som organiserer vasking av vindauge i det tjueførste hundreåret har mange fellestrekk med fabrikkeigaren som på 1700-talet bestemte seg for å sentralisere produksjonen for å styrke kontrollen. Arbeidet blir formalisert og disiplinert, men det vil framleis vere svært utrygt – til arbeidarane klarer organisere seg for å handtere det. Dei som før tilbaud slike tenester sjølvstendig, mistar heilt klart autonomi, men for nykommarar på arbeidsmarknaden opnar det seg nye høve til å få arbeid utan det seige arbeidet med å skaffe seg godt rykte (kanskje med rot i nettverk av venner og familie). Dei desperate migrantane kan gå til internettselskapa no, akkurat slik tidlegare generasjonar kom frå reservehæren til plantasjen eller fabrikkporten, som inngangsport til den kapitalistiske arbeidsmarknaden¹¹ for å bytte tid og arbeid for å overleve.

Det er også andre like punkt mellom nye kapitalistiske organisasjonsformer, som internettplattformer, og dei som var før dei. Akkurat slik det vart venta tidleg under den første industrielle revolusjonen at arbeidarane stilte med eige verktøy, og somme tider betale for plassen dei jobba på, så unngår au kapitalistane i den nye «plattformøkonomien» å binde pengane sine opp i verdiforringande eigedelar. Dei ventar at arbeidarane sjølve investerer i eigne produksjonsmiddel: Uber-sjåførane må stille med eigne bilar, innimellom er dei jamvel forplikta til å ta opp lån frå selskapet for å kjøpe bil av høveleg standard. Dei som utfører digitale oppgaver på nettet for selskap som Upwork eller Amazon Mechanical Turk må stille med eigne datamaskiner.

Kunst og kultur blir vare

Formaliseringa av den uformelle økonomien som skjer gjennom internettplattformer må derfor plussast på omgjøringa av offentlege tenester og naturressursar til varer, som veg til nye område for akkumulering for kapitalen. Men dei er ikkje dei einaste kapitalismen trekk inn i sitt garn, som tidlegare var utanfor rekkevidde. Tentaklane strekk seg au inn i privatlivet, medrekna kroppen sjølv (i form av til dømes kosmetisk kirurgi eller prestasjonsfremjande middel) og det sosiale livet, kunst og kultur.

Somme tider blir det gjort gjennom den hevdvunne metoden simpelt ran – av folks idear, musikk, kunst, eller kulturelle arv. Det blir kopiert, patentert eller tillagt opphavsrett, om lag som med plante-DNA, og blir nye, kopierbare varer. Somme tider, likt med offentlege tenester eller uformelt sørvisarbeid, blir kunstnarleg aktivitet som tidlegare var utanfor eller i grenselandet til kapitalismen, trekt trygt innanfor. Og i prosessen endrar dei sjølve naturen til kunstnarleg arbeid. I det tjueførste hundreåret blir det stadig vanskelegare å delta i kunstnarleg aktivitet utan direkte eller indirekte bli involvert med fleirnasjonale selskap.

I sitt mest tilsynelatande armlengds avstand-eksempel: Det er tydelegvis naudsynt å putte firmanamn på opera- eller ballettoppsettingar, konsertar eller kunstutstillingar verda over. Men ofte er det meir direkte. Det har skjedd massiv kapitalkonsentrasjon i det som på 1900-talet var separate industriar for film, musikk, spel, fjernsyn, aviser og bøker. Dei er slått saman til gigantiske globale konglomerat. Walt Disney, Time Warner, Reed Elsevier, Thomson Reuters, Sony og Comcast er blant dei største selskapa i verda, med interesser på desse og andre område. Verdikjeda som lager produkta deira er like omfattande som i anna produksjonsindustri. Til dømes blir animasjon utført i Vietnam, korrektur i India, digitale spesialeffektar i Argentina eller ferdigstilling i Canada. Mange arbeidarar blir tilsette av underkontraktørar, på enkeltprosjekt med lange arbeidsdagar på usikre vilkår. Andre jobbar som praktikantar utan lønn, og skal truleg skaffe seg arbeidserfaring. Andre skapande arbeidarar er sjølvstendig næringsdrivande. Om dei lagar fysiske gjenstandar, blir dei stadig oftare trekte til internettmarknader som Etsy, for å selje i konkurranse med millionar andre frå heile verda. Alternativt kan dei finne seg mesenar i form av selskap, eller gå til folkefinansieringsplattformer for å skaffe seg nødvendig finansiering. Det krev at dei på førehand må spesifisere kva dei vil lage, og detaljere ideen, ein prosess dei au må gjennom om dei søke eit av dei stadig sjeldnare offentlege stipenda.

Mange skribentar, musikarar og andre skapande arbeidarar har tradisjonelt hatt inntekter (om ikkje ei lønn) frå godtgjøring for bruk, ut frå selte bøker, plater eller DVD-ar, eller småpengar ut frå talet på framvisingar av film eller videoar dei har vore med på å lage. Tradisjonelt har det betydd felles interesser mellom kunstnar og forlag eller produsent. Når det først var semje om fordelinga, hadde begge partar interesse av så stort sal som mauleg, til høgast mauleg pris. I den digitale æraen har dette fellesskapet brote saman. Makta er flytta frå selskapa som produserer individuelle kunstnarlege produkt (som vertikalt integrerte bokforlag eller plateselskap) til dei som distribuerer dei. Selskap som Amazon og Apple som distribuerer e-bøker og digital musikk sel au boksane som gir tilgang til dei (Kindle, iPad osv). Derfor har dei interesse av å gi tilgang til så mykje innhald som råd til lågast mauleg pris. Dette passer med forventninga om at innhald skal vere gratis tilgjengeleg på internett, og legg press på prisane. Resultatet er at bortsett frå ein liten minoritet av store stjerner, så slit skapande arbeidarar med å få til livets opphald av arbeidet sitt. Mange produserer faktisk utan betaling, og håper videoane dei lastar opp på nettet, eller e-bøkene dei gir ut sjølve, eller bloggen dei skriv, skal gi ei lita inntekt frå reklame, eller tilfeldige oppdrag om å opptre eller vere skyggeforfattar for andre. Bortsett frå dei store distributørane, er det eit knippe mindre firma som haustar av arbeidet deira (til dømes internettleverandørar, programvareprodusentar, bloggplattformer), men dei skapande arbeidarane sjølve blir stadig oftare drive i armane på internettplattformene (som sjølvstendige vindaugevaskarar, sjåførar, gartnarar og andre tenesteytarar). Her må dei konkurrere med folk frå heile verda om å få utføre standardiserte skapande enkeltoppgåver: formgi ein logo, omsette ein tekst, retusjere eit fotografi, eller skrive inn tekst for ei nettside.

Kva med akademia? Er ikkje det framleis ein stad for uavhengig intellektuell og kulturell aktivitet? Kan ikkje skapande arbeidarar overleve ved å undervise? Dessverre er ikkje universiteta i dag immune for det som skjer i resten av økonomien. Faktisk kan ein sjå at dei speler ei viktig rolle som pådrivar for kapitalistisk ekspansjon. Forskinga er ofte spydspissen i denne ekspansjonen, leitar opp nye aspekt av den naturlege og sosiale verda som kan vere grunnlag for nye varer. Mange avdelingar er lite anna enn offentleg finansierte forskings- og utviklingsavdelingar for globale selskap. Undervisninga blir på eine sida tatt over, brukt til å selje kommersielle kurs, og på andre sida, som så mange andre aktivitetar, intensivert, standardisert, rutineprega og styrt av prestasjonskriterier (innimellom vurdert av studentar).

Kort sagt, rommet der uavhengige kunstnarar og intellektuelle kan overleve økonomisk krympar dramatisk. Dei skapande må stadig oftare velje mellom å bli delar i verdikjeda til globale selskap (med alle etiske, skapande og intellektuelle kompromiss det inneber) og ­fattigdom.

Menneskeleg samvære blir vare

Når me går inn på mindre handgripelege område av menneskelivet, passer kanskje «akkumulasjon gjennom frarøvelse» mindre. Utviklinga av sosiale media har skapt eit nytt enormt akkumulasjonsområde ut av former for – ofte trivielle – menneskelege aktivitetar som var utanfor marknaden før. Frå det å huske fødselsdagane i slekta til å finne ein kjæraste. Somme vil hevde at det ikkje så mykje er uttrykk for kapitalistisk nasking og ran inn i privatlivet, men at folk frivillig byr det fram til utbytting mot å få bruksverdien av produkta igjen. Sjølv om enkelte internettselskap produserer varer, eller bidrar til utviklinga, får andre mesteparten av inntekta frå ulike former for rente¹², med forretningsmodellar basert på annonsesal, vidaresal av brukaropplysningar, eller ein prosentdel av kvar transaksjon på plattforma.

Om me ser dette som «ran» eller ikkje, så blir det heilt klart henta ut mykje profitt, og det blir det skapt mange arbeidsplassar. Dei godt synlege jobbane i hovudkvartera til selskap som Google og Facebook er bare toppen av isfjellet. Titusenvis andre jobbar som blir skapt utanfor det offentlege søkelyset, utfører det skjulte husarbeidet i internett. Mykje av arbeidet er slikt ein trur utført av algoritmar, som den «kunstige intelligensen» Amazon Mechanical Turk (oppkalla etter ein «sjakkmaskin» frå 1700-talet, der eit menneske var skjult inni). Slikt menneskeleg arbeid er brukt på ei rad med oppgaver, som moderering av innhald (kva for bilete av barnemishandling, halshoggingar, råskap eller anna fælske som må fjernast), manuell rangering av søketreff på Google, tagge foto, trykke «liker» på bedrifts- eller politiske sider, eller kople arbeidarar med potensielle kundar. Menneskeleg arbeid er au involvert i utforming og oppdatering av nettsider, redigering av videoklipp, moderering av chatte-kanalar og eit virvar av andre oppgaver på nettet. Dei som på 1990-talet spådde at internett ville føre til netto jobbtap i andre sektorar kunne ikkje tatt meir feil.

Konklusjon

Uro for at talet på arbeidsplassar i verda vil falle, eller at kapitalismen vil kollapse som resultat av omstruktureringsskjelva, er feil. Men det betyr ikkje at det ikkje vil komme dramatiske jobbreduksjonar i spesielle område. Som i tidlegare tider er det sannsynleg at det i hovudsak vil ramme kvalifiserte, organiserte arbeidarar som har klart å forhandle seg fram til sømmelege lønningar og arbeidsvilkår. Dei nye jobbane vil i hovudsak vere utrygge, låglønna, og geografisk plasserte i område utan sterke fagforeiningstradisjonar. Resultatet er med andre ord meir kvalitativt enn kvantitativt.

Dette er ein klar lærdom for arbeidarrørsla i den utvikla verda: Reservehæren dukkar opp igjen i ny form. Enkelt sagt blir arbeidar sett opp mot arbeidar når ein slik hær finst: Dei organiserte på innsida kan bare forsvare sine etter måten privilegerte vilkår, som dei har kjempa lenge og hardt for, ved å krevje nye tilsette inn på same vilkår som dei har. I praksis betyr det ofte at alle på utsida blir ekskluderte. Samtidig vil dei på utsida leite desperat etter kva jobb som helst, på kva vilkår som helst.

Då Marx og Engels skreiv, var reservehæren knytt til nærområdet. Kapitalistar på jakt etter billegare arbeidskraft såg etter innflyttarar frå landsbygda rundt, eller arbeidslause i slummen i byane, sjølv om dei au brukte kvinner og barn for å undergrave menns lønningar. Og immigrantar når dei var tilgjengelege. I koloniane var det sjølvsagt ei anna historie, med slavar, kuliar, plantasjearbeid som sørga for billege varer og råmateriale til heimlandet.

Midt på 1900-talet var det uansett mauleg å løyse (rett nok ufullstendig) denne motsetninga på nasjonalt nivå i dei fleste utvikla landa: ved å skape velferdsstatar som sikra alle borgarar universelle anstendige kår. Det ga grunnlag for solidaritet mellom dei som var innanfor og dei utanfor. Dei såg at fagforeiningar og sosialdemokratiske parti stod for interessene til heile arbeidarklassen, med sosiale trygdeordningar som vern mot absolutt fattigdom. Det sette dei arbeidslause og dei med utrygge jobbar i stand til å unngå å underby (eller blei hindra i å gjøre det) sine meir heldige motstykke på velorganiserte arbeidsplassar. Det var langt frå perfekt, og mange, spesielt kvinner og immigrantar, kjente seg – og var – underordna i arbeidsmarknaden. Men det gav rom for sosialt fellesskap på eit visst nivå.

Slike hyggelege nasjonale kompromiss byrja rakne etter at Berlinmuren fall i 1989, den symbolske starten på globaliseringspolitikken. I dag er det ein global reservearbeidshær som er tilgjengeleg på to måtar: ved å sende arbeid utanlands, eller ved å importere migrantarbeidarar til å utføre det. Kvar omstruktureringsbølgje kastar ut fleire av dei som er innanfor, og kapitalistane blir friare til å ta i bruk reservearmeen.

Etter mitt syn er det feil å sjå denne reservehæren som del av eit permanent «prekariat». Alle erfaringar tyder på at når dei først er stengde inne i kapitalistiske arbeidsforhold, då vil arbeidarane byrje gjøre motstand, slå seg saman, organisere og reise og få gjennom krav som gir betre tryggleik, høgare lønn og andre forbetringar. Uorganiserte arbeidarar er del av ein framtidig organisert arbeidsstyrke. (Sjølv om det, eit par generasjonar fram i tid, gjør dei til mål for nye bølgjer med automatisering og nedskjeringar.)

Den noverande bølgja med omstrukturering skaper uansett, saman med nedskjeringspolitikken, ei alvorleg krise for solidariteten i arbeidarklassen, på kort sikt. Ei krise som er altfor tydeleg gjennom veksten i fremmendfrykt, som vala i Austerrike og Frankrike og brexit-røystinga i Storbritannia viser. Dei kan lesast dels som desperate rop frå tidlegare organiserte industriarbeidarar som er overflødige, og kjenner seg forlatne og svikta av dei sosialdemokratiske partia dei stolte på før. Populistar på høgrefløya og giftige massemedia har omdirigert sinnet til desse folka, ikkje mot dei multinasjonale selskapa som er den verkelege fienden, men mot dei desperate medlemmene i reservehæren som er deira lidingsfeller. Slik den kapitalistiske arbeidsmarknaden fungerer, blir dei kortsiktige interessene deira motsette, i strid med kvarandre.

Utfordringa for venstresida i Europa no er å bygge opp igjen solidariteten, og utforme ein politikk som kan samle dei som er innanfor i dag og tidlegare med dei som er utanfor arbeidsmarknaden. Det kan bare skje om fagforeiningane ser lenger enn til å representere dagens medlemmer, til interessene til heile befolkninga. Kva skulle slike krav vere? Dei må sjølvsagt utarbeidast i detalj i dialog med politiske parti på venstresida og representantar for lokalsamfunna som er ramma. Men høgst sannsynleg må dei ha med: auka investeringar i helse, omsorg, utdanning og bustader; auka minstelønn (forma slik at det passar alle typar avlønningsformer); borgarlønn (eller i det minste endring av trygdesystemet slik at ingen kan bli tvinga til å godta kva som helst for å unngå fattigdom), redusert arbeidstid; velferdspermisjonar, ferie- og sjukepengar; og støtte til arbeidarkooperativ. Slike krav kan vere vanskeleg å selje til medlemmene (som forståeleg nok meiner formålet med fagforeininga er å representere dei som betaler kontingent). Men utan slike mål er det ein reell risiko for at alt som er oppnådd tidlegare forsvinn i eit masseutbrot av xenofobisk raseri. I globaliseringas æra treng me internasjonal solidaritet gjennom heile den globale verdikjeda, men me treng au solidaritet nasjonalt, på alle styringsnivå, over heile verda.

Notar

1. Sjå td Michel Bauwens (2006): The Political Economy of Peer Production, ctheory.net.
2. Sjå td Nick Srnicek og Alex Williams: Inventing the Future: Postcapitalism and a World Without Work, London: Verso, 2015, og Paul Mason: PostCapitalism: A Guide to Our Future, London, Penguin, 2015.
3. Sjå td rapportane frå Oxford Martin Programme: The Impacts of Future Technology av Carl Benedikt Frey og Michael A. Osborne: The Future of Employment: How Susceptible are Jobs to Computerisation? 2013, og frå European Bruegel Thinktank: The computerisation of Euroean jobs, 2014.
4. André Gorz: Paths to Paradise: On the Liberation from Work, London, Pluto Press, 1985 og: Farewell to the Working Class, London, Pluto Press, 1982. [På norsk: Farvel til proletariatet, Pax, 1981.]
5. Ivan Illich: Tools for Conviviality, London, Marion Boyars, 1973 og: Gender, New York, Pantheon Books, 1982.
6. Ursula Huws: When Adam blogs: cultural work and the gender division of labour in Utopia, The Sociological Review, Volume 63 (2015), Issue Supplement, pp. 157-173.
7. David Harvey: The “New” Imperialism: Accumulation by Dispossession, Socialist Register 40 (2004), pp. 63-87.
8. Pierre-Joseph Proudhon: What is Property? Or, an Inquiry into the Principle of Right and of Government, 1840, Donald R. Kelley and Robin G. Smith (red), Cambridge and New York, Cambridge University Press, 1994.
9. Eg har skrive meir inngåande om desse prosessane i Ursula Huws: The new gold rush: the new multinationals and the commodification of public sector work, Work Organisation, Labour and Globalisation Volume 2 No 2 (2008), pp. 1-8, og Crisis as Capitalist Opportuniy: New Accumulation Through Public Service Commodification, Socialist Register, 2012, pp. 80-107.
10. Sjå td Barbara Ehrenreich og Arlie Russel Hochschild: Global Woman: Nannies, Maids and Sex Workers in the New Economy, New York: Henry Holt, 2004, og Brigitte Young: The “Mistress” and the “Maid” in the Globalized Economy, Socialist Register, Vol 37 (2001), pp. 315-327.
11. Eg har drøfta plattformarbeid meir fullstendig i fleire forskingsrapportar og artiklar. Sjå til dømes Ursula Huws: The Future of Work: Crowdsourcing, Report to the EU-OSHA, 2015 og Ursula Huws: Logged labour: a new paradigm of work organisation?’, Work Organisation, Labour and Globalisation, Vol 10, No 1 (2016).
12. Eg har drøfta dette meir inngåande i Ursula Huws: The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value, Socialist Register Vol 50 (2014), pp. 80-107.

Omsett av Gunnar Danielsen.

Det snakkes ofte om at vi står midt oppe i en teknologisk revolusjon, og at ingenting vil bli som før. Hva skjer med digitalisering, robotisering og arbeidslivet? Stian Bragtvedt fra redaksjonen i Gnist har intervjuet Anne-Jorunn Berg om teknologi, kjønn og hva som skjer nå.

Anne-Jorunn Berg er teknologiforsker og leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rachel Barton/US Air Force

Anne-Jorunn: Teknologideterminisme, at teknologien har en dynamikk i seg selv som presser utviklinga inn i bestemte baner, har alltid hatt et sterkt grep om teknologiforståelsen. Teknologien blir forklaringen, både på det vi frykter eller det vi håper skal komme. Enten det er massearbeidsløshet eller redusert arbeidstid for alle. Denne ideen er jeg skeptisk til. Noe av det teknologiforskningen har bidratt til de siste 30 årene, er nettopp forståelsen av at teknologi handler om politikk. Teknologien er ikke et nøytralt fenomen som bringer med seg lovmessige endringer. Tvert imot er det et gjennom-politisert felt, hvor det først og fremst er menneskene som avgjør hvordan teknologien skal tas i bruk. Robotene inneholder materielle disposisjoner, men det er ingen innebygde konsekvenser i robotene.

Anne-Jorunn: Svaret på det spørsmålet kommer an på hvor det er du befinner deg. Hvor du ser virkeligheten fra. Det er klart man kan finne argumenter for at det er store endringer på gang, men det er også fullt mulig å finne gode argumenter for at vi er inne i en tid med overdreven tro på hva det er den nye teknologien skal utrette. På 1980-tallet var det også store diskusjoner om kunstig intelligens og hvilke grunnleggende endringer i samfunnet de intelligente maskinene skulle stå for. Når jeg ser debatten som foregår i dag om de samme tingene, er det mer slående hvor lite den faktisk har endret seg de siste 30 årene. Men oppmerksomheten om disse tingene er helt klart større i dag. Noen langtidsendringer tar sakte men sikkert form. Men en brå revolusjon med kunstig intelligens, det tror jeg ikke på. Så raskt går ikke den teknologiske utviklinga.

Anne-Jorunn: Jeg husker både tenkinga hun refererer til og Huws fra debatten om teknologi på 1980-tallet. Da var det mange som mente at maskinene skulle frigjøre menneskene, og vi alle kunne være filosofer på dagen og jakte på kvelden, eller omvendt. I dag vet vi at det ikke akkurat gikk slik. Men ideene om utopi og dystopi har en tendens til å klistre seg fast til forestillinger om teknologisk utvikling. Dette er tanker man kan finne langt tilbake i historien. Jeg skulle ønske vi kunne komme videre fra den generelle debatten om teknologi, til konkrete debatter om konkrete teknologier, i konkrete situasjoner. Opp mot klimakrisa og menneskets ødeleggelse av naturen er det underlig hvor mye spalteplass som brukes på å feire at en kunstig intelligens kan slå en annen i sjakk.

Anne-Jorunn: Automatisering av rutinearbeid er ikke noe nytt, det har pågått i lang tid. Vaskemaskina er bare et av mange eksempler på at maskiner tar over rutinepregete arbeidsoppgaver. Men prosessen med at maskiner tar over rutinepreget arbeid støter mot en del grenser. Jus trekkes ofte fram som eksempel på regelstyrt arbeid som til en viss grad kan overtas av kunstig intelligens. Men det gjelder allikevel bare de aller enkleste sakene. I rettsaker hvor det er vitnemål fra ulike eksperter vil det være nødvendig å legge vekt på et syn fremfor et annet. Å erstatte det faglige skjønnet med maskiner og regnekraft er vanskelig å se for seg hvordan skal gjøres. Et annet eksempel er førerløse biler. Hvem er det som skal ha ansvaret når de kræsjer? Når man må velge mellom å kjøre på noen eller kjøre i grøfta? I overvurderingen av maskiners evne til å gjøre oppgaver for oss, ligger det en undervurdering av hvor mange avgjørelser et menneske tar gjennom en vanlig dag, som bygger på erfaring og skjønn. Nettopp derfor mener jeg det er grenser for hvor mye som kan settes ut til kunstige intelligenser. Samtidig ligger det i sakens natur at den som vil spå om framtida også vil ta feil. Jeg mener vi som forsker på teknologi ikke var flinke nok til å se hvor stor endring det er i hverdagslivet at vi er online hele tida. Forholdet mellom jobb og privatliv viskes ut. Det at vi alltid er koblet opp mot nettet har konsekvenser. Da tenker jeg ikke først og fremst på jobber, men på ting som skrekkvisjonen av ekkokammer på nett, hvor jeg får bekreftet mitt eget verdensbilde fremfor at ens oppfatninger brytes mot andres.

Anne-Jorunn: Vilkårene for aktivitet og politisk aksjonisme endrer seg, det er det ingen tvil om. Men hvilken retning det går i er ikke gitt. Kampanjen til Bernie Sanders i USA er et godt eksempel på dette. At en selverklært sosialdemokrat på over 70 år skulle mobilisere ungdom i så stor grad var det ikke mange som hadde trodd. Det samme så vi i England med Jeremy Corbyn og Momentum. Så i Frankrike med Macron, riktignok med motsatt politisk fortegn. Så ja, den politiske mobiliseringa endrer seg, men det er ikke noe entydig bilde.

Anne-Jorunn: Det kan godt hende, men vi kommer ikke utenom at forhold knyttet til økonomi og fordeling vil fortsette å være grunnleggende. Eksemplene fra USA og England viser jo nettopp det. Så lenge den økonomiske ulikheten og undertrykkinga består vil det alltid være en kime til politisk motstand som kan utvikles konstruktivt. Et av de store spørsmålene nå er jo hvordan mobilisering rundt disse temaene kan knyttes til utfordringene rundt klima. Her tror jeg ikke man kommer utenom en form for overnasjonalitet.

Anne-Jorunn: Vel, det er et viktig spørsmål. Jeg har ikke noe svar, utover at det er nødvendig å få det til. Ecuador gjorde et forsøk da de ba om støtte internasjonalt for å la olja ligge i bakken i nasjonalparken Yasuní. Det var et forsøk på å løfte spørsmålet om utvinning av olje ut av den nasjonale konteksten og si at dette spørsmålet angår oss alle. Ecuador tilbød seg å la olja ligge for å bevare naturen og artsmangfoldet i Yasuní, i bytte mot støtte til utvikling av økonomien i landet. Det ble ikke noe av, dessverre. I stedet er det kvotehandel hvor Norge skal kjøpe seg fri fra ansvaret som er den foretrukne løsningen internasjonalt. Mens å la olje ligge i bakken, det var ikke en foretrukket løsning. Skal det bli noe grønt skifte å snakke om må det skje endringer i måten vi tenker om industriutvikling og natur på.

Anne-Jorunn: Norge er jo en oljeproduserende nasjon, med en stor leverandørindustri knyttet til oljen. Å snakke om alternativer til dette møter motstand. En forklaring kan være at oljelobbyen er for sterk og dominerende. Men det kan også være at politikken har en tendens til å styre unna spørsmål som er vanskelige.

Anne-Jorunn: Til tross for tittelen, så er hovedargumentet i boka det motsatte. Det er mye snakk om at livet akselererer med ­smarttelefoner­, sosiale media og konstant nettilgang. Men det er ingen dokumentasjon på det. At ting går fortere og fortere har man ment og snakket om veldig lenge. Et av argumentene i boka er at vi snakker mye om at livet akselererer. Vi har alltid snakket om at ting går fortere. Hvis man ser Chaplin filmen Moderne tider, så er budskapet der blant annet at i det moderne industrisamfunnet, så går ting fortere og fortere. Dette er en gammel fortelling knyttet til endring som ikke er lett å kjenne igjen i empirien. Min inngang til teknologiforskning var vaskemaskina. En sentral del av fortellinga rundt den var at nå skulle husmødrene få frigjort masse tid til å drive med andre ting. Men det gikk ikke slik. Det som skjedde var at nye oppgaver kom i stedet. Kvaliteten på klesvasken gikk riktignok opp, men husmødrene fortsatte med å gjøre like mye husarbeid som før. I dag ser vi riktignok at menn har tatt over litt, men disse endringene tar veldig lang tid. Det er små forskyvninger i hva vi bruker tid på i løpet av en dag, men de er små og endrer seg langsomt. Men ideen om at ting går stadig fortere, den har lange ­historiske røtter.

Anne-Jorunn: Teknologi og fortellinger om teknologi har ofte vært brukt til å forklare tradisjonelle oppfatninger av kjønn. I min forskning på teknologi har jeg sett nærmere på ting vi ikke tenker på som teknologi, som mikrobølgeovner og støvsugere. Det som oppfattes som viktig teknologi er den teknologien som brukes i fabrikken. Du spør meg jo også om kunstig intelligens og produksjonsteknikk, ikke støvsugere. Hvorfor spør du om akkurat det?

Anne-Jorunn: Jeg tror det henger sammen med at teknologi og kjønn er flettet sammen i tenkinga vår på måter vi ikke er bevisste på. Du har teknologi med stor T, som er viktig i fabrikker, romraketter og ting som ofte forbindes med det maskuline, så har du teknologi med liten t, som forbindes med det kvinnelige. Da mikrobølgeovnen kom ble den introdusert som såkalt brunevare, i samme seksjon i butikken som stereoanlegg. Dette var teknologi som kom fra militæret, som var mannsdominert og som ble brukt av menn, derfor ble mikrobølgeovnen til å begynne med markedsført mot menn. Men da solgte den veldig dårlig. Så ble den flyttet over til hvitevareavdelinga og rettet mot kvinner. Da solgte den bedre. Om den ikke skiftet kjønn, så skiftet den i alle fall farge.

Anne-Jorunn: At mannsarbeid er fysisk tungt og kvinnearbeid lettere er en utbredt forestilling, som ikke nødvendigvis er riktig av den grunn. I industrien har man fått tillegg for å løfte tungt. I vareproduksjon for eksempel kunne kvinner løfte mindre delprodukter på samlebåndet som tilsammen kunne utgjøre flere tonn på en dag, uten at det var snakk om noe tillegg for tunge løft der. Om man ser på arbeidet kvinner og menn har gjort historisk, er det ikke nødvendigvis slik at fordelingen følger fra de fysiske utfordringene ved jobben.

Anne-Jorunn: Da er vi tilbake der vi startet, med teknologideterminismen, at teknologien i seg selv har innebygde egendynamikker. Hvis vi aksepterer at det er slik, så er det lett å se for seg et slikt framtidsscenario. Advarsel – ja, men jeg tror ikke at det er slik teknologi trenger å være. Jeg vil legge vekt på at det er et åpent spørsmål. Hva slags politikkforståelse som vinner fram, hva slags samfunn vi kan se for oss og ønske oss, er langt viktigere enn teknologien i seg selv.

I den britiske tv-serien Back in Time lever familier en uke i hvert tiår fra 1950 til 1990-tallet. De gjennomlever moderniseringer, endringer i velstand og ny teknologi. Den gjennomgående moralske pekefingeren i programmet er at familielivet var bedre før vi fikk all teknologien inn i våre hjem. At teknologien har brakt med seg kortsiktig glede og entusiasme, med bedre underholdning og lettere husarbeid. Men på lengre sikt har teknologien splittet opp og brutt ned familiefellesskapet. Til vi sitter i samme sofa, spiser av samme skål med potetgull, men ser inn i hver vår skjerm.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Denne måten å diskutere teknologi på, som noe som bare skjer, noe som bare endrer og tar over livene våre, isolert fra politikk og demokrati er ganske vanlig. Teknologien blir ofte framstilt som en kraft som brøyter seg fram. En kraft vi ikke kan stoppe, som står over politikken. Som vi alltid skal heie frem fordi den representerer framskrittet. Teknologideterminismen blir drøftet av flere i dette nummeret.

Teknologi oppstår ikke av seg selv. Den er et resultat av menneskelige beslutninger. Av å bruke fantasien til å løse problemer. Men hvilke løsninger som utvikles videre, og trer inn i hverdagen under kapitalismen, avgjøres ikke av fellesskapet, men av private selskaper.

Teknologi er ikke synonymt med framskritt. Håpet om en bedre verden uten utbytting og undertrykkelse vil ikke bli skapt av teknologiske framskritt, men av mennesker som ønsker det. Lar vi teknologien forbli udiskutert og ukritisert overlater vi den til krefter som ønsker å isolere politikken og demokratiet fra besluttningene som virkelig får konsekvenser for menneskers liv.

Leder: Er teknologi politisk? 4

Samtalen: Ny teknologi, gammelt nytt 8

Ursula Huws: Arbeidet i framtida:

Verken utopi eller dystopi, men nye område for profitt og kamp 16

Ronny Kjelsberg: Teknologi, politikk og determinisme 30

Jon Ramvi: Blockchain – for viktig til å overlates til høyresida 42

Håkon Edøy Hansen: Et marxistisk syn på kryptovaluta 48

Oscar Dybedahl: Lever vi i en digital kapitalisme? 60

Rolv Rynning Hanssen: WTO – Kampen om data 70

Troy Vettese: En økologisk politisk økonomi 78

Paul Norberg: Jon Michelet – den røde 90

I følge de nyliberalistiske tenkerne kunne bare en kraftig reduksjon av demokratiet forhindre kapitalismens kollaps.

Oscar Dybedahl er med i styret i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Nyliberalismens opprinnelse

Nyliberalismen oppstod som en intellektuell bevegelse i 1938, ved et kollokvium på Walter Lippmanns bok An Enquiry into the Principles of the Good Society. Kollokviet samlet folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Michael Polanyi, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow.

Deltakerne var i stor grad enige om at liberalismen trengte en oppdatering. De tidlige nyliberalistenes misnøye med den gamle liberalismen gjorde at Hayek – ved grunnleggelsen av Mont Pèlerin Society i 1947 – kunne ta til orde for å rense liberalismen for utilstrekkeligheter, blant annet grunnet dens simplistiske mistro til staten.¹

I Den liberale utopi bemerker Karl Polanyi at «markedet» – i den liberale forståelsen – blir tatt for gitt som en kilde til frihet. Markedssynet på samfunnet setter likhetstegn «mellom økonomi og kontraktsmessige forhold, og mellom kontraktsmessige forhold og frihet».² De antok at markedet var «en naturlig institusjon, og markeder ville oppstå av seg selv bare mennesker fikk være i fred». Slike forestillinger dannet det filosofiske grunnlaget for laissez-faire liberalismens statsfiendtlighet.

Dette naturaliserende trekket ved den gamle liberalismen gjøres til gjenstand for kritikk av flere sentrale skikkelser i den tidlige nyliberalismen. Hayek vektlegger at staten er helt nødvendig for å opprette og forbedre rammeverket som fri økonomisk virksomhet kan finne sted innenfor. Walter Lippmann kritiserte laissez-faire-forestillingen om at staten ikke skulle blande seg inn i økonomien som fullstendig misforstått, og betrakter markeder og privateiendom som politiske og juridiske konstruksjoner:

«Det er derfor misvisende å se for seg [selskaper] som noe som på et eller annet vis er utenfor loven, for å så stille spørsmålet om det kan være tillatt å ‘gripe inn’ i dem.»³

Dermed var grunnlaget for liberalistisk statsfiendtlighet plukket fra hverandre. Ola Innset påpeker at en rekke deltakere i Lippmann-kollokviet ga ut bøker som formulerte et dobbeltargument: at «statlig innb­landing i økonomien førte til totalitært diktatur og at ikke-inter­vensjon­is­tisk laissez-faire-politikk hadde spilt fallitt.»⁴ Friedrich Hayeks The Road to Serfdom, Michael Polanyis The Contempt of Freedom og Wilhelm Röpkes Die Gesselschaftskrisis der Gegenwart, for å nevne noen. Staten måtte brukes for å opprettholde og spre markedsmekanismene – ikke for å begrense dem – og Hayek skilte mellom «planlegging for konkurranse og planlegging mot konkurranse».5 Det må finnes en sterk stat som planlegger for konkurranse, og for Hayek er derfor laissez-faire «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på».⁶

I motsetning til den gamle liberalismen (i hvert fall slik de leste den), er det sentralt for disse at markedet ikke har noen eksistens uavhengig av staten og andre sosiale institusjoner. Dette poenget delte de i en viss forstand med mer sosialistiske kritikere av liberalismen. Markedet er ikke simpelthen det man finner utenfor statens innflytelse, det er ingen spontan eller naturlig hendelse, men et kulturelt produkt som må opprettholdes, beskyttes og næres.

Dette betyr imidlertid ikke at den nyliberale retorikken var uten naturalistiske vendinger. Det kan skimtes i terminologien som har ledsaget det nyliberale omstrukturerings­prosjektet: frigjøring av markeder, liberalisering av økonomien, deregulering av finans, oppsummert simpelthen som økonomisk frihet.

Liberalismen og demokratiet

Denne artikkelen handler om nyliberalismens forhold til staten – og til ulike (demokratiske og ikke-demokratiske) styreformer i staten. Temaet blir likevel vanskelig å utforske dersom man tar for gitt at liberalismen er demokratisk og at demokratiet er liberalt. Hayek påpeker at liberalisme og demokrati er ulike størrelser, selv om det er blitt vanlig å kople dem sammen i liberale demokratier. Liberalisme dreier seg om å begrense myndighetens makt til å vedta lover, enten myndighetene er demokratiske eller ikke, og demokratiet om hvem som skal vedta lovene.⁷ For Hayek kan derfor et demokratisk samfunn være totalitært og et diktatur liberalt.

Liberalismens ønske om likhet for loven har en viss affinitet med demokratiet, men begrepet «liberalt demokrati» ville vært uforståelig for de gamle liberalistene. Som Benjamin Constant formulerte det: Den antikke frihetsforståelsen baserte seg på en lik fordeling av makt mellom borgerne i staten, men en slik frihet er uforenelig med moderne frihet. Moderne (liberal) frihet er ikke offentlig, men privat, forankret i sikre eiendeler og personlig uavhengighet.⁸ Norberto Bobbio viser i Liberalism and Democracy at de klassiske liberalistene er skeptiske til demokratiet, til virkningene av at «the common herd» (J.S. Mill) eller den «svinaktige multituden» (Burke) inkluderes i det politiske livet.⁹

Likevel kan liberalisten påpeke at selv om visse rettigheter og konstitusjonelle forordninger framtrer som begrensninger av demokratiet, så er de i praksis nødvendige i ethvert demokrati. Uten bestemte liberale friheter og rettigheter – som forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet – kan man ikke forestille seg et fungerende demokrati. Demokratiet står på et skjørt grunnlag om disse kan elimineres av et enkelt flertall.

Innvendingen virker rimelig nok, men som Hayek også antyder, stikker problemet dypere. Sterke begrensninger av stemmeretten ble støttet av slike som Benjamin Constant, John Locke og John Stuart Mill, som vanskelig kan rettferdiggjøres fra et demokratisk ståsted.

Ordoliberalismen og massedemokratiet

For nyliberalerne er ikke markedet en selvstendig eksisterende ting, men en ting hvis eksistens er betinget av utenomøkonomiske institusjoner og verdier. Dette perspektivet blir særlig tydelig i den tyske nyliberalismen – ordoliberalismen – anført av skikkelser som Alexander Rüstow, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alfred Muller-Armack og Franz Böhm. Ordoliberalerne framhever markedets tendens til å forvitre, at markedet undergraver sine eksistensbetingelser.

Ordoliberalerne hadde ingen illusjoner om at markedstransaksjoner og konkurranse nødvendigvis var fordel­aktige for alle involverte parter, i det minste ikke på kort sikt. I en konkur­ransesituasjon blir noen konkurrert ut. Konkurransen avler misnøye mot konkurransesituasjonen og motiverer økonomiske aktører til å finne måter å unndra seg konkurransens tvang, enten ved sammenslutninger (pris­samarbeid, karteller) eller politiske midler (lobbyvirksomhet for toll­barrierer, skatte­privilegier, direkte subsidier, monopolrettigheter). Det opp­står et fangenes dilemma: Alle økonomiske aktører er tjent med å leve i en kom­peti­tiv orden, siden den fører til produktivitetsvekst, men har hver for seg også interesse av å unndra seg de beting­elser konkurransen tvinger på dem. Det rasjonelle for hver enkelt fører til en kollektiv irrasjonalitet: når alle unndrar seg konkurransen enkeltvis, blir det kollektive resultatet en proteksjonisme som ingen tjener på eller ønsker seg.

Det ordensteoretiske fokuset gjør at ordoliberalistene ikke simpelthen kan kritisere staten og kreve at den holder seg unna den økonomiske prosessen. Samtidig har ordoliberalerne ingen tillitt til at staten eller politikerne har den nødvendige styrken til å styre på en virkelig fri og konkurransefremmende måte, uten å gi etter for krav og press fra samfunnet. Dermed har de havnet i et dilemma: Staten må planlegge for konkurranse for at konkurransen skal vedvare, men staten ser ikke ut til å være i stand til å utøve en økonomirelatert rolle, uten å bli en slave av samfunnsmessige pressgrupper.

Resultatet av det siste blir det de kaller en reføydalisering av økonomien. Dette er særlig problematisk i demokratier. For Eucken hadde demokratiets framvekst svekket skillet mellom stat og samfunn, og gitt massene og deres interessegrupper en økt innflytelse over økonomisk politikk. Den politiske makten flyttes over til demagoger og karismatiske ledere, i stand til å manipulere den offentlige opinion. «Den parlamentarisk-demokratiske strukturen til noen av de økonomisk ledende statene fikk den økonomiske korrupsjonen til å spre seg».¹⁰ Politiske partier omformes til agenter for økonomiske pressgrupper, og finansieres av de samme gruppene.

Det gjelder altså å finne en eller annen måte å distansere staten fra masse­demokratiets tendenser – som fører til kollektivisme. Om konkurranseøkonomien skal vedvare må staten – enten den er demokratisk eller ikke – heves over samfunnet og gjøres i stand til å beskytte seg mot særinteresser og pressgrupper.

Hayek og farene ved ubegrensede demokratier

Hayek hadde tette forbindelser til Walter Eucken, den kanskje viktigste ordoliberale skikkelsen. De møttes i 1928 og opprettholdt kontakten til Euckens død i 1950. Hayek overtok senere Euckens professorat ved universitetet i Freiburg, erklærte at han aktet å videreføre tradisjonen i gang­satt av Eucken og hans venner, og at vennskapet med Eucken var «basert på den tetteste enighet rundt politiske så vel som vitenskapelige spørsmål».¹¹ Til den delen av Hayek som diskuteres her – spørsmålet om staten og demokratiet – virker Hayeks tenkning nærmest som en videreføring av ordoliberalismen.

I trebindsverket Law, Legislation and Liberty gjør Hayek seg til en uttalt kritiker av moderne representative demokratier. Den historiske tendensen – for Hayek – er at demokratier vokser ut av konstitu­sjonelle monarkier med en begrenset myndighetsmakt, begrensninger som deretter utslettes av dogmatiske demokrater. Dette fant sted i 1766, da det britiske parlamentet utnevnte seg til suveren, ledsaget av en oppløsning av begrensningene mot egen makt. Hayek hevder de eksisterende demokratiene er mer eller mindre ubegrensede. Han omtaler dette blant annet i kapittelet «Ubegrenset makt: hovedmangelen ved den eksisterende formen for demokrati.» Og et annet sted: «Det vi i dag kjenner som demokrati i Vesten, er et mer eller mindre ubegrenset demokrati».¹² Som V. J Vanberg fra Walter-Eucken-instituttet skriver: «[For Hayek] er det vestlige demo­kratiet i praksis et ubegrenset demokrati».¹³

Hayeks begrep om et ubegrenset demokrati er altså langt mer omfattende enn det virker ved første blikk. Det favnet samtlige eksisterende demokratier, i det minste i 1978. Følgelig kan situasjonen bare reddes ved omfattende politiske omstruktureringer som oppretter virkelige begrensninger mot statlig maktbruk.

Utfra dette må Hayek regnes som en kraftig kritiker av eksisterende demokratier, siden han også hevder at ubegrensede demokratier representerer den antakelig verst tenkelige ubegrensede styreformen.14 Implikasjonen blir at han kunne foretrekke et diktatur framfor det eksisterende (ubegrensede) demokratiet, en implikasjon Hayek ikke nøler med å trekke:

«Jeg må innrømme at jeg foretrekker en ikke-demokratisk myndighet som er underlagt loven framfor en ubegrenset (og derfor lovløs) demokratisk myndighet.»¹⁵

Henvisninger til «majoritetstyranni» er noe misvisende her. Det Hayek frykter, er ikke at en – la oss si – rasistisk demagog velges av et flertall og setter i gang med storstilt diskriminering av etniske eller religiøse minoriteter. Argumentet er subtilt og bygger på kritikken av sosialistisk plan­legging i The Road to Serfdom. Det som truer eksisterende demokratier er ikke bare at populistiske rasister forbryter seg mot minoriteter. Problemet er heller at moderne regjeringer i disse demokratiene tvinges til å tilfredsstille de spesielle interessene til samfunnsmessige pressgrupper, særlig fagforeninger.¹⁶ «[O]rganiserte interesser» får en stadig økende makt.¹⁷

I et slikt demokrati kan regjeringer bare besitte makt ved å «tilfredsstille en tilstrekkelig andel av pressgruppene for å sikre majoritetens støtte».¹⁸ Regjeringen må skape en majoritet «ved å tilfredsstille kravene til et mang­fold spesielle interesser, der hver av dem bare vil tillate bevilgninger til en annen gruppe dersom de selv får den samme omtanken».¹⁹ I et forord til The Road to Serfdom av 1956 hevder han – med Storbritannia som eksempel – at totalitære krefter tar overhånd når staten på denne måten beveger seg mot sosialistisk planlegging.²⁰

Den eksisterende formen for demokrati fører til en utvikling i retning av totalitarisme. Roten til denne utviklingen ligger i den ubegrensede og ubetingede naturen til den demokratiske makten som forbinder styrende og styrte. Staten blir svak som en følge av at den er demokratisk og har ubegrenset makt, og den kan ikke annet enn å degenerere til et kjøpslåingsdemokrati som må fri til pressgrupper for å opprettholde makten.

Public choice og tilkarringsvirksomhet

Denne bekymringen overfor demokratiet er blitt videreført i en vitenskapelig­gjort variant av public choice-teorien, tett forbundet med nyliberalistisk teori. Public choice ble grunnlagt av James Buchanan og Gordon Tullock, og den anvender prinsipper fra nyklassisk økonomisk teori til politisk analyse. Utfra dette hevder de å påvise en negativ økonomisk dynamikk i demokratiske samfunn. De tar utgangspunkt i at politikerne bevarer sin posisjon ved å sikre seg stemmer, og at velgerne har en interesse av flest mulige materielle goder. Politikerne får derfor sterke incentiver til å gi etter for krav fra elektoratet om velferdsgoder og materiell vekst, noe som fører til en spiralaktig utvikling der politikerne overbyr hverandre i velferdsløfter. Både politikere og velgere ignorerer de langsiktige kumulative virkningene av denne utviklingen og av den sviktende budsjettdisiplinen den ledsages av. Den demokratiske staten gir etter for tilkarringsvirksomhet («rent seeking», på engelsk). Resultatet blir at incentiv­strukturene som former entreprenørenes framtreden, blir forstyrret. Uproduktive tilkarringsforsøk blir til regelen heller enn unntaket. Vi får en situasjon der «individuelle forsøk på å maksimere verdi fører til samfunns­messig sløsing, heller enn samfunnsmessig overskudd».²¹ Det vies store organisatoriske ressurser til lobbyvirksomhet hvorav en stor andel fullstendig sløses bort.

Carl Schmitt og den svake staten

Statsforståelsen til både Hayek og ordoliberalerne er tydelig inspirert av Carl Schmitt, det tredje rikets kronjurist. Schmitt trekker et skille mellom en kvalitativ total stat og en kvantitativ total stat.²² Den kvantitativt totale stat er en svak stat som, på grunn av press fra samfunnets partier og interesse­grupper «tvinges til forsvarsløst at intervenere i alle områder af og på alle nivåer i samfunnet».²³ Her utviskes avstanden mellom staten og samfunnet, på grunn av statens manglende evne til å motstå krav og press. Den kvalitativt totale stat er derimot i stand til å opprettholde avstanden til samfunnet, der den kan intervenere selektivt.

I Schmitts framstilling har den liberale (nattvekter-aktige) staten blitt over­veldet av massedemokratiets krav overfor staten, som fører til en i prin­sippet endeløs utvidelse av statens agenda. Egeninteresserte aktører trer inn i staten og forsøker å omdefinere det politiske. Staten blir samfunnets selv­organisering, samfunnet trenger inn i staten. Staten blir «total i sin svaghed og forsvarsløshed», og løsningen – for Schmitt – er at den ved viljestyrke, kriger og nasjonal mytologi evner å «hæve staten op over de økonomiske interessekonflikters slagsmål».²⁴

Når Hayek i Law, Legislation and Liberty beskriver det ubegrensede demokratiet som en svært svak stat som blir til en kasteball for utenomstatlige grupper, er det Schmitt som er den teoretiske referansen.²⁵ Det samme gjelder for ordoliberalerne når de hevder at den frie økonomien forutsetter en sterk stat og betrakter reføydalisering av økonomien som en konsekvens av statens svakhet. Staten må skjermes og avgrenses fra massene og deres foreninger, om den skal bli noe annet enn en kvantitativ total stat. De trekker imidlertid denne lærdommen uten å omfavne Schmitts strategi for å gjennomføre dette, som var hentet fra den italienske fascismen.

Schmitt inkorporerer liberalismen i sitt tankesett, men – og dette minner igjen om Hayek – forsøker å distansere liberalismen fra demokratiet. Den liberale frihetens prinsipper kan kombineres med enhver statsform (monarkisk, demokratisk, aristokratisk) så lenge grensene som settes på myndighetene, blir fulgt.²⁶ Schmitts grunnsyn på forholdet mellom stat og samfunn er vanskelig å skille fra den tyske nyliberalismen. Schmitt og nyliberalistene «ga næring til hverandres analyser, brukte de samme begrepene og delte et felles ordforråd» ved begynnelsen av 1930-tallet.²⁷ Schmitts vektlegging av statens styrke hører sammen med hans nyliberale fokus på statlig distanse fra økonomien, siden denne distansen er en forutsetning for en virkelig sterk stat. Schmitts suverenitetsbegrep innebærer med andre ord ikke at «enhver detalj i menneskets tilværelse skal bestemmes og kommanderes av politiske hensyn», eller at en «sosialistisk korporasjon skal eliminere alle andre organisasjoner».²⁸

Hayek er tvetydig overfor Schmitt. Han karakteriserer Schmitt som den ledende nazistiske totalitære teoretikeren, men anerkjenner at Schmitt var blant de skarpeste analytikerne når det kom til rådende politikkformer (især den demokratiske velferdsstaten). Innflytelsespunktene er likevel tydelige. Hayek spiller på en schmittiansk forståelse av suverenen, aksepterer Schmitts distinksjon mellom liberalisme og demokrati, og anvender et skille – igjen inspirert av Schmitt – mellom det totalitære og det autoritære.²⁹

Økonomisk konstitusjonalisme

Liberalismens spenningsartede forhold til demokratiet ble beskrevet ovenfor – en spenning som oppstår med den klassiske liberalismen og videreføres i nyliberalismen. Demokratiet svekker skillet mellom stat og samfunn og fører til en tilkarringsvirksomhet der økonomiske aktører tvinger myndighetene til å innfri spesielle velferdsrettigheter og økonomiske privilegier. Resultatet blir en «forstyrring» av prismekanismen som regulerer fordelingen av sjeldne varer og tjenester. Det forstyrrer også incentivstrukturene som former hand­l­ing­ene til egeninteresserte økonomiske aktører – og gjør at deres handlinger får negative heller enn positive virkninger for samfunnet som helhet.

Men hvilke løsninger har nyliberalistene på demokratiets problemer? Det korte svaret er at demokratiets myndighetsområde må begrenses i betydelig større grad. Buchanan og Tullock forfekter sterke begrensninger av myndig­hetenes diskresjonære økonomiske makt i en modell de kaller økonomisk konstitusjonalisme. De tar til orde for å regelbinde eller konstitusjonalisere deler av statens makroøkonomiske politikk, slik at politikerne ikke ube­grenset kan tekkes velgerne ved å love dem velferd og velstandsvekst. De hevder at statlig pengepolitikk på grunn av politikernes opportunisme tenderer til inkonsistens over tid. Løsningen består av at pengepolitikken overføres til en uavhengig sentralbank med en delegert oppgave om å garantere lav inflasjon. For at dette skal fungere, må sentralbanken beskyttes fra det politiske presset mot valgte politikere – den må gjøres politisk uavhengig. Et annet middel i den nye konstitusjonalismen ligger i et regelforankret eller grunnlovsforankret prinsipp om statlig budsjettbalanse.

Føderasjon, diktatur og demarki

Hayek utviklet på sin side i hvert fall tre ulike løsninger på det demokratiske problemet, den første i en artikkel av 1939: «De økonomiske betingelsene for en mellomstatlig føderalisme». Her utforskes – betimelig nok – betingelsene for varig internasjonal fred. Dette kunne sikres med en føderasjon, som igjen måtte være sterk nok til å verne mot indre strid og garantere ekstern sikkerhet. Dette ville være umulig om statene ikke også hadde en felles økonomisk politikk, siden bare dette kunne gi næring til en mellom­statlig fellesinteresse. «Hayek viser at et felles økonomisk regime med fri bevegelse av mennesker og kapital, uten tollbarrierer, vil sterkt begrense omfanget og tyngden til den enkelte medlemsstatens økonomiske politikk.»³⁰ Dersom de nasjonale økonomiske betingelsene skiller seg sterkt fra hverandre i medlemsstatene, innebærer dette også at det i tilsvarende grad blir umulig å føre en variert økonomisk politikk i føderasjonen. Negativ inte­grasjon, fjerningen av slikt som toll, kvoter og begrensninger mot bevegelse av personer, varer og kapital, blir den eneste praktisk gjennomførbare politikken – stikk i strid med tilstanden i eksisterende demokratier, som ifølge Hayek favoriserer økonomisk intervensjonisme.³¹ For eksempel muligheten for toll­grenser forsvinner, siden det virker usannsynlig at en «fransk bonde vil være villig til å betale mer for gjødslet for å bistå britisk kjemisk industri», osv.³² Øvrige økonomiske reguleringer, som arbeidstidsbegrensning og velferds­rettigheter, blir vanskelige her, siden det ikke er tenkelig at både franskmenn og engelskmenn er villige til å overgi den økonomiske reguleringsmakten. «På samme tid kunne ikke denne makten i føderasjonen overgis til nasjonal­statene – derfor ser føderasjonen ut til å innebære at ingen av regjerings­myndighetene ville ha makten til en sosialistisk planlegging av det økonomiske livet.»³³

Hayek regner demokratiet som et middel, ikke et mål i seg selv, slik at demokratiet kan oppheves dersom det utgjør en trussel mot friheten. En skal ikke glemme at det «ofte har vært en langt større åndelig og spirituell frihet under autokratiske styreformer enn under enkelte demokratier», og det er tenkelig at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur.³⁴ Vi har også sett at Hayek vurderer det eksisterende (ubegrensede) demokratiet som den verst tenkelige ubegrensede styreformen, og at han kunne foretrekke et begrenset diktatur. Dette tilsier at Hayek ikke er noen ryggmargsdemokrat. Hayeks støtte til Augusto Pinochet er derfor ingen stor overraskelse. Hayek skrev sinte leserinnlegg om den ensidige pro­paganda­kampanjen Chile ble utsatt for.³⁵ Han møtte Pinochet i 1977, og fortalte at de hadde diskutert farene ved det ubegrensede demokratiet. Pinochet lyttet med interesse, og fikk et kapittel fra Law, Legislation and Liberty tilsendt som supplerende lesestoff. Hayek satte også sin lit til den portugisiske diktatoren Oliveira Salazar, som mottok The Constitution of Liberty. I dedikasjonen til Salazar skriver Hayek at han håpet boken kunne bistå i utformingen av «en konstitusjon som er sikret mot demokratiets misbruk [the abuses of democracy]».³⁶

Når Hayek ble spurt om hva han syntes om de totalitære styresettene i Latin-Amerika, svarte han med å insistere på distinksjonen mellom det totalitære og det autoritære. Den eneste totalitære regjeringen han kjente til i Latin-Amerika var Chile under Salvador Allende.³⁷ Allendes koalisjons­regjering var demokratisk valgt, men førte en variert, selektiv økonomisk politikk og eksperimenterte med kybernetikk som et middel for økonomisk planlegging. Hayek forklarer også at han støtter diktatur som et nødtiltak i midlertidige perioder, i hvert fall dersom det kan legge til rette for et begrenset demokrati.³⁸ I historien regnet han Oliver Cromwells diktatur som et overgangsdiktatur av en slik type. Han hadde et liknende håp for Pinochet og Salazar.

Støtten til Pinochets og Salazars diktaturer var – som antydet – ikke en posisjon Hayek tilfeldigvis inntok, men en holdning som fulgte av en svært kritisk diagnose av det eksisterende demokratiets problemer. I The Constitution of Liberty skriver Hayek også prinsipielt om nødvendigheten av midlertidig diktatur.

Carl Schmitt analyserte suverenen som «den som bestemmer over unntaks­tilstanden», som står «utenfor den normalt gjeldende rettsordningen og [likevel hører] til den, fordi han er ansvarlig for beslutningen om forfatningen kan suspenderes in toto».³⁹ Hayek regnet dette som ganske plausibelt, og hevder at man kan bli nødt til å oppheve «selv det frie samfunnets mest fundamentale prinsipper, men bare når det er et spørsmål om å bevare friheten i det lange løp, som ved en krig».⁴⁰ Diktatur kunne være nødvendig i en overgangsperiode, men det skulle – tross alt – lede til noe annet. Det er ikke ubetydelig at Hayek forfektet diktatur bare som et midlertidig tiltak, men det er problematisk at han i praksis ikke bekymret seg over at det midlertidige diktaturet kunne bli permanent. Hayek åpner for diktatur uten annet enn et håp om at det, av egen godvilje, vil avskaffe seg selv. Analysen av demokratiet er til sammenlikning langt mindre håpefull, Hayek avviser nærmest kategorisk at demokratier er i stand til å begrense egen makt.

Demokratiet måtte begrenses av konstitusjonelle regler som, for å sitere Charles de Smet fra Hayek-instituttet, ikke engang en populær regjering med en «stor majoritet av stemmene» rettmessig vil kunne forandre.⁴¹ «[V]i kan begrense makten til de organiserte interessene bare ved å begrense myndighetenes makt».⁴² Hayek ønsker et system der lovgivingen begrenses til generelle regler, hvilket i praksis vil gjøre det ulovlig å gi bevilgninger til bestemte grupper. Et begrenset demokrati – som ikke kan tvinges til å bli et totalitært demokrati – er her et demokrati som ikke har lov til å gi etter for det organiserte presset. I denne modellen kan staten forbedre det generelle økonomiske rammeverket, uten rett til direkte inngrep. Dersom politikeren ikke kan vise til et lovverk av denne typen, mangler han et prinsipielt forsvar mot pressgruppene.⁴³

Hayeks tredje løsningsforslag blir dermed et forslag til en ideell konstitusjon som kan sikre en sterk stat og et begrenset demokrati. Modellen er designet som et system med en lovgivende og en regjerende forsamling, strengt adskilt fra hverandre. Regjeringsforsamlingen skal velges demo­kratisk, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeids­løse får ikke stemmerett. Til overhuset er stemmeretten også svært begrenset i den forstand at borgerne får stemme en gang i sitt liv – i året de fyller 45 – på representanter fra sin egen generasjon. Her skal det ikke være tillatt med politiske partier. I tillegg finnes en konstitusjonell domstol, ansvarlig for å kontrollere og løse konflikter mellom de to øvrige forsamlingene. Ved å skape et kontrollerende overhus som ikke styres av særlig demokratiske prinsipper, ønsket Hayek å gjenopprette maktfordelingen som demokratiet hadde avskaffet.

Hayek nøler med å bruke betegnelsen «demokrati» på dette nye systemet, og foreslår «demarki» som et ubesudlet alternativt begrep. For å følge William E. Scheuermans vurdering av Schmitt-Hayek forholdet: Hayek bygger sin kritiske diagnose av demokratiet på Schmitts analyse av velferds­lovgivningen i Weimar-republikken. For Schmitts del munnet analysen ut i støtte til autoritære alternativer til det eksisterende demokratiet, en konsekvens det blir åpenbart at Hayek ikke evner å unnslippe, når han foreslår «en rekke institusjonelle reformer med forstyrrende og autoritære implikasjoner».⁴⁴

Autoritær liberalisme i teori og praksis

Diagnosen av det eksisterende demokratiet som en kilde til irrasjonell økonomisk adferd og totalitaristisk statsutvikling er sentral for det nyliberale prosjektet om en sterk stat, der statens styrke skal sikres gjennom iverk­settelsen av ulike tiltak som distanserer den fra eller beskytter den mot de samfunnsmessige interessegruppenes krav. Hayeks midlertidige diktatur, konstitusjonelle orden og mellomstatlige føderasjon, representerer slike forsøk på å etablere en stat med et distansert forhold til økonomien og en evne til å avverge demokratiske «forstyrrelser» av prismekanismen. Jeg har også forsøkt å vise at Hayek ikke er alene om denne generelle innstillingen, men har et inspirasjonsgrunnlag i Carl Schmitt, meningsfeller i de tyske ordoliberalerne, og etterfølgere i public choice-teorien.⁴⁵ Det virker ikke urimelig å favne denne tendensen med begrepet «autoritær liberalisme», forstått som en liberalisme som arbeider for reformer som vil ufarliggjøre demokratiet ved en drastisk innsnevring av det demokratiske handlings­rommet.

Spørsmålet om forbindelsen mellom økonomisk liberalisme og politisk demokrati er også et aktuelt politisk problem. EUs gjeldskrise håndteres på en måte som ser ut til å aktualisere dette poenget: Europarådet monopoliserer beslutningstakingen på bekostning av Europaparlamentet, Europa­kom­misjonen er blitt degradert til rollen som sekretariat, og nasjonale parlamenter til å godkjenne mellomstatlige traktater, av frykt for sanksjoner. Krisen i EU-systemet førte til en politikkutvikling som fikk selv EU-filosof Jürgen Habermas til å frykte for framtiden. Slavoj Žižeks beskrivelse av Hellas-dramatikken som en testplass for «en avpolitisert teknokratisk modell der banker og andre eksperter får lov til å knuse demokratiet», der politikken drives av eksperter som styrer «postideologisk», på tvers av sekteriske parts­interesser, virker passende her.⁴⁶ Kanskje vi her er inne på et «valgfelleskap» mellom økonomisk liberalisme og autoritær politikk – dette med tanke på Hayeks foreslåtte reformer, men kanskje også på politikkens utvikling i vestlige demokratier og EU-systemet, som uttrykk for en tilsvarende affinitet.⁴⁷ For å avslutte med Wolfgang Streeck:

«En strategi for å oppløse spenningen mellom kapitalisme og demokrati lå innbakt i utviklingen mot en regelbasert økonomisk politikk, uav­heng­ige sentralbanker og en finanspolitikk som ikke påvirkes av valg­utfall, i overføringen av økonomisk politikk til tilsynsorganer og ‘ekspert­komiteer’ og i grunnlovsfestingen av gjeldstak som er rettslig bindende overfor regjeringer i flere tiår, om ikke for alltid.»⁴⁸

Sluttnoter:

1 ) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107-118.

2 ) K. Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo 2012, s. 319.

3 ) W. Lippmann, The Good Society, Transaction Publishers, London 2009, s. 269.

4 ) O. Innset, «Ny liberalisme, ny kapitalisme», Røyst, november 2015, s. 16.

5 ) Ibid.

6 ) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.

7 ) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, The University of Chicago Press, Chicago 2011, s. 166.

8 ) «The ancients aimed at a distribution of power among all the citizens of a given state, and they referred to this as freedom. For the moderns, the goal is security in their private possessions. For them, liberty refers to the guarantees of these possessions afforded by their institutions.» B. Constant i N. Bobbio, Liberalism and Democracy, Verso, London 1990, s. 2.

9 ) N. Bobbio, Liberalism and Democracy (ibid); A. Arblaster, Democracy, Open University Press, Philadelphia 2002; S. Bedi, Rejecting Rights, Cambridge University Press, Cambridge 2009, kap. 1: «The classic conception of rights: the ‘democratic deficit’.»

10) A. Rüstow i W. Röpke, International Economic Disintegration, William Hodge and Company, London 1942, s. 276.

11) F. A. Hayek, The Market and other Orders, The University of Chicago Press, Chicago 2014, s. 214.

12) F. A. Hayek, New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas, Routledge, London 1990, s. s. 153. Jf. også F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 471. «In its present unlimited form, democracy has today largely lost the capacity of serving as a protection against arbitrary power.»

13) V. J. Vanberg, The Constitution of Markets, (se note 8), s. 85.

14) F. A. Hayek, «The Dangers to Personal Liberty», The Times, 11.07.1978.

15) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy: Hayek, the ‘Military Usurper’ and Transitional Dictatorship in Chile?», American Journal of Economics and Sociology, Vol. 71, No. 3, juli 2012, s. 521.

16) F. A. Hayek, Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. s. 468; V. J. Vanberg The Constitution of Markets, (se note 8), s. 110.

17) F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 252.

18) Ibid., s. 358.

19) Ibid., s. 435.

20) F. A. Hayek, The Road to Serfdom (se note 15), s. 48.

21) J. Buchanan, F. Tullock, Toward a Theory of the Rent Seeking Society, Texas A & M University Press, College Station 1980, s. 4.

22) C. Schmitt, «Videreudvikling af den totale stat i Tyskland», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002.

23 ) M . Thorup, «Introduktion til Carl Schmitt og den totale stat», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002, s. 8.

24) Ibid., s. 9.

25) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 354.

26) R. Cristi, Carl Schmitt and Authoritarian Liberalism: Strong State, Free Economy, University of Wales Press, Wales 1998, s. 175.

27) W. Bonefeld, Critical Theory and the Critique of Political Economy, Bloomsbury Publishing, London 2014, s. 191.

28) C. Schmitt, Begrepet om det politiske, Vidarforlaget, Oslo 2007, s. 53.

29) Jf. R. Cristi, (ibid.); E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», Constellations vol 4., 1997.

30) W. Streeck, «Heller, Schmitt and the Euro», European Law Journal, vol. 21. No. 3, 2015, s. 367. I det følgende baserer jeg meg særlig på Streecks analyse av Hayeks 1939-artikkel.

31) Ibid.

32) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, s. 262.

33) Ibid., s. 266.

34) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, s. 110.

35) A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. 516ff.

36) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. s. 521.

37) Ibid., s. 513.

38) Ibid., s. 521.

39) Schmitt i H. Høibraaten, «Carl Schmitt, allmakten og nominalismen: To fortolkninger» (hentet: https://www.academia.edu/9713723/Carl_Schmit_nominalismen_og_allmakten_En_skisse_til_to_alternative_fortolkninger), s. 1.

40) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, s. 326.

41) http://s3.amazonaws.com/zanran_storage/www.fahayek.org/ContentPages/

527215195.pdf

42) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 359.

43) Ibid.

44) W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 180.

45) Det er selvsagt betydelige forskjeller mellom Hayek, ordoliberalismen, public choice og Schmitt som ikke bør undervurderes. Her forsøker jeg likevel å få fram noen fellestrekk som favnes med begrepet «autoritær liberalisme».

46) S. Žižek, The Year of Dreaming Dangerously, Verso, London 2012, s. 13.

47) Jf. W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 184.

48) W. Streeck, Buying Time: The Delayed Crisis of Democratic Capitalism, Verso, London 2014, s. 61-62.

Halvor Fjermeros er forfatter og bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

I 2005 oppnådde Enhedslisten 3,4 % av stemmene i valg og hadde gjort et byks i medlemstallet, opp til 4 000, eller med andre ord større enn det norske søsterpartiet Rødt er i dag. De hadde lenge slitt med å nå den danske sperregrensa på to prosent, men nå var de i siget, særlig i København. Men nedslagsfeltet var mer alternativt enn Rødt noen gang har vært i nærheten av, blant de hasjliberale i Christiania og autonome husokkupanter på Nørrebro. Men det var også et politisk lappeteppe av ulike venstresidestrømninger: det danske moskvatro kommunistpartiet DKP (etter en splittelse), Venstresocialisterne (VS) som hadde blitt stiftet av utbrytere fra SF (SVs danske søsterparti) samt trotskistene i 70-tallspartiet SAP. Til tross for at Enhedslisten ble dannet i 1989, var her fortsatt mye som var uforent.

Men nå begynte det å svinge. Og en av de nye folketingsrepresentantene sa på landsmøtet i 2006 at målet nå måtte være å få 10 000 medlemmer og oppnå 10 % i valg. Partiet var ferdig med puberteten, meldte danske aviser. I 2015, ni år seinere, var medlemstallet oppe i 9 000 og valgresultatet rundt 9 %. Det er i hovedsak denne niårige utviklinga Fredrik Sand dokumenterer i boka si, og det har blitt en tankevekkende framstilling av en politisk strømlinjeforming med effektivitet og resultater som har gitt partiet innflytelse på danske regjeringer og framskaffet Danmarks mest populære partileder, Johanne Schmidt-Nielsen. Hun kom i 2007 inn i Folketinget 23 år gammel og hadde vært tidenes yngste deltaker i partilederdebatten rett før valgdagen. Fire år seinere skjedde det store gjennombruddet da Enhedslisten fikk 6,7 % og 12 representanter i Folketinget. I den beste valgkretsen i København oppnådde partiet 27,6 % og den unge partilederen fikk 47 000 personlige stemmer, flere enn påtroppende statsminister Helle Thorning-Schmidt. Dette året hadde fagbevegelsen ikke bare oppfordret sine medlemmer til å stemme på sosialdemokratene og SF, men også Enhedslisten (EL). Altså en drøm for en radikal partileder.

I Fredriks Sands bok får vi inngående kjennskap til det han døper som kampen mellom «tradisjonalistene og modernister». Han gir en fin beskrivelse av hvordan noen i ledelsen i 2008 spurte seg hva velgerne tenkte, og så satte et partimedlem som hadde vært med på Obamas valgkamp det året til å gjøre en undersøkelse. Han dybdeintervjuet 16 folk i to grupper, den første av folk som stemte SF/EL, den andre av borgerlige velgere. Hvorfor valgte folk bort EL? Spørsmålet ble besvart med at «partiets image var for alternativt og at politikken ble oppfattet som urealistisk.» Dette ga støtet til en større utspørring av 3000 folk, faktiske så vel som potensielle velgere. Av dette fant ledelsen ut at partiet «manglet vilje til å inngå kompromisser og delta i politiske forlik. Ikke hadde de innflytelse, og ikke var de interessert i det heller, var velgernes klare inntrykk.» Det opposisjonelle selvbildet sto sterkt i EL, skriver Sand:

«Noen assosierte EL med væpna revolusjon, andre med voldelige anarkister. Enkelte hadde festet seg ved støtte de hadde signalisert, mer eller mindre direkte, til militante bevegelser i Midtøsten, mens atter andre la vekt på at EL lå for langt ute i EU-spørsmålet.»

Det siste peker på kravet om å melde Danmark ut av EU, noe Sand bruker som eksempel på det mange oppfattet som «et parti som stilte urealistiske krav».

Det er jo et stykke vei fra væpna revolusjon til EU-utmelding, og vi ser hvordan velgerundersøkelser kan gi svar på så mangt, avhengig av hvor langt utenfor velgerskaren en går. Men å bruke EU-utmelding som eksempel på «urealistiske krav» i 2017, mens britene forhandler om brexit, hører med til denne bokas rariteter. Det er flere av dem, som når Sand skriver at det under debatten om budsjettforlik «var et par tradisjonalister som mente partiet aldri kunne stemme på et statsbudsjett med bevilgninger til krigen i Afghanistan.» Jaha, er det «tradisjonalisme» å mene noe sånt i et angivelig anti-krigsparti? Under drøfting av fornyingsprosessen og ønsket om ny språkbruk skriver Sand om å luke ut de mest omstridte formuleringer: «- som begrepet kommunisme og kravet om å legge ned politiet …» Dette nevner han samme i åndedrett, dvs politiske spørsmål som befinner seg i to ulike galakser. Her ser vi hvordan Christiania-hippienes og de svartkledte balaklavakjempernes «drep purken»-innstilling har infisert partiprogrammet med et mildt sagt latterlig standpunkt. Fullt så latterlig er det vel ikke å diskutere hva som er innholdet i begrepet kommunisme for et revolusjonært parti som har «fellesskap fungerer» som sitt slagord. De to ordene betyr jo det samme.

Og apropos det siste, så lærte jeg av Sands bok at dette slagordet, som Rødts ledelse lanserte som valgkampmotto i år, faktisk er utplantet fra tankesmia Manifest i Oslo via et notat med tittelen «Fellesskap funker» til partistrategen Pelle Dragsted i København. Dette gir også et stikkord til det som kan leses som denne bokas metafortelling, nemlig ønsket om at Rødt i Norge må følge Enhedslistens oppskrift på «modernisering» for å komme i posisjon og slutte å surre rundt i kulissene. Det Sand beskriver med innsikt og autensitet er kort sagt hvordan det danske partiet har klart å manøvrere seg inn i en posisjon der de har klart å utnytte Socialdemokraternes og SFs høyredreining til å inngå allianser der Enhedslisten har kunnet stille ultimative krav. De beste eksemplene er kampen om dagpengekuttene, angrepet på lærernes stilling i skolen (en parallell til den norske streiken i forfjor) og massebevegelsen mot salg av det statseide danske energiselskapet DONG til investeringsbanken Goldman Sachs.

Dette er resultatet av en systematisk fornying som i forfatterens øyne handler om å kvitte seg med alt som kan skremme vekk nye velgere eller som kan fyre opp media til nye angrep på «museumsvoktere», «tradisjonalister» eller «ekstremister». Ingen skal være i tvil om hvilken side forfatteren er på. I hans begrep om modernisering hører alt fra kampen om nystrøket skjorte kontra t-skjorte innenfor dressjakka til oppgjøret med gamle standpunkter og formuleringer som kan skape den minste mistanke om ytterliggående standpunkter. Sand er tett på disse bestrebelsene på fornying, ofte frisk formulert, som når han gjengir partilederens hjertesukk om «de forpulte sosialdemokratene» som kommer og ødelegger hele hennes plan. Men ofte blir beskrivelsene så tett på og så opptatt av blazer/bluse-detaljer, «to knapper åpne i skjorta», «for anledningen i hvit bluse», liksom for å understreke at modernisering er synonymt med form og stil. Og her stikker også bokas grunnleggende problem. For Sands insisterende «modernisering uten høyre­dreining» tas ikke opp til dypere drøfting.

Mest påfallende blir det i behandlingen av Enhedslistens største politisk fadese, støtten til godkjenning av bombekrigen mot Libya i Folketinget våren 2011. Her inntok partiet samme posisjon som SV i Norge, som ukritisk haleheng til sosialdemokratene, og gikk rett i Nato-fella som klappet igjen med et smell og gjenlyd av regimeskifte. Med en bisetning sist i boka bemerker Sand at «det er vanskelig å se noe venstrevridd med krigstokt i Libya», men ellers gjør han intet forsøk på å beskrive hvordan noe slikt er mulig i et «fredsparti» som nyss har gjort opp med krav om å oppløse militæret – nok en raritet i dette partiet med sterke innslag av autonome og overvintra hippier. Den manglende årvåkenhet for imperialistiske påvirkninger i fornyingslinja forsterkes av den nevnte støtte til krigen i Afghanistan. Og det generelle forfall i partidebatter avdekkes i eksemplet Sand nevner om folketingsrepresentanten som tok til ordet for dialog med jihadistene i IS. Han var intet mindre enn utenrikspolitisk talsmann, og ble fratatt vervet da han hadde blamert seg i 2014.

En annen kontrovers er beslutninga om at EL skal stille egen liste til EU-parlamentet og dermed forlate den gamle linja med å stille seg bak den breie fronten i Folkebevægelsen mod EU. Heller ikke dette blir analysert. Vi får i det hele tatt ikke vite noe som helst om partiorganisasjonen, medlemmene og lagsaktiviteter. Det er en kardinalfeil i ei bok på 150 sider som handler om ett eneste parti. Alt er sett fra toppen, med et alt for nærsynt blikk, og det er ikke mulig å gå forfatteren etter i sømmene når han f.eks. påstår at EL «i et visst omfang er blitt et arbeiderparti – især blant de ufaglærte.» Vi møter ikke en eneste verken fag- eller ufaglært, vi er ikke i nærheten av ei fagforening, vi få ikke møte et eneste faglig engasjert medlem. For i denne boka handler det hele om spillet på toppen, fritt for analyse av det som uansett hva forfatteren påstår, er en klar høyredreining på i «fornyingens navn». Det nærmeste Sand kommer en drøfting av arbeiderklassepolitikk er der han viser at partilederen nylig har skjerpet kampen mot sosial dumping og EUs frie arbeidsinnvandring, antakelig fordi hun må møte en kritikk som det høyrevridde Dansk folkeparti lenge har vært aleine om. Men dette vitner ikke om et parti med lange faglige antenner, noe også en av partiets folkevalgte og mangeårig faglig tillitsvalgt antyder i sin kritikk da partiledelsen fikk det for seg at de kunne tenke seg å skifte alliansepartnere til det ikke-sosialistiske Alternativet. Her er det mange ubesvart spørsmål om veivalg og livet på grasrota i et parti som definitivt har opparbeidet en evne til å nyorientere seg fortløpende.

Til slutt et hjertesukk fra en sjøloppnevnt språkvokter. Et dusin ganger omtrent leser jeg at infinitivsmerket konsekvent er feilplassert (å ikke, å både, å endelig… i stedet for å foran verbet). Kan forlaget luke det vekk før neste opplag? Og til forfatteren: Til oppfølgeren tar du med deg Johanne Schmidt-Nielsens gode råd som du sjøl siterer i siste avsnitt: «Politikk er ikke bare parlamentet. Politikk er mye forskjellig.» Vel talt.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem
Foto: thierry ehrmann

Hegemoni har blitt brukt noe forskjellig opp gjennom tiden. Hegemoni kan brukes for å beskrive et lands dominans over et annet. Det er også innen marxismen brukt for å vise til arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen, og nødvendigheten av å forene forskjellige klasseinteresser som strategi.

Antonio Gramsci brukte det til å beskrive at borgerskapet ikke bare var den herskende klassen gjennom statsmakten, men at det hadde en kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mener vi religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten.

Borgerskapet etablerer og opprettholder ikke sitt klasseherredømme bare via tvang og organisering av statsapparatet. Klasseherredømme utøves også gjennom hegemoniet i det sivile samfunn. Gramsci mener at en samfunnsgruppe må utøve lederskap før den vinner regjeringsmakt. En klasse oppnår hegemoniet sitt i et system av politiske og ideologiske allianser og kompromisser med andre klasser og samfunnsgrupper. Dette systemet utgjør en «historisk blokk» som er grunnlaget for en bestemt historisk, sosial orden. Det norske sosialdemokratiske klassekompromisset, med hovedavtalen, trepartssamarbeid osv. er et eksempel på en slik «historisk blokk».

Et nytt hegemoni skapes i endring av folks bevissthet, tenkemåter, verdensoppfattelse, følelser og moralske standarder. Gramsci mente «alle mennesker er filosofer». Han mente det finnes et «folkevett» eller «en sunn fornuft» en slags allmenn filosofi basert på et idésett med mange kilder. Kultur, tradisjoner, media osv. er kilder til denne «sunne fornuften». Totalt sett uttrykker de til sammen et sett med verdier og holdninger som framstår som en konsensuskultur. På den ene siden kan den være motsetningsfylt og gammeldags. Forsvare undertrykkelse og ulikhet. Samtidig er det også mye positivt i den «sunne fornuften» eller folkevettet. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien.

Når borgerskapets hegemoni er truet, vil den kunne innføre reformer ovenfra. Krav fra andre klasser eller samfunnsgrupper kan bli innfridd, men da på en måte som avvæpner og passiviserer disse gruppene. Igjen blir hegemoniet til borgerskapet etablert. På denne måten er borgerskapet en politisk klasse siden den ser ut over sine direkte klasseinteresser. Dette kaller Gramsci en passiv-revolusjon.

Mot-hegemoni

Gramsci ser på det som kommunistenes oppgave å etablere et mot-hegemoni mot det rådende. Arbeiderklassen kan bare bli den ledende klassen ved at den «lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten». Arbeiderklassen må ta hensyn til andre klasser og samfunnsgruppers interesser og gjøre kampen for dem til en del av sin egen kamp. Forholdet mellom arbeid og kapital består ikke bare av denne hovedmotsetningen, men eksisterer i et komplekst system av andre forhold til andre klasser og samfunnskrefter. Begge prøver å styrke sine egne allianser og svekke alliansene til motparten og dermed endre maktforholden i sin favør. Derfor må arbeiderklassen gå ut over sine særinteresser, inngå kompromisser for å gjøre seg til den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter.

Her gir Gramsci en ny di­m­­en­­sjon til hegemoniet, en «nasjonal-folkelig». Man tar opp i seg kamper og krav som ikke har en ren klassekarakter. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for rettigheter, bevegelser for frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til minoriteter, unge eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den.

Venstrepopulisme

Framveksten av Podemos og venstrepopulismen har gitt fornyet interesse for hegemonibegrepet. Podemos ledere som Pablo Iglesias og Inigo Errejón henter inspirasjon fra tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Mens hegemonibegrepet hos Gramsci handler om hvordan bygge allianser for arbeiderklassen, så bruker Laclau och Mouffe begrepet annerledes. Det politiske subjektet er ikke arbeiderklassen, men en kompleks sammensetning av politiske viljer. De mener verden er mye mer komplekst og at den industrielle arbeiderklassen ikke lengre er den ledende kraften. Hos Laclau skapes ikke motsetningene i samfunnet ut fra klasser, men oppfatning av hvem som er fienden. Ulike viljer (eksempelvis fagforeninger eller interessegrupper) har ulike krav til regjeringen. Når disse kravene avvises, har viljene det felles at kravene deres ikke er innfridd, og da er det grunnlag for en allianse mellom dem. Blir disse kravene omformulert til mer generelle paroler, blir populismen aktuell. Det skapes et skille mellom de som har makten og de som ikke får innfridd sine krav. Dette skillet kan defineres som folket og makten (eller kasten som i tilfellet Podemos).

I Frankrike har vi i det siste sett at tradisjonelle parti som Sosialistpartiet har blitt sett på sidelinja, Front National med Marine le Pen har styrka seg, og nye valparti som Emmanuel Macron si rørsle

«På marsj» har dukka opp og vunne val. Kva har skjedd, kva skjer, kva vil skje?¹

Terje Valen er pensjonert ungdomsskolelærer, utdannet historiker og har skrevet boka De tjente på krigen. Ledet «Flaktveit Vi Bryr oss» og er leder for Idrettsrådet i Bergen. Skriver bloggen tvalen.no

Det er resultatet av ei utvikling som har gått over fleire år. Eg skreiv om dette i 1996 og gav mange opplysningar som kan vere verd å lese i samband med denne artikkelen². Men no skal vi sjå på nokre hovudtrekk når det gjeld utviklinga av økonomien. Først vekstraten i brutto nasjonalprodukt (BNP) fram til og med ­2. kvar­tal 2017.

Sjå nøye på kurva under som eg vil vise til fleire gongar. Vi ser ein kort spurt på byrjinga av 1950-talet, der veksten var 8,1% for å falle til -0,1 % i 1952. Etter det har vi, med nokre svingingar, hatt aukande vekst frå 1953 til 1974 då han nådde 5,1 % og vekstraten var opp mot 4 % i nokre år. Etter 1982 fekk vi eit nytt fall fram til 1993. I 1992 var han nede i -0,1 %. Så steig han til 1,6 % i 2006. Deretter fall veksten gjennom krisa og var nede i nær -2,0 % i fjerde kvartal 2009. Etter dette kom ei rask stigning til 1,2 % første kvartal 2011. I 2014 hadde han falle til 0,1 % for så å vekse til 0,9 % i 2016. Derifrå fall han til 0,3 % i andre kvartal 2017. Vi ser at veksten var låg i tida før krisa i 2008–09 og blei endå lågare etterpå, mellom 0,6 og 0 %. Vi har med ein økonomi å gjere som er i djup krise.

Etter 1983 vart industrien i Frankrike bygd kraftig ned. Eit stort tal industriføretak forsvann, særleg innan jern, stål, gruvedrift og tekstil, og i bilindustrien var det store omstruktureringar der fabrikkar blei nedlagd og folk oppsagd. Det har fortsett. Mellom 2000 og 2015 har Frankrike gått frå verdas 4. til 11. produsenten av køyretøy.³ Sigarettproduksjon var lenge eit symbol for fransk industri, og den siste sigarettfabrikken, opna i 1882, blei nedlagd i november 2016 for å starte igjen, i Polen.

I Frankrike eigde staten mykje av bank- og forsikringsverksemdene etter store nasjonaliseringar i 1935, 1945 og så seint som i 1983. Frå 1986 blei det sett i gang ein stor privatiseringsbølgje og halvparten av det staten eigde, blei seld. Den delen av reservane som dei offentleg eigde bankane disponerte, fall frå over 85 % i 1984 til under 20 % i 2000.

Veksten ned og fortenestene opp

Til høyre er eit diagram som viser for­­tenestegraden til ikkje-finansielle føre­­­tak og­ eller graden av bruttooverskott⁴ (skala til høgre) av eigenfinansiering (skala til venstre) rapportert gjennom meirverdirekneskapen.

Teikninga viser at fortenestegraden i dei ikkje-finansielle føretaka rundt 1982 hadde komme ned på eit lågt nivå og eigentleg var raskt på veg vidare nedetter viss ikkje kapitalen fekk betre fortenestevilkår.⁵ Så steig fortenestegraden fram mot 1989, mens veksten i BNP gjekk ned, og eit nytt fall fortsette gjennom krisa i 2008–09 og ned til slutten av 2014. Det var faretrugande. Då begynte han å stige att.

Arbeidarane

Til høyre ser vi utviklinga av arbeidarane sin del av BNP.

Frå 1972 til 1983 vaks den delen som gjekk til arbeidarane. Så fôr han raskt ned til rundt 1990 og litt mindre bratt nedetter til 2008 då han steig att fram til 2012.

Denne utviklinga skapte arbeidsløyse og her skal vi sjå på eit diagram til som viser det.

I grafen til høyre er talet på registrert arbeids­lause den mørkaste skya, det litt lysare partiet viser dei som ikkje er i arbeid, men som ikkje søkjer aktivt etter arbeid, og det lysaste ­partiet er dei som er i arbeid, men som går på deltid og ønskjer å arbeide fulltid og dei som er delvis arbeidslause eller undersysselsette. Talet på arbeidslause og delvis arbeidslause stig frå rundt 2,5 millionar til 4 millionar og rundt 6 millionar og 8 % meir i 2016 enn i 2012⁶. Dette ligg tett opptil det Marx skreiv om arbei­d­s­­løyse under kapitalismen i 1867, altså for nett 150 år sidan.⁷

Arbeidsløysa i forskjellige grupper er no slik: Kvinner rundt 10 %, menn rundt 10 %, ungdom rundt 25 % og dei med lågare utdanning rundt litt under 20 %. Den store arbeidsløysa, spesielt i dei siste gruppene, gir eit solid grunnlag for ei rekke store problem og skifte i politisk tilknyting.

Dette har ført til denne utviklinga i kjøpekrafta til hushalda.

Stort sett fall veksten i kjøpekrafta i bølgjer i over 20 år fram mot 1984. I 1979–80 var det første gong negativ vekst. Etter dette har kjøpekrafta for hushalda svinga over og under null vekst med lågaste veksten i 1984 og 2012. Frå 1979 til i dag har det reelt sett ikkje vore nokon varig vekst i kjøpekrafta og frå 2007 til 2012 var fallet i vekstraten stort.

Desse nøkkeltala for den økonomiske utvikl­inga i Frankrike fortel oss mykje om bakgrunnen for det som skjer på det politiske feltet. I røynda er det ein øydeleggande dom over det som er blitt kalla nyliberal økonomisk politikk, men det er og ein øydeleggande dom om over det nye EU-prosjektet som kapitalen sette i gong litt før 1985 for å sikre det kapitalistiske systemet og storkapitalen sine profittar.

Den nye økonomiske politikken

For å snu den nedgåande trenden i profittgraden blei det frå byrjinga av 1980-talet sett i verk ein ny økonomisk politikk. I Europa var EU sentral i gjennomføringa av han. Han førte til at avtalen om at arbeidarane skulle ha del i produktivitetsveksten gjennom auke i løner, blei skrota. Utbyttinga auka mykje. Det blei lagt til rette for at dei finanskapitalistiske monopola skulle få høgare kortsiktige fortenester enn det dei kunne få av industriproduksjonen. Industrien vart lagt ned samstundes som vi såg ein liberalisering av finanssystemet med fjerning av kredittgrenser i 1987 og med kontrollen av børsane i 1989. Det kom i samband med skapinga av den felles kapitalmarknaden i EU i same tida. Storleiken på finansmarknadane eksploderte, og i prosent av BNP økte verdien av verdipapir (stort sett aksjar og obligasjonar) frå 90 % i 1990 til 400 % i 2007.

Dei gjekk over frå ein økonomi der gjelda var administrert og kontrollert, til ein økonomi der finansmarknadene var liberalisert. I staden for ein kapitalisme der eigarane var knytt til «sine» føretak fekk vi ein aksjeeigar-kapitalisme der finansieringa gjennom marknaden vart sentral og føretaka si eigenfinansiering vart det sentrale, og kva som skjedde med føretaka og produksjonen deira blei underordna. Gjekk eit føretak dårleg eller konkurs, var det berre å vite dette i tide og flytte aksjekapitalen sin over til noko som gav meir avkastning på han. Dei mange mindre pensjonskassene vart overførd til nokre få store finansinstitusjonar som pensjonsfond, investeringsfond og assuranseselskap som brukte summane frå pensjonistane til spekulasjon.

Svært mykje av den franske industrien blei dessutan kjøpt opp av anglo-saksiske interesser. I 2009 hadde utanlandske eigarar 42,3 % av aksjane i dei børsnoterte selskapa og sto for meir enn 70 % av transaksjonane. Det høge talet transaksjonar viser at mykje av plasseringane var kortsiktige.

Det samla resultatet er at Frankrike er blitt utarma som industrinasjon, den nyliberale EU-politikken for å skape meir profitt til føretaka har ført til at dei har saga over den greina dei sitt på.

Og det franske landbruket har gått frå krise til krise og ser ikkje ut til å komme ut av den tilstanden.

Vi må understreke at den økonomiske politikken har vore felles for det dei tradisjonelle «høgre-» og «venstre-» partia som har hatt presidentar og fleirtal i nasjonalforsamlinga.

Den økonomiske politikken under François Hollande 2012–2017

François Hollande stilte til val med 60 forslag⁸ om å få fart på økonomien att og sørge for at folk fekk det betre (Arbeidsplassar, bustader, økonomisk politikk, sikkerheit.). Slagorda var «Endringa – det er no» og «Eg vil få Frankrike på fote att». Slik minte han både om Obama og Trump i retorikken sin. ⁹

Her er nokre av dei viktigaste punkta hans.

• Det første punktet var å få fart på produksjonen, skaffe fleire arbeidsplassar og auka vekst. Det skulle han klare ved å endre politikken til den førre presidenten, Nicolas Sarkozy («høgre»), og ved det rekna han med at veksten skulle komme opp på 2 til 2,5 % i siste del av perioden. Det var ønsketenking, og dermed fall også alle dei andre programpunkta hans, blant anna meir pengar til velferd.

• Han ville betre tilhøva for bøndene, men det enda opp i vidare utvikling av jordbrukskrisa.¹⁰

• Han ville sørge for at bankane tente til vekst i økonomien. Det gjekk ikkje.

• Han ville reformere EU, men enda opp med å sette ut i livet sparetiltak for å komme Maastricht-kriteria i møte ved mellom anna å få ned budsjettunderskottet. Folk meinte at det tok rotta på den korte oppgangen i 2010 og 2011 etter krisa i 2008/09. I EU-systemet er det ikkje mogleg å devaluere valutaen, og då kan ikkje landa ta tiltak for å utlikne vekstforskjellar på ein måte som er mindre negative for arbeidsfolk enn det som må skje innan Maastricht-kriteria¹¹.

• Han ville kjempe mot arbeidsløyse,og det kunne jo heller ikkje gå bra, til tross for enkelte mindre tiltak.

• Grunnlaget for alle løfta var at den økonomiske veksten skulle opp mot 2,4 %. Det var eit luftslott, og botnen fall ut av alt han hadde lova når det galdt betre økonomiske vilkår for folket.

Dei tre gruelege lovene

Vi må og trekke fram tre av dei lovene om økonomien som blei vedtatt under Hollande frå Parti Socialiste, DNA sitt systerparti, og som vekte raseri blant arbeidarane.

29.12.2012 kom lova om «Skattekreditt for konkurransekraft og arbeidsplasser»¹² som skjerma føretak frå skatt og velta utgiftene over på alle andre gjennom ei miljøavgift og auke i meirverdiskatten.

6.8.2015 vedtok dei «Lova om vekst og aktivitet kalla «Macron-lova» som er eit monster på 195 paragrafar som rører borti store delar av det franske samfunnet, og er kalla det hardaste nyliberale angrepet på arbeidsfolk nokon sinne. Martine Boulard i Le Monde diplomatique, skreiv i april 2015 om denne lova. Her samanfattar ho lova slik:

«Vi må fjerne alt som hindrar at dei rikaste blir rikare og som hindrar aksjonærane si makt over føretaka».¹³

«Lova rører borti alt: liberalisering av bussrutene, auke i nattarbeid, grenser for arbeidarane sine representantar i konfliktråd, svekking av arbeidsmiljølover, privatisering av forsvarsindustrien og flyplassane, oppretting av filialar av universitetssjukehus, svekking av miljønormer …».

Lova blei vedtatt av regjeringa utan avstemming i parlamentet ut frå artikkel 49.3 i grunnlova som seier at en kan bruke ein slik framgangsmåte.¹⁴

Den 8.8.2016 vedtok dei «Lova med omsyn på arbeid, modernisering og sosial dialog og sikring av dei profesjonelle sine karrierestigar kalla «El Khomri-lova»» etter arbeidsministeren, som gjer det lettare å sparke arbeidarar for å styrke konkurransekrafta, og som førte til store demonstrasjonar og blei vedtatt på same måte. Klassekampen hadde eit oppslag om dette.¹⁵

Alle desse lovene gav fordelar til kapitalen og nye byrder for arbeidarane. Dette og meir til førte endeleg til at Parti Socialiste sine veljarar avslørte partiet sitt som arbeidarfiendtleg og flykta frå det.

EU sin innverknad på økonomien

I 2002 blei det slutt på franske franc saman med deutsche mark, og euroen kom i staden. Det tydde at den gamle metoden med devaluering ikkje kunne fungere mellom desse valutaene lenger. Då Tyskland sett i verk kraftige reduksjonar av produksjonskostnadane ved lønesenkingar og flytting av lite produktive føretak, vann dei marknader frå dei andre medlemmene i EU, og då blei og Frankrike ramma. Ein grunn til den svakare veksten i Frankrike har vore at dei har hatt eit godt system for sosiale ytingar. Det er ikkje konkurransedyktig i den nye EU-økonomien eller i globaliseringa si tidsalder. Denne erfaringa med EU og euro har franske arbeidarar merka seg. Men endå meir har avindustrialisering og nedleggingar og samanslåing av føretak ført til store forverringar og vanskar for arbeidsfolk. Alt dette har og blitt knytt til EU-systemet.

Eit anna eksempel er at etter krisa i 2008–2009 fekk franskmennene økonomien ganske raskt på beina igjen. Men etter eit par år måtte dei rette seg etter dei grensene som EU sette for underskuddott på statsbudsjettet osv., og det kvelte oppgangen slik at det blei fleire år med låg vekst og høgare arbeidsløyse. Alle kommentatorar er samde om denne verknaden av EU, slik at den negative haldninga til EU er heilt ut forståeleg også ut frå dette. Dei kandidatane som viser skepsis og motstand mot EU, får støtte frå mange som blei og blir ramma av unionen sin politikk.

Arbeidarklassen på jakt etter eit alternativ

Den djupe krisa i økonomien og dei stadig vanskelegare forholda for vanlege arbeidsfolk i Frankrike har ført til at det store Parti Socialiste er blitt avslørt som eit parti dei ikkje kan bruke for å få det betre. I denne situasjonen har dei begynt å jakte på alternativ. Først ser dei etter politikarar og parti som kritiserer den tilstanden dei har hamna i og lover å gjere det betre. Slikt medfører at dei stemmer på parti som Front National, som peikar på innvandrar og islamistar som hovudfiende og dermed vender merksemda bort frå storkapitalen sjølv, og til at dei sluttar opp om nye sosialdemokratiske kandidatar som på overflata trer fram som gode alternativ, men som sjølvsagt alle, om dei kjem i posisjon, vil søke legitimitet hos den kapitalistklassen som herskar og la valløftene sine fare, slik Trump for så vidt er eit godt eksempel på i USA og Syriza i Hellas.

I Norge kan sosialdemokratiet overleve fordi vi ikkje har nokon djup og varig økonomisk krise enno, sjølv om partiet var den hardaste pådrivaren for å få gjennomført den nyliberale EU-politikken på 1990-talet og framleis står for same linje, med bastant motstand mot å seie opp EØS-avtalen. Det gjekk ikkje lenger for sosialdemokratiet i Frankrike, og vitjar krisa også oss, vil DNA gå same vegen.

Den reelle statsmakta

I følgje Marx sin teori om samfunnet sit ikkje nasjonalforsamlingane og regjeringane med den reelle makta i statane. Makta i heile samfunnet har dei som eig og kontrollerer produksjonsmidla/kapitalen. Dei har makt i høve til kor mykje kapital dei har eigarskap til og kontroll med. Alle tiltak er grunnleggande sett lagt opp for at det kapitalistiske systemet skal haldast oppe og vare ved og fungere best mogleg. Kjempar du for å oppheve det kapitalistisk systemet og får oppslutnad om tanken, blir du fort erklært som ein samfunnsfiende og utsett for særskild handsaming med overvaking osb.

Kjernen i makta til staten sjølv ligg hos dei som disponerer staten sine valdsmiddel, i første hand dei militære styrkane og politiet, dernest domsvesenet med fengslar. Under dette kjem det leiande statlege byråkratiet, og så nedst på stigen dei folkevalde organa.

Under vanlege, rolege tilhøve klarar valsystemet å handtere interessene til dei dominerande delane av kapitalklassen. Under krisetilhøve kan kapitalen sine representantar gripe meir direkte inn i sakene for å sikre makta si. Då Sosialistpartiet i Frankrike ikkje lenger var i stand til å ta vare på interessene til dei leiande delane av kapitalistane gjennom valprosessen, så kom dei sjølv fram på scena og lage eit medieshow for ein kandidat dei kunne stole på, slik at interessene deira blir best mogleg ivaretatt under det parlamentariske demokratiske systemet. Viss dette heller ikkje nyttar, kan dei knytte til seg kandidatar som kan nyttast til å opprette eit meir despotisk styre. Slik krisa utviklar seg, er ikkje dette utenkeleg, og grunnlaget blir lagt gjennom stadig meir overvaking, væpning av politi, utvikling av system for auka kontroll av folk og fe osb. Og ikkje minst gjennom å skape katastrofestemning. Her kan terror­ismen brukast som eit middel saman med skaping av og demonisering av fiendar.

I Norge hadde vi under 2. verdskrigen ein situasjon der vi fekk sjå korleis den hegemoniske kapitalen organiserte eit illegalt styre i landet gjennom «Kretsen» og «Koordinasjonskomiteen». Dette har eg skrive om i Materialisten 2/1979 og 2/1980. Emmanuel Macron som kandidat er eit eksempel på at representantar for den herskande klassen direkte grip inn i valprosessen for fremme kandidatar og for å sette i gang eit stort mediejippo for å sikre dei siger.¹⁶

Referanser:

1. Grunnlaget for denne teksten med grafar, meir detaljar og tilvising til kjelder finn du på http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Frankrike%20no.pdf
2. Sjå http://www.akp.no/rfane/1996/02/terje-valen.php3 og http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/fraoppr.htm
3. Organisation Internationale des Constructeurs Automobiles, Steigan.no 06.11.16
4. For forklaring på omgrepet meirverdi sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Meirverdi%20definert.htm
5. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm
6. L’économie française 2017, Collection Repères, La Découverte, side 121–122.
7. Sjå Das Kapital, bind 1, kapittel 23, Den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov.
8. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Francois%20Hollande%20sitt%20valprogram%202012.htm
9. Sjå franske aviser frå 26.12.2012, til dømes Libération og Le Monde.
10. http://www.lemonde.fr/economie-francaise/article/2016/08/11/la-france-traverse-une-grave-crise-agricole_4981317_1656968.html
11. Sjå https://no.wikipedia.org/wiki/Konvergenskriterier
12. CICE-Crédit d’impôt pour la compétitivité et l’emploi (Skattekreditt for å fremme konkurransekraft og sysselsetjing.) Ordninga tyder at føretak får skattefråtrekk og at det blir dekka av auka meirverdiavgift og miljøskatt på alle. For dei som vil sette seg nøyare inn i dette på engelsk, sjå http://www.lexology.com/library/detail.aspx?g=b7a204d0-6a99-407a-8020-667fe1e668d7
13. Sjå https://www.monde-diplomatique.fr/2015/04/BULARD/52833
14. Sjå http://www.lemonde.fr/les-decodeurs/article/2016/05/10/qu-est-ce-que-l-article-49-3_4916730_4355770.html
15. Sjå http://www.klassekampen.no/article/20160514/ARTICLE/160519979
16. Sjå http://steigan.no/2017/04/26/hvem-er-emmanuel-macron-og-hvem-star-bak-ham/

Den europeiske unionen (EU) har satt mye av rammene for hele utviklingen i Frankrike. En rapport fra Røde Kors Internasjonal, publisert 10.10.13, sier at 43 millioner mennesker i EU ikke har råd til å ernære seg ordentlig. Dette er «den verste humanitære krisen siden 2. verdenskrig», slår rapporten fast.¹ Selv om Frankrike ikke er det EU-landet som er hardest rammet, finnes det der en sosial spenning som vi i Norge kan ha problem med å forstå omfanget av.

Daniel Ducrocq er pensjonert gartner, fylkesleder i Rødt Hordaland, fransk statsborger og har bodd i Norge siden 1976.
Foto: Lorie Shaull

Valgets elleve kandidater og EU

Med dette som bakteppe kjempet elleve kandidater om presidentembetet ved to valgomganger i mai, og den 11. og 18. juni kommer valget til parlamentet.

Som vi har sett, er det meste av nasjonalt handlingsrom kraftig innskrenket av EU. Det er allikevel få av kandidatene som påpekte dette som en sentral sak. Med unntak av François Asselineau (Union Populaire Républicaine – 0,92 % av stemmene), hadde ingen av kandidatene utmeldelsen av EU på programmet. Noen av kandidatene som Benoît Hamon (Parti Socialiste – 6,36 %)², Nicolas Dupont-Aignan (Debout la France – 4,70 %), Jean Lassale (Union pour la Démocratie Française –1,21’%), Jean-Luc Mélanchon (La France insoumise – 19,58 %) ville prioritere nasjonale interesser ved for eksempel å reservere en andel av offentlige anbud til franske bedrifter. Disse fire kandidatene påtok seg ikke å forklare velgerne hvordan de vil kunne prioritere nasjonale interesser innenfor EUs rammer som forbyr bruk av «statlige midler i enhver form som vrir eller truer å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak.» (Romatraktaten, § 92)

Kandidater på venstresiden, Philippe Poutou (Nouveau Parti Anticapitaliste – 1,09 %), Nathalie Arthaud (Lutte ouvrière – 0,64 %), som har gode samfunnsanalyser, legger tross det ikke vekt på Den europeiske unionen i sine programmer.

Det første punktet i programmet til Marine Le Pen (Front National –21,30 % av stemmene) tar opp Frankrikes forhold til EU:

«(…) Forhandlinger vil bli igangsatt med våre europeiske partnere etterfulgt av en folkeavstemning om Frankrikes medlemskap i EU. Målet er å få til et europeisk prosjekt som respekterer Frankrikes selvstendighet, de nasjonale suvereniteter og som tjener folkenes interesser.»

Le Pen gikk ikke tydelig til valg for å melde Frankrike ut av EU. Frexit er for Nasjonal Front kun ett alternativ. Under debatter har Le Pen (og Mélanchon) vist en tvetydig holdning til Brussel.

Allikevel er det Nasjonal Front som ble utpekt i det offentlige rom som det partiet som vil ødelegge «det vakreste prosjektet som finnes, det europeiske prosjektet’’ slik tidligere direktør for arbeidsgiverorganisasjon, Laurence Parisot, formulerte det. Siden februar har Le Monde publisert daglig to til tre analyser som advarte mot å stemme Le Pen. Kapitalen trengte den demoniserte Le Pen for å få valgt sin kandidat, Emmanuel Macron.

Da alt tydet på at Le Pen ville gå videre til annen valgomgang, rykket flere ut for å gi sin støtte til Macron. Av en lang liste kan disse nevnes:

• Bernard Arnault (Frankrikes rikeste mann hovedaksjonær i gruppen som eier presse­organer Parisien, Aujourd’hui en France, ­Les Echos)

• Patrick Drahi (femte rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i gruppen som eier presseorganer Libération og L’Express)

• Pierre Bergé, Xavier Niel (niende rikeste mann i Frankrike), Matthieu Pigasse, (alle tre medeiere av Le Monde)

• Vincent Bolloré (tiende rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i mediaselskapet Vivendi)

Støtten til Macron kom også fra utlandet, fra politikere som ikke nølte med å blande seg direkte i det franske valget: Jean-Claude Juncker (Kristeligdemokrat, EU-kommisjonens president, tidligere president i skatteparadiset Luxembourg), Angela Merkel, Wolfgang Schaüble (Tysklands finansminister), Barack Obama, Justin Trudeau (Canadas statsminister) og Alexis Tsipras.³

Djevelen, markeds­liberalistenes redning

Resultatet av annen valgomgang ble ingen overraskelse. En demonisert Le Pen var sjanseløs mot markedsliberalist og kapitalvenn Macron.
Macrons karriere åpner ikke for tvil om hans klassetilhørighet. Han var ansatt og senere partner i investeringsbanken Rotschild (2008) og så generalsekretær for Presidentgruppen (2012) hvor han fungerte som økonomisk rådgiver for François Hollande. I 2014 ble han finansminister, en stilling han forlot i 2016. I april 2016, mens han var statsråd i Hollandes regjering, dannet han sitt eget parti, En marche. Som finansminister er han husket for Loi Macron (Lex Macron) som er omhandlet tidligere i denne artikkelen.

Mindre enn en uke etter valget, oppfordret EU kommisæren Pierre Moscovici den nyvalgte presidenten om å foreta kutt i offentlige budsjettet. Macron er rett mann for oppgaven: Han har varslet et kutt på 60 milliarder euro og en reduksjon av 120 000 offentlige stillinger i løpet av fem år. Kapitaleierne har all grunn til å være tilfreds.

Men de bør også være engstelige for hva som kan skje i Frankrike de neste årene.

Referanser:

1. Avisen Bastille, République, Nations, 29.10.13
2. Kandidaten til De Grønne (Europe Ecologie-Les Verts) trakk sin kandidatur i februar til fordel for Sosialistpartiets Benoît Hamon. Det katastrofale resultatet, 6,36% av stemmene, er et nederlag både for sosialdemokrati og for De Grønne.
3. Den komplette listen over støttespillere til Macron er å finne på: https://ruptures-presse.fr/actu/liste-soutiens-emmanuel-macron-pouvoir-argent-election-presidentielle/

Jeg synes dette intervjuet er viktig og i høyeste grad leseverdig. Det tar opp helt sentrale utfordringer i vår tid, og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats med å sette klimatrusselen og andre økologiske temaer på dagsorden blant marxister. Han har også vært viktig for å slå tilbake myter om at Marx og Engels ikke var opptatt av økologi. Men jeg må likevel peke på noen problemer med hans bruk av Marx – og også noen oversettelsesproblemer.

Torstein Dahleer siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.

I dette intervjuet bruker Foster uttrykket «metabolic rift», som jeg har oversatt med «sprekker eller brudd i stoffskiftet». Foster har gjort «metabolic rift» til et helt sentralt begrep, som nå brukes av marxister i stor utstrekning. Foster omtaler det her i intervjuet som «Marx’s theory of metabolic rift». Du kan slå opp i Wikipedia og finne en lengre artikkel om «Metabolic rift». Artikkelen starter (per 30. mai 2017) slik: «Metabolic rift is Karl Marx’s notion of the ‘irreparable rift in the interdependent process of social metabolism’».

Men dette er faktisk ikke riktig. Marx brukte aldri dette uttrykket. Det er Foster selv som har konstruert det. Uttrykket har slått godt an fordi det i alt vesentlig har vist seg å være et nyttig begrep. Men det er altså ikke Marx sitt uttrykk.Det er kommet en del interessante innvendinger mot det, bl.a. fra sosiologiprofessor Jason W. Moore som er koordinator for World-Ecology Research Network. Han mener at uttrykket inviterer til en mekanisk, udialektisk oppfatning, ved at det beskriver mennesket og naturen som to forskjellige enheter, der menneskene (ikke-natur) under styring av kapitalismens akkumulasjonstvang kolliderer med naturens (ikke-menneskenes) grenser. Beveren som demmer opp elva sees på som natur, mens menneskets handlinger i naturen sees som ikke-natur. Han mener det blir feil å si at det kapitalistiske samfunnet skaper brudd i naturen; mennesket er selv en del av naturen og endrer naturen. Og han mener at den framstillingen Marx ga, ikke gir dekning for det han oppfatter som en mekanisk «brudd»-forståelse. Se f.eks. hans artikkel «Metabolic Rift or Metabolic Shift?»1

«Metabolisme» betyr stoffskifte. I Kapitalen, spesielt i bind 1 og bind 3, skriver Marx mye om stoffskiftet mellom mennesket og naturen 1 og om det samfunnsmessige stoffskiftet. Foster siterer i intervjuet fra kapittel 47 i Kapitalens bind 3, og så vidt jeg vet, er dette det eneste stedet der Marx skriver om stoffskifte i samme setning som han også bruker det tyske ordet «riss». Det er dette som Foster oversetter med det engelske «rift». I oversettelsen har jeg i en fotnote også presentert den tyske originalformuleringen, så kan leseren selv vurdere hvordan det bør oversettes. En korrekt oversettelse til norsk må selvsagt starte med det tyske ordet «riss». Norske murere kjenner godt til dette ordet, som brukes om en tynn sprekk.

Det som i alle fall står fast, er at Marx ikke har brukt noe uttrykk som tilsvarer begrepet «metabolic rift», men at både han og Engels i høyeste grad satte økologiske virkninger på dagsorden. Som eksempel kan vi jo ta en titt på bind 1 av Kapitalen, der Marx til slutt i kapittel 13 har en mye fyldigere gjengivelse av de samme resonnementene som Foster presenterte fra Kapitalens bind 3.

Der skriver Marx om hvordan storindustrien i byene virket revolusjonerende på landsbygda, ved at større deler av befolkningen ble trukket inn til store bysentra, og at det forstyrret stoffskiftet mellom menneskene og jorda. Det forstyrret tilbakeføringen av de stoffene fra jorda som menneskene har forbrukt i form av næringsmidler og klær, «altså den evige naturbetingelsen for varig fruktbarhet». Så tvinger den kapitalistiske produksjonen fram en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige produksjonen, «i en form som er i samsvar med den høyeste menneskelige utvikling». Men denne «samfunnsmessige kombinasjonen av arbeidsprosessene framstår som det organiserte middel til undertrykking av arbeidernes individuelle livskraft, frihet og sjølstendighet». Samtidig utplyndres jorda ved at den for en kort periode drives til økt fruktbarhet, som samtidig er «et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten».

Og så slutter Marx slik:

«Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren».

Note:

1 http://www.jasonwmoore.com/uploads/Moore__Metabolic_Rift_or_Metabolic_Shift__for_website.pdf

Klimabevegelsen er sentral, men vi må kjempe på alle fronter, og kombinere bredt forsvar for menneskerettigheter og motstand mot krig og imperialisme, med kampen for å redde Jorden som et sted der mennesker kan leve.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review og forfatter av Marx’ Ecology. Intervjuet med Bellamy sto først i Left Voice, så i Climate & Capitalism 11. april 2017.
Oversettelse: Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.
Foto: Gustav Pursche

– I antropocen – i menneskets tidsalder – er vi i overhengende fare fordi sammenbruddet i Jordas system, spesielt klimaet, truer kloden som et sted å leve for mennesker. Men vårt politisk-økonomiske system, kapitalismen, er først og fremst innrettet på akkumulasjon av kapital, noe som hindrer oss i å møte denne enorme utfordringen og som akselererer ødeleggelsesprosessen. Vitenskapsfolk innenfor naturvitenskapene har gjort en glimrende og modig innsats ved å slå alarm om de kolossale farene som ligger i å fortsette med «business as usual», når det gjelder karbonutslipp og andre områder der klodens tåleevne er begrenset.

Dagens toneangivende miljøer innenfor samfunnsvitenskap har nesten fullstendig latt seg prege av kapitalistisk ideologi, i så stor grad at konvensjonelle samfunnsvitere er fullstendig ute av stand til å sette disse problemene på dagsorden i det omfang og i den historiske sammenheng som er nødvendig. De er vant til den forestillingen at samfunnet for lang tid siden «beseiret» naturen, og at samfunnsvitenskap bare dreier seg om forhold mellom mennesker, aldri forhold mellom mennesker og natur. Dette gir næring til en holdning der problemer som gjelder Jordas system i full skala, blir benektet.

De toneangivende samfunnsviterne som faktisk beskjeftiger seg med miljøspørsmål, gjør det som oftest på en måte som om vi står overfor nokså normale forhold, og ikke en krisesituasjon for kloden, ikke en situasjon uten sidestykke.

Det kan ikke finnes noe økomodernistisk svar med en gradvis løsning av de forferdelige økologiske problemene vi står overfor, for når vi ser menneskenes effekt på kloden, er det ikke noe gradvis over den. Den er en Stor Akselerasjon og en sprekk i Jordas system. Problemet øker eksponentielt, men forverrer seg enda raskere enn vi skulle vente av en eksponentiell utvikling, fordi vi er inne i en prosess der alle slags kritiske terskler passeres, og vi møter et forvirrende antall vippepunkter.

– Det korte svaret er «profitt». Det lange svaret er omtrent som dette: Det er to store hindringer: (1) store mengder kapital som er bundet opp i det økonomiske fossil-brennstoff-komplekset, og (2) den høyere profittraten som kan oppnås fra fossil-brennstoff-sektoren i økonomien.

Det er ikke bare et spørsmål om energiavkastning på energiinvesteringer. Infrastrukturen rundt fossilt brennstoff eksisterer allerede, noe som gir fossilt brennstoff en avgjørende fordel framfor alternativ energi når det gjelder lønnsomhet og kapitalakkumulasjon. Ethvert alternativt energisystem krever at en helt ny energi-infrastruktur blir bygd opp, praktisk talt fra bunnen av, før det kan bli virkelig konkurransedyktig. Det er også mye større subsidier for fossilt brennstoff. Og i kapitalistisk bokholderi representerer fossilt brennstoff en slags «gratis gave» fra naturen til kapitalen, i enda større grad enn solenergi til og med.

Den finansielle strukturen, inklusiv de største bankene og Wall Street, er veldig tett knyttet til fossilt-brennstoff-økonomien. Fossile brennstoffreserver under bakken representerer billioner av dollar i forventede verdier som allerede har en reell effekt i dagens økonomi i den forstand at de står oppført i selskapsregnskapene¹ – selv om det å brenne opp alle disse reservene ville bryte klimabudsjettet fem eller seks ganger, og dermed sende oss til klimahelvetet. Men disse billionene av dollar i regnskapsførte verdier knyttet til fossile brennstoffreserver ville rett og slett forsvinne hvis det ble stans i å brenne fossilt brennstoff. Det er ikke noe tilsvarende for sol og vind målt som eiendeler for selskapene

Min kollega Richard York, en av verdens ledende miljøsosiologer, har vist empirisk i en artikkel i Nature Climate Change at akkurat nå blir alternativ energi fortsatt behandlet som noe som kan supplere heller enn erstatte fossilt brennstoff innenfor energisektoren slik den ser ut nå. Den raske veksten i alternativ energi må derfor ikke sees som noe radikalt brudd med dominansen til fossilt brennstoff. Et slikt nødvendig brudd har ennå ikke inntruffet.

– De som kalles «universets herrer» – i dag er det seks menn (for få måneder siden var det åtte), som har like mye formue som halvparten av verdens befolkning – styrer i stadig sterkere grad verdensøkonomien. Sett fra deres synsvinkel er hovedproblemet nå at det er stagnasjon i verdensøkonomien, ikke at klimaet endrer seg.

Stagnasjonen er dypest i de framskredne kapitalistiske økonomiene. USAs økonomi vokste med 1,6 prosent siste år, og veksten har vært mindre enn 3 prosent hvert eneste år i mer enn ti år – for første gang i alle de årene der slike data har vært registrert. Veksttakten i Europa har det siste tiåret vært på omkring 1,7 prosent per år. Sammenlign det med veksttakten i USA i depresjonsperioden 1929–1939 som var gjennomsnittlig 1,3 prosent per år (noen år kraftig ned og noen år kraftig opp).

Som vi har argumentert for i Monthly Review i flere tiår, har monopol-finanskapitalen en sterk tendens til overakkumulasjon og stagnasjon. Det som i hovedsak løftet økonomien i 1980- og 1990-årene var finansialisering (veksten av finanskapital i forhold til produksjon og finansielle bobler). Når finansialisering ikke lenger er i stand til å stimulere økonomien i samme grad i tiden etter Den store finanskrisen, er resultatet blitt en stagnasjon uten ende.

Dette var i virkeligheten den tesen som ble framsatt i to bøker som jeg skrev sammen med andre: The Great Financial Crisis med Fred Magdoff i 2009 og The Endless Crisis med Robert W. McChesney i 2012.

Alt er i dag rettet inn mot å få økonomien til å komme i gang igjen. Det er sant at stagnasjonen på enkelte måter hjelper økologien, siden økonomisk vekst betyr sterkere press på miljøet, øker CO2-utslippene, etc. Men som York har vist empirisk i en annen artikkel i Nature Climate Change, reduserer ikke systemet klimagassutslippene i samme takt når økonomien går ned, som det øker utslippene når økonomien går opp. Dessuten har det at alle de avanserte kapitalistiske økonomiene setter økonomisk vekst foran alt annet, ført til at hele spørsmålet om klodens framtid er blitt skjøvet til side og marginalisert.

Derfor er det nå en ny offensiv for å fjerne miljøreguleringer i den hensikt å drive økonomien framover. Vi er på et tog som løper løpsk på vei mot klimastupet, og vi hiver innpå mer kull for å få opp farten.

– Den er fullstendig virkningsløs. Den krever vilje til å inngå avtaler. I beste fall representerer den rett og slett de gode hensiktene til verdens regjeringer. De planene som de enkelte landene legger opp til, vil ta oss nesten hele veien til de 4 grader Celsius som antas å være slutten på sivilisasjonen, etter mange forskeres vurdering. USAs forslag var basert på Obamas Clean Power Plan, som innebar for lite for sent, og satte sin lit til markedsmekanismer som ikke ville klare å gjøre jobben. Den rives nå i filler av Trumps klimafornekter-administrasjon. Når Washington nå skrinlegger Parisavtalen enten formelt eller reelt, er det fare for at alt vil ramle sammen.

Det ene elementet som var mest lovende i Parisavtalen sett fra en klimabevegelses synsvinkel, var den formelle anerkjennelsen av målet om å holde den globale temperaturøkningen innenfor 1,5 grader Celsius. Men nesten alt annet i avtalen gjorde at dette ikke var troverdig. Og vi har allerede sett en økning på 1,2 grader med mer i vente.

Selvsagt, nå som Trump setter Obamas Clean Power Plan til side, skjønner vi hvilken forskjell det er mellom tiltak som er klart utilstrekkelige men som ikke avskjærer muligheten for å trappe opp innsatsen for å demme opp for klimaendringene, og en politikk som faktisk fører oss feil vei og truer med å fjerne fullstendig det som James Hansen har kalt «menneskehetens siste sjanse».

– Dessverre kan vi ikke påvirke så mye på den måten – bortsett fra en massiv nasjonal bevegelse for å få ressursene til å vare lenger, som ville kreve mobilisering av hele befolkningen og som måtte være del av et forsøk på også å endre produksjonen. Det vil si at en vanlig forbruksbasert strategi som bare baserer seg på individuelle handlinger, er ute av stand til å løse problemet eller få raske nok resultater.

For å få en idé om dimensjonene på problemet, kan vi se på effekten av å fjerne alt det husholdningsavfallet som kommunene i USA håndterer. Det ville bare kutte det totale materielle avfallet i det amerikanske samfunnet med omtrent 3 prosent. Resten er det bedrifter og selskaper som står for.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre alt det som du foreslår. Hvis vi ikke forandrer oss selv som individer og vår kultur – den måten vi forholder oss til jordkloden på – kan vi ikke regne med å få gjort de samlede endringene som er nødvendige i samfunnet. Så det er avgjørende viktig å fjerne sløsing og ta ansvar for de skadene som vi gjennom vårt daglige liv påfører naturen. Når du bruker en plastgaffel som er laget på den andre siden av kloden, og kaster den i søppeldunken sammen med annen emballasje etter at du har brukt den i ett minutt for å spise din salat, så må petrokjemisk industri lage en identisk plastgaffel og frakte den over halve verden til neste gang du skal spise din hurtigmatsalat. Da bidrar du helt klart til et destruktivt og sløsete system – et system som nettopp vokser gjennom ødeleggelse og sløsing.

Men det har lenge vært forstått at «konsumentsuverenitet» er en myte. For å gjøre fundamentale endringer i vareøkonomien er det nødvendig å ha makt over produksjonen.

Noe vi kan gjøre hvis vi virkelig mente alvor, er å gå løs på de mer enn én billion dollar som hvert år brukes i USA på markedsføring, dvs. målretting, motivasjonsforskning, produktutvikling, pakking, salgskampanjer, annonsering, direkte markedsføring, etc. for å overtale befolkningen til å kjøpe ting som de i virkeligheten ikke ønsker eller trenger. Men for å rette søkelyset mot markedsføring, ville det også være nødvendig med politiske reaksjoner. Marx sa en gang at arbeiderne – og dette ville kanskje gjelde vel så mye for forbrukerne – i sine rent økonomiske handlinger i et kapitalistisk samfunn alltid er den svakere part, og derfor trenger de å organisere seg politisk.

– Ja, det er en økende erkjennelse blant venstrekrefter generelt at menneskeheten nå skiter i sitt eget reir – i verdensomspennende, planetarisk målestokk. Sosialister har altfor ofte forsømt å ta økologiske spørsmål alvorlig nok. Men det er ikke bare sosialister som forsømmer dette, det gjelder i enda større grad den liberale tradisjonen som helhet.

Men hva vi enn måtte mene om sosialismen i det tjuende århundre, så må det understrekes at ingen kan være en virkelig sosialist og slett ikke marxist i det tjueførste århundre uten å erkjenne fullt ut alvoret i klodens økologiske krise. Vi er enten i spissen for kampen for å beskytte Jorda som et sted for menneskelig bosetting (og som hjem for utallige arter), eller vi er på lag med systemets kreative utslettelsesoffensiv mot Jordas system slik vi kjenner det.

Men det er helt riktig av deg å trekke fram Naomi Kleins innsats på dette feltet, siden hun i de senere år har gjort mer for å slå alarm enn noen annen utenfor forskernes rekker. Etter min mening er hun den ledende intellektuelle aktivisten i den radikale klimabevegelsen i USA og Canada. I motsetning til en figur som Bill McKibben, så viker hun ikke unna å peke på hvor hunden virkelig ligger begravet. Undertittelen på hennes bok This Changes Everything sier det rett ut: Det dreier seg om Capitalism vs. The Climate.

Hun er helt på linje med økososialismen, som er den viktigste nye utviklingen i sosialistisk og økologisk tenkning og i miljøbevegelsen. Et godt eksempel er Ian Angus sin bok Facing the Anthropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System, som kom i fjor.

Når det gjelder mine egne bidrag på dette feltet, så har jeg skrevet en del bøker om emnet, som for eksempel The Vulnerable Planet, Ecology Against Capitalism, og sammen med Brett Clark og Richard York The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Planet. Saken er klar: Kapitalismen er et system innrettet for ubegrenset kapitalakkumulasjon og dermed eksponentiell økonomisk vekst. Derfor øker den stadig i omfang. Med en 3 prosent vekstrate ville økonomien i løpet av hundre år bli 19 ganger så stor, i løpet av to hundre år bli 369 ganger så stor, og i løpet av tre hundre år bli 7100 ganger så stor. Mens planetens kapasitet med hensyn til ressurstilgang og utslippsmuligheter i det vesentlige ville forbli den samme. Økologiske grenser er en realitet, og det går derfor ikke an å benekte det presset som økonomien forårsaker mot disse grensene.

Selvsagt er problemet mye mer alvorlig enn det jeg har antydet her. Enda viktigere er det faktum at kapitalismen presser sine bevegelseslover på miljøet, uavhengig av planetens biogeokjemiske sykluser og Jordas stoffskifte. Dermed skapes det sprekker eller brudd i de biogeokjemiske syklusene som Jordas system gjennomløper. Disse sprekkene eller bruddene bryter økosystemets sammenhenger på måter som har konsekvenser langt ut over de rene skalaeffektene av økonomisk vekst. Det er dette problemet med de brutte sammenhengene i Jordas stoffskifte som er vår dypeste utfordring. Man går på akkord med krav til bærekraft på stadig høyere nivåer – en stadig akselererende trussel mot sivilisasjonen og livet selv.

Marx sin teori om sprekker eller brudd i stoffskiftet, eller «en uhelbredelig sprekk i sammenhengen i det samfunnsmessige stoffskifte – et stoffskifte som er foreskrevet av livets naturlover»2, var den første analysen som la fram et virkelig allsidig samfunnsvitenskapelig syn på en systembasert økologisk krise – et syn som både omfattet samfunn og natur og deres dialektiske sammenheng med hverandre, og som knyttet dette til produksjon. Faktisk var denne innsikten så kraftfull at den er avgjørende for hvordan vi ser krisen i Jordas system i dag. Dette er tydelig i en artikkel i mars 2017-utgaven av Scientific Reports, som uttrykkelig trekker på Marx sitt konsept og siterer fra Kapitalen av Marx.

Når vi i dag snakker om antropocen – menneskets tidsalder – fra et vitenskapelig perspektiv, gjenkjenner vi helt tydelig at den Store Akselerasjonen i menneskelig påvirkning på kloden siden 1945 har skapt en antropogenisk sprekk i Jordas system. Denne sprekken vil for alltid skille nåtiden økologisk fra tidligere stadier i historien, både geologisk og menneskelig. Denne sprekken i menneskets relasjon til kloden er allerede katastrofal og kan snart nå det punktet der det ikke er noen vei tilbake – hvis vi øker den globale gjennomsnittstemperaturen med 2 grader Celsius – og dermed fører oss til større katastrofer og truer selve menneskeheten.

– Vi opplever allerede økende katastrofer på grunn av klimaendringene. Det er for sent å unngå stadig stigende temperaturer, knapphet på vann og ekstremvær. Det toget er på mange måter allerede gått. Jordkloden vil bli mye mindre gjestmild for menneskene i framtiden. Det vi prøver å unngå på dette punktet er noe annet. Som James Hansen sier, og som jeg siterer i min artikkel Trump and Climate Catastrophe, «… en dynamisk situasjon som er ute av (menneskelig) kontroll», driver oss mot en global temperaturøkning på 4 grader Celsius eller enda høyere, som vil true selve eksistensen av menneskelig sivilisasjon og utallige mennesker.

Enda verre, det vil peke mot en mulig utslettelse av menneskearten. I den forstand griper ikke katastrofesynspunkter helt alvoret i trusselen, som er større enn til og med de mest katastrofepregede romanene kan beskrive – tross alt må en katastroferoman ha minst ett gjenlevende menneske – i hvert fall midlertidig. Vi må forestille oss en utslettelse av arter – og en omfattende en – på Jorden. Forskere sier nå at vi kan komme til å miste halvparten av alle levende arter i dette århundre alene i denne Sjette Utryddelsen. Og hvis vi prøver å se langt nok inn i framtiden, vil vi kunne se en verden som kanskje er fullstendig ribbet for mennesker – kanskje til og med det som Hansen kaller «Venus-syndromet».

Men lenge før det vil vi se hundrevis av millioner, til og med milliarder av mennesker som blir rammet på helt forferdelige måter. Dette er det som vitenskapen forteller oss. Det eneste vi behøver å gjøre for å ødelegge kloden som et sted der mennesker kan leve, er å fortsette som vi gjør nå med kapitalistisk «business as usual».

Det er fortsatt mulig å unngå dette – eller de mest katastrofale virkningene, som for eksempel at havnivået ikke bare øker i fot men i meter, at Amazonas dør, at det meste av livet i havet dør, osv. Men det vil kreve revolusjonære økologiske endringer i produksjonssystemet, dvs. i stoffskiftet mellom menneskene og Jorda.

Hansen forteller oss at vi må redusere karbonutslippene med omkring 5 prosent per år over hele kloden, og vi må begynne med det om meget få år, noe som betyr at de rike landene må redusere sine utslipp med omtrent tosifrede tall.

Og på toppen av det må vi finne en måte å fjerne kolossale mengder med karbon, kanskje så mye som 140 milliarder tonn, fra atmosfæren – problemet med «negative utslipp» – hvis vi fortsatt ønsker å stabilisere klimaet innenfor en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 1,5 grader Celsius. Bare det å unngå å gå over 2-gradersnivået ville kreve 3 prosent årlig reduksjon i karbonutslipp.

Alt dette kan gjøres med de midlene vi har til disposisjon, inklusiv alternativ energi, endringer i samfunnsstrukturen, og å ta vare på naturen. Men det vil kreve et enormt engasjement av menneskeheten, og vi vil måtte bryte med ikke bare den fossile brennstofføkonomiens logikk, men med selve kapitalismen. Som Kevin Anderson ved Tyndall Institute for Climate Change i Storbritannia sier, må vi gå imot «det politisk-økonomiske hegemoniet».

I en slik situasjon dreier det seg ikke om optimisme eller pessimisme. Det vi trenger, er mot og besluttsomhet til å stille opp mot tilsynelatende uoverstigelige odds. Hva vi må gjøre, er ikke så vanskelig i seg selv, hvis vi bare ser på de direkte økologiske tiltakene som vi må iverksette. Det som gjør at det ser ut som et uoverstigelig problem, er det monsteret som det globale kapitalistiske samfunnet er.

– Med Trump har neofascisme flyttet inn i Det hvite hus, med mål om å administrere den kapitalistiske økonomien på en annen måte. Det er både et brudd med nyliberalismen og samtidig dens etterfølger på høyresiden. Det er et tegn på den dype krisen i vår tid. Ikke bare står presidentens administrasjon for klimafornektelse og har erklært at miljøforkjempere er folkets fiender. Den truer også med å undergrave det liberale demokratiet, og den angriper dem som er rasemessig undertrykt, immigranter, kvinner, LHBTQ-folk, miljøforkjempere, og arbeidere. Motstandsbevegelsen til dette må altså forsvare selve menneskeheten i alle sine avskygninger.

Hvis vi kan slå oss sammen i det som Harvey kaller en co-revolusjonær bevegelse³ som både er innrettet på det som trengs for sosial reproduksjon og bærekraftig menneskelig utvikling, og på kampen for å redde Jorda som et sted å leve for mennesker, da kan vi klare litt av hvert. Men dette må bli en gigantisk bevegelse; den må forene arbeidere over hele verden, og den må stå opp mot imperialisme og krig. Alt dette henger sammen. Miljøbevegelsen er helt sentral når det gjelder å se hvor det er mest brennende behov for å sette inn kreftene, men vi kan bare oppnå de nødvendige resultatene hvis vi kjemper på alle fronter, eller gjør det til en stor front.

Modellen er kanskje den verdensomspennende bevegelsen for miljømessig rettferdighet, og hva Naomi Klein kaller «Blockadia», som står for vår tids barrikader. Jeg vil hevde at det avhenger av at et miljøproletariat står fram (mest synlig i dag i det globale Sør), der det erkjennes at de materielle kampene vi utkjemper om det miljøet vi bor i og puster i og arbeider i, i virkeligheten dreier seg om den samme kampen.

Vi må forstå hvem som er fienden. De åtte største fossilbrennstoffselskapene i verden slipper ut mer CO2 enn hele USA, som står for 15 prosent av verdens totale utslipp. Vi må konsentrere oss om kapital og selskaper.

– Kampen ved Standing Rock har satt et uutslettelig preg på dagens miljøkamp. Det var en stor seier, selv om valget av Trump som president la grunnlaget for å sette til side det som hadde blitt vunnet. Urfolk viste enda en gang sitt lederskap i kampen for å forsvare miljøet, slik de har gjort det gang på gang i de senere årene. De som ville beskytte vannet, sto urokkelige mens de ble oversprøytet med vann i frostværet, og de ble beskutt med gummikuler og tåregass, og hunder ble satt inn mot dem.

Hele verden var forbløffet over denne motstanden. Det var vanskelig å ikke tenke på årene med borgerrettighetskamper i sørstatene. Slaget dreide seg først og fremst om å beskytte vannet som ble truet av boring for å legge en rørledning under Missouri-elven. Men alle forsto at dette var et slag om hele klodens framtid – og det gjaldt ikke bare miljøforkjemperne som sluttet seg til dem, men i særlig grad de innfødte selv.

For meg var likevel høydepunktet like før slaget tok slutt, da tusener av amerikanske krigsveteraner ankom i samlet flokk, og beveget seg mot Standing Rock i milelange, buktende rader av kjøretøyer som dannet et slags «menneskelig skjold» for vannforkjemperne. De erklærte at de sto sammen med de innfødte – og påtok seg til og med selv oppgaven med å be om unnskyldning på bøyde knær for hvordan USA hadde behandlet de innfødte amerikanerne opp gjennom historien. Det var ingen tilfeldighet at regjeringen ga opp et par dager senere.

Den konflikten som ville ha utviklet seg, ville ha mobilisert utallige mennesker til miljømotstand, og i så måte ville det ha blitt en fullstendig katastrofe for makta, så de valgte da å trekke seg tilbake.

Men det som virkelig gjorde dette så viktig, var at det representerte en solidarisk handlemåte som gikk på tvers av de grensene som historisk sett har skilt oss. På denne måten ble det vist menneskelig solidaritet i nødens time, som forteller oss at vi kan vinne.

Noter:

1 Oversetterens merknad: Dels oppføres de som eien­deler basert på det som det har kostet å finne disse ­reservene, men framfor alt er de gjenstand for kjøp og salg basert på forventet verdi av oljen og gassen, og da bokføres de som eiendeler med det beløpet som kjøperselskapet har betalt for retten til å utvinne disse reservene. Det dreier seg ofte om kolossale beløp.

2 Oversetterens anmerkning: Sitatet er hentet fra Kapitalens bind 3, nest siste avsnitt i kapittel 47 Genesis der kapitalistischen Grundrente: «… es erzeugt dadurch Bedingungen, die einen uheilbaren Riss hervorrufen in dem Zusammenhang des gesellschaftlichen und durch die Naturgesetze des Lebens vorgeschriebnen Stoffwechsels, infolge wovon die Bodenkraft verschleudert und diese Verschleuderung durch den Handel weit über die Grenzen des eignen Landes hinausgetragen wird».

3  I sin tale på World Social Forum i Porto Alegre i 2010 skisserte David Harvey det han kalte en «co-revolusjonær teori», der et sentralt poeng er at en anti-kapitalistisk bevegelse må bygges bredt og basere seg på det dialektiske samspillet mellom sju forhold: Tekniske og organisatoriske former for produksjon, bytte og forbruk, relasjonene til naturen, samfunnsmessige relasjoner mellom folk, mentale begreper om verden basert på kunnskap og kulturell forståelse og tro, arbeidsprosesser og produksjon av spesifikke varer og tjenester, institusjonelle og juridiske og statlige innretninger, samt en daglig livsførsel som underbygger samfunnsmessig reproduksjon. Se http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/

Både Nord-Korea og Sør-Korea er mye i nyhetene om dagen. USA og Nord-Korea ser ut til å hisse hverandre opp stadig mer. I nord er det familiefeider med drap. Samtidig virker det som det er dype konflikter i Sør-Korea, med en president som måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Vi ønsket å vite mer om disse konfliktene, hva som er bakgrunnen og hvordan vi kan forholde oss til de reaksjoner som kommer på dem fra land i nærområdene og fra vestlige land. Hva i all verden har USA der å gjøre? Gnist-redaksjonen har derfor intervjuet Ulv Hanssen.

Ulv Hanssen tar en doktorgrad i Japan-studier ved Freie Universität Berlin. Han er også medarbeider ved Utrikespolitiska institutet i Stockholm. Hans forskningsinteresser er japansk sikkerhetspolitikk og internasjonale relasjoner i Østasia.

Per Medby og Unni Kjærnes er redaksjonsmedlemer i Gnist

Foto: Jeon Han/Korea.net og (stephan) / Flickr

– Ja, og hele Korea var underlagt japansk koloniherredømme i 35 år fra 1910 til 1945. Det var et veldig undertrykkende kolonistyre. Japanerne undertrykte koreansk kultur og tvang folk til å bruke japanske navn og språk. Mange koreanere ble brukt nærmest som slavearbeidere. Mange koreanske kvinner ble tvunget til prostitusjon for å betjene den japanske hæren, disse ble kalt for «trøstekvinner». Først på 1990-tallet kom denne prostitusjonen fram i offentligheten. Japan har kommet med flere unnskyldninger, men de oppfattes ikke som ekte, ettersom de ofte etterfølges av revisjonistiske utspill fra japanske toppolitikere som bagatelliserer landets rolle og at mener en snart må bli ferdig med krigen. Som følge av en bilateral avtale mellom Japan og Sør-Korea har Japan nylig utbetalt erstatning til de ytterst få gjenlevende av dem som ble utsatt for tvangsprostitusjon. Men kvinnene ble ikke konsultert, og saken er fortsatt kontroversiell, bla. fordi avtalen innebærer at Sør-Korea aldri kan ta opp spørsmålet i internasjonale fora, som FN. Japanske krigsforbrytelser er blant grunnene til at det fremdeles er en sterk anti-japansk holdning i Korea. Den tidligere presidenten, Park, forhandlet fram den kontroversielle avtalen med Japan. Den nye presidenten, Moon, har imidlertid gått hardt ut mot den.

– Etter at Japan kapitulerte, måtte landet gi fra seg alle erobrede territorier. Korea ble «fritt vilt». Seiersmaktene, USA og Sovjetunionen, delte Korea i to okkupasjonssoner. De delte Korea på midten, langs den 38. breddegrad. Målet var å reetablere den koreanske nasjonen. Men forsøk på gjenforening i regi av De forente nasjoner lot seg ikke gjennomføre, og den midlertidige grensen ble permanent. I 1948 ble de to koreanske statene proklamert. I nord ble Kim Il-sung i 1946 «innsatt» av Sovjet som leder, bestefaren til dagens leder, Kim Jong-un. Stormaktene var opprinnelig ikke så veldig interesserte i Korea, men USA hadde tropper i sør, og i nord var det et betydelig sovjetisk nærvær. Etter det sørkoreanske valget i 1948 trakk både USA og Sovjet ut de fleste av troppene de hadde i Korea. Interessen for Korea økte imidlertid sterkt etter at kommunistene seira i den kinesiske borgerkrigen i 1949. Da ble Sør-Korea og Japan de siste bastionene for USA og Vesten, mens Nord-Korea ble viktigere for Sovjetunionen.

– Spenningen mellom nord og sør var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder før krigen. I 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. De tok over nesten hele landet. På den tida da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet i protest mot at Taiwan representerte Kina i FN. De benyttet derfor ikke sin vetorett da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å gripe inn militært. Vestlige land støttet Sør-Korea, og særlig USA deltok med store tropper. Norge bidro med feltsykehus. Sovjetunionen holdt seg formelt utenfor krigen, men støttet Nord-Korea med våpen. Den nye Folkerepublikken Kina støttet Nord-Korea med tropper etter at FN-styrkene drev nordkoreanerne tilbake helt inntil den kinesiske grensen. Kineserne og nordkoreanerne presset FN-styrkene tilbake til den 38. breddegraden, der krigen utviklet seg til en to år lang stillingskrig. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale basert på den 38. breddegrad. En fredsavtale er fortsatt ikke signert, hvilket betyr at nord og sør fortsatt teknisk sett er i krig. Begge de koreanske statene ble jevnet med jorda, og opp til tre millioner mennesker mistet livet i en krig som verken endret på grenseinndelingen eller de politiske systemene i landene.

– Etter 2.verdenskrig var landet veldig fattig. Men Nord-Korea var mer rikt på mineraler. Det var her gruvene lå,og det meste av det som var av industri lå også i nord. Det er riktig at det i noen år etter Koreakrigen var Nord-Korea som hadde den sterkeste økonomiske veksten av de to statene. De første tjue åra ble landet brukt som eksempel på at et kommuniststyre kan fungere. Først på 60-tallet ble veksten størst i Sør-Korea, etter at staten tok opp store lån i utenlandske banker og fordelte disse pengene til koreanske bedrifter som var villige til å ta del i Park Chung-hees voldsomme eksportprogram. Det var disse selskapene som vokste fram som storkonglomeratene (chaebol) vi kjenner i dag. Det ble gjennomført jordreformer i begge land, også i sør, som fjernet mye av det føydale preget.

– Det var ikke noe borgerlig demokrati under vekstperioden. Det ble av og til holdt valg, men valgene var ikke frie. Autoritære statsledere styrte landet med jernhånd, med støtte fra USA. General Park Chung-Hee var den som satt lengst (1961–79). Han kom til makta ved et militærkupp. Det var under Parks ledelse den raske utviklinga av landets eksportindustri skjøt fart, også tungindustri (elektronikk, biler, skip mm.).

Utover på 1960- tallet ga storstilt satsing på de enorme familieeide industrikonglomeratene, chaebolene, økonomiske resultater. Sør-Korea hadde ikke og har fortsatt på ingen måte en helt uregulert liberalistisk økonomi. Det var en styrt kapitalisme, med eksportretta industrialisering utvikla i femårsplaner og bygd opp med statlige lån, lav skatt, subsidier og beskyttelsestoll. Økonomisk vekst gjorde også at folk fikk det bedre materielt. Folk fikk mer å rutte med og større tilgang til kjøkkenutstyr, biler, radio og tv osv. Materielt sett ble levestandarden bedre. Det er derfor mange konservative i dag tillegger Park en slags heltestatus.

Medaljens bakside var jo selvfølgelig at det ble slått hardt ned på demokratiske og borgerlige rettigheter. Politisk frihet var det ikke, og fagorganisering var ekstremt strengt regulert, særlig etter at Park i 1971 erklærte unntakstilstand – en tilstand som konsoliderte all makt i Parks hender og varte fram til hans død i 1979. Arbeiderne mistet retten til å forhandle kollektivt samt å delta i kollektive handlinger. Fagforeningene ble derfor i praksis fullstendig tannløse.

Det brutale militærdiktaturet varte fram til 1987, da det ble innført demokrati med opposisjonspartier og frie valg. Kommunistpartier er imidlertid fortsatt forbudt

Etter finanskrisa i 1997 ble økonomien vanskeligere, landet gikk så å si konkurs. Sør-Korea tok opp et lån på nesten 60 milliarder USD fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – det største lånet av alle landene i Asia. De stilte stramme krav – her som andre steder, med sterke begrensninger for fagbevegelsen og reduserte velferdsgoder. Liberaliseringskrav fikk imidlertid ikke bort konglomeratenes privilegier. Bedriftene ble rikere, men det gjorde ikke husstandene.

– Patron–klient relasjoner har hersket og hersker både innenfor bedriftene og i forholdet mellom staten og bedriftene. Det er fortsatt begrensninger i demokratiet, og korrupsjonen er svært utbredt. Men militæret er ikke involvert. Den ikke-voldelige avsettelsen av president Park på grunn av korrupsjon og den rettslige oppfølgingen var en stor demokratisk seier.

Den nyvalgte presidenten, Moon Jae-in, er på papiret kritisk, med bakgrunn som menneskerettighetsaktivist. Under Park ble han arrestert flere ganger. I det siste valget framsto han som en «rein» kandidat. Han har gått inn for reform av chaebolene som skal fratas privilegier. Han har ikke bakgrunn fra overklasse og elite. Men det gjenstår å se hva som blir gjennomført i praksis. Det er verdt å påpeke at også Park Guen-hye gikk til valg i 2012 med løfter om «chaebol-reform», men ingenting ble gjort.

Det i dag mange desillusjonerte, uten fram­tidsutsikter. Spesielt unge. Arbeidsløsheten blant unge er på om lag ni prosent. De unge bruker uttrykket hell chosun – «koreahelvetet». Midlertidige jobber har eksplodert og den sosiale mobiliteten er lav. Familiene har satset sterkt, ikke minst økonomisk, på å gi barna utdanning, men i dag ser forbindelser ut til å telle mer enn innsats og akademiske meritter. Så mye som tretti prosent av husstandenes bud­sjett går til utdanning. Sør-Korea har et av de dyreste utdanningssystemene i verden. Det skaper derfor stor frustrasjon når den kostbare utdanningen ikke gir avkastning på arbeidsmarkedet

Politisk har dette likevel ikke ført til en (høyre- eller venstre-) populistisk bølge. Det finnes en fagbevegelse, som riktignok motarbeides, og det har vært streiker. I sørkoreansk kontekst står venstrebevegelsene sterkere nå enn før ettersom høyresiden ble kraftig svekket av eks-presidentens korrupsjonsskandale. Noen sosialistisk bevegelse finnes imidlertid ikke. Tilløp i den retningen blir veldig fort stempla som pro Nord-Korea. Et godt eksempel på dette er Unified Progressive Party som faktisk kunne bli karakterisert som et sosialistisk parti. Dette partiet har vært en svært høylytt motstander av de konservative partiene, men i 2014 ble partiet tvunget til å oppløses etter tvilsomme anklager om at partilederne hadde planlagt å hjelpe Nord-Korea dersom krig skulle bryte ut. Et av partimedlemmene, Lee Seok-ki, ble dømt til tolv år i fengsel for angivelig å ha lagt disse pro-nordkoreanske opprørsplanene. Amnesty International har kritisert tvangsoppløsningen som et angrep på talefriheten og forsamlingsfriheten.

– De første tiårene var det, som nevnt over, økonomisk vekst også i nord, om enn ikke så sterk som veksten etter hvert ble i sør. Man kan godt si at Nord-Korea var sosialistisk under Den kalde krigen. Privat eiendom fantes ikke, det var heller ingen markeder som ikke var statskontrollerte, skatter ble avskaffet på 70-tallet, utdannelse og helsetjenester var gratis, og mat ble distribuert av staten. Det var også veldig liten økonomisk ulikhet i landet. Men samtidig hadde denne «sosialismen» et umiskjennelig nordkoreansk preg. Mest iøynefallende er jo det faktum at landet var et dynasti, sentrert rundt Kim-familien. Personglorifiseringa fant man også i andre sosialistiske land styrt av kommunistpartier, men i Nord-Korea var den mye mer ekstrem enn i land som Kina og Sovjetunionen. Det var også et konfutsiansk element i den forstand at samfunnet ble delt inn i hierarkiske klasser (såkalte «songbun») som ble bestemt av hvor «rene/lojale» ens forfedre hadde vært. Familier med en god songbun fikk større matrasjoner og flere privilegier enn de med dårlig songbun. Kun de med god songbun kunne bli partimedlemmer.

Nord-Korea tok ikke stilling til striden mellom Kina og Sovjet. Landet var ekspert på å spille dem opp mot hverandre.

