av Jorun Gulbrandsen og Asgeir Bell

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

• «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».
• «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»
• «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»
• «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

av Jorun Gulbrandsen

Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det.

I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Review, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt «Den amerikanske venstresida og mediepolitikken».

Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. På en konferanse AKP arrangerte om Klassekampen lørdag 20. februar i år, refererte jeg til Robert McChesney. Han skriver blant annet:

«De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper. Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.» Les mer hva Chesney mener til slutt i denne artikkelen.

I Norge la ml-bevegelsen tidlig stor vekt på å ta hånd om sitt eget propagandaarbeid. Tidsskriftet Røde Fane, Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene skulle sikre at den revolusjonære bevegelsen fikk spredd politisk litteratur uavhengig av mediemonopolene og overklassen. Avisa Klassekampen ble starta for at bevegelsen skulle ha et redskap i den politiske kampen.

Det var de undertrykte som skulle få fortelle om verden fra sin synsvinkel. Det vietnamesiske folket som USA-imperialismen forsøkte å bombe tilbake til steinalderen, skulle få opplyse om sin sak, – andre medier var på USAs side. Argumenter mot Nato og mot begge supermaktene USA og Sovjet skulle fram. Det palestinske folket og PLO var av alle beskrevet som terrorister, støtta til Israel var nesten total. Streikende arbeidere i Norge og i andre land skulle få legge fram saka si og få støtte. Dette var på ei tid hvor praktisk talt ingen mente at Norge var et klassesamfunn, og arbeiderklassen var definert vekk som et forelda begrep. Skoleelever, soldater og studenter trengte et sted å fortelle om kampen mot udemokratiske og undertrykkende reglementer.

En gjennomgående oppgave var å fortelle om store og små kamper som ble kjempet og ikke minst vunnet, for kamp nytter! Folket er de virkelige heltene, ikke politikerne, keiserne, kongene, bankdirektørene, – den sjølbestalta eliten! At det var mulig å lage et samfunn uten kapitalisme, at staten ikke er «oss alle» men en klassestat, dette var det nødvendig å vise, for at kampen skulle føres rette vei.

Summa summarum, det var nødvendig med ei avis som konsekvent tok parti mot undertrykking og utbytting, som skulle være et talerør for dem som sloss, ei avis som et redskap i klassekampen. Intet mer, intet mindre. Derfor navnet: Klassekampen.

Et politisk redskap i dag også

Det er akkurat den samme oppgava Klassekampen har i dag. Målet er det samme, jfr formålsparagrafen:

«Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Oppgava er å gjøre den stadig mer i stand til å få til dette. Hva er det å være ei radikal, revolusjonær avis i dag? Det likner mye på det som var jobben for 30 år sida. Det er ikke rart, kapitalismen og imperialismen rår. I den politiske kampen i dag står Klassekampen solid planta på riktig side: For det palestinske folket og PLO. For det kurdiske folkets kamp og PKK. For folkenes frigjøringskamper på Sri Lanka, i Guatemala og Filippinene. Avisa støtter arbeidsfolk som kjemper for sine rettigheter. Den har radikale standpunkter i kvinnekampen. Den spiller en aktiv rolle i den antirasistiske kampen. Den forsvarer den nasjonale sjølråderetten og viser hvordan EU og EØS er et angrep på den og på folks levekår, rettigheter og miljøet.

Dette er klassekamp. Dette handler om kamp om ideer. Og det handler om ytringsfrihet. Derfor er det mulig å lage breie allianser til forsvar av Klassekampens eksistens. Radikale folk, EU-motstandere, folk som tar standpunkt for Sør mot Nord, folk som oppfatter seg som en del av venstresida, ikke nødvendigvis i betydninga av partier, men heller venstrestandpunkter.

Avis med egne meninger er bra

Det skal mye til før Klassekampen trenger å bli redd for å bli for politisk, redd for å ta standpunkt. Tvert imot, det er et poeng å være tydelig. Det er forhåpentligvis unødvendig å si at tydelig ikke er synonymt med kjedelig. Dario Fo er veldig tydelig – og veldig morsom. Klassekampen kunne godt bli bedre til å vise fram store og små seire i folks aksjoner og kamper i Norge og i verden. Revolusjonære nøyer seg som kjent ikke med å beskrive verdens elendighet, men vil forandre den. Antakelig er den farligste ideen verdens overklasse kan tenke seg: Folket er makta, kamp nytter, forandring er mulig. En farlig ide som skal holdes unna.

Klassekampen kunne godt bli mer radikal i egne standpunkter, noe som ikke er et spørsmål om pengeressurser, men om holdninger, som å ikke bare være mot utsending av asylsøkere, men også for åpne grenser!

Ikke bare mot privatisering og for offentlig sektor, men KK kunne kreve at alt skulle være gratis! Gratis tog og buss og bane, gratis kino og teater! Og ikke minst kunne KK etter hvert utvikle argumentasjon mot kapitalismen og for et klasseløst samfunn uten utbytting. Men at Klassekampen ikke driver med dette, tror jeg bare gjenspeiler det faktum at den revolusjonære bevegelsen har et dårlig grep om det samme.

Bedre med løpesedler?

I oktober tok LO-ledelsen initiativ til en generalstreik mot regjeringas forslag om å kutte en feriedag. Prisverdig sak å slåss for. Men det politiske grunnlaget var helt på trynet: «Vi trenger mer tid til hverandre. Tid til omsorg. Tid til barn og familie. Tid til å leve sammen. Tid til å dyrke de viktige verdier i livet.»

Renta, statlige innstramninger overfor kommunene og tvungen privatisering som en følge av EØS-avtalen, var noen av de tingene som ble diskutert rundt omkring. Og så kom altså LO-ledelsen med det geniale «mer tid til hverandre».

I AKP jobba vi for å få et annet streikegrunnlag lokalt. Det var vi ikke aleine om, folk er ikke dumme heller. Klassekampen begynte å kritisere statsbudsjettet på et bredt politisk grunnlag.

Hvis ikke Klassekampen hadde eksistert, hadde denne streika vært en viktig anledning for AKP til å gi ut løpeseddel med en politisk argumentasjon mot statsbudsjettet og kapitalismen. I A5-størrelse. Men det hadde vært et dårlig alternativ. Helt konkret hadde vi på AKP-kontoret ringt rundt til medlemmer og sympatisører i landet (det tar flere dager, folk er på møter) og spurt hvor mange løpesedler de ville dele ut, vi hadde blitt enige om hvem som skulle betale for sedler og porto, postverket skulle greie å få dem fram, den som skulle dele ut skulle være frisk, det ville bli delt ut sedler til dem som vår venn traff akkurat den dagen på det torget eller møtet, hvis det var møte. En dyr affære, en organisasjon, mange ting som skulle klaffe. Vi hadde gjort det. Men hvor mange ganger i året?

Sammenlikn med at de politiske argumentene står i Klassekampen. Det betyr at 30.-40.000 folk leser dem flere ganger i løpet av uka, 20 sider, hvor de ikke bare får stoff om statsbudsjettet, men om kurdernes kamp, EØS, kvinnelønna og studentaksjoner – samtidig. Og hvor alt dette stoffet har en egen organisasjon allerede, i form av abonnenter som allerede har betalt, og en administrasjon. Det er genialt. For folk som er opptatt av klassekampen, av den politiske kampen, er ei dagsavis helt genialt!

Arbeidet med Klassekampen gir:

1. Et redskap i den politiske kampen. I dag er revolusjonær kamp en kamp om standpunkter.
2. Organisasjon. Fordi støtteapparatet, Klassekampens venner, abonnenter og lesere er en organisasjon på en 30.-40.000 folk. Denne organisasjonen er en måler på hvor mange det er som oppfatter seg som de aller mest radikale i samfunnet, som mener de har en åndelig tilhørighet til en radikal bevegelse.
3. Skolering og organisering av den revolusjonære bevegelsen. Arbeid med Klassekampen. Arbeidet med Klassekampen tvinger de revolusjonære ut på gata og inn i diskusjoner med andre mennesker på jobben, møter og i telefonen, kontinuerlig. Det er en skole og et middel mot innestengthet og et liv i ei glassklokke.

Ukeavis er urealistisk

Nå og da lurer noen på om det hadde vært like bra å gjøre om Klassekampen til ei ukeavis, så ble det kanskje mindre arbeid med den. Men det er nokså sikkert at ukeavisa Klassekampen vil bety ingen Klassekampen. Ei ukeavis betyr færre abonnementspenger, langt færre journalister, kanskje fire, som skulle dekke omtrent like mange politiske områder, noe som ikke er mulig, færre ville abonnere, det ble en mindre KK-organisasjon, og det ville lukte nedgang/nedleggelse av alle porer. Den offentlige støtta ville falle bort. Nedleggelse er mest sannsynlig. Og hvor lett blir det å bygge opp dagsavisa igjen, etter at «alle» har sett at det ikke nytter? Hvor mange år vil det ta? Jeg mener at de revolusjonære skal strekke seg nokså langt når det gjelder å beholde dagsavisa! De unge voksne revolusjonære må skjønne den politiske betydninga av Klassekampen. Ellers mister de den.

Langsiktig plan

Det er lurt å ha kampanjer for Klassekampen et par ganger i året. Ikke slike store som vi har hatt det siste året, men vanlige kampanjer der det blir tilrettelagt med spesielt vervemateriell og hvor vennene av avisa og avisa sjøl konsentrerer oppmerksomhet og krefter i en viss periode for å verve abonnenter.

Det er nødvendig å bygge opp et kontinuerlig arbeid med avisa, både der det drives lokalt arbeid i dag, men også for å utvide til stadig nye steder. Avisas store problem er jo at folk vanskelig kan få tak i den! For å få til dette, må langt flere bli med i arbeidet. Nå er det i hovedsak ildsjeler fra AKP og RV som driver arbeidet. Men det trengs flere, slik at det blir mindre arbeid og mer overkommelig for alle. Dessuten er det flere ting som skal gjøres. Nå har det gått et år hvor AKP har spilt en avgjørende rolle for å skaffe nesten 6 millioner kroner og 3.000 nye abonnenter. Ledelsene sentralt og lokalt har hatt fingrene fulle med Klassekampen. Men vi skal også ta vare på vår egen organisasjon, holde studiesirkler og rekruttere, jobbe med ungdomsorganiseringa lokalt, utvide virksomheten med bøllekurs, skrive mye mer og utvikle vårt eget propagandaarbeid, delta i den offentlige debatten, jobbe med å oppdatere kunnskapen vår om det norske samfunnet og revidere partiets program. Medlemmene deltar samtidig i Nei til EU, kvinnekampen, fagforeningsarbeidet og et utall andre organisasjoner og aksjoner. Så vi har ingen ønsker om å være aleine om å organisere og utføre støttearbeidet for Klassekampen, det er helt sikkert. Derfor, når noen nå og da hevder at AKP burde eie færrest mulig aksjer i Klassekampen, sier jeg: Kom med en organisasjon, så kan vi snakke.

Det er mulig at Foreningen Klassekampens Venner kan bygges ut lokalt og bli en virkelig støtteforening med lokale aktivister som tar ansvar. Det vil vise seg. Abonnementskampanja som vi nylig er ferdig med, har i hvert fall etterlyst kontinuiteten. Det trengs dessuten et apparat som kan hente inn frivillige, gode bilag fra folk over hele landet. Det finnes en masse folk som har djup kunnskap på ett felt. Det er umulig for en redaksjon å kunne alt om alt. Det vil gjøre avisa mer allsidig hvis det var mulig å organisere fram et større mangfold.

Avisa er verdt en kamp!

Ei avis som Klassekampen er helt avhengig av venner, støtteapparat, organisasjon. Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det. Vi skal slåss for avisa. Den er verdt det. Den er det viktigste politiske redskapet for dem som vil at hele det kapitalistiske systemet skal legges i grava og som vil ha et samfunn uten utbytting og undertrykking. Ikke noe mindre enn det!

av Mathias Bismo

Per Veldes roman «Løp! – den gamle verden er etter deg» skiller seg en del fra andre forsøk på å skildre hva som skjedde i Europa i for de berømte 31 årene siden, 1968.

Boka til Per Velde, lektor på Nøtterøy, er gjennomført skjønnlitterær. Handlingen er framstilt gjennom begrensede tidbolker fra sommeren 1964 og fram til studentopprøret i Paris i mai 1968, med god litterær presisjon og lettlesthet. Gjennom hovedpersonen Stein Hamre, får leseren kjennskap, ikke bare til selve det så omtalte opprøret, men framfor utviklingen fram mot det. Stein Hamre er fra en mindre by på Østlandet, og historien starter med sommerferien før han begynner sine studier ved Universitetet i Oslo (UiO). Fra han begynner der, tar bokas setting utgangspunkt i de hurtige endringene ved UiO og andre universitetsmiljøer, med et kraftig økende antall studenter, forandringer i klassesammensetningen ved universitetene og økende politisering, med sterk vekt på Vietnamkrigen og Nato-spørsmålet.

Mye av handlingen er lagt til utlandet, særlig Berlin (øst og vest) og Paris. Flere ganger havner han midt i store demonstrasjoner og aksjoner, hvorav toppunktet blir nådd i det han havner midt oppi det franske mai-opprøret. Personlig framstår Stein Hamre som det man gjerne i ettertidens lys kan karakterisere som en idealtypisk student for sin tid. I forhold til valg av studier, sitt sosiale liv og sine interesser, framgår det at Velde ikke har forsøkt å skrive om en eksepsjonalitet, en Arild Asnes eller lignende. Og nettopp i denne ordinariteten, framstår historien som noe mer enn bare en skjønnlitterær beskrivelse.

Man kan – uten å ta munnen for full – hevde at historien om Stein Hamre er historien om det vi forbinder med 1968-opprøret. Han er i kontakt med de fleste viktige hendelsene og aspektene ved perioden. I det han kommer til UiO er han en slags humanistisk orientert liberaler, uten noen egentlig grunngiving for sitt ståsted. Hvordan han gjennom et par års opphold ved Blindern etter hvert blir mer og mer kritisk til offentlighetens politikk, særlig knyttet opp mot utenrikspolitiske spørsmål, og til slutt blir medlem av Sosialistisk Studentlag, er et godt bilde på den allmenne radikaliseringen, eller heller si politiseringen, som foregikk blant studentene på denne tiden. Gjennom ymse bipersoner stifter leseren også bekjentskap med hele den studentpolitiske flora, fra SUF Studentlag til Norges Konservative Studenterforening, og med den kraftige mobiliteten mellom disse grupperingene, skiftende allianser, ståsteder etc. Hamres politiseringsprosess illustrerer også på en god måte sammenhengen mellom makropolitikken (Vietnam, NATO, Algerie) og mikropolitikken i form av lokalorganisering av studenter.

Harlem eksploderer

Hamres politiseringsprosess er imidlertid ikke norsk. Allerede sommeren 1964, hvor han og bestekameraten Erik jobber på Amerikabåten, får han innblikk i en annen virkelighet enn den trygge, norske sosialdemokratiske Gerhardsen-epoken i New York, hvor han treffer på den spente situasjonen i skjæringspunktet mellom hvite og svarte, mellom rike og fattige. Første kapittel avsluttes med meldingen om at voldsomme raseopptøyer har eksplodert i Harlem. Dette er Hamres første møte med en verden som krever radikalitet. Dette forsterkes ut over i boka, da særlig i Tyskland. Her kommer han i snakk med systemkritiske personer i både øst og vest.

Det som slår en, er hvor sammenfallende systemkritikken er. Verken for opprørerne i vest eller de mer stilltiende systemkritikerne i øst, er det andre Tyskland noe å trakte etter. For tyskere i begge statene handler det om å komme seg vekk fra de råtnende systemene og over i et hittil uopplevet system. Når demonstranter skytes og drepes i Vest-Berlin, i et av Norges allierte land, så styrker det spørsmålstegnet om hvor rettferdig også det norske systemet er. Den virkeligheten han opplever nærmest, tvinger ham inn i en sosialistisk tankegang, en tankegang han tar med seg tilbake til Norge. Gjennom spredte glimt får også leseren inntrykk av at denne prosessen ikke bare angår ham, men en stor del av de norske studentene. For Stein Hamres del, er det faktum at han melder seg inn i Sos. Stud dagen før han drar til Paris, et bilde på opprørets og radikaliseringens internasjonale karakter.

Et nøkkelbegrep for den nye radikaliserte generasjonen, er «det uopplevde». For Stein Hamre og den norske og internasjonale ungdomsopprørsbevegelsen, i skjæringspunktet mellom øst og vest, ble et tredje alternativ nødvendig. Dette klarte imidlertid ikke det bestående, verken det vestlige borgerlige samfunn eller de degenererte vestlige kommunistpartiene, å skaffe til veie. Dermed ble etterkrigsgenerasjonen tvunget til å skape sine egne idealer, hvorav en god del i ettertidens øyne blir sett på som 1968s ideologi, en ideologi som fremstår som noe nytt i den politiske ideverdenen.

Per Velde har et annet sted i dette nummeret av Røde Fane skrevet en artikkel om Paris 1968. Ca. 70 sider i boka er forbeholdt skildringer herfra. Fortellingsmessig sett blir Stein Hamre en person som kastes uforvarende ut i et opprør. Det er god grunn til å tro at dette i stor grad var tilfellet for demonstrantene i Paris. Innenfor marxistisk teoretisk tradisjon, skulle ikke en så opphisset stemning oppstå i 1968. Den internasjonale økonomiske krisa lå fem år framover i tid. Grunnlaget bak opprøret var i all hovedsak kulturelt. Ved at ungdom fra lavere samfunnslag gikk inn i det strengt hierarkiske franske utdanningssystemet, oppsto det uunngåelig en kulturkollisjon. I motsetning til i Norge, hvor akademia i stor nok grad klarte å reformere systemet i henhold til de nye forholdene, svarte de franske gaullistene med å grave skyttergraver. Tilsvarende i Berlin ved Freie Univerität (FU).

Freie Universität

FU ble startet av flyktninger fra øst. Da FU-studentene uttalte seg kritisk til den vesttyske staten, som i sin tid hadde «reddet» deler av østtysk akademia, brøt det med hele grunnlaget for universitetet. Situasjonen i både Paris og Berlin framsto derfor som «uopplevde» situasjoner, eller som uttrykk for en pågående samfunnsmessig endring og samfunnsmessig radikalisering, basert på en ny generasjon og en ny type idealer. Av denne grunn kunne opprørene lett framstå som planløse, som en uregelmessighet for både det tradisjonelle høyre og venstre.

Orienteringen mot utlandet er sterk i boka. Dette harmonerer godt med den virkeligheten som var i perioden. I begynnelsen av hvert kapittel, er det en kort oversikt over hva som skjedde i verden i det aktuelle tidsrommet. Mens Paris i praksis er okkupert av studenter, arbeidere og bønder, står det 5 linjer om et demonstrasjonstog mot behovsprøving i Statens Lånekasse. Mens utlandet for Hamre blir slagmarken, både i henhold til aksjoner og i henhold til forutsetningene for disse, blir Norge en forholdsvis rolig plett, hvor de politiske motsetningenes praksis begrenser seg til spørsmål som om hvorvidt Hallvard Lange skal bli professor ved UiO.

Selv om de utenrikspolitiske ståstedene er sammenfallende, i forhold til Vietnam, NATO og generell verdensorden, blir studentenes innenrikspolitiske aktivitet i Norge bare en slapp skygge av det som foregår andre steder. Dette har nok sammenheng med at det etablerte samfunn klarte å skape reformer, klarte å svare på radikaliseringen godt nok til at opprøret aldri spredte seg fra de bevisste revolusjonære til de store studentmassene. Og i denne sammenhengen blir Stein Hamre noe mer enn en ordinært student, han blir en som har klart å bryte gjennom den offentlige konsensusen, men igjen viser dette den internasjonale orienteringen til de politiske 68-ernes ideologi.

Mange hevder at det norske 1968 skapte mye. Og de har delvis rett. Den norske etterkrigsgenerasjonen skapte større åpenhet, rev det norske samfunnet løs fra verdikonservative tradisjoner. Men om man sammenligner med Frankrike og Tyskland, var «sekstiåtterne» egentlig aldri til stede i Norge. Opprørene var ikke satt i gang av en generasjon. Opprørene gikk over flere generasjoner og samfunnslag. Det som imidlertid kjennetegner dem, var at lederne var representanter for etterkrigsgenerasjonen, og var i den posisjonen de var i hovedsak av kulturelle forhold. Det er disse som, om man skal bruke uttrykket, kan beskrives som «de virkelige sekstiåtterne». Det opprøret Per Velde beskriver gjennom Stein Hamre, var ikke et kulturelt eller verdimessig opprør. Det var et praktisk opprør, et opprør med henblikk på en annen verden – med Franz Kafkas berømte uttalelse «Vekk herfra – det er mitt mål» som en ledetråd. Hvorvidt det virkelig var et reelt forsøk på en sosialistisk revolusjon i 1968-opprøret internasjonalt, er et spørsmål for seg. Det står likevel helt klart at det internasjonale opprøret, som Stein Hamre ble en del av, kvalitativt sett var et annet opprør enn det de norske «sekstiåtterne» sto for. I beste fall var strømningene blant de norske studentene et forsøk på å kopiere de internasjonale hendelsene under andre forhold. Men det kan også hevdes at det var noe annet.

De «sekstiåtterne» man «feiret» i fjor, representerte i hovedsak bare en side av saken, den kulturelle. «Sekstiåtterne» Velde beskriver, med Stein Hamre som representant, er imidlertid de allmennpolitiske opprørerne, de som definerte et visst mål for sitt opprør, som ønsket og jobbet for en kvalitativ forandring. Dette skillet går klart fram av bokas fortelling, av dens veksling mellom inn- og utland. Og nettopp dette gjør boka til noe annet enn de mange memoarbøkene som er skrevet om ungdomsopprøret.

av Morten Falck

Drømmen om kommunismen springer ut av menneskets lengsel etter frihet. Kommunismen er den samfunnsformen der denne lengselen blir virkelighet. Kampen for menneskenes frihet har alltid vært kjerna i kommunismen, og kommunistenes inspirasjon og målsetting. Er det ikke et paradoks at kommunismen i våre dager blir forbundet med undertrykking, fengsling og forfølgelse?

Dette er borgerskapets største ideologiske seier, og skal vi greie å vinne oppslutning om kommunismen, må vi gjenreise denne drømmen, og vise at det kommunistiske samfunnet faktisk er forutsetninga for å realisere menneskehetens aller største drøm: Drømmen om frihet.

Skal vi klare dette, er det helt nødvendig å være krystallklar når det gjelder spørsmål om frihet og menneskerettigheter. Overalt må vi reise kampen for friheten, overalt må vi peke på borgerskapets hykleri og den skrikende motsigelsen mellom borgerskapets offisielle bekjennelser til friheten og dets egen praksis med undertrykking, utbytting, tortur og drap. Og vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende, enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.

Så lenge klassene eksisterer, så lenge det finnes en stat, vil friheten være begrenset på noen områder, for noen grupper. Men sosialismen må ikke bare innebære større frihet enn kapitalismen, den må også utvikle seg i retning av å utvide friheten. Den skal jo være en overgang til et samfunn uten undertrykkelse, uten klasser, uten utbytting.

Hvis ikke vi greier å erobre troverdighet på dette området, vil vi ikke kunne vinne større oppslutning om kommunismen. Derfor er det nødvendig å være krystallklar. Og å vise i praksis at vi mener alvor. Sånn som verden ser ut, bekreftes marxismens analyser og teorier hundre ganger hver dag, i alle mulige sammenhenger. Det finnes nesten ikke ett eneste samfunnsmessig spørsmål som ikke hver eneste dag demonstrerer nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen og privateiendommen, vareøkonomien og markedet. Men hva skal vi erstatte det med? Hvem peker på alternativet? Hvem holder menneskehetens gamle drøm i live?

I. På hvilke skuldre står Marx?

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood. Men omkring år 1500 skjer det noe nytt. Borgerskapet er blitt forholdsvis sterkt, det begynner å røre på seg for å markere sine egne behov. Det nærmer seg tida da borgerskapet starter kampen for å erobre makta. Det er ikke mulig uten i allianse med alle andre undertrykte klasser, og borgerskapet skaper gradvis idéen om frihet for hele menneskeheten, om menneskets rettigheter. I denne perioden, borgerskapets tidlige vår, er motsigelsen mellom borgere og proletarer bare så vidt i sin begynnelse, nesten ikke synlig. Borgerskapets kamp for frihet tar form av en kamp for hele folkets frihet.

1. Thomas More setter fingeren på problemets kjerne

1500-tallet er renessansens århundre. Kunst og vitenskap sprenger seg ut avføydalismens stengsler, først i Italia, etterhvert lenger nordover i Europa. Humanismen er den ideologiske overbygninga for det framvoksende borgerskapet. Fornuften blir retningsgivende, ikke bare troen.

Og det er humanismen som videreutvikler den store drømmen om frihet. Klarest ser vi det kanskje i Thomas Mores strålende bok Utopia, som blei grunnlaget for en hel litterær tradisjon (1). Her retter han en flengende kritikk mot samfunnsforholda i England på begynnelsen av 1500-tallet (boka kom i 1516). Veveriene i Flandern gjorde det svært lønnsomt å eksportere ull. De engelske jordeierne la om til sauehold i stor stil, og fordrev dem som dyrket jorda. Gjennom en hardhendt ekspropriasjon av småbrukere og leilendinger oppsto en enorm sosial nød, der horder av mennesker ikke hadde annen utvei enn å tigge og stjele for å opprettholde livet – og begge forbrytelser blei straffet med døden. Første delen av boka er en direkte kritikk av det engelske samfunnet, lagt i munnen på den erfarne sjømannen Rafael Hythlodaeus (som betyr vrøvlemester), andre delen er Hythlodaeus’ beskrivelse av samfunnet på øya Utopia (navnet er et ordspill som kan bety både «ingen steder» og «godt sted»).

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det engelske borgerskapets behov i Thomas Mores beskrivelse av det utopiske samfunnet. Den speiler trangen til erobring og det unge borgerskapets asketiske flid, som vel hundre år seinere skulle gi engelskmennene en borgerlig revolusjon i puritanske kledebon. Dessuten har boka en avvæpnende, jordnær humor som nok var et godt forsvar mot sensuren.

Thomas More peker klart og tydelig på årsaken til at utopierne er frie og lykkelige. Det vil si at han peker på årsaken til at folkene i England og Europa ikke er det. Det er ikke bare det at utopierne forakter ytre velstand og vurderer utvendig prakt og edle metaller som foraktelig og lite verdt. Men de kjenner ikke privateiendommen. I det utopiske samfunnet er alle ressurser felleseie, og alle arbeider på like fot og like mye (2). Arbeidets produkter fordeles fritt til alle, etter behov. Innbyggerne bare henter det de har behov for, det er rikelig til alle.

Eksproprieringa av de engelske bøndene var en konflikt om eiendomsretten. Men Thomas More stiller ikke kravet om en liten jordlapp til alle. Han greier å se framover, mot en virkelig løsning på problemet. Det er en form for kommunisme More skildrer. Til forskjell fra den urkristne kommunismen er Thomas Mores ikke bare begrunnet i moral og idéverdenen, men i de materielle vilkåra. Det var mulig for Thomas More å se at privateiendommen var ondets rot, og at samfunnsressursene var rikelige nok til å forsørge alle samfunnets medlemmer godt hvis de ble likt fordelt, og den snyltende overklassens luksusforbruk blei avskaffa.

More levde i ei voldsom tid. Drømmen om frihet materialiserte seg i store opprør som feide ikke bare over England, men over store deler av Europa. I 1525, ni år etter at han ga ut Utopia, feide de revolusjonære bondekrigene over Tyskland. Og opprør og stridigheter satte Gustav Wasa på tronen i Sverige og skapte den svenske nasjonalstaten. I disse opprørene var det bøndene som reiste seg – i Tyskland med krav om «Fryheit» (frihet) på sine faner. Ikke noen av disse opprørene førte til føydalismens fall, men de var voldsomme, blodige klassekonflikter som dreiv historien framover. Neste århundre skulle se det revolusjonære borgerskapet ta makta i de første borgerlige revolusjonene, i Nederland og England.

2. Et skritt videre: Milton forsvarer ytringsfriheten

Den vakre visa Din tanke er fri, som synges ved humanetiske konfirmasjoner i Norge, skriver seg fra bondekrigens Tyskland. Men bondekrigen led nederlag, og om ingen undertrykker noen sinne kan tvinge tanken, kunne de iallfall tvinge de tenkende til å holde kjeft. Med ytringsfriheten var det smått bevendt, og i den engelske revolusjonen skulle den få sitt teoretiske forsvarsskrift.

Thomas More måtte kamuflere sin kritikk av det engelske samfunnet som en fortelling fra en ukjent øy i Den nye verden, lagt i munnen på en oppdiktet sjømann og med mange reservasjoner. Boka blei til og med skrivi på latin, og gitt ut i Frankrike. Det var den harde engelske sensuren som tvang sjøl en så framtredende mann som More til å være så fordekt. Sensuren rammet alle. De færreste tenker over det, men Shakespeare skreiv under en knallhard og vilkårlig sensur som tvang ham til å gjemme bort alle politiske tanker. Et interessant eksempel er den passasjen han bidro med til et stykke om Thomas More, hvor manuskriptet finnes bevart med sensurens strykninger (3). Den som ikke prøver å lese mellom linjene hos Shakespeare (og andre engelske forfattere fra 1500- og 1600-tallet), går glipp av denne litteraturens store samfunnsmessige innhold, og skjønner verken litteraturen eller historien (4).

Den formelle forankringa for sensuren hang mye på et system med monopoler og lisenser, der trykkerne var ansvarlige for litteraturen og utøvde en hard overvåking og jakt på illegale trykksaker. Men i 1640 løsna det. Sensuren blei oppheva. Shakespeare var død, men John Milton var i høy grad aktiv. Blant det han offentliggjorde, var et par brosjyrer om skilsmisse, der han gikk inn for å utvide adgangen til å skille seg. Det førte til voldsomme reaksjoner, og forsøk på å gjeninnføre sensuren. Milton forsvarte seg gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet (5). 1644 er det året da ytringsfriheten får sin prinsipielle formulering. Miltons argumentasjon holder den dag i dag, sjøl om vi nok ville gitt den en mer verdslig form. Den engelske revolusjonen som Milton er uløselig knytta til og en av de fremste talsmennene for, hadde et strengt pietistisk uttrykk.

Så Miltons argumentasjon har en strengt kristen form. Han starter med å sammenligne det å forby en bok med å ta livet av en mann – det er bare det at boka er et reint åndsprodukt, så det er verre å forby den. Det er å angripe en udødelig sjel. Han hevder at ingen av antikkens store kultursamfunn noen sinne fant på å forby bøker, og sensur har heller ingen støtte i Bibelen. Han siterer apostelen Paulus: «Prøv alt, hold fast på det gode.» (1. Tess., 5:21.). Men kjerna i argumentasjonen hans er sånn:

Sensur har ingen virkning på tanker. Det nytter ikke å forby tanker og meninger, derfor er forbud mot bøker meningsløst. Tankene vil være der likevel, man får bare ikke tak på dem, de kommer ikke åpent fram.

Dersom man forbyr de onde tankene, vil de overleve i det skjulte, i hodene hos mennesker som ikke tør å si hva de tenker og mener. Fordi de ikke blir prøvd i åpen debatt, vil de heller ikke bli avslørt som onde, og overleve. Sensur er direkte skadelig, fordi det hindrer og hemmer kampen mot de onde tankene. Og når vi ikke kjenner de onde tankene, vil vi heller ikke kunne verge oss mot dem. Vi vil ikke kunne vurdere dem og kjenne dem for det de er, men vil stå forsvarsløse, og de onde tankene vil få større utbredelse enn om de kunne vært lagt fram åpent.

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

Sensur og forbud vil også undergrave folkets enhet (som var et viktig argument i 1644, kanskje verdt å tenke gjennom også i 1999). For en enhet som ikke er bygd på bevisst diskusjon mellom alle forskjellige (splittende) synspunkter, er skjør og ubestandig, den sprekker når den blir utsatt for press. En slagkraftig enighet forutsetter frihet til å legge fram alle meninger, og en åpen diskusjon. «Meninger hos gode menn er ikke noe annet enn kunnskap som er i ferd med å bli skapt.»

«Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter,» sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten. Den lille brosjyren, formet som en tale til det engelske parlamentet, fikk likevel ingen stor virkning da den kom. Sensuren ble gjeninnført og bortsett fra enkelte perioder med lettere regime, varte den lenger enn Miltons levetid. Kanskje var det noen som så seg mer tjent med makt enn med sannhet – og attpåtil så en motsigelse mellom de to?

3. Mannen fra de to revolusjonene

Først i 1695 blei den engelske forhåndssensuren oppheva. Og da var det, som Christopher Hill bemerker, mer begrunnet med økonomi enn med hensyn til friheten: Sensuren var en hindring for produksjonsfriheten i en blomstrende boktrykkerbransje.

Slik har det seg at de franske opplysningsfilosofene i det neste århundret kunne finne inspirasjon i en engelsk litteratur der tanker og synspunkter blei lagt åpent fram. Kapitalismen hadde tatt makta i Nederland og England, og borgerskapet utviklet seg og vokste i Frankrike og andre europeiske land.

1700-tallet er opplysningsfilosofenes tid. De snudde og vendte på alt, på statsskikk og styresett, på religion og jus, på kunst og filosofi, og vendte hver stein i det menneskelige livet. Montesquieu, Voltaire, Rousseau, Diderot og Condorcet er blant de store navn i menneskenes historie, fordi de la det ideologiske grunnlaget for borgerskapets store revolusjon i Frankrike. Men det var mange andre navn i koret. Ett av dem var den italienske markien Cesare Bonesana de Beccaria, som i sitt lille skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff) i 1764 gikk til angrep på inkvisisjonens grusomheter, påviste at tortur og dødsstraff verken forebygger eller minsker kriminaliteten, og la grunnlaget for en «moderne» strafferett. Som ennå ikke har vunnet allmenn oppslutning.

1700-tallet er også de store revolusjonenes århundre. Det var i Amerika at opplysningsidéene først ble materiell virkelighet gjennom en borgerlig revolusjon. Her var framtredende borgerlige intellektuelle i virksomhet, som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som begge var tilhengere av opplysningsfilosofien. Men om noe enkelt skrift skal ha æren for å ha satt i gang den amerikanske revolusjonen, må det være Thomas Paines vesle brosjyre Common Sense (Sunn fornuft), som kom ut anonymt den 10. januar 1776, og blei revet vekk i femtiseks utgaver før året var omme. Hvis en forfatters suksess skal måles etter opplag, er det tvilsomt om noen forfatter i historien kan måle seg med Tom Paine (6).

Den amerikanske revolusjonen proklamerer den 4. juli 1776 for første gang prinsippet om visse rettigheter som er felles for alle mennesker, med Thomas Jeffersons berømte ord i uavhengighetserklæringen:

«Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, at de av sin skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken.»

I 1791 vedtok Kongressen en Bill of Rights, som består av 10 tillegg til grunnloven. Det mest berømte er kanskje det første (First amendment, for den som ser amerikanske TV-serier), som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å klage til regjeringa (7). Retten til eiendom er ikke slått fast i den amerikanske konstitusjonen. Likevel var retten til eiendom sentral for «grunnlovsfedrene», det var jo nettopp deres kapitalistiske eiendom som var truet av den engelske kolonimakta. Først og fremst denne trusselen dreiv dem til opprør og løsrivelse.

Både Thomas Jefferson og Benjamin Franklin var amerikanske sendemenn i Frankrike, og ble tatt imot med åpne armer. De var representanter for revolusjonen, opplysningen, menneskets naturgitte rettigheter. I 1789 fulgte det franske folket i amerikanernes spor i en revolusjon som skulle ryste Europa og besegle føydalismens skjebne. Både Jefferson og Franklin reiste hjem det året, men Thomas Paine, som var kommet til Frankrike i 1787, skulle komme til å oppholde seg i Frankrike store deler av de følgende årene.

For at borgerskapet skal kunne beseire føydalstaten, må det samle alle folkelige krefter bak revolusjonens faner. Formuleringen av allmenne menneskerettigheter er et ideologisk uttrykk for dette behovet. Den franske deklarasjonen om menneskerettighetene, som den revolusjonære nasjonalforsamlinga vedtok den 27. august 1789, definerer disse rettighetene i 2. avsnitt:

«Hensikten med all politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettigheter er rett til frihet, eiendom og personlig sikkerhet, samt rett til å gjøre motstand mot undertrykking.» (8)

Her er menneskets rettigheter naturgitte, det er Rousseaus og opplysningsfilosofenes teori om naturretten som seirer. Men det folket som her i samme åndedrett fastslår sin rett til å gjøre opprør mot undertrykking og sin rett til eiendom, det folket er bare et annet navn på borgerskapet. Retten til eiendom er retten til å eie maskiner og jord, retten til å utbytte andre mennesker. Det er den «menneskeretten» som skulle komme til å få forrang framfor alle de andre rettighetene naturen hadde gitt alle mennesker, og tilintetgjøre dem alle sammen. Retten til å være kapitalist. Erklæringa omtaler eiendomsretten som en «ukrenkelig og hellig rettighet». Arbeid nevnes derimot ikke blant menneskets naturgitte rettigheter.

Men i 1789 lå alt dette innhyllet i framtida. Revolusjonen var en stor frigjøring, den virvlet over Frankrike og tilintetgjorde tusen og atter tusen lenker og bånd. Håndverkeren Tom Paine så utviklinga, og han var begeistret.

