Jeg har lyst til å svare på noen av problemstillingene Eivor Evenrud reiser i artikkelen «Hvem skal bestemme» i Gnist 1/19. Hun skriver: «Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er hva som skal skje med et levedyktig foster». Min bakgrunn er at jeg blei aktiv i Kvinnefronten da kampen stod om å få innført sjølbestemt abort og har vært politisk aktiv siden. Jeg er sjukepleier og jordmor og har arbeidet på flere gynekologiske avdelinger og på Klinikk for seksuell opplysning før jeg blei jordmor. Jeg har vært med på mange aborter, både tidlige og seine og også spontane seinaborter og premature fødsler.

Av Eli Aaby,
medlem i kvinnepolitisk lag i Rødt Oslo og i Kvinnefronten.

(Eivor Evenruds artikkel finner du her:https://marxisme.no/debatt-hvem-skal-bestemme/

 

Når det blir utført medisinsk abort (og også noen ganger ved kirurgisk abort) får kvinnen medikamentet Mifegyne i tablettform 36–48 timer før prosessen med å støte ut fosteret settes i gang med andre medisiner. Mifegyne virker inn på slimhinnene inne i livmoren sånn at fosterets vekst/utvikling hemmes. Det virker også på livmoren og på livmorhalsen sånn at de neste tablettene som gir sammentrekninger virker bedre. Etter uke 13 blir det ikke utført kirurgisk abort, dvs at alle aborter etter uke 13 blir som «en fødsel» og skjer på sjukehus, som regel på gynekologisk avdeling før uke 20 og på fødeavdeling etter uke 20. Mange fødeavdelinger i Norge, særlig de mindre, er kombinerte føde-, barsel- og gynekologiske avdelinger.

Ved prematur fødsel før uke 23 er det ikke barnelege tilstede og det gjøres ingenting for å satse på at fosteret skal overleve. Det vanlige da er at hvis fosteret gisper, har rykninger og puls tar vi hensyn til hva mor/foreldrene vil, vil de se fosteret/barnet eller vil de ikke. Det samme gjør vi i praksis ved provoserte aborter.

Det samme vil skje med fostrene enten det er den gravide, en lokal nemnd eller en ankenemnd som har bestemt at det skal aborteres. Jeg har ikke klart å finne tall fra medisinsk fødselsregister på hvor mange barn som overlever fødsel i uke 22, Eivor skriver at det er mange i Norge og det hadde vært fint å se tallene.

I uke 23–24 er det avhengig av hvor vitalt fosteret/barnet er ved fødsel og av foreldrenes ønsker hvor mye som gjøres før, under og etter fødsel. For foreldrene, barnelegene og gynekologene er det vanskelige avgjørelser, de kan ikke vite hvem som klarer seg bra av de som overlever og hvem som ikke gjør det. Det vi veit er at alle som overlever en fødsel i uke 23–25 har et langt og smertefullt sykeleie foran seg med usikkerhet om de vil overleve. Foreldrene har også en krevende tid foran seg med langvarig opphold på prematuravdeling, full av håp og fortvilelse. I uke 23–24 har foreldrene stor innflytelse på valget om det skal satses eller ikke.

I en artikkel fra OUS (Oslo universitets­sykehus) står det at de siste 4 år overlevde 50 % av de som ble født i uke 23, men det er ikke beskrevet hvor mange som overlevde med alvorlige eller moderate seinskader¹. I en annen artikkel med en av barnelegene på Stavanger universitetssjukehus sier hun at 29 % av de født i uke 23 og 56 % av dem i uke 24 ­overlever².

Jeg mener at kvinnen også skal bestemme om hun vil ta abort om fosteret er levedyktig. Jeg synes det etisk vanskelige er at en nemnd kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap hun ikke ønsker og ta imot et barn hun ikke vil ha. Jeg synes også det er etisk vanskelig at barn skal bli født uten å være ønsket.

Noter:

1 https://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/hvordan-gar-det-med-ekstremt-premature-barn

2 https://www.babyverden.no/fodsel/prematur-fodsel/rundt-10-prosent-overlever-i-uke-23/

Brasil har i løpet av de siste årene vært gjennom en politisk prosess prega både av høyreekstrem fremvekst og kriminalisering av meningsmotstandere, så vel som hard folkelig motstand og grasrotmobilisering. Det hele kulminerte i den nå så kjente og polariserende valgkampen i 2018, der president Bolsonaros fascistinspirerte tankegods vant frem. Hvordan kan det ha seg at han stakk av med seieren i et land der majoriteten av befolkninga i utgangspunktet ville stemme frem arbeiderpartiet? Og hvordan ser motstanden mot den nye presidenten ut? Det politiske landskapet i Brasil er omfattende og komplekst, men også et tydelig eksempel på hvordan det nyliberale prosjektet i ytterste konsekvens kan se ut.

Brasils president Jair Bolsonaro. Foto: Marcelo Camargo / Agência Brasil
Av Magnus Westbye,
leder for Rødt Oslo Studentlag og deltok høsten 2018 på solidaritets­brigade til Brasil med Latinamerikagruppene i Norge (LAG).

Kuppet mot Dilma

Året er 2014, og den populære arbeiderparti-presidenten Luiz Inacio «Lula» da Silva har funnet sin arvtager. 1. januar inntar dermed Dilma Rouseff presidentpalasset i Brasilia som landets nye leder. Etter en årrekke med landets arbeiderparti Partido dos Trabalhadores (PT) ved makta, skulle det derimot ikke gå lang tid før den nyvalgte presidenten møtte hard motstand. Kun to år etter hennes innsettelse gjennomførte landets konservative høyreside et statskupp; det nyliberale prosjektet hadde etter en årrekke i skyggen av PT igjen tatt makta.

På tross av at Rouseff kom fra arbeiderpartiet, kom store deler av kongressen fra høyrefløyen. En allianse bestående av hennes politiske meningsmotstandere, middelklassen og det enorme, høyrevridde mediehuset Globo, med internasjonal støtte i ryggen, hadde sett seg lei av arbeiderpartiets politikk. Samtidig hadde ikke Rouseff holdt valgløftene sine og derfor mistet store deler av sin sosiale base. Dette gjorde det lettere for alliansen å felle presidenten. Allerede her ble vi kjent med den kommende presidenten Jair Bolsonaro, i det han dediserte sin stemme for å avsette president Rousseff til tidligere oberst Ustra – mannen som var ansvarlig for å torturere henne under militærdiktaturet.

Når Rousseff forsvant ut, kom jurist og tidligere visepresident Michel Temer inn. Blant hans ministre kunne vi telle én kvinne, mens den store majoriteten av de gjenstående var høyt utdanna, hvite menn. Om lag en tredjedel av dem var innblanda i korrupsjonssaker. Det skulle ikke ta lang tid før også han møtte på store utfordringer. Kort tid etter innsettelsen kunne man lese meningsmålinger som viste en historisk lav oppslutning for den nye presidenten. Tidvis hadde under ti prosent av den brasilianske befolkninga tillitt til kuppmakernes fremste representant.

På grunn av den illegitime avsettelsen av Rouseff manglet den nye lederen legitimitet. Det ble dermed enda vanskeligere for høyresida å vinne frem med sine nyliberale argumenter. For ikke å miste grepet om makta, kunne de ikke tillate venstresidas reaksjoner eller oppslutning å vokse frem; å angripe venstresida ble en essensiell del av deres strategi. Under det mye omtalte presidentvalget i 2018 måtte derfor høyresida kriminalisere sine menings­motstandere og drive illegitim valgkamp for å sikre fortsettelsen av sitt politiske prosjekt.

Bolsonaros fremvekst – kuppmakerne tviholder på makta

Under valgkampen utpekte tidligere arbeiderpartipresident Lula seg tidlig som den soleklare lederen på meningsmålingene, og det så lenge ut som venstresida igjen skulle ta tilbake makta. Nettopp derfor var kriminaliseringa av den populære presidentkandidaten så viktig. Lula ble anklaget for korrupsjon og dømt uten tydelige bevis.

For å forstå fengslingas ringvirkninger er det viktig å vite hvor dominerende personfokuset er i den brasilianske politikken. Politikernes partitilhørighet er ikke like avgjørende som i Norge, og det samme gjelder velgernes lojalitet mot et gitt parti. Å hindre Lula fra å stille til valg var derfor en nødvendig og høyst effektiv metode for å lamme arbeiderpartiet. Med den tidligere presidenten ute av spill sank hans parti drastisk på meningsmålingene, mens den stadig mer populære Jair Bolsonaro seilte frem.

Bolsonaro hadde allerede lagt en årrekke med politiske verv bak seg da han ble fremmet som det nyliberale prosjektets nye representant. Likevel klarte han å utnytte den voksende politikerforakten til å relansere seg selv som en «ny» kandidat som ikke sto i forhold til den etablerte, korrupte politikken. Dermed kunne han legitimere sine militære bånd og sitt fascist-inspirerte tankegods ved å love et oppgjør med et tungrodd byråkrati og tillitsløse politikere. I stedet lanserte han enkle løsninger på store problemer – kriminalitet skulle løses med vold, og urfolk skulle ikke få stå i veien for økonomisk utvikling. Høyresidas politiske prosjekt hadde fått en ny leder og et nytt, radikalt ansikt.

Den udemokratiske arven fra kuppet i 2016 kom til uttrykk også under valgkampen, blant annet gjennom sosiale medier, som chattetjenesten WhatsApp, der det i stort omfang ble spredd falske nyheter for å bygge opp et fiendebilde av arbeiderpartiet, og gjennom krav om registrering av ny biometrisk informasjon for å være stemmeberettiga, noe som fratok 3,3 millioner mennesker muligheten til å stemme. Av dem kom 53 prosent fra nord- eller nord-østregionen der arbeiderpartiets kandidat Fernando Haddad hadde høyest oppslutning. Jair Bolsonaro, derimot, hadde her sin laveste oppslutning, noe som tydeliggjør motivasjonen for å innføre de nye kravene. Høyresidas udemokratiske tendenser hindra ikke bare folk fra å utøve sitt demokratiske mandat ved å indirekte frata dem stemmeretten, den brukte også illegitime metoder for å hindre folk fra å ta en avgjørelse basert på faktiske forhold. Dermed vant Bolsonaro til slutt valget, og senere, etter at jubelen fra både folk og militærpoliti hadde lagt seg, inntok han presidentpalasset i verdens femte største land.

Under valgkampen kom han med lovnader og hårreisende utsagn om hvordan Amasonas og urbefolkning skulle fjernes og fremma en nyliberal ideologi, vennlig innstilt til internasjonal kapital. Det nyliberale prosjektet han representerer har blitt pakket inn i en mannssjåvinistisk, xenofobisk og nedlatende retorikk.

Hans praktiske politikk er allikevel vanskelig å få oversikt over. Det har lenge vært knyttet stor spenning til om hans lovnader vil gjennomføres og hvorvidt holdningene vil manifestere seg i konkrete tiltak. Men noen tydelige eksempler har vi fått, som at landbruksdepartementet, en av de viktigste aktørene i brasiliansk politikk på grunn av sin kontroll over enorme landområder med agroindustri, har fått ansvar for fordeling av jord til folket. Altså har storgodseierne fått ansvar for jordreformen. I tillegg ble arbeidsdepartementet lagt ned umiddelbart etter hans innsettelse. Hans våpenpolitikk har også lenge vært et hett tema. For å ta et oppgjør med kriminalitet skal det nå bli lettere å få tak i våpen; ved å sette «hardt mot hardt» er han aktiv forkjemper for vold som løsning på en rekke problemer. Det hersker dermed liten tvil om hvilken klasse hans politikk kommer til gode.

Bolsonaros politiske prosjekt er basert på en nyliberal økonomi pakket inn i et fascistinspirert tankegods. Det kommer blant annet tydelig til uttrykk ved hans ønske om bruk av Amazonas; regnskogen skal åpnes opp for industri, og urbefolkninga som er der vil ikke være et hinder fordi de uansett er mindreverdige borgere. Hans mange utsagn om blant annet urfolk og kvinner er med rette blitt fordømt internasjonalt, så vel som i Brasil. Som tidligere militær, har han en sterk tilknytning til militæret og maler et bilde av militærdiktaturet (1964–1985) som en gyllen tid i Brasils historie. Dette er tydelige tegn på en stadig mer autoritær stat, som han virker villig til å ta i bruk for å få gjennom politikken sin. Dette er viktige saker, men kan også være med på å flytte fokuset vekk fra resten av hans politikk. Finansministeren har sin ideologi og skolering fra Chicago-skolen og kjører i høygir på nyliberalismens motorvei.

For ett år siden ble den svarte og skeive politikeren Marielle Franco fra Rio de Janeiro skutt og drept på vei fra et politisk møte. Det er fortsatt ikke oppklart hvem som drepte henne, men blant de fire mistenkte finner vi to fra militærpolitiet og to med tett tilknytning til Bolsonaro. I nyliberalismens reaksjon på den progressive bølgen brukes vold aktivt som et maktmiddel. Dermed har den brasilianske høyresidas politiske prosjekt nok en gang tatt en autoritær, udemokratisk form.

Motstanden

Blant dem som yter mest høylytt motstand, men som også rammes hardest av den brasilianske høyresida, finner vi De jordløses bevegelse, (MST) den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika. Etter grunnleggelsen i 1984 vokste de frem gjennom å sammenfatte flere kamper – for urbefolkningas og svartes rettigheter og for retten til å jord. Å være jordløs er deres sosiale tilstand, mens deres rolle som rurale arbeidere skaper klassetilhørigheten. Etter hvert som de meislet ut sin ideologi ble de en autonom, revolusjonær, marxistisk bevegelse, med jordreformen som mål. De vil ta tilbake jorda det brasilianske folk ble frarøvet under kolonitida, og som fortsatt eies av en liten elite. På veien mot det endelige målet om en progressiv jordreform har de blitt en sentral aktør både for det brasilianske sivilsamfunnet og for politikken ved at de jobber for delseiere og eksempelvis støtter Lula aktivt når alternativet er Bolsonaro, til tross for at de på visse områder er både helt og delvis uenig med arbeiderpartiets politikk. De har dermed blitt både en skyteskive og en inspirasjon, alt etter hvem man spør.

Bevegelsens struktur og dens grunnleggende prinsipper søker hele tiden mot maktspredning og kollektivisme. Eksempelvis skal det alltid være to representanter – en kvinne og en mann. Det skal alltid konsulteres med grasrota før beslutninger tas, avgjørelser skal komme gjennom konsensus og ikke votering og man kan kun bli sittende med et verv en gitt periode før man flyttes til en annen stilling. Alt dette er tiltak for å hindre konsentrasjonen av makt. En åpenbar ulempe er tiden det tar for en organisasjon av MST sitt omfang å ta avgjørelser på denne måten. Men man kan gjennom MST se hvordan det ­kontinuerlig jobbes med å holde kontakt med sin egen grasrot; det er bedre at det tar tid å bli hørt enn å ikke bli hørt i det hele tatt. Spesielt i den latinamerikanske konteksten som er preget av korrupsjon, er det viktig å søke strukturene som skaper en så transparent og flat organisasjon som mulig.

Ideologisk kamp i praksis

Når MST skal ta tilbake jord for å innlemme den i jordreformen, leter de etter områder som ikke oppfyller kravene grunnloven stiller til den, som ikke oppfyller sin sosiale funksjon. Det betyr at jord hvor det begås miljøkriminalitet, som ligger brakk eller hvor arbeidernes rettigheter ikke respekteres, kan okkuperes. Her begynner konstruksjonen av MSTs ideologi i praksis. Når familiene flytter inn på et ny-okkupert område fordeles jorda, og dyrking settes i gang så fort som mulig. Ofte står ønsket om kollektiv produksjon, der nærliggende familier dyrker jorda sammen, sentralt. Videre deles okkupasjonsleiren inn etter geografiske områder, og det avholdes møter både i de forskjellige basene, samt for områdenes representanter. Her legges grunnlaget for okkupasjonens struktur. Tidvis er det skoleringsmøter, som for eksempel kan handle om agroøkologi. Gjennom intern struktur og støtte fra andre MST-medlemmer opprettes prosedyrer for å håndtere saker som vold i hjemmet eller diskriminering innad.

Det er to sentrale utfordringer for MST når de jobber for den organiseringa av lokalsamfunnene de ønsker. For det første vil man i et grunnleggende kapitalistisk samfunn tidvis bli nødt til å spille på dets premisser. Hvis en bonde organisert gjennom MST kun kan selge varene sine til Nestlé, kan ikke MST hindre bonden i å gjøre det. For det andre er det en lang vei fra MST sentralt sine syn på for eksempel skeives rettigheter til landsbygda som ofte er preget av en sterk tilstedeværelse av kirken. Nøkkelen til å jobbe med disse utfordringene er å ha en bevissthet rundt egen situasjon og å jobbe systematisk. MST ønsker å endre samfunnet drastisk gjennom konkret arbeid, og det tar tid. Derfor er en god analyse avgjørende for å forstå sammenhengen mellom hvor man er, hvor man vil og hvordan forholdene for å komme dit ser ut. En organisasjon av MSTs omfang må ha både analysen, og ikke minst strukturene, for å opprettholde kontakta med en grasrot og få sin analyse ut til sine om lag 1,5 millioner medlemmer.

Når den radikale høyresida med Jair Bolsonaro vinner frem, truer det naturligvis MSTs visjoner. Kriminaliseringa av meningsmotstandere, som blant annet satte Lula i fengsel, rammer også familier og lokale ledere i MST. Allerede under valgnatta i 2018 ble en bosetningsleir i MST-regi satt fyr på, og det har blitt rapportert om vold og drap retta mot lederskikkelser i bevegelsen. Mye av hatet mot MST kommer av at de representerer så mange kamper på en gang. Hvis man er en skeiv, jordløs bonde med urfolksbakgrunn er man på en og samme tid en manifestasjon på tre radikale motpoler til Bolsonaros tankegods.

Represaliene fra Bolsonaro og den brasilianske stat er derfor harde. Men, som bonden Maria Ileuzimar Sobrine uttrykte det da vi besøkte henne i MST-bosetninga Chico Mendes, nordøst i Brasil, har hun ikke tenkt til å gi den opp:

Chico Mendes betyr frihet. Til å uttrykke meg og til å jobbe. Vi trengte arbeid, og de [MST] hjalp oss. Chico Mendes er noe veldig bra. Jeg har allerede vært her en god stund, men å etablere det vi har her har ikke vært lett. Vi har ofra mye, men jeg liker meg godt her. Fremtiden her kommer til å være veldig vanskelig, men vi skal kjempe. Vi har allerede vært her i fem år, i kampen, og vi skal kjempe videre.

Hvorfor vinner høyresidas analyse frem?

Hvordan kan det da ha seg at den høyreekstreme diskursen vinner frem, i et land med en så populær venstresidekandidat, hvor MST og andre bevegelser organiserer grasrota i stort omfang? Svaret er komplekst, men har en overordna, og høyst vellykka, strategi. Høyresida har i stor grad klart å skape et narrativ der kun deres løsninger passer inn.

Gjennom kriminalisering, korrupsjonsanklager og falske nyheter har det blitt bygd opp et fiendebilde, der spesielt arbeiderpartiet og MST blir ansett som korrupte, illojale eller i verstefall terrorister. I spørsmålet om hvorfor noen skulle stemme på Bolsonaro, var det derfor vel så viktig å unngå å stemme på arbeiderpartiet, som å stemme frem høyresida. Ved hjelp av det massive, høyrevridde mediehuset Globo har det nyliberale prosjektet oppnådd stor grad av hegemoni over diskursen, og dermed også kunnet skape et narrativ etter deres verdenssyn. Dette har vært en nødvendighet for at deres politikk skal få oppslutning. I deres narrativ er det kun deres løsninger som passer inn.

Det holder aldri utelukkende å skylde på høyresida. Arbeiderpartiet har utvilsomt også gjort sine feil. Men i den brasilianske konteksten er det viktig å se hvordan høyresidas grep aktivt hindrer venstresidas grasrot fra å organisere seg. MST og andre bevegelser og organisasjoner må hele tiden ta potensielt farlige valg ved å gå imot dagens regjering og dermed forsøke å bryte med høyresidas hegemoni. Allikevel fortsetter MST kampen ved å jobbe konkret for å skape et samfunn etter sine egne prinsipper fra bunnen av.

Foto: Jørgen Håland
Av Arne Overrein,
var inntil pensjonering i 2018 dosent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Medlem av tidsskriftet Vardøgers redaksjon. Medlem av SV. Har blant annet publisert Kampen om folkeretten. Krig makt og rett i verdsenssamfunnet.

I. Det store politiske bildet

I løpet av de siste ti åra har de dominerende liberale elitene i den vestlige verden, inklusive en rekke sosialdemokratiske partier, ikke bare mistet støtte hos store deler av velgermassen men også opplevd at mange velgere aktivt har støttet «uansvarlige» partier og standpunkter på høyre eller venstre fløy. Denne trenden kulminerte i 2016 i Brexit-avstemninga i Storbritannia og valget av Trump som USAs president. Begge disse viktige avstemningene var preget av at store deler av det politiske establishment arbeidet aktivt for den tapende part. Det oppsto en sterk motreaksjon innen blokken av maktpartier (Demokrater og Republikanere i USA og lignende konstellasjoner i andre land). Sammen med disse maktpartiene sto de store mediaselskapene og avishusene som støttet remain i Storbritannia og Trumps motstandere i USA. I Europa kastet i tillegg EU – som i sin ambisjon har som mål å bli et nytt USA i Europa: Europas Forente Stater – inn hele sin autoritet i forsøket på å diskreditere det britiske valgresultatet og å gjøre utmeldingsprosessen mest mulig vanskelig.

I realiteten, til tross for at de påberoper seg å være nøytrale, var og er de store mediehusene tunge aktører i det politiske liv og i de politisk–ideologiske stridene som utfolder seg i massemediene. I USA har avstanden mellom de to store partiene, Demokratene og Republikanerne, blitt større fordi det har skjedd politiske mobiliseringer i partienes ytterfløyer som driver de to partiene fra verandre. Tradisjonelt har de to partiene samarbeidet om helt avgjørende spørsmål, kalt bi-partisanship i den amerikanske debatten. I en rekke europeiske land hersker det imidlertid fortsatt samarbeid innen maktblokken. Det gjelder blant andre Tyskland og i de skandinaviske land. I noen land er de gamle partisystemene diskreditert av velgerne. Vi har en uklar situasjon med til dels nye og uortodokse partier. Det gjelder blant andre Italia og Hellas, i noen grad også Frankrike.

Valget av Trump innevarslet en skjerpet utenrikspolitisk generaldebatt om USAs globale rolle i tida framover. Mye sto på spill, ikke minst for det Demokratiske partiet med vekt på aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk og ivaretakelse av USAs alliansenettverk (NATO), men også for en organisasjon som CIA. Det handler om den gradvise nedgangen i USAs og Vestens maktposisjon i verden, så åpenbar for ikke minst den ikke-vestlige verden, men så uendelig tungt å fatte for mange som sitter nær maktas sentrum i de vestlige land. Vestens langvarige nedgang skjøt fart etter en rekke mislykkede kriger (Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya) ført av USA med allierte (herunder Norge) og av den store økonomiske krisa som startet i 2008, og hvis grunnleggende årsaker man i årene etter krisa ikke har vært i stand til å gjøre noe med. Begge disse forholdene forverret situasjonen for vanlige folk i de vestlige land og la grunnlaget både for brexit, valget av Donald Trump og for oppkomsten av en rekke nye partier i ytterkantene av det politiske spektrum i de øvrige europeiske land.

Tendensen til splittelse innen USAs politiske elite var på ingen måte ny, men var tidligere utkjempet mer tilbaketrukket fra offentlighetenes lys. Da Obama i 2011 besluttet å gå til krig mot Libya, gikk uenigheten tvers gjennom Obama-administrasjonen. Daværende utenriksminister Hillary Clinton var bombetilhenger, mens forsvarsminister Gates mente at USA hadde mer enn nok med å føre de to krigene i Afghanistan og Irak. Gates ble overkjørt av Clinton-fraksjonen ved den anledningen.¹

Dette som her kort er omtalt, er et bakteppe som det er nødvendig å trekke inn når vi skal forstå den intense debatten som foregår omkring medias og offentlighetens betydning, og om demokratiforfall, populisme og fake news. I hele den vestlige verden utfolder det seg en «debatt om debatten», om hvordan offentlige kommunikasjon foregår, hvordan ulike sosiale klasser forholder seg ulikt til media, og hvordan mennesker og velgere påvirkes. I ytterste konsekvens om demokratiets vilkår i en verden med økende avstand mellom elite og masse. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot de såkalte sosiale medier og digitaliseringa av det moderne samfunn. Filosofisk lettvinte og tvilsomme doktriner om at vi lever i en post-faktuell og en post-truth (post-kunnskap) verden er blitt framsatt. Debatten er like uoversiktlig som de kaskader av informasjoner, manipuleringer, usannheter og skjult og åpenlys markedsføring som befolkninga daglig utsettes for.

II. Sannhet, usannhet og fake news

Såkalte fake news er påstander om faktiske forhold som ikke bare er usanne, men der den som sprer påstandene, vet at de er usanne, og der hensikten er å villede eller mislede mottakeren. I den digitale tidsalder vil det kunne være den store offentligheten, altså den offentlige mening. Facebook benytter ikke lenger termen fake news, som kan oversettes med forfalskede nyheter, men false news, falske nyheter. Falske nyheter er påstander som er usanne, men der den som framsetter påstandene ikke nødvendigvis vet at de er usanne.

Usanne påstander i ulike varianter har vært og vil alltid være til stede i det offentlige rom. Forslag om å innføre forbud mot falske nyheter er både absurd og farlig i forhold til den standard av ytringsfrihet som finnes, og som eksempelvis i Norge er beskyttet av grunnlovsbestemmelser. De fleste skriftlig framsatte påstander (enten de er formidlet digitalt eller på «gamlemåten») er usanne eller usikre påstander. Dette gjelder også betydelige mengder av såkalt forskningsbasert litteratur, som i våre dager – der universitetene bruker antall publikasjoner som et avgjørende kriterium på suksess – opplever en massiv økning verden over.

Det er to problemer som her må atskilles. For det første at selve mengden av kunnskap (her inkluderer jeg også kunnskap som er eller viser seg å være usann) og kildene til kunnskap er så enorm at selv ikke myndighetene i et samfunn har noen oversikt over dem. På vanlige mennesker virker dette uoversiktlig og forvirrende. Menneskene blir mer og mer vant til at kunnskap, særlig det som har med politikk å gjøre, viser seg å ikke kunne stoles på. I store deler av befolkninga, især blant dem som har høyere utdanning, oppstår det en grunnleggende skeptisk holdning. Man tror ikke lenger på politikernes budskap. Å «fakta-sjekke» påstandene politikerne kommer med er krevende, nesten umulig. Når man slutter opp om politikere og politiske partier, gjør man en mer diffus helhetsvurdering. Dette kan man kalle tillit. Tillit kan gjelde partier eller personer og ethvert parti må være opptatt av å skaffe seg tillit. Velgerne lytter kun til politikerne i den grad de snakker om ting som direkte berører dem. Mange vil alltid forbli usikre på hva de skal mene om politikk. Det finnes ikke lenger noen absolutte autoriteter, slik det gjorde i det før-moderne og før-kapitalistiske samfunn.

For det andre har vi problemet omkring fake news og muligheten for at vi blir utsatt for manipuleringer, at valgkamper blir forsøkt avgjort av fremmede makter osv. Fake news blir nok produsert og spredd, særlig i situasjoner der mye står på spill. Men dette problemet er mye mindre enn man noen ganger får inntrykk av. Ryktene om fake news er i seg sjøl ofte uttrykk for en slags moralsk panikk, en panikk som forsterkes av etterretningstjenester verden over, særlig når de får lov til å offentliggjøre sine mistanker uten å behøve å bevise dem, slik de har gjort i USA. Det jeg her sier, gjelder både USA, Russland og for så vidt ethvert annet land.

Men det gjenstår her et viktig punkt: Sjøl om fake news spres, må det vises at fake news effektiv endrer befolkningas holdninger. Og da er vi tilbake til det første problemet: mengden av kunnskap, uoversiktligheten dette skaper og den skeptiske holdning dette fører med seg. Dess større mengde av kunnskap og dess større skepsis som finnes i befolkninga, dess mindre betydning har fake news. Dess mindre kunnskap og dess flere fordommer som finnes i en befolkning, dess større sjanser for at fake ­news virker.

Fake news, eller rettere: nytten av å produserer fake news, ble drøftet allerede i 1500-tallets Italia.² Redselen for fake news, og mer generelt at folkemassene blir «villedet» av aktører som makthaverne ikke har kontroll over, er ikke noe som nylig har oppstått med internett og digitale medier.

Makthaverne, enten i en stat, en kirke eller en organisasjon, har alltid møtt nye medier som formidler informasjon med den største mistenksomhet. Ett eksempel er radioen. Da den dukket opp på 1930-tallet, ble det hevdet at denne formen for informasjonsspredning til den store massen var «farligere» og mer uberegnelig enn skrift som måtte leses i aviser og bøker. Et eksempel på radioens destruktive virkning som i ettertid ofte er trukket fram, var den angivelige panikk – i ettertid har man funnet ut at omfanget av panikken var overdrevet – som skulle ha spredt seg da Orsons Wells hørespill om Klodenes kamp ble sendt av amerikanske radiostasjoner i 1938.

Et annet og enda eldre informasjonsmedium er trykte bøker. Da man begynte å trykke bøker i Europa fra slutten av 1400-tallet, var holdninga – både hos den romersk-katolske kirka, hos protestantene og fra de ulike statene – at trykte bøker måtte kontrolleres. Et omfattende system av sensur og statlig overvåkning av trykkerier ble innført, bøker ble også brent offentlig, en skjebne som rammet både Voltaire og Rousseau under den epoken vi kaller Opplysningstida. Dette systemet klarte imidlertid aldri å hindre at bøker ble trykket illegalt eller i fremmede stater, særlig i Nederland, og spredt i hemmelighet.³

Fake news, og redselen for angivelige fake news, er altså ikke et helt nytt fenomen. Makthavere har alltid vært opptatt av hva slags informasjon store menneskemengder blir utsatt for og hvordan ny teknologi skaper nye former for informasjonsspredning. Hva som er nytt, er omfanget – det er så mange informasjonsprodusenter og et enormt antall mulige mottakere i den digitale tidsalderen.

III. Presidentvalget i USA og fake news

Uttrykket fake news ble særlig kjent da CIA i januar 2017 framsatte påstander om at nyvalgt president Trump fikk støtte under valgkampen høsten 2016 av desinformasjon produsert av russere. De liberale elitene var sjokkert over at Hillary Clinton tapte for en primitiv høyrepopulist, og både CIA og media påsto at årsaken til tapet var Russlands hacking og digitale krigføring for å få Trump valgt. I en rapport fra sjefen i National Intelligence i USA, den øverste leder for landets 16 etterretningsorganisasjoner, kunne man lese:

Vi er av den oppfatning (assess) at president Putin ga ordre om en påvirkningskampanje i 2016 mot USAs presidentvalg. Russlands mål var å undergrave den offentlige tillit til USAs demokratiske prosesser, sverte Hillary Clinton og skade hennes valgmulighet …Vi er videre av den oppfatning at Putin og den russiske regjering utviklet en klar preferanse for Trump.

Trump benektet dette og kalte påstandene fake news. Sjefen for National Intelligence ble kort etter byttet ut, slik det normalt skjer når en ny president tiltrer, med en som var foreslått av Trump (og deretter godkjent av Senatet). Trump kunne likevel ikke hindre at etterforskninga av disse påstandene fortsatte, hvilket de har gjort til skrivende stund.

Debatten om fake news eksploderte, og det utviklet seg en atmosfære som minnet om den kalde krigens anti-sovjetiske retorikk eller om faser av «rød frykt» tidligere i USAs historie. Under det hele lå en etter hvert stadig dypere uenighet om USAs utenrikspolitiske linje. Trump var den som ønsket at man ikke burde involvere seg i kostbare kriger uten klare gevinster for USA og at USA og Russland på visse punkter, og særlig i kampen mot IS og internasjonal terrorisme, kunne samarbeide. (Slik Russland og USA faktisk i lang tid har gjort, blant annet i Afghanistan-krigen.) Demokratene og Hillary Clinton var globalister. De var positive til regimeendringer som del av spredninga av den amerikanske samfunnsorden verden over. Menneskerettsargumenter ble brukt aktivt i denne sammenheng, blant annet for å begrunne krigen mot Libya og i kampen mot det syriske regimet.

Demokratene og en god del republikanere i USA og alle NATO-venner i Europa fikk nå i Russland en perfekt fiende. Russland – med et forsvarsbudsjett på om lag en tiendedel av USAs – er i dag begrunnelsen for økte forsvarsutgifter i NATO-landene. Og ikke bare det: Russland tjener også som forklaring på valgnederlag både i USA og i Europa. I stedet for å spørre om årsaken til politisk motgang kanskje ligger i de liberale elitenes egen politikk, så kan oppmerksomheten avledes mot noe helt annet: russisk innblanding.

Her i Norge har PST, som et ekko av amerikansk etterretning, advart mot at Russland gjennom digital krigføring blander seg inn i norske valgkamper. Ifølge PST vil utenlandske etterretningstjenester, og i særdeleshet Russlands, bedrive det PSTs trusselvurdering (her siteres fra trusselvurderinga for 2017) omtaler som «å iverksette tiltak for å påvirke den politiske debatten eller svekke legitimiteten til politiske beslutningsprosesser» i Norge. Skulle Rødt eller SV, som begge ønsker utmelding av NATO, oppleve massiv framgang, noe mange av oss ønsker, må vi, ifølge denne logikken, regne med at disse partiene blir anklaget for å være Putins agenter. Begge partier bedriver jo, som alle partier – det er jo selve meningen med et politisk parti – «påvirkning». Av og til kritiserer både Rødt og SV «legitimiteten til politiske beslutningsprosesser», for eksempel da Norge fattet beslutning om å gå til krig mot Libya i 2011. PST går her langt utover sitt mandat og blander seg med sine hypotetiske mistenkeliggjøringer direkte inn i norsk politikk. Vi burde forvente at en slik praksis var lagt død etter oppgjøret med politisk overvåkning som fant sted på 1990-tallet, nemlig overvåkning og mistenkeliggjøring av lovlig politisk kritikk av norsk sikkerhets- og alliansepolitikk. (Jfr. i denne sammenheng Lund-kommisjonen.⁴

Det er bare ett problem med denne frykten for Russland som nesten daglig uttrykkes gjennom norske og utenlandske media. Den bygger på en lang rekke løse og ubegrunnede antakelser. Den sementerer fast et utdatert verdensbilde som stammer fra den kalde krigen. Den hindrer det som åpenbart burde være i det minste Europas interesse: et realpolitisk fundert samarbeid med Russland, der dette er mulig.

Under den amerikanske valgkampen i 2016 hadde det også skjedd et innbrudd i det demokratiske partiets hemmelige epost-konto. Dermed kom det fram at partiets toppledelse, i forkant av nominasjonsprosessen i det Demokratiske partiet, hadde en plan for å forhindre at sosialisten Bernie Sanders skulle bli Demokratenes presidentkandidat og at Hillary Clinton var favorisert bla ved at spørsmål hun skulle få i CNNs kandidatutspørring var forhåndslekket til henne.⁵ Det var Wikileaks som sto bak denne offentliggjøringa. Vi skal her huske at Wikileaks er en organisasjon for lagring og publisering av ellers hemmelige dokumenter. Organisasjonen trådte for alvor fram i offentligheten i 2010. Da ble, i flere omganger, over 340 000 dokumenter, om krigføringa i Afghanistan og Irak og en rekke diplomatsendinger fra ulike US-ambassader, offentliggjort. Daværende utenriksminister, Hillary Clinton, omtalte dette som «et angrep på USAs utenrikspolitikk og allianser og partnerskap som sikrer global sikkerhet og økonomisk vekst.»⁶ Få år seinere, i 2013, kom den tidligere CIA-ansatte Edvard Snowdens avsløringer som viste at USA avlyttet statsledere også i allierte land (Angela Merkel) og også at amerikanske domstoler hadde pålagt en rekke private selskaper, som Google og Facebook, å avlevere data om amerikanske borgere, og at disse domstolbeslutningene var hemmelige. Dette diskrediterte ikke bare USA men også mediaselskapene som uavhengige og frie ­selskaper.⁷

Under valgkampen i 2016 ble det raskt hevdet at Wikileaks samarbeidet med russiske myndigheter og at det var russiske hackere ­som hadde hentet fram e-postene fra det Demokratiske­­ partiet. Selve saken, de tvilsomme metodene Clintons valgkampanje benyttet seg av, druknet i påstandene om russiske forbindelser. De dominerende liberale media var like lite i stand til å være et nyansert og kritisk korrektiv i dette tilfellet som de var i stand til å motsette seg den krigspsykosen, med en rekke fake news omkring Saddam Husseins angivelige masseødeleggelsesvåpen, som preget det amerikanske samfunn rett før Irakkrigen i 2003.

Noe som ligner bevis for de påstandene som her er nevnt, har ennå ikke blitt framlagt sjøl om etterforskninga av den russiske forbindelsen nå (mars 2019) har pågått i over 2 år.⁸ Heller ikke er det gjort troverdig at den påståtte russiske desinformasjon i form av fake news, om den har skjedd, har vært så effektiv at valgresultatet ble påvirket, enn si avgjort av den. (Ulike valgforskere har betvilt dette.) I tilfellet det Demokratiske partiets e-poster ­handlet det forøvrig ikke om fake news. Det handlet om avsløringer av noe som var sant, men som ble forsøkt holdt hemmelig. Det skulle være i all kritisk journalistikks interesse at dette ble avslørt. At disse e-postene fortalte en sannhet ble også bekreftet av ledelsen av det demokratiske partiet som måtte beklage seg overfor Sanders.

IV. Den indre krise i USAs demokrati

Valget av Trump som president var et symptom, ikke årsak til krisa i det amerikanske samfunnet. Høyrepopulismens seier i USA er et resultat av de gamle liberale elitenes politikk, som verken har greid å hindre nedgang i arbeiderklassens levestandard eller å avslutte landets kriger på en seierrik måte. Krisa går mye dypere og handler om at de erfaringene som preger arbeiderklassens situasjon, har vært ignorert eller framstilt på en fordreid måte av politikerne og media. I dag fører dette til at deler av både arbeiderklasse og middelklasse i USA heller vil gi sin stemme, dersom de stemmer, til kandidater på de politiske ytterfløyene, enn til de etablerte politikerne i sentrum. (Valgdeltakelsen i 2016 var på 55,7 %.)

Hvor svak tilliten er til landets politiske institusjoner framgår av Gallups årlige tillitsbarometer hvor amerikanske borgere blir spurt om de har eller ikke har tillit til institusjonene. I 2016 svarte kun 8 % at de har stor tillit til media (Presse, TV, radio), men de blir slått av landets folkevalgte forsamling, Kongressen, som bare har stor tillit fra 3 %! Big business har stor tillit fra 6 %. Noe større tillit hadde i 2016 presidenten med 16 %, mens de militære styrkene hadde stor tillit fra hele 41 %. Vi må anta at svært mange amerikanere er gått lei av samrøret mellom kongressmedlemmer og big business, som i høy grad finansierer deres valgkamper og blir belønnet for det gjennom stemmegivning i Kongressen.

Med en så svak tillit i folket overfor media sier det seg sjøl at media står overfor utfordringer. Man trenger verken Russland eller fake news for å undergrave tilliten til USAs demokrati. Undergravingen er forårsaket av de politiske elitene sjøl og av måten det politiske systemet fungerer på. Store deler av befolkninga henter åpenbart informasjon og verdiholdninger fra nærmiljøet de lever i eller fra nettsteder de sympatiserer med – i den grad de overhodet har kunnskaper om politiske forhold. Det nytter ikke for media å forsøke å belære eller oppdra folket, om det er i aldri så vakre demokratiske verdier. Særlig ikke dersom en økende del av befolkninga oppfatter bekjennelsen til slike verdier som en form for hykleri. Det nytter ikke med høystemte bekjennelser til «verdiene våre» så lenge det hersker uklarhet eller uenighet (nesten alltid) om hva verdiene våre er. Det finnes på ytterste høyre fløy ofte en større forståelse for disse problemene enn hva man finner blant liberalere – og forståelsen er heller ikke god nok på den sosialistiske venstrefløyen.

Hva er demokrati, rettferdighet, likhet? Enhver som har forsøkt å diskutere slike begreper, vet at det ikke er gjort i en håndvending å bli enige om hva som menes med disse ordene. Dette viser at det ikke bare er fake news som er problemet, men begrepene som brukes og den tolkning som nødvendigvis må gjøres (både av politikere og publikum), når mangfoldet av fakta skal settes sammen i en helhet. Kildene til uenighet er med andre ord flere, og uenighet om fakta er kun en av dem. Derfor vil ikke innføringa av såkalte faktasjekk-institusjoner løse problemet omkring den offentlige politiske kommunikasjon. I verste fall vil faktasjekk tildekke problemet.

V. Demokrati og ytringsfrihet

USA er et ideologisk polarisert og splittet samfunn. Den lave tilliten til media viser at myten om media som en nøytral forvalter av sannheten faktisk er brutt sammen, sjøl om det i Europa ikke er kommet så langt. Ideen om kritisk og uavhengig journalistikk må forsvares, for det er vanskelig å tenke seg en demokratisk offentlighet uten denne. Dette forsvaret må inneholde to elementer. For det første må (dette sagt om de norske forhold) media ta konsekvensen av at de preges av de samme verdier og ideologier som ellers i samfunnet, og at man aldri helt vil kunne frigjøre seg fra disse, kun – i beste fall – ha en kritisk bevissthet om dette forhold. For det andre må den stadige maktkonsentrasjonen i noen få mediehus og i særdeleshet noen få TV-selskaper som systematisk bygger opp under maktblokkens konsensus, stoppes. Disse aktørene vil i politisk kritiske situasjoner, i likhet med da Norge gikk til krig mot Jugoslavia (1999) eller mot Libya (2011), fungere på makthavernes premisser. Wikileaks-avsløringene som viste den amerikanske statsmakt over mediegigantene Facebook og Google, er ikke et enestående tilfelle.

Heller ikke er dette et nytt problem. For over 50 år siden sa Frede Castberg – han var rektor ved Universitetet i Oslo og det som må kalles en god liberaler – følgende i Forelesninger over rettsfilosofi:

Selvsagt kan en forfatning eller lovgivning som sikrer den juridiske adgang til å kritisere statsmyndighetene og i det hele tatt fremholde politiske meninger offentlig, ikke garantere at friheten blir effektiv og reell. Det er klart at for å påvirke offentlig opinion …, må man i våre dager ha økonomiske ressurser som de færreste privatfolk enkeltvis råder over. Dette betyr naturligvis at de kapitalistiske eller organisasjonsmessige, økonomiske maktsentrer kan få – og faktisk får – en dominerende innflytelse gjennom bruken av de forskjellige “masse-media»… Spørsmålet om garantier for den frie meningsdannelse i det politiske demokrati er i det hele – og vil også mer og mer bli – et sentralt problem for gjennomføringen av reellt demokrati i det moderne samfunn.⁹

Det er i høy grad her hovedproblemet ligger. Hvordan kan fri meningsdannelse og demokrati bli realiteter i et samfunn preget av økende ulikheter. Problemet er ikke først og fremst internett eller fake news. Heller ikke populismen, som liberalere setter lik med primitive og irrasjonelle fordommer i folkedypet. Det finnes røster, også på venstrefløy, som ser disse fenomenene som årsak ikke bare til demokratiets, men til sivilisasjonens forfall. Disse analysene er uholdbare. Populismen må sees som et produkt av at venstresidas tradisjonelle organisasjoner (partier og fagforeninger) befinner seg i en krise. Arbeiderklassens atferd i en slik situasjon er ikke konstruktiv, men ­reaktiv. Den gjør motstand og blokkerer de verste sosiale og økonomiske angrepene mot vanlige arbeidsfolk, men uten at det blir utviklet en samlet alternativ politikk som kan utfordre maktblokken. De gule vestenes bevegelse i Frankrike er et godt eksempel. Hva som blir helt galt, er å kople denne populismen sammen med en angivelig fare for fascisme. Populismen kan derimot bli en nødvendig stimulans for demokratiet og tvinge fram en offentlig kommunikasjon som unndrar seg den liberale maktblokkens premisser. Den avgjørende garantien for fortsatt demokrati ligger i at arbeiderklassen og alle former for folkelige elementer gjør seg gjeldende i det offentlige rom med protester og manifestasjoner av ulike slag. Demokratiske retter bevares og forsterkes ved at de brukes. Intellektuell argumentasjon og opplysning er viktig, men i seg sjøl ikke tilstrekkelig for å sikre demokratiet.

Inger Hagerup var en overbevist sosialist og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.

Av Inger Hagerup (1905–1985)
ble født i Bergen og er en kjent norsk lyriker som også skrev skuespill, hørespill og prosa. Diktet «Vær utålmodig menneske», ble skrevet i 1947, to år etter andre verdenskrig.
Foto: Kilde: H. Aschehaug & Co v/ Bjørg A. Ringstad

 

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

 

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid,

og ingen kan gi den navn.

 

Men dette vet vi,

at vi er med på å skape det evige livet,

skape det ondt eller godt.

 

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

 

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold.

Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste

virkelighet.

 

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

 

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet.

Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

 

Vi er bestandig på vei,

bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir

eller nederlag.

 

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

 

Av alle myter som er skapt om marxismen – og dem er det mange av – er en av de mest eiendommelige den at det til grunn for Marx’ syn på produksjonen skal ligge en deterministisk teknologiforståelse. Analysen av produksjonen skal altså være basert på en oppfatning av at teknologien er noe som ligger utenfor og er uavhengig av menneskene, og at den dermed former samfunnet uten samfunnsmedlemmenes medvirkning. Går man imidlertid nærmere inn på argumentene som gjerne anføres for dette synet, reduseres det ofte til en liten håndfull isolerte sitater, hvorav det kanskje hyppigst anførte er Marx’ uttalelse om at «[h]åndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister.»¹

Foto: Samuel Zeller
Av Mathias Bismo,
byråkrat og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nå er det ikke en uvanlig øvelse, verken blant kritikere eller sympatisører av Marx, å isolere enkeltstående utsagn og gi dem en kanonisert status. Men at noe ikke er uvanlig, betyr ikke at det er en fornuftig eller riktig tilnærming. Påstanden om håndmøllen og dampmøllen får sin konkrete betydning først når man ser den i kontekst. I 1847 ga Marx ut boka Filosofiens elendighet som en polemikk mot den franske sosialisten Pierre-Joseph Proudhon, av mange regnet som anarkismens far, blant annet rettet mot dennes syn på produksjonen. Proudhon, mente Marx, hadde nemlig en ahistorisk tilnærming der han blant annet ikke tok hensyn til at ulikt teknologisk nivå har ulike samfunnsmessige uttrykk. Når så Marx skriver at én måte å produsere på skaper én bestemt type maktforhold, så er ikke det annet enn en spissformulering av dette ­argumentet.

Egentlig er det nok heller de som hevder det ikke er slik, som er svar skyldig. Den teknologiske utviklingen, både fra annen halvdel av 1700-tallet og frem til Marx tid og siden da, bekrefter nettopp bildet Marx tegner opp. At det bare trengs én person til å produsere det man tidligere trengte hundre personer til å produsere, og at man på bare noen dager eller timer, ja, ofte bare et øyeblikk, kan levere et produkt det tidligere tok uker og måneder å levere, har åpenbare konsekvenser for hvordan vi organiserer produksjonen og varesirkulasjonen, og dermed også samfunnet. Teknologiens stadige fremskritt gjør tidlige tiders samfunnsmessige uttrykk til anakronismer, til noe som rett og slett ikke passer inn.

Det er riktig at Marx i Filosofiens elendighet stort sett tok teknologien og den teknologiske utviklingen for gitt, at han altså bare i liten grad spurte seg hvor teknologien kom fra. Årsaken til dette er nok todelt. For det første så lå dette utenfor bokas tema, altså kritikken av Proudhon, men for det andre så er det nok også god grunn til å anta at dette ikke var et tema Marx hadde tenkt så mye over på dette tidspunktet. Og det er meget forståelig. Ikke bare hadde industrikapitalismen bare så smått begynt å vinne gjennom på kontinentet, der Marx på denne tida hadde sitt virke, dette var også lenge før han virkelig tok fatt på studiene som etter hvert skulle munne ut i en rik litteratur om økonomiske forhold – en litteratur der teknologien fikk stor plass.

Degradering av arbeidet

Men før vi går videre til disse senere arbeidene, kan det være på sin plass å se kort på hva det faktisk var han skrev om teknologien og måten den gjorde seg gjeldende på, i Filosofiens ­elendighet:

Det som kjennetegner arbeidet i den mekaniske fabrikken, er at det har mistet enhver spesiell karakter. Men fra det øyeblikket enhver særlig utvikling opphører, gjør behovet for universalitet, bestrebelsene etter en allsidig utvikling av individet, seg følbar. Den automatiske fabrikken tilsidesetter spesialister og fagidioti.²

Dette er en påstand som får stor gjenklang i Marx’ senere arbeider, ikke minst i Kapitalens første bok, der han vier over 160 sider (i den norske oversettelsen) til omtale av maskineri og storindustri. «På denne måten,» skriver han her, «blir ikke bare kostnadene som er nødvendige for arbeidskraftens reproduksjon betydelig redusert, samtidig blir også dens hjelpeløse avhengighet av fabrikken som helhet, altså av kapitalisten, gjort fullstendig.»3 Teknologien, som den uttrykker seg gjennom maskineri og i storindustrien, blir «et mekanisk uhyre, med en kropp som fyller hele fabrikkbygninger, og med en demonisk kraft som først er skjult under de nesten høytidelig avmålte bevegelsene til dens kjempelemmer, for derpå å bryte løs i de talløse egentlige arbeidsorganenes febergale hvirveldans.»⁴

Under den kapitalistiske produksjonsmåten fremstår teknologien i en form som frarøver de umiddelbare produsentene nærmest enhver menneskelighet. Arbeiderne blir underkastet teknologien, arbeidet degraderes til å være et vedheng til maskineriet, og hele forholdet mellom arbeider og maskin – mellom levende og dødt arbeid – snus dermed opp-ned. Der produksjonsmidlene tidligere var den umiddelbare produsentens redskap til å gjennomføre sin vilje, blir produsenten under maskinens dominans redusert til et redskap for å gjennomføre viljen som formidles gjennom maskineriet. Eller som Marx skriver i Grundrisse, mens «arbeideren besjeler ­[verktøyet] som et organ med sine ferdigheter og sin styrke, som er avhengig av hans virtuositet for å kunne brukes», så besitter maskinen «i motsetning til arbeideren […] ferdigheter og styrke», det er maskinen «som selv er virtuosen, som har en egen sjel i de mekaniske lovene den virker etter»^.5

Den industrielle revolusjonen

For Marx var ikke den industrielle revolusjonen bare en revolusjon i den umiddelbare produksjonen, den innebar også en revolusjon i måten samfunnet organiseres på. En viktig bidragsyter til denne forståelsen var hans fremtidige nære venn og samarbeidspartner Friedrich Engels som i 1844, etter å ha observert forholdene arbeiderklassen levde under i Manchester med egne øyne, skrev en bok der han oppsummerte den industrielle revolusjonen slik:

Den engelske arbeiderklassens historie begynner i andre halvdel av forrige århundre med oppfinnelsen av dampmaskinen og av maskiner til bearbeidelse av bomull. Disse oppfinnelsene ga som kjent støtet til en industriell revolusjon, en revolusjon som forvandlet hele det borgerlige samfunnet, og som vi først nå er i ferd med å se den verdenshistoriske betydningen av.⁶

Teknologiens demoniske kraft ligger ikke, eller i hvert fall ikke bare, i dampmaskinen og maskiner til bearbeidelse av bomull som sådan, den ligger minst like mye i forvandlingen av det borgerlige samfunnet, eller nærmere bestemt denne forvandlingens form. Når menneskene tar i bruk teknologi, enten det er i form av enkle redskaper eller avanserte maskiner, mente Marx, så gjør de dette for å måtte jobbe mindre for eller bruke mindre krefter på å produsere det de trenger. «Virkelig […] innsparing,» skriver han i ^Grundrisse, «består i innsparing av arbeidstid […], en innsparing som er identisk med utviklingen av produktivkraften.»⁷

Men under kapitalistiske produksjonsforhold antar denne innsparingen form av merarbeid. Arbeidstida begrenses ikke til det som er nødvendig for å holde arbeiderne i live, «for […] å bygge et forsikrings- og reservefond, [for] å utvide reproduksjonen jevnt i det nivået de samfunnsmessige behov krever, og [for å produsere livsnødvendigheter for] samfunnsmedlemmene som ennå ikke eller ikke lenger er arbeidsdyktige.»⁸ Riktig nok reduseres den nødvendige arbeidstida, altså den arbeidstida som trengs for å dekke disse behovene, etter hvert som teknologien utvikles, men siden det ikke er arbeideren som disponerer over sin egen arbeidskraft, bruker kapitalisten arbeidstida som går utover dette – den unødvendige arbeidstida, så å si – til å øke sin egen kapital, å berike seg selv. «Det mest utviklede maskineriet tvinger dermed arbeideren til å jobbe lenger enn villmannen gjør eller han selv gjorde med de enkleste, mest primitive verktøy.»9

Kapitalens fange

Den moderne teknologien introduseres altså ikke for samfunnet i sin rene mekaniske og/eller kjemiske form, eller, som vi kanskje ville sagt om dagens teknologi, sin digitale form, men i en samfunnsmessig formidlet form, i en form som er underkastet den kapitalistiske produksjonsmåten:

Det er […] den vitenskapelige analysen og anvendelsen av mekaniske og kjemiske lover som gjør maskinene i stand til å utføre arbeid arbeiderne utførte før. Utviklingen av maskineriet i denne retningen inntrer imidlertid først når industrien har nådd et høyt utviklingsnivå og all vitenskap er blitt tatt til fange i kapitalens tjeneste.¹⁰

Det er altså en sammenheng og en vekselvirkning mellom den moderne teknologiens opphav og den samfunnsmessige formen den antar. Teknologien i rent materiell form utvikles av kloke vitenskapsmenn og vitenskapskvinner. Gjennom sitt virke omformer de gjennom vitenskapelig analyse sin kjennskap til naturlovene til håndfaste ting, produkter, som gjør det mulig å bruke mindre tid på å produsere det samme som før, altså å øke ­produktiviteten:

Naturen bygger ingen maskiner, ingen lokomotiver, jernbaner, elektriske telegrafer, automatiske spinnemaskiner etc. De er produkter av den menneskelige industrien – naturlige materialer ­forvandlet til organer for den menneskelige viljen overfor, eller dens aktivitet i, naturen. De er den menneskelige hjernens organer skapt av den menneskelige hånden, tingliggjort kunnskapskraft.¹¹

Men når denne kunnskapskraftens tingliggjøring tas til fange i kapitalens tjeneste, innebærer det ikke bare at den benyttes på en bestemt måte, at redusert nødvendig arbeidstid fører til økt merarbeid og ikke redusert faktisk arbeidstid. Det innebærer også at disse oppfinnelsene «blir forretning, og [at] anvendelse av vitenskap på den umiddelbare produksjonen blir et bestemmende og fasiliterende utgangspunkt for vitenskapen selv».¹²

Ikke bare blir oppfinnelsene forretning, måten oppfinnelsene brukes på, fører i neste omgang til at den videre vitenskapelige utviklingen følger en bestemt retning – teknologien blir stiavhengig, som man gjerne sier. Når oppfinnelser først har blitt butikk, så baller dette på seg. Dette er en tendens som, om noe, har eskalert siden Marx’ tid, med patenter, næringslivsfinansiert forskning, kommersialisering av akademia osv. Det er ikke teknologien som sådan, men måten teknologien tas opp i samfunnet, som bestemmer retningen på den teknologiske utviklingen.

De som snakker om at Marx skal ha oppfattet at teknologien er noe som eksisterer utenfor og uavhengig av menneskene, kan ikke ha forstått denne distinksjonen. Ja, om man i det hele tatt skal kunne bruke determinisme-begrepet på denne måten om Marx, så må det begrenses til antakelsen om at menneskene har en indre drift for å redusere arbeidstida som er nødvendig for å holde seg i live og å bringe arten og slekta videre. Riktignok er ikke dette en ukontroversiell antakelse – både det borgerlig-pietistiske arbeids- og nøysomhetsidealet og visjoner om at det en gang skal bli like gøy å jobbe som å danse (forutsatt at man synes det er gøye å danse), er uttrykk for andre tilnærminger – men det er en diskusjon som ligger langt utenfor rammene av denne artikkelen.

Vitenskap

Men hvor kommer så denne vitenskapen eller kunnskapskraften fra? Det er ikke kapitalistene som frembringer den – deres rolle i produksjonen er begrenset til å eie produksjonsmidler og til å tilegne seg merarbeid.

Vitenskapen koster kapitalisten overhodet «ingenting», noe som imidlertid slett ikke forhindrer ham i å utnytte den. «Fremmed» vitenskap blir innlemmet i kapitalen liksom fremmed arbeid. «Kapitalistisk» tilegnelse og «personlig» tilegnelse, enten det gjelder av vitenskap eller av rikdom, er to helt forskjellige ting.¹³

Vitenskapen kapitalistene benytter seg av, er altså fruktene av en annens arbeid. Han går imidlertid ikke nærmere inn på hvem denne andre er, selv om det finnes hentydninger, særlig i Grundrisse. Grunnen til dette er antakelig at naturvitenskapen som en egen profesjon var svært uutviklet på Marx’ tid sammenlignet med i dag. Innovasjon og oppfinnelser var fortsatt i stor grad en integrert del av produksjonen, utviklet av dem som var en del av denne. At dette har endret seg senere, at vitenskapen i dag har blitt en egen profesjon, forandrer ikke på selve dette arbeidets karakter. Derimot er det liten tvil om at det vitenskapelige arbeidet fremstår som noe annet for dem som driver med det, og at vitenskapsmennesker dermed har en annen inngang til selve arbeidet. Selv om de bidrar til produktiviteten, er de ikke umiddelbare produsenter, og mens det som kjennetegner de umiddelbare produsentene – «kjerneproletariatet» – er deres mangel på «fagidioti», er det nettopp denne «fagidiotien» som kjennetegner vitenskapsfolk. Mens de direkte produsentene altså er preget av generell kompetanse og universalitet, er vitenskapsfolk preget av spesialisert kompetanse, med tilhørende markedsverdi for arbeidskraften sin og en tilsynelatende uavhengighet fra kapitalen.

Men denne uavhengigheten er i stor og økende grad illusorisk. Stadig mer av forskningen finansieres av næringslivet, en aktivitet de selvsagt ønsker å få noe igjen for, enten det er i form av patenter de kan selge videre eller resultater de kan bruke direkte i egen produksjon. Også innenfor offentlig finansiert forskningsvirksomhet, er «kommersialisering» et stadig viktigere nøkkelord, og også innenfor akademia opprettes det derfor egne virksomheter i institusjonenes grenseland med kommersialisering, forretning, som uttrykt formål. Illusjonen om uavhengighet er likevel sterkt medvirkende til at vitenskapen lar seg fange i kapitalens tjeneste. Ja, innenfor enkelte bransjer, ikke minst innenfor IKT-sektoren, velger til og med mange å leve fra hånd til munn, påta seg såkalte drittjobber for å finansiere tilværelsen, samtidig som de bruker all sin ledige tid på å gjøre seg attraktive for næringslivet.

Fra arbeid til fri tid

I den grad storindustrien utvikler seg, blir dannelsen av virkelig rikdom mindre avhengig av arbeidstida. […] Så snart arbeidet i umiddelbar form har opphørt med å være hovedkilden til rikdom, opphører arbeidstida, må arbeidstida opphøre, å være rikdommens målestokk, og dermed bytteverdien å være bruksverdiens målestokk.¹⁴

Selv om teknologien fremtrer i en samfunnsbestemt form, så er ikke denne formen avgjørende for dens naturbetingede eksistens. «Selv om kapitalen først antar adekvat skikkelse av bruksverdi innen produksjonsprosessen […] så betyr det på ingen måte at denne bruksverdien – maskineriet i seg selv – er kapital, eller at dens eksistens som maskineri, er identisk med dens eksistens som kapital.»¹⁵ Det er jaget etter merverdi – etter profitt – som gir teknologien sin demoniske karakter. Men uten teknologisk utvikling, vil det, motsatt, heller ikke være mulig å kombinere redusert nødvendig arbeidstid med utvidet reproduksjon. Innsparing av arbeidstid ned mot «produksjonskostnadenes minimum (og reduksjon mot et minimum)» er på ingen måte forsakelse av nytelse, men utvikling av makt, av produksjonsevne, og dermed også evner og midler til nytelse. Evnen til nytelse er en betingelse, altså et middel, for denne, og denne evnen består i utvikling av individuelle anlegg, produktivkraft. Innsparing i arbeidstid er lik økt fri tid, dvs. tid til individets fulle utvikling, som selv igjen virker tilbake på arbeidets produktivkraft som den største produktivkraften.¹⁶

På sett og vis kan en overgang fra den kapitalistiske produksjonsmåten til en produksjonsmåte basert på assosierte produsenter – Marx’ betegnelse på den kommunistiske produksjonsmåten – forstås som en frigjøring av teknologien fra sitt fangenskap under kapitalen. Da vil vitenskapen kunne gå fra å tjene kapitalens interesser til å tjene de direkte produsentenes interesser. I hvilken grad dette gir seg uttrykk i de ulike næringene, vil nok kunne variere – ja, det vil kanskje vel så mye gi seg uttrykk i hvilke næringer ressursene konsentreres rundt. Samtidig er det ikke tvil om at stiavhengigheten teknologien er belemret med, også vil være til stede i et slikt samfunn, i hvert fall i starten, men det gir uansett en mulighet til å velge en annen vei.

Men Marx har også et annet poeng, nemlig at individets fulle utvikling er arbeidets største produktivkraft. Fri tid må altså ikke forstås som fritid, men som en disponibel tid til «[ø]velse, eksperimentell vitenskap, materielt skapende og selv tingliggjort vitenskap.»¹⁷ Først når den nødvendige arbeidstida er redusert til et minimum, vil menneskene ha tilgjengelig tid til å realisere vitenskapens egentlige potensial, men i motsetning til under før-kapitalistiske samfunnsformer, vil det nå være på en kvalitativt ny grunnvoll, skapt av og under den kapitalistiske produksjonsmåten. Antakelsen om at menneskene vil utvikle teknologien mer, ikke mindre, i et kommunistisk enn i et kapitalistisk samfunn, er en antakelse som virkelig har blitt utfordret, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Sovjetunionen. Men man kan jo snu på det og spørre om det virkelig er slik det å dele arbeidet mellom et lite sjikt av kloke hoder og en stor masse arbeidere som frarøves den frie tida disse kloke hodene gir dem anledning til å frigjøre, er nødvendig for at teknologien skal utvikle seg. Om vi ser på de mange rundt omkring på gutterom og hybler som bruker store deler av den frie tida de faktisk har, til å utvikle teknologi for sin egen skyld, så er nok ikke det helt sikkert. En nærmere diskusjon om dette, vil imidlertid sprenge rammene for denne artikkelen, selv om det er en svært viktig debatt.

Det Marx ikke skrev noe om

Nå har det selvsagt skjedd mye siden Marx formulerte disse tankene. For eksempel er så godt som alt det han skriver om teknologi, omtaler av teknologi slik den blir brukt i produksjonen. Dette er ikke overraskende, all den tid den forbrukerteknologien som faktisk fantes på Marx’ tid, i liten grad skilte seg fra den som fantes før den industrielle revolusjonen. Energikildene som ble brukt i produksjonen, befant seg fortsatt på et nivå som gjorde at de ikke kunne benyttes av forbrukerne, og oppfinnelsene forbrukerteknologien har utviklet seg på grunnlag av, lå fortsatt langt frem i tid.

Den rivende utviklingen som har skjedd siden, har gjort teknologien til en integrert, nærmest uunnværlig, del av hverdagen, i hvert fall i vår del av verden. Det gjør likevel ikke at Marx’ tanker og ideer er foreldet – at teknologien har invadert hele livet vårt, og at teknologien i dag befinner seg på et helt annet nivå i produksjonen, betyr ikke at rollen den spiller i produksjonen, som jo var det Marx var opptatt av, er en annen. Derimot har introduksjonen av teknologi i hjemmet, og da særlig teknologi av samme type som også brukes i produksjonen, skapt nye problemstillinger, noe som særlig gjør seg gjeldende på IKT-feltet. Enkelte har i denne forbindelse tatt i bruk begrepet «forbruksarbeid» som betegnelse på tidligere betalt produktivt arbeid som nå utføres ubetalt av forbrukeren, i stor grad muliggjort av teknologien.¹⁸ Dette er en viktig problematikk, og diskusjonen rundt den er fortsatt bare i ­startgropa.

Når Marx skriver om arbeid, så er det også underforstått at det er snakk om produktivt arbeid, altså arbeid som skaper merverdi. Men så lenge arbeidslivet ikke er begrenset til den produktive sektoren, kan heller ikke spørsmålet om bruken av teknologi i arbeidslivet begrenses til denne sektoren. I dagens offentlighet er det minst like brennende i den uproduktive sektoren, ikke minst i offentlig sektor. Også i offentlig sektor er det en rekke arbeidsoppgaver som vil kunne utføres minst like bra med mindre bruk av arbeidskraft, takket være teknologien. Men det er minst like mange arbeidsoppgaver der dette er mer problematisk, kanskje særlig i helse-, omsorgs- og undervisningssektorene. Naturvitenskapen har gode muligheter for å øke produktiviteten så lenge arbeidsobjektet virker etter naturvitenskapens lover. Men med en gang arbeidsobjektet virker etter sosiale og/eller psykologiske lover, forholder det seg helt annerledes. Hva dette har å si for i hvilken grad teknologien kan utvikles, også utenfor rammene kapitalen setter, i et samfunn der en stor og voksende andel av arbeidskraften nettopp brukes til å dekke slike behov, det er et åpent spørsmål.

Noter

1 Karl Marx, Verker i utvalg 2, Oslo: Pax Forlag 1970, s. 128.

2 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 4, Berlin: Dietz Verlag 1988, s. 157. Alle utdragene fra Werke er oversatt av undertegnede.

3 Karl Marx, Kapitalen, Oslo: Forlaget Oktober 1983, bind 3, s. 66.

4 Samme sted, s. 18.

5 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 42, Berlin: Dietz Verlag 1983, s. 593.

6 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 2, Berlin: Dietz Verlag 1962, s. 237.

7 Marx/Engels 1983, s. 607.

8 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 25, Berlin: Dietz Verlag 1964, s. 883.

9 Marx/Engels 1983, s. 604.

10 Samme sted, s. 600. Det kan nevnes at de to engelske oversettelsene av Grundrisse oversetter «gefangengenommen» (tatt til fange) med hhv. «pressed» (presset) og «forced» (tvunget). Begge oversettelsene kan altså gi inntrykk av at det her kan finnes en utenforliggende kraft, utenfor kapitalens herredømme. Siden en betydelig del av debatten om Marx’ forhold til teknologien har foregått på bakgrunn av de engelske oversettelsene, kan dette ha bidratt til å gi Marx et mer deterministisk preg enn det er grunnlag for.

11 Samme sted, s. 602.

12 Samme sted, s. 600.

13 Marx 1983, s. 24.

14 Marx/Engels 1983, s.604–5.

15 Samme sted, s. 595–6.

16 Samme sted, s. 607.

17 Samme sted, s. 607.

18 Se f.eks. Ursula Huws, «Å løyse opp knuten», Tidsskriftet Rødt 2/2014.

Twitter sier de driver med «det folk snakker om akkurat nå».Facebook hevder at «oppdraget er å gi folk makt til å bygge fellesskap og føre verden nærmere sammen. Folk bruker Facebook til å holde kontakten med venner og familie, å oppdage hva som foregår i verden og å dele og uttrykke det som betyr noe for dem».

Foto: Markus Spiske
Av Christian Fuchs,
østerriksk sosiolog, for tiden professor ved Westminster College i London. Han har skrevet flere bøker om digitalt arbeid. Hans siste bok er Digital Demagogue: Authoritarian Capitalism in the Age of Trump and Twitter (Pluto Press 2018).
Oversatt av Mathias Bismo

Artikkelen er en omarbeidet versjon av Christian Fuchs bidrag til boka Anti-Social Media (Theschoolbook.com 2018), tidligere publisert av Open Democracy UK.

Så i følge de sosiale mediebedriftenes beskrivelse av seg selv, handler «sosiale» medier om uttrykk, deling, kommunikasjon og fellesskap. Denne forståelsen er i tråd med den borgerlige samfunnsteoriens begrep om det sosiale. For den franske sosiologen Émile Durkheim, innbefatter det sosiale samfunnsmessige fakta som utøver «en ekstern begrensning» på individet. Følgelig oppfattes ethvert uttrykk sosialt fordi det går inn i andres tanker og oppførsel. Etter Durkheims forståelse er altså enhver post på Facebook og Twitter – selv om ingen svarer – sosial fordi den har et potensial til å inngå i andres tanker og oppførsel. For den tyske sosiologen Max Weber, er en handling sosial hvis den «tar hensyn til andres oppførsel og dermed beveges i tråd med dette». For Weber er altså Facebook og Twitter sosiale i den grad brukere svarer på og kommenterer andres Twitter-­meldinger, Facebook-meldinger osv. Den durkheimske og weberske forståelsen av det sosiale passer godt inn i de sosiale mediebedriftenes verdenssyn som fremstiller disse selskapenes teknologier som essensen av det sosiale. Administrerende direktør i Facebook Mark Zuckerberg sa i et intervju i 2011 at Facebook er sosiale «på ekte» fordi de underbygger «evnen til å holde forbindelsen med flere mennesker». Facebooks operasjonelle leder Sheryl Sandberg hevdet i det samme intervjuet at Facebook er den «sosiale teknologien folk bruker» og at Facebook vil at «alt skal være mer sosialt for alle andre».

Antisosiale sosiale medier

Andre steder har jeg argumentert for at kommersielle sosiale mediers forretningsstrategier fremmer en deltakelses-/forbindelses-/deleie-ideologi. At noe er en ideologi, peker mot en mørkere realitet. Noen som fremmer en ideologi, fremmer en påstand som ikke samsvarer med virkeligheten, en avledning fra den faktiske virkeligheten for å skjule maktstrukturer. «Sosiale» mediebedrifter hevder de er sosiale for å fremme det usosiale og det antisosiale.

Cambridge Analytica-skandalen har fremvist «de sosiale medienes» antisosiale karakter. I 2013 tok nevrovitenskapsmannen Aleksandr Kogan i bruk Facebooks utviklerplattform for å kjøre en personlighetsundersøkelse på Facebook. Her samlet han inn personlige data fra nesten 90 millioner brukere. Disse ble så solgt til Cambridge Analytica. Visepresidenten deres var høryeideologen Steve Bannon, som senere ble Donald Trumps sjefstrateg i Det hvite hus. Cambridge Analytica brukte dataene for å personalisere politiske reklamer i valgkamper. Det er stor enighet om at dette er et forsøk på å manipulere demokratiet. Som en følge av dette, begynte kommentatorer å snakke om Facebooks antisosiale og usosiale karakter. For eksempel begynte Financial Times med ett å snakke om et «antisosialt nettverk».

Problemet med den etablerte offentlige sfærens plutselige oppdagelse av antisosiale medier er at de samme kommentatorene, forståsegpåerne og mediene i årevis har hyllet de sosiale mediebedriftene som den siste store tingen som ville omforme alt og gjøre alt bedre. De overså at antisosialitet er iboende og innebygd i digital kapitalisme.

2018 var ikke bare året Cambridge Analytica-/Facebook-skandalen ble kjent, det var også det året vi feiret Karl Marx’ 200-årsdag. Og det er Karl Marx sin teori som er det kraftigste redskapet for å avsløre næringsdrivende «sosiale» mediers og den digitale kapitalismens usosiale og antisosiale karakter.

De økonomisk-filosofiske manuskriptene fra 1844 er et av Marx’ tidlige filosofiske arbeider. Her formulerer han med kraft og tyngde kritikken av kapitalismen som et antisosialt system gjennom bruken av fremmed­gjøringsbegrepet.

For Marx er mennesker sosiale vesener fordi de produserer det samfunnsmessige livet og samfunnet sammen:

Det er ikke bare materialet for min virksomhet – til og med språket som tenkeren arbeider med – som er gitt meg som et samfunnsmessig produkt, min egen tilværelse er samfunnsmessig virksomhet, den er følgelig det jeg gjør ut av meg selv, det som jeg gjør ut av meg for samfunnet og i bevissthet om at jeg er et samfunnsmessig vesen. […] Individet er det samfunnsmessige vesen. Dets livsytring er derfor – selv når det ikke framtrer i den umiddelbare formen som en samfunnsmessig livsytring som er fullbyrdet i fellessakp med andre – en ytring og en bekreftelse av det samfunnsmessige livet. Menneskets individuelle liv og dets artsliv er ikke forskjellige ting, selv om det individuelle livets eksistensmåte nødvendigvis er en mer spesiell eller mer allmenn form for artslivet, eller artslivet er et mer spesielt eller mer allment individuelt liv.¹

Marx fortolker Hegel materialistisk når han argumenterer for at dominans og klassestrukturer fører til en kløft mellom menneskenes eksistens i det samtidige samfunnet og dets sosiale essens. Kapitalismen gjør at menneskenes essens og deres eksistens blir to ulike ting. Kapitalismen gjør menneskene fremmede for sin sosiale natur. Fremmedgjøringen ­konstituerer kapitalismens usosiale og antisosiale karakter. Marx sier at arbeidsdelingen, klasse­strukturer og varebyttet fører til at samfunnet domineres av «usosiale særinteresser». Menneskene blir fremmede for naturen,de blir fremmede for sin kropp og sin bevissthet, sin ­subjektivitet, og det blir fremmed for «produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet», og også fra andre mennesker og samfunnet. I fremmedgjorte strukturer og samfunn kontrollerer ikke menneskene de tingene, strukturene, ressursene og sosiale forbindelsene som de produserer og som de produserer med.

Marx’ fremmedgjøringsbegrep er ikke bare en kritikk av lønnsarbeidet og et privat eierskap til produksjonsmidlene som fremmedgjør mennesker økonomisk fra det de sammen ­produserer i samfunnet, og som er i privat eie av kapitalen. Det er også en kritikk av politiske systemer og institusjoner som fremmedgjør mennesker fra kontroll og innflytelse over forholdene som styrer livene deres. Kritikken av fremmedgjøring er en kritikk av økonomisk og politisk dominans og et krav om politisk demokrati og økonomisk demokrati.

Cambridge Analytica-skandalen er ikke bare en historie om falske nyheter, falsk oppmerksomhet, falske kontoer, falske personlighetstester og falsk reklame i sosiale medier. Det er en historie om hvordan høyrefløyens digitale ideologi, digital kapitalisme og digital nyliberalisme veves sammen. Ideologer og bevegelser på ytre høyre fløy vil gjøre det de kan for å nå sine mål, inkludert å bruke digitale medier på alle måter som er nødvendig for å spre propaganda og bekjempe politiske fiender. En ­politisk kultur med falske nyheter er et uttrykk for et skjema av venner og fiender i en høyst polarisert politisk verden, dominert av ny­nasjonalisme og høyrefløysautoritarianisme.

Facebook er selve inkarnasjonen av digital kapitalisme. Facebook håndterer personlig data for å selge målrettet reklame. I 2017 beløp Facebooks profitt seg til 15,9 milliarder dollar. Målrettet reklame styres av algoritmer som er blinde for innholdet i det som det reklameres for. For Facebook betyr det ikke noe om det annonseres for sjokoladekjeks eller fascisme – de bryr seg bare om å selge målrettet reklame for profittens skyld. Det er derfor ikke overraskende at Facebook har akseptert svært ­problematisk bruk av data. Det er logisk at jo mer nettaktivitet, data og metadata som genereres, jo mer potensiell profitt kommer til syne.

Men som følge av dette, så kommer profitabilitet og kapitalismens økonomiske frihet i et motsetningsforhold til politisk frihet (demokrati) og sosial frihet (rettferdighet, likhet). Kapitalismen er basert på generalisert vareproduksjon utført av arbeidere som ikke eier varene de skaper. Varer er kapital som avgir profitt til kapitalistene. Brukerne av reklamebaserte sosiale medier er digitale arbeidere, det 21. århundrets digitale proletariat. På grunn av den feilslåtte ideologien om at det som er bra for bedriftenes profitt, må være bra for samfunnet, har nyliberal politikk og nyliberale politikere et avslappet forhold til beskyttelse av personvern og regulering av digitale bedrifter. Det nytter ikke å la bedrifter regulere seg selv. Det har blitt åpenbart at det lett kan føre til trusler mot demokratiet.

Cambridge Analytica-skandalen er bare toppen av isfjellet hva angår digital fremmedgjøring. Digitale bedrifter fremmedgjør brukerne fra data og plattformer. Brukere har ikke kontroll over personvernet. ­Nyliberalismen fremmedgjør innbyggerne fra tilgang til ­fellesgoder for å kunne føre et anstendig liv. Demagoger på ytre høyre fremmedgjør samfunnet fra demokratiet.

I kongresshøringene om Facebook i USA, opptrådte Mark Zuckerberg som en uvitende administrerende direktør. Det vanligste svaret han ga på de hundretall spørsmålene som ble stilt til ham i de to høringene, var av typen «jeg vet ikke» og «jeg kommer ikke på det nå, men vi kan følge det opp».

Zuckerberg opptrådte som en stor imitator av Donald Rumsfeld. USAs daværende forsvarsminister er berømt for å ha rettferdiggjort den amerikanske krigen mot Irak med følgende uttalelse: «Det er kjente ukjente. Det vil si at det er ting vi nå vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Det vil si ting vi ikke vet at vi ikke vet.» Zuckerberg besvarte fortrinnsvis spørsmål om Facebooks dataovervåkning og digitale kapitalisme med en logikk bestående av kjente ukjente og ukjente ukjente.

Slavoj Žižek hevder at Rumsfeld med overlegg overså at «de største farene ligger i det ukjente kjente – benektelse av tro, antakelser og uanstendig praksis vi later som vi ikke vet noe om, selv om de utgjør grunnvollen for våre offentlige verdier». I en offentlig høring nektet Zuckerberg for å ha kunnskap om den skjulte kunnskapen og de skjulte verdiene som underbygger den digitale kapitalismen, og som derfor utgjør bakgrunnskunnskapen for hans og Facebooks daglige virke. I senatshøringen sa Zuckerberg at Facebook «ikke føles som» et monopol. Men Zuckerberg «føler» og merker helt sikkert de voksende pengesummene på bankkontiene sine, så han vet om det. Men han sier han ikke føler monopolstrukturer. Han vil ikke tenke på de større implikasjonene av kapitalakkumulasjonens monopolistiske praksis på samfunnet, noe som viser at kapitalen er blind for sine egne negative egenskaper og sin negative innvirkning på samfunnet. Implikasjonen er likevel at kapitalen ikke frivillig vil gjøre noe for å dempe sin negative påvirkning. Det er derfor en politisk oppgave å tvinge frem grunnleggende regler for kapitalen ved hjelp av loven, staten og det sivile samfunnet.

Virkelig sosiale medier

Liberalere krever nå bedre regulering av personvern og beskyttelse av data. Men det er ikke noen enkel løsning på den digitale kapitalismens strukturelle problemer. Hva kan gjøres? Det å forby målrettet reklame på nettet vil redusere faren reklamen utgjør for demokratiet. Men det kan bare være effektivt dersom høye bøter for å bryte forbudet innføres og hånd­heves. Et slikt tiltak kan som en begynnelse bli innført i en enkelt nasjonal jurisdiksjon.

Et annet tiltak er å erstatte algoritmisk aktivitet med betalt menneskelig arbeid, utført av dyktige og godt betalte faktasjekkere og profesjonelle kunnskapsarbeidere. Det viktigste tiltaket er å utfordre og bryte opp bedriftenes monopol på sosiale medieplattformer. Vi trenger nye typer nettplattformer som fremmer digitale allmenninger og digitale offentlige tjenester. Offentlige kringkastere burde oppfordres til og gjøres legalt i stand til å bygge og styre sine egne sosiale medieplattformer, for eksempel en offentlig variant av YouTube, drevet av et nettverk av offentlige kringkastere, inkludert BBC, ARD, France Télévisions, RAI, PBS osv. Skattlegging av nettreklame og annen digital profitt vil kunne skape et økonomisk grunnlag for å finansiere alternative sosiale medier og løse problemet med at digitale bedrifter unngår å betale skatt. Dermed kunne man innført en deltakende medieavgift til fordeling blant innbyggerne, som de igjen kunne donere videre til ikke-kommersielle medieprosjekter. Facebook, Twitter og Google kunne blitt gjort om til kooperativer, basert på en ikke kommersiell plattform, ikke eid og kontrollert av aksjeeiere, men av brukerne selv. Å overvinne truslene mot samfunnet og demokratiet fra usosiale sosiale medier tvinger oss til å fremme de digitale allmenningene som alternativer til digital kapitalisme.

Note:

1 Karl Marx og Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag 1991, s. 234.

 

I stedet for å frykte roboter, må vi kunne beherske dem og få på plass reguleringer. Det sier Christina J. Colclough, direktør for plattform- og byråarbeidere, digitalisering og handel hos UNI Global Union.

Foto: Markus Spiske
Dr Christina Colclough,
er Director of Platform & Agency Workers, Digitalisation and Trade for UNI Global Union. Hun er antakelig den internasjonale fagbevegelsens fremste ekspert på data og digitalisering og er en svært mye brukt foredragsholder globalt.
Oversatt av Rolv Rynning Hansen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Internasjonalt senter for fagforeningsrettigheter (IKT) i International Union Rights Journal (Fokus på Industri 4.0 – Vol. 25/3, oktober 2018).

Tenk deg om et øyeblikk og vurdere om du ville hatt jobben din hvis en algoritme hadde vært ansvarlig for å ansette deg? Tenk på alle opplysninger om din økonomi, dine helsedata, dine venner på sosiale medier. Er du medlem av en fagforening? Har du en Fitbit (smart sportsklokke)? Hvordan er dine handlevaner og hva gjør du på fritiden? Og så spør, hvordan vil alt dette påvirke arbeidslivet ditt? Vil du bli ansatt, sparket, disiplinert eller forfremmet?

Det som virker som et bisart spørsmål, er faktisk noe som vi alle trenger å tenke på og reagere på. ‘Management-by-algorithm’ sprer seg, og flere og flere data fra mange forskjellige kilder brukes i menneskelige prosesser. Det er kritisk: over hele verden (med et visst unntak i Europa) er det svært få bestemmelser som beskytter mot misbruk av arbeidstakeres personopplysninger i og av bedrifter. Fagforeningene må forsøke å fylle dette hullet i ­lovverket og sette arbeidstakernes datarettigheter på dagsordenen for å kunne holde både bedriftsledelsen og regjeringene ansvarlige.

Hva er dette med data?

Facebook/Cambridge Analytica skandalen viste altfor tydelig verdien av (personlige) data. Datas betydning for reklame, profilering og markedsføring er så stor at det blir tilbudt og solgt for et ukjent beløp hvert år. I 2014 ble verdien av datastrømmer anslått å være 2,8 billioner US dollar. Se nå dette enorme tallet i forhold til det faktum at tre år senere, i 2017, anslo World Economic Forum at 90 prosent av alle data på den tiden hadde blitt produsert siden 2015. Vi kan bare prøve å forestille oss hva verdien av dagens datastrømmer egentlig er.

Vi etterlater dataspor hele tiden: fra våre sosiale mediaprofiler, våre likes og innlegg, til kundeservice telefonsamtaler, besøk til legen, bruk av våre GPS-er eller kontantuttak fra banken. Vi gir gjerne vekk våre navn og e-postadresser når vi logger på gratis Wi-Fi-hotspots i kafeer, flyplasser eller togstasjoner, og vi har mer eller mindre blitt så vant til «gratis» digitale tjenester så vi nesten blir irritert når en mobilapp koster penger. Saken er at ingenting er gratis. Det vi har gjort, og fortsatt gjør, er fritt og ofte frivillig å gi bort vår plassering, vaner, aktiviteter og meninger. Med andre ord betaler vi med våre data.

Men hvem kjøper, leser, analyserer og selger faktisk disse dataene? Det korte svaret er at vi ikke vet, og vi kan heller ikke vite det. Informanter på innsiden, som UNI har snakket med, estimerer at de store teknologibedriftene som Google, Amazon, Facebook, Apple, Microsoft og Alibaba eier mer enn 70 prosent av verdens samlede data.

Denne konsentrasjonen av hva som er en verdifull ressurs, setter disse selskapene i en uakseptabel posisjon når det kommer til økonomisk, digital, sosial og jevn politisk makt.

Arbeidere over hele verden har svært få juridiske rettigheter til å kreve innsikt og innflytelse på bruken av deres personopplysninger. Vi vet om eksistensen av såkalte datameglere, firmaer som lever av å kjøpe og selge data. Vi vet at bedrifter driver datamining av arbeiderens data. Selger de så dem? Og i så fall, til hvem? Hvem får vite hva dine helsedata inneholder, eller hvor produktiv en algoritme eller et selskap mener du er? Hvordan er disse dataene – som tilsynelatende er lett tilgjengelig for alle som har råd til å betale – brukt av bedrifter til å styre arbeidstakere?

Overvåkning, manipulasjon og algoritmisk kontroll

Øynene våre har blitt delvis åpnet pga erfaringene med hvordan data ble brukt til å målrette og manipulere velgere som i USAs valg og i Brexit-avstemminga, men politikere og eksperter vier svært lite oppmerksomhet til hvordan data blir brukt, og potensielt misbrukt, i forhold til arbeid. Det er en kraftig økning i bruken av algoritmer, data og kunstig intelligens (KI) i forhold til menneskelige ressurser og produktivitetsplanlegging. Det popper opp bedrifter som tilbyr KI-løsninger for å redusere kostnadene ved å håndtere mennesker. Fra autonom sortering av jobbsøkere og applikasjoner, til bruk av omfattende data for å måle produktivitet, til å sjekke ansattes humør og holdninger, til måter å automatisk finne ut hva som motiverer deg, og mye mer …

Mens noe av dette kan ha positive effekter, er det stor risiko for arbeidernes privatliv og det er stor risiko for at vi blir målt mot en ­digital norm. Blir du ikke bli forfremmet på grunn av dine helsedata? Vil du ikke få en jobb fordi du er et fagforeningsmedlem, eller har spesielle venner, eller har personlige egenskaper som algoritmen har blitt fortalt å avvise?

Alle dette kan høres hypotetisk ut, men er dessverre ikke det. I UNI Global Union ser vi allerede hvordan disse autonome systemene har en skadelig effekt på arbeidstakere. Spesielt de på ikke-organiserte arbeidsplasser, hvor det ikke er noen kontroll og balanse i form av organisert arbeid, og ingen midler til å oppnå avtaler for å rette opp misligheter.

I et tilfelle var bankansatte i et kundesenter sentrale i et system som måler kundenes og arbeidernes tone og stemme. Det gir deretter arbeiderne råd/instruks om hva de skal si selge og gjøre, og overvåker dem for å lykkes med å gjøre det «rette». For disse ikke-organiserte arbeidstakere har systemet vært katastrofalt. Bedømmelsen var knyttet til ytelse, men systemet klarte ikke å gjenkjenne kvinnelige stemmer så vel som mannlige stemmer, og ga etniske minoritetsaksenter lav score i forhold til hvite menn. Selv om arbeiderne kunne gå gjennom innspillingene med ledelsen, ble feilene sjelden rettet. Alt dette la til data i arbeidstakernes digitale fotavtrykk og kunne ikke bare skade dem i den nåværende jobben, men potensielt også gjøre det vanskeligere for dem å finne en annen jobb.

Det er mange andre eksempler: Ett selskap ga alle arbeidstakere med en FitBit i en konkurranse for å bli et sunt selskap, men brukte deretter GPS-dataene til å gi en advarsel til en overvektig arbeidstaker, som tilsynelatende ikke beveget seg mye i fritiden, om at han kunne bli en byrde for selskapet. Det er lagerarbeidere bevegelsene for hver hånd og arm spores for å sjekke effektivitet i pakking varer, hjemmesykepleiere som er får advarsler om de bruker for mye tid med en klient og arbeidere som får sparken fordi en algoritme sa de burde få det.

Fagforeningenes svar

Det kan være liten tvil om at fagforeningene må handle nå. Vi må organisere, organisere og atter organisere. Vi må bygge allianser med likesinnede andre og kreve en del av datafordelene. Vi må tette de regulatoriske hullene og kreve datarettigheter for arbeidstakerne. Dette bør gjøres på alle nivåer: fra kollektive avtaler til nasjonal og internasjonal lovgivning og konvensjoner. Vi bør mobilisere den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), FNs menneskerettighetsråd, nasjonale myndigheter, sivilsamfunnet og selskapene selv.

UNI Global Union jobber med disse problemene over hele verden. Vi diskuterer hvordan vi, fagforeningene, kan hamre inn betydningen av data og dra nytte av innsikten de kan gi. Vi må heve stemmene mot monopolisering av dataeierskap og spør om data skal gjøres til et felleseie, et «commons», et offentlig gode som blir gjort tilgjengelig for alle. En ting er å beskytte våre grunnleggende rettigheter, den andre er å ta det ett skritt videre og kreve et kollektivt eierskap av data. Begge er like viktige.

Vi har også skrevet to sentrale dokumenter, nemlig Topp ti prinsipper for arbeidernes personvern og beskyttelse og Topp ti prinsipper for etisk KI. Dokumentene henger sammen og lister opp de vesentligste kravene vi må stille for å unngå en fremtid hvor arbeidstakere blir utsatt for algoritmiske beslutningsprosesser utenfor menneskelig kontroll og innsikt.

Arbeidernes datarettigheter

Disse prinsippene dekker de viktigste spørsmålene om adgangsrett, innflytelse og konsultasjon.­ I hovedsak fastsetter de at arbeidere må:

• bli informert før databehandling
• ha rett til forklaring i forbindelse med algoritmisk beslutningstaking;
• ha rett til dataportabilitet (dvs. arbeidere må ha lov til å ta med seg dataene når de forlater et selskap) og

har rett til å motsette seg og stille spørsmål om databehandling.
I tillegg bør selskapene forplikte seg til dataminimaliseringsprinsippet, og enda viktigere, å være åpen og ansvarlig i sin databruk. Dette siste punktet er avgjørende og bemerkelses­verdig fraværende i EUs generelle ­databeskyttelsesforordning.

Etisk K

Begrepet «kunstig intelligens» dekker her alle automatiserte/semi-automatiserte systemer, inkludert algoritmisk beslutningstaking. Her dekker våre prinsipper viktige spørsmål som åpenhet, ansvar og kontroll. For det første må vi kreve at autonome systemer kan spores, noe som betyr at dataene som brukes i algoritmen, kan identifiseres.

Alt for ofte vil du høre dataeksperter som sier at det ikke er mulig å pakke ut algoritmen. Dette er helt uakseptabelt. Forestill deg hva det innebærer: at verken ledelse eller arbeidstakere kan kreve å vite på hvilket grunnlag (data) et algoritmisk utfall er bygget på. Dette kan i sin tur føre til en situasjon hvor ledelsen enten bevisst eller utilsiktet underordner kontrollen og ansvaret til en algoritme med alle de risikoer og farer dette stiller ikke bare for arbeidstakere, men samfunnet generelt. Vi må aldri nå situasjonen der ledelsen ganske enkelt kan trekke på skuldrene sine og si, «Algoritmen sa at jeg skulle sparke deg, men jeg vet ikke hvorfor.»

Mennesker må til enhver tid ha kontroll over systemet, ikke omvendt. Vi må heller ikke gi inntrykk av at autonomt system (roboter, algoritmer) kan gjøres ansvarlige. Roboter er ting; de er varer og må aldri tilskrives juridisk ansvar.Det hasterDet haster definitivt nå. Fagforeninger over hele verden må ta opp disse grunnleggende problemene. Vi kan rett og slett ikke stole på at andre vil gjøre det. Digital teknologi utvikler seg med stor hastighet, og våre etiske krav til dem må være klare. Vi kan ikke risikere at folk blir forhindret i å jobbe eller blomstre på arbeidsmarkedet på grunn av en algoritme som ingen hevder å kontrollere, og ingen kan ­­rette opp.

UNI Global Union mener at et kollektivt eierskap til data, etisk KI og datarettigheter for arbeiderne er sentrale spørsmål for fagforeninger. Vi må forplikte bedriftsledelser samt regjeringer til å ta ansvar. Bare ved å gjøre det, kan vi sikre et digitalt arbeidsliv som gir kontroll, er inkluderende og åpent for alle.

De siste fem årene har en diskusjon reist seg om buzz-frasen «grønn omstilling». Alle er enige om at grønn omstilling er noe landet be­høver, men som en følge av at alle er enige er det nesten like mange definisjoner på begrepet som det er aktører i debatten. Diskusjoner om grønn omstilling i Norge har en tendens til å konsentrere seg om innovasjon og nye teknologiske løsninger. Jeg vil hevde at det er en svakhet ved diskusjonen at man ikke ser ut til å kjenne sin egen industrihistorie. Norge har allerede gjennomgått flere større ­industrielle omstillinger, og her er en liten bit av den historien.

Foto: Postkort fra Odda. Kilde: Norsk vasskraft- og industristadmuseum
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
masterstudent ved Human Geography ved Universitet i Oslo og tidligere miljøpolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Det var en gang en mellomstor bygd. Allerede på 1980-tallet gjennomførte det gamle industri­samfunnet Odda en såkalt «grønn om­stilling». Odda og nabobygda Tyssedal tenderte mot å være mono-industri-bygder, ved at de var svært økonomisk avhengige av få, store industrielle anlegg (Hayter 2017). Tre prosessindustrianlegg var hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, to i Odda og ett i Tyssedal. Disse industrielle anleggene var svært forurensende gjennom utslipp til både vann og luft. På et punkt var Sørfjorden, som industrien ligger langs, verdens mest forurensede fjord, og forurensningen bekymret lokalsamfunnet i stadig større grad. Det erfarte at «altanen og klesvasken var kullsvarte», og at fisken forsvant eller ble syk og sort i munnen. En lokal Odda­væring jeg snakket med fortalte det slik:

Det [miljøbevisstheten] har modna over tid, når sjokkrapporter kom om tilstanden om fjorden kom. Folk ble syke og fikk kreft, (…) nådde ikke pensjonsalder (…) og fjorden og bomiljøet ble fælt.

Lokale tillitsvalgte ved en av de tre hjørnesteinsbedriftene, Norzink eller «Zinken», var blant de bekymrede. Disse tillitsvalgte var ildsjeler med en særlig interesse for natur og miljø, og var preget av endringen i diskursen i Norge på denne tiden, hvor natur og miljø for første gang hadde fått større plass i det offentlige ordskiftet. I tiårene fram til dette punktet hadde fagbevegelsen jobbet intensivt med, og fått gjennomslag for, bedret arbeidsmiljø og HMS – gjerne mot bedriftsledelsers ønske. Som en naturlig forlengelse av arbeidet med å forbedre arbeidsplassens indre miljø ble det viktig for noen tillitsvalgte å forbedre ytre miljø. Det ble et veiskille:

Vi måtte ta et valg, vi hadde kjørt en hard kamp for indre miljø, «skal vi liksom gi oss på halvveien»? (…) De lokale direktørene var i utgangspunktet avvisende, for de representerte styret og det var utenlandske eiere, sant. De var jo redd for at dette skulle kunne true profitten. Det var det klassiske utgangspunktet. De merka jo etterhvert folkemeningen, i fagforeninga og lokalsamfunnet.

Et av de viktigste forslagene fra fagforeninga og lokale interesser for å bedre det ytre miljøet var å lagre avfallet fra fabrikken i fjellhaller, i stedet for å dumpe disse i fjorden. Forslaget møtte motbør før man dro en seier i havn. Foreninga var ikke redde for å tråkke på tær, og bestemte seg for at om noe skulle skje, måtte man ikke la seg pille på nesen:

Ledelsen i fagforeninga på Zinken vedtok å okkupere direktørkontoret med Bellona, og det hadde jo aldri skjedd før. De måtte sende telefax til eieren i England. Kravet var at vi opphever ikke okkupasjonen før vi får en avtale signert om at eierne skal sette i gang opprydding av fjorden. I løpet av natta ble det signert en avtale.

Samtidig var det tydelig at det kostet å gå bedriftsledelsen og den politiske makten imot. Som det ble sagt i et av intervjuene er det «ikke lett for en fagforening å si at bedriften skal velge en løsning som de ikke ønsker, som er mer kostbar. Det sitter jo litt langt inne.» Likevel ble kampen ført, på tross av skyllebøtter, forsøk på ansvarsfraskrivelse fra bedriften, trusler om søksmål og å «bli kalt inn på teppet».

Interessemotsetninger

Mange interessemotsetninger var i spill i Odda og Tyssedal på dette tidspunktet. En av de første og mest grunnleggende motsetningene man møtte på var altså den klassiske motsetningen mellom ivaretakelse av natur og maksimering av profitt. Bedriftsledelsen på Norzink var negative til fjellhallene og argumenterte for at disse ville bli for dyre.

Den samme argumentasjonen møtte de lokale ildsjelene da de senere opprettet organisasjonen Aksjon Rein Fjord for å jobbe «utenfor systemet» og knytte til seg nye allierte. De foreslo mekanismer for å begrense forurensningen fra ilmenittsmelteverket i Tyssedal. Forskjellen var stor med tanke på hvordan den lokale fagforeninga forholdt seg til denne motstanden fra bedriftsledelsen. I Tyssedal var fagforeningsledelsen enige med bedriften, og fremførte selv påstander om at «miljøinnsats kan koste arbeidsplasser». Det er kanskje ikke så rart når man ser på Tyssedals historie med nedleggelser og arbeidsledighet. Som en informant sa det: «De var nok litt meir redd for den diskusjonen om arbeidsplasser og miljø og sånn, det sa de jo tidlig.»

På Zinken kjøpte ikke fagforeninga disse påstandene, men argumenterte heller for at det å være i forkant på miljø ville kunne gi bedriftsmessige fordeler også i framtiden, ettersom andre bedrifter ville måtte tilpasse seg strengere miljøkrav. Bedriften ville dermed kunne få pionerfordeler (first mover advantages) (Lieberman og Montgomery 1988).

Motsetningene i hvordan fagforeningene forholdt seg til miljøtiltak på egen arbeidsplass speilet også innstillingen til miljøpolitikk i kommunestyret. Det styrende partiet, ­Arbeiderpartiet, motsatte seg de nye initiativene i lang tid, mens Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti stilte seg positive. Dette gjorde at det tok tid før kommunestyret kom på banen. En informant mente at argumentene mot miljøtiltakene fulgte klassiske mønstre om at de ville kunne være en trussel mot arbeidsplassene:

Kommunestyret var egentlig lunkne, det var bare «de radikale i RV som truer arbeidsplassene». Man slo kontant tilbake at «det er miljøsvina som truer arbeidsplassene», og i dag er det alt det rene man skryter av. Man mente den gang at de tillitsvalgte ikke hadde skjønt sine langsiktige interesser.

En annen informant beskriver prosessen slik:

Det har vært en stor politisk kamp, og det tok lang tid før Arbeiderpartiet som største parti aksepterte det. (…) Mange yngre medlemmer og eldre medlemmer, og folk som hadde kjent helseproblemene på kroppen, ble med i kampen. Fagforeningsledere som var med i AP hadde ofte feil interesser, de hadde ikke medlemmenes interesser. Det ble hardt mot hardt i kommunestyret før det etter hvert ble bred enighet.

Fagforeningsledelsen i Tyssedal var aktive i Arbeiderpartiet, og fagforeningsledelsen på Zinken ble omtalt som «radikalere». Disse uenighetene kom også til syne i Samorganisasjonen i Odda og omegn (LO), og Samorganisasjonen lokalt kom ikke på banen som en aktør for miljø før deler av ledelsen ble byttet ut med yngre og mer radikale krefter mot slutten av 1980-tallet. De store uenighetene internt i fagbevegelsen i området kom særlig til syne i forbindelse med markering av arbeidernes dag i 1985, der man endte opp med å arrangere to parallelle arrangementer 1. mai, på grunn av uenigheter om hvordan man skulle forholde seg til utslippene i Tyssedal,og om hvorvidt Samorg skulle drive valgkamp for Arbeiderpartiet eller ikke. Det alternative 1.mai-arrangementet ble drevet fram av Aksjon Rein Fjord og et tjuetalls radikale tillitsvalgte, hvor tema var grønne arbeidsplasser.

Interessekonfliktene kom også til syne i lokal mediedekning, hvor «de radikale» og den nye tverrpolitiske interessegruppen Aksjon Rein Fjord følte seg tilsidesatt:

Aksjon Rein Fjord (…) ble jo totalt boikotta av lokalavisa da, for eksempel. Det var jo Arbeiderpartistyrt (…) og de boikotta oss totalt, vi kom ikke til orde med noen ting der. Vi hadde jo et alternativt 1.mai-arrangement, og det var jo tiet ihjel.

Aktørskap

En viktig grunn til at den grønne omstillingen ved Norzink kunne bli en realitet var de lokale tillitsvalgtes aktørskap (agency). De tillitsvalgte på Zinken representerte arbeidstakere i forholdsvis privilegerte posisjoner (Coe og Jordhus-Lier 2010), sammenliknet med ­Tyssedølene, ettersom arbeidsplassene deres var trygge og i hovedsak faste. Trusler om tapte arbeidsplasser som følge av økte miljøkostnader ble ikke oppfattet som en alvorlig trussel.

De miljøinteresserte tillitsvalgte hadde på eget initiativ skolert seg på konsekvensene av utslipp av tungmetaller og de langsiktige konsekvensene av forskjellig deponeringsteknologi. På denne måten fant de også ut at sinkverk andre steder i Europa hadde større kostnader knyttet til avfallshåndtering enn det ville koste å etablere fjellhaller. De tillitsvalgte hadde også høy tillit hos de ansatte fordi arbeidet med å forbedre de indre HMS-forholdene allerede hadde gitt gode resultater.

En av forutsetningene for disse gjennomslagene var høy organisasjonsgrad som gav fagforeningen reell styrke og aktørskap. Denne styrken har de lokale tillitsvalgte i Odda kjent godt til:

Fagforeningene har alltid vært godt organisert, med nær hundre prosent organisasjonsgrad. Vi er et veldig tett samfunn. Skal man få til store endringer må man ha med seg fagbevegelsen, og fagbevegelsen har vært den viktigste miljøorganisasjonen her, men vi har ikke alltid vært enige.

Trussel om streik og nedleggelse av arbeidet dersom ikke kravet om fjellhaller ble innfridd, var et godt eksempel på at arbeiderne hadde stor grad av strukturelt aktørskap (Kiil og Knudsen 2016). Fagforeninga på Norzink brukte etablerte strukturer, som evnen til å forhandle med bedriftsledelsen og streikekapasiteten, som i sin tid ble etablert i forbindelse med lønnsforhandlinger, og forbedring av HMS, til sin fordel i kampen om fjellhaller.

I Tyssedal ble de eksisterende strukturene i stor grad barrierer for utvikling og fungerte dermed som «lock-in»-mekanismer som gjorde nye ideer og retninger lite attraktive i bedriften (Coenen 2015). «Lock-in» ble et problem både ved at bedrifts- og fagforeningsledelsen forsterket hverandres argumenter mot miljøtiltak, og dette gjorde at det også blant lokalbefolkningen dannet seg et bilde av miljøtiltak som en trussel mot arbeidsplasser. Den tette tilknytningen til de dominerende politiske kreftene i kommunen ble også en barriere når Arbeiderpartiet var så skeptiske til nye tiltak.

Tyssedølene hadde i mange år vært utsatt for det som av mange ble sett på som et «politisk eksperiment» der utviklinga i Tyssedal var usikker og arbeidsplassene truet gjennom hele 1970-tallet. Dette skapte stor uro og uforutsigbarhet, og det ble ikke bedre i 1981 da aluminiumsfabrikken – eller «Nitriden» – ble nedlagt uten at noen klare alternative arbeidsplasser var etablert eller planlagt. Mange års harde politiske kamper om etablering av ny industri og lokalbefolkningens ønske om å beholde vannkrafta i bygda kulminerte til slutt i ilmenitt-verket. Man hadde da stått i en svært utrygg økonomisk situasjon i mange år, og ønsket ikke å risikere eget levebrød. I Tysso Elektrikerforenings jubileumsbok fra 1995 står det om opprettelsen av ilmenittverket, og det de kaller «redningen av Tyssedal» gjennom en etterlengtet avgjørelse, at det var «en avgjørende redningsaksjon, selv om den hadde ført med seg mye støv og drit. «Bedre med ilmenitt enn ille med alt» sa hele Tyssedal i kor, med et smil om munnen» (Tysso Elektrikerforening 1995:11).

Et nytt kapittel

En trygg og forutsigbar arbeidssituasjon på Zinken, samt høy organisasjonsgrad og tillit til de tillitsvalgte gjorde i neste instans at medlemmer og tillitsvalgte hadde overskudd til å ta tak i ytre miljø. I tillegg er det tydelig at god praksis for indre miljø gjorde at arbeids­takere og bedriften lettere tenkte en forlengelse av det indre miljøet ut i det ytre. Dermed ble arbeidet for et bedret ytre miljø en aktiv del av fag­foreningas kjernevirksomhet.

Manglende trygghet og forutsigbarhet for arbeidsplasser var en viktig årsak til at den grønne omstillinga kom senere til Tyssedal enn til Zinken. En slik økonomisk usikkerhet for arbeidstakerne, samt mangel på ildsjeler til å drive kampen internt, gjorde at overskuddet og kapasiteten ikke var til stede for å ta kampen for fjorden. Da fagforeninga heller ikke ønsket å prioritere kampen for «det ytre miljø», men heller hevdet at denne sto i veien for arbeidsplasser, ble det nærmest umulig å føre en kamp for fjorden i Tyssedal. Forutsetningene som gjorde kampen vellykket i Odda var ikke til stede enda. I dag er det Tizir som driver smelteverk i Tyssedal. Går alt som det skal denne gangen, kan Tyssedølene skrive industrihistorie. Målsetningen er nemlig å bytte fra kull som innsatsfaktor i produksjonen til hydrogen fra vann (Mathismoen 2016). Igjen kan de vanvittige kreftene i vannet bli sentralt i et nytt kapittel i fortellingen om Tyssedal, og denne gangen kan bygda bli en viktig del av den grønne omstillinga i tungindustrien.

Empiri basert på intervjuer med fagorganiserte og undersøkelser av dokumenter og vedtak fra fagbevegelsen i Odda og Tyssedal.

Referanseliste:

Coe N. M. og Jordhus-Lier, D. C. (2010) Constrained agency? Re-evaluating the geographies of labour, Progress in Human Geography, 35 (2)

Coenen, L., Moodysson J. og Martin, H. (2015) Path Renewal in Old Industrial Regions: Possibilities and Limitations for Regional Innovation Policy, Regional Studies, 49:5, 850–865

Hayter, R. (2017) «Single Industry Resource Towns». I Sheppard, E. og Barnes, T. J. (redaktører) A companion to Economic Geography, Blackwell Publishing Ltd., Oxford

Kiil, M.B. og Knutsen, H.M. (2016): Agency by exit. Swedish nurses and the “Not below 24,000» movement. Geoforum 70.

Lieberman, M. B. og Montgomery, D. B. (1988) First-mover advantages, Strategic Management Journal, Vol. 9, Special Issue: Strategy Content Research (Summer, 1988), pp. 41–58

Mathismoen, O. (2016) Smelteverk dropper kull – HELT FRIVILLIG, Aftenposten, 30.08.2016, tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/viten/i/xVq3Q/Smelteverk-dropper-kull–HELT-FRIVILLIG. Sist lest 16.10.2018.

Tysso Elektrikerforening (1995) 75 år, 1920–1995, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, Tyssedal.

Dette er den komprimerte historien om regjeringens datasentersatsing som skulle være en del av det grønne skiftet for norsk kraftbasert næring. En viktig ingrediens var redusert elavgift for datasentre som etablerte seg i norske kommuner. Det viste seg imidlertid at de fleste av de fleste (i hovedsak utenlandske) selskapene som ville etablere seg, stort sett planla å utvinne kryptovaluta i datahallene. Skattedirektoratet fikk i oppdrag å undersøke muligheten for å unnta datasentre som produserte kryptovaluta fra muligheten for redusert elavgift. Som en del av budsjettforliket mellom regjeringa og KrF i november, ble det flertall i Stortinget for at datasentre som produserer kryptovaluta skulle betale ordinær sats på elavgiften fra 1.1.19.

Foto: Thomas Kvistholt
Av Kari Celius,
ingeniør og redaksjonsmedlem i Gnist.

Dette vedtaket er imidlertid ikke blitt gjennomført per mars 2019. Selskapet Kryptovault, der den tidligere stortingsrepresentanten for FrP Gjermund Hagesæter er talsmann, har sendt den vedtatte avgiftsøkningen til EFTAs overvåkningsorgan ESA for å prøve om vedtaket kan være i strid med EØS-reglene, når det skiller mellom utvinning av kryptovaluta og alminnelig datasentervirksomhet.

I februar 2018 la regjeringa ved næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen fram sin datasenterstrategi, der to viktige tiltak var å fjerne eiendomsskatt på produksjonsutstyr og installasjoner – maskinskatten – og å redusere elavgiften, og dermed strømprisen for datasentre. Det siste var videreføring av et tiltak som allerede var innført i 2016.

Datahaller

Nord-Europa er blitt interessant for de store datagigantene, som Google, Amazon og Facebook, som ønsker å etablere sine egne datasentre for lagring og prosessering av data. Hensikten med datasenterstrategien var at også Norge skulle få sin del av den antatt lukrative etableringa. I Danmark er de tre nevnte i gang med planleggingen av tilsammen seks haller på Jylland og Fyn. Det antas at disse vil kreve elektrisk kraft i størrelsesorden mellom 10 og 15 % av det totale danske forbruket per i dag¹. Dette er såkalte hyperskala sentre: gigantiske kundetilpassete sentre der det tilbys drift og vedlikehold av datamaskiner og nettverk. Det fins mellom mer enn 260 slike hyperskala ­sentre på verdensbasis.

«Et hyperskala datasenter kan sammenliknes med Norske Skogs anlegg på Skogn i Nord-Trøndelag, både når det gjelder strømforbruk på 1,1 TWh årlig og sysselsetting av rundt 500 ansatte. Ettersom verdens datasentre allerede bruker like mye strøm som hele Tyskland til sammen, er potensialet stort», sa Oluf Ulseth i EnergiNorge i en nyhetssak publisert på deres nettside i juni 2017.

Norge har, foruten en naturlig forutsetning med kaldt klima i store deler av landet, som gir redusert behov for kjøling, en godt utbygd infrastruktur for strøm og data, spredt utover hele landet. Vi har ledige lokaler etter nedlagt industri og gruvedrift, og ikke minst: tilgang på rein energi med muligheter for gunstige strømleveringsavtaler.

Datalagring er ikke bare lagring av data, men også prosessering. Eksempler på prosesseringstjenester som kan leveres av datasentre, er bl.a. behandling av regnskapsdata og meteorologiske og seismiske data. Etter hvert er det en annen tjeneste levert av datasentre som har fått større oppmerksomhet, utvinning av ­kryptovaluta.

Utvinning av kryptovaluta

I Gnist 2A 2018 om teknologi går Håkon Edøy Hanssen gjennom historien til kryptovaluta og blokkjeder, og gjennomfører en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta. Han sier dette om produksjon av bitcoin:

I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for ikke å tape terreng mot konkurrentene.²

Aktiviteten knyttet til utvinning av krypto­valuta, krever normalt mye elektrisk kraft. Dette fordi utvinningen av kryptovaluta krever stadig mer prosesseringskraft, noe som igjen krever kraftigere datamaskiner, og dermed også mer elektrisk kraft. Per i dag utføres utvinning av kryptovaluta ved at datasentre forsyner utvinnerne med datakraft, enten utvinningen gjøres av eieren av datasenteret selv, eller av kunder som betaler for datakraften. Tilgangen til strøm på gunstige betingelser er en måte å holde produksjonskostnadene nede på.

Det har vist seg at en del av de planlagte hyperskala datasentrene, for eksempel det gigantiske anlegget i som skulle bygges i den lille kraftkommunen Ballangen i Nordland, og etter sigende gi flere tusen arbeidsplasser, nettopp var en flopp. Kommunen ga bort en tomt til selskapet Kolos, som hadde norske medeiere, men oppdaget etter hvert at Kolos var solgt til kanadiske Hive Blockchain, som ville bygge i betraktelig mindre skala for å utvinne kryptovaluta, noe som ifølge NRK kunne gi 10–15 arbeidsplasser.

I Dale i Hordaland og på Follum ved Hønefoss har selskapet Kryptovault allerede etablert seg i tidligere industrilokaler og produserer kryptovaluta. Naboene til den tidligere tekstilfabrikken på Dale plages av støyen fra vifter som går døgnet rundt for å kjøle ned 2 000 datamaskiner. De samme støyplagene meldes fra Follum, så det kan tenkes at Kryptovault har spart på støyskjerminga da de flyttet inn der. Da regjeringa lanserte datasenterstrategien sin, hadde Kryptovault planer om å etableres seg også i Sauda og Glomfjord. Hva har disse stedene til felles? Jo, det er tidligere industrikommuner med tilgang på (billig)strøm, der strømforsyningen ligger klar fram til de gamle industrilokalene og venter på ny virksomhet.

Redusert elavgift

Det som gjør Norge særlig interessant for utvinning av kryptovaluta, er vedtaket fra 2016 om redusert strømpris for datahaller, en redusert sats på 0,48 øre per kWh, etter denne begrensningen gitt i Forskrift om særavgifter³:

Ved levering av elektrisk kraft til datasenter med faktisk uttak over 0,5 MW, hvor et foretak driver lagring og ­prosessering av data som sin hoved­sakelige næringsvirksomhet, skal det betales redusert sats. Med datasenter menes foretak som har lagring og prosessering av data som sin hovedsakelige næringsvirksomhet. Den reduserte satsen omfatter elektrisk kraft som benyttes til servere, kjølesystem, pumper, belysning, sikkerhetsanordninger, aggregater og anordninger som direkte støtter servernes funksjon.

Etter som det i løpet av høsten i fjor viste seg at de fleste (i hovedsak utenlandske) selskapene som ville etablere seg og bygge datahaller stort sett planla å utvinne kryptovaluta, ble entusiasmen mindre og ubehaget større i regjering og storting. Finansdepartementet ba derfor skattedirektoratet om å undersøke muligheten for å unnta datasentre som produserte kryptovaluta fra muligheten for redusert elavgift. De skulle også undersøke om de andre skandinaviske landene hadde gjort en tilsvarende avgrensing. Hverken Sverige, Danmark eller Finland hadde unntatt utvinning av kryptovaluta fra retten til strøm til redusert pris. I forbindelse med Budsjettforliket i november 2018 ble det flertall i Stortinget for at datasentre der det produseres kryptovaluta må betale ordinær sats på elavgift fra 1.1.2019.

Skulle altså datasenter-eventyret bare vare fram til november 2018? Gigantutbyggingen i Ballangen kommer helt klart ikke, Kryptovault kommer nok ikke til å bygge ut i Sauda eller Glomfjord, og noen andre kryptovalutautvinnere har flyttet virksomheten sin til andre land i Norden. Lefdal Mine Center, etablert i en gammel olivingruve i Nordfjord, som regnes som landets største, antar at utvinning av ­kryptovaluta vil bli flyttet til Sverige. Strømforbruket på Lefdal Mine Center er rundt 0,35 TWh årlig ved full drift.

Avgiftsendringen skulle vært satt i verk fra 1. mars 2019. Ved månedsskiftet februar/mars meldte NRK at Kryptovault har sendt den vedtatte avgiftsøkningen til ESA for å prøve om vedtaket kan være i strid med EØS-reglene, når det skiller mellom utvinning av kryptovaluta og alminnelig datasentervirksomhet. Finansdepartementet jobber nå med en hørings­uttalelse, og i påvente av den er avgiften uendra. Det er et snedig politisk poeng at en tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet vil bruke EØS-reglene mot FrPs «eget» ­departement.

Edøy Hanssen konkluderer i artikkelen med at utvinning av kryptovaluta ikke er en teknologi som er med på å løse de enorme materielle forskjellene og sentralisering av makt i verden, men snarere vil medføre mer varefetisjisme og mindre desentralisering. Det er absurd hvis elektrisk kraft skal selges billig for at datamaskiner skal regne på meningsløse tall, samtidig som nødvendig produksjon skal skje med reduserte klimautslipp.

Hvis det viser seg at det ikke lar seg gjøre å skille utvinningen av kryptovaluta fra resten av datasentervirksomheten, så er kanskje ikke datalagring den nye oljen. Hvis det viser seg at EØS-reglene i denne saken trumfer vedtak i Stortinget, og ikke tillater politisk styring av reglene for hvilke næringer som skal få redusert elavgift, er det en sak som trenger et større engasjement.

Noter:

1 Digi.no

2 Håkon Edøy Hanssen, «Et marxistisk syn på kryptovaluta», Gnist 2A/2018.

3 Forskrift om særavgifter, saf. § 3-12-6

 

I 2018 gikk kampanjen «Ikke vær gratis arbeidskraft» på Facebook og i andre sosiale medier. Kampanjen oppfordret til boikott av selvbetjeningskassene i dagligvarebutikkene. I denne artikkelen ser jeg nærmere på denne boikottstrategien. Hva er det vi boikotter? Hva er konsekvensene? Er det veien å gå? På veien til konklusjonen kommer vi innom den større robotiseringsdebatten og spørsmålet om hva arbeid egentlig er.

Foto: Markus Spiske
Av Hallvard Berge,
informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.

Bildet «Ikke vær gratis arbeidskraft» ble i følge Nettavisen delt over 6500 ganger bare første halvår, og hamrer inn følgende budskap:

Jeg ønsker ikke å hjelpe butikkjeder med å nedbemanne. Derfor bruker jeg ikke selvbetjente kasseløsninger. Jeg stiller meg i køen, og blir køen lang, så må butikken tilkalle flere til kassa. Husk: Du er kunde, ikke en av butikkens ansatte. Ikke vær gratis arbeidskraft.

Det framgår ikke hvem som har laget bildet, eller hvorfor de er opptatt av dette temaet, men kommentarene til bildet og delingene fokuserer blant annet på tap av arbeidsplasser i lokalsamfunn med få andre alternativer.

Det er dramatisk for den som er ansatt i varehandelen dersom antallet ansatte reduseres som følge av selvbetjente kasseløsninger. Artikler med overskriften «Robotene kommer» har ikke vært mangelvare de siste årene. Fagbevegelsens svar på slike trusler har i første rekke vært kompetanseheving og omskolering for dem som rammes. Dette bygger på antagelsen at jobbene som forsvinner, kompenseres for i nye sektorer med høyere teknologisk nivå og med bedre arbeidsforhold.¹

Kamp mot teknologisk utvikling har gjerne vært forbundet med ludittene, en bevegelse blant engelske industriarbeidere på 1810-tallet som saboterte samtidens nyeste maskiner i tekstilindustrien fordi de tok fra dem arbeidet. Ludittene gjøres stort sett til latter i dag – klassekampen er tross alt en kamp mellom klasser om organiseringen av den sosiale arbeidsdelingen, ikke en kamp mot teknologisk utvikling. Så hva er det ved akkurat de selvbetjente kassesystemene som har vekket til live arven etter Ned Ludd i den norske sosiale medieverdenen 200 år senere?

Vi kan se på de selvbetjente kasseapparatene på to måter: enten som at teknologisk­ utvikling fører til at maskiner erstatter menneskelig arbeid, eller at gratis arbeid erstatter betalt arbeid. Jeg skal nå se på saken fra disse to synsvinklene og hva det har å si for boikott av kassene som strategi.

Arbeidsbesparende teknologi?

Når vi ser på det som foregår i butikken som en arbeidsprosess, er vi nødt å spørre: snakker vi om arbeid som en kapitalistisk kategori eller arbeid som en menneskelig aktivitet? Kapittelet om arbeidsprosessen er et av de få stedene Marx trer ut av den kapitalistiske konteksten og tar et universelt utgangspunkt.² Arbeidet er, sier Marx, først og fremst en prosess der mennesket kontrollerer forholdet mellom seg selv og naturen, et forhold vi er avhengige av som levende skapninger, og som vi deler med dyrene. Sannsynligvis gjør han dette for å minne oss om at hensikten med arbeidet som menneskelig aktivitet, er noe annet enn det den har blitt under kapitalismen, og at denne opprinnelige hensikten kan gi oss et glimt av logikken i en postkapitalistisk arbeidsprosess.

Vi kan bruke samme triks her. Marx henter eksempler fra maurenes og bienes arbeid som kontrasterende eksempler. Hvordan ville maursamfunnet ordnet kassakøen hvis de måtte registrere barnålene de bar inn i tua? Ville de gitt registreringsjobben til én eller noen få maur og stilt seg pent i kø med nålene for registrering hvis de hadde hatt teknologien til å spre registreringsjobben ut til hver enkelt maur, og unngått denne flaskehalsen? Åpenbart ikke. Ser vi på arbeidsprosessen som menneskelig aktivitet, er selvbetjeningskassene definitivt arbeidsbesparende, fordi det å stå i kø er irrasjonelt hvis man kan unngå det.

Går vi inn i arbeidsprosessen som en kapitalistisk kategori, kan vi si at fra kapitalistens synspunkt er selvbetjeningskassene arbeidsbesparende. Han bryr seg ikke med å filosofere over om det er maskinen eller kunden som gjør arbeidet, hovedsaken er å redusere lønns­kostnadene og få kundene raskere gjennom butikken.

Vi skal nå først se på selvbetjeningskassene som arbeidsbesparende og se hva det fører til. Deretter ser vi på selvbetjeningen som gratis arbeid og ser hva det innebærer.

Konsekvensene av arbeidsbesparende teknologi er interessante å undersøke, uavhengig av om de selvbetjente kassene representerer en slik utvikling eller ikke. Det er avgjørende i vår tid å ha en begrunnet konsistent holdning til teknologisk utvikling.

Produktivitetsvekst og fallende profittrate

Hvis selvbetjente kasseapparater erstatter arbeid og fører til færre ansatte i butikkene, er det et eksempel på en mer generell utvikling under kapitalismen. Når ny teknologi gjør det mulig å produsere med færre mennesker til stede, er det fordi maskinene gjør arbeiderne mer produktive. Den enkelte kapitalist finner det fordelaktig, og strukturelt sett tvingende nødvendig, å investere mer i maskiner og å ansette færre mennesker.

Marx var selv opptatt av hvordan konkurransen mellom individuelle kapitalister gjorde systemet teknologisk dynamisk. Men denne dynamikken gjør samtidig kapitalistene selv til gisler. Det har ingen ting å si om vi har å gjøre med den mest velmenende og joviale kjøpmann. Som kapitalist må de følge konkurransens jernlov. Vi kan ikke forvente at en kapitalist har flere ansatte enn det som er gjennomsnittlig i sektoren, og likevel overleve. Unntaket er i tettsteder med lokale monopol i varehandelen, der man kan se for seg at kampanjen kan fungere og redde arbeidsplasser.

I teorien om den fallende profittraten3 viser Marx at investeringer i maskiner på bekostning av arbeidskraft fører til at den samlede kapitalen består av stadig relativt mindre merverdiskapende arbeidskraft. Dermed faller profittraten så sant det ikke finnes motvirkende tendenser som veier opp for dette. Selv om fortjenesten er god for den enkelte kapitalisten, er det uholdbart for kapitalistklassen som helhet; går profittraten mot null stopper kapitalakkumulasjonen opp. Et tiltak mot dette kan være å dumpe lønns- og arbeidsforhold i resten av sektoren slik at profittraten ikke faller likevel.

Klassekamp vedkapitalintensivering

Hva har det å si for vår holdning til automatiserte tjenester? Jeg mener det følger av dette at vi Ikke kan vurdere dette ved å se på den automatiserte tjenesten i seg selv. Vi må se på utviklingen av arbeidsforhold i resten av virksomheten eller sektoren. Vi bør også se på hva det betyr for våre muligheter til kollektive aksjonsformer.

Umiddelbart kan man frykte at robotiseringen gjør kollektiv motstand vanskeligere fordi oppgavene gjøres av roboter som ikke streiker. Hvis vi isteden tenker på dette som en kapitalintensivering, ser det annerledes ut. Kapitalintensive næringer kjennetegnes av at en stor andel av kapitalen er bundet opp i langsiktige investeringer som er nødvendige for kjernevirksomheten, slik som maskiner, bygninger, forskningsprosjekter og lignende.

Maskinen representerer en verdi i form av den sosialt nødvendige arbeidstiden det tok å lage den. Under normale omstendigheter kan vi forestille oss at deler av denne verdien ­overføres til den endelige varen. Vi kan ta den verdien maskinen representerer ut av sirkulasjon både ved streik og ved boikott. Maskinen gjør de øvrige arbeidstagerne i virksomheten mer produktive, og sørger på den måten for relativ merverdi i virksomheten. Hver streiketime blir mer effektiv fordi hver streikende også tar deler av maskinens verdi ut av sirkulasjon. Dette forutsetter imidlertid at automatiseringen ikke gjør det mulig for virksomheten å fortsette produksjonen til tross for streik.

La oss så tenke mer generelt om automatisering av produksjon og handel. Vi ser for oss at vi ved boikott eller holdningskampanjer rammer et forbruksmønster som gjør at varene maskinen lager eller distribuerer blir varig upopulære. Kan de ikke lenger selges i markedet har vi rammet to verdimengder samtidig: For det første den arbeidskraften som går tapt fram til virksomheten rekker å permittere. For det andre hele verdien til den delen av maskinen som er produktspesifikk eller ikke lar seg omprogrammere. Det er kapital som var ment å øke relativ merverdi i mange år framover, men som i stedet står i fare for å måtte skrotes. Det viser hvilken sårbarhet som oppstår for kapitalen ved teknologidrevet kapitalintensivering. Det er en sårbarhet vi bør forholde oss strategisk til.

Gratis arbeidskraft?

Kampanjens slagord «ikke vær gratis arbeidskraft» setter fokus på en litt annen side av det opplevde problemet med selvbetjente kasser. I dette perspektivet er det selvbetjente kasseapparatet ikke en maskin som eliminerer en arbeidsoppgave, men en maskin som gjør det mulig å velte oppgaven over på kunden. Dermed er det mulig å argumentere for at maskinen ikke egentlig er arbeidsbesparende, og at kunden jobber gratis for butikken.

Dette reiser en del spørsmål. For det første, hva er det egentlig vi betaler for når vi betaler i kassen? Inkluderer det nødvendigvis betjening av selve betalingen når det ikke inkluderer plukking av varer i hyller, stabling i poser og hjemkjøring? Jobber vi da også gratis både før, under og etter kassakøen? Det er ikke noe entydig svar på hvor en tjeneste skal begynne eller slutte, og dermed hvilket arbeid som egentlig inngår i tjenesten, verken som et deskriptivt eller som et normativt spørsmål.

For det andre, kan vi kalle det arbeid hvis vi ikke er ansatt og ikke får lønn? Ursula Huws satte fram et veldig nyttig forsøk på å svare på dette spørsmålet i en artikkel som sto i oversatt versjon i Gnist i 20144. Hun deler opp alt arbeid i samfunnet langs to dimensjoner: betalt mot ubetalt arbeid, og arbeid som er produktivt i en bestemt produksjonsprosess mot arbeid som er produktivt for samfunnet som helhet. Hun ender dermed opp med fire typer arbeid; vanlig lønnsarbeid for en kapitalist, arbeid i offentlig og frivillig sektor, ubetalt arbeid i hjemmet og ubetalt forbrukerarbeid.

Vanlig lønnsarbeid for en kapitalist er betalt og produktivt i en bestemt prosess. Huws velger i mangel av et bedre ord å kalle dette for «arbeid inne i knuten». Dette er arbeid som skaper merverdi og som utgjør «dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt».

Huws mener det er et utviklingstrekk i vår tid til at arbeid flyttes ut av «knuten» til den kvadranten vi snakker om i selvbetjeningskassen: ubetalt forbrukerarbeid. Dette er ubetalt arbeid som like fullt er produktivt for en produksjonsprosess den inngår i. Hun beskriver hvordan dette utviklingstrekket fører til at forbrukeren tar over oppgaver som tidligere ble utført av betalt arbeidskraft, og at dette øker profitten ved å redusere lønnskostnader. Den produserte varens verdi endres ikke av om noen får utbetalt lønn eller ikke – den sosialt nødvendige arbeidstiden er den samme. Får man folk til å jobbe gratis kan dermed merverdiraten gå mot uendelig, noe som styrker argumentet om at ubetalt arbeid også kan være verdiskapende arbeid.

Men kan vi egentlig unngå å havne i ubetalt arbeid? Huws nevner praktikant­stillinger, blogging og publisering i sosiale medier som eksempler på ubetalt produktivt arbeid, og viser at selv om dette har problematiske ­implikasjoner, er det en nødvendig prosess i kapitalismen.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. (…) Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form.

Spørsmålet vi stilte i starten ser dermed ut til å få ulike svar avhengig av om vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid. Hvordan skal vi da kunne konkludere?

Hit where it hurts

For å kunne konkludere må vi returnere til aksjonsformer. Selv om ubetalt arbeid er problematisk er det ikke nødvendigvis der det er mest strategisk å sette inn motstand. Hvor har vi som arbeiderklasse reell makt?

Svaret er «inne i knuten», det vil i denne sammenhengen si i det betalte arbeidet. Enten vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid kan vi si at den fører til kapitalintensivering. Ved kapitalintensivering rammes mer kapital av hver streiketime i «knutearbeidet». Det gjelder både ved streik i butikken og i alt det arbeidet som er nødvendig i transport, matvareproduksjon og underleverandører for at butikken skal kunne holde åpen.

Yrker vil forsvinne og oppstå på samme måte i vår tid som i ludittenes tid. Det viktigste vi kan gjøre er å organisere oss på arbeidsplassene. Bare slik kan vi påvirke utviklingen i de nye og mer teknologisk avanserte yrkene som dukker opp som følge av den samme teknologiske utviklingen som har brakt oss selvbetjente kasseapparater. Vi skal sørge for at disse yrkene får bedre – ikke dårligere – arbeidsforhold, og at de blir sterkere organisert enn de yrkene som forsvant i den samme prosessen. Når fagbevegelsen – etter mitt syn med rette – ønsker ny teknologi velkommen, er forutsetningen at alt dette faktisk skjer. Det skjer ikke av seg selv. Det er vår oppgave å få det til å skje.

Bare slik kan vi som arbeiderklasse sørge for å ha den sterkeste strukturelle kraften i verdenshistorien på vårt lag. Vi trenger å jobbe med den teknologiske utviklingen, ikke mot den. Dagens innovasjon er morgendagens selvfølgeligheter og vil legge premissene for kampen i tiden som kommer. Den teknologiske utviklingen slik vi kjenner den er én av mange mulige utviklinger, og vi er avhengige av å mestre den for å kunne designe en meningsfull menneskelig arbeidsprosess i en post­kapitalistisk økonomi.

Noter

1 Se for eksempel Kjetil Staalesens spalte i Dagsavisen 20.08.18

2 Karl Marx, Capital Volume 1, Pelican Books 1976, side 283

3 Karl Marx, Capital Volume 3, Pelican Books 1981, side 318

4 Ursula Huws, «Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi», Gnist 2/2014.

 

Intervju med Ellen Engelstad, jobber som redaktør i Manifest tidsskrift, sitter i prinsip­program­­komiteen til Rødt og er aktuell med boken ­­Rosa Luxemburg – En biografi, sammen med Mímir Kristjánsson.

Illustrasjon: Marte Teigen / Wikimedia Commons
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.

Går det en linje fra Rosa Luxemburg, Martin Tranmæl og til partiet Rødt? Gnist har tatt en prat med bokaktuelle Ellen Engelstad om reform og revolusjon.

– I år er det 100 år siden Rosa ble drept. Hva er det mest sentrale vi sitter igjen med fra hennes liv og verker?

– Det mest sentrale er den demokratiske sosialismen, eller sosialisme nedenfra, hvor hun står for en annen linje enn den leninistiske partidisiplinen, men også en annen linje enn de ganske toppstyrte sosialdemokratiene i Europa. Hun insisterte alltid på at folk flest visste best om sin egen situasjon, og at man var nødt til å la folkelige opptøyer og bevegelser oppstå, og heller la seg la seg kritisere av dem i stedet for å forsøke å dominere dem.

Kan man si at denne tankegangen har fått en ny relevans i dag med de gule vestene? Hva ville Rosa Luxemburg sagt om et slikt fenomen?

– Jeg og Mímir mener jo at hun ville vært begeistret for dem. Det er et opprør som kommer nedenfra. Den franske forfatteren Edouard Louis sier det er en gruppe som blir ignorert, som nå har gjort sin stemme hørt og tatt grep. De protesterer jo for saker venstresida kan være enig i – det handler om sosial rettferdighet, bedre kjøpekraft for de fattigste og mer skattlegging av de rike. Det er interessant at mange var veldig skeptiske i starten, nettopp fordi dette opprøret ikke kom fra noen fagforening eller noe annet kjent sted. Mange var redde for at det her var en gjeng homofober og rasister, men det er ikke det dette opprøret handler om. Derfor tror jeg Luxemburg ville vært begeistret, og ville oppfordret folk til heller enn å ta avstand fra det, gå inn i det og forsøke å bidra med sin ­organisatoriske erfaring, bidra til å ta det i rett retning og lytte.

Rosa Luxemburg var både jøde, kvinne og funksjonsnedsatt. Det kunne vært naturlig for henne å gå inn i de rollene, og kjempet for alt som enda ikke hadde kommet av rettigheter. Kan vi lære noe av dette i dag?

– I dag har det blitt vanligere å mene at man burde snakke ut fra sine egne erfaringer og hva man selv har opplevd, og i så fall burde Luxemburg snakket ut fra sin rolle som både kvinne og jøde, da både kvinner og jøder ble veldig undertrykt og dårlig behandlet. Jeg tror hun var opptatt av det, men hun var nok mer opptatt av klassekamp. Det er åpenbart at sosialisme ikke automatisk vil løse alle problemer, men jeg tror nok likevel hun mente, og langt på vei har rett i, at klassekamp ville løse mye av problemene med eksempelvis antisemittisme. I tillegg til at hun var glødende opptatt av klassekamp, var det nok også et strategisk valg å ikke engasjere seg for mye i for eksempel kvinnesaken, da hun skjønte det fort ville redusere henne til en som bare jobbet med det. Luxemburg kjempet altså hele livet for en klasse hun ikke selv var en del av. Jeg tror det er mye vi kan lære av den solidariteten. Hvis man bare kan snakke ut ifra egen erfaring er det vanskelig å bygge store massebevegelser. Så spørsmålet man må stille seg er ikke «hvordan føles dette?», men «hva er galt, hva må endres og hvordan kan vi endre det?».

Du har tidligere skrevet om både Syriza i Hellas og Luxemburg som var med i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Kan man trekke noen paralleller mellom disse?

– Det er interessante paralleller. Det tyske arbeiderpartiet var jo Rosa Luxemburgs parti, hun flyttet til Berlin for å være med der. De var jo revolusjonære på den tiden da hun var med, de hadde et program hvor det sto at de var for en sosialistisk revolusjon og ville bryte med kapitalismen. Men litt sånn som Syriza kan man si at de hadde det mest i kjeften, de var ikke så interessert i å gjøre det som trengtes for det, og de hadde ikke nødvendigvis tenkt gjennom hva det innebar. Det tenker jeg er en veldig klar parallell til Syriza som gjorde mye riktig for å vokse, og som lovet veldig radikale ting, men som ikke hadde noen plan for hvordan de skulle gjennomføre programmet sitt. Da de faktisk ble presset til å handle, backet de ut og trakk seg tilbake, akkurat som SPD. SPD hadde en diskusjon om man skulle gå for en mer reformistisk linje eller holde seg revolusjonære, og da vant Luxemburg sin revolusjonære fløy så det sang. Men i praksis, når Rosa Luxemburg og hennes fløy prøvde å presse på med å si at «da følger vi opp med tiltak», for eksempel organisere storstreiker for å drive kampen videre, møtte hun mye motstand. Så kan man si at SPD og Syriza på et tidspunkt begge hadde en eventyrlig vekst, og gjorde mye riktig for å få med seg folk og for å inspirere, som man kan trekke mye lærdom fra. Syriza lovet vel aldri å bryte med kapitalismen, men heller med EU sin økonomiske overstyring og kuttpolitikk, SPD lovet å bryte med kapitalismen. Men ingen av partiene hadde noen god forståelse av hva deres vedtatte politikk innebar, og hvordan de kunne oppnå målene sine.

Burde man, både i Syriza og SPD sitt tilfelle, hatt en mer leninistisk tilnærming, og spørre seg «hva må gjøres» for å komme dit man vil?

– Det jo er viktig å tenke på det man skal gjøre, uten at Lenin skal få patent på å legge planer. Tyskland var inne i en revolusjon etter den ­russiske, som feilet, og hvor det ble gjort taktiske feil. Rosa Luxemburg sin posisjon var å spre revolusjonen, og få med seg stadig flere slik at man hadde et klart flertall i befolkningen. For har man først flertall, er det vanskelig å tape. Hun mente man måtte ut av Berlin og snakke med folk på landsbygda, snakke med bønder osv – dette er ting som tar tid. Jeg tror mange rundt henne var veldig utålmodige og ville gjøre et statskupp for å vinne med en gang, og det fungerte jo ikke. Da ble de sårbare, og kunne lett bli slått ned på av militære styrker med begrunnelsen «dere forsøker å gjøre statskupp derfor må vi stoppe dere». I Hellas på sin side mener jeg at Syriza burde brukt mandatet fra folkeavstemningen, hvor 61 % sa nei til avtalen med Troikaen, til å nekte å signere og gjøre seg klare til et brudd med euroen.

Man kan kanskje si at i Hellas klarte man ikke å ta med seg det momemtumet man hadde på et ganske vitalt punkt i historien da man hadde muligheten?

– Det er et godt poeng, noen har sagt at sånne øyeblikk kun dukker opp hvert 40. år i historien. Dette er også en sentral lærdom hos Luxemburg at det ofte er slik at folket er mer radikale enn lederne sine. Ledelsen i partier og fagbevegelsen kan bli en konserverende kraft, iallefall i sosialdemokratiske partier, og man må være obs på det.

Så kanskje med å nettopp dra ut på landsbygda å være en gjennomført demokratisk organisasjon kan man være bedre rustet i slike anledninger også?

– Ja det tror jeg. Du kan se at Bernie Sanders og Jeremy Corbyn forsøker å understreke det samme, at det ikke bare handler om dem, men om presset fra store massebevegelser. Det er også en bra lærdom fra Rosa Luxemburg, at det ikke bare er mer demokratisk og hyggelig å ha med seg mange, men også at det er strategisk lurt. Om avgjørelsene tas på toppen og folk opplever at de ikke blir hørt, vil de også bli mindre engasjerte.

Hva mente Rosa Luxemburg om det nasjonale spørsmålet? I dag har vi en debatt hvor noen mener at nasjonalstaten er bolverket man har mot global nyliberalisme, mens på den andre siden har man folk som Yanis Varofakis som mener man må bort fra nasjonalstaten for å heller reformere EU. Rosa Luxemburg nevnte eksempelvis Norge sin unionsoppløsning i mindre positive ordlag. Hvor ville hun stilt seg i en slik debatt?

– Jeg håper jo hun ville vært mot EU fordi det er et grunnleggende nyliberalt prosjekt og det tror jeg hun ville anerkjent. Men det stemmer at hun var lite interessert i nasjonal uavhengighet og mente klassekamp var helt overordnet det. Hennes meninger om nasjonal uavhengighet endret seg, likt mange andre på den tiden, fra land til land, men hun var for eksempel mot norsk og polsk uavhengighet. Jeg er egentlig enig i den tenkemåten, at klassekamp er viktigere enn nasjonal suverenitet og at arbeidere heller burde kjempe mot overklassen framfor mot hverandre, noe Luxemburg advarte om at ville skje under første verdenskrig. Samtidig mener jeg at nasjonalstaten er en god ramme for klassekamp i dag, og er slik enig med den gresk-britiske økonomen Costas Lapavitsas, som nylig ble intervjuet i Gnist, og som mener det er venstrebevegelser sin jobb er å vinne i sine nasjonalstater.

Nasjonalstaten som ramme for arbeiderkamp må altså hele tiden analyseres og man må se hvor man står sterkest, med klassekampen som overordnet mål, altså. Så er det jo kanskje enkelt å se hvor Luxemburg sitt utgangspunkt kommer fra, da verden nettopp hadde vært gjennom den verste krigen den hadde sett, båret på skuldrene av nasjonalstaters konflikter.

– Absolutt, samtidig som hun ikke var enig i at første verdenskrig handlet om nasjonal suverenitet. For henne, og det er vel de fleste enige i i dag, var det en imperialistisk konflikt.

Vi har snakket om Luxemburg som teoretiker, men hva var hennes mest sentrale bidrag til marxismen og økonomi?

– Hun var veldig inspirert av Marx, selv om hun kunne være uenig med ham. Hun mente han aldri ble ferdig med kapitalen, noe han jo heller ikke ble, og at det var noe uforløst innenfor temaet kapitalakkumulasjon og imperialisme som måtte bygges ut. Så hun skrev et verk som het Kapitalakkumulasjonen, som handler om at kapitalen er nødt til å trenge inn i stadig nye markeder. Det var dette hun mente var kjernen i imperialismen, at stormaktene forsøkte å underlegge seg stadig nye markeder og trenge inn i stadig mer av den ikke-kapitalistiske økonomien. Hun mente videre at imperialistiske kriger kom av at stormaktene etter hvert begynte å mangle nye steder å gå inn i, og dermed var nødt til å krige seg imellom om kolonier og markeder hvor de bestemte. Dette mener jeg også kan beskrive moderne fenomener som Irak-krigen; stormaktene kjemper om ressurser og innflytelse, om å etablere nye markeder og bringe råvarer til sine markeder. Det kan man også si om hvordan stadig mer blir åpnet opp for markedet her hjemme, velferdsprofitørene er et veldig godt eksempel. Etter hvert som investeringer i privat sektor ikke gir nok avkastning, snuser man på offentlig sektor og ønsker å tjene penger der.

Men tilbake til Norge: Hvilke visjoner trengs for et sosialistisk parti i dag?

– Det handler om å bygge de store bevegelsene, og få med seg folk på en radikal samfunnsforandring. I første omgang å bygge ut velferdsstaten og utjevne forskjeller, og deretter jobbe for å underlegge stadig mer av økonomien demokratisk kontroll. I sin pamflett Reform eller revolusjon skriver Luxemburg helt i begynnelsen at hun mener spørsmålet er galt stilt og at sosialister selvsagt er for både reform og revolusjon. Det handler om å få med seg folk på stadig mer radikale reformer, og at det er reformer som ikke bare kommer ovenfra, men styrker folk i deres daglige kamp nedenfra. Hun kritiserer også fagbevegelsen for å være toppstyrt, og for å holde igjen aktiviteten på grunnplanet. Dette var relevant i datidens Tyskland, og er det i dagens Norge. Det er viktig å aktivisere grasrota i fagbevegelsen, og legge til rette for at folk selv får diskutere hva de er interessert i. Organisere, skolere og ikke bare motta klistremerker og forsikringer fra LO. Dette er noe Rødt kan bidra til.

Hva er da forskjellen mellom Rødt i dag, og Arbeiderpartiet i det 20. århundret?

– Godt spørsmål, det kommer veldig an på hvilket arbeiderparti man snakker om. Martin Tranmæl sitt parti etter 1. verdenskrig var nok ganske likt dagens Rødt. Tranmæl var veldig opptatt av fagbevegelsens rolle, en arv Rødt tar med videre. Rødt står i forlengelsen av den radikale arbeiderbevegelsen i Norge og alt det den har oppnådd, noe vi også har skrevet om på slutten av utkastet til nytt prinsipprogram. Vi kan ikke overlate den arven til Arbeiderpartiet alene, særlig med tanke på at de siden har gått i en helt annen retning og gjennomført blant annet privatiseringer og nyliberale ­pensjonsreformer.

Tranmæl hadde altså stemt Rødt?

– Det er det jo umulig å si noe om, men jeg tror ikke han ville vært så imponert over dagens Arbeiderparti. Da Arbeiderpartiet brøt med Komintern var det et tydelig poeng for tranmælittene at det ikke var for å legitimere høyresiden, men at det var et brudd til venstre. Diskusjonen gikk på om man skulle ta direktiv fra Moskva eller ikke, og på hvordan partiet skulle organisere seg.

Så om man følger denne utenrikspolitiske linjen kan man se kimen til en utenrikspolitikk som Arbeiderpartiet selv har forlatt, men hvor Rødt er tydelige NATO- og EU-motstandere og vil finne sin egen vei?

– Det er kanskje en litt slem sammenligning, men joda, jeg ser poenget. Det er i hvert fall i vår tid viktig å være radikal og tenke selv, og spørre seg, som Luxemburg, hva som er et godt samarbeid og hva som er imperialistiske prosjekter.

 

 

Rødt foreslo at NSB ikke skulle få lov til å bytte navn, regjeringspartiene og MDG stemte forslaget ned. Dette var en for viktig sak i kampen for å gjøre offentlig sektor om til marked og profitt.

Av Erik Ness,
redaksjonsmedlem i Gnist

Vi husker statlige bedrifter og etater som Televerket, Postverket, Statens vegvesen og Statoil. Televerket sørget for telefonlinjer, at de ble reparert, at folk fikk telefoner. Var det for få linjer/telefoner, fikk legen og presten først. Nå heter det Telenor, med drøssevis av konkurrenter som Telia, Ice, One Call. Målet er å erobre markedsandeler i Verden for å sikre profitt til aksjonærene og skyhøye lønninger til direktørene. Telenor über alles! India ble forsøkt «kolonisert». Kasta ut!

«Posten skal fram!» het det før. Det var en logo til å stole på. En æressak. Det som het Postverket, er nå splittet opp i Posten Norge AS og Bring. Bring er i konkurranse med all verdens budbiler med navn som Deutsche Bahn, Blå Kurer og DHL som kjører ved siden av hverandre, og underbetalte og stressa sjåfører leverer pakker og brev på døra. Privatiseringa av pakke og brev – ikke bare internett – har skylda for at levering til postkasser snart er historie. Det blir ikke profitt av å ta samfunnsansvar.

Da Bring ble skilt ut av Posten Norge i 2008, kosta navnebyttene 370 millioner kroner med dagens kroneverdi. To nye logoer, en for Posten og en for Bring – og Postens gamle røde og gule logo med posthorn og kongekrone forsvant. 25 000 uniformer, 10 000 biler, lastebiler, sykler og mopeder, over 5 000 skilt skulle endres. Liv Signe Navarsete var samferdselsminister, regjeringa var såkalt rød-grønn (AP,SV og SP). Aftenposten (14/3) skriver: «I 2008 var det bare Rødt som kritiserte navneendringen og penge­bruken.»

Det var Jens Stoltenberg (AP) som sørga for privatiseringa av Statoil – som nå heter Equinor. Det er Statoil som griser til i regnskogen i Brasil, og de som miljøbevegelsen i Australia prøver å hindre oppstart av oljeboring på tre tusen meters dyp utenfor kysten deres. Vi husker Statoil og tjæresandprosjektet i Canada. Kasta ut! Det er lettere å være miljøsvin og hete Equinor. Da er det ikke politikk, bare profitt.

Før var det Statens vegvesen som bygde veiene og vedlikeholdt­­ dem. I 2003 ble denne virksomheten skilt ut i Mesta AS, og i 2015 ble ytterligere myndighet flyttet til Nye Veier AS. Mesta konkurrerer i dag mot internasjonale selskaper som NCC og Skanska, og regjeringa har allerede begynt arbeidet med å selge ut selskapet. EØS sørger for konkurranse, at skattepengene og bompengene ikke bare brukes til å bygge veier og vedlikehold – men sørger for gigantenes profitt.

Slik tappes fellesskapets kasse, sånn at det ikke er økonomi til å drifte offentlig velferd.

Hva var det forresten NSB skulle kalle seg?

Ronaldo Munck
Marx 2020. After the crisis
London: Zed Books, 2016, 240 s.

Vi som har levd en stund, ser alltid med forventning til nye bøker av Ronaldo Munck, en argentinsk-født sosiolog som for det meste har hatt sitt tilholdssted i Irland. Gjennom mange tiår, og 30 bøker, har han levert viktige bidrag til studier av imperialisme, kapitalisme og globalisering, med en gjennomgående interesse for produksjonsmåter og arbeiderbevegelse. Som man kan vente med hans bakgrunn, er det hans oversikt over latinamerikansk politikk og fagbevegelser i «den tredje verden», som nok har sett spor etter innenfor og utenfor de akademiske murene.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.

Det har aldri vært noen tvil om at Munck har hentet mye av sin inspirasjon og sine analyseredskaper fra det som dekkes av samlebegrepet «marxisme», noe som tidlig gjorde han i stand til å avsløre nyliberal retorikk omkring globalisering, utvikling og formelt demokrati. Men samtidig har han alltid vært kritisk mot de sider ved marxismen som springer ut av den rådende eurosentrismen på Marx’ egen tid, og har både vært åpen for – og selv medvirket til – meningsfulle korreksjoner og revisjoner.

Det som etter mitt syn gjør at Munck fortsatt er verdt å lese, er den utrolige oversikten han har over både klassisk og nyere litteratur på nær sagt alle felter av betydning i dagens samfunn. Ettersom han også skriver uten jålete akademisk sjargong, er det umulig å lukke boka uten å ha fått ny kunnskap og perspektiver som utfordrer vanetenkning. Marx 2020 er også forbilledlig bygd opp, med egne kapitler om Marx og historie, Marx og naturen, Marx og kultur, Marx og religion, Marx og arbeid og Marx og kjønn. Kapitlene er dessuten inndelt slik at vi først får presentert klassiske formuleringer basert på mesterens egne skrifter, før Munck går videre til egen vurdering av hvordan disse har blitt brukt – for ikke å si misbrukt – gjennom 1800- og 1900-tallet. Det tredje leddet er de siste tiårs kritikk som er lansert, i første rekke i den akademiske verden, og da særlig fra retninger som gjerne begynner med «post» (postmodernisme, poststrukturalisme, post-utvikling, postkolonialisme osv.) Som oftest henter de mer fra litteraturvitenskap og filosofi enn fra historie og samfunnsvitenskap, dvs. at de er mer opptatt av tekst enn av kontekst. Han ser ut til å føle seg mer hjemme i dette selskaper enn det han har gitt uttrykk for tidligere.

For å oppsummere kort: Jeg synes at Muncks klassiske presentasjon gir god mening for dem som ikke har så lang fartstid, at mange av de kritiske vurderingene av marxistiske og sosialistiske bevegelsers historie i de siste to årene er vel verdt å lytte til, og at de som vil finne ut av hva de ulike post-retningene står for, kan bli opplyst. Men det betyr ikke deres innvendinger mot mer klassiske marxisme treffer så særlig godt, i stedet synes jeg at de ofte vrangleser. Deres mangler og svakheter trer enda tydeligere fram når de samles på et brett. Det er én ting å gå Marx og mange av hans disipler etter i sømmene og antyde måter å fornye på som kan gi en revitalisering. Men det er ikke det som er deres anliggende, de er mer ute etter å skrinlegge mye av selve kjernen i det som gjør Marx så aktuell, til og med i kretser som før krisa i 2008 ikke ville drømt om å ta hans navn i sin munn.

Selv om Munck selv ikke går fullt så langt, er det klare berøringspunkter til «post»-tilnærminger, det vil si at tenkning (diskurser) langt på vei lever sitt eget liv, at historisk materialisme er deterministisk, og at det ikke finnes store fortellinger om motsetning mellom arbeid og kapital, eller om merverdi, profittrater og akkumulasjon. Det verst tenkelige i et slikt perspektiv er jo at dette hos Marx blir sett på som allmenngyldige, eller universelle, forhold. Noe slikt skal jo som kjent ikke finnes, og da særlig ikke hvis noen av røttene hos Marx kan spores tilbake til europeisk opplysningstid. Det som nærmest trumfer alt, er identitet (kjønn, etnisitet, nasjon), som et langt stykke på vei oppfattes som løsrevet fra klasser, arbeid og andre maktforhold enn dem springer ut av «diskursiv» makt. Mens Munck i tidligere verker har hatt stor nytte og glede av Gramsci, ser også hans stjerne nå ut til å blekne. Derfor fascineres forfatteren av økofeminisme, men er mindre opptatt økososialisme eller marxistisk økologi, slik John Bellamy Foster, Ian Angus og andre står for.

Når det gjelder 1800- og 1900-hundretallet, har forfatteren sans for å forstå sammenhengen med teori og praksis, men når han beveger seg inn i vårt eget hundre år, blir interessen for det siste mindre. At tida ikke akkurat er preget av revolusjonære sprang, og at store deler av den vestlige arbeiderklassen (i vid forstand) har pakket vekk sigd og hammer, er det lett å bli enige om. Men det å føre en defensiv kamp er tross alt noe annet enn å velge defaitisme som svar.

Akkurat når leseren synker litt ned i tristhet, glimter Munck til igjen i siste kapitlet. Her gjenoppdager han klasser og kamp (for ikke å si klassekamp), og ønsker oss lykke til i anti-kapitalistiske bevegelser. Men da er det synd at han har misbrukt sjansen til å gi oss bedre redskaper på veien, og at han i tidligere kapitler har vært for ukritisk overfor Marx’ kritikere.

Raoul Peck (regissør)
Den Unge Karl Marx
Another world entertainment, 2017

I en liten kinosal i København er det duket for visning av Der Junge Karl Marx, en to timers lang spillefilm om en politisk supernerds unge liv. Salen fylles godt opp med mange eldre, som jeg mistenker har vært på studiesirkel om Marx flere ganger enn meg – det går et gisp gjennom salen i det de første ordene i det kommunistiske manifest endelig blir formulert og skribles ned. Denne filmen treffer utvilsomt sitt publikum godt.

