Hvorfor skal barn og ungdom være stengt inne i egne barne- og ungdomsbygninger i 13 år? Studiet av naturen skjer best i naturen, forståelse av samfunnet får vi ved å delta i det, arbeid læres sammen med de arbeidende. Det finnes mange eksempler på at skolen flytter ut av skolebygget, og at det er bra for elever og lærere. Det er hva denne artikkelen handler om.

Jorun Gulbrandsen har jobba som lærer i mange år, er medlem av Faglitterær forfatter- og oversetterforening, har skrevet mange skolebøker, er forfatter av nettstedet lumbrikus.no og er aktiv i Rødt og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Foto: Pixabay

Hølet i veggen

Men først et eksempel på at læreren ikke alltid trengs. Hva kan barn og ungdom finne ut helt av seg sjøl, hvis de får lov til å være nysgjerrige? Dette er historia om «Hole in the Wall». Ikke om rockebandet, men om et virkelig høl i veggen. Inderen Sugatra Mitra¹ og arbeidskameratene hans lagde et høl i en vegg i et slumstrøk i New Delhi. I det plasserte de en PC med Internett, slik at den kunne sees og brukes fra gata, men ikke stjeles eller ødelegges. De satte også opp et kamera, så de kunne se hva som skjedde. Det var i 1999. Barn og ungdom begynte å leke med PC-en, prøvde seg fram, sto i flokk og kommenterte og lærte hverandre å bruke den.

Mitra & co gjorde det samme forsøket i seks år i forskjellige områder av India, i storbyer og i fjerne strøk – «i hele verden». De så at barn mellom 6 og 13 år kunne lære seg sjøl, uten voksne, hvis de var i grupper. Læring er ei sosial handling. Barna lærte seg å leite på Internett, tegneprogram, chatting, e-post, laste ned spill og bruke dem, bruke undervisningsprogrammer, finne filmer og musikk, lære det engelske alfabetet. Én PC i én landsby gjorde det mulig for 300 barn å bruke maskin og nett i løpet av seks måneder, uten voksen innblanding.

Mitra sier at barn organiserer seg sjøl. De er nysgjerrige. Hvis de får stille sine egne spørsmål og leite og finne svar, stopper de ikke. Om skolen mangler eller er dårlig, eller om lærerne mangler eller er dårlige, kan elevene ta seg av hele eller deler av barneskolens pensum. Det er sterke ord, men det finnes altså bakgrunn for dem. Er det noe å lære av dette for våre forhold? Se fortellinga om hølet i veggen på nettstedet TED²

Verkstedskoler

I de engelske Studio Schools får ungdom lære håndverk i verksteder, og får praktisk og teoretisk opplæring av dem som kan mer om arbeidet. Geoff Mulgan³ forteller at det er 40 slike skoler. Åtti prosent av virksomheten er arbeid utafor skolen. Slagordet er: «Å lære mens en arbeider – og arbeide mens en lærer». Det som er minst viktig i den vanlige skolen, er mest viktig i Studio School. Mulgan sier at ungdom lærer best når de jobber i grupper, for de vil gjøre virkelige ting i samfunnet. Elevene tar samme eksamen som elever i andre skoler. De som lå dårlig an på «vanlig» skole, havner nå i den øverste firedelen.

Mangfold i arbeidslivet, MIA⁴,jobber for integrering av språklige minoriteter i arbeidslivet. De samarbeider med NAV i Sagene bydel i Oslo med å lage kurs for folk som søker arbeid. Deler av uka er deltakerne på arbeid med praksisplass. Så kommer de sammen hos MIA, som organiserer dem i grupper ut fra type arbeid, som butikk og lager, kantine, reinhold. Det fine er at arbeiderne lærer norsk som er knytta til arbeidet de gjør. MIA har lagd bøker med tegninger, gloser, uttrykk og forklaringer til bruk for dem som jobber i de ulike yrkene.

Raske resultater

Igjen er det TED som forteller. Charles Leadbeater⁵ dro til mange slumområder i verden. Et av dem var Monkey Hill, en fattig bydel i Rio de Janeiro i Brasil. Han forteller at folk lager skoler som likner på alt annet enn skoler. De lager steder og handlinger som kan lokke fattige barn og ungdommer til seg på det konkrete stedet. Han nevner El Sistema⁶ i Venezuela og Hole in the wall som eksempler på pedagogikken «pull, not push». Og når barna og ungdommene kommer, må ikke utdanninga være en akademisk øvelse, men praktisk, å lære å lage noe du kan selge, for eksempel. Ett bestemt pensum og det britiske skolesystemet er en helt unyttig modell. Læring må være produktiv, for at det skal være en vits for ungdommene. Fattige kan ikke vente i ti år på at utdanning skal føre til noe positivt for dem. Er det noe å lære av dette, for oss?

Ellers sier Leadbeater at det er mobiltelefonen som er de fattiges redskap for å få utdanning, ikke skolen. Hva det innebærer, bør diskuteres.

«Bring your body, and your brain will follow»

Et siste eksempel på skole utafor skolen: Det går an å dyrke grønnsaker på asfalten i South Bronx i New York. Læreren Stephen Ritz⁷ forteller til TED om hvordan skolen begynte å dyrke grønnsaker, og hvordan de etter hvert lagde spiselige, grønne vegger og hager på tak. De gir bort og selger. De har hakka opp asfalten, og de har dyrka opp en del av en park.

Hvor skal skoler i byene i Norge finne jord for å lage skolehager (som de hadde for noen år sia)? Ta parkeringsplassene i området og grav vekk asfalten! Det finnes plass. Men byggekapitalen og kommunen prioriterer andre ting.

Dette var noen ytterst få eksempler fra Internett. Noe å tenke på: Når skolerte og erfarne lærere skal hjelpe elever som ikke har det bra på skolen, og det kan det være mange grunner til, gjør de ofte andre ting enn skolske. De er mer ute, gjør oppdagelser, lager ting, bruker kroppen mer, har en variert tilværelse. Hvis slike tiltak får elever som sliter, til å trives, burde de vel også kunne hindre mange i å slite i første omgang? Hvorfor kaller vi undervisning som virker bra, for «alternativ undervisning»? Hvorfor ikke gjøre den til «vanlig undervisning»?

En sjokkopplevelse: Det har skjedd noe med skolen!

Jeg begynte å jobbe som lærer i 1971 og har jobba av og på både på ungdomstrinn og barnetrinn fram til 2013. Etter et lengre opphold med annet arbeid kom jeg tilbake til skolen i 2008. Det var morsomt med arbeidskameratene og elevene. Men det var forskrekkelig å se forandringa. Ledelsen på alle nivåer ropte ut sitt mantra om å «øke læringstrykket», lærere trente elevene til tester, de skreiv rapporter om mangt og meget, men det var lite trolig at noen leste dem.

Det var ikke mange som tok elevene med ut, og det var flere aggressive barn enn jeg var vant til fra før. Lærerne ba om hjelp: flere lærere, færre rapporter, mindre pes, mer tid til å være sammen med elevene og til å diskutere undervisning med de andre lærerne. De jobba i motvind. Flere lærere slutta.

Når jeg i denne artikkelen skriver kritisk om skolen, er det ikke arbeidskameratene mine jeg skriver om. Det er skolen som institusjon i klassesamfunnet Norge det handler om. Først litt om innholdet.

Den stillesittende skolen

Skolen er blitt en ekstrem papir- og blyantskole. Elevene sitter nesten utelukkende stille ved pulten med papir, blyant og nå nettbrett som verktøy, i 13 år! Billigst mulig!

Skolen er svært utarma. Det mangler fagfolk. Skolen har dårlig råd til naturfag, matlaging, skolehage, bibliotek, formingsfag med utstyr og halve klasser. Ofte har de ikke musikkinstrumenter til en hel klasse. Og det mangler fagfolk til dem som har krav på spesiell hjelp. Men, det er klart, noen steder må det spares når kunderiket Norge skal betale 71 milliarder kroner til USA for 52 F-35-fly.

Den snevre skolen

Skolen har fått et snevrere innhold. Noen fag er viktigere enn andre. Norsk, matte og engelsk får mest og kalles «grunnleggende ferdigheter». Naturfag og samfunnsfag skyves langt ned. Lærerne kvier seg kanskje for å ta elevene med ut, for da kaster de bort tida! I klasseromma på ungdomsskolen sitter det normalt elever som ikke kan lese og skrive, etter åtte–ni år på skolen. Prioriteringa virker visst ikke.

Å lage ting i tre og stoff, male, modellere og drive med musikk er lite verdsatt. Derfor blir elevene blir fattige på opplevelser. Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen⁸.

Det kunne vært annerledes: Vitenskapelig arbeidsmåte. Arbeide i et fellesskap. Solidaritet med menneskene på jorda og med jordkloden. Kor, korps, forming, kroppsøving. Skolens grunnleggende ferdighet: å skape trivsel.

Formålsparagrafen blir skjøvet til side. De store, overordna målene for skolens virksomhet blir dessverre ikke diskutert og brukt. Det er mange gode mål, som «Opplæringa må (følgjeleg) gi brei kunnskap om samanhengane i naturen og om samspelet mellom menneske og natur» (Kunnskapsløftet) Dette handler om å få forståelse bygd på konkrete erfaringer. Men den er det umulig å måle med kortsvarsprøver på samme årstrinn og på samme dato i hele landet, så de overordna måla blir skjøvet til side og blir borte.

Resultatet er at skolen blir kjedelig for mange elever (og lærere) selv om noen barn klarer å venne seg til det. Yngre barn bråker og spreller, noen blir aggressive. 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet sier at skolen er monoton og kjedelig. Elever rømmer skolen når de er gamle nok og ikke kan stoppes.

Det trengs en arbeidsmiljølov for elever

Denne fattige skolen fører til økt stress og plager.

Det gjelder å «øke læringstrykket», får lærerne høre av de overordna. Hvordan trykker du, så folk lærer? Jeg får bare tanker om en sløydbenk med skrustikke.

Noen skoler lager skoletimer på 90 eller 120 minutter for å øke «læringstrykket», for friminutt kan jo ta tida vekk fra «elevenes læring». Alle plages av lange økter og dårlig luft. Men de yngste må leike mye for å trives og utvikle seg. Ikke minst ute, hvor det er plass.

Elever får lekser, og det er skadelig. Elevenes hjerner og kropper trenger noe annet etter skolen, enn mer av det samme. Lekser er pålagt overtid. Lekser invaderer privatlivet til mor og far. Læreren kaster bort tid på å finne på lekser, tid hun kunne brukt til å planlegge noe interessant. Det trengs en arbeidsmiljølov for skoleelever! Fram for sekstimersdagen for skoleungdom! Lekser og karakterer får ungdom til å velge vekk idrett!

På grunn ev den ensidige vekta på lese–skrive–regne, blir definisjonen på det som kalles normalt, snevrere. Det blir få områder hvor du kan være flink. Alle skal liksom ha vokst opp i bokhylla. Antallet elever som får det som kalles spesialundervisning, er mer enn dobla på 20 år, og i dag får nesten 49 300 elever, eller 7,8 prosent av elevene i grunnskolen, spesialundervisning. (2016–2017), 70 prosent av dem er gutter⁹. Tallet øker etter hvert som elevene blir eldre: Rundt 11 prosent på ungdomstrinnet får i dag spesialundervisning.

Halvparten av denne spesialundervisninga gis av ufaglærte. (Barneombudet 2016¹⁰). Det skal egentlig være spesielt utdanna lærere som kan analysere vanskene og prøve seg fram med tiltak over tid.

Bli sjuk for fremtiden

Elever blir sjuke. Professor Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, sier i september 2017 at skolebarn ender opp som pasienter på grunn av skolens testkultur og prestasjonspress. Antallet vokser. «Pasientene er 9–15 år, og plagene deres starter som regel i 3. klasse. Det er flest jenter»¹¹.

Bruken av antidepressiver øker. «Blant jenter i alderen 15–19 er antallet som tar sovepiller nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. 85 prosent flere jenter tar antidepressiver nå enn for ti år siden¹². Myndighetenes medisin mot sjukdom og stress, er mer kontroll ovenfra. Fraværsgrense og krav om legeerklæringer, som om elevene var late og slappe.

Elever slutter skolen. I Norge er det 18 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år som ikke fullfører videregående skole. Omtrent en av fem. Sånn har det vært i mange år. Men skolen forandrer seg likevel ikke. Tvert imot, det blir mer av det samme, barnehagen skal med: «Fra barnehagen til videregående skole forbereder vi elevene på fremtidens arbeidsmarked»¹³.

Sats på yrkesfag

Det er bedre å rømme fra videregående skole, hvis en blir deprimert av å være der, enn å bli. Det er ikke sant at alle må studere og at de må ha bachelor- og mastergrader. Det har gått inflasjon i dem, og det er ikke lettere å få jobb, men studiegjelda beholder de! Det er fint å være arbeider. Det er absolutt mulig å starte i en jobb et sted, uten universitetsgrad, og så få opplæring i bedriften, jobbe, gå på kurs og lære mer. De fleste gjør jo det. Tjene penger, få arbeidskamerater, bli med i fagforeninga og ha det interessant. Her har gutter lettere enn jenter for å finne muligheter.

Det er smart å gå på yrkesfag og lære et fag. Det er større sjanser til å få jobb. Men yrkesskolen rammes av den generelle arbeiderforakten fra overklassen og de øvre samfunnslag, pluss at det er dyrere å ha elever på yrkesfag enn på allmennfag, fordi de må ha verktøy og maskiner. Er det noen rådgivere på ungdomsskolen som sier til elever som har gode karakterer: «Du burde begynne på yrkesfag»? De burde kanskje si det. De burde kanskje hospitere i bedrifter for å bli gode rådgivere.

Yrkesskolen trenger mer penger. Selv med små ressurser er det yrkesskolen som er best til å blande teori og praksis og ha skole utafor skolen.

Er elevene tomme krukker?

Kritikken av skolen som er kort beskrivi i punkta ovafor, går igjen internasjonalt, fordi skolesystemet er så likt i de industrialiserte, kapitalistiske landa. En kritikk handler om synet på elevene og lærerne. Kritikken er nok hundre år, men blei forsterka med den store skoleutbygginga på 1970-tallet. For 50 år sia blei ordet «sparebøssepedagogikk» født. Du tar en tom sparegris, putter på mynt for mynt. Ettersom tida går, blir grisen full og må slaktes for at innholdet kan brukes. Tilsvarende: Elevene kommer tomme til skolen, læreren putter og putter på det som skal huskes, elevene lagrer og blir fulle, og …

Brasilianeren Paulo Freire er den jeg veit som har formulert tydeligst hva sparebøssepedagogikken fører til. I kapitel 2 i boka De undertryktes pedagogikk¹⁴ skriver han om at undervisninga lider av «foredragssykdommen». Det er læreren som prater. Men det kan også være ei lærebok som foredrar. Dette fører til at elevene mekanisk memorerer foredragets innhold. Det omskaper elevene til «beholdere», som skal fylles av læreren. Jo mer han fyller i, jo bedre lærer er hen. Jo mer spakferdige beholderne er (Jeremias 11:19), jo bedre elever er de. Dette har ingenting å gjøre med å forstå og erkjenne. Boka til Freire er fortsatt lærerik, fordi skolen ikke har endra seg kvalitativt. Den har tvert imot blitt verre. Testdiktaturet har styrka sparebøssepedagogikkens stilling. (Jfr. artikkelen til Jorunn Folkvord i dette nummeret av Gnist)

Nils Christie, sosiologen og kriminologen, skreiv ei bok i 1971 som het Hvis skolen ikke fantes?¹⁵ Boka er dessverre toppaktuell fortsatt. Også han skriver om skolens syn på eleven som det tomme rom. Og han legger til: Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole, som mangler relevans for elevene. Det hjelper dem ikke å gå på denne skolen. Tenåringene (og barna) er uproduktive, folk kunne like gjerne bli født voksne. Hva kan lærerne ty til? Tilbaketrekking: Rette prøver, skrive meldinger og forelese med høy røst for å overdøve elevene. Eller dominere: Disiplin og straff (elevene tilbaketrekker).

Jeremias 11:19

Og jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes, og jeg visste ikke at de hadde uttenkt onde råd mot mig og sagt: La oss ødelegge treet med dets frukt og utrydde ham av de levendes land, så ingen mere kommer hans navn i hu!

Elevene som overraska alle

Den siste jobben min var å jobbe på biblioteket på en barneskole med over 500 elever. De kom fra mange steder og ville gjerne ha lesestoff om sine land. Det hadde vi ikke. Da fikk elevene sjøl lage bøker. Vi trykte dem opp i minst 30 eksemplarer og lånte dem ut på biblioteket. Det kunne være fra noen få og opptil atten elever som laga ei bok. De fikk ikke skrive av Wikipedia, de måtte ha opplevd det de skreiv om, eller foreldrene kunne ha fortalt noe. Alle bøkene het Vi forteller om … (landet).

Til sammen skreiv 88 barn 284 sider fordelt på 14 bøker. Det kunne vært langt flere, men vi rakk det ikke, arbeidet blei gjort på biblioteket innimellom, i noen friminutt og etter skoletid. Noen fikk lov å gå fra klassen sin i en time, de jobba ofte uten voksne, noen fant en krok ute, det tok sin tid. Jeg tror det faktisk måtte gjøres sånn. Vi kan si det blei gjort utafor skolen. Skulle det vært organisert av skolen, via ledelsen, inn på årsplanen og slikt, tror jeg det ikke ville blitt vedtatt, fordi det ikke ville inngå i det som skulle måles.

Hvert barn skreiv minst to A4-sider. Nedafor er noen korte utdrag, som slett ikke yter skriverne rettferdighet.

Vi forteller om Kosovo

Gutt 9 år:

«De skulle slakte ei ku. De voksne sa at vi barna skulle gå vekk. Vi fikk ikke se på. Da gikk vi opp i tredje etasje. Da så vi alt fra vinduet. Det kom en slakter med mange kniver. Kanskje det var ti kniver. … Jeg så på, det var veldig ekkelt. Slakteren drepte kua. Han skar av hodet. … Etterpå fant vi kua i garasjen. Kua var skåret opp i mange deler. Hodet hadde store, åpne øyne. Fetteren min var der. Han tulla mye. Han kyssa øynene og munnen til kua fordi han var så modig!»

Vi forteller om Marokko

Jente 10 år:

«Jeg snakker berbisk. Arabisk og berbisk er to forskjellige språk. Berberne er akkurat som samene. Berberne bodde over hele Nord-Afrika, også Egypt.»

Jente 12 år:

«Bestemor bodde i Norge et år, men hun ble kastet ut av myndighetene, for hun hadde ikke norske papirer. Det var dumt, for jeg har ikke så mange slektninger her.»

Vi forteller om Kurdistan

Gutt 10 år:

«Foreldrene mine bodde i Nord-Irak. De flykta til Tyrkia da presidenten sin hær ble sendt for å drepe mange kurdere. Jeg har vært i Kurdistan. Når det er Newroz (nyttår) går folk opp på fjellet. Det er mørkt om kvelden, og de går med fakler. På toppen tenner de bål. De synger Newroz-sanger. Det er veldig fint og pent. Jeg ønsker at det blir fred i hele verden.»

Jente 13 år:

«Jeg var i Diyarbakir (Tyrkia). Da var det Newroz, som er nasjonaldagen til kurderne. Tusenvis av mennesker feira. Ikke babyer og små barn. Folk hadde pynta der det skulle være fest ute. Politiet reiv det ned. Over oss fløy politiets helikoptre. Politiet sendte tåregass, da var det fint å ha et skjerf foran ansiktet.»

Jente 13 år: (Sted i Øst-Tyrkia).

«Det er urettferdig i byer: Det er bare tyrkiske flagg, også i kurdiske områder. Kurderne har lyst til å heise sine egne flagg der kurderne bor. Men det kan de ikke. Alle i Tyrkia må lære om Atatürk. Vi burde lære om Kurdistans historie også. Når jeg tenker på kurderne, må jeg tenke på det jeg har lært om samenes historie i Norge.»

Vi forteller om Makedonia

Jente 10 år:

«Det er veldig varmt om dagen. Det er bedre å leke gjemsel om natta, da er det ikke så varmt. Og ingen finner oss i mørket!»

Gutt 12 år:

«Vannet i springen er ikke godt å drikke. Men jeg og fetteren min går med plastflasker til vann som renner fra fjellet. Der er det en brønn. Vi går et par kilometer. I fjor tok jeg med ryggsekk fra Norge, for jeg tenkte at jeg skulle bære vann. Jeg snakker tyrkisk med moren min. Makedonsk med vennene i gata. Albansk fordi jeg snakker med foreldrene til faren min. Foreldrene mine snakker makedonsk med hverandre. Det var deres felles språk da jeg var liten. Det hørte jeg og lærte. Moren min kan makedonsk, albansk, tyrkisk og norsk.»

Jente 13 år:

«Jeg er på tur med faren min opp i fjellet. Vi så militære huler og murer som folk gjemte seg i da det var krig. Jeg fant ei bombe som ikke var sprengt.»

Jente 13 år:

«Det er ganske mange fattige i Makedonia. Det kan være gamle folk. Det er også barn som ikke har noen foreldre.»

Vi forteller om Sri Lanka (juni 2009)

Jente 8 år:

«Jeg hører på nyheter. Jeg så på TV om sykehuset på Sri Lanka. Jeg så barn uten føtter, en uten armer, en uten bein. Foreldrene døde i krigen. Det er sjelden det finnes bombehus hvor man kan gjemme seg for bombene. Barna går bortover veien, det kommer en bombe. Jeg går på tamilskole på lørdager. Jeg lærer å lese, skrive og snakke tamilsk. Jeg er god til å lese og skrive.»

Gutt 10 år:

>«Jeg får ikke se på den tamilske kanalen mer. Jeg kan få mareritt. Men NRK kan jeg få se. NRK viser ikke bildene. Første mai gikk jeg i tog. Det var ca. to tusen tamiler som gikk sammen.»

Vi forteller om Pakistan

To jenter 13 år:

«I Pakistan må vi spare på strømmen. I løpet av et døgn kan det være seks timer med strøm. Det går an å betale for å få mer strøm. Vi lager mat på ovn med ild. Vi har ei stor tønne. Den fylles med vann fra en spring på gårdsplassen. Så bæres den opp på taket. Det går en vannslange ut av tønna og ned på kjøkkenet. I butikken kan vi betale penger for vann. Da slår de på vannet fra den tida vi har betalt. Vi har mange fettere og kusiner. De er mer voksne enn vi, for de har lært mer.»

Språk skubbes til side

Altså, 88 barn og 284 sider. Fortellingene lærte meg noe nytt hele tida og forandra synet mitt på barna. Lærerne i klassene blei også overraska. Vi så litt av det som var oppi «krukkene» fra før, som ikke kom fra skolen. Vi så bedre hvor naturlig det var med ett språk ekstra, ja ofte to og tre. Biblioteket hadde ingen bøker som var så interessante og lesbare som disse, når elevene på skolen skulle lese om «andre land». Heller ikke for voksne. Vi så hvor stolte og glade skrivebarna blei, men også de andre elevene, som kunne låne med seg hjem bøker om landet til mor og far. Foreldre kom og takka. Jeg tenker etter dette på hva de andre barna kan, hva ungdom kan fortelle, ikke bare fra andre land, men fra liv alle steder, og hvor lærerikt og spennende det er. En nesten usynlig erfaringsbank med 500 barn. Du kan se en liten film der en av elevene viser fram og forteller om den første boka vi lagde, se nafo.no¹⁶

Interessante spørsmål til skolebyråkrater og andre: Er det mulig å lage en prøve om eller sette karakterer på de 284 sidene? Finnes det gale eller riktige erfaringer? Hvordan skulle læreren (sammen med elevene sjølsagt, det er veldig moderne nå), lage «læringsmål for timen»? Hvordan skulle lærerne «øke læringstrykket» mens elevgruppa arbeida med boka si?

På skolen vår hadde elevene til sammen omtrent 30 morsmål, som er lært utenom skolen. Disse skubbes til side: «Her skal vi snakke norsk!» Det underlige er at staten/Stortinget/skolen/NHO/reiselivsnæringa ikke ser positivt på disse barnas språkferdigheter. Hadde det ikke vært smart å lære barn, som vil det, å skrive og lese språk de kan snakke? Når de er atten år, vil de kunne det bedre enn en person med norsk som morsmål, som kanskje må studere i fem år (med lån!). Og i tillegg ville de ofte kjenne kulturen til landet der språket brukes. Her har du tolker, folk til reiselivsbransjen, til handel med utlandet og mye mer.

Nå er det på sin plass å gjenta Nils Christies beskrivelse: «Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole.» Sparebøsseskolen tar vekk sjøltillit.

Gjør Stortingets læreplan til din venn!

De som vil flytte mest mulig av skolen ut av skolen, kan finne støtte for det i den overordna delen av læreplanen «Kunnskapsløftet»¹⁷, som Stortinget har vedtatt, og som gjelder over alle andre planer, alle lærebøker og skolers årsplaner. Da er det mulig å åpne døra og forlate papir-blyant-sparebøsse-skolen og gå ut og lage verksted- og forskerskolen. Jeg må bruke et eksempel for å viser hva en kan gjøre.

Fra planen: 1.5:

«Skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet».

Og 1.4:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling».

Naturfagplanen sier at elevene skal forske og forstå «samspill i naturen».

Utgangspunktet kan være hva som helst, som er lett å finne på stedet! Fisk, humle, poteter, et frø, en sau, tang og tare, et marsvin, peanøtter, iskrem, en død fugl, plast eller en meitemark … Jeg tar utgangspunkt i noe som elevene har vist interesse for. En morgen har elevene funnet døde meitemark på asfalten etter at det har regna. Hvorfor? I samtalen er det en elev som spør om det er sant, at begge delene av en meitemark som blir delt i to, kan leve videre.

Jeg veit at barn og ungdom vanligvis er opptatt av å ta vare på jordkloden, at det vi gjør, ikke skal overopphete den, at dyr og mennesker ikke må få ødelagt levestedene sine. Dystopiske fortellinger er populære hos ungdom. I Norge kan stikkordet være jord. Mine elevers interesse for meitemark fører oss til den jorda vi dyrker maten vår på. Under tre prosent av arealet i Norge er matjord, og det minker på grunn av en bevisst politikk. Det er mye transport og lite sjølberging. Hvor smart er det å asfaltere jorda for å lage motorveier, lagerbygninger og bydeler? Er det mulig for barn og ungdom å gjøre noe?

Det går an å starte med meitemarken som elevene har funnet. Den lager god jord fordi den spiser jord og planter, deler det opp og blander det med sine egne fordøyelsessafter. Lager porøs jord, ganger som røttene vokser i og får luft og vann og næring i. Bæsjen er mer næringsrik enn jorda omkring. Jorda på jordkloden har gått gjennom meitemarkene flere ganger, i 150 millioner år. Det kan være to hundre tusen meitemark i en åker på et mål (et dekar). Summen av gråmeitemark kan produsere fire tonn ekskrementer per dekar per år. Den revolusjonære betydninga til meitemarken ikke er dens størrelse, men dens store antall, sa Darwin.

Elevene kan jobbe i alle slags grupper, også aldersblanda, gjerne med 15 elever og to lærere. Ordentlige forskere bryr seg også om meitemark og jord.

Jeg skriver ikke dette først og fremst til lærere, men til alle, fordi alle vil få sine egne ideer, ut fra hva de er interessert i og hva de kan.

En fotball eller en meitemark

Hanan Mohamed Abdelrahman vant Holmboeprisen i 2017 som «Norges beste mattelærer». Hun forteller at hun tar utgangspunkt i noe som interesserer elevene der og da, og at hun kan lære bort hele mattepensumet på ungdomsskolen med utgangspunkt i en legokloss, en dorull, en ananasboks, en fotball, en boks makrell i tomat, en kortstokk…¹⁸

Jeg veit at en liten meitemark kan være et utgangspunktet for å forstå hele verden og alle fag, hvis vi går vekk fra sparebøsse-, papir- og blyantskolen og testing. I denne artikkelen er det ikke plass til alle eksemplene, men interesserte kan se på et læreverk jeg er med på å utvikle, lumbrikus.no, særlig kapitlene 6 ­og 7¹⁹.

Elevene kan snekre kasser til jord og sette inn en glassvegg for å observere hva ulike typer meitemark gjør med jorda. De kan se hvor mye bæsj kompostmark lager, de kan gjødsle noen planter med den og se om de vokser bedre enn de andre. Ute kan de finne åpningene til gangene til stormeitemarken, plukke bæsjen den dytter opp og veie den. De kan grave bed og dyrke noe. De kan finne veiskjæringer og graving der det skal bygges hus, og se hvor langt ned matjorda går. Da kan de se etter hullene til meitemarken og telle dem. De kan studere jord i mikroskop. Det finnes mange flere nedbrytere i jorda, og noen kan vi se. Hva er jord? (Hvilket «fag» har de nå?)

Hva er kalk? Meitemarken har kjertler i halsen som produserer kalk, som tilføres jorda når den spiser. Hva er fosfor, kalium, magnesium, natrium, kalsium, karbon og nitrogen som det er mer av i bæsjen enn i jorda rundt? Hva bruker plantene det til? (Hvilket «fag» har de nå?)

Under hele arbeidet kan elevene dokumentere ved å ta bilder, film, tegne, lage animasjoner, fortelle andre som ikke veit noe.

De kan skrive og snakke med elever de kjenner i Norge og verden ellers med den teknologien de har, og be dem finne ut ting hos seg. Darwin studerte meitemark i 40 år og utveksla erfaringer med andre vitenskapsfolk i India og andre land – med brev som blei sendt med skip²⁰.

Elevene kan finne ut hva i nabolaget som er bygd på matjord, og hva som er planene for ny asfaltering av jord. Kan elever gjøre avisleserne oppmerksomme på planene og hva matjord er?

Når meitemark er så bra for jorda i Norge – hvorfor er den til skade i løvskogen i Canada? Hvem finner ut det?

Alle lærerstudenter burde gjennomføre slike forske- og arbeidsperioder på skoler.

Kan forståelse telles?

Det interessante med det jeg har skrivi her om meitemarken, handler ikke om meitemarken, men om hvilke spørsmål en kan stille ved å jobbe på samme måte som eksemplet antyder.

Spørsmål 1: Er det mulig for skolebyråkratene å lage en nasjonal prøve som kan brukes på denne typen arbeid som er gjort forskjellige steder i landet, til ulike årstider, av og på, med ulike økologiske forhold, kanskje til og med i aldersblanda grupper?

Spørsmål 2: Når elever arbeider sammen og får ny forståelse av prosesser i naturen, hvilket fag vil skolebyråkratene sette karakter på? Hvis elevene finner ut noe de kan gjøre for å ta vare på matjorda, får alle 6-er i alle involverte «fag», da eller? På hvilken eksamen?

Spørsmål 3: Når du ser litt av det elevene og lærerne kan gjøre med meitemarken som utgangspunkt, er det mulig for en elev, barn eller ungdom å «falle utenfor»? Kan ikke alle finne et stykke arbeid som flokken er tjent med, innafor? Og til og med ha det morsomt? Må noen i det hele tatt oppholde seg på grupperommet sammen med en assistent (ofte kalt spesialundervisning)? Hva er normalitet og ikke normalitet her?

Skolen vår er et lukka system nå. Når vi åpner dørene og forlater sparebøsseskolen, og lar lærerne gjøre «erkjennelseshandlinger» som Paolo Freire kalte dem, sammen med elevene, mister de gamle, undertrykkende, dumme og tidkrevende måleinstrumentene kraft og makt. De dør.

Stol på elevene og lærerne

Jeg avslutter med nok en dyktig pedagog og forteller fra nettstedet TED, der denne teksten starta.

Ken Robinson²¹ sier:

«Myndighetene mener de veit best hvordan utdanninga skal være. Problemet er at utdanninga ikke foregår i komiteromma, men i klasseromma i skolene – med menneskene der, elevene og lærerne. Det gjøres mye bra på skolene. Men det gjøres på tross av den dominerende skolekulturen. Ikke på grunn av den. Det er som når folk seiler i motvind hele tida.

Det du er interessert i, kan du jobbe med i timevis, og det virker som fem minutter. Og omvendt! Vi må gå fra den industrielle modellen, som er lineær og konform, og som plager folk. Vi må lage en modell som likner på jordbruk, og som legger til rette for vekst. Det er ingen vits i å reformere skolen, det har vist seg å ikke fungere. Det trengs en revolusjon!»

Jeg avslutter med en påminnelse om at livet er noe mye mer enn å gå på skolen!

Wonderful World

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Don't know much about geography
Don't know much trigonometry
Don't know much about algebra
Don't know what a slide rule is for

But I do know one and one is two
And if this one could be with you
What a wonderful world this would be

Now, I don't claim to be an A student
But I'm trying to be
For maybe by being an A student, baby
I can win your love for me

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

La ta ta ta ta ta ta (History)
Hmm–mm–mm (Biology)
La ta ta ta ta ta ta (Science book)
Hmm–mm–mm (French I took)

Yeah, but I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Sam Cooke

Sluttnoter:

1. Sugata Mitra: Kids can teach themselves. TED talks.
2. TED. Ideas worth spreading. www.ted.com/talks
3. Geoff Mulgan: a short introduction to the Studio School . TED talks.
4. Mangfold i arbeidslivet: www.mangfold.no
5. Charles Leadbeater: Education innovation in the slums. TED talks.
6. El Sistema: Ungdomsorkestre med gratis undervisning og instrumenter til fattige.
7. Stephen Ritz: A teacher growing green in the South Bronx. TED talks.
8. Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt: Kreativitet i skolen.
9. Utdanningsdirektoratet, statistikk om grunnskolen.
10. Barneombudet november 2016.
11. Dagbladet 8. september 2017
12. Klassekampen 22. august 2017
13. «Oslo kommune, byrådet: «Hvor skal vi være i 2040?», i Kommuneplan for Oslo – samfunnsdel med byutviklingsstrategi, høringsutkast april 2017, side 29.
14. De undertryktes pedagogikk kom på norsk i 1974 og 2003.
15. Hvis skolen ikke fantes? har også en 1983-utgave.
16. http://nafo.hioa.no/fag/filmer/satsing-pa-leseutvikling
17. Søk Kunnskapsløftet
18. Hanan Abdelrahman: Matematikk med familien. YouTube.
19. lumbricus.no er produsert av NAFO, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring.
20. Charles Darwin: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on Their Habits (1881)
21. Ken Robinson: How to escape education’s death valley. TED talks.

Skolen er et evig tema i norsk politisk debatt. Et grunnlag for personlig irritasjon er hvor ofte denne debatten foregår på tv og radio uten lærere tilstede. I disse debattene slår ofte de borgerlige partiene fast at skolen nå er på rett vei. Det har grundige tester vist, og dessuten tilbringer elevene mer tid på skolen etter at fraværsgrensa ble innført. Så nå kan PISA-testene bare komme. Venstresida sitt svar er økt lærertetthet, varm skolelunsj og mer ressurser til skolen. Dette er gode, fornuftige krav.

