Hvordan utvikle og forstå klassekamp når man tilhører forskjellige generasjoner og kjønn?

Uttrykket «stole på gikta», er ikke så dumt. Det kan gjelde både vær og politikk. Intuisjon har også noe med erfaring å gjøre, men gikt er stort sett forbeholdt de «gamle».

Erik Ness er miljøarbeider, kasserer i Rødt Vestfold og redaktør av Rødt!.

Begrepet «stole på gikta» kan brukes av oss som har holdt på et halvt århundre med politikk/klassekamp. Og det er grunn til å lytte til varslene. Men kan vi forstå virkeligheten som former de unge generasjonene, og de uttrykkene dette får?

Det er 99 år siden den russiske revolusjonen som fortsatt preger min generasjon. For ikke å snakke om den kinesiske 32 år seinere. Da jeg ble født, var det kortere tid til begge disse revolusjonene enn til i dag. Tenk hvilke voldsomme forandringer i oppvekstvilkår og sosiale forhold de ulike i generasjonene i de siste 99 åra har sett! Da farfaren min var ung voksen, kunne ikke fattigfolk sende unga på skolen hele tida, fordi de mangla sko. Særlig gikk de glipp av undervisninga om vinteren da støvlene gikk på omgang. Da jeg jobba på skipsverft, fortalte de gamle arbeiderne om det.

Det er lettere å fordømme noe som er langt unna, og lettere å gå glipp av en forståelse, noe å lære allikevel. Det er ikke klokt å legge «de andres» opprør bak seg. På sekstitallet ville det utløst en kraftig debatt hvis Mao hadde blitt kalt diktator eller tyrann. Liberalere, Venstre-folk og deler av AP ville skrevet innlegg og nyansert «de som ikke skjønner noen ting». Dagens opprørere behøver ikke å være historieløse, selv om de ikke ble født for 67 år siden. Og: Er det ikke mulig å studere den rusiske eller kinesiske revolusjonen for å lære noe av det, uten å være leninist eller maoist?

Poenget er ikke å bli nostalgisk, men å få fram et viktig poeng, og det er marxistisk, at det er tida du lever i preger deg og grunnleggende sett former tankesettet ditt. Det har vært kapitalisme hele tida, kapitalister og arbeidere, reaksjonære og radikale og kommunister. For å forstå vår tid, må man være i alle generasjonene samtidig. Ingen kropper er det.

Dagens revolusjonære prøver – gamle som unge, kvinner som menn og innvandrere som «norske» – å forstå for å se en helhet, for å forandre ikke bare bedre velferdsgoder (alle har sko i Norge (!!) i dag, men grunnleggende å skape et samfunn der arbeidskraft ikke er en vare, ikke utbytting, altså et revolusjonært annet samfunn, sosialisme/kommunisme. Først da kan forskjellsNorge bli historie.

Men det er ikke lett, for vårt samfunn reproduserer de herskendes tanker. Derfor er organisering av de revolusjonære, de som ikke tror at kapitalismen er sivilisasjonens siste stadium, et viktig verksted og kan være en inspirasjon til å se ut over den politiske nesetippen sin, det umiddelbare. Et tidsskrift som Rødt! har en rolle for å gi tanken rom, også utover dagskampen. Og en retning.

Det var i min generasjon at arbeiderklassens sønner og døtre stormet inn på universitetene, slapp til. Fordi kapitalismen trengte dem. Tilsvarende at kvinner stormet ut på arbeidsplassene, som et resultat av bl.a. den eksploderende offentlige sektoren som tilbød kvinner jobb. Og «Forbanna nordlending!» ble et begrep fordi arbeidsplasser i nord ble rasert og distrikter fraflyttet som et resultat av APs «distriktspolitikk».

Idag er det forskjellig. Studentene studerer deltid og jobber på Rimi. Det er dårlig for å få fullt utbytte av studiene, og dårlig i forhold til å ha tid til kultur og politikk, og mindre tid til kritikk (tror jeg). Det er bra at akademikere har jobba sammen med arbeidsfolk som studenter, og det kan være erfaringer for seinere allianser. Men det fagkritiske miljøet på studiestedene fyller ikke store møtesaler, titusener fyller ikke gatene med krav til Lånekassa den ene dagen og mot USAs krigføring i Vietnam den andre. At fakultetene og gymnasene ikke flommer over av løpesedler og veggaviser, har også sin materielle årsaker: Vilkåra under kapitalismen i dag gjør at opposisjonelle, unge røde – til tross for Facebook, varm lunsj og dupeditter – tar ekstrajobber på sykehjem og KIWI og sitter adskillig flere timer med studier enn 68-erne gjorde.