Peder Østring studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo
Foto: Another World Entertainment

Den unge Karl Marx utspiller seg i Europas turbulente 1840-tall. Mens industrisamfunnets og kapitalismen rulles ut i et forrykende tempo preges kontinentet av fattigdom, nød og politisk enevelde. Handlingen sparkes i gang med scener fra tyske bønder på leting etter nedfallsved i en rik jordeiers skog som blir sablet ned av politi til hest. Rett etterpå ser vi hvordan den politiske avisen Rheinische Zeitung, hvor Karl Marx jobber, blir stormet av statspolitiet for å ha dekket saken i media og for å drive subversiv virksomhet. Vi blir kastet inn en politisk samtid som hvor det finnes enorme motsetninger i samfunnet og hvordan Marx må flykte fra land til land for å kunne drive sitt intellektuelle arbeid fremover.

Peck klarer gjennom sin filmatisering av den unge Marx å fortelle en medrivende historie om hvordan personer og hendelser var med å påvirke Marx sine livsvalg. Parallelt med at kapitalismen blir grenseløs, organiserer også de sosialistiske tenkerne seg på tvers av landegrensene, og vi får et innblikk i datidens polemiske møter mellom ideologiske kjemper som Proudhon, Marx og Engels. Selve møtet mellom Friedrich Engels og Karl Marx er særlig fornøyelig, hvor vi får se hvordan to mennesker som i utgangspunktet ikke kan fordra hverandre, bli forvandlet til kamerater og intellektuelle sparringspartnere som sammen får til mer enn de noen gang kunne gjort alene. Det kan være vanskelig å se for seg hvordan en historisk personlighet som Marx faktisk levde sine unge år, men filmen klarer å vise oss overraskende mange dimensjoner av de to agitatorene Marx og Engels, som når de finner samhold ute på en skikkelig tur på byen og senere må løpe fra fransk politi i trange smug.

Filmen er basert på brevvekslinger Marx gjorde med andre, og briljerer med selv­ironiske skildringer av sin disputter med andre samtidige skikkelser på venstresiden. I tillegg tar den med hvor sentral Jenny Marx var for den kommende suksessen til marxismen. Med en enorm intellektuell kapasitet var hun med å forme og nedskrive Karl Marx’ ubegripelige håndskrift, i tillegg til å måtte bære hovedvekten av den materielle nøden og forsørge barna. En kanskje enda mer glemt historisk skikkelse er Mary Burns, arbeiderklassekvinnen som ble Engels’ livslange partner som vi får se stå opp mot undertrykkelse på fabrikken til Engels far og som blir Engels’ inngangsport til sine studier om arbeiderklassens forhold i Manchester.

Den unge Karl Marx er et originalt, interessant og til tider vittig portrett av en personlighet som har betydd enormt mye frem til våre dager. Raoul Peck har klart å lage en medrivende fortelling som viser mennesket Karl Marx, krydret med personer og referanser som mange på venstresiden vil dra kjensel på.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.)
Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt.
Oslo: Res Publica, 2018, 144 s.

Hovedtittelen på denne boka – Kven skal eige jorda?– gir en presis melding om hva som er hovedinnholdet, men også undertittelen er viktig for å forstå hva boka handler om: Ei bok om mat og makt. De åtte personene som har skrevet de ulike kapitlene i boka, har gjort en god jobb. De legger fram både mye viktig fakta og gode analyser. De fleste vil også få ny og historisk kunnskap om odelsrett, odelsloven og konsesjonslover, som er viktig bakgrunnskunnskap for å forstå utviklingen og dagens situasjon i norsk landbruk. Boka fortjener derfor å bli lest av langt flere enn dem som til daglig er opptatt av landbrukspolitikk. Med fine bilder, god layout og stive permer er boka også godt egnet til å ligge framme på stuebordet når venner kommer på besøk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handelskampanjen og styremedlem i Attac.
Foto: Res Publica

Boka gir gode beskrivelser av kamper om eierskap til jord både i Norge, Danmark, Romania, Ukraina, Skottland, Polen og i deler av Afrika. Fakta og beskrivelsene av norske økonomiske interesser i landbruket bl.a. i Romania, Ukraina og Afrika, er alene god nok grunn til at mange bør lese denne boka, og at det bør bli en offentlig debatt rundt disse spørsmålene. Hvor mange vet f.eks. at et norsk selskap leier 24 260 dekar jord i Ukraina? Det tilsvarer over 100 gjennomsnittsgårder i Norge. Norfunds investeringer i storskala industrilandbruk i Afrika blir også kort omtalt i boka. Det er å håpe at det kan bidra til mer offentlig debatt om hva det statlige investeringsselskapet bør investere i, for på best mulig vis å bidra til å redusere fattigdom.

Norge har fortsatt en stor andel småbruk i landbruket og en betydelig større andel enn andre vesteuropeiske land, men antall småbruk går også drastisk ned hos oss. Alt tyder på at det kommer til å bli enda færre og større gårder i Norge i åra framover – om ikke forholdene for småbrukere blir forbedret. Det bør bekymre mange. Bekymringene blir ikke mindre av å lese i boka at «tungvekteren», tidligere president for Næringslivets Hovedorganisasjon, Jens Ulltveit-Moe, mener at norske landbrukseiendommer er for små.

Forordet til boka er skrevet av Nora McKeon, som i mange år arbeidet i FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Hun har spilt en viktig rolle bl.a. for at bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner skal få en plass og bli lyttet til i FNs arbeid med mat og landbruk. I den korte oversikten om forfatterne er en henvisning til hennes siste bok, fra 2015; Food security governance – Empowering communities, regulating corporations. Forhåpentligvis fører det til at mange kjøper og leser den boka også. Det er få – om noen – som har så god innsikt i dette temaet som McKeon , som nylig var i Norge på en konferanse av landbruksforskere.

Det siste kapittelet i boka – før etterordet – handler om Per Olaf Lundteigen og hans synspunkter. Det er på sin plass ettersom han både har spilt og spiller en viktig og positiv rolle i norsk landbrukspolitikk. Han er småbruker sjøl, har vært leder for Norsk bonde- og Småbrukarlag, og er stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Etterordet i boka tar opp internasjonal handelspolitikk. Det er skrevet av Helene Bank som er spesialrådgiver i For Velferdsstaten og også leder av Handelskampanjen – en organisasjon bestående av 17 norske organisasjoner. Det er bra at også handelspolitikk knyttet til mat og landbruk tas opp i boka, og Bank gjør som alltid en god jobb. Jeg skjønner imidlertid ikke helt hvorfor handelspolitikken er «henvist» til etterordet. Det er antagelig fordi handelspolitikken ikke så direkte angår det som er hovedfokuset for boka –Kven skal eige jorda. Uansett grunnen til at det er henvist til etterordet, så les det også!

Det er umulig å ta opp alle viktige temaer knyttet til mat og landbruk i ei bok på 144 sider. Jeg synes likevel det hadde vært fint om boka også hadde hatt en artikkel som gikk inn på en del myter knyttet til landbruket, som for eksempel at mesteparten av maten krysser landegrensene, at industrilandbruket produserer mesteparten av maten, og at økologisk landbruk ikke kan fø verden. Det hadde også vært fint om agro-økologisk landbruk hadde blitt løftet fram.

Selv om det for dagens barn og ungdom er vanskelig å forstå, er det faktisk sant at vi mennesker har klart å leve uten både mobiltelefoner og nettbrett. Men alle skjønner at mat var – og er – helt avgjørende for at vi skal kunne leve. Likevel er mye av politikken og praksisen knyttet til matproduksjon så skremmende at det er grunn til bekymring. En skulle tro at de fleste av dagens politikere tror at det om noen få år vil være mulig å hente mat fra andre planeter, og at de derfor ikke synes det er så farlig om naturressursene som er avgjørende for matproduksjon ødelegges.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik har vært redaktører og sentrale bidragsytere, og har nedlagt et stort og fortjenestefullt arbeid. Kjøp og les boka, og delta i en av verdens aller viktigste debatter: om forholdene for matproduksjon!

James Petras & Henry Veltmeyer
The Class Struggle in Latin America. Making History Today
New York/Milton Park: Routledge, 2018, 284s.

Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais:
Brazil. Neoliberalism versus Democracy
London: Pluto Press, 2018, 237 s.

Etter et par tiår med oppsving for venstresiden («rosa bølge»), har Latin-Amerika de siste par årene vært vitne til ytre høyres tilbakekomst. Ikke bare i Brasil, Argentina, Venezuela, men også i mindre land som Peru, Paraguay, Chile («brun bølge»). Rett før 200-årsjubileet til Marx foreligger to bøker som på forskjellig vis demonstrerer at marxistisk analyse er egnet til forstå kompliserte samfunnsmessige endringer i samtiden. Begge bøkene er skrevet på et likeframt engelsk for et bredere publikum. Når vanskelige uttrykk blir presentert, blir de greit forklart.

Einar Braathen er seniorforsker, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – Storbyuniversitetet.
Foto: Routledge/Pluto Press

Klassekamp ovenfra,nedenfra, overalt

James Petras (født i USA) og Henry Veltmeyer (Ecuador) har preget amerikansk forskning om Latin-Amerika med til sammen nærmere 100 bøker siden 1960-tallet, på en erklært revolusjonær anti-imperialistisk plattform. Til tross for, eller på grunn av, lang fartstid leverer de en overraskende oppdatert analyse av kontinentets utvikling. Foruten fire innledende og to avsluttende tematiske kapitler, inneholder boka sju kapitler fokusert på land: Argentina, Brasil, Chile, Mexico, Paraguay, Peru og Venezuela. Til fem av landstudiene har de hentet inn yngre bidragsytere.

Forfatterne viser klart hvordan nyliberalismen har dannet rammen for nye former for klassekamp. Investeringer i fabrikkindustrisektoren har avtatt. Den internasjonale kapitalen har fått utfolde seg friere siden 1980-tallet, særlig innenfor mineral- og annen ressursutvinnende («ekstraktive») næringer. Gruve- og landbrukssektoren bidro dermed til sterk eksportvekst, godt hjulpet av stigende råvarepriser og frihandelsavtaler internasjonalt. Motsetningene mellom ekspanderende jordbruks- og gruvekapitalister på den ene siden, og jordløse grupper og ikke minst urfolk på den andre siden, har blitt viktigere enn den gamle motsetningen mellom arbeid og kapital. Samtidig har offentlig politikk representert ved bortfall av subsidier, privatisering og avvikling av offentlige tjenester, og økte skattefordeler for de rike, skapt en serie med opprør i byene. Lavlønte og undersysselsatte arbeidere, støttet av lavere middelklasse, reiste seg mot nyliberalismen. Dette har skapt nye klasseallianser og en ny front i klassekampen: valgfronten.

Seier i demokratiske valg brakte undertrykte grupper til statsmakt. Gjennom økt statlig tilegnelse av grunnrente og superprofitter, f. eks gjennom statlige olje- og gasselskap, har rikdom og makt blitt omfordelt. De folkelige klassene har blitt styrket. ‘Post-nyliberale regimer’ entret scenen. Venezuela og chavismen («den bolivarianske revolusjonen») er det tydeligste eksemplet på dette. Når prisene på olje- og andre råvarer synker drastisk, skjerper klassekampen seg. Kapitalistklassen i privat nasjonal sektor utnytter folkets misnøye med den progressive regjeringens krisepolitikk. Med støtte fra den internasjonale kapitalen og stadig mer konservative deler av middelklassen skyr kapitalistklassen ingen midler for å vinne makten. Den kriminaliserer representanter for det tidligere regjeringspartiet og opphever alle forordninger som beskytter arbeidsfolk. Dette så vi med maktovertakelsene til henholdsvis Mauricio Macri i Argentina i desember 2015 og Michel Temer i Brasil i april 2016. Dette skiftet forklarer Petras og Veltmeyer med at ‘klassekampen ovenfra’, fra de herskende klassene, har mer kraft enn ‘klassekampen nedenfra’, fra arbeidere, bønder og andre folkelige grupper. I konklusjonskapitlet maner de likevel fram en viss optimisme. Enden på råvareboomen og påfølgende svikt i eksportinntekter gjør at kapitalmakt basert på jordbruks- og gruveindustri blir sterkt svekket, og de nye høyreregjeringene vil bli kastet gjennom fornyet klassekamp nedenfra.

Denne fremstillingen kan kritiseres for å lage for tette koplinger mellom endringer i økonomi, klassekamp og politikk. Forskjellen blir borte mellom ‘klasse’ og ‘sosial bevegelse’. Mange viktige ledd blir oversett: ideologisk strid (også på venstresida), kampen om demokratiets innhold, representasjonen av folket, massemedienes rolle, de politiske strategiene, de strategiske politikerne, klassenes og partienes organisering, forutsetningene for bærekraftig alternativ til nyliberalismen. Forskjeller mellom landene blir i liten grad sammenliknet og forklart. (Hvorfor holder de små landene stand – Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador. Men de store har bukket under for ytre høyre). Analysen blir grovmasket. Den får likevel fram de store linjene.

Klassekamp av og til

Alfredo Saad-Filho og Lecio Morais er begge brasilianere. Den første er professor i politisk økonomi ved SOAS, University of London. Den andre er økonomisk rådgiver i det brasilianske parlamentet. De leverer en kronologisk, systematisk og ikke minst raffinert gjennomgang av utviklingen i verdens femte største land (og en av verdens ti største økonomier) fra 1930 til i dag. De siste seks av bokas ti kapitler handler om perioden fra 2002, da Luís Inácio Lula da Silva (Lula) vant presidentvalget, til høyresida gjennomfører kontrareformer i 2017.

Deres analytiske hovedgrep er å forstå utviklingen av ‘akkumulasjonssystemer’, som viser til kapitalismens konkrete form og organisering i avgrenset rom og tid. Kapitalens tvang til vekst (akkumulasjon) er kjernen i kapitalismen. Akkumulasjonssystemet bestemmes av klasseforholdene og forankres i politiske regimer, økonomisk politikk og institusjonelle historier. Ethvert akkumulasjonssystem preges av ‘ytre’ ressursbegrensninger – f. eks arbeidskraft, finans, råvarer – så vel som ‘indre’ kompromisser og motsetningsfylte hensyn. Kombinasjonen av indre og ytre press kan bringe et akkumulasjonssystem i krise, og ny vekst og stabilitet er da mulig bare når en ny klasse (-fraksjon, -allianse) har tatt over det politiske hegemoniet. Brasil har gjennomgått tre akkumulasjonssystemer siden uavhengigheten i 1822. Først, eksportledet vekst basert på jordbruksprodukter (særlig kaffe) med en fåmannsstat fram til 1930. Deretter import-erstattende industrialisering med en byråkratisk utviklingsstat og fram til 1980. Til slutt, etter en lang overgangsperiode, et nyliberalt økonomisk system med politisk demokrati.

Dette nyliberale systemet er spesielt sårbart overfor endringer på det internasjonale finans- og råvareprismarkedet, og det sliter med demokratiets krav om likhet politisk og sosialt. Den nye grunnloven av 1988 var et svar på en sosialistisk klassebevegelse organisert rundt Arbeidernes Parti (PT). Grunnloven pålegger staten å utvikle en moderne velferdsstat. Utover på 1990-tallet har avindustrialisering bidratt til å svekke den organiserte arbeiderklassen. Nyliberale regjeringer får inn tillegg i grunnloven som forplikter framtidige presidenter og regjeringer å føre nyliberal finanspolitikk: ingen underskudd på statsregnskapet, lavest mulig inflasjon osv.

Før Lula ble valgt i 2002, lovte han å respektere de nyliberale lovene og alle internasjonale avtaler med IMF og andre finansinstitusjoner. Men i sin andre presidentperiode beveger Lula politikken til venstre. Gjennom økte minstelønninger, pensjoner og andre overføringer til de fattigste stiger den innenlandske etterspørselen, og sysselsettingen øker. Brasil er i ferd med å bli en velferdsstat. Lula innfører dessuten trekk av ‘utviklingsstat’ (neo-developmentalism) med dynamisk samarbeid mellom staten og det innenlandske borgerskapet, særlig i bygg- og anleggsindustrien. Gjennom statseide banker og statsoljeselskapet Petrobras blir det fart i økonomien. Samtidig var det balanse i statsfinansene og lav inflasjon. Lula går av med den høyeste popularitetsraten som noen gang er målt for en president i et demokrati.

Dilma Rousseff fortsetter fra 2011 Luas prosjekt med å kombinere nyliberalisme og velferdspolitikk. Når prisene på olje, andre mineraler og soya faller særlig fra 2013, gjør kapitalisteliten og den øvre middelklassen opprør. De har flertall i kongressen. De bruker avsløringer av korrupsjon i Petrobras fra 2014 og utover som påskudd for å kreve avvikling av all statsstyring. Og de krever slutt på ‘populistisk’ velferdspolitikk – dvs. slutt på ‘pakten’ som lå til grunn for demokratiets innføring i 1988. Med andre ord, et opprør mot demokrati, og for radikalisert nyliberalisme. Dette leder til riksrettssak mot Dilma Rousseff og hennes avgang i april 2016. Men denne politikken medfører også krise for det akkumulasjonssystemet som var bygd opp siden 1980-tallet. En radikalisert nyliberalisme kunne danne kjernen i et nytt system, men dette prosjektet har svært liten støtte i folket, så det forutsetter en avskaffelse av demokratiet.

Saad-Filho og Morais avslutter derfor med en betraktning om klassekamp. I motsetning til Petras og Veltmeyer, ser de på klassekompromiss som det ‘normale’ i et stabilt akkumulasjonssystem. Den åpne klassekampen gjenopplives når akkumulasjonssystemet er i krise og et nytt må utvikles. I Brasil fremover dreier denne kampen seg om demokrati-spørsmålet. Arbeiderklassen vil reorganisere seg og mobilisere for en dyp demokratisering av økonomien, samfunnet og det politiske systemet. Bare når denne kampen lykkes, vil folket kunne nyte langvarig sosial og økonomisk framgang.

Maria Berg Reinertsen
Reisen til Bretton Woods
Oslo, Cappelen Damm, 2017, 222 s.

Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet. Nå har hun skrevet bok om båtreisen i juni 1944 da utvalgte økonomer, byråkrater og diplomater fra flere land reiste fra Storbritannia til USA med det tidligere luksusdampskipet «Queen Mary». Båtreisen var et slags arbeidsseminar i forkant av en konferanse som skulle etablere grunnlaget for et stabilt system for regulering av finansielle transaksjoner mellom ulike land. Om bord arbeidet økonomer som John Maynard Keynes, Lionel Robbins, Wim Buyen og norske Wilhelm Keilhau fram utkastene som skulle diskuteres på den andre siden av havet. Reinertsen presenter deltakerne og forteller litt om flere av dem. Hun forteller også litt om skipet og trekker inn det som skjer i krigen som fortsatt pågikk.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Cappelen Damm

Resultatet av arbeidet ble opprettelsen av to institusjoner som har spilt og som fortsatt spiller en viktig rolle i verdens monetære system – Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert på en konferanse i Bretton Woods, USA i juli 1944, like i etterkant av båtreisen. Systemet etablerte regler for kommersielt og finansielt samvirke mellom verdens ledende industriland og er det første eksemplet på en internasjonal avtale som dekket finans- og valutaforhold mellom en rekke uavhengige nasjoner. Den viktigste effekten ved Bretton Woods var en forpliktelse for hvert av de deltakende land til å føre en pengepolitikk som opprettholdt en fast vekslingskurs (±1 %) for sin valuta målt i forhold til gull, samt IMFs evne til å tre støttende til ved midlertidige avvik i betalingsbalansene landene imellom. Hensikten med Verdensbanken var først å finansiere gjenoppbyggingen av Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig, men her spilte Marshallhjelpen en større rolle. Etter hvert som Europa ble gjenoppbygd, endret bankens mandat seg til utvikling av den tredje verden.

Formålet med institusjonene var å unngå ustabilitet og valutakriser i den internasjonale økonomien. Håpet om en krisefri kapitalisme var stort, en trodde det var mulig å unngå de store økonomiske vanskene mellomkrigstida bar preg av. Boka gir en god oversikt over hva som ble diskutert da Bretton Woods systemet ble etablert uten å gå overdrevent inn i detaljene. De siste tiårene har både Verdensbanken og IMF spilt en helt annen rolle. Dette har skjedd gradvis etter at fastkurssystemet kom under økende press mot slutten av 1960-tallet og brøt sammen i 1971 da USA suspenderte den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Reinertsen beskriver den faglige uenigheten mellom keynesianere og nyklassikere på en enkel og lettfattelig måte. I de siste tiårene har den uregulerte markedsliberale versjonen av kapitalismen igjen vunnet hegemoniet, ikke minst i IMF og Verdensbanken. Hun lykkes også godt i å få fram den ulike virkemåten de to institusjonene har nå i forhold til det de hadde under den regulerte «velferdskapitalistiske» perioden.

Reinertsen kommer også inn på protestene mot IMF og Verdensbanken på seint 90-tall og tidlig 00-tall. Hun viser også med lettfattelige eksempler hvilken politisk rolle disse institusjonene spiller i dag, f.eks. i Hellas etter eurokrisen. Hun trekker også inn egne erfaringer fra diskusjoner av temaet som student på Blindern og sine egne møter med representanter fra IMF og Verdensbanken som journalist, og om sitt dypdykk etter dokumenter under arbeidet med boka. Boka blir på den måten mer fortellende en det som er vanlig i sakprosa. Måten boka skrives på gjør, at den blir en mellomting mellom ei historiebok og ei debattbok som gir oversikt over sentrale stridstemaer i verdensøkonomien de siste tiårene. Disse grepene fungerer ganske bra.

For meg er det imidlertid til tider litt vanskelig å få tak i hva forfatteren selv mener om spørsmåla hun reiser. Mellom linjene antyder hun imidlertid stor grad av skepsis til måten verdensøkonomien fungerer under nyliberalismen, samtidig som hun antyder skepsis til både proteksjonisme og det hun kaller nasjonalisme. Samtidig er det et faktum at det var mye større grad av nasjonal sjølråderett i perioden 1945–71 enn i dag, selv om det var regler som regulerte internasjonal handel og finanstransaksjoner mellom land. Trengs det internasjonale institusjoner som fungerer som overdommere overfor folkevalgte organer eller er det bedre med større grad av nasjonal råderett? Dette burde vært diskutert kort i boka.

Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.):
Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016.
Oslo, Cappelen Damm Akademisk, 2017, 317 s.

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) ¹ samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktorav­handlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Cappelen Damm Akademisk

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) ¹ samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Boka er en artikkelsamling. De 22 artikkelforfatterne har en brei samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Hovedtyngden er historikere og sosialantropologer, men forfatterkorpset teller også sosiologer, jurister, teologer og pedagoger.

I forordet skriver de tre redaktørene at det har blitt gjort lite «analyser av likheter og forskjeller i norsk minoritetspolitikk historisk og komparativt mellom grupper». Bakgrunnen for boka er et ønske om å foreta en slik sammenlikning. Intensjonen er god og viktig, men lever boka opp til dette siktemålet? I boka behandles i hovedsak hver gruppe for seg. Det dreier seg om oversiktsartikler og sammenfatninger av tidligere forskning og gir boka et litt tørt lærebokpreg. Det er mange gode artikler om norsk politikk overfor jøder, kvener, rom, romanifolk/tatere og samer, men innslagene av sammenliknende analyse burde ha fått en breiere plass.

Et annet siktemål har vært at erfaringene fra historien til de «gamle» minoritetene skal kunne belyse statens politikk når det gjelder de mer nylig innvandrede minoritetene. Dette kunne etter mitt syn ha blitt gjort mer eksplisitt ved å løfte fram noen aktuelle problemstillinger som for eksempel etnisk særlovgivning og framstilling av minoriteter som en undergravende politisk trussel.

Når det gjelder etnisk særlovgivning, skriver Vibeke Kieding Banik om forbudet mot tradisjonelle jødisk slaktemetoder (1921) og Chalak Kaveh om forbudet mot omstreifernes hestehold (1951). Lovgivningen ble i begge tilfeller begrunnet med dyrevelferd, men hadde en umiskjennelig undertone av etnisk særlovgivning. I dag diskuteres blant annet forbud mot ekteskap mellom søskenbarn og mot rituell omskjæring av gutter. Argumentene er helse og barnevelferd. Når det gjelder søskenbarn-ekteskap, blir også integrering og begrensning av hente-ekteskap brukt som argumenter. Det kan være gode argumenter for begge forslag, men de vil utvilsomt fungere som en form for etnisk særlovgivning.

Når det gjelder synet på minoriteter som en politisk trussel, vet vi at både kvener, jøder og rom i perioder på 1900-tallet ble framstilt som farlige spioner og en trussel mot nasjonal sikkerhet. De ble anklaget for å ha lojaliteten sin utenfor Norges grenser. Liknende oppfatninger finner vi i dag når det gjelder innvandrere og flyktninger fra muslimske land. En av de vanligste fordommene mot muslimer i Norge dreier seg om at de først og fremst er lojale mot islamske lover og ikke vil innordne seg norske lover og normer.

Et tredje punkt hvor det kunne ha vært interessant med sammenlikninger med dagens situasjon, dreier seg om minoritetenes organisasjonsbygging. I Lars Liens kapittel om minoritetsorganisering nevnes blant annet en form for jødisk parallellorganisering i mellomkrigstida (jødiske feriekolonier, jødiske barnehjem og jødiske eldresentre). Når det gjelder nye innvandrergrupper er det ikke uvanlig å fordømme liknende organisering som utvikling av parallellsamfunn. Konkurrerende strategier og interne konflikter i minoritetsmiljøene er heller ikke nytt, og det kan virke som om det er mange fellestrekk i fortid og nåtid. Eksempler på ulike oppfatninger innad i minoritetsmiljøer blir godt belyst i Aarset og Lidéns kapittel om historiens betydning for rom og romanifolk/tateres situasjon i dag.

I kapittelet «Gamle minoriteter i det nye Norge» blir vi presentert for en undersøkelse av undervisningen om samer og nasjonale minoriteter i norsk skole. Resultatet av undersøkelsen er ikke oppløftende. Det står lite i lærebøkene, og emnet oppleves ofte som mindre relevant. Aktualisering blir framhevet som vesentlig både av elever og lærere. Artikkelforfatterne konkluderer med et ønske om en bedre balanse og sammenheng mellom beskrivelse av historiske fenomen som fornorsking, nasjonalisme og antisemittiske strømninger og beskrivelse av dagens situasjon for minoritetsgruppene. De foreslår også å løfte blikket fra de enkelte gruppene og se på fellestrekk som gjelder behandling av minoritets grupper generelt. Det samme tas opp i Cora Alexa Døvings utmerkede sluttkapittel. Dette er i tråd med et grep som jeg (og også forfatterne, tror jeg) hadde ønsket for denne boka, men som glipper litt i gjennomføringen. Mer vekt på sammenliknende analyser både i fortid og nåtid ville ha gjort en ellers god bok skarpere og mer kontroversiell og nyttigere med tanke på debatt og undervisning.

Noter:

1. Egentlig er det bare fire av gruppene som blir behandlet. Bortsett fra en omtale av politisk mobilisering i nyere tid er skogfinnene knapt nok nevnt. Redaktørene begrunner det med at det i liten grad var noen egen politikk overfor skogfinnene som gruppe på 1900-tallet. Det kan nok være så, men de kunne også ha nevnt at her er det et forskningsmessig tomrom. Skogfinnene har ikke vært tema i nyere norsk historieforskning. Det er synd for gruppa er svært interessant både innvandrings- og minoritetshistorisk.

Frode Ulvund:
Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca. 1814 – 1964.
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017, 228 s.

Frode Ulvund er professor i historie ved ­Universitetet i Bergen. Han har blant annet arbeidet med jødisk historie og med kriminalitetshistorie med vekt på disiplinering og sosial kontroll. I denne boka tar han for seg tre religiøse minoritetsgrupper, jøder, mormoner og jesuitter, og ser nærmere på hvordan de har de blitt behandlet av myndighetene og hvordan de har blitt omtalt.

Bokas mer teoretiske kapitler om religionsfrihet og toleranse kan være litt tunge, men stort sett er boka skrevet i et levende og tilgjengelig språk med omfattende bruk av konkrete eksempler. Boka er i tillegg rikt illustrert med uttrykksfulle historiske karikaturer.

Det er en klar styrke ved boka at den norske historien om de religiøse minoritetene er supplert med skandinavisk historie og et videre internasjonalt perspektiv. Jøder, mormoner og jesuitter er svært forskjellige religionsgrupper, men Ulvund viser at framstillingene av dem har mange fellestrekk. Sentralt er oppfatningen om at de var illojale mot norske styresmakter, at de isolerte seg og dannet «en stat i staten», og at de forholdt seg på en løgnaktig og dobbeltmoralsk måte mot personer utenfor deres eget trossamfunn. Alt dette gjorde dem farlige og uskikkete som borgere.

Den jødiske «fare» 1814–1851

Jødeparagrafen i Grunnloven har blitt forklart nærmest som et arbeidsuhell, og ansvaret har blitt lagt på bondelederen Theis Lundegaard som skal ha revet forsamlingen med seg ved et stemningsutbrudd. Frode Ulvund har tidligere avkledt denne myten i boka Fridomens grenser 1814–1851. Handhevinga av den norske «jødeparagrafen». I Håkon Harkets bok Paragrafen er det lagt fram forskning som dokumenterer de anti-jødiske holdningene i den norske eliten, ikke minst blant de sentrale grunnlovsfedrene.

I denne boka får vi en presis sammenfatning av hvordan de anti-jødiske oppfatningene i Norge bygget på et felles europeisk tankegods som særlig spredte seg fra Tyskland og Danmark til Norge. Spesielt interessant er gjennomgangen av de såkalte jødefeidene i Danmark. Her oppsto det også interne konflikter blant jødene som kan minne om konflikter i det muslimske miljøet i dag. Jøder som stod for reformpolitikk, brukte langt på vei majoritets­samfunnets argumentasjon og anklaget den jødiske menigheten i København for å danne «en stat i staten». De kritiserte blant annet rabbinernes maktposisjon og foreslo at det skulle bli forbudt å hente rabbinere fra Polen, og at menighetene skulle pålegges å bruke tysk eller dansk som administrasjonsspråk. En av reformjødene gikk så langt at han foreslo at de fanatiske jøder skulle deporteres til «Arabien eller Palæstina».

Fra slutten av 1830-tallet gikk «jødespørsmålet» inn i en ny og mer liberal fase. Særrestriksjoner ble opphevet både i Danmark, Sverige og Norge i løpet av 1840–1850-tallet. Men det kan se ut som om de typiske fordommene mot jøder ble overført til en ny religiøs minoritet, mormonene.

Islams sanselige søster – den mormonske fare. 1851–1955

Mormonisme som religiøs bevegelse oppstod i USA i 1820-åra. De første mormoner-misjonærene kom til Norge i 1851. Misjonsvirksomheten ga resultater, spesielt i arbeiderklassen. Innen utgangen av 1860-tallet hadde mer enn 2500 nordmenn gått over til mormonismen. Misjoneringen ble beskrevet som en samfunnsfare, religiøst, men i enda høyere grad moralsk og politisk. I offentlig debatt ble mormonerne ofte assosiert med jøder, muslimer, jesuitter og kommunister. De ble beskrevet som politisk illojale og forbundet med «Østens umoralske sanselighet». Mye av argumentasjonen var direkte importert ­­fra USA.

Mormonmisjonærene i Norge risikerte fengsel og dom for ulovlig religiøs virksomhet. Grunnlovsforslag på linje med innreiseforbudet for jesuitter ble drøftet. Med passloven av 1917 ble det innført visumplikt fra Amerika og Centralpasskontoret håndhevet i noen år visumnekt for mormonere som fast regel. Samme virkemiddel ble brukt for jøder og rom.

Den jesuittiske fare 1892–1956: Den papistiske motreformasjonens soldater

I andre halvdel av 1700-tallet ble jesuittene utelukket fra en rekke stater. I Norge ble forbud mot jesuitter og munkeordener nedfelt i Grunnloven. Først i 1890-åra ble det debatt om disse forbudene. Bestemmelsen mot munkeordener ble opphevet i 1897, men jesuittforbudet sto ved kraft helt til 1956. Den direkte foranledningen til at det ble opphevet, var at Norge hadde sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Krav om full religionsfrihet gjorde det dermed vanskelig å opprettholde forbudet. Når grunnlovsforbudet ble opprettholdt så lenge, har enkelte knyttet det til såkalt grunnlovskonservatisme – det vil si en generell forsiktighet med å endre grunnlovsbestemmelser. Men Ulvunds gjennomgang av debattene om jesuittforbudet viser at her var mange av de samme argumentene som ble anvendt mot jøder og mormoner i aktiv bruk. Spesielt gjelder det synet på gruppa som en politisk trussel. Jesuittene ble beskrevet som skruppelløse agenter som tok sikte på å underminere staten. De adlød ikke landets myndigheter, men fulgte blindt organisasjonens øverste ledelse: På 1900-tallet ble de sammenliknet med både kommunister og fascister.

Nasjonens antiborgere

Ulvund vektlegger hvordan både jøder, mormonere og jesuitter ble framstilt som motstykker til den lojale og gode norske borger. Sånn sett spilte disse gruppene en viktig rolle i nasjonsbyggingen. Det var ikke alltid så enkelt å beskrive hva en god nordmann var, det kunne det være delte meninger om. Det var enklere å få fram hva han ikke var ved å tegne et skremmebilde av «de andre». Argumentasjonen mot de religiøse minoritetsgruppene var gjennomgående mer moralsk og politisk enn religionsbasert. Og det var ikke bare i Norge at slik argumentasjon kunne bidra til nasjonsbygging. Tankegodset var alleuropeisk og transatlantisk og sirkulerte fra land til land.

I dag er de religiøse minoritetene Ulvund skriver om, langt på vei ufarliggjort. Mormoner er blitt et muntert innslag i underholdningsprogrammer og musikaler. Spor av de truende jesuittene finner vi nå stort sett bare i språklige vendinger. I ordbøker forklares ordet «jesuittisk» som «skinnhellig og slu». Antisemittismen er ikke borte, men i følge Holocaustsenterets nyeste undersøkelse er den på retur. Men undersøkelsen viser også at de gamle stereotypiene om jøder fortsatt lever, ikke bare blant muslimske innvandrere, men også blant vanlige nordmenn.

Muslimene som dagens antiborgere?

Ulvund skriver ikke om dagens situasjon for religiøse minoriteter. Men han slår fast at bokas tema ikke bare er historisk interessant. Det er også relevant for dagens debatt om minoritetsgrupper.

I gjennomgangen av muslimfiendtlige stereotypier I HL-senterets rapport, Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017, er det mange fellestrekk med det historiske materialet Ulvund behandler. Det gjelder for eksempel påstandene om at muslimer først og fremst er lojale mot islamske lover og derfor illojale overfor norske/europeiske verdier, at muslimer ikke kan integreres fordi de egentlig ikke vil, at muslimer forakter demokrati, utgjør en trussel mot vestlig kultur og snakker med to tunger. Stereotypien om at den muslimske mannen er styrt av en primitiv seksualitet», gjenfinner vi både i kampanjene mot mormonere og i eldre oppfatninger om «den orientalske og vellystige jøden».

I nåtidas forsøk på å definere norske verdier brukes muslimene ofte som motstykker eller antiborgere. Sånn kan for eksempel bilder av søte grisunger og felles svømmeundervisning bli definert som umistelige norske verdier. I Sylvi Listhaugs klassiske «Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt.» defineres det norske som det motsatte av hva muslimer står for. Ulvund hjelper oss med å forstå de historiske røttene.

Ilan Pappe
Ti myter om Israel
Oslo, Solum, 2018, 171 s.
Oversatt av Jarle Petterson og etterord av Jørgen Jensehaugen.

Først en honnør til det lille Solum forlag, som rett som det er oversetter viktige bøker som de store forlagene ikke bryr seg om. Nå er de akkurat ute med Ti myter om Israel, skrevet av den framstående historikeren Ilan Pappe. Her fatter han seg i korthet, og boka egner seg derfor like bra som en første introduksjon som en hendig repetisjon. Utgivelsen kunne ikke være mer aktuell; den går rett inn i debatten etter LO-kongressen oppfordring til økonomisk, kulturell og akademisk boikott. Beskyldningene om «antisemittisme» hagler som vanlig tett, og det er derfor nødvendig å rytte opp i begrepene.

Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist
Foto: Solum

Forfatteren er israelsk statsborger med tysk-jødiske foreldre, og avtjente sin verneplikt under 1973-krigen. Men det har ikke hindret dødstrusler og hets om landssvik. For ti år sida blei han jagd fra sin stilling ved Haifa-universitetet, og er nå professor ved et britisk universitet. Fra hans hånd har det deretter strømmet fagbøker både om israelsk og palestinsk historie, i tillegg til en velrenommert lærebok i Midtøstens historie. Men vi har måttet vente til 2018 før noe er oversatt til norsk.

Pappe gir et presist oppgjør med ti av de vanlige vrangforestillingene som dukker opp i norsk debatt, ikke minst i kommentarfeltene. Palestina er ikke et nærmest folketomt ørkenområde før den sionistiske bevegelsen skjøt fart for hundre år sida. Og masseutdrivinga i 1948 var verken frivillig eller en følge av oppfordringer fra arabiske stater, men rett og slett en massiv etnisk rensning. Dagens Israel er derfor et eksempel på en settlerkolonialisme som vi kjenner det fra Nord-Amerika, Australia eller Sør-Afrika, og motstanden må forstås som kamp for avkolonisering. Mytene om at Israel stadig strekker ut handa for forhandlinger og at landet er et demokrati, står også lagelig til for fall. I hvilket demokrati er det liste over steder eller byer hvor den opprinnelige befolkninga ikke får lov til å bosette seg? Og hvilken fredsvenn bryter systematisk med FN-resolusjoner og folkerettslige avgjørelser som krever at apartheidmuren fjernes, samtidig palestinere sperres inne i okkuperte områder som må regnes som fengsler?

Aller skarpest er Pappé når han avkler Oslo-avtalen, og steg for steg forklarer hvorfor den mest er et verktøy for oppsplitting i kolonier, et middel til å sørge for at det viktigste av alle spørsmål – flyktningenes rett til å vende tilbake – blir liggende i skuffen.

I skrift og tale har Pappe vist at han er helt på linje med flertallet på LO-kongressen. En mer opplysende gave til de tillitsvalgte kan LO-sekretariatet neppe gi, og det er sikkert bare å ta kontakt med forlaget for et rimelig masseopptrykk. Det er det minste man kan vente.

En gave til delegatene på LO-kongressen!

Jon Nordenson:
Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren.
Oslo: Universitetsforlaget, 2018, 366 s.

Jon Nordenson har skrevet en innsiktsfull, innholdsrik og faglig solid bok om en av samtidens største og mest sammensatte politiske dramaer. Det er i seg selv en bragd.

Den arabiske våren er den mest spektakulære og massive folkereisningen så langt i vårt århundre. I løpet av få uker tidlig i 2011 hadde millioner inntatt gater og torg i hele den arabiske regionen fra Marokko i vest til Bahrain i øst. Noen regimer falt, andre sloss for sin eksistens, noen land endte i nådeløs borgerkrig.

Nils A. Butenschøn er professor ved Norsk senter for menneske­rettigheter, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Univeritetsforlaget

Opprør og reaksjon

Opptøyer og sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker var ikke noe nytt i disse landene. Men for første gang siden Nassers tid var brede lag på tvers av grenser, generasjoner og religiøse skillelinjer samlet om et felles grunnmotiv. På 1950- og -60-tallet var det i første rekke kampen mot imperialisme og restene av europeisk kolonialisme, samt kampen for palestinsk frigjøring, som kunne samle folk om et frihetsmotiv og gi arabisk identitet et innhold. Nå var det kampen mot egne ledere, mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i ulike varianter som brakte folk sammen. Men som revolusjon for folkestyre var den arabiske våren mislykket, i det minste på kort sikt. I dag har de konservative motkreftene gjenvunnet kontrollen og initiativet i store deler av regionen, klarest markert ved aksen Riyadh–Kairo, det vil si alliansen mellom det militær-byråkratiske regimet til Abdel Fattah al-Sisi i Egypt og det islamistiske oljekongedømmet til kong Salman av Saudi-Arabia og hans ekspansive sønn Muhammad bin Salman.

Et ambisiøst og krevende prosjekt

Det finnes etter hvert en omfattende faglitteratur internasjonalt som søker å gi svar på hvordan vi skal forstå den arabiske våren og utviklingen siden, men lite av dette er så langt formidlet på norsk. Med denne boka får vi et viktig bidrag til å rette opp dette bildet. Det er viktig at norske forskere ser en slik innsats som en naturlig del av sitt samfunnsoppdrag, og Nordenson fortjener en stor takk for en vel gjennomført jobb.

Organiseringen av det omfattende kunnskapsstoffet i boka har nok vært en utfordring for forfatteren. Han beskriver formålet med boka slik: «Skal vi forstå den arabiske våren, må vi … kritisk benytte et vidt tilfang av kilder, vi må plassere og tolke hendelsene i sine relevante kontekster, og vi må trekke linjene tilbake i historien. Det er også målet med denne boken» (s. 12). Nordenson gir seg selv med dette en krevende oppgave uten klare avgrensninger. Han tar leseren gjennom regionens historie fra sekshundretallet med profeten Muhammed og utbredelsen av de første islamske imperiene, via det osmanske imperiet og den europeiske imperialismen fram til våre dager. Som en framstilling og analyse av Midtøsten etter den arabiske våren framstår boka derfor som litt omstendelig. Man må lese seg gjennom ca. 140 sider med bakgrunn før man kommer til 2010 og utviklingsforløpet umiddelbart før de massive oppstandene fra desember 2010 og framover.

Det kan være vanskelig for leseren til enhver tid å se relevansen av de ulike historiske utviklingstrekkene for å forstå den arabiske våren. Palestina-konflikten vies for eksempel ganske mye plass i den historiske gjennomgangen, men står det i forhold til betydningen dette spørsmålet hadde for opptøyene under den arabiske våren? Nordenson sier selv at dette spørsmålet ikke var spesielt viktig i denne spesielle historiske sammenhengen, at det kom i skyggen av protestene lokalt mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i de enkelte arabiske landene. Han sier riktig nok at Palestina-spørsmålet har en «enorm symbolkraft» i den arabiske verden (s. 273), men betydningen av dette for den arabiske våren og tiden etter forblir uklar.

Det alternative grepet for organisering av boka ville være å bygge historikken inn i framstillingen av opprøret og den mer aktuelle samfunnsutviklingen som lå bak. Dette kunne han gjøre ved å bygge ut de 5–6 siste kapitlene av boka. Disse kapitlene gir til sammen et helhetlig perspektiv på begivenhetene og er uten tvil den sterkeste delen av boka. Her kommer også Nordensons egen forskning til sin rett, knyttet til språk, offentlig ordskifte, sosiale medier og demokratisering, i første rekke i Egypt.

Opprøres anatomi

I kapittel 9, som innleder denne mer analytiske delen av boka, trekker forfatteren opp en rekke strukturelle utviklingstrekk som bidrar til å forklare utbruddet av den arabiske våren: For det første den voksende misnøyen i den yngre, tallmessig sterke og etter hvert bedre utdannet generasjonen. Rekordhøy arbeidsløshet, svake utsikter til arbeid som står i forhold til utdanningen, og myndigheter som ikke tok problemet på alvor skapte økende bitterhet. For det andre bidro privatiseringer og strukturtilpasninger til det internasjonale kapitalmarkedet på 1980-tallet (og igjen i forbindelse med finanskrisen i 2008–2009, kan det føyes til) til økende klasseskiller og fattigdom. For det tredje åpnet denne privatiseringen for utbredt korrupsjon der eliten kunne utnytte den godt befestede klientsystemet i samfunnet til å bygge allianser, kooptere viktige grupper og berike seg selv.

For de fjerde, og i forlengelsen av dette, ble den samfunnskontrakten som i første rekke karakteriserte republikkene i regionen undergravd av den økonomiske politikken som ble ført. Denne uformelle kontrakten gikk ut på at staten bidro med subsidier på basisvarer, velferdsordninger og jobbsikkerhet mot at folk ikke skulle ha forventninger om bred politisk deltakelse og medbestemmelse. Man så en viss politisk liberalisering på 1980-tallet, men økende tilstramninger igjen på 1990-tallet. Et femte punkt er dynasti-tendensene blant herskerne i mange av de arabiske republikkene. I Tunisia, Libya, Egypt, Syria, Irak (under Saddam Hussein) og Jemen ble det lagt opp til at sønnene av presidenten – som i alle disse landene hadde styrt i årtier – skulle overta makten og at maktstrukturene rundt statsledelsen skulle sikre denne arvefølgen. Som Nordenson påpeker skapte dette også motstand innad i regimene, noe som bl.a. forklarer at hæren i Egypt ikke reddet president Mubarak da protestbølgen slo innover landet med voldsom kraft i januar 2011. Flere faktorer, ikke minst de notorisk repressive trekkene ved disse regimene, kunne nevnes. Nordenson gir en interessant beskrivelse av hvordan undertrykkelsesapparatet i flere av landene som ble hardest rammet av den arabiske våren nettopp bidro til eskalering og noen steder til borgerkrig.

Voldens destruktive dynamikk

Et typisk mønster var at demonstrasjoner som i utgangspunktet var fredelige ble møtt av myndighetene med uproporsjonal vold, som i sin tur skapte ytterligere raseri og bredere mobilisering, som så ble møtt med enda skarpere vold osv. Når denne dynamikken først hadde nådd et visst nivå fantes det få mekanismer i disse autoritære statene for nedtrapping og konfliktløsning. Skjebnen til president Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt fortalte om en folkemakt som andre ledere ikke visste hvordan de skulle møte annet enn med vold. Millioner av demonstranter hadde overvunnet frykten for statens undertrykkelsesapparat, apparatet som holdt regimene ved makten. al-Assad i Syria hadde derfor gode grunner til å se på opprøret som en eksistensiell trussel. Ettergivenhet kunne inspirere til enda bredere oppslutning om opprøret og feie regimet til side. Hvis demonstrantene på sin side skulle trekke seg på grunn av regimes voldsanvendelse kunne de med like godt grunnlag i erfaring frykte en nådeløs hevn fra regimets side. Bedre da å stå løpet ut og håpe på regimets fall, med eller uten ekstern intervensjon.

Hvorfor klarte monarkiene seg best?

Et verdifullt trekk ved Nordensons bok er de mange nyansene han får fram, både når det gjelder variasjoner i forutsetninger for opprør i de enkelte landene og de ulike reaksjonene opptøyene ble møtt med fra regimehold. Her er det et interessant mønster som også flere andre har påpekt, nemlig at monarkiene i regionen ble mindre utfordret enn republikkene. Dette kan synes paradoksalt, republikkene har tross alt gjennomgått en politisk modernisering fra monarki til republikk, og man skulle tro at monarkiene ville bli de første regimene til å bli feid til side i en demokratibølge som den arabiske våren. Det var kraftige demonstrasjoner også i monarkiene, mest alvorlig i Bahrain der kongefamilien påkalte militær intervensjon fra storebror Saudi-Arabia for å stabilisere regimet. Men gjennomgående var protestene mindre omfattende og kravene mer moderate enn i republikkene.

En forklaring på dette mønstret går i retning av at de monarkiene som fortsatt eksisterer i dag har vist seg levedyktige og motstandsdyktige. De springer ut av en tradisjonell stammekultur med sterk lokal forankring og henter legitimitet på det grunnlaget. En annen forklaring er at monarkiene i det store og hele også er blant de rike olje- og gassproduserende landene, og bruker sin velstand til å kjøpe befolkningens lojalitet. Kanskje enda viktigere er det at republikkene i teorien bygger på folkesuverenitetsprinsippet; presidenten styrer på vegne av folket, henter sitt mandat fra folket. Når presidentstyret utvikler seg i retning av en totalitær styreform og et utilslørt røverregime som legger beslag på store offentlige ressurser, oppstår det en tillitskrise der befolkningen føler seg forrådt av en president som foregir å styret landet til folkets beste og på dets vegne.

En internett-revolusjon?

Et annet interessant trekk ved den arabiske våren som Nordenson dekker godt, og som spilte inn i konfliktdynamikken mellom regimene og deres opponenter, var betydningen av internettet, de sosiale mediene og TV-kanalen al-Jazeera. Dette er et felt som har fått stor oppmerksomhet, og spørsmålet har vært reist om den arabiske våren var drevet fram av de mulighetene som den nye kommunikasjonsteknologien ga unge sinte kvinner og menn. Det er ikke vanskelig å dokumentere at Twitter og Facebook ble hyppig brukt i mobiliseringen, men Nordenson gir her et nyansert bilde basert på et omfattende materiale. Han påpeker blant annet: «Ser vi på tall for tilgang til og bruk av internett som sådan, er det to ting som er ganske klare: Et klart flertall av befolkningen i de arabiske landene brukte ikke internett i 2011, og det ser ikke ut til å være noen umiddelbar sammenheng mellom graden av internett-tilgang og graden av protester» (s. 196).

Samtidig viser Nordenson at internett var viktig som medium for mobilisering i enkelte land, særlig i en tidlig fase av den arabiske våren. «Borgerjournalistikken», det vil si beskrivelser og foto/video-dekning av protestaksjoner og regimebrutalitet i sann tid fikk voldsomt gjennomslag, også fordi mye ble plukket opp og formidlet gjennom tradisjonelle medier. Dette svekket regimenes kontroll med nyhetsbildet.

Dessuten, og minst like viktig, internettet ga demonstrantene en mulighet til å diskutere mål, strategi og taktikk uten å måtte møtes fysisk og utenfor regimets sensurkontroll. Forfatteren gir eksempler fra egen forskning på Kuwait der regimet lenge tillot debatt og demonstrasjoner så lenge kravene holdt seg innenfor konstitusjonens rammer som sikrer hegemoniet til det utøvende kongedømmet. Men da kravene om overgang til et «konstitusjonelt emirat» fikk økende oppslutning sommeren 2012, også blant parlamentsmedlemmer, var dette å gå over en rød strek for regimet, og protestbevegelsen ble slått ned. En stor endring hadde likevel skjedd, sier Nordenson «Konstitusjonelle endringer er nå en del av diskusjonen om Kuwaits politiske fremtid, og rammene for mulige løsninger på problemene man står overfor er dermed endret» (s. 203).

Fra undersåtter til medborgere

Basert på egen forskning vil jeg mene at vi her er inne på et tema som er sentralt for å forstå viktige grunnmotiv i den brede protestbevegelsen og dens langsiktige virkninger. Av grunner som er sterkt sammensatte, og som Nordensons bok også omhandler, hadde samfunnsutviklingen i de fleste arabiske landene nådd et krisenivå omkring 2010 som de autoritære og tilstivnede regimene ikke var i stand til eller hadde ønske om å løse. Folk krevde en endring i selve samfunnskontrakten; de godtok ikke lenger å bli behandlet som undersåtter som herskerne kunne kreve lojalitet av, nå krevde de rettigheter som fullverdige borgere og en statsledelse som sto til ansvar for sine handlinger. Opprøret i de enkelte landene hadde sine særegne trekk og historiske forutsetninger, men slagordene var forbausende like på tvers av landegrensene.

Her er vi inne på et tema som også er blitt berørt av andre forfattere, nemlig om de ikke-målbare og langsiktige virkningene av den arabiske våren. Sammenlikninger blir gjort med blant annet den europeiske «folkevåren» i 1848, som også var en spontan folkereisning mot undertrykkende regimer. Den gang som nå ble opprøret slått ned av den privilegerte eliten, og gamle regimer ble restaurert. Men demonstrasjonen av folkemakt, tidlige seire, samholdet og den nye demokratiske bevisstheten som ble skapt i den europeiske offentligheten beredte grunnen for senere kamper for demokratiske reformer i Europa. Mange i den arabiske verden som med fortvilelse nå ser egen kamp lagt i ruiner vil kunne finne en viss trøst i dette perspektivet, men det er klart for alle og enhver at en ny demokratisk reisning i den arabiske verden ligger langt fram i tid.

Demokrati-debatten: Hvordan komme videre?

Boka avsluttes med et kort konklusjonskapittel: «Demokrati er løsningen». Forfatteren påpeker at problemene som utløste den arabiske våren fortsatt er uløste og at demokrati «… er et langsiktig mål som vil være nødvendig for å løse de fundamentale problemene de arabiske landene står overfor over tid» (s. 282). Det vil nok de fleste si seg enige i, men det blir litt enkelt når han etterlater inntrykket at ‘demokrati’ er en entydig samfunnsmodell. Boka ellers illustrerer at den arabiske våren i stor grad utspilte seg som en kamp om samfunnsmodeller og demokratiforståelse. Demokrati har mange dimensjoner: sivile og politiske rettigheter, økonomiske og sosiale rettigheter, minoritetsrettigheter osv. Problemene ligger langt på vei i hvordan konfliktene rundt disse grunnstrukturene skal løses, og av hvem. Uten en dypere analyse av slike spørsmål blir dermed løsningen (demokrati) en del av problemet, og vi er like langt.

Denne innvendingen svekker likevel ikke hovedinntrykket av boka som et vellykket prosjekt og av en forfatter som har solide innsikter i de utfordringene som den mangefasetterte arabiske verden strir med.

Espen Goffeng:
Vikeplikt for høyre
2017, Kolofon forlag 257 s.

Espen Goffeng har skrevet en bok om det han oppfatter som venstresidas problematiske møte med multikulturen. Han leverer flere gode eksempler på hvordan dette møtet er problematisk, men dessverre så stopper det der – det er vanskelig å se at han har noe alternativ. Dermed fremstår boka mer som en utblåsning enn et konstruktivt innlegg til en viktig debatt.

Når Goffeng skriver om multikultur, er han først og fremst opptatt av de muslimske miljøene i Norge og sammenlignbare land. Venstresidas problem i møtet med disse, mener han, er at den overlater til høyresida å flagge standpunkter som tradisjonelt har vært dens egne kampsaker, som kvinnekamp, ytringsfrihet, religion og homogenitet. Årsaken til dette ligger i en slags frykt for å legitimere eller å bli slått i hartkorn med høyresida. Derav tittelen – Vikeplikt for høyre.

Det ene temaet som han behandler særskilt, er den sosiale kontrollen kvinner utsettes for i muslimske miljøer. Her trekker han frem en rekke kritikere fra disse miljøene, både i innland og utland, og han har også snakket med flere av dem i arbeidet med boka. Felles er at de har blitt møtt med kraftige sanksjoner fra det miljøet de kritiserer. Selv om kampen deres er inspirert nettopp av den vestlige kvinnebevegelsens og venstresidas vellykkede kamp, har støtten de har fått fra den kanten, vært svært begrenset. Derimot har ikke høyresida nølt med å gi dem sin støtte og dermed gjort kvinnefrigjøring innen disse miljøene til sin sak.

Det andre temaet han behandler særskilt, er forholdet til ytringsfrihet og religionskritikk. Tradisjonelt er også dette saker venstresida har fremmet, og som høyresida har vært motstandere av. Men i møtet med multikulturen, fra Sataniske vers, via Muhammed-karikaturene, og frem til Charlie Hebdo, har det vært motsatt. Plutselig er det høyresida som er for å tillate blasfemi, mens venstresida har solidarisert seg med krenkede konservative imamer. Ja, enkelte har nærmest gått så langt som å hevde at om du opptrer krenkende, da er det din egen feil at du lever under en konstant dødstrussel eller at redaksjonslokalene dine blir angrepet og medarbeiderne dine drept. Dermed reduseres ytringsfriheten til et situasjonsbestemt prinsipp, noe ikke minst venstresida burde frykte.

Man kan selvsagt diskutere høyresidas beveggrunner for å innta disse tradisjonelle venstresidestandpunktene. Men som Goffeng spør, burde ikke venstresida glede seg over det? Burde den ikke glede seg over en høyreside som vil bekjempe sosial kontroll? Burde man ikke glede seg over en høyreside som vil forsvare ytringsfriheten mot konservative krefter? Det mener Goffeng venstresida ikke gjør. I stedet lar den høyresida sette dagsordenen og lar dem gjøre dette til sine saker. Frykten for å bli fremstilt som rasist, uansett hvor beskyldningene kommer fra, trumfer alt. Og da er det kanskje ikke så rart at de i de muslimske miljøene som fronter disse kampene, slutter seg til partier og bevegelser til dels langt ute til høyre?

Goffengs argumenter er overbevisende så langt. Men hva vil han egentlig gjøre med det? Hvordan bør venstresida møte multikulturen på sine premisser?

Høyresidas løsning er genuint individualistisk. De heier gjerne på en Abid Raja, en Amal Aden eller en Shabana Rehman Gaarder. Men det er den enkeltes ansvar å heve seg over sin bakgrunn. Klarer de ikke det, så er det ingen andres skyld. Dessverre er det vanskelig å se at Goffeng har så mye mer å tilby enn individualisme. Tvert imot, hans ankepunkt mot venstresida, er at den ikke, eller i hvert fall i alt for liten grad, stiller opp for dem som vil bryte ut av miljøene. Men hva med dem som fortsatt er en del av miljøene? Hva med dem som ikke er «skamløse jenter»? Det er jo, tross alt, disse det er flest av.

Det eneste stedet jeg egentlig finner ansporing til en særskilt venstresidetilnærming, er i en fotnote der han kritiserer en ensidig assosiasjon mellom innvandring og svekkelse av den gjensidige samfunnsmessige tilliten i Storbritannia, der han påpeker at dette ble målt i samme periode som nyliberalismen hadde sitt gjennombrudd. Men han går ikke videre langs dette sporet. Dermed blir det en debatt om overflatefenomen, der alt reduseres til kultur. Og det er da ikke akkurat det som har vært typisk for venstresida?

Ja, Goffeng har mange gode poenger. Det bør være et tankekors når venstresida gjør seg til støttespillere for konservative imamer. Han har også flere interessante betraktninger rundt hvordan og hvorfor det har blitt slik. Men hva bør venstresida gjøre? Så lenge han ikke går inn på dette, kan boka vanskelig bringe debatten videre.

Trond Gram og Ole Martin Rønning
De lange linjer.
Arbeiderbevegelsens historie i Norge
Res Publica, Oslo 2017, 184 s.

Ole Martin Rønning¹ og Trond Gram² har skrevet sin versjon av den norske arbeiderbevegelsens historie – fra Marcus Thrane til i dag. Boka deres er på 184 små sider, har myke permer, og er utgitt med støtte fra LO. Forfatterne vil skrive på «en lettfattelig og informativ måte» (s.10). Ambisjonen kan være å nå langt ut blant medlemmer og tilhengere av arbeiderbevegelsens organisasjoner, og bidra til større historiebevissthet.

Jørn Magdahl er historiker og kommunestyre­representant for Rødt i Færder kommune (tidligere Nøtterøy).
Foto: Res Publica

Boka står på solid historiefaglig grunn. Spørsmålet blir mer om den ut fra intensjonen er pedagogisk god nok. De fleste kapitlene starter med en «appetittvekker» i form av en dramatisk episode e.l. Det fungerer. Korte biografier av noen nøkkelpersoner er også med. Hver tidsperiode har fått sin plass, og det er bra at også den moderne historia, som av gode grunner mangler eller er mangelfullt behandlet i mange tidligere oversiktsbøker, er viet like mye tekst som den tidligere historia. På liten plass evner forfatterne å få fram vesentlige trekk ved de ulike periodene. Spørsmålet er om det til tross for en del kortfattede forklaringer og resonnement, likevel blir mer beskrivelse enn egentlige linjer som tittelen lover. Kanskje har de ikke vært klare nok på hvilke linjer de vil vise fram. I forordet sier de at de vil følge fire lange linjer: «1) Arbeiderbevegelsens organisering og løsninger som svar på økonomiske utfordringer. 2) Bevegelsens overordnede mål om velferd inkludering og demokrati. 3) Den norske arbeiderbevegelsen som en del av den internasjonale utviklingen. 4) Spørsmålet om makt, styring og veien til innflytelse.» Flere av disse punktene er lite distinkte, og vil til dels overlappe hverandre, målet om sosialisme faller utenfor her, selv om det berøres noen steder i teksten. La meg likevel understreke at det er mye å lære her for dem som ikke veldig godt bevandret i stoffet fra før.

Framstillingen i boka er nøktern og balansert. Den er ikke «AP-lojal», men har vel heller ingen klar(e) «personlig stemme(r)» eller noen vrier, som egger til sterke motforestillinger eller til videre refleksjon. For å understreke poenget kan jeg som en kontrast, vise til Harald Berntsens pamflett Tilbake til start, som jeg anmeldte her i tidsskriftet for noen år siden.

Grunnfortellingen til Rønning og Gram er nok at arbeiderbevegelsen har oppnådd store resultater og har forandret Norge fundamentalt, men i tråd med intensjonen er den mer preget av «logos» enn «patos», og vil neppe skape den helt store begeistring.

Det kjennes ikke helt riktig å pirke i forfatternes stort sett forsvarbare utvalg og vurderinger, men la meg likevel nevne noen eksempler på ting som burde ha vært annerledes. Spesielt påfallende for mange lesere av Gnist vil det være at de har en god framstilling av NKPs rolle under okkupasjonen, men ingenting om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa. De viser viktige områder i nyere tid hvor det har vært opposisjon til lederne i AP, men når de kommer til EØS, blir dette et historisk spørsmål om tilslutningsformen og ikke til et av de store konfliktspørsmåla i fagbevegelsen i dag. «Solidaritetsalternativet» på 1990-tallet er entydig framstilt som den fornuftige og vellykkede løsningen i en situasjon med høy arbeidsledighet.

Martin Tranmæl er gitt betydelig plass «som på mange vis den reelle leder av (Arbeider)partiet i mellomkrigsårene» (s. 40), men innholdet i hans og Fagopposisjonen av 1911 sin offensive faglig strategi, som har vært obligatorisk i alle andre oversiktsframstillinger av arbeiderbevegelsens historie, er her mangelfullt beskrevet. Dermed er det heller ikke å vente at de forklarer hvorfor Arbeiderpartiet under «tranmælismen» fikk store strategiske problemer da de økonomiske konjunkturene ikke lenger gjorde det mulig for arbeiderklassen å flytte fram posisjonene gjennom økonomisk/faglig kamp, men hvor en tvert om blei tvunget over i en defensiv posisjon. Det oppsto et slags ideologisk vakuum, som etter hvert åpnet veien over til sosialdemokratiske posisjoner med klassekompromiss, ministersosialisme og statlig reformpolitikk. Selv i et kort hefte, burde dette ha vært belyst.

Sluttnoter

1. Ole Martin Rønning har doktorgrad i historie med avhandlingen «Stalins elever: Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske Parti 1926-1949. Han er nestleder i Arbeiderbevegelsens arkiv.
2. Trond Gram har historieutdanning og er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i LO.

Torgny Hasås (red.):

Det mørke arbeidslivet
Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping
Gyldendal, 2017, 271 s.

Arbeidsliv og arbeidslivsspørsmål burde ha hatt en langt viktigere plass i valgkampen enn det som har vært tilfellet, rett og slett fordi det pågår en forslumming av arbeidslivet. Alt «går ikke så mye bedre» og sosial dumping og rein arbeidslivskriminalitet er ikke bare et tankefenomen, men noe som rammer de fleste av oss, direkte eller indirekte. Allikevel bagatelliserer høyresida spørsmålene og snakker om «sosial jumping» og at fagbevegelsen vil dra stigen opp etter seg.

Petter Vellesen er leder for Oslo Bygningsarbeiderforening, Fellesforbundet avd 603. Han er faglært forskalingssnekker.
Foto: Gyldendal

Derfor er det helt nødvendig at søkelyset settes skarpt på disse problemene. I et nummer av Bygningsarbeideren anmeldte vi Jonas Bals’ bok Hvem skal bygge landet?, som tar for seg problemstillinga først og fremst fra bygningsbransjens ståsted. Norsk Arbeidsmandsforbund har medlemmer i mange bransjer, og flere av dem er utsatt for denne forslummingen. Forbundet tok derfor initiativet til å gi ut en bok som setter fokus på dette. Boka foreligger nå. Den heter Det mørke arbeidslivet med undertittelen Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping. Det er Torgny Hasås, mangeårig journalist i LO-aktuelt/frifagbevegelse.no og med bakgrunn som elektriker, som har vært redaktør for boka og skrevet de fleste kapitlene.

Denne boka tar for seg flere bransjer, og særlig renholdsbransjen får mye plass. Det er helt naturlig, både siden det er en av bransjene hvor både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er mest utbredt og fordi det er Arbeidsmandsforbundet som organiserer renholderne. Jeg synes disse kapitlene er veldig informative. Men ellers er det nok av lesestoff dersom leseren bare vil se det fra en bygg- og anleggsside også. Både kapittelet om bemanningsbransjen, kapittel 12 om saker fra bygningsbransjen og Steinar Rindhølens kapittel om at arbeidsplassene til norske anleggsarbeidere er under press, burde være særlig interessante for Bygningsarbeiderens lesere. Det samme gjelder oversikten over de kriminelles metoder og de historiske gjennomgangene av kampen om allmenngjøringen, forflytningen av arbeidskraft i Europa og kampen mot sosial dumping. De to siste er skrevet av henholdsvis FAFO-forsker Anne Mette Ødegaard og Jan-Erik Støstad som tidligere var statssekretær i arbeidsdepartementet.

Boka forsøker ikke bare å dokumentere de uønska forholda i arbeidslivet. Den setter også opp noen tiltak for å få bukt med dette ondet. Det viktigste tiltaket tror jeg er det som forbundssekretær Brede Edvardssen skisserer i kapittelet om renholdsbransjen, nemlig ­fagorganisering, fagorganisering, fagorganisering. «Høy organisasjonsgrad, gode tillitsvalgte og velfungerende tillitsvalgtsorganisasjoner ute i bedriftene er det som virker.» Dette er jeg helt enig i, men i denne boka beskrives også en annen virkelighet, «det mørke arbeidslivet», hvor både styrkeforholdene, kultur- og språkproblemene og reell fare for arbeidstakeren fører til at denne linja vil være umulig å følge. I tillegg til en styrking av «oss selv» trengs altså reelle lovendringer og langt sterkere reguleringer. Brede Edvardsen ramser opp en rekke slike tiltak i sitt avslutningskapittel. Skal det pirkes her, så må det være at han ikke har tatt med seg LO-kongressens forslag til tiltak mot bemanningsbransjen. Dessuten synes jeg at de tiltakene som er gjort vedrørende offentlige innkjøp – Telemark-modellen, Oslo-modellen osv – fares litt lett over. Jeg tror at dette er blant de viktigste forebyggende tiltakene man kan gjøre.

Hasås sier i sitt forord at boka er skrevet «for at folk i Norge skal bli mer oppmerksomme på hva som skjer». Jeg tror man kan ha større ambisjoner med boka. Den kan helt sikkert brukes som studiemateriell av tillitsvalgte og aktivister i fagbevegelsen og politikken. Jeg regner med at Norsk Arbeidsmandsforbund har tenkt å bruke den på en sånn måte. Flere andre forbund og foreninger bør henge seg på.

I sin bok, Det moderne fengsels historie, skiller den franske filosofen Michel Foucault mellom to typer forbrytelser: de forbrytelsene som han kaller «små dagligdagse overtredelser», og som han beskriver som forbrytelser som alle lett kan være fristet til å begå; og de forbrytelsene som han kaller «forbrytelse[r] uten etterfølgelse», og som han beskriver som «begått under så uvanlige omstendigheter, i dypeste hemmelighet, med slik villskap, og […] til de grader på randen av det umulige at det nødvendigvis er første og siste gang [de] begås».¹ I følge ham, kan det fremstå som viktigere å straffe de første enn de andre, fordi de første, i motsetning til de andre, kan etterlignes, formere seg, og derfor skape sosial uorden.

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog, med et hovedfag i sosiologi fra NTNU.
Foto: Metrónomo/Wikimedia Commons

I krimfiksjoner er det ofte besteborgere, medlemmer av overklassen, som begår forbrytelsene uten etterfølgelse, mens småfolk, medlemmer av de brede samfunnslagene, fremstilles som bare i stand til å begå små dagligdagse overtredelser. På samme måte, i disse fiksjonene, er det ofte privatdetektiver som prøver å oppklare de forbrytelsene uten etterfølgelse, mens politietterforskere fremstilles som bare i stand til å oppklare små dagligdagse overtredelser. Når politiførstebetjenten Japp står overfor en forbrytelse uten etterfølgelse, ber ham Hercule Poirot om hjelp. Og når politibetjenten Lestrade befinner seg i en lignende situasjon, ber han Sherlock Holmes om hjelp. I krimfiksjoner pleier en klasseforskjell å skille privatdetektiven og politietterforskeren fra hverandre. Og i den grad vi leser og ser på krimfiksjoner, bidrar denne klasseforskjellen til å strukturere vår oppfatning av kriminaliteten. Denne klasseforskjellen bidrar til å definere hvem vi anser som i stand til å begå en type kriminell handling snarere enn en annen type kriminell handling. Og på grunn av dette, ønsker jeg å belyse den.

Sinn over kropp

Fordelen som privatdetektiver som Poirot og Holmes har i forhold til politietterforskerne, er at de føler seg hevet over loven. De føler seg ikke forpliktet til å respektere lover og til å følge prosedyrer. De tenderer mot å tenke at målet helliger middelet. En politietterforsker kan nok oppføre seg på denne måten, men da handler han eller hun som en privatdetektiv og ikke lenger som en politietterforsker.

Selvfølgelig føler privatdetektivene seg ikke nødvendigvis komfortable med det å overskride loven. Men å kjenne en indre uro hjelper dem å oppleve seg selv som sinn snarere enn som kropper, og derfor som medlemmer av en overklasse snarere enn som medlemmer av et bredt samfunnslag, fordi en overklasse er en klasse som antas å ligge over bredere samfunnslag, som sinnet til et stående menneske kan oppleves som liggende over en kropp.

I krimfiksjoner virker det åndelige å være sosialt hevet over det kroppslige. I TV-serien Agatha Christie’s Poirot (1989–2013) har den forfinete Poirot overtaket på Japp og hans respektinngytende skulderbredde. I filmen From Hell (2001) av brødrene Hughes, er den opiatavhengige og hjemsøkte politibetjenten Abberline den glade og overvektige sersjanten Godleys overordnete. Poirot og Abberline er fysisk svake, men viljesterke. De bestemmer og er sta. Japp og Godley befaler over ordensstyrker, men selv adlyder de, stiller organiserte fysiske styrker til rådighet for Poirot og Abberline, og i den grad de iverksetter planer, forvandler de idéer til virkeligheter.

Drøm over faktum

Å oppklare små dagligdagse overtredelser er et fysisk arbeid. Politifolk samler vitnesbyrd og indisier. De foretar arrestasjoner, avhører, tar bilder og avtrykk, utfører rettsmedisinske undersøkelser, kryssjekker opplysninger, skriver rapporter, osv.

Å oppklare forbrytelser uten etterfølgelse er tvert imot et tankespill. Privatdetektivene ser og hører, og sitter i dype tanker ved sine skrivebord. Timene flyr på urskiven. Og plutselig, treffer de en idé som klargjør gåten.

I filmer kan narkotika hjelpe til å gjøre dette tankespillet synlig. I From Hell, kan man se Abberlines indre visjoner når han røyker opium, eller drikker en blanding av absint og laudanum. I filmen Minority Report (2002) av Stephen Spielberg kan man se detektivene Agathas, Dashs og Arthurs indre visjoner mens deres hoder er fulle av dopamin og endorfiner. Da virker narkotika å ha en dobbel effekt: det å dempe stresset som det å være overfølsom innebærer, det å være mer et sinn enn en kropp; og det å forsterke denne overfølsomheten, den åndelige tilstanden, i så stor grad at man ikke bare får intuisjoner men ser bilder. Disse bildene er vanligvis ikke helt realistiske, og virker å komme i en tilfeldig orden. Men slik fremstår fantasien i forhold til virkeligheten: lunefull og diskontinuerlig, en sump av usammenhengende bilder og lyder snarere enn en maskin styrt av kausallover. Privatdetektivene drømmer og tyder sine drømmer, som sjamaner som prøver å gjenopprette en viss sosial balanse som har vært brutt. I motsetning til politietterforskerne, er privatdetektivene ikke metodiske bevismakere.

Sofa over stol

Å vise en privatdetektiv som tar ulovlige stoffer, kan være en måte å stille til skue besteborgerskapets private forhold til loven, samtidig som kontrasten som eksisterer mellom de fine strøkene hvor besteborgerskapet bor og de beryktede bydelene hvor ulovlige stoffer selges.

En detektiv som Poirot reflekterer i et komfortabelt hjemmekontor og handler i luksuriøse stuer, der det å handle i hovedsak består i det å prate uten hensyn til tiden. En politietterforsker for sin del reflekterer på politistasjoner og handler på gater, det vil si både reflekterer og handler på steder som alltid er fulle av mennesker som forter seg og ikke har tid til å snakke. En privatdetektivs hjemmekontor er et privat og individuelt rom, mens en politistasjon er et offentlig og kollektivt rom. En privatdetektiv tenderer mot å blande privatliv og arbeid, mens en politietterforsker må opprettholde et klart skille mellom de to.

En politietterforsker som skulle begynne å sove på sin arbeidsplass, eller å arbeide hjemme, skulle begynne å oppføre seg som en privatdetektiv. Og en privatdetektiv som skulle arbeide for politiet kunne, som, for eksempel, Patrick Jane i TV-serien The Mentalist (2008–2015), være fristet til å be om å få en god skinnsofa i stedet for et vanlig skrivebord som kontorplass ved politistasjonen.

En privatdetektivs kropp virker ikke å være mye mer enn et appendiks. Og dette er spesielt synlig i filmen Minority Report, hvor detektivene Agatha, Dash og Arthur, som forutser kommende mord, sover, spiser og arbeider på en politistasjon, der de aldri forlater liggestolene sine.

Skjønnhet over funksjonalitet

I TV-serien Agatha Christie’s Poirot, har politiførstebetjenten Japp og Hercule Poirot to ulike livsstiler. Poirot spiser à la kontinental i så små porsjoner at maten virker delikat og sofistikert. Poirot gjør sine måltider til seremonier som har som formål å skjule det at han spiser for å nære seg. Politiførstebetjenten Japp for sin del spiser engelske retter, det vil si enkle retter, dagligdagse retter. Han liker å ha sine tallerkener fulle. Han spiser først og fremst for å fylle sin mage, for å varme seg og for å trøste seg. Til frokost spiser Poirot kun et lite bløtkokt egg med et par brødstrimler, mens Japp vil gjerne ha pølser, eggerøre og bakte bønner.

Poirot er en mann som drikker likører i små glass, mens Japp er en mann som drikker mørke øl i store glass. Poirot bor alene i en leilighet som ligger i Londons sentrum, mens Japp bor med sin kone i et lite hus i en forstad til London. Poirot bor i en høyereliggende etasje. Japp bor på gatenivå. Poirot har et interiør av sin tid hvor alle møbler ser ut til å ha vært laget like mye for å bli beundret som for å bli brukt. Japp har et enkelt tidløst funksjonelt interiør.

Klasser over massen

Selvfølgelig, selv i krimfiksjoner, er ikke alle privatdetektiver like velstående som Poirot. De amerikanske privatdetektivene som sies å være hardkokte og variasjoner over den amerikanske krimforfatteren Dashiell Hammetts fiktive privatdetektiv Sam Spade, ligner mer uteliggere enn rike dandyer. De lever vanligvis i dårlig opplyste, skitne, fuktige og rotete leiligheter; og arbeider for rettsvesenet i fargeløse saker hvor de vanligvis har å bekrefte eller avkrefte mistanker.

Disse privatdetektivene er tøffe snarere enn svake, dårlige purker snarere enn super cops, alkoholikere snarere enn narkomane, voldelige snarere enn maniske, jentefuter snarere enn kyske, avvikere snarere enn fremmede. De er engelske privatdetektiver overført til et samfunn som antas å være klasseløst. For dem, er de sosiale ulikhetene mer en kald dusj enn et varmt bad. De er hjemsøkte av en skuffelse som hjemsøker en hel del av den amerikanske skjønnlitteraturen, nemlig: skuffelsen over det at den amerikanske drømmen er bare en drøm; skuffelsen over det at det amerikanske samfunnet faktisk er et klassesamfunn.

I deres verden er motsetningen mellom det gode og det onde ofte en motsetning mellom et vesen og et utseende. Politifolk er korrumpert, og skjuler det bak dydens maske. De, for sin del, er gode mennesker, og skjuler det bak syndens maske. Man kan si at de også tilhører en overklasse som skiller dem fra politietterforskerne, men denne overklassen er moralsk snarere enn sosial og økonomisk.

I krimfiksjoner der samfunnet åpenbart består av sosiale klasser, er det gode og det onde mer tydelig atskilt fra hverandre, men også dobbelte. I de brede samfunnslagene må man se på loven som det gode og på forbrytelser som det onde. I overklassen, må man se på kunnskapen som det gode og på det ukjente som det onde. De små daglige forbrytelsene er ordensforstyrrelser, og de store eksepsjonelle forbrytelsene er intellektuelle utfordringer. Ideelt sett, burde politietterforskerne sørge for at ingen forbrytelse forblir ustraffet, mens privatdetektivene burde sørge for at ingen forbryter forblir ukjente. Det er forskjellen mellom de brede samfunnslagene og overklassen, mellom loven og kunnskapen, som definerer politietterforskerne som ansvarlige og naive, og privatdetektivene som intelligente og uansvarlige. Politietterforskerne har sine fengselsceller. Privatdetektivene har sine små grå celler.