Alle var ikke det. Revolusjonen hadde sine fiender. I England skremte den vannet av den borgerlige overklassen, og de rike, borgerlige godseierne. Derimot inspirerte og oppflammet den håndverkere og andre småfolk. Nettopp mot den smitteeffekten revolusjonen hadde i England, var det Edmund Burke reagerte. Han hadde støttet revolusjonen i de amerikanske koloniene i 1776, og Tom Paine hadde regnet ham som en venn. I november 1790 gikk han til frontalangrep med det som er kalt «et kontrarevolusjonært manifest», boka Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike. (9)

Den blei godt mottatt av den engelske overklassen, og Burke, som hadde vært i en vanskelig situasjon økonomisk, fikk en pensjon på 1200 pund i året. (Marx bemerker i en fotnote at «han (…) alltid har klart å selge seg selv på det beste markedet».) Burke svartmaler revolusjonen fullstendig, beskylder den for lovløshet, anarki og terror, og hevder at den har vært til ulykke for landet og folket. Og dette var vel å merke i en rolig fase av revolusjonen, før henrettelsen av kongen, før terroren mot adelen, før Robespierres korte regime.

Tre måneder seinere, i februar 1791, kom første delen av Tom Paines Menneskets rettigheter, der han svarer Burke. Med sin enkle og respektløse stil blei Paine umiddelbart populær hos håndverkere og arbeidere. Så populær at det var viktig å bekjempe ham. Åtte til ti Svar til Paine blei gitt ut på de 12 månedene som gikk før andre delen av boka kom – og nesten umiddelbart glemt.

Paine gjentok sin suksess fra 1776, boka hans blei spredt i utrolige opplag. Første delen kom i 50.000 eksemplarer på fem måneder. Annen del kom i fem opplag på en eneste måned, første opplag blei utsolgt på to timer. Periodevis solgte den 10.000 eksemplarer i uka, og Paine sjøl anslår at det blei solgt mellom 400.000 og 450.000 eksemplarer av boka på ti år, bare i England. I et England hvor befolkninga var på ca. 10 millioner, men bare halvparten av de voksne kunne lese.

Første delen av Paines bok forsvarer den franske revolusjonen prinsipielt. Andre delen går lenger, med oppfordringer til å gjøre opprør og krav om sosial sikkerhet, paroler som foregriper velferdsstaten.

Den offentlige kjempedebatten som disse bøkene var en del av, var viktig, men det var kontrarevolusjonen som vant. Ikke fordi den hadde rett, men fordi den hadde makt. Det ser vi ikke minst på det faktum at denne debatten er så lite kjent. Paine ble fredløs i England og vendte aldri tilbake dit, sjøl om det var fedrelandet hans. Den dag i dag er det Edmund Burke som bestemmer det offisielle synet på revolusjon.

Paine brakte derimot borgerskapet så langt som det kunne komme. Den revolusjonære håndverkeren som var aktiv deltaker i to revolusjoner, strakte grensene for borgerskapets radikalisme så langt som det gikk. Men den private eiendommen, retten til utbytting, forsvarte han til sin dødsdag.

4. Proletariatets kortvarige menneskerettigheter

Tom Paine blei valgt inn i den franske nasjonalforsamlinga. I 1793 skreiv han forslag til en ny grunnlov. Det blei ikke vedtatt. Det blei derimot det forslaget Robespierre førte i pennen. I den sydende, bølgende revolusjonen var representanter for det gryende, ennå umodne proletariatet blitt slynget fram til makta. I Robespierres erklæring om menneskerettighetene settes det grenser for eiendomsretten: «Eiendomsretten begrenses likesom alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter. Den kan verken være til skade for våre likemenns sikkerhet, for deres frihet, deres eksistens eller deres eiendom.»

Derimot garanteres retten til arbeid, og eksistensmidler for dem som er ute av stand til å arbeide. Og: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige av plikter for folket og for hver del av folket.» (10)

Men proletariatet var altfor uutvikla til å kunne holde på makta og utvikle sitt styre. Det hadde en altfor smal basis. Derfor utvikla jakobinerne et terrorregime som raskt var nødt til å gå under, bli sprengt av sine egne indre motsigelser. Og derfor måtte menneskerettserklæringa fra 1793 også raskt bli satt ut av kraft. Den mest hellige av alle rettigheter viste seg å være eiendomsretten.

5. Et sidespor mot nord

Som et sluttpunkt, la oss sende tankene på en liten utflukt mot nord, til det opprørske Norge i 1814. Her samles rikets ledende menn på Eidsvoll i mai for å lage en konstitusjon for det sjølstendige Norge. Flere av dem har med seg utkast som er sterkt inspirert av den franske revolusjonen, av menneskerettighetene av 1789 og til og med 1793. En av dem var Nicolai Wergeland, sognepresten i Kristiansand, som seinere skulle bli mest kjent gjennom sin sønn Henrik.

Pastor Wergeland innleder sitt grunnlovsutkast med 10 «Grundsætninger» om folkets suverenitet og individets frihet. Her heter det blant annet: «Individenes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Lighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret.» (11)

For borgerskapet er den individuelle sikkerheten viktig for at de andre frihetene skal kunne settes ut i livet. Dette punktet hadde Wergeland hentet fra den franske 1789-erklæringa. Som vi viste, kom disse punktene ikke med i den endelige norske grunnloven. Marxismen har lagt større vekt på det kollektive – men kanskje vi bør ofre dette problemet en ny tanke, spesielt i lys av utviklinga i vår egen tid?

II: Frihetens forutsetninger

6. Marx og Engels

Her vender tida. Etter at borgerskapet har erobra makta i Frankrike, og Napoleons arméer har dratt fram gjennom det meste av Europa, er føydaladelen ikke i stand til å sette dagsordenen. Det er blitt borgerskapets verden. Og nå utvikles motsigelsene, det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter. Men kampen for friheten ligger ikke død, den blusser opp igjen og igjen, i 1830 er det revolusjon i Paris igjen, og det tar fem år før borgerskapet får lagt lokket på. Og så bærer det mot 1848 og ny revolusjon.

Dette er nettopp den tida da Marx og Engels er unge og erobrer sine liv og sine historiske roller. De kommer ikke som guder ut av maskinen, de befinner seg midt i en tradisjon, i en konkret virkelighet, og de preges av sin tid. Som alle andre tenkende ungdommer lengter de glødende etter frihet og hater urettferdigheten. Det brenner som en ild i det de skriver. Men de har lært seg å analysere, Hegel og Heraklit har lært dem dialektikk, og de er materialister. De er ikke svermere, de leser og studerer og prøver å finne ut av den konkrete virkeligheten. Hvilke motsigelser bestemmer frihetens vilkår? Hva er egentlig frihet? Hvilke krefter kan forsvare den, kjempe den gjennom, utvide den? Hvilke krefter står imot den, prøver å begrense og innsnevre den? Og hvilke objektive grenser finnes det?

Mange år seinere skriver Engels om dette i boka Anti-Dühring:

«Hegel var den første som framstilte forholdet mellom frihet og nødvendighet riktig. For ham er friheten innsikten i nødvendigheten. ‘Blind er nødvendigheten bare for så vidt den ikke er innsett.’ Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål. Dette gjelder med hensyn til såvel den ytre naturens lover som til de lover som regulerer menneskenes fysiske og åndelige tilværelse – to klasser av lover som vi i høyden kan skille fra hverandre i forestillingen, men ikke i virkeligheten.» (12)

De to kameratene kjempet for frihet hele livet. Ikke for en svermerisk, drømt frihet hinsides det mulige. Ikke for en allmenn liksom-frihet som skulle vise seg å være en klasses frihet til å undertrykke og utbytte andre. Men for en virkelig, konkret, jordisk frihet, menneskenes frihet fra utbytting og undertrykking, fra sult og nød og slaveri. De kjempet for et samfunn «hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.» (13)

Marx og Engels la ned et enormt arbeid i å kartlegge lovmessighetene som styrer kapitalismen. Og i å organisere arbeiderklassen. Fordi den som klasse ikke kan ha interesse av å utbytte og undertrykke andre, men derimot interesse av å forene seg med flest mulig av folket for å gjøre slutt på all ufrihet, all utbytting, all nød og alt savn. Marx og Engels visste veldig godt hvilken tradisjon de var en del av, og på hvilke skuldre de sto. Deres kjempeinnsats var å stille frihetsdrømmene på et nytt klassegrunnlag, og å utvikle dem fra idealistisk drøm til materialistisk analyse av forutsetningene. Kommunismen ble forvandlet fra utopi til en reell framtid, som vi klart kan se de store trekkene av når vi analyserer vår nåværende hverdag.

Frihet og likhet forutsetter mat, klær, hus, møbler, bøker, TV, bil, PC og mobiltelefon osv., som alt sammen er frukter av materielt arbeid. Altså må vi arbeide. Men arbeidet må fordeles likt. Som umulig kan bety at en bjørnesterk 30-årig ungdom skal arbeide like mye som en sliten, 70-årig gamling. Altså: Fra enhver etter evne. Og de materielle godene skal også deles likt på samfunnets medlemmer. Men en 30-årig bjørnesterk ungdom trenger mere av både mat og klær og kanskje hus og møbler og mobiltelefoner enn en sliten, 70-årig gamling. Altså: Til enhver etter behov.

Kapitalismen setter grenser for friheten, grenser som vi må vite hvordan vi skal bekjempe. Marx blei økonom for å fremme kampen for menneskets frihet. Han forklarte hvordan utbyttinga fungerer og gjorde det dermed mulig å avskaffe den. Han ga oss innsikt i hva som var nødvendig og hva som var unødvendig. Vi marxister har lagt stor vekt på de materielle vilkåra, og hatt lite sans for borgerskapets hyklerske, dobbeltmoralske snakk om frihet. Men la oss ikke glemme hva Marx og Engels sier uttrykkelig allerede i Manifestet: «Første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.» (14)

Marxismens kritikk av de borgerlige frihetene og rettighetene, av parlamentarismen og det demokratiet borgerskapet er istand til eller villig til å opprettholde, er en kritikk fra venstre. Vi kritiserer borgerskapets friheter for å være utilstrekkelige. Borgerskapet later som det har frihet for alle, men, som den franske forfatteren Anatole France med isnende ironi formulerte det, betyr det alles like rett til å tigge på gatene, sove under broene og stjele brød. Vi vil ikke ha sånne falske friheter. Vi vil ha lik rett til god mat, en varm seng, et trygt hus, fritid, gode bøker, filmer, musikk, billedkunst, reiser, vakre blomster, varme, pene klær. Vi vil ha lik rett til å studere og utvikle våre intellektuelle og kreative evner. Vi vil ha lik rett til å delta i samfunnets utvikling og utforming, vi vil bestemme like mye som alle andre. Kort sagt: Vi vil ha lik rett til å være mennesker, og leve et rikt, menneskelig liv som likeverdige. Slik er vår drøm om kommunismen, og for den er det vi slåss. For den er det vi vil styrte dette skjendige undertrykkersamfunnet med sin falske likhet og sitt høyst utilstrekkelige demokrati. For denne drømmen vil vi gjøre revolusjon. På våre faner står de tyske bøndenes parole: «Frihet!»

7. Fred, brød og seks fot jord?

Nå ble det i Russland revolusjonen først kom og arbeiderklassen erobret makta. Det var et land der produktivkreftene på ingen måte var framskredne og utgjorde et grunnlag for en rask overgang til en avansert sosialisme. Revolusjonen ble møtt med innbyrdeskrig og intervensjonskrig. Det ga den unge sosialismen et enda dårligere utgangspunkt.

Klasseskillene var store, og lot seg ikke avskaffe ved vedtak. Tvert imot antok de nye former, og den ideologiske overbevisningen om at de ikke var der, gjorde det umulig å se dem og behandle dem riktig. Det raste en intens klassekamp i Sovjetstaten fram gjennom mellomkrigstida og den fortsatte under og etter krigen. Denne klassekampen er ikke analysert historisk, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det her. Jeg mener også at mange av detaljene i dette bildet er det historikernes oppgave å klarlegge, og at det vil ta mange, mange år. Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har noen arkiver åpnet seg og mange ting er blitt dokumentert, mange av dem fryktelige. Men ennå kjenner vi bare innholdet av de færreste arkivskapene. Stiller vi oss spørsmålet om hvilken informasjon det er nyttig/opportunt å slippe fram – og for hvem? De bitene av det store puslespillet som hittil er kommet på bordet virker altfor samstemt politisk korrekte. Det kan være klokt å ta høyde for at store deler av bildet kan endre seg.

Vi kjenner jo Edmund Burkes makt over sinnene, og den gjengse borgerlige svartmalinga av «Stalins Sovjet». Vi kjenner også den offisielle holdninga til Stalin og til den sovjetiske kommunismen. Den går ut på å ta avstand fra «stalinismen». Ja, hvis man med det mener å ta avstand fra terror, vilkårlig undertrykking, konsentrasjonsleire, massegraver – da er jo en sånn avstandtaken omtrent verdiløs, intetsigende. For det er vel ingen som er uenig. Men den er også verdiløs av en annen grunn. I denne tradisjonen er det om å gjøre å rense sin sjel, utdrive Stalins eller kommunismens onde ånd, for å bli rein og kunne slutte seg til de borgerlige brødrene. Det er ikke snakk om å forstå historien. Dermed forsvinner de store massebevegelsene, de sovjetiske folkenes og arbeiderklassens, bøndenes, de intellektuelle og ungdommens heltemodige innsats for å bygge opp landet sitt, øke produksjonen, skape velstand, stå imot og knuse de nazistiske angrepene – enheten, offerviljen, de store debattene, kreativiteten, oppfinnsomheten, demokratiet. Som også var der.

Det er interessant i disse tider av religiøst monolittisk anti-stalinisme, å lese gamle reiseskildringer fra Sovjet-Unionen. For eksempel Edgar Snows Fra Stalingrad mot seieren (Red Glory and Brown Bondage) som kom på norsk i 1946 (på Tiden, Arbeiderpartiets forlag). Snow reiste til Sovjet i oktober 1942. Han var på Den røde plass da Stalin talte til Oktoberrevolusjonens 25-årsdag, og beskriver «denne bløte, langsomme, tillitsfulle georgiske stemme». «Stalin stanset for å drikke et glass vann (engang ba han om unnskyldning for det og sa at han hadde spist for mange sild om morgenen, og Russland brølte av latter)» (s.14-15) – et ganske uvant bilde i våre dager. Snow intervjuer en hvithåret, gammel mann i en landsby: «Sammenlignet med det gamle Russland, er det som himmelen i forhold til helvete. Den største forskjellen er simpelthen at vi jordbruksarbeidere ikke lenger sulter om vinteren.» Gamlingen forteller detaljert om nøden i det gamle Russland, og fortsetter: «Nå begynte vi virkelig å leve et rikt liv, da tyskerne ødela det alt sammen» (s.70). En hvithåret kvinne i samme landsby forteller det samme: «Disse tyske svina som ødelegger landet vårt nettopp som vi begynte å få det godt.» (s.73)

Dette betyr jo ikke at massegravene ikke er der, at konsentrasjonsleire, vilkårlighet og terror ikke fant sted, eller at det var trygt å kritisere partiet. Problemet er at begge bildene er sanne. Og den som vil forstå det som skjedde, må se begge bildene, og prøve å tenke kritisk. Det er altfor politisk korrekt å «ta avstand» og lukke øynene for det positive. Nå for tida ligger antakelig den største utfordringa på det området.

Men for marxister, som bærer på en lang tradisjon av forsvar for Sovjet-Unionen, finnes det også en annen viktig utfordring, nemlig å diskutere den sovjetiske kommunismen kritisk. Det har rent mye vann i havet og vi har store lærdommer å hente i de sovjetiske kommunistenes erfaringer.

Se på Lenins glimrende analyse av demokratiet i Staten og revolusjonen, både innafor kapitalismen og under proletariatets diktatur. Om det siste sier han blant annet: «Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringa av fortroppen for dei undertrykte som herskarklasse, kan ikkje berre få som fylgje at demokratiet vert utvida. Til same tid som demokratiet vert veldig utvida – og dette vert for fyrste gong demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane – legg proletariatets diktatur ei lang rekkje innskrenkingar på fridomen til undertrykkjarane og utbyttarane og kapitalistane. Vi må undertrykkja dei for å fri menneska frå lønnsslaveriet. Motstanden deira må knusast med makt. Det er klårt det ikkje er nokon fridom og noko demokrati der det er undertrykking og der det er vald.» (15)

Er det mulig at vi i etterpåklokskapens klare lys kan si at Lenin her undervurderer og forenkler problemet? Hva slags undertrykking av kapitalistene må til, og hva slags undertrykking kan tillates? Må de minste ytringsfriheten? Stemmeretten? Retten til arbeid og lønn, retten til å kunne bevege seg fritt? Eller livet? Bolsjevikene bygde sosialismen i et land hvor den tsaristiske undertrykkinga hadde lange tradisjoner. Kan det tenkes at de blei overmanna av «vanens forferdelige makt» – vanen er som kjent uttrykk for materielle forhold – og ikke greide å reise den prinsipielle kampen for frihet og demokratiske rettigheter? Kan dette forklare trekk vi oppfatter som kyniske og unødig harde i politikken deres, en forkjærlighet for politimetoder framfor åpen diskusjon?

Forandra målet seg underveis? Hva sto det på Sovjet-Unionens faner i 1917, i 1926, i 1939, i 1946 og i 1956? «Fryheit»? Eller blei oppbygginga av en sterk Sovjetstat – av økonomien og statsapparatet – viktigere enn folkets frihet?

Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?

8. Et rikholdig blomsterbed

Edmund Burke er også i ferd med å feste sitt grep på revolusjonen i Kina. Eller rettere sagt: på revolusjonene. Det er ekstremt PUK (politisk ukorrekt) å lese Mao, som i våre dager helst skal beskrives som tyrann. Sjølsagt viktig, for dermed forsvinner den ubehagelige virkeligheten under teppet. Den virkeligheten at revolusjonene i Kina (både den som seiret i 1949 og Kulturrevolusjonen, som ikke seiret) var enorme massebevegelser som utløste en utrolig energi og skaperkraft. Som løftet Kina fra middelalderen til et punkt der kapitalismen kunne utfolde seg i moderne målestokk. Som økte det kinesiske folkets levestandard over all forventning, som ga de kinesiske bondemassene et demokrati og en kontroll med sitt eget liv som verden aldri har sett maken til. Det dreier seg om en fjerdedel av menneskeheten, bare det gjør disse enorme sosiale bevegelsene til verdenshistoriske begivenheter. I våre dagers bilde av Kina er sosialismen blitt til et rabiat, ukontrollert intrigespill på toppen av maktapparatet, der det sjakres med millioner av menneskeliv i tøylesløse oppløp og konflikter. Der de ville, ustyrlige massene, pøbelen, mobben, settes i bevegelse, liv går tapt og kultur går under. Sånn var det sjølsagt ikke. Les de gode, konkrete skildringene fra folk som var der og studerte. Les for eksempel Jan Myrdals bøker fra den lille landsbyen Liu Ling. (16) I disse bøkene skildrer Myrdal virkelig et «demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane», slik Lenin skriver om. Men dette enorme, store, utvida demokratiet, der de fattige bøndene blir herrer over sine egne liv på en måte som er utenkelig i kapitalismen, det blir borte i de moderne Edmund Burke-beskrivelsene av Kina.

Det blir også Maos kritikk av Stalin og bolsjevikene. Den dreier seg om ganske mye mer enn et billedlig anslag om hvor stor prosentdel som er feil og riktig i Stalins politikk. Blant annet om demokrati, ytringsfrihet, ideologisk kamp. I den store talen «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», som han holdt i januar 1957, sier han blant annet:

«Å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon…»

Mao snakker om å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Oppfordrer til å oppmuntre til kritikk av marxismen. For at marxismen skal utvikle seg og styrke seg. «Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige idéer, men idéene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige idéer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige idéer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige idéer og overvinne gale. (…) Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. (…) Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem.» (17) Seinere samme år sier han i en annen tale: «Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem.» (18)

Har du følelsen av å ha lest det før? Minner det om John Milton?

9. Tilbake til start?

Men Kina hadde heller ikke en materiell basis som kunne bære en utvikla sosialisme. Klassemotsigelsene blei for sterke, og kapitalismen erobret makta etter Kulturrevolusjonen og Maos død. Og vi kan være enige med Mao i synet på ytringsfriheten, men vi veit at det ikke blei gjennomført som en generell og stabil politikk i Kina på Maos tid. Det forekom overgrep, og undertrykking. Kina var ingen idyll, men et samfunn med hard klassekamp som tok seg mange former. Og de historiske tradisjonene i Kina er ikke demokratiske.

Så hva står vi igjen med? FNs erklæring om menneskets rettigheter, som fylte 50 år i fjor? Den kan være et bra grunnlag for kritikk av undertrykking og despoti, men den er i bunn og grunn et tilbakeskritt til Tom Paine. Den inneholder de samme tvetydighetene som borgerskapets menneskerettserklæringer alltid har gjort: Eiendommen og retten til utbytting er også en ukrenkelig rettighet, og kapitalismens motsigelser river hele rettighetsbegrepet fra hverandre. (Les mer om dette i Røde Fane nr 2, 1998.)

III: Dages det, brødre?

10. Sannheten er en sleip jævel

M-l-bevegelsen sprang ut av det store oppbruddet fra 50-åras konformitet som skjedde mot slutten av 60-tallet. Den var inspirert av de fargedes borgerrettsbevegelse i USA, av krigen i Vietnam, av Kulturrevolusjonen i Kina. Bevegelsen søkte mot kommunismen, fordi det var her løsningene, logikken og friheten lå. Og den søkte mot arbeiderklassen og folket i Norge, som den eneste krafta som kan kjempe fram framtida.

Vi var stolte av å kalle oss kommunister i 1966. Vi var for frihet, for fred. Vi var mot undertrykking, sensur og fengsling. Men vi var unge og uerfarne. Bevegelsen manglet gamle og erfarne kommunister, de som var, var for få til å dominere. Det var både bra og dårlig. Bra, fordi det gjorde det mulig å gå nye veier. Dårlig, fordi manglende erfaring gjorde at vi gikk i samme fella som tidligere kommunistpartier, med altfor stor usjølstendighet i forhold til land og partier vi så opp til (Kina, Albania), og fordi ungdommelig begeistring kunne drive oss ut i dogmatikk og vingling.

Gikk vi for langt i å forsvare Kina og Albania? Utvilsomt. Men det er viktigere at vi gikk for kort i å kritisere dem. Sannheten er ingen lett fisk å fange, og den som kan slå seg på brystet og si at han (det blir antakelig en han) kjente sannheten om Kina bedre enn vi gjorde den gangen på 1970-tallet, skal få lov å være nådeløs i kritikken. Den usjølstendigheten AKP viste, hadde historiske årsaker og er ingenting å moralisere over. Det er bedre å kunne se den og lære av den. Og hvem var ikke påvirket av andre? NKP? Arbeiderpartiet, SV, og alle de andre partiene? Det er vel snarere snakk om at deres mangel på sjølstendighet er mere gjengs, og dermed mindre synlig. M-l-bevegelsen gikk jo utafor det gjengse og utfordra det offisielle synet på punkt etter punkt.

Er det ikke sant at AKP har en ganske stor sjølstendighet? En evne til å tenke på tvers av gjengse dogmer, en evne til å analysere virkeligheten og gå ut over det våre forgjengere har tenkt? Ett av de områdene hvor AKP har grunn til stolthet, er kvinnepolitikken. Ut fra konkret analyse av den konkrete virkeligheten, det som Lenin kalte «marxismens levende sjel», har partiet på dette feltet tatt et langt skritt fram. Kan AKP sammen med sine venner (og for den saks skyld folk som ikke vil ta i partiet med ildtang, men er oppriktig opptatt av de viktige spørsmåla) gjøre det også når det gjelder spørsmålet om frihet?

La oss ikke være apologeter og skjønnmale verken AKP eller andre. La oss prøve å se virkeligheten, og begge sider av den. Alle bevegelser gjør feil, alle mennesker tar feil en stor del av tida. Sannheten kan vi gradvis komme nærmere, men den fulle sannheten når vi aldri fram til. Til det er virkeligheten for komplisert, for full av motsigelser. Vi kan kjenne deler av den, men så snart vi har fått sikker kunnskap om en ting, åpner det seg nye motsigelser, nye sider som må undersøkes og analyseres, og som bringer kunnskapen videre. Menneskets kamp for å nå fram til sannheten er en evig kamp. Det viktige er å ikke være ensidig. Se både gode og dårlige sider, se både feil og fortjenester.

12. Et skritt fram!

Etter Sovjet-blokkas sammenbrudd har sosialismen hatt dårlig ry. Og det er kommet fram mange opplysninger om mangel på frihet og demokrati under sosialismen.

– Men Sovjet-blokkas sammenbrudd bekrefta jo våre analyser fra 1970-tallet?

Det hjelper lite, når det gjengse bildet er at kommunistene bare vil erstatte en type undertrykking med en annen, at kommunismen betyr ufrihet. Vi står på bar bakke. Vi må finne nye veier. Dette er en frihet, en gunstig posisjon, en anledning til å lære av fortida og andre kulturer og land, mens vi samtidig konsentrerer oss om vår egen virkelighet, bygger på norske erfaringer og peiler oss inn mot vår egen framtid. Etter min oppfatning må vi være dristige, tenke nytt og stole på egen erfaring og egne krefter.

Det er nødvendig å ta debatten om friheten og demokratiet. Vi må slå fast at vi vil ha frihet, en reell frihet for alle mennesker. Veien dit kan ikke gå gjennom økt undertrykking, men gjennom økt frihet. Det er demokrati og frihet vi trenger trening i, ikke ufrihet. På det feltet har menneskene 10.000 års erfaring!

Vi må være klare når det gjelder marxismen og den kommunistiske historien. Vi er for marxismen. Den er et skattkammer av analyser og erfaring, og uvurderlig når det gjelder å analysere verden og forstå de materielle årsakene til utviklinga. Vi er for å overta tradisjonen kritisk: Forholde oss kritisk til Mao og Lenin og Marx såvel som til andre teorier. Vi må måle mot våre egne erfaringer og vår egen kunnskap om verden og historien. Det er 23 år siden Mao døde. Har vi ikke fått en enorm mengde kunnskap siden da? Så la oss bruke denne kunnskapen også til å analysere den kommunistiske historien, og bygge videre på våre forgjengere. Etter min oppfatning viser historien om både Sovjet og Kina og andre land er det viktig å ta et avgjørende skritt fram når det gjelder demokratiske rettigheter.

Vi må være for en mest mulig ubegrensa menings- og ytringsfrihet. John Milton og Mao Zedong har analysert dette spørsmålet og vi må være glassklare som morgenhimmelen en solskinnsdag i september når det gjelder hva vi er for og hva vi er mot. Tåketale, ulne formuleringer og «på den ene side og på den annen side» holder ikke. Det er ikke nok å peke på at det er kommunismens tanker som egentlig er de farlige tankene, eller at noen kan bli skremt eller krenket av andres frie ytringer. Uten full frihet er det umulig å utvikle tenkinga, og vår egen bevissthet. La oss være konkrete i kritikken av hvordan borgerskapets profittbegjær innskrenker ytringsfriheten, la oss støtte alle som kjemper for frihet til å si sin mening, uansett hva den meningen måtte være. Bare åpen kamp om meninger kan styrke sannheten.

Ett av de store temaene i debatten om sosialismens muligheter er hvordan vi skal forsikre oss om at det virkelig er de arbeidende som har makta, og hindre at ledelsen i staten utvikler seg til en ny herskerklasse og innfører et nytt undertrykkerregime. Dette spørsmålet opptok også Marx da han analyserte erfaringene fra Paris-kommunen i 1871. Hvordan kan vi sikre at makta virkelig ligger hos arbeiderklassen og det arbeidende folket? Antakelig bare ved en voldsom utvidelse av ytringsfriheten, av friheten til kritikk, av retten til innsyn i offentlige anliggender, av de demokratiske rettighetene. Vi mener jo alvor når vi snakker om at alle mennesker har samme rettigheter. Det er borgerskapet som hykler, og mener at eiendomsretten, utbyttinga, går foran alt. Vi mener den må avskaffes for å kunne realisere den virkelige friheten.

Vi er for full frihet for vitenskapen. Frihet fra binding til lønnsomhetskriterier og profittmuligheter, frihet fra politiske bånd og forbud. Det holder ikke å tro at det går an å legge lokk på visse former for kunnskap, som for eksempel genetikkens eller atomfysikkens landevinninger. Vi kan ikke forby kunnskapen om kjedereaksjoner eller kloning. Vi må kjempe for mest mulig kunnskap, og samtidig reise kampen for fornuftig bruk av kunnskapen. Her vil vi også få alle de gode argumentene for sosialismen. I vår verden galopperer den biologiske vitenskapen framover med raske sjumilsskritt. Vi aner konturene av et kommende «biologiens århundre». Men de store kapitalistiske selskapene tar patenter og gjemmer kunnskapene for hverandres og våre blikk. Som om noen levende art eller del av den kan være en eksklusiv eiendom for et enkelt firma!

Vi er for en absolutt frihet til kunnskap. Informasjonsteknologien og Internett vil før eller siden (sannsynligvis før) gi opphavsretten det endelige nådestøtet, men så lenge kapitalen bestemmer vil mye kunnskap koste penger og være forbeholdt dem som har råd. Vi vil ikke det, vi vil at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle. Samtidig som vi vil at det skal være mulig for alle mennesker å bruke tid og krefter på å skape bilder, musikk, romaner og dikt, bruke sine skapende evner og bli fullstendige mennesker.

Vi må også markere tydelig at vi er for individuell sikkerhet, for den enkeltes trygghet, på linje med pastor Wergeland og den franske stenderforsamlinga i 1789. Marxismen har kjempet for klassen, og kanskje i altfor stor grad neglisjert individet? Men arbeiderklassen består også av individer. Hvordan kan arbeiderklassen være fri hvis ikke individene i klassen har personlig trygghet? Hvordan kan menings- og ytringsfrihet bli virkelighet uten den individuelle tryggheten som gjør at alle kan snakke fritt, uavhengig av hva man sier? Hvordan kan arbeiderklassen ha makta hvis ikke de individene som tilsammen utgjør klassen ikke har sikkerhet til å si hva de vil, kritisere hva de vil, uten fare for å bli forfulgt, trakassert, slått eller det som verre er? Hva slags frihet er det som ikke kan sikre individet? Det er ingen frihet i det hele tatt.

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: «Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter.» Og Marx og Engels: «Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.»

Nordahl Grieg hadde helt rett: «Frihet og liv er ett.»

Noter:

1) Norsk utgave: Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1982. Oversettelsen er litt uhistorisk, men boka finnes også på engelsk. [Tilbake]

2) Utopierne arbeider 6 timer om dagen. Allerede i 1516 anså altså Thomas More dette for å være tilstrekkelig. Det er kanskje på tide å få gjennomført et så gammelt krav? [Tilbake]

3) Shakespeares bidrag til stykket om Thomas More (med sensurens inngrep) står ofte trykt i ettbinds-utgaver av The Complete Works of William Shakespeare, for eksempel i Player’s Edition, Collin’s, London 1968. [Tilbake]

4) Les om dette hos den lærde historikeren Christopher Hill: Writing and Revolution in 17th Century England, The Harvester Press 1985, kapitlet «Censorship and English Literature». [Tilbake]

5) Areopagitica, og mange andre av Miltons skrifter, finner du på internett: http://www.dartmouth.edu/~milton/reading_room/areopagitica/part_1/text.html. Noen av verkene hans er også oversatt til norsk. Det finnes visstnok en norsk utgave av Areopagitica, men den er neppe gitt ut i bokform. Her ligger det en oppgave og venter på et ærgjerrig og kulturbevisst forlag. [Tilbake]

6) Tom Paine er gitt ut på svensk av Ordfronts Förlag, både Sunt förnuft og Människans rettigheter. Finnes i billigutgaver på engelsk, og tekstene ligger på Internett sammen med andre Tom Paine-tekster. [Tilbake]

7) Internett er det enkleste stedet å finne den amerikanske uavhengighetserklæringa og konstitusjonen med alle tillegg. Det ligger mange steder. Søk! [Tilbake]

8) Sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens Bilder, 1989. [Tilbake]

9) Reflections on the Revolution in France. Billigutgave på Penguin. Denne reaksjonære boka finnes alltid tilgjengelig. Internett: Prøv den fantastiske basen «Great Books»: http://www.anova.org/gb2.html – her vil du også finne mange andre kilder, både Tom Paine, Thomas Jefferson, Thomas More og mye annet. [Tilbake]

10) Denne erklæringa er ikke lett å finne. Her er den sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens bilder. [Tilbake]

11) Sitert etter Paal Berg: Eidsvoll-grunnloven og menneskerettene, i Arven fra Eidsvoll, Sverdrup Dahls forlag, Oslo 1945. [Tilbake]

12) Svensk utgave, Arbetarkultur, Stockholm 1955, side 156. [Tilbake]

13) Manifestet, norsk utgave, Røde Fane 1998, side 70. [Tilbake]

14) Samme sted, side 68. [Tilbake]

15) Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977. Bind 8: Staten og revolusjonen, side 109. [Tilbake]

16) Rapport från kinesisk by (1963), Kina: Revolutionen går vidare (1970), Kinesiska frågor från Liu Ling (1975), Kinesisk by 20 år senare (1983). [Tilbake]

17) Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977, side 420-423. [Tilbake]

18) Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid. Samme sted, side 436. [Tilbake]

av Morten Falck

Et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i et kommunistisk partis program, sier artikkelforfatteren i forkant av AKPs landsmøte, og legger her fram noen punkter og idéer til diskusjon.

Marx og Engels delte arbeidet med analysen av den fysiske verden mellom seg. De samarbeidet om alt, men Marx hadde hovedansvar for økonomien, Engels for naturvitenskapen. Dette er de to feltene innafor vitenskapen som beskriver betingelsene for menneskets tilværelse. Da Marx døde i 1883 var han ikke ferdig med Kapitalen, og Engels måtte legge sitt viktige arbeid med naturvitenskapen til side, for å ta seg av fullføringa av Marx’ store verk, som er av sentral betydning for en teoretisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet.

Men Engels brukte år av sitt liv på å studere naturvitenskapene, og nedla mye arbeid i en bok som han aldri rakk å fullføre: Naturdialektikken. De utkastene han lagde til kapitler, notater og oversikter er gitt ut, første gang i 1925 i Sovjet.

Alle naturvitenskapene har utvikla seg enormt siden Engels måtte legge dette viktige arbeidet til side. Ikke bare er vi blitt i stand til å spalte atomer, vi jakter også på de minste partiklene atomene består av, vi har oppdaget to av de grunnleggende kreftene i den fysiske verden i vårt århundre, og vi studerer verdensrommet på et nivå Engels vanskelig kunne forestille seg. Vi jakter på Universets begynnelse og materiens karakter, altså helt grunnleggende fenomener. Relativitetsteorien og kvantemekanikken hører vårt århundre til. Fysikerne jakter nå på en enkel teori som kan forklare hele den fysiske verden.

Biologien har gjort store framskritt. Både Marx og Engels var opptatt av darwinismen. I vårt århundre har den gjennom syntesen med genetikken blitt en bærende del av biologien, den teorien som gir alle biologiens forskjellige greiner sammenheng, enhet og logikk. Utviklinga av genetikken og molekylærbiologien har brakt biologien til et nytt stadium. Foran årtusenskiftet snakkes det nå om at vi er på vei inn i biologiens århundre: prosesser knyttet til de biologiske vitenskapene vil forme og prege samfunnet på en måte vi ikke hittil har sett maken til. Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.

(I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen. Men det ligger utafor rammene av denne artikkelen.)

Det er mye viktig å lære av boka til Engels. Men aller viktigst er det kanskje å se hvilken vekt de to vennene la på naturvitenskapen. Feltet er ikke blitt mindre sentralt. Derfor er det sånn at et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i AKPs program. Her er noen punkter og idéer til den nødvendige diskusjonen.

I. Naturen som livsbetingelse

A.

Naturen setter de fysiske betingelsene for menneskenes tilværelse. Utforskinga av den fysiske verden er utforskinga av betingelsene for vår tilværelse og virksomhet. På grunnlag av vitenskaper som fysikk og kjemi har vi omformet verden. Menneskets virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Mens den første delen av vårt århundre innebar en voldsom utvikling av menneskets utnytting av naturressursene, har vi i siste halvdel av århundret blitt stadig mer oppmerksomme på farene ved og skadevirkningene av en uhemmet rovdrift på naturressursene. Mens utviklingen av kunstgjødsel, kjemiske insekts- og ugrasgifter og rask utvikling av energiformer basert på fossilt brennstoff og atomkraft rett etter midten av århundret syntes å love overflod og lykke, har skadevirkningene etterhvert vist seg katastrofale. De negative virkningene var ikke tilstrekkelig undersøkt på forhånd, og ble neglisjert både i de kapitalistiske statene og i stater som kalte seg sosialistiske. Resultatet er enorme miljøødeleggelser, som det (i beste fall) vil ta mange århundre å overvinne, og forurensninger med giftstoffer og radioaktivitet som vi ennå ikke har noen mulighet til å håndtere.