Marx inspirerer fortsatt, ikke som profet, men fordi han analyserte grunntrekka i kapitalismen, at arbeidskrafta er en vare i «vårt» samfunnssystem, at krisene henger sammen med at det er kapitalisme. Hadde han bare sittet på British Library, hadde det blitt teori uten betydning. Han deltok i det virkelige livet, i de virkelige klassekampene og debattene. Mye av det han spådde, skjedde ikke. Han var også av sin tid.

Marx protesterte mot dem som ble dogmatiske og ville at han skulle produsere læresetninger.

– Jeg lager ikke oppskrifter for framtidas suppekjøkken, skal han ha sagt. Det er god marxisme.

Derfor må vi være nysgjerrige når tankene ikke finner former som vi «gamle» synes likner på det vi har sett før. Eller kanskje til forveksling likner gammelt tankegods, kall det gjerne opportunisme eller hva som helst. Men hva er den nye settinga?

Derfor er det verdt å skrive om venstrepopulismen i Hellas og Spania i tidsskriftet Rødt!, også på deres egne premisser. Først da kan vi se hva som forener, hva som skiller – når meninger brytes. Det betyr ikke at jeg er blitt populist. Jeg mener at klasser og klassekamp er kraftig undervurdert i f.eks. Podemos og av Hunnicke i Rødt! nr 4/2016, men det er nå denne lapskausen av klassekamp og helter som ledere som samler mer enn 2 % i folkerike land. Så hvorfor det?

Tilsvarende er det ingen grunn til at unge revolusjonære, som kunne ha vært barnebarna mine, bør tro at de spontant skjønner sin tid. Vår tids revolusjonære er en revolusjonær cocktail av synspunkter som preges av de herskendes tanker, alder, kjønn, klasse og seksualitet. Og de som er unge nå, kan jeg love, er plutselig «helt 2016».

Young er ikke beautiful, selv om de ikke har gikt.

Jeg er takknemlig for at Atle F Rostad (AFR) tok seg tid til å lese og anmelde boka i Rødt! nr 4, 2015. Det gir meg muligheten til å ta utgangspunkt i anmeldelsen for å utvikle diskusjonen om hvordan vi kan kjempe fram sekstimersdagen.

Det er tre problemstillinger han reiser, som jeg ønsker å forfølge:

• Er det politisk mulig å kjempe fram seks-timersdagen i den nåværende politiske konteksten?
• Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?
• Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

Til det første, AFR skriver:

Likevel gjenfinnes samtidig en argumen­tasjon om at reformen er fullt ut gjennom­førbar uten å utfordre det gjeldende, grunn­leggende økonomiske og politiske ramme­verket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesam­menheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argu­menterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dess­verre veldig langt unna en slik virkelighet.

I følge VG den 18. november 2015 går Fagforbundets ledelse inn for å prioritere sekstimersdagen ved tariffoppgjørene framover. Fra før av har tidligere LO-leder Gerd Liv Valla gått inn for at LO prioriterer sekstimersdagen. (Se kapittel 32 i min bok) LO-kongressen i 2017 vil avgjøre om dette blir satt på dagsorden. Naturligvis vil NHO osv. si som alltid at «vi» ikke har råd.

Dessverre ser det ut til at lederen for Fellesforbundet er mot. Dersom tilhengerne av sekstimersdagen vinner fram på LO- kongressen, anser jeg det som absolutt mulig å vinne fram i tariffkampen. Da vil det være avgjørende at opposisjonen i fagbevegelsen styrker sine posisjoner i tida framover, og at flertallet i arbeiderklassen møter den økonomiske stagnasjonen med mer radikale svar og ikke lar seg overbevise av systemforsvarerne. (Jeg omtaler problemstillingen om politiske muligheter på følgende sider i boka: 83, 97–98, 108–110.)

Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?

AFR skriver:

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgå­ende problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand.

Jeg mener at de økende klasseskillene er et tegn på at kapitalismen som system har økende problemer. Det langsiktige problemet er avtakende vekst. Det vil si at den veksten som Vesten opplevde på 50-tallet, var høyere enn det den opplevde årtiet etter og årtiet etter osv. Etter hvert kom denne stagnerende veksten til et punkt der den viktigste måten å opprettholde den på, var å angripe lønns- og arbeidsvilkårene til arbeiderklassen. Generelt sagt skjedde dette med overgangen fra motkonjunkturpolitikk til nyliberalistisk politikk – personifisert ved Margareth Thatcher og Ronald Reagan – i Norge med Kåre Willoch rundt 1980. Denne politikken er et forsøk på å opprettholde veksten. Et viktig resultat av nyliberalismen er nettopp økende klasseskiller, slik Piketty og andre har trukket fram. Altså økende klasseskiller skyldtes kapitalismens økende problemer. Det så jo ut til å virke en stund. Men så slo stagnasjonstendensene som er innebygde i monopolkapitalismen, gjennom. Veksten fortsatte å synke på tross av de omfattende prokapitalistiske reformene i Kina og Comecon/Sovjets sammenbrudd.

Utover på 2000-tallet ble det klart at stagnasjonen var hovedtendensen på tross av framgangen i de såkalte BRICS-landa. Også det oljerike Norge fikk en nedgang i veksten i BNP. Etter finanskrisa snakker til og med en del av de «offisielle» økonomene om vedvarende stagnasjon som en mulig hovedtendens. Også på kort sikt ser det ut til at stagnasjonen vil fortsette, og at en verdensomspennende depresjon er mer sannsynlig enn en ny svak oppgang.

Jeg er enig med AFR i at kapitalistene har det veldig bra for tiden, og at deres posisjoner i liten grad utfordres. Men dette skyldes det jeg vil kalle de subjektive forholdene. Dessverre står kommunismen og marxismen lavt i kurs. Dette er forståelig med tanke på de kommunistiske partienes svik mot arbeiderklassen i de tidligere sosialistiske landa og sosialdemokratiets sterke stilling i arbeiderklassen i Europa. Men undertrykking avler motstand og denne kommer nå i form av partier og enhetsfronter som Syriza, Podemos, Sinn Fein, Enhetslisten osv. Mest sannsynlig vil disse partiene måtte gå på mange nederlag og splittelser da det er store illusjoner om EU og statens klassekarakter. Men flere av disse bevegelsene reiser viktige krav. Og et av kravene er arbeidstidsforkortelse. Det er et viktig krav i dagens økonomiske og politiske situasjon. (Stagnasjonstendensene og de økte klasseskillene behandler jeg på følgende sider i boka: 13–17, 35–37, 51–57, 71–74, 91–94.)

Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

AFR skriver:

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kom­penseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Under kapitalismen har kapitalistene makta over produksjonen og staten. Sekstimersdagskravet er et økonomisk krav og dreier seg om kampen om merverdien. En arbeidstidsforkortelse uten full lønnskompensasjon er det samme som lønns-moderasjon og vil innebære at kapitalen øker utbyttinga.

Mange av miljøorganisasjonene skylder på det økte forbruket som årsaken til miljøkrisa. Problemet er ikke økt forbruk, men måten dette økte forbruket skjer på. Det skjer på kapitalistiske premisser. Kapitalistene vil selge mest mulig varer og tjenester. De «eksternaliserer» sine miljøbelastninger og gjør alt for å opprettholde omsetningen. Å overlate mer av inntektene til kapitalistene vil ikke løse noen miljø-problemer.

Av plasshensyn viser jeg til min artikkel i Rødt! nr fire 2015: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet? Der gjennomgår jeg blant annet miljøaspektet. Jeg er enig med AFR i at dette kunne blitt behandla grundigere i boka. Den behandler dette på sidene 95, 96, 118 og 119.

Johan Petter Andresen

Ellen Meiksins Wood viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell.

