Tilstandsrapporten frå Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) for 2007 stadfestar at det er tilnærma sikkert at menneskeleg aktivitet (i hovudsak bruk av fossilt brensel og landskapsendringar) er ansvarleg for den globale oppvarminga som har gått føre seg sidan den industrielle revolusjonen.

Med dei noverande økonomiske og sosiale vilkåra er verda på veg rett inn i økologiske katastrofar utan like i historia.(1)

---

Minqi Li er assisterende professor ved University of Utah og underviser i økonomi.

 

---

 

Då IPCC-rapporten kom ut, kom det nye prov på at klimaendringane skjer mykje fortare og med potensielt meir grusomme konsekvensar enn IPCC-rapporten tyder på.

Dei siste målingane tyder på at Polhavet kan bli isfritt sommarstid så tidleg som 2013, om lag eitt hundre år før det IPCCmodellen spådde. Smeltar sommarisen i Polhavet fullstendig, kan nedbrytinga av isbreane på Grønland bli uunngåeleg og heve havnivået med fem meter eller meir i detta hundreåret. Om lag halvparten av dei femti største byane i verda er trua, og hundrevis millionar menneske vil bli miljøflyktningar.( 2)

Verda er no om lag 0,8 ˚C varmare enn i førindustriell tid, og har den høgaste middeltemperaturen den siste millionen år, innanfor ein grad. Verda blir 0,2 ˚C varmare per tiår, og ut frå drivhusgassane som alt er i atmosfæren, vil temperaturen stige ytterlegare 0,6 ˚C i framtida. Dessutan vil Polhavet med det sannsynlege tapet av sommarisen absorbere framfor å reflektere solstrålinga, noko som kan føre til ei tilleggsoppvarming på 0,3 °C. Tar ein med ei slik utvikling kan verda alt vere mest sikker på ei oppvarming 2 °C over førindustriell tid, som dei fleste reknar for ein kritisk terskel for klimaendringar.(3)

Ei oppvarming på 2 °C vil sannsynlegvis resultere i omfattande tørke og ørkendanning i Afrika, Australia, Sør-Europa og det vestlege av USA; store tap av isbrear i Asia og Sør-Amerika; storskala utskilling av isdekke i polare strøk; og utrydding av 15–40 prosent av plante- og dyreartane. Og enno verre – med 2 ˚C oppvarming vil det skje vesentlege klimatiske tilbakekoplingar, som farleg forsuring av hava, markant tap av tundra med metanutslepp, og brot i karbonsyklusen i jordsmonn og hav blir sett i gong, og set klimaendringane utanfor menneskeleg kontroll.

Ifølge James Lovelock, ein av dei leiande forskarane på klima, vil ein global auke i middeltemperaturen nær 3 ˚C (over førindustriell tid) og ein konsentrasjon over 500 ppm karbondioksid i atmosfæren føre til at både verdshava og regnskogane blir nettoleverandørar av drivhusgassar. Om det skjer, kan snittemperaturen auke vidare med opp til 6 ˚C, noko som vil heve havnivået med minst 25 meter, og føre til utrydding av 90 prosent av artane og ein mauleg reduksjon av folketallet i verda med 80 prosent.(4)

James Hansen, direktør for NASAs Godard Institute for Space Studies, og ein av dei leiande klimatologane i verda, hevda at ein måtte stanse vidare oppvarming til 1 ˚C over 2000-nivået om ein ville unngå øydeleggande auke i havnivået på grunn av irreversible tap av isdekke på Grønland og i Antarktis, så vel som massiv utrydding av artar. Ifølge den eksisterande IPCC-modellen, betyr det ein konsentrasjon av CO2 på ikkje meir enn 450 ppm. Men i ein ny studie hevdar Hansen at IPCC-modellen ikkje tok med ulike potensielle klimatilbakekoplingar. Fortidsklimatiske prov tyder på at «om menneska ønskar å bevare ein planet lik den sivilisasjonen har utvikla seg på, og som livet på jorda er tilpassa», då må CO2- konsentrasjonen i atmosfæren reduserast til om lag 350 ppm. I dag er konsentrasjonen 387 ppm, og stig med 2 ppm per år.(5)

Det er ganske openbart at sjølve eksistensen til menneska og menneskeleg sivilisasjon står på spel. Ut frå alvoret i stoda set mange menneske (medrekna mange som hevdar seg ha eit sosialistisk syn) sitt håp til økologiske reformer i det kapitalistiske verdssystemet, og insisterer på at ei slik reform er innanfor det som er teknologisk og institusjonelt gjennomførbart i det eksisterande systemet. Det presserande og uunngåelege politiske spørsmålet er: Er det i det heile tatt mauleg for det eksisterande samfunnssystemet – verdskapitalismen, i alle tenkelege former – å ta effektivt fatt i den globale klimakrisa og unngå dei mest katastrofale konsekvensane? Om ikkje, kva måtte minimumskrava vere til eit alternativt samfunnssystem som hadde institusjonell kapasitet til å forhindre krisa, eller viss krisa er uunngåeleg, sørge for at siviliasjonen overlevde krisa? Det er spørsmåla alle som er seriøst opptatt av den globale økologiske krisa på ein eller annan måte, må ta inn over seg.

Klimastabilisering: Tekniske val

For å hindre eller mildne vidare global oppvarming må menneskeskapte utslepp av drivhusgassar (særleg CO2-utslepp frå brenning av fossilt drivstoff ) reduserast kraftig. Utsleppa av CO2 er i sin tur avhengig av intensiteten i energiforbruket («emissions per unit of energy consumption»), energiintensiteten i det økonomiske resultatet («energy consumption per unit of output»), og nivået på det økonomiske resultatet (typisk målt som BNP). Derfor, CO2- utslepp = økonomisk resultat X energiforbruk per resultateining X utslepp per eining energiforbruk.

Kapitalismen er eit økonomisk system bygd på profittjakt og kapitalakkumulasjon. Individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar er i konstant og intens konkurranse med kvarandre i den kapitalistiske verdsmarknaden. For å overleve og vinne i konkurransen, og drive av ønsket om meir profitt (eller raskare økonomisk vekst) er individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar alle pressa og motiverte for å utvide produksjon og akkumulere kapital i stadig større omfang. Derfor vil det økonomiske resultatet under kapitalismen tendere mot å vekse, unntatt i periodar med økonomisk krise.

Om energiintensiteten fell raskt på grunn av fallande økonomisk vekst, må ikkje energiforbruket halde fram med å vekse – på papiret. Men all økonomisk aktivitet medfører uunngåeleg visse fysiske eller kjemiske endringar, og må bruke noko energi (det gjeld ikkje bare for fysisk produksjon, men au for dei såkalla tjenestesektorane). Det er ei fysisk grense for kor mykje energiintensiteten kan falle gitt eit økonomisk aktivitetsnivå.

Ut frå måten den kapitalistiske marknaden opererer på, tenderer all nedgang i energiintensitet mot å gjøre energi billegare, ettersom den kortsiktige etterspørselen etter energi går ned i forhold til tilbudet. Men billegare energi oppmuntrar folk til å bruke meir energi i lengda. Slik blir fallande energiintensitet (dvs stigande energieffektivitet) ganske enkelt omgjort til raskare kapitalakkumulasjon (økonomisk vekst) og fører sjeldan til absolutt nedgang i energiforbruket.( 6)

I røynda er kapitalistisk økonomisk vekst vanlegvis følgt av stigande energiforbruk. Trass i relativt treg vekst i verdsøkonomien sidan 1973 har energiforbruket i verda vakse med 2 prosent i året. Med ein slik rate vil energiforbruket i verda auke med 130 prosent frå no fram til 2050. Ut frå slike trendar må utsleppsintensiteten frå energiforbruket kuttast drastisk, eller så må det økonomiske resultatet kraftig ned om det skal vere noko håp om å redusere CO2- utsleppa til nødvendig nivå.

Fossilt drivstoff står for rundt tri fjerdedelar av det primære energiforbruket i elektrisitetsproduksjonen. For å redusere CO2-utsleppa frå el-produksjonen finst det tri tekniske val: karbonfangst og –lagring, kjernekraftverk og el-produksjon frå fornybare kjelder (som jordvarme, vind, sol, tidevatn, bølgar og havstraumar). Utslepp frå kraftverk som brukar fossilt drivstoff, kan reduserast om karbon frigitt i produksjonen kan bli fanga og lagra i grunnen utan å sleppast ut i atmosfæren. Karbonfangst og -lagring vil sannsynlegvis auke kapitalkostnadene i el-produksjonen og redusere energieffektiviteten (ettersom fangst og lagring av karbon krev energi). Det kan mangle nok gode, lekkasjesikre stader å lagre store mengder karbon. Teknologien er uprøvd, og kan ikkje brukast på eksisterande kraftverk. Det betyr at det i beste fall vil ta tiår før karbonfangst og -lagring blir tatt i bruk på ein vesentleg del av kraftverka i verda.(7)

Kjernekraft inneber alvorlege miljø- og tryggingsproblem. Ho produserer massive mengder radioaktivt avfall, og bruker uran, som er ein ikkje-fornybar mineralressurs. Tyske Energy Watch Group peikar på at verdas eksisterande og potensielle reservar av uran i beste fall kan dekke den noverande etterspørselen i sytti år, og at verda kan få knapp tilgang frå omlag 2020. Dessutan, ut frå den lange tida det tar å planlegge og bygge kjernereaktorar, vil det bli vanskeleg å erstatte den halvparten av eksisterande kjernekraftverk som må pensjonerast kommande eitt til to tiår.(8)

El-produksjon frå fornybare kjelder er ikkje eit miljømessig universalmiddel. Utstyr og bygningar til «fornybar» elektrisitet må lagast av industrien som nyttar fossilt drivstoff og ikkje-fornybare mineralressursar. Samanlikna med konvensjonell elektrisitet er elektrisitet frå fornybare kjelder framleis dyr. Vind og sol – dei to viktigaste fornybare energikjeldene – er variable og periodiske, og derfor kan dei ikkje tjene som «grunn»-elektrisitet, og det krevst monaleg stor mengd konvensjonell elektrisitet som sikring.(9)

Med unntak av biomasse kan fornybare kjelder bare brukast til å lage elektrisitet. (10) El-produksjon står for mindre enn 40 prosent av den primære energiforsyninga i verda, og bare 20 prosent av det endelege forbruket. Omlag ein tredjedel av primærforbruket av fossilt brensel blir brukt til elektrisitet, men to tredjedelar blir brukt flytande, i gassform og som fast drivstoff i transport, industri, landbruk, tjenestesektor og bustader.

Av det totale sluttforbruket av fossilt drivstoff er omlag 40 prosent brukt i transportsektoren, 24 prosent i industrien, 23 prosent i landbruk, tjenestesektor og husstandar – og 13 prosent er brukt som råmateriale i kjemisk industri. Elektrisitet kan openbart ikkje erstatte fossilt drivstoff som innsatsmiddel i kjemisk industri. I tillegg vil det bli svært vanskeleg eller uråd å erstatte fossilt drivstoff med elektrisitet i sjø- og lufttransport, godstransport på vegane, i industrielle høgtemperaturprosessar, og drifta av tungt utstyr i industri, byggebransje og landbrukssektor. Mens det kan vere teknisk gjennomførbart å erstatte bensindrivne personbilar med elektriske bila r(og personbilar er kanskje hovudproblemet i moderne kapitalistisk konsumentkultur), er teknologien framleis umoden og det kan ta tiår før elektriske bilar dominerer.

Dessutan – ettersom omlag tri fjerdedelar av primærenergien i el-produksjonen i dag kjem frå fossilt brensel, og omlag tri delar kol er nødvendig for å generere ein del elektrisitet – vil elektrifisering av tranport, industri og andre sektorar tendere mot å auke framfor å senke CO2-utsleppa. Elektrifisering av desse sektorane vil ikkje vere særleg fornuftig for å stabilisere klimaet utan at brorparten av el-produksjonen er «avkarbonisert» (dvs den konvensjonelt fossiltdrivstoff-produserte elektrisiteten erstatta med karbon-fanga, kjernekraft og fornybar elektrisitet).

Jamvel om alle økonomiske og tekniske vanskar som er drøfta ovanfor blir overvunne, er det sannsynleg at det tar tiår før elproduksjonen i verda i hovudsak er omstilt, og det kan ta atskillige fleire tiår å elektrifisere store delar av infrastrukturen i industri og transport. På den tid vil ein global økologisk katastrofe vere så godt som uunngåeleg.

Biomasse er den einaste fornybare energikjelda som kan brukast som drivstoff, flytande og i gassform.(11) Men avgrensa av tilgjengeleg produktivt land og vatn, kan ikkje biomasse dekke meir enn ein liten del av etterspørselen etter drivstoff i flytande form og gassform. Dessutan avslører nye studiar at når ein tar med utslepp frå landskapsendringar og jorderosjon, vil drivstoff frå biomasse faktisk sleppe ut meire drivhusgassar enn konvensjonell bensin.(12)

Klimaendringar og grenser for vekst

Ifølge IPCC-rapporten er det nødvendig å stabilisere karbondioksid i atmosfæren til 445–490 ppm for å avgrense den globale oppvarminga til 2–2,4 ˚C (over før-industriell temperatur) når ein tar med den totale effekten av CO2 og andre drivhusgassar. Det vil i sin tur kreve at globale CO2- utslepp når toppen mellom 2000 og 2050. Globale CO2-utslepp har auka med rundt 3 prosent i året sidan 2000. Om noverande trendar held fram vil globale utslepp i 2010 vere 34 prosent høgare enn i 2000. Då må utsleppa ned med 63–89 prosent frå 2010- nivå for å stabilisere CO2 på 445–490 ppm.

Kan ein nå desse måla for utsleppsreduksjon under den globale kapitalismen, med den konstante tvangen til kapitalakkumulasjon og økonomisk vekst? Tabell 1 presenterer fleire alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som gir 63 prosent reduksjon av utsleppa (som kan stabilisere CO2-nivået i atmosfæren på 490 ppm), ut frå topp i utsleppa i 2010 og nedgang etterpå. Med andre ord er formålet å peike på enkelte maulege kombinasjonsendringar i energiintensitet, utsleppsintensitet, og økonomisk vekst som kan føre til målet å stabilisere CO2-nivået på 490 ppm. Desse scenaria, hypotetiske og baserte på optimistiske forutsetningar, set eit dramatisk lys på dei endringane som må til for å stabilisere CO2-nivået. Dei illustrerer at ein ikkje kan nå fornuftige stabiliseringsmål med endelaus økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon.

Som drøfta ovanfor, er det på mange område teknisk svært vanskeleg eller uråd å erstatte direkte bruk av fossilt drivstoff med elektrisitet. Likevel går ein i alle scenaria ut frå at 50 prosent av sluttforbruket av fossilt drivstoff vil vere elektrifisert i 2050. Dessutan, trass i ulike problem med karbonfanga, kjernekraftprodusert og fornybar elektrisitet er det i dei ulike scenaria optimistisk gått ut frå at 50, 75 eller 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt drivstoff vil vere avkarbonisert i 2050 (med gjennomsnittleg nedgang på 1, 1,7 eller 2,7 prosent i året). Ein går ut frå at energiintensiteten skal falle med 33, 45 eller 55 prosent i 2050(med 1, 1,5 og 2 prosent i året). Med 33 prosent reduksjon i energiintensiteten vil verda i snitt nærme seg nivået på «energieffektivitet» i «avanserte» kapitalistiske land i dag. Med 45 eller 55 prosent reduksjon ville snittet i verda vere samanliknbart med «energieffektiviteten» i vesteuropeiske land i dag.(13)

Dei registrerte nivåa på «energieffektivitet» i dei avanserte kapitalistiske landa kjem ikkje bare som resultat av enkelte avanserte teknologiar, men au frå massiv flytting av energiintensiv industri til periferien i verda. Det reiser spørsmålet om desse «effektivitets »-nivåa nokon gong kan bli oppfylte av landa i periferien, ut frå at ei slik forbetring i effektivitet i høgste grad er optimistisk. Det er au viktig å erkjenne at dei tri faktorane i desse scenaria – utsleppsintensitet, energiintensitet og økonomisk vekst – ikkje nødvendigvis er uavhengige av kvarandre. Visse endringar i drivstofftypar for å endre utsleppsintensitet kan til dømes påverke potensialet for å forbetre energiintensisteten eller økonomisk vekst negativt eller omvendt. Men i dei framlagte scenaria har ein på optimistisk vis sett bort frå desse problema.

Ut frå den nedgangen ein tenker seg i utslepps- og energiintensitet kan ein rekne seg fram til den maksimale økonomiske vekstraten som samsvarer med desse måla. Til dømes går ein ut frå i scenario 1 at 50 prosent av el-produksjonen som no bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at intensiteten går med 1 prosent i snitt per år), og at energiintensiteten fell med eit snitt på 1 prosent i året. For å redusere utsleppa med 63 prosent frå 2010 og 2050 må då den årlege økonomiske veksten mellom 2010 og 2050 ikkje overstige -0,4 prosent, dvs at økonomien må minke. På liknande vis, i scenario 9 går ein ut frå at 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at utsleppsintensiteten går ned med eit årleg snitt på 2,7 prosent) og energiintensiteten fell med med 2 prosent i snitt i året, då må gjennomsnittleg årleg økonomisk vekst frå 2010 til 2050 ikkje overstige 2,3 prosent.

Ut frå tabell 1 er det klart at den nedgangen i utslepps- og energiintensitet ein går ut frå, er mykje meir dramatisk enn det den globale kapitalismen har prestert historisk (det IPCC kallar «business as usual») og føresetnadene for alle scenaria er derfor svært optimistiske. Likevel må verdsøkonomien i dei fleste scenaria i realiteten stagnere, og i eit scenario må verdsøkonomien faktisk minke absolutt. Og det går ut frå nedgang i utslepps- og energiintensitet som overgår historiske snitt, og ganske dramatisk med omsyn til utsleppsintensitet, der scenaria er basert på eit forbetringsgjennomsnitt som er tri til ni gonger betre enn historiske snitt. Ut frå at folkesetnaden i verda veks med 1 prosent i året vil dei mest positive scenaria føre til positiv vekst i BNP per hovud.

Og jamvel med desse svært optimistiske scenaria for stabilisering av karbon i atmosfæren, vil verda bli 2,4 ˚C varmare ifølge estimata frå IPCC (jamført med førindustriell tid). IPCC-framskrivingane tar faktisk ikkje med mange av dei siste målingane i reknestykket. Det er no sannsynleg at sommarisen i Arktis forsvinn, og Polhavet vil derfor absorbere meir varme. Ein atmosfærisk konsentrasjon på 490 ppm CO2e vil kanskje føre til ei global oppvarming på 2,7 ˚C (framfor dei 2,4 ˚C IPCC-rapporten går ut frå), og fører verda farleg nær den 3 ˚C-terskelen som ifølge James Lovelock vil ende med globalt kollektivt sjølvmord for menneska.

Om målet er å stabilisere konsentrasjonen av CO2e i atmosfæren på 445 ppm istaden for på 490 ppm, må dei globale utsleppa ned med 89 prosent, ikkje bare 63 prosent. Ved 445 ppm vil temperaturen framleis stige 2 ˚C (jamført med førindustriell tid). Enkelte typar større økologiske katastrofar vil vere uunngåelege, og farlege tilbakekoplingar i klimasyklusar kan bli utløyst. Det trengst langt meir drastiske kutt i dei globale utsleppa om målet verkeleg er å stabilisere klimaet og skape tilstrekkeleg stor tryggingsmargin.

Tabell 2 viser alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som samsvarer med 89 prosent nedgang i utsleppa. Dei andre forutsetningane er som i tabell 1. Det viser seg at verdsøkonomien må minke i alle scenaria. For scenario 1 til 3 (der nedgangen ein går ut frå i utsleppsog energiintensitet, er klart optimistiske samanlikna med det kapitalismen har prestert historisk), må verdsøkonomien falle med to tredjedelar til tri fjerdedelar etter 2010 for å nå målet for nedgang i utsleppa.

Resultata presenterte i tabell 1 og 2 kan ikkje med nokon rimeleg grunn stabilisere klimaet gitt den endelause ekspansjonen i den globale kapitalistiske økonomien. Men det kapitalistiske systemet er grunnleggande ute av stand til å fungere med ein ikkjeveksande (for ikkje å snakke om minkande) økonomi.

Politikk for klimaendringar og den naudsynte sosialismen

Kan forfattaren vere for pessimistisk? Er «kunnskapen», «kreativiteten», «tilpassingsevna » og «spensten» i kapitalismen undervurdert? Talspersonane for dei store miljøorganisasjonane, som Lester R Brown (forfattar av Plan B og direktør for Earth Policy Institute) og Amory Lovins(medforfattar med Paul Hawken og L Hunter Lovins av Natural Capitalism) freistar overtyde oss om at magisk teknologi vil komme til unnsetning. Kostnadene for solpanel vil gå i golvet, samtidig som energieffektiviteten vil bli tidobla. Utsleppa av drivhusgassar og anna forureining kan reduserast drastisk, mens brutto nasjonalprodukt vil halde fram med å vekse eksplosivt. For dei er det ingen grunnleggande konflikt mellom produksjon for profitt og kapitalakkumulasjon på den eine sida, og økologisk bærekraft på den andre.

Den typiske måten deira å argumentere på er at «teknologien er alt tilgjengeleg» og «alt som trengst er politisk vilje». Med «politisk vilje» tenker dei sjølvsagt ikkje på noko nær fundamentale samfunnsendringar. I staden snakkar dei om enkelte lovreformer og internasjonale avtalar innanfor det grunnleggande kapitalistiske rammeverket. På det meste vil dei kreve enkelte avgrensa endringar i oppførselen til konsumentane.

Når det gjeld den sosiale samansettinga, består dei store miljøorganisasjonane i hovudsak av folk som høyrer til den øvre middelklassen i det kapitalistiske samfunnet. Dei inkluderer professorar, ingeniørar, teknikarar, direktørar, finansanalytikarar og andre yrke. Jamvel om dei typisk ikkje eig særleg mykje produksjonsmiddel, utøver dei viktige leiar- og teknikarfunksjonar for kapitalistane, og nyt vesentlege privilegium jamført med arbeidarklassen.

I periodar med revolusjonært oppsving, som på 1960-tallet, kunne enkelte av dei bli raskt radikaliserte og bli ymse «ultravenstristar ». I periodar med kontrarevolusjon kunne dei bli dei viktigaste allierte for herskarklassen i offensiven mot det arbeidande folket. På 1980- og 1990-tallet var den øvre middelklassen ein viktig sosial base for nyliberalismen i mange land, og dei spela ei avgjørande rolle for den kapitalistiske restaureringa i det tidlegare Sovjetunionen, Aust-Europa og Kina.

Ettersom den økologiske krisa blir djupare, innser eller aner enkelte i den øvre middelklassen at den eksisterande kapitalistiske «livsstilen» er i alvorleg trøbbel og ikkje kan vare evig. Likevel er dei ute av stand til eller uvillige til sjå føre seg noko utover det kapitalistiske systemet som deira relativt priviligerte liv er avhengige av. Dei er enno ikkje klare til å gi opp si implisitte støtte til kapitalistklassen. Deira levekår og erfaringar er langt frå dei til arbeidarklassen. Det er derfor vanskeleg for dei å sjå at bare med massiv mobilisering og organisering av arbeidarklassen kan det vere noko håp om den samfunnsendringa som er naudsynt for ei økologisk bærekraftig framtid. Miljøfolka frå den øvre middelklassen må derfor legge sine desperate håp (eller tru) i teknologiske miraklar på den eine sida, og moralsk overtyding på den andre (som dei håper vil overtyde kapitalistklassen om å oppføre seg moralsk og rasjonelt).

Men lovene for kapitalismen vil halde fram å fungere så lenge som det kapitalistiske systemet er intakt, uavhengig av individuell vilje og mot dei beste ønskene til miljøfolka frå øvre middelklasse. Før eller seinare må dei verkeleg samvitsfulle miljøfolka velje mellom ansvaret for økologisk bærekraft og støtte til eit utbyttande og undertrykkande sosialt system. Dessutan, med ei djupare økologisk krise og den kapitalistiske krisa generelt, kan det snart bli vanskelegare for kapitalismen å stille opp med dei materielle privilegia til øvre middelklasse, mens han samtidig tilfredsstiller krava til produksjon for profitt og akkumulasjon.

Som eg har drøfta tidlegare, er det mange tekniske hindringar for avkarbonisering av energisystemet i verda. Brown og Lovins har overdrive potensialet for tekniske endringar grovt. Men jamvel om mange av dei framlagte høgeffektive energiteknologiane baserte på fornybare ressursar skulle bli tilgjengelege straks, vil iverksettinga bli forsinka av dei grunnleggande hindringane for spreiing av teknologi under kapitalismen. I eit økonomisk system basert på produksjon for profitt er ein ny teknologi «intellektuell eigedom». Folk eller land som ikkje har råd til å betale, blir nekta tilgang. Sjølv i dag har hundretalls millionar av menneske ikkje tilgang til elektrisitet. Kor mange tiår vil det gå før dei byrjar få tilgang til soldrivne elektriske bilar?

Dessutan, ulikt nye konsumentdupedittar som mobiltelefonar eller bærbare datamaskiner som fort kan produserast av eksisterande industri, krev avkarbonisering av energisystemet i verda grunnleggande endringar i infrastrukturen i verdsøkonomien. I botnen betyr det at tempoet i avkarboniseringa, sjølv under maksimalt gunstige tilhøve, ikkje kan bli raskare enn takten i verdiforringinga av langtlevande fast eigedom. Når mange bygningar og andre langtlevande strukturar vil vare eit halvt hundreår eller meir, må ein sjå avkarboniseringstakten ein går ut frå i tabell 1 og 2 som ekstremt optimistisk.

Frå eit reint teknisk synspunkt er den enklaste og lette løysinga på klimakrisa å stanse all økonomisk vekst straks, og byrje senke forbruksnivået i verda systematisk inntil utsleppa av drivhusgassar fell til fornuftig nivå. Det kan ein klart oppnå med eksisterande teknologi. Om alle noverande og potensielt tilgjengelege avkarboniseringsteknologiar blir tatt i bruk over heile verda så raskt som mauleg, vil verda framleis ha produksjonskapasitet til å dekke dei grunnleggande behova til heile befolkninga i verda jamvel med ein mykje mindre verdsøkonomi (scenario 1 til 3 i tabell 2 vil grovt sett bety ei tilbakevending til den materielle levestandarden på 1960-tallet).

Men i eit kapitalistisk system, så lenge som produksjonsmidla og meirverdien er eigd av kapitalistane, er det både insentiv og press for at kapitalistane skal bruke ein stor del av meirverdien til kapitalakkumulasjon. Om ikkje meirverdien kjem under samfunnsmessig kontroll, kan ein ikkje stanse kapitalakkumulasjom (og dermed økonomisk vekst). Dessutan, ut frå den enormt ulike fordelinga av inntekt og rikdom under kapitalismen, korleis kan ein global kapitalistisk økonomi meistre ei systematisk nedtrapping og samtidig dekke dei grunnleggande behova til milliardar av menneske? Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for at kapitalismen skal lindre dei innebygde sosiale motsetningane.

Kyoto-protokollen krev at dei utvikla kapitalistiske landa reduserer sine CO2- utslepp med 5 prosent frå 1990 til 2012. Figur 1 viser CO2-utsleppa i dei største økonomiane i verda frå 1990 til 2005. USA avslo å underteikne protokollen, og utsleppa i USA auka med 22 prosent frå 1990 til 2005. Blant underskrivarane av Kyoto-promitokollen auka utsleppa til Japan med 16 prosent og utsleppa frå Euro-sonen tenderte mot å auke frå midten av 1990-tallet. Utsleppa i Storbritannia har lege flatt (på grunn av massivt skifte frå kol til Nordsjø-gass).

Ironisk nok er Russland den einaste store økonomien som har redusert utsleppa sine markert sidan 1990, i ein periode der det økonomiske resultatet og folketallet har gått ned. Dei russiske utsleppa fall med ein tredjedel frå 1990 til 2005, med ein årleg reduksjon på 2,7 prosent. Om verdsøkonomien skulle kopiere russarane tri gonger, dvs for å oppleve det økonomiske samanbrotet Russland opplevde på 1990-tallet tri gonger med ein tilsvarande reduksjon i utsleppa, så ville utsleppa i verda ha falle med to tredjedelar i 2050. Det ville bare bety at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ville stabilsere seg på 490 ppm. Som drøfta ovanfor, ville det framleis vere langt mindre enn nødvendig.

Sidan 1990 er utsleppa i Kina og India meir enn fordobla, og Kina har no gått forbi USA når det gjeld utslepp av drivhusgassar. Med noverande rate vil Kinas utslepp bli dobla på ti år og India vil doble sine på mindre enn femten år. EU har i dag forplikta seg til ein reduksjon i utsleppa på 20 prosent (frå 1990-nivå) i 2020. Heile denne reduksjonen vil bli oppveid av bare eitt år med den økonomiske veksten i Kina. Med den store kapitalistiske boomen i Kina bygger dei no to kolfyrte kraftverk i veka. Det betyr at Kina kvart fjerde år vil bygge like mange kolfyrte kraftverk som det no er i USA. Kva slags håp er det for å stabilisere klimaet med eit slik fanatisk jag etter akkumulasjon? Kva for magisk teknologi kan gjøre denne typen kapitalisme bærekraftig?

Det bør seiast at dei kinesiske arbeidarane og bøndene ikkje i det heile tatt har hatt fordel av denne kvilelause jakta på kapitalistisk profitt. Det er dei multinasjonale selskapa (som brukar Kina som «verkstad» for verda) og dei kinesiske kapitalistiske elitane som har hausta enorme profittar. I mindre grad har øvre middelklasse i framskridne kapitalistiske land au hatt fordel av billege forbrukarartiklar og «tjenester» produsert av arbeidarar i Kina, India og andre delar av periferien.

Den 14. juni 2007 trykte Financial Times ein ganske bisarr artikkel («Det er fridommen og ikkje klimaet som står på spel») av Vaclav Klaus, presidenten i Tsjekkia og tidlegare leiar for den antikommunistiske «fløyelsrevolusjonen»:

Den fridomselskande president Klaus (som tydelegvis har studert Friedrich Hayek godt) kravde så at vitskapsfolk «må ha ein plikt til legge fram sine politiske og verdioppfatningar og kor mykje dei påverka utval og tolking av vitskaplege prov». Klaus forsikra oss så at «teknologiframgang» og «auke i tilgjengeleg rikdom» ville halde fram og «ville løyse alle potensielle konsekvensar av mindre klimaendringar».

Ein må vedgå at det verkeleg krev mot av Klaus å forsvare «fridom» i ei tid då det veks fram ein viktig politisk konsensus i det internasjonale borgarskapet om at klimaspørsmålet ikkje kan ignorerast lenger. Ut frå eiga politisk erfaring og bakgrunn i Kina (som Tsjekkoslovakia ein tidlegare sosialistisk stat), er standpunkta til Klaus merkeleg kjente.

Ærleg talt, bare ein ekstremt reaksjonær som hatar arbeidarklassen og sosialismen djupt og inderleg, kunne komme med slike underlege kommentarar. På ein måte er Klaus likevel nærare sanninga enn alle dominerande miljøfolk. Det krevst verkeleg global «sentral»-planlegging for at menneska skal overvinne klimakrisa, om ein med «sentral» meiner sjølvmedvite, rasjonelt samarbeid i demokratiske institusjonar.

Dei tekniske krava som kan stabilisere klimaet, er klare. Den globale energistrukturen må endrast grunnleggande og baserast på fornybare ressursar. Store delar av den økonomiske infrastrukturen må endrast i samsvar med det. Landbruket må reorganiserast etter bærekraftige prinsipp og bli frigjort frå fossilt drivstoff til gjødsel og maskineri. Heile transportsystemet må byggast om, med jernbanar og offentleg transport der fornybar elektrisitet spelar ei avgjørande rolle. Nivået på verdsøkonomien må reduserast i samsvar med måla for utslepps-reduksjon. Alt saman må gjennomførast utan å undergrave dei grunnleggande behova til befolkninga i verda.

Det er klart at kapitalismen ikkje kan nå desse måla. Om me ikkje ønskar undergrave økologien som sivilasjonen er avhengig av, kva anna kan oppnå desse måla enn sosialisme med offentleg eigarskap til produksjonsmidla og demokratisk planlegging?

Såkalla «marknadssosialisme» er ikkje eit alternativ. Både teori og historiske erfaringar har demonstrert at «marknadssosialisme » uunngåeleg fører til kapitalisme. Dei som er mot sosialistisk planlegging kan tenkast påstå at dei historiske erfaringane med sosialisme viser at sosialistisk planlegging vil vere «ineffektiv».

Bortsett frå at framtidig sosialisme utan tvil vil gjør det langt betre enn den historiske på demokrati og økonomisk effektivitet – ut frå alvoret i den globale økologiske krisa – er «effektivitet» ganske enkelt ikkje eit relevant spørsmål. Det verkelege spørsmålet er: Kan sosialismen sørge for mat, utdanning og helsestell for alle på jorda? Me veit at sosialismen historisk var i stand til det, og Cuba gjør det framleis med ganske begrensa materielle ressursar.

Kapitalismen har alltid mislykkast med å sørge for mat, utdanning og helsestell til minst hundrevis av millionar menneske. Om den globale økologiske krisa ikkje blir overvunne, vil kapitalismen til slutt mislykkast for alle menneske. Er ikkje valet klart nok?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar

1. Intergovernmental Panel on Climate Change (Mellomstatleg panel om klimaendringar – IPCC): «Summary for policymakers of the Synthesis Report of the IPCC Fourth Assessment Report,» november 2007, http://www.ipcc.ch.

2. David Spratt, The Big Melt: Lessons from the Arctic Summer of 2007, oktober 2007.

3. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red (Friends of the Earth, 2008), http://www. climatecodered.net.

4. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red; Jonathan Leake, «Fiddling with Figures while the Earth Burns,» Times Online, 6. mai 2007, http:// www.ecolo.org/lovelock; James Lovelock, The Revenge of Gaia (New York: Basic Books, 2006), 15–38.

5. James Hansen et al., «Target Atmostpheric CO2: Where Should Humanity Aim?»(utdrag), april 2008, (utgitt mai 2008). Sjå au John Bellamy Foster, «The Ecology of Destruction», Monthly Review 58, no. 8(2007): 1–14.

6. Det er kjent som Jevons paradoks, etter den britiske 1800-tallsøkonomen William Stanley Jevons som først observerte denne underlege effekten. Sjå Brett Clark og John Bellamy Foster, «William Stanley Jevons and The Coal Question,» Organization & Environment 14, no. 1(2001): 93–98; John Bellamy Foster, Ecology Against Capitalism (New York: Monthly Review Press, 2002), 94–95.

7. Ted Trainer, Renewable Energy Cannot Sustain A Consumer Society(Dordrecht, Netherlands: Springer, 2007), 110–11.

8. Energy Watch Group, «Uranium Resources and Nuclear Energy,» EWG-Series No.1/2006 (desember).

9. Michael H. Heusemann, «The Limits of Technological Solutions to Sustainable Development,» Clean Technology and Environmental Policy 5(2003): 21–34. Eit nyleg eksperiment sponsa av den tyske regjeringa vil vise at eit nettverk med 61 prosent av elektrisiteten frå vind, 14 prosent frå solceller, og 25 prosent frå biomasse kan dekke opp til 100 prosent av elektrisitetsetterspørselen.(«Renewed Energy», The Guardian, 26. februar 2008). Men som drøfta under, er biomasse svært problematisk og kan sleppe ut meir drivhusgass enn fossilt brensel. Derfor set eksperimentet ei grense på 75 prosent dekarbonisering av el-produksjonen.

10. Energistatistikken som er drøfta her og i neste avsnitt, er frå International Energy Agency, Key World Energy Statistics 2007.

11. Sjølv om det har vore mykje snakk om å utvikle ein «hydrogenøkonomi», er hydrogen i seg sjølv ikkje ein primær energikjelde (dvs at det ikkje finst naturleg lager av hydrogen som ein kan utnytte). Hydrogendrivstoff er produsert av vatn, ein prosess som krev tilførsel av energi. Derfor er hydrogen ganske enkelt ein måte å lagre energi på (ganske likt eit batteri), og dei miljømessige konsekvensane avheng av energikjelda som blir brukt i produksjonen.

12. Joseph Fargione, et al., «Land Clearing and the Biofuel Carbon Debt», Science 319, no. 5867(2008): 1235–38; Timothy Searchinger, et al., «Use of U.S. Croplands for Biofuels Increases Greenhouse Gases Through Emissions from Land- Use Change», Science 319, no. 5867(2008): 1238–40.

13. Ifølge Key World Energy Statistics (sjå note 9) var energiintensiteten i OECD i 2005, målt i 2000- dollar, 37 prosent under snittet i verda, Frankrike 41 prosent under, Tyskland 44 prosent under, og UK 56 prosent under snittet i verda.

Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality, ZE D BOOKS, 2007

Krigen som har herjet Kongo de siste 13 årene, er trolig den blodigste verden har opplevd siden Vietnam-krigen, og det er ikke mye om å gjøre før dødstallene øker ytterligere. Likevel er det en krig som har fått marginalt med dekning, og skapt så godt som ingen aktivisme i vesten. Et søk på nettsida til partiet Rødt på «Kongo» gir ett treff, en uttalelse der partiet, med svært spinkel begrunnelse og, i denne anmelders øyne, feilslått argumentasjon, går inn for å sende norske styrker til Kongo. Til sammenligning gir et søk på Tjen Folket sju treff, og selv om det er vanskelig å sammenligne viktigheten av en blodig krig med interne stridigheter i/rundt et lite norsk politisk parti, så illustrerer det noe av den manglende interessen for denne høyst reelle og dødelige krigen.

Thomas Turners bok Congo Wars – Conflict, myth, reality er en bok som kan bidra til en bedre forståelse av krigen i Kongo. Den er langt fra å være noen endelig forklaring på krigen, eller krigene, som har herjet siden Rwanda, Uganda og Angola invaderte landet i 1996 for å avsette Mobutu, som hadde styrt landet med jernhånd siden 1965. For eksempel kunne han med fordel problematisert forholdet mellom hutu og tutsi ytterligere, og det ville definitivt også vært å foretrekke dersom han i større grad hadde tatt opp betydningen andre land enn nabolandene har hatt på krigene. Mye har også skjedd i konflikten siden boka kom ut i 2007, ikke minst den uventede felles rwandisk-kongolesiske arrestasjonen av den tidligere Rwanda-agenten i Kongo Laurent Nkunda tidligere i år og den felles offensiven disse landene nå har innledet mot hutu-militsen Interahamwe som siden folkemordet i Rwanda og maktovertakelsen til tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front har drevet krigføring mot Rwanda fra kongolesisk territorium.

Det boka imidlertid får meget godt frem, er den koloniale bakgrunnen for krigene i Kongo. Kongo ble kolonisert av Belgia på 1870-tallet med ett formål: ran av landets ressurser. Selv om området er meget rikt på ressurser, skulle det vise seg at kolonimakten ikke var i stand til å benytte seg av disse rikdommene, og for Belgia ble dermed Kongo vel så mye et pengesluk – selv om Kongos befolkning selv betalte den største prisen for koloniseringen. Den generelle dekoloniseringsbølgen gjorde likevel sitt til at Kongo fikk sin selvstendighet i 1960.

Vel så viktig for å forstå bakgrunnen for krigene som Kongos egen kolonihistorie, er imidlertid kolonihistorien i Rwanda. Rwanda var opprinnelig en del av Tysk Øst- Afrika, men i og med Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, ble den østlige delen av dette området, daværende Ruanda-Urundi, i dag Rwanda og Burundi, overført til Belgia. Da dette imidlertid skjedde under mandat fra Folkeforbundet, kunne ikke Belgia innlemme dette området i den eksisterende kolonistrukturen i Kongo. Belgisk Afrika ble dermed to enheter, og Ruanda- Urundi fikk derfor heller ikke sin selvstendighet før to år etter Kongo, da Rwanda og Burundi ble opprettet.

Et moment Turner legger stor vekt på, er betydningen av raseteori. Som resten av Afrika, ble Kongo og Ruanda-Urundi opprettet som enheter ikke etter egne, men etter kolonimaktenes ønsker. For å holde makta over store befolkningsgrupper, ble det etablert klassesystemer der kolonimakten holdt kontroll ved hjelp av soldater, embetsmenn og misjonærer, som i sin tur allierte seg med tradisjonelle herskere, alt etter forgodtbefinnende. Dette ble, i sin tur, blandet inn med raseteorier og ulike Bibelfortolkninger.

Særlig i Ruanda-Urundi, med sitt eksisterende maktsystem, ble dette fatalt. I tillegg til pygméfolket twa, som aldri, verken før, under eller etter kolonitiden har spilt noen politisk rolle, var dette området dominert av hutu og tutsi. Turner går bare i liten grad inn på det, noe som kan ha å gjøre med at han tar det for gitt, men dette er i utgangspunktet én etnisk gruppe, i den grad etnisk gruppe i det hele tatt er et relevant fenomen her. Turner bruker i stedet begrepet rwandofon for å betegne disse. Historisk har tutsi snarere utgjort en herskerklasse, eller overkaste, en minoritet som på grunn av sin økonomiske stilling har vært i stand til å dominere hutu-majoriteten. Giftemønstre, der tutsi-kvinner har giftet seg med hutumenn, uten at det motsatte har vært tilfelle i samme grad, har, sammen med arvemønstre, der det er mannens status som hutu eller tutsi som avgjør barnas status, bidratt til at hutu-majoriteten har blitt stadig større.

For koloniherrene, derimot, var dette et spørsmål om rase, og i og med at tutsistyret var et eksisterende maktsystem som kunne brukes, ble det svært viktig å implementere denne illusjonen. Mens hutuene, i likhet med de fleste gruppene i Kongo, ble «redusert» til primitive vestafrikanere, ble tutsienes opphav lagt til Nilens kilder, og dermed til kristendommens vugge. På tross av at dette er en konstruksjon, er det fortsatt en illusjon som lever den dag i dag. Dette systemet ble sementert da Belgia gjennom folketellinger og en passreform i 1933 kategoriserte, eller i hvert fall forsøkte å kategorisere, alle innbyggere i Ruanda- Urundi som hutu, tutsi eller twa. Etter hvert som det ble klart at også Ruanda- Urundi ville bli dekolonisert, valgte Belgia så å endre sine allianser, da de skjønte at hutuene i et selvstendig Rwanda og et selvstendig Burundi neppe ville godta fortsatt tutsi-styre. Med belgisk støtte ble derfor selvstendigheten i Rwanda og Burundi, ledsaget av omfattende hevnksjoner mot og regelrett nedslakting av tutsier.

Turner vektlegger også Kongo-krisen i 1960, og ikke minst dens etterspill. Da nasjonalisten Patrice Lumumba ikke klarte å forhindre separatisme i de ressursrike provinsene Katanga og Sør-Kasai, og FN heller ikke evnet, eller ønsket, å bidra, vendte han seg mot Sovjetunionen. Dette provoserte i sin tur et CIA-støttet kupp som ga støtet til en borgerkrig som skulle vare til 1965, da Joseph Mobutu endelig skulle innsette seg selv som diktator. Særlig i øst, var gruppene som hadde vært lojale til Lumumba sterke, og hutu-regimet i Rwanda tillot gladelig Mobutu å benytte seg av rwandisk territorium for å føre krigen sin, slik at opprørerne havnet i en tofrontkrig. Som «takk» for hjelpen, gjorde Mobutu sitt for å svekke tutsiene. Ikke bare tutsier som var kommet til landet etter Rwandas og Burundis selvstendighet, men også tutsifolket banyamulenge, som hadde innvandret på første halvdel av 1800-tallet, ble offer for systematisk diskriminering, i et land som ellers bare i begrenset grad diskriminerte på etnisk bakgrunn. At også hutuer i Kongo, i tråd med at de i utgangspunktet ikke tilhører noen annen etnisk gruppe enn tutsiene, ble offer for dette, var mindre viktig for Rwanda, som frem til 1994 var en nær alliert av Kongo, fra 1971 Zaire.

Borgerkrigen i Rwanda skulle endre på dette forholdet. Tutsiopprørere som hadde fått viktig kamptrening i Uganda, gikk i 1990 til angrep, og etter fire år med en krig som eskalerte til et massemord, der regimet systematisk tok livet av om lag 800 tusen tutsier eller folk som ble antatt å være tutsi-lojale, tok disse makten og drev om lag to millioner hutuer på flukt. En stor andel av disse endte opp i Zaire, og en syk og aldrende Mobutu, som, etter den kalde krigens slutt, mistet stadig flere venner, tok godt imot sine gamle allierte og tillot dem å fortsette krigen fra kongolesisk territorium. Dette førte i sin tur til at Rwanda, Uganda og Mobutus gamle arvefiende Angola gikk til angrep i 1996 og i 1997 klarte å avsette Mobutu og innsette Laurent Kabila, en veteran fra 1960, som ny president.

Problemet for Rwanda og Uganda skulle imidlertid vise seg at Kabila ikke skulle vise seg å være den gode allierte de ønsket seg, og i 1998 utviste han alle utenlandske militære. For Rwanda utgjorde dette et problem, da landet ikke bare fryktet en fortsettelse av politikken til Mobutu, vel så viktig var det faktum at Rwanda, og også Uganda, allerede på dette tidspunktet hadde begynt å nyttiggjøre seg de store mineralressursene øst i landet. Om man følger Turner i den historiske gjennomgangen, og det er det ingen grunn til ikke å gjøre, så er ikke bare krigen i Kongo vår tids dødeligste krig, det er også en krig som i all hovedsak har sine røtter i koloniseringen og dekoloniseringen av et naboland. I årene før han ble avsatt ble Mobutu en stadig mer isolert og stadig sykere, et bilde Turner også benytter på Zaire i denne perioden. Det ville uansett blitt store omveltninger i landet, men det er liten grunn til å tro at borgerkrigen i Rwanda ville blitt eksportert, og med den et land i totalt anarki og oppløsning.

Turner tar også for seg en rekke detaljer ved krigen, detaljer som ikke vil bli gjengitt her, men som underbygger bildet av det kaoset som råder. Turner er videre kritisk til de demokratiske reformene som har vært gjennomført de senere årene, da han mener dette bare vil sementere de kaotiske maktforholdene, underbygge tendensene til etnokrati, skape småkonger og legge til rette for fortsatt ressursplyndring og korrupsjon. Han er også kritisk til FNs rolle, kanskje ikke så mye for deres tilstedeværelse, som for deres impotens og manglende evne til å gjøre noe med krisen. Dette er kanskje også det svakeste momentet ved boka. Selv om han på en fortreffelig måte får frem de økonomiske og maktpolitiske faktorene som ligger bak dagens krise, problematiserer han ikke hvilken rolle FN i det hele tatt kan spille og hvilke motiver som ligger bak den tilsynelatende humanismen medlemsstatene i FNs Sikkerhetsråd viser her, men unngår å vise i Israel/Palestina, Irak, Myanmar, Afghanistan osv.

På tross av dette, er dette en meget nyttig bok for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for konflikten. Og selv om den mangler en matnyttig diskusjon om mulige løsninger på konflikten, og i stedet gjør FNs manglende fullmakter til hovedproblemet, gir den et godt grunnlag for diskusjon. Dersom man skal få mer enn ett treff når man søker etter «Kongo» på nettsidene til et parti som Rødt, krever det kunnskap og analyse. Det gir denne boka – én masse.

Minqi Li: The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy, Pluto Press, London 2008, Monthly Review Press, New York 2009

Nu våren år 2009 är också de nyss mest frihetliga överens; det hittillsvarande ekonomiska världsssystemet håller på att paja runt oss. Vad den egna ekonomiska framtiden beträffar vet man också i Iran som Norge som Saudiarabien att olja och gas är ändliga resurser; det välstånd de skapat blir kortlivat. Därtill växer insikten om klimatkrisen. Därför varvas nu i vår avkopplande populärpress och underhållningstelevision våldspornografi och mer eller mindre religiös mystik med dystopier.

Men om beskrivningen av ekonomiskt sammanbrott i de hittills härskande ekonomierna; att en nyss avhängig och utsugen makt som Kina stiger till dominerande stormaktsställning, och slutsatsen att kombinationen resursbrist och klimatkatastrof kan komma att tvinga fram socialpolitiska lösningar vilka innebär att världens befolkning anpassas till dess krympta resurser vore bokens egentliga innehåll då vore den trettioårige Minqi Lis nya bok en möjlig kritikersucce på de officiella kultursidorna i våra länder.

Men nu är hans The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy (Pluto Press, London 2008. Monthly Review Press, New York 2009) visserligen en internationellt stort omskriven och mycket diskuterad skrift; men är detta blott utanför den medvetenhet som tillåts på respektabla kultursidor hos oss.

Grundtanken för denne «assistant professor » vid den ekonomiska fakulteten på Utah University i Förenta Staterna är den för allt rationellt samhällstänkande egentligen självklara; alla samhällssystem är historiska. När han därför efter undersökning anser sig kunna visa att kapitalismen som världssystem nu når sina gränser blir då för honom frågorna: Hur sker detta? Vilka olika möjligheter öppnas sedan framåt i det tjugoförsta århundradet. Därmed överskrider han gränsen för det hos oss officiellt tillåtna tänkandet.

I stort tror jag att han har rätt i synen på vad som nu sker med det kapitalistiska systemet och med imperialismen (märk att papperstigern har verkliga klor!); men jag är inte kunnig nog att i detalj följa hans wallersteinska världssystemanalys. Det kan andra göra bättre. Hans diskussion om att det som kan komma efter kapitalismens sammanbrott kan bli en socialism som tvingas ta smärtsamma beslut innan mänskligheten kan fortsätta sin marsch mot frihetens rike är som jag läser de framtida möjligheterna också kanske lite väl påverkad av klimatdystopier. Men boken är viktig. Bör läsas och diskuteras.

Ty Minqi Li inte bara diskuterar världsekonomi. Han ifrågasätter en rad officiella sanningar. Han studerade vid Beijings universitet 1987 till 1990. De följande två åren satt han i fängelse. Men inte för sitt deltagande i studentrörelsen 1989 utan för att han efter Tienanmen tänkt vidare om vad som då gick fel. Dömt alltså för att ha dragit – och offentligen propagerat – slutsatsen att vad som krävdes i Kina var arbetardemokrati. I fängelset lärde han känna folk från andra förhållanden än det egna privilegierade och fick tid och möjlighet att läsa (bland annat Marx Kapitalet tre gånger). Han kom, som han sagt, ut ur fängelset som övertygad «marxist-leninist-maoist».

I mitten på nittiotalet lämnade han Kina för att studera vidare i Förenta staterna; men utan att överge sitt kinesiska medborgarskap eller sitt politiska engagemang. Förutom de mer vetenskapliga publikationerna medarbetar han här utanför Kina därför i tidskrifter som Monthly Review i Förenta staterna och Economic and Political Weekly i Indien.

I boken gör han upp med vad han anser sig kunna visa vara en falsk och ideologisk beskrivning av tiden efter 1949, Maos roll och kulturrevolutionen. Att medellivslängden ökade från ca. 35 till ca. 70 och att Kina under denna tid genomgick en snabb ekonomisk utveckling erkänns också av motståndarna men knappast att det inte var Mao utan Liu Shaoqi och Deng Xiaopeng som behärskade partiapparaten och bar ansvar för överdrifterna och en svält (vars dödstal dock överdrivits; de «tre svåra åren» hade även andra skäl än den förda politiken).

Hans försvar för de kulturrevolutionära landvinningarna (sjukvården, skolreformen, de kulturella, sociala och ekonomiska framstegen) läser jag med särskilt intresse då det motsvarar vad jag – och andra vänner – själva under de kulturrevolutionära åren sett och beskrivit.

Han är en rätt typisk representant för de alltfler yngre kinesiska intellektuella vilka nu på ett resonerande sätt inte bara ifråga-sätter den ekonomiska politiken i Kina sedan Maos död utan hela den ideologiska historiebeskrivning som används för att legitimera kursomläggningen 1978 och det nu farligt ojämlika samhället.

Samtidigt som han utanför Kina företräder en vänsteruppfattning hjälper han till att översätta Ernest Mandel för Kinas Kommunistiska Partis centralkommittés förlag och deltar i den inomkinesiska diskussionen om nationella och internationella frågor både med inlägg och som talare på möten och konferenser i Xian och Beijing där han också är anknuten till den Kinesiska Samhällsvetenskapliga Akademien.

I det Sverige där regeringen efter riksdagsbeslut i den djupa krisen använder stora ekonomiska resurser att hyra in akademiker vilka i skolor och inför offentligheten skall sprida en fastställd statlig sanning att kommunismen var ett brott, Mao en massmördare och Kina en förtrycksstat blir en sådan fritt resonerande kinesisk forskare som Minqi Li därmed en politiskt olämplig och skadlig dissident.

