Ukategorisert

Gnistsamtalen med Bjørn Olav Utvik: Den lange arabiske våren – ingen veg tilbake til stabile autoritære regime

Av

Ingrid Baltzersen

I desember 2010 starta det som har blitt kalla den arabiske våren med at fruktseljaren Mohamed Bouazizi sette fyr på seg sjølv. Dette utløyste den tunisiske revolusjonen som fekk fjerna president Zine El Abidine Ben Ali, og inspirerte til demonstrasjonar over heile Midtausten frå vinteren 2011. For å markera at det har gått 10 år sidan starten av denne bølgja med opprør i den arabiske verda, har Gnist intervjua midtaustenforskar Bjørn Olav Utvik.
Bjørn Olav Utvik er professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han har blant anna gitt ut boka Islamismen som kom i revidert og oppdatert utgåve i 2020.
Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist, er Midtaustenvitar og jobbar med integrering av flyktningar i Stavanger. 
Foto: Adrian Dascal

Eg vil starta med eit litt sportsjournalistisk spørsmål: Kva følte du då du såg dei store demonstrasjonane i Egypt for 10 år sidan?

Det var enormt oppløftande. Eg var i Egypt første gongen i 1984, og kjenner mange folk der. For meg var det eitt slagord som sto fram under dei første demonstrasjonane: Inta masri – irfa’ ra’sak, som betyr «du er egyptar, hev hovudet ditt». Etter å ha vore trykt ned så lenge av regimet, så hadde dei endeleg stoltheit. 

Då president Zine el-Abidine Ben Ali flykta frå Tunisia tenkte eg at alt kan skje i den arabiske verda. Frå ein lang periode med motløyse over korrupte og undertrykkande regime som det ikkje gjekk an å gjera med, så gjekk det plutseleg an. Så eg var optimistisk for Egypt også, men såg at det var mange skjær i sjøen på vegen framover. Militæret sat med makta fortsett, det same gjorde heile statsapparatet, domstolar, politiet og sikkerheitsstyrkar. Koalisjonen av krefter som fann saman i dagane der ein demonstrerte mot Mubarak begynte etter kvart å falla frå kvarandre. Så seint som hausten 2011 fann dei saman i demonstrasjonar for å krevja at det skulle haldast val, men allereie våren 2011 låg det kima til ei splitting. Den gjekk dels på det politiske planet: Skulle ein først forhandla fram ein grunnlov på ein konferanse der alle deltok, eller skulle ein raskt gå til val som skulle danna ei grunnlovsforsamling. I dette spørsmålet sto dei sekulære på den eine sida og islamistane på den andre. Det var gode argument på begge sider. Dei som først ville ha grunnlov sa at demokrati forutset at det er etablert ein gjensidig tillit og felles plattform for demokratiet. Dei som argumenterte for det andre synet, Det muslimske brorskapet, sa at no har Mubarak falt, men det er framleis militæret som styrer, så me må få etablert reelle folkevalde institusjonar så fort me kan for å få ein legitim representant for folkemakta.

Men hadde parlamentet og presidenten eigentleg så stor makt? Sjølv om Brorskapet vann fram i parlamentet og fekk presidenten, så klarte dei jo ikkje bli sittande med denne makta?

Presidenten har stor makt konstitusjonelt. Og linja var at ved å få eit folkevald parlament som skulle laga ein ny grunnlov som sørga for at parlamentet hadde reell makt. Eigentleg hadde parlamentet ganske stor makt frå før også, men det styrande partiet NDP sørga for at dei hadde 2/3 fleirtal, så det var ikkje reelt val til det. Så hovudargumentet var å laga reelle val til institusjonane. Problemet var at dei institusjonane som blei sittande frå Mubaraks tid og ikkje blei endra, bevarte nok makt til at dei forpurra heile greia. 

Det parlamentet som blei vald vinteren 2011/ 2012 klarte å halda seg til juni 2012, og så blei dei fjerna av ein domstol. Så då brorskapsmedlemmen Mohammad Mursi blei vald til president i 2012 hadde han ikkje eit folkevald parlament med seg. Dette isolerte han og sette han i ei svak stilling. 

Ein kortversjon som har blitt ståande, utan at eg kan sjå at det er særleg dokumentert, er at Brorskapet vann valet, men dei var udugelege. Men parlamentet sat i 4 månadar før det blei stengt ned, og Mursi blei også kasta raskt.

Men kva gjorde at dei blei kasta, og militæret tok makta tilbake?

Det kan henda at uansett kven som vann fram så var det ikkje mogleg å unngå det som skjedde. Men eg trur det var ein naivitet frå Brorskapet som gjorde at dei satsa på å la militæret vera litt i fred. Den største feilen med grunnloven som blei vedtatt under Mursi er at den let i stor grad militæret få styra seg sjølv. Dei tenkte nok at ein ikkje kunne ta alle kampar på ein gong, ville setta i gang økonomiske og demokratiske reformar først. Men skulle ein klara å halda fast på dei folkevalde forsamlingane og halda folkeleg kontroll over statsapparatet, måtte ein halda på trykket som skapte endringa. 

Hovuddelen av Brorskapet er ikkje særleg revolusjonære, ikkje berre at dei ikkje er for økonomiske sosiale reformar, men dei er skeptiske til rask endring. Så det kom fort til motseiingar mellom dei og dei som hadde demonstrert i gatene, spesielt dei meir venstreorienterte, som ville ha demonstrasjonar for å driva fram reformar. Men Brorskapet ville halda det roleg og ikkje provosera det militære og få gjennomført valet. Så det skapte ein kile mellom dei revolusjonære ungdommane og islamistane. 

Kreftene i opprøret frå vinteren 2011 var Brorskapet og islamistane, revolusjonær ungdom som bestod av både venstreside og frå Brorskapet, og dei sekulære partia. Då dei sekulære partia gjorde det dårleg i parlamentsvalet gjorde dei eit strategisk val om å ikkje akseptera at det gjekk som det gjekk, jobba for å få ein ny grunnlov, bygga organisasjon og komma sterkare tilbake. Dei valde heller å underminera og nekta og godta legitimiteten til dei som var vald. Dei gjekk to rundar på at dei meinte det var for mange islamistar i grunnlovsforsamlinga. Valet hadde gitt 70 prosent islamistar i parlamentet, og 30 prosent av dei var salafiar, ein heilt ny politisk faktor. Det forrykka balansen med at Brorskapet i midten med salafiar på den eine sida og liberal opposisjon på den andre. Det går ei linje frå det som starta våren 2012 og gjennom heile Mursi-perioden som endar med at den liberale opposisjonen backar militærkuppet til slutt.

Men kan ein stola på islamistane? Eller vil dei berre legga ned demokratiet når dei får makta?

Eit grunnproblem her er manglande gjensidig tillit. Men den valdsamme antibrorskapshaldninga som var utbreidd ville eg forstått viss det hadde vore blodspor i historia mellom dei, men det har jo ikkje vore sånn. Frå 80-talet av har islamistar og andre sete saman i parlamentet og i fagforeiningar. Dei har konkurrert om kontrollen og det har vore tilspissa situasjonar, men det har ikkje vore valdeleg. 

Brorskapet sat med den formelle leiinga, men ikkje eigentleg med reell makt fordi parlamentet hadde blitt avsett og Mursi blei vald utan eit parlament i ryggen. Og det var aldri sånn at når Mursi sa ein ting, så sette byråkratiet i gong med å utføra det best mogleg. I den grad islamistane sat med posisjonar, så var det basert på stemmer. Men den andre makta var basert på våpenmakt. 

Fram til juli 2013 blei det sagt at Brorskapet hadde svikta revolusjonen og gått i allianse med militæret. Viss ein tenkte det, ville ein jo frykta at dei ville dra opp stigen etter seg og ta makta. Det var jo ein komplisert situasjon, og i ein sånn situasjon så finst det kontaktar og forhandlingar i kulissane. Men det var ikkje nokon allianse med eit felles mål mellom Brorskapet og militæret. Eg trur brorskapet var for farlege for det, dei hadde ein svær organisasjon over heile landet og hadde eksistert i fleire tiår, dei representerte ein uavhengig kraft. Hadde eit parti utan sterkt organisasjonsapparat utan store eigne ressursar surfa på ei popularitetsbølgje og blitt vald ville det vore lettare for militæret og sagt ok, me kan leva med desse folka. Men eg trur ikkje på noko tidspunkt dei var innstilt på å leva med Brorskapet, dei var for sterke og trugande for dei, og måtte difor slås ned når tida var mogen. 

Kva kunne Brorskapet og dei sekulære partia gjort for å hindra dette?

Det er vanskeleg å skapa ein demokratisk prosess i eit sånt land når det ikkje er gjensidig tillit mellom dei viktigaste kreftene i det folkelege opprøret på den eine sida, og når ein på den andre sida har eit meir eller mindre intakt statsapparat som står klart til å handla når splittinga breier seg i dei folkelege kreftene. Oddsa var dårlege heile tida. Kva kunne ein sagt til kreftene i det folkelege opprøret når dei sto i valsituasjonar? Eg ville sagt til Brorskapet: Gjer alt dokker kan for å skapa alliansar, gjer taktiske retrettar. Brorskapet sa først at dei ikkje ville stilla presidentkandidat. Det var eit uttrykk for at dei ikkje ville pusha for hardt for å bli for dominerande i alliansen. Men så skjedde forskjellig dynamikk som gjorde at det ikkje skjedde likevel, og det er lett å sjå at det ikkje var ideelt. Dei kunne vald å støtta ein nasjonalt respektert person i presidentvalet, som Mohamed el-Baradei. I parlamentet hadde dei ein ide i starten om at vallista Den demokratiske alliansen skulle omfatta mange parti også på liberal side. Men lista sprakk, sikkert på grunn av forhandlingar om posisjonar, og då stilte Brorskapet kandidatar i fleire kretsar enn planlagt. Eg ville sagt til dei andre: Støtt folkevalde institusjonar, og jobb med å bygga organisasjon. 

I juli 2013 då kuppet kom såg eg visuelt for meg i hovudet ei gammaldags vektstong i ein butikk, med noko i den eine skåla og noko i den andre. Viss ein tar vekk det største loddet i den eine skåla, då vippar vekta med ein gong. Då blir det militæret som vinner, tenkte eg. Og det skjedde. Det blei først laga ei regjering med ein sosialdemokrat som statsminister, men det gjekk ikkje mange månadane før det skritt for skritt var vekke. Og det måtte vera mogleg å sjå. Det er tungt ansvar også på den sida.

I Tunisia har demokratiet overlevd så langt, i 9 år. Det har spissa seg til der også, og vippa mot egyptiske tilstandar då dei hadde meklingane som førte til Nobels fredspris. I Tunisia var det kanskje ein fordel at al-nahda var svakare enn Brorskapet i Egypt. I val var dei like store som Brorskapet, men dei hadde mindre organisasjon. Og salafiar stilte ikkje til val. Så ikkje-islamistar har vore i fleirtal, og dei fekk ei koalisjonsregjering. Nahda har balansert og gått med på kompromiss, til dømes ga dei frå seg regjeringa i 2013. Dei fekk vedtatt ein grunnlov som alle stilte seg bak. Dei opptredde kanskje klokare, men det var også eit anna maktforhold mellom partane. Eg har også forstått at sjølv om Tunisia var ein eittpartistat og eit diktatur, så var det ikkje militæret som styrte, så hæren har ikkje ein tradisjon for å gripa inn. Tunisia er også relativt mindre viktig for regionale og internasjonale stormakter.

Fem motseiingar i arabiske verda

Korleis vil du analysera situasjonen i den arabiske verda i dag?

Eg har som gammal maoist sett opp fem motseiingar i den arabiske verda. Den første er folkelege opprør mot autoritære regime – det har me jo allereie snakka litt om. Den andre er konfliktar mellom etniske og religiøse grupper. Den tredje er konfliktar mellom regionale stormakter, den fjerde er innblanding frå ytre stormakter og den femte er krigen mot terror. 

Konfliktar mellom etniske og religiøse grupper 

Det har vore lagt lok på reelle motseiingar som finst i befolkninga i landa i Midtausten, som språk, folkegrupper og religion. Når eit autoritært regime vaklar, så kjem dei til syne. Motseiingane mellom grupper som oppfattar seg som distinkte samfunn har aldri blitt forhandla om eller utkjempa i eit fritt demokrati. Det er konfliktar om ressursar og territoriale grenser, jobbar osv. Dette er motseiingar som finst i alle samfunn, men har her vore haldt nede av autoritære regime, og kjem opp når trykket lettar. 

Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene. I Egypt ser ein historikk om korleis britane har brukt motseiingar. Ein del muslimske grupper vil oppfatta koptarane sine krav som eit trugsmål mot islam. Fordi regimet har vore autoritært er det nytt at koptarane går ut i gata og demonstrerer for krava sine.1

Konfliktar mellom regionale stormakter 

Over lang tid har det vore sånn at stormaktshegemoniet i regionen har blitt svekka. USA overtok hegemoniet etter Storbritannia og Frankrike. Sovjet var også inne ei stund, og etter kvart USA aleine. Sjølv om ein har sett enkelte hendingar som krigen i Kuwait og invasjonen i Irak som kan gjera at ein tenkjer motsett, så ser eg at USA sin evne til å styra regionen er svekka. Russland kome på banen igjen, ikkje minst militært. Det er mykje mindre stormaktshegemoni no enn for 10, 20, 30 og 40 år sidan. Så dei lokale maktene i regionen har ikkje prøvd ut styrkeforholdet mellom seg før i ein open konkurranse, dei har vore låste inne i alliansar med kvar sin stormakt. Men no er det eit slags vakuum, og då fremmer dei sine interesser og føler seg truga av kvarandre, dei har ikkje nokon framforhandla balanse mellom seg. Eg tenkjer spesielt på Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Egypt kunne potensielt vore ei sånn makt, men dei er så skaka av den arabiske våren.

Eg opplever at konfliktane i Midtausten dei siste åra i større grad har blitt grunngitt religiøst og meir kopla på aksen mellom shia- og sunniislam?

Konflikt mellom sunni og shia jo eit eksempel på nivå to, motsetnadar mellom grupper i folket. I Bahrain før den arabiske våren var det ikkje så store motsetnadar mellom shia-partiet al-Wifak og Det muslimske brorskapet om dominans over parlamentet, men då opprøret kom, så gjekk det raskt sånn at sunnigruppene valde å stilla seg bak regimet, i frykt for at shiamuslimane i eit demokrati ville få fleirtal. Så dei følte seg trua viss regimet skulle falla.

Iran har forsøkt å alliera seg med diverse opprørsgrupper i Midtausten, bortsett frå i Syria. Dei har på ein strategisk måteprøvd å bygga alliansar med shiagrupper, Hizbollah er det tydelegaste eksempelet. Dels har det vore ein iransk strategi, og dels har det vore at shiagrupper har sett til Iran når dei har gjort opprør.

Saudi Arabia har vore sentrale i å instrumentalisera motsetnaden mellom shiaislam og sunniislam. Det finst jo oppfatningar i wahabitradisjonen om at shiamuslimar ikkje er muslimar, men myndigheitene har også brukt dette. Dette har skjedd tidlegare også. Saudiske forlag pøste ut anti-shia-skrifter etter revolusjonen i Iran. I tiåret før det hadde det vakse fram islamistiske grupper på alle universiteta i området, ikkje minst i Egypt. Dei var spontant ganske positive til revolusjonen i Iran. Då starta Saudi Arabia ein veldig ideologisk offensiv. Så har det fluktuert, men i denne fasen kor dei er opptatt av å stoppa shia-halvmånen, så har dei igjen henta fram anti-shia-propagandaen. Og spesielt slår dette inn i salafi-gruppene, som har tette band med Saudi Arabia. Dei har blitt brukt veldig aktivt for anti-shia-haldningar.

Det som skjedde i Bahrain er eit lite eksempel på korleis den regionale rivaliseringa og mobiliseringa av sunni–shia-dimensjonen i den har bidratt til å svekka den arabiske våren, sidan ein tidleg fekk dratt opp skiljet mellom shia- og sunnigrupper. Det andre eksempelet på det er Syria, der den iranske støtta til Assad forsterka fiendebildet om at dette var ein shiaallianse. 

Ja, den religiøse retninga Assad-familien høyrer til, alawiane, har jo meir blitt sett på som ganske sekulære folk, ikkje som veldig tydeleg knytt til shiaislam og Iran.

Eg ser på alliansen mellom Syria og Iran som ein strategisk allianse for gjensidig nytte. Det blei etablert under Iran-Irak-krigen, der Syria ikkje støtta Irak. Det same gjeld forholdet mellom Syria og Hizbollah. Det er ikkje noko ideologisk fellesskap mellom Syria og Iran. Baath har ei anna historie, sjølv om partiet kom til å bli alawidominert etter kvart. Så det har passa inn å snakka om at denne religiøse gruppa opphaveleg springer ut av shiaislam.

Houthiene i Jemen er jo ei klart islamistisk gruppe, men den religiøse retninga deira, zaidi-islam, har vore ganske forskjellig frå tolvershia, som er den retninga dei fleste shiamuslimar høyrer til. Så zaidiane har ikkje veldig tydeleg vore ei shiagruppe tidlegare. Men ut frå at dei trengte støtte og Iran ønsker alliansar, så kan ein bruka det at det høyrer til shiaislam for å styrka den alliansen.

Innblanding frå ytre stormakter

Du sa at dei internasjonale stormaktene ikkje er så dominerande i regionen lengre? Men både USA og Russland har jo deltatt aktivt i fleire av konfliktane, og bidratt til at opprøra ikkje har lukkast?

USA fortsett er tungt militært til stades. Men etter den arabiske våren har USA ei meir passiv og reaktiv rolle, utan å setta agendaen. Sjølv om dei var med på bombinga av Libya, så klarte dei jo ikkje å utnytta det. Konfliktane i den arabiske våren har opna opp for Russland. Dei var primært i Syria, men der bidrog dei til å venda krigen. Dei har også vore aktive i Libya med styrker. Men ytre stormakters hegemoni kan ein ikkje snakka om lengre, sjølv om dei er der som ei viktig kraft.

Korfor gjekk det som det gjekk? 

Viss det ikkje var dei internasjonale stormaktene, kva gjorde då at opprøra mange stadar ikkje vann fram?

Ein må sjå på indre styrkeforholda i kvart land der det var opprør, både på styrker og svakheiter på opprørssida, og regimet. Men dei regionale stormaktene hadde mykje å sei. Dei kontrarevolusjonære kreftene fekk massiv støtte frå Saudi Arabia og Dei sameinte arabiske emirata, som hadde svære økonomiske og til dels militære ressursar. Dei var med å planlegga kuppet i Egypt, general al-Sisi visste at det ville komma massiv økonomisk støtte. Og når dei vann Egypt så hadde dei eit viktig strategisk land, det endra den mentale balansen for folka i regionen. Med pengane frå Golfen og sigaren i Egypt fekk dei ein ny posisjon. Og i forlenginga av dette kom stemplinga av Brorskapet som terrororganisasjon.

I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.

Korleis ser du for deg framtida?

Det eg er ganske sikker på er at 2011 berre var starten. Det er ikkje eit status quo som har gjenoppretta. Ein skal ikkje undervurdera kor kraftig skaking dette var av statssystemet i den arabiske verda, det skaka dei heilt i ned i grunnvollane. Ein har jo eksempel som Tunisia, der ein har fått eit anna regime, ein har store økonomiske problem, men demokratiet består. Det er fleire land som er i borgarkrig, som Libya, Syria og Jemen. Ein kan sjå på Egypt, der den arabiske våren blei slått ned til prisen av beinhard politistat som er verre enn dei verste åra under Nasser. 

Ein kan snakka om den lange arabiske våren, det er starten på ein langvarig periode der dei autoritære regima blir utfordra av krefter som vil ha slutt på undertrykking og korrupsjon. Det kan ta fleire tiår, har gått ti år allereie. Men det er ingen veg tilbake til stabile autoritære regime. Drivkreftene som skapte den arabiske våren oppfattar eg at ikkje har blitt borte, og ein viktig faktor var ein ungdomsgenerasjon som ikkje fann seg i å bøya seg for autoritære krefter. Dag Tuastad såg i 2010 ei langvarig svekking i patriarkalsk autoritet, både kvinner og ungdom var meir sjølvstendige. Både i familien, men også overfor andre autoritetar i samfunnet. Dette har samanheng med mange ting. Det er sterke motseiingar knytt til vanstyret til regima. Men også auka ressursar i befolkninga over tid. Fram til i alle fall 2011 har det vore vekst i både utdanning og BNP per innbyggar og inntekt i viktige grupper. Ein har ein stor utdanna middelklasse som har følelse av at dei har krav på å vera med og bestemma, og er mot det låste systemet basert på patron-klient-forhold. Endringskreftene er der. Erfaringa blir ikkje gløymd, det ligger der som utgangspunkt for nye ting. 

I 2019 var det ein slags mini-vår der regimet i Sudan blei styrta, og kor presidenten i Algerie blei pressa til å gå av. Korona begrensar demonstrasjonar no, men det er framleis eit trykk i Algerie. I Libanon og Irak er det store protestrørsler på kvar sin måte. Dette kan bety mykje dritt og forferdelege ting også, som borgarkrigar og kollapsar, men det er ingen veg tilbake til stabilitet.

I Egypt var det ein demokratisk revolusjon i dei åra frå Mubarak fall til kuppet. Det var ein fridom til å ytra seg og organisera seg som ein ikkje har sett sidan mellomkrigstida, kanskje aldri før. Det var boblande aktivitet på alle plan. Ein lukkast ikkje å festa det i eit nytt meir demokratisk system. Men det eksisterte reelt, og det er ikkje til å kimsa av.  

Note

1 Utvik, B. O. (2018). A system to the Chaos?   e Arab Spring Six Years After. I Eggen, N.S. & Issa, R. (red.),  Philologists in the World: A Festschrift in Hounur of Gunvor Mejdell.

Ukategorisert

Borgerlønn – en «quick fix»?

Av

Per Medby

Debatten om borgerlønn, eller samfunnslønn, er kommet på dagsordenen de siste åra, også i Norge. Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal skrev i 2018 bok om temaet. I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk arbeider for borgerlønn. Borgerlønn framstilles ofte som en «quick fix» som løser mange problemer samtidig. Denne artikkelen drøfter kritisk om det også er tungtveiende argumenter mot borgerlønn som kan oppveie de positive effektene.
Av: Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rawpixel


Denne artikkelen drøfter borgerlønn i forhold til andre ordninger ut fra et kortsiktig perspektiv. Det betyr at borgerlønn i et framtidig sosialistisk samfunn ikke dekkes. Det jeg forsøker å diskutere, er hva som vil skje hvis borgerlønn i dagens situasjon kommer i stedet for eller som supplement til andre ordninger. Vil samfunnslønn styrke arbeiderklassens posisjon? Artikkelen tar videre utgangspunkt i det norske samfunnet. Det betyr at ikke alle argumentene som presenteres, vil være relevante i andre land, for eksempel i land med svært dårlige eller helt uten offentlige trygde- og velferdsordninger. 

Det er uklart hva som menes med borgerlønn, og begrepet brukes om til dels svært ulike varianter. Det kan derfor være nyttig med en presisering.

Hva er borgerlønn?

Tilhengere av borgerlønn finnes i hele det politiske spekteret. Det er derfor ikke rart at det mange meninger om hvordan et slikt system kan se ut. Den liberalistiske økonomen Milton Friedman var en av de ivrigste tilhengerne av borgerlønn eller garantert minsteinntekt på et lavt nivå som gis til alle. Dette må ikke forveksles med minstelønn som brukes i en del land med svak fagbevegelse. Minsteinntekten går til alle uansett om de er i arbeid eller ikke. Friedman var forøvrig motstander av minstelønn fordi dette ville forstyrre markedets funksjonsmåte, noe en garantert minsteinntekt ikke gjorde.

Tilhengere av progressiv borgerlønn har på den annen side lansert utforminger som er omfordelende. Noen tenker seg endatil universelle og meget tilstrekkelige utbetalinger som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge folk til lønnsarbeid.

BIEN definerer fire kriterier som må være oppfylt for at en skal kunne tale om borgerlønn: 

  • Den skal være universell. Alle som bor innenfor et definert geografisk område, enten det er en kommune eller en stat, må ha samme rett til å motta ytelsen.  

  • Den skal være individuell, det vil si at utbetalingen skal gå til individer, og være uavhengig av sivilstatus. 

  • Den skal være betingelsesløs. Det skal ikke være noe krav om motytelse i form av arbeid, innsats i sivilsamfunnet eller andre aktivitetsplikter. 

  • Den skal være tilstrekkelig. Det må være mulig å leve av pengene, om enn enkelt og beskjedent. Det normale er å stipulere et beløp som tilsvarer den politiske fattigdomsgrensen, vanligvis 60 prosent av medianinntekten. 

I praksis brukes begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke oppfyller alle de fire kriteriene. Mathilde Fasting viser fem eksempler på ordninger som bare delvis oppfyller kriteriene.  

En variant er såkalt negativ inntektskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler en ikke skatt. Mellomlegget mellom det en tjener og det gitte inntektsnivået, blir kompensert. Det betyr at en som har inntekt under det fastsatte nivået, får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt en har, jo mer kompenseres. De som tjener mer enn det gitte nivået, betaler skatt på all overskytende inntekt. 

En annen variant, som er foreslått og omtalt av professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene, er Universal Basic Share (UBS). Det er en garantert minsteinntekt eller grunnlønn. Minsteinntekten er foreslått som en fast andel av samlet nasjonalinntekt (BNP). UBS knyttes på denne måten til den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.

En tredje variant er en minimumsinntekt som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne være ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøving gjør at ordningen ikke er universell. 

En fjerde variant av borgerlønn omtales gjerne som Partial Basic Income (PBI) eller delvis borgerlønn. Denne er på et lavere nivå enn full borgerlønn og det betyr at den ikke innfrir betingelsen om at den skal være tilstrekkelig. Tilhengerne av denne varianten argumenterer både for at den kan innføres gradvis, og at den vil fungere som et vilkårsløst grunnivå som kan suppleres med behovsprøvde ytelser.

En femte variant er foreslått av den kjente ulikhetsforskeren, professor Tony Atkinson. I flere av sine arbeider har han argumentert for noe han kaller «participation income», deltakelses-inntekt. Deltakelsesinntekten betales ut mot at man yter noe tilbake til samfunnet. Dette vil naturlig nok kreve en god del administrasjon.

Når borgerlønn løftes fram, må det være for at eksisterende velferds- og trygdeordninger ikke regnes som tilstrekkelige eller at de er innrettet på måter som ikke er tilfredsstillende. I det følgende betraktes derfor dagens trygde- og velferdsordninger. 

Ordninger for sosialforsikring

Siden borgerlønn er tenkt som supplement til eller erstatning for øvrige ordninger som finnes i dag, er det først greit å redegjøre for hvilke ordninger for sosialforsikring vi har i Norge i dag. Sosialforsikring er en betegnelse på ordninger som sikrer livsopphold og trygghet ved inntektsbortfall, uforutsette hendelser mm. I dette avsnittet gjennomgås kort de viktigste ordningene som skal ivareta større eller mindre grad av sosialforsikring i dag. 

Et viktig poeng som må nevnes først, er at en rekke offentlige tjenester i Norge fortsatt er tilgjengelige for hele befolkningen uten at det blir krevd noe vederlag fra brukerne. Dette er selvsagt også en viktig form for sosialforsikring. Dette gjelder for eksempel innenfor helse og utdanning. Ettersom disse tjenestene er tilgjengelige for alle aktuelle personer uavhengig av økonomisk evne, virker tilbudet klart utjevnende. I mange andre land må folk betale for slike velferdsytelser, noe som leder til at mange tegner privat forsikring, særlig når det gjelder helse. At borgerlønn skal erstatte disse tjenestene er imidlertid ikke blitt foreslått i Norge. Velferdsordninger av denne typen omtales derfor ikke nærmere i resten av artikkelen.

I tillegg til de nevnte velferdsordningene finnes det to hovedformer for sosialforsikring i Norge:

  • Trygde- og stønadsordninger

  • Sosialstøtte

Folketrygdloven trådte i kraft i 1967, og inneholder flere lovbestemte trygdeytelser. Alderspensjonen er den viktigste og mest omfattende, den er dels opptjeningsbasert, men har også et grunnbeløp. 

Personer som blir arbeidsufør på grunn av sykdom, har en hjemlet rett til sykepenger. Kompensasjonsgraden er 100 prosent, det som ofte omtales som full lønn under sykdom.

Ved varig sykdom skal uførepensjonen sikre at et visst inntektsnivå skal kunne opprettholdes. Det er også etablert flere stønadsordninger i tilfeller med overgang fra sykdom til helt eller delvis arbeidsførhet (attføring og rehabilitering). Kompensasjonsgraden varierer med hensyn til opptjening.

Ved arbeidsledighet skal arbeidsledighetstrygd (dagpenger) kompensere for deler av tapt arbeidsinntekt. 

I tillegg til Folketrygdens ordninger finnes det også tjenestepensjoner hvor offentlig sektor tradisjonelt har hatt de beste ordningene. 

I tillegg er det i Norge mulighet til å få økonomisk stønad etter Lov om sosiale tjenester som ble introdusert i 1964, ofte omtalt som sosialhjelp. Sosialhjelp er tiltenkt personer som ikke kan livnære seg gjennom arbeid, trygd, annet underhold, oppsparte midler, salg av eiendeler mv. Sosialhjelp er dermed preget av en veldig sterk grad av behovsprøving. 

Totale ytelser for Folketrygden og utbetaling av sosialhjelp beløp seg i 2018 til henholdsvis 416,5 og 6,95 mrd. kroner, noe som utgjør om lag 79 000 kroner per innbygger.

Alle de nevnte ordningene har vært og er under sterkt press. Sykelønnsordningen er den eneste som har holdt stand i sin opprinnelige form. Stortingsflertallet vedtok i 2005 å innføre et nytt pensjonssystem hvor risikoen i stor grad blir overført fra fellesskapet til det enkelte individ.

Spesielt hardt rammes folk med dårlig helse og tunge jobber som i perioder er utenfor arbeidslivet eller må ta ut pensjon tidlig. 

Kollektiv sparing gjennom Folketrygden vil bli redusert samtidig som det legges til rette for større individuell sparing. Dermed fører pensjonsreformen til økte forskjeller og at en stadig større del av pensjonssystemet blir privatisert. 

I tillegg til kutt i ytelsene har også kontrollregimet blitt strengere de siste tiårene. NAV ble opprettet for å drive gjennom den såkalte arbeidslinja, en politikk som legger opp til å straffe mottakere av trygd og stønader for å motivere dem til å jobbe. Mistenkeliggjøring og økonomiske straffetiltak har vært gjennomgangstone. Bla. har det blitt innført arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 50 år.

Hva skiller borgerlønn fra dagens ordninger?

Trygdeordninger og sosialhjelp er preget av behovsprøving i større eller mindre grad. Borgerlønn i sin egentlige form skiller seg fra disse ordningene ved at det ikke er noen behovsprøving. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare dersom vedkommende har vært i arbeid og blir arbeidsledig. Tilsvarende innvilges uføretrygd bare til personer som på grunn av sykdom helt eller delvis må redusere arbeidsdeltakelsen. Sosialhjelp gis personer som verken kvalifiserer for arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, eller annen økonomisk støtte, men som av forskjellige grunner ikke har inntekter til å opprettholde en akseptabel levestandard. Dette er en betydelig forskjell mellom borgerlønn og dagens ordninger. 

Borgerlønn som supplement eller alternativ til dagens ordninger

Et viktig spørsmål er om borgerlønn er tenkt som supplement til eller til erstatning for dagens velferdsordninger. I Norge har både Rødt og MDG tatt borgerlønn eller samfunnslønn inn i programmene sine, riktignok bare som forsøksordninger. I Rødts arbeidsprogram for perioden 2017–2021 står følgende formulering: 

Rødt vil ha forsøksordning med samfunnslønn. Dette vil på sikt kunne erstatte sosialhjelp, studielån og flere trygdeordninger. En slik samfunnslønn må som et minimum følge anbefalingene fra SIFO.

 I MDGs arbeidsprogram står følgende formulering: 

De Grønne vil utrede og prøve ut ordninger med borgerlønn for å sikre et anstendig grunnlag for livsopphold for alle borgere. En slik betingelsesløs og universell grunninntekt vil kunne gi alle en større frihet og fleksibilitet til selv å velge hvordan de vil bruke tiden sin, gi motivasjon til å søke og være i jobb, og generelt bidra til økt livskvalitet, oppfinnsomhet og integritet for mange. En godt fungerende borgerlønn vil i tillegg kunne gjøre flere av dagens behovsprøvde velferds- og trygdeytelser overflødig, og slik redusere byråkrati og demotiverende saksbehandlingstid.

 

Rødt og MDG åpner altså (på sikt) for å erstatte dagens ordninger for sosialforsikring med borgerlønn eller samfunnslønn. Ingen av de to partiene er imidlertid veldig spesifikke med hensyn til hvilke ordninger som borgerlønn skal komme til erstatning for.

Venstre var det første partiet som programfestet borgerlønn i Norge som forsøksordning. Men en analyse Stortingets utredningsseksjon gjorde for partiet, anslo at ei borgerlønn på 160 000 kroner ville medføre kostnader på mellom 100 og 600 milliarder kroner. Partiet strøk derfor dette punktet fra arbeidsprogrammet. Også Venstre ville ha borgerlønn delvis som erstatning for ordninger gjennom folketrygd og sosialhjelp: 

At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden. At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp. At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.

Argumenter for borgerlønn

Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne partier og grupper. Deres argumenter har vært at borgerlønn vil kunne fristille kapasitet hos den enkelte, og ta kapasitet vekk fra områder der den ikke trengs, den skal gi arbeidende frihet til å arbeide mindre og den skal gi arbeidsledige eller folk på deltidsansettelser mulighet til å velge i større grad hva slags arbeid de vil ta. Den skal ligge som et sikkerhetsnett til alle, og slik også være med på sikre kjøpekraft. 

Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja Askeland på Radikal Portal i 2013.

Det har også blitt brukt som argument at en grunnlønn til borgere av et land kan være et alternativ til dagens veksttvang og arbeidslinje. Forbruket må derfor ned, og vi må tilpasse oss et samfunn der vekst defineres på en annen måte enn kjøpekraft og produksjon av forbruksvarer. Dette lettes ved borgerlønn, hevdes det.

Ett punkt som videre ofte løftes fram i borgerlønnsammenheng, ikke minst av Eliassen og Omdal (2018), er automatisering av næringslivet. Den gir færre ansatte med økt robotisering, noe som kan øke lønnsomheten dramatisk for næringslivet. Hvis robotene erstatter lønnsarbeid, er det rimelig at dette overskuddet betales tilbake til arbeiderene på et vis, hevdes det. Forslag som ligger framme er at næringslivet skal skatte høyere av overskudd slik at det fordeles ut til samfunnet. Altså vil en robotifisering av industrien kunne dekke (deler) av borgerlønna til de arbeiderne som ikke har arbeid på grunn av dette. 

Et argument for borgerlønn framfor andre ordninger som ofte er blitt framført, er at den er universell. Kontroll og vurdering av den enkeltes økonomiske situasjon vil virke stigmatiserende, og da på en måte som påfører mottakerne en betydelig sosial/psykisk kostnad. Denne kostnaden kan også ramme familiemedlemmer og barn. Stigmatiseringen er kanskje særlig stor i forhold til sosialhjelp. For noen kan denne kostnaden framstå som så høy at de ikke oppsøker kommunenes sosialhjelp. Utbetaling til alle vil fjerne stigmaet, hevdes det. Et alternativ til å innføre borgerlønn kan være å ta opp kampen mot stigmatiseringen av trygdede og sosialhjelpsmottakere. Trygd er et ord som er avledet fra adjektivet trygg og bør være et honnørord.  

Til slutt er administrativ forenkling og dermed lavere ressursbruk til å administrere velferdsordninger, brukt som argument for borgerlønn. Dette argumentet er mest relevant hvis borgerlønn skal erstatte dagens ordninger. Men, også hvis borgerlønn er tenkt som supplement, kan det bli noe lavere ressursbruk til administrasjon, fordi noen da vil falle ut av strengt behovsprøvde ordninger.

Ingen av disse argumentene kan avfeies, men det er viktige argumenter mot borgerlønn som presenteres i neste avsnitt. 

Argumenter mot borgerlønn

Det første viktige argumentet mot borgerlønn er at man ikke kan overleve på borgerlønna når alle skal få dette, gitt at skattenivået ikke økes vesentlig. Det betyr at det er tvilsomt om fjerde forutsetning knyttet til borgerlønna, at den skal være tilstrekkelig, vil holde. Med dagens skattenivå er videre min påstand at en overgang fra dagens ytelser til borgerlønn vil medføre lavere inntektsnivå, særlig for trygdemottakere som etter et langt arbeidsliv har lang opptjening. Dette er ofte folk i typiske arbeiderklasseyrker. For realistiske nivåer på borgerlønna vil derfor de aller fleste som har vært i arbeidslivet, oppleve en kraftig reduksjon i kompensasjonsgraden ved borgerlønn kontra dagens ordninger gitt de samme bevilgningene. Dette er etter mitt syn i hvert fall et sterkt argument mot borgerlønn som erstatning for uføretrygd.

Videre er det av betydning hvilket styrkeforhold det er på tidspunktet borgerlønn blir innført. Bjørgulf Claussen illustrerte dette når han i et avisinnlegg kommenterte Rødts landsmøtevedtak i 2017 om å innføre borgerlønn eller samfunnslønn:

Samfunnslønn. Dersom trygdene blir trappet videre ned, kan det bli en mulighet. Det viktigste da er hvor stort beløpet blir. Idealistene vil sikkert ha det høyt nok til å leve av, men de har ikke makten. Staten vil mest sannsynlig sette beløpet langt nærmere sosialhjelp på ca. 7000 kroner måneden enn en vanlig uførepensjon på 20 000 kroner. På den måten vil folk tape vesentlige rettigheter som vi har i dag. Det er antakelig den materielle virkeligheten bak samfunnslønn i Norge om noen år.

Borgerlønn vil dermed mest sannsynlig ikke innebære samme grad av forsikring mot inntektsbortfall som dagens ordninger gjør. Dette kan eventuelt motvirkes ved å øke skattene. Uttak av oljefondet som i Alaska er også en mulighet. Eller man kan en introdusere nye skatter som for eksempel grunnrenteskatt på oppdrett.

En bieffekt av en overgang fra dagens velferdsordninger til borgerlønn er at det, gitt samme skattenivå, vil medføre økt etterspørsel etter private forsikringsordninger, siden trygdede med lang opptjening sannsynligvis vil komme dårligere ut. Dette kan medføre ytterlige individualisering, slik vi har sett har skjedd med Folketrygdens ordninger. Fra et venstreståsted er dette problematisk. Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt.

Et annet argument mot borgerlønn er at hvis denne gis også til folk i arbeid, blir dette en faktisk subsidie til arbeidsgivere. Lønnskampen kan dermed undergraves. De mest utnyttende arbeidskjøpere vet at deres arbeidere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger. 

Under kapitalismen ønsker kapitalen å ha en reservearme som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen ved nedgangstider, og som sørger for at lønnsnivået presses ned. Arbeidsledighet har fram til nå blitt sett på som et problem. Med borgerlønn eller samfunnslønn vil arbeidsløsheten bestå, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om samfunnsengasjementet vil øke ved overgang til borgerlønn. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Og naturligvis har borgerlønnsmottakere heller ingen kampmidler. De kan jo ikke nekte å motta lønn.

Et alternativ til borgerlønn er jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bunnen. 

Borgerlønn i ekstraordinære situasjoner

Koronakrisen har vist hvor sårbart også det norske samfunnet er, når arbeidsplasser forsvinner over natta.