For eksempel viser det seg at isbjørnene i polarområdene har urovekkende høye konsentrasjoner av det giftige stoffet PCB i leveren. Dette stoffet brytes svært langsomt ned i naturen. Det føres med havstrømmer og vind til Polhavet. Det tas opp av levende organismer og lagres i fettvev, og konsentreres på toppen av næringskjeden. Mange dyr har så høye konsentrasjoner at de ligger langt over grensen for hva vi ville behandle som giftig avfall. Delfinene i Middelhavet inneholder 17 ganger så mye PCB som grenseverdien for giftig avfall. Stoffet etterligner virkningen av hormoner, og fører til kreft, misdannelser, og problemer med reproduksjonen. Hos isbjørn fører det blant annet til utvikling av hermafroditter, bjørner med dobbelt sett kjønnsorganer. Det arbeides med å komme fram til en avtale som skal forby produksjon av PCB og 11 lignende stoffer, men fortsatt produseres det, selv om skadevirkningene begynte å bli kjent allerede på 1930-tallet.

Et skille var diskusjonene om «atomvinteren», som på 1980-tallet satte en stopper for USAs stjernekrigsprogram. Forskere fra mange vitenskapsgreiner viste at resultatet av en atomkrig kunne bli en endring i Jordas klima som ville gjøre kloden ubeboelig for vår type av liv. En økt oppmerksomhet på endringene i klima har gjort det klart at forurensning som skyldes menneskelig virksomhet er i ferd med å endre atmosfærens sammensetning og medføre en drivhuseffekt som øker Jordas gjennomsnittstemperatur og kan medføre enorme katastrofer. Denne utviklinga vil fortsette inn i neste århundre på grunn av de utslippene vi allerede har gjort, og den norske klimapolitikken viser med all tydelighet at for kapitalistiske selskap og regjeringer er det viktigere med kortsiktig profitt enn å bevare betingelsene for liv på Jorda. Den norske staten lever høyt på profittene i oljesektoren og er ikke villig til å skjære ned på de utslippene av CO2 oljevirksomheten medfører.

Fysikken har vist oss sammenhengen i Kosmos. Vi er en del av det samme universet som andre planeter, solsystemer og galakser. Studier av klimaet på andre planeter har gitt oss økte kunnskaper om klimaet på Jorda, studiet av de fysiske prosessene andre steder i Universet har gitt økt kunnskap om de fysiske prosessene på vår egen planet, som gir betingelsene for vårt liv. Men selv om vitenskapen har vist oss hvor sårbart livet er, er kapitalismens profittjag en hindring for at denne kunnskapen kan bli tatt i bruk.

B.

Mennesket er et dyr som styres av de samme betingelsene som andre pattedyr. Biologien har lært mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer, om økologi, om livsmiljøer. To lærdommer er spesielt viktige:

For det første erkjennelsen av at alle levende organismer hele tida samvirker med hverandre, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Selv om det etter all sannsynlighet finnes liv mange steder i Universet, ser det foreløpig ut til at den tynne hinnen av liv som preger vår planet også gjør den unik. Store forstyrrelser i dette samspillet kan få store deler av livsveven til å «rakne». Vi er avhengige av alle de andre organismene vi deler kloden med.

For det annet erkjennelsen av at vi foreløpig veit altfor lite. Vi kjenner ikke mer enn en brøkdel av de andre artene vi lever sammen med, langt mindre forstår vi samspillet mellom dem. Men deler av bildet begynner å komme til syne. Det viser at vi må lære oss å utnytte naturressursene på en ny måte, en måte som ikke ødelegger dem, men som er basert på en forsvarlig høsting av ressurser som kan fornyes. Men en varsom og fornuftig utnyttelse av naturressursene strider mot kapitalismens krav om mest mulig og raskest mulig profitt.

Livet på kloden og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring. Naturen er dialektisk og i evig bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, de mange artene som faktisk fins. Utryddelsen av arter skjer nå i et tempo som har fått biologene til å snakke om den sjette utdøingskatastrofen, en katastrofe som går raskere og har større dimensjoner enn den som skjedde for 65 millioner år siden, da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya, med det resultat at dinosaurene (og en mengde andre grupper av dyr og planter) døde ut, og det tok millioner av år før livet på Jorda tok seg opp igjen.

Det er nødvendig å kartlegge de artene vi lever sammen med og forstå samspillet mellom dem. Og de må vernes. Hvordan kan vi oppnå et effektivt og fornuftig vern av artsmangfoldet på Jorda? Bare ved å bevare artenes naturlige livsmiljø. Det kan bare skje ved å mobilisere verdens folk og la dem få herredømmet over ressursene. Kimer til dette kan vi se i forskjellige prosjekter i Latin-Amerika og Afrika, der ressursene fra utnyttinga av ressursene kanaliseres tilbake til lokalbefolkinga. Det motsatte ser vi i Norge, der forvaltninga av de fåtallige store rovdyra står i skarp konflikt til sauebøndenes ønske om å bruke hver krok av landet til sauebeite.

C.

Samtidig som vi får økt forståelse av hvor viktig det er å bevare klodens forskjellige livsmiljøer, fortsetter en katastrofal ødeleggelse av de samme livsmiljøene uten sidestykke i Jordas historie. Verdens eldste økosystem, de 150 millioner år gamle tropiske regnskogene, raseres nå i et tempo som vil gjøre dem til historie på få tiår. Drivkrafta er jakten på profitt: tømmerdrift, oppdyrking av jorda, kvegdrift, gruvedrift, osv. Mangroveskogen langs de tropiske kystene, som beskytter strendene mot erosjon og utgjør et uunnværlig leveområde for et meget stort antall organismer, raseres til fordel for profitable rekefarmer og turisthoteller. Imperialismens utbytting av Afrika (og andre områder) fører til nedhogging av skoger og ørkenspredning over store områder. Grunnvannet forsvinner og gjør store områder ubeboelige, både for mennesker og andre dyr. Gigantomane vanningsprosjekter har medført senking av vannstanden i elver og sjøer, samtidig som fordampningen fører til forsaltning av store områder, som dermed blir ubrukelige som jordbruksarealer. I de sentralasiatiske områdene av det tidligere Sovjet-Unionen er dette omfattende og katastrofalt. Profittjaget medfører en overbeskatning og rovdrift på store områder som kan gi alvorlige problemer med matforsyningen for kommende generasjoner. Det er nå tegn til at de store gress-slettene i Sør-Amerika (pampas) begynner å bli så utpint at den må tilføres kunstgjødsel for å kunne forsørge de store kveghjordene. Det industrielle landbruket over store deler av kloden (Europa, Canada/USA), der enorme arealer planeres og legges ut til monokultur, dyrking av bare en eneste eller noen veldig få arter, fører til utpining av jorda, rasering av livsmangfoldet og enorm ubalanse i de artene som overlever. Det industrielle skogbruket fører til at de artsrike urskogene blir erstattet av ensformige industriskoger som ikke kan oppebære mer enn en brøkdel av de artene naturskogen inneholder. Det gjelder for eksempel i Norge, hvor skogeiernes profittbegjær gjør det vanskelig å få bevart de siste restene av gammelskog eller urskog, som er basis for et mangfold av dyr, sopp, planter og mikroorganismer. Jakt på olje i utsatte miljøer som kysten av Nord-Norge kan medføre naturkatastrofer som får det gigantiske oljeutslippet fra Exxon Valdez til å blekne. Spredning av fremmede arter fører til at hjemlige arter utkonkurreres og miljøet ødelegges. Ett av svært mange eksempler er tømmerindustriens planting av hurtigvoksende australske eukalyptustrær som utkonkurrerer de naturlig hjemmehørende treslagene over store deler av verden, både fordi de vokser hurtig og fordi de bruker så mye vann at de endrer grunnvannstanden og utarmer miljøet.

På alle områder ser vi at miljøet ødelegges og jordas evne til å forsørge planter, mennesker og andre dyr forringes. Det skjer trass i kunnskap om virkningene, og det skjer fordi profitt er drivkrafta og målet med all virksomhet, og fordi privateiendommen gjør de snevre profitthensynene viktigere enn hensynet til flertallet, menneskenes muligheter til å overleve og forsørge seg på lang sikt.

D.

Samtidig som verdens befolkning øker drastisk, har den teknologiske utviklinga gjort det mulig å høste av ressursene i havet i en målestokk som ressursene ikke tåler. De store fiskebestandene som en gang kunne virke nesten ubegrensede, begynner å vise alvorlige tegn på overbeskatning. Men forskernes advarsler blir ikke tatt til følge i tilstrekkelig grad, og konkurransen om profitten fører til en overbeskatning som rammer fiskeslag etter fiskeslag, bestand etter bestand. Nordsjøen er spesielt viktig, fordi dette grunne og næringsrike havområdet inneholder noen av verdens rikeste fiskeressurser. Mens store deler av verdenshavene er en ørken, er Nordsjøen enestående rik og utgjør et viktig næringsgrunnlag for store befolkningsgrupper.

Men kapitalismens konkurranse og profittjag gjør det kapitalistiske samfunnssystemet ute av stand til å bevare ressursene og høste av dem på en måte som ikke ødelegger dem. Selv i våre dager, med all den kunnskap vi har, driver forskjellige trålerflåter rovdrift på Nordsjøens ressurser og truer med å ødelegge dette viktige områdets evne til å forsørge Europas folk. Hva skal vi leve av hvis fisken blir borte?

E.

Av alle verdens plantearter er det et lite fåtall som er blitt brukt som nyttevekster og foredlet gjennom tusenår med dyrking og avl. Menneskeheten er avhengig av disse få artene. Men for at vi skal kunne holde de dyrkede variantene friske, er vi avhengige av de ville variantene av de samme plantene. Disse ville variantene utgjør et genetisk reservoar, en stor variasjonsbredde i arvestoffet som gjør det mulig å finne genetisk evne til å motstå sjukdommer.

Tørråten kan tjene som eksempel. Den er en soppsykdom som angriper poteten. «The Great Famine», hungersnøden som tok livet av en million mennesker i Irland i 1845–1846, skyldtes tørråte som ødela potetavlingene. I våre dager er tørråte igjen et truende problem. Løsninga er funnet i ville potetvarianter som har motstandsdyktighet mot råtesoppen. Men uten et slikt reservoar av genetisk variasjon ville vi (og poteten) stått forsvarsløse. Det er ingen spøk: Verdens matvareressurser er ikke overstrømmende. Til enhver tid finnes det ikke lagre for mer enn et drøyt halvår.

De kapitalistiske driftsformene er en trussel mot det genetiske mangfoldet. Mens fattigbønder verden over tar vare på variantene og utvikler sorter som er spesielt tilpasset de lokale forholda, satser det moderne industrijordbruket på noen få varianter, fordi det er enklere og mere profitabelt.

F.

Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer. Likevel driver jakten på profitt oss inn i den ene katastrofen verre enn den andre. Alle disse spørsmålene stiller søkelyset på kapitalismen: Det er helt nødvendig å avskaffe kapitalismen og dens vareøkonomi som gjør profitten til alle tings mål. Det er tvingende nødvendig å innføre et kommunistisk samfunn, der menneskets behov kan dekkes på en måte som bevarer naturen, slik at vi kan leve trygt i en natur som også omfatter vår egen art. Begrepet «bærekraftig utvikling» har vunnet innpass internasjonalt. Er det et tilstrekkelige presist uttrykk til at vi kan bruke det?

Det er mange som ser problemene. Mange skjønner mye. Men det er også mange som kvier seg for å trekke konklusjonen at det er nødvendig å styrte kapitalismen. Og sjølsagt driver kapitalismen en intens propaganda for å hindre at noen trekker akkurat den konklusjonen. Mange tror det vesentligste er å forklare og opplyse. Men miljøødeleggelsene blir jo bare større og verre, selv om vi nå veit uendelig mye mer enn før, selv om vi forstår stadig bedre hva som skjer og hvorfor det ikke må skje. Kapitalismen kan ikke overtales til å ta til fornuft og legge profittjaget til side. Hvem kan reise denne kritikken, om ikke kommunistene? Hvem kan peke på revolusjonens nødvendighet for å løse miljøproblemene, om ikke kommunistene? Her ligger deres store forpliktelse. De må bli den mest aktive, den skarpeste og mest klarsynte retninga innafor miljøvernet.

II. Biologien som produktivkraft

A.

I 12.000 år har menneskene dyrket jorda. Enda lenger har vi holdt husdyr. Vi har alltid «forbedret» naturen ved å dyrke/avle fram varianter som bedre dekket våre behov. Biologien, dvs. de levende organismene vi deler verden med, har hele tida vært en viktig produktivkraft.

Den moderne genetikken og mikrobiologien har ført til et kvalitativt sprang når det gjelder å foredle planter og dyr. Med utviklinga av genteknologien har vi fått produktivkrefter som sprenger rammene for de kapitalistiske produksjonsforholda.

B.

Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse. Foreløpig er det mest tydelig i den farmasøytiske industrien, hvor den har ført til utvikling av nye legemidler og lettere tilgang på legemidler som tidligere var vanskelige å produsere, som for eksempel menneskelige hormoner. Med bruk av genteknologi kan vi få husdyr til å produsere menneskelige hormoner, og dekke behovet.

Innafor jordbruket fører genteknologien til nye planteslag som gir rikere avkastning, som tåler vær og vind bedre, som er motstandsdyktige mot mosaikkvirus, soppsykdommer som meldugg, tørråte, rust, meldrøye osv. Og kanskje mot insektangrep. Mye av dette kan bety store framskritt. Men under kapitalismen er målet for utviklinga av nye sorter først og fremst selskapenes profitt, og ikke det å sikre verdens folk tilstrekkelig mat.

Noen eksempler: Det multinasjonale (USA-baserte) firmaet Monsanto har utviklet en maisvariant som er motstandsdyktig mot Monsantos ugressmiddel «Roundup». Hensikten er at bøndene skal kunne sprøyte avlingen med Roundup og kverke ugraset, og Monsanto tjene både på å selge såkorn og ugrasmiddel. Men er sprøytingen harmløs?

Den ungarske forskeren Arpad Pusztai, som var seniorforsker ved et genteknologifirma i Skottland, og en respektert forsker med en solid karriere, spleiset poteter med gener fra snøklokke, som utvikler en insektgift. Giften skulle være forholdsvis ufarlig for pattedyr. Men Pusztais eksperimenter med å fôre rotter med de genmodifiserte potetene førte til at rottene fikk redusert lever, milt, bukspyttkjertel, skjoldbruskkjertel og hjerne, forandringer i tarmveggen og svekket immunforsvar. Da Pusztai gikk ut offentlig med de foreløpige resultatene, ble han tvunget til å slutte i jobben og forskningen ble stoppet. Det som trengs er mye mer forskning, for å finne ut hva som gjorde at rottene fikk skader. Men selskapet tenkte på profitten, og prøvde å dysse ned hele spørsmålet. Kommer det som en overraskelse at det fikk en stor del av sin finansiering fra Monsanto?

C.

Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator. Dette er så ressurskrevende at selskapene er villige til å strekke seg langt for å unngå bråk og få produktene fortest mulig på markedet. Men så lenge det er profittmotivet som styrer denne utviklinga, kan vi ikke være sikre på at produktene er tilstrekkelig testet før de når middagstallerknene våre. Produktivkreftene er blitt så store at de ikke rommes innafor «markedsøkonomien».

Men verst blir det når det å sikre profitten, blir målet for hvilke genetiske endringer som skal gjennomføres. Som «terminatorteknologien», en teknikk som tar sikte på å sikre frøselskapenes profitter ved at plantene bonden dyrker setter sterile frø, så det blir umulig å ta vare på frø til neste års avling. Dermed blir bonden slave av de imperialistiske frøfirmaene, og grunnlaget rives vekk under 12.000 års jordbruk og den genetiske variasjonen vi er absolutt avhengige av. Dessuten vil det føre til utarming av de fattige bøndene i den 3. verden og drastiske endringer i kultur- og bosettingsmønstrene.

De kapitalistiske eiendomsforholda, profittmotivet, gjør at ressursene kanaliseres til å sikre profitten, mens menneskenes sikkerhet blir underordnet.

D.

Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning. Fordi genteknologien er svært usikker og krever lange faser med eksperimentering for hver eneste gang, vil kloning være en sikker metode når man først har fått til en genspleising som virker tilfredsstillende. Verdens mest berømte sau, det skotske Roslin-instituttets «Dolly», var nettopp et ledd i en slik utvikling, og første gang det lyktes å klone med celler fra voksne pattedyr.

Siden har andre institutter og forskere gjentatt suksessen. Mest spektakulært var resultatene til et team på Hawaii, som klonet mer enn femti mus i tre generasjoner. Men de vakte sterke reaksjoner hos Roslin-instituttet, som hadde tatt patent på metoden!

Kapitalismen sikrer den individuelle profitten ved eiendomsrett til oppfinnelser. Dette perverse systemet er en hindring for utvikling av menneskenes ressurser. Det når groteske høyder når genteknologifirmaene nå ikke bare tar patent på sine egne genmanipulerte varianter, men også på gener, varianter og arter som forekommer i naturen. Som når et vestlig firma plutselig presterer å ta patent på den berømte Basmati-risen, en risvariant som er spesielt utvikla i India og som brødfør millioner og atter millioner indere.

E.

Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene. Det er enorme krefter, de krever enorme ressurser i utvikling og utforskning. De er med andre ord samfunnsmessige, men holdes lenket av den private eiendomsretten og profittmotivet. De får også enorme samfunnsmessige konsekvenser. Terminatorteknologien kan rasere bosettings- og kulturmønstre som har utviklet seg gjennom 12.000 år, og som omfatter milliarder av mennesker. For profittens skyld. Produktivkreftene vokser seg ut av kapitalismens snevre tvangstrøye. Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.

av Nicholas Busch

Er vi på veg mot en ny form for totalitært styre? Nicholas Busch, sveitsisk journalist og samfunnsdebattant har lest den tysk-amerikanske filosofen Hanna Arendts analyse av totalitarismens opprinnelse. Den ble utformet på 50-tallet. Nicholas Busch tilpasser Arendts analyse til 90-tallets samfunnsutvikling, og trekker urovekkende konklusjoner.

Hanna Arendts ideer er nesten skremmende aktuelle. Det gjelder særlig hennes analyse av totalitarismen og dens opprinnelse, og hennes tanker om de statsløse som det klareste eksempel på «overflødige» mennesker. Hennes forsøk på å definere hva hun kaller «ondskapens banalitet» gjennom en analyse av det anonyme byråkratiet slik det personifiseres i nazibøddelen Adolf Eichmann. Hennes arbeid gir oss forklaringer på skremmende samfunnsforhold som man skulle tro hadde forsvunnet i etterkrigstidens europeiske demokratier, men som vi i dag ser gjenoppstå.

Nyliberal stat

Samholdsstyret bygde på en fordelende velferdsstat og er nå i ferd med å erstattes av et konfliktstyre bygd på en kaldt beregnende nyliberal stat. Staten arbeider, også rent formelt for å utestenge hele befolkningsgrupper, bygd på (angivelige) utilitaristiske (nyttige) kriterier som produktivitet, lønnsomhet og effektivitet. I dag kan denne utestenginga administreres svært effektivt takket være informasjonsteknologien. Ved hjelp av de nye automatiske kontrollsystemene blir det på et avgjørende vis mye enklere å spore opp og registrere «kriminelle elementer» og andre slags mennesker som man ser som en byrde for samfunnet.

Tendensene ble først synlige i asylpolitikken. Man kan til og med hevde at de asylsøkende er forsøkskaniner når man tester utestegningsmekanismer som etter hvert utvides til andre grupper som forutbestemt og kollektivt mistenkes for å være «kriminelle» eller som på annet vis er «byrder», dvs. «overflødige» mennesker: narkomane, arbeidsløse, sosialklienter, gamle, funksjonshemmede, syke etc.

Særlig avslørende er det å undersøke hvordan nye begrep blir innført innenfor flyktning og asylpolitikken: fram til slutten av 70-tallet hadde begrepet «asylsøker» aldri vært brukt i Europa. Inntil det motsatte var bevist ble enhver asylsøker ansett som «flyktning» av myndighetene som skulle behandle søknaden i mottakerlandet. Begrepet «asylbewerber» (asylsøker) ble på begynnelsen av 80-tallet innført i Tyskland. Den uttalte målsetting var å skille mellom «ekte flyktninger» som hadde fått flyktningestatus, og «asylsøkere» som ble mistenkt for bedrageri. I følge tyske myndigheter oppfylte ikke flertallet vilkårene for flyktningestatus. Det nye begrepet «asylsøker» kom til kollektivt å mistenkeliggjøre alle flyktninger som søkte asyl i Tyskland. Det førte raskt til at politikere og massemedia innførte nye diskriminerende begrep: «falske flyktninger» og «asylbedragere» (asylbetruger). I følge offisielt språkbruk handlet det om å innføre et kontroll- og registreringssystem for alle asylsøkere for å hindre «misbruk» – dette i de «riktige» flyktningenes og fremfor alt skattebetalernes interesser. Etter hvert har denne diskriminerende språkbruken spredt seg ut over hele Europa, og den utvikles hver dag. Slik at for eksempel politikere og tjenestemenn med ansvar for flyktningespørsmål innen EU, i de siste årene har begynt å snakke om «burden sharing» (delte byrder) når de diskuterer det vanskelige spørsmålet om en «rettferdig» fordeling av flyktninger mellom de forskjellige medlemslandene.

Levende lik

Når man begynner å beskrive mennesker som ikke har begått den minste forbrytelse som «byrder» er faren umiddelbar. Steget taes raskt fra «burden sharing» til «burden elimination». Det handler nødvendigvis ikke om aktiv fysisk eliminasjon. For tiden er det mer et spørsmål om å bli kvitt flyktningene – og de verdensomspennende problemene som flyktningene er et levende og for alle et synlig bevis på – gjennom å usynliggjøre dem. De europeiske regjeringene pleier i skjønn forening å sette i gang tiltak for å bli kvitt «byrden»: de gjør det umulig ikke bare for «ikke ønskede» innvandrere, men særlig for dem som «mistenkes» for å være ekte flyktninger å reise inn i Europa.

Denne politikken har dobbelt virkning: på den ene siden hindres effektivt en del av flyktningene som vil komme til Europa. De stoppes på halvveien i et «tredje land» utenfor EU. På den andre siden fortsetter et stort antall flyktninger å komme til Europa til tross for at EUs yttergrenser stenges. Men fordi deres muligheter til å få oppholdstillatelse er minimale, foretrekker de stadig oftere å gå under jorden. På byråkratisk og juridisk plan er disse innvandrerne eliminert. De er usynlige, utestengt fra samfunnet, bokstavelig talt «lovløse». Deres situasjon kan best sammenliknes med de statsløse på 30- og 40-tallet, som Hanna Arendt beskrev som «levende lik».

Jo mer restriktiv asylpolitikken blir, desto mer øker antallet underjordiske innvandrere. For å overleve må de organisere seg i en type parallelt underjordisk samfunn som søker å unnslippe enhver myndighets kontroll, etter som de i følge statsmaktene ikke eksisterer. Det er åpenbart at slike parallelle samfunn som skapes av «lovløse mot sin vilje», ofte kan skape grobunn for kriminalitet. Statene pleier å svare på dette ved å vedta lover mot «den økende kriminaliteten», og innfører allmene overvåkningsmetoder ut fra preventive hensyn, og styrker politimakten. Oppbyggingen av Europol og gjennomføringen av Schengenavtalen er tydelige illustrasjoner på denne reaksjonen blant EU-landene. Tiltakene blir påstått å være nødvendige for å bekjempe det politikerne har fått som vane noe diffust å betegne som «den organiserte internasjonale kriminaliteten». Til tross for at ingenting tyder på at disse tiltakene muliggjør en effektiv kamp mot en kriminalitet som direkte kommer av utestegningspolitikken, så truer disse tiltakene alle samfunnsmedlemmers rettssikkerhet, og følgelig også den demokratiske rettsstaten.

Prinsippet at ethvert samfunnsmedlem er uskyldig inntil noe annet er bevist, er erstattet av statens allmene mistanke mot alle samfunnsmedlemmer. På grunn av informasjonsteknologiens raske utvikling, fins det ikke lenger hindringer for en systematisk masseregistrering ut fra preventive formål. Hver gang et individ gjør krav på sine rettigheter, eller krever en ytelse fra statens side – for eksempel asylrett, sosiale ytelser eller sykepleie – kan man ved samkjøring av dataregistre kontrollere alle personlige opplysninger, og om søkeren er «godtatt». Om dette ikke er tilfellet blir søkeren stemplet som «ikke godtatt».

Ved hjelp av de elektroniske dataregistrene har staten fått et redskap som gjør denne kontrollen mulig, dvs. jakten på de «ikke godtatte», eller med andre ord «unødvendige». Vi ser her et nytt fenomen som kan bidra til den totalitære utviklingen.

EURODAC

For eksempel kan man vise til EURODAC-registeret, som er under oppbygging. Dette registeret gjør det mulig elektronisk å gi beskjed om fingeravtrykket til en flyktning som har søkt asyl i noen av de femten EU-statene. Hver asylsøkers fingeravtrykk kan deretter automatisk sammenlignes med alle fingeravtrykk som ligger forhåndslagret i systemet, slik at «asylbedragerne» kan avsløres – for eksempel flyktninger som har søkt asyl i to medlemsland samtidig eller har fått avslag på søknaden, eller har oppgitt falsk identitet. Slike kontroller kommer til å kunne bli utført hvor som helst innen EU av enhver myndighet som har adgang til systemet. Slik kan statusen som «utestengt» formelt etableres på grunnlag av individuelle fysiske kjennetegn, (fingeravtrykkene), like uatskillelige fra kroppen som de sifferne som ble tatovert på fangens armer i de tyske konsentrasjonsleirene.

Informasjonsteknologien gjør det mulig i forebyggende hensikt å kontrollere hele befolkningen for systematisk å kunne oppspore og registrere de «unødvendige». Man kan reflektere over Hanna Arendts definisjon av det «radikalt onde» som et system der alle mennesker er overflødige. Et maktapparat som har tatt seg rett til å bestemme hvilke som får eksistere, og ikke eksistere i verden.

Hanna Arendt understreker også forbindelsen mellom nasjonal selvstendighet og menneskerettigheter. I det øyeblikket et menneske ikke lenger nyter en uavhengig nasjonalstats beskyttelse, fins det ingenting som kan garantere dets menneskerett. Følgelig er statsløse flyktninger dømt til rettsløshet. Denne sammenhengen mellom nasjonalstat og menneskerettigheter bekreftes i dag ved de såkalte «eksterritoriale» transittsoner som ulike regjeringer har innført på internasjonale flyplasser i de siste årene. Personer som holdes igjen i slike soner ansees å befinne seg utenfor nasjonalt territorium, og dermed brukes ikke nasjonale konstitusjonelle rettigheter over for disse. De står bokstavelig talt «utenfor loven».

Bevegelighet i alle dimensjoner

Fleksibilitet og bevegelighet er de nye egenskapene som etterspørres i samfunnet. Vi blir stadig minnet på at kun de individer, som er forbered til på egen hånd å tilpasse seg markedsøkonomiens siste krav har en framtid. Faste ansettelser erstattes mer og mer av tidsbegrensede kontrakter, som utløper når et prosjekt er avsluttet. Da er det opp til hver og en å finne seg ny sysselsetning, ofte innenfor et annet område og kanskje i et annet land. For å beholde plassen vår i samfunnet og ikke bli «overflødige», må vi derfor tilfredsstille kravet om bevegelighet i alle dimensjoner: yrke, utdannelse, tid og sted.

Man kan hevde at velferdsstaten oppmuntret samfunnsmedlemmene til å bli rotfaste i sine omgivelser, og med visse garantier om forutsigbarhet og stabilitet i livet. Fleksibilitet innebærer det motsatte: man skal ikke slå rot og kjenne seg trygg. Vi skal være fleksible i et samfunn hvor spillereglene har blitt uforutsigbare.

Kravet om mobilitet går hånd i hånd med de nyliberale regjeringenes avregulering av økonomien. I denne sammenheng mister nasjonalstaten gradvis sin evne til å gripe inn til fordel for innbyggerne. Beslutningsmakten overføres til tjenestemenn i overstatlige institusjoner, som ikke arbeider i overensstemmelse med de regler som konstituerer den demokratiske nasjonalstaten. EUs utvikling illustrerer forløpet: dannelsen av unionen medfører en kontinuerlig overføring av nasjonalstatens rettigheter til en overnasjonal struktur. Og innenfor EU er man ikke lenger garantert den maktfordeling som allerede Montesquieu betegnet som nødvendig for et fungerende demokrati.

Det finnes nemlig meget sterke tendenser til å flytte makten over til de utøvende organer på bekostning av de lovgivende og dømmende instanser. Dette styrkes av den hyppigere bruk av løst formulerte og fleksible bestemmelser innenfor den felles lovgivningen. Desto mer diffus lovgivning, desto mer bevegelsesfrihet for den utøvende makten i fortolkningen og tillempingen av loven. Utenfor parlamentarisk kontroll og effektiv rettstifting. Det synes altså som om maktforskyvningen fra nasjonalstater til overnasjonale strukturer – for eksempel EU eller Schengen – driver fram maktforskyvningen over til de utøvende organer.

Eichmann i Jerusalem

Hanna Arendt har videre beskrevet noen kjennetegn for den totalitære mentaliteten: en usedvanlig tilpasningsevne og mangel på kontinuitet, en selvoppofrelse som ikke er godhet, men bunner i følelsen av egen betydningsløst og mangel på kontakt med hverdagen.

Og nettopp dit fører den fleksibiliteten som etterspørres i dag. Den gjør det vanskelig å skape solidaritetsbånd i samfunnet (ansvar for naboer og arbeidskamerater, eller føle ansvar for lokalsamfunnet). Fleksibiliteten holder menneskene i et permanent stadium av rotløshet og fremmer en mentalitet som kjennetegner «spissborgerforbryterne» som Hanna Arendt beskriver i Eichmann i Jerusalem. Disse spissborgerne er verken perverse eller sadistiske, men fryktelig skremmende normale. Deres forbrytelse består i at de «ikke er annet enn familiefedre» som viser «en uvanlig evne til å gjøre alt som kan være til fordel for deres karriere». Følelsen av å være utbyttbar, den evige frykten for å bli overflødig og betraktet som en «byrde» bestemmer stadig mer den utdannede middelklassens holdninger. Kravet på fleksibilitet forsterker tendensen til å trekke seg unna politikken.

De få og de mange

Når massesamfunnet vokser fram i dag, spiller informasjonsteknologien en rolle for tenkemåten som man knapt kunne forutse på Hanna Arendts tid. Foucault har beskrevet våre samfunn som «panotiske» system der et lite antall personer overvåker «de mange». Den norske rettssosiologen Thomas Mathisen avdekker i sin artikkel, «The viewer society. Michel Foucaults Panopticon Revisited» (i tidsskriftet Theoretical Criminology, London 1997) parallelle tendenser til den panotiske utviklingen som han kaller synoptiske. Mathisen understreker at i moderne samfunn er det ikke bare et fåtall som overvåker «de mange», men takket være moderne massemedier, spesielt fjernsynet, er «de mange» bestandig henvist til å se og beundre de få. På denne måten er vi fanget i et samtidig panotisk og synoptisk system som Thomas Mathisen sammenligner med et fengselskapell der presten ser og overvåker alle fangene fra sin prekestol, mens fangene bare ser presten og er forhindret i å se medfangene, fordi alle sitter i avskjermede båser, hvorfra man kun kan se prekestolen.

Mathisen snakker om et «tilskuersamfunn» i dobbelt betydning. De få ser de mange, og de mange ser de få, eller snarere det bildet av de få som disse vil ha oss til å se. Men fjernsynet forhindrer den horisontale kommunikasjonen mellom de mange, en nødvendig forutsetning for solidariteten. Det blir stadig mindre rom til den offentlige arenaen som tillater de mange å bryte sin isolering og handle. Mathisen er skeptisk til utviklingen av Internett, som av en hel del blir sett på som et redskap for å demokratisere informasjon og kommunikasjon. Fordi en overveldende del av verdens befolkning mangler adgang til systemet, blir dette en informasjonskanal mellom de få.

Man kan spørre seg om vi i dag ser fremveksten av en ny totalitarisme som oppnår sitt mål om å dominere fullstendig uten nødvendigvis å gripe til åpen terror, for fysisk å eliminere «overflødige» personer. Det handler om en totalitarisme som man kan betegne som postindustriell, fordi det i sterkere grad dreier seg om «makten over sjelene», enn om fysisk terror og likproduksjon i industriell skala.

Jeg har allerede nevnt den symbolske elimineringen, dvs. at eksistensen av flyktninger fornektes i den allmene bevissthet. Det innebærer ikke at en fysisk eliminering av «overflødige» masser ikke skal kunne skje i et postindustrielt totalitært system, men det skal i såfall skje på et mindre iøynefallende vis. Den bevisste ikke-intervensjonen som har blitt mulig på grunn av den allmenne likegyldigheten kan drepe like mange som aktiv handling. Eller slik som folkemordet i Rwanda: man lar de «overflødige» selv stå for besværet med å gjøre slutt på seg selv.

Aktiv fysisk eliminering forekommer også, men den oppfattes ikke lenger som en påtrengende og blodig realitet av de «utvalgte» folk i viss navn den gjennomføres, og følgelig forblir de likegyldige. Slik ble Golf-krigen i 1991, i motsetning til Vietnam-krigen oppfattet av den allmenne opinionen å være en «ren» krig, utkjempet ved datatastaturene, og med «intelligente» våpen som evnet å nøytralisere fienden uten blodsøl eller lidelse. Denne «virtuelle virkeligheten», spredt av synoptiske massemedier med verdensomspennende rekkevidde og fullstendig kontrollert av en av de krigførende partene, skjulte krigens «virkelige virkelighet». Dette til tross for at den var kort, tok den livet av mer enn 100.000 irakere, og seierherrenes teknologiske og militære overlegenhet har aldri vært større enn i denne krigen. På en drept soldat i styrkene som sto under amerikansk kommando, gikk det tusen drepte irakiske soldater.

For å sammenfatte den nye totalitarismen, så kan elimineringen av de overflødige anta tre former: symbolsk eliminering, fysisk eliminering gjennom passivitet, og aktiv materiell eliminering. Det som skiller de moderne elimineringsmetodene fra de som ble brukt av totalitære regimer i århundrets første halvdel, er at de er mindre synlige, og mye vanskeligere å oppfatte som voldshandlinger i de samfunn i viss navn de gjennomføres.

Fraværet av opposisjon, eller med andre ord, menneskenes manglende evne til å si i fra, er i følge Arendt ytterlig et kjennetegn på totalitære samfunn. På denne bakgrunnen burde det allmenne fraværet av organisert politisk motstand i Vest Europa, til tross for at livsvilkårene forverres i akselererende tempo for en stor del av befolkningen, vekke uro. Hvorfor fins denne lammende tilstanden? Hvordan overvinner man den? Hvordan skape en offentlighet der vi kan forvandles fra å være isolerte tilskuere til å bli deltagende samfunnsindivider?

Det er på høy tid å finne svar på disse spørsmålene. For kun gjennom å beklage en skremmende samfunnsutvikling blir man lett sittende fast i en oppgitthet som virker lammende på evnen til å tenke og å handle. Dette ville være en kapitulasjon overfor den «makten over sjelene» som det postindustrielle totalitarismen bygger på.

av Per Velde

Det eneste som manglet var at biskopene okkuperte Notre-Dame. Opprøret i Frankrike i 1968 var – uten tvil – det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen, skriver forfatteren av boka, «Løp – den gamle verden er ute etter deg», i denne artikkelen.

Det har i år vært skrevet mye om «studentopprøret i Paris» som fant sted for 30 år siden. I virkeligheten foregikk dette opprøret over hele Frankrike – ja, i flere henseender lå «provinsen» foran hovedstaden. Etter 14 dagers slåssing i gatene gikk studentopprøret over i arbeideropprør, fabrikkokkupasjoner og generalstreik, den største og mest omfattende i noe industrialisert land etter 2. verdenskrig. I Frankrike er det dette som er 1968.

Utdanningseksplosjonen i Frankrike (250% økning på 10 år) hadde gitt overfylte universiteter med helt utilstrekkelig økonomi og velferd. Regelverket var autoritært og usedvanlig formynderaktig: Oppslagstavler var bare for lærerne og administrasjonen, og all (student)politikk, løpesedler og blader var forbudt. På studentbyene bodde kjønnene i hver sine blokker med vaktmann i resepsjonen. Debatt og kritikk i undervisningen var noe nesten uhørt. Blant studentene vokste harmen mot dette systemet parallelt med opposisjonen mot kapitalismens herjinger i 3. verden – særlig Vietnam.

På Nanterre, den nye studentbyen og universitetet utenfor Paris, ble det i 1967 dannet en aksjon mot umyndiggjøring: 150 gutter barrikaderte seg i en jenteblokk og erklærte reglementet for «avskaffet». Liknende antiautoritære aksjoner foregikk i en rekke byer. Våren 1968 begynte radikale studenter på Nanterre å ta seg til rette: de avbrøt foreleserne, motsa dem og okkuperte auditorier for å holde møter. Samtidig som de fylte veggene med ulovlige oppslag og veggaviser. 22. mars okkuperte de administrasjonsbygningen og førte debatter hele natta for å forberede et såkalt kritisk universitet etter modell av Berlin og London.

