Siri Jensen er faglig leder i AKP.

---

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en “folkebok” om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et “internt rådslag” i AP.

Else Øyen peker i boka “Comparing Welfare States and their Futures” fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av “velferdsstaten” over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. “Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.”

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis.
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over.
• egenandeler, egenbetaling.
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper.
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr.1/2-93) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

“Skolor, hålsovård, mødravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behøvdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt høgre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle løpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.”

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: “Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.” Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. Idag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. “ ‑ efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.”

Myrdals konklusjon burde provosere:

“Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet”.

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppeutvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp 3 elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat
• Nye styringsformer/politiske endringer
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post – tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS‑direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele‑, post‑ og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal “la pengene følge pasientene”, og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren, Bruce Scott, uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at “det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.” (Dagens Næringsliv 2.3.93)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF‑systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny Kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent “problem.”

Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe‑utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde.
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger.
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt.
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13.mars ifjor:

“De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.” (Per Kleppe 13.mars 93.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe‑strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Haagensen satt i Kleppeutvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet “Solidaritetsalternativet” som er det offisielle navnet på Kleppestrategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et 3/4‑samfunn.

I bånn legges ideen om at “vi” ikke har rad til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• “Passive overføringer” brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til “aktive tiltak”.
• “Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?” Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.

Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.

• “Mer treffsikre tiltak” ‑ sikre at penga går til dem “som trenger det mest”. Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• A rbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.

Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.

• “Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt”, sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergra­ve de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• “Større valgfrihet”, “egenansvar” og “brukermedvirkning”. Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer “yrkesbasert velferd” (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats.(Norbom) Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd (“universalitetsprinsippet”). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, “prestasjonsprinsippet”). Fellesskapet skal ha ansvar for alles so­siale sikkerhet.
2. Velferdsordningene skal tilstrebe lik­het; bidra til inntektsutjevning og min­ske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette inne­bærer at sålkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhe­tene i samfunnet er store.
3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er “verdige trengende” (behovsprøving).
4. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten ‑ ikke ved forsikringsordninger.
5. Det er et offentlig nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik stan­dard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF‑landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF‑landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår

overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skat­ten, fremstår som dyrere for staten, og som noe “vi” ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt BNP  (bruttonasjonalprodukt) som Norge til helse‑ og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem “som trenger det mest”, og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all ho­vedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom‑utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre “treffsikkerheten”. Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! ‑ protester!

Det er viktig å fram hva som fore­går, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen.  Mot endringene i regelverket for uføre­ trygd og sykepenger, mot Norbom‑utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisi­elle. Oppmerksomhet og bråk gjør for­slaga vanskeligere å gjennomføre. Alter­nativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.

 

Johan Petter Andresen er medlem av faglig utvalg i AKP

---

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kam­pene som arbeider­klassen fører idag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store fler­tallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører idag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av 8 timersdag med 6 dagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som idag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjenglige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

6 timersdagen fram til nå

I begynnelsen av 80‑tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, Kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 70‑tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80‑tallet når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utifra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for 6 timersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO­-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i “konkurrent”-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtaler, med større vekt på bedriftsvise avtaler, og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. Idag er det tyske IG‑metall som har kommet lengst med 35-timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at fler og fler stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som fler og fler går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft, den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a. ved Volkswagen i Tyskland, med 4 dagers uke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der fler og fler arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til 21.00, deltidsarbeidere som arbeider etter 16.00 vil i så fall miste ulempekompensasjonen og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter 16.00). Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om 6 ­timersdag utifra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeielstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns‑ og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passè. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen “helse” at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvertfall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for 6-­timersdagen:

3. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. 6-timersdags‑kravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.
4. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at fler og fler synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.
5. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo‑forsøket

Oslo‑forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for 6-timersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak “sin” kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. 6-timersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke ?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser bade revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger 8-timers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillings­kompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I “arbeidsintensive” yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7 ½  timers arbeid skal gjøres på 6 timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etterhvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer OK? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om 3 ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO‑ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full  lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO‑ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-­ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få istand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utifra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

 

---

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV “glemte” overvåkings­avsløringene. Røde Fane har snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt, forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjet­vennlige, av NKP og SF. Når, eller hva var det som gjorde at ml-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

‑ Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og 5. kolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

‑ Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og forøvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at ml-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med 5.kolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av ml-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2‑3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer ‑ og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO‑skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO‑kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som var innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av ml-bevegelsen prioritert ned.

‑ Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

‑ Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidashistorie skrives om. Alt dette understreker den indre AP‑kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

‑ Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, (le trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

‑ Er den revolusjonære bevegelsen nå fortida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive idag

‑ Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder ‑ og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere,  ex‑jugoslaver og Kosovo‑albanere. Norge er på i vei inn i “Festning Europa”, som bygger opp mu­rene mellom det rike Europa og den fat­tige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større

kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samar­beider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farli­ge nok, men etter min mening er de

fortsatt utgrupper.

‑ Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell op­posisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

 

 

---

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nitti‑ tallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan “gripe dagen og timen”. Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistan Arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen “maoister” er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist‑leninister i dagens Tyrkia (og av ml‑ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. “Geriljaen og det kurdiske folket er ett, er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen”. “Separatister og terrorister”, svarer de tyrkiske myndighetene og deres vest‑ europiske allierte. Meningspåvirkerne i vest‑europeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det almenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 70‑tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det Nasjonale Sikkerhetsrådet som det reelle maktsentret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearestasjoner mot slutten av 70‑tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12.september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at “separatister” var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKKmedlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10 000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-­ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz‑Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er idag erstattet av et titalls mindre opplæringssentra rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte endel kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord Kurdistan.

Også i deler av Sør Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistan Demokratiske Parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk Union Kurdistan (PUK) matte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30 000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både en angreps‑ og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-­grenseområdet Irak‑Iran‑Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i “klassisk” forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300 000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10-15 000) og skiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke‑ og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-­ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare og assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Ocelan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midt‑Østen­-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan‑Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti‑Front‑Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets Frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986 (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK‑leda).

Den Nasjonale Frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21.mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokrati-teori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være “en ny type borgerlig demokratisk revolusjon”.

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde‑alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig najonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon, har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den all‑kurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt‑ og hersk‑politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen, har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge pa egen kurdisk makt, med arbeider‑bonde­-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by‑småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988‑89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større skikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra det Sosialdemokratiske Folkepartiet (SHP) til Inønu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. Idag står 18 medlemmer av Nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Øzals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både NATO og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i allefall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27.mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan, under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder‑kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde “orden” på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

 

---

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: “Er skolen for Kari eller Ronny?”. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. “Er skolen for Kari eller Ronrry” er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (Jfr. anmeldelsen i Røde Fane 1‑2/93) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt ‑ og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste før. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå‑kurs, på folkemunne kalt Bøllekurs. Vi er mange “bøller” etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på Bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

‑ Hva er nytt i denne boka, Jorun?

‑ Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Overflatehinna

‑ Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

‑ Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

‑ Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

‑ Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

‑ Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha an­ledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikkebare jeg. De lærer at det går an å  snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organi­sere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene ‑ for seint ‑ og sier: ‑ Vi har hatt møte. ‑ Uten meg? sier Jorun. ‑Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: ‑Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: ‑Det gjør vi og!

‑ Hvordan del å få ei sånn skyllebøtte?

‑ Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

‑ Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

‑ Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar.

‑ Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre.

‑ Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

 

Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy er østerrikske forskere som har skrevet flere artikler om sosialismen i Øst-­Europa. Komlosy har spesielt skrevet om Ungarn og deltok i 1991 i Budapest på et seminar om gjeldskrisa i Øst­-Europa. Artikkelen er oversatt og forkortet av Pål Steigan.

---

Fra økonomisk reform til gjenopp­retting av kapitalismen. En økonomisk bak­grunn for omstruktureringa av Øst‑Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst‑Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene ‑ vanligvis omtalt som kommando‑økonomi ‑ oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst‑Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti‑ og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de øst-europeiske landa i stand til å bygge opp sine egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke‑kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings‑ og innhentings‑industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/øst-­europeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalv­arer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de øst‑europeiske COMECON‑landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden COCOM‑reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst‑Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de øst‑europeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest‑Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

“Reformsosialismen”

Åpninga tidlig pa 70‑tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som tilsammen ga 70‑ og 80‑tallet navnet “reformsosialismen”.

Reformene ble satt i verk i alle de øst‑europeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst‑vest handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti‑ og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

“Reformkommunisme”

“Kommunismen” lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på “reformkommunisme” var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa‑ og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av “joint ventures” fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarskbasert ny teknologi, men også til å  importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nve insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor COMECON. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissident‑fløy som la press pa regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for stats-­sosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige øst‑europeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske ver­denssystemet. Sjøl om de kunne etable­re politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsat­te de å være avhengige av den økono­miske utviklinga i kjernelanda i det ka­pitalistiske verdenssystemet. Ka­pitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykon­junktur og krise i elet kapitalistiske Ves­ten har alltid hatt sin virkning pa de so­sialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter 2. verdenskrig var USA interessert i åomstrukturere Vest‑Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket åisolere det Sovjet‑kontrollerte Øst‑Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med Øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien sorn begynte på slutten av 60‑tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjet‑blokka enn de vest‑europeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst‑vest samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60‑tallet:

• Slutt pa etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten‑, teknologisk innovasjon forte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknolo~ gisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til årealisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970‑åra, som oppmuntret Øst‑Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70‑tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst‑Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst‑Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har COMECON‑landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn sitt vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor åreferere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som,<den reelt eksisterende sosialismen>,.

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst‑Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst‑Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst‑Europa under kommunistisk styre mellom 2. verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst~Europa varet spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter 2. verdenskrig. Øst‑Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst‑Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens øst­europeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokkade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokkade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst‑Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den øst‑europeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under,~den reelt eksisterende sosialismen” ‑foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokkaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest‑Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest‑Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å mote vestlig konkurranse, førte til i‑aske forandringer i det tilbakeliggende Øst‑Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urban­proletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. i øst som tidligere i Vest ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter 2. verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insen^ tiv til vekst basert på sjølberging.

---

Liberalistene taper TILHENGERNE av det frie marked taper terreng i Ungarn ) få år etter systemskiftet. Bare en tredjedel av innbyggerne mente i september 1993 at en fri markedsøkonomi er det beste systemet, mot 43 prosent i januar 1991. Det viser en meningsmåling blant et representativt utvalg på 1200 voksne personer som det ungarske meningsmålings-instituttet Median har gjennomført. Andelen av ungarere som holder sosialismen som det beste systemet har steget fratre til 11 prosent, mens tilhengerne av blandings-økonomi holder seg stabilt på ca. 46 prosent. Innafor dette generelle bildet finnes flere tilsynelatende motstridende trekk om hva folk vil akseptere innafor en fri markeds-økonomi. Hele 68 prosent godtar at markedet bestemmer lønningene. Halvparten synes det er greit at store bedrifter eies av private, mens bare 41 prosent mener store eiendommer skal kunne være på private hender. 36 prosent av ungarerne i denne undersøkelsen sier de vil akseptere store inntektsforskjeller. Ikke mer enn seks prosent vil finne seg i at jord skal falle på utlendingers hender. Thomas Vermes

 

---

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et beite av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St. Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk‑tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredde grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij‑diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

 

---

Hva er proletarisk internasjonalisme? Er sosialisme i et land mulig? Er kampen for nasjonal sjølråderett progressiv eller reaksjonær? Dette er noen av de problemområdene Helge Ryggvik (H.R.) fra Internasjonale Sosialister og leder i Rød Ungdom, jo Ryste (J.R.), diskuterer med utgangspunkt i nasjonalisme kontra internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme

Med navnet Internasjonale Sosialister (IS) tar IS avstand fra andre sosialistiske retninger. Hvorfor internasjonalisme?

H.R.: Det er fordi internasjonalisme er helt fundamentalt for oss. Vi støtter arbeiderklassen i alle land som kjemper mot undertrykkelse, og fordi vi per definisjon ikke tror på sosialisme i ett land, den må være internasjonal. Vi skiller oss dermed fra den holdninga som dessverre har herska på venstresida siden stalinismen. Man ser det hos kommunistene, venstrereformistene og tradisjonen til Castro. Parolen deres blir nasjonalistisk. Utspillene jeg har sett fra Rød Ungdom (RU) gjør at jeg vil plassere dem i en nasjonalistisk bås.

J.R.: Vi mener at en internasjonal proletær politikk må ta utgangspunkt i nasjonal sjølråderett for de enkelte nasjoner. Det gjelder for Norge og for eksempel Eritrea. Dette fungerer progressivt i kampen mot imperialismen. Ved at vi hindrer det norske borgerskapet i å oppheve de nasjonale interessene i EU-kampen, støtter vi både den norske og europeiske arbeiderklassen. Når IS går mot nasjonal sjølråderett, og kaller det borgelig eller venstrereformistisk, ender de i en posisjon hvor de blir for imperialismen, og lar den få fritt spillerom. Vi synes for eksempel det blir rart å avfeie den eritreiske frigjøringskampen som reaksjonær.

H.R.: Først må jeg si at vi aldri har avfeid den eritreiske kampen. Vi har støtta den, ikke fordi den har en nasjonalistisk ideologi, men på grunn av dens sosiale innhold. Vi bekjemper alle forner for nasjonalisme. Skal vi støtte en bevegelse ser vi alltid på det sosiale innholdet. I så måte var frigjøringsbevegelsen i Eritrea nasjonalistisk, sjøl om den kalte seg sosialistisk. Det handler om å se at det er flere plan, flere diskusjoner. Ett plan er om det er mulig å skape sosialisme i ett land, og det blir avgjørende for strategien videre. Hvis du tror det er mulig, blir konsekvensen at det er sosialisme hvis det norske statsapparatet tar kontrollen over produksjonsmidlene. Det mener ikke vi. Et annet plan blir hvordan man skal forholde seg til nasjonale bevegelser og krav. Når vi støtter Nei‑bevegelsen, ser vi at vi støtter en bevegelse som er delvis nasjonalistisk. Men vi ser på det sosiale innholdet i den. Vi ser at arbeidere og folk på landsbygda kjemper for sine rettigheter. Vi ser også at det er den borgelig ideologis prestisjeprosjekt å få Norge inn i EU. Men vi vil avgrense oss fra og kjempe mot de nasjonalistiske innslagene i bevegelsen.

J.R.: Det er klart at Nei‑bevegelsen er en arbeider‑bonde‑allianse. Jeg er klar over at IS er mot EU, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke ser det progressive i å kjempe for nasjonal sjølråderett, norsk suverenitet. Jeg tror det er mulig å få til sosialisme i ett land, men muligens ikke i Norge. Du må ha et stort land, fordi landet vil bli utsatt for harde angrep fra imperialismen. Men for å ha sosialisme over lenger tid er du avhengig av at flere land følger etter.

H.R.: Prinsipielt er sosialisme i ett land absurd. Det er enda vanskeligere i dag enn det var for bolsjevikene i Russland. Ethvert progressivt system i historien må bygge på de rådende produksjonsforholdene. I dag er økonomien integrert internasjonalt. Ikke bare finartskapitalen, som Lenin så på som fremste tegn på imperialismen, men vi har nå fått et internasjonalt produksjonssystem. Det er ingen amerikansk bil lenger. Vi har fått ~<verdensbilen>.

Sosialisme må bygge demokratiske strukturer på tvers av landegrensene for å kunne kontrollere for eksempel teknologien, Vi mener også at revolusjonen må komme et sted først, men hvis den ikke sprer seg raskt, vil man ende med et undertrykkelsessystem. Jeg oppfatter derfor ikke helt RUs poeng. La oss ta USA, som er det mest avanserte systeinet. Da burde det være mulig å lage revolusjon der. Tror du det er mulig der, uten at man får det andre steder?