For massevis av nordmenn var dagene etter 12. mars vanskelige. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende» var plutselig ingen av delene. Solbergregjeringa kom med en pakke: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, men den som etablerte seg i fjor, ville fortsatt ligge svært dårlig an. Utbetalingene fra NAV lot vente på seg for denne gruppa, uten at betalingsforpliktelsene uteble. 

Flere land innførte kontantutbetalinger i denne situasjonen. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, fikk en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.

Dette er varianter av såkalt universell grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). Dette er ikke borgerlønn slik begrepet er definert av BIEN, men det garanterer for midler til å betale for mat, klær og tak over hodet.

Oppsummerende merknader

Det er klart at borgerlønn er å foretrekke framfor rein nød. I land med svært dårlige trygdeordninger kan derfor borgerlønn ha større fordeler enn ulemper. 

Norge har i dag flere ordninger for sosialforsikring. Hvis vi tar utgangspunkt i at borgerlønn skal erstatte dagens ytelser, er det lite sannsynlig at borgerlønn alene vil være tilstrekkelig til å gi borgerne et økonomisk sikkerhetsnett som er like godt som dagens. Omlegging av dagens inntektssikringssystem til et system der samme beløp benyttes til borgerlønn, vil dermed trolig innebære at de fleste sysselsatte vil komme dårligere ut. 

Hvis borgerlønn er tenkt som supplement til dagens ytelser, kan dette stille seg annerledes. Og  situasjonen med koronapandemien har vist at det kan være et behov for et inntektsgolv. Men, dette vil ikke være noen borgerlønn slik det er definert av BIEN. Det spørs også om ikke dagens ordninger kan bygges ut slik at de tar høyde for ekstraordinære situasjoner som kan oppstå.

Uansett er det grunn til bekymring med hensyn til hvordan borgerlønn vil påvirke styrkeforholdene i arbeidsmarkedet. 

Det er selvsagt fullt mulig å, på papiret, lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet. Borgerlønn er uansett ingen «quick fix».

Ukategorisert

Blodpenger til vampyrene

Av

Jorun Gulbrandsen

Denne artikkelen forklarer hvordan kapitalismen fungerer i vår tid, – med blod som eksempel. Den kunne vært om krig og våpen, plyndringa av land i Sør, ødeleggelse av naturen og veldig mye mer. Det finnes mange eksempler på at kapitalismen er menneskeuvennlig, destruktiv og barbarisk, – fordi den er nødt. Den lager fattige som Rachel, Judit og Jimmy – og suger blodet ut av dem etterpå.
Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019) – og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag).
Foto: Pixabay


I Texas, ved grensa mot Mexico, står fattige folk i kø for å gi blod. Eller rettere sagt blodplasma. 90 prosent av all plasma som brukes til medisiner i verden, blir tappa i USA. Der er det mange fattige. De som tar blodet, er milliardærer.

I koronaens tid er jeg blitt nysgjerrig på sterke kapitalistiske aksjeselskaper, som selger tonnevis med blod, eller produkter av blod, rundt i verden. Kina importerer mer enn 400 tonn blodprodukter i året. Hvor kommer alt blodet fra? Målet med denne teksten er å vise hvordan kapitalismen fungerer i vår tid. Jeg har tidligere skrevet om kapitalismens utnyttelse av fisk, avfall, olje og vind i studieboka til Rødt, Forstå for å forandre. I denne artikkelen er utnyttelsen av blod eksempelet på den internasjonale vareproduksjonen. Koronaen har ført til bekymring i mange land, fordi medisinene er varer på et globalt marked. Det gjelder også blodet. 

Blodplasma – et flytende gull

Store farmasiselskaper er ute etter blodplasma. Blodplasma er en væske der de røde blodcellene er tatt ut av blodet. Den ser ut som lys gul saft. Dette plasmaet er fantastisk. Det er de hvite blodcellene som forsvarer kroppen mot infeksjon, og blodplatene som hjelper blodet til å koagulere, de trår til og stenger når vi får sår og blør. Der er også vitaminer, salter og 200 forskjellige proteiner.

Det lages medisiner av plasma, blant annet av proteinet albumin mot stort blodtap og leversjukdommer. Immunproteiner (globuliner) brukes mot dårlig immunforsvar. Plasmaet gis også ved brannskader. Det er mye mer å nevne, men det viktigste her er å si at det er de separate delene i blodet som er interessante for den farmasøytiske industrien.  For når du bruker en liter blod til en person med leversjukdom som trenger albumin, kan du i stedet gi bare albuminen og gi andre deler av blodet til andre. Blodet utnyttes altså bedre hvis du fraksjonerer det, altså deler det opp.  Blodplasma er lettere å håndtere enn hele blodet, for plasmaet kan fryses i 12 måneder. Det kan ikke blodet (som kalles fullblod).

Produkter av blod kan redde menneskeliv. Hva er det som har gjort dette til en global milliardindustri?

Slik blir blodplasma en vare

På Internett diskuterer folk erfaringene sine som blodgivere for plasmaproduksjon. Ett eksempel er Rachel, som drar fra Mexico til en tappestasjon i Texas. I armen får hun en slange som går til en maskin, en sentrifuge, der blodet blir kasta rundt i full fart. De røde blodlegemene er tyngst og synker de til bunnen. Det gule plasmaet er lettere og havner på toppen. Maskinen sender plasmaet til en samlepose. De røde blodlegemenene sendes tilbake til blodåra til Rachel. I USA tappes det mellom 6 og 9 desiliter plasma om gangen, avhengig av hvor tung du er. Så sendes posen til en fabrikk, der den skal bli til medisiner.

Hva skjer med Rachel, når hun lar seg tappe? Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at én gang i måneden er nok. Men i USA har «Big Pharma» stor makt, og det er mange fattige mennesker. Så der er det greit med to ganger i uka med bare et døgn uten tapping imellom. I USA får folk penger for å tappe. Det kan være 20–40 dollar gangen (noen 50). Det heter ikke lønn, men kompensasjon. Selskapet kaller sånne som Rachel for donorer. Givere. Donor centers. Vi skal tenke på veldedighet. Altruisme.

Faktum er at Rachel selger en del av kroppen sin til livets opphold. Hun mista jobben som servitør. Mannen døde. Hun har tre barn, tar bussen som er satt opp gratis fra grensa mellom Mexico og Texas til tapperiet i Laredo. Det minner om bussen i Oslo som kjører folk til og fra Ikea. Judit er ei annen som forteller på Internett. Hun er student og har deltidsjobb i butikk. Hun betaler husleia med lønna og maten med blodplasma. Jimmy har full jobb på en kafe. Tjener lite, men må ha penger til skolesaker og klær til barna og buss. Begge tapper to ganger i uka. Det er minst 900 sentre i USA som tapper blodplasma, antallet øker. De fleste er plassert ved universiteter, i boligområder der det bor mest fattige og aller flest ved grensa mot Mexico. Folk derfra må midlertidige bruke visum til Texas.

Om du er helt uten penger, er 300 kroner veldig viktig for deg! Da kan du ikke være så nøye med helsa di. Flertallet av dem som tappes, har dårlig helse fra før. Mange har blodpengene som sin eneste inntekt. Det er ca. 40 millioner svært fattige i USA. Undersøkelser viser at over 70 prosent av dem som tapper regelmessig, har plager som slapphet og svimmelhet, og det var vanlig å ha mindre protein i blodet, og immunforsvaret svekkes. Dette ses ikke på som et stort helseproblem.

Kapitalismen er global

Selskapet som skal lage medisiner av blodplasma, kjøper produksjonsmidler som maskiner og blod. Blodet kommer praktisk talt gående, gratis. Selskapet kjøper arbeidskraft i alle produksjonsledd, som tilfører produktet mer verdi. Merverdi er målet, ikke omsorg for de sjuke. Pengene fra salget settes inn i en ny produksjon, et nytt kretsløp. Penger som brukes på denne måten, heter kapital. Dette kretsløpet foregår på en global arena. I vår tid er kapitalismen slik at produksjonsprosessen er internasjonal. Hvert element gjøres på det stedet som er billigst. Først og fremst på grunn av lønnsnivået, men også prisen på produksjonsmidler og transport. At den internasjonale produksjonen kan styres over Internett, gjør alt mye lettere.

Den viktigste forskjellen mellom folk i verden er mellom dem som eier produksjonsmidlene og dem som bare eier arbeidskrafta si. Dette klasseskillet preger alt. De som eier, har full kontroll over produksjonsprosessen. De bestemmer hva som skal lages og hvem som skal få (kjøpe). De som ikke eier produksjonsmidler, må selge arbeidskrafta si for å leve. Det er arbeiderklassen. Kapitalismen lever av den og trenger den.

Hvor havner blodplasmaet fra de fattige i USA? Det blir kjøpt og solgt mellom globale aksjeselskaper og fraktes omkring i verden. Et selskap eies av mange selskaper, blodet tappes ett sted, plasmaet deles opp (fraksjoneres) kanskje i en annen verdensdel og selges til land i en tredje.

Selskaper som imperier

Den farmasøytiske industrien har delt verden mellom seg, slik imperialister delte verden etter første verdenskrig. Delinga er midlertidig, selskapene kjøper andre og hverandre og konkurrerer om å være blant de største. De kan få stor makt over landenes helsevesen. Her er noen få eksempler:

Selskapet Grifols har morselskap i Spania og tapper mest i USA. Et senter får vanligvis ca. 1000 givere hver uke. Men langs grensa til Mexico kommer det mer enn 2300 på hvert senter. «Over 45 000 donations are made at our centers daily.» De har 190 sentre i USA og 35 i Europa. Grifols selger tonnevis med albumin til leversjuke (hepatitt) i Kina, og har nå en avtale med Saudi-Arabia. De selger blodprodukter i Norge.

CSL har morkontor i Australia og tapper 190 steder i USA, der de samler 14 millioner liter blodplasma i året. Forsyner Australia med blodplasma. De selger flere tonn med albumin til Kina. De selger blodprodukter i Norge.

Biotest har morkontor i Tyskland, tapper 1,5 millioner liter plasma i Ungarn, Tsjekkia og Tyskland (som gir «giverne» betaling, slik USA gjør) og selger til Kina.

USA forsyner seg sjøl, Canada, Storbritannia og resten av Europa med blodplasma. I Europa er det 300 000 mennesker med kroniske sjukdommer som får plasma fra USA.

Kina og India er verdens største produsenter av virkestoffer til medisiner, og Kina aleine forsyner Norge med all penicillin vi bruker. Kina selger nær 90 prosent av USAs forbruk av antibiotika, 70 prosent av smertestillende medisiner og 40 prosent av de blodfortynnende medisinene deres.

Norge kjøper plasma og plasmaprodukter til sjukehusene fra selskapet Octapharma, et av de største i verden. Hovedkontoret er i Sveits. De har et salgskontor på Jessheim og et større anlegg i Stockholm for produksjon og handel i Norden. Selskapet har 160 tappestasjoner i USA. I dette tallet er 36 nye under etablering, (november 2020). 18 av stasjonene er i Texas.  Strømmen fra Mexico øker.

Noen selskaper har monopol på å selge én medisin over hele verden. Selskapet Gilead er størst i verden på HIV-medisin og kan drive prisene opp. Tre selskaper, Novo Nordisk, Eli Lilly og Sanofil, selger nesten 100 prosent av all insulinmedisin i verden. 10 selskaper dominerer handelen med albumin over hele verden.

Målet for kapitalister er å ha helt eller tilnærma monopol. Da kan de drive prisene opp. Dette kan være utgangspunkt for internasjonale konflikter. For hva om medisinene ikke kommer på grunn av mangel på drivstoff? De som eksporterer vil bruke medisinene sjøl? (Norge mangla bestemte medisiner sommeren 2020, fordi India trengte dem sjøl på grunn av korona). Kan 400 tonn albumin bli tungt nok til å lage politisk press på et importland? Konflikter er nødt til å være det normale i et økonomisk system der drivkrafta er kamp for å tjene mest. Det er allerede konflikter om såkorn, energi, vann, jord og fisk, før vi snakker om medisiner. Verdens folk lever utrygt.

De fattige får ikke

Fattige selger blodet sitt i USA, men de fleste får ingen nytte av medisinene som lages av det. 29 millioner har ikke helseforsikring. I fattige land går blod mest til små barn og kvinner som føder. I rike land går 75 prosent av alt blod og blodprodukter til folk over 60 år. Det er noe å tenke på.

På hvilken side er den norske staten? Den farmasøytiske industrien bestemmer over liv og død, også ved hjelp av patentrettigheter, som i 20 år gir dem rett til å bestemme prisen på medisiner og vaksiner og bestemme at ingen andre skal lage dem. I 1999 ble aids den sjukdommen som flest mennesker døde av i Afrika. Legemiddelkapitalistene kjempa hardt mot at fattige land kunne få lage medisinen – som fantes. De måtte gi seg. Det har redda mange liv. Men halvparten av verdens HIV-pasienter får fortsatt ikke medisin.

Historia gjentar seg. Under svineinfluensaen i 2009 bestilte rike land det meste av vaksinen på forhånd. Høsten 2020 er det noen få store legemiddelselskaper som har solgt koronavaksine, før den er ferdig, til landene i EU og noen flere land med betalingsevne. Til 13 prosent av verdens befolkning. Fattigere land er redd for å bli etterlatt. Sør-Afrika og India foreslo i oktober 2020 i et møte i WTO (Verdens handelsorganisasjon)  at patentreglene skulle mykes opp, slik at landene kunne lage legemidler mot covid-19 sjøl.

At den internasjonale legemiddelindustrien stemte imot, er ikke forunderlig. Men Norge stemte også imot! Sammen med EU, Storbritannia, Brasil og USA. Så foreløpig er det nei. Regjeringa og foreninga Legemiddelindustrien (LMI) sier at et nei var riktig. Fordi det kunne hende at selskapene ikke ville lage medisiner, hvis de ikke tjente penger. Og der traff de spikeren.

Regjeringa har gitt godt over to milliarder kroner til innsamlinger for at ikke bare de rike landa skal ha råd til medisiner. Det er bra. Men det viktigste for dem er å ta vare på industriens rett til å si: «Dere folk i hele verden kan bare kjøpe våre varer og til våre priser». Der ligger milliardene.

Legemiddelindustrien (LMI) er en bransjeorganisasjon, ei forening innafor Norges Industri som igjen er med i arbeidsgiverorganisasjonen NHO. 16 av medlemmene i LMI er norske selskaper, 40 er utenlandske. Norge kjøper det meste som brukes av legemidler fra de største globale legemiddelfirmaene i verden, og som derfor har salgskontorer i Norge. Flere av selskapene har vært i rettsaker på grunn av ekstremt griske priser, som Novartis, med en pris på 300 000 euro for en god kur til én person med leukemi. LMI er en høringsinstans i helsespørsmål i Norge.

En kan lure på hvorfor regjeringa har bestemt at prisen på legemidler som kjøpes til bruk i Norge, på sjukehus og i apoteker, skal være hemmelig. Regjeringa og LMI sto sammen der, resten av helse-Norge var imot.

Før hadde Norge et statlig firma som het Norsk medisinaldepot. Det hadde monopol som grossist og importør av legemidler. I 2001 solgte regjeringa det (Stoltenberg, Arbeiderpartiet) til et privat selskap. Flere tar til orde for å lage et nytt statlig selskap for medisiner. Regjeringa og LMI synes det er en dårlig ide.

Staten tjener mye på legemiddelselskaper. Oljefondet, det norske Statens pensjonsfond utland som styres av Norges Bank og Finansdepartementet, tjente 156 milliarder kroner fra 2014 til 2019 på investeringer i legemiddelselskap, både i dem som driver med blodplasma og de som driver med andre råvarer. 10 prosent av alle investeringene til fondet går til denne produksjonen, som er beskytta av patentrettigheter.

Bør fattige ha lov til å selge leveren sin?

Nesten ingen land i verden betaler blodgivere (i hvert fall ikke offisielt). Men mangelen på blod vil føre til at flere land går over til betaling. Da kommer det nemlig flere «givere». Produksjonen er avhengig av fattige. Når jeg leser om at folk står i kø for å tjene 300 kroner på å gi fra seg det som skal holde kroppen frisk, mens vampyrene er milliardærer, får jeg trang til å rope: – Men så betal dem i hvert fall skikkelig da! 3000 kroner!

Men det ville ikke vært bra. Det ville jo betydd at det var greit å kjøpe kroppsdeler av fattige. Kapitaleierne bruker allerede menneskers fysiske og mentale arbeid. Fem millioner mennesker i verden er ansatt i legemiddelindustrien. Nå går kapitaleierne løs på selve kroppen på flere måter, i tillegg til blodplasmaet. Selskaper annonserer for at velstående folk skal kunne kjøpe bruken av kvinners livmor, – surrogati. I verden selges 40 millioner mennesker som slaver. I Iran er det lovlig å selge ei nyre. I noen land er det et illegalt marked for å selge kroppsdeler, også lever. Bander i India dreper folk for å ta ut netthinna deres og selger den for å gjøre en rik pasient seende. Det er klart sjukehuset skjønner at det er kriminelle som leverer, sjøl om de sier det er en gave fra mor!

Det er fint at det finnes ei ordning med at folk kan gi bort ei nyre mens de lever, og hele kroppen når de dør. Det er solidarisk og menneskevennlig. Men å bruke levende, fattige menneskers kroppsdeler som råstoff i en vareproduksjon, er ikke noe vi bør venne oss til.

Albumin i ris og globulin i bønner!

Albumin og globulin – alle slike stoffer kan utrette mye for god helse! Men ikke hvis tusenvis får dårlig helse fordi andre skal få god. Så nå lønner det seg å være på parti med våre gamle slektninger – plantene! De kom før oss på jorda. Vi har de samme proteinene som dem! I Kina er det folk som i noen år har arbeidet med å samle proteiner som albuminer og globuliner fra planter, for å lage medisiner uten å bruke menneskers blodplasma! Albuminer finnes i nesten alle planter, særlig i frø.  Globulin finnes i alle planter, særlig i bønner og erter. Så om ikke lenge er det kanskje Kina som forsyner verden med albuminer og globuliner, og ikke omvendt! Oppskriftene ligger på nettet.

Mer å lese

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2
Studieboka til Rødt: Forstå for å forandre!

Bestill fra marxisme.no/forlaget.

Ukategorisert

Kampen for Finnheia – mer enn «bare» uberørt natur

Avatar photo
Av

Tonje Lysfjord Sommerli

Utdannet lektor og jobber på Steinerskolen i Tromsø. Har vært med i Gnist-redaksjonen siden 2021 og fokuserer på saker med nordnorsk perspektiv.

Kampen om Finnheia har pågått i snart førti år. Nå har folkelig mobilisering på sosiale medier hjulpet til med å sikre seieren. Gnist har intervjuet Gry Bilvik Navas, en av pådriverne til aksjonen Bevar Finnheia.
Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist. 
Foto: Federico Botto


I nærmere førti år har Arctic Center forsøkt å få tillatelse til å bygge et alpinanlegg og hyttelandsby på Finnheia utenfor Tromsø. Området er et populært utfarts- og friluftsområde som benyttes flittig av Tromsøs befolkning både sommer og vinter. Vinterstid kjøres det skiløyper langt innover på Kvaløya, og mange tromsøværinger har gått på sine første barneski nettopp i dette området. 

«Det er så utrolig mange gode grunner til å bevare Finnheia», sier Gry Bilvik Navas. Gruppa Bevar Finnheia har nesten fire tusen følgere på Facebook, og saken vekker engasjement i hele Tromsøs befolkning, på tvers av politiske skillelinjer. 

– Vi startet denne aksjonen på Facebook i april 2020 fordi vi var flere som opplevde at AC-prosjektet lenge hadde gått under radaren på Tromsøs befolkning. Finnheia er et kjært utfartsområde som setter både følelser og handling i sving. Det faktum at Facebook-gruppa samler følgere fra hele den politiske skalaen viser at mange har følelser knyttet til saken.

I media har Arctic Center-saken blitt fremstilt som en svært polarisert sak som «splitter befolkningen», men er det egentlig tilfellet? 

– Det er fullt ut legitimt å være imot dette byggeprosjektet, da vi har ytringsfrihet i Norge. Det som derimot gir oss følelsen av polarisering er snarere enkeltpersoners journalistiske fremgangsmåter i enkelte lokalmedier. Vi har også sett at folk har blitt blokkert fra Facebook-siden til Arctic Center for å ha kommet med kritiske, men saklige spørsmål til AC. En så stor aktør bør kunne tåle uenighet; når de blokkerer unna uønskede spørsmål og innsigelser, får vi snarere en følelse av tåkelegging.

Navas opplever mediedekningen som svært ensidig, særlig fra landsdelsavisen Nordlys. 

– Mange politikere har fått gjennomgått mye i media, særlig etter at Tromsø Arbeiderparti skiftet retning og tok standpunkt mot Arctic Center, forteller Navas. – Det at AP snur i denne saken vitner om vilje og evne til å ta til seg nye impulser.

Lørdag 25. september 2020 var flere medlemmer av Bevar Finnheia til stede på Stortorget hvor de delte ut vafler og snakket om viktigheten av å ta vare på området. Saken ble i Nordlys omtalt med at aksjonistene måtte «roe ned» og å «slutte å hovere». I lederen omtales også et takkekort som aksjonistene visstnok skal sende til Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen som takk for at AP skiftet mening i saken. 

– Avisa Nordlys er den eneste som har nevnt noe om et takkekort, så her har media i høyeste grad konstruert en stråmann. AP-ordfører Wilhelmsen fikk tidlig en rolle som inhabil i AC-saken, i og med at han er i familie med personer i AC-ledelsen. Det ble totalt samlet inn tretti underskrifter til et takkekort til «ordførerens kontor», altså ikke til ordføreren selv. Så her snudde media virkelig saken på hodet, forteller Gry Bilvik Navas. 

Hun ønsker å takke de mange dyktige, kunnskapsrike folkene som har skrevet gode kronikker i media; særlig har UiT vært en enorm ressurs med mange flinke, kunnskapsrike folk som har bidratt til å sette søkelyset på Finnheias artsmangfold. 

«Nettopp i en slik sak er det viktig at demokratiet fungerer.»

Gode grunner for bevaring 

Det er imidlertid flere grunner enn ren affeksjonsverdi som er viktig for Navas og de andre pådriverne bak aksjonen: 

– Finnheia består av store deler torvmyr, som jo er svært viktig for lagring av karbon. Graves denne opp, vil Tromsøs totale karbonavtrykk øke betraktelig. Tromsø kommune har forpliktet seg til FNs 17 bærekraftsmål og fikk Bærekraftsmerket i 2019. Byggingen av en hyttelandsby og et alpinanlegg vil bryte totalt med disse. I tillegg er Finnheia et kjent beite- og kalvingsområde for reindriften på Kvaløya, og utbygging i området vil true reindriftsnæringen. Et alpinanlegg vil også gjøre Finnheia mindre tilgjengelig for folk, og skape økte sosiale skiller. I dag går vi gratis både i skiløypa og på topptur på Lille Blåmann, mens et alpinanlegg blir et tilbud for de med mest penger. Det bryter radikalt med allemannsretten.

En annen viktig faktor er områdets historiske verdi i et urfolksperspektiv. Allerede i 1995 vedtok kommunestyret i Tromsø at byen skulle være en internasjonal urfolksby. En kulturminneundersøkelse av Finnheia utført av Sametinget i 2018 viser spor etter en samisk sommerboplass som var i bruk helt til tvangsflyttingen i 1920-årene. 

– Slik Finnheia er i dag, kan vi løfte frem samenes fortiede historie, og sammen skape en felles fremtid, påpeker Navas. – Vi kan styrke Tromsøs status som urfolksby, samtidig som området har enorm pedagogisk verdi. Dersom vi utraderer samiske kulturminner for deretter å la turistene prøve samekofter, praktiserer vi kulturell appropriasjon av verste sort! 

Ved å ta i bruk Finnheia på stedets egne premisser kan vi komme naturen i møte og ikke minst spille på lag med samiske verdier og tradisjoner, fremfor å brenne broer.

Viktig å tenke bærekraftig turisme 

Siden Tromsø Kommune fikk FNs bærekraftsmerke i 2019, sa kommunen seg villig til å styre reiselivet i mer bærekraftig retning. «Ordet bærekraft brukes ofte feil», mener Navas.
– Vi kan nemlig ikke gjøre et stort inngrep i sårbar natur og fortsatt tenke bærekraft, slik tilfellet vil være med byggingen av Arctic Center på Finnheia. Et slikt alpinanlegg har blitt fremstilt som en «livredder» for turistnæringen i Tromsø, men i lys av de klimamessige utfordringene vi står ovenfor i dag, synes jeg det blir som å tisse i buksa for å holde seg varm. Det er veldig viktig at både kommunen og reiselivsnæringen tør å tenke innovasjon. Hvorfor ikke tørre å markere oss som en pilotby i bærekraftsperspektiv? Vi må vise vilje og evne til omlegging av reiselivet. Å stemme ned Arctic Center er et viktig steg i prosessen med å fronte bærekraftsmålene.

I tillegg mener Navas at et alpinanlegg ikke er det som vil trekke flere turister til Tromsø.

– Hvis man tror at et prosjekt fra 80-tallet er like relevant i dag som for førti år siden, er man på helt feil spor. Turistene ønsker ikke å oppleve alpinanlegg lik de dem har hjemme; de kommer til Tromsø nettopp for å oppleve den uberørte, utemmede ville naturen. De søker det autentiske, det originale, gjerne utenfor allfarvei. Det finner man ikke i en kommersiell turistmaskin.

Tidligere i år har andre typer rasering av norsk natur fått stor oppmerksomhet i media, blant annet bygging av stålkonstruksjonen over den kjente turistattraksjonen Vøringfossen. Navas synes det er bra at media fokuserer på slike inngrep i naturen. 

– Vi trenger flere mekanismer på plass som beskytter mot slike inngrep. Heldigvis er NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) stadig på banen. De er en viktig aktør for å bevisstgjøre både myndigheter og folk flest om konsekvensene av slike inngrep.

Når gruppa Bevar Finnheia har blitt kritisert i media for å være såkalt «næringsfiendtlig», har Navas en viktig kommentar: 

– Det handler ikke om å være næringsfiendtlig, men om å være utviklingsrettet. Skal vi nå klimamålene, må vi ta naturhensyn med i bildet, også i næringslivet. Vi står overfor et paradigmeskifte i samfunnet hvor stadig flere ser verdien av å verne om naturen for dens egen skyld. Naturligvis vil det storme og buldre litt mens det pågår. Men det er bedre med litt storm og bulder nå, enn med større naturkriser i fremtiden.

Onsdag 30. september 2020 sa kommunestyret i Tromsø nei til Arctic Center, og til bygging av hyttelandsby og alpinsenter. Saken viser viktigheten av motstand, av å organisere seg, og ikke minst, av å kjempe i fellesskap. Nye generasjoner av tromsøværinger og tilreisende kan nyte stillhet og uberørt natur, sommer som vinter i en av Tromsøs mest populære naturperler, helt gratis. 

 

Ukategorisert

Om Koleraland – og om koronaen

Av

Anne Minken

Jeg bor i en by som er farget blodrød i koronastatistikken. Alle medier er fylt av stoff om pandemien. Men nå leser jeg om koleraepidemiene på 1800-tallet. Jeg leser om en annen sykdom som raste i en annen tid, og under samfunnsforhold som har forandret seg mye. Likevel sitter jeg igjen med en underlig fornemmelse av at konfliktene gjentar seg. Mange av argumentene virker kjent. Replikkene har vært framført før. Det dreier seg om interessekonflikter mellom smittevernshensyn og økonomi, krangel mellom medisinske eksperter, prestisje og skarpe fronter. Og Ikke minst dreier det seg om konspirasjonsteorier. 
Anne Minken er historiker. 


KarantenekonflikterDen første koleraepidemien rammet Norge i 1830-åra. Det viktigste mottiltaket fra myndighetenes side var å innføre karanteneplikt for skip som kom fra smittede områder. Skipskarantene førte til økonomiske tap for redere og handelsmenn. Blant annet kom det protester fra jernverkseieren Jacob Aall som også hadde direkte interesser i saka som skipsreder og trelasthandler. Aall pekte på at nesten alle andre europeiske stater hadde lettet på karantenekravene av hensyn til industri og handel mens Norge hadde strammet til. Han mente at følgene av karantenetiltakene ville bli verre enn sykdommen selv. Sykdommen rammet bare enkeltindivider, men virkningene for handel og økonomi ville bli mer omfattende og langvarige. Aall hadde også en viss omtanke for folk flest. Han pekte på at svikt i kornimporten ville kunne ramme «allmuen» hardt. Men han var nok mer opptatt av redernes økonomi. Han mente det var rimelig at staten dekket redernes ekstrautgifter til lønn til mannskapet i karantenetida og kostnadene når varene ble forsinket. Her har vi altså et tidlig eksempel på forslag om pandemistøtte til næringslivet. Aall var en av Norges rikeste menn og nesten like rik på makt og innflytelse. Noen kolerastøtte for rederne ble det så vidt jeg vet likevel ikke, men en løsning som sikkert var bedre for Aall og hans likemenn: Myndighetene innførte betydelige lettelser i karantenelovgivninga.

Smitte eller miasmer

Da koleraen kom til Europa i begynnelsen av 1800-tallet, mente de fleste at det dreide seg om en smittsom sykdom. Derfor ble karanteneforordningen av 1805 satt i kraft. Norge ble rammet av ytterligere tre koleraepidemier i tidsrommet 1840 til 1873. Etter hvert endret synet på smitte seg. Det oppsto skarpe faglige konflikter blant legene. En interessant analyse av disse konfliktene kan vi finne i Lizzie Irene Knarberg Hansens doktoravhandling fra 1985, Koleraen i Christiania i 1853. Avhandlingen er nå tilgjengelig i nyopptrykk i det medisinhistoriske tidsskriftet Michael, supplert med nyttige kommentarartikler (Tidsskriftet Michael: Koleraen i Norge i 1853 og historien om den (michaeljournal.no)

Det store stridsspørsmålet var om kolera var en smittsom sykdom eller om årsakene lå i forurenset jordsmonn og luft – den såkalte miasmeteorien. Leger som hevdet at kolera var en smittsom, sykdom hadde observert hvordan smitten kom til landet med skip fra kolerasmittede områder og hvordan den spredte seg videre langs kysten med innenriks båttrafikk. De hadde også registrert at smitten kunne spres av tilsynelatende friske personer (asymptomatisk smitte). Men tilhengerne av miasmeteorien hadde i utgangspunktet det etablerte universitets- og forskningsmiljøet på sin side. Frontene var skarpe. Kronargumentet var at smittespredning ikke var vitenskapelig bevist. Asymptomatisk smitte ble avvist som helt usannsynlig. 

Økonomiske og politiske overtoner

Den medisinsk faglige konflikten fikk etterhvert klare økonomiske og politiske overtoner og ble løftet videre til politisk nivå. Striden sto, som i 1830-åra, rundt karantenebestemmelser for skip. Motstanderne av karanteneordningen argumenterte med at den førte til arbeidsløshet, dyrtid og sult. Dessuten var det virkningsløst. Koleraen hadde jo rammet Norge til tross for karanteneordningene. Det var også et internasjonalt press. England opphevet karantenen i 1847 og foreslo i 1849 at alle land skulle gjøre det samme. Skipsfarten var en nøkkelnæring i Norge, forbundet med alt som ga rikdom og velstand, så norske myndigheter ønsket å følge England. I første omgang satte den svenske regjeringa foten ned for dette. Men i 1850-åra, midt i en ny kolerabølge, ble karantenebestemmelsene likevel opphevet, først for innenriksfart og noen år seinere også for utenriksfarten. Dette førte til at smitten spredte seg langs kysten. 

Debatten i det medisinske miljøet var kvass. I 1853 fikk den lokale sunnhetskommisjonen i Kristiansand en tilbakemelding fra myndighetene i Christiania:
«Medicinalkomiteen henviste til tumultene i St. Petersburg og Paris og beklaget at en så opplyst forsamling som Sundhedskommissionen i Kristiansand hadde samme oppfatning av sykdommen som smittsom som de mindre opplyste klassene.»

Koleraopptøyer

Kraftsatsen gjorde meg nysgjerrig. Hva skjedde egentlig i St. Petersburg og Paris? Hva vet vi om «de mindre opplyste» klassenes motstand under kolerapandemien? Historikerne har interessert seg lite for det, men noe finnes. I tidsskriftet Social History (2017) gir den engelske historikeren Samuel Kline Cohn en bred oversikt i artikkelen «Cholera revolts – a classtruggle we might not like».

Artikkelen er en sammenliknende studie av kolera-opptøyer over et stort geografisk område – fra asiatisk Russland til New York og Quebec. Opptøyenes omfang, form og motivasjon varierer, men Kline Cohn identifiserer en felles underliggende konspirasjonsteori: De rike sprer kolera for å kvitte seg med et overskudd av fattigfolk. Cohn beskriver innholdet i konspirasjonsteoriene som nesten skremmende like, til tross for at opptøyene fant sted over et stort geografisk område, og det ikke fantes spor av direkte forbindelser mellom de forskjellige opprørsgruppene. En teori har vært at slike konspirasjonsteorier oppstår når en sykdomm er ny og ukjent, men kolerakonspirasjonen holdt stand under alle epidemiene utover 1800-tallet, også når sykdommen etter hvert ble velkjent og kolerabakterien var identifisert. 

Det var stort sett fattigfolk som deltok i opptøyene. Kvinner var ofte svært aktive. Raseriet ble rettet mot de herskende klassene og spesielt legene. I mange tilfeller stormet mengden rådhus, hospitaler og sykestuer. Minoritetsgrupper som jøder og rom ble bare rent unntaksvis angrepet. Noen trekk ved kolerasykdommen kan gjøre det nærliggende å gripe til konspirasjonsteorier. Sykdommen inntreffer brått og kan føre til død i løpet av svært kort tid. Symptomene kan ligne på forgiftningssymptomer for eksempel etter inntak av rottegift. Koleralik kan ha krampetrekninger også etter at døden har inntruffet. Det bidro til en sterk frykt for at folk kunne bli levende begravet (jfr. Prøysens koleravise). 

Opptøyene i St. Petersburg i 1832 skal ha startet som en protest mot karantenetiltak og veisperringer, men den videre utviklingen følger et mønster som var langt mer vanlig. Mengden angrep byens kolerahospital og banket opp sanitetspersonalet. Slagordet var: Død over alle leger! Legene ble beskyldt for å ha forgiftet byens brønner. 

I Paris var bevegelsen mer sammensatt. Mange av deltakerne tilhørte yrkesgrupper som ble rammet av smittevernsbestemmelser. Det dreide seg blant annet om brukthandlere, søppelkjørere, fillesamlere og gateselgere som solgte vann og frukt. Men bevegelsen besto også av religiøse fanatikere som mente koleraen var guds straffedom for regjeringas reformpolitikk. Det var altså både økonomiske og politiske motiver blant aktørene, men grunnfortellinga i opptøyene var også her at legene forgiftet folket. Leger ble angrepet og en pleier ble druknet i Seinen. 

På de britiske øyene finner vi i startfasen en særegen variant av konspirasjonsteoriene. Utgangspunktet var en sak hvor det ble avslørt at 16 mennesker var myrdet og likene deres solgt til bruk i anatomiundervisning. Under opptøyer i 1831 ble det anatomiske instituttet i Aberdeen brent ned til grunnen. I alt var det 72 større koleraopptøyer på de britiske øyer, og mistanken om stjeling av lik spilte etter hvert mindre rolle. Den sentrale fortellinga dreide seg om at overklassen ønsket å begrense fattigbefolkninga. Det ble hevdet at legene fikk betalt 5 pund ekstra for hver person de drepte. 

Dagens pandemiprotester

I beskrivelsene av pandemiopptøyene på 1800-tallet får vi et inntrykk av at de var spontane, sterkt følelsesstyrte og ofte voldelige. Under dagens pandemi dreier det seg om velorganiserte demonstrasjoner. Slike protester har funnet sted over hele Europa og samlet til dels store menneskemengder. Aksjonene har stort sett forløpt på fredelig vis. Bare i enkelte tilfeller har de utartet til slåssing og arrestasjoner. Arrangørene framstår som opplest på statistikk og medisinske teorier. Sånn sett skiller de seg tilsynelatende fra de uvitende, overtroiske og lettlurte 1800-talls aksjonistene. Deltakergrunnlaget er opplagt breiere enn på 1800-tallet. Det er neppe de fattigste som deltar, og det er heller ikke noe som tyder på at demonstrasjonene har en utpreget arbeiderklasseprofil. Politisk har nok demonstrasjonene helt mot høyre. Fra Tyskland og Italia hører vi om betydelige innslag av ny-nazister og fascister blant deltakerne. 

Demonstrasjonene har vært direkte rettet mot myndighetenes smittevernsrestriksjoner. «Frihet» har vært ett av de sentrale stikkorda for parolegrunnlaget. I Berlin i september var en av hovedtalerne Robert Kennedy jr. Han trakk linjene til sin mer berømte onkels tale under Berlin-blokaden i 1963 med følgende kraftsats: «today Berlin is again the front against totalitarianism». I karakteristikkene av smittevernspolitikken sitter ord som «fascisme» og «diktatur» ofte løst. 

Konspirasjonsteorier

Ikke bare myndighetene, men også storkapitalen, og spesielt medisinindustrien, er sentrale skyteskiver for aksjonistene. Vaksinekapitalen kommer til å håve inn profitt. Finanskapitalen har en sinnrik plan. Hensikten er å innskrenke folks demokratiske rettigheter på varig basis og erobre monopolmakt ved å ødelegge økonomien. Et gjennomgående budskap er at media og myndigheter lurer oss. En sykdom som ikke er særlig alvorlig brukes som påskudd av de rike og mektige. Det jukses med dødstall og tester. Vi blir systematisk ført bak lyset. 

Under ebolaepidemiene i Vest-Afrika oppstod det også konspirasjonsteorier. Røde Kors ble anklaget for å forgifte folk. Helsearbeidere, leger, politikere og journalister ble angrepet og i noen tilfeller regelrett drept. «Folk som legges inn på sykehus, kommer ikke ut igjen i live!» og «Ebola er en løgn!», ropte protestantene. Dette er Afrika, tenkte nok noen. Sånt skjer ikke her hos oss. Men pandemier genererer tydeligvis konspirasjonsteorier uavhengig av geografi og tidsalder.

Koleratid og koronatid

Koleratidas kampanjer for å oppheve karantenetiltak har også sine klare paralleller i dagens pandemi. Særdeles aktiv lobbying fra Norsk Industri førte til oppheving av kontrolltiltak og økt importsmittede. De samme elementene finner vi i skandalen rundt Hurtigruten. EUs smittevernbyrå (ECDC) går inn for å oppheve alle innreiserestriksjoner mellom europeiske land. Begrunnelsen har vært at koronasmitten har slått rot over hele Europa. Heldigvis ser det ut som om norske myndigheter setter foten ned for den slags fri flyt. 

Miasme-teoriene kan vi smile litt overbærende av i dag. Ingen tviler lenger på at kolera er en smittsom sykdom. Det er også godt kjent at kolerasmitte kan føres videre gjennom personer med få eller ingen symptomer. Men hvordan kunne miasme-teorien opprettholdes over så lang tid? Det spørsmålet kan det fortsatt være noe å lære av. Hovedsvaret ligger kanskje i sammenblanding av vitenskap og økonomiske hensyn. Miasmetilhengernes syn passet best med næringsinteressene. Hvis sykdomsårsaken lå i de fattiges skittenferdige bosteder, kunne næringslivet fortsette som før. 