2. mai stengte rektor igjen Nanterre etter «bråk». Dagen etter holdt 400 studentledere fra en rekke venstreorganisasjoner møte på Sorbonne for blant annet å protestere mot dette. Der ble de arrestert av over 1.000 mann fra opprørspolitiet CRS som trengte seg inn. Da fangene ble ført ut til politibilene, fikk de juling på gata. Folk som så dette, begynte å rope «CRS = SS!», og da politiet angrep dem, begynte mange å kaste stein. Store mengder forbipasserende reagerte på politibrutaliteten og blandet seg inn, og det utviklet seg til et flere timers slag. 600 ble arrestert, 72 politifolk såret. Dermed var maiopprøret i gang.

Sorbonne

Mandag 6. mai marsjerer 30.000 gjennom gatene (alle demonstrasjoner er nå forbudt) og ender opp i et stort, nattlig slag med brennende biler, tåregass, politikøller og brostein revet opp og brukt som kasteskyts. 422 blir arrestert, 805 såret – av dem 500 politifolk. Fra nå av er det demonstrasjoner og aksjoner hver dag. Kravet er at politiet skal forlate Sorbonne og de arresterte slippes fri.

Onsdag 8. mai bukter et tog av 50.000 leende og nærmest dansende studenter seg gjennom byen, fra Latinerkvarteret til Triumfbuen. Stemningen er mer karneval og folkefest enn demonstrasjon. Med rødt flagg i spissen avsynges Internasjonalen over Den ukjente soldats grav. Tilbake i Latinerkvarteret kommer det igjen til timelange, brutale kamper med politiet.

På dette tidspunktet har resten av landet eksplodert; en strøm av streiker og okkupasjoner feier myndighetene av banen. Universiteter, studentbyer og gymnaser okkuperes, og ungdommen flytter inn – administrasjon og vakter jages vekk. Strasbourg blir nærmest en modell – universitetet der erklæres for autonomt og styres av et studentråd med stemmerett for alle. I alle byer velter demonstrasjonene gjennom gatene, og Frankrikes nesten 100.000 opprørspoliti har hendene fulle.

Barrikadenes natt

Fredag 10. mai får seinere navnet Barrikadenes natt. Kl 17.30 marsjerer 5.000 gymnasiaster under svarte og røde flagg mot Place Denfert-Rochereau hvor de skal møte studentene. Tilsammen er de 30.000. Mange vil gå mot ORTF, for sensuren i radio og fjernsyn er nå uutholdelig. Men politiet sperrer broene, og de kommer ikke over Seinen. Det er det nye produktet, transistoren, som organiserer og informerer denne natta. Radio Luxembourg og Europe nr.1 er til stede, og over hele landet sitter folk oppe og hører på utenlandsk radio hva som skjer i deres egen hovedstad – den offisielle radioen er taus. (Etterpå blir begge radiostasjoner utvist fra landet.) Studentunionen, UNEF, er med under sin leder George Sauvageot, og de yngre universitetslærerne under Alain Geismar. 22. mars-bevegelsen (sammenslutningen av venstreorganisasjonene) ledes av Daniel Cohn-Bendit.

Kl 21.30 gir Sauvageot og Geismar ordre over Radio Lux om å okkupere Latinerkvarteret. «Vi blir her, gjerne hele natta til krava er oppfylt,» sier Cohn-Bendit. Kl 22 begynner de å reise barrikader. Nyheter og rykter flyr; kjente lærere og professorer er med dem – hele 3 nobelprisvinnere! Hundretusenvis av brostein brytes opp og blir til to meters barrikader, sammen med søppelspann, planker, benker, jernrister, veiskilt, bukker etc. Kl 22.30 melder radioen om femti barrikader – seinere blir det over seksti. Folk på byen og beboerne i strøket kommer bortom og prater oppmuntrende, og en fersk gallup forteller at 4 av 5 parisere er sympatisk til studentenes krav. Flere kvartaler er nå sperret av ved barrikader i alle retninger slik at de har ryggen fri – som en enorm «festning.». I hver gate fins en serie stengsler som politiet må nedkjempe en for en – fronten bryter ikke sammen om én barrikade faller. I den mest aktive gata, rue Gay-Lussac, bygges fem store og tre mindre barrikader.

Tåregass, klorgass og røykbomber

Kjente professorer arbeider nå på spreng for et kompromiss, politiet må ut av Latinerkvarteret. Kl 24.30 drar en studentdelegasjon under «røde Dany» til Sorbonne for å forhandle. Forgjeves. Kl 02.30 går politiet til voldsomt angrep. Først mykes stillingene opp med «artilleriet» – kaskader av tåregass, klorgass, røykbomber og en slags sporlys som gjør natt til dag. Deretter går «infanteriet» til stormangrep. Fra barrikadene pepres de med brostein og mange faller om. Bak hver av de store barrikadene står over tusen studenter som gjør kraftig motstand. Og i blokkene over henger folk ut av vinduene og heier på studentene – mange kaster ned gjenstander på det framrykkende politiet og får som straff skutt inn vinduene med tåregass. Mange firer ned sjokolade, vin, kake, forbindingssaker etc. til hjelp.

I timevis kjemper de i gatene. Studentene velter og antenner biler, og molotov-cocktails kastes mot politiet som rygger. Fra barrikader og biler knitrer flammene. Etterhvert som barrikadene ryddes og politiet rykker fram, trekker forsvarerne seg tilbake til de bakenforliggende barrikadene som bemannes. De siste stedene som yter motstand er maoistene i sin hovedbase Ecole Normale Superieure som slår tilbake seks angrep – og rue Blainville, en liten gate hvor politiet må kjempe i oppoverbakke mot en mur av flammer; der bor det nesten bare venstreorienterte som ribber leilighetene for inventar som kastes fra vinduene. Kl 05.15 bryter politiet gjennom, og siste motstand er knust.

1.100 er skadd (251 politifolk alvorlig), 80 biler er brent. Blant de hardt skadde er et flertall yngre arbeidere – opprøret er i ferd med å bre seg. Og: politiet fordømmes, studentene får sympatien.

Statsminister Pompidou

I Nasjonalforsamlingen er det nå full stans i arbeidet; opposisjonen er forferdet over at regjeringen nærmest lar studentene massakrere. En debatt om utdanningskrisa kommer i gang – nå som alle landets læresteder er okkupert. Statsminister Pompidou avbryter sitt statsbesøk i Afghanistan og bestemmer seg for å gjenåpne Sorbonne. 13. mai rykker politiet ut og studentene inn. Fra dette øyeblikk av er Sorbonne okkupert, og en uendelighet av frie forelesninger og debatter kommer i gang.

I hele denne perioden har studentene blitt angrepet av det mektige Kommunistpartiet (23% i valg) som kaller dem provokatører og uansvarlige. PCF kontrollerer den største fagbevegelsen CGT. Men grunnplanet (særlig de yngre) støtter opprøret og krever handling, og etter Barrikadenatta går derfor fagbevegelsen med på å utlyse én dags generalstreik og demonstrere for solidaritet med studentene.

Om ettermiddagen 13. mai beveger en studentdemontrasjon (30.000) seg mot Bastille-plassen for å møte fagbevegelsens tog. Der får de gledessjokk, for det som møter dem er et folkehav, det største på en generasjon – det snakkes om en halv til halvannen million! Toget marsjerer ut med en svær transparent i spissen: STUDENTER, LÆRERE, ARBEIDERE: KAMERATER. Deretter kommer de 30.000 som synger Internasjonalen, og så de faglige lederne og sentralkomiteen i PCF. Store mengder kulturarbeidere følger dem (Lelouch og Godard leder cinéastene), og en enorm mengde ansatte i radio og fjernsyn som krever bort med sensuren. Toget bruker 5 timer på å passere. Dette er den første og mektigste av alle felles manifestasjoner mellom studenter og arbeidere under maiopprøret.

Hva foregikk på de okkuperte universitetene?

På lærestedene over hele landet blir direkte demokrati og allmannamøter innført. Og i studentbyene blander kjønnene seg og bor hvor de vil. Hovedsaken er debatter om utdannings- og eksamensreformer (med demokrati), og det blir nedsatt kommisjoner som i ukevis utreder dette, med mange lærere som deltakere. Man diskuterer også alt det som før var blitt nektet: kultur, Vietnam, imperialismen, revolusjonen, forholdet studenter/arbeidere, fransk kolonialisme, sosialisme, kapitalisme, samfunnsmodeller etc., etc.

På Sorbonne holder Generalforsamlingen (studentrådet) møte hver kveld – 2.000-4.000 deltar – og debattene varer ofte hele natta. Alt som komitéene foreslår må godkjennes her. Og alle kommisjoner må lage rapport over arbeidet til koordineringskomiteen. Hver kveld velger forsamlingen en 15-manns okkupasjonskomité som har den utøvende makt – all makt korrumperer, og komiteen får bare mandat for ett døgn om gangen. Under Okkupasjonskomiteen fins en rekke utvalg: Presse- og informasjonskomité (daglig bulletin, dikt, informasjon og revolusjonær musikk over høyttaleranlegget), hygiene- og reingjøringskomite, et brannvern, en sovesalkomite, et mottakelsessekretariat (åpen-dør-dager med stor suksess) etc. Alle som vil danne komite, finner seg et ledig rom og melder så fra til romkomiteen; hele 200 komiteer fins – fra det selvfølgelige til det absurde. Sorbonne er blitt en landsby med restauranter, bokhandler, apotek, barnehage og marked. Men det kan ventes beleiring og angrep, og derfor bygges det opp lagre med alt fra bandasjer og epler til mel og vin. I kjelleren fins også et hospital, et senter for kunsthåndverk og et lager med alskens hjelmer, skjold og stokker. Og en løpeseddel til politiet: «CRS – dere blir lurt. Vi arbeider for at universitetet skal motta deres barn.» Et stort team har overtatt det gigantiske kjøkkenet med en imponerende forsyningstjeneste fra bøndene i distriktet: poteter, kylling og grønnsaker strømmer på, nesten gratis – bøndene er rasende over avfolkingspolitikken, og over hele landet forsyner de okkuperte bedrifter og universiteter med mat.

Sartre og Beauvoir

Mange kjente folk kommer til Sorbonne for å delta i de store debattene. 7.000 klarer å presse seg inn i Le Grand Amphi når Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir dukker opp. (På veggen står det: «Løp, kamerat – den gamle verden er etter deg!») Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. «Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til det det er i dag,», sier han. «Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen. For dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp – å skape friheten i handling.» Seinere kommer en løpeseddel som siterer Sartre fra Radio Lux: «Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid – de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det – det er det eneste forholdet de kan ha.»

Over inngangen til Sorbonne henger en plakat: STUDENTMAKT. Og inne dingler Mao, Marx, Marcuse på veggene sammen med en flom av veggaviser og et slagord: «Kamerater, verden blir ikke lykkelig før den siste kapitalist er kvalt med tarmene til den siste byråkrat!» Andre kjente graffiti: All makt til fantasien! Forbudt å forby! Vær realistisk – krev det umulige!

Ikke langt fra Sorbonne ligger filialen Centre Censier. Etterhvert som arbeiderne går til aksjon, kontakter stadig flere Censier, den røde basen. De ivrigste metroarbeiderne holder til der, sammen med ulike komiteer for fremmedarbeidere, felleskomiteer studenter/arbeidere, komiteen for utenlandske studenter og komiteer av undertrykte minoriteter som bretonere, alsassere, baskere, korsikanere, oksitanere etc. Pluss en komite av amerikanske desertører. Støtten til Censier er så stor at bare ved å henvende seg til Radio Lux, kan det meste skaffes. Minutter etter at radioen har bedt om det, velter det inn fire kjøleskap, fire komfyrer med gassbeholdere og masse kjøkkenutstyr, og studentmødre og husmødre i strøket kommer innom og gjør en innsats. Gratis trykkeriutstyr kommer også, og medisiner og tilbehør strømmer på: 12 feltsenger, oksygentelt og instrumenter til mindre operasjoner. Og hele tida velter det inn tonnevis med mat. Flere av bøndene er gamle motstandsfolk som hevder at mai 1968 er det de ble snytt for i 1945. Mesteparten av maten går imidlertid til fabrikker i streik. Lass med blomkål og artisjokker fra Bretagne, gratismat fra kjøpmenn i Hallene og Latinerkvarteret, pølse og paté fra rue Mouffetard, bakere gir pyramider av brød, og det hagler inn med hermetikk, vin og saft og lass med frukt fra Sør-Frankrike. Og, slik er et over hele Frankrike – ikke bare i Paris!

«Sosialisme eller barbari!»

Løpesedlene spys ut på Censier. «Sosialisme eller barbari!» står det på mange. Hierarkier og stengsler må rives ned, nye forhold må skapes mellom menneskene. Derfor sender de støttetelegram til arbeiderne på flyfabrikken Sud-Aviation som bygger barrikader og tar ledelsen som gisler, men som også holder gigantisk fest med koner, kjærester, familie og venner – dette er en gledens dag! Derfor frister heller ikke den tradisjonelle venstresida, graffitien er klar: «Om vi vinner, vil seiren da bli konfiskert av PCF?» Og: «Kommunistene = borgerskapets fremmedlegion.»

12. juni stormer opprørspolitiet universiteter og fakulteter over hele landet. I de etterfølgende dagene forlates også mange lokaler frivillig. At de kunne holde ut så lenge, skyldes særlig generalstreiken som lammer landet og nesten velter regimet.

Arbeiderklassen går til aksjon

15. mai okkuperes den store flyfabrikken Sud-Aviation ved havnebyen Nantes. Om kvelden ankommer tusen studenter i fakkeltog for å gratulere. Nesten samtidig okkuperes Renault-fabrikkene i Cléon, og rødt flagg heises på hovedporten. Dagen etter brer streikene og okkupasjonene seg. Snart vaier røde flagg over Renault-fabrikkene i Flins, Sandouville, Le Mans og Billancourt. 45.000 arbeidere i Nord-Frankrike okkuperer 50 fabrikker. I radio truer statsminister Pompidou: «Franskmenn – noen vil ødelegge nasjonen og vårt frie samfunn. Regjeringen forsvarer republikken. Uansett oppfatning, gå imot oppløsning og anarki!»

17. mai krever de TV-ansatte rett til ærlig journalistisk arbeid og erklærer at de uten hensyn til ordre vil informere sannferdig. Så går post og telegraf til landsomfattende streik. 200.000 streiker nå, og stadig nye fabrikker heiser røde faner. Dette er såkalt ville streiker som Kommunistpartiet og det mektige fagforbundet CGT er imot. 18. mai angriper L’Humanité Cohn-Bendit og studentene (avledning, sier mange), men det hjelper ikke: Om kvelden er 2 millioner i streik.

10 millioner streiker!

20. mai: 4 millioner streiker. Studentunionen og det mindre fagforbundet CFDT holder felles pressekonferanse. Samtidig spres det løpesedler med oppfordring til væpnet opprør. I en tale til Renault-arbeiderne går derfor CGTs leder George Seguy sterkt imot revolusjon.

21. mai går lærerorganisasjoner med 400.000 medlemmer ut i streik – de støtter gymnasiastenes aksjoner og diskusjonsbevegelse. Nå streiker 7 millioner.

22. mai: CGT angriper Studentunionen. Sammenstøt med politiet i Latinerkvarteret. 9 millioner streiker og okkuperer.

23. mai: 250 aksjonskomiteer (snart 500) møtes i Paris og gjør vedtak om forberedelser til «organisert vold» (revolusjon). Store sammenstøt i Latinerkvarteret. 9 millioner i streik.

24.- 25. mai: Bøndene over hele landet begynner å sperre veiene med store traktorkolonner. Organisasjonene deres kommer sammen for å diskutere jordbruks- og avfolkingspolitikken («Nei til proletarisering!»). Sjøfolk streiker i alle havner. Det samme gjør fiskerne («Vestkysten vil leve!»). Svært tydelig er streiken til de 13.000 journalistene i radio og TV. Demonstrasjoner organiseres nå av CGT på en rekke steder. I Paris er det barrikader og voldsomme kamper flere steder i byen (500 såres, 648 arresteres), og studenter/unge arbeidere har møte på Bastilleplasssen. I nesten alle byer velter demonstrasjonene fram. Generalstreiken varer ca. 10 dager (10 millioner) og omfatter 53% av den arbeidsaktive befolkning; dette er rekord for industriland.

30 direktører

På dette tidspunktet går en aksjonsfeber over landet og når grupper som vanligvis ikke oppfører seg «sånn». Overalt angripes maktstrukturer og hierarki innen eget yrke: Leger okkuperer nå Association Médicale, arkitekter erklærer arikitektforbundet for oppløst, og skuespillere stenger alle Paris’ teatre. Et dusin forfattere, ledet av Nathalie Sarraute og Michel Butor, okkuperer forfatterforeningens lokaler («en dekadent institusjon») og får tilslutning fra 50 andre. Forretningsfolk (!) invaderer arbeidsgiverforeningens bygning, 30 direktører for provinsteatre og kulturhus kritiserer regjeringens antifolkelige program, og malere, kritikere og galleridirektører danner aksjonskomité for bildende kunst – og henger opp plakat («Ubrukelig. Stengt.») på Nasjonalmuseet for moderne kunst. Andre kunstnere stiller ut bilder i de okkuperte fabrikkene, og teatergrupper og orkestre reiser rundt og spiller for de streikende. Så går symfoniorkestrene, arrangører og komponister til streik mens kunstnere av alle slag kommer sammen og diskuterer undervisningen av kunst og dens samfunnsmessige isolasjon. I lokalene i rue de Vaugirard debatter 1.300 filmfolk i flere uker (!) – de beklager sin isolasjon fra folkets liv og krever bort med profittmotiv og sensur: I spissen for flere hundre avbryter Godard og Truffaut festivalen i Cannes.

65 prester og revolusjonære dommere

Erkebiskopen av Paris uttaler at studenter og lærere ikke lenger tillater at andre avgjør deres liv og lykke – «Gud står for rettferdighet. Han er ikke konservativ.» Og 65 prester i Paris-området erklærer sin sympati med solidaritetsbevegelsen. Unge protestanter og katolikker gjør opprør mot hierarkiet – de krever kristen revolusjon og fordømmer undertrykkende teologi – og unge jøder okkuperer le Consistoire, rabbinernes hus. I Atomenergidirektoratet og departementene legges arbeidet ned, og funksjonærer i Finansdepartementet roper slagord utenfor kontorene. 150 jurister, som er sjokkert over klassejustisen, danner «Komiteen av revolusjonære dommere» og fordømmer rettsvesenets funksjon i maktas tjeneste. Også Banque de France okkuperes av funksjonærene, og Air France overtas av de ansatte. På administrasjonsskolen for toppbyråkrater er det også opprør, og hos astronomene protesteres det mot maktstrukturen innen forskningen. Så møtes 200 museumsledere for å diskutere museet i samfunnet. Over hundre spillere okkuperer fotballføderasjonens lokaler: Der låser de inn generalsekretæren og landslagstreneren, heiser rødt flagg på balkongen og henger ut et banner: «Fotballen for fotballspillerne!» osv. osv.

Det eneste som mangler er at biskopene okkuperer Notre-Dame

Frankrike står stille. Kullgruver, skoler, post, telegraf, jernbane, ferger, transport i byer, flyplasser, banker, forsikring (…). Industrien har stoppet opp. Arbeiderne tar over elektrisitetsverk og gass; de kutter strømmen til industrien, men forsyner private. (Det sies at de Gaulle snart vil tale i radio og TV – han bør tale nå før strømmen blir slått av, sier folkevittigheten). Bensinlagrene stenges og privattrafikken forsvinner nesten helt. Turister må evakueres. Varehus og supermarkeder stenger sammen med havner, tollvesenet, raffinerier, drosjer, matvareindustrien – med påfølgende hamstring. Hoteller og begravelsesbyråer stenger, og folk må sjøl skaffe kister (…). I de store byene drukner de i gigantiske søppelberg som fyller gatene, og man snakker om faren for pest og epidemier.

Folks raseri hadde bygd seg opp over lang tid. Høsten 1967/våren 1968 hadde det vært en rekke aksjoner i landet med streiker, okkupasjoner, demonstrasjoner med gatekamper og sårede. 1/5 av arbeiderklassen levde på minimumslønn 350 francs (ekstrem fattigdom), og pensjonerte arbeidere døde i elendighet med 6,80 pr. dag (20 sigaretter kostet 1,50, legebesøk 16) . I storindustrien klagde arbeiderne over lave lønninger og helvetestempo og beinhard utbytting ved samlebånda, og mange snakket om det lave menneskeverdet de hadde og at de ønsket et liv med verdighet og mening. Boligsituasjonen var elendig: 51% var fra før 1914, 50% var uten varmt vann, 52% hadde ikke WC, 53% ikke bad, 65% ikke sentralvarme og 85% ikke telefon.

For fremmedarbeiderne var situasjonen verst. De bodde ofte i overbefolkete, usle leiligheter eller i bølgeblikkbyer og ble lønnet langt under tariff. Mange levde et liv som slaver, nesten «eid» av de store selskapene, totalt uten rettigheter. På Citroën jobbet 40.000 mann hvorav 25.000 utlendinger. Her var fagforeninger uglesett, men en manipulert «husforening» eksisterte. Bedriften hadde også et privat «politi» som trakasserte utlendingene med alskens kontroller. Fattige utlendinger ble innlosjert i herberger voktet av det samme private politiet; her fikk ingen slippe inn – ikke slektninger, ikke venner – fullstendig fengsel! Og i Villiers-le-Bel utenfor Paris bodde de 14 i hver leilighet på to eller tre rom – bedriften kontrollerte hele livet deres. Ifølge arbeiderne så Citroën på dem som et stykke arbeidende kjøtt, uten rett til liv, glede og trygghet. Flere hadde begått sjølmord. De holdt ikke ut, og de kunne ikke reise hjem – da ville familien sulte. Lønna var under halvparten av minimumslønn. «Det var et stort og rørende øyeblikk da vi okkuperte Citroën,» forteller en. «Noen gråt, andre ropte hurra – så glødende var hatet.»

Bøndenes aksjoner

Bondeopprøret var stort og omfattende. Bøndene dannet sine aksjonskomiteer med voldsom aggresjon, de blokkerte veier og byer med sine traktorkolonner og delte ut løpesedler: «EEC har ingen jordbrukspolitikk – bøndene tynes – mot avfolking og sentralisering!» Og satte opp plakater som oppfordret alle bønder til å forsyne de streikende og deres familier med mat. I milliontall hadde landbefolkninga blitt drevet hjemmefra – jordbruksarealet gikk ned, landsbyene ble tømt, og rike byfolk kjøpte gårdene til landsted. Det fantes også 600.000 landarbeidere med minimumslønn 1,92 francs i timen – en hårsbredd fra tiggerstanden. Når man kjørte ut på landet i disse dagene, så man i store trekk et billøst landskap. Her og der kunne man støte på lastebiler som arbeiderrådene på de okkuperte fabrikkene sendte ut for å kjøpe mat på landsbygda. Eller en konvoi fra CLEOP – studentarbeider-bonde-komiteene – som forsynte streikende arbeidere med gratis eller superbillig mat. Kjørte man forbi en bedrift, var det stengte porter, streikevakter og røde flagg.

Nantes

I byen Nantes (350.000) hadde folk likegodt okkupert hele byen. Den sentrale streikekomiteen, CCG, hadde flyttet inn i rådhuset og overtatt styringen; prefekten (fylkesmannen) hadde barrikadert seg i sin bygning, politiet var slått og forduftet. Ved innfartsveiene lå bemannede barrikader som skulle stoppe opprørspolitiet. CCG tok seg nå av alt, fra begravelser til forsyningstjeneste. Rasjoneringsbonger ble innført for bensin, og nødvendig transport organisert. Byen var inndelt i distrikter hvor komitéer sørget for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser. Alle trengende fikk gratis mat og barn gratis melk og brød. Faste, lave priser i butikkene ble diktert av CCG. Studenter og arbeidere strømte også ut på landet for å plukke nypoteter som ble solgt til produksjonspris. Arbeiderkontroller passet på at bestemmelsene ble overholdt. Den sentrale Place Royale var omdøpt til Place au Peuple (Folkets plass), og over rådhuset vaiet rødt flagg. I småbyene og forstedene i nærheten styrte også streikekomiteer. På havna krevde sjauerne demokratisk nasjonalisering av handelsflåten, og sjøfolka hadde beslaglagt alle lasteskip.

Sluttfasen

Kommunistene og CGT har i flere dager ført forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. 27. mai presenterer de triumferende avtalen på Renault – deres kjerneområde – og blir pepet ut. Deretter sier Citroën nei, og så alle. Et utrolig prestisjenederlag for kommunistene og jubel lenger til venstre. For flere og flere uttrykker nå at det er et nytt liv de vil ha, et nytt samfunn, ikke bare flere francs i posen. Til avisene uttaler streikende i ulike virksomheter – fra fabrikker og skipsverft til jenter i supermarkeder – at eierne ikke får komme tilbake; arbeiderne vil overta og drive selv. Det er blant annet slike revolusjonære undertoner som bringer fram den store borgerlige motdemonstrasjonen noen dager seinere.

29. mai organiserer CGT 3-400.000 i en kjempedemonstrasjon. De Gaulle forlater Paris og drar til Tyskland for å søke støtte hos franske tropper der. Statsapparatet er nå lammet, presidenten har rømt, embetsmenn og funksjonærer streiker, departementene er stengt. Matforsyningene svikter, og søppelberg fyller gatene. Og politiet bankes opp over hele landet. En gigantmanifestasjon (60.000) på Charlety stadion krever nå revolusjon; kommunistene er ikke med, men CGTs avdeling i radio og TV er der. CGTs rådgiver har nettopp hoppet av PCF fordi kommunistene ikke vil slå til i denne revolusjonære situasjonen: «Vi må organisere raskt, raskt for revolusjon!» er hans budskap (…) En slags konklusjon på møtet er at et nytt, stort revolusjonært parti må dannes straks.

Motoffensiven begynner

30. mai organiserer gaullistene en gigantisk, sjokkartet demonstrasjon med ½ million på Champs Elysées. Motoffensiven begynner.

Fra 4. juni gjenopptar en rekke sektorer arbeidet. Ryktene er tallrike i denne tida: de Gaulle samler tropper utenfor byen, det går mot borgerkrig, høye departementsfolk brenner papirer så ikke venstresida skal få se hemmelighetene i tilfelle revolusjon osv. Dag for dag går nye grupper tilbake til arbeidet, post, fly, jernbane, gass, elektrisitet. En etter en blir de største bedriftene nedkjempet av opprørspolitiet og tømt: På Renault-fabrikkene ved Paris går CRS til angrep kl. 3 om morgenen. De kjører ned porter og gjerder med trucker, kutter strømmen og jager ut okkupantene med gevær i ryggen. I fire dager bølger slaget i terrenget rundt fabrikken, og demonstranter strømmer til. Ved Peugeot-fabrikkene i Sochaux raser et to dagers slag hvor CRS dreper to og sårer femten med skytevåpen, men hvor politiet likevel drives ut av tusenvis av rasende arbeidere. Også i en rekke andre byer og industrier gjør arbeiderne voldsom motstand på kanten av væpnet opprør.

12. juni forbyr de Gaulle 14 venstreorganisasjoner og deres aviser. 17. juni går 17.000 Renault-arbeidere tilbake på jobb, og 20. juni Citroën og Peugeot. Ved valgene i slutten av juni vinner gaullistene en overlegen seier. 12. juli avblåser TV streiken, mange sparkes. Opprøret og okkupasjonene er stort sett over. 19 mennesker er hittil drept og 1.800 hardt såret.

Var arbeiderrådene som overtok bedriftene sovjeter? Var det et sovjet som styrte i Nantes? Og var bonderådene og studentrådene i praksis sovjeter? Var dette altså den klassiske, spontane organisering – arbeiderråd (med mulig rådsrepublikk) – som vi har sett så mange ganger før i dette århundrets europeiske historie?

Historikere og politisk interesserte strides. Uansett oppfatning: Dette er uten tvil det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen.

---

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn, Jens Andvig: Lille Molla
6. Jens Andvig: Nå ser på da, Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
7. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
8. Morten Falck: Det friske pust av vår
9. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
10. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
11. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

---

 

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn
6. Jens Andvig: Lille Molla, Jens Andvig: Nå ser på da
7. Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
8. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
9. Morten Falck: Det friske pust av vår
10. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
11. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
12. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

 

 

 

Oversatt av Morten Falck

Oversatt etter den engelske teksten i Karl Marx / Frederick Engels: Collected Works, Vol. 6, p. 585-588. Lawrence & Wishart, London, 1976. Først offentliggjort i boka Gründungsdokumente des Bundes der Kommunisten (Juni bis September 1847),Hamburg, 1969.

---

Proletarer i alle land, foren dere!

Avsnitt I – Forbundet
Art. 1. Forbundets mål er frigjøring av menneskeheten ved å spre teorien om felleseiet og innføre det så raskt som mulig.
Art. 2. Forbundet er inndelt i fellesskap og kretser, i spissen for det står sentralledelsen som det utøvende organ.
Art. 3. Det kreves av den som ønsker å slutte seg til forbundet:
a. at han oppfører seg mandig;
b. at han aldri har begått en æreløs handling;
c. at han godkjenner forbundets prinsipper;
d. at han har godkjente eksistensmidler;
e. at han ikke tilhører noen politisk eller nasjonal sammenslutning;
f. at han enstemmig blir tatt opp i et fellesskap; og
g. at han gir sitt æresord på at han skal arbeide lojalt og vareta taushetsplikten.
Art. 4. Alle forbundsmedlemmer er like og brødre, og som sådan plikter de å hjelpe hverandre i enhver situasjon.
Art. 5. Alle medlemmene har forbundsnavn.

Avsnitt II – Fellesskapet
Art. 6. Et fellesskap består av minst tre og høyst tolv medlemmer. Økning utover det antallet vil hindres av oppdeling.
Art. 7. Alle fellesskap velger en formann og en viseformann. Formannen leder møtene, viseformannen har hånd om kassa, som medlemmenes bidrag betales inn til.
Art. 8. Fellesskapets medlemmer skal arbeide alvorlig for å øke forbundet ved å trekke til seg dyktige menn, og alltid prøve å arbeide på en slik måte at de lar seg lede av prinsipper og ikke personer.
Art. 9. Opptak av nye medlemmer settes ut i livet av fellesskapets formann og det medlemmet som har presentert søkeren for forbundet.
Art. 10. Fellesskapene kjenner ikke hverandre og har særegne navn som de sjøl velger.

Avsnitt III – Kretsen
Art. 11. En krets omfatter minst to og høyst ti fellesskap.
Art. 12. Formennene og viseformennene i fellesskapene utgjør kretsens ledelse. De velger en president blant seg sjøl.
Art. 13. Kretsens ledelse er utøvende organ for alle fellesskapene i kretsen.
Art. 14. Isolerte fellesskap må enten slutte seg til en allerede eksisterende kretsledelse eller danne en ny krets sammen med andre isolerte fellesskap.

Avsnitt IV – Sentralledelsen
Art. 15. Sentralledelsen er utøvende organ for hele forbundet.
Art. 16. Den består av minst fem medlemmer og velges av kretsledelsen på det stedet hvor den skal ha sitt sete.

Avsnitt V – Kongressen
Art. 17. Kongressen er forbundets lovgivende myndighet.
Art. 18. Hver krets sender én delegat.
Art. 19. En kongress avholdes hvert år i august måned. Sentralledelsen har rett til å innkalle en ekstraordinær kongress i viktige tilfeller.
Art. 20. Når kongressen er samlet, bestemmer den på hvilket sted sentralledelsen skal ha sitt sete det kommende året.
Art. 21. Alle kongressens lovgivende vedtak oversendes fellesskapene for godkjenning eller forkasting.
Art. 22. Som forbundets utøvende organ er sentralledelsen ansvarlig overfor kongressen for måten den har skjøttet sitt verv på. Derfor har den plass på kongressen, men ikke avgjørende stemmerett.

Avsnitt VI – Generelle bestemmelser
Art. 23. Enhver som handler uærlig mot forbundets prinsipper blir, alt etter omstendighetene, (strøket) enten strøket eller ekskludert. Eksklusjon utelukker gjenopptaking.
Art. 24. Medlemmer som forbryter seg, dømmes av den (øverste) kretsledelsen, som også tar seg av å sette dommen ut i livet.
Art. 25. Hvert fellesskap må holde den strengeste oppsikt med dem som er blitt strøket eller ekskludert. Videre må det holde godt øye med mistenkelige individer på sitt sted og øyeblikkelig rapportere til kretsledelsen alt de gjør som kan skade forbundet. Kretsledelsen må deretter treffe de nødvendige tiltak for å beskytte forbundet.
Art. 26. Fellesskapene og kretsledelsene og også sentralledelsen skal møtes minst én gang hver fjortende dag.
Art. 27. Fellesskapene betaler ukentlige eller månedlige bidrag. De respektive kretsledelsene avgjør bidragenes størrelse. Disse bidragene vil bli brukt til å spre prinsippene om felleseie og til å betale for postsendinger.
Art. 28. Kretsledelsene må overfor sine fellesskap hver sjette måned avlegge regnskap over utgifter og inntekter.
Art. 29. Medlemmene av kretsledelsene og av sentralledelsen velges for ett år og må deretter enten gjenvelges til sine verv eller erstattes med andre.
Art. 30. Valgene finner sted i september måned. Velgerne kan dessuten tilbakekalle sine tillitsvalgte på ethvert tidspunkt hvis de er misfornøyd med måten de skjøtter sine verv på.
Art. 31. Kretsledelsene må sørge for at deres fellesskap har materiale for nyttige og nødvendige diskusjoner. På den annen side må sentralledelsen forplikte seg til å sende ut til alle kretsledelsene slike spørsmål som det er viktig for våre prinsipper å få diskutert.
Art. 32. Enhver kretsledelse, og i mangel av det ethvert fellesskap, til og med ethvert forbundsmedlem som står aleine, må opprettholde en regelmessig korrespondanse med sentralledelsen eller en kretsledelse.
Art. 33. Ethvert forbundsmedlem som ønsker å endre oppholdssted, må først informere sin formann.
Art. 34. Enhver kretsledelse står fritt til å treffe ethvert tiltak den ser som tilrådelig for å sikre kretsen og dens effektive arbeid. Disse tiltakene må imidlertid ikke stå i strid med de generelle vedtektene.
Art. 35. Alle forslag om endringer av vedtektene må sendes til sentralledelsen og legges fram av den for vedtak på kongressen.

Avsnitt VII – Opptak
Art. 36. Etter at vedtektene er blitt lest opp for ham, blir søkeren spurt av de to medlemmene som er nevnt i artikkel 9 om å svare på følgende fem spørsmål. Hvis han svarer «Ja» blir han bedt om å gi sitt æresord, og erklæres for forbundsmedlem.
Disse fem spørsmåla er:
a. Er du overbevist om at prinsippet om felleseie er sant?
b. Mener du at et sterkt forbund er nødvendig for å virkeliggjøre disse prinsippene så snart som
mulig, og ønsker du å melde deg inn i et slikt forbund? c. Lover du at du alltid vil arbeide i ord og handling for å spre prinsippene om felleseie og for å sette dem ut i livet?
d. Lover du å overholde taushetsplikten om eksistensen av forbundet og alle dets affærer?
e. Lover du å følge forbundets vedtak?
Gi oss da ditt æresord som garanti!

I kongressens navn og på dens ordre
Karl Schill (Karl Schapper),Presidenten
Heide (Wilhelm Wolff), sekretær

London, 9. juni 1847

 

 

---

Herbert Marcuses bok, «Det En-Dimensjonale Menneske», har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å påny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

«Det En Dimensjonale Menneske» ₁ kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignendeť»ť status innenfor den radikale og opprørsvillige student og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking
Siden en del år er henrullet – og ikke lalle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det En-dimensjonale Menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx ‘ Økonomisk-Filosofiske Manuskrifter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for Sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich From. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil ₂, sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist», eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk Reason and Revolution fra 1941 tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud
Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere Calefornia University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet Marxismen utgitt Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det Sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den Sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det En-Dimensjonale Menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den Sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den Kalde Krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det En-Dimensjonale Menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (det en-dimensjonale menneske) (s.31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen». (s.32)

Mekanisering og automatisering
Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (s.46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (s.49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (s.35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.»(s.35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien
Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (s.152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon
Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter:
1)Originalens tittel. One-dimensjonal man, 1964.
Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag a/s, 1968.
2)Fra Frankfurt til Hollywood.
Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

 

---

Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Kravene om avkastning skjer etter de samme prinsipper som private investorer følger.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål. Flere tilskuddsordninger som for eksempel de norske investeringsfondene for Nordvest-Russland og Øst-Europa, er langt til SND.

Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Omorganiseringen av de tidligere støtteordningene inn i SNDs tilskuddsordninger kan sees på som en EU-tilpasning. Tilskuddsordningene er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. ESA foreslo en del endringer i ordningene, noe som er blitt gjort. Risikolåneordningene og ulike garantiordninger ble ikke krevd endret av ESA.

Hvorfor befatte seg med SND

Jeg skal ikke her forsøke å lage en fullstendig analyse av SND. Det kreves det mye mer plass til da SND er så altomfattende og viktig på mange områder i norsk politikk. I Stortingsmelding nr. 51 1996/97 har en evaluering av SND fra 1992 til 1996. Evalueringen er foretatt av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) etter at selve evalueringen var lagt ut på anbud! I følge SNF er det ikke grunnlag for å foreslå omfattende endringer av SND.

Bakgrunnen for at jeg har tatt opp spørsmålet, er med direkte bakgrunn i arbeidet i Norsk Kommuneforbunds sentrale yrkesfaglige råd for kollektivtrafikken. Situasjonen i denne bransjen var preget av innføring av konkurranse (endring av samferdselsloven i 1991) og at flere selskaper posisjonerte seg, kjøpte opp konkurrenter og vokste i raskt tempo. Det selskapet som vokste raskest var Norgesbuss Invest. Hvem sto bak denne stigende stjernen innen norsk persontransport? Det var først og fremst selskaper i Orklagruppen som eide ¼ , men som nest største eier sto faktisk staten gjennom SND. Mer enn 18% av aksjene har SND tatt hånd om i det Dagens Næringsliv (7/2-97) kaller landets mest oppkjøpshissige busskonsern. På mange måter følte vi fra de kommunale busselskapene at SND var den største trusselen mot våre lønns- og arbeidsvilkår. Disse var under stadig press ved at offentlig selskaper ble vurdert solgt til private som i Oslo, eller selskapene ble tilmeldt NHO som i Trondheim.

SND er innretta på privat virksomhet

En av SNDs vedtatte formål er å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Da SND ble stifta var mesteparten av dets virksomhet videreføring av gamle ordninger. Men noe var nyskapning. En ting er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. SNDs virkemidler kan brukes i alle bransjer unntatt forsikring, finans, rederi, olje/gassutvinning og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift. Fondet skal ikke engasjere seg i virksomheter som mottar offentlig driftsstøtte, men kan gå inn i virksomheter som har det offentlige som marked for sine varer og tjenester.

Dermed var det mulig for SND å gå inn i Norgesbuss Invest som er et selskap som ikke mottar offentlig driftsstøtte, men som eier selskap som mottar driftsstøtte.

Egenkapitaldivisjonen – rollen som storkapitalist

I Stortingsmelding 51 (1996-97) heter det om egenkapitalordningen:

«Begrunnelsen var blant annet at egenkapital i mange nyetableringsprosjekter kan være et mer egnet virkemiddel enn lånefinansiering (…..)

Ordningen nyttes fortrinnsvis i små og mellomstore selskap (…..)

Vedtak om investeringer og utøvelse av aktivt eierskap medfører at ordningen er et virkemiddel som kan fremme strukturrasjonaliseringer i bransjer og øke deres konkurransekraft.»

Jeg mener at SND med sin sentrale eierrolle i Norgesbuss Invest er i ferd med å sette fart i en brutal strukturendring i bussnæringen, og framskynder anbud, større enheter, sentrale innkjøp og nedleggelser av arbeidsplasser. Store enheter oppstår fordi man har funnet et nytt marked man kan tjene penger på, og man kan ikke oppnå fortjeneste uten at store deler av markedet legges ut på anbud slik at det kan erobres.

Norgesbuss Invest forsøker å kjøpe Pan i Bergen (indirekte anslag mot Bergen Sporveier), har kjøpt Bærumsbuss, Farmand Tønsberg, Molde Bilruter, Oslo/Follo og Mjøsbuss Lillehammer, Mjøsbuss Gjøvik og Mjøsbuss Hamar (de siste tre kjøpt fra Swebus).

Norgesbuss Invest har brukt over ½ milliard på kjøp av bussaksjer.

SND – part i en av maktblokkene

Egenkapitaltilskudd er vesentlig for å vokse og være i stand til å kjøpe andre selskap.

Det er direkte konkurranse mellom våre sju kommunale kollektivselskap og Norgesbuss Invest sine selskap, det er hele tida et hardt press på fylkene for å ta i bruk anbud.

Private selskap vil ha konkurransefordeler med statlig investeringsmidler. Offentlige selskap (som alle er aksjeselskap) har prøvd å gå sammen i allianser for å få nok kapital til å henge med i oppkjøpskarusellen som herjer landet. Det har ført til flere diskusjoner blant våre tillitsvalgte om vi skal delta i strategiske allianser eller ikke, men konklusjonen er uansett at de offentlige selskapene ikke har lykkes i å delta for fullt i oppkjøpsracet.

Målsettingen var å gjøre næringer/bransjer mer konkurransedyktig – overfor utlandet – ikke å gå inn og skape konkurransevridning innad i norske bransjer. Riktignok hevder SND at de i tilfellet med oppkjøp rundt Mjøsa sørget for at det skotske selskapet Stage Coach trakk seg ut av Norge, og har rett. Men samtidig står SND som en statlig alliansepartner for de private busselskapene i forsøket på å erobre de kommunale.

Upartiskhet?

SND bør vokte seg vel for å komme i en eierposisjon som gjør at de tar parti med en av maktblokkene i en næring som står foran store oppgaver framover, anbud eller ikke. For her er det ikke støtte til små- og mellomstore bedrifter det er snakk om. I dette tilfellet er det et engasjement i ei gruppe med 20 selskaper, en omsetning på 2 milliarder og 3750 ansatte (tall fra Norgesbuss sine internettsider).

Stortingsmelding 51 problematiserer SNDs rolle og reiser spørsmålet om habilitet knytta til at SND kan gå inn både på eiersida i en bedrift, samtidig som fondet har til behandling søknader om støtte til bedriften og til konkurrenter. Vi tviler på, selv om stortingsmeldingen slår fast at misbruk ikke har forekommet, at en søknad fra andre i bussnæringen kan forvente en uhildet behandling av søknad om støtte. I alle tilfelle vil andre bedrifter utøve en streng selvsensur i frykt for å få konkurrenten for mye opp i de indre økonomiske forhold.

SDN er ikke en ren støtteordning.

Det er krav til utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter som sliter hardt i distriktene. Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Når NKFs råd for kollektivtransporten inviterte direktøren for SNDs egenkapitaldivisjon til sitt møte, fortalte han at årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understreker man at det er et aktivt eierskap, man krever styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av ulønnsom virksomhet.

Dette tilsier i seg sjøl at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante. Hovedmålet i stortingsmelding. 51 når det gjelder distriktspolitikk, er å utvikle konkurransedyktige bedrifter, samtidig som det er mulig å gå noe lenger i svært spredtbygde strøk.

Framtidig statlig satsing på privat helse- og omsorg?

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men ifølge SNDs ledelse er dette et ønske. Da vil private sykehus/sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

Man sier det selv i 1997 i rapporten «Helse- og omsorgstjenester. Utviklingstrekk og forretningsmessige muligheter»: «I 1994 gjennomførte SND en perspektivanalyse av tjenesteytende næringer. Denne anbefalte at fondet utviklet mer systematisk kunnskap om den tjenesteytende sektor for å kunne betjene sektoren og oppgrader SNDs engasjement overfor den. Rapporten anbefalte at det ble utarbeidet utdypende bransjeanalyser for flere delområder, herunder helse- og velferdstjenester, der det syntes å foreligge interessante, uutviklede markedsmuligheter.»

Konklusjonen i rapporten er at det med dagens politikk verken er behov eller rom for næringsutvikling i offentlig regi (SND) innen kjernetjenester som er rettighetsbaserte fordi etterspørsel og tilbud er så sterkt politisk styrt. Men dette forbeholdet for rettighetsbaserte kjernetjenester gjelder kun pasientbehandling utført av helsepersonell., og ikke støttetjenester som catering, renhold, transport mm.

Deretter slås det fast at næringsutvikling i offentlig regi (SND-støtte) kan være aktuelt innenfor andre, ikke rettighetsbaserte, helsetjenester så lenge det ikke går på tvers av gjeldende retningslinjer. Her nevnes tannhelse, veterinærtjenester, alternativ medisin og forebygging. I tillegg er det aktuelt innen omsorgstjenester og andre former for personlig tjenesteyting. Dette er et område hvor etterspørselsveksten skaper både behov for alternative finansieringsformer og behov for høyere produktivitet og servicekvalitet.

Ikke bare søpla på anbud

Nylig gjennomførte NKF en politisk streik mot oppsigelsene på Miljøtransport i Oslo. De ansatte ble lagt ut på anbud! Men det er ikke nok. I rapporten sier SND at «i tillegg til en forventet effektiviseringsgevinst på minst 10-20% ved bruk av private leverandører, antas konkurranseutsetting å gi en effektivisering i det offentlige fordi selve konkurransesituasjonen virker skjerpende».

 

Hva betyr egentlig næringsutvikling i offentlig regi, altså i SND-regi? For det første kan ikke SND gå inn i offentlig virksomhet eller forvaltning som tidligere nevnt. Det betyr at deres næringsutvikling må konsentreres til private selskap. For det andre må da det etableres en konkurranse på det aktuelle markedet, innføres anbud.

Det betyr at for å få til en slik næringsutvikling, må det til en privatisering og SND må inn med egenkapital eller andre næringstiltak for å skape private bedrifter som kan utkonkurrere de offentlige på helse- og omsorgsmarkedet.

Jeg mener det er god grunn til en stor grad av skepsis til SND. Det virker som om man først og fremst gjør seg til talsmann for kommersialismen, konkurransen. SND skal være smøring i en litt for treg privatiseringsprosess. Det er verdt å merke seg hva de skriver om privatisering av omsorgstjenester: «Selv om det også finnes felles utviklingstrekk og problemstillinger på dette nivå, gjelder hvert vedtak kun for en enkelt kommune. Dette gir lavere synlighet i den nasjonale debatt i media og i politikk, slik at pragmatismen får større spillerom. Etter hvert som konkurranseutsettingen tiltar, øker den ideologisk pregede debatten igjen, med Kommuneforbundet og andre arbeidstaker organisasjoner som sentrale pådrivere». Her er sannelig motstanderen definert, så la oss ta en grundig titt på SND i egne fylker og kommuner.

Er offentlig arbeidsplasser annenrangs?

På NKFs omstillingskonferanse på Sørmarka høsten 1997 innledet Cato Kjølstad fra SND om omstilling i kommunesektoren og tok spesielt utgangspunkt i et av sine prosjekter: Indre Salten. Indre Salten er et av 20 omstillingsområder i Norge. Han fortalte om stiftelsen av Indre Salten Vekst AS som er eid 50% av de tre kommunene i området og 50% av det private næringslivet i kommunene. Formålet med aksjeselskapet var å initiere kompetanseutvikling og tilpassing og effektivisering av offentlig sektor.

Hoveddebatten ble imidlertid en diskusjon om SNDs politiske rolle, blant annet risikovurderingene som ligger bak SNDs satsing. Det ble også stilt spørsmål ved SNDs rolle som privatiseringspådriver og det ble vist til Salten Vask og Rens som med 600.000 kroner investert fra SND, kunne utkonkurrere det fylkeskommunale vaskeriet.

Hvorfor betale 600.000 for å flytte arbeidsplasser fra offentlig til privat virksomhet? Når resultatet kanskje bare er at man får en ny arbeidsgiver og ny tariffavtale. Er det som er tilpassing og effektivisering av offentlig sektor?

Tilsløring av distriktspolitikken

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken og at det faktisk ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. De store kravene til avkastning viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, distriktsutviklingstilskudd mv., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til områdene rundt Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo, Akershus og Vestfold.

Politisk styrt

På mange områder kan vi oppleve SND som en egen stat i staten, som på eget initiativ fremmer konkurranse, anbud og privatisering. Det er imidlertid riktig som SNDs direktør sier i forordet til rapporten om helse- og omsorgstjenestene: «SNDs virksomhet vil under enhver omstendighet og til enhver tid ligge innenfor de retningslinjer som overordnede politiske myndigheter trekker opp».

Til syvende og sist er det et politisk spørsmål, ønsker man politisk å la SND drive sitt press for konkurranse og konkurransevridning til det privates fordel, eller ønsker man noe annet. Ansvaret ligger på styresmaktene, men SND er og blir en pådriver.

 

 

 

 

---

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel «Om historien til Kommunistenes forbund» fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, «Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse», er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (Artikkel 1), og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.

Vedtekter juni 1847
Vedtekter desember 1847

 

---

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

---

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• -Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• -Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• -Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom», heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen. Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Se boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

---

Boks 1: Obrestadpassasjen

Obrestad passasjen er ei fråsegn med formuleringar om den kommunistiske tradisjonen. Han tek i såpass vage former avstand frå kommunismen og marxismen at eit fleirtalsvedtak godkjende ho på AKP sitt landsmøte i 1990. Den sentrale formuleringa er slik:

«Marx lagde en analyse av de økonomiske strukturene i kapitalismen, også slik at folk har forstått det særegne ved denne historiske epoken. Men de som kom etter har brukt denne analysen til å forstå menneskene. Da kommer man galt avsted.
Særlig Lenin brukte dette trange og mekaniske analyseapparatet til å forklare det særegne ved folk. Slik ble mennesket sett på som en ting. På grunn av vilkårlig bruk av fysisk makt, måtte folk innordne seg dette synet. Dermed mistet mennesket i prinsippet sin rett til fritt valg, og ble redusert til noe man «kunne gjøre noe med».

Dette synet på mennesket fikk katastrofale følger under Stalin sitt regime. Han ble en kriminell som påførte folket store lidelser.
Enhver sosialistisk bevegelse som vil utrette noe, må ta et oppgjør med dette menneskesynet og gjenreise mennesket sin verdi og mennesket sin verdighet. Det var ikke bare Stalin som så på folk på denne måten: Det er en del av vår tradisjon og har også prega vårt parti.»

---

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlags posisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• -Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• -Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

---

Boks 2: Klassifisering av ulike filosofiske retningar etter ontologi og epistemologi.

		Materialisme	Kant	Hume	Subjektiv idealisme	Objektiv idealisme
Finst det ei ytre objektiv verd av ting?		JA	JA	?	NEI	JA
Kva er det primære – materie eller ande?		MATERIE	MATERIE / ANDE	?	ANDE	ANDE
Er den ytre verda (er)kjennbar?		JA	NEI	?	NEI	JA

---

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken.

Då Lenin skreiv » Materialismen og Empiriokritisismen » i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

 

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialisme går med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm – posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle jubelsongane i rangstrupen. Namnet på leiarane i denne usæle takrenneoperasjonen bør få det til å grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiing Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok, «Sosialismens forutsetninger».)

---

Boks 3: «Destilat» av Lenin sine grunnlagsposisjonar i «Empiriokritisismen»

SUBJEKTIV, MEKANISK IDEALISME Metafysikk, ahistorisk (Berkeley)	OBJEKTIV, DIALEKTISK IDEALISME Historisk, prosess, framandgjering (Hegel)
– Alt som vesentleg er, er evige, faste idear – ande	– Alt som vesentleg er, er idear som utviklar seg og endrar seg gjennom motseiingar
– Det finst ikkje nokon objektiv ytre verd, ingen materie	– Det finst ei objektiv ytre verd – materie, men berre som ein spegel verdsanden har konstruert for seg sjølv.
– Kunnskap er mogeleg, men berre ved at Gud finst, og skal tena til Guds ære og moralen.	– Kunnskap er uungåeleg, men berre ved at menneska tener som reint råstoff for at verdsanden kan koma til fullt medvit om seg sjølv = absolutt kunnskap.

						AGNOSTISISME (HUME)

															DUALISME (KANT)

 

MEKANISK MATERIAKLISME Metafysisk, ahistorisk (Bacon, Hobbes, Locke, Diderot, Feuerbach)	DIALEKTISK MATERIALISME Historisk, prosess, framandgjering (Marx, Lenin, Mao)
– Alt som vesentleg er, er evig gjeve materie som kan endra samansetjing (auka, minka – kvantitet), men ikkje endra seg til noko nytt.	– Alt som vesentleg er, er materie som utviklar seg og endrar seg gjennom motseiingar. Mennesket er det høgaste resultatet av denne utviklinga = sjølvreflekterande materie. (Idé, ande, ideologi, teori)
– Kunnskap er mogeleg som spegling av denne objektive ytre verda og skal tena menneska.	– Kunnskap er uungåekleg gjennom praksis i produksjonen, klassekampen og teoretisk kamp. Kunnskaper skal tena menneska i deira praksis ved at arbeidar- klassen endrar verda gjennom revolusjon.

---

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbachtese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho».

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande), og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i «Kapitalen».)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falch om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk – politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

---

Litteratur:

• -Engels. Dialectics of Nature. Progress Publishers.
• -Engels. Anti – Duhring. (Foreign Languages Press Peking 1976)
• -Bernstein. Sosialismens forutsetninger. (Pax 1973)
• -Lenin. Materialismen og empiriokritisismen. (Falken Forlag 1982)
• -Havemann. Dialektikk uten dogmer. (Universitetsforlaget 1964)
• -Vor tids filosofi. Engagement og forståelse. (Politikens Forlag 1982)
• -Simon Køppe. Vikelighedens Niveauer. (Gyldendal 1993)
• -Valen. Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv. (Vestanbok Forlag 1992)

• -Tidsskrift for samfunnsforskning (nr.1/83)

---

Boks 4: Om Kapitalen og metodisk reduksjonisme

Kapitalen er eit godt føredøme på korleis ein kan nytta metodisk reduksjonisme og dialektikk i ein fleirnivå analyse:

I Bind 1 går han rett på det mest vesentlege, hovudmotseiinga, kapitalen som umogeleg einskap av motseiing. Han viser at kapitalen ikkje er anna enn sjølaukande verdi, og at kapitalistisk verdiproduksjon er framandgjerande og utbyttande verksemd. Det gjer han ved å reindyrka denne motseiinga – sjå vekk frå forvirrande og underordna problem som jordspørsmålet, småborgarskapet og føydale restar.

Marx visar i Bind 2 at kapitalismen på det idealisterte grunnlaget frå Bind 1 kan/må reprodusera seg, akkumulera. Først i Bind 3 dreg han inn jordspørsmålet, småborgarskapet, dei føydale restane osb. – alt det som er interressant når ein skal føra politisk kamp, for å sjå korleis det modifiserar hovudomgrepa frå dei to første binda. Heile verket er ein analyse både på det filosofiske, økonomiske, empiriske og politiske nivået samstundes.

 

---

De fattige Zapatistbøndene vil ikke bare revolusjonere Mexico, de vil også revolusjonere revolusjonen. Det sies at Zapatistoppstanden er den første postmoderne revolusjon. Men mer enn «virtuell krigføring» og «propagandagerilja», handler det om handfaste og jordnære ting som bønder, jord, fattigdom og demokrati.

Zapatistene bryter med den latinamerikanske «foco-tradisjonen» som gjerne ser bøndene som objekt for frigjøring. Hos Zapatistene er det bøndene som er subjektet. De skal ikke bare frigjøres. De har makta.

Den 1. januar 1994 kom hundrevis av mayaindianere ned fra fjellene og inn fra jungelen. Væpnet med maskingeværer og macheter tok de kontrollen over fire mexikanske småbyer i delstaten Chiapas helt sør i landet. Kampene varte ikke lenge. Etter et par dager og drøyt 100 drepte, forsvant geriljasoldatene tilbake inn i skogene og opp i fjellene, men før de kom så langt, hadde de holdt pressekonferanser og sendt ut kommunikeer. De kalte seg Zapatister etter den gamle revolusjonshelten Emiliano Zapata, og ville frigjøre de undertrykte i Chiapas. De oppfordret andre til å reise seg, og sammen skulle de «marsjere mot Mexico By».

De første kommunikeene hadde en umiskjennelig revolusjonær klang, og det var flere enn den mexikanske regjeringen som trakk paralleller til kubansk-inspirerte geriljarørsler ellers i Latin-Amerika.

Men Zapatistene mente aldri at de skulle «ta makta» i Mexico By. De planla ikke å marsjere mot hovedstaden – som utvilsomt bare ville ha vært et kollektivt selvmord. De ønsket at andre også skulle gjøre opprør, men så ikke på seg selv som ledere for en nasjonal oppstand. I beste fall kunne de bli en viktig del i en bred front mot det korrupte regimet som har sittet ved makta i mer enn 60 år.

Etter hvert som nye kommunikeer kom fra opprørerne i Chiapas, begynte den tradisjonelle venstresida å bli forvirret: Zapatistene snakket ikke om revolusjonens fortropper, om partiet eller om proletariatets diktatur. Dette var noe annet. Hva? I Mexico er det ingen revolusjonær situasjon, sa geriljaleder Marcos, og Zapatistene ønsker minst av alt å være ledere av en revolusjonære bevegelse. For å få et visst grep om det Zapatistene i Chiapas prøver å gjøre, er det nødvendig å studere mexicansk geriljahistorie, se litt på de to latinamerikanske geriljabølgene og kikke litt på den spesielle økonomiske situasjonen som folk flest lever under i Mexico.

Det revolusjonære Mexico
Helt siden den mexikanske revolusjonen (1910-1920) har ordet revolusjonær hatt en spesiell klang i Mexico. Det styrende partiet heter til og med «Det institusjonelle revolusjonære partiet» (PRI). Partiet til ordfører Cardenas, som vant valget i Mexico By i 1997, heter «Det demokratiske revolusjonære partiet». Emiliano Zapata var indianeren og bondelederen som førte titusenvis av bønder i kamp mot de reaksjonære kreftene, og som feiret store triumfer før han ble drept i et forrædersk bakholdsangrep i 1919. Zapatas revolusjon var en annen enn bolsjevikenes i Russland. Zapata sto for en anarkistisk lignende utgave som ikke primært søkte politisk makt og herredømme, og som bygde på bøndenes eget krav om jord og rettferdighet. Denne tradisjonen er fortsatt levende i Mexico.

Revolusjonen førte med seg ganske omfattende jordreformer. Særlig på 1930- tallet fikk mange jordløse bønder jord. Jorda tilhørte ofte landsbyfellesskapet (ejido), og bøndene dyrket og høstet sammen. Men det gikk ikke mange årene før prosessen begynte å gå den andre veien. Regjeringspartiet PRI ble stadig mindre «revolusjonært» og mer en del av det bestående – «institusjonelt». Korrupsjonen bredde seg. Snart satt de lokale stormennene på viktige poster både i PRI og i statsapparatet. De var også gjerne storbønder og sikret seg stadig mer jord på bekostning av de fattige bøndene. Særlig i Sør-Mexico minner jordfordelingen om situasjonen i Guatemala og El Salvador: Noen få, rike familier eier det meste av den dyrkbare jorda.

I Chiapas måtte stadig flere jordløse mayaindianere søke inn i Lacandon- jungelen og sette i gang med nyrydning der. Men jorda var mager og fattigdommen stor. Naturligvis kunne ikke reverseringen av revolusjonen skje uten motstand. På seksti- og syttitallet dukket det opp hundrevis av folkelige bevegelser som arbeidet mot denne utviklingen. Flere geriljabevegelser så også dagens lys – særlig etter at PRI-regjeringen knuste studentopprøret i 1968, og tok livet av flere hundre aktivister. Men å studere disse opprørsforsøkene er et deprimerende foretak. Uten unntak ble de rullet opp og knust. La oss raskt se på de viktigste.

Liga Communista
ACNR tok til våpen i 1968. 4 år senere var gruppa oppløst, lederen død og de fleste av de 70 medlemmene satt i fengsel. Comandos Armados del Pueblo dukket opp rundt 1970, men i 1971 satt alle de 15 sentrale medlemmene i fengsel. Den revolusjonære studentfronten (FER) ble dannet i 1969 i Guadalajara og besto av minst 150 geriljasoldater. Senere gikk de inn i Liga Comunista 23 de Septiembre. «Den urbane Zapatistfronten» gikk i oppløsning i 1972 etter at politiet hadde tatt de fleste av aktivistene. Ei anna gruppe, FANR, sluttet seg også til Liga Comunista 23 de Septiembre. Fuerzas Armada de Liberacion kom aldri så langt. De gikk i oppløsning i 1977 etter at de fleste av de vel 40 geriljasoldatene var fengslet. Fuerzas de Liberacion Nacional (FLN) har spesiell betydning for oss. De ble dannet i 1969 og hadde på det meste 130 geriljasoldater. De opererte flere steder i landet, men en koordinert politiaksjon førte i 1974 til at FLN gikk mer eller mindre i oppløsning. Det var restene av FLN som i 1981 stiftet EZLN-bevegelsen som i 1994 skulle bli kjent som «Zapatistene». Ei mindre gruppe, FRAP, ble knust i 1977. Da var de fleste medlemmene enten drept eller dømt til lange fengselsstraffer. På samme måte gikk det med Grupo Comunista de Chihuahua. Mange grupper gikk i 1973 sammen i Liga Comunista 23 de Septiembre som aksjonerte i mer enn 20 ulike delstater, og hadde mer enn 400 geriljasoldater i sine rekker. De gikk i oppløsning i 1983.

Lista er mye lengre, men vi har bare plass til to grupper til: Partido Revolucionaria Obrero Clandestino del Pueblo og Partido de los Pobres. Begge dukket opp på slutten av 1960-tallet og var aktive til slutten av 1970-tallet. Senere gikk de begge inn i Ejercito Popular Revolucionario (EPR) som gjorde sin spektakulære entré i 1996.

Vi kan altså gjøre to interessante observasjoner. For det første ser vi at både Zapatistene og EPR (som har sin base i Guerrero) har røtter langt tilbake i tid. For det andre: Så godt som alle geriljabevegelsene ble fullstendig utryddet. Mange geriljasoldater ble drept, flere ble fengslet og noen trakk seg resignerte tilbake. Årsakene er mange, men vi kan få visse ideer dersom vi studerer de enkelte gruppene og medlemmene i detalj. Så godt som alle geriljasoldatene kom fra middelklassen. 90% var studenter da de sluttet seg til opprørerne. Under fem prosent av alle opprørerne var bønder og bare et par prosent tilhørte arbeiderklassen. De tidlige gruppene besto altså vanligvis av relativt «velstående» studenter som dro fra universitetene i byene og ut på landsbygda for «å frigjøre» de undertrykte bøndene og arbeiderne. Motivene var de beste, men viljen var større enn evnen. Langvarig geriljakrig krever god kjennskap til terrenget, evne til å overleve i fjellene og i skogene, og et godt kontaktnett blant lokalbefolkningen. Idealisme er ikke nok. Også de tidlige Zapatistene i FLN fikk lære det på den harde måten.

Los comandantes Zapatistene i Chiapas er radikalt annerledes: De styres av en undergrunnskomite der medlemmene er valgt av bøndene i landsbyene. Medlemmene i rådet er ikke geriljasoldater, men har likevel tittelen «comandante». Det er «los comandantes» som har den endelige makta over geriljahæren. Geriljahæren er dermed under sivil kontroll. Valgene i landsbyene foregår på tradisjonelt vis. Alle voksne over tolv år samler seg på en møteplass sentralt i landsbyen der de aktuelle sakene legges fram. Så velges representanter eller det stemmes over forslagene som er lagt fram.

Slik er Zapatistene mindre en tradisjonell geriljahær og mer en slags hær betalt og styrt av det sivile samfunnet i baseområdene. Det er fundamentalt forskjellig fra de tidlige mexikanske geriljaeksperimentene. Og det er helt forskjellig fra opprørene på Cuba, i Nicaragua, i El Salvador og i Guatemala.

Et eksempel: Da den mexikanske hæren rykte inn i baseområdene på jakt etter Marcos og andre geriljaledere i 1995, bestemte kommandantene at geriljasoldatene skulle trekke seg tilbake. Subcomandante («underkomandant») Marcos skrev et brev til avisene der han forklarte situasjonen. Han klaget over at «hvis de fortsatte å trekke seg tilbake», så ville de snart støte på et skilt som sa «den peruansk-bolivianske grensen». Han fortalte at han hadde møtt sin gamle venn, billa Durito, mens han vandret gjennom jungelen (Durito er en figur som Marcos ofte bruker i fortellingene sine). Durito anklaget Marcos – «Du flyktet!». I dialogen med Durito prøver Marcos å forklare forskjellen på «flukt» og «strategisk retrett». Med et smil om munnen lar geriljasoldat Marcos folk forstå at han ikke liker ordrene han får, men at han aksepterer dem. Geriljasoldatene trakk seg tilbake og det kom ikke til trefninger med de framrykkende mexikanske soldatene.

Makta ligger altså hos comandante Ramona og de andre i undergrunnskomiteen. I 1997 var jeg så heldig å få oppleve Ramona på to møter i Mexico By – dit hun var sendt for å få medisinsk behandling. Hun er ei skjør og knøttlita kvinne med lys stemme som snakker en syngende og rytmisk maya-dialekt. Hun er så langt fra en Daniel Ortega eller en Fidel Castro som en kan tenke seg. Marcos, derimot, som jeg traff flere ganger i 1994, er utstyrt med mange av de typiske kjennetegnene på en latinamerikansk revolusjonær. Han er både intellektuell og myteskapende.

Maoisme – fidelisme
Det er fort gjort å overdrive den militære slagstyrken til Zapatistene. Allerede de første dagene av krigen inntok de fire mindre byer. Det tok sandinistene i Nicaragua et tiår før de kom så langt. URNG i Guatemala var aldri i stand til noe lignende. Slike sammenligninger er farlige – for de overser Zapatistenes beste våpen de første dagene av krigen: Overraskelsen. Det var overraskelsen som gjorde dem i stand til å ta småbyene. Likevel er det klart at Zapatistene har en sterk folkelig base. De har mange og godt organiserte støttespillere. Det er ikke lett å anslå hvor mange som tilhører Zapatistenes base. Mange bor utenfor det området rundt Lacandon-jungelen som vanligvis regnes som kjerneområdet. Og noen landsbyer er delte mellom Zapatister og regjeringstilhengere. Men sannsynligvis tilhører i underkant av 100 tusen mennesker grunnfjellet hos Zapatistene. På det meste, som den 1. januar 1994, kan de mobilisere noen tusen geriljasoldater – medregnet den dårlig bevæpna militsen.

Våpnene er ofte dårlige og Zapatistene mangler tungt skyts. På alle måter minner de mest om en geriljahær, men strukturen, den nære tilknytningen til landsbyene i baseområdet og den sivile strukturen, gjør at de helst kaller seg «hær». Likevel er det nyttig å sammenligne dem med andre geriljabevegelser.

De fleste latinamerikanske geriljabevegelser har sine strategiske røtter i enten maoismen eller i «fidelismen». Che Guevara ble mistenkt av de sovjetiske rådgiverne på Kuba for å være maoist. Men selv om Che Guevara var for radikal for russerne, hadde han andre visjoner for geriljakrigen enn Mao. For mens Mao la stor vekt på den politiske organiseringen og den lange, tålmodige oppbyggingen, hadde Che stor tro på den rent militære organiseringen.

Kanskje var det den relativt «lette» seieren over Batistas styrker på Kuba som ga næring til denne optimismen? Forfatteren John Ellis hevder at: «I ethvert annet land i Latin Amerika, eller på Kuba tidligere i århundret, ville Castros styrker ha blitt utslettet med foraktelig letthet. Seieren over Batista ble sett i et litt for ærerikt lys. Kanskje ikke så rart.»

I den første optimismen etter seieren på Kuba, skreiv Che ei «lærebok» om geriljakrigføring. Der heter det rett og slett: «Det er ikke nødvendig å vente til at alle forholdene for å lage revolusjon er til stede. Ei kjerne av opprørere kan skape dem.»

Regis Debray gikk et skritt videre og utviklet en ny geriljastrategi. Han lanserte ideen om en «foco» – en liten geriljastyrke som sto på utsiden av «folket», og som konsentrerte seg om de rent militære oppgavene: «Ved å begrense seg til oppgaver som å beskytte sivilbefolkningen eller passivt selvforsvar, opphører geriljagruppen å være folkets fortropper og mister det nasjonale perspektivet. Men ved å gå til angrep, katalyserer den folkets energi og forvandler focoen til en magnetisk pol for hele landet.»

De kubanske erfaringene hadde ført til en ny og spennende teori for opprøret. Mens Mao snakket om langvarig krig, møysommelig politisk arbeid og tålmodighet, kunne de karismatiske kubanerne tilby en annen og raskere vei til seieren. Og best av alt: Det var ingen grunn til å vente. Opprøret ville i seg selv skape de nødvendige forholdene for revolusjonen.

De to bølgene
Den første bølgen lot ikke vente på seg. Fra 1960 til 1970 var det som om en pyroman var på ferde i Latin-Amerika. Studenter, lærere og en og annen prest, dro til fjells eller inn i jungelen for å sette de gamle regimene i brann. Så godt som hvert eneste land i regionen opplevde et slikt opprør. Og så godt som alle opprørslederne kom fra byene, var utdannet ved universitetene, kom fra rimelig gode kår og var inspirert av den kubanske erfaringen. Kuba ga militær trening og økonomisk støtte til mange av opprørerne.

Men det gikk ikke likere med de latinamerikanske geriljabevegelsene enn det gikk i Mexico. Hundrevis av ungdommer satte livet til, og da Che Guevara falt i 1967, var det begynnelsen på slutten for den første bølgen av kubansk-inspirerte revolusjonsforsøk.

Den andre bølgen kom etter at sandinistene hadde jaget diktatoren Somoza fra Nicaragua. Nå kom optimismen tilbake og en ny generasjon geriljasoldater dro til fjells. Sandinistene var i starten støttet av Kuba, men sandinistopprøret tok nesten 20 år før det ble kronet med seier. Slik minner det mer om Maos «lange vei» enn om Ches «foco». Mye er skjedd med latinamerikanske geriljabevegelser siden Che og Debray kom med sine teorier på 1960-tallet, men fortsatt deles gjerne opprørsbevegelsene i to grupper: maoister og fidelister. I Peru, for eksempel, var MRTA (Tupac Amaru) inspirert av den kubanske revolusjonen. De legger stor vekt på propagandaeffekten av sine aksjoner. Sendero Luminoso (Lysende Sti), derimot, bryr seg langt mindre om hvordan de blir oppfattet av andre. For Lysende Sti er det den harde virkelighet som teller: Økonomi, våpen, antall geriljasoldater etc. De ble gjerne sett på som maoister.

Ikke maoister, ikke fidelister
«Det er ikke vår oppgave å lede en revolusjon», sa subcomandante Marcos da vi snakket med ham noen måneder etter oppstanden. «Men vi håper at folk har fått nok etter 60 år med PRI. Vi vil gjerne være en del av en folkelig oppstand. Vi appellerer til det sivile samfunnet om å organisere seg. Ikke la oss stå alene mot det onde regimet. I Guerrero dukket det to år senere opp en annen geriljabevegelse som ikke hadde tenkt å la Zapatistene stå alene. EPR bruker klassiske marxistiske formuleringer og avviser forhandlinger med regjeringen. For EPR fins det bare to utveier: Seier eller utslettelse.

Men mens Zapatistene har et klart definert grunnfjell i mayafolket i Chiapas, er det uklart hvem som står bak EPR. Riktignok kjenner vi til forbindelser de har med ulike bondeorganisasjoner, men ingen vet sikkert hvem EPR representerer. EPR har aksjonert i minst ti ulike delstater, men har likevel ikke hatt den veksten som mange spådde. Trolig opplever de at Che Guevara hadde rett da han sa at det ikke var mulig å gjennomføre en vellykket revolusjon i et land der det fins et slags skinn av demokrati. I Mexico har mange radikale fortsatt stor tro på at forandringer kan skje gjennom valgene.

Zapatistene i Chiapas tilhører heller ikke den maoistiske tradisjonen. Tradisjonelle maoistiske bevegelser organiserer seg gjerne rundt et parti. Elitepartiet er den drivende og førende kraften i bevegelsen. Politisk organisering og skolering er nøkkelen til militær suksess. Hos det kurdiske arbeiderpartiet, for eksempel, får bare et fåtall geriljasoldater slippe gjennom det trange nåløyet til partiet. Men selv om de fleste geriljasoldatene ikke er PKK-medlemmer, er det partiet som utnevner offiserer, og som bestemmer mål og strategi for geriljahæren. Også hos URNG i Guatemala møtte vi spesielle kadere i geriljahæren som hadde ansvaret for «utdanning» av de andre geriljasoldatene. Disse «politiske offiserene» har en helt spesiell maktposisjon.

I Zapatistenes verden er det ikke plass til slike «eliter». Der fins det ikke noe Parti. Riktignok forteller Zapatistene at de første medlemmene av EZLN kom til Lacandon-jungelen med temmelig klassiske ideer om hvordan et opprør skulle gjennomføres, men de fikk klar beskjed fra urfolket: Enten gjør vi det på vår måte, eller så blir dere kastet ut. 17 år senere er det de tradisjonelle og demokratiske strukturene i landsbyfellesskapet som kjennetegner Zapatistene. Alle forslag diskuteres på allmøter og alle beslutninger tas i fellesskap. Det går knapt an å komme lenger fra elitepartiet.

Den autoritære fella
Kanskje går det an å håpe på at Zapatistene dermed slipper å gå i den autoritære fella? Hvor mange ganger har vi ikke støttet rettferdige opprør av typen Vietnam, Nicaragua og Kuba? Og hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan det rettferdige opprøret har blitt forvandlet til et nytt undertrykkende regime?

Opprørsbevegelsen i Guatemala opplevde på 1960-tallet at de undertrykte ikke ville la seg «frigjøre» etter læreboka. Hele avdelinger ble avvæpnet av lokale maya-indianere mens de sov, og ble overlevert til hæren. I Peru står Lysende Sti bak drap på titusenvis av mennesker – mange var radikale bondeaktivister som ikke hadde gjort noe annet enn å organisere lokale bønder. Mer skulle det ikke til for å bli sett på som en farlig konkurrent. Og det siste året har det stadig kommet nye avsløringer om hvordan FMLN i El Salvador henrettet personer de ikke likte. Den revolusjonære historia er ikke bare hyggelig lesning. Radikal demokratisering er Zapatistenes løsning på det autoritære problemet.