Men hva med innholdet i skolen, hva slags skole er nødvendig for at elevene skal få utvikle sitt fulle potensial? Dette er et viktig spørsmål, ikke minst fordi det henger sammen med et enda større spørsmål. Hva slags samfunn er nødvendig for at alle mennesker skal få utvikle sitt fulle potensial – og hvordan kommer vi dit? Det er dette venstresida sitt frigjøringsprosjekt må handle om. På samme måte som skolen må være en arena for mestring, er venstresida nødt til å bygge bevegelser som blir arenaer for mestring. For at de mange får kunnskap og selvtillit til å ta ordet i forsamlinger, og i samfunnet. Målet på om vi er på rett vei, er om vi gjør fler folk i stand til å delta i endringen av samfunnet, enten det er i klassekampen, kvinnekampen eller den anti-rasistiske kampen. Disse er ofte vevd sammen. 

Dette er blant spørsmålene som motiverer denne utgaven av Gnist. Vi har ikke alle svarene, men håper å gi et bidrag til tenking og politisk handling. Fra venstre, og fra klasse­rommet.

Stian Bragtvedt, Redaksjonsmedlem i Gnist.

Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

Leder: Hva med skolen? Av Stian Bragtvedt

Plukk

Samtalen: Kjønn, klasse og etnisitet i skolen
Guro Sibeko: Dikt: Ansvar
Jorunn Gulbrandsen: Flytt skolen ut av skolen!
Stian Bragtvedt: Skoledebatt for 100 år siden Jorunn Folkvord:Testregimene i skolen: Kvalitet eller bare et helvete?
Magnus Henrik Sandberg: Hvis IKT ikke fantes i skolen

Cathrine Egeland:Deltid – ubehagelige spørsmål og urovekkende svar?
Geir Christensen: Organisasjonsaristokratiet
Harald Berntsen: Halkavarre 1972: Offiserer med soldater på kornet
Arnulf Kolstad: Berge og Stoltenbergs helomvending
Unni Kjærnes og Erik Ness: metoo – et vendepunkt i kvinne­kampen? Intervju med Marielle Leraand
Jørn Magdahl: Fra Arbeiderpartistat til multikulturalisme?

Martha Harneker
A World to Build: New Paths toward Twenty-First Century Socialism
Monthly Review Press, New York, 2015
224 s.

Grunnen til at sosialister bør være interesserte i situasjonen i Latin-Amerika i dag er enkel: De betydeligste politiske fremskritt­ene i verden i dag skjer i Latin-Amerika. Marta Harneckers bok «A World til Build» er kanskje det viktigste engelskspråklige forsøket så langt på å analysere og bringe videre diskusjonen om disse endringene på venstresida internasjonalt.

Vi får daglig høre at «det finnes ikke noe alternativ». Men for dem av oss som slåss for et alternativ til fattigdom, urettferdighet, rasisme og krig, skjer noen av de mest inspirerende politiske kampene i verden i dag i Latin-Amerika. Harnecker går nærmere inn på enkelte av de mest fremskredne kampene, i Venezuela, Bolivia og Ecuador. Hun går også inn på kampene i andre land som Brasil, Chile, Argentina, Uruguay og andre land som har opplevd fremskritt, dog i en noe annen kontekst. Et fellestrekk ved alle disse landene er at de i varierende grad er villige til å stå opp mot USAs dominans.

Denne detaljerte analysen viser at selv om ingen av disse kampene utgjør noen idealmodell som kan kopieres, gir de alle viktige lærdommer. Herfra har det utviklet seg ulike konsepter om sosialisme i det 21. århundret som et alternativt referansepunkt i diskusjonen. Før jeg går inn på deler av de mer dyptpløyende delene av Harneckers analyser, vil jeg tro det er verdt å se nærmere på to land som Harnecker viser til, to land som kanskje ikke har blitt viet nok oppmerksomhet på den britiske og europeiske venstresida.

Ecuador

Ecuador blir i disse dager forvandlet gjennom en omseggripende endring, omtalt som folkets revolusjon. Denne revolusjonen er et svar på den dype krisen som oppsto som følge av år med den ekstreme og ødeleggende frimarkedspolitikken som ble påtvunget Latin-Amerika. Correa ble valgt for første gang i 2007 i kjølvannet av store tumulter. Sju ulike presidenter hadde blitt avsatt som følge av masseprotester i løpet av de siste ti årene. En enorm bankkrise hadde ført til økonomisk kollaps. Arbeidsløsheten skjøt i været, og én av ti ecuadorianere forlot hjemlandet sitt på flukt fra krisa. Dette har nyliberalismen har gjort mange steder i verden. Derimot fremkaller Ecuadors store bragder i dag dyp respekt:

• En ekspansiv økonomi der økonomisk ulikhet reduseres raskere enn i noe annet latinamerikansk land.
• Offentlige investeringer er økt fra 5 til 15 prosent av BNP.
• Myndighetene slår også ned på skatteunndragelser. Ecuador har nå en skatteinngang som er tre ganger så stor som i 2006.
• Videre er det nå en prioritet å utrydde fattigdommen – over 1,1 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom.
• Gratis utdannelse og helsestell for alle. Alle barn har nå gratis skolegang. Tallet på studenter har skutt i været takket være gratis universitetsutdanning. Under dagens president Rafael Correa har investeringer i folkehelse samlet vært på et nivå tilsvarende 9 milliarder amerikanske dollar – tre ganger det de fire foregående regjeringene brukte totalt.

Omfattende sosiale endringer i Bolivia

I Bolivia ble Evo Morales i fjor gjenvalgt i et valgskred. Dette er et resultat av de ekstraordinære reformene han har stått bak, reformer som – i følge ingen ringere enn New York Times – har ført Bolivia ut fra sin maktesløse posisjon. Bolivia har faktisk vokst raskere de åtte siste årene enn i noen annen periode de siste 35 årene. Bolivianerne har fått føle fruktene av denne veksten på kroppen – under Morales har fattigdommen falt med 25 prosent mens den ekstreme fattigdommen har falt med 43 prosent. Utgifter til sosiale formål har vokst med mer enn 45 prosent, realminstelønnen har økt med 87,7 prosent, og FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia har berømmet Bolivia for å være «et av de få landene som har redusert ulikhetene.»
Dette er bare noen konkrete eksempler av endringer i disse to landene i sentrum for endringene i Latin-Amerika. Harneckers beskrivelser er fulle av andre eksempler, men også eksempler på utfordringer som gjenstår å møte.

Et brudd med imperialismen

Harnecker skisserer det internasjonale og regionale rammeverket for disse endringene slik at vi blir i stand til å forstå hvor langt kontinentet faktisk har beveget seg fra USAs dominans de senere årene. En avgjørende årsak bak disse endringene i første omgang er at et brudd med imperialismen er en nødvendig betingelse for å bedre leveforholdene i Latin-Amerika.
Før dette århundret var utviklingen, med unntak av Cuba siden 1960-tallet, underordnet USA i over hundre år, og før det Spania og Portugal. Dette innebar at i 1998, da Hugo Chávez ble valgt i Venezuela og valgbevegelsen mot venstre startet i regionen, befant over 40 prosent av befolkningen – mer enn 200 millioner mennesker – seg i fattigdom. Fra 1980 til 2000 kollapset veksten per innbygger i Latin-Amerika. Den var bare på 9 prosent i tjueårsperioden, sammenlignet med 82 prosent i de foregående tjue årene.

Denne økonomiske stagnasjonsperioden ble avsluttet da en rekke land brøt med IMF og Verdensbanken fra 2000 og fremover. Dette har ført til at det i dag er hundre millioner færre fattige. På tross av mange vansker ser derfor Latin-Amerika svært annerledes ut i dag, og det er her vi kan se Harneckers «nye verden» begynne å komme frem, trass i mange motsetninger og vansker.
Et sentralt punkt i Harneckers analyse er at denne nyliberalismens totale, menneskelige katastrofen førte til omfattende opprør og viktige historiske øyeblikk i Latin-Amerika. Hun hevder overbevisende at det er viktig at vi forstår at det var disse kampene for å beskytte folket mot nyliberalismen, og selvsagt USA-dominansen, som ble springbrettet for mange av de dyptgående politiske endringene som skjer nå. Disse har vært mest vellykket når sosiale massebevegelser har slått seg sammen med politiske lederskap som selv er en del av disse, som i Ecuador, Bolivia og Venezuela, men de representerer også massive steg fremover andre steder, som i Argentina.

Med henblikk på diskusjonene i Hellas, Spania, Irland og andre steder, er det viktig å forstå at nyliberalismen først ble «testet ut» i Latin-Amerika og at den var en gedigen fiasko som, i likhet med for eksempel Hellas i dag, ble møtt med massiv motstand. Her hevder Harnecker at vi i første omgang «kan slå fast at det i hvert eneste av landene var folkelige bevegelser, ikke politiske partier, som gikk i front for kampen mot nyliberalismen, selv om det skjedde på ulike måter.» Videre legger hun til at «disse bevegelsene utviklet seg under den nyliberale modellens legitimitetskrise og krisen som dens politiske institusjoner sto ovenfor» og at «de vokste ut av motstandens dynamikk.» (s. 14)
Men motstand er, som vi vet, ikke nok. Det er også viktig å se på hvordan og hvorfor motstanden mot nyliberalismen lyktes. I denne sammenhengen mener Harnecker at en av de viktigste erfaringene man kan trekke ut fra de avgjørende kampene hun nevner, er at de har «bevist verdien av en strategi basert på en bred koalisjon av krefter som søker enhet og som kan forenes» og at i alle disse tilfellene, i særdeleshet de som har kommet lengst, er «det konkrete målet for kampen å skape en felles forståelse hos alle disse ulike gruppene, hver med sine egne tradisjoner og politiske praksis.» (s. 25)

Enhetsfront og vellykket motstand

Betydningen av slik ikke-sekterisk enhetspolitikk er absolutt noe vi bør følge med på her i Europa. Så hvilke eksempler på vellykket motstand i Latin-Amerika har gjort noe med situasjonen, og bragt dem på offensiven?
I motsatt kronologisk orden:

• For det første, det chilenske studentopprøret i 2011 som startet ved universitetene og raskt ble en nasjonal bevegelse for sosiale, konstitusjonelle og politiske endringer, og som bidro sterkt til at det chilenske sosialistpartiet vant tilbake makta. På det meste strømmet 100 000 mennesker ut i gatene i solidaritet med studentbevegelsen og dens krav om at profitt ikke skulle være hensikten med utdanning. Det var helt avgjørende for denne bevegelsen at den aksepterte uenighet rundt enkelte spørsmål. Kjernen i bevegelsen forsto at det å forene seg for å slåss sammen ikke bare var nødvendig, det var helt avgjørende. Det er for tidlig å si noe om resultatet av denne bevegelsen, men den har allerede sikret retten til gratis utdanning og en nasjonal diskusjon om grunnlovsendringer, en diskusjon som gikk forut for mer grunnleggende endringer i land som Venezuela, Ecuador og Bolivia.
• For det andre, folkelig mobilisering som veltet fire presidenter i Argentina inntil 2002. Massebevegelser, ledet av arbeidsløse, klarte ikke bare å velte disse presidentene, men fikk Argentina til å si nei til IMF (Det internasjonale pengefondet), et historisk brudd i institusjonens grep om kontinentet. Selv om Argentina ikke har hatt noen revolusjonær regjering, har landet bekreftet sin nasjonale suverenitet de senere årene.
• For det tredje, kampene kjent som «vannkrigen» som brøt ut i Bolivia i 2002. Bolivia hadde til da vært den mest trofaste iverksetteren av nyliberale strukturtilpasninger. Etter en rekke privatiseringer av offentlige selskaper, reiste Cochabama, den tredje største byen i Bolivia, seg mot privatisering av vannet. I følge en meksikansk journalist «organiserte hele byen i løpet av kort tid et opprør som samlet alle deler av samfunnet.» (s. 20) Bevegelsen lyktes ikke bare først ved å få innrømmelser, det var også den første av en bølge av brede folkelige mobiliseringer, herunder urfolksopprør, protester til forsvar for kokabønder under ledelse av Evo Morales selv, en lignende «gasskrig», streiker og landarbeiderprotester. Mobiliseringen kulminerte direkte i at Evo Morales (fagforeningsleder og leder av Bevegelsen for sosialisme) ble president, med de fantastiske endringene vi allerede har reflektert over.
• Til sist i lista, men først i kronologien, var det Venezuela, som kanskje var det viktigste, i den forstand at denne nye bølgen startet med «El Caracazo», det folkelige opprøret i 1989 der Venezuelas fattige og ekskluderte flertall reiste seg mot IMF sitt strukturtilpasningsprogram som ble fremtvunget av president Carlos Andres Perez. Av kampene som fulgte i kjølvannet av dette kan nevnes valget av Hugo Chavez i 1998, nederlaget for det USA-støttede kuppforsøket i 2002 og de stadig mer radikale endringene som skjer i landet.

Eksempelet Venezuela

Eksempelet Venezuela illustrerer mye av det sentrale i Harneckers bok. Her hadde nyliberalismen ført til at inntekten per innbygger i 1998 var på nivå med på 50-tallet. Fattigdommen nådde toppen i 1996, da den omfattet 70 prosent av befolkningen, mens 40 prosent levde i ekstrem fattigdom. Med dette økonomiske sammenbruddet som bakteppe begynte det gamle regimet og de gamle statsstrukturene å kollapse.
I 1989 hadde befolkningen fått nok. Venezuela eksploderte i El Caracazo – et landsomfattende masseopprør. Det ble utløst av en dobling av bussbillettprisen over natta og varte en uke. Militæret ble beordret til å slå ned opprøret med alle nødvendige midler, og tre tusen mennesker ble drept bare i Caracas. Dette diskrediterte ikke bare presidenten, men hele systemet, og, for å bruke et kjent marxistisk begrep, «en sosial og økonomisk krise ble en regimekrise». Den gamle orden begynte å slå sprekker, i tråd med Lenins ord om at:

«Undertrykking alene, uansett hvor omfattende den er, fører ikke alltid til en revolusjonær situasjon i et land. I de fleste tilfeller er det ikke tilstrekkelig for revolusjonen at de nedre klassene ikke vil leve på den gamle måten. Det er også nødvendig at de øvre klassene ikke er i stand til å herske og styre på den gamle måten.»

Selv om Hugo Chavez og andre i årevis hadde organisert seg for å styrte oligarkiet, var det El Caracazo som ble den avgjørende katalysatoren; ikke bare på grunn av statens undertrykking, men også på grunn av det folkelige opprøret det representerte, som en begynnelse på en prosess som skulle ende opp med valget av Hugo Chavez på et revolusjonært nasjonalt program i 1998, og som siden skulle bli radikalisert med senere diskusjoner om behovet for en sosialisme for det 21. århundre.
Det er derfor riktig når Harnecker, på tross av de vanskene den «bolivarianske revolusjonen» i landet står overfor, understreker at Venezuela er avgjørende for å forstå hvorfor kontinentet ser så annerledes ut nå. Det ble slutt på Cubas isolasjon og Venezuela ble en sentral inspirasjonskilde for de mange progressive bevegelsene og regjeringene som har gått gjennom regionen siden Hugo Chavez ble valgt. Det er også et poeng at El Caracazo slo ut samtidig som folk skravlet om den såkalte «historiens slutt».

«Den bolivarianske revolusjonen» står selvsagt overfor mange utfordringer, men i møte med medias skjeve fremstillinger av dagens økonomiske vansker må vi ikke glemme at den har stått bak imponerende sosiale fremskritt.
Den avgjørende årsaken til at Venezuela har klart dette, er at landet har tatt tilbake kontrollen over oljerikdommen sin – de største kjente oljereservene i verden. Myndighetene har brukt sin politiske makt til å svekke borgerskapets økonomiske makt og til å fremme arbeiderklassens interesser, blant annet ved å inkludere nye statsstrukturer og de fattigste gjennom lokalstyrer og kommuner, som Harnecker mener er av særlig betydning.
Offentlig kontroll over oljesektoren har gjort myndighetene i stand til å forbedre levestandarden. I løpet av et tiår har gratis helsestell blitt utvidet til tjue millioner mennesker. Dette har reddet hundretusener av liv. Den ekstreme fattigdommen er halvert. Gjennom gratis utdanning har millioner lært å lese og skrive, og det har vært en tredobling i antallet universitetsstudenter.

Solidaritet mot imperialismen

Harneckers analyse av forandring i Latin-Amerika burde minne oss på hvorfor det er viktig at vi prioriterer solidaritet med Latin-Amerika og at USA vil gjøre det de kan for å stoppe det. Derfor har vi en nøkkelrolle her – som en juniorpartner for USA-imperialismen. Selv om USA er opptatt militært andre steder og dermed har gitt Latin-Amerika et pusterom, har utenriksdepartementet innrømmet å ha kanalisert over 50 millioner dollar på fire år. Justert for antall innbyggere, ville dette tilsvart 200 millioner dollar til å påvirke valg i Storbritannia.
Vi må være klar over at det endelige målet med denne intervensjonen består i mye mer enn å fjerne regjeringene i land som Venezuela. Det består i å fjerne ethvert spor av revolusjonær glød, noe som bare kan skje gjennom undertrykking, vold og reaksjon. USAs taktikk endrer seg kanskje, men det endelige målet om å gjenvinne sin dominans, med den tilhørende dominansen fra de multinasjonale selskapene, er det samme.
Jeg vil avslutte med å peke på de sentrale lærdommene trekker frem for oss fra venstresida i Latin-Amerika:
Vi trenger en venstreside som forstår betydningen av hegemoni og av å skape allianser for forandring.

I tråd med dette trenger vi en venstreside som begynner å forstå at det å være radikal ikke består i å fremme de mest radikale slagordene eller å gjennomføre de mest radikale handlingene som bare noen få er enige i og som skremmer de fleste. Det handler snarere om å være i stand til å skape rom for å forene så mange deler av samfunnet som mulig der man ikke bare møtes, men også kan samles i kamp.
Erkjennelsen av at det var mange som sto i kampen, gjorde disse bevegelsen sterke og radikaliserte dem også ofte. Det vi trenger, er strategier og taktikker som åpner opp for enhet i handling for å kunne møte fienden så effektivt som mulig og på det avgjørende tidspunktet, slik vi for eksempel så i Bolivia. Det å gå frem hurtigere innebærer ikke bare å ønske det – forholdet mellom krefter nasjonalt og internasjonalt er betydningsfulle faktorer.
De faktiske kreftene – bevegelsen av arbeidsfolk – må være i en posisjon til å tvinge frem sin makt. Kampen for dette består ikke bare i å si at det er nødvendig at det skal skje.

Til sist, og dette er viktig, må vi forstå at et sammenbrudd for nyliberale ideers dominans ikke nødvendigvis betyr at et nytt folkelig hegemoni spontant vil oppstå i dens sted. Like mye som vi trenger brede massebevegelser, trenger vi et politisk instrument. Gjennom historien har vi sett mange eksempler på opprør og massebevegelser som til og med har veltet regjeringer, men som, ulikt i de landene vi har sett på, ikke har vært i stand til å ta makta for å virkeliggjøre dypere sosiale endringer. Erfaringene fra vellykkede bevegelser for endring har historisk, også i Latin-Amerika i dag, vist at for ikke å sløse med folkelig energi, men heller gjøre den om til et redskap som kan skape endringer, er det behov for politisk organisering og lederskap.
Harneckers bok viser hvorfor vi ikke bare må støtte opp om sosiale fremskritt, demokrati og selvstyre i Latin-Amerika, men også trekke lærdommer av det selv.

Tekst: Ian Richardson Aktiv i den britisk-baserte Venezuela Solidarity Campaign
Oversatt av Mathias Bismo Redaksjonsmedlem i Gnist

Terje Tvedt
Norske tenkemåter
Oslo: Aschehoug 2016, 284 s.

Boka Norske tenkemåter er den tredje i en serie der Terje Tvedt analyserer «norske verdensbilder og selvbilder i den perioden da Norge gjennomlevde det jeg (Tvedt) kaller det internasjonale gjennombruddet i landets historie», fra 1960-åra og fram til i dag. Boka består av tekster fra perioden 2002 – 2016, med interessante introduksjoner til hver av dem. Prosjekt hans er ambisiøst. Det fortjener å bli tatt på alvor – og sett på med kritiske øyne.

Selv insisterer Tvedt på at han alltid sparker oppover (s. 17), og i en del sammenhenger kan en bare bejuble evnen hans til å avsløre hykleri hos ulike nasjonale «eliter», som når han avdekker konsekvensene av intervensjonen i Libya. Likevel er jeg ganske kritisk.

Hva er problemet?

Når Tvedt i forordet skal begrunne hvorfor det er nødvendig med en kritisk analyse av «norsk mentalitetshistorie i en brytningstid», viser han til «Usikkerheten om hvordan Norge skal håndtere terrorisme, bekjempe islamismen og andre totalitære retninger, administrere masseimmigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten» (s. 7.) Det er nærliggende å lese dette som at det her er snakk om de store utfordringene i vår tid. Jeg formoder at analysen ikke hadde blitt helt den samme dersom utgangspunktet hadde vært et annet. F.eks. dersom de mest presserende problemene i stedet hadde blitt definert som: Menneskeskapte klimaendringer, voksende sosiale forskjeller, markedsliberale angrep på velferdsstaten – og den internasjonale flyktningkrisa, bl.a. som følge av imperialistiske kriger. Skal en analysere norsk mentalitet i en brytningstid er det dessuten særlig god grunn til å se på hvorfor og hvordan et manglende politisk oppgjør etter 22. juli, kan ha ført til mer rasisme – og da særlig i form av islamofobi.

«Godhetstyranni» og hykleri

Mye av Tvedts prosjekt dreier seg om å utvikle de riktige begrepene, og som alle nå vel må ha fått med seg, er det han som er opphavsmannen til det omstridte «godhetstyranni». Det som etter Tvedts mening berettiger denne begrepsbruken. er for det første det han ser som en håpløs tendens til å ville legge moral til grunn for synet på utenrikspolitikken – og for det andre forsøket på å vinne hegemoni i bl.a. innvandringsdebatten, ved å påberope seg å være mer uselviske og «gode» enn motstanderne. Tvedt hadde ingen innvendinger mot begrepsbruken da Sylvi Listhaug kalte kritikerne sine for «godhetstyranner». Da motstanderne hennes fornuftig nok forsøkte å omskape dette til et honnørord, ser Tvedt ut til å ha tatt det som en bekreftelse på at kritikken av moralsk hovmod var korrekt. I en av artiklene i boka argumenterer han for at det var «godhetstyranniet» som hersket i Norge i 2015 (s. 221 osv.), og at det var en narsissismens triumf at Stortinget ville ta imot noen flere kvoteflyktninger.

Tvedts karakteristikk rammer to fenomener som etter denne anmelderens syn bør holdes strengt atskilt. I utenrikspolitikken har Norge lenge forsøkt å framstå som en «humanitær stormakt». Selv om det også fins enkelte positive trekk ved norsk utenrikspolitikk, er dette i hovedsak merkevarebygging bygd på et falsk image. Her er det nok å se på norsk deltakelse i imperialistiske kriger, norsk våpeneksport, uetiske investeringer fra Oljefondet, næringsinteresser i bistandspolitikken, gapet mellom prat og praksis i klimapolitikken osv. En passende betegnelse kan være «godhetshykleri» mer enn Tvedts «godhetstyranni», men også «nasjonalt godhetsregime», som er en annen av Tvedts yndlingsbetegnelser, kan gi mening.

Norsk utenrikspolitikk vil i mange sammenhenger framstå helt urettmessig som interessefritt og verdidrevet, det kan vi være enige om. Tvedts prosjekt kan bidra til flere avsløringer av dette.

Derimot er det grunn til stor skepsis til den posisjonen Tvedt har tatt i flyktningedebatten. Den tiltakende flyktningstrømmen til Europa i 2015, utløste et sterkt engasjement og en sterk vilje blant i mange norske lokalsamfunn, til å stille opp flyktningene. Dette fikk også mange kommunestyrer til å ville ta imot mange flere av dem som har sittet alt for lenge i mottak, og det blei utvikla svært praktiske og realistiske planer for å få det til. I denne sammenhengen virker det ualminnelig malplassert å karakterisere den ene sida i flyktningedebatten som «godhetstyranner», og lite i tråd med selverklæringen om alltid å sparke oppover. Det farlige med situasjonen i Norge nå er at vi har statsråder som pisker opp frykt og rasisme ovenfra.

Riktignok fins det mange eksempler på at moralisering i innvandringsdebatten kan virke kontraproduktivt, og riktignok har Tvedt rett i at konsekvens ofte blir noe annet enn intensjon. Et (svært uvanlig) standpunkt om at innvandringen til Norge bør være helt uregulert ville også være et eksempel på at det godt mente kan føre til det dårlige. Men det er jo på ingen måte slik at en flyktningpolitikk der en respekterer asylinstituttet og f.eks. slutter å kaste ut barn, ville true den norske velferdsstaten eller gi integreringsutfordringer som ikke kan løses. Det er også vanskelig å forstå at det skulle være som Tvedt hevder (med økonomiske argumenter), at det er en klar årsakssammenheng mellom FNs manglende flyktningebistand i nærområdene, og det at Norge en kort periode signaliserte vilje til å ta imot noen flere flyktninger. Selv om det meste av flyktninghjelpen bør gis i nærområdene, som sterkt betonet hos Tvedt, må en innse at noen «nærområder» har tatt på seg så store belastninger at de er på en tålegrense. En mer restriktiv norsk politikk øker også presset på land med svakere økonomi, som det kriserammede Hellas. En skulle også tro at flere personlige møter med folk som har flyktet fra krig og nød, kan ha positiv innvirkning på «den norske mentaliteten».

Vi forstår ikke «de andre»?

Et viktig poeng hos Tvedt er at vi som skal være fanget av den norske tenkemåten ikke forstår «de andre», ikke forstår at folk med annen kultur og religion mener alvor. Vi har en naiv etnosentrisk og paternalistisk oppfatning om at de egentlig vil det samme som oss. Det er sikkert mye i dette. Men også her er det noe i utlegningene til Tvedt som skurrer. Han sier at en i Vesten har en naiv tro på at menneskerettighetene er universelle. Men et ønske om at elementære menneskerettigheter skal gjelde alle, er ikke en illusjon om at situasjonen er slik, eller kan bli slik uten kamp. At menneskerettighetene skulle være en slags naturlige, medfødte rettigheter (som i naturretten) og ikke historisk skapte, holder ikke, men at «menneskerettigheter» ofte er et påskudd for imperialistisk innblanding, er ikke noe argument for ikke å kjempe for at de skal gjelde alle.

Islam og islamisme

Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot en sikker vei til å gjøre denne faren større.

I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk.

Manglende materialisme

Vi kan nok bli overraska når en del unge som har vokst opp i vestlige demokratier, har vist seg å bli religiøst og kulturelt mer konservative enn sine foreldre (selv om det ved ettertanke ikke er så vanskelig å forklare). Men dette rokker ikke ved at nye måter å arbeide og leve på uomgjengelig også vil virke inn på tenkningen. En skal følge ualminnelig dårlig med på hva som skjer blant muslimer i Norge, for ikke å se at «den nye virkeligheten» i stor grad fører til motsetninger og tankebrytninger som kan peke framover.

Imperialismeoppfatning

Ut fra sine omfattende studier i landområdene langs Nilen, påviser Tvedt at «mens kolonistyret hadde en moderniserende eller revolusjonerende effekt i nord, virket det konserverende og opprettholdt status quo i Sør» (s. 129). Dette virker overbevisende, men han trekker også generelle slutninger av dette som absolutt kan diskuteres, når han «opponerer mot generelle teorier om imperialismens elendighet» (s. 128), og mener å kunne slår fast at imperialismen altså ikke var det «syndefallet» «det ofte er blitt fremstilt som» (s. 125). Han avviser glatt avhengighetsteorier om imperialismen, og er imot at de blir brukt til å legitimere bistand, som han er sterkt kritisk til, og han synes å polemisere mot en svært firkanta oppfatning av Lenin-inspirert imperialismeteori. At kolonistyret mest var konserverende og et bidrag til status quo, stemmer dårlig med at det innebar en innkapsling i den kapitalistiske verdensøkonomien, kristning og framvekst av nye eliter med forankring i en vestlig-dominert tenkning.

I denne anmeldelsen har jeg ikke gått nærmere inn på Tvedts knallharde kritikk av bistandspolitikken og det han analyserer som korporative trekk ved samvirket mellom staten og NGO-ene på feltet, siden han i hovedsak har utviklet denne analysen tidligere. Men det er påkrevet med en grundigere debatt om hvilke følger denne kritikken bør få. I innvandringspolitikken og flyktningefeltet er det personer og miljøer på venstresida som har skiftet side og flere som kan se ut til å være på vei i samme retning. For noen av dem er Tvedt en viktig referanse. Det er et paradoks at Tvedt som ellers har en tydelig og selvstendig stemme, på dette viktige feltet ender helt medstrøms.

Jørn Magdahl. Lektor og kommunestyrerepresentant for Felleslista Rødt/SV på Nøtterøy

Morten Harper (red.).
Betydningen av Brexit. Storbritannias vei ut av EU og den nye situasjonen for europeisk samarbeid.
Oslo: Nei til EU, 2016, 176 s.

En god tradisjon ved et årsskifte er å lese Nei til EUs årbok. Det er godt at det er noen som holder den kunnskapsmessige beredskapen oppe, og som makter å servere lesere oppdaterte analyser i tilgjengelig form. Som vanlig er Morten Harper redaktør og en sentral bidragsyter. Og som alltid sørger Dag Seierstad for en mer enn 50 siders årskavalkade, der han pedagogisk og konkret loser oss gjennom de viktige endringer både innad i EU og i forholdet mellom EU og Norge. En rød tråd er – ikke overraskende – hvordan EU/EØS griper stadig sterkere inn og reduserer det demokratiske spillerommet for medlemslandene, og hvordan det ikke minst går ut over vanlige arbeidsfolks interesser. Det går for øvrig fram av flere artikler i årboka hvordan motstanden mot EØS-medlemskapet styrkes i fagbevegelsen for hver eneste dag.

Årets spesialtema er naturlig nok Brexit og mulige virkninger for EU og for Norge. I motsetning til det vi husker fra norske mediers dekning før og etter «sjokket», gis det også god plass til argumenter fra den engelske venstresida og fagbevegelsen. Det blir også dokumentert at det var demokratiargumentet som var avgjørende for de fleste, der det norske kommentariatet knapt har sett annet en høyrepopulisme og fremmedfiendtlighet. Blant bidragsyterne er kontrasten i EU-analysen særlig sterkt mellom Asbjørn Wahl i For velferdsstaten og Marte Gerhardsen i Agende. Der den første ser nyliberal kapitalisme som grunnlovsforankret kjerne i EU, der sosialisme og keynesiansk regulering som nærmest forbudt, skriver den andre luftig om EU som et redskap for utvikling, og håper fromt på at unionen kan utvikle seg som garantist for velferd og vanlige folks interesser. Jonas Gahr Støre ønsker seg et videre samarbeid hvor «resultatene blir synlige for folk flest». Men det er jo nettopp når resultatene blir synlige, at motstanden nedenfra øker.

Tore Linné Eriksen. Professor em. i utviklingsstudier,historiker og faglitterær forfatter.

Leo Panitch og Greg Albo (red.)
Rethinking revolution. Socialist Register 2017.
London: Merlin Press/New York Monthly Review, 2016, 363 s.

Et annet årvisst fenomen er Socialist Register, som punktlig har kommet med ikke mindre enn 53 årganger (!), og ser ut til å holde opp sin høye kvalitet. En bedre oversikt over marxistisk samfunnsforskning, hovedsakelig med forankring i Vest-Europa og Nord-Amerika kan vanskelig tenkes. Mens de siste bøkene har vært viet klasser og klassekamp, er hovedtemaet denne gang refleksjoner over tidligere revolusjoner (vi skriver 2017!) og hvordan revolusjonsbegrepet kan gjøres konkret og aktuelt i dag. Det siste kaller selvsagt ikke på noen lettvint optimisme, men det gjør godt med fornuftige tanker om mulige strategier og risikoer for feilslag.

Utenom oversiktsartikler om «arven fra 1917» og mer teoretiske drøftinger av forholdet mellom klasse, parti og stat, er det grunn til å framheve Andreas Malm spennende bidrag og klima, sult, natur og revolusjon i historien, med eksempler fra Russland til Syria. Patrick Bond bidrar med en skarpskodd gjennomgang av økonomisk krise og øko-sosialistiske muligheter i Sør-Afrika, etterfulgt av kritiske analyser av både Bolivia og Venezuela. Et av høydepunktene er utvilsomt den kinesiske marxisten Wang Huis sterke forsvar for den kinesiske revolusjonen og «folkekrigen» på landsbygda som en mer demokratisk strategi enn bolsjevikpartiets forankring i en beskjeden arbeiderklasse, samtidig som forfallet blir desto større i dagens partistyrte markedsliberalisme. Det bør også legges til filosofen med status som en rockestjerne, Slavoj Zizek, opptrer med en tekst som er mer tilgjengelig, og politisk forståelig, enn han stundom har for vane. Mye er ganske tettpakka, men det er et år til neste gang, og en artikkel i måneden burde kunne gå.

Tore Linne Eriksen

Vandana Shiva
Who really feeds the world?
London: Zed Books, 2016, 184 s.

Vandana Shiva er antakelig kjent for mange av leserne av Tidsskriftet Rødt!/Gnist. Hun har i mer enn tre tiår vært en profilert aktivist, forsker og organisator som utrettelig har kjempet for miljø og bærekraftig utvikling, og mot sult, fattigdom, kvinneunderrykking og miljøødeleggelser. I 1982 grunnla hun den indiske organisasjonen Navdanya som arbeider for biologisk og kulturelt mangfold. I 1993 mottok hun Right Livelihood Award i det svenske parlamentet «… for placing women and ecology at the heart of modern development discourse.» Hun har skrevet en rekke bøker om miljø- og utviklingsspørsmål, og er en ettertraktet taler på viktige internasjonale konferanser. Hun har også vært i Norge flere ganger, og er æresdoktor ved Universitetet i Oslo

Det er derfor god grunn til å merke seg at Vandana Shiva nå er ute med ei ny bok om hvem som produserer og skaffer mesteparten av maten i verden, og om hva slags matproduksjon som er bærekraftig og hva som ikke er det. Boka er foreløpig bare på engelsk, men det er ei relativt lettlest bok på 140 sider pluss noter. Den anbefales på det varmeste for dem som ønsker å få en grei innføring i og fakta om disse viktige spørsmålene.

Det har i de siste årene blitt et sterkere søkelys på hvilke former for matproduksjon som på bærekraftige måter kan produsere nok og sunn mat til en voksende befolking. Det er bra og viktig, for situasjonen er skremmende. Verdens ressurser for matproduksjon ødelegges i et stort tempo, og klimaendringene gjør matproduksjonen svært usikker i mange områder.

Heldigvis er det samtidig mye positivt å bygge på. Agroøkologisk landbruk har vært en betegnelse som har vært brukt siden slutten av 1920-tallet, men det er først de siste tre–fire årene at agroøkologi er blitt noe som det snakkes om i vide kretser. Kunnskapen om og støtten til agroøkologisk landbruk har nærmest eksplodert de siste årene. I 2014 holdt FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, sitt første internasjonale symposium om agroøkologi. I 2015 og 2016 organiserte FAO slike konferanser i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa og Sentral-Asia, og i Kina. På slutten av 2016 begynte FAO å utgi et eget nyhetsbrev om agroøkologi og opprettet en egen nettside – Agroecology Knowledge Hub (www.fao.org/agroecology/en/).

Det første kapittelet i boka til Vandana Shiva tar opp hva agroøkologi er, og kapittelet avsluttes med en fin punktvis sammenfatning av det hun legger i agroøkologi.

I åtte av de ni kapitlene stiller Shiva opp det hun ser som de viktigste motsetningene;

1. Agroecology Feeds the World, – Not a Viol­ent­ Knowledge Paradigm

2. Living Soil Feeds the World, – Not Chemical Fertilizer

3. Bees and Butterflies Feed the World, – Not Poisons and Pesticides

4. Biodiversity Feeds the World, – Not Toxic Monocultures

5. Small-Scale Farmers Feed the World, – Not Large-Scale Industrial Farms

6. Seed Freedom Feeds the World, – Not Seed Dictatorship

7. Localization Feeds the World, – Not Globalization

8. Women Feeds the World, – Not Corporations

I det niende og siste kapittelet staker hun ut veien framover. Der legger hun fram og forklarer ni endringsprosesser hun mener er nødvendig for få en endring fra et kommersielt-kontrollert, industrialisert og globalisert paradigme til Moder-jord og menneske-sentrert paradigme med agroøkologi og mat-demokrati.

En styrke ved boka i tillegg til det helhetlige perspektivet og gode analyser er at de underbygges med henvisning til viktige fakta fra anerkjente kilder. En svakhet er at en del av henvisningene er en del år gamle, tydeligvis hentet fra forfatterens tidligere bøker. En del av dem burde ha vært oppdatert med nyere kilder. Jeg skulle også gjerne ha sett henvisning til enda flere kilder der noen av de mest kontroversielle temaene blir behandlet. Det gjelder blant annet at omtrent 70 prosent av maten som konsumeres, produseres av småskala matprodusenter – småbrukere, småskala fiskere, pastoralister, jegere og samlere. Det kunne blant annet ha blitt referert til forskjellige FN-institusjoner for å underbygge det.
Det er å håpe at denne boka fra Vandana Shiva blir en bestselger. Betydningen av det hun skriver om, måten temaene behandles på, solid underbygging av argumentasjonen med henvisning til fakta, og en relativt lettfattelig form, burde tilsi at den kan få en stor leseskare. Det ville sjølsagt hjulpet om den blir oversatt til norsk.

Aksel Nærstad Utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfonde

Nina Björk
Drömmen om det röda – Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek
Wahlström Widstrand, 2016, 296 s.

«Om jorden skapades för alla, varfor har då några mycket och andra lite? Den här boken handler om en av de som har drömt drömmen om jämlikhet. Hon hette Rosa Luxemburg.»

Rosa Luxemburg (1871–1919) er et sosialistisk ikon og foregangskvinne, et århundre etter hennes egen tid er hennes syn på sosialisme fortsatt høyst aktuelt. Gjennom hele sitt voksne liv engasjerte hun seg i den sosialistiske kampen, og hun spilte en viktig rolle både i Tysklands sosialdemokratiske parti og den internasjonale sosialismebevegelsen.

Hvem var Rosa Luxemburg?

Rosa Luxemburg var fra Polen, men flyttet til Tyskland for å drive med politikk. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Hun mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. På grunn av dette opplevde hun å bli fengslet, men det stoppet henne ikke.

Nina Björk beskriver Rosa Luxemburg som en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, jøde og utlending, så var hun ikke særlig opptatt av det vi i dag kaller identitetspolitikk. Det var alltid sosialismen som sto i fokus.

Björk understreker at eksistensen av en arbeiderklasse og en eierklasse danner selve basisen for det kapitalistiske produksjonssettet. Hun forklarer at oppdeling av klasser ikke handler om vurderinger av menneskelig verdi, identitet eller diskriminering, men om kapitalismens grunnleggende økonomiske forutsetninger. Björk går hardt ut mot dagens identitetspolitikk og advarer mot å sidestille klassekonflikten med andre politiske spørsmål. Ikke fordi det nødvendigvis er klasse som er den «verste» formen for undertrykking, men fordi utbyttingen av arbeiderklassen er så fundamental for kapitalismen. For Rosa Luxemburg sto klassespørsmålet og sosialismen alltid i sentrum.

Sosialisme, Marx, teori og en anekdote om lemonade

Den første delen av Nina Björks bok er en veldig nyttig og informativ innføring i marxistisk teori og analyse, som danner et viktig grunnlag for å forstå Rosa Luxemburgs tanker om sosialisme. Luxemburg var opptatt av at massene måtte skape sosialismen nedenfra og kritiserte Lenin for hans partielite. Hun var ikke redd for å havne i konflikt med verken meningsmotstandere eller meningsfeller. Björk forteller om et politisk møte der Rosa Luxemburg måtte oversette sine egne meningsmotstanderes innlegg i debatten, et eksempel på at tonen likevel var kameratslig til tross for politiske uenigheter.

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform versus revolusjon mot Eduard Bernstein. Rosa Luxemburg mente at man ikke kunne reformere seg til sosialismen, det måtte en revolusjon til for å avskaffe kapitalismen.

– Att förvandla havet av kapitalistisk bitterhet till socialistisk sockerdricka genom några flaskor socialreformatorisk lemonad blir i bästa fall smaklöst, refererer Nina Björk Rosa Luxemburg fra striden mellom henne og Eduard Bernstein.

Som tidligere nevnt var handlingen viktigst for Rosa Luxemburg. Mennesket er et historisk dyr, med en formende kraft, og mennesket blir hva mennesket gjør. «Ett levande demokratisk samhälle kräver aktiva, deltagende människor. Därfor är Rosa Luxemburg framförallt deltagandets tänkare, aktivismens forsvarare, demokratins teoretiker», skriver Nina Björk om Luxemburg etter å ha introdusert oss for et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat: «Im Anfang war die Tat, i begynnelsen var handlingen» (Johann Wolfgang von Goethe).

Kjærlighet og feminisme

I boken blir vi ikke bare kjent med det politiske ikonet Rosa Luxemburg, men også introdusert for den mer private Rosa. Vi får et innblikk i forholdet hennes til Leo Jogiches, blant annet gjennom brevvekslingen hennes. Her møter vi en lengtende Rosa. Hun lengter etter kjærligheten fra Leo, etter å slå seg til ro og stifte familie. Men den politiske kampen blir viktigere. Björk utforsker det problematiske ved heteroseksuelle forhold i et patriarkalsk spørsmål. Kan man egentlig være fri i et forhold, når man behøver hverandre?

Nina Björk tar også opp spørsmålet om feminisme som kun en «normbrytende» ideologi. Rosa Luxemburg brøt selv mange normer knyttet til det å være kvinne, men betyr det automatisk at hun var feminist? Selv var hun først og fremst opptatt av klassespørsmål, og ikke kvinnespørsmål. Om feminisme er praktisk normkritikk i personlig handling, så var Rosa Luxemburg utvilsomt feminist. Ser man derimot på hva hun først og fremst skrev om politisk, så ser man at feminismen ikke sto i sentrum for Luxemburg. Men Luxemburg beskrev jo selv handlingen som det viktigste, så man kan jo tro at om hun hadde levd i dag så hadde kanskje svaret på om Rosa Luxemburg var en feminist vært klarere.

I følge med Rosa Luxemburg

I Nina Björks idébiografi forsøker forfatteren å gjøre Rosa Luxemburg «lite mindre död». Björk forsøker å «slå følge med» Luxemburg ved å ut i fra hennes liv som politisk aktivist og menneske resonnere rundt ideologi, sosialisme, feminisme, språk og kjærlighet. Det er ikke personen Rosa Luxemburg som er bokens sentrum, men de spørsmål hennes liv, tid og tekster vekker hos forfatteren. Selv om det er et århundre siden Rosa Luxemburg levde, så lever fortsatt drømmen om likhet, det røde, videre.

Tomine Sandal

Cecilie Hellestveit
Syria – En stor krig i en liten verden
Pax Forlag A/S, Oslo 2017, 339 s

Syria-krigen snudde håpet mange hadde til den arabiske våren, til forvirring og sorg. På internett og i media blir det kjempa harde kampar om kven som har absolutt rett og kven som er forrædarar. Og på bakken overgår partane kvarandre i grusomme gjerningar, i ein konflikt andre enn syrarane sjølv har tatt over.

Cecilie Hellestveit har stor kunnskap om folkerett og borgarkrigar, og kjenner både Midtausten og stormaktene godt. Ho har også forskaren sin distanserte haldning, ispedd eit engasjement for dei avtalane og reglane som er laga for samhandling mellom statar, og for dei lidingane folk opplever i Syria. Ho argumenterer godt for at det er verda si innblanding som har ført til at det som var spede opprør mot regimet, har blitt ein storkrig.

Dette er ei viktig bok å lesa av to grunnar. For å få ei prinsipiell forståing av og diskusjon om innblanding i andre statar. Og å få betre innsikt i Syria som land, både kva som har skjedd under krigen, men også politikk, økonomi og demografi som har lagt det historiske grunnlaget for krigen.

Boka er delt inn i to hoveddelar, den første handlar først og fremst om Syria, men siste kapittel i den delen handlar likevel om verdssamfunnets rolle. Og den andre delen handlar om verda i Syria, korleis det etter kvart har blitt ein stedfortrederkrig for regionale stormakter og Russland og USA. Det er ein del hendingar som blir skrive om fleire gongar, forfattaren skriv sjølv at det er for at same hending må skrivast om frå ulike perspektiv, eller som ei påminning for lesaren.

Syria er eit land få har visst mykje om før krigen kom. Etter Bashar al-Assad tok over som president i år 2000, har det vore ei viss økonomisk oppmjukin og auke i turismen. Då eg var der første gongen litt tidlegare det året, var det framleis få synlege vestlege selskap og produkt, og Internett var svært begrensa. Det var lite synleg sosial naud, sjølv om standarden kunne vera enkel. I åra etter blomstra den delen av økonomien som hadde kontakt med utanlandske investorar, men dei fattige blei fattigare takka vera både kutt i subsidier på basisvarer, men også økologiske problem og den økonomiske krisa i verda frå 2007. Hellestveit skriver om korleis den økonomiske oppmjukinga også blei fulgt av eit kort blaff med politisk oppmjuking, men at Bashar al-Assad fort gjekk bort frå dette igjen. Det har vore lite kjent politisk opposisjon i Syria før den arabiske våren, den har stort sett vore i fangekjellarar eller i eksil. Det er difor merkelig for underteikna å sjå korleis delar av venstresida i Noreg stør Assad, når eg til dømes sjølv har sett i Hama i 2002, 20 år etter at Hafez al-Assad slo ned eit brorskapsopprør og jevna ein heil bydel med jorda med bebuarane inni og drap rundt 20000 folk, at det framleis var ein open plass der husa hadde stått. Eit klårt signal om at dette vil skje igjen viss nokon trugar regimet. Hellestveit beskriver korleis regimet har hatt omfattande overvaking og kontroll av befolkninga, med vilkårlige fengslingar og forsvinningar. Dette forklarer hatet mot regimet, men også kvifor det har vore vanskelig å bygga ein effektiv indre opposisjon, folk har vore for redde. Dette har vore ein av grunnane til at andre har kunna ta over opprøret.

Hellestveit innleiar boka med at ho vil visa kva motkrefter som låg under overflata og gjorde at revolusjonen i Syria ikkje kunne handla om berre Syria. Og kvifor dei unge i Syria var dømt til undergang frå dag ein.

Boka har fått oppslag i blant anna Klasse­kampen fordi Hellestveit er så tydelig på at anerkjenning av opposisjonen auka konfliktnivået fordi regimet då prioriterte å knusa dei, og lot Den Islamske Staten (IS) vera meir i fred. Hellestveit skriver at før møta i sikkerhetsrådet hadde opposisjonen interesse av å dokumentera mest mogleg grusomhet. Her kritiserer forfattaren dei sosiale media sin eigen dynamikk i å forsterka skillelinjer og hat når ein viser forferdelige overgrep og krigsforbrytingar. Men kva skulle ein ellers ha gjort?

Hellestveit argumenterer med at Vesten sin halvhjerta støtte til opprørarane gjorde at dei pressa på for å auka konfliktnivået for å få utanlandsk innblanding, men ingen ville gå inn i Syria på same måte som Libya. Dette er fordi Syria er eit land med stor militær styrke, mykje større befolkning enn i Libya og regimet har eit sterkt statsapparat med stor kontroll av samfunnet. Dei er også viktigare for veto-maktane i Tryggingsrådet, nærmare bestemt Russland. Mange av landa i FN er også skeptiske til intervensjon som i praksis er regimeendring, spesielt etter Libya. Så sjølv om mange i opposisjonen ønska inngripen så viser Hellestveit kvifor det var lite truleg at den ville komma.

Eksilopposisjonen mangla kontakt med grasrota inne. Dette gjorde at sjølv om ein anerkjente opposisjonen hadde ein ikkje ein reell forhandlingspart på bakken. Samtidig fekk IS bygga seg opp.

Dei siste åra har krigen i Syria i stor grad vore ein stedfortrederkrig. Boka viser alle dei ulike maktene som er involverte, både regionalt og internasjonalt. USA sine interesser er kanskje ikkje skildra i så stor grad som ein kunne ønska, det same gjelder Russland. Kurdarane har plass i boka, men ikkje så stor som opprettinga av Rojava kunne gitt. Men det er befriande å lesa ei analyse som viser dei regionale maktene si rolle på ein nyansert måte, at dei har sjølvstendige agendaer og ikkje berre er vasallstatar for anten USA eller Russland.

Eit problem med boka er at den er skjemma av små faktafeil. Egypt og Israel inngjekk fredsavtale i 1979, ikkje 1976. Libanon har nok større befolkning enn 3,3 millionar, sjølv om ein verken reknar med palestinske eller syriske flyktningar. Victor Jara fekk fingrane knust eller brukke, ikkje kutta av. Og historia om den syriske songaren Qashush, som fotfattaren bruka den chilenske visesongaren som inngong til, er omstridt. Ein mann fekk kutta opp halsen, men det er ikkje sikkert han var den syriske nattergalen som hadde laga protestsongar mot Bashar al-Assad. Her burde forlaget ha rydda opp, då boka nettopp er viktig fordi den skriver om korleis fakta blir misbrukt i denne konflikten, og då hadde det vore greitt å stola på at det som står der er korrekt.

Forfattaren forklarer godt kor ting går gale, og kva som bidro til forverring, men det er vanskelegare å sjå kva ho meiner ville vore riktig å gjera i utgangspunktet. Det har jo vore ein vanskelig diskusjon på venstresida også, som denne boka i alle fall gir grundig bakgrunnskunnskap til.

Ingrid Baltzersen
Redaktør i Gnist

Leder: Rødt! slår gnister! 4

Plukk 6

Samtalen: Intervju med Eli Aaby 8

John Smith: Feminiseringa av arbeids­plassen og proletariseringa av kvinner 26

Intervju med Mari Eifring: En partisekretær krysser sitt spor 38

Eva María: Derfor feila «sosialismen for det tjueførste hundreåret» 44

Intervju med Iselin Strønen: Mellom barken og veden i Venezuela 54

Bokomtale: «A World to Build» av Marta Harnecker 60

Adriana Sossa: En lang vei før fred i Colombia 68

Cecilie van der Hagen, Johansen Pérez: Statkraft i Chile – Et norsk troll i mapucheland 72

Anja Ariel Tørnes Brekke: Black Beyoncé Matters 78

Erling Folkvord: Syria: Krigsmotstand er ikkje nok 80

Bokomtaler

Nina Björk: Drömmen om det Röda 90

Vandana Shiva: Who really feeds the world? 93

Bhaskar Sunkara (red): The ABCs of socialism 95

Terje Tvedt: Norske tenkemåter 97

Erling Folkvord: Rojava!» – Kurderne i kamp for ei framtid uten Assad, Erdoğan og Daesh 101

Cecilie Hellestveit: Syria – En stor krig i en liten verden  105

Bokspalte

Tore Linné Eriksen: Årbøker til å bli klok (og radikal) av 108

Revolusjonens A – Å

Jokke Fjelstad: Kvinnelønna 110

John Smith har vært arbeider på oljeplattform, bussjåfør og ingeniør i telekommunikasjon. Denne artikkelen er ett kapitalen fra boka hans «Imperialism in the twenty-first century» (Monthly Review Press, 2016).

John Smith underviser ved Kingston University. Omsett av Einar Jetne. Foto: Nestle

Eksportleia industrialisering har vorte svært kvinneintensiv. Ikkje noko utviklingsland har auka vareeksporten utan å satse på kvinnearbeidarar.¹

Den massive rekrutteringa av unge kvinner inn i lønnsarbeid har vore eit slåande kjenneteikn ved eksportorientert industrialisering. Den endra kjønnssamansetjinga til arbeidsstyrken kjem særleg til syne i vareproduksjon. Ein FN-rapport, Den Globale Oversikten over Rolla til Kvinner i Utvikling, slo fast:

«Blant dei nyleg industrialiserte landa … auka ingen eksporten av fabrikkvarer utan å ty til kvinneleg arbeidskraft. Det er no sett på som eit faktum at industrialisering i globaliseringssamanheng er like så mykje kvinneleidd som eksportleidd.»²

Guy Standing er einig:

«Alle land som med suksess har industrialisert, har berre klart det ved å mobilisere store mengder (lågt betalte) kvinnearbeidarar.»³

Barrientos m.fl. legg til at «i nesten alle regionar har kvinnesysselsettinga auka raskare enn sysselsettinga av menn.»⁴ Som eit resultat av dette «utgjer kvinner no meir enn ein tredjedel av arbeidsstyrken innafor vareproduksjon i utviklingsland, og nesten halvparten i nokre asiatiske land. Den største auken over dei seinare 20 åra har funne stad i land som har satsa på eksportorienterte strategiar.»⁵ Utanlandske investorar si søking etter kvinneleg arbeidskraft er særleg markert i soner for eksportproduksjon, der «kvinner utgjer majoriteten av arbeidarane i det store fleirtalet av slike soner, opp til 90 prosent i nokre av dei.»⁶

Den enorme auken i kvinneleg fabrikksysselsetting som er så karakteristisk i den nyliberale æraen, var ei viktig endring frå ISI-æraen, ein periode med offentleg skjerma industriproduksjon med sikte på å erstatte import. (ISI=Import Substitution Industrialization) Den industrien sysselsette i hovudsak menn. ISI var eit avvik, eit unnatak: I tidlegare industrialiseringsbølgjer, i det nittande hundretalets Europa var ei stor mengd fabrikkarbeidarar kvinner, og i einskilde sektorar, framfor alt innafor tekstil- og kledeproduksjon, utgjorde dei ofte majoriteten.⁷

Ei perfekt tilpassing

Gjennom 1980- og 1990-talet fall dei relative prisane på tradisjonell eksport frå Sør sterkt. UNCTAD rapporterte at «mellom 1980 og 2003 … minka prisen på mat med 73,3 prosent. Prisane på landbruksråvarer fall med 60,7 prosent. Prisane på mineral, malm og metall minka 59,5 prosent. I første halvdel av 2003 hadde prisen på kaffe tapt 83 prosent av 1980-verdien.»⁸ I ein studie av tilgangen på kvinner frå landsbygda til eksportorienterte fabrikkar i Malaysia, viste Merete Lie og Ragnhild Lund korleis dette utløyste ei landsbygdkrise som igjen førte fleire unge kvinner frå landsbygda inn i fabrikkane: «Som ei følgje av fallande prisar på landbruksprodukt i verdsmarknaden endte samfunnet opp i ein vanskeleg situasjon, og unge døtrer følte sterk plikt til å delta på ulike vis … (noko som skapte) eit perfekt samanfall mellom behova til bedrifter for ung kvinnearbeidskraft og behova til den lokale befolkninga for kontantinntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»⁹

Framskaffinga av kvinnelege fabrikkarbeidarar har funne stad i dei mest ulike kulturar og samfunn, også i dei der patriarkalsk undertrykking sperrar kvinner inne i heimen. Razavi m.fl. nemner at «skiftet til kvinneleg fabrikksysselsetting har funne stad både i land med historisk relativt høg … (og) låg kvinneleg deltaking i arbeidsstyrken.»¹⁰ I studien av landsbygd i Malaysia melder Lie og Lund at «det mest underlege i dei lokale endringsprosessane vi har observert, er at den tidlegare mest skjerma gruppa, nemleg unge kvinner, har vore spydspissane i endringsprosessen i lokalsamfunnet.»¹¹ I ei gransking av arbeid på samlebanda ved ein tekstilfabrikk i Marokko rapporterte Laetitia Cairoli at «masserekrutteringa av kvinner inn i tekstilindustrien i Fez står i slåande kontrast til lokale ideal for verdig kvinneleg oppførsel.»¹²

Vedvarande djup fattigdom og kvinner sine ønske om å kome seg bort frå fordummande og undertrykkande huslege tenar-roller, forklarer korfor millionar av fattige kvinner har søkt seg arbeid hos multinasjonale selskap og hos deira lokale underleverandørar. Ei kartlegging av kvinneleg sysselsetting i Pakistan, utført av Saba Gul Khattak, viser at i Pakistan «går kvinner inn i arbeidsstyrken på grunn av forverra økonomiske kår. Dei økonomiske bidraga deira til hushaldet avgjer om dei skal overleve.»¹³ Shahra Razavi og Jessica Vivian melder at «kvinner som er sysselsette innafor vareproduksjon i Marokko og Bangladesh, held slikt arbeid for å vere betre enn andre sysselsettingsval som er tilgjengelege for dei», trass i «ekstremt lange arbeidsdagar», i Bangladesh « … ofte frå 0800 til 2200, seks dagar i veka,» og gjennomsnittsalderen deira er 16,6 år.¹⁴

Nasjonale styresmakter har konkurrert med kvarandre om å by billeg arbeidskraft til multinasjonale selskap og underleverandørane deira, eller som Barbara Ehrenreich og Annette Fuentes uttrykte det: «Forholdet mellom mange tredje verda-regime og dei multinasjonale selskapa er ikkje svært ulikt forholdet mellom ein hallik og kundane hans. Styresmaktene annonserer kvinnene sine, sel dei og held dei innesperra … Men det finst andre aktørar i den aukande internasjonale kvinnehandelen – slike som FN sin Næringsutviklingsorganisasjon (United Nations Industrial Development Organisation – UNIDO) og sjølve regjeringa i USA.»¹⁵

Det får greie seg med dette om billeg kvinnearbeidskraft. Kva med etterspørselen, eller som Maria Mies spurde: «Kva er det som gjer Den tredje verda sine kvinner meir attraktive enn menn som arbeidarar for internasjonal kapital?»¹⁶ Akademiske forskarar og andre refererer gjerne til at kvinnene er venta å vere billege, fleksible, medgjerlege, smidige og raske. Barrientos m.fl. fann at «det vidast delte særtrekket ved situasjonen til kvinner sysselsette i vareproduksjon i utviklingsland var at dei hadde lengre arbeidsdagar og lågare lønn enn menn.»¹⁷ ILO rapporterer at «det er avdekt at økonomiar i utvikling … med liberalisering av handel og investering, har ført til auka kjønnsmessig lønnsgap», ein ulikskap som kan bli forklart med «kvinner sin svakare evne til å forhandle vilkår for lønnsarbeid … Kvinner … er framleis i all hovudsak å finne i arbeidsområde der den lågare enden av lønnsskalaen dominerer.»¹⁸ I følgje Stephanie Seguino, «voks dei asiatiske økonomiane med størst lønnsgap mellom menn og kvinner raskast.»¹⁹

Sør-Korea, ein av dei raskast veksande asiatiske økonomiane i denne perioden, hadde verdas høgste kjønnsulikskap i 1980. Lønningane til kvinner låg berre på 44,5 prosent av mennene sine.²⁰ Kvinner sin motstand mot låg betaling og lang arbeidstid vart spydspissen i masserørsla mot det USA-støtta militærdiktaturet til general Chung Hee Park og viste vegen for dei omfattande arbeidarkampane på 1980-talet. I studiet hennes av denne viktige episoden i arbeidarhistoria kommenterte Kim Mikyoung at «ei ironisk side ved det ‘økonomiske mirakelet’ til Sør-Korea var samanfallet mellom fenomenal vekst og motstanden til kvinnearbeidarar. Kvinner tok initiativet til streikar i ei tid då arbeidaraktivisme vart alvorleg slått ned på, og denne aktivismen stod i skarp kontrast til den rådande inaktiviteten til mannlege arbeidarar gjennom 1970-talet.»²¹

Kva er det ved Den tredje verdas kvinner som gjer dei billegare, meir fleksible og mindre tilbøyelege til å yte motstand enn menn? Maria Mies oppfattar det slik at det er fordi «strategien for å integrere kvinner sitt arbeid i utvikling … ikkje definerer kvinner som arbeidarar, men som husmødrer … (og) at alt arbeid kvinner gjer – enten det finn stad i den formelle eller den uformelle sektoren, er tilleggsarbeid, og inntektene er tilleggsinntekter til den såkalla «forsørgjaren» sine inntekter. Den økonomiske logikken til denne husmoriseringa er ein dramatisk reduksjon av arbeidskraftkostnadane». Dette «er ikkje ein tilfeldig bieffekt av den nye IAD (Internasjonale Arbeids-Delinga), men eit nødvendig vilkår for at det skal gli så greitt.»²² Men dess meir kvinner får sysselsetting som arbeidarar, dess meir identifiserer dei seg som arbeidarar og krev likestilling med mannlege arbeidarar – noko som potensielt undergrev hovudmotivasjonen bak kapitalistar si spesielle interesse for dei. Opp mot dette er ofte auken av kvinneleg sysselsetting i næringslivet følgd opp med ein ideologisk offensiv sikta inn på å styrke andreklassestatusen til kvinner og det sosiale skiljet mellom menn og kvinner både innafor og utafor arbeidsstyrken.

Guy Standing hevda at det ikkje berre er slik at den globale arbeidsstyrken har vorte meir kvinneleg. Han har også på eit anna vis vorte meir feminisert: TNC-ar (Trans National Companies, multinasjonale selskap), statar og lokale arbeidsgivarar brukar kjønnsdeling, og oppfatninga av unge kvinnearbeidarar som meir medgjerlege i forhold til låg betaling, lange arbeidsdagar og mellombels sysselsettingskontraktar, typiske ved TNC-leia industrialisering, til å gjere desse dårlege vilkåra gjeldande for alle arbeidarar, inkludert menn. Slik uttrykker Standing det: «Dei typane sysselsetting og arbeidsstyrke som tradisjonelt blir assosiert med kvinner – utrygge, lågbetalte, irregulære osv. – har spreidd seg til typar av sysselsetting tradisjonelt knytt til menn – ordna, fagorganiserte, stabile.»²³

Når nedbrytinga av vilkåra for arbeid har skjedd, minkar TNC-ane sine intensiv for å hyre kvinnearbeid, og ein kan ofte registrere ei delvis «av-feminisering» av den industrielle arbeidsstyrken. William Rau og Robert Wazienski fortalde det slik: «Til å byrja med … var fabrikkarbeid sett på som kvinnearbeid og i hovudsak bydd til unge ugifte kvinner. Men etter kvart som industriaktiviteten veks … blir mange av desse arbeidsoppgåvene reallokert til menn.»²⁴ Denne trenden har halde fram inn i det tjueførste hundreåret. I Rapporten om verdas investeringar frå 2013 melde UNCTAD at «den relative dynamikken knytt til vekst i kvinnesysselsetting synest minke når land stig oppover i verdikjeda.»²⁵

I følgje Barrientos m.fl. vart dette først observert i vareproduserande næringar i Japan, der kvinnesysselsetting i industrien fall frå 36 prosent i 1960 til 26 prosent i 1990, følgd av ein liknande trend i Sør-Korea, 110 der kvinnene sin skarpe faglege aktivitet gav minka fortrinn. Eit anna sterkt eksempel på av-feminisering har funne stad hos maquiladoras, sluttmonteringsbedrifter langs grensa mellom USA og Mexico som «blomstra på 1980-talet med ei sysselsetting som årleg voks med 20 prosent frå 1982 til -89.»²⁶ Låg betaling og dårlege vilkår skremde i første omgang menn, og det store fleirtalet av dei på samlebanda var kvinner. Når desse slette forholda etter kvart vart forskansa, hadde vorte den nye standarden, byrja ei aukande mengd mannlege arbeidarar kome inn i maquiladora-arbeidsstyrken: Unge menn frå arbeidarklassen i dei nordlege meksikanske grenseregionane hadde vorte sosialiserte til å bli føyeleg arbeidskraft, i og med at fråveret av fagforeiningar og disiplinert arbeidsstyrke kom til å bli akseptert av arbeidarklassen. Då vart det muleg for industrien å hyre unge, føyelege menn utan erfaring.»²⁷ Og deretter forskuva arbeidsstyrken på maquiladoraene seg frå å vere 85 prosent kvinneleg dei første åra til å bli 64 prosent i 1988, og 41 prosent i 1999. No er denne av-feminiseringa berre relativ. Talet på kvinner som arbeider i maquiladoras, heldt fram med å auke. Samla sysselsetting i desse fabrikkane auka frå 100 000 (75 prosent kvinner) tidleg på 1980-talet til 750 000 (41 prosent kvinner) mot slutten av 1990-talet. Seinare har dei kjempa for å overleve i møtet med skarp konkurranse frå lågkostarbeidarar i Asia, også blant dei mange kvinner.

Kvinnearbeidarar blir ofte lettare enn menn fanga i den uformelle økonomien og nekta dei mest minimale rettar og vern. I følgje ILO er kvinner i Latin-Amerika og Afrika klart meir enn menn å finne sysselsett i den uformelle økonomien, mens kjønnsbalansen i Asia blir rapportert å vere mykje meir lik. Unnataket er Nord-Afrika der uformell kvinnesysselsetting er låg fordi all slags sysselsetting av kvinner utafor heimen er låg der. Den vedvarande kjønnsdiskrimineringa innafor arbeidsstyrken og innafor arbeidsprosessen kan også bli observert i sonene for eksportindustri. I konklusjonen til gjennomgangen deira av utviklinga av eksportindustrisonene over det siste halve hundreåret avdekker Mayumi Murayama og Nobuko Yokota at «det er eit påfallande felles trekk over tid og rom at kvinner har utgjort kjernen av arbeidskraft innafor eksportindustrisonene», og dei spør «om problema for kvinnearbeidarar har endra seg etter den tida då dei var stifinnarane,»²⁸ problem blant anna knytt til diskriminering ved tilsetting, lønn, fordelar og karrièreutvikling, mangel ved innlosjering og tilrettelegging av barnepass, tvungen overtid og irregulær arbeidstid, oppseiing ved graviditet og manglande morspermisjon, og seksuell trakassering og eksponering for vald undervegs frå og til arbeid. Dei konkluderer med at «trass i at det kan ha vore betring på nokre område … synest dei underliggande problema å ha vorte verande uendra,» noko som indikerer «enten eit alarmerande fråver av seriøse initiativ … eller ein alarmerande grad av neglisjering.»²⁹

Kjønna betalingsgap – så vidt som det alltid har vore

Ein ILO-studie konkluderte slik i 2006: «Gjennomgåande i nesten alle yrke er det slik at (kvinner) framleis ikkje får lik betaling for arbeid som har same verdi, eller balanserte fordelar som kunne sikre likskap med menn … dei er framleis i det store og heile segregerte i yrke som stort sett er å finne på den lågare delen av lønnsskalaen.»³⁰ Det gjennomgåande lønnsgapet held fram med å auke i dei fleste utviklingsland, noko som er resultatet av to trendar: ein liten reduksjon i innanlandske betalingsskilnader mellom ufaglærte menn og kvinner, men denne er meir enn utlikna av ein skarp auke i gapet mellom faglærte og ufaglærte sine lønningar, og menn er uforholdsmessig representerte i høgkvalifiserte jobbar.³¹ I ein imponerande oversikt over lønnsskilnader innafor og mellom land fortel Marva Corley, Yves Perardel og Kalina Popova at «gapet i lønningar og inntekter mellom menn og kvinner blir verande fastlåst i mange land. I medlemslanda i EU var betalingsgapet mellom kjønna 15 prosent i 2003. I mange land i Asia, Midt-Austen og Nord-Afrika var gapet på over 40 prosent i nokre sektorar.»³² ILO sin Globale lønnsrapport 2008–9 melder at «lønnsgapet framleis er vidt og at det berre minkar svært sakte,» og føyer til, «I rundt 80 prosent av dei landa der data er tilgjengelege har det kjønna betalingsgapet vorte smalare. Men endringane er små, og i nokre tilfelle neglisjerbare … reduksjonen i betalingsgapet mellom kjønna har opplagt vore skuffande når ein ser det opp mot dei seinare åra si utvikling når det gjeld kvinner sine resultat innafor utdanning, den raske lukkinga av kjønnsgapet når det gjeld arbeidserfaring, og den gunstige økonomiske samanhengen i det heile.»³³

Feminisme og klasseanalyse

Feministiske skribentar og forskarar har gjort oss ei stor teneste når det gjeld å opne opp for dimensjonen kjønn i analysen av verdas politiske økonomi allment og spesielt når det gjeld globalisering. Men eit fokus på kjønnsdimensjonen til industrialiseringa kan bli ei avgrensing viss han ikkje blir knytt til eit klasseperspektiv. Barrientos m.fl. drar for eksempel den konklusjonen at «dei vidast delte trekka ved kvinner si sysselsetting i vareproduksjon rundt omkring i utviklingsland er lengre arbeidstid og lågare lønn enn menn.»³⁴ Men det er samtidig slik at den vidast delte situasjonen til alle kvinner er ein som dei deler med deira mannlege arbeidskameratar: Dei er utbytta av kapitalistar som strevar etter å maksimere profitt og pressar ned verdien av arbeidskrafta til alle arbeidarar, inkludert ved å bruke seksuell skiljing og patriarkalsk undertrykking for å splitte og svekke dei som av fattigdom blir drivne inn ved samlebanda. Sidan TNC-ar (multinasjonale selskap) blir motiverte av å kunne «skape produkt ved hjelp av lågt lønna arbeidarar»³⁵, og sysselset kvinner av ingen annan grunn, blir det å fokusere på kjønn samtidig som ein overser kapitalistisk utbytting, å sjå utbyttinga som tinga sin naturlege orden, noko som ligg utom synsfeltet til kritisk analyse. Det fører lett til at ein overser den antagonistiske (fiendtlege) naturen ved dei fenomena ein prøver å undersøke. Slik oppdagar Lie og Lund m.fl. «eit perfekt samanfall mellom behova til selskapa for ung kvinneleg arbeidskraft og den lokale befolkninga sine behov for kontante inntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»³⁶ Dei konkluderer slik: «Motiva bak å skifte lokalitet var langt meir komplekse enn søkinga etter billeg arbeidskraft. Det tyder ikkje at vi undervurderer det viktige ved låge arbeidskostnader. Men … desse motiva må bli vurdert i forhold til ei rekke andre saker. Det er summen av desse faktorane, meir enn ein einskild, som tel.»³⁷

Utan å sjå den utbyttande, antagonistiske naturen til forholdet mellom kapital og arbeid er det umuleg å forstå korfor kapitalistar har ei interesse i å oppretthalde kjønnskilje og diskriminering. Utan dette vil den vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsstyrken synest irrasjonell og uforklarleg. Slik forklarer ILO-forskaren Ricard Anker det: «Kva kunne bli ei viktigare kjelde til ineffektivitet i arbeidsmarknaden enn den utbreidde segmenteringa av mannlege og kvinnelege arbeidarar?»³⁸ Zafiris Tzannatos klagar over tapet av resultat på grunn av den sterke og vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsmarknadane, og hevdar at «betre bruk av potensialet til kvinner i marknaden fører til større effektivitet på makronivå.»³⁹ Restriksjonar på fri flyt av arbeidskraft og den hardnakka rasistiske og nasjonale diskrimineringa fører også til underoptimale økonomiske resultat. Ingen fleirtalsøkonomar kunne motseie dette. Dette er det eine område innan økonomisk liv der teori ikkje får lov til å styre praksis.