Ellen Meiksins Wood gikk bort 14. januar etter en lang kamp mot kreft. Wood var en tenker av ekstraordinært format, som skrev med autoritet om oldtidens Hellas, moderne politisk tenkning fra den tidlige perioden, politisk teori i samtiden, marxisme og den moderne kapitalismens struktur og utvikling. Men enda viktigere var det at hun var en av disse strålende få fra New Left som aldri sviktet sitt engasjement for sosialistisk politikk. Det var faktisk boka hennes fra 1986, The Retreat from Class, som brått sendte henne inn på scenen som en betydelig skikkelse blant de intellektuelle på venstresiden.

Boka var en av de tidlige, og helt klart en av de mest kraftfulle kritikkene av det framvoksende post-marxistiske miljøet som begynte å ta form innen det tidlige New Left. Intellektuelt sett presenterte den et markert forsvar for historisk materialisme mot den post-marxistiske kritikken. Politisk uttrykte den Woods dom over en generasjon som – etter en kort flørt med sosialistisk politikk – vendte seg mot den med flammende intensitet. Wood kombinerte sitt forsvar for klasseanalyse med å insistere på at den måtte bygge på empiriske undersøkelser.

På den bakgrunnen nølte hun aldri med engasjert strid, selv overfor de historikerne og teoretikerne som stod henne nærmest.

I boka Peasant-Citizen and Slave markerte hun seg mot G. E. M. de St. Croix, kanskje en av de fremste historikerne når det gjelder oldtiden, ikke minst med sin strålende marxistiske analyse av denne tiden. I boka Class Struggle in the Ancient Greek World argumenterte han for at hovedkilden til merverdi i Hellas og Romerriket var slavearbeidet. Wood mente at han sterkt overdrev betydningen av slavearbeidet for overskuddet i produksjonen, selv om hun var helt enig med St. Croix om viktigheten av å få fram slavearbeidets betydning i oldtiden. Wood bygde sin argumentasjon på nøye studier av grunnleggende kilder, og ikke bare kritiserte hun St. Croix, men la også fram en av de mest betydelige materialistiske analysene av strukturen i det greske demokratiet.

I litt over et tiår senere utfordret Wood Robert Brenner, en livslang venn og politisk kamerat, om opprinnelsen til den moderne kapitalismen. Selv om Wood i stor grad var influert av Brenners framstilling av kapitalismens røtter i England, insisterte hun på at hans analyse av kapitalismens framvekst i de lave landene (særlig Nederland og Belgia, oversetters anm.) var empirisk tvilsom og hadde analytiske feil. Også i dette tilfellet var argumentasjonen hennes karakterisert av nøye undersøkelser av fakta, gjort med knivskarp analytisk presisjon. Hennes kritikk forblir en av de viktigste imøtegåelsene av Brenners svært innflytelsesrike arbeid.

Wood er kanskje mest kjent for sin rolle når det gjelder utviklingen av «politisk marxisme.» Dette er et navn knyttet til en framstilling av kapitalismens struktur og røtter, i hovedsak basert på historikeren Robert Brenners arbeid. Brenner og hans kolleger hevder at det som definerer kapitalismen, er et spesielt mønster av sosiale eiendomsforhold som er unike i moderne tid. Det tvinger alle økonomiske aktører til å bli avhengig av markedet. I alle tidligere historiske perioder var produksjonen rettet inn mot å sikre livsgrunnlaget. Kapitalismen er det første økonomiske systemet som tvinger produsentene til å selge på markedet, og dermed må de også konkurrere for å overleve. Wood argumenterte med at dette hadde to vesentlige konsekvenser. For det første, så er kapitalismen det første økonomiske systemet hvor markedet spiller en sentral rolle. Markeder har eksistert siden tidenes morgen, men i vår æra er det første gang at markedet faktisk regulerer produksjon og handel og dermed også legger grunnlaget for den sosiale arbeidsfordelingen. Dette skjedde ikke på noen naturlig måte. Det er ingen innebygget tendens i markeder som gjør at de kan vokse til et punkt hvor de naturlig erstatter førkapitalistiske produksjonsformer. De måtte skapes ved å fravriste bøndene jorda.