«Zapatistene avviser «el vanguardismo» (troen på fortroppene)», skrev det mexikanske magasinet La Giljotina nylig. Røttene til denne filosofien er å finne i lokale tradisjoner i landsbyfellesskapet. Men de går også til tenkere som Berger og Foucault. Kanskje ikke så rart – subcomandante Marcos har en fortid som universitetslærer i kommunikasjonsteori. Zapatistene prøver altså å blande Marx’ materialisme med Foucaults postmodernisme, og lokale bondetradisjoner med kravene fra det internasjonale kommunikasjonssamfunnet.

Dilemma
En grundigere drøfting av opprøret i Chiapas ville måtte inkludere en rekke andre temaer – som den religiøse volden i Chiapas, konfliktene om vann og jord, oppbyggingen av paramilitære styrker, de politiske drapene, godseierne, den politiske volden, fredsforhandlingene som blir sabotert av regjeringen, lavintensitetskrigen og narkokorrupsjonen som gjennomsyrer det mexikanske samfunnet. Men det får bli en annen gang. Her er det ikke plass nok til alt.

Likevel må vi ta oss tid til å nevne Zapatistenes store dilemma. Tradisjonelt har bevegelighet vært en geriljas fremste våpen. De slår til og forsvinner før fienden får organisert seg. Den ene uken opererer de i vest, neste uke slår de til i øst. Motstanderen vet aldri hvor og når geriljaen kommer. Men for sivilbefolkningen har denne bevegeligheten ofte kostet dyrt. Vanligvis er det de lokale bøndene som har måttet betale for et vellykket geriljaangrep. Massakrer på lokale bønder har hørt til dagens orden i Mellom-Amerika. Men Zapatistene kan ikke bare forsvinne. De har valgt å holde seg nært landsbyene. I Chiapas vet alle hvilke landsbyer som tilhører «Zapatistene» og hvilke som «tilhører» regjeringen. Hæren og politiet har ganske god oversikt over hvem støttespillerne til Zapatistene er. Derfor kan ikke Zapatistene gjøre tilfeldige aksjoner mot lokale hæravdelinger. De har fraskrevet luksusen å forsvinne. De vet godt at noen i landsbyene alltid må betale.

Den nære tilknytningen til landsbyene er en klar politisk styrke. men samtidig er det en militær svakhet. Zapatisthæren er i virkeligheten ikke i stand til å forsvare landsbyene mot et angrep fra den mexikanske hæren. Dermed havner de i en tvangssituasjon. Ikke kan de aksjonere, ikke kan de sitte stille og se på overgrepene som foregår. Den eneste utveien er å delta i fredsforhandlinger. Men når de ikke har noe reelt maktmiddel, har de heller ikke stort å sette bak kravene. I snart fire år har de truet med å gjenoppta krigshandlingene. Men det er blitt med truslene. Alt annet ville være det reneste selvmordet. (Enkelte revolusjonære grupper i USA og Europa har foreslått at Zapatistene skal gjøre nettopp det…)

I denne situasjonen har internasjonal oppmerksomhet vist seg som Zapatistenes beste våpen. Tusenvis av aktivister er knyttet sammen gjennom nettverket mot nyliberalisme som Zapatistene har tatt initiativet til. Fire tusen mennesker deltok på to store møter i Lacandon-jungelen i 1995 og i 1996. Titusenvis av demonstranter marsjerte i Mexico By etter massakrene i Acteal i desember 1997. Og bruken av internettet har gitt Zapatistene tilnavnet «den virtuelle gerilja». Men om Zapatistene er mestere i propagandakrigføring, skal vi ikke glemme at bak denne frenetiske aktiviteten skjuler det seg en svakhet. Den militære svakheten gir ikke Zapatistene noe valg – de må stole på den internasjonale opinionen. Og den er, som kjent, heller flyktig.

 

---

En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel.

Jeg skulle ha skrevet «marxistisk lokalhistorie». Det liker jeg lite, spesielt av to grunner:
1.Det låter pretensiøst.
2.Det kan oppfattes som å trykke et ferdiglaget skjema ned på en ukjent virkelighet, da blir all grubling, undring og forskning borte.

Min hovedtese er: Det er alltid nå som ser på da. I dag er jeg en slags «dobbeltkommunist», spesielt etter Sovjets fall og kampen i Klassekampen, men jeg drømmer om å hive tre byer i glemselens storhav: Aten, Roma og Jerusalem. De har gjort menneskelivet for kort og snevert. Likevel dukker de opp i alle slags lure forkledninger. Det er revolusjonært, også i forhold til Marx, selv om han dediserte «Das Kapital» til Darwin. En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel. Denne visjonen mennesket – homo sapiens, sapiens – er helt fraværende i de fleste historiebøker. I dag – ikke minst takket være den globale kapitalismens voldsomme kraft – begynner vi å se at alle mennesker på jorda har en felles skjebne. Denne skjebne frykter jeg mer enn jeg håper på, en form for jordisk menneskeparadis.

I innledningen til Cappelens Norgeshistorie har Knut Mykland noen bra setninger: «Vi har tatt skrittet inn i en fjerde, den globale. Vi har nådd frem til et nytt «udsiktspunkt» for å bruke Ernst Sars’ uttrykk. Dermed kommer fortiden på mange måter til å fremtre i et nytt lys.»

Dessverre ble den tanken borte i selve verket. Første gangen jeg leste gjennom verket, oppsummerte jeg litt hånlig:
1.At far min kunne gjera det, vilde han ha gjort.
2.»Vi lever alle i den beste av alle verdener» (Leibnitz), enten det var under Svartedauden eller 2. verdenskrig.
Da jeg leste hele verket gjennom for annen gang i forbindelse med Lille Molla, fant jeg mye fin empirisk forskning som jeg selv ikke har bedrevet, og tok litt sjølkritikk for min egen arroganse.

Faghistorikere har ei hellig ku: kilder og kildekritikk. Å jukse med dette er typisk for propagandahistorie. Derfor er kildekritikk ei bra ku, men kua har to negative sider:
1.En blir fanget inn i et usynlig nett som ikke noen greier å rive seg løs fra. Det er svært karakteristisk for Lofoten og Vesterålens historie og delvis for Cappelens Norgeshistorie.
2.En glemmer sitt «udsigtspunkt», sitt nå. En blir filosofisk død.

Lille Molla er en liten øy som jeg ser daglig fra Svolvær. I 1972 lå jeg der i 14 dager med kona og fire barn. Det var strålende sommervær, og vi ble fanget inn av øyas magi. Øya ble forlatt av «bufaste» folk i 1960. Mitt prosjekt ble å gi et riss av menneskenes historie på den øya. Jeg jobbet med det i over ett år, så de ni sidene i Vågans Årbok ble virkelig et eksempel på berget som fødte en mus. Men i dette risset ble min ambisjon om å få med hele norgeshistorien og verdenshistorien som en levende virkelighet. Det betydde også at på ni sider om over 1000 års historie, blir det ikke plass til mange detaljer. Ideen om væreieren som en «føydal baron» fikk jeg fra Walderstein som understreket at Spania, Portugal og Øst-Europa fikk en forsterket føydal utvikling da England og Nederland begynte på sin kapitalistiske marsj mot den industrielle revolusjon.

Slutten er verken «marxistisk» eller utkantsromantikk. Det var Goethe, det gyldne øyeblikk i en dyster virkelighet. «Verwile doch, du bißt so schön. «Jeg trodde setningen stod i diktet «Über alle Gibfeln», men jeg fant den i Faust, som jeg leste nokså intenst i min ungdom.

Jeg ble valgt til leder av Vågan Historielag i 1983, etter at jeg hadde arbeidet med en skoleklasse om Henningsværs historie. Etter at jeg ble pensjonert, har jeg gitt meg selv 6 måneders studieoppgaver som utgangspunkt for små artikler i årboka. Det har vært arkitektur, kunst, data, G.O. Sars, Darwin og geologi. Nå holder jeg på med oppdrettsnæringen i Vågan. Der begynte jeg med Lenins «Development of capitalism in Russia». Det er et meget imponerende forskningsverk, men litt for ensidig polemisk.

Min profil som lokalhistoriker er å se i det små, selv om faren for luftige spekulasjoner er til stede. Detaljer er viktige!

 

 

 

 

---

Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800
La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker – homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten – langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble «importert» så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om «nordmenn». Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse
Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å «lage» en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe «rolig hjørne» av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen – bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de «objektivt» var fattigere enn noen gang seinere. Ordet «kraftutfoldelse» blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet «kraftutfoldelse» om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre – ikke så forskjellig fra dagens juksefiske – men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene – det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. «Fager er lien» heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte
Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en «hedningereligion» som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket
Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før – såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk «jakt» på en «by» på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge – i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden
Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814
Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: «For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst – iallfall en trøst.»

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

«Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk…»

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold
Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og «Jochen Irgens gods» følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: «Steegens Kierche Bygger». I Vikan er det «Kanicherne i Trundh., Bispen ibid» som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det «småfolk» eller «allmue». Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at «bufaste» folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla
I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. l bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet
Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en «demografisk» krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

	1801	1891	1900
Lille Molla (totalt)	97	173	126
Haversand	24	106	93
Brettesnes	37	448	122
Skrova/Kuholmen	139	163	305
Sundlandsfjord	11	40	41
Strømnes	42	168	168
Svolvær	41	613	889
Kabelvåg	147	1302	1218
Ørsnes	34	179	204
Henningsvær	18	213	249
Sydalen	13	125	146
Vinje	34	79	96

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt «vær». Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet
Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de «harde trettiåra». En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de «harde trettiåra». Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av «bufaste» folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten
I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. «De var så snille!» Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! «og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder:
R. Bertelsen: Lofoten og Vesterålens historie bd.1
K. Lindbekk: Lofoten og Vesterålens historie bd.2
Ø. Bottolfsen: Lofoten og Vesterålens historie bd.3
E. Hobsbawn: Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991
P.K.A. Jensen: Menneskets oprindelse og udvikling
S. Smaaskjær: Lofotbilder 1 og 2
Cappelens Norgeshistorie SKOLP 1981/82
Folketellinger av 1801 og 1865
Lensregneskap for Vågan fra 1600-tallet

 

---

I juli 1944 møttes representanter for førtifire kapitalistiske land på det lille amerikanske stedet Bretton Woods. Den 2. verdenskrig gikk mot slutten, og det var på tide å tenke ut taktikken for etterkrigstida. Bretton Woods-mennene ville vedta langsiktige planer for den internasjonale økonomien.

Resultatet av møtet i Bretton Woods var oppretting av tre nøkkelorganisasjoner som skulle få stor betydning:

For det første en organisasjon til å regulere verdenshandelen, GATT, senere (i 1995) WTO, for det andre det internasjonale pengefondet IMF, og for det tredje Verdensbanken. De to sistnevnte navnene er ikke uten grunn synonyme med skjevhetene mellom nord og sør, mellom den velstående og den underutviklede delen av verden. I denne artikkelen skal vi ta en titt på IMF og Verdensbanken, ikke bare som fattigdomsprodusenter, men som strategiske instrumenter for imperialismen.

Strategiske inngrep

Etter Sovjetunionens kollaps og den kalde krigens slutt har imperialismens styringsapparat endret seg i et visst omfang; ikke i en kvalitativ «ny fase», men på en måte som avspeiler de endrede globale maktforholdene. Da Verdens Handelskonferanse, GATT, ble endret til Verdens Handelsorganisasjon, WTO, 1. januar 1995, var de logiske konsekvensen:-Åpningen av de nye markedene i den tidligere østblokken.

• -Den imperialistiske tredelingen mellom USA, EU og Japan.
• -Å skape nødvendige instrumenter til å regulere de tre maktenes konkurrerende økonomiske interesser i de nye maktkonstellasjonene.

I den nye globale etappen med henblikk på styrkeforholdene har Verdensbanken og IMF kun skiftet ham i begrenset omfang. Deres rolle som felleskapitalistiske styringsinstrument på globalt plan går fortsatt i det gamle sporet, men med en rekke nye klientstater. Nå som før har de en hovedrolle i forhold til å regulere ressursutførselen fra sør til nord, dvs. den globale utbyttingen som holder den såkalte tredje verden fast i gjeldsslaveriets og de imperialistiske diktaters skrustikke.

Når man ser på Verdensbanken og IMF fra denne vinkelen, er det noen tilsynelatende misforhold som får en innlysende forklaring. I følge disse institusjonenes egen markedsføring, er de til for å hjelpe fattige land ut av økonomisk underutvikling, og siden gjeldskrisen startet i 1982 også å hjelpe land ut av gjeldsspiralen. Imidlertid har det fra starten av ikke vært noen sammenheng mellom et lands grad av fattigdom og de to institusjonenes vilje til å understøtte dets utvikling med lån, for å å si det på deres måte.

En rask oversikt viser at innsatsen fra IMF og Verdensbanken har vært nøye tilpasset imperialismens strategiske satsninger. Det dreier seg delvis om utvelgelsen og vektleggingen av klientlandene, delvis de beryktede liberalistiske kurene som pålegges de utvalgte landene. Den økonomiske resepten er alltid innrettet etter de samme grunnprinsippene: Åpning av markedene, liberalisering av den økonomiske lovgivningen, privatisering og dårlig skjult opprettholdelse av den skjeve arbeidsdelingen mellom i- og u-land.

USA har i etterkrigstiden hatt den absolutt ledende rollen i forhold til disse prioriteringene, men EU og Japan har under de nye maktforholdene tilsynelatende hatt mulighet til å legge vekt på sine egne imperialistiske ambisjoner også i IMF og Verdensbanken (i forhold til for eksempel Russland og Sør-Korea). Formelt er de to institusjonene selvstendige organisasjoner hvis beslutninger vedtas av de bidragsytende medlemslandenes representanter, men USAs lederrolle har vært tydelig for alle. USA er på tross av de to imperialistiske konkurrentenes fremgang fremdeles primus motor.

IMF og Verdensbanken gir lån, eller rettere sagt formidler lån, til fattige land som står i underutvikling til opp over ørene. Rollefordelingen er grovt sett slik at Verdensbanken står for de langsiktige prosjektene, mens IMF tar seg av akutte tilfeller.

I enkelte land kan den lokale overklassen ha interesse av å ta opp disse lånene, om ikke annet i egenskap av imperialistiske lakeier, men som regel er det snakk om land med mer eller mindre uhelbredelig gjeldsbyrde. Grovt sagt lånes penger med renters rente som primært skal brukes til å nedbetale lån. Og så stilles det omfattende betingelser for lånene, det vil si at det gis diktat om hvordan samfunnet skal innrettes.

I de senere årene har særlig Verdensbanken bøyd av for den massive kritikken av organisasjonens rolle; vel å merke en avbøyning som ikke avspeiles i praksis. Nå snakker Verdensbanken om fattigdomsproblemer og miljøproblemer, noe den ikke gjorde før, og man forsøker å ta med NGOer (ikke-statlige organisasjoner/grasrotorganisasjoner) i planleggingen av låneprogrammene. Formålet er helt klart å ikle den diskreditterte organisasjonen et skjær av legitimitet.

Det er og blir sminke. Verken Verdensbanken eller IMF har endret en tøddel på grunnresepten overfor de rammede landene.

Kriseregulering: Hold lokket på!

IMF har tradisjonelt kalt sine diktater stabiliseringsprogrammer, mens Verdensbanken har kalt sine for strukturtilpasning. Sistnevnte betegnelse har gått av moten etter at den entydig har blitt forbundet med de forutsigelig negative følgene: økt fattigdom, økt sosial skjevhet, økt avhengighet av kreditorene, økt skjevhet i handelsbalansen og så videre.

Verdensbanken og IMF havnet i sin nåværende maktposisjon i løpet av 80-tallet. I etterkrigstiden, og særlig etter oljekrisen i 1973, hadde utviklingslandene lånt penger via den internasjonale kommersielle bankverdenen for å finansiere de forskjellige strategiene for utvikling, inklusivt en del overklassers korrupte regimer.

Denne låneboomen varte frem til 1982 da Mexico gjorde det klart at de ikke lenger var i stand til å betale renter og avdrag på gjelden sin. De kommersielle bankene stoppet alle utbetalinger, og u-landene ble tvunget til å henvende seg til Verdensbanken og IMF for å låne penger. Det var de nødt til, dels for å finansiere sine store importbehov, dels for å kunne tilbakebetale gjelden sin.

Det var imidlertid et stort aber: De finansielle institusjonene forlangte vidtgående endringer i låntakernes økonomiske system. Økonomien skulle rettes inn for å tilferdsstille imperialismens og de multinasjonale konsernenes ekspansjonsbehov.

Et land som ønsker å låne, skal rette seg etter IMFs og/eller Verdensbankens retningslinjer. Det dreier seg vanligvis om privatisering av all statlig virksomhet (under dekke av reduksjon av offentlige underskudd), fjerning av konkurransevridende mekanismer som for eksempel minstelønn, handelsliberalisering (også i forhold til import) samt sikring av stabil tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Helse- og sosialvesen har vært nødt til å lide under disse diktatene. Brukerbetaling på slike ytelser har direkte vært «anbefalt» av Verdensbanken. Andre «anbefalinger» fra Bretton Woods-institusjonene har fastholdt u-landene som produsenter av råvarer til eksport til og til bearbeidelse i i-landene, og har slik vært direkte årsak til nedleggelser av lokal videreforedlingsindustri. Følsomheten overfor fall i råvarepriser er i mange land så stor at det fullstendig avgjør landets økonomiske, og dermed politiske, utvikling.

IMF og Verdensbanken går naturligvis ikke ut til offentligheten og forteller at deres funksjon er å ivareta monopolenes og imperialismens interesser, at deres funksjon med andre ord er klassepolitisk. Tvert i mot har de på den ene siden en økonomisk teori som nettopp er konstruert for å ivareta disse interessene i ryggen. På den andre siden har de en forklaring som går ut på at u-landenes problemer skyldes deres feilslåtte økonomiske politikk. Ikke ett ord om kolonialisme og nykolonialisme.

Strukturtilpasningens erklærte målsetning har tvert imot vært å «integrere» klientlandene i den internasjonale økonomien, hvilket for mange, særlig afrikanske, land har betydd en opprettholdelse av den nykoloniale utbyttingen og arbeidsdelingen, og selvfølgelig et forbud mot en utviklingsstrategi basert på egne ressurser og selvforsyning. Integrasjon, markedsøkonomi, liberalisering, privatisering – alt dette er rent normative begreper i Verdensbanken og IMF, det vil si mål i seg selv, som ikke settes under diskusjon.

Fra slutten av 80-tallet har det i IMF og Verdensbanken vært en erkjennelse av gjeldskrisens omfang. De fleste gjeldsrammede land kan rett og slett ikke betale det de skylder. Derfor har det de siste årene blitt iverksatt programmer for å redusere gjelden i utvalgte land i særlig kritiske situasjoner. På dette området ser man igjen at det ikke er noen sammenheng mellom innsats, gjeldsreduksjoner og landenes problemer sett fra lokal (elite)synsvinkel.

Gjeldsreduksjon, gjeldsomlegging og akutte økonomiske transfusjoner er reservert strategisk viktige land og har til formål å regulere og «holde lokket på» krisene så de ikke koker over, både hva gjeldsproblemer og de mer generelle kapitalistiske krisene angår. Det så man i Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98 hvor IMF særlig i samarbeid med USA trådte til med rekordstore inngrep for å forhindre sammenbrudd. Mindre viktige land, særlig i Afrika, der USA først nylig har begynt å få fotfeste i enkelte land, kan bryte sammen på alle bauger og kanter uten at IMF finner det nødvendig å gjøre en innsats.

De strategiske interessene er naturligvis ikke begrenset til det markedsmessige. Både Mexico og Sør-Korea er viktige brikker i USAs hegemoni- og sikkerhetsinteresser, på samme måte som for eksempel et mangeårig klientland som Filippinene – både før og etter Marcos-diktaturet – er av stor viktighet for USAs militære herredømme i Sørøst-Asia. Det er likevel sikkert at den kapitalistiske verdensøkonomien trues av gjentatte kriser – , som den seneste valutakrise i Sørøst-Asia er et eksempel på – og at IMF som den akutte redningstjenesten er utpekt til å holde orden på.

IMFs håndtering av uroligheter

I skrivende stund er verdens fjerde største land, Indonesia (200 millioner innbyggere) preget av voldsomme, folkelige oppstander og uroligheter. Indonesia er rammet av valutakrisen i Sørøst-Asia, hvilket har ført til såvel hyperinflasjon som konkurser og oppsigelser. I begynnelsen av inneværende år gikk landets regjering inn på en kjempemessig IMF-lånepakke (300 milliarder kroner), som inneholder diktater om skatteøkninger, offentlige besparinger og bankliberalisering.

IMF-kuren har forverret den på forhånd spente situasjonen til bristepunktet. Desperate, fattige folkemasser har overalt gjort opprør, plyndret butikker og søkt til de store byene i håp om arbeid. Regjeringens svar på dette har vært å utskrive store politistyrker rundt byene. Disse har ordre om å holde de fattige flyktningene ute og «om nødvendig» skyte mot dem.

Den gamle USA-støttede tyrann, president Suharto, har forsøkt å redde restene ved å legge frem planer om en fastkurspolitikk for den indonesiske valuta, rupiah, i forhold til den amerikanske dollaren Dette har fått IMF til å true med å ikke utbetale de lovede låneratene. En fastkurspolitikk forutsetter enten en sterk økonomi eller – , og her kommer det kriminelle – , statlige stabiliseringsinngrep i økonomien. IMF vil la rupiahen flyte som et ledd i markedsåpningsstrategien. Her vikes det ikke en tomme fra prinsippene, om det så betyr kaos i Indonesia som følge av inflasjonen.

I forhold til det strategisk mer sentrale Sør-Korea har IMF i det siste briljert med å omgå de rammene organisasjonen normalt har lagt for økonomiske transfusjoner. I begynnelsen av desember 1997 bevilget IMF en lånepakke med tilhørende betingelser til det tidligere økonomisk relativt stabile Sør-Korea på 57 milliarder dollar; verdens største lån i sitt slag.

Kort tid etter viste det seg at det valutakriserammede Sør-Koreas utenlandsgjeld var langt, langt større enn først antatt, og et nytt sammenbrudd truet, på tross av den enorme lånepakken. IMF valgte da å omgå den normale prosedyren med utbetaling i faste rater og fremskyndet utbetalingen av 10 milliarder dollar samt økte lånepakken og medvirket til at de utenlandske kreditorene utsatte fristen på tilbakebetaling av gjeld. Hadde det dreid seg om et mindre viktig land i en mindre faretruende situasjon, ville IMF ha stoppet alle utbetalinger, ettersom klientene ikke ville ha vært i stand til å oppfylle betingelsene.

Overfor Sør-Korea har IMF diktert den sedvanlige liberaliseringskuren, til tross for at Sør-Koreas økonomi er bygget opp rundt en spesiell struktur med tett sammensmelting av de store familieeide konsernene, chaebols, med bankvesenet og staten på en spesielt sammensatt og aldeles ikke-liberal måte, med mange transaksjoner uten bokføring. Kuren kan godt bety et sammenbrudd for grunnstammen i den sør-koreanske kapitalismen, advarer borgerlige økonomiske eksperter.

I dette tilfellet ser man et eksempel på de økonomiske supermaktenes, særlig USAs, vilje til å satse på inntrengen i klientstaten med dens stabilitet som risikoinnsats. Eksemplet er betegnende for imperialismens økonomiske strategi. Felles for alle IMF-diktater er at de dels åpner markedene for utenlandske investorer, dels hindrer klientstatene fra å subsidiere egne eksportvarer.

Også andre steder på kloden kan man hele tiden finne aktuelle eksempler på konflikter hvor Bretton Woods-institusjonene ikke makter å skjule sin avgjørende rolle.

I Zimbabwe er det folkelig oppstand mot den økonomiske hestekuren, diktert av IMF, som har sendt tusener på gata og forverret levevilkårene.

I Russland fikk Jeltsin etter mye om og men 4. mars godkjent finansloven for 1998 i parlamentet. Det er en finanslov som er nøye tilpasset IMFs krav, i det IMF har lovet Russland en lånepakke på 9,2 milliarder dollar og diktert betingelsene deretter.

I Sør-Afrika har regjeringa bøyd seg for de politiske konjunkturene og iverksatt en økonomisk liberaliseringsplan, som for en gangs skyld ikke stammer fra IMF eller Verdensbanken, men som følger IMF-doktrinen fullt ut med henblikk på å trekke investeringer til landet. Planen, som IMF for øvrig har kritisert for ikke å være vidtgående nok, har ført til omfattende protester i den sørafrikanske arbeiderklassen og fra det sørafrikanske LO, Cosatu.

Den globale sartheten

Skal noe sammenfattes i forhold til IMF og Verdensbanken her i begynnelsen av 1998, er det at IMFs rolle som imperialismens økonomiske brannvesen fremtrer markant for iakttakeren. To ganger etter hverandre, Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98, har IMF satt rekord i omfanget av lånepakkene til kriserammede strategiske land, begge særlig i forhold til USA, men også i forhold til den internasjonale kapitalistiske økonomien. Hvis ikke disse inngrepene var blitt gjennomført, kunne såvel Mexico som Sør-Korea ha utløst skred på de sarte high-tech-børsene verden rundt.

En annen sammenfatning er at vi kan konstantere at Verdensbankens og IMFs rolle som felleskapitalistiske instrumenter for tvangsinnordning av de underutviklede landene er økt bare i kraft av sovjetblokkens fall og tilførselen av nye klientstater. I denne offensive situasjonen har imidlertid problemene for Bretton Woods-institusjonene vist seg i ivaretagelsen av disse oppgavene. Flere ganger har den økonomiske kjelen vært nær ved å koke over fordi den utskrevne økonomiske kuren har vært designet på monopolkapitalens premisser.

Til slutt avslører IMFs og Verdensbankens nåværende arbeid kapitalismens allmenne krise på utmerket vis. De ovenfor nevnte risikosatsingene beror på monopolkapitalens påtrengende behov for ekspansjon. De enorme beløpene det sjongleres med i lånepakkene, har ingen størrelsesmessig jevnbyrdighet tidligere i historien. Nærmest kommer USAs Marshall-plan for Vest-Europa etter 2. verdenskrig, som i kraft av nasjonal felleskapitalistisk oppbygging av markeder bidro til fremveksten av USAs økonomiske, politiske og militær supermaktsstatus.

Med de endrede styrkeforholdene imperialistmaktene imellom – USA, EU og Japan – kan det godt tenkes at det blant disse før eller senere oppstår viktige strider i de økonomisk samordnende institusjonene, herunder Bretton Woods-institusjonene. En eventuell lammelse av IMF som følge av denne typen stridigheter, kan få interessante følger,

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo og har tidligere stått i Kommunistisk Politik utgitt av Foreningen Oktober, Danmark, og trykkes med forfatterens tillatelse.)

 

---

Få ord er så mye brukt, så mye omtalt, beskrevet, fortolket og hyllet som demokrati. Det er samtidig få ord som er så mye omskrevet, forflatet, manipulert og misbrukt.

Det er revolusjonæres standpunkt at demokrati er et overordnet mål for en samfunnsomveltning. Et forsøk på å beskrive det målet nærmere blir at virkelig demokrati er et nivå hvor alle mennesker, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter for deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen. I mellomtida slåss vi for demokratireformer, rettigheter og friheter under kapitalismen. I min bok er det et tveegget sverd.

Det er av avgjørende betydning for det kapitalistiske systemet at det klarer å opprettholde myten om at kapitalismen er det nærmeste vi kan komme demokratiet. Det skjer gjennom propaganda, gjennom kompromisser og avtaler og ved at kapitaleierne sjøl utvikler produksjonen slik at noen grad av ansvar og myndighet skyves nedover i desentraliserte produksjonsledd. Summen av alt dette tjener til å holde vedlike en tro og en følelse hos folk av at de har langt større innflytelse enn de i virkeligheten har, og at dette systemet, med sine skampletter, er det beste som kan oppnås.

Sosialdemokratisk olje
I denne oppgaven har kapitaleiere og borgerskap fått stadig større drahjelp fra sosialdemokratiet. Vi har i Norge et ganske høyt utviklet nett av utvalg og organer på arbeidsplassene: På den ene sida har vi den lokale klubben som forhandler med motparten – her er interessemotsetningene mer eller mindre åpenlyst erklært. På den andre sida har vi alle de såkalte samarbeidsorganene, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg, internkontroll og en del varianter råd og utvalg som ofte er sammensatt av like mange representanter fra eiersida og fra de ansatte. Typisk er Arbeidsmiljøutvalgene, hvor det på toppen av det hele er slik at eier og ansatt bytter på å være utvalgsleder. Alt dette kan anerkjennes som reformer som handler om demokrati og større rettigheter for folk. De er dels kjempet gjennom, dels kommet i stand gjennom avtalekompromisser i Hovedavtalens ånd.

Sosialdemokratiet skal ikke frakjennes enhver ære opp gjennom historia. De har til sine tider stått for og bidratt til å gjennomføre reformer som har vært viktige for folk flest. Men, de har bidratt enda mer til å gjøre reformene tilslørende og ufarlige. Rent bortsett fra at sosialdemokratiet har utviklet seg til å bli den kanskje beste Administrasjon kapitalismen kan ønske seg, er det i denne sammenhengen først og fremst to politiske stikk som har gjort stor, stygg skade. Både i innholdet og i praktiseringa av dem, har de gjort en stor innsats for å fjerne klassespørsmålet, klassemotsetningene fra reformene. På all mulig slags propagandistisk vis er framstillinga den at vi er i samme båt, eller samme familie, eller at det er farlig for oss alle hvis konkurranseevnen trues. Det andre stikket er at sosialdemokratiet som bevegelse har tydd til drastiske midler for å holde kontrollen over enhver reformbevegelse, over alle opprørske tendenser, samtidig som de har utviklet et stort skille mellom alle slags valgte representanter og de som har valgt dem. I deres bok er innholdet i ordet tillitsvalgt at de som velger overgir sin tillit og handlekraft til den som velges. De som velger blir tilskuere, ikke aktive og kjempende deltakere – tillitsvalgte gis alle muligheter til å bli allvitende småkonger som bestemmer for deg og ordner opp for deg. Det er det da også fryktelig mange tillitsvalgte som blir. Om ikke allvitende, så i alle fall småkonger.

Presset på å ta på seg denne «småkongekappa» og bli «den som ordner opp for deg» kommer fra alle hold: Selvfølgelig fra eierne, og fra sosialdemokratiet, men også fra folk, fordi vi gjennom lang, lang tids propaganda og organisasjonspraksis er oppdradd til å tro og tenke at det er best sånn. En forholdsvis innflytelsesrik forbundssekretær sa til klubbstyret på arbeidsplassen min for anslagsvis tjue år siden: «Det er slutt med å stå på barrikadene nå. Prinsipper er til salgs for høyest mulig pris.» Det sier seg nesten selv at når man skal handle med prinsipper bør det være forbeholdt noen få utvalgte. En annen sak er at alt som har med tariff-forhandlinger å gjøre, begreper, beregningsmetoder og regnestykker er blitt gjort så komplisert, eller så finurlig, at det kreves mye for i det hele tatt å skjønne hva som foregår. Vi blir ytterligere tvunget til å stole på noen få. Neppe helt tilfeldig.

Samfunn for de utvalgte
I tråd med systemets iboende faenskap bidrar moderne produksjonsformer, eierstrukturer og organisasjonsmetoder til utviklingen av et samfunn for de utvalgte. Samtidig skjer det en oppsplitting av arbeidsplasser og arbeidsforhold som gjør motstand vanskeligere, ytterligere forsterket ved angrep på demokratiske rettigheter som organisasjonsrett og streikerett. For sikkerhets skyld: Jeg mener ikke at systemets iboende faenskap ligger ikke i hodene på noen kapitalister. Vi snakker om systemets utvikling for å tilfredsstille profittbehovet, og det dreier seg for all del om den teknologiske revolusjonen, som i sin tur får store konsekvenser for produksjon, for organiseringa av den, og for menneskers liv.

Produksjonen splittes opp og desentraliseres. Vi får et mønster som spenner over alt fra såkalt fjernarbeid fra PC-en i heimen, riktignok forbeholdt et visst sjikt, via mindre produksjonsenheter innafor et divisjonert konsern og til arbeidsplasser som fortsatt er relativt store. Sukkerbiten for den enkelte ved divisjonering og desentralisering er ofte at du får noe større ansvar og myndighet. For mange kan det sikkert bety mer meningsfylt arbeid. Som det meste har dette opptil flere sider. Overføring av ansvar til desentraliserte enheter kan på den ene sida gi både enheten og det enkelte menneske større innflytelse og et mer interessant arbeid. På den andre sida styrker det lojaliteten til din arbeidsplass, din bedrift. Dessuten mener jeg at denne påstanden er en holdbar: Mens produksjonen desentraliseres, blir det sentrale grepet, den sentrale styringa over profitt og effektivisering sterkere.

Det er to trekk som på overflata ser ut som motsetninger, men som i virkeligheten henger sammen: Desentralisering av produksjonen og sentralisering av makta.

Presset på offentlig sektor, nedskjæring samtidig som kapitalen ekspanderer inn til offentlige tjenester som hittil har vært samfunnstjenester, er et annet viktig trekk. Under feiende overskrifter som Valgfrihet og Fri Konkurranse gjør det velferds- og servicetjenester som bør være bygd etter likhetsprinsipper om til tjenester som skal kjøpes. Med andre ord blir tilgjengeligheten avhengig av hvor du bor, hvor du arbeider og hvor mye du tjener.

Hvor du arbeider, og om du i det hele tatt har arbeid blir mer og mer avgjørende. Så langt ser vi en klar utvikling mot at pensjon og utdanning/etterutdanning knyttes nærmere til arbeidsforhold og tariffavtaler. Den lovbestemte pensjonsalderen på 67 år blir igjen for de som har dårligst råd og dårligst tariffavtale. Dette er viktige prinsippspørsmål fordi felles rettigheter blir gjort om fra lover til avtaler og spørsmål om kjøp og salg.

Kampen om betingelsene
Alt dette blir bare enda verre ved at det presses fram større fleksibilitet i forhold til arbeidstida og normalarbeidsdagen, og større lønnsforskjeller som til dels kommer av lønnssystemer som er mer basert på innsats og det enkelte individ. Hvor er fagbevegelsen her?

Jeg vil påstå at fagbevegelsen følger «turbokapitalismen» som hånd i hanske: Når kapitalen desentraliserer produksjonen og sentraliserer makta, gjør fagbevegelsen det samme.

Tariffavtalene reflekterer produksjonsmønsteret ved at forskjellene øker. Lønn og andre betingelser knyttes til lokale forhandlinger og den enkelte bedrifts profitt og «konkurranseevne». Samtidig legges det stramme generelle rammer for oppgjørene i et korporativt samarbeid mellom arbeid, kapital og stat. I skjæringspunktet mellom kampen om medlemshodene, kontrollen over de samme hodene og klassesamarbeid med kapitalen, er de som vi nå må kalle de store sammenslutningene innafor fagbevegelsen, med på å øke forskjellene, med på å innføre begrensninger i organisasjonsretten og streikeretten.

Det som skjer i oppgjøret ved Oslo Sporveier, nærmere bestemt ved A/S Sporveisbussene, er svært illustrerende for utviklinga og en viktig prøvestein for hva LO står for (Klassekampen, 8/8-98). A/S Sporveisbussene er skilt ut som eget selskap, i praksis et datterselskap under A/S Oslo Sporveier. De har nå gått inn i NHO, nærmere bestemt Transportbedriftenes Landsforening, og søker å oppnå ny arbeidsgiverstatus. Hvis bussjåførene gjennom dette trekket tvinges over på overenskomsten med Transportbedriftenes Landsforening, altså såkalt privat sektor, vil det føre til dårligere lønn og dårligere vilkår. Her knyttes flere spørsmål sammen: Privatiseringa av offentlig sektor foregår til dels gjennom opprettelsen av mer eller mindre finurlige selskapsformer. Det gir større rom for å sjonglere med lønns- og arbeidsvilkår, samtidig som det griper rett inn i spørsmålet om organisasjonsrett og frihet.

I forbindelse med et møte med Hans-Peter Martin, forfatteren av boka «Globaliseringsfellen», (Klassekampen, 4/4-98) uttaler Kommuneforbundsleder Jan Davidsen at han ser privatiseringa av offentlig sektor i Norge som del av en internasjonal tendens. Ingen oppsiktsvekkende observasjon det, men han sier videre: «Fagbevegelsen må ikke bli skremt av at kapitalkreftene internasjonalt rykker fram på denne måten. Også vi rår på mange måter over større ressurser og er bedre organisert enn før. Det er mer viktig enn noen gang at vi har en aktiv og aksjonsrettet fagbevegelse.» Fint. Oppgjøret med A/S Sporveisbussene er en glimrende anledning for Kommuneforbundet og LO til å stå for mer enn ord. En annen sak er at jeg mener at Davidsens utsagn er litt farlig. Fordi det er litt for overflatisk. Det tar ikke inn brutaliteten i kapitalens framstøt, og heller ikke at disse framstøtene både er forutsigbare og opptrer i kompliserte former. Det tar ikke inn over seg at fagbevegelsen dels er på defensiven, dels må innse at kampen er vanskelig, for vanskelig til at det holder med klassisk «slå seg på brøstet»- retorikk. På den andre sida er et møte rundt boka «Globaliseringsfellen» et flott initiativ. Det gir rom for større kunnskap og muligheter til å trenge dypere. Og er det noe vi virkelig trenger, så er det å trenge dypere.

Demokrati og menneskesyn
Hva har alt dette med demokrati å gjøre? Og er det bare skittkasting og sverting av alt som går under navnet bedriftsdemokrati? Jeg er helt for å forsvare organer, utvalg, avtaler og alt som gir folk grader av kunnskap, innflytelse og mulighet til å delta og kjempe. Vi må forsvare – og kjempe for ytterligere reformer som kan utvide de demokratiske rettighetene. Mitt poeng ved å kalle demokratireformer under kapitalismen for et «tveegget sverd» er at det i hovedsak virker tilslørende og legger olje på vannet så lenge deltakelsen overlates til de få utvalgte, denne lille hæren av tillitsvalgte, av «Tordenskjolds soldater» som går inn og ut av verv og ordner opp på vegne av medlemmene, som sosialdemokratiet ved iherdig innsats har skapt, i nært samarbeid med kapitaleierne. Det kreves stor innsikt og styrke å unngå og bli presset inn i denne rollen. I tillegg til presset fra alle hold kommer kravene om å være oppdatert, noe vi kanskje kan kalle profesjonaliseringa av tillitsverv, som gjør at du kommer inn i en ond sirkel. Avstanden til de andre øker. Dette handler også om menneskesyn, at noen er mer verd enn andre, eller at noen er viktigere enn andre.

Dersom kampen for demokratiske rettigheter skal bli noe mer enn olje på vannet, bli et springbrett for forandring, må kampen innafor folkelige organisasjoner og fagbevegelse stå om å løfte blikket og se på baksida av fenomener og fine ord, om hva som fører til forandring. Vi kan godt si at det står om et revolusjonært perspektiv. Det vil etter mitt syn si at kampen må stå på minst to nivåer, både for reform og for demokrati innad i organisasjonen. Det siste er på mange måter det vanskeligste. Det er et klart mønster at konkrete kamper evner å aktivisere mange, men enten det blir seier eller nederlag har alt lett for å falle tilbake i vante folder. Ikke spesielt mystisk, men vanskelig, fordi ingenting går etter en rett linje framover og oppover. Det er ikke snakk om å moralisere, men jeg tror det er viktig å holde oppe problemstillinga og perspektivet hele tida, holde kanalene åpne for informasjon og kunnskap, være dristig i å tenke metoder for å aktivisere flest mulig, være nysgjerrig og fantasifull for å finne medisin mot passivitet og maktesløshet. Da Solidaritet i Polen stod midt oppe i kampene, gjorde de noe som kan tjene som et godt eksempel på det å være bevisst på åpenhet og demokrati innad. De krevde, og førte forhandlinger på eget område, og lot forhandlingene gå ut over et høyttaleranlegg. Da blir det også temmelig vanskelig for en som er valgt til å forhandle å gå ut over mandatet sitt. Alle hørte hva alle sa.

Mitt forsøk på å beskrive biter av virkeligheten og utviklinga nå har med perspektivet på demokrati å gjøre. På to måter. Når avtaler og lover som er bygd opp etter et visst likhetsprinsipp for å sikre alle et nivå av velferd og omsorg, bygges om slik at velferd og omsorg må kjøpes, er det et angrep på våre demokratiske rettigheter. Likedan når utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og administreringa av den, fører til begrensninger i organisasjonsrett og streikerett. Å forsvare, og kjempe for utvidete rettigheter blir et strategisk spørsmål i forhold til sosialismen og det klasseløse samfunnet. Å kjempe for demokratiet innad i organisasjonene er etter mine begreper også et strategisk spørsmål.

Inn i sosialismen
Betingelsene i folks hverdag er avgjørende for hvordan det er mulig å mobilisere til aktivitet og deltakelse. Det er en like viktig side av kampen for et virkelig demokratisk, og etter hvert klasseløst samfunn. Der vi er nå, med kapitalismen på sitt nakne hensynsløse, er vi inne i en utvikling som privatiserer og gjør mest mulig til et spørsmål om kjøp og salg og profitt, individualiserer problemer og brutaliserer «kampen for tilværelsen». Den forsterker ulikheter og skaper stadig større avstand mellom de få og de mange. Vi opplever utilslørte angrep, både på konkrete rettigheter og betingelsene i livet.

Det er forresten ikke helt riktig at angrepene er utilslørte. Noe av problemet er at de tilsløres gjennom en velsmurt propagandakrig, ikke minst ved bruk av det besnærende begrepet valgfrihet. Under overskriften: «Er valgfrihet blitt en frase?» har Inger Louise Valle en ganske god kommentar til kontantstøtten i siste nummer av LO-Aktuelt. Hun runder av med følgende: «At vi mishandler våre barn i våre egoistiske liv utenfor hjemmet, har vært brukt mot oss yrkeskvinner til alle tider. Jeg kan nesten ikke tro dette er alvor. Urettferdighet i systemet kan bøtes på ved å satse på full barnehagedekning, lavere foreldrebetaling og klekkelige lønnstillegg til sykepleiere og lærere. Dette ville være en stolt videreføring av kampen fra 60- og 70-årene.»

Flott, men la oss ta det litt videre. Hvis vi utvider lønnsspørsmålet til å gjelde kvinnelønna, og blant annet føyer til kravet om 6- timers dag, snakker vi ikke bare om en stolt videreføring av kampen, men om strategiske krav med perspektiv inn i sosialismen. Hvis vi henter opp forsøket på å definere demokrati: At alle, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter til deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen, så kan vi ikke komme dit før betingelsene for den enkelte er oppfylt. Det vil si at full frihet, full frigjøring av mennesket henger sammen med et samfunnsmessig nivå hvor hvert enkelt menneske har oppnådd en status som fullt ut materielt selvstendig enhet.

Jeg tror jeg ser det sånn: Fullverdig demokrati kan ikke oppnås før klassekampen er ført til ende. Klassekampen kan ikke «avblåses» før betingelsene for full frigjøring for hver enkelt er oppfylt. Det dreier seg ikke minst om kampen for å oppheve de materielle betingelsene for kjønnsundertrykking og rasisme. Nå står det selvfølgelig ikke noen dommer der og blåser i fløyta når kampen er slutt, et signal om at neste kamp er det klasseløse samfunnet, men det er helt avgjørende å være bevisst i høyeste gear på den fella det er å politisk forgripe seg på virkeligheten, og erklære det klasseløse samfunnet før klassekampen faktisk er over.

 

Artikkelforfatteren er medlem av Faglig Utvalg i AKP.

---

I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.

For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen (skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.

Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet.(Se boks 1) Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.

Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.

Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)

Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.

---

Boks 1:
Menneskerettighetskonvensjon: En avtale mellom ulike stater om innbyggernes demokratiske rettigheter. Ulike internasjonale organisasjoner som for eksempel FN, ILO og Europarådet har vedtatt menneskerettighetskonvensjoner.
ILO: (International Labour Organisation) Den internasjonale arbeidsorganisasjonen er et organ under FN som behandler spørsmål i tilknytning til arbeidslivet.
Europarådet: Danna i 1949 for å fremme felles forståelse i blant annet sosiale og kulturelle spørsmål. Omfatter alle europeiske land, både i øst og vest.

---

I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:

• -Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
• -Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Nye Zealand, Sør Korea, Australia.
• -Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.

Situasjonen i Norge

Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.

---

Boks 2:
Siden 1952 er tvungen lønnsnemnd brukt over 90 ganger. I løpet av de siste tiåra er Norge blitt klaga inn for ILO åtte ganger. Her er lista over klagerne:

• -1962: Norges Farmaceutiske Forening
• -1981: Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
• -1984, 86 og 91: Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS)
• -1986: Norsk Lærerlag
• -1992: Det norske maskinistforbund (DNMF)
• -1994: Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

FO er det eneste LO-forbund som har klaga. LO støtta ikke FO sin klage, likevel fikk FO medhold i sin klage hos ILO. Alle åtte klager har fått medhold i ILO.

---

I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora. Se boks 2.)

I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)

Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.

Høyesterettsdom i 1987

Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10/4-97: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.

I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.

Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og Rett nr. 10/1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.

Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.

Grunnlovsvern av menneskerettighetene

Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.

I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.)De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.

Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.

Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?

---

Boks 3:
Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, uttalte den 19. juni 1997:
«La meg i denne sammenheng også benytte denne talerstol til å minne Regjeringen om hvor viktig det nå er at de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner blir inkorporert gjennom norsk lovgivning. De siste års domspraksis har vist at det er grenser for hvor langt Høyesterett på grunnlag av gjeldende lov er beredt til å anse konvensjonene for å være en del av landets rett. Og Norge er nå et av de siste land til å gjennomføre uttrykkelig den europeiske konvensjon. Det er en ubehagelig særstilling.»

Professor Henning Jakhelln i Lov og Rett Nr.10/97:
«Dessverre bidrar det ikke til å redusere bekymringen, at hvor statsmakten påberoper seg en prinsippiell og nylig vedtatt grunnlovsbestemmelse, uttaler Høyesterett at «bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning et godt natur- og livsmiljø tillegges, noe som neppe kan være uten betydning.» (Rt. 1993 s.321 om Grunnloven §100b i forhold til erstatningsvurderingen ved rådighetsbegrensninger). Men hvor den prinsipielle og nylig vedtatte grunnlovsbestemmelse om menneskerettigheter påberopes overfor statsmakten (Rt. 1997 s.580), finner høyesterett det ikke nødvendig å uttale noe om at «bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning» menneskerettighetene tillegges, eller å utvikle et resonnement fra en slik basis; dessverre er det et ganske annet grunnsyn uttalelsene i denne dom etterlater. Men kan det da virkelig være mulig at Høyesterett nå i realiteten sier: Menneskerettigheter ( nei takk?»

Ken Uggerud i artikkel i samme nummer av Lov og Rett skriver:
«Høyesterett har altså ved OFS-avgjørelsen endelig avsagt en dom som helt klart bygger på det dualistiske prinsipp, at norsk rett og folkeretten (herunder internasjonale menneskerettigheter) skal anses som atskilte rettssystemer, og at norsk rett går foran menneskerettighetene i tilfelle motstrid. Dette er kanskje dommens viktigste del, som har ført til fortørnelse, forferdelse og dyp skuffelse, for å gjengi noen uttrykk som jeg har hørt fra fremstående norske jurister ( andre vil kanskje gi uttrykk for dyp tilfredshet over at spørsmålet nå har fått sin løsning, og at løsningen ble som den ble.»

 

---

---

Innledning

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1.
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2.
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3.
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4.
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5.
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6.
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7.
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8.
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9.
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10.
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1.
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
  • Artikkel 11.2.
    Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.

  Artikkel 12.
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

• • Artikkel 14.2.
    Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.Artikkel 13.2.
    • Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.rtikkel 13.1.
      Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.

    Artikkel 14.1.
    Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

• Artikkel 15.
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• • Artikkel 16.2.
    Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
  • Artikkel 16.3.
    Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.rtikkel 16.1.
    Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 17.
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18.
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19.
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20.
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21.
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22.
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• • Artikkel 23.2.
    Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
  • Artikkel 23.3.
    Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
  • Artikkel 23.4.
    Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.rtikkel 23.1.
    Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 24.
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• • Artikkel 25.2.
    Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.rtikkel 25.1.
    Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• • Artikkel 26.2.
    Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
  • Artikkel 26.3.
    Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.rtikkel 26.1.
    Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• • Artikkel 27.2.
    Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.rtikkel 27.1.
    Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 28.
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• • Artikkel 29.2.
    Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
  • Artikkel 29.3.
    Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.rtikkel 29.1.
    Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 30.
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

Asgeir Bell er partisekretær i AKP

---

10. desember i år er det 50 år siden menneskerettighetserklæringa ble vedtatt av generalforsamlinga i FN. I de 26 artiklene dekker erklæringa mange områder av menneskets utsatte stilling i imperialismens århundre og leverer et viktig forsvar for folkenes kamp for menneskeverd og for livet. Erklæringa er skrevet i den borgerlige rettens tradisjon med røtter tilbake til opplysningstida. I bruddet med absoluttismen under føydaltida vokste det fram frihetsforfatninger gjennom kamp og revolusjoner, og i denne ånd er menneskerettighetserklæringa skapt. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) .» (Innledningen artikkel 1)

Erklæringa er også et produkt av 2.verdenskrig. En verdenskrig i verdenshistorisk sammenheng kan sees på som en tilstand der vår tids elendighet også rammer de rike og hvite «base»-områdene. Fra kolonienes synspunkt kan en verdenskrig like gjerne ha vært en lettelse – stormaktene måtte sende sine tropper til rivaliserende slag seg i mellom. Vi må derfor kunne forestille oss at menneskerettighetserklæringa har det stått strid om. Det er den rike verdens frihetstradisjon som preger erklæringen i innhold og form. Like fullt har erklæringen fått tre artikler (24,25 og 26) som kommer i uløselig konflikt med imperialismens vesen, nemlig det å produsere fattigdom og død ved sin ene pol og en tilsvarende ustyrtelig rikdom ved sin andre pol. I artikkel 17 som kunne vært et ekko til de vestlige forfatningers forsvar for privateiendommen, er forsvaret av eiendommen puslete: «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen skal vilkårlig bli fratatt sin eiendom.»

Menneskerettighetserklæringa har seinere gitt grunnlag for konvensjoner som landene har ratifisert, og disse har i sin tur trengt inn i landenes lovgivning. Men erklæringa i seg sjøl er å rekne for et kamprop – en viljesakt som blir brukt i den politiske kampen. Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et uttall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang har blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen.

Skal vi idag sette ned noen merkesteiner for menneskerettighetserklæringa, er det tre forhold som jeg synes krever overskrifter.

1.Forsvar for demokratiske rettigheter og mot krigsforberedelser
Vi er idag vitne til ei rask utvikling av produktivkreftene på verdensbasis. Samtidig skaper kapitalkonsentrasjonen behov for nye akkumulasjonsforhold – måter å oppnå profitt på. Grovt sett kan vi si at plyndring av merverdi i områder som tidligere var underlagt Sovjetblokka og delvis Kina-sonen, tilegning av relativ merverdi gjennom raskere utbytting i vestlige land og angrep på offentlige budsjetter – alt dette vil ikke stille hungeren etter profitt. Vi kan forutse at alle krefter som står i veien for å sikre de kanalene som er nevnt ovafor, planmessig vil bli forsøkt slått ut. Det betyr angrep på alle rettigheter arbeiderklassen og underklassene har tilegna seg gjennom kamp, som streikrett, organisasjonfrihet og retten til å inngå kollektive avtaler. Vi kan derfor si at menneskerettighetserklæringa med alt sitt vesen er klar og nødvendig tale – et slags minimumsprogram for å slåss mot innskrenking i imperialismens kjerneområder. Derfor vil vi måtte rette oppmerksomheten mot uthuling av det paralamentariske demokratiet på alle områder:
-På de faglige rettigheters stilling (jfr. arbeidsrettsrådets innstilling).
-På pressen og eterens frihet som sakte men sikkert underlegges de store monopolene og der staten trer inn som fødselhjelper ved å knytte igjen pengesekken.
-Vi vil se det på rettighetene til minoritetene – der vil murene reises. -Kravet om taushetsplikt overfor offentlig ansatte vil forsterkes.

Dette er et alvorlig angrep mot ytringsfriheten. Og vi vil bli stilt overfor et overvåkingssamfunn som stiller Stasi og AP sitt tysterapparat helt i skyggen. Alt dette betyr en årvåken front mot fascifisering. For progressive betyr det å arbeide for breie allianser i rettighetskampen.

Krigen spiller en helt sentral rolle i imperialismens historie. Den ujamne utviklinga skaper grunnen til å føre krig. Krigens resultat stabiliserer systemet ved at kapital blir slått ut. Den norske staten er i ferd med å føye seg inn i et slikt mønster – både ved å ville mer på den internasjonale arenaen – og ved å organisere militærapparatet for det. Det har gitt seg uttrykk i intern organisering (Telemark-bataljonen), i internasjonale krisespørsmål (Irak 1998) og i militære scenarier (unge offiserers lek med tanken på styrker som opererer med de baltiske stater som forsvarslinje….)

2.Skal imperialismen bestemme dagsorden for menneskets frigjøring?
Vi går ut av et århundre som defintivt er imperialismens århundre. Uten at vi har det klart for oss, har de sosialistiske landa fra sin nærmest umulige posisjon «skremt vannet» av verdens overklasse. Økonomisk og kulturelt har sosialismen vist at når folkemassene tar makta, er de i stand til å endre tilværelsen til sin fordel i et raskt tempo. Kampen for å nedkjempe sosialismen i vårt århundre har derfor hatt et svært omfang og kostet ufattelige summer – politisk, økonomisk og militært. Det er ikke tema for denne artikkelen å sannsynliggjøre dette. Det er en påstand. Men i sjølve forandringen av stater som tidligere har hatt sosialistisk forfatning og maktgrunnlag i arbeiderklassen og folket, har imperialismen tilegna seg et politisk og ideologisk trumfkort som har paralysert og fortsatt paralyserer venstresida. Når forfallet og korrumperingen når et vist omfang, og endrer sosialistiske stater til sin motsetning – til imperialistiske kloninger med svært sentraliserte og arbeiderfientlige statsapparater – så ser deler av venstresida bare problem og elendighet og gidder ikke en gang å lete etter sosialismens åpenbare frukter og potensiale.

På menneskerettighetsområdet har derfor imperialismen langt på veg fått lov til å stemple sosialismen som «dyret i åpenbaringen». Mens det mest av alt handler om stater som synker tilbake til imperialismens standarder på dette området. Hva vi fordomsfritt kan greie å forholde oss til, er de feila som kan ha skjedd og med sikkerhet har blitt gjort i en trengt posisjon under disse statenes etableringsår. Vi trenger ny historisk forskning på vårt århundre. Ansatsene finnes. Det handler om å rive vekk det idelogiske hegemoniet imperialismen nå har i store skikt av intellektuelle og i arbeiderklassen.

3.Menneskerettigheter i ei borgerlig ramme
I forsvaret av nasjonen inngår forsvaret av grunnlova som et vern for uavhengighet. Men grunnlova har også nedfelt et forsvar for privateiendommen og utbyttingen. Den uttrykker den borgerlige retten og er historisk forankra i at det finnes kapitalistiske produksjonsforhold. Den vil før eller siden måtte endres grunnleggende. At dette ikke skjer gjennom dekreter eller alminnelig folkeopplysning, men ved at folk organiserer seg for å forsvare levebrød og vanlige kår og i et heldig historisk øyeblikk kan erobre den politiske makta for å oppheve utbyttinga, tar ikke fra oss oppgaven med å kritisere forfatninga.

Slik må vi også kritisere menneskerettighetserklæringa. Viss vi ikke gjør, vil imperialismen stadig vinne arenaen tilbake. Vi vil ikke se vår tids moderne holocost som årlig tar livet av fra 50 til 100 millioner mennesker og gir milliarder ei fryktelig og ussel framtid. Menneskerettighetenes materielle grunnlag blåser bort i overskriftene om enkeltskjebner – i de fleste tilfeller enkeltskjebner som systematisk undertrykkes av regimer imperialismen sjøl har fostra.

Men verre enn dette: Vi vil ikke se de veldige kreftene i folkemassene som før eller siden kommer til å gjøre imperialismens æra til fortid.

 

av Johan Petter Andresen

I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.

For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen) skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.

Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet. Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.

Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.

Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)

Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.

I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:

• Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
• Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Ny Zealand, Sør-Korea, Australia.
• Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.

Situasjonen i Norge

Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora.)

I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)

Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.

Høyesterettsdom i 1987

Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10. april 1997: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.

I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.

Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og rett nr 10, 1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.

Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.

Grunnlovsvern av menneskerettighetene

Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.

I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.) De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.

Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.

Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?

avKurt Nilsen

Herbert Marcuses bok Det en-dimensjonale menneske har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å på ny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

Det en-dimensjonale menneske (1) kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignende» status innenfor den radikale og opprørsvillige student- og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking

Siden en del år er henrullet – og ikke alle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det en-dimensjonale menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich Fromm. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil (2), sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist» eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk, Reason and Revolution fra 1941, tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud

Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere California University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet-marxismen utgitt. Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det en-dimensjonale menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den kalde krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det en-dimensjonale menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (side 31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen.» (side 32)

Mekanisering og automatisering

Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (side 46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (side 49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (side 35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.» (side 35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien

Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (side 152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon

Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter

• 1) Originalens tittel: One-dimentional man, 1964. Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag 1968.
• 2) Fra Frankfurt til Hollywood. Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
• Artikkel 11.2
  Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
• Artikkel 12
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
• Artikkel 13.1
  Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
• Artikkel 13.2
  Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
• Artikkel 14.1
  Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
• Artikkel 14.2
  Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 15
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• Artikkel 16.1
  Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 16.2
  Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
• Artikkel 16.3
  Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
• Artikkel 17
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• Artikkel 23.1
  Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 23.2
  Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
• Artikkel 23.3
  Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
• Artikkel 23.4
  Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
• Artikkel 24
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• Artikkel 25.1
  Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• Artikkel 25.2
  Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
• Artikkel 26.1
  Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• Artikkel 26.2
  Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
• Artikkel 26.3
  Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
• Artikkel 27.1
  Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 27.2
  Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
• Artikkel 28
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• Artikkel 29.1
  Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 29.2
  Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
• Artikkel 29.3
  Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 30
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

av Morten Falck

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel Om historien til Kommunistenes forbund fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse, er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (artikkel 1) og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.

av Pelle Collin

I juli 1944 møttes representanter for førtifire kapitalistiske land på det lille amerikanske stedet Bretton Woods. Den 2. verdenskrig gikk mot slutten, og det var på tide å tenke ut taktikken for etterkrigstida. Bretton Woods-mennene ville vedta langsiktige planer for den internasjonale økonomien.

Resultatet av møtet i Bretton Woods var oppretting av tre nøkkelorganisasjoner som skulle få stor betydning:

For det første en organisasjon til å regulere verdenshandelen, GATT, senere (i 1995) WTO, for det andre det internasjonale pengefondet IMF, og for det tredje Verdensbanken. De to sistnevnte navnene er ikke uten grunn synonyme med skjevhetene mellom nord og sør, mellom den velstående og den underutviklede delen av verden. I denne artikkelen skal vi ta en titt på IMF og Verdensbanken, ikke bare som fattigdomsprodusenter, men som strategiske instrumenter for imperialismen.

Strategiske inngrep

Etter Sovjetunionens kollaps og den kalde krigens slutt har imperialismens styringsapparat endret seg i et visst omfang; ikke i en kvalitativ «ny fase», men på en måte som avspeiler de endrede globale maktforholdene. Da Verdens Handelskonferanse, GATT, ble endret til Verdens Handelsorganisasjon, WTO, 1. januar 1995, var de logiske konsekvensen:

• Åpningen av de nye markedene i den tidligere østblokken.
• Den imperialistiske tredelingen mellom USA, EU og Japan.
• Å skape nødvendige instrumenter til å regulere de tre maktenes konkurrerende økonomiske interesser i de nye maktkonstellasjonene.

I den nye globale etappen med henblikk på styrkeforholdene har Verdensbanken og IMF kun skiftet ham i begrenset omfang. Deres rolle som felleskapitalistiske styringsinstrument på globalt plan går fortsatt i det gamle sporet, men med en rekke nye klientstater. Nå som før har de en hovedrolle i forhold til å regulere ressursutførselen fra sør til nord, dvs. den globale utbyttingen som holder den såkalte tredje verden fast i gjeldsslaveriets og de imperialistiske diktaters skrustikke.

Når man ser på Verdensbanken og IMF fra denne vinkelen, er det noen tilsynelatende misforhold som får en innlysende forklaring. I følge disse institusjonenes egen markedsføring, er de til for å hjelpe fattige land ut av økonomisk underutvikling, og siden gjeldskrisen startet i 1982 også å hjelpe land ut av gjeldsspiralen. Imidlertid har det fra starten av ikke vært noen sammenheng mellom et lands grad av fattigdom og de to institusjonenes vilje til å understøtte dets utvikling med lån, for å å si det på deres måte.

En rask oversikt viser at innsatsen fra IMF og Verdensbanken har vært nøye tilpasset imperialismens strategiske satsninger. Det dreier seg delvis om utvelgelsen og vektleggingen av klientlandene, delvis de beryktede liberalistiske kurene som pålegges de utvalgte landene. Den økonomiske resepten er alltid innrettet etter de samme grunnprinsippene: Åpning av markedene, liberalisering av den økonomiske lovgivningen, privatisering og dårlig skjult opprettholdelse av den skjeve arbeidsdelingen mellom i- og u-land.

USA har i etterkrigstiden hatt den absolutt ledende rollen i forhold til disse prioriteringene, men EU og Japan har under de nye maktforholdene tilsynelatende hatt mulighet til å legge vekt på sine egne imperialistiske ambisjoner også i IMF og Verdensbanken (i forhold til for eksempel Russland og Sør-Korea). Formelt er de to institusjonene selvstendige organisasjoner hvis beslutninger vedtas av de bidragsytende medlemslandenes representanter, men USAs lederrolle har vært tydelig for alle. USA er på tross av de to imperialistiske konkurrentenes fremgang fremdeles primus motor.

IMF og Verdensbanken gir lån, eller rettere sagt formidler lån, til fattige land som står i underutvikling til opp over ørene. Rollefordelingen er grovt sett slik at Verdensbanken står for de langsiktige prosjektene, mens IMF tar seg av akutte tilfeller.

I enkelte land kan den lokale overklassen ha interesse av å ta opp disse lånene, om ikke annet i egenskap av imperialistiske lakeier, men som regel er det snakk om land med mer eller mindre uhelbredelig gjeldsbyrde. Grovt sagt lånes penger med renters rente som primært skal brukes til å nedbetale lån. Og så stilles det omfattende betingelser for lånene, det vil si at det gis diktat om hvordan samfunnet skal innrettes.

I de senere årene har særlig Verdensbanken bøyd av for den massive kritikken av organisasjonens rolle; vel å merke en avbøyning som ikke avspeiles i praksis. Nå snakker Verdensbanken om fattigdomsproblemer og miljøproblemer, noe den ikke gjorde før, og man forsøker å ta med NGOer (ikke-statlige organisasjoner/grasrotorganisasjoner) i planleggingen av låneprogrammene. Formålet er helt klart å ikle den diskreditterte organisasjonen et skjær av legitimitet.

Det er og blir sminke. Verken Verdensbanken eller IMF har endret en tøddel på grunnresepten overfor de rammede landene.

Kriseregulering: Hold lokket på!

IMF har tradisjonelt kalt sine diktater stabiliseringsprogrammer, mens Verdensbanken har kalt sine for strukturtilpasning. Sistnevnte betegnelse har gått av moten etter at den entydig har blitt forbundet med de forutsigelig negative følgene: økt fattigdom, økt sosial skjevhet, økt avhengighet av kreditorene, økt skjevhet i handelsbalansen og så videre.

Verdensbanken og IMF havnet i sin nåværende maktposisjon i løpet av 80-tallet. I etterkrigstiden, og særlig etter oljekrisen i 1973, hadde utviklingslandene lånt penger via den internasjonale kommersielle bankverdenen for å finansiere de forskjellige strategiene for utvikling, inklusivt en del overklassers korrupte regimer.

Denne låneboomen varte frem til 1982 da Mexico gjorde det klart at de ikke lenger var i stand til å betale renter og avdrag på gjelden sin. De kommersielle bankene stoppet alle utbetalinger, og u-landene ble tvunget til å henvende seg til Verdensbanken og IMF for å låne penger. Det var de nødt til, dels for å finansiere sine store importbehov, dels for å kunne tilbakebetale gjelden sin.

Det var imidlertid et stort aber: De finansielle institusjonene forlangte vidtgående endringer i låntakernes økonomiske system. Økonomien skulle rettes inn for å tilferdsstille imperialismens og de multinasjonale konsernenes ekspansjonsbehov.

Et land som ønsker å låne, skal rette seg etter IMFs og/eller Verdensbankens retningslinjer. Det dreier seg vanligvis om privatisering av all statlig virksomhet (under dekke av reduksjon av offentlige underskudd), fjerning av konkurransevridende mekanismer som for eksempel minstelønn, handelsliberalisering (også i forhold til import) samt sikring av stabil tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Helse- og sosialvesen har vært nødt til å lide under disse diktatene. Brukerbetaling på slike ytelser har direkte vært «anbefalt» av Verdensbanken. Andre «anbefalinger» fra Bretton Woods-institusjonene har fastholdt u-landene som produsenter av råvarer til eksport til og til bearbeidelse i i-landene, og har slik vært direkte årsak til nedleggelser av lokal videreforedlingsindustri. Følsomheten overfor fall i råvarepriser er i mange land så stor at det fullstendig avgjør landets økonomiske, og dermed politiske, utvikling.

IMF og Verdensbanken går naturligvis ikke ut til offentligheten og forteller at deres funksjon er å ivareta monopolenes og imperialismens interesser, at deres funksjon med andre ord er klassepolitisk. Tvert i mot har de på den ene siden en økonomisk teori som nettopp er konstruert for å ivareta disse interessene i ryggen. På den andre siden har de en forklaring som går ut på at u-landenes problemer skyldes deres feilslåtte økonomiske politikk. Ikke ett ord om kolonialisme og nykolonialisme.

Strukturtilpasningens erklærte målsetning har tvert imot vært å «integrere» klientlandene i den internasjonale økonomien, hvilket for mange, særlig afrikanske, land har betydd en opprettholdelse av den nykoloniale utbyttingen og arbeidsdelingen, og selvfølgelig et forbud mot en utviklingsstrategi basert på egne ressurser og selvforsyning. Integrasjon, markedsøkonomi, liberalisering, privatisering alt dette er rent normative begreper i Verdensbanken og IMF, det vil si mål i seg selv, som ikke settes under diskusjon.

Fra slutten av 80-tallet har det i IMF og Verdensbanken vært en erkjennelse av gjeldskrisens omfang. De fleste gjeldsrammede land kan rett og slett ikke betale det de skylder. Derfor har det de siste årene blitt iverksatt programmer for å redusere gjelden i utvalgte land i særlig kritiske situasjoner. På dette området ser man igjen at det ikke er noen sammenheng mellom innsats, gjeldsreduksjoner og landenes problemer sett fra lokal (elite)synsvinkel.

Gjeldsreduksjon, gjeldsomlegging og akutte økonomiske transfusjoner er reservert strategisk viktige land og har til formål å regulere og «holde lokket på» krisene så de ikke koker over, både hva gjeldsproblemer og de mer generelle kapitalistiske krisene angår. Det så man i Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98 hvor IMF særlig i samarbeid med USA trådte til med rekordstore inngrep for å forhindre sammenbrudd. Mindre viktige land, særlig i Afrika, der USA først nylig har begynt å få fotfeste i enkelte land, kan bryte sammen på alle bauger og kanter uten at IMF finner det nødvendig å gjøre en innsats.

De strategiske interessene er naturligvis ikke begrenset til det markedsmessige. Både Mexico og Sør-Korea er viktige brikker i USAs hegemoni- og sikkerhetsinteresser, på samme måte som for eksempel et mangeårig klientland som Filippinene både før og etter Marcos-diktaturet er av stor viktighet for USAs militære herredømme i Sørøst-Asia. Det er likevel sikkert at den kapitalistiske verdensøkonomien trues av gjentatte kriser , som den seneste valutakrise i Sørøst-Asia er et eksempel på og at IMF som den akutte redningstjenesten er utpekt til å holde orden på.

IMFs håndtering av uroligheter

I skrivende stund er verdens fjerde største land, Indonesia (200 millioner innbyggere) preget av voldsomme, folkelige oppstander og uroligheter. Indonesia er rammet av valutakrisen i Sørøst-Asia, hvilket har ført til såvel hyperinflasjon som konkurser og oppsigelser. I begynnelsen av inneværende år gikk landets regjering inn på en kjempemessig IMF-lånepakke (300 milliarder kroner), som inneholder diktater om skatteøkninger, offentlige besparinger og bankliberalisering.

IMF-kuren har forverret den på forhånd spente situasjonen til bristepunktet. Desperate, fattige folkemasser har overalt gjort opprør, plyndret butikker og søkt til de store byene i håp om arbeid. Regjeringens svar på dette har vært å utskrive store politistyrker rundt byene. Disse har ordre om å holde de fattige flyktningene ute og «om nødvendig» skyte mot dem.

Den gamle USA-støttede tyrann, president Suharto, har forsøkt å redde restene ved å legge frem planer om en fastkurspolitikk for den indonesiske valuta, rupiah, i forhold til den amerikanske dollaren Dette har fått IMF til å true med å ikke utbetale de lovede låneratene. En fastkurspolitikk forutsetter enten en sterk økonomi eller og her kommer det kriminelle statlige stabiliseringsinngrep i økonomien. IMF vil la rupiahen flyte som et ledd i markedsåpningsstrategien. Her vikes det ikke en tomme fra prinsippene, om det så betyr kaos i Indonesia som følge av inflasjonen.

I forhold til det strategisk mer sentrale Sør-Korea har IMF i det siste briljert med å omgå de rammene organisasjonen normalt har lagt for økonomiske transfusjoner. I begynnelsen av desember 1997 bevilget IMF en lånepakke med tilhørende betingelser til det tidligere økonomisk relativt stabile Sør-Korea på 57 milliarder dollar; verdens største lån i sitt slag.

Kort tid etter viste det seg at det valutakriserammede Sør-Koreas utenlandsgjeld var langt, langt større enn først antatt, og et nytt sammenbrudd truet, på tross av den enorme lånepakken. IMF valgte da å omgå den normale prosedyren med utbetaling i faste rater og fremskyndet utbetalingen av 10 milliarder dollar samt økte lånepakken og medvirket til at de utenlandske kreditorene utsatte fristen på tilbakebetaling av gjeld. Hadde det dreid seg om et mindre viktig land i en mindre faretruende situasjon, ville IMF ha stoppet alle utbetalinger, ettersom klientene ikke ville ha vært i stand til å oppfylle betingelsene.

Overfor Sør-Korea har IMF diktert den sedvanlige liberaliseringskuren, til tross for at Sør-Koreas økonomi er bygget opp rundt en spesiell struktur med tett sammensmelting av de store familieeide konsernene, chaebols, med bankvesenet og staten på en spesielt sammensatt og aldeles ikke-liberal måte, med mange transaksjoner uten bokføring. Kuren kan godt bety et sammenbrudd for grunnstammen i den sør-koreanske kapitalismen, advarer borgerlige økonomiske eksperter.

I dette tilfellet ser man et eksempel på de økonomiske supermaktenes, særlig USAs, vilje til å satse på inntrengen i klientstaten med dens stabilitet som risikoinnsats. Eksemplet er betegnende for imperialismens økonomiske strategi. Felles for alle IMF-diktater er at de dels åpner markedene for utenlandske investorer, dels hindrer klientstatene fra å subsidiere egne eksportvarer.

Også andre steder på kloden kan man hele tiden finne aktuelle eksempler på konflikter hvor Bretton Woods-institusjonene ikke makter å skjule sin avgjørende rolle.

I Zimbabwe er det folkelig oppstand mot den økonomiske hestekuren, diktert av IMF, som har sendt tusener på gata og forverret levevilkårene.

I Russland fikk Jeltsin etter mye om og men 4. mars godkjent finansloven for 1998 i parlamentet. Det er en finanslov som er nøye tilpasset IMFs krav, i det IMF har lovet Russland en lånepakke på 9,2 milliarder dollar og diktert betingelsene deretter.

I Sør-Afrika har regjeringa bøyd seg for de politiske konjunkturene og iverksatt en økonomisk liberaliseringsplan, som for en gangs skyld ikke stammer fra IMF eller Verdensbanken, men som følger IMF-doktrinen fullt ut med henblikk på å trekke investeringer til landet. Planen, som IMF for øvrig har kritisert for ikke å være vidtgående nok, har ført til omfattende protester i den sørafrikanske arbeiderklassen og fra det sørafrikanske LO, Cosatu.

Den globale sartheten

Skal noe sammenfattes i forhold til IMF og Verdensbanken her i begynnelsen av 1998, er det at IMFs rolle som imperialismens økonomiske brannvesen fremtrer markant for iakttakeren. To ganger etter hverandre, Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98, har IMF satt rekord i omfanget av lånepakkene til kriserammede strategiske land, begge særlig i forhold til USA, men også i forhold til den internasjonale kapitalistiske økonomien. Hvis ikke disse inngrepene var blitt gjennomført, kunne såvel Mexico som Sør-Korea ha utløst skred på de sarte high-tech-børsene verden rundt.

En annen sammenfatning er at vi kan konstantere at Verdensbankens og IMFs rolle som felleskapitalistiske instrumenter for tvangsinnordning av de underutviklede landene er økt bare i kraft av sovjetblokkens fall og tilførselen av nye klientstater. I denne offensive situasjonen har imidlertid problemene for Bretton Woods-institusjonene vist seg i ivaretagelsen av disse oppgavene. Flere ganger har den økonomiske kjelen vært nær ved å koke over fordi den utskrevne økonomiske kuren har vært designet på monopolkapitalens premisser.

Til slutt avslører IMFs og Verdensbankens nåværende arbeid kapitalismens allmenne krise på utmerket vis. De ovenfor nevnte risikosatsingene beror på monopolkapitalens påtrengende behov for ekspansjon. De enorme beløpene det sjongleres med i lånepakkene, har ingen størrelsesmessig jevnbyrdighet tidligere i historien. Nærmest kommer USAs Marshall-plan for Vest-Europa etter 2. verdenskrig, som i kraft av nasjonal felleskapitalistisk oppbygging av markeder bidro til fremveksten av USAs økonomiske, politiske og militær supermaktsstatus.