Det er vanskeleg for oss i det rike Nord å førestelle oss kva svolt eigentleg inneber. For det er så fjernt.

Sjølv om tal frå FN-organisasjonen for mat og landbruk, FAO, viser at 963 millionar av verdas innbyggjarar levde under sveltegrensa i 2008, finn vi få reportasjar, få intervju om og få skjønlitterære skildringar frå vår tid av svolt.

Vi finn i vårt land knapt nok offentlege utgreiingar frå seinare år, forskingsprosjekt, programerklæringar frå politiske parti eller kommentarar frå politikarar.

---

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia.

Om svolten i det heile har ei stemme, er det altså ei kviskring meir enn ei roping. Endå han altså rammar 963 millionar menneske, kvar sjuande av våre medmenneske. Eller truleg endå fleire. Vi kjem attende til at FAO-tala heller er for låge enn for høge. Svolt er meir enn smerter i kroppen.

Svolt er spedbarn som græt døgna gjennom. Det er drøymande barn framfor butikk- og restaurantvindauge. Svolt er barn og vaksne i kamp seg imellom og med rotter og rovfuglar om matrestar på søppeldynger. Svolt er stadige konfliktar i familie og samfunn om fordeling av maten. Svolt er dei vanskelegaste av alle val: Skal familien gi mat til dei medlemmene som treng han mest, eller til dei som har størst sjanse til å overleve? Skal den gravide mora prioritere sine små barn eller seg sjølv og fosteret ho har i magen? Skal åtteåringen sendast på skole for å lære å lese og skrive eller ut i byen som skopussar eller fabrikkarbeidar for å skaffe mat til dei mindre ungane? Skal ungjenta sendast heimanfrå på arbeid eller kanskje i prostitusjon for at familien skal få pengar til mat? Skal ho giftast bort tidlegast råd for at huslyden skal få ein munn mindre å mette?

Svolt er uvisse om framtida. Det er barn som har fått hemma vekst, brote ned motstandskraft og livsenergi på grunn av for lite og einsidig kost, som risikerer å bli blinde på grunn av A-vitaminmangel, fysisk veikare og få svekka immunforsvar. I Sør-Asia var 46 prosent av barna under 5 år undervektige i 2006, i Afrika sør for Sahara 28 prosent, rapporterer FN.(1)

Svolt er folk på vandring, folk som må forlate sine og den staden og det landet der dei helst vil bu, i ei fortvila von om ei betre framtid andre stader. FN seier såleis at den mest effektive metoden for å stoppe spreiinga av aids, er å gi innbyggjarane i utsette land mattryggleik.

Svolt pressar folk til desperate handlingar. Eit døme er dei mange tusen nordafrikanarane som kryssar Middelhavet til Europa, pressa saman i opne båtar, i ei fortvila von om å byggje seg ei ny framtid på andre sida av havet. Røde Kors anslår at 2000 afrikanske flyktningar årleg druknar i Middelhavet.(2) Ei av kjeldene deira er rapportar frå italienske og spanske fiskarar om lik i garna.

Hungerfella

Forskarar bruker uttrykket the hunger trap, hungerfella. Dei som er svekka av svolt, er i ein vond sirkel av svolt og fattigdom og meir svolt og meir fattigdom. Det blir gjerne sagt at dei fattige har berre si arbeidskraft å leve av. Men den permanent svoltne har knapt nok det. Det blir ofte oppfatta som latskap eller motvilje mot arbeid, men er i realiteten annleis. Når svolt har vore ein livslang tilstand, som har hemma vekstevna, svekka immunforsvaret og gjort den som er ramma, meir sårbar for sjukdommar, har det også ramma arbeidsevne og energi.

Svekka fysisk tilstand er vanlegvis synleg, aller mest på kroppslengda. Undersøkingar frå mange land syner at personar som ser små og forkomne ut, har større vanskar med å få arbeid, og at om dei får arbeid, er produktiviteten lågare. Anten dei er i lønnseller akkordarbeid blir difor utbyttet ofte lågt.(3)

Det gjeld kroppsarbeid, men er det annleis med kontorarbeid og liknande oppgåver? Ofte har den som er plaga av kronisk svolt, heller ikkje fått skolegang. Eller om han eller ho var på skolen, var dei ikkje i stand til å konsentrere seg og dra full nytte av undervisninga. Og svekka fysikk gjer at problema varar ved i vaksen alder.

Når mattilgangen er usikker, krevst ekstra innsats av familiemedlemene for å få endane til å møtast. Særleg gjeld dette kvinnene. Undersøkingar blant fattige landarbeidarar og jordlause i Nepal til dømes viser at kvinnene bruker åtte til ti timar dagleg for å samle brensel, dyrefôr, gras og vatn og for å lage mat.(4) All deira tid går med, og dei blir utan høve til å delta i arbeidsliv eller utdanning. Det gjeld også barna. Nauda tvingar foreldra til å setje dei til pass av mindre barn, gjeting av dyr og andre arbeidsoppgåver framfor skolegang.

Når barnemora er underernært, blir barnet vanlegvis også underernært. Barna har låg fødselsvekt, dei får lite av den morsmjølka som gjer at små menneske byggjer opp eit immunforsvar mot mange sjukdommar, og dei får ofte veksthemmingar og svekka mental utvikling. Ei underernært mor betyr ikkje berre eit underernært barn, men også svært ofte eit sjukt barn.

I Etiopia har mange førstegongsfødande kvinner døydd dei siste åra. Éi av forklaringane er at dei sjølve vart fødde under den dramatiske svoltperioden i siste halvdel av 1980-talet. Matmangelen på den tida gjorde at gravide mødrer og difor fostera ikkje fekk nok mat. Når dei no har vorte tenåringar eller vaksne, kan dei bli gravide, men har for tronge bekken til at dei er i stand til å føde barn.(5)

I den grundige publikasjonen Hunger and Health, utgitt av World Food Programme i 2007, blir kvinners underernæring, særleg i land som India og Bangladesh, skildra som ein vond sirkel:

Vegane ut av uføret

I det landet eller det området som er råka av svolt, er altså truleg ein stor del av menneska ute av stand til å fungere i vanleg arbeidsliv og til å skaffe seg utdanning. Samtidig vil ein større del av innbyggjarane enn i samfunn flest belaste helse- og sosialvesen, ofte også arbeidet mot kriminalitet, og levealderen vil vere stuttare. Vegen ut av svolt er tung og krevjande for ein familie, for eit samfunn og for eit land.

Fordi underernæring først og fremst råkar dei sosialt lågaste i samfunnet, er det også vanlegvis slik at tiltak som fremjar økonomisk vekst og utvikling, i liten grad når fram til desse. Eit land kan oppleve økonomisk vekst samtidig med at svoltproblemet tiltek, slik situasjonen har vore i mange sørasiatiske land det siste tiåret. Dersom svolten skal utryddast, trengst målretta og langsiktige tiltak for å hjelpe dei som er ramma.

Men det er også slik at om eit land eller ein region lykkast i å kome seg ut av hungersituasjonen, vil dei kunne oppnå høgare produksjon, deira innbyggjarar vil få lengre arbeidsliv, og dei vil få mindre sjukdommar og mindre helseproblem og difor kunne bruke helsestellet til betre behandling av færre pasientar. Det store framsteget i menneskas kamp for overleving dei siste tiåra er Kinas veg frå fattig og svoltherja land og til eit relativt velståande land. Svolten er langt ifrå utrydda i Kina, men han er vesentleg redusert, frå 194 millionar i 1990–92 og til 150 millionar i 2001–2003.(7) Talet på undervektige barn i landet er halvert mellom 1990 og 2006.(8)

FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, har rekna ut at halvering av svolten i verda vil koste verdssamfunnet 24 milliardar dollar i året, og at verda samtidig ville spare 120 milliardar dollar årleg på det, fem gonger så mykje.

Kronisk under- eller feilernæring gjeld altså minst ein av sju av oss. Og det gjeld barn og unge meir enn vaksne. Dødsårsaker er samansette, og det blir operert med noko ulike tal. Årleg døyr nesten 10 millionar barn under fem år. Den utløysande dødsårsaka kan vere diaré, meslingar, lungesjukdommar eller malaria. Men bak ligg ofte svolten, som har svekka dei små kroppane og immunsystema deira. Verdas matprogram i regi av FN (WFP) seier at vel halvparten av dødsfalla, 53 prosent, kjem av svolt. Hadde dei fått tilstrekkeleg, stabil og sunn næring, hadde desse fem millionane unge kunne vorte berga. Fem millionar i året er nesten 14 000 om dagen.(9)

Dødsårsaker blant barn under 5 år i verda. (10) Andre 9 % Diaré 17 % Lungebetennelse 19 % Fødselssjukdommar 37 % HIV/aids 3 % Skadar/ ulykker 3 % Meslingar 4 % Malaria 8 % Dødsårsaker knytte til underernæring 53 %

Det er ein del uvisse rundt desse tala, blant anna avhengig av korleis forholdet mellom utløysande dødsårsak og grunnleggjande årsaker blir vurdert. Redd Barna til dømes bruker talet 3,5 millionar barn under 5 år som døyr årleg.(11)

På mange vis har menneska fått det betre dei siste tiåra. Ein stadig større del av oss har lært å lese og skrive, mange sjukdommar er nedkjempa og gjennomsnittleg livslengd har auka. Også svolten gjekk attende i ein periode. Men det siste tiåret har talet på underernærte auka att, og i 2007–2008 har svolten auka mykje, blant anna fordi prisen på matvarer har stige. Det blir dyrare å kjøpe mat, og rike land som gir mathjelp, får mindre mat for hjelpebudsjetta sine. Ved sida av global oppvarming er massesvolten det største problemet kloden står overfor. Men det er ein viktig skilnad mellom dei to problema. Det er svært vanskeleg å stogge den globale oppvarminga, særleg fordi enorme utslepp alt har funne stad. Svolten er enklare å nedkjempe. Vi har ressursar for å fø alle verdas innbyggjarar. Oppgåva er å mobilisere den klokskapen og handlekrafta som må til.

Om det skjer, vil det gi verda nytt håp og engasjement for å løyse andre oppgåver, og då aller mest klimaproblema.

«Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrådingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.»

FN/FAO om matkrisa «Framleis er vi overtydde om at kapplaupet mot svolten kan vinnast, men berre om dei nødvendige ressursane blir brukte og om politisk vilje og – klarsyn ligg i botnen. Vi deler fullt ut den mest sentrale konklusjonen til FNs tusenårsprosjekt mot svolt: Det er mogeleg.» FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006, forordet «Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrådingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.» Rapport frå FNs spesialrapportør Jean Ziegler til generalforsamlinga, 27.8.2007. «Ingenting er meir nedverdigande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.» FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008. «Oppgåva å redusere talet på svoltne med 500 millionar i løpet av dei sju åra som er att til 2015 vil krevje enorme og resolutte globale tiltak og konkrete handlingar.» FAO: The State of Food Inscurity in the World 2008, forordet.

Rapport frå FNs spesialrapportør Jean Ziegler til generalforsamlinga, 27.8.2007. «Ingenting er meir nedverdigande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.»

FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008.

Målsetjinga som fjernar seg

Verdas matkonferanse i Roma i 1974 vedtok at regjeringane og verdssamfunnet skulle ha som mål å utrydde svolt og feilernæring i løpet av 10 år.(13) Slik gjekk det ikkje. Talet på under- og feilernærte i utviklingsland gjekk ned frå 918 millionar i 1969/71 og til 823 millionar i 1990–92.

Verdas matkonferanse i Roma i 1996 vedtok eit veikare mål og eit mål med ein lengre tidshorisont, å halvere talet på underog feilernærte frå 1990-nivået og til 2015, altså frå 842 millionar menneske til 421 millionar. Det første tiåret etterpå minka talet på underernærte med 3 millionar.

Sitatet er frå slutterklæringa frå millenniumstoppmøtet i New York 6.–8. september 2000, signert av verdas politiske leiarar. Trass den handlingsviljen desse orda syner, var den målsetjinga dei vedtok for kampen mot svolt, veikare enn begge dei føregåande:

Ei halvering av talet på svoltne ut frå 1990–92- tala ville altså innebere ein nedgang på 421 millionar. Andelen kronisk underernærte utgjorde i 1990 16 prosent. Om andelen skal halverast innan 2015 og vi då har eit folketal på 7,3 milliardar, vil målet vere nådd sjølv om 8 prosent av desse, nesten 600 millionar, framleis lever under sveltegrensa. Såleis innebar tusenårsmålet aksept for 150–200 millionar fleire underernærte enn målsetjinga frå matkonferansen i 1996.

Så langt tyder det meste på at heller ikkje tusenårsmålet blir nådd. Tvert om aukar talet på underernærte. Den siste tida har også andelen underernærte auka. 963 millionar utgjer meir enn 14 prosent av verdas innbyggjarar, mot 13 prosent i 2003–2005.

Om tusenårsmålet skal realiserast, må talet på underernærte reduserast med 60 millionar i året i perioden 2009–2015. Svolten i verda må ned i eit tempo som manglar historiske sidestykke.

Er tala rette?

Det er vanskeleg på grensa til det umoglege å utarbeide nøyaktig talmateriale om mattilgang og svolt. Det beste tilgjengelege materialet er frå FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Det følgjande er ein svært nedkorta presentasjon av metodologien dei legg til grunn.(15)

Talmaterialet om mattilgang/matmangel byggjer på vurdering av

FAO innarbeider altså informasjon om variasjon i kosthald og om kjønns- og aldersfordeling i eit samfunn. Grensa for svolt varierer difor mellom 1600 og 2000 kaloriar om dagen. Mange meiner dette er for lågt. Til dømes har landbruksdepartementet i USA lagt til grunn 2100 kaloriar per person om dagen i sine analysar.(16)

Éin veikskap ved metoden er at kaloriar ikkje er eit tilstrekkeleg mål for næringsstoff. Ein person kan få i seg eit høgt nok tal kaloriar, men likevel mangle ulike typar næringsstoff som er nødvendige for vekst eller vedlikehald. Det skriv vi meir om i neste delkapittel. Ein annan veikskap ved metoden er at tilgangen på mat kan variere i løpet av eit år. Vi kan ta som døme ein asiatisk landsbygdfamilie med ris som dominerande kostgrunnlag og normalt tilstrekkelege mengder. Men eitt år kjem regntida seinare enn normalt, neste risavling blir utsett i tre veker, og familien opplever ein periode med dramatisk svolt.

For å innarbeide opplysningar om dette blir talmaterialet supplert med materiale om ernæring og ernæringsstatus, særleg for folk i vekst. Opplysningar om vekt, høgd og alder til barn og unge gir viktig informasjon om dei har fått nok og allsidig kost.

Ein tredje analysemetode er å sjå på personars og hushalds inntekter. Det vanleg brukte målet har vore kjøpeevne som er mindre enn 1 og 2 dollar per dag. Verdsbanken samlar inn materiale om dette for utviklingsland. I 2008 er reknegrunn-laget noko revidert, og 1,25 dollar blir brukt som grensa for ekstrem fattigdom, 2,50 dollar for fattigdom. Dette dreiar seg om kjøpekraftvegne dollar (purchasing power parity, PPP-dollar), den penge-mengda som må til for å kjøpe ei viss mengd varer og tenester. Mange ekspertar meiner utrekningsmåten ikkje viser det fulle omfanget av fattigdommen. I alle fall er det god grunn til å sjå det slik at dei som har ei inntekt på under 1,25 dollar, vanlegvis lir av svolt eller feilernæring, og at dei som har ei inntekt på under 2,50 dollar, har usikker mattilgang.

Tabell 2. Talet på fattige i millionar, personar med kjøpekraft under 1,25 og under 2,5 dollar.(17)
	1981	1984	1987	1990	1993	1996	1999	2002	2005
– 1,25 dollar	1896	1808	1720	1813	1795	1656	1696	1603	1377
Utanom Kina	1061	1088	1134	1130	1162	1213	1250	1240	1169
– 2,50 dollar	2732	2859	2945	3071	3177	3232	3317	3270	3085

 

Tabellen viser at talet på ekstremt fattige har gått ned gjennom perioden, av den eine grunnen at Kina har gjort store sprang framover. Talet på ekstremt fattige utanfor Kina har gått opp. Det same har talet på fattige.

Ein fjerde analysemetode er å samle inn opplysningar om folks oppfatningar av eigen og hushaldets svolt og utryggleik når det gjeld mat. Då styresmaktene i USA midt på 1990-talet spurde innbyggjarane: «Har du eller andre vaksne i hushaldet gått utan mat ein heil dag fordi du/de ikkje hadde nok pengar til mat?» fekk dei det oppsiktsvekkjande svaret at heile 4,2 millionar hushald leid av matmangel iallfall delar av året. Desse opplysningane førde til auka fokus på matmangel i industrialiserte land.

I det følgjande vel vi å leggje FAO-tala til grunn. Desse tala er altså usikre som absolutte tal og mest truleg for låge, men fordi innsamlinga av data skjer etter same metode for kvar treårsperiode, gir dei ein svært god peikepinn for utviklinga over tid.

Skjult svolt

Uttrykket skjult svolt, hidden hunger, blir brukt om mangel på vitamin og mineral. Vitamin og mineral trengst i små mengder, men dei er likevel avgjerande for helse og vekst. Dei vanlegaste næringsstoffa folk manglar, er A-vitamin, jern, sink, jod og folsyre. I alt rammar skjult svolt minst to milliardar menneske.(18)

A-vitamin i tilstrekkelege mengder er avgjerande for immunsystemet. Minst 100 millionar barn under fem år lir av mangel på A-vitamin. Alvorleg mangel kan føre til blindheit og at barn oftare døyr av sjukdommar som meslingar, diare og lungebetennelse. Meslingar kan vere livsfarleg for barn som manglar A-vitamin, men er ufarleg for sunne barn.

Jernmangel rammar først og fremst spedbarn, barn i rask vekst og gravide kvinner. Jernmangel resulterer i få raude blodlekamar og difor blodmangel. Det fører til låge fødselsvekter, til sein utvikling av tale og motorikk, til redusert lærekapasitet og auka fare for lungesjukdommar.

Den beste sikringa mot mangel på vitamin og mineral er sjølvsagt eit variert og næringsrikt kosthald. Men det finst også ei kriseløysing, tilgang på mange mikronæringsstoff kan sikrast på enkelt og billig vis. Eit døme er tilsetjing av jern og jod i salt. Tilsetjing av tilstrekkelege mengder av desse stoffa i saltet utgjer ein årleg kostnad på rundt ei krone per person. Jernmangel åleine er årsak til meir enn 800 000 dødsfall årleg.(19)

Vårt ansvar og våre interesser

Det handlar altså om sjudelen av verdas innbyggjarar, og om ein nesten usynleg sjudel. Legg vi anna talmateriale til grunn, kjem vi til at det handlar om endå fleire. Men det handlar samtidig om oss i den rike delen av verda. Om samvit og ansvar for medmenneske, men også om at i ei stadig meir globalisert verd blir dei sveltande meir og meir eit problem for heile kloden. I land etter land høyrer vi at fattige og sveltande protesterer, gjer opprør og krev ei anna fordeling av maten. Og at dei krev å få flytte til land og område med tilgang på mat. Den samanbindinga av kloden som skjer gjennom varehandel, reising og media, gjer at dei som har vore nesten usynlege, vil bli meir og meir synlege i åra som kjem.

Svolt farlegare enn Taliban Svolten utgjer eit større trugsmål mot gjenoppbygginga av Afghanistan enn det opprøret gjer, skriv feltleiar Paul Smyth ved den kjende britiske tankesmia Royal United Services Institute, som arbeider mest med forsvarsspørsmål. Vinteren 2007–08 var streng, og rundt 1500 afghanarar svalt i hel. Så kom eit veikt vårregn, sommartørke, problem med landbruksvatning, små avlingar, stigande globale matprisar og restriksjonar på kornimport frå grannelanda. Medan verdas auge er retta mot terroristisk vald, lir truleg 8,4 millionar afghanarar, tredjeparten av innbyggjarane, av kronisk og varig svolt. Mange av dei vil søkje hjelp frå FN-styrkane, den nato-leidde ISAFstyrken og eiga regjering for å overleve. Om det internasjonale samfunnet ikkje hjelper, kan vi vente at frustrasjon og sinne vil auke i dei gruppene i folket som såg på den internasjonale intervensjonen i Afghanistan som ein postiv ting, skriv han.(20)

Dei siste åra har internasjonal merksemd i aukande grad vorte retta mot land som på engelsk blir kalla failed states, på norsk mislykka eller havarerte statar. Med det meinest land der styresmaktene ikkje sikrar innbyggjarane grunnleggjande tenester som mat, utdanning og helsestell og difor også mister legitimitet. Dei USA-baserte Fund for Peace og Carnegie Endowment for International Peace utarbeider årlege oversyn over mislykka statar. Høgast på 2006-lista stod Sudan, Irak og Somalia. Noko lenger nede på lista kom Afghanistan, Pakistan, Nigeria og Etiopia.

Bak fokuset på mislykka statar ligg ei erkjenning av at dei er eit problem for heile verdssamfunnet. Vi kan ta arbeidet for å utrydde sjukdommar som døme. Etter verdsomfattande vaksinering kunne Verdas helseorganisasjon WHO i 1979 kunngjere at koppar var utrydda frå kloden. I 1998 lanserte det internasjonale samfunnet eit tilsvarande arbeid for å utrydde poliomyelitt. Det har lykkast i dei fleste land, men ikkje i Afghanistan, India, Nigeria og Pakistan, der sjukdommen framleis er endemisk. Derifrå kan smitten spreie seg på nytt til andre land. Med mislykka statar er sjansen for ei poliofri verd redusert, for styresmaktene der er ikkje i stand til og har ikkje legitimitet til å gjennomføre eit vaksinasjonsprogram. Av same grunn er sjansen redusert for å bli kvitt sjukdommar som hiv/aids og SARS og dyresjukdommar som fugleinfluensa (som også kan ramme menneske) kugalskap og munn- og klauvsjuke. Eller for å få eit internasjonalt vern av sårbare planter og dyr. Slik er det i heile verdssamfunnets interesse at svolten og dei andre problema i mislykka statar blir nedkjempa, slik at dei mislykka statane kan gå over til å bli fungerande statar.

Eit spørsmål til bør nemnast, sjølv om det går ut over temaet i dette heftet: Kva gjer det med oss i det rike og trygge Vesten at sjudelen av våre medmenneske lever under sveltegrensa? At 10 000 eller kanskje 15 000 barn under fem år døyr av svolt og svoltrelaterte sjukdommar kvar einaste dag? At vi i vår del av verda veit at kloden har ressursar, kunnskapar og teknologi som gjer oss i stand til å gjere noko med det, men at vi – eller iallfall våre politiske leiarar – prioriterer eigen velstand, luksus eller konkurranseevne framfor at andre skal overleve? At lovnader frå vår del av verda om å redusere eller løyse problema, gitt på matkonferansar og internasjonale fellesmøte gong på gong, med sjeldne unntak ikkje blir følgde opp slik offentlege vedtak vanlegvis blir følgde, med handlingsplanar, delmål og evalueringar?

Dei er i staden uforpliktande lovnader, gløymde av styresmakter i dei fleste land så snart statsleiarane kjem heim att frå dei internasjonale konferansane. Dei er, må ein tru, utforma for å tilfredsstille augneblinkens stemningsbølgje, ikkje for at dei skal få konsekvensar. Kva følgjer får dette for vår tenking, vårt syn på medmenneske og menneskeverd? Og kva følgjer får det for dei andre, dei under og nær sveltegrensa, sitt syn på oss?

(Dette er begynnelsen på Olav Randens artikkel i et nytt hefte fra Utviklingsfondet: En verden uten sult. En milliard mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten? Artikkelen trykkes med tillatelse fra Utviklingsfondet og forfatteren.)

Noter:

1. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
2. Røde Kors norske nettsider: Anne-Merethe Pedersen: Vil hjelpe irregulære migranter. 20.5.07
3. Ei klassisk undersøking er Satyanarayana, K. et al: Body size and work output. Amercan Journal of Clinical Nutrition 1977. Fleire referansar i The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and health.
4. Kumar, S.K.: Consequences of deforestation for women´s time allocation, agricultural production and nutrition in hill areas of Nepal. International Food Policy Research Institute, Washington D.C. 1988.
5. Munnleg opplysning frå FN-arbeidarar ved FNs befolkningsdivisjon i Etiopia.
6. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
7. FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006.
8. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
9. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health
10. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health, basert på Bryce, J. og fleire, WHO Child Health Epidemiology Reference Group.
11. Sjå til dømes The Child Development Index: Save the Children UK 2008.
12. FAO: The State of Food and Agriculture 1996; FAO: The State on Food Insecurity in the World 2006; FAO: The State of Food Insecurity in the World 2008; FAO: Hunger on the rise. Pressemelding 18.9.2008; World Population Prospects: Thje 2006 Revision, Population Database.
13. «Mot sult»-kampanjen (NORAD) . Norsk ernæring og matforsyning i globalt perspektiv. Udatert, truleg 1977.
14. FN-sambandets nettsider: Tusenårsmålene. Norsk omsetjing, besøkt november 2008.
15. Metoden er skildra i detalj i The Sixth World Food Survey, FAO 1996. Ei god fagleg vurdering av metodar for måling av svolt og feilernæring finst i John B. Mason: Measuring hunger and malnutrition, www.fao-org/docrep/005/y4249e0d.htm.
16. Rosen, S., S. Shapouri, K. Quanbeck og B. Meade: 2008 Food Security Assessment. United States Department of Agriculture.
17. Chen, Chaohua og Martin Ravallion. Policy Research Working Paper 4703. The World Bank, Development Research Group, august 2008.
18. UNICEFs heimesider: Micronutrients – Iodine, Iron and Vitamin A; The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
19. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
20. Paul Smyth: Afghanistan – Preventing an Approaching Crisis. Royal United Services Institute briefing note 31.10.08.

 

Hvert sjuende menneske i verden sulter.

Klimakatastrofen gjør at vannet stiger, øystater fraflyttes.

Island er konkurs. Oljefondet, tilsvarende et norsk statsbudsjett, forsvinner i spekulasjon.

Mange blir arbeidsledige – i Høyanger, på Karmøy og i USA.

Det er da AP gjør hijab til en valgkampsak, og FrP stiger med seks prosent.

Rødt! nummer 200 er på 180 sider, veier nesten en halv kilo. Fordi debatten om hvordan reise kampen mot årsaken til djevelskapen, det kapitalistiske systemet, må øverst på dagsorden.

Det gjelder å redde vår jord!

Som andre sosialister på første del av attenhundretallet, hadde også Karl Marx en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. (1) «Hva er kommunistenes mål?» spurte Marx’ kamerat Friedrich Engels i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet slik at alle samfunnsmedlemmene kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet, uten dermed å bryte med grunnvilkårene for dette samfunnet.» I Marx’ endelige versjon av Manifestet er dette nye samfunnet en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling.»

Denne ideen om utvikling av alt som bor i mennesket er gjennomgående i Marx’ verk – muligheten for rike mennesker med rike behov, muligheten for å skape mennesker som har så rike behov og evner som mulig. «Hva er egentlig rikdom», spurte han, «annet enn helheten av individuelle behov, evner, gleder og produktivkrefter? ». Tenk på «utviklingen av den rike individualiteten, som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk»; tenk på «den absolutte utfoldelsen av hans skaperkraft». Det virkelige målet er «utvikling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl».

Men virkeliggjøringen av dette potensialet kan ikke komme dalende fra himmelen. Det krever at vi utvikler et samfunn der folk ikke ser på hverandre som adskilte, et samfunn der vi bevisst erkjenner vår avhengighet av hverandre og samarbeider fritt på grunnlag av den erkjennelsen. Når vi forholder oss til hverandre som mennesker, påsto Marx, produserer vi for hverandre ganske enkelt fordi vi forstår at andre trenger produktene av vår aktivitet, og vi blir glade og tilfredse av å vite at vi utfører noe som er verdt å gjøre. Ditt behov vil være tilstrekkelig til å sikre at jeg handler, og når jeg oppfyller det, blir jeg «bekreftet både i din tanke og kjærlighet». Det Marx beskriver er sjølsagt ideen om en menneskelig fellesskap.

Marx’ visjon om et samfunn av fritt forente produsenter, en dypt moralsk og etisk visjon, ledet ham ganske tidlig i livet til å stille visse analytiske spørsmål. Hva er det med dette samfunnet som vi nå lever i, som gjør at hvis du skulle fortelle meg at du hadde et behov for noe som jeg var i stand til å tilfredsstille, ville det bli sett på som en bønn, en ydmykelse, og følgelig måtte du «framføre det med en følelse av skam og fornedrelse»? Hva kommer det av, spurte han, at snarere enn å være en bekreftelse på at jeg er istand til å gjøre noe godt for et annet menneske, er dine behov i stedet en kilde til makt for meg? «Så langt fra å være middelet som ville gi deg makt over min produksjon, er de [dine behov] snarere middelet til å gi meg makt over deg.»

Marx trakk slutningen at så lenge vi ikke forholder oss til hverandre som medlemmer av et menneskelig fellesskap, men som egoistiske eiere, vil dette perverterte skillet mellom mennesker bli gjenskapt hele tida. Slik ble Marx ledet til å utforske karakteren av de samfunnsmessige forholdene som finnes mellom folk og karakteren av forholdene de inngår i for å produsere: både produksjon for egne behov og produksjon for hverandre. Slik hadde det seg at han gikk videre og analyserte kapitalismen.

Kapitalistiske produksjonsforhold

Økonomene som hyller kapitalismen forteller oss at konkurranse og markeder vil sikre at kapitalistene vil tilfredsstille folks behov – ikke på grunn av menneskekjærlighet og trang til å gjøre godt, men som Adam Smith forklarer, «av egeninteresse». De tvinges (som av en usynlig hånd) til å tjene folket på grunn av konkurransen med andre kapitalister på markedet. Men Marx ser denne opptattheten av konkurranse og markeder som nettopp det som skygger for det som kjennetegner kapitalismen framfor andre typer av markedsøkonomi – kapitalismens spesielle produksjonsforhold. Det er to sentrale sider ved de kapitalistiske produksjonsforholdene, kapitalistenes side og arbeidernes side. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, tilleggsverdi, merverdi. Og det er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre sida har vi arbeiderne, folk som verken har fysiske varer å selge eller materielle midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Uten slike produksjonsmidler kan de ikke produsere varer som kan selges på markedet, slik at de kan kjøpe det de trenger. Så hvordan får de tak i det de trenger? Ved å selge det eneste de har å selge, sin arbeidskraft. De kan selge den fritt til hvem de vil, men de kan ikke velge om de skal selge arbeidskrafta si eller ikke, hvis de skal overleve.

Før det kan være snakk om kapitalisme, må det derfor allerede finnes visse betingelser. Ikke bare må det finnes en vare- og pengeøkonomi der noen eier produksjonsmidlene, men det må også finnes en særskilt vare på markedet, arbeidskraft. For at det skal være tilfelle, må arbeiderne først være fri i dobbel forstand, sa Marx. De må være fri til å selge arbeidskrafta si (det vil si å ha eiendomsrett til sin egen arbeidskraft, noe en slave, for eksempel, ikke har), og samtidig må de være «fri for» produksjonsmidler (det vil si at produksjonsmidlene må ha blitt skilt fra produsentene). Med andre ord, en unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold er at de kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å disponere over sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Likevel er det viktig å være klar over at sjøl om atskillelsen av produksjonsmidlene fra produsentene er et nødvendig vilkår for kapitalistiske produksjonsforhold, er det ikke et tilstrekkelig vilkår. Hvis arbeiderne er atskilt fra produksjonsmidlene finns det to muligheter: (1) arbeiderne selger arbeidskrafta si til dem som eier produksjonsmidlene, eller (2) arbeiderne leier produksjonsmidler fra dem som eier dem. Det finns en lang tradisjon i standard samfunnsøkonomi som påstår at det ikke spiller noen rolle om kapitalen leier arbeidskraft eller arbeiderne leier produksjonsmidler, for resultatet blir det samme i alle fall. Men for Marx var det en dyp forskjell, som vi skal se. Bare den første situasjonen, der kapitalen har kontroll med produksjonen og arbeidskrafta blir solgt, er kapitalisme. Bare der ser vi de typiske kjennetegnene ved kapitalismen.

Men det er ikke bare lønnsarbeid som er avgjørende. Kapitalismen krever både at arbeidskrafta finnes som en vare, og at den kan forenes med kapitalen. Hvem kjøper denne spesielle eiendomsretten i markedet og hvorfor? Kapitalisten kjøper retten til å disponere over arbeiderens arbeidsevne nettopp som et middel til å nå sitt mål, profitt. For det og bare det – at kapitalens hans skal vokse – er det som interesserer ham som kapitalist.

Nå har vi altså grunnlaget for en handel i markedet mellom to parter, eieren av penger og eieren av arbeidskraft. Hver av dem vil ha det den andre har, alle får noe ut av et slikt bytte. Det ser ut som en fri handel. Det er på dette punktet mesteparten av all ikke-marxistisk økonomisk teori stopper opp. De ser på transaksjonene som finner sted på markedet, og erklærer: «Vi ser frihet». Markedet er det Marx beskriver som «frihetens, likhetens, eiendommens og Benthams» område. Siden den «alminnelige frihandelstilhengeren » bare ser transaksjonene som foregår på markedet, ser han bare frihet.

Men det er ikke en hvilken som helst markedsøkonomi vi beskriver her. Salg av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et kjennetegn ved alle markedsøkonomier. Å forsvare markedsøkonomien som sådan er ikke et forsvar for kapitalismen, like lite som et forsvar for markedet er et forsvar for slaveri (som naturligvis innebærer kjøp og salg av slaver). Men dette skillet mellom kapitalisme og markeder er ikke noe forsvarerne av kapitalismen vanligvis gjør. Deres ideologi leder dem til å blande sammen kjennetegnene ved førkapitalistiske markedsøkonomier og kapitalisme, sa Marx.

Hvorfor? Tenk over hva som særpreger den formen for markedsøkonomi der arbeidskraft er blitt solgt til kapitalisten. Nå som markedstransaksjonen er fullført, sier Marx, ser vi at noe har skjedd med begge sidene i handelen. «Han som før var pengeeier, skrider foran som kapitalist, mens den som var eier av arbeidskraft følger etter som hans arbeider.» Og hvor skal de? De skal til arbeidsplassen, de går til det stedet der kapitalisten nå har fått anledning til å bruke den eiendomsretten han har kjøpt.

Den kapitalistiske produksjonens sfære

Det er to sentrale kjennetegn ved produksjonsprosessen under kapitalistiske forhold. For det første arbeider arbeideren under ledelse, overvåking og kontroll av kapitalisten. Kapitalistens mål bestemmer produksjonens innhold og formål. Arbeiderne mottar retningslinjer og ordre i produksjonsprosessen ovenfra. Her finns det ikke noe likeverdig forhold mellom arbeideren og kapitalisten som selger og kjøper på markedet – det finns ikke noe marked her. Snarere er det et ovenfra og ned-forhold mellom den som har makt og den som ikke har det. Det er et kommandosystem – det Marx kalte despotiet på den kapitalistiske arbeidsplassen. Så mye for frihetens og likhetens rike.

Og hvorfor har kapitalisten denne makta over arbeiderne? Fordi han kjøpte retten til å bestemme over deres evne til å yte arbeid. Det var den eiendomsretten han kjøpte. Det var den eiendomsretten arbeideren solgte og måtte selge, for det var eneste utvei hvis hun skulle overleve.

Det andre kjennetegnet ved kapitalistisk produksjon er at arbeiderne ikke har noen eiendomsrett til det produktet som er resultatet av deres arbeid. De har ikke rettskrav på noe i den forbindelsen. De har solgt til kapitalisten det eneste som kunne ha gitt dem krav på en andel i produktet, nemlig evnen til å yte arbeid. I motsetning til arbeidere i et kooperativ, som tjener på sin egen innsats fordi de har en eiendomsrett til produktene de lager, så vil arbeiderne i et kapitalistisk firma bare øke verdien av kapitalistens eiendom når de arbeider hardere eller øker produktiviteten. I motsetning til i et kooperativ (der det ikke hersker kapitalistiske produksjonsforhold) så vil alle fruktene av arbeidernes produktive virksomhet i et kapitalistisk firma tilhøre kapitalisten, rettighetshaveren til alt overskudd. Dette er grunnen til at salg av arbeidskraft er så avgjørende som et særlig kjennetegn ved kapitalismen.

Hva er det altså som skjer i den kapitalistiske produksjonssfæren? Det følger logisk av de kapitalistiske produksjonsforholdenes natur. Siden kapitalistens mål er merverdi, vil han bare kjøpe arbeidskraft hvis det vil skape merverdi. For Marx var det nødvendige vilkåret for produksjon av merverdi at det blir ytt merarbeid – altså mer arbeid enn det de utbetalte lønningene representerer. Kontrollen med produksjonen, i kombinasjon med eiendomsretten til arbeidsproduktene, gjør det mulig for kapitalisten å sikre seg at arbeiderne skaper mer verdi i produksjonen enn det han må betale dem i form av lønn.

Hvordan kan det skje? På et gitt tidspunkt kan vi beregne hvor mange arbeidstimer som trengs til å produsere det arbeiderne trenger for å leve, slik deres levestandard er på det tidspunktet. Dette antall timer er «det nødvendige arbeidet», og Marx sa at det er bestemt av forholdet mellom den minste nødvendige levestandarden på det aktuelle tidspunktet (reallønna) og det gjennomsnittlige produktivitetsnivået på dette tidspunktet. Hvis produktiviteten øker, trengs det færre arbeidstimer til arbeidernes reproduksjon. Enkelt! Sjølsagt har kapitalisten ingen interesse av en situasjon hvor arbeiderne bare arbeider lenge nok til å opprettholde livet for seg sjøl og sine. Det kapitalisten ønsker, er at arbeiderne utfører merarbeid, dvs. at timene de arbeider (den kapitalistiske arbeidsdagen) overstiger det nødvendige arbeidet. Forholdet mellom merarbeid og nødvendig arbeid definerte Marx som utbyttingsgraden (eller merverdiraten, om vi uttrykker det i penger).

Nå har vi redskapene vi trenger til å illustrere det Marx kalte den kapitalistiske bevegelsesloven, dvs. de dynamiske egenskapene som følger av de særegent kapitalistiske produksjonsforholdene. Vi husker at hele hensikten med prosessen fra kapitalistens side er profitt. Arbeideren er bare et middel for dette formålet, dvs. et middel til å oppnå kapitalvekst. La oss begynne med en ekstrem antakelse, nemlig at arbeidsdagen er lik det nødvendige arbeidet, dvs. at det ikke finns merarbeid. Hvis dette skulle være situasjonen, ville det ikke finnes kapitalistisk produksjon. Så hva kan kapitalisten gjøre for å oppnå sitt mål?

En mulighet han har er å bruke sin kontroll over produksjonen til å øke arbeidsmengden som arbeiderne yter. Utvid arbeidsdagen, gjør den så lang som mulig. Titimersdag? Utmerket. Tolvtimersdag? Enda bedre. Arbeideren vil yte merarbeid for kapitalisten ut over det arbeidet som tilsvares av lønna, og kapitalen vil vokse. En annen mulighet er å øke arbeidstempoet. Få opp farten! Få arbeiderne til å arbeide hardere og raskere innafor et gitt tidsrom. Sørg for at ingen tid sløses vekk på overflødige bevegelser, og ingen tid går til spille. Hvert øyeblikk arbeiderne tar pause er tid de ikke gjør arbeid for kapitalisten.

En tredje mulighet er at kapitalisten reduserer lønningene. Få reallønna ned. Skaff fram folk som er villige til å arbeide for lavere lønn. Oppmuntre folk til å konkurrere med hverandre om hvem som er villig til å jobbe for minst. Ta inn innvandrere og arbeidsløse fra landsbygda. Flytt ut produksjonen til steder med billig arbeidskraft.

Dette er kapitalismens iboende logikk. Den iboende tendensen for kapitalen er å øke utbyttingen av arbeiderne. I det ene tilfellet øker arbeidsdagen, i det andre faller reallønna. I begge tilfeller presses utbyttingsgraden oppover. Som Marx sa, «kapitalisten søker hele tida å redusere lønna til sitt fysiske minimum og utvide arbeidsdagen til sitt fysiske maksimum ». Men han fortsatte: «mens arbeideren hele tida presser på i motsatt retning».

Med andre ord: Innafor ramma av kapitalistiske forhold vil kapitalen streve etter å øke arbeidsdagen, både i utstrekning og intensitet, og senke lønningene, mens arbeiderne kjemper for å redusere arbeidsdagen og øke lønna. Med det for øye danner de fagforeninger. Så på samme måte som kapitalen kjemper for sine interesser, kjemper arbeiderne en klassekamp. Hvorfor? Ta kampen om arbeidsdagen som eksempel. Hvorfor vil arbeiderne ha mer tid for seg sjøl? Marx nevner «tid til utdanning, til intellektuell utvikling, til å ivareta oppgaver i samfunnet, til sosial omgang, til fri utfoldelse av kroppens og åndens livskraft». Tida, bemerket han, «er den menneskelige utviklingas rom. Et menneske som ikke har noe fritid til disposisjon, som hele livet er opptatt med å arbeide for kapitalisten, med unntak av de fysisk nødvendige avbruddene for søvn, måltider osv., er dårligere stilt enn et trekkdyr».

Hva med kampen for høyere lønn? Selvsagt må det som skal til for å overleve reint fysisk kunne anskaffes. Men Marx skjønte at arbeiderne nødvendigvis måtte ha behov for mye mer enn det. Arbeiderens samfunnsmessige behov omfatter «at arbeideren kan ta del i de høyere, til og med de kulturelle godene, at han kan agitere for sine egne interesser, abonnere på aviser, gå på forelesninger, lære opp barna, utvikle sin smak, etc.» Kort sagt, arbeiderne har sine egne mål. Ettersom de er samfunnsvesener, er deres behov nødvendigvis samfunnsmessig bestemt. Deres behov som mennesker i et samfunn står i motsetning til kapitalens egne iboende tendenser i produksjonen. Når vi ser det fra arbeidernes side, må vi anerkjenne «arbeiderens eget behov for utvikling», slik Marx gjorde.

Men fra kapitalens synspunkt er arbeiderne, ja alle mennesker, bare midler. De er ikke noe mål. Og om det å nå kapitalens mål krever at en bruker rasisme, splitter arbeiderne, bruker staten til å forby eller ødelegge fagforeninger, ødelegger folks liv og framtid ved å nedlegge fabrikker og flytte til deler av jorda der folk er fattige og fagforeninger forbudt, så er det bare slik det må være. Kapitalismen har aldri vært et system som bryr seg om mennesker og deres behov.

Nå har riktignok lønna økt og arbeidsdagen blitt kortere siden Marx skrev. Men det betyr ikke at Marx’ beskrivelse av kapitalismen er motbevist. Enhver framgang skjer til tross for kapitalistenes motstand, slik det også var i Marx’ tid. Marx beskrev loven om titimersdagen i England som en stor seier, en seier over «de blinde lovene om tilbud og etterspørsel» som utgjør kapitalistklassens politiske økonomi. Han bemerket at det var første gang «den [kapitalistiske] klassens politiske økonomi åpenlyst måtte gi etter for arbeiderklassens politiske økonomi».

Med andre ord, arbeidernes gevinster er resultatet av kampene de fører. De presser på i motsatt retning av kapitalen – de kjemper for å redusere utbyttingsgraden. Og det ligger i arbeidernes politiske økonomi og arbeidsfolks kamp å bygge bru over det som skiller dem, uansett hva det har sitt utspring i. Ikke noe av dette er nytt. Marx beskrev fiendskapen mellom engelske og irske arbeidere på den tida som kilden til deres svakhet: «Det er hemmeligheten bak at kapitalistklassen kan beholde makta. Og den klassen er fullt klar over det.» I denne betydningen er kampen mellom arbeidere og kapitalister en kamp om hvor splittet arbeiderne skal være.

Nettopp fordi arbeiderne motsetter seg lønnsnedslag og lengre arbeidsdager (ut fra sine behov som mennesker), må kapitalistene finne en annen måte å få kapitalen til å vokse på. Derfor er de nødt til å innføre maskineri for å øke produktiviteten. Ved å øke produktiviteten i forhold til reallønna reduserer de det nødvendige arbeidet og øker utbyttingsgraden. I kampen mellom arbeid og kapital, sa Marx, drives kapitalistene til å revolusjonere produksjonsprosessen.

I Kapitalen kartlegger Marx hvordan kapitalistene historisk forandret produksjonsmåten for å nå sine mål. På grunnlag av den produksjonsmåten som fantes før kapitalismen, (som var preget av håndverk i liten skala), brukte kapitalistene sin kontroll over produksjonen og sin makt til å disiplinere arbeiderne til å forlenge arbeidsdagen og øke arbeidstempoet. Men det er jo grenser for hvor langt en kan drive denne metoden for å øke merverdien og kapitalen, både reint fysiologiske grenser for arbeidsdagens lengde, og grenser satt av arbeidernes motstand. Derfor begynte kapitalistene å innføre nye former for arbeidsdeling og nye former for samfunnsmessig samarbeid under deres kontroll. Dette endret arbeidsprosessen. En viktig følge av dette var økt produktivitet og større kapitalvekst.

Men også i denne nye formen for manufaktur, kjennetegnet ved nye former for arbeidsdeling på arbeidsplassen, var det en grense for kapitalveksten. Denne produksjonsformen var fortsatt avhengig av fagarbeidere med lange læretider, og var utsatt for fagarbeidernes motstand mot kapitalens styring på arbeidsplassen. Marx viste så i detalj hvordan kapitalen midt på attenhundretallet gikk videre og brøt ned disse grensene for kapitalveksten ved å endre produksjonsprosessen på nytt. Den innførte maskineri og fabrikksystemet. Denne utviklingen av det Marx kalte «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» innebar at arbeiderne blir underlagt kapitalen ikke bare gjennom kapitalistens makt til å dirigere det som foregår på arbeidsplassen, men også ved at de blir styrt av kapitalen i form av maskineriet. Nå er det snarere slik at produksjonsmidlene bruker arbeidere enn at arbeiderne bruker produksjonsmidler.

Marx avdekket kapitalens logikk langt bortenfor de endringene i produksjonsmåten som hadde funnet sted i hans egen levetid, og beskrev framveksten av store automatiserte fabrikker – organiske kombinasjoner av maskineri som utfører alle de intrikate operasjonene i produksjonsprosessen. I disse «menneskehjernens organer, skapt av menneskehender» framstår all vitenskapelig kunnskap og alle produktene av samfunnets hjernekraft som egenskaper ved kapitalen, snarere enn egenskaper ved arbeiderkollektivet. Arbeiderne i disse «automatiske fabrikkene » framstår sjøl som uviktige. De står «på siden av produksjonsprosessen i stedet for å være den viktigste aktøren i den».

Omformingen av produksjonsprosessen ved at produktene av samfunnets hjernekraft inkorporeres i den, skaper ikke overraskende muligheten for enorm produktivitetsøkning. Åpenbart en god ting – det gir mulighet til å avskaffe fattigdommen i verden, og kunne gi grunnlag for en vesentlig kortere arbeidsdag, som igjen åpner for tid for menneskelig utvikling. Men husk at dette ikke er kapitalistenes mål, og ikke årsaken til at kapitalen gjennomfører disse endringene i produksjonsmåten. Kapitalen ønsker seg ikke kortere arbeidsdag, men kortere nødvendig arbeidstid. Det den vil, er å øke merarbeidet og utbyttingsgraden mest mulig.

Fordi det ikke er økt produktivitet, men bare økt profitt som er kapitalens motiv, er det ikke nødvendigvis den mest effektive teknologien og produksjonsteknikken som blir valgt. Siden arbeiderne har sine egne mål, trekker kapitalens logikk snarere i retning av å velge teknologi som vil splitte arbeiderne fra hverandre og gjøre overvåking og kontroll med arbeidsinnsatsen lettere. Det angår ikke kapitalen om den teknologien som blir valgt, ikke tillater produsentene å finne noen glede og tilfredsstillelse i arbeidet. Det angår den heller ikke hva som skjer med folk som mister jobben når ny teknologi og nye maskiner innføres. Om fagkunnskapene dine ikke teller lenger, og om du mister jobben, så er det bare slik det må være. Kapitalen vinner og du taper. Marx’ kommentar var at «i det kapitalistiske systemet innføres alle metoder for å øke den samfunnsmessige arbeidsproduktiviteten på bekostning av den enkelte arbeideren».

Det er et annet viktig aspekt ved innføringen av maskineri. Hver enkelt arbeider som mister jobben når maskinene tar over, er et nytt tilskudd til det Marx kalte den industrielle reservearmeen. Eksistensen av denne massen av arbeidsledige arbeidere gjør det ikke bare lettere for kapitalen å skjerpe disiplinen på arbeidsplassen, men den sørger også for å holde lønningene på et nivå som ikke står i motsetning til profitabel kapitalistisk produksjon. Et stadig tilskudd til reservearmeen sørger for at heller ikke de arbeiderne som organiserer seg og kjemper for å «få en viss andel i den generelle velstandsveksten», vil lykkes med å øke reallønna like raskt som produktiviteten. Marx trodde at utbyttingsgraden ville fortsette å øke. Selv med stigende reallønn ville «kløften mellom arbeidernes og kapitalistens levevilkår fortsette å utvide seg».

Kort sagt tegner Marx et bilde der kapitalen har overtaket i produksjonssfæren. Gjennom kontroll med produksjonen, og med innholdet i og retningen på investeringene, kan den øke utbyttingsgraden og utvide produksjonen av merverdi. Selv om den møter motstand fra arbeiderne, overvinner kapitalen de grensene som finnes for veksten i produksjonssfæren. Men Marx merket seg at det fantes en indre motsigelse i kapitalismen når det gjaldt dette: Kapitalen kan ikke bli værende i produksjonssfæren, men må vende tilbake til sirkulasjonssfæren for å selge de ferdige produktene som varer. Og ikke i et hvilket som helst marked, men i et marked preget av de spesielle kapitalistiske produksjonsforholdene.

Markedsføring og «overproduksjon»

Når kapitalen lykkes i produksjonssfæren, produserer den flere og flere varer som inneholder merverdi. Men kapitalistene ønsker ikke disse varene sjøl. Det de ønsker er å selge varene og realisere merverdien som ligger latent i dem. De må altså på nytt tre inn i sirkulasjonssfæren, denne gang som selgere, for å realisere den potensielle profitten. Og her møter de en ny grense for kapitalveksten, som Marx merket seg, nemlig markedets størrelse. Kapitalistene retter følgelig nå sin oppmerksomhet mot å finne utveier til å overvinne denne hindringen. På samme måte som de drives til å øke merverdien i produksjonssfæren, drives de nå til å øke markedets størrelse for å kunne realisere denne merverdien. Derfor snakket Marx om at «På samme måte som kapitalen på den ene sida har en tendens til å skape mer og mer merarbeid, har den en tilsvarende tendens til å skape flere steder å selge varene». Uansett markedets størrelse vil kapitalistene alltid prøve å utvide det. Faktisk sier Marx at «tendensen til å skape verdensmarkedet er umiddelbart gitt i selve begrepet om kapital. Enhver grense framstår som en hindring som må overvinnes.»

Så hvordan utvider kapitalen markedet? Ved å utbre eksisterende behov i en videre krets, ved å «produsere nye behov» – altså ved markedsføring. (2) Når du engang forstår kapitalismens natur, skjønner du hvorfor kapitalen nødvendigvis blir drevet til å utvide sirkulasjonssfæren. Det var først i det tjuende århundret at utbredelsen og utviklingen av «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» gjorde markedsføring så avgjørende. De enorme beløpene som brukes på reklame i den moderne kapitalismen, de astronomiske lønningene til profesjonelle idrettsmenn – stjernene i TVoverførte idrettsbegivenheter som kan øke seertallene og dermed reklameinntektene til TV-kanalene – hva annet er dette (og så mye annet av liknende slag) enn et vitnesbyrd om kapitalens suksess i produksjonssfæren og den tvingende nødvendigheten av å følge opp med tilsvarende suksess i salget av de produserte varene? For at varene som inneholder latent merverdi skal kunne foreta salgets «dødssprang» fra vareform til pengeform på vellykket vis, må kapitalen investere tungt i sirkulasjonssfæren. I et fornuftig samfunn ville dette bli oppfattet som uakseptabel sløsing med menneskelige og materielle ressurser.

Men kapitalens problem i sirkulasjonssfæren er ikke bare at den må utvide markedet. Det er at kapitalen har en tendens til å øke produksjonen av merverdi ut over det den evner å realisere av denne merverdien. Marx bemerket at overproduksjon er «den grunnleggende motsigelsen i den utviklede kapitalismen». Det er en konstant tendens til overproduksjon av kapital, en tendens til å utvide produksjonskapasiteten mer enn det eksisterende kapitalistiske markedet tilsier. Kapitalistisk produksjon foregår «uten hensyn til de faktiske begrensningene i markedets størrelse, eller omfanget av behov som er understøttet av kjøpekraft». Følgelig finns det «en konstant spenning mellom forbrukets begrensede størrelse under kapitalistiske forhold og en produksjon som alltid strever etter å oppheve disse innebygde hindringene».

For Marx følger kapitalens iboende tendens til å produsere mer merverdi enn den kan realisere, direkte av kapitalens suksess i produksjonssfæren – og særlig av at den lykkes med å øke utbyttingsgraden. Det kapitalen gjør i produksjonssfæren får den svi for i sirkulasjonssfæren: Ved å streve for «å redusere forholdet mellom nødvendig arbeid og merarbeid til et minimum» skaper kapitalen samtidig «grenser for handelssfæren, dvs. for muligheten til å realisere verdien som ble skapt i produksjonsprosessen. » Overproduksjon, sa Marx, oppstår nettopp fordi arbeidernes forbruk «ikke vokser i takt med arbeidsproduktiviteten».

En periode med store produktivitetsøkninger mens reallønna står stille – det er oppskriften på overakkumulasjon av kapital og dens ettervirkninger, som ved den store depresjonen i 30-åra. Hvor langt fra det er vi nå? Nå som produksjonskapasiteten øker enormt over hele verden i land med lave lønninger og et konstant tilsig til reservearmeen av bønder som flytter (eller drives) fra landsbygda? Mulighetene for kapitalen til å flytte til lavkostland for å produsere varer som eksporteres tilbake til mer utviklede land, øker gapet mellom produktiviteten og reallønna merkbart – det øker utbyttingsgraden i verden. Og det betyr at markedsføringen må intensiveres for å få varene gjennom sirkulasjonssfæren. Slik sett er det mer enn bare en uanstendig kontrast mellom de lave lønningene til kvinnene som produserer Nike-sko og de høye reklamehonorarene til Michael Jordan. Det er faktisk en organisk sammenheng.

Det første tegnet på overakkumulasjon av kapital er økt konkurranse mellom kapitalistene. (Hvorfor skulle det skje om ikke evnen til å produsere merverdi vokste raskere enn markedet?) Men den endelige virkningen av overproduksjon er kriser, de «plutselige, ødeleggende løsningene av motsigelsene som har bygd seg opp, kraftige utbrudd som for en stund gjenoppretter den balansen som har blitt forstyrret.» Lagrene av usolgte varer vokser. Men om varene ikke kan selges slik markedsforholdene er for øyeblikket, vil de heller ikke bli produsert under kapitalismen. Følgelig blir produksjonen redusert, og folk sies opp – selv om potensialet for produksjon fremdeles finns og folks behov fremdeles er tilstede. Kapitalisme er tross alt ikke veldedighet.

I krisene blir kapitalismens natur åpenbar for alle som vil se: Profitt, snarere enn folks samfunnsmessig bestemte behov, avgjør innholdet i og størrelsen på produksjonen under kapitalismen. Hvilket annet økonomisk system kan du tenke deg som samtidig skaper ressurser som ligger ubrukt, arbeidsløshet og folk som ikke får tilfredsstilt sine behov for varer som kunne vært produsert? Hvilket annet økonomisk system ville la folk sulte i en del av verden når en annen del har overflod av mat og det klages over at det har blitt produsert for mye mat?

Reproduksjon av kapitalen

Det er så mye mer som kunne sies om Marx’ analyse av kapitalismen, mye mer enn vi kan få fram i en kort presentasjon. Den økte konsentrasjonen av kapital i hendene på noen få store selskaper, oppdelingen av verden i rike og fattige, kapitalens bruk av statsmakta – alt dette finns i Marx’ undersøkelse av kapitalismen. Der finner vi også en dyp forståelse for at kapitalens logikk er uforenlig med hensyn til naturen – «hele den kapitalistiske produksjonens ånd, som er innrettet på øyeblikkelig profitt i kroner og øre» er uforenlig med «de varige livsbetingelsene som rekken av menneskelige generasjoner krever». Kapitalistisk produksjon utvikler den samfunnsmessige produksjonsprosessen «ved samtidig å underminere de to primære kildene til all rikdom – jorda og arbeideren», sa Marx.

Nok er sagt til å forstå hovedtrekkene i det bildet av kapitalismen som Marx tegnet, der kapitalens behov står i motsetning til menneskenes behov. Det er bildet av et ekspanderende system som samtidig prøver å nekte mennesker å få tilfredsstilt sine behov og hele tida finner opp nye kunstige behov for å få dem til å kjøpe varer – en Leviathan som fortærer mennesker og natur for å oppnå profitt, som ødelegger folks fagkunnskap over natta og forvrenger arbeidernes eget behov for utvikling i framskrittets navn. Så hvorfor er dette uhyret fremdeles blant oss?

Det ville være en stor feil å tro at Marx innbilte seg at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen. Sant nok utsettes kapitalismen for tilbakevendende kriser, men Marx ga tydelig uttrykk for at disse krisene ikke var permanente. Han trodde aldri at kapitalismen en dag bare ville bryte sammen. Men uansett kommer systemets sanne natur til syne i en krise. Hva mer er, systemets natur blir klarere når kapitalen blir mer og mer konsentrert. Er ikke det nok til å få fornuftige folk til å ønske å avskaffe det og heller innføre et system uten utbytting, basert på menneskenes behov?

Marx trodde ikke det var noen slik automatikk i utviklingen av en bevegelse for å avskaffe kapitalismen. Folk kan kjempe mot spesielle sider ved kapitalismen – arbeidsdagen, lønna og arbeidsforholdene, kapitalens ødeleggelse av miljøet osv. – men hvis de ikke forstår systemets natur, vil de bare kjempe for en snillere kapitalisme, en kapitalisme med menneskelig ansikt. De deltar bare i «en geriljakrig mot virkningene av systemet», sa Marx, snarere enn i en krig for å avskaffe det.

Faktisk var det ingenting Marx var mer klar over enn hvordan kapitalen opprettholder sitt hegemoni, hvordan kapitalens makt blir reprodusert. Den forsetter å herske fordi folk får inntrykk av at kapitalen er nødvendig. Det ser ut som om kapitalen gir et avgjørende bidrag til samfunnet, slik at uten kapitalen vil det ikke finnes jobb, ingen inntekt, ikke noe liv. Alle sider ved arbeidernes samfunnsmessige produktivitet framstår nødvendigvis som kapitalens samfunnsmessige produktivitet. Og dette er ikke tilfeldig. Marx bemerket at «det er så rotfestet i folks bevissthet å se arbeidets samfunnsmessige produktivkraft som egenskaper ved den fysiske kapitalen at alle fordeler ved maskineri, bruk av vitenskapelige metoder, oppfinnelser etc. nødvendigvis blir oppfattet i denne fremmedgjorte formen, slik at alle disse tingene blir betraktet som egenskaper ved kapitalen.»

Hvorfor? Til grunn for hele denne mystifikasjonen av kapitalen, denne iboende mystifikasjonen, ligger et grunntrekk ved kapitalismen, nemlig den handlingen der arbeideren overlater sin skaperkraft til kapitalisten i bytte for en rett linser – salget av arbeiderens arbeidskraft til kapitalisten. Når vi betrakter denne transaksjonen, sier Marx, ser det aldri ut som om arbeiderne bare har mottatt en verdi tilsvarende det nødvendige arbeidet, slik at de faktisk har ytt et merarbeid for kapitalisten ut over det de får betalt for. Kontrakten lyder ikke «dette er den delen av arbeidsdagen som trengs for at du skal opprettholde livet ved den eksisterende levestandarden». I det ytre ser det snarere nødvendigvis ut som om arbeiderne selger en viss arbeidsmengde, nemlig en hel arbeidsdag, og mottar en lønn som mer eller mindre er en rimelig kompensasjon for det. Det ser altså kort sagt ut som de får betaling for alt arbeidet de yter. Hvordan kunne det overhode se annerledes ut? Kort sagt ser det nødvendigvis ut som om arbeideren ikke er utbyttet, og at profitten derfor kommer av noe annet.

Tilsynelatende følger det av dette at profitten må stamme fra kapitalistens bidrag. Det er ikke bare arbeidere. Kapitalisten yter også et bidrag, og mottar en kompensasjon for det. Vi får alle det vi (og vår eiendom) fortjener. (Det er bare slik at noen tilfeldigvis bidrar mer enn andre, og derfor fortjener tilsvarende mer!) Her ligger hele den apologetiske visdommen til økonomene, som ganske enkelt systematiserer denne overflatiske forestillingen i form av innviklede formler og likninger, som Marx bemerket. Men ingenting er enklere å forstå en hvorfor denne mystifikasjonen oppstår, når en betrakter den formen som salget av arbeidskraften nødvendigvis må ta på overflaten. Den er kilden til «alle begreper om rettferdighet hos både arbeider og kapitalist, alle mystifikasjonene i den kapitalistiske produksjonsmåten, alle kapitalismens illusjoner om frihet.»

Videre. Siden profitten ikke blir betraktet som et resultat av utbytting, men som kompensasjon til kapitalisten for hans bidrag, følger det med nødvendighet at akkumulert kapital ikke kan være resultatet av arbeidernes eget produkt, men snarere stammer fra kapitalistens eget offer, i det han avstår fra å forbruke hele profitten. Den er resultatet av «selvpinslene til denne Vishnus moderne botsgjenger, kapitalisten.» Kapitalen framstår kort sagt som noe helt uavhengig av arbeiderne, som en uavhengig kilde til rikdom (og det i stigende grad, etter hvert som vitenskapen og den samfunnsmessige produktivkraften tar håndfast form som fast kapital).

Det er derfor ikke overraskende om arbeiderne ser på kapitalen som gåsa som legger gulleggene og trekker konklusjonen at å imøtekomme kapitalens ønsker er sunn fornuft, rett og slett. Det ligger i kapitalens natur at den skaper inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ. Som Marx sa:

«Den kapitalistiske produksjonens frammarsj skaper en arbeiderklasse som ved opplæring, tradisjon og vane ser på vilkårene for denne produksjonsmåten som sjølinnlysende naturlover. Så snart den er fullt utviklet, bryter organiseringen av den kapitalistiske produksjonsprosessen ned all motstand.»

Det er denne omfavnelsen av kapitalen som sikrer kontinuerlig reproduksjon av systemet. Åpenbart trudde ikke Marx at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen.

Bortenfor kapitalismen

Likevel mente Marx at det var mulig å avskaffe kapitalismen. Nettopp fordi kapitalen nødvendigvis må skape et falskt bilde av seg selv, skrev Marx Kapitalen, sammenfatningen av hans livslange studier. Han mente det var essensielt å forklare kapitalismens sanne natur for arbeiderne. Det var viktig nok til å ofre «helsa, lykken og familien». Kort sagt skreiv Marx Kapitalen som en politisk handling, som en del av sitt revolusjonære prosjekt.

Han understreket at for å forstå hva kapital er, må du gå under overflaten og prøve å få grep om systemets underliggende, skjulte struktur. Du kan aldri forstå kapitalismen hvis du ser på delene av systemet hver for seg. Hvis du konsentrerer deg om konkurransen, kan du ikke skjønne den indre dynamikken i systemet. Du vil gå deg vill i overflatefenomenene, måten de indre lovmessighetene ter seg for aktørene i systemet, og du kommer ikke til å stille de rette spørsmålene. I stedet må du betrakte systemet som helhet og spørre: Hvordan reproduserer dette systemet seg sjøl? Hvor kommer de elementene fra som trenges for å reprodusere det? Kort sagt, hvor kommer de kapitalistene og lønnsarbeiderne fra, som inngår i de kapitalistiske produksjonsforholdene?

Det Marx viste ved å analysere kapitalismen som et system som reproduserer seg sjøl, var at kapitalen som står mot arbeideren ikke er et uforklart premiss, slik det nødvendigvis ser ut, men kan forstås som resultatet av tidligere utbytting – resultatet av tidligere utvinning av merverdi. Nettopp perspektivet med å se systemet som et system som må reprodusere sine egne forutsetninger, viser hvor grunt det blir å si at lønna gjenspeiler arbeidernes bidrag til produksjonsprosessen. Hvis arbeiderne simpelthen selger en viss arbeidsmengde og mottar en tilsvarende verdi, hva er det da som sikrer at de får nok i lønn til å kunne reprodusere seg sjøl? Eller hva er det som gjør at de ikke som gruppe får så mye at de kan spare og unnslippe lønnsarbeidet? Hvordan opprettholder systemet seg sjøl?

Ved å analysere systemet som en helhet avmystifiserte Marx kapitalens natur. Følg logikken i hans analyse, og du kan ikke lenger se på kapital som denne vidunderlige guden som gir oss det vi trenger når vi ofrer regelmessig til ham. Snarere ser du kapitalen som det som arbeidsfolk har skapt – vår egen styrke vendt mot oss. Kort sagt, Marx’ fokus på helheten viser at poenget ikke er å reformere den ene eller andre dårlige sida av kapitalismen, men å avskaffe hele det umenneskelige systemet.

Det betyr ikke at Marx prøvde å få arbeiderne fra å kjempe for reformer. Tvert imot framholdt han at hvis de ikke daglig kjemper for seg og sine, blir arbeiderne «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsredskaper ». Marx’ tilbakevendende tema var betydningen av revolusjonær praksis, dvs. å samtidig endre omgivelsene og seg sjøl. Ved å kjempe for sine krav mot kapitalen produserer arbeiderne seg sjøl på måter som forbereder dem for et nytt samfunn. De begynner å innse behovet for å forstå systemets natur og skjønne at de ikke kan innskrenke seg til geriljakrig mot virkningene av systemet. Og, som Marx visste, det er da kapitalismen ikke lenger lar seg opprettholde.

Det samfunnet Marx så fram mot som et alternativ til kapitalismen, var et samfunn der produksjonsforholdet var forholdet mellom frie, forente produsenter. Individer som samarbeidet på fritt grunnlag ville behandle sin «felles samfunnsmessige produktivkraft som sin samfunnsrikdom» og produsere for alles behov. De ville produsere seg sjøl som medlemmer av et sant menneskelig fellesskap, et felleskap som tillot den fulle utvikling av det som bor i oss. I motsetning til det kapitalistiske samfunnet, der «arbeideren eksisterer for å tilfredsstille de eksisterende verdienes behov for verdiøkning (som middel til kapitalens vekst), ville det være «den omvendte situasjonen, der objektiv rikdom eksisterer for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.» I et slikt samfunn er «den enkeltes frie utvikling en forutsetning for alles frie utvikling.»

 

Noter:

1) Dette kapitlet ble opprinnelig trykt i Douglas Dowd: Understanding Capitalism. Critical Analyses from Karl Marx to Amartya Sen, Pluto Press, London, juli 2002. Det gjengis her med tillatelse. Jeg skylder Doug Dowd og Sid Shniad stor takk for deres kommentarer til et tidligere utkast til dette kapitlet, jeg har gjort nytte av mange av forslagene deres, men ikke alle.

2) Jeg har valgt å bruke mange direkte sitater fra Marx i dette essayet – ikke for å sende leseren ut på leting etter kilden, men for å formidle Marx’ poeng i et mer medrivende og relevant språk enn mitt eget. De fleste sitatene fra Marx er hentet fra bind 1 av Kapitalen (Vintage Books, New York, 1977, norsk utgave Forlaget Oktober 2005), det eneste bindet av Kapitalen som Marx fullførte, og fra hans rikholdige notatbøker fra 1857–1858, som er utgitt under tittelen Grundrisse (Vintage Books, New York 1973, eller Penguin Books, London 1993). Jeg har brukt mange av disse sitatene før (med nødvendige referanser) i min bok Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, revidert utgave, (Palgrave Macmillan, London 2003). Noen av disse diskusjonene og sitatene kan også finnes i min «Marx’s Falling Rate of Profit: A Dialectical View,», i Canadian Journal of Economics (Mai 1976) og i «Analytical Marxism and the Marxian Theory of Crisis», i Cambridge Journal of Economics (mai 1994).

3) Marx brukte ikke selv uttrykket «markedsføring». Dette ble understreket av Paul Baran og Paul M. Sweezy i boka Monopoly Capital (Monthly Review Press, New York, 1966), og jeg bruker uttrykket for å understreke kontinuiteten her mellom det verket og verket til Marx. Betydningen av markedsføringsvirksomhet for det tjuende århundrets kapitalisme var også et tema for Thorstein Veblen.

4) For en god marxistisk innledning til problemet med kapitalismen og miljøet, se John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet, Monthly Review Press, New York, 1999. En mer detaljert studie av økologiens sentrale betydning for Marx’ syn finnes i Marx’ Ecology, Monthly Review Press, 2000. Se også James O’Connor, både i Natural Causes: Essays in Ecological Marxism, Guilford Press, New York, 1998, og i tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, samt Paul Burkett, Marx and Nature: A Red and Green Perspective, St. Martin’s Press, New York 1999.

5) Marx, Capital, vol I, side 899. Her avviker jeg fra mitt mønster med å ikke oppgi kilden til det enkelte sitat fordi denne passasjen og andre på samme side ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet, til tross for sin betydning.

6) Marx, Capital, vol I, side 772

Kapitalismens natur kommer til overflaten i en krise, bemerket Marx en gang. Da blir det mulig å se noe som har vært skjult – at hele systemet dreier seg om profitt og ikke om menneskelige behov. Likevel ser vi hver dag hva kapitalismen produserer. Det utilslørte reklamesløseriet, ødeleggelsen av planeten, sultende barn side om side med obskøne lønninger til profesjonelle idrettsfolk, despotiske arbeidsplasser og behandling av menneskelige vesener som om de var søppel, at det samtidig finnes ubrukte ressurser, arbeidsløse mennesker og folk med udekte behov – dette er ikke ulykkestilfeller i kapitalismens verden. Det kan ikke være annerledes, kommenterte Marx, der hvor arbeiderne eksisterer for at kapitalen skal vokse – i motsetning til den «omvendte situasjonen», der resultatene av det samfunnsmessige arbeidet er til for «å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.»

I det tjuende århundret oppsto et alternativ til kapitalismen. Det innebar andre produksjonsforhold – samfunnet ble ikke drevet av profittmotivet. Det var heller ikke den omvendte situasjonen, der arbeiderens behov for egenutvikling dominerer. Det som kjennetegnet den nye formen, var snarere bruken av staten for å utvikle produktivkreftene så raskt som mulig. Ett av elementene som skapte dette alternativet, var ganske visst overbevisningen om at det var nødvendig å ta igjen kapitalismens forsprang for å unngå militært nederlag. (Vi må innhente forspranget i løpet av ti år, erklærte Stalin i 1931, ellers vil vi bli slått.) Men med noen unntak var det også en allmenn oppfatning at all historie avhenger av utviklingen av produktivkreftene (som i praksis betydde produksjonsmidlene), og dermed var det lite rom igjen for å utforske betydningen av de sosiale forholdene folk lever under.

Det har vært kontinuerlige debatter om hva dette alternativet i det tjuende århundret var. Sosialisme, statssosialisme, statskapitalisme, byråkratisk sentralisme, byråkratisk deformert arbeiderstat eller – mitt eget forslag – framskreden produksjonsmåte? Men er det ikke nå på tide å bevege seg videre fra behovet for å velge mellom disse betegnelsene (noe som innebærer å velge mellom forskjellige sekter som har differensiert sine tilbud) og ganske enkelt erkjenne at det som oppsto i det forrige århundret definitivt ikke var det bildet av sosialismen som Marx forestilte seg?

Vi må selvsagt godta at forrige århundres produkter var og er ufullkomne. Men ikke for å demonstrere vår egen abstrakte visdom ved å tilby «kritisk støtte» til disse ufullkomne forsøkene (noe som i de fleste tilfeller er like relevant som å tilby kritisk støtte til føydalismen i kampen mot slaveriet), men heller for at vi skal kunne lære, og fortsette vår kamp for å bygge en bedre verden.

Tittelen på denne boka kommer fra Sør-Afrikas Kommunistiske partis slagord: «Sosialismen er framtida, bygg den nå!» Uavhengig av SACPs praksis har jeg alltid følt at det slagordet er dypt, nettopp fordi det slagordet samtidig anerkjenner behovet for en visjon som kan lede oss ved å vise hvor vi har tenkt å gå hen, og også understreker behovet for aktivitet, nødvendigheten av å kjempe for det målet nå. Denne kombinasjonen av visjon og kamp er vesentlig. I kampen for å virkeliggjøre visjonen om et nytt samfunn forandrer vi ikke bare det gamle samfunnet, vi forandrer også oss selv, og som Marx bemerket, gjør oss selv i stand til å skape det nye samfunnet.

Selv om essayene i denne boka kommer fra forskjellige kilder, forholder de fleste seg på en eller annen måte til Venezuela – et land som mens jeg skriver dette, legemliggjør manges håp om et virkelig alternativ til kapitalismen. Kapittel 2, for eksempel, med tittelen «Ideologi og økonomisk utvikling», springer både ut av min forståelse av gjengs økonomi etter år med undervisning, og av min erfaring med Canadas sosialdemokratiske parti (innbefattet den perioden da jeg var politisk leder på provinsnivå under 1972–75-regjeringa i British Columbia). Mens disse to kildene gir et heller traurig perspektiv, gjenspeiler den tydelige optimismen i artikkelen (som ble holdt som foredrag på den årlige konferansen om globalisering og utviklingsproblemer i Havanna i februar 2004) min økende erkjennelse av hva som var i ferd med å begynne i Venezuela.

Kapittel 3, «Kunnskap om en bedre verden », som ble holdt som foredrag på «møtet av kunstnere og intellektuelle til menneskehetens forsvar» i Caracas i desember 2004, presenterer to perspektiver på kunnskap: Kunnskap som vare i kapitalens verden, og kunnskap i en bedre verden, en som tilsvarer Marx’ visjoner. Som i foregående artikkel er fokus her på viktigheten av en visjon, en som understreker det sentrale i utviklinga av menneskene. Dette poenget er uttalt i kapittel 4, «Gjenerobring av en sosialistisk visjon», som er basert på et tidligere foredrag i sammenheng med arbeidet innen en antikapitalistisk koalisjon, «Rebuilding the Left». Der argumenterer jeg for nødvendigheten av å gå ut over antikapitalismen til en idé om sosialisme.

De tre gjenstående kapitlene gjenspeiler direkte erfaringene fra Venezuela, som jeg har hatt det privilegium å iaktta på nært hold gjennom de siste åra (jeg arbeidet som rådgiver i departementet for samfunnsøko- nomi i 2004). I forbindelse med de økende diskusjonene om en sosialistisk vei for Venezuela, ble kapittel 5, «Sosialisme faller ikke ned fra himmelen», holdt for en landsomfattende forsamling av studenter som møttes i juli 2005 for å utforske en sosialisme for det tjueførste århundret. Dette essayet baserer seg på mitt arbeid både med Marx og med erfaringene fra det tjuende århundrets forsøk, og legger fram en tilnærming til å forstå hva sosialisme er – og hva det ikke er – som samsvarer med den visjonen som kommer til uttrykk i den bolivarske grunnloven.

Den grunnloven understreker blant annet viktigheten av arbeiderstyre, sjølstyre og samstyre for å utvikle det menneskelige potensialet. På solidaritetsmøtet i Caracas i april 2004 presenterte jeg erfaringene med sjølstyre i Jugoslavia. Før det var gått et år, og mens erfaringene med arbeiderstyre hopet seg opp, kom jeg tilbake til temaet på solidaritetsmøtene i 2005 – og denne gangen la jeg vekt på problemene ved sjølstyre (særlig tendensen til at arbeiderne ble seg sjøl nok og skillet som oppsto mellom arbeiderne og fellesskapet), som måtte løses. Dette er emnet i kapittel 6, «Sju vanskelige spørsmål».

Sluttkapitlet, «Revolusjon for grunnleggende behov revolusjon», ble skrevet spesielt for denne boka. Her, som i mine andre essays og foredrag som har tilknytning til Venezuela, har jeg hatt stor nytte av fortløpende diskusjoner med min partner, Marta Harnecker. Mens jeg ennå arbeidet med dette kapitlet, døde imidlertid en annen person som jeg regelmessig delte mine tanker og informasjon om Venezuela med. Jeg føler (som så mange andre) et dypt savn ved Harry Magdoffs død – særlig fordi jeg skulle ha likt å dele dette kapitlet med ham (slik jeg gjorde med alle de andre). Nittito år gammel var Harry full av entusiasme over det som skjedde i Venezuela, og karakteristisk nok antydet han at hvis han bare var åtti år igjen, ville han ha vært der.

I ett av sine siste arbeider, «Å nærme seg sosialismen» (Monthly Review, juli–august 2005), la Harry, som skrev sammen med sin sønn Fred Magdoff, vekt på at kapitalismens onder stammer fra selve dens natur. «Et nytt samfunn,» skrev de, «trengs fordi kapitalismens onder er deler av det kapitalistiske systemets DNA». Nettopp fordi de kritiske sosiale, økonomiske og miljømessige problemene i verden er iboende i det systemet, «må kapitalismen erstattes med en økonomi og et samfunn som tjener menneskeheten – og det gjør det også nødvendig å skape et miljø som beskytter de systemene som opprettholder livet på Jorda.»

Dette er utgangspunktet for Sosialisme faller ikke ned fra himmelen også. Vi trenger å forstå kapitalismens genetiske program, hvordan de redslene vi ser rundt oss ikke er ulykkestilfeller, men iboende i systemet – at de ikke er resultatet av spesielt dårlige administratorer av kapitalismen, og følgelig krever at de blir byttet ut med dyktige administratorer. Sosialisme faller ikke ned fra himmelen begynner med å prøve å forstå kapitalismens DNA. Første kapittel, «Kapitalismens behov mot menneskenes behov», opprinnelig skrevet for en samling essays om kapitalismen, understreker hvordan kapitalens logikk står i motsetning til behovet for menneskelig utvikling. Dermed peker det på behovet for å gå utover kapitalismen til en verden som passer for menneskenes store familie. Valget vi står overfor er sosialisme eller barbari. Hva skal vi velge?

Michael A. Lebowitz

Caracas, Venezuela

Februar 2006

Et intervju med G.N.Saibaba

Saibaba er 40 år gammel. Han ble født i Andhra Pradesh, en stat i sørlige India. Han bor nå i Dehli. Han er visesekretær i den Revolusjonære Demokratiske Fronten (RDF), som er en del av den Allindiske føderasjonen av revolusjonære folkeorganisasjoner. En av hovedsakene i dag er kampen mot massedeportasjonene av småbønder, landarbeidere og andre som jages bort fra områdene hvor det skal anlegges spesielle økonomiske soner for eksportkapitalen.

 Av Johan Petter Andresen

 

---

 

Rødt!: Hvis noen sa til deg at maoistbevegelsen i India er en marginal bevegelse som hovedsakelig opererer i de veldig tilbakeliggende og lite befolka områdene, og at den har holdt på i over trettifem år uten å oppnå noe. Hva ville du svare til dette?

Saibaba: Maoistbevegelsen i India begrenser seg ikke til de tilbakeliggende områdene. Den er en omfattende bevegelse som også opererer i de ”utvikla” områdene. Maoistene jobber både på landsbygda og i byene. Regjeringa sier at maoistene er aktive i 15 av 28 stater. Og disse 15 omfatter også de største statene. Det indiske innenriksdepartementet sier at 167 av 600 distrikter i landet dekkes av maoistene. Disse utgjør litt mindre enn en tredjedel av India.

Maoistene i India følger metoden med nydemokratisk revolusjon, som ble bevist å være den riktige linja gjennom revolusjonen i Kina, under ledelsen av formann Mao. Denne metoden innebærer at den revolusjonære bevegelsen må prioritere arbeidet i områder der staten er svak. Maoistene jobber i de tilbakeliggende områdene for å knuse lokale reaksjonære krefter og etablere folkemakt. De bygger revolusjonære massebaser i disse tilbakeliggende områdene. Men de jobber også i byene. Faktisk bestemte kongressen til Communist Party of India (maoist), (CPI(maoist), som ble holdt i januar/februar 2007, å styrke arbeidet i byområdene. De har produsert et dokument om arbeid i byområdene som analyserer de siste tretti års virksomhet. Dette dokumentet beskriver en strategi for å utvikle arbeidet i byområdene.

De tilbakeliggende områdene i landet er i hovedsak halvføydale og det er ikke mye kapitalistisk virksomhet der. Maoistpartiet valgte disse områdene for geriljakrig. For å utvikle hovedformen for kamp, som er folkekrig, konsentrerer maoistene sitt arbeid i de tilbakeliggende områdene. Kampen i byområdene er sekundær og utfyllende. Virksomheten til partiet i arbeiderklassen i byområdene hjelper til å utvikle den proletariske ledelsen til kampen i de tilbakeliggende områdene.

Samtidig deltar maoistene i utviklinga av svære bevegelser i byområdene blant intellektuelle, studenter, kvinner og middelklassene. Også maoister som jobber i byområdene blir arrestert, forfulgt og drept.

Maoistene gjør også en stor innsats blant kullgruvearbeiderne. Det finnes store kullgruver i mange områder i India. Maoistene jobber i mange industriområder over hele landet, men deres virksomhet konsentrerer seg altså om landområdene.

Maoistene leder den største massebevegelsen.

CPI(Maoist) leder den største massebevegelsen i India. Den sentrale og de lokale regjeringenes reaksjoner er en målestokk på styrken til bevegelsen. Den sentrale regjeringa har etablert et Koordineringssenter, sammen med 14 delstatsregjeringer, som samarbeider om å mobilisere sikkerhetsstyrker og om å samle etterretning om maoistenes bevegelser. De har et stort militært nettverk. De har månedlige møter i senteret. En stor mengde militære enheter deltar i kampen mot den maoistiske bevegelsen. Dette sier mye om styrken til maoistbevegelsen.

Naxalbari-opprøret i 1967 som innleda den nye revolusjonære bølgen, endte med splittelser i mange grupper. Splittelsen av de revolusjonære kreftene varte fra 1972 til 1997. Det er først etter 1997 at de revolusjonære kommunistene begynte å forene seg. To større partier som førte folkekrig gikk sammen i 1998, og den endelige enheten fant sted i 2004 når CPI(maoist) ble danna gjennom fusjonen mellom Maoist Communist Center India (MCCI) og CPI(ml) People’s War. Bevegelsen ble hindra fra å vokse raskere før 2004 på grunn av splittelsene.

(Se note 1 for utviklinga av maoistpartiene mellom 1970 og 2004 – ifølge Saibaba:

 

Rødt!: Maoistene beskyldes for å være dogmatikere, og at de ikke er villige til å lære av sosialismens nederlag i det tjuende århundret?

Saibaba: Maoistene er både kreative og ekte i sin tillemping av marxistiske prinsipper på indiske forhold. De kopierer ikke blindt fra verken Russland eller Kina. Samtidig er de klar over at de sosialistiske prosjektene i Kina og Russland ble nedkjempa av de som gikk den kapitalistiske veien. De tillemper marxismen-leninismen-maoismen på en praktisk måte i India. Dersom man kaller det å drive væpna kamp for dogmatisme, beveger man seg bort fra den typen klassekamp som trengs i et fattig land som India. Væpna fattigbondekamp er den grunnleggende kampformen ettersom 70 prosent av massene er tvungne til å forbli i og er avhengige av jordbruk og tilbakeliggende produksjonsforhold. I en slik situasjon der det store flertallet ikke har et offentlig demokratisk rom, vil de ikke evne å kjempe mot de fascistiske herskerklassene uten våpen. Den væpna kampen blir utvikla kreativt og praktisk. Væpna kamp innebærer ikke utslettelse av klassefienden. Væpna kamp er en form for klassekamp der de undertrykte klassene hevder sin makt og organiserer seg gjennom å ta makta fra de føydale og proimperialistiske kompradorkapitalistene. Væpna kamp under maoistene innebærer også at de fattige massene eksproprierer fra de dominerende og mektige klassene de ressursene som de trenger for å leve. Det innebærer også å bygge folkemaktas alternative institusjoner. På denne måten blir væpna kamp omdefinert og praktisert med bolsjevikisk ånd om å gi all makt til sovjetene. Uten væpna kamp kan man ikke bygge opp motstand i land som India, og man kan heller ikke opprettholde den motstanden som har blitt bygget opp i tidligere år uten dette. De væpna aksjonene som rettes mot statsmakta og de føydale kreftene er for å beskytte bevegelsen, både som sjølforsvar og som sjølhevdelse fra de utbytta massenes side.

Maoistene mener at sammenbruddene av de sosialistiske samfunna i Russland og Kina skyldes i hovedsak den revisjonistiske linja som utvikla seg innafor kommunistpartiene i de respektive landa. De som vandra langs den kapitalistiske veien i Russland og Kina grep makta tilbake fra arbeiderklassen fordi disse partiene ikke evna å beskytte seg mot borgerskapets infiltrasjon i de proletariske partiene. At de sosialistiske prosjektene mislyktes har gitt den internasjonale arbeiderklassen viktige lærdommer i klassekampen mot borgerskapet i ulike land og mot monopolborgerskapet på det internasjonale nivået. Det finnes ikke noe land i verden der klassekampen har seira uten væpna kamp.

Rødt!: Omtrent hvor mange soldater har maoistene?

Saibaba: Den indiske regjeringa sier 28 000, men antallet er antakelig mye høyere. Områdene som er under deres innflytelse ser ut til å være mye større enn regjeringas overslag. Det finnes også en stor milits som virker på landsby- nivå. Militsen er basisen og grunnleggende i forhold til Folkets frigjøringshær. Dette er en del av strategien til CPI(maoist).

Rødt!: Har det vært noen fredsforhandlinger mellom maoistene og myndighetene noe sted?

Saibaba: Det var fredssamtaler i 2004. Regjeringa i Andra Pradesh inviterte maoistene til fredssamtaler. Maoistpartiet holder fast ved at de aldri er mot politiske forhandlinger med motstanderne sine, men de forhandlinger ikke om sin sentrale strategiske linje. Det ble gjennomført en runde med fredssamtaler i Hyderabad, som varte i en måned. Dette ble støtta av kjente intellektuelle i området. Maoistene sa at om myndighetene var villige til å løse folkets problemer, som var bakgrunnen for kampene de siste tretti fem årene, ville de se fram til endringene. De diskuterte de grunnleggende problemene for folket. En våpenstillstandavtale ble undertegna før forhandlingene begynte. Regjeringa sa at de ville avslutte den første runden med forhandlinger og sa også at den ville begynne å sette ut i livet punktene som det var blitt enighet om. Maoistlederne som hadde forhandla gikk tilbake under jorda. De venta på gjennomføringa av de punktene man var blitt enige om. Men regjeringa brøt våpenstillstanden, begynte angrep mot maoistene og drepte flere hundre maoister, også flere ledere. Denne prosessen åpna øynene på folk og viste hvordan de reaksjonære herskerne ikke er villige til å løse folkets problemer.

Rødt!: Har maoistene noen baseområder?

Saibaba: Folkekrigen har ikke ennå nådd nivået med baseområder. Men den har nesten nådd dette nivået i flere områder. I disse områdene, hvor baseområdene er under oppbygging fungerer lokale folkeregjeringer. Folkeregjeringer fungerer i flere hundre landsbyer.

Rødt!: På nyhetene sies det at de sentrale og lokale myndighetene har angrepet maoistiske posisjoner i Andra Pradesh, og at maoistene har blitt drivi ut fra de fleste områdene. Viser ikke dette at når den herskende klassen ønsker det, så kan den beseire maoistene militært, og at det kun er et taktisk spørsmål for fienden å avgjøre når den skal knuse maoistene?

Saibaba: I løpet av det siste tiåret har mer enn to tusen maoistkadre blitt brutalt myrda i Andhra Pradesh. Det var et konsentrert angrep spesielt etter forhandlingene. Når maoistene så at de sto overfor store tap, trakk de seg tilbake fra bestemte områder og førte styrkene over til andre områder. Det er en midlertidig tilbakegang i noen områder i Andra Pradesh for maoistbevegelsen, men de prøver å gjenoppbygge i disse områdene. De sentrale og lokale myndighetene gjør omfattende bruk av ”vigilante”-grupper for å infiltrere maoistdominerte områder og knuse dem. Vigilante-gruppene er mer effektive for regjeringene for å bryte ned den maoistiske motstanden i noen områder i Andra Pradesh. Bevegelsen som maoistene bygger opp er ikke bare en militær bevegelse. Den er en politisk bevegelse der massene er engasjert. Så maoistene konfronterer ikke den indiske makta kun militært, men mer politisk ettersom de har en omfattende massebasis. Det er ikke mulig for regjeringa å knuse bevegelsen på grunn av den massive støtten den har i områdene. Midlertidige tilbakeslag er ikke uvanlig for revolusjonære bevegelser. Men modne revolusjonære bevegelser evner å gjenvinne sine midlertidige tap raskere.

Rødt!: Er det andre revolusjonære bevegelser som forsøker en annen strategi enn langvarig folkekrig i India?

Saibaba: Ja, for eksempel CPI (ml) New Democracy og en del andre CPI (ml) -grupper. Foran Lok Sabha valget (valget til den føderale lovgivende forsamlinga, dvs parlamentet) i 2004, tok CPI (ml) Red Flag og en del andre CPI (ml) grupper initiativet til en enhetsfront av revolusjonære kommunister først og fremst for å delta i valget.

Maoistene anser dem for å være høyreavvikere, men ikke revisjonistiske. De er progressive, men følger ikke en riktig vei slik maoistene gjør. Men maoistene er ikke mot å samarbeide med dem i massearbeidet.

Rødt!: India er et stort land. I noen områder er det borgerkriger, i andre områder er det ikke så mye uro. Samtidig er de fleste partiene regionale, ikke nasjonale. Finnes det revolusjonære organisasjoner i alle delstatene i i India?

Saibaba: Det er uro over alt. Ta for eksempel Madhya Pradesh og Rajasthan. Disse to områdene er fattige. Men her eksisterer det ikke et eneste revolusjonært parti. Uroen tar mange former i disse regionene. I blant oppstår det svære militante massebevegelser. Hovedproblemet er at det ikke finnes subjektive revolusjonære krefter i området. Disse to statene er store, men her har det ikke funnes kommunistpartier. For det meste er det såkalte NGO-er (Non Governmental Organizations) som opererer i disse områdene. De er ofte finansiert fra utlandet. De objektive vilkåra er veldig modne for væpna kamp også i disse områdene. Det er rett og slett spredningen av de revolusjonære kreftene til disse områdene som det hele venter på.

Rødt!: Hva er andelen av befolkninga som bor i byene? Hvor mange av disse er sysselsatt?

Saibaba: 30 prosent av den indiske befolkninga bor i byer og tettsteder, og 70 prosent på landsbygda. Generelt kan man si at 77 prosent av befolkningen lever på 20 rupier per dag, det vil si en halv US dollar per dag. (cirka 2,70 NOK per dag). Arbeidsløsheten er utstrakt over alt i India.

Rødt!: Offisielt vokser Indias brutto nasjonalprodukt med nesten 10 prosent i året. Du bestrider dette. Hvorfor?

Saibaba: Akkurat nå er veksttakten cirka 9 prosent per år. Cirka 0,5 prosent av arbeidsstyrken, som er en del av tjenestesektoren, bidrar til 55 prosent av BNP. Og 70 prosent av arbeidsstyrken, som er i jordbrukssektoren, bidrar med kun 19 prosent til BNP. Og 3 prosent av arbeidsstyrken er i industrisektoren. Disse talla viser at det store flertallet av folkets bidrag til BNP er svært liten. Akkurat nå er talla bak veksttakten basert i stor grad på spekulativ kapital, inklusive utenlandske investeringer. Så veksttakten er både misvisende og utrygg. Kalkulasjonene som ligger til grunn for veksttakten er også basert på falske tall. Hvis disse talla viser noe som helst, kan vi se at de 10 prosent rikeste samler til seg rikdommen gjennom harde utbyttingsmetoder.

Rødt!: På Filippinene kombineres folkekrig samtidig som kommunistpartiet støtter folkelige partier som stiller til valg. I Nepal stilte maoistene til parlamentsvalget i 1993, deretter boikotta de valget og starta en folkekrig, og nå er de i parlamentet. Er det ikke mulig å kombinere folkekrig og parlamentarisk arbeid i et så stort og variert land som India?

Saibaba: Historia til utviklinga av den kommunistiske bevegelsen i India de siste 40 åra viser oss at de revolusjonære kommunistiske partiene som ikke valgte folkekrigsstrategien, men som valgte teorien om folkelig motstand og parlamentarisk politikk først, før initiering av en folkekrig, gradvis endte opp i enten høyreavvik eller nyrevisjonisme.

Folkekrigsstrategien er hovedstrategien, mens det å stille til valg er et taktisk spørsmål. Maoistene er ikke prinsipielt mot å stille til valg, men hvis de gjør det, må det styrke folkekrigsstrategien. Maoistene anser spørsmålet om å stille til valg som en del av taktikken som har strategisk betydning. Så de ser ingen umiddelbare muligheter for å stille til valg. De parlamentariske institusjonene er veldig diskreditert blant folket i India. I tenkinga til vanlige folk er det slik at hvis man stiller til valg er man en fiende av folket som er ute etter å stjele fra dem. Maoistene boikotter valg og konsentrerer seg om å bygge opp alternativ folkemakt og folkeinstitusjoner. I India har ikke maoistene noen umiddelbare planer om å bruke taktikken med å stille til valg.

Rødt!: Er det ikke mulig å utvikle både lovlig kamp og illegal kamp i byene og større byområder, der man også deltar i valgsammenslutninger?

Saibaba: Maoistene virker i byområdene blant arbeiderklassen og middelklassen. Dette har sekundær betydning i forhold til hovedstrategien. Hovedoppgaven er å utvikle den væpna kampen i landsbyene blant fattigbøndene som er hovedkraften, med arbeiderklassens ideologi som ledesnor. Proletariske ledere er ikke bare de som rent klassemessig er arbeidere, men de blant folket som har fått en proletær ideologi og som ikke har egen eiendom. Maoistene kombinerer legalt og illegalt arbeid i den grad kampen skaper rom for dette; og de forstår at jo mer militante kampene er, jo mer rom av denne typen blir skapt. Der det finnes demokratisk rom, blir det utnytta så langt det er mulig. Men herskerklassene tillater ikke alltid at man tar i bruk legale metoder og ulike demokratiske institusjoner. Det å delta i valg er ikke den eneste måten å delta i lovlig kamp i byområdene på. Til og med det å boikotte valg er en høyst politisk aktivitet, noe som er en annen måte å delta politisk i det demokratiske rommet som finnes i India. Først og fremst konsentrerer maoistene seg om å styrke folkemakta, å bygge revolusjonære folkedemokratiske institusjoner. Når dette er oppnådd i store områder, vil de også få mer rom i byområdene.

India er ikke demokratisk som Europa

India er ikke demokratisk som Europa. I Europa har du et demokratisk rom, fordi de demokratiske institusjonene ble utvikla gjennom folkets kamper, til tross for at de kom i henda på borgerskapet. I India ble de parlamentariske institusjonene påført landet av kolonistene for å styrke deres koloniale herredømme. De ble ikke skapt gjennom folkelig kamp. I India er det demokratiske rommet lite. Borgerskapet i India er en deformert reaksjonær kraft helt fra fødselen. Denne klassen utvikla seg ikke naturlig, men ble holdt oppe av de britiske koloniherrene. Derfor spilte ikke det indiske borgerskapet den progressive rollen som borgerskapet i Europa opprinnelige gjorde . Det allierte seg med de føydale klassene helt fra starten av. Derfor må vi bruke væpna kamp. Det demokratiske rommet er ikke en naturlig del av vårt samfunn etter den koloniale intervensjonen. Illusjonen om et demokratisk rom eksisterer i form av parlamentariske institusjoner og formelle demokratiske rettigheter, men rommet finnes ikke i virkeligheten. Med en gang man fremmer folkelige krav blir man møtt med undertrykking fra statens side. Hvordan kan du da fremme folkets bevegelse uten våpenmakt?

Rødt!: Øker sysselsettinga?

Saibaba: Sysselsettingsgraden øker ikke, den står stille. Den virkelige sysselsettingsgraden har sunket svært mye av flere grunner. Økonomiske oversikter forteller oss at en million små industribedrifter har blitt nedlagt de siste få åra, og dette innebærer et massivt tap av arbeidsplasser. Og så har vi jord som man tar fra fattigbøndene. Dette skaper også arbeidsløshet. Småbøndene og de landløse har mista jobbene sine i mengder.

Det er bare IT-industrien og visse tjenesteindustrier som vokser. Men dette er sektorer der kun et svært lite antall er sysselsatt. Sysselsettinga i industrisektoren synker. Men disse talla blir ikke vist fram av regjeringa. De uavhengige intellektuelle produserer alternative tall om både veksttakten og arbeidsløshet. Det er en stor kontrovers om de offisielle talla i forbindelse med arbeidsløsheten i India. Generelt er det en nedgang i sysselsettingsgraden kombinert med en nedgang i reallønna til arbeiderne.

Rødt!: Er India et imperialistisk land, eller et halvføydalt og halvkolonialt land?

Saibaba: India er ikke et imperialistisk land. Årsaken til dette er at India er i henda på imperialistiske makter. Indias herskerklasser har lite makt i internasjonal politikk. De agerer stort sett ut fra diktatene til USA-imperialismen. Samtidig har India ekspansjonistiske planer. Imperialistiske makter kan kontrollere andre land, mens ekspansjonismen er et ønske om å ekspandere, men uten evnen, til nabolanda for å forsøke å utbytte dem og kue dem.

Disse imperialistiske planene er ikke nødvendigvis ut fra ønskene til herskerklassene i India, men i tråd med imperialistenes ønsker. India praktiserer sine ekspansjonistiske ønsker ved å være et redskap for USA i dagens situasjon. USA manøvrerer India for å få kontroll over de små naboene som en del av det å få generell kontroll i pakt med de geopolitiske interessene til USA i Sør-Asia. Eksempler er Sri Lanka og Nepal. India blir brukt for å undertrykke LTTEs (tamilsk nasjonal frigjøringsbevegelse) rettferdige kamp for den nasjonale frigjøringa til tamilene på Sri Lanka. Forholdet mellom USA og India kan sammenliknes med Israels hegemoni i Midtøsten. Akkurat nå ønsker USA, i all hemmelighet å bruke India til å undertrykke maoistbevegelsen i Nepal. India har okkupert Kashmir og nasjonale territorier i nordøst som Naga og andre folk med brutal militærmakt.

Rødt!: Er klassekampen i India mer intens enn for 20 år siden?

Saibaba: Fattigdommen i India har økt. I 1947 fantes det ikke sjølmordsepidemier blant bønder. Fra 1990 og videre har sjølmord økt sterkt. Hvorfor begynte dette på nittitallet? Det er fordi jordbruk, som sysselsetter den største andelen av befolkninga har blitt drastisk forsømt. Fattigbøndene greier ikke å overleve i denne sektoren som er svært avhengig av et sterkt utbyttende privat kredittsystem. Rundt 150 000 bønder har begått sjølmord de siste ti åra. I mange områder sulter folk i hjel. Folk eter ville røtter og blader i store områder som med vilje har blitt holdt tilbake i sin utvikling. Faktisk har vi flere områder som er på samme nivå som landa i Afrika sør for Sahara. Alt dette har skjedd særlig etter den aggressive proimperialistiske globaliseringa tok til i stor skala i India.

Arbeiderklassen er den mest utbytta klassen i landet vårt. Den har mista alle sine rettigheter. De nye arbeiderne som er tidligere fattigbønder kan ikke bli en del av arbeideraristokratiet. Den organiserte sektoren med kollektive avtaler, og som følger arbeidlivslovene er, atskillig mindre enn den uorganiserte sektoren og minker raskt.

Men vanlige folk er også mer bevisste at det foregår kamper andre steder. Klassemotsigelsene er skjerpa fordi ressursene havner i henda på stadig færre etter at globlisersingsprosessen starta rundt 1990. Denne prosessen samler rikdom på veldig få hender. En del velferdsreformer som ble innført av herskerklassene på seksti og syttitallet har blitt fjerna og regjeringa overlater alt til markedet som domineres av imperialistiske krefter som er direkte allierte med underdanige hjemlige kapitalister. Også dette øker kampenes intensitet.

Rødt!: Siden begynnelsen på 1990 tallet har den indiske overklassen fulgt en nyliberalistisk politikk med deregulering, privatisering og globalisering. Hvordan påvirker disse endringene kvinnenes situasjon?

Saibaba: Det er over hodet ikke noe liberalt ved den nyliberale politikken. Denne politikken har ligget der siden Nehrus tid. Den såkalte Nehrusosialismen er full av proimperialistisk globaliseringspolitikk. Men så er det opplagt en klar forskjell mellom den tidlige fasen og fasen etter 1990. Forskjellen er at globalisering er den imperialistiske offensivens aggressive fase. Det vi kaller globalisering er den aksellererende internasjonaliseringa av den aggressive monopolkapitalen, der det ikke finnes en sosialistisk leir i verden og et resultat av imperialismens egne dype krise. Byrden fra denne krisa blir i økende grad lempa over på skuldrene til landa i den tredje verden. De første som merker konsekvensene av disse ekstremt utbyttende forholda under globaliseringsprosessen, og som møter økende problemer er Adivasiene. (den opprinnelige minoritetsbefolkningen/urbefolkningen i de indre områdene av India). De er fattige og ofte landløse eller fattigbønder, Arbeiderne og religiøse minoriteter, særlig muslimene der det store flertallet er blant landets fattigste, rammes også hardt. Og i alle disse delene av folket er det først og fremst kvinnene som blir hardest ramma.

Naturligvis er kvinnene hardest ramma. Når arbeidere blir sagt opp, er det kvinnene som går først. Med svekka sysselsettingsmuligheter er det kvinnene som ikke får nye jobber ettersom arbeidsmarkedet er rabiat patriarkalsk. Den ekstreme patriarkalske undertrykkinga i India er både et resultat av halvføydalismen og den indiske formen for kapitalisme. Kvinnene blir tvunget til å se etter familien og særlig unga, når inntektsmulighetene skrumper. Et resultat er at kvinner nå spiser mindre, og ser enda mer etter sine barn og sine husholdninger. I dag er det mer feilernæring blant kvinner som arbeider under tøffe forhold både hjemme og ute. De får lavere lønn enn menn. Til tross for at loven forespeiler likelønn, er det ingen som følger den. Kjønnsraten i landet er raskt i ferd med å få en kløft der antallet kvinner synker i forhold til antallet menn. Drap på jentebarn er et økende fenomen. Hundrevis av tilfeller av drap på jentebarn finnes i sjukehusarkivene. Så nå er det kvinnene som først og fremst blir med i kampene, som går i spissen. Mer enn 30 prosent av medlemmene i maoistpartiet er kvinner. Ikke en gang det største borgerlige partiet i landet har et slikt antall kvinner. I noen områder, som Chhattisgarh og Jharkhand, er prosenten enda høyere.

Tvangsflytting, viktigste politiske sak

Rødt!: Du sier at tvangsflytting er det viktigste politiske spørsmålet i India. At det er seks ulike årsaker til tvangsflytting: oppretting av spesielle økonomiske soner, gruvedrift, ny industri, nye store demninger, forskjønning av byområder og nye infrastrukturkorridorer. Du påstår at tvangsflytting gjelder omtrent 12 prosent av landarealet. Mesteparten av denne jorda er veldig fruktbar. Kan du forklare hvorfor tvangsflytting er det viktigste spørsmålet, og ikke for eksempel fattigdom, arbeidsløshet, feilernæring osv?

Saibaba: 70 prosent av befolkninga er avhengige av land og jordbruk, direkte eller indirekte. Jordbruk er viktigst for sysselsetting. Når jorda blir tatt til disse prosjektene, har ikke folk andre inntektskilder. Så en av de viktigste måtene som folk blir arbeidsløse på er gjennom å miste sin grunn. Dette fører til at både de med land og de som er uten land blir arbeidsløse. Rehabiliteringspakkene som regjeringa omtaler, fungerer aldri. Rehabiliteringa blir aldri gjennomført. Så alle problemene som feilernæring, fattigdom, arbeidsløshet osv har sin rot i prosessen med at folk mister sine inntektskilder ved at de blir flytta fra jorda si, skogen og de andre områdene de bebor.

Rødt!: Hvorfor kan ikke bønda som blir flytta få nytt arbeid i den moderne sektoren?

Saibaba: De tvangsflytta er fra de delene av folket som i stillhet blir tvunget til fortsatt å være analfabeter. De har ikke de nødvendige kunnskapene for industrielt arbeid, spesielt den type industri som blir bygd med imperialistisk høyteknologi. På den andre sida, også om en liten andel har kompetanse for industrielt arbeid, får de ikke jobbene fordi industriene som blir bygd er teknologiintensive og sysselsetter derfor ikke mange mennesker. Maskinene blir kjøpt av de imperialistiske landa. Disse maskinene krever høyt kvalifiserte arbeidere. Så det er ikke rom for de eiendomsløse å få jobber i industrisektoren som det påstås vokser. Så er det en liten mulighet for sysselsetting i IT-sektoren eller tjenestesektoren, men ikke industrien. I byområdene finnes det allerede utdanna arbeidsløse. De vil kunne få arbeid i disse industriene, men ikke de som er tvangsflytta fra landet.

Rødt!: Hva anser maoistene å være de viktigste lærdommene fra sosialismens nederlag i det forrige århundre når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom kommunistpartiet og resten av samfunnet?

Saibaba: De indiske maoistene føler at man må fortsette å analysere det som skjedde i Russland og Kina. De mener at framover må de internasjonale kommunistiske revolusjonære komme sammen og studere tapene mer konkret. En av grunnene til at man mislyktes i utviklinga av de sosialistiske konstruksjonsprosjektene kan være at partiene ikke evna å utvikle mekanismer for å hindre infiltrasjon fra borgerskapet i kommunistpartiene. Kulturrevolusjonen i Kina under Maos ledelse ble utvikla for å hindre at borgerskapet infiltrerte kommunistpartiene. Men den forble på et eksperimentelt nivå ved formann Maos død. Man må utvikle stadig flere ideologiske og politiske tiltak i de revolusjonære kommunistpartiene for å hindre arbeiderfiendtlige ideologier fra å krype inn i kommunistpartiene. I alle land må det etableres stødige proletariske partier. Dessverre, i mange europeiske land og i noen tredje verden land i dag har arbeiderfiendtlige ideologier krøpet inn i navnet til ”demokrati i det 21. århundret”, ”liberale organisasjonsprinsipper” og godtaking av ”flerpartisystemet”. Det er til og med nødvendig å bolsjevisere politikken til kommunistpartiene og gjøre dem til leninistiske partier som kan lede arbeiderklassen til seire. I løpet av prosessen kan man lære fra tidligere tap som må sees på som midlertidige for verdens proletariat i den lange historiske marsjen framover.

Rødt!: Hva er den grunnleggende årsaken til uenighetene mellom de kommunistiske kreftene i India?

Saibaba: I India er ikke uenigheten mellom de kommunistiske revolusjonære kun uenigheter mellom ledelsene. De reflekterer ulikt klassegrunnlag mellom partiene, ledelsenes småborgerlige natur, deres forsøk på å føre sine partier over i ikke-proletariske ideologier ved å føre for det meste legale kamper. De skjerpa klassekampene kan rett og slett ikke være avhengig av legale kampmidler, hvis de skal overleve i kampen mot de fascistiske reaksjonære klassene. I India har noen slike partier basert seg på rike og mellomrike bønder som for det meste inntar småborgerlige og liberale holdninger for å beskytte sitt legale rom. Andre partier har bygd seg opp kun innafor småborgerskapet i byene. Andre som har bygd partier blant de fattige landløse og fattigbønder, deriblant adivasiene og arbeiderklassen evner å utvikle seg og gjennomføre omfattende klassekamp. Så forskjellene ligger i sosiale forhold, det gjelder hvilke klasser de har sine røtter i. Det er et behov i dag for at alle disse små kommunistpartiene allierer seg med maoistene. Men enhet er bare mulig om de endrer sin orientering mot en virkelig proletarisk linje og baserer sitt arbeid på arbeiderklassen, de fattige og de landløse fattigbønda.

Rødt!: Finnes det noen lærdommer om kvinnefrigjøringsspørsmålet fra sosialismens nederlag?

Saibaba: Ser vi på dagens situasjon og kvinnefrigjøringa må de patriarkalske strukturene studeres grundig av de praktiserende marxistene i de ulike bevegelsene. I India i dag blir stadig mer oppmerksomhet retta mot de patriarkalske strukturene fra kvinnekadrene i maoistpartiet. En av strukturene er sjølve reproduksjonsinstitusjonen, som er svært diskriminerende mot kvinner. Blant maoistene har dette blitt et hovedspørsmål sammen med andre spesifikke problemer for kvinner. Disse problemene har ikke ennå blitt ordentlig forstått. Det har ikke ennå blitt funnet tilstrekkelige mekanismer for å hindre diskrimineringa av kvinnene blant de revolusjonære. Et sentralt spørsmål er at kvinner fortsetter å forbli underlagt patriarkalske strukturer bare fordi de er kvinner. Så den nye revolusjonen må være oppmerksom på det særegne ved denne type undertrykking. Det andre viktige poenget er at full kvinnefrigjøring ikke er mulig innafor det kapitalistiske systemet. Men vi må samtidig være klar over at hvis arbeiderklassen tar makta vil ikke de patriarkalske strukturene forsvinne automatisk. Dette er et hovedproblem. Man må være oppmerksom på institusjonene og strukturene som fortsetter. Kvinnene må utkjempe en revolusjon innafor revolusjonen. I India vil det være mange revolusjoner innafor revolusjonen da vi har den særegne kasteundertrykkinga. Et eksempel som vi har framfor oss som et eksempel på revolusjonen innafor revolusjonen er den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, under Maos ledelse. Men India må følge en enda mer tornete vei. Mao reiste slagordet om et tusen revolusjoner for å fjerne den borgerlige ideologien ved rota. Jeg forstår alle slike forsøk på revolusjoner innafor revolusjonen som kompletterende, og patriarkat, kaste og for eksempel rasisme må sees fra denne vinkelen. En rask og enkel løsning er ikke mulig. En revolusjonær må være tålmodig. Men dette innebærer ikke at disse revolusjonene må vente til etter at arbeiderklassen har gripi makta. I India mener vi at kulturrevolusjonen må begynne nå, til og med før den nydemokratiske revolusjonen seirer. Men et slikt forsøk uten å bruke hodet, vil degenerere til et postmodernistisk knep, på samme måte som de fleste liberale humanistiske prosjektene degenererer til poststrukturalistisk tåkedis. Denne oppgaven kan bare utføres av et stødig proletarisk parti etter at det har skaffa seg tillit blant de revolusjonære massene i et land. Ellers vil slike forsøk ende opp i anarkismen.

Regelen er at hvis en kvinne og en mann har samme kompetansen, gis kvinnen prioritet når det gjelder å lede revolusjonære komiteer. Man har også særegen undervisning av kvinner slik at de utvikler seg raskere, spesielle leire og spesielle treningsopplegg. I maoistpartiet har de fleste kvinnene bestemt seg for ikke å ha egne barn, men om en bestemt kvinne ønsker å ha barn, kan hun det og partiet vil hjelpe henne. Hun vil ikke diskrimineres på grunn av dette. I maoistpartiet finnes det godt utvikla politikk på dette området.

Rødt!: Er det en revolusjonær situasjon i India i dag? Hva med resten av verden?

Saibaba: Det er en svært gunstig revolusjonær situasjon i India og også ellers i den ”tredje verden”. I hvert enkelt av disse landa vokser den innenlandske krisa, mens den internasjonale krisa også vokser. Landa i den ”tredje verden” trenger ikke å vente på noen tredje verdenskrig for å seire i sine revolusjoner. Det vil kanskje ikke bli en tredje verdenskrig på klassisk vis, til tross for at Bush lover oss en. Krigsliknende forhold eksisterer på ulike måter. Verden er allerede i en slags krig, men dens form er annerledes nå. For eksempel kjemper USA en militær krig mot folket i Irak og en økonomisk krig mot folket i India. Begge typene av krig dreper folk i samme størrelsesorden. Og hvorfor skulle USA trenge å erklære India krig når de herskende klassene i India er så behjelpelige med alt for imperialistene? De økende motsigelsene mellom imperialistene kan fort vokse slik at man går fra samarbeid til konflikter. Grunnlaget er alt lagt og den revolusjonære situasjonen er allerede moden. Det er de subjektive krefter til kommunistene som må evne å utnytte situasjonen og styrke seg. Når de revolusjonære massene organiserer seg, vil hegemoniet til den herskende klassen i disse landa knuses på kort tid dersom ikke imperialistene kommer dem til unnsetning. På samme måte vil et brudd i imperialismens kjede, hvor som helst tenne en brann og det imperialistiske/monopolkapitalistiske herredømmet vil følge, ettersom det blir irreversible kollapser. De proletariske partiene i Europa og andre deler av vesten bør berede grunnen for denne forestående og uunnværlige muligheten som snart ligger foran oss.

Noter:

Note 1: Utviklinga av maoistpartiene mellom 1969 og 2004 –ifølge Saibaba:

CPI(ml)- organisasjonene springer ut av utbruddet fra Communist Party Marxist (CPM – som har i flere tiår vært statsbærende parti i Vest Bengal) i 1969. CPI(ml), som ble ledet av Chau Mazumdar, sto bak Naxalbari-opprøret som gjør at de fleste kommentatorer bruker naxalitter som en fellesbetegnelse på maoistene i India. Sjøl om ikke alle gruppene sprang ut av dette opprøret, eller av CPI(ml) direkte.

CPI(ml) ble sprengt i mange grupper fra 1972 av. Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972. Dagens partimønster springer ut av disse splittelsene og enhetsprosesser som har funnet sted siden da.

En av de største maoistgruppene i 1972 ble danna under ledelse av Chandra Pulla Reddy og andre. Denne gruppa argumenterte for å bygge opp folkelig motstand først som en betingelse for folkekrig. Det var også en annen gruppe under ledelse av T N Reddy. De argumenterte også for at folkelig motstand måtte eksistere som en første betingelse. Begge argumenterte for deltakelse i valg. Den tredje store gruppa var CPI(ml) Liberation. Disse mener dagens CPI(maoist) var høyreavvikere fra starten av. De utvikla en fattigbondebevegelse i Bihar og fortsatte en kort stund med væpna kamp. Den gangen fantes det også en gruppe som påsto at India ikke var halvføydalt, men kapitalistisk. Den ble til Communist League of India (ml).

De andre er de som trodde på væpna kamp helt fra første stund: CPI(ml) People’s War i Sør-India og i Nord-India fantes Maoist Communist Center (MCC) Dessuten hørte CPI(ML) Party Unity til denne kategorien. Også disse starta væpna kamp i Bihar på 1970-tallet. Disse tre bevegelsene skapte hver for seg partier i løpet av 1980-tallet.

To andre grupper ble danna før 1980-tallet: Provisional Central Committee (ml) og CPI (ml) Second CC. Begge opererte i Bengal.

Slik var situasjonen på 1980-tallet.

Det første partiet som endra sin karakter var CPI (ml) Liberation. Opprinnelig agiterte de for væpna kamp. Men de slutta med dette og tok opp parolen om ”folkelig motstand” og den parlamentariske veien. 1980-tallet var tiåret da partiene virka blant massene og skapte sine egne massegrunnlag i ulike regioner.

I 1970 var det også et forsøk på å forene ulike revolusjonære grupper til United Revolutionary Party rett etter at de revolusjonære gikk ut av CPM. CPI(ml), som ble danna under ledelse av Charu Mazumdar, var fullt av ekte revolusjonære. Men MCC oppsto utenfor denne formasjonen under ledelse av Kanai Chatterjee. MCC endra sitt navn til MCCI i 2002.

De politiske og ideologiske uenighetene mellom de partiene som utenverdenen har kalt naxalitter eller maoister, har for det meste dreid seg om spørsmål knytta til væpna kamp, den revolusjonære situasjonen, den internasjonale situasjonen og deltakelse i parlamentariske valg. Noen sa at man må vente til folkets motstand er blitt sterkere før man starter væpna motstand. Andre påsto at væpna kamp ikke er mulig. Standpunktet til MCC, CPI(ml) People’s War og CPI (ml) Party Unity var linja med langvarig folkekrig, med å starte væpna kamp helt fra starten av.

Deler av de revolusjonære som var med i People’s War hadde også standpunktet at det ikke er noen grunn til å delta i parlamentariske valg. Dette ville skape illusjoner om et demokratisk rom som ikke finnes i virkeligheten.

Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972.

Enhetsprosessen starta på 1990-tallet. På 1980 tallet bygde tre partier store områder med væpna kamp, andre revolusjonære partier organiserte fattigbøndene, men starta ikke væpna kamp. MCC, People’s War og Party Unity hadde enhetsdiskusjoner. I løpet av enhetsprosessen ble People’s War og Party Unity forent og danna CPI (ml) People’s War i 1998. Prosessen fortsatte til 2004, da ble CPI (maoist) danna når MCCI og CPI (People’s War) fusjonerte.

Andre grupper: CP Reddy gruppa forente seg med andre grupper og danna CPI (ml) Janashakti (people’s power) i 1996. Mange andre grupper ble med dem. Men de splitta seg igjen året etter.

30 års historie har bevist at de som trodde på væpna kamp kunne holde ut og utvikle seg.

Noen smågrupper som tror på væpna kamp er fortsatt utafor CPI (maoist). For eksempel CPI (ML) Naxalbari i Kerala. Standpunktet til maoistpartiet, som er størst, er at alle andre revolusjonære grupper som ikke har ført folkekrig fører en høyrerevisjonistisk linje. Disse er ikke klare for enhet.

En av splintergruppene i CPI(ml) Janashakti oppsummerte sin politikk etter alle splittelsene og summerte opp at det var feil av dem å ikke starte folkekrig. De har innleda samtaler med maoistpartiet.

 

Note 2

Det følgende er en beskrivelse av den kommunistiske bevegelsen i dag, i følge Saibaba:

Det er tre hovedstrømninger i den revolusjonære bevegelsen:

1. CPI (Maoist) – følger linja med folkekrig og utvikler seg raskt.

2. CPI (ml) Naxalbari, CT, PCC(ml) og andre som CPCRML som er mer eller mindre nært maoistpartiet når det gjelder den politiske linja.

Her hører også Red Flag – Communist Revolutionary Platform, CPI(ml) Central Team og CPM(ml) New Democracy. Disse er små, men de har en, om enn liten, massebasis. De deltar i massekamper, men ikke i væpna kamp i øyeblikket. De er høyreavvikere, slik maoistene ser det.

CPI(ml) går raskt i retning revisjonismen. Dette er et ganske stort parti i Bihar.

Det finnes ikke lengre noen venstrerevisjonistiske grupper i India. Det var noen Lin Piao grupper, men de eksisterer knapt lenger.

3. Communist League of India (ml) er en gruppe som splitta ut fra CPI(ml) opprinnelig på 1970 tallet. De mener at India er et kapitalistisk land. De splitta seg i fem ulike grupper. De er små og er aktive i noen byområder.

CPI og CPM har hatt makta. De anses ikke for å være kommunistpartier lenger. CPM har blitt en sosialfascistisk kraft som er alliert med de reaksjonære herskende klassene og de imperialistiske kreftene.

På utsida av den kommunistiske bevegelsen finnes demokratiske bevegelser: sosialister, Ganghister osv. De fleste sosialistene har blitt en del av herskerklassene. Men noen av dem deltar også i folkebevegelser. De har minska i størrelse og er nå små, men gjør positivt arbeid fra tid til annen.

 

«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»

22. juni 2005 ble det inngått en avtale mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm – på beslaglagt land. Den sørkoreanske stålgiganten Posco er verdens fjerde største.

Peter M. Johansen er journalist i Klassekampen og med i Rødts internasjonale utvalg.

 

---

 

«Først tar dere jorda fra oss, og nå kommanderer dere oss til ikke å ta bilder!» Bonden hytter med hakka mot de khakikledde politimennene bak gjerdet med hissig piggtråd. Fjernsynskameraene zoomer inn det dramatiske blikket hans.

Dette er godt fjernsyn, ikke minst i Vest Bengal hvor delstatsregjeringen med Communist Party of India (marxist), (CPM), har lagt beslag på jorda i flere
landsbyer. De gir jorda til multinasjonale selskap eller til indiske giganter som Tata og Birla, nøkkelbedriftene i den staten som Jawalharlal Nehru og India Congress Party bygde opp etter uavhengigheten.

I Singur hvor konfrontasjonen med politiet utspiller seg, er det Tata som har fått bøndenes fruktbare jord som de får bygge en ny bilfabrikk på. Singur ligger ved endestasjonen på Howrah-banen og et stykke videre med leiebil, inn i markens grøde.

Uten forvarsel fikk bøndene i Singur beskjed om at CPM-regjeringen i Kolkata (Calcutta) hadde rekvirert tusen acres, vel 40 000 mål, til en industritomt for Tata, en av Indias mektigste kapitalister. Det skjedde i april 2006.

Bøndene ble fortalt at jorda som ble konfiskert, ikke er fruktbar. Det samme ble bøndene i Nandigram, som slåss en kamp som har fått langt større oppmerksomhet, fortalt av CPM.

Singur ligger i et av de mest fruktbare områdene i Vest Bengal. Jorda gir 4–6 avlinger i året. Mellom landsbyene renner det små elver som samles i dammer hvor det blir satt ut fisk. Andre deler blir vannet.

Forklaringen for Singur, som for Nandigram, ligger heller i at opposisjonspartiet Trinamool Congress Party har flertall begge steder. Slik utøver CPM sin makt i Vest Bengal, som en mafia.

2. september 2006 rykket politiet inn og sikret området sammen med CPM-aktivister som tok oppstilling som vakter, mens det ble reist en høy mur. Bøndene forsøkte flere ganger å bryte ned muren, men ble brutalt slått tilbake.

Tata som skal produsere biler til 1 lakh (100 000 rupies) for den delen av middelklassen som nå gjør penger, kjørte inn sand og sement for å befeste området. Siden kom gjerdet som politiet har barrikadert seg bak. Politioffiserer brukte walkie-talkien til å melde om oppløpet utenfor gjerdet.

De kvinnelige politibetjentene i lange, brune skjørt er synlig berørte av skjellsordene som hagler fra kvinnene på den andre siden av gjerdet og vollgraven med vann, som i middelalderen. De må vite hva de er blitt utsatt for av trakasseringer under arrestasjoner, voldtekter.

Noen tok imot tilbudet om kompensasjon. Det var jordeiere som selv ikke drev jorda, men som bor i Kolkata.

«Jorda er vår mor,» sier Beckasam Marna, leder for Krishi Jami Raksha Committee i Singur.

Singur var det første stedet i Vest Bengal som gjorde opprør mot konfiskeringen av byrdig jordbruksland til «spesialøkonomiske soner» for multinasjonale selskap; industrisoner med gunstige vilkår for eksportorientert produksjon.

Tata og CPM tok jorda fra Prasanta Das. Ikke alt. De lot ham beholde en liten jordlapp som det ikke er mulig å forsørge familien på. Familien levde bra. Huset er romslig og i god stand.

Politiet kom til huset. To ganger. 25. september og 2. desember 2006. Han ble brakt til stasjonen, og banket opp. Alvorlig slått. Han ble innesluttet, frustrert. Hvordan skulle han klare å brødfø familien på seks?

25. mai i fjor fant Prasanta Das ikke lenger noen svar på sine mange, grublende spørsmål. Han tok livet av seg.

Oppstyret ved besøket blir for mye for enken i gul sari. Hun besvimer, og nabokvinnene stimler til for at hun skal få luft og vann i ansiktet. Ifølge faren lever de på den tidligere avlingen.

Politiet brøyt seg inn i nabohuset også. Vinduene og badet ble knust. De kastet to personer ned fra taket. Legen i landsbyen behandlet mange for kraftige slag fra politiets lattis (stokker) og gummikuler. Folk med alvorligere skader ble sendt til hospitalet.

«Folk er blitt fratatt sin rett til å kjempe for sine rettigheter. Politiet får ordre direkte fra administrasjonen. De blir beordret til å opptre brutalt, til å utøve makt,» sier legen.

Shyamali Das forteller at hun satt arrestert i en uke sammen med mannen. Hun ble anklaget for drapsforsøk. På spørsmål om hvem de prøvde å drepe, svarer hun:

«Det var de som prøvede å drepe oss! Det er de som sier at vi forsøkte å drepe politiet.»

19-årige Tapasi Malik ble drept. Hennes far og mor står tynget av sorg med bildet av henne mellom seg. Tapasi ble omringet av en gjeng ikke langt fra hjemmet, voldtatt på rundgang og slått i hjel før liket ble dynket i bensin, og satt fyr på.

Fordi hun var aktivist? «Ja,» bekrefter faren. «Hun var med i komiteen i landsbyen vår, gikk på møter, og var med i demonstrasjoner. Hun rekrutterte studenter til bevegelsen,» sier faren med lavmælt stemme.

Skremsel og terror. Han vet hvem som står bak, og nøler ikke med å peke ut den ansvarlige: Suhrid Dutt, sekretæren for CPM i Singur. Den skyldige er tatt: CPMaktivisten Debu Malik.

Jaydeb og Arun Bag har tatt over huset Bag etter at faren Haradham Bag begikk selvmord. Hele familien var med i bevegelsen mot jordrøveriet fra første dag.

Faren sultestreiket i atten dager. Da Tata tok jorda 12. mars, gikk han og hengte seg.

Familien fortsetter arbeidet i Krishi Jami Raksha-komiteen. De satset på å få hjelp fra rettsvesenet. Det førte naturligvis ikke fram. «Det står om 40 000 mål, og 20 000 mennesker er berørt: 12 000 bønder, 3000 landarbeidere og 5000 innen andre sektorer,» forteller lederen for KJRC. Røveriet av land berører i alt ni landsbyer i Singur. Politiet har laget 28 falske anklager mot ham og andre: Ulovlig besittelse av våpen, drapsforsøk, trusler.

Dette er politisk motiverte trakasseringer som har til hensikt å skremme folk i Singur og Nandigram og andre steder fra å protestere mot myndighetene seinere. Ordrene kommer fra CPM-ledelsen i Kolkata, men det fins medlemmer, i hvert fall tidligere medlemmer av CPM, i komitéledelsen.

Kampen om Nandigram har fått større oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt enn Singur. Nandigram har blitt ensbetydende for kampen om jorda og den hemningsløse SEZ-politikken (ZEP = Special Economic Zone) som brer om seg fra delstat til delstat.

Jordkampen i Vest Bengal har dessuten en særegen dimensjon: Mens CPM gjerne vil plassere seg i spissen for kampen om jorda i andre delstater, som i Andhra Pradesh, styrer CPM etter den samme politikken i Vest Bengal – og med en brutalitet som har vakt oppsikt over hele India.

Delstatsregjeringen kan ikke vise til hvor og når vedtakene om å konfiskere jorda i Nandigram og Singur ble gjort, eller av hvem. Beslutningene ble ikke lagt fram for delstatsforsamlingen i Kolkata. Lokalsamfunnene ble aldri forelagt planene.

For å gjennomføre landrøveriet, benytter CPM seg av væpnede gjenger. Vest Bengal framstår som en mafiastyrt delstat.

Posco? Posco?

Rett over grensa ligger delstaten Orissa. Folk snakker oriya, ikke bangla som i Vest Bengal, men folk i Jagatsinghpur drar kjensel på det politiske språket. Jorda som folder seg ut når en drar fra Cuttack (Orissas eldste by) mot kysten, er like fruktbar som den i Nandigram og Singur. Men jorda er ikke fruktbar når myndighetene skal forklare hvorfor den vil legge ut store områder for den sørkoreanske stålgiganten Posco, verdens fjerde største i sin bransje, og demme opp elvemunningen av Jatadhari for å skaffe selskapet og andre utenlandsinvestorer i det indre av delstaten en større utskipningshavn i Pradeep.

Monsunen har forvandlet landskapet til en lagune med småøyer som er forbundet med oppbygde veier. Vinden sveiper vekk varmen, fiskenettene ligger til tørk på stråtakene.

Synet av en utlending skaper mistenksomhet. Blikkene borer seg inn gjennom bilrutene. «Posco? Posco?» Spørsmålet går igjen. Tolken har sitt svare strev med å avkrefte det hele, mens han setter seg telefonisk i kontakt med landsbyen på den andre «øya».

Landsbyen har isolert seg, opprettet et eget vern for å holde politi og myndighetspersoner ute. Det er vaktmannskap ved porten inn til landsbyen Dhinkia. Ingen agenter for regjeringa skal slippe inn.

De har kommet hit tidligere med sitt «tilbud«, eller trussel: Om bøndene ikke selger nå, vil de seinere miste jorda. Ta imot tilbudet nå, for etterpå går prisen ned når salget har startet.

Det er en taktikk som ofte virker, viser det seg fra andre steder hvor myndighetene har anlagt eksportproduserende frihandelssoner. Agenter ute på oppdrag for å overtale hver enkelt bonde.

I motsetning til i Nandigram foreligger det en beslutning på delstatsnivå i Bhubaneswar. 22. juni 2005 ble det inngått en såkalt Memorandum of Understand mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm.

«Jeg kom umiddelbart til Dhinkia etter at beslutningen var tatt,» forteller Abhaya Sahoo, som har benket seg på en rottingseng under et skyggefullt tre på sandplassen foran hindutempelet i landsbyen.

Han er leder for Posco Pratirodh Sangram Samiti (PPSS), komiteen som har tatt opp kampen mot Posco og myndighetenes planer.

Vi satt straks i gang en kampanje i hele distriktet for å forklare hva tvangsforflyttingen og oppdemmingen vil få av konsekvenser for folk og miljøet her i området. Vi tok kontakt med distriktets representanter, og gjorde det samtidig klart at vi ikke ønsket myndighetene inn i området. Delstatsregjeringen er hundre prosent for økonomiske soner, sier Sahoo, mens han tygger betel blandet med tobakk og kalium i samme takt som bøndene som sitter rundt ham.

Betelblader er landsbyens store inntektskilde. Landsbyen rår over fruktbar jord, sandholdig jord og tykk skog langs kyststripa ut mot Bengalbukta. Den sandholdige jorda egner seg for dyrking av betelblader. Det gir en solid inntekt for familiene.

Lenger ut mot Bengalbukta er sanda mer søtlig. Her dyrker landsbyen cashewnøtter, også det en god inntektskilde ved siden av den tradisjonelle risdyrkingen og fisket under monsunflommen.

Dyrkingen av betel gir gjennomsnittlig minst 10 000 rupees i måneden. Drivhusene er luftavkjølte med aggregat slik at gamle kan jobbe der når de ikke lenger kan arbeide med kokosnøtter. En 70-åring kan gjøre 100 rupee om dagen med å plukke betelblader.

Landsbyen dyrker okra og «trommestikker«, en protein- og jernholdig grønnsak. Hver familie har en selvforsørget økonomi, men mottar statlig subsidiert brensel, sukker, ris, hvete og dal (linser).

Landsbyen gir det samme inntrykket som Nandigram og Singur: Dersom myndighetenes påstander om at jorda her ikke er fruktbar, er undertegnede ikke feit, men gravid.

«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»

» Vi kan ikke ofre rik, dyrkbar jord, slik som her i Dhinkia. Det er mange andre steder hvor det ikke drives jordbruk, å legge industrien,» svarer Sahoo på de ofte brukte påstandene fra delstatsmyndighetene og regjeringen i New Delhi om at bøndene står i veien for landets industrielle utvikling.

471 familier vil bli flyttet for å rydde land for Posco, ifølge myndighetene. De regner selvsagt bare med de som mister jorda til selve stålverket. Men alle de 4000 familiene i distriktet vil bli berørt på mange måter, en samlet befolkning på rundt 22– 25 000 mennesker, fastholder komiteen.

Dette er bare første del av regnestykket. Når munningen av Jatadhari blir demmet opp, vil hele distriktet havne under vann. Dermed vil flere hundre tusener bli berørt.

«Hele distriktet blir truet, dersom Jatadhari blir truet,» sier Sahoo. Dyrket mark og skogområdene forsvinner, hele beltet ut mot Bengalbukta.

«Dette er å gå lange omveier rundt loven,» anklager han.

Delstatsmyndighetene og regjeringen har forsøkt å opprette grupper som er for Posco-prosjektet. De har bare fått noen få med seg. Til tross for framgang og tilbakeslag har folk klart å stå imot myndigheter og politi.

«De har ikke fått en tomme land, men de vil fortsatt ta jorda fra oss. Vi er like oppsatte på å lede kampen om jorda og utvikle den demokratiske kampen sammen med andre i Orissa mot dette og andre multinasjonale selskap som tvinger seg inn her i delstaten.

Myndighetene går hardt til verks. Minst 80 falske anklager er anlagt mot Posco-aktivistene, men organiseringen opprettholder moralen.

«Vi kjemper med nebb og klør for å redde jorda. Vi er jordas sønner mot regjeringen og selskapet. Regjeringen sier at den har rett til å selge området fordi den er hovedeier. Vi mener at de som har drevet og levd av jorda i århundrer, er de reelle eierne. Intet salg eller utleie uten de rettmessige eierne!»

Motstanden har tvunget myndighetene til å foreta 4–5 nye gjennomganger av Posco-prosjektet. Myndighetene har gitt Posco tillatelse til å henvende seg direkte til folk for å overtale dem til å selge, og lokke med framtidig arbeid på stålverket.

«Dette er vi imot. Dette er en kamp mellom oss og regjeringen. Ingen tredjepart skal inn. Posco har stilt ultimatum. Derfor tillater vi ingen å komme inn i Dhinkia. Vi vil slåss langs disse linjene og har stått samlet.»

«Dette er bare en kamp om jorda. Intet annet, selv om regjeringen beskylder oss for noe annet. Det er bare Bharatiya Janata Party (det ultrasjåvinistiske hindupartiet, red.) som står bak. De andre partiene har toget ut av delstatsforsamlingen i protest.

Som i Nandigram og Singur skorter det ikke på trusler fra myndighetenes side. Sahoo og andre ledere er truet med arrest. Myndighetene truer med å stanse vareleveransene til landsbyene.

Asosiale gjenger banker opp Posco-aktivister i byene Kujang og Jagatsinghpur. Minst fem ganger er det blitt kastet dynamittgubber mot porten hvor vaktene er. Myndighetene i Orissa har kommet med de samme anklagene som CPM i Vest Bengal: Det er maoistene som står bak, bevæpnede

  

Mange forbinder «spesielle økonomiske soner» med Shenzhen og den økonomiske politikken Deng satte i gang i Kina i 1980. De fem sonene Kina etter hvert oppretta spilte en betydelig rolle for utviklinga av den formen for kapitalisme som Kina etter hvert utvikla.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

 

---

 

Den massive satsinga på SEZer som India satte i verk fra 2000 av, kan ikke direkte sammenlignes med den kinesiske. I dag står den i sentrum for en voksende protestbevegelse mot den tvangsforflytningen som følger i dens fotspor. Reportasjene som følger gir et innblikk i dette.

I Kina ble sonene fylt opp av statsdrevne bedrifter som skulle få ekstra gunstige vilkår, og ble plassert i et økonomisk landskap som ennå fungerte delvis etter sosialistiske retningslinjer. Ennå i dag er de statskontrollerte, sjøl om de drives på kapitalistisk vis og har som mål å hente inn utenlandsk kapital og styrke handelsbalansen til Kina gjennom å opprettholde eksportoverskudd.

Den første forløperen til SEZ i India ble oppretta i 1965 i Kandla i Gujarat, innafor den «nehruianske sosialismen» . Den var også statsstyrt, ble kalt «Eksport-prosess sone» (EPZ), og hadde som mål å styrke eksportindustrien ved å gi selskapa i sonen spesielle fordeler. Kandla ble etterfulgt av 7 andre EPZer de neste tiåra.

I 2000 ble retningslinjene og måla for EPZene endra og de åtte sonene gikk over til å bli SEZer. Det var ikke bare navnet som ble endra. Hovedmålet ble nå å stimulere utenlandske kapitalinvesteringer i India. EPZene hadde bare klart å trekke til seg 16,7 % av investeringene i sonene fra utenlandske kilder. Eksporten fra de åtte sonene utgjorde bare 5 % av landets eksport i 2004–05, og sto for bare 1 % av arbeidstimene i industrisektoren. I 2005 ble det derfor vedtatt å utvide SEZ-systemet dramatisk. Loven som ble lagt fram da og vedtatt på nyåret i 2006, tok sikte på å opprette ca 500 SEZer. De skulle i hovedsak
fylles av private selskaper, med vekt på også å få utenlandske direkte inn.

Et sentralt virkemiddel er å gi selskapene svært fordelaktige finansielle betingelser. De første 5 åra skal det være fullt skattefritak. De neste 5 åra er det 50 % skatterabatt, og de 5 påfølgende igjen er det 50 % skattefritak på den delen av kapitalinntektene som brukes til reinvesteringer.

Sonene skal ikke bare fylles av industriproduksjon, men også service og handel. De blir etablert som såkalte «industrielle byer» under artikkel 243Q, som gir dem fritak fra å velge lokalt styre. Den statligutnevnte «Utviklingskommissær» skal i samarbeid med «utvikler» (selskapet som får konsesjon på virksomhet i sonen) sette opp styringsorgan for sonen, inkludert alle offentlige tjenester, politi og administrasjon. Domstoler opprettes også på denne måten! I virkeligheten gir dette systemet storkapital og investorer nærmest føydale rettigheter i sonene. Arbeiderne blir fortalt at det ikke er mulig å organisere fagforeninger i sonene. Arbeidsinspektører får ikke lov til å besøke sonene uten tillatelse fra Handelsministeriet.

Undertegnede fikk erfare noe av denne virkeligheten, da vi var på besøk i en av de opprinnelige åtte sonene nord for Mumbai i 2003, sammen med noen fagforeningsledere. Vi kunne dra dit fordi parlamentsmedlemmet fra stedet vi besøkte, støttet fagorganisering og han var til stede under møtet vi var på. Fagforeningslederen sa imidlertid at han ikke turte å dra til nabostedet, som også lå i sonen, da han var truet med å bli drept hvis han viste seg der for å agitere for fagorganisering.

Det er ikke bare venstresiden og de som blir direkte negativt berørt av SEZene, som er skeptiske til dem. Det er allerede eksempler på at sonene i stedet for å tiltrekke seg ny virksomhet, får bedrifter som ligger utenfor sonene til å trekke inn i dem. Det fører til en nedgang i antall sysselsatte, da de bedriftene som flytter oftest også kutter ned på arbeidsstokken.

Finansdepartementet og Reserve Bank of India er også skeptiske på grunn av skattetapet og fordi SEZ-reglene også stimulerer til eiendomsspekulasjoner. Finansdepartementet kalkulerer med et tap på ca 50 milliarder US dollar over neste femårsperiode. Også IMF og Asias utviklingsbank påpeker at sonen egentlig bryter med markedsprinsippene gjennom måten de å favorisere sone-selskapene på.

Landbruksdepartementet opponerer mot måten jordbruksland blir rekvirert til flere av sonene, og frykter det vil forverre matsikkerheten. Totalarealet som legges ut til sonene, er forsvinnende lite i forhold til størrelsen på India. Men flere av sonene tar god dyrkbar mark – i tillegg til at de fortrenger millioner av folk fra områder hvor de i dag livnærer seg til på ulikt vis. Det gjelder særskilt i stammeområder hvor folk lever både av det jorda og skogen gir.

Eiendomsspekulasjonen springer ut av at utbyggerne kan holde av deler av området til eiendommer og diverse serviceanlegg. I tillegg legges det press på områdene rundt SEZene som ligger i nærheten av større byer/knutepunkter. For eksempel er Tata tilbudt vel 4000 mål jord rundt Singur, enda de bare trenger 300 mål til fabrikkanlegget sitt. Flere har pekt på at det nå er en trend i India, som vil bli forsterket av SEZpolitikken, til en «omvendt jordreform» : at
jord tas fra underprivilegerte og overføres til en bisniss-elite som lever i overflod. En undersøkelse av Plankommisjonen viser at 73 % av dyrkbar jord i landet i 2007 var eid av 23,6 % av befolkningen.

Det er også mange flere innvendinger mot SEZ-prosjektet i forhold til hva som vil tjene en utvikling av staten Indias sin økonomiske utvikling. Det fører for langt å gå nærmere inn på dette her. Det som er ganske sikkert, er at denne politikken vil gi masse penger til både utenlandske og innenlandske storkapitalister – pluss at den er et eldorado for spekulanter og mafiavirksomhet. Og de som vil blø, men også dra i gang en omfattende motstandsbevegelse mot den folkefiendtlige politikken, vil utfordre herskerklassen i India sterkere enn den i dag skjønner. De fortjener at omfattende
internasjonal solidaritet erstatter nyfikenhet rundt det falske bildet som er skapt om «den nye indiske velstanden» .

Da Nehru holdt en tale til offiserer i hæren i oktober 1946 , erklærte han: «India er i dag blant de fire stormaktene i verden. De andre tre er Amerika, Russland og Kina. Men i forhold til ressurser har India større potensiale enn Kina.»

Denne artikkelen er et lite blikk på historien bak den politiske- og militære orienteringen til dagens India.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

 

---

 

Nehru slo fast at «India vil sannsynligvis dominere regionen rundt det Indiske Havet politisk og økonomisk.»

RUPE (1) siterer en indisk professor: «Drømmen om stormakts-status er like gammel som den indiske staten, ja den skriver seg fra før den britiske maktoverdragelsen.»

Her er noen momenter for å gi et visst «bakteppe» for situasjon i dag.

Indias uavhengighet kom sammen med bølgen av antikolonialisme og frigjøring etter den 2. verdenskrig. De første årene for den unge staten ble også preget av innenlandske opprør mot føydalisme og for rettigheter til bønder, arbeidere og stammebefolkning. Nehrus form for planøkonomi og utvikling av gode forbindelser med Sovjet kan vel sees i sammenheng med dette, pluss at USA var noe avvisende til tett samarbeid rett etter frigjøringa.

Den økonomiske utviklinga de første tiåra gikk dårligere enn forventa og misnøye bredte seg. Det ydmykende krigsnederlaget for Kina i 1962 (2) forsterka dette. Det medførte økt militær satsing og mindre midler til offentlige investeringer. Det førte igjen til økt sosial uro og politisk kris. Det maoistiske naxalittopprører fra 1967 av var en del av dette.

Da Congress konsoliderte makta igjen ved inngangen av 1980-tallet, etter en kortere periode med unntakstilstand og valgnederlag, ble planøkonomimodellen supplert med tilnærming til IMF og opptak av større utenlandslån. Dette starta utviklinga fram mot «Den nye økonomiske politikken» som rådde grunnen etter betalingskrisa i 1990–91 – og som er fulgt opp til denne dag av alle regjeringskonstellasjonene. Denne trakk India dypere inn i favntaket til den vestlige kapitalismen, især USA, igjen. Det skapte grobunn for en ny vekst for revolusjonære bevegelser, mens makthaverne nørte opp under hindusjåvinisme og nasjonal sjåvinisme for å skaffe folkelig støtte for sin politikk.

Hindusjåvinismen (Hindutva) kom først, og det var Congress under Indira Gandhi som dro den i gang ved å gjøre besøk til Hindu-templer som en del av sin valgkamp i 1984. Hun provoserte først og fremst sikhene, som også tok livet av henne. Men det førte til at hennes sønn, Rajiv Gandhi, vant en brak-seier ved valget etterpå. Hindutva retta seg så mot muslimene, med en 8-årig kampanje for å rive Babri Masjidmoskeen i Ayodhya, for å reise et tempel for hinduguden Ram på samme tomta. Denne kampanjen brakte det ekstreme hindusjåvinistiske partiet Baharatiya Janata Party (BJP) fram i
maktens sentrum. Etter at et svekket Congress hadde fått knesatt den nye markedsliberalistiske politikken i ledelsen av en koalisjonsregjering fram til 1996, tapte de etter noen mellomspill regjeringsmakta til BJP som holdt i tømmene fra 1998 til 2004, med statsminister Vajpayee i sjefsstolen.

Siste halvdel av nittitallet hadde imidlertid en mer utadvendt nasjonal sjåvinisme, nørt opp av rivalisering med Pakistan, og den var blitt et felles anliggende for det indiske borgerskapet, på tvers av de politiske skillelinjene. Alle satset på å vinne popularitet gjennom dette. Det betød ikke at Hindutva-bevegelsen forsvant. Tvert i mot fikk vi et par av de verste utslaga av denne i denne perioden: En kampanje retta mot kristne i 1998–1999 og massakrene av muslimer i Gujarat i 2002, hvor rundt 1000 ble drept og hundretusener ble jaga fra hjemmene sine. Men denne innenrikspolitiske sjåvinismen hadde smelta sammen med den nasjonale sjåvinismen retta mot en ytre fiende: Pakistan. Den ble nørt kraftig opp av Kargil-konflikten i 1999 (3) og terroristangrepet mot det indiske parlamentet, Lok Sabha, i desember 2001.

BJP regjeringa styrka Indias samarbeid med USA, også på det politiske planet. 20-års-avtalen som Indira Gandhi inngikk med Sovjet i 1971, fikk sin naturlige død ved sammenbruddet av Sovjet i 1991. Flere samarbeidsprosjekt og kontakter ble allike-vel fulgt opp med Russland. Men den økonomiske åpninga mot Vesten som skjøt fart fra 1990–91 av, ble en motor for tettere politisk og militært samarbeid.

Atomvåpenprøvene i mai 1998 styrket også den nasjonalsjåvinistiske pondusen, samtidig som de var en styrkedemonstrasjon mot Pakistan. (Pakistan svarte med tilsvarende tester 2 uker etter).

Rivaliseringa mellom India og Pakistan stred mot USA sine interesser og planer i regionen. Pakistan har vært USA sitt «kort» for å sikre seg innflytelse. Men i forhold til oppdemning mot Kina, vil India på sikt være viktigere. Clinton gikk derfor skarpt ut mot Indias atomvåpentest og trua med økonomiske sanksjoner. BJP-regjeringa ønska ikke noen knuter på tråden med USA, og statsminister Vajpayee sendte allerede samme dagen som den første sprenginga fant sted, et hemmelig brev til Clinton, hvor han forsikra om at India ville være med på å få til atomvåpen avtaler.(1) Slike avtaler ble gjort året etter, hvor også Pakistan tok del. USA bidro til dette og styrket også Indias sjølfølelse ved å få Pakistan til å trekke tilbake sine soldater fra indisk sone i Kargil, og la India stå fram som den seirende i den konflikten.

RUPE ser Clintons besøk i India i 2000 som et vendepunkt for USAs India-politikk. Siden da har båndene systematisk blitt sterkere og sterkere. Regjeringsskiftet etter valget i 2004, da Congress i allianse med venstrepartier igjen tok over regjeringa, med Manmohan Singh i statsministerstolen, endra ikke noe på dette. Det som ble endra, og som BJP-statsminister Vajpayee formulerte rett før han overlot makten, var retorikken i nasjonalsjåvinismen. Anti-Pakistanbrodden var nå erstatta av generell svada om Indias stormaktsposisjon. I «visjonsdokumentet» som BJP gikk til valg på, het det: «Vi har beredt scenen for å kreve vår rettmessige arv som en stormakt.» «India er nå utålmodig etter å nå toppen» – og «BJP er fast bestemt på å gjøre India til en utvikla nasjon og stormakt på den globale scenen.» (1)

Disse ambisjonene ble nørt opp under av Bush-regimets opptrapping av forbindelsene med India og smigrende uttalelser om Indias viktige rolle både av Bush, Powell og Condoleeza Rice. Men det er en ting å bli proklamert som en stormakt, en annen ting er å være det. Gjennomgangen av Indias økonomiske fundament som en «global makt» i forrige artikkel, viste at India stiller i en helt annen klasse enn USA, ja også Kina og Japan og noen av de europeiske stormaktene. Det er betegnende at USAs utenriksminister Rice under sitt besøk i New Delhi i mars 2005 tilbød å gjøre India til en verdensmakt. På en fortrolig briefing 25. mars 2005 redegjorde representanter fra USAs utenriksdepartement overfor indiske kolleger at USA hadde planer om å gjøre India til en verdensmakt, og noen dager etter uttalte statsminister Singh, «India trenger hjelp fra verdenssamfunnet, inkludert USA, for å vokse fram som en global makt.» (1)

I rask rekkefølge de kommende månedene fikk vi så demonstrert realitetene i dette:
1. 28. juni signerte den indiske forsvarsministeren «Ny rammeavtale for forsvarssamarbeid» med USA.
2. 18. juli kom den indiske statsministeren med en fellesuttalelse med USAs president på et vidt spekter av saker, inkludert Indias atomprogram.
3. 24,september stemte India mot Iran på et møte i styret for IAEA (International Atomic Energy Authority).

RUPE (1) sammenfatter dette som «at USAs dominans over Indias utenrikspolitikk har aldri blitt så klart demonstrert noen gang» . Tidligere utenriksminister Yashwant Sinha brukte betegnelsen «klientstat for USA» på tilstanden.

En naturlig følge av at India skal spille en aktiv rolle i USAs planer for å dominere regionen, er at India ruster seg opp militært. Spesielt gjelder dette den indiske marinen. Forsvarsbudsjettet til India er doblet fra 1999 til 2006, og mye av dette dreier seg om våpeninnkjøp fra USA. Som en del av 28. juni 2005-avtalen inngår det også at India skal inngå i USAs opplegg for dets asiatiske rakettskjold. USAs planer er å bygge ut et asiatisk «NATO» , hvor til nå
Japan har vært den viktigste. India spiller nå en større og større rolle, også i forhold til å trekke land som Vietnam inn i dette.

Det er rimelig godt grunnlag for å hevde at Indias stormaktsambisjoner på det politiske og militære planet er avhengige av at USA skal lykkes i sitt asiatiske prosjekt med å overvinne utfordringen fra Kina.

Samtidig skjerper de utenrikspolitiske ambisjonene de sosiale motsetningene innad i det indiske samfunnet, som ble belyst i den første artikkelen. Under de siste valgene i delstaten Bihar høsten 2004, måtte de gjennomføres i fire runder overvåket av 90 000 sikkerhetsfolk, og de såkalte «naxalitt-befengte» områdene sprer seg år for år. Og den økonomiske veksten som skal holde sosial uro i sjakk, er avhengig av fortsatt sterk tilførsel av utenlandsk kapital fra såkalte Foreign Institutional Investors (FII). Dette gjør at den indiske overklassen er sterkt avhengig av sin storebror og av internasjonal storkapital.

Noter:

 

1. RUPE, «Aspects of Indian Economy» nr 41 (2005)
2. Krigen mellom India og Kina i 196 2 dreide seg om et omstridt område i det kashmirske Himalaya, Aksai Chin. Kina innlemmet dette øde området i Tibet etter denne krigen.
3. Kargil-konflikten: To-måneders krig mellom Pakistan og India sommeren 1999 etter at kashmirsk milits sammen med pakistanske soldater kryssa den såkalte «kontroll-linja» , som er den offisielle grensa mellom Pakistan of India i Kashmir, ved Kargil. Etterdønningene av denne krigen førte til politisk krise i Pakistan og kuppet til general Muzharaf.

 

Hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag, og hva kan vi si om dets framtidige rolle?

Hva skjer innad i det som framtilles som «verdens største demokrati» ?

Hvem drar nytte av den sterke makroøkonomiske veksten – tjener den alle, eller er det også tapere?

 

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

---

Påskemorgen (23. mars) meldte nyhetssendingene om en vellykket oppskyting av den indiske kortdistanseraketten Agni I fra prøvefeltet i Orissa, nabostaten til Vest Bengal, som det er lettere for oss nordmenn å orientere oss i forhold til. Det ble også opplyst at denne raketten kunne bringe med seg
atomvåpen. Rekkevidden var riktignok bare 7– 900 km, så det måtte sees på som et reint sjølforsvarsvåpen, også av nærliggende Pakistan … Men alle som følger med denne bisnissen, veit jo at den foreløpige storebroren i denne serien, Agni III, som hadde en vellykket test rett etter påska i fjor, kan nå helt fram til Beijing. Agni IV, som ennå ikke er ferdig utviklet, skal rekke over 6000 km. At atombomba er klar, om nødvendig, veit jo alle. Det er allerede 10 år siden Indias daværende statsminister Vajpayee, med klare sjåvinistiske miner, gjorde rede for de vellykkede atomprøvesprengningene under det talende døpenavnet «Operasjon Styrke».

Årets påskebudskap fra New Delhi kan tas som en bekreftelse på at India virkelig seiler opp som en ny «Global Champ», som India Today med dårlig skjult stolthet omtalte fremmadstormende indiske selskaper og forretningsmenn i sitt 1. desembernummer i 2003 (1). Oppslaget da hadde sin bakgrunn i de euforiske vyene som ble spunnet rundt den sterke økonomiske veksten i India, som allerede da ble lovprist. De siste årene har vekstraten vært like høy og antas å holde seg på 7–8 % per år også i årene som kommer. Tatt i betrakting av at vi her har å gjøre med en stat med over 1,1 milliarder mennesker, like i hælene på Kina når det gjelder menneskelige ressurser, er det ikke så merkelig at flere spør om vi her har å gjøre med en kommende stormakt på verdensarenaen, både i økonomisk, politisk og militær forstand? Når dagens dominerende verdensmakt USA ser ut til å gå inn en økonomisk nedgangsperiode, og truer med å dra hele verdensøkonomien med seg, er det også nok av dem som setter sitt håp til at land som India og Kina skal kunne motvirke dette med sin sterke vekst.

Det indiske forskningsinstituttet «Research Unit for Political Economy» (RUPE) sin studie av forholdet mellom India og USA i Aspects of India’s Economy nr 41 (2) er noe av bakgrunnsmaterialet for analysa av hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag. I tillegg kommer diverse tidsskrifter og publikasjoner det er gitt henvisninger til i teksten. Når det gjelder drøftingen av den indiske økonomien, henvises det også til bakgrunnsstoff i Røde Fane
1A/2004 (3). Jeg starter med å følge opp dette.

Økonomisk stormakt?

En Goldman Sachs-analyse for noen år tilbake sa at India og Kina ville ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg.

Siden da har India fortsatt å ha en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen sakker akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke først og fremst er forankra i det indiske fellesskapet og at en fortsatt vekst snarere er avhengig av drahjelp fra verdensøkonomien, enn at India kan bidra til å dra den «over kneika». Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere. Men ettersom dette landet også integreres mer og mer i verdensøkonomien, vil den videre utviklinga der også avhenge mer av ytre faktorer.

Sammenligner vi USA og India i dag stiller de i to forskjellige divisjoner. Totaløkonomien i USA er 13–14 ganger større enn Indias målt i BNP-verdiene for 2007. (4) I tillegg hører det til at USA er en virkelig «global makt», med økonomisk virksomhet over alt gjennom sine multinasjonale giganter – også gjennom storselskaper med utspring i India.

At det i India i 2007 hadde rundt 100 bedrifter med en markedsverdi på over 1 milliard dollar, og at utlendinger hadde investert i mer enn 1000 indiske selskaper, rikker ikke ved dette styrkeforholdet. (5) Snarere er det slik at det massive inntoget av såkalt FII (Foreign Institutional Investors) gjør den indiske økonomien mer sårbar overfor angrep fra spekulanter, til skade for landet og vanlige folk hevder Dr. Gupta i Peoples March. (6) Jeg kommer tilbake til denne påstanden senere. Også den entusiastiske kommentatoren i Newsweek (5) må innrømme at fortsettelsen av den indiske «drømmen» nok vil avhenge av de globale konjunkturene. Samtidig som han påpeker at gevinstene til det han kaller «en del av India» skjer, mens mange indere fortsatt
mangler rent vann, elektrisitet og lider under «byråkratisk utmatting og lovløshet».

Forestillingen om India som økonomisk stormakt blekner dersom vi tar utgangspunkt i FNs HDI (Human Development Index), som måler en sammensetning av ulike faktorer som helse- , utdannings- og inntektsforhold. Her rangerer India som nummer 128 av 177 land i 2007/2008. Ett av elleve barn dør før de er fem år og antallet som dør under fødselen er ca 50 % høyere enn i Kina.

Offisiell statistikk hevder at fattigdommen minker i India. RUPE (2) hevder at dette er konstruert. De peker på at fattigdom defineres slik at det ikke lengre tas hensyn til hvor mange kalorier folk minimum trenger. Den offisielle nasjonale undersøkelsen (National Sample Survey) i 2000 avdekket at ¾ av befolkningen på landsbygda i Indias og halvparten av bybefolkningen ikke fikk minimumskvoten kalorier. Dette er bekreftet av helseundersøkelser som avdekker av mer enn 2/5 av den voksne befolkningen lider av kronisk utmattelse, halvparten av Indias kvinner er anemiske, og halvparten av barna er feilernærte.