Miasmetilhengerne innrømmet etter hvert at kolera kunne smitte, men de holdt likevel fast ved sin hovedforklaring. Smitte fra person til person kunne nok forekomme, men var ikke viktig. Det handlet åpenbart om prestisje og om et behov for å holde rekkene tett. I dag kan vi kjenne igjen noen sånne faktorer i synet på asymptomatisk smitte og diskusjonene rundt bruk av munnbind. I starten av 2020 var flere medisinske eksperter raske med å avvise at covid 19 kunne smitte asymptomatisk. En mer åpen holdning og videre testkriterier kunne kanskje ha begrenset spredningen på sykehjemmene, men først etter en rekke nye utbrudd i høst foreslo FHI å vurdere regelmessig testing av sykehjemsansatte i områder med høy smittespredning. «Manglende vitenskapelige bevis» var et kronargument i debattene om bruk av munnbind. Det ble hevdet at munnbind kunne føre til mere smitte. Ingen eksperter har i etterkant stått fram og innrømmet at de kanskje var litt for bastante her. I stedet har vi fått en slags glidende overgang. Det er åpenbart at fenomener som prestisje og laugsånd ikke automatisk avskaffes av medisinske framskritt.

 

 

 

   
 

 

Ukategorisert

Frihet og liv er ett

Av

Morten Falck

Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt og så uundværlig
som menneskets åndedrett.»

(Nordahl Grieg: 17. mai 1940)


Drømmen om kommunismen springer ut av menneskets lengsel etter frihet. Kommunismen er den samfunnsformen der denne lengselen blir virkelighet. Kampen for menneskenes frihet har alltid vært kjerna i kommunismen, og kommunistenes inspirasjon og målsetting. Er det ikke et paradoks at kommunismen i våre dager blir forbundet med undertrykking, fengsling og forfølgelse?

Foto: Pixy.org

Dette er borgerskapets største ideologiske seier, og skal vi greie å vinne oppslutning om kommunismen, må vi gjenreise denne drømmen, og vise at det kommunistiske samfunnet faktisk er forutsetninga for å realisere menneskehetens aller største drøm: Drømmen om frihet.

Skal vi klare dette, er det helt nødvendig å være krystallklar når det gjelder spørsmål om frihet og menneskerettigheter. Overalt må vi reise kampen for friheten, overalt må vi peke på borgerskapets hykleri og den skrikende motsigelsen mellom borgerskapets offisielle bekjennelser til friheten og dets egen praksis med undertrykking, utbytting, tortur og drap. Og vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende, enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.

Så lenge klassene eksisterer, så lenge det finnes en stat, vil friheten være begrenset på noen områder, for noen grupper. Men sosialismen må ikke bare innebære større frihet enn kapitalismen, den må også utvikle seg i retning av å utvide friheten. Den skal jo være en overgang til et samfunn uten undertrykkelse, uten klasser, uten utbytting.

Hvis ikke vi greier å erobre troverdighet på dette området, vil vi ikke kunne vinne større oppslutning om kommunismen. Derfor er det nødvendig å være krystallklar. Og å vise i praksis at vi mener alvor. Sånn som verden ser ut, bekreftes marxismens analyser og teorier hundre ganger hver dag, i alle mulige sammenhenger. Det finnes nesten ikke ett eneste samfunnsmessig spørsmål som ikke hver eneste dag demonstrerer nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen og privateiendommen, vareøkonomien og markedet. Men hva skal vi erstatte det med? Hvem peker på alternativet? Hvem holder menneskehetens gamle drøm i live?

I. På hvilke skuldre står Marx?

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood. Men omkring år 1500 skjer det noe nytt. Borgerskapet er blitt forholdsvis sterkt, det begynner å røre på seg for å markere sine egne behov. Det nærmer seg tida da borgerskapet starter kampen for å erobre makta. Det er ikke mulig uten i allianse med alle andre undertrykte klasser, og borgerskapet skaper gradvis idéen om frihet for hele menneskeheten, om menneskets rettigheter. I denne perioden, borgerskapets tidlige vår, er motsigelsen mellom borgere og proletarer bare så vidt i sin begynnelse, nesten ikke synlig. Borgerskapets kamp for frihet tar form av en kamp for hele folkets frihet.

1. Thomas More setter fingeren på problemets kjerne

1500-tallet er renessansens århundre. Kunst og vitenskap sprenger seg ut av føydalismens stengsler, først i Italia, etterhvert lenger nordover i Europa. Humanismen er den ideologiske overbygninga for det framvoksende borgerskapet. Fornuften blir retningsgivende, ikke bare troen.

Og det er humanismen som videreutvikler den store drømmen om frihet. Klarest ser vi det kanskje i Thomas Mores strålende bok Utopia, som blei grunnlaget for en hel litterær tradisjon (1). Her retter han en flengende kritikk mot samfunnsforholda i England på begynnelsen av 1500-tallet (boka kom i 1516). Veveriene i Flandern gjorde det svært lønnsomt å eksportere ull. De engelske jordeierne la om til sauehold i stor stil, og fordrev dem som dyrket jorda. Gjennom en hardhendt ekspropriasjon av småbrukere og leilendinger oppsto en enorm sosial nød, der horder av mennesker ikke hadde annen utvei enn å tigge og stjele for å opprettholde livet – og begge forbrytelser blei straffet med døden. Første delen av boka er en direkte kritikk av det engelske samfunnet, lagt i munnen på den erfarne sjømannen Rafael Hythlodaeus (som betyr vrøvlemester), andre delen er Hythlodaeus' beskrivelse av samfunnet på øya Utopia (navnet er et ordspill som kan bety både «ingen steder» og «godt sted»).

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det engelske borgerskapets behov i Thomas Mores beskrivelse av det utopiske samfunnet. Den speiler trangen til erobring og det unge borgerskapets asketiske flid, som vel hundre år seinere skulle gi engelskmennene en borgerlig revolusjon i puritanske kledebon. Dessuten har boka en avvæpnende, jordnær humor som nok var et godt forsvar mot sensuren.

Thomas More peker klart og tydelig på årsaken til at utopierne er frie og lykkelige. Det vil si at han peker på årsaken til at folkene i England og Europa ikke er det. Det er ikke bare det at utopierne forakter ytre velstand og vurderer utvendig prakt og edle metaller som foraktelig og lite verdt. Men de kjenner ikke privateiendommen. I det utopiske samfunnet er alle ressurser felleseie, og alle arbeider på like fot og like mye (2). Arbeidets produkter fordeles fritt til alle, etter behov. Innbyggerne bare henter det de har behov for, det er rikelig til alle.

Eksproprieringa av de engelske bøndene var en konflikt om eiendomsretten. Men Thomas More stiller ikke kravet om en liten jordlapp til alle. Han greier å se framover, mot en virkelig løsning på problemet. Det er en form for kommunisme More skildrer. Til forskjell fra den urkristne kommunismen er Thomas Mores ikke bare begrunnet i moral og idéverdenen, men i de materielle vilkåra. Det var mulig for Thomas More å se at privateiendommen var ondets rot, og at samfunnsressursene var rikelige nok til å forsørge alle samfunnets medlemmer godt hvis de ble likt fordelt, og den snyltende overklassens luksusforbruk blei avskaffa.

More levde i ei voldsom tid. Drømmen om frihet materialiserte seg i store opprør som feide ikke bare over England, men over store deler av Europa. I 1525, ni år etter at han ga ut Utopia, feide de revolusjonære bondekrigene over Tyskland. Og opprør og stridigheter satte Gustav Wasa på tronen i Sverige og skapte den svenske nasjonalstaten. I disse opprørene var det bøndene som reiste seg – i Tyskland med krav om «Fryheit» (frihet) på sine faner. Ikke noen av disse opprørene førte til føydalismens fall, men de var voldsomme, blodige klassekonflikter som dreiv historien framover. Neste århundre skulle se det revolusjonære borgerskapet ta makta i de første borgerlige revolusjonene, i Nederland og England.

2. Et skritt videre: Milton forsvarer ytringsfriheten

Den vakre visa Din tanke er fri, som synges ved humanetiske konfirmasjoner i Norge, skriver seg fra bondekrigens Tyskland. Men bondekrigen led nederlag, og om ingen undertrykker noen sinne kan tvinge tanken, kunne de iallfall tvinge de tenkende til å holde kjeft. Med ytringsfriheten var det smått bevendt, og i den engelske revolusjonen skulle den få sitt teoretiske forsvarsskrift.

Thomas More måtte kamuflere sin kritikk av det engelske samfunnet som en fortelling fra en ukjent øy i Den nye verden, lagt i munnen på en oppdiktet sjømann og med mange reservasjoner. Boka blei til og med skrivi på latin, og gitt ut i Frankrike. Det var den harde engelske sensuren som tvang sjøl en så framtredende mann som More til å være så fordekt. Sensuren rammet alle. De færreste tenker over det, men Shakespeare skreiv under en knallhard og vilkårlig sensur som tvang ham til å gjemme bort alle politiske tanker. Et interessant eksempel er den passasjen han bidro med til et stykke om Thomas More, hvor manuskriptet finnes bevart med sensurens strykninger (3). Den som ikke prøver å lese mellom linjene hos Shakespeare (og andre engelske forfattere fra 1500- og 1600-tallet), går glipp av denne litteraturens store samfunnsmessige innhold, og skjønner verken litteraturen eller historien (4).

Den formelle forankringa for sensuren hang mye på et system med monopoler og lisenser, der trykkerne var ansvarlige for litteraturen og utøvde en hard overvåking og jakt på illegale trykksaker. Men i 1640 løsna det. Sensuren blei oppheva. Shakespeare var død, men John Milton var i høy grad aktiv. Blant det han offentliggjorde, var et par brosjyrer om skilsmisse, der han gikk inn for å utvide adgangen til å skille seg. Det førte til voldsomme reaksjoner, og forsøk på å gjeninnføre sensuren. Milton forsvarte seg gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet (5). 1644 er det året da ytringsfriheten får sin prinsipielle formulering. Miltons argumentasjon holder den dag i dag, sjøl om vi nok ville gitt den en mer verdslig form. Den engelske revolusjonen som Milton er uløselig knytta til og en av de fremste talsmennene for, hadde et strengt pietistisk uttrykk.

Så Miltons argumentasjon har en strengt kristen form. Han starter med å sammenligne det å forby en bok med å ta livet av en mann – det er bare det at boka er et reint åndsprodukt, så det er verre å forby den. Det er å angripe en udødelig sjel. Han hevder at ingen av antikkens store kultursamfunn noen sinne fant på å forby bøker, og sensur har heller ingen støtte i Bibelen. Han siterer apostelen Paulus: «Prøv alt, hold fast på det gode.» (1. Tess., 5:21.). Men kjerna i argumentasjonen hans er sånn:

Sensur har ingen virkning på tanker. Det nytter ikke å forby tanker og meninger, derfor er forbud mot bøker meningsløst. Tankene vil være der likevel, man får bare ikke tak på dem, de kommer ikke åpent fram.

Dersom man forbyr de onde tankene, vil de overleve i det skjulte, i hodene hos mennesker som ikke tør å si hva de tenker og mener. Fordi de ikke blir prøvd i åpen debatt, vil de heller ikke bli avslørt som onde, og overleve. Sensur er direkte skadelig, fordi det hindrer og hemmer kampen mot de onde tankene. Og når vi ikke kjenner de onde tankene, vil vi heller ikke kunne verge oss mot dem. Vi vil ikke kunne vurdere dem og kjenne dem for det de er, men vil stå forsvarsløse, og de onde tankene vil få større utbredelse enn om de kunne vært lagt fram åpent.

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

Sensur og forbud vil også undergrave folkets enhet (som var et viktig argument i 1644, kanskje verdt å tenke gjennom også i 1999). For en enhet som ikke er bygd på bevisst diskusjon mellom alle forskjellige (splittende) synspunkter, er skjør og ubestandig, den sprekker når den blir utsatt for press. En slagkraftig enighet forutsetter frihet til å legge fram alle meninger, og en åpen diskusjon. «Meninger hos gode menn er ikke noe annet enn kunnskap som er i ferd med å bli skapt.»

«Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter,» sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten. Den lille brosjyren, formet som en tale til det engelske parlamentet, fikk likevel ingen stor virkning da den kom. Sensuren ble gjeninnført og bortsett fra enkelte perioder med lettere regime, varte den lenger enn Miltons levetid. Kanskje var det noen som så seg mer tjent med makt enn med sannhet – og attpåtil så en motsigelse mellom de to?

3. Mannen fra de to revolusjonene

Først i 1695 blei den engelske forhåndssensuren oppheva. Og da var det, som Christopher Hill bemerker, mer begrunnet med økonomi enn med hensyn til friheten: Sensuren var en hindring for produksjonsfriheten i en blomstrende boktrykkerbransje.

Slik har det seg at de franske opplysningsfilosofene i det neste århundret kunne finne inspirasjon i en engelsk litteratur der tanker og synspunkter blei lagt åpent fram. Kapitalismen hadde tatt makta i Nederland og England, og borgerskapet utviklet seg og vokste i Frankrike og andre europeiske land.

1700-tallet er opplysningsfilosofenes tid. De snudde og vendte på alt, på statsskikk og styresett, på religion og jus, på kunst og filosofi, og vendte hver stein i det menneskelige livet. Montesquieu, Voltaire, Rousseau, Diderot og Condorcet er blant de store navn i menneskenes historie, fordi de la det ideologiske grunnlaget for borgerskapets store revolusjon i Frankrike. Men det var mange andre navn i koret. Ett av dem var den italienske markien Cesare Bonesana de Beccaria, som i sitt lille skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff) i 1764 gikk til angrep på inkvisisjonens grusomheter, påviste at tortur og dødsstraff verken forebygger eller minsker kriminaliteten, og la grunnlaget for en «moderne» strafferett. Som ennå ikke har vunnet allmenn oppslutning.

1700-tallet er også de store revolusjonenes århundre. Det var i Amerika at opplysningsidéene først ble materiell virkelighet gjennom en borgerlig revolusjon. Her var framtredende borgerlige intellektuelle i virksomhet, som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som begge var tilhengere av opplysningsfilosofien. Men om noe enkelt skrift skal ha æren for å ha satt i gang den amerikanske revolusjonen, må det være Thomas Paines vesle brosjyre Common Sense (Sunn fornuft), som kom ut anonymt den 10. januar 1776, og blei revet vekk i femtiseks utgaver før året var omme. Hvis en forfatters suksess skal måles etter opplag, er det tvilsomt om noen forfatter i historien kan måle seg med Tom Paine (6).

Den amerikanske revolusjonen proklamerer den 4. juli 1776 for første gang prinsippet om visse rettigheter som er felles for alle mennesker, med Thomas Jeffersons berømte ord i uavhengighetserklæringen:

«Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, at de av sin skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken.»

I 1791 vedtok Kongressen en Bill of Rights, som består av 10 tillegg til grunnloven. Det mest berømte er kanskje det første (First amendment, for den som ser amerikanske TV-serier), som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å klage til regjeringa (7). Retten til eiendom er ikke slått fast i den amerikanske konstitusjonen. Likevel var retten til eiendom sentral for «grunnlovsfedrene», det var jo nettopp deres kapitalistiske eiendom som var truet av den engelske kolonimakta. Først og fremst denne trusselen dreiv dem til opprør og løsrivelse.

Både Thomas Jefferson og Benjamin Franklin var amerikanske sendemenn i Frankrike, og ble tatt imot med åpne armer. De var representanter for revolusjonen, opplysningen, menneskets naturgitte rettigheter. I 1789 fulgte det franske folket i amerikanernes spor i en revolusjon som skulle ryste Europa og besegle føydalismens skjebne. Både Jefferson og Franklin reiste hjem det året, men Thomas Paine, som var kommet til Frankrike i 1787, skulle komme til å oppholde seg i Frankrike store deler av de følgende årene.

For at borgerskapet skal kunne beseire føydalstaten, må det samle alle folkelige krefter bak revolusjonens faner. Formuleringen av allmenne menneskerettigheter er et ideologisk uttrykk for dette behovet. Den franske deklarasjonen om menneskerettighetene, som den revolusjonære nasjonalforsamlinga vedtok den 27. august 1789, definerer disse rettighetene i 2. avsnitt:

«Hensikten med all politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettigheter er rett til frihet, eiendom og personlig sikkerhet, samt rett til å gjøre motstand mot undertrykking.» (8)

Her er menneskets rettigheter naturgitte, det er Rousseaus og opplysningsfilosofenes teori om naturretten som seirer. Men det folket som her i samme åndedrett fastslår sin rett til å gjøre opprør mot undertrykking og sin rett til eiendom, det folket er bare et annet navn på borgerskapet. Retten til eiendom er retten til å eie maskiner og jord, retten til å utbytte andre mennesker. Det er den «menneskeretten» som skulle komme til å få forrang framfor alle de andre rettighetene naturen hadde gitt alle mennesker, og tilintetgjøre dem alle sammen. Retten til å være kapitalist. Erklæringa omtaler eiendomsretten som en «ukrenkelig og hellig rettighet». Arbeid nevnes derimot ikke blant menneskets naturgitte rettigheter.

Men i 1789 lå alt dette innhyllet i framtida. Revolusjonen var en stor frigjøring, den virvlet over Frankrike og tilintetgjorde tusen og atter tusen lenker og bånd. Håndverkeren Tom Paine så utviklinga, og han var begeistret.

Alle var ikke det. Revolusjonen hadde sine fiender. I England skremte den vannet av den borgerlige overklassen, og de rike, borgerlige godseierne. Derimot inspirerte og oppflammet den håndverkere og andre småfolk. Nettopp mot den smitteeffekten revolusjonen hadde i England, var det Edmund Burke reagerte. Han hadde støttet revolusjonen i de amerikanske koloniene i 1776, og Tom Paine hadde regnet ham som en venn. I november 1790 gikk han til frontalangrep med det som er kalt «et kontrarevolusjonært manifest», boka Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike. (9)

Den blei godt mottatt av den engelske overklassen, og Burke, som hadde vært i en vanskelig situasjon økonomisk, fikk en pensjon på 1200 pund i året. (Marx bemerker i en fotnote at «han (…) alltid har klart å selge seg selv på det beste markedet».) Burke svartmaler revolusjonen fullstendig, beskylder den for lovløshet, anarki og terror, og hevder at den har vært til ulykke for landet og folket. Og dette var vel å merke i en rolig fase av revolusjonen, før henrettelsen av kongen, før terroren mot adelen, før Robespierres korte regime.

Tre måneder seinere, i februar 1791, kom første delen av Tom Paines Menneskets rettigheter, der han svarer Burke. Med sin enkle og respektløse stil blei Paine umiddelbart populær hos håndverkere og arbeidere. Så populær at det var viktig å bekjempe ham. Åtte til ti Svar til Paine blei gitt ut på de 12 månedene som gikk før andre delen av boka kom – og nesten umiddelbart glemt.

Paine gjentok sin suksess fra 1776, boka hans blei spredt i utrolige opplag. Første delen kom i 50.000 eksemplarer på fem måneder. Annen del kom i fem opplag på en eneste måned, første opplag blei utsolgt på to timer. Periodevis solgte den 10.000 eksemplarer i uka, og Paine sjøl anslår at det blei solgt mellom 400.000 og 450.000 eksemplarer av boka på ti år, bare i England. I et England hvor befolkninga var på ca. 10 millioner, men bare halvparten av de voksne kunne lese.

Første delen av Paines bok forsvarer den franske revolusjonen prinsipielt. Andre delen går lenger, med oppfordringer til å gjøre opprør og krav om sosial sikkerhet, paroler som foregriper velferdsstaten.

Den offentlige kjempedebatten som disse bøkene var en del av, var viktig, men det var kontrarevolusjonen som vant. Ikke fordi den hadde rett, men fordi den hadde makt. Det ser vi ikke minst på det faktum at denne debatten er så lite kjent. Paine ble fredløs i England og vendte aldri tilbake dit, sjøl om det var fedrelandet hans. Den dag i dag er det Edmund Burke som bestemmer det offisielle synet på revolusjon.

Paine brakte derimot borgerskapet så langt som det kunne komme. Den revolusjonære håndverkeren som var aktiv deltaker i to revolusjoner, strakte grensene for borgerskapets radikalisme så langt som det gikk. Men den private eiendommen, retten til utbytting, forsvarte han til sin dødsdag.

4. Proletariatets kortvarige menneskerettigheter

Tom Paine blei valgt inn i den franske nasjonalforsamlinga. I 1793 skreiv han forslag til en ny grunnlov. Det blei ikke vedtatt. Det blei derimot det forslaget Robespierre førte i pennen. I den sydende, bølgende revolusjonen var representanter for det gryende, ennå umodne proletariatet blitt slynget fram til makta. I Robespierres erklæring om menneskerettighetene settes det grenser for eiendomsretten: «Eiendomsretten begrenses likesom alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter. Den kan verken være til skade for våre likemenns sikkerhet, for deres frihet, deres eksistens eller deres eiendom.»

Derimot garanteres retten til arbeid, og eksistensmidler for dem som er ute av stand til å arbeide. Og: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige av plikter for folket og for hver del av folket.» (10)

Men proletariatet var altfor uutvikla til å kunne holde på makta og utvikle sitt styre. Det hadde en altfor smal basis. Derfor utvikla jakobinerne et terrorregime som raskt var nødt til å gå under, bli sprengt av sine egne indre motsigelser. Og derfor måtte menneskerettserklæringa fra 1793 også raskt bli satt ut av kraft. Den mest hellige av alle rettigheter viste seg å være eiendomsretten.

5. Et sidespor mot nord

Som et sluttpunkt, la oss sende tankene på en liten utflukt mot nord, til det opprørske Norge i 1814. Her samles rikets ledende menn på Eidsvoll i mai for å lage en konstitusjon for det sjølstendige Norge. Flere av dem har med seg utkast som er sterkt inspirert av den franske revolusjonen, av menneskerettighetene av 1789 og til og med 1793. En av dem var Nicolai Wergeland, sognepresten i Kristiansand, som seinere skulle bli mest kjent gjennom sin sønn Henrik.

Pastor Wergeland innleder sitt grunnlovsutkast med 10 «Grundsætninger» om folkets suverenitet og individets frihet. Her heter det blant annet: «Individenes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Lighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret.» (11)

For borgerskapet er den individuelle sikkerheten viktig for at de andre frihetene skal kunne settes ut i livet. Dette punktet hadde Wergeland hentet fra den franske 1789-erklæringa. Som vi viste, kom disse punktene ikke med i den endelige norske grunnloven. Marxismen har lagt større vekt på det kollektive – men kanskje vi bør ofre dette problemet en ny tanke, spesielt i lys av utviklinga i vår egen tid?

II: Frihetens forutsetninger

6. Marx og Engels

Her vender tida. Etter at borgerskapet har erobra makta i Frankrike, og Napoleons arméer har dratt fram gjennom det meste av Europa, er føydaladelen ikke i stand til å sette dagsordenen. Det er blitt borgerskapets verden. Og nå utvikles motsigelsene, det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter. Men kampen for friheten ligger ikke død, den blusser opp igjen og igjen, i 1830 er det revolusjon i Paris igjen, og det tar fem år før borgerskapet får lagt lokket på. Og så bærer det mot 1848 og ny revolusjon.

Dette er nettopp den tida da Marx og Engels er unge og erobrer sine liv og sine historiske roller. De kommer ikke som guder ut av maskinen, de befinner seg midt i en tradisjon, i en konkret virkelighet, og de preges av sin tid. Som alle andre tenkende ungdommer lengter de glødende etter frihet og hater urettferdigheten. Det brenner som en ild i det de skriver. Men de har lært seg å analysere, Hegel og Heraklit har lært dem dialektikk, og de er materialister. De er ikke svermere, de leser og studerer og prøver å finne ut av den konkrete virkeligheten. Hvilke motsigelser bestemmer frihetens vilkår? Hva er egentlig frihet? Hvilke krefter kan forsvare den, kjempe den gjennom, utvide den? Hvilke krefter står imot den, prøver å begrense og innsnevre den? Og hvilke objektive grenser finnes det?

Mange år seinere skriver Engels om dette i boka Anti-Dühring:

«Hegel var den første som framstilte forholdet mellom frihet og nødvendighet riktig. For ham er friheten innsikten i nødvendigheten. 'Blind er nødvendigheten bare for så vidt den ikke er innsett.' Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål. Dette gjelder med hensyn til såvel den ytre naturens lover som til de lover som regulerer menneskenes fysiske og åndelige tilværelse – to klasser av lover som vi i høyden kan skille fra hverandre i forestillingen, men ikke i virkeligheten.» (12)

De to kameratene kjempet for frihet hele livet. Ikke for en svermerisk, drømt frihet hinsides det mulige. Ikke for en allmenn liksom-frihet som skulle vise seg å være en klasses frihet til å undertrykke og utbytte andre. Men for en virkelig, konkret, jordisk frihet, menneskenes frihet fra utbytting og undertrykking, fra sult og nød og slaveri. De kjempet for et samfunn «hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.» (13)

Marx og Engels la ned et enormt arbeid i å kartlegge lovmessighetene som styrer kapitalismen. Og i å organisere arbeiderklassen. Fordi den som klasse ikke kan ha interesse av å utbytte og undertrykke andre, men derimot interesse av å forene seg med flest mulig av folket for å gjøre slutt på all ufrihet, all utbytting, all nød og alt savn. Marx og Engels visste veldig godt hvilken tradisjon de var en del av, og på hvilke skuldre de sto. Deres kjempeinnsats var å stille frihetsdrømmene på et nytt klassegrunnlag, og å utvikle dem fra idealistisk drøm til materialistisk analyse av forutsetningene. Kommunismen ble forvandlet fra utopi til en reell framtid, som vi klart kan se de store trekkene av når vi analyserer vår nåværende hverdag.

Frihet og likhet forutsetter mat, klær, hus, møbler, bøker, TV, bil, PC og mobiltelefon osv., som alt sammen er frukter av materielt arbeid. Altså må vi arbeide. Men arbeidet må fordeles likt. Som umulig kan bety at en bjørnesterk 30-årig ungdom skal arbeide like mye som en sliten, 70-årig gamling. Altså: Fra enhver etter evne. Og de materielle godene skal også deles likt på samfunnets medlemmer. Men en 30-årig bjørnesterk ungdom trenger mere av både mat og klær og kanskje hus og møbler og mobiltelefoner enn en sliten, 70-årig gamling. Altså: Til enhver etter behov.

Kapitalismen setter grenser for friheten, grenser som vi må vite hvordan vi skal bekjempe. Marx blei økonom for å fremme kampen for menneskets frihet. Han forklarte hvordan utbyttinga fungerer og gjorde det dermed mulig å avskaffe den. Han ga oss innsikt i hva som var nødvendig og hva som var unødvendig. Vi marxister har lagt stor vekt på de materielle vilkåra, og hatt lite sans for borgerskapets hyklerske, dobbeltmoralske snakk om frihet. Men la oss ikke glemme hva Marx og Engels sier uttrykkelig allerede i Manifestet: «Første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.» (14)

Marxismens kritikk av de borgerlige frihetene og rettighetene, av parlamentarismen og det demokratiet borgerskapet er istand til eller villig til å opprettholde, er en kritikk fra venstre. Vi kritiserer borgerskapets friheter for å være utilstrekkelige. Borgerskapet later som det har frihet for alle, men, som den franske forfatteren Anatole France med isnende ironi formulerte det, betyr det alles like rett til å tigge på gatene, sove under broene og stjele brød. Vi vil ikke ha sånne falske friheter. Vi vil ha lik rett til god mat, en varm seng, et trygt hus, fritid, gode bøker, filmer, musikk, billedkunst, reiser, vakre blomster, varme, pene klær. Vi vil ha lik rett til å studere og utvikle våre intellektuelle og kreative evner. Vi vil ha lik rett til å delta i samfunnets utvikling og utforming, vi vil bestemme like mye som alle andre. Kort sagt: Vi vil ha lik rett til å være mennesker, og leve et rikt, menneskelig liv som likeverdige. Slik er vår drøm om kommunismen, og for den er det vi slåss. For den er det vi vil styrte dette skjendige undertrykkersamfunnet med sin falske likhet og sitt høyst utilstrekkelige demokrati. For denne drømmen vil vi gjøre revolusjon. På våre faner står de tyske bøndenes parole: «Frihet!»

7. Fred, brød og seks fot jord?

Nå ble det i Russland revolusjonen først kom og arbeiderklassen erobret makta. Det var et land der produktivkreftene på ingen måte var framskredne og utgjorde et grunnlag for en rask overgang til en avansert sosialisme. Revolusjonen ble møtt med innbyrdeskrig og intervensjonskrig. Det ga den unge sosialismen et enda dårligere utgangspunkt.

Klasseskillene var store, og lot seg ikke avskaffe ved vedtak. Tvert imot antok de nye former, og den ideologiske overbevisningen om at de ikke var der, gjorde det umulig å se dem og behandle dem riktig. Det raste en intens klassekamp i Sovjetstaten fram gjennom mellomkrigstida og den fortsatte under og etter krigen. Denne klassekampen er ikke analysert historisk, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det her. Jeg mener også at mange av detaljene i dette bildet er det historikernes oppgave å klarlegge, og at det vil ta mange, mange år. Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har noen arkiver åpnet seg og mange ting er blitt dokumentert, mange av dem fryktelige. Men ennå kjenner vi bare innholdet av de færreste arkivskapene. Stiller vi oss spørsmålet om hvilken informasjon det er nyttig/opportunt å slippe fram – og for hvem? De bitene av det store puslespillet som hittil er kommet på bordet virker altfor samstemt politisk korrekte. Det kan være klokt å ta høyde for at store deler av bildet kan endre seg.

Vi kjenner jo Edmund Burkes makt over sinnene, og den gjengse borgerlige svartmalinga av «Stalins Sovjet». Vi kjenner også den offisielle holdninga til Stalin og til den sovjetiske kommunismen. Den går ut på å ta avstand fra «stalinismen». Ja, hvis man med det mener å ta avstand fra terror, vilkårlig undertrykking, konsentrasjonsleire, massegraver – da er jo en sånn avstandtaken omtrent verdiløs, intetsigende. For det er vel ingen som er uenig. Men den er også verdiløs av en annen grunn. I denne tradisjonen er det om å gjøre å rense sin sjel, utdrive Stalins eller kommunismens onde ånd, for å bli rein og kunne slutte seg til de borgerlige brødrene. Det er ikke snakk om å forstå historien. Dermed forsvinner de store massebevegelsene, de sovjetiske folkenes og arbeiderklassens, bøndenes, de intellektuelle og ungdommens heltemodige innsats for å bygge opp landet sitt, øke produksjonen, skape velstand, stå imot og knuse de nazistiske angrepene – enheten, offerviljen, de store debattene, kreativiteten, oppfinnsomheten, demokratiet. Som også var der.

Det er interessant i disse tider av religiøst monolittisk anti-stalinisme, å lese gamle reiseskildringer fra Sovjet-Unionen. For eksempel Edgar Snows Fra Stalingrad mot seieren (Red Glory and Brown Bondage) som kom på norsk i 1946 (på Tiden, Arbeiderpartiets forlag). Snow reiste til Sovjet i oktober 1942. Han var på Den røde plass da Stalin talte til Oktoberrevolusjonens 25-årsdag, og beskriver «denne bløte, langsomme, tillitsfulle georgiske stemme». «Stalin stanset for å drikke et glass vann (engang ba han om unnskyldning for det og sa at han hadde spist for mange sild om morgenen, og Russland brølte av latter)» (s.14-15) – et ganske uvant bilde i våre dager. Snow intervjuer en hvithåret, gammel mann i en landsby: «Sammenlignet med det gamle Russland, er det som himmelen i forhold til helvete. Den største forskjellen er simpelthen at vi jordbruksarbeidere ikke lenger sulter om vinteren.» Gamlingen forteller detaljert om nøden i det gamle Russland, og fortsetter: «Nå begynte vi virkelig å leve et rikt liv, da tyskerne ødela det alt sammen» (s.70). En hvithåret kvinne i samme landsby forteller det samme: «Disse tyske svina som ødelegger landet vårt nettopp som vi begynte å få det godt.» (s.73)

Dette betyr jo ikke at massegravene ikke er der, at konsentrasjonsleire, vilkårlighet og terror ikke fant sted, eller at det var trygt å kritisere partiet. Problemet er at begge bildene er sanne. Og den som vil forstå det som skjedde, må se begge bildene, og prøve å tenke kritisk. Det er altfor politisk korrekt å «ta avstand» og lukke øynene for det positive. Nå for tida ligger antakelig den største utfordringa på det området.

Men for marxister, som bærer på en lang tradisjon av forsvar for Sovjet-Unionen, finnes det også en annen viktig utfordring, nemlig å diskutere den sovjetiske kommunismen kritisk. Det har rent mye vann i havet og vi har store lærdommer å hente i de sovjetiske kommunistenes erfaringer.

Se på Lenins glimrende analyse av demokratiet i Staten og revolusjonen, både innafor kapitalismen og under proletariatets diktatur. Om det siste sier han blant annet: «Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringa av fortroppen for dei undertrykte som herskarklasse, kan ikkje berre få som fylgje at demokratiet vert utvida. Til same tid som demokratiet vert veldig utvida – og dette vert for fyrste gong demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane – legg proletariatets diktatur ei lang rekkje innskrenkingar på fridomen til undertrykkjarane og utbyttarane og kapitalistane. Vi må undertrykkja dei for å fri menneska frå lønnsslaveriet. Motstanden deira må knusast med makt. Det er klårt det ikkje er nokon fridom og noko demokrati der det er undertrykking og der det er vald.» (15)

Er det mulig at vi i etterpåklokskapens klare lys kan si at Lenin her undervurderer og forenkler problemet? Hva slags undertrykking av kapitalistene må til, og hva slags undertrykking kan tillates? Må de minste ytringsfriheten? Stemmeretten? Retten til arbeid og lønn, retten til å kunne bevege seg fritt? Eller livet? Bolsjevikene bygde sosialismen i et land hvor den tsaristiske undertrykkinga hadde lange tradisjoner. Kan det tenkes at de blei overmanna av «vanens forferdelige makt» – vanen er som kjent uttrykk for materielle forhold – og ikke greide å reise den prinsipielle kampen for frihet og demokratiske rettigheter? Kan dette forklare trekk vi oppfatter som kyniske og unødig harde i politikken deres, en forkjærlighet for politimetoder framfor åpen diskusjon?

Forandra målet seg underveis? Hva sto det på Sovjet-Unionens faner i 1917, i 1926, i 1939, i 1946 og i 1956? «Fryheit»? Eller blei oppbygginga av en sterk Sovjetstat – av økonomien og statsapparatet – viktigere enn folkets frihet?

Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?

8. Et rikholdig blomsterbed

Edmund Burke er også i ferd med å feste sitt grep på revolusjonen i Kina. Eller rettere sagt: på revolusjonene. Det er ekstremt PUK (politisk ukorrekt) å lese Mao, som i våre dager helst skal beskrives som tyrann. Sjølsagt viktig, for dermed forsvinner den ubehagelige virkeligheten under teppet. Den virkeligheten at revolusjonene i Kina (både den som seiret i 1949 og Kulturrevolusjonen, som ikke seiret) var enorme massebevegelser som utløste en utrolig energi og skaperkraft. Som løftet Kina fra middelalderen til et punkt der kapitalismen kunne utfolde seg i moderne målestokk. Som økte det kinesiske folkets levestandard over all forventning, som ga de kinesiske bondemassene et demokrati og en kontroll med sitt eget liv som verden aldri har sett maken til. Det dreier seg om en fjerdedel av menneskeheten, bare det gjør disse enorme sosiale bevegelsene til verdenshistoriske begivenheter. I våre dagers bilde av Kina er sosialismen blitt til et rabiat, ukontrollert intrigespill på toppen av maktapparatet, der det sjakres med millioner av menneskeliv i tøylesløse oppløp og konflikter. Der de ville, ustyrlige massene, pøbelen, mobben, settes i bevegelse, liv går tapt og kultur går under. Sånn var det sjølsagt ikke. Les de gode, konkrete skildringene fra folk som var der og studerte. Les for eksempel Jan Myrdals bøker fra den lille landsbyen Liu Ling. (16) I disse bøkene skildrer Myrdal virkelig et «demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane», slik Lenin skriver om. Men dette enorme, store, utvida demokratiet, der de fattige bøndene blir herrer over sine egne liv på en måte som er utenkelig i kapitalismen, det blir borte i de moderne Edmund Burke-beskrivelsene av Kina.

Det blir også Maos kritikk av Stalin og bolsjevikene. Den dreier seg om ganske mye mer enn et billedlig anslag om hvor stor prosentdel som er feil og riktig i Stalins politikk. Blant annet om demokrati, ytringsfrihet, ideologisk kamp. I den store talen «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», som han holdt i januar 1957, sier han blant annet:

«Å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon…»

Mao snakker om å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Oppfordrer til å oppmuntre til kritikk av marxismen. For at marxismen skal utvikle seg og styrke seg. «Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige idéer, men idéene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige idéer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige idéer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige idéer og overvinne gale. (…) Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. (…) Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem.» (17) Seinere samme år sier han i en annen tale: «Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem.» (18)

Har du følelsen av å ha lest det før? Minner det om John Milton?

9. Tilbake til start?

Men Kina hadde heller ikke en materiell basis som kunne bære en utvikla sosialisme. Klassemotsigelsene blei for sterke, og kapitalismen erobret makta etter Kulturrevolusjonen og Maos død. Og vi kan være enige med Mao i synet på ytringsfriheten, men vi veit at det ikke blei gjennomført som en generell og stabil politikk i Kina på Maos tid. Det forekom overgrep, og undertrykking. Kina var ingen idyll, men et samfunn med hard klassekamp som tok seg mange former. Og de historiske tradisjonene i Kina er ikke demokratiske.

Så hva står vi igjen med? FNs erklæring om menneskets rettigheter, som fylte 50 år i fjor? Den kan være et bra grunnlag for kritikk av undertrykking og despoti, men den er i bunn og grunn et tilbakeskritt til Tom Paine. Den inneholder de samme tvetydighetene som borgerskapets menneskerettserklæringer alltid har gjort: Eiendommen og retten til utbytting er også en ukrenkelig rettighet, og kapitalismens motsigelser river hele rettighetsbegrepet fra hverandre. (Les mer om dette i Røde Fane nr 2, 1998.)

III: Dages det, brødre?

10. Sannheten er en sleip jævel

M-l-bevegelsen sprang ut av det store oppbruddet fra 50-åras konformitet som skjedde mot slutten av 60-tallet. Den var inspirert av de fargedes borgerrettsbevegelse i USA, av krigen i Vietnam, av Kulturrevolusjonen i Kina. Bevegelsen søkte mot kommunismen, fordi det var her løsningene, logikken og friheten lå. Og den søkte mot arbeiderklassen og folket i Norge, som den eneste krafta som kan kjempe fram framtida.

Vi var stolte av å kalle oss kommunister i 1966. Vi var for frihet, for fred. Vi var mot undertrykking, sensur og fengsling. Men vi var unge og uerfarne. Bevegelsen manglet gamle og erfarne kommunister, de som var, var for få til å dominere. Det var både bra og dårlig. Bra, fordi det gjorde det mulig å gå nye veier. Dårlig, fordi manglende erfaring gjorde at vi gikk i samme fella som tidligere kommunistpartier, med altfor stor usjølstendighet i forhold til land og partier vi så opp til (Kina, Albania), og fordi ungdommelig begeistring kunne drive oss ut i dogmatikk og vingling.

Gikk vi for langt i å forsvare Kina og Albania? Utvilsomt. Men det er viktigere at vi gikk for kort i å kritisere dem. Sannheten er ingen lett fisk å fange, og den som kan slå seg på brystet og si at han (det blir antakelig en han) kjente sannheten om Kina bedre enn vi gjorde den gangen på 1970-tallet, skal få lov å være nådeløs i kritikken. Den usjølstendigheten AKP viste, hadde historiske årsaker og er ingenting å moralisere over. Det er bedre å kunne se den og lære av den. Og hvem var ikke påvirket av andre? NKP? Arbeiderpartiet, SV, og alle de andre partiene? Det er vel snarere snakk om at deres mangel på sjølstendighet er mere gjengs, og dermed mindre synlig. M-l-bevegelsen gikk jo utafor det gjengse og utfordra det offisielle synet på punkt etter punkt.