J.R.: Hvis man klarer å lage en revolusjon i USA, så tror jeg at det ville være mulig å starte og bygge sosialisme før resten av verden ble det.

H.R.: Men selv ikke USA ville klare å holde levestandarden, hvis man skal bruke det dårlige ordet, uten å benytte seg av produksjon i resten av verden. Da mener jeg ikke først og fremst den 3. verden, men produksjon i den avanserte østlige verden

J.R.: Hvis vi ser på det internasjonale produksjonssystemet, så tror jeg at man med hensyn til miljøproblemene må gjøre noe nå. Slik at titan produserer biler på alle, kanter av verden.

Nasjonal sjølråderett

H.R.: Når vi ikke aksepterer parolen om nasjonal sjølråderett, så er det fordi det er et absurd uttrykk. Har vi nasjonal sjølråderett? Hva betyr det? Arbeiderklassens sjølråderett over produksjonsmidlene vil vi gjerne bevare, men den nasjonale sjølråderetten finnes ikke i dag. Hvis du fremmer kravet om sjølråderett bygger du opp illusjoner om at Stortinget har større makt enn det faktisk har. Deri‑ned bygger du opp en klasseallianse med nasjonalt sinnede kapitalister som vi ikke har felles interesser med. Den største sjølmotsigelsen ved parolen er at borgerskapet, som kontrollerer det statsapparatet man ønsker å beholde, en masse går inn for EU‑medlertiskap. Hvorfor gjør de det? Sviker de nasjonen?

J.R.: Jeg mener at det ikke handler om arbeidernes sjølråderett. Lenin sa at det var viktig for arbeiderne at de ikke var underlagt nasjonal undertrykking. vi nå blir med i EU vil Norge opphøre å eksistere som nasjonalstat og bli en del av EU‑systemet. Å kjempe for sosialisme vil være enklere i en stat hvor arbeiderne ikke er dobbelt undertrykt, både nasjonalt og som klasse. Marx sa at så lenge engelskmennene undertrykte irene ville arbeiderne i England være splitta av sjåvinisme. Det handler om vi skal ha en stat eller ikke.

H.R.: Nå blander du korta igjen. Vi står helt på Lenins linje om det nasjonale spørsmålet. Den nasjonale kampen, for eksempel Norge i 1905, er en heinsko for arbeidernes kamp. Men titan må allikevel ta avstand fra nasjonalistisk ideologi. Kampen for nasjonal sjølråderett fungerer ikke progressivt. Vi kommer til spørsmålet om Norge er en undertrykt nasjon. Norge er en imperialistisk nasjon på linje med Frankrike og Tyskland. For å se problemet på en annen måte: Mener du at danskenes identitet eller nasjonale krav blir undertrykt i EU?

J.R.: Ja, jeg vil si at danskene og nordmenn, hvis vi blir med, vil bli undertrykt i EU. Kampen for å bevare Norge som nasjon er en anti­imperialistisk kamp. Og det er helt riktig som du sier at borgerskapet er for å oppheve staten Norge, fordi de vil få et friere spill overfor utenlandsk og norsk arbeiderklasse. Det er den kampen vi slåss mot med parolen om nasjonal sjølråderett. Det er proletarisk internasjonalisme.

EU‑kampen

H.R.: Det som fungerer er å si nei til EU. Ikke åstå på kravet om nasjonal sjølråderett. EU er borgerskapets strategi fotrasjonalisering av produksjonen. Et liberalistisk prosjekt som er helt forstålig utifra den norske økonomiens avhengighet av verdensøkonomien. Men elet er utifra i de norske interessene. Når Gro går inn for EU er (let fordi (le norske selska, ‑ ‑ hun skattlegger skal klare seg bedre på verdensmarkedet.

J.R.: Så kommer (le nasjonale interessene til bønder, fiskere og arbeidere,

H.R.: Men hvilke interesser har (le norske arbeiderne sont ikke arbeiderne har i andre land?

J.R.: Det er i dett europeisk(‑, arbeiderklassens interesser at Not sin nasjonale sjølråderett.

H.R.: Det er i alle arbeideres interes­se at Norge ikke går inn i EU vil EU bli svekket. Ikke at arbeiderne i

Norge går i allianse med deler av bor­gerskapet. Norske bønder er alt fra stats­ansatte til kapitalister. Store deler av bøndene i Bondelaget er  De er mot EU fordi de ønsker a opprettholde et system som passer sine interesser.

Vi kart ikke ga i allianse med alle som går mot EU, fordi vi har forskjellige motiver. Og en Nei‑bevegelse som  fremmer nasjonalistiske krav undergraver arbei­derklassens interesser, for eksempel proteksjonistiske krav sont er reaksjonære.

Hvordan forholder IS seg til Nei til EU (NTE) hvis dere mener de fremmer nasjonalistiskc krav?

H.R.: NTE er hovedtyngden i kampen mot Fl,’, og vi støtter dent. Når medlemskapsspørsmålet kommer nærniere og vi får en reell grunnplansaktiv itet, noe vi har sett lite til nå, kan det hende vi går mer aktivt inn i organisasjonen. Samtidig hadde vi sett at det var en nei­organisasjon som ikke underla seg Senterpartiets politikk og som var bygd på fagforeninger og aktivitet fra grunnplanet. Slik at vi kunne avgrense oss fra den borgerlige politikken. Det hadde vært en mye mer slagkraftig organisasjon som ved enhver streik kunne kaste seg inn i støttearbeidet og gi en EU­vinkling. Noen vil si at dette ville svekke alliansen med de borgerlige og at det er viktigere å få et nei. Men Senterpartiet vil uansett kjempe mot. En slik organisasjon ville også skapt mye aktivitet og radikalisering . Slik fungerte AKMED i 1972. Mye negativt kan sies om sekterismen, men AKMED fungerte radikaliserende på resten av nei‑bevegelsen. Slik er det ikke i dag. Nå sitter AKP og Senterpartiet på verva i NTE, men det er nasjonal sjølråderett og ikke arbeiderklassens interesser som fremmes.

Mål og midler

J.R.: Flere ISere har uttalt at det viktigste er ikke å vinne EU‑kampen, men hvordan vi kjemper. Ser vi på 1972 var det alliansen bønder‑fiskere‑arbeidere som vant kampen. Skal vi idag kutte ut de delene av bevegelsen som er reaksjonære tror jeg ikke vi vinner. Vi må kjempe sammen med alle de gruppene som er mot. Det får bli IS og RU sin oppgave å vise at streikene er en kamp mot EU‑tilpasning. jeg synes det er litt rart at IS skal sitte på gjerdet og vente på grunnplansaktivitet. Det er vår oppgave som revolusjonære å skape aktivitet. Og kampen mot EU er den viktigste saken nå. Utfallet av EU‑kampen vil være avgjørende for om vi kan få en revolusjon i Norge.

Blir det ikke da viktig hvordan kampen blir ført?

J.R.: Selvfølgelig. Det er ingen som vil kjempe sammen med rasister. Heller ikke fordi borgerskapet er ålreit. Men for å skape sosialisme er det nødvendig at vi forblir en formelt uavhengig nasjon. Blir vi underlagt EU vil motstanden i Norge være mot nasjonal undertrykking. Uansett hva IS mener. Så jeg synes IS burde jobbe for en sosialistisk EU-­motstand i NTE.

H.R.: For oss som er sosialister burde det være helt avgjørende hvordan kampen blir ført. Se hva som har skjedd i Norge siden EU­spørsmålet kom på dagsorden og vi fikk alliansen AKP‑Senterpartiet med sosialdemokratiet stående passivisert i midten. Norge har blitt mye mer EF enn EF sjøl. Det er blitt gjennomført en tilpasningspolitikk delvis støtta av Senterpartiet. I prinsippet er EU eller ikke EU ikke et poeng i seg sjøl. For oss er det arbeiderklassens kontroll over sin egen situasjon som er viktig. Sett at vi får et nei med en nei‑bevegelse hvor venstresida underordner seg Senterpartiets politikk og vi far en økonomisk krise. Da vil Senterpartiet si at vi må stramme litt ekstra inn for å unngå å komme med i EU. Det har de nesten sagt allerede, og de vil helt klart spille på alle dem som har sagt nei i folkeavstemninga. Dette bor være et problem for RU og AKP. Nei‑bevegelsen slik den er i dag fokuserer ikke på de viktigste spørsmåla, og viser ikke det klare skillet som går gjennom norsk politikk med venstresida og arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet pa den andre. Dette er det grunnleggende skillet uansett om det er EU‑kamp eller ikke.

J.R.: Jeg synes du roter det til. Hovedpoenget er at et nei i folkeavstemninga vil være en stor seier for arbeiderklassen og vi vil få se et oppsving i klassekampen. Det viste åra etter forrige avstemning. Taper vi kampen får vi problemer med å nå fram i elet hele tatt. Det er sjelden vi gjør det nå.

H.R.: Kampen i 1972 illustrerer poenget mitt. Da hadde du aktiv mobilisering mot arbeidsgiverne parallelt med EF‑kampen. Men det var mye nasjonalistisk ideologi da også, som førte til halvrasistiske utspill mot blant andre italienske arbeidere. Et nei vil være et nederlag for borgerskapet, og ethvert nederlag for borgerskapet er en seier for arbeiderklassen, men vi mener det er helt avgjørende at kampen føres på arbeiderklassens premisser. Det betyr at vi ikke kan basere oss på en passiv velgerprotest. Hvilken beredskap har vi hvis vi påstår å ha felles interesser med Senterpartiet? Dette ubesvarte spørsmålet avsluttet derbatten.

Solveig Aamdal er leder i AKP

---

Reform‑94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal fore fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform ‑94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten ‑94 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

“Overårige”

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som “overårige, De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de ‑ovcrårige” som får en plass eie ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

Endel elever begynner idag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne Muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året sorn gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre, alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 % av årskullet. De 75 % som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 ar. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450%. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform ‑94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en nier teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs skal kunne ga videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i eie få~ ga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både 1,0 og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å ti‑Li at elever som går Lit av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten ‑96 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to ar.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også idag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. i framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått pa mekaniske fag og fått delkompetanse

‑,ising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav, De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre ar i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går tit av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv..

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir “overårige” eller <søker uten rett til skoleplass~~, vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for åoverta. Dette vil i første rekke fore til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at 2% av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn pa det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger storgrad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig åfå arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for ]ærerne å gå fortere fram. i den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 ar. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere, skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform ‑94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

 

 

---

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx og Engels skriftet “Den tyske ideologi”.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klasse tilhørighet når vi diskutrerer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: “Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn”. Det er ikke fordi jeg henger igjen i “1800‑tallets menneskesyn” eller ikke bryr meg om det “enkelte individs indre følelser”. Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn <,Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de, For hva annet kan de være? Som Haa~ gensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større felleskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produsere livsoppholdet sitt avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit kan han ikke slutte med utbytninga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele felleskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

av Arnljot Ask

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nittitallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord-Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan «gripe dagen og timen». Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistans arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen «maoister», er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan, og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist-leninister i dagens Tyrkia (og av m-l-ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør, opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. «Geriljaen og det kurdiske folket er ett,» er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen. «Separatister og terrorister,» svarer de tyrkiske myndighetene og deres vesteuropiske allierte. Meningspåvirkerne i vesteuropeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det allmenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 1970-tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det nasjonale sikkerhetsrådet som det reelle maktsenteret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearrestasjoner mot slutten av 70-tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12. september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at «separatister» var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKK-medlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10.000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz-Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er i dag erstattet av et titalls mindre opplæringssentre rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte en del kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord-Kurdistan.

Også i deler av Sør-Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk union Kurdistan (PUK) måtte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30.000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både angreps- og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-grenseområdet Irak-Iran-Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1.000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette, og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i «klassisk» forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300.000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10.000-15.000) og sjiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke- og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1.000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare å assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Öcalan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midtøsten-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord-Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør-Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan-Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti – Front – Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986. (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK-leda.)

Den nasjonale frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21. mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. Ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokratiteori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være «en ny type borgerlig demokratisk revolusjon».

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde-alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig nasjonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den allkurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers/enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt- og hersk-politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge på egen kurdisk makt, med arbeider-bonde-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by-småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988-89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større sjikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (SHP) til Inönu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. I dag står 18 medlemmer av nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Özals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både Nato og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i alle fall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27. mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder-kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde «orden» på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

av Birger Thurn-Paulsen

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV «glemte» overvåkingsavsløringene. Røde Fane bar snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjetvennlige, av NKP og SF.

– Når eller hva var det som gjorde at m-l-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

– Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. – Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og femtekolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

– Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og for øvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at m-l-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med femtekolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av m-l-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2-3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer – og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO-skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO-kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som vår innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av m-l-bevegelsen prioritert ned.

– Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

– Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidas historie skrives om. Alt dette understreker den indre AP-kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

– Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, de trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

– Er den revolusjonære bevegelsen nå for tida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive i dag

– Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder – og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere, eks-jugoslaver og kosovo-albanere. Norge er på i vei inn i «Festning Europa», som bygger opp murene mellom det rike Europa og den fattige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samarbeider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farlige nok, men etter min mening er de fortsatt utgrupper.

– Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell opposisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

av Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy

Fra økonomisk reform til gjenoppretting av kapitalismen. En økonomisk bakgrunn for omstruktureringa av Øst-Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst-Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene – vanligvis omtalt som kommandoøkonomi – oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst-Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti- og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de østeuropeiske landa i stand til å bygge opp sin egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke-kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings- og innhentings-industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/østeuropeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalvarer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de østeuropeiske Comecon-landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden Cocom-reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst-Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de østeuropeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest-Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

«Reformsosialismen»

Åpninga tidlig på 1970-tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som til sammen ga 70- og 80-tallet navnet «reformsosialismen».

Reformene ble satt i verk i alle de østeuropeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst-vest-handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti- og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

«Reformkommunisme»

«Kommunismen» lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på «reformkommunisme» var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa- og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av «joint ventures» fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarsk-basert ny teknologi, men også til å importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nye insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor Comecon. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissidentfløy som la press på regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for statssosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige østeuropeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske verdenssystemet. Sjøl om de kunne etablere politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsatte de å være avhengige av den økonomiske utviklinga i kjernelanda i det kapitalistiske verdenssystemet. Kapitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykonjunktur og krise i det kapitalistiske Vesten har alltid hatt sin virkning på de sosialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter andre verdenskrig var USA interessert i å omstrukturere Vest-Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket å isolere det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien som begynte på slutten av 1960-tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjetblokka enn de vesteuropeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst-vest-samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60-tallet:

• Slutt på etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten, teknologisk innovasjon førte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknologisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til å realisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970-åra, som oppmuntret Øst-Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70-tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst-Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst-Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har Comecon-landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn deres vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor å referere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som «den reelt eksisterende sosialismen».

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst-Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst-Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst-Europa under kommunistisk styre mellom andre verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst-Europa var et spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter andre verdenskrig. Øst-Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst-Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens østeuropeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst-Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den østeuropeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under «den reelt eksisterende sosialismen» foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest-Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest-Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å møte vestlig konkurranse, førte til raske forandringer i det tilbakeliggende Øst-Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urbanproletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. I øst, som tidligere i vest, ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter andre verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insentiv til vekst basert på sjølberging.

av Johan Petter Andresen

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av åttetimersdag med seksdagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som i dag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

Sekstimersdagen fram til nå

I begynnelsen av 1980-tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 1970-tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80-tallet, når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utfra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for sekstimersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidsskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår, slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i «konkurrent»-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns- og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtalene, med større vekt på bedriftsvise avtaler og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. I dag er det tyske IG Metall som har kommet lengst med 35 timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at flere og flere stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som flere og flere går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft; den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a ved Volkswagen i Tyskland, med firedagersuke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der flere og flere arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til kl 21, deltidsarbeidere som arbeider etter kl 16 vil i så fall miste ulempekompensasjonen, og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter kl 16.) Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om sekstimersdag utfra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeidstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns- og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passé. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen «helse» at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvert fall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for sekstimersdagen:

1. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. Sekstimersdagskravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.

2. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at flere og flere synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.

3. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo-forsøket

Oslo-forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for sekstimersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga, vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak «sin» kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. Sekstimersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser, vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser både revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger åttetimers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillingskompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I «arbeidsintensive» yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises, slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7½ timers arbeid skal gjøres på seks timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etter hvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer ok? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om tre ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO-ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO-ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få i stand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utfra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

av Kjersti Røhme

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. Er skolen for Kari eller Ronny? er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (jfr anmeldelsen i Røde Fane nr 1-2, 1993) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt – og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste for. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå-kurs, på folkemunne kalt bøllekurs. Vi er mange «bøller» etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

– Hva er nytt i denne boka, Jorun?

– Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Jorun Gulbrandsen

Overflatehinna

– Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

– Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

– Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

– Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

– Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha anledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikke bare jeg. De lærer at det går an å snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organisere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene – for seint – og sier: – Vi har hatt møte. – Uten meg? sier Jorun. -Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: – Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: – Det gjør vi og!

– Hvordan føles det å få ei sånn skyllebøtte?

– Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller slå oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

– Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

– Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar. Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre. Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

Debatt om Den tyske ideologi

av Magnus Bernhardsen

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx- og Engels-skriftet Den tyske ideologi.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klassetilhørighet når vi diskuterer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn.» Det er ikke fordi jeg henger igjen i «1800-tallets menneskesyn» eller ikke bryr meg om det «enkelte individs indre følelser». Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn: «Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de.» For hva annet kan de være? Som Haagensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større fellesskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produserer livsoppholdet sitt, avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit, kan han ikke slutte med utbyttinga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele fellesskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette – den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

av Håvard Libæk og Audun Orstad

Ideen om statsapparatets nøytralitet, at staten er deg og meg, er forsøkt avlivet mange ganger opp igjennom historien. Men gang på gang har den løftet seg som en Fugl Føniks av asken, og lagt egg hos sine ivrigste motstandere.

I 1920- og 30-årene var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Sosialdemokratiet forstod imidlertid den strategiske betydningen av aktiv tilsløring. Med Arbeiderpartiet i maktposisjon ble det lagt stor vekt på å utvikle forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med et nøytralt statsapparat høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbyggingen etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlig folk, hjalp til med å skape grobunn for en slik oppfatning.

Etterkrigstiden har på mange måter vært den store tilsløringens tid, mer preget av statens evne til å dekke over sitt sanne vesen enn av avslørende maktovergrep mot politisk opposisjon. Eksempler på politisk vold og overgrep fra statens side er med stort hell – og god hjelp av en nesten samstemmig presse – forklart og unnskyldt som «isolerte tilfeller» av tragiske feilvurderinger eller «gal manns verk». Samtlige politiske partier – med unntak av AKP – og LO er systemlojale. Det har styrket tilsløringen.

Paris 1968

Men innimellom skjer det ting som aktualiserer og vitaliserer debatten om statsapparatets karakter. Det blir enklere å forstå Marx, Engels og Lenins teorier om dette spørsmålet.

Etterkrigsgenerasjonen hadde for eksempel maiopprøret i Frankrike i 1968, hvor man direkte (en del av dem var jo der) eller på tv-skjermen kunne oppleve hvordan de Gaulles opprørspoliti brutalt slo ned streikende arbeidere og aksjonerende studenter i storbyer som Paris og Nantes, mens store militære styrker for sikkerhets skyld også omringet disse byene.

Kent 1970

Vietnamkrigen og de store demonstrasjonene, ikke minst i USA hvor nasjonalgarden, på samme måte som CRS i Frankrike, gikk amok mot protesterende folkemengder (som drapet på fire studenter på Kent State University, Ohio 4. mai 1970), viste hvordan jernhånden skjulte seg bak det demokratiske ferniss og ble tatt fram når makten opplevde trusler mot det bestående. Militærkuppene i Hellas (1967) og i Chile (1973) demonstrerte på en tydelig måte hvordan demokratiet kun ble holdt oppe så lenge det fungerte effektivt som redskap for den herskende klasses maktutøvelse. Og i Nord-Irland ble rå imperialistmakt utvist på vårt eget fredelige kontinent («Bloody Sunday» 30. januar 1972, hvor britiske tropper skyter på en demonstrerende folkemengde og dreper 13).

Lillehammer 1973

I Norge og Skandinavia opplevdes også mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, etterfulgt av arrestasjoner og bøtelegging. Politi ble satt inn mot arbeidere ved Norgas, ved Linjegods og på brygga i Oslo. I Alta så man en av norsk histories største politioperasjoner da staten satte alt inn på å knuse motstanden fra samer og nordmenn mot kraftutbyggingen. Dette var på en tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville dristet seg til å kalle situasjonen for revolusjonær. (Staten visste for øvrig godt å skjelne mellom venn og fiende.) 21. juli 1973 blir f.eks en uskyldig marokkaner myrdet på åpen gate i Lillehammer av israelske Mossad-agenter. Noen av dem blir arrestert og får fengselsstraffer fra ett til fem og ett halvt år. De to med lengst straff blir så benådet etter snaue to år.

All makt i denne sal?

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statsapparatets klassekarakter. Avsløringer og dokumentasjon om overvåkning av statens fiender (som foruten agenter fra østeuropeisk etterretning inkluderte det meste som kunne defineres som politisk venstreside, med andre ord legale politiske partier og grupperinger) var til god hjelp. Eksempel på eksempel, bilder, rapporter og klager ble behendig forbigått i taushet av tv, radio og de store avisene, men for den bevisste venstresida var informasjonen tilgjengelig – blant annet i Klassekampen. Sporadiske innblikk i maktens korridorer og styrerom bekreftet også det som mange (og ikke bare venstresida) ante, at «all makt» langt fra var samlet langs benkeradene på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

På 1960- og 70-tallet, med store framganger for frigjøringsbevegelser i den tredje verden og radikalisering av ungdomsmassene i Vest-Europa og USA, inspirerte den generelle interessen for politikk sammen med en rekke hendelser av nevnte type til grundige studier og debatt om blant annet statens rolle.

Sverige 1972

Fra den andre siden av Kjølen, i Sverige, kom det enkle forklaringer i leksikonformat:

«Stat, den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser …»

Og: «Statsapparat, summen av statsmaktens og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder), som gjennomfører den herskende klassens politikk …» (Marxistisk uppslagsbok, Gidlunds Förlag 1972.)

I antikvariatene ble det norske Arbeidernes leksikon fra begynnelsen av 1930-årene oppsporet:

«Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klasses interesser og å slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser.»

Klassikere

I jakten på forklaring og forståelse ble det også tørket støv av de gamle kommunistiske klassikerne. Studenter, skoleelever og lærlinger helt fra fjorten-femten-årsalderen strevde seg gjennom lange kompliserte tekster av Marx og Engels, og deltok med iver på studiemøter etter skole- og arbeidstid.

I boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse gjennomgår Friedrich Engels menneskesamfunnets utvikling fra den ville tilstand (urfellesskapet/urkommunismen) til sivilisasjonen, fra gens-ordningen til den moderne stat. Han avslutter første del av boka med gens-ordningens undergang og følgende korte konklusjon:

Herrevelde

«Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gens-ordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spalting i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende og den første klasses herrevelde over den siste.»

Denne institusjonen kom. Staten ble oppfunnet.

Staten er altså, i følge Engels, ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

Litt lengre ut i den samme boka skriver Engels blant annet:

«Jamført med den gamle gens-organisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsak fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. (…) Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Aten og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjonen etter slekter.»

Videre: «Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greide seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spalting av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltingen staten til en nødvendighet.»

Parlamentarisme

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 1960- og 70-tallet forkastet parlamentarisme, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet tuftet på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier; den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel, overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og at det i en slik revolusjonær situasjon, ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke. Et eventuelt flertall for de revolusjonære ved et stortingsvalg ville heller ikke rokke ved dette.

På 1980-tallet kom den økonomiske krisa og stadig kraftigere angrep på fagbevegelsen og arbeiderklassens rettigheter, krisa i den vestlige maoismen, problemene i AKP, jappetida, det endelige sammenbruddet i Sovjet og Øst-Europa, og en ny kraftig offensiv for å få Norge (og Sverige og Finland) med i EU. Venstresidas politiske partier og fagbevegelsen fikk hendene fulle med å forsvare allerede etablerte posisjoner og hindre indre oppløsningstendenser. Den teoretiske debatten og ideologiske kampen gikk på mange måter i frø. Det ble tyngre og ofte mer ubehagelig å stå åpent fram med en offensiv revolusjonær politikk.

Synkende skip?

Sammenbruddet i Sovjet-systemet ble utnyttet til fulle av borgerlige media over hele verden i et forsøk på en gang for alle å begrave sosialismen og kommunismen. Men til tross for at revisjonismens fallitt var spådd og ønsket av revolusjonære partier og venstregrupperinger i hele Europa, evnet denne massive anti-sosialistiske propagandaen – godt hjulpet av Kinas farvel til maoismen – å spre tvil og mismot. Erkjennelsen av at de gamle klassikerne ikke var feilfrie og at marxismen, til tross for sin grundige og korrekte kritikk av kapitalismen, ennå manglet vesentlige teoretiske bidrag til forståelsen av det sosialistiske samfunns organisering, førte til at det ble kastet ut mye ballast i forsøk på å holde et synkende skip flytende.

Det ble vinket farvel til Stalin i ønsket om å distansere seg fra sosialismens mest udemokratiske og menneskefiendtlige avsnitt. I samme slengen forsvant ideen om proletariatets diktatur under sosialismen (om arbeiderklassen som den herskende klassen under overgangen til kommunismen).

Lenin ble av mange også dyttet tilbake i bokhyllene. Ikke med samme fanfarer og offentlige utbasunering som ved avskjeden med Stalin, men allikevel. For noen var dette også et farvel til teorien om statens klassekarakter og revolusjonens nødvendighet. Det spørs om ikke barnet av og til ble helt ut med badevannet.

Noen av endringene i Øst-Europa skjedde med minimal blodsutgytelse. Det vekket kanskje slumrende håp om en fredelig overgang og troen på at den siviliserte (norske?) stat slett ikke kan være så ille. Sjøl om disse ikke var omveltninger fra kapitalisme til sosialisme.

Marx ufarlig?

En del av de som 15-20 år tidligere hadde stått i spissen for å drive fram forståelsen av statens klassekarakter og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, begynte nå å flørte med reformismen og ensidig satsing på det tradisjonelle parlamentariske arbeid. Noen fant det etter hvert mest naturlig eller mest bekvemt å kalle seg marxist, ikke kommunist. På den måten gikk de i samme fella som flere generasjoner av ulike typer sosialdemokrater, som smykket seg med Marx i håpet eller troen på at den gamle tysker egentlig var en ufarlig sosialøkonom. For Karl Marx hadde vel ingen farlige oppfatninger om staten og revolusjonen ?

Men, allerede i Det kommunistiske manifest er Marx innom temaet:

«Politisk makt i egentlig betydning er en klasses organiserte makt til å undertrykke en annen med.»

I artikkelen Borgerkrigen i Frankrike oppsummerer han erfaringer fra Pariserkommunen:

«Kommunen måtte straks fra første skritt innse at arbeiderklassen, når den først var kommet til makten, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet; at denne arbeiderklasse, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineri, som til nå var blitt benyttet mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle uten unntakelse avsettelige til en hver tid.»

Han trekker sin konklusjon i «Randmerknader til Det tyske arbeiderpartis program»:

«Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan mytene om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykkelse og nød ruller over tv-skjermene hver kveld. Mennesker fra alle samfunnslag reiser oftere og til flere «eksotiske» steder enn deres besteforeldre noensinne ville ha våget å drømme om. Undertrykkelsen og fattigdommen i land som Bangladesh, Filippinene, Irak og Haiti sammenlignes med Norge. Det får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det rene Utopia, som en varmestue i en iskald verden. Gjennom kontakt med folk fra disse landene opplever man at det er nesten umulig for dem å forestille seg legale revolusjonære partier, fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta og takknemlige tanker til fedrene på Eidsvoll, Bjørnstjerne og Henrik, vårt trege nordiske gemytt og det faktum at vi ligger i verdens fredeligste hjørne! Dette er da også forhold som makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt; gjennom skolen, aviser, radio og tv.

Desto større er den moralske forargelse når det avsløres at vår lille idyll likevel er beskjemmet med uhumskheter vi gjenkjenner fra Dagsrevyens reportasjer fra land «det ikke er naturlig å sammenligne seg med». Som korrupsjon og politisk overvåkning! Men ofte er dette en indignasjon over at enkeltpersoner kan finne på noe sånt!

De visste alt

Da boka De visste alt av Alf R Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye kom ut før jul i fjor, skapte den stor medieoppmerksomhet fordi en av synderne var medforfatter. Noen store overraskelser for den politiske venstresida inneholdt den ikke. Det vi lenge hadde visst, og noe av det vi hadde hatt mistanker om, var dokumentert mellom to permer og utgitt på Tiden forlag.

Medieoppmerksomheten gled imidlertid fort over da stoffet ikke lenger virket løssalgsfremmende. Tv, radio og aviser følte seg rimelig trygge på at følgende slags konklusjon var skikkelig fastslått og repetert tilstrekkelig mange ganger:

Den ulovlige politiske overvåkningen i Norge ble utført av nå avdøde eller for lengst utstøtte medlemmer av (den tidligere) LO-ledelsen, og ble for evig og alltid avsluttet rundt 1974. Samarbeid mellom disse overvåkerne og statlige overvåkingsorganer var rent tilfeldige og fant sted fordi LO-overvåkerne var geme, og gjerne ville dele informasjonen sin med andre som kunne tenkes å være interesserte.

Avsløringene viste at staten etter krigen hadde skaffet seg mer effektive instrumenter for å utøve sin innflytelse og makt: partier (spesielt DNA, som har vært det viktigste regjeringspartiet i Norge de siste 49 årene), fagbevegelsen, det meste av pressen, og de virkelig tunge opinionsdannende deler av media som radio og tv.

Mens maktarrogansen var på sitt mest intense (fra 1950- til 80-åra), ble klager og rapporter om ulovlig overvåkning regelrett neglisjert og fortiet av såvel den politiske eliten som av politi og påtalemyndigheter. Jacobsen, Sjue og Bye nevner blant annet følgende eksempel i boka si:

NKP var rettsløsløs

«Norges Kommunistiske Parti hadde så tidlig som i 1955 avslørt avlytting av en landskonferanse som ble holdt i de tidligere lokalene til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Wessels gate 1 og bedt om politietterforskning.»

Til tross for at Paul Engstad jr, en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det intet som ga «holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet».

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justisdepartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.

Den ideologiske påvirkningen fra vårt – enn så lenge – fredelige parlamentariske demokrati er sterk. Godt og systematisk backet opp av skolevesenet og media.

Boka De visste alt reiser naturligvis også spørsmålet om staten (inkludert dens aktive støttespillere) har endret karakter etter 1974, eller om det bare er utviklet mer sofistikerte metoder for å skjule og tåkelegge.

Boka burde kunne fungere som et utgangspunkt for en ny og frisk debatt om statens klassekarakter og statsapparatets metoder. Ikke minst på venstresida i norsk politikk. Den største utfordringen blir da sannsynligvis å hindre at denne debatten kun blir videreført i ymse statlige oppnevnte utvalg og kommisjoner og aktivt forsøkt unndratt offentlig oppmerksomhet.

En debatt om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en debatt om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn? Sosialisme? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trengs en stat av helt ny type? Er i så tilfelle proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være lagt bort med merkelappen «uspiselig»?

Ordforklaringer

• Fugl Føniks: En gresk fabelfugl som brente seg selv på bålet, men steg opp av asken som en ny fugl
• CRS: Det franske opprørspolitiet
• Ferniss: En tynn, glinsende, seig og elastisk hinne; overtrekk
• Gens-ordning/gens-samfunn: ættesamfunn, slektssamfunn
• Filantropisk: menneskekjærlig, velgjørende
• Korporasjon: samfunn; laug, faglig sammenslutning

Kilder

• Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Ny Dag, Oslo 1952)
• Marx: Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951)
• Marx: Den tyske ideologi/Filosofiens elendighed (Skrifter i udvalg, Rhodos, København 1974)
• Marx/Engels: Udvalgte skrifter (Forlaget Tiden, København 1973)
• Marxistisk Uppslagsbok (Gidlunds Förlag 1972)
• The Hutchinson Encyclopedia (Guild Publishing, 1990)
• Århundrets krønike (Cappelens forlag,1988)
• Alf R Jacobsen, Finn Sjue, Ronald Bye: De visste alt (Tiden Norsk forlag, Oslo 1993)

av Pål Steigan

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et belte av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk-tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredte grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij-diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

av Siri Jensen, faglig leder i AKP

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra Sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en «folkebok» om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et «internt rådslag» i Ap.

Else Øyen peker i boka Comparing Welfare States and their Futures fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av «velferdsstaten» over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. «Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.»

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis;
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over;
• egenandeler, egenbetaling;
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper;
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr 1/2, 1993) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

«Skolor, hälsovård, mödravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behövdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt högre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle löpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.»

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: «Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.» Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. I dag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. «- efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.»

Myrdals konklusjon burde provosere:

«Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet».

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppe-utvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp tre elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat.
• Nye styringsformer/politiske endringer.
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post, tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS-direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele-, post- og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal «la pengene følge pasientene», og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren Bruce Scott uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at «det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.» (Dagens Næringsliv 2. mars 1993.)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF-systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent «problem». Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe-utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde;
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger;
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt;
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13. mars i fjor: «De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet, som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.» (Per Kleppe 13. mars 1993.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe-strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Hågensen satt i Kleppe-utvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet «Solidaritetsalternativet» som er det offisielle navnet på Kleppe-strategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et ¾-samfunn.

I bånn legges ideen om at «vi» ikke har råd til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• «Passive overføringer» brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til «aktive tiltak».
• «Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?» Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.
  Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.
• «Mer treffsikre tiltak» – sikre at penga går til dem «som trenger det mest». Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• Arbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.
  Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.
• «Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt,» sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergrave de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• «Større valgfrihet», «egenansvar» og «brukermedvirkning». Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer «yrkesbasert velferd» (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats (Norbom). Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd («universalitetsprinsippet»). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, «prestasjonsprinsippet»). Fellesskapet skal ha ansvar for alles sosiale sikkerhet.

2. Velferdsordningene skal tilstrebe likhet; bidra til inntektsutjevning og minske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette innebærer at såkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhetene i samfunnet er store.

3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er «verdige trengende» (behovsprøving).

4. Solidaritetsprinsippet. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten – ikke ved forsikringsordninger.

5. Det er et offentlig, nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik standard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993.)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF-landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF-landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skatten, fremstår som dyrere for staten, og som noe «vi» ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt bruttonasjonalprodukt som Norge til helse- og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem «som trenger det mest», og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all hovedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom-utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre «treffsikkerheten». Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! – protester!

Det er viktig å fram hva som foregår, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen. Mot endringene i regelverket for uføretrygd og sykepenger, mot Norbom-utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisielle. Oppmerksomhet og bråk gjør forslaga vanskeligere å gjennomføre. Alternativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.

Leder

av Solveig Aamdal

Den avtalen med Den europeiske unionen som regjeringa anbefaler det norske folk å si ja til, er nå lagt fram. Det bringer kampen mot norsk EU-medlemsskap inn i ei ny fase. Vi som er motstandere får noe konkret å forholde oss til, tilhengerne får en avtale de skal selge. Tilhengere og motstandere går inn i denne kampen med ulike forutsetninger, ulike ressurser og ulike planer.

Ja-sida har regjeringa, NHO, ledelsen i LO, Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nesten alle avisene, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom og en mengde toneangivende mennesker. Av disse er regjeringa og Arbeiderpartiet de som har størst påvirkningskraft. Hva kan vi vente oss av ja-sida framover?

For det første er det viktig å være klar over at de ikke har tenkt å føre en saklig opplysningskampanje. De skal selge en avtale som fratar Norge sjølråderetten over ressursene, som underlegger oss EUs lover, som vil innlemme oss i en Union som er i gang med å bygge en imperialistisk supermakt i Europa. Disse tinga må de skjule så godt de kan.

Det første som skjedde etter at vi fikk «gjennombruddet» i fiskeriforhandlingene, var at «nei-mannen» Jan Henry T Olsen skifta side. Etter han er det mange nei-folk fra DNA som har gjort det samme og nå går ut i avisene med et ja-standpunkt.

Dette er egna til å gjøre folk usikre. Kanskje fiskeriministeren ikke er til å stole på, men hva med Roger Gudmundset? Når han også sier det samme som fiskeriministeren så har de kanskje rett? Denne taktikken er planlagt for lenge siden. At vi som er klare motstandere gjennomskuer taktikken betyr lite. Den er ikke laga for oss. Regjeringa blander i sitt framlegg av avtalen sammen det som er den reelle avtaleteksten og det som er gjort av politiske viljeserklæringer. Igjen er planen å føre folk bak lyset. Det er ikke enkelt å forstå hva det er mulig å få Unionen til å gå med på, når det hele tida henvises til intensjoner. Disse intensjonene betyr ingenting, det er den skrevne avtaleteksten som vil bli lagt til grunn ved kommende konflikter med EU.

Avisene er fulle av smilende statsråder som påstår at de har fått en «gull»-avtale for Norge. Kan virkelig disse menneskene ta så feil, vil mange tenke.

Regjeringa vil kjøre sitt løp framover. Avtalen skal selges, og de vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få solgt den.

Så kommer NHO inn. De skal gjennom en analyse av fem bedrifter i hvert fylke vise at EU-medlemskap er nødvendig for å opprettholde arbeidsplasser. Mange av de bedriftene de har plukka ut, er næringsmiddelbedrifter. På den måten vil de forsøke å slå i stykker nei-sidas argumentasjon om at avtalen vil gå kraftig ut over akkurat den sektoren.

I tida framover vil vi høre mye fra NHO om hvor god avtalen er, og hvor nødvendig det er med norsk EU-medlemsskap for å få ned arbeidsledigheten. Før ei folkeavstemming kan vi forvente at ledigheten vil gjøre et nytt hopp. Situasjonen på børsen vil bli ustabil, problemene vil hope seg opp.

Ja-partiene er tiltenkt ei anna rolle enn regjeringa. For det første vil utviklinga med at tidligere nei-folk i Arbeiderpartiet skifter side, fortsette. Dette vil de gjøre utfra forskjellige begrunnelser. De første ukene vil de forklare det med at Norge har fått et godt forhandlingsresultat. I neste omgang vil det sikkerhetspolitiske aspektet spille større og større rolle.

Høyre og Fremskrittspartiet vil i første rekke ha ansvaret for egne velgere. De vil følge utspill fra regjeringa og NHO, og støtte det som kommer. I EU-saka er begge disse partiene lite sjølstendige.

Europabevegelsen og Europeisk Ungdom er vi på nei-sida vant til å betrakte med overbæring. De prøver og prøver, men vi synes de er lite dyktige. Vi må slutte med å se på dem på en slik måte. For det første har de blitt mye flinkere den siste tida. For det andre er det ikke oss de skal overbevise, de skal overbevise tvilerne og knytte sammen de som allerede er for medlemsskap.

Ei samla ja-side kommer til å gjøre alt de kan for å få oss til å stemme ja ved folkeavstemminga. Viss det blir nødvendig, vil de gjøre det de kan for å forandre avstemmingsgrunnlaget.

Vi må ikke ta for gitt at vi skal stemme over norsk medlemsskap i Unionen, sterke krefter ønsker at vi skal stemme over forhandlingsresultatet.

Nei-sida er helt annerledes enn ja-sida. Vi mangler store aviser, rike støttespillere, regjeringspartiet, ledelsen i LO. Vi mangler det meste av det vi kunne trenge. Den alvorligste mangelen til nei-sida er imidlertid ikke det at den mangler det som ja-sida har, det alvorligste er at den mangler aktivister.

Nei til EU har 130.000 medlemmer. Med det er Nei til EU den største politiske organisasjonen i Norge. Med det hjelper lite viss ikke disse medlemmene bli aktivister i organisasjonen.

Nei til EU er i for liten grad en folkebevegelse, og i for stor grad en organisasjon. Den er liten grad i stand til å kaste seg rundt når noe skjer, og den er i for liten grad der det skjer. Dette må det forandres på, og den forandringa må komme fort skal vi ha mulighet til å vinne ei folkeavstemming. Det holder ikke lenger å slå fast at ja-sida har massemedia, men at Nei til EU har massene. Disse massene kan en lett miste.

Ungdom mot EF har i lang tid vært en liten organisasjon som ikke har evna å trekke de store ungdomsmassene som er imot medlemsskap, til seg. Det skyldes i hovedsak at organisasjonen i for stor grad har bestått av ungdomspolitikere som har liten appell til ungdom generelt. Vi må håpe at dette kan forandre seg.

Nei-sida består av mer enn Nei til EU. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Folkeparti, Rød Valgallianse og AKP er alle imot norsk medlemskap. Det er ikke alle medlemmene og alle velgerne til alle partiene som er motstandere, men de fleste vil stemme nei ved en folkeavstemming. Et problem er at disse partiene ikke legger inn alle kreftene sine i kampen mot norsk EU-medlemsskap. De trenger i stor grad å samordne kampen i tida framover. I tillegg til Nei til EU, Ungdom mot EF og nei-partiene, er det mange organisasjoner som har tatt stilling mot EU-medlemsskap. Disse organisasjonen må rydde vekk andre oppgaver og kaste seg inn i kampen.

1. mai er den første muligheten nei-sida har til å mobilisere bredt mot medlemsskap. Det er viktig at disse demonstrasjonene blir store, og at de får med seg arbeider/fisker/bonde-alliansen.

Nei-sidas styrke er i første omgang politisk, det er vi som har rett. Alt vi har sagt fram til nå er sant. Det er de andre som kommer med usannheter og prøver å lure oss. Vi må bruke vår mulighet for å mobilisere massene, vise en aktiv nei-front, bruke utradisjonelle metoder, plukke forhandlingsresultatet fra hverandre på en måte som folk forstår, være der det foregår.

Vi må være villige til å få fram mangfoldet i nei-fronten, ikke begrense det vi sier til det alle i fronten er enige om.

Ja-sida skal selge en elendig avtale. Det kan de bare å gjøre gjennom å selge avtalen til dem som ikke blir direkte berørt av enkelte deler av den. Landbruksavtalen skal ikke selges til bøndene, men til befolkninga i byene. Fiskeriavtalen skal ikke selges til fiskerne, men til dem som bor i det sentrale østlandsområdet. På område etter område vil vi se at det legges opp til en politikk som ikke er laga for å overbevise dem som er misfornøyd med avtalen, men de andre, de som trur de ikke er berørt.

Men ja-sidas største styrke er deres desperasjon. Kapitalen ønsker Norge inn i EU. Viss de nok en gang taper ei folkeavstemming, og vi i rusen etter seiren også klarer å bli kvitt EØS-avtalen, vil de stå avkledd igjen. Det veit de, og for å forhindre det vil de ta i bruk de midler de finner nødvendige.

av Solveig Aamdal, leder i AKP

Reform 94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal føre fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform 94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten 1994 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

«Overårige»

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som «overårige». De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de «overårige» som får en plass de ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

En del elever begynner i dag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året som gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 prosent av årskullet. De 75 prosentene som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 år. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450 prosent. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform 94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en mer teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs, skal kunne gå videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i de faga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både LO og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å tru at elever som går ut av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten 1996 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemnda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to år.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også i dag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. I framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått på mekaniske fag og fått delkompetanse i sveising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

Ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav. De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre år i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går ut av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv.

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir «overårige» eller «søker uten rett til skoleplass», vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for å overta. Dette vil i første rekke føre til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at to prosent av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn på det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger stor grad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig å få arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for lærerne å gå fortere fram. I den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 år. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform 94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

av Vidar Haagensen

Er den nasjonale kampen mot EU reaksjonær? Rød Ungdom og Internasjonale Sosialister diskuterer internasjonalisme og nasjonalisme.

Hva er proletarisk internasjonalisme? Er sosialisme i et land mulig? Er kampen for nasjonal sjølråderett progressiv eller reaksjonær? Dette er noen av de problemområdene Helge Ryggvik (HR) fra Internasjonale Sosialister og leder i Rød Ungdom Jo Ryste (JR) diskuterer med utgangspunkt i nasjonalisme kontra internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme

– Med navnet Internasjonale Sosialister (IS) tar IS avstand fra andre sosialistiske retninger. Hvorfor internasjonalisme?

HR: Det er fordi internasjonalisme er helt fundamentalt for oss. Vi støtter arbeiderklassen i alle land som kjemper mot undertrykkelse, og fordi vi per definisjon ikke tror på sosialisme i ett land, den må være internasjonal. Vi skiller oss dermed fra den holdninga som dessverre har herska på venstresida siden stalinismen. Man ser det hos kommunistene, venstrereformistene og tradisjonen til Castro. Parolen deres blir nasjonalistisk. Utspillene jeg har sett fra Rød Ungdom (RU) gjør at jeg vil plassere dem i en nasjonalistisk bås.

JR: Vi mener at en internasjonal proletær politikk må ta utgangspunkt i nasjonal sjølråderett for de enkelte nasjoner. Det gjelder for Norge og for eksempel Eritrea. Dette fungerer progressivt i kampen mot imperialismen. Ved at vi hindrer det norske borgerskapet i å oppheve de nasjonale interessene i EU-kampen, støtter vi både den norske og europeiske arbeiderklassen. Når IS går mot nasjonal sjølråderett, og kaller det borgerlig eller venstrereformistisk, ender de i en posisjon hvor de blir for imperialismen, og lar den få fritt spillerom. Vi synes for eksempel det blir rart å avfeie den eritreiske frigjøringskampen som reaksjonær.

Helge Ryggvik (til venstre) og Jo Ryste

HR: Først må jeg si at vi aldri har avfeid den eritreiske kampen. Vi har støtta den, ikke fordi den har en nasjonalistisk ideologi, men på grunn av dens sosiale innhold. Vi bekjemper alle former for nasjonalisme. Skal vi støtte en bevegelse ser vi alltid på det sosiale innholdet. I så måte var frigjøringsbevegelsen i Eritrea nasjonalistisk, sjøl om den kalte seg sosialistisk. Det handler om å se at det er flere plan, flere diskusjoner. Ett plan er om det er mulig å skape sosialisme i ett land, og det blir avgjørende for strategien videre. Hvis du tror det er mulig, blir konsekvensen at det er sosialisme hvis det norske statsapparatet tar kontrollen over produksjonsmidlene. Det mener ikke vi. Et annet plan blir hvordan man skal forholde seg til nasjonale bevegelser og krav. Når vi støtter nei-bevegelsen, ser vi at vi støtter en bevegelse som er delvis nasjonalistisk. Men vi ser på det sosiale innholdet i den. Vi ser at arbeidere og folk på landsbygda kjemper for sine rettigheter. Vi ser også at det er den borgerlig ideologis prestisjeprosjekt å få Norge inn i EU. Men vi vil avgrense oss fra og kjempe mot de nasjonalistiske innslagene i bevegelsen.

JR: Det er klart at nei-bevegelsen er en arbeider-bonde-allianse. Jeg er klar over at IS er mot EU, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke ser det progressive i å kjempe for nasjonal sjølråderett, norsk suverenitet. Jeg tror det er mulig å få til sosialisme i ett land, men muligens ikke i Norge. Du må ha et stort land, fordi landet vil bli utsatt for harde angrep fra imperialismen. Men for å ha sosialisme over lenger tid er du avhengig av at flere land følger etter.

HR: Prinsipielt er sosialisme i ett land absurd. Det er enda vanskeligere i dag enn det var for bolsjevikene i Russland. Ethvert progressivt system i historien må bygge på de rådende produksjonsforholdene. I dag er økonomien integrert internasjonalt. Ikke bare finanskapitalen, som Lenin så på som fremste tegn på imperialismen, men vi har nå fått et internasjonalt produksjonssystem. Det er ingen amerikansk bil lenger. Vi har fått «verdensbilen».

Sosialisme må bygge demokratiske strukturer på tvers av landegrensene for å kunne kontrollere for eksempel teknologien. Vi mener også at revolusjonen må komme et sted først, men hvis den ikke sprer seg raskt, vil man ende med et undertrykkelsessystem. Jeg oppfatter derfor ikke helt RUs poeng. La oss ta USA, som er det mest avanserte systemet. Da burde det være mulig å lage revolusjon der. Tror du det er mulig der, uten at man får det andre steder?

JR: Hvis man klarer å lage en revolusjon i USA, så tror jeg at det ville være mulig å starte og bygge sosialisme før resten av verden ble det.

HR: Men selv ikke USA ville klare å holde levestandarden, hvis man skal bruke det dårlige ordet, uten å benytte seg av produksjon i resten av verden. Da mener jeg ikke først og fremst den tredje verden, men produksjon i den avanserte østlige verden

JR: Hvis vi ser på det internasjonale produksjonssystemet, så tror jeg at man med hensyn til miljøproblemene må gjøre noe nå. Slik at man produserer biler på alle kanter av verden.

Nasjonal sjølråderett

HR: Når vi ikke aksepterer parolen om nasjonal sjølråderett, så er det fordi det er et absurd uttrykk. Har vi nasjonal sjølråderett? Hva betyr det? Arbeiderklassens sjølråderett over produksjonsmidlene vil vi gjerne bevare, men den nasjonale sjølråderetten finnes ikke i dag. Hvis du fremmer kravet om sjølråderett bygger du opp illusjoner om at Stortinget har større makt enn det faktisk har. Dermed bygger du opp en klasseallianse med nasjonalsinnede kapitalister som vi ikke har felles interesser med. Den største sjølmotsigelsen ved parolen er at borgerskapet, som kontrollerer det statsapparatet man ønsker å beholde, en masse går inn for EU-medlertiskap. Hvorfor gjør de det? Sviker de nasjonen?

JR: Jeg mener at det ikke handler om arbeidernes sjølråderett. Lenin sa at det var viktig for arbeiderne at de ikke var underlagt nasjonal undertrykking. Hvis vi nå blir med i EU, vil Norge opphøre å eksistere som nasjonalstat og bli en del av EU-systemet. Å kjempe for sosialisme vil være enklere i en stat hvor arbeiderne ikke er dobbelt undertrykt, både nasjonalt og som klasse. Marx sa at så lenge engelskmennene undertrykte irene ville arbeiderne i England være splitta av sjåvinisme. Det handler om vi skal ha en stat eller ikke.

HR: Nå blander du korta igjen. Vi står helt på Lenins linje om det nasjonale spørsmålet. Den nasjonale kampen, for eksempel Norge i 1905, er en hemsko for arbeidernes kamp. Men man må allikevel ta avstand fra nasjonalistisk ideologi. Kampen for nasjonal sjølråderett fungerer ikke progressivt. Vi kommer til spørsmålet om Norge er en undertrykt nasjon. Norge er en imperialistisk nasjon på linje med Frankrike og Tyskland. For å se problemet på en annen måte: Mener du at danskenes identitet eller nasjonale krav blir undertrykt i EU?

JR: Ja, jeg vil si at danskene og nordmenn, hvis vi blir med, vil bli undertrykt i EU. Kampen for å bevare Norge som nasjon er en antiimperialistisk kamp. Og det er helt riktig som du sier at borgerskapet er for å oppheve staten Norge, fordi de vil få et friere spill overfor utenlandsk og norsk arbeiderklasse. Det er den kampen vi slåss mot med parolen om nasjonal sjølråderett. Det er proletarisk internasjonalisme.

EU-kampen

HR: Det som fungerer er å si nei til EU. Ikke å stå på kravet om nasjonal sjølråderett. EU er borgerskapets strategi for rasjonalisering av produksjonen. Et liberalistisk prosjekt som er helt forståelig utfra den norske økonomiens avhengighet av verdensøkonomien. Men det er utfra de norske interessene. Når Gro går inn for EU er det fordi de norske selskapene hun skattlegger skal klare seg bedre på verdensmarkedet.

JR: Så kommer de nasjonale interessene til bønder, fiskere og arbeidere.

HR: Men hvilke interesser har de norske arbeiderne som ikke arbeiderne har i andre land?

JR: Det er i den europeiske arbeiderklassens interesser at Norge bevarer sin nasjonale sjølråderett.

HR: Det er i alle arbeideres interesse at Norge ikke går inn i EU, fordi da vil EU bli svekket. Ikke at arbeiderne i Norge går i allianse med deler av borgerskapet. Norske bønder er alt fra statsansatte til kapitalister. Store deler av bøndene i Bondelaget er kapitalister. De er mot EU fordi de ønsker å opprettholde et system som passer sine interesser. Vi kan ikke gå i allianse med alle som går mot EU, fordi vi har forskjellige motiver. Og en nei-bevegelse som fremmer nasjonalistiske krav undergraver arbeiderklassens interesser, for eksempel proteksjonistiske krav som er reaksjonære.

– Hvordan forholder IS seg til Nei til EU (NTE) hvis dere mener de fremmer nasjonalistiske krav?

HR: NTE er hovedtyngden i kampen mot EU, og vi støtter dem. Når medlemskapsspørsmålet kommer nærmere og vi får en reell grunnplansaktivitet, noe vi har sett lite til nå, kan det hende vi går mer aktivt inn i organisasjonen. Samtidig hadde vi sett at det var en nei-organisasjon som ikke underla seg Senterpartiets politikk og som var bygd på fagforeninger og aktivitet fra grunnplanet. Slik at vi kunne avgrense oss fra den borgerlige politikken. Det hadde vært en mye mer slagkraftig organisasjon som ved enhver streik kunne kaste seg inn i støttearbeidet og gi en EU-vinkling. Noen vil si at dette ville svekke alliansen med de borgerlige og at det er viktigere å få et nei. Men Senterpartiet vil uansett kjempe mot. En slik organisasjon ville også skapt mye aktivitet og radikalisering . Slik fungerte Akmed i 1972. Mye negativt kan sies om sekterismen, men Akmed fungerte radikaliserende på resten av nei-bevegelsen. Slik er det ikke i dag. Nå sitter AKP og Senterpartiet på verva i NTE, men det er nasjonal sjølråderett og ikke arbeiderklassens interesser som fremmes.

Mål og midler

JR: Flere ISere har uttalt at det viktigste er ikke å vinne EU-kampen, men hvordan vi kjemper. Ser vi på 1972 var det alliansen bønder-fiskere-arbeidere som vant kampen. Skal vi i dag kutte ut de delene av bevegelsen som er reaksjonære, tror jeg ikke vi vinner. Vi må kjempe sammen med alle de gruppene som er mot. Det får bli IS og RU sin oppgave å vise at streikene er en kamp mot EU-tilpasning. Jeg synes det er litt rart at IS skal sitte på gjerdet og vente på grunnplansaktivitet. Det er vår oppgave som revolusjonære å skape aktivitet. Og kampen mot EU er den viktigste saken nå. Utfallet av EU-kampen vil være avgjørende for om vi kan få en revolusjon i Norge.

– Blir det ikke da viktig hvordan kampen blir ført?

JR: Selvfølgelig. Det er ingen som vil kjempe sammen med rasister. Heller ikke fordi borgerskapet er ålreit. Men for å skape sosialisme er det nødvendig at vi forblir en formelt uavhengig nasjon. Blir vi underlagt EU vil motstanden i Norge være mot nasjonal undertrykking. Uansett hva IS mener. Så jeg synes IS burde jobbe for en sosialistisk EU-motstand i NTE.

HR: For oss som er sosialister, burde det være helt avgjørende hvordan kampen blir ført. Se hva som har skjedd i Norge siden EU-spørsmålet kom på dagsorden og vi fikk alliansen AKP-Senterpartiet med sosialdemokratiet stående passivisert i midten. Norge har blitt mye mer EF enn EF sjøl. Det er blitt gjennomført en tilpasningspolitikk delvis støtta av Senterpartiet. I prinsippet er EU eller ikke EU ikke et poeng i seg sjøl. For oss er det arbeiderklassens kontroll over sin egen situasjon som er viktig. Sett at vi får et nei med en nei-bevegelse hvor venstresida underordner seg Senterpartiets politikk og vi får en økonomisk krise. Da vil Senterpartiet si at vi må stramme litt ekstra inn for å unngå å komme med i EU. Det har de nesten sagt allerede, og de vil helt klart spille på alle dem som har sagt nei i folkeavstemninga. Dette bør være et problem for RU og AKP. Nei-bevegelsen slik den er i dag, fokuserer ikke på de viktigste spørsmåla, og viser ikke det klare skillet som går gjennom norsk politikk med venstresida og arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet på den andre. Dette er det grunnleggende skillet uansett om det er EU-kamp eller ikke.

JR: Jeg synes du roter det til. Hovedpoenget er at et nei i folkeavstemninga vil være en stor seier for arbeiderklassen, og vi vil få se et oppsving i klassekampen. Det viste åra etter forrige avstemning. Taper vi kampen, får vi problemer med å nå fram i det hele tatt. Det er sjelden vi gjør det nå.

HR: Kampen i 1972 illustrerer poenget mitt. Da hadde du aktiv mobilisering mot arbeidsgiverne parallelt med EF-kampen. Men det var mye nasjonalistisk ideologi da også, som førte til halvrasistiske utspill mot blant andre italienske arbeidere. Et nei vil være et nederlag for borgerskapet, og ethvert nederlag for borgerskapet er en seier for arbeiderklassen, men vi mener det er helt avgjørende at kampen føres på arbeiderklassens premisser. Det betyr at vi ikke kan basere oss på en passiv velgerprotest. Hvilken beredskap har vi hvis vi påstår å ha felles interesser med Senterpartiet?

Dette ubesvarte spørsmålet avsluttet debatten.

Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993

Les også intervju med forfatteren her

---

La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.

En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?

Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».

Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?

Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.

Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».

Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.

Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.

Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?

For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.

Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.

Bokomtale

av Trond Hofvind

La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.

En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?

Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».

Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?

Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.

Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».

Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.

Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.

Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?

For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.

Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.

av Vidar Haagensen

Den tyske ideologi. Den første artikkelen av Marx jeg har lest. Og foreløpig den siste. En tekst det er vanskelig å gjøre seg ferdig med. Dette er et forsøk på å komme videre.

Den tyske ideologi er skrevet tidlig i Marx’ forfatterskap. Her legger han premissene for sine økonomiske teorier. Artikkelen er på den ene siden hans oppfatning av historie, bevissthet og ideologi, og på den andre siden et polemisk angrep på noen av hans samtidige teoretikere.

Jeg skal se nærmere på Marx’ menneskesyn, og om det er en nødvendighet at arbeiderklassen er den revolusjonære klassen.

Menneskesynet

Marx forstår mennesket som et historisk vesen. Det er for eksempel forskjell på 1800-tallets mennesker og dagens mennesker. Han har derfor ingen tro på en «menneskets natur». Det er for han det innbilte menneske (side 91).

Marx starter sin historieforståelse med å skille oss fra dyrene:

«Selv begynner menneskene å adskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon.» (side 60-61)

På denne måten tilbakeviser han påstandene om at vi skiller oss fra dyrene på grunn av følelser, fornuft eller metafysiske størrelser. For Marx er det siste utelukket som realitet, mens følelser og fornuft er skapt av de materielle forhold: «Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten.» (side 67) Eller at «(…) omstendighetene like meget skaper menneskene som menneskene skaper omstendighetene.» (side 79)

Så langt henger jeg med, men får problemer når Marx sier: «Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva deproduserer og hvordan de produserer.» (side 61)

Tenderer ikke dette mot en reduksjon av mennesket til dets ytre? Hvor blir følelsene og fornuften av? Har Marx satt på seg et par analysebriller for lettere å kunne forstå samfunnet? Blir ikke hans syn på bevissthet mer den bevissthet individene har i samkvem med hverandre, i samfunnet, enn individenes indre følelser?

Det er viktig å ha i bakhodet at Marx skrev sine verker i en tid hvor individet ennå ikke var utstyrt med det vi har i dag av genuinitet, følelser og egenbevissthet. Derfor er det kanskje naturlig at menneskene blir redusert til hva de materielt sett produserer. Men blir det ikke da nødvendig for oss i dagens samfunn å reise en annen fane? En fane for et individorientert menneskesyn?

Hvis Marx bevisst reduserte mennesket til dets ytre, blir vi ikke da bare kjøttmaskiner, determinerte stoffklumper? Er det ikke viktig for synet på det klasseløse samfunn at vi har en bestemt grad av individorientering? For er det ikke slik at den revolusjonære bevegelsen egentlig bygger på Marx’ 1800-talls syn?

Utopien

Dostojevskij uttrykker i Brødrene Karamasov at sosialismen søker å bygge Babels tårn; ikke for å bringe menneskene til himmelen, men for å bringe himmelen ned på jorda.

Er ikke dette akkurat hva det klasseløse samfunn er? Som materialist plasserer man himmelen her nede på jorden. Det er i første rekke en utopi om mennesket som skal finne fred, bortenfor det konfliktfylte samfunn.

Ideen har eksistert før Marx, f.eks hos de anarkistiske grupperingene Diggers og Levellers under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, men Marx fyller ut dens forhistorie og gjør den til en nødvendighet.

Han sier at det klasseløse samfunn vil minne om det urkommunistiske samfunn. Dette samfunnet var i pakt med naturen og eiendomsløst. Det er utviklingen vekk fra dette samfunnet som har gitt oss et samfunn hvor individene gjennom sin klassetilhørighet står i sterke motsetningsforhold til hverandre.

Vil ikke den antakelsen at historien har gjort oss til slaver av vår klassetilhørighet bety at alle, fra kapitalist til proletar, er like bundet av lenker?

Men det er ikke slik Marx blir brukt i dag. Han blir brukt til å sette proletar opp mot kapitalist, og det at også kapitalisten er bundet av lenker, er helt borte. Er det ikke på tide at denne siden av Marx’ syn på samfunnet kommer fram?

Arbeiderklassen

Det som har hindret en slik tolkning, er Marx’ klasseteori. Han mente at den klassen som har gjennomføring av en ny samfunnsformasjon som sin interesse vil være i besittelse av sann bevissthet. Klassen vil være representant for hele samfunnets interesser:

«Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse.» (side 90-91)

Marx mener at den revolusjonære klassen under kapitalismen er arbeiderklassen, og at den vil kjempe for det klasseløse samfunn. Jeg får problemer med denne framstillinga.

Hvem kan bestemme «hele samfunnets interesser»? Ingen, vil jeg tro. Men hvis vi forutsetter at den revolusjonære klassen representerer «hele» samfunnets interesser, vil det si at mitt syn på hvem som er slaver av sin klasse blir riktig?

En annen innvending mot klasseteorien er at Marx ikke gir noen argumentasjon for hvorfor arbeiderklassen skulle ønske en ny samfunnsformasjon. Han gjør det i hvert fall ikke i Den tyske ideologi. Blir ikke da «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn» et aksiom for Marx?

Er det rundt dette aksiomet han bygger et historiesyn og en plan for utopien?.

Personligheten

På bakgrunn av det jeg nå har stilt spørmål ved, blir det da mulig å mene at arbeiderklassen ved sin blotte eksistens er en revolusjonær klasse? Har den ikke bare et potensiale til å være en revolusjonær kraft som velter den kapitalistiske verdens grunnmur: lønnsslaveriet?

Men er arbeiderklassen også den eneste klassen som har et slikt potensiale?

Marx sier til slutt i Den tyske ideologi:

«Proletarene må, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sine egne tidligere eksistensvilkår som samtidig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning til den form som samfunnets individer hittil har funnet sitt helhetsuttrykk i, til staten, og de må styrte staten for å sette igjennom sin personlighet.» (side 122)

Jeg mener …

Alle de spørsmålene jeg har stilt om klassesynet til Marx blir en diskusjon om mulighet for eller nødvendighet av arbeiderklassen som en revolusjonær klasse. Jeg mener det bare er grunn til å se arbeiderklassen som en mulig revolusjonær kraft. Den er revolusjonær kun fordi den sitter med muligheten til å rive ned lønnsslaveriet. Jeg mener det er nødvendig å ha et individorientert menneskesyn og at det klasseløse samfunn har som oppgave å løse lenkene til alle individene. Det er ikke nødvendigvis resultatet av en revolusjon ledet av arbeiderklassen.

av Anne Søyland

Vi har nettopp hatt en stortingsdebatt om regjeringas likestillingsmelding. Likestilling ses her som en egen sektor uavhengig av samfunnstruktur og maktforhold.

Et eksempel er at kvoteringstiltak foreslås i kvinnedominerte yrker – uavhengig av over- og underordning kjønnene imellom. Et annet eksempel er at likestillingslover brukes som et argument for EF – uavhengig av de fire frihetene.

Men det er ikke nok med likestillingstiltak så vi kan bli mer «normale», dvs hvite, heterofile, yrkesaktive menn i sin beste alder med bakkekvinnskap hjemme – og på jobb. Det er ikke nok med kompensasjon som om kvinnekjønn var en slags mangelsykdom, et handikap, når det er samfunnet som er gæernt organisert.

Vi sliter oss ut og går på akkord med oss selv i strevet med å klare alt i et samfunn på kapitalistiske menns premisser. Vi har knapt tid og krefter til å tenke visjonært. Kvinnebevissthet annerkjennes ikke.

I et likestillingsamfunn skal kjønnene stå likt. Makta vil ikke påpeke kjønn, for da kan flere oppdage at makt = menn. Et eksempel er stortingsvedtaket i april med innskjerping av medisinske vilkår og ett års begrensning for attføringspenger – det gjelder nedslitte, overanstrengte kvinner. Andre eksempler er fokus som flyttes fra kvinner til hushold. Det gjelder bl.a Kleppe II-utvalget som vil frata enslige forsørgere (= kvinner) ekstra barnetrygd hvis de får samboer. I genteknologidebatten omgjøres kvinner til livmødre og beholdere for egg/sæd. I USA kjøres rettsaker mot dødssyke gravide for å redde fosteret.

I den grad kjønn fokuseres er det overfor de stakkars overkjørte menn. Et eksempel er all oppmerksomheten omkring falske incestanklager og påstander om at fedre mistenkeliggjøres når de har ungene sine på fanget. Et annet eksempel er at menn skal kunne kvoteres inn i bl.a barnehager der de blir presset ut pga kvinnekulturen ifølge en fersk undersøkelse – og ikke pga lavtlønn, kort karrierestige, lav status.

Og så må vi endelig huske at også mannlige nakenmodeller kommer. Vi er mot undertrykking og utnytting av kropp uansett kjønn, men menn i reklame og strippeshow framstilles som og oppfattes som subjekt, kvinner derimot som objekt.

Forholdet kvinne – barn er et godt angrepsmål fordi vår identitet knyttes nært til morsrollen. Det egner seg også godt til å splitte kvinner: mødre, frivillig og ufrivillig barnløse, abortsøkende, alenemødre, fostermødre, adoptivmødre, hjemmeværende / heltid / deltidsarbeidende mødre, heterofile, lesbiske.

Samfunnet fokuserer på morssvik framfor manglende fedrebidrag, dårlige permisjonsregler, få og dyre barnehager, kutt i fritidstilbud, angrep på trygderettigheter, gjeldskrise.

Det fokuseres på slitne, frustrerte kvinner som trekker seg fra politikken, men like mange menn som kvinner trakk seg ved siste valg. Ny Kvinner-og-klær-undersøkelse slo beina under påstander om at småbamsmødre vil være hjemme på heltid. Malvik kommune brøt likestillingsloven ved å utlyse to deltidstillinger – «av driftsmessige hensyn» – i stedet for å tilby deltidsansatt heltid som hun ønsket seg. Inntil vi har sekstimersdag med full lønnskompensasjon for alle velger mange kvinner det de må, ikke det de vil.

Vi oppfordres til å holde opp med å stille kvinnekrav i dagens dystre situasjon med stor arbeidsløshet og normopppløsning. Tenk heller på voldtatte kvinner i Bosnia enn å mase med toppløs servering. Kjersti Ericsson har kalt dette krymping – en sjette herskerteknikk.

Men vi er jo også arbeidsløse. Vi er også opptatt av normer, men spør på hvis premisser. Vi ser sammenhengen mellom kvinneforakten i Bosnia og i restaurantbransjen, og aksjonerer i forhold til helheten.

Postmodernister syns alt er interessant, også boka American Psycho, full av kvinnehat. Nyliberalister sier at når alle andre har porno på tv må vi også ha. Nymoralister vil ha et samfunn med kjernefamilier, uten abort og lesbiske. Vi vil ha kvinnefrigjøring.

P.S. Susan Faludis bok Tilbakeslag har undertittelen «Den ikke-erklærte krig mot kvinner». I norsk oversettelse er det blitt til «90-åras kvinnebilde». Nok en ufarliggjøring.

av Arnljot Ask

«Festung Europa» er under oppførelse. Et EF/Vest-Europa som reiser en mur mot de fattige delene av verden, enten det er det gamle Sør eller det nye som danner seg i Øst.

Festningen skal stenge ute folk fra disse delene av verden som søker seg til vårt rike hjørne, sjøl om de er på flukt fra krig og forfølgelse. Som i middelalderen, hvor fyrstenes borgmurer og vollgraver verget deres tilranede rikdommer mot den gemene hop og rivaler, bygger dagens makthavere opp sitt festningsverk.

Parallellen til gårsdagens føydalisme må imidlertid ikke strekkes for langt. Det er sant at den vesteuropeisk-baserte monopolkapitalen bygger opp EF for å stå sterkere i konkurransen med sine rivaler: amerikanske og japanske selskaper. Men i vår tids imperialistiske verdensordning er rivalene tvunget til å leve tett innpå hverandre, ha tilgang til hverandres «borger». EF/Vest-Europa står ikke entydig samla mot resten av den imperialistiske verden og utvikler en økonomisk og politisk enhet på egne premisser. Skal vi få et riktig bilde av EF-prosessen, må vi derfor se den i vekselvirkning med utviklinga av hele verdensimperialismen. Det er heller ikke nok å se bare på de reint økonomiske forholda. Kulturelle og maktpolitiske forhold som er skapt av den historiske utviklinga, virker også inn. Dagens verden er anskuelsesundervisning i dialektikken i den historiske materialismen.

En del av verdensøkonomien

EFs fire friheter stenger ikke USA og Japan ute, dersom de etablerer seg i EF-området. USA har vært tungt inne i årtider. Japan har dobla sine investeringer i området hvert femte år siden 1980. Fra 1989-90 økte de med 28 % (1). Det indre marked er bra for kapitalen, uansett hvor den kommer fra. Bare den overlever konkurransen! Også USA er for denne siden ved EF.

Samtidig trekkes «EF-kapital» ut av EF, dersom den tjener på det. For eksempel til det nye vekstområdet på sørøst-kysten av USA, langs Interstate 85, fra North Carolina til Alabama. Her trekker billig arbeidskraft, lave skatter og dårlig fagorganisering til seg utenlandsk kapital, blant annet flere tyske storkonsern. Daimler Benz som skal sparke 35.000 bilarbeidere i Tyskland de kommende to åra, er her i ferd med å etablere en fabrikk i South Carolina som skal produsere Mercedes (2).

EF-området er altså en arena hvor internasjonal kapital fra alle de rivaliserende sentrene vil operere. Det er i tråd med den tendensen vi har sett de siste årtidene, hvor større og større andel av investeringene går til de kapitalistiske «kjerneområdene»; fra 69 % i 1967 til 81 % i 1989 (3). Den «hjemlige» kapitalen vil ha fordel av historisk betinga fotfeste og ved at den vil bruke statsmakta si «når det trengs».

Kapitalens barbari

Når EF legger opp til «den sterkestes rett» i konkurransen mellom kapitalistene, øker mulighetene for splitt og hersk ved å bygge ned de nasjonale grensene, og det samtidig er slik at hele verdens borgerskap kan boltre seg på denne banen, er det åpenbart at det ikke er harmoni og velstand som vil prege tida framover. Og slett ikke når dette skjer mens verdensøkonomien går enda djupere inn i krise og det er snakk om å slåss om et relativt sett minskende utbytte.

• Levestandarden og kampkrafta til folket blir angrepet. Lønna blir prøvd pressa ned, slik vi har sett det i USA de siste tiåra, hvor lønnsnivået i 1991 var senka til nivået rundt 1960, 19 % under toppnivået i 1973 (4). Generalangrep på velferdsgodene. Arbeidsløsheten vil stige dramatisk dersom kapitalen får gjennom sine planer. (Europas 100 største selskaper planlegger å sparke 8 millioner, 7 % av sine ansatte. (5)) Fagforeningene skal knuses/avvæpnes.
• For borgerskapet blir det heller ikke noe teselskap. Sjefen for ABB, Percey Barnevik, påpekte nøkternt overfor industrilederne på et møte i Oslo tidligere i år at bare 1/3 av bedriftene innenfor det indre markedet ville tjene på det. Flertallet ville få problemer i den harde konkurransen. Vi står overfor et masseslakt av kapitalister også. Det vil ikke være nok å tyne arbeidsfolk direkte. Dette må få følger for samholdet i borgerskapet på statsplan også.

EF for ufred

Når noen EF-tilhengere her på berget føler lettelse over at Maastricht-monstret sprekker og håper at det indre marked skal kunne fungere uavhengig av en sterk statsmakt, bygger de seg luftslott og har en blåmandag i vente. Den organiseringa av kapitalismen som Europa nå skal tvinges inn i, vil kreve en sterk statsmakt. Både for å bekjempe det folkelige opprøret mot den økonomiske politikken, og for å holde nasjonale og regionale motsetninger i sjakk.

Denne Europastaten skapes imidlertid ikke gjennom forhandlinger i fred og fordragelighet, i det landskapet vi har skissert her. Unionsdrakampen fram til nå er bare en forsmak på hva vi har i vente. Maastricht var et midlertidig kompromiss. Kampen om den videre utforminga er i full gang. Aktørene er fortsatt først og fremst tyskere, franskmenn, engelskmenn osv, som alle vil skape et Europa i sitt eget bilde, sammen med sine allierte. USA er fortsatt med i balletten, både direkte og gjennom allianser. Den pågående kampen om Europa er ikke en isolert europeisk affære, men et globalt anliggende.

Med de rådende rammebetingelsene, er det lite som tyder på at det er mulig med et kompromiss som tilfredsstiller den ekspansive imperialistmakta i denne prosessen. Når sosialdemokrater i flere avskygninger argumenterer med at en EF-union er nødvendig for å tøyle kapitalkreftene og få Tyskland til å samarbeide til alles beste, er det å sette tingene på hodet. En union vil gi den økonomisk sterkeste makta også «legitime» retter til å bruke både politiske og, i siste instans, militære midler, for å regjere. De svakere partnerne må enten godta et unionsdiktat, eller gå i åpen konfrontasjon. Vi står i begge tilfeller overfor en nyoppdeling av Europa, hvor en betydelig del blir lagt under tysk dominans.

Forkjemperne for at stormaktene skal kaste seg inn militært i Jugoslavia-konflikten snakker om at Vesten står for en München-politikk vis a vis Milosevic & co. Den virkelige München-politikken i dag er den ettergivenheten som nå vises overfor Tysklands frammarsj. Enten det gjelder Jugoslavia-konflikten eller den økonomiske politikken.

Tysklands råkjør for å presse fram sine posisjoner, har allerede ildna opp om væpna krig og skjerpa den økonomiske krigføringa i Europa. Den indrepolitiske utviklinga i takt med dette er også urovekkende. Kohl, eller andre av de nåværende tyske lederne, er ingen Hitler. Store deler av det tyske folket er også imot tysk sjåvinisme og militarisme. De største massemønstringene mot Golfkrigen i Europa så vi i Tyskland. Det er imidlertid ikke disse tinga som bestemmer Tysklands videre kurs. De «harde» økonomiske realitetene og den uunngåelige rivaliseringa legger premissene. Derfor er det militær opprustning og fristilling for å kunne ivareta tyske interesser på verdensarenaen (fritt etter generalstabsjef Neumann), frammarsj for nynazisme og angrep på sosiale og demokratiske rettigheter for det arbeidende folket som er de rådende trendene. Å slutte opp om det tysk-dominerte EF-prosjektet er å gi større armslag for undertrykking og krig.

Vi står heller ikke overfor et fredelig Europa – eller verden – om EF-skuta forliser. Men historia har lært oss at det ikke er i fredens sak å la den ekspansive stormakta få lov å bygge opp sin styrke uhindra.

Ut av EØS

Sjøl EFs sjefsideolog Jacques Delores skal nå ha kommet med betenkninger over kapitalens frie krefter i det byggverket han har ivret for. Vil det være nødvendig med noen restriksjoner på kapitalbevegelsene, er spørsmålet han stiller. Han blir bryskt avvist av Bundesbank sine folk. Men dette illustrerer at skadevirkningene av dette jappetidens ektefødte barn, det indre marked, nå begynner å bli skremmende for flere av borgerne, ikke bare en Percey Barnevik.

Det er denne kverna Gro & co har klart å lirke Norge inn i gjennom EØS-avtalen, og klart å bagatellisere slik at også EF-motstandere godtar det. Fra vinteren av vil Norge bli innlemma i Tysklands økonomiske «rom» med store sosiale og politiske følger i løpet av noen få år. Dersom ikke EF-motstanden nå tar opp kampen på dette som nå er det reelle frontavsnittet i EF-kampen!

Kilder

• 1) The European 5-7. april 1991 [Tilbake]
• 2) International Business Week 27. september 1993 [Tilbake]
• 3) Globalisation – to what end? av Harry Magdoff, Monthly Review Press 1992 [Tilbake]
• 4) Crossroads, amerikansk venstretidsskrift, juli/august 1992 [Tilbake]
• 5) Klassekampen 8. januar 1993 [Tilbake]

av Erik Ness

Økonomen Torstein Dahle og læreren Terje Valen har snakket sammen. Om reform og revolusjon, og sosialismens forutsetninger.

Samtalen mellom Torstein Dahle og Terje Valen foregår i Bergen, mens en lydbåndopptaker surrer og går. Bakgrunnen for duskusjonen er en debatt som pågår blant annet i avisa Klassekampen.