For det andre, argumenterte Wood med at profittmaksimering er noe som tvinges på produsenter i den forstand at det handler om å overleve. Firmaer søker ikke profitt fordi de er grådige – de vil bli drevet ut av markedet hvis de ikke gjør det. Markedet er altså ingen institusjon som bygger på lykkelig utøvelse av entreprenørånd, men er en institusjon med innebygget tvang som ikke bare dominerer arbeiderne, men også kapitalistene. Dette har en klar politisk betydning – så lenge produksjonen er basert på konkurranse i markedet kan ikke den antagonistiske motsetningen mellom arbeidere og eiere utslettes. Så lenge eierne må overleve ved å vinne konkurransekrigen, må de også hensynsløst fokusere på å minimalisere kostnadene. Det betyr at kapitalistene hele tida må begrense arbeidernes lønn og fordeler, noe som ligger under strategien for å overleve. Markedet setter kapitalistene opp mot sine egne arbeidere. Woods konklusjon? Så lenge de kapitalistiske produksjonsforholda er på plass, vil kamp mellom klassene være en sentral akse i motsetningene. I åra som fulgte etter utgivelsen av The Retreat from Class, publiserte Wood dusinvis av essays hvor hun går dypere i argumentasjonen og viser hvordan politisk teori ser faresignaler, men ignorerer kapitalismens dypere særtrekk.

I sine siste år ga Wood seg i kast med en særdeles ambisiøs analyse av utviklingen i politisk tenkning fra oldtiden til i dag. Wood søkte å plassere de sentrale tenkerne fra hver enkelt æra i deres sosiale – og ikke minst klassemessige sammenheng, for å vise hvordan de viktigste temaene og argumentene var knyttet til tidens sentrale politiske dynamikk. På den måten ville hun vise sammenhengen mellom de politiske ideologiene og den underliggende klassestrukturen. Wood hadde fått ferdig to bind i denne serien som strakk seg fra Hellas til opplysningstida. Et tredje bind, som skulle føre historien fram til vårt eget århundre, var under forberedelse, men vil nå ikke bli fullført.

Jeg møtte Ellen bare et par ganger, men i likhet med så mange på venstresiden føler jeg at jeg står i stor gjeld til henne. Hun var ikke bare en fantastisk begavet teoretiker – kanskje den mest briljante i sin generasjon – men hun stod stødig, moralsk og politisk gjennom hele den utvilsomt vanskeligste perioden venstresiden har opplevd. Ellen viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell – at det er mulig å være dypt moralsk og samtidig ufravikelig analytisk, å være lidenskapelig samtidig med en kjølig oppmerksomhet rundt detaljer, å være solid rotfestet i bevegelsen og samtidig

beholde sin selvstendige dømmekraft. Hun forholdt seg til alt dette på en slags uanstrengt måte som man bare kan prøve på å etterlikne. Hennes bortgang er et tap vi alle kommer til å kjenne dypt i oss i lang tid. Og, et tap venstresiden dessverre ikke har ressurser til å ta opp i seg.

Vivek Chibber

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen, og trykkes med tillatelse fra Jacobin: www.jacobinmag.com.)

Venstrekvinna Betzy Kjelsberg prøvde å få til kvinnesamarbeid på tvers av klasse- og partigrenser frå tidleg på 1900-talet. Arbeidarrørsla sin parole om «klassekamp før kvinnekamp» sette grenser for samarbeid mellom den «borgarlege» kvinnerørsla og arbeidarkvinnene gjennom det meste av 1900-talet.

Kunne det gått annleis?

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen og har blant annet utgitt boka Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Oslo: Samlaget, 2016. Se bokomtalen til Gro Hagemann i bokseksjonen.

Da paraplyorganisasjonen som samla dei fleste kvinneorganisasjonane i Noreg, Norske kvinners nasjonalråd (NKN), vart danna i 1904, var Betzy Kjelsberg med frå starten. Ein slik «paraply» måtte til for å knytta den norske kvinnerørsla til Det internasjonale kvinnerådet, International Council of Women (ICW). Frå 1904 var 17 lokale kvinneråd og sju landsomfattande kvinneorganisasjonar med i NKN, blant dei Norske kvinners sanitetsforening, De høiere skolers landslærerinneforening, Kvindestemmeretsforeningen og Landskvindestemmeretsforening. Fleire kom til etterkvart. Det vart gjort forsøk på å få med arbeidarkvinnene frå starten, men dei stilte seg heilt avvisande. Det hindra ikkje at arbeidarkvinneorganisasjonar var med i lokale kvinneråd dei første åra.