Er det ikke sant at AKP har en ganske stor sjølstendighet? En evne til å tenke på tvers av gjengse dogmer, en evne til å analysere virkeligheten og gå ut over det våre forgjengere har tenkt? Ett av de områdene hvor AKP har grunn til stolthet, er kvinnepolitikken. Ut fra konkret analyse av den konkrete virkeligheten, det som Lenin kalte «marxismens levende sjel», har partiet på dette feltet tatt et langt skritt fram. Kan AKP sammen med sine venner (og for den saks skyld folk som ikke vil ta i partiet med ildtang, men er oppriktig opptatt av de viktige spørsmåla) gjøre det også når det gjelder spørsmålet om frihet?

La oss ikke være apologeter og skjønnmale verken AKP eller andre. La oss prøve å se virkeligheten, og begge sider av den. Alle bevegelser gjør feil, alle mennesker tar feil en stor del av tida. Sannheten kan vi gradvis komme nærmere, men den fulle sannheten når vi aldri fram til. Til det er virkeligheten for komplisert, for full av motsigelser. Vi kan kjenne deler av den, men så snart vi har fått sikker kunnskap om en ting, åpner det seg nye motsigelser, nye sider som må undersøkes og analyseres, og som bringer kunnskapen videre. Menneskets kamp for å nå fram til sannheten er en evig kamp. Det viktige er å ikke være ensidig. Se både gode og dårlige sider, se både feil og fortjenester.

12. Et skritt fram!

Etter Sovjet-blokkas sammenbrudd har sosialismen hatt dårlig ry. Og det er kommet fram mange opplysninger om mangel på frihet og demokrati under sosialismen.

– Men Sovjet-blokkas sammenbrudd bekrefta jo våre analyser fra 1970-tallet?

Det hjelper lite, når det gjengse bildet er at kommunistene bare vil erstatte en type undertrykking med en annen, at kommunismen betyr ufrihet. Vi står på bar bakke. Vi må finne nye veier. Dette er en frihet, en gunstig posisjon, en anledning til å lære av fortida og andre kulturer og land, mens vi samtidig konsentrerer oss om vår egen virkelighet, bygger på norske erfaringer og peiler oss inn mot vår egen framtid. Etter min oppfatning må vi være dristige, tenke nytt og stole på egen erfaring og egne krefter.

Det er nødvendig å ta debatten om friheten og demokratiet. Vi må slå fast at vi vil ha frihet, en reell frihet for alle mennesker. Veien dit kan ikke gå gjennom økt undertrykking, men gjennom økt frihet. Det er demokrati og frihet vi trenger trening i, ikke ufrihet. På det feltet har menneskene 10.000 års erfaring!

Vi må være klare når det gjelder marxismen og den kommunistiske historien. Vi er for marxismen. Den er et skattkammer av analyser og erfaring, og uvurderlig når det gjelder å analysere verden og forstå de materielle årsakene til utviklinga. Vi er for å overta tradisjonen kritisk: Forholde oss kritisk til Mao og Lenin og Marx såvel som til andre teorier. Vi må måle mot våre egne erfaringer og vår egen kunnskap om verden og historien. Det er 23 år siden Mao døde. Har vi ikke fått en enorm mengde kunnskap siden da? Så la oss bruke denne kunnskapen også til å analysere den kommunistiske historien, og bygge videre på våre forgjengere. Etter min oppfatning viser historien om både Sovjet og Kina og andre land er det viktig å ta et avgjørende skritt fram når det gjelder demokratiske rettigheter.

Vi må være for en mest mulig ubegrensa menings- og ytringsfrihet. John Milton og Mao Zedong har analysert dette spørsmålet og vi må være glassklare som morgenhimmelen en solskinnsdag i september når det gjelder hva vi er for og hva vi er mot. Tåketale, ulne formuleringer og «på den ene side og på den annen side» holder ikke. Det er ikke nok å peke på at det er kommunismens tanker som egentlig er de farlige tankene, eller at noen kan bli skremt eller krenket av andres frie ytringer. Uten full frihet er det umulig å utvikle tenkinga, og vår egen bevissthet. La oss være konkrete i kritikken av hvordan borgerskapets profittbegjær innskrenker ytringsfriheten, la oss støtte alle som kjemper for frihet til å si sin mening, uansett hva den meningen måtte være. Bare åpen kamp om meninger kan styrke sannheten.

Ett av de store temaene i debatten om sosialismens muligheter er hvordan vi skal forsikre oss om at det virkelig er de arbeidende som har makta, og hindre at ledelsen i staten utvikler seg til en ny herskerklasse og innfører et nytt undertrykkerregime. Dette spørsmålet opptok også Marx da han analyserte erfaringene fra Paris-kommunen i 1871. Hvordan kan vi sikre at makta virkelig ligger hos arbeiderklassen og det arbeidende folket? Antakelig bare ved en voldsom utvidelse av ytringsfriheten, av friheten til kritikk, av retten til innsyn i offentlige anliggender, av de demokratiske rettighetene. Vi mener jo alvor når vi snakker om at alle mennesker har samme rettigheter. Det er borgerskapet som hykler, og mener at eiendomsretten, utbyttinga, går foran alt. Vi mener den må avskaffes for å kunne realisere den virkelige friheten.

Vi er for full frihet for vitenskapen. Frihet fra binding til lønnsomhetskriterier og profittmuligheter, frihet fra politiske bånd og forbud. Det holder ikke å tro at det går an å legge lokk på visse former for kunnskap, som for eksempel genetikkens eller atomfysikkens landevinninger. Vi kan ikke forby kunnskapen om kjedereaksjoner eller kloning. Vi må kjempe for mest mulig kunnskap, og samtidig reise kampen for fornuftig bruk av kunnskapen. Her vil vi også få alle de gode argumentene for sosialismen. I vår verden galopperer den biologiske vitenskapen framover med raske sjumilsskritt. Vi aner konturene av et kommende «biologiens århundre». Men de store kapitalistiske selskapene tar patenter og gjemmer kunnskapene for hverandres og våre blikk. Som om noen levende art eller del av den kan være en eksklusiv eiendom for et enkelt firma!

Vi er for en absolutt frihet til kunnskap. Informasjonsteknologien og Internett vil før eller siden (sannsynligvis før) gi opphavsretten det endelige nådestøtet, men så lenge kapitalen bestemmer vil mye kunnskap koste penger og være forbeholdt dem som har råd. Vi vil ikke det, vi vil at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle. Samtidig som vi vil at det skal være mulig for alle mennesker å bruke tid og krefter på å skape bilder, musikk, romaner og dikt, bruke sine skapende evner og bli fullstendige mennesker.

Vi må også markere tydelig at vi er for individuell sikkerhet, for den enkeltes trygghet, på linje med pastor Wergeland og den franske stenderforsamlinga i 1789. Marxismen har kjempet for klassen, og kanskje i altfor stor grad neglisjert individet? Men arbeiderklassen består også av individer. Hvordan kan arbeiderklassen være fri hvis ikke individene i klassen har personlig trygghet? Hvordan kan menings- og ytringsfrihet bli virkelighet uten den individuelle tryggheten som gjør at alle kan snakke fritt, uavhengig av hva man sier? Hvordan kan arbeiderklassen ha makta hvis ikke de individene som tilsammen utgjør klassen ikke har sikkerhet til å si hva de vil, kritisere hva de vil, uten fare for å bli forfulgt, trakassert, slått eller det som verre er? Hva slags frihet er det som ikke kan sikre individet? Det er ingen frihet i det hele tatt.

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: «Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter.» Og Marx og Engels: «Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.»

Nordahl Grieg hadde helt rett: «Frihet og liv er ett.»


Noter:

1) Norsk utgave: Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1982. Oversettelsen er litt uhistorisk, men boka finnes også på engelsk.

2) Utopierne arbeider 6 timer om dagen. Allerede i 1516 anså altså Thomas More dette for å være tilstrekkelig. Det er kanskje på tide å få gjennomført et så gammelt krav?

3) Shakespeares bidrag til stykket om Thomas More (med sensurens inngrep) står ofte trykt i ettbinds-utgaver av The Complete Works of William Shakespeare, for eksempel i Player's Edition, Collin's, London 1968.

4) Les om dette hos den lærde historikeren Christopher Hill: Writing and Revolution in 17th Century England, The Harvester Press 1985, kapitlet «Censorship and English Literature».

5) Areopagitica, og mange andre av Miltons skrifter, finner du på internett: http://www.dartmouth.edu/~milton/reading_room/areopagitica/part_1/text.html. Noen av verkene hans er også oversatt til norsk. Det finnes visstnok en norsk utgave av Areopagitica, men den er neppe gitt ut i bokform. Her ligger det en oppgave og venter på et ærgjerrig og kulturbevisst forlag.

6) Tom Paine er gitt ut på svensk av Ordfronts Förlag, både Sunt förnuft og Människans rettigheter. Finnes i billigutgaver på engelsk, og tekstene ligger på Internett sammen med andre Tom Paine-tekster.

7) Internett er det enkleste stedet å finne den amerikanske uavhengighetserklæringa og konstitusjonen med alle tillegg. Det ligger mange steder. Søk!

8) Sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens Bilder, 1989.

9) Reflections on the Revolution in France. Billigutgave på Penguin. Denne reaksjonære boka finnes alltid tilgjengelig. Internett: Prøv den fantastiske basen «Great Books»: http://www.anova.org/gb2.html – her vil du også finne mange andre kilder, både Tom Paine, Thomas Jefferson, Thomas More og mye annet.

10) Denne erklæringa er ikke lett å finne. Her er den sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens bilder.

11) Sitert etter Paal Berg: Eidsvoll-grunnloven og menneskerettene, i Arven fra Eidsvoll, Sverdrup Dahls forlag, Oslo 1945.

12) Svensk utgave, Arbetarkultur, Stockholm 1955, side 156.

13) Manifestet, norsk utgave, Røde Fane 1998, side 70.

14) Samme sted, side 68.

15) Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977. Bind 8: Staten og revolusjonen, side 109.

16) Rapport från kinesisk by (1963), Kina: Revolutionen går vidare (1970), Kinesiska frågor från Liu Ling (1975), Kinesisk by 20 år senare (1983).

17) Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977, side 420-423.

18) Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid. Samme sted, side 436.

 

Ukategorisert

Debatt: Kapitalkreftene på offensiven. Hva gjør miljøpartiet Rødt?

Av

Per-Gunnar Skotåm

Boye Ullman og Isak Lekve svarer i Gnist nr. 4 2020 på mitt debattinnlegg i Gnist nr. 3 2020 om havvind.
Jeg takker for et saklig tilsvar og registrerer med tilfredshet at de to forfatterne bekrefter mine hovedpoeng om at all vindkraft, og havvind spesielt, krever store tilskudd fra statlige støtteordninger og finansiering som dekkes opp ved ekstra påslag på strømregningen som betales av ordinære husholdningskunder i Norge.
Av Per-Gunnar Skotåm er sentralstyrerepresentant i Rødt og sitter i fylkestinget for Rødt Nordland.
Foto: Nicholas Doherty


Forfatterne og undertegnede har også en felles plattform knyttet til motstand mot Acer-avtalen. Vi er mot bygging av NorthConnect-kabelen og andre nye utenlandskabler med påfølgende krafteksport og høyere priser på elektrisk energi i Norge. Dette vil bli en langsiktig trussel mot den kraftforedlende industrien i Norge om/når energikostnadene øker gjennom et felles energimarked. Jeg antar også at vi er enige om at det antall kabler som finnes innafor det nordiske samkjøringsnettet, er tilstrekkelig for å ta opp de årlige variasjoner i nedbør og strømproduksjon gjennom fornuftig utveksling mellom de nordiske land.

Uenigheten mellom oss dreier seg om flere andre spørsmål. Har Norge eller er Norge i ferd med å få mangel på fornybar elektrisk energi?

Lekve/Ullman argumenterer for at Norges årlige gjennomsnittlige energioverskudd på ca. 10–15 TWH er ferd med å bli borte blant annet på grunn av planene om elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon med strømforsyning fra fastlandet. Nå er både Lekve/Ullmann og undertegnede enige om at elektrifisering av produksjonsanleggene på norsk sokkel ikke vil spare et eneste gram CO2. I dag produseres den nødvendige strømmen ved hjelp av gasskraftverk på produksjonsanleggene hvor det benyttes gass fra produksjonen. Ved elektrifisering fra land med store kostnader, noe Lekve/Ullmann dokumenterer, vil den innsparte gassen bli eksportert og gi CO2 utslipp der den forbrukes. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon markedsføres som et miljøtiltak, men det er det motsatte som skjer fordi elektrifisering fra land vil øke de totale karbonutslippene. Til tross for at Lekve/Ullmann er enig i dette, legger de likevel til grunn at nettopp for å elektrifisere norsk sokkel, bør flytende vindkraftanlegg som på Hywind Tampen bygges. Skulle det oppstå en situasjon med minkende kraftoverskudd i Norge kan dette kompenseres med rehabilitering av eksisterende vannkraftverk som forfatterne sjøl er inne på. Dette vil kunne bidra med i området 6–15 TWH i årlig merproduksjon med små miljøbelastninger.

Mitt svar er at politiske miljøaktivister i og utafor Rødt må fortsette kampen mot elektrifisering av norsk sokkel siden det vil forverre klimaregnskapet, og er et uttrykk for et utslag av politisk anstaltmakeri innafor en på mange måter fornuftig klimaavtale innafor Parisavtalen. Anstaltmakeriet består i at det er reduksjonen i CO2 utslippet på hvert lands territorium som regnes med. Det betyr at den gassen som forbrennes på feltet for å drive gasskraftverk på plattformene, er med i det norske regnskapet. At denne besparelsen av gass eksporteres og forbrennes andre steder blir ikke med i det norske regnskapet, men det framstår som en reduksjon for Norges del – men vil ikke være det i global sammenheng. Tvert om vil klimagassutslippene øke ved etablering og bygging av anlegg for elektrifisering om det så er fra land eller fra flytende vindkraftverk.

Det blir derfor noe uforståelig at Lekve/Ullmann aksepterer et premiss som de er uenige i (nødvendigheten av å elektrifisere norsk sokkel), som grunnlag for å argumentere for utbygging av store vindkraftanlegg hvor Hywind Tampen er ett av disse. For øvrig vil jeg henvise  til en artikkel av Mads Løkeland-Stai som dokumenterer hvilke enorme subsidier/gavepakke fra staten til Equinor denne utbygginga vil utløse. https://tronderrod.no/author/mads-loekeland/

Det er ingen overraskelse for lesere av Gnist at kapitalistiske selskap forsøker å øke sin fortjeneste gjennom bedre rammevilkår ved å få bedre skatteforhold, gjerne statlige tilskudd og økt produktivitet og senkning av lønns- og arbeidsvilkår. 

Min artikkel i Gnist nr. 3 2020 tok for seg denne offensiven knyttet til et slags ultimatum fra de norske oljeselskapene overfor myndighetene og Stortinget for radikalt bedre skattevilkår med en trussel om manglende iverksetting av allerede vedtatte utbyggingsprosjekt. Sjøl om kravene om bedre skattevilkår hadde vært der lenge, ble koronasituasjonen og den sjokktilstanden Norge på mange måter var i fra midten av mars 2020, utnyttet maksimalt. Massepermitteringer og trusselen om stor økning i arbeidsledigheten ble utnyttet omtrent som eksemplene forfatteren Naomi Klein beskriver i sin bok Sjokkdoktrinen (Oktober forlag, 2008).

Ved stortingsbehandlinga 11. juni 2020 fikk oljeindustrien det omtrent som de ville. Astrid Meland er den som klarest har formulert hva dette dreier seg om i en kommentator i VG 8. juni seg om. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co

Skatteregimet som ble vedtatt 11. juni, er første ledd i en langsiktig strategi fra olje- og verkstedindustriens side for å plassere sugerøret ned i statskassa representert ved oljefondet. Hva andre og tredje ledd består av, drøftes i min artikkel i Gnist nr. 3–2020.

Motstanden mot vindkraftanlegg på land er i ferd med å utvikle seg til en folkebevegelse. Her deltar også Rødt-medlemmer for fullt og partiet Rødt målbærer protestene i alle fora det er representert. 

Etter hvert som forståelsen for hvilke miljøproblemer også havvindutbygging vil medføre, vokser også protestene her. Hvilket parti skal målbære og organisere disse protestene? 4–7 mars avholder Rødt sitt landsmøte. For miljøets skyld håper jeg dette blir et klarsignal for at miljøpartiet Rødt kaster seg inn i kampen. Også mot havvind.

(Foregående innlegg ligger på marxisme.no, red.)

 

 

Ukategorisert

Sosial reproduksjonsteori – et helhetlig marxistisk rammeverk

Avatar photo
Av

Daniel Vernegg

Daniel Vernegg (1991) er utdannet samfunnsgeograf og jobber i Forlaget Manifest. Han bor i Groruddalen og er glad i Lillomarka.

Gjennom å tilby marxistiske perspektiver på feminismen, og feministiske perspektiver på marxismen, tilbyr sosial reproduksjonsteori essensielle teoretiske verktøy for sosialister i det 21 århundre.  
Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist og Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist 


Filosofen Nancy Fraser hevder at kampen for sosial rettferdighet gjennom de siste tiårene har gått fra å fokusere på økonomisk omfordeling, til for stor del å handle om anerkjennelse. Tradisjonelt var kampen for sosial rettferdighet dominert av arbeiderbevegelsens kamp for bedre arbeidsforhold og økonomisk omfordeling. På 1970-tallet vokste det frem en rekke sosiale bevegelser som fremholdt at arbeiderbevegelsen hadde hatt en endimensjonal forståelse av kapitalismens undertrykkelsesmekanismer. Feminister og antirasister utvidet kampen for rettferdighet til også å omfatte anerkjennelse av blant annet ulønnet arbeid i hjemmet, seksualitet og rasisme. 

Mens arbeiderbevegelsen hadde forsøkt å skape solidaritet på bakgrunn av én felles arbeideridentitet, skar konfliktlinjene som ble løftet frem av de nye sosiale bevegelsene som vokste frem på 70-tallet, på tvers av dette fellesskapet. For mange var det dermed ikke lenger selvsagt at klassekonflikten skulle prioriteres over andre former for undertrykkelse. Som Fraser påpeker, hadde denne vektleggingen av forskjell et progressivt potensial, all den tid grupper som tidligere var blitt ekskludert fra den sosialistiske visjonen, i større grad maktet å sette dagsorden. Men i stedet for at kampene for mangfold og likhet ble integrert i ett felles prosjekt, endte man ifølge Fraser opp med å erstatte en «avstumpet økonomisme med en avstumpet kulturalisme». Kampen for likhet ble i stor grad erstattet med kamp for anerkjennelse av forskjeller. I denne teksten vil vi diskutere to teoretiske rammeverk som forsøker å hanskes med disse spørsmålene, og argumentere for at Marx’ kritikk av kapitalismen tilbyr et dynamisk utgangspunkt for å forstå disse ulike kampene i sammenheng med hverandre. 

Eksterne og interne relasjoner

Interseksjonell teori har de siste årene blitt populært som redskap for å forstå hvordan ulike undertrykkelsesmekanismer i samfunnet virker sammen. Gjennom å forsøke å fange kompleksiteten i samfunnet i en helhetlig analyse forsøker tilhengerne av teorien å tegne et bilde av hvordan fenomener som kjønn, etnisitet og klasse virker sammen. De siste årene har interseksjonell teori fått svært stor innflytelse både innen akademia og sosiale bevegelser, og for mange fremstår det som en plattform som kan skape et felles utgangspunkt for feminister, anti-rasister og venstresiden mer generelt. Maria Carbin og Sara Edenheim går så langt som å hevde at interseksjonalitet er blitt ensbetydende med «god» feminisme. Vi slutter oss til viktigheten av å teoretisere undertrykkelsens mangfold og kompleksitet, men tror at noen av interseksjonalitetens grunnleggende antagelser om hvordan verden henger sammen gjør at den dessverre kommer til kort. 

Tilhengere av interseksjonell teori har brukt et bilde av et veikryss som metafor for å illustrere sammenhengen mellom forskjellige undertrykkelsesmekanismer. Rasismen, patriarkatet og kapitalismen visualiseres som forskjellige, uavhengige veier som fra tid til annen krysser hverandre, og som dermed påvirker hverandres baner. De ulike formene for undertrykkelse forstås slik som grunnleggende sett selvstendige systemer som i spesifikke sammenhenger kan påvirke hverandre. Historiker David McNally kaller dette utgangspunktet for en ontologisk atomisme hvor én «enhet eller relasjon ikke kan bli forstått som konstituert i og gjennom en annen, uten å miste sin grunnleggende identitet». 

Ontologi handler om hvordan vi forstår verden, altså hva verden består av og hvordan den henger sammen. Den ontologiske atomismen som McNally kritiserer, forstår verden som bestående av separate ting og strukturer som kan komme i kontakt med hverandre, men som grunnleggende sett forblir uavhengige av hverandre. Man kan se for seg et biljardbord, hvor patriarkatet, rasismen og kapitalismen utgjør forskjellige kuler som i løpet av spillet støter mot hverandre og påvirker hverandres bevegelse, men uten å påvirke hverandres form eller farge. Relasjonene kulene imellom er og forblir eksterne. Interseksjonell teori ser med andre ord på relasjonene mellom ting som noe som står utenfor tingene selv, og dermed ikke endrer deres indre essens. 

Dette står i motsetning til ontologien som ligger til grunn for marxistisk sosial reproduksjonsteori. Innen den marxistiske tradisjonen brukes begrepet sosial reproduksjon om arbeid som ikke bidrar direkte til produksjon av verdi, men som samtidig er helt uunnværlig for at systemet skal bestå – det vil si reprodusere seg. Som antropologen David Graeber har påpekt, til tross for at en kopp i løpet av sin levetid produseres kun én gang, men vaskes tusen ganger, er det kun førstnevnte arbeid som under kapitalismen har verdi. Selv om vaskingen av koppen altså utgjør en samfunnsmessig minst like viktig funksjon som dens produksjon, er det kun produksjonen av den som direkte bidrar til å forstørre kapitalen. 

Josefina Martínez viser i en artikkel i dette nummeret hvordan Engels pekte på at marxismens hovedanliggende er hvordan produksjonen og reproduksjonen av det umiddelbare liv er organisert under kapitalismen. Likevel har deler av den marxistiske tradisjonen, som Fraser kritiserer gjennom det hun omtaler som den tradisjonelle marxismens «avstumpede økonomisme», neglisjert reproduksjon til fordel for et noe ensidig fokus på produksjonen av merverdi. Ifølge historikeren Ellen Meiksins Wood kan en slik avstumpet økonomisme relateres til at mange marxister har misforstått et av Marx sine hovedpoeng i Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien, nemlig hans forsøk på å vise hvordan den ideologiske utskillelsen av den økonomiske sfæren fra samfunnet forøvrig ikke er et naturlig skille, men er sosialt produsert under kapitalismen. Ironisk nok har store deler av den marxistiske tradisjonen endt opp med å ta dette skillet for gitt, heller enn å forsøke å avdekke hvordan økonomien er konstituert av historisk spesifikke sosiale relasjoner.  

Sosial reproduksjonsteori går hinsides denne økonomismen ved å teoretisere relasjonen mellom produksjon og reproduksjon heller enn simpelthen å påpeke skillet mellom disse sfærene. Sosial reproduksjonsteori teoretiserer hvordan reproduksjonen av mennesket formes av kapitalens systemiske tvang til profittmaksimerende og konkurransepreget vekst, altså hvordan reproduktivt arbeid, så vel som reproduksjonen av samfunnet som sådan, underordnes produksjonen av merverdi. Heller enn at formålet med økonomisk aktivitet er å reprodusere samfunnet i tråd med menneskers materielle og kulturelle behov, oppstår det under kapitalismen en dynamikk hvor, for å parafrasere Marx, reproduksjon for akkumulasjonens og produksjonens skyld blir Moses og profetene. Ved å vektlegge den gjensidige avhengigheten mellom produksjon og reproduksjon, forstår altså sosial reproduksjonsteori kapitalismen som en samfunnsmessig helhet – en totalitet – som reproduseres i samspillet mellom den såkalte økonomien og samfunnet for øvrig. 

Måten rasisme ofte spiller en sentral rolle i å muliggjøre kapitalens reproduksjon, illustrerer dette på en god måte. Som regjeringens koronapolitikk tydelig viser, avhenger den norske økonomien av underbetalte arbeidsinnvandrere. Mens flere norske kommuner opplever høy arbeidsledighet, fortsetter for eksempel fiskerinæringen å hente inn østeuropeiske arbeidere ettersom bedriftene ikke kan tilby lønninger og arbeidsvilkår som er tilstrekkelige for å reprodusere arbeidskraften til norske arbeidere. Med det er det ikke bare tydelig at gjestearbeidernes arbeidskraft verdsettes mindre enn den lokale, men også at deres materielle reproduksjon tilsynelatende krever mindre enn en nordmanns. Det kan se ut til å være i polakkers natur å nøye seg med å bo trangere og å spise billigere. Kapitalens profittmotiverte produksjon er dermed med på å skape og reprodusere etniske kategorier, samt å tillegge disse innhold og innordne dem i økonomiske så vel som sosiale hierarkier.

Til grunn for denne helhetlige måten å se samfunnet på, ligger en ontologisk antagelse om interne relasjoner. Samfunnets ulike bestanddeler kan, med Marx, forstås som «elementer av en totalitet, forskjeller innenfor en enhet». Ut fra filosofien om interne relasjoner har ikke ting eller relasjoner noen ontologisk selvstendig essens, men defineres ut ifra hvordan de utvikler seg i relasjon til den samfunnsmessige helhetens øvrige bestanddeler. Det er dermed ingenting som innehar en fast og uforanderlig essens, og ulike fenomener slik de fremstår for oss, må forstås som det David Harvey kaller midlertidige «permanenser» i et hav av konstant forandring. Heller enn å forstå rasismen, patriarkatet og kapitalen som ontologisk selvstendige biljardkuler, slik den ontologiske atomismen gjør, kan vi med utgangspunkt i filosofien om interne relasjoner se på patriarkatet og rasismen som ulike bestanddeler av kapitalismen som på en og samme tid formes av og bidrar til å forme systemet som helhet. 

I stedet for å teoretisere et mylder av uavhengige undertrykkelsessystemer som eksterne for kapitalismen, forsøker sosial reproduksjonsteori å forstå hvordan samtlige former for undertrykkelse forankres i hverandre og sammen produserer ett integrert system. Når såpass sentrale deler av samfunnet som produksjon og reproduksjon er organisert etter kapitalens behov for profitt, eksponentiell vekst og dermed ekspansjon, kan heller ikke samfunnets øvrige bestanddeler forstås isolert fra disse dynamikkene. Som Cinzia Arruzza har påpekt, bestemmer ikke kapitalens systemiske tvang alt alene, men den er likevel alltid med på å bestemme. 

Forstå verden for å forstå hvordan å forandre den 

Det ontologiske utgangspunktet for sosial reproduksjonsteori er altså å se mangfold og kompleksitet i relasjon til kapitalismen som et helhetlig system. For Marx gir det ikke mening å snakke om kapitalismen som ett system, og patriarkatet eller rasismen som andre. Tvert imot må vi søke å teoretisere hvordan disse systemene gjennomsyrer og gjensidig skaper hverandre i en kompleks totalitet. Selv om former for både kvinneundertrykkelse og rasisme eksisterte forut for kapitalismens fremvekst, kan ikke fremtredelsesformene disse har i dag forstås uavhengig av kapitalismens utvikling. Som han skriver i Grundrisse, utvikler ikke kapitalismen seg «ut fra ingenting, eller ut fra tynn luft, eller Ideen som skaper seg selv, men i og gjennom motsetning til den eksisterende utviklingen av produksjon og eiendomsforhold… Tilblivelsen av denne totaliteten utgjør et moment i dens prosess, av dens utvikling». Kapitalismens utvikling, hvor kapitalens jag etter profitt virker sammen med et mylder av andre sosiale relasjoner, deriblant patriarkalske maktforhold, er for Marx det som utgjør selve nøkkelen til å forstå det kapitalistiske samfunnet.

Dette skiller seg fra interseksjonell teori, som gjennom sin ontologiske atomisme, anser kapitalismen som bare ett av mange «rene» systemer. Kapitalismen integreres som en analytisk variabel bare der hvor kjønn og etnisitet tilfeldigvis virker sammen med klasse. For Marx – og sosial reproduksjonsteori – derimot, må alt analyseres i relasjon til den systemiske helheten som kapitalismen utgjør.

Fraser påpeker at de feministiske og antirasistiske bevegelsene som oppstod på 1960-tallet, hadde som formål nettopp å integrere sine analyser av patriarkatet og rasismen med arbeiderbevegelsens kapitalismekritikk for på denne måten å skape et mer nyansert, komplekst og inkluderende bilde av de systemiske utfordringene som står i veien for menneskelig frigjøring. Sagt med hennes begreper, forsøkte de å tillegge den økonomiske kampen for omfordeling en ny dimensjon i anerkjennelsen av mangfold. Med fremveksten av nyliberalismen, fikk imidlertid kravet om anerkjennelse forrang foran redistribusjon. Årsakene til dette var sammensatte, men berodde blant annet på at dette for kapitalen var lettere å svelge enn sosialistiske visjoner om økonomisk likhet og redistribusjon, samt at venstresida i liten grad maktet å presentere løsninger på 1970-tallets økonomiske krise. Heller enn å ha skapt en rikere og mer kompleks kapitalismekritikk, hevder Fraser at venstresidens avstumpede økonomisme simpelthen har blitt erstattet med en like så avstumpet kulturalisme.

Konklusjon

Vi vil hevde at den ontologiske atomismen som ligger til grunn for interseksjonell teori har et begrenset teoretisk vern mot en slik avstumpet kulturalisme. Kapitalismens klassestruktur fremstår som én av mange og relativt vilkårlige undertrykkelsesakser, og feminismen og antirasismen kan dermed isoleres som kampsaker i og for seg selv. Heller enn «forskjeller innenfor én enhet», fremmer interseksjonell teori en verdensforståelse hvor forskjellige undertrykkelsesmekanismer fremstår som uavhengige enheter uten tilknytning til en systemisk helhet. 

Denne fallgruven har sosial reproduksjonsteori gode forutsetninger for å unngå, ved å tilby et ontologisk rammeverk for å teoretisere relasjonen mellom kompleksitet og totalitet. «Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige», skriver Marx i Grundrisse, og mener med dette at enhver konkret bestanddel av samfunnet kun kan forstås som et uttrykk for de komplekse prosessene som utgjør kapitalismens helhet. Denne marxistiske tilnærmingen skaper grobunn for en teoretisk forståelse av kapitalismen som et mangfoldig og sammensatt system hvor flere undertrykkelsesmekanismer samspiller i én helhet. 

Videre kan sosial reproduksjonsteori, gjennom sin kritikk av kapitalismens skille mellom såkalt produktivt og reproduktivt arbeid, bidra med viktige perspektiver på sosialismen ved å åpne opp diskusjonen om hva slags former for verdi som må ligge til grunn for et fremtidig samfunn frigjort fra kapitalens produktivitetsmål. En sentral anti-kapitalistisk kamp er å bekjempe kapitallogikken hvor reproduksjon foregår for produksjonens skyld, og sosialismen må innebære å organisere produksjonen på et verdigrunnlag som understøtter produksjon for reproduksjonens skyld.

Ukategorisert

Emmeline Pankhurst – en livslang kamp for kvinnelig stemmerett

Avatar photo
Av

Tonje Lysfjord Sommerli

Utdannet lektor og jobber på Steinerskolen i Tromsø. Har vært med i Gnist-redaksjonen siden 2021 og fokuserer på saker med nordnorsk perspektiv.

Emmeline Pankhurst var en av verdens fremste pionerer i kampen for kvinnelig stemmerett – en kamp som krevde hele hennes liv. 
Emmeline Pankhurst (15. juli 1858–14. juni 1928), født Goulden, var eldste datter av ekteparet Sophia Jane Craine og Robert Goulden. Begge foreldrene var politiske aktive på venstresiden, blant annet i kampen mot slaveriet i de amerikanske Sørstatene. Som 14-åring deltok Emmeline på et offentlig møte om kvinners stemmerett, og uttalte senere i sin selvbiografi at møtet var avgjørende for hennes liv som suffragette, eller forkjemper for kvinnelig stemmerett: «I left the meeting a conscious and confirmed suffragist».
Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist. 


Emmeline fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris, en høyskole ledet av Marchef Girard. Girard var en foregangskvinne i arbeidet for jenters utdannelse, og sørget for at jentene ved skolen fikk utdannelse innen realfag og regnskapsføring, i tillegg til mer tradisjonelle fag for jenter. Som 20-åring giftet Emmeline seg med Dr Richard Pankhurst, en liberal advokat og forkjemper for utdanningsreformer, ytringsfrihet og kvinnelig stemmerett. Emmeline og Richard fikk totalt fem barn, hvorav døtrene Christabel, Sylvia og Adela i voksen alder deltok aktivt i kampen for kvinnelig stemmerett. Paret var enige om at Emmeline ikke utelukkende skulle være husmor, og hyret derfor inn tjenere til å hjelpe med barna for at Emmeline kunne fortsette sitt politiske arbeid. 

Richard døde i 1898, men Emmeline og døtrene fortsatte det politiske arbeidet for kvinnelig stemmerett. Emmeline grunnla Women´s Social and Political Union (WSPU) i 1903 sammen med døtrene Christabel og Sylvia, og foreningens slagord var «handling, ikke ord!» Siden diplomati ikke førte frem, slo foreningen inn på en mer militant linje: Medlemmene kuttet telefonledninger, knuste vinduer og gravde opp golfbaner for å få oppmerksomhet. Emmelines eldste datter Christabel Pankhurst var en frontfigur under mange av aksjonene, og ble blant annet arrestert da hun sammen med Annie Kenney tok over et møte i det Liberale Partiet ved å avbryte talerne og kreve kvinnelig stemmerett. I stedet for å betale boten de ble pålagt for ordensforstyrrelse, valgte de å gå i fengsel. De andre døtrene, Adela og Sylvia, ble arrestert under en aksjon ett år senere. Emmeline ble selv arrestert flere ganger, første gang i 1908 da hun forsøkte å komme seg inn i Parlamentet med makt for å overrekke et protestbrev til statsminister Asquith. 

Suffragettene ble ofte forsøkt latterliggjort i avisene og fremstilt som frigide, humørløse kjerringer med knute i nakken og maskuline klær, eventuelt som rabiate mannehatere som forsøkte å tvinge menn over i en kvinnerolle, både i hjemmet og ute i offentligheten. Mange var dessuten sjokkerte over å se kvinner utføre militante aksjoner og protester, da dette stred sterkt mot tidens kvinneideal. Selveste dronning Victoria hadde allerede i 1870 uttalt sin bekymring for at kampen for likestilling ville få kvinner til å glemme alle sine feminine følelser og egenskaper; de ville rett og slett «avkjønne seg» hvis de skulle bli mannens like. 

Selv om Victoria var en av verdens mektigste kvinner, så hun på kvinnelige statsledere som unntaket, ikke som et forbilde for andre kvinner. Hun holdt strengt på at kvinnens plass var i hjemmet, mens den offentlige sfære var forbeholdt mannen For å motvirke den stereotypien mange aviser fremstilte, valgte derfor mange suffragetter å kle seg svært elegant og feminint, særlig under demonstrasjoner og offentlige møter. 

I 1910 utformet WSPU en såkalt «Conciliation Bill» hvor de gikk inn for stemmerett for kvinner som eide egne eiendommer, i håp om å få gjennomslag for begrenset kvinnelig stemmerett. Da parlamentet avslo forslaget, tok Emmeline affære. 18. november 1910 ledet hun 300 kvinner i en protestmarsj til Parliament Square. Kvinnene ble møtt med en voldsom politistyrke, utkommandert av daværende innenriksminister Winston Churchill. Politiet tok i bruk voldelige midler for å stoppe kvinnene, og flere demonstranter opplevde å bli slått og dratt i brystene. Totalt 4 menn og 115 kvinner ble arrestert. Selv om Emmeline kom seg inn i parlamentsbygningen, nektet statsministeren å treffe henne, og måtte forlate bygningen med uforrettet sak. Hendelsen ble kjent som The Black Friday. 

Fra 1912 slo suffragettene inn på en mer militant linje under ledelse av Emmelines eldste datter, Christobel Pankhurst. Christobel hadde flere ganger blitt arrestert for ordensforstyrrelse, og i 1913 måtte hun flykte til Frankrike for å unngå arrest. Hun vendte hjem til England i 1914 for å støtte opp under forberedelsene til krigen mot Tyskland, som nå var under oppseiling. Sammen med sin mor jobbet hun for at også kvinner skulle ta aktiv del i den nasjonale dugnaden for å få landet gjennom den krevende tiden som ventet. I forbindelse med utbruddet av første verdenskrig ble alle fengslede medlemmer av WSPU løslatt for å dekke opp behovet for arbeidskraft som hadde oppstått da mennene ble sendt til fronten. Emmeline bestemte også at WSPU skulle innstille alle militante aktiviteter så lenge krigen varte. I løpet av krigsårene reiste hun rundt i England og oppfordret kvinner til å ta over tradisjonelt mannsarbeid. Hun grunnla også et barnehjem på Campden Hill for såkalte «krigsbarn», barn født av enslige mødre og frontkjempere, og adopterte selv fire hittebarn. Hun besøkte også USA og Canada to ganger, både for å samle støtte til krigen mot Tyskland og for å besøke og oppmuntre de amerikanske forkjemperne for kvinnelig stemmerett. 

Etter fredsslutningen i 1918 ble Representation of the People Act vedtatt, som blant annet fjernet kravet om egen eiendom som stemmerettskriterium for menn over 21 år. En begrenset stemmerett for kvinner ble innført: De måtte være over 30 år og eie eiendom eller land verdt over 5 pund, eventuelt være gift med en eiendoms- eller landeier som hadde verdier som oversteg dette beløp. Begrunnelsen for denne forskjellen var at mange menn i alderen 20 til 30 år var omkommet i første verdenskrig, slik at landet hadde et betydelig kvinneoverskudd. Myndighetene fryktet derfor at kvinnelige velgere skulle utgjøre majoriteten av de stemmeberettigede dersom det ikke ble tatt visse forbehold.

Selv om mange suffragetter feiret denne begrensede stemmeretten for kvinner, oppsto nye utfordringer for suffragettene: Skulle foreningene for kvinnelig stemmerett kjempe sammen med organisasjoner som slåss for utvidelse av mannlig stemmerett, eller skulle de forbli separate? Mange sosialister og sosialdemokrater støttet en sammenslåing for lettere å jobbe mot lik stemmerett for begge kjønn, men både Emmeline og Christabel mente at kampen for økt kvinnelig stemmerett best kunne kjempes ved at WSPU forble en ren kvinneorganisasjon. Grunnen, mente de, var at mennenes politiske tradisjoner og «politiske maskineri» var mangelfulle og ikke var verktøyer som passet seg for utkjemping av likestillingskampen. 

I årene som fulgte, kjempet Emmeline for en mer likestilt ekteskapslov, lik lønn for likt arbeid og for at kvinner og menn skulle ha samme muligheter på arbeidsmarkedet. Da en ny lov tillot kvinner å stille til valg for The House of Commons, ønsket mange suffragetter at Emmeline skulle stille sitt kandidatur. Emmeline mente imidlertid selv at datteren Christabel var en mer egnet kandidat, og var en svært aktiv pådriver i datterens valgkamp. Christabel tapte valget med en svært liten margin, til Emmelines store skuffelse. 

