Leder
Det kollektive lønnssystemet har nå blitt avvikla i statlig sektor.
Staten hadde inntil for få år siden et regulert lønnssystem der det fantes lønnstabeller og stillingskoder knytta til trinn på tabellene (lønnstrinn), et såkalt normallønnsystem. Det første store slaget mot systemet skjedde da Akademikerne oppnådde en separatavtale i 2016 uten lønnstabeller og der det har blitt praktisert kun lokal lønnsfastsettelse. Det betyr at det for deres del har vært slik at ramma har blitt forhandlet sentralt, mens all fordeling har blitt avtalt lokalt. Siden det ikke er konfliktrett ved lokale forhandlinger, betyr dette at styrkeforholdene endres dramatisk i arbeidsgivers favør. I 2022 kom også UNIO over på denne avtalen.
Det virker tilsynelatende irrasjonelt at faglige hovedorganisasjoner vil gi økt makt til arbeidsgiver, men dette er en konsekvens av at Akademikerne og UNIO ønsker større lønnsforskjeller i staten, noe de har gitt tydelig uttrykk for i debatten knytta til de siste hovedoppgjørene. Akademikerne har argumentert for individuell lønnsfastsettelse i alle år siden utbruddet fra AF i 1997, men at UNIO nå vil ha alt lokalt står i motstrid til deres tradisjonelle politikk i staten, og også til deres lønnspolitikk i andre tariffområder.
At lokal lønnsfastsettelse også er modellen Arbeiderpartiet i regjering foretrekker, blei tydeliggjort under hovedoppgjøret for to år siden. LO Stat ga etter for press fra Arbeiderpartiet og LO-lederen. De gav i forhandlingene fra seg lønnstrinnene og gikk for en avtale med nesten bare lokale tillegg. Resultatet blei nedstemt, men flertallet i LO Stat tilsidesatte et dundrende nei i uravstemning og gikk med på frivillig lønnsnemnd der LO Stat tapte på alle punkter. Akademikerne Stat og UNIO Stat, som streika for å få beholde sine «husavtaler» på lønn, fikk derimot gjennomslag for det i Rikslønnsnemnda.
I år har arbeidsgiversida i staten fått alle hovedorganisasjonene inn på Akademikernes avtale. I årets hovedoppgjør skjer hele lønnsdannelsen på lokalt nivå uten streikerett siden det gis 0 kroner i sentrale lønnstillegg. Det er heller ingen sentrale lønnsbestemmelser i tariffavtalen siden minstelønnssatsene nå er borte. Det er ikke en gang avtalt at det vil bli gitt generelle tillegg lokalt.
Når sentrale tillegg og lønnsbestemmelser forsvinner, er dermed ingen lenger garantert lønnstillegg. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi. Arbeidsgiver sitter med bukta og begge endene, med frie hender til å prioritere som de vil. All erfaring viser at dette innebærer økt trynefaktor – mest til lederne og de som allerede tjener best, og lite eller ingenting til dem arbeidsgiver helst vil kvitte seg med. Dette vil med nødvendighet føre til økte lønnsforskjeller både internt i virksomhetene og mellom virksomheter, og dermed splittelse på og mellom arbeidsplasser og frustrasjon blant dem som ikke får nyte godt av det.
Staten har nå blitt det eneste store tariffområdet i Norge der alle ansatte har all lønnsfastsettelse lokalt. At dette er Arbeiderpartiets lønnspolitikk i staten, er det dessverre liten tvil om. Statsråd Karianne Tung uttrykte stor tilfredshet med resultatet. Hva er det hun egentlig applauderer? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte ikke sikres lønnsutvikling? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse, trynefaktor og all makt til arbeidsgiver på den enkelte arbeidsplass?
Et slikt slag mot de lavtlønte i staten som Arbeiderpartiet i regjering nå har gjennomført, har kapitalistene i NHO hittil ikke klart å påføre de lavtlønte i privat sektor. Streikene i hotell og reinhold er strålende eksempler på lavtløntes kamp for sentrale tillegg.
Det blir tungt å gjenopprette et kollektivt lønnssystem i staten, men etter hvert blir det nok misnøye når forskjellene eksploderer og mange blir gående i årevis uten lønnstillegg.
En ting er i alle fall sikkert. Den tafatte linja til LO Stat har ikke ført fram.