Etter hvert la Nord-Korea stor vekt på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi ideen om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet.

Etter de politiske omveltningene rundt 1990, mistet landet muligheten til å kjøpe viktige produkter, særlig olje, til vennskapspriser fra Sovjetunionen. Nord-Korea ble brått en av mange russiske handelspartnere og ble ikke lenger særbehandlet. Da den sovjetiske oljen opphørte, fikk dette dramatiske konsekvenser for jordbrukssektoren. Det ble også vanskelig å transportere matprodukter fra produsentene til forbrukerne. Slutten på den sovjetiske særbehandlingen var en viktig årsak til hungersnøden og demonstrerte virkelig hvor hul og illusorisk juche-retorikken var.

Kombinasjonen med naturkatastrofer og dårlig ledelse var ødeleggende for økonomien i landet. Oversvømmelser og tørkeperioder på midten av 1990-tallet ga svært dårlige avlinger som akutt forverret den økonomiske krisen – avlingene ble ødelagt, og infrastrukturen falt sammen. Utstrakt hungersnød og sult spredte seg, uten at myndighetene var i stand til å avhjelpe situasjonen. Matdistribueringssystemet brøt sammen og har ikke hentet seg opp igjen siden. Landets befolkning har i perioder vært avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Hungersnøden landet opplevde mot slutten av 1990-tallet, kostet mange menneskeliv. Hvor mange er omstridt, dødstallene varierer fra 500 000 til tre millioner.

– Etter slutten på Den kalde krigen har Nord-Korea mistet mye av sitt sosialistiske preg. Denne utviklinga har skutt fart etter milleniumsskiftet.

Uformelt har det vokst fram et stort innslag av markedsøkonomi i form av «svarte markeder», inkludert omfattende handel over grensa til Kina. Samtidig har flere fått anledning til å produsere egen mat, og kollektivbrukene har blitt mindre. Disse utviklingene er ikke nødvendigvis et resultat av en økende reformvilje i Nord-Korea. De bør heller sees på som nødløsninger i mangel på bedre alternativer. Etter at matdistribueringssystemet brøt sammen, har lederskapet i landet få andre valg enn å la innbyggerne handle på private markeder. Staten ser mellom fingrene på denne aktiviteten i mangel på bedre alternativer. Enkelte kjøpmenn og mellommenn har tjent seg styrtrike (i alle fall etter nordkoreansk standard) på denne kapitalistiske aktiviteten.

Den økonomiske ulikheten vokser fort i landet. Industrisektoren har også til en betydelig grad blitt de facto privatisert, særlig kullproduksjonen. Lokale fabrikkeiere står fritt til å ansette og si opp arbeidere, samt å bestemme lønningene. Bønder får også beholde en mye større del av avlingene selv enn hva som var vanlig bare for et par år siden. Korrupsjon er også mye mer utbredt i dag enn før. Nord-Korea har også gjort forsiktige eksperimenter med markedsøkonomi i utvalgte «økonomiske spesialsoner» som tillater en viss grad av investering fra utenlandske selskaper – selv om det fortsatt er veldig få selskaper som er villig til å ta sjansen. Pyongyang har alltid vært elitenes by, men i dag er forskjellen mellom levestandarden i hovedstaden og resten av landet større enn noen gang. Veldig få vil nok karakterisere Nord-Korea i 2017 som en sosialiststat.

Det er ingen kjent politisk opposisjon, og regimet er hardt. Det har vært mange utrenskninger, spesielt i militæret. Maktmisbruk er utbredt i alle autoritetsposisjoner. Legitimiteten til Kim-familien avtar for hvert slektsledd, men det synes ikke å være noen diskusjon av alternativer. Opposisjon ser ut til å være så godt som ikke-eksisterende.

– Etter Koreakrigen var det ingen kommunikasjonskanaler eller noe samarbeid mellom sør og nord. Etter at Sør-Korea ble hardt ramma av den asiatiske krisa i 1997, ble det gjort forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken. President Kim Dae-jung etablerte i 1998 det han kalte for «solskinnspolitikken» som la større vekt på forsoning og et fredelig samarbeid. Flere økonomiske og kulturelle samarbeidsprosjekter ble utvikla. Nær grensa ble det anlagt en stor industripark i den nordkoreanske byen Kaesong, som ansatte 50 000 nordkoreanske arbeidere. Over 120 sørkoreanske selskaper var involvert i denne industriparken. Kim Dae-jung og Kim Jong-il møttes i 2000. Dette fikk Kim Dae-jung senere Nobels fredspris for. Etter dette toppmøtet trodde mange på avspenning på den koreanske halvøya. Det var også et annet statsledermøte under solskinnspolitikken. I 2007 reiste Roh Moo-hyun til Pyongyang og møtte Kim Jong-il.

Solskinnspolitikken ble avsluttet da de konservative kom til makten i 2008 (Lee Myung-bak). Etter to militære angrep fra Nord-Korea i 2010 som kostet 48 sørkoreanere livet, har de politiske relasjonene mellom nord og sør vært på et lavmål. Det er derfor det er knyttet så store forhåpninger til Moon, som man antar vil føre en politikk som skiller seg stort fra de konservative og minner om solskinnspolitikken. President Park la ned industriparken i fjor. Med det var siste rest av solskinnspolitikken borte.

Men forholdet til Nord-Korea er fortsatt en av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk. Mange håper at Moon kan få til en viss forsoning. Han har blant annet gått inn for å gjenåpne industriparken i Kaesong og ønsker å møte Kim Jong Un. Men anti-kommunismen er sterk, og de som går for mer avspenning, blir fortsatt til en viss grad stigmatisert.

– USA har til enhver tid plassert 28 000 soldater i Sør-Korea, en slags sikkerhetsgaranti. Men, etableringen av rakettskjoldet Thaad i 2016, som Park-regjeringen og USA ble enige om å utplassere i Sør-Korea til store protester fra Kina, er veldig provoserende for mange sørkoreanere. De konservative applauderer imidlertid utplasseringa. President Moon er kritisk, men det gjenstår å se om han faktisk vil si nei til USA. Den opprinnelige avtalen var at USA skulle betale for systemet, men Trump har ymtet frampå om at Sør-Korea må betale en vesentlig del av utgiftene, noe som har økt kritikken i den sørkoreanske opinionen. Kritikerne mener at landet må lære seg å si nei til USA og gjeninnføre solskinnspolitikken. USA har gitt blaffen i kritikken og går raskt videre med prosjektet. Systemet er allerede operativt.

Det er lite trolig at Nord-Korea ønsker å angripe. Tanken om at Nord-Korea vil angripe er overdrevet. Rex Tillerson har uttalt at Kim Jong-Un ikke er irrasjonell, og at USA ikke går inn for regimeendring, bare at de legger ned atomvåpenprogrammet. Samtidig er signalene fra president Trump veldig varierende. Nord-Koreas militære styrker er først og fremst innretta på å forsvare seg. De har ikke noen militær slagkraft som gjør at de kan vinne over USA. Spørsmålet er hva som skjer når det ikke er noen formelle kommunikasjonskanaler, og ordkrig og opprustning gjør at Nord-Korea føler seg stadig mer trengt opp i et hjørne. Det er i denne sammenhengen vi må se landets prøveutskytinger og atomvåpenprogram, som avskrekking.

Nord-Korea har siden 1960-tallet hatt et ønske om atomvåpen og forsøkte uten særlig hell å skaffe seg teknisk ekspertise fra Sovjet og Kina. Det var ikke før på 1990-tallet at Nord-Koreas atomprogram virkelig tok av. Dette førte at USA under Clinton vurderte å angripe Nord-Korea for å stanse atomutviklingen. Men etter en intens periode med trusler om krig på midten av 1990-tallet kom USA og Nord-Korea til enighet om å fryse atomprogrammet i bytte mot to lettvannsreaktorer som skulle produsere strøm. Mistro på begge sider førte til at disse reaktorene aldri ble levert og Nord-Korea gjenopptok sitt atomprogram. Nord-Korea gjennomførte sin første atomtest i 2006 og har i alt gjennomført fem atomprøvesprengninger. Disse testene har blitt gradvis kraftigere, og den siste testen i fjor var omtrent like kraftig som Nagasaki-bomben. Det er uvisst hvor mange atomvåpen Nord-Korea har, men eksperter tipper rundt 10–20. Nord-Korea er blitt hardt sanksjonert av FN siden landets første test i 2006. Grunnen til at USA har blitt mer og mer opptatt av Nord-Koreas atomprogram, er at Nord-Koreas missilprogram også viser store framskritt, og det er ventet at Nord-Korea vil klare å utvikle interkontinentale ballistiske missiler som vil kunne nå USAs fastland om et par år. Sør-Korea og Japan har vært innenfor Nord-Koreas missilrekkevidde siden 1990-tallet.

Årsaken til at Nord-Korea satser så hardt på atomvåpen, er enkel: Det er mye billigere å gå til anskaffelse av atomvåpen enn å modernisere det store, men ekstremt utdaterte, militæret. Nord-Korea ser på atomvåpen som en sikkerhetsgaranti. Slik jeg ser det, er det nesten utenkelig at Nord-Korea skulle bruke disse våpnene i angrep mot andre land dersom landet ikke blir angrepet først. Dersom Nord-Korea bruker disse våpnene, vil USAs respons være nådeløs og landet vil utslettes. Atomvåpnene er derfor ment som et avskrekkingsmiddel snarere enn et ledd i landets gjenforeningsstrategi. Militære løsninger er uakseptable ettersom 1) Man vet ikke hvor atomvåpnene befinner seg så det vil være umulig å ta ut alle våpnene i eventuelle forkjøpsangrep, 2) Angrep mot Nord-Korea vil nesten garantert resultere i at Nord-Korea angriper Seoul med artilleri. Seoul er bare fem mil fra grensen og derfor innenfor Nord-Koreas artillerirekkevidde. I området rundt Seoul bor det 25 millioner mennesker, så man kan jo tenke seg hvilket blodbad et nordkoreansk angrep ville kunne forårsake.

Nord-Korea har sett hvordan det går med diktaturer som har bortforhandlet sine kjernevåpen (Libya), så med mindre et mer tillitsbasert forhold mellom Nord-Korea og USA vokser fram framstår det nesten utenkelig at Nord-Korea vil oppgi sine atomvåpen gjennom forhandling. Atomnedrustning må derfor være et langtidsmål, og på veien dit må tillit bygges opp gjennom dialog, handel og samarbeid.

– Trump knytter store forventninger til at Kina skal løse Nord-Korea-problemet gjennom å legge sterkere press på Pyongyang. Kina er kraftig lei av å måtte beskytte Nord-Korea diplomatisk og handelsmessig når Pyongyang fullstendig ignorerer kinesernes anmodninger om å stanse missil- og atomtestene. Dette har ført til at kineserne har lagt seg på en langt tøffere linje overfor Nord-Korea enn før, ikke minst gjennom strengere implementering av FN-sanksjonene. Samtidig ønsker ikke Kina å presse landet så hardt at det kollapser, ettersom det vil føre til store nordkoreanske flykningstrømmer inn i Kina, samt at USA vil kunne plassere sine tropper helt inntil den kinesiske grensen i et gjenforent Korea. Kina ønsker å beholde Nord-Korea som en bufferstat, og det er derfor grenser for hvor langt Kina vil være villig til å presse Pyongyang økonomisk.

Samtidig har også Kinas forhold til Sør-Korea forverret seg kraftig etter utplasseringen av Thaad-missilskjoldet. Kina frykter at dette våpensystemet vil vippe den regionale maktbalansen i USAs favør, og har derfor innført en rekke uoffisielle sanksjoner mot Sør-Korea, for eksempel innstilte flyruter, konserter og svartelisting av produkter. Dette har allerede fått negative økonomiske konsekvenser i Sør-Korea. Under de rådende omstendighetene er det derfor tvilsomt at Sør-Korea vil akseptere Kina som en mekler i konflikten mellom nord og sør. Det samme gjelder for Nord-Korea, da Kinas tøffere linje mot Pyongyang har gjort landet veldig upopulært i nordkoreanernes øyne.

Russland og Japan sitter på sidelinjen og viser liten vilje til å engasjere seg. I Japan er Nord-Korea forhatt, og forsøk på diplomatisk tilnærming med Nord-Korea er så godt som politisk selvmord.

En positiv utvikling er det halvformelle møtet som fant sted i Oslo i mai mellom amerikanske eksdiplomater og representanter fra det nordkoreanske utenriksdepartementet. Etter dette møtet uttalte den nordkoreanske delegasjonslederen at Nord-Korea var villig til å innlede bilaterale samtaler med USA om omstendighetene lå til rette for dette. Trump har tidligere også vist en viss interesse for bilaterale samtaler. Men så lenge USA insisterer på at umiddelbar nordkoreansk atomnedrustning er en forutsetning for ikke-angrepsavtaler, er det likevel vanskelig å se å se at disse samtalene vil lede noe sted. Det er jo frykten for amerikanske angrep som ligger til grunn for Nord-Koreas atomvåpenutvikling i første omgang.

Innhold:

Leder: Valgkamp – uten å rødme? 4

Stian Bragtvedt: Plukk 6

Halvor Fjermeros: Populisme er navnet på systempartienes forvitring 10

Dennis O’Neil: Trump, trumpisme og motstand 22

Terje Valen og Daniel Duqrocq: Kva skjer i Frankrike? 34

Samtalen: Korea – hvem truer hvem? 50

Intervju med John Bellamy Foster: Vi trenger en motstandsbevegelse for å redde Jorden 60

Oscar Dybedahl: Nyliberalismens sterke stat 72

Bokomtaler

Arbeiderhistorie 2017 86

Fredrik V. Sand: Den danske suksessen: Enhedslisten 90

Revolusjonens A-Å:

Jokke Fjeldstad: Hegemoni

Nyhetsbildet preges daglig av hva Trump og regimet hans foretar seg av mer eller mindre skandaløse ting. Men finnes det et mønster i det han står for som kan dekkes av uttrykket trumpisme? All motstanden hører vi lite om, men den er brei, sterk og viser seg i til dels overraskende former.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver bloggen bloggen Fire On the Mountain (firemtn.blogspot.com)
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Gage Skidmore

Her kommer en ny hilsen fra Udyrets buk. Jeg skrev et par artikler om USA-valgene i til dette tidsskriftet i fjor, før navneskiftet fra Rødt! til Gnist. Nå er jeg bedt om å rapportere om trumpisme og Trump-regimets første hundre dager. Det mest rungende spørsmålet jeg hører fra europeiske venner, er: «Hva i helvete er det som skjer over der? Vær så snill å forklare Trump for oss.»

Vi her i USA har det akkurat på samme måten, bare enda verre. I løpet av de siste tre månedene har vi opplevd en daglig flom av åpenbare løgner, rapporter om udugelighet og dumhet, stadige lekkasjer fra kamper på innsiden, 180 graders dreininger av politikken, Trumps twitterstormer, trusler om krig, forskrifter som bare strykes, ondskapsfullt sladder fra det indre – alt sammen er mer enn nok til at det er nesten umulig å spore spesielle tendenser eller utvikling, selv for ressursterke aviser og nettsteder, langt mindre for enkeltmennesker.

Gjør Trump rett og slett det han er satt der for å gjøre: Sjefe det som Marx kalte «borgerskapets generalstab» – staten? Hittil er det ikke mulig å svare klart på det. Individuelle kapitalister eller forskjellige sektorer av kapitalen kan være fornøyd med spesielle deler av politikken – særlig det som har å gjøre med kutt i reguleringer som begrenser profitten, og generelt sett løftene om skattelettelser for konserner og de ultra-rike. Sett under ett så trenger herskerklassen stabile økonomiske og politiske betingelser for å kunne maksimere profitten. Det har de så langt ikke fått. Åtti prosent av de øverste lederstillingene innenfor de føderale myndighetene er fortsatt (20/5) ubesatt. Borgerlige media er i økende grad opptatt av at han må gå, enten ved riksrett eller ved hjelp av en eller annen metode.

Vi har naturligvis spørsmålet i den store sammenhengen om hvorvidt Trump er en slags marionett for den Russiske Føderasjonens regjering – ut fra beundring for Putin, betaling for hjelp til å vinne valget eller som svar på utpressing. Det er flere tegn på at det finnes tung, russisk innflytelse enn det motsatte. Mens jeg skriver denne artikkelen, skaper Trump-regimets desperate forsøk på å avlede eller stoppe en hver gransking av kanaler til Russland under presidentkampanjen, og administrasjonens seinere kontakt med dem krise i regjeringen av USA.

Så kommer vi til det store, vidtrekkende spørsmålet: Er Trump fascist? Jeg sier nok en gang et kvalifisert Nei. Han har noen fordekte fascister blant kjerna av rådgivere og regjeringsmedlemmer, spesielt Steve Bannon, en «hvit nasjonalist» og tidligere bankmann i investorbransjen som gikk over til å bli en sentral figur i det ekstrem-høyre nettstedet Breithart. Han liker å kalle seg leninist. Med det mener han at han vil «legge alt i grus og ødelegge alt som heter dagens institusjoner.» Og Trumps slagord «Make America Great Again» er som et ekko fra tidligere fascistbevegelser i USA. Men alt i alt har han ikke noe sammenhengende fascistisk program, og han mobiliserer sin reaksjonære hvite base først og fremst ved enkelte lokale arrangementer hvor han kan sole seg i applausen. Det er ikke noe som likner på brunskjorter så langt.

Så hvordan kan vi forstå Trump? Vel, én sak er at han er cray-cray, som er rådende US-slang for gal. For å være litt mer presis virker han som et eksempel fra læreboka på det psykologer kaller «ondartet narsissisme». Et ekstremt selvbilde, manglende evne til empati med andre, aggresjon og bunnløs tørst etter hyllest er helt klart ting som beskriver ham. Vi kan legge til at han viser noe sviktende taleferdighet og konsentrasjonsevne, noe som kan antyde begynnende demens. Det er også en annen faktor, en som ikke har fått noen særlig oppmerksomhet. Som jeg pekte på i en av disse tidligere artiklene skyldtes Trumps suksess gjennom valgene til en viss grad hans framtreden i et «reality» type TV-show kalt «The Apprentice.» Det ble fulgt av millioner av amerikanere hver eneste uke. Det formet mange amerikaneres bilde av Trump som den ultra-rike, suksessrike forretningsmannen med lojale familiemedlemmer som gjorde det som måtte gjøres, og fikk fram de beste ved nådeløst å dumpe taperne.

Saken er at dette showet var den viktigste og mest regelmessige aktiviteten i livet hans i tretten år før han erklærte at han stilte som presidentkandidat. Han tror også fullt og fast på dette premisset, og det har styrt hvordan han tenker om å lede den amerikanske regjeringen. Han er den besluttsomme typen som tar alle avgjørelser ut fra sitt briljante intellekt og en magefølelse som aldri slår feil, med assistanse fra en håndfull lojale hjelpere. De små lagene av konkurrenter han kjørte gjennom forberedelsene hver sesong på TV, var der for å kaste lys over hans briljans. De ble satt til å kjempe mot hverandre og ble brutalt kastet ut helt etter hans lune. Det skal hundrevis av folk til for å lage showet – elektrikere, skribenter, regissører, kamerafolk, vaktmestere, advokater, reklamefolk, lydfolk, sminkører og mange andre – og de eksisterte knapt for ham. De er der bare for å sette i scene stjernerolla hans. Det kan bidra til å forstå hvorfor Trump har gjort fint lite for å fylle opp hundrevis av ledige, viktige stillinger i sin administrasjon, ikke minst i en så viktig del av regjeringen som Utenriksdepartementet.

Trumps base og trumpisme

Man skal være litt forsiktig med å slå om seg med begrepet fascisme. Det finnes imidlertid noe som kan kalles trumpisme. Det er ikke noen utarbeidet ideologi, snarere et sett enkle og gammeldagse tanker om hvordan ting er og hvordan de burde være, som en betydelig del av USAs hvite befolkning tror på. Ut av det kan man trekke at rasisme er en del av kjerna i Trumps appell. Han var valget til et flertall hvite velgere. Det er folk fra alle klasser – et flertall kvinner stemte også for ham – som har blitt overbevist av høyreorienterte media og sosiale media om at det er de hvite som er de undertrykte og forfulgte i USA. Denne basen har et visst geografisk mønster. Den er sterkest i jordbruksstatene, særlig i de urbane delene av de fattige statene. De som har opplevd at privilegiene deres, er blitt utfordret – spesielt hvite, heteroseksuelle menn – er klare til å angripe De Andre, særlig fargede, immigranter, muslimer, feminister og andre kvinner som våger å stikke fram hodet. «Jeg vil ha tilbake landet mitt!» er ropet til de som vil tilbake til 50-tallet. Trump fanger det opp med slagordet Make America Great Again. Mange av de som studerer Trumps base, har fokusert på hvite arbeidere og mener at grunnen til at de gikk til Trump, handler om de økonomiske slagene de påføres i en økonomi i tilbakegang, hvor produksjonen flyttes til den tredje verden, samtidig som det er lite igjen av fagbevegelsens tradisjonelle styrke. Dette er utvilsomt et element, men nye grundige studier av data fra galluper og stemmegivning viser at den kulturelle kampsonen er betydelig viktigere enn økonomisk sårbarhet.

Det er også viktig å peke på at disse menneskene hele tida får synspunktene sine bekreftet og forsterket. Det finnes et slags økosystem av et nettverk, som består av Fox News, høyrøstet prat fra ytre høyre, utgytelser på radio og reaksjonære blogger. Dette utgjør en boble hvor folk dysses og vugges og får det inn med teskje hvor utsatt de er og hvor spesielle de er. Å si at Trump ikke er en klassisk fascist betyr ikke at han ikke dermed utgjør en alvorlig trussel mot befolkningen i USA og resten av verden. Det er enkelte innafor den lille og temmelig uorganiserte venstresiden her som mener at det egentlige ikke er noen vesentlig forskjell mellom Trump og neo-liberalister som Clinton og Obama, som utgjør den dominerende kraften i det Demokratiske partiet. Ingen av dem bryr seg om massenes interesser, begge støtter undertrykkende tiltak mot immigranter, begge bygger på støtte fra konserner og de ultra-rike, og neo-liberalister har generelt en tendens til intervenere og gripe inn i situasjoner i verden.

Flesteparten av oss mener uansett at Trump må møtes med motstand og må stoppes. Tiltakene og planene til regimet hans er betydelig mer brutale og vidtrekkende enn det vi har opplevd de siste ti-årene med neo-liberale administrasjoner. Det dreier seg om tilbakeslag mot alt det folkelige kamper hittil har oppnådd, om å aktivt fremme rasisme, jage immigranter ut av landet, strupe velferdsgodene og privatisere virksomheter innen regjeringssystemet, overføring av milliarder av dollar fra de gjennomsnittlige skattebetalerne til konserner og de ultra-rike, fornekting av klimaendringene sammen med inngrep og angrep på miljøet. Hans vinglete oppførsel gjør dagliglivet utrygt for dem han hersker over – leger rapporterer for eksempel om et rekordhøyt stressnivå hos pasienter. Millioner av vanlige, trauste amerikanere aner også faren forbundet med Trumps regime og trumpismen, og har vist det ved å kaste seg ut i den største og mest lovende bølgen av protest vi har sett i dette landet på flere tiår.

Motstand

Selv om det var demonstrasjoner over hele USA med en gang Trump hadde vunnet nominasjonen, så kom det virkelige startskuddet for motstanden dagen etter at han var innsatt som president, den 21. januar med Kvinnenes Marsj. Jeg vil gjerne understreke hvor viktig det var at denne storstilte mobiliseringen på Trump-regimets første dag var en kvinnenes marsj. Det startet med et initiativ fra en advokat fra Hawai og ble raskt fulgt opp av en håndfull erfarne medarbeidere fra forskjellige NGO organisasjoner. Grunnstammen i den store demonstrasjonen i Washington DC kom fra en del sentrale kvinnegrupperinger, men det endte opp med at drøyt to millioner mennesker tok til gatene, og ikke bare i Washington. Hundrevis av i hovedsak spontane aksjoner sprang opp i store og små byer over hele landet. I rekrutteringsgrunnlaget til en stor demonstrasjon utgjorde kvinner den breieste hovedstyrken, særlig hvis man også inkluderer mannlige partnere, venner og andre som ville støtte og være med. Anslagene basert på offentliggjorte eksempler og intervjuer forteller at fler enn en tredjedel av demonstrantene deltok i sin aller første protestaksjon noen gang.

Siden det ikke handlet om én spesiell sak – global oppvarming, helse og velferd, rettigheter for immigranter, Black Lives Matter – kunne tilhengere og støttespillere for alle disse sakene delta på lik linje. Og fordi det uttrykte folks frykt og viste mulighetene for massiv motstand på et kritisk tidspunkt, satte det fart i den perioden vi nå er inne i på en måte som en demonstrasjon, eksempelvis for en enkelt sak som offentlig skole, aldri kunne gjort. Siden da har det vært utallige demonstrasjoner, både på lokalt og nasjonalt plan. Noen har vært helt spontane, for eksempel da tusenvis satte kursen for flyplasser i protest mot Trumps bannlysing av muslimer. Med en uke i mellom dem foregikk det for ikke lenge siden først en Vitenskapens marsj og deretter en Klimamarsj. Det skjedde i Washington i slutten av april og tiltrakk seg deltakere fra hele landet i sekssifrede antall. Så langt har imidlertid de viktigste uttrykkene for motstand kommet innenfor det politiske systemet. Her finnes det forskjellige fronter.

Frontene innenfor selve statsapparatet

Laget til Trump satte i gang med å stenge kontorer eller gjøre en fullstendig utskifting av staben i mange deler av regjeringssystemet. Det kom umiddelbart reaksjoner fra dedikerte ansatte i regjeringskontorene som tror på det de driver med. Da Trump og kompani begynte å sensurere nettsteder og Twitter-kommunikasjon som lå under direktorater, begynte stabene der å rigge opp sine egne versjoner. Ved National Space and Aeronautics Agency begynte vitenskapsfolk å organisere et globalt prosjekt basert på materiale og innspill fra alle slags folk som er bekymret for miljøet, med mulighet til å laste ned og dele alle tilgjengelige data om klimaendringer, og bevare dem i tilfelle det ble gjort forsøk på å stenge dem. Hvert eneste angrep, hver eneste endring i politikken og hver eneste bølge av oppsigelser lekkes til media. I noen tilfeller har folks sinte reaksjoner klart å stoppe angrep.

Det har vært temmelig mye oppmerksomhet rundt det som kalles «Deep State». Det kan bety permanente, byråkratiske direktorater og forvaltningsorganer av den typen jeg nettopp snakket om, men vanligvis dekker det særlig de sivile og militære etterretningstjenestene under regjeringen. Folkene der føler seg nærmest utstøtt av Trumps arrogante erklæringer om at han veit mer enn de gjør, og at han nekter å høre på hva de sier og heller ikke leser rapportene deres, og de lekker informasjon til media som en sil. Mesteparten av materialet om russisk innblanding i valget og om Trumps forretningsmessige bånd til Putin og russisk kapital stammer fra disse kretsene. Trump har nå kastet FBI-sjefen James Comey fordi han ikke fikk stoppet granskingen av disse spørsmålene. Det har ført til kraftig sinne i rekkene til landets hemmelige politistyrke, og viser seg å være en opplagt strategisk feilbedømmelse av Trump.

Rettssystemet i USA har vist seg å være nok en veisperring for Trumps planer om å snu opp ned på politikken i landet og hvordan det skal styres. Alt etter hans luner. Det beste eksemplet på det er reaksjonen på forsøkene på å gjennomføre et av de mest sentrale kampanjeløftene, nemlig «helt og fullstendig å utestenge muslimer fra å komme inn i USA». En presidentordre for å sette i verk dette kort tid etter at han var innsatt, ble øyeblikkelig møtt med massiv protest fra titusener av mennesker – og en umiddelbar og besluttsom dom fra føderale dommere, som sa at denne ordren fra presidenten er i strid med Grunnlovens garantier mot diskriminering på grunnlag av religion eller etnisitet. Trump styrket ikke akkurat anken sin til en høyere rettsinstans ved å spre tweets som refererte til de dommerne som stod for denne lovtolkningen, og kalte dem «såkalte dommere». Dommere er notorisk på vakt når det gjelder rettighetene og autoriteten som er gitt dem, og har en tendens til å reagere skarpt på å bli overkjørt av valgte politikere, særlig de som er åpenlyst uvitende om lovene.

Som kjent består den borgerlige, parlamentariske makta i USA av tre deler. Sammen med statsapparatet og rettssystemet utgjør den valgte lovgivende forsamlingen det tredje «beinet» systemet hviler på. Trump har gleden av å ha noe som er uhyre sjelden i amerikansk politikk: Det samme partiet, Republikanerne, presidentens parti, har flertallet både i Representantenes Hus og Senatet. Dette har foreløpig ikke skapt noen flodbølge av aktivitet for å få gjennom lover. Blant annet er Republikanerne delt i to leire. Den ene består av tungt sponsede ytre høyre ideologer som kommer fra «sikre valgdistrikter». Den andre utgjøres av de mer moderate, ikke fullt så gale høyrefolkene som frykter både å bli utfordret, eventuelt slått ut i Republikanske primærvalg, av en ytre høyre tulling, og ellers måtte stå til rette for Trump og politikken hans i et splittet valgdistrikt.

Udelelig

En gruppe stabsfolk i Kongressen som tilhører de mer venstreorienterte liberalerne skrev et notat i etterkant av valget som de kalte «Udelelig.» Navnet kommer fra denne lojalitetserklæringen til det amerikanske flagget som kaller USA én nasjon, «udelelig» og med frihet og rettferdighet for alle. Det er et ord som sjelden eller aldri forekommer i dagligtale, så assosiasjonen til det patriotiske ritualet rundt flagget har stor kraft. Forfatterne til «Udelelig» satte seg som mål å organisere dem som er i opposisjon til Trump i et opplegg som handler om å få velgere til å ringe, skrive eller besøke valgte politikere fra eget distrikt og ikke minst få til store samlinger hver gang de kommer hjem fra Washington for å holde «folkemøter» eller andre arrangementer. På en måte likner det litt på den milliardær-sponsede Tea Party bevegelsens mobilisering av konservative og liberalistiske frihetsdyrkere rett etter at Obama ble innsatt første gang, i 2009.

Dette har så langt vært den viktigste formen for motstand som har utviklet seg. Det er hundrevis av grupper som kaller seg «Udelelig» i hver eneste stat. Tidligere liberale grupper som MoveOn.org og bevegelsen Our Revolution, tilknyttet Bernie Sanders, har adoptert den strategiske tilnærmingen og taktikken med å bombardere både Republikanske kongressmedlemmer og vaklevorne Demokrater. De møtes i små grupper for å oppsummere, diskutere og oppmuntre hverandre til å fortsette og bombardere sine valgte representanter. I tråd med den historiske rollen i Kvinnenes Marsj er tydeligvis flertallet av de som er med i disse sirklene, kvinner. Det har vært svært effektivt nå på det tidlige stadiet i Trumps presidentperiode. Republikanere har ikke arrangert de tradisjonelle møtene med sine velgere, selv ikke der de har hatt en sikker base. Kanskje noen har gjort det en gang og deretter bestemt seg for å ikke gjenta det. Paul Ryan som er speaker i Representantenes hus har sperret av alle telefoner og e-post kontoer på kontoret sitt. Det er nærmest umulig for folk fra valgkretsen hans å få tak i ham.

Den viktigste saken så langt har vært kampen for å beholde American Care Act, også kalt ObamaCare. Den gjorde det mulig for millioner av amerikanere å få helseforsikring, noe de aldri hadde hatt. Å oppheve American Care Act var Trumps aller første målsetning som president, fordi Republikanerne gikk i mot den helt fra start, fordi det var den aller største enkeltsaken Obama fikk gjennomført, og fordi det vil frigjøre milliarder av dollar på budsjettet til skattelettelser for de rike. Han kan fortsatt klare å få det til, men massiv opposisjon har to ganger stoppet framstøtene. Folk kan dø eller bli slått konkurs hvis de mister sin forsikringsdekning i denne eneste store, industrialiserte nasjonen som ikke har et offentlig helsevesen for alle. Da viser det seg at det finnes en kraftfull styrke der. Og den nakne kynismen hos Trumps allierte når de sier «Synd at du har en sjuk unge, men jeg har ikke noe ansvar for å betale for henne» har bidratt til å gjøre det vanskeligere å få gjennom en lov i Kongressen som erstatter ObamaCare.

En opplagt konklusjon som følger av angreps­­vinkelen til «Udelelig», er at det neste skrittet må være å holde gående presset og den underliggende trusselen mot Republikanske representanter. De kan ikke fjernes ved hjelp av logikk eller skam. De stod hele veien bak denne brannbomben i menneskeham som Presidentkandidat, og de har ikke snudd seg vekk fra ham gjennom de tre siste katastrofale månedene. De må stemmes ut og den eneste måten det kan skje på under det nåværende systemet er å velge Demokrater. Drevet av vilje til opposisjon mot Trump og partiet hans har tusenvis av folk, særlig unge, meldt seg på kurs for vordende kandidater. De har kanskje også et mål om å forberede seg til høyere verv. Det Republikanske partiet driver på sin side en landsomfattende offensiv for å begrense velgermassen. Det følger en lang rasistisk tradisjon som handler om å hindre at ikke-hvite får stemmerett. Ved valget av Trump har denne offensiven blitt tilført ekstra drivstoff. Han har opprettet noe som kalles Kommisjon for integritet i valg. Den skal angivelig bekjempe «velgerfusk». Han hevder at det var så mange som fem millioner illegale stemmer i 2016, noe som skal ha fratatt ham valgseieren når det gjelder antall avgitte stemmer. En beryktet rasist er satt til å lede denne kommisjonen. Demografien i USA blir år for år mer og mer fargerik. Den eneste måten hvite nasjonalister og de reaksjonære kretsene de appellerer til kan opprettholde sin dominans på, er å hindre at fargede får stemmerett, eventuelt politisk makt.

Motstanden

«The Resistance» er navnet mange har gitt motstanden mot Trump og regimet hans. Det framkaller minner fra filmene i svart-hvitt fra den andre verdenskrigen om partisanene som opererte rett under nesa på den nazistiske okkupantmakta og dens quislinger. Det sterke legalistiske og valgpolitiske preget gjør at Motstanden skiller seg vesentlig fra disse historiske forgjengerne. Det er heller ikke noen sentral ledelse og ikke noe program eller regler som det er alminnelig enighet om, og som man slutter seg til. Det er en slags klassisk enhetsfront – det vil si at det er en blokk krefter med et felles mål, men med forskjellig og skiftende klasse- og sosial tilhørighet. Det er ikke en allianse av organisasjoner, selv om det finnes organiserte krefter innenfor den som har utviklet visse formelle bånd og uformelle samarbeidsformer. Det er imidlertid ingen som er sterke nok til å dominere.

Enkelte krefter innen alliansen kan til og med regnes som fiender av folket i vanlige tider. Tenk Chiang Kai-Shek og Kuomintang som det kinesiske kommunistpartiet forente seg med i motstanden mot den japanske invasjonen og okkupasjonen. I denne sammenhengen er det et foruroligende fenomen at Hillary Clinton plutselig erklærte seg som del av Motstanden, og hun sa at hennes rolle vil være å samle inn store pengesummer som så kan fordeles til gruppene som organiserer motstand mot Trump. Mye av det vil være «svarte penger», store bidrag som det ikke er lovpålagt å rapportere. Hvis vi ser dette i sammenheng med det Demokratiske partiets arbeid med å skaffe midler til sine kandidater foran valgene neste år, er det en reell fare for at mange vil bli overbevist om at den beste måten å bekjempe Trump på er å donere så mye penger de kan avse – ikke aktiv protest. Men dette er ingen avgjort sak, det er en del av kampen for framtida til Motstanden.

Det er flere viktige og oppmuntrende utvikli­­ng­strekk innenfor Motstanden. Da ser vi ut over det enkle faktum at den stadig vokser i størrelse og styrke, noe som er årsaken til at Clinton ser seg nødt til å prøve og plassere seg under dens banner. Et viktig trekk er at det skjer ting som bryter ned de strukturelle veggene, ikke bare innenfor store sosiale bevegelser men og også mellom dem. Dette har betydning, særlig fordi den progressive aktivismen i USA i stor grad har latt seg fange opp av NGO-typen organisasjoner i løpet av de siste tiårene. Det er strukturerte enheter som begrenses av behovet for å opptre respektabelt. De må innynde seg hos sponsorer og holde det gående med erklæringer og presseuttalelser, i tillegg til at de holder konferanser og driver lobbyvirksomhet overfor valgte representanter og regjeringsbyråkrater. Nå finnes det en svært reell og veldig truende felles fiende, så behovet for samarbeid er tydelig til stede.