De kritiserer at NSS’ fattigdomskriterier er i forhold til forbruk uten vurdering av kaloriinntaket. Samtidig viser de at NSS sin egen statistikk over arbeidsledigheten taler mot at fattigdommen skulle minske. Hvordan kan det rime at fattigdommen kunne minske mellom tellingene i 1993/94 og 1999/2000, når arbeidsledigheten steg kraftig i samme periode spør de.

Statistikken over arbeidsledigheten i India er for øvrig et kapittel for seg. Offisielt er det bare 7–8 % arbeidsledige av en arbeidsstyrke på 516 millioner (2007). 60 % er knytta til jordbruket og en stor del av disse har bare deltidsjobber og flere og flere blir helt uten jobb. Se ellers Røde Fane-artikkelen
«Indias arbeidere –flere fattige og hardere utbytta» . (3)

Den ekspanderende data- og «outsourcing»-sektoren, som brukes som sannhetsbevis for at India er på vei til å bli en økonomisk stormakt, teller under en halv prosent av arbeidsstyrken. I tillegg har industrisektoren alltid vært liten i India. I 2003 sysselsatte den bare 12 % av arbeidsstyrken og bidro med ca ¼ av BNP (2007). Dette skiller India både historisk og idag fra land som Kina, Sør Korea, Taiwan, Malaysia, Indonesia og Thailand. I de landene bidrar
industrien bidrar med mesteparten av verdiproduksjonen og sysselsetter langt flere. I Kina vel 49 % av BNP og 25 % av arbeidsstyrken (2007).

«Global champs»

Det er ikke bare India Today-artikkelen (1) som henger seg opp i og tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere og ekspanderende storselskaper, når de utmaler Indias framtidsutsikter.

Det er riktig at Mukesh Ambani, sjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, har tatt over plassen til Bill Gates som verdens rikeste mann. Hans familieselskap er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India. (7) De holder fortsatt den samme posisjonen i 2007 og ruver godt i det indiske landskapet. Men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som ett av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor å vurderes som et indisk storselskap med internasjonal virksomhet. Dette sjøl om selskapet har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Mukesh Ambani og hans bror Anil er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (8).

Mange av selskapene i Reliance-konsernet er joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale
storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project, innenfor bioteknologisektoren, er basert på 50–50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av britisk innflytelse. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT&T som ble innledet i 2000.

Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT&T hele 63 milliarder i omsetning. I tillegg til den styrkeoverlegenheten dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole steroider» i Røde Fane 1A/2004.)

Sjøl om India Today (1) kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint-venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien, og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (nye 80 milliarder dollar i 2007). Indias andel av verdenseksporten er knapt større enn før 1990, vel 1 %, omtrent som Norges!, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer; varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Newsweek har 5. januar 2008 (9) et oppslag med forhåpninger om et gjennombrudd for indisk industriproduksjon. Tata Motors ville lansere den indiske
«Folkebilen» den 10. januar. Det dreier seg om en 4 seters bil til 2500 dollar, «verdens billigste hjul» , som Newsweek kaller det. Det satses på at dette skal skape masseproduksjon i India og ambisjonene om eksport er også store. Siden produksjonen er høyteknologisk, gjenstår det å se hvor mange av de arbeidsledige dette kan sysselsette. Eksporten vil konkurrere med både europeiske og amerikanske produsenters satsing på tilsvarende småbiler for utviklingsland. Og når vi bedømmer prisen, må vi ikke glemme at den må ganges med ca 20 for å sammenlignes med norske forhold, målt i forhold til kjøpekraftdyktig nasjonalprodukt per kapita.

Den storstilte satsingen på spesielle eksportrettede økonomiske soner (SEZ) som det nå satses på, er et annet forsøk på å skape en indisk industrisektor som kan ta opp i seg en større del av arbeidsstyrken og bidra til økt verdiskaping i denne sektoren. (Se egen artikkel og reportasjer om dette, som viser hvordan dette prosjektet skaper flere arbeidsløse blant befolkningen på landsbygda som tvangsfordrives.)

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Samtidig er analfabetismen blant voksne 39 %, nr 146 av 177 land på FNs HDI-liste. Egne folketellinger viser at det går smått med å endre på dette. Drop-outs allerede i barneskolen er høyt. 43,5 % av barn mellom 5 og 9 år går ikke på skole. (2) Kvaliteten på den offentlige skolen er også lav. Mer og mer av høyere utdanning går over til privatskoler. Men siden India har så stor befolkning, gir de 2,5 millionene som hvert år fullfører høyere utdanning et betydelig arbeidskraftpotensiale for IT- og BPO(Bussines Process Outsourcing)-industrien. Men ikke til bredde-utvikling av denne sektoren i det indiske samfunnet. Den er den mest imperialistavhengige av alle – først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware». (7) Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det siste tiåret har selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskilt deler av virksomheten sin til blant annet India, og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?» i Røde Fane 1A/2004). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeidet med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «Topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til at de er avhengige av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Det at de store indiske selskapene nå sjøl også driver outsourcing i andre land, også i konkurranse med store IT-multinasjonaler, tas som tegn på en ny styrke for den indiske økonomien. Men det kan også argumenteres for at denne sektoren bare er i ferd med å bli enda mer vevd inn i den globale økonomien, dominert av de som er større enn dem sjøl. Som for eksempel når det største «outcourcing» -firmaet relanserte seg i september 2005, under navnet Genpact, med vyer om å ha en omsetning på 1 milliard dollar i 2008, og delvis prøvde å dekke over at det var det indiske bak-kontoret til General Electric. (10)

Tilsvarende taler det meste for at det som Newsweek 18. oktober 2007 (11) kaller «den nye generasjonen» av indiske selskaper, også vil forsterke avhengigheten av verdensøkonomien og være til enda mindre nytte for flertallet av Indias befolkning. Eksemplet som Newsweek bruker her, er det tilsynelatende beskjedne firmaet Acme Tele Power Ltd. Det har vokst opp på å lage energieffektiv beskyttelse av reléstasjoner for mobiltelefoner og har økt sin omsetning med 3000 % de siste fire åra. Den dynamiske gründeren, Manoj Uphadhyay, sverger imidlertid på at det avgjørende er stadig å pløye overskuddet inn i nye patenter og satse på at noen av dem «tar av» . Disse selskapene bygger seg opp rundt allerede etablerte selskaper, og selger tjenester og produkter til dem. I gjennomsnitt har overskuddet vært høyere hos disse enn landsgjennomsnittet for totaløkonomien. Men siden de selskapene de betjener jo i stor grad opererer internasjonalt, følger de med «på lasset» . Og de går uansett dit profitten er størst, og føler ikke spesiell binding til India. Uphadhyay sier at hans ambisjoner er «å forandre verden».

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den gjennomgangen av Indias økonomi jeg har gjort her, peker ikke ut India som noen framtidig økonomisk stormakt. Snarere som en økonomi som blir mer og mer avhengig av de multinasjonale selskapene og dagens økonomiske stormakter, i sær USA. Jeg vil i neste del av artikkelen se nærmere på Indias forhold til USA, på det politiske og militære planet.

Arvind (7) går kanskje lengre enn meg i å slå fast underordninga av den indiske økonomien til de som styrer verdensøkonomien. Han sier at den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, ikke vil føre til en utvikling av landet som tjener folket. Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv.

Men det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verdenen. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge Arvinds bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:
– Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
– Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
– Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.
– Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi-bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140–143 (7), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare å hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. Året etter fulgte også Economist (10) opp med at et av de viktigste hindrene for fortsatt framgang for India, var å bli kvitt de «rigide arbeidslivslovene» – i tillegg til å bygge ut infrastrukturen i landet. De samme tingene gjentas av økonomitidsskriftet Forbes sommeren 2006. (12)

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjene i Røde Fane 1A/2004 (3) viste, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Den befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Kampen framover for å styrke fagorganiseringa blir tøff. Trenden har vært negativ i snart 25 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28 000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode. (7)

Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere, hvis den indiske samfunnsstrukturen ikke endres radikalt.

Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene. Når de borgerlige kommentatorene peker på storstilt utbygging av infrastruktur og industrialisering som en nødvendighet for framgang, så har de rett i det! Sjøl om det som de har i tankene er å gjøre landet åpnere for ran av ressursene. Borgerskapets storstilte satsing på utbygging av SEZene fører derfor til den råe forflytningspolitikken av titalls millioner som i åra framover nå vil sette sitt preg på den indiske klassekampen.

Skal den indiske arbeiderklassen, og også størsteparten av middelklassen, få levelige kår, trengs det et brudd med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Både på det økonomiske og politiske planet.

Noter:

 

1. India Today 1. desember 2003.
2. R.U.P.E., Aspects of Indian Economy nr 41 (2005)
3. Røde Fane 1A/2004
4. CI A-The World Factbook
5. Newsweek 15.10.2007. “Taking it easy» av Ruchir Sharma
6. Peoples March , desember 2007, Dr. Gupta.
7. «Globalisation – an attack on Indias sovereignty», av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
8. Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.
9. Newsweek, 5.januar 2008, «The Worlds cheapest wheels»
10. The Economist, 29.10.2005, «Democracy’s drawbacks»
11. Newsweek, 18.10.2007, «The New Generation»
12. Forbes, 13.07.2006 «India As A Global Power»

Ronald Bye, Finn Sjue: Overvåket
Gyldendal Akademiske, 2008

Den siste boka fra en tidligere overvåker – Ronald Bye – og en overvåket – Finn Sjue – er blitt en skikkelig murstein av ei bok. Spekket med opplysninger og informasjon som får oss til å tenke gjennom hverdagen på nytt.

Det mest oppsiktsvekkende er friskemeldinga de kommer med av de hemmelige tjenestene. Som de sier: «vi vet at svært mange i tjenestene i dag er opptatt av ryddige forhold og vettug bruk av hemmelighold. Vi håper og tror at den yngre generasjonen som rekrutteres, vil styrke denne vettuge atmosfæren. Så langt vi kjenner forholdene, er dagens tjenester dessuten styrt av toppledere med et markant demokratisk sinnelag».

Samtidig slår forfatterne fast at Stortingets kontrollutvalg for etterretning-, overvåkningsog sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) utøver den beste kontroll med tjenestene Norge noen gang har hatt (det skal da heller ikke så mye til, tilføyer forfatterne).

Oppryddingen i PST – tidligere POT – har blant annet bestått i å sparke 17 mellomledere fra det gamle POT, som betraktes som bærere av gammel ukultur.

Forfatterne konkluderer med at det i dag er politikerne som egentlig representerer det største problemet med sin tendens til å se en annen vei når ubehageligheter dukker opp.

Boka består i tillegg til enorme mengder konkret informasjon, også av intervjuer med nøkkelpersoner både i og utenfor de hemmelige tjenestene og politiet. Det er tydelig at de nye lederne er klar over at de etter Lund-kommisjonen må spille sine kort annerledes og legge vekt på demokrati og personvern. Men hvor mye dette nye bildet stemmer med virkeligheten, greier ikke boka annet enn å stille spørsmålstegn ved. Det som er tydelig er at tjenestene meget hardt forsøker å skaffe seg et nytt image.

I et lengre intervju med Rune Fløisbonn, sjefen for politiets datakrimavdeling i Kripos, kommer allikevel et annet bilde fram. I boka er han alene om å eksplisitt uttrykke at personvernet er for sterkt ivaretatt i dagens personvernlovgivning. Han ønsker også en sentral lagring av alle innsamlede elektroniske data.

Spørsmålet om tillit eller ikke til de hemmelige tjenestene er en nyttig tråd å følge opp. Det som forfatterne gir som viktige tilleggsopplysninger, er når de går videre inn på de private gruppene som opererer i kulissene.

«De som sitter i øverste politiske etasje, vet ingenting. Men like under topplederne i politi og tjenester jobber de som vet, og som bruker private grupper og solospillere i dypt hemmelige operasjoner – også i utlandet.» Slik starter forfatterne kapittelet om de private gruppene med et sitat fra en samtale med en av Norges mest erfarne solospillere.

Det er sprengstoff i bokas påstander om at det finnes internasjonale ordener som i det skjulte driver både etterretnings- og overvåkningsoppdrag og våpenformidling her hjemme og på den internasjonale arenaen. Disse har betydelige «filialer» i Norge. I tillegg driver også ordenene med humanitært hjelpearbeid, dels som en reell og prioritert oppgave, dels fungerer denne virksomheten som skalkeskjul for smugling av våpen og ammunisjon til utvalgte krigs og konfliktsoner.

Dessverre kommer ikke forfatterne særlig nærmere inn på temaet, men det burde resultere i ei oppfølgingsbok.

Å anmelde denne mursteinen av ei bok er ikke lett. Den er proppfull av informasjon og er skrevet på et klart og kortfattet språk – ikke mye rom for sammendrag av laust prat. Hovedmålet med boka er å rette søkelyset mot personvernets forfall som en følge av en ny elektronisk hverdag, hvor vi daglig legger igjen hundrevis av elektroniske spor.

Boka starta pent. Etter de første femti sidene med eksempler tenkte jeg: Dette visste jeg, bra noen skriver det systematisk ned. De neste femti: Dette ante jeg, bra noen skriver det systematisk ned. Resten av gjennomgangen: Dette er helt nytt – en virkelig tankevekker.

Flere ganger snakker man om George Orwells berømte seksti år gamle bok 1984, storebror ser deg. Forfatterne slår fast at vi ikke er der, mest fordi vi mangler for eksempel sannhetsministeriet, men teknisk har vi passert Orwell for lengst. Vi blir overvåket på en måte som ingen kunne ha forestilt seg på hans tid.

Bare å ramse opp alle kategoriene elektroniske spor forfatterne går gjennom ville gått langt ut over normal lengde på en bokanmeldelse. Det som er virkelig farlig, er at ingen synes å ta personvernet alvorlig, med noen få, hederlige unntak. Politisk er temaet dødt, en avslørende undersøkelse av partiprogrammer viser for inneværende periode at det er til sammen elleve avsnitt i partiprogrammene som omhandler personvern. Venstre står for halvparten, og er i det hele det partiet som er mest opptatt av personvern.

De nye overvåkningssystemene baserer seg på at alle er skyldige til det motsatte er bevist, satt litt på spissen. Uansett mistanke eller ikke om kriminelle handlinger, overvåkes vi, opplysninger samles inn og samkjøres. Det virkelig farlige er når registrene samkjøres, profiler på enkeltpersoner opprettes og mange vil bli svartelistet. Det kan gå på så enkle ting som at du ikke blir godkjent som flypassasjer, men det kan også gå på hvilket arbeid du får – om arbeidsgiver kan få tilgang til opplysninger. Allerede nå har vi i Norge gjennom samkjøringen av de store offentlige registrene i NAV kunnet koble sensitive data som gjør livet surt for mange. Og det er – som boka gir innblikk i – mange flere databaser som kan samordnes.

Som en kuriositet nevnes at etter en samkjøring av diverse register var senator Edward Kennedy på lista over personer som ble nektet å gå om bord på fly, da han havnet på en PNR (Passenger Name Records) liste. En liste som inneholder 325 000 personer – hvorav 43 000 var feiloppført.

Forfatterne har også fått Gallup til å gjøre en undersøkelse. Et av de oppsiktvekkende resultatene er at 50 % av de spurte menter at det er riktig å overvåke alle for å hindre terror. Det er to holdninger som framheves: «Jeg frykter ikke overvåkning, for jeg har ikke gjort noe galt» og «Jeg foretrekker trygghet framfor frihet».

Boka nevner også det klassiske eksemplet på at slik tankegang er feil i forbindelse med det norske jøderegisteret før krigen. Det å være jøde var ikke noe galt, men når registeret kom i nazistenes hender, var ikke galt eller ikke galt spørsmålet. Da var det å være jøde det viktige – og veien til utryddelsesleirene var kort.

Den massive mediaensrettingen i den såkalte krigen mot terror har hatt et enormt gjennomslag.

Boka gir i det hele tatt mye til ettertanke. Som bussjåfør har jeg vært tilhenger av kameraovervåkning på bussene. Det gir mindre vold og tryggere arbeidsforhold, altså noe positivt. Men det kan samtidig gi arbeidsgiver mye informasjon om hvordan du utfører arbeidet ditt, og det kan gi opplysninger om passasjerer, hvor og når og sammen med hvem de reiser. I disse dager monterer NSB 3200 overvåkningskameraer på togene med samme begrunnelse. Bra? Ja og nei.

Oslo sentrum er antakelig verdens mest kameraovervåkede område. Norge er i teten når det gjelder kø-fri eller auto-pass brikker. Disse er basert på RFID-teknologi, en liten brikke uten batteri som svarer på anropsignal – ofte på størrelse med et knappenålshode. Diskusjonen nå går på om dette skal brukes på alle varer som selges – det vil si at man med en anropsenhet kan identifisere alt du har kjøpt, alt du bruker osv. Eksperter advarer mot at dette kan brukes til stadig mer, en slags glidende formålsendring (feature creep).

Andre stikkord i denne boka som nesten er som science fiction når man leser den første gang, er luktgjenkjenning, identifisering ved hjelp av ganglag, biometrisk identifisering, spionvare, Echelon, EUs datadirektiv osv.

Igjen må jeg bare si at boka er så konsentrert og så innholdsrik at den eneste måten å yte den rettferdighet er å lese den. Da kan du også lure på om forfatternes tiltakspakke i 43 punkter er tilstrekkelig – det er punkter som retter seg mot politikerne, og i dag er det milevis unna å kunne bli vedtatt. Men som det også påpekes – disse 43 punktene er neppe tilstrekkelig for å forsvare personvernet.

Peter Øvig Knudsen: Blekingegadebanden 2 – den hårde kerne
Gyldendal (dansk), 2007

I Peter Øvig Knudsens andre bok om Blekingegadebanden møter vi de innerste, mest trofaste medlemmene. De som aldri ga opp, selv når de skjønte at de kanskje ikke var på rett spor.

I første bok om den lille danske terroristcellen fikk vi lese om gruppas opprinnelse, det politiske baklandet og interne konflikter på dansk venstreside. Godtfred Appel oppretter gruppa Kommunistisk Arbejderkreds (KAK) i 1963, fordi han bli ekskludert fra Danmarks Kommunistiske Parti. KAK er alt i alt bare 20 personer i det lange løp, men de har et stort omland, og viser en ekstrem politisk aktivisme. I ettertid satte de store spor, men i samtiden hørte man ikke så mye til de. Skal man gjennomføre store ran for å sende penger til PFLP i Palestina, må man trå varsomt i dørene.

I del to av historien om Blekingegadebanden kommer vi tett innpå de fem mennene som utgjør den harde kjernen av gruppen, som senere har blitt kalt
Blekingegadebanden på grunn av adressen til deres siste dekkleilighet. Sjøl kaller gruppa seg Kommunistisk Arbejdergruppe (KA). KA var egentlig en videreføring av KAK, men navneskiftet markerte et lederskifte, og til dels et skifte i hva som var hovedinnsatsen for gruppa. De endte nemlig opp med
å utføre flere av Danmarkshistoriens største ran av både penger og våpen.

Boka handler om hvordan gruppens kriminelle handlinger radikaliseres fram mot det som kalles postkuppet i Købmagergade i København i 1988. Boka kulminerer i drapet på en ung politikonstabel under dette ranet. Og viser det harde psykiske presset det er å leve et dobbeltliv i konstant fare for å bli tatt av politiet. Det er nemlig merkelig at politiet ikke tidligere klarer å ta banden. Dansk politi vet etter flere uoppklarte lignende ran at de står overfor en gruppe spesielle kriminelle. Men sikkerhetspolitiet vil ikke avsløre metodene sine, og derfor har ikke kriminalpolitiet de fellende bevisene de trenger, før de klarer å avsløre gruppens dekkleilighet i Blekingegade i mai 1989.

I denne boken avslører Peter Øvig Knudsen at han har kontakt med et tidligere medlem av den nå oppløste gruppen. Han og «Stemmen», som personen kalles, har mange lange samtaler. De snakker om hvordan gruppen klarer å gjennomføre ranene. Hvordan de kan forsvare å skremme folk, kidnappe folk og i verste fall drepe folk, for penger til Fronten. Stemmen forteller at de forholdt seg til den totale lidelsen. Palestinerne led mye, og noen få personers lidelse i Danmark kunne ikke veies opp mot den reduksjonen av lidelse som pengene til PFLP ville føre til.

Boken er, som den første, godt skrevet og uhyre spennende. Det er tydelig at Knudsen har jobbet godt med bakgrunnsmaterialet – en jobb som inkluderer utallige timer i mørke politikjellere, med store bunker saksdokumenter. Det interessante med forfatterens skrivestil, er at han aldri selv trekker slutninger på grunnlag av materiale han har fått tilgang til. Han påpeker rettmessig brist i gruppens forklaringer i rettssaken, og uklarheter i politiets materiale. Det er opp til deg å tro hva du vil om uklare motiver og hendelser.

Da rettssaken foregikk i 1990, stilte danske autonome opp foran rettssalen, i en protest mot at Blekingegadebandens medlemmer skulle tiltales for å ha drept den unge politikonstabelen. De mente at det var sjølforsvar. Et spørsmål som blir hengende i lufta etter å ha lest denne boka, er om vold og ekstremvenstrefløyen i dansk (og norsk?) politikk må henge sammen. Og hvem sin lidelse er viktigst? Palestinernes eller danskenes? Spørsmålene er det opp til leseren å besvare. Boka er uansett vel verd lesning. Mer spenning skal du lete lenge etter.

Anna W. Blix

 

 

Siri Jensen: Kvinnelønna
Tidsskriftet Rødt!, 2008

 

Heftet om kvinneløna er gjeve ut på nytt, revidert og oppdatert – klart til ordskiftet om framlegget frå Likelønskommisjonen.

Heftet syner at kvinner systematisk tener dårlegare enn menn, og at dette skjer av di kvinner vert løna «som kvinner». Serleg interessant var det å sjå at kvinner ikkje vert løna likare med menn om dei tek utdanning. Gruppa der kjønns-lønsskilnadene er størst er i gruppa med fire år og mindre utdanning – der ein finn ingeniørar og sjukepleiarar. Det slo hol på myten om at lønsskilnadene vert mindre berre kvinner tek utdanning – slik er det tydeleg ikkje. Heftet
har ei god blanding av å syna til aktuell statistikk om lønsskilnadene og å analysera årsakene til at det er slik.

Heftet inneheld òg ein bolk med glimt frå historia til kvinnelønskampen og ein bolk med diskusjon om strategi og krav, og argumentasjon knytt til det. Kvinnelønna gjev nyttig kunnskap til alle som hamnar i diskusjonar om kvinner og løn, anten det er i forhandlingar på arbeidsplassen eller i uformelle ordskifte om urettvise lønsskilnader. Dessutan er det eit spark i rompa til partiet Raudt for å ha meir fokus på kamp for betra kvinneløn.

Dette heftet vender seg til fleire enn dei som er aktive i partiet Raudt, sjøl om det i føreordet står det «Vi håper at heftet vil danne utgangspunkt for diskusjoner som kan bidra til å videreutvikle Rødt sin politikk». Men dette heftet vil jo mykje meir enn å dra i gang «diskusjoner som kan bidra til å» – dette er eit fakta- og strategihefte for å vinna kampen om kvinneløna! Det gjer det òg interessant for fleire enn partimedlemer.

Gudrun Kløve Juuhl

 

 

 

Gert Nygaardshaug: Mengele Zoo
Cappelen, 1994

Det var nok mange som måtte heve brynene da Litteraturfestivalen på Lillehammer – i samarbeid med blant annet Dagbladet og NRK – den 1. juni 2007 offentliggjorde folkejuryens kåring av «Tidenes beste norske bok»: Og vinneren er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug! På den neste plassen fulgte Knut Hamsuns Markens Grøde, mens Henrik Ibsen, Sigrid Undset og Lars Saaby Christiansen fikk hederlige plasseringer blant de 10 beste. Men folkejuryen mente altså at best var Mengele Zoo.

Jeg innrømmer det gjerne: Forfatteren var så godt som totalt ukjent for meg. Forresten ikke helt. Jeg minnes at jeg en gang hadde lest en kriminalroman hvor mat og vinkjenner, dechiffreringsekspert og kokk Fredric Drum og hans politionkel Skarphedin Olsen, løste innfløkte gåter og underlige mord i en øde fjelldal i Nord-Østerdalen. Forfatteren var den samme Gert Nygårdshaug. Romanen Mengele Zoo var imidlertid helt ukjent for meg. Jeg antok at Mengele måtte ha en sammenheng med nazisten dr. Mengele og hans grusomme eksperimenter på mennesker under 2. verdenskrig. Hvorfor da låne nazidoktorens navn til en roman som folkejuryen skulle komme til å kåre til Norges beste bok? Det var bare én ting å gjøre: slenge seg på sykkelen og fare av gårde til biblioteket for å låne.

Handlingen foregår i hele verden. Hovedpersonen er fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa, født i regnskogen i Sør-Amerika. Tema er miljø og miljøterrorisme. Henrik Ibsen skrev sitt miljøskuespill En folkefiende i 1882: Dr. Stockmann avslørte kommunens forurensa badevann og fikk gjennomgå for det ettersom den lokale badeanstalt var livsgrunnlaget for hele det lille lokalsamfunnet. Mengele Zoo er skrevet litt over 100 år seinere. En miljøromanen for det 21. århundre. I dag er miljøtrusselen verdensomspennende og mye mer alvorlig. De metodene som miljøterroristene i boka tar i bruk, er globale og tilpassa våre utfordringer. Bokas hovedperson sprenger hovedkvarter for internasjonale firmaer, og likviderer maktpersoner som har utøvd miljø-kriminelle handlinger. Romanen er utrolig godt skrevet, men absolutt ikke noe for det skvetne publikum.

Dr. Stockmann førte sitt publikum inn i datidens problemer og vanskelige valg, og tvang dem til å til å velge side. Den som leser Mengele Zoo, havner på samme måte i vanskelige valgsituasjoner: Hvor omfattende er de menneskeskapte overgrepene mot naturen? Hvilke alternativer har vi og hva kan aksepteres av metoder for å hjelpe naturen med å slå tilbake?

Boka kan med fordel leses av folk i alle aldre, men det kreves et ungdommelig og åpent sinn. Jeg lover deg mange spennende – og fryktelige – dilemmaer. Nettopp slik en god roman skal være.

Jeg var ikke med på avstemningen som brakte romanfiguren Mino til topps. Jeg leste jo omtrent ikke Gert Nygårdshaug da, men etter nå å ha lest ham, ser jeg hvor viktig det er med romaner som drøfter de viktige utfordringer dagens samfunn står overfor – slik som Henrik Ibsen i litterær form løftet datidens viktigste spørsmål fram til debatt.

Vi jo kan sammenligne med vår eget Vansjø, i Østfold. Det holder ikke lenger bare å avsløre at drikkevannskilden og naturperlen Vansjø er ødelagt og ikke kan bades i! Her trengs det handlinger på et ganske annet nivå enn det Dr. Stockmann kunne makte.

Romanen Mengele Zoo bidrar etter min mening nettopp til å sette fingeren på vår tids klimatrusler. Boka finnes på biblioteket: Løp og lån!

Eirik Tveiten

 

Torstein Tranøy: Vallas fall, et innblikk i den skjulte maktkampen
Forlaget Manifest, 2007

Tranøy lar partisekretær Martin Kolberg i Arbeiderpartiet få siste ord i boka til en advarsel til forfatteren og til leseren mot å tro at Vallas avgang som LO-leder var styrt av en politisk konspirasjon. Er det forfatterens hensikt å gjøre partisekretæren til latter? Eller å advare leserne om at denne maktklanen på høyresida i Arbeiderpartiet ikke har mistet evnen til å holde på det gamle maktspråket og maktbruken? Pass dere dere som tror vi ikke har full kontroll!

Boka er bygget på solid grunnarbeid; intervjuer med rundt 100 personer i og rundt LOs sentrale ledelse og ansatte. Bunker med dokumentasjon og tv- og radioprogrammer. Men allikevel oppleves boka som gjentakelse av for det meste kjent stoff. Pakka inn i en litt thrilleraktig reportasjestil.

Det er noen nye ting i boka; blant annet at Ellen Stensrud forteller sin historie i ettertid av dramaet. Flere av de sentrale kvinnene i LO kommer til orde med sine historier. Om dårlig behandling, om forsøk på press for å trekke seg, slutte, ikke stille til valg. Skuffelser over nettverket Valla ikke ville være en del av. Mennene hun også kjefta på, kontrollerte og kjørte splitt- og herskteknikker mot. Fire sentrale personer i ledelsen sier de ville ha sluttet hvis Valla hadde fortsatt. Dette er alvorlig og dessverre problematiseres ikke disse utsagnene utfra de samme personenes standpunkter/ståsteder i politiske stridsspørsmål. Heller ikke får vi historiene til de som ikke ville slutte, hvis Valla ble sittende. Ønsket de ikke å snakke med Tranøy? Dette er noen av de impliserte og deres historier og det er synd at Gerd Liv Valla ikke ville ha sitt bidrag med i samme boka. Det ville kanskje ha gjort denne boka interessant.

Ble Valla målt på en annen måte enn en mann ville blitt i samme situasjon? Ble «sviket» mot de gamle venninnene et pikant poeng og ikke gjenstand for politisk analyse? Var de politiske uenighetene mellom disse kvinnene like viktige og reelle som mellom andre ledere, valgte og ansatte?

Tranøy drøfter dette svært forsiktig der han legger vekt på situasjonen for Valla da hun ble valgt til leder; mannsdominert, uenigheter i politikken, personer i mellom osv. Hun var fersk, var motarbeidet av blant annet Hågensen, osv. Vallas behov for kontroll sees av Tranøy i dette lyset.

Ansettelsen av Ingunn Yssen på tross av motstand tolkes i samme retning.

LO er en gammel, stor og tung organisasjon preget av Arbeiderpartiet, «gutta i Jern- og Metall» og hele etterkrigstidas «vi er i samme båt»-konsensus med arbeidskjøperne (faste bevilgninger til AP ved valg, moderasjon, arbeidslinja, EU, osv). Den er hierarkisk bygd, og fungerer slik. Den er en maktfaktor som har spilt på lag med ledelsen i Arbeiderpartiet i hele sin historie. Det har vært mange politiske strider innad i LO, høyre- og venstresider. Kampen for å gjøre LO til en organisasjon som ikke er bundet til politiske partier, har bølga i perioder. Den siste perioden med sterkere uavhengighet av AP var under Vallas tid som leder. En av de viktigste tingene som skjedde, var at hun åpnet opp LO med blant annet «LO på din side»-kampanjen før valget i 2005.

Boka gir et bra bilde av den kaotiske situasjonen som hersket da Fougner-utvalget ble svaret. Men selv om Tranøy har mange kilder og har hatt tilgang til mye materiale oppleves det ikke som å være nær på situasjonen. At Gerd Liv Valla håndterte situasjonen på en uheldig måte er det vel ikke tvil om, og at det gjorde det lettere å bruke situasjonen til ikke bare å «jekke ned» LO-lederen for de som ønsket henne bort. Men det spillet som foregikk, forteller ikke
Tranøy noe mer inngående om enn det som kom fram i løpet av de dramatiske ukene. Et mer inngående lys på hva som foregikk i Arbeiderpartiet ville gitt et bredere bilde av spillet og kreftene i det.

Det er for mange ting som mangler i denne boka til at den kan forsvare undertittelen «Et innblikk i den skjulte maktkampen». Det er for mange uttalelser av anonyme «nær regjeringen», «sentrale kilder i partiapparatet» og for lite drøftinger. Kanskje kom boka for kjapt?

I alle fall ser jeg fram til at flere velger seg denne historiske perioden og hendelsen som forskningsfelt.

Taran Anne Sæther

 

Gudrun Kløve Juuhl har, i forrige nummer av Rødt! en artikkel som retter et kritisk blikk på Kjersti Ericssons (KE) syn på kvinnefrigjøring, på bakgrunn av artikkelen til KE i nr. 1 2007. I Klassekampen onsdag 20. februar, står det også et intervju, hvor det er tydelig at hun mener at Ericssons tanker fungerer som en form for konsensus ballast, som både hemmer partiet Rødt, og utviklingen av feministisk tenkning og praksis.

Jeg får lyst til å gripe fatt i de spørsmålene som handler om kjønn og klasse, og begrepet «den som undertrykker andre kan ikke sjøl være fri». Det som, med rette, kalles kvinneopprøret i AKP, brakte med seg noe som ble banebrytende og avgjørende, både for tenkning og handling. Det jeg, for enkelhets skyld, vil kalle mekanisk marxisme, leder til en tankegang som sier at klassekampen er overordnet alt. Når klassekampen har nådd et revolusjonært stadium, og sosialismen kan bygges, vil andre motsetninger og annen undertrykking bli løst. Underliggende motsigelser må vente til sosialismen. Jada, jeg vet dette er satt en smule på spissen. De nye tankene så sammenhengen mellom klassekamp og kvinnefrigjøring. Som KE sier det:

«Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»

GKL betrakter begrepet som sier at den som undertrykker andre ikke kan være fri sjøl, som «eit greitt moralsk postulat.» Det er langt mer enn et slags abstrakt moralsk postulat. KE henter opp Marx sin beskrivelse, og utfordring til den engelske arbeiderklassen, i forhold til Irland og engelsk imperialisme. Vær umælende lakeier for eget borgerskap, og dets imperialistiske herjinger mot det irske folket, eller kjemp mot det, og se det som et spørsmål om sjøl å bli fri. Det er et helt konkret politisk valg, med strategisk betydning. KE overfører det til kjønnsundertrykking og klasse. GKL synes det er problematisk.
Hun sier:

«På nivået til den grunnleggjande analysen inneber det at i staden for å seia at kvinner kan ikkje verta frie utan at arbeidarklassen vert fri, (og som ein følgje: difor må kvinner aldri handla utan å vita at dei er solidariske med både alle andre kvinner og arbeidarklassen) og at arbeidarklassen ikkje kan verta frie utan at kvinnene vert det, må me heller seia: Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»

Og:

«Mannlege arbeidarar har kjempa mot kvinner i arbeidslivet, og det har dei heilt sikkert hatt interesse av.»

Nettopp. Vi kan jo ta en titt på et eksempel som vi har rett foran øynene våre i disse dager. At regjeringen sier nei til Likelønnskommisjonens forslag, er ikke overraskende. At store deler av LO heller ikke støtter forslagene som tar sikte på å oppnå lik lønn, er for så vidt heller ikke overraskende, men desto mer alvorlig. Da har mannfolkene i LO et valg, som er noe langt mer enn et greit moralsk postulat. Nettopp – mannlige arbeidere har kjempet mot kvinner i arbeidslivet. Da kan de gjøre som det står å lese hos KE. De kan la ting skure, og dermed fortsette som lakeier for sin egen hovedmotstander, kapitalistene. Dermed hindrer de også en allianse med halvparten av sine klassefeller, kvinnene. Eller de kan gjøre det motsatte. Og det motsatte er å se arbeiderklassen som en helhet og en enhet. De kan støtte kampen for lik lønn, mot lønn etter kjønn. Det vil være et lite skritt i retning av å se seg sjøl, som en del av HELE arbeiderklassen. Ved å gå mot sin rolle som tjenere for kapitalistene i å opprettholde tingenes tilstand, er det kanskje også mulig å se en flik av frihet fra selv å være undertrykkende.

Nåja, et lite skritt vil det neppe være. Spørsmålet om lønn er ganske avgjørende, i forhold til å kunne være et selvforsørgende og selvstendig menneske. Om mennene i arbeiderklassen, i LO, faktisk støtta opp om krav om lik lønn for kvinner og menn, hadde det vært en smule rystende for kapitalistene. Å reise kamp og krav om at kvinnelønn er dårlig lønn, er ikke et utslag av at kvinner har sett seg grundig om, og forsikret seg om at det er solidarisk med hele arbeiderklassen, med mennene. Det er et kvinnekrav. En annen side av saken er at det i strategisk perspektiv er et høyst solidarisk krav – for hele arbeiderklassen. Virkelig kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen. Det antar jeg vi er enige om. Men det ene kjønnet er overordnet det andre under kapitalismen, og får betalt for det. Det er vi også enige om. Og så er det vel lite sannsynlig at den ene halvparten av arbeiderklassen kan føre hele arbeiderklassen fram til sosialismen, alt mens den opprettholder sin kjønnsmessige status under kapitalismen. Kvinner kan ikke finne seg i slike holdninger og handlinger. En samlet arbeiderklasse kan vinne. Kvinnene må fortsette å slåss for frigjøring, og rette krav mot undertrykking. Mennene har noen alvorlige valg. De kan velge å slåss mot de lenkene som binder dem til sin hovedfiende, samtidig som de også binder kvinnene til sin plass, fremme krav og, på sikt, se den frigjørende virkningen av det. Målet er det frie mennesket, uavhengig av kjønn og fargenyanser på huden. Da burde det komme klart fram at «like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»(KE) GKL mener altså at vi i stedet må si: «Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»

Med mine lesebriller er det særdeles vanskelig å lese at KE mener noe annet. Det står klart og tydelig at menn er det undertrykkende kjønn, og kvinner det undertrykte, og at det innebærer forskjellige krav, valg og dilemmaer, ut fra posisjon i samfunnet.

Nei, det handler ikke om at vi ikke kan gjøre noe før vi er sikre på at vi ikke tråkker på noen. Verken i kvinnebevegelser eller partisammenheng. Motsetninger og kamp har det vært og vil det være. GKL mener det kreves «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivelegheit og uvennskap». Ny ideologi?
Ideologisk utvikling og nytenkning, ja. Å bli stående på stedet hvil i hodet, betyr, ja, å bli stående. Motsetninger og dilemmaer er det, stadig vekk. Innenfor en
ramme av mer utrivelighet og uvennskap! Nei, takk. Det er heller ikke nødvendig for å komme videre. Snarere tvert i mot.

Birger Thurn-Paulsen

 

 

I Rødt! 1/2008 har Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) flere interessante resonnementer rundt feminisme og klassekamp, som en kommentar til Kjersti Ericssons (KE) tanker rundt kvinnefrigjøring og feminisme. For å oppsummere standpunktene, så drøfter KE blant annet mulighetene for å finne enhet og felles standpunkt gjennom en åpen og lyttende holdning (i partiet). GKJ hevder at denne feministiske ideologien har rotfeste i partiet Rødt, gjennom en praksis hvor kvinner sammen kan, mens kvinner alene ikke kan. GKJ ønsker en mer konfliktorientert feminisme, og mener at maktperspektivet forsvinner i KEs tilnærming.

Grunnleggende sett handler dette om forholdet mellom individ og kollektiv. KE sier at «Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei «felles» sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes.»

Ovennevnte sitat viser stor tro på at kollektivet kan uttrykke alle individers synspunkter, og finne et fellesskap som reelt uttrykker de enkeltes synspunkter hvis det skal oppfattes bokstavelig. Jeg opplever KEs visjon om det lyttende partiet som nettopp en visjon, som noe som bør forsøkes så langt som mulig heller enn som noe som er mulig å gjennomføre til fulle.

Det kan argumenteres for at en åpen, reflekterende og lyttende holdning er noe som bør tilstrebes, heller enn å bli slått ned på. Ofte synes det som om bastante og bombastiske holdninger særpreger det meste av offentlig debatt, kanskje også i Rødt, heller enn en åpenhet for å finne nye standpunkter og utvikle ny politikk. En «brøytebilfeminisme» som for eksempel kvinnegruppa Ottar ofte presenterer seg med, er dårlig egnet som diskusjonsgrunnlag hvis
målet er å utvikle ny politikk og nye ideer. Det samme er kjennetegnende for det meste av den offentlige debatten i media – debatter i Holmgang og på Standpunkt bringer ytterst sjelden noe nytt, og en debatt om samme tema i 2000 er lik en debatt i 2008.

Sjølsagt er et maktperspektiv nødvendig. Det trodde jeg var åpenbart for et parti som hører venstresida til. Jeg mener at man godt kan tilstrebe enighet og en åpen, lyttende holdning, men at man samtidig må innse at det i et parti som Rødt, som i alle andre organisasjoner, finnes personer med ulike interesser. Det kan dreie seg om å ønske gjennomslag for sine saker, og mer personlige interesser som for eksempel å oppnå posisjoner og verv.

GKJ kritiserer en praksis hvor «kvinner sammen kan», og ønsker seg flere «enere», som kan stå fram som ledere, og mener det er nødvendig med mer diskusjon og mer uenighet for å få til dette. Hvis det er slik at kvinnekollektivet hindrer nytenking og gjør at uenighet dysses ned, er det problematisk. Men samtidig har Rødt, og har hatt, mange gode kvinnelige politikere, både sentralt og lokalt. Det tyder jo på at man har oppnådd noe gjennom den type organisering som tilstrebes i partiet. Det kan også sies at det for noen har opplevdes som litt ensomt heller enn at det er for mye fellesskap i det politiske arbeidet i Rødt. Det blir derfor for enkelt å skylde på et kvinnekollektiv som tar gnisten av unge kvinnelige medlemmer som hinder for utvikling av nye ledere og ny politikk. Og igjen får kvinnene skylda for at kvinner ikke kan/ikke får – damn if you do, and damn if you don’t, for å si det på godt norsk – og det er jo en smule ironisk.

Jeg tror også det ikke alltid nødvendigvis er samsvar mellom kjønnsperspektiv og klasseperspektiv, og at GKJ har en del poenger når hun sier at det kan være interessemotsetninger mellom kvinnekrav og klassekrav, og at kvinners frigjøring kan gå på bekostning av menns interesser, også den mannlige arbeiderklassen. Jeg tror ikke det alltid er mulig å komme fram til en enhet som favner alle og som alle er enige i, jfr. KEs visjoner om «det lyttende partiet». Hvis det skal være tilfelle, tror jeg at man må kutte ut en del saker og problemfelter, og da er man jo like langt.

Samtidig ønsker jeg meg en diskusjon om hvilken feminisme Rødt skal stå for, og lurer på hvor skillet mellom for eksempel middelklassen og arbeiderklassen går. I et så pass egalitært samfunn som det norske, så vil det i mange av tilfellene være de samme kvinnekravene man kjemper for for både arbeiderklassen og middelklassen. Sjølsagt vil det i en del tilfeller kunne være argumenter som skiller situasjonen for middelklassens kvinner og arbeiderklassens, for eksempel i den pågående debatten om tredeling av fødselspermisjonen, hvor det nok vil være lettere å få til ammefri i mer frie/fleksible yrker, typisk for middelklassen. Men i mange kvinnespørsmål er ikke forskjellene så store. På den andre sida kan det diskuteres om en nedtoning av klassespørsmålet når det gjelder kjønn fører til en nedtoning av klassespørsmålet som sådan, og om det er heldig.

Sigrid Angen

 

 

Hvis bøndene, arbeiderne og fattigfolka i India gjør opprør, hvem holder du med da?

Hvis kravene er høyere lønn, slutt på barnearbeid, gratis legebehandling, ris til alle – og bønder, arbeidere og fattigfolk okkuperer tekstilbedrifter, kontorene og bedriftene til Telenor, Netcom med flere – støtter du fortsatt opprørne? Selv om buksene hos Dressmann blir dobbelt så dyre?

Hvis opprøret rammer teknologibedrifter i Norge som baserer seg på billige systemutviklere i Bangalore som utfører krevende og tidkrevende programmering, til en pris norske firma «ikke har råd til» å betale en norsk dataingeniør – er du fortsatt med? Selv om det fører til arbeidsløshet i Norge?

Opprøret er i gang. En tredel av India er idag utenfor innflytelse av den indiske regjeringa. I disse områdene er det opprørerne, ofte med maoistpartier i spissen, som utpeker politifolk, bestemmer hvor veiene skal bygges, kloakken skal legges, sørger for at også jentene får skolegang – og krever inn skatt av folk og bedrifter.

For å støtte, vise solidaritet, slåss sammen må man vite. Ellers blir den indiske og den norske arbeiderklassen splittet. Rødt! har India som tema i dette nummeret. Det er ett bidrag, slik at vi ikke havner på feil side.

I Rødt! nr 1 for 2008 anmelder Jørn Magdahl pamfletten Tilbake til start?. Som forfatter av boka må jeg få takke for både ros og ris. I motsetning til mange andre anmeldere, særlig av sakprosa, har Magdahl ikke bare lest den boka han omtaler, men sitter inne med både ros- og ris-kompetanse. Han er heller ikke plaga av behov for å gjøre seg lekker for framtidige bedømmelseskommisjoner ved universiteter og høyskoler. Derfor ber jeg om spalteplass til kort å kommentere noen av hans kritiske synspunkter.

Harald Berntsen er historiker

Dette er et svar på Jørn Magdahls omtale av Berntsens bok Tilbake til start? i Rødt! nr 1, 2008. Se også utdrag fra boka i dette nummeret.

---

Magdahl ser det som et problem at boka stort sett er uten litteratur- og kildehenvisninger. Men jeg har ikke, som Magdahl tenker seg, gitt avkall på fotnoter for å gjøre teksten mer tilgjengelig. Det er gjort fordi denne boka, som Magdahl også er klar over, ikke gjør krav på å være en empirisk historisk framstilling, men en pamflett der jeg legger fram en del overordna synspunkter på utvalte sider av arbeiderbevegelsens historie de siste hundre åra, ut fra et åpent uttalt, utilslørt klassekamp-perspektiv. Dette betyr ikke at jeg ikke mener å ha empirisk belegg for det synet jeg legger fram, men Tilbake til start? er ikke et skrift der dette belegget dokumenteres i detalj. Det empiriske belegget fins derimot i lista over litteratur og kilder bak i pamfletten, og i lista foran over de bøkene jeg sjøl har skrivi. Uten sammenlikning for øvrig, kan pamfletten ses som en sjangermessig parallell til Jens Arup Seips berømte lille skrift Fra embetsmannsstat til ettpartistat, som opprinnelig blei holdt som foredrag i Det Norske Studentersamfund, og er tom for henvisninger.

I pamfletten legger jeg stor vekt på at arbeiderbevegelsen fra 1927, på tvers av økonomisk krise og massearbeidsløshet, klarte å starte og gjennomføre en politisk og faglig motoffensiv mot et borgerskap som var på offensiven for å ta knekken på arbeidernes organiserte krefter. Her er Magdahl skeptisk til at jeg framstiller partisamlinga mellom Arbeiderpartiet og høyresosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en politisk motoffensiv. (Kommunistpartiet blei ikke med, fordi det, som alltid før og seinere, insisterte på å fortsette som en organisert fraksjon i et samla parti.) Vi er likevel neppe grunnleggende uenige. Det som står fast, er at partisamlinga bidro til at Arbeiderpartiet for første gang fikk massetilslutning på landsbygda, det vil si i de samme folkegruppene som fra samme år, som viktig ledd i den faglige offensiven, blei organisert i det nye Skog- og Landarbeiderforbundet.

Det jeg hevder i pamfletten, er at den samla politiske og faglige motoffensiven etter hvert overbeviste arbeidsgiverne, som på 1920-tallet hadde avvist ei rekke samarbeidsinvitter fra særlig den faglige ledelsen, om at den organiserte arbeiderbevegelsen, på tross av dårlige odds, hadde sterk evne og vilje til både å overleve og vokse videre. I den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 viste arbeiderne i tillegg at de var i stand til å sette det borgerlige lovverket til side og utfordre sjølve det bestående samfunnet som lovverket skulle verne om. Dermed så arbeidsgiverne seg tjent med å inngå et nytt stort klassekompromiss, som blei til den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. i 1935 og i store trekk var en kopi av det første store klassekompromisset i norsk historie, Verkstedsoverenskomsten av 1907.

Det politiske klassekompromisset besto i at fra samme år lot det borgerlige stortingsflertallet Arbeiderpartiet regjere resten av mellomkrigstida under ledelse av Johan Nygaardsvold.

Jeg ser med andre ord på det faglige og politiske klassekompromisset mer som et resultat av at arbeiderbevegelsen viste styrke, enn – som Magdahl – av at arbeiderne var slitne etter forsvarskampene på 1920-tallet. Det er trulig riktig at storlockouten i 1931 var et forsøk fra arbeidsgiverne på å lære arbeiderne at kompromiss var å foretrekke framfor kamp. Men den videre kampen for å organisere skog- og landarbeiderne, samt dannelsen av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet på slutten av 1931, som førte til et nesten uendelig antall store og små konflikter om opprettelse av tariffavtaler, med hyppig bruk av blokade og sympatistreik, tyder ikke akkurat på at arbeiderne var utprega slitne.

Jeg er også uenig i at den offensive faglige tranmælittiske strategien bare var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft. Den var noe mer, nemlig en anti-parlamentarisk halvsyndikalisme som ga den økonomiske kampen på bedriftene forrang framfor den politiske kampen om statsmakta. Tranmæl sto dermed fra første stund også i et uforsonlig motsetningsforhold til kommunismen i Lenins forstand. Samtidig er det sammenheng mellom denne posisjonen og at Tranmæl & co. etter krigen blei "skurker" når de etter krigen, i alliansen med USA, gikk på tvers av Grunnloven og demokratiske rettigheter, mens de gamle nygaardsvoldske statssosialistene endte opp som "helter" til "venstre" som forsvarere av småstatenes sjølstendighet overfor stormaktene og av parlamentarisk demokrati.

Magdahl og jeg nærmer oss en definisjon av fascismen fra to ulike vinkler, han fra et analytisk, jeg fra det som kan kalles et totaliserende perspektiv. Mens Magdahl mener at et flertall av 8–10 ideologiske elementer må være til stede for at det skal være tale om fascisme, ser jeg det mer ut fra hvor altbestemmende fornektinga og viljen til å undertrykke klassekampen, vel å merke arbeidernes klassekamp i det moderne kapitalistske samfunnet, er for et politisk parti. Det såkalte Fremskrittspartiet står i det minste både for ei slik konsekvent fornekting, for et tilsvarende angrep på fagorganisasjonen og de kollektive avtalene, samt styrka lovvern om streikebryteri, for en avledning fra klassekampen gjennom mer eller mindre rasistisk funderte utpekinger av syndebukker, for vitenskaps- og kunstfiendtlighet, for en nesten totalt prinsippløs pragmatisme, for kraftig styrking av det statlige voldsapparatet og for vilje til å undergrave det parlamentariske demokratiet og borgerlige rettigheter gjennom unntakslovgiving. Dette er minst fem av de ideologiske elementer som Magdahl vil ha på plass for at det skal være tale om fascisme, og det er ikke færre enn en vil finne igjen i moderne, åpent uttalte fascistpartier, som det italienske.

Magdahl mener at jeg setter merkelappen "trotskistisk" teoretiker på Håkon Meyer uten å gi nærmere grunner for det. Her må jeg presisere at "trotskistisk" fra min side ikke er brukt i odiøs forstand. Det er ment som en betegnelse på en katastrofe-teoretisk retning som tenderte mot å se på fascismen som kapitalismens siste fase før den sosialistiske revolusjonen, og som dermed ikke mente det var en avgjørende viktig oppgave å forsvare demokratiet mot fascismen, i allianse med alle demokratiske krefter. Samtidig må jeg gå med på at jeg kanskje kjenner Meyers posisjon for dårlig til at jeg burde satt denne merkelappen på han, og gi Magdahl rett i at det kan være uheldig for den videre politiske debatten å fortsette å bruke denne og liknende belasta merkelapper.

Historia om grønnskollingen med koffert fra SUF på Odda-besøk har jeg fra vanligvis hundre prosent pålitelige kilder. Men sia jeg verken ønsker å fortelle hvem "grønnskollingen" eller hvem de pålitelige kildene var, innser jeg at jeg ville stått meg på å la historia være unevnt. Det hadde vært nok å si at det bare var på nippet at den ulovlige streikebevegelsen i 1970 ikke også nådde Odda.

 

I mars 2007 raste det en lengre polemikk på internlista i det da helt nystarta partiet Rødt. Temaet var kommunistisk organisering, og hvorvidt et venstresosialdemokratisk parti som Rødt er et egna redskap, eller om kommunistisk organisering er nødvendig.

---

Rødt sitt tidsskrift Rødt! trykte i november 56 sider av denne debatten, inkludert et forord av redaktøren. Det spesielle var at de kun trykte friserte utgaver av Øgrims innlegg. Forordet bar også preg av at her var det «den store tenkeren» som satte den ubetydelige gruppa Tjen folket på plass. Eller for å si det på en annen måte, eksistensen av Tjen folket var bare en mulighet for den store tenkeren Øgrim til å legge frem sine konklusjoner. Vi er av en annen oppfatning.

Vi har laga et hefte med hele debatten som vi sender ut gratis til interesserte. Heftet kan bestilles på våre internettsider: http://tjen-folket.no/materiell eller e-post: post@tjen-folket.no. Vi har også lagt ut polemikken på våre Internettsider.

Vi har laga dette heftet fordi vi mener debatten om hvorvidt kommunistisk organisering er nødvendig er viktig. Vi mener debatten mellom oss og Øgrim viste at det også i dag er slik at revisjonismens tannløse versjon av marxismen kun kan forsvares overfor borgerskapet, men ikke i en skarp polemikk om hva som faktisk trengs for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Men ta hverken vårt eller Rødt! sitt ord her. Bestill heller heftet fra oss sjøl, les det og gjør om din egen mening!

Hvorfor vi vil, og Øgrim ikke ville ha et kommunistparti

Øgrims innfallsvinkel i debatten var defaitistisk og dels sjølmotsigende: Han argumenterte for at kommunistisk organisering ikke er mulig i Norge, at AKP(m-l) sjøl på sin storhetstid ikke var «’det revolusjonære partiet’ som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge».

Her avslørte Øgrim at han hadde glemt hva en revolusjon er. En revolusjon er ikke noe et parti gjennomfører på vegne av folket. Et kommunistisk parti kan ikke skape en revolusjonær situasjon, dette er som Lenin forteller en situasjon der herskerklassen ikke lenger kan herske på samme måte som tidligere og der de som er blitt herska over ikke lenger vil eller kan finne seg i dette. En slik revolusjonær situasjon kan enten føre til at arbeiderklassen griper makta eller at borgerskapet etablerer en ny stat, da gjerne i form av fascisme.

En sosialistisk revolusjon gjennomføres AV folket, men med et kommunistparti i spissen. Kommunistpartiets rolle er å være ledende i revolusjonen. Det må ha en forståelse av hva som trengs, stake ut en retning og koordinere og organisere de revolusjonære.

Hvorvidt AKP(m-l) kunne fylt denne rolla er et rimelig hypotetisk spørsmål. Det var aldri noen revolusjonær situasjon i Norge i AKP(m-l)s levetid. Dersom en slik situasjon hadde oppstått, så hadde det slått kraftig inn i kommunistpartiet. Det viktige er at det VAR et kommunistparti som kunne stilt seg i spissen, rekruttert og skolert flere og slik sett fungerte som den ledelsen som er avgjørende for utfallet av en revolusjon.

Her skiller partier som AKP(m-l) seg fra sosialdemokratiske partier opp gjennom tidene som SV, SF, DNA og Rødt. De sosialdemokratiske partiene har ikke den forståelsen og organisasjonsstrukturen som kreves for å kunne spille den ledende rolla under en revolusjon. Tvertimot har de sosialdemokratiske partiene historisk heller stilt seg MOT revolusjonen. Agitert MOT at folk skal gjøre revolusjon og FOR at folk skal holde seg i ro!

I en revolusjon kreves en sterkt organisert ledelse. Et opportunistisk parti som spriker i alle retninger kan ikke gå i spissen.

Ingen har sagt at det å skape et kommunistisk parti er en lett sak i et rikt imperialistisk land. Likevel merker vi at situasjonen i dag med et SV som i praksis demonstrerer sosialdemokratiets udugelighet, deltakelse i imperialistiske røverkriger og en tikkende miljøkatastrofe som kapitalismen er ute av stand til å løse, skaper større bevegelse og søken for kommunismen enn det vi har hatt på mange år.

Rødt er ikke et alternativ for slik ungdom. SV har vist sosialdemokratiets fiasko. Hva skal en med en ny utgave av SV anno 1973 (se vårt hefte: Hvor går DNP)? Bestill dette heftet på: http://tjen-folket.no/materiell/, det koster kr. 15, inkludert porto. Vi driver ikke med inkasso, alt vårt materiell må forskuddsbetales.

Øgrims «revidering» av maoismen

Øgrim kalte seg maoist, men var MOT kommunistisk organisering og FOR det sosialdemokratiske partiet Rødt. – Et parti som er til forveksling likt det partiet Øgrim sto i spissen for å bryte ut av til fordel for arbeidet for å starte et nytt kommunistparti. Hvordan kan dette forenes med maoisme og leninisme? Maoismen bygger på leninismen. Teorien om et leninistisk kaderparti er et av kjernespørsmåla som skiller leninismen fra sosialdemokratiet.

Derfor skreiv Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Poenget med behovet for et marxist-leninistisk revolusjonært parti, blei også tatt opp av Kinas kommunistparti i den store polemikken mot den revisjonistiske ledelsen i Sovjets kommunistparti. Den store polemikken kan bestilles fra oss for kr. 60, gå til: http://tjen-folket.no/materiell/.

Vi skal merke oss dette sideskiftet Øgrim gjorde her i forhold til dette synet. Vi skal komme tilbake til dette.

Det er også et annet minst like viktig kjernespørsmål som skiller kommunister, leninister og maoister på den ene sida, og opportunister, revisjonister og sosialdemokrater på den andre sida: Spørsmålet om proletariatets diktatur. Lenin skreiv det slik:

«Ein kan seia utan å vera redd for å overdriva at dette er nøkkelproblemet for heile den proletariske klassekampen.»

og videre:

«Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»

Hvordan omtalte så «kommunisten», «leninisten» og «maoisten» Øgrim dette spørsmålet?

«Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

Vi svarte:

«Kaster du ikke ut barnet med badevannet nå? Teorien er jo dessuten oppfunnet av Marx, og ikke Stalin. Klart at den helt sikkert kunne blitt praktisert bedre. Også klart at den må tillempes til våre forhold, men å forkaste hele teorien, er å forkaste et kjerneelement i den marxistiske forståelsen: Forståelsen av at proletariatet MÅ ha et statsapparat til å undertrykke (ha diktatur over) borgerskapet.»

Dette svarte aldri Øgrim på.

Øgrim forkasta altså teorien om proletariatets diktatur. Han forkasta kommunistisk organisering til fordel for sosialdemokratisk organisering. Han kalte seg likevel fortsatt «kommunist», «marxist», «leninist» og «maoist». Var dette troverdig? Hva ville den unge Øgrim selv ha kalt folk som gjorde dette? Kan dette kalles noe annet enn revisjonisme?

Hva er revisjonisme og hvorfor må den bekjempes?

Revisjonisme er borgerlig revidering av marxismen. Revisjonismen er marxisme uten tenner. Her fjernes alt det revolusjonære innholdet, og alt som utgjør en trussel for borgerskapet lukes vekk, og tilbake står en ufarlig liberal humanisme. Øgrim vandret på revisjonismens vei. Han «fjerna behovet» for et kommunistparti, og han «fjerna» nødvendigheten av proletariatet-diktatur. Uten dette blir marxismen ufarlig. En sosialistisk revolusjon kan ikke gjennomføres uten et kommunistparti i spissen. Arbeiderklassen kan ikke holde på makta si, uten å opprette et revolusjonært diktatur over borgerskapet. I striden rundt dette skilles kommunister og sosialdemokrater. Historien er full av eksempler på «sprenglærde» (som f.eks. Lenin kalte Kautsky) som forlater kommunismen, og går over i den revisjonistiske og sosialdemokratiske leiren.

Konklusjon

Tron Øgrim har spilt en betydelig, og kanskje avgjørende rolle for kommunismen i dette landet. Han har vært kanskje den viktigste strategen og teoretikeren i norsk m-l historie. Han har skrevet bøker og tekster som kommunister i Norge i dag fortsatt studerer og lærer mye av. Paradoksalt nok nettopp i de spørsmål han på slutten fornekta: Kommunistisk organisering og nødvendigheten av proletariatets diktatur.

De siste årene av sitt liv dreiv han ikke med stort av praktisk politisk arbeid (i den grad han overhodet gjorde det). Han jobba med teori uten et kommunistisk kollektiv, og uten å knytte arbeidet opp mot praksis. Det blei en stor motsigelse mellom liv å lære i forhold til Øgrims gamle forståelse for behovet for om et kommunistisk kaderparti og den praksis han sjøl hadde (eller ikke hadde). Sjølsagt blei han som alle andre påvirka av den virkeligheten han levde i. Marx skrev det slik:

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men omvendt : deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet.»

Det er derfor naturlig at han gikk bort fra vesentlige marxistiske teorier. Men hans «nye» tanker på sine gamle tanker, var ikke «nye» tanker. Det var de samme gamle tankene han i sin ungdom bekjempa. De samme tankene som er ufarlige for borgerskapet, men tilsvarende farlige for arbeiderklassen. Når Rødt! valgte å vie 56 sider til Øgrims mest elendige og borgerlige tanker, så sier ikke det bare mye om Tron Øgrims utvikling, men også minst like mye partiet og tidskiftet Rødt (med eller uten utropstegn).

 

Under tittelen Om feminismen og venstresida kritiserer Gudrun Kløve Juuhl en artikkel av meg, trykt i Rødt!. Jeg skal kommentere det jeg oppfatter som de viktigste punktene i kritikken.

 

Først tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri". "Skal sitatet ha ei meining, må det syna til eit slags ideologisk-essensialistisk fridomsomgrep," skriver Gudrun Kløve Juuhl. Mitt syn er at sitatet har mening i en helt annen sammenheng, nemlig politisk og strategisk. Det er hentet fra Marx, fra hans drøfting av den engelske arbeiderklassens forhold til det undertrykte Irland. Marx formulerte slett ikke dette som et "ideologisk-essensialistisk" begrep. Han mente, konkret og bokstavelig, at den engelske arbeiderklassen ikke kunne frigjøre seg sjøl uten å støtte den irske nasjonens kamp mot engelsk overherredømme. Ja, han poengterte akkurat dette sjøl:

"Derfor er det Internasjonalens oppgave … å vekke forståelse i den engelske arbeiderklasse for at Irlands nasjonale frigjøring ikke er et spørsmål om abstrakt rettferdighet og menneskekjærlighet, men den første betingelsen for den engelske arbeiderklassens egen frigjøring." (Marx, brev til Meyer og Vogt 9. april 1870)

Marx' argumentasjon rundt Irland og den engelske arbeiderklassen fortjener å bli referert mer utførlig: Hvis Irlands frigjøring ikke ble oppfattet som et krav i den engelske arbeiderklassens egen interesse, ville dette binde det engelske folket i "de herskende klassenes løpebånd". De engelske arbeiderne ville bli alliert med sine egne undertrykkere mot Irland. Videre ville de hjelpe undertrykkerne til å bevare en viktig del av grunnlaget for styrken sin, nemlig herredømmet over Irland. Og arbeiderklassens egen kamp ville bli svekket av splittelsen mellom engelske og irske arbeidere:

"Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider som en konkurrent, som truer hans levestandard. Han føler seg som medlem av den herskende nasjon, og gjør seg nettopp av den grunn til redskap for engelsk aristokrati og engelske kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over ham sjøl. "

Ei usedvanlig klarsynt analyse. Og aktuell som aldri før. Etter mitt syn passer også Marx' analyse punkt for punkt på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen: For å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse, må arbeiderklassen og det arbeidende folket avskaffe kapitalismen. Men kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur. Den kvinneundertrykkinga som arbeiderklassens menn står for, støtter opp under kapitalismen som system. Når menn i arbeiderklassen ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, borgerskapet, og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Det blir lite frigjøring av slikt.

Av tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri" utleder Gudrun Kløve Juuhl også at en personlig ikke må undertrykke andre (for eksempel må en ikke ha hushjelp), og bare de mest undertrykte kan være talspersoner for et parti som Rødt. Nå er det umulig å leve i et samfunn som dagens Norge uten å inngå i maktforhold som objektivt sett gjør at en bidrar til å undertrykke andre, hushjelp eller ikke. Vårt hverdagsliv knytter oss, gjennom utallige tråder, til mennesker i vårt eget land, og andre steder på kloden, som får sine vilkår bestemt og forringet (for ikke å si rasert) av måten vi lever på. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre med dette som individer. (Hvor begrenset er for øvrig også en viktig diskusjon, som bevegelsen godt kunne ta litt grundigere.) Men sjøl om vi ikke individuelt kan "melde oss ut" av disse maktforholdene, må vi se dem i øynene i våre politiske analyser. Og vi må ha en strategi for kampen for å oppheve dem, konkrete linjer for hva det betyr, på kort og lang sikt. Ellers risikerer vi å ende opp som enkelte sosialister i den 2. internasjonale, som ønsket å utvikle en "sosialistisk kolonipolitikk".

Er det bare mest undertrykte som kan være talspersoner for et parti som Rødt? Nei, jeg mener ikke det. Men jeg mener, som Juuhl, at det er et problem, og det sier noe om et parti, hvis det ikke makter å frambringe andre talspersoner enn hvite middelklassemenn, uansett hvor utmerkete disse er.

Gudrun Kløve Juuhl griper også fatt i at jeg har brukt det arbeidet med utviklingshemmete barn som beskrives av Turid Horgen i boka Når språket berører som en slags kommunistisk visjon. Hun lurer på om jeg drømmer om en konfliktfri omsorgskommunisme.

Hvordan et kommunistisk samfunn eventuelt vil arte seg, er det vanskelig å ha noen klare meninger om. Når jeg trakk fram Turid Horgens bok, var det for å illustrere et bestemt poeng: Under kapitalismen utgjør mennesker som dem Turid Horgen og hennes kolleger arbeider med, "sosialt søppel", for å bruke kriminologen Steven Spitzers brutalt ærlige betegnelse – mennesker som er en uproduktiv byrde på systemet, og dermed bør oppbevares billigst mulig. Svært mange havner i den kategorien etterhvert: gamlingene, som må straffes på pungen fordi de lever altfor lenge, for ikke å snakke om ruinerte fattigbønder, som hoper seg opp i slumbyene i sør. "Sosialt søppel" er for meg en umulig kategori i et kommunistisk samfunn, hvis en skal ta på alvor at et slikt samfunn skal bygge på prinsippet "fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Et slikt prinsipp innebærer en helt annen måte å verdsette mennesker på enn kapitalismens. Det var dette jeg ville ha fram, ikke at kvinner skal trøste og bære og sørge for den gode stemninga, også under kommunismen.

Gudrun Kløve Juuhl reagerer også på at jeg skriver at et revolusjonært parti må være preget av åpenhet og lytting. Hun vil i stedet at partiet skal ha rom for interessemotsetninger, uenigheter og danning av motmakt. Jeg er naturligvis enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det er interessemotsetninger, uenighet og maktforhold i alle partier, også i et parti som Rødt. Det såkalte "kvinneopprøret" i AKP på 1980-tallet handlet nok også om å bygge opp motmakt i form av en politisk plattform, oppslutning i partiet og resultater i den eksterne kampen. Appeller til mannlige kameraters åpenhet og lyttende holdning ville neppe brakt oss langt, alene. Men beinhard kamp alene ville neppe brakt oss så langt, heller. For vitsen med et parti er jo at vi skal kjempe sammen. Til det trengs enhet og fellesskap. Spørsmålet er hvordan enheten kan skapes.

Men kanskje ligger det en uenighet her: Jeg mener faktisk at en bør stille noen særlige krav til åpenhet for andres erfaringer og evne til å lytte til andres synspunkter i et parti som Rødt, som kjemper for et samfunn fritt for alle former for undertrykking. Det finnes nok av eksempler, også i partier som har kalt seg revolusjonære, på at interessemotsetninger og maktforhold er blitt usynliggjort og fornektet. Og det finnes eksempler på revolusjonære partier som er blitt sprengt i stumper og stykker når interessemotsetninger har kommet til overflata og alle grupperinger har kjempet sin sak to the bitter end. Enhet og evne til felles kamp er også nødvendig for at et parti skal kunne fungere. Denne enheten er ofte blitt skapt gjennom å presse for eksempel kvinner til å gi avkall på sine "særinteresser". Da blir det dårlig politikk. Folk i et parti som Rødt har et særlig ansvar for å lytte, for at enhet skal kunne bli skapt på andre måter. Et særlig ansvar ligger på menn i forhold til kvinner, hvite i forhold til svarte, heterofile i forhold til homofile osv. Det betyr ikke at for eksempel kvinner alltid har rett, politikk er ikke noe kjønnshormon. Men det handler om å være seg bevisst at de samfunnsmessige maktforholdene også virker i et parti som Rødt, og gjøre sitt ytterste for at ikke resultatet skal bli en "sosialistisk kolonipolitikk". Såpass mener jeg vi kan kreve av folk som frivillig har sluttet seg sammen for å kjempe for et felles mål. Gudrun Kløve Juuhl etterlyser mer "utrivelighet og uvennskap" i partiet. Min erfaring er nok ikke at utrivelighet og uvennskap virker fremmende på frisk politisk debatt og utvikling av politiske linjer. Snarere har slikt en tendens til å bringe folk til taushet. Dvask "åpenhet" uten konfrontasjoner er heller ikke gunstig, men det er ikke en slik "åpenhet" jeg etterlyser.

Gudrun Kløve Juuhl mener også at den formen for feminisme som ble utformet av min generasjon, har skylda for mangelen på kvinnelige ledere i Rødt i dag. For det første produserte denne politikken, den gangen den ble utviklet, svært mange kvinnelige ledere i AKP. RV har også hatt en rekke utmerkete og svært synlige kvinnelige politikere, og det samme har vel egentlig Rødt? Det er viktig at vi ikke kommer i skade for å usynliggjøre dem vi har. Når det er sagt, er jeg enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det ikke er noen grunn til å være fornøyd med situasjonen slik den er. Men hva må til for å få fram flere kvinnelige ledere? Gudrun Kløve Juuhl mener at en kollektiv stil, der flere jobber sammen om innlegg etc., nye sammen med mer erfarne, nærmest fungerer mot sin hensikt, ja, jeg forstår det som hun opplever dette som en slags paternalisme, eller rettere maternalisme. Jeg tror heller ikke at slike metoder alene vil frambringe kvinnelige ledere, og for noen passer kanskje ikke en sånn arbeidsmåte i det hele tatt. Med fare for å havne i den maternalistiske posisjonen som gammel og "erfaren", vil jeg si at den viktigste lærdommen er at kvinnelig lederskap vokser fram gjennom utvikling av ny politikk og nye linjer som prøves i ekstern, politisk kamp. Og det er på ingen måte slik at Rødt har en fiks, ferdig politikk for kvinnekampen i dagens samfunn, eller for andre politikkområder, for den del. Her er det nok å gjøre for Gudrun Kløve Juuhls generasjon, gjerne i både konflikt og samarbeid med oss gamle.

 

Kjersti Ericsson 

 

Det hender jeg har mareritt: Jeg har forklart om alt det fine med kommunismen – ingen klasser, ingen krig, ingen undertrykking, ingen penger – mat og klær og medisiner og Internett til alle, bevaring av miljøet, fornuftig bruk av ressursene, mennesket i pakt med naturen, frivillig, fredelig samarbeid om felles mål …

Og så spør programlederen: Og dette skal dere altså innføre med væpnet revolusjon?

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

---

Jeg har så mange gode standpunkter å legge fram, så mange fine ting jeg vil si. Men fra nå er jeg på anklagebenken, mistenkt for blodtørst og sadistisk herskertrang. Hva jeg enn sier eller foretar meg, gjør det bare verre …

Marerittet er ikke privat. Vi har opplevd det alle sammen. Det er bare en vanlig valgsending, som NRK børster støvet av og sender i reprise annethvert år …

Hvorfor har vi – dvs vi som tilhører ml-tradisjonen fra AKP, via RV til Rødt – aldri vært i stand til å svare et klart og tydelig NEI og parkere dette tøvet for godt? Saka er jo at folk flest i Norge oppfatter begrepet "væpna revolusjon" som en væpna maktovertakelse på tvers av folkeviljen. Og det ønsker de ikke. Det gjør ikke vi heller.

Men som marxister sitter vi fast i den tysk-russiske tradisjonen fra første verdenskrig. Vi har lært at her går skillet mellom de ekte revolusjonære og dem som selger arbeiderklassens interesser for en rett linser. Men har det politiske vannskillet stått på stedet hvil i 100 år? Er vi i samme situasjon som Lenin?

Det ser ut til at enkelte mener det. Det finnes små grupper på den norske venstresida som av prinsipp vil hevde at de er for væpna revolusjon. Å bekjempe borgerskapet med våpen i hånd er et strategisk prinsipp, og bare taktiske hensyn hindrer dem i å sette det ut i livet. Imperialismen er den samme i Norge som i Nepal. Derfor må revolusjonen være voldelig, og vi må alltid si det, mener de – noe annet vil være et svik mot arbeiderklassen.

Men prinsippet for å lede en revolusjon er først og fremst å mobilisere det store flertallet av folket til handling. Da kan en ikke gå ut over det folket støtter. Det vil si at politikken må utformes ut fra det store flertallets bevissthetsnivå. Hvis flertallet av folket ikke støtter væpnet kamp, er væpnet kamp feil politikk, fordi det isolerer kommunistene fra folket. Det samme gjelder en stadig insisterende terping på "væpna revolusjon". Det er bare i situasjoner der folket er så hardt undertrykt at det ønsker væpnet kamp, at kommunistene kan organisere dette. Mao sier dette rett ut: "Å være god til å omsette partiets politikk i handling fra massenes side, å være god til å få ikke bare de ledende kadrene men også de breie massene til å forstå og mestre enhver bevegelse og enhver kamp vi starter – dette er kunsten å lede på marxist-leninistisk vis. Det er også skillelinjen som bestemmer om vi gjør feil i arbeidet vårt eller ikke. Hvis vi prøvde å gå til offensiv når massene ennå ikke er vekket, ville det være eventyrpolitikk. Hvis vi insisterte på å lede massene til å gjøre noe mot sin vilje, ville vi helt sikkert mislykkes. Hvis vi ikke gikk fram når massene krever at vi skal gå på, ville det være høyreopportunisme." (Mao Zedong: "En tale til redaksjonsstaben i Shansi-Siyuan dagblad", 2. april 1948, Selected Works of Mao Tse-Tung, Peking 1961, s. 242–243.) Mao er ikke til å misforstå.

Dette er helt avgjørende. Å starte væpnet kamp uten at folket ønsker det, er eventyrpolitikk. Det kalles også Guevarisme, etter Che, som måtte bøte med livet for en slik politikk. Det er en type feil som vanligvis kalles venstreavvik, fordi formen er mer revolusjonær enn innholdet – som er å løsrive seg fra folket. Som Mao sier det: Når du går i grøfta, spiller det liten rolle om du faller utfor på høyre eller venstre side av veien, resultatet er det samme. Venstre i ord, høyre i innhold, er også en bra oppsummering.

Det var ikke slik at kommunistene i Nepal dro ut med våpen i hånd til et folk som ikke støttet væpnet kamp. Det var ikke sånn at Mao gjorde det i Kina heller. Mao skjønte at veien til frigjøring av Kina var å mobilisere bøndene til væpnet kamp, og opprette baseområder på landsbygda der fienden var svakest, for å bygge opp styrker som kunne erobre byene. Grunnlaget for den vellykte politikken var en grundig analyse av de faktiske forholda i landet, hvilke klasser som sto mot hverandre, hvilke motsigelser som var antagonistiske (uforsonlige) og hvilke som var motsigelser i folket. Det var analyser som ble utviklet av mange mennesker gjennom felles revolusjonær praksis, og det var et arbeid som tok mange år. Og det omfattet også utvikling av metoder for ledelse, metoder for politisk arbeid, det vi gjerne kaller "masselinja".

Dette arbeidet sto i samsvar med forholdene der og da. Dette er ikke et taktisk spørsmål, men et strategisk. Fordi det er folket som må gjøre revolusjon, den kan ikke komme utenfra, den kan ikke gjøres på vegne av folket. Det arbeidende folket må selv erobre makta hvis det skal bli noen virkelig frigjøring. Den som forveksler taktikk og strategi her, vil logisk sett kunne påta seg å ta kampen opp på vegne av folket – altså som Rote Armé Fraktion, Baader-Meinhof og lignende.

Moralsk sett har sjølsagt ingen rett til å utbytte fattige folk i den tredje verden (eller noe annet sted), men politikk og moral er faktisk forskjellige ting. Vel mener jeg at politikken bør være moralsk, men den skal styres av analyser og fornuft, ikke av moral. Moralsk sett er det grunn til å nære et brennende raseri mot kapitalismen, men det er ikke lurt å la politikken styres av det raseriet.

Dessuten: Ønsker vi krig? Nei, vi gjør ikke det. En av de viktigste grunnene til at vi vil forandre samfunnet, er at vi er mot krig. Vi ønsker en revolusjon med så fredelige midler som overhodet mulig. Vi ønsker at folket skal være så sterkt, opinionen så klar og entydig, fienden så isolert og desorganisert at det ikke kommer til voldsutgytelser. Når det gjelder oss, vil vi helst ikke slåss en eneste dag, som Mao sier. Vi har alltid sagt at vi må være forberedt på at borgerskapet vil forsvare utbyttersystemet sitt med våpenmakt. Det er for å unngå det at vi selv må kontrollere våpenmakta. At vi selv må være tydelig og overbevisende sterkest. Men dette dreier seg om politikk, om bevisstheten til folk, ikke om å løpe rundt i skog og hei med skytevåpen. Det dreier seg om å bygge enighet og bilegge splittelser like mye som våpentrening.

Med de bestialske våpenarsenalene imperialistene rår over i våre dager, er det ingen grunn til å ta lett på dette spørsmålet. Revolusjonen i Russland ble møtt med rå terror og hemningsløs vold. Disse årene med krig og barbari ødela store menneskelige og materielle ressurser, påførte revolusjonen store skader og satte mulighetene til å bygge ei bedre framtid et langt stykke tilbake. Mennesket er den viktigste ressursen i enhver revolusjon, og krig er ødelegging av mennesker.

Vi står i en helt annen situasjon enn Lenin, i et rikt, lite imperialistland med lange fredelige og parlamentariske tradisjoner. At vi ikke kan oppføre oss som kommunister i et tredje verden-land, skjønte iallfall Mao: "… oppgava til proletariatets parti i de kapitalistiske landa (er) å skolere arbeiderne og samle krefter gjennom en lang periode med legal kamp, og på den måten forberede seg på å styrte kapitalismen for godt. I disse landa dreier det seg om en langvarig legal kamp, om å utnytte parlamentet som talerstol, om å gjennomføre økonomiske og politiske streiker, om å organisere fagforeninger og om å skolere arbeiderne. Der er organisasjonsforma legal, og kampforma ublodig (ikke-militær)." (Mao Zedong: "Problemer i krig og strategi", Verker i utvalg, bind 2, s. 217–218.)

Når det gjelder oss revolusjonære i Norge i dag, så står vi overfor en mengde spørsmål vi ikke har noen løsning på. En del kamerater tror det er en løsning å organisere seg "kommunistisk" – og tror de kan opprette et kommunistisk parti bare ved å følge Lenins retningslinjer på papiret. Jeg tror de kameratene undervurderer oppgaven ganske ettertrykkelig. Vi lever under forhold som er svært forskjellige fra Tsarrussland i 1902, og vi er svært få og svake.

I Brechts Tolvskillingsoperaen står Sjørøver-Jenny over oppvasken og drømmer om hevnens time. Da skal et skip med åtte master og femti kanoner klappe til kaia, og skyte byen i grus. Bare det lurvete hotellet der Jenny holder til, blir spart. Sjørøverne kommer i land og legger hele byens befolkning i lenker – og så spør de Jenny om hvem de skal drepe: "Da blir det nok stille på havna, når man spør meg hvem som må dø! Og da vil dere høre meg si: Alle! Og hver gang et hode faller, sier jeg: "Hoppla!""

Sjørøver-Jenny er aleine, hun er ute av stand til å se hvem som er venner og hvem som er fiender. Hun er hardt undertrykt, og drømmer desperat om en annen verden. Men hennes drøm blir en lettvint drøm om hevn, som ikke inneholder noe perspektiv for grunnleggende endring.

En revolusjon er en omveltning, der hele samfunnet gjenomgår en kvalitativ forandring. Men når vi ser på de siste hundreårenes revolusjoner, sier det seg ikke selv at de mest blodige er de "mest revolusjonære", de som forandret samfunnet mest gjennomgripende og som ikke lot noen vei tilbake stå åpen.

Hovedspørsmålet for oss er å se hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og å skape en virkelig enhet blant folket og de revolusjonære. Vi må overvinne alle splittelser og sektvesen. Dette vil ha strategisk betydning.

Vi skal ikke innføre kommunismen i 1800-tallets industrisamfunn, ikke i 1920-tallets Sovjetrussland eller 1950-tallets Kina, ikke engang i 1970-tallets Norge. Vi lever i en annen verden og i en annen tid, i datateknologiens, miljøkatastrofenes og oljeimperialismens sosialdemokratiske Norge. Kommunismen er mer nødvendig enn noensinne, men vi vet ikke hvordan vi skal komme dit, oppskriftene hjelper oss ikke, de er for gamle og utilstrekkelige, lagd for andre vilkår, og erfaringene med dem er ikke engang oppsummert. Samtidig modner kommunismen foran øynene på oss – vi kan se mer av den nå enn vi kunne på 1970-tallet. Vi må rense hodene våre for gammelt slagg, samtidig som vi lærer av det som har vært riktig. Og først og fremst finne nye svar, som svarer til vår virkelighet. For å finne de svarene, trenger vi alle de hodene vi har i Rødt i dag, og mange flere, både i og utafor partiet. Som Tron Øgrim sa det: Vi trenger både trekanthuer og firkanthuer – det store mangfoldet av tenkeevne og skaperkraft. Det er ingen liten og lettvint jobb å utvikle analyser og teorier.

Skal vi skape et kommunistisk parti, holder det ikke å stirre seg blind på gamle analyser laget for andre tider og andre forhold. Det holder ikke med lettvinte kjappis-løsninger. Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten, vi må studere sannheten fra fakta, vi må undersøke og ikke prate tull. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ingen lettvint jobb. Det krever felles praksis i stor skala og over lang tid for å studere virkeligheten. Det krever at partiet forener seg med det norske folket og deltar i folkets kamper, oppsummerer erfaringene og bringer ny erkjennelse tilbake, slik at kampen kan utvikles og analysene forbedres.

Lenins parti ble stort og sterkt, men hvor er det i dag? Erfaringene må oppsummeres. Lenins parti og Maos parti har utviklet seg til nye klassestrukturer, til svarte undertrykkerregimer og utbyttere. Kan denne partimodellen være svaret på hva vi trenger? Etter mitt syn står vi overfor et dilemma: Vi trenger en generalstab som er sterk nok til å erobre makta, men som samtidig er så innstilt på demokrati at den ikke blir sittende med makta over folket. Lenin hadde svaret på den ene sida i denne motsigelsen, men ingen har klart å finne noe tilfredsstillende svar på den andre sida.

Det å skape det partiet som kan lede oss fram til et klasseløst samfunn, kan ikke gjøres i dag, fordi vi ikke engang kjenner hovedparolen for kampen. Det er en svær oppgave, som krever stor innsats, og som krever mange hoder og mange slags erfaringer. Derfor er debatt om norsk virkelighet mer interessant enn noen frasefylt disputt om hvem som er mest revolusjonær. Det haster – derfor må vi vise tålmodighet og gjøre grundig arbeid.

 

Fagorganisasjonen – det elementære grunnlaget for all moderne arbeiderbevegelse – var og er et svar på det monopolet som den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på, monopolet på produksjonsmidler.

Dette er innledninga til første kapittel i Harald Berntsens bok Tilbake til start. Se omtale i Rødt! nr 1, 2008 – og svar fra Berntsen i dette nummer.
Utdraget er trykt med tillatelse fra forfatter og forlag.

---

Når éi gruppe mennesker skaffer seg hel og full privat eiendomsrett over en økende del av jorda og produksjonsinstrumentene – opprinnelig ved bruk av voldsmakt, etter hvert som et mer umerkelig resultat av den økonomiske konkurransen – blir de en ny klasse av det som kalles kapitalister. Når dette skjer, blir et voksende flertall andre mennesker «frigjort» fra de samme midlene til eksistens, og står igjen som en klasse av eiendomsløse proletarer. Det vil si: De blir også reelt frigjort ved at de står igjen med full privat eiendomsrett til sin egen menneskelige arbeidskraft, som juridisk sett like frie individer som kapitalistene. Til forskjell fra slaver og livegne, eier de seg sjøl og kan reise fritt hvor de vil med arbeidskrafta si, ubindi av tidligere stavnsbånd.

I forhold til tidligere samfunnsformer representerer kapitalismen altså en høy grad av menneskelig frigjøring. Men dette hindrer ikke at de arbeidende og herrene som lever av overskuddet av arbeidet deres, er like avhengige av hverandre som før. Den nye juridiske likheten, friheten og brorskapet som det kapitalistiske borgerskapet proklamerer i de politiske revolusjonene sine, er både nødvendig grunnlag for og resultat av den nye fundamentale økonomiske ulikheten som det private monopolet på produksjonsmidler innebærer.

For å overleve er arbeiderne avhengig av å få solgt arbeidskrafta si til de kapitalistene som til enhver tid vil ha den, for ei lønn som de så på varemarkedet kan kjøpe de til enhver tid nødvendige livsmidlene for, varer som de sjøl har produsert for kapitalistene. Så lenge arbeiderne selger arbeidskrafta si én og én til arbeidsgiverne – en annen, fordummende betegnelse på kapitalistene, det vil si arbeidskraftkjøperne – er de i utgangspunktet prisgitt de lønns- og arbeidsvilkåra kapitalistene finner det for godt å tilby.

Det vil si: I situasjoner der det er knapphet på arbeidskraft, kan også den enkelte arbeider få en viss makt. Han kan si til den «arbeidsgiveren» han for tida har leid ut arbeidskrafta si til, at konkurrentene hans, som mangler arbeidskraft, tilbyr bedre lønn og arbeidsvilkår enn han nå har. Dermed kan han true med å skifte til en ny arbeidsgiver og presse fram bedre vilkår.

Slike erfaringer var med på å gi opphav til ideen om å organisere seg i fagforeninger. Særlig i tider med god avsetning var kapitalistene like avhengige av å få tilført fremmed arbeidskraft til produksjonsmidlene sine som proletarene var avhengige av å få solgt arbeidskrafta si til kapitalistene. Dermed oppdaga arbeiderne at de ved å slutte seg sammen i foreninger kunne si til arbeidsgiverne at arbeidskrafta bare var til salgs på bestemte vilkår. På denne måten – det vil si ved å true med streik – kunne arbeiderne oppveie en del av den overlegne makta arbeidsgiverne i utgangspunktet hadde.

Arbeiderne kunne med andre ord svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft. Dette svaret kunne bare fungere effektivt hvis ingen brøt ut av samholdet bak kravet om avtale og blei streikebrytere.

Som konsekvente liberalister alltid og helt riktig har hevda, er allerede fagforeningsmonopolet i strid med den frie konkurransekapitalismen. De samme liberalistene glømmer bare like konsekvent at den samme kapitalismen er grunnlagt på sin egen motsetning, et privat monopol på produksjonsmidler.

Med andre ord: Hele vitsen med den moderne fagorganisasjonen var og er å erstatte individuelle kontrakter om lønns- og arbeidsvilkår – og dermed konkurransen mellom arbeiderne om arbeidsplassene – med så omfattende kollektive avtaler som mulig. Det avgjørende maktmidlet fagorganisasjonen hadde og har for å få oppretta og opprettholde de kollektive avtalene, var og er streikevåpenet. Det vil si at de kan true med ikke å levere den arbeidskrafta som kapitalistene er avhengig av å få tilført produksjonsmidlene de har monopolisert på sine hender, og som de ikke kan betjene med egne krefter. Uten streikevåpenet kunne og kan fagorganisasjonen – i all fornuftig mening av ordet – bare pakke sammen og legge ned virksomheten sin. Uten fagorganisasjoner, ingen kollektive avtaler – og uten streikevåpenet, ingen av delene.

Omvendt var den maktforskyvinga til fordel for arbeiderne som faglig organisering og streikevåpenet betydde, årsak til at arbeidsgiverne med alle midler – fra saklig argumentasjon til trakassering og direkte vold – forsøkte å kvele fagforeningene i fødselen. De kunne for eksempel si til de faglige foregangsfolka at de personlig ikke hadde noe imot foreningene og de krava de stilte, men at hvis de gikk med på dem, ville de tape i konkurransen med andre arbeidsgivere, og arbeidsplassene ville bli nedlagt.

Hva svarte pionerene for faglig organisering på dette? Sa de at når det var slik, måtte de gi avkall på å danne foreninger og trekke de kollektive krava tilbake – som del av et lokalt, nasjonalt eller internasjonalt «solidaritetsalternativ»? Nei, de gjorde det motsatte. De svarte med å ta kampen opp for å stifte fagforeninger og opprette kollektivavtaler også på konkurrerende bedrifter, innafor og på tvers av landegrensene – og dermed skifte ut den lokale «solidariteten» med egne arbeidsgivere med et grenseløst samhold arbeiderne imellom.

Når pionerene svarte på denne måten, tok arbeidsgiverne fram pisken. De dreiv med trakassering, usaklige oppsigelser, svartelisting og mer eller mindre voldelig forfølgelse – helt til heller ikke dét nytta. Da var tida inne for å komme den nye fagorganisasjonen i møte – for å inngå kompromiss med den, framfor å bli rent over ende av arbeiderne og risikere at de gikk løs på sjølve den private eiendomsretten og hele det bestående samfunnet.

 

Tariq Ali intervjuet av Global Balkans

"Utgangspunktet for enhver diskusjon om hvilken som helst del av det tidligere Jugoslavia må være: "Hvorfor skjedde det?" og: "Kunne det vært unngått?" Det tror jeg det kunne. Når en borgerkrig starter, kan nesten alt skje. Alle parter begikk overgrep, men siden Vesten støttet opp om én side i konflikten, ble serberne demonisert," sier Tariq Ali i dette intervjuet i Global Balkans. "Jeg holder i stor grad tyskerne ansvarlige for den jugoslaviske føderasjonens oppløsning."

Tariq Ali (født 1943) er en britisk-pakistansk forfatter og politisk kommentator. Han har skrevet både skjønnlitteratur og faglitteratur, blant annet boka Fundamentalismenes kamp, som kom på norsk i 2005 (se omtale i Rødt! nr 4, 2006). Han er tidligere trotskist og har senere også vært aktiv i Labour Party. Han er i dag partiløs og sitter i redaksjonsrådet til New Left Review.

Global Balkans er et forsknings-, medie- og organiseringsnettverk basert i San Francisco, Toronto, Montreal, Paris og Milano. De arbeider lokalt og i solidaritet med sosiale bevegelser i det tidligere Jugoslavia og på Balkan.

Artikkelen trykkes med tillatelse fra Global Balkans, og er oversatt av Mathias Bismo.

---

Global Balkans: I dag, 5. oktober 2007, er det tilfeldigvis 7 år siden den såkalte 5. september-revolusjonen i Serbia, da Slobodan Milosevic ble styrtet. Perioden siden 5. oktober er kjent som "tranzicija" eller "overgangen" i Serbia. Det vi i dag er vitne til, er en akselerert privatiseringsoffensiv, massearbeidsløshet, økt massefattigdom som følge av ti år med krig, det høyeste antallet flyktninger og internt fordrevne i Europa, og en rekke løfter om en bedre fremtid gjennom privatisering osv. Hva er ditt perspektiv på transisjonen i konteksten av denne post-intervensjonsperioden?

Tariq Ali: Vel, det første spørsmålet som melder seg, er: Overgang fra hva til hva, eller fra hva til hvor? For meg er Jugoslavias store tragedie at det ble splittet opp.

Dette var et land midt i Europa der ulike grupper levde ganske godt sammen i 50 år. De utviklet ikke det etniske hatet og begynte å drepe hverandre plutselig. Det hadde materielle årsaker. Og disse materielle årsakene har sin bakgrunn i IMFs krav om å implementere deres programmer, noe som knakk den jugoslaviske hærens enhet, siden den ikke ble betalt. Det var intervensjonen fra noen europeiske makter, først og fremst det nye Tyskland etter murens fall, som oppfordret til Slovenias løsrivelse og i forlengelsen også Kroatias. Så jeg holder i stor grad tyskerne ansvarlige for den jugoslaviske føderasjonens oppløsning.

Dette betyr ikke at det ikke fantes motsetninger innen landet, men jeg mener at disse motsetningene kunne vært løst av EU om unionen hadde vært visjonær og framsynt – ved å tilby en milliard dollar til Jugoslavia for å gjøre dem i stand til å reparere huset sitt, til å demokratisere seg selv, til å forbli en føderasjon, til å gi kosovarene samme rettigheter som kroatene og slovenerne. Og det ville trolig skjedd.

Men dette var ikke det de valgte å gjøre. Med en gang du setter i gang en løsrivelses- og oppdelingsprosess, blir det panikk blant folk, det verste kommer frem i folk, og noen ganger vil de drive det de oppfatter som fiendtlige etniske grupper ut av områdene sine. Vi så dette i India og Pakistan i 1947, da de ble brutt fra hverandre, og en million mennesker døde i forbindelse med dette. Det var forferdelig. Det er dette oppdelinger har en tendens til å ende med.

Utgangspunktet for enhver diskusjon om hvilken som helst del av det tidligere Jugoslavia må være: "Hvorfor skjedde det?" (som jeg forklarte), og: "Kunne det vært unngått?" Det tror jeg det kunne. Når en borgerkrig starter, kan nesten alt skje. Alle parter begikk overgrep, men siden Vesten støttet opp om én side i konflikten, ble serberne demonisert. Og det er dette jeg reagerte mest på. Jeg sa ikke at serbiske paramilitære ikke utførte overgrep, men de var ikke de eneste. Det største antallet flyktninger som ble drevet vekk fra hjemmene sine, var serbere fra Krajina og Kosovo. Dette er noe folk som stadig vekk snakker om flyktninger, ikke vil vedgå, siden serberne ble ansett som fienden. Jeg liker ikke denne måten å skille fiender og venner på.

Det jeg mener, er at det var et Jugoslavia, og at mange regnet seg selv som jugoslaver. Og noen av de beste menneskene fra denne verdenen gjør det fortsatt.

Overgangen som vi i dag er vitne til, er overgangen til en stat godkjent av EU, som er villig til å gjøre det IMF og den internasjonale kapitalismens institusjoner vil den skal gjøre for å gjøre seg tiltrekkende. Men denne "attraktiviteten", som består i å påføre sminke og pudder fra de internasjonale kreftene, går ikke veldig dypt. Derfor ser vi gang på gang hva som skjer. Så, er det denne ideen om fremtiden – om å skape en liten, meget rik eliteklasse, og et flertall som ikke betyr noe – vi vil akseptere for Serbia og regionen? I så tilfelle, synes jeg det er en stor tragedie. Hvis vi ser på det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen, har det vært en kraftig forfall innen helse og utdanning og levealderen er lavere. Den sosiale infrastrukturen som ble skapt – uansett hvor mangelfull den var – var mye bedre for flertallet av folket enn tilfellet er i dag. Det samme gjelder for Serbia.

Jeg tror ikke at overgangen til en nyliberalistisk stat som er styrt etter nyliberalistiske retningslinjer der markedet gjør alt, kan hjelpe statens innbyggere, uansett hvor den er. Vi vet det vil bli og er i ferd med å bli en kaotisk, ensidig overgang som ikke vil tjene flertallet av befolkningen.

Global Balkans: Sier du at det er en sammenheng mellom de opprinnelig faktorene – sammen med den nasjonalistiske militarismen som oppsto fra den, førte til oppløsningen – og den nyliberalistiske omstillinga som foregår i dag?

Tariq Ali: Ja. Alle disse landene ønsker å være helt like. De vil ha små makteliter. De bryr seg ikke om hva som skjer med befolkningen på Balkan. Så hvis du vil ha dem til å se like ut, hvorfor kan du ikke gjenforene dem? Hvorfor opprettholde dem som uavhengige små stater? Amerikanerne kunne fortsatt opprettholdt militærbaser i Tuzla og i Kosovo. Men hvorfor smuldre opp landet hvis det er alt du vil gjøre? Nei, det er ikke en god situasjon, og her har EU, slik jeg ser det, opptrådt enda dårligere enn USA overfor det tidligere Jugoslavia. Britene kapitulerte – de var best posisjonert, men de kapitulerte fullstendig for tyskerne – og Storbritannia fikk til gjengjeld oppfylt egne krav i EU. Det ble drevet en omfattende motbydelig hestehandel, og det var folket i det tidligere Jugoslavia som led – folk fra alle etniske grupper. Jeg kan ikke få understreket dette sterkt nok.

Global Balkans: Da Nato intervenerte og bombet Serbia og Kosovo (Den føderale jugoslaviske republikken) i 1999, delte store deler av venstresida i Vesten seg. En rekke uenigheter og debatter fant sted, og noen støttet intervensjonen på grunn av det de regnet som humanitære årsaker, mens andre gikk mot. Når du ser dette i lys av alt det som har skjedd etterpå rundt global politikk og militære intervensjoner som har funnet sted andre steder i verden, kan du si noe om hva som fikk deg til å innta de standpunktene du gjorde – å gå mot Nato-intervensjonen på tross av disse uenighetene – og reflektere rundt hvorfor du mener det var viktig?

Tariq Ali: Vel, jeg anså intervensjonene fra Vesten, USA og Nato i Jugoslavia for i stor grad å være bestemt ut fra vestlige behov, ikke behovene til folkene i regionen. Det er dette som alltid avgjør slike intervensjoner. De gir dem en innpakning: «humanitær intervensjon», «sivilisatoriske hensikter», «intervensjoner for å redde menneskeheten». Men innerst inne, og noen ganger ikke så langt inne, er det kun én årsak. Det er å forsvare sine egne interesser eller det de anser som sine interesser i regionen.

Da Nato bestemte seg for å bombe Jugoslavia, var det noe som var nødvendiggjort av det USA drev med på den tiden. I dag vet vi at hver gang serbiske ledere gikk med på kravene, ville det bli lagt til ytterligere nye krav. De ville ikke ha en avtale i Rambouillet. Og de amerikanerne som var involvert i dette – Albright, Richard Holbrook og de andre demokratiske haukene – skjuler det ikke. På et tidspunkt, da folket i Kosovo som amerikanerne bevæpnet, ikke ville akseptere Rambouillet-betingelsene fordi de ikke ville gi dem full uavhengighet, tok Madeleine Albright en av dem til side og sa at de måtte oppføre seg, hvis ikke ville de ikke bombe Jugoslavia. De ville sikre makta si, og de ville fjerne Milosevic fordi de ikke opplevde ham som nyttig, selv om de hadde gjort avtaler med ham tidligere.

Global Balkans: Hvorfor tror du de ikke opplevde ham som nyttig?

Tariq Ali: På dette tidspunktet tror jeg amerikanerne mer eller mindre hadde bestemt seg for at europeerne ikke ville bli i stand til å takle situasjonen. Det var delvis USAs egen avgjørelse å gå inn i Europa igjen, og å utvide Nato. Det er slik jeg ser krigen i Jugoslavia, en krig for å utvide Nato og gi alliansen en ny rolle. Det var en del av USAs globale tankesett, hvordan de vurderte sine egne interesser. På denne tiden spurte noen om vi faktisk trenger Nato når den kalde krigen er over. USA trengte Nato, og en av hensiktene med krigen mot Jugoslavia var å utvide Nato til grensene av det tidligere Sovjetunionen. Og det gjorde de. Behovene til folkene i regionen var underordnet.

Hvorfor ble dette støttet av deler av venstresida? Jeg tror de ble fanget av retorikken og svært beveget av bildene av kosovarer på flukt. Disse bildene ble vist på tv om og om igjen. Tallene som ble formidlet av USAs propagandaapparat, var at mellom 30.000 og 100.000 kosovarer var blitt drept, et tall som siden har blitt tilbakevist. De endelige tilgjengelige tallene, viser at færre enn 4.000 kosovarer døde, og selv om det er grusomt, er det langt fra de tallene de viste til. Enkelte sa mer eller mindre åpenlyst til meg: «Vi hater Milosevic for det han gjorde og for det jugoslavene gjorde eller det serberne gjorde i Bosnia. Da kunne vi ikke gjøre noe, nå er det på tide å slå tilbake.» Så det stakk ganske dypt hos enkelte, og det ødela også den delen av venstresida. Mange av dem som støttet Nato-intervensjonen i Jugoslavia, ble ikke på venstresida veldig lenge. De gikk videre. Mange av dem støttet for eksempel krigen i Irak. Så hovedsaklig endret den på holdningene til folk som var klare til å få holdningene sin endret.

Global Balkans: Du har nevnt krigen i Irak, den pågående militaristiske tilbøyeligheten til USA og Nato og hendelsene 11. september. De katastrofale følgene av USAs intervensjoner i Irak og Afghanistan har bidratt til å fjerne oppmerksomheten mot det som har skjedd på Balkan etter intervensjonen. Det er flere årsaker til dette, og noen har du allerede nevnt. I skiftet mellom den 'humanitære intervensjonen' i 1999 og den såkalte 'krigen mot terror' som startet i 2001, er det noen klare forskjeller, men det er også en viss sammenheng her. Hvordan ser du på Nato-intervensjonen i 1999 i lys av det som har skjedd siden?

Tariq Ali: Det var andre allierte da. Derfor er det så trist – jeg kunne sagt underholdende, selv om det ikke er direkte underholdende – å se hvordan de vestlige behovene til USA, deres allierte og medienettverkene har endret seg. Under intervensjonen i Jugoslavia, var linja at «vi forsvarer de stakkars muslimene i Bosnia og Kosovo mot Milosevic». Den var svært pro-islamsk, og de utnyttet religionen. De oppfordret støttespillere for Al-Qaida til å komme og slåss i Bosnia. Amerikanske fly ble sendt for å hente dem. Britisk etterretning rekrutterte islamistiske fundamentalister til å dra og slåss i Bosnia, noe de ikke liker å snakke om i dag. Lawrence Wrights betydningsfulle bok om Al-Qaida, The Looming Tower, nevner ikke Bosnia i det hele tatt, selv om det var Vestens og den islamistiske fundamentalismens siste felles intervensjon før 11. september. Det snakkes det lite om, for nå er det pinlig.

De hentet allierte fra hvor de ville, fordi hensiktene var ulike. I det hensiktene endret seg – så forandret de seg. Derfor snakker de ikke mye om det. Etter 11. september ville amerikanerne ha noen av disse Al-Qaida-menneskene som sloss for bosnierne i Bosnia, inn til avhør. Bosniske myndigheter motsatte seg først dette, siden noen av dem hadde fått medaljer for sin heroiske innsats i Bosnia. Men til slutt utleverte de dem. Fordi det er en amerikansk koloni.

Det er dette Bosnia og Kosovo er i dag. Teknisk sett er de FN-protektorater, men i virkeligheten er de USAs kolonier. Jeg snakker med mange venner i Bosnia, og de sier, enten de er serbere, kroater eller bosniere, at det er grusomt. De sier at Sarajevo er en depressiv og sørgelig by å bo i, og de sier at behovene til okkupasjonsmakten, FN og de såkalte tredjerangs politikerne fra Europa som kommer for å bli øverste delegerte i Kosovo og Bosnia, kommer før behovene til den lokale befolkningen. Det har funnet sted en tragedie i regionen, i både Bosnia og Kosovo, som folk ikke liker å snakke om.

Hvor lenge skal de bli, hvor lenge skal det være protektorater? Slik jeg ser det, bør en fornuftig ledelse i EU før eller senere forsøke å få Jugoslavia samlet igjen – ikke som før, men som en føderasjon. Folkene har mye mer til felles med hverandre enn de har med folk utenfor regionen. Det er en tragedie. Det vil ikke skje umiddelbart, men jeg håper det vil skje.

Global Balkans: I Masters of the Universe skrev du at krigen mot Jugoslavia var Natos første, og at det kunne bli den siste. Du forutså et fremtidig mønster med direkte aksjon fra USA, støttet av Storbritannia. Det virker ganske treffende for Irak, og jeg lurer på om du kunne kommentere dette.

Tariq Ali: (latter) Det var så mange motsetninger innen Nato under bombingen av Jugoslavia. Franskmennene sa åpent at de måtte forhindre Nato-kommandører, amerikanske Nato-kommandører, fra å bombe flere broer og byer. Og det var ingen god erfaring for USA heller, siden politikere la seg for mye opp i operasjonen. Derfor følte jeg at USA i fremtiden ville foretrekke å handle på egenhånd, siden de ikke helt kunne stole på at Nato ville gjøre det som måtte gjøres.

Det var treffende i forhold til Irak, men ikke i forhold til Afghanistan som var en Nato-intervensjon, og som skaper problemer for dem nå nettopp på grunn av dette. Men jeg tror USA vil benytte seg av alt. Når de kan bruke FN, vil de bruke FN. Når de ikke kan det, vil de bruke Nato. Når de ikke kan bruke Nato, vil de gå direkte til verks. Trykket i USA går i økende grad i retning av å gjøre ting på egenhånd sammen med noen få allierte. Folk var forberedt på å støtte dem, siden de har full kontroll, slik tilfellet er i Irak. Jeg mener, britene har støttet Nato fullt ut.