I 1926 ble Emmeline medlem av det Konservative Partiet, til manges overraskelse. Selv sa hun at erfaringene hun hadde gjort i løpet av krigsårene og besøkene i Nord-Amerika hadde forandret henne, men flere historikere mener at overgangen til det Konservative Partiet var rent pragmatisk: I tillegg til å kjempe for kvinners rettigheter, var hun bekymret for kommunismens fremvekst. Etter krigen hadde de konservative hatt stor politisk fremgang, og Emmeline kan ha valgt å satse på seierherrene for å sikre oppmerksomhet for sin store kampsak. Mange års kamp for kvinnelig stemmerett, kombinert med reiser i Storbritannia og Nord-Amerika, samt opphold i arrest med påfølgende sultestreik og tvangsforing hadde imidlertid slitt hardt på helsen hennes, og hun var ingen ungdom lengre. En familieskandale knyttet til datteren Sylvia tok også hardt på, og hun ble innlagt på et pleiehjem i Hampstead, hvor hun tilbrakte de to påfølgende årene. Den 14. juni 1928 sovnet hun inn, 69 år gammel. Kun tre uker senere, 2. juli 1928, ble The Representation of the People (Equal Franchise) Act vedtatt, som gav kvinner over 21 år stemmerett på samme vilkår som menn. En lang kamp var over. Med sitt engasjement og pågangsmot ble veien banet for flere kvinnerettsforkjempere, og viste at mye kan vinnes dersom bare noen tør å gå først. 

Noter

1 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography. London: Routledge, 2002. S. 22-23.
2 Parets første sønn døde i 1888, 4 år gammel. Sønn nr 2 ble født 1889.
3 https://www.goodreads.com/author/quotes/6429427.Queen_Victoria
4 https://hansard.parliament.uk/Commons/1918-11-06/debates/51d0ee8e-f273-4e54-a0ac-072c74085c52/
Clause1%E2%80%94(CapacityOfWomenToBeMembersOfParliament)
5 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography 302
 

Ukategorisert

Debatt: Virkelighet og tankespinn. Svar til Oscar Dybedahl

Av

Tollef Hovig

Oscar Dybedahl (OD) går i forrige nummer av Gnist til angrep på nettavisen steigan.no. Han skriver at sosialismen opp igjennom historien har hatt mange varianter, hvorav noen svært usunne. Han mener steigan.no representerer en av disse svært usunne variantene. Jeg vil i denne artikkelen gå litt nærmere inn på ideene til OD.

Tollef Hovig er bygningsarbeider og forfatter av tobindsverket Forandring.
Foto: Valentin Salja

OD framstiller sin ideverden svært innpakket i sitater og historiebrokker. Det er derfor interessant å først se på hvilken kjerne hans ideverden har, uten all sitatstaffasjen. Han innleder med at det finnes en syntese av sosialistisk og nasjonalistisk tenking som kan regnes som forløperen til fascisme. Han nevner for så vidt ikke at også nazistene kalte seg nasjonalsosialister, selv om det ligger snublende nært. Han skriver at det fantes antijødiske tendenser blant franske utopiske sosialister på begynnelsen av 1800-tallet. De mente at jødene var uproduktive pengefolk. Så det å være mot jøder, var i grunnen det samme som å være mot finanskapitalen. 

OD mener videre at finanskapital må sees på som en gren av industrikapitalen. Industrikapital er alle andre kapitalformers mor ifølge OD, og videre at finanskapitalen ikke skaper noen egen fortjeneste, men lever på industrikapitalens fortjeneste. Han gjør så et overraskende sprang fra de franske utopiske sosialistene til begynnelsen av 1900-tallet, og en fransk syndikalist, ved navn Sorel. Han forklarer hvordan denne franske syndikalisten ble mer opptatt av myten om revolusjon, enn av klassekamp. Denne syndikalisten ga arbeiderklassen på båten, fordi klassen gikk til varehusene i stedet for å gjøre revolusjon. Som OD skriver: 

Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel (syndikalisten, min anm.) uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. 

Klassekamp og nasjon

Her er neste skritt i ODs logikk: når man gir opp klassekampen, går man i stedet til det nasjonale fellesskap. Når man går til det nasjonale fellesskap har man blitt nasjonalist. Neste skritt i logikken er at når man har blitt nasjonalist endres motsetningen mellom klassene til å bli mellom de som produserer og de som ikke produserer. Om dette skjer alle nasjonalister eller bare den franske syndikalisten, er ikke helt klart i ODs tekst, men det virker som det gjelder alle. Den produserende klassen er alle som produserer, uavhengig av klasse: bønder, arbeidere, kapitalister etc. De som ikke produserer, er den parasittiske eliten, nærmere bestemt finanseliten ifølge OD. 

Som OD skriver: «Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten … »

Her går OD også videre og forklarer hva denne motsigelsen mellom de produktive og finanseliten fører til: 

Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital. 

Korporativt samarbeid mellom arbeid og kapital er et annet ord for fascisme. Kritikk av finanseliten legger altså til rette for fascisme skal vi tro OD. 

Så langt om ideverdenen til OD foreløpig. Før jeg går videre, må vi se litt på metoden han benytter for å gi sin ideverden den fornødne patos. OD liker ikke helt å framstille ideverdenen han presenterer, som sin egen. Han skyver derfor en rekke historiske personer, og deres meninger foran seg, og later som om han har funnet en historisk avart av sosialismen. For oss som er mer interessert i dagens virkelighet enn tidligere tiders dogmer, minner ODs metode om en slags religiøs ideutvikling, hvor man tar tidligere tiders skriftlærde, sitater og analyser de gjorde som var knyttet til sin samtid, om til allmenngyldige læresetninger om fortid og framtid. Han mener Steigan er voluntaristisk (tro på at samfunnet kan endres gjennom fri vilje alene), men ser vel ikke helt bjelken i sitt eget øye, når han kun forholder seg til tidligere tiders ideer. De første han siterer, er franske utopiske sosialister fra begynnelsen av 1800- tallet: Fourier, Toussenel, Leroux og Proudhon.  Han beskriver dem som anti-jødiske og til dels rasistiske. Det var en holdning disse ikke var alene om på den tiden. Denne holdningen var utbredt i hele Europa, og rasismen i Frankrike var spesielt sterk. Den fant sin talsmann i for eksempel Arthur de Gobineau som på 1850-tallet ga ut tobinds verket Essay om menneskerasenes ulikhet. Han fikk sin egen kult i Tyskland, og verket kommer fortsatt på trykk i USA. Det er i denne historiske sammenhengen man må vurdere de franske utopiske sosialisters ideer på denne tiden. 

De produktive mot de uproduktive

Så gjør OD et sprang i tid til begynnelsen av 1900-tallet for å forklare sin logikk ved hjelp av syndikalisten Georges Sorels ideer om de produktive mot de uproduktive. Hvis vi ser på denne historiske epoken, er det nettopp epoken hvor kapitaleiendom blir skilt fra produksjonen. Den USA-baserte nordmannen Thorstein Veblen skriver ned de samme ideene i sin bok om Den uproduktive klassen i denne perioden. Tanker som Sorel ganske sikkert var kjent med. Denne måten å se samfunnet på var etablert allerede av fysiokraten Francois Quesnay i sin bok Tableau Economique fra 1758. Han delte samfunnet i tre klasser:

  • Jordeiere – føydalaristokratiet eller proprietærene (den uproduktive klassen)

  • Håndverk/industri – den «sterile» klassen 

  • Bøndene – den produktive klassen 

Sorel og Veblen tok disse ideene videre. I Quesnays historiske epoke var jordbruket fortsatt den suverent viktigste næringsveien. Fysiokratene var talerør for jordbruksaristokratiet, og mente at alt som ble skapt av verdi, kom fra jordbruket. I dag utgjør jordbruket rundt 2 % av økonomien og de sysselsatte i høyinntektslandene. At jordbruket skulle utgjøre 2 % av samfunnets næringsvirksomhet ville vært en utenkelig ide på Quesnays tid, og viser hvordan ideene skapes i en historisk sammenheng. På samme måte som vi i dag vanskelig kan forestille oss at i framtiden vil bare 2 % av befolkningen arbeide i industrien. 

Riktig rart blir det når OD skriver om Lenin. Han skriver: 

Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

 OD er tydeligvis ekspert på Lenins virkelige teori etter sin egen oppfatning. Her tar OD kampen om den rette lære til nye høyder. Lenin ga ut boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium i 1917. Fra 1880- tallet hadde oppbyggingen av truster og monopoler vært et tiltagende problem, særlig i USA. I 1890 ble «The Sherman Act», den første anti-trust loven, vedtatt i USA. I 1911 ble Standard Oil til Rockefeller dømt som et ulovlig monopol og oppløst etter denne loven. I 1914 ble «The Sherman Act» supplert med «The Clayton Act» osv. Denne utviklingen var bakgrunnen for Lenins ideer i Imperialismen. Det er ingen grunn til å opphøye teorier fra denne boka til religiøse sannheter. De ble formet, og passet for så vidt i en gitt historisk epoke. Utviklingen siden har vist at teoriene i denne boka ikke var noen religiøse sannheter, selv om OD mener han vet hva Lenin virkelig mente. 

 Finanskapitalen og industrikapitalen

La oss forlate skriftlærdheten og i stedet måle ODs ideer opp mot virkeligheten. Han mener at finanskapitalen er en avledning av industrikapitalen, som raner til seg overskudd fra industrikapitalen. Sånn er ikke virkeligheten. Penge- og kredittsystemet i høyinntektslandene ble gjort om fra en monetær standard til det jeg vil kalle en kontostandard på 1980-tallet. Det muliggjorde at man kunne øke gjeldsmengden uten at det førte til inflasjon, noe som har ført til en gjennomsnittlig økning av gjeldsmengden i høyinntektslandene på rundt 7 % av BNP hvert år siden. Gjeldsmengden i England og Japan er snart oppe i 5 ganger BNP. Denne økningen i gjeldsmengden har ført til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen, som ellers hadde uteblitt. Resultatet er eksempelvis at sysselsatte i USAs finans- og formuesforvaltning (Financial, professional and business service) har gått opp fra rundt 6 % på 1970- tallet, til i underkant av 19 % i 2019. Sysselsatte i industrien har gått den motsatte veien og ligger under 8 % i 2019. Det er altså langt over dobbelt så mange som jobber med finans, forretninger og den slags, i forhold til de som jobber i industrien. I virkeligheten er det sånn at gjeldsoppbyggingen i finanskapitalen har sponset overskuddet til industrikapitalen gjennom de siste 40 årene. 

En annen av ODs ideer, er at hans historiske vindmøllemotstandere mente nasjonen er en mer effektiv myte enn klassekamp. Underforstått hos OD er at alt som har med nasjon å gjøre, står i motsetning til klassekamp. Dette er ikke i samsvar med virkeligheten. Politikere har for eksempel siden 1970-tallet regulert arbeidsmarkedet slik at billig arbeidskraft fra andre land brukes av innenlandske kapitalister til å presse lønns- og arbeidsvilkårene nedover. Dette eskalerte etter gjenforeningen av Øst og Vest-Tyskland i 1990, og har utviklet seg til å bli en dominerende faktor i EU, så dominerende at Brexit ble en realitet på grunn av dette. Innholdet i det nasjonale spørsmålet er i dag helt forskjellig fra slik det var ved begynnelsen av 1800-tallet og 1900-tallet. Det vil derfor gi dårlige resultater å benytte analyseskjemaer fra den gang da.

Steigan.no

Med denne ideverdenen som basis går OD hardt til angrep på steigan.no. Et angrep sitert i tre punkter under:

  1. Det vesentligste for Steigans analyse blir at    det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».

  2. Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel.

  3. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Når det gjelder det første området er ODs syn på finanskapital som en ubetydelig underavdeling av industrikapitalen fullstendig ute av takt med virkeligheten. Steigan har skrevet om World Economic Forum og Larry Fink, som er direktør i verdens største eierselskap, Blackstone. For folk som er interessert i virkeligheten er dette interessant informasjon, for skriftlærde er det kanskje litt irriterende at man skriver om en virkelighet som ikke passer inn i skriften, noe som er velkjent i religiøs sammenheng.

    Når det gjelder område to sier OD, ut ifra det han har skrevet om Proudhon, at Steigan er anti-jødisk og tilnærmet rasist. Dette er ikke grunngitt noe sted i artikkelen og får dermed preg av ren sjikane.

    Når det gjelder område nummer tre, er dette et svært pussig angrep. Steigan har vært en klar motstander av no-platforming-virksomheten som enkelte bedriver. Det blir dermed ikke logisk for Steigan å nekte noen å skrive innlegg på debattsiden, så lenge det ikke er hatytringer eller den slags. Dette angrepet fra OD blir desto mere pussig, siden det framgår av hans artikkel at han heller ikke kan være en tilhenger av no-platforming. Han presenterer i sin artikkel Zeev Sternhell som inspirasjonen og opphavsmannen til sine ideer, og gir hans stemme en fin plattform i sin artikkel. Det kanskje mest kjente sitatet fra Sternhell er: «I am not only a zionist, I am a super- zionist.» (fra intervju med avisen Haaretz). 

En bærekraftig politikk for en rød økonomi eller sosialisme må etter min oppfatning basere sine analyser på dagens virkelighet. Hvis man skal lage politikk for en rød økonomi i framtiden kokt sammen på læresetninger og teser importert fra andre historiske epoker, ender man som pinsemenighetene, i mange innbyrdes kjeklende små fraksjoner.

Ukategorisert

Debatt: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk!

Av

Isak Lekve og Boye Ullmann

Per-Gunnar Skotåm har i siste nummer av Gnist en artikkel hvor han stiller tre essensielle spørsmål til de som ønsker å bygge ut havvind utenfor den norske kysten. Hva skal vi bruke strømmen til? Hvem bygger vi for? Og hvorfor gjør vi det? Vi skal i den følgende teksten forsøke å besvare noen av disse spørsmålene. 

Isak Lekve er medlem av Rødt, sosiolog og utreder i De Facto. Boye Ullmann er medlem av Rødt og faglig leder i Nei til EU.
Foto: Jack Hunter

 

Skotåm starter sin artikkel med å peke på utbyggingen av vindkraft på land, som både kan sies å rasere natur og overkjøre lokalsamfunn, samtidig som det eies av internasjonale kapitalgrupperinger, og overskuddet typisk ender i skatteparadiser. Her er vi helt enige. Utbyggingen av vindkraft på land har vært en skandale på alle måter.

Men teksten er i hovedsak et forsøk på å gi en lengre begrunnelse for hvorfor Skotåm mener Rødt bør gå imot all utbygging av havvind, og han begrunner dette standpunktet på tre måter, knyttet til spørsmålene ovenfor:

  • Vi trenger ikke strømmen

  • Utbyggingskostnadene er høye

  • Utbygging av havvind er egentlig en strategi fra oljenæringen for å sikre offentlige, subsidiert profitt. 

Trenger vi mer strøm

Det er riktig at Norge er et land som til nå har hatt nok fornybar strøm, og vanligvis er en netto eksportør på ca. 10–15 TWh. Dette er likevel ikke alltid tilfellet, og for eksempel i 2018 gikk vi omtrent i null. Elektrifiseringen av sokkelen vil grovt sett ta hele dette gjennomsnittlige kraftoverskuddet, og skal vi i tillegg fortsette den storstilte elektrifiseringen av transportsektoren med biler, båter, fly og så videre, samt legge til rette for bygging av enorme batterifabrikker og hydrogen/ammoniakk – energibærere som er bedre egnet enn batterier for en del større transport – gjennom elektrolyse, er det trolig at det også i Norge vil være et større behov for grønn kraft i tiden fremover. Alle disse tiltakene er ikke like fornuftige, men mye tyder på at Norge fort kan bli en netto importør av energi i tiden fremover. 

Derfor har Skotåm rett i at havvindutbyggingen ikke egentlig handler om det norske kraftmarkedet. Vi har engasjert oss i kampen mot ACER og utenlandskabler som NorthConnect fordi vi ikke ønsker å importere det europeiske prisnivået til Norge, som vil sette den kraftintensive industrien i fare. Også havvind vil ha et høyt prisnivå og dermed kunne virke prisdrivende i Norge. En potensiell utbygging i våre farvann, bør altså ikke integreres i det norske strømmarkedet.

Hvorfor havvind?

Så hvorfor ønsker vi likevel havvind? Det enkle svaret er at vi ønsker å bidra til å 1) løse klimautfordringene, og 2) bygge opp et norsk hjemmemarked, slik at også norske industrimiljøer får anledning til å ta del i utviklingen av havvind internasjonalt. 

For internasjonalt er energisituasjonen en ganske annen, og mer prekær, enn i Norge. Skal vi nå målene i Paris-avtalen, er vi avhengige av å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Med tanke på arealutfordringene knyttet til vindkraft på land, kan nettopp havvind bli en av mulige løsninger på dette problemet. Selvsagt skal vi effektivisere, og vi ønsker også diskusjoner om andre tiltak velkommen som f.eks. energiøkonomisering og oppgradering av vannkraft som kan gi 15–20 TWh. Uansett må karbon fases ut samtidig som millioner av mennesker skal løftes ut av fattigdom. Da er vi avhengig av mer fornybar energi. 

Skal havvind bli denne løsningen, kreves enorme investeringer. Men Norge er i den unike posisjon at vi har over 10 000 milliarder syltet ned i engelske handlegater, Wizz Air og det som verre er. Norge eier nesten 500 milliarder i Apple, Microsoft, Google og det fagforeningsfiendtlige Amazon. Vi har råd til å bidra til å ta de investeringene som må til! Slike grønne investeringer vil, om det stilles fornuftige politiske krav, føre til at norske høykompetente industriarbeidermiljøer får noe nytt å jobbe med når oljen gradvis fases ut. I mange land er denne omstillingen allerede i gang. Av hensyn til både klima og industriarbeidsplasser må også Norge vedta tiltak. Toget går nå. 

Kostnadsnivået på flytende havvind er høyt i dag. Men kostnadene er redusert med 40 % siden 2017 (Hywind Scotland), og en har estimert en kostnadsreduksjon fremover på 13 % ved hver kapasitetsdobling. Ettersom vi fremdeles bare har rundt 50MW utbygd i verden, betyr det at selv mindre utbygginger kan bidra til å senke prisen veldig raskt. Jo mer vi bygger, jo mer vil prisen senkes. 

Så hva skal strømmen brukes til, om havvindanleggene ikke skal integreres i det norske kraftmarkedet? Her finnes flere muligheter. Men vi mener de kan fungere som en erstatning for elektrifisering av sokkelen fra land. Dette har en prislapp på minst 60 milliarder, og vil kreve om lag 20TWH som en kan forvente vil gi økt pris på strøm til forbrukere og industri. Tiltaket gir ingen dokumenterbar global klimaeffekt, slik Skotåm også er inne på. Med utbygging av Hywind Tampen vil i stedet havvind brukes på Gullfaks og Snøhvit, og vi slipper å tappe fastlandet for fornybar kraft. 

Skotåm peker på motsetningene mellom havvind og fiskeriene. Denne motsetningen stod også sentralt i vårens debatt i KK, hvor hensynet til fiskeriene lå bak standpunkter som krever stans av ALL havvind. Og det er sant at Fiskarlaget eksempelvis har vært kritisk til noen av områdene som har vært vurdert åpnet for havvind, og at noen aktører føler seg overkjørt av Equinor sine prosjekter. Dette støtter vi selvsagt ikke. Men nå er det gitt klarsignal for havvind-prosjekter i områdene Utsira Nord og Nordsjøen sør. Og her har Fiskarlaget ingen innvendinger! 

Disse prosjektene nær britisk og dansk sektor åpner for å produsere hydrogen/ammoniakk til havs for bruk i skipsfart og annen transport. Hydrogen og ammoniakk kan ved hjelp havvind utvinnes fra naturgass, og når det nå også åpnes for prosjekter som skal fange og lagre karbonet ved å presse CO2 ned i gamle borebrønner, så kan dette produseres nesten utslippsfritt. Teknologien er utviklet i Aker. 

Det er med andre ord flere mulige bruksområder for kraften, selv om vi ikke integrerer havvindparkene i det norske strømmarkedet. Skotåm drøfter flere av disse, men i hans tekst inngår denne bruken som trinn 3 i en utspekulert plan fra Equinor, Aker og andre oljeselskaper, for å oppnå profitt og tilrane seg offentlige subsidier. Vi vil replisere at alt utsyr til vannkrafta fra forrige århundre ble produsert av private bedrifter som NEBB, Asea Per Kure, ABB og Kværner der målet også var å tjene penger. 

Utbygging på andre premisser

Dermed kommer vi inn på den tredje innvendingen. For oss er det vanskelig å vite akkurat hvordan det planlegges i Equinor og Aker. Men Rødt sin politikk på havvind må utformes uavhengig av dem, og basere seg på en mye sterkere politisk kontroll av utbyggingen. For selvsagt vil kapitalistiske foretak som slippes løs, gjøre sitt for å tilrane seg subsidier, basere seg på innleie og sosial dumping og overkjøre fiskeinteresser og andre lokalsamfunnsinteresser, mens overskuddene kanaliseres inn i skatteparadis, slik vi ser med vindkraft på land. Dette handler om manglende politisk kontroll. Rødt må gå inn for en utbygging på helt andre premisser, hvor aktørene stilles strenge krav om hvordan de skal opptre. 

Skotåm gjør et poeng ut av at Manifest sine utredninger ikke skiller seg nevneverdig fra Aker sine, og også er finansiert av Aker. Dette er flåseri. Sannheten er at blant annet LO-forbundet Industri Energi, konsernutvalget i Aker og Kværner i tillegg til Aker gikk inn med en halv million i et prosjekt med et totalbudsjett på mangfoldige millioner. Og et av forslagene til Manifest/Grønn Industri 21 var nettopp en slik sterk kontroll gjennom etableringen av et nytt demokratisk styrt StatVind med ansvar for utbygging i tett dialog med Fiskarlaget, lokalsamfunn og andre interessenter. Sannsynligvis noe ganske annet enn hva Aker og andre selskaper selv ser for seg. 

Det viktigste poenget er likevel det som Skotåm bare så vidt er innom i innledningen av sin tekst. Hvilket parti skal Rødt være?

Mye kan sies om oljepakken som Stortinget gikk inn for i juni, hvor diskusjonen gikk livlig internt i Rødt, og vi landet på en mellomløsning. Men den førte til at ordrebøkene ble fylt opp på alle norske verft. Champagnekorkene smalt både i Verdal, Stord, Egersund, Haugesund og aller mest i Sandnessjøen hvor nedleggingsvedtaket ble omgjort. Når disse arbeidsplassene først var reddet, bygger Kværner Stord nå flytende havvindinstallasjoner til Hywind Tampen, mens Verdal har fått bunnfastprosjekter med spesialankre for faste installasjoner for havvindturbiner. Disse industrimiljøene jubler over det Skotåm frykter.

For oss er det viktig å understreke at selv om Rødt er et parti som søker et sosialistisk samfunn der fremme, så ønsker vi også å sørge for at folk har et godt liv her og nå. Da betyr det ofte å manøvrere mellom og med ulike kapitalistiske foretak, fordi disse gir levebrødet til mange gode kamerater både i Rødt og i fagbevegelsen, men også andre helt vanlige arbeidsfolk med vanlige og verdifulle liv. For oss er det ikke aktuelt å bli et parti som ofrer disse menneskene for å være røde og ranke og aldri gå inn for noe som også kan tjene kapitalinteresser. Tvert imot, hele poenget med Rødt er å være et parti for disse menneskene, med en offensiv industri- og klimapolitikk som sørger for at vi både begrenser global oppvarming, men samtidig skaper og bevarer trygge arbeidsplasser. 

Arbeiderpartiets endeløse lojalitet til Brussel, har skapt et tomrom i norsk politikk etter et parti som tar industrien og vanlige arbeidsfolk seriøst. Det er det partiet Rødt bør være. 

 

Ukategorisert

Debatt: Utbygging av havvindmøller med strøm til hva, for hvem og hvorfor?

Av

Per-Gunnar Skotåm

Tittelen på artikkelen viser til det grunnleggende spørsmålet om hensikten med alle samfunnsmessige tiltak og alle politiske vedtak. For en sosialistisk bevegelse må hensynet til arbeiderklassen og folket være det grunnleggende. Vi støtter ikke produksjon for produksjonens skyld, men når det beriker og løfter livsvilkåra for de breie lag av befolkninga. En sosialistisk bevegelse må ta kampen når staten overfører store verdier til de største kapitalgrupperingene, i Norge og internasjonalt, innafor elektrisk energi, olje og gass når det ikke fører til framskritt og forbedring for folk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Alan O'Neill

Vipps 100 kroner til 612425 - og du får et årsabonnement på Gnist! Ordinær pris: 345 kr. Tilbudet gjelder nye abonnenter.

Vi har i Norge hatt en vår og sommer med kraftig fall i energiprisene. Mens dette skrives, selges en kilowattime elektrisk strøm for 1,5 øre. Vann slippes utenom turbinene på en rekke kraftstasjoner som et resultat av lav etterspørsel og en ekstra snørik vinter i deler av Norge.

Politisk har sommeren blitt preget av omfattende aksjoner fra flere lokalsamfunn som kjemper mot det de opplever som rasering av sine utmarksområder og rekreasjonsområder ved bygging av store landbaserte vindmølleparker. Vindmølleparkene bygges og eies i hovedsak av internasjonale kapitalgrupperinger, og på lenger sikt vil disse gi begrensede positive ringvirkninger i form av lokale arbeidsplasser. Tvert om er hensikten ikke å bruke den elektriske energien til lokal produksjon og verdiforedling, men at den skal kobles inn på nettet for eksport til Europa. Norge stiller med areal og vind for et formål som ikke gir nevneverdig tilbake. Det er et stort og vedvarende press for videre utbygging av vindkraft på land uten at det er dokumentert behov for denne elektriske energien til innenlandske formål.

Det er heller ikke mulig å bygge ut disse landbaserte vindmølleparkene lønnsomt for utbyggerne uten store statlige subsidier. Derfor de såkalte grønne sertifikatene som finansieres over strømregningene til ordinære forbrukere i Norge. De grønne sertifikatene er en støtteordning for fornybar energi iverksatt i 2012 og med sluttdato utløpet av 2021 for å komme med i ordningen (Regjeringen, 2019).
Det skjer også ved at kostnadene til utbygging og forsterkning av nettilknytning for vindmølleparkene fordeles ut som ekstra nettleie til ordinære forbrukere. Sjøl da vil det ikke bli lønnsomhet for elektrisk energi fra vindmøller sammenlignet med strøm fra eksisterende vannkraftverk. Som NVE har dokumentert (2019), finner de kun «samfunnsmessig lønnsomhet» ved disse utbyggingene gjennom etablering av flere eksportkabler for strøm. Det medfører en generelt høyere strømpris i Norge for all elektrisk energi i Norge ved at vi må betale den europeiske strømprisen.

To typer installasjoner til havs

Det er to typer havvindmølleparker: Bunnfaste installasjoner hvor vindmøllene står fysisk stille ved at de er festet til havbunnen. Flytende vindmøller som er i bevegelse innen et begrenset område, og hvor de gjennom en komplisert forankringsteknologi er festet til bunnen, men er dynamiske i forhold til vind og strøm.

Bunnfast vindmølleteknologi regnes i dag som en moden teknologi hvor teknikk og kostnader ved bygging er kartlagt og det er mulig med forhandskalkyler for bygging og drift. Disse bygges også i større nærhet til land og er lettere og billigere å underholde. Det er mange av disse langs kysten i Nord-Europa.

Bunnfast havvind er betraktelig dyrere å bygge og drifte enn vindparker på land. Også her er det en forutsetning med de samme subsidiene som nevnt over, pluss tilleggssubsidier og arealbeslag i grunne sjøområder for å oppnå lønnsomhet. Per definisjon vil bunnfast vindkraft i stor grad komme i konflikt med fiskeriinteresser fordi de må plassere på samme dyp som bankene hvor fisket foregår.

Flytende havvind regnes som en umoden teknologi som til dels fortsatt er på utviklingsstadiet. Det er særlig forankringsteknologien det er utfordrende å få til. Her er det nå riktig nok en rask teknologisk utvikling (NVE 2019, B).

Her drøftes teknologi og kostnader hvor merkostnadene for vindenergi sammenlignet med norsk vannkraft synliggjøres

  • Ingen vindenergiproduksjon kan konkurrere kostnadsmessig med utbygd vannkraft i Norge.

  • Vindmøller på land er dyrere enn eksisterende vannkraft.

  • Bunnfast vindkraft er dyrere enn vindkraft på land.

  • Flytende havvind er dyrere enn bunnfast havvind.

  • Sjøl om kostnadene for utbygging er fallende, framgår det av NVE sine rapporter at vindkraft på land minst vil være en halv gang dyrere enn utbygd vannkraft. Bunnfast havvind to til fire ganger dyrere enn vannkraft i Norge og flytende havvind fire til fem ganger så dyrt som allerede utbygd vannkraft i Norge.

Flytende havvindmølleparker blir ytterligere mer kostbare å bygge ut per kilowattime enn bunnfast vind som igjen er dyrere enn landbasert vind. En bedre utnytting av stabil vind og større konstruksjoner kompenserer ikke for dette. Flytende havvind vil kreve enorme statlige overføringer og subsidier for å kunne gi fortjeneste til utbyggerne. 

Det er store utfordringer knyttet til utforming, bygging og drift. Alt dette vil kunne løses over tid, men til hvilken pris? Hva skal strømmen brukes til?

Trengs ikke i Norge 

Om det skulle bli dokumentert et større elektrisk energibehov enn dagens i Norge hvor vi med årlige variasjoner har mellom seks og femten terrawattimer overskudd, vil teknologiske utbedringer og noe utvidet kapasitet kunne gi fire til femten terrawattimer i tillegg fra allerede utbygd vannkraftanlegg. Det vil samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk være lurest å begynne med begrensede naturinngrep sammenlignet med vindkraft.

Vindkraft til havs dreier seg om helt andre ting enn å dekke et nasjonalt behov for ytterligere elektrisk energi. Pådriverne for utbygging av norsk havvind argumenterer derfor heller ikke med at denne energien trengs i Norge.

Det dreier seg om elektrifisering av norsk sokkel, slik at all norsk gassproduksjon kan selges og ikke som nå hvor en del av gassen brukes ved og på plattformene i lokale gasskraftverk for nødvendig elektrisitetsproduksjon for sjølve olje- og gassproduksjonen. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon kan skje enten ved å legge strømkabler fra fastlandet, eller ved bygging av vindmøller til havs. Elektrifisering av norsk sokkel vil ikke gi et milligram mindre CO2 utslipp, siden den sparte gassen vil bli eksportert og brent andre steder. Utslippet fra denne vil bli det samme men gi produksjonsselskapene en ekstrafortjeneste ved at ytterligere ca. 10 % av norsk gassproduksjon vil bli solgt. Denne brukes i dag til lokal elektrisitetsproduksjon på feltene. Kostnadene for elektrifisering gjennom etablering av kabler og transformatorstasjonen betales av staten og av husholdningene gjennom et tillegg på strømregninga som forøvrig ikke er spesifisert. En ny gavepakke til oljekapitalen uten miljøgevinst. Hensikten er å oppfylle Paris-avtalens intensjon om å redusere CO2 utslippet på norsk territorium, sjøl om gassen fortsatt brennes, men da på andre lands territorium. Når kablingen er bygget, finansiert av staten og norske forbrukere, vil det være gunstig å bygge flytende eller bunnfaste vindmøller i området og koble seg til kablingen som allerede er lagt der, og finansiert av andre.

Tvert om vil CO2 utslippene økes ved at produksjon og etablering av vindmøllene og tilhørende utrustning vil gi store utslipp.

Det dreier seg også om at olje- og gassindustrien ved å få enorme statlige subsidier investeringsmessig og skattemessig kan få etablert vindmølleparker med elektrisitetsforsyning i tilknytning til produksjonsstedet for olje og gass. Hovedargumentet for dette i dagens debatt er at det vil kunne gi norsk verkstedindustri oppdrag innafor en maritim fornybar sektor som flytende havvind kan bli, og gjennom det bidra til å unngå arbeidsledighet ved nedtrapping av olje- og gassindustrien.

Dette standpunktet undervurderer hvem som er pådriverne for dette og at olje- og gassindustrien legger de fleste premissene. Helhetsforståelsen får man ved å se vårens strid rundt den såkalte oljeskattepakka i sammenheng med hva strømmen fra havvind skal brukes til.

Denne elektrisitetsforsyningen vil bli brukt til produksjon av hydrogen og ammoniakk fra gassen ved etablering av fabrikker på gassfeltene og videre gjøre denne mer lønnsom. Dette vil gi et ekstra økonomisk insentiv i forhold til mulige ulønnsomme prosjekter og bidra til en ny omdreining i skruen for videre oljeutvinning i de norske havområdene.

Oljeskattpakka

Ved stortingsbehandlingen av den såkalte oljeskattpakka for oljeindustrien 11. juni i år, fikk oljeindustrien gjennomslag for det meste av hva de ønsket. Det er en økonomisk gavepakke som over fire år fra 2020 til 2024 vil gi oljeindustrien milliarder i skattelette og subsidier gjennom utsatt skatt. Hvor mange hundre milliarder denne gavepakka vil utgjøre, er helt avhengig av hva investeringsnivået vil bli framover (VG 2020).

Resultatet blir en intensivering av oljeinvesteringene framover og prosjekter som tidligere var vurdert som ulønnsomme og derfor lagt i skuffen, vil bli tatt fram igjen. Bakgrunnen er at det økonomiske lønnsomhetspunktet blir redusert med åtte til ti dollar fatet sammenlignet med det eksisterende skatteregimet som også er til stor fordel for oljeindustrien. Samtidig er den såkalte iskanten flyttet nordover i tross faglige råd og Rødt, SV og MDG sin motstand. Dette betyr at skattepakka sammen med flyttinga av iskanten vil bidra til intensivert petroleumsaktivitet også videre nordover i Barentshavet.

SV og MDG var motstander av skattepakka, mens Rødt forsøkte seg på et slags standpunkt mellom ja til miljø og ja til arbeidsplasser ved oljeutbygging. Rødts standpunkt vil neppe bli oppfatta positivt av miljøbevegelsen og av nye kull av unge som er opptatt av klodens framtid.

Verre er det at gjennom sitt vedtak har Rødt bidratt til å stille spørsmålstegn ved om våre programmer er troverdige, om vi mener det vi mener, eller om man kan endre vesentlige deler av politikken når det kommer et stormkast. Her ved et brått fall i oljeprisen og mulig lavere etterspørsel en tid.

Bakenfor de aktuelle vedtakene i Rødt og i Stortinget ser man konturene av oljeindustriens langsiktige strategier. Sånn sett er den vellykkede oljeskattepakka som oljeindustrien oppnådde, første trinn i en tre-trinns rakett for å høste milliardprofitter i årene som kommer, sterkt subsidiert av den norske staten og økende kostnader for norske husholdninger.
Trinn to er utbyggingsstrategien for havvind.

Neste offensiv og punkt tre i strategien fra oljenæringa, som er de samme som ønsker å bygge og drifte bunnfast og særlig flytende havvind, er å få på plass det samme subsidierte skatteregimet for flytende havvind som oljenæringa oppnådde gjennom skattevedtaket torsdag 11. juni.

Offensive planer for havvind

Equinor, Aker og andre har nå en offensiv for en storstilt utbygging av flytende havvind. Det krever enorme subsidier og forsvares med at det kan gi en omstilling til grønn strøm og produksjon for den samme industrien som så langt har bygd utrustning for petroleumsindustrien. Sånn sett skal det bidra til en sømløs overgang fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon. Strømmen skal ikke ilandføres i Norge.

Tvert imot er Aker og Equinor sin hensikt å bygge flytende havvindmølleparker som skal levere strømmen til flytende fabrikker som skal produsere ammoniakk og hydrogen på basis av naturgass på feltene. Overskuddsenergien skal kables og føres til England og Skotland. Dette er trinn 3 i raketten.

Trinn 1 er altså et nytt skatteregime for oljeindustrien. Trinn 2 er å få det samme skatteregimet som oljeindustrien på havvind. Trinn 3 er å bruke denne sterkt subsidierte elektriske energitilførselen til å intensivere produksjonen, utnytte feltene bedre gjennom injeksjon av vann i grunnen med elektrisitet som energikilde i prosessen med påfølgende ekstrafortjeneste av gass som ellers ville ha blitt benyttet som energikilde på feltet.

Kampanjen for flytende havvind som nå drives av Equinor og Aker gjennom ulike tankesmier og utredningsorganisasjoner og delvis finansiert av de samme, har som formål å gjennomføre en enorm verdioverføring til de samme selskapene. Sjølsagt for å fylle lommene til de som har mest fra før. Det er noe paradoksalt at nå som vi gleder oss over at North Connect-kabelen ble lagt i skuffen, forhåpentligvis på varig basis, går noen inn for å statsfinansiere havvind med påfølgende kabellegging til England og Skottland.

Bellona og Zero har begrenset troverdighet hos mange miljøengasjerte fordi man opplever en nær kobling mellom finansiering fra næringsinteresser og deres faglige konklusjoner. Det burde være flere enn meg som er opptatt av den samme koblinga mellom venstresidas tenketanker, deres finansiering og politiske konklusjoner. Leser man Manifest analyse sin utredning om grønn industrisatsning, forøvrig finansiert av Aker, er den i sitt innhold identisk med Aker sine prospekt om det samme, sjølsagt begrunnet med noen andre argumenter.

Landbaserte vindmølleparker kan ikke konkurrere med eksisterende vannkraft når det gjelder kostnader ved utbygging og økonomisk lønnsomhet. Det er kun ved store subsidier gjennom grønne sertifikater, subsidiert nettutbygging og ikke minst tilnærmet fri tilgang til store areal fra allmenningen slik at det kan oppnås en slags lønnsomhet på lang sikt. Med dagens forventede priser fram til 2030–2040 er dette fortsatt ikke mulig. Det kreves en betraktelig høyere strømpris, på lenger sikt noe som søkes oppnådd gjennom stadig flere utenlandskabler for elektrisk energi med medfølgende mangel på strøm i Norge og derav prisstigning i Norge. I hovedsak finansieres dette av ordinære forbrukere og husholdninger gjennom påslag på strømregninga i dag og i framtida (NVE 2017, Statnett 2018).