Samspelet mellom klasse og kjønn blir gripe meir effektivt av Mary-Alice Waters som skreiv: «Sidan starten på den industrielle revolusjonen i det attande hundreåret har kapitalistisk ekspansjon og konkurransens pisk diktert innlemminga av ei stadig større mengd kvinner inn i arbeidsstyrken. Slik er det fordi kapital alltid søker å innlemme ei større mengd arbeidarar frå undertrykte sosiale lag (i dette tilfellet kvinner) i arbeidsstyrken. Det er slik fordi verdien på deira arbeidskraft under kapitalismen er lågare enn andre sin verdi. Dette er eit grep som arbeidsgivarane tar i bruk for å presse ned gjennomsnittsverdien på arbeidskrafta gjennom å auke konkurransen mellom arbeidarar om å få jobbar.»⁴⁰

Når Waters spesifikt snakkar om endringar i USA etter Andre verdskrig, hevdar han vidare:

Utviklinga av kapitalisme … skaper reelle og til slutt uløyselege motseiingar for den utbyttande klassen. Kapitalistane sine veksande kjøp av kapasiteten til kvinner som lønnsarbeidarar fører uunngåeleg med seg auka økonomisk sjølvstende for kvinner. Det fører med seg sterkare desintegrering av familien, og utvidar behovet for hushaldsapparat og tilrettelagde matvarer … Desse faktorane vil auke verdien på kvinner si arbeidskraft og auke lønningane dei kan krevje i arbeidsmarknaden.⁴¹

Men denne prosessen finn stad under svært ulike vilkår i undertrykte nasjonar. Lønningar er så låge i dei undertrykte nasjonane tildels fordi kostnadane knytt til sosial reproduksjon både blir dekt av den utvida familien og av inntekter i den uformelle økonomien. Rakhi Sehgal argumenterer slik: «Kapital kan bli trekt til samfunn som først og fremst er grunna i gjensidig forventa yting. Slike samfunn ser på å dekke byrdene ved sosial reproduksjon av arbeidskrafta som del av deira kulturelle praksis. Dette er kanskje den reelle sparinga som kapital haustar når dei søker etter ‘billeg arbeidskraft’.»⁴²

I dette kapitlet har vi starta på å identifisere og analysere dei viktigaste og mest relevante grunntrekka ved omvandlinga av arbeidskraft i Sør gjennom æraen av nyliberal globalisering. Eitt av funna er at det ikkje er det minste teikn til klarering i arbeidsmarknaden, noko som skulle støtte marginalistane sin tese – at lønn blir fastlagt av produktivitet – for i det minste å tilfredsstille sine eigne kriteria. Lønn betalt til arbeidarar i Sør er styrt av faktorar som ikkje heng saman med eller har relevans for produktiviteten til desse arbeidarane når dei er i arbeid. Dei avgjerande faktorane finst i forhold i arbeidsmarknaden og i meir allmenne sosiale strukturar og forhold som verkar inn på reproduksjonen av arbeidskrafta, blant desse er undertrykkinga av fri internasjonal flyt av arbeidskraft og framveksten av eit stort relativt befolkningsoverskot i Det globale sør. Dette slår eit stort hol i det vaklande fundamentet til den rådande økonomiteorien.

Notar:

1. ILO, 2003, Employment and Social Policy in Respect of Export Processing Zones (EPZs) (ILO: Geneva).
2. United nations, 1999, World Survey on the Role of Women in Development: Globalization, Gender and Work, Department of Economic and Social Affairs (New York: United Natuions publications), http://www.ucl.ac.uk/dpu-projects/drivers_urb_change/urb_society/pdf)_gender/UN_1999_World_Survey_Women_in_Development.pdf
3. Guy Standing, 1999, “Golbal Feminization through Flexible Labor: A Theme Revisited”, World Development 27/3: 585
4. Barrientos et al., The Gender Dimension of Globalization of Production
5. Ibid., 3–4
6. ILO, Employment and Social Policy
7. Se Frederick Engels, 1845, The Condition of the Working Class in England (New York: Oxford University Press); Katrina Honeyman, 2000, Women, Gender and Industrialisation in England, 1700–1870 (Basingstoke:Macmillan); Lyn Reese, 2005, Women’s Work in Industrial Revolutions: Primary Source Lessons from Europe and East Asia (Berkeley: Women in World History Curriculum).
8. UNCTAD, The least Developed Countries Report 2004 – Linking International Trade with Powerty Reduction (Geneva, UNCTAD), 126–27
9. Merete Lie og Ragnhild Lund, 2005, “From NIDL to Globalization: Studying Women Workers in an Increasingly Globalized Economy”, Gender, Technology and Development 9/: 930
10. Shabra Razavi og Jessica Vivian, 2002, “Introduction”, i Women’s Employment in the Textile Manufacturing Sectors of Bangladesh and Moracco, ed. Carol Miller og Jessica Vivian (Geneva, UNRISD)
11. Lie og Lund, “From NIDL to Globalizatuion”
12. M. Laetitia Cairoli, 199, “Garment Factory Workers in the City of Fez”, Middle East Journal 53:1. Hun tilføyer at «hiring young, unmarried girls rather than mature married women helps ameliorate the contradictions inherent in allowing females to labor in what is a public, and more traditionalle male, role».
13. Saba Gul Khattak, 2002, “Subcontracted Work and gender relations: The Case of Pakistan”, i Balkrishnan, The Hidden Assembly Line, 35–62
14. Razavi og Vivian, “Introduction”, 6–8
15. Barbara Ehrenreich og Anette Fuentes, 1981, “The life on the Global Assembly Line” i Ms, januar 1981, “Life on the Global Assembly Line”, i Ms, januar 1981, 58 Maria Mies gjorde den sammme koblinga: “Governments, like pimps, offer their young women to foreign capital”, i Patriarchy and Accumulation on a World Scale (London: Zed Press, 1986, 117
16. Ibid., “Governments, like pimps”, 117
17. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
18. ILO, Decent Work and the Informal Economy, 10–32
19. Stephanie Seguino, 2000, “Accounting for Gender in Asian Economic Growth”, Feminist Economics 6/3: 27–58
20. Elisabeth Monk-Turner and Charlie G. Turner, 2001, “Sex Differentials in Earnings in the Soth Korean Labor Market”, Feminist Economics 7/1: 63–78. South Korea continues to have one of the videst gender pay gaps in the worl, with female earnings just 52 percent of male earnings for similar work. See World Economic Forum, Global Gender Gap Report 2013 (Geneva: World Economic Forum)
21. Kim Mikyoung, 2003, “South Korean Women Workers’ Labor Resistance in the Era of Export-Oriented Industrialization, 1970–1980”, Development and Society 32/1: 77–101.
22. Mies. “Patriarchy and Accumulation on a World Scale”, 118–20.
23. Guy Standing, “Global Feminization trhrough Flexible Labor”, 599–600.
24. William Rau and Robert Wazienski, 1999, “Industrialization, Female Labor Force Participation, and the Modern Division of labor by Sex”, Industrial Relations 38/4: 504–21.
25. UNCTAD, World Investment Report 2013
26. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
27. Richard Balwin, 2006, Globalization: The Great Unbunding(s), Economic Council of Finland, http:// www2.dse.unibo.it/naghavi/baldwin.pdf
28. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
29. Mayumi Murayama og Nobuko Yokota, 2008, Revisiting Labor and Gender Issues in Export Processing Zones: The Cases of South Korea, Bangladesh and India. IDE Discussion Paper No. 174. Institute of Developing Economies, http://ir.ide.go.jp/dspace/bitsream/2344/793/3/AARIDE_Discussion_No.174_murayama_yokota.pdf
30. Ibid.
31. ILO, 2006, Decent Work in Informal Economy
32. Se Remco H Oostendorp, 2004, Globalization and the Gender Gap , World Bank Policy Research Working Paper No. 3256 (Washington, DC: World Bank). Often jobs are counted as higher skilled not because they are higher skilled but because they are carried out by men.
33. Marva Corley, Yves Peradel, and Kalina Popova, 2005, Wage Inequality by Gender and Occupation: A Cross-Country Analysis, Employment Strategy Papers 2005/20, Employment Trends Unit, Employment Strategy Department (Geneva: ILO). Corley et al. discover an interesting exception to Oostendorp’s finding that the gender gap in low-skilledoccupations is narrowing: between 1996 and 2003; all of the so-called transnatuional economies, with the exception of Hungary, showed a sharp rise in the pay gendert gap, which they ascribe to “the worsening labor market conditions resulting from the adjustments to a market economy, which have disproportionately impacted om women”.
34. ILO, 2008, Global Wage Report 2008–9 (Geneva: ILO)
35. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
36. Stephen Roach, 2003, Outsourcing, Protectionism, and the Global Labor Arbitrage, Morgan Stanley Special Wconomic Study.
37. Lie and Lund, “From NIDL to Globalization”. This paper contains many insight, e.g.: “The most peculiar of the local change processes we have observed, is that a formerly most protected group, namley young women, have been the spearheads in the process of transformation of the local community.”
38. Ibid.,
39. Richard Anker, 1997, “Theories of Occupational Segregation by Sex: An Overview”, International Labor Review, ILO, Geneva, 136/3: 315–39.
40. Zafiris Tzannatos, 1999, “Women and Labor Market Changes in the Global Economy: Growth Helps, Inegualities Hurt and Public Policy Matters”, World Development 27/3: 551–69.
41. Mary-Alice Waters, 1992, “The Capitalist Ideological Offensive against WomenToday” i Cosmetics, Fashions and Exploutation of Women, ed. Joseph Hansen, Eveleyn Reed, and Mary-Alice Waters (New York: Pathfinder Press.
42. Ibid.
43.  Rakhi Sehgal, 2005, “Social Reproduction of Third World Labor in the Era of Globalization”, Economic and Political Weekly, May 28–June 4, 2005, 2286–94

Da vi var barn, lekte vi at vi var røvere. Vi hoppa fram med en kruttlappistol og ropte til våre fiender: «Penga eller livet!» Fiendene skulle velge om de ville beholde pengene sine, eller om de satte mest pris på livet sitt. I dag er det ikke lenger en lek. «Myndighetene velger pengene framfor livet». Det er jordmor Eli Aaby som kommer med denne alvorlige påstanden. Hun trekker fram transportfødslene, en barselomsorg i krise og et kvinnefiendtlig finansieringssystem.

Jorun Gullbrandsen er medlem av Rødts kvinne­utvalg

Eli Aaby har arbeidet som jordmor på Akershus unive­rsitets­sykehus, A-hus, i 21 år, og før ­det som­ sjukepleier. Hun er medlem av Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund, er tillitsvalgt for medlemmene på fødeavdeling, barsel og poliklinikk på A-hus, sitter i styret i Jordmorforbundet i Oslo/Akershus, er med i redaksjonsutvalget i bladet Jordmora og medlem av Kvinnefronten og Rødt.

Foto: Valentina Yachichurova

Jorun: Eli, myndighetene ser at fødslene under transport øker raskt. Det er 500 i året nå. Likevel ønsker de å legge ned enda flere fødeavdelinger. Det er kanskje ingen grenser for hvor hensynsløse de kan være mot barnet og mora?

Eli: En transportfødsel kan sjølsagt være risikabelt for både mor og barn. Det kan gå bra, men det trenger ikke gjøre det. Overlege Bjørn Gunnarson har skrevet en forskningsrapport om transportfødsler hvor en av konklusjonene er at det er dobbelt så stor risiko for at barnet dør i forbindelse med fødselen ved transportfødsler.

Kommunen skal ha følgetjeneste når det er mer enn en og en halv times kjøring til fødestedet. Da skal jordmor være med. Hvis kommunen bare har en 50 prosents stilling for jordmor, kan hele arbeidstida hennes den uka gå med til følgetjenesten. Samtidig har hun sannsynligvis avtaler om svangerskapsoppfølging og hjemmebesøk samme uke. Det er bare 20 prosent av kommunene som har følgetjeneste. Det er ansatt for få jordmødre i kommunene. Det mangler ett tusen.

Jorun: Å føde i sjukebil eller i drosje eller i privatbil som mannen kjører, i all slags vær og føre, – jeg leser at 1 av 60 fødende kvinner i Finnmakt føder under transport. Men myndighetene sier at det ikke er høy nok kvalitet på de lokale sjukehusene og fødestuene og at sentralisering vil gjøre fødslene tryggere. Er det riktig?

To typer trygghet

Eli: Hva er «tryggere»? Det er to typer trygghet som kvinner vil ha når det gjelder fødselsomsorg. Den ene er tryggheten ved nærhet til sjukehuset og personalet, og nærheten til hjemmet. De som bor nær de store sjukehusa, har ikke nødvendigvis den typen nærhet til sjukehuset. Den andre formen for trygghet er å ha tilgjengelig alt teknisk utstyr og ekspertise.

Det virker som om de to typene trygghet utelukker hverandre, men i stedet bør de fungere godt sammen. Myndighetene tenker ikke slik. De tenker at sjukehuset skal lønne seg. Økonomien skal gå foran.

Sentralisering kan gjøre de kompliserte fødslene tryggere, men ikke de normale. Det positive med fødestuer, er at den fødende og jordmora kjenner hverandre godt. Det er lite komplikasjoner, fordi det er nøye utvelgelse av hvem som kan føde der og fordi det gjøres færre inngrep i fødslene. Lege og jordmor, sammen med den gravide, avgjør fødested på forhånd. Mange fødestuer og fødeavdelinger skulle ikke vært lagt ned. De fleste av dem som er opprettholdt, er blitt det fordi veien til et sjukehus er vanskelig og lang. Ingen ønsker å føde i en bil.

Ved mistanke om en vanskelig fødsel, reiser mora i god tid til et sjukehus. Eller de må sendes videre hvis noe skjer under fødselen.

Det er noen få fødestuer igjen. Det er krevende å jobbe der, fordi jordmora må være tilgjengelig bestandig.

Jorun: I flere år har det vært aksjoner der befolkninga forsvarer fødeavdelinger og lokalsjukehus mot nedleggelse. Kampen er høyaktuell.

Eli: Ei fødeavdeling er ei avdeling på et sjukehus. Det er krav om at fødeavdelinga skal ha gynekolog som kan tilkalles og anestesilege og gi mulighet for keisersnitt hele døgnet Befolkninga vil ha akuttberedskapen, nemlig kirurgi og anestesi. Når myndighetene vil ta bort akuttberedskapen, blir også fødeavdelinga lagt ned.

Jorun: I byer som Oslo er det vel ikke transportfødsler, det er så kort vei overalt?

Eli: Jo. Det er i landsdeler med lange avstander og i Oslo og Akershus det er flest slike. Kvinnene skal dusje først, si ifra til barnevakta som må komme, og fødselen tok jo ganske lang tid forrige gang og da gjør den vel den nå også … det er den ene grunnen. Den andre grunnen er at det sitter jordmødre på fødeavdelingene som sier til kvinnene når de ringer: – Vent hjemme litt til. For vi har det så travelt! De har ikke plass til flere på fødeavdelinga og alle jordmødrene er opptatt. Så vi sier: – Vent litt til. Du har ikke tette nok rier. Vannet har jo ikke gått. Vent litt til.

I avisene har det vært historier om folk som har fått vite at de har fødeplass på Ullevål, og fødselen har begynt, men nei, de skal til Bærum sykehus, far kjører videre, men så veit de ikke hvor sjukehuset er …

Jorun: Er det en løsning å føde hjemme?

Eli: Før var det viktig å få fødslene ut av hjemmene, fordi det ville bli tryggere for mor og barn og lavere dødelighet. Nå er jo boligstandarden bedre, det er bedre helse og hygiene. For de friske som ønsker det, er det tryggere å føde hjemme med jordmor. Det bør være to jordmødre med på hjemmefødsel, mener jeg. De nyeste faglige retningslinjene for valg av fødested i Storbritannia, er at friske kvinner som ønsker det, anbefales å føde hjemme.

Hvor er barseltida?

Jorun: For et år sida sto det en kronikk på NRK sitt nettsted, skrevet av lege Gro Nylander og Advokat Helga Aune. De sa blant annet: «Staten svikter norske kvinner og bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor etter fødselen. Lik behandling av ulike situasjoner er diskriminering.» … «I følge EUs barseldirektiv, som også gjelder for Norge via EØS-avtalen og EU-domstolens praksis, skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos moren og spedbarnet. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen.» … «En rettslig usynlig barselfase er i strid med de EØS-rettslige reglene som Norge har forpliktet seg til å følge.» … «For å rette opp dette må Norge innføre 14 ukers barselpermisjon for kvinnen som har født, før foreldrepermisjonen som skal deles mellom mor og far starter.».

 

Da ble det en del kommentarer, etter hvert mest fra menn. Her ble forslaget om 14 uker sterkt avvist, fordi det var diskriminering av menn: «Det er altså ingenting som skulle tilsi at fødende kvinner har et berettiget behov for 14 øremerkede permisjonsuker i forbindelse med barsel, og innføringen av en slik ordning ville selvsagt vært kjønnsdiskriminerende mot menn som har et langt større udekket behov for vern.» Menn trengte mer vern fordi de har flere problemer i livet enn kvinner. Jeg tror det finnes større pengekasser å ta av enn kvinnens, for å hjelpe menn. Hun bør i hvert fall slippe å være angrepsmål for menn som synes de får for lite her i livet.

Eli: Danmark innførte de 14 ukene med barselpermisjon i 2013.

Jorun: Og tittelen på damenes kronikk var: Ta barseltida tilbake!

Eli: Bra parole 8. mars!

Helvetesuka

Jorun: Vi hører og leser stadig at kvinner uttrykker ros og kjærlig takk til jordmødrene som hjalp dem å føde. Men tida etterpå er det verre med. Hvorfor vil sjukehusene kaste ut barnet og moren til barnet bare 24 timer etter fødselen, når de veit det er kan være skadelig – for barnet? Hvorfor har svangerskapspermisjonen til kvinner bytta navn til familiepermisjon? Forresten, det finnes oppmerksomhet i den offentlige diskusjonen, men den handler om pappa.

 

Eli, jeg kjenner unge kvinner som er på sjukehuset i en dag eller to etter en fødsel, og som tror at det er normalt og at det skal være sånn? De har ikke vært på barselavdeling og lært det de burde, de har væt på «barselhotell» aleine eller sammen med mannen. Hva skjer?

Eli: Sjukehusa vil ikke ha barna og kvinnene. De har kampanjer. De vil at de som har født før og har fått i gang amminga, skal reise hjem etter 24 timer. «Fødsler er ingen sjukdom», blir det sagt. Nei, det er ingen sjukdom, men en fødsel er en veldig spesiell situasjon i livet. Kvinnen har vært gravid, har født et barn, et nytt menneske er laget, hun trenger mye støtte og hjelp. Når det er sagt: en del kvinner vil også sjøl reise tidlig hjem. Det er klart de kan det og at forholda må legges til rette for at de også får omsorg og støtte.

Det er bra å se litt tilbake for å forstå det som skjer i dag. Se på tida etter krigen. 1950-tallet. Da var alle fødsler på institusjoner. Det var i hovedsak bra, det redda mange kvinner fra døden og det redda mange barn fra skader. Målet var at kvinner skulle øve seg på å bli mødre, og å senke dødeligheten for mor og barn.

Jorun: Jeg har en kopi av ei brosjyre her, fra en utstilling i Kristiania i 1916. Det var om «Barselhjemutstillingens aapning». Målet var å skaffe penger til et barselhjem der arbeiderklassens kvinner kunne føde og få hvile etterpå. Hjemme døde mange kvinner under og etter fødselen, mange nyfødte også, i trangboddhet og uten mulighet for å holde det reint.

Eli: Ja, kampen for å bedre mødrenes og de nyfødtes situasjon, starta da. Det var Katti Anker Møller, det. Målet var altså det samme på 1950- og 60-tallet. Men på den tida hadde far ikke noe med fødselen å gjøre, og barnet skulle ammes bare hver fjerde time. De nyfødte babyene skreik etter mat, og fikk tåteflaske med sukkervann av pleierne, hvis det ikke var gått fire timer.

Jorun: Jeg fødte på begynnelsen av 1970-tallet. Begge gangene ble vi overført fra fødeavdelinga til barselavdelinga dagen etterpå. Vi var der i en fem til sju dager. Jeg har snakka med flere som erfarte det samme som meg: Vi likte oss godt. Vi var fire på rommet og kunne snakke sammen om det som skjedde oss. Noen hadde mer erfaring enn andre. Vi lærte å amme, det var ikke barebare. Vi ble vekket med varm havresuppe, ble servert mat, fikk sove og fikk hjelp med sår og ulike plager. De ansatte var rundt omkring der. Jeg følte meg trygg. Å reise hjem var skummelt.

Eli: Du må ikke glorifisere den tida. Det er ikke alle som har de erfaringene som du har. De tre andre på rommet mitt røyka, så de var på røykestua. Jeg var mye aleine. Jeg maste meg hjem etter seks dager. Barna blei lagt på barnestuene når de ikke var inne til amming og fikk sukkervann på tåteflasker uten at mødrene blei spurt om det og uten at personalet visste hva det gjorde med ammestart og naturlig tarmflora hos nyfødte – som vi veit mye mer om i dag. Og det er kvinner som klager på barselavdelingene i dag. De sier det kommer mange forskjellige ansatte som har det travelt og at de får motstridende informasjon, om amming for eksempel.

Jorun: Det var i hvert fall diskusjoner om barselavdelingene i 1970-åra.

Eli: Ja, det ble en reaksjon mot det strikte regimet. Gro Nylander, som var nyfeminist og som ble lege i 1978, gikk i bresjen for at mora og barnet skulle styre amminga, ikke klokka. Du kan si at tankegangen var «la oss få barna våre tilbake». Kravet var at mødrene skulle ha barna hos seg hele tida. Barnet skulle få spise når det ville, det heter selvregulering. Og det var krav om at far skulle få være med på fødselen. Kvinner ville ha grepet om sin egen fødsel. Og sånn blei det etter hvert.

Men myndighetene gikk snart en annen vei, med sentralisering og nedlegging av fødeavdelinger og fødestuer. For dem var målet et annet. Målet var ikke det beste for mor og barn. Det var og er de økonomiske argumentene som telte. I dag skjer vel 80 prosent av fødslene på store fødeklinikker som har mer enn ett tusen fødsler i året. Kvinnene blir svært ofte tatt godt vare på under selve fødselen, men de har mista mye kontroll over hvor de skal føde og ikke minst over tida etterpå. Tida etter fødselen kalles barseltid. Da skal mødrene komme til krefter, amme og ta hånd om den nyfødte. Barseltida er ikke god i dag. Som kvinner tidligere ville ta grep om sin egen fødsel og amming, trengs det nå at de tar grep om sin egen barseltid.

Ensomt på barselhotell

Jorun: Den barselavdelinga vi kjenner fra før, med tilsyn og hjelp, er jo nå erstatta med et barselhotell hvor du er mest aleine. Du kan ringe og be om hjelp, men antall ansatte er mye mindre enn på barselavdelingene. Det er lett å se hva mange kvinner uroer seg for, når en ser nettsteder der kvinner spør hverandre. Noe de prater om, er barselhotell. De blir sendt fra fødselen til barselhotellet etter to eller tre timer. Flere er aleine på rommet, noen har mannen.

 

Et eksempel på brev: «Jeg er helt enig i at tilbudet er for dårlig. Der jeg var fikk ikke mannen min være sammen med meg på barselhotellet, men måtte betale for å få sove der. (På det samme rommet som jeg sov på uansett). Endte med at vi betalte over 1500 kr den dagen vi dro for at han skulle få være der og hjelpe meg. Fikk kun hjelp hvis jeg ringte inn, og som førstegangsfødende er det MYE man trenger hjelp til og er i spesielt sårbar situasjon og kan bli helt knekt om noen ikke har tid til deg. Og man har spesielt ikke energi til å kreve noe som helst. I tillegg ble det kun servert mat på bestemte tider så måtte ha vekkerklokke på for å komme meg til matservering. De snakket om å sove mens barnet sov, men det var jo ikke mulig med de reglene der! Og det er jo så viktig å få i seg mat! Etter hjemreisen tok det nesten to uker før helsesøster kom på besøk, og trengte vi hjelp etter det måtte vi selv reise til helsestasjonen. La kvinnen velge selv om hun vil hjem eller ikke, uansett må begge tilbud bedres!»

 

Ei hadde født i et annet land og skreiv:

 

«Siden jeg er i utlandet er standarden her fire dager, jeg fikk dra etter tre, med den forskjellen at her får man åtte barnepleier/jordmorbesøk etter fødselen! Det første besøket er dagen etter man har kommet hjem, og det er kjempeflott! Jeg hadde fire besøk, trengte ikke mer, men kunne ringe og få hjelp når som helst. Et besøk opptil fjorten dager etter fødsel høres litt drøyt ut (som noen skrev om). Særlig hvis man drar rett hjem etter fødselen. Norge er altfor opptatt av å spare, synes jeg.»

Eli: Det høres ut som Tyskland. Eller England eller Nederland … Det nyfødte barnet har krav på sjukehusets omsorg. Barselhotell er funnet opp fordi det er billigere å ha barnet og mora der, enn på en sjukehusavdeling, ikke på grunn av far. De tar penger av far. Men hvis det ikke er noe hjelp å få der, er det vel ikke så rart om kvinnene ønsker seg fort hjem.

Jorun: Ei fortalte fra barselavdeling, hun ble ikke sendt til barselhotell, fordi hun hadde mista så mye blod, hadde hatt det «supert», fikk mye omsorg og hjelp og opplæring.

Barselavdeling med store fordeler

Eli: Det kan være fordeler ved å være på barselavdeling. For det første: De som arbeider på barsel er vant til å observere et nyfødt barn. Det hender de oppdager forhold som ikke ville ha blitt oppdaga av dem som ikke er fagfolk som jordmor og barnepleier, eller blitt oppdaga for seint hvis de hadde blitt sendt hjem med barnet tidlig.

For det andre: Mødrene må lære å gi barna mat. I mediene blir Gro Nylander omtalt, nedlatende, som «ammeguru» og at hun driver med ammepress. I stedet for at det arbeidet hun har gjort og gjør, blir løfta fram. Gro Nylander har gjort en enorm innsats for folkehelsa. Amming beskytter mor mot brystkreft. Det er helsegevinster for barn å få morsmelk. Det burde være en selvfølge at mødrene visste hvordan skal kunne gi barnet sitt mat før de dro hjem.

Mora skal også lære å ta vare på barnet, det er sårbart. Det tåler lite avvik. Det må passes på hele tida for å få en normal utvikling.

For det tredje: Det er også foreldre som ikke har omsorgsevner, og det kan fanges opp hvis de er på sjukehuset en 2–3 dager. Så kan de få hjelp.

For det fjerde: Kroppen endrer seg mye etter fødselen. Mora er sliten. Hun trenger hvile og omsorg.

Jorun: Det kommer vel straks jordmor og helsesøstre hjem, da, ettersom mor og barn sendes ut så raskt.

Eli: Barn og mor kunne sendes tidlig hjem, hvis de hadde fått tett oppfølging av jordmor og helsesøster hjemme med en gang. Det er vedtatt retningslinjer for dette. Du skal ha besøk av jordmor innen 72 timer og innen 7 dager fra helsestasjonen. Men dette er i stor grad fine ord på et papir. Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet, er virkelig ei som har tatt opp dette i Stortinget gang på gang på gang på gang. All ære til henne, altså.

I dag er det 300 jordmordårsverk på 60 000 gravide i kommunehelsetjenesten. Tall fra 2014 viser at det er 196 kommuner uten egen jordmor. Det er omtrent like mange som en tre-fire år før. Samtidig er det langt flere kommuner som hadde under et halvt årsverk som jordmor, nemlig 43, mens det var bare 19 i 2011.

Barselomsorg i krise

Tenk over det lille antallet jordmødre, når du tenker på hjemmebesøk etter fødselen, når de 60 000 spedbarna kommer hjem etter en dag eller to …

Jorun: Jeg leste hos Ammehjelpen: «Barselomsorgen er i krise. Kapasiteten vår er fullstendig sprengt». Bare 1 av 10 får jordmorbesøk etter anbefalingen. Mødrene blir sendt hjem etter en og to dager, mens melka som regel kommer etter tre. I fjor ble et født 59 000 barn. Ammehjelpen fikk 23 000 henvendelser. Det sier sitt. De har 140 frivillige som kan hjelpe.

Eli: Det trengs flere jordmødre i kommunene. Pengene må øremerkes til det. I dag er det et fåtall kommuner som følger retningslinjene om hjemmebesøk. Gro Nylander snakker om den første uka hjemme som helvetesuka. Mødrene strever med amminga, med mangel på søvn, de er redde, far er redd. Helsestasjonene prøver alt de kan å komme på besøk. Men hvis du kommer hjem fra sjukehuset på en onsdag: Helsestasjonen har stengt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Du treffer noen tidligst mandag. Kommunene vil ikke betale for å ha ansatte folk på helsestasjonene i helga. Norsk sykepleierforbund vil at staten skal bevilge øremerka penger til helsestasjonene.

Jorun: Cathrine Lyngbø i Liv laga, sa: «Fødestuer og -avdelinger legges ned. Fødende avvises på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt. Barselomsorgen skjæres til beinet, barna sulter og foreldrene fortviler». Er det mulig? Sulter barn?

Eli: Ja. På de store barneavdelingene får de lagt inn noen spedbarn, hvor foreldrene har misforstått signalene. De har vært glade for at barna er lenge stille og sover så mye. Men barna er utsulta og har ikke ressurser til å skrike. De er lagt inn med lavt blodsukker og er underernærte, ei uke gamle. De blir oppdaga fordi det kommer ei helsesøster eller jordmor på hjemmebesøk, eller foreldra har gått på helsestasjonen med barnet, og så har den gått ned i vekt. Mødre må få lov til å være på barselavdelinga til de er sikre på at de kan gi barnet mat!

Penga eller livet

 

Jorun: De som styrer sjukehusene og vil at mødre og barn skal ut fortest mulig, veit vel alt om den manglende oppfølginga hjemme? Hvorfor sender de ut folk på den måten likevel?

Eli: Ja, de veit det. De som bestemmer identifiserer seg ikke med de beslutningene de tar. Konsekvensene av beslutningene har ikke noe med dem å gjøre. Det er ikke deres barn som sulter. De kan ikke bruke følelser, da kan de ikke ha de styreverva de har. Da får de jo ikke beholde posisjonene sine. Helseforetaksreformen fjerna politikerne fra styrene. Det er ikke alltid politikere hjelper, men det er en mulighet for at de kan la seg påvirke av fakkeltog, der kvinnene slåss for å beholde det lokale sjukehuset. Så de måtte vekk. Den fremste egenskapen til dem som er satt inn i styrene, er at de ikke blir berørt av de unge kvinnene som holder appeller på torget.

Jorun: Men det må vel også være helsefolk som er ledere på et sjukehus?

Eli: Ja, men det hjelper ikke. Det er helsefaglige folk i styrene Det er mange direktører som er lege eller sjukepleier. De sier også at det som teller, er at økonomien må gå i balanse. De sier de har det kravet på seg fra Stortinget.

Nå har Stortinget tatt en halv milliard fra sjukehusene. Det skulle komme en halv milliard til våren. Men den er høsten 2016 tatt til den såkalte Miljøpakka.

«Innsatsstyrt finansiering» er politikerspråk og høres fint ut, ikke sant? «Sjukehusene skal få betalt for det de gjør». Da har ulike diagnoser fått ulike koder. Ulike koder gir ulik mengde penger til sjukehuset. For eksempel:

• Normal fødsel – litt penger.

• Kvinnen blør mye – mer penger.

• Keisersnitt – mest penger.

• Pleie etter fødsel på barselavdeling – bare omsorg og ammehjelp = ingen kode, ingen penger.
  Jorun: Det har jeg ikke fått med meg før. Ingen penger for pleie? Er det derfor de vil sende et spedbarn hjem etter 24 timer – eller 6 som i Danmark?
  Eli: Ja. Det er det som heter «penga eller livet». De velger pengene framfor livet.
  Jorun: Det var en kraftig påstand, Eli?
  Eli: Se på barselomsorgen. Myndighetene vil at de nyfødte skal reise hjem stadig tidligere, med foreldre som er så slitne og som ikke veit hva de skal gjøre. Da velger myndighetene penga framfor livet.
  Når barnet er utsulta fordi det ikke har fått mat på ei uke, er det fordi myndighetene har sendt ut barnet for tidlig for å få ledige senger. Da velger de heller penga enn livet.
  Jorun: Men hvordan kan pleie gi penger fra staten? Hva må gjøres?
  Eli: Det er veldig enkelt: Gi for eksempel barselpleie en kode.
  Jorun: Hvem bestemmer hva som får hvilke koder?
  Eli: Det bestemmer helsedirektoratet / HELFO
  Jorun: Barselpleie – ingen kode … Jeg er sjokkert og rysta! Dette er disrespekt og usynliggjøring av kvinner, både de fødende og dem som jobber med fødsler og barsel. Og av barnet! Det er sårende. Jeg blir forbanna. En kapitalistisk økonomi og et patriarkalsk samfunn er virkelig en veldig dårlig ide.
  Eli: Ja vi tar det opp gang på gang, det er til og med sånn i pasientregnskapet på sjukehusene, at når de teller hvor mange som er innlagt, så telles ikke de nyfødte på barselavdelingene med.
  Jorun: Jeg må kjøle hodet i ei bøtte med isvann!
  Tida vi lever i
  Eli: Mange av dem som har vært på barselhotell, er veldig fornøyd med det.
  Jorun: Hvorfor er de fornøyd med det? Er det fordi de ikke veit at det finnes noe bedre?
  Eli: Mange får god omsorg på barselhotellene og barselavdelingene. Dagen for unge kvinner er så travle. De vil fortfort hjem. De skal gjøre veldig mye, vi ser jo på film og bloggbildene hvordan mødre løper og trener og går på kafe og prater med andre …
  Det handler mye om tida vi lever i. Om teknologi, ikke minst. Da jeg fødte, hadde vi jo ikke telefon, så faren måtte gå ut i telefonkiosken i nærheten og ringe sjukehuset. Og etter at barnet var født om kvelden, var det ikke sånn at mora og faren min hadde telefon heller, og ikke svigerforeldra, så faren ringte ikke til noen for å fortelle at barnet var født. Nå sender folk bilder og legger ut på Facebook i løpet av fødselen, i hvert fall rett etterpå. Og alt skal deles med alle.
  Hvis du er veldig opptatt av være sånn, er det jo kjempefint med et barn som ikke skriker. Det er ikke sikkert du tenker over hvorfor ungen ikke skriker. Snilt barn, du har så mye å drive med, plutselig har det gått seks timer før du har gitt barnet mat.
  På barselavdelinga kan barnet ligge og skrike i vogna, og så står alle rundt og prater og spør om fødselen. Tenk om en voksen lå hjelpeløs og ropte: Hjelp meg! Hjelp meg! Jeg er tørst! Jeg er sulten!
  Jorun: Har du en kritikk av mødre her?
  Eli: Det er mer et spørsmål om å forstå tida vi lever i. Veldig mye har ikke gyldighet hvis det ikke er delt. Og det tar tid. Mange av oss var hjelpeløse da vi fikk barn sjøl. Men vi skal huske på at det blir satt inn mindre og mindre ressurser på å hjelpe de hjelpeløse.
  Jorun: Det virker som om flere ting virker sammen? Sjukehuset vil ha vekk mor og barn tidlig. Barselhotellene og barselavdelingene kan oppleves såpass negativt av mange, at de vil fort hjem. Og bloggere og blader og aviser viser hvor kjempeartig det er å trene og gå på kafe når du kommer hjem, og at alt er ganske greit.
  Svangerskapspermisjon
  Jorun: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen til FN, ILO, sier om svangerskapspermisjon blant annet at kvinner skal ha rett til 14 ukers permisjon, betalt med minst to tredeler av sin tidligere lønn. De skal ikke miste jobben på grunn av graviditet, fødsel eller amming. De skal ha igjen jobben sin etterpå, eller tilsvarende jobb med samme lønn. Hun skal ha rett til ammepauser eller redusert arbeidstid. (Maternity Protection Convention, 2000 (No. 183))

  Eli: Barselpermisjon, svangerskapspermisjon, «Mother Leave», kjært barn har mange navn. Permisjon med lønn er jo kjempa fram for at kvinner både skal kunne ta seg av spedbarnet sitt og likevel beholde arbeidet sitt. Det er altså to hensyn. 14 uker er ikke mye. ILO snakker vel om et minimum. Det har vært en mye høyere yrkesdeltakelse blant kvinner i Norge enn ellers i Europa bl.a. på grunn av den gode svangerskapspermisjonen vår: Både tenke på yrkeslivet og på å ta vare på barna.
  Foreldrepermisjonen har en hensikt i tillegg til det: Å oppdra menn til å bli fedre. Det blir argumentert med at far og barn skal knytte seg til hverandre og at far er like viktig som mor. Men far er ikke like viktig som mor. For far kan ikke amme. Far må vente litt, i hvert fall minst seks måneder.
  Jorun: Men er det ikke en evig diskusjon om amming og fast føde og når det ene og når det andre?
  Eli: Jo, det har vært mye diskusjon om spedbarnsernæring. Men det er ikke faglig uenighet om at morsmelk er helsefremmende for barnet, og at det er best å fullamme i seks måneder. Så kan en gå sakte over til fast føde.
  Jorun: Men hvis moren ikke kan eller har lyst til å amme?
  Mating må læres
  Eli: Noen får det ikke til, noen har ikke nok melkekjertler, noen har vært utsatt for overgrep og klarer ikke å ha noen så tett innpå seg, de skal ha respekt for de valgene de gjør. Og morsmelkerstatninger som selges i Norge er gode. Men også det å mate med flaske, må læres, slik at det går bra. At kvinner som har fått barn, får opplyst om at amming er en helsegevinst for barnet, er ikke ammepress. Ideen om ammepress blir haussa opp, men det er det ikke grunn til. Folk får for lite hjelp med mating, enten det er med morsmelk eller med kumelk.
  Jorun: Fire måneders permisjon til moren er for kort. Det er førti år sida vi sloss for fire måneder i fagforeningene våre! I åra som har gått, er permisjonen blitt mye lengre, men det virker jo ikke sånn nå!
  Eli: Permisjonsordningene gjør dessverre at kvinnene slutter tidligere å amme enn de behøvde. Rådene nå om spedbarnsernæring er at man kan begynne med fast føde ved fire måneders alder. Jeg spør meg sjøl om dette er begrunna i farens permisjon, og ikke barnets beste.
  Jorun: Menn har ikke måttet slåss for retten til arbeid etter at de ble fedre. Derfor har ikke de hatt svangerskapspermisjon. De har for så vidt ikke vært gravide og fødende heller. Men vi er mange kvinner som i en 30–40 år har malt paroler til 8. mars- og 1. mai-tog, der vi har krevd at faren skal ha rett til opptjening av lønna fedrepermisjon på eget grunnlag. Far trenger egne rettigheter, og ikke ta fra mor rettigheter.
  Eli: Legg merke til at du og jeg bruker begrepet svangerskapspermisjon. Hva synes du om at betegnelsen svangerskapspermisjon er døpt om til foreldrepermisjon?
  Kvinnene forsvinner
  Jorun: Jeg mener det er galt. Kvinnen som den fødende og ammende, den permisjonen er nødvendig for, forsvinner fra tenkning og språk. I verden brukes forskjellige ord som mødrepermisjon, barselpermisjon, svangerskapspermisjon, og de viser hvem permisjonen først og fremst er knytta til. Derfor er det bra at EU kommer med noen godt for en gang skyld, når de sier at mora skal ha sin egen barselpermisjon på 14 uker, før foreldrepermisjonen begynner.
  Eli: Når far tar permisjonen sin slik det er nå, må mor gå på jobben, ofte med melkespreng, for at far skal være aleine sammen med barnet og lære å være far. Men er det akkurat når amminga pågår, at det viktigste er at far lærer å være far?
  Jorun: Med seks timers normalarbeidsdag, kommer han tidligere hjem!
  Private fødeavdelinger

  Jorun: Det er ingen private fødeavdelinger i Norge, vel? Hvorfor har ikke velferdsprofitørene kasta seg over dem, når det skjer seksti tusen fødsler i året?
  Eli: Det er ingen private fødeavdelinger. Det er en stor fordel at det ikke er privat fødeklinikker i Norge. En grunn til at det ikke er slike, er at det er ingen som tør å ta byrden ved å betale erstatning hvis det blir fødselsskader. Skader på nyfødte gir de høyeste utbetalingene i norsk pasientskadeerstatning. Det er fint at utbetalingene er høye. En annen grunn til at det ikke er private fødeklinikker, er at kvaliteten på de offentlige er høy.
  Det betyr at du ikke kan kjøpe keisersnitt, du kan ikke kjøpe deg til enerom, eller at det er en bestemt overlege som skal behandle deg. Men sånn som det er i mange andre land.
  Jorun: ???
  Eli: Det gjør at det er en del innvandrere som er ganske misfornøyd med fødselsomsorgen i Norge.
  Jorun: Det må være folk med god råd, da?
  Eli: Ja, de finnes jo. Noen fra Iran, Irak, Pakistan eller Balkan som er helt sjokkerte over de ikke bare har kunnet si at de ville ha keisersnitt og betalt for det. Noen av dem som føder i Norge har tatt keisersnitt før. Vi spør hvorfor de har gjort det. Svaret kan være at nei, du vet, doktoren ville jo ha betaling, og da ble det keisersnitt.
  Noen damer synes at den norske svangerskapsomsorgen er dårlig, for de får ikke ultralyd hver gang de er til kontroll. Noen reiser til hjemlandet før fødselen, og kommer tilbake til Norge for å føde. For fødselen i Norge er mye bedre enn i de fleste andre land. I Norge er det snille og flinke jordmødre. Vi sier ikke «Ti still med deg og bare fød!» Og behandlinga er gratis.
  Det er også bra at det ikke er mulig i Norge å kjøpe seg til keisersnitt. Jeg var på en konferanse i Portugal om fødselshjelp, med helsepersonell fra mange land. Leger og jordmødre fra hele Europa er jo det du kan kalle misunnelige på folk fra Norge, Sverige og England, fordi det er så få keisersnitt. Da fortalte de som kom fra Portugal, at myndighetene nord i landet hadde forsøkt å gjøre en innsats for å få ned tallet på keisersnitt. De hadde greid å få ned tallet til om lag 25 prosent i den offentlige helsetjenesten. Men de private legene sørger for at det blir 70 prosent keisersnitt på pasientene sine.
  Jorun: Hvordan kan de gjøre det? Går de inn på sjukehusene og opererer?
  Eli: Ja, slik er det i nesten hele Europa.
  Jorun: Fordi du betaler dem? Har de lov til å operere på fødeavdelingene?
  Eli: Ja. «Jeg er jo legen din, du er min pasient, her kommer jeg». Du betaler direkte, eller har forsikringsavtale.
  Jorun: Må de ansatte på sjukehuset hjelpe denne legen, så han får operert, da?
  Eli: Ja, sånn er det.
  Flere mødre dør
  Eli: I USA er det mye høyere mødredødelighet enn i Vest-Europa, det er mye på grunn av keisersnitt. Mødredødeligheten er litt stigende i den vestlige delen av verden. Det er fordi de som føder er litt eldre, fordi de er tjukkere og på grunn av keisersnitt. Det er langt igjen til nivået i u-land, da. Norge er et av de landa i verden med færrest keisersnitt. Det er veldig, veldig bra.
  Jorun: Det er litt rart. Det kan virke sånn på en alminnelig avisleser, at kvinner i dag kan si at de vil ha keisersnitt, og får det.
  Eli: Det er ikke riktig. Det jobbes veldig mye med det i Norge, at det ikke skal være keisersnitt uten en medisinsk grunn.
  Jorun: Men hvis hun som skal føde er veldig redd, hun gruer seg til fødselen?
  Eli: Da er det viktig å gjøre henne trygg, så hun skal tørre å føde. Men det er noen som får keisersnitt på grunn av angst. Det er en komplisert problemstilling.
  Jorun: Men hvor kommer det fra, det med at du kan velge?
  Eli: Jeg trur det blant annet er misforstått pasientrettighet og en misforståelse om at det er tryggere, det vil si mindre risiko med keisersnitt. Det er mange nettsteder for gravide hvor de kommer med oppskrifter for hva du kan si for å få keisersnitt på de ulike sjukehusene. Men fagfolk vil at det skal være gode, medisinske grunner til operasjoner i det offentliges regi. Du skal ikke kunne komme til legen og si, «jeg har så vondt i ryggen, jeg vil at dere skal operere ryggen min». Eller, «jeg vil at dere skal fjerne galleblæra, jeg». Det blir ikke gjort.
  Jorun: Men hva er problemet med keisersnitt?
  Eli: Det er få komplikasjoner ved keisersnitt i Norge. Men det kan få store komplikasjoner for mor og barn i seinere svangerskap. Livmora får et arr og det blir et mindre robust område. Forskning som er gjort i den store «Mor barn»-undersøkelsen viser også at de barna som er født med keisersnitt, oftere får astma og allergi i småbarnsalder enn dem som er født vanlig. Derfor er det ingen grunn til å utføre keisersnitt for at noen skal tjene penger på det. Sjøl om sjukehusene får mer refusjon for keisersnitt er det ingen grunn til å tro at det er derfor det gjøres keisersnitt i Norge.
  Kamp mot sosial dumping
  Jorun: Vi starta denne samtalen med å snakke om det økende antallet transportfødsler. Vi har sett på at det mangler mange jordmødre på de store fødeklinikkene, at fødestuer og lokale sjukehus legges ned, at omsorgen i barseltida er i krise og at antallet jordmødre i kommunene er altfor lite. Jeg vil kalle det en sosial dumping som rammer spedbarn og kvinner hardt. Eli, mangler det et forbund av gravide, fødende og barselkvinner? Mangler det en kamporganisasjon?
  Eli: Det kan vi se. Men det er ikke lett å ha krefter til å gjøre ting før barnet er født. Dette er jo ingen permanent tilstand. Du føder, og så vil du videre. Etter fødselen har du nok med å komme på beina og omstille deg. Det er kvinneorganisasjonene og de kvinnedominerte fagforeningene som er de nærmeste til å ta ansvar på fødekvinnenes vegne. Sånn har det vært gjennom historia, og slik er det nå. Men det finnes jo Fødsel i Fokus og Liv Laga og ulike aksjoner for å bevare lokalsjukehus.
  Jorun: Og jordmødrenes organisasjoner må også nevnes eksplisitt. De følger med på situasjonen, rapporterer, lager forslag og følger opp. Det er viktig å se, at kvinner som regel ser på jordmødrene som sine nærmeste venner.
  Eli: Det er flere. Gynekologene er også opptatt av faglig forsvarlighet når det gjelder omsorgen for mor og barn og når det gjelder svangerskap og fødsel. Mange skriver rapporter og innlegg i aviser.
  Jorun: Og organisasjonene som forsvarer fødestuer, fødeavdelinger og sjukehus over hele landet. Folk går kvinne og mann av huse og demonstrerer, holder møter, diskuterer med øvrigheta. Det er nettverk og nettsteder med aktuell informasjon.
  Jorun: Kommer det til å bli bedre? Alt vi har snakka om?
  Eli: Nei, tvert imot. Jeg må tenke … jo, det er ett område som kanskje kan bli bedre, og det er å øke antallet jordmorstillinger i kommunene, så kommunene sørger for at det kan gjøres flere hjemmebesøk. Regjeringa har bevilga penger til å styrke helsestasjonene. Men pengene er ikke øremerka. Norsk Sykepleierforbund har undersøkt hva de blir brukt til, og det er altfor ofte ikke til helsestasjoner og jordmødre. Pengene må øremerkes, skal det skje noe.
  Så er sjukehusreformen verdt en kamp – for å bli kvitt den.
  Hva Eli vil
  Jorun: Eli, Hvis du får bestemme, hva vil du gjøre?
  Eli: Jeg vil ha flere jordmødre på de store fødeklinikkene. Nå passer ei jordmor på flere fødsler samtidig. Jeg vil ha ei jordmor på hver aktiv fødsel.
  Jeg vil ansette nok fagfolk på føde- og barselavdelingene, som kan se jevnlig til både barnet og mora etter fødselen, og la dem være tilgjengelige.
  Jeg vil at kvinner skal få være på sjukehuset til de er klare til å dra hjem. De skal bestemme det sjøl. Om det er fem timer eller fem dager, det er opp til dem.
  Samtidig vil jeg skape en forståelse og holdning hos kvinnene om at de ikke bør reise hjem før de klarer å gi barnet sitt mat og føler seg trygge.
  Jeg vil ha redusert transportfødslene til det absolutte minimum.
  Jeg vil ha fødestuer og fødeavdelinger der folk bor. Det gir tryggere forhold for både mor og barn.
  Jeg vil gjøre det lettere å få hjemmefødsel med to jordmødre. Den går nå utenfor det offentlige helsevesenet, men HELFO refunderer utgiftene til ei jordmor (nå 2 550 kroner.) For ikke lenge siden godtok de to. Jordmødrene får lite penger for den jobben de gjør. Friske kvinner som føder hjemme har færre komplikasjoner enn friske kvinner som føder på sjukehus.
  Jeg vil gi jordmødrene og sjukehuset et «Pass på» som skal gjelde alle kvinner, ikke bare noen. Noen mødre er spesielt sårbare, med spesielle problemer som rus. Det står som regel i journalen når de kommer til klinikken Der må personalet være sikre på at det er gode rutiner for mating og barnestell før de sendes hjem. Det skal lages egne avtaler om oppfølging fra helsepersonell på hjemstedet, dersom sjukehuset er i tvil om de klarer det. Men det burde være sånn at alle ble passa på, og ikke ble sendt hjem før noen så at her er det på stell. For de aller, aller fleste er ting på stell. Men det er ikke alle som klarer det. Og etter veldig lange og kompliserte fødsler kan du bli veldig, veldig sliten. Noen får barseldepresjoner eller barselpsykoser, sånt finnes i vårt moderne samfunn.
  Jeg vil ansette mange, mange flere jordmødre i kommunene. De har så viktige jobber å gjøre, for kvinnene, barna, familiene, helsa til befolkninga, hele samfunnet. Nå er de 300 på 60 000 fødsler! Pengene skal øremerkes.
  Jeg vil få flere store kvinnearbeidsplasser til å ansette jordmødre for å følge opp gravide. På A-hus har vi ei i full stilling. Hensikten er å tilrettelegge arbeidet slik at flere kan jobbe lenger før fødselen. Gravide ønsker å være friske nok til å jobbe.
  Jeg vil reversere sjukehusreformen, slik at vi kvitter oss med ideen om at sjukehus skal lønne seg. Sjukehus skal først og fremst gi god behandling og pleie.

Politiske konflikter og økonomisk krise stiller folket i Venezuela overfor en rekke utfordringer. Svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte.

Iselin Åsedotter Strønen har forsket på Venezuela siden 2005. Hun er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og tilknyttet forsker ved Chr.Michelsen Institutt (CMI).
Foto: Joka Madruga / Futura Press
Intervjuet av Åsne Hagen

Åsne: Debatten om situasjonen i Venezuela virker veldig polarisert her til lands – hvordan påvirker det muligheten vi har til å danne oss et nyansert bilde av situasjonen?

Iselin: Debatten rundt Venezuela har vært polarisert i mange land, ikke bare i Norge, fordi den politiske prosessen som Chávez satte i gang var mot-hegemonisk på så mange plan. Den utfordret normen om elitestyrt liberalt demokrati, og den kritiserte global kapitalisme, nyliberalisme og de systemiske ulikhetene dette produserer. I Venezuela synliggjorde og styrket den de fattige og fargede som politiske aktører, og den utfordret middel- og overklassen sin kulturelle, politiske og økonomiske makt. Og ikke minst utfordret den global geopolitikk og stilte spørsmålstegn ved USA sin makt over kontinentet. Det er naturlig at debattene blir polarisert både i Venezuela og andre steder.

Utfordringen med dette i Norge er imidlertid at debatten ofte blir preget av selektive fremstillinger og fortolkninger av landet, og en får ikke grep om den komplekse virkeligheten. Enkelte argumenterer også på ideologisk grunnlag og med manglende innsikt i, eller interesse i, hvordan landet faktisk fungerer.

En får heller ikke rom for å ta tak i de større tilstøtende spørsmålene: Hvordan skal en i praksis skape mer demokratiske politiske modeller i samfunn som er preget av så grunnleggende sosio-økonomiske forskjeller? Hvordan kan en i praksis redusere sosiale ulikheter og endre økonomiske maktstrukturer? Hvordan kan en i praksis endre en statsdannelse som er så til de grader formet av oljeproduksjon? Hvordan kan en endre et byråkratisk system som av historiske, politiske og kulturelle årsaker overhodet ikke fungerer i henhold til weberianske idealer? Og om byråkratiet ikke fungerer, hvordan skal en da gjennomføre politiske reformer og sosial endring? Hvordan skal vi forstå dagens Latin-Amerika og Venezuela i lys av historien? Dette er store spørsmål, men de er alle høyst relevante for å forstå hva som faktisk skjedde i Venezuela og hvorfor landet er i den krisen de er i dag.

Åsne: Blir vi for opphengt i enkeltaktører når vi analyserer situasjonen i Venezuela?

Iselin: Om en skal legge et fortolkende samfunnsvitenskapelig perspektiv til grunn så må en se det store bildet, og samspillet mellom historie, struktur og aktører. Krisen som utspiller seg i Venezuela i dag, er ikke bare knyttet til Chávez- og Maduro-regjeringenes feilgrep, og den politiske, sosiale og økonomiske konfrontasjonen mellom ulike samfunnsgrupper og eksterne interesser. Det er også en systemisk krise, knyttet til hvordan det venezuelanske samfunnet utviklet seg som en post-kolonial oljestat innenfor gitte økonomiske og politiske globale strukturer.

Åsne: Eva María fra tidsskriftet Jacobin skriver i artikkelen Why «Twenty-First-Century Socialism» Failed (se artikkelen i dette nummeret av Gnist) at prosessene i Venezuela stoppet opp. Hun hevder også at systemet er blitt veldig topptungt, og nevner partiet PSUV – Venezuelas forente sosialistparti – som ganske ovenfra-og-ned. Er dette en beskrivelse du slutter deg til?

Iselin: Styrken ved den bolivarianske prosessen i det første og mest dynamiske tiåret var at den var drevet frem av folkelig entusiasme og kampvilje nedenifra, og at et bredt spekter av grasrotaktivister og politiske aktører på venstresiden var involvert. Det var en kreativ og kritisk ånd over det hele, med et dynamisk samspill både nedenifra-og-opp og ovenfra-og-ned. Da PSUV ble dannet i 2007, var det tenkt å være et grasrotparti, men i stedet fikk det i økende grad en sentraliserende og topptung karakter. Etter hvert ble det mer posisjonering og opportunisme. Det dannet seg nye maktstrukturer, ble mindre rom for kritisk debatt innenfor hele bevegelsen, og mange som først og fremst var drevet av oppriktig idealisme og ønske om å gjøre en forskjell, mistet piffen. Tendensen til sentralisering og manglende kontakt med grasrota har blitt kraftig forsterket etter at Maduro tok over makten.

Åsne: En av påstandene i Jacobin er at en del vanlige folk er misfornøyde med både regjeringen og opposisjonen. Er det noen andre aktører som kunne ha kanalisert stemmen til de misfornøyde?

Iselin: En nylig meningsmåling viser at over 50 prosent av befolkningen identifiserer seg som det en i Venezuela kaller «ni-ni» — hverken-eller — altså at de ikke støtter hverken regjeringen eller opposisjonen. 27 prosent identifiserer seg som tilhengere av PSUV, mens støtten til opposisjonspartiene er smurt tynt utover, med Voluntad Popular på topp med 12 prosent av stemmene. Disse tallene kan forklares med at svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte, og mener at både regjeringen og opposisjonen bedriver politisk spill på høyt nivå seg imellom i stedet for å ta tak i det som faktisk er viktig for folk – å få landet ut av den økonomiske krisen. Mye står åpenbart på spill for både regjeringen og opposisjonen, og det er mange sterke interessert involvert. Men nettopp fordi disse to blokkene er så enormt definerende for det politiske landskapet, så er det for øyeblikket ikke andre politiske alternativer som står frem som en tredje vei. Et slags unntak på venstresiden er Marea Socialista, som er en utbryterfraksjon fra PSUV. De ville stille til valg til nasjonalforsamlingen i desember 2015, men fikk ikke lov av det nasjonale valgrådet, angivelig fordi de ikke møtte de tekniske kravene for å stille med liste. Marea Socialista har i økende grad blitt svært kritisk til Maduro-regjeringen, som de mener har sviktet de bolivarianske idealene som Chávez etterlot seg. På sikt kan de kanskje bli en ny politisk aktør, men akkurat nå er landet i en deadlock med den økonomiske krisen og konflikten som utspiller seg mellom regjeringen og opposisjonsblokken MUD.

Åsne: Hvordan vurderer du muligheten til å komme med kritikk innenifra for øyeblikket? Og kritikk fra grasrota?

Iselin: Maduro-regjeringen har lukket seg veldig, det er vanskelig å vite hvilke debatter som egentlig foregår på innsiden, og den grasrota som en gang bestod av en kraftfull og mangefasettert bevegelse, eksisterer knapt lenger. Mange identifiserer seg fortsatt med det politiske prosjektet som Chávez inspirerte til, og erfaringene med grasrotorganisering og politisk aktivisme har satt dype spor. Men i den nåværende situasjonen er det nok få som opplever at regjeringen lever opp til de «bolivarianske» idealene eller viser lydhørhet og vilje til selvkritikk. Samtidig frykter mange en enda verre situasjon om opposisjonen skulle få makten igjen på den ene eller andre måten. Økonomisk og sosialt sett ville de nok ført en politikk som overhodet ikke gagnet de fattige, og politisk sett ville en neppe sett et demokratisk morgengry.

Åsne: Hvordan har den sittende regjeringen taklet den økonomiske krisen, og er det noe annet regjeringen kunne gjort?

Iselin: Jeg kan ikke si at jeg sitter på svaret på hva som kunne løst krisen i Venezuela, og den er åpenbart svært kompleks. Et sentralt bakteppe er selvfølgelig fallet i globale oljepriser kombinert med at hverken Chávez eller Maduro greide å endre Venezuelas arvesynd: olje- og importavhengigheten. Dette er et grunnleggende strukturelt problem med både politiske, økonomiske og kulturelle dimensjoner, og som er en enormt vanskelig oppgave å endre.

Et grunnleggende kritisk punkt nå er det statlig regulerte vekslingssystemet, som medførte at den økonomiske krisen kom ut av kontroll da oljeinntektene dalte. Systemet skaper enorme incentiver til korrupsjon, spekulasjon og økonomisk kriminalitet, så regjeringen slåss i praksis mot et mangehodet troll. Mange av de trollene kommer også innenfra regjeringen, statens og militærets egne rekker. Det er utrolig skuffende for folk at korrupsjon, som var et av de største ankepunktene mot det politiske systemet før Chávez, så til de grader også preger det nåværende systemet. Som korttidstiltak har det nye systemet for subsidiert matutdeling gjennom nabolagskomiteer, CLAPs, til en viss grad fungert selv om det er ujevnt implementert og gjenstand for klientelisme og korrupsjon. Mine kilder sier også at det nå er mer matvarer i butikkene, selv om de selges til skyhøye priser. Akkurat nå holder regjeringen på å innføre et nytt seddelsystem med høyere valør for å forsøke å redusere inflasjon og valutaspekulasjon, men det er vanskelig å si hvilken effekt dette vil ha. De har tidligere innført ulike modifikasjoner av vekslingssystemet uten suksess, og justering av minstelønnen i 2016 ble oppspist av inflasjon.

Åsne: Hva tror du skjer fremover?

Iselin: Alt i alt er det vanskelig å vite hvor dette ender. Uansett tror jeg at den eneste løsningen både på kort og lang sikt er at regjeringen og opposisjonen erkjenner at de er nødt til å legge overordnede politiske agendaer og uenigheter til side og konsentrere seg om å løse den økonomiske krisen. Realistisk sett har jeg lite tro på at dette vil skje, til det er den politiske konflikten og mistilliten for dyptgående og de ulike politiske agendaene for sprikende, men slik som situasjonen er nå, bygger bare krisen seg opp og kan føre til en langt større krise.

Det norske statlige kraftselskapet Statkraft AS bruker Chile som arena for å posisjonere seg internasjonalt. Videreføring av diktatoren Pinochet sin nyliberale politikk og privatisering av kraftsektoren, gjør landet særdeles investeringsvennlig. Naturressursene befinner seg så å si utelukkende i mapucheterritorium.

Cecilie van der Hagen Johansen Pérez
Representerer RAPMO (Red de Apoyo al Pueblo Mapuche Oslo, støttenettverket for mapuchefolk), er med i med i kvinneutvalget i Latin-Amerika gruppene og lektor

Mapuche skulptur, foto: Wikimedia Commons

Akkurat som tilfellet var med gullrushet i Nord-Amerika, kan den økonomiske gevinsten forekomme blendende, og den nyliberale republikken Chile regulerer i liten grad utenlandsk virksomhet. Statkraft, og andre investorer, kan med letthet pynte seg med uttalelser om tett samarbeid med chilenske myndigheter. I praksis ser vi allikevel at internasjonale forpliktelser og urfolks rettigheter betyr lite for selskapenes i deres møte med Mapuchene. Man er avhengig av å bruke et statsapparat utviklet for å styre etter diktatoriske og undertrykkende prinsipper, og samarbeidet med myndighetene gjenspeiler en gjensidig interesse i å unngå både norsk og internasjonal oppmerksomhet rundt virksomheten sør i Chile.

Statkraft har vært tilstede i Chile siden 2004, blant annet gjennom datterselskapet SN Power. Deres offisielle uttalelser lovpriser Chile som investeringsland, men i møter med Støttenettverket for Mapuchefolk i Oslo og mapuchenes representant Alberto Gallegos, som var på norgesbesøk våren 2016, forteller en av direktørene, Olav Hypher, at Statkraftledelsen er fullt klar over problematikken i regionen, men at de på ingen måte vil ta ansvar for hva chilenske myndigheter gjør mot urbefolkningen sin. I 2011 måtte Statkraft trekke seg ut av et damprosjekt i Coñaripe i Chile, nettopp på grunn av konflikt med lokale mapuchefolk. Manglende konsultering i forkant av prosjekteringen stred med den standarden som Statkraft er forpliktet til å følge. Både FIVAS og Norsk Folkehjelp som engasjerte seg i konflikten i 2011 har uttrykt skuffelse over at Statkraft ikke lærte tilstrekkelig av den konflikten, men nå fortsetter sine investeringer i mapucheterrotorium.

 

Om Mapuchene

 

• Mapuche betyr «jordens folk» (mapu = jord, che = folk), og viser til urfolkskulturen sin sterke tilknytning til naturen. Mapuchefolket har sitt tilhold sør i dagens Chile og Argentina.

• Mapuchene er det eneste urfolket på det amerikanske kontinentet som har motsatt seg spansk invasjon og kolonisering. Den spanske tronen signerte flere traktater med mapuchene som anerkjente deres uavhengighet og suverenitet som selvstendig folk.

• Den chilenske republikken videreførte traktatene og avtalene om mapuchene sin uavhengige status, men det var ingen vilje fra chilenske myndigheter til å etterleve disse avtalene. Med militærmakt massakrerte og slaktet de ned mapuchefamilier, og ga bort landområder til utenlandske kolonister. Mapuchene sine landområder ble kraftig redusert.

• Det chilenske storsamfunnet har jobbet for en felles monokultur, og mapuchene sin historie og livsførsel er forsøkt visket ut av den nasjonale bevisstheten. Mapuchene blir diskriminert, stigmatisert og undertrykt i Chile. Mange mapucher lever i fattigdom.

• Pinochet drev frem en neoliberal politikk og privatisering av energisektoren. Både landområder og naturresurser ble solgt og delt ut til nasjonale og utenlandske investorer. Mapuchene sine territorier ble ytterligere redusert.

• Etter diktaturets fall har den chilenske staten videreført både lovene og den nyliberale politikken til Pinochet. Privatiseringen i kraftsektoren har økt i intensitet. Det har vært en enorm utvinning av vannkraft i mapuchetirrorium sør i Chile de siste årene. For mapuchene har diktaturet aldri tatt slutt.

• Mapuchene står i fare for å miste grunnlaget for å videreføre sine tradisjoner og sin livsførsel som konsekvens av investeringene og utvinningene i deres territorier. Mapucher som motsetter seg prosjektene og investeringene til de transnasjonale selskapene, blir stemplet som terrorister.

• Chilenske myndigheter gjør systematisk bruk av antiterrorlovgivning for å slå ned på mapuchene sin organisering og motstandskamp. Konflikten er tilspisset og utvikler seg negativt. Chilenske myndigheter viser ingen vilje til å løse konflikten.

• Både FN og Amnesty har kritisert myndighetene for grove brudd på menneskerettigheter, voldsbruk og tortur. Internasjonal oppmerksomhet hjelper i enkelttilfeller.

Statkraft kjøpte i april 2015 majoritetsandelen i det chilenske kraftselskapet kraftselskapet Pilmaiquén S.A. (98,2 %) Det chilenske ble grunnlagt av diktatoren Pinochet sin økonomiminister, Hernán Büchi Buc, og Bruno Philippi Irarrázaval. Begge to var ivrige pådrivere for privatisering av vannkraftsektoren under Pinochet sitt regime. Med Statkrafts oppkjøp fulgte et vannkraftverk i drift og planer for to andre vannkraftverk. Alle sammen beliggende i Pilmaiquén-elva sør i Chile. Det er særlig ett av de prosjekterte kraftverkene, Osorno, som har vært kilde til konflikt med det lokale mapuchefolket. Kraftverket er prosjektert midt i et rituelt kompleks for mapuche willichefolket, Ngen Kintuante. Her er det tradisjonelle kirkegårder, en rituell seremoniplass, sportsplass, området der medisinkvinnene, machiene, samler sine urter, og stedet der tradisjonene overføres fra en generasjon til den neste. I tillegg er det tilholdsstedet til mapuchenes beskytter, Kintuante. Det rituelle komplekset har enorm regional betydning, og det er nettopp i form av sin uberørthet at stedet er en levende helligdom for urfolket. Mapucher fra hele regionen kommer tilreisende for å utføre sine seremonier og leve i harmoni med tradisjonen og sin spiritualitet. Konflikten og motstanden mot prosjektet har pågått i mange år, siden 2009. Det er grunn til å forvente at Statkraft kjente godt til konflikten da de kjøpte opp prosjektet i 2015. Mapuchene hadde også levert inn en klage til det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA) i 2014, et år før Statkraft kjøpte opp prosjektet og ble ansvarlig part i konflikten. Konflikten var sterkt tilspisset ved starten av 2015, og det chilenske militærpolitiet har klargjort lokaler for å raskt kunne rykke inn på stedet. Det er det samme militærpolitiet som har gjort seg skyldig i en rekke voldelige overgrep. Senest i desember 2016 fyrte de av et hagleskudd i ryggen på en ubevæpnet 17 åring som var slengt i bakken ved en grensepost, og i november samme år ble en gruppe unge mapuchegutter på vei hjem fra en bursdagsfeiring tauet inn på en lokal politistasjon og banket opp gjennom hele natten. En av guttene ble påført kraniebrudd og en mulig varig hodeskade. Mapuchene i Pilmaiquen er klar over risikoen ved å motsette seg vannkraftverket Osorno, men den risikoen er de villige til å ta for å kunne videreføre sin livsførsel til kommende generasjoner. Det er bare slik de kan overleve som folk.

I følge Statkraft selv ble oppkjøpet gjort med formål om å posisjonere seg som kraftprodusent både i Chile og internasjonalt. En av direktørene i Statkraft, Olav Hypher, gikk våren 2016 gjentatte ganger ut i norske medier og sa at virksomheten i Chile drev forsvarlig og etter de forpliktelsene de har internasjonalt. Ledelsen uttalte seg gjennomgående i generelle termer og ville aldri gå inn i detaljer om hvor de fikk sin støtte til prosjektet, eller hvilke formål energiproduksjonen skulle tjene. Etterspørselen etter energi kommer ofte fra nettopp andre transnasjonale selskaper, som trenger energi til treforedling og gruvedrift. Fortjenesten går til utlandet og en liten elite i Santiago, nord i Chile. Det er mulig at oppkjøpet har bidratt til at Statkraft har posisjonert seg ovenfor denne eliten.

Ledelsen i Statkraft ønsket heller ikke å kommentere at deres representanter i Chile har benyttet pengebestikkelser for å fiske etter støtte, og at denne praksisen har lokket til seg opportunister som har flyttet til regionen i bytte mot en økonomisk gevinst. Praksisen har også ført til interne splittelser, og mapuchene beskriver den som en machiavellisk strategi for å bryte ned deres tradisjonelle levesett. I mai 2016 sendte mapuchene en valgt budbringer til Norge, Sverige og Europa, el werken Alberto Gallegos. Han hadde med seg underskrifter fra mapucheledere fra hele regionen, der de tradisjonelle mapuchesamfunnene stilte seg bak det budskapet han kom med. El weken Gallegos var tydelig i møte med Statkraftledelsen og forlangte at det norske statlige selskapet trekker seg ut av prosjektet. Mapuchene selger ikke sin identitet, og de opplever at vannkraftprosjektet, intervensjonen i deres helligdom, er et dødsstøt mot deres kultur og truer deres overlevelse som folk. Intervensjonen Statkraft vil gjennomføre er et inngrep i en naturhelligdom som ikke kan gjenvinnes når den en gang er endret. Det er en del av vår levende kulturelle verdensarv som står i fare for å forsvinne med dette vannkraftprosjektet. Statkraft på sin side var tydelige på at de forventer at mapuchene innretter seg etter det fremskrittet de selv mener å representere for regionen. De hevdet at de fulgte de internasjonale retningslinjene med prosjektet, men i ettertid har det blitt påvist at dette ikke er tilfellet. Trolig solgte de forrige eierne seg ut av prosjektet seg ut nettopp på grunn av alvoret i konflikten med mapuchene, og at prosjektet vanskelig lot seg gjennomføre.

Mandag 11. juli 2016 ble en seiersdag for mapuchene i Pilmaiquén, Det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA), ga medhold til mapuchefolket sin klage og stanset planene om å bygge vannkraftverket Osorno i Pilmaiquen-elva. I begrunnelsen fra miljøtilsynet lyder det at vannkraftprosjektet bryter med forpliktelsene i ILO konvensjonen og den standarden både Statkraft og de chilenske myndighetene er forpliktet til å følge. Det berørte urfolket er ikke blitt konsultert i forkant, og det er påvist flere grove mangler ved utredningen, blant annet falsifisering av underskrifter. Osorno-prosjektet er derfor foreløpig satt på frys. Statkraft har etter dette opplyst at de «omorganiserer» sin chilenske virksomhet. I praksis vil det si at de fortsetter arbeidet bak lukkede dører og ikke ønsker kommunikasjon utad. Chilenske medier har offentliggjort at Statkraft søker om å flytte rettighetene til vannkraften noen kilometer lenger ned i elva, men de berørte mapuchene som bor i området er til nå blitt holdt utenfor denne prosessen. Flyttingen stiller krav til en ny utredningsprosess, og en ny søknadsprosess, men den måten det norske statlige selskapet nå går fram på, gir inntrykk av at de forsøker å omgå denne omstendelige og påkrevde prosessen. Det chilenske styringssystemet åpner for muligheter til å gjemme seg unna. Det er på tide at også den norske offentligheten vender oppmerksomheten mot Chile og tvinger trollet ut i lyset.

Av Anja Ariel Tørnes Brekke, generalsekretær i Rød Ungdom 

Foto: Wikimedia.commons

5. mai 1962 i California talte Malcolm X og sa: «Who taught you to hate the texture of your hair? Who taught you to hate the color of your skin to such extent that you bleach to get like the white man? Who taught you to hate the shape of your nose and the shape of your lips? Who taught you to hate yourself from the top of your head to the soles of your feet? Who taught you to hate your own kind? Who taught you to hate the race that you belong to, so much so that you don’t want to be around each other? […] The most disrespected person in America is the black woman. The most unprotected person in America is the black woman. The most neglected person in America is the black woman.” 

7. februar 2016 i California gikk Beyoncé på scenen under den 50. utgaven av Super Bowl, TV-historiens mest sette program noensinne, og stadfesta sin posisjon som verdens største superstjerne med sangen «Formation». En politisk ladd sang som handler om eierskap til egen identitet, om å bli godtatt som svart kvinne i USA og å være stolt over det. I en svart og gull-uniform gikk hun ut på scenen med stort krøllete hår omgitt av dansere i med Black Panther-uniformer. Beyoncé har gjort seg umulig å overse i 2016 og krevd respekt, ikke bare for seg selv, men for hele den afro-amerikanske befolkningen i USA og spesielt for de afro-amerikanske kvinnene. Når Beyoncè snakker, så hører folk etter. Og i 2016 har hun ikke vært redd for å snakke om politikk.

Hun er ikke den første til å gjøre det. Det er mange andre store artister som synger om undertrykkinga av svarte i USA. Prince, Lauryn Hill, Kendrick Lamar, Jay Z, N.W.A og Kanye West er noen av dem. Likevel er Beyoncès mainstream-rolle i musikkverden, brede fanskare og politisk skarpe innhold en eksplosiv kombinasjon for å skape en større bevegelse og på sikt endring. Kendrick Lamar har 3,9 millioner følgere på Instagram, Kanye West har 2,2 millioner og Beyoncè har 91 millioner følgere. 

23. april 2016 slapp hun sitt 6. album «Lemonade» som ble lista av musikkmagasinet Rolling Stone til årets beste plate. Det visuelle albumet med en 60 minutters video er en kjærlighetshistorie som tar for seg utviklingen etter noe som åpenbart har vært utroskap, men det er mye mer enn kjærlighet mellom ett par. (Om dette paret er Beyoncé og Jay-Z har ingen bekrefta enda. Og ingen vet egentlig hvem Becky with the good hair er.) Albumet er tydelig preget av Black lives matter-bevegelsens meninger og bærer preg av at Beyoncè har fått nok av den urettferdige behandlingen av hennes folk og vil si tydelig ifra. I den slavetid-inspirerte låta Freedom ft. Kendrick Lamar synger hun: "Freedom! Freedom! I can't move/Freedom, cut me loose!/Freedom! Freedom! Where are you?/'Cause I need freedom too!" Videoen til sangen viser mødre som holder opp bilder av sønnene sine som har blitt drept av politiet.
Bare fire dager senere, 27. april, begynte Formation World-Tour i Miami. Jeg var så heldig å få se showet to ganger, en gang i København og en gang i Houston, Texas Beyoncés egen hjemby. En større selvtillitsboost skal man lete lenge etter. 22. september gikk hun på scenen i Houston med en Black Panther på brystet mens hun sang at vi kunne kalle henne Malcolm X og fikk hele arenaen på 60 000 personer til å heve knyttneven i været. Til å være i den rødeste, republikanske sørstaten i USA er hennes show provoserende og skamløst politisk. Salen, som var stappfull av afro-amerikanske menn og kvinner, elsker det. 

Tidligere på dagen gikk vi forbi en Wal-Mart parkeringsplass der det sto en bil parkert med teksten «Police lives matter!» i bakruta. Som om det er en motsetning og alle svarte er en trussel mot politiet om omverden. Beyoncé er ikke politisk perfekt, hun er også et produkt av det samfunnet hun har vokst opp i, og for salen i Houston er hun et stort ikon som ikke har glemt hvor hun kommer fra og hvilke kamper som må vinnes eller hvor vanskelige de er å kjempe.
En annen viktig kulturell stemme i kampen for frigjøring er Tupac Shakur. Rapperen som ble skutt og drept i 1996 i et Øst-kyst/Vest-kyst drama. I ettertid har mange gitt media skylda for å ha konstruert konflikten med et mål om å svekke unge kraftfulle stemmer som The Notorious BIG og Tupac selv. I et intervju i 1994 forklarte Tupac situasjonen for den politiske bevegelsen: «We asked ten years ago. We was asking with the Panthers. We were asking with them, the civil rights movement, we were asking. Now those people that were asking is all dead or in jail. So now what do you think we’re gonna do? Ask?”

Nå har det gått 20 år siden Tupac ble drept, og politiet i USA fortsetter å drepe ubevæpna svarte amerikanere kun fordi de er svarte. 

I Falcon Heights, Minnesota den 6. juli 2016 ble Philando Castile skutt av Jeronimo Yanez en St. Anthony, Minnesota politibetjent. Castile kjørte i bilen sin med kjæresten sin og deres fire år gamle datter i baksetet da Yanez stoppet dem og spurte om å få se førerkortet. Castile fortalte at han hadde våpentillatelse og i det han skulle finne frem førerkortet sitt ble han skutt sju ganger. Yanez ble arrestert  og dømt for drapet. 

Dagen før, den 5. juli 2016, i Baton Rouge ble Alton Sterling skutt og drept av to politibetjenter fra Baton Rouge Police Department. Sterling sto og solgte CDer utenfor en matvarehandel da politiet kom etter å ha fått et telefontips om at Sterling hadde truet noen med pistol. Mange vitner fikk med seg skytingen, og saken er enda under etterforskning. 

Politibrutalitet kostet Castile og Sterling livet, slik det har kostet livet til mange både før og etter dem. 

Beyoncé svarte med brutal ærlighet i et brev publisert på hennes nettside den 7. juli 2016. Der skrev hun blant annet: «We are sick and tired of the killings of young men and women in our communities. It is up to us to take a stand and demand that they “stop killing us”. We don’t need sympathy. We need everyone to respect our lives.” Black lives matter-movement spør ikke lengre. De krever en slutt på diskrimineringen, og det samme gjør Beyoncé. 

På Instagram oppfordret hun sine 91 millioner følgere til å ta den i kampen mot diskriminering: «We all have the power to channel our anger and frustration into action.” Under showet hennes samme dag i Glasgow oppfordret hun publikum til å være med på ett minutts stillhet for Castile og Sterling. På sceneveggen var det en stor skjerm med navn på mange av dem som nylig har blitt offer for politibrutalitet i USA. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at mødrene til Michael Brown, Trayvon Martin, Oscar Grant og Eric Garner i år sto på scenen sammen med Beyoncé foran hele verden under MTV Music video Awards. Selv om livet til sønnene deres betydde så lite at de ble drept fordi de var svarte, og bare derfor. 

N.W.A (Niggaz wit attitudes) refererte til sin musikk som reality rap, media kalte det gangster rap. Da de ble nektet å spille sin sang «Fuck the Police» fordi det ble påstått at den oppfordret til vold og beskrev politiet på en dårlig måte, svarte rapperen Ice Cube at sangen kun beskrev deres virkelighet og hvis virkeligheten deres, og politiet var annerledes ville også musikken deres vært annerledes. Musikken deres handla om den virkeligheten de opplevde og som ikke media ville skrive om. Det var deres kanal slik sosiale medier, i tillegg til musikk, har blitt det for oss i dag. 

Ikke alle har vært like begeistra over Beyoncés politiske 2016. Det var som om mange i USA ikke helt hadde fått med seg at Beyoncé faktisk er og alltid har vært afro-amerikaner. Etter hennes fremtreden i Super Bowl ble det holdt en demonstrasjon mot henne, mange på høyresida i amerikansk politikk og flere valgte å boikotte hennes musikk. Hun svarte med å selge sine egne «Boycott Beyoncè»-T-skjorter og dermed kjøpe sin egen boikott.  

I en verden full av dårlige forbilder, Putin, Erdogan, Assad, Trump og mange mange flere, er det godt å ha gode forbilder som Beyoncè. Nå er det flere profilerte amerikanere som tør å vise motstand og ta et politisk standpunkt. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at NFL-stjerna Marcus Peters hevet knyttneven i været under den amerikanske nasjonalsangen før kamp. Akkurat som The Black Panther Party med Huey P. Newton, Angela Davis og Malcolm X har gjort før han. Det betyr så mye at fire Dolphins-spillere ikke reiser seg til nasjonalsangen 15 år etter 9/11, men kneler med ett kne i bakken å sier: Nå. er. det. nok.
 

 

Kvinnelønn: at kvinner lønnes lavere ut ifra kjønn

Uavhengig av yrke, utdanningsnivå og sektor finnes det lønnsforskjeller mellom kvinner og menn som må forklares med kjønn. Selv om menn og kvinners inntektsforskjeller korrigeres for arbeidstid, utdanning og ulikheter i ansiennitet, finner man lønnsforskjeller mellom kjønnene.

En vares verdi blir under kapitalismen blir i følge Marx avgjort av mengden arbeid som samfunnsmessig trengs for å produsere den. En datamaskin har høyere verdi enn en skje fordi det er lagt langt mer arbeid ned i produksjonen av datamaskinen enn en skje. Arbeidskraft er også en vare under kapitalismen. Verdien av varen arbeidskraft bestemmes ikke av hvor mye verdi den kan produsere, men hvor mye det samfunnsmessig trengs for å reprodusere arbeidskrafta. Arbeideren selger arbeidskrafta sin for å få råd til det hun trenger for å leve. Når hun har solgt arbeidskrafta si, er det opp til kapitalisten å få mest mulig arbeid ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

I vårt samfunn er det vanligst å organisere den private økonomien i en familie. Dette er av betydning når vi skal finne verdien av varen arbeidskraft. Hvor mye den vanlige arbeiderfamilien trenger for å overleve varierer gjennom kapitalismens historie, og varierer også geografisk i forhold til hvor i verden vi befinner oss. I Norge på 50-tallet var den samfunnsmessige normen at man klarte seg på kun en lønnsinntekt. På deler av 1800-tallet måtte både mor, far og barn arbeide for at familien skulle overleve. I dag er det gjennomsnittlig å leve for ca. en hel lønn (mannen) og en 6-timersdagslønn (kvinnen) i familien. Vi ser at lønna ikke bare dekker en person, men den dekker forsørginga av alle som ikke til enhver tid har lønnsarbeid i familien, helt eller delvis. Her kommer kvinnene dårligst ut. Historisk har kvinner hatt hovedansvaret for hus, omsorg og hjem. Dette er en stor del av samfunnets samla og nødvendige (ulønna) arbeidet. Fortsatt i dag er det samfunnsmessig kvinner som har dette ansvaret. De gjør mer husarbeid, mer sosialt ansvar osv. Det er også vanlig at det er kvinner som tilpasser lønnsarbeidet av omfanget av omsorgsarbeidet.

Siri Jensen skriver i heftet Kvinnelønna:

Den historiske kjønnsarbeidsdelinga i samfunnet og i familien gjør at samfunnet fortsatt er organisert rundt mannen som «forsørgeren», «hovedarbeidskrafta». Det gjelder alle menn, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk blant annet i at menn og mannsdominerte yrker er høyere betalt enn kvinner og kvinnedominerte yrker.

Kvinnene utgjør i dette systemet «tilleggsarbeidskrafta», «den økonomiske bipersonen». Dette rammer alle kvinner, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk ved at kvinner og kvinnedominerte yrker er lavere betalt enn menn og mannsdominerte yrker.¹

Kvinnelønn vs. likelønn

Likelønn er et smalere begrep enn kvinnelønn. Likelønnsbegrepet forklares ofte som lik lønn for likt arbeid. Arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt. Menn og kvinner gjør i dag i liten grad samme arbeid. Derfor brukes det også noe videre om arbeid der det finnes parallelle likheter mellom yrkene. Eksempel: høyskoleutdanna i et yrke sammenligner lønna si med høyskoleutdanna i andre yrker. Likelønnsbegrep kommer til kort når man tar i betraktning overvekten av kvinnedominerte yrker som tilhører den laveste inntekts- eller utdanningsgruppen.

Kvinnelønna som begrep rommer likelønnsbegrepet, men i tillegg tar opp i seg kravet om lønnsheving for alle kvinnedominerte yrker. Siri Jensen skriver i Kvinnelønna:

Krafta i kvinnelønnskampen ligger i at det store flertallet av kvinner har felles interesser i å heve kvinnelønna. Dette gjør at den lavere og likere lønna kan gjøres til en styrke. Kampen har to hovedelementer: heving av kvinnelønna til ei lønn å leve av og kampen for likelønn mellom kvinner og menn på alle nivåer.²

Jokke Fjeldstad, Redaksjonsmedlem i Gnist

Noter:

1. Siri Jensen: Kvinnelønna, Forlaget Rødt! 2007 s. 9
2. Siri Jensen: Kvinnelønna, Forlaget Rødt! 2007 s.16

Den bolivariske revolusjonen forbetra livet til millionar, men klarte aldri å utfordre sjølve grunnlaget for kapitalismen.

Eva María er fødd i Venezuela, og medlem av International Socialist Organization (ISO) i USA, ein organisasjon med røter i trotskisme, leninisme og «sosialisme nedanfrå».

Artikkelen er frå Jacobin i august 2016. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen. (Foto: Agência Brasil)

Dei siste seks månadene har venstreregjeringane i Sør-Amerika opplevd store tilbakeslag i val, der siger for høgresida kan peike mot slutten for den såkalla «rosa bølgja».

I Argentina vart den sjølverklærte konservative Mauricio Macri president; opposisjonen i Venezuela fekk to tredjedels fleirtal i parlamentet; Evo Morales tapte ei folkerøysting om å kunne stille til attval; og den brasilianske eliten viste makt ved å få Dilma Rousseff stilt for riksrett.

Fram til denne høgresvingen var Sør-Amerika eit lyspunkt for venstresida. Råvareboomen – kjent som det gylne tiåret – gav nytt liv til diskusjonane om korleis ein skulle oppnå sosial rettferd i heile Latin-Amerika, som historisk har vore ein av regionane i verda med størst forskjellar.

Først og fremst var det leiarskapet til Hugo Chávez som starta ein spennande og svært motseiingsfylt debatt om å innføre sosialisme for det tjueførste hundreåret i Venezuela og elles i verda.

Men no er regjeringane frå den rosa bølgja på vikande front, medrekna dei med meir radikale sosialistiske syn, som Venezuela. Råvareboomen er over, og med den har den store krisa utfordra heile prosjektet.

Me står framfor alvorlege spørsmål: Betyr desse tilbakeslaga slutten for venstredreiinga i regionen? Kva står på spel i Venezuela? Kva for rolle har USA spelt i alt dette? Kva med Kina? Og viktigast, betyr denne politiske og økonomiske krisa at sosialismen for det tjueførste hundreåret har feila?

For å kunne svare må me vurdere denne tida grundig, undersøke vilkåra som opna for den progressive perioden, dei klart uttrykte, og dei underforståtte måla, resultata, og stoda i dag.

Ved å sjå nærare på det Chávez har betydd for Venezuela – det viktigaste rosa-landet – kan me trekke meir allmenne konklusjonar om forsøka på å få bukt med nyliberalismen i regionen. Ei grundig vurdering av den bolivariske revolusjonen avslører at sosialismen til Chávez bare viste seg i ord: materielle framgangar som omfordeling av inntekt viste seg passe inn i den herskande kapitalistiske politikken.

Krisa i Venezuela

Alle som følgjer gjengs media kjenner til aukande uro for humanitær krise i Venezuela. Einaste løysinga på denne krisa – seier dei – er at regjeringa til Nicolás Maduro går av og gir plassen til det opposisjonelle koalisjonspartiet Demokratisk Einskap (The Roundtable of Democratic Unity) så dei kan stabilisere landet.

No i juni hadde New York Times ein artikkel som sa:

« Den økonomiske krisa i Venezuela – utløyst av eit fall i oljeprisen, etter eit tiår med overdriven pengebruk frå regjeringa, opptak av lån og korrupsjon – har ført til mangel på medisinar, mat og andre varer. Nicolás Maduro, som har militarisert byane som svar på krisa, slåst mot eit forsøk på å få gjennom ei tilbakekallingsrøysting. »

Artikkelen kjem etter mange overskrifter som speglar desperasjonen til dei venezuelanske middel- og lågare klassane, der dei står i lange køar for å komme inn i butikkar med tomme hyller og apotek utan medisinar.

Forbes magazine har au brått djup omtanke for folket i Venezuela. Dei siste vekene har dei trykt ei rad med artiklar med overskrift: «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – Venezuela har matopprør»; «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – Venezuela står framfor truande hungersnaud»; og sist «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – 35 000 drar frå Venezuela for å skaffe seg mat».

For Bloomberg magazine er det på same vis Maduros regjering som har skulda – særleg på grunn av dårleg oppførsel mot og fiendskap til USA. I ein artikkel siste månaden med tittelen «Eit lite steg frå katastrofe i Venezuela» skriv redaktørane:

«Borgarane i landet med verdas største oljereservar lagar opptøyar for mat og dør på grunn av manglande basismedisinar. Samtidig gjør president Nicolás Maduro alt han kan for å nøytralisere opposisjonen i nasjonalforsamlinga som vil kalle han tilbake frå embetet. Folkeleg frustrasjon trugar med å spreie seg til valdeleg uro, med følgjer for naboar fjernt og nær. »

Desse framstillingane av krisa i Venezuela kjem innimellom med framlegg. I Bloomberg-artikkelen gjør analytikaren til dømes eit forsøk på å sjå kva som vil skje:

Det som trengst er lure strategiar og nye spelarar som kan effektivisere diplomatiet. Kina – Venezuelas største velgjørar dei siste åra – har stor finansiell interesse av å overtale Maduro til å endre den økonomiske politikken.

På same tid bør USA roleg gjøre det klart for dei militære i Venezuela at avgrensa sanksjonar mot embetsmenn på grunn av korrupsjon og brot på menneskerettane raskt kan utvidast. Landet bør også trappe opp hjelpa til karibiske statar for å fri seg frå lågprisolja frå Venezuela som har påverka røystinga deira i OAS og FN.

Det er verkeleg den verste krisa etter at Chávez kom til makta. Butikkhyllene i dei fleste arbeidarområda er stort sett tomme, og landet manglar medisinar. Ifølgje nye rapportar frå IMF når hyperinflasjonen snart 500 prosent, og lønna til den store majoriteten dekker ikkje lenger det nødvendige.

Men det som au er klart er at verken regjeringa eller opposisjonen har reelle løysingar å by på. Maduro speler defensivt mot ein styrka høgreopposisjon, og prøver stanse tilbakekallingsrøystinga, og legg skulda for alle problem i landet på ein økonomisk krig ført av heimlege kapitalistar og USA-imperialismen.

Samtidig har opposisjonen konsentrert seg om å bli kvitt Maduro og sette fri deira såkalla politiske fangar. På andre sida ønsker borgarane i Venezuela reelle forslag, og dei trur ikkje nokon av partane er i stand til å løyse krisa.

Men korfor kan ikkje regjeringa løyse krisa? Er det bare på grunn av fallet i oljeprisane? Er det på grunn av den økonomiske krigen? Er det fordi – som media i USA seier – sosialismen har slått feil, igjen?

Duka for kamp

Lenge var det rekna som svært usannsynleg at Venezuela skulle bli landet der venstresida skulle få makt til å endre den økonomiske og politiske retninga. Med dei femte største oljereservane i verda og relativt nære band til USA har den herskande klassen i Venezuela vore fullstendig underordna interessene til sin imperialistiske granne.

Etter at diktaturet til Pérez Jiménez fall i 1958, gjorde det i namnet sentrum-venstre Acción Democrática (AD) og det konservative Christian Democratic Party (COPEI) ein avtale om å dele makta, ein avtale som varte i førti år.

Avtalen – betre kjent som punto fijo («fast punkt») – bestod av fredeleg maktskifte kvart fjerde år, med uttalt mål å halde kommunistpartiet utanfor. Partiet stod sterkt i arbeidarrørsla på den tida. Resultatet var at alle slags sosialistar sleit med å få gjennomslag i val, og venstresida blei lita og fragmentert.

Dette topartisystemet overlevde nesten utan utfordringar fram til tidleg 80-tal. Ei rad investeringar i infrastruktur – betalte med oljeprofitt – skapte ein illusjon om at landet kunne vekse i det uendelege og unngå skjebnen til andre utviklingsland i Sør-Amerika. Dei hadde alvorlege politiske og økonomiske kriser og ei bølgje med militærdiktatur på 70-talet.

Dette håpet vart knust med det dramatiske fallet i oljeprisane i 1982, som fall saman med gjeldskrisa i 1982–83. Brått var Venezuela i djup gjeld dei ikkje kunne betale tilbake, og blei derfor svært følsame for press frå IMF og den nyliberale bølgja som alt hadde slått inn i resten av Latin-Amerika.

Strukturtilpassinga som vart påtvinga av IMF, øydela regionen. Lønningane til dei fattigaste 40 prosenta fall frå 19,1 prosent i 1981 til 14,7 prosent i 1997, mens dei rikaste 10 prosenta auka sin del frå 21,8 til 32,8 prosent.

I absolutte tal betydde det ein auke på 83 millionar fattige i Latin-Amerika. I Venezuela var det utan sidestykke: BNP fall rundt 40 prosent.

Den økonomiske krisa følgde det som blei den første store sosiale rørsla mot nyliberalismen i heile Latin-Amerika. Den 7. februar 1989 gjekk tusenvis spontant frå slumstrøka til Caracas for å gjøre opprør, bråke og plyndre i det som blei kjent som El Caracazo.

Militæret drap rundt tri tusen for å slå ned opprøret. Trua på punto fijo-systemet og nyliberalismen var borte.

Denne folkelege oppstanden – så kraftig den var – vart ikkje omgjort til styrke for den organiserte venstresida. Berlinmurens fall same år og oppløysinga av Sovjetunionen bidrog til å forvirre og splitte venstresida i Venezuela. Dei tapte sjansen til å vende den sosiale uroa til ei varig masserørsle, og gav rom for at ein karismatisk person – ikkje ei organisert masserørsle – kunne spele hovudrolla.

Chávez entra den politiske scena i opposisjon til den hata nyliberale politikken. Han var offiser med urfolksbakgrunn, vakse opp med einsleg mor på landsbygda i Barinas. I 1992 iscenesette ei lita gruppe militære dissidentar kalla Revolutionary Bolivarian Movement-200 (MBR-200), leia av Chávez og tri andre, eit kupp mot president Carlos Andrés Peréz på vegner av dei fattige i landet.

Kuppet var mislykka, og Chávez gjekk i fengsel. Men frå då av vart han ein helt i kampen mot eit feilslått system.

Legitimitetskrisa i 1989 tvinga regjeringa til enkelte politiske reformer, og pressa Rafael Caldera – den nye presidenten – til å sette fri Chávez i 1994. Desse mindre endringane let au partia utanfor punto fijo-systemet stille til val. For første gong vann dei seter på lokalt og nasjonalt nivå.

Chávez, som framleis blei sett opp til etter kuppforsøket i 1992, vann presidentvalet i 1998 med 56,2 prosent av stemmene, med største margin nokon gong. Politikken var ikkje meir radikal enn politikken til dei andre populistiske og sentrum–venstre partia. Plattforma lova gjøre slutt på maktdelingssystemet ved å velje ei grunnlovsforsamling som skulle omfatte alle lag av folket, ikkje bare dei rike.

Dei herskande klassane – vande med å bestemme – såg planen om å ta med alle i dei politiske prosessane som ein trussel. Men frå starten var ikkje det bolivariske prosjektet meir radikalt enn det, ei grunnlovsendring som skulle få nye røyster inn i statsstyret og gjøre slutt på maktdelinga mellom dei to dominerande partia.

Mot ein ny sosialisme

På dette punktet var prosjektet til Chávez ikkje radikalt, og som sentrum–venstre-president hadde han enno ikkje støtte frå andre venstreorienterte regjeringar i regionen. Men han møtte raskt rasande motstand mot reformene, særleg dei som skulle ta PDVSA – statsoljeselskapet – ut av hendene på korrupte leiarar og påverknad frå USA. Eit av hovudmåla hans var å bruke oljeinntektene til å heve levestandarden for det fattige fleirtalet, men det innebar åtak på interessene til ein del av den herskande klassen som var knytt tett opp til USA.

I april 2002 synte høgresida i samarbeid med delar av militæret klør i eit kuppforsøk mot den bolivariske regjeringa. Trass i vilkårslaus støtte frå privateigde media og støtte frå USA, vart kuppet møtt på strålande vis av dei millionane som samla seg rundt presidentpalasset i Caracas for å krevje Chávez trygt attende i stolen. Massemobiliseringa sigra på bare førtiåtte timar.

Det var styrkeoppvisinga til folket i Venezuela som radikaliserte den bolivariske revolusjonen. Chávez forstod at dei herskande klassane ikkje hadde interesse av å stø prosjektet for eit meir rettferdig Venezuela, og i staden for å bruke energi på å pasifisere eliten byrja han bygge folkeleg makt med det fattige fleirtalet.

To andre åtak frå høgresida tvinga avgjort prosjektet lenger til venstre. Det første var sjefsstreiken i desember 2002, då leiinga i PDVSA stengde produksjonen i to månader, og kravde at Chávez måtte gå. Chavista-arbeidarar slo attende mot eliten, tok over leiinga av selskapet, og dreiv det utan dei.

To år seinare freista høgresida få til ei tilbakekallingsrøysting. På grunn av grunnlovsreformene til Chávez kan presidenten i Venezuela kallast tilbake halvvegs i hans eller hennar termin i ei folkerøysting.

Opposisjonen hadde tapt to rundar med udemokratiske åtak på styresmaktene, og bestemte seg for å ta den konstitusjonelle vegen og krevje ei slik avrøysting – akkurat slik dei prøver i dag. Chávez og tilhengarane hans vann med største margin til no, og slik konsoliderte han seg som leiar – ikkje bare i landet, men i regionen.

Innverknaden hans vart understreka på Verdas sosiale forum i 2005, eit vendepunkt for kontinentet. Der erklærte Chávez at den bolivariske revolusjonen no var ein sosialistisk revolusjon. Ikkje sosialismen frå Sovjetunionen, sa han, men ein ny type, med latin-amerikanske drag og tilpassa nye sosiale krefter – sosialismen for det tjueførste hundreåret.

Det nye sosialistiske Venezuela, hevda han, måtte bli til gjennom ei gradvis omforming frå kapitalisme, ved ei sakte oppbygging av folkelege krefter nedanfrå. Hovudtanken var slik: å lage små lommer med autonom makt baserte på solidaritet, sjølvstyrte arbeidarar, og samvirke, som sakte skulle ta over for den kapitalistiske staten, fram til at eksistensen av denne staten vart overflødig og utan meining.

Ettersom Chávez hadde statsmakta, kunne prosessen starte straks. Han ville nytte posisjonen sin til å gi arbeidsfolk dei tilgangane dei trong til å ta politisk og økonomisk kontroll over samfunna sine. Han oppmuntra andre latin-amerikanske statsleiarar til å gjøre det same.

Han kalla prosessen «dei fem motorane til sosialismen i Venezuela», som skilde han frå den revolusjonære sosialistiske tradisjonen der statsmakta vart tatt gjennom ein arbeidarrevolusjon. Ifølgje Chávez var den viktigaste motoren – og den som framleis blir diskutert i dag – nummer fem: eksplosjonen av «fellesmakt» (communal power), det siste steget mot sosialismen, der rådsorgan på lokalnivå styrer samfunna sine, og til slutt erstattar den kapitalistiske staten.

Ifølgje Chávez og den marxistiske mentoren hans Istvan Mészaros – forfattar av den vidgjetne boka Beyond Capital – er nøkkelen til ein vellykka sosialistisk revolusjon i det tjueførste hundreåret at han ikkje inneber at ein klasse undertrykker ein annan, men at sosialistane vinn over fleirtalet ved å vise korleis systemet verkar i praksis frå dag til dag.

Og slik plasserte den venezuelanske presidenten målet sosialisme – ein gong forkasta – som det einaste alternativet til nyliberalismen og USA-imperialismen. Den bolivariske prosessen tok ei meir radikal vending, med den mest karismatiske og beundra leiaren i teten.

Det vart danna rådsorgan på grasrotnivå, somme uproduktive selskap vart nasjonalisert og omgjorte til kooperativ, Den nasjonale arbeidarunionen erstatta arbeidarunionen som var kontrollert av høgresida, som hadde vore med på det feilslåtte kuppet, og dei sosiale programma for å gi slumbyane helsestell og utdanning var på sitt beste.

Denne prosessen heva i stort mon livskvaliteten til dei folkelege klassene, meir enn i land Chávez var alliert med, som Brasil eller Argentina. Som Lee Sustar skriv:

Framstega omfattar reduksjon i fattigdom frå 55 til 34 prosent av folket; skrive- og lesekunnskapar til 1,5 millionar vaksne; så godt som utrydda svolt gjennom subsidierte butikkutsal for 13 millionar menneske; medisinsk omsorg frå kubanske legar i gratisklinikkar i slummen, som dekker 18 millionar, nær 70 prosent av folket; tilgang til høgare utdanning for arbeidarklassen og dei fattige; og tiltak med positiv særbehandling for urfolk.

Det var unektelege framsteg – men enkelte hevda dei bare var maulege på grunn av oppsvinget i oljeprisane.

Det gylne tiåret

Høgkonjunkturen i 2003, driven av etterspørsel frå nye marknader som India og Kina, gav Latin-Amerika nye sjansar. Prisen på koppar, soya, jernmalm, og viktigast olje steig, og alle landa som kunne dra fordel av slik eineståande sjanse til økonomisk vekst, gjorde det.

Perioden skulle bli kjent som det gylne tiåret. Mellom anna kunne dei rosa regjeringane – leia av Chávez (og seinare Maduro) i Venezuela, Lula (og seinare Rousseff) i Brasil, Evo Morales i Bolivia, José Mujica i Uruguay, Rafael Correa i Ecuador, og Nestor Kirchner (og seinare Cristina Fernández Kirchner) i Argentina – i varierande grad gjennomføre populære sosiale tiltak utan direkte konfrontasjon med borgarskapet. Veksten minska spenningane og roa konflikten mellom sosiale lag, og gav desse regjeringane naudsynt stabilitet til å gjennomføre progressive tiltak.

I tillegg til å gi grunnlag for sosiale utgifter, gav oppsvinget også dei latin-amerikanske regjeringane meir musklar mot USAs imperialistiske kontroll, særleg då USA konsentrerte seg om dei kostbare nederlaga i Irak og Afghanistan.

På same tid som USAs makt svann, resulterte Kinas svolt etter latin-amerikanske råvarer nye handelssamband – Kinas handel med regionen auka med 1 200 pst frå 2000 til 2009.

Venezuela viser denne trenden: før Chávez investerte ikkje Kina meir enn 500 millionar dollar i året. I 2009 nådde dei 7,5 milliardar dollar, og Venezuela vart største mottakar av kinesiske investeringar.

Men etterspørselen er svekka med dei økonomiske nedgangstidene – medrekna i Kina, der veksten var mindre enn på tjuefire år, og i Europa som framleis møter økonomiske og politiske kriser. Og kombinert med ei overproduksjonskrise på grunn av den tidlegare boomen gav det eit drastisk fall i råvareprisane, viktigast på olje.

Prisane no er dei lågaste på tolv år, det forklarer langt på veg korfor eksportavhengige latin-amerikanske land har sett BNP-veksten falle frå eit snitt på 4–6 prosent mellom 2003 og 2013 til 1,2 prosent i 2014 og endå lågare i 2015. Det gylne tiåret med sterk økonomisk vekst ser ut til å vere slutt.

Køyrd fast i kapitalismen

I Venezuela utvikla Chávez og hans allierte ein ny sosialistisk teori som inspirerte millionar av menneske til å tru at ein ny veg til sosialismen hadde opna seg. Men i dag, med krise og forvirring, kan ikkje landet sjå mindre sosialistisk ut.

Somme på venstresida legg skulda på Nicolás Maduro, etterfølgjaren til Chávez, og regjeringa hans for forræderi mot revolusjonen med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Men problema starta med leiarskapet til Chávez og ideen om at sosialismen kunne vere eit statsleia føretak.

To år etter kunngjøringa på Verdas sosiale forum kravde Chávez danninga av Det sameinte sosialistpartiet i Venezuela (PSUV), for å samle alle kreftene som ville fremme den bolivariske revolusjonen. Sosialistar som støtta presidenten, men som var kritiske til byråkratiet som alt var skapt rundt han, kom i klemme: enten gjekk dei med i eit toppstyrt parti som hadde støtte frå millionar av arbeidarar, eller ende i eit politisk vakuum.

Dei fleste sosialistiske organisasjonane gjekk med, og PSUV svulma opp over natta. Men partiet var ikkje bygd på aktiv deltaking frå medlemmene same kor mykje Chávez lika hevde det. I staden tok ein byråkratisk struktur over, der kritikk, opne debattar og grasrotmakt var unntaka og ikkje regelen.

Partiet formaliserte det byråkratiske sjiktet som var chavistas i namnet, dei som vart sett i leiinga for ulike statlege sektorar. Den nye kasten byrja straks med korrupt oppførsel, mens dei brukte sosialistisk retorikk. Regjeringas idear om økonomisk støtte til folkeleg makt fungerte ikkje i praksis.