Terje Valen: Det er noen som knytter all elendighet i verden til kapitalen. De sier at: er du kvitt kapitalen, så er det greit. Men Marx sitt begrep fremmedgjøring omfatter faktisk mer enn kapitalen: Det omfatter også restene av den arbeidsdelingen som følger med kapitalen, eiendom, og folks oppfatning av eiendom. Det vil si ut over kapitalbegrepet, og at fremmedgjøringen blir med inn i sosialismen. Dermed må kampen mot dette fortsette også under sosialismen, det vil si: den politiske fasen av kommunismen. Først når den kampen er langt utviklet, kan du komme over i en sosial fase av kommunismen der man får etter behov.

Det er viktig å utvikle teoretiske hjelpemidler for å skjønne disse forskjellige fasene i kampen. Dette krever diskusjoner om:

• De materielle vilkårene i basis, men også om de subjektive vilkårene for en politisk revolusjon.
• Utviklingen av den politiske revolusjonen og hva vi skal gjøre etter den politiske revolusjonen. Hele tida – på alle felt – å minske – den materielle fremmedgjøringen i bunn. Det betyr å minske arbeidsdelingen, minske eiendommen, minske staten og minske ideologien sine sfærer.

Torstein Dahle: Det du sier nå, er jeg er helt enig med deg i. Hvis vi ser på de ulike fremmedgjøringene, så ligger det blant annet i det du sier, at den ideen om at hver enkelt spesialiserer seg til det man er best til, nettopp kolliderer med det du nevner om arbeidsdelingen som et grunnlag for fremmedgjøringen. Blant annet er det en viktig begrunnelse for sekstimersdagen som går på en mer allsidig sammensetning av livet til hver enkelt av oss – sånn at vi ikke blir fremmede for andre deler av livet enn en bestemt ting.

Flere mulige svar

TD: Jeg er enig med byningsarbeideren Tollef Hovig i at å opprette sosialistiske øyer under kapitalismen, ikke er en strategi for å få et sosialistisk og kommunistisk samfunn, og at å satse på arbeiderstyrte bedrifter heller ikke er en strategi som fører fram.

TV: Hovig sier at i et kapitalistisk land kan det også finnes andre produksjonsformer, det vil si tidligere produksjonsformer, rester fra tidligere samfunnsformer, men at det også kan vokse fram produksjonsformer som peker fram mot et nytt samfunn.

TD: En slik framstilling er vi enige i. Helsevesenet og bibliotekvesenet er to eksempler som i Norge har vært organisert på en måte som peker framover. Jakten på profitt har ikke styrt beslutningene. Utgangspunktet har vært folks behov.

TV: Det er viktig å ikke redusere forklaringer på spørsmål til ett svar, nemlig at alt bare har en forklaring. Et eksempel: Et begrep som målstyring fungerer idag i hovedsak til å rasjonalisere og disiplinere. Men det har også en annen side, og den peker utover dette samfunnet. Folk tvinges og inspireres til å gripe initiativet sjøl. Til å utvikle seg som mer sjølstendige mennesker overfor produksjonsprosessen.

TD: Makthaverne tar i bruk målstyring for å manipulere folk og øke utbyttinga. Samtidig gir det folk en erfaring for at de har viktige ideer å bidra med, at de kan ta beslutninger på egen hånd. Ofte er de flinkere til å ta beslutninger enn sjefene som sitter lenger oppe i systemet. Dermed har målstyring som metode og fenomen i dagens samfunn absolutt to sider.

Hvis en ser på produksjonslivet i den framskredne kapitalismen, så blir det stadig mer nødvendig for makthaverne å nyttiggjøre seg av folks skaperkraft – uten dermed å gi arbeidsfolk makta. Derfor tyr de til ymse forsøk på å engasjere arbeidsfolk i beslutningene, men innenfor rammer som gjør at disse beslutningene skal tjene kampen for maksimal profitt.

Dette har to sider: Folk blir manipulert til å bidra til jakten på maksimal profitt, samtidig som de erfarer at de har innsikt og erfaringer som gjør at de kan ta beslutninger at de kan styre. Den andre siden her er svært viktig.

Lanseringen av disse teknikkene innenfor kapitalismen er ikke en metode for å utvikle et sosialistisk samfunn. Men i og etter en sosialistisk revolusjon i Norge, vil vi ha en arbeiderklasse som har helt andre og bedre forutsetninger for virkelig å styre samfunnet enn man hadde for eksempel i Russland i 1917.

TV: Dette vil gjelde for alle industrialiserte land som Norge.

TD: Nemlig, og det er veldig viktig å kunne gripe begge sidene samtidig. Imperialismen hemmer utviklingen av økonomien til de undertrykte landa i den tredje verden. Samtidig fremmer den utviklingen av økonomien i disse landene.

TV: Det å gripe begge sidene i motsigelsen er noe av det sentrale i Marx sitt verk. Han hadde en inngående og dyp kritikk av kapitalismen som samfunnssystem. Samtidig viser han at det er utviklingen av det systemet som gjør at det er mulig å komme videre til neste system til sosialisme og kommunisme. Utviklingen innenfor kapitalismen – med alle de skadelige og uheldige formene – legger grunnlaget for noe bra i framtida.

TD: Derfor er det ikke snakk om at man har et kapitalistisk system som deretter bare erstattes med et helt nytt sosialistisk system. Det er en prosess som driver fram kimen og forutsetningene for det sosialistiske samfunnet, mens det er kapitalisme. Det å gripe denne prosess-siden av saken, det å utvikle en dialektisk forståelse, er helt avgjørende.

I diskusjonen om disse spørsmålene mener jeg at det har vært en tendens til å være ensidige, at vi ikke anerkjenner hverandres poenger.

TV: Hovig hevder at vi må legge stor vekt på det som Marx kaller den økonomiske basis i samfunnet og hvor langt den er utviklet. Hvis den ikke er utviklet til en viss grense, kan man ikke komme videre til et nytt samfunnssystem, altså til sosialisme eller kommunisme.

Samfunnets basis overordnet

TD: Tollef Hovig tar utgangspunkt i et velkjent og viktig sitat av Marx fra forordet til Kritikk av sosialøkonomien, som ble skrevet i 1859, hvor Marx skriver: «den samfunnsmessige produksjonen av sitt liv inngir menneskene bestemte av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. (-) En samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår er modnet innen rammen av det gamle samfunnet selv.»

TV: Jeg mener at Hovig har en tendens til å redusere marxismen til en ting. Marx sin teori er ikke bare en teori om den økonomiske utvikling. Det er økonomisk teori, politisk teori og teori om hvordan ideologien utvikler seg. Ingen av disse tingene går på skinner, den ene teorien følger ikke presis av den andre. Det er et forhold mellom de tre delene.

TD: Nå tror ikke jeg at Tollef Hovig vil mene at det går på skinner, men en viktig årsak til at han tar utgangspunkt i dette sitatet, er at han nok mener å ha sett en nokså ensidig interesse blant marxist-leninister for fordelingsmessige forhold.

TV: … og politiske forhold kanskje?

Hvorfor kriser?

TD: Ja, og det har vært snakket mye om krise i kapitalismen ut fra det syn at siden kapitalistene tilriver seg en stadig større del av de verdier som skapes, blir det en stadig mindre del som tilfaller arbeiderklassen. Det gjør at arbeiderklassen får en stadig mindre del av verdiene å etterspørre produksjonen med. Dermed får vi for liten etterspørsel i forhold til produksjonen, en overproduksjonskrise. Den type kriseforklaring alene peker mot at en omfordeling kunne fikse krisene under kapitalismen.

TV: Det vil si at hvis bare mer av merverdien tilfaller arbeiderne, så går det bra?

TD: Nettopp, og det er en forståelse for kriser i kapitalismen som Hovig har engasjert seg sterkt mot. Jeg mener han har mye rett i det. Det er viktig å rette søkelyset mot profittratens fallende tendens som en grunnleggende årsak til at kapitalismen vikler seg mer og mer inn i en grunnleggende krise.

Kapitalen forlanger en stadig større profittmasse i en kamp for å opprettholde profittraten. Men siden kapitalen bare vokser og vokser, blir det i det lange løp umulig å få profittmassen til å vokse i samme takt. Å hindre fallet i profittraten er ikke mulig uten en omfattende rasering av kapital gjennom kriser og krig. Det at man prøver å motstå dette profittratefallet, driver stadig fram beslutninger som fører til angrep på arbeiderklassen og folket i den tredje verden.

TV: Dette har du og jeg vært enige om lenge, altså legge vekt på profittratens fallende tendens. Det jeg mener kommer litt vekk lier, er den politiske revolusjonen. I lang tid befinner vi oss i grenseland for når det er mulig og ikke mulig med overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det avhenger mye av den politiske revolusjonen og hvor den kommer. Hvordan blir situasjonen hvis du har en politisk revolusjon i ett land? Hvordan blir den da i andre land – og hvordan påvirker de det første landet?

I Sovjet gjennomførte de en politisk revolusjon som var en slags blanding av en god gammel bonderevolusjon med en ny teoretisk overbygning, marxismen, og en liten men konsentrert arbeiderklasse som dette var knyttet til. Man kan godt si at dette var en sosialistisk revolusjon ut fra måten den organiserte samfunnet etterpå, men den dro med seg veldig mye fra samfunn før kapitalismen. De brukte faktisk i lang tid sosialismen til å utvikle det materielle grunnlaget til og med for kapitalismen.

TD: Samtidig var de under voldsomme angrep fra imperialismen som la premissene for hvordan denne staten kunne fungere.

TV: Det samme gjaldt i Kina. Men situasjonen vil være helt annerledes, hvis disse revolusjonene kommer i høyt utviklete kapitalistiske land. Det oppfatter jeg som også Tollef Hovigs konklusjon.

Revolusjonær situasjon

TV: Hvis en legger for ensidig vekt på basis, så vil en hele tida bli avskrekket fra å utnytte – når situasjonen byr seg – det som Lenin beskriver som en revolujonær situasjon: Når elendigheten er blitt stor nok på grunn av kapitalismens kriser, når folk føler at de ikke kan holde dette ut mer, – at de må og vil ha noe nytt – og vil fjerne det gamle og at de som styrer ikke klarer å styre lenger.

Da er spørsmålet: Skal man gå inn for revolusjon, forsøke å stille seg i spissen for å organisere en revolusjon eller ikke? Hvis man går for ensidig ut fra Hovigs vektlegging på basis, så blir konklusjonen at man må vente lengst mulig.

TD: Kanskje det er å trekke han noe langt. Men Hovig sier følgende om tre stykker han diskuterer med og til dels polemiserer mot Andersen, Steigan og Ness: «De åpner etter min mening for at en sosialistisk revolusjon kan skje på grunnlag av sosial nød eller skjev inntektsfordeling uavhengig av utviklingsnivået i underbygningen.» Det du sier nå, er at det er helt riktig at en sosialistisk revolusjon vil skje på grunn av sosial nød eller skjev inntektsfordeling?

TV: Ja.

TD: Det er en helt avgjørende utløsningsmekanisme for en sosialistisk revolusjon. Det er jeg enig med deg i. Men samtidig sier Tollef Hovig videre: «uavhengig av utviklingsnivået i underbygningen.» Det er et sentralt poeng å peke på at forutsetningen for at det skal kunne bli en sosialistisk revolusjon, absolutt har noe med utviklingsnivået i basis (underbygningen) å gjøre. En avgjørende årsak til at revolusjonen i Russland til syvende og sist mislyktes, var at utviklingen i den økonomiske basis var kommet så kort, at den nødvendige forutsetningen for å utvikle sosialisme rett og slett ikke var til stede – ihvertfall ikke når de ytre forhold ellers var som de var – med kraftig imperialisme og lite erfaringer med sosialistiske revolusjoner i verden.

Men idag er utviklingsnivået i den kapitalistiske basis i verden kommet et langt skritt videre, spesielt da i de landene som har gjennomgått en industrialisering.

Politisk og sosial revolusjon

TV: Jeg tror det kan være gunstig å dele opp dette med sosialistiske revolusjoner. Marx snakker om en politisk revolusjon og en sosial revolusjon. Han sier at disse ikke behøver være sammenfallende. Mulighetene for en politisk revolusjon kan oppstå før alle vilkårene for en sosial revolusjon er til stede. Ved å gjennomføre en politisk revolusjon kan det virke til at de materielle faktorene i basis blir lagt til rette sånn at en kan gå videre med den sosiale revolusjon. Selvfølgelig krever dette at en må over en viss grense når det gjelder utviklingen i basis, hvis dette skal gå bra. Men det er et felt her – en relativt lang tid da politiske revolusjoner er mulig – da det ikke er så godt å vite om de kan klare å komme videre til den sosiale revolusjonen eller ikke.

En svekket imperialisme i verdensmålestokk, blant annet gjennom kamp mot imperialismen i disse landene sjøl, vil gjøre det lettere for andre land å klare og utvikle seg videre.

TD: Da er det viktig å gå nærmere inn på hvordan man skal utvikle den økonomiske basis etter den politiske revolusjonen for å kunne gjennomføre den sosiale revolusjonen, og befeste utviklingen mot et kommunistisk, klasseløst samfunn

Markedet: En giftig innretning

TD: Noen sosialister mener at markedet kan være er redskap å bruke under sosialismen, for eksempel Kalle Moene og Tone Ognedal. Jeg er veldig opptatt av å forstå markedets rolle. Etter min mening er det en total kortslutning å hevde at markedet har noen rolle å spille i varig forstand, og kan være et hjelpemiddel for å utvikle det sosialistiske samfunnet i en ønsket retning. Det er veldig viktig å konstatere at markedet er en giftig innretning i kampen for det klasseløse samfunn. Markedet er i hele sin natur, hvordan det fungerer og den erkjennelsen den skaper i folks bevissthet – ren gift i forhold til det som er revolusjonens mål.

Det som kjennetegner markedet, er at de som kjøper på markedet signaliserer sine behov ved å kjøpe. For det første forutsettes det da at de faktisk har noe å kjøpe med. Er det noe som gjennomgående kjennetegner markedet slik vi kjenner det under kapitalismen, så er det at folk er veldig ulikt stilt i markedet, store masser har lite eller ingenting å kjøpe med.

Til det kan man si at i et sosialistisk samfunn kan man fikse det gjennom omfordeling. Da kunne vi gi folk et mer likt utgangspunkt til å opptre i markedet. Men: Hvordan fungerer da markedet til å knytte – kommunisere – folks behov til styringen av produksjonen? Jo, markedet er da kjennetegnet nettopp ved at folk ikke deltar i en felles politisk diskusjon om hvordan disse behovene skal tilfredsstilles, men gir sine signaler som anonyme beslutninger hvor hver enkelt foretar beslutning på egen hånd gjennom å kjøpe. Det gjør det umulig å styre produksjonen bevisst.

Vi må slåss for at man skal utvikle en styring av produksjonen sånn at den skjer ut fra en bevisst, politisk beslutning. Folk skal delta og diskutere, og være seg bevisst hva de faktisk beslutter. Det er det ene. Det andre – som er kanskje enda viktigere – er at forutsetningen for at etterspørselen gjennom markedet skal styre produksjonen, er at produsentene prøver å maksimere sin profitt. Poenget er nettopp at de skal innrette produksjonen sin ut fra signalene i markedet fordi de ønsker maksimal profitt. Dermed gjør de det som lønner seg best: innretter seg etter markedssignalene. Det er slik teorien om markedet går.

