Krigen i Ukraina og en nesten total svikt i tilliten mellom særlig USA og Russland, gjør at faren for en atomkrig er større enn den var selv under den kaldeste perioden av den kalde krigen, sa eksperter ved sikkerhetskonferansen i München.

Den gangen fantes det i det minste en «rød telefon» som kunne brukes mellom supermaktslederne i en krisesituasjon. Nå finnes det ikke en gang noe sånt.

Én misforståelse kan være nok til at atomalarmen går.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP(ml), har bl.a. skrevet den aktuelle boka Blod, olje og våpen (Forlaget Rødt!, 2013) og sjølbiografien En folkefiende (Aschehoug, 2013) og er politisk blogger.

De leserne av tidsskriftet Rødt! som ennå husker diskusjonene om krigsfaren i ml-bevegelsen på slutten av søttitallet og begynnelsen av åttitallet vil huske at forestillinga om en «stadig økende krigsfare» var noe av et dogme. I imperialismens epoke er det alltid fare for krig, og siden Sovjetunionens sammenbrudd har det vært et stort antall kriger som til sammen har drept flere millioner mennesker. (Somalia, Kongo, Afghanistan, ex-Jugoslavia, Irak, Libya, Jemen og Syria, bare for å nevne de største av dem.) Men det har (heldigvis) ikke vært noen stor krig der stormaktene har slåss direkte mot hverandre.

Sovjetunionens sammenbrudd og nyoppdeling av verden

Annen verdenskrig endte som kjent med at de tre store, Churchill, Stalin og Roosevelt i Jalta på Krim i februar 1945 ble enige om maktfordelinga i Europa. På tross av den kalde krigen, sto Jaltaavtalen gjennom borgerkrigen i Hellas, Ungarn-krisa i 1956 og Warszawapaktens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Den holdt til Berlinmuren brast i november 1989. Og med Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning i 1991, ble det helt klart: Store deler av den maktbalansen som var skapt mellom stormaktene i Europa gjennom to verdenskriger, var med dette annullert.

I imperialismens epoke betyr det bare én ting: Tida er igjen inne for nyoppdeling. Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsninga av Jugoslavia hadde lagt hele området fra Vest-Tysklands østgrense til Russland vestgrense og fra Adriaterhavet til Svartehavet, og videre gjennom de tidligere sovjetrepublikkene fram til Kinas vestgrense, åpent for oppdeling på grunnlag av det nye styrkeforholdet. Hvem skulle overta Sovjets tidligere hegemoni over de baltiske statene, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, DDR, Romania, Ukraina, Moldova, Bulgaria, Albania og de tidligere jugoslaviske republikkene? Hvem skulle dominere beltet fra Georgia til og med Usbekistan?

Aldri før i imperialismens historie har et så stort område vært klart for gjenoppdeling. Dette skaper en ustabilitet så voldsom at kriger ikke er til å unngå. Og særlig når USAs seier i den kalde krigen har erstattet terrorbalansen med en terrorubalanse, viser det seg at kriger har kommet på løpende bånd i det som angivelig skulle være en ny æra av fred og sikkerhet. Dessverre er det ingen grunn til å tro at dette slutter med NATO-alliansens angrepskrig mot Jugoslavia.

En nesten-katastrofe ved Norge

25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var, at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer, ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Dette kalles raketthendelsen på Andøya.

Men i denne perioden hadde USA en tillit til den russiske presidenten som ikke finnes i dag, og vice versa. I dag kunne det gått verre. Den amerikanske våpeneksperten Theodore Postol advarte nylig om at en tilsvarende episode i dag lett ville kunnet ha utløst en kjernefysisk katastrofe.

Fem eller seks minutter kan være tilstrekkelig, hvis du har tillit, hvis du har kommunikasjoner, og hvis du kan sette i gang dette maskineriet, sa den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanov under sikkerhetskonferansen i München. Dessverre, fortsatte han, så er dette maskineriet svært dårlig i dag, og det hersker en stor mistillit.

Da Ivanov ble spurt om hva han trodde ville ha skjedd dersom en episode som den i 1995 hendte igjen, svarte han: «Jeg er ikke sikker på at den riktige avgjørelsen ville bli truffet.»

Theodore Postol minner i sin artikkel om at Bulletin of the Atomic Scientists nylig stilte dommedagsklokka fram fra fem minutter på tolv til tre minutter på tolv. I sin uttalelse sier forskerne:

Klimaforandringer som ikke hindres, global kjernefysisk modernisering og overdrevent store kjernefysiske våpenlagre utgjør ekstraordinære og utvilsomme trusler mot menneske-hetens fortsatte eksistens og verdens ledere har ikke evnet å handle så raskt og omfattende som situasjonen krever for å beskytte menneske-heten mot en potensiell katastrofe. Denne manglende evnen til politisk ledelse truer hvert eneste menneske på jorda.

Krigsfaren i Europa

Krisa i Ukraina er et grelt eksempel på denne mangelen på klokskap og lederevne som forskerne skriver om. USAs ledelse har vist en skjødesløs arroganse ved å utløse statskuppet i Ukraina i februar 2014 og dermed sette Russlands sikkerhet i fare på en måte som måtte føre til økt krigsberedskap i Moskva. Og når så USA sørger for å legge makta i Kiev i hendene på en junta av hel- og halvfascister, som gjør så godt de kan for å utløse krig mellom Vesten og Russland, har det gjort saka enda verre. Og på toppen av det har Europas ledere vist seg som alt annet enn ledere. De har sviktet på alle punkter og latt seg lede inn i en aggresjonsspiral mot Russland som meget lett kan føre til kjernefysisk krig.

Og norske partier, hva gjør de? De fortsetter med sine uvesentligheter som skal innbille velgerne at det er forskjell på dem, samtidig som de dilter fortrøstningsfullt etter USA og støtter enhver militær og politisk opptrapping fra en supermakt som tydelig har gått fra overlegenhet til desperasjon. Har ikke samtlige partier på Stortinget støttet ødeleggelsen av Libya? Støtter ikke samtlige partier på Stortinget den vettløse sanksjonspolitikken mot Russland? Er de så kunnskapsløse at de ikke skjønner at økonomisk krigføring er krig?

Og den offisielle opinionen? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser hva mediene fylles med av stoff eller hva som engasjerer folk på sosiale medier. Det er krig i Europa, folkens. Folk i tusentalls dør. Millionbyer bombarderes. Faren for atomkrig har ikke vært så stor som nå siden Cuba-krisa.

Har Kongressen gitt Obama en krigsfullmakt?

Amerikanske kongressmedlemmer er ikke den delen av menneskeheten som har størst innsikt i internasjonale spørsmål. Med det de mangler i innsikt, tar de igjen i makt. Denne forsamlingen av kjøpte og betalte representanter for Wall Street vedtok 4. desember 2014 et av de mest krigshissende dokumenter verden har sett på lenge. Når verdens største atommakt gir fullmakt til krig på grensa til verdens nest største atommakt er det på tide å reagere.

H. Res. 758

Dokumentet har den offisielle tittelen H. Res. 758 og er så stappfullt av historieforfalskning og aggresjon, at det hadde vært fullstendig latterlig – dersom der ikke var så farlig. Noen vil kanskje avfeie det som en politisk meningsytring fra en konservativ kongress. Men hvor dårlig slike dokumenter måtte være underbygd, så kan de danne den fullmakten en president trenger for å kunne gå til krig. Det er nok å minne om Iraq Liberation Act fra 1998, som jo la det formelle grunnlaget for USAs folkeretts-stridige og katastrofale krig mot Irak i 2003.

Allerede i de to første avsnittene snur kongressen opp-ned på de faktiske forhold. Man har vedtatt at

Russland har utsatt Ukraina for politisk, økonomisk og militær aggresjon som har til hensikt å etablere sin dominans over landet og skritt for skritt oppheve dets uavhengighet.

Dette kommer fra nasjonalforsamlinga i et land som etter eget utsagn har brukt 5 milliarder dollar for å sørge for et regimeskifte i Ukraina, som har støttet statskupp mot den folkevalgte presidenten og støttet et regime som har gått til angrepskrig på sin egen befolkning. Dette kommer fra et land som nå har fått innsatt en ansatt i State Department, og amerikansk statsborger, som finansminister i Ukraina. Forsøk på dominans over Ukraina – det er USA, det.

I avnitt to snakker man om at «Russlands invasjon i og militære operasjoner på ukrainsk territorium er en grov krenkelse av Ukrainas uavhengighet og territoriale integritet.» Nå har det seg jo sånn at selv US State Department ikke har lykkes i å legge fram skyggen av et bevis for at det har foregått noen slik invasjon.

USA har verdens mest avanserte overvåkingssatellitter. Kameraene deres kan lese nummerskiltene på biler og avisoverskrifter. Det måtte da ha vært en smal sak å gjøre en fotodokumentasjon av en russisk invasjon.

Det eneste punktet der kongressen har et poeng er naturligvis når man snakker om anneksjonen av Krim, men der kommer man ikke bort fra at det tross alt var en folkeavstemning til fordel for en tilslutning til Russland. Det er mer enn man kan si om Kosovo, der USA godkjente en løsrivelse fra Serbia, uten noen form for folkeavstemning.

I en skarp polemikk mot folkeavstemninga på Krim-halvøya og mot at løsrivelsen av Krim ble sammenliknet med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia, sa Barack Obama i mars 2014:

… Kososvo forlot først Serbia etter en folkeavstemning som ikke var organisert utenfor internasjonal lov, men i nøye samarbeid med FN og med Kosovos naboer. Ikke på langt nær noe av dette skjedde på Krim.

Nå var det ikke noen folkeavstemning i Kosovo. Uavhengighetserklæringen ble vedtatt av provinsforsamlinga i Kosovo – uten noen forutgående folkeavstemning. Avstemningen ble fordømt av det serbiske mindretallet og av Serbia. Dermed var det heller ikke noe samarbeid med FN eller med Kosovos naboer.

Fra fullmakt til aggresjon

Kongressen gir presidenten fullmakt til å «forsyne Ukraina med dødelig og ikke-dødelig forsvarsmateriell, tjenester og trening som trengs for effektivt å kunne forsvare sitt territorium og sin suverenitet». Som NATO-land er det viktig for Norge å merke seg følgende: Kongressen

oppfordrer (som i pålegger, min merknad) NATO-allierte og USAs partnere i Europa og andre nasjonaer til å avbryte ethver militært samarbeid med Russland, inkludert å forby salg av dødelig og ikke-dødelig militært utstyr til Russland – og bekrefter USAs forpliktelser under NATOs paragraf 5 og ber NATO-landa sørge for sin fulle andel av de ressursene som trengs til det kollektive forsvaret.

(Det siste har jo Jens Stoltenberg sagt at han skal jobbe hardt for å få til, altså en storstilt opprustning.)

Amerikanske våpen og amerikansk-trente soldater skal altså ut i krig på Russlands grense, Ukraina gjøres til en ikke-alliert alliert og paragraf 5 gjelder.

Det eneste positive man kan si om kongressens vedtak, er at det ikke er en erklæring om å gå til krig mot Russland. Men vedtaket gir presidenten alle de fullmaktene han måtte trenge til å trappe opp mot en krig mot Russland. Og USAs «allierte» (som i vasaller) i Europa får beskjed om at de skal være med på det og at paragraf 5 gjelder, altså at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alliansen. Når så Ukraina defineres som en alliert og det hevdes at Russland allerede har invadert Ukraina, så er det vel sjelden presidenten har hatt så frie hender til å utløse en krig.

Krigsfaren dempet etter møtet mellom Kerry og Putin?

12. mai 2015 møtte USAs utenriksminister John Kerry sin kollega Sergeij Lavrov og president Putin i Sochi. Møtet munnet ut i en pressekonferanse som kan tolkes som en bråstopp for krigsdynamikken. Kerry ga sin støtte til Minsk2-avtalen om våpenhvile i Ukraina og understreket behovet for å samarbeide med Russland både når det gjelder Iran og Syria.

Etter mer enn ett år med stadig mer aggressiv krigsretorikk fra USA mot Russland, etter måneder med stadig flere militærøvelser mot Russland og etter to svært krigerske vedtak fra den amerikanske kongressen, kommer både møtet og uttalelsene i Sochi som en stor overraskelse. Hvordan skal de tolkes?

Dette er helt nye toner. Men var det spill for galleriet, en felle for Putin, eller var det en faktisk nedtoning av aggresjonen?

Det vi kan se på bakken, er at sjøl om våpenhvilen brytes hele tida, så har det ikke kommet noe større engrep på Øst-Ukraina.

I mellomtida har dessuten situasjonen i Syria godt fra ille til enda verre i og med at Tyrkia nå også deltar direkte i krigen mot Syria. Til nylig har landet vært den viktigste støttespilleren til IS, men så har Tyrkia altså i navnet startet en «krig mot IS». I virkeligheten er Tyrkias krigføring rettet mot PKK og mot regjeringa i Damascus. Dette gjør at en større internasjonal konflikt fort kan starte i Syria heller enn i Ukraina.

Massevis av NATO-øvelser mot Russland

En venn av meg møtte nylig en amerikansk soldat på gjennomreise i Oslo. Nærmere bestemt så jobber han for US Air Force, på tredje eller fjerde året av utstasjonering i Europa/Tyskland og nå i det siste, Øst-Europa som fokusområde. Han nevnte at det ble en hel del turer til Øst-Europa i det siste, pga Russlands og Putins politikk overfor Ukraina, og nevnte blant annet baltiske land. Han sa at det pågår en mengde militær-øvelser tett på grensene til Russland for tida. Ikke noe av dette blåses opp i mediene. Men NATO har publisert en oversikt over «key exercises» som kanskje er utfyllende. Den viser 12 store øvelser fra mai til november 2015.

Soldaten nevnte også hvordan han på sine egne, personlige turistturer til blant annet Baltikum, møtte på mengder av amerikanske soldater og spesialtropper på steder han ikke ante at det var meningen at de skulle være. Det er altså ikke noe som kommuniseres bredt internt blant styrkene en gang, men troppe- og personellforflytninger som foregår, om ikke veldig diskret, så uten at man ønsker å trekke oppmerk-somhet fra medier osv til det.

Hvordan tolke dette?

Min tolkning er at USA ikke har gitt opp krigsplanene. USA taper kampene om markedene og industriutviklinga overfor Kina. For USA som supermakt er en eventuell akse Berlin–Moskva–Beijing en stor trussel, fordi den vil svekke USAs globale posisjon på en helt dramatisk måte. For å hindre dette er USA villig til å føre de krigene det militær-industrielle komplekset mener trengs for å opprettholde verdensherredømmet.

For enhver som følger litt med, er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig – en stor en.

Kampen om pensjon er en viktig del av kvinnekampen og vårens tariffoppgjør.

Nå er det viktig å få gjennomslag for:

• Tariffestet pensjon inkludert forhandlinger ved endring av lokale avtaler.
• Kollektive ordninger der vi løftes i flokk og ingen kan stikke fra på individuelt vis.
• Innskudd må komme fra første krone, uansett alder, også ved korte ansettelser.
• Pensjonen må gjelde lenger enn 77 år.

Da er det mulig å nå kravet om 66 % av lønn i pensjon. Riktignok bare for dem som har god helse og en jobb å bli gammel i. Senere må vi ta kampen for dem som må gi seg ved 62 eller 63 år eller blir ufør.

Mange forbund er for et samordnet oppgjør, med forbundsvise tilpasninger. Pensjonsoppgjøret angår alle. Det trengs en samlet mobilisering.

Det er sjølsagt også mulig å slåss gjennom reformer i et forbundsvist oppgjør. Men da må frontfagene stille de grunnleggende kravene og være mobilisert. Er de det?

Erik Ness

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn?

Dette er andre del av artikkelen. Del en leser du her.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Sosialdemokratiets seier – arbeiderklassens integrasjon

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn? Eller som den amerikanske sosiologen Saymour Lipset formulerte det i en overskrift for en drøfting av dette spørsmålet, «Whatever happened to the proletariat? A historic mission unfulfilled».¹⁰

Det er ikke mulig å svare enkelt på dette. Noen vil sikkert også si at spørsmålet er feil stilt, at troen på en alternativ vei til sosialisme og kommunisme gjennom politisk revolusjon og «despotisk inngrep i eiendomsretten» representerer en kontrafaktisk hypotese som kun kan forsvares for analytisk formål. Ja, men det er også slik det skal brukes her. Spørsmålet er nyttig for å forstå sosialdemokratiet i historisk lys.

En type forklaring ligger i det allerede Bernstein pekte på, og som generasjoner skulle oppleve. Muligheten for forbedringer har vært stor. Og tross alt har det vært de nære daglige behov og etterkommeres livsgrunnlag som har vært avgjørende for den innsats arbeiderklassens tillitsmenn har lagt ned i fagforeninger og partier, og som har vært viktigste grunnlag for organisasjonenes oppslutning. Solidaritet og politiske idealer har ligget i kampen for de skrittvise forbedringer. Jeg leste nylig Odvar Norlis bok Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag.¹¹ En ypperlig skildring av denne dimensjonen som forklaring på grunnlaget for sosialdemokratiets vekst.

En annen type forklaring ligger i destruktive sider ved arbeiderbevegelsens egen organisering, som ofte var preget av interne konflikter og udemokratiske prosesser. Svært mye krefter ble brukt i kampen mellom ulike fraksjoner i arbeiderpartienes tidlige fase, og ikke minst mellom partiene etter bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater. Mange har pekt på kommunistenes sekteriske og fatale kamp mot sosialdemokratene i mellomkrigstiden, som gjorde kommunistpartiene små og som skadet den internasjonale fronten mot fascismen i Europa. Andre har pekt på sosialdemokratenes antikommunisme, med renkespillet med reaksjonære paramilitære krefter i kampen mot Spartakistopprøret, Liebknecht og Luxemburg i Tyskland i 1918/19 og Det norske arbeiderpartiets jakt på kommunister i fagbevegelsen fra utbruddet av den kalde krigen som typiske eksempler. «Stalinisme» har ikke bare eksistert i kommunistpartiene, men også i sosialdemokratiet, som bl.a. Jens Arup Seip pekte på.¹²

Ser man på organisasjonsspørsmålet, må ikke bare de rent destruktive kreftene undersøkes. Man kan også spørre seg i hvilken grad arbeiderbevegelsen med sine organisasjoner evnet å fange opp potensialet for massemobilisering og politisering av arbeiderklassen. I stedet for å utvikle seg som levende sosiale og politiske bevegelse, ble arbeiderbevegelsen organisasjoner raskt redskap for å bevege med, for å bruke Seips karakteristikk av Arbeiderpartiet slik partiet utviklet seg etter krigen.¹³

Dette berører spørsmål som går tilbake til diskusjoner mellom Lenin og Rosa Luxemburg, om forholdet mellom partienes sentrale ledelse, organisasjonsdisiplin og spontane masseaksjoner. Men det er også et spørsmål som relaterer til klassekampens innretning overhodet. Hva er målet for klassekampene under kapitalismen? Marx, som vi var inne på, så de politiske erfaringene fra klassekampen som viktige for utvikling av arbeiderklassens revolusjonære bevissthet. For de revolusjonære var det ikke økt lønn og bedre arbeidsbetingelser som var målet, men opphevelse av lønnsforholdet overhodet, dvs. opphevelse av den private tilegnelsen av andres arbeid. Eiendomsretten var grunnproblemet, og bedring av lønnsbetingelsene løste ikke dette. Tvert om, kan man si, det var mer en bekreftelse på problemets karakter.

Denne innsikten var svært sentral for de revolusjonære strømningene, med Lenin og bolsjevikene i Russland i spissen. Fagforeningens kamper var viktig i klassekampens erfaringsgrunnlag, mente de, men ikke uten politisk erfaringsbearbeidelse. Streik var en skole i krig, men ikke krigen selv. Uten former for tilførsel av politisk teori og sosialistiske perspektiver ville arbeiderne gjennom streiker og annet fagorganisering kun utvikle fagforeningsbevissthet og ingen klassebevissthet, argumenterte Lenin.

Lignende synspunkter finner man igjen i norsk arbeiderbevegelse, særlig representert ved Fagopposisjonen og Martin Tranmæl før første verdenskrig. Men hos disse var det ikke den ideologiske skoleringen som sto i sentrum for bekymringen rundt en for snever fagforeningspolitikk. De pekte framfor alt på farene som lå i de bånd som arbeiderklassen la på sin egen kamp gjennom inngåelse av rettslig bindende kollektive avtaler. Avtaler kan være gode å ha når tidene er dårlige, men i en historisk situasjon der kapitalismen stadig ekspanderer, vil slike overenskomster i større grad være til gunst for arbeidsgiverne enn arbeidstakerne. Mens Lenin, i flukt med Marx, var opptatt av viktigheten av politisering av arbeiderklassens kamp for utvikling av revolusjonær bevissthet, berørte Fagopposisjonens innvendinger farene som ligger i at kampen føres på grunnlag av det Marx ville kalt borgerlig rett. Og her er vi ved kanskje den aller viktigste dimensjonen for forklaring av sosialdemokratiets seier og for en analyse av sosialdemokratiets historiske rolle overhodet.

Institusjonaliseringen av den borgerlige rett som grunnlag for klassekampens regulering ble i Norge etablert gjennom det første og det andre klassekompromiss. Det første klassekompromiss omhandler etableringen av tariffsystemet og de nasjonale kollektive avtalene på forbundsnivå før første verdenskrig. Først ute var avtalen i jernindustrien fra 1907.

Den regulerte forholdet mellom partene, definerte rettigheter og plikter, og fastsatte hovedtrekk i lønns- og arbeidsvilkårene. Det var et kompromiss mellom to formelt likestilte parter, og ble utgangspunkt for en ny type maktbalanse».¹⁴

Men mens det utvilsomt var et kompromiss, og fagforeningene ble anerkjent som gjeldende rettssubjekt for regulering av arbeidskontrakten, var det like fullt innenfor den gjeldende borgerlige rett, som på ingen måte stilte spørsmålstegn ved eiendomsretten over produksjonsmidlene. Tvert om. Avtalen knesatte det som i senere arbeidsrettslige litteratur og dokumenter går under betegnelsen arbeidsgivernes «styringsrett». Arbeidsgiverne har rett til å bestemme hvem som skal ansettes, hvilket arbeid som skal utføres, hvem som skal gjøre det og hvordan. Og anerkjennelsen av kapitalens eiendomsrett over bedriftens økonomiske resultat lå i avtalens karakter. Den omhandler kun forhandlingene om kontrakt angående pris og betingelser for kjøp og salg av arbeidskraften.

Inngåelse og overholdelse av disse avtalene skapte «en merkelig rettsskapende virksomhet» som Arbeidsrettens første og mangeårige formann Paal Berg har formulert det.¹⁵ Og denne virksomheten stoppet ikke ved forbundsvise avtaleverk, men ble kronet med utformingen av Hovedavtalen på 1930-tallet, av mange kalt arbeidslivets «grunnlov» og eller også «grunnstenen i den sosialdemokratiske orden».¹⁶

Denne hovedavtalen var et viktig ledd i det andre klassekompromiss, som for øvrig ble båret oppe av sosialdemokratiets seier på den parlamentariske arena. Med denne seieren loves arbeiderklassen ikke bare gode lønnsbetingelser og arbeidsforhold mot inngåelse av bindende avtaler om sosial fred. Her gis det lovnader om politisk styring av økonomien og utbygging av velferdsstatlige reformer mot felles innsats gjennom skatter og sosial omfordeling. Og ved innfrielsen av disse lovnadene, som kanskje først ble realitet etter andre verdenskrig – under «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk»¹⁷ – ble det siste leddet i arbeiderklassens integrasjon fullbyrdet.

Mens den sosiale integrasjonen gjennom avtaleverk og det første historiske klassekompromiss i den sosiologiske litteraturen har vært karakterisert som «institusjonalisering av klassekonflikten», er integrasjonen gjennom velferdsstatens framvekst blitt knyttet til et begrep om utvidelsen av samfunnsmedlemmenes «medborgerskap». Den engelske sosiologen T. H. Marshall oppsummerte like etter krigen hvordan en sosial klassetilhørighet var avløst av en nasjonal eller kanskje rettere rettsstatlig tilhørighet gjennom ulike former for citizenship eller medborgerskap. Historisk sett hadde man i de vestlige demokratier først utviklet et sivilt medborgerskap, med rettssikkerhet og likhet for loven som viktige kjennetegn. Deretter kom et politisk medborgerskap gjennom organisasjonsfrihet og utvidelse av demokratiet gjennoms stemmeretten. Til slutt, som kronen på verket, ble det utviklet et sosialt medborgerskap, som ga alle samfunnets medlemmer rett til full samfunnsdeltakelse uavhengig av sosial arv og økonomisk utkomme. Velferdsstat og utdanningssystem var dette medborgerskapets grunnleggende institusjoner.

Sosialiseringen av nasjonen og nasjonalisering av sosialismen

Francis Sejersted legger vekt på sosialdemokratiets overtakelse av og identifisering med «borgerlighetens institusjonell former, det liberale, rettsstatlige demokrati». Det «var av avgjørende betydning for at den folkelige mobilisering skulle foregå på fredelig vis», og det la grunnlaget for at «politikerne i realiseringen av den sosialdemokratiske orden med industrialisering, velstand og velferd hadde folket med seg». Og ikke bare folket gjennom valg. Sosialdemokratiet fikk også de andre partiene med seg. «Det var et nasjonalt fellesprosjekt der de fleste innordnet seg under sosialdemokratiets hegemoniske lederskap i den avsluttende fase som lojal opposisjon».¹⁸

Som en særegen dimensjon for å forstå det sosialdemokratiske prosjektet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn er det kanskje nettopp viktig også å gjøre som Sejersted, å poengtere at «arbeiderne var blitt integrert i det nasjonale samfunn».¹⁹ Jeg skal avslutte med å knytte mye av det som er sagt så langt opp mot dette perspektivet.

I en liten bok skrevet like ved andre verdenskrigs slutt om framveksten og utviklingen av nasjonalismen eller de nasjonalstatlige samfunn kommer den engelske historikeren E. H. Carr, i sin behandling av det han kaller nasjonalismens tredje fase fra de siste tiårene av det 19. århundret, inn på mange av de samme prosessene som Sejersted kaller det nasjonale fellesprosjekt. Carr framhever tre viktige kjennetegn ved nasjonalismens utbredelse i denne perioden:

Inkluderingen av nye sosiale lag i et effektivt medlemskap av nasjonen, den tydelige gjenforeningen/samlingen av økonomisk og politisk makt, og det økte antallet av nasjonalstater.²⁰

Det siste er naturligvis viktig, men må her stå ukommentert. Det andre er en kortform for typiske trekk ved den organiserte kapitalismen eller «reembedding» av markedene, slik jeg har drøftet tidligere, og det skal heller ikke kommenteres ytterligere. Det er derimot det første kjennetegnet jeg synes bør markeres litt ekstra, inkluderingen av nye sosiale lag i nasjonens medlemskap.

Carrs diskusjon av «demokratiseringsprosesser» omhandler først og fremst det T. H. Marshall omtaler som sivile retter og det Marx kaller borgerlig rett til forsvar for lov og orden og eiendomsrett. Det utvidete medborgerskapet, som kommer med stemmerett og sosiale sikkerhetsordninger, karakteriserer Carr som «sosialiseringen av nasjonen». Som vi var inne på, kom dette i gang allerede i det 19. århundret i en forventning om at staten skulle ta hånd om borgernes velferd og livsgrunnlag. For de borgerlige eliter handlet dette om å overkomme redselen for de ubemidlede klassers opprør ved å føre dem inn i folden av en nasjonalstatlig orden. For den framvoksende arbeiderbevegelsen hadde dette andre typer implikasjoner, som vi her særlig skal merke oss. Vendingen mot staten og kampen om sosial trygghet innen de nasjonalstatlige rammer innebar en oppgivelse av et prosjekt om internasjonalt klasseopprør og en «nasjonalisering av sosialismen», som Carr spissformulert uttrykker det. Dette kom skarpest til uttrykk ved utbruddet av første verdenskrig. For mens Marx og Engels i Manifestet kraftfullt formulerte parolen om at arbeiderne står uten fedreland og Marx under den fransk-tyske krigen hadde appellert til enhet mellom tyske og franske arbeidere i kampen mot krigen, og selv om internasjonal klassefellesskap var den andre internasjonales offisielle politikk helt fram til krigsutbruddet i 1914, viste det seg raskt at «the mass of workers instinctively knew on which side their bred was buttered»²¹ (at arbeidermassene instinktivt forsto hvilke interesser de var best tjent med), som han uttrykker det. Mens Lenin ble stående aleine med sin kritikk av tyske sosialdemokraters svik og sosial-chauvinisme.²²

Det var riktignok flere enn Lenin som opplevde denne vendingen i den internasjonale sosialismen som svikfull og skadelig. Jakob Friis beretter i sin biografi, skrevet 40 år seinere, hvordan han og mange andre sosialister erfarte de tyske sosialdemokratiets velsignelse av krigskredittene som et sjokkartet svik.²³ Men viktigst her er likevel påminnelsen om det faktum at sosialismen fra den første verdenskrig helt grunnleggende sett gikk fra å være et internasjonalt til et nasjonalt prosjekt. For sjøl om dette har vært diskutert i mange sammenhenger, er jeg ikke sikker på om vi som klassekampens historikere og fortolkere helt har forstått rekkevidden av hva denne nasjonaliseringen av arbeiderbevegelsens teori og praksis (sosialismen) har hatt å bety for bevegelsens og teoriens egen utvikling og for de forutsetningene som klassekampen hviler på i dag.

I analysen av arbeiderklassens integrasjon er det med rette lagt stor vekt på den gjennomgående institusjonaliseringen av klassekonflikten. Lover og regler har gitt styring for fagbevegelsens konkrete praksis, liksom det har satt rammer for arbeidsgiverne. Og det har ikke bare lagt føringer for hva som skal gjøres, det har også satt sine spor i hva tillitsmenn og offentlighet mener bør gjøres og kan gjøres. Slik sett har rettslige ordninger fått ideologiske konsekvenser og konsekvenser for fagbevegelsens organisatoriske kapasiteter og handlingsrepertoar. Disse integrasjonsmekanismene ble ført videre gjennom sosialdemokratiets over-tagelse som statsbærende parti og organiseringen av kapitalismen under «toppfolkenes partnerskap» etter krigen.²⁴ Det sosialdemokratiske lederskapet gikk aktivt ut for å avvikle de gamle forestillinger om klassekamp – «de åpne konflikter er et tilbakelagt stadium»²⁵. Mot at arbeidere og småfolk fikk sin trygghet, var «direktørene, til sin overraskelse, kommet i paradis».²⁶

Integrasjonen skrantet litt i årene omkring 1970, i Norge som i Europa ellers. En bølge av streikekamper og arbeidermobilisering minnet om de underliggende klassemotsetningene.²⁷ Men det varte ikke lenge før disse kreftene ebbet ut og høyrebølgene strømmet inn, sammen med tegn på desorganisering av kapitalismen og en tydelig frammarsj av nyliberalisme. Først i USA og Storbritannia. Etterhvert i land etter land. Francis Sejersted drøfter denne perioden under overskriften «Den sterke statens fall» og beskriver hvordan hele den sosialdemokratiske orden «slår sprekker»²⁸. Sosialdemokratiets venstreside opplevde at arbeiderbevegelsen var i krise, og historikere har skildret hele arbeiderklassens utvikling i perioden med metaforene «fra vekst til fall».²⁹ Det sosialdemokratiske lederskapet svarte med «frihetskampanjer» og forsøk på å tillempe seg strømninger av postmoderne tenkning og individualisering i de høyere lag av den utdannete middelklassen.

Fagbevegelsen viste likevel tegn på mobiliseringsevne ved situasjoner som kampen mot NAFs lockout i 1986 og i krav om mottiltak ved de økonomiske nedgangskonjunkturene tidlig på 1990-tallet. Kampen mot EU i 1994 hadde viktige paroler til forsvar for ordninger som er typiske uttrykk for det norske klassekompromisset, og siden har kampen for å bevare og utvide arbeidsmiljøloven representert det samme. I stadig økende grad har nettopp kampene fått en innretning der det handler om å forsvare det institusjonelle grunnlaget som er etablert i klassekompromisset mot forsøk på uthuling for å tilpasse seg en stadig mer pågående global nyliberalistisk kapitalisme. Dobbeltsidigheten i arbeidslivets institusjonelle orden kommer dermed tydelig til syne. Den kan ikke bare ses som et system for integrasjon, men også som et maktgrunnlag til forsvar av klasseinteresser.

Problemet er imidlertid i dag at dette institusjonelle maktgrunnlaget er fundert på et nasjonalt klassekompromiss, mens klassekampen i stadig økende grad er underlagt forutsetningene i kapitalismens neoliberal globalisering. Finanskapitalens hegemoni og kapitalens frie bevegelser, konsekvent støttet og tilrettelagt av overstatlige inngrep og avtaler, gjør at arbeidsplassenes trygghet er prisgitt kapitalens vurdering av maksimal inntjeningsgrad sammenlignet med fortjeneneste andre steder og/eller i andre virksomheter. Og i kjølevannet av kapitalmarkedenes liberalisering har vi fått arbeidsmarkedenes globalisering. I tillegg til økt konkurranse arbeiderne imellom blir det for arbeiderbevegelsen – igjen – den aller største utfordring å finne en vei der klassekampen ikke vendes til kamp mellom folkene og nasjonene.

Med en svekket strukturell makt (ved utskiftbare ansatte og et globalt arbeidsmarked) og en truet institusjonell makt (ved sin nasjonale begrensning) blir utvikling av (den nasjonale og internasjonale) arbeiderklassens organisatorisk makt svært sentral. At dette også står høyt på dagsorden i arbeiderklassens kamp rundt om i alle verdens hjørner, gjenspeiles i den voksende internasjonale litteraturen om emnet. Her rapporteres bl.a. om fagorganisasjoners vekt på «organizing» og forsøk på utvikling av «social movement unionism», med former for aktivisme og allianser på tvers av organisatoriske grenser og interesseområder. Interessen for overnasjonale aksjoner og organisasjonsformer er økende, og i det bringes det til torgs forslag til hva som oppfattes som forutsetninger for en «antihegemonisk globalisering».³⁰ For arbeiderbevegelsens teori og praksis er det store utfordringer, men også en god del å bygge på.³¹

Noter

10 Seymour M. Lipset, Whatever Happended to the Proletariat. A Historic Mission unfulfilled. Encounter, 1981
11 Oddvar Norli, Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag, Tiden forlag, 1994.
12 Jens Arup Seip, Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat, i Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Gyldendal. 1963.
13 Ibid.
14 Finn Olstad, Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 66.
15 Sitert fra Sejersted, op.cit., s. 159
16 Ibid., s. 163. Se også Harald Berntsen, «Det ‘norske’ klassekompromisset», og Terje Skog, «Historia til Hovedavtalen – fagbevegelsens svøpe», begge i tidsskriftet Rødt! 3/2015.
17 Overskriften på delen om perioden 1945–1970 i Sejersted, op.cit.
18 Sejersted op.cit., s. 510/511
19 Ibid., s. 509
20 E.H. Carr, Nationalism and after, London: Mcmillan, 1945, s. 18, min oversettelse
21 Ibid., s 20
22 Ibid.
23 Jakob Friis, Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen. Oslo: Res Publica, 2011
24 Edvard Bull, Norge i den rike verden 1945–1975, Norges historie Bind 14, Oslo: Cappelen, 1979.
25 Gunnar Ousland, tale på LO-kongressen 1945. I Temanummeret «I samme båt? Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1977
26 Jens Arup Seip, op.cit., s. 37 Analysene til Bull og Seip har stått som påler i norsk historie og sosiologi om arbeiderklassens integrasjon. Jeg hadde sjøl stor glede av å bruke disse som utgangspunkt i min egen hovedfagsoppgave fra 1984, Makt og motstand. En studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabriker 1945 – 1975, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Francis Sejersted gjør også Bull og Seip til sine mest sentrale diskusjonspartnere for egen analyse.
27 For en oppsummering om Europa, se f.eks. Marino Regini (red.), The Future of Labour Movements, London: Sage Publications, 1992
28 Sejersted, op.cit. s. 16
29 Olstad, op.cit., Edvard Bull, Norsk arbeiderbevegelse i krise, Oslo: Cappelen, 1982
30 For en diskusjon av dette siste begrepet se f.eks. Peter Evans, «Is an Alternative Globalization Possible?», Politics & Society, 36, nr 2–2008, s. 271–305. Om «organizing» og litteraturen om «revitalisering av fagbevegelsen», se Jan Heiret og Ole Johnny Olsen, «Revitalisering av fagbevegelsen – internasjonale impulser og norsk arbeidslivsforskning», Arbeiderhistorie. 2010:33-51 Oslo: LO Media. Om fagbevegelsens globale utfordringer, se Andreas Bieler, Roland Erne, Darragh Golden, Idar Helle, Knut Kjeldstadli, Tiago Matos og Sabina Stan (red.), Labour and Transnational Action in Times of Crisis, London: Rowman&Littlefield, 2015
31 I siste nummer av Rødt! (3/2015) diskuterer Tellef Hansen noen slike spørsmål i artikkelen «Gradvis avvikling eller nyorganisering av fagbevegelsen?» 

Diskusjonen Oscar Dybedahl har startet omkring sosialisme og kapitalisme i tidsskriftet Rødt!, er interessant og fortjener en oppfølging. Siden den tok utgangpunkt i min pamflett, Sosialisme på norsk (Forlaget Rødt! 2014), la meg innledningsvis påpeke at det helt åpenbart er begrenset hva man kan si om sosialisme og alternativer til kapitalisme på 80 boksider. Herunder også om f.eks. Parecon. Det er derfor jeg presiserer i innledningen at kildelisten i boka må benyttes for den som vil sette seg grundigere inn i noen av temaene.

En viktig beveggrunn for pamfletten var en opplevelse av et betydelig sprik mellom de noe luftige og lite konkrete vyene om et annet samfunn langt der framme, og de dagskampene (stort sett forsvarskamper) som sosialistiske parti kjemper i hverdagen. Derimellom er det ofte et tomrom.

Når jeg i slutten av hver kapittel peker på noen konkrete tiltak som kan gjennomføres «på vei mot sosialismen», er de nettopp dette: tiltak som kan innføres i dagens samfunn, men som samtidig peker framover mot noe annet. Det er altså ikke en oppskrift på «sosialisme», men en oppskrift på noen steg i den retning som er forsøkt å holdes på et relativt konkret plan.

Med det i mente at løsninger hvor staten kontrollerer deler av økonomien bare er et av mange elementer for en mer sosialistisk utvikling av samfunnet, er det selvsagt slik at denne pamfletten, i likhet med alle andre tekster nødvendigvis er skrevet innenfor et paradigme, med både erklærte og ikke-erklærte forutsetninger. En av disse er nok at en sentral forskjell mellom kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer er hvorvidt økonomien er underlagt demokratisk styring. Dersom Dybedahl ikke er enig i dette premisset, er det selvsagt begrenset hvor interessant pamfletten vil være for ham.

Likevel er diskusjonen om hva kapitalisme og sosialisme er og om statens rolle, som sagt interessant. Jeg vil kort kommentere det jeg opplever som de to sentrale temaene Dybedahl berører: basis vs. overbygning og staten (om enn kanskje mest som symptom på mer grunnleggende ulike syn på samfunnsendring).

Hva er kapitalisme?

Å si hva «kapitalisme» er, er i utgangspunktet en meningsløs oppgave. Kapitalisme er et ord og som alle ord er det i utgangspunktet bare trykkbølger i luft, blekk på et papirark eller piksler på en skjerm. Ord er sosiale konsvensjoner, og de betyr det folk legger i dem, og de skifter gjerne mening over tid og betyr ulike ting i ulike kontekster.

Når det gjelder «kapitalisme» er ordet likevel avledet av «kapital» som er et sentralt begrep i Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonssyklusen hvor en  kapitalist investerer kapital i produksjon, produksjonen skaper en merverdi til kapitalisten som dermed har en større mengde kapital å investere. Det framstår som en både fornuftig rent språklig og normalt (relatert til sosial konvensjon) å forholde seg til økonomier som opererer på denne måten når vi snakker om kapitalisme.

Hvis vi ser bort fra rene begrepsdiskusjoner, som i seg selv er meningsløse, blir jo spørsmålet heller hvilke elementer i dagens samfunn som skaper de problemene en utvikling i sosialistisk retning er ment å bøte på, og hvordan vi kan endre disse.

I den sammenheng har jeg lenge vært skeptisk til «økonomisme», og det er også noe jeg tar opp i pamfletten. Helt opp til vår tid har deler av venstresiden undervurdert det Marx kaller overbygningen. Det er en viktig grunn til at jeg i økende grad har søkt mot Gramsci og den vestlige marxismen for å forsøke å finne gode teoretiske modeller for å forstå moderne samfunn og dagens kapitalisme. Jeg er dermed helt enig i at diskusjonen om sosialisme og kapitalisme ikke kan reduseres til det økonomiske området.

Jeg mener likevel at økonomisk demokrati er et helt sentralt punkt for å forstå skillet mellom kapitalisme og sosialisme. Det er mangelen på økonomisk demokrati som gir enkelte samfunnsklasser mye mer makt enn andre også på områder utenfor økonomien. Og denne makten innen politikk, media etc. brukes igjen til å forsvare nettopp denne makten over økonomien.

Dette betyr ikke at en slik udemokratisk påvirkning kan reduseres til det Dybedahl kaller «korrupsjon» eller former for «konspirasjoner». Tvert imot blir det jo sett på som helt legitimt av politiske partier å gi bedriftseiere og investorer stor innflytelse på politikken. Å legge til rette for «verdiskapning» og å «skape arbeidsplasser» er jo noe ethvert parti gjerne vil smykke seg med. Man trengte ingen snikfotografering for å få bilder av Jens Stoltenberg og Kjell Inge Røkke sammen, for å si det sånn. At de med penger også må ha politisk innflytelse er dermed helt åpent akseptert innenfor dagens politiske system – det er en del av det ideologiske hegemoniet om du vil.

Hvordan kampen om virkelighetsforståelsen best tas i denne overbygningen er dermed kanskje det mest presserende spørsmålet for den som ønsker å endre samfunnet i dag. I den grad Sosialisme på norsk er et bidrag til det, er det ved helt bevisst ikke å gå inn i «begrepsbestemmelser som utvikles gjennom suksessive abstraksjonsnivåer» som Dybedahl tar til orde for, men å forsøke å vise at endringer i sosialistisk retning ikke er akademiske fantasier eller utopiske drømmerier, men konkrete og realistiske grep som i stor grad også har vært gjort, og som kan vise til en viss suksess.

Ikke dermed sagt at Dybedahls prosjekt ikke har noe for seg. Det framstår som en interessant diskusjon, men det er en helt annen diskusjon enn den Sosialisme på norsk var ment å gå inn i.

Staten og demokratirevolusjonen

Når det gjelder staten, er den som politisk enhet en del av overbygningen, og slik sett et spesialtilfelle av den mer generelle diskusjonen over. Det at jeg mener dagens stat i likhet med mange andre samfunnsinstitusjoner som utgjør deler av overbygningen, er en viktig kamparena, betyr ikke at jeg mener den ikke preges av hvilket samfunn den eksisterer i, og klassestrukturen til det samfunnet. Staten var åpenbart annerledes før kapitalismen enn under den, og den vil være annerledes etter kapitalismen. Men det er jo nettopp under kamp vi endrer den.

Så er jeg nok ikke helt enig med Dybedahl når han beskriver at de rettigheter og friheter vi som vanlige mennesker har opparbeidet oss i et klassedelt samfunn, ikke samtidig kan bidra i overskridelsen av dette samfunnet, selv om det ikke har skjedd umiddelbart. De fleste samfunn utvikler jo nettopp selv de frøene som skal bli nye samfunn som tar over for det eksisterende samfunnet. Og slike konkurrerende elementer kan også eksistere parallelt over lengre tid.

De mest interessante diskusjonene når vi snakker om overskridelse av kapitalismen som foregår akkurat nå, er kanskje de jeg såvidt tøtsjer borti i det siste kapitlet (før oppsummeringen) i Sosialisme på norsk – hvordan ny teknologi endrer ramme-betingelsene for økonomien. Her har bl.a. Jeremy Rifkin (The Zero Marginal Cost Society (2014)) beskrevet hvordan en ikke-kapitalistisk økonomi er i ferd med å vokse ut av kapitalismen og ta over. Paul Mason er også inne på tanker som ligner i Postcapitalism (2015). Men teknologien er ikke deterministisk. Når forutsetningene for samfunnet endrer seg og samfunnet må endre seg med, vil f.eks. de demokratiske rettighetene vi har opparbeidet oss under kapitalismen, kunne være helt avgjørende for hvilken retning endringen vil ta. Å avvise dette vil kunne kjøre oss ned i den teknologideterministiske grøfta som verken jeg eller Dybedahl ønsker å havne i. Denne kompleksiteten som ligger under kanskje særlig dagens teknologidrevne samfunnsendring synes jeg ikke Dybedahls vurderinger av klassesamfunn og endring yter helt rettferdighet.

Ronny Kjelsberg

Flere skriver nå om at faren for krig øker. Men hvilke tegn skal vi se etter for å vurdere hvor sannsynlig det er at det bryter ut en nye storkrig i verden, en krig mellom supermakter og stormakter som trappes opp til en tredje verdenskrig.

Jeg skal tenke litt høyt rundt dette.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. Har blant annet skrevet boka De tjente på krigen (Forlaget Oktober, 1974).

I forrige århundret opplevde menneskene to verdenskriger, dvs. kriger som omfattet de fleste stormakter og store deler av verden. I visse perioder av dette århundret var også spørsmålet om en 3. verdenskrig aktuelt. I siste halvdel av 1950-tallet husker jeg at vi var noen kamerater som vurderte sjansen for storkrig da konflikten mellom Sovjet og USA/NATO ble skjerpet.

Så hadde vi tiden rundt Cuba-krisen høsten 1962 der faren for storkrig så ut til å være akutt i noen uker i oktober. Jeg hadde akkurat da begynt å avtjene min verneplikt som på Harald Hårfagre, eller Madlaleiren som den kalles. Etter at krisen blåste over, kan jeg ikke huske at resten av vernepliktstiden, som jeg etter hvert tilbrakte i samme leir som øvingskvartermester, var preget av krigsfrykt.

På 1980-tallet var det mange som mente at faren for en slik utvikling var ganske sannsynlig. De kom fra så forskjellige miljøer som Arbeidernes Kommunistparti i Norge og flere borgerlige militæranalytikere og offiserer. Grunnlaget for dette standpunktet var rivaliseringen mellom USA og Sovjet om verdensdominans, den store opprustningen på begge sider, blant annet med produksjon av store mengder baser, landstridskrefter, fly, båter og ubåter utrustet med raketter med atomstridshoder eller atombomber.

Som vi har sett, blåste faren over, og det ble ikke noen slik krig. USA vant den økonomiske, politiske og ideologiske kampen, og ble for en stund den enerådende supermakten, uten at det kom til verdenskrig. Sovjetunionen falt sammen som statsbygg og befolkningen i Russland og de gamle sovjetstatene ble kastet ut i 10–15 år med økonomisk og sosial katastrofe.

Nå er det særlig situasjonen i Ukraina som igjen har aktualisert spørsmålet om vi vil oppleve en storkrig i vår tid, og om det er sannsynlig at dette vil skje relativet raskt, for eksempel innen de nærmeste 30 årene. Men også kampen mot den islamske staten og de økte motsetningene mellom Kina på den ene siden og særlig Japan og USA på den andre trekker i samme retning, sammen med noen andre momenter som jeg vil komme tilbake til.

Hvor sannsynlig er en ny verdenskrig?

For å fortsette tankerekken vil jeg først skille mellom begrepene grunn og årsak. På den ene siden har vi grunnen, hele grunnlaget, til at det eventuelt kan bli en 3. verdenskrig. Dette grunnlaget kan utvikle seg slik at utbruddet av en slik krig blir mer eller mindre sannsynlig. Det sier noe om hvor lett krigen kan bryte ut og omvendt, men det sier ikke noe om krigen virkelig kommer i gang.

For å utløse en mulig krig trengs en årsak, en hending eller noen hendinger som setter i gang en verdenskrigsprosess på det grunnlaget som er utviklet. Det mest kjente eksemplet er «skuddet i Sarajevo», som, ut fra det grunnlaget som da fantes, satte i gang den prosessen som fikk navnet 1. verdenskrig.

Grunnlaget for ny verdenskrig

Når det gjelder å finne frem til grunnlaget, tenker jeg at det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i tre forskjellige områder: for det første økonomi, for det andre politikk og for det tredje ideologi.

Da Lenin og andre analyserte grunnlaget for og årsaken til første verdenskrig, var en undersøkelse av det økonomiske grunnlaget viktig. Det som ble fremhevet, var at stormaktene av økonomiske grunner ble tvunget utover sitt eget territorium for å finne investeringsmuligheter for overskuddskapitalen sin, avsetningsmuligheter for vareproduksjonen sin og områder der en kunne finne rimelige råvarer. Særlig understreket ble investeringenes betydning. Så la en vekt på at hele verden var blitt oppdelt mellom stormaktene, og så begynte kampen om å ta fra hverandre. Stormaktene utviklet seg i forskjellig takt når det gjaldt økonomien, og nykommere som utviklet seg raskere enn de eldre kapitalistiske statene, måtte også forsøke å erobre deler av verden av samme grunner som de andre hadde gjort tidligere. Den eneste måten å få til dette på, når det ikke var flere nye området å ta, var altså å ta fra noen andre stormakter. Det kunne en stort sett bare gjøre gjennom krig.

Stormaktenes vekst og fall

I 1988 kom så Paul Kennedy med det store verket The Rise and Fall of the Great Powers – Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. Hans konklusjoner befester teorien om at det stadig skjer forskyvninger i økonomisk makt mellom statene etter 1500. Han sier også at den militære makten avhenger av den økonomiske, men at statene ofte vokser i økonomisk makt først og så militært. Han har også sett at de statene som har passert høydepunktet i økonomisk utvikling i forhold til andre, prøver å holde på sin politiske makt ved hjelp av mer satsing på militær makt. Så skjer stort sett det at de forstrekker seg militært og dermed undergraver sin egen økonomiske basis. Noe som i sin tur også gjør det umulig å holde oppe den økonomisk dominansen.

Han avslutter med å vurdere noen grunnleggende utviklingstrekk i forhold til økonomisk endring og militær konflikt etter 1988.

For det første vil det skje en gradvis endring mellom de største og mektigste statene og flere andre når det gjelder del av verdens produksjon og militærbudsjett. Men dette vil være en lengre prosess, og det er ikke sannsynlig at noen annen stat når opp til nivået til det fem største maktene som var USA, Sovjet, Kina, Japan og Den europeiske økonomiske union som det da het.

Vi vet at like etter 1988 falt Sovjet falt sammen og Japan gikk inn i en lang periode med lavere økonomisk vekst etter 1990, USA fikk sine økonomiske nedgangsperioder like etter 1990, rundt 2000 og særlig etter 2008. Og vi vet at Kina har tatt steget frem til å bli en økonomisk stormakt som knapt noen kunne tenke seg for bare 17 års siden. Så vet vi at Russland har kastet ut sine uten- og innenlandske nyliberalister som skapte den dypeste krisen landet har vært i siden 2. verdenskrig, og at en der har jobbet for å få opp igjen den økonomiske veksten. I det siste er det særlig samarbeidet med Kina som peker fremover og oppover.

For det andre skriver Kennedy at balansen mellom stormaktene vil endre seg slik at Japan og Kina vil få økt vekst, mens USA og de andre vil sakke etter.

For det tredje mener han verden militært sett har bare to maktpoler, USA og Sovjet, som begge har hatt midler til å ødelegge hverandre, men at dette monopolet tar slutt. Det skjer fordi slike våpen er ubrukbare og fordi noen andre stater har allerede kjernevåpen og andre vil utvikle slike våpen. Han viser også til at Kina hele tiden styrker sitt militærvesen samt at den samlete militære styrken til EU-landene kan utgjøre en stor maktkonsentrasjon hvis de vil samarbeide effektivt.

Til slutt sier han at de siste fem hundre årenes historie viser at det er vanskelig å finne en balanse mellom hvor mye en spanderer på å sikre seg militært og hvor mye en bruker på produktive investeringer som øker landets økonomiske styrke. Hvis en satser for mye på sikkerhet, undergraver det den økonomiske utviklingen og til syvende og sist svekkes da også den militære makten, selv om det en stund ikke er så lett å oppdage.

En siste konklusjon fra Kennedy, som er viktig, er at store kriger alltid blir vunnet av dem som har de største økonomiske ressursene. Hans analyser bekrefter altså langt på vei noen av Lenin sine slutninger fra tiden rundt første verdenskrig.

Utviklingen i mellomkrigstiden

I perioden etter 1. verdenskrig og frem til 2. verdenskrig, skjedde det også en forskyvning i de økonomiske maktforhold i verden. De statene som vokste i økonomisk makt, var USA, Tyskland og Japan. USA la i stor grad under seg Latin-Amerika, utbyttet dette området, og la seg ikke så mye bort i andre deler av verden som de har gjort senere. Men den tyske staten måtte ty til kraftige midler for å reise seg igjen etter 1. verdenskrig med belastningen fra de enorme beløpene den ble pålagt i skadeserstatninger og følgene av inflasjonskrisen på 20-tallet.

Redningen for Tyskland ble i første omgang den militære keynesianismen. Den nazistiske staten investerte i offentlige anlegg og militærvesenet for å få fart på økonomien igjen, for å få ned arbeidsløsheten og bedre levekårene for folk flest. Det foregikk ved opptak av lån. For at det ikke skulle ende i økonomisk sammenfall, krevde denne politikken også at det ble stilt opp mål som medførte forbruk av militære midler og bruk av den nye militære makten som falt sammen med de økonomiske interessene til de største finanskapitalene og monopolene i landet som nazistaten tjente.

Et interessant moment som Keynes understreket, og som nykeynesianerne synes å ha glemt, er at det bare er mulig for en stat å få til en stabil økonomisk vekstsituasjon dersom en klarer å holde opp et eksportoverskudd. For å klare dette, må en ha voksende avsetningsmarkeder – eller lebensraum som Hitler kalte det. Nå heter det EU. Dette kan en skaffe seg gjennom økonomiske metoder, slik Kina og Tyskland i hovedsak gjør det nå, eller gjennom militære metoder slik Nazi-Tyskland gjorde det.

Det økonomiske moment blir viktigere

Ellers mener jeg at det er et rent økonomisk element som har fått stadig større betydning etter første verdenskrig. Det er krig som ødeleggelse av produktivkrefter, eller med et begrep fra Marx, ødeleggelse av konstant kapital. Marx sin tanke var at de store økonomiske krisene i kapitalismen, som kom med jevne mellomrom i de ut-viklete kapitalistiske statene, måtte føre til revolusjonære oppstander fra arbeiderklassen i hans tid. Men etter hvert kom han til å tvile på denne konklusjonen fordi det var så store områder i verden som ennå ikke var erobret av kapitalen. Det betydde at kapitalen hadde muligheter til å utvikle/utvide seg videre og avdempe krisene i kjernelandene gjennom utbytting av nye områder også etter at verden var politisk oppdelt mellom stormaktene, og selv om statene i resten av verden i stor grad ble formelt politisk selvstendige. Likevel kunne ikke dette føre til at de grunnleggende prosessene i kapitalismen ble endret, de tok bare lengre tid. Så lenge kapitalen kunne og kan legge inn under seg nye områder for utbytting, skyves krisene ut av kjernelandene og dempes der. Men det finnes ikke uendelige områder og et viktig spørsmål i dag er hvilke områder som finnes igjen i forhold til størrelsen på de allerede eksisterende problemene.

Kapitalen som epoke er i krise

István Mészáros mener, i sitt monumentale verk, Beyond Capital, at kapitalen nå rører borti sine ytterste grenser og at alle store motsigelser aktiveres mer og mer. Kanskje han overdriver en del. Jeg ser selv at Afrika kan bli det siste kontinentet som kapitalen erobrer full ut, og at det ennå finnes en del felter innen de gamle områdene som ikke er tatt helt ut i bruk for merverdiproduksjon. Noen mener også at økonomiske samarbeidsområder med Kina i sentrum kan gi enda 20 år med økonomisk vekst i de delene av verden som slutter seg til. Men selv når vi tar hensyn til dette, kan det se ut som vi i løpet av en generasjon, eller innen rundt 20–30 år vil se et uimotståelig krav etter en ødeleggelse av konstant kapital i en størrelsesorden vi aldri har sett før, for å få opp igjen profittraten i systemet. Dette gjør at grunnlaget for en storkrig stadig utvikles.

Er en ny verdenskrig umulig?

Samtidig vurderer Mészáros at en slik krig vil kunne føre til bruk av atomvåpen i så stor målestokk at en risikerer å utrydde menneskene, eller i hvert fall ødelegge så mye på en slik måte at profittmulighetene i det hele vil innskrenkes drastisk eller altså forsvinne helt. Dette er ikke i kapitalens interesse. Det er derfor ikke sannsynlig at det vil oppstå kriger som kan få dette resultatet. Dermed er den viktigste metoden for å ødelegge svært mye konstant kapital på relativt kort tid i virkeligheten ikke tilgjengelig for kapitalen. Noe som igjen betyr at den normale prosessen for kapitalen vil være dypere og mer varige økonomiske kriser som fører til mer ødeleggelse enn oppbygging av produktivkrefter. For den enkelte kapitalen blir det da like viktig at andre kapitaler går fallitt som å opprettholde seg selv. Det sistnevnte er forutsetningen for det førstnevnte. Dette gjelder også for hele land som vi kan se i forholdet mellom Tyskland og Hellas.

Da kan det se ut som om kapitalen i sin langt utviklete form, som Marx forutså allerede i Den tyske ideologien, fører til universell ødeleggelse. Dersom en ikke kan komme ut av denne onde spiralen, vil ikke kapitalismen kunne opprettholdes, rett og slett fordi den er et system som ikke lenger kan sikre livet til stadig større deler av menneskene på jorden. Det blir etter hvert et spørsmål om liv og død å oppheve dette systemet.

Jeg mener at vi ikke helt kan utelukke at det bryter ut en krig der våpen blir brukt som ødelegger våre livsvilkår. Men jeg ser at Mészáros har et poeng. Vi vet jo at Albert Speer, Hitlers rustningsminister, ikke utførte sin førers pålegg om å ødelegge tysk industri og transportkapasitet i slutten av 2. verdenskrig. Det var selvfølgelig fordi det truet de store tyske finansinstitusjonenes og industrikonsernenes profittinteresser.

Spesielt om USA

Så har jeg noen kommentarer om USA sin rolle. Nesten alle i USA har en spesiell opplevelse av verdenskrig. Denne krigen røsket USA ut av en langvarig økonomisk krise, fjernet den store arbeidsløsheten og skapte en nye industriell utvikling som verden aldri hadde sett før. Dette skjedde uten de ødeleggelsene som krigen ellers førte til i de krigførende land. Det betyr at krigen fremsto som en gyllen tid for USA, som la grunnlaget for landets enorme økonomiske styrke og verdensdominans i årene etterpå. Ingen sivile innbyggere ble såret eller drept. Ikke noe ble ødelagt. Det var bare økende produktivitet og gode tider. Landet tapte nok 300 000 soldater i krigen, og det var selvfølgelig fryktelig for dem det rammet. Men stort sett var det andre som bar byrdene, spesielt Sovjet med rundt 25 millioner drepte og enda flere sårete og rundt 40 000 ødelagte landsbyer. Dette betyr at folket i USA ikke har noen egen erfaring med hva en verdenskrig er. Hvis vi ser bort fra folkemordet på indianerne på 1800-tallet, så skriver dette folkets kollektive erfaring med krig seg fra borgerkrigen 1861–1865. For folk flest i USA har verdenskrig rett og slett betydd oppgangstider og bedre leveforhold. Denne situasjonen førte også til utvikling av det som Eisenhower kalte det militær-industrielle kompleks. Vi har sett at USA flere ganger har satt i gang kriger for å kick-starte økonomien sin når nedgangskonjunkturer har truet.

Så til litt nyere historie. Da Sovjet falt sammen i 1990, ble USA verdens eneste supermakt og så svært mektig og uovervinnelige ut. Det ble satt i gang et stort arbeid for å innlemme de statene som ble dannet etter sammenbruddet, i USAs interessesfære. Og vi kan i hvert fall nevne de to Irak-krigene og Afghanistan-krigen der momentet med krig for å forebygge økonomiske nedgang spilte en rolle. Men det kan se ut som den økonomiske virkningen av flere av disse krigene ikke blir så gunstige som ønsket i USA. En relativt kort krig med stort forbruk av militære midler er «fint», men når krigene drar ut, slik de har en tendens til, vil de i stedet blir en belastning også på økonomien. Likevel er det slik at det militær-industrielle komplekset jo lever av kriger og derfor utgjør en slags joker i spillet om krig og fred. Dersom dette komplekset vinner frem når de avgjørende beslutninger blir tatt, kan kriger starte selv om de helhetlig sett vil være til ulempe for hele kapitalen i USA.

Det faktum at USA for en tid ble den eneste supermakten, og slik sett svært overlegen alle de andre maktene, skjulte store svakheter, spesielt på det økonomiske området. Reelt sett hadde USA vært i internasjonal økonomisk tilbakegang i forhold til f.eks. Tyskland og Japan helt siden like etter 2. verdenskrig. Særlig etter 1965 falt fortjenestene til industrikapitalen drastisk frem mot 1980. Dette drev frem en ny økonomisk politikk for større utbytting av arbeidskraften og åpning av nye områder for investeringer. Det gamle Sovjet og Kina ble åpnet for dette. Også inne i de kapitalistiske statene ble det åpnet nye områder for merverdiskaping gjennom privatisering og konkurranseutsetting osv. Det er blitt kalt globalisering eller nyliberalisme. Samtidig tok en i stadig større grad i bruk lån for å finansiere både investeringer og forbruk.

Det viste seg likevel at historien ikke hadde nådd sitt endepunkt og at evig kapitalisme ikke var så enkelt å få til. Først fikk vi en ganske kraftig advarsel ved konjunktur-nedgangen i 2000, og så kom den store smellen i 2008. Egentlig viste denne smellen at systemet er i dyp krise. I tiden etterpå har heller ingen vært i stand til å foreta endringer i systemet som kan hindre at det skjer igjen, og kanskje enda kraftigere neste gang.

Samtidig har ikke USA lyktes med sine militære eventyr de siste tiårene. Taktikken er blitt tvunget over fra både direkte militære aksjoner, destabiliserende indre virksomhet i andre land til militære tilbaketrekninger og mer ensidig satsing på destabilisering. Det er kanskje tydeligst i flere arabiske land og Ukraina, men foregår over det meste av verden slik William Blum har dokumentert på ugjendrivelig vis f.eks. i Killing Hope: U.S. Military og CIA Interventions Since World War II, fra 1995/1998 og seinere bøker.

En av Lenins konklusjoner i hans bok Imperialismen var at det er den oppstigende imperialistmakten som utgjør den største faren for verdenskrig. I følge den teorien skulle Kina utgjøre den største faren nå. Men samtidig er det landets militære styrke som avgjør om et land finner det regningsvarende å utvide sitt område gjennom krig fremfor med andre midler. Og selv om Kina hele tiden utvikler sine militærmakt, ser det virkelig ut som lederne der fremdeles satser på å erobre verden med økonomiske midler. Derfor virker det nå som at det er USA sin frenetiske kamp for å holde på sin posisjon i verden gjennom bruk av militærmakt, som kan føre til en nye storkrig og eventuelt til verdenskrig.

Ukraina og betydningen av allianser

Både under 1. og 2. verdenskrig var allianser mellom forskjellige grupper av stormakter viktig. Uten slike allianser kunne de krigene som oppsto, vanskelig ha utviklet seg til å bli globale i den målestokken de ble det. I dag har vi NATO som en viktig militær allianse som utgjør en fare for verdenskrig. Andre slike allianser finner vi ikke. Men for at NATO skal sette i gang en virkelig stor krig, må det være enighet om hovedmålet innen alliansen. I forbindelse med Ukraina er det faktisk ikke det. For de fleste EU-statene er det mer fordelaktig å få til en integrering av Ukraina i EU med fredelige midler enn med militære. Landet kan integreres gjennom investeringer, handel, veisystemer og jernbane osv. slik flere andre tidligere land i Østblokken har blitt det. For USA er geopolitiske mål viktigere. En militærbase på Krim har stått høyt på ønskelisten til ledelsen i USA lenge. Det var et smertelig tap at Russland hindret dette. Men nå er det et fait accompli som det heter, og jeg tenker at hverken USA eller EU vil ha en storkrig for å endre det.

Så er også mange land i EU interessert i å ha normale handelsforbindelser med Russland. Mange taper penger på de tiltakene som USA har gått inn for og vil gjerne ha slutt på dem.

Skape opinion

Vi har i alle de siste krigene som USA har ledet, sett at det har vært nedlagt et stort arbeid for å skape en opinion for hver enkelt krig. Den erfaringen som stadig flere har gjort, er at opinionsarbeidet har bygget på en rekke umiskjennelige løgner. En annen erfaring er at over 90 % av mediene i verden bringer videre disse løgnene til sine lesere, tilhørere og seere. Disse mediene er i dag en av de viktigste aktørene for å skape en stemning for krig blant folk flest.

Hva skal vi da holde øye med?

Det første og mest åpenbare er å følge med på hvordan massemedia fremstiller nasjoner og nasjoners ledere. Hvis media har mange «opplysninger» som kan skape sinne og forferdelse over hvor krigerske og farlige disse lederne er, og at de trenger å styrtes med hjelp fra «demokratiene», så kan vi være ganske sikre på at det nå planlegges forskjellige typer undergraving og angrep på disse fra USA og NATO. Mot dette kan vi nå også finne mange kritiske og mer på-litelige kilder på nettet. For å hindre at det bygger seg opp krigspsykoser, er det viktig å spre disse opplysningene til andre og organisere motkampanjer.

Så kan vi følge med på den opprustningen eller nedrustningen som foregår både når det gjelder mengde og utvikling av teknologi og mot-teknologi. I tillegg til det som jeg allerede har tatt opp, kan vi også merke oss at Japan ruster opp og at det arbeides for at styrkene kan settes inn utenfor landets grenser. Foranledningen er Kinas krav på en del øyer i Sør-Kina-havet og dermed på større deler av kontinentalsokkelen med de ressurser som finnes der.

Og dessuten er det viktig å følge med på utviklingen av det økonomiske styrkeforholdet mellom de største maktene i verden. Jo større forskyvningene her er, desto mer vokser grunnlaget for en maktveksling og en omfordeling av territorier.

Det viktigste området å følge med på, tenker jeg, er utviklingen rundt Kina. Vi vet at USA har prioritert dette området militært, og vi vet at Kina driver med en relativt forsiktig utvidelse av sitt territorium utenfor kysten sin.

Vi må også følge med utviklingen av økonomiske forbindelser og avtaler mellom større stater, og mellom disse og de mindre. Det gir holdepunkter for hvem som har interessefellesskap, og hvor sterke disse er. Disse følges da gjerne av politiske avtaler som sier det samme.

Og vi må se hvordan forskjellige stater som er i motsetningsforhold til hverandre også inngår i forhold som trekker i motsatt retning. Som at kinesere har store eierinteresser i USA, og amerikanske foretak har investert mye i Kina.

På sikt tror jeg at det er utviklingen i Kina, med sitt store eksportbehov, med sin enorme råvareappetitt og med sitt stadig større behov for utenlandsinvesteringer som vil være avgjørende for utviklingen av fare for storkrig i verden. Foreløpig lever Kina svært godt med å øke sin internasjonale makt reint økonomisk. Det er lenge igjen før landet kan utfordre USA militært på den globale scenen.

Men i dag og i noen tid fremover vil det være utviklingen i USA og denne statens mer og mer fortvilte forsøk på å beholde sin status som verdenshersker, som vil bestemme hva slags kriger vi får og hvor store de blir. Det er ganske tydelig at kapitalen i USA vil tape stort dersom kapitalen i Kina vokser forbi i økonomisk makt og f.eks. dollaren ikke lenger blir den type reservevaluta som den har vært. Og det militær-industrielle kompleks vil være en joker som kan sette igang relativt store kriger også på kortere sikt. Men det kan også hende at større kriger fremover vil svekke hele kapitalen i USA så mye at det ikke er regningsvarende. Det vil kunne dempe krigshisserne. Likevel kan det også hende at herskerne i USA vil konkludere med at den eneste metoden for å beholde verdensherrevelde er gjennom store kriger og nedkjemping av alle store rivaler på den måten. Det trekker i retning av at slike kriger kan komme.

Direkte forberedelser til krig som troppe-forflytninger vil også være noen konkret som vi bør holde øye med.

En forsiktig konklusjon og noen kommentarer

Min forsiktige konklusjon på denne høyttenkningen er at grunnlaget for en storkrig som kan utvikle seg til en verdenskrig, er tilstede til en viss grad og kan blir utløst av USA sine disposisjoner på kort sikt og av Kina på lengre sikt. Sannsynligheten for en storkrig på kort sikt tror jeg ikke er så stor.

Men historien går ikke på skinner og uventete ting skjer, så særlig bastant vil jeg ikke være i den situasjonen vi nå lever, der hele verdenskapitalen forbereder seg på enda verre krisetilstander og større folkelige opprør gjennom militarisering av politiet, overvåkning og innskrenkning av demokratiske retter. Den viktigste metoden er å få folk til å slåss mot hverandre ut fra reelt sett ikke fiendtlige motsetninger. Særlig fremtredende er de rasistiske og religiøse. Et viktig middel er å hausse opp faren for «terror» og å omdefinere terror fra en forbrytelse som politiet skal håndtere, til en evig krigstilstand der alle vanlige sivile begrensninger lett settes ut av spill. Det begynte for alvor etter de forbryterske anfallene mot Tvillingtårnene i USA, og det har siden skritt for skritt vent oss til en kontroll og overvåkning som langt overgår det vi for 20–30 år siden anklaget landene bak «jernteppet» for.

Den nazistiske siden i den 2. verdenskrig hadde en slik ideologisk bakgrunn. Rasisme og antikommunisme med kontroll og økt utbytting av arbeiderklassen og styrking av storkapitalen i landet var helt sentrale momenter i Hitlers ideologi, og vi skal ikke undervurdere kraften i disse virkemidlene i tiden fremover heller. Er det virkelig fare for storkrig?

I Moss skriver industriarbeidere bøker om både hverdag og drama, i og utafor fabrikkhallene. Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.

Anders Ericsson er tidligere bibliotekar, nå frilansjournalist som bl.a. blogger om radikal bibliotekpolitikk. Bosatt i Moss og satt i bystyret for RV en periode.

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette skjer i Moss. Denne småbyen på østsida av Oslofjorden var en av Norges første og viktigste industribyer. Jernverket her ble etablert alt i 1704 som danskekongens svar på den voksende svenske jernproduksjonen, og møller, trelast og skipsbygging dukka opp i kjølvannet av det. I tillegg til landets klart største tetthet av brennevinsbrennerier på 1800-tallet.

På 1960- og 70-tallet ble det sagt at Moss hadde flest industriarbeidere i Norge i forhold til innbyggertallet, men samtidig flest direktører. Det var altså mye småindustri, men også flere store bedrifter. Jeg understreker «var», for på et par tiår har de fleste store arbeidsplassene forsvunnet; Moss Glassverk, Helly Hansen, Moss Verft og TrioVing er enten nedlagt, flytta ut eller erstatta av beslekta, men mye mindre arbeidskrevende produksjon.

Men industrien i Moss har vært med på omstilling før. På begynnelsen av 1800-tallet tapte Jernverket konkurransen mot svensk og engelsk stål, og tomta og den relativt energirike Mossefossen (ca. tjue meters fall) ble omdisponert til cellulose- og papiremballasjeproduksjon. Det var i 1883 «mosselukta» oppsto, som et «biprodukt» ved Moss Cellullosefabrikk, etablert av familiefirmaet M. Peterson & Søn. Nå kan mosselukta bare «nytes» fra en beholder på museet.

«Et arbeidsliv på Cellulosen»

I april 2012 gikk den store bedriften konkurs og ble nedlagt. 265 personer mista jobben. Blant annet denne prosessen, inklusive et mellomspill med nye eiere fra 2006, er nå ganske detaljert, men høyst lesbart skildra i boka Et arbeidsliv på Cellulosen, av Bjørn Aslaksen Grønna, tidligere fagarbeider og prosessoperatør på bedriften fra 1975 og fram til stenginga.

Grønnas bok og de tre andre i serien fra Moss er blant det mest synlige ved prosjektet Arbeidsarven1. Prosjektet ble starta av og ledes fra NTNU i Trondheim, ved historieprofessor Ingar Kaldal.

Men også det unge Moss by- og industrimuseum² (etablert i 1995) spiller en viktig rolle i prosjektet, ikke minst for å få realisert denne bokserien. Jeg avtaler derfor en prat med sentrale folk på museet, tidligere avdelingsleder, nå konservator Torill Wyller og konservator og prosjektleder Bjørg Holsvik.

Sammen med «arbeiderforfatter» Grønna får vi akkurat plass rundt kjøkkenbordet i Verket 20, en av de én-etasjes arbeiderboligene som ble reist i forbindelse med Moss Jernverks virksomhet her fra midten av 1700-tallet og utover. Dette huset er nylig blitt en filial av byens museum. Gata og bebyggelsen som bærer navnet Verket omfatter et tjuetall hus, oppført i slaggstein fra det daværende jernverket, men kledd med rødmalt panel. Gata er tidsriktig renovert av investoren som kjøpte tomta i 2006 og hele fabrikken seks år seinere, og som har planer om boliger, kontor og kultur i både gamle og nye bygninger.

Verdien av arbeiderminner

Jeg har lest de fire bøkene fra Moss, og etter å ha levd i denne byen i tretti år er det mye god nostalgi å hente, men også ny kunnskap. Samtidig som jeg føler det blir mange uvesentlige detaljer og noen ganger veldig privat, og dermed mindre interessant. Enkelte av forfatterne er kanskje inspirert av Knausgård, for til og med kortvarige kjæresteforhold trekkes her fram fra glemselen, med fullt navn på kjæresten.

Har forfatterne helt frie tøyler? Og hva med kvalitetskontroll? Enkelte påstander i bøkene er høyst diskutable, men de blir jo stående for all framtid?

– Vi har små komiteer i arbeid for hver bok, sier Holsvik. Vi leser korrektur og gir råd og forsøker å inspirere hvis skrivinga går treigt, men den enkeltes fortelling skal være personlig og mest mulig upåvirka.

– Jeg kunne vært enda krassere mot investorene som kjøpte oss opp i 2006 og så sakte, men sikkert tømte bedriften for verdier fram mot nedlegginga, sier Grønna. Hadde dere sensurert meg hvis jeg hadde kalt dem noen drittsekker?

– Nei, det skal veldig mye til, sier Torill Wyller.

Men er det så mye sikker kunnskap å hente i disse tekstene? Kolleger, slekt og venner og lokal-historisk interesserte har sikkert utbytte av dette, men kan faghistorikere og museer få noe ut av sånne skildringer?

– Med denne typen beretninger får vi et nærere perspektiv på ting enn perioder og hendelser i historien, svarer Bjørg Holsvik. Det blir på individnivå, i motsetning til kvantitativ faktainnsamling. De to metodene utfyller hverandre.

I en artikkel hun nettopp har fått publisert i årboka Arbeiderhistorie, som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek³, siterer hun prosjektleder Kaldal ved NTNU. Han mener denne typen nedskrevne minner «kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider som innfallsport til historiske analyser. I denne sammenheng er det interessant å se på hvilke prosesser som har skapt minnene, men også hva minnet kan ha skapt? Hvordan har minnet selv vært med på å forme arbeidernes tenkemåter og handlingsmønster? Slik sett kan minnene gi en ekstra dimensjon når forhold på en arbeidsplass skal analyseres».

Spennende synergier

I denne artikkelen viser Bjørg Holsvik hvordan hun fortolker intervjuene hun har gjort med enkeltpersoner i celluloseproduksjonen, og hvordan hun setter personlige utsagn i sammenheng med andre funn og materiale.

– Bøkene og intervjuene vi gjør er med på å skape spennende synergier, sier hun. Og elementer fra bøkene, ikke minst bildematerialet, inngår jo nå i samlingene. Bøkene aktiviserer samlingene og museet. Og altså forskinga.

Torill Wyller understreker at metoden har en lang tradisjon, også her i landet. Historikeren Edvard Bull d.y. var bane-brytende da han samla muntlige arbeider-minner på 1950- og 60-tallet, som var utgangspunktet for et eget arkiv på Norsk Folkemuseum⁴. Men etter Nasjonalforeningen for Folkehelsens bokserie I manns minne på 1970-tallet er det få eksempler på systematiske bokutgivelser med denne typen innhold. Og den gangen var det mer vekt på bygdeliv enn på byliv og industriarbeidsplasser.

– Vi skulle gjerne gjort flere intervjuer med folk, gjerne ett intervju i uka, legger Holsvik til. Hadde vi bare hatt tid. Hun nevner blant annet skoleelever og folk i forskjellige posisjoner som de har intervjua eller ønsker å intervjue.

– Men det er vel enda vanskeligere å få folk til å skrive sjøl? I alle fall hele bøker?

– Ja, bekrefter Bjørg Holsvik, og for å få noen til å skrive, kan vi ikke legge lista høyt. Med høyere krav enn dem vi har her, ville vi bare fått lærere, funksjonærer og lokale samfunnstopper til å skrive.

Klasseskiller

Bjørn Grønnas bok fra «Cellullosen» er den foreløpig siste om Mosseindustrien, og den har mange kvaliteter ut over hverdagsskildringene. Den kompliserte produksjonsprosessen og de løpende moderniseringene på bedriften beskriver han i tekst og med flytskjemaer, men forståelig også for totalt utenforstående. Denne typen litteratur styrker respekten for moderne fagarbeidere. Samtidig avslører Grønna høy bevissthet om strukturer og skillelinjer, for ikke å si klasseskiller, både innafor og utafor bedriften. Så har han da også vært en markert lokalpolitiker med to perioder bak seg som bystyrerepresentant for Rød Valgallianse på 1990- og 2000-tallet. Han har øvelse fra utallige leserinnlegg og taler. I forhold til de tre andre arbeiderforfatterne er han skarpere og grundigere når det gjelder det reint politiske.

Men Grønna har faktisk mye godt å si om eierne og ledelsen fram til 2006. De lytta i mange sammenhenger til fagarbeiderne. Både Grønna og Holsvik legger i den nevnte artikkelen stor vekt på hvordan bedriften møtte den nødvendige moderniseringa på 1970-tallet og seinere. I motsetning til mange treforedlingsbedrifter overlevde «Cellulosen» i Moss denne overgangen. Helt avgjørende var et langt på vei arbeiderstyrt system for intern opplæring, der Bjørn Grønna sjøl var en pionér og pådriver.

Men så overtok «cowboyene», som de er blitt hetende i Moss, to investorer fra lenger sør i fylket. Oppnavnet deres sier det meste. I sluttkapitlet om nedlegginga er Grønna heller ikke nådig mot den norske staten, som ikke så verdien i å bevare en så sentral produksjon her i landet.

Torill Wyller bekrefter at Bjørn Grønna har vært en spesielt god kilde for dem, også i arbeidet med å få på plass museumsfilialen på Verket, som er åpen hver fredag og søndag. Han har delt på kunnskapen sin om bedriften og arbeidet, formidla flere kontakter og skaffa gjenstander og bilder.

– Jeg har vært invitert til å holde en del foredrag med utgangspunkt i boka, forteller han. Her om dagen var jeg i Moss Arbeiderpartis seniorgruppe. Mange var veldig entusiastiske og hadde sjølsagt mye å tilføye fra sine tidligere arbeidsplasser. Noen funderer nå på å skrive sjøl. Det var 27 veteraner på møtet. Jeg fikk solgt 11 bøker, men flere av de andre hadde den allerede.

Nettverk for arbeiderkultur

Som relativt hyppig museumsgjest under besøk i norske byer, har jeg ikke registrert overveldende mange arbeiderminner av denne typen. Hvor stort er fagmiljøet på dette feltet i Norge, spør jeg Holsvik?

– Jeg er med i det nasjonale nettverket for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av fagfolk fra i alt tretten museer5. Men vi kunne veldig gjerne vært flere, innrømmer hun.

I bokprosessene og i prosjektet har også Stiftelsen industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet spilt en rolle. Denne organisasjonen tok den lokale fagbevegelsen initiativet til, men i styret er både fagbevegelse, industriforening og lokalpolitikere representert. Veteraner fra ulike bedrifter deltar også aktivt i dokumentasjons- og formidlingsarbeidet ved museet i Moss.

Det lokale arbeidet med å samle arbeidsminner i Moss finansieres både av offentlige og private midler. På hjemmesida til Arbeidsarven går det fram at LOs kulturpolitiske utvalg støtta ett delprosjekt om sagbruksindustrien. Men de tre rundt kjøkkenbordet lar det skinne gjennom at de gjerne skulle sett mer entusiasme fra både sentral og lokal fagbevegelse. Som her i Moss.

Noter:

1. http://www.arbeidsarven.net/
2. http://ostfoldmuseene.no/museene/moss_by_og_industrimuseum/
3. Holsvik, Bjørg: Den fleksible operatør. I: Arbeiderhistorie. 2015. S. 113-134.
4. http://arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-nf_arkiv000000004028
5. http://www.arbeidsarven.net/samarb/arbkultnett.htm

De fire bøkene fra Moss er alle utgitt på Flisby’n forlag i Rælingen:

• Olsen, Jan-Erik: Liv og arbeid. 1945–2008. 100 s. 2011.
• Brinchmann, Henry Walter: En kanalgutts erindringer: oppvekst og arbeid 1930–58. 2012. 106 s.
• Torstenson, Irene: 49 år i sol og regn: arbeidsdager ved Helly Hansen og Hansen Protection. 2013. 80 s.
• Grønna. Bjørn A. Et arbeidsliv på Cellulosen. 2014. 110 s.

«Proletarer i alle land, foren dere!»

Slik lød parolen fra Marx og Engels i Det kommunistisk manifest i 1948. En internasjonal klasseorganisering var veien fram for et brudd med kapitalismen og bygging av sosialismen. Som vi vet, gikk klassekampens veier i en annen retning.

Dette er del 1 av en lengre artikkel i tidsskriftet.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Arbeiderklassens seire og forsvarsverket mot kapitalismen vilkårlighet ble kjempet fram innenfor nasjonalstatenes rammer. I dag skal seirene forsvares, men også nye forsvarsverk bygges ut – mot kapitalismens neoliberale globalisering. Det stiller forholdet mellom nasjonal og internasjonal klasse-kamp på nye prøver. En påminning om hovedtrekk i historia om arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap kan være et utgangspunkt for analyser av mulige retninger i en slik kamp.

Som politisk og ideologisk strømning i arbeiderbevegelsen, og dermed i sosialismen, sammenfaller sosialdemokratiets historie med arbeiderklassens historie. Ja, vi kan si at sosialdemokratiet er en del av denne klassens historie. Og som ektefødt barn av kapitalismen, er arbeiderklassens historie en del av det kapitalistiske samfunnssystemets historie. Kapitalismens utvikling har formet arbeiderklassen, liksom arbeiderklassen har bidratt til formingen av kapitalismen. I et slikt perspektiv forstås arbeiderklassen ikke kun som et sosialt sjikt, strukturelt definert, men som historisk aktørkategori, som agent for samfunnsutvikling. I klassekampen, om man vil. I den kampen har sosialdemokratiet vært en politisk og ideologisk strømning i klassens organisering for makt og innflytelse.

I Skandinavia har denne strømningen stått særlig sterkt. Så sterkt at i politisk-sosiologisk litteratur om velferdsstatlige systemer brukes betegnelsen «sosialdemo-kratisk velferdsregime» om den type system som utviklet seg her etter 2. verdenskrig.¹ Ja, hele det 20. århundret kan for disse landene samles under overskriften Sosialdemokratiets tidsalder, slik Francis Sejersted gjør med sitt bind om dette århundre i historieverket Skandinavia gjennom 200 år.² Dette bindet gir «en sammenlignende analyse av det norske og svenske sosialdemokratiske prosjekt, med særlig vekt på den sosiale integrasjon», som det heter på smussomslaget. Men det er ingen analyse av arbeiderbevegelsens historie slik vi ellers forbinder med litteraturen om dette emnet. Det er snakk om en syntetiserende framstilling av de to landenes helhetlige samfunnshistorie. Framhevingen av sosialdemokratiet er et uttrykk for forfatterens vurdering av det sosialdemokratiske prosjektets rolle i samfunnsutformingen. Ikke minst dets betydningen for den sosiale integrasjon.

Sejersted beskriver integrasjonsproblemet med utgangspunkt i typiske trekk ved framveksten av det moderne samfunnet. Industrialisering og kapitalistisk markeds-økonomi fører til en rekke differensierings-prosesser. Det skjer en oppsplitting av og adskillelse mellom ulike funksjoner og grupper i samfunnet med derpå fare for tap felles tilhørighetsfølelse og en svekket sosial integrasjon. Slik utviklet også de skandinaviske landene seg fra midt på 1800-tallet, og den sosiale uroen vokste seg stadig sterkere rundt århundreskiftet. Det historiske svaret på denne trusselen, mener Sejersted, ble demokratiseringen av nasjonalstaten og i utvikling av en felles offentlighet. «Konsolidering av nasjonalstaten» er et viktig ledd i moderniseringen, understreker Sejersted. «Nasjonalstaten ble rammen for det nye samfunn». Dette startet allerede på 1800-tallet, med økt deltakelse av ulike borgerlige samfunnsgrupper. Men «et særlig godt eksempel på vekselvirkningen mellom utdifferensiering og nasjonal konsolidering», poengterer han, «er arbeiderklassens fremvekst som en nasjon i nasjonen med egen klasseidentitet, og den påfølgende integrasjon i det nasjonale fellesskap»³.

Og er det noe som i særlig grad kan karakteriseres som sosialdemokratiets verk i de to landene, slik tolker jeg Sejersted, er det nettopp den skandinaviske løsningen av denne integrasjonsprosessen. Et slikt synspunkt gir en fruktbar innfallsvinkel for en drøfting av sosialdemokratiet i historisk perspektiv.

Sosialdemokratiets tidsalder – den organiserte kapitalismens periode

Straks skal vi imidlertid merke oss at arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap langt fra var sosialdemokratiets verk alene, eller var enestående for de skandinaviske landene. Hele den vestlige kapitalismens historie kan skrives på lignende vis. Som alternativ til begrepet modernitet og kategorien det nasjonale fellesskap kan vi dessuten si at det like mye handlet om arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn eller innordning i den organiserte kapitalismen. Kapitalismens tidlige fase med liberalistisk markedsøkonomi, preget av hyppige konjunkturkriser og konkurranse innenfor den voksende hæren av selgere av egen fri arbeidskraft, ble avløst av ulike former for organisert kapitalisme. Denne organiseringen ble drevet fram nedenfra gjennom den framvoksne arbeiderklassens samling og mobilisering for sosial trygghet og rimelig lønn for rimelig arbeid, med arbeidslivets regulering og velferdsstatenes framvekst som viktigste resultat. Men den ble også organisert ovenfra, gjennom internasjonal ekspansjon, kapitalens konsentrasjon og storforetakenes kontroll over markedene, og gjennom de nasjonale og internasjonale eliters økte politiske styring av økonomien. Sett ovenfra ga den organiserte kapitalismen rammer for et særegent akkumulasjonsregime der massenes økte forbruksevne, gjennom økte lønninger og (velferds)statlige støtteordninger, la grunnlag for en enorm vekst gjennom masseproduksjon av nye varetyper.⁴

Analysen av den organiserte kapitalismens framvekst blir i dag ofte støttet av Karl Polanyis begrep om en «dobbeltbevegelse» i utviklingen av den politiske og økonomiske orden i vår tid⁵, der det liberale prosjektets oppløsning av en politisk regulering av arbeid og økonomisk virksomhet i det 19. århundre ble besvart av en motgående mobilisering av samfunnets forsvar og kamp mot det frie markedets konsekvenser. Når dette begrepet synes særlig populært i dag, er det nok fordi mange anser at det fanger inn en allmenn pendel-bevegelse der liberalismens «disembedding» (markedskreftenes løsrivelse fra samfunnet) besvares av folkelig motstand som fører til en «reembedding» av økonomien. En slik pendelbevegelse gir nemlig et visst håp med tanke på kampen mot nyliberalismens herjinger. Og slikt håp kan man dele. Men i stedet for å se en ny pendelsving som følge av naturlige menneskelige reaksjonsformer, slik noen typer lesning av Polanyi tenderer til, synes det mer fruktbart å studere de spesifikke forutsetningene for slik mobilisering.

Vi skal dessuten merke oss en viktig forskjell mellom Polanyi og Sejersted, eller mellom analyser av organiseringen av kapitalismen som økonomisk historie og analyser av sosialdemokratiet som del av klassekampens historie. Mens Polanyi viser behovet for eller nødvendigheten av en «reembedding» av økonomien, retter Sejersted oppmerksomheten mot arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskapet, eller som jeg vil formulere det: i det borgerlige samfunn. Og det er til denne siste tilnærmingen jeg skal holde meg i det følgende.

Det er kanskje også denne tilnærmingen som har vært den mest dominerende i internasjonal litteratur om kapitalismens historie, i alle fall innen historisk sosiologi der spørsmålet om arbeiderklassens historiske rolle har blitt studert og diskutert igjen og igjen.

Arbeiderklassens historiske rolle – i marxistisk perspektiv

Det som har gitt spørsmålet om arbeiderklassens integrasjon en særlig sprengkraft, er naturligvis antagelsen om at det kunne ha gått annerledes, og at det gikk annerledes enn det som var spådd av kapitalismens teoretiker framfor noen, Karl Marx. Ja, at det følgelig også gikk annerledes enn det som lå til grunn i de deler av arbeiderbevegelsen som bygde sin politiske målsetning og strategi på Marx. Sprengkraften skyldes kanskje ikke minst dette siste, at spørsmålet ikke bare har vært et spørsmål for historisk forskning, men i høyeste grad et tema for de historiske aktørene selv.

Som vi husker, formulerte Marx og Engels sine teser om klassekampens historiske utvikling under kapitalismen allerede i Det kommunistiske partis manifest like før februarrevolusjonen 1848.⁶ Liksom borgerskapet vokste fram under føydalsamfunnet, sprengte dets grenser, frigjorde kapitalens vekstmuligheter og etablerte et nytt herredømme i et borgerlig-kapitalistisk system, viste Marx og Engels, vokser arbeiderklassen fram i dette kapitalistiske samfunnet, som en ny revolusjonær klasse. Denne nye klassen, mente de, ville styrke sine revolusjonære kapasiteter gjennom kapitalismens egen utvikling og klassekampens erfaringer. Den ville sprenge kapitalismens lenker og etablere et nytt sosialistisk herredømme. Og ikke nok med det, som eneste klasse i historia som ville representere den absolutt største delen av og etter hvert hele samfunnets befolkning, slik var Marx og Engels’ visjon, ville den representere en kraft som åpnet for at sosialismens klassekarakter over tid ville oppløses og kommunismens klasseløse samfunn kunne utvikles.

Denne utviklinga skildres i Manifestet i en fargerik og kraftfull språkdrakt, som den politiske pamfletten det var. Men denne pamfletten er også av de aller mest pregnante framstillingene av det som skulle bli kjerneelementer i marxismen og sosialismens teori. Borgerskapet framstilles som en progressiv kraft i historias utvikling og kapitalismen skildres som et voldsomt ekspansivt system. Det sprenger alt som ikke tjener dets vekst. «Alt standspreget og stillestående fordamper» (s. 19) («All that is solid melts into air»), som det heter i den mest brukte spissformuleringen om modernitetens dynamiske karakter i de siste 30 års litteratur om emnet. Også andre formuleringer kunne vært brukt. For eksempel i studier av de siste tiårenes globalisering:

Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. (s. 19).

Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne. (s. 20).

Kort sagt: det skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (s. 20).

Men Manifestet viser også kapitalismens begrensning, ikke minst hvordan den blir ridd av stadig tilbakevendende overproduksjonskriser, som bare kan løses gjennom rasering av produktivkreftene, hardere utbytting og/eller stadig ekspansjon i nye markeder. Og det pekes på hvordan en stadig økende samfunnsmessiggjøring av produksjonen kommer i stadig sterkere konflikt med den private tilegnelsen. Kapitalismens videre utvikling hemmes og stopper opp, de kapitalistiske produksjonsforhold må sprenges. «Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendom», som det heter i siste avsnitt av Kapitalens kapittel 24. «Ekspropriatørene blir ekspropriert.»

For å sprenge disse lenkene, hevder Marx og Engels, har altså kapitalismen formet sine egne banemenn, hæren av eiendomsløse proletarer. Tesen er som følger: Stadig økende andel av befolkningsmassen står uten annen mulighet enn å selge sin arbeidskraft for å leve. De dras inn i industrien og gjøres til lett utskiftbar tilbehør til maskineriet. Men i samme stund som de «blir organisert som soldater i fabrikkene» (s. 24) og underlegges et despoti som åpent «erklærer fortjeneste som sitt mål» (s. 24), får arbeiderne en stadig mer ensarta livsførsel og interessesituasjon og dermed grunnlag for felles kamp. Sammenstøtene mellom kapitalister og arbeidere får i økende grad karakter av sammenstøt mellom to klasser. For i disse sammenstøtene får arbeiderne erfaringer som gir grunnlag for organisering til en klasse og dermed til politisk parti. For enhver klassekamp er en politisk kamp. Men arbeidernes seire er bare midlertidige, og proletarenes enhet som klasse sprenges stadig av innbyrdes konkurranse – «lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom» (s. 31). Likevel, enheten oppstår alltid på ny, sterkere, fastere, mektigere, og vil legge grunnlag for arbeiderklassen revolusjon og innføring av sosialisme.

I Manifestet – som jo er «det kommunistiske partis manifest», skrevet på oppdrag for sammenslutningen av revolusjonære arbeiderforeninger Kommunistenes forbund – skisseres også en teori om sosialismen og videre utvikling mot kommunismen. Denne teorien kan sammenfattes i ett uttrykk, skriver Marx og Engels, «oppheving av privateiendommen» (s. 33). «Den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre» (s. 33). Dessuten er denne privateiendommen selve årsaken til anarkiet i økonomien og kapitalismens destruktive krisesykluser. Derfor er arbeiderklassens første oppgave i revolusjonen å frata borgerskapets den makt som forsvarer privateiendommen og den borgerlige rett, nemlig statsmakten. Samtidig må arbeiderklassens erobring av staten brukes til å frigjøre produksjonsmidlene til samfunnsmessig produksjon og tilegnelse.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. i hendene på det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. (s. 42).

«Dette kan», poengteres det, «til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda.» Men det «despotiske» ved det proletariske herredømmet vil bare ha en midlertidig karakter. For ved samfunnsmessiggjøring av produksjonens resultater vil den allerede samfunnsmessige karakteren av produksjonen utvide sitt grunnlag uten behov for politisk kontroll og produksjonsforholdene og dermed miste sin klassekarakter.

La oss koste på oss konklusjonen i Marx og Engels eget språk:

Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsens eksistensberettigelse, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling. (s. 44).

Synspunktene som lå til grunn for disse tesene, var ikke enerådende i 1840-årenes arbeiderorganisasjoner. Derfor omhandler da også en egen del i Manifestet andre teorier og posisjoner i sosialistisk og kommunistisk litteratur. Både de «reaksjonære», de «konservative» eller «borgerlige», og de «kritisk-utopiske» strømningene sosialismen ble presentert og kritisert i tur og orden. Felles for dem alle er troen på muligheten av å skape sosialisme uten å bryte med kapitalismen og dens politiske forsvar. Var det noe som skilte disse fra kommunistene, var det nettopp oppfatningen om nødvendigheten av politisk omstyrting av det bestående, framhevet Marx og Engels (s. 49–50).

Kommunistene arbeider for «forbindelser og forståelse mellom demokratiske partier i alle land», heter det, og de støtter over alt opp om enhver revolusjonær bevegelse mot det bestående. Men i alle disse bevegelsene framhever de eiendomsspørsmålet som «bevegelsens grunnspørsmål».

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. (s. 63)

Som siste avsluttende formuleringer finner vi de kjente:

La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne». Og appellen: «Proletarer i alle land, foren dere! (s. 63)

Marxisme og revisjonisme

Om de ikke var enerådende, ble tesene til Marx og Engels svært toneangivende ved etableringen og ikke minst i utviklingen av den framvoksende arbeiderbevegelsen i Europa og USA i andre halvdel av 1800- tallet7. Etter februarrevolusjonens nederlag fulgte en politisk lavkonjunktur i hele Europa før det igjen ble mobilisert for arbeiderklassens organisering på 1860-tallet. I dette tiåret ble Den 1. internasjonale stiftet i 1864, tesene fra det kommunistiske partis manifest ble gjenopplivet og Marx publiserte Kapitalens bind 1. Marx og Engels var selv aktive deltakere i det nye politiske oppsvinget, og Marx forfattet generalrådets «adresse» til Internasjonalens medlemmer ved utbruddet av den tysk-franske krig i 1870 og «Om borgerkrigen i Frankrike» i 1871.8 Det siste skulle bli en klassisk analyse av Pariserkommunens vekst og fall.

Arbeiderorganiseringen vokste i takt med kapitalismens utbredelse. Den kapitalistiske økonomien fikk en veldig vekst fra 1870-tallet, ikke minst i Tyskland etter Bismarcks samling av de tyske statene. Industrialiseringen av Tyskland skjedde i voldsom fart. Og mens Pariserkommunens erfaringer kunne ses som bekreftelse på Marx’ teori om revolusjonen og nødvendigheten av arbeiderklassens herredømme gjennom statens erobring, kunne kapitalismens utvikling ses som bekreftelse på teorien om kapitalens ekspansjon og industrialiseringen som støtte til tesen om kapitalismen som skaper av sine egne banemenn.

Slik ble det også tolket. Politiske organisasjoner og partier som vokste fram, hadde mange tilhengere av det som etter hvert skulle kalles marxismen. I Tyskland fikk retningen sterk innflytelse i det sosialdemokratiske partiet fra 1870/80-årene. At dette partiet kalte seg sosialdemokratisk, hang sammen med synspunktene til stifteren Ferdinand Lassalle som i opposisjon til Marx på 1860-tallet hevdet at veien til sosialisme gikk gjennom utvidelse av demokratiet innenfor det kapitalistiske systemet. Denne posisjonen vek imidlertid plass for en mer revolusjonær retning under ledelse av August Bebel og Karl Kautsky, og det tyske sosialdemokratiet ble et sentrum for utviklingen av marxismen. Men partiet beholdt betegnelsen sosialdemokrati i partinavnet, og denne betegnelsen ble også den vanlige for en rekke arbeiderpartier som vokste fram i denne tida. Særlig kjent er betegnelsen fra det russiske sosialdemokratiske partiet, som senere skulle lede an i den russiske revolusjon under ledelse av Lenin. At partiene fikk en slik betegnelse er en dobbelt historisk ironi, siden Marx og Engels hadde markert seg mot en slik begrepsbruk, og nettopp hadde lagt vekt på at de var kommunister og ikke sosialdemokrater.⁹

Kapitalismens utvikling og erfaringene fra arbeiderklassens kamper kunne imidler-tid også bli tolket på en annen måte enn i tråd med Marx og Engels. Den økonomiske veksten fra 1870-tallet ga arbeiderne gode forhandlingskort og de framvoksende fagforeningene framgang. I tillegg til lønnsvekst og bedrede arbeidsbetingelser gjennom forhandlinger, opplevde mange økt sosial trygghet ved sosiale hjelpetiltak og paternalistisk personalpolitikk i de store industribedriftene. Arbeiderproblemet, faren for sosial og politisk uro, ble møtt med velferdskapitalistiske mottiltak på bedriftsnivå, både i USA og Europa. Og i Europa ble Bismarcks sosialpolitikk ledende i en ny type statspaternalistiske integrasjonsforsøk. Dette sto i motsetning til utarming- eller elendighetstesen til Marx og ga grobunn for troen på store forbedringer innen kapitalismen. I Europa, og ikke minst i Tyskland, ga den generelle økonomiske utviklingen dessuten på ingen måte inntrykk av kapitalismens sammenbrudd. Tvert om, den kunne tolkes som uttrykk for at kapitalen hadde lært og hanskes med sine utfordringer. Og det styrket ytterligere troen på reformer innenfor kapitalismen.

I det tyske sosialdemokratiet fikk da også en slik tenkning igjen vind i seilene. Erfurtprogrammet av 1891 la vekt på kamp for sosiale reformer, løsninger på dagsaktuelle problemer og generelle mål om demokratisering. På det ideologiske plan ble denne politikken særlig fremmet av Eduard Bernstein. Han tok opp tråden fra Lasalle og ble på slutten av 1800-tallet den fremste anfører av det marxistene karakteriserte som teoretisk revisjonisme. Bernstein gikk eksplisitt mot teoriene til Marx, punkt for punkt. I tillegg til imøtegåelse av tesen om kapitalismens sammenbrudd og arbeidernes utarming, kritiserte han både tesene om økende proletarisering, polarisering mellom klassene og homogenisering av arbeiderklassen. Ved siden av vekst i arbeider-klassen viste samfunnsutviklingen både en økt andel av frie bønder og ikke minst en voksende mengde funksjonærer og det vi i dag ville kalle middelklasseyrker, hevdet han. Og i arbeiderklassen var det store forskjeller mellom anerkjente fagarbeidere og utøvere av enkle rutinejobber. Dessuten var Bernstein helt uenig med Marx i synet på staten og demokratisk innflytelse. Deltakelse i demokratiske ordninger ga mulighet for påvirkning av statlig politikk for velferd og sosial utjevning, mente han. Samtidig ga styrking av staten et rettslig forsvar for arbeidernes sosiale trygghet.

Det er ikke vanskelig å gi Bernstein rett i hans påpekninger av kapitalismens utvikling når det gjaldt dens evne til å suge opp opposisjon og motstand gjennom sosiale forbedringer og når det gjaldt nye trekk ved sosial differensiering og klassereforhold. Framveksten av et voksende sjikt funksjonærer og middelklasseyrker er et særlig viktig trekk ved de kapitalistiske klasse-relasjonene som Marx ikke forutså. Kanskje fordi dette trekket nettopp var et resultat av kapitalismens organisering, som han heller ikke så utsiktene av. Det er heller ikke tvil om at Bernstein fikk rett i sine påstander om at arbeiderklassen kunne oppnå store forbedringer innen kapitalismen gjennom demokratisk organisering og statlig politikk. Og det er derfor ikke overraskende at nettopp Bernstein og ikke Marx skulle bli teoretisk anfører for det sosialdemokratiet som skulle bli den seirende part i kampen mellom ulike strømninger i den internasjonale arbeiderbevegelsen i det 20. århundre. I alle fall i Vest-Europa.

Men det var altså en strid om hvilken retning man skulle ta. Mens den historiske utviklingen rundt århundreskiftet pekte mot økonomisk vekst og sosial integrasjon og ikke minst årene før andre verdenskrig ble opplevd som en tid der fred og framskritt var trygt forankret på den historiske moderniseringens skinner, skapte den «store katastrofen» med første verdenskrig en helt ny situasjon. De revolusjonære strømningene, som absolutt ikke hadde ligget i dvale i årene med vekst og politisk klassefred, fikk en ny oppblomstring. Bolsjevikene tok ledelsen over revolusjonen i Russland, og kamp mot krig og dyrtid politiserte deler av den europeiske arbeiderbevegelsen i radikal retning. I Norge fikk de revolusjonære lederne kontroll over Arbeiderpartiets ledelse, og i Tyskland utviklet det seg en revolusjonær situasjon etter krigens avslutning. Konfrontasjonen mellom revolusjonære marxister og revisjonistiske reformister ble stadig skarpere. Bolsjevikene endret partiets navn til Russlands kommunistiske parti og Den 2. internasjonale, som hadde avgått ved døden ved krigens utbrudd, ble erstattet med etableringen av Den 3. kommunistiske internasjonale, Komintern.

Det ble imidlertid ingen revolusjon i Tyskland, og konfrontasjonene mellom ulike strømninger i de europeiske arbeiderpartier førte til splittelser og etablering av egne partier for sosialdemokrater og kommunister. Så også i Norge. Den russiske revolusjonen måtte klare seg på egenhånd, og det halsbrekkende prosjektet med revolusjonær sosialisme i ett land ble kun et fyrtårn for svekkede kommunistpartier i vest.

De sosialdemokratiske partiene derimot ble litt etter litt, i land etter land, statsbærende for den organiserte kapitalismen. I Skandinavia skulle det sosialdemokratiske paradigmet, som Sejersted poengterer, bli hegemonisk for samfunnsutviklingen som helhet.

Noter:

1. Introdusert av Gøsta Esping-Andersen i The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990.
2. Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre, Oslo: Pax forlag, 2005.
3. Ibid., s. 11–12
4. Denne utviklingen har også blitt framstilt som en overgang fra det liberale til det organiserte moderne av Peter Wagner 1994 i A Sociology of Modernity. Liberty and Dicipline, London: Routledge, 1994. Begrepet modernitet kan i så henseende vise seg fruktbart, også for analyser av modernitetens historisk-institusjonelle kjennetegn. Men i en drøfting om arbeiderklassens integrasjon synes kapitalismebegrepet mer nærliggende. Utvikling fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme er naturligvis også en kjent og fortsatt relevant begrepsfesting av dette. En breiere begrepshistorie må utgå i denne korte framstillingen.
5. Karl Polanyi, The Great Transformation. The political and economic origins of our time, Boston. Beacon Press, 1944. I norsk oversettelse: Den liberale utopi, Oslo: Res Publica, 2012.
6. Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Rødt!, 2. utgave, 2008
7. Grunnlaget for det følgende er en generell allmennkunnskap etter lesning av diverse litteratur om emnet. Av leksikalske framstillinger om temaene synes jeg fortsatt Trond Hegna og Jacob Friis sine utlegninger i Arbeidernes leksikon er særlig gode. Med deres framstilling fra tidlig 1930-tall kommer vi også nærmere den historiske scenen teoriene og bevegelsene utviklet seg i. Arbeidernes leksikon, forkortet utgave i tre bind, Oslo: Pax forlag, 1974
8. Se f.eks. Marx/Engels, Udvalgte skrifter, bind 1, København: Forlaget Tiden, 4. oplag, 1978
9. Les f.eks. Tron Hegna om «sosialdemokratiet» i Arbeidernes leksikon, bind 3, Oslo: Pax, 1974, s. 1008

Heismontørenes fagforening er kjent for å stå sammen, og vinne.

Forfatteren deler erfaringer, spesielt om arbeid i klubbene.

Markus Hansen er heismontør hos Otis, leder av Heismontørenes fagforening og sentralstyremedlem i Rødt..

Organiseringsgraden av arbeidsfolk i Norge går nedover, sikkert også i store deler av Europa. LO øker i antall medlemmer, men når det gjelder i forhold til antall sysselsatte, går organiseringsgraden ned. Det betyr at man mister makt -makt på arbeidsplassene og ved forhandlingsbordet. Høy organisasjonsgrad er selve ryggraden til en sterk fagforening. Organisering er også et viktig våpen for å hindre sosial dumping.

Etter mine snart 10 år i arbeidslivet, alle i heisbransjen, er det et par ting jeg kan nevne når det gjelder organisering. Mine betraktninger er først og fremst inntrykk jeg har derfra.

Stedet på hver bedrift hvor arbeidsfolk møtes i hverdagen, er i klubbene. Klubbene er grunnpilaren i et organisert arbeidsliv. Sterke klubber er steder hvor organisasjons-graden er høy og det gjerne er opp mot 100  % oppmøte på medlemsmøtene/ klubbmøter. Er det noen som ikke dukker opp på møte, kan man gjerne dra og hente personen med mindre man har gyldig forfall til å ikke delta. Strengt? Ja, men uten den disiplinen vil heller ikke en klubb kunne betegne seg som sterk. Alle må med, og alle stemmer må bli hørt. Uenighet og diskusjon er bra på møter, det fører igjen til gode debatter, som igjen kan virke underholdende for de yngste medlemmene. Klubber bør være landsdekkende klubber, en felles klubb for hele landet. Det betyr at alle som jobber i samme bedrift, har samme klubbledelse og samme avtaler. På denne måten blir det ingen konkurranse mellom avdelingene, og en bedriftsledelse får ikke satt avdelingene opp mot hverandre. Alle vet at bedriftsledelsen er eksperter på akkurat dette. «De jobber raskere enn dere, dere må jobbe raskere». En landsdekkende klubb vil alltid opptre enhetlig.

Stort sett alle heisbedriftene er landsdekkende. Det samme er fagforeningen vår, Heismontørenes Fagforening. Det finnes også bare en fagforening man kan være medlem av, ingen konkurrenter oss imellom når det gjelder organiseringssted. Klubben på heisbedriften min, Otis, kalles Otisklubben. Der er alle montørene organisert, kun heismontører. Formenn og andre merkantilt ansatte er organisert andre steder enn hos Heismontørenes Fagforening. Klubbmøter hvor vi kaller inn alle lokalt, for eksempel i Oslo, har vi så ofte det er behov for det. Alltid er det saker man kan diskutere og drøfte med medlemmene på et møte. En gang i året avholder man årsmøte, da kalles alle medlemmer i hele landet inn til et sentralt sted. Der behandler vi valg og innkomne saker. Vi, som sikkert mange andre bransjer, er preget av konflikter på jobben. Konflikter og lønnsforhandlinger er vel det som går igjen av saker på medlemsmøter og årsmøte. Bedriften har som alle vet, noe som heter styringsrett over bedriften. Den retten er noe vi elsker å utfordre. Vi skal også være med å bestemme. Og det sier seg selv at det da blir konflikter. Ingen er interessert i konflikter, men hvis man ikke har medbestemmelsesrett på jobben og står opp for det man mener, kan man like godt legge ned både klubb og fagforening.

De nystartede, lærlingene i bedriften, blir selvfølgelig vervet på dag nummer 1. «There is no alternative». Det er en sterk holdning hos oss at man er bevisst organisert, man vet at vi hadde ikke hatt det slik som vi har det, hvis ikke man hadde organisert seg. Alle skal organiseres, eller så kan man finne en annen bransje å jobbe i. Det er like vanlig å signere innmeldingsblanketten som det er å signere arbeidsavtalen på bedriften.

Ved uenighet og eksempelvis ved avstemninger blir man som klubb enig om et vedtak man følger. Man kan godt være uenig i vedtaket, men når man som klubb sammen har bestemt noe, så følger man vedtaket. Det viktigste er at alle får muligheten til å si sin mening, og at alle saker er godt gjennomdrøftet.

Klubben kan gjerne oppfattes som ens familie. Familien er de som passer på deg, og det er de du går til om du lurer på noe eller har problemer på arbeidsplassen. Her er det litt spesielle ved sterke klubber, lojaliteten ligger hos klubben. Ikke hos bedriften. Bedriften betaler deg lønn for arbeidsdagen. Har man problemer med andre i bedriften, tar man det opp med klubben, gjerne på et klubbmøte hvis man tror det gjelder mange. Åpenhet er alpha omega. Dialogen med bedriften er det tillitsvalgt som skal ta seg av. Ingen skal gå bak ryggen til den personen.

På denne måten danner man tillitsforholdet mellom arbeidskollegaene og klubben, og samtidig underbygger man at man er som en stor familie – man passer på hverandre! Tilliten til hverandre og selve klubben blir gjenspeilet i åpenheten man har til hverandre når det eksempelvis gjelder lønn og andre frynsegoder. Man vet hva kollegaene sine tjener, og det er ingenting som er skjult. Hos heismontørene er det faktisk en paragraf i tariffavtalen som sier at personlige tillegg ikke er tillat. Det betyr igjen at alle tjener det samme, uansett hvor flink eller rask du er, gammel eller ung. Man er alle arbeidere, med samme lønn, kjøpt av arbeidsgiveren for 7,5 time/dagen. Arbeidstakerne må være bevisst organiserte. Gjennom kontinuerlig gjentagelser av viktigheten av å være organisert, også gjentatt på medlemsmøter; og at felleskapstanken skal alltid gå foran individstanken.

Det var noe veldig beundringsverdig som skjedde på Otis for noen år tilbake når det gjelder tillitsmannsapparatet. I en tid med flere konflikter hadde bedriften sett seg lei av bruken av tillitsmannstid av de tillitsvalgte. De ville få slutt på konfliktene, og deres løsning var å fortelle de tillitsvalgte, i brevs form, at de hadde brukt opp tillitsmannstiden. Tillitsmannstid kunne gjerne foregå på bedriften, men kun etter arbeidstid og ubetalt. I realiteten hadde bedriften lagt ned tillitsmannsfunksjonen. Det tok ikke lang tid før heismontørene på Otis fikk høre om brevet som var blitt sendt til de tillitsvalgte. Montørene kunne valgt å ikke reagere. De kunne akseptert at det ikke ble utført mer tillitsmannstid, og konfliktsnivået på bedriften hadde blitt dempet. De tillitsvalgte kunne egentlig gått fra vervene sine, og alle problemer hadde blitt skjøvet under teppet.

I stedet valgte heismontørene å reagere kraftig på bedriftens utspill. De ville ikke akseptere behandlingen av deres tillitsvalgte på denne måten. Så fort som dagen etter valgte alle montørene å nekte å dra på jobb og krevde en forklaring av bedriften – på hvorfor de hadde valgt å «avsette» montørenes talsperson. Stemningen var å ta og føle på da sjefen så alle som satt på ræva og nektet å jobbe. 1 minutt tok det før sjefen måtte trekke sine brev og fortelle at det var misforstått. Tillitsmennene kunne bruke så mye tid de bare ville! En seier for klubben, og ikke minst for de tillitsvalgte. De tillits-valgte visste ikke engang at det foregikk en aksjon. Når dine medlemmer reagerer på denne måten, blir man stolt av å være deres talsperson, selv om det vi gjorde var en alvorlig sak. Spesielt med tanke på fredsplikten som vi alle er bundet av. Slike aks1joner har vi mange av. Mange. Hvorfor gjør ikke bedriften grep, kan noen spørre? Ja, hvorfor gjør de ikke det? For eksempel å kvitte seg med brysomme tillitsvalgte. Bedriften vet at klubben er så sammensveisa at man ikke kan gå på enkeltpersoner, klubben er som en sterk blokk.

Det er klubbene som utgjør styrken til fagforeninga. Det er klubbene som kan utføre makt, fagforeninga har en mer samlende funksjon. Det handler ikke om hva du som medlem får av medlemskapet, men av hva du som medlem kan gjøre for medlemskapet. En av de viktigste måtene å hele tiden holde folk bevisste på felleskapet, er å prioritere skolering.

Skolering av medlemmene i foreningen er viktig. Den begynner allerede ved de første arbeidsdagene i heisfirmaet. Det skal sies at adgangen til heisfaget er på en måte veldig begrenset i og med at det sjelden kommer mer enn 20 personer i året inn i bransjen. Firmaene er veldig forsiktig med å ansette lærlinger, som er en av hovedgrunnene til den lave tilstrømningen av folk. Alle lærlinger i hele landet som starter i bedriftene, som har organiserte arbeidsfolk, starter på noe vi kaller heis-skolen. En skole som Heismontørenes Fagforening er tungt inne i. Nettopp av den grunn kan man være med å bidra med kunnskap inn i skolen for heismontører. Allerede første dag på jobb vil lærlingen bli organisert i fagforeningen. Man vet sikkert ikke hva man melder seg inn i – du veit bare at du skal melde deg inn. Sånn er det bare. I regi av foreningen blir alle ny-rekrutterte kurset i historie og ideologi. Gjerne en hel helg, minimum en gang i året. Her tar vi gjerne lærlingene med til fagforeningens kontor og forteller om hva vi gjør. På denne måten får man vite hvorfor man melder seg inn i et kollektiv og hva det vil si å stå sammen. Fellesskapstanken starter der. Kursene omhandler mye sammenligninger med svensk og tysk fagbevegelse. Fagarbeidere fra land som en gang var våre forbilder når det gjelder fagstolthet og organisering. Land som ble ødelagt og liberalisert av EU – hvor den tidligere stolte fagarbeideren nå er vasket bort.

Én samlende kamp vi har hatt over langt tid, er kampen om å bevare heisfaget som ett fag. Ikke å dele opp faget i stykker – «gleden med et helt stykke arbeid» som vi sier. Denne og mange andre kamper har bidratt til å øke forståelsen på hvorfor det er så viktig å slå ring om et fag. Være fagarbeider, og samtidig være stolt av det. For to år siden hadde vi en konflikt på Otis som truet med å legge ned bedriften og sparke alle – med mindre vi firte på lønns- og arbeidsvilkår. På grunn av aksjoner hadde bedriften lite inntjening, og sjappa gikk dårlig som vi sier. Sjefen sa det rett ut, at vi nå står i fare for å måtte legge ned. Arbeiderne ble selvfølgelig redde. Ingen vil miste jobben sin eller levebrødet sitt. Det er akkurat derfor det var viktig på den tiden å diskutere åpenlyst hva man skal gjøre og konsekvensene av dette. Hvis en bedrift ikke er i stand til å utbetale rettferdig lønn og gi gode arbeidsvilkår, så har ikke bedriften livets rett. Så der er kapitalismens vilkår. Gjennom diskusjoner ble redselen for konkurs møtt med solidaritet fra de andre heismontørene i andre bedrifter. Å beskytte faget er viktigere enn å beskytte en bedrift. På den måten tok man et oppgjør med trusselen fra bedriftseieren. Vi visste at foreningen ville ta vare på oss, uansett hva som ville skje. Vi var heller villige til å la bedriften gå konkurs enn å forringe våres lønns- og arbeidsvilkår. Hadde bedriften gått konkurs og vi stått uten jobb, hadde vi visst at andre heismontører hadde vært solidariske, og kjempet for oss uten jobb inn i deres bedrifter. Det er solidaritet det. Da sjefen ble konfrontert med at vi nektet å gå ned i lønn, ble han taus. Han hadde ikke sett en slik solidaritet med konkurrerende bedrifter før. Etter konfrontasjonen ble argumentet med at «dere må jobbe fortere eller så legger vi ned» aldri mer brukt. Sjefens bløff var gjennomskua.

Kanskje er det som skiller oss mest fra andre foreninger og organisasjoner, måten vi gjennom diskuterer alt. Vi går for eksempel aldri til streik om ikke hvert eneste medlem vet hva det skal streikes for. Man starter alle krav med medlemmene. Hvilke krav kan stilles, og hva føles rettferdig? Alt skal diskuteres og alle meninger er velkomne. Vi dyrker uenighet. For å få frem alle meninger kan det også være formålstjenlig at sentrale tillitsvalgte inntar på møter et standpunkt som er mye mer radikalt eller liberalt enn det de faktisk har. Kun for å få diskusjon og for å se om man er uenige. Heismontører elsker diskusjon, i hvert fall foran en potensiell konflikt. Diskutere hvilke midler man skal bruke. Hvilken strategi man skal bruke. Alt må diskuteres nedenifra og opp, gjerne i flere omganger. På denne måten vil alle føle seg inkludert, og ingen er glemt. Når «gulvet» er med i enhver konflikt, har man ingenting å frykte. Er medlemmene med, kan du som tillitsvalgt føle deg som konge.

Dessverre er mye av vår tankegang og filosofi kraftig kritisert av LO. Vi ødelegger arbeidslivet, sier de. Respekterer ikke avtalene sier de. Aldri får vi skryt for de gode avtalene vi har oppnådd eller kampene vi har tatt og vunnet. Når bedrifter og sjefer ikke respekterer avtaler, hvorfor skal vi gjøre det? Men vi vet, lovlig eller ulovlig, at det vi gjør føles rettferdig. Fredsplikten som står så klart i Hovedavtalen fungerer kun som en tvangstrøye for fagbevegelsen. Vi blir jo pasifisert av den, holdt i ro!

Jeg tror at kun igjennom en aktiv fagbevegelse, ikke minst av sterke klubber, vil man kunne gå foran som et godt eksempel som potensielle medlemmer vil se at i dette kollektivet har man lyst til å være medlem. Hvorfor være medlem av noe som ikke står opp for rettferdighet og kjemper medlemmenes kamp?

Som ellers i livet – forvent det uventede også i politikken. Jeremy Corbyns overraskende og knusende seier i kampen om ledervervet i Labour Party var mer enn man kunne drømme om for bare få måneder siden.

Shaun Doherty er mangeårig medlem av Socialist Workers Party i England. Han er lærer fra Islington i London, valgkretsen til Jeremy Corbyn. Artikkelen sto i Socialist Review, oktober 2015, http://socialistreview.org.uk/406/corbyn-triumph-and-challenge, og er oversatt av Mathias Bismo

Når jeg tenker på det lokale parlamentsmedlemmet jeg i mesteparten av de 40 årene jeg har undervist i Islington har sett komme syklende opp og ned Holloway Road, valgkretsens hovedåre, som har støttet enhver streik og enhver progressiv kampanje under solen, kunne jeg kunne jeg ikke forestilt meg det han nå har fått til.

Det jeg, og mange med meg, derimot kunne forutse, var at dersom han mot all formodning skulle vinne, så ville et rent helvete bryte løs.

John McDonnell, Corbyns venn og nå finansminister i skyggeregjeringen, har omtalt det som møtte dem den første uka, for en «tsunami» av motstand. På én måte bør omfanget av motstanden og hatet de har blitt møtt med, mottas som et kompliment. Angrepene har vært så giftige fordi høyresida, både innenfor og utenfor Labour Party, er skremt av det Corbyn og McDonnell representerer og det de som ledelse har potensial til å levere.

Hvor forfriskende var det ikke å høre Corbyn gi sin støtte de streikende ved Nasjonalgalleriet i talen sin til TUC-kongressen i september? Når gikk sist en Labour-leder ut med støtte til en streik? I oppkjøringen til ledervalget gikk til og med Daily Telegraph ut mot de konservative som mente en seier til Corbyn ville være en gave til dem og et fripass frem mot neste valg i 2020. Det motsatte, at de grunnleggende premissene bak det kapitalistiske samfunnet ville kunne bli lagt under lupen, kunne faktisk skje.

Omfang

Det er verdt å huske hvor stor seieren var. Corbyn fikk 251 417 (59,5 prosent) av stemmene, mot Andy Burnhams¹ 80 462 (19 prosent), Yvette Coopers² 71 928 (17 prosent) og Liz Kendalls³ 18 857 (4,5 prosent). Han vant blant alle de tre velgerkategoriene – 49,6 prosent av partimedlemmene, 83,8 prosent av registrerte støttespillere (de som betalte 3 pund for å delta) og 57,6 prosent av tilknyttede medlemmer (fagforeningsmedlemmer).

At han etter dette skulle bli angrepet fra høyre er ingen overraskelse. På sitt sedvanlige vis har ulvene i media forsøkt å rive ham fra hverandre, fra det trivielle – «Den øverste knappen hans var åpen» – til det ondskapsfulle – trusselen om militærkupp om han skulle bli statsminister. Men den virkelige trusselen ligger likevel i den liberale pressa og hans egne parlamentsmedlemmer, herunder medlemmer av hans egen skyggeregjering.

The Observer og The Guardian, de liberale medienes to flaggskip, har ført en uforsonlig kampanje mot Corbyn, og etter at han vant har de stadig spådd hans uunngåelige neder-lag. Denne fiendtligheten bidro ikke bare til å støte mange av deres lesere, men også noen av deres mest etablerte journalister. The Observer ble nødt til å trykke artikler av Edward Vulliamy og William Keegan som talte standpunktet deres avis og støttespilleren The Guardian hadde inntatt, midt imot.

For hva det er verdt, skriver Vulliamy, opplever jeg at vi sviktet både mange lesere og andre når vi ikke ønsket i hvert fall resultatets ånd, drevet frem av moralprinsipper om likhet, fred og rettferdighet, velkommen.

Keegan argumenterer for at innstramningspolitikken trenger en motstander som Corbyn, og peker på at den politikken han gikk til valg på, var overraskende fornuftig og moderat.

Begge reagerte på den holdningen som ble uttrykt av Jonathan Freedland, en sentral politisk skikkelse i The Guardian, dagen før: «Corbyn må representere hele Labour, ikke bare seg selv.» Sagt med andre ord må han bytte ut sin motstand mot innstramningspolitikken med den nyliberale konsensusen som predikes av de blairske kollegene som iverksatte den i første omgang. Og når han først er i gang, må han tilpasse seg etablissementets utdaterte kultur – nasjonalsang, dresser og The Andrew Marr show.

Å påstå at det er egoistisk og individualistisk når Corbyn står fast på de prinsippene han drev valgkamp på, tvinger frem spørsmål: Hvorfor skulle han stille i det hele tatt? Og hvorfor vant han med så stort flertall?

Corbyns motstandere i eget partiet lot seg heller ikke tøyle. Lord Falconer⁴ og Hilary Benn⁵ sa at de var klare til å støtte luftangrep mot Syria under visse betingelser også etter at Corbyn hadde gitt klart uttrykk for sin motstand mot dette. Sadiq Khan⁶, Labours ordførerkandidat i London, beskyldte både Corbyn og McDonnell for å bidra til å øke faren for terrorisme og antisemittiske angrep på grunn av deres syn på Midtøsten og Irland i Mail on Sunday. Chuka Umunna⁷ mante frem gatekampspøkelset dersom Corbyns lederskap skulle føre til en ny konservativ regjering. Charles Clarke⁸ og Roy Hattersley⁹ henfalt til rene personangrep gjennom å omtale Corbyn «karakterløs» og «et absurd redskap for de misfornøydes håp» og for å innta «et nøye tilgjort image».

Det er antakelige disse stemmene Freedland vil at Corbyn skal lytte til. Men her bommer han på det viktigste punktet. Corbyn ble valgt fordi han var annerledes. Han var ikke en av New Labour-klonene (den mest blairske kandidaten Liz Kendall fikk faktisk bare 4,5 prosent). Han ble valgt nettopp fordi han gikk mot innstramningspolitikken, Trident-programmet¹⁰ og å gjøre flyktninger til syndebukker og fordi han støttet nasjonalisering av jernbanen og omfordeling av rikdom. Det ville vært en fornærmelse mot alle dem som støttet ham, om han nå forkastet disse prinsippene sine.

En fornyet energi

Jeg håper han står støtt i denne stormen av beskyldninger. Han bør vite at jo flere kompromisser han går med på, jo mer vil fiendene hans se det som et svakhetstegn og komme med enda mer giftige angrep. Styrken hans ligger ikke i det parlamentariske Labour, der han ikke har politisk støtte fra mer enn 20 representanter, men fra de titusenene som støttet ham i lederkampen og som fikk en fornyet energi av kampanjen han drev over hele landet.

De 100 folkemøtene han deltok i gjennom lederkampen, begeistret et nytt sjikt av unge som var fremmedgjort av politikken slik den lenge har fremstått, og vekket tilbake engasjementet hos mange eldre sosialister som var blitt desillusjonerte av den nyliberale konsensusen. Seieren hans var en seier for et håp om at ting faktisk kan forandres. Den gjenspeilte den underliggende motstanden mot innstramningspolitikken i landet. Når jeg skriver dette, har mer enn 62.000 mennesker sluttet seg til Labour etter at Corbyn ble valgt. En firedel av dem er tidligere medlemmer som har meldt seg inn på nytt – trolig etter år med desillusjon over New Labours kriger og privatisering.

Resultatet 12. september skjedde samtidig med et annet uttrykk for håp og menneskelighet. Titusener gikk ut i gatene i London og andre byer til støtte for flyktninger, som en del av en bølge i Europa der vanlige mennesker som har blitt forferdet over situasjonen for de millionene som flykter fra krig og konflikter har engasjert seg.

At Corbyns første handling som leder for Labour var å tale til demonstrantene er nok et tegn på hvordan han har blitt en støttespiller for holdninger mot innstramningspolitikk, mot krig og mot rasisme.

Hva bør da være revolusjonære sosialisters svar på de pågående angrepene mot Corbyn og forsøkene på å undergrave ham? Skal vi rope «svik» mot alle kompromissene han vil bli tvunget til å inngå? Skal vi lage slagord mot den uunngåelige kapitulasjonen for reformistisk politikk? Eller skal vi bygge et bredest mulig forsvar for lederskapet hans og dermed gi ham den støtten han trenger til å iverksette den politikken han ble valgt på bakgrunn av og forsvare ham mot angrep fra høyresida?

Hvis vi velger det første alternativet, plasserer vi oss i en sekterisk ghetto der vi ikke fortjener at noen hører på hva vi har å si. Vi må heller samle oss for å forsvare ham mot angrepene fra høyre. Når vi forsvarer Corbyn, forsvarer vi samtidig prinsipper om motstand mot innstramningspolitikk, solidaritet med flyktninger, antirasisme og krigsmotstand, som jo er i kjernen av politikken vår.

Hvis angrepene lykkes og lederskapet hans blir undergravd, hvem vil tjene på det? Én ting er helt sikkert – hvis Corbyn skulle falle, er det lite sannsynlig at den politiske stemningen ville endres til fordel for et revolusjonært perspektiv og langt mer sannsynlig at vi ville ende opp med demoralisering og nederlag.

Et forsvar

Initiativet fra Unite the Resistance¹¹ i form av et opprop, «Forsvar Jeremy Corbyns politikk mot innstramninger og hans demokratiske rett til å lede Labour,» er et viktig eksempel på den riktige tilnærmingen. Det er allerede signert av alle de sentrale fagforeningslederne. Dette er særlig viktig siden noen av de mest fremtredende fagforeningslederne var lunkne, og knapt nok det, til Corbyns beslutning om å utpeke John McDonnell som finansminister i skyggeregjeringen.

Oppropet viser ikke bare til at mange har blitt inspirert av budskapet i valgkampen hans, men også at han har et klart mandat til å implementere den politikken han fremmet. De som forsøker å undergrave ham, angriper demokratiet. Oppropet må fremmes på enhver arbeidsplass og i et hvert lokalsamfunn.

Corbyn har selv sagt at han vil skape en sosial bevegelse mot fattigdom, rasisme og krig. En virkelig massebevegelse vil ikke bare hjelpe ham med å iverksette politikken, men også beskytte ham fra angrep fra høyre-sida. Men det er viktig å være klar over hva denne bevegelsen handler om. Den handler om å støtte alle kampanjer mot innstramningspolitikk, å støtte mobilisering i solidaritet med verdens flyktninger, å støtte streiker og alle former for arbeidermotstand, å støtte alle aksjoner mot nedskjæringer lokalt og nasjonalt, å støtte nasjonalisering av jernbanen, å forsvare et offentlig helsetilbud, å vise motstand mot krig og atomspredning – enten det gjelder luftangrep mot Syria eller fornyelse av Trident-programmet.

Det er rundt disse prinsippene et forsvar for Corbyn kan bygges og kampen mot Toryenes innstramningsagenda kan videre-føres. Én ting er helt sikkert – hvis han lener seg på det parlamentariske Labour Party, er skjebnen hans beseglet. Høyresida legger allerede planer for hans avgang.

Hvis den energien bevegelsen rundt Corbyn har skapt blir kastet bort på interne kamper i Labour Party alene, vil momentet forsvinne. Det er kamper som haster allerede nå – Toryene vil ikke vente til 2020 med å implementere ytterligere innstramninger, og vi kan ikke vente til da med å slåss mot dem.

Betyr forsvar av Corbyn at vi bør legge vekk all kritikk? Selvsagt ikke. Corbyn vil innta standpunkter vi ikke liker. En mangfoldig agenda er vel og bra og en bred bevegelse høres mer tiltalende ut enn en smal, men er det virkelig en god idé å ta med folk som Chuka Umunna, som vil benytte posisjonen sin til å undergrave Corbyn ved enhver anledning, i skygge-regjeringen?

I Labour List skisserer Luke Akehurst¹² de innrømmelsene i forsvars- og utenrikspolitikken som Corbyn kanskje allerede har gjort overfor noen av medlemmene i skyggeregjeringene, og han skisserer også måter han kan styrtes på i fremtiden. Bare 20 prosent av Labours parlamentsmedlemmer trengs for å utfordre ledervervet. Mange ser tiden an og planlegger for det beste tidspunktet for angrep. Corbyn vil også stå overfor en rekke dilemmaer på partilandsmøtet.

Vi må heller ikke se bort fra de mer generelle argumentene om den britiske statens natur og den parlamentariske veien til sosialismen.

Jeg er sikker på at Jeremy er godt kjent med det den avdøde marxistiske politiske kommentatoren Ralph Miliband skrev og er kjent med hvordan en parlamentarisk strategi vil tøyle ham. I etterordet til sitt store verk, Parliamentary Socialism, skrev Miliband at venstreparlamentatikere er bundet av institusjonen i seg selv og av Labour-etablissementets konservatisme. Han uttrykte dette ganske klart:

Dette betyr at Labour Party ikke vil bli omgjort til et parti som virkelig bryr seg med sosialistisk endring.

Bevegelsen

Dette er viktige argumenter for oss, som må formidles på en tålmodig og kameratslig måte. Men de av oss som står i den revolusjonære tradisjonen, må være så ærlige og selvbevisste at vi erkjenner at det er en venstrereformistisk politiker som har stilt opp i valget til leder for Labour party og som har tent en gnist og skapt entusiasme for politisk endring blant tusenvis av mennesker, unge som gamle.

Hvis vi skal ha rett til å forme denne bevegelsen, må vi være en del av den.

Oppropet fra Unite the Resistance er én måte vi kan ta opp kampen mot fienden på. Overalt hvor vi er, må vi samle underskrifter og støtte for de standpunktene det argumenterer for.

Vi kan forsvare Corbyns ledelse som en del av kampen for å bygge massebevegelsen vi trenger dersom vi virkelig skal kunne ta opp kampen mot Toryene.

Fagforeningsdemonstrasjonen i forbindelse med Tory-konferansen 4. oktober i Manchester er den første anledningen til å tenne flammen, og jo større og mer militant den blir, jo mer vil de føle varmen.¹³

Noter:

1. Kulturminister 2008-09, helseminister 2009–10, nå innenriksminister i skyggeregjeringen.
2. Likestillingsminister, utenriksminister og innenriksminister i Ed Milibands skyggeregjering.
3. Omsorgsminister i Ed Milibands skyggeregjering, favoritten til Tony Blairs nærmeste krets.
4. Hadde flere ministerposter under Tony Blair, Blairs første utnevnte lord.
5. Utviklingsminister 2003–07, miljøvernminister 2007–10, nå utenriksminister i skyggeregjeringen.
6. Kommunalminister 2008-09, samferdselsminister 2009–10, ordførerkandidat i London med Corbyns støtte.
7. Næringsminister i Ed Milibands skyggeregjering 2011–15, nær støttespiller for Liz Kendall.
8. Utdanningsminister 2002–04, innenriksminister 2004–06, tapte valget i 2010.
9. En rekke ministerposter 1968-92, nestleder 1983–92, moderat venstrekritiker av Blair.
10. Storbritannias atomvåpenprogram.
11. En løst organisert venstreopposisjon i fagbevegelsen
12. Lokalpolitiker i London og høyresideideolog i Labour.
13. Om lag 60 000 personer møtte opp, og det gikk stort sett fredelig for seg.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? Dette er del to av artikkelen der vi ser på årene etter andre verdenskrig. Del en kan du lese her.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Den «norske» modellen

Det nære sambandet mellom Nygaardsvolds regjering og LO la, sammen med den første Hovedavtalen og Arbeidstvistloven, grunnlaget for et nytt forhold mellom staten, lovgivinga og organisasjonene, eller for det som i dag kalles den «norske» modellen. Modellen var grunnleggende basert på at den organiserte arbeiderbevegelsen hadde gjenvinni en organisatorisk og politisk styrke som fikk Arbeidsgiverforeninga til å inngå et nytt stort klassekompromiss med den, og dro de borgerlige partia med seg på kompromisset. Etter andre verdenskrig sto arbeiderbevegelsen enda sterkere, i Norge som i store deler av verden. Det viste seg da Arbeiderpartiet ved valget høsten 1945 for første gang fikk flertall aleine i Stortinget med 76 av 150 representanter, og Kommunistpartiet kom inn igjen med hele 11 representanter. Gjennom krise og massearbeidsløshet, fascisme og krig, hadde kapitalismen spelt fallitt, og i fagbevegelsen var stemninga for sosialisme så sterk at både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet følte at de i hvert fall måtte late som om de ville samle seg til ett parti som i fellesskap skulle gjennomføre sosialismen.

Også arbeidsgiverne og de borgerlige partia var klare over stillinga, så klare at for å unngå at arbeiderbevegelsen brukte styrken sin til en rask endring av grunn-leggende samfunnsforhold, så de det som nødvendig å strekke seg enda lenger i klassekompromisset enn før krigen. Dette kom til uttrykk i at samtlige partier skreiv under på det såkalte Fellesprogrammet som under tittelen «Arbeid for alle» blei lagt til grunn for gjenreisinga av landet, og som i høy grad følgte det programmet for overgang til sosialisme som under krigen var utarbeida under krigen av ledende LO- og Arbeiderpartifolk i eksil (Framtidens Norge eller Blåboka som det også blei kalt).

Fellesprogrammet starta med å slå fast at ingen arbeidsledighet lenger måtte tåles, og at fra nå av skulle alt lønnsarbeid lønnes ved tariffmessige overenskomster. Nødsarbeid ved ledighet skulle ikke lenger underbetales (for eksempel ved «arbeid for trygd»), og ingen arbeidsgiver skulle lenger kunne motsette seg fagorganisering og tariffavtale. Oppgaven for all økonomisk virksomhet skulle ikke lenger være å produsere høyest mulig privat profitt, men å skape arbeid for alle og økt produksjon, så en gjennom rettferdig fordeling av resultatene kunne gi alle gode kår, som det hette på gerhardsensk. Måla skulle nås ved det som blei kalt ei ny demokratisk forfatning for næringslivet. Et nytt økonomisk samordningsråd av represen-tanter for staten, næringsliv- og arbeiderorganisasjonene skulle styre hele det økonomiske livet, også det private, ut fra samfunnsmessige omsyn og ikke lenger rein profittinteresse. Samme trepartsrepresentasjon skulle lede tilsvarende bransjeråd med den oppgaven å sørge for at hver bransje utvikla seg i samsvar med den sentrale samordninga. Nederst i den nye planøkonomiske forfatningspyramiden skulle det ved hver enkelt bedrift opprettes såkalt rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere. At produksjonsutvalga ut fra den opprinnelige planen skulle få av-gjørende myndighet og dermed oppheva styringsretten, var det eneste arbeidsgiverne og de borgerlige partia ikke ville være med på. Arbeiderbevegelsen så heller ingen grunn til å tvinge det gjennom og dermed skape unødig strid. Den hadde makta likevel og kunne ta tida til hjelp. Ei streng pris- og mengderegulering blei gjennomført ved hjelp av en ny prislov, kalt Lex Thagaard etter prisdirektør Wilhelm Thagaard fra den statsintervensjonistiske fløya i Venstre.

Med denne demokratisk-planøkonomiske forfatninga mente Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Kommunistpartiet at det ikke var nødvendig å gå til øyeblikkelig sosialisering av tungindustrien og andre nøkkelsektorer som bankvesenet for å nå målet og dermed skjerpe klassekonfliktene i samfunnet. Forfatninga blei i stedet framstilt som ei overgangsordning i retning av sosialisme som gradvis ville vinne fram fredelig fram i kraft arbeiderbevegelsens nye styrke. Det kan sjølsagt diskuteres om dette var en mulig vei til sosialismen, men det var slik det var ment av mange, og slik det blei presentert av andre, særlig overfor organiserte arbeidere som lot til å være sterkere innstilt på å være med på å skape et nytt og bedre samfunn enn noen gang før. Det som dermed skilte klassekompromisset i den første etterkrigstida fra 1935-kompromisset, var at det ikke blei presentert som et opplegg for i første omgang å bringe nytt liv i og redde den kapitalistiske økonomien med dens styringsrett for kapitaleierne, men som ei overgangsordning til sosialisme.

Et av de viktigste bidraga fra arbeidersida i det nye klassekompromisset var å gi avkall på arbeidskamp og dermed risikere å undergrave produksjonen, valutainntektene og egen regjeringsmakt. Den gikk med på at alle tvister som LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga ikke blei enige om ved lønnsoppgjøra, automatisk skulle gå til tvungen lønnsnemnd, det vil si ei ordning med permanent tvungen lønnsnemnd som blei stående i fire år fram til 1949 og fortsatte i modifisert utgave i ytterligere tre år, til 1952. Motytelsen fra arbeidsgiverne var å gå med på utbyttestopp. For ikke å rippe opp i motsetninger som angivelig var overvinni, blei historia om klassekampene fram til andre verdenskrig nesten helt kutta ut av skoleringsopplegga i fagbevegelsen, og tidligere klasseinstitusjoner blei omdanna til allmenne folkelige institusjoner. Folkets Hus blei til samfunnshus, og arbeideridretten slått sammen med det borgerlige idrettsforbundet.

Trass i at det ikke blei noe av partisamlinga i arbeiderbevegelsen, støtta også Kommunistpartiet den økonomiske gjenreisningspolitikken til Arbeiderpartiregjeringa, inkludert den permanente tvungne lønnsnemnda fram til 1947–48. NKP-ledelsen motarbeida aktivt ulovlige streiker som var leda av medlemmer i partiet.

Fra omkring 1948 blei det planøkonomiske etterkrigsprogrammet ikke lenger, heller ikke i Arbeiderpartiet, sett på som et program for overgang til sosialisme. Det gikk over til å bli det midlertidige tiltaket for gjenreisningsperioden som de borgerlige partia hele tida hadde satsa på at det skulle være. Skiftet hadde en hovedgrunn i utbruddet av og forsterkinga av den kalde krigen mellom de to hovedallierte i nedkjempinga av Hitler-Tyskland, Sovjetunionen på den ene sida og USA og Storbritannia på den andre. Som ledd i den kalde krigen tilbydde USA i 1947 ruinerte vest-europeiske land dollarhelp til gjenoppbygginga under navnet Marshall-hjelp. Tilbudet var sam-tidig et tiltak for å sikre avsetninga for den enorme produksjonskapasiteten som nord-amerikansk industri hadde bygd opp som leverandør til en verdenskrig som raserte industrien og infrastrukturen i andre verdensdeler, og dermed redde egen økonomi fra et kjempekrakk. Som vilkår for å få hjelp satte USA at mottakerlanda måtte gi avkall på kontrollen med utenrikshandelen. Det var det samme som å gi avkall på alle planer om å gå over til en sosialistisk økonomi som sto så sterkt i hele Vest-Europa i den første etterkrigstida. USA var med andre ord ute etter også å sikre gjenoppbygginga av en internasjonal kapitalistisk markeds-økonomi, under deres ledelse. Dette kom til utrykk i dannelsen av samarbeidsorganisasjonen OEEC for alle mottakerland (seinere utvida til OECD), som et instrument for gjenreisning av den «frie» markedsøkonomien i alle landa.

Norge mangla valuta, men Arbeiderpartiregjeringa nølte likevel før den bestemte seg for å ta imot Marshall-hjelp, særlig regjeringas ledende «real»- eller planøkonom, statsråd Erik Brofoss i Finansdepartementet og fra årsskiftet 1947–48 i Handelsdepartementet. Nølinga skyldtes bevissthet om at å si ja takk ville bety å legge planøkonomien og sosialismen på hylla. Skjerpinga av den kalde krigen fikk regjeringa til å bestemme seg for å takke ja ut fra frykt for Sovjetunionen og vilje til å ofre sosialismen for å oppnå nasjonal enhet i forsvaret av landets sikker-het og uavhengighet. Året etter, i 1949, sørga Arbeiderpartiet også for, nesten uten offentlig debatt, å melde landet inn i den vestlige militæralliansen NATO.

Dermed kunne borgerlige politikere, blant andre en ung Kåre Willoch, puste letta ut over at kapitalismen var sikra i Norge.

Klassekompromisset fra 1945 gikk tilbake til å være basert på opprettholdelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og styringsretten i produksjonen, og i 1952 blei det økonomiske samordningsrådet, den permanente tvungne lønnsnemda og planene om en pris- og rasjonaliseringslov lagt ned. I denne utgaven hadde kompromisset en solid basis i den lange og sterke kapitalistiske oppgangen som var basert på gjenreisning av en krigsrasert verden, et stramt arbeidsmarked og en sterk forhandlingsposisjon både for fagbevegelsen og de enkelte arbeiderne, som arbeidsgiverne konkurrerte om å skaffe seg ved å overby hverandre med gode lønns- og arbeidstilbud. Klassekompromisset tok nå form av et nært og intimt samarbeid mellom staten og toppene i LO og N.A.F. om å dempe lønnsveksten, så den, med oppgivelsen av den strenge prisreguleringa, ikke skulle føre til for stor prisstigning og svekka konkurranseevne. Lønningene blei holdt nede ved hjelp av «organisasjonsmessige» virkemidler som samordna lønnsoppgjør, det nye tekniske beregningsutvalget fra tidlig på 1960-tallet og kopling av ulike forbund for å sikre flertall for anbefalte forslag i uravstemningene. I en del tilfelle greip regjeringa inn med tvungen lønnsnemnd. Dempinga av lønnsutviklinga blei kompensert med ei rekke sosialreformer, særlig arbeidstidsforkortelser, både ved lov og i tariffavtalene. Slik var oppbygginga av velferdsstaten basert på en sterk stilling for arbeiderne og på det fortsatte klassekompromisset.

Etter hvert og særlig på slutten av 1960-tallet var det sentrale toppsamarbeidet i de sentrale landsomfattende lønnsoppgjøra ikke tilstrekkelig til å holde lønningene nede på det som blei ansett som et forsvarlig nivå. Konkurransen mellom arbeidsgiverne førte til ei sterkt økende utariffert lønnsglidning. Samtidig økte misnøyen blant arbeiderne i forbund som ikke hadde lokale lønnsforhandlinger, og som kopling og samordning hadde parkert langt etter i lønnsutviklinga, særlig i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. I 1970 eksploderte misnøyen i flere vellykka ulovlige streiker på tvers av det toppstyrte lønnsoppgjøret, aller først på sveiseutstyrsfabrikken NORGAS i Oslo og på smelteverket i Sauda.

Situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll for trepartssamarbeidet på toppen, og den borgerlige koalisjonsregjeringa Per Borten, som samarbeida like godt med LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga som Arbeiderpartiregjeringene hadde gjort, satte ned et utvalg leda av seinere Norges Bank-sjef Hermod Skånland, til å legge fram forslag til tiltak. I 1973 foreslo dette såkalte Skånlandutvalget å erstatte de frie tariffoppgjøra mellom partene med et nytt statlig inntektsråd bestående av representanter for organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Rådet skulle fastsette lønnsutviklinga fra år til år. Skånland-utvalget foreslo altså overgang fra det vi kan kalle et korporativt samarbeid basert på organisasjonene, til en statsintegrert korporativisme som grensa til Mussolinis fascisme. LO ved lederen Tor Aspengren var i første omgang også positiv til forslaget. Men det vekte så stor motstand og protest i store deler av fagbevegelsen at han måtte trekke støtten, og hele forslaget blei lagt bort.

Etter braknederlaget i folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 og i stortingsvalget året etter, fant Brattelis andre Arbeiderparti-regjering, i samråd med LO-ledelsen, det i stedet nødvendig å kjøpe tilbake den tapte tilliten i sine tradisjonelle velgergrupper blant arbeiderne. I 1974 slapp de fri et forbundsvist oppgjør som ga høye lønnstillegg, og i åra som følgte gjennomførte de store sosialreformer som Arbeidsmiljøloven og sjukelønnsordninga. Samtidig hangla det tradisjonelle klassekompromisset videre med demping av lønnsutviklinga gjennom skattelettende Kleppepakker (etter finansminister Per Kleppe) i 1976 og 1977. I 1978 stramma det seg til igjen med inngrep fra Arbeiderparti-regjeringa Odvar Nordli med tvungen lønnsnemnd i 1978, og med lov om 16 måneders lønnsstopp september samme år til 1. januar 1980, en lov som i sin tur blei følgt opp av tiltak for å begrense de lokale lønnsforhandlingene og deres betydning i forbund som hadde tilkjempa seg retten til slike forhandlinger.

Tilbake til klassekampen

Behovet for å begrense den lokale lønnsutviklinga var fortsatt til stede fordi Norge ennå ikke var ramma av den nye internasjonale kapitalistiske krisa og massearbeidsledigheten som oppsto da OPEC skrudde oljeprisene i været i 1973. Regjeringene og arbeidsgiverne svarte på den akutte kostnadskrisa de økte oljeprisene utløste, med økonomisk innstramming og angrep på de rettighetene og lønns- og arbeidsvilkåra som fagbevegelsen hadde oppnådd under den lange gjenreisningsoppgangen med stramt arbeidsmarked etter krigen i 1945. Dette var starten på avviklinga av det klasse-samarbeidet og klassekompromisset som arbeidsgiverne hadde følt seg tvinga til å inngå over det meste av Vest-Europa og dels i USA i etterkrigstida. Den klassekampen som arbeidsgiverne starta, ofte uten at fagbevegelsen skjønte det, har i dag, 40 år seinere, endt i større ulikheter enn noen gang sia 1800-tallet, i ei hengemyr av økonomisk depresjon og en arbeidsledighet på det internasjonale arbeidsmarkedet på 300 millioner mennesker på mer eller mindre desperat jakt over landegrensene etter arbeid og inntekt, foruten en fagbevegelse som i de fleste land ligger med brekt rygg og ikke er i stand til å mobilisere den motstanden mot barbari og krig som bare den kunne.

At Norge fra starten blei hengende etter i denne utviklinga, skyldtes at landet omkring oljekrisa i 1973 sjøl blei et oljeproduserende land med de stimulerende ringvirkninger det hadde for hele økonomien og arbeidsmarkedet. Og det hadde sammenheng med at Arbeiderpartiet og dets regjeringer ennå var styrt av folk som hadde bakgrunn i vanlig arbeidsliv tilbake til mellomkrigstida og ikke umiddelbart var villig til å bruke arbeidsløshet som økonomisk-politisk virkemiddel til å undergrave fagbevegelsen og dermed grunnlaget for klassekompromisset i etterkrigstida, slik regjeringene og arbeidsgiverne i de fleste lignende land begynte å gjøre. Den nye regjeringa Bratteli førte derimot fra 1973 en aktiv motkonjunkturpolitikk som styrka et fortsatt stramt arbeidsmarked. Først da det etter hvert blei klart at regjeringene i de andre landa som norsk næringsliv konkurrerte med, ikke ville se galskapen i den nye permanente massearbeidsledigheten, følte regjeringa Nordli seg i 1977 tvinga av konkurranseomsyn til å avslutte motkonjunkturpolitikken og slå inn på innstrammingslinja med økende arbeidsledighet som resultat.

For å gjøre en lang historie kort, økte arbeidsledigheten videre under Kåre Willochs nye Høyreregjering fra 1981. Men i 1983 slapp Willoch, nå som leder av ei borgerlig koalisjonsregjering, kreditten laus og la grunnlag for en raskt stigende oppgang som i løpet av kort tid senka arbeidsledigheten ned mot et minimum. Så da Arbeidsgiverforeninga under ledelse av direktør Pål Kraby i 1986 prøvde å rette et nådestøt mot fagbevegelsen med å varsle en storlockout, var han tre år for seint ute og måtte ta hatten sin og gå etter å ha blitt kvesta offentlig av en sjølbevisst formann i Jern- og metallarbeiderforbundet, Lars Skytøen.

Den som for alvor fjerna den balansen i styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere som hadde vært grunnlaget for klassekompromisset i Norge, var ikke Willoch, men Gro Harlem Brundtland i ledelsen av Arbeiderpartiregjeringa som avløste Willoch i 1986. Brundtland møtte synkende oljepriser med å iverksette en liberalistisk slankekur som Willoch bare kunne ha drømt om å gjennomføre, og som bidro sterkt til at arbeidsledigheten økte raskt til en fortsatt klar etterkrigsrekord på offisielt 180 0000 arbeidsløse våren 1993. Hun kunne gjøre det fordi hun, i motsetning til Kåre Willoch, hadde lojal oppslutning om innstramminga fra ledelsen i LO helt fra nulloppgjøret i andre avtaleår 1987 og lønnsreguleringsloven for 1988–1990 til hun gikk av i 1996. Det var altså ikke lønnsmoderasjonen som under det nye hedersnavnet «Solidaritetsalternativet» lå til grunn for at arbeidsledigheten blei redusert fra 1993. Det var sammenbruddet i det europeiske fastkurssystemet som skulle forberede EUs nye fellesvaluta. De faste valutakursene som deltakerlanda hadde forplikta seg til å holde, måtte forsvares mot de internasjonale valutaspekulantene med høyere og høyere renter som strupa økonomiene. Først da det ene landet etter det andre, Norge som et av de siste i desember 1992, trakk seg fra samarbeidet og det brøyt sammen, sank rentene til bunns og danna grunnlag for et nytt internasjonalt økonomisk oppsving som olje- og eksportvareproduserende Norge nøyt svært godt av. Arbeidsledigheten dalte til et nivå omkring 100 000, og blei liggende der til den i dag stiger over det igjen.

Når LO-ledelsen seinere likevel har tviholdt på at det var moderasjonslinja fra 1987 som lå til grunn for nedgangen i ledigheten fra 1993, har den skjult for seg sjøl og andre at med det nye og høyere permanente nivået på arbeidsledigheten som den reelt bidro til å etablere, undergravde organisasjonen seg sjøl og sin egen makt, og la grunnlaget for at arbeidsgiverne i praksis gikk til oppsigelse av klassekompromisset.

Særlig fra og med det internasjonale oppsvinget fra 1993 bidro LO, med den fortsatte moderasjonslinja, også til å frambringe en ulikhet i det norske samfunnet som en må tilbake til mellomkrigstida for å finne maken til. Ved tariffoppgjøret i 2000 fikk den raskt økende ulikheten et flertall på 64,7 prosent av de avgitte stemmene i uravstemninga i privat sektor til å forkaste et anbefalt forslag fra LO-ledelsen til enda et moderat oppgjør, og førte til en kort streik og et bedre oppgjørsresultat.

Streiken i 2000 ga et signal til arbeidsgiverne i NHO om at LO-ledelsen ikke lenger var i stand til effektivt å kontrollere sine egne medlemmer, og at arbeidsledigheten i verden som helhet og i Norge spesielt igjen la forholda til rette for å utarbeide en strategi for å bli kvitt fagbevegelsen. Etter streiken tok NHO-direktør Bergesen til orde for det gamle kravet fra arbeidsgiverne om å få bort uravstemningene ved tariffoppgjør og overlate avgjørelsen til LO-ledelsen. Året etter, i 2001, la et utvalg nedsatt i NHO fram et utkast til et arbeidsgiverpolitisk program.

Utkastet er seinere blitt stående som program for NHO. Det starter med å ta opp de krava som den internasjonale konkurransen stiller om lønnsmoderasjon og mer fleksible arbeidsvilkår. Det framhever også behovet for å få gjennomført det som i flere tiår, fra og med eksplosjonen i arbeidsledigheten fra 1987 til 1993, har vært NHOs strategiske mål i lønnsoppgjøra, men som her i landet foreløpig har kommi lengst i offentlig sektor. Det består i å få desentralisert lønnsfastsettinga ut til den enkelte bedrift og videre individualisere den til den enkelte arbeider.

På linje med den systematiske linja som Angela Merkel har stått for i Tyskland, og med de krav som troikaen seinere har satt til lønnsfastsetting i de verste kriselanda i EU, Hellas. Portugal, Spania og Italia, går NHO-programmet altså inn for å få bort landsomfattende kollektivavtaler av den typen som blei innført i og med Verkstedoverenskomsten av 1907. I programmet grunngis dette med at landsomfattende tariffavtaler svekker arbeids-givernes evne til å konkurrere på et globalt marked der det i mange land ikke fins slike avtaler eller en tilsvarende fagorganisasjon. Dermed er ikke bare landsomfattende avtaler og i siste instans mer lokale kollektivavtaler i strid med konkurranseevnen, men fagorganisasjonen i seg sjøl. Fagorganisasjonen og kollektivavtaler er i seg sjøl en konkurransemessig ulempe som må fjernes.

NHOs arbeidsgiverpolitiske program fikk straks sterk tilslutning fra ledende Høyre-statsråder som Erna Solberg i Kjell Magne Bondeviks regjering fra 2001, da de utropte fagorganisasjonen og kollektive avtaler til å være gått ut på dato og ikke å ha livsrett i en «globalisert» verden. Denne regjeringa la også fram forslaga om et mer fleksibilisert arbeidsliv fra det såkalte Arbeidslivslov-utvalget, som den første Jens Stoltenberg-regjeringa hadde nedsatt. Det er en Næringslivets Hovedorganisasjon med dette arbeidsgiverpolitiske programmet som LO-ledelsen den dag i dag behandler som en partner i et klassekompromiss og i det angivelige trepartssamarbeidet som går under navnet den «norske» modellen. Med NHOs arbeidsgiverpolitiske program var et av dagens to regjeringspartier, FrP, ikke lenger aleine om å gå åpent til felts mot landsomfattende kollektivavtaler. I sine prinsipp- og handlingsprogram har FrP gang på gang slått fast at partiets liberalistiske ideal om et fritt arbeidsmarked ikke kan fungere så lenge «monopolliknende» organisasjoner, fag- og arbeidsgiverorganisasjoner, inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere». Arbeids-, lønns og ansettelsesavtaler fungerer best når de oppnås ved enighet mellom «arbeidsgivere og arbeidstakere» i den enkelte bedrift. Lønnsnivået er ei sak som frivillig skal avgjøres mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren, uten innblanding fra andre, har det videre hett, på grunnlag av produktivitet-sutvikling, inntjening og resultat i den enkelte bedrift. På slutten av valgkampen i 1993 tok Carl I. Hagen til orde for lovforbud mot landsomfattende fagforbund. Partiet har dessuten gått inn for å styrke lovvernet om streikebryteri ved å gi de enkelte lokale fagforeningene lovlig adgang til ikke å delta i landsomfattende konflikter og ved å si at «arbeidsgivere (bør) gis større anledning til fritt å ansette nye arbeidere til erstatning for dem som sier opp sine arbeidsavtaler enkeltvis eller kollektivt», det vil si gjøre bruk av streikebrytere under arbeidskonflikter. Dette partiet regjerer altså i dag sammen med Høyre, og Høyre har gitt partiet den strategisk viktige arbeidsministerposten som statsråd Eriksson skritt for skritt, under applaus fra NHO, bruker til å fremme partiets arbeidslivsprogram, hittil til å få vedtatt økt adgang til midlertidige ansettelser og til å inngå lokale avtaler om arbeidstid uavhengig av landsomfattende fagforbund og arbeidsmiljølovens allmenne bestemmelser.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder. Det er snarere grunn til å møte de stadig mer vidtgående angrepa som mer og mer hyppig rettes mot fagbevegelsen fra både NHO og regjeringshold, med å opprettholde og øke organisasjonsgraden og ta i bruk alle nødvendige kampmidler, i første omgang for å få inn igjen i overenskomstene alle de rettighetene som arbeiderne etter hvert fratas i lovverket. Denne gangen kanskje ikke bare for å gjenopprette styrkeforhold som kan få arbeidsgivernes til å gå med på et nytt klassekompromiss, men kanskje for helst å legge grunnlaget for et samfunn som ikke om og om igjen ender i ulikhet og urett, barbari og krig?

Etter årets kommunevalg innrømmer Ottar Brox at han tidligere har sett for mørkt på mulighetene for forandringer i venstresidas favør.

I dette nummerets Rødt!-samtale snakker Brox om irreversible reformer, arbeidsinnvandring og hvordan 60-tallets venstrepopulisme med utspring i norske distrikter kan kjennes igjen i spanske og greske bevegelser i dag.

Ottar Brox er professor emeritus i sosiologi, tidligere forskningsleder for Norsk institutt for by- og regionsforskning, stortingsrepresentant for SV 1973–1977 og forfatter av blant annet Hva skjer i Nord-Norge? (1966) som i 2008 ble kåret til etterkrigstidas fjerde viktigste norske sakprosautgivelse.

Fredrik V. Sand er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! og jobber som markedskonsulent i Klassekampen.

Jeg syns det var merkverdig at det ikke var mye mer utbredt i den politiske diskusjonen. Hvis du innfører forbud mot brennevin, er det ingen sak å fjerne det to år etterpå. Men da Willoch gjorde borettslagsleiligheter til privat eiendom, ble det absolutt utenkelig at noe parti kunne gjenreise det systemet. Det ville være risikabelt selv for Rødt, antagelig. Selv om man skulle få en prosent økt oppslutning på et så radikalt forslag, er det helt utenkelig at det vil gi mer enn en ørliten forandring. Om et litt større parti, som Arbeiderpartiet, skulle foreslått det, ville de risikert å miste ti prosent, fordi dette er et forslag som er politisk korrekt, men straffer folk på pungen.

Jeg deler Georg Johannesens spissformulering fra 60-tallet om at det var han som var konservativ, fordi han syns Norge var ålreit, sammenlignet med Arbeiderpartiet og Høyre som ville forandre landet i samsvar med sine flyveideer. Det synspunktet er det utrolig viktig å pusse støv av. Knut Olav Åmås har skrevet om hvordan det blir tusenvis nye av de «nestrikeste» med over fem millioner i inntekt. Da er vi i en farlig situasjon. Vi klarer ikke å ta vare på Norge, med de store fortrinnene Norge har sammenlignet med andre kapitalistiske land.

Det må jeg si var en politisk overraskelse for meg. Når Aftenposten slutter seg til Johansen-byrådet, veldig klart og godt, er det som å høre SVere på 60-tallet. SV har vært nærmest mobbet i bystyret i mange år på grunn av ønsket om å redusere biltrafikken. Det er en av overraskelsene jeg har opplevd etter det siste valget. Om det holder seg, vet man ikke, men noen av oss har sett for mørkt på mulighetene.

Det er ikke sikkert at disse Høyre-endringene er så irreversible som man i sine verste stunder var redd for. Men det er mye som er uklart. Det er mulig at det går an å reversere formueskatten. Du kan ikke få den gamle arveavgiften igjen. Sannsynligvis kan du innføre en som rammer de som virkelig er en trussel mot det vi oppfatter som likhets-Norge, men ikke de som har spart opp 700 000 i løpet av et langt liv. Hvis man ikke tar hensyn til denne slags veldig forståelige individuelle ønsker hos folk, risikerer man å bli stående på 1,2 prosent.

Når en rettighet, som med borettslagssystemet som gir deg borett og ikke eiendom, kan veksles inn i en håndgripelig formue, så skal det veldig mye ideologiproduksjon til for å holde det gående. Dette er prototypen på en irreversibel forandring til det verre, og her har det vært stor tilbakegang fra Gerhardsen-perioden. Det å gi så mange, som hadde fått nyte godt av sosialdemokratiet, en direkte formue ved lovendring var en genistrek, skjønt du trengte ikke være et geni for å komme på det.

Sosiale forbedringer forutsetter vedlikehold av en arbeiderklasseideologi. Tidligere hadde man opplysningsforbund som blant annet skulle lage film for å befeste denne ideologien. Alt dette ble oppgitt veldig tidlig, og man overlot arenaen til VG. Det var kanskje i overkant heroisk i utgangspunktet, men her ligger i alle fall en av årsakene til at det gikk så lett å avskaffe de sosiale reformene vi fikk etter krigen. Når dette blir forsømt, må man bytte strategi. Det nytter ikke å programfeste en tilbakevending av det irreversible. Man må se på terrenget når det forandrer seg.

Vi har hatt spredning i den forstand at flere blir millionærer, ja. Det skal ikke annet til enn å kjøpe hus i en prisgunstig periode. Den typen materielle, individuelle ambisjoner kan ikke erstattes med lesesirkler i sosialdemokratisk ideologi.

Så vi kan jo gå over fra å snakke om det som er tapt, til de mulighetene som fins. Da beveger vi oss inn i et minefelt. Arbeidsmarkedspolitikken er noe av det som mest opplagt skaper større klasseforskjeller i Norge. Særlig begeistringen for arbeidsinnvandring. Oslo var en gang en industriby. I dag er det en konsulentby, medieby, universitetsby – det du og jeg representerer, vi jobber ikke i støperiet. Arbeidsmarkedet har blitt helt annerledes.

Selv om man ønsket å utvikle Oslo til en industriby, kunne den ikke blitt det. Med lønningene i en industri som skal kunne konkurrere med utlandet, hadde du ikke fått rekruttert de som i dag er småbrukere, fiskere eller kommunalt ansatte i Tynset. Disse får du heller ikke rekruttert til å holde byen rein innendørs og utendørs. De som kan rekrutteres, er innvandrere som enda ikke har lært norsk, og i byggebransjen får du billigere polakker og så videre. De fundamentale realitetene i Oslo innebærer at vi får et amerikansk storbysystem med en tjenesteyterklasse som både fører til større økonomisk ulikhet og etniske skiller. Både SV og Rødt er støttespillere til slike forandringer.

Men i det siste har jo bekymringer om dette blitt flagget selv fra topper i LO og Fafo, som snakker om å regulere tilstrømningen av flyktninger inn i arbeidslivet, og å bremse EØS-innvandringen for å få en mer rettferdig fordeling av migrasjonsbyrdene. Er det et paradigmeskifte på gang i denne debatten?

Når jeg har hevdet dette synspunktet tidligere, har det møtt massiv motstand og blitt mistenkeliggjort også av SVere. Det har vært litt av en psykologisk påkjenning å si at to ganger to er fire. Det er utrolig løfterikt at Fafo-ledelsen, at Dølvik (Jon Erik Dølvik, Fafo-forsker som har forsvart EØS-avtalen sterkt, intervjuers anm.) kommer så direkte ut. Det er nesten som å lese min egen bok som kom for ti år siden.

Jeg har hatt følelsen av å være utrolig alene, med risikoen for at FrP skal plukke opp noen av poengene. I boka refererte jeg at FrP i sitt prinsipprogram ville åpne for innvandring til jobber i sektorer med rekrutteringsvansker, altså at jobber som er så jævlige at nordmenn ikke vil ha dem, skulle det være helt greit å åpne for innvandrere. Dette er mye verre enn den snille innvandringspolitikken til SV, Arbeiderpartiet og andre, som tross alt er villig til å drive med allmenngjøring av tariffavtaler og ha en teoretisk mulighet til å bemanne slike jobber uten å forverre vilkårene.

Etter å ha referert noe i samme retning i en kommentar i Klassekampen, fikk jeg e-post fra en FrP-stortingsmann som mente dette var å baksnakke FrP, og at de ikke hadde slike holdninger i det hele tatt. Så da tenkte jeg «Herregud, har de strøket den paragrafen i programmet?» Jeg har ikke sjekket, men det kan godt tenkes. La oss si at de har lest mitt avsnitt fra 2005 og skjønt at dette kan bli brukt mot dem. Da har jeg bidratt til å ufarliggjøre FrP. En ganske jævlig selvkritikk å komme med. Det skyldes naturligvis at venstrepartiene ikke har brydd seg om dette spørsmålet i det hele tatt.

Jeg har hatt vanskelig for å bli trodd på dette, men sagt at Norge bør bruke mer penger på asylsøkere fra fattige land, samtidig som vi må forhindre arbeidsinnvandring. I 2005 skrev jeg at du kan få den samme effekten på lønnsforskjellene med asylsøkere som arbeidsinnvandrere, men det siste jeg vil er å gjøre livet vanskeligere for asylsøkere, eller polemisere mot Antirasistisk senter. Det kan allikevel ikke være noe overgrep å sende folk tilbake etter at borgerkriger er slutt, etter å ha tatt vare på dem mens de har risikert å bli drept av naboene. Det har blitt selvfølgelig at det å motta en asylsøker er det samme som å godta en ny nordmann. Det er helt innlysende at vi må gi folk asyl, men det er ikke innlysende at vi skal forverre problemene for folk som har det dårlig i Norge ved å gi dem flere konkurrenter om dårlige jobber.

Det å forandre innvandringspolitikken er mest nærliggende. Få en fullstendig slutt på arbeidsinnvandringen, det vil si gå tilbake til situasjonen før 2004. Det vil være vanskelig å begrunne nå, fordi folk tror det er utelukkende humanitære sider ved innvandringsspørsmålet – at vi skal være snille. Torbjørn Røe Isaksen spurte i Morgenbladet om «hvis det lønner seg å ta i mot innvandrere, er det da godt?». Det er et utrolig interessant utgangspunkt for den som spør «lønner seg for hvem?». For dette er en politikk som er til skade for dem som har det dårligst i Norge, og kjempestor fordel for dem som har det best. Når den 55 år gamle vaskedama mister sin kommunale jobb til et firma med bare unge, mannlige innvandrede vaskere, og mangemilliardærer får billigere arbeidskraft, er det altså «vi» som er snille. Det er vanskelig å få noen støtte på venstresida for å stille slike spørsmål. Det oppsto en konkurranse i å være mest for arbeidsinnvandring på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

Jeg ble virkelig nedslått da jeg leste en kommentar i Dagens Næringsliv som hevdet at FrP har gjort det så bra på innvandringsmotstand, at SV kanskje ville ta lærdom av det. Det er slik det kan bli umulig for venstrepartiene å hevde interessene til dem som rammes av arbeidsinnvandring.

Jeg har ikke tatt avstand fra begrepet, men har sluttet å bruke det. For meg var det et operasjonelt begrep, ikke fjerne idealer eller romantisering av heroisk språkbruk. Hvis du setter sammen Norge av bedrifter og bransjer, tenker du teknokratisk. Hvis du tar utgangspunkt i familier, hushold og lokalsamfunn, så tenker du populistisk. Dette mente jeg som operasjonelle begreper, altså som praktisk tenkeverktøy. I det øyeblikket du bruker det i den luftige atmosfæren, kan det både bli romantisk og urealistisk. Da jeg måtte slutte å bruke ordet, var det opplagt fordi det kom til å assosieres med Fremskrittspartiet og den slags ting.

I boka Venstrepopulisme – utfordringer for rød-grønn politikk utgitt for noen år siden av personer med bakgrunn i gamle PAG, Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen, polemiserer jeg mot den utmerkede statsviteren Anders Ravik Jupskås, fordi han har klassifisert PAG-bevegelsen i forhold til et moderne og bedre utviklet populisme-begrep han jobber med. Jeg hevder at den populistbevegelsen jeg identifiserte meg med, eller prøvde å formulere, var en sosialistbevegelse. Jeg oppfattet noen av kriteriene han presenterte for en populistbevegelse som overflatiske. Samtidig har de nye greske og spanske bevegelsene mye til felles med vår populisme. Skjønt, for middelhavsintellektuelle er småbrukere gamle tullinger som sitter fast i middelalderen. Jeg opplevde veldig velutvikla politisk bevissthet hos mye av bygdefolket jeg snakket med på 60-tallet, så det syns jeg treffer dårlig.

Det verste jeg vet er den sosialdemokratiske frihetsbevegelsen, som simpelthen var høyre-utvikling og ingenting annet. Det vi gikk i mot, var først og fremst de som oppfattet kystfiskernes motstand mot trålere som tradisjonelle holdninger, at «vi liker ikke det som er nytt», «vi er mot teknologi» og så videre. Om bare det nye var noe fiskerne kunne få glede av, som nylongarn, som kunne gå inn i en småskala arbeidsorganisasjon, hadde vi ingenting i mot det. Men trålere er ikke bare nye. Det følger også med en helt annen økonomisk organisasjonsform. Først og fremst aksjeselskapet, som er ubegrenset grådighet satt i system.

Dette har jeg reflektert mye over i forbindelse med referansene til allmenningens tragedie. Garrett Hardin, som skrev The Tragedy of the Commons, følte seg misforstått, fordi det han snakket om var uregulerte allmenninger. La oss si at du har bønder som har felleseie over et område. Alle skjønner instinktivt at hvis jeg sender en sau inn på området, fordeles tapet i tilvekst på, la oss si, hundre eiere, mens jeg får fordel av den ene sauen. Min gevinst er mye større enn de andres tap enkeltvis. Derfor overutnytter vi allmenninger. Men mange allmenninger er styrt. Skog, beite. Du har bare lov til å slippe et begrenset antall sauer inn. Hardin skrev om ubegrenset grådige deltakere. Et aksjeselskap er per definisjon ubegrenset grådig. Å slippe folk fri, liberalistisk fri, i allmenningen … Det vet vi hvordan går.

Dette retter seg mot teknokratiet. Vi har fått det som er verre, liberalismen. Det verste utslaget av det er arbeidsinnvandring. At ikke teknokratiet er en så framtredende hovedmotstander, er fordi liberalismen har inntatt plassen teknokratiet hadde på 60-tallet.

Nettopp, men det er ikke teknokratiske, men nærmest humanitære grunner til dette. Marx ville aldri nøyd seg med å ta standpunkt i innvandringsspørsmål utelukkende av humanitære grunner. Han ville antageligvis tenkt litt på klasseperspektivet, i motsetning til den såkalte venstresida i dag.

Jeg er ikke så sikker på om jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg tror jeg sa at man ikke skulle ha illusjoner om at SV kom til å bli noe proletært parti, som kunne regne med å få mange stemmer fra dem som har det dårligst, men at det blir flere av oss som er like godt tjent med Høyre som sosialdemokratiet. Det er derfor spesielt viktig at SV er i stand til å appellere til disse mellomlagene.

Det som er annerledes med han, er at han har en viss oppslutning hos intellektuelle. Han har ikke oppslutning hos Stoltenberg-typene, men hos opposisjonelle sosialdemokrater som mener sosialdemokratiet har blitt for Blair-aktig.

Ikke alle akademikere er teknokratiske klasseforrædere. Vi har hatt en viktig kritisk tradisjon i sosialdemokratiet, inkludert SV. Dette handler ikke først og fremst om intellektuelle som en ressurs, men som en interessegruppe. Hvis Høyre og SV er like gode til å ivareta praktiske problemer hos disse, er det viktig at venstresida ikke overlater alle til høyresida. I boka ga jeg SV jobben å ta vare på den skravlende klassen for venstresida, fordi den får et like godt tilbud av høyresida i praktiske spørsmål. Mennesket er ikke bare mage. Hvis du ikke har et venstreforum for intellektuell debatt, taper du oppslutning i de såkalte skravlende klassene.

Kristin Clemet har vært utrolig dyktig til å lage syntetiske argumenter for høyresida. Hun har skrevet at det ikke kan være så farlig om vi setter innvandrere til å gjøre de dårlige jobbene, fordi de står noen år i oppvasken, men får også utdannelse, de lærer seg norsk. Så blir de kelnere, etter noen år kanskje restaurantsjef, og så videre. Det hun ikke tar med, som gjør dette til et syntetisk argument, er at denne innvandreren blir erstattet av en ny oppvasker som er fornøyd med jobben han andre forlot. Selv om individer kommer seg opp fra oppvaskersjiktet får du rekruttert en ny innvandrer – til samme pris. Argumentet erstatter klasseperspektivet med et individualperspektiv. Du kan vedlikeholde prekariatklassen selv om noen individer kommer seg ut av den. Clemet får lett spalteplass med sitt uhyre enkle argument, men et mer komplekst argument, hvor man tenker litt mer flerdimensjonalt, kan jeg aldri tenke meg slipper til. Hun er en mester på å komme opp med tilsynelatende plausible argumenter som folk kjenner seg igjen i. Du kjenner deg ikke igjen i et klasseperspektiv så godt som et individualperspektiv.

Det krever noe annet enn å fylle Agenda med predikable sosialdemokrater av gamle, gode familier. Det kan høres ut som et «advertisement for myself», men når du er 83 år er du ikke ute etter nye jobber, hehe. Det finnes en god del andre skribenter, blant annet i Klassekampen, som kunne fylt den rollen, om de fikk sjansen i et miljø som virkelig er ute etter nytenkning på venstresida.

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder?

Eller, er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt, har en mastergrad i statsvitenskap, og jobber som rådgiver ved Antirasistisk Senter og med enslige mindreårige flyktninger i barnevernet.

Retten til å søke asyl

Retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse kommer fra FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den er også tatt inn i Norges grunnlov.

For å anerkjennes som flyktning etter konvensjonen må det i følge FNs flyktningkonvensjon eksistere en reell, framtidsrettet trussel om dødsstraff, fengsel, tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling spesifikt rettet mot vedkommende eller vedkommendes nærmeste familie. Det er dessuten en forutsetning at ikke dets hjemlands myndigheter evner, eller ønsker, å beskytte vedkommende mot denne trusselen. Bare dersom det ikke er mulig og rimelig å søke internflukt på et annet sted i hjemlandet, vil vedkommende innvilges beskyttelse i Norge.⁵ I Norge er det to organer som behandler asylsøknader. Utlendingsdirektoratet (UDI) er et offentlig fagorgan som behandler sakene i første instans. Ved et positivt vedtak er det Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som følger opp bosettingen. Ved et negativt vedtak kan asylsøkeren klage til Utlendingsnemnda som foretar en politisk uavhengig vurdering av saken og fatter et vedtak. I 2014, fikk 35,6 % innvilget flyktningstatus etter konvensjonen i første instans.⁶ I 2015 var prosentandelen på 75 %.⁷

Ved avslag vurderes det automatisk om vedkommende oppfyller kravene for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette er en kan-bestemmelse i loven som til enhver tid vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Flyktninger

Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler.

2015 var året da over en million flyktninger risikerte livet i gummibåter over Middelhavet for å nå trygghet i Europa i den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig.¹ Hele verden holdt pusten ved synet av Aylan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som ble funnet på en tyrkisk strand etter å ha druknet på flukt fra Syria. Flere enn 3735 klarte det ikke, og det er bare de vi vet om.²

2015 var også året daværende landbruksminister, nå innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, påsto at «godhetstyranniet rir landet vårt som en mare». Hun siktet til all frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede hun hadde vært i kontakt med, opplevde dette. Nylig begrunnet hun sine første politiske innstramminger med at innvandrere ikke kan bli «båret på gullstol inn i Norge», og impliserte dermed at det som til nå har vært norsk politikk, faktisk har fungert slik.

I det vi går inn i 2016, året da det forventes at det skal komme enda flere flyktninger til Europa, har Norge en mørkeblå regjering som er i ferd med å gjøre drastiske endringer i asylpolitikken. Disse vil ha enorm betydning for de som rammes, men sannsynligvis ikke ha den forventede effekten de begrunnes med, færre flyktninger.³ Sannsynligheten er stor for at de tilsynelatende utilsiktede konsekvensene av innstramningene blir manglende integrasjon i det norske samfunnet, noe som paradoksalt nok vil kunne brukes som et argument for enda flere mørkeblå innstramninger på sikt.

Hvordan skal venstresida møte dette?

Argumentasjonen bak innstramningene hviler i stor grad på en framstilling av at venstresidas politikk i slike spørsmål utelukkende baseres på følelser, og derfor ikke bare er irrasjonelle og har et ugyldig fundament, men også delvis er skyld i den situasjonen vi nå står oppe i. Det er alvorlig, særlig fordi mantraet etter hvert kan synes å ha oppnådd en viss allmenngyldighet. Har venstresida noe mer å by på enn solidaritet og såkalt politisk korrekte henvisninger til etikk og moral i flyktningspørsmålet?

Før vi ser nærmere på hva venstresida har å by på, er det imidlertid nødvendig å se nærmere på påstanden om at argumentasjon basert på etikk og moral er ugyldig. Alternativet er at vi danser etter deres pipe.

Godhetstyranni, snillisme og egoisme

Venstresida kritiseres for å forfekte en naiv og følelsesbasert linje i asylpolitikken. Ironisk nok, eller kanskje ikke, var det Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen som for alvor innførte «snillisme» som et politisk begrep i den norske offentlige debatten i 1991.⁴ Han plasserte det dessuten i direkte forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk ved å referere til ordninger for bosatte flyktninger. Dette har blitt videreført og rendyrket, særlig av Fremskrittspartiet, men har fått en appell langt utenfor FrPs rekker. Det siste halvåret har denne fortellingen blitt gjentatt stadig oftere, godt hjulpet av spekulative oppslag i mediene. Siste, og kanskje beste, eksempel sto Gøran Kallmyr (FrP) for. Han hevdet at fordi Norge er et så rikt land, koster det oss mer å hjelpe.

Det høres uskyldig ut, men hva innebærer denne typen argumentasjon egentlig?

For det første impliserer man at politikken til motstanderen, og i denne sammenhengen de som har styrt tidligere, har vært irrasjonell og uforsvarlig. I forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk, blir det dessuten ofte indikert at dette i seg selv har vært med på å bidra til den uønskede innvandringen, at det er sjenerøse velferdsordninger som skaper flyktningestrømmer til Norge.

For det andre kan denne formen for argumentasjon undergrave hva asylinstituttet dreier seg om. Dersom politikere kan ta seg råd til å være snille eller ikke, indikerer det at det umulig kan være snakk om spesielt alvorlige saker. Om man skal innvilges flyktningstatus eller ikke, skal ikke ha noe med politikk eller hvor mange som kommer å gjøre. Derfor opprettet man i sin til Utlendingsnemnda (UNE) som et uavhengig organ, mens Utlendingsdirektoratet (UDI), kan instrueres politisk. I høst vedtok Stortinget å endre dette slik at også UNE kan instrueres av regjeringen. Dermed har ikke Norge lenger en uavhengig instans som vurderer klager på vedtak i asylsøknad. Dette er en kraftig svekkelse av rettssikkerheten til de som flykter til Norge.

Det er heller ikke slik at det er Rune Gerhardsen, Siv Jensen eller en annen hjemlig politiker som har funnet opp denne måten å argumentere på. Den kan spores tilbake til forfatteren Ayn Rand og hennes objektivisme. Med utgangspunkt i rasjonell egoisme og såkalt politisk frihet, ville hun fjerne all offentlig velferd og statlig kontroll, og overlate det hele til et fullstendig fritt marked. Rand har blant annet uttalt at hun ikke misliker altruisme*, men faktisk hater det.⁸ Dette er tankegods Tea Party-bevegelsen på ytterste amerikanske høyre trykker til sitt bryst. Her hjemme finnes blant annet Human Rights Service og nettstedet document.no i fanklubben. Og Rand er altså favorittforfatteren til parti-lederen i et av de største partiene på det norske Stortinget. Det lover ikke særlig godt for å finne en løsning på den situasjonen vi står oppe i, verken i Norge, Europa eller ute i verden.

Like skremmende som glorifiseringen av egoisme, er hva denne tankemåten gjør med måten vi oppfatter oss selv i verden på. En person som hater altruisme og opplever seg selv som uten relasjoner til menneskene rundt seg, vil neppe være lett å rekruttere til en bevegelse som kan forandre samfunnet. Denne måten å argumentere på bør dermed behandles som det det er, en politisk avsporing fra ytterste høyre. Strategien til innvandringsmotstanderne er klar: avvise venstresidas krav om solidaritet.

Det moralske argument – touchy feely og ugyldig?

Solidaritet er og har vært en sentral del av venstresidas flyktningpolitikk. En solidarisk tankegang innebærer en grunnidé om å basere sine handlinger på mer enn egeninteresse, men ikke å se bort fra den. Solidaritet er ikke å fornekte egne interesser, men å anerkjenne våre felles interesser, selv om vi er forskjellige. Ved å gi avkall på noe egeninteresse på kort sikt, kan man potensielt sett skape større nytteverdi for flere mennesker.⁹

Argumentasjon begrunnet i etikk og moral assosieres ofte med religion, og religion assosieres ikke oftest med rasjonalitet. Menneskelig moral blir av enkelte religiøse sett på som beviset for at en gud eksisterer.¹⁰

Følgende problemstilling blir imidlertid lagt fram av Sokrates til Euthyphro i Platons dialog Euthyphro:

Er det som er moralsk godt, befalt av gudene fordi det er moralsk godt, eller er det moralsk godt fordi det er befalt av gudene?

Dette tvinger oss til å vurdere en veldig viktig detalj i enhver diskusjon om moralens natur, nemlig den logiske begrunnelsen for ethvert moralsk prinsipp.

Moralsk argumentasjon trenger ikke være irrasjonell og følelsesbasert, men kan faktisk være både sekulær og basert på rasjonalitet og logikk. Kant og Habermas avviste for eksempel fullstendig tanken om følelser i spørsmål om moral. Med utgangspunkt i humanisme og vitenskap finnes det en rekke rasjonelle standarder som både er viden aksepterte og vitenskapelig begrunnet.¹¹ Det dreier seg for eksempel om anerkjennelsen av at vi alle er tenkende og følende individer som dypest sett er ganske like. At de fleste innerst inne alltid vil velge å forfølge lykke, heller enn smerte og lidelse. Sekulær moralisme er kollektivistisk, og søker å sette rasjonelt baserte standarder til det beste for de fleste. De fleste land anerkjenner i dag for eksempel en rekke rettigheter som grunnleggende universelle. Vi kaller dem menneskerettigheter.

Verdien ved det moralsk riktige kan imidlertid ofte ikke bevises med logikk aleine, men må vises i praksis for å overbevise.¹² Derfor er det ekstremt viktig å jobbe for å holde flyktningdebatten redelig og faktabasert.

Det er ikke slik at moral og etikk må være i konflikt med rasjonalitet, men bør snarere være basert på det. I rasjonell egoisme og dets like, derimot, vil moralen ofte komme i konflikt med.

Hva er egentlig asyl- og flyktningpolitikk?

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder? Eller er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Tradisjonell politikk handler om fordeling av goder og byrder mellom innbyggere i et samfunn. Asylpolitikk handler om hvorvidt et annet lands borger, en utlending, skal gis beskyttelse fra forfølgelse, og dermed indirekte og potensielt sett, «legge vekt til byrden» for befolkningen i et velferdssamfunn som Norge. Normalt er de ulike interessegruppenes makt avgjørende når politiske vedtak som angår deres felt, skal fattes. Asylsøkere eller flyktninger har få eller ingen slike interessegrupper som ivaretar deres interesser, noe som følger av situasjonens natur: perioden som asylsøker er tidsbegrenset og mennesker kommer og går.

Asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring.

I motsetning til spørsmål relatert til visum eller EØS kan asylsaker handle om liv eller død og ha enorme konsekvenser for et enkeltmenneskes, eller til og med en hel families liv. Det handler om mennesker i en desperat situasjon, og har man anledning er det moralsk riktig å hjelpe til. Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikken.

Man kan heller ikke snakke om flyktninger og asylpolitikk uten å nevne FNs flyktningkonvensjon og de mange jødiske flyktningene i Europa, ikke bare etter, men også før den andre verdenskrig. Allerede i 1938 møttes representanter fra over tretti land i Evian i Frankrike for å diskutere situasjonen med de mange jødiske flyktningene Hitlers politikk sendte på flukt. Bortsett fra Den Dominikanske Republikk, tok ingen av statene imot flere flyktninger. Måten verdenssamfunnet grovt mislyktes i å hjelpe den varslede strømmen med flyktninger i Europa, er en av de direkte forløperne til opprettelsen av FNs flyktningkonvensjon. 79 av verdens land har ratifisert konvensjonen, i et forsøk på å komme til enighet om noen helt grunnleggende regler for å forhåpentligvis unngå en gjentagelse av katastrofen fra den gangen.¹³ Det eksisterende lovverket innen asylfeltet er dermed utformet etter en helt spesifikk hensikt.

Det er tre helt grunnleggende moralske begrunnelser for hvorfor stater skal akseptere flyktninger. For det første er det den kausale sammenhengen: når handlinger ens land har utført i søkerens land, medfører det et spesielt moralsk ansvar, jamfør kamptolksakene fra Afghanistan. For det andre humanitær omtanke: dersom vi har anledning til å hjelpe noen i en umenneskelig situasjon, er det det riktige å gjøre. Og for det tredje kan man se det som en normativ konsekvens av statssystemet: Ettersom man er prisgitt den staten man er født til statsborgerskap i, er muligheten til å søke beskyttelse i et annet land en potensiell «ventil» for statssystemet.¹⁴ To av de tre kan klart regnes som rasjonelle, kanskje bortsett fra «humanitær omtanke». Men de færreste vil være uenige i det moralske prinsippet om å hjelpe, hvis man kan. Og det er der uenigheten oppstår.

What else is there?

Da den norske regjeringen endelig kom på banen i høst, etter at tusener av frivillige i ukeavis hadde vist sin solidaritet og hjulpet til med å ta imot det store antallet nyankomne flyktninger, var statsministerens fokus fra første stund rettet mot hvilke utgifter og hvilken sikkerhetsrisiko dette ville medføre for oss. Mennesker sov på asfalten utenfor Politiets Utlendingsenhets kontorer på Tøyen i Oslo, samtidig som alarmen gikk som verst om at IS-soldater ville gjemme seg blant flyktningene, på tross av PSTs vurdering av at trusselen fra egne høyreekstreme var større.

Ja, dette vil koste penger. Det som er interessant, er hvor mye det egentlig er snakk om og hvor lenge det vil vare. Det er selvfølgelig vanskelig å anslå med noen særlig nøyaktighet, men SSB gjorde et forsøk, og basert på det skrev Finansavisen at 100 000 flyktninger til Norge vil koste samfunnet 430 milliarder kroner. Problemet var bare at den fete overskriften ikke fortalte at dette enorme tallet er summen av alle kostnader i 86 år – fra 2015 til 2100. Og det er jo ganske sentralt. I følge SSB dreier det seg dermed om ca 50 000 kroner i gjennomsnitt per år, per ekstra flyktning, og det er ikke mye. Fordelt på hver og en av oss er det snakk om 53 øre dagen.¹⁵ Isolert sett kan dermed innvandringen svekke velferdsordninger på sikt, men betydningen vil være liten.

Når det er sagt, er det også viktig å understreke at innvandring ikke behøver å være ulønnsomt; Norge kan faktisk komme helt ok ut av dette på sikt – gitt at vi gjør det ordentlig. Det er en grunn til at Merkel og Tyskland åpnet døren i utgangspunktet. Investeringen vil koste nå, men det kan potensielt sett høstes frukter på sikt. Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft. I følge Statistisk sentralbyrå vil antall arbeidstakere per pensjonist synke, samtidig vil behovet for for eksempel omsorgsarbeidere øker. I 1950 var det syv yrkesaktive per pensjonist. I 2050 kan vi forvente to per pensjonist. Totalt anslår de at det vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger.¹⁶ Med arbeidskraft følger skattebetalere, og det er dessuten en positiv sammenheng mellom god etnisk og kjønnsmessig balanse og lønnsomhet for bedrifter.¹⁷

For å få til dette er man nødvendigvis avhengig av å få folk inn i arbeidslivet. Jevnt over går det bedre med integreringen i Norge enn det folk tror. Noen grupper sliter imidlertid med lav yrkesdeltakelse. Med Listhaugs innstrammingsforslag vil slike tendenser bli adskillig tyngre å motarbeide. Vi må ta inn over oss at en stor andel av menneskene som har kommet, skal fortsette å være her, og da er det logisk å begynne integreringsjobben fra dag én. Det gjør man ikke ved å senke standarden i allerede falleferdige asylmottak når vi vet at botiden stadig forlenges. Ei heller ved å svekke norskundervisningen og muligheten asylsøkerne har til å delta i lokalsamfunnet, som er realiteten når man nå kutter i den såkalte lommepengeandelen. Det er også et økonomisk tap når flyktninger med oppholdstillatelse uten rett til bosetting tar opp plass på mottak, i tillegg til 18 000 papirløse som lever i det norske samfunnet uten helt grunnleggende rettigheter.¹⁸

Sannheten er at det handler om politiske prioriteringer. De totale kostnadene vil dessuten sannsynligvis bli større enn de hadde trengt å være, fordi vi ikke forberedte oss eller reagerte før det var for sent, men ikke minst på grunn av den norske utlendingsforvaltningen i seg selv. Fordi vi har prioritert annerledes. Dette er det viktig å påpeke. Det norske apparatet for å ta imot flyktninger som UDI administrerer, er anbudsbasert og nærmest i sin helhet drevet av rike investorer og store selskaper, noe som gir dårlig grunn for reell styring og lite rom for planlegging og beredskap. Over tid har stadig flere kommunale og ideelle driftoperatører måttet legge ned. På tross av den allerede da store økningen i ankomster av flyktninger, kuttet regjeringen i bevilgningene til fagorganet UDI på fjorårets statsbudsjett. Fokuset for denne regjeringen har vært på retur, og ikke på ankomst. De siste årene har særoganet Politiets utlendingsenhet hatt de raskest voksende bevilgningene. I 2014 var budsjettet for det omstridte utlendingsinternatet på Trandum på 140 millioner kroner alene.¹⁹ Resultatet blir sannsynligvis både dyrere og vanskeligere enn nødvendig.

Hvorvidt et land lykkes i innvandringspolitikken, handler om hvorvidt man lykkes med å inkludere innvandrerne. Hva Norge kan eller ikke, blir dermed et spørsmål om hvorvidt vi evner å gjøre det på en god måte. Den tidlige tiden i et nytt land spiller en uant stor rolle for vedkommendes videre integrering i samfunnet. Derfor er det direkte uklokt når regjeringen går inn for å kutte i tiltak som er ment å jevne ut og kompensere for både sosiale forskjeller og forskjellen i opptjening av goder mellom flyktninger og majoritetsbefolkningen. I verste fall kan dette bidra til å forstørre den sosiale og økonomiske avstanden mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen i Norge.

Hovedskillet mellom høyre- og venstresida står ikke mellom hvorvidt det er best å hjelpe der eller her. Den store uenigheten synes å være hvordan vi skal forholde oss til de menneskene som tilfeldigvis bor «i nærheten» (for eksempel libanesere og irakere), og hvordan vi forholder oss på en ordentlig måte til de menneskene som faktisk allerede er her. Det er ikke lenger mulig å forholde seg til et teoretisk valg om å hjelpe her eller der. I Brüssel sover flyktningene gatelangs. I Sveits interneres de. I Slovenia blokkeres flyktningene av piggtrådgjerder og borgerverngrupper.

De europeiske landene har fortsatt ikke klart å fordele flyktninger mer rettferdig mellom seg. Foreløpig er det bare rundt 272 flyktninger som har blitt relokalisert, og EU-avtalen omhandler totalt ca 200 000 flyktninger.²⁰ Europeisk asylpolitikk er blitt et spill der ingen vil sitte igjen med svarteper. Samtidig forverres situasjonen i Syria og landets nærområder men også i land som Afghanistan, Libya og Etiopia. Denne utviklingen er ikke god verken i et menneskelig eller et økonomisk perspektiv.

I flere av landene som opplevde høye ankomster, skaper motsetninger mellom flyktningene og lokalbefolkning nå gnisninger, og høyreradikale bevegelser er på frammarsj. I desember meldte Al-Jazeera om maskerte menn som angrep flyktninger i gummibåter og stakk hull på dem utenfor Hellas.²¹ I Finland ble flyktninger møtt av demonstrasjoner og menn kledd ut som KKK. Høyreekstreme grupper mobiliserer, borgerverngruppen Odins soldater marsjerer i gatene i norske byer, og det har vært påtente branner i mange asylmottak eller steder det er planlagt å etablere mottak.²² Ikke overraskende har dette blusset opp etter de mange overgrepene i Köln på nyttårsaften. Å demme opp for denne utviklingen blir avgjørende.

Norge kan og bør ta imot flere kvoteflyktninger og bidra i en europeiske relokaliseringsplan, i tillegg til å øke bidragene til de helt nødvendige tiltakene i nærom-rådene, noe som også vil komme Norge og Europa til gode. Å stenge grensene, slik vi i praksis gjør nå, i et Europa der tusenvis av mennesker fortsatt drives fra den ene gjørmete og piggtrådbefengte grensepost til den andre, og gummibåtene fortsetter å ankomme, kan medføre katastrofe. Det vil nok heller ikke føre til noen løsning på verken flyktningenes eller Europas problem at Norge fortsetter å returnere søkere til første ankomstland etter Dublin-avtalen. Ønsket om å returnere 860 asylsøkere, deriblant 66 enslige mindreårige til Ungarn, et land som både har hatt store ankomster, og som flere ganger er kritisert av FNs høykommissær for flyktninger for sin behandling av asylsøkere, er heller ingen løsning. Heldigvis har UNE stilt sakene i bero, for, i motsetning til UDI, mener klageinstansen at retur til Ungarn ikke bør skje fordi det er «behov for å vurdere landrapporter og situasjonen nøye i påvente av en praksisavklaring».²³

Det er heller ikke slik at lavere standard i norske asylmottak vil gi færre flyktninger på verdensbasis. Men dersom Norge og andre land øker bidragene til hjelpeorganisasjonene som driver nødhjelp i nærområdene, er det mulig færre vil se seg nødt til å flykte. Det blir straks en mye større krise for alles del dersom de store og overfylte flyktningleirene rundt om i verden kollapser. Det er heller ikke slik at innstramningstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.

Rasjonelt og moralsk

Solidaritet er ikke irrasjonelt, så lenge moralske prinsipper begrunnes logisk og rasjonelt. Det er dermed ikke hodeløst å kjempe for at lengeværende asylbarn bør få bli i landet. Det handler ikke bare om at det trist siden de har fått venner, men også fordi barn skal regnes som selvstendige rettssubjekter i Norge. Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelser; det er mest sannsynlig langt dyrere for Norge som samfunn at noen mennesker befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi for å hjelpe både flyktningene som kommer, de som er her og oss.

Det er ikke irrasjonelt å mene at Norge har råd til å ta imot flere flyktninger, og kan bidra til å løse situasjonen der flyktningene er kasteball i et vinterkaldt Europa, og ikke tape på det på sikt. Det er ikke dumt å mene at man også må øke bistanden til nærområdene. Det som er irrasjonelt og hodeløst, og ikke minst dyrt, er å sitte stille og vente til krisen er over oss før man gjør noe. Og så sette himmel og jord i bevegelse for å måtte gjøre minst mulig, for det som framstår som enhver pris.

Venstresidas viktigste jobb framover blir å bevæpne oss med kunnskap og kjempe mot at FrP og «rasjonelle egoister» får definere virkeligheten vi lever i óg utfordringene vi møter. Aksepterer vi tesen om at sympati og solidaritet med flyktninger er irrasjonelt, har vi allerede tapt. For å få til det må vi stå sammen, og vi må invitere og oppfordre til møter mellom mennesker og kunnskapsutveksling i våre lokalsamfunn. Da flyktningene faktisk ankom Norge, viste vanlige folk hva de var gode for. Disse menneskene må venstresida ta vare på. To ting blir viktige, kunnskap om virkeligheten og om menneskene som lever i den.

Noter:

1. For øvrig er det totale antallet mennesker på flukt i verden anslått av FNs høykommissær for flyktninger til å være rundt 60 millioner. Av disse er ca 40 millioner internt fordrevne.
2. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) (2015) A million refugees and migrants flee to Europe in 2015, URL: http://www.unhcr.org/567918556.html
3. Se f.eks. reaksjoner fra jusprofessorene Andenæs og Cecilie Bailliet (UiO), NOAS, Amnesty, Redd Barna m.fl. URL: http://www.dagbladet.no/2015/12/30/nyheter/innenriks/regjeringen/flyktningkrisa/42560689/, http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/noas-svrt-kritisk-til-listhaugs-asylforslag/3423175022.html, http://www.nrk.no/nyheter/redd-barna_-_-helt-i-grenseland-1.12725025
4. Bakken, Laila A (2010) Anti-snillismen som forandret Norge, NRK, URL: http://www.nrk.no/urix/anti-snillismen-som-endret-norge-1.7305686
5. Se for eksempel Utlendingsloven av 2010 eller FNs Flyktningkonvensjon av 1951
6. UDI (2015) Asylvedtak fordelt på statsborgeskap og utfall 2014, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvetak-fordelt-pa-statsborgerskap-og-utfall/
7. UDI (2016) Asylvedtak fordelt på statsborgerskap og utfall 2015, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvedtak-etter-statsborgerskap-og-utfall-2015/
8. Harsvik, Wegard (2016) i Agenda magasin, Da godhet ble tyranni URL: http://agendamagasin.no/kommentarer/da-godhet-ble-tyranni/
9. Se for eksempel Sally Scholz om Political solidarity
10. Se for eksempel C. S. Lewis´ Mere Christianity (1952)
11. Huemer, Michael (2005) Ethical institutionalism
12. Ibid.
13. UNHCR (2015) About us URL: http://www.unhcr.org/pages/49c3646c2.html, UNHCR Statute URL: http://www.unhcr.org/3b66c39e1.html
14. Carens, Joseph H. (2013) The ethics of immigration
15. Vermes, Thomas og Karlsen, Ole (2015) ABC Nyheter, SSB-tall: 20.000 syriske flyktninger vil koste hver av oss 53 øre dagen, URL: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2015/09/24/194873502/ssb-tall-20.000-syriske-flyktninger-vil-koste-hver-av-oss-53-ore-dagen
16. Statistisk sentralbyrå (SSB) (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover?, URL: https://www.ssb.no/forskning/makrookonomi/makrookonomiske-analyser/med-utgangspunkt-i-dagens-situasjon-hvordan-utvikler-behovet-for-arbeidskraft-seg-framover SSB (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover? URL: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/flere-pensjonister-maa-forsorges-av-stadig-faerre-yrkesaktive
17. McKinsey & Company (2015) Why diversity matters URL: http://www.mckinsey.com/insights/organization/why_diversity_matters
18. Se f.eks. The European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) (2015) Cost of exclusion from health care – the case of migrants in an irregular situation
19. Politiet (2014) Ressursanalyse, URL: http://docplayer.no/2611092-Ressursanalyse-2014-utgifter-og-bemanning-i-politi-og-lensmannsetaten.html, Nina Johnsrud (2014) i Dagsavisen, Skal kaste ut flere asylsøkere i 2014, URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/skal-kaste-ut-flere-asylsøkere-i-2014-1.278552#, Strand, Tron, Granviken, Simen og Bakke Foss, Andreas (2015) i Aftenposten, Flyktningene strømmet inn – Regjeringen kuttet budsjettene, URL:
20. BBC (2015) Migrant crisis: EU ministers approve disputed quota plan, URL: http://www.bbc.com/news/world-europe-34329825
21. Human Rights Watch (2015) URL: https://www.hrw.org/news/2015/10/22/greece-attacks-boats-risk-migrant-lives
22. Se bl.a. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/finland/11890584/Finnish-government-condemns-racist-attack-on-refugees-in-Lahti.html, http://www.theguardian.com/world/2015/oct/22/germany-braces-for-rise-in-anti-immigrant-attacks og et svært grovt eksempel fra Norge: http://www.dagbladet.no/2015/11/20/nyheter/politi/krim/innenriks/42056085/
23. Strand, Tron og Granviken, Simen (2015) Aftenposten, UDI: Greit å returnere til Ungarn, URL: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/UDI-Greit-a-returnere-til-Ungarn—UNE-Returnerer-ikke-til-Ungarn-8303824.html

Hvordan har dagens venstrepopulistiske partier blitt til og vokst seg store.

Hva utfordrer dem?

Kari Celius er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Spania knytter det seg spenning til hvordan oppslutningen om Podemos vil bli ved det kommende nasjonale valget i desember. Allerede 100 dager etter at partiet offisielt var blitt et parti i 2014, oppnådde de fem seter i Europaparlamentet. Ved årsskiftet viste meningsmålingene en støtte på mer enn 27 % for Podemos, noe som kunne gjort dem til landets største parti om det hadde vært valgresultatet. I mellomtiden har Syriza i Hellas først vunnet valget, så gått på en smell i forhandlingene med Troikaen om gjeldslettelser, Tsipras har trukket seg, for så å få fornyet tillit ved nyvalget i høst. Syriza er nå ansvarlig for å gjennomføre en kriseplan basert på pensjonskutt og salg av offentlig eiendom og virksomhet.

Dette får stå som opptakten til diskusjonen om fenomenet «venstrepopulisme». Jeg vil prøve å drøfte noen problemstillinger knyttet til under hvilke forhold venstrepopulistiske partier blir til og vokser, hva som kjennetegner dem og hva som særlig utfordrer dem. Det tenker jeg gjøre hovedsakelig med utgangspunkt i Podemos, men jeg kommer også til å bruke Syriza som eksempel. Jeg drøfter også følgende: Er Labour i England sin venstrevending med Corbyn populistisk? I hvert fall brukes populistiske virkemidler.

Økonomisk krise – og regimekrise

Den økonomiske krisa rammet de søreuropeiske landene hardt. I Spania var årene i forkant av 2008-krisa holdt fram som en økonomisk suksess, som imidlertid viste seg å være utviklet på basis av boligbobler og korrupte byggeprosjekter. Effekten ble katastrofal da landet har svakt utbygde industrinæringer (industri kun i deler av landet). Millioner av tapte arbeidsplasser, flere titusener drevet fra hjemmene sine, den offentlige helsevesenet og utdanningssystemet demontert og privatisert. Gjeldsbyrden ble overført fra bankene til folk flest. Slik det også skjedde i Hellas, Portugal, Italia og Irland.

De tradisjonelle partiene i Spania, representert først ved PSOE (sosialdemokratene) i perioden fra 2004 til 2011 og så høyrepartiet Partido Popular siden 2011, manglet svar og alternative løsningsplaner, og ble et lett offer for EUs krav om privatisering og nedbygging av opparbeidete sosiale rettigheter i bytte mot forlenget nedbetalingstid av bankenes gjeld.

En annen viktig del av bakteppet er at i Spania, som i de andre tidligere fascistiske diktaturene i Europa, er det generelt lav tillit i folket til statsmakta og til den ledende eliten. Det forsterkes av at den ene korrupsjonsskandalen avløser den andre, og de går ofte helt opp i toppen i det partiet som til enhver tid sitter med makta. Det er altså regimekrise i tillegg til – og parallelt med – økonomisk krise. Den ledende eliten kan ikke lenger overbevise store grupper av folket at de har felles interesser. Partiene som innehar styringsmakta, mister sin legitimitet overfor folket når de prioriterer å redde bankene og euroen – og egen lommebok – framfor de som mister hus og jobb som følge av krisa.

I tiden etter murens fall har venstresiden vært på defensiven. I det meste av Europa gjelder at de tradisjonelle venstrepartiene har lav oppslutning, – eller er blitt borte på innsiden av et sosialdemokratisk parti. En del av dem har også mistet troverdighet som venstrealternativ fordi de har gått inn i regjeringssamarbeid med sosialdemokratiske partier, eller opptrådd som støttepartier for dem. Nye venstrealternativer som har kommet til, har ofte svak tilknytning til de gamle venstrepartiene, men kan ha sterke bånd til, eller ha «sprunget ut av» sosiale bevegelser. Dette gjelder også for Podemos, der den kjernen som dannet partiet, var en gruppe forelesere og forskere fra The Complutense University of Madrid som fikk med seg aktivister fra Ungdom uten Framtid (Juventud sin Futuro), student-organiserte, folk fra alternativ-kultur og den store protestbevegelsen 15-M. (New Left Review, 93: Understanding Podemos).

Kort om populisme generelt – og venstrepopulismens teoretiske grunnlag

Ernesto Laclau, 1935–2014, argentinsk politisk teoretiker. Kjent for sitt arbeid sammen med Chantal Mouffe. Beskrevet som «post-marxist». I sine siste arbeider var Laclau opptatt av populisme. I On Populist Reason fra 2005 vurderte han populismens rolle i politisk diskurs, hvordan en folkeidentitet blir til, og betydningen av affekt i politikken.

Chantal Mouffe, f. 1943, belgisk politisk teoretiker. Hun er best kjent for sitt bidrag til å utvikle den såkalte «Essex School of discourse analysis», som var en post-marxistisk politisk analyse basert på Gramsci, post-strukturalismen og identitetsteori. Sammen med Laclau: Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, 1985.

I henhold til leksikonets definisjoner kan populisme være «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket – som motsetning til eliten». Det passer ganske godt i tilfellet Podemos, på samme måte som det også passer for de høyrepopulistiske partiene som har vokst seg store de siste to tiåra, som Fremskrittspartiet. Så er det et åpent spørsmål om de – og vi – alltid kan holde rede på hvem som er folket og hvem som er eliten. Definisjonen er veldig vid. Det fins vel knapt nok noe parti som ikke benytter populistiske «knep og triks» i debatter eller rettet mot velgerne. Eller når partiet er i posisjon, beskylder politiske motstandere for å være populister, i betydningen av noen som «fører folket bak lyset». Det kan være et slit å opprettholde et folkelige «mot-eliten-image» når man de facto er en del av den styrende eliten. Som tilfellet er nå med FrP som viser et litt annet ansikt i posisjon enn de gjorde i opposisjon, med de følgene det har fått for oppslutningen hos «gamle» velgergrupper. Det bør nok ethvert parti som rir på en populistisk bølge, være klar over, at det er viktig å klare og balansere mellom kravene til bevegelsen som valgte deg til makta, og kravene fra realpolitikken om å være en samarbeids-parter som står ved avtaler.

Venstrepopulismen tilfører populisme noen dimensjoner, som løfter den fra kommunikasjonsform til ideologi: et ønske om mer folkelig innflytelse. Det er folkets behov som skal ligge til grunn for demokratiet. Eller for å snu det: at økonomien styres av en elite utenfor folkelig kontroll er en trussel mot demokratiet. Samtidig tar venstrepopulistene opp kampen med høyresida om hvem som skal få definere hva som er «sunn fornuft». Det er dette som er venstrepopulismens teoretiske fundament, og det er blitt formulert av den nå avdøde argentinske professoren i politisk teori Ernesto Laclau og den belgiske filosofen Chantal Mouffe. (De to var for øvrig gift med hverandre). Begge vil ta tilbake populismebegrepet fra høyresida. Mouffe sier i et intervju:

Venstresiden må skape en sannsynlig fortelling om en ny virkelighet basert på en annen politikk. (Klassekampen 21. september)

Hun mener det er nødvendig for å demme opp for høyrepopulismen. Laclau/Mouffe setter den marxistiske klasseanalysen til side, de mener den ikke fungerer som verktøy til å forstå samfunnet slik det er i dag. Politisk identitet er ikke er et resultat av konkrete økonomiske og sosiale relasjoner. I følge Laclau eksisterer klasser like lite som klassekamp, og hvis det hadde vært sånn at organiseringen av samfunnet og kampene som pågår kun var avhengig av disse relasjonene, ville det ikke vært rom for politikk som en selvstendig aktivitet.

I stedet er det vi ser, mange ulike grupper som fører kamper for sine særinteresser. Dette kommer til uttrykk gjennom nye sosiale bevegelser, som feminisme og etniske og nasjonale minoriteters kamp. Venstrepopulismens bidrag er å føre sammen de ulike kampene og skape kollektive viljer. En splittet befolkning kan forvandles til et folk, et «vi» som forenes i kampen mot «dem», enten de er eliten, makthaverne eller EU.

Betydningen av å være på TV

Som det er gjort rede for tidligere, er kommunikasjon av politisk budskap sentralt i populismen. Folk engasjerer seg ikke lenger gjennom partier men gjennom media. Bruk av media er nødvendig for å få mulighet til å nå bredt ut til folk. Det er viktig å være på TV. Pablo Iglesias tankegang er slik: Før var familien, skolen, og kjerka de viktige ideologiprodusentene, nå er det TV, og i Spania særlig talk show, som produserer folkemeningen og den politisk argumentasjonen som understøtter folkemeningen. Når folk snakker om politikk i matpausene eller på bar om kvelden er det TV-debattene og opinionsmakerne der de henter argumentene fra.

Podemos startet som et TV-fenomen, det var den professoren med hestehale som var på TV og snakket om de som ble rammet av krisa. Da snakket han ikke om bankene, men om folk, om vanlige middelklassepersoner som var blitt fattige, hadde mistet jobben eller hjemmet sitt som følge av krisa.

What we said allowed these victims» – «above all the impoverished middle classes – to identify themselves as such and to visualize, through the from of a new «us», the «them» of their adversaries: the old elites. (NLR, 93: Understanding Podemos)

Når venstresidens kandidater blir synlige på TV, er det et viktig poeng at folk ser at de er «som folk flest». For å si det med venstrepopulismens ord: det hjelper til med å bygge opp fortellingen som synliggjør at en annen politikk er mulig, og at det går an for folk å identifisere seg med politikken og dens formidlere. Det er nærliggende å kommentere at Bjørnar Moxnes er på TV for tida, der han både lager mat og «er» kjæreste, og det i beste sendetid. Det kan understøtte det poenget. Jeg er usikker på om en slik analyse er riktig. Kan det ikke også bekrefte overfor vanlige folk at de tilhører den intellektuelle eliten, altså «de som er på TV» og ikke «folk flest»? Det er uansett et tanke-kors at en politiker fra et revolusjonært parti godt kan få være underholdning, men må holdes unna partilederdebatten.

Karismatisk leder og store massebevegelser

Et annet kjennetegn ved venstrepopulistiske partier som har vokst seg store, er at de har synlige og karismatiske ledere som kan mobilisere og begeistre store deler av befolkningen. Det kjenner vi igjen fra Latin-Amerikas sterke tiår med Hugo Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia, men det er ingen tvil om at valget av Alexis Tsipras og Pablo Iglesias har vært en viktig faktor for at Syriza og Podemos har kunne vokse så fort. Når vi leser historien om Podemos, kan det virke som valget av «mannen som er kjent som TV-debattant» som lederskikkelse, er et bevisst valg og at Iglesias er «bygget» med tanke på lederskap. Det er heller ingen tvil om at Podemos har hentet sin inspirasjon fra Latin-Amerika. Inigo Errejon, en annen av de sentrale i Podemos´ ledelse, er fan av Laclau, og hadde i tiden før Podemos ble dannet, studert folkelige bevegelser i Bolivia. Hen mente at det kunne være mulig å bruke erfaringene fra Latin-Amerika på situasjonen i Sør-Europa, men uten å kopiere den latinamerikanske sosialismen.

En annen parallell til Latin-Amerika er betydningen av å knytte an til sosial bevegelser som har masseoppslutning. I Podemos´ tilfelle er partiet nærmest vokst ut av bevegelsen, i Syrizas tilfelle er det ikke like tydelig, men heller ikke dette partiet ville fått masseoppslutning uten at det var en massiv protestbevegelse rettet mot EUs kuttpolitikk. Felles for begge er at partidannelsen har skjedd veldig raskt. De har ikke rukket alle de konsoliderende diskusjonene, fordi de så raskt må ha på plass et parti-apparat, fordi det er nå bevegelsen trenger et organisert uttrykk. I Spania skjer det når de skal stille til valg til EU-parlamentet for en politikk som går mot kuttdiktaten. Å bygge grunnorganisasjoner i et nytt parti må gjøres over tid hvis man ikke allerede har med seg denne grunnorganiseringen fra bevegelsen. I Podemose skjedde dette etter at partiet var lansert ved etablering av Podemos-sirklene som grunnplans- og valgkamporganisering.

I Storbritannia har det motsatte skjedd. En stor bevegelse mot innstrammingspolitikken har nærmest trengt inn i Labour, og funnet sin leder i Jeremy Corbyn, som verken er ung eller en stor agitator. Derimot er han en utrettelig aktivist og solid plassert på den stadig mer marginaliserte venstresida i Labour, og passer sånn sett svært godt som symbol for en grasrotbevegelse. Fenomener som Syriza og Podemos ville hatt få muligheter for å komme i maktposisjon med det britiske valgsystemet, som sørger for at mindre partier blir utestengt fra parlamentet. Muligheten for at en bevegelse skal få et politisk uttrykk, går derfor via et eksisterende parti, et sosialdemokratisk parti som mange oppfattet som overgitt til høyredreining over flerfoldige tiår. Et nytt system for ledervalg gjorde det mulig for alle som ønsket det å delta i valget ved å betale et lite engangsbeløp. Dette førte til at Labour fikk mange nye medlemmer som ville være med å stemme inne venstresidens kandidat, dette fungerte som en dør inn i partiet for bevegelsen. Som i tilfellet med Podemos er Corbyn avhengig av at bevegelsen som valgte han til leder, holder trykket oppe, at Labour lykkes i å bli bevegelsens organiserte uttrykk. Det er ingen lett match når de fleste av partiets parlamentarikere tilhører høyresida, men i motsetning til det som er typisk for de venstrepopulistiske partiene, kan Corbyn lene seg på å ha forankring i de største fagforeningene, hvor det er blitt mobilisert for en venstrekurs.

Venstrepopulistiske utfordringer

Den store utfordringen i overgangen fra å være en del av en bevegelse til å bli et parti er å forene politiske strømninger som har ulike utgangspunkt og ulike ideer om hva man ønsker på kort og lang sikt. Samtidig vil det nye partiet sannsynligvis være avhengig av å samarbeide med eksisterende partier hvis de ønsker å komme i maktposisjon. Da er det viktig at partiet står trygt på fundamentet sitt, og er klart på hvilke prinsipper det ikke er aktuelt å vike fra når det skal forhandles.

Det må være relevant å spørre: Hva er dette fundamentet for et venstrepopulistisk parti som mangler klassetilknytning, og som kanskje heller ikke oppfatter det som en mangel? Hvilke verktøy har man når man avviser klasseanalyse og mener at forholdet mellom arbeid og kapital ikke er en viktig motsetning, slik som Laclau/Mouffe gjør. At dette synspunktet deles av Podemos har jeg ikke grunnlag for å hevde, siden jeg ikke har funnet at de sier noe om dette. Siden det er vanskelig å få tak i hvor det venstrepopulistiske prosjektet skal hen, blir prosjektet om «en ny virkelighet basert på en annen politikk» ganske vagt. Kan det bli sosialisme av sånt? Nei, ikke hvis man forstår sosialisme som noe mer enn et betraktelig mer utvidet og mangfoldig demokrati. Hvis den liberal-demokratiske ideologien (forståelsen av demokrati som utvidete individuelle rettigheter) ikke skal forkastes, kan jo like gjerne den kapitalistiske produksjonsmåten bestå, for utvidingen av demokratiet er kanskje ikke ment å gjelde produksjon og forholdet mellom arbeid og kapital. Det er mulig at det her er mine kunnskaper om venstrepopulismen som ikke er strekker til, men det jeg har lest om og av Laclau/Mouffe, er vagt. Men hvis jeg skal prøve å konkludere, så synes det som om venstrepopulismen kan bidra med en oppskrift på hvordan et venstreparti kan komme til makta i en politiske situasjonen med massemobilisering mot det sittende regimet, men ikke hva som skal gjøres etter at man har kommet i posisjon. Podemos er veldig klare på at deres suksess i stor grad skyldes den spesielle situasjonen partiet har blitt til i med økonomiske og politisk krise i kombinasjon med en stor protestbevegelse. De bør også være oppmerksom på at bevegelsen som var utgangspunktet, står i fare for å svekkes når partiet først har gjort seg til talsmenn for bevegelsen og så tatt roret. Hvor lenge vil universitetslektorer og «TV-tryner» kunne beholde troverdigheten i hele det folkelige spennet fra de prekære til håndverkere, statsansatte og aktivister i miljøbevegelsen? Skal de få til det, må de politiske prioriteringene være slik at de evner å forene disse gruppene på noe mer enn motstanden mot EUs krav om kutt i offentlige utgifter.

Mulige utganger for venstrepopulistiske partier

Det er et spørsmål om det er mulig å løse denne økonomiske krisa med en motkonjunkturpolitikk, dersom det var oppslutning om en slik politikk. Rødt mener at det er nødvendig å bryte med kapitalismen for å realisere et nytt samfunn, at det trengs en annen økonomi enn de kapitalistiske, at demokratiet må utvides til å gjelde også produksjon og arbeidsliv. Det er ikke et formulert mål for venstrepopulistene.

Da Syriza sa ja til EUs «hjelpepakke» i juli i år, støttet Podemos dette. Hva tenker de nå foran det nasjonale valget, og hva sier de til velgerne sine om hvordan de vil stille seg i en tilsvarende situasjon for Spania? Det har jeg ikke funnet ut noe om, men jeg regner med at de følger Syriza og utviklingen i Hellas nøye.

Det er særlig to erfaringer som bør være relevante:

1. Det er ikke mulig å få gjennomført motkonjunkturpolitikk og samtidig få økonomiske «hjelpepakker». Troikaen vil kreve kutt med usosial profil som de har gjort overfor Hellas. Det er usannsynlig at Spania kan oppnå noe mer i forhandlinger. Da blir man egentlig nødt til å vurdere om man skal ut av euroen, om man vil gå hele veien.
2. Dersom de velger å spørre ved en folkeavstemming om kursen videre, bør de ta svaret til følge hvis de vil beholde sin troverdighet. Syriza oppfattet tydeligvis folkets nei til EUs kuttpakker som et ja til å fortsette å forhandle, og ikke til å gå videre mot «Grexit». Jeg har lurt på om spørsmålet var stilt uklart med vilje fordi det var politisk uenighet om dette innad i Syriza. Alternativt kan det være slik at grekernes nei er blitt tolket som et «større nei» enn det var av omverden. Det er ikke vanskelig å se Syrizas’ dilemma: Folket vil ikke ha EUs kuttpakke, men de vil kanskje heller ikke ut av EU.

Det synes klart at et parti som vil oppnå makt til å gå mot EUs kuttpolitikk, må ha et avklart politisk prosjekt, og det må snakkes sant til velgerne om hva som er prosjektet. Er det ennå ikke der, er det kanskje nødvendig å fortsette konsolideringa og fortsette å bygge de politiske fundamentet før partiet søker makt. Det betyr kanskje at oppslutningen slutter å vokse eller stagnerer, men man slipper å administrere en kuttpolitikk som går på tvers av det man gikk til valg på.

Kilder:

• Pablo Iglesias: Understanding Podemos (NLR 93, mai–juni 2015
• Lotta Elstad: Den spanske sensasjonen Podemos – hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid
• La Monde Diplomatique, nr.10/2015: Podemos´ inspirasjonskilde og Labour uten spinn
• Klassekampen, 21.9.15: Om Corbyn og Mouffe

Det er jo egentlig elementær sosialhistorie.

Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted.

Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Heming Olaussen er landsstyremedlem i SV, kommunestyrerepresentant for SV i Re i Vestfold og tidligere leder av Nei til EU i Norge.

Etter IS’ terrorangrep i Paris har politiske ledere á la Hollande, Cameron og Putin svingt seg til de store retoriske høyder.

I ekkokammeret hører vi grumset fra blant annet Marie Le Pen, Per Sandberg, Niall Ferguson, Dansk Folkeparti, Hege Storhaug. IS skal «utslettes». Det skal bli «total krig». I tillegg kommer utspill fra Jan A. Ellingsen fra FrP (medlem av Stortingets justiskomite) om å internere «risikopersoner». Altså fengsling før forbrytelse. Storhaug vil forby moskeer.