Historier over beviser

Politietterforskerne vil ha beviser for å forvandle muligheter til fakta. Privatdetektivene vil ha indisier for å brette ut den historien som en forbrytelse uten etterfølgelse inneholder. I filmen Zodiac (2007) av David Fincher, forveksler amatørdetektiven Robert Graysmith indisier med beviser, og historie med fakta. Og politibetjenten David Toschi minner ham på at det å ha indisier og en historie tillater ham å gjøre krav på sannheten, men ikke på rettferdigheten, ved å si: «Easy, Dirty Harry. Finish the book.»

I krimfiksjoner, lager privatdetektivene ofte en fortelling som har som formål å mane fram en tilståelse. I Zodiac, maner Graysmiths skriftlige fortelling fram bare en partiell tilståelse i form av et truende blikk. Poirot for sin del klarer alltid å lage muntlige fortellinger som får den skyldige til å innrømme alt, som en demon kan vise seg til en eksorsist i en skrekkfilm.

Poirots fortellinger er torturer som ligner spiritismeseanser. Han samler i et rom alle som hadde en grunn til å begå forbrytelsen, som han prøver å oppklare. Og samtidig som han forteller sin historie, anklager han hver enkelt, turvis, og sparer den personen som han faktisk mistenker til slutten. Poirot har aldri det minste beviset å legge frem til støtte for hans siste anklage. Men forbryterens tilståelse fjerner alltid behovet for bevis. I krimfiksjoners overklasse, er den verste forbrytelsen kanskje ikke å stjele eller å drepe men å tro at man kan holde sin identitet skjult.

Hva gjorde at Jack the Ripper og Zodiac gikk over fra virkeligheten til fiksjonen, fra verden til boken og fra boken til filmen? Hva gjorde dem legendariske kriminelle? Grusomheten av deres forbrytelser, eller det at de aldri har vært formelt identifisert? Deres forbrytelsers enestående karakter har sannsynligvis bidratt til deres berømmelse, til å gjøre dem like mye fiktive som reelle. Men det å ha forblitt gåter for myndigheter som helst vil at alle skal være begripelige og pågripelige, har sannsynligvis også bidratt til det.

Berømmelse over glemsel

I Det moderne fengsels historie setter Foucault krimlitteraturen opp mot de små avisartiklene som oppdaterer folk om det arbeidet som politiet og rettsvesenet utfører: om de siste arrestasjonene, de siste siktelsene, og de siste dommene.² Likevel, vet alle som allerede har lest krimbøker eller sett krimfilmer basert på sanne historier, at slike små avisartikler, i noen tilfeller, blir grunnlaget til krimfiksjoner. Jack the Rippers mord eller Zodiacs mord, for eksempel­, er virkelige forbrytelser som ble grunnlag for krimfiksjoner.

Det er mulig det er når journalistene klarer å formidle en politietterforskning som et spill snarere enn som et arbeid, at denne etterforskningen kommer inn i fiksjonen. I dette tilfellet, kan Zodiac ha fremmet sin egen mytifisering ved å be noen aviser til å publisere som et makabert puslespill noen kodete brev som han hadde lagt.

Når pressen formidler et politiarbeid som et arbeid, ender dette omtalte arbeidet i en skjult administrativ hukommelse som konsentrerer det. Men når pressen klarer å formidle et politiarbeid som et spill, ender dette omtalte arbeidet i en synlig kunstnerisk hukommelse som broderer det. Dagsavisene, bøkene, og filmene ser ut til å utgjør tre lag i denne kunstneriske hukommelsen: dagsavisene som laget til de pågående etterforskningene, bøkene som laget til de historiske etterforskningene, og filmene som laget til de mytiske etterforskningene. Politiarbeidet utføres i nåtiden, mens krimfiksjoner utvikler seg i fortiden, slik at bildene virker å være det som ordene blir etter at de har gått over en viss kritisk masse.

I filmen Zodiac, følger man Toschis politietterforskning før man følger Robert Graysmiths amatøretterforskning. Filmen begynner i en hektisk dagsavisredaksjon, og ender opp i det dystre kjølvannet av en monoman søken. Nåtiden fremstår som en lys, livlig, og kollektiv tid, før fortiden fremstår som en mørk og ensom tid. Men etter hvert, via krimfiksjonen, blir fortiden en lampe som belyser en nåtid som plutselig viser seg mørk.

Kosmopolitter over innvandrere

Man kunne si at krimfiksjonen blomstrer på politiarbeidets nederlag. Det er i hvert fall det som virker å skje i filmen Zodiac. Man kan legitimt spørre seg selv om Graysmith ville ha skrevet en bok om Zodiac hvis politiet hadde funnet beviser som kunne ha begrunnet en rettssak.

I krimfiksjoner kan privatdetektivene bli ansatt fordi de kan vise mer takt og diskresjon enn politiet og pressen.³ Men de er også ansatt når det ser ut som kun det onde kan beseire det onde. Privatdetektivene har en spesiell posisjon i overklassen. De er både inne og ute, både beundret og foraktet, både utfordret og fryktet. De ses på som mennesker som kan bekjempe og jage vekk det onde uten å sette klassen og seg selv i fare. I følge den franske sosiologen Pierre Bourdieu, okkuperte de gamle kvinnene, de svarte menneskene, smedene, slakterne og kornmålerne lignende posisjoner i det kabylske samfunnet.⁴ Dette kan forklare hvorfor noen fiktive gamle damer, som, for eksempel, Miss Marple og Jessica Fletcher, er kjente amatørdetektiver.⁵ I det kabylske samfunnet var kvinnene som ikke lenger kunne føde, sett på som kvinner som hadde vendt tilbake til en vridd og uhellsvanger natur;⁶ nettopp den naturen som mange tillegger Miss Marple, og som man kan være tilbøyelig til å tillegge Jessica Fletcher etter å ha merket at døden virker å følge etter henne uansett hvor hun drar.

Siden det å være en belgier i England er å være en fremmed, men ikke så fremmed at man ikke er en nordeuropeer fra en nordeuropeisk sammensatt kongerike som også er en kolonimakt, er Poirot både inne og ute det engelske samfunnet. Han er en ambivalent og eksentrisk karakter, feiret og spottet, som setter de skarpe bladene som sine små grå celler er, opp mot drapsvåpenet, og sin intelligens’ vold opp mot forbrytelsens vold.

I sin bok Mytologier, skrev den franske semiologen Roland Barthes at «tenkning er en voldsom, katastrofal operasjon» for «en nasjon av forretningsfolk».⁷ I England er Poirot voldelig i den grad han tenker. Å tenke er en overtredelse som gjør det mulig for livet å gjenoppta sin gang, etter at en forbrytelse uten etterfølgelse avbrøyt denne. Tenkningen tåles i den grad det kan hjelpe til å gjenopprette en viss sosial orden, men ellers er det ansett som farlig, og bør helst ikke gjøres.

I det velstående miljøet der Poirot arbeider, er han ansett som en kosmopolitt snarere enn som en innvandrer. En kosmopolitt er en fremmed som man verdsetter ved å forestille seg ham eller henne som sjelden eller enestående, mens innvandrerne er fremmede som man tvert imot nedvurderer ved å forestille seg dem som utbredte eller ordinære. De fremmede som tilhører de brede samfunnslagene, er sett på som innvandrere snarere enn som kosmopolitter.

I overklassen er kosmopolittene så verdsatt—sannsynligvis som et bevis på at miljøet er internasjonalt—at de kan bli privatdetektiver. Men selvfølgelig, er de så få, at bare en, Poirot, har blitt det. I de brede samfunnslagene, er innvandrerne så nedvurderte – sannsynligvis som en trussel mot en viss nasjonal integritet – at de ofte er kontrollert av politiet, og mistenkt for forbrytelser. Kosmopolittene er fremmede subjekter, det vil si fremmede som iakttar og lytter, i så stor grad at de noen ganger er spioner—«jetsetter» à la James Bond eller «traveller» à la Jason Bourne—som verken er sett eller hørt når de gjør en god jobb. Og innvandrerne er fremmede objekter, det vil si sette og hørte fremmede, som noen ganger oppleves som altfor synlige og altfor støyende, og tillegges lite sinn fordi de har språkvansker.

Det at man tenderer mot å se på innvandrerne som litt dumme gjør at man forventer små dagligdagse overtredelser av dem, snarere enn forbrytelser uten etterfølgelse; lovbrudd begått for å tilfredsstille fysiske eller materielle lyster og behov, som, for eksempel, voldtekter eller butikktyverier, snarere enn planlagte lovbrudd gjennomført med kaldt blod, som, for eksempel, et mord uten bevis eller et bankran uten offer.

Selvsagt kan innvandrerne drepe. Men når dette skjer, tenderer man mot å se på disse drapene som noen kulturelle eller politiske drap begått for å gjenopprette en ære, opprettholde et hierarki, eller fremme en ideologi; som noen dumme drap, begått på grunn av dumhet og/eller uvitenhet; snarere enn som noen psykologiske og patologiske mord ment til å gjenopprette en indre fred som en altfor stor intelligens stadig forstyrrer.

Perfekt mord over lommetyveri

Hvis mordet er både den mest avskyelige og den mest fascinerende av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg minst i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et subjekt, det vil si av et sinn.

Hvis tyveriet tvert imot virker å være den meste banale og ubetydelige av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg mest i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et objekt, det vi sil av en kropp.

Hierarkiet som foreligger mellom sinnet og kroppen— kanskje fordi man forestiller seg at sinnet ligger i hjernen som selv kan ses på som toppen av kroppen— ser ut til å etablere et hierarki mellom forbrytelsene, hvor angrepene mot sinnet står hevet over angrepene mot kroppen som både mer forferdelige og mer komplekse. Det er kanskje på grunn av denne rangordningen at et mord kan være perfekt og at et tyveri ikke kan være det. Eller det kan være fordi et mord er en avskaffelse som er irreversibel, mens et tyveri er en avskaffelse som er reversibel. Noe stjålet kan gis tilbake, men noen drept kan neppe vekkes opp fra de døde.

Det perfekte mordet er et mord som er gjennomtenkt i en stille og ryddig innside, og gjennomført i en stille og ryddig innside. Det er den berømte «lukket rom»-forbrytelsen. Man kunne nesten si et mord i laboratorium. Selvfølgelig er den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomtenkt, et besteborgerlig sinn, og den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomført, er et besteborgelig hus, det vil si et hus som er rent og ryddig hele tiden, og som har tykke vegger som holder verdens støyer og uroer ute.

I motsetning til det perfekte mordet, er lommetyveriet et tyveri som er både gjennomtenkt og gjennomført i den rastløse, forsømte, skitne og brokete utsiden som en folkemengde er, av mennesker som dessverre altfor mange ser på som rastløse, forsømte, skitne og brokete utsider, nemlig innvandrere.

Lommetyveriet er den minste av alle forbrytelser slik det perfekte mordet er den største av alle forbrytelser. Og det er godt mulig at politiarbeidet sprer det strukturelle synet på lommetyveriet som jeg akkurat har malt like mye som krimfiksjonen sprer det strukturelle synet på det perfekte mordet som jeg har beskrevet like før.

De perfekte mordene er begått under lyspærer eller gasslamper, det vil si under et kunstig lys som lar huden være hvit, blodet være kaldt, og gjør det mulig å se i mørket. Lommetyveriene for sin del er begått under solen, det vil si under et naturlig lys som mørker huden, koker blodet, og blinder.

I sin bok Evil Under the Sun (1941) spiller Agatha Christie på kontrasten mellom det perfekte mordet og sollyset. En forbrytelse uten etterfølgelse virker enda mer eksepsjonell når den er begått under en brennende sol. En forbryter som klarer å beholde sitt blod kaldt og sin hud hvit under en slik sol virker enda mer djevelsk, enda mer umenneskelig.

Det er mulig at en brun hud som befinner seg under et kunstig lys virker like mye umenneskelig som en hvit hud som befinner seg under et naturlig lys. Det er mulig at en innvandrer som bryter seg inn i et stort og fint hus, virker like mye umenneskelig som en besteborger som dreper noen på en solrik strand. Men likevel er det sannsynlig at mange skulle ha en tendens til å se på den første som et undermenneske, og på den andre som et overmenneske.

Naturrett over positiv rett

I krimfiksjoner, kan besteborgerne føle seg sosialt deklassert når politiet arresterer dem, og når de må møte frem for retten. Og, de kan føle seg sosialt anerkjent når en privatdetektiv mistenker dem for å ha begått en forbrytelse uten etterfølgelse. Det kan virke merkelig, men en privatdetektivs mistenksomhet kan være en form for sosial anerkjennelse. Og en god privatdetektiv er kanskje ikke noe annet enn en god sosiolog som vet at jo mer han eller hun kommer til å skryte av forbrytelsen, kommer til å si at den har vært vanskelig å oppklare, at den er verket til et genialt individ, jo mer kommer han eller hun til å trekke forbryteren mot tilståelsens kløft. Den gode privatdetektiven bruker den besteborgerlige forbryterens sosiale natur mot hans eller hennes individualitet.

Kun det frie mennesket, det vil si han eller hun som kan vende den sosiale anerkjennelsen ryggen, kan begå den perfekte forbrytelsen, det vil si forbrytelsen som verken en politietterforsker eller en privatdetektiv kan oppklare. Den perfekte forbrytelsen er den platoniske idéen om forbrytelse, den ideale forbrytelsen, som per definisjon ikke kan begås, men som likevel definerer den perfekte forbryteren som han eller hun som etterlater seg ingen bevis og som aldri tilstår.

I krimfiksjoner, er en tilståelse ofte en dom, ikke et samfunns dom over en forbryter, men en forbryters dom over sitt offer eller sine ofre. I krimfiksjoner, innrømmer de besteborgerlige forbryterne ofte at de har vært straffeinstrumentet til en guddommelig rettferdighet som samfunnet ikke har vært i stand til å iverksette. Selvfølgelig er denne rettferdigheten, som antas fra en annen verden, generelt sett ikke noe annet enn forbryternes egen overbevisning og derfor dypt forankret i dem. De ser på seg selv som rettferdighetsforkjempere, av samme grunner som rettferdighetsforkjemperne, som, for eksempel, Zorro, ofte er sett på som forbrytere. De forsvarer en naturrett mot en positiv rett.

Indisier over beviser

I krimfiksjoner, har privatdetektivene ofte en kropp som er svakere enn de fleste, og et sinn som er skarpere enn de fleste. Lite er alminnelig eller gjennomsnittlig hos dem. De er dristige og overskridende snarere enn fornuftige og måteholdne. De er alt politietterforskerne ikke må være for å være gode politietterforskere. De er veldig oppmerksomme på bitte små uregelmessigheter, kommer fram til overbevisninger ut fra bare indisier, og kan være fristet til å håndheve en subjektiv naturrett snarere enn å la en legitim myndighet håndheve en objektiv rett definert med lover.

Politietterforskerne må tenke ut noen hypoteser og teste dem ut. Det forventes ikke av dem at de skal ha andre overbevisninger enn de overbevisningene som de bevisene som de finner tillater dem å ha. Indisiet må være for dem et mindreverdig, tvilsomt, tvetydig tegn, et tegn fremkalt av omstendighetene, som egner seg til allslags fortolkinger. De må ikke la noen historie bli viktigere enn faktaene. De må sammenligne snarere enn kombinere; grunnfeste likheter og forskjeller snarere enn spekulere. De må vise verken skarphet eller blindhet, verken unyttig intellektuell vold eller ulovlig fysisk vold. De må ha den fornuften og det måteholdet som trenges til å produsere beviset, det vil si et likhetstegn (=) mellom to eller flere avtrykk. Politietterforskerne må ikke verdsette indisiet, som er enten noe til overs (+) eller noe som mangler (-).

I krimfiksjoner har politietterforskerne som plikt å heve seg til voksenalderens øko-tekno-byråkratiske romtid, mens privatdetektivene, med deres indisier og overbevisninger, får lov til å forbli innenfor barndommens audio-visjo-tragiske romtid. I filmen Zodiac, er Graysmith en troskyldig avistegner som bruker sine unge barn for å assistere ham i hans amatøretterforskning. Og i filmen Prisoners (2013) av Denis Villeneuve, har den oppmerksomme og voldelige politibetjenten Loki tatoveringer som han ikke helt klarer å skjule under sine kontorskjorter. Loki redder et bortført barn, men tydeligvis mer som et dristig barn enn som en ansvarlig voksen mann, mer som en privatdetektiv enn som en politietterforsker.

Fra klassesamfunn i krimfiksjon til politiarbeid i klassesamfunn

Fra et visst marxistisk standpunkt kan man se på politiet til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land som en offentlig sosial styrke som har som formål å forsvare en sosial orden som består av en overklasse, en middelklasse og en underklasse. Men når dette er sagt, må man ikke glemme at politifolk til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land også tilhører et klassesamfunn, og at de ikke har de beste posisjonene i dette samfunnet, at de tilhører de brede samfunnslagene snarere enn noen overklasse.

Når man ser på politifolk som store barn som har vansker med å oppfylle øko-tekno-byråkratiske krav, eller når man gjør dem heltene til realityshow der de løper etter og pågriper mennesker som tilhører samfunnets laveste lag, plasserer man dem i de brede samfunnslagene. Man assosierer det kroppslige med de brede samfunnslagene, og det åndelige med overklassen. Man tar i bruk den kognitive strukturen­ som krimfiksjoner formidler ved å vise forbrytelser og etterforskninger som varierer etter sosiale klasser.

Å bli klar over det er å oppnå en viss autonomi i forhold til det sosiale blikket som klassesamfunnet definerer, og derfor i forhold til de sosiale ulikhetene og de utbyttingsprosessene som utgjør dette samfunnet. Jeg snakker ikke om å bli klar over skjulte hensikter. Jeg er ikke en konspirasjonsteoretiker. Jeg snakker om å bli klar over det at sosiale strukturer også er kognitive strukturer, som noen underholdninger, som kan virke helt banale og apolitiske ved første blikk, som, for eksempel, krimfiksjoner, kan spre.

Noter:

1 Michel Foucault, Det moderne fengsels historie, overs. av Dag Østerberg (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1977), 85-86.
2 Foucault, Det moderne fengsels historie, 65.
3 Luc Boltanski, Énigmes et complots. Une enquête à propos d’enquêtes (Paris: Gallimard, 2012), 99-100.
4 Pierre Bourdieu, Le sens pratique. (Paris: Éditions de Minuit, 1980), 351-352.
5 Ved siden av Hercule Poirot er Miss Marple den andre berømte detektiven som Agatha Christie har skapt. I motsetning til Poirot, er hun en amatørprivatdetektiv. Men som Poirot, har hun sin TV-serie: Agatha Christie’s Marple (2004- ). Jessica Fletcher er også en amatørprivatdetektiv. Hun er heltinne til TV-serien Murder, She Wrote (1984-1996).
6 Bourdieu, Le sens pratique, 353-356.
7 Roland Barthes, Mytologier, overs. av Einar Eggen, 3. utg. (Oslo: Gyldendal, 1999), 27.

Bertolt Brecht
Landskap i eksil
Gjendiktet av Johann Grip
Kolon forlag, 2017, 36 s.

Bertolt Brecht (1898–1956) er kjent som dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, poet, librettist, litteraturkritiker, skribent. Født i Augsburg i Tyskland opplevde han keisertiden, første verdenskrig, Weimar-republikken, måtte rømme utenlands da Hitler kom til makta i 1933, levde i eksil til etter annen verdenskrig – for en stor del i USA, ble i 1948 skyteskive ved McCarthy-angrepet på Hollywood, og slo seg da ned i Øst-Berlin, der han arbeidet resten av livet.

Jon Egil Brekke er cand.philol., amatørmusiker og mangeårig kulturaktivist, og er nå ansatt som seniorrådgiver FoU i Kulturtanken.
Foto: Kolon Forlag

Et rikt utvalg av diktene hans er nå utgitt på Kolon forlag under tittelen Landskap i eksil, i norsk gjendiktning ved Johann Grip. Det er ikke første gang Brecht gjendiktes til norsk (tidligere er dikt av Brecht utgitt i versjoner ved Georg Johannesen, Kjell Askildsen, og Olav H. Hauge), men dette er en fyldig utgave på drøyt 360 sider, inkludert et 30 siders forord ved Johann Grip. Utvalget spenner over hele Brechts produktive liv, fra slutten av første verdenskrig via eksilperioden og til hans død i Øst-Berlin (men har også utelatt en rekke tekster som er kjent via teaterstykker eller som sanger).

Hvorfor lese dikt av Brecht? Brecht i original har en egen evne til å forme bitende kommentarer ved bruk av enkle ord (og rim, når formen tilsier det). Han er ikke lett å oversette godt. Et eksempel er hvordan Brecht omtaler Adolf Hitler som «der Anstreicher» – et ord med mange nyanser på tysk som ikke på samme måten samles i noe norsk ord: anstreichen kan i følge ordboka bety å pensle ut maling, men også å streke under/overstryke, tenne en fyrstikk, eller å la noen svi for noe de har gjort (i denne utgaven har Grip valgt å bruke den uvanlige norske ordkombinasjonen «plankestrykeren», som knapt tar opp i seg førstnevnte betydning – men dette er blant de få ting som har distrahert anmelderen i Grips gjendiktning).

Brecht identifiserte seg med opprør. Mange av hans dikt gjengir en brutal virkelighet. Fattigdom, krig, heslige sider ved klassesamfunnet. Midtveis på 1920-tallet fattet han interesse for marxismen, som for Brecht også kastet lys over tekster han allerede hadde skrevet: «Når jeg leser Marx, skjønner jeg stykkene mine!» Men Brecht forble alltid en individualist, på leting etter egne, originale innfallsvinkler.

Samtidig som Brecht skrev tekster som velger fattigfolks perspektiv og tar spenntak i samfunnets paradokser, framstår han ikke selv som noen helgen eller rollemodell. Diktene er åpne om dikterens egne dilemmaer og begrensninger, og samtidig ikke fri for blinde flekker og sexistisk slagg her og der. Like fullt: For Bertolt Brecht var det å snu og vende på tilvante tanker noe som lå øverst i den mentale og skrivetekniske verktøykassa han hadde med seg. Og nettopp der finnes en av de gode grunnene til å lese Brecht: Kombinasjonen av engasjement og motforestilling. Evnen til å formulere det han observerte slik at andre synsvinkler enn herskernes ble mulige.

Kolon-utgaven avsluttes pussig nok med en førstelinjeoversikt uten sidehenvisninger. Da er nok det innledende registeret til bedre nytte.

David Harvey
A companion to Marx’s Capital volume 2
Verso, 2013, 404 s.

William Clare Roberts:
Marx’s Inferno – The political theory of Capital
Princeton University Press,
2017, 282 s.

Marxismen og ikke minst Karl Marx sitt hovedverk Kapitalen har igjen fått økt interesse 200 år etter at Karl Marx ble født. Ikke minst som følge av Forlaget Rødts utgivelse av Kapitalen bok 2. Men når man skal prøve å pløye seg igjennom tykke bøker skrevet for 150 år siden, trenger man ofte en diskusjonspartner. For alle som ikke har noen å lese dette verket sammen med, kan de mange leserguidene til Kapitalen være til god hjelp.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Verso Books/Princeton University Press

En av de mest populære leseguidene er David Harveys A companion to Marx’s Capital volume 1 og 2. I forbindelse med utgivelsen av Kapitalen bok 2 vil jeg her fokusere på Harveys Volume 2. Bøkene er basert på David Harveys foredragsrekke om kapitalen som også er tilgjengelig som video på http://davidharvey.org. Volume 2 tar for seg Kapitalen bok 2 og delen av bok 3 om kredit og finans.

Generelt er det to ting jeg synes Harvey er veldig god på i sin lesing av Marx. Det første er at han er god på å gjøre boka aktuell i dag. Jevnlig gjennom teksten trekker han inn eksempler fra dagens kapitalisme. Det abstrakte blir konkret og beskrivende på dagens kapitalisme. Det andre er Harveys dialektiske tilnærming til stoffet. Der andre ofte gjør Marx mer statisk for å forklare, viser Harvey hvordan det handler om krefter, bevegelser og motsigelser som gir et mer komplisert bilde av kapitalismen. Og på denne måten avslører han hvilket monster vi står ovenfor.

Andre bok av kapitalen ser på kapitalen i tid og rom. Et tema som er sentralt også for Harvey som samfunnsgeograf. Kapitalen går gjennom et kretsløp fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt. I den første delen av kretsløpet gjør kapitalisten innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. Neste del foregår i produksjonen der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I den siste delen av kretsløpet blir varene solgt og pengene fra salget kan brukes til å sette i gang et nytt kretsløp.

I bok 1 av Kapitalen er Marx hovedsakelig fokusert på produksjonen i kapitalismen. I bok 2 ser Marx mer på hva som skjer med kapitalen i når den sirkulerer i kretsløpet. Varene er nå produsert og må finne et marked for å få realisert merverdien for kapitalisten. Harvey veileder oss gjennom de motsetningene kapitalen må overkomme før den igjen skal inn i produksjonen. At kapital er bundet opp av maskiner, eiendom, lager, at varer må flyttes til markedet, osv. skaper hindre som kapitalen må overkomme. Det blir fort åpenbart at motsetningene i sirkulasjonen ikke kan løses uten at det finnes en form for et kredittsystem. Uten dette ville kapitalen måtte hamstre større og større mengder penger for å kunne løse utfordringene. Noe som ville ført til at pengene ville vært uproduktiv, død kapital. Tatt ut av merverdiproduksjonen. Kapitalen trenger pengereserver for å fornye den faste kapitalen, for å forholde seg til forskjeller i tid når det kommer til produksjonen av forskjellige innsatsfaktorer. Jo mer komplekst og intrikat et kapitalistisk system blir, jo mere penger trenger den å hamstre. Samtidig blir denne hamstringen en større og større barriere for kapitalakkumulasjonen. Dette fordi disse pengene jo kunne vært kapital som satte i gang nye runder med kapitalakkumulasjon

Derfor tar Harvey med oss til delen av bok 3 om varehandelskapitalen, kredittens rolle og banksystemet. Harvey mener at Marx utsetter innføring av kreditt og banksystemet nettopp for å avsløre motsetningene i sirkulasjonen. Kapitalen kan ikke eksistere uten et kredittsystem. Akkumuleringen av rikdom fører også parallelt til en akkumulering av gjeld. Kreditten er sentral for å tilrettelegge for merverdiproduksjon, men også helt avgjørende for den ekspanderende evnen til systemet for å skape og tilegne seg merverdi.

En annen Kapitalen-lesning som fortjener oppmerksomhet, er William Clare Roberts sin Marx’s Inferno. Boka fikk den prestisjetunge prisen Deutscher Memorial Prize i 2017. Roberts forsøker å vise hvordan Kapitalen var skrevet etter modell av Dante Alighieri sitt klassiske verk Inferno. Marx komponerte Kapitalen som et moderne og sekularisert Inferno, for å avsløre det moderne samfunn som et sosialt helvete.

I Inferno blir Dante ledet gjennom helvete av Virgil. Helvetet består av ni sirkler i diktet. Og for hver sirkel kommer man dypere ned i helvetet til man møter Djevelen sjøl i sentrum av det hele frosset fast i en elv. Roberts viser hvordan Marx tar på seg rollen som Virgil og graver oss dypere og dypere inn i det helvetet kapitalismen er. Dette er en spennende og dramatisk Kapitalen-lesning.

Men mer interessant er den andre vinkelen Roberts har i sin lesning av Kapitalen. Han leser Kapitalen som et innlegg i diskusjonen med andre sosialister. Marx er i følge Roberts ute etter å overbevise andre sosialister, radikale arbeidere. At Kapitalen ikke bør eksklusivt leses som et bidrag til den politiske økonomien, men som et forsøk på å vinne diskusjonen blant de revolusjonære og radikale. Det er for Roberts først og fremst en politisk bok.

Roberts er spesielt opptatt av Marx sitt forhold til Proudhon, Fourier, Saint-Simon og Robert Owen. Retorikken i denne sosialistiske tradisjonen fokuserer på spørsmål om likestilling og sosial rettferdighet, og på verdighet og respekt for arbeideren. Roberts leser Marx som en som prøver å bryte med en sosialistisk moralisme og kobler han til en republikansk idetradisjon rundt frihet og ikke-dominans. For Roberts mener Marx at noe mer enn sosial rettferdighet og likhet er nødvendig for den kommunistiske eller sosialistiske bevegelsen.

Roberts peker på at Marx ser for seg kommunismen som «en sammenslutning av frie menn, som arbeider med produksjonsmidlene i fellesskap. Utnytter deres mange forskjellige former for arbeidskraft i full selvbevissthet, som en enkelt sosial arbeidsstyrke.»

Tankesmien Agenda skrev i samarbeid med LO Stat et notat om fagbevegelsen i forbindelse med sin Kartellkonferanse i 2017. Notatet med tittelen «Fagbevegelse søker folk» utforsker hvorfor organisasjonsgraden faller og hva fagbevegelsen kan gjøre for å snu utviklingen. Notatet har identifisert 10 utfordringer som fagbevegelsen må arbeide med. Det som kanskje er det mest interessante med notatet, er hvor fraværende forholdet mellom arbeid og kapital er.

Markus Hansen er faglig leder i Rødt
Foto: Jan Richard Kjelstrup/Arbeids- og sosialdepartementet

I notatet har ikke arbeidsgiver og arbeidstaker motstridende interesser, og de skal i harmoni finne løsninger sammen uten konflikter eller kamp. Tankesmien Agenda er for øvrig LO sin egen tankesmie, opprettet for å styrke sentrum–venstre-samarbeidet.

Notatet tegner et bilde av arbeidslivet litt sånn som vi kjenner det i dag: Utfordringer knyttet til omstillinger, og viktigheten av trepartssamarbeidet. Mye av utfordringene blir fremstilt som om de er naturgitt, at det ikke har ligget politiske beslutninger bak, eller at vi har hatt en liberalisering av sosialdemokratiet i Norge. Agenda nevner EØS én gang, da i forbindelse med at det har gitt økt mobilitet.

«Noen av trendene i arbeidslivet kan politikken påvirke, andre er mer unngåelige». Notatet nevner lite hva slags påvirkninger som har kommet i lys av politiske vedtak, eller mangelen på slike. Alt har på en måte «kommet av seg selv» via markedet. Det skal dog nevnes at notatet understreker at dagens velferdsstat Norge hadde ikke vært mulig uten «sterke» fagforeninger. Dessverre skriver ikke Agenda hva en sterk fagforening er, det kunne jo vært veldig interessant å finne ut av. Det som er gjennomgående i hele notatet, er viktigheten av samarbeid, evne til å finne gode løsninger, yte service til medlemmene og være en pådriver for omstilling i bedriften. Ja, og så er det viktig at den tillitsvalgte «viser vilje til samarbeid med sin arbeidsgiver»(!). Agenda tar utgangspunkt i at det ikke eksisterer noen form for konflikt på arbeidsplassen, og at man sitter i samme rom som sin egen sjef, holder hender, og synger Kumbaja mens man venter på at medlemstelefonen skal ringe for å kunne yte service.

Videre bedyrer Agenda viktigheten av å ha både en sterk arbeidstakerside og en sterk arbeidsgiverside, akkurat som om partene i arbeidslivet er likeverdige og at det ikke eksisterer noen maktforhold på en arbeidsplass. Så lenge man er snille og greie med hverandre, vil trepartssamarbeidet blomstre, og for øvrig kan man gjøre som man vil. Kardemomme by? Nei, det er fortellingen som Agenda vil fortelle.

Det må sies at flere av problemstillingene som Agenda trekker opp, er reelle. Som for eksempel at LO sin andel av de organiserte har gått fra 40 % på 70-tallet, til 25 % i 2016. De andre hovedsammenslutningene UNIO og Akademikerne vil være større enn LO om 20 år om den samme utviklingen fortsetter, siden de organiserer 3 ganger raskere. LO mister andelen av de organiserte. I 1946 jobbet 1/5 i industrien, i 2014 jobbet 1/10 i industrien. Jobbene har gradvis endret seg til tjenestebaserte jobber. Arbeidstakere med utdanning på grunnskolenivå er sjeldnest organisert.

En viktig årsak til at organiseringen har gått nedover er, som Agenda påpeker, at arbeidsmarkedet har endret karakter med økende bruk av bemanningsbransjen hvor folk har en mindre tett tilknytning til arbeidsplassen. Agenda nevner ikke hvem som innførte den, eller hvorfor man åpnet opp for den i år 2000. En annen viktig årsak er den økende individualiseringen i arbeidslivet hvor man i større grad tenker som et individ, enn som et kollektiv. Nesten halvparten av de uorganiserte som har blitt spurt i en undersøkelse, svarte at årsaken til at de ikke er organisert, var at de fikk de samme godene uansett – gratispassasjerer som jeg også kaller det.

I en undersøkelse hvor fagorganiserte er spurt om hva de syntes om fagbevegelsen i Norge, så svarer hele 39 % at «fagforeningene er for tett koplet til politiske partier». Det er vel ikke til å unngå å tenke på koplingen det henvises til er koplingen mellom AP og LO, i negativ forstand. I den samme undersøkelse­n­ fremgår det også at flere ønsker en individualisering av lønnsdannelsen. Dette er å gå imot de kollektive avtalene som fagbevegelsen alltid har kjempet for, men må sees i lys av avsnittet over med tankegangen om økende individualiseringen av arbeidslivet.

Agenda har listet opp disse utfordringene for LO, som undertegnede kommenterer:

1) Forbundene speiler ikke det nye arbeidsmarkedet

LO har vært en av forkjemperne for gratis høyere utdanning, men det kan virke som om LO ikke klarer å tiltrekke seg de med høyere utdanning.

2) Fagbevegelsen ligger ikke foran medlemmenes behov

Agenda lister opp tre motivasjoner for å bli medlem; Egeninteresse, beskyttelse og verdiorientering. Agenda nevner ingenting at det finnes en arbeidsgiver som har andre interesser enn arbeidstakere, og tilsynelatende skal de tillitsvalgte yte service, rådgivning og gi tilgang på advokathjelp til medlemmet, og medlemmet skal få gode bank- og forsikringsordninger.

3) Konflikt, retorikk og kultur som flere ikke kjenner seg igjen i

Her kan det tolkes som at det ikke skal legges vekt på at det verken er motstridende interesser eller kamp. Man skal være konstruktiv, og «forhandlinger skal begrenses til tariffoppgjørene».

4) Fagbevegelsen rekrutterer for lite

Igjen så snakkes det om rekruttering, ikke organisering.

5) Enkeltforbunds interesser går foran fellesskapets beste

Konkurransen om medlemmene strammes til, og forbundene begynner «å spise av hverandre» i stedet for å tenke helhet og felleskap.

6) Medlemskap er for dyrt for mange som trenger fagbevegelsen

Når tankegangen har blitt at man kjøper et produkt ved å organisere seg, så har man allerede tapt. Man må organisere seg inn i et fellesskap, man kan ikke kjøpe seg et produkt og så kan hver og en foreta en «kost–nytte-analyse».

7) For stor avstand fra folk til fagbevegelsen

Når LO forsøker å ta fra lokal-LOene både makt og ressurser, så er det for å redusere aktiviteten lokalt, for så å øke ressursene sentralt. Legg til et voksende pampevelde som ikke har vært på en vanlig arbeidsplass på mange, mange år, så er det ikke rart høyt lønnede tillitsvalgte kopler seg fra medlemmene.

8) Det trengs bedre skolering av tillitsvalgte

«Den tillitsvalgte må bli ansett som konstruktiv og kompetent av arbeidsgiver for å bli inkludert» Her bommer Agenda totalt. Godt skolerte tillitsvalgte må representere medlemmenes interesser på en gode måte. Det har ingenting med arbeidsgiver å gjøre. Medlemmene må velge den som er best skikket for medlemmene.

9) Arbeidsgiversiden må bidra. Forholdene må legges til rette

«… arbeidsgiverne gjør for lite for å oppmuntre sine ansatte til å organisere seg». Her må Agenda gå og spørre seg sjøl om det virkelig ikke finnes motsetningsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Selvfølgelig ønsker ikke alle arbeidsgivere at ansatte skal organisere seg, så de får økte utgifter, kollektiv lønnsdannelse eller i verste fall begynner å rette felles krav mot bedriften. Agenda faller tilbake på Kardemomme by som nevnt i innledningen.

10) For mange hovedsammenslutninger

Så lenge man har hovedsammenslutninger som sloss om de samme medlemmene i de samme profesjonene eller yrkene, vil det alltid bli konflikter. Punktet er tett knyttet med punkt 5.

Alt i alt lister tenketanken Agenda opp flere viktige utfordringer knyttet til en fallende organisasjonsgrad. Dessverre så er hele notatet fullstendig blottet for motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital. Akkurat som om det ikke eksisterer, er fra en svunnen tid eller hører historiebøkene til. Man kan lure om Agenda virkelig mener at arbeidstaker og arbeidsgiver har de samme interessene. Det å være organisert har blitt redusert til et produkt hvor det handler om å være attraktiv, og Agenda faller for fristelsen til å spille på det individuelle uten å nevne viktigheten av samhold, organisering, sterke klubber osv.

Man kan håpe at LO tar utfordringene alvorlig, men samtidig lar være å gjøre som Agenda påpeker flere steder: som blant annet at norske banker bør være en inspirasjonskilde for LO. Man trenger en sterk fagbevegelse i framtiden også, ikke bare i fortiden. Tilsynelatende trenger Agenda skolering i hva en sterk fagbevegelse er, og hvordan kamper på arbeidsplassen vinnes, men også hvordan kamper inspirerer flere til å bli medlemmer av fagforeninga. For det er nemlig slik at samhold gjør en sterk, og kamp nytter. Tør man ikke ta kampen, har man allerede tapt.

Artikkelen er ein introduksjon til den nyleg utgitte Fighting Fascism: How to struggle and how to win av den tyske marxisten Clara Zetkin (Haymarket Boooks 2017, 86 s.). Omsett av Gunnar Danielsen.

Sjeldan har eit ord vore meir slengt ut og mindre forstått enn fascisme. For mange er merkelappen fascist ganske enkelt ei fornærming, retta mot særleg motbydelege og reaksjonære individ eller rørsler. Det blir au vanlegvis brukt som politisk forklaring på høgreorienterte diktatur. Ordet fekk ny vekt i presidentvalet i 2016 i USA, der vinnaren Donald Trump rutinemessig vart samanlikna med Benito Mussolini og andre fascistleiarar.

John Riddell er en kanadisk sosialist. Jobber med å dokumentere den internasjonale revolusjonære bevegelsen i perioden 1907-23 i bokform.
Mike Taber er en amerikansk sosialist. Har redigert engelskspråklige samlinger av skrifter av blant andre Fidel Castro og dokumenter fra Komintern
Foto: Ukjent

«Å samanlikne med fascistar er ikkje nytt i amerikansk politikk», sa ein kommentator i New York Times 28.05.2016. «Men med Trump har slike samanlikningar gått over alle grenser og inn i daglegtalen både i USA og utanlands.»

Sjølv om desse samanlikningane er overdrivne og upresise, må alle skuldingane om fascisme undersøkast seriøst. Arbeidsfolk og undertrykte har all grunn til å frykte den innebygde rasismen, opphevinga av arbeids- og sivilrettar, den brutale undertrykkinga som kjenneteiknar fascismen.