Kvinneråd på tvers av klasseskilja

Alt i 1903 tok Kjelsberg initiativ til ein lokal «kvinneparaply», Drammens kvinneråd, som ho også vart leiar for. Det var ikkje ein freistnad på å dekkja over klasseskilja i ein by der dei sosiale skilnadene var minst like store som i andre byar med ein veksande arbeidarklasse og eit borgarskap som lenge hadde hatt den politiske makta, men bygd på ein tanke om at kvinner har felles interesser på tvers av klasseskilja.

Arbeidarkvinner, butikk- og kontortilsette, kvinnesakskvinner og sanitetskvinner hadde alle sine representantar i kvinnerådet i Drammen. Dei samarbeidde godt om felles saker, om tannklinikk for barn av «ubemidlede» foreldre, ferieheim for sjukelege skoleungar, offentleg toalett på Bragernes torg, kvinnerepresentasjon i ulike utval og komitear, kvinneleg politi og mykje meir, heilt fram til arbeidarkvinneforeiningane trekte seg ut omkring 1910.

Først klassekamp, så kvinnekamp

Arbeidarkvinnene fekk i 1909 ei landsomfattande organisering innafor Arbeidar-partiet. At dette var ei organisering som skulle tena heile partiet, ikkje berre kvinnene, går fram av ein appell i det nystarta bladet Kvinden:

La oss rekke våre mannlige kamerater hånden som stridsfeller, og la oss nu føre kampen sammen fram til felles seier.¹

Eit tilsvarande syn på kvinnene si rolle i partiet vart uttrykt i ein tale Helga Karlsen, Arbeidarpartiet si første kvinne på Stortinget, heldt ved partijubileet i 1927:

Det norske arbeiderparti er også kvinnenes parti, det representerer hjemmenes politikk, men arbeiderne er ennå ikke helt klar over hvor nødvendig det er å ha kvinnene med i bevegelsen. (…) Arbeiderkvinnene er ikke kvinnesakskvinner, men vi forlanger plass i organisasjonen.²

Ho nemnde Christian Holtermann Knudsen, mannen som vart rekna som grunnleggjaren av Arbeidarpartiet, som eit førebilete:

Han hadde sin hustru med sig. Hun la på håndpressen da han drog den, og trofast fulgte hun sin mann da han gikk rundt og delte ut bladet!³

I Arbeidarpartiet rådde parolen om at klassekampen måtte komma før kvinnekampen, slik det hadde blitt slått fast av arbeidarinternasjonalen i Paris i 1889. For dei norske arbeidarkvinnene vart konsekvensen at dei ikkje skulle engasjera seg i kvinneorganisasjonar som kryssa klassegrensene. Dei viktige politiske sakene, inkludert det som var viktig for kvinner, skulle partiet ta seg av. Dermed var det like uaktuelt for arbeidarkvinnene å vera med i lokale kvinneråd som i NKN. Kjelsberg var av dei som beklaga dette. Som styremedlem, og seinare leiar, i NKN gjorde ho mykje for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, noko som av og til lykkast, andre gonger ikkje.

Kvinnesakspioneren Aasta Hansteen meinte i 1890 at sosialistane, når dei ville ta kommando over kvinnekampen, viste at dei hadde gått i skole hos dei gamle undertrykkjarane sine. No ville dei gjera seg til herrar over kvinnene si sak. Hansteen sin konklusjon var at kvinnene snarast måtte nekta å anerkjenna sosialdemokratiet som ein førar for menneskerettssaka – «men vi agter det som en dygtig medarbeider»⁴.

Kvinnene og nattarbeidet

Klassemotsetningar har blitt brukt til å forklara manglande samarbeid mellom arbeidarkvinnene og dei andre kvinneorganisasjonane på 1900-talet. Ein kan ikkje sjå bort frå at klasseidentifiseringa hos både arbeidarkvinner og ein del av dei borgarlege kvinner har gjort sitt til å skapa avstand. Men den grunnleggjande skilnaden ligg i at arbeidarkvinnene kom til å organisera seg ut frå klasse, og med det vart innordna i eit partiapparat styrt av menn, medan dei andre kvinnene organiserte seg ut frå kjønn.