En annen positiv utvikling er at den voksende interessen for sosialisme som så overraskende sprang opp under Bernie Sanders kampanje holder seg levende. Republikanske politikere er særlig opptatt av å knuse ObamaCare, og de kaller tanken om universell helsetjeneste for sosialisme. Det gjelder til og med lett tilgjengelig og rimelig helseforsikring. Når millioner nå risikerer å stå uten forsikring og helsetjenester på grunn av et sett ideologiske verdier som sier: «Jeg har mitt, fordømte parasitt. Dø!» – da kan sosialisme virke ganske forlokkende.

For eksempel har en organisasjon kalt Democratic Socialists of America opplevd en dramatisk vekst de siste månedene. Det er en klassisk sosialdemokratisk gruppe som i det siste har fått tusenvis av nye medlemmer, og er nå oppe i et medlemstall på 20 000. Mange av dem er unge og nye i politikken, mens andre er veteraner som kjenner et sterkt behov for organisert tilknytning igjen. DSAs spesielle styrke er at de ser valgpolitisk arbeid som en helt essensiell del av kampen for å få slutt på kapitalismen og for å bygge sosialismen, og at dette nå for tiden betyr å arbeide innenfor det Demokratiske partiet, eller utenfor det når det synes mer hensiktsmessig. Det er ikke bare i tråd med ånden til Motstanden, men det hjelper også til å holde unna forsøk på å komme seg innenfor fra forskjellige trotskister, anarkister og andre ultra-venstre grupper som blant annet ser arbeid i det Demokratiske partiet som noe de ikke vil ta i. DSA består først og fremst av unge og mangler den organisatoriske infrastrukturen som skal til for å håndtere og dra fordel av den sterke veksten, men representerer allerede den mest lovende utviklingen blant det sosialistiske venstre på lenge.

Et tredje positivt trekk er at både grupper og individer begynner å se nærmere på hva det vil si å bygge og holde levende denne blomstrende anti-Trump aktiviteten også for framtida. Et eksempel på dette er en allianse som ble dannet for å arrangere årets 1. mai i USA. «Beyond The Moment» er navnet og initiativet kom fra «Movement for Black Lives». Det er en gruppe som vokste ut av kjerna i Black Lives Matter opprøret, og de kan et og annet om å bygge en organisasjon som kan bestå over tid. Det er først og fremst fargede og med lokale baser, og de gikk inn i Beyond The Moment i likhet med 350.org, den mest militante av de større gruppene innafor miljøkampen, grupper for innvandreres rettigheter som United We Dream, National Domestic Workers Alliance og organisatorene bak Kvinnenes Marsj. Da har jeg bare nevnt noen. Visjonene deres er løfterike: «Vi kommer til å gå videre fra øyeblikk av raseri, forbi snevre begreper om fristeder og forbi murene mellom lokalsamfunn hvor så mye står på spill og som har så mye til felles. Vi kommer til å streike, demonstrere og gjøre motstand. Vårt mål er å bygge en mektig bevegelse av alle som kjemper for frihet. Det betyr at vi ikke fornekter forskjellene blant oss, vi slår ring om dem og bygger en bevegelse som er dristig, bred og stor nok til å inkludere våre mange virkeligheter.»

Skaden som allerede er gjort

Mens jeg skriver på siste delen av denne artikkelen den 17. mai, er helvetet i ferd med å bryte løs i Washington DC, der FBI og andre initiativer til gransking vingeklipper det Hvite Hus og sprer panikk i det Republikanske partiet. Begrepet Trexit blir for første gang tatt i bruk. Det er mange grunner til at det er mulig å tenke seg at Trump ikke kommer til å sitte alle fire årene. En ting er at han er misfornøyd med det nye leketøyet sitt. «Jeg elsket mitt tidligere liv. Jeg hadde så mye på gang. Dette er mer arbeid enn i mitt tidligere liv. Jeg trodde det ville være enklere.» Men hvis han ikke selv gir seg, kan all ståheien vedvare i måneder eller år. Republikanske politikere er fanget mellom barken og veden. Basen deres støtter fortsatt ivrig opp om Trump og nekter å tro på det de oppfatter som falske nyheter fra sentrale media. Alle andre venter i stadig større grad på at noen på en eller annen måte kommer til å gjenta Gerald Fords ord da Nixon var tvunget til å gå av i unåde: «Vårt lange nasjonale mareritt er over.»

Vi skal ikke glemme alle seirene Motstanden så langt har oppnådd, heller ikke suksessene den sannsynligvis også vil få i framtida, men i mellomtiden er folket i dette landet blitt utsatt for ubotelig skade. De bruker dem kanskje på ukyndig vis men det er Trump og mannskapet hans som har hånd om maktas redskaper i dette landet. Det får greie seg med et par eksempler. Først og fremst har han sluppet løs og foret en bølge av virkelig stygge reaksjonære holdninger. Basen hans føler seg ikke lenger bundet av alminnelig anstendighet, så de tar fritt og uhemmet i bruk rasistisk og sexistisk språk og de ledsager gjerne ordene med fysisk trakassering og det som verre er. Det kommer stadig rapporter om barn som angriper skolekamerater bare fordi de er latino eller muslimer. Og altfor ofte viser det seg at det snarere er lærere framfor foreldre som bærer ansvaret. Og all giften som piskes opp, kommer til å vise seg i og forsterke politikken som i sin tur vil øke lidelsene til undertrykte og utbyttede mennesker. Den forrige administrasjonens beskjedne forsøk på å få innført noe lettere dommer og alternativ behandling for ikke-voldelige narkobrukere og selgere var så smått begynt å gjøre noe med det skammelige ryktet til USA som selve fengselsnasjonen. Trumps justisminister har annonsert flere reverseringer av politikken som vil føre til at landet vil få den høyeste prosenten fengslede av alle land i verden. Agenter fra ICE (politietaten for immigrasjon og toll) har blitt sendt rundt for å brutalisere lokalsamfunn der det er mange immigranter.

Videre har vi Trumps fornektelse av virkeligheten når det gjelder klimaendringene. Han mener det er en kinesisk plan for å redusere konkurranseevnen til den amerikanske økonomien. Han framstår som kullgruvearbeidernes og oljearbeidernes forsvarer og bidrar dermed til å føre oss nærmere en katastrofe som allerede er i ferd med å forandre planeten vår på måter vi bare kan ane i dag. Skadene er globale i omfang og kan neppe reverseres i vår levetid.

Det samme kan sies om utdanning, helsetjenester, trygge arbeidsplasser og mange andre stridsområder. Selv om vi vi vinner en og annen betydelig seier, er de allikevel av defensiv karakter, og vi kan ikke alle kjempe alle kampene med samme intensitet.

Trump og verden

Jeg har spart den viktigste delen til slutt, nemlig situasjonen i verden. Det er ingen hemmelighet at innbyggerne i det landet jeg lever i, har en rystende grad av uvitenhet om verden rundt seg. Bare en av seks amerikanere kan peke ut Afghanistan på et kart, og Afghanistan er det stedet hvor USA har ført sin historisk lengste krig, og den fortsetter. Anslag over hvor mange som er ute av stand til å plassere Norge kan være opp mot 80 %. Og Trump kan godt befinne seg under gjennomsnittet for USA. Et intervju nå nylig avslørte at han trodde at det var den samme personen som hadde ledet Nord-Korea siden den andre verdenskrigen, i stedet for det dynastiet som ble grunnlagt av Kim Il-Sung, far til Kim Jong-il og bestefar til den regjerende tronarvingen Kim Jong-un. Han har åpenbart ingen idé om innholdet i handelsavtalene den amerikanske herskerklassen har fått i stand, som for eksempel NAFTA, eller hva NATO og EU gjør.

Hans diplomatiske ouverturer har til dels vært helt absurde. Han nektet å håndhilse på Angela Merkel etter at hun hadde avvist hans «lovforslag» om NATO-medlemskap. Han annonserte at USA kom til å trekke seg fra NAFTA, men forandret mening samme dag etter at den kanadiske statsministeren Justin Trudeau ringte og på vennlig vis oppfordret ham til å tenke seg om. I mellomtiden hadde han fått noen råd fra folk i det Hvite Hus. Meksikanske ledere ringte også og ba ham fortsette. De ville ikke forhandle under trusler. Hans forkjærlighet for diktatorer, enten det er Putin i Russland, Erdogan i Tyrkia eller Duterte på Filippinene kan bygge på et visst slektskap som gjelder meninger, eller det kan være rein beundring. Det har i alle fall gitt dem den idéen at de kan gjøre akkurat som de vil med sin befolkning, også sine naboer uten å trenge og bry seg om noen form for represalier fra USA – eller fra internasjonale organer hvor USA har innflytelse, for eksempel menneskerettighetsorganisasjoner.

Etter å ha blitt innsatt som president ba han samtlige amerikanske ambassadører trekke seg. Hittil har han erstattet én! Samtidig er det mange stillinger på litt lavere nivå i Utenriksdepartementet som ikke er besatt. Dette betyr at USA i stadig mindre grad har løpende kontakt med andre regjeringer rundt i verden. Det aller mest bekymringsfulle er hans forhold til bruk av militærapparatet. Enkelte på venstresida her argumenterte i utgangspunktet med at han kanskje ville være bedre enn Obama og Clinton, fordi han kanskje ikke hadde den samme neo-liberale drivkraften til å utøve makt over alt. De forhåpningene er stort sett knust. I utgangspunktet har han foreslått å øke forsvarsbudsjettet med 54 milliarder dollar. Til sammenlikning er forsvarsutgiftene for hele den Russiske Føderasjonen omtrent 65 milliarder dollar. Han utviser en høyst usunn fascinasjon for atomvåpen, ikke minst fordi han ikke synes å forstå hva som ligger i begrepet avskrekking og har lovet å sikre at USA er størst og sterkest når det gjelder kjernefysiske våpen. Det er ikke bra tatt i betraktning at han rår over 7500 stridshoder. Heldigvis har hans militære initiativer hittil artet seg mest som vinglete forsøk på å vise seg fram: Et rakettangrep mot en av de rundt femti flyplassene til det syriske regimet, etter å ha varslet Assads russiske sponsorer god tid i forveien. Det mye omtalte slippet av «alle bombers mor» over en IS bunker i Afghanistan, hvor IS ikke er den viktigste motstanderen av den amerikanske okkupasjonen. Den stort oppslåtte annonseringen av at det skulle være en gruppe hangarskip på vei mot Nord-Korea, en gruppe skip som tre dager senere ble fotografert i Sunda-stredet i Indonesia, på vei mot Det indiske hav. Men begrensede handlinger av denne typen innebærer en fare for at de kan føre til større kriser eller krig, særlig fordi de virker lite gjennomtenkte og mangler en tydelig strategi. Det som er enda verre, er at de gir inntrykk av at Trump-regimet lett kan handle på en måte som bare kaster bensin på bålet om det skulle bli en virkelig krise, uansett om den har sine naturlige eller politiske årsaker.

Det er stor uro rundt dette i USAs herskende kretser. Kommentariatet later til å håpe at forsvarsledelsen vil være i stand til å tøyle Trump. På den andre siden er det mange som kjenner seg igjen i det redaktøren for Foreign Policy nylig skrev. Det er den publikasjonen som regnes som den som alle som steller med utenrikspolitikk, må lese, enten de er politiske amatører eller fagfolk: «Denne aktiviteten går ikke upåaktet hen i resten av verden. De ser et USA som ikke likner noe de har sett tidligere, og en leder som åpenbart ikke egner seg for vervet. Det kommer fra en diplomat fra en av våre nærmeste allierte på denne delen av kloden. Han sier at de ofte har diskusjoner om hvorvidt Trump er gal eller ikke. Vi tror han er det. Vi har erfaringer med ledere av denne typen i Latin-Amerika, men jeg hadde aldri ventet å se det samme i Washington.» Det er toner jeg også ofte har hørt i en eller annen form i det siste. «Amerika ser ut som et land som ikke er til å kjenne igjen. Trump er gjenstand for spøk i mange sammenhenger. Ut fra oppførselen hans hittil er han en skam, og hvert skritt han tar, utgjør en trussel mot den globale orden og sikkerhet. Han setter det vervet han har og den regjeringen han leder, i svært dårlig lys.»

Med andre ord – er du ikke bekymret, bør du ta en nærmere titt!

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

Halvor Fjermeros er forfatter og bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand
Foto:Podemos

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Da jeg begynte å lese om populismens historie, kom jeg på en samtale jeg hadde med en rockemusiker som siden har blitt kjendis i Norge. For et kvart århundre siden intervjuet jeg nemlig Little Steven i New York. Han hadde gitt ut et par plater som soloartist etter mange år i Springsteen-bandet. Han søkte et nytt politisk engasjement i musikken på 1980-tallet, mye basert på hans engasjement for og med indianeraktivister i USA. Vi kom inn på nyere amerikansk historie og urolighetene i kjølvannet av borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Trakassering etter de svarte opptøyene i storbyer som Detroit toppet seg med FBI-drapene på Black Panther-folk, studenter og anti-Vietnamkrig-aktivister (Kent State-drapene i 1970), infiltrering og voldelige provokasjoner mot revolusjonære grupper og enkeltfolk (med John Lennon som den mest kjente). Little Steven mente at det som skjedde, var uttrykk for at myndighetene i USA ble tatt fullstendig på senga. Styrken i opprøret påførte establishment sjokk, og «the deep state», som vi nå igjen ser røre på seg under Trumps lauskanonregime, handlet med desperasjon og blind vold. «De kom aldri over dette sjokket, og de lovte hverandre at det aldri måtte skje igjen», sa Steven van Zandt den gang, i 1991.

Hva er populisme?

Samtalen bringer meg tilbake til populismens historie. Ghita Ionescu og Ernest Gellners «spøkelsessitat» innledningsvis har en slående parallell til dagens situasjon. I boka Populism – Its Meaning And National Characteristics (Weidenfeld and Nicolson, London 1969) beskriver nettopp Ionescu og Gellner 1960-tallet da kampen mot koloniherredømmet hadde frigjørende styrke, småbondebevegelsen vokste som en kraft i den 3. verden og kommunister og alskens revolusjonære var på frammarsj i USA og Europa. Ja, det var eksplisitt rettet mot den framvoksende maoismen at forskerne tok ordet populisme i bruk.

Noen år seinere tok Hartvig Sætra (1971) og Ottar Brox (1972) populismebegrepet opp til drøfting. I hver sin bok beskriver de nye økologiske og sosialistiske grasrotbevegelser i Norge. Her finner vi en kilde til begrepet «venstrepopulisme» i norsk debatt, som for øvrig ganske raskt fortiet. Den gang var verden enklere, og ordets betydning var så å si en politikk som lyttet til og tok hensyn til det arbeidende folkets behov og drømmer. Ottar Brox har etter den siste bølgen av «høyrepopulisme» avskrevet sitt eget populismebegrep som irrelevant. (Fredrik V. Sand har gitt en god framstilling av dette norske populismeblaffet i en artikkel i Manifest Tidsskrift 5. juni 2014).

Hva så med populismen i Ionescu og Gellners forståelse? De gir ikke en klar definisjon, men drøfter en rekke mulige kilder til populistiske strømninger: De antyder at det ikke er en ideologi, men mer en «politisk psykologi» eller et «anti-fenomen». De spør også om populisme kan ordnes under begreper som nasjonalisme, sosialisme og «bondebevegelse-isme» («peasantism»), tidstypisk for 60-tallets mange ulike «rørsler».

Vår tids mest aktuelle forfatter som skriver om dette emnet, er Jan-Werner Müller som i fjor kom ut med boka What is Populism? (University of Pennsylvania Press , 2016) Hans påstand er at populismen ikke bare er illeberal, men også udemokratisk, noe han bl.a. belegger ved å sitere den nederlandske samfunnsforskeren Cas Mudde som har kalt populismen for «en illiberal demokratisk respons på udemokratisk liberalisme». En mer befriende og uakademisk karakteristikk er den fra Benjamin Arditi som har sammenliknet populisten med en full og rå gjest i et middagsselskap som uten bordmanerer «flørter med fruene til de andre mannlige gjestene», men også kan buse ut med treffende kritikk av det liberale demokrati som har glemt sin opprinnelse, nemlig grunntanken om folkets suverenitet.

Müller lener seg også på Ionescu og Gellners utlegning om at populisme ikke er noe som likner på et distinkt sett med krav og heller ikke har det man ville kalle en indre logikk, underforstått som en annen type politisk ideologi. Den kan snarere ses som «en permanent skygge ved det moderne representative demokrati, og en konstant fare («peril»). Dermed ender Ionescu og Gellner, i Müllers versjon, på sett og vis opp med det som er den simple forklaringen, når all akademisk referanse er skrelt vekk: «I dag, spesielt i Europa, er alle slags engstelser – og mye sjeldnere håp – krystallisert rundet ordet populisme.» Demokratiet er ikke truet av en bestemt ideologi (islamismen utgjør f.eks. ikke en slik fare) og den populistiske fare er dermed et substitutt for «antidemokratisk».

Det inflaterte populismebegrepet

Det er nødvendig å gi en framstilling av ulike definisjoner av populisme, og ikke minst av ulike motiver for å bruke populisme som begrep i den politiske debatten, hvis vi skal forstå begrepets funksjon. På den ene sida ser vi de spede norske forsøkene på å lage et positivt og progressivt populismebegrep. På den andre sida ser vi at referansene til mange av de kjennetegn forskere som Ionescu og Gellner ga på 1960-tallet, nå brukes som grunnlag for å kalle et fenomen, som man ikke liker, for populisme med negativt fortegn. I dag går melodien slik: Det er det store «liberale sentrum» som utgjør vår tids politiske fornuft, representert ved en globaliseringspolitikk som oppmuntrer til global migrasjon, overnasjonale handels- og tjenesteavtaler og åpne grenser, og som fjerner den jevne mann og kvinne fra de politiske beslutninger, undergraver nasjonalstatens makt, og legger til rette for en stadig mer grenseløs liberalistisk kapitalisme. Den som stiller seg utenfor dette «globale konsensuspartiet», blir nå både av den politiske og kommenterende elite øyeblikkelig stemplet som «populist». Om det skyldes analytisk bekvemmelig eller politisk ubehjelpelighet kan diskuteres. Sannsynligvis er det ei tjukk reim av begge i huden til misbrukerne av populismebegrepet.

Det fins nok av eksempler på den slags misbruk i norsk debatt det siste året. I en artikkel i Dagens Næringsliv 1. april i år serverte økonomen Kalle Moene «10 populistiske fallgruver» for norske oljepolitikk med historisk blikk. Hans definisjon lyder: «Populismen framhever enkle og opplagte økonomiske løsninger. Det skal ikke være noe å diskutere – ikke noe å tenke over. Løsningene er intuitive og folkelige.» Og så ramser han opp alle de ti bud for fornuftig oljeforvaltning, ut fra en bruk av ordet populisme som er synonymt med «fristelser». Med all respekt for Moenes kunnskap om fagfeltet, er dette et bidrag som bare sementerer bildet av en populismedebatt som anti-analytisk og overforenklende. Egentlig handler det overhodet ikke om populisme, men om en stolt norsk politikktradisjon som insisterer på at det er nasjonalstaten som skal forvalte våre ressurser, og at det skal settes klare og absolutte stengsler mot globale konserners innflytelse over norsk oljepolitikk. Denne konsensuspolitikken fra 1970- og 80-tallet har lenge vært truet, men av helt andre «fristelser» enn det Moene angir.

Fristelsen ble også for stor for Jonas Bals, rådgiveren til Ap-leder Jonas Gahr Støre, da han i et intervju i Klassekampen i fjor høst svarte på hva han la i populismebegrepet: «Populisme er å holde folk for narr, ved å innbille dem at det fins enkle løsninger på kompliserte problemer. Nå brenner det under føttene våre, og jeg mener det er feil bruk av krefter å holde på med EØS.»

Det er altså EØS-motstanderne som står for de enkle løsninger, mens Bals bare ser kompliserte sammenhenger. Svaret hans kom også i forlengelsen av en polemikk mot de som står til venstre for Bals i fagbevegelsen, så adressen er klar nok. I en annen sammenheng har han karakterisert SV og Rødt som uttrykk for norsk populisme, og hans alternativ er klart og Ap-tradisjonelt: «Kombinasjonen av politikk og fagorganisering er oppskriften mot både høyre og venstrepopulisme.» Klarere går det ikke an å se hvordan populismestempling erstatter politisk analyse, og hvordan en dermed unnlater å se på realitetene bak enhver bevegelse eller opposisjon mot systempartiene og elitenes hegemoni.

Mediepopulismen

Denne lettvinte formen for sjablongbruk i politikken er i høyeste grad hjulpet fram av media som farer fram med stemplingsjournalistikk så fort en opposisjonell politiker rører på seg utenfor hovedstrømmen. Som besøkende i Nederland under valgkampen i mars fikk jeg innsyn i den mekanismen da media lå som et sykkelfelt på hjul etter Geert Wilders og hauset opp faren for at han skulle erobre både parlamentet og undergrave hele EU-systemet. De fleste rapportørene manglet bakkekontakt og forsto ikke at de to taperne av valget alt var pekt ut på forhånd, nemlig den opphaussa Wilders som var på full fart ned igjen, og det politisk havarerte sosialdemokratiske PvdA som styrte mot avgrunnen og fikk 5,7 % av stemmene. Ingen brydde seg heller om å se på Wilders faktiske EU-argumenter. De var så grunne som en sølepytt på asfalten etter sommerregn. Wilders er ikke motstander av billig arbeidskraft fra EU som fører til sosialdumping, men bare mot «muslimske» arbeidsinnvandrere.

I forlengelsen av dette valget kom det franske der Marine Le Pen og hennes Nasjonal Front som med ytterst få unntak uten reservasjon ble kalt høyrepopulistisk i media. Klassekampen var blant de som tidvis har unngått det stemplet og heller kalt Le Pen for høyrenasjonalist. Og poenget er jo nettopp det: Hvis en bruker kriterier som «enkle løsninger» og «holde folk for narr», forfaller man til moralisme i stedet for analyse. Le Pens politikk er ikke populistisk etter vår tids godkjøpsdefinisjon. Den er tvert om en helhetlig og alternativ og mer nasjonalt basert politikk (riktig nok med en arv av fascisme i ryggsekken) til den globalismen og markedsliberalismen som hele det politiske sentrum sto for, og som Macron til slutt vant på basis av – i kraftfull allianse med statsledere og kommentariat fra et (nesten) samlet EU.

Podemos-inspirasjon fra Laclau og Mouffe

Det er altså «høyrepopulismen» som har fungert som det viktigste faresignal for den bestående sentrumsmakt av sosialdemokrater, liberale og konservative. Opp mot dette har vi de som de seinere år har prøvd å lansere en såkalt venstrepopulisme. Fenomenet har særlig blitt løftet fram av Podemos, partiet som sprang ut av den kraftfulle spanske Los Indignados-bevegelsen i 2011–12 og som kom som et stjerneskudd under valget til EU-parlamentet i 2014. Partiet etablerte seg som en seriøs utfordrer til de to store i spansk politikk, det konservative PP og det sosialdemokratiske PSOE. Siden har ledelsen i Podemos under den karismatiske Pablo Iglesias gjort mange «twists and turns» for å bli et spiselig flertallsparti og klar for regjeringsmakt. Det er framfor alt Iglesias som har trukket inn venstrepopulistiske inspirasjoner, særlig med henvisning til de to marxistiske akademikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Argentinske Laclau skreiv alt på 1970-tallet om marxisme, populisme og demokrati, preget av latin-amerikanske folkelige bevegelaser. Den belgiskfødte Chantal Mouffe er professor ved det britiske University of Westminster, og hun og ektemannen Laclau har sammen skrevet Hegemony and Socialist Strategy (1985) med tydelige referanser til den italienske kommunisten og teoretikeren Antonio Gramsci.

I et intervju med Podemos-leder Iglesias i 2015 hadde Mouffe en beskrivelse av dagens situasjon som «et farlig vakuum» som den sosialdemokratiske «tredje vei»-linja til Tony Blair har etterlatt seg. Hun framstilte den tradisjonelle ytre venstresida som «godtroende fjols» som nektet å se at media, framfor lojalitet til gamle partier, bestemte folks politiske valg. Dette budskapet har Iglesias & Co til fulle forstått, bl.a. ved å skape sitt eget tv-program, kalt La Tuerka – som betyr «Skrullingen» på spansk – (lenge før Podemos ble stiftet). Partiet har holdt avstemninger og tatt råd fra medlemmene gjennom nett og sosiale media. Kommunikasjon og medietekke har stått sentralt i Podemos’ strategi og har dermed blitt forbundet med denne nye tilnærminga til politikk. Det har også vært en ekstrem sentrering rundt Pablo Iglesias’ person. Det gikk så langt som at partiet ved EU-valget i 2014 fjernet Podemos-logoen fra stemmeseddelen og erstattet det med bilde av Iglesias hestehalepryda hode. Et kjent tryne, og ikke politikken, skaffet altså partiet fem seter i EU-parlamentet, rett ut av intet. En meningsmåling hadde nemlig vist at kun 8 % av de spurte visste hva Podemos var, mens 50 % kjente Iglesias!

Venstrepopulismens villfarelser

I boka om Podemos – med prefikset «den spanske sensasjonen» – av Lotta Elstad på forlaget Manifest (2015) er meldinga klar. Undertittelen er «- og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid». Det er da også miljøet rundt Manifest som mest aktivt har ønsket å bringe denne dimensjonen inn i den norske debatten.

Mimir Kristjansson, nyhetssjef i Klassekampen var tidlig ute i Manifest tidsskrift (22. juni 2014):

«Hva er venstrepopulisme? Enkelte later til å tro at det handler om å snu kappa etter vinden og føye seg etter folkemeningen i ett og alt. (…) Men dette er ikke så mye venstrepopulisme som det er venstreopportunisme. Venstrepopulismens kjerne er ikke å være enige med folket i alle spørsmål, men å anerkjenne at det i det lange løp er et gode at folk flest får bestemme selv når de tar feil. I dette ekstreme demokratisynet ligger venstresidas håp om å gjenreise seg selv som samfunnsendrende kraft.»

Dette er en høyst upresis definisjon som verken beskriver hva som ligger i det «ekstreme» ved å la folk bestemme, eller hva som representerer «feil» i folkets meninger. Når Kristjansson skal eksemplifisere, gjør han det slik:

«Venstrepopulismens oppgave er å insistere på at mest mulig makt skal være på folkets hender gjennom valg. Den tydeligste venstrepopulistiske bevegelsen vi har sett i Norge, er Nei-bevegelsen. Både i 1972 og 1994 mobiliserte Nei til EU for folkestyret og mot elitestyret i Brussel. Dette er venstrepopulisme på sitt beste, begrunnet nettopp gjennom et radikalt demokratisyn om at de beste avgjørelsene i lengden tas av folk flest. Det er disse tradisjonene som nå må gjenopplives og anvendes også på andre politiske områder.»

Var nei til EF/EU-bevegelsene «venstrepopulisme»? Her er Kristjansson ute på tynn is. De to folkeavstemningsrørslene var tvert om klassiske folkebevegelser, breie folkefronter helt og holdent etter marxismens tradisjonelle oppskrift. Hvis det hadde vært «venstrebevegelser», så hadde Norge vært medlem av EU for lengst, når vi vet at Arbeiderpartiets og LOs ledelser var solide tilhengere av medlemskap. Det var tvert om bredden som avgjorde Norges to ganger nei, det var by og land, hand i hand, eller «samholds-Norge mot markeds-Norge» som nei-general Kristen Nygaard døpte fronten i 1994. Og så langt fra enkle løsninger, narrespill og fake news en kan komme, var disse bevegelsene tvert om strålende eksempler på et folkelig engasjement som var basert på studier og dyp kunnskap, utholdende organisering og oppfinnsom aktivisme. Vi trenger ingen teori om «venstrepopulisme» for å forklare en slik progressiv og nasjonalt basert massemobilisering.

Fredrik V. Sand brukte nettopp dette eksemplet­­ da han etterlyste mer venstrepopulisme for at «den radikale venstresida skal kunne treffe en ny stemningsbølge». (Manifest tidsskrift 5. aug. 2014). Han bruker copy/paste på Kristjanssons tekst når han skriver at seieren i kampen mot EU «må sies å ha vært et uttrykk for en venstrepopulisme på norsk.»

Ellen Engelstad skriver i samme tidsskrift rett etter valget av Trump som president at det demokratiske partiet i USA må vende tilbake til «den økonomiske populismen» fra the glory days:

«Det er derfor de har rett, de som mener at det demokratiske partiet nå må finne tilbake til sine populistiske røtter og levere en helt annen økonomisk politikk. Og det er derfor denne kampen må støttes nå, for det er ikke så åpenbart at radikal politikk og «Bernie-fløyen» vil vinne selv om den har gode argumenter.» (nov. 2016).

En kan jo undres over hvor ivrig populismeresepten pushes, som om den skulle være en utviklet ideologisk basert strategi – og det til alt overmål overfor et liberalistisk maktparti på lag med storselskapene og «the deep state», selveste dypstaten i USA.

Klassebegrepet som forsvant

Som noen vil huske gikk Pablo Iglesias høyt på banen da euforien var på topp og Podemos nådde over 30 % i meningsmålinger under året etter stiftelsen. Han sa at Podemos verken var høyre eller venstre, men «sentrum», i betydningen at alt dreiede seg rundt hans parti og bevegelse. Hundretusener hadde meldt seg inn i Podemos, og jeg tror Iglesias virkelig mente det da han sa at partiet ville oppnå absolutt flertall. Jeg sa litt på fleip at «bare politiske tullinger kan tro på noe slikt» i et foredrag om fenomenet rett før jul 2014. Jeg tør si at jeg fikk rett, i dobbel forstand. Iglesias måtte innse at himmelferden tok slutt, og at selv ikke han, med all sin karisma, kunne omdefinere det politiske landskapet. Podemos befinner seg nå trygt plasser på den myke venstresida, litt mer radikale enn PSOE, men med kraftig nedslipte standpunkter – og et par hestehalelengder bak PSOE i flere valg.

Men det var en annen ting Iglesias også prøvde å kaste ut, i sin iver etter å kvitte seg med gamle begreper. Han ville ikke snakke om klasse, men bare om folket mot «La casta», kasten eller eliten. Den tradisjonelle klasseanalysen han hadde med seg fra sin omfattende lesing av marxisme, ble erstattet med ideer om radikalt og overskridende demokrati, inspirert fra den flate strukturen i Los Indignados, den spanske Occupy-bevegelsen.

Den franske presidentkandidaten Jean-Luc Melenchon – som med nesten 20 % av stemmene i første valgomgang var nær ved å komme til «finalen» – har erklært stor sympati for Podemos og deres erfaringer og innovative partiorganisering og kommunikasjon. Med den løst funderte bevegelsen La France Insoumise («Det ubøyelige Frankrike») har han klart å peke en ny vei for en venstrebasert plattform. Men allerede i de politiske merkesakene til hans kampanje har han tatt mange skritt til venstre for hva Podemos er i dag, både m.h.t. Nato- og EU-motstand, krav om en radikalt ny konstitusjon («6. republikk»), gjeninnføring av statlig finansiering i stadig mer privat sponset forskning og universiteter osv. Han har også vist seg som en svært innovativ kommunikator via en rekke ulike medieplattformer.

Mange har kalt Melenchon venstrepopulist. Pål Steigan brukte den betegnelsen på presidentkandidaten i sin blogg (14. april), mens den eksilbaserte franske kandidaten til det kommende valget til nasjonalforsamling, Olivier Tonneaux, var kategorisk da han karakteriserte La France Insoumise  i et intervju med Klassekampen i 20. mai: «La France Insoumise er en populistisk bevegelse slik Chantal Mouffe definerer det. Dermed passer den perfekt til å organisere prekariatet, denne viktige postmarxistiske oppgaven.» Hva Tonneaux prøver å si med å strø om seg med dette halvakademiske kling-klang’et er ikke godt å begripe. Det har i alle fall svært lite med klasseorganisering å gjøre. For meg synes dette å være proklamasjoner mer enn analyse av politisk innhold. Og uansett er dette forutinntatte standpunkter om en bevegelse som ingen (kanskje bortsett fra Jean-Luc Melenchon sjøl) riktig vet hva skal bli. Det kan bli et «parti av en ny type» og vil bli fulgt med argusøyne etter siste del av valget i juni. Det som er sikkert, er at PCF (det franske kommunistpartiet) hvis de blir med videre, vil ha en organisatorisk kapital som vil prege en ny bevegelse, og som sannsynligvis vil knytte sterke bånd til fransk fagbevegelse, helt ulikt hva Podemos har ønsket eller evnet i Spania.

Og da er vi ved sluttpunktet: Det den nye kampen mot globalisme, uryddig organisert og sprikende i alle retninger har avdekket, er en nyvekket interesse for klassebasert politikk. Vi ser en helt annen oppmerksomhet i offentligheten rettet mot klasseforhold og mot betydningen av fagforeninger. Til og med Høyre her hjemme snakker nå om faretruende forskjeller og om at organisasjonsgraden i fagbevegelsen er «for lav». Det er vel og bra, men spørsmålet må tas videre: Ja, hva gjør dere med det, Høyre? Det er oppsiktsvekkende hvor mange posisjoner som har flyttet seg i dette landskapet de seinere år i Norge. Og det partiet som har forstått mest av betydningen av arbeiderklassebasert organisering og innflytelse fra fagforeninger i partipolitikken, er uten tvil Rødt. Det er ikke «det populistiske», men det nye arbeiderpartiet Rødt som har skaffet framgangene for partiet det siste året. I så måte er Rødt mer i slekt med det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB som har gjort kjempebyks på målingene det siste året, og som er bedre «jordet» i fagbevegelse og arbeiderklassekamp enn noe annet venstreorientert parti i EU. Ja, og paradoksalt nok er også «det reformerte» Labour under Jeremy Corbyn i ferd med å finne tilbake til sine dype faglige røtter under hans nye offensiv – som har gjort Labour til det eneste sosialdemokratiske partiet i EU som fører en altoverveiende sosialdemokratisk politikk.

Fellesnevneren for disse tre eksemplene er: Tilbake til røttene!

Det fins ingen snarvei til en skikkelig forankret radikal vending i politikken uten å gå den tunge og møysommelige veien om solid organisasjonsarbeid, basert på arbeiderklassens – den nye og sterkt utvida arbeider­klassens – og fagbevegelsens beste erfaringer med å føre politisk kamp. Det er disse erfaringene et antatt­ revolusjonært og systemkritisk parti må tilføre en overordnet politikk og ideologi som etter hvert kan gi de breiere lag av folket håp: at kapitalismen kan erstattes med noe bedre, og ikke bare reformeres til en «snillere» variant. At politikken må serveres etter alle kommunikasjonskunstens regler, på alle «plattformer», i alle farger og med nytt språk, er det belgiske PTB det beste eksempel på. Det har lite med «populisme» å gjøre, men mye med en ny forståelse av hvordan god gammeldags marxistisk propaganda og agitasjon skal oversettes til et språk for vår tid.

Populisme er første og fremst et uttrykk for systempartienes, og i Europa særlig sosial­demokratiets forvitring. Det gir historiske muligheter til nyorientering for det reelle venstre i et overgangsvindu som vi må bidra til å sette på vidt gap.

Det er valgkamp, kamp om innflytelse.

Selv om det er sånn at kapitalismen – per definisjon – er borgerskapets bane med produksjon for profitt, som målet for all privat produksjon, utbytting og imperialisme, er det mulig å vinne enkeltsaker og unngå noen byrder i «vårt» system.

Det er ikke uvesentlige spørsmål heller: for offentlig velferd, for et militære til forsvar ikke angrep, skole, eldreomsorg, krav for å unngå klimakrise, skattlegging av dem som er rikest for å ha penger til offentlig sektor, 6-timersdagen, osv. Selv om det å vinne noen saker ikke betyr å vinne samfunnsmakta, at arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl bestemmer og ikke dypstaten, betyr det mye for folks liv å hindre at norske soldater bomber i Afghanistan eller i Irak. Eller å hindre at «bestemor blir satt ut på anbud».

All politikk dreier seg om kamp om makt, for å gjennomføre. For et sosialistisk parti dreier det seg både om å vinne saker og en strategi med at arbeiderklassen organiserer seg og får erfaringer med å slåss – og å vinne.

Det er lett å kalle seg sosialist og slåss «på vegne av» arbeiderklassen, ikke sammen med. Det er også sånn partiene funger: stem på oss, så fikser vi. Ikke minst Arbeiderpartiet er livredde for krafta nedenfra, sånn at toppene ikke får bestemme sammen med Høyre, i fred.

I Europa har det vokst fram en venstreopposisjon, noen av disse kaller seg med rette «venstrepopulister». De toner ned ord som klasse og sosialisme, og gjør det slik vanskelig for folk å forstå sammenhengene i vårt samfunn. Det holder ikke med å kalle borgerskapet for eliten. Hvis målet på lengre sikt er makt til folket og sosialisme.