Mens ein utan tvil kan finne likskap til dei fleste høgreorienterte rørsler og regime, så er fascismen i seg sjølv eit spesifikt fenomen med unike drag. Å forstå kjenneteikna og dynamikken til fascismen er ikkje bare ei akademisk øving. Det er ein føresetnad for å kunne kjempe mot han.

Denne korte boka inneheld ein rapport og ein resolusjon frå Clara Zetkins hand til eit leiarmøte i den kommunistiske internasjonalen i 1923, og gir ein omfattande analyse av det som den gongen var noko heilt nytt i verda.

Mange lesarar vil bli slått av klarsynet og framsynet i vurderingane til Zetkin, frå ei tid då den framveksande fascismen framleis var eit mysterium for dei fleste. Nesten eit hundreår seinare, må ein verdsette at ho så tidleg kunne skissere eit konsekvent marxistisk syn på fascismen og korleis ein måtte kjempe mot han.

Fascismen veks fram

Opphavet til fascismen finn ein i Italia i åra etter første verdskrig. I krisetidene i 1919 organiserte Benito Mussolini Fasci Itialiani di Combattimento som ein reaksjon mot den veksande proletære rørsla. Det vil seie den samfunnsmessige klassen til dei som må selje arbeidskrafta si for å overleve.

Inspirerte av sigeren i den russiske revolusjonen, og mishandla av kapitalismen i landet, gjekk dei italienske arbeidarane til militant kamp. I alle lag av det italienske samfunnet såg mange føre seg at det italienske sosialistpartiet – som var med i den kommunistiske internasjonalen – snart ville komme til makta.

Det proletære opprøret nådde eit høgdepunkt i september 1920. Den månaden tok meir enn ein halv million arbeidarar med metallarbeidarane i spissen over fabrikkar over heile landet. Dei byrja organisere produksjonen leia av fabrikkråd, og mange stader oppretta dei raude gardar for å forsvare fabrikkane som var okkuperte. Streikane spreidde seg til jernbanen og andre arbeidsplassar, og mange fattige bønder og landarbeidarar okkuperte jord. Det vart retta kraftfulle appellar til soldatane, som arbeidskameratar i uniform, om at dei måtte nekte å angripe fabrikkane. Framfor denne tilsynelatande ustoppelege bølgja var kapitalistane og deira regjering handlingslamma og fylte av frykt. Det var ein revolusjonær situasjon som utvikla seg, der erobringa av den politiske makta stod på dagsordenen.

Men det italienske sosialistpartiet, og den viktigaste fagforeininga som var knytt til partiet, avviste å sjå den månadslange revolusjonære kampen som noko anna enn rein fagleg kamp. Med eit slikt utgangspunkt instruerte dei faglege leiarane arbeidarane om å forlate fabrikkane i bytte mot ei pakke lokkande, men innhaldslause, løfte frå kapitalistane. På den tida var dei villige til å gå med på alt som gav dei fabrikkane tilbake. Arbeidsfolk i Italia, som hadde håpa på og venta at slutten på kapitalismen var nær, drog mismodige frå fabrikkane.

Dei mislykka fabrikkokkupasjonane demoraliserte store delar av arbeidarklassen. Fascistane sette fart i rekrutteringa, og gjennomførte ei bølgje åtak på arbeidarrørsla. Og dei fekk stadig meir pengestøtte frå leiande kapitalistar, og vern av politiet og andre delar av det italienske statsapparatet. I 1921 og 1922 vart mange tusen arbeidarar og bønder myrda i fascistiske «straffeekspedisjonar». Hundrevis av folkets hus og fagforeiningskontor vart øydelagde.

Det som raskt blei ei masserørsle sette fascistane i stand til å ta kontroll over regjeringa i slutten av oktober i 1922, med Mussolini som statsminister. Då dei først var komme til makta, gjekk fascistane inn for å knuse fagforeiningane fullstendig, saman med all anna sjølvstendig arbeidarorganisering.

Oppmuntra av den fascistiske sigeren i Italia vaks det fram liknande rørsler i andre europeiske land, den sterkaste i Tyskland. Fascistliknande organisasjonar kom au i Polen, Tsjekkoslovakia, Austerrike og elles.

Å forstå det nye

Som med det meste av nye samfunnsmessige fenomen var det ikkje straks klart kva som skjedde. Frå starten var det mange som putta fascismen i bås med anna kontrarevolusjonær vald og terror.

I åra etter første verdskrig var slik terror svært utbreidd. I 1919 var det ei revolusjonær regjering ein kort periode i Ungarn. Etterpå vart 5 000 avretta og 75 000 fengsla. Etter borgarkrigen i Finland vart 10 000 skotne og 100 000 sende i konsentrasjonsleir. Liknande tilfelle av det som vart kjent som «kvit terror» kunne ein sjå i andre land.

Valdsbruken til dei italienske fascistane var nok den same kontrarevolusjonære, men fascismen innebar noko meir. Oppgava med å avdekke fascismens sanne natur fall på den kommunistiske internasjonalen.

Den kommunistiske internasjonalen var noko heilt nytt då han vart grunnlagt i 1919, påverka av den russiske revolusjonen: ei rørsle vigd til å drøfte korleis arbeidarklassen kunne styrte kapitalismen, og så organisere seg for å gjøre det. Under Lenin vart kongressane og møta i Komintern undervisning i revolusjonær politikk.

Komintern hadde sine første organiserte diskusjonar om fascismen på den fjerde kongressen i november 1922. Men den var ikkje særleg fruktbar. Den italienske kommunisten Amadeo Bordiga tok for seg viktige sider ved Mussolinis italienske organisasjon, men hadde mindre suksess med å avdekke fascismens natur. Han la i staden vekt på like trekk hos fascismen og borgarleg demokrati, og spådde at den italienske fascismen ikkje ville leve lenge. Verken Bordigas rapport eller diskusjonen etterpå la særleg vekt på kampen mot fascismen.¹

Dei forstod dei ikkje hadde komme til botnar i spørsmålet, og i juni 1923 tok leiarane i Komintern opp spørsmålet på ny. Møtet var tredje utvida plenum i eksekutivkomiteen i den kommunistiske internasjonalen. Nøkkelpersonen her var Clara Zetkin som innleia til diskusjonen, og skreiv resolusjonen som vart vedtatt.

Clara Zetkin

Clara Zetkin var sekstiseks år i 1923 og ein av dei mest framståande veteranane i Komintern. Ho var ein eineståande person i den internasjonale revolusjonære rørsla.

I 1878, 21 år gammal, slutta ho seg til den sosialistiske rørsla i Tyskland. Det var året dei anti-sosialistiske lovene vart vedtatt i Tyskland; dei gjorde det kriminelt å arbeide for sosialismen, og ulovleg å vere medlem i Det sosialdemokratiske partiet (SPD). Men Zetkin nekta å la seg skremme. Ho vart tvinga i eksil i mange år, og forsterka innsatsen sin i den revolusjonære rørsla, og vart ein leiande aktivist i partiet. I 1891 byrja ho redigere Die Gleichheit, SPDs avis retta til kvinner.

I 1907 var Zetkin den sentrale leiaren då den internasjonale sosialistiske kvinnerørsla vart danna. Eit av dei viktigaste initiativa frå dei var å etablere 8. mars som den internasjonale kvinnedagen, eit vedtak på konferansen deira i 1910.

Ho samarbeidde med Rosa Luxemburg og høyrde til venstrefløya i SPD. I 1914 sveik partiet sine sosialistiske prinsipp, med open støtte til den tyske krigføringa i første verdskrig, og partiet erklærte «borgfred» med den tyske kapitalismen så lenge krigen varte. Zetkin braut den linja og gjekk i aktiv opposisjon. Som del av den revolusjonære undergrunnsorganisasjonen Spartakusligaen vart ho arrestert mange gonger for antikrigsarbeid. I 1918 var ligaen med på å danne Tysklands kommunistiske parti (KPD), der Zetkin blei ein leiar.

Etter mordet på Luxemburg, Karl Liebknecht og andre tidleg i 1919, fekk Zetkin ei sentral rolle i leiinga i kommunistpartiet, slik ho hadde det Komintern.

Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, slik ho demonstrerte med innleiinga om fascismen i 1923.

Særdrag ved fascismen

I rapporten peika Zetkin på dei viktigaste trekka fascismen hadde:

• Framveksten av fascismen er uløyseleg knytt til den økonomiske krisa i kapitalismen og dei svekka institusjonane hans. Krisa er kjenneteikna av opptrappa åtak på arbeidarklassen, og mellomlaga i samfunnet blir stadig meir pressa og drivne ned i proletariatet.

• «Fascismen har rot i oppløysinga av den kapitalistiske økonomien og den borgarlege staten … Krigen raserte den kapitalistiske økonomien ned til grunnvollane. Det er tydeleg ikkje bare i den sjokkerande utarminga av proletariatet, men au i proletariseringa av svært breie lag av småborgarskapet og mellomsjikta.»

• Framveksten av fascismen skjer fordi proletariatet ikkje klarte løyse den sosiale krisa i kapitalismen ved å ta makta og reorganisere samfunnet. Denne fiaskoen frå leiarane i arbeidarklassen spreier demoralisering hos arbeidarane og dei kreftene i samfunnet som har sett på proletariatet og sosialismen som ein veg ut av krisa.

• Desse sosiale kreftene, peika Zetkin på, hadde håpt på at «sosialismen kunne føre til global endring. Dette håpet vart smerteleg knust … [D]ei mista trua ikkje bare på dei reformistiske leiarane, men au på sjølve sosialismen.»

• Fascismen har massekarakter, med særleg appell til småborgarlege lag som er truga av forfallet under kapitalismen.

• Forfallet under kapitalismen fører til «proletarisering av store delar småborgar- og mellomborgarskap, dei katastrofale tilhøva for småbøndene, og den dystre uroa i ‘intelligensiaen’ … Det som mest av alt tynger dei er manglande tryggleik for dei grunnleggande behova sine.»

• For å vinne støtte frå desse laga, brukar fascismen anti-kapitalistisk demagogi.

• «Massane strøymde i tusenvis til fascismen. Han blei ein fristad for alle som var politisk heimlause, dei som hadde fått dei sosiale røtene rive opp, dei utarma og desillusjonerte … Småborgarskapet og dei sosiale mellomlaga vakla først mellom dei mektige motpartane proletariat og borgarskap. Ut frå sine elendige liv er dei tilbøyelege til å sympatisere med proletariatet, dels ut frå åndeleg lengt og høge ideal, så lenge haldninga er revolusjonær og har utsikt til siger. Under presset frå massane og behova dei har, er jamvel dei fascistiske leiarane tvinga til i det minste å flørte med det revolusjonære proletariatet, sjølv om dei ikkje har sympati med dei.»

• Fascistisk ideologi hevar nasjon og stat over alle klassemotsetningar og klasseinteresser.

• «[D]et [massane] ikkje lenger hadde håp om frå det revolusjonære proletariatet og frå sosialismen, håpte dei no få med hjelp av dei dyktigaste, sterkaste, mest målretta og modige elementa frå alle sosiale klassar. Alle desse kreftene måtte kome saman i eit fellesskap. Og dette fellesskapet er nasjonen for fascistane … Reiskapen for å nå ideala til fascistane er staten. Ein sterk og autoritær stat som vil vere nettopp deira verk og lydige verktøy. Denne staten vil heve seg høgt over alle forskjellar mellom parti og klassar.»

• Den nasjonale sjåvinismen blir brukt av dei fascistiske leiarane som eit dekke for å spore til militarisme og imperialistiske krigar.

• «Dei væpna styrkane [til det fascistiske Italia] skulle bare forsvare fedrelandet. Det var løftet. Men den blomstrande veksten, og det enorme omfanget av krigsmateriell, er retta inn mot store imperialistiske eventyr … Hundrevis av millionar lire er løyvt til tungindustrien for å bygge dei mest moderne og mordariske dødsmaskinar.»

• Eit hovudtrekk ved fascismen er bruken av organisert vald, med stormtroppar retta mot arbeidarklassen, med mål om å knuse all sjølvstendig proletær aktivitet.

• Zetkin peika på at Mussolinis folk i Italia gjekk inn i «direkte, blodig terror». Først på landsbygda slo fascistane til «mot proletariatet der, organisasjonane deira rasert og lagt i oske, og leiarane deira myrda.» Seinare «breidde den fascistiske terroren seg til proletariatet i dei store byane.»

• Rasistisk ideologi og bruk av syndebukkar står sentralt i fascismen. Sjølv om dette enno ikkje var heilt klart i 1923, peika likevel Zetkin på korleis det tyske «fascistiske programmet er metta med frasen ‘bank opp jødane’.»

• På eit visst punkt byrjar viktige delar av kapitalistklassen å støtte og finansiere fascistrørsla, å sjå ho som ein måte å møte trusselen om proletarisk revolusjon.

• «Borgarskapet kan ikkje lenger stole på dei vanlege reiskapane i statsapparatet sitt for å sikre klasseherredømmet. Til det treng dei eit utanom-rettsleg og ikkje-statleg maktmiddel. Det får dei i den blanda samlinga av dei som utgjør den fascistiske mobben.» Kapitalistane «støttar opent fascistisk terrorisme, med pengar og på andre måtar.»

• Når dei først har fått makta, tenderer fascistane mot å bli byråkratisert og går bort frå tidlegare demagogiske appellar, og det fører til oppblomstring av klassemotsetningar og klassekamp.

«Det er ei skrikande motsetning mellom det fascistane lova, og det dei leverer til massane. Alt snakk om at fascistane vil sette interessene til nasjonen over alt anna, brest som såpebobler når dei blir utsette for røyndommens vind. ‘Nasjonen’ viser seg vere borgarskapet; den fascistiske idealstaten sjølv ein vulgær, skruppellaus borgarleg klassestat … Klassemotsetningar er mektigare enn all den ideologien som nektar for at dei finst.

Alternative analysar

Zetkins analyse av fascismen var radikalt annleis enn dei andre som vart lagt fram innanfor arbeidar- og sosialistrørsla.
Av desse tok Zetkin opp synet til dei reformistiske sosialdemokratane. «For dei er ikkje fascismen noko anna enn terror og vald», sa ho.
«Reformistane ser fascismen som eit uttrykk for den urokkelege og uovervinnelege makta og styrken i det borgarlege klassestyret. Proletariatet er ikkje i stand til å ta opp kampen mot fascismen – det ville vere overmodig og dømt til å mislykkast. Så proletariatet kan ikkje gjøre anna enn å trekke seg stille og roleg tilbake, og ikkje provosere tigrane og løvene i det borgarlege klasseherredømmet ved å kjempe for å frigjøre seg og for sitt herredømme.»
Zetkins analyse står au i sterk kontrast til dei analysane av fascismen som seinare blei sett fram av Stalin-leia kommunistparti i åra og tiåra etterpå. Det stalinistiske synet hadde to hovudtrekk som står mot Zetkins syn:

1. Sosialfascisme. Tatt i bruk i Kominterns ultra-venstre «tredje periode» seint på 20-talet og tidleg 30-tal. Det sidestilte sosialdemokratane og fascistane, og rettferdiggjorde slik at KDP avviste felles front med det mektige SDP i kampen mot nazistane.
   Hadde ein slik front komme i stand, ville han hatt støtte frå ein overveldande majoritet av folket i Tyskland, og ville nesten sikkert vore sterk nok til å stå mot nazistane. Det er rett å seie at den ubøyelege avvisinga frå leiarane i begge parti opna døra for at Hitler kunne ta makta.

2. Folkefront. Dette synet vart presentert i full breidde i ein rapport frå Georgi Dimitrov til den sjuande kongressen av det den gongen staliniserte Komintern i 1935. Dimitrov hevda at «fascismen var det opne terroristiske diktaturet til dei mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementa i finanskapitalen.» Fascismen «handlar på vegner av interessene til dei ekstreme imperialistane», som han karakteriserte som «dei mest reaksjonære sirklane i borgarskapet.»²

Ut frå denne analysen var den sentrale oppgava å danne blokker – «folkefrontar» – med antatt mindre reaksjonære, mindre sjåvinistiske og mindre imperialistiske element i borgarskapet – den «anti-fascistiske fløya» deira. Vidare å underordne sjølvstendig klassekamp og politiske aksjonar denne oppgava. I praksis betydde eit slikt syn at stalinistiske parti generelt var mot sjølvstendig revolusjonær og proletær handling fordi dei var ei hindring for folkefronten. Det rettferdiggjorde også indirekte støtte til «anti-fascistiske» kapitalistar som Franklin D Roosevelt i USA, med påskot om at den republikanske motstandaren hans stod for «hovudfienden fascismen».³

Leon Trotskij tok føringa i å avvise desse stalinistiske standpunkta, og forsvarte hovudpunkta Zetkin la fram i 1923. Dei polemiske artiklane Trotskij skreiv om framveksten av fascismen i Tyskland og lærdommen frå nazi-sigeren, er noko av dei klarast framstilte marxistiske analysane av fascismen og kva som krevst for å sigre over han.⁴

Korleis slåst mot fascismen

Liberale pro-kapitalistiske krefter seier ofte at om ein bare overser fascistar, så vil dei forsvinne. Det var ikkje Zetkins syn. For ho var det eit spørsmål om liv eller død for arbeidarklassen med sine allierte å mobilisere fullt ut mot fascismen.

Zetkin la vekt på fleire punkt då ho drøfta kampen mot fascismen:

Det er avgjørande at arbeidarane har sjølvforsvar for å møte fascistiske terrorkampanjar. Framfor alt betyr det organiserte forsvars­grupper for å kjempe mot fascistiske åtak.

«No har proletariatet akutt behov for sjølvforsvar mot fascismen, og dette sjølvforsvaret må ikkje bli sett til sides det minste sekund. Det er proletarane sin personlege tryggleik og eksistens som står på spel, og eksistensen til organisasjonane deira. Proletariatet sitt sjølvforsvar er det akutte behovet. Me må ikkje kjempe mot fascismen på italiensk reformistisk vis – dei trygla «la meg vere, så lar eg deg vere.» Tvert om! Møt vald med vald. Men ikkje i form av individuell terror – det vil slå feil. Men med vald som maktutøvd organisert proletær klassekamp.»

Det er essensielt med felles front for å kjempe mot fascismen, få med alle organisasjonar og retningar i arbeidarklassen, uansett politiske skille.

«[P]roletær kamp og sjølvforsvar mot fascismen krev proletær einskapsfront. Fascismen spør ikkje om sjela til fabrikkarbeidaren er malt blått og kvitt som flagget i Bayern; svart, raudt og gull som i den borgarlege republikken; eller som det raude flagget med hammar og sigd. Han spør ikkje om arbeidaren vil ha tilbake Wittelsbach-dynastiet [frå Bayern], er tilhengar av [SPD-leiar og tysk president Friedrich] Ebert, eller ønsker sjå vår venn [KP-leiar Heinrich] Brandler som president for den tyske sovjetrepublikken. Alt som betyr noko for fascismen, er at dei treff på ein klassemedveten proletar, og så slår dei han i bakken. Det er grunnen til at arbeidarane må stå saman i kampen utan å sjå til band til parti eller ­fagforeining.»

I tillegg til fysisk kamp mot fascismen når det er nødvendig å forsvare seg, må arbeidarklassen føre politisk kamp mot masseappellen fascismen har, særleg innretta på mellomlaga.

«[D]et [italienske kommunist]partiet sjølvsagt gjorde feil var å sjå fascismen som eit reint militært fenomen, og såg bort frå den ideologiske og politiske sida. La oss ikkje gløyme at den italienske fascismen alt før han slo ned proletariatet med terror, hadde vunne ein ideologisk og politisk siger over arbeidarrørsla som la grunnlaget for triumfen. Det er svært farleg om ein ikkje ser det trengande behovet for å sigre over fascismen ideologisk og politisk.»
Slik kamp mot fascismen betyr framfor alt å vise den faste viljen det proletære leiarskapet har til å ta makta frå borgarskapet for å løyse den sosiale krisa i kapitalismen, og legge fram eit program som er retta inn mot å knytte saman dei alliansane som skal til for å gjøre det.

Zetkin trudde perspektivet om revolusjonær kamp for regjeringsmakt grunnlagt på ein allianse av dei utbytta og undertrykte klassane var avgjørande for å sigre over fascismen. Av den grunn la ho vekt at på ei regjeringsfråsegn om dette – ei bonde- og arbeidarregjering – «faktisk er eit vilkår for å kunne nedkjempe fascismen.»

Trusselen frå fascismen i dag

Å kunne forstå dagens fascisme er ikkje bare eit historisk spørsmål.

Ettersom det tjueførste hundreåret skrid fram, er kapitalismen komme i ei tid med sosial krise, prega av opptrappa åtak på rettane og levekåra til det arbeidande folket og alle undertrykte, og skjerpa sosial polarisering. Valet av milliardæren Donald Trump som president i USA i november 2016, etter ein valkamp kjenneteikna av brautande høgredemagogi og opne rasistiske utspel, var både ei spegling av og ei skjerping av denne sosiale krisa.

Som Zetkin såg føre seg for nesten hundre år sidan, er det nettopp situasjonar som dette som på eit gitt tidspunkt kan skape fascistiske rørsler.

Slike rørsler ser den sosiale krisa, men vil flytte ansvaret bort frå det kapitalistiske systemet, og ser etter syndebukkar: immigrantar, svarte, jødar, LGBT-folk, romfolk og andre. Merkelege konspirasjonsteoriar blir trylla fram for å leie merksemda bort frå det sosiale og økonomiske systemet som er ansvarleg for krisa.

For å samle støtte speler fascistiske rørsler på sinne. Dei appellerer til rasistiske, sjåvinistiske og anti-feministiske stemningar som ligg djupt i den såkalla populærkulturen under kapitalismen.

Den reaksjonære fascistiske appellen om å skille arbeidsfolk må møtast med behovet for felles kamp mellom dei undertrykte og utbytta uavhengig av nasjonalitet, etnisk bakgrunn eller kjønn for å kaste av seg kapitalistar og eigarar og starte bygginga av eit meir rettferdig og humant samfunn.

Men dette er ikkje bare ein kamp om idear.

Når den sosiale krisa blir djupare og arbeidsfolk byrjar reagere på ho, vil stadig fleire kapitalistar og deira tenarar ty til lovlege og ulovlege tiltak for å verne klasseherredømmet sitt.

Når desse åtaka eskalerer, må arbeidarar som forsvarer organisasjonane sine svare; dei som slåst mot rasisme, politibrutalitet, og politidrap; dei som slåst for kvinners rett til abort; dei som slåst mot åtaka på borgarrettane; dei som slåst mot kapitalismens miljøøydeleggingar; dei som slåst mot deportasjonar og vald mot innvandrarar – kort sagt alle dei som kjemper for interessene til dei undertrykte og utbytta.

Det er desse aktivistane og kjemparane som vil vere mest interessert i å studere fascismen og historia om kampen mot han.

Mange vil sjå at synet som først vart skissert av Zetkin, og så utvikla av Leon Trotskij, Antonio Gramsci og andre vil vere eit viktig våpen i kampen mot den fascistiske trusselen.

Mange arbeidsfolk og ungdom vil slutte seg til kampen for ei sosialistisk framtid.

Det trudde Clara Zetkin fullt og fast på.

Når ho drøfta fascismens appell til ungdom, peika ho på at «dei beste av dei prøver sleppe unna djup sjelekval. Dei lengtar etter nye og urokkelege ideal, og eit verdssyn som gjør dei i stand til å forstå natur, samfunn og sitt eige liv; eit verdssyn som ikkje er ein steril formel, men skapande og konstruktivt. La oss ikkje gløyme at valdelege fascistiske bandar ikkje bare er sett saman av krigarråskinn, utvalde leigesoldatar og korrupte og medvitslause som gler seg med terror. Blant dei finn me også dei mest handlekraftige frå desse sjikta, dei som er mest i stand til å utvikle seg. Me må møte dei med forståing for vilkåra deira og deira brennande lengt, arbeide blant dei, og vise dei ei løysing som ikkje fører tilbake, men framover til kommunismen. Det storslåtte synet på verda som kommunismen er, vil vinne deira sympati for oss.»

Fascisme er til sjuande og sist eit resultat av kapitalismen, hevda Zetkin. Trusselen frå fascismen vil først vere borte for godt når arbeidarklassen tar makta frå milliardærkapitalistane og startar bygge ei ny verd.

At ho var fast overtydd om det, kan ein sjå i Zetkins usvikelege tru på at arbeidarklassen har revolusjonært potensiale, slik ein kan sjå i konklusjonen på rapporten hennar i 1923:

«Kvar einaste proletar må kjenne seg som meir enn bare lønnsslave, eit leiketøy for vind og storm under kapitalismen og makthavarane. Proletarar må kjenne og forstå seg sjølve som delar av den revolusjonære klassen, som vil smi den gamle staten til eigarklassen om til ein ny stat av sovjettypen. Ført når me vekkar revolusjonært klassemedvit i alle arbeidarar, og tenner proletær handlekraft, kan me førebu og gjennomføre den nødvendige nedkjempinga av fascismen på militært vis. Same kor brutalt kapitalismen kan gå fram mot proletariatet i verda over ei tid, så vil proletariatet til slutt kjempe seg fram til siger.»

Zetkins modige appell om anti-fascistisk aksjon, mindre enn eitt år før ho døydde, står som eit høveleg prov på livet hennar med revolusjonær kamp, og som ei leiestjerne for kommande generasjonar.

Notar

1. Bordigas rapport finst i Riddell (red) Toward the United Front: Proceedings of the Fourth Congress of the Communist International, 1922 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2012), s. 402-23.
2. Dimitrovs rapport finst i VII Congress of the Communist International: Abridged Stenographic Report of Proceedings (Moscow: Foreign Languages Publishing House, 1939), s. 126–29. Han finst I tillegg på Marxists Internet Archive.
3. The communist, nr 6, juni 1936, s. 489.
4. Trotskijs opphavlege skrifter om framveksten av fascismen i Tyskland finst i The Struggle Against Fascism in Germany (New York: Pathfinder Press, 1971). Mykje av dette er au til­gjengeleg på Marxists Internet Archive.
5. Dei fire utgitte banda med Komintern-forhandlingar redigerte av John Riddell er: Founding the Communist International: Proceedings and Documents of the First Congress, March 1919 (New York: Pathfinder Press, 1987); Workers of the World and Oppressed Peoples, Unite! Proceedings of the Second Congress, 1920 (New York: Pathfinder Press, 1991); To the Masses: Proceedings of the Third Congress of the Communist International, 1921 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2016); and Toward the United Front. Dei tri tilleggsbanda er Lenin’s Struggle for a Revolutionary International 1907–1916 (New York: Pathfinder Press, 1984); The German Revolution and the Debate on Soviet Power (New York: Pathfinder Press, 1986); og To See the Dawn: Baku, 1920—First Congress of the Peoples of the East (New York: Pathfinder Press, 1993).

Rosa Luxemburg (1871–1919) ble født i Polen, men flyttet til Tyskland for å jobbe for sosialisme på fulltid. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Luxemburg mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. Hun ble flere ganger satt i fengsel, blant annet for å argumentere åpent mot Tysklands deltakelse i 1. verdenskrig, men det stoppet henne ikke.

Tomine Sandal er tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: ukjent

Rosa Luxemburg var en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, funksjonshemmet, jøde og utlending, var det alltid sosialismen som sto i fokus. Rosa Luxemburg viet hele sitt liv til kampen for sosialismen, og hun arbeidet iherdig for en sosialistisk revolusjon gjennom tykt og tynt, selv om det betydde forfølgelse, fengsel og til sist døden.

Teorier om akkumulasjon av kapital, massestreikens betydning, kritikk av Lenins partielite, antikrigsarbeid, aksjonisme og mye mer: listen er altfor lang til å kunne dekke Rosa Luxemburgs politiske liv og virke i en kort tekst som dette. Derfor kommer jeg til å fokusere på Rosa Luxemburgs syn på reformarbeid, revolusjonær strategi, organisering og handling. Til slutt vil jeg gå nærmere inn på hvorfor jeg mener Rosa Luxemburgs tanker om disse temaene fortsatt er relevante for oss i dag. Denne teksten er ikke kun skrevet for å leses alene, men først og fremst som et utgangspunkt for diskusjon.

Reform eller revolusjon

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform eller revolusjon mot revisjonisten Eduard Bernstein. Han mente at man kunne erstatte kapitalismen med sosialisme ved hjelp av mange sosiale reformer, og at en revolusjon da ville bli overflødig. Rosa Luxemburg ble ikke overbevist, og svarte blant annet: «Å forvandle havet av kapitalistisk bitterhet til sosialistisk sukkerdrikke gjennom noen flasker sosialreformistisk lemonade blir i beste fall smakløst!» I all den tid kapitalismen er avhengig av tvangsmessig vekst, og penger og makten ligger hos et fåtall mennesker, vil en revolusjon være nødvendig. Hele det skitne havet må renses opp og erstattes med friskt vann, ikke bare pyntes på og smaksettes med litt lemonade.

Rosa Luxemburgs tilsvar til Bernstein heter «Reform eller revolusjon», men det er slett ikke slik at Rosa Luxemburg mener reformer er unødvendige. Tvert imot, hun mener reformarbeid er svært viktig for å muliggjøre revolusjonen! Det er et viktig skille mellom å være reformist, altså at man ikke mener en revolusjon er nødvendig, og det å arbeide for reformer. Reformarbeid er et viktig aspekt ved å være revolusjonær. Rosa Luxemburg forklarer det slik: «For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet.» Når Rosa Luxemburg bruker begrepet «sosialdemokratiet», er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om dagens sosialdemokrater, men sosialdemokratene i Tyskland på starten av 1900-tallet var revolusjonære. Luxemburgs hovedpoeng er at revolusjonen må være målet, og at veien dit må preges av arbeid for sosiale reformer.

Hva er egentlig reformarbeid? Det kan være mye! Innføringen av 8-timers normalarbeidsdag, abortloven, gratis skolebøker, trygdeordninger, alle disse tingene er eksempler på reformer. Store norske leksikon definerer en reform slik: «en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». Enhver politisk sak kan på sett og vis ses på som en reform. Selvsagt er ikke enhver reform bra i våre øyne, vi i Rød Ungdom – som denne artikkelen opprinnelig ble skrevet for – er imot mange reformer som for eksempel pensjonsreformen eller regionreformen. Men det at vi er mot høyresidens reformer, handler mer om at vi er imot høyresidepolitikk, ikke reformer som konsept. Merking av retusjert reklame, leksefri skole og arbeidstillatelse for asylsøkere er eksempler på reformsaker Rød Ungdom har jobbet med de siste årene.

Reformarbeidets to funksjoner

Rosa Luxemburg mener at det sosialistiske partiets reformarbeid har to sider, som vi kan kalle den økonomiske funksjonen og den kulturelle funksjonen. Reformer får en økonomisk funksjon hvis den påvirker den økonomiske situasjonen og videre endrer styrkeforholdet og forutsetningene for klassekampen. Dersom forholdet mellom arbeid og kapital, mellom ansatte og eier, endrer seg i arbeiderklassens favør, vil det bety dårligere kår for kapitalistisk vekst. Det blir vanskeligere å være kapitalist, og lettere å være arbeider. Dette kan bringe den kapitalistiske økonomien et skritt nærmere krise, ettersom man strammer inn profittmulighetene for kapitalister som er avhengig av å hele tiden øke profitten i konkurranse med andre. Ett eksempel på en reform med klar økonomisk funksjon er kampen for sekstimers normalarbeidsdag, fordi kortere arbeidsdag med like mye lønn vil bety at arbeiderne får beholde mer av overskuddet selv. Kampen for merking av retusjert reklame er også et godt eksempel på en reform som har en økonomisk funksjon. Ikke bare vil merking av retusjert reklame være bra for ungdoms selvbilde og psykiske helse, det vil også være et økonomisk nederlag for reklamebransjen og skjønnhets­industrien.

Reformarbeidets kulturelle funksjon handler på sin side om å forberede arbeiderklassen på å kunne gjennomføre en revolusjon. Vårt mål er at arbeiderklassen, folket, skal ta makten. Men i dag er det dessverre slik at størsteparten av befolkningen er politiske tilskuere, ikke deltakere. De politiske avgjørelsene blir i stor grad tatt i lukkede rom. Det er en del av det sosialistiske prosjektet å forsøke å endre dette. Skal arbeiderklassen ta makten, må den være forberedt og ha tro på seg selv. Rosa Luxemburg mener at «Etter den gjengse oppfatning består den sosialistiske betydning av den faglige og den politiske kamp i å forberede proletariatet, dvs. den subjektive faktor i den sosialistiske omveltning, på gjennomføringen av denne omveltning». Folket må innse at de kan ta makt, og at de kan styre, de må gå fra å være politiske tilskuere til å bli politiske deltakere. De må få politisk erfaring og selvtillit, slik at det kan bli mulig å se for seg at en annen verden er mulig, og at vi sammen kan endre verden. Det er dette som er kjernen i den kulturelle funksjonen ved reformer. Det politiske innholdet i en sak er ikke det aller viktigste når det kommer til å oppfylle den kulturelle funksjonen. Om lokallag i Rød Ungdom velger å aksjonere for bedre busstilbud i kommunen, for leksefri skole eller mot okkupasjonen i Palestina, så vil medlemmene i lokallaget uansett få erfaring med å styre selv, med å engasjere seg, med å ta makt over situasjonen og de vil sitte igjen med en følelse av at det går an å endre verden. De vil gå fra å sitte på sidelinjen til å bli demokratiske deltakere. Det holder ikke å bare ha god politikk, folk må også myndiggjøres. Å se på reformers økonomiske og kulturelle funksjoner kan være et godt analyseverktøy for sosialister, for eksempel i arbeidet med arbeidsprogram og strategi.

Brecht og Enhedslisten

Reformarbeidet er i følge Rosa Luxemburg viktig for å nå målet om revolusjon, blant annet på grunn av den økonomiske og den kulturelle funksjonen reformarbeid kan ha. Men vi må ikke glemme at reformer kan være bra i seg selv. Det danske sosialistpartiet Enhedslistens hovedmantra for arbeidet sitt i det danske Folke­tinget er å «stemme for enhver forbedring, og mot enhver forverring». Det er ikke alltid like lett å vurdere om en reform har mest forbedring eller mest forverring i seg, særlig om reformene kommer fra dagens sosialdemokratiske regjeringer. Mantraet er likevel et forsøk på å lage en grunnregel for hvordan et sosialistisk parti kan bruke sin plass i en borgerlig institusjon som Folketinget på en måte som er tjenlig for arbeiderklassen. Et annet mer lokalt eksempel er Sosialistisk Venstrepartis regjeringsdeltakelse. Til tross for at de fikk igjennom en del SV-politikk, ble fortsatt den rødgrønne regjeringen preget av massiv privatisering, fortsatt krigspolitikk og stadig økende økonomiske forskjeller. Eksempelet med Enhedslistens forsøk på å formulere en læresetning som løsning på dette dilemmaet og SVs regjeringsdeltakelse, viser hvor vanskelig det kan være å balansere forholdet mellom revolusjonært reformarbeid og reformisme. Likevel finnes det også gode eksempler på vellykket revolusjonært reformarbeid, for eksempel innføringen av 8-timersdagen eller folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vellykket revolusjonært reformarbeid kan være vanskelig, men det er ikke mindre viktig av den grunn, vi må bare være bevisst på fallgruvene som finnes.

Diktet «Herberget» av den tyske dikteren, dramatikeren og sosialisten Bertolt Brecht er interessant å se på når vi diskuterer forholdet, og balansen, mellom reform og revolusjon:

Herberget

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!

Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Reformer kan dramatisk forbedre menneskers liv under kapitalismen, men reformer fjerner ikke de underliggende maktstrukturene, utbyttingen av arbeiderklassen og klasseskiller. Derfor sier Rosa Luxemburg at reformarbeid må brukes som middel for å nå målet om revolusjon. Reformene alene vil ikke kunne fjerne havet av kapitalistisk bitterhet.

Handling, deltakelse og demokrati

For Rosa Luxemburg var handlingen viktigst. Mennesket er et historisk dyr, det vil si at vi er det eneste «dyret» som handler med hensyn til tidligere og kommende generasjoner mennesker. Vi skaper historien, vi lærer av den og vi former framtiden med handlingene våre. Mennesket har en formende kraft, vi skaper det samfunnet vi er en del av. Rosa Luxemburg mente at mennesket blir det mennesket gjør. Nina Björk forklarer det slik i sin bok, Drömmen om det röda: «Et levende demokratisk samfunn krever aktive, deltakende mennesker. Derfor er Rosa Luxemburg framfor alt deltakelsens tenker, aktivismens forsvarer, demokratiets teoretiker». Rosa Luxemburgs kamp for sosialisme var også en kamp for demokrati, for ytringsfrihet og for et samfunn bestående av aktive, deltagende mennesker. For at vi skal nå et slikt samfunn, må handling både være et personlig mål for alle sosialister, men også en stor del av det sosialistiske partiets strategi.

Et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat var Johann Wolfgang von Goethes: «Im Anfang war die Tat», som på norsk kan oversettes til: «I begynnelsen var handlingen». Handlende mennesker, som forstår at kapitalismen ikke er naturgitt og at vi sammen kan endre verden, er grunnleggende for en revolusjon. Dette er en av grunnene til at den kulturelle funksjonen til reformarbeid er så viktig, fordi den gjør mennesker til aktive, handlende deltakere i demokratiet.

Men det er viktig at reformarbeid ikke ender opp med mange ulike adskilte kamper, som ikke knyttes opp mot et større . Det sosialistiske partiets rolle burde derfor, i følge Rosa Luxemburg, være å ta tak i de politiske strømningene som oppstår spontant i samfunnet, knytte disse opp mot en samfunnsendrende kritikk og jobbe for bred organisering. Partiet må være oppmerksom på aksjoner, politiske saker og kamper som oppstår spontant, samtidig som partiet jobber langsiktig. Partiet må være et steg foran, men aldri bevege seg så langt unna folket at de mister dem og deres meninger av synet.

Hvordan kan Rosa Luxemburg være relevant i dag?

Selv om det er hundre år siden Rosa Luxemburg levde, lever tankene og teoriene hennes fortsatt i beste velgående på venstresiden. Hun har hatt stor innflytelse på sosialister over hele verden, og denne innflytelsen ser bare ut til å vokse de siste årene. I denne teksten har fokuset vært på forholdet mellom reform og revolusjon, teori og praksis og hvorfor handlingen er en så essensiell del av det sosialistiske arbeidet. Vi kan studere Rosa Luxemburg som bidrag til diskusjoner om hvordan vi kan drive bedre og mer systemoverskridende reformarbeid, og hvordan vi kan jobbe for å knytte enkeltsaker opp mot det større bildet. Til slutt minner Rosa Luxemburg oss på hvor grunnleggende aktive, deltagende mennesker er for det sosialistiske prosjektet.