Med Maduro ser dette byråkratiske sjiktet ut til å ha konsolidert seg med meir makt, ved å knytte somme folk i somme av dei sosiale tiltaka til seg med korrupte band, dei same tiltaka som skulle bygge folkeleg makt.

Rikdommen dei høge oljeprisane gav i det gylne tiåret kunne dekke over dette uhaldbare opplegget, men det dramatiske fallet i oljeprisane har brakt dei djupare problema i Venezuela fram i lyset.

Men motsett av det gjengs media seier, var det ikkje sosialismen som skapte krisa, men det motsette: dei populære tiltaka som vart sette ut i livet i dei rikaste åra til revolusjonen var aldri sosialistiske, men heller forsøk på å fikse på kapitalismen, og unngå full konfrontasjon med den herskande klassen.

Den doble faste vekslingsraten – som skulle subsidiere produksjon og distribusjon av mat i landet – viser det. For at alle skulle ha tilgang til mat, laga finansministeren ein plan som prioriterte dollar til bedrifter som importerte slike basisvarer og selde dei til subsidiert pris i butikkane.

Frå starten samarbeidde gamle kapitalistar med det nye byråkratiet om å dra fordelar av systemet. Enkelte stal pengane direkte, og importerte aldri varene dei gav opp. Andre importerte det dei lova, men smugla så varene gjennom Colombia for å få betre pris, eller selde dei direkte på den svarte marknaden der fortenesta var mykje høgare.

Alle kapitalistiske system er bygde på denne profittsøkande logikken, men dette tilfellet er spesielt ille fordi dei som hadde ansvaret for å finansiere «sosialismen for det tjueførste hundreåret», var dei same som aktivt dreiv denne svindelen.

Denne situasjonen, kombinert med låg oljepris og høgresidas taktikk for å sabotere alle progressive tiltak, førte til ei krise som ramma det fattigaste fleirtalet hardast, som alltid.

Over heile kontinentet er folkelege, venstreorienterte regjeringar på vikande front. Brasils Dilma Roussef er nettopp stilt for riksrett klaga for korrupsjon, og hennar Arbeidarparti har ikkje vore i stand til mobilisere medlemmene til å forsvare ho eller etterfølgjaren hennar. Kirchners parti hadde ikkje ein valbar kandidat, og konservative Macri vann det siste valet. Evo Morales tapte for første gong i Bolivia – denne gongen ei folkerøysting som kunne gitt han løyve til ein fjerde valperiode.

Men denne høgrevendinga betyr ikkje at fleirtalet er konservative. Det er proteststemmer mot venstreparti som manglar evne til å gi svar som på eit eller anna vis kunne løyse krisa. Desse partias nøling med å føre kampen mot kapitalismen som system heilt ut har køyrd fast prosessen, og gjort den progressive perioden eine og aleine avhengig av diktat frå marknaden.

Jakt på alternativ

Feilslaga til den høgt utbasunerte «sosialismen for det tjueførste hundreåret» går attende til kjende diskusjonar i den sosialistiske rørsla. Den bolivariske modellen satsar for mykje på at sosialismen kan skapast ovanfrå gjennom godvilje frå leiarar som Chávez. Same kor trufast desse leiarane blir til ideala sine, så må sosialismen komme frå arbeidarklassens medvitne kamp for eiga frigjøring.

For det andre tilslører han at kapitalismen ikkje kan reformerast bort. Så lenge landet er rikt kan tiltak for å bygge folkeleg makt og hjelpe dei fattige sameksistere med kapitalismen. Men så snart kapitalismen kjem i krise – noko han alltid gjør – og pengane tørkar inn, då vil omfordeling av rikdom komme i direkte konflikt med behova til den kapitalistiske klassen.

Ein liknande prosess var i spel i det europeiske sosialdemokratiet: Viss ikkje eit system tar maktmidla frå kapitalistane og legg dei i hendene til arbeidarane, vil framstega alltid bli fjerna igjen.

Framfor desse motseiingane, og eit uhandterleg parti og statleg byråkrati, ser Maduro ut til å ha køyrd seg fast. Skulle han takle korrupsjonen, måtte han konfrontere borgarskapet så vel som folk frå sitt eige parti som bruker staten til å samle seg opp enorme rikdommar.

Sjølv om høgresida er oppsplitta, kjenner dei bare til den vanlege nyliberale oppskrifta: Bli kvitt Maduro, privatiser det statlege oljeselskapet, devaluer valutaen, og ønsk velkommen USA og USA-støtta institusjonar som IMF.

Det tvingande behovet for eit alternativ er grunnen til at så mange på venstresida i Venezuela – og over heile Latin-Amerika – orienterer seg bort frå sentrum–venstre-partia som førte an i den rosa bølgja.

Hva skal til for å drive en radikal, revolusjonær venstrebevegelse i Norge i dag? Hvordan få et parti til å bli en mobiliserende og effektiv organisasjon som skaper engasjement. Unni Kjærnes og Stian Bragtvedt har intervjuet Mari Eifring.

Stian Bragtvedt internasjonal leder i Rødt, med i redaksjonen i Gnist og ansatt i FN-sambandet.

Unni Kjærnes, Redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere leder av Rødt Oslo

Foto: André Løyning

Mari: Rødt ble stifta i 2007, og et par år etter ble det satt ned en strategikomite (først høsten 2009 og så en ny komite etter LM 2010). Bakgrunnen var at partistiftelsen ikke hadde ført til den oppsvingen vi hadde håpet på og vi så at vi trengte en strategi. Partiet Rødt var en samling av AKP, RV andre grupper og enkeltpersoner. Disse hadde hatt forskjellige måter å jobbe på. Det viste seg etter hvert at for å skape politisk handlekraft, trengtes klargjøring når det gjaldt politikk, organisasjonsstruktur, ledelse, og forholdet til media. Et utvalg ble nedsatt og etter tre år kom en rapport i 2012 med hele 89 forslag. Arbeidet ble fulgt opp med en framtidskonferanse, som i sin tur la grunnlaget for at partiet vedtok en strategi for perioden 2012–2018. Da jeg gikk på som partisekretær i 2012, så jeg det som min oppgave å iverksette denne strategien.

Stian og Unni: Når du nå ser seg tilbake, hva tenker du da om dette arbeidet?

Mari: Noen av målene i strategien ble litt utydelige og mangfoldige, men hele strategiprosessen var et grundig arbeid og noen hovedretninger står klart.. For det første skulle partiet være et arbeiderparti og ha en faglig innretting. Konkret fikk faglig leder plass i Arbeidsutvalget. For det andre skulle klasseperspektivet gjennomsyre alt arbeid. For det tredje skulle organisasjonsbygging prioriteres opp, med en plan for å følge den opp.

Disse temaene har prega Rødts arbeid i denne perioden og har bidratt til den styrkinga av organisasjonen som har skjedd. Vi har sett at det er veldig viktig å følge en strategi, der partiet framstår som et tydelig politisk alternativ. Organisasjonsbygging er en nøkkelfaktor. Det er dette som er forutsetningen for å mobilisere. Vi ser nå at det begynner å bære frukter: flere fylkesstyrer og lag og stadig nye medlemmer.

Det har vært – og er – viktig å legge til grunn et feministisk perspektiv – «feminisme i praksis». Det nye partiet var prega mange godt voksne menn (og noen damer); dyktige, aktive og erfarne, men det ga en spesiell organisasjonskultur der noen bærer alt. For å få fram flere kvinner i organisasjonen, må det bli lettere å ta på seg verv, med mer støtte fra organisasjonsapparatet. Dessuten må vi få en organisasjonskultur der det er «hyggelig å være med». Trivsel og vekt på det sosiale kan også bidra til å få med flere med minoritetsbakgrunn. Det påligger et ansvar blant de som har vært med lenge, særlig når det gjelder toleranse for at det kan være ulike måter å jobbe på.

Rødt som arbeiderparti har budt på ekstra utfordringer. Det faglige arbeidet er dominert av mannsdominerte yrker. Vi ser en viss rekruttering nå av kvinner i kvinnedominerte yrker, men det er fortsatt få kvinner som tar faglige posisjoner. Det er et betydelig potensiale i neste strategirunde. Saker som nå står i fokus, kan hjelpe, som barnehagepolitikk og kamp mot velferdsprofitørene.

Stian og Unni: Hvordan kan vi så bygge en organisasjon der ikke toppen bestemmer alt? Om Rødt kommer inn på Stortinget til høsten, hvordan kan partiet unngå at det arbeidet blir bestemmende for resten av organisasjonen?

Mari: Det er kjempeviktig at partiledelsen er ledelsen, tar avgjørelser. Stortingsgruppa skal ikke være ledelsen,slik at ikke all makt forsvinner fra partiorganisasjonen til stortingsgruppa.

Hele partiorganisasjonen må involveres i stortingsarbeidet, med gode institusjonelle strukturer. Kanskje man allerede nå burde begynne å tenke ut en plan for de 100 første dagene? Stortingsarbeidet bør koples sammen med folkevalgtarbeid ellers, som må bli partiets eiendom. Idag klarer vi ikke helt å ta ut det potensialet som ligger i organisasjonen. Det finnes utrolig mye kunnskap og erfaring.

Stian og Unni: Hva så med forholdet mellom fokuset på partibygging og arbeidet i frontorganisasjoner og lokale aksjoner?

Mari: Det har vært et skifte fra at frontarbeid er det eneste viktige. Men vi må gjøre begge deler, og det blir tullete å sette disse opp mot hverandre. Som et revolusjonært parti må vi vise at vi får til noe. Vi må bruke makt der det er mulig, der vi spiller på lag med ulike bevegelser.

Stian og Unni: Men er det rom for et revolusjonært parti i verdens rikeste land i 2017? Hva betyr revolusjonær i Norge i 2017?

Mari: Å være et revolusjonært parti dreier seg om hva slags praksis man har, og hvordan man ser på makt. Mens de andre partiene er systemlojale og vil flikke med små endringer der det lar seg gjøre, vil Rødt endre samfunnet grunnleggende. Det får også konsekvenser for dag til dag politikken, hvor Rødt setter hardt mot hardt for eksempel når det kommer til kampen mot velferdsprofitørene. I Oslo har vi her lagt sterkt press på Arbeiderpartiet og byrådet. I Tromsø har vi vært avgjørende for å avvikle byparlamentarismen.

Rødt sitt politiske prosjekt handler ikke om å bli stemt inn i folkevalgte organer, komme i posisjon – for så å ordne opp for folk. Vår rolle må være å åpne opp for at folk skal endre verden selv. Folk må bli deltakere i utformingen av samfunnet, ikke passive tilskuere til at politikerne bestemmer hva som er best for folk. Det er bra at stadig flere partier snakker om skjevfordeling av ressurser, inntekt og formue, men det største problemet er ulikheten i makt til å endre samfunnet som dette representerer. Å ville endre maktulikheten i samfunnet er en av hovedoppgavene til revolusjonære i Norge.

Stian og Unni: Hvordan er det å drive klassekamp i det som mange ser som verdens beste land å bo i?

Mari: Det er riktig at de fleste har det bedre her, men utviklinga går i feil retning og mange merker det. Det behøver ikke handle om nød, men om urettferdighet og maktesløshet. Folk er ikke deltakere i samfunnet, men blir bare gjort til forbrukere.

Krisa i kapitalismen nå gir et mulighetsrom for en bevegelse som kan mobilisere til endring av de grunnleggende strukturene i samfunnet. Det handler mye om å få folk til å tro på at betingelsene ikke er gitt, at endring er mulig. Små seire er nødvendig for å legge grunnlaget for store seire. Å kaste ut kapitalen av barnehagesektoren blir sånn sett et steg på veien mot større endringer, som å få Norge ut av EØS. Selv om Norge skiller seg litt fra en del andre i land i EU når det gjelder venstresida sitt syn på EU, er det bevegelse på gang også der.

Stian og Unni: Men det er jo også andre som kan benytte dette mulighetsrommet?

Mari: Ja, høyrepopulismens frammarsj er en stor utfordring. Her er ikke Norge veldig annerledes enn andre vestlige land. Det er ikke gitt at venstresida blir de som kommer til å gi retning til raseriet som nyliberalismens krise har frambrakt. Oppgaven vår er å dreie diskusjonen over mot årsakene til utryggheten folk kjenner på, og vise at det er kapitalen som er trusselen mot velferdsstaten og mulighetene for jobb, ikke flyktninger fra Midtøsten. Det er ekstremt viktig at kritikken rettes oppover, at det ikke blir et etnisk basert «oss mot dem».

Stian og Unni: Er det mulig?

Mari: Ja, men da må vi snakke om våre ting. Det er avgjørende at vi greier å komme på offensiven, det nytter ikke å vinne kamper bare gjennom å spille forsvar. Kampen mot velferdsprofitørene er et eksempel på at det er et stort mulighetsrom til venstre for Arbeiderpartiet. Vi må dreie fokus mot økonomiske spørsmål, synliggjøre hva de frustrasjonene folk føler på, skyldes. Det har for eksempel vært Labours problem at de ikke har greid det. Rødt har gode saker, men vi er foreløpig et lite parti. Vi må jobbe innad med å skape engasjement og skolering. Vi må «bygge bro mellom generasjonene», der alle de nye medlemmene våre kan lære av de med lang erfaring og store kunnskaper og vice versa. Det handler om å forstå for å forandre. Og vi må delta aktivt i brede bevegelser og allianser. Ikke bare rent politisk, men også sosialt og kulturelt. Popvenstre sist sommer var både gøy og viktig, det vil vi gjøre igjen!

Avslutter Mari Eifring som med et godt valg kan havne i Rødts gruppe på Stortinget fra høsten av.

– Vad sa ni till mannen där borta?

– Jag sa, att han skulle arbeta fortare.

– Vilken rätt har ni att befalla över honom?

– Jag betalar honom för det.

– Hur mycket betalar ni honom för det?

– 10 kronor om dagen.

– Varifrån får ni pengarna att betala honom med?

– Jag säljer sten.

– Vem hugger stenen som ni säljer?

– Det gör han.

– Hur mycket hugger han om dagen?

– Åh, han hugger en hel del sten på en dag.

– Hur mycke’ får ni för det?

– Ungefär 50 kronor.

– Men då är det ju han som betalar er 40 kronor för att ni går omkring och befaller honom att arbeta fortare.

– Ja, men jag äger ju verktygen och maskinerna.

– Hur blev ni ägare av dem då?

– Jag sålde huggen sten och fick in så mycket pengar på den att jag kunde köpa in verktyg och maskiner.

– Vem hade huggit den stenen?

– Tig, dumbom!

Bladet du held i handa, er første utgåve etter navnebyttet frå Rødt! til Gnist. Tidsskriftet blei starta av AKP som Røde Fane i 1972. I 2005 bytta me navn til Rødt!, for å favna vidare. To år etter blei partiet Rødt stifta, berre et utropsteikn skilte.

Me vil vera ein av dei små gnistane som tenner flammer, sånn som me har sett det i det førre hundreåret.

Temabolken i dette nummeret handlar om korleis det har gått i Latin-Amerika der venstrerørslene fekk makt, tente håp og fortset å slåss mot reaksjonen.

Me ønskjer å spre trua på at folk kan slåss og forandra i ei verd som for tida verkar å se ganske mørk ut, der krig og åtak på fattige og undertrykte, dominerer. Me vil visa fram solidaritet og kampkraft rundt om i Noreg og verda. At sosialisme er mogeleg. At det nyttar.

Gnist, som forgjengarane, har ein uavhengig og sjølvstendig redaksjon, sjølv om redaktøren blir vald av Rødt sitt landsstyre. Men me spring ut av – ikkje vekk frå – det partiet og den sosialistiske bevegelsen me er en del av. Og: Det er typisk marxistisk å være kritisk – også til seg sjølv og våre eigne røtter.

Me synst, litt ubeskjedent, at tidsskriftet berre har blitt betre dei siste åra. Me som lager bladet, lærer mykje av skribentane, anten det gjelder artiklar eller bokomtaler. Me er spente på kva lesarane vil synst om vårt nye namn og drakt. Gi lyd!

Røde Fane/Rødt! har i 24 år blitt leia av Erik Ness, som no har gått av som redaktør. Me vil takka han for arbeidet han har lagt ned, og for at han vil fortsetta og bidra som redaksjonsmedlem.

Ingrid Baltzersen

«Street Cleaner» av Banksy. (Foto: Dan Brady)

Lavtlønte i privat sektor

En ny Fafo-rapport viser at Norge ikke lenger er et land med små forskjeller mellom folk. Norge er i kraftig endring, og de lavest lønte taper. Lønna til de lavest lønte i privat sektor har nærmest stått stille siden 2008, i følge en ny Fafo-rapport. Nå ligger Norge i Norden-toppen hva gjelder forskjellen mellom de som er lavtlønte, og de som har en «vanlig» lønn. Blant dem som tjener minst er det ni av ti som jobber i tjenesteytende sektor. Forskerne Bård Jordfald i Fafo og Roger Bjørnstad ved Samfunnsøkonomisk analyse har foretatt et dypdykk ned i materien på oppdrag fra LO. Funnene viser at gruppen lavtlønte i privat sektor består av stadig flere innvandrere.

(Fri Fagbevegelse)

Verdens gjeld er på 3,25 «årslønner.»

“Den globale gjelden økte i løpet av de ni første månedene i fjor til 325 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Økende rente og dyrere dollar legger press på kreditorene. Over 1300 milliarder dollar i obligasjoner og lån forfaller i løpet av året, inkludert 48 milliarder dollar i Kina og 32 milliarder dollar i Mexico, i følge en kvartalsrapport fra Institute of International Finance, en bankgruppe med base i Washington. Med økende lånekostnader i modne og fremvoksende markeder i kjølvannet av presidentvalget i USA, er bekymringen for den voksende gjelden igjen kommet i forgrunnen, advarer instituttet. Den globale gjelden økte med hele 11 000 milliarder dollar i løpet av de tre første kvartalene i 2016. Dempet vekst, «fortsatt svak fortjeneste for bedriftene» og en sterkere dollar er viktige faktorer som bidrar til bekymringen. Det gjelder ikke minst for «regjeringer og bedrifter med stort behov for refinansiering», heter det videre i rapporten.» (nrk.no)

LO-kongressen

Forholdet til EØS-avtalen, konsekvensutredning i Nord-Norge og 6-timersdag vil skape høy temperatur på LO-kongressen 8. til 12. mai. Landsmøtet kan vanskelig vedta en uttalelse om konsekvensutredning uten at Fellesforbundet blir tilfredsstilt. Samtidig kan mye av lufta i ballongen ha gått ut hvis Ap-landsmøtet vender tommelen ned. Holship-dommen i Høyesterett gir EØS-motstanderne kraftig vind i seilene. I tillegg har Fagforbundet varslet kamp for en langt sterkere formulering i forhold til å innføre 6-timers dag i arbeidslivet. (Fri Fagbevegelse)

Tromsø boikotter Israel

Vedtak: «Tromsø kommunestyre viser til at kjøp av israelske varer/tjenester som er produsert i områder under folkerettsstridig okkupasjon strider mot Tromsø kommunes etiske retningslinjer. Tromsø kommune vil på denne bakgrunn avstå fra å kjøpe israelske varer og tjenester som er produsert i okkuperte palestinske områder.

Kommunestyret ber admi­n­i­strasj­onssjefen sørge for at Tromsø kommune krever dokumentasjon på at varer som kjøpes ikke kommer fra okkuperte områder, slik som okkuperte områder i Palestina, Vest-Sahara, og lignende, i de tilfellene hvor dette er en aktuell problemstilling. Dette gjelder også kommunale foretak og andre selskaper eid avTromsø kommune.

Kommunestyret ber adm. sjefen legge frem en sak om hvordan innkjøpsreglementet kan brukes for å styrke menneskerettighetene.»

Vedtatt med 25 mot ­18 stemmer

 

FN om utbyggingene på Vestbredden

«Etter at USA brøt sin langvarige praksis med å legge ned veto i Israels favør, kunne FNs sikkerhetsråd kreve full byggestans i bosetningene på Vestbredden. Israel omtaler sikkerhetsrådets vedtak som «antiisraelsk» og «skammelig».

– Avgjørelsen som ble fattet, var skammelig og fordomsfull, men vi tåler det. Det vil ta tid, men denne avgjørelsen vil bli annullert, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu lørdag.

Statsministeren kom med uttalelsen under en lystenningsseremoni som ble sendt på israelsk TV.

Ifølge Haaretz sa Netanyahu også at Israels forhold til FN vil bli gjennomgått. Som et første steg vil israelsk finansiering av FN-organer som er spesielt fiendtlig innstilt til Israel, bli stanset umiddelbart, sa Netanyahu ifølge avisen.

Ansatte i Det hvite hus sier årsaken til at USA lot resolusjonen gå gjennom i FNs sikkerhetsråd, var at de hadde gått tom for måter å overbevise Israel om at landets byggeaktivitet på palestinsk jord ødelegger håp om fred.

USA brøt dermed med sin mangeårige praksis med å legge ned veto i Israels favør.

Fredagens resolusjon krever full byggestans i bosetningene på den okkuperte Vestbredden og fastslår at bosetningene på okkupert, palestinsk land er ulovlige. Den er den første FN-resolusjonen siden 1979 som fordømmer Israels bosetningspolitikk.»

(Aftenposten 24/12)

Rémy Herrera og Kin Chi Lau (red.)
The struggle for food sovereignty. Alternative development and the renewal of peasant societies today.
London: Pluto Press, 2015, 182 s.

Matsuverenitet er et mål og et konsept som bonde-, miljø- og utviklingsorganisasjoner over hele verden fremmer og slåss for. Det er 20 år siden den internasjonale småbonde-bevegelsen la Via Campesina brakte matsuverenitet inn på den globale politiske arenaen – under verdens mattoppmøte i Roma i 1996. Det passer derfor bra å markere jubileet med en omtale av denne boka.

Dette er ei ganske kort bok, men klarer likevel å gi både en oversikt over hva matsuverenitet er, en gjennomgang og analyse av historie og dagens situasjon i ulike verdensdeler ut fra et marxistisk perspektiv.

De ti forfatterne presenterer både mye fakta og interessante analyser. Aller best fant jeg kapittelet om Latin-Amerika skrevet av João Pedro Stedile, en de mest sentrale personene i De jordløses bevegelse i Brasil – MST. Mesteparten av det Stedile skriver, er gyldig for alle deler av verden. Han streker opp på en glitrende måte de viktigste utfordringene og et nytt program for småskala landbruk. Dette kapittelet bør bli studie- og diskusjonsmateriale for bondebevegelser og andre organisasjoner som arbeider for bærekraftig matproduksjon og fattigdomsbekjempelse, – uansett hvor i verden de holder til. Det er vel verdt å kjøpe boka bare for å lese de 20 sidene Stedile har skrevet!

Den kjente egyptiske økonomen Samir Amin har skrevet åpningskapittelet i boka om det teoretiske rammeverket for matsuverenitet. Han legger fram gode og interessante analyser, og konkluderer med at det ikke er noe alternativ til matsuverenitet – om det skal produseres nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter. Amin skriver at USA og Europa har forstått viktigheten av matsuverenitet og har med stort hell lagt matsuverenitet til grunn for sin økonomiske politikk, men det er en sjokkerende og grov forvrengning av hva matsuverenitet innebærer. Det Amin sikter til, er at USA og de fleste landene i Europa har støttet og beskyttet egen matproduksjon, og at bøndene har sikre eier- og bruksrettigheter til jorda. Det er vel og bra, men matsuverenitet innebærer mer enn det. Eksport av sterkt subsidierte varer fra USA og en del europeiske land ødelegger lokale markeder for fattige bønder i utviklingsland. Det har ingenting med matsuverenitet å gjøre. De fleste organisasjonene som kjemper for matsuverenitet, vil også si at matsuverenitet innebærer at matproduksjonen må være bærekraftig slik at også framtidige generasjoner kan ha den samme tilgangen til naturressurser for matproduksjon. Dessverre er det mye av landbruksproduksjonen i USA og Europa som ikke er bærekraftig.

Boka er skrevet fra et marxistisk ståsted, og flere av forfatterne tar opp at marxister og venstresida i politikken har hatt et blandet forhold til bønder og deres rolle i historia. Kollektiviseringen i Sovjetunionen som på mange måter skulle gjøre bøndene til arbeidere, får ingen støtte i boka. Erfaringene fra Folkekommunene i Kina er annerledes fordi bøndene i all hovedsak fikk beholde bruksrett til jord de dyrket. Det ville vært interessant å få mer informasjon og analyser av bøndenes situasjon under kulturrevolusjonen og situasjonen nå. Men enda viktigere er det å få mer analyse og diskusjon om hvordan småbondebevegelsen og kampen for matsuverenitet kan forenes med kampene til fagbevegelser og andre sosiale bevegelser.

En av styrkene til denne boka, er at den tar for seg de forskjellige formene for bruks- og eiendomsrettigheten til jord, og flere av forfatterne setter matsuverenitet inn i både en historisk og geografisk kontekst. Jeg skulle likevel ønske at en hadde gått djupere inn i hvordan småbønder kan være en av hoveddrivkreftene for å skape en bærekraftig og rettferdig verden. De utgjør verdens største yrkesgruppe. Rundt 40 prosent av alle «økonomisk aktive» i verden, er småbønder.

Boka har en omfattende liste med referanser til andre bøker og rapporter. Det er imidlertid overraskende at flere helt sentrale rapporter og bøker ikke er på lista. La meg bare nevne to: Nyéléni 2007, Forum for Food Sovereignty, og Jan Douwe van der Ploeg, The New Peasantries. Jeg synes også redaktørene av boka burde fått flere av forfatterne til å oppdatere fakta. Tall for eksportandelen av landbruksproduksjonen i SADC-landene er f.eks. fra 1995–2006. Det skrives at antall mennesker som sulter i verden øker, men antallet har gått ned siden 2009. Det henvises også til at de fleste bondeorganisasjonene i Europa et medlem av International Federation of Agricultural Producers (IFAP), men organisasjonen ble nedlagt i 2010. La imidlertid ikke dette stoppe deg fra å lese boka! Den inneholder mye viktig og interessant stoff.

Aksel Nærstad

Susan George:
Shadow sovereigns. How global corporations are seizing power.
Cambridge: Polity, 2015, 192 s.

Lars Gunnesdal:
TTIP og TISA på 1–2–3 Handelsavtalene som truer demokratiet.
Oslo: Manifest Forlag, 2015, 80 s.

Susan George er en av vår tids fremste folke-opplysere (ordet er ukjent for Microsofts staveprogram), og den USA-franske samfunnsviteren og aktivisten – som er godt over 80 år – har heldigvis ikke lagt inn årene. Helt sida hun i 1974 blei slått av de mektige storselskapenes nøkkelrolle under verdens mattoppmøte i Roma (1974), har hun bidratt med en strøm av foredrag, artikler og bøker om kapitalmakt, gjeldskrise, Verdensbanken og EUs nyliberalisme. Den siste i rekka av publikasjoner, Shadow sovereigns, er en veldokumentert og velskrevet gjennomgang av de transnasjonale storselskapenes makt, med særlig vekt på deres rolle i utforminga av såkalte frihandels- og investeringsavtaler. Mer enn deres direkte økonomiske makt over produksjonen, er det altså deres lobbyvirksomhet overfor nasjonale myndigheter, EU og FN, som denne gang står i sentrum. Det er med andre ord tale om det hun kaller deres despotiske angrep mot demokratiet, godt hjulpet av lydige politikere.

Shadow sovereigns gir et vell av eksempler på hvordan lobbyistene er organisert, hvordan de arbeider, og hvordan de gjerne opptrer kamuflert som tenketanker, institutter eller «ekspertkomiteer». Noen ganger er samrøret enda mer direkte, slik som når Goldman Sachs leverer de øverste rådgivere og embetsmenn i USA. Sammenliknet med gigantene i bransjen er selv Civita en liten mygg. Ikke minst gjelder dette innenfor klimafornekting, energiproduksjon, legemiddelindustri, IKT og jordbruk. Et av de mest aktuelle kapitlene handler om TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership), der det grundig blir vist hvordan Transatlantic Business Council (tidligere Transatlantic Business Dialogue-TABD, European Roundtable of Industrialists (som lå bak Lisboa-strategien) og US Chamber of Commerce systematisk har arbeidet gjennom mer enn tjue år for å få i gang de forhandlingene som offisielt startet i 2013.

Søksmålsindustriens våte drøm

Mens det utad ser ut som om de ny av-talene er et initiativ som kommer fra regjeringer og politikere, som i høytidelige stunder skal tale på velgernes vegne, blir det dokumentert hvordan dagsordenen er satt av de aller mektigste aktørene med aksjonærinteressene i høysetet. Det burde derfor ikke overraske at godt over 90 % av de møtene som forhandlerne hadde i 2013, var med organisasjoner og storselskaper som vil avskaffe alle reguleringer og svekke velferdstjenester i offentlig regi. En «harmonisering» av regelverket vil ikke minst gi superprofitter for farmasøytisk industri (Big Pharma), som i europeiske land er underlagt noe mer kontroll enn i USA. For ikke å snakke om hvor store gevinster selskaper kan sikre seg med ytterlige vern om patentrettigheter, mindre vekt på miljøhensyn og barrierer mot å innføre skatt på finanstransaksjoner. George viser hvordan sporene fra det nord-amerikanske NAFTA skremmer, der Walmart – med billig produksjon i Kina – slo beina under nær 30 000 meksikanske småbedrifter.

Et gjennomgående tema i boka er hvordan tvistedomstoler er selskapers og businessjuristers våte drøm, ettersom politiske beslutninger gjøres om til advokatmat og beslutninger i regi av dommere som kommer fra det nyliberalistiske toppsjiktet. Blant eksemplene er hvordan Ecuador blei dømt til å betale Occidental Petroleum 14 milliarder kroner for å ha vernet et øko-logisk sårbart område. Det er ikke rart at den voksende søksmålsindustrien gnir seg i hendene.

Propagandistisk motoffensiv

Et annet viktig tema er hvordan USA/EU i fellesskap har gitt klarsignal til en gigantisk kampanje for å tåkelegge hva forhandlingene kommer fra, samtidig som spinn-doktorerer fabrikkerer talloppgaver om de strålende gevinstene som vil komme alle til del. Denne motoffensiven skyldes ikke minst at det er en voksende folkeopinion som er i ferd med å reise seg, slik vi ser i vårt eget land, der proargumentene strømmer ut fra den blåblå regjeringa og ledende talspersoner for Arbeiderpartiet. Susan Georges bok kan hjelpe oss til å forstå hvor propagandaen kommer fra, og hvilke interesser den tjener.

Shadow sovereigns handler om mye mer enn TTIP. For mange vil det være mye nytt å hente i kapitler om hvordan storselskaper har erobret FN – og flere av underorgani-sasjonene og de globale toppmøtene – gjennom UN Global Compact. Her finner vi bl.a. selskaper som Coca Cola, Nestlé, BP, Exxon, Statoil, Monsanto og andre selskaper som ikler seg FN-flagget og opptrer som internasjonale velgjørere. George viderefører også sine analyser av det som kalles Davos-klassen, det vil si den globale makteliten som setter hverandre stevne i World Economic Forum. Her får vi bl.a. presentert hovedinnholdet i deres programmer for å utforme den økonomiske og politiske verdensordningen i sitt bilde, bl.a. sammenfatta i strategien Global Redesign Initiative. Det er ikke minst interessant med tanke på at den norske utenriksministeren kommer herfra, og at han byttet denne posten med sin sosialdemokratiske forgjenger i statsrådsstolen, Espen Barth Eide. Det er som når Paul Chaffey går av som direktør for en av NHOs organisasjoner (Abelia) for å bli høyrestatssekretær, og blir erstattet av arbeiderpartipolitikeren Håkon Haugli. Meget interessant er også gjennomgangen av Bill Gates og hans stiftelse, som i flere sammen-henger er heiet fram av skiftende norske regjeringer, med Erik Solheim og Jens Stoltenberg som støttespillere. (Gates betaler også Civita for å finne ut hvordan norsk utviklingspolitikk skal legges om.) Gates er også en av hovedaktørene bak en eksport- og markedsorientert afrikansk «landbruksrevolusjon» med GMO og kjemisk gjødsel, med Monsanto og Yara med på laget. Også i disse kapitlene forener George en lett penn med sans for pedagogiske eksempler, slik at hun fortjener et stort publikum.

I «gamle dager» ble Susan Georges bøker oversatt til norsk, bl.a. av Pax og Cappelen Damm, men det ser det ut til å være slutt med. Da er det godt at vi har Manifest Forlag, som har gitt ut TTIP og TISA på 1–2–3, med Lars Gunnesdal som hovedforfatter. Heftet bygger på to utredninger fra Manifest Tankesmie, og formidler her hovedinnholdet i en kortfattet, lett tilgjengelig og rikt illustrert form. Et stort pluss er at utgiverne legger stor vekt på folkelig motstand, ikke minst gjennom opplysende samtaler med representanter for fagbevegelsen. De som går litt vill i nye forkortinger, og søker en grei måte å sammenfatte argumenter på, har her et hendig instrument.

Tore Linné Eriksen

Kate Evans:
Red Rosa – A graphic biography of Rosa Luxemburg
London: Verso Books, 2015, 220 s.

I de siste årene har det vært en eksplosjon i tegnede biografier. Det finnes for eksempel tegneseriebøker om både Che Guevara og Malcolm X, og opptil flere om Karl Marx. Red Rosa skiller seg fra disse gjennom den vekten som skaperen Kate Evans’ legger på at alt skal være historisk korrekt. Mange av tegneseriens tekstavsnitt og replikker er faktiske sitater – om enn i et modernisert språk – hentet fra skriftlige kilder. Boka er også utstyrt med et omfattende noteapparat med kilder. Det er et bra utgangspunkt for en skildring av et så omfangsrikt og dramatisk liv som Rosa Luxemburg sitt, slik at det både er en spennende historie om en modig damas plass i den revolusjonære bevegelsens ungdom og en samtidig en studiesirkel.

Historien begynner med Rosa Luxemburgs fødsel i den daværende russiske satellittstaten Polen i 1871. Evans introduserer en trassig liten jente full av opprørsgnist og virketrang. Allerede som ung opplever hun motgang fra sine omgivelser, og blir diskriminert både fordi hun er jente og fordi hun er jøde. Likevel blir det raskt tydelig at Rosa er et intellektuelt talent av de sjeldne. Ønsket om å studere gjør at hun flytter til Sveits i 1889, for å gå på Universitetet i Zürich, det eneste på hennes tid som tillot kvinnelige studenter. Her studerer hun filosofi, politikk, historie og økonomi, og blir enda sterkere i sin sosialistiske overbevisning.

Forut for sin tid

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde lest mye av Rosa Luxemburg fra før av. Derfor var det interessant å bli bedre kjent med hennes politiske teorier. Et av hennes mest iøynefallende trekk er hvordan hun på så mange områder er forut for sin tid. Evans vier mye plass til å forklare Luxemburgs politiske arbeider, hennes videreutvikling av Marx’ teori om kapitalakkumulasjon (som Lenin åpenbart har stjælt mye fra) og hennes syn på kapitalismen. Jeg skulle gjerne lest mer om debatten mellom Luxemburg og Bernstein, og Luxemburgs kritikk av revisjonismen. Disse er gitt forholdsvis liten plass i boka.

Evans legger også vekt på hvordan Luxemburg forutser den økonomiske globaliseringen og det militærindustrielle komplekset lenge før disse i det hele tatt eksisterer som begreper. I de delene som fungerer som teoretiske utgreinger, kunne Evans riktignok med fordel utnyttet tegneseriemediet bedre, og brukt flere visuelle virkemidler i stedet for tekst.

Demokratisk revolusjonær

Forholdet mellom revolusjonære og reformister, mellom sosialdemokratiet og kommunismen er et sentralt tema gjennom hele historien, og blir enda viktigere etter at Luxemburg flytter til Tyskland i 1898. Hun er og blir en standhaftig revolusjonær og mener revolusjon er en forutsetning for å frigjøre arbeiderklassen og alle samfunnets minoriteter. Hun blir gang på gang skuffet over partikollegene i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) som hun oppfatter at begår stadig knefall for makta og opptrer for defensivt. Det definitive sviket kommer når SPD i den tyske riksdagen i 1914 gir sin tilslutning til Keiser Wilhelms krigsplaner.

På den annen side er Luxemburg tidlig ute med å kritisere bolsjevikene for deres anti-demokratiske feil og mangler, som ettpartisystemet og manglende pressefrihet: «Frihet for tilhengerne at det ene partiet er ikke frihet i det hele tatt. Frihet er alltid og nødvendigvis frihet for de annerledestenkende». Denne kritiske tradisjonen har heldigvis styrket seg siden Luxemburgs tid og blitt dominerende på den revolusjonære venstresiden av i dag.

Det er motsigelsen mellom sosialdemokratiet og kommunismen som blir Luxemburgs skjebne. Etter at krigsmotstanden i SPD vokser og partiet splittes, stifter Luxemburg sammen med blant andre Karl Liebknecht Spartakusforbundet, som i 1918 blir til det tyske kommunistpartiet. Under Spartakusopprøret året etter må Luxemburg være vitne til at SPD ved president Friedrich Ebert sender frikorpsmilitsen på de streikende arbeiderne og knuser opprøret med brutal maktbruk. Frikorpset arresterer Luxemburg, Liebknecht og andre opprørere. Luxemburg blir skutt og liket kastet i en av Berlins kanaler.

Ikke stor kunst

Selv om boka til tider framstår som en tegnet studiesirkel, er det også rom for personlig drama og romantikk. Det er lett å skimte Evans sympati for Luxemburg når hun beskriver hvordan forholdet til Leo Jogiches surner og han truer med å drepe henne. Historien er også krydret med små sjarmerende øyeblikkskildringer som når Rosa triumferende viser fram den siste oppfinnelsen fra Paris, bh-en, og erklærer at kvinnene er frigjort fra de trange korsettene. Dette er med på å understreke at boka faktisk er en biografi, selv om den er tegnet.

Evans’ strek er forholdsvis enkel og ikke veldig imponerende. Dette er ikke stor tegneseriekunst. Men som et grep for å gjøre Luxemburgs livshistorie og viktigste politiske bidrag mer tilgjengelig, fungerer det ypperlig. Boka er absolutt leseverdig, og den tar deg ikke mer enn en kveld å pløye gjennom. Kate Evans har laget en spennende, lærerik og annerledes biografi om en usannsynlig driftig og modig dame som i løpet av sitt korte liv ofte befant seg i sentrum av historiens gang.

Linn-Elise Øhn Mehlen

Bokåret 2015 har budt på mange muligheter til å fornye bekjentskapet med – eller møte for første gang – moderne klassiske tekster innenfor den marxistiske tradisjonen.

I Tidsskriftet Rødt! er det bare plass til å omtale noen få av de mange utgivelsene. Ved inngangen til et nytt år, er tida derfor kommet til ei rask opplisting av engelskspråklige bøker det er verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Ryktene har lenge gått om den ungarske historikeren Tamas Krausz’ store Lenin-biografi, som nå er tilgjengelig på engelsk: Reconstructing Lenin. An intellectual biography (New York: Monthly Review Press, 2015). Krausz’ bok skiller seg både ut fra tidligere tiders heltebeskrivelser og nyere biografier som tilbyr lite annet enn demonisering og skildringer av «statskupp» i stedet for revolusjon. I tillegg til å se på Lenins analytiske bidrag (og feilslag), tilbyr Krausz ei fortetta framstilling av en dramatisk periode, med krig, revolusjon og spenninger mellom ulike strømninger, i alle fall fram til diktaturets dager.

2015 bød også på en kort, pedagogisk, nyansert og spennende presentasjon av en annen av hovedpersonene i det russiske revolusjonsdramaet. Paul Le Blanc er historieprofessor i Pennsylvania, og har bak seg flere bøker med tema fra sosialismens mangslungne historie. Årets bok er Leon Trotsky (London: Reaktion Books, 2015), og er utgitt i den fortreffelige serien Critical Lives, der Lars T. Lieh for et par år sida utga en Lenin-biografi med mye av de samme perspektiver som hos Krausz. Le Blanc er god på selve revolusjonsforløpet og Trotskij i eksil, med vekt på hans arbeid for å advare mot fascisme og å opprette en enhetsfront. Derimot er han vag og kort i drøftinga av Trotskjis svake punkt: sviktende vilje og evne til å forene ulike motstandere av Stalin. Når det gjelder Trotskij, må det også nevnes at den klassiske triologien til Isaac Deutscher nå er samla i et bind under tittelen The prophet: The life of Leon Trotsky (London: Verso Books, 2015). Dette er et ruvende verk på 1650 sider (!), men koster ikke mer enn ei middel norsk diktsamling.

Verdt å merke seg, som supplement til Kate Evans storslåtte Red Rosa (som er omtalt annet sted i dette nummeret), er nyutgivelsen av Norman Geras’ klassiske The legacy of Rosa Luxemburg (London: Verso Books, 2015). Haymarket Books er et forlag i Chicago som på kort tid har svingt seg til å bli et av de mest sentrale forlagene for radikal litteratur, både med originale skrifter og nyutgivelser i paperback av bøker som tidligere er gitt ut i utgaver som er altfor dyre for andre enn biblioteker. Dette forlaget har nå sørget for at Clara Zetkins – Selected writings (Chicago: Haymarket Books, 2015) nå er tilgjengelig igjen. Dette er ei utgave som er redigert av Philip S. Foner, en framstående marxistisk historiker, med et forord av den afroamerikanske aktivisten Angela Davis. Zetkin var en tysk sosialdemokrat som seinere fant sin plass i Kommunistpartiet, og som bl.a. er kjent for å tatt initiativet til 8. mars som internasjonal kvinnedag. Boka inneholder taler og artikler om klasse, kjønn og sosialisme fra 1889 til 1933.

Når det gjelder kategorien «yngre klassikere», gjøres det mye for å holde skarpskodde briter fra «the new left» i etterkrigstida i hevd. Det skyldes ikke minst at forlaget Verso Books, som er knytta til tidsskriftet New Left Review, byr på nyutgivelser i rimelig paperback-format. Et godt eksempel er Ralph Miliband, som gjennom mange tiår leverte så mange nyskapende analyser av klasser og stat i det moderne industrisamfunnet. Årets utgivelse av Miliband-tekster heter Class war conservatism and other essays: (London: Verso Books, 2015), og har en spenstig innledning av Tariq Ali. En annen sentral person fra dette miljøet er Raymond Williams, som med sin arbeider-klassebakgrunn i Wales har levert både skjønnlitteratur og bøker om kulturell materialisme, marxistisk litteraturteori, medier, økologi og sosialistisk strategi. En fin innfallsvinkel er ei samtalebok på 450 sider (!), Politics and letters. Den stammer opprinnelig fra 1979, og utsetter Williams for nærgående og langt fra ukritiske spørsmål fra redaksjonen i New Left Review (inkludert bl.a. Robin Blackburn og Perry Anderson.) Historikeren Victor Kiernan har både levert Shakespearestudier og oversatt poesi fra urdu, men er mest kjent for bøker om britisk historie og imperialisme. Hans klassiske The lords of human kind. European attitudes to the other cultures in the imperial age er også ute i ny utgave (London: Zed Books, 2015). Den 45 år gamle boka er knapt overgått når det gjelder treffsikre – og uhyre velskrevne – analyser av møtet mellom europeere og «de andre», og er en klassiker i studiet av rasisme og eurosentrisme. Denne utgava inneholder også en introduksjon av John Trumpbour og en minneartikkel om Kiernan, skrevet av hans historikerkollega Eric Hobsbawm. Og som dette ikke er nok, gjenutga Verso Books i fjor også den belgiske marxisten og økonomen Ernest Mandels fortreffelige Formation of the economic thought of Karl Marx (London: Verso Books, 2015).

Tore Linné Eriksen

Magnhild Folkvord:
Betzy Kjelsberg:
Feminist og brubyggjar
Oslo: Samlaget, 2016, 386 s.

Betzy Kjelsberg er vel verdt en biografi.

Nå har hun på kort tid fått to, Frid Ingulstads biografiske roman fra i fjor høst og nå Magnhild Folkvords Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Det er to svært ulike bøker. Men de forteller den samme historien og gir noenlunde samme bilde av sitt objekt. Samtidig gjør de det på helt ulike måter. Selv om det er Folkvords bok som skal omtales her, er det vanskelig ikke å kaste et sideblikk også til den andre. Forskjellene mellom dem illustrerer på samme tid noe av spennet i biografisjangerens virkemidler og ulike feller en biograf bør være oppmerksom på.

Folkvords bok er særdeles veldokumentert og følger Betzy Kjelsberg ganske tett gjennom et langt liv fra barndom i Svelvik til alderdom med datter og barnebarn i Fana ved Bergen. Hun får virkelig fram hvilken imponerende kvinne dette var, med mange meritter, stort overskudd, utrettelig pågangsmot og godt humør. Vi får et tydelig bilde av en ganske bestemt og iblant noe geskjeftig kvinne, som nedla et kolossalt arbeid på lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt nivå. Hun var beundret og respektert, men vi skimter iblant også en viss irritasjon over den egensindige damen.

I de omkring 30 årene hun var bosatt i Drammen, hadde hun en finger med i det aller meste som skjedde av kvinnesak og sosiale saker i denne byen. Hun stiftet foreninger og institusjoner, deltok i lokalpolitikken og reiste aktuelle saker overalt hvor hun kom til: stemmerett, husstell, arbeidervern, sykepleie, tuberkulosesaken, rettigheter og sykekasse for handelsansatte, festekontor (arbeidskontor) for hushjelper, folkebibliotek, feriehjem for skolebarn, riksmål, barnehjem, avholdssak, for bare å liste opp noen. I enkelte sekvenser blir det nesten Betzy minutt for minutt. Som leser savner man likevel et litt bredere blikk på det sosiale og politiske livet i denne byen i denne perioden og kvinnenes stilling i det. Hun dro ikke hele dette lasset alene, og det ble ikke resultater av alt hun gjorde. Selv om miljøet hun opererte i ikke umiddelbart går fram av kildene, finnes det mye litteratur som kunne ha vært trukket inn her, byhistorie og annen lokalhistorie andre biografier, som kunne gitt et bredere bilde av dette miljøet, og dermed også utdypet bildet av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv. Her har faktisk Ingulstad bok noen kvaliteter, fordi hun på en delvis fiktiv måte også skildrer miljøet og menneskene som omga Betzy Kjelsberg og formet hennes samfunnsrolle.

Energisk og ubyråkratisk fabrikkinspektør

Med de mange sakene som opptok henne til enhver tid, er en viss drukningsfølelse hos leseren nesten ikke til å unngå. Et alternativ kunne ha vært å gjøre et utvalg av sakene og gått grundigere inn på noen som var mer sentrale. På noen felter var Betzy Kjelsberg virkelig en entreprenør og innovatør, som gjorde en forskjell og fikk synlige resultater. I andre var hun medspiller, en av de mange omkring i landet, som sørget for å dra et felles lass, men ikke selv gikk i spissen. Folkvords framstilling er best der entreprenøren er hennes hovedperson, og særlig i framstillingen av arbeidet som kvinnelig fabrikkinspektør.

For senere generasjoner har Betzy Kjelsberg vært mest kjent nettopp for sin energiske og ubyråkratiske innsats som kvinnelige fabrikkinspektør, en stilling hun hadde fra 1910 til hun gikk av med pensjon i 1936, 70 år gammel. Her gjorde hun en formidabel innsats, som også Folkvord får godt fram. Det er spennende å lese om studiereisene til Finland og Sverige i forkant av tiltredelsen, om de mange reisene på kryss og tvers i landet for å kartlegge forholdene for kvinner som arbeidet på fabrikk, og om hennes direkte metoder for å få til forbedringer der hun mente det trengtes. Dette er i og for seg ikke nytt stoff, for det er flere som har brukt Kjelsbergs fyldige rapporter som kilde i sine framstillinger. Men dette er ingen innvending, for rapportene er rike kilder som gir mye historisk innsikt i tillegg til det bildet de gir av fabrikkinspektøren selv.

I andre deler av boka hadde framstillingen tjent på i større grad og rette blikket utover mot Betzy Kjelsbergs samtid for å forstå forutsetningene for betydningen av de spørsmålene som engasjerer henne. I den grad dette skjer, er det ofte som presentasjon av kjente personer omkring henne, i langt mindre grad får vi det bredere bildet. Flere eksempler kunne nevnes der en noe mer aktiv bruk av den litteraturen som finnes om kvinnesak og sosiale spørsmål, og som kunne ha gitt et bredere bilde av den tiden Betzy Kjelsberg opererte i, og dermed også et tydeligere bilde av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv.

Et eksempel her er avsnittene om Mjølkebutikken «Kontrol», som jeg i utgangspunktet har stor sans for. Som et ledd i kampen mot tuberkulose skaffet Betzy Kjelsberg seg handelsbrev for å selge melk til drammenserne fra fjøs som var kontrollert av dyrlege, og som dermed kunne levere garantert smittefri melk. Dette er godt skildret, men hadde blitt løftet flere hakk hvis vi her hadde fått vite litt mer om tuberkulosesakens betydning som folkehelseprosjekt i samtiden og som grunnlag for masseorganisering i Norske kvinners sanitetsforening. For denne saken framstår som et gjennomgangstema for Betzy Kjelsberg både gjennom arbeidet i Sanitetsforeningen og senere som fabrikkinspektør som kjempet for spyttebakker på fabrikkene. Men de ulike enkelttiltakene ses aldri i sammenheng som en del av et stort samfunnsprosjekt.

Radikal motstemme internasjonalt

Et annet eksempel er spørsmålet om nattarbeidsforbud for kvinner, som også er et gjennomgangstema i framstillingen. Heller ikke her formidles noen egentlig forståelse av hvorfor dette spørsmålet var så vanskelig og førte til så bitter og langvarig strid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg har stor sans for den brede framstillingen Folkvord gir av stiftelsesmøte i den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, i 1919, der Betzy Kjelsberg var norsk representant og radikal motstemme i en sentral sak. Dette er nok den delen av Betzy Kjelsbergs virke som har vært minst kjent i ettertiden; for eksempel nevnes det knapt i artikkelen om henne i Norsk biografisk leksikon. Folkvord retter opp dette misforholdet. Men de spredte referansene til den norske striden tidligere i boka gir liten bakgrunn for å forstå den posisjonen hun inntok her og de reaksjonene hun møtte fra enkelte landsmenn. I realiteten dreide det seg om den første internasjonale arbeidervernkonvensjonen fra 1906, som ble ratifisert av praktisk talt alle vestlige land, med unntak av Norge og Danmark. Det har betydning for å forstå hvordan Betzy Kjelsberg kunne formulere den posisjonen som et halvt århundre senere skulle overskride splittelsen mellom sosialister og liberalere i den internasjonale kvinnebevegelsen.

Det er mye bra å si om Magnhild Folkvords biografi. Jeg har hatt glede av å lese den, og jeg har både gjenoppfrisket og lært nye ting om denne viktige kvinnepioneren. Detaljrikdommen er stor, og det er ingen tvil om at det ligger et stort om nøyaktig arbeid bak. Folkvord er dessuten pålitelig, hun har dekning for det hun skriver, og hun er en saklig og som regel nøktern forfatter. Når jeg også har trukket fram noen kritiske punkter, er det fordi jeg tror boka kunne blitt bedre med en strammere redigering og en bredere lesning av annen faglitteratur. En biografi skal vel gi innsikt i så vel personens liv og virke som i den tiden hun levde i. Med alle Folkvords kvaliteter er det likevel et tankekors at romanforfatteren Frid Ingulstad til dels lykkes bedre i å formidle den tiden Betzy Kjelsberg levde og virket i.

Gro Hagemann

Michael A. Lebowitz:
The socialist imperative from Gotha to Now
New York: Monthly Review Press 2015, 264 s.

Michael A. Lebowitz er i Norge antakelig mest kjent for boka Sosialisme skapes ikke i himmelen fra 2007 (Rødt!, 2/2007). Som den gang, er også fjorårets utgivelse The Socialist Imperative from Gotha to Now først og fremst å forstå som et bidrag til arbeidet for å kunne realisere en sosialisme for det 21. århundret. Boka er satt sammen av en håndfull delvis omskrevne artikler av varierende lengde fra de siste 30 årene, dog mest fra de senere årene, samt et nyskrevet innlednings- og avslutningskapittel.

Boka er delt opp i to – én del som handler om ideer og erfaringer med sosialisme og én del som handler om kampen for å bygge sosialisme i dag. Selv om det er en viss logikk i denne oppdelingen, svekkes den av at det i utgangspunktet er en artikkelsamling der det er et til dels betydelig overlapp mellom enkelte artikler. Men at boka bør leses som en helhet svekker den heller ikke – snarere tvert imot.

Et poeng Lebowitz understreker flere steder i boka, er skillet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er ikke utviklingen av produktivkreftene som skiller det kapitalistiske produksjonssystemet fra det sosialistiske, det er produksjonsforholdene. Det er ikke nødvendigvis slik at sosialismen er mer produktiv enn kapitalismen, uten at det dermed betyr at det motsatte er tilfellet heller. Det er formålet med produksjonen som skiller systemene fra hverandre – profitt eller menneskelig utvikling.

Det bør derfor heller ikke være noen overraskelse at Lebowitz er kritisk til real-sosialismen blant annet i Sovjetunionen, der nettopp produktiviteten ble målet for hvor vellykket sosialismen var. Det holder ikke bare å gjøre produksjonsmidlene til statseiendom; det vil ikke gjøre noe med arbeidets fremmedgjorte karakter. I bokas eldste bidrag, som ble utarbeidet i 1985 mens Jugoslavia fortsatt eksisterte og hadde karakter av et slags sosialistisk forbilde, setter han den sovjetiske realsosialismen opp mot den jugoslaviske modellen med selvstyrte og selveide bedrifter i et slags kvasimarked. Dette, mener han, bidrar på en helt annen måte til å realisere menneskelig utvikling, men det er også, ikke minst når det gjelder å inkludere dem som befinner seg på utsiden av disse bedriftene og dermed heve dette til et samfunnsmessig nivå.

En respons på dette finner han i Venezuelas bolivarianske revolusjon.

Lebowitz var en nær rådgiver for Venezuelas avdøde president Hugo Chávez, som boka også er dedisert til, og han benytter seg flere steder av dennes begrep om det sosialistiske grunnleggende triangel. I dette triangelet er sosialismen en organisk enhet der produksjonsmidlene er sosialisert, produksjonen organiseres av arbeiderne, og hensikten med produksjonen er å dekke samfunnsmessige behov. Disse tre elementene, mener han, er alle gjensidig avhengige og utgjør på mange måter nøkkelen til å realisere en sosialisme for det 21. århundret.

Lebowitz nøyer seg imidlertid ikke med å konstatere dette, han setter det også inn i en praktisk-politisk kontekst. Det er systemendring, ikke reformering av det eksisterende systemet, som må stå i sentrum. Det betyr ikke at reformkrav er uviktige, men i et revolusjonært perspektiv er det først og fremst i form av kamperfaringer det utgjør en forskjell. Selv om det er mulig å vinne frem med reformkrav, er det viktig å forstå at kapitalismen som system er konstruert for å kunne reprodusere seg selv. Med mindre man avskaffer selve det kapitalistiske systemet, vil systemet ha en tendens favorisere kapital overfor arbeid i det lange løp.

Dette betyr ikke at han ikke er opptatt av at revolusjonære må søke makt også i det eksisterende systemet. Som Marx påpekte, vil et nytt system være preget av det gamle systemets fødselsmerker, og siden dette er uforenelige systemer, vil de bidra til å deformere hverandre. Nettopp derfor er det viktig at også det gamle systemet har en politisk ledelse som ser i retning av det nye systemet. Om man ikke søker denne makta, sier han, og peker blant annet på zapatistene i Mexico, vil det nye systemet bli et lett offer for det gamle systemet. Ikke overraskende ligger dette sentralt i den bolivarianske revolusjonen der man har skapt institusjoner i tråd med det sosialistiske triangelet gjennom å benytte seg av det gamle systemets institusjoner.

Boka er, som nevnt, basert på en håndfull artikler og foredrag. Disse varierer ikke bare i tid, men også i kontekst. Det er derfor en rekke andre temaer som behandles. Blant annet er det en artikkel som tar for seg Marx og Engels’ kritikk av Gotha-programmet, og det er også en god og liten sak om ulike demokratimodeller. Videre er det interessante diskusjoner av begreper som rettferdighet og likhet, diskusjoner som, selv om det naturlig nok ikke nevnes eksplisitt, kan være interessante i diskusjonen i kjølvannet av Thomas Pikettys bok. Men samtidig som dette gjør boka interessant, bidrar det også til å gjøre den litt rotete. Ulik lengde og ulikt nivå på de ulike bidragene styrker dette, selv om han særlig i avslutningskapittelet klarer å trekke sammen mange av trådene.

Bokas karakter av å være en antologi gjør også at det er vanskelig å kritisere den for mye for hva den mangler. Men, på tross av at, eller kanskje nettopp fordi, det gikk som det gjorde i Kina, kunne det vært interessant å lese hans vurderinger av folkekommunene som, om ikke annet, var basert på en strategi som skilte seg markant fra den sovjetiske realsosialismen. Det kunne også vært interessant å lese mer om hans vurderinger av veien videre for den varianten av sosialisme som har etablert seg ikke bare i Venezuela, men i flere andre latinamerikanske land de siste 15 årene, ikke bare henvisninger til Chávez’ vurderinger av det teoretiske grunnlaget for denne sosialismen. Disse manglene til tross, Lebowitz har levert et bidrag til en forståelse av revolusjonær teori og praksis som burde studeres av langt flere.

Mathias Bismo

Jeg er takknemlig for at Atle F Rostad (AFR) tok seg tid til å lese og anmelde boka i Rødt! nr 4, 2015. Det gir meg muligheten til å ta utgangspunkt i anmeldelsen for å utvikle diskusjonen om hvordan vi kan kjempe fram sekstimersdagen.

Det er tre problemstillinger han reiser, som jeg ønsker å forfølge:

• Er det politisk mulig å kjempe fram seks-timersdagen i den nåværende politiske konteksten?
• Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?
• Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

Til det første, AFR skriver:

Likevel gjenfinnes samtidig en argumen­tasjon om at reformen er fullt ut gjennom­førbar uten å utfordre det gjeldende, grunn­leggende økonomiske og politiske ramme­verket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesam­menheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argu­menterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dess­verre veldig langt unna en slik virkelighet.

I følge VG den 18. november 2015 går Fagforbundets ledelse inn for å prioritere sekstimersdagen ved tariffoppgjørene framover. Fra før av har tidligere LO-leder Gerd Liv Valla gått inn for at LO prioriterer sekstimersdagen. (Se kapittel 32 i min bok) LO-kongressen i 2017 vil avgjøre om dette blir satt på dagsorden. Naturligvis vil NHO osv. si som alltid at «vi» ikke har råd.

Dessverre ser det ut til at lederen for Fellesforbundet er mot. Dersom tilhengerne av sekstimersdagen vinner fram på LO- kongressen, anser jeg det som absolutt mulig å vinne fram i tariffkampen. Da vil det være avgjørende at opposisjonen i fagbevegelsen styrker sine posisjoner i tida framover, og at flertallet i arbeiderklassen møter den økonomiske stagnasjonen med mer radikale svar og ikke lar seg overbevise av systemforsvarerne. (Jeg omtaler problemstillingen om politiske muligheter på følgende sider i boka: 83, 97–98, 108–110.)

Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?

AFR skriver:

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgå­ende problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand.

Jeg mener at de økende klasseskillene er et tegn på at kapitalismen som system har økende problemer. Det langsiktige problemet er avtakende vekst. Det vil si at den veksten som Vesten opplevde på 50-tallet, var høyere enn det den opplevde årtiet etter og årtiet etter osv. Etter hvert kom denne stagnerende veksten til et punkt der den viktigste måten å opprettholde den på, var å angripe lønns- og arbeidsvilkårene til arbeiderklassen. Generelt sagt skjedde dette med overgangen fra motkonjunkturpolitikk til nyliberalistisk politikk – personifisert ved Margareth Thatcher og Ronald Reagan – i Norge med Kåre Willoch rundt 1980. Denne politikken er et forsøk på å opprettholde veksten. Et viktig resultat av nyliberalismen er nettopp økende klasseskiller, slik Piketty og andre har trukket fram. Altså økende klasseskiller skyldtes kapitalismens økende problemer. Det så jo ut til å virke en stund. Men så slo stagnasjonstendensene som er innebygde i monopolkapitalismen, gjennom. Veksten fortsatte å synke på tross av de omfattende prokapitalistiske reformene i Kina og Comecon/Sovjets sammenbrudd.

Utover på 2000-tallet ble det klart at stagnasjonen var hovedtendensen på tross av framgangen i de såkalte BRICS-landa. Også det oljerike Norge fikk en nedgang i veksten i BNP. Etter finanskrisa snakker til og med en del av de «offisielle» økonomene om vedvarende stagnasjon som en mulig hovedtendens. Også på kort sikt ser det ut til at stagnasjonen vil fortsette, og at en verdensomspennende depresjon er mer sannsynlig enn en ny svak oppgang.

Jeg er enig med AFR i at kapitalistene har det veldig bra for tiden, og at deres posisjoner i liten grad utfordres. Men dette skyldes det jeg vil kalle de subjektive forholdene. Dessverre står kommunismen og marxismen lavt i kurs. Dette er forståelig med tanke på de kommunistiske partienes svik mot arbeiderklassen i de tidligere sosialistiske landa og sosialdemokratiets sterke stilling i arbeiderklassen i Europa. Men undertrykking avler motstand og denne kommer nå i form av partier og enhetsfronter som Syriza, Podemos, Sinn Fein, Enhetslisten osv. Mest sannsynlig vil disse partiene måtte gå på mange nederlag og splittelser da det er store illusjoner om EU og statens klassekarakter. Men flere av disse bevegelsene reiser viktige krav. Og et av kravene er arbeidstidsforkortelse. Det er et viktig krav i dagens økonomiske og politiske situasjon. (Stagnasjonstendensene og de økte klasseskillene behandler jeg på følgende sider i boka: 13–17, 35–37, 51–57, 71–74, 91–94.)

Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

AFR skriver:

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kom­penseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Under kapitalismen har kapitalistene makta over produksjonen og staten. Sekstimersdagskravet er et økonomisk krav og dreier seg om kampen om merverdien. En arbeidstidsforkortelse uten full lønnskompensasjon er det samme som lønns-moderasjon og vil innebære at kapitalen øker utbyttinga.

Mange av miljøorganisasjonene skylder på det økte forbruket som årsaken til miljøkrisa. Problemet er ikke økt forbruk, men måten dette økte forbruket skjer på. Det skjer på kapitalistiske premisser. Kapitalistene vil selge mest mulig varer og tjenester. De «eksternaliserer» sine miljøbelastninger og gjør alt for å opprettholde omsetningen. Å overlate mer av inntektene til kapitalistene vil ikke løse noen miljø-problemer.

Av plasshensyn viser jeg til min artikkel i Rødt! nr fire 2015: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet? Der gjennomgår jeg blant annet miljøaspektet. Jeg er enig med AFR i at dette kunne blitt behandla grundigere i boka. Den behandler dette på sidene 95, 96, 118 og 119.

Johan Petter Andresen

Ellen Meiksins Wood viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell.

Ellen Meiksins Wood gikk bort 14. januar etter en lang kamp mot kreft. Wood var en tenker av ekstraordinært format, som skrev med autoritet om oldtidens Hellas, moderne politisk tenkning fra den tidlige perioden, politisk teori i samtiden, marxisme og den moderne kapitalismens struktur og utvikling. Men enda viktigere var det at hun var en av disse strålende få fra New Left som aldri sviktet sitt engasjement for sosialistisk politikk. Det var faktisk boka hennes fra 1986, The Retreat from Class, som brått sendte henne inn på scenen som en betydelig skikkelse blant de intellektuelle på venstresiden.

Boka var en av de tidlige, og helt klart en av de mest kraftfulle kritikkene av det framvoksende post-marxistiske miljøet som begynte å ta form innen det tidlige New Left. Intellektuelt sett presenterte den et markert forsvar for historisk materialisme mot den post-marxistiske kritikken. Politisk uttrykte den Woods dom over en generasjon som – etter en kort flørt med sosialistisk politikk – vendte seg mot den med flammende intensitet. Wood kombinerte sitt forsvar for klasseanalyse med å insistere på at den måtte bygge på empiriske undersøkelser.

På den bakgrunnen nølte hun aldri med engasjert strid, selv overfor de historikerne og teoretikerne som stod henne nærmest.

I boka Peasant-Citizen and Slave markerte hun seg mot G. E. M. de St. Croix, kanskje en av de fremste historikerne når det gjelder oldtiden, ikke minst med sin strålende marxistiske analyse av denne tiden. I boka Class Struggle in the Ancient Greek World argumenterte han for at hovedkilden til merverdi i Hellas og Romerriket var slavearbeidet. Wood mente at han sterkt overdrev betydningen av slavearbeidet for overskuddet i produksjonen, selv om hun var helt enig med St. Croix om viktigheten av å få fram slavearbeidets betydning i oldtiden. Wood bygde sin argumentasjon på nøye studier av grunnleggende kilder, og ikke bare kritiserte hun St. Croix, men la også fram en av de mest betydelige materialistiske analysene av strukturen i det greske demokratiet.

I litt over et tiår senere utfordret Wood Robert Brenner, en livslang venn og politisk kamerat, om opprinnelsen til den moderne kapitalismen. Selv om Wood i stor grad var influert av Brenners framstilling av kapitalismens røtter i England, insisterte hun på at hans analyse av kapitalismens framvekst i de lave landene (særlig Nederland og Belgia, oversetters anm.) var empirisk tvilsom og hadde analytiske feil. Også i dette tilfellet var argumentasjonen hennes karakterisert av nøye undersøkelser av fakta, gjort med knivskarp analytisk presisjon. Hennes kritikk forblir en av de viktigste imøtegåelsene av Brenners svært innflytelsesrike arbeid.

Wood er kanskje mest kjent for sin rolle når det gjelder utviklingen av «politisk marxisme.» Dette er et navn knyttet til en framstilling av kapitalismens struktur og røtter, i hovedsak basert på historikeren Robert Brenners arbeid. Brenner og hans kolleger hevder at det som definerer kapitalismen, er et spesielt mønster av sosiale eiendomsforhold som er unike i moderne tid. Det tvinger alle økonomiske aktører til å bli avhengig av markedet. I alle tidligere historiske perioder var produksjonen rettet inn mot å sikre livsgrunnlaget. Kapitalismen er det første økonomiske systemet som tvinger produsentene til å selge på markedet, og dermed må de også konkurrere for å overleve. Wood argumenterte med at dette hadde to vesentlige konsekvenser. For det første, så er kapitalismen det første økonomiske systemet hvor markedet spiller en sentral rolle. Markeder har eksistert siden tidenes morgen, men i vår æra er det første gang at markedet faktisk regulerer produksjon og handel og dermed også legger grunnlaget for den sosiale arbeidsfordelingen. Dette skjedde ikke på noen naturlig måte. Det er ingen innebygget tendens i markeder som gjør at de kan vokse til et punkt hvor de naturlig erstatter førkapitalistiske produksjonsformer. De måtte skapes ved å fravriste bøndene jorda.

For det andre, argumenterte Wood med at profittmaksimering er noe som tvinges på produsenter i den forstand at det handler om å overleve. Firmaer søker ikke profitt fordi de er grådige – de vil bli drevet ut av markedet hvis de ikke gjør det. Markedet er altså ingen institusjon som bygger på lykkelig utøvelse av entreprenørånd, men er en institusjon med innebygget tvang som ikke bare dominerer arbeiderne, men også kapitalistene. Dette har en klar politisk betydning – så lenge produksjonen er basert på konkurranse i markedet kan ikke den antagonistiske motsetningen mellom arbeidere og eiere utslettes. Så lenge eierne må overleve ved å vinne konkurransekrigen, må de også hensynsløst fokusere på å minimalisere kostnadene. Det betyr at kapitalistene hele tida må begrense arbeidernes lønn og fordeler, noe som ligger under strategien for å overleve. Markedet setter kapitalistene opp mot sine egne arbeidere. Woods konklusjon? Så lenge de kapitalistiske produksjonsforholda er på plass, vil kamp mellom klassene være en sentral akse i motsetningene. I åra som fulgte etter utgivelsen av The Retreat from Class, publiserte Wood dusinvis av essays hvor hun går dypere i argumentasjonen og viser hvordan politisk teori ser faresignaler, men ignorerer kapitalismens dypere særtrekk.

I sine siste år ga Wood seg i kast med en særdeles ambisiøs analyse av utviklingen i politisk tenkning fra oldtiden til i dag. Wood søkte å plassere de sentrale tenkerne fra hver enkelt æra i deres sosiale – og ikke minst klassemessige sammenheng, for å vise hvordan de viktigste temaene og argumentene var knyttet til tidens sentrale politiske dynamikk. På den måten ville hun vise sammenhengen mellom de politiske ideologiene og den underliggende klassestrukturen. Wood hadde fått ferdig to bind i denne serien som strakk seg fra Hellas til opplysningstida. Et tredje bind, som skulle føre historien fram til vårt eget århundre, var under forberedelse, men vil nå ikke bli fullført.

Jeg møtte Ellen bare et par ganger, men i likhet med så mange på venstresiden føler jeg at jeg står i stor gjeld til henne. Hun var ikke bare en fantastisk begavet teoretiker – kanskje den mest briljante i sin generasjon – men hun stod stødig, moralsk og politisk gjennom hele den utvilsomt vanskeligste perioden venstresiden har opplevd. Ellen viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell – at det er mulig å være dypt moralsk og samtidig ufravikelig analytisk, å være lidenskapelig samtidig med en kjølig oppmerksomhet rundt detaljer, å være solid rotfestet i bevegelsen og samtidig

beholde sin selvstendige dømmekraft. Hun forholdt seg til alt dette på en slags uanstrengt måte som man bare kan prøve på å etterlikne. Hennes bortgang er et tap vi alle kommer til å kjenne dypt i oss i lang tid. Og, et tap venstresiden dessverre ikke har ressurser til å ta opp i seg.

Vivek Chibber

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen, og trykkes med tillatelse fra Jacobin: www.jacobinmag.com.)