Global Balkans: Jeg lurer på om du kan si noe om hvordan Nato-intervensjonen beredte grunnen for disse senere intervensjonene med utgangspunkt i den presedensen som er satt innen internasjonal lov om å hoppe over FNs sikkerhetsråd.

Tariq Ali: Jeg mener at intervensjonen i Jugoslavia – som ikke var sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, men som USA mente var sanksjonert av humanitære behov som var viktigere enn alle lover – skapte en stemning der Vesten kunne kvitte seg med alle de ikke likte.

Det var to grupper av vestlige liberalere som var enige i dette. Den ene var den nye bølgen av menneskerettighetsprofessorer på amerikanske universiteter, som hovedsaklig er der for å forsvare nye kriger: Ignatieff (1), Ian Buruma (2) og slike folk. Så hadde du de andre som sa: «Nei, verden har endret seg, og vi trenger en stormakt som faktisk forsvarer opplysningen, som forsvarer demokrati og frihet.» Jeg er uenig med disse folkene. USA har aldri gjort det, bare se på rullebladet i før og nå. De vil ikke gjøre det, for det er ikke i deres interesse. De gjør det som er i sin egen interesse. Dette har ikke noe å gjøre med universelle behov, eller det noen oppfatter som universelle behov.

Dette er grunnen til at et stort antall av de liberalerne som støttet krigen i Jugoslavia, også støttet invasjonen i Irak. Så begynte de å endre mening. Men opprinnelig støttet de invasjonen av Irak. Dette var særlig sterkt i Frankrike. Chirac gikk ikke med på invasjonen av Irak, men det var franske intellektuelle, særlig rundt Le Monde (3) og Libération (4) og alle disse liberalerne, som ønsket å gå inn i Irak. Jugoslavia-krigen var altså svært avgjørende for å endre standpunktene til venstreorienterte og liberale intellektuelle, og å få dem over på det amerikanske imperiets side. Det spilte en svært så stor rolle her, og de har ikke sett seg tilbake siden.

Global Balkans: Kan du si noe om massemedias rolle i den politikken og den demoniseringsprosessen som har vært rettet mot disse regionene? I dine arbeider har du blant annet gått gjennom hvordan analogier til Hitler har vært benyttet, og gjentatte ganger overført på deler av verden som Irak, Afghanistan og Serbia som en del av begrunnelsen for slike intervensjoner.

Tariq Ali: Vel, analogiene til Hitler trekkes ofte frem, fordi en av de få tingene opinionen i vest er enig om, er at Hitler var en fæl fyr. Filmer og dokumentarer om annen verdenskrig kommer hele tiden. Det er den eneste erfaringen i Vesten folk identifiserer seg positivt med. Så de bruker det hele tiden. Hitler-analogien har vært brukt helt siden britene sammen med franskmennene og israelerne bestemte seg for å invadere Egypt i 1956. Den egyptiske nasjonalistlederen Nasser ble beskrevet som Nilens Hitler. Siden ble Gaddafi ofte beskrevet som en Hitler-figur. Men nå er han en venn igjen. Han er ingen Hitler, han er en Jefferson. Så har du Milosevic, som ble beskrevet som Hitler. Og da behovet endret seg, ble Saddam Hussein Hitler. En skulle nesten tro at Hitlers nederlag i annen verdenskrig egentlig ikke var et nederlag i det hele tatt, siden så mange hitlere har kommet til. Men det tjener vestlige propagandabehov.

Bildene av kosovarer på flukt ble brukt om og om igjen i media. En kar uttalte ganske seriøst til meg at «grunnen til at jeg ikke kunne støtte krigen i Irak, var at det ikke var noen bilder». Så jeg spurte ham hva han ville tenkt dersom det hadde blitt fabrikkert bilder av Saddam Husseins tropper i en kurdisk landsby der de drev ut folk, tre uker før krigen. Han svarte: «Da ville jeg kanskje støttet den.» Så media spiller en svært avgjørende rolle, og har blitt en sentral støtte for de nye krigene med det de gjør. Et bilde tatt ut av sin kontekst som gjentas i hver eneste nyhetssending i to uker, kan gjøre en befolkning hysterisk og presse den til å gå til krig. Irak har svekket dette, så mange er meget nervøse for tvilsomme kriger på grunn av Irak. Dersom Jugoslavia presset folk i retning av intervensjon, presser Irak dem nå i motsatt retning. Så det er interessant å se hvordan dette utvikler seg.

Global Balkans: Kanskje en av de tingene som er vanskelig å forstå for folk i Vesten, som ser seg selv som sosialdemokratiske og humanitære, er at det ikke var noen klar interesse som olje på spill i Jugoslavias tilfelle.

Tariq Ali: Det stemmer. Men USAs interesser er ikke fullstendig dominert av olje. De må vurdere posisjonen sin i verdensøkonomien, og de må også vurdere posisjonen sin i Europa. De har klart å få etablert meget store militærbaser i det tidligere Jugoslavia. Tuzla (Bosnia) er en kjernevåpenbase, og de har nå sin største helikopterbase i Kosovo. Så de har ekspandert. De kaller det en Nato-utvidelse, noe som også stemmer, men det er også deres utvidelse. Det er slik de vurderer det i en verden i endring, å ta initiativet og marsjere fremover. De har nå omringet Russland med militærbaser, grunnen til at russerne nå etter langt om lenge begynner å svare ved å si at «hei, vent, vi samarbeidet med dere, men dere behandler oss som en fiende.»

Så ideen om at store imperier kun handler ut fra økonomiske interesser, er gal. De handler for å forsvare det politiske hegemoniet sitt på globalt nivå, noe vi har sett gjentatte ganger. Hvorfor tok britene Afrika da de var et imperium? Ikke fordi de fikk mer penger ut av Afrika – tallene er interessante. Britene tjente mer penger på investeringer i Argentina, som de aldri okkuperte, enn fra det meste av Afrika. De gjorde det fordi det passet de globale strategiske behovene deres. Og okkupasjonen av Jugoslavia passet USAs globale strategiske behov, da de så at europeerne hadde skapt et salig kaos ved å rive et land fra hverandre uten å kunne håndtere det. Så gikk de inn for å vise europeerne at «vi er her fortsatt og utgjør makta.»

Global Balkans: Mange gir Bush-administrasjonen og de nykonservative rundt ham ansvaret for USAs katastrofale politikk etter 11. september, og ser på et nederlag for Republikanerne som nøkkelen til å gjøre en slutt på den aggressive imperialistiske politikken USA har drevet. I Bush in Babylon siterer du en Clinton-rådgiver, Philip Bobbitt, som sier at endringene i USAs imperiepolitikk i en post-kommunistisk verden, ble iverksatt av Clinton og ikke Bush. Kan du si noen om dette og hva det betyr for antikrigsorganiseringen?

Tariq Ali: Hvis en intelligent utenforstående ser på hva som har hendt i USA, vant amerikanerne en enorm seier ved kommunismens fall. En bør ikke undervurdere dette. Da det skjedde, kom spørsmålet: «Hvordan skal vi håndtere denne seieren?» En av rådgiverne til Bush senior, Bush den første, Zalmay Khalilzad, en afghansk-amerikaner, stilte spørsmålet: «Er vi beredt til å bruke makt mot andre kapitalistiske makter for å sikre hegemoniet vårt? Jeg mener vi bør være det.» Dette har vært en stor debatt innen administrasjonene. Bush senior og Clinton gikk begge med på det, og sa: «Vi må bruke makt.» Clinton brukte, som tidligere nevnt, makt.

Så det er en imperial kontinuitet, og jeg mener det er alt for enkelt å legge alt ansvaret på Bush og Cheney. De utgjør et spesielt avskyelig herskerpar, men de handler ikke alene. Den amerikanske herskereliten er en ganske stor gruppe, og selv om den var splittet på spørsmålet om Irak, var ikke Demokratene splittet. Ledelsen støttet fullt opp om bombing av Irak. Clinton var på en konferanse hos britiske Labour Party, og sa at angrepet på Irak burde støttes. Hillary Clinton støttet krigen mot Irak. Barack Obama er for bombing av Iran, Hillary Clinton er for bombing av Iran.

Hvis man skal være helt ærlig, bør en si at USA grunnleggende er en ettpartistat. Det er to fraksjoner i ett parti – den republikanske fraksjonen og den demokratiske fraksjonen. Og når det kommer til imperialistiske intervensjoner og forsvar av USAs interesser utenlands, er det ikke stor forskjell. Ulikhetene er kosmetiske. En liker å gjøre det med en stor koalisjon hvis denne kan organiseres, den andre bryr seg ikke om hvorvidt det er en koalisjon eller ikke.

Global Balkans: Et annet spørsmål om venstre-liberale intervensjonister. Jeg er interessert i hvordan disse debattene utspant seg i New Left Review (5), der du er redaktør og bidragsyter. Jeg vet at Branka Magas (6) og Quentin Hoare (7) var tidligere bidragsytere, som brøt offentlig med New Left Review rundt denne debatten. De grunnla så The Bosnian Institute, som spilte en sentral rolle i lobbyarbeidet for en aggressiv intervensjonistisk politikk overfor Bosnia og Serbia. Jeg lurer på om dette er noe du vil si noe om etter så mange år.

Tariq Ali: Jeg har ikke noe mot å snakke om det. I New Left Review er det ingen tvil om at det var ulike syn på Jugoslavia-krigen. Vi hadde folk som ikke liker å bli beskrevet som kroatiske nasjonalister, men det var i hvert fall det inntrykket de ga oss. De var absolutt en del av demoniseringen av Serbia. De nektet å se på det som en borgerkrig, men så heller på det som en krig som ble ført av Serbia. Mange av oss så på det som en borgerkrig skapt av EU og tysk intervensjon for å bryte opp landet – to fullstendig ulike måter å se på det på. Det var diskusjoner rundt det, og mange andre temaer i tilnytning til diskusjonen, og til slutt var det en gruppe folk som forlot New Left Review. Eller de sier vi ble kvitt dem. Noe som ikke bryr meg, jeg er glad vi ble kvitt dem. Alle beveget seg mot høyre – noen ble sionister, de fleste støttet krigen i Irak.

Så det som begynte som et skrubbsår, utviklet seg raskt til koldbrann. Branka Magas og Quientin Hoare – som var gode venner av meg, jeg må være ærlig, jeg likte dem meget godt – pleide å være tilhengere av Jugoslavia, jugoslaviske nasjonalister. Og til å begynne med uttrykte de mye riktig kritikk av de nasjonalistiske strømningene i Jugoslavia. Branka skrev ting som var svært treffende, der hun forutså at Jugoslavia ville bli oppløst på grunn av dette. Men da borgerkrigene begynte, tippet det etter mitt syn over for dem, og de endret synspunkt. Dette skiftet i synet på Jugoslavia førte dem lenger vekk fra noe som helst som har å gjøre med venstresidas universalistiske prosjekt.

Det ville vært rart, i tiden etter kommunismens sammenbrudd, da hele venstresida var splittet – folk endret tilhørighet – om ikke New Left Review hadde blitt merket av dette. Det ville betydd at vi hadde vært fullstendig isolert fra disse bevegelsene. Det var vi ikke, og jeg tror folk gikk hver til sitt.

Jeg beklager at det endte opp slik, men jeg beklager ikke at vi beholdt kontrollen over New Left Review. Bare se for deg hva New Left Review ville blitt, hvis vi ikke hadde greidd det – fiendtlig innstilt til palestinske nasjonale ambisjoner, sympatisk innstilt til Israel, sympatisk innstilt til det amerikanske imperiet, sympatisk innstilt til krigen i Irak. En slags universal kosmopolitanisme for å rettferdighøre amerikansk intervensjonisme. Det er dette New Left Review ville endt opp som. Det ville ikke vært New Left Review mer. I stedet fikk vi inn en rekke unge folk og revitaliserte magasinet, og jeg gleder meg i dag over å kunne si at det er mer innflytelsesrikt enn noensinne før. Det oversettes verden over, det har en spansk utgave. Det ironiske er at denne splittelsen oppsto som et resultat av Jugoslavia. Jeg har ingen anelse om hva de (Magas og Hoare) gjør. Jeg kjenner til The Bosnian Institute. Jeg vet ikke hvem som finansierer det, og jeg bryr meg ikke. De har gått videre, og jeg tenker ikke mye om dem. Det er andre ting å gjøre i verden.

Global Balkans: I Fundamentalismenes kamp utfordrer du Samuel Huntingtons doktrine om 'the clash of civilizations', og viser hvordan den har blitt mobilisert for å legitimere militaristiske operasjoner i deler av den muslimske verden. I det samme arbeidet skrev også Huntington om ortodoks kristendom som en egen sivilisatorisk sfære, og plasserte konfliktene i de jugoslaviske krigene i den konteksten. Hvilken rolle mener du slike imperialistiske doktriner kan ha spilt i prosessen med å forme det internasjonale samfunnets politikk mot det tidligere Jugoslavia?

Tariq Ali: Vel, mange bruker det som en modell, og sier at det er en kamp mellom katolisismen og den ortodokse kirken. Den kjøper jeg ikke. Hvor var denne kampen i 50 år? Selvsagt kom religiøse galninger på alle sider frem for å forsvare sin egen variant av nasjonalisme. Men det var allerede post-factum, det var ikke årsaken til borgerkrigen som delte opp Jugoslavia etter at Slovenia brøt ut. Det er ikke slik det skjedde.

Når jeg tenker tilbake på den tiden, tenker jeg at hvis serberne hadde hatt en mer effektiv ledelse, kunne de kanskje klart å stoppe dette. Jeg tror nok at Milocevic' proaktive holdning til resten av landet ikke hjalp. Det var en annen leder på den tiden, Ante Markovic, som ville kunne bidratt bedre til å forsvare jugoslavisk enhet mot disse voksende nasjonalismene. Og det må tilføyes at Milosevic, ut fra typen politisk leder han var, var en avgjørende leder. Men det var ikke det eneste problemet. Folk gjorde det til det eneste problemet. Tudjman var ikke det spor bedre, og det er det som plager meg – folk kritiserer Milosevic, og det er bra, men hvorfor angriper dere ikke Tudjman?

Global Balkans: Noe av det som opptar Global Balkans politisk, er hvordan en bør formulere og skille ut en kontekstualisert (sett i sammenheng, red.) kritikk av serbisk og andre lokale nasjonalismer. En kritikk som tar i betraktning de komplekse faktorene som fikk dem til å vokse, i motsetning til en meget demonisert og dekontekstualisert holdning til nasjonalismer i regionen, særlig serbisk nasjonalisme, på en måte som visker ut de faktorene som bidra og legitimerer «internasjonal» intervensjon i en eller annen form.

Tariq Ali: Det meste som er skrevet om Jugoslavia, uansett side, har faktisk vært meget dekontekstualisert. Arbeider jeg liker godt, er Susan Woodwards bøker som jeg har oppfattet som ekstremt nyttige og ekstremt objektive, og som gir en skikkelig gjennomgang av oppløsningen av landet og årsakene til det. Hun er en forfatter som ikke er forutinntatt.

Jeg pleide å reise til Jugoslavia – jeg hadde venner, jugoslaviske venner, som er en del av den globale bevegelsen. Vi hatet det som skjedde, og hatet å velge side i en borgerkrig. Og jeg valgte ikke side i den forstand. Jeg sa at «dette er en stor tragedie». Men det som pleide å gjøre meg sint, var når andre, tidligere kjent som internasjonalister, ville velge side med en smålig nasjonalisme mot en annen. Det er det jeg nekter å gjøre.

Global Balkans: Slik situasjonen er i dag, blir nyliberalistisk politikk implementert i hurtig tempo over hele Balkan. Mesteparten av folket, uavhengig av politisk ståsted, er fanget mellom det som i Serbia i dag kalles «tajkuns» (industrialister), det nye begrepet for de lokale industrialister som har tjent på all ustabiliteten – og på den andre siden utenlandsk multinasjonal kapital. Kan du si noe mer om prospektene for organisering for å klare og slippe unna denne situasjonen som det dramatisk fattige flertallet er fanget i, mellom industrialistene og utenlanske spekulanter. Hva må skje på grasrota?

Tariq Ali: Det er svært vankelig å utfordre dette i disse små statene. Du trenger regionale allianser, slik sør-amerikanerne viser i dag for å utfordre det, siden industrialistene grunnleggende er i tospann med de multinasjonale selskapene, selv om det er motsetninger mellom dem. De lever på hverandre, og de handler sammen hele tiden. Det beste ville vært, med utgangspunkt i disse statene, om folk i løpet av 5–6 år innså at de hadde mer til felles med hverandre mot sine respektive industrialister enn noe annet. Det kan skje, en bør ikke gi opp dette. Jeg tror minnene om det gamle Jugoslavia, det historiske minnet, vil eksistere en stund til. Etter at minnet om grusomhetene fra borgerkrigen er glemt, vil folk huske at en gang pleide de å leve sammen. Jeg håper det. Jeg ønsker ikke å lyde for overoptimistisk, men hvis alle disse landene blir med i EU, hvorfor kan det ikke være en Balkan-føderasjon innen EU, som kanskje også kan omfatte andre land – som for eksempel Bulgaria? Det er verdt å tenke slik, bare for å bryte ut av den sneversynte nasjonalismen som har ødelagt disse landene, og for å kvitte seg med de byråkratene og militærstyrkene okkupantene har plassert der. For ikke noe land kan forbli evig okkupert.

Global Balkans: Det siste spørsmålet mitt handler om de to nyligste politiske scenariene som er blitt presentert for å løse Kosovo-spørsmålet. (8) I kjølvannet av den mislykte, såkalte «uavhengigheten under overoppsyn» som FNs tidligere spesialutsending til Kosovo Marti Ahtisaari foreslo sommeren 2007, står vi nå overfor en ensidig uavhengighetserklæring fra Kosovo, støttet av USA og noen EU-stater. I en slik spent situasjon, der aktørene tar i bruk stadig mer militaristisk retorikk som tilsvar på konflikten, hva slags resultat ser du for deg?

Tariq Ali: Det er meget vanskelig å forutse. Noen snakker om en ny krig dersom USA presser dette gjennom uten noen sikkerhet for minoritetene. Mange av disse er allerede fordrevet, men noen er igjen. Og med et Russland som ikke er det samme Russland som da Nato-angrepet på Jugoslavia fant sted, er det et åpent spørsmål hva som kommer til å skje. Min følelse er at russerne ikke vil gjøre noe, og at den serbiske eliten, som allerede er tung nyliberalisert, til slutt vil inngå en avtale. Det er min spådom. Når det gjelder hva som kommer til å skje med den serbiske minoriteten og andre minoriteter, jeg hater å si det, men den eneste logiske løsningen nå, gitt at alt annet er blitt delt opp, er en oppdeling av Kosovo. Jeg liker ikke å si dette, men det er trolig den eneste måten man kan beskytte minoritetene på nå. Noe som er sørgelig, men likevel ultranasjonalismens logikk.

---

Noter:

• 1) Michael Ignatieff, kanadisk historiker og politiker. [Tilbake]
• 2) Ian Buruma, britisk-nederlandsk kulturviter og journalist. [Tilbake]
• 3) Le Monde, fransk sosial-liberalistisk avis, må ikke forveksles med Le Monde Diplomatique. [Tilbake]
• 4) Libération, fransk avis, grunnlagt av Jean Paul Sartre, i dag en mainstream avis. [Tilbake]
• 5) New Left Review, britisk marxistisk tidsskrift, se http://www.newleftreview.org. [Tilbake]
• 6) Branka Magas, kroatisk-britisk historiker og journalist. [Tilbake]
• 7) Quentin Hoare, britisk journalist og oversetter, gift med Branka Magas. [Tilbake]
• 8) Intervjuet ble gjort før Kosovos ensidige uavhengighetserklæring. [Tilbake]

 

Det baskiske kravet om sjølvbestemming blir skjult mellom det at Spania framstår som eit vestleg EU-land og demokrati, og ETA sine drap. Men det foregår også eit jamt politisk og kulturelt ikkje-valdeleg arbeid for baskisk sjølvbestemming, eit arbeid som blir brutalt undertrykka av den spanske staten, skriv Ingrid Baltzerzen som obeserverte valet i Baskerland i vinter.

 

 

Ingrid Baltzersen er nestleder i Rødt og var solidarisk valgobservatør i Baskerland i mars 2008.

---

Baskarland (Euskal Herria) ligg i Spania og Frankrike og er delt i sju provinsar. I den spanske staten er Baskarland delt i fire provinsar, tre av dei ligg i den baskiske autonome regionen i Spania som har eit eige parlament med begrensa myndigheit. Baskisk (euskera) er ikkje eit indoeuropeisk språk, og har eksistert i området frå før vår tidsrekning.

I det spanske parlamentsvalet 9. mars i år var to av dei baskiske venstresidepartia som er for sjølvstyre, suspenderte. Desse partia representerer standpunkt og folk som har pleid å få 10–15 % oppslutning i dei baskiske provinsane i parlamentsval, og hatt ordførar og absolutt majoritet i fleire byar og landsbyar. Ein stor del av befolkninga i Baskarland hadde altså ikkje noko parti å stemma på i valet, og valkampen dei forbudte partia førte, var ei oppfordring om boikott av det udemokratiske valet.

Forboda av partia ANV (Accion Nacionalista Vasca) og EHAK (Euskal Herrialdeetako Alderdi Kommunista) er ei fortsetting på ein politikk den spanske staten har bruka dei siste åra, dei forbyr baskiske parti og hindrar dei dermed frå å delta i det politiske livet. På 2000-talet har Batasuna i ulike variantar blitt forbudt med grunngjevinga at dei ikkje tar avstand frå ETA sine aksjonar, og dessutan har same mål: baskisk sjølvstende. I valet på det baskiske parlamentet i 2005 stilte den same rørsla lister gjennom partiet EHAK, og i lokalvalet i 2007 stilte dei gjennom partiet ANV. Halvparten av listene deira blei forbudt i valdistrikt tilsvarande eit fleirtal av folketalet, så dei fleste baskarane hadde ikkje moglegheit til å stemma på partiet.

Forbodet får ekstreme konsekvensar for lokaldemokratiet i dei landsbyane der denne rørsla tidlegare har hatt fleirtal. Eit døme er landsbyen Lizartza med litt over 600 innbyggarar. Landsbyen har blitt styrt av Batasuna frå slutten på Franco-regimet og fram til dei blei ulovlige i 2003. I lokalvalet i 2007 var to av listene som stilte i Lizartza forbodne, og den tredje trekte seg. Det spanske høgrepartiet PP stilte lister med kandidatar frå Madrid, og vann dermed valet med 27 stemmer, under 8 % av avgitte stemmer. Den nye ordføraren frå PP, Regina Otaola, bur 75 kilometer unna og kjem til Litzartza med fullt politioppbod kvar fredag. Då blir all radiokommunikasjon i landsbyen blokkert, det vil seie at mobiltelefonar, garasjedøropnarar, elektroniske billåsar osb. ikkje virkar. Det første ordføraren gjorde, var å henga opp det spanske flagget på rådhuset, eit flagg som ikkje har hengt der sidan Franco regjerte. Befolkninga i landsbyen føler seg beleira, og får ikkje ta del i styret av landsbyen. Den tidlegare ordføraren frå Batasuna, José Antonio Mintegi, og representantane han har stilt på liste med, har organisert eit parallelt kommunestyre. Dei prøver å organisera kulturaktivitetar og andre kommunale oppgåver med eigne pengekjelder, men det er sjølvsagt ei vanskeleg oppgåve.

Politimakt mot politikk

Politikarar blir straffeforfulgt når dei brukar ytringsfridomen sin. Ordføraren i Hernani, Marian Beitialarrangoitia (ANV), blei dømt til 2 års fengsel i ein lågare rettsinstans for i ein tale å ha uttrykt sympati for baskiske politiske fangar og torturofre. Ho blei i februar slept fri av spesialdomstolen Audiencia Nacional i Madrid, men ho må møta jamnleg for politiet og kan ikkje forlata landet.

Det spanske politiet har utvida rettar til å arrestera folk på terrormistanke. Menneskerettsorganisasjonar jobbar mot ein type varetektsfengsling som blir kalla "incomunicado", fengsling i fem dagar utan at ein har rett på grunngjeving, uavhengig advokat eller lege, og utan at familien får vita kor ein er. Etter fem dagar blir ein framstilt for dommar, som kan idømma ein nye fem dagar incomunicado. Ein kan altså sitta ti dagar utan andre vitne enn politifolk og ein dommar, noko som opnar for bruk av tortur. Rundt 5.000 baskarar hevdar dei har blitt torturert av spanske myndigheiter sidan 1975.

Eit eksempel på bruk av tortur mot politiske ytringar er fengslinga av Martxelo Otamendi, ein av redaktørane av den dåværande einaste baskiskspråklege avisa, Egunkaria. Otamendi fortel om tortur som liknar den andre fangar i krigen mot terror blir utsett for: Han fekk tildekka ansiktet sitt, blei forhindra i å snakka og sova, blei truga med seksuelle overgrep, fekk ein pistol retta mot hovudet sitt, og blei truga med å bli drepen viss han fortalte kva han hadde blitt utsett for til fengselslegen (1). Otamendi ventar no på rettssaka si.

Den spanske staten brukar fengsling og tortur både for å få tilståelsar, men også som kollektiv straff og for å hindra politisk organisering. Eit sentralt krav er at fangane skal sona dommen sin i Baskarland. Politikken dei siste tjue åra har vore å plassera fangane så langt unna som mogleg. Det gjer at familiane blir utsett for store påkjenningar når dei skal vitja slektningane sine som sit i fengsel fleire hundre mil unna. Eit fengselsbesøk på nokre minutt krevjer timesvis av køyring kvar helg, og fleire har omkomme på vegen. Fangefamilieorganisasjonane har difor frivillige som køyrer familiemedlemmar til fengselsbesøk.

Framtidsutsikter

Den baskiske venstresida har eit aktivt politisk arbeid gjennom mellom anna parti, kulturelle organisasjonar, aviser, menneskerettsorganisasjonar og grupper som jobbar for å minnast dei baskiske ofra under den spanske borgarkrigen. Åtaka på politisk verksemd gjennom arrestasjonar, tortur og lange fengselsstraffar for vanleg politisk arbeid kveler denne aktiviteten. Anti-terror-lovgjevinga er skremande for alle politiske aktivistar, men Baskarland er det området i Vest-Europa som har sett dei mest skremande utslaga. Kampen for å få driva politisk arbeid i Baskarland burde difor vera relevant for fleire enn berre baskarane.

Anbefalt litteratur

Stein Torger Svala (2006): Baskisk frihetskamp – urfolk, antiterror og demokratisk fascisme

---

Note: 1. http://www.englishpen.org/writersintranslation/magazineofliteratureintranslat/basquecountry/martxelootamendi/ [Attende]

 

Kvinneundertrykkingen i Nepal er brutal i forhold til mange andre land. Nepal er et av få land i verden som har lavere forventet levealder for kvinner enn menn. Men det er store variasjoner også på dette området. Inntrykket er at de største kjønnsforskjellene er der kastesystemet og hinduismen står sterkt.

Ella Hosar er student og aktiv i Helselag til Nepal.
Maren Kurdøl er student og er med i Rød Ungdom og i Helselag til Nepal.

---

Kvinneundertrykkingen gjennomsyrer fortsatt hele samfunnet, selv om mye er forandret. Praksisen med at kvinner med menstruasjon blir betraktet som urene og må sove i fjøs eller uthus, er på retur. Men vi snakker altså om et samfunn der kvinner ikke en gang kan drømme om å bli sett på som et selvstendig samfunnsindivid som kan greie seg uten en mann. Under folkekrigen satte maoistene kvinnekamp på dagsorden. Mye er endret, men enormt mye står igjen.

Ekteskap er svært avgjørende for nepalske kvinners liv. På grunn av den strenge hinduistiske troen som fortsatt råder i Nepal, har kvinner stort sett ikke annet valg enn å gifte seg. Dette reduserer både rettigheter, levevilkår og frihet for svært mange kvinner. Det er vanlig at kvinner gifter seg ved tidlig alder, noen allerede ved fjorten år, men det vanligste er et sted mellom seksten og tjue år. Men vi ser en positiv utvikling for kvinnene i Nepal. Da giftealderen tidligere lå nærmere fjorten i de fleste tilfeller, er den nå som regel rundt atten. Etter sitt ekteskap blir kvinner ofte vurdert i forhold til sin mann, og hun blir oftere regnet som "hans kone" enn et selvstendig individ. Foreldrene er nesten alltid involvert i valget av partner, men det er mer og mer sjeldent med tvangsekteskap. En kvinne er vanligvis økonomisk avhengig av sin mann, og også ved arveoppgjør stiller kvinner dårligere enn sine brødre.

Nå har kvinner fått arverett i Nepal, men de gamle holdningene henger igjen, og likhet ved arv foregår knapt nok i praksis. Dette er et av forholdene som gjør kvinner lite økonomisk uavhengige fra sine menn. I tillegg er det i Nepal, som i de fleste land i verden, hjemmet som er kvinnenes domene, mens mennene har et arbeid med inntekt. Dette økonomiske systemet, i tillegg til den fastlåste hinduistiske tradisjonen, gjør at kvinner flest er gift.

Når det gjelder skilsmisse er den nepalske tradisjonen at den som vil skille seg, må kjøpe ut den andre parten. Skilsmisser forekommer derfor svært sjelden, og som regel etter mannens ønske. For en skilt kvinne er det nærmest umulig å gifte seg på nytt. Å være fraskilt tilsvarer i hinduistisk tradisjon det samme som å miste sin kaste. Tidligere var det vanlig med flere koner, men dette er heldigvis en tradisjon som er på vei ut. De kvinnene vi møtte i Nepal, mener det er noe de kan takke maoistene for. "Maoistene lærte oss at vi ikke skulle akseptere den slags undertrykkelse," sa en kvinne vi møtte.

Fødsler og barnedødelighet

Når kvinnene går gravide, jobber de like hardt som ellers helt frem til fødselen. Etter fødselen får de ekstra hvile og litt mer mat i syv dager, så er det på'n igjen. 5–10 % av kvinnene dør under fødselen, mens barnedødeligheten er på ca 15–20 %. Barna er kvinnenes ansvar, og selv om fruktbarhetsraten har sunket de siste årene, ligger Nepal fortsatt høyt over reproduksjonsraten på 1,8 barn per kvinne. De høye barnetallene er et resultat av tradisjon, ønsket om arbeidskraft, barnedødelighet samt mangel på prevensjon.

Når det gjelder barnefødsler, ser vi at det er store forskjeller på antall barn, avhengig om kvinnene bor i by eller på landsbygda. Kvinner i byene føder generelt færre barn enn de på landsbygda. Dette skyldes i hovedsak to faktorer, og gjenspeiler mangel på utbygd helse- og skolevesen i Nepal. Tilgang på leger, sykehus, prevensjon og annen medisinsk hjelp er drastisk høyere i byområder enn utenfor. Den beste hjelpen finnes kun i Katmandu. I tillegg er muligheten for utdanning større i byer, og her er det også en høyere andel kvinner i utdanning. Kvinner med utdanning føder statistisk færre barn enn de uten.

Fødsler utgjør en helserisiko både for kvinnene og barna deres, ettersom de fleste fødsler skjer uten assistanse fra autorisert helsepersonell. Mye av barnedødeligheten kunne vært hindret ved enkel informasjon. Fødslene skjer i hjemmet og gjerne rett ned på et jordgulv, noe som fører med seg mer bakterier enn barnet kan håndtere. Mange barn dør også av enkle barnesykdommer, som enkelt kunne vært hindret med vaksiner og informasjon. Myndighetene hevder at vaksinasjonsprogrammer ikke lar seg gjennomføre i Nepal, fordi vaksinene må holdes kalde hele tiden. I et ufremkommelig fjelland der flertallet av befolkningen bor på landet, kan man ikke holde vaksinene kalde under frakting. Dette understreker igjen Nepals behov for videre utvikling.

Rett i arbeid

En annen stor helsefare for kvinner er deres harde arbeidsdag. De fleste jenter blir tatt ut av skolen etter noen år, og de begynner da å jobbe i hjemmet. Når de gifter seg, må de ta ansvar for sitt nye hjem, samt bidra til svigerforeldrenes husholdning.

Å få et lite småbruk i Nepal til å gå rundt, krever hardt fysisk, og ofte risikabelt arbeid. Dette arbeidet tilfaller i stor del kvinnene, siden mennene ofte har lønnete jobber i India eller andre steder. Svært mange kvinner får belastningsskader. Beinbrudd og rygg-/nakkeskader er også er utbredt problem for kvinner, siden de svært ofte bærer tunge bør på smale fjellstier. Ved å se hvordan en vanlig arbeidsdag er for nepalske kvinner, får vi et godt bilde av det tøffe livet kvinnene lever.

En nepalsk kvinnes arbeidsdag starter tidlig, hun står vanligvis opp i tre–fire tiden om morgenen, og starter med husstellet. Dagens gjøremål består i å vaske hus, utstyr, lage mat til familien og mate dyrene. I tillegg må hun samle brensel og fôr til dyra, noe som krever mange timers gåing med tung last. Når hun legger seg om kvelden, i ellevetiden, har den typiske nepalske kvinnen 20 timer hardt arbeid bak seg. Det er ikke vanlig å sove mer enn fire timer hver natt, mer er det rett og slett ikke tid til. Av de 20 timene arbeid, er ti timer gange med tung last. Brensel og mat til dyrene må hentes i fjellskråninger, og deretter fraktes på smale stier hjem. Fordi det tar såpass lang tid å finne tilstrekkelig med brensel/fôr, gjør kvinnene sitt beste for å unngå flere turer enn nødvendig. Dette gir enorme bører for de små kvinnene og fører naturlig nok til både ulykker og belastningsskader. Når man ser på kvinnenes arbeidsdag, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor nepalske kvinner lever kortere enn sine menn?

Kvinnene og maoistene

Mange kvinner vi møtte, takket maoistene for en endring i sin situasjon. Mye av bedringen i kvinners situasjon skyldes nok den naturlige utviklingen i levestandard, men vi kommer ikke bort fra maoistenes rolle når det gjelder holdningen overfor kvinner. Maoistpartiet har fjernet seg fra den tradisjonelle hinduistiske tenkemåten og representerer et nytt kvinnesyn i Nepal.

Under folkekrigen tok folkets frigjøringshær i bruk kvinner i kampen. Her ble kvinner og menn sett på som like viktige og behandlet tilnærmet likt. Når det gjelder oppgavene i hæren, er det ingen forskjell på "kvinneoppgaver" og mennenes oppgaver. Alle må bidra der det trengs. Nå som hæren befinner seg i leire og ikke i geriljakrig, er det også lagt til rette for at barn kan bo i leiren sammen med sine foreldre. På denne måten blir ikke kvinner hindret fra deltagelse om de skulle bli gravide. Maoistene har flere ganger understreket kvinnenes betydning under folkekrigen. Noen av de vi snakket med, gikk til og med så langt som å si at maoistene hadde en stor militær fordel fordi de hadde sett kvinnenes styrke, noe kongehæren ikke hadde gjort.

I tillegg til at kvinnene spilte en viktig rolle i folkets frigjøringshær, har maoistene en egen kvinneorganisering og kvinnepolitikk. All Nepalese Womens Association (Revolutionary) (ANWAr) er Nepals største kvinneorganisasjon. I tillegg til å jobbe kvinnepolitisk innad i partiet, organiserer de kvinner lokalt. Sentralt jobber ANWA(r) mot parlamentet, og konsentrerer seg om rettigheter for kvinner. Endringene i eiendomsrett og arverett for kvinner skyldes i stor grad ANWA(r)s jobbing. Som viktige saker never Purna Sabedi, sentral leder av ANWA(r), likelønn, økonomisk likhet for kvinner og menn, lik deltagelse i hæren, like forelderrettigheter, utdanning for kvinner samt borgerrettigheter på generelt plan. ANWA(r) ønsker også at det innen det offentlige skal være lik kjønnsrepresentasjon.

Da maoistene satt i den midlertidige lovgivende forsamlinga, hadde de den høyeste representasjonen av kvinner, 40 %. På det lokale planet jobber ANWA(r) i mindre foreninger rundt om i Nepal. Her skolerer de kvinner, arrangerer møter, og jobber sammen med kvinner for å løse konkrete problemer. De lokale foreningene jobber for å bekjempe fordommer og fastgrodde tradisjoner. Et stort problem i distriktene er menns vold mot kvinner. Vold i hjemmet er svært vanlig, og skyldes bildet av mannen som kvinnens hersker. Å forebygge denne volden er blant de viktigste oppgavene til ANWA(r) lokalt.

Som nevnt fikk kvinnene en svært viktig rolle under folkekrigen, da folkets frigjøringshær tok i bruk kvinnelige soldater. Krigen som varte i over ti år, var en svært tøff tid for Nepal og særlig for kvinnene. Både barn og kvinner var svært utsatt for overgrep. Mange soldater betraktet kvinnenes kropp som en naturlig del av "byttet" etter å ha raidet en landsby.

Vi er ikke sikre på i hvor stor grad voldtekt var vanlig fra folkets frigjøringshær, ettersom alle kvinnene vi snakket med fortalte historier om kongehæren. Derimot kunne flere kvinner fortelle at frigjøringshæren varslet dem om angrep, eller beskyttet dem når kongehæren kom. Likevel finnes i dag et ukjent antall barn som er resultater av en voldtekt. Disse barna er også uten statsborgerskap, fordi dette innvilges kun når farskapet er kjent. På denne måten blir kvinnene dobbelt straffet. I tillegg til det grusomme overgrepet de er utsatt for, mister de rettighetene for barna sine, og risikerer å bli utstøtt av samfunnet som følge av "uekte barn". Kanskje valgte mange kvinner å gå inn i frigjøringshæren fordi det var enn form for trygghet i en urolig tid?

Også ANWA(r) hadde tøffe tider under krigen. Organisasjonen var forbudt og måtte jobbe under jorda. Kvinner som støttet maoistene risikerte strenge straffer. Likevel valgte mange å trosse dette forbudet, og ga maoistsoldatene husly og mat.

Endringer i kvinnenes situasjon

Som vi har sett, er kvinnenes situasjon i Nepal i stadig endring. Levestandarden bedres hele tiden, og gamle holdninger er på tilbakemarsj. Kunnskap om helse, hygiene og ernæring spres til stadig flere, og dette hindrer sykdommer og dødsfall. Gorneti Model Hospital i Rolpha-distriktet er et eksempel på hvordan maoistene har bidratt til helsearbeid på landsbygda. GMH er ett av få sykehus som befinner seg utenfor byområder, og etter å ha besøkt sykehuset, kan vi konstatere at det så absolutt er viktig for lokalbefolkningen. I tillegg har alle kompanier av folkets frigjøringshær egne "medics", som har mer eller mindre medisinsk kompetanse. Under folkekrigen jobbet medicsene med krigsskadde i hæren. Nå som krigen er slutt, har de fått en rolle som "leger" for lokalbefolkningen ved kompanibasene.

I maoistenes kjerneområder ser vi at holdningen til kvinner er endret. Kvinner har fått egenverdi, og blir sett på som noe mer enn et redskap for å føde barn. Kvinnene lærte å ta sin plass i samfunnet da de ble bevisste sine rettigheter, og vanlige folk så hvor ressurssterke kvinner egentlig er. GMH er et godt eksempel på hvordan menn og kvinner står likt. Der deler man på arbeidsoppgavene, og alle er like mye verdt. De kvinnene vi snakket med, har aldri opplevd noen form for diskriminasjon på sykehuset. Fordi likestilling er maoistenes policy, skal ikke forskjellsbehandling foregå, fikk vi fortalt av en kvinnelig lege.

Kvinnenes tanker og ønsker

Alle kvinnene vi snakket med, ønsket en utvikling for landet sitt som kunne bedre levestandarden for befolkningen. I tillegg var alle veldig glade for den positive utviklingen, og fredssituasjonen som nå råder i landet. Alle fryktet en ny borgerkrig. Svært mange kvinner snakket om utdanningen som nøkkel til utvikling. De var fremfor alt opptatt av sine barns muligheter, heller enn sine egne.

Slik utdanningssituasjonen er i Nepal i dag, har man svært få reelle utdanningsmuligheter utenom byene. I tillegg er en bedring av helsesituasjonen på landsbygda en viktig forutsetning for kvinners muligheter. Med en så hard arbeidsdag er god helse forskjellen på et enkelt liv og å så vidt overleve. En familie med en kun en forsørger har ingen mulighet til å gi barna utdannelse. I et land som Nepal ser vi tydelig hvordan helse, utdanning og utvikling går hånd i hånd. Kvinnene vi møter, er ikke sinte for det de mangler, men takknemlige for det de har. Likevel er det en fortvilelse å spore hos dem. En fortvilelse over løfter som aldri følges opp, over urimelige lånerenter og over mulighetene som ligger ubrukte.

De kvinnene som arbeider i ANWA(r) eller i partiet, har klare tanker om likestillingspolitikk. De ønsker seg et samfunn med mest mulig likestilling, på alle plan og nivå. De ønsker seg et system som tilpasser seg kvinner, og gir dem muligheter til arbeid og et verdig liv. Optimismen vi ser hos dem er stor, kanskje ikke så rart med tanke på de endringen de har opplevd på så kort tid. Noen av kvinnene vi møtte, ønsket å høre mer om kvinnenes situasjon i Norge, for å ta lærdom av likestilling her i landet. De ville vite hvilke saker som var viktig for kvinner i Norge. Og da vi kunne fortelle at arbeidslivet fortsatt ikke hadde likelønn, ble de rimelig overrasket.

 

– eit intervju med Paul Burkett av João Aguiar

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur. Kapitalismen er forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det.

Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar er sosiologistudent ved Det humanistiske fakultetet ved Oporto universitet (FLUP) i Portugal. Den portugisiske versjonen av dette intervjuet vil kome i O Diário: odiario.info.

Dette intervjuet stod også i Monthly Review sitt nettmagasin MRZINE i engelsk versjon. I nettversjonen er det laga lenker til bøker og forfattarar som ikkje er tekne med i den norske utgåva. Sjå http://mrzine.monthlyreview.org/aguiar240407.html. Intervjuet vert trykt med løyve frå MRZINE og er omsett frå engelsk til norsk av Einar Jetne.

---

Paul Burkett er professor i økonomi ved Indiania State University i USA. Han har i dei seinare åra gitt vitkige bidrag til å etablere marxismen som viktig teoretisk reiskap innanfor miljøforsking og miljødebatt. Burkett har i tillegg til ei rekke artiklar gitt ut dei to bøkene Marx and Nature: A red and green Perspective i 1999 og Marxism and Ecological Economics: Toward a Red and Green Political Economy i 2006.   Saman med Martin Harts-Landsberg har han også skrive fleire bøker om økonomi og utvikling i Aust-Asia, mellom anna China and Socialsm: Market Reforms and Class Struggle, som Rødt! gav ut som ekstranummer i 2005 under tittelen Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

João Aguiar: Året 2007 markerer 140-årsjubileet for utgivinga av første bindet av Kapitalen av Marx. I vårt perspektiv: Kva er dette store arbeidet sitt hovudbidrag til forståinga av kapitalismen i dag?

Paul Burkett: Kapitalen av Marx formar tre avgjerande motseiingar i kapitalismen. Dei veks i styrke i det systemet historisk utviklar seg. Desse motseiingane bør bli sett på som knytte til kvarandre.

Først har vi motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi. Denne må ikkje berre bli behandla som ei formell, abstrakt motseiing slik det tidvis blir gjort i moderne teoretiske tolkingar av Marx sine arbeid. Ho må heller bli oppfatta som den historiske utviklinga av spenninga mellom krava om pengeproduksjon og pengeverdsetting på ei side og menneskja sine behov og behova for berekraftig menneskeleg utvikling på den andre sida. Marx såg det slik at kapitalismen nettopp forverrar denne spenninga i det omfanget kapitalismen utviklar og sosialiserer produktivkreftene (arbeid og natur) knytt til krava om konkurransedyktig profittproduksjon.

Den andre motseiinga Marx forma er kapitalismen sin grunnleggande klasseutbytande natur, kapitalismen si binding til å dra ut meirarbeidstid frå dei direkte produsentane. Marx viser korleis lønnsarbeidsforma både skjuler og blir skapt av det faktum at arbeidarar utfører meirarbeid for kapitalisten til og med samtidig som dei blir betalt verdien av arbeidskrafta si. Han viser også at denne utbytinga er grunna i kapitalismen si særskilde sosiale splitting av arbeida­rar frå tilgang til og kontroll over nødvendige produksjonsvilkår. Det er denne splittinga som tvingar arbeidarar til å akseptere ei arbeidstid som er lengre enn den nødvendige for å produsere deira eigne levemiddel i vareform, til og med når forlenginga og intensiteten til arbeidstida hemmar utviklinga deira som menneske. Endå skarpare – og dette har ikkje vorte forstått godt nok – viser Marx korleis denne påtvinga meirarbeidstida omfattar kapitalen si tileigning av arbeidskraft (potensielt arbeid) som er produsert utom arbeidstida til arbeidaren, ikkje berre i form av kvile og restituering, men også ved det huslege reproduktive arbeid til både arbeidarane og andre medlemmer av arbeidarhushalda.

Frå desse to første motseiingane veks den tredje hovudmotseiinga i Kapitalen fram: Kapitalismen sin tendens til å skape kriser i økonomisk og sosial reproduksjon. Marx skisserte to grunnleggande slag kapitalistiske kriser. Den første, meir spesifikke, som har vore utgangspunktet for mykje debatt blant marxistar, gjeld det som kan bli kalla avgrensa økonomiske akkumulasjonskriser på grunn av fallande lønsemd, eller hinder for å kunne reinvestere overskot på ein slik måte at dei skaper meir profitt. Periodiske akkumulasjonskriser bør bli sett på som ein særskild utvekst frå den meir allmenne, sekulære og stadig verre krisa i kapitalismen fordi systemet er ute av stand til å skape og oppretthalde naturlege og sosiale vilkår som er nødvendige for menneskja si berekraftige utvikling. Marx sjølv fokuserte på denne andre typen kriser i diskusjonane sine om den kapitalistiske akkumuleringa si allmenne lov i kapitel 25 i første bind av Kapitalen. Denne viste kapitalismen sin tendens til å skape ein veksande reservearmé av arbeidslause og undersysselsette arbeidarar også om ein ser bort frå kapitalismen sine periodiske akkumulasjonskriser. Men Marx gjekk også her inn på motseiinga mellom kapitalakkumulering og dei naturgitte vilkåra for menneskeleg utvikling. Spesielt gjeld dette i diskusjonane om Modern Industry and Agriculture i kapitel 15 i det same bindet. Marx si analyse av naturmessige og sosiale miljøkriser, skapt av kapitalismen, er hovudtemaet i John Bellamy Foster sitt viktige arbeid: Marx's Ecology (Monthly Review Press, 2000) og i mi eiga bok: Marx and Nature (St. Martin's Press 1999).

Det må bli understreka at for Marx er begge desse to kriseformene uunngåelege historiske ut­vekstar, skapt av motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi og av kapitalismen sin klasseutbytande natur.

Lausrivinga frå jorda

João Aguiar: I strid med mange tolkingar studerte og inkluderte Marx ei økologisk analyse i Kapitalen, slik du har vist i Marx and Nature. Korleis integrerer Marx økologisk innsikt i Kapitalen sitt teoretiske fundament?

Paul Burkett: Kapitalen til Marx integrerer økologisk innsikt på to allmenne måtar. Først understrekar Marx lausrivinga av arbeidarane frå landet, frå jorda, som fundamentet for kapitalisme. Lik andre nødvendige produksjonsvilkår som er skaffa fram av kapitalen, kjem landet (naturen) fram for lønnsarbeidarane som eit ytre vilkår for deira tilvere, som noko dei berre kan få tilgang til ved å gå med på å selje arbeidskrafta si til kapitalisten. Dette særskilde kapitalistiske skiljet av produsentane frå reproduktiv tilgang til landet er sjølvsagt framleis ein pågåande historisk prosess. På den måten som David Harvey nyleg samanfatta dette i arbeidet sitt The New Imperialism (Oxford University Press, 2003), har dette slaget "akkumulering ved fordriving" vorte ei av hovudkjeldene til profitt i kapitalismen sin noverande nyliberale fase. Like innlysande er det økologisk viktige ved dette. Ved først å skilje land og arbeidarar og deretter knyte dei saman igjen i produksjon drive av konkurrerande profittskaping, utviklar kapitalismen deira kombinerte produktivkrefter på måtar som blir meir og meir framandgjorde frå krava om økologisk berekraft.

Ulik tidlegare produksjonsmåtar som føydalisme, der arbeidarar var sosialt bundne til landet, er ikkje kapitalistisk produksjon avhengig av særskilde naturvilkår og økosystem, og kan derfor makte å gjere overgrep mot vilkåra for økologisk berekraft og "halde fram" (både romleg og funksjonelt) i retning utbytinga av nye bruksverdiar som lar seg produsere av arbeid og natur. Sagt på eit anna vis: Kapitalismen har ein evne som historisk tidlegare ikkje var nådd til å oppretthalde seg sjølv gjennom å produsere økologisk ikkje berekraftige bruksverdiar – noko som nettopp er grunnen til at han har potensiale i seg til å skape økologiske kriser som aldri før er sett, verken i breidde eller djupn, heilt opp til det globale biosfærenivået.

Deretter inkorporerer Marx økologiske omsyn i analysen sin av kapitalistisk verdsetting i marknaden. Trass i at dette kravet kan synast paradoksalt, er det eit faktum at økologisk kritikk av Marx sin "arbeidsverditeori" feilaktig tolkar denne teorien som ei normativ fastslåing av at samanlikna med natur, er arbeid eit viktigare eller overordna vilkår for produksjon. Men for Marx kravde produksjonen av bruksverdiar alltid både natur og arbeid, og arbeid er i seg sjølv eit stoffskifteforhold mellom folk (som sjølv er natur, rettnok sosialt utvikla vesen) og natur.

Marx sjølv reduserte ikkje verdi til abstrakt, sosialt nødvendig arbeidstid. Påstanden hans er heller at kapitalisme, grunna på lausrivinga av arbeidarar frå nødvendige produksjons­vilkår, verdset varer på denne måten. Slik skulle spenninga mellom arbeidsverdiar og dei naturgitte krava til berekraftig produksjon bli sett på som ei ibuande følgje av den meir grunnleggande motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi, og mellom arbeid og kapital.

Kapitalakkumulering kviler både på natur og arbeid som materielle drivkrefter for produksjonen og framskaffing av meirverdi.

Oppsummert: Kapitalen verdset varer berre i tråd med det abstrakte arbeidet dei inneheld. Pengemessig avkasting er rein omfordeling og lir av deira eigne økologiske motseiingar. Sjå nedafor. I alle fall er regelen under kapitalisme fri tileigning og misbruk av bruksverdiane som finst i naturen med sikte på konkurranseproduksjon for profitt.

Det må bli understreka at for Marx kravde verdiproduksjonen (forstått som bytteverdiar) at desse verdiane fekk form som seljelege bruksverdiar. Viss ei vare (og arbeidet som produserer ho) ikkje tener eit menneskeleg behov (om det så er illusorisk, usivilisert eller økologisk øydeleggande), vil ho ikkje bli rekna som verdi i marknaden. Det er nettopp slik det "sosialt nødvendige" ved verdien blir anarkistisk tvinga gjennom marknaden fram som sosialt nødvendig arbeidstid. Slik blir kapitalakkumulering, produksjonen og reinvesteringa av meirverdien avhengig av bruksverdiar skapt både av arbeid og natur.

Kapitalakkumulering føreset ikkje berre arbeid som kan bli utbyta, men også materielle, naturlege vilkår som gjer det muleg for arbeidskraft å bli utbyta og for meirarbeid å få objektform som seljelege varer. Dette hjelper til å forklare korfor kapitalismen gjennom si historie har vorte så øydeleggande for miljøet, og korfor han no trugar livsgrunnlaget på planeten vår. Kort oppsummert er Marx sin kritiske analyse av kapitalistisk verdisetting langtfrå antiøkologisk, men avgjerande for skikkeleg å forstå miljøkriser både historisk og i dag.

João Aguiar: For å handtere miljøproblema våre godt nok må vi forstå vekselverkinga mellom samfunn (ein spesiell produksjonsmåte) og natur. Kan du forklare oss korleis dette stoffskiftet fungerer under kapitalismen?

Paul Burkett: Som alt peika på, er kapitalismen si spesielle form for stoffskifte med natur skapt gjennom det radikale skiljet av dei direkte produsentane frå dei nødvendige vilkåra for produksjon, noko som tok til med jorda.