Ett kjennetegn ved disse «nye» retningene, er at de har et taktisk forhold til sosialdemokratiske partier, som Arbeiderpartiet i Norge. Det må man naturligvis ha til et hvert parti man prøver å presse i enkeltstandpunkter. Men uten et strategisk syn på at sosialdemokratiet er en borgerlig, klassesamarbeidende retning, ender taktikken med at en sjøl blir omfavna og ufarliggjort.

Venstrepopulister understreker at de slåss om makta – eller «bare» makt. Som om sosialisters rolle historisk er å være opposisjonelle på sidelinja.

Det store spørsmålet er hvordan det er mulig å slåss strategisk for makt, for forbedringer og mot urett uten å havne på fanget til Støre og Co.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist

Intro:

Vi lever i et jordisk paradis, stapper i oss hummer og laks og helstekte lam og tømmer i oss amarone og cava og proseco, mens flatskjermene fyller stuene våre med knivskarpe bilder av vettskremte og utsulta medmennesker på desperat flukt fra krig, terror, sult og fornedring.

Vi ser endeløse rekker av nedkjørte mennesker kjempe seg inn i Europa, i en desperat jakt på brød, trygghet og en hverdag uten tønnebomber og snikskyttere, vi ser at de bærer med seg sine små eiendeler i en bylt på ryggen, vi ser angsten i deres øyne og vi ser deres døde barn flyte i land på strendene i Hellas og Italia.

Vi lever i et jordisk paradis, vi veit at hjertet sitter på venstre side og vi veit at vi må hjelpe, når vår neste og hennes barn banker på vår dør og ber om husly og smuler fra vårt bord.

1.vers:

Men noen lukker sitt hjerte og vil ikke hjelpe.
Noen har hjertet i en pose på magen.
Noen har ikke hjerte og stemmer på Hagen.
Noen vil ha Edens Hage helt for seg selv.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

2.vers:

Noen bygger murer og lar tornehekken gro
Noen frykter svartinger og voldtar deres barn.
Noen kaster brannbomber hvor tyrkere bor.
Noen knytter neven sin og slår og slår og slår.

Ref:

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

3.vers:

Vi har hjerte. Vi har ord. Vi gir aldri opp.
Vi er mange. Vi har ord. De har bare hat.
Vi må skape sterke bånd av solidaritet.
Våre hender åpner seg og tar imot din hånd.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue.
Vi må åpne vår dør.

Alf Henriksen

Då Marx sa dei kjende orda om at filosofane hadde tolka verda, men at poenget var å endre ho, då hevda han at det ikkje var nok å drøyme om ei anna verd, eller å forstå korleis ting hang saman her og no.

Framfor alt gjaldt det å forstå kven som var hovudkrafta i denne endringa av verda.

For Marx var denne krafta arbeidarklassen.

Sam Gindin var forskingsdirektør i Canadian Auto Workers frå 1974–2000, og er no assisterande professor ved York University i Toronto. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, nr 14. Omsett av Gunnar Danielsen.

Gapet mellom dei faktiske behova til arbeidarane og liva dei reelt levde – mellom ønske og røyndom – gav arbeidarane interesse av radikale endringar, mens plassen dei hadde i produksjonen gav dei makt til å handle.

Marx og Engels hevda at den grunnleggande motseiinga i kapitalismen var at når kapitalistane samla arbeidarane for å auke profitten, då opna dei for at arbeidarane skulle oppdage sitt eige potensial. Kapitalismen skapte sine eigne gravleggarar.

Men det som ikkje vart lagt nok vekt på, var at det også var motseiingar i arbeidarklassen. Desse motseiingane motarbeidde det revolusjonære potensialet til klassen, og underminerte til og med klassens evne til å forsvare seg. Same kor samansveiste arbeidarane kunne vere på ein arbeidsplass, så var dei spreidde ut over arbeidsplassar, og som klasse lagdelte etter inntekt. Dessutan lærte dei daglege erfaringane dei kor avhengige dei var av kapitalen. Arbeidsgivarane skaffa kvar for seg sin eigen arbeidskraft, styrte teknologien med vitskaplege metodar, hadde dei nødvendige banda til finanskapitalen, leverandørar og marknader. Og nettopp arbeidsvilkåra, den låge lønna og dei utrygge jobbane, pressa arbeidarane til å tenke umiddelbare forbetringar, ikkje endringar på lengre sikt.

Fagforeiningar vaks fram for å ta seg av arbeidarane sine interesser, og med vekta dei la på solidaritet, vart dei eit motmiddel til kapitalens press for at arbeidarklassen skulle vere fragmentert, avhengig, og tenke kortsiktig. Men fagforeiningar er i botnen ikkje klasseorganisasjonar, men organisasjonar for særgrupper. Dei representerer spesifikke grupper arbeidarar som arbeidsgivaren har samla, og spesifikke gruppekrav, ikkje interessene til arbeidarklassen som eit heile. Det eksisterte sjølvsagt tidspunkt tidlegare, då dei vaks fram, der desse særdraga flaut over i breiare klassekrav, og mobilisering av heile samfunn. Men sjølve suksessen til fagforeiningane gav dei særeigen institusjonell base og forsterka særgruppepreget.

Utan ein visjon som omfatta heile arbeidar-klassen, og utan eit mål om å utvikle arbeidar-klassens evne til å demokratisere økonomien og samfunnet, vart fagforeiningane reint instrumentelle organisasjonar. Det vil seie at dei såg på det indre livet sitt som eit pragmatisk byttehandel mellom aktive leiarar og passive medlemmer. Leiarane leverte tenester og fordelar, grasrota betalte kontingent. Slike organisasjonar er særleg utsette for hestehandling frå topp til botn, og byråkratisering.

Under dei spesielle vilkåra på 1950- og 1960-tallet vann arbeidarklassen framgangar trass i desse avgrensingane. Mykje av dette kom jamvel større delar av befolkninga til gode. Men militante arbeidarar seint på 60-tallet bidrog til å presse profitten ned, og til inflasjon, som i sin tur førte til økonomisk krise. Ute av stand til, og utan vilje til, anna enn å kjempe for snevre økonomiske krav – utan å krevje kontroll over prisar, investeringar og kapitalflyt – vart fagforeiningane sårbare for aggressive motangrep frå staten. Som Eric Hobsbawn konstaterte om britiske fagforeiningar: «då arbeidarrørsla avgrensa seg til å bli ei pressgruppe for særgrupper av industriarbeidarar, som i Storbritannia på 70-tallet, mista ho både evna til å kunne bli eit senter for allmenn mobilisering av folket, og kunne gi håp for framtida.»

Åtaka på arbeidarrørsla blir vanlegvis knytt til Reagans og Thatchers konservatisme. Men det var demokraten Jimmy Carter som starta dereguleringa av fly- og lastebilindustrien, og som fekk Paul Volcker til å styre sentralbanken. Og i Storbritannia var det statsminister James Callaghan frå Labour som opna døra for thatcherismen ved å erklære at keynesianismen var død. Det var ikkje politikken som blei gjennomført etterpå, kalla nyliberalisme, som skapte ein veik arbeidarklasse. Det var tvert imot slik at denne politikken avdekka eksisterande svake sider i arbeidarrørsla, og gjorde eliten tryggare på at dei kunne utnytte desse lytene som hadde eksistert lenge.

Det som skjedde, fekk konsekvensar for arbeidsfolk langt ut over individuell levestandard. Frustrasjonen over innstrammingane førte ikkje til radikalisering, men auka bare presset for å halde forbruket så høgt som råd i arbeidarklassefamiliane. Utan kollektive løysingar fann dei andre måtar å forsørgje seg på, som fekk djupe konsekvensar og underminerte arbeidar-klassen som ein opposisjonell klasse. Familiemedlemmer jobba fleire timar, studentar tok heiltidsjobb, og ungdom flytta heim for å spare til huslån eller buffer til ei uviss framtid. Skattekutt vart sett jamgodt med lønnsauke, jamvel når dei uunngåeleg førte til velferdskutt, og oppgang på børsen blei heia fram fordi aksjekursar avgjør framtidig pensjonsnivå. Truande miljøproblem vart sett til side for meir umiddelbare problem. Gjelda auka og bustadene blei aktiva som skulle sikre framtida.

Det ironiske resultatet av desse overlevingsstrategiane var at dei bidrog til å reprodusere den same individualistiske ny-liberale tidsånda som hadde skada levekåra til arbeidarklassen så hardt. Som Mimmo Porcaro oppgitt merkar seg: «dess meir klasse avgjør liva til folk, dess mindre ser folk på seg sjølve som medlem av ein klasse.» Når streikevakter og gatedemonstrasjonar betyr mindre, så svinn solidaritet og evna til kollektiv kamp. Nyliberale endringar introduserte på nytt det harde arbeidarklasselivet og forsterka det. Det fekk den kjente bilarbeidaren Gregg Shotwell i USA til å erklære: «Me er alle vikarar. Me er alle fråtatt røysteretten. Me er alle immigrantar i landet me vart fødde i.» Desse endringane øydela i tillegg nabolag der klasseidentitet hadde utvikla på tvers av alder, og dei spreidde arbeidarane til fjerne utkantar heime og i utlandet.

Og då arbeidsmarknaden vart liberalisert for å spegle «marknadsverdiar» og velferdstiltak underminerte, auka forskjellane ikkje bare mellom dei rike og resten, men au innanfor arbeidarklassen. Det forverra interne spenningar og splittingar. Relativt godt stilte arbeidarar likte ikkje å betale skatt av surt tente pengar for å betale velferdstiltak, mens trygdemottakarar og arbeidslause var bitre på fagforeiningane som ikkje brydde seg om dei.

Intensivert konkurranse fortel ei liknande historie. Konkurranse kan øydelegge enkeltbedrifter, men nettoeffekten for kapitalen er å konsentrere og styrke han som klasse. Verknaden for arbeidarane er heilt annleis: sjølv om enkelte arbeidarar kan ha fordelar, svekker konkurransen hovudvåpenet arbeidarane har – deira solidaritet – og svekker dei dermed som klasse.

Det me må forstå i kjølvatnet av det historiske nederlaget i revolusjonane i 1848, er at det skjedde ei endring i den vekta Marx la på å endre og ikkje bare tolke verda. Marx hadde vore for optimistisk, og desse knuste forhåpningane førte han tilbake til at det var viktig å forstå verda som grunnlag for å endre ho. Denne jakta på ei historisk materialistisk forståing dominerte resten av livet hans. I lys av våre eigne nederlag, er det like avgjørande med eit djupare innsyn i verda me står framfor. Det følgande er meint å fremme slike refleksjonar og diskusjonar.

1. Nyliberalismen er bare kapitalismen som er tilbake på sporet igjen. Det er dei gylne etterkrigsåra som er avviket, og det er ingen veg attende.

Som ideologi passer nyliberalismen tida-utan-alternativ så godt fordi presset for å gjøre alt avhengig av marknaden verkar til å avpolitisere det sosiale livet. «Marknaden tvang oss til det» blir ei nasjonal orsaking, og kapitalismen-med-menneskeleg-ansikt frå etterkrigstida er erstatta av ein kapitalisme utan ansikt i det heile. Adolph Reed har sagt at nyliberalismen «bare er kapitalismen som har frigjort seg frå motstand frå arbeidarklassen». Det viktige i Reeds konsise karakteristikk er at han tar oss bak diskurs, ideologi, og til og med politiske program, til å vurdere nyliberalismen som ei djuptgripande endring i styrketilhøvet mellom sosiale krefter.

Slik kan ein forstå at opphavet til nyliberalismen ikkje er at dei kapitalistiske elitane brått er blitt gjerrige, men er svaret desse folka gir på ei krise dei ikkje kan ignorere. Det kapitalistiske svaret på krisa på 70-tallet, då etterkrigsveksten var uttømt samtidig som militante arbeidarar skvisa profitten, var meir kapitalisme. Kapitalistiske statar, leia av USA, gjekk med faste steg til det Greg Albo har kalla «eit nytt sosialt styre-sett», eit «klasseprosjekt» med drastisk endra sosiale tilhøve og sosiale institusjonar, for å støtte kapitalakkumulasjonen og gi nytt liv til profitten.

Det er freistande å sette nyliberalismen opp mot velferdsstaten frå etterkrigstida og gå tilbake til fortida. Men slik nostalgi viser drastisk senka håp for framtida. Same kor positiv velferdsstaten var (og mykje var svært bra), så har han ei tvilsam historie når det gjeld kvinner, klasseskille, skjult fattigdom og kolonialisme. I alle tilfelle ville forsøk på å gå tilbake til denne typen velferdsstat utløyse dei same motseiingane som førte til åtaka på han. Og sjølvsagt ville det å gå tilbake i tid bety ei radikal avdekking av dei dramatiske endringane som har skjedd etterpå, med globalisering, finans og statens rolle. Dette veit dei kapitalistiske elitane svært så godt. Sjølv om kapitalen tidlegare var interessert i eit midlertidig kompromiss med arbeidarane, er det i dag absolutt det dei minst kan tenke seg, og det er ikkje eit sosialt grunnlag for ein ny «sosial kontrakt».

Dessutan finn ein sentrale band mellom velferdsstaten og nyliberalismen om ein ser nærare på det. Det var i dei gylne etterkrigsåra at byggeklossane til nyliberalismen først utvikla seg: satsinga på frihandel, eksplosjonen i multinasjonale selskap, den raske utviklinga av finanssektoren som støtte for desse selskapa, men au veksten i bustadlån og pensjonsfond i arbeidarklassen. Og det var i denne perioden produktivitets-tenkinga (prioritere produktivitetsauke bytta mot privat konsum) marginaliserte meir radikale idear om demokratisk kontroll over produksjonen og sosial utjamning. Det nederlaget, og innsnevringa av perspektivet og kampevna det førte til, gjorde arbeidarrørsla særleg sårbar for framtidige nyliberale åtak.

Poenget er at å konfrontere nyliberalismen inneber meir enn moralske motargument, eller ein lettvinn tilbakegang til ei meir tolerabel fortid. Det inneber å ha eit klart alternativt syn, og å utvikle tilsvarande sosial makt for å utfordre ikkje bare filosofien, men kjernestrukturen i «den reelt eksisterande kapitalismen».

2. Ikkje peik ut finans. «Produktiv kapitalisme» er ein like stor del av problemet som den «spekulative».

Blant aktivistar er det bare «finansialisering» som er eit verre skjellsord enn nyliberalisme. Som frittflytande, abstrakt kapital, blir finans sett som spekulativ, parasittisk, og på kant med «verkeleg» produksjon. Mykje er sant nok, men om finans er så kontraproduktiv og har gjort så mykje skade – særleg under dei siste krisene – korfor har ikkje andre kapitalistar slutta seg til åtaka på finans? Korfor har det ikkje oppstått splitting innanfor kapitalen?

Svaret er bare delvis at mange av desse andre kapitalistane også er finansialiserte. Viktigare er det at sjølv der det ikkje er tilfelle, så har kapitalistar utanfor finanssektoren forstått at han er ein viktig for deira eigen suksess. Finans har ikkje bare forsynt næringslivet og forbrukarane det treng med låg rente; dei står heilt sentralt i den nyliberale omstruktureringa. Finans omfordeler kapital dit han er mest profitabel, tvingar fram nedlegging av fabrikkar marknaden ser som ineffektive, og gjennom venture-kapital stør dei utviklinga av høgteknologiske selskap.

Sjølv om derivat har auka den innebygde risikoen i kapitalismen som eit heile, så har operasjonar i slike marknader vore særleg viktige for at selskapa har kunna takla vekslande valutakursar, rentenivå og politiske endringar. Utan denne typen vern – eller utan billig transport – hadde ikkje globaliseringa vore på dagens nivå. Endeleg har finansmarknadene spelt ei avgjørande imperialistisk rolle. Finans hentar inn sparepengar til USA, slik styrkar han USA i rolla som øvste leiar for verdskapitalismen.

Poenget er sjølvsagt ikkje å forsvare finanssektoren, men å understreke at han ikkje eksisterer skilt frå kapitalismen. Det irrasjonelle i finans er det irrasjonelle i kapitalismen. At kapitalismen har gjort ein så ekstremt anti-sosial sektor så viktig for seg sjølv, er ein del av årsaka til at han er eit slikt forkasteleg sosialt system.

Problemet er ikkje at finans er dysfunksjonell innanfor kapitalismen, men at han samtidig som han leverer viktige tenester, gjør kapitalismen ekstremt ustabil. Mange er uroa og vil redusere dette problemet, men dei når ikkje fram fordi eliten i statsapparat og næringsliv er redde for at reguleringar kan underminere det finanssektoren tilfører kapitalismen.

3. Globalisering er ikkje Pandoras krukke. Og globaliseringa betyr ikkje at det er «for seint» med politiske tiltak for å få nakketak på kapitalen.

Globaliseringa er tredje beinet i ein mektig triade, saman med nyliberalismen og finansialiseringa. Utan at det er lagt til rette for frihandel og fri kapitalflyt i kvar enkelt stat blir det ikkje noka globalisering. Frå eit slikt perspektiv dreidde framveksten av nyliberalismen seg i stor grad om å etablere heimlege vilkår for blomstrande akkumulasjon på globalt nivå. Samtidig førte fokuset på nyliberalismen til at faren for splittingar mellom kapitalistiske statar vart kanalisert til eit felles åtak på arbeidarklassen i kvart enkelt land. Det som derfor skil den nyliberale løysinga i krisa på 70-tallet og depresjonen i 30-åra, er at internasjonaliseringa av kapitalismen vart avbrote i 30-åra, mens ho akselererte siste gongen. Det gjaldt også i den siste krisa, der nyliberalismen var ført vidare saman med frihandelen, og alle tankar om kapitalkontroll vart stansa raskt.

Som nyliberalismen er ikkje globaliseringa uunngåeleg, men eit medvite «klasse-prosjekt». Sjølv om kapitalismen som Manifestet seier er kjenneteikna av at «Over alt må det [borgerskapet] slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser» (Sitert frå: https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/index.htm), så er tanken om friksjonsfri global kapitalismen langt frå uunngåeleg, det såg faktisk umauleg ut heile første halvdel av 1900-tallet. Den globale kapitalismen var delt i rivaliserande sfærar, og kapitalistisk internasjonalisme vart blokkert av to verdskrigar, og proteksjonismen frå depresjonstida. Den endelege renessansen for globaliseringa skjedde ikkje spontant, men som resultat av statens rolle, og framfor alt staten i USA.

4. Motsett det me blir fortald, speler enkeltstatar ei større rolle i global ekspansjon enn nokon gong før.

Statar blir ofte sett som offer for globaliseringa, der internasjonalt press avgrensar sjølvstyret. Eller det blir sett opp ei motsetning mellom økonomisk aktivitet på globalt og på nasjonalt nivå, der dei multinasjonale selskapa har «sleppt unna» staten. Men som Leo Panitch har framheva, motsett av å vere offer for globaliseringa er statane i det store og heile dei som har forma ho. Statane har mobilisert befolkninga til å godta globale reglar, og etablert institusjonane som gjør globaliseringa mauleg.

Som ein del av den globale kapitalismen har statane blitt «internasjonalisert»: dei har tatt ansvar innanfor sine område for å støtte oppunder all kapitalakkumulasjon, både for innanlandsk og utanlandsk kapital. Og langt frå å bli mindre avhengig av staten, har selskapa blitt avhengig av staten i mange land.

Det som forvirrar her, er at statar og marknader blir sett som motsetningar når dei i røynda er gjensidige partnarar. Marknader kan ikkje eksistere utan statar, ikkje bare på grunn av behovet for fysisk infrastruktur, men for å handheve eigedomsrett, opprette eit rammeverk for kontraktar, handtere klasserelasjonar, og ta fatt i dei motsetningane og krisene som marknadene nådelaust skaper. Liberaliseringa av finansmarknaden i USA førte til dømes til dramatisk auke i reguleringsbyråkratiet for å legge til rette for denne liberaliseringa og kompleksiteten som følgde med. Selskapa kan unngå å sjå skogen for bare tre når dei fokuserer på eigen konkurranseevne og profitt, og er slik avhengige av staten til å ta opp, vere mellomledd for, og jamvel forme overordna kapitalistiske interesser. Og kapitalistiske statar er sjølvsagt avhengige av marknadene for å skape jobbar og skatteinnbetaling så dei kan reprodusere og legitimere seg sjølve.

Denne forvirringa om tilhøvet mellom stat og marknad gir au misoppfatninga om at den nyliberale globaliseringa fører til «svake» statar. Men det som har skjedd, er at nyliberal globalisering har omstrukturert staten, ikkje svekka han. Det er for eksempel heilt absurd å snakke om at staten i USA er veik gitt det aggressive militærapparatet, korleis han trenger inn i privatlivet på alle område, og sentralbankens rolle som garantist for finanssystemet.

Staten i USA har au omfattande ansvar for å skape arbeidsmarknader, påverke investeringsklimaet, oppmuntre forskingsevna i industrien og så vidare. Om fridom har gått tapt, så er det ikkje staten, men folket som har mista påverknad, når statane har sett lovgivande organ utanfor sentrale administrative vedtak – dei mest markante eksempla er pengepolitikken og handelsforhandlingar.

5. USA-imperialismen bleiknar ikkje

Elitane rundt i verda vil framleis ha USA til å vise vegen for dei herskande klassane i verda.

Det amerikanske imperiet er unikt. Alt etter første verdskrig var USA den dominerande økonomiske makta i verda, og den største kreditoren. Men som andre statar var han primært opptatt av eigne interesser, og tok ikkje på seg å halde den globale kapitalismen på sporet. Det endra seg med erfaringane frå depresjonen og andre verdskrig. Den amerikanske staten forstod at ustabile internasjonale forhold, der nasjonalisme kunne avgrense det økonomiske handlingsrommet, truga den amerikanske kapitalismen ikkje bare ute, men også heime.

Framgang for amerikansk kapitalisme var derfor avhengig av framgang for kapitalisme internasjonalt. Ut over spørsmålet om eigne interesser, var det spesielt viktig at då krigen slutta, hadde staten og kapitalen i USA utvikla administrativ og økonomisk evne til å støtte oppretting og styrking av kapitalisme på verdsbasis, og i krisetider reprodusere han.

Det spesielle med USA-imperialismen er korleis han er eit spesifikt kapitalistisk, uformelt imperium. Det britiske imperiet likna på enkelte område, men USA tok det til nye høgder. Ulikt tidlegare imperium opererte dei i hovudsak gjennom suverene statar og ikkje koloniar, og primært gjennom marknader og ikkje direkte styre – sjølv om militærmakta aldri var langt unna. Det gav den amerikanske staten eit visst anti-imperialistisk truverd etter andre verdskrig, då dei støtta opprettinga av sjølvstendige statar i tidlegare koloniar. Støtta dei gav til å spreie kapitalismen innebar nye konkurrentar, men det at dei opererte gjennom suverene statar og marknader, førte til at mange av konkurrentane vart integrert i den globale kapitalismen.

Denne nye typen imperialisme førte til mindre rivalisering mellom ulike imperialist-makter. Uansett motseiingar som måtte bryte ut mellom kapitalistiske statar, så dreier dei seg aldri om å utfordre leiarskapen til USA. Den felles oppfatninga er at den «absolutt nødvendige» rolla til USA er til felles beste, for alle. Den strukturelle integrasjonen av andre statar viste seg då somme av dei aktivt søkte opptak i den USA-leia ordenen – det Geir Lundestad kalla «empire by invitation». I andre tilfelle, som med Tyskland og Kina, var det rett nok kritikk av USA. Men det var ikkje kritikk av USA-imperialismen, men kritikk for å halde den amerikanske staten til sitt ansvar som imperialist.

Denne knyttinga til andre statar og lunefulle marknader skaper uunngåeleg kriser. Den amerikanske staten kan ikkje alltid hindre dei (å vere leiande kapitalistisk stat gjør deg ikkje allmektig), og ettersom ein måtte godta denne avgrensinga, blei «hindre kriser» bytta ut med det meir praktiske «avgrense kriser». Det at slike kriser stadig dukkar opp igjen, særleg den noverande finanskrisa som først braut ut i USA, har styrka oppfatninga om eit USA i tilbakegang. Etter enkelte mål er det sjølvsagt sant at landet reint kvantitativt ikkje er så dominerande som det for eksempel var etter andre verdskrig. Men det er ein for økonomistisk målestokk. Det er viktigare at det materielle grunnlaget for USA-imperialismen framleis er der, gjennom kommandohøgdene i den globale økonomien. Og når det gjeld krisehandtering som avgjørande faktor, så har verda først og fremst sett sin lit til at den amerikanske staten skal redde finanssystemet og hindre proteksjonismen i å vende tilbake.

6. Frykt for miljøkrise eller økonomisk kollaps gjør ikkje folk til sosialistar på magisk vis.

Me må bygge store, demokratiske organisasjonar som direkte utfordrar statsmakta.

Stadige erklæringar om at ei avgjørande krise er rett rundt hjørnet kan skape blest, men er skadeleg som organisasjonstaktikk. Ei økonomisk krise kan skremme folk og få fram deira mest konservative instinkt. Det kan senke forventningane og få folk til å lengte etter tida før krisa (same kor mykje dei har kritisert ho tidlegare), håpe desperat på å lappe på, ikkje erstatte eller jamvel markant endre kapitalismen. Me kan ikkje stole på at kriser skal gjøre det politiske arbeidet for oss. Om me meiner at kapitalismen er eit system som hindrar menneskeleg utvikling, då er utfordringa å overbevise folk om at kapitalismen er problemet sjølv når han fungerer som best.

Ein liknande tendens er miljø-katastro-fismen. Sant nok må me ta klimakrisa alvorleg og møte ho. Men erklæringar om at verdas ende bare er tiår unna om ikkje kapitalismen blir endra radikalt, kan bare forsterke kjensla av at me er fortapte og ikkje kan gjøre noko med det. Eller at folk når dei ikkje har alternativ, hoppar på bedragerske marknadsbaserte «løysingar» som blir presenterte som raskare, meir praktiske og mindre risikable.

For å møte miljøkrisa ville det vore mykje meir fornuftig å knytte miljøkrisa til ein breiare kamp som omfattar omfordeling av inntekt og formue for å få til ei likare fordeling av kostnadene ved miljøkrisa; eit skifte i fordelinga mellom individuelt forbruk av varer og kollektive tenester; utvikle offentlege rom og hardt tiltrengt fornying av infrastruktur (medrekna kollektivtransport); omlegging av brukbare produksjonsanlegg som marknaden har lagt ned til produksjon av samfunnsmessig nyttige og miljømessig nødvendige produkt og tenester. Eit slikt opplegg ville også knytte miljøkrisa til det openbare behovet for demokratisk planlegging, og kunne i tillegg starta diskusjonen om å gjøre private bankar til offentlege tenester, og sikre finansiering av det som er nemnt ovanfor.

Likeins er det med den manglande interessa for – og jamvel fiendtlege haldninga til – at ein i politikken i siste instans må sikte mot statsmakt. Det hindrar oss i å konfrontere makta der ho er mest konsentrert, og tenderer mot å protestere mot kapitalismen, ikkje erstatte han. Det dreier seg ikkje om å ta over ein kapitalistisk stat og administrere han som best me kan (eit prosjekt det er all mauleg grunn til å møte med skepsis), men å demokratisere statlege institusjonar i djupaste forstand. Det vil sei å sjå for seg og kjempe for ein stat der hovudfunksjonen er å støtte og utvikle kollektive evner for å demokratisere økonomien og alle sider av liva våre, nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå.

Opposisjonelle rørsler som har dukka opp den siste tida, er ikkje homogene, men dei ser ut til å ha visse viktige haldningar felles, i politikken og sambandet dei ser mellom mobilisering og organisering. Det er så visst mykje ein kan rose dei for. Dei har fått nye generasjonar inn i politikken, vist at kreative og dristige aksjonar kan treffe ein nerve i folket, dei har våga sette klassepolitikk (sjølv i umoden form) på sakslista. Dei har reist rettmessig kritikk av dei ulike retningane i den gamle venstresida. Men om desse lovande kimane blir sett fram som sjølve politikken, og om nye sosiale medium skal vere måten å organisere på og ikkje eit nyttig verktøy, då er me på eit blindspor.

Som Alfredo Saad-Filho har konstatert, så er måten desse rørslene glorifiserer spontanitet og fragmentering på, ubehageleg nær å spegle nyliberalismens kjør for friare marknad, individualisme, og ein ustabil arbeidsstyrke utan røter. Det som ligg under ein slik politikk, synest å vere ei oppfatning om at radikal endring vil komme som resultat av akkumulerte protestar, og dermed tenker dei lite på å utvikle ein djupare analyse av det som skjer, dei nødvendige strategiane for å takle skiftande tilhøve eller politiske program som kan gi litt samanheng til radikaliseringsprosjektet, og nå verkeleg breitt. Når Occupy frå starten nekta legge fram eit program, var det ein taktisk genistrek fordi det innebar at det var systemet som eit heile som var problemet, ikkje eit spesifikt spørsmål. Men når det gjaldt å bygge ei rørsle på lengre sikt, vart dette avslaget snart ein alvorleg hemsko.

Denne mobiliseringsmåten gir lite entusiasme for faste organisasjonsstrukturar. Rørsla kan få folk på gata, men kan ikkje organisere dei til å bygge og halde liv i stadig sterkare kollektiv makt. Utan slike strukturar blir demokratiet redusert til diskusjonsmåtar, ikkje felles semje. Strategiske diskusjonar bli marginalisert. På det beste blir det sekundært å konsolidere framgang eller trekke lærdommar av feilsteg.

Flat struktur hindrar resolutte kollektive aksjonar, og permanent protest tar over for ein politikk for endring. Utfordringa med å skape og spreie kollektiv sjølvtillit og evne til strategisk tenking, å dele kunnskap breitt, bygge alternative politiske institusjonar, og å handle blir marginalisert.

7. Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Ein kan ikkje skille danninga av arbeidarklassen frå det historiske samspelet mellom rase, kjønn, etnisitet og klasse. Den faktiske arbeidarklassen er alltid mangfaldig og har mange identitetar. Men venstresida har dessverre ofte hatt ein øydeleggande polarisert politikk når det gjeld identitet og klasse.

Identitetspolitikk dukka opp på 1970-talet, dels som resultat av at venstresida ikkje klarte å snakke med og integrere spesifikke grupper i ein klassebasert politikk (særleg kvinner og afroamerikanarar). Det var ikkje tilfeldig at det skjedde samtidig som nyliberalismen vaks fram, då generelt veike fagforeiningar og venstrerørsler opna veg for nyliberalismen. Mens identitetspolitikk ofte var eit tillegg til og styrka ein klasseretta politikk, hadde han au ein farleg tendens til å skyve klassespørsmålet til side.

Det var bittert ironisk at i den augneblinken staten sette i verk eit storstilt åtak på makta til arbeidarklassen, så delte identitetspolitikken arbeidarklassen opp i stadig fleire fragmenterte grupper. Sjølvsagt betyr identitet svært mykje, men kan ikkje gi ein samla og felles politikk fordi kjerna er at dei er ulike. Det trengst noko anna som kan føre dei saman i ein breiare, sameint og meir konsekvent politikk, noko utover dei spesifikke interessene til både identitetsgrupper og fagforeiningar. Dette «noko» er klasse.

Eit eksempel frå arbeidet til Walter Benn Michaels kan klargjøre dette. Reint faktisk opplever afroamerikanarar at den uvissa dei møter rundt lønn, formue, utdanning og helsestell er langt høgare enn for kvite. Det kan brukast til å mobilisere afroamerikanarane som særleg undertrykt gruppe, men det medfører risiko for å avgrense problemet politisk til dei grovt 10 prosent av befolkninga som er afroamerikanarar. Ein slik politikk vil på sitt beste bare føre til avgrensa reformer eller særbehandling som bare tener det mindretalet av dei svarte som er best budde på å «vinne» på marknaden.

Alternativet er å definere rasespesifikk undertrykking som ein del av ei allmenn undertrykking av klasse, og mobilisere heile klassen for offentleg og universelt helsestell, gratis utdanning, jobbar med ei lønn å leve av, og offentlege pensjonar til å leve av. Bare ein slik politikk kan gi politisk kraft nok til reelle reformer, reformer som ut frå skillene som eksisterer i dag, ville gi den afroamerikanske delen av arbeidarklassen størst uttelling.

Utfordringa er korleis ein skal sameine særeigne grupper på måtar som skaper full respekt og likeverd innanfor klassen – frå lik lønn og kamp mot diskriminering på jobben, til reproduktive rettar, offentleg ansvar for barnepass, lik behandling av immigrantar – så kan ein ta opp det større spørsmålet om eit likare samfunn. Det er på den måten klasse trumfar identitet utan å bagatellisere han.

8. Me treng å kjøpe oss litt tid.

Større kontroll over tida er eit vilkår for ei ny og varig politisk rørsle, og det reiser spesifikke krav ein må mobilisere rundt. Nyliberal omstrukturering av arbeidsmarknaden, med fleire arbeidstimar per familie for å kunne betale lån og forbruk, har auka tidspresset på arbeidarklassen dramatisk. Utan tid til å lese, tenke, dyrke kunst, møtest og vere aktive er det vanskeleg å bygge ei rørsle som kan jobbe langsiktig med å endre samfunnet.

Ei godt etablert rørsle kan skape begeistring både hos eksisterande og nye aktivistar, og gjøre tidlegare passiv tid (for å hente seg inn frå frustrerte liv) til politisk aktiv tid. Det kan vere til hjelp, men løyser ikkje problemet med å finne tid individuelt til politisk engasjement på eit nivå som monar. Alle løysingar må omfatte djupe kulturelle endringar og radikal omfordeling av inntekt.

Det er for eksempel vanskeleg å sjå føre seg ei løysing dersom kontinuerleg vekst i privat konsum framleis skal vere eit mål. Om me på den andre sida tar meire av produktiviteten ut i form av kollektive ordningar betalt over skattesetelen, då kan tidspresset reduserast på tri måtar. For det første kan tenester som offentlege barnehagar og offentleg eldreomsorg eller betre offentleg kollektivtransport spare den enkelte for mykje tid. For det andre, om ikkje heile det stigande utbyttet per capita går til fleire forbruksvarer, kan det gå til kortare nødvendig arbeidstid – og også bety noko i miljøsamanheng. For det tredje vil det å rette seg mot kollektive ordningar skape meir likeverd fordi skatten som betaler dei er basert på inntekt, mens fordelane dei gir er basert på behov.

Auka likeverd, saman med høgare lønn for dei låglønna, kan minske presset på dei låglønna arbeidarane som må løpe mellom to eller tri tidslukande jobbar om dei no kan konsentrere seg om ein. Her er spørsmålet ikkje bare talet på arbeidde timar, men å kunne styre når ein skal jobbe. Eit særleg konfliktområde er det mellom fleksibiliteten arbeidsgivarane krev og kontrollen arbeidaren prøver skaffe seg, ein del av eit meir generelt problem med korleis for stor arbeidsbyrde slit oss ut og påverkar korleis me bruker «fritida» vår.

9. Den beste måten å hjelpe resten av verda på, er å få skikk på eige hus først.

Sosial rettferd må etter sin natur vere universell – alt venstresida gjør må ha eit internasjonalt blikk. Men om me ikkje eingong kan bli samde mellom arbeidsplassar i same fagforeining, om fagforeiningar slåst innbyrdes om medlemmer framfor å bygge ei klasserørsle, og om tilsette i privat og offentleg sektor er skilte: korleis skal me då reint realistisk få til noko over dei juridiske, administrative og kulturelle avstandane internasjonalt? Korleis skal me kunne overføre teknologi til Sør om me ikkje kontrollerer produksjonen? Korleis kan me fordele inntekt og formue meir likt om me ikkje har kontroll over staten? Internasjonalisme er avgrensa av den styrken me har nasjonalt.

Marx og Engels hevda i Manifestet at sjølv om kampen var internasjonal i innhald (det arbeidarane gjør heime påverkar indirekte utanlandske arbeidarar), var han nasjonal i form (arbeidarklassane må først ordne opp med eigne borgarskap). Me kan og må sjølvsagt engasjere oss i spesifikke solidaritetsaksjonar i særlege kampar som ein avgjørande streik. Me bør mobilisere mot at eigne statar intervenerer utanlands og undergrev progressive eksperiment som er viktige for alle progressive. Men det viktigaste daglege bidraget til internasjonalismen må starte heime. Kampar i eitt land skaper rom til – og inspirerer – kampar i andre land. Det omfattar solidaritet med migrantar som arbeidskameratar. Og det å bygge rørsla innanfor dei eigne landa er det mest effektive bidraget for å bygge ei internasjonal sosialistisk rørsle.

Det største nederlaget dei siste tri tiåra er tilbakeslaget for den sosialistiske venstresida, og lågare forventningar både sosialt og politisk som resultat av det – både kva me håper på, og det me trur me kan oppnå kollektivt. Å snakke om eit sosialistisk samfunn er blitt som å love gull og grønne skogar. Men det verkeleg utopiske er løftet om at eit betre liv under kapitalismen er like rundt hjørnet. Me må gjøre det radikale svaret til det praktisk tenkelege.

Halvor Fjermeros skrev et svar til mitt innlegg om flyktningpolitikk i Rødt! nr 2/2016. Han spør like godt om jeg i det hele tatt hører hjemme i et arbeiderklasseparti, eller om jeg hadde passet bedre i et parti for velmenende humanister.

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt. Hun skrev en artikkel om flyktningepolitikk i nr 1/2016.

Mitt opprinnelige innlegg var et forsøk på å avvise den oppkonstruerte endetidsstemninga som preger debatten om innvandring. Den stemmer ikke med virkeligheten, og gagner heller ikke debatten om veien framover. Vi er i utgangspunktet ganske uenige Fjermeros og jeg, så det er helt unødvendig å tillegge meg en rekke meninger jeg ikke har.

Jeg underkjenner på ingen måte frykten mange kjenner. Den må tas på alvor og møtes med kritisk sans, særlig når den brukes som brekkstang for å endre et sett med normer som er laga for nettopp slike krisesituasjoner som det krigen i Syria er. Fjermeros kan gjerne kalle meg en velmenende humanist og direkte umarxistisk, men det er ingen motsetning i å være revolusjonær og det å være humanist. Det er i aller høyeste grad i arbeiderklassens interesse at vi jobber for å opprettholde en felles, absolutt og universell minstestandard for hvordan stater kan og skal behandle enkeltindivider. Det er i sin essens solidarisk, ikke «bare» nestekjærlig.

Med forbehold om at jeg ønsker et asylsystem som fungerer, i lmotsetning til det vi ser i Europa i dag, så mener jeg faktisk at flyktningpolitikk i utgangspunktet bør behandles adskilt fra annen politikk, nettopp for å sikre at ikke politikk avgjør hvem som anerkjennes som flyktninger. Det sier seg selv at det ikke er fruktbart å definere et metningspunkt fra et slikt ståsted. Det betyr ikke, slik Fjermeros antyder, at: «Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning». Asylinstituttet, selv etter en liberalisering, er ikke særlig løssluppent. Derfor kan jeg umulig skjønne at et forsvar av dette er å være for «fri innvandring». Når det er sagt, må det anerkjennes at en medvirkende årsak til at det i det hele tatt finnes grunnløse asylsøkere, er at det ikke finnes andre måter å oppholde seg her lovlig på. Jeg mener retten til beskyttelse er eksklusiv, det burde ikke retten til å søke arbeid i Norge være.

Selv om det er viktig å synliggjøre sammenhengen mellom krig og flyktninger, så er det i henhold til folkeretten ikke sånn at et land har en større forpliktelse til å ta imot flyktninger fra en gitt krig, fordi de har deltatt i den. Det er ifølge Flyktningkonvensjonen irrelevant, men jeg er enig i at det burde vært nevnt. Av samme grunn så jeg ikke behovet for å gå noe nærmere inn på årsakene bak krigen i Syria. Reint taktisk er det nok et poeng å synliggjøre den faktiske sammenhengen, men folkeretten bryr seg ikke om hvem som har «stelt i stand».

Jeg deler Fjermeros´ bekymring for arbeidsmarkedet. EØS-avtalen er diskriminerende i sin natur ved at den forfordeler europeiske arbeidssøkere, og Norge bør melde seg ut. Der er vi nok helt enige. Men krisa i det norske arbeidsmarkedet skyldes nettopp EØS-avtalen, ikke arbeidsinnvandrerne. Derfor bør man heller argumentere for å erstatte disse avtalene med regler som gjelder for arbeidssøkere fra hele verden. For å bekjempe problemene det norske arbeidsmarkedet står ovenfor, må norske og utenlandske arbeidstakere stå sammen. Det gjør man ikke ved å peke på innvandring som årsaken til problemet, særlig ikke i dagens situasjon, med borgerverngrupper og patruljerende nynazister.

Av integreringshensyn er jeg for en liberalisering av asylsøkeres adgang til å jobbe. Jeg har likevel ingen illusjoner om at de i særlig grad vil konkurrere om jobber på arbeidsmarkedet, gitt bl.a. dagens mottakssystem. En liberalisering for asylsøkere ville imidlertid økt muligheten til å delta i frivillig og ulønnet arbeid. Det kan man ikke uten videre i dag. Det ville også letta situasjonen for en rekke ureturnerbare og de med begrensede oppholdstillatelser som per i dag er forhindra fra å arbeide og forsørge seg selv og blir passiviserte og syke i mottak.

At de som får opphold vil konkurrere om ufaglærte jobber med lav organisasjonsgrad stemmer, noe som er enda et godt argument for at Norge bør ut av Schengen og EØS. I følge Fafo vil det på sikt bli nødvendig å nedjustere ytelsene til landets innbyggere ørlite for å bevare velferdsstaten. Det er jeg forberedt på. Forskjellen det vil utgjøre for den enkelte, vil være svært liten. Prognosene er imidlertid basert på dagens tall, som igjen er basert på dagens mangelfulle system. Derfor er det like viktig å sørge for integrering og kvalifisering som funker.

De siste årene var det de rødgrønne som definerte retninga i norsk flyktningpolitikk. Arbeiderpartiet har gjort uopprettelig skade ved å skyve Norge ut i grenselandet for hva som er akseptabelt i henhold til internasjonal rett. Norge har handlet i strid med nært sagt alle anbefalinger fra FN, en trend som startet med de rødgrønne. SV og Senterpartiet har legitimert det hele.

Likevel har Ap hatt en mer fornuftig holdning til integrering enn Fremskrittspartiet. Fordi jeg har en mistanke om hva det underliggende motivet kan være for mange av Frps velgere, er det relevant å peke på deres minister, Sylvi Listhaug, som det største problemet. Hun har dessuten vært en av de fremste bidragsyterne til en overfladisk debatt basert på feil premisser, som var det innlegget mitt fokuserte på.

Min konklusjon var ikke at vi kun bør ta imot flere kvoteflyktninger, men at vi må gjøre det også. På tross av inntrykket media gir av at man må velge det ene eller det andre, er det faktisk brei enighet om at det å hjelpe i nærområdene er noe av det viktigste vi gjør. Nærhetsprinsippet er en sentral del av det internasjonale flyktningregimet. Og de fleste av verdens flyktninger oppholder seg allerede i nærområder. Det er imidlertid grenser for hva vi kan forvente av nabostater. I Libanon er hver fjerde innbygger en flyktning fra Syria. Kenya varslet nylig at de vil stenge to av verdens største flyktningleire, og 600 000 flyktninger trenger et nytt oppholdssted.

Samtidig som et flertall åpner opp for å gjøre endringer i det europeiske asylsystemet, er det også en viss enighet om at kvoteflyktninger og humanitær hjelp ikke kan erstatte retten til å henvende seg til et annet lands myndigheter og be om beskyttelse. Nærområdene kan ikke beskytte alle. Et stort flertall av de som har kommet til Norge, er mennesker med et reelt behov for beskyttelse. De er her nå. De skal fortsette å være her. Hvordan de behandles, vil være avgjørende i framtida.

Flyktningkonvensjonen ble laget for å sikre et stabilt og varig vern av mennesker på flukt. Å tro at et nytt system laget i panikk, og med den hensikt å ta imot færreste mulig, ville fungert noe bedre over natta, er i beste fall en illusjon. Det vil nok være både dyrere og mindre «effektivt» enn å bygge på det – tross alt – gode utgangspunktet vi har. Dette er det viktig å forsvare. For ei reell venstreside er det avgjørende nettopp å forsvare, ikke innskrenke, grunnleggende, universelle rettigheter.

Omtrent 20 000 mennesker dør hver dag av sult, og det er nesten 800 millioner mennesker som sulter. 190 millioner av dem bor i India. Likevel forkastet ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble avholdt i Kenya i midten av desember 2015, forslag om at alle utviklingsland skal kunne sette i verk program for å bekjempe sult som fungerer godt i India og noen få andre utviklingsland.

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet. Han er også internasjonal koordinator for More and Better Network og styremedlem i Handelskampanjen.

Også en rekke andre forslag som var lagt fram av utviklingsland for å redusere fattigdom og styrke økonomisk utvikling i utviklingslandene, ble forkastet eller ikke behandlet.

India har stått i spissen for å endre regelverket i WTO på flere områder, spesielt når det gjelder landbruk, men har ikke fått tilstrekkelig støtte. Norge er blant det store flertallet av WTO-medlemmer som ikke har villet endre regelverket slik at program som det India og en håndfull andre utviklingsland har for å redusere sult, skal være lovlig.

Bare tre måneder før WTOs ministermøte i Nairobi vedtok alle medlemslandene i FN – etter en lang og demokratisk prosess, 17 bærekraftsmål og 169 målsettinger under dem. Uka før WTO-møtet, vedtok 190 land klimaavtalen i Paris – også etter en åpen og demokratisk prosess. Den udemokratiske prosessen på WTO-møtet i Nairobi og at forslag som kunne bidra til å bekjempe sult, fattigdom og klimaendringer ble forkastet, er skammelig!

Regelverket i WTO er på noen områder så merkelig, skeivt og urettferdig at mange ikke tror det er sant. Det gjelder blant annet regler for program for å sikre fattige mat så de ikke sulter. Både USA og India har slike program for fattige i sine land. Indias program sikrer mat til omtrent 800 millioner mennesker. USAs program støtter omtrent 47 millioner fattige – omtrent 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet omfatter, men koster nesten fire ganger så mye som Indias program. Likevel bryter Indias program med reglene i WTO for subsidier, men ikke USAs. Grunnen er at India kjøper opp mat fra fattige bønder til fastsatt pris. Mer om det nedenfor.

I markedsliberalismens ånd

Regelverket i WTO ble framforhandlet i markedsliberalismens «glansperiode» fra 1986 til 1994. Alt skulle bli varer på et marked og markedskreftenes frie spill skulle råde. Da var også styrkeforholdet mellom rike og fattige land et helt annet enn i dag. Landbruksavtalen i WTO var langt på vei diktert av USA og EU, og konseptet om frihandel ligger til grunn. Markedsliberalisten Ronald Reagan var president i USA og Margareth Thatcher var statsminister i Storbritannia. Hun sa bl.a. at «det finnes ikke noe slikt som samfunn. Det er individer – menn og kvinner, og det er familier. Ingen regjering kan gjøre noe utenom gjennom mennesker, og mennesker må tenke på seg selv først.»

Det er behov for et helt annet regelverk for landbruk enn det som er i WTO. Et nytt regelverk bør ta utgangspunkt i den grunnleggende menneskeretten om retten til mat, behovet for at produksjonen er bærekraftig, og den rollen landbruket spiller for å bekjempe fattigdom og sikre gode liv for milliarder av mennesker. Det bryter så grunnleggende med grunnprinsippene i WTO at mange organisasjoner over hele verden mener at landbruket må tas ut av WTO. Det er behov for et fleksibelt og mangfoldig handelssystem som bygger på prinsippet om matsuverenitet. Dette bør utvikles i regi av FN, først og fremst gjennom UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) eller FNs komité for verdens matsikkerhet.

WTO-regelverket for handel med landbruksvarer

Da WTO-avtalen ble vedtatt i 1994, hadde de fleste rike land høye subsidier på egen matproduksjon, mens utviklingslandene ikke hadde det – fordi de ikke hadde økonomiske midler til det. Subsidiene ble delt inn i ulike kategorier, bl.a. handelsvridende og ikke handelsvridende subsidier. De såkalt handelsvridende subsidiene som enkelt forklart er støtte per kilo eller liter av det som blir produsert, skulle fases ut. I realiteten påvirker imidlertid også de internasjonal handel. Når bønder i rike land får støtte bl.a. for å opprettholde kulturlandskap, så kan det som produseres selges til lavere pris enn om slik støtte ikke hadde blitt gitt. Når slike varer selges i andre land, vil de kunne utkonkurrere lokal produksjon. Det skjer spesielt i utviklingsland. Her er noen eksempler på hvordan regelverket har slått ut:

Kyllingproduksjon i Kamerun ble rundt årtusenskiftet utkonkurrert av billig kylling fra EU. Importen av kylling økte med 300 % fra 1999 til 2003, og 92 % av bøndene som produserte kylling, la ned kyllingproduksjonen.

I Ghana økte import av tomatpurré fra 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003. Bøndene i Ghana tapte 40% av markedet.

Risimporten til Haiti økte fra 15 000 tonn i 1980 til 350 000 tonn i 2004. Bill Clinton beklaget seinere USAs dumping av ris på Haiti.

Fordi rike land hadde høye subsidier på landbruksvarer da WTO ble dannet, ble det bestemt i WTO-reglene at utviklingsland kunne opprettholde eller å øke sin støtte opp til 10 prosent av varenes verdi. Men reglene for beregning av støtten, er så spesielle at en skulle tro de var en vits.

Indias program for matsikkerhet

Indiske myndigheter tilbyr fattige småbønder en fast pris for å kjøpe mat til matlagre for å kunne gi eller selge mat billig til fattige. Programmet bidrar derfor både til å bedre fattigbøndenes kår og til å redusere sult. Det når ut til 800 millioner mennesker og koster ca. 21 milliarder USD per år. På grunn av at oppkjøpet er til faste priser, regnes imidlertid i følge WTO-regelverket forskjellen på prisen regjeringen betaler bøndene og markedsprisen i 1986–88 som subsidier. Med sitt program bryter India da grensa på 10 prosent subsidier.

USA har også et program for matsikkerhet for fattige i USA. Programmet koster omtrent 79 milliarder USD – nesten fire ganger så mye som Indias program, og det omfatter 47 millioner mennesker – ca. 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet støtter. Mens Indias program bryter regelverket, er USAs program helt lovlig innenfor det samme regelverket. Grunnen er at USAs program er å gi matkuponger eller kontanter til de fattige som de kan kjøpe mat for, mens Indias program går til å støtte bønder og kjøpe opp mat som så gis bort eller selges til under markedspris til de fattige.

Nye handelsregler nødvendig!

Det er lett å gå seg vill i innfløkt regelverk og tekniske formuleringer. Derfor er det viktig noen ganger å løfte blikket, og se på de store linjene og prinsippene som ligger til grunn og bør ligge til grunn for internasjonal handel med mat.

Handel med mat skiller seg fra handel med andre varer. Det dreier seg om livsnødvendige varer og levende organismer som produseres under svært forskjellige naturgitte forhold. Regelverket i WTO tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til særegenhetene og de spesielle behovene knyttet til handel med mat. En hovedmålsetting for WTO er å fjerne handelshindringer, mens hovedmålsettingen for matproduksjonen og handel med mat må være å sikre retten til mat for alle gjennom bærekraftig matproduksjon. Det store flertallet av befolkningen i utviklingsland er knyttet til landbruket, og det spiller derfor en helt avgjørende rolle for livet til milliarder av mennesker og for mulighetene til å bekjempe fattigdom.

For å sikre produksjon av nok og sunn mat er det viktig at alle land og områder utnytter sine naturgitte forhold til bærekraftig matproduksjon. Alle land må ha rett og plikt til å sikre basismatvarer til egen befolkning, primært gjennom egen produksjon. Alle land må derfor ha rett til å beskytte og støtte egen lokal matproduksjon for å sikre basismatvarer til egen befolkning og for å oppfylle retten til mat, så lenge det ikke går på bekostning av den samme retten for andre.

Mellom 85 og 90 prosent av all maten som produseres i verden forbrukes i de landene den produseres, men internasjonal handel med mat spiller likevel en svært viktig rolle – både positivt og negativt. De fleste av oss i Norge er jo glade for at vi kan spise appelsiner og bananer, drikke te og kaffe, så det er enkelt å se fordelene ved å kunne importere produkter som ikke kan dyrkes i Norge. Mange land er nå også helt avhengig av import for å kunne sikre nok mat til befolkningen. Gjennom eksport kan også utviklingsland få inntekter som kan bidra til økt levestandard.

Internasjonal handel med det nåværende regelverket i WTO gjør imidlertid også stor skade. Høyt subsidierte varer fra rike land, primært USA og EU, ødelegger lokale markeder i utviklingsland for fattige bønder. Samtidig gjør slike subsidier det vanskelig for utviklingsland å konkurrerer på verdensmarkedet. Det er derfor behov for store reformer av det internasjonale handelsregelverket for landbruksprodukter.

Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og det er mulig å arbeide både kortsiktig og langsiktig med internasjonale handelsspørsmål. Det må legges press på regjeringer fra hele verden for at de skal bli enige om at utviklingsland skal kunne sette i verk de tiltakene de mener er nødvendige og riktige for å sikre retten til mat for egen befolkning uten å bli rammet av regelverket i WTO. Samtidig må det reises diskusjoner om og startes utredninger om en helt ny type internasjonal avtale for internasjonal handel med mat og andre landbruksprodukter.

Og apen blei et menneske
og reiste seg på to.
Hun så seg rundt og greip ei hand
og fant en sti og dro.
Og siden har hun vandret
mot øst og vest og nord.
Hun fant ly og bygde bo
ved fjell og foss og fjord.

Hun dyrket korn ved Nilen
og bygde båt av siv.
Hun fanget fisk i havet.
Ga liv til nye liv.
Hun fins i flere farger.

Hvit og gul og sort.

Hun kysser dine øyne.
Hun venter ved din port.

Vi veit at bombene faller
og vi veit at terroren dreper.
Vi veit at angsten den herjer
på Assads kjerkegård.

Hun vandrer vekk fra hat og krig.
Hun drar fra kyst til kyst.
Nå kommer hun til ditt land
med barnet ved sitt bryst.
Hun skriker når hun sover
og synger når det snør.
Hun bærer livet i en bylt.
Hun banker på din dør.

Vi veit at bombene faller
og vi veit at terroren dreper.
Vi veit at angsten den herjer
på Assads kjerkegård.

Alf Henriksen

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker:

– Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, jobber særlig med handelsavtaler; og har tidligere jobbet iPublic Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene.

Tone Skogen er ansvarlig for TISA-forhandlingene i Utenriksdepartementet. Videre hører vi at:

Partene skal i størst mulig grad forplikte seg til å videreføre eksisterende åpenhet for handel med tjenester som er oppnådd gjennom reformer og bilaterale handelsavtaler, og vurdere muligheter for ytterligere ny markedsadgang.

Og:

Vi har en godt samarbeid med alle berørte departementer for å identifisere mulig forhandlingskapital fra norsk side.

Med andre ord, den 20 år gamle GATS-avtalen om handel med tjenester innen WTO-systemet er på langt nær liberal nok. Man skal nå åpne for fullt for utenlandske storselskaper i Norge, og til og med identifisere ny forhandlingskapital, dvs mer liberalisering på alle områder av tjenestesektoren.

Forhandlingene foregår i all stillhet og utilgjengelig for folk flest og for organisasjonene. Den norske regjering har offentliggjort tre dokumenter, to «tilbudsdokumenter» og et norsk–islandsk forslag til engergi-tjenesteanneks (mer om det seinere).

Hva er alle handelsavtalene?

WTO – World Trade Organisation, Verdens Handelsorganisasjon

Etablert 1995, har ca 160 medlemsland. Norge er medlem. Forhandler fram avtaler på flere områder, for eksempel på tjenester:

GATS – General Agreement on Trade in Services, i kraft fra 1995. Norge er medlem.

TISA – Trade in Services Agrement.

Forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Norge er aktivt medlem i forhandlingene. Starta i 2011. Omfatter kun tjenester.

TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership

Handelsavtalen som forhandles mellom EU og USA. Startet i 2011.

CETA – Comprehensive Economic and Trade Agreement

Handelsavtalen mellom Kanada og EU. Er ferdigforhandlet, ligger til politisk godkjennelse. Innholdet likner på TTIP.

TPP – Trans-Pacific Partnership

Handelsavtale mellom tolv land på begge sider av Stillehavet. Forhandlingene startet i 2008. Ble ferdigforhandlet i februar 2016. Venter på politisk godkjennelse. Likner på TTIP.

Samtidig forsøker de å berolige oss med at det kontroversielle som vi vet er i avtalene, ikke skal ramme oss. Bestemmelsene om frys og skralle er helt uvesentlige for Norge, samtidig er offentlig sektor skjerma. Dette sier de samtidig som de har programfesta mer konkurranse og private inn på offentlig tjenesteområde. Det kan være flere grunner til manglende åpenhet ut over generelle politiske deklarasjoner og intensjoner vi finner på regjeringen.no.

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent:

Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å undertegne avtalen.

Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap.

Hemmelighetskremmeriet

Derfor er det helt naturlig at den norske regjeringa fortsatt er hemmelighetsfull. Den 9. mai 2016 la de fram et revidert «tilbud». Det er like uleselig som det tidligere, med CPC-koder og komplisert tekst. Man referer til hovedrammeverket i TISA-forhandlingene, men dette rammeverket blir holdt hemmelig. Dermed er det umulig å sjekke ut realiteten i endringene.

Enda verre er det når regjeringa skifter posisjon slik at man ikke lenger baserer seg på dagens tilstand når det gjelder finansielle tjenester (slik det eksisterer i GATS og var referert til i det opprinnelige tilbudet fra regjeringa). Nå slutter regjeringa seg til TISA-annekset om finansielle tjenester slik det eksisterte når revisjonen av tilbudet ble skrevet. Dette annekset er hemmelig. Strengt hemmelig, men det er jo lekket av Wikileaks.

Finanssektoren er et område som trenger sterkere reguleringer. Etter finanskrisa i 2008 så til og med EU og USA de store negative konsekvensene for økonomien og samfunnet som helhet av det avregulert finansmarked. De ble enig om at sterkere regulering trengtes. Resultatet ble en rekke finansielle reformer. Men TISA støtter ikke slike reformer, tvert om så fortsetter de taktikken med å «disiplinere» og begrense hvordan lovgiverne, finanstilsyn og andre kan regulere sektoren, de går til og med lenger enn GATS-reglene gjorde før finanskrisa i henhold til det lekkede dokumentet.

I følge lekkasjene ser det altså ut som et enormt håndslag til spekulasjonsøkonomien i de store finansinstitusjonene, men regjeringa velger altså bare å si at de endrer politikken, ikke til hva. Dette er nok et eksempel på den udemokratiske framferda.

Men vi ser også på andre områder at man er på glid. Unntaket fra likebehandling på utdanningstjenester gjaldt i det første tilbudet alle former for levering av utdanning, mens nå gjelder det bare på grunnskole og videregående skole.

Alvorligst: offentlig sektor

Allikevel er det største ankepunktet offentlige tjenester. Vi har lenge fått høre at det følger GATS-regelverket, dvs. en offentlig tjeneste er en tjeneste som verken er kommersiell (tar betalt) eller er i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Det er svært få offentlige tjenester i Norge i dag som oppfyller en slik definisjon, men regjeringa sier nå at den kan definere offentlige tjenester som den vil. Det bringer tanken hen på EØS-avtalen hvor man forsikret at norske arbeidslivsregler ikke skulle trues. Men uansett om intensjonen med forsikringene kunne vært gode, så slo domstolene i EØS-systemet fast at det var EUs fire friheter som gjaldt. Nå, i TISA, vet vi ikke engang hvilken domstol som skal brukes. Mange frykter at vi får inn ISDS i TISA, men det er lite trulig. Men uansett vil det være tvisteløsningsdomstolen som definerer offentlige tjenester, og da er det svært lite trolig at denne definisjonen vil skille seg fra GATS-definisjonen.

Dermed kan man ønske så mye man vil at Norges rikholdige offentlige tjenestetilbud skal være unntatt i TISA, men det vil avgjøres i domstolen. I TISA vil, akkurat som i regjeringens program, offentlige og private tjenester være tjenester uten særstatus for offentlige tjenester. Om du driver et hotell eller et sjukehjem vil være tjeneste-yting, og avtalen vil her ta sikte på å sikre fortjeneste for den som investerer i tjenesten.

Tvisteløsningsmekanismen vil være avgjørende for å se i hvilken grad Norge kan holde på retten til å opprette ny, holde vedlike og utøve nasjonal lovgivning for å oppnå legitime mål innen f.eks. forbrukervern, helse, utdanning og miljø.

En gris er en gris

I TTIP-avtalen mellom USA og EU er tvisteløsningsmekanismen blitt et kjerne-punkt. Det har vært massive demonstrasjoner mot denne løsningen som gir investorer rett til direkte å saksøke stater, og EU-kommisjonen har blitt drevet fra skanse til skanse. Nå har de vedtatt å foreslå en ny mekanisme som kalles Investor Court System, som ikke skiller seg særlig fra Investor State Dispute Settlement, men her må man velge dommere (advokater fra et fastsatt utvalg), man kan anke sakene og det skal være offentlig innsyn i dokumentene. Men som demonstrantene har sagt: En gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. Denne løsningen vil også ha en nedkjølende effekt, dvs at regjeringene kvier seg for å innføre nye reguleringer da disse kan bli tatt til retten av de utenlandske storselskapene (for innenlandske selskap kan ikke bruke domstolen).

Den 2. mai lekket Greenpeace 13 av 17 kapitler i TTIP-avtalen. Det var en ekstremt kontroversiell tekst. Den viser hvordan EU ser ut til å være villig til å gi opp sitt føre var-prinsipp til fordel USAs prinsipper som sier at et produkt må være vitenskapelig bevist skadelig før det kan forbys. En enorm trussel for folkehelse og matvarestandarder.

Samtidig viser lekkasjen hvordan EU gir amerikanske storselskap stor makt til å påvirke europeisk lovgivning gjennom retten til å bli konsultert før nye regler innføres og dermed føre inn argumentene om at de vil tape profitt på nye lover til og med før de foreslås for parlamentene. Sammen med en slik konsultasjonsbrems, vil ideen om gjensidig godkjenning av standarder på begge sider av Atlanteren føre til store fordeler for USA. De har gjennomgående lavere standarder på matsikkerhet og kjemikalier. For eksempel har EU forbud mot 1300 stoffer til bruk i kosmetikk, mens USA kun forbyr 13 stoffer. Hvor ender en samordning av disse standardene? USA har kun godkjent 2 av 8 kjernekonvensjoner i ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen i FN. De fleste europeiske land har godkjent alle. F.eks. har ikke USA godkjent retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger, herunder retten til streik (ILO-konvensjon 98). Dette vil ikke bli enkelt for europeisk fagbevegelse å leve med.

Norge utafor, en stund

Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, i og med at vi er utenfor EU. Men den norske regjeringa er desperat for å få til flere liberaliseringer og flere angrep på arbeidsfolk. Derfor ønsker de å bli med i avtalen. I møte med Europa-minister Elisabeth Alsaker får vi bekreftet at man nå kan få åpning for at EFTA-landene (Norge, Island og Lichtenstein) kan få slutte seg til avtalen samla eller enkeltvis ETTER at avtalen er ferdigforhandlet. Altså fullstendig uten innflytelse på resultatet, og den norske befolkninga er fullstendig uten mulighet til å påvirke forhandlerne. Dette er den ekstreme mangel på demokrati.

Dette blir enda verre når skralleklausulen nå innføres i TTIP-avtalen. I lekkasjene leser vi:

[EU: 3. Article X (Market Access) does not apply to:

(a) any existing measure that is maintained by a Party at the level of a local government;

(1) the continuation or prompt renewal of such a non-conforming measure; (2) or an amendment to such a measure to the extent that the amendment does not decrease the conformity of the measure, as it existed immediately before the amendment with Article X (Market Access).

(b) any measure that a Party adopts or maintains with respect to committed sectors or subsectors as set out in its Annex III.]

Dette er et godt eksempel på det ugjennomtrengelige språket i forhandlingsdokumentene, men det betyr i følge professor Peter Ørbech:

Iht. vanlig EU/WTO domspraksis vil ISDS (Investor State Dispute Settlement Body) forstå denne slik at hovedregel om markedsadgang tolkes utvidende mens unntak tolkes innskrenkende. Dvs. at den part som mener seg ikke omfattet av en «skralle-klausul» må si klart ifra. Gjør en ikke det, «fanger bordet». Nye og skjerpede bestemmelser som har virkning for salget av et produkt, rammes da av artikkel X og blir ugyldig og grunnlag for erstatning for utenlandske selskap med salg i Norge.

Dette er et eksempel på hvor kynisk disse handelsavtalene er, og hvor ivrig storkapitalen er for å lage irreversible ordninger som fratar framtidige politikere manøvreringsmuligheter.

På et kasino

Like kynisk er nyliberalistene i TPP-avtalen som nå er ferdigforhandla, undertegna i et kasino i New Zealand og ute til ratifisering hos medlemslandene rundt Stillehavet.

På områder fra klimaendring til mat-sikkerhet, fra åpent internett til tilgang til medisiner, så er TPP en katastrofe sier Nick Dearden fra den store NGOen Global Justice Now.

TPP gir de store farmasøytiske firmaene nye rettigheter og makt til å øke medisinprisene og begrense forbrukernes tilgang til billige generiske medisiner. Dette skjer særlig gjennom å utvide den tida selskapene har monopol på patentene, og til og med gjennom å tillate monopolrettigheter til kirurgiske prosedyrer. For folk i utviklingsland som blir involvert i TPP vis disse reglene bli dødelige da de praksis nekter forbrukerne adgang til HIV/AIDS-, tuberkulose- og kreftmedisiner.

TPP har avskaffet en del fleksible ordninger som fantes under TIPS-avtalen og i Doha Declaration on Public Health. Disse ordningene gjorde det mulig å produsere generiske medisiner raskere. Avtalen lar de store farmasøytiske selskapene få rett til å definere ny «patentable» kriterier, og de har fått rett til å ta nye patenter på nye bruksområder for kjente produkter, ny metoder for å bruke et kjent produkt eller nye prosesser hvor de bruker et kjent produkt. Dette gir selskapene retten til «eviggrønne» patenter og utvider den gjennomsnittlige patenttida betydelig.

Økte medisinpriser

Organisasjonen Leger uten Grenser sier at bestemmelsene om intellektuell eiendom i Trans-Pacific Partneravtalen vil drive opp globale legemiddelpriser og gjøre det vanskeligere å behandle sykdommer i utviklingsland . For generiske legemiddelprodusenter vil TPP skape legale barrierer som kommer i veien for å starte produksjon av nye produkter. TPP vil øke medisinprisene, spesielt i utviklingsland, og dette vil påvirke vår kapasitet til å hjelpe men også kapasiteten til helsedepartementene vi arbeider sammen med: Det vil ikke være mulig å øke kapasiteten på behandlingsprogrammene eller nå så mange folk vi trenger.

Dette er den ytterste kynisme. For å sikre profitten for den farmasøytiske industrien, gjennomfører man en politikk som vil koste kanskje millioner av mennesker livet. Dette er nyliberal politikk i et nøtteskall, man går bokstavelig talt over lik.

Avtalene angriper alt som progressive krefter har slåss for lenge. Kynismen over er bare ett eksempel, men et mer nærliggende eksempel er når Norge foreslår tiltak som vil forverre klimakrisa og gjøre miljøtiltak veldig vanskelig.

TISA-avtalen har i tillegg til en kjernetekst, ni annekser. Disse forhandles det fortsatt om, og som nevnt foran vil annekset om finansielle tjenester forrykke maktbalansen på finansområdet. Norge og Island har sammen foreslått et anneks på energirelaterte tjenester. Samtidig som man på COP21 i Paris forhandlet om å redusere klimautslippene, ble dette annekset kjent gjennom lekkasjer. Seinere har den norske regjeringen offentliggjort annekset, noe som for øvrig viser hvor korrekte lekkasjene fra Wikileaks er.

WTO og GATS-avtalen behandler ikke energi spesifikt og få medlemmer av WTO har påtatt seg noen forpliktelser. Selv om olje er verdens mest omsatte vare, har energi-spørsmål historisk sett blitt ignorert av de som lager handelsavtaler. GATS-avtalens artikkel XIV (som er det stedet stater blir tillatt å gjøre tiltak som å beskytte seg mot ekstreme situasjoner) tillater ikke tiltak som tar vare på naturressursene.

Den norske regjeringa ønsker derfor at TISA skal ha en bred tilnærming til energi på alle tjenesteområder, slik som konsekvens-analyser, utforskning, utvinning, ut-forming, bygging, utvikling, produksjon, lagring, transport, distribusjon, markedsføring, forbruk, utslipp og energi effektivisering.

Altså, totalt alt som handler om energirelaterte tjenester, ingenting utelatt. Men det viktigste er det Norge og Island sier om energinøytralitet. Forslaget gjelder energirelaterte tjenester, uansett energikilde, hvilken teknologi som brukes, om det onshore eller offshore og om det er fornybar eller ikke-fornybar energi.

Teksten som Island og Norge har foreslått, har fått sterk støtte fra de store amerikanske energiserviceselskapene. Norge med sin olje og Island med sin geotermiske energi har blitt topp talsmenn for liberaliseringa av energitjenestene. I motsetning til GATS, er ikke noe OPEC-land med i TISA. Russland er heller ikke med. Men andre store land som produserer skitten energi er med, slik som Canada (oljesand) Australia (kull) og USA med alle former.

TISA-strategien

Etter at forhandlingene om handelsavtalen med tjenester i WTO, GATS, gikk i stå, fant USA 23 allierte (EU er en) de trodde de kunne oppnå enighet med om en ny tjenesteavtale. Når avtalen her er ratifisert og i kraft, skal man invitere flere land til å slutte seg til (uten å delta i forhandlingene), og når man har fått nok nye medlemmer, skal man få dette inn som WTOs nye tjenesteavtale i stedet for dagens GATS-avtale. Da unngår man alle de problematiske u-landene og BRICS-landene (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). De vil måtte akseptere avtalen som WTO-medlemmer uten å ha deltatt i forhandlingene. TISA har derfor også et mål om å bryte opp makta til de store statseide oljeselskapene i OPEC-landa gjennom å ekskludere dem fra forhandlingene, men inkludere dem når avtalen blir gjort til gjeldende WTO-avtale.

I likhet med resten av TISA-avtalen er det prinsippet om negative lister som gjelder. Alle tjenester er liberalisert, om man ikke uttrykkelig reserverer seg mot det. Det betyr at nye energityper/tjenester også vil være dekket, ettersom ingen kan reservere seg mot man ikke kjenner.

Hovedproblemet er at regjeringa med applaus fra energiselskapene snakker om energinøytralitet. Det spiller ingen rolle om det er fornybar energi eller ikke. Dette vil stoppe folkevalgte fra å oppmuntre til bruk av fornybar energi, og lokalt produserte tjenester framfor importerte tjenester. Teknologinøytralitet er et godt etablert WTO-prinsipp fra avtalen som likestilte telekommunikasjonstjenester f.eks. levering via kabel og satellitt.

Selv om man i teksten anerkjenner eierskapet til energiressursene, så vil den foreslåtte teksten kreve at landene etablerer uregulerte tjenestemarkeder for utenlandske leverandører og dermed kreve ubegrenset tilgang for private aktører uansett nasjonalitet.

TISA-landenes forpliktelse er enten «uten begrensninger» eller «i tråd med avtalen» hvor unntak, betingelser og begrensninger ikke er tillatt. Dermed kan man ikke pålegge utenlandske energibedrifter å ta i bruk lokal teknologi, forskning, arbeidere eller andre leveranser, slik man har gjort til nå.

Det åpner også for kommersiell tilstedeværelse for utenlandske investorer i alle TISA-land. Det vil si at uansett energiform, er investorene velkomne og myndighetene vil ikke kunne stille spesielle betingelser pga energinøytraliteten. Slik sett åpnes Norge for bedrifter som f.eks. vil drive fracking her, om det skulle være økonomisk grunnlag for det. En hel del av tiltakene som i dag gjøres for å få til det grønne skiftet, bl.a. gjennom diskriminering av fossilt brennstoff, vil kunne bli mye vanskeligere ved teknologinøytralitet.

Suverenitetsbløff

En overskrift i dokumentet heter Suverenitet over energiressursene, mens teksten her legger opp til mange unntak. Suvereniteten er imidlertid begrenset da den må utøves i samsvar med og underlagt internasjonal lov. Det vil si at suvereniteten ikke må utøves i strid med den internasjonale TISA-avtalen.

Avtalene er initiert av Obama-administrasjonen, og man håper å sluttføre de før hans presidenttid er ute i januar 2017. Det skal holde hardt, og alle de andre president-kandidatene har uttrykt skepsis til avtalene. Særlig Trumph og Sanders, men også Clinton har vært skeptisk – sannsynligvis presset av den amerikanske fagbevegelsen. Men Clinton forventes uansett å gå tilbake, støtte sine millionsponsorer og sikre avtalene.

Motstanderne mot avtalene jobber hardt over hele verden. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og forbrukerorganisasjonene er sterkt imot. I Norge og Norden er et en kamp innad i fagbevegelsen om avtalene, men det er spesielt for Norden. Alle de yrkesfaglige internasjonalene som er involvert har satt kampen mot megaavtalene høyt på prioriteringslista. Motstanden vokser i Norge også, se på 1. mai-markeringene, der var TISA dominerende sammen med streikestøtte.

Erklær kommunen din TISA-fri

Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør.

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.