Med de endrede styrkeforholdene imperialistmaktene imellom – USA, EU og Japan – kan det godt tenkes at det blant disse før eller senere oppstår viktige strider i de økonomisk samordnende institusjonene, herunder Bretton Woods-institusjonene. En eventuell lammelse av IMF som følge av denne typen stridigheter, kan få interessante følger, når det uunngåelig bernner på nytt i Mexico eller Sør-Korea.

av Rolv Rynning Hanssen

Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Kravene om avkastning skjer etter de samme prinsipper som private investorer følger.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål. Flere tilskuddsordninger som for eksempel de norske investeringsfondene for Nordvest-Russland og Øst-Europa, er langt til SND.

Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Omorganiseringen av de tidligere støtteordningene inn i SNDs tilskuddsordninger kan sees på som en EU-tilpasning. Tilskuddsordningene er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. ESA foreslo en del endringer i ordningene, noe som er blitt gjort. Risikolåneordningene og ulike garantiordninger ble ikke krevd endret av ESA.

Hvorfor befatte seg med SND

Jeg skal ikke her forsøke å lage en fullstendig analyse av SND. Det kreves det mye mer plass til da SND er så altomfattende og viktig på mange områder i norsk politikk. I Stortingsmelding nr 51, 1996/97 har en evaluering av SND fra 1992 til 1996. Evalueringen er foretatt av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) etter at selve evalueringen var lagt ut på anbud! I følge SNF er det ikke grunnlag for å foreslå omfattende endringer av SND.

Bakgrunnen for at jeg har tatt opp spørsmålet, er med direkte bakgrunn i arbeidet i Norsk Kommuneforbunds sentrale yrkesfaglige råd for kollektivtrafikken. Situasjonen i denne bransjen var preget av innføring av konkurranse (endring av samferdselsloven i 1991) og at flere selskaper posisjonerte seg, kjøpte opp konkurrenter og vokste i raskt tempo. Det selskapet som vokste raskest var Norgesbuss Invest. Hvem sto bak denne stigende stjernen innen norsk persontransport? Det var først og fremst selskaper i Orklagruppen som eide ¼ , men som nest største eier sto faktisk staten gjennom SND. Mer enn 18% av aksjene har SND tatt hånd om i det Dagens Næringsliv (7. februar 1997) kaller landets mest oppkjøpshissige busskonsern. På mange måter følte vi fra de kommunale busselskapene at SND var den største trusselen mot våre lønns- og arbeidsvilkår. Disse var under stadig press ved at offentlig selskaper ble vurdert solgt til private som i Oslo, eller selskapene ble tilmeldt NHO som i Trondheim.

SND er innretta på privat virksomhet

En av SNDs vedtatte formål er å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Da SND ble stifta var mesteparten av dets virksomhet videreføring av gamle ordninger. Men noe var nyskapning. En ting er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. SNDs virkemidler kan brukes i alle bransjer unntatt forsikring, finans, rederi, olje/gassutvinning og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift. Fondet skal ikke engasjere seg i virksomheter som mottar offentlig driftsstøtte, men kan gå inn i virksomheter som har det offentlige som marked for sine varer og tjenester.

Dermed var det mulig for SND å gå inn i Norgesbuss Invest som er et selskap som ikke mottar offentlig driftsstøtte, men som eier selskap som mottar driftsstøtte.

Egenkapitaldivisjonen – rollen som storkapitalist

I Stortingsmelding 51, 1996-97 heter det om egenkapitalordningen:

«Begrunnelsen var blant annet at egenkapital i mange nyetableringsprosjekter kan være et mer egnet virkemiddel enn lånefinansiering (…)
Ordningen nyttes fortrinnsvis i små og mellomstore selskap (…)
Vedtak om investeringer og utøvelse av aktivt eierskap medfører at ordningen er et virkemiddel som kan fremme strukturrasjonaliseringer i bransjer og øke deres konkurransekraft.»

Jeg mener at SND med sin sentrale eierrolle i Norgesbuss Invest er i ferd med å sette fart i en brutal strukturendring i bussnæringen, og framskynder anbud, større enheter, sentrale innkjøp og nedleggelser av arbeidsplasser. Store enheter oppstår fordi man har funnet et nytt marked man kan tjene penger på, og man kan ikke oppnå fortjeneste uten at store deler av markedet legges ut på anbud slik at det kan erobres.

Norgesbuss Invest forsøker å kjøpe Pan i Bergen (indirekte anslag mot Bergen Sporveier), har kjøpt Bærumsbuss, Farmand Tønsberg, Molde Bilruter, Oslo/Follo og Mjøsbuss Lillehammer, Mjøsbuss Gjøvik og Mjøsbuss Hamar (de siste tre kjøpt fra Swebus).

Norgesbuss Invest har brukt over ½ milliard på kjøp av bussaksjer.

SND – part i en av maktblokkene

Egenkapitaltilskudd er vesentlig for å vokse og være i stand til å kjøpe andre selskap.

Det er direkte konkurranse mellom våre sju kommunale kollektivselskap og Norgesbuss Invest sine selskap, det er hele tida et hardt press på fylkene for å ta i bruk anbud.

Private selskap vil ha konkurransefordeler med statlig investeringsmidler. Offentlige selskap (som alle er aksjeselskap) har prøvd å gå sammen i allianser for å få nok kapital til å henge med i oppkjøpskarusellen som herjer landet. Det har ført til flere diskusjoner blant våre tillitsvalgte om vi skal delta i strategiske allianser eller ikke, men konklusjonen er uansett at de offentlige selskapene ikke har lykkes i å delta for fullt i oppkjøpsracet.

Målsettingen var å gjøre næringer/bransjer mer konkurransedyktig – overfor utlandet – ikke å gå inn og skape konkurransevridning innad i norske bransjer. Riktignok hevder SND at de i tilfellet med oppkjøp rundt Mjøsa sørget for at det skotske selskapet Stage Coach trakk seg ut av Norge, og har rett. Men samtidig står SND som en statlig alliansepartner for de private busselskapene i forsøket på å erobre de kommunale.

Upartiskhet?

SND bør vokte seg vel for å komme i en eierposisjon som gjør at de tar parti med en av maktblokkene i en næring som står foran store oppgaver framover, anbud eller ikke. For her er det ikke støtte til små- og mellomstore bedrifter det er snakk om. I dette tilfellet er det et engasjement i ei gruppe med 20 selskaper, en omsetning på 2 milliarder og 3750 ansatte (tall fra Norgesbuss sine internettsider).

Stortingsmelding 51 problematiserer SNDs rolle og reiser spørsmålet om habilitet knytta til at SND kan gå inn både på eiersida i en bedrift, samtidig som fondet har til behandling søknader om støtte til bedriften og til konkurrenter. Vi tviler på, selv om stortingsmeldingen slår fast at misbruk ikke har forekommet, at en søknad fra andre i bussnæringen kan forvente en uhildet behandling av søknad om støtte. I alle tilfelle vil andre bedrifter utøve en streng selvsensur i frykt for å få konkurrenten for mye opp i de indre økonomiske forhold.

SND er ikke en ren støtteordning

Det er krav til utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter som sliter hardt i distriktene. Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Når NKFs råd for kollektivtransporten inviterte direktøren for SNDs egenkapitaldivisjon til sitt møte, fortalte han at årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understreker man at det er et aktivt eierskap, man krever styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av ulønnsom virksomhet.

Dette tilsier i seg sjøl at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante. Hovedmålet i stortingsmelding. 51 når det gjelder distriktspolitikk, er å utvikle konkurransedyktige bedrifter, samtidig som det er mulig å gå noe lenger i svært spredtbygde strøk.

Framtidig statlig satsing på privat helse- og omsorg?

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men ifølge SNDs ledelse er dette et ønske. Da vil private sykehus/sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

Man sier det selv i 1997 i rapporten Helse- og omsorgstjenester. Utviklingstrekk og forretningsmessige muligheter: «I 1994 gjennomførte SND en perspektivanalyse av tjenesteytende næringer. Denne anbefalte at fondet utviklet mer systematisk kunnskap om den tjenesteytende sektor for å kunne betjene sektoren og oppgrader SNDs engasjement overfor den. Rapporten anbefalte at det ble utarbeidet utdypende bransjeanalyser for flere delområder, herunder helse- og velferdstjenester, der det syntes å foreligge interessante, uutviklede markedsmuligheter.»

Konklusjonen i rapporten er at det med dagens politikk verken er behov eller rom for næringsutvikling i offentlig regi (SND) innen kjernetjenester som er rettighetsbaserte fordi etterspørsel og tilbud er så sterkt politisk styrt. Men dette forbeholdet for rettighetsbaserte kjernetjenester gjelder kun pasientbehandling utført av helsepersonell., og ikke støttetjenester som catering, renhold, transport mm.

Deretter slås det fast at næringsutvikling i offentlig regi (SND-støtte) kan være aktuelt innenfor andre, ikke rettighetsbaserte, helsetjenester så lenge det ikke går på tvers av gjeldende retningslinjer. Her nevnes tannhelse, veterinærtjenester, alternativ medisin og forebygging. I tillegg er det aktuelt innen omsorgstjenester og andre former for personlig tjenesteyting. Dette er et område hvor etterspørselsveksten skaper både behov for alternative finansieringsformer og behov for høyere produktivitet og servicekvalitet.

Ikke bare søpla på anbud

Nylig gjennomførte NKF en politisk streik mot oppsigelsene på Miljøtransport i Oslo. De ansatte ble lagt ut på anbud! Men det er ikke nok. I rapporten sier SND at «i tillegg til en forventet effektiviseringsgevinst på minst 10-20% ved bruk av private leverandører, antas konkurranseutsetting å gi en effektivisering i det offentlige fordi selve konkurransesituasjonen virker skjerpende».

Hva betyr egentlig næringsutvikling i offentlig regi, altså i SND-regi? For det første kan ikke SND gå inn i offentlig virksomhet eller forvaltning som tidligere nevnt. Det betyr at deres næringsutvikling må konsentreres til private selskap. For det andre må da det etableres en konkurranse på det aktuelle markedet, innføres anbud.

Det betyr at for å få til en slik næringsutvikling, må det til en privatisering og SND må inn med egenkapital eller andre næringstiltak for å skape private bedrifter som kan utkonkurrere de offentlige på helse- og omsorgsmarkedet.

Jeg mener det er god grunn til en stor grad av skepsis til SND. Det virker som om man først og fremst gjør seg til talsmann for kommersialismen, konkurransen. SND skal være smøring i en litt for treg privatiseringsprosess. Det er verdt å merke seg hva de skriver om privatisering av omsorgstjenester: «Selv om det også finnes felles utviklingstrekk og problemstillinger på dette nivå, gjelder hvert vedtak kun for en enkelt kommune. Dette gir lavere synlighet i den nasjonale debatt i media og i politikk, slik at pragmatismen får større spillerom. Etter hvert som konkurranseutsettingen tiltar, øker den ideologisk pregede debatten igjen, med Kommuneforbundet og andre arbeidstaker organisasjoner som sentrale pådrivere». Her er sannelig motstanderen definert, så la oss ta en grundig titt på SND i egne fylker og kommuner.

Er offentlig arbeidsplasser annenrangs?

På NKFs omstillingskonferanse på Sørmarka høsten 1997 innledet Cato Kjølstad fra SND om omstilling i kommunesektoren og tok spesielt utgangspunkt i et av sine prosjekter: Indre Salten. Indre Salten er et av 20 omstillingsområder i Norge. Han fortalte om stiftelsen av Indre Salten Vekst AS som er eid 50% av de tre kommunene i området og 50% av det private næringslivet i kommunene. Formålet med aksjeselskapet var å initiere kompetanseutvikling og tilpassing og effektivisering av offentlig sektor.

Hoveddebatten ble imidlertid en diskusjon om SNDs politiske rolle, blant annet risikovurderingene som ligger bak SNDs satsing. Det ble også stilt spørsmål ved SNDs rolle som privatiseringspådriver og det ble vist til Salten Vask og Rens som med 600.000 kroner investert fra SND, kunne utkonkurrere det fylkeskommunale vaskeriet.

Hvorfor betale 600.000 for å flytte arbeidsplasser fra offentlig til privat virksomhet? Når resultatet kanskje bare er at man får en ny arbeidsgiver og ny tariffavtale. Er det som er tilpassing og effektivisering av offentlig sektor?

Tilsløring av distriktspolitikken

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken og at det faktisk ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. De store kravene til avkastning viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, distriktsutviklingstilskudd mv., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til områdene rundt Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo, Akershus og Vestfold.

Politisk styrt

På mange områder kan vi oppleve SND som en egen stat i staten, som på eget initiativ fremmer konkurranse, anbud og privatisering. Det er imidlertid riktig som SNDs direktør sier i forordet til rapporten om helse- og omsorgstjenestene: «SNDs virksomhet vil under enhver omstendighet og til enhver tid ligge innenfor de retningslinjer som overordnede politiske myndigheter trekker opp».

Til syvende og sist er det et politisk spørsmål, ønsker man politisk å la SND drive sitt press for konkurranse og konkurransevridning til det privates fordel, eller ønsker man noe annet. Ansvaret ligger på styresmaktene, men SND er og blir en pådriver.

av Roy Krøvel

De fattige Zapatistbøndene vil ikke bare revolusjonere Mexico, de vil også revolusjonere revolusjonen. Det sies at Zapatistoppstanden er den første postmoderne revolusjon. Men mer enn «virtuell krigføring» og «propagandagerilja», handler det om handfaste og jordnære ting som bønder, jord, fattigdom og demokrati.

Zapatistene bryter med den latinamerikanske «foco-tradisjonen» som gjerne ser bøndene som objekt for frigjøring. Hos Zapatistene er det bøndene som er subjektet. De skal ikke bare frigjøres. De har makta.

Den 1. januar 1994 kom hundrevis av mayaindianere ned fra fjellene og inn fra jungelen. Væpnet med maskingeværer og macheter tok de kontrollen over fire mexikanske småbyer i delstaten Chiapas helt sør i landet. Kampene varte ikke lenge. Etter et par dager og drøyt 100 drepte, forsvant geriljasoldatene tilbake inn i skogene og opp i fjellene, men før de kom så langt, hadde de holdt pressekonferanser og sendt ut kommunikeer. De kalte seg Zapatister etter den gamle revolusjonshelten Emiliano Zapata, og ville frigjøre de undertrykte i Chiapas. De oppfordret andre til å reise seg, og sammen skulle de «marsjere mot Mexico By».

De første kommunikeene hadde en umiskjennelig revolusjonær klang, og det var flere enn den mexikanske regjeringen som trakk paralleller til kubansk-inspirerte geriljarørsler ellers i Latin-Amerika.

Men Zapatistene mente aldri at de skulle «ta makta» i Mexico By. De planla ikke å marsjere mot hovedstaden – som utvilsomt bare ville ha vært et kollektivt selvmord. De ønsket at andre også skulle gjøre opprør, men så ikke på seg selv som ledere for en nasjonal oppstand. I beste fall kunne de bli en viktig del i en bred front mot det korrupte regimet som har sittet ved makta i mer enn 60 år.

Etter hvert som nye kommunikeer kom fra opprørerne i Chiapas, begynte den tradisjonelle venstresida å bli forvirret: Zapatistene snakket ikke om revolusjonens fortropper, om partiet eller om proletariatets diktatur. Dette var noe annet. Hva? I Mexico er det ingen revolusjonær situasjon, sa geriljaleder Marcos, og Zapatistene ønsker minst av alt å være ledere av en revolusjonære bevegelse. For å få et visst grep om det Zapatistene i Chiapas prøver å gjøre, er det nødvendig å studere mexicansk geriljahistorie, se litt på de to latinamerikanske geriljabølgene og kikke litt på den spesielle økonomiske situasjonen som folk flest lever under i Mexico.

Det revolusjonære Mexico

Helt siden den mexikanske revolusjonen (1910-1920) har ordet revolusjonær hatt en spesiell klang i Mexico. Det styrende partiet heter til og med «Det institusjonelle revolusjonære partiet» (PRI). Partiet til ordfører Cardenas, som vant valget i Mexico By i 1997, heter «Det demokratiske revolusjonære partiet». Emiliano Zapata var indianeren og bondelederen som førte titusenvis av bønder i kamp mot de reaksjonære kreftene, og som feiret store triumfer før han ble drept i et forrædersk bakholdsangrep i 1919. Zapatas revolusjon var en annen enn bolsjevikenes i Russland. Zapata sto for en anarkistisk lignende utgave som ikke primært søkte politisk makt og herredømme, og som bygde på bøndenes eget krav om jord og rettferdighet. Denne tradisjonen er fortsatt levende i Mexico.

Revolusjonen førte med seg ganske omfattende jordreformer. Særlig på 1930-tallet fikk mange jordløse bønder jord. Jorda tilhørte ofte landsbyfellesskapet (ejido), og bøndene dyrket og høstet sammen. Men det gikk ikke mange årene før prosessen begynte å gå den andre veien. Regjeringspartiet PRI ble stadig mindre «revolusjonært» og mer en del av det bestående – «institusjonelt». Korrupsjonen bredde seg. Snart satt de lokale stormennene på viktige poster både i PRI og i statsapparatet. De var også gjerne storbønder og sikret seg stadig mer jord på bekostning av de fattige bøndene. Særlig i Sør-Mexico minner jordfordelingen om situasjonen i Guatemala og El Salvador: Noen få, rike familier eier det meste av den dyrkbare jorda.

I Chiapas måtte stadig flere jordløse mayaindianere søke inn i Lacandon- jungelen og sette i gang med nyrydning der. Men jorda var mager og fattigdommen stor. Naturligvis kunne ikke reverseringen av revolusjonen skje uten motstand. På seksti- og syttitallet dukket det opp hundrevis av folkelige bevegelser som arbeidet mot denne utviklingen. Flere geriljabevegelser så også dagens lys – særlig etter at PRI-regjeringen knuste studentopprøret i 1968, og tok livet av flere hundre aktivister. Men å studere disse opprørsforsøkene er et deprimerende foretak. Uten unntak ble de rullet opp og knust. La oss raskt se på de viktigste.

Liga Communista

ACNR tok til våpen i 1968. 4 år senere var gruppa oppløst, lederen død og de fleste av de 70 medlemmene satt i fengsel. Comandos Armados del Pueblo dukket opp rundt 1970, men i 1971 satt alle de 15 sentrale medlemmene i fengsel. Den revolusjonære studentfronten (FER) ble dannet i 1969 i Guadalajara og besto av minst 150 geriljasoldater. Senere gikk de inn i Liga Comunista 23 de Septiembre. «Den urbane Zapatistfronten» gikk i oppløsning i 1972 etter at politiet hadde tatt de fleste av aktivistene. Ei anna gruppe, FANR, sluttet seg også til Liga Comunista 23 de Septiembre. Fuerzas Armada de Liberacion kom aldri så langt. De gikk i oppløsning i 1977 etter at de fleste av de vel 40 geriljasoldatene var fengslet. Fuerzas de Liberacion Nacional (FLN) har spesiell betydning for oss. De ble dannet i 1969 og hadde på det meste 130 geriljasoldater. De opererte flere steder i landet, men en koordinert politiaksjon førte i 1974 til at FLN gikk mer eller mindre i oppløsning. Det var restene av FLN som i 1981 stiftet EZLN-bevegelsen som i 1994 skulle bli kjent som «Zapatistene». Ei mindre gruppe, FRAP, ble knust i 1977. Da var de fleste medlemmene enten drept eller dømt til lange fengselsstraffer. På samme måte gikk det med Grupo Comunista de Chihuahua. Mange grupper gikk i 1973 sammen i Liga Comunista 23 de Septiembre som aksjonerte i mer enn 20 ulike delstater, og hadde mer enn 400 geriljasoldater i sine rekker. De gikk i oppløsning i 1983.

Lista er mye lengre, men vi har bare plass til to grupper til: Partido Revolucionaria Obrero Clandestino del Pueblo og Partido de los Pobres. Begge dukket opp på slutten av 1960-tallet og var aktive til slutten av 1970-tallet. Senere gikk de begge inn i Ejercito Popular Revolucionario (EPR) som gjorde sin spektakulære entré i 1996.

Vi kan altså gjøre to interessante observasjoner. For det første ser vi at både Zapatistene og EPR (som har sin base i Guerrero) har røtter langt tilbake i tid. For det andre: Så godt som alle geriljabevegelsene ble fullstendig utryddet. Mange geriljasoldater ble drept, flere ble fengslet og noen trakk seg resignerte tilbake. Årsakene er mange, men vi kan få visse ideer dersom vi studerer de enkelte gruppene og medlemmene i detalj. Så godt som alle geriljasoldatene kom fra middelklassen. 90% var studenter da de sluttet seg til opprørerne. Under fem prosent av alle opprørerne var bønder og bare et par prosent tilhørte arbeiderklassen. De tidlige gruppene besto altså vanligvis av relativt «velstående» studenter som dro fra universitetene i byene og ut på landsbygda for «å frigjøre» de undertrykte bøndene og arbeiderne. Motivene var de beste, men viljen var større enn evnen. Langvarig geriljakrig krever god kjennskap til terrenget, evne til å overleve i fjellene og i skogene, og et godt kontaktnett blant lokalbefolkningen. Idealisme er ikke nok. Også de tidlige Zapatistene i FLN fikk lære det på den harde måten.

Los comandantes

Zapatistene i Chiapas er radikalt annerledes: De styres av en undergrunnskomite der medlemmene er valgt av bøndene i landsbyene. Medlemmene i rådet er ikke geriljasoldater, men har likevel tittelen «comandante». Det er «los comandantes» som har den endelige makta over geriljahæren. Geriljahæren er dermed under sivil kontroll. Valgene i landsbyene foregår på tradisjonelt vis. Alle voksne over tolv år samler seg på en møteplass sentralt i landsbyen der de aktuelle sakene legges fram. Så velges representanter eller det stemmes over forslagene som er lagt fram.

Slik er Zapatistene mindre en tradisjonell geriljahær og mer en slags hær betalt og styrt av det sivile samfunnet i baseområdene. Det er fundamentalt forskjellig fra de tidlige mexikanske geriljaeksperimentene. Og det er helt forskjellig fra opprørene på Cuba, i Nicaragua, i El Salvador og i Guatemala.

Et eksempel: Da den mexikanske hæren rykte inn i baseområdene på jakt etter Marcos og andre geriljaledere i 1995, bestemte kommandantene at geriljasoldatene skulle trekke seg tilbake. Subcomandante («underkomandant») Marcos skrev et brev til avisene der han forklarte situasjonen. Han klaget over at «hvis de fortsatte å trekke seg tilbake», så ville de snart støte på et skilt som sa «den peruansk-bolivianske grensen». Han fortalte at han hadde møtt sin gamle venn, billa Durito, mens han vandret gjennom jungelen (Durito er en figur som Marcos ofte bruker i fortellingene sine). Durito anklaget Marcos – «Du flyktet!». I dialogen med Durito prøver Marcos å forklare forskjellen på «flukt» og «strategisk retrett». Med et smil om munnen lar geriljasoldat Marcos folk forstå at han ikke liker ordrene han får, men at han aksepterer dem. Geriljasoldatene trakk seg tilbake og det kom ikke til trefninger med de framrykkende mexikanske soldatene.

Makta ligger altså hos comandante Ramona og de andre i undergrunnskomiteen. I 1997 var jeg så heldig å få oppleve Ramona på to møter i Mexico By – dit hun var sendt for å få medisinsk behandling. Hun er ei skjør og knøttlita kvinne med lys stemme som snakker en syngende og rytmisk maya-dialekt. Hun er så langt fra en Daniel Ortega eller en Fidel Castro som en kan tenke seg. Marcos, derimot, som jeg traff flere ganger i 1994, er utstyrt med mange av de typiske kjennetegnene på en latinamerikansk revolusjonær. Han er både intellektuell og myteskapende.

Maoisme – fidelisme

Det er fort gjort å overdrive den militære slagstyrken til Zapatistene. Allerede de første dagene av krigen inntok de fire mindre byer. Det tok sandinistene i Nicaragua et tiår før de kom så langt. URNG i Guatemala var aldri i stand til noe lignende. Slike sammenligninger er farlige – for de overser Zapatistenes beste våpen de første dagene av krigen: Overraskelsen. Det var overraskelsen som gjorde dem i stand til å ta småbyene. Likevel er det klart at Zapatistene har en sterk folkelig base. De har mange og godt organiserte støttespillere. Det er ikke lett å anslå hvor mange som tilhører Zapatistenes base. Mange bor utenfor det området rundt Lacandon-jungelen som vanligvis regnes som kjerneområdet. Og noen landsbyer er delte mellom Zapatister og regjeringstilhengere. Men sannsynligvis tilhører i underkant av 100 tusen mennesker grunnfjellet hos Zapatistene. På det meste, som den 1. januar 1994, kan de mobilisere noen tusen geriljasoldater – medregnet den dårlig bevæpna militsen.

Våpnene er ofte dårlige og Zapatistene mangler tungt skyts. På alle måter minner de mest om en geriljahær, men strukturen, den nære tilknytningen til landsbyene i baseområdet og den sivile strukturen, gjør at de helst kaller seg «hær». Likevel er det nyttig å sammenligne dem med andre geriljabevegelser.

De fleste latinamerikanske geriljabevegelser har sine strategiske røtter i enten maoismen eller i «fidelismen». Che Guevara ble mistenkt av de sovjetiske rådgiverne på Kuba for å være maoist. Men selv om Che Guevara var for radikal for russerne, hadde han andre visjoner for geriljakrigen enn Mao. For mens Mao la stor vekt på den politiske organiseringen og den lange, tålmodige oppbyggingen, hadde Che stor tro på den rent militære organiseringen.

Kanskje var det den relativt «lette» seieren over Batistas styrker på Kuba som ga næring til denne optimismen? Forfatteren John Ellis hevder at: «I ethvert annet land i Latin Amerika, eller på Kuba tidligere i århundret, ville Castros styrker ha blitt utslettet med foraktelig letthet. Seieren over Batista ble sett i et litt for ærerikt lys. Kanskje ikke så rart.»

I den første optimismen etter seieren på Kuba, skreiv Che ei «lærebok» om geriljakrigføring. Der heter det rett og slett: «Det er ikke nødvendig å vente til at alle forholdene for å lage revolusjon er til stede. Ei kjerne av opprørere kan skape dem.»

Regis Debray gikk et skritt videre og utviklet en ny geriljastrategi. Han lanserte ideen om en «foco» – en liten geriljastyrke som sto på utsiden av «folket», og som konsentrerte seg om de rent militære oppgavene: «Ved å begrense seg til oppgaver som å beskytte sivilbefolkningen eller passivt selvforsvar, opphører geriljagruppen å være folkets fortropper og mister det nasjonale perspektivet. Men ved å gå til angrep, katalyserer den folkets energi og forvandler focoen til en magnetisk pol for hele landet.»

De kubanske erfaringene hadde ført til en ny og spennende teori for opprøret. Mens Mao snakket om langvarig krig, møysommelig politisk arbeid og tålmodighet, kunne de karismatiske kubanerne tilby en annen og raskere vei til seieren. Og best av alt: Det var ingen grunn til å vente. Opprøret ville i seg selv skape de nødvendige forholdene for revolusjonen.

De to bølgene

Den første bølgen lot ikke vente på seg. Fra 1960 til 1970 var det som om en pyroman var på ferde i Latin-Amerika. Studenter, lærere og en og annen prest, dro til fjells eller inn i jungelen for å sette de gamle regimene i brann. Så godt som hvert eneste land i regionen opplevde et slikt opprør. Og så godt som alle opprørslederne kom fra byene, var utdannet ved universitetene, kom fra rimelig gode kår og var inspirert av den kubanske erfaringen. Kuba ga militær trening og økonomisk støtte til mange av opprørerne.

Men det gikk ikke likere med de latinamerikanske geriljabevegelsene enn det gikk i Mexico. Hundrevis av ungdommer satte livet til, og da Che Guevara falt i 1967, var det begynnelsen på slutten for den første bølgen av kubansk-inspirerte revolusjonsforsøk.

Den andre bølgen kom etter at sandinistene hadde jaget diktatoren Somoza fra Nicaragua. Nå kom optimismen tilbake og en ny generasjon geriljasoldater dro til fjells. Sandinistene var i starten støttet av Kuba, men sandinistopprøret tok nesten 20 år før det ble kronet med seier. Slik minner det mer om Maos «lange vei» enn om Ches «foco». Mye er skjedd med latinamerikanske geriljabevegelser siden Che og Debray kom med sine teorier på 1960-tallet, men fortsatt deles gjerne opprørsbevegelsene i to grupper: maoister og fidelister. I Peru, for eksempel, var MRTA (Tupac Amaru) inspirert av den kubanske revolusjonen. De legger stor vekt på propagandaeffekten av sine aksjoner. Sendero Luminoso (Lysende Sti), derimot, bryr seg langt mindre om hvordan de blir oppfattet av andre. For Lysende Sti er det den harde virkelighet som teller: Økonomi, våpen, antall geriljasoldater etc. De ble gjerne sett på som maoister.

Ikke maoister, ikke fidelister

«Det er ikke vår oppgave å lede en revolusjon», sa subcomandante Marcos da vi snakket med ham noen måneder etter oppstanden. «Men vi håper at folk har fått nok etter 60 år med PRI. Vi vil gjerne være en del av en folkelig oppstand. Vi appellerer til det sivile samfunnet om å organisere seg. Ikke la oss stå alene mot det onde regimet. I Guerrero dukket det to år senere opp en annen geriljabevegelse som ikke hadde tenkt å la Zapatistene stå alene. EPR bruker klassiske marxistiske formuleringer og avviser forhandlinger med regjeringen. For EPR fins det bare to utveier: Seier eller utslettelse.

Men mens Zapatistene har et klart definert grunnfjell i mayafolket i Chiapas, er det uklart hvem som står bak EPR. Riktignok kjenner vi til forbindelser de har med ulike bondeorganisasjoner, men ingen vet sikkert hvem EPR representerer. EPR har aksjonert i minst ti ulike delstater, men har likevel ikke hatt den veksten som mange spådde. Trolig opplever de at Che Guevara hadde rett da han sa at det ikke var mulig å gjennomføre en vellykket revolusjon i et land der det fins et slags skinn av demokrati. I Mexico har mange radikale fortsatt stor tro på at forandringer kan skje gjennom valgene.

Zapatistene i Chiapas tilhører heller ikke den maoistiske tradisjonen. Tradisjonelle maoistiske bevegelser organiserer seg gjerne rundt et parti. Elitepartiet er den drivende og førende kraften i bevegelsen. Politisk organisering og skolering er nøkkelen til militær suksess. Hos det kurdiske arbeiderpartiet, for eksempel, får bare et fåtall geriljasoldater slippe gjennom det trange nåløyet til partiet. Men selv om de fleste geriljasoldatene ikke er PKK-medlemmer, er det partiet som utnevner offiserer, og som bestemmer mål og strategi for geriljahæren. Også hos URNG i Guatemala møtte vi spesielle kadere i geriljahæren som hadde ansvaret for «utdanning» av de andre geriljasoldatene. Disse «politiske offiserene» har en helt spesiell maktposisjon.

I Zapatistenes verden er det ikke plass til slike «eliter». Der fins det ikke noe Parti. Riktignok forteller Zapatistene at de første medlemmene av EZLN kom til Lacandon-jungelen med temmelig klassiske ideer om hvordan et opprør skulle gjennomføres, men de fikk klar beskjed fra urfolket: Enten gjør vi det på vår måte, eller så blir dere kastet ut. 17 år senere er det de tradisjonelle og demokratiske strukturene i landsbyfellesskapet som kjennetegner Zapatistene. Alle forslag diskuteres på allmøter og alle beslutninger tas i fellesskap. Det går knapt an å komme lenger fra elitepartiet.

Den autoritære fella

Kanskje går det an å håpe på at Zapatistene dermed slipper å gå i den autoritære fella? Hvor mange ganger har vi ikke støttet rettferdige opprør av typen Vietnam, Nicaragua og Kuba? Og hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan det rettferdige opprøret har blitt forvandlet til et nytt undertrykkende regime?

Opprørsbevegelsen i Guatemala opplevde på 1960-tallet at de undertrykte ikke ville la seg «frigjøre» etter læreboka. Hele avdelinger ble avvæpnet av lokale maya-indianere mens de sov, og ble overlevert til hæren. I Peru står Lysende Sti bak drap på titusenvis av mennesker – mange var radikale bondeaktivister som ikke hadde gjort noe annet enn å organisere lokale bønder. Mer skulle det ikke til for å bli sett på som en farlig konkurrent. Og det siste året har det stadig kommet nye avsløringer om hvordan FMLN i El Salvador henrettet personer de ikke likte. Den revolusjonære historia er ikke bare hyggelig lesning. Radikal demokratisering er Zapatistenes løsning på det autoritære problemet.

«Zapatistene avviser «el vanguardismo» (troen på fortroppene)», skrev det mexikanske magasinet La Giljotina nylig. Røttene til denne filosofien er å finne i lokale tradisjoner i landsbyfellesskapet. Men de går også til tenkere som Berger og Foucault. Kanskje ikke så rart – subcomandante Marcos har en fortid som universitetslærer i kommunikasjonsteori. Zapatistene prøver altså å blande Marx’ materialisme med Foucaults postmodernisme, og lokale bondetradisjoner med kravene fra det internasjonale kommunikasjonssamfunnet.

Dilemma

En grundigere drøfting av opprøret i Chiapas ville måtte inkludere en rekke andre temaer – som den religiøse volden i Chiapas, konfliktene om vann og jord, oppbyggingen av paramilitære styrker, de politiske drapene, godseierne, den politiske volden, fredsforhandlingene som blir sabotert av regjeringen, lavintensitetskrigen og narkokorrupsjonen som gjennomsyrer det mexikanske samfunnet. Men det får bli en annen gang. Her er det ikke plass nok til alt.

Likevel må vi ta oss tid til å nevne Zapatistenes store dilemma. Tradisjonelt har bevegelighet vært en geriljas fremste våpen. De slår til og forsvinner før fienden får organisert seg. Den ene uken opererer de i vest, neste uke slår de til i øst. Motstanderen vet aldri hvor og når geriljaen kommer. Men for sivilbefolkningen har denne bevegeligheten ofte kostet dyrt. Vanligvis er det de lokale bøndene som har måttet betale for et vellykket geriljaangrep. Massakrer på lokale bønder har hørt til dagens orden i Mellom-Amerika. Men Zapatistene kan ikke bare forsvinne. De har valgt å holde seg nært landsbyene. I Chiapas vet alle hvilke landsbyer som tilhører «Zapatistene» og hvilke som «tilhører» regjeringen. Hæren og politiet har ganske god oversikt over hvem støttespillerne til Zapatistene er. Derfor kan ikke Zapatistene gjøre tilfeldige aksjoner mot lokale hæravdelinger. De har fraskrevet luksusen å forsvinne. De vet godt at noen i landsbyene alltid må betale.

Den nære tilknytningen til landsbyene er en klar politisk styrke. men samtidig er det en militær svakhet. Zapatisthæren er i virkeligheten ikke i stand til å forsvare landsbyene mot et angrep fra den mexikanske hæren. Dermed havner de i en tvangssituasjon. Ikke kan de aksjonere, ikke kan de sitte stille og se på overgrepene som foregår. Den eneste utveien er å delta i fredsforhandlinger. Men når de ikke har noe reelt maktmiddel, har de heller ikke stort å sette bak kravene. I snart fire år har de truet med å gjenoppta krigshandlingene. Men det er blitt med truslene. Alt annet ville være det reneste selvmordet. (Enkelte revolusjonære grupper i USA og Europa har foreslått at Zapatistene skal gjøre nettopp det…)

I denne situasjonen har internasjonal oppmerksomhet vist seg som Zapatistenes beste våpen. Tusenvis av aktivister er knyttet sammen gjennom nettverket mot nyliberalisme som Zapatistene har tatt initiativet til. Fire tusen mennesker deltok på to store møter i Lacandon-jungelen i 1995 og i 1996. Titusenvis av demonstranter marsjerte i Mexico By etter massakrene i Acteal i desember 1997. Og bruken av internettet har gitt Zapatistene tilnavnet «den virtuelle gerilja». Men om Zapatistene er mestere i propagandakrigføring, skal vi ikke glemme at bak denne frenetiske aktiviteten skjuler det seg en svakhet. Den militære svakheten gir ikke Zapatistene noe valg – de må stole på den internasjonale opinionen. Og den er, som kjent, heller flyktig.

av Arne Andersen

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom,» heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen.

Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Sjå boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlagsposisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk, begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken

Då Lenin skreiv Materialismen og empiriokritisismen i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialis år med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm-posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle aring; grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiinga Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok Sosialismens forutsetninger.)

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbach-tese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho.»

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande,) og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i Kapitalen.)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falck om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk-politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck, hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

Litteratur

• Engels: Dialectics of Nature (Progress Publishers)
• Engels: Anti-Duhring (Foreign Languages Press Peking 1976)
• Bernstein: Sosialismens forutsetninger (Pax 1973)
• Lenin: Materialismen og empiriokritisismen (Falken Forlag 1982)
• Havemann: Dialektikk uten dogmer (Universitetsforlaget 1964)
• Vor tids filosofi. Engagement og forståelse (Politikens Forlag 1982)
• Simon Køppe: Vikelighedens Niveauer (Gyldendal 1993)
• Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv (Vestanbok Forlag 1992)
• Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1983