Politibevæpninga forlenges nok en gang. VG skriver enda mer ekstreme lederartikler

Demokratiske prinsipper blir ikke så viktige. Rettsstatsprinsipper blir ikke så viktige. Internasjonale konvensjoner er bare til bry. Ytre høyre danser på bordet og maner til en krig der målet helliger alle midler. De er IS’ direkte motsats. De løper IS’ ærend. De beviser IS sin tese om at demokrati og rettsstat bare er staffasje. I ghettoene, både i vestlige land og i Midt-Østen, sitter tusenvis av sinte ungdommer og ser, lytter og lærer. Mange av dem får grunn til å tro på IS. Nå blir det overvåking, ransaking, kontroll, politi, bevæpning og hysteriske medier. Angsten skal ete sjelen.

Vi – som lever i «gråsonen» som Åsne Seierstad kaller det – har en jobb å gjøre: Bekjempe ekstremistene på begge sider. Forsvare demokratiet og rettsstaten, ytringsfriheten og friheten. Med de midler demokratiet stiller til rådighet. Betyr det også krig mot IS?

Jeg vil støtte de kurdiske Peshmerga-styrkenes kamp for sitt eget territorium, mot IS. Jeg kan også ha forståelse for at disse trenger flystøtte, og at FN åpner for dette. Jeg vil avgrense meg mot russernes bombetokter, som i all hovedsak har handlet om å styrke Assad og bombe styrkene til hans politiske motstandere. Jeg vil avgrense meg mot begrepet «total krig» som nettopp er en måte å si at alle normale konvensjoner og regler er satt til side – alt er tillatt. Jeg vil mene at Norge ikke skal delta i denne krigen, som primært må løses lokalt og regionalt. Norge løper en stor risiko for å ta feil side – uansett hva vi gjør, og pådra oss en oppmerksomhet norske innbyggere ikke trenger eller fortjener. Sporene fra Libya og Afghanistan skremmer.

Jeg mener dessuten at den enkelthendelsen som i størst grad har utløst det kaos og vanvidd vi nå ser i Syria, Irak og i store deler av Midt-Østen, var USAs (og FNs) fatale feilgrep med å invadere Irak og avsette Saddam Hussein. Basert på en USA-fabrikkert løgn, som forledet FN og verdenssamfunnet til å støtte den amerikanskleda kollisjonen av villige til Irak-invasjonen. Heldigvis holdt det norske folket hodet kaldt og støtta statsminister Bondeviks motstand mot haukene i Høyre, slik at Norge – på linje med f.eks. Tyskland – ikke deltok i dette epokegjørende feilskrittet som oppløste den irakiske stat, og la grunnlaget for religiøse og sekteriske konflikter som har herjet Midt-Østen siden.

Jeg skal ikke påberope meg hverken historiekompetanse eller noen full innsikt i Midt-Østens mange konflikter og tragiske historie. Jeg er en samfunnsengasjert nordmann, langt fra brennpunktet i Midt-Østen-konflikten. Likevel – hele mitt politiske engasjement sprang ut av Israel–Palestina-konflikten i 1970, så noe har jeg fått med meg på veien.

Etter mitt syn har vestlige invasjoner og innblanding i staters indre anliggender på tvers av internasjonale konvensjoner og spilleregler gjort situasjonen i Midt-Østen uendelig mye verre enn den kunne ha vært. Irak var en fungerende stat, dog med en despot som leder. Det samme kan man si om en rekke andre stater i området – Iran, Saudi-Arabia, Kuwait etc. etc. Etter 9/11 klarte den amerikanske presidentens rådgivere (med bakgrunn fra bl.a. amerikansk våpenindustri og andre interessenter) å få president George W. Bush til å komme opp med begrepet «Ondskapens akse» («The axis of evil»). Dette var i utgangspunktet definert som Irak, Iran og Nord-Korea. Seinere kom også begrepet «Den utvidete ondskapens akse», som omfattet Libya, Syria og Cuba.

I denne sammenheng ser vi bort fra Nord-Korea og Cuba, i og med at de ikke er knytta til Midt-Østen.

Historia til Irak-krigen (kortfatta):

Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være falske. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etterhvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukta og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak. Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.

De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011. Etter at de trakk seg ut, startet Iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekostning av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen IS – Den Islamske Staten.

Invasjonen i Libya har ikke direkte sammenheng med Irak-krigen og dens følger, men må likevel sees som en del av et hele. Igjen intervenerte vestlige styrker i et arabisk land. Igjen førte den vestlige inngripen at vondt gikk til mye verre. Man gikk langt ut over FN-mandatet, og ga seg ikke før også Libyas hersker, Muammar al-Gadaffi, var drept. Sjøl om dette ble utført av lokale styrker/militser, var det bombinga som banet vei for likvideringa. Dermed fikk vi et Libya i full oppløsning og borgerkrig, væpnede militser og klaner, og et arnested for IS-rekruttering av radikaliserte ungdommer. Spillet ble vendt mot Vesten sjøl. Denne gangen var Norge med. Vi var de «flinkeste» til å bombe mål i Libya, i en krigføring som ble vedtatt per mobil i den rød-grønne regjeringa! Det hører ingen steder hjemme, og det er sterkt beklagelig at et fredsparti som SV ikke klarte å holde tunga rett i munnen. Det har da også partiets øverste organer markert tydelig – om enn i ettertid. Vi må tro at partiet har lært. SVs (og SPs) motstand i Stortinget mot norsk deltakelse i krigen mot IS (Norske offiserer med opplæring av en uklar motstandsgruppe i kampene i Syria) viser i hvert fall at man er på rett vei.

Problemet med Libya var igjen inter-venering uten noen ide om hvor man ville – annet enn å få has på Gadaffi. Også her protesterte mange militæreksperter, som pekte på nettopp dette faktum. De, og andre kritikere, fikk rett. Tilhengerne av intervenering forsvarer seg med at de ville forhindre et folkemord. Det er jo et edelt motiv, men hvor mye av dette var propaganda? Hvilke forutsetninger har vi for å forstå de konfliktene «vi» blander oss inn i, hvilke konsekvenser det kan ha, og hvilke mulige resultater som kan komme ut av vår innblanding. Hva med Afghanistan?

De er gode å ha i en demokratisk retorikk, Gandhi, Nelson Mandela og Malala Yousafzai, men hører man egentlig på hva som er deres budskap? En Gandhi som har sagt at «an eye for an eye makes the entire world blind». En Mandela med sitt forsoningsbudskap. En Malala som framhever utdanning, ikke krig? Kjekke å ha for vestlige ledere som vil sole seg i glansen, men som viser dem og deres budskap ren forakt straks det blir «alvor».

Nå har Vestens krigføring, innblanding og statsoppløsning avfødt et monster. IS – en bevegelse primært basert på sunnimuslimsk frustrasjon i Irak og Syria – med til dels åpen til dels fordekt støtte fra Saudi-Arabia og andre sunnimuslimske regimer. En bevegelse skapt i hat og frustrasjon, en radikal militær, politisk og religiøs organisasjon som klarer å rekruttere bredt blant frustrert ungdom både i Midt-Østen og i vest.

Nettopp fordi organisasjonen er ideologisk, vil den neppe kunne knuses ved hjelp av bomber. Militært kan den bekjempes, men om man vil rykke opp ondet ved roten, må det helt andre midler til. Slik situasjonen er i dag, bekreftes Vestens hyklerske forhold til sine egne prinsipper om demokrati og rettsstat hver eneste dag. Det spiller sjølsagt IS på. Og det går til dels hjem hos de IS ønsker å nå.

Frankrike har i årevis neglisjert sitt sosiale ansvar for store innvandrergrupper. Ghettoer og massearbeidsløshet er resultatet. Det gir god grobunn for frustrasjon og opprørske ideer. Tilsvarende i deler av UK, om enn sammensetninga av den ikke-hvite minoriteten er noe annerledes der. På kontinentet ser vi det samme bildet i flere land, som i Belgia. Det er jo egentlig elementær sosialhistorie. Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted. Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Krigen i Syria har hatt et annet forløp enn i Irak og Libya. Først og fremst er det mange ulike aktører med ulike agendaer, mange religiøse grupper og med Iran som en vesentlig (uformell) aktør. Dernest har man (enda) ikke klart å kvitte seg med den hatede despot Bashar al-Assad. Det er nå 7,5 millioner internt fordrevne og 3,7 millioner som har flyktet ut av landet.

Ut av ruinene har IS vokst seg sterke også i Syria, spesielt i grenseområdene mot Irak. De stormaktslederne som nå hisser til «total krig» mot IS, glemmer at de sjøl har nærmest neglisjert disse flyktningene i årevis. Deres hevngjerrighet møtes dermed med anklager om at de bare er seg sjøl nærmest – det er når Paris angripes, at stormaktenes ledere drar i skytteltrafikk for å mane til felles opptreden og krig. De over 11 millioner fordrevne/flyktninger har ikke gitt tilsvarende engasjement. Så er det solidaritet eller bare hevn som driver Holland, Putin og de andre? Har de valg som skal vinnes rundt neste hjørne? Har de hjemlige problemer som skal dekkes over? Det er så mange motiver å prøve å se når krig bringes på bane. Uansett finnes det i dag en våpenindustri som gnir seg i hendene. Cameron bruker anledninga til å rushe gjennom forslag om å øke forsvarsbudsjettet med 150 milliarder kroner – hvorav 80 til opprustning og fornyelse av de fire engelske Trident-atomubåtene. Han kan da umulig støtte den svenske sikkerhetseksperten som gikk ut for noen dager siden og mente de skulle bombe IS med atomvåpen? SÅ gal er vel verden enda ikke blitt?

Vi som befinner oss i Åsne Seierstads «gråsone» – vi som befinner oss mellom ekstremistene på begge fløyer i denne striden, må forsvare de demokratiske verdiene våre samfunn er tufta på. Nå mer enn noen gang. Vi må riste av oss anklager om at vi er «softe» når vi går mot bevæpning av politiet, mer overvåking, mer politiressurser, strengere asylpolitikk eller innstramming i menneskerettighetene. Vi må stå på for solidaritet og medmenneskelighet. Vi må, i hvert fall, ha med oss pasifisten Gandhi, kommunisten Mandela og kvinneaktivisten Malala i vår tilnærming til de hysteriske overdrivelsene som gjør seg gjeldende i et bevisst ytre høyre, og et forvirra sentrum i norsk og internasjonal politikk. Gråsonen må forsvares!

Nå skal feilene repeteres. Nå skal «krig» igjen løse djupt politiske og ideologiske konflikter. Ja – de klarer nok å ta livet av noen IS-ledere. Og ja – de vil sikkert hevde at de har forhindra 100-vis av «terrorangrep», noe vi aldri vil kunne få dokumentert. I mellomtida vil bomber drepe uskyldige sivile, og hatet og motsetningene vil øke. Inntil utmattelsen igjen vil rå, og vi får en irakisk eller afghansk situasjon. Noen vil måtte ta til vettet, og innrømme sunniene i Irak deres likeverdige rettigheter. Staten Irak vil måtte gjenoppbygges på et annet grunnlag enn i dag. Syria vil måtte finne et nytt politisk grunnlag for en framtidig stat med fred. Grunnlaget for IS’ styrke vil forsvinne dersom de sosiale problemene i Irak, Syria og i Frankrike blir tatt på alvor. Og når Saudi-Arabia og Iran klarer å finne et kompromiss som innebærer at strømmen av penger og våpen til IS og andre parter stopper.

Dit er det langt og kanskje lenger enn langt. I mellomtida er det faktisk ikke mer enn rett og rimelig at Norge tar sin del av de mange flyktningene fra ulike land der vi har bidratt – direkte eller indirekte – til å skape den situasjonen som rår. Hva enten det er syrere eller afghanere, kurdere eller irakere. Norge har blod på hendene. Nå må vi prøve å forhindre at alvorlige nye feil blir begått. I blodtåke.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? I del en av artikkelen ser vi på hovedavtalens historie fram til andre verdenskrig.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Når arbeiderbevegelsen har stått sterkt og vært på offensiven her i landet, har arbeidsgiverne følt seg tvinga til å inngå klassekompromiss for å redde kapitalismen. Som avgjørende vilkår for kompromiss har de særlig de sikra seg at arbeidersida har latt dem beholde den styringsretten i produksjonen som hele kapitalismen henger på. Klassekompromisset har med andre ord forutsatt eksistensen av retninger i arbeiderbevegelsen som har vært villig til å gå med på dette, og som har hatt evne til å få arbeiderne med på det samme. Dette har gjeldt like mye i andre land som i Norge. Når arbeiderbevegelsen i tilstrekkelig grad er blitt svekka og har latt seg svekke, har arbeidsgiverne gått til oppsigelse av klassekompromisset, også i den «norske» utgaven av det.

Fra Verkstedoverenskomst til Fagopposisjon

I 1899 var de fleste av de fagforbunda som da eksisterte, med på å danne Arbeidernes faglige landsorganisasjon, AFL (fra 1957 Landsorganisasjonen, LO). I 1900 svarte arbeidsgivere med å stifte sin sentralorgan-isasjon, Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F. (hoveddelen av dagens NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon). Fram til 1907 hadde arbeidsgiverne ikke bestemt seg for om de skulle fortsette å prøve å stanse fagbevegelsen og dens grunnleggende krav om kollektivavtaler i fødselen. Men i april det året skreiv arbeidsgiverne i jern- og metallindustrien under på den første landsomfattende kollektivavtalen i Norge, Verkstedoverenskomsten, og åpna for tilsvarende avtaler i andre bransjer. Grunnen til at Arbeidsgiverforeninga i 1907 ga etter for fagbevegelsens krav om å slette ut ulikhetene og konkurransen arbeiderne imellom, var utvilsomt den eksplosive veksten som fagbevegelsen var inne i. I 1900 hadde LO et medlemstall på 5 000, i 1905 var det økt til 10 000 og bare to år etter firedobla til nærmere 40 000. Medlemsveksten var ikke minst basert på utbygginga av en ny elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri på tidligere folketomme steder nært rike vannkraftkilder i Telemark og på Vestlandet, og hadde sterkt stimulerende ringvirkninger på eldre virksomheter som jern- og metallindustrien. Den satte fart i anlegget av nye veier og jernbaner, og endra på få år landets arbeiderbevegelse fra å være dominert av handverkere i de store gamle byene til å få et nytt flertall av ufaglærte anleggs- og industriarbeidere på nye tettsteder ute på landet.

I 1907 fant de organiserte arbeidsgiverne ut at fagbevegelsen hadde kommi for å bli. Det var bedre å inngå et kompromiss med den enn å fortsette å holde den nede, særlig da det var klart at Jern- og Metallarbeiderforbundet ville gå til streik for kravet sitt om en landsomfattende kollektivavtale i form av en minstelønnsavtale. En streik ville føre til tap av andeler på et raskt ekspanderende marked til utenlandske leverandører.

Verkstedoverenskomsten var, i likhet med alle tariffavtaler, et kompromiss. Den er kalt det første store klassekompromisset i kapitalismens historie i Norge. For å innfri arbeidernes krav forlangte arbeidsgiverne motytelser, som arbeiderne gikk med på. På den ene sida anerkjente arbeidsgiverne arbeidernes rett til å organisere seg og ga de tillitsvalgte store rettigheter som talspersoner for alle arbeidere, og de gikk med på en minstelønnsavtale. For å oppnå dette måtte arbeiderne skrive under på at arbeidsgiverne som kapitaleiere hadde styringsretten i produksjonen. Og de gikk med på å holde arbeidsfred i så lange som fireårige avtaleperioder av gangen.

I LOs ledelse med typografen Ole O. Lian i spissen blei det nyvunne kompromisset sett på som godt fordi det ville gi ro til å organisere alle arbeidere og dermed gi makt til å endre samfunnet i sosialistisk retning. Lengre nede i rekkene, særlig blant de ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeiderne, oppsto det snart en økende misnøye med kompromisset. De langvarig, bindende tariffavtalene tok fra dem muligheten til å utnytte den økonomiske oppgangen og et stadig strammere arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft, til fra dag til dag på den enkelte bedrift å kjempe fram bedre lønns- og arbeidsvilkår. Bare hvert fjerde år hadde arbeiderne nå tillatt seg sjøl å ta kampen for å kompensere en økende prisstigning med lønnsøkning.

Etter den første tariffrevisjonen i 1911 fikk misnøyen et programmatisk uttrykk da fagforeningene i Trondheim på slutten av året kom sammen og vedtok en resolusjon som danna grunnlag for en organisert fagopposisjon, anført av malersvennen Martin Tranmæl. Resolusjonen tok til orde for å erstatte de langvarige, bindende tariffavtalene med kamp fra dag til dag på bedriftene for høyere lønn og bedre arbeidsforhold, foruten for å begrense arbeidsgivernes styringsrett. Den gikk inn for å supplere arbeidernes grunnleggende kampmiddel, streikevåpenet, med økt bruk av sympatistreik, boikott, blokade og obstruksjon. Og den ville erstatte organiseringa av arbeiderne etter faglige yrkesgrenser i fagforbund, med nye industriforbund som samla alle arbeidere i den enkelte bransjen ut fra deres felles klasseinteresser. Lokalt skulle alle arbeidere samle seg i faglige samorganisasjoner.

Fagopposisjonen fikk også uttrykk i en politisk opposisjon innen Arbeiderpartiet. Dentok til orde for at veien til sosialismen i første rekke gikk gjennom den faglige og økonomiske kampen på arbeidsplassene, framfor politisk virksomhet.

I sin spede framvekst hadde fagbevegelsen flere ganger bedt de borgerlige politiske myndighetene om å anerkjenne organisasjonsretten ved lov og å gripe inn i forholdet mellom partene i arbeidslivet med megling og voldgift. Myndighetene hadde like mange ganger avslått bønnene med grunngiving i at dette forholdet var av privatrettslig karakter og derfor uvedkommende for det offentlige. Fra 1907 til 1920 nærma LOs medlemstall seg ei ny firedobling til mellom 150 000 og 160 000 medlemmer. Oppgangskonjunkturene fortsatte med et strammere og strammere arbeidsmarked og stigende priser, særlig etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 der Norge kunne operere som et nøytralt profiterende land. Fagopposisjonen økte i oppslutning, også i form av et stigende antall «ville» streiker på tvers av de fortsatt langvarige bindende avtalene.

I 1915 svarte det borgerlige stortingsflertallet med, etter forslag fra Venstreregjeringa Gunnar Knudsen, å vedta landets første arbeidstvistlov. Loven gjorde akkurat det som det samme flertallet tidligere hadde sagt at det offentlige ikke hadde noe med. Med framveksten av en sterk og mer og mer militant fagbevegelse greip den inn i det angivelig privatrettslige forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere med særlig å begrense streikeretten og innføre nye meglings- og voldgiftsinstitusjoner som skulle forebygge utbrudd av arbeidskamp. Fra nå av blei det forbudt å gå til streik i tvister om inngåtte tariffavtaler, og tillatt bare ved revisjon av eksisterende og inngåelse av nye avtaler. Arbeidstvistloven ga altså et direkte lovvern om de langvarige, bindende tariffavtalene og deres fredsplikt.

Men radikaliseringa blei ikke stoppa av dette. På landsmøtet i Arbeiderpartiet i påska 1918 vant partiopposisjonen rundt Tranmæl flertallet og fikk programfesta at sosialismen skulle innføres ved «revolusjonær masseaksjon» og ikke gjennom å vinne folkeflertallet og regjeringsmakta i parlamentariske valg. To år etter, i 1920, vant fagopposisjonen også flertallet på LO-kongressen.

Oppsigelse av det første store klassekompromisset

I den sterke økonomiske vekstfasen 1905–1920 så altså arbeiderbevegelsen ut til å være den parten som forlot det første store klassekompromisset fra og med Verkstedoverenskomsten av 1907. Høsten 1920 inntrådte en internasjonal etterkrigsdepresjon som brått snudde de fleste viktige forhold i denne fasen på hodet. Sviktende avsetningsmarkeder førte til at store deler av den svære eksportindustrien som var bygd opp etter århundreskiftet, gikk til innskrenkninger og full stans i produksjonen i årevis. I løpet av bare et par år oppsto det en massearbeidsløshet, og LOs medlemstall blei nærmere halvert til 90 000. Prisstigninga og inflasjonen blei avløst av prisfall og deflasjon, og for å opprettholde profitten brukte arbeidsgiverne sin nye offensive posisjon til å kreve kortere avtaleperioder og kutt i lønningene. Og de gjorde mer hyppig bruk av sitt viktigste kampmiddel, lockout. Det kosta dem lite i og med at de i høy grad bare produserte for lager. Nå var det arbeidsgivernes tur til å gå til oppsigelse av klassekompromisset og ta opp igjen framstøt for å sette fagbevegelsen ut av spell. To ganger prøvde en defensiv LO-ledelse, stadig med den tilpasningsdyktige Ole O. Lian i spissen, å få arbeidsgiverne med på å gjenopplive og utvide kompromisset for å bringe kapitalismen velberga gjennom krisa. Første gang, i 1923, ba LO-sekretariatet arbeidsgiverne om å være medarrangører av en «økonomisk rikskonferanse» for å gjenreise «landets økonomi», og sa seg villig til å gjøre alt for å få slutt på den pågående ulovlige jernstreiken for å få det til. Arbeidsgiverne avslo. I 1925 gjentok LO-sekretariatet forslaget, nå om at en felles stor økonomisk rikskonferanse skulle etablere et økonomisk råd for hele landet basert på «medinnflytelse» for arbeiderne. Arbeidsgiverne avslo på ny. I stedet fortsatte arbeidsgiverne offensiven. Ved lønnsoppgjøra i 1926 og 1927 krevde de lønnskutt ved tariffoppgjøra og varsla lockout når fagforbunda motsatte seg krava. Begge åra brukte den borgerlige regjeringa lockoutvarselet som påskudd til å gripe inn med tvungen voldgift (i dag kalt lønnsnemnd), som felte dommer i samsvar med krava fra arbeidsgiverne.

Den borgerlige offensiven blei i 1927 krona politisk med at stortingsflertallet vedtok en revidert arbeidstvistlov som la til rette for å gjøre fagorganisasjonen til et redskap i den borgerlige statens hender mot organisasjonens egne medlemmer. For å unngå automatisk erstatningsplikt ved ulovlige streiker påla den reviderte loven fagforeningene å bevise i Arbeidsretten at de hadde gjort alt som sto i deres makt for å hindre utbruddet av og stanse slike streiker. I siste instans måtte de offentlig erklære arbeidsplassene til ulovlig streikende som åpne for «arbeidsvillige», betegnelsen på streikebrytere. Loven innførte også økte bøter og tukthusstraffer for enhver form for «forfølgelse» av «arbeidsvillige», og fikk straks økenavnet Tukthusloven blant arbeiderne. Antidemokratiske strømninger i og utafor de borgerlige partia tok samtidig til orde for oppløsning av også arbeidernes politiske partier ved lov. De organiserte seg i det halvfascistiske Fedrelandslaget, som blei stifta i 1925 inspirert av Christian Michelsens og Fritjof Nansens antiparlamentariske framstøt for ei korporativistisk statsordning etter 1905.

Motoffensiv fra arbeiderbevegelsen

På samme tid som den borgerlige offensiven mot den organiserte arbeiderbevegelsen nådde sitt høydepunkt, og på tross av snart ytterligere økonomisk krise og arbeidsledighet, klarte arbeiderbevegelsen å reise en motoffensiv. I 1927 starta en kampanje for å fagorganisere tidligere uorganiserte arbeidergrupper, ikke minst gjennom dannelsen av Skog- og Landarbeiderforbundet i 1927. Kampanjen var så vellykka at under den høyeste arbeidsledigheten i mellomkrigs-Norge, i 1932–33, runda LO igjen den tidligere rekorden fra 1920 på 160 000 medlemmer, og økte videre til 360 000 ved inngangen til andre verdenskrig. Alt i 1930 var det nye Skog og Land ved hjelp av harde og bitre arbeidskamper blitt LOs største forbund, og etter et tilbakeslag i kjølvannet av krakket i Wall Street i 1929 var det i 1937 på ny størst av LO-forbunda. Tidlig i 1927 blei Arbeiderpartiet gjenforent med det høyresosialdemokratiske utbryterpartiet fra 1921, Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, og blei ved stortingsvalget samme år for første gang det største partiet på Stortinget med 59 representanter av 150, særlig ved for første gang å vinne masse-tilslutning på landsbygda. Norges kommunistiske parti gikk ned fra seks til tre mandater. Resultatet var at Chr. Hornsrud i februar 1928 danna Arbeiderpartiets første regjering, som under trussel om kapitalflukt og på ordre fra Norges Bank-sjef Nikolai Rygg blei styrta av det borgerlige flertallet etter bare 18 dager.

Den andre typen motoffensiv var også dramatisk, men bråere og utafor LO-ledelsen kontroll. Ved tariffoppgjøret i 1928 prøvde arbeidsgiverne i bygning å kopiere N.A.F.-suksessen fra 1926 og 1927 med å kreve 12 prosent kutt i lønningene. Bygningsarbeiderforbundet sa nei, arbeidsgiverne varsla lockout, og regjeringa tok programmatisk signalet og greip inn med tvungen voldgift. På kommunistisk initiativ samla landets bygningsarbeidere seg da på store møter rundt i landet og erklærte i vedtak at hvis voldgiftsnemnda felte dom om lønnskutt og neste lønnsutbetaling følgte dommen, ville de gå til streik på tvers av loven. Og da dette skjedde, gjorde de alvor av trusselen. De lot seg heller ikke vippe av pinnen av ledelsen i LO og i forbundet, som i lydighet overfor daværende «norske» modell i form av arbeidstvistlov og voldgift prøvde å kommandere dem tilbake på arbeid. De fortsatte streiken og fikk økende oppslutning og sympati både i og utafor fagbevegelsen, helt fram til full seier i form av et forlik i Arbeidsretten om null lønns-reduksjon.

Resultatet var sjølsagt økonomisk viktig for arbeiderne. Men enda langt viktigere var det at de med den landsomfattende ulovlige streiken satte den tvungne voldgifta ut av kraft i ti år framover. Etter 1928 var det ingen borgerlig regjering som våga eller så noen vits i å prøve å stanse noen arbeidskonflikt med tvungen voldgift, arbeiderne hadde vist at de ikke hadde noen respekt for slike inngrep. Først Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering greip på terskelen til andre verdenskrig inn i to mindre konflikter i Nord-Norge, uten å vekke særlig reaksjoner..

Nytt og utvida kompromiss

Sammen med LOs framgangsrike nyorganisering fikk bygningsstreiken landets organiserte arbeidsgivere til igjen å innse at fagbevegelsen ikke lot seg knuse. På tross av fortsatt krise og arbeidsledighet var den i stand til å overleve og vokse og til og med føre effektiv arbeidskamp på tvers av det lovverket som skulle verne det bestående samfunnet. På ny kom arbeidsgiverne til at det var bedre å inngå et nytt klassekompromiss enn å fortsette å slå handa av de samarbeidsvillige arbeiderlederne og dermed styrke de mer uforsonlige. Nyvurderinga lot seg tydelig spore i bladet til Arbeidsgiverforeninga, Arbeidsgiveren. Etter stortingsvalget i 1930 skreiv bladet på lederplass at det mest gledelige ved resultatet ikke var at Arbeiderpartiet hadde gått tilbake i prosentvis andel av velgerne fordi de borgerlige hadde klart å mobilisere hjemmesittere fra 1927 til urnene. Mer gledelig var det dårlige resultatet for NKP, som hadde mista sine tre siste representanter. Bladet pekte på at dermed ville Arbeiderpartiet få mindre behov for å konkurrere med Kommunistpartiet i «revolusjon», og høyrefløyen i partiet ville styrke sine posisjoner. Dette ville gi «resultater av gledelig art» i retning av «voksende ansvarsfølelse». Bladet sa til sine lesende kapitaleiere at de ikke måtte la seg skremme når Tranmæl fortsatte å reise rundt og agiterte for revolusjon, han mente det ikke alvorlig.

Arbeidsgiveren skreiv også at bygningsstreiken klart hadde vist at voldgifta var av begrensa betydning. Heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville løse problema i forholdet til arbeiderklassen. Det var organisasjonene som ga nøkkelen til ro i arbeidslivet. Lovene for arbeidslivet måtte bygges opp omkring organisasjonene, og ikke på tvers av dem. Tankegangen var nesten et ekko av slutninger som Martin Tranmæl i praksis hadde dratt alt etter den sju måneders ulovlige jernstreiken i 1923–24. Den var avslutta med økonomisk seier for arbeiderne etter at den ved utløpet av Verkstedoverenskomsten i april 1924 var blitt lovlig konflikt om inngåelse av ny tariffavtale og ikke lenger tvist om gjeldende avtale. Over hodet på de streikende og deres valgte aksjonsutvalg kom ledelsen i Jern- og metallarbeiderforbundet da i posisjon til, i samarbeid med Høyreregjeringa og Arbeidsgiverforeninga, å forhandle fram et meklingsforslag som blei stemt ned av et knapt flertall av jernarbeiderne sjøl, men likevel vedtatt ved at uravstemninga i Jern og Metall blei kopla sammen med andre forbund der det var flertall for de anbefalte forslaga til nye tariffavtaler.

Også bygningsarbeiderstreiken i 1928 blei avslutta gjennom et samarbeid på toppen mellom LO og N.A.F., ved Paal Bergs mellomkomst. Også denne avslutninga hadde fått Tranmæl til å gå over til å forfekte et nytt klassekompromiss i form av organisasjonsmessige løsninger av konfliktene i arbeidslivet, som alternativ til statlige tvangsinngrep og kamp mot disse. Det var denne dreininga hos Tranmæl som de organiserte arbeidsgiverne hadde oppfatta og nesten kopierte på lederplass i Arbeidsgiveren.

Den forståelsen som Arbeidsgiveren ga uttrykk for, var ikke redaktørens private. Den var representativ for den øverste bestemmende ledelsen i Arbeidsgiverforeninga. Direktøren i foreninga, Finn Dahl, ga uttrykk for det samme da han uttalte at hvis streiken i bygning i 1928 skulle vært stansa, hadde det krevd helt andre, fascistiske virkemidler. Dahl og de andre toneangivende lederne for arbeidsgiverne valgte bevisst å satse på LO og Arbeiderpartiet som redningsplanke for kapitalismen, framfor på fascisme – kanskje like mye på grunn av at fascismen sto for svakt i Norge som at de var antifascister?

Det som seinere, også blant historikere, kom til å skygge for at de organiserte arbeidsgiverne gjorde denne omvurderinga alt etter stortingsvalget i 1930, var storlockouten av 130 000 arbeidere og det dramatiske Menstad-slaget ved tariffoppgjøret i 1931. Ved oppgjøret skreiv Arbeidsgiveren at LO-sekretariatet nå i realiteten var villig til å løse den økonomiske krisa ved hjelp av lønnsnedslag. Men dette kunne ikke LO-ledelsen gi åpent uttrykk for. Til liks med Arbeidsgiverforeninga innså den at forståelsen blant medlemmene for dette måtte «modnes organisk gjennom arbeidsstans». Det var nødvendig å ta et større sammenstøt for å få arbeiderne til å innse at kamplinja ikke førte fram, og det var den felles underforståelsen av dette som lå til grunn for at tariffoppgjøret i 1931 endte så dramatisk i storlockouten.

Etter at oppgjøret var over, starta LO og N.A.F. forhandlinger om en hovedavtale, først hemmelig, så åpent. Arbeidsgiveren mente at lærepengen fra lockouten skulle gjøre det mulig å få lønnsoppgjør basert på «økonomisk bæreevne» og samarbeid. Bladet råda LO til å styrke det sentrale tillitsvalgtapparatet, på bekostning av medlemmenes innflytelse. Det gjaldt også å fjerne momentet av konkurranse mellom LO-forbunda om å få best resultat i tariffoppgjøra, og LO-ledelsen måtte skaffe seg makt til å treffe «ansvarlige» vedtak uten uravstemninger. Arbeidsgiveren så på dette som mer fordelaktig enn å gjennomføre de statlige lovinngrepa i LOs indre liv og vedtekter som Bondepartiet og deler av de andre borgerlige partia, dels inspirert av Mussolinis Italia, gikk inn for på Stortinget i første halvpart av 1930-tallet. Etter at Martin Tranmæl i 1934, foran 50 000 demonstrerende arbeidere utafor Stortinget, hadde tordna mot forslaget fra de borgerlige om ved lov å sette bestemte krav til deltakelse og størrelse på flertall for at resultatet av uravstemninger i LO skulle godtas, følgte LO-kongressen samme år anvisningene fra Arbeidsgiverforeninga med å vedta sine egne interne avstemningsregler som satte enda strengere krav til det samme. Også med andre vedtak som sentraliserte makta i LO oppfylte kongressen de vilkåra som arbeidsgiverne hadde satt for å gå med på et nytt klassekompromiss.

Arbeidsgiveren ville også at LO skulle få tilbake oppgaven med å passe på at arbeidsfreden blei opprettholdt i tariffperiodene. Bladet så på Arbeidsretten som sentral i oppdragelsen av arbeiderne til «samfunnsbevisste» og «samarbeidsvillige» borgere. Det gikk inn for å oppløse alle private borgerlige militær- og streikebryterorganisasjoner som var danna på 1920- tallet, ved unødig å provosere arbeiderne sto disse i veien for et bedre samarbeidsklima. Arbeidsgiverorganet ville opprette «rettsstatens nøytralitet i de sociale kamper som er det eneste som i lengda kan skape respekt. Det gikk igjen til felts mot de borgerlige avisenes «forkjetring av arbeidernes beste menn», som Tranmæl, med det «sterkt humane syn og den offervilje og uegennytte som preger hele hans ferd». Forhandlingene mellom LO og N.A.F. endte med at i 1935 inngikk de to partene en første Hovedavtale for hele N.A.F.-LO-området. Avtalen som i revidert form gjelder den dag i dag, var et nytt stort klassekompromiss med samme grunntrekk som Verkstedoverenskomsten av 1907. N.A.F. anerkjente på ny organisasjonsretten og det kollektive avtaleprinsippet, og ga store rettigheter til de tillitsvalgte som talspersoner for arbeiderne. LOs motytelse besto i nok en gang å anerkjenne kapitaleiernes styringsrett i produksjonen, og å gå med på at organisasjonen og de tillitsvalgte på alle nivå var forplikta til å opprettholde arbeidsfreden i tariffperiodene, noe som også Arbeidstvistloven fortsatt foreskreiv.

Alt i trontaledebatten i Stortinget i 1933 viste Arbeiderpartiets parlamentariske leder og seinere statsminister, Johan Nygaardsvold, at han var innforstått med utviklinga i Arbeidsgiverforeninga. Han pekte på at foreninga nå stort sett hadde anerkjent arbeidernes rett til å organisere seg og få en viss medbestemmelse i arbeidslivet, i motsetning til de færre «arbeidsherrene» som tilhørte Bondepartiet og Quislings nye parti Nasjonal Samling. Det var også bakgrunnen for at han i 1934 forgjeves prøvde å overtale stortingsflertallet til å vente med å vedta loven om avstemningsregler til det hadde sett på de reglene som LO-kongressen sjøl kom til å vedta. Reglene blei vedtatt og gjaldt fram til Hovedavtalen blei inngått og Nygaardsvold i mars 1935, kunne danne Arbeiderpartiets første varige regjering, ei mindretallsregjering som det borgerlige flertallet lot sitte inn i andre verdenskrig, og som kan kalles den antifascistiske folkefrontregjeringa i Norge. Også Kommunistpartiet støtta regjeringa ved å la være å stille lister unntatt i én valgkrets og ellers oppfordre arbeiderne til å stemme på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1936.

Nygaardsvolds regjering kunne lettere og mer effektivt enn tidligere borgerlige regjeringer oppfylle de krav som Arbeidsgiverforeninga stilte om at lovene for arbeidslivet måtte støtte seg på organisasjonene og forholdet dem imellom. Det som ifølge Arbeidsgiveren i 1935 skilte Arbeiderpartiet fra andre regjeringspartier, var at det «med sitt intime forhold» til LO kunne «øve sterk innflytelse i fredelig retning».

Det var også akkurat det Nygaardsvolds regjering prøvde å gjøre. Å opprettholde arbeidsfreden blei en viktig del av krisepolitikken som Arbeiderpartiet førte for å få kapitalismens økonomiske hjul i gang igjen. Nygaardsvold sjøl var fortvila over økninga i antallet ulovlige streiker under de bedre tidene i 1936 og 1937. Derfor fjerna heller ikke regjeringa den nye paragraf 40 i den reviderte arbeidstvistloven fra 1927. Paragrafen hadde innført straff med bøter eller fengsel i inntil et år, foruten nye bestemmelser for brudd på loven, særlig ulovlig streik og oppfordring og støtte til ulovlig streik, og kom til å bli stående helt til etter den bitre konflikten ved Torp Brug i 1954. Samtidig satte det fortsatte borgerlige flertallet effektivt foten ned for det minste forsiktige forsøk fra mindretallsregjeringa på å gå i sosialistisk retning.

Fagforbundet om seks timersdagen

Leder av LOs desidert største forbund, Mette Nord i Fagforbundet, sier de for alvor vil løfte kampen for sekstimers dag i Norge.

Arbeidstiden i Norge har ikke vært endret siden 1986, da vi gikk fra 40 timer i uken til 37,5 timer; 7,5 timer per dag.

– Det er så mange gode argumenter for å innføre sekstimersdag, at vi har innledet et arbeid som gjør at vi kan løfte det inn i hovedoppgjørene de neste årene, sier Mette Nord, leder i LOs største forbund, Fagforbundet.

– Vi har hatt dette som mål i mange år, men det er først nå vi for alvor mener det er på tide å sette på dagsordenen, sier hun til VG.

(…)

For første gang siden Nord overtok som leder i Fagforbundet etter mektige Jan Davidsen for to år siden, går hun på barrikadene – for å kjempe frem en ny stor reform:

Arbeidstiden skal reduseres fra 7,5 til seks timer.

– Vi skal ikke ta alt i et jafs; det bør skje over tid, men målet er å få til sekstimers dag i løpet av 2020–2022. Vi er overbevist om at det er riktig veien å gå for Norge. Vi vil begynne arbeidet i hovedoppgjøret neste år, men iverksettelse er trolig realistisk fra 2018 og fremover, fordi vi må få på plass pensjon først.

(VG 18/11-2016)

… og NTL

– Dette er et realistisk forslag. Når vi ser på hvor mye vi har tatt ut i økt forbruk de siste årene og hva forskningen sier vi skal ta ut i fremtiden, er det helt ok at vi demper denne forbruksveksten noe, ved å redusere våre krav om lønnsøkning noe, slik at vi i stedet tar det ut i i kortere arbeidstid, sier forbundsleder John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Men ikke Sanner

Jan Tore Sanner er moderniseringsminister. Men så «moderne» er han ikke, at han er klar for at du bare skal jobbe seks timer om dagen. Han slakter forslaget.

(VG 18/11-2016)

Mer penger til forsvaret?

F-35-prosjektet koster totalt minst 240 milliarder kroner over en 30 års periode, inkludert driftsutgiftene. Reine kjøpesummen for flyene knappe 70 milliarder.

Det skal kjøpes totalt 48–52 fly. Fram til 2015-budsjettet var det gitt fullmakter til kjøp av 22 fly. Det er foreslått kjøpt ennå 6 nye fly i 2020 og at det skal settes av penger til dette.

Det belaster forsvarsbudsjettet med 8,6 milliarder kroner, pluss ca 1,4 milliarder til utbygginga av hovedbasen på Ørland. Så drar dette også med seg 412 millioner til Kongsberg Gruppen for utviklingen av raketten Joint Strike Missile.

Dvs totalt rundt 10 milliarder kroner på 2016-budsjettet til dette krigsprosjektet som først og fremst inngår i USAs globale militære oppsetting.

Akuttkirurgi redder liv

– Når en pasient kommer inn på akutten, er det ingen som vet hva som feiler henne. En pasient med brystsmerter kan både trenge indremedisiner og kirurg. Det er nettopp kombinasjonen av indremedisin, kirurgi og anestesi som sikrer at pasienter får trygg behandling på sykehus med akuttfunksjoner, sier partisekretær i Rødt, Mari Eifring.

– Hvis du fjerner akuttkirurgien, slik Høie og regjeringa nå legger opp til, vil det gå ut over menneskers trygghet når akutt sykdom eller skade truer. Lokalsykehusene er avgjørende for akuttberedskapen i Norge, og vi kan ikke godta regjeringas plan om å svekke dem.

(Fra pressemelding fra Rødt)

Paris

Hvis det altså er Den islamske staten som har gjennomført den bestialske terroren i Paris, så er det i så fall en organisasjon som er avlet fram av USA, Tyrkia og olje-diktaturene. Det betyr ikke at alt IS gjør i siste instans er godkjent av CIA. USA har en lang historie med å skape monstre de seinere mister konrollen over, og det kan ha skjedd nå også.

Men IS hadde ikke eksistert, og jihadistgruppene hadde ikke vært så sterke, hvis de ikke hadde fått våpen, penger, trening, utstyr og etterretning fra Vesten.

(Fra Pål Steigans blogg 15/11-2015)

Røde grep i Tromsø

Rødt fikk 14,4 prosent av stemmene ved valget i Tromsø, og deres toppkandidat Jens Ingvald Olsen ble finansbyråd.

Etter å ha gjort et brakvalg og fått plass høyt oppe i Rådhuset lover Rødts Jens Ingvald Olsen at Tromsø skal merke partiets politikk.

Allerede første dag på jobb fikk kommunisten gjennom en viktig sak: Han gir bort en tredje-del av sin lønn, og pengene går til frikjøp av andre Rødt-politikere.

Rød maktbølge i Nordland

Det har etterhvert blitt mange kommuner å holde rede på for fylkestingspolitiker og styremedlem i Rødt Nordland, sier Ingeborg Steinholt. Etter valget har partiet tatt makt i Rana, Vefsn, Sortland, Fauske, Hadsel, Alstahaug, Narvik, Bodø. I Vågan og Steigen er de i forhandlinger.

Steinholt er blant den yngre garde i det tradisjonelle opposisjonspartiet som nå aktivt ønsker å søke makt.

– Veldig mange av oss som er med i Rødt og driver partiet fremover, er veldig opptatt av at hvis vi skal stille til valg, er det for at vi skal få gjennomslag for vår politikk, sier hun til NRK. (28/9-2016)

Hunnicke Jensen mener den danske venstresiden bør begynne å snakke om seg selv som et populistisk alternativ til makteliten.

Det vil være å vise virkeligheten slik den faktisk er.

Michael Hunnicke Jensen er forfatter av boken Brug sproget politisk – 10 gode principper for venstreorienteret kommunikation (Forlaget Solidaritet 2015). Han har vært ansatt i Enhedslistens sekretariat på Folketinget. Artikkelen er oversatt av Petter Næss.

Populisme blir ofte brukt som et skjellsord for en type politikk der politikerne overtar populære synspunkter, stiller urealistiske forslag og noen ganger er rett og slett totalitære. Men populisme er først og fremst en kritisk strategi som handler om å framheve skillet mellom folket og folkets fiender¹.

Det er to forhold som henger sammen med hverandre som gjør populisme relevant som bærende strategi for venstresiden anno 2015. For det første har det skjedd en forandring i befolkningens klassesammensetning. Venstresidens politiske prosjekt har tradisjonelt konsentrert seg om å mobilisere arbeiderklassen. Men flere og flere dansker har i dag vokst inn i det vi kan kalle middelklassen, og et flertall av danskene forstår seg selv som middelklasse, hvis de overhodet definerer seg i forhold til klassetilhørighet². De fleste dansker vil betegne seg som «alminnelige». Ut over denne utviklingen i befolkningssammensetningen har det samtidig skjedd en forskyvning i det politiske spektret som på mange måter har snudd opp ned på den klassiske høyre–venstreaksen vi normalt forstår politiske partier innenfor rammene av. Partiene er ikke i samme grad tilknyttet bestemte samfunnsgrupper, og dessuten har det oppstått en konsensuslinje blant flertallet av de politiske partiene. Partiene Konservative, Venstre, Radikale Venstre og deler av Socialdemokraterne har stort sett samme politikk på de store samfunnsøkonomiske spørsmålene, mens bare partier som Dansk Folkeparti, Liberal Alliance, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten skiller seg ut i hver sin retning. I stedet for en oppdeling i høyre og venstre gir det mer mening å snakke om en oppdeling i «administrasjonspartier» og «protestpartier»³. De maktbærende partiene vil administrere, mens protestpartiene har hver sin dagsorden, der de enten ønsker verdipolitisk forandring og/eller endringer av den nåværende økonomiske politikken.

Begge disse forandringene stiller noen helt nye utfordringer til den danske venstre-siden, som ennå ikke har tilpasset seg denne nye virkeligheten.

Definisjon av venstrepopulisme

Populisme kan i følge idéhistorikeren Mikkel Thorup defineres som en mobilisering av folkelig politisk identitet i opposisjon til den herskende makten. Folket er populismens viktigste referanseramme, og eliten er den avgjørende motpolen.⁴

Innenfor denne rammen finnes det en mere spesifikk venstrepopulisme som anlegger en diskursiv forståelse av politikk. Denne populismen har en venstreorientert teoretisk definisjon som utgangspunkt, og det er derfor vesentlig i denne sammenhengen å forholde seg til hva den beskriver seg selv i motsetning til. Venstrepopulisme representerer et grunnleggende brudd med en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse som bærende element for det politiske prosjektet til venstresidepartier og -bevegelser. Det er en posisjon som kan betegnes som postmarxisme eller kanskje mer presist poststrukturalistisk diskursteori. De viktigste tenkerne innenfor denne tradisjonen er de to diskursteoretikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe⁵. Deres diskursteori ble utviklet første gang i slutten av 1970-årene som bidrag til diskusjonene om den nymarxistiske klasseteorien⁶. Utgangspunktet er å håndtere spørsmålet om den framvoksende middelklassen, som får stigende betydning i forhold til den klassiske arbeiderklassen. Laclau og Mouffe prøver derfor å konstruere et teoretisk begrep som kan romme både arbeiderklassen og middelklassen, som til sammen utgjør størstedelen av befolkningen.

I motsetning til en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse er det altså her snakk om en annen type distinksjon enn å stille arbeiderklassen opp mot kapitalistene. Arbeiderklassen erstattes med det bredere begrepet «folket», og «kapitalistene» erstattes med «eliten». En populistisk strategi forsøker å avklare tre spørsmål: Hvem er folket? Hvem er folkets fiender? Og hvordan skaper vi et politisk prosjekt i den konteksten?

Den venstrepopulistiske tankegangen hos Laclau og Mouffe⁷ forholder seg til hvordan språket spiller en viktig rolle når politiske konflikter og samfunnsmessige dominansforhold blir skapt. Politiske prosjekter formes gjennom en prosess der det handler om å skape allianser og identifisere motstandere.⁸ Her er språket det sentrale politiske verktøyet som gir grunnlag for politiske og samfunnsmessige handlinger. Laclau og Mouffe arbeider ut fra en forståelse av at språket aldri er nøytralt, men alltid inneholder verdiladete uttrykk gjennom diskurser. En diskurs er kort sagt en betydningsramme et bestemt utsnitt av den samfunnsmessige virkeligheten forbindes med bestemte tolkninger innenfor, og det deretter avledes handlingsformer fra.⁹ En diskurs definerer dermed hva som er legitimt å si om et bestemt emne. Når en diskurs blir dominerende i et samfunn, kan man snakke om «hegemoni». Laclau og Mouffe bruker dette begrepet og trekker her på den italienske sosialisten Antonio Gramsci. Hegemoni forstås av Gramsci som «intellektuelt, moralsk lederskap», som innebærer at samfunnet holdes sammen av de gruppene som har en ideologi og etikk som har vunnet bred og allmenn tilslutning.¹⁰ Det vil si at de har erobret den dominerende diskursen. Det betyr at bare argumenter som harmonerer med den dominerende gruppens virkelighetsforståelse, framstår som legitime ytringer. De utgjør en såkalt historisk blokk eller kanskje mere presist en maktblokk. Når maktblokken kalles historisk, er det fordi den aldri er definitivt gitt. Kampen om makten er prinsipielt uavsluttet, og det er alltid mulig å kjempe for å endre styrkeforholdene og skape en motblokk. Men situasjonen kan være svært fastlåst, og det er derfor alltid behov for å analysere situasjonen konkret og vurdere hvilke sjakktrekk som er nødvendige for å forandre styrkeforholdene.

Laclau og Mouffe har utgjort et vesentlig inspirasjonsgrunnlag for de venstrepopulistiske strategiene i både det spanske protestpartiet Podemos og den greske venstresidekoalisjonen Syriza.11 Podemos bruker en cocktail av akademisk diskursteori, venstreradikal retorikk fra den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez, «yes we can»-ånden fra den amerikanske presidenten Barack Obamas valgkampanje i 2008 og en «de representerer ikke oss»-logikk fra Occupy Wall Street- og Indignados-bevegelsene.¹² Det har resultert i en slagkraftig folkelig bevegelse som har stormet fram popularitetsmessig i Spania, anført av den karismatiske, langhårete universitetsprofessoren Pablo Iglesias. Podemos er samtidig ikke et parti i tradisjonell forstand, men mer en folkelig, sosial bevegelse som tar mål av seg til både parlamentarisk representasjon og makt.¹³ Med parolen «de representerer ikke oss» stiller de seg i klar opposisjon til dagens makthavere i Spania. De går til valg på brede og dyptfølte krav om rotasjonsordning for politikere, åpenhet om partienes regnskaper, redusert arbeidstid fra 40 til 35 timer i uken, høyere minimumslønner og pensjoner og innføring av flere rettigheter for lønnsarbeidere.¹⁴

I andre enden av Europa fikk den greske venstresidekoalisjonen Syriza regjeringsmakten gjennom en tilsvarende bruk av en populistisk eliten vs. folketretorikk anført av ingeniøren Alexis Tsipras og en for anledningen innhentet flokk av mer eller mindre marxistiske økonomer fra diverse universiteter rundt omkring i Europa. Partiet har, i motsetning til Podemos, et mer eksplisitt sosialistisk program, men gikk til valg på et tilsvarende arbeidsprogram med krav om høyere minstelønn, rettigheter for lønnsarbeidere, oppgjør med skatteunndragelse etc. De framstår i øyeblikket som «folkets sanne representanter» overfor et korrumpert og udugelig gresk oligarki.¹⁵ De insisterer på å holde fast ved at det kan føres politikk i en situasjon der resten av de greske partiene fører en teknokratisk politikk som oppfyller EU-elitens sparekrav som betingelse for fortsatte lån. Det som særlig kjennetegner Podemos’ og Syrizas’ populisme er den selvutslettende måten partiene strategisk omtaler seg selv på. For eksempel lød en valgplakat fra Syriza slik: «Folket kan alt. Stem Syriza» og «Nå stemmer folket. Nå får folket makten»¹⁶

Det er en retorikk der folket har forrang framfor partiet. Partiet reduseres til et redskap for folkets stemme. Partiet blir båret inn i parlamentet og fram til den politiske makten gjennom folket.¹⁷ Dermed blir Syriza i retorisk forstand «folkets sanne representanter». Populismen blir dermed en appell til å trekke folket direkte inn i politikken.¹⁸ Folket tar makten og avsetter et mislykket gresk oligarki. I hvert fall på det retoriske planet.

Folket: den alminnelige danske

Spørsmålet er nå hvordan denne forståelsen passer inn i en dansk virkelighet. Det skal vi se nærmere på nedenfor. Dette leder til spørsmålet: Hvordan oppnår vi støtte fra så mange grupper som mulig for å realisere det politiske prosjektet vårt?

Her må vi starte med at se på hvem «folket» rent faktisk er. Eller mer presist, hvem de som utgjør folket kan bli hvis de artikuleres, det vil si blir snakket og skrevet om, som en enhet på tvers av forskjellige identiteter, og dermed kan settes inn i venstresidens fortelling om likhet og fellesskap.

En moderne klassetilhørighet kan i meget enkel forstand defineres ut fra to parametere: menneskers posisjon i arbeidslivet og hva slags utdannelse de har. Med utgangspunkt i klassedefinisjonen i boken Det danske klassesamfund¹⁹ er det to klasser som er interessante som primær målgruppe for venstresiden: arbeiderklassen og middelklassen. Arbeiderklassen utgjør 47 prosent av befolkningen og omfatter mennesker med yrkesfaglig utdannelse og ufaglærte. De arbeider som industriteknikere, tømrere, lastebilsjåfører og hjelpepleiere. Middelklassen utgjør 24 prosent av befolkningen og har korte eller mellomlange videregående utdannelser. Det kan for eksempel være førskolelærere, folkeskolelærere og sykepleiere. Arbeiderklassen og middelklassen utgjør altså samlet hele 73 prosent av den yrkesaktive befolkningen i alderen 18–59 år som ikke er studenter. Hvis venstresiden skal forandre styrkeforholdene i samfunnet til gagn for det politiske prosjektet vårt, er det disse 73 prosentene av befolkningen som er avgjørende. De utgjør størstedelen av arbeidskraften og har samtidig ressurser til å delta aktivt i politiske aktiviteter i bred forstand. De har dermed styrken til å skape det nødvendige presset for samfunnsendring. Venstresidens klassiske prosjekt handler dessuten om å ivareta disse gruppenes lønns- og arbeidsvilkår. Det samme gjelder den gruppen som i Det danske klassesamfund betegnes som underklasse (20 prosent). Det er mennesker utenfor arbeidsmarkedet, som førtidspensjonister og kontanthjelpmottakere. Denne gruppens interesser er det også viktig å ta høyde for, både moralsk og på grunn av den mulige framtidige samfunnsposisjonen de kan få. Mange som mottar dagpenger eller kontanthjelp i dag, er potensielt en del av middel- eller arbeiderklassen.

Nettopp fordi mange av disse gruppene tilhører middelklassen, kan de ikke samles om begrepet «arbeiderklasse» som det samfunnsendrende subjektet. Det finnes ennå klasser, men danskene i dag identifiserer seg mer spesifikt i forhold til utdannelsen og arbeidet sitt. Og som vist, tilhører en del av disse gruppene også det vi kan forstå som middelklassen. En interessant undersøkelse viser hvordan danskene selv oppfatter sin klassetilhørighet. Hvis vi ser på de forestillingene om samfunnsstrukturen som er mest utbredt blant danskene, viser det seg nokså tydelig at mer enn halvparten av danskene anser at det danske samfunnet består av en meget stor middelklasse med bare få mennesker i henholdsvis toppen og bunnen av samfunnet.²⁰ Dette bildet bekreftes når man spør om danskenes subjektive oppfatning av egen klasseposisjon, der mer enn tre fjerdedeler av danskene plasserer seg selv i middelklassen (inklusiv den høyere og lavere middelklassen), mens bare omkring 15 prosent plasserer seg i arbeiderklassen, og meget få plasserer seg selv enten i den ene eller den andre enden av samfunnsstrukturen, det vil si henholdsvis overklassen og underklassen. Det tegner seg et bilde der danskene anerkjenner at det finnes klasseforskjeller i Danmark, men at langt de fleste ser på Danmark som et land som består av en meget stor middelklasse. Dette til tross for at store deler av denne gruppen faktisk tilhører «arbeiderklassen». Danskene er altså dominert av en selvforståelse som middelklasse, og folk betrakter seg typisk som «alminnelige».²¹ De fleste dansker anser at de tilhører «den brede middelklassen», i høy grad med utgangspunkt i deres spesifikke fag. En førskolelærer vil typisk forstå seg selv som førskolelærer mer enn som middelklasse, og på samme måte med en håndverker, som føler seg som håndverker mer enn arbeiderklasse. Håndverkeren vil antakelig også helle til å betrakte seg selv som middelklasse. Det betyr at de politiske ønskene deres kan være ulike i form og innhold. De har likevel ofte en felles opplevelse av at det politiske systemet ikke ivaretar interessene deres. Derfor handler det om å skape en såkalt ekvivalens-kjede mellom disse ulike identitetene. En ekvivalenskjede uttrykker ifølge Laclau og Mouffe en prosess hvor en rekke uensartete elementer sammenkoples til et felles prosjekt.²² Det vil si en artikulasjon. Men begrepet «arbeiderklasse» kan altså ikke skape enhet på tvers av disse forskjellene mellom faggrupper og utdannelser. Hvis vi med utgangspunkt i Laclau og Mouffe bruker diskursen om arbeiderklassen, har vi tapt på forhånd, fordi det som begrep ikke kan spille meningsfullt inn i kampen om hegemoniet. På samme måte som for Syriza og Podemos, er der derfor behov for et bredere begrep enn arbeiderklassen, men i nåtidens Danmark er «folket» ikke en særlig mye brukt terminologi. I Danmark er nok en bedre betegnelse det mer jevne «den alminnelige danske». Som allerede vist, forstår de fleste dansker seg som alminnelige, og de fleste forbinder seg også med danskhet i ulik form. Selv om det er mennesker av alle slags etnisiteter i Danmark, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for en solidarisk dansk kultur.²³ Alle forventes å kunne slutte seg til disse verdiene i større eller mindre grad. De bærende verdiene for de fleste mennesker i Danmark kommer av et inkluderende, solidarisk fellesskap (gode lønns- og arbeidsvilkår), bærende samfunnsinstitusjoner som skolen, et omdreiningspunkt i familien (med alle dens varianter) og en aktiv demokratisk tradisjon gjennom deltagelse i organisasjonsliv etc.²⁴ Disse verdiene er også venstresidens, og de skaper en følelse av trygghet og det gode samfunn for de fleste mennesker i Danmark. Alminnelige dansker ønsker et samfunn med trygghet, fellesskap og arbeid. Her kan vi altså bruke danskheten som et positivt identitetsbegrep.

Fordelen ved begrepet «den alminnelige danske» er at det i likhet med «folket» fungerer over hele den høyre–venstreskalaen som baserer seg på en tradisjonell klassedeling av samfunnet. Men for å kunne bruke begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig at venstresiden artikulerer det mer spesifikt inn i sitt eget verdensbilde om mer likhet og fellesskap.²⁵

Å bruke begrepet «den alminnelige danske» er nemlig ikke helt enkelt. «Den alminnelige danske» er det Laclau og Mouffe vil kalle «en flytende betegner».²⁶ «En flytende betegner» er noe innholdstomt, fritt flytende som til enhver tid kan påkalles og brukes i bestemte former for politisk retorikk. «Den alminnelige danske» er et begrep alle kjenner, men som ingen helt presist vet hva er. Men de fleste mennesker føler seg enten som en slik person eller forbinder begrepet med noe positivt. Så snart den alminnelige danske er truet, reagerer vi raskt. Men alle politiske partier prøver å snakke til den alminnelige danske, og dermed er det også en konstant og uavsluttet definisjonskamp om hvem som utgjør den alminnelige danske. De ulike politiske posisjonene kjemper om å feste den flytende betegneren «den alminnelige danske» som et såkalt nodalpunkt.²⁷ Det vil si et tegn som alle andre tegn tvinges til å referere til. Begrepet kommer av knapper på en pute. En puteknapp holder putens stoff på plass og sørger for at det ikke sklir til alle sider. Akkurat nå er det to dominerende posisjoner som utgjør en utfordring for venstresidens mulighet til å definere «den alminnelige danske». Den ene formuleres av fortrinnsvis de borgerlige partiene og til en viss grad Socialdemokraterne, og den andre formuleres av Dansk Folkeparti.

For eksempel for Venstre og Liberal Alliance er den alminnelige danske det samme som den yrkesaktive danske. Det er han som står opp tidlig hver morgen, smører leverposteibrødskiver og går på arbeid. Men hva så med den arbeidsløse dansken? Som vi har sett med regjeringens tilbudsøkono-miske reformer, så er denne personen tydeligvis ikke en del av «den alminnelige danske». De arbeidsløse er snarere en gruppe mennesker som oppfattes som selvforskyldte ledige og som bare skal ha et skikkelig spark bak. Dette er for eksempel blitt ytterligere understreket av partiet Venstres kampanje mot familier på kontanthjelp, hvor partiet ved akrobatisk tallmanipulasjon later som om det ikke lønner seg for denne gruppen mennesker å arbeide. De alminnelige, hardtarbeidende danskene blir i denne framstillingen snytt av mennesker på trygd som snylter på arbeidsinnsatsen deres.

For Dansk Folkeparti er den alminnelige danske først og fremst en «etnisk danske».²⁸ Det vil si at det er alle de menneskene som er født i Danmark. Den alminnelige danskes identitet er fundamentalt truet av innvandring, muslimer og islam og alt som avviker fra gjengs normalitet.

Venstresidens oppgave er å avvise denne oppdelingen av befolkningen. Det er venstresidens oppgave å erobre begrepet «den alminnelige danske» og sette det inn i en venstreorientert forståelsesramme. Det handler om å skape en symbolsk orden der «den alminnelige danske» er i samsvar med det politiske standpunktet vårt og sørge for at begrepet ikke kan bevege seg hvor som helst. Her må vi i likhet med Syriza arbeide med en «inkluderende populisme»²⁹ der den alminnelige danske er en del av et solidarisk fellesskap. Fellesskapet inkluderer per definisjon alle, enten du er innfødt danske eller innvandrer, mann eller kvinne, ung eller gammel. Alle er med, og det er det som skaper et vellykket Danmark. Når man er arbeidsløs, er det fordi det er mangel på arbeidsplasser, ikke fordi mennesker er late. Når Venstre vil kutte ned på kontanthjelpen, er det like mye et angrep på den dansken som går på jobb hver dag. For vi kan alle bli arbeidsløse, og for den politiske eliten handler det bare om at presse lønnsnivået ned. Du er samtidig alminnelig danske uansett om du heter Muhammed eller Søren. For Muhammed står også opp hver morgen og går på jobb eller leter etter arbeid slik du gjør. Venstresiden arbeider i praksis allerede med denne definisjonen, men det har på langt nær lykkes ennå å fastlåse denne oppfatningen i offentligheten. Det er her det alminnelige mennesket blir den alminnelige dansken vi tidligere definerte. For selv om det i den «inkluderende populismen» er mennesker av enhver etnisitet, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for solidarisk dansk kultur.³⁰

Fienden: makteliten

Hvis det skal lykkes å erobre begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig å sette det i motsetning til et klart fiendebilde. Det er på den måten begrepet blir politisk.

I følge statsteoretikeren Carl Schmitt er motstillingen venn og fiende kriteriet for det politiske. Man får først en politikk når man har definert sitt eget ståsted overfor en fiende.³¹ I en populistisk forståelse vil det si makteliten. Men hvem er den danske makteliten?

Her må vi på samme måte som med folket starte med å se på hvem som faktisk utgjør overklassen, og deretter den spesifikke måten man omtaler denne klassen på. Her kan vi igjen bruke boken Det danske klassesamfund. Her er det én prosent av befolkningen som utgjør overklassen. Satt på spissen dreier det seg om de rike menneskene i det såkalte «whiskybeltet» nord for København, enten det er snakk om en toppdirektør, en departementsråd, høytlønte jurister, overleger eller lignende. Det er helt greit hvis disse gruppene sympatiserer med og støtter venstresidens politiske prosjekt. I denne sammenhengen vil også deler av den høyere middelklassen (9 prosent) være relevant. Eksempler fra denne gruppen kunne være skoleledere, ingeniører, lærere i videregående skole og leger. Men i denne sammenhengen er det først og fremst relevant at mange av politikerne i de partiene som har makt, vil tilhøre denne gruppen. Disse gruppene kan vi samlet betegne som makteliten.

Makteliten (maktblokken) i Danmark er todelt mellom en politisk og en økonomisk elite. Den politiske eliten består av de maktbærende partiene Radikale Venstre, Venstre og De Konservative (og Liberal Alliance). Socialdemokraterne plasserer seg ofte som en del av denne makteliten, men stiller seg noen ganger på en mer venstreorientert plattform i opposisjon. Den økonomiske eliten representeres politisk gjennom bransjeorganisasjoner som Dansk Industri, Dansk Arbejdsgiverforening og Landbrug og Fødevarer.

For det første konstruerer denne makteliten en nyliberal ideologi gjennom en konkret politisk praksis.³² Et godt eksempel på denne enheten er den tidligere Helle Thorning Schmidt-regjeringens (sosialdemokratisk ledet, oversetters merknad) videreføring av Lars Løkke-regjeringens (Venstre og De Konservative, oversetters merknad) økonomiske politikk «i bredeste forstand», noe som innebar at Thorning Schmidt-regjeringen gikk reformamok. Alle reformene baserte seg på en tilbudsøkonomisk logikk som handler om å øke arbeidstilbudet (arbeidskraften). De økonomiske insitamentstrukturene innrettes slik at flere vil arbeide mer og kreve mindre i lønn. Det er snakk om rendyrket nyliberal politikk, der staten brukes til å skape gode rammebetingelser for markedet.³³ På denne måten viser regjeringene med henholdsvis borgerlige og sosialdemokratiske statsministre at de er politisk enige.

For det andre er det snakk om en politisk mobiliseringsprosess³⁴ i forlengelse av det som er omtalt foran. Medlemmene av makteliten bekrefter og bygger hverandre opp i en maktblokk ved å inngå konkrete avtaler mellom elitepartiene og gjennom ideologisk oppbakking av reformene i offentligheten fra den økonomiske eliten. For eksempel uttaler og bekrefter Dansk Industri og Dansk Erhverv hele tiden i den offentlige debatten at reformene er den riktige veien å gå hvis Danmark skal klare seg i den internasjonale konkurransen.³⁵ Makteliten gir det en språklig formulering ved å snakke og skrive om det som en «nødvendighetens politikk». Dette er en machiavellisk logikk, der en regjering skal handle slik at det onde den gjør, ser ut som en nødvendighet.³⁶ Konsekvensen av dette er at de skaper en dominerende oppfatning i offentligheten av den «riktige» politiske veien som skyver andre virkelighetstolkninger til side og gjør dem politisk virkningsløse. Det ser vi blant andet på det økonomiske området, der man i Danmark anno 2015 skal lete lenge etter aktører som f.eks. vil argumentere for en keynesiansk etterspørselspolitikk der økonomien stimuleres gjennom offentlige investeringer.

Måten å gå imot denne makteliten på er dels ved å sette ord på den på en måte som passer inn i et venstreorientert verdensbilde og i opposisjon til makteliten. I grunnen handler det om å gi en språklig formulering der makteliten framstilles som noen som «forbryter» seg mot fellesskapets interesser. De lever i en frakoplet virkelighet. Den politiske eliten må beskrives som udanske teknokrater som overlater politikken til tallknusere i Finansministeriet, mens den økonomiske eliten er de rikeste menneskene fra whiskybeltet i Nordsjælland som nyter livet på bekostning av alminnelige, hardtarbeidende mennesker. Et godt bilde på en moderne kapitalist er direktøren fra Saxobank, Lars Seier Christensen. Han er et opplagt bilde fordi han deltar aktivt i politikken og støtter Liberal Alliance med store pengesummer.³⁷ Men det kunne også være multinasjonale selskaper som Mærsk eller finansspekulanter som Goldman Sachs fra Wall Street.

Det politiske prosjektet: å vinne makten gjennom den alminnelige danske

Med utgangspunkt i et venstrepopulistisk ståsted har vi altså nå identifisert de folkelige alliansene våre gjennom «den alminnelige danske» og dessuten identifisert motstanden i form av makteliten som utgjør den nåværende maktblokken. Dermed handler det om å konstruere den folkelige alliansen i opposisjon til makteliten med sikte på å erobre det politiske hegemoniet. Det krever at vi skaper et nytt ideologisk språk, framskaffer en ny virkelighetsforståelse, mobiliserer støtte for den nye virkelighetsforståelsen og endelig skaper politiske motsetninger på en måte der maktelitens politiske standpunkt ikke lenger oppfattes som det som ivaretar den alminnelige danskens interesser. Maktelitens standpunkt blir dermed mindre legitimt.

For det første må vi altså skape et nytt ideologisk språk. Det har vi allerede gjort på det overordnede planet gjennom konstruksjonen av den alminnelige danske vs. makteliten og måten disse gruppene uttrykkes språklig på. Derfor skal vi nå fokusere på de øvrige elementene som på ulike måter spiller mer eller mindre konkret inn når et ideologisk språk blir skapt. For det andre må vi framskaffe en ny virkelighetsforståelse, noe som best kan forstås ut fra Laclau og Mouffes begrep om en «ekspanderende diskurs». Det vil si at diskursen må formulere en aktiv dagsorden for mange grupper i samfunnet. Vi må i praksis vise en ny virkelighet der det bare er venstresiden som representerer den alminnelige danske. Men «den alminnelige danske» er en sammensatt gruppe. Vi må derfor konstruere et språk som kan nå ulike samfunnsgrupper, og som samtidig aksepteres av grupper som ikke forstår seg selv ut fra eksplisitte sosialistiske verdier. Det er for eksempel forskjell på virkeligheten for en sykepleier, en mer tradisjonell industriarbeider og en innvandrer. Men alle gruppene er en del av «den alminnelige danske» og skal kunne gjenkjenne seg selv i dette bildet. Vi må være sosialister som tar utgangspunkt i virkeligheten. Å snakke i en ekspanderende diskurs vil altså si å snakke ut fra et verdisett som er bredere enn ditt eget, eller i den bredeste mulige rammen av dit eget verdisett. Det gjorde Barack Obama med valgkampslagordet «Yes we can» i 2008. Han snakket innenfor en kollektiv «vi-følelse» og avviste dermed en høyreorientert individualisme, men det var samtidig en så bred og inkluderende ramme at folk med ulike verdier kunne forstå seg inn i denne konteksten. For eksempelvis Enhedslisten handler det om å kunne snakke med henvisning til verdier som ligger i nærheten av partiets egne, som f. eks. folkesosialisme og sosialdemokratisme. Det skjer for eksempel når Enhedslisten foreslår at man skal komme ut av den økonomiske krisen via offentlige investeringer. Her snakker partiet på en måte som også inngår i en tradisjonell sosialdemokratisk posisjon, der mange sosialdemokratiske velgere vil kunne gjenkjenne seg selv.

Men det handler samtidig om at venstre-siden må bli bedre til å ta eierskap over Danmarksfortellingen. Mer konkret handler det for eksempel om å erobre nasjonale symboler som det danske flagget tilbake fra en høyreside som for tiden har vunnet fortellingen om det nasjonale. I forbindelse med den nylige faglige konflikten med flyselskapet Ryanair, som ikke ville inngå tariffavtale i Danmark, hengte faglig aktivister for eksempel et dansk flagg på det første Ryanairflyet som skulle lette fra Københavns Lufthavn. Dermed definerte de danskhet som «den danske modellen» og et solidarisk fellesskap der det er skikkelige lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsmarkedet. Aksjonen er et godt eksempel på hvordan nasjonale symboler kan brukes i en venstreorientert fortelling. Men man kan også gjøre det ved å skape flere og flere referansepunkter i diskursen om «den alminnelige danske». Et konkret eksempel er at en av Podemos’ politiske merkesaker er at de kjemper for bedre lønn for politibetjenter. Det er uttrykk for en ekspanderende diskurs innenfor arbeiderrettigheter og lønnskamp, fordi det spanske politiet normalt oppfattes å stå i opposisjon til den spanske venstresiden og historisk sett er knyttet til det konservative Partido Popular. Gjennom diskursen «folket» når Podemos med disse lønnskravene ut til en ny samfunnsgruppe. Det blir samtidig tydelig for denne gruppen at den spanske eliten ikke ønsker å arbeide for å forbedre lønnsvilkårene deres.

For det tredje må den danske venstresiden mobilisere støtte for denne nye virkelighetsforståelsen ved å prioritere emner som gir mening for de fleste mennesker. Det handler om å finne brede og dyptfølte merkesaker med sterk symbolverdi som representerer ens egne verdier og samtidig forholder seg til distinksjonen den alminnelige danske versus makteliten. Grunnleggende sett bør vi holde oss til tre store emner der venstresiden står sterkest: Arbeidsmarkedspolitikk, velferd og løpende prinsipielle spørsmål som kan vekke moralsk forargelse over makteliten, som for eksempel politikerpensjon og multinasjonale selskaper som benytter seg av skatteparadiser. Det sistnevnte emnet er likevel mer for å bekrefte hvordan man har satt ord på fiendebildet av makteliten. De fleste mennesker er enige i disse prinsipielle spørsmålene, men man skal være oppmerksom på at dette i seg selv sjelden er en selvstendig grunn til å stemme på et politisk parti. Det er samtidig viktig at de politiske merkesakene er inkluderende emner, så de ikke oppleves som ekskluderende for den ene eller andre av gruppene (unntatt makteliten). Derfor må vi så vidt mulig unngå å forholde oss til særrettigheter.

For det fjerde kopler disse øvrige målsetningene seg til det å erobre det politiske hegemoniet slik at den nåværende maktelitens verdensbilde blir en avvikende politisk posisjon. Dette krever et grunnleggende brudd med høyre–venstre-skalaen og en konsekvent bruk av begrepsparet oppe–nede. Høyre–venstre-skalaen opprettholder illusjonen om at det er vesentlige politiske forskjeller mellom elitepartiene. All agitasjon må derfor settes inn i rammen av motsetningen mellom den alminnelige danske og makteliten. Alle politiske krav som fremføres, må formuleres i tråd med dette bildet, enten vi snakker om dagpenger, politikerpensjon eller Ryanairkonflikten. Ved å snakke om oppe og nede plasseres venstresiden i en langt mer sentral politisk posisjon, og vi kan ikke kategoriseres som ytterliggående. I stedet framstår vi som dem som representerer den alminnelige danskes interesser. I den forbindelse er det helt avgjørende at venstresiden framstår som dem som skaper trygghet. Det krever at vi samtidig skaper en viss grad av bekymring/frykt for elitepartienes politikk, ettersom det i høy grad er den faktoren som får mennesker til å endre holdninger. Dermed blir det gjort til en naturlig ting at den nåværende makteliten må erstattes.

Å gjøre teori til praksis er lettere sagt enn gjort. Og det kan ta tid. Men det er på tide at venstresiden går lengre i denne retningen. Når alt kommer til alt er det kanskje forutsetningen for å kunne skape en politisk forandring som går i retning av mer likhet og fellesskap.

Litteraturliste

Augustin, O. (18.02.2015): «Podemos – fra protest til regeringsduelighed»

Augustin, O (02.06.2014): «Podemos: Venstrefløjspolitik for de 99 %»

Brader, T. (2006): Campaigning for hearts and minds: How Emotional Appeals in Political Ads Work. University of Chicago Press.

Davis, R. (2011): Tangled Up in Blue – Blue Labour and the Struggle for Labour’s Soul.  Rusking Publishing. London.

Dragsted (14.07.2013): «Liberal Alliance er intet andet end et købeparti».

Edelman, M. (1971): Politics as Symbolic Action. Markham Publishing Company. Chicago

Femø Nielsen, M. (2011): «Spin«. Håndbog i strategisk public relations (red: Merkelsen, H.). Samfundslitteratur. København.

Ganz, M (2006): Organizing: People, Power and Change. Harvard University. Boston.

Gramsci, A. (1982): Selections from the Prison Notebooks. London: Lawrence & Wishart.

Information (15.07.2014). «Kan populisme bekæmpe nødvendighedens politik?».

Information (01.05.2014): «CEPOS roser Thorning for at øge vækst og ulighed».

Gould, P. (2011): The unfinished revolution – how New Labour changed British politics for ever. Abacus. London.

Juul, J.; Andersen, L., Sabiers, S.; Olsen, L.;  Andersen, J.G.; Ploug, N. (2012): Det danske klassesamfund. Gyldendal. København.

Klein, N. (2014): Intet bliver som før – kapitalisme vs. klima. Forlaget Klim. Aarhus.

Laclau, E. & Mouffe, C. (2014): Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. Verso Books.

Laclau, E. (2007): On populist reason. Verso. New York.

Lakoff, G. (2004): Don’t think of an elephant. Chelsea Green Publishing. Vermont.

Magasinet Politik (13.05.2013): «Chantal Mouffe: «Politik er altid en kamp mellem holdninger og interesser».

Sand Kirk, V: «Idéen bag dagpengereformen». Piopio.dk.

Schmitt, C. (2002): Det politiske begreb. Hans Reitzels Forlag. København.

Stavrakakis, Y. & Katsambekis, G.: «Left-wing populism in the European periphery: the case of SYRIZA«. Journal of Political Ideologies. London.

The Guardian (09.02.2015) :«Why Ernesto Laclau is the intellectual figurehead for Syriza and Podemos».

Thomsen, J.P.F. (2005): «Diskursanalyse». Klassisk og moderne samfundsteori. Hans Reitzels Forlag.

Thorup, M. (2009): «Politik er krig og de andre er forrædere – om populisme og Dansk Folkeparti». Stuerent? (red: Jessen, A.). Frydenlund. København.

Regeringen (2011): Et Danmark der står sammen.

Ræson (07.07.2013): «Pelle Dragsted: Enhedslisten er også for de mennesker, som ikke nødvendigvis er enig i hvert et komma, og som måske står af, inden vi er nået dertil».

Rød+Grøn (2015): «Socialismen spirer i Sydeuropa». Nr. 64.

Ugebrevet A4 (15.05.2013): «Danskerne vil have hurtigere ret til dagpenge».

Ugilt, R. (2011): «Diskursteori og radikalt demokrati. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe«,Venstrefløjens nye tænkere – en introduktion (red: Boiesen, J.; Blinkenberg, K.; Andersen, A. & Hein, M.). Forlaget Slagmark. Aarhus.

Noter:

1. Thorup, 2009
2. Harrits, 2014
3. Ræson, 29.07.2013
4. Thorup, 2009
5. Laclau og Mouffe,2014
6. Harrits, 2014
7. Laclau og Mouffe,2014
8. Laclau og Mouffe, 2014
9. Thomsen, 2005
10. Gramsci, 1982
11. The Guardian, 09.02.2015
12. Augustin, O., 02.06.2014
13. Agustin, 18.02.2015
14. Rød+Grøn, nr.64, 2015
15. Stavrakakis, 2014
16. Stavrakakis, 2014
17. Stavrakakis, 2014
18. Laclau, 2007
19. Juul, 2012
20. Harrits, 2014
21. Harrits, 2014
22. Thomsen, 2005
23. Davis, 2011
24. Olsen, 2013
25. Klein, 2014
26. Laclau og Mouffe,2014
27. Laclau og Mouffe,2014
28. Ugilt, 2011
29. Stavrakakis, 2014
30. Davis, 2011
31. Schmidt, 2002
32. Thomsen, 2005
33. Kirk, 2015
34. Thomsen, 2005
35. Information, 01.05.2014
36. Machiavelli, 2012
37. Dragsted, 2013

Fredag 28. oktober klokka 1900 er vi medarrangør av dette viktige møte om TISA på Globaliseringskonferansen

Tidligere forsøk på å få vedtatt en avtale som den som i disse dager forhandles om under betegnelsen Trades In Services Agreement (TISA) har møtt stor motstand fra fagbevegelse, miljøbevegelse, solidaritetsbevegelse og andre sosiale bevegelser. Derfor har det også vært en stor grad av hemmelighetskremmeri rundt TISA. Innholdet har ikke blitt kjent fordi myndighetene har orientert velgerne om det – det har blitt kjent fordi noen med kjennskap til innholdet har varslet.

Avtalen legger opp til kommersialisering av tjenester som i dag er under offentlig kontroll og vil skape et betydelig press på velferd, arbeidsliv og personvern. Rommet for statlig regulering av finans- og energisektoren vil bli svekket, og offentlige tjenester som ikke eksplisitt er unntatt konkurranseutsetting er per definisjon underlagt konkurranseregler dersom de markedsrettes – uten mulighet til å reversere. TISA er en trussel mot demokratiet og retten til å endre politikk gjennom valg.

TISA kan stoppes. Allerede har både Uruguay og Paraguay forlatt forhandlingene, og motstanden mot avtalen vokser i så godt som alle landene som fortsatt er med. I Norge har flere kommuner erklært seg TISA-frie, mens enda flere kommuner har fattet TISA-kritiske vedtak. TISA binder også kommuner.

Innleder: Rolf Rynning Hansen

Arrangør: Handelskampanjen, Fagforbundet, Bondelaget, Nei til EU, Attac, Utviklingsfondet, Spire, Latin-Amerikagruppene, Natur og Ungdom, Tidsskriftet Rødt!

————————-—-

Bli med på Globaliseringskonferansen 27. – 30. oktober på Youngstorget! Globaliseringskonferansen arrangeres annet hvert år av Norges Sosiale Forum og er et møtested for alle med sosialt og politisk engasjement. Norges Sosiale Forum er en allianse av 70 norske organisasjoner med et felles formål: En mer rettferdig og demokratisk verden hvor mennesker, samfunn og miljø prioriteres over økonomisk gevinst.

Se hele programmet her: http://globalisering.no/program
Kjøp billetter her: http://globalisering.no/påmelding

Nytt nummer i desember 2015:

Innhold

Rødt!-samtalen med Ottar Brox………………………………………………………………… 6

Michael Hunnicke Jensen: Venstrepopulisme – teori og praksis……………………… 14

Kari Celius: Venstrepopulisme i Europa – bevegelser uten klasseforankring?……. 28

Shaun Doherty: Corbyn – triumf og utfordringer…………………………………………. 36

Ole Johnny Olsen: Sosialdemokratiet og arbeiderklassens
integrasjon i det borgerlige samfunnet……………………………………………………….. 42

Heming Olaussen: Enda en krig på feil premisser………………………………………… 60

Erling Folkvord: Den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen…………………. 66

Aud Karin Bjørn: Elin Jørgensen – varaordfører fra Rødt i Tromsø………………… 74

Birger Thurn-Paulsen: Rød strategi i Bodø…………………………………………………. 76

Per-Gunnar Skotåm: Røkke hadde fått alle oljepenga………………………………….. 78

Even Sandvik Underlid: Åpninger mot sosialisme
– latinamerikanske erfaringer…………………………………………………………………… 86

Debatt:

– Ronny Kjelsberg: Kapitalisme og sosialisme 98

– Harald Fjørtoft Haukaa: Støtt den palestinske frigjeringskampen  100

– Johan Petter Andresen: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet?  102

Bøker:

Odd Karsten Tveit: De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet         106

Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat: On Palestine     107

Theresa Whitfield: Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country        108

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik: Likeverd    111

Michael Hunnicke Jensen: Brug sproget politisk         113

Per Clausen: Rosa Luxembourg          113

Marta Harnecker: 7 ideer til kampen  113

Brigt Kristensen: Motmakt – tilsvar i ti år      117

Morten Conradi og Alf Skjeseth: Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde     118

Johan Petter Andresen: Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse    122

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen: We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism. 125

Anthony Atkinson: Ulikhet. Hva kan gjøres? 130

Morten Harper (red.): Sammenbrudd for Schengen?
Leo Panitch og Greg Albo (red.): Socialist Register 2016. The politics of the right 137

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015. Tema: Det fleksible arbeidsliv. 138

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! 139

Revolusjonen i det nordlege Syria har gått inn i det fjerde året. Folket bygger eit nytt styringssystem som kan gi håp for resten av Syria: Folkestyre nedafrå. Nye, og sterke tiltak for kvinnekvotering. Likestilling av alle livssyn. Samarbeid på tvers av kulturelle og språklege skiljeliner.

Erling Folkvord er RVs første og eneste stortingsrepresentant, sittet mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsrabeidet med kurderne. Han har blant annet skrevet boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid som kan kjøpes fra www.marxisme.no.

Regjeringane i Midt-Austen og i Europa har sia 2012 svara med humanitær blokade og politisk boikott. Terroristorganisasjonane Islamsk Stat (IS, ISIL) og Jabath al Nusra står fremst i krigen for å knuse revolusjonen i Rojava.

Rojava er det kurdiske ordet for Vest-Kurdistan. Det vil seie dei områda i Syria der fleirtalet er kurdarar. I dag er dette tre kantonar lengst nord i Syria, langs grensa mot Tyrkia: Cizîre lengst i aust med grense mot Irak og Tyrkia. Kobanê i midten med grense mot Tyrkia. Og Efrîn lengst vest som og grensar berre mot Tyrkia. I områda mellom dei tre kantonane er kurdarane ein av fleire minoritetar. På grunn av flyktninge-straumen inn i Rojava frå andre delar av Syria og ut til Irak og Tyrkia, finst det ikkje sikre opplysningar om folketalet. I november 2014 skreiv engelske Wikipedia at folketalet i Rojava var nesten dobla på grunn av krigen og at det da var 4,6 millionar.

Partiet for ei demokratisk løysing (PYD), som understrekar at dei ikkje er eit parti berre for etniske kurdarar, tok i 2012 initiativet til å opprette ei ordning med styringsråd. Dei nytta høvet da Assad-regimet flytta det meste av dei militære styrkane til andre delar av Syria. PYD, som vart stifta i 2003, bygger på same ideologi som PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet). Før 2003 hadde PKK i meir enn eit tiår drivi politisk grasrot-organisering i landsbyane og etterkvart i byane i Rojava. På den tida var kurdisk språk og kurdiske namn forbode. Assad-regimet tok statsborgarskapet frå 120 000 syriske kurdarar i 1962.¹ Alle etterkommarane vart og statslause. Sommaren 1998 møtte eg nokre av dei statslause på den kurdiske landsbygda. I dag er desse områda ein del av Rojava og ungane får undervisning på sitt eige morsmål. Samtidig har styringsrådet i Cizîre kanton godkjend både arabisk og assyrisk som offisielle språk. Rojava er eit dristig forsøk på å bygge folkestyre med like rettar for alle, uavhengig av etniske, religiøse og kulturelle skiljelinjer. Demokratisk konføderalisme er stikkordet.

Eigen bakgrunn

I dei siste 15 åra Assad-regimet styrte med hard hand, var eg i Rojava fleire gonger, både som turist og som gjest hos aktivistar i PKK-miljø. I lag med andre frå Rødt har eg etter 2012 vori to gonger i Cizîre-kantonen og ein gong i Kobanê. Gjester som ikkje kan språket, er alltid avhengig av vertskapet og ser i hovudsak det som vertskapet viser fram. Likevel meiner eg å ha litt kunnskap og eit visst grunnlag for å uttale meg om utviklinga dei siste tre åra.

Demokratisk konføderalisme.

Ein tyrkisk militærdomstol dømte den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan til døden i 1999. Etter intern strid omgjorde tyrkiske styresmakter dette til fengsel på livstid. I fengslet har han mellom anna studert bøker som amerikanske Murray Bookchin (1921–2006) har skrivi om kommunalisme. Det blir sagt om Bookchin at han som tolvåring agiterte for kommunismen på store folkemøte. Da han var 18 år gammal, vart han ekskludert frå det amerikanske kommunistpartiet fordi han retta hard kritikk mot Stalin. Han var anarkist ein stor del av livet, men distanserte seg frå anarkismen på 1990-talet. Abdullah Öcalan har tatt til seg ein god del av Bookchin sine idear om kommunalisme. Demokratisk konføderalisme er nytenkjing som bygger både på PKK sine eigne erfaringar, idear frå Bookchin og på djup kunnskap om historia og den noverande situasjonen ikkje berre i Tyrkia, Irak, Syria og Iran, men og i resten av Midt-Austen.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt kva dette betyr i praksis. Får dei nye ideane følgjer for folk sin kvardag? PKK-veteranen Cemal Bayik trekte opp tydelege frontlinjer da eg stilte dette spørsmålet i 2004, året etter at USA invaderte Irak. Eg møtte han i Kandil-fjella i grenseområda Irak–Tyrkia–Iran. Mesûd Barzanî og Celal Talabanî som da styrte Den kurdiske regionen i Irak, førte i 2004 krig i lag med USA og mot det daverande Bagdad-regimet.

USA har sitt eige prosjekt for eit nytt amerikansk hundreår i Midt-Austen, sa Cemal Bayik. Vi ønskjer i staden å utvikle demokratisk konføderalisme, slik at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine eigne styresett i kvar sine land. Desse to framtidsprosjekta for Midt-Austen går ikkje i hop. Viss USA vinn fram, lir vi nederlag. Viss vi og den demokratiske konføderalismen vinn fra, betyr det nederlag for USA.

I boka Demokratisk konføderalisme skriv Abdullah Öcalan mellom anna:

Dess sterkare deltakinga er, dess sterkare er demokrati av dette slaget. Medan nasjonalstaten står i motsetning til demokratiet, og til og med fornektar det, så er demokratisk konføderalisme ein vedvarande demokratisk prosess.²

Rojava er det første forsøket på å sette teorien ut i livet.

9. juli 2012

Etableringa av sjølvstyret i Rojava starta 9. juli 2012. Den dagen tok PYD-aktivistar kontroll over mange av dei statlege institusjonane i byen Kobanê. Sia den gongen har dei smått om senn utvida områda dei kontrollerer. PYD som tok initiativet i 2012, har gått i spissen for å skape eit styre-sett tufta på demokratisk konføderalisme. Ein sekulær administrasjon er underordna styringsråd som og er livssynsnøytrale. Styringsråda finst i dag på ulike nivå, frå landsbyen – eller frå grenda eller bygda som vi kanskje ville sagt på norsk – og opp til eit styringsråd for heile kantonen. Alle styringsråda og dei valde organa i PYD har delt leiarskap: Ei kvinne og ein mann. Kvar kanton har og ei folkevald forsamling. Det er ikkje eit felles styringsråd for heile Rojava.

Rojava er eit lappeteppe av livssyn, språk og kulturar, slik som resten av Midt-Austen. I styringsråda i Rojava møtest kurdarar, tyrkarar, turkmenarar, jezidiar, arabarar, armenarar, assyrarar og andre minoritetar. Alle har same rettar. Styringsråda skal ta samfunnsmessige avgjerder på så lågt nivå som muleg.

Etter ei stegvis oppbygging kunngjorde styringsråda i januar 2014 ei ny Grunnlov. Dette var rett før Geneve II-konferansen som skulle starte forhandlingar for å gjere slutt på krigane i Syria. Både syriske eksil-organisasjonar og væpna grupperingar i Syria vart invitert. Mange av dei og utanriksministeren frå Assad-regimet møtte opp. Norge og Vatikanet var mellom dei 40 statane på deltakarlista.

Rojava, som ba om å få delta, vart stengt ute. Konferansen var utan resultat.

Styringsråda ønskjer ingen ny stat og ser på Rojava som ein del av Syria. Her har dei eit heilt anna syn enn «president» Mesûd Barzanî i Den kurdiske regionen i Irak. Barzanî har varsla oppretting av ein kurdisk stat om få år. Ein av talsmennene hans sa i september 2015 at statsgrensene må endrast når dei noverande krigane er slutt. Eg skriv «president» Barzanî fordi han nektar å følgje Grunnlova. 19. august 2015 var siste dagen i den siste presidentperioden hans, men han gir ikkje frå seg denne maktposisjonen.

Kringsett av fiendar

Statsleiarane i mellom anna Tyrkia, Iran, Irak, Saudi Arabia, Israel og Assad i Damaskus fryktar demokratieksperimentet i Rojava. Og dei har grunn til å vere redde. Folkestyre etter Rojava-modellen er eit trugsmål mot den makta dei har i dag. Ei makt dei brukar til å utbytte og undertrykke eiga befolkning, og selje ut kontrollen over enorme naturressursar. Revolusjonen i Rojava er og eit trugsmål både mot IS-leiarane sin plan om eit moderne Kalifat i heile Midt-østen, og andre planer om nye islamistiske statsdanningar i Syria og Irak.

Dei tre kantonane i Rojava grenser inntil område i Tyrkia der kurdarane er i fleirtal. Slik sett er det logisk at president Erdogan i Tyrkia har engasjert seg så sterkt mot Rojava både politisk og militært. Han er kanskje den statsleiaren som på kort sikt har mest grunn til å frykte ein demokratisk «smitteeffekt» frå Rojava.

Dei tre kantonane har frå første dagen vori omringa av fiendar som samarbeider: Assad-regimet, staten Tyrkia, Jabath al Nusra, IS og liknande væpna grupper i Syria. Gruppa frå Rødt som i mars 2013 besøkte byen SereKaniye (på arabisk: Ras al-Ain), såg nokre av resultata: Barnefamiliar budde i ruinar etter flyåtak på bustadområde. Berre Assad hadde fly. Bygningar som var øydelagt av Den frie syriske hæren og liknande grupper. Ein granat eller ein rakett frå tyrkisk side av grensa hadde fått inn ein fulltreffar på ein av skolane i byen.

Berre Cizîre kanton lengst aust har vegsamband til anna enn fiendeland. Her er Dicle (Tigris) grenseelv mot Irak. Men «president» Barzanî i Den kurdiske regionen er i mange spørsmål alliert med Tyrkia. 4. november 2015 hadde han det foreløpig siste møtet med utanriksministeren i Tyrkia. Rojava, kampen mot PKK og handel med olje var nokre av punkta på dagsordenen. Etter møtet skreiv den tyrkiske avisa Sabah at regjeringa i Den kurdiske regionen «har ei aktiv rolle i nordlege Syria». Avisa refererte og kjelder som seier at Ankara kan ha bede om at Barzani sine peshmergas skal gå inn i «eit aktivt engasjement i regionen.» Om det blir slik, er det ikkje langt unna at Tyrkia har ein fot inne i Rojava. Den grønne flytebrua over grenseelva er derfor både usikker og ustabil. Ikkje fordi konstruksjonen er dårleg, men fordi Barzanî stenger brua når han finn det for godt. Barzanî skiftar mellom å vere fiende og ven.

Slaget om Kobanê

Terrororganisasjonen Islamsk Stat (IS, ISIL) er ein maktfaktor. DAESH er det arabiske namnet. Ulike leiarar har over mange år bygd opp denne rørsla steg for steg. Norske media oppdaga IS sommaren 2014 da dei på nokre få veker både tok full kontroll over byen Falluja og erobra Mosul, den nest største byen i Irak. IS rykka og raskt fram i Syria. 29. juni 2014 proklamerte Abu Bakr al-Baghdadi opprettinga av det nye, verdsomfattande kalifatet. Raqqa vart hovudstad for IS og Kalifatet. Fordi IS kontrollerte landområda mellom Cizîre og Kobanê kanton, vart vegen frå grensebyen Tal Abyad til Raqqa sjølve hovudvegen for tyrkisk støtte til IS. Ein stor del av framandkrigarane reiste denne vegen, gjennom Tyrkia og til Raqqa.

15. september 2014 starta IS offensiven mot Kobanê. Store styrkar rykka fram frå tre kantar. Forsvarsstyrkar med lite anna enn kalashnikovs mot ein IS-hær med stridsvogner og tungt artilleri. Styresmaktene i Kobanê organiserte evakuering av sivilbefolkninga i Kobanê kanton. Frå 3. oktober 2014 fekk forsvarsstyrkane viktig hjelp frå amerikanske fly som bomba IS tett inntil frontlinja i Kobanê. Nokre sivile vart verande i byen mens IS rykka fram frå kvartal til kvartal. Slaget om Kobanê vara i 134 dagar før forsvarsstyrkane kunne heise sitt eige flagg over ein frigjort, men øydelagt by. YPJ (Kvinnene sine forsvarsstyrkar) spela ei viktig rolle i kampane. Og IS-soldatane hadde ikkje erfaring med å slåst mot slike fiendar. YPJ-kommandant Nezrin Abdullah fortalde meg at leiinga i IS ga nye instruksar da dei såg at YPJ-soldatane drap IS sine menn: Ein IS-soldat som blir drepen av ei kvinne, kjem ikkje til paradis. Den døde skal ikkje gravleggast, men brennast. Elles kan liket forurense jorda rundt grava.

Styresmaktene oppga at 25 000 sivile, i hovudsak heimkomne flyktningar, budde i byen da Svein Olsen og eg var der i mai 2015. Før krigen var folketalet omtrent som i Trondheim.

Krig for ny oppdeling av Midt-Austen

Den britiske etterretningsofffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot teikna i 1916 det nye kartet over Midt-Austen. Så snart den første verdskrigen var slutt, skulle dei europeiske stormaktene kontrollere kvar sin del av det knuste Osmanske riket. Tsar-Russland var for eksempel tiltenkt å overta Istanbul. Mangt var forandra før krigen var slutt. Bolsjevik-revolusjonen i 1917 kasta tsaren og regimet hans på den historiske skrap-haugen. General Mustafa Kemal som seinare vart Atatürk, hadde alliert seg med kurdiske klanleiarar og starta ein framgangsrik krig mot dei vantru som ville overta den delen av Det osmanske riket som i dag er staten Tyrkia. Men hovudtrekka i planen frå Sykes og Picot overlevde: Storbritannia og Frankrike ga seg sjølv retten til å kontrollere kvar sine delar av Midt-Austen.

100 år seinare er regionen framleis rik på naturressursar. Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 og dei sekteriske krigane etterpå har skapt eit maktpolitisk tomrom der det før var to stabile statar, Irak og Syria. Vi må rekne med at både Tyrkia, Iran og Saudi Arabia har ambisjonar om å kontrollere mest muleg av dette rommet. Dei som for tida styrer hovudstadane Bagdad og Damaskus har heller ikkje gitt opp.

Lista over utanlandsk innblanding i Syria er lang. Eg nemner berre nokre eksempel:

• USA og mange allierte har deltatt i krigen sia 2011, med våpen, opplæring og milliardar dollar. Frå sommaren 2014 med meir og mindre målretta flyåtak mot IS i både Irak og Syria.
• Russland, som er støttespelar for Assad-regimet, starta flyåtak i september 2015.
• Tyrkia har i fleire år gitt allsidig hjelp til Jabath Al Nusra og IS. Mange kjelder fortel at IS har drivi trening av nye soldatar og fått pleie og rehabilitering for såra i Tyrkia. Ein tyrkisk statsadvokat hevdar å ha bevis for at Al Nusra i 2013 mottok råvarer ein må ha for å lage saringass frå Tyrkia.
• Saudi Arabia og Qatar, som ideologisk står nær IS, har gitt IS og andre «eigne» islamist-grupperinger omfattande pengestøtte.

Dette er ein omfordelingskrig i Midt-Austen. Utanforståande statar fører krig, fram til no utan å sette inn eigne bakke-styrkar. Befolkninga i Syria blør.

Kva vil PYD?

Asya Abdullah og Saleh Muslim er likestilte leiarar i PYD. I eit intervju med svenske Arbetarkamp seier Muslim mellom anna dette om partiet:

PYD är inte ett klassiskt parti. Vi vilar i grunden på Abdulla Öcalans ideologi, men PKK växte fram under en period med andra förutsättningar och andra maktförhållanden i världen mellan kommunistiska blocket i öst och imperialismen i väst. PYD har bildats med en annan världssituation.

PYD vilar inte på samma marxist-leninistiska utgångspunkt som PKK. Vi har vuxit fram efter murens fall och har inte behövt förhålla oss till den problematiken. Vi är emot all form av diktatur, även om det kallas proletariatets. Vi vill ha en radikal folklig demokrati och folkmakt. Ett samhälle där befolkningen styr, vi har därför inget gemensamt med de ‘gammelkommunistiska’ staterna.

Vi står inför en situation der vi måste förhålla oss till två sidor samtidigt. Vi måste förhålla oss till situationen i övriga Kurdistans tre delar och till den arabiska befolkningen i Syrien. Att bygga broar och brödraskap med den arabiska befolkningen kommer vara viktigt.

Muslim seier dette om dei statane som har gått inn i krigen i Syria:

De är ute efter oljan och handelspartners. Mänskliga rättigheter är oviktigt för dem. Det är därför viktigare att världens folk står vid vår sida. Vi vill knyta tätare band med organisationer och partier internationellt.

Muslim forklarar og at PYD, til skilnad frå mange andre kurdiske parti, ikkje har staten Kurdistan som eit mål:

Jag tror att ett framtida Kurdistan kommer vara, vilket PYD målsättning är, en demokratisk konfederation, en kurdisk demokratisk konfederation, i ett nytt Mellanöstern.

Den traditionella nationalstaten är historia världen över, även i Europa. Mänskligheten skulle aldrig acceptera att bygga nationer som dagens nationer har byggts upp.

Den som tror att ideologi inte spelar någon roll är fel ute. Att arbeta politiskt utan ideologi är som att simma i ett hav, du simmar runt, runt utan någon riktning och utan att veta var du ska. Det slutar så småningom med att du druknar. Ideologi är det som ger dig en riktpunkt, sedan måste du staka ut vägen.3

PYD avvikla den sjette partikongressen i september 2015. Hovudparolen på banneret bak dirigentbordet peika framover, mot tida etter at krigane i Syria er slutt: «Frå fridomen i Rojava til eit demokratisk Syria». Målet er ikkje å utvide Rojava, men at folka i resten av Syria sjølv skal bygge eit liknande kanton-system.

Solidaritet eller boikott og blokade?

President Erdogan i Tyrkia krev oppretting av det han kallar ei «buffersone» langs grensa mellom Syria og Tyrkia. Ei slik sone under tyrkisk eller delvis tyrkisk kontroll vil omfatte dei tre kantonane og øydelegge demokratieksperimentet i Rojava. Fram til no har USA og NATO ikkje sagt ja til dette, i alle fall ikkje offisielt. Men regjeringane i NATO har innfridd ønskjet frå Tyrkia om humanitær blokade og diplomatisk boikott av Rojava. Berre underordna funksjonærar i Utanriksdepartementet møter utsendingar frå PYD eller frå styringsråda i dei tre kantonane når dei er på besøk i Norge. Dei fleste andre NATO- og EU-landa har til no følgt same praksis. Men no er det små teikn til forandring. Saleh Muslim opplyste 24. oktober at Rojava snart skal opprette offisielle kontor i Moskva, Berlin og Paris.

Tyrkia, NATO og EU prøver å svelte ut det samfunnet og den sivilbefolkninga som har klart å stanse IS si framrykking i den nordlege delen av Syria. Norge, med utanriksminister Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i front, gir i praksis støtte til den tyrkiske krigføringa både mot den kurdiske sivilbefolkninga og mot kurdiske forsvarsstyrker både i Tyrkia, Irak og Syria. Samtidig deltar den norske regjeringa i narre-spelet som hevdar at Tyrkia fører krig mot IS.

Det kortsiktige hovudspørsmålet i Kobanê kanton er enkelt: Åpning av ein humanitær korridor frå Tyrkia og inn i Kobanê. Byen ligg tett inntil statsgrensa. Den tyrkiske grensebyen Suruc er 15 minuttars bilkøyring unna. Mange i Tyrkia ønskjer å hjelpe til med å bygge opp Kobanê. NATO og Norge har dessverre nekta å legge politisk press på president Erdogan for at han skal åpne grensebommen. Dermed er det nesten uråd å frakte inn medisinar, medisinsk utstyr, byggematerialar, reint vatn, osv.

PYD og styringsråda i Rojava er mildt sagt i ein klemt posisjon. I dei nærmaste månadene må dei ta vanskelege taktiske avgjerder. Det gjeld særleg kven av dei andre aktørane i Syria som dei kan inngå taktiske alliansar med. Forsvarsstyrkane i Rojava er den viktigaste krafta i Syrian Democratic Forces (SDF) som vart oppretta i oktober 2015. Fleire arabiske grupper er med. SDF starta ein offensiv sørover mot Hasakah. SDF kunngjorde da at dei forventa amerikansk flystøtte. Dette kan vere del av framtidige åtak mot IS-hovudstaden Raqqa, som frå 16. november og vart bomba av franske fly. Samtidig vil kampen for frigjering, kulturelle og demokratiske rettar fortsette i dei tre andre delane av Kurdistan. Det vil seie i Iran, Irak og Tyrkia. Dei som slåst for frigjering har til dels ulike mål.

Eg meiner vi bør støtte den kompliserte kurdiske frigjeringskampen, utan å velje side i spørsmål som kurdarane må avgjere sjølve. PKK og PYD, som tilsaman no ser ut til å vere den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen, vil møte åtak og trugsmål både frå IS-fascismen og frå dei statane som slåst for ei ny oppdeling av Midt-Austen.

Solidaritet med Kurdistan, som vart oppretta for eit år sia, er organisasjonen du bør bli med i, viss du vil støtte den vanskelege kurdiske frigjeringskampen. https://solidaritetmedkurdistan.wordpress.com/

Notar:

1. Opplysning frå Gerard Chaliand: People without a country: The Kurds and Kurdistan. Utgitt 1980 av Zed Books, London. Eit offisielt tal finst ikkje.
2. Engelsk utgåve: Democratic Confederalism, utgitt i 1911. Transmedia Publishing Ltd. – London, Cologne. Finst og i nettutgåve: http://www.freeocalan.org/wp-content/uploads/2012/09/Ocalan-Democratic-Confederalism.pdf
3. Intervju 6. januar 2015 i Arbetarkamp, Rättvisepartiet Socialisterna. https://rsgoteborg.wordpress.com/2015/01/06/salih-muslim-vara-ideer-ar-att-bygga-upp-en-folkmakt/ Ein interessant artikkel finst og I Financial Times 23. oktober 2015: Power to the people: a Syrian experiment in democracy: http://www.ft.com/cms/s/2/50102294-77fd-11e5-a95a-27d368e1ddf7.html#ixzz3pT4K8UjU

New Left Review

http://newleftreview.org

Vi starter med å bryte tradisjonen med å presentere nettsteder som i hovedsak ikke bygger på betalingstjenester. Det britiske New Left Review har i rundt 50 år tilhørt kjernepensumet i marxistisk offentlighet, og kommer ut med seks nummer i året. Artiklene er ofte lange (og tunge, for mange av oss), men mye er verdt å sette tennene i. For hvert nummer legges en eller to sentrale artikler ut i sin helhet, for å vise hva ikke-abonnenter går glipp av. I de siste to numrene kan man bl.a. lese Perry Andersons gedigne Russland-analyse og en rikholdig artikkel av Pablo Iglesias. For abonnenter er arkivet i sin helhet fritt tilgjengelig.

Red Pepper

http://www.redpepper.org.uk

Hilary Wainwright er en britisk aktivist og forfatter, som for mange vil være kjent for boka Reclaim the state: Experiments in particpatory democracy (2000). Hun er også redaktør det britiske magasinet Red Pepper, hvor en stor del av stoffet er vel anrettet på nett. Det er lett å søke på tema eller skribent. Artikler, reportasjer og intervjuer er skrevet i et lettfattelig språk. Magasinet beskriver seg selv som sosialistisk, med sterke innslag av feminisme, grønt (her i en radikal variant som velger side) og en liten dæsj med anarkisme i blant.

Green Left Weekly

https://www.greenleft.org.au

Mens vi er i et rødgrønt hjørne (som ikke må forbindes med en tidligere norsk regjering med samme navn), minner vi om at Australia også har mye å by på. Massevis av spennende nyhetsstoff, med internasjonal vinkling, kommer på nettet hver eneste uke. GLW har blitt en viktig kilde til debatt og informasjon, og – mer enn det – magasinet ser på seg selv om en aktivist del av anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelser. Og når det gjelder Australia, minner vi på nytt om LINKS, International Journal of Socialist Renewal, som har både nyheter og lengre, analytiske bidrag (http://links.org.au.). 5. august var det f.eks. en spennende og fyldig gjennomgang av den greske marxisten Nicos Poulantzas.

Monthly Review

http://monthlyreview.org

Dette er en reprise, ikke fordi det ikke er lenker nok, men for å fortelle av sommerens dobbeltnummer heter The new imperialism – globalised monopolicy-finance capital, med et vell av spenstige og oppdaterte analyser av bl.a. John Bellamy Foster, Samir Amin, Jayti Ghosh og Utsa & Prabhat Patnaik.

Ebba Wergeland har ein kommentar til min artikkel om Palestina i siste Rødt.

Eg kan ikkje sjå at me er grunnleggjande usamde.

Først; eg har ikkje hatt kontakt med PFLP og nemner dei berre i samanhang med andre organisasjonar, men med referansar til deira politiske vurdering av frigjeringskampen framover. Dei er ein av organisasjonane som står for væpna frigjeringskamp, noko som prinsipprogrammet til Palestinakomiteen stør. Er det dette reaksjonen grunnar seg på?

Når det gjeld kven som skal få støtte «som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet." Dette meiner ikkje eg, men det er desse gruppene med utgongspunkt i Stop the Wall Campaign, som Palestinakomiteen har konsentrert sitt lokale støttearbeid om.

I mykje av det lokale motstandsarbeidet har Palestine People´s Party, det gamle Sovjet-orienterte kommunistpartiet, sentrale aktivistar og organisatorar til trass for at partiet mista svært mange tillitsvalde, medlemmar og folkeleg støtte då dei støtta Oslo-avtalene.

Land Defense Coalition har sitt utgongspunkt i aktivistane bak Stop the Wall Campaign. Dette er eit forsøk på å samle ei splitta motstandsrørsle. Sjølv om dei enno er små, er dette eit initiativ eg meiner det er rett å gje politisk og praktisk støtte til. Meiner ikkje Ebba Wergeland det?

«Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen» seier Ebba Wergeland. Eg går ut frå at ho meiner det samme om Palestinakomiteen og deira aktivitet i Palestina. Motstandsrørsla i Palestina er splitta og prega av organisasjonssjåvinisme. I tillegg er den aktive motstandsrørsla i stadig sterkare opposisjon til styresmaktene og Abbas-regimet som mange ser som eit Quisling-regime. Med eit slikt standpunkt vert det umogeleg å støtte motstanden og å sende solidaritetsarbeidarar til Palestina.

Når det gjeld spørsmålet om at «Norsk fagbevegelse skal ikke styre Palestina", så er dette og både mitt og prosjektgruppa Workmates Norge-Palestina i Palestinakomiteen sitt faglege utval sitt standpunkt. Det eg og gruppa arbeidar for er direkte kontakt mellom palestinsk og norsk fagrørsle på den palestinske fagrørsla sine premissar. Den palestinske fagrørsla er svært samansatt og til dels med store motsetningar. New Unions som gruppa av tillitsvalde og medlemmar av den norske fagrørsla i Palestinakomiteen, Workmates har gjeve noko støtte til, er eit forsøk på å byggje opp ei aktiv og ukorrupt fagrørsle på tvers av og uavhengig av politiske parti og organisasjonar.

Fagrørsla til dei palestinske styresmaktene, PA, og Fatah, Palestinian General Federation of Trade Unions, PGFTU, er i stor grad eit organ for styresmaktene, har liten aktivitet for arbeidarklassen og deira løns- og arbeidsvilkår og får millionar i internasjonal støtte frå faglege organisasjonar. Mi røynsle etter å ha hatt spesielt fokus på fagrørsla, er at organisasjonen er prega av pampevelde og korrupsjon.

Ebba Wergeland påstår at eg «bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider». I snart 50 år har eg støtta den palestinske frigjeringskampen og har vore i Palestina tidlegare. Dette liknar på ein hersketeknikk Ebba Wergeland med sitt mangeårige og viktige arbeid for palestinarane, burde vera for god til.

Harald Haukaa Fjørtoft

Arbeiderpartiet har vært dominerende og statsbærende etter andre verdenskrig. Skal interessegrupper, sosiale bevegelser eller andre politiske strømninger få gjennomslag for sine saker og krav, betyr det i dag, som det gjorde før, at det må søkes innflytelse i Arbeiderpartiet. Dette gjelder også for kvinnebevegelsen.

Før kampen om politikken er vunnet i Arbeiderpartiet, har ingen framskritt i kvinnepolitikken blitt gjennomført de siste 70 årene.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret. I Rødt! nr 2A/2015 skrev hun om de blåblås kvinnepolitikk, Den kvinnepolitiske blindsonen.

Kravet om avkriminalisering av fosterfordrivelse og skikkelig tilgang til prevensjon og familieplanlegging ble reist allerede i 1915, men hadde ikke en sjanse før et benkeforslag på landsmøtet i 1969 gjorde selvbestemt abort til gjeldende arbeiderpartipolitikk. Kravet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester ble første gang offentlig reist i 1980, og historien er parallell. Kravet ble vedtatt som Arbeiderpartiets politikk av landsmøtedelegatene i 2007, og ble vedtatt som norsk lov året etter. Disse lovendringene er bare to av mange krav som kvinnebevegelsen gjennom årene gjennom ytre press og opinionsarbeid har fått gjennomslag for.

Arbeiderpartiet slår seg gjerne på brystet og ramser lett opp sine fortjenester når det kommer til kvinnene. Og det er som regel sant. Partiet har ofte, for ikke å si nesten alltid, vært det gjennomførende partiet for progressive likestillingsfremmende reformer. Pådriverrollen, derimot, har vi ikke sett så ofte. Det var for eksempel SVs fortjeneste at vi fikk en storstilt barnehageutbygging i den rødgrønne regjeringsperioden 2005–2013. Og det var Høyres Ansgar Gabrielsen som kvoterte inn kvinner i styrene i offentlige aksjeselskap i regjeringsperioden før det. Jonas Gahr Støre åpnet partiets årlige Fernanda Nissenseminar høsten 2014 ved å henvise til den feministiske bølgen i Sverige, og hevdet at i vårt land ligger initiativet for både likestilling og feminisme hos Arbeiderpartiet.

Hvorfor er det slik? Eller, hvorfor er det ikke slik? Jeg skal forsøke å gi forklaringer både for Arbeiderpartiets manglende pådriverrolle og ofte lite synlig feministiske profil, og også sette søkelyset på det området av kvinnepolitikken der Arbeiderpartiet virkelig har kommet til kort. Nemlig i utjevningen av økonomien mellom kvinner og menn.

De historiske røttene

Denne artikkelen skal handle mest om nåtiden, men den patriarkalske arven er tung i Arbeiderpartiet som i resten av arbeiderbevegelsen.

Det var ingen kvinner tilstede da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887.

Kvinnearbeid var, i arbeiderbevegelsens barndom, ulønnet eller veldig dårlig lønnet i private hjem, og for kvinnene i industrien var arbeidet ofte sesongbasert. Fagorganisasjonene ble, i likhet med Arbeiderpartiet, bygd opp med utgangspunkt i mannlige arbeideres situasjon og interesser. Det finnes lysende unntak; det ble for eksempel satt inn store ressurser for å organisere og støtte både fyrstikkarbeiderne i Oslo og hermetikkarbeiderne i Stavanger, men ofte har arbeidet blant kvinnene fra arbeiderbevegelsens side dreid seg om opplysningsarbeid, om å få kvinnene til å være solidariske med sine menn, mens de selv hadde ansvaret for hus og hjem. Ibsens «Et dukkehjem» er fra samme tidsepoke, og selv om Ibsens Nora levde et liv fjernt fra nøden og elendigheten i Vika, delte kvinnene i de forskjellige samfunnsklassene dette: Kvinner ble et politisk vedheng, og ofte behandlet som uopplyste barn og en belastning. Dette er arven.

Når det er sagt, så har det også alltid eksistert feministiske motstemmer i arbeiderbevegelsen, og disse har vært opptatt av kvinnenes kår. De dannet egen kvinneorganisasjon innad i partiet i 1901, og skaffet seg gjennom den konkret makt, blant annet representasjon i sentrale organer. Kvinner i arbeiderbevegelsen arbeidet mot prostitusjon og for seksualopplysning, familieplanlegging og bedre mødre og barnehelse. De deltok også i stemmerettskampen.

Men det var de borgerlige kvinnene, spesielt med tilknytning til partiet Venstre, som tok opp kampen for kvinnenes menneskeverd og likestilling. Det var de som i første rekke slåss for kvinners rett til utdanning, arbeid og stemmerett. Det var også de som åpnet mødrehygienekontor og fikk gjennom likestillingen av barn født i og utenfor ekteskap i arveloven. Kampen for stemmeretten ble organisert fra 1884, da Norsk Kvinnesaksforening ble dannet.

For Arbeiderpartiets kvinner gikk motsetningene ikke mellom kjønn, men mellom klasser. For dem eksisterte det ikke noen «kvinnesak» i motsetning til «mannssak», målet var «retfærdighet blandt mennesker uten hensyn til kjøn, stand eller formueforhold», som Fernanda Nissen uttrykte det (Kvinden nr. 1, 1909). Kvinnesakskvinnene ble anklaget for at kampen de førte, først og fremst var rettet mot mannen og ikke mot det bestående samfunnssystem. Kvinnesakskvinnene hevdet på sin side at arbeiderkvinnene ikke var uavhengige nok, at de hadde stilt seg så solidariske med sine mannlige meningsfeller at de hadde glemt sine egne særkrav.

Historisk har altså kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen hatt store uenigheter. Arbeiderpartiet mente at det var viktigst å få utvidet stemmeretten for fattige og eiendomsløse, og var ikke interessert i å fokusere på kjønnsurettferdigheten. Uenigheten varte lenge, og ble ikke løst før alle menn fikk stemmerett i 1898.

Eller, ikke før var den motsigelsen løst, så kom spørsmålet om særvern for kvinner i arbeidslivet opp. Kvinnesaksforeningene var opptatt av at særvern ville gjøre det umulig for kvinnene å oppnå likelønn og stenge kvinnene ute fra mange yrker og bransjer. Arbeiderpartiets kvinneforbund ønsket forbud mot nattarbeid for kvinner og begrensning av arbeidstiden til 10 timer per dag. Arbeiderpartiet hadde programfestet 8timersdagen, men når målet syntes langt borte, ville de i alle fall begynne med å beskytte kvinnene. Denne uenigheten mellom arbeiderbevegelsen og det de kalte «borgerlige feminister», skapte mye bitterhet i årene som kom. Det ble ikke bedre da det i mellomkrigstiden, med LO i spissen, ble innført yrkesforbud for gifte kvinner. Landsorganisasjonen vedtok dette i 1925, ikke lenge etter at adgangen til mange yrker i det hele tatt ble åpnet opp for kvinner.

Vedtaket mot gifte kvinner i arbeid ble opphevet i 1935, og rett skal være rett, det var intern opposisjon mot vedtaket både i parti og fagorganisasjon gjennom hele perioden. Men selv om vedtaket ble opphevet, bevarte partiet ideologien. Arbeiderpartiets politikk støttet helhjertet opp om den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kjønnene, også etter at yrkesforbudet forsvant. Etter krigen innførte de i stedet Samskatten, en ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. Lønna hennes ble lagt på toppen av mannens inntekt, og skatteprosenten hennes ble deretter. Samskatten ble avskaffet i 1959, samme år som Norge ratifiserte ILOkonvensjonen om likelønn. Fram til da hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser. Lønnsdiskriminering ble sett på som lovlig og naturlig.

Fram til revitaliseringen av kvinnekampen på 70tallet var Arbeiderpartiets kvinneorganisasjon i etterkrigstida i hovedsak en forening som la hovedtyngden på sosialpolitikk, strikkeoppskrifter og «Kvinnen som skaper av den lykkelige familie, som igjen var en forutsetning for det gode samfunn» (Arbeiderhistorie 2001, s 190). Kvinnens plass var i hjemmet. En av årsakene til at husmorideologien lenge sto så sterkt, var også partiets praksis med å ikke samarbeide og diskutere med andre organisasjoner. Arbeiderpartiet har fram til den rødgrønne regjeringsperioden 2005–2013 på de fleste områder vært seg selv nok, ikke minst på det kvinnepolitiske området. På 60 og 70tallet ble denne praksisen ikke bare en hemsko, men et handikap, og tidens vinder fikk seint innflytelse og fotfeste i partiet. Da ledelsen i LO refset flertallet av arbeiderne på Våler Skurlag i 1975, var dette den endelige slutten på en 100 år lang praksis i fagbevegelsen. Den tariffstridige streiken var, med de tillitsvalgte i spissen, for at ansiennitetsprinsippet skulle fravikes, slik at gifte kvinner skulle sies opp først ved nedskjæringer. Men streiken på Våler Skurlag sier sitt om holdningene i samfunnet, over 100 menn la ned arbeidet for at kvinner ikke skulle beholde jobbene sine.

Manglende barnehageplasser og 12 uker svangerskapspermisjon, det var ikke lett for mødre å være i arbeid, selv om yrkesforbudet, kvinnetariffene og Samskatten ble opphevet. Men selv om flere kvinner ønsket lønnsarbeid, skjedde det lite samfunnsmessig. Barnehager ble ikke bygd, svangerskapspermisjonen forble kort. Strukturene kom først under press i løpet av 70tallet, da flere kvinner med barn var i lønnet arbeid, og kvinnebevegelsen dannet nye kravstore organisasjoner, Nyfeministene, Kvinnefronten mfl.

Arbeiderpartiet har i det hele mye å takke utenomparlamentariske aktivister og bevegelser for, også på andre områder enn kvinnesaken (som homo og miljø). Men kvinnekampen er nok det området der de politiske utenomparlamentariske bevegelsene har hatt størst politisk betydning de siste 50 år. Fordi arbeiderbevegelsens tradisjonelle krav til lojalitet, enighet utad – uenighet innad, er spesielt skadelig når det virker sammen med generelle over og underordningsstrukturer. Det interne konsensuskravet, som har preget arbeiderbevegelsens organisasjoner i det hele, ikke bare Arbeiderpartiet, har til tider virket lammende på kvinnene i partiet og i LO, og kanskje spesielt på 60 og 70tallet. Gubbeveldet i Arbeiderpartiet og LO strittet imot, og den interne kvinnebevegelsen støttet opp om den herskende ideologien. Benkeforslaget som gjorde selvbestemt abort til offisiell partipolitikk, kom svært overaskende, ikke bare på partiledelsen, men også på ledelsen i Kvinnesekretariatet. Men den moderne kvinnebevegelsen fikk talerør inn i Arbeiderpartiet til slutt, med Gro Harlem Brundtland, Sissel Rønbeck og Aud Blegen Svindland i framtredende posisjoner.

Men det var tung materie, og det gikk seint. Da nominasjonsmøtene i 1979 fremdeles nominerte menn, menn og flere menn, gikk Blegen Svindland, som da var leder av Kvinnesekretariatet, offentlig ut og anbefalte strykning på partiets lister ved kommunevalgene. Slik økte Arbeiderpartiet kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene fra 14,2 prosent i 1975 til 23,3 prosent i 1979. Men Aud Blegen Svindland satt ikke lenge i vervet etter dette.

I Gro Harlem Brundtlands regjeringstid ble det en uttalt politisk målsetning å få flere kvinner i betalt arbeid for dermed å bli økonomisk selvstendige. Det ble både satset på utviding av svangerskapspermisjonen og bygging av flere barnehager. Barnehageutbyggingen gikk tregt på grunn av kommunal uvilje, men permisjonstiden økte drastisk, fra 18 uker i 1986 til 42 uker med full lønn (eller 52 uker med 80 prosent) i 1993. Samme år, altså i 1993, ble en måneds fedrekvote innført, som en «mild tvang» for å få menn til å ta mer av omsorgs og husarbeidet.

Virkningene var store. I 1980 var bare halvparten av mødre med barn under skolepliktig alder i jobb, i 2007 hadde dette økt til over 80 prosent. Men ikke alle var begeistret, heller ikke i arbeiderbevegelsen. Kontantstøttedebatten på 90tallet var svært følelsesladet. Barnehager ble i leserbrev framstilt som en mildere utgave av Gulag, Norges husmorforbund snakket om knebling av «valgfrihet» og om å bli «tvunget ut i arbeid». Bondevik Iregjeringen innførte kontantstøtten i 1998, og politikken for å gjeninnføre familie og kvinneidealet fra femti og sekstitallet hadde oppslutning langt inn i fagbevegelsen. Og Norge har fram til nå fortsatt med å bruke milliarder på å holde kvinner hjemme i stedet for å bygge barnehager, også med mange regjeringer med Arbeiderpartiet i spissen. Dette er også arven.

Penger og makt

Forskjellen mellom kvinners og menns lønn blir, i Norge som i verden, ikke mindre, men større, og vi har i tillegg Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Mange kvinner arbeider deltid, og vi har generell skeiv fordeling mellom kvinner og menn av lønns og hus og omsorgsarbeid. Selv når kvinner tar utdanning og velger yrker der lønnen er høy, tjener de, som gruppe, mindre enn det menn med samme utdanning gjør. For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. Kvinner med høyere utdanning tjener 79 øre av hver krone en mann tjener.

En feministisk analyse forklarer manglende likestilling på grunnlag av patriarkalske strukturer. Urettferdighet på grunnlag av kjønn eksisterer fordi noen, altså menn, har en interesse av det. Urettferdighet på grunnlag av kjønn skjer fordi kvinner fra barnsben av blir sosialisert inn i rollen om å ta hovedansvaret for omsorgsoppgaver i heimen, og om nødvendig redusere sin yrkesaktivitet. Mens menn blir sosialisert inn i å jobbe heltid og overtid, i rollen som forsørgeren. Kvinner reduserer arbeidstiden, tar ulønnede omsorgspermisjoner og stiller opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på de fleste statistikker som handler om penger. Ikke minst på deltidsstatistikken. I snitt jobber en kvinne 30,5 timer i uken, en mann jobber 37,2. Med lønn, vel å merke. Omsorgsoppgavene er ulønnet, gir lavere lønn, mindre karrieremuligheter, dårligere lønnsutvikling og lavere pensjon.

Den rødgrønne regjeringen gikk til valg både i 2005 og 2009 på at de ville gjøre noe med lønnsgapet. Men lavtlønte tjener nå mindre i forhold til det generelle lønnsnivået. Og det er også disse gruppene som best kjenner på dårligere arbeidsbetingelser, ufrivillig deltid, manglende beskyttelse og sosial dumping. De vasker kontorer og hotellrom, de lager og serverer mat. De passer og steller unge og gamle. Innvandrere er godt representert, og de fleste er kvinner. Arbeiderpartiet og LO har gjennom snart 60 år hatt prioriteringen av, og kronetillegg til, de lavtlønte som oppskrift på å løse problemet. Den oppskriften har ikke vært noen suksess.

Arbeiderpartiet har alltid vært svært mannsdominert, der gutta på «gølvet» og mennene i sentralstyret legger premissene. Gjeldende ideologi i deler av Arbeiderpartiets kvinnepolitikk, vi kan kalle den gubbelinja, er preget av et fromt ønske om at alle blir glade og lykkelige av mer likestilling. I diskusjonen om urettferdig fordeling av makt, arbeid og penger mellom kvinner og menn er det ofte vanskelig å trenge gjennom forestillingen om at likeverd mellom kjønnene er en harmonisk, lineær prosess: Vi kom litt skeivt ut, men det går stadig bedre, alle vil jo det beste, vi er på vei. Bare kvinnene snart vil ta seg sammen, er det meste løst, vi har jo lagt alt til rette, preger mye av den retorikken.

Og LOleder Gerd Kristiansen føyer seg inn i rekken av arbeiderpartipolitikere (Bjarne Håkon Hansen, Hanne Bjurstrøm mfl) som offentlig har refset kvinnene for den manglende økonomiske utjevningen. «Kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme,» sa LOlederen rett etter at hun overtok vervet. (Aftenposten 30/5 2013)

Når de som sitter i posisjoner mangler grunnleggende kunnskaper om kjønn og økonomisk fordeling, når de forutsetter at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger, så framstår virkeligheten lett som uforklarlig. Gubbelinja i Arbeiderpartiet gjør det unødvendig å stille spørsmål ved at mannsdominerte yrker har større markedsmakt enn kvinnedominerte. Vi kan jo ikke godt sette oss opp mot Naturen. Eller Fellesforbundet og Frontfagsmodellen for å si det på en annen måte. Alle er like, men noen er likest. Og dobbeltarbeidende kvinner med fysisk arbeid og store omsorgsoppgaver for barn og gamle er minst like. Da blir det natur at kvinner blir forbigått ved forfremmelser og lønnsopprykk. Kvinnene velger det rett og slett bort, og de har jo selv valgt å bli sykepleier og førskolelærer. Da blir det tilfeldigheter som gjør at skiftordninger er forskjellige på arbeidsplasser dominert av henholdsvis kvinner og menn. Da blir det logisk å bruke pisk, skjære ned på overgangsstønaden og barnetrygden, for å tvinge kvinnene til å arbeide mer.

Kvinner skulle bare gjort ting annerledes, valgt annerledes, da hadde vi sluppet å bare tjene 85 % av hva menn tjener. Vi får stadig høre at det er vår egen skyld, selv etter at kvinner i flokk og følge har tatt utdannelse på høyskoler og universitet. Teorien ser ut til å være at dersom kvinnene bare tar seg sammen og slipper menn til i omsorgen, vil styrerepresentasjonen i bedriftene bli bedre, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet oppheves, makten bli likelig fordelt mellom kjønnene og lønnsgapet vil forsvinne.

Den årlige forskjellen mellom menns og kvinners inntekt i Norge er 130 milliarder. Fire av fem i makteliten er menn. Fire av fem som snakker i mediene, er menn. Tallene etter årets kommune og fylkestingsvalg vet vi jo ennå ikke, men den overveldende majoritet av ordførere vil fremdeles være menn. Mange forskjeller og urettferdigheter kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønn. Men, det er jo omstridt, må vite. Mange, mange menn blir sinte dersom verdens urettferdighet blir feministisk forklart.

Det har Arbeiderpartiets forskjellige deler tatt inn over seg, og de har i tiårene etter Brundtland gjort sitt for å sukre pillen. Kvinneforskning blir omdøpt til kjønnsforskning. Likestillingsombudet blir nedlagt eller omdøpt til diskrimineringsombud. Likestillingen er de siste tjue årene nærmest integrert bort. Samtidig som særorgan og likestillingsutvalg systematisk er nedlagt eller omformet, er tiltakene for å jevne ut forskjellene mellom kjønnene også forsvunnet. Er tiltak ikke lovpålagt, skjer det lite eller ingenting.

Men uansett hvor opptatt den politiske eliten er av å skjule sammenhenger; mange saker kan bare forklares med utgangspunkt i kjønn. Men det vil ingen i Arbeiderpartiet, heller ikke de som er genuint opptatt av saken.

Det virker som om deler av partiet, Kvinnenettverket med flere, har blitt enige om følgende taktikk og strategi: Bare vi tier stille om at målsetningen er at menn skal gjøre mer hus og omsorgsarbeid og mindre karriere, og forkler dette til å dreie seg om menns behov for å være hjemme og ta seg av små babyer for sin egen skyld, så vil vi lirke det til, litt etter litt. I tillegg må vi legge stor vekt på det lønnsomme i prosjektet for å overbevise gubbene. Arbeiderpartiet har stort sett alltid brukt nytteargumenter når de argumenterer for likestilling. At det lønner seg. At det er ulønnsom å ikke benytte seg av talentene osv. Stoltenberg har, blant annet på World Economic Forum, snakket om at Norges økonomiske vekst ikke skyldes olja, men kvinnenes yrkesdeltakelse. Dette er mye lurere, synes partistrategene, enn å snakke om likestilling som et spørsmål om rettferdighet.

Situasjonen nå

Arbeiderpartiet er stort og mangfoldig. Mange har god innsikt i samfunnsstrukturer og også en god maktanalyse. Ikke bare når det gjelder klasse, men også når det gjelder kjønn. Hadja Tajik skriver kronikk i Aftenposten (4. juli 2015) om det gammeldagse synet på kjønn i arbeiderbevegelsens sanger og kultur, og påpeker at «Hender som er møkkete av olje, mekanisk eller elektrisk arbeid tilhører en arbeider. Hender som er møkkete av å vaske andres møkk, tilhører ikke en arbeider.» Slik frir hun til partiets viktigste velgergruppe, kvinnene.

Statistikk og samfunnsvitenskap har godt jordsmonn i viktige sjikt i partiet. Men store grupper, både i Arbeiderpartiet og LO har alltid vært mest opptatt av menns lønninger, det viser alle tall og statistikker. Og flertallet i partiet har gjennom lange perioder vært kulturkonservative når det gjelder familie og kjønn. Det mannsdominerte LO, der ledersjiktet nesten uten unntak også har vært en del av Arbeiderpartiets maktelite, har vært en bastion for forestillingen om menn som forsørgere og kvinner som omsorgsbærere, helt opp til vår egen tid.

Etter Gro Harlem Brundtlands berømte kvinneregjering i 1986, med 40 % kvinnerepresentasjon, har kvinneandelen stadig blitt bedre. I de to siste periodene har sågar kvinneandelen vært over 50 % blant partiets stortingsrepresentanter. Men kvinneflertallet er lite synlig. I tillegg er omløpshastigheten på de få synlige kvinnene høy. Siste gang vi så denne mekanismen i full utfoldelse, var da det i år var ledig en nestlederstilling etter Helga Pedersen. Skulle Trond Giske bare gå der og blomstre? Mektige krefter satte seg i bevegelse, vedtektene ble endret, og plutselig kjempet 3 kvinner om den opprinnelige ledige nestlederjobben, mens Trond Giske hadde fått sin plass reservert, garantert og nærmest vedtektsfestet. Hovedregelen i Ap er og har alltid vært: Har vi en mann vi kan bruke, så får vi jammen bruke han. Arbeiderpartiets kvinnerepresentasjon i Dagsnytt 18, Dagsrevyen og andre nasjonale medier er sørgelig dårlig. Jonas Gahr Støre sitt lederskap innebærer tilsynelatende en endring, det er i alle fall på kort tid blitt markant flere nasjonalt synlige kvinner; Hadja Tajik, Jette Christiansen, Marianne Marthinsen, Anette Trettebergstuen mfl, men etter bare et år, i opposisjon og med oppgang på gallupen, er det vanskelig å si. Det er ofte lettest å se strukturene i dårlige tider. SV, som på dette området alltid har vært flinkest i klassen, endte med å ha ei stortingsgruppe bestående av 5 menn og 2 kvinner etter det dårlige valget i 2013.

Arbeiderpartiet er som kjent ingen søndagsskole, som Håkon Lie formulerte det. Og det er ofte sagt at det som kjennetegner Arbeiderpartiet, er viljen til makt. Karakteristisk både for partiet og mennene i ledelsen. Men denne viljen til makt, gjelder ikke partiets kvinner. Der har lojaliteten til makten, fram til nå, vært det mest framtredende. Å gjøre noe med kjønnsurettferdigheten krever politiske muskler, og etter at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse la seg sjøl ned i 2005, fordi særegen kvinneorganisering ikke lenger var nødvendig, har ikke kvinnene i Ap mye igjen av slikt. Når den utenomparlamentariske kvinnebevegelsen, i alle fall fram til de historisk store 8marstogene i 2014, har virket svak og med liten mobiliseringsevne, har kvinnene i Arbeiderpartiet heller ikke kunnet støttet seg på denne. Ikke at de har ønsket det, Arbeiderpartiet er som regel seg selv nok, og å bli kritisert utenfra har sjelden vært populært. Den feministiske forståelsen er som sagt svak, men makt forstår de seg på. En kvinnebevegelse med nedslag i opinionen, har til tider klart å få gjennomslag i partiet, eksempelvis sexkjøpsloven. Men det har ofte tatt lang tid, med abortloven tok det 60 år. Kontantstøtten er et aktuelt eksempel, selv om partiet har programfestet å fjerne den, skjer det ikke, sannsynligvis heller ikke neste gang AP inntar regjeringskontorene. Kvinnekrav er gode å ha i salderingen når det skal forhandles med Senterpartiet eller Kristelig folkeparti, det er det ikke bare den nåværende regjeringen som mener.

En finanskrise som har sendt kvinnene hjem, har gjort den urettferdige kjønnsmaktordningen mer synlig, og vi ser nå en revitalisering av kvinnekampen i mange land. Men foreløpig har ikke norske politikere tatt dette innover seg, selv om Jonas Gahr Støre har nevnt fenomenet. Men hvem vet hva som vil skje i Arbeiderpartiet dersom den feministiske vinden fortsetter å blåse i Europa, og kvinneorganisasjonene og –bevegelsen fortsetter å vokse i Norge.

LO, Unio og YS streiket mot angrepene på arbeidsmiljøloven 28. januar. 5. mars ga de en felles uttalelse om Norwegian-streiken.

Er det noe på gang?

Trond Hofvind er lærer og har vært tillitsvalgt på ulike nivåer. Denne artikkelen bygger på en kronikk i Utdanning 8/2015.

LO, Unio og YS bør starte en samtale om samling av fagbevegelsen. Ikke «fort og gæli», men sindig. Kan en samlet fagbevegelse kombinere felles slagkraft med de enkelte arbeidstaker- og profesjonsgruppenes interesser og identitet? Alt tyder på at et bredt arbeidstakersamhold blir nødvendig – raskere enn mange hadde tenkt. Fagbevegelsen må ha skoene på. Konsekvensene av «kappløpet mot bunnen» vil også endre vilkårene både i privat og i offentlig sektor. Norge er i verden, og offentlig sektor er i Norge.

LO, Unio og YS har allerede felles erfaringer med pensjonskampen, forsvaret av arbeidsmiljøloven og gjensidig støtte under konflikter som den i Norwegian. Samarbeid tvinger seg fram. I Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen er for eksempel allerede hele den norske fagbevegelsen representert. LO har vært med fra starten, YS ble medlem høsten 2002 og UNIO kom med i 2006.

DNF

Spredte fektninger

I 1907, altså for drøyt 100 år siden, ble den første landsomfattende tariffavtalen etablert. Jern – og Metallarbeiderforbundets fagblad oppsummerte:

– Ethvert viktig oppgjør vil (etter dette) arte seg som et hovedoppgjør mellom to likestilte organisasjoner. Stridsspørsmål kan vi forlange behandlet etter bestemte regler, og rettsavgjørelser kan finne sted i forhold hvor tidligere makten talte. De spredte fektningers tid er forbi.

Mitt spørsmål: Er det mulig og lurt å gå sammen i «Den Norske Fagbevegelsen (DNF)»?

«Fagforeningenes smakt er for sterk og den er udemokratisk», er kjent retorikk fra høyresiden og fagbevegelsens motstandere. Demokrati reduseres til å bestå av stemme-rett + ytringsfrihet. Ytringsfrihet og demokrati blir rimeligvis grundig diskutert i 2015. Men organisasjonsfriheten og verdien av folkelig organisering pakkes vekk i rikssynsernes prinsipielle diskurs om demokrati-forståelse. Fagbevegelsen bør erobre og bruke «demokratikortet».

La oss prøve marsboerpedagogikk: Liten og grønn ankommer du landet Egron (les bakfra). Det har ubegrenset ytringsfrihet for enkeltindividet, men organisasjonsforbud og null fagforeninger. Egron er et geografisk landområde, men ikke et samfunn – bortsett fra nattvekterne¹. Alt avtales individuelt. Hva slags arbeidsliv og hva slags liv gir det? En helt urealistisk dystopi? Vel, blant rundt to milliarder arbeidstakere i den virkelige verden, er kun ca. 10 prosent fagorganiserte. Tallet på arbeidsløse er beregnet² til rundt 300 millioner.

Organisering, organisering, organisering! Fagforeningenes tre viktigste oppgaver. Forutsetningen for innflytelse og betydning er å samle mange. Ikke bare blant dem som allerede har fast jobb. 25 prosent av arbeidsstyrken i OECD³-området er nå uten fast ansettelse i form av en standardkontrakt4. Det trengs en kjempeoffensiv for organisering av arbeidsløse, folk i deltid og i midlertidige jobber – også i Norge. Arbeidsminister Eriksson bløffer om at han kjemper for dem som står utenfor arbeidslivet. Problemet er at mange faktisk tror på mannen.

Fagforeningene må vise i praktisk politikk at det er de som er deres egentlige venner. Det haster å finne nye arenaer og organiseringsformer, og det er påtrengende viktig å få de unge med. Forbundet EL og IT gjør interessant arbeid, Fagforbundet har egne nettsider for ungdom, Utdannings-forbundet har gjort erfaringer med ungpolitikk, og studentorganisering har tradisjoner. Men det må mye mere guffe til. Å vinne ungdommen, så de forstår nødvendigheten av organisering og fagbevegelsens verdi, er av uvurderlig samfunnsmessig betydning. Går ikke dette, ser det på sikt ganske svart ut.

Tradisjonelle arbeidstakergrupper reduseres. Det som blir omtalt som prekariatet,⁵ øker. Betegnelsen kommer av «prekær, akutt bekymringsfullt». Bilpleiere, renholdere, «burgerproletariat», store grupper ufaglærte osv. omtales i europeiske land nå som «arbeidende fattige». Men vi vet at også høyt utdannede deklasseres. Prekariatet underkastes usikre og skiftende tilsettingsforhold, kortvarig og dårlig betalt arbeid med lite håp om forbedring. De rammes i form av sosial marginalisering, fysisk og psykisk uhelse. Arbeidslivets fragmentering gjør det vanskelig for dem å forbedre sine vilkår gjennom tradisjonell faglig organisering. Dette skjer også i Norge.

Grunnmedlemskap

Jeg foreslår som ett tiltak at LO, Unio og YS tilbyr et billig felles grunnmedlemskap som kan følge arbeidstakere fra arbeidsløshet og fra jobb til jobb, til de får permanent arbeid og kan velge «naturlig» fagforbundstilhørighet.

I Sverige og Danmark har høyreorienterte regjeringer vunnet frem. Dansk og svensk LO har mistet tusenvis av medlemmer bl.a. etter at medlemskapets sosialpolitiske betydning ble redusert. I Norge⁶ har antallet organiserte økt (Akademikerne og Unio øker mest⁷), men organisasjonsgraden har gått svakt ned (nå litt over 50 prosent). Antallet arbeidstakere har økt i deler av arbeidslivet der det er mest krevende å organisere.

Under storparten av etterkrigstiden i Norge var det slik at det var arbeidstakerne som reiste krav. Arbeidsgiver skulle komme med tilbud. Det ble oppfattet som selvsagt at lønn og vilkår skulle forbedres og fremforhandlete goder beholdes. På 2010-tallet stiller pågående arbeidsgiverorganisasjoner krav. I store deler av Europa har eiere og deres støttespillere i elitene, knust glassgulvet og oppnådd lønnsnedslag og reduksjon av pensjon. Krisen i Europa er langt fra over. Og når fagforeningene trengs mest, sliter de hardest.

Sterke fagforeninger er heller ikke naturgitt i Norge. I følge Arbeidslivsbarometeret 2014 oppgir stadig flere at de ikke er interessert i fagforeningsarbeid. 38 prosent oppga i 2009 at de absolutt, eller kanskje, kunne tenke seg å påta seg tillitsverv. Nå er andelen 28 prosent. Går fagbevegelsens historiske periode mot slutten? Vil ny teknologi, høyere utdanningsnivå og individuelle klassereiser påskynde en slik utvikling? Det er ikke sikkert. Paradoksalt nok kan en samfunnsutvikling med større sentralisering og konsentrasjon av folk peke i motsatt retning. Generelt høyere kompetanse hos medlemmene kan innebære store ressurser i et fagforeningsfellesskap. Ny teknologi kan gjøre det lettere å organisere.

«De gjør jo ingenting for oss»

Fagbevegelsen må hver dag opparbeide seg tillit, forfekte medlemmenes sak og kjempe for deres interesser. Fagforeningsbevisste tillitsvalgte kan mislike det, men folk stiller spørsmålet «What’s in it for me?». Eller de sier: «De gjør jo ingenting for oss». De individualistiske trendene er tunge. Konkurrentene til den «virkelige» fagbevegelsen kommer – og utnytter mulighetene og den ideologiske utviklingen. KRIFA er eksempel på en nettbasert «fagforening». Den har ett spor: det individuelle – med karriere- og juridisk hjelp. Og fast track kan fungere for noen få, men ikke når «alle skal med». Kontingenten er billigere og medlemmene blir sett på som kunder i et forsikringsselskap.

Ekte fagforeninger hjelper også enkeltmedlemmer, men vil møte «amerikaniserte» utfordrere som stjeler fagforeningsklær for å drive butikk. Svaret er både styrking av tradisjonelle fagforeningsfellesskap og kollektive verdier, og at det «usynlige» arbeidet for den enkelte gjøres skikkelig og vises tydeligere frem. Det gjelder både den profesjonelle juridiske ivaretakelsen, men ikke minst de millioner av arbeidstimer som tusenvis av fantastiske tillitsvalgte utfører for å forsvare enkeltmedlemmers rettigheter lokalt.

I forbindelse med arbeidstidskampen i 2014 opplevde Utdanningsforbundet for første gang at medlemmenes engasjement gjennom sosiale medier «tok av». Over 30 000 engasjerte seg i Facebook-grupper med stor aktivitet og deling av informasjon og nyheter. Viser ikke dette at den digitale verden og sosiale medier har overtatt for det fysiske formatet? Nei, tusenvis av ungdommer samler seg ikke først og fremst for å se for «å se Justin Bieber», men for å se hverandre. Men slikt organiseres ved bruk av ny teknologi og sosiale medier. Syntesen mellom fysiske møter og bruk av ny teknologi er krutt. Espen Løken skrev boka Så samles vi på nettet i 2002. Den trenger oppfølging tretten år etter. Fagbevegelsen må nytte alle verktøy i den teknologiske kassen til å videreutvikle de tradisjonelle møtene der fagorganiserte treffes. De er ikke avleggs. Fellesskapet som materialiseres, befestes og forsterkes under streikesamlinger, streikekafeer og demonstrasjoner, har stor betydning. Vi kan godt lese Sauda streik! Igjen.

Våren 2013 gikk kommunenes arbeidsgivere i Danmark til lockout mot lærerne. De danske lærernes foreløpige nederlag ble en inspirasjon for KS. Skolelærerne i Norge var siden i front blant arbeidstakerne høsten 2014. En taktisk og foreløpig seier var gunstig også for andre. Striden om arbeidstid og arbeidsvilkår er internasjonal.

– If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway, sa president Franklin D. Roosevelt i 1942. I dag kan det, uten sammenlikning for øvrig, være grunn til å si «Look to Norwegian». Luftfarten ligger foran i utviklingen av arbeidslivets vilkår, med beinhard konkurranse og press på lønns- og arbeidsforholdene. Selskap som Ryanair leder an. Utviklingen har relevans for alle arbeidstakere. Liberalistisk, internasjonalisert konkurranse gir sine resultater. Retningen er stukket ut, og presset mot fagbevegelsen øker. At LO og Unio så det prinsipielle i Norwegian-pilotenes kamp, og ikke falt YS i ryggen, var av historisk betydning. Streiken i Norwegian var elleve dagers voksenopplæring, for de som fulgte med i timen.

Når mange «gir» solidaritet, betyr det at stadig flere «får». I dette fellesskapsregnestykket blir summen større, jo mer arbeidstakerne deler. Det peker fremover. Derfor er det er tankevekkende når det sies at høyresiden har tatt over utopiene og at arbeiderbevegelsen har gitt slipp på dem. Fagbevegelsen er fattig uten formulerte fremtidsbilder og visjoner. De må forankres i det daglige arbeidet. Det betyr blant annet at forbund, både i privat og offentlig sektor, må forsvare og bygge velferdsstaten. I det ligger også et annet prosjekt: å bekjempe splittelse mellom organisasjonene og deres medlemmer. Like nødvendig er det å kjempe mot sosial dumping, rasisme og for kvinners rettigheter. Fordi det er riktig i seg selv, fordi det styrke samholdet – og fordi det viser viktige sider det samfunnet der det «skal bli like fint å jobbe som å danse».

Fagbevegelsen gammelmodig?

Det er ideologisk tåkeprat å fremstille fagbevegelsen som stivnet og gammelmodig. Men den trenger hele tiden flere «uttrykksterke» aksjons- og demonstrasjonsformer for å fenge medlemmer, media og folk ellers. Bildet av uniformskledte sykepleiere med trommer har festet seg for meg som ett eksempel. I USA plasserer fagforeninger kjempestore oppblåste rotter utenfor bedrifter i konflikt. Ikke så kjekt for en restaurant eller et hotell. Aktiv streik, med de store kreftene som fagforeningene disponerer, gir fantastiske muligheter. Unio sine siste streiker viser dette. Arbeidsgiversiden disponerer alltid færre folk når konflikten er et faktum. Men hva striden gjelder, må ikke forsvinne i støv og støy. Veteranen Per Østvold uttrykte det slik: Et streikegrunnlag som ikke får plass i en VG-overskrift, er neppe verdt å ta en kamp for.

Sterk ledelse er nødvendig for slagkraft. Men «pamperi», der ledende tillitsvalgte og topper i fagforeningssekretariat fjerner seg fra medlemmene, er ødeleggende. De fleste ser for eksempel ingen grunn til at deres egne representanter, med kontingentpenger, skal lønnes som overbetalte direktører. Åpenhet i organisasjonene er første skritt mot opprydding. Videre: Det er selvsagt greit at folk skifter jobber. Men dersom det etableres et «flyt-sjikt» der mange pendler mellom fagforeninger, arbeidsgiversiden og direktorater/departementer, svekkes fagforeningskulturen og tilhørigheten til arbeidstakersiden.

Så er det også sånn at proffe fagforeningsapparat trengs for at organisasjonene skal gjøre jobben. Fagbevegelsen må være kraftsentrum i samfunnsutviklingen og debatten om både virkelighetsbeskrivelsen og de store spørsmålene i vår tid. Da må det sterke sekretariater til. Alternativet er å overlate ordføringen og initiativene til Civita, arbeidsgiverorganisasjonene og finansnæringens forståsegpåere. Manifest, DeFacto, Res Publica, For Velferdsstaten m. fl. må få ressurser til å pøse på med analyser og argumenter. Og selvsagt er det viktig at fagbevegelsens egne tallknekkere og spesialister i er blant de aller beste.

Effektivitetens tornadoer

Men fagbevegelsens egenart, kultur og identitet må ikke forsvinne i effektivitetens tornadoer. Det er viktig å verne og videreutvikle fagforeningsspråk som skiller seg fra det glatte og luktfrie som vi kjenner fra organisasjonspsykologer, ledelseskurs og nyliberalisme. Arbeidstakerne trenger sitt eget språk som er organisk utviklet i egen jobb-, profesjons- og fagvirkelighet. Det må gjenfinnes, gjenvinnes og nyskapes i prat og samtale. I arbeidsplassenes, yrkenes, profesjonenes og fagbevegelsens fellesskap. Lenge leve felles matpauser!

 

Hoved-   organisasjon	Medlemmer    (totalt) 2013	Organisasjons-   grad 2013	Organisasjons-   grad 2004
LO	897 740	25,8	28,1
YS	221 578	6,5	7,2
UNIO	322 058	9,9	8,8
Akademikerne	177 948	5,3	4,8
Frittstående	125 658	4,1	4,0
Samlet	1 744 982	51,7	53

 

Antall medlemmer i hovedorganisasjonene (2013) og organisasjonsgrad i 2004 og 2013.

En genuin bevegelse tar sin kraft fra medlemmenes tusener av stemmer og hoder. Selvsagt, vil leseren kanskje si. Men noen snakker om «New Tradeunion Management», NTM – som smitteeffekt fra NPM, New Public Management. Fagbevegelsen eksisterer ikke isolert fra samfunnsutviklingen og tidsånden. Å la innleide reklamefolk og konsulenter ta over formulering av budskap, strategi og profilering, er en felle. Levende organisasjons-demokrati med gode kanaler mellom topp og bunn er viktigere enn brukerundersøkelser, profileringsartikler og «bonuspoeng».

God vilje på toppen hjelper likevel lite, hvis medlemmene ikke er årvåkne. Grunnmuren – tillitsvalgtapparatet, de lokale foreningene og klubbene på arbeidsplassene – må bygges og styrkes. Sterke fylkes- eller regionale ledd er nødvendige for å bringe frem og formulere alternative analyser og meninger, skape spenninger. Ellers vil sentralleddene ensidig dominere. Fagforeningsbevissthet oppfattes noen ganger bare som lojalitet fra medlemmer og grunnplanstillitsvalgte overfor organisasjonen, eventuelt ledelsen. Og under konflikt er slik lojalitet avgjørende for arbeidstakerkraften. Men hvis medlemmer gjøres til kveg – som dras ut i gatene når det passer – ender det med stamping, stritting og stanging. Like viktig som å stå sammen når det gjelder, er medlemmenes engasjement og konstruktivt kritiske holdning. Uten den, råtner fagbevegelsen på rot.

Er en samlet fagbevegelse mulig og ønskelig i dette perspektivet? En av forutsetningene for å få lykkes med samling, er at medlemmene oppfatter at «dette er min flokk, min bevegelse». Ulike profesjoner, yrkes- og faggrupper må ha forbund, seksjoner og møteplasser for egen identitet og særegne interesser. De må oppleve gjenklang, gjenkjennelse, kollegafellesskap og faktisk støtte for sine saker. I LO finnes fremdeles strømninger som motarbeider utdanningsgruppene og i Unio mangler det noe på respekten for fagarbeidere. Når slikt endres vil fagbevegelsen samlet styrkes. Gjensidig arbeidstakersamarbeid må kombineres med respekt for andre grupper og anerkjennelse av profesjonsgrenser.

I LO diskuteres det om vertikal (etter fag) eller horisontal (etter bedrift/arbeidssted) organisering er mest tjenlig. Problemstillingene ligner de lærergruppene har gjennomført om enstolpemodell. Utdanningsforbundet har årelange erfaringer med fusjonsprosesser og omorganisering. Noe har gått bra, men flere medlemmer i ulike grupper har ikke funnet seg til rette med sin plass, sin innflytelse og sine arenaer. Men det er erfaringer å øse av.

Jo større paraply vi samles under, desto større sjanse er det for strid innad. Forbund i samme hovedorganisasjon sloss om medlemmer. Innen en enda større sammenslutning vil det være klare politiske og saksmessige uenigheter – t.o.m. reelle interesse-motsetninger. Fagbevegelsen er politisk og må samarbeide med ulike organisasjoner og partier – ut fra sakene og på egne premisser. Medlemmene må oppleve at fagbevegelsen er reelt uavhengig og deres egen. Dette er et troverdighetsspørsmål. Formell binding til politiske partier er uaktuelt for Unio. Det er ingen grunn til å gi fagforeningsmotstandere billig argumentasjon. Faren er også at «DNF» sitt apparat blir en modererende kraft som motarbeider medlemsforeningene og medlemmenes interesser. Det kan bli enda lengre til toppen. Vi trenger ikke et monstrøst byråkrati som «går i ett» med statsapparatet og den etablerte eliten. Vi trenger fagbevegelsen mer enn noen gang.

Noter

1. Den klassiske liberalismen tar til orde for en minimalstat eller nattvekterstat. (Store Norske Leksikon)
2. Harald Berntsen
3. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling
4. Professor Eli Moen på Handelshøyskolen BI
5. Se: Guy Standing, professor, SOAS (School of Oriental and African Studies), London University.
6. Fafo: «Mer enn 1,2 millioner norske arbeidstakere var ved utgangen av 2013 medlem i en arbeidstakerorganisasjon. Det er en økning på nesten 140 000 yrkesaktive fra 2004. Men organisasjonsgraden er likevel litt synkende – fra 53 prosent i 2004 til 51,7 prosent i 2013.»
7. Anders Folkestad: Trenden er at organisasjonsgraden er høyere hos dem med høy utdanning, og da særlig innen helse- og utdanning samt offentlig administrasjon. Her er organisasjonsgraden 80 prosent.

Ingen partier har gått til valg på å gi mer til de rike eller å ta fra de fattige. Likevel er det slik utviklinga har vært de siste tiårene.

På 80-tallet tjente de superrike 26 ganger snittinntekten. På 2000-tallet tjente de 178 ganger snittinntekten. Og i takt med at de rikeste har rykka fra, øker barnefattigdommen.

Marie Sneve Martinussen er samfunnsøkonom og nestleder i Rødt.

Forskjells-Norge har blitt vår aller største utfordring som samfunn, og derfor er kampen mot forskjells-Norge Rødts aller viktigste sak.

De etablerte partiene har lenge levd i sin egen boble når det gjelder de raskt økende klasseskillene. De sier at vi skal være glade for at Norge har små forskjeller, og at jobben er å hindre at de blir større. Jonas Gahr Støre sa til Aps landsmøte at de skulle videreutvikle Norge som et land med små forskjeller. Da kan man spørre seg hvor Støre har vært de siste tiårene. Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De superrike tjener 178 ganger mer enn vanlige folk. Er det små forskjeller? Er det en samfunnsutvikling Arbeiderpartiet er fornøyd med og vil videreutvikle? Det finnes mange land som har enda større forskjeller, men det betyr ikke at forskjellene i vårt eget land er små. Forskjellene i Norge er store. Altfor store.

Forskjells-Norge kan beskrives på mange ulike måter, under følger tall og fakta om fire ulike aspekter ved forskjells-Norge.

1. Barnefattigdom

Stadig flere norske barn vokser opp i familier med inntekt under den definerte fattigdomsgrensa. Tabellen under viser hvordan både antall barn og den prosentvise andelen har økt i perioden 2006–2013.

Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i denne gruppen, og står også for det meste av økningen de siste årene. Disse barna utgjør om lag 12 prosent av alle norske barn, men over 50 prosent av barna som vokser opp i fattige familier.

Den geografiske fordelingen er også svært skjev. I Oslo er over 16 prosent av alle barn definert som fattige, mens andelen i Sogn og Fjordane er litt under 6 prosent.

Familier med inntekt under fattigdomsgrensa består hovedsakelig av enslige forsørgere og par med barn under 6 år.

Definisjoner

Definisjonen som brukes om fattige familier, eller lavinntektsfamilier, er en familie som har en samlet inntekt på under 60 % av det som er medianinntekten i Norge. Det vil si at fattigdomsgrensa ikke er et fast tall, men øker når inntektsnivået ellers øker. For 2013 var inntektsgrensene:

• For to voksne og to barn:
  Til sammen 412 000 kroner som de fire skal dele på, etter skatt.
• For en enslig forsørger med to barn: 314 000 kroner etter skatt.

SSB definerer barn med innvandrerbakgrunn som barn som enten har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret. Disse barna utgjør om lag 12 prosent av alle norske barn, men over 50 prosent av barna som vokser opp i fattige familier.

2. Rikdom: Formue og inntekter

I samme periode som barnefattigdommen har økt, er antallet norske millionærer mer enn doblet. Nedenfor vises utviklingen for perioden 2006–2013.

I 2013 var altså over hver tiende nordmann millionær.

Disse tallene er basert på ligningsopp-gaver, og teller personer med nettoformuer over en million kroner. Nettoformuer er summen av alle bankinnskudd, verdipapirer og fast eiendom minus gjeld. Det er viktig å vite at fast eiendom regnes etter likningsverdi, ikke markedsverdi. For boligen man selv bor i, er likningsverdien 25 prosent av markedsverdien, mens det for andre boliger man eier, oppgis 70 prosent av markeds-verdien.

Også antallet milliardærer har økt i perioden: Fra høsten 2005 til høsten 2013, de åtte årene med rødgrønn regjering, ble antallet nordmenn med over 1 000 000 000 kroner i formue mer enn doblet. I 2005 var det 86 norske milliardærer. I 2013 hadde dette tallet for første gang steget til 200.

I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. I 2014 tjente den rikeste prosenten i gjennomsnitt over 2,3 millioner kroner hver, mens de «fattigste» 90 prosentene hadde i gjennomsnitt en inntekt på 235 000 kroner i året.

3. Skattekutt

Det beste beviset på at det er mulig å føre en aktiv politikk mot forskjells-Norge er å se på hvordan dagens regjering driver en wminst like aktiv politikk for å forsterke forskjellene.

Formålet med skatte- og avgiftssystemet er både å finansiere offentlige velferdsgoder og å bidra til økonomisk omfordeling. Når regjeringa kutter i skattene, reduseres størrelsen på det offentlige budsjettet, statsbudsjettet, og muligheten for å finansiere fellesløsninger blir mindre. Når skattekuttene i tillegg gis til de som har mest fra før av, gir dette enda større utslag i å forsterke forskjells-Norge.

Forslag til skattekutt	Utgjør årlig kutt i statsbudsjettet på:
Arveavgiften fjernes	1 975 millioner
Formueskatten reduseres fra 1,1 % til 1,0%, samt øke bunnfradraget til 1 mill (2014)	1 595 millioner
Formueskatten reduseres fra 1,0 % til 0,75%, samt øke bunnfradraget til 1,2 mill (2014)	4 130 millioner
Skattesats alminnelig inntekt redusert fra 28 % til 27 %	10 540 millioner
Selskapskatt redusert fra 28 % til 27 %	2 600 millioner
Utvidet BSU-ordning	270 millioner
Andre skatte og avgiftsletter i 2015	4 070 millioner
Kilde: Statsbudsjettet 2014 og 2015

 

Den mørkeblå regjeringen har kuttet skattene i to runder, i forbindelse med Statsbudsjettet for 2014 og 2015. I begge omgangene har KrF og Venstre «dempet» kuttene gjennom sine forhandlinger. Over er en oversikt over de kuttene som har vært Høyre og FrPs opprinnelige forslag, og dermed uttrykk for deres politiske ståsted:

De viktigste endringene fra denne oversikten til de statsbudsjettene som ble vedtatt i Stortinget (etter forhandlinger med KrF og Venstre), er at formueskatten ble redusert til 0,85 % og ikke 0,75 % slik regjeringen foreslo.

Noen tall om fordelingen av skattekuttene som ble foreslått i statsbudsjettet for 2015:

• De 5 % rikeste fikk 49 % av skattelettene.
• En person med gjennomsnittlig inntekt fikk 1000 kroner i skattelette, mens landets 10 rikeste fikk i snitt 12,5 millioner kroner hver.
• Kuttene i formueskatten alene (4,1 mrd) ville vært nok til å finansiere gratis tannhelse til alle.

4. Geografiske forskjeller

Systematiske forskjeller får geografiske utslag. På flere områder er det stor ulikhet mellom norske kommuner og fylker, som for eksempel i inntektsfordelingen for husholdninger. Under vises fordelingen mellom fylker i 2013.
 

Kilder: http://www.hegnar.no/okonomi/artikkel511588.ece. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_7242&Main_6157=7239:0:25,8904&MainContent_7239=7242:0:25,8929&Content_7242=7244:110610::0:7243:2:::0:0#eHandbook1106105. https://www.ssb.no/statistikkbanken/SelectVarVal/saveselections.asp. http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/store-regionale-forskjeller-i-husholdningsinntekt-innenfor-oecd

En gjennomsnittlig familie i Rogaland har altså mer enn 35 % høyere inntekt enn en gjennomsnittlig familie i Hedmark.

Hvis man også ser på forventet levealder er de geografiske forskjellene store. En mann i Sogn og Fjordane kan regne med å leve i 3,4 år lengre enn en mann i Finnmark.

Men ulikhetene på fylkesnivå skjuler de største skillelinjene, som er å finne i de største byene. Oslo er som landets største by, også der hvor forskjells-Norge tydeligst kommer til syne. Over 16 prosent av alle barn i Oslo vokser opp i fattigdom, det dobbelte av landsgjennomsnittet på 8,8 prosent. Samtidig finner vi desidert flest millionærer og milliardærer i hovedstaden. På en internasjonal oversikt over hvilke byer hvor tettheten mellom dollar-millionærer er størst kom Oslo på 7. plass, like etter London og New York (for å være millionær i dollar må du ha 7,7 millioner norske kroner). Du finner det høyeste antallet med lavinntekt i Oslo.

Forskjellene i levealder er også størst internt i storbyene, med «rekord» i Oslo hvor den gjennomsnittlige levealderen for menn er 8,8 år lavere i bydelen Sagene enn i nabobydelen Vestre Aker.

Dette sammenfaller også med økonomiske forskjeller: OECD har utarbeidet en rapport som sier at de regionale forskjellene i husholdningenes inntektsnivå er små i Norge. Derimot er det stor variasjon i graden av inntektsulikhet innenfor hver enkelt norsk region, klart større enn i mange andre land, og dette gjelder særlig hovedstadsområdet.

Kommuner med under 20 000 innbyggere er det eneste nivået i norsk politikk hvor faglærte og ufaglærte arbeidere pluss de som jobber i primærnæringene ikke er under-representert sammenlignet med gjennomsnittlig andel av befolkninga på nasjonalt nivå.

Mer å lese:

• Du kan lese mer i artikkelen «Flere økonomisk utsatte barn» av Jon Epland og Mads Ivar Kirkberg på: http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-okonomisk-utsatte-barn)
• En enkel oversikt over skattetall og millionærer finnes på http://www.dagbladet.no/2014/10/17/nyheter/innenriks/okonomi/skattelistene/skattelistene_2013/35784986/ http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2014/01/22/norges-en-prosent-rikeste-har-blitt-tre-ganger-sa-rike-pa-18-ar
• «Det nye Norge». Manifest-rapport, 2011.
• Kostnad tannlegereform: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2009/04/21/87454/snart-kan-du-gjore-det-gratis)

Det kommer mange mennesker til Norge, som flykter fra krig og terror. Hele byer jevnes med jorda.

Veien nordover er lang og kald.

Hva slags Norge skal de møte? Dugnads-Norge fra september, som klart og tydelig slo fast at flyktninger er velkomne? Eller Siv Jensens og Per Sandbergs Norge, hvor flyktningeregnskap, asylbranner og Hege Storhaug setter dagsorden?

Skal førstnevnte bli en realitet, er venstresida nødt til å komme på offensiven i debatten om flukt og flyktninger.

Det handler om hva slags rolle Norge spiller i verden. Og hva slags rolle Norge kan spille i framtida:

• Alliert med USA-imperialismen i dag,
• Eller fyrtårn for solidaritet i framtida.

Ennå er ingenting for sent.

Stian Bragtvedt

Hvis trenden fra EU-valget i 2014, og det vi ser på meningsmålingene i juli 2015, holder seg til neste parlamentsvalg våren 2016, vil det politiske landskapet endres radikalt i Irland.

Regjeringsmakt, i koalisjon eller samarbeid med andre partier eller representanter, vil være innen rekkevidde for Sinn Féin.

Lill Fanny Sæther er faglig sekretær og fylkessekretær i Nei til EU i Vestfold

Irland var et fattig land i hundrevis av år pga. engelsk overherredømme og utbytting. De ble med i EU i 1973 og opplevde fremgang og økt levestandard, først og fremst fordi de mottok over 17 mrd. euro fra EUs strukturfond, som stort sett ble brukt på en god måte. Det er ikke særlig EU-motstand i Irland, men det er noe økende skepsis til euroen, som ble innført fra 1.1.2002. Det resulterte i en utvikling med tilsynelatende eventyrlig økonomisk vekst, «The Celtic Tiger». Irland var EUs suksesshistorie. Men veksten var en kunstig boble, basert på fri flyt av billig kapital, spekulasjon og forventninger om stadig økende eiendomspriser, og ellevill utlånsiver fra bankene, med påfølgende kjempehøy gjeld hos privatpersoner og næringsliv, spesielt finansinstitusjoner, entreprenører og eiendomsselskaper. Boblen var dømt til å sprekke.

Irland i krise

Da bankkrisa var et faktum i 2008, var Irland det første landet i EU som gikk inn i resesjon. Den daværende regjeringen utstedte en bankgaranti, for å unngå bankkonkurs og finansflukt. Garantien kostet 450 mrd. euro – 300 % av BNP. Den var omstridt, og det viser seg at den var et gedigent feilsteg. Hendelsesforløpet, beveggrunner og sentrale aktører er i skrivende stund gjenstand for en parlamentarisk granskning.

Siden 2009 har staten overtatt flere banker og deres gjeld, og også mange andre «råtne» selskaper. I 2010 ble Irland tvunget av EU til å låne ca. 85 mrd. euro for å redde den irske staten og europeiske banker fra konkurs. Landet ble deretter satt under administrasjon og overvåking av den såkalte Troikaen (IMF, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken). Den konservative regjeringen bøyde seg for alle Troikaens krav fra de ankom Dublin i desember 2010. Regjeringen hadde uansett ført denne politikken siden 2008.

Landet fulgte den markedsliberalistiske EU- og troikaresepten – deflasjonsfinanspolitikk kombinert med en bankpolitikk som sosialiserte det som i utgangspunktet var privat gjeld, noe som har påført det irske samfunnet og irsk økonomi langvarig skade.

Troikaen har forlatt landet og Irland holdes frem som eksempel i EU for en vellykket gjennomføring av krisebudsjetter og innstrammingspolitikk. Det fremstilles som om krisa er over, og Irland er tilsynelatende den raskest voksende økonomien i EU. Men mye av veksten utgjøres av multinasjonale selskaper som er etablert i Irland pga. den lave selskapsskatten på 12,5 %. Veldig lite av deres profitt havner i Irland, og det utgjør veldig få arbeidsplasser. The Irish Fiscal Advisory Council, opprettet i 2011, for å overvåke bruken av offentlige midler, mener at halvparten av Irlands såkalt sterke økonomiske vekst i 2014 var fiksjon. Analyser av økonomien, som søker å fjerne virkningen av utenlandske multinasjonale selskapers regnskaper, viser at nedgangs-tidene er dypere og oppgangen mer dempet enn det inntrykket som skapes.

2015 har Irland fortsatt en gjeld på 105 % av BNP. Den irske befolkningen, «The Taxpayer», tar regningen – hver dag.  

Seks år med krisebudsjetter

Det er foretatt dype kutt i offentlig sektor, i velferdsordninger, i bevilgninger til helse-tjenester og utdanning. I tillegg utgjør skatte- og avgiftsøkninger over 15 % av BNP. Analyser viser at et kutt i budsjettet på tre euro bare resulterte i en euro i redusert underskudd. To tredjedeler har altså gått til å ødelegge Irlands økonomiske grunnlag og sosiale liv.

Resultatene er mange. Tusentalls konkurser og økning i alkoholisme og antallet selvmord. Offentlig ansatte har fått lønnskutt, kutt i pensjoner og sykelønnsordning.

Boliger ble kjøpt til overpris for lånte penger under «The Celtic Tiger». Pga. arbeidsløshet, lønnsnedslag og økte skatter klarer ikke folk å betale lånet. I løpet av 10 dager i juli var det over 1 300 rettssaker hvor banker krevde overtagelse av boliger. David Hall i interesseorganisasjonen for folk med boliglån, Irish Mortgage Holders Organisation (IMHO), venter at et massivt skred av overtagelsessaker vil iverksettes høsten 2015.

De lovbestemte minstelønnssatsene har ikke vært justert siden 2007. I skrivende stund diskuteres en heving på 50 cents for voksne, erfarne arbeidere, fra 8,65 til 9,15 euro.

Fattigdommen er økende. 8,2 % levde i permanent fattigdom i januar 2015, ifølge Central Statistics Office Ireland (CSO). De som har ikke nådd fattigdomsgrensa, men opplever alvorlig og ødeleggende mangel på grunnleggende materielle og kulturelle tilbud, såkalte «deprived», utgjør 30 %. Iflg. CSO er over 40 % av alle barn «deprived», og i befolkningen står én av ti i fare for å oppleve «food poverty» – mangel på mat – ren sult. På tross av krisa har prisen på 19 basismatvarer gått opp med nesten 10 euro fra 2007 til i dag ifølge rådgiver Dermott Jewell i Consumer Assosiation of Ireland (CAI), det irske Forbrukerrådet. Han sier til The Irish Independent den 15. juli: «Det koker ned til hvem som tjener penger på dette, alle blir fattigere, så noe er alvorlig galt.».

Arbeidsledigheten i Irland er på 9,7 % (juni 2015) og har falt fra 17,3 på det høyeste, så det går tilsynelatende riktig vei. Men tallene skjuler irenes gamle måte å løse arbeidsløshets- og fattigdomsproblemet: emigrasjon. På tross av høy fødselsrate er Irland det eneste landet i verden med et lavere befolkningstall i dag enn på 1800-tallet. Ifølge Michael Taft, fra fagforeningen Unite, emigrerte to personer i arbeidsfør alder for hver person som fant arbeid i løpet av de tre siste årene. Ca. en av syv irer, først og fremst unge, har forlatt landet. Denne nye, store utvandringsbølgen, vil på sikt skape store demografiske utfordringer for Irland.

Virkningen av krisa på irsk partipolitikk og partiet Sinn Féin

Ifølge en gallup fra 19.7.2015 har uavhengige representanter og småpartier hatt en eventyrlig vekst de siste månedene. De har nå 32 % oppslutning og representerer en klar protest mot krisebudsjetter, velferdskutt og innføring av nye skatter og avgifter. I motsetning til mange andre EU-land, står motstanderne av krisebudsjetter og «The Establishment» i Irland til venstre politisk. Det har ikke vært noen fremvekst av en ekstrem høyreside. Men det er heller ikke noen stor økning i EU-motstanden. Ca. 80 % er for EU-medlemskap (mai 2015). De til en hver tid regjerende partier får skylda for krisa og virkningene av krisebudsjettene. Det er også symptomatisk at det er dannet tre nye partier i Irland i løpet av 2015.

De to tradisjonelt dominerende partiene i irsk politikk, Fianna Fáil og Fine Gael, har begge falt på målingen og oppnår hhv. 18 og 24 %. Sistnevnte er i regjering med The Labour Party, som får 8 % oppslutning. Partiet Sinn Féin får 17 % oppslutning. Partiet har vært oppe i over 20 %, og var størst en periode, og nest største lenge, men har falt litt i det siste, bl.a. pga. anklager om forsøk på å skjule seksuelle overgrep begått av en ledende Sinn Féin-representant for flere år siden.

Sinn Féin var IRAs (Irish Republican Army) politiske fløy og ligger godt til venstre i irsk politikk. Det er det eneste partiet som er EU-skeptisk og euro-kritisk. Partiet er ikke motstander av Irlands EU-medlemskap, men de mener EU må reformeres og endre politisk kurs. Sinn Féin er også det eneste partiet som er representert på begge sider av grensa, både i republikken og de okkuperte countiene i Ulster, The Six Counties.

I republikken har partiet sakte men sikkert oppnådd økende oppslutning og har nå 15 representanter i parlamentet, The Dáil, bl.a. pga. sin motstand mot krisetiltakene som rammer de svakeste hardest.

I The Six Counties er unionistene størst, men Sinn Féin har økende oppslutning, fordi finanskrisa også der har resultert i innstramminger i de fleste sosiale ordninger og velferdstjenester.

«The Good Friday Agreement» fra 1998 har gjort at «The Troubles» stort sett er historie. Hva angår Sinn Féins historie, er det strengt tatt bare de som ikke har fulgt med i irsk samfunnsliv og politikk de siste 15 årene som er overrasket over partiets økende oppslutning. En ny generasjon når nå stemmerettsalder på øya Irland og de er mest interessert i partienes standpunkter når det gjelder velferd, helse, utdanning og boligpolitikk.

Valget til EU-parlamentet i mai 2014, var et politisk jordskjelv i Irland. Den lave valgdeltagelsen, 51,9 %, forklares med avstanden til Brüssel og mistillit til de etablerte partiene og deres politikk, noe resultatet også viste. Uavhengige representanter gikk mest frem, til 19,8 %, og har tre av Irlands 11 representanter. Flere er EU- og euro-skeptikere. Sinn Féin fikk sensasjonelt inn tre representanter. Labour og sosialist-partiet falt ut. Det tidligere regjeringspartiet, Fianna Fáil, fikk skylden for krisa, og led et svinende nederlag i parlamentsvalget i 2010. EU-valget var enda en nedtur. De fikk bare inn en representant, mot tre i forrige periode. Overraskende fikk det største nåværende regjeringspartiet, Fine Gail, inn fire representanter.

Jan Myrdals tale ved utdelinga av Leninprisen til Mikael Wiehe og Robespierreprisen til Sara Beischer i Teatern i Varberg under årsstemnet til Jan Myrdalsällskapet 18. april 2015.

Jan Myrdal er mangeårig debattant og skribent fra Sverige og var med å starte Folket i BIld. Har utgitt mange bøker, blant annet Den onødiga samtiden, som kan kjøpes i www.marxisme.no. Artikkelen er omsett frå svensk av Gunnar Danielsen

Når me no skal hylle Mikael Wiehe og Sara Beischer for deira innsats, er det sjuande gongen me er samla til prisutdeling her i Varberg. Det er på høg tid å snakke prinsipielt, fordi arbeidet deira og det dei betyr, er delar av eit stort heile.

Det var ikkje ei nyoppdaging då den unge Karl Marx skreiv at dei herskande tankane, tenkinga som me seier no, er tankane til dei herskande. Det har ein alltid visst. Men han formulerte det tydeleg: Den som har den økonomiske makta, har den ideologiske makta. Den aldrande August Strindberg kvessa formuleringa då han skreiv at overklassen kunne herske i kraft av makta han hadde over sjølve tankelovene. Det som streid mot interessene deira, vart gjort utenkeleg.

Men det rører på seg. Ikkje bare jorda rundt sola, men dei herskande tankane brytast og bytast om heile tida, og så tumlar jamvel dei som nettopp herska, ut og bort. Også det veit me.

Det er dette også denne sjuande prisutdelinga handlar om. Personar som i sitt skapande arbeid har påverka utviklinga i Sverige, dei som utgjør det nødvendige saltet for å tale med Matteus 5:13. At det ikkje dreier seg om ei avgrensa og ideologisk samstemt gruppe går fram straks namna fram til i dag blir nemnde:

Mattias Gardell, Roy Andersson og Kajsa Ekis Ekman, Maj Wechselmann og Martin Schibbye, Sven Lindqvist og Jenny Wrangborg, Maj Sjöwall og Gabriella Pichler, Jan Guillou og Eija Hetekivi Olsson, Mikael Wiehe og Sara Beischer.

Ikkje heller kan ein kalle dei nokon slags Jan Myrdal-falanks. Om prismottakarane er samde med meg og arbeidet mitt, er uinteressant. Enkelte av dei har polemisert direkte mot meg. Det avgjørande er at dei alle på ulikt vis går inn i ein lang tradisjon med kunstnarleg nyskaping og intellektuelt frigjørande arbeid.

Dermed tar eg to steg tilbake for å gi overblikk og perspektiv. No er det nøyaktig seks månader sidan eg heldt foredrag på Université de Caen Basse-Normandie, på emnet universitetet hadde formulert i invitasjonen: «Den intellektuelle og makta. Sverige og den offentlege løgna.» Ein kan høyre det på fransk på selskapets heimeside. Det blir trykt på svensk i aprilnummeret av det finske Nya Argus, og kan lesast på deira og selskapets heimesider.

At det blir trykt i Finland kjem av at det ikkje finst rom her for ein så lang og intellektuell tekst som ikkje samsvarer med det offisielt korrekte, det universitetet i Caen kallar «den svenske løgna». Det var også poenget mitt i teksten, og derfor har den blitt diskutert i Frankrike.

I Finland kan teksten trykkast. Det har ofte rådd eit hardare politisk klima der, som samtidig tradisjonelt har vore intellektuelt meir opent enn i Sverige. Tenk kva Finland har betydd for den kunstnarlege modernismen på det svenske språket.

For å arbeide medvite med ord, bilete, musikk og film innom det ein kan kalle overbygninga, må ein som eg i fleire år har minna om, stadig hugse det Paracelsus påpeika i 1527: Då alt er i stadig forandring, er det nødvendig å kjenne tida.

I svensk historie finst det avgjørande hendingar som forklarer korfor me som svenskar kunne vere vitskapleg – mest teknisk – leiande, men samtidig med eit par viktige unntak mest ute av stand til humanvitskapleg nytenking som har allmenn interesse. I dag er samfunn med vanskelegare sosiale konfliktar leiande her, som Frankrike eller India, men framfor alt USA.

Trass i at landet er leiande imperialistmakt, at det politiske styringssystemet er gjennomkorrupt, med ei falsk medieverd, ein stor del av befolkninga brukar narkotika, trur på spøkelse, er overtydde om at jorda er flat som ei pannekake og besette av raseidear – så finst det mange, rett nok små, vitskaplege institusjonar, som presterer betre og viktigare forsking for oss på vår kant enn noko her i Sverige.

Dette svenske intellektuelle etterslepet lagar problem for oss. Det er jo ikkje noko slags sjølvros når me som har budd «ute» som det heiter på svensk, eller som har vakse opp i land med djupare kulturmedvit, ofte opplever det som å vere tvinga tilbake til småskolen når me freistar diskutere.

Tenk bare på det offentlege gnålet i media om namna på dei prisane me deler ut i dag. Dei skrikande kan pryde seg med titlar som redaktør eller professor eller riksdagsrepresentant. Dei er bare kunnskapslause, utan utdanning, og i tillegg utan normal sjølvinnsikt.

Sjå kor opprørte dei er over at me viser til Robespierre og Lenin. Utanfor Sverige er det råd å diskutere sak om dei og deira historiske og aktuelle betydning sjølv med ideologiske motstandarar.

Dei veit at Robespierres formuleringar om samfunnets plikt til å sørge for alle sine borgarar (med skattar) bar bod om det som sosialdemokratiske og venstreborgarlege prøvde gjennomføre med bølgja av «velferdspolitikk» i etterkrigstida i Storbritannia, Frankrike og jamvel dei skandinaviske landa. Men endå viktigare er at jamvel ideologiske motstandarar innser at deira bitre kamp for «menneskerettane» frå 1789 i media, FN og verda – mot land som har frigjort eller frigjør seg frå imperialismen – går tilbake til den bitre kampen mot Robespierres «menneskerettar» frå 1793.

Robespierre er aktuell fordi han der tar opp både demokratiske krav som enno ikkje er gjennomførte i våre utvikla kapitalistiske statar. Som at han varsla frigjøringa av den koloniserte og undertrykte verda, som formulerte i Sun Yatsens «Folkets tri prinsipp». I dag er Robespierres ord eit våpen mot dei klasseundertrykkande «menneskerettane» til dei falske marknadsliberalistane.

For å gjøre det tydeleg siterer eg frå Robespierres menneskerettar av 1793 noko av det som skil og går lenger enn erklæringa frå 1789:

Artikkel II. Dei grunnleggande menneskerettane er retten til å bevare sin eigen eksistens, samt fridommen.

Artikkel X. Samfunnet har plikt til å sørge for eksistensen til alle sine medlemmer, enten ved å skaffe dei arbeid eller ved å garantere eksistensmidlar til dei som ikkje kan arbeide.

Artikkel XIV. Folket er suverent: Regjeringa er deira verk og deira eigedom, dei offentlege tenestemennene er deira hjelparar. Folket kan når som helst dei måtte ønske bytte ut regjeringa si og avsette representantane sine.

Artikkel XXII. Alle borgarar har lik rett til å delta i valet på folkets utsendingar og i utforminga av lovene.

Lenins gjerning og historiske betydning er heller ikkje ukjent blant kunnskapsrike motstandarar i USA, eller misoppfatta som av svenske dusinprofessorar. Eg tar opp fem grunnleggande eksempel:

Dei organisasjonsprinsippa han formulerte for meir enn hundre år sidan, gjorde det mauleg for det russiske sosialdemokratiske partiet å bli handlekraftig, i motsetning til offisielt sterke parti som det tyske. I sin historiske epoke danna dermed bolsjevikpartiet skole.

Blant dei framståande sosialistiske politikarane var det Lenin som innsåg vekta av og kompleksiteten i det nasjonale spørsmålet. I motsetning til Rosa Luxemburg heldt han derfor fram svenske sosialisters haldning til Norges sjølvstende i 1905 som eit forbilde. Sommaren 1917 var det han som dreiv gjennom at programmet til bolsjevikpartiet gav dei nasjonane tsarismen hadde undertrykt full rett til å bli frie statar. Han viste det i praksis då Finland frigjorde seg heilt frå det revolusjonære Russland.

Før første verdskrigen var han ikkje den einaste sosialisten som såg krigen komme. Men han høyrde til den svært lille gruppa sosialistleiarar som ikkje sveik, ikkje blei sjåvinist, ikkje feiga ut og tilpassa seg då massemordkrigen starta.

Einsam var han ikkje. Det fanst ei handfull andre som Eugene Debs i USA og Dimitar Blagoev i Bulgaria. Men Lenin var den som i teori og praksis evna dra dei mest verknadsfulle slutningane av kampen mot krigen.

Ulikt andre leiarar av sosialistparti den gongen innsåg Lenin den revolusjonære krafta til fattigbøndene, og evna dermed å stille dei politiske krava som først gjorde revolusjonen mauleg, og seinare forsvaret av han i den blodige kampen mot innanlandsk reaksjon og intervensjon frå fjorten utanlandske statar. Slik kom Lenin til å leie den andre sigerrike bonderevolusjonen i det tjuande hundreåret; den meksikanske var den første, og den kinesiske den tredje.

I sosialistpartia i den andre internasjonalen var det ingen felles kamp mot kolonialismen. Mange av leiarane var talsmenn for imperiepolitikk og kolonial undertrykking. Rasismen sat i ryggmargen deira når dei formulerte teori.

Lenin var ikkje bare antikolonialist og antiimperialist, som når det gjaldt bonde-rørsla evna han au å innsjå at dei breie antikoloniale masserørslene var strategiske allierte i kampen mot verdsimperialismen. Dermed blei standpunkta og formuleringane hans utgangspunkt for dei framgangsrike antikoloniale og antiimperialistiske rørslene etter at han var død.

Men i akademia i Sverige er det no som før få som forstår dette. Likevel har det etter måten akademiske intellektuelle elendet i landet ikkje fått noko direkte motsvar i kunsten. Her er forholdet meir mangetydig. Eg skal vise og forklare.

Sjå attende til det me etter Georg Brandes kallar «gjennombrotet for det moderne». Då for 150 år sidan vart litteraturen i våre utkantsland kasta opp i europeisk verdsnivå. Men ikkje nok med at det kom frå eit utkantsmiljø som på kontinentet vart framstilt som langt hengande etter. Forfattarane sjølve som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og August Strindberg høyrde i form og problemformulering til ein tidlegare generasjon, men vart kasta opp og forbi det som då var det litterære, utvikla og moderne.

Tilsvarande i den store samtidige russiske litteraturen. Frå den tsaristiske misera steig dei fram, dei kritiske demokratane, dei store satirikarane, dei realistiske fortellarane, og tok over den europeiske scenen.

Men dette er typisk. Det er nok å sjå til det den latinamerikanske eller nigerianske litteraturen har betydd for oss her og no.

I vår eigen nyare litteratur kan me sjå noko anna spesielt. Det me litt upresist kallar proletarlitteratur tok leiinga og lesarane frå ein blodfattig akademisk kunstlitteratur, trass manglande interesse, og i visse tilfelle direkte motstand frå leiande folk i den store rørsla.

Denne store gruppa frå Martin Koch og Moa Martinson til Ivar Lo Johanson, og på eit parallellspor Vilhelm Moberg, nådde fram til og skapte eit folkeleg massepublikum. Utan overgripande ideologisk styring dreiv dette folkelege publikumet gjennom unike og store demokratiske framsteg i den såkalla reformperioden frå trettitalet til og med syttitalet.

Desse prisane og det biblioteket me no bygger opp i Varberg, har ei bestemt oppgåve i den noverande stoda. Me kjenner dei økonomiske og organisatoriske vanskane våre offentlege bibliotek, museum og kulturinstitusjonar arbeider under.

Me er godt medvitne om korleis det som kallast mediemarknad og kulturmarknad forvandlast. Det me freistar gjøre er i praksis å utvikle det ein med litt romantisk sekstitals-uttrykk kunne kalle eit frigjort kulturområde, der det skal bli råd å nå all den kunnskapen som er vanskeleg å finne, trass i alt som seiast om internett. Det inneber at me er tvinga tilbake til tidlegare organisasjonsformer.

At me, eg og Gun Kessle, bestemte oss for å gi bort det svært store biblioteket på rundt 50 000 bind og dei samlingane me hadde skaffa oss på reiser og arbeid rundt om i verda, kom stort sett av ei tradisjonell venstreoppfatning om det mellom andre Olof Palme kalla «kulturens allmenningsrett». Han skal vere fritt tilgjengeleg.

Foreldra mine hadde også gitt bort og freista frigjøre tekstane sine frå opphavsrett. I mitt tilfelle har eg slåst mot den perverse syttiårsregelen. Etter den skal barnebarns barn som er heilt ukjende for meg, eige og styre over arbeidet mitt. Eg har klart å overtyde Prosjekt Runeberg om å legge ut tekstane mine fritt tilgjengeleg.

For å verkeleggjøre dette biblioteket har Henning Mankell og Lasse Diding mellom anna stilt eit lokale til disposisjon, mange har gitt og gir bidrag. Mange frivillige, bibliotekarar, arkivarar og universitetsfolk ikkje minst, arbeider utan lønn med å katalogisere og jamvel reparere og binde inn.

Over 20 000 bind er alt katalogiserte. Tjuesju prosent av dei finst ikkje i andre svenske bibliotek. Det gjeld både kunst og politikk. Mellom anna frå India, Kina og Mexico. Det er bare å gå til Libris [libris.kb.se] og leite i bibl:(Jm). Til hausten håper eg biblioteket opnar for alle, ungdom ikkje minst, og dei som treng lese og forske i det som elles er vanskeleg tilgjengeleg.

Om biblioteket er det eine beinet, så er desse prisane det andre. Dei skal gi betre vilkår for ein kultur eg med eit vakkert ord kallar refraktær*.

Juryen vil snakke om prisvinnarane, men eg vil likevel seie noko personleg. Til Mikael Wiehe bør det seiast at det er i songar folket har gitt uttrykk for kjensler og overtydingar i tusenvis av år.

Det veit me. Ein heil del kunstpoesi er bevart. Mykje av høg klasse. Men songane til folket er sjeldan bevarte. Nokre ord og uttrykk heng att i ordspråk og munnhell, mellom anna kan me lese om det i pavelege bulletinar som fordømte songen til folket.

Me har nok høyrt at Wat Tylers* folk spurde «Når Adam grov og Eva spann, kven var då adelsmann?». Men kva dei song i folkehæren for 634 år sidan, i det store opprøret mot makta og utsuginga då dei marsjerte mot London, veit me ikkje.

Det eg vil seie med dette er at Mikael Wiehe ikkje bare går inn i ein svært lang folkeleg tradisjon av det som makta ned-settande kalla gjøglarar, men at han som gjøglarane rundt Wat Tyler er med på å forme folkeleg medvit på tvers av interessene til den herskande klassen.

Sara Beischer skriv på tilsvarande måte tekstar om ein røyndom og ei menneskeleg erfaring der mange ser seg sjølve som i ein spegel, og slik blir dei tydelege for seg sjølve.

* Refraktær: Som motset seg visse impulsar eller utløysande faktorar. (Kunnskapsforlagets blå)

** Wat Tylers: Leiaren for bondeopprøret i England i 1381. (Oversetter)

Hovedavtalen, betegna som «Arbeidslivets Grunnlov», er et resultat av et forlik mellom Venstre og DNA, som kom i stand etter initiativ fra Venstre i regjeringsposisjon i 1930.

Formålet var å oppnå arbeidsfred på arbeidsplassene.

Terje Skog er heismontør, tidligere leder av Heismontørforeninga i flere perioder og vært leder av EL og IT Forbundet i Oslo og Akershus.

Politisk og historisk bakgrunn

Den økonomiske krisa på 1920- og 30-tallet førte til skjerpa klassekamp. I tida etter den andre bølgen av storindustrialisering i landet, altså etter 1905, hvor vannkraft kunne omdannes til elektrisitet og elektrisiteten utnyttes industrielt, hadde norsk fagbevegelse en kraftig vekst i antall medlemmer og var en periode ganske sterkt. Den var forholdsvis sterk både pga. størrelse og pga. en politikk som var tufta på klassekamp. Den aksjonistiske og verbalt revolusjonære politikken vant fram i tida etter 1911, da «Fagopposisjonen av 1911» blei danna. Dette manifesterte seg i 1918 ved at «Den nye retning» erobra makta i DNA (AP). Innfrielsen av kravene om 8-timers dag og en ukes ferie ved tariffoppgjøret i 1919, som blei utvida til 2 uker i 1920, er eksempler på at slagstyrken var reell. Det blei gitt konsesjoner til fagbevegelsen for å unngå at en revolusjon skulle utvikle seg. Samtidig er det illustrerende for situasjonen at ferien blei redusert til 8 dager allerede i 1922. Arbeidsgivera (arbeidskraftkjøperne som er en mer korrekt og presis betegnelse), ved hjelp av NAF (dagens NHO), gikk straks til angrep på opparbeida goder når anledningene bøy seg, som i dette tilfellet da den økonomiske krisa slo inn, og fagbevegelsen var på defensiven.

Det var to hovedlinjer overfor fagbevegelsen i borgerskapets rekker på denne tida. Den ene, representert ved Høyre og Bondepartiet, var en reaksjonær retning som ønsket å knuse fagbevegelsen. De ønsket streikebryterorganisasjoner som «Arbeidets frihet» og «Samfunnshjelpen» velkommen, og hadde nedfelt i sine program å lovbeskytte streikebrytervirksomhet. De ville også innføre et lovverk som rettet seg direkte mot fagbevegelsens grunnleggende eksistensgrunnlag – streikeretten. Videre gikk de inn for å innføre tvungen voldgift ved streiker og lovbestemte stemme-regler i fagbevegelsen over tarifforslag. Denne politikken blei fulgt opp ved at Tukthusloven, som den betegnes, blei vedtatt i 1927. Det vesentlige innholdet i den var å innføre omvendt bevisbyrde, fagbevegelsen måtte bevise sin uskyld for ikke å bli straffet og idømt bøter ved ulovlige streiker. I 1933 blei Tukthusloven ytterligere skjerpa med Bondepartiet i regjeringsposisjon.

Den andre retninga, representert ved Venstre – eller rettere: de dominerende kreftene i Venstre – innså at fagbevegelsen var kommet for å bli. De mente at fagbevegelsen heller burde temmes enn bekjempes, og at det derfor måtte legges et løp som kunne bringe fagbevegelsen inn på samarbeidets vei. Tidligere hadde Venstre gått inn for voldgift i alle interessetvister. 1930 var et brudd på denne linja. Målsetninga var arbeidsfred. Det kunne best oppnås, etter deres oppfatning, ved at partene i arbeids-livet sjøl inngikk avtaler på dette området.

Denne retninga hos borgerskapet lot seg forene med den dominerende politiske retninga i AP og fagbevegelsen. I 1927 gikk Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, som hadde forlatt AP i 1921 pga. APs revolusjonære program og tilnærming til bolsjevikene i Russland, inn i partiet igjen. NKP, som blei oppretta ved en splittelse i AP i 1923, fikk 4 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 1927. Ved valget i 1930 blei de radert ut. AP hadde altså fått et tilsig av medlemmer som anså den parlamentariske veien til sosialisme som den rette og eneste farbare. Samtidig var presset fra venstre, om en kan bruke den betegnelsen, kraftig svekka. Dette er faktorer som gjorde det enklere for det rådende ledersjiktet i AP og LO (da var navnet AFL) å inngå samarbeid med Venstre i hovedavtalespørsmålet. Hva var det som gjorde at denne enheten kunne oppstå med en ledelse i AP som selv betegnet seg som revolusjonær?

Jeg tror at et vesentlig poeng for å kunne svare på dette, som fortoner seg som ganske uforståelig, er å finne i det som betegnes som en deterministisk oppfatning av veien til sosialismen. Den «revolusjonære» ledelsen i AP var av den formening at sosialismen nærmest ville komme av seg sjøl. Det kapitalistiske systemet ville utvikle seg i retning av et råttent byggverk som nærmest ville falle sammen pga. sine egne indre svak-heter. De anså dette som en lovmessighet. Arbeiderklassen og fagbevegelsens oppgave skulle derfor være å forberede seg på denne tid, slik at de på en mest mulig smertefri måte kunne overta styringa i samfunnet. Denne oppfatninga blei ytterligere forsterka ved den økte oppblomstringa av aksje-selskaper i kjølvannet av den andre industrialiseringsperioden. Kapitalen som trengtes i den nye industrien, var av slike dimensjoner at privatselskaper blei for smått. Disse «sosialistene» oppfattet denne utviklinga av selskapsstrukturen som en overskridelse av hva det kapitalistiske systemet kunne romme, og dermed som en overgangsform til sosialismen. Det offentlige, stat og kommune, måtte i denne fasen av kapitalismen tre mer aktivt inn i næringsvirksomhet. På tilsvarende måte som ovenfor oppfattet AP-ledelsen også dette som en overgangsform til sosialismen, en sosialisering av næringslivet. Dette endte opp med at APs og fagbevegelsens ledelse anså økt produksjon og sosialisering av industrien som de viktigste utviklingstrekk på veien til sosialismen. Og økt produksjon kunne best oppnås i samarbeid med arbeidskraftkjøperne.

Med en slik teori, kombinert med en forvrengt oppfatning av statens rolle – en oppfatning om at staten var nøytral og hevet over klassene, slik at det bare var for et sosialistisk parti å overta apparatet fra den kapitalistiske stat – var ikke veien lang til å mene at sosialismen var nært forestående i og med den formidable oppslutninga om AP. De så ikke at statens rolle er å tjene den til enhver tid herskende klasse, og at en sosialistisk stat derfor ville bety en total omveltning. Med sitt syn trengte de et fredelig arbeidsliv.

Hovedavtalen blir til

Opprettelsen av Hovedavtalen skjedde gjennom mange og snirklede veier. Det startet i februar 1930 da regjeringa Mowinckel (Venstre) nedsatte Arbeidsfredskomiteen. Formann i komiteen var høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som også var formann i Arbeidsretten. Komiteens formelle oppdrag var å revidere Arbeidstvistloven av 1915. Det politiske oppdraget var å finne fram til regler i arbeidslivet som kunne løse tvister mellom partene på en fredelig måte.

LO og AP avslo å delta i komiteen. AP begrunnet dette med at det ikke trengtes noen arbeidsfredskomité fordi arbeidernes krav ganske enkelt gikk ut på å oppheve de arbeiderfiendtlige lovene. Det blei dermed heller ingen andre med i komiteen enn regjeringas egne tre oppnevnte personer fra Venstre. Komiteen, med Paal Berg i spissen, var av den oppfatning at arbeidsfred best ville bli ivaretatt hvis partene (arbeiderne og arbeidskraftkjøperne med deres organisasjoner) selv kom overens om regler for løsning av tvister. Venstre hadde i alle år gått inn for tvungen voldgift i alle streike- og boikottkonflikter. Standpunktet om forbud mot arbeidskamp blei nå forlatt til fordel for en linje om å lose tvister inn i juridiske farvann. Dette skulle gjøres ved å «forbedre det institusjonsmessige instrument vi har til formidling av stridigheter mellom arbeider og arbeidsgiver», som statsminister Mowinckel uttrykte det.

I de forskjellige tariffavtalene var det et eget kapittel med betegnelsen «Alminnelige bestemmelser». I disse bestemmelsene var arbeidsgivernes styringsrett akseptert, og det var regler om forhandlinger og voldgift ved rettstvister. For Arbeidsfredskomiteen var det ikke noe prinsipp at regler for løsing av tvister måtte skje i lovs form. For deres vedkommende var det å få til arbeidsfred i seg sjøl det viktigste. Komiteen vurderte det slik at den beste måten ville være å gå veien om revisjon av de alminnelige bestemmelser i tariffavtalene. De måtte derfor trekke LO og NAF med i arbeidet.

Arbeidsfredskomiteen, ved Paal Berg, henvendte seg til LO i november 1930 med forespørsel om LO var villig til å oppta forhandlinger med NAF om de alminnelige bestemmelser i tariffavtalene. LO takket ja til invitten, og framstilte det i sin beslutning i desember nærmest som et offensivt tiltak fra deres egen side overfor NAF, hvor de skulle forlange forbedringer av de alminnelige bestemmelser. I sekretariatets protokoll er verken Arbeidsfredskomiteen eller formålet om å lage regler for arbeidsfred nevnt. Henvendelsen fra Paal Berg blir framstilt som en henvendelse fra Arbeidsrettens formann, og arbeidsfred blir framstilt som «klarere bestemmelser». Formelt omgikk LO på denne måten å delta i sjølve komiteen, som de tidligere hadde avvist. Det har antakelig hatt stor betydning for å våge å ta skrittet inn i samarbeidets irrganger, og i praksis samarbeid med Venstre, at NKP var alvorlig svekket på denne tida, og i tillegg at Høyre og Bondepartiet var svært aggressive i sine angrep på fagbevegelsen. Dette samarbeidet som nå blei inngått, må betraktes som en definitiv bekreftelse på at LO og AP hadde forlatt en klassekamplinje og erstattet denne med en samarbeidslinje.

Det første møtet mellom partene og Arbeidsfredskomiteen blei gjennomført allerede den 18. desember. Møtene fortsatte videre i januar året etter. Her kan det være av interesse å skyte inn at LO-ledelsen på kongressen i februar 1931 verken nevner Arbeidsfredskomiteen med ett ord eller redegjør for arbeidet med å opprette en hovedavtale for å styrke arbeidsfreden. Det blir heller ikke opplyst at det er etablert forhandlingskontakt med NAF. Alt dette blir holdt skjult for kongressen og medlemmene. Vedtaket på kongressen framstiller det som om at LO skal søke om å oppta forhandlinger med NAF, altså en handling fram i tid, med det formål å forbedre de alminnelige bestemmelser i tariffene.

Det var enighet mellom partene og Arbeidsfredskomiteen om å bygge ut og lage regler for organisasjonenes egne forhandlings- og fredsinstitusjoner med det formål å fremme fredelig samarbeid. Et sentralt punkt var derfor å innføre et system med forhandlingsrett og plikt. Komiteen fikk i oppgave å utarbeide et utkast til generelle bestemmelser i tariff-avtalene, som i komiteens referater blir betegnet som en hovedoverenskomst. Ved enighet om slike regler ble det forutsatt at disse skulle bli inntatt i tariffavtalenes alminnelige bestemmelser.

Det var pause i forhandlingene i store deler av 1931 pga tariffoppgjøret og storlockouten. Kontakten blei gjenopptatt i oktober, og en serie forhandlingsmøter blei gjennomført i januar 1932. Utkastet til regler, utarbeidet av Paal Berg, som ble lagt fram for LO og NAF, tok opp to hovedspørsmål:

• Institusjonelle former for samarbeid mellom partene.
• Behandling av alle tvister, både retts- og interessetvister, som kunne oppstå i tariffperioden.

Det er verdt å merke seg at det på denne tida ikke var forbud mot streik om inter-essetvister som ikke var omhandlet i tariffavtalen. Det kunne f.eks. dreie seg om lønn og lønnssystemer ved innføring av nytt produksjons- og arbeidsutstyr. Dette var områder det var mye konflikt om på denne tida. Utkastet innebar at også slike tvister for framtida skulle bli underkastet forbud mot streik i tariffperioden.

LO trakk seg etter hvert fra komiteens arbeid, som jeg kommer tilbake til nedenfor, og komiteen ble nedlagt. Men utkastet som blei utarbeidet, må anses som grunnleggende i den prosessen som førte fram til Hovedavtalen i 1935.

Bondepartiet overtok regjeringsmakta i 1931. I desember 1931 nedsatte den en komite for å forberede lovregler om boikott. Formålet med boikottregler skulle være å minske fagbevegelsens mulighet til å gjennomføre arbeidskamper. Regler for gjennomføring av boikott fantes ikke på denne tida. Dette var et ofte benyttet kampmiddel, i solidaritet med andre arbeidere i deres kamp for tariffavtale. Komiteen blei betegnet som Tukthuslovkomiteen. Bondepartiet hadde programfestet å gå inn for å lovbeskytte streikebrytere og å innføre offentlige regler for avstemning over meklingsforslag og offentlig kontroll av avstemningene – hvor også de uorganiserte skulle ha stemmerett. I tillegg gikk de inn for å innføre objektivt ansvar for fagbevegelsens organisasjoner dersom noen av dets medlemmer gjorde seg skyldig i ulovlig arbeidsstans.

I henhold til Arbeidstvistloven av 1915 var en forening ansvarlig ved tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans når den selv var skyld i forholdet. I loven av 1927 (Tukthusloven) var dette endret til at en forening måtte bevise sin uskyld for å unngå å bli dømt dersom noen av dets medlemmer hadde forbrutt seg. Bondepartiet gikk altså inn for å skjerpe denne loven ytterligere ved at en forening ikke i det hele tatt skulle kunne frasi seg ansvar for medlemmenes tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans. Opprettelsen av Tukthuslovkomiteen fikk LO til å trekke seg fra det videre arbeidet i Arbeidsfredskomiteen. Mer skjedde ikke i den komiteens navn.

Tukthuslovkomiteen la fram sin innstilling i februar 1932 hvor hovedinnholdet var:

• Strengere regler for anvendelse av boikott og blokade
• Skjerpet erstatningsansvar ved tariffbrudd, ulovlig boikott og ulovlig arbeidsstans (objektivt ansvar)
• Offentlig kontroll med tariffavstemninger

Venstre kom tilbake i regjeringsposisjon i mars 1933. Først da ble boikottregler behandlet. Proposisjonen som Venstre-regjeringa la fram, var kraftig revidert i forhold til Øvergaard-komiteens innstilling fra foregående regjering og foregående år. Både forslaget om objektivt ansvar og offentlig kontroll med avstemninger i fagbevegelsen var fjernet.

Venstreregjeringa oppretta videre en ny kommisjon i 1933, Foreningslovkom-misjonen, som bl.a. hadde som mandat å vurdere avstemningsreglene i fagbevegelsen, som også hadde den generelle formuleringen i mandatet å vurdere lovregulering av fagbevegelsens rolle i samfunnet. Leder for kommisjonen ble ingen ringere enn Paal Berg, på nytt. AP og LO besluttet å gå med i kommisjonen. Kommisjonen avholdt en rekke møter i 1933 og 1934 samt i januar 1935. De viktigste temaene var:

• Om avstemningsregler for fagbevegelsen
• Om kollektive oppsigelser ved tariffoppgjør

Grunnen til det siste punktet var at kollektiv varsling om streik (om plassoppsigelse av arbeidsforhold ved arbeidsstans) ikke ble ansett som lovlig varsling, verken fra rettsapparatet eller NAF. Påstanden var at slike oppsigelser måtte skje ved fullmakter fra hver enkelt arbeider. Plassfratredelse blei oppfatta som et privatrettslig forhold. Det er verdt å merke seg at kollektive oppsigelser hadde vært benyttet helt siden begynnelsen av 1900-tallet, og at NAF aldri hadde anlagt sak for å få slike oppsigelser kjent ugyldig.

LO og NAF opptok særforhandlinger etter anbefaling fra kommisjonens leder. Kommisjonen la fram sitt avtaleutkast i mars 1934. Det viktigste innholdet var:

• Aksept for kollektiv oppsigelse som varsel om streik, vel og merke kun for tariffrevisjonen i 1935.
• Lovbestemte avstemningsregler ved tariffoppgjør, men at verken de uorganiserte skulle ha stemmerett eller at det skulle være offentlig kontroll på avstemminga.

Sekretariatet i LO aksepterte utkastet i sitt møte den 20. mars (8 mot 2 og 1 avholdende).

Regjeringa la fram sin odelstingsproposisjon om avstemningsregler den 6. april. Proposisjonen inneholdt også bestemmelser hvor meklingsmyndigheten fikk adgang til å koble avstemninger mellom forskjellige tariffavtaler. Dvs. at avstemninger i et forbund kunne slås sammen med avstemninger i et annet forbund. På denne måten kunne meklingsmannen sjonglere avstemnings-resultatene slik at streik lettere kunne unngås.

Proposisjonen skapte harme i fagbevegelsen, en harme også Martin Tranmæl sluttet seg til. Det oppstod intern strid i LO. Nytt møte i sekretariatet den 17. april vedtok med 8 mot 5 stemmer å forkaste aksepten av odelstingsproposisjonen. Det blei innkalt til ekstraordinært representantskapsmøte, som blei avholdt den 25. og 26. april. Innstillinga lød på å kreve at proposisjonen skulle oversendes til ny behandling i Foreningslovkommisjonen.

Det er et viktig poeng at dette var en tid hvor AP i større og større grad så for seg at de snart ville ta over regjeringsmakta. Ved valget i oktober 1933 fikk AP en kraftig framgang og var det desidert største partiet, med en oppslutning på i overkant av 40 prosent. Dette bekymret ikke NAF. De viet NKPs tilbakegang adskillig større betydning. Dette blei en tid med mye taktikkeri internt i LO. Strategien var å sørge for en fagbevegelse i fredelig sameksistens med arbeidskraftkjøperne og et system med kontroll ovenfra. Taktikken var delvis å framstille de kommende endringene som offensive framstøt, og delvis å holde skjult de regler som minsket fagbevegelsens handlingsfrihet.

På grunnplanet i fagbevegelsen blei det forlangt politisk steik. LO-ledelsen kunne ikke motstå dette. De loset proteststormen på elegant vis til kun å dreie seg om lovforslaget om avstemningsregler. Innstillingen om meklingsinstituttets utvidede myndighet, om koblingsretten og tvungen mekling før iverksettelse av streik i alle interessetvister, blei holdt i bakgrunnen. Streika blei iverk-satt den 8. juni. Martin Tranmæl talte utafor Stortinget hvor han slynget ut revolusjonære fraser til en samling av minst 50 000 del-takere, i følge Arbeiderbladet.

Lovforslaget blei allikevel vedtatt seinere i juni. Parallelt med kampen mot de lovpålagte avstemningsreglene hadde LO nedsatt en egen komité som skulle utarbeide interne regler for avstemning over tariff-avtaler. Denne komiteen la fram sitt forslag for sekretariatet i september. Taktikken blei nå endra fra at LO skulle vedta sine egne regler til å inngå en avtale med NAF om dette. Sekretariatet la derfor fram et forslag på kongressen, som startet den 25. november, om å oppta forhandlinger med NAF med det formål å opprette en hovedavtale, hvor også avstemningsregler skulle inngå. En avtale med slike regler skulle da føre til at lovbestemmelsene ville falle bort.

På kongressen blei det reist mistillitsforslag mot de i sekretariatet som hadde godkjent Foreningslovkommisjonens forslag til avstemningsregler. Dette blei vedtatt med 263 mot 98 stemmer. Halvard Olsen måtte ta sin hatt og gå på denne kongressen.

Avstemningsreglene var avklart med NAF før kongressen hadde sine møtedager. Dette blei det selvfølgelig ikke orientert om. Det blei heller ikke orientert om at ideen til det avtaleopplegget en nå grep til, stammet fra Venstre. Når det gjaldt avstemningsreglene, vedtok kongressen at innholdet skulle være et ultimatum overfor NAF, at NAF måtte akseptere reglene som LO hadde «utarbeidet».

Kongressen blei avsluttet den 7. desember.

17. desember startet «forhandlingene» med NAF. Materialet til en Hovedavtale lå allerede nær opp til ferdig på bordet. De hadde forslag fra Arbeidsfredskomiteen fra 1932 om en hovedtariffavtale, og de hadde avstemningsregler som var avtalt med NAF på forhånd. Møtene, som blei avslutta i januar 1935, hadde derfor ingen annen funksjon enn som et sandpåstrøingsorgan. Forslag til hovedavtale blei utarbeidet, og LO godkjente avtalen etter en uravstemning med kun 25 prosent deltakelse. Avtalen blei formelt inngått den 9. mars, 11 dager før Nygaardsvolds regjering tiltrådte. Hva blei resultatet av disse 5 årenes løp fram til en hovedavtale? Etter min mening er følgende det viktigste:

• Streikeretten i interessetvister om forhold som ikke var hjemlet i tariffavtalen blei fjerna.
• Mulighetene for boikott- og blokadeaksjoner blei innsnevret.
• Mulighetene for sympatistreiker blei innsnevret. Forbud mot spontane aksjoner.
• Avstemningsreglene for LOs medlemmer i tariffoppgjør blei et partsforhold framfor et internt domene i LO. Reglene i Hovedavtalen sier (fortsatt i dag) bl.a. at medlemmer som ikke deltar i avstemninger når de får streikebidrag vil miste retten til fortsatt bidrag. (Hva har NHO med det å gjøre?) Det er også verdt å merke seg at forslaget fra Foreningslovkommisjonen om lovbestemte avstemningsregler kun gjaldt meklingsforslag.
• Streikerett om de alminnelige bestemmelser blei fjernet i og med overgang til en hovedavtale, som det forhandles om uten streikerett. Det er for øvrig et interessant poeng at Fagopposisjonen av 1911 stilte krav om at de alminnelige bestemmelser skulle ut av tariffavtalene. Dette fikk de gjennomslag for i en kort periode fra 1919.
• Hovedavtalen, med sin fredsplikt og forhandlingsinstitusjoner, innebærer en oppbyggingen av en byråkratisk og toppstyrt fagbevegelse.
• Større makt til meklingsinstituttet ved innføring av koblingsrett.

Situasjonen i dag

Den moderne utgava av Hovedavtalen har gjort ytterligere innsnevringer i muligheten for aksjoner. Først og fremst er det foretatt en innskjerping mot illegitime aksjoner ved at det er nedlagt forbud for tillitsvalgte å nedlegge sine verv ved slike aksjoner, og forbud mot å velge andre til å opptre i stedet for eller ved siden av de tillitsvalgte.

Fredsplikten i Hovedavtalen er total. Ingen former for aksjoner om interesse-tvister er tillat. Kampen mot sosial dumping er et illustrerende eksempel på et skrikende behovet for effektive aksjoner, som innafor dagens regler ville innebære ulovligheter. Kampen viser i tillegg «venstresidas» bedrøvelighet som lar seg binde av et regelverk når hele fag og bransjer går ad undas rett framfor øynene våre.

Sympatiaksjoner ville i disse dager være et vel anvendelig aksjonsmiddel. Hovedavtalen forhindrer en effektiv utnyttelse av dette våpenet. Systemet er slik, innafor regelverket – vel å merke, at en sympati-streik innebærer at hovedstreiken utvides, dvs. at de sympatiserende går ut i full streik på lik linje med deltakerne i hovedstreiken. En sympatistreik vil ofte kunne være langt mer effektiv ved kortvarige tiltredelser. Et eksempel på dette er den fem måneders lange streiken mot sosial dumping som heismontørene gjennomførte i 2004/2005. Det var flere elektrikerforeninger som den gang gjerne hadde bidratt med kortvarige støtteaksjoner. Hovedavtalen forhindret dette. Det samme kan sies om bryggesjauernes aksjoner i dag. Kortvarige støtte-aksjoner ville kunne sette fart i streiken. En annen sak er at bryggesjauerne sjøl kanskje bør gå til det vågestykke å «ikke benytte seg av fredsplikten» i samme grad som de i dag gjør.

LO har også, gjennom Hovedavtalen, sagt fra seg retten til å aksjonere/streike for hvilken tariffavtale som skal gjelde for konkrete bedrifter, eller om det skal opprettes nye tariffavtaler. Sånne tvister skal løses av en partssammensatt tariffnemnd/tvistekomité. Telenorklubbene fikk til gangs oppleve dette da bedriften meldte seg inn i NHO. Klubbene fikk alternativet om enten å få tredd en overenskomst, som de ikke ville ha, nedover hodet eller akseptere en egen overenskomst, nærmest uten innhold, en såkalt rammeavtale – en avtale som på alle viktige spørsmål henviser til at saken skal avtales lokalt, uten streikerett.

Etter min mening er det mest ødeleggende ved fredsplikten i Hovedavtalen at den er med å forme en fagbevegelse uten medlemsaktivitet. Ideologien som ligger til grunn er at arbeidere og arbeidskraftkjøpere i hovedsak har felles interesser. Systemet er derfor basert på de gode argumenters gjennomslag. Det vesentlige for medlemmene i en sånn setting blir å framskaffe de beste forhandlerne. Medlemmenes mulighet til å benytte makt er fraværende. Hovedavtalen dekker dermed over det faktum at samfunnet består av klasser, og at det er interessemotsetninger som er dominerende. I tillegg medfører et sånt samarbeid – og forhandlingssystem – at et byråkrati må bygges opp rundt dem. Når men spiller på myndighetenes og arbeidskraftkjøpernes bane, må en ha et apparat som matcher. Systemet baserer seg på et «ekspertvelde».

Min påstand er at det vanskelig lar seg gjøre å lage en demokratisk og kjempende fagbevegelse innafor dagens Hovedavtale-regler. Metoden for å endre på dette er ikke å forlange reviderte bestemmelser. Det er en håpløs vei å gå. En fagbevegelse som ønsker å være en kamporganisasjon, har ingen annen mulighet enn å trosse regel-verket. Først med en sånn politikk vil det være interessant og nødvendig for medlemmene å være aktivt deltakende.

Til slutt: Hovedavtalen blir ofte framstilt som en viktig ingrediens i det som på «venstresida» blir betegnet som den «norske modellen». Det viktigste innholdet i denne modellen er, etter mitt skjønn, at det er et velutviklet borgerlig samfunn, et samfunn med framskreden kapitalistisk produksjonsmåte, slik andre kapitalistiske land i den protestantiske verden er. Den formen denne kapitalistiske samfunnsformasjonen har utviklet seg til i Norge, med et utstrakt samarbeid med fagbevegelsens og bedriftenes topper, har vist seg å være det mest effektive for kapitalistene sjøl. En politikk basert på det som blei forfektet av Høyre og Bondepartiet før krigen, ville ikke være brukbar for den herskende klasse den gangen. Når «den norske modellen» nå har vansker, skyldes ikke det at arbeidskraftkjøperne har forlatt klassekompromisset i Hovedavtalen. Saken er at enten modellen kalles norsk, skandinavisk, europeisk eller amerikansk, så er kapitalismen i en klemme. Veien å gå er ikke, verken for kapitalen eller arbeiderklassen, tilbake til et regulert kapitalistisk samfunn. Krisa er så dyp at kapitalen i dag, i motsetning til tida fram til nå, er mest tjent med en mer brutal linje. Spesielt er dette tjenlig med en servil fagbevegelsen på slep. Utfordringa er å bygge en fagbevegelse som ikke lar seg binde av fredsplikten.

Kilder:

• Jardar Seim: Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til. Tiden Norsk Forlag i 1972
• Harald Berntsen: Tilbake til start? Aschehoug & Co i 2007
• Finn Olstad: Med knyttet neve — LOs historie 1899-1935.
• Trond Bergh (red): Avtalt spill. LO Media i 2010
• Pax forlag: Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1/1978 — 1930-åra: Reformismens gjennombrudd.
• Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds overenskomst av 1907

Ukepenger

I et intervju i Klassekampen om forhandlingene mellom Eurogruppa og Hellas, sa han (JGS) om grekerne: «Først må de gjøre jobben, så får de ukepenger».

Som om ikke halve Hellas har levd på ukepenger og det som mindre er, alle de åra da gjennomsnittsfamilien har måttet tåle at fjerdeparten av inntekten er borte. I stedet ga Støre full støtte til Schaüble-forståelsen av forholdet til Hellas og til den kuttpolitikken som har vært pressa på grekerne.

Den greske fagbevegelsen har vært lamma i årevis fordi forhandlingsretten var noe av det første som forsvant. Det er et punkt der Syriza-regjeringen er grunnleggende uenig med krava fra Eurogruppas finansministre. På direkte spørsmål fra Klassekampen om også det er et krav han støtter, svarte Støre: «Jeg vet for lite om det greske arbeidsmarkedet til å si hvordan dette vil slå ut der.»

Var Jonas Bals på ferie den uka?

(Dag Seierstad i Klassekampen 18. juli)

Kurdernes kamp

Likevel har fredsprosessen mellom tyrkiske myndigheter og de kurdiske bevegelsene vært en kilde til håp, selv om prosessen har hatt svakheter og har gått sakte. Dette lyspunktet er nå i ferd med å slukne. Tyrkias nye offensiv er ikke bare et angrep på PKK, men på hele fredsprosessen. Under bombeangrepene har flere sivile blitt skadet og drept. De militære angrepene har ført til omfattende miljøskader i områdene og flere landsbyer er blitt evakuert. Dessuten har store områder med jordbruksjord samt husdyr blitt bombet. Folk som demonstrerer for fred har blitt beskutt med gummikuler og blitt arrestert.

Det er dobbeltmoralsk av Norge å akseptere at president Erdogan nå forkaster fredsprosessen med kurderne. Det er all grunn til å frykte mer ustabilitet, vold og utrygghet for sivile. Fredsprosessen må bevares og konflikten løses med dialog. I dette tilfellet er det én part, kurderne, som står klare ved forhandlingsbordet. I stedet for å tie, kan Norge bidra til å overtale Tyrkia til samtaler framfor krig.

(Mari Eifring i Radikal Portal 7. august)

Rødt utestengt

Nettavisen mener: Når Rødt samler inn penger for å profilere seg på sosiale medier, er det kreativt. Men i bunn og grunn er det udemokratisk å nekte Rødt å delta i parti-lederdebattene.

NRKs partilederdebatt og valgomat er viktige arenaer for de politiske partiene foran kommunevalget i høst. Derfor er det en stor skuffelse for Rødt at partiet blir utelukket fra NRKs riksdekning at lokalvalget.

– Det beste hadde vært om NRK snur og lar folk bli kjent med utfordrerpartiet som Rødt, i stedet for å la stortingspartiene trekke opp stigen etter seg, sier partileder Bjørnar Moxnes. (…)

NRK har bestemt at kun partier som er representert på Stortinget får delta i partilederdebatter på NRK1 og den nasjonale valgomaten. Dermed er Miljøpartiet De Grønne innenfor, selv om De Grønne kun fikk 0,9 prosent oppslutning ved forrige lokalvalg. (Nettavisen 27. juli)

Blokaden fortsetter

Opptrappingen av aksjonene i Sverige vil føre til store forsinkelser for skipene på vei til eller fra Oslo.

– Ingen skip til eller fra containerterminalen i Oslo vil bli lastet eler losset før det har gått seks timer siden det la til kai ved svensk havn, sier leder i det svenkse havnearbeiderforbundet, Eskil Rönèr.

Fagforeningen varsler også igangsettelse av andre tiltak, som overtidsnekt, for å ramme trafikken til og fra terminalen i Oslo hardest mulig.

– I tillegg til forsinkelsen i lasting og lossing vil vi nå nekte å gjennomføre noen form for overtidsarbeid i forbindelse med anløp av skip som har tilknytning til containerterminalen i Oslo.

Den utvidede blokaden vil ifølge forbundet foregå på ubestemt tid.

(Christian Boger i Radikal Portal 16. juli)

Opprop for Russland?

LO-lederne i Oslo, Stavanger og Trondheim mener Norge demoniserer Russland. Filmskaper Erling Borgen er også med.

En rekke ledere fra norsk fagbevegelse og kulturliv har startet en aksjon til støtte for Russland.

Aksjonen heter «krigsfareopprop», og anklager norske politikere for å bidra til en ny kald krig.

Roy Pedersen står i spissen for LO i Oslo, og er en av initiativtagerne.

– Jeg deltar i oppropet som leder av LO i Oslo, forteller han.

– Demonisering

I oppropet står det at «norske regjeringsmedlemmer er med på å demonisere Russland».

Pedersen trekker frem forsvarsminister Ine Marie Eriksen. Etter Russlands annektering av Krim, uttalte hun at Norges forhold til Russland var endret for alltid.

– Dette var meget uklokt og feil, sier Pedersen.

– Det vil advarer mot, er en haukete politisk tenkning og et nytt rustningskappløp i Europa, forteller han.

(Bergens Tidende 16. juli)