Referanser:

Ukategorisert

Innhold nr 01/2021

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Tema: Arabiske opprør – 10 år

Leder: Brexit – en inspirasjon, ikke frihet … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen: Bjørn Olav Utvik … 10
Eva Benedikte Skogli: Når gatene kaster av seg åket … 20
Magne Hagesæter: 10 år sidan den arabiske våren – Palestina i skuggen … 28
Svein Olsen: Reisebrev fra Palestina – 37 år etterpå … 42
Intervju med Gry Bilvik Navas: Kampen for Finnheia – mer enn «bare» uberørt natur … 54
Jose na L. Martínez: Engels, arbeider kvinner og sosialistisk feminisme … 60
Jorun Gulbrandsen: Blodpenger til vampyrene … 70
Tonje Lys ord Sommerli: Emmeline Pankhurst – en livslang kamp for kvinnelig stemmerett … 76

Kjersti Ericsson: Clara Zetkin – et liv i kamp … 82
Daniel Vernegg og Yngve Heiret: Sosial reproduksjonsteori – et helhetlig marxistisk rammeverk … 88
Anne Minken: Om Koleraland – og koronaen … 96
Debatt: Peder Martin Lysestøl: Hvor stor er arbeiderklassen i Norge? Et svar til Bjørn Tore Egeberg. … 102
Per-Gunnar Skotåm: Kapitalkreftene på offensiven. Hva gjør miljøpartiet Rødt? … 104

Bokomtaler:
Nur Masalha: Palestine – A four thousand year history & Rashid Khalidi: The hundred years’ war on Palestine … 110
Butenschøn, Nils A. og Maktabi, Rania (red.): Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme. … 116
Nina Björk: Om man älskar frihet: Tankar
kring det politiska … 118
Lola Olufemi: Feminism, interrupted: disrupting power … 120
Matt Colquhoun: Egress: On Mourning, Melancholy and Mark Fisher … 122
Hadas Thier: A people’s guide to capitalism: An introduction to marxist economics. … 126
Giles Tremlett: The international brigades … 128
Jennifer Donnelly: Stesøster … 130
Yohan Shanmugaratnam: Vi puster fortsatt … 132
Michael Roberts: Engels 200 – his contribution to political economy … 136
Nekrolog: Morten Falck – marxisten og folkeopplyseren … 138

Revolusjonens A – Å:
Louis Blanc og Sosialistenes katekismus … 140

Ukategorisert

Innhold nr 4 2020

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Leder …4
Plukk …6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer …8
Ebba Wergeland: NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden …16
Bjørgulf Claussen: Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? …24
Vidar Våde: Vi som ikke reiste …32
Anne-Grethe Krogh: Lønnstyveri …34
Per Medby: Borgerlønn – en «quick fix»? …40
Magnhild Folkvord: Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar …50
Sofia Rana: ESA og et seriøst norsk arbeidsliv …56
Mathias Bismo: Hva er produktivt arbeid? …60
Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen …70
Halvor Fjermeros: Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne …78
Leiv Olsen: Nasjonar er folk …86
Kine Marie Michelet: Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag …96
Espen Myhr Grandalsmo: Barnehager og markedskreftene …102

Debatt:
Tollef Hovig: Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl …106
Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk! …111
Erik Ness: – Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft …116

Bokomtaler:
Ola Innset: Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge …122
Tore Nyseter: Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg …126
John Bellamy Foster: Socialism and ecology. The return of nature …130
Goggi Sæter: Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm …133
Andrew Pearmain: Antonio Gramsci & Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.): Gramsci in the world …136
Samir Amin: The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. …140
Marcello Musto: The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The last years of Karl Marx. An intellectual biography …142
Odd Karsten Tveit: Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag …148
Nils-Henning Hontvedt: Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply …152
John Riddell, Vijay Prashad og Nazeef Mollah: Liberate the colonies! Communism and colonial freedom og David Beetham: Marxists in the face of fascism. Writings by Marxists on fascism from the inter-war period …156

Erik Ness: Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år …160

Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo: Friedrich Engels …162

Ukategorisert

Nasjonar er folk

Av

Leiv Olsen

Då eg voks opp, var det radikalt å støtta nasjonal sjølvråderett og nasjonale frigjeringskrigar. I dag er «nasjon» i ferd med å bli eit fy-ord blant radikale menneske. Kva skjer?

Av Leiv Olsen er historikar og leiar i Rogaland Nei til EU, tidlegare leiar for Rogaland RV og Raudt Rogaland.
Foto: jason-leung-jCBzW_Q_UGI-unsplash


Enkelte hevdar at nasjonar er konstruksjonar. Ein konstruksjon har nokon konstruert. Kven har konstruert nasjonen? Ein nasjon er ikkje noko som det er opp til oss å avvikla, oppløysa eller endra. Me kan jo prøva, men samar er samar same kor mye me sluttar å kalla dei det, kurdarane heldt fram å vera kurdarar trass i at tyrkiske myndigheter hevda dei er fjelltyrkarar, og palestinarar finst endå om Golda Meïr hevda det motsette.

Kva er eit folk?

Ein nasjon, eller etnisk gruppe, er eit folk. Kva er eit folk? Det er – som alle fenomen som finst i den verkelege verda – vanskeleg å definera. Korleis vil du definera «pattedyr»? Dyr som føder levande ungar. Javel? Kloakkdyr legg egg, men er likevel rekna som pattedyr. Slik er det med alt som finst i den verkelege verda: Me kan prøva å definera dei, slik at me kan putta dei i båsar, og det må me gjera for å kunna danna oss begrep om kva som er typisk for det enkelte fenomenet – men ingen, absolutt ingen, fenomen i den verkelege verda passar 100 % inn i båsen me puttar det inn i.   

«Nasjon» (av latin natus, ‘bli fødd’) betyr dei som har sams biologisk opphav. Rådande oppfatning var lenge at nasjonar oppstod fordi dei hadde felles felles formødrer og -fedrar. Det synet er for lengst forlatt. Spesielt den norske sosialantropologen Fredrik Barth har bidratt til å snu opp–ned på tidlegare oppfatningar. Han påviste at etniske grupper består trass i at folk ofte skiftar mellom ulike grupper; etnisitet, eller nasjon, om du vil, er eit sosialt fenomen. Det er ikkje sånn at folk høyrer til same etniske gruppe fordi dei har sams biologisk opphav, men over tid utviklar dei ofte sams biologisk opphav fordi dei høyrer til same etniske gruppe.    

I dag definerer sosialantropologar «etnisk gruppe» som eit fellesskap der folk sjølv oppfattar at dei høyrer til same etniske gruppe, andre folk også oppfattar dei slik, og der dei som oftast (men ikkje alltid) har felles kultur og same språk. Eit slikt fellesskap vil også i stor grad ha (eller utvikla) felles biologisk avstamning. Norske får oftast barn med andre norske – ikkje fordi det er forventa, men fordi det er dei dei oftast omgås. Me snakkar gjerne om «nasjonar» når me snakkar om folkegrupper som dominerer i eit land og elles om «nasjonalitetar», «nasjonale minoritetar» eller «etniske grupper», men strengt tatt er alt dette bare ulike ord for det same. Me kan like gjerne kalla alle nasjonar. «Cherokee nation will return,» sang John Louderville på 60-talet. Etniske grupper, også kalla nasjonar eller nasjonalitetar, er ikkje stabile, men er heile tida i utvikling, og enkeltpersonar kan veksla mellom dei ulike nasjonalitetane/gruppene.

Statar er konstruksjonar – nasjonar er meir kompliserte

Nasjonalstatar er – som alle statar – konstruksjonar. Statar blir skapte, endra og går til grunne som følgje av politiske prosessar. Men det treng ikkje føra til at nasjonar oppstår, blir endra eller går til grunne som følgje av dei same politiske prosessane. Me må skilja mellom stat og nasjon.   

Ein samanheng er det likevel mellom stat og nasjon. Statar kan lykkast med å sveisa saman folkeslag til nasjonar, eller få folk til å endra oppfatning om kva folk dei er. Men det er unntak meir enn regel. Finland var svensk i mange hundre år utan at finnane blei svenske. Jämtländingar og bohusländingar blei etter kvart svenske (sjølv om mange jämtländingar ville tilbake til gamlelandet, Norge, då Sverige gjekk inn i EU mens Norge valde å stå utanfor). Skåningarna klarte den svenske staten å forsvenske, trass i seig og hard motstand frå skåningarna sjølv – gjennom langvarig og beinhard undertrykking av dansk språk, arv og kultur. Innbyggarane i dette frå gamalt sentrale danske landskapet er likevel noko for seg sjølv i Sverige.   

Både i Norge og nabolanda blei samane undertrykte i mange hundre år. Dei skulle fornorskast (eller bli svenske, eller finske) – og dei fleste blei det etter kvart. Det sette djupe spor som enno i dag står som vonde sår mange kvir seg for å rippa opp i. I dag skjer ei samisk oppvakning – men det riv opp dei gamle såra og gir derfor grunnlag for ny hets mot samane. Det er ikkje tilfeldig at Jarl Hellesvik, leiaren for organisasjonen EDL, oppretta for å bekjempa samiske rettar, sjølv er same. Norsk same som ønsker å vera bare norsk.   

Statar kan altså lykkast med å einsretta ei befolkning, og kan bidra til at det – på sikt – oppstår ei oppfatning av å høyra til den same nasjonale fellesskapen, men i all hovudsak er det ikkje sånn nasjonar oppstår.

Er nasjonar ein illusjon?

Enkelte meiner nasjonar er kunstige konstruksjonar skapte av statar, eller av borgarskapet. Då kan me vel bare vedta å fjerna dei? Viss det ikkje finst nasjonar, kan det heller ikkje finnast nasjonal undertrykking eller diskriminering. Du kan ikkje undertrykka noko som ikkje finst. Då kan me løysa problema ved ganske enkelt å slutta å kalla folk «nordmenn», «svenskar», «samar», «engelskmenn», «irar» osb. Då blir problemet at det likevel er nokon som insisterer på å kalla seg samar, palestinarar, tamilar, kurdarar, dakota, apache, cherokee, athabask, aborigin, oromo osb., og som hevdar at dei har særlege rettar som det, rettar som storsamfunnet må respektera. Dersom nasjonar ikkje finst, må me avvisa krava deira. Då spør eg:

Which side are you on?  

– Er én felles etiopisk identitet mulig? spør Tabyiba Haji Hassan i eit lesarbrev i Klassekampen 9.7.2020. Ho peikar på at diskrimineringa og undertrykkinga av oromoane ikkje forsvinn sjølv om styresmaktene no fremmar tanken om éin sams etiopisk identitet, utan nasjonale forskjellar. Århundrelang undertrykking sit i, sjølv om ein nektar å sjå det. Eg vil legga til: Det er lett å fordømma nasjonale identitetar og nasjonal politikk om ein (som meg) høyrer til det dominerande folket i eit land. Det er dei undertrykte folka som blir ramma av påstanden om at nasjonar ikkje finst, det er dei undertrykte som treng nasjonale rettar og særskilt nasjonalt vern. Faktisk treng alle undertrykte nasjonalt vern, for korleis skal arbeidsfolk makta å setta vilkår for kapitalens utbytting viss me ikkje har maktmidlar på nasjonalt nivå?

Nasjonar, eller etniske grupper, er realitetar. Nektar ein for det, driv ein undertrykking. Men det er ikkje skarpe skilje mellom dei ulike nasjonane eller etniske gruppene. Folk kan vera på veg ut av ei gruppe og inn i ei anna, og folk kan ha bein i fleire etniske grupper eller nasjonar samtidig. Folk kan vera norsk-amerikanske, pakistansk-norske, dei kan vera same og nordmann på same tid, eller same og svensk på same tid, osb. Nasjonar, eller etniske grupper, oppstår, utviklar seg og går til grunne. Dei er aldri stabile, men alltid i utvikling. Det fanst ingen «nordmenn» (i meininga: ‘nordgermanar som ikkje er svensk eller dansk’) før vikingtida. Men den norske nasjonen hadde eksistert i hundrevis av år då det kapitalistiske borgarskapet voks fram her i landet på 1800-talet.

Når og korleis blei me norske?

Fyrste gong me i bevarte kjelder høyrer om «nordmenn» i vår betydning av ordet, er i beretninga som den nordnorske hovdingen Ottar gav til Englands konge Alfred den store ein gong i 890-åra. «Eg bur lengst nord av alle nordmenn,» sa han, og då han kalla seg «nordmann», meinte han å seia at han ikkje var korkje dansk, svensk eller same, men altså ‘norsk’, innbyggar i landet han skiftesvis kalla «Nordmanna land» og «Nordveg». Før hans tid høyrer me om samar, håløygar, rygar, hordar, vestfoldingar osb. osb., men aldri om «nordmenn» i tydinga ‘nordgermanar som ikkje er dansk eller svensk’. Noko må ha skjedd som gjorde at han oppfatta seg som «norsk». Ikkje lenge etter dikta skalden Tjodolv frå Kvina «Ynglingatal», eit langt kvad om korleis ei rekke kongar hadde døydd, og om den siste døde kongen sa han blant anna: «No treivst ættgreina i Norge».

På 900- og 1000-talet fekk me eit stort tal kvad og minnesmerke som nemner «nordmenn», «Norge» som eit rike eller «kongar, herskarar over nordmenn/Norge». Men Norge var ein temmeleg flytande konstruksjon. Opphavleg var det namnet på seglingsleia langs norskekysten, men frå slutten av 800-talet blei det jamleg brukt om eit politisk rike, eit maktområde, av varierande omfang og med tyngdepunkt snart her, snart der. Til tider under dansk herredøme, til tider rådde norske kongar også over Danmark, til henimot slutten av 1000-talet levde draumen om eit samla Nordsjøvelde, og forsøka på å skapa, eller gjenoppretta, eit slikt velde. Langsomt tok dei tre nordiske statane Norge, Danmark og Sverige form. Men heile tida blei det skilt mellom nordmenn, danskar og svear/svenskar – og gautar. Endå dei alle (samt dei som hadde flytta ut på øyane vest i Atlantarhavet) snakka det same språket, som gjerne blei kalla «dansk tunge». På 1300-1400-talet blei dei nordiske landa på nytt samla i unionar – dei norske kongane og dronningane var dei som dreiv dette fram! – og Kalmarunionen, som blei formalisert i 1396, heldt på eit vis stand fram til 1523. Men aldri høyrer me at nordmenn oppfatta seg som danske, svenske eller «unionske», eller på same vis med danske og svenske – dei heldt fram å oppfatta seg som tre ulike folk. Og sjølv om Norge i 1537 blei erklært som eit dansk lydrike, og sjølv om norske bønder lærte å elska og akta kongen i Købehavn, så slutta aldri nordmenn å oppfatta seg som norske – dei såg aldri på seg sjølv som danske (i praksis heldt også dei norske statsinstitusjonane fram å fungera, gjerne med ein statthaldar oppnemnd av kongen i København).    

Oppfatninga av å vera «norsk» ser altså ut til å ha oppstått på 800-talet og har halde seg i alle tider sidan. Folk heldt samtidig fram å oppfatta seg som «håløygar», «trøndarar», «hordar/hordalendingar», «rygar/rogalendingar» osb. Folk kjende seg knytte både til grenda, fylket og landet. Me veit lite om korleis den jamne kvinne og mann tenkte, truleg kjende dei seg mest knytte til bygda eller grenda og dernest til tinglaget. Truleg var det fyrst og fremst hovdingane som i tillegg oppfatta seg som «norske». Me veit ikkje, men me veit at skaldane og dei som skreiv, dei snakka om «nordmenn» som eit særskilt folk – og dei høyrde alle til hovdingskiktet. Hovdingane var i stor grad avhengige av handel, slik at dei kunne skaffa seg luksusgjenstandar dei kunne gi som gåver til sine trufaste følgjarar, og då måtte dei halda seg inne med dei som kontrollerte kystleia. Utan handelsferder langs kysten, ingen attraktive luksusvarer. Etter at Harald Hårfagre hadde vunne slaget i Hafrsfjord, hadde han makt til å tillata eller stenga for slik ferdsel, og det same hadde alle kongar og jarlar som i hundreåra etter han hadde makta over Vestlandet, spesielt Karmsundet, helst også Vika – området rundt Oslofjorden, med dei viktige handelsbyane Skiringssal og Tønsberg. I Karmsundet blei Nottau ved Avaldsnes eit handelssentrum, som snart kom i skyggen av den nye byen på Vestlandet, Bergen – ein by som etter kvart voks til å bli Nordens største. Det er grunn til å tru at handelen langs norskekysten, ein handel som var særleg viktig for hovdingar og fiskarar i Nord-Norge, men òg hadde betydning for folk langs kysten lenger sør, bidrog til å skapa ei oppfatning blant alle som budde ved kysten om å vera eit fellesskap, eitt og same folk.    

I 1814 blei den eineveldige kongen i København tvinga til å avstå Norge til Sverige. Arvtakaren, Kristian Fredrik, var då statthaldar i Norge og ønskte ikkje gi slepp på landet. I samråd med nære vennar blant dei rikaste handelsbogarane kalla han inn til ei grunnlovgivande forsamling. Utsendingane skulle veljast blant allmenta, det vil seia mennene, i heile landet, utan avgrensing av stemmeretten – i prinsippet. I praksis ville det seia menn, ikkje kvinner, og dei hadde knapp tid, så dei kunne ikkje venta på at folk i Nord-Norge skulle velja utsendingar. Men alle stader der invitasjonen blei sendt ut, vekte den stort engasjement, og då Sveriges Karl Johan gjekk til krig for å tvinga igjennom den avståinga danskekongen hadde lova, var forsvarsviljen blant dei norske soldatane stor. Militært var dei likevel underlegne, og felttoget blei raskt avslutta då Karl Johan gjekk med på å la den nye norske Grunnloven bli ståande med mindre justeringar. Norge og Sverige skulle få felles konge og felles utanriksminister, elles skulle Norge vera eit sjølvstendig rike. Norge fekk tilmed ha sitt eige forsvar, slik at landet også kunne forsvara seg mot unionspartnaren, Sverige. Hendingane vitnar om at fedrelandskjensla, følelsen av å vera «norsk» og at me som «nordmenn» hadde noko å forsvara og ønskte å styra oss sjølv, må ha vore sterk – i heile befolkninga, ikkje bare blant dei privilegerte på toppen.  

Utviklinga frå 1814 fram til 1905 er kort fortalt ei historie om korleis rørsler blant bønder og arbeidsfolk dreiv fram både det kommunale sjølvstyret, utvidingar av stemmeretten, parlamentarismen og til slutt fekk oppløyst unionen, fleire gonger under truslar om både statskupp og krig frå svensk side, blant anna fordi folk hadde vilje til også å bruka våpenmakt om det blei nødvendig, i kampen mot konge og embetsstand:

Den gamle mann på Tinget

skal stemme trygt og kjekt

bakom Rifleringen

av den unge slekt

(Bjørnstjerne Bjørnson, i høve parlamentarismestriden i 1880-åra)

Den nasjonale kampen i Norge blei driven fram av ein allianse av mange rørsler: bondevennane, skyttarlaga, folkehøgskolerørsla, kvinnerørsla, målrørsla, bedehusrørsla med fleire. Den nasjonale kampen i Norge var folkeleg og demokratisk.    

Ein framståande leiar i den norske nasjonale kampen, Bjørnstjerne Bjørnson, var like opptatt av andre folks nasjonale fridom. Han la ned eit stort engasjement for fridomskampen til slovakane. Det var forbrødring mellom nasjonar som var målet for den norske nasjonale kampen. Det blei òg utfallet av 1905: I alle år sidan har dei nordiske folka, som i 400–500 år hadde ført uavlatelege krigar mot kvarandre, levd i fredeleg samkvem som brødrefolk.    

Det betyr ikkje at den norske nasjonale kampen var plettfri. Samar, kvenar, taterar og andre nasjonale minoritetar i Norge blei hardare undertrykte enn nokon gong. Dei representerte ei «forureining» av det reine norske og måtte bli heilt norske – og ville dei ikkje det, burde dei fjernast, for eksempel ved tvangssterilisering eller ved at ein tok ungane frå dei. Dette var ein politikk som begynte på slutten av 1800-talet og blei driven særleg beinhardt på 1900-talet, fram til 1970-åra. Den aktive antinazisten Johan Scharffenberg var ein av dei verste i arbeidet for å få til ei «endeleg løysing» på tater-«problemet». Politikken er sjeldan svart–kvit.

Nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring?

Det finst nasjonalisme og det finst nasjonalisme. Nasjonale sjåvinistar framstiller sitt eige folk som betre enn andre, som særskilt gåverikt, kulturelt og rasemesig overlegent andre folk, utkåra til å spela ei vedshistorisk rolle; dei skal eller bør herska over andre. «Take up the white man’s burdon,» sa Kipling. Det er ei form for «nasjonalisme» som undertrykker alle andre nasjonar. Ein slik «nasjonalisme» er ikkje imperialismens motstykke, men imperialismens tvilling.    

Samtidig finst det ei form for nasjonalisme som anerkjenner alle folks rett til fridom og sjølvstyre, i det minste i prinsippet. Ein nasjonalisme som går inn for alle folks frigjering og forbrødring. Dette er imperialismens konsekvente motstykke – ja, så vidt eg kan skjønna, det einaste reelle alternativet til imperialisme.    

Kommunistar må ikkje nekta for at nasjonar finst, men kjempa for alle folks likeverd: Alle folk er like gode, alle folk har krav på respekt, alle folk har ein historisk og kulturell arv med både positive og negative trekk, dei har rett til å rå seg sjølv og dyrka det dei ser, som positivt i sin nasjonale arv. 17. mai-feiringa i Stavanger er eit godt eksempel på kva som då kan skje: Folk frå alle dei nasjonar som bur i byen, feirar seg sjølv og sine tradisjonar i Stavanger på 17. mai. Det blir vifta med norske flagg, sameflagg og eit utal andre nasjonale flagg i barne- og folketoget. Det er vakkert.    

Verda er likevel ikkje så enkel at me bare kan seia «alle folk skal styra seg sjølv». Folk bur om kvarandre, me kan ikkje trekka ei grense slik at det bare bur ein slags folk på den eine sida av grensa og bare eit anna slags folk på den andre sida. Nasjonal sjølvråderett er eit godt prinsipp, men det er bare ein rett og eit prinsipp, ikkje noko som korkje bør eller kan føra til at kvart folk opprettar sin eigen sjølvstendige stat. Men dei har rett til å gjera det, dersom det er eit utbreidt ønske og vilje til det hos det enkelte folket, og dei praktiske problema kan løysast om det er vilje til det – helst på fredeleg vis. Må det frigjeringskrig til, vil kommunistar som oftast støtta folket som slåst for fridommen sin. Som oftast – ikkje nødvendigvis, ikkje vilkårslaust.    

Alle folk kan ikkje ha kvar sin stat. Men alle folk bør ha avgjerande innflytelse på, kunne råda over, eigne livskår. For eksempel bør Sametinget få vetorett for slikt som er avgjerande for samisk kultur, næring, framtid som folk – slik vetorett har dei ikkje i dag. Eg har ikkje fasit for korleis alle mellomfolkelege forhold skal løysast, men meiner bestemt at alle slike problem kan løysast, på ein slik måte at kvart folk får avgjerande innverknad på eigne livskår, viss det er politisk vilje til det og ein arbeider seg fram til dei konkrete løysingane i kvart enkelt tilfelle.     

I dag er det ingen land der arbeidsfolk har slik innflytelse. Ikkje ein gong arbeidsfolk av eit herrefolk har det. Blant anna fordi dei høyrer til eit herrefolk, dei herskande i landet importerer billeg arbeidskraft frå utlandet samtidig som dei bruker arbeidarane i eige folk til å halda desse innvandrarane nede. Så lenge kapitalistar uhemma kan henta billeg arbeidskraft der dei ønsker, vil me få sosial dumping. Grensekontroll og nasjonal kontroll over forholda i arbeidslivet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for å løfta arbeidsfolks levekår.

Demokrati for arbeidsfolk

I EU snakkar dei om demokrati. Er demokrati på EU-plan mulig? Når me knapt kan snakka om reelt demokrati i Norge – folk har stemmerett, men i praksis er det finanskapitalen som rår, det er dei regjeringane lyttar til, same kva partifarge politikarane i regjeringa har – korleis kan det då bli mulig i EU? Arbeidsfolk i Norge har i alle fall ein viss innflytelse på politikken. Me har rett til å danna parti, fagforeningar, masseorganisasjonar, rett til å aksjonera, nesten rett til å streika osb. Sylvi Listhaug måtte gå som justisminister då ho begynte å snakka som Anders Behring Breivik (men etter ein stund tok Solberg henne inn igjen). Den politiske samtalen kan dei fleste her i landet følgja med i, for alle forstår kva politikarane seier (om dei ikkje driv med altfor mye tåketale).     

I EU er ikkje dette mulig. Korleis skal vanlege arbeidsfolk, den enkelte vaskekona, kunne følgja med i det politiske spelet i unionens maktsentre? Det finst ikkje ein gong eit språk som alle arbeidsfolk forstår. Jodå, mange er i stand til å snakka engelsk – men dei er neppe fleirtalet, og ofte kan det vera så som så med språkferdighetene. Endå færre snakkar eit anna språk. Og på toppen av det heile er dei fleste dokument som kjem frå Brussel, skrivne i eit språk som ikkje ein gong dei som skriv dei, forstår fullt ut. Kva som eigentleg blir vedtatt, veit ein ofte ikkje før EU-domstolen har sagt sitt.  I EU har dei val der valdeltakinga ikkje når opp i 50 %. Dei som har myndighet til å bestemma noko, er ikkje folkevalde. Dei som er folkevalde, og endå meir dei som ikkje er det, men har makta, gis ein levestandard skyhøgt over vanlege arbeidsfolk – så dei skal gløyma korleis det er å vera arbeidsfolk i EU og sosialiserast inn i den overklassen dei er meint å tjena. Og grunnlaget for heile konstruksjonen EU, og rammene for kva som er tillatt, er gitt av Romatraktaten med dens fire såkalla «friheter»: kapitalens uinnskrenka makt.

EU blir endra, og haltar vidare frå toppmøte til toppmøte, men å demokratisera EU er knapt mulig. For det fyrste fordi det krev einstemmige vedtak frå alle medlemslanda. Men mest fordi eit fungerande demokrati, altså noko som er demokratisk i praksis, ikkje bare på papiret, føreset at den politiske samtalen blir ført på eit vis som gjer det mulig for alle å delta. Eit fyrste og heilt grunnleggande vilkår er då at det finst eit språk som alle innbyggarane meistrar. Det finst ikkje i EU.

Demokrati må me slåst for. Reelt demokrati, eit styre der arbeidsfolk avgjer samfunnsutviklinga, ikkje bare demokrati på papiret. Reelt demokrati kan bare skapast på nasjonalt grunnlag.

Alternativet for Europa

EU er ein tvers igjennom udemokratisk struktur som samtidig ris av indre motsetningar på kryss og tvers. Dei hanglar vidare frå toppmøte til toppmøte utan nokon gong å løysa dei store problema som rir dei. Dei er likevel ein overmektig konstruksjon – i møtet med arbeidsfolk. Ein konstruksjon der dei store medlemslanda tvinger dei små, der Tyskland har fridom til å gjera slikt ingen andre land kan tillata seg, der klasseskilnadene aukar og arbeidsfolk blir pressa ned i stadig meir elende og naud. Arbeidsfolk mister jobben, hamnar på gata, svelt. Alt gir vatn på mølla til rasistar av forskjellige slag.    

EU kan ikkje vara. Før eller sidan vil denne konstruksjonen bryta saman. Kva er alternativet? Alternativet er samarbeid. Innad i EU er ikkje samarbeid mulig, for innad i EU rår diktat, ikkje samarbeid. Alternativet er samarbeid mellom likestilte og sjølvstendige statar.

Ekte internasjonalisme

«Arbeidsfolk og undertrykte folk i alle land, stå saman!» Kommunistar er internasjonalistar. Betyr det at me ikkje kan vera nasjonalistar? Må me velja mellom å vera nasjonale eller internasjonale?

Korfor framstilla det som eit enten – eller? Så enkel er ikkje verda. Dette enkle enten–eller, eller svart–kvitt, eller det godes kamp mot det vonde er ein filosofi som kallast dualisme. Dualismen oppfattar verda som bygd opp av eintydige fenomen. Men eintydige fenomen finst bare i fantasien. Ingenting som eksisterer i den verkelege verda er eintydig. Kommunistar bør vera dialektikarar, sjå både verda som heilskap og alle fenomen i verda som kompliserte, fulle av motsetningar, og der nettopp alle motsetningane i fenomena er det som driv utviklinga framover. Alt er i endring, alltid.

Som sagt finst det to slags nasjonalisme: nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring. Det finst også to slags internasjonalisme: kapitalens internasjonale makt, også kalla imperialisme, og internasjonal solidaritet mellom utbytta og undertrykte folk over heile kloden. Undertrykker du eit folk, nektar dei nasjonal fridom og rettar, kan du kalla deg «internasjonal» så mye du vil, i praksis driv du undertrykking. Det blir ikkje betre om undertrykkinga blir global. Ekte internasjonalisme, slik internasjonalisme som me kommunistar streber etter, er samarbeid og gjensidig støtte mellom likestilte. Då må me gå inn for alle folks frigjering. Ekte internasjonalisme er samarbeid mellom likestilte, frie og uavhengige nasjonar. Bare dei som forsvarar den nasjonale sjølvråderetten kan vera ekte internasjonalistar.


 

Ukategorisert

NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden

Av

Ebba Wergeland,Paul Nordberg

Folketrygdloven som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid[1]. Formålsparagrafen står der fortsatt, men resten av loven har gjennomgått store endringer de siste ti-årene. Stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned og nåløyet inn er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».


Av Ebba Wergeland er arbeidsmedisiner og tidligere overlege i Arbeidstilsynet.
Foto: Gudmund Dalsbø

I mange år var det vanlig å se på arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Staten måtte sikre folk arbeid, men også sørge for dem som ikke hadde arbeidsinntekt. Linja med å skaffe folk lønnsarbeid, ofte kalt «arbeidslinja», var sammen med «trygdelinja» to nødvendige sider av samme sak. De imøtekom det gamle arbeidsklassekravet: «arbeid – eller brød».

Men på 1990-tallet lanserte Arbeiderpartiet en ny sosialpolitikk som brøt med alt de tidligere hadde stått for. Den var basert på teorier om fattigdom og arbeidsløshet som ellers hadde vært typisk for overklassen: problemet var at de arbeidsløse manglet «arbeidsmotivasjon» fordi de fikk for gode stønader. Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer kuttet i stønadene. De brukte fortsatt betegnelsen «arbeidslinja», men ga ordet et helt annet innhold. Arbeid var ikke lenger en rettighet, men noe hver enkelt pliktet å skaffe seg. Den som ikke klarte det, kunne ikke forvente økonomisk trygghet: «Det må lønne seg å arbeide».

Mange har enda ikke fått med seg hvor dramatisk dette politiske skiftet var. Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom. Oslos byrådsleder Raymond Johansen fortalte for eksempel journalistene i sommer at han ville «styrke arbeidslinja». Han snakket åpenbart om den gamle arbeidslinja, den som gjaldt før 1990: «Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.»[2]

Mistillitslinja

Den nye arbeidslinja er treffende blitt kalt «mistillitslinja». Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994–95) fra Brundtland-regjeringen sa at trygdene måtte utmåles slik at de «ga incitament» (stimulerte) til jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Arbeiderpartiets sosialminister Hill-Marta Solberg da hun presenterte den. Som om folk flest foretrakk trygd hvis ikke regjeringen fikk dem på bedre tanker.

For å styrke den nye arbeidslinja ble trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i 2006 samlet i den Nye Arbeids- og Velferdsetaten, NAV. Samtidig ble ansvaret for sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk samlet i ett departement. I etterkrigsårene var disse to politikkområdene lagt til to forskjellige departement, kommunal og sosialdepartementet. Det markerte at sysselsettingsproblemer ble forstått som systemsvikt som primært måtte løses med økonomisk politikk, ikke med sosialpolitikk. Dette skillet ble opphevet igjen med etableringen av NAV og det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Sosialpolitikken skulle igjen tjene arbeidsmarkedet, som i riktig gamle dager.

NAV skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Den underliggende forutsetningen var at trygdesøkerne var unnasluntrere. Det ble utarbeidet omfattende regler for kontroll og straffereaksjoner mot ugreie brukere. NAV var helt fra starten svært opptatt av misbruk: klienter som fikk mer enn de har krav på. Forgjengeren, Rikstrygdeverket, kartla ikke bare klienters overforbruk, men også underforbruk av trygder. Det har ikke NAV vært særlig opptatt av.

Det ble tidlig advart mot at maktkonsentrasjonen i NAV kunne svekke rettssikkerheten for klientene[3]. Det var derfor en varslet skandale da det i 2019 ble kjent at NAV hadde praktisert tvilsom EØS-jus og overhørt alle innvendinger i årevis. Plutselig ble brutaliteten i NAVs kontroll- og strafferegime synlig for alle, den som ellers bare var merkbar for den som ble rammet og deres aller nærmeste. Uansett hva EØS-reglene måtte si, syntes nok mange det var oppsiktsvekkende strengt når en langtidssykmeldt kunne risikere fengsel for å ha reist utenlands uten tillatelse fra NAV. I granskingen av denne såkalte NAV-skandalen er den alvorligste kritikken blitt rettet mot regjeringene. De hadde, uansett politisk farge, prioritert effektiv forvaltning, bekjempelse av misbruk og reduksjon av trygdeeksport, framfor å sikre enkeltpersoners rettigheter[4].

En europeisk reform

De sosialpolitiske reformene i Norge fulgte resten av Europa. Fellestrekkene på tvers av landegrenser vitner om felles politiske prioriteringer, eller ganske enkelt felles klasseinteresser. Overalt blir det sagt at «det må lønne seg å arbeide». I Tyskland sier de «Arbeit muss sich lohnen». I England var den konservative statsministeren, Margaret Thatcher tidlig ute og mer presis: «Work must pay more than benefits». Men det betyr det samme overalt: Stønadsmottakerne har det for godt, derfor må stønadene kuttes. At det som virkelig lønner seg bedre enn å arbeide, er å arve, bekymrer derimot ingen av de europeiske regjeringene.

I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU ble trygd og pensjon helt fra 1980-tallet omtalt som «produksjonsfaktorer» som kunne stimulere økonomien hvis de ble mer arbeidsgivervennlige. Regjeringene ble oppfordret til å utnytte den såkalte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å bruke trygdene til å styre arbeidskraftens atferd med «pisk og gulrot»[5]. Fra 1990-tallet fulgte Norge EU-rådene og gikk løs på folketrygdloven for å utnytte trygdens «incentivstruktur». Slik beskrev trygdeforskeren Aksel Hatland situasjonen i 1994:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd[6].

Prinsippet om laveste attraktivitet

Europa har hentet fram igjen teoriene som styrte fattighjelpen på 1800-tallet. Stønadstilværelsen måtte gjøres så ussel at selv den tristeste jobben og den laveste lønna var mer fristende. Ellers ville ikke de fattige arbeide. Historikerne kaller det for «prinsippet om laveste attraktivitet (= det minst fristende)». I 1834 ble det gjengitt slik i en rapport om de engelske fattiglovene:

– Den første og viktigste av alle betingelser (…) er at den understøttedes stilling (…) ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. [7]

Prinsippet bygde på overklassens fordommer om de fattige, ikke på kunnskap om problemene. Derfor ble arbeidsløsheten og nøden bare verre der dette prinsippet fikk styre fattighjelpen. De dårlige erfaringene åpnet etter hvert for andre løsninger. Forskjellige former for trygd ga både bedre kår for de fattige og «revolusjonsforsikring» for overklassen. Men når arbeiderklassens interesser i dag er på vikende front igjen i Europa, dukker sannelig det gamle prinsippet opp igjen. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011 skulle forklare hvordan Arbeiderpartiet ville bekjempe fattigdom, var det som å høre fattighjelpsekspertene fra 1834:

Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.[8]

Reservearmeen

Den nye arbeidslinja skal øke «arbeidskrafttilbudet». Det betyr ikke høyere sysselsetting, slik mange tror. Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».

Det er lett å falle for Stoltenbergs og Solbergs oppfordring om å jobbe mer og lenger for å redde velferdsstaten. Den vil vi jo gjerne gjøre en innsats for. Men ved å tilby mer arbeidskraft til kjøperne gjøre vi det motsatte. Vi undergraver velferdsstaten. Vi må ikke øke arbeidskrafttilbudet så lenge unge går uten arbeid eller må ta til takke med midlertidig ansettelse. Stoltenberg og Solberg er heller ikke troverdige når de sier at vi må stå i jobb til vi er over 70. Hvis det virkelig var viktig, ville selvfølgelig arbeidsforholdene blitt lagt til rette for det. Det er de ikke i dag. Det er stort sett bare professorer, hotellkonger og liknende heldige grupper som er yrkesaktive i så høy alder.

Chr. Holtermann Knudsen (1845–1929) var med da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Han ville mislikt partifelle Stoltenbergs oppfordring til å jobbe mer og lenger. Knudsen ville rasjonere på arbeidskraften. Arbeiderklassen var ikke tjent med at det oppsto et overskudd, en «reservearmé»:

– Denne Reservearmé (de fattigunderstøttede Arbeidsledige) … er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe. (Socialdemokraten, 1886 nr. 5.)

Gamle dagers fattigkasse tilbød billig arbeidskraft. Den som krevde tarifflønn, mistet fattighjelpen. NAV tilbyr også billig arbeidskraft. De som ikke «samarbeider» mister stønaden. NAV-klienter på arbeidsmarkedstiltak kan ufrivillig konkurrere ut dem som er i jobb med tarifflønn, særlig der stillingene er utrygge med mye midlertidighet og tilkalling[9]. Riktignok sier forskriften at tiltaksplasser ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft[10], men hvordan kontrollerer NAV det? Det står også at tildeling av tiltak ikke kan skje uten at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4–2 er oppfylt. Men NAVs ansatte har verken tid eller kompetanse til å overprøve arbeidsgiveren som påstår at tilrettelegging er umulig.

Ikke bare høyresida

Norge har hatt mindre diskusjon om den nye arbeidslinja enn andre land. Fordi Arbeiderparti-ledelsen gikk i spissen for kursendringen, ble LO-ledelsen passivisert. Sykelønna var unntaket. Full lønn fra første dag bryter fullstendig med den nye arbeidslinja, likevel har ordningen overlevd. På akkurat dette området er kuttforslagene fra Arbeiderpartiet blitt kontant avvist av LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. De kunne ha stanset kutt på andre områder også.

Arbeidsgiverne har også sett seg tjent med sykelønna slik den er, ikke minst etter at endringer i folketrygdloven gir dem større makt over sykmeldte ansatte og svekker personvernet og stillingsvernet som arbeidsmiljøloven skulle gi alle ansatte.[11] Nå tolkes arbeidsmiljøloven «i lys av» endringene i folketrygdloven, sier juristene. Til fordel for arbeidsgiver.

Etter at Høyre overtok regjeringsmakten og Arbeidsdepartementet i 2013, er kritikken av den nye arbeidslinja blitt sterkere. Mange gjenkjenner den som Høyre-politikk, og tror det er Høyre og FrP som har funnet på det hele. Blant dem er Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Rigmor Aasrud. Da Høyre i forslaget til nytt partiprogram ville stramme inn på trygdeytelsene og «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», mente hun at det var et eksempel på hvordan høyresida i norsk politikk tenker. «De tror at bare folk får mindre utbetalt, blir du mer motivert til ikke å være trygdemottaker. Det er helt feil.»[12] Det har hun selvsagt rett i. Og det er bra at hun mener det. Men som minister i Stoltenbergs regjering protesterte hun aldri offentlig når de kuttet i stønadene «for å gjøre arbeid til førstevalg».

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 foreslo partiledelsen ved Hadia Tajik å kutte arbeidsavklaringspengene til ungdom for å få dem i arbeid. Men de fikk flertallet i salen mot seg. Det ble ikke sagt noe kritisk om den nye arbeidslinja. Flertallet mente bare at det å ta penger fra dem som alt hadde lite, for å få dem i arbeid, ikke var ikke partiet verdig[13].

Etter tiår med den nye arbeidslinja kan noen og hver komme i skade for å ville motivere folk til arbeid ved å gjøre dem fattigere. «Venstresida» foreslår faktisk å gjøre det når de går inn for å fjerne kontantstøtten. Hensikten er god, det skal bedre integreringen av minoritetsspråklige kvinner. Men har ikke «venstresida» andre og bedre veier til integrering i arbeidslivet?

Den nye arbeidslinja gjelder bare for «de andre».  Ingen tror vel at de selv trenger dårlig økonomi for å få «arbeidsmotivasjon». Dette ble fint demonstrert da Stortinget i 2016 behandlet reglene for etterlønn til stortingsrepresentanter, altså til seg selv. Flertallet vedtok at når noen hadde særlig store vansker med å finne egnet jobb, kunne etterlønnsperioden forlenges fra ett til to år. Journalister skrev opprørt at det var brudd på arbeidslinja. Andre får jo bare dagpenger. Men stortingsvedtaket var erfaringsbasert og realistisk. Alle kan trenge tid for å finne egnet arbeid. I stedet for å omgjøre vedtaket i ekspressfart, burde Stortinget ha gjort ordningen gjeldende for alle, ikke bare for stortingsrepresentanter.

Gjenreis folketrygden som hjelp til selvhjelp

Brutaliteten i NAV-systemet blir bare synlig når mange rammes samtidig. Tabber og pandemi har bidratt til mer innsyn i NAVs ordninger med arbeidsavklaringspenger, dagpenger, sykepenger og sosialhjelp. Nå kommer det krav om bedre juridisk kompetanse, bedre saksbehandlingsrutiner og sterkere rettssikkerhetsgarantier for klientene. Men NAVs grunnproblem er større. Stortingsflertallet som legger rammene for NAVs praksis har bestemt at hovedmetoden for å få folk ut av fattigdom, enten de er gamle, syke eller bare for lite produktive, er å «stimulere til jobbsøking» ved å gjøre dem enda fattigere. De har et like urealistisk og fordomsfullt syn på dem som trenger stønad, som det 1800-tallets fattigkommisjoner hadde. Så lenge NAV må følge prinsippet om laveste attraktivitet, vil det stadig bli brutale møter med klientene, uansett hvor kompetente og effektive og velvillige de NAV-ansatte er. Det blir ikke bedre før arbeidsløshet igjen blir forstått som et systemproblem og ikke som et spørsmål om manglende arbeidsmoral. De som ikke får arbeidsinntekt, må få rett til stønader som gjør det mulig å leve et fullverdig liv likevel. Det er nødvendig å reversere endringene i Folketrygdloven som har skreddersydd den til den nye arbeidslinja. Først da kan trygden brukes slik den var ment, og gi hjelp til selvhjelp.

 

 

 

 

 

 


Noter

[1] Folketrygdloven § 1-1

 

 

 

 

 

 

[2] Klassekampen19. juni 2020.

 

 

 

 

 

 

[3] Pedersen, JT Vanntette skott eller åpne dører. Universitetsforlaget 1992

 

 

 

 

 

 

[4] Jusprofessor mener regjeringen må ta hovedansvaret for Nav-skandalen. Fri Fagbevegelse/Dagsavisen 2.november 2020

 

 

 

 

 

 

[5] Kildal N. The new contract and incentive thinking in social policy. I Workfare and welfare state legitimacy. Ed. Blomberg H, Kildal N Helsinki 2011.

 

 

 

 

 

 

[6] Aksel Hatland m.fl. Den norske velferdsstaten, Gyldendal 1994, s.219

 

 

 

 

 

 

[7] Royal Commission for Inquiring into the Administration and Practical Operation of the Poor Laws. https://oll.libertyfund.org/titles/senior-poor-law-commissioners-report-of-1834

 

 

 

 

 

 

[8] Klassekampen 4.april 2011

 

 

 

 

 

 

[9] John Thomas Suhr. Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker. Gnist Nr 4 2016

 

 

 

 

 

 

[10] Forskrift om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften)

 

 

 

 

 

 

[11] Sykmeldingsregler bryter med arbeidervernloven. Dagens medisin 8. desember 2011

 

 

 

 

 

 

[12] Klassekampen 8. september 2020

 

 

 

 

 

 

[13] Dagbladet 22. april 2017

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukategorisert

Debatt: Sosialismens varierte historie – og tilfellet Pål Steigan

Av

Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz

Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser.1 Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon og til den berømte syndikalisten Georges Sorel. 2


Av Oscar Dybedahl, filosof og skribent.
Foto: Mohamed Hassan/Pixabay
Debatten fortsetter. Se Gnist 4/20.

«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon.3 De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»4

Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.

Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.5

Sorel og hans menn

Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse.6 En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.

Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.

I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».7

Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.

Sosial – òg nasjonal

Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.

Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.

Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.

I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.8

Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende».9 Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.

Finans og globalisme

Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.

Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».10

Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.»11 Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»12

Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme.13 Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.14

Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».15 «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».16

Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt»17 tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer.18 Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.

Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.»19 Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen.20 Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.

Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige.21 Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

Steigans nysosialisme

Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.

Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Noter

1 Zeev Sternhell, The Birth of Fascist Ideology – from Cultural Rebellion to Political Revolution. Princeton: Princeton University Press 1994.

2 Jf. George Lichtheim, «Socialism and the Jews». Dissent Magazine, juli-august 1968: 413-457. Lichtheim framhever selvsagt også at det finnes en annen tradisjon, fra den franske sosialismens andre grunnlegger, Saint-Simon, som var positiv til den franske revolusjonen og frigjøringen av jødene.

3 Ibid., 422.

4 Ibid., 427.

5 Jf. Michele Battini, Socialism of fools – Capitalism & Modern Anti-Semitism. New York: Columbia University Press 2016; Moishe Postone, «Anti-Semitism and National Socialism: Notes on the German Reaction to ’Holocaust’», New German Critique (19:1), 1980: 97-115; Theodor Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektik. Oslo: Spartacus 2011 [1944], s. 205-250. Et relevant innspill er kanskje også Oscar Dybedahl, «Markedets reaksjonære kritikere» i Ola Innset et al. (red.), Markedsmennesker (Dreyer [kommende]).

6 «Sorel. Den omstridte tenker», av Jens A. Christophersen, i Georges Sorel, Refleksjoner om vold. Oslo: Gyldendal 1974 [1908], viii.

7 Sternhell (op.cit), 85.

8 Slavoj Žižek, Contingency, Hegemony, Universality (op.cit), s. 98.

9 Slavoj Žižek, «Against the populist temptation» i Critical Inquiry 2006 (32:3), s. 557.

10 https://psteigan.wordpress.com/2012/11/29/monsterblekkspruten/

11 https://steigan.no/2020/04/kapitalistklassen-klasseanalysen-og-den-nasjonale-sjolraderetten/

12 https://steigan.no/2020/04/imperialisme-klasseanalyse-og-enhetsfront/

13 Steigan har her festet seg ved noen utsagn fra Lenin som angår finanskapitalens rentenisme, men som vist nedenfor er dette misforståelser.

14 «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.» Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), 144.

15 https://steigan.no/2020/06/elitenes-oppror-og-sviket-mot-demokratiet/

16 https://steigan.no/2020/02/men-hvorfor-kaller-vi-det-klassekamp/

17 Karl Marx, Kapitalen, Oslo, De norske bokklubbene 2008, 926. Jf. også Karl Marx og Friedrich Engels, «Den tyske ideologi» i Karl Marx Skrifter i Udvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighet, København, Rhodos 1971, 42: «[N]ettopp på grunn av denne motsigelse mellom den særlige og de felles interesser, antar den felles interesse en selvstendig skikkelse som stat.»

18 Jeg har skrevet om Marx’ analyse av staten i «Staten og den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen Karl Marx’ kritikk av Adam Smith», Røyst nr. 12. 2020; og «Den kapitalistiske staten», Gnist nr 2. 2016, 100. I sistnevnte kan man lese: «Kapitalenes ’naturtilstand’ er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også til å bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens ’klassekarakter’ kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.»

19 Lenin, Imperialismen. Oslo: Ny dag 1969, 54

20 Legg merke til at det er en stor forskjell mellom det siste og utsagnet om at finanskapitalen har «tatt kommandoen over industrikapitalen». Misforståelsen går ut på at Steigan tror finanskapitalens representanter er finansfolk som manipulerer på børsen, til forskjell fra de kapitalister som driver med produksjon.

21 For dette poenget, se Samuel T. Kings glimrende framstilling. King skriver: «This is the very concrete historical sense in which such unflattering descriptors as “rentier”, “financial oligarchy”, “parasite” and “coupon clipper”, when used by Lenin, are not only terms of abuse but attempts at accurate, scientific characterisation of a social class who has already fulfilled its historical social function and since become historically redundant.» Lenin’s Theory of Imperialism Today, Phd. 2018. Centre for Strategic Economic Studies. Melbourne: Victoria University, 145.

 

 

Ukategorisert

Revolusjonens A – Å: Stoffskiftebruddteori

Avatar photo
Av

Jokke Fjeldstad

Jokke Fjeldstad (1982) har vært redaksjonsmedlem siden 2006, skriver selv om klassekamp, kommunisme, marxisme og mye annet i tidsskriftet. Er bidragsyter til spalten Revolusjonens A til Å.

Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.


Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.

Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.

John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.

En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.

Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.

Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.

Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.

Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.

 

Ukategorisert

Debatt: Tok Karl Marx feil – og har Peder Martin Lysestøl rett?

Av

Bjørn Tore Egeberg

I dette innlegget legger Bjørn Tore Egeberg fram sine tanker om Rødts syn på klasser i Norge, og nevner noen spørsmål som diskuteres i partiet. Innlegget er et svar til Peder Martin Lysestøls artikkel Tok Marx feil? fra Gnist nummer to, 2020.


Bjørn Tore Egeberg, medlem av Rødt Arbeiderlag i Oslo.
Foto: Daniel D'Andreti/Unsplash

Fast ansatte skvises ut og erstattes med arbeidere på ulike løsarbeiderkontrakter, gjerne arbeidsløse EU-borgere. Sikkerhetsnettet for arbeidere med langtidsfravær får større og større hull. Arbeidsgivere oppfatter Arbeidsmiljøloven som et sett med anbefalinger, som man kan følge hvis man føler trang til det. Dette er eksempler på klassekamp i Norge i det 21.århundre, og det er dessverre kapitalistklassen som er på offensiven i de tre eksemplene jeg valgte. Det har blitt lov å snakke om klasser igjen, men ordet brukes vanligvis bare som beskrivelse på Forskjells-Norge, og ikke om to store klasser i kamp om arbeidsliv og samfunn. Her er Peder Martin Lysestøl et godt eksempel på marxistisk forståelse av klasse-ordet.

Foodora, Elkjøp, Power (Expert), Orona, Godt Brød. Dette er stikkord for vellykka streiker med krav om tariffavtale. Lærerstreiken (2014) og AHUS (2013) er eksempler på kamp mot dårligere arbeidstidsordninger. Spørsmålet Lysestøl stiller i Gnist 02/20 er hvilken klasse de tilhører, lærere og sykepleiere, de som kjempa for en arbeidstid til å leve med i 2013–2014. Hans argumentasjon og konklusjon er:

Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og i arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærer og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.

Dermed blir arbeiderklassen liten, 48,5 % av befolkninga i 2018. Hva så med sykepleiernes «friere stilling i produksjonen og arbeidsmarkedet». Ser vi på arbeidsdagen til en sykehusansatt sykepleier, er bare myten om denne friheten tilbake. Jobben er organisert som om det skulle vært kapitalistisk vareproduksjon. Enkelte sykehus har også bygd opp et stort sersjant-sjikt av mellomledere for å være sikker på at sykepleierne får tilstrekkelig med detaljerte ordrer. Det finnes nok mange rørleggere og elektrikere med langt friere stilling i produksjonen enn sykepleieren, og ingen er i tvil om hvilken klasse rørleggeren er en del av. Organiseringen av lærernes arbeid kjenner jeg ikke så godt, men tendensen er den samme der, og også for så vidt for de aller fleste med høyskoleutdanning som jobber i vanlige stillinger i kommune og stat. Mindre frihet, mer kontroll.

Lysestøl spør: «Hva mener Rødt om dette?» Han søker svar på dette i prinsipp-programmet, men har ikke oppdaget at prinsipp-programmet er tvetydig. I kap 2 står det: «arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft.» Men i kap 7 står det: «…..arbeiderklassen som er avhengig av å selge arbeidskrafta si.» Det er en viktig forskjell. «Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren « (Lysestøls eksempler) mottar lønn fra arbeidsgiver, men er ikke avhengig av å selge arbeidskrafta si. De har ressurser til å åpne egen butikk, og leve av overskuddet i den. Kanskje har de også aksjer osv som gir høyere inntekt enn lønna. Eller som Lebowitz (2014) skriver om arbeiderklassen i vår tid: «Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må ydmykt forholde seg til kapitalen når de forsøker å opprettholde livet».

Kan hende er det mer interessant enn prinsipp-programmet å vise til hva sentrale folk i Rødt har skrevet, og om debattene som har gått i partiet. Jeg var faglig leder i Rødt i 2008, og skrev da «Klasser i Norge» i Rødt nr. 4 2008. Her skrev jeg blant annet:

Arbeiderklassen

Foruten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2,5 millioner sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill. sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt styrt fra toppen. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen. Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser.».

Det er flere i Rødt som har tatt pennen fatt – noen går i samme retning som meg, men det er også andre stemmer i debatten. Noen viktige spørsmål er:

Sammenheng verdiskapning og klasse

Det har i stor grad vært enighet i Rødt om at det er den kapitalistiske utbyttingen av arbeideren som er grunnlaget for klasseskillet mellom de to store klassene. Jeg mener det skal bety at arbeiderklassen består av dem som har sin skjebne knytta til kjempende arbeidere som slåss for å redusere merverdien, og til slutt å frigjøre arbeidskrafta fra å være en vare til salgs. Men andre hevder at bare de som jobber i privat kapitalistisk sektor er arbeiderklasse. Alle anerkjenner at det er hardt arbeid og lav lønn for de aller nederst i offentlig sektor, men det er lett å peke på at utnyttingen av helsefagarbeidere og trikkeførere ikke skaper en merverdi som ordføreren kan gå på børsen med. Noen strekker dette videre til at de som er offentlig ansatt bare kan være allierte av arbeiderklassen. Jeg mener de tar feil. En stor del av arbeiderklassen er ansatt i offentlig sektor, og dette er et område hvor klassen vokser.

Hører pensjonistene til en klasse?

En variant av debatten er om bare yrkesaktive hører til en klasse eller om også pensjonistene er delt i klasser. Jeg mener de er delt i klasser, ikke ut fra størrelsen på pensjonen, men ut fra hva slags arbeid de gjorde før de pensjonerte seg. Dette har en parallell til min påstand om at det var høy kvinneprosent i arbeiderklassen også før det ble vanlig at begge de voksne i en familie var i lønnsarbeid. Da mange kvinner fikk seg jobb, ble arbeiderklassen sterkere, men ikke så veldig mye større. Husmødrene visste ofte bedre enn gubben hvilken klasse de hørte til.

Hører professoren og overlegen til arbeiderklassen?

Jeg har ikke registrert at dette har vært tema i Rødt. Og det er ikke for at alle mener det er sånn, men heller fordi omtrent ingen mener dette. Altså ingen akademiske høystatusyrker i arbeiderklassen, noen få tilhører kapitalistklassen, og de fleste en annen klasse, som er en del av det Lysestøl kaller mellomlaga. Denne avgrensningen mangler i prinsipprogrammet, men det er nå engang slik at knapp programplass bør brukes til å vise hvor Rødt står i omstridte spørsmål, og ikke for å utbasunere selvfølgeligheter.

Hva har skjedd de siste ti åra?

Alt det spennende skjer i arbeiderklassen, var det en svenske som sa. Og nå skjer det mye. Som Lysestøl skriver, så er mye av vareproduksjonen flytta til lavkostland. Til og med videreforedlingen av norsk fisk foregår i EU-land og Kina. Når lavkostlanda har blitt vertskap for industrien, har de også fått de store arbeiderkollektivene. Hvis Marx hadde rett, vil det bli sterkere organisering og flere streiker. Noen knallharde streiker i Sør-Korea er et varsel. Her hjemme står den norske modellen under angrep fra toppen, samtidig som den forvitrer på bånn. At en god del av arbeidsplassene i bedriften er midlertidige eller innleide har blitt vanlig og akseptert. «Dagens regler for midlertidige ansettelser brytes i stor stil» var FAFOs budskap tidligere i år. Det merkes godt at mange industriarbeidsplasser er borte, samtidig som arbeiderklassen vokser i offentlig og privat tjenesteyting, ofte små arbeidsplasser med lite tradisjon for faglig kamp.

Utenlandske arbeidere er en viktig del av arbeiderklassen. Det er nå om lag 350 000 innvandrere fra EU-land i Norge. Mange av dem er folk som jobber i Norge mens familien bor i hjemlandet. Organisasjonsgraden er lav og sosial-dumping graden er høy. De er ofte ansatt i bemanningsselskap, og som løsarbeidere flest har de erfart at det skal lite til for å miste jobben. Bare et fåtall av disse fanges opp av SSBs arbeidskraftundersøkelse, så derfor blir også Lysestøls arbeiderklasse større enn 48,5 %.

Og fagforeninger og klubber er fortsatt i live, men det får det komme mer om en annen gang.

Referanse:

Lebowitz, 2014. Artikkelen har tidligere stått i Rødt! 2/2014. Originalreferanse finnes her: https://marxisme.no/2014-06-19-20-20-21/

 

 

Ukategorisert

Politiets kontroll av minoriteter

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.


Av Marie Brunstad Ekeberg, kommunestyrerepresentant for Rødt Lørenskog og medlem i landsstyret. Jobber i politiet som etterforsker innen arbeidslivskriminalitet.
Foto: E.V. / Unsplash

Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.

Jeg vil i denne teksten forklare hvordan politikerne over tid har styrt politiet til å overkontrollere minoriteter og hvordan minoriteter gradvis har fått svekket sin rettssikkerhet. Deretter vil jeg si noe om hvilken betydning den norske politiutdanningen har for å forebygge den type holdninger og maktbruk som førte til Georg Floyds død. Vi må begynne med den store endringen som nå pågår i norsk politi.

«Nærpoliti»

Nærpolitireformen, vedtatt av alle stortingspartier unntatt Senterpartiet i 2014, har blitt kritisert for å ikke ta hensyn til forskning eller faglige forankrede anbefalinger. Antall politidistrikt ble redusert fra 27 til 12 og 126 lensmannskontor ble lagt ned. Det ble lovet å styrke de gjenværende lensmannskontorene, men det har ikke skjedd. Politi-forskermiljøet i Norge har fulgt reformen tett. De sentrale funnene handler om at politiet har mista lokalkunnskap og den nære kontakten med folk. Terskelen for at politiet rykker ut har blitt høyere og utrykninger er oftere enn før forbundet med alvorlige eller skarpe situasjoner. Når politiet først kommer, har de våpen på hofta. Politiet har altså blitt sentralisert og militarisert.

I 2019 kom rapporten «Nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum» av Wathne, Talberg og Gundhus, hvor 3100 politiansatte deltok i en spørreundersøkelse. To tredjedeler av de spurte sa de hadde en dårlig følelse ved arbeidsdagens slutt, «fordi de ikke fikk tid eller hadde ressurser til å gjøre en så god jobb de ønsket». Rapporten viser også at stadig flere av politiets oppgaver privatiseres – «Over halvparten av de politiansatte er bekymret for at vekterbransjen etablerer seg på det som beveger seg over på politiets domene.» For eksempel i Asker og Bærum, hvor legevakten så seg nødt til å leie inn private vektere fordi politiets responstid etter reformen ble for dårlig ved behov for akutt hjelp. Den økende privatiseringen av politiets oppgaver, i tillegg til at politifolk ikke opplever å få gjort god nok jobb og at folk er misfornøyd med politiets tjenester, kan på sikt føre til en ond spiral hvor privat sikkerhet tar over stadig flere av politiets oppgaver. De som har penger, får råd til trygghet. Sentralisering, privatisering og militarisering av politiet er det motsatte av det politiet vi behøver. Vi behøver et nært og profesjonelt politi som blir styrt på en god måte. Et politi som ser sin egen samfunnsrolle, og nyanserer hva som er «kriminelt».

Politiske prioriteringer

Politiet har aldri blitt tildelt så mye penger som nå. Allikevel er det ikke nok ansatte til å håndtere alle voldtektssaker, seksuelle overgrep eller ettergå hvitsnippforbrytere. Det er et uforsvarlig lavt antall politipatruljer i det vidstrakte land. I flere store byer kan det tidvis kun være én tilgjengelig politipatrulje på jobb.

For å endre på dette trengs det politisk vilje. Politikerne har skjevfordelt politiets ressurser i over 15 år og styrt politiet mot håndhevelse av Norges grenser, utlendingsloven og flyktningstrømmen. Politiets utlendingsenhet (PU) ble opprettet i 2004 for å registrere asylsøkere, etterforske for å avklare identitet, uttransportering av personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.

I 2016 hadde PU på det meste 936 stillinger og fikk tildelt 651 millioner kroner, i tillegg til 121 millioner, øremerket i justisbudsjettet, til arbeidet med retur av asylsøkere. Økokrim mottok samme år 148 millioner og har med sine 147 stillinger måtte droppe saker som var under etterforskning etter budsjettkutt. Til sammenligning fikk Troms politidistrikt dette året tildelt 256 millioner kroner. PU har nedbemannet fra toppårene, men fått opprettholdt en høy tildeling selv om flyktningstrømmen i flere av disse årene nærmest har vært ikke-eksisterende. 30. april 2020 hadde PU 544 ansatte, Kripos 598 og Økokrim 161. Disse prioriteringene betyr i praksis at det er viktigere for politikerne å håndheve utlendingsloven, enn å oppklare grove alvorlige lovbrudd.

Tvangsretur

Hovedargumentet for den strenge utlendingsforvaltningen er å beskytte asylinstituttet, og forhindre at grunnløse asylsøkere kommer til Norge. Det ble slått fast at rask retur, spesielt av straffedømte, hadde en stor samfunnsøkonomisk effekt.

Politiet har strevet for å imøtekomme politikernes måltall for tvangsretur som inntil nylig økte år for år. Den sterke måltallstyringa førte til en markant økning i uttransporteringer for å få opp antallet, og tillitsvalgt i PU ga i 2015 beskjed til justisministeren om at de politiske styringene gjorde det enklere å sende ut barnefamilier enn kriminelle. Også oslopolitiet sendte et oppsiktsvekkende brev i 2016 til Likestillings- og diskrimineringsombudet hvor de uttrykker bekymring over de omfattende utlendingskontrollene i sentrum av byen, som gjennomføres for å finne folk som kan uttransporteres. Videre ble det trukket frem at såkalt etnisk profilering er ødeleggende for tillit, og kan bidra til at politiet mister verdifull informasjon og i ytterste konsekvens motvirke forebygging av voldelig ekstremisme.

Kikker vi nærmere på tallene for hvem som blir uttransportert, er de straffedømte i mindretall hvert eneste år.

– 2017: Antall uttransporterte 5500 hvorav 2100 var ilagt en straffereaksjon.

– 2018: Antall uttransporterte 5000 hvorav 1750 var ilagt en straffereaksjon.

– 2019: Antall uttransporterte var 2700 hvorav 950 var ilagt en straffereaksjon.
Det rådende politiske flertallet har sørget for at regelverket stadig er endret for å kunne uttransporterte flest mulig. I 2013 kom justisdepartementet med et rundskriv for å «justere praksis slik at utlendingsmyndigheten alltid vurderer om det skal opprettes utvisningssak og fattes vedtak ovenfor en utlending som straffes for naskeri og tyveri av mindre verdi». Nå kan folk utvises fordi de har stjålet en sjokolade til tolv kroner, eller brukte klær fra en container. Dette rammer folk som har lite ressurser. En slik instruks er kanskje egnet for Fremskrittspartiets skryteliste over gjennomslag i regjering, men ikke for å ivareta menneskelige hensyn.

I Utlendingsloven § 122 står det om vilkårene for utvisning, at det må foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det er en strukturell brist i måten myndighetene behandler folk som har opphav fra andre land på. Er det slik utlendingsloven er ment å fungere?

Fra over Atlanteren har kravet «defund the police» vokst frem i takt med at folk har tatt til gatene for å protestere mot politivold. Oversatt til en norsk kontekst, kunne kravet lyde «legg ned Politiets Utlendingsehet». En særorgansutredning som har vurdert om det skal gjennomføres en ny reform i politiet, konkluderer med at PU kan legges ned. De peker på at ressursene til PU vil bli bedre benyttet av lokale politimestere som må prioritere sine ressurser fornuftig med hensyn til hvem som skal uttransporteres, og måle dette opp mot alle primæroppgavene et politidistrikt må løse. Det er lite konflikt i det norske samfunnet sammenlignet med andre land som har større forskjeller mellom folk. Men snakker man med marginaliserte grupper så kommer historiene om politiets diskriminering og politivold. Det er de marginaliserte gruppene som utsettes for politiets jernneve.

Krimmigrasjon

Johansen, Ugelvik og Aas har skrevet boken Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Begrepet «krimmigrasjon» handler om hvordan utlendingskontrollen og kriminalitetskontrollen blandes sammen, og legger premisser for hvordan folk som rammes av dette behandles av myndighetene. Boka viser hvordan noen folk risikerer å bli kriminalisert bare ved å passere en grense. Hvordan lover og samfunnsendringer spiller sammen for å skape aksept for behandling og disiplinering av det boken kaller for «de fremmede» som er samlebetegnelse for personer uten statsborgerskap, som oppholder seg innenfor for den norske stats territorium.

Thomas Ugelvik professor i kriminologi ved UIO beskriver krimmigrasjon slik:

Trandum er ikke et fengsel, men institusjonen har i senere år på flere måter endret rutiner, utforming og karakter for å likne fengslene. Dermed er Trandum et konkret eksempel på en utvikling som gjerne beskrives med begrepet krimmigrasjon. Meningen med begrepet er å gripe hvordan to atskilte kontrollsfærer – utlendingskontroll/grensekontroll på den ene siden og kriminalitetskontroll på den andre – nærmer seg og påvirker hverandre. Politiet bruker flere ressurser på ren territorie- og migrasjonskontroll, samtidig som grensekontrollørene blir mer og mer politiaktige. Krimmigrasjonsbegrepet peker på nye hybride former for myndighetsaktivitet.

Gradvis så har det å forflytte seg mellom land blitt kriminalisert for enkelte mennesker, mens andre kan dra hvor de vil, når de vil. Og gradvis har det blitt en stor del av politiets hverdag og ressursbruk.

I en nylig antatt artikkel i Tidsskrift for nordisk politiforskning «Den gode fange» av Hammer, Gundhus og Sveaas, framkommer en uformell forventning til at politiet skal kontrollere folk med mørk hudfarge i aktiv søken etter folk som kan tvangsreturneres. Selv om hudfarge ikke brukes alene, men sammen med andre kjennetegn som politiet forbinder med kriminalitet, er dette en sentral markør for politiet. Det politisk styrte arbeidet setter stigmatisering av mennesker med mørkere hudfarge og opphav fra andre land i system, og dette er ikke det norske politiet verdig.

Gundhus, Hammer og Solhjell skriver i Klassekampen om forskjellen på at politiet prater med eller kontrollerer personer i det offentlige rom.

Ungdom har over lengre tid gitt tilbakemelding til politiet om hyppige kontroller og urettferdig politi. I en studie av Randi Solhjells med flere fra 2018 studie trekker ungdommene fram fem ulike grunner til at de blir plukket ut for politikontroll: klesdrakt, etnisitet, nabolag, stå sammen med andre i en gruppe og at de er gutter. Interessant nok er dette markører som også har kommet fram i intervjuene og observasjonene til Danel Hammer når det gjelder hvorfor politiet ut fra sin magefølelse stanser og kontrollerer noen de mener kan være utenlandske borgere. Tegn som indikerer at noe kriminelt er på gang er formålsløs atferd, bestemte klær og rekvisitter og at man er mann. I tillegg er kroppslige kjennetegn som hudfarge, kroppsbygning og ansiktsform, brukt som grunnlag for utlendingskontroll (paragraf 21).

Videre skriver de:
Skal man gjøre noe med politiets diskriminering og skjønnsutøvelse, vil det lettere kunne påvirkes gjennom omlegging av praksis og kunnskap om yrkesetikk, enn gjennom mer kontroll og regler. Øvelser som et rettferdig politi og det å ta på alvor klager fra publikum blir derfor viktig for at ikke gapet mellom idealer og praksis skal bli for stort.

Gundhus, Hammer og Solhjell peker på kunnskap og opplæring som en viktig faktor for å unngå diskriminering.

God skole = gode politifolk

Landets mest fornøyde studenter, ifølge studie­barometeret var i 2020 studenter på Politihøyskolen (PHS). En treårig høyskole for utdanning av den norske politigeneralisten. Politistudentenes personlige skikkethet vurderes kontinuerlig. Studentene lærer om baken­forliggende årsaker for kriminalitet, lærer å behandle folk med respekt uavhengig av sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Kunnskap og opplæring er et sentralt tema knyttet til Georgs Floyds død, og det amerikanske politiets (manglende) kunnskap om arrestasjonsteknikk.

I 2006 skjedde det en tilsvarende hendelse i Trondheim når Eugene Obiora døde som følge av politiets maktbruk under en pågripelse. Saken førte til en offentlig diskusjon om rasisme i politiet, og medførte endringer i hva som er lovlig og akseptabel bruk av fysisk makt. Tall fra 2010 viser at bruk av halsgrep av politiet har gått kraftig ned i kjølvannet av Obiora-saken. Samtidig viser denne grafen at det tar tid og krever grundig skolering til for å flate ut kurven for politiets bruk av halsgrep og mageleie.
Da jeg gikk på PHS fra 2011 til 2014 lærte jeg om Obiora-saken i arrestasjonsteknikk-timene. Alle studentene måtte selv erfare hvor raskt man mistet pusten ved mageleie når man er stresset og andpusten. Det er klar sammenheng mellom opplæring og maktbruk.

Tilbake til primæroppgavene

Det er et stort behov for en sosialistisk og human justispolitikk. I teksten min har jeg pekt på flere politiske prioriteringer som burde endres for å oppnå dette, som samtidig sørger for likhet for loven og mindre klassejustis. Politiet må tilbake til sine kjerneoppgaver som er kriminalitetsbekjempelse. ikke utlendingskontroll. Vi må få slutt på krimmigrasjon, og endre måten norske myndigheter behandler folk på flukt på. Avskaffer vi måltall-styringa for uttransporter minskes behovet for kontroll av folk. Ikke minst må det være rom for at politifolk kan si fra, og varsle dersom noe er galt. Vi må verne om Politihøgskolen, og deres rolle i å forme fremtidens politi. Politiet skal ha folkelig forankring, et politi av folket, for folket.

 

Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-42-2004-2005-/id199239/
https://sosiologen.no/essay/samtidsdiagnose/diagnose-grensesosiologi/
https://www.oslomet.no/om/nyheter/naerpolitireformrapport
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere

https://www.tv2.no/a/11562258/?fbclid=IwAR0T103E01pzl1hkp3qWC3YAG3qxVl8rGnhePmAr9hP3mysyhUFZ1BY-kWs
https://www.politiforum.no/forskning-hakon-skulstad-nyhet/tre-av-fire-politifolk-sier-ressursmangel-gar-ut-over-oppgavelosningen/151642
https://www.politiforum.no/asker-og-baerum-beredskap-legevakt/legevakten-leier-inn-vektere—mener-reponstiden-til-politiet-er-for-darlig/140340?fbclid=IwAR3n33wdSHVtY1gw-gptQGGZ6il69K1hAZRfNdOnnUskzEmOkZqJerD4WjQ
https://phs.brage.unit.no/phs-xmlui/bitstream/handle/11250/175066/Politiets%20bruk%20av%20fysisk%20makt%20.pdf?sequence=1&isAllowed=y

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukategorisert

Det norske militærvesenet – et miljø- og klimaperspektiv

Av

Aslag Storaker og Evar Espås Vangen

Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.


Av: Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder – og Ivar Espås Vangen, lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale
utvalg.
Foto: Martin Giskegjerde / Forsvaret

Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.

Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.

Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.

Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.

CO2-utslipp i Forsvaret

Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO2-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.

Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.

Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO2-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO2-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.

Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO2. Hele 73 530 tonn CO2-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.

Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.

Miljøet rammes

I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.

Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».

Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.

Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no. 

 

Ukategorisert

Gnist-samtalen: Miljøpolitikken må være rettferdig

Avatar photo
Av

Tomine Sandal

Tomine Sandal er tidligere redaksjonsmedlem i Gnist. Hun er stipendiat i nordisk litteratur ved UiO, og tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Markus Spiske
Marie Sneve Martinussen, samfunnsøkonom, politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet og nestleder
i Rødt.

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

 

Ukategorisert

Leder: Brudd i stoffskiftet mellom menneske og natur

Avatar photo
Av

Daniel Vernegg

Daniel Vernegg (1991) er utdannet samfunnsgeograf og jobber i Forlaget Manifest. Han bor i Groruddalen og er glad i Lillomarka.

I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i «Revolusjonens A til Å» i dette nummeret.


Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2020: Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal
Foto: Victoria Pickering

Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.

Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.

Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.

Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.

Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.

 

Ukategorisert

Den nye ideologien til de kurdiske revolusjonære

Av

Johan Petter Andresen

Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.


Av Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Foto: Mustafa Khayat


I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.

Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.

Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.

For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster1.

Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.

Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver2:

Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.

Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».

I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:

Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.

I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.

Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.

Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.

Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel3 og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):

Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.

Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.

Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).

Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.

Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:

Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.

Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene4 s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.

I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.

I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».

Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.

Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.

Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).

Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):

Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne.

Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.

Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).

Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).

Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).

Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.

Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).

Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).

Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).

Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.

Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.

Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:

For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner. (s 275).

Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).

Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):

Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.

Jeg avslutter med et sitat (s 314):

Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.

De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.

Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com

 

1 For en ufullstendig bibliografi, se: https://en.wikipedia.org/wiki/Abdullah_%C3%96calan#Publications

For noen kortere tekster se:

http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_liberating-life-womans-revolution_2017.pdf

http://ocalanbooks.com/downloads/en-brochure-democratic-nation_2017.pdf

http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_democratic-confederalism_2017.pdf

2 Michael M. Gunther er professor i samfunnsvitenskap ved Tennessee Technological University. Anmeldelsen ble publisert i Middle East Policy 14 (Fall 2007), pp. 166-167.

3 Fernand Braudel, The Mediterranean and The Mediterranean World in the Age of Phillip ll (1949)

4 huritter: https://no.wikipedia.org/wiki/Hurritter

Abdullah Öcalan Manifesto for a Democratic

Civilization Volume I: Civilization og Volume II: Capitalism New Compass Press, 2015.

 

Ukategorisert

Er et samfunn med arbeiderklassen ved makta en utopi?

Av

Tore Sivertsen

I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta


Tore Sivertsen, pensjonert veterinær, med lang fartstid i AKP og RV. Medlem av Rødt Gamle Oslo.
Foto: Rawpixel


Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.

Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».

Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».

Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.

Debatten i AKP og RV

Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.

Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.

Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt»1. Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».

Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.

Paradokset i et klassediktatur nedenfra

Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.

Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.

Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».

Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.

En viktig diskusjon

I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.

Marx’ og Lenins modell

Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:

* Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.

* Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.

* Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.

* Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.

De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.

Demokrati er ikke enkelt

Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.

For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.

Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.

Arbeidsdelinga avler klasseskiller

Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.

Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.

I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.

«Hvem skaffer gull i dagen?…»

På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.

En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.

For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.

Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.

Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.

Målet må stå fast

Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.

Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.

Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.

Demokrati er et praktisk spørsmål

Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.

I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.

At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.

I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.

Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

 

1 https://www.akp.no/ml-historie/pdf/nks/hva_ma_gjores/hmg_2003_02.pdf

 

Ukategorisert

Følelsenes politikk

Avatar photo
Av

Tomine Sandal

Tomine Sandal er tidligere redaksjonsmedlem i Gnist. Hun er stipendiat i nordisk litteratur ved UiO, og tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

2020 kommer til å bli husket som året da pandemien traff oss. Det vil være helt feil å si at koronaviruset rammer alle likt, men jeg vil hevde at pandemien har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss fremtid. Og ikke minst: en pregnant felles følelse av samtid. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Å holde avstand har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Pandemien tydeliggjør hvordan følelser er relatert til tiden vi lever i, til det sosiale og det politiske. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?

(En forkortet versjon av dette essayet ble trykket i Klassekampen 1. juli 2020.)


Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Alex Motoc

 

Som for mange andre, innebar min karantenetid mer lesetid. I bokhyllen fant jeg en bok som føltes riktig å lese nå: Depression – a public feeling. I denne boken forsøker forfatter Ann Cvetkovich å finne måter å tenke på depresjon som et sosialt og kulturelt fenomen, heller enn en utelukkende medisinsk diagnose. Ikke fordi hun totalt avskriver at det finnes en medisinsk side ved depresjon, men fordi hun ønsker å stille andre spørsmål. Om depresjon og andre dårlige følelser skyldes en biologisk respons, er det likevel interessant å ta et skritt tilbake og spørre: Hvilke ulike faktorer utløser denne responsen?

Ann Cvetkovich og flere andre som arbeider med det relativt nye akademiske feltet affektteori, startet i 2001 et samarbeidsprosjekt kalt Public Feelings, som etter hvert fikk flere lokale undergrupper. Først og fremst koblet gruppen følelsen av håpløshet og skuffelse til det politiske. Arbeidet ledet til at Feel Tank Chicago, en undergruppe av Public Feelings, etablerte begrepet «politisk depresjon», som kan forklares som følelsen av at alminnelige former for politisk respons, som direkte aksjon eller kritisk analyse, ikke lenger fungerer til å enten endre verden eller få oss til å føle oss bedre.

Begrepet «politisk depresjon» åpner for å tenke nytt om dårlige følelser. Kan man tenke seg at slike følelser potensielt kan være ressurser for politisk handling? Ikke fordi dårlige følelser uten videre kan endres til positive opplevelser, men fordi følelser som desperasjon og apati kan bidra til å rette oppmerksomhet mot politiske problemer og etablere viktige politiske fellesskap. Å føle dårlige følelser kan dermed legge grunnlaget for endring. Håp er essensielt for politisk handling, men kanskje kan vi finne håp også i dårlige følelser? Vi kan leve bedre liv ved å omfavne, heller enn glatte over, dårlige følelser.

Å forstå følelser som politiske er en form for videreføring av det klassiske feministiske mantraet «det personlige er politisk». Denne holdningen til det personlige speiles i Cvetkovichs bok, som består av de ulike sjangrene memoar og kritisk essay. På denne måten skriver Cvetkovich om depresjon på en måte hvor hun både ut fra personlige erfaringer beskriver hvordan depresjon føles, og samtidig frembringer en analyse av hvorfor og hvordan dårlige følelser produseres av politiske og sosiale krefter.

Bruken av memoar-sjangeren for å belyse følelser, får meg til å tenke på andre former for offentliggjøring av personlige erfaringer og følelser i dagens samfunn. En form for vitnesbyrd som blir fyller stadig større rom finner vi på sosiale medier, for eksempel ved bruk av emneknagger som #MeToo eller #BlackLivesMatter. Her deler folk sine erfaringer og opplyser om seksuell vold og rasisme på en måte som tydeliggjør relasjonen mellom det personlige og politiske.

I disse dager er det #BlackLivesMatter som samler flest. Å jobbe mot rasisme krever ikke bare antirasistiske holdninger og visjoner, det krever også store mengder affektiv energi for å tåle skuffelser. Cvetkovich hevder at: «Epidemics of depression can be related (both as symptom and obfuscation) to long-term histories of violence that have ongoing impacts at the level of everyday emotional experience» (Cvetkovich, 2012, s. 7). Dagens Black Lives Matter-bevegelse i USA er ikke bare affektivt preget av samtidens politikk, men også 400 år med rasistisk historie, noe som bevegelsen også påpeker i sin systemkritiske retorikk.

Det er ikke mulig å snakke om rasisme uten å snakke om følelser. Grupper som er utsatt for rasisme – eller andre former for stigmatisering, diskriminering og marginalisering – opplever ofte det som kalles for minoritetsstress. Denne typen stress henger blant annet sammen med å bli møtt med en forventning om å skulle lære opp majoritetsbefolkningen, for eksempel gjennom å fortelle utbroderende om egne opplevelser med rasisme. Å fortelle om egne erfaringer og dele dårlige følelser kan være en god ting, fordi det kan bidra til å bygge fellesskap med andre som også deler de samme opplevelsene og følelsene. Men å åpne seg og fortelle om egne følelser er også enormt sårbart, og kan oppleves som en gjenoppleving av traumer.

Diskusjonen om hvordan hvite mennesker kan være allierte i den antirasistiske kampen har blitt aktualisert i lys av Black Lives Matter-demonstrasjonene. Sentralt i diskusjonen er anerkjennelsen av privilegier, og en vilje til å konfrontere seg selv med ubehagelige følelser. De færreste hvite mennesker vil identifisere seg som rasister, men faktum er at vi lever i et samfunn med strukturell rasisme. Å være en antirasist krever et oppgjør med de rasistiske samfunnsstrukturene. Det er lett for å innta en forsvarsposisjon om man konfronteres med egne rasistiske holdninger eller fordommer. Denne forsvarsposisjonen kan virke beskyttende mot ubehagelige og stressende følelser, men den blokkerer for nye innsikter og forståelser. Å være en hvit antirasist krever en åpenhet også overfor de dårlige følelsene, og en vilje til å bære ubehag.