Det betyr at forutsetningen for at markedet skal fungere, er at produsentene driver i en konkurransekamp med hverandre om å skaffe seg selv maksimal profitt. Markedet baserer seg på egoisme, den enkeltes kamp mot de andre, at hver enkelt bare tenker på seg selv, og gir fullkomment blaffen i de andre. Kort sagt: en giftig innretning som står stikk i strid og i grunnleggende konflikt med arbeiderklassens og folkets kamp for et samfunn der det er folks behov som skal styre produksjonen ut fra en bevisst politisk oppfatning av liva folk ønsker og trenger.

Dette mener jeg ikke kan understrekes nok. Her er det grandiose misforståelser ute og går, og veldig mye illusjoner om markedets mulighet til å fungere som et slags positivt hjelpemiddel under sosialismen.

Diskusjonen videre

TV: Vi må bli i stand til å ta diskusjoner om spørsmål som vi nå har snakket om. På samme måte som vi må diskutere og klarlegge vårt forhold til den marxistiske tradisjonen, og det må vi gjøre fordi det er så mye forskjellig ute og går. Vi veit ikke hvor vi står sjøl lenger.

TD: Det er svært viktig det du sier om behovet for å oppsummere historien, oppsummere kampen for sosialismen og kommunismen så langt. Ideen om at man med fordel kan slå en strek over fortida og starte med «blanke ark og fargestifter tel», er en veldig farlig forestilling. Troverdige er vi hvis vi kan si at ditt og datt var feil, ditt og datt var riktig. Vi har lært av feilene.

Bokomtale

av Erik Ness

Kjersti Ericsson skrev boka Den tvetydige omsorgen med undertittelen «Sinnsykevesenets utvikling – et sosialpolitisk eksempel» i 1974. Fjerde opplag kom i 1990.

Det er lett å dra paralleller til de psykisk utviklingshemmedes historie og situasjon, eller til barnevernet, eldreomsorgen osv fordi sinnsykevesenet i boka nettopp brukes som – som det står i undertittelen – et eksempel.

Forfatteren skriver: «Vi har lett for å mene at endringene i vårt sinnsykevesen (eller psykisk helsevern, som vi sier idag) styres av stadig økende vitenskapelig innsikt og respekt for de sykes menneskeverd, m.a.o. av de ideene fagfolkene og publikum har om sinnssykdom. Etter min mening er det bare på overflaten at det kan se slik ut. De grunnleggende drivkreftene bak sinnsykevesenets utvikling må vi lete etter i samfunnets materielle basis. Måten et samfunn produserer sine materielle goder på: hvilke redskaper det rår over, hvordan produksjonen er organisert, menneskers og klassers innbyrdes forhold til hverandre i produksjonslivet, bestemmer til syvende og sist utformingen av samfunnets øvrige institusjoner. Sinnsykevesenet er ikke noe unntak fra denne regelen.»

Materialistisk tolkning

Tittelen Den tvetydige omsorgen viser til problemstillinger som basis/overbygning, vesen/fremtredelsesform, terapi/oppbevaring, ideologi/økonomi, ufør/overflødig. Motsetninger mellom ideelle eller offisielle tanker og omsorgen som underordnet produksjonens og økonomiens behov – i det føydale og seinere kapitalistiske Norge. Hvor lett det er å la seg lure av fine ord og ikke se hva makta egentlig vil. Jfr debatten om HVPU-reformen i dag.

Oktober-boka Om å lese Kapitalen (side 11) siterer Marx: «I åra 1842-43 kom jeg som redaktør av Rheinische Zeitung for første gang i den kinkige situasjon at jeg var tvunget til å uttale meg om såkalte materielle interesser (…) Min undersøkelse ledet meg fram til den konklusjonen at rettsforholdene liksom statsformene verken kan forstås ut fra seg sjøl eller ut fra den såkalte allmenne utvikling av den menneskelige tenkning, men tvert om har sin rot i de materielle livsforholdene (…) Det materielle livets produksjon er bestemmende for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet.»

Kjersti Ericsson har altså ikke oppfunnet noen ny måte å tenke eller analysere på. Hun sier da også i avslutningskapitlet at boka er «et forsøk på materialistisk tolkning av grunntrekkene i det norske sinnsykevesenets historie». Men selv om hun ikke har «oppfunnet hjulet» er det spennende når teorien brukes så elegant og pedagogisk og avdekker og forklarer, slik forfatteren av denne boka gjør. Men så er Kjersti Ericsson en av de få AKP-lederne som ingen har prøvd å stemple som tåkefyrstinne.

Almuens løsning

Ludvig Dahl var lege og skrev en rapport i 1861 om tvangsmidlet «stokk» som Kjersti Ericsson siterer et utdrag fra: «Den består at 2 tømmerstokke, hver med 2 indsnit, som, når stokkene forenes, danne 2 smale huller. I disse huller anbringes den syges smallægger, derpå nagles begge stokke sammen og skrues fast til gulvbjælkerne. De syge kunne ligge og tildeels sidde, men at ståe eller gåe er altså umuligt (…) Jeg hørte en gammel mand fortælle om sin søster, at hun havde siddet i stok i 16 år. Senere, da hun havde tabt evnene til at gåe, indrettede man et bur inde i stuen; der sad hun i 14 år og i det døde hun for 10 år siden.»

Les Kjersti Ericssons kommentar og analyse: Bur, lenke, stokk og skinnmaske var almuens løsning på det kontrollproblemet sinnsykdom representerte. Stilt overfor de sykes delirier og raseri har bygdas kløktige hoder gjort sine oppfinnelser. Vi er tilbøyelige til å kalle det barbari og grusomhet. Men disse sinnrike innretningene er resultater av materiell nødvendighet. Et sinnsykt medlem representerte en enorm økonomisk belastning på en vanlig familie, gjennom tapet av vedkommendes arbeidskraft. (…) Stokken var den tids rasjonalisering, den tids automasjon. Hvilket enormt teknisk og økonomisk framskritt måtte ikke stokken bety i forhold til følgende ordning, som også Dahl (1859) beskriver: «Skikken medfører i visse egne, at en stor mængde (naboer og tilkaldte) slå sig sammen om at bråholde og på denne måde betvinge de rasende sinnsyge (…)»

«Kanskje er stokken blitt konstruert av en slik fattig, men oppfinnsom bygdekar som gjentatte ganger er blitt hentet fra høsting av en karrig åkerlapp for å holde omgangsvakt over en sinnsyk.»

Oppfølger trengs

Kjersti Ericssons bok gir en ramme, et eksempel på en måte å analysere en sektor i helsevesenet ut fra et materialistisk ståsted. At analysa stopper da boka ble laget – i 1974 – og at jeg ikke veit om andre liknende bøker, gjør behovet for en oppfølger stort. Det er behov for debatt og analyse om offentlig sektor idag blant marxister – og det er ikke få av dem i offentlig sektor idag. Dem som ikke har lest denne boka til Kjersti Ericsson, har noe å glede seg til.

av Jan Hårstad

Den norske m-l-bevegelsens Tysklands-forståelse er et av de tristeste kapitler i dens politiske historie …

Det har vært en katastrofe og det ser ut til å fortsette som en katastrofe. Hvordan skal man forklare at den tyske imperialismens krigsminister, Volker Rühe, reiser land og strand rundt og legger om det norske forsvaret, holder pressekonferanse 31. august, uten at dette besøket blir verken kommentert eller analysert av AKP, RV eller avisa Klassekampen? Hva skal man si om noe slikt? Det er rett og slett ufattelig.

Men selv det ufattelige må det jo finnes en forklaring på. Når det nå snakkes om marxistisk renessanse innen AKP, blir det tvingende nødvendig å foreta en kritisk analyse av hvordan AKP kunne unngå å registrere en ny tysk imperialisme med globale ambisjoner.

Bruddet i 1977

Katastrofen begynner våren 1977 da AKP bryter partiforbindelsene med KPD(m-l). Ved dette bruddet kan det fortone seg som om informasjonsutveksling med det marxistiske tyske venstre også opphører og den akutte uvitenhet inntreffer. Jeg skal spare leserne fra å legge fram sitat fra partiorganet i perioden 1977-91; det er reddsom lesning. Den i Norge som hadde en korrekt analyse av hvordan det norske borgerskapet hadde en strategi for å underordne landets økonomiske struktur under Tyskland, var Jørgen Sandemose i sin førstemaitale i 1979. Leser denne talen om igjen idag, framstår den som et banebrytende arbeid når det gjelder temaet Tyskland – Norge.

For å kunne forstå det som finner sted i Tyskland i dag, er det helt nødvendig å rygge bakover i tid. Det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og Tyskland i perioden 1922-1933 var helt avgjørende for utviklingen av en ny type krigføring, Blitzkrieg, og den var uteksperimentert på steppene i Kazan mange år før Adolf Hitler og hans nazister kom til makten.

I det siste året har det fra norske EF-ideologer, såsom Hermann Smith-Sivertsen og Bernt Hagtvet, kommet psykologiserende demoniseringsprodukt om Hitler, men faktum var at han ble ført fram til makten av det tyske storborgerskapet på en dannet og parlamentarisk helt legal måte. Først betalte de valgkampanjene, deretter satte de han inn for å knuse arbeiderbevegelsen som sto i veien for ønsket om å erobre verdensmakta.

Kazan igjen …

Etter den annen verdenskrig anvender Tyskland seg faktisk av noen av de samme teknikkene som etter den første verdenskrig. En setter inn Franz Josef Strauss som atomminister og forsvarsminister, og de enorme summene som investeres i atomteknologi, kommer også laserteknologi, data, rakett-teknologi etc til gode. I 1976 er da tiden moden til å skaffe seg et militært hemmelig øvingsfelt etter modell av Kazan 1922-33. Valget faller på et 100.000 kvadratmil stort område i provinsen Shaba i Zaire. I dagens kurs betaler den tyske rustningsindustreien 206 millioner DMark årlig for dette øvingsfeltet hvor de tyske mellomdistanserakettene utvikles.

Omtrent på samme tid er faktisk Tyskland en stormakt innen atomfysikk og atomteknologi, noe Strauss i sitt vidsyn aldri hadde noen problemer med å finne gehør for. Alle de nye atombombenasjonene, Pakistan, India, Argentina, Brazil, Irak, Iran, Korea og Sør-Afrika, er i avgjørende grad bygget opp på tysk atomteknologi.

Det sier seg selv at et samarbeide om så ømfintlige ting som atomvåpen forutsetter intime politiske relasjoner som også åpner dørene for økonomiske konsesjoner, preferanser vis-a-vis konkurrenter som Japan, USA etc. Som mange økonomer har betonet, skyldes det tyske økonomiske miraklet, «retur» på de enorme investeringer som de tyske gigantene kunne gjøre i den tredje verden. De tre store innen tysk finans, Dresdner Bank, Commerz Bank og Deutsche Bank, kunne etterhvert etablere seg som verdensbanker. Ikke for ingenting var Alfred Herrhausens (sjef for Deutsche Bank) hovedparole: Globalisering av den tyske økonomien.

Den tyske etterretningsorganisasjonen, Bundesnachrichtendienst, har over 7.000 offisielle ansatte og en anseelig del av disse jobber med våpenhandel utenfor parlamentarisk «kontroll». I 1991 gikk Tyskland fram fra 5. plass i verden til nummer 2 som våpeneksportør. Etter at man i midten av 1980-årene har lesset på morderorganisasjonen Renamo så mye våpen den orket håndtere, er det nå Kroatia som blir overlesset med kvalitetsvåpen. Kroatia er nå en tysk festning takket være et kjempearbeid av Bundesnachrichtendienst.

Et nytt 1933

Avisa Roter Morgen, som m-l-bevegelsen mistet kontakten med i 1977, påviste med stor presisjon gjennom disse årene at det tyske storborgerskapet systematisk arbeidet for å skape grobunn og forutsetning for et nytt 1933. Det var ikke bare AKPs tidligere søsterparti, KPD, som sto for en slik prognose. Også andre strømninger av marxistisk tenkning delte dette synet. Et forbund av tyske trotskister skriver så tidlig som i 1983 i et dokument at «det tyske borgerskapets program er et nytt «Gross-deutsches Reich» for det tyske «herrefolket», rasisme mot jøder og tyrkere og Lebensraum i Østen».

Det er ikke noe problem idag å skaffe seg bred kunnskap og glimrende analyser av den tyske imperialismens planer. Aviser som Neue Arbeiter-presse, Weltrevolution og Spartakist holder et meget høyt nivå og skiller seg fra de hjemlige avisene med en stor teoretisk bevissthet og nøyaktighet.

Til tross for at den tyske imperialismen i samforstand med Høyre og Ap er iferd med å forandre energipolitikk, økonomi og sikkerhetspolitikk i Norge, er de norske marxisters omgang med det tyske spørsmål av tilfeldig og improvisert karakter. Og journalistisk impresjonisme, hvor god den enn er, er noe annet marxisme. Ifølge Lenin krever det siste mye arbeid og en fant ikke sannheten om noe som helst uten hardt arbeid.

Hvis leserne syns denne artikkelen har inneholdt en del provokative spark, så er det helt riktig oppfattet. De nåværende tingenes tilstand i forhold til Tyskland må endres radikalt. En må gjenopprette den klassiske innsikten om at på grunn av Tysklands sentrale posisjon i Europa, og dets dominerende rolle i økonomien, så avgjøres Europas skjebne av det som skjer der.

Jeg har det håp at det nye Røde Fane kan bidra til å kvitte oss med gammelmodige nasjonalreformistiske illusjoner og etablere revolusjonær internasjonalisme såsom dette ble praktisert av Lenin, Luxemburg og Liebknecht. Det finnes ingen annen vei framover.

Tyrkia-Tyskland-alliansen

«De sørlige statene i det gamle Sovjetunionen angripes nå av Russland og tvinges derfor til å skaffe seg utenlandske allierte. Tyrkia og Iran framstår som hovedkandidater for dette. Da framstår Tyrkia som Russlands logiske motstander i dette området: Russland har et nødvendig behov for et svakt Tyrkia da dette landet nå befinner seg i den strategiske situasjonen at det kan hindre den russiske flåtens ferdsel mellom Svartehavet og Middelhavet ved Bospurosstredet. Virkeliggjøringen av de tyrkiske ekspansjonsplanene i det gamle Sovjets sørflanke, kan bare skje på bekostning av Russland.

Tyrkia på sin side kan bare utfordre Russland såfremt det har en mektig alliert på sin side. Det finns riktignok deler av det tyrkiske borgerskapet som av den grunn tar til orde for tettere forbindelser med USA, men siden sammenbruddet av Sovjet har USA praktisk talt stått skulder ved skulder med Russland. Dette er livsviktig for USA for å hindre at Russlands atomvåpen igjen siktes inn på USA.

Det er på en slik bakgrunn at tilnærmingen mellom Tyrkia og Tyskland har skutt fart i de siste to årene. Ved Kohls siste besøk i Ankara ble begge statene enige om en felles ekspansjon i retning Sentral-Asia. Tyskland støtter såvel Kravsjuk-regimet i Ukraina som Sjevardnadses regjering i Georgia. Og via Tyrkia har Tyskland levert store mengder våpen fra DDR til Aserbajdsjan.

For Tyskland handler det om å forsvare den tyske statens livsviktige interesser i den Nære Østen som i Sentral-Asia. Gjennom hele det 20. århundrede besto den tyske utenrikspolitikkens anstrengelser i å utvikle en landforbindeise fra Tyskland over Balkan til disse strategisk viktige og råstoff rike områdene, spesielt til oljefeltene. Det er på denne bakgrunn en må forstå hvorfor den tyske regjeringen i juni offentlig ga Tyrkia sin støtte for å gå til et militært angrep på PKK i Anatolia.»

Oversatt av Jan Hårstad

Litteratur

• Erich Schmidt-Eenboom: Der BND (Econ)
• Wulf: Waffenexport aus Deutschland (Rowolt)
• Olle: Bundesdeutsche Konzerne in der dritten Welt (Lamuv)