Det er for eksempel berre på fundamentet til den "frie" arbeidskrafta si vareform (arbeidarar skilde frå jorda og frå andre produksjonsvilkår) at vara og pengeforma kom til å dominere samfunnet sin økonomiske reproduksjon og følgjeleg samfunnet sitt stoffskifte (utvekslingar av materie og energi) med naturen. På bakgrunn av behovet for ein allmenn verdiekvivalent for abstrakt arbeidstid er pengemessig verdisetting sjølvsagt nødvendig under kapitalismen. Dei økologiske motseiingane som veks ut av pengemessig verdisetting og marknadsprising av miljøet, er slik sett forankra i kapitalismen og dermed fullstendig immune mot alle reformer som opprettheld kapitalistisk lønnsarbeid og bytte i ein marknad. Dette gjeld også fullt ut alle slag leiger eller avgifter, enten dei er brukt privat eller av styresmakter. Og desse motseiingane er verkeleg fiendslege (antagonistiske). Pengar og pengeverdiar er homogene, delelege, mobile, reversible og mengdemessig utan grenser i motsetning til den kvalitative variasjonen (og stadig pågåande variasjonen), udelelege, lokalt eineståande, irreversible og mengdemessig avgrensinga til naturgitte bruksverdiar, inkludert økologiske system. Slik som eg viste det i boka mi Marx and Nature er alle dei økologiske motseiingane i pengeverdisetting logisk tatt vare på i Marx sin verdianalyse, og i fleire tilfelle bevisst peika på av Marx. Mens mange av dagens ikkje-marxistiske økologiske økonomar også har peika på at marknadsprising kjem til kort, har dei gjort det utan å feste analysen til systemet sine grunnleggande produksjonsforhold (sjå boka mi: Marxism and Ecological Economics [Brill, 2006] for ein sympatisk kritikk av økologisk økonomi).

Sjølvsagt kan ikkje kapitalismen sine konkrete utslag bli direkte avleidd frå dei abstrakte økologiske motseiingane knytt til pengar og pengeverdisetting. Analysen krev detaljert studie av systemet si historiske utvikling slik ho er forma av klassekamp og konkurransekamp både på nasjonalt og globalt nivå. Marx sjølv viste korleis kapitalismen si utvikling av mekaniserte industrielle produktivkrefter – fabrikkane – dreiv fram ein tidlegar ukjent auke i arbeidsproduktivitet, noko som direkte leidde til ein historisk enorm auke i gjennomstrøyminga av materie og energi, tatt frå og tilført naturomgivnaden. Denne analysen kan bli gjenfunnen i to slag kapitalistiske kriser som er nemnde tidlegare.

På eit nivå fører kapitalismen sin aukande appetitt på råvarer (inkludert slike som blir brukt som energikjelder) uunngåeleg til mangel på desse råvarene på grunn av at denne materialproduksjonen er avhengig av naturgitte vilkår som kapitalistiske bedrifter ikkje sjølve kan reprodusere. Hovudeksemplet på slike problem med materialtilføring som Marx behandla, var 1800-talet si bomullskrise som England og andre tidleg industrialiserte land var utsett for. Marx sine teoretiske analysar av desse krisene var svært sofistikerte. Dei tok omsyn til vekselspelet mellom verdiforhold, teknologiske og andre fysiske produksjonshinder, og avgifter og rolla som kredittsystemet spela i tillegg til spekulasjon i auka materialmangel og prissvingingar. Analysen hans kan lett bli utvida og tilpassa for eksempel dagens oljekriser. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marx and Nature.)

På eit anna nivå skaffar marxismen innsikt i korleis kapitalismen sitt særskilde stoffskifte (metabolisme) genererer kriser i naturføresetnadane for menneskeleg utvikling. Ei innsikt omfattar det som den leiande økologiske økonomen Herman Daly har kalla "brytinga av rammene for solbudsjettet" gjennom utnyttinga av fossilt brensel, noko som tok til med den industrielle revolusjonen. Årsakene til denne utviklinga er høgst relevante i einkvar seriøs debatt om problema knytt til dagens globale oppvarming, for ikkje å nemne dagens "oljesjokk". Her tar dei økologiske økonomane oppdaginga av fossilt brensel som utgangspunktet for den "opphavlege synda" og skuldar ho, saman med ytre kulturfaktorar som "vekstideologien", for systemet si avsporing over på ein økologisk ikkje beredyktig sti. (Sjå framfor alt arbeidet til den store, no døde, Nicholas Georgescu-Roegen.) Marx sin analyse er heilt forskjellig.

I Kapitalen sitt kapitel om "Maskinar og moderne industri" viser han at ein avgjerande føresetnad for auka bruk av dampmaskinar, drivne med fossilt brensel, var lausrivinga av arbeidarane frå kontroll over verktøya som vart brukte i produksjonen og installeringa av desse verktøya i maskinar. Desse kunne deretter bli drivne, ikkje akkurat med menneskeleg eller annan levande energi, men av ikkje-levande "drivkrefter". Med andre ord var det kapitalis­men sine spesielle produksjonsforhold som dreiv fram brotet av rammene for solbudsjettet. (Sjå artikkelen som John Bellamy Foster og eg skreiv i lag i tidsskriftet Theory and Society, februar 2006.)

Til slutt viste Marx at kapitalismen si arealmessige splitting og industrielle integrering av in­dustri og landbruk førte til svikt i tilbakeføringa av næringsstoff som vart dradd ut av jorda, og til omdanninga av desse næringsstoffa til helsefarleg forureining, side om side med øydelegginga av arbeidskrafta gjennom lang og intensiv arbeidstid og med skrale levekår i byområda. Gjennom studiar av Justus von Liebig og andre vitskapsfolk såg Marx denne utviklinga som eit stoffskiftebrot i sirkuleringa av materie og energi, ei sirkulering som var nødvendig for berekraftig reproduksjon av menneske-natur-system. Nye arbeid av John Bellamy Foster, Brett Clark, Richard York, Rebecca Clausen og Philip Mancus har rekonstruert Marx sin analyse av stoffskiftebrotet og utvida det til dagens problem med global oppvarming, tøm­ming og svekking av økosystem i hava gjennom industrielt fiske og landbruk, og bryting av globale nitrogensirkuleringar ved overbruk av uorganisk gjødsel i industrielt landbruk. Foster, Clark og Jason Moore har brukt denne brottilnærminga til å vise korleis "økologisk imperialisme" (guanohandelen, sukkerplantasjane osv.), og økologiske kriser som følgjer av denne, har vore avgjerande for kapitalistisk utvikling og underutvikling i global skala. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marxism and Ecological Economics.)

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er nettopp ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur, forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det. Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: Mange kommentatorar ser på Kyoto-protokollen som ein reiskap for å løyse stor­parten av miljøskadane frå global oppvarming. Kva meiner du om Kyoto-protokollen? Er han ein reiskap for å få bukt med miljøforfallet eller treng vi fleire og djupare mottiltak? Kva meir er nødvendig for å løyse dagens økologiske krise?

Paul Burkett: Det er innlysande at Kyoto-protokollen er utilstrekkeleg, også om tiltaka i han skulle bli gjennomført. Måla for utslepp av drivhusgassar (DHG) ville berre minke den globale oppvarmingstrenden sakte, men ikkje snu han. Og det er vanskeleg å sjå protokollen som ein suk­sess på sin eigne avgrensa vilkår så lenge USA, den største kjelda for DHG, ikkje deltar. I tillegg til det motseier protokollen seg sjølv ved på ei side å vedgå at globale tvangsmiddel mot DHG er nødvendig og samtidig rår til å bruke marknadsmekanismar, konkurranse og pengeprising for å kunne leve med desse tvangsmidla. Dette lar ikkje berre kjelda til problema, produksjon driven med grenselaus kapitalakkumulering som mål, bli verande urørt. Det hindrar det samarbeidet som er nødvendig for å kunne nå eit kvart fastsett mål for reduksjon av DHG. Det at USA ikkje er avtalepart er i seg sjølv ein klar demonstrasjon av dette, noko også den raske akselerasjonen i utslepp av DHG i dei to mest folkerike økonomiane i verda, Kina og India, er. Ein kvar reduksjon som måte bli oppnådd i dei utvikla landa (og utsiktene er heller ikkje gode for det), vil mest truleg bli meir enn oppspist av den aukande bilbruken og av annan bruk av fossilt drivstoff i Kina og India etter kvart som desse økonomiane i aukande grad blir forma av profittmåla til den multinasjonale kapitalen.

Slik som det har vorte peika på både av miljøetikaren Michael Sandel og av andre, så under­grev tiltak som marknader for DHG og andre former for "frikjøp" for DHG-produsentar (individ, selskap og offentlege organ) dei samarbeidsverdiane som trengst for å kunne handtere global oppvarming og andre miljøproblem. DHG og andre økologiske "ytre faktorar" blir berre ein forretningskostnad, eit anna slag pengeutlegg som kan bli vurderte opp mot alle andre utlegg, noko som grunnleggande behandlar jorda og privatproduserte varer som substitutt (erstatning, bytte) for kvarandre. Samtidig blir drivhusgassreduksjon eit luksusgode som blir mest tilgjengeleg for dei som har mest pengar. Etikken ved å dele ansvar, som er så avgjerande for kunne ta vare på felles globale ressursar, er tapt.

Det å løyse problemet med global oppvarming vil som eit minimum krevje eit klart brot med det regimet av kapitalakkumulasjon som i dag er grunna på bruk av fossilt brensel. (Ein må også vere merksam på at produksjonen av kjøt som mat er ei anna stor kjelde for DHG – pga vekst i metanutslepp frå fe.) Det blir verande eit ope spørsmål om kapitalisme er i stand til å gjennomføre eit så klart brot. Som eg sa, så er utsiktene til det no ikkje gode.

I USA, den største DHG-kjelda, har det ikkje vore noko avgjerande rørsle mot av-bilisme, og solcellekraft for bustader blir verande eit ”ikkje-økonomisk” alternativ for dei fleste. Begge delane demonstrerer dei forkvakla prioriteringane til kapitalakkumulasjonen. Fundamental betring i denne situasjonen ville krevje offentleg planlegging og desentralisert demokratisk kontroll med produksjon og bruk av energi. Og det ville i tillegg krevje styring med forskinga og over innovasjonsprioriteringane. Ikkje noko av dette har systemet vist evne eller vilje til å akseptere.

Endå viktigare: La oss gå ut frå at kapitalisme på eit eller anna vis kan løyse eller leve med dei globale oppvarmingsproblema på sine eigne vilkår. Trass alt kan dette systemet i prinsippet reprodusere seg sjølv så lenge det kan finne arbeidskraft å utbyte og vilkår som gjer utbytinga muleg. Til og med under slike vilkår ville kapitalismen si øydelegging av vilkåra for menneskeleg utvikling halde fram i andre former. Suksessrik reduksjon av DHG ville for eksempel ikkje gjere noko for å løyse den meir allmenne akkumuleringa av giftstoff, uorganiske nitrat og av anna som ikkje kan bli biologisk brote ned i miljøet. Selskapa si privatisering av miljøet, og til og med av dei grunnleggande genetiske byggesteinane i menneskeleg liv, ville halde fram i raskt tempo. Det ville også den aukande tendensen til at stoffskiftet (metabolismen) mellom menneske og natur blir formidla ved ei framandgjort suppe av farmasiprodukt og usunn industrialisert "mat".

Kort sagt: Det ville vere eit misstak av sosialistar berre å sjå på problemet med global oppvar­ming utan også å sjå på den meir allmenne antiøkologiske karakteren til kapitalismen og det tilknytte behovet for eit nytt system, demokratisk styret av krava til berekraftig menneskeleg utvikling.

João Aguiar: Al Gore, tidlegare visepresident i USA og samarbeidspart for amerikansk imperialistisk politikk mellom 1993 og 2000, reiser no verda rundt med filmen sin om global oppvarming: Ei utriveleg sanning. Korleis kan du forklare at nokre av toppfolka på den kapitalistiske politiske scenen no engasjerer seg i denne typen kampanje? Er det for å viske ut ansvaret dei har, eller er det berre ein manøver for å dra økologisk kamp inn i den kapitalistiske politisk-økonomiske ramma?

Paul Burkett: Før ein tar opp dette spørsmålet, må ein huske på i kva sjokkerande omfang konsernkapitalen framleis neglisjerer global oppvarming. Denne uverkelege holdninga er ikkje avgrensa til selskapa som driv med olje og kol. Magasinet Forbes, kanskje det journalistisk leiande talerøyret til kapitalistklassen i landet mitt, gjer ope narr av global oppvarming som lureri mens det foreslår måtar kapitalistar kan tene på det ved å investere i for eksempel kjernekraft. (For ein kritisk gjennomgang, sjå Rebecca Clausen: "Straight from the Billionaire's Mouth", MRZine, 11. april 2007). Ikkje noko viser det sinnsjuke ved kapitalistisk medieytring betre enn den pågåande "debatten" om kor vidt global oppvarming er reell eller ei i CNN og i andre TV-kanalar. Problemet er meir synleg i mengda av dumme vitsar på nattlege talkshows enn som tema i alvorleg offentleg debatt.

Naturlegvis er nokre representantar for kapitalistane genuint opptatt av global oppvarming. På bakgrunn av den overveldande konsensusen blant klimavitskapsfolk om at problemet er reelt og at tida er i ferd med å renne ut viss menneskesamfunnet skal kunne snu det, er dette ikkje overraskande. Dessutan tyder vitskapleg gjennomgang no på at mange nylege klimatiske sjokk, slike som orkanen Katrina, er utslag av den globale oppvarmingstrenden, at slike sjokk alt no stadig aukar i tal og raskt blir verre, og at effekten av dei vil ha ein tendens til å bli ulikt fordelt, med ein uforholdsmessig del av kostnadane lagt på arbeidsfolk og dei fatti­gaste områda, særleg i underutvikla land og regionar. Idet dei innser dette, er nokre relativt "vidsynte" kapitalistar og kapitalistfunksjonærar svært opptatt (skild frå einkvar genuin humanitær nykk dei kan ha) av den politisk-økonomisk ustabile situasjonen som kan bli resulta­tet av klimaendringar i fråver av ein proaktiv elitestyrt strategi i samsvar med vedvarande dominans for "privateigedom" og "marknadsfridommar" (det vil seie konkurransedyktig produksjon og realisering av meirverdi) innafor økonomien.

Denne bakgrunnen hjelper til å forklare avgrunnen mellom den stygge diagnosen og politikkframlegga som karakteriserer Gore si Utrivelege sanning og andre rapportar frå herskarklas­sen om global oppvarming. Dei ønskjer å gjere noko med krisa utan å sjå på den grunnleggande antiøkologiske karakteren til kapitalakkumulasjonssystemet som skapte ho. Dei snakkar som om DHG-problemet berre er eit spørsmål om feil livsstilval gjort av folk flest, eller ei menneskeleg kulturell tilkortkoming av eit eller anna slag. Følgjeleg vil initiativ, grunna i tilnærminga til denne eliten, kome til tungt å bruke marknadsinsentiv som ikkje vil røre ved, men heller styrke dei utbytande og framandgjorde klasse- og konkurranseforholda der kapitalismen bruker og misbruker naturgitt rikdom. Som peika på ovafor, vil denne tilnærminga truleg feile til og med på sine eigne avgrensa område. Og nettopp fordi dei er uvillige eller ute av stand til å "namngje systemet" og konfrontere systemet sine spesifikke historiske maktforhold, vil eliten sine diskusjonar om DHG-reduksjon behandle global oppvarming og andre miljøkriser som åtskilde eineståande saker. Som eit resultat, til og med om desse DHG-initiativa på eit eller anna viss skulle "lykkast" i å tillate den kapitalistiske økonomien i å reprodusere seg sjølv, ville heile systemet med plyndring og forgifting av naturen – og utbyting og utarming av det store fleirtalet til jorda sine folk – halde fram. Oppgåva vår som sosialistar er å peike på desse motseiingane og møte dei med ikkje-utbytande økologiske verdiar, informert av det aktive engasjementet vårt saman med antikapitalistiske rørsler blant arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: For omtrent eitt og eit halvt år sidan publiserte du ein viktig artikkel om kommunisme og berekraftig utvikling i Monthly Review. Korleis er eit klasselaust samfunn i stand til å utvikle ein ny type tileigning av natur og korleis kunne det samfunnet skape ein ikkje-forureinande økonomi?

Paul Burkett: I artikkelen min i Monthly Review prøvde eg å vri debatten om det levedyktige og tiltrekkande ved Marx sin visjon av kommunisme frå den tidlegare fokuseringa på effektiv allokering ved planlegging opp mot marknaden, og over mot Marx si opphavlege vektlegging av kommunisme som eit system for menneskeleg utvikling. Marx såg kommunisme som ein logisk framvekst ikkje berre av dei produktive evnene som var skapte under kapitalismen, men også av kampar til arbeidarar og lokalsamfunn for å omforme kapitalistiske produktivkrefter til former som ikkje er utbytande og framandgjorde når det gjaldt stoffskiftet mellom menneskje og natur.

Marx såg ikkje kommunisme som berre ein planlagd bruk av dei produktive teknikkane som var arva frå kapitalismen, men som ei revolusjonær omforming av sjølve produksjonen – ein banebrytande, langsiktig prosess av kvalitative endringar av teknologi og av sosioøkonomiske forhold. Og han la vekt på den viktige oppgåva til kampar mot alle former for privatisering og profittdriven utbyting av naturen ("landjorda") i denne revolu­sjonære prosessen. Dette var den kvalitative, menneskeutviklande samanhengen der han viste det nødvendige både ved å planlegge og ved ikkje-marknadsallokering av menneskelege og naturgitte ressursar, og behovet og potensialet for reduksjonar i arbeidstid. Eg vil legge til at Michael Lebowitz har ytt stor hjelp til å rekonstruere dette "kommunisme som menneskeleg utvikling"-perspektivet, ikkje berre teoretisk, men gjennom det direkte engasjementet hans i den revolusjonære prosessen som no er under vegs i Venezuela. (Sjå boka hans Beyond Capital, Second Edition, St. Martin's Press, 2003 og Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt!, 2007.)

I eit kommunistisk samfunn er produksjon kooperativ og demokratisk kontrollert av dei direkte produsentane og lokalsamfunna, uformidla av kapitalismen sine framandgjorde former for økonomisk sosialisering, dvs. utan marknad, pengar og staten. (Gjennom den revolusjonære omdanningsperioden til kommunisme vil arbeidarar og lokalsamfunn ha bruk for demokratisk å omskape og gjere seg nytte av statsinstitusjonar til å ta makta frå kapitalistklassen og som eit våpen for å sosialisere produksjonsvilkåra. Det var dette Marx meinte med proletariatets diktatur, slik Hal Draper viser det i sitt monumentale fleirbindsverk: Karl Marx's Theory of Revolution, Monthly Review Press.)

I staden for den konkurransemessige jakta etter privat profitt lagar kommunismen bruksverdiar i tråd med menneskelege behov og evner. Det er hovudsiktemåla til produksjon, distribusjon og konsum. Denne prioriteringa av bruksverdi over bytteverdi er det som skaper potensialet for kommunisme til å redusere det at sam­funnet er avhengig av ein veksande produktiv, men økologisk øydeleggande, bruk av materie og energi. For eksempel blir det muleg å legge mindre vekt på masseproduksjon av ulike materielle konsumvarer og meir vekt på den intellektuelle utviklinga (teoretisk og praktisk) til produsenten og lokalsamfunna, ikkje minst når ein føreset kraftig reduksjon i arbeidstida.

Bruken av planlegging og demokratisk drøfting i staden for marknad er ikkje slutten eller målet her, men heller midla for å nå berekraftig menneskeleg utvikling. Det felles eller offentlege "gode" kan på denne måten bli internalisert inn i heile systemet av økonomisk kalkulering, arbeid og produksjon i staden for å bli sett på som noko "utaforliggande", slik det er under kapitalismen.

Denne visjonen skaffar ikkje fram ein blåkopi for ei økologivennleg omlegging av produksjon. Det er heller ikkje sikkert at eit samfunn av samanslutta produsentar og lokalsamfunn etter kapitalismen vil omforme og gjennomføre produksjon i økologisk berekraftige retningar. Ei kommunistisk omstrukturering av det produktive stoffskiftet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for økologisk berekraftig menneskeleg utvikling. Alt avheng av den eksplisitte integreringa av økologiske og andre felles vurderingar inn i den antikapitalistiske revolusjonære prosessen.

Det vi kan seie er at for å kunne bli økologisk berekraftig, må ein økonomi:

• 1) erkjenne og internalisere samfunnet sitt ansvar for berekraftig å styre stoffskiftet vårt med naturen, å verne jorda som felles rikdom for noverande og framtidige generasjonar
• 2) tilføre vitskapleg og teknologisk kunnskap til alle produsentar og lokalsamfunn, slik dette trengst for at det økologiske ansvaret skal kunne bli fullført gjennom heile produksjonsprosessen og i konsumet
• 3) erkjenne det usikre og ufullstendige ved kunnskapen vår om økologi og biosystem, og av dette at det er nødvendig å følgje "føre-var-prinsippet" i alle avgjerder om produksjon (inga særskild handling gjort utan klart å demonstrere fråver av økologiske skader av handlinga)
• 4) respektere behovet for mangfald i menneskelege økonomiske relasjonar avhengig av vekslande naturvilkår og behovet for ulike vegar til menneskeleg utfalding gjennom produktive og reproduktive handlingar.

Det er vanskeleg å sjå korleis desse fire krava kan bli oppfylde utan eit klart brot med kapitalismen si pengemessige og profittmessige kalkulering og anarkistiske konkurranse. Det trengst planlegging og samarbeid i tråd med det beste i menneskeleg utvikling. Utviklinga av folk som materielle og sosiale vesen er her både middel og mål. Slik Marx formulerte det: "Fridom på dette området kan berre bestå i dette at sosialiserte menneske, dei samanslutta produsentane, styrer det menneskelege stoffskiftet med naturen på ein rasjonell måte, fører det inn under deira kollektive kontroll i staden for å bli dominert av det som ei blind makt; nå det med den lågaste bruken av energi og på dei mest verdige og høvelege vilkåra for deira men­neskelege natur" (Kapitalen, Bind III, Vintage, 1981, side 959).

Denne kommunismevisjonen, som eit system forplikta til berekraftig menneskeleg utvikling som skal vekse ut av antikapitalistisk kamp, har ein opphøgd plass for urfolk i heile verda i deira strev for å stå mot multinasjonal kapital si "akkumulering gjennom fordriving" – ved å gjenopplive deira felles eigedomssystem og kulturfesta teknikkar for berekraftig bruk av vatn, grunn, ulike plantar og andre felles ressursar.

Industriarbeidarar og lokalsamfunn kan lære mykje frå desse i hovudsak landsbygdbasserte rørslene om dei institusjonelle og teknologiske formene som trengst for å utvikle autonome, sjølvbergande, differensierte og samarbeids-demokratiske alternativ til kapitalismen sin utbytande og økologisk katastrofale produksjon (Sjå David Barkin sitt viktige arbeid: Rikdom, fattigdom og berekraftig utvikling, Editorial Jus, 1998, tilgjengeleg på econwpa.wustl.edu/eprints/dev/papers/0506/05060003.pdf)

 

 

 

Stemningen var løssluppen på Highbury stadion i London tirsdag 7. desember 2004. Arsenal vant 5–1 over Rosenborg. Litt skuffende for den norske heiagjengen, men tross alt: En opplevelse å ta med seg for de norske kommunetoppene som var Terra Securities sine gjester på tribunen.

Fire måneder tidligere hadde Terra arrangert Skottland-tur, med militær tattoo i Edinburgh som høydepunkt. I februar 2005 var det tur til Lofoten og skreifiske. Trivelig for de ti rådmennene og ordførerne. Kjekke folk, disse Terra-folkene! Frankfurt, Barcelona, Reykjavik, noen flere London-turer. Litt artig også med snøscootersafari og lavvoleir på Finnmarksvidda!

Men: Er det bare udugelige politikere Terra-skandalen som skal stilles til ansvar? Hva med statens rolle?

Torstein Dahle er leder av partiet Rødt.

---

På disse turene som Terra sponset, var det som vanlig en orientering om det som i finansspråket kalles for «produkter», dvs. ulike mer eller mindre fikse finanskonstruksjoner. Terra Securities tok vel vare på sine kommunekontakter, for kommunenes finansplasseringer involverte svære beløp. Her var det mye å tjene.

Dette bildet er velkjent fra medienes dekning av Terra-skandalen, der åtte norske kommuner ble påført ufattelig store tap på grunn av høyrisikoplasseringer gjennom den sparebankeide Terra-gruppen. Det gjaldt kommuner som hadde inntekter fra vannkraftproduksjon innenfor kommunens grenser. Tapene gjaldt stort sett finansplasseringer med midler som kommunen selv hadde lånt med sikkerhet i slike framtidige kraftinntekter.

Mediedekningen rettet seg særlig mot de fire Nordlands-kommunene Hattfjelldal, Hemnes, Narvik og Rana. Etter hvert ble det klart at også Bremanger og Vik kommuner i Sogn og Fjordane satt i klisteret. Haugesund og Kvinesdal kommuner har også tapt mye, men har vært mindre i medienes søkelys. Statistisk sentralbyrå anslår i april 2008 det samlede tapet til langt over en milliard kroner. Hattfjelldal topper tapslisten per innbygger: Finansutgiftene økte med 130 millioner kroner i 2007, dvs. nesten 90.000 kroner på hver av de knapt 1.500 innbyggerne.

Fra spesialistkommentarer i finanspressen til moroprogrammer i TV og radio er det samme bildet blitt gnidd inn: Dustete og småkorrupte kommunetopper som trodde de var riktig lure, og som gamblet vilt med innbyggernes penger. En ekstra spiss på det hele var det at fire av kommunene var i Nordland: Å framstille nordlendinger som dumme, er en sikker humorsuksess i mediene sørpå.

Sant nok: Det er utilgivelig gjort av de kommunetoppene som har tilrettelagt disse beslutningene. Det gjelder rådmenn og ordførere, men det gjelder også de formannskaps- og kommunestyremedlemmene som har latt seg blende av fine ord og uttrykk som de ikke skjønte, og som likevel har stemt for å satse på de «produktene» som Terra inviterte til.

Vi skal merke oss at ikke alle har vært like villige med på ferden. I Narvik satt Dagny Pettersen (da SV, nå Rødt) i kommunens kontrollutvalg fra 2003 til 2007. Det siste året var hun leder av utvalget. Hun har vært en pådriver for å sette et kritisk lys på kommunens finanstransaksjoner. I 2005 hadde kommunen nettopp kommet seg på beina igjen etter en stor gjeldskrise. Dagny Pettersen advarte kraftig mot risikoengasjementer etter det kommunen nettopp hadde vært gjennom. Ikke desto mindre investerte kommunen villig i Terras «produkter». Hun har i 2007 og 2008 vært drivende i få råttenskapen fram i lyset – uten å bli spesielt populær hos andre kommunepolitikere av den grunn.

I Rana gikk RVs Ole-Gunnar Leirvaag mot kommunalt nedsalg av kraftverksinteresser, og han krevde at alle finansavtaler med Terra og andre skulle få kritisk lys på seg ved å bli behandlet av kommunestyret og ikke avgjøres av formannskapet alene. I Rana kommune gikk det faktisk så langt at Terra fikk fullmakt til å opptre på kommunens vegne og dermed signerte for Rana kommune på kontrakter som ikke var behandlet av noen i kommunen. Derfor ble det svært viktig at Leirvaag krevde at alle dokumenter skulle på bordet, da elendigheten begynte å komme for dagen høsten 2007. Han krevde åpen behandling og folkemøte på saken, noe Rødt først sto alene om. Senere ble folkemøtet gjennomført.

Disse advarende stemmene var unntakstilfeller i de åtte Terra-kommunene. De kommunetoppene som gikk i spissen for å fremme Terra-pakkene overfor sine kommunestyrer, har gjort utilgivelige feilgrep. For ikke å snakke om dem som har takket «ja» til smøreturer og personlige fordeler, og som har latt sin kritiske sans bli sløvet gjennom såkalte «tillitsbyggende» tiltak i Terra-regi.

Likevel: Er kjernen i Terra-skandalen at kommunetopper har sviktet sitt ansvar overfor kommunens innbyggere og i stedet latt seg bruke av finanshaier til å spekulere med kommunens midler, til dels lokket med smøreturer?

Den nye tid der markedet skal styre

Jeg tror vi kommer nærmere sakens kjerne hvis vi går tilbake til 1980. 1. april 1980 arrangerte det britiske næringsdepartementet et stort seminar med tittelen «The Profits Crisis». De siste par tiårene hadde profittraten vist en sterkt fallende tendens, og bekymringen var stor. Den nye statsministeren, Margareth Thatcher, hadde tiltrådt i mai 1979, og hennes regjering var i startfasen på en kraftig omlegging av politikken til en aggressiv markedsliberalisme, blant annet inspirert av Milton Friedman. Sentrale trekk i den nye politikken var privatisering, angrep på velferdsstaten, innføring av markedstenkning i offentlig sektor. Hun fikk en meget god samarbeidspartner i Ronald Reagan, som ble valgt til USAs president høsten 1980.

Viktige konklusjoner på seminaret 1. april 1980 var at det måtte bli slutt på at fagbevegelsen hindret fall i reallønnen, og en måtte få stoppet den skattefinansierte veksten i sysselsettingen i offentlig sektor. Det var helt nødvendig å få profittraten kraftig opp igjen. Seminaret var et av mange tiltak som var med på å begrunne og gjennomføre den store snuoperasjonen som Margareth Thatcher og Ronald Reagan ble de fremste internasjonale lederne for.

Også i Norge ble den nye politikken satt ut i livet. 4. februar 1981 overtok Gro Harlem Brundtland som statsminister etter Oddvar Nordli. Arbeiderpartiet var da i ferd med å iverksette den norske versjonen av den store internasjonale snuoperasjonen. Det aller viktigste var kanskje omleggingen av rentepolitikken fra en politisk bestemt lav rente til en markedsbasert rente. Men endringer ble satt i gang på bred front: Liberalisering av boligmarkedet, oppmyking av valutareguleringer, innføring av egenandeler i helsesektoren, innføring av markedsmekanismer i offentlig sektor. Da Willoch-regjeringen overtok stafettpinnen 14. oktober 1981, var løpet allerede godt i gang.

Kommunesektoren hadde vokst raskt utover på 1970-tallet. Den andelen av bruttonasjonalproduktet som gikk med til forbruk og investeringer i kommuner og fylkeskommuner, kom opp i 10,8 prosent i 1970 og steg videre til 14,8 prosent i 1978. Fra 1978 ble de økonomiske bremsene satt på, og deretter har denne andelen stått nesten stille.

Profittkrisen gjorde det nødvendig for privat kapital å gå på offensiven mot offentlig sektor på tre måter: Dels ved å prøve å grabbe til seg en god del av de verdiene som det offentlige satt på. I Norge var vannkraftsektoren et opplagt bytte, med enorme beløp investert i kraftanlegg som hadde et meget stort profittpotensial. En beslektet type tiltak var å privatisere offentlige oppgaver, slik at virkefeltet for profittsøkende kapital kunne utvides. Et tredje tiltak var en offensiv for skattelettelser, og at offentlig sektor skulle legge beslag på mindre av den merverdien som ble produsert i samfunnet.

Internasjonalt utviklet det seg på 1980-tallet en ny, markedsrettet ideologi for offentlig sektor under betegnelsen «New Public Management». Den fremmet markedsorientering på bred front, med stikkord som konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprissetting. Internasjonalt var Verdensbanken en av pådriverne for iverksetting av denne ideologien.

Det er hensiktsmessig å skvise kommunene, slik at de får for trange rammer til å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Det bidrar til å presse kommuner og fylkeskommuner til å selge noen av de store samfunnsmessige verdiene de sitter på. Og det fremmer presset for å overføre kommunale oppgaver til private.

På første del av 1980-tallet ble Norge preget av raskt voksende oljeinntekter. De gikk ikke til kommunesektoren. Da oljeprisen sank kraftig i 1986, ble derimot kommunesektoren rammet av kutt. Det ble tråkket kraftig på bremsene i norsk økonomi, og arbeidsløsheten steg dramatisk. I noen få år fikk kommunene da tilført penger for å kunne sysselsette arbeidsløse på tiltak, men så var det slutt.

Etter 1992 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt. Kommunesektoren har altså tapt terreng i forhold til resten av norsk økonomi hvert eneste år – og da har vi dessuten sett helt bort fra olje- og gassinntektene, som på ingen måte har gått til kommunene. Det svært spesielle høykonjunkturåret 2006 er det eneste året da kommuneinntektene har vokst raskere enn Fastlands-Norges BNP. Fra og med 2007 er vi tilbake til den gamle trenden.

Midt på 1990-tallet begynte kommunesektoren å gå med underskudd. Nasjonalregnskapets viste underskudd for 1997 med 2 milliarder, 6 milliarder for 1998 og 10 milliarder for 1999. Deretter ble underskudd i denne størrelsesordenen regelen og ikke unntaket.

Det politiske presset mot kommunene for å finne «lure» økonomiske løsninger økte. Markedstenkningen ble fremmet stadig mer offensivt. Presset pågikk under vekslende regjeringer, som en stafett uavhengig av partifarge. Energiloven i 1990 blottla hele vannkraftsektoren for markedskreftene. Med EØS-avtalen i 1992 ble Norge underlagt EUs fire «friheter» : Fri bevegelse av kapital og arbeidskraft, og fri bevegelse av varer og tjenester. EØS-avtalen har hatt stor betydning for å presse markedstenkningen inn også i kommunesektoren.

Den nye tid førte til at kommunene til stadighet fikk besøk av forskjellige slags konsulenter. Mot svært god betaling hjalp noen av dem til med å iverksette markedsorienteringen og innsparingstiltakene. Andre konsulenter hadde penger å by på: Hvis kommunen ville frigjøre kapital til å løse sine egentlige oppgaver, kunne den selge kraftverk, eiendommer, kollektivtransportselskaper og annet av verdi. Det ble kalt for kapitalfrigjøring. Vannkraftkommunene var særlig populære objekter for slike besøk. Etter at energiloven hadde gjort produksjon av vannkraft til en markedsstyrt aktivitet med sterkt svingende priser, ble det argumentert med at dette var risikopreget virksomhet med stor usikkerhet, og egentlig ganske fremmed for en kommune. Konsulentene la ikke noe vekt på at de aller fleste vannkraftkommuner hadde kraftproduksjon basert på svært lav produksjonspris, og at det var omtrent utenkelig at det skulle være mulig å tape på slik produksjon.

Om «kapitalfrigjøring» og finansforvaltning – kommunal risikosport

En rekke kommuner og fylkeskommuner solgte kraftverksandeler til priser som vi i dag vet var spottpris. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. På samme tid ble verdien av de eierandelene de hadde i behold i kraftsektoren, anslått til å ha en verdi på mer enn 130 milliarder kroner. Det var sannsynligvis et altfor lavt anslag.

Egentlig var det ganske enkelt å se at strømprisene i Norge ville komme til å stige etter hvert som nye kabler knyttet Norge sammen med europeiske land med atskillig dyrere og mer forurensende kraftproduksjon enn oss. Men den nye tid la ikke vekt på langsiktig samfunnsplanlegging. Tvert imot var man i pakt med moderne tenkning hvis kommunen solgte, slik at man fikk bedre armslag til oppgavene sine, og dessuten kunne man plassere salgssummen i finansmarkedet og få god avkastning.

Mange kommuner drev slik «kapitalfrigjøring» og solgte arvesølvet til priser som man i ettertid ofte måtte konstatere var billigsalg. Likevel kunne det bli store beløp i forhold til kommunens løpende budsjetter. Dermed kom en del kommuner i den situasjon at de fikk mange penger i banken.

Det var ikke Regjeringen og Stortinget tilfreds med. I den nye tid var det viktig at både staten og kommunene prøvde å få god avkastning på kapitalen sin. Kommunene måtte plassere pengene slik at de fikk god avkastning. De måtte drive aktiv finansforvaltning. De mest moderne kommunene hadde rådmenn som var aktive i finansmarkedene.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

«Kommuner og fylkeskommuner skal forvalte sine midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås, uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko, og under hensyn til at kommunen og fylkeskommunen skal ha midler til å dekke sine betalingsforpliktelser ved forfall.»

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko».

Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likviditet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markedsrisiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko). Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Hvis du nå har falt av lasset i lesingen, er du i godt selskap. Hvordan i all verden skal et vanlig kommunestyremedlem kunne klare å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene?

Men det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet kunne konstatere at man hadde gitt klare retningslinjer i forskrifts form, og at de Terra-kommunene som hadde slike finansforvaltningsreglementer, hadde brutt dem. Og noen hadde ikke de påbudte reglementene i orden. Dermed kunne departementet triumferende konkludere med at dersom departementets retningslinjer var blitt fulgt, så hadde ikke denne skandalen skjedd, og at departementet dermed er uten ansvar.

La oss gå inn på nettet og finne et tilfeldig eksempel: Andebu kommune i Vestfold, med 5.000 innbyggere. Der hadde formannskapet oppe en sak i slutten av 2005 og våren 2006 om endring i kraftfondets porteføljesammensetning. Fondet var på nesten 120 millioner kroner. Av dette har man 9,3 prosent i globale aksjefond og 9,8 prosent i hedgefond. Formannskapet skulle ta stilling til om man skulle øke andelen i globale aksjefond til 11,5 prosent og andelen i hedgefond til 10 prosent, samt begynne å satse litt på norske aksjefond. Redegjørelsen til formannskapet melder at «Det foretas for tiden vurderinger knyttet til en nærmere implementering av porteføljen i tråd med langsiktig strategi. Dette vil innebære en økt risiko, men også mulighet for økt avkastning.»

Hvordan hadde du følt deg som formannskapsmedlem i Andebu? På trygg grunn? Kommunen har fått hjelp av finansrådgiverselskapet Wassum. Men heller ikke Wassum kan ha full oversikt over investeringsalternativer av denne sorten. I den finanskrisen som er under utvikling i verden nå, har verdens fremste eksperter på slike vurderinger tabbet seg ut. Standard & Poor's, som regnes som det kanskje fremste kredittvurderingsselskap i verden, kritiseres nå hardt fordi investorer har tapt 125 millioner dollar på obligasjoner som Standard & Poor's vurderte til toppkarakteren AAA.

Hedgefond er fond der lederen for fondet har spesielt vide fullmakter til å endre investeringsstrategi, uten å spørre dem som har plassert penger i fondet. En av de mest berømte hedgefond-skandalene var LTCM (Long-Term Capital Management), som gikk konkurs i 1998 med 4,6 milliarder dollar i tap. I styret for hedgefondet satt blant annet Myron Scholes og Robert Merton. De to hadde i 1997 blitt tildelt Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med å utvikle forståelse for akkurat den type investeringer som hedgefond vanligvis engasjerer seg i, nemlig såkalte derivater.

Det er det glade vanvidd å tillate norske kommuner å plassere svære beløp i internasjonale finansmarkeder. Kommunene skal ivareta viktige oppgaver for innbyggerne, ikke drive finansspekulasjoner.

I kjølvannet av Terra-skandalen har den ene etter den andre av rådmenn og ordførere stått fram og fortalt at deres kommune har full kontroll – gjerne med en litt hånlig nedlatende kommentar til disse dustete nordlendingene. Oslos ordfører Fabian Stang beroliget Oslos innbyggere med at «I Oslo er vi så store at vi driver profesjonelt». Meget betryggende!

Både departementet, regjering og storting har dullet kommunene inn i den illusjon at de gjerne kan plassere enorme beløp i finansmarkedene internasjonalt, hvis de bare har kontrollen og følger finansforvaltningsreglementet. De har gjort det klart at de forventer at kommunene driver med «moderne» finansforvaltning for å få god avkastning. Og siden Stortinget har vedtatt at det skal skje «uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko», har man liksom sitt på det tørre.

Terra og departementet åpner døren til helvete

Terra-gruppen er eid av 78 norske sparebanker. Den er organisert i et større antall aksjeselskaper som hver tar seg av ulike deler av det finansielle tjenestespekteret. Gruppen har også et skadeforsikringsselskap og et eiendomsmeglerselskap. Gruppens kjerneverdier er «offensiv, langsiktig, redelig, tilgjengelig og involverende», og den beskriver seg selv som «Finanshuset som leverer pålitelige og verdifulle tjenester»

Terra-gruppens utgangspunkt i norske sparebanker har vært med på å gi den innpass i en rekke norske kommuner. De har kunnet bygge på den tilliten som de fleste norske sparebanker nyter godt av. Inntil skandalen eksploderte i november 2007 het Terra-gruppens konsernsjef Ola Sundt Ravnestad. Han var også var styreleder i Terra Securities ASA.

Terra Securities het tidligere Terra Fonds. Navneskiftet markerte den stadig mer internasjonale orienteringen. Selskapet var et heleid datterselskap av Terra Markets AS, som igjen var et datterselskap av Terra-Gruppen AS. Men Terra Markets var ikke et heleid datterselskap. Familiene til konsernsjef Ola Sundt Ravnestad og Terra Markets administrerende direktør Odd Arne Pedersen eide 33,27 prosent, slik at det ble 66,73 prosent på Terra-Gruppen AS.

Kommunene var en viktig målgruppe for Terra Securities. Og stilen var offensiv og kreativ. En ting var de kommunene som hadde mye penger å plassere fordi de hadde solgt kraftverksandeler. Men det var også andre måter å skape bissniss på.

Hæren av konsulenter som prøvde å få kommunene til å selge, la stor vekt på at det var så usikkert å drive med kraftproduksjon. Ikke var det så veldig profitabelt heller, i forhold til hva man kunne få solgt kraftselskapet for. Men hvis man ikke ville selge kraftselskapet, kunne kommunen likevel sikre seg stabile, langsiktige budsjettrammer, ved å inngå langsiktige salgskontrakter som bandt prisen på den kraften som kommunen hadde å selge. Da var prisen blitt en fast størrelse, det var ikke lenger noen usikkerhet, og kommunen visste hva den hadde å rutte med i framtidige budsjetter. Det måtte vel være kjekt?

Flere falt for den argumentasjonen. Ganske bemerkelsesverdig er det at Odda kommune, som virkelig forstår hvilke verdier som ligger i vannkraften, presterte å inngå en kontrakt i 2002 der konsesjonskraften som kommunen fikk til lav pris, ble videresolgt til en fast pris for en tiårs periode. Ved utgangen av 2007 hadde Odda kommunes tap ved å binde seg til å selge til det lave prisnivået i 2002 kommet opp i 50 millioner kroner. Det er anslått at kommunen kan tape 130 millioner til i de gjenværende fem årene av kontraktstiden. Det er selvsagt et usikkert anslag, og tapet kan bli både større og mindre. Tabbeavtalen ble inngått etter råd fra kraftmeglere, mens advarsler fra det kommunalt eide energiselskapet Odda Energi ble feid til side. RVs Terje Kollbotn kjørte kraftig ut mot avtaleopplegget, men motstanden slo ikke gjennom i kommunestyret.

I 2000 solgte Narvik kommune konsesjonskraften sin for 50 år framover, til en fast pris uten noen form for prisregulering. Allerede nå er tapet kommet opp i 150 millioner kroner, og det er 42 år igjen av avtalen. Tapene ved disse kraftsalgene ligger i at kommunene går glipp av muligheten til å selge kraften sin til de vesentlig høyere prisene som er forventet i årene framover. I stedet vil den prisøkningen gå i lommen på dem som står som kjøpere i disse kontraktene.

Men Terra Securities gikk enda et skritt lenger. Når kommunen gjennom denne typen langsiktige kraftsalgskontrakter hadde bundet seg til en bestemt pris på strømmen, ville jo kraftinntektene bli helt stabile årlige beløp. En slik stabil kontraktsfestet inntektsstrøm kunne man jo bruke som sikkerhet for lån. Da kunne man få et betydelig lånebeløp til disposisjon nå, i stedet for å vente på at kraftinntektene skulle bli innbetalt. Så kunne man i stedet benytte de faste kraftinntektene til å betale renter og avdrag på lånet. På den måten kunne kommunene slippe å selge kraftverksandelene sine og likevel få mer penger å bruke nå. Det måtte jo være et opplegg som kunne la seg selge inn hos kommunene.

Dessuten: Hvis man hadde fått seg et svært beløp i form av lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter, så ville det jo ikke være riktig å bruke opp alt med en gang. Da kunne Terra Securities være behjelpelig med å plassere pengene på gunstig vis i finansmarkedet. Det var jo enda lurere.

Nå var det en hake ved det siste tiltaket, for kommuneloven setter forbud mot å låne penger for å drive finansspekulasjoner. Men Terra hadde svar på rede hånd: Dette var jo egentlig ikke et helt vanlig lån. Lånet hadde sikkerhet i framtidige kraftinntekter, som det var inngått salgskontrakt på. Egentlig kunne man kalle det forhåndsalg av kraftinntekter, for på en måte var det jo det dette gjaldt? Og salgsinntekter var det lov å plassere i aksjer og obligasjoner. Dermed burde jo dette også være lov?

Resonnementet er ganske spenstig. Kommunene har jo en del andre inntekter også. De har skatteinntekter, og de har overføringer fra staten. Det meste av disse inntektene vet man jo at man får, så da kunne man kanskje forhåndselge den delen av antatte skatteinntekter som man kunne være helt sikker på å få i de kommende årene? I Narvik begynte man faktisk også på slike resonnementer, men da begrenset til eiendomsskatt. Når man begynner å «forhåndsselge» skatteinntektene, er det likevel såpass vidløftig at de fleste skjønner at det lukter svidd.

Terra lagde en pakke sammen med DnB Markets, og tok kontakt med ulike kommuner. Hos Vik kommune i Sogn og Fjordane ble det napp i 2001. Terra-pakken fra 2001 gikk ut på at Vik kommune inngikk avtale om å selge konsesjonskraft til fast pris i 10 år, mot å motta et fast beløp på 9,75 millioner kroner hvert år. Dette beløpet skulle så DnB Markets bruke som renter og avdrag på et lån på 69,2 millioner kroner. Men det ble ikke kalt for lån, det ble kalt for «finansielt salg av konsesjonskraft». En våken revisor i Sogn revisjonsdistrikt mente at dette var langt utenfor kanten av kommunelovens forbud mot å låne penger for å spekulere i finansmarkedene. Han skrev til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som også syntes dette så tvilsomt ut. Derfor skrev Fylkemannen til departementet. Av brevet gikk det tydelig fram at pengene var brukt til å kjøpe aksjer og obligasjoner, og Sogn revisjonsdistrikt konkluderte med at «etter kommunelova § 50 er det ikkje høve til å låna til kjøp av aksjar og obligasjonar».

Departementet var imidlertid preget av den nye tids moderne syn på finanskonstruksjoner. Terras «produkt bar jo det fine navnet «finansielt salg av konsesjonskraft», og departementet konkluderte derfor med at «Departementet finn at avtalen mellom Vik kommune og DnB Markets ikkje kan likestillast med lån».

Selv om det altså tydelig framgikk at de 69,2 millionene allerede var plassert i aksjer og obligasjoner, tok departementet med en formulering om at «Departementet vil generelt understreke at det er viktig at kommunane opptrer som profesjonell motpart med eit medviten forhold til risiko, og at ein søker å minimere eksponeringa for risiko. I denne saka legg departementet til grunn at Vik kommune ikkje har teke risiko som bryt med gjeldande lov og forskrift.» Sterk melding fra departementet. Det er ubegripelig hvordan man kunne forutsette at lille Vik kommune med under 3.000 innbyggere skulle kunne opptre som «profesjonell motpart i dette markedet».

Det er knapt noen finansfolk som fatter hvordan departementet kunne konkludere med at dette ikke var et lån: Man får 69,2 millioner utbetalt mot å forplikte seg til å gi banken de 9,75 millioner kroner som man skal motta årlig i 10 år som betaling for solgt konsesjonskraft.

Terra brukte papiret for alt det var verdt, og mer til. Offensivt støvet man rundt til diverse kraftkommuner, og slengte departementets godkjenning på bordet.

Nå i 2008 har departementet spurt Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere saken. Og vurderingen gikk selvsagt ut på at dette var et lån.

Milliardtap – og kommunenes innbyggere får regningen

Terra Securities ble mer og mer dristig i sine anbefalinger til kommunekundene. Provisjonsinntektene strømmet inn. Den amerikanske Citigroup lagde noen lånekonstruksjoner som Terra anbefalte, men som viste seg å bli rammet av den begynnende amerikanske finanskrisen utover våren og sommeren 2007. Citigroup lagde en ny konstruksjon, der de godtok å ta de tapsutsatte papirene som innskudd i en ny type finanspakke som var blåst opp med lån, men der kommunene beholdt tapsrisikoen og måtte spytte inn mer egenkapital hvis tapspapirene sank ytterligere i verdi.

I stedet for å innrømme at de hadde gitt et dårlig råd som var i ferd med å gi tap, prøvde Terra Securities å gi inntrykk av at de nå kunne tilby et opplegg som var enda bedre enn de papirene som kommunene allerede hadde. Terra fortiet at risikoen dermed ble mangedoblet. Og så sprakk det.

Det er ingen tvil om at selgerne i Terra Securities må ha visst at denne konstruksjonen var i strid med kommuneloven, som de selvsagt kjente svært godt etter årevis med rådgivning til kommunene.

Utover høsten måtte flere av kommunene spytte inn mer penger for å overholde Citigroups krav til verdien av innskuddet i de nye pakkene. Det begynte å brenne under føttene på Terra Securities og deres selgere.

Onsdag 28. november 2007 slo Terra Securities seg selv konkurs. Etter styremøter i Terra-Gruppen og Terra Securities ble det fattet vedtak om å gå til skifteretten. Det var styreleder Gabriel Block Wathne i Terra-Gruppen og Ola Sundt Ravnestad i egenskap av både styreleder i Terra Securities og konsernsjef i Terra-Gruppen som presenterte beslutningen overfor mediene.

Realiteten var at Terra-Gruppen og dens eiere på denne måten trakk opp stigen under seg. De utslettet det formelle leddet som kommunene ville komme til å få krav mot. Det er ytterst tvilsomt om Terra Securities egentlig var konkurs. Riktignok hadde Kredittilsynet varslet at de ville miste konsesjonen, men på grunn av klagefrister ville det gå minst 14 dager før det var en realitet. Det var i virkeligheten bare kommunene som hadde vesentlige krav mot Terra Securities, og for kommunene var det avgjørende viktig at selskapet kunne bistå dem med å minimere tapet, blant annet ved å bruke sin kontakt med Citigroup til å finne best mulige løsninger.

Men sparebankene og Terras ledelse var mest opptatt av å redde sitt eget skinn. De lot kommunene i stikken.

Kommunal- og regionaldepartementet hadde gjennom en åpenbart feilaktig uttalelse i 2002 åpnet døren ut til denne elendigheten. Dersom departementet hadde kommet med en korrekt uttalelse i 2002, ville ikke kommunene ha kunnet komme ut i uføret. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å gi råd til kommunene eller minimere deres tap.

Den norske staten er en svær aktør i de internasjonale finansmarkedene gjennom Oljefondet, som nå heter Statens Pensjonsfond Utland. For Citigroup er det av stor betydning å ha et godt forhold til den norske staten. Hvis finansminister Kristin Halvorsen hadde tatt kontakt med Citigroup og påpekt at det var uakseptabelt at norske kommuner ble påført store tap på denne måten, og at det var svært viktig å finne løsninger som kunne gjøre tapene minst mulig, er det mye som tyder på at banken ville ha prøvd å strekke seg langt. Finansministeren uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å stille opp med Finansdepartementets kompetanse eller deres påvirkningskraft. Hun satt og så på at kommunene seilte rett ut i katastrofen.

Alle toet sine hender og var opptatt av å fri seg selv fra ansvar. De understreket – ganske riktig – at det var helt uforsvarlig og formodentlig i strid med lov og forskrift at kommunene hadde gått inn på disse avtalene. Og kommunetoppene som hadde opptrådt på en så klanderverdig måte, var selvsagt svært enkle å peke på. Med en del spydige lederartikler og noen gode doser med humorprogrammer om tåpelige og griske nordlandspolitikere på sin side, hadde de ansvarlige rikspolitikere lett spill.

Nå er det tid for drastiske budsjettkutt i flere av de kommunene som er rammet. Dermed blir regningen plassert. Det er innbyggerne i kommunene som får svi. Deres tabbe er å ha valgt inn politikere som ikke ivaretok sitt ansvar, men som lot seg rive med i den nye tids markedsorientering og finansspill.

Det er en sur lærdom. Vår utfordring er å rette søkelyset mot dem som mest fortjener å få det på seg. Kommunetopper som svikter må stilles til ansvar. Men enda mer må oppmerksomheten rettes mot dem som er lengre oppe i systemet. Og mest må den rettes mot systemet selv.