Alle som har arbeidet med politisk organisering vet at det kan innebære mye skuffelse, og at politisk endring ofte går mye tregere enn man ønsker. Kampen for likelønn er et eksempel på en sak som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har arbeidet for i lang tid, uten at man har sett de store fremskrittene. Da jeg ble politisk engasjert for ti år siden tjente kvinner i Norge i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør. I dag er tallet 87 %. Tallene blir dårligere om man tar høyde for at kvinner jobber mer – ofte ufrivillig – deltid. Klimakampen er et annet eksempel på en politisk kamp hvor seirene ikke står i stil til de enorme utfordringene vi står overfor.

Jeg tror venstresidens politiske depresjon kan ha sammenheng med det Sara Ahmed, en annen affektteoretiker, skriver om revolusjonær bevissthet og følelser: «revolutionary consciousness means feeling at odds with the world, or feeling that the world is odd. […] You do not flow; you are stressed; you experience the world as a form of resistance in coming to resist a world» (Ahmed, 2010, s. 168–169).

Ahmed forklarer at den revolusjonære bevisstheten kun er mulig, dersom man også er villig til å føle stress og motstand. Hun beskriver det som å la samtiden komme under huden på deg. Det kan være å la seg engasjere av politiske saker som føles vanskelige, vonde og håpløse, og å velge å bli i det politiske selv om det politiske innebærer å kjenne på dårlige følelser. Oppmerksomhet overfor følelsenes politikk innebærer en måte å forsøke å leve med skuffelse, nederlag og tregheten politisk endring er forbundet med, samtidig som man ikke glemmer at radikal samfunnsendring er mulig.

Så hvor finner vi håpet som trengs for å fortsette? Vi kan begynne med å stoppe opp – tillate oss selv å føle dårlige følelser, dele vitnesbyrd og etablere politiske fellesskap. Politisk arbeid handler også om å rette oppmerksomhet mot aktivismens emosjonelle registre, inkludert frustrasjon og skuffelse knyttet til manglende eller saktegående endring. Når svarte amerikanere deler sorgen over å leve i et samfunn hvor deres liv ikke anerkjennes som liv, bygges en politisk bevegelse som samtidig er et følelsesfelleskap. Ved å dele sorg, skuffelse og sinne, kan disse følelsene bevege seg fra hver enkelt og utvikles til politisk handling.

Cvetkovich etterlyser nye måter å leve på – eller bevege oss fremover på – som motstand til fastlåstheten vi føler både bokstavelig og i overført betydning. Når man føler politisk depresjon, føler man at politisk endring ikke er mulig. Vi kan likevel lære mye av følelsen av at det ikke finnes alternativer. Sara Ahmed skriver:

The silly or ridiculous nature of alternatives teaches us not about the nature of those alternatives but about just how threatening it can be to imagine alternatives to a system that survives by grounding itself in inevitability (Ahmed, 2010, s. 165).

Påstanden om at forandring er umulig, sier mer om hvor truende endring oppleves for det bestående, enn hvorvidt endring faktisk er mulig. Kapitalismen styrkes om den fremstår som naturlig og uunngåelig. Men det finnes alternativer.

Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles. Og slik endte det å lese en bok om en depresjon – midt i en pandemi – opp med å gi meg økt tro på politisk handling. Vi er tross alt mange som føler det samme i dette drittsamfunnet.

Litteratur:

Ahmed, Sara. 2010. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press

Cvetkovich, Ann. 2012. Depression – a public feeling. Durham: Duke University Press

 

Ukategorisert

Å spore stormens utvikling. En kort introduksjon til Andreas Malms kritikk av fossilkapitalen

Avatar photo
Av

Daniel Vernegg

Daniel Vernegg (1991) er utdannet samfunnsgeograf og jobber i Forlaget Manifest. Han bor i Groruddalen og er glad i Lillomarka.

«Tør å føle på panikken. Velg så mellom de to hovedalternativene: forplikt deg til den mest militante og urokkelige opposisjonen som finnes mot dette systemet, eller sitt og se på mens alt sammen forsvinner ned i sluket.»1


Daniel Vernegg, samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.
Foto: Markus Trienke
Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en «økologisk leninisme» og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen.2 Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar.3 Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre «stormens» – Malms metafor for klimakrisa – utvikling. 1

Teori som politisk veikart

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den4, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at «den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.»5

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av «utydelige grafer og tåkete tenking», er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle «konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere»6. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjonog industriell kapital

De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende», skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni7.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang8.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood9, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen10, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte «enclosure»-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.11

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte «en reservearme av arbeidskraft» som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass.12 Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.13

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri14. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere ­naturens uregjerlighet.15 Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen.16 Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm17. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende ­tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut?

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. «Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992», skriver Malm, «når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter».18 I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn «litt forsiktig pirking borti markedet».19 Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det «ikke bare er latterlig, men uansvarlig» å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer20.

Med Malms ord bør veien videre for klima­bevegelsen være at den intet mindre enn «rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng» for fossilkapitalens infrastruktur21. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader22. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke «multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien», skriver han, «forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje»23.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at «[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger»24. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en «Green New Deal», men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!)25.

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.


 

1 Malm, A. (2017). The Progress of this Storm. Nature and Society in a Warming World. Verso. s. 16. Min oversettelse.

2 https://jacobinmag.com/2020/06/andreas-malm-coronavirus-covid-climate-change

3 https://www.penguinrandomhouse.com/books/654307/how-to-blow-up-a-pipeline-by-andreas-malm/

4 Marx’ ellevte tese om Feuerbach. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm

5 The Progress. s. 226

6 Ibid. s. 16.

7 Fossil Capital. s. 10. Min oversettelse.

8 En tilnærming til historisk utvikling en finner eksempler på i en rekke tradisjoner. Innen den marxistiske var G. A. Cohen en fremtredende representant for et slikt syn.

9 Som begge skrev/skriver innen en tradisjon som ofte omtales som «politisk marxisme».

10 Nærmere bestemt i kapittel 26 i vol. 1.

11 Fossil Capital. s. 80. Malm anslår at kullkraft oversteg 50 prosent en gang mellom 1834 og 1838.

12 Kullkraftens fordeler i rom utlegges i kapittel 7 av Fossil Capital.

13 Kullkraftens fordeler i tid behandles i kapittel 8 av Fossil Capital.

14 Blant andre navn, som Silvia Federici, Raniero Panzieri og Harry Cleaver. En god (og den eneste engelskspråklige) gjennomgang av tradisjonens oppkomst og utvikling kan leses i Wright, S. (2002). Storming Heaven: Class Composition and Struggle in Italian Autonomist Marxism. Pluto Press.

15 Se kapittel 7 i The Progress.

16 Malm er forøvrig svært kritisk til begrepet antroposcenen, som impliserer at menneskeheten som helhet har ansvaret for klimakrisa, og foreslår derfor det alternative begrepet capitaloscenen, som uttrykkelig spesifiseres hvor ansvaret hører hjemme. Se Fossil Capital s. 391-396.

17 Ibid. s. 160.

18 Fossil Capital. s. 383.

19 Ibid.

20 Ibid. s.

21 The Progress. s. 16.

22 Se kapittel 10 i Fossil Capital for en levende og inspirerende utleggelse om generalstreiken i 1842.

23 Les Malms refleksjoner etter 2016s Ende Gelände her: https://salvage.zone/online-exclusive/the-end-of-the-road-andreas-malm-on-the-ende-gelande-protests/ Min oversettelse.

24 Ibid.

25 Bokmelding om Malms kommende bok: https://mronline.org/2020/08/06/a-review-of-andreas-malms-corona-climate-chronic-emergency-war-communism-in-t

Ukategorisert

Motstand mot undertrykking er meningen med livet. Om utviklinga av demokratibevegelsen i Tyrkia.

Av

Johan Petter Andresen

Det er farlig å drive med lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, spesielt for den kurdiske minoriteten, som har blitt forsøkt utsletta. I denne artikkelen får vi en presentasjon av den kurdiske progressive bevegelsen i Tyrkia, både ideologisk og organisatorisk, og tre viktige områder for denne bevegelsen: demokrati nedenfra, kvinne­frigjøring og økologi.


Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og Solidaritet med Kurdistan
Foto: Rasande Tyskar / Flickr

Alle som deltar i lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, risikerer fengsel, tortur og død. Tyrkia har aldri hatt en demokratisk revolusjon, slik vi i Norge opplevde for over 100 år siden. Særlig har den kurdiske minoriteten på over 20 millioner fått merke Tyrkias kvasi-demokrati. Ved siste lokalvalg i mars 2019 vant det progressive Folkenes demokratiske parti (HDP) 65 distrikter/kommuner. Nå er det bare 19 borgermestere igjen. Resten fikk enten ikke tiltre eller har blitt avsatt, og staten har enten gitt oppdraget til det nest største partiet, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), eller utpekt en administrator som dikterer i tråd med AKPs politikk.1

Mange av de avsatte politikerne sitter i fengsel anklaget for støtte til terrorisme. Tyrkia har overfylte fengsler og sliter med å få bygd nok til det stadig økende antallet som er rundt 300 000 innsatte. Nå i april 2020, under korona-epidemien, slippes flere titusener fanger ut av fengsel for å hindre massedød. Men det er de vanlige kriminelle som slippes ut, ikke de politiske fangene som utgjør mange titusener.2

Utslettelse

Helt siden danninga av Tyrkia i 1923 har staten ført en politikk for å utslette kurderne. Denne målsettinga er umulig å oppnå, da kurderne er for mange og for livskraftige. De har ført kontinuerlig motstandskamp mot alle tiltak som staten har kommet med. Men motstandskampen krever ofre. Utallige lovlige folkelige organisasjoner og politiske partier har blitt forbudte. Mange titusener er drept og lemlesta. Mange tusen landsbyer er jevna med jorda og beboerne tvangsflytta. Arbeidsløsheten i de kurdiske områdene er skyhøy. Da jeg var i Diyarbakir i sørøst-Tyrkia i 2019 (byen heter Amed på kurdisk, men alle navn på byer og tettsteder i den kurdiske delen av Tyrkia har fått påklistra tyrkiske navn) fortalte min tolk i forbifarten at så å si alle kvinnene hun kjenner i byen, går på angstdempende medisin. Dette skyldes den brutale framferden til politiet og militæret som plutselig stormer inn i en leilighet midt på natta i en razzia. Eller plutselige arrestasjoner av folk rett fra gata uten grunn. Jeg så med egne øyne hvordan byen var overfylt med politi og militære. Det ga inntrykk av en beleira by under okkupasjon.

PKK

I denne atmosfæren kjemper den progressive bevegelsen, som prøver å jobbe mest mulig legalt, men som naturligvis tvinges til å jobbe illegalt, for å utvikle demokrati nedenfra. Den moderne kurdiske motstanden fikk en avgjørende nydanning med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i syttiåra. PKK, som var illegalt fra første dag, prøvde å kombinere legal kamp, illegal og væpna kamp fra starten. I 1984 begynte de en geriljakrig etter langvarige forberedelser. Men målsettinga om en egen kurdisk nasjonalstat ble forlatt som en del av oppsummeringene etter falitten til sosialismen i Sovjetunionen og Kina.

Som et resultat av omlegginga av ideologien og politikken, ble nye organer med nye programmer etablert på begynnelsen av 2000-tallet. Det viktigste fellesorganet nå er De kurdiske fellesskapenes forening (På kurdisk: Koma Civakên Kurdistan), (KCK) som har en egen «kontrakt» som baserer seg på demokratisk føderalisme, og som beskriver hvordan både masseorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, partier og kooperativer (kommuner) skal fungere i kurdiskdominerte områder og i diasporaen. PKK er den viktigste organisasjonen i KCK. KCK må operere i hemmelighet.3

Ny ideologi

Nasjonalstatstankegangen er oppsummert som en kapitalistisk tankegang som viderefører en undertrykkerstat og nasjonalsjåvinisme. Målsettinga er ikke å erobre nasjonalstaten og bygge opp en sosialistisk nasjonalstat, men å bygge opp demokratiske strukturer nedenfra her og nå, og over tid svekke statens posisjon til fordel for et folkelig organisert demokrati. Mange av de folkelige organisasjonene, også de legale organisasjonene, særlig i de kurdiske områdene, har nå lagt om politikken og ideologien i samme retning. Endringene gjelder ikke bare Tyrkia, men også progressive organisasjoner og partier i Syria, Irak og Iran. Også internasjonalt er det en voksende oppslutning om denne strategien. Vil den lykkes? Eller er den en blindvei? La oss se litt nærmere på hva den innebærer.

Folkenes demokratiske parti (HDP)

Det viktigste spørsmålet er altså et flerstemmig demokrati nedenfra. Dette innebærer at organisasjoner dannes for alle slags grupper av mennesker for å sikre at de er organisert og kan utvikle seg som gruppe, og at de kan få innflytelse som gruppe i den generelle bevegelsen. I og med at man vil sikre mest mulig demokratiske vedtak der alle blir hørt, er man opptatt av mest mulig konsensus. Utover 2000-tallet, etter hvert som de nye ideene spredte seg, slutta stadig flere organisasjoner opp om de nye ideene. I 2011 kom mange organisasjoner sammen og danna Folkenes demokratiske kongress (Halkların Demokratik Kongresi, HDK). I 2012 danna HDK det parlamentariske partiet HDP.

Da HDP ble stifta, bragte det sammen en brei koalisjon av kurdiske og tyrkiske venstrepartier, men også ulike organisasjoner for minoriteter, representanter for sivilsamfunnet, økologiske bevegelser, fagforeninger, LHBTQ-bevegelser og kvinneorganisasjoner. Totalt deltok 37 ulike partier og organisasjoner på stiftelseskongressen. HDP organiserer seg på en slik måte at alle slags minoriteter og masseorganisasjoner blir representert i styrende organer. Det samme gjelder prosessen med å velge delegater til lokale og nasjonale valg.4

Kvinnefrigjøring

En sentral tese er at det viktigste enkeltspørsmålet for menneskehetens frigjøring er frigjøringa av kvinnene. Dette begrunnes blant annet med at det var nettopp kvinnenes verdenshistoriske nederlag i den neolittiske perioden som var begynnelsen på patriarkatet, klasseundertrykkinga og undertrykkerstaten. Det er altså først når kvinneundertrykkinga er nedkjempa at menneskeheten kan bli fri fra all undertrykking. Denne holdninga gir omfattende konsekvenser for organiseringa av kampen. Organisasjonene har kvinnekvotering, medledersystemet med begge kjønn representert i alle ledelsesposisjoner, særegen kvinneorganisering i alle organisasjoner (inklusive militære organisasjoner), og i noen organisasjoner har kvinneorganiseringa vetorett over vedtak fatta i organ der begge kjønn er representert.

En nyvinning innafor for eksempel HDP er kvinneforsamlinger. Disse er uavhengige, men likevel en del av HDPs strukturer. Alle kvinnekandidatene til allmenne valg blir utpekt av kvinneforsamlingene som har sitt eget partiprogram og vetorett i alle HDP-vedtak som angår kvinner.5

Økologi

Et tredje område med høy prioritet er økologi. Bevegelsen legger stor vekt på å utvikle mest mulig sjølforsyning og kjemper mot det som PKKs grunnlegger Abdullah Öcalan kaller industrialisme, som kort fortalt er kapitalistisk industriell vareproduksjon og industrielt jordbruk. Kampen mot et kjøpesenter til forsvar for Geziparken i Istanbul i 2013 var en viktig hendelse som brakte sammen den kurdiskdominerte demokratibevegelsen og miljøbevegelsen. Kooperativer, småbønder, håndverkere, lokale småkapitalister osv. får støtte mot storkapitalen.6

Til tross for omfattende forfølgelse har HDP evna å etablere seg som et landsomfattende parti som også omfatter store deler av tyrkisk venstreside. For eksempel fikk HDP 7 av 88 representanter i Istanbul ved det nasjonale valget i 2015. De kurdiskdominerte områdene i sørøst er likevel bastionen.7

Etter 2016 har Tyrkia gått enda mer i retning fascisme med enda hardere og mer åpen undertrykking. Ved lokalvalget høsten 2019 lot HDP være å stille kandidater i områder der de sjøl ikke hadde vinnersjanser, men der det sosialdemokratiske partiet Det republikanske folkepartiet (CHP) hadde sjanse til å vinne. En slags antifascistisk valgtaktikk. Dette førte til et begredelig nederlag for AKP i Istanbul og andre større byer i vestre Tyrkia.

Alternative strukturer

I de kurdiske områdene jobber de demokratiske kreftene med å bygge opp både en alternativ økonomi, politiske strukturer med folke- og kvinneforsamlinger og alternativ kultur midt i denne fasciseringen. For eksempel prøver man å starte små kollektiver som produserer blant annet grønnsaker. Man organiserer språkkurs og kulturkurs for å styrke den kurdiske identiteten. Man utvikler ulike former for demokratiske organisasjoner som kjemper for å ivareta ulike minoritetsrettigheter. ­Staten slår hardt tilbake. Faktisk blir folk fengsla for en twittermelding mot Tyrkias invasjon i Syria. Tidligere borgermester Nalan Özaydın ble i retten i år anklaget for støtte til terrorisme og som bevis ble hennes støtte til et kvinnekontrollert grønnsakskooperativ.8 Den samme anklagen går igjen – støtte til terrorisme(!). Staten utnytter det mislykka kuppforsøket til å slå ned all opposisjon. Over 600 000 har vært under etterforskning siden kuppforsøket i 2016, hvorav de aller fleste over hodet ikke har noe med kuppmakerne å gjøre, men beskyldes for å være med i væpna organisasjoner.

Geriljakrig

Samtidig fører PKK, som er utpekt som terrororganisasjon av blant annet USA og EU, væpna kamp med egen kvinnegeriljahær, ungdomsorganisasjon, geriljahær og bygerilja9 for begge kjønn og jobber i hemmelighet over hele Tyrkia. Det antas at PKK har mellom 4 000 og 30 000 soldater og, antar jeg, mangegangeren i antallet medlemmer. Over 10 000 av de fengslede i Tyrkia er medlemmer av PKK.10

Holdninga til både den legale og den illegale demokratiske bevegelsen er at kampen er langvarig, at det ikke er de som lever nå som vil oppleve de samfunnsforholda de kjemper for. Blant aktivistene er holdninga at det å yte motstand er sjølve meninga med livet. Det er det kollektive målet og fellesskapet som betyr noe. Ens eget liv gir kun mening hvis det vies til kampen for menneskenes frigjøring.

Sluttnoter

1 https://www.al-monitor.com/pulse/originals/2020/04/turkey-kurdish-movement-left-only-third-of-election-gains.html

https://www.evrensel.net/haber/400576/hdpnin-kazandigi-65-belediyeden-40ina-kayyum-atandi

2 https://www.aljazeera.com/news/2020/04/turkey-free-prisoners-curb-coronavirus-200414062852220.html

3 https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union

4 https://en.wikipedia.org/wiki/Peoples%27_Democratic_Congress

https://jacobinmag.com/2019/03/turkish-local-election-hdp-erd

https://english.alaraby.co.uk/english/comment/2015/6/10/the-success-story-of-turkeys-kurdish-hdp-party

https://en.wikipedia.org/wiki/November_2015_Turkish_general_election

https://mesopotamia.coop/hdp-mayor-terrorism-charges-green-beans/

https://anfenglishmobile.com/news/civil-defense-units-yps-and-yps-jin-launch-revenge-offensive-43559

https://military.wikia.org/wiki/Civil_Protection_Units

https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/866092/Turkey_country_policy_and_information_note_Kurdistan_workers_party__PKK__February_2020.pdf

https://ahvalnews.com/pkk/turkeys-claims-pkk-demise-exaggerated

 

 

Ukategorisert

Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet!

Av

Marie Sørhaug

Hvilken rolle spiller kvinner i den kurdiske kvinnekampen? Er det bare som YPJ-soldater i kampen om Kobanê, eller har de en større historie? I denne artikkelen blir vi kjent med den en radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava.


Marie Sørhaug, sentralstyremedlem og leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Kurdishstruggle / Flickr. Kurdisk YPJ-soldat.

Det har lenge vært et tema for debatt blant kritiske, feministiske akademikere og aktivister at kvinner ofte er avgjørende for en revolusjon eller frigjøring, men med en gang målet er oppnådd vil kvinner ofte oppleve en backlash – da mange bevegelser nedprioriterer det såkalte kvinnespørsmålet for den angivelige større kampen. I konføderasjonen Nord- og Øst- Syria (også kjent ved det kurdiske navnet Rojava) pågår det en kvinnerevolusjon, midt i et område prega av krig. Mange har kanskje sett bilder av de kurdiske kvinnene som har stått fremst på barrikadene mot fascistiske organisasjoner og undertrykkende stater, som da slaget om Kobanê sto, da flere tusen kvinner tok opp kampen mot Den islamske staten (IS), kjent for femicide, voldtekt som våpen og tok kvinner til sexslaver. Men, den kurdiske kvinnekampen har en historie som går mye lengre tilbake i tid enn 2014 og den kurdiske kvinnekampen er så mye utover egne forsvarsgrener – den har også sin egen ideologi og praksis. 

Kurdere og Kurdistan

Navnet Kurdistan (Kurdernes land) dukker for første gang opp i arabiske skrifter i det 12. århundret. Kurderne er en folkegruppe som bor i de områdene som kalles Kurdistan: i det nordlige Irak, det nordvestlige Iran, det sørøstlige Tyrkia og det nordøstlige Syria. I tillegg til en kurdisk diaspora i Europa. Man regner med at det er rundt 35–40 millioner kurdere til sammen hvor rundt 20 millioner bor i Tyrkia, 10 millioner i Iran, 7 millioner i Irak og 2 millioner i Syria. I ingen av disse statene er kurderne majoritetsbefolkning.

I denne artikkelen om kurdisk kvinnekamp vil jeg fokusere på den radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava. Av de fire kurdiske delene er det også Bakur som har hatt en særegen, organisert kvinnebevegelse lengst.

My Whole Life Was a Struggle

Flere kurdiske feministiske akademikere har argumentert for at den væpnede kampen til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan – Kurdistans arbeiderparti) og de pro-kurdiske partiene har vært sentral for mobiliseringa av kurdiske kvinner. I første bind av selvbiografien til Sakine Cansız, My Whole Life Was a Struggle, skriver hun om sin politiske oppvåkning og stiftelsen av PKK. Cansız ble født i 1958 i Dersim. I 1938 gjennomførte den tyrkiske staten en massakre hvor 10 000–15 000 mennesker ble drept, etter at befolkninga hadde protestert mot nye lover innført av den da unge tyrkiske staten. Rundt 11 600 personer ble tvangsflyttet til de vestlige delene av Tyrkia. De protesterte mot en omfattende assimileringspolitikk hvor kurdisk språk, kultur og historie skulle fjernes, og hvor målet var å skape en homogen tyrkisk stat. Noen år etter massakren fikk byen det nye tyrkiske navnet Tunceli som et ledd i «tyrkifiseringsprosessen». Dersim er det kurdiske navnet på byen. Både den gang da og nå er Dersim kjent som et sted for opprør, og det var dette som var bakgrunnen for Cansızs oppvekst hvor hun senere kommer i kontakt med den kurdiske frigjøringsbevegelsen først. I 1978, 20 år gammel, er hun medstifter av PKK, sammen med en annen kvinne. Cansız ble fengslet bare to år senere og blir sittende fengslet i 12 år, men det politiske arbeidet fortsetter både innafor og utafor fengselsmuren.

Çağlayan peker på hvordan diskursen rundt kurdiske kvinner endrer seg fra den nasjonalistiske diskursen på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall, hvor kvinner figurerer mest som symboler og markører for en kurdisk identitet som blir framstilt som annerledes og moderne. Senere utover 80-tallet blir kvinners plass i det offentlige viktig og deres politiske mobilisering får en viktig rolle i de ideologiske og politiske tekstene. Utover 90-tallet blir også kvinnekamp og likestilling viktigere innenfor den kurdiske bevegelsen, når man ser at den aktive deltakelsen av kvinner både som politikere, aktivister og geriljasoldater øker. Cansızs liv er på mange måter et godt bilde på dette. Tiden hun sitter fengslet, bruker hun på skolering og organisering av andre kvinner, før hun blir en del av geriljaen til PKK da hun slipper ut, og deretter blir sendt til Europa for å drive politisk arbeid der. 

Fra Bakur til Jinwar

Kvinnefrigjøring får som nevnt etter hvert en viktigere rolle i den kurdiske frigjøringskampen og blir i seg selv et sentralt mål. Kvinner i den kurdiske bevegelsen trekker både fram sin egen kamp for å sette kvinnekamp på dagsorden, samtidig som de refererer til Öcalan sine tekster. Abdullah Öcalan, som til tross for at han sitter isolert og fengslet fortsatt regnes som den kurdiske frigjøringsbevegelsens leder, har også skrevet om kvinnefrigjøring. Han introduserte begrepet jineolojî i 2003, som kommer av det kurdiske for kvinne (jin) og lojî, som er en form av det greske ordet logos, for kunnskap. Jin er avledet fra det kurdiske ordet jiyan som betyr liv. Han skiller jineolojî fra (den vestlige) feminismen og kritiserer den for å være for snever i sin ideologi, selv om han anerkjenner at det har vært viktig for å sette fokus på kvinners situasjon gjennom historien. En kritikk går for eksempel på kunnskapsproduksjon, ved at historiefaget ikke har klart å synliggjøre kvinnens posisjon gjennom tidene. Men det er også en helhetlig samfunnsideologi: «et samfunn kan ikke bli fritt uten at kvinner er fri» (Öcalan, 2017, s. 89). Det er tett koblet opp mot Öcalans konsept om demokratisk konføderalisme, og tar også for seg økonomi, natur-samfunn relasjoner og styresett.

Ut fra dette ideologiske bakteppet har det vokst fram en rekke ulike måter å praktisere dette på. Blant annet praktiseres co-lederskap, hvor det i organisasjoner innenfor den kurdiske bevegelsen med både menn og kvinner skal være delt lederskap på alle ­organisatoriske nivå innenfor organisasjonen. Det vil si at hver lederposisjon skal ha en mann og en kvinne. Den kvinnelige co-lederen er valgt av bare kvinnene, mens den mannlige co-lederen er valgt av både menn og kvinner. I tillegg til dette er det egen kvinnekvotering. Slike tiltak fører fram: i valget som var i Tyrkia i juni 2018 var det 40 % kvinner blant HDPs representanter. Blant AKPs (Erdogans parti) og CHPs representanter var andelen 15,8 % og 15,8 % henholdsvis, og totalt i parlamentet var andelen 17,5 %. 

I Afrin i 2016, en del av selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria før okkupasjonen av den tyrkiske staten, var 65 % av sivilsamfunnet, politiske og militære institusjoner selvorganiserte kvinner. I alle institusjoner hvor begge kjønn deltar er det en egen kvinnekvote på minst 40 %. Det vil si at i hvert råd, lederskap, rett og lignende må det være minst 40 % kvinner. I selvstyremyndighetene har man også innført egne kvinneakademier og forsvarsenheter (YPJ, nå en del av SDF). Lover mot diskriminering, tvangsekteskap og polygami har blitt vedtatt. Det har blitt etablert en egen landsby bare for kvinner og barn i de selvstyrte områdene: Jinwar. Den ble offisielt åpnet 25. november 2018 og skal gi kvinner et trygt sted å bo uten vold og undertrykkelse, og er basert på jineolojî, økologi og selvberging. Det er ment som et eksempel for en løsning for hvordan kvinner kan organisere seg og leve sammen – og være et alternativ til det patriarkalske systemet (se jinwar.org).

Men, både Jinwar og den kurdiske kvinnebevegelsen har vært utsatt for mange angrep, både i Syria, Tyrkia og i Europa. Jinwar ble midlertidig evakuert da den tyrkiske invasjonen i Nord- Syria startet sist oktober, og Hevrin Khalaf, som var generalsekretær i Syrian Future Party ble i oktober 2019 likvidert av tyrkiske leiesoldater i et angrep som Amnesty International har omtalt som krigsforbrytelser. I 2013 ble Sakine Cansız, sammen med Fidan Doğan og Leyla Şaylemez, som også var kurdiske kvinneaktivister, henrettet i Paris. Ingen har blitt dømt for drapene. Kvinneorganisasjoner som the Free Women’s Congress (KJA), den største paraplyorganisasjonen i Tyrkia og Nord-Kurdistan for kvinnebevegelsen, har blitt stengt av den tyrkiske staten. Men til tross for disse angrepene fortsetter kampen, både i Kurdistan og i diasporaen, og den bevegelsen jeg har lært å kjenne, gir ikke opp selv om det kommer stadig nye angrep.

Tittelen på denne artikkelen, Jîn, jîyan, azadî! (på norsk: Kvinne, livet, frihet!) er et mye brukt slagord på kurdisk som du ofte hører på demonstrasjoner. Det kan ikke bli noe frihet uten kvinnefrigjøring, hverken for kurdere eller andre.

Blant kildene:

Burç, R. (2019). One state, one nation, one flag—one gender? HDP as a challenger of the Turkish nation state and its gendered perspectives. Journal of Balkan and Near Eastern Studies, 21(3), 319–334. https://doi.org/10.1080/19448953.2018.1497755

Çağlayan, H. (2012). From Kawa the Blacksmith to Ishtar the Goddess: Gender Constructions in Ideological-Political Discourses of the Kurdish Movement in post-1980 Turkey. Possibilities and limits. European Journal of Turkish Studies. Social Sciences on Contemporary Turkey, 14. http://journals.openedition.org/ejts/4657

Çaha, Ö. (2011). The Kurdish Women’s Movement: A Third-Wave Feminism Within the Turkish Context. Turkish Studies, 12(3), 435–449. https://doi.org/10.1080/14683849.2011.604211

Cansiz, S. (2018). Sara: My Whole Life Was a Struggle. Pluto Press.

Dirik, D. (2017). Self-Defense Means Political Autonomy! The Women’s Movement of Kurdistan Envisioning and Pursuing New Paths for Radical Democratic Autonomy. Development, 60(1), 74–79. https:doi.org/10.1057/s41301-017-0136-3

Knapp, M., Flach, A., & Ayboga, E. (2016). Revolution in Rojava: Democratic Autonomy and Women’s Liberation in Syrian Kurdistan. Pluto Press.

Öcalan, A. (2017). Liberating Life: Woman’s Revolution. I The Political Writings of Abdullah Öcalan: Kurdistan, Women’s Revolution and Democratic Confederalism (s. 57–96). Pluto Press.

 

Ukategorisert

Gratis helsetjenester i hele verden etter apartheids fall i Sør-Afrika

Av

Mark Heywood

Verdens helseorganisasjon kom i 1978 med en erklæring, Alma Ata-deklarasjonen 1, som sier at helse er et offentlig ansvar. Jeg vil starte med å ta oss tilbake til 1994, som var året da vi i Sør-Afrika fikk frigjøring. Vi vant frigjøringskampen etter tre hundre og femti år med rasisme, kolonialisme og apartheid.

Denne artikkelen er en lett redigert versjon av et foredrag Mark Heywood holdt på et webinar for Transnational Institute 22. april 2020.


 

Illustrasjon: Laura Makaltses
Av Mark Heywood, direktør for SECTION27 som ble dannet i mai 2010. Det er en av Sør-Afrikas mest betydningsfulle, post-apartheid menneskerettighetsorganisasjoner.
Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder i Forlaget Rødt.

Etter at vi vant, var et av de første områdene som vi ønsket å ta opp, ulikhet i helsetilbud. Helse var et viktig kjennetegn på diskrimineringen. I spørsmålet om ulikhet i helsetilbud var spørsmålet om ulik tilgang til livreddende og sykdomsbekjempende medisiner samt å få tilgang til forebyggende medisiner det viktigste. Men dessverre, nesten i samme øyeblikk som vi fikk vår frihet og planla vår politiske frihet, så greide USA og andre utviklede land og farmasøytiske selskaper å endre dette ved å opprette World Trade Organization.

I januar 1995, og da spesielt gjennom TRIPS-avtalen(Avtalen om handelsrelaterte aspekter av intellektuelle rettigheter og patenter), fikk vi en streng beskyttelse av de farmasøytiske selskapenes rettigheter, og avtalen ville kvele motstanden og ta et nakketak på befolkningen. Som aktivister og som frihetskjempere visste vi ikke om det de kalte TRIPS ,ikke en gang WTO kjente vi til å begynne med. Jeg tror vi hadde sovet litt eller kjempet andre kamper da det skjedde, men det ble tydelig for oss da regjeringene våre forsøkte å endre lovgivning for å tillate medisinerkopier for å gjøre medisiner rimeligere.

Bevisstheten vår ble ytterligere styrket da AIDS-epidemien i Sør-Afrika begynte, noe som førte til at mange mennesker ble syke og alt for mange døde. Da våre regjeringer forsøkte å endre lovgivningen, tok 39 legemiddelfirmaer regjeringen til retten. Da vi prøvde å få tilgang til AIDS-medisiner, fant vi ut at AIDS-medisiner var så dyre at de bare var tilgjengelig for en, to eller tre personer, de rikeste menneskene i Sør-Afrika. Andre mennesker som levde med HIV, ville dø på grunn av AIDS.

Og i løpet av de siste 20 årene har tre millioner mennesker her i landet dødd på grunn av AIDS. Ingen av dem fordi medisinene ikke fantes, men prisen var uoverkommelig. Ett budskap jeg vil komme med i denne diskusjonen, er at til tross for hva kapitalen sier om ressurser, penger og lobbyvirksomheten som disse selskapene driver, så er folk sterkere når vi blir organisert. Farmasøytiske selskaper er ikke uovervinnelig.

I 1999 startet vi med 10 personer, en organisasjon kalt Treatment Action Campaign, for å delta i kampen om prisen på medisin. Det er ikke tid til å gå inn i detaljene i den kampen, men det var en kombinasjon av sosial mobilisering av fattige og av arbeiderklassen som trengte tilgang til medisiner, samt at vi hevdet at helse er en rettighet for alle mennesker i verden. Vi brukte loven og Grunnloven der det var mulig. Sammen med media gjorde vi spørsmålet om farmasøytiske selskaper som forårsaker død, til et moralsk spørsmål også for de menneskene som har råd til medisiner.

Jeg vil også si at selv om frontlinjen i den kampen var Sør-Afrika, var den hele tida global. Vi kjempet sammen med aktivister i Brasil, i India og med aktivister fra mange andre land i verden. Jeg tror at vi i tre–fire år, på slutten av 1990-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, viste at organiserte mennesker var mektigere enn legemiddelfirmaene. Vi tvang WTO til å godta Doha-erklæringen, om intellektuell eiendom og helse. Denne erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse er veldig, veldig viktig, nå i sammenheng med Covid 19. Erklæringen aksepterte at stater og regjeringer kan utstede obligatoriske lisenser når krisesituasjoner i folkehelsen krever tilgang til livreddende medisiner. Men, selvfølgelig, det er ikke nok for oss. Vi ønsker ikke bare rett til tilgang til medisiner i tilfeller der det er en nødssituasjon, men at alle medisiner må være rimelige. Vi ønsker ikke å måtte kjempe for hver eneste medisin for å få tilgang til helsetjenester. Men likevel, det var en viktig seier, og det var flere i hele Afrika. Vi, sammen med India, tvang fram en del frivillige lisenser som reduserte medisinprisen. Og det var en kamp rundt HIV, som har endret utviklingen i AIDS-epidemien og reddet millioner av liv.

På midten av 2000-tallet gikk vi fra å kjempe globalt på en koordinert måte, men opplevde tilbakeslag. India måtte ta sin kamp. Sør-Afrika måtte ta sin kamp. Brasil måtte ta sin kamp. Vi gikk videre til andre saker. Legemiddelfirmaer var i stand til å omgruppere seg, omorganisere seg. De innså at de var sårbare. De skjønte at de ble fulgt nøye med. Jeg tror det var i årene fra 2006, 2007 det skjedde. Selv om vi kan ha hatt en seier her og der, så greide legemiddelfirmaene nok en gang å snu, så de kunne utøve sin makt og bestemme.

Situasjonen vi står overfor i dag, er at mens HIV-medisiner og liknende medisiner i utviklingsland er veldig rimelige, gjelder det ikke alle medisiner. I Sør-Afrika dør folk av kreft fordi de ikke har råd til medisiner. I mange andre land dør folk av kreft og mange andre sykdommer fordi det å diagnostisere er for dyrt, fordi de er patentert.

Vi er nå tilbake i omtrent samme situasjon som vi befant oss på slutten av 1990-tallet, så det er på tide å omgruppere og styrke vår argumentasjon om det kritisk viktige: tilgang til medisiner.

Når angrepene på Verdens helseorganisasjon (WHO) nå kommer, må vi framheve at helse er en menneskerett. Mange av landene våre har ratifisert den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og helse er tatt inn i grunnloven vår. Hvis det står i lovene våre, må det bety noe. Det må bli en plikt for regjeringene til å handle mot profittering og private interesser når de hindrer retten til tilgang til helsevesenet. Vi må erkjenne at når vi snakker om et universelthelsevesen og en universell kvalitet, så kan vi ikke snakke om privat helse. I samme åndedrag må dugarantere folk fruktene av vitenskap, medisinsk utvikling og medisinsk forståelse.

Så jeg vil avslutte med si noe om krisa som vi er i i dag. I vårt land er vi (19. april) bare i begynnelsen av den nasjonal Covid 19-epidemien når det gjelderantall infeksjoner Antall dødsfall er fremdeles relativt lavt. Men vi er redde fordi helse ikke blir behandlet som en rettighet, selv om det står i grunnloven vår, og fordi vi har høye nivåer av ikke-smittsomme, underliggende, sykdommer. Der hvor mennesker og myndigheter ikke har tilgang til medisinene, ikke har tilgang til den medisinske teknologien, kan Covid 19 med infrastrukturen vi har i Afrika og i alle utviklingsland, føre til mye større ødeleggelse og død og elendighet enn det vi har sett til nå og som vi ser i Europa og USA. Vi kjemper så hardt vi kan, og nå er vår kamp å bruke verktøyene vi har, for å forhindre smitte, for å forhindre spredning.

Så langt helsevesenet vårt. Men det er et poeng at det vil komme en vaksine for Covid 19, og det vil være behandling for Covid 19. Vi vil komme til et punkt hvor spørsmålene om tilgang og rimelighet og patenter rundt disse, er avgjørende for hvordan denne epidemien bekjempes. Det vi ikke har råd til, er å vente til vaksinen er utviklet og å slutte å stille spørsmål om tilgang og om patenter allerede nå.

Vi må sette dette spørsmålet på dagsordenen og kreve at det er universell tilgang, ikke bare til vaksinen når den er utviklet, men til kunnskapen og forståelse når denne kunnskapen og forståelsen utvikles. Det skal ikke være privat profitt på disselegemidlene. Denne vaksinen er som med HIV-medisinene, som med kreftmedisiner, som med nesten alle medisiner, at det er gjennom offentlige investeringer og offentlig forskning at vi får disse gjennombruddene – som deretter blir overtatt av private for å ta ut profitt.

Helsetjenester er ikke til salgs. Legemiddel gigantene skal ikke få tilbake i sin gamle posisjon. Når vi først har overvunnet denne krisen, denne umiddelbare krisen, må helsetjenester være en rett over hele kloden, ikke for privat profitt og til privat fordel.

1 Alma Ata deklarasjonen (vedtatt i 1978):

5. Governments have a responsibility for the health of their people which can be fulfilled only by the provision of adequate health and social measures. A main social target of governments, international organizations and the whole world community in the coming decades should be the attainment by all peoples of the world by the year 2000 of a level of health that will permit them to lead a socially and economically productive life. Primary health care is the key to attaining this target as part of development in the spirit of social justice.