Haldninga til forbod mot nattarbeid for kvinner har vore brukt som eitt eksempel på kor ulike interesser dei ulike kvinneorganisasjonane hadde. Både Norsk kvinnesaksforening og NKN såg på eit slikt forbod som kjønnsdiskriminering, og la mykje kraft i å protestera mot det. Tolv kvinnelege legar uttalte at nattarbeid ikkje var meir skadeleg for kvinner enn for menn. Kvinnesakskvinnene argumenterte mot alt unødvendig nattarbeid, men meinte det skulle vera same reglar for kvinner som for menn. Arbeiderpartiets Kvindeforbund, som i 1915 hadde om lag 3000 medlemmer, fordelte på 70 politiske og faglege avdelingar, var for forbodet.

I den grad kvinner hadde nattarbeid, var det – om ein ser bort frå helse, pleie og omsorg – i typiske arbeidaryrke. Diskusjonen kunne gi inntrykk av at arbeidarkvinnene stod saman om å ønska forbod mot nattarbeid, medan den borgarlege kvinnerørsla var deira motstandarar. Men så enkelt var det ikkje. For somme kvinner var nattarbeid det einaste arbeidet dei kunne få, og eit forbod ville ta frå dei både arbeid og inntekt.

Som fabrikkinspektør møtte Kjelsberg kvinnene i malmsorteringa i gruvene i Sulitjelma. Dei ønskte ikkje noko nattarbeidsforbod. Dei hadde åtte timars skift – før åttetimarsdagen vart innført – og dei tykte dei hadde bra lønn. Kvinnene i dei grafiske yrka ville heller ikkje ha forbodet. Den statistikken Kjelsberg hadde tilgang til i 1910–1911 viste at det ikkje var meir enn 284 kvinner i industrien i Noreg som hadde nattarbeid. Av desse arbeidde 118 i bergverksindustrien, 81 i papirindustrien og 44 i næringsmiddelindustrien.⁵

Framlegget om forbod mot nattarbeid for kvinner vart nedstemt i Stortinget, både i 1909 og i 1915.

På den første internasjonale arbeidskonferansen (seinare ILO) i Washington i 1919 var framlegg om forbod mot nattarbeid for kvinner eitt av fleire tema. Kjelsberg var med som rådgivar for regjeringsutsendingane og heldt eit innlegg der ho forklarte kvifor ho var imot eit slikt forbod, medan regjeringsdelegaten Johan Castberg argumenterte for forbodet.

Også i likelønnsspørsmålet viste det seg at standpunkta kunne gå på tvers av klassegrensene i ei tid da det oftast var stor skilnad mellom kvinnelønn og mannslønn. Lik lønn for likt arbeid var eit sjølvsagt krav for kvinnesakskvinnene. Også mange kvinner i arbeidaryrke protesterte mot underbetaling når menn fekk betre betalt for tilsvarande arbeid. Men i dei grafiske yrka protesterte kvinnene mot å krevja lik lønn. Dei rekna med at om dei kravde like mykje betalt som mannfolka, ville dei mista jobben. Dei våga ikkje – og hadde kanskje heller ikkje grunn til – å lita på at det fanst ein arbeidarsolidaritet på tvers av kjønn som kunne hindra ein slik praksis frå arbeidsgivarane.

Stemmerett for arbeidarar og kvinner

Stemmerettskampen var også ei sak der kvinnene hadde vanskeleg for å samla seg over klassegrensene. På 1880-talet var stemmeretten for menn knytt til inntekt og sosial status, arbeidarane var utan stemmerett. Dermed vart «stemmerett på same vilkår som menn», slik dei borgarlege stemmerettsaktivistane kravde, heilt uinteressant for arbeidarkvinnene. For arbeidarrørsla var det opplagte kravet på den tida allmenn stemmerett, og fag- og arbeidarrørsla arrangerte store stemmerettstog på 17. mai. Først etter at allmenn stemmerett for menn var vedtatt i 1898, kunne «stemmerett på same vilkår som menn» omfatta kvinner på tvers av klassegrensene.

Men så snart målet om alminneleg stemmerett for menn var nådd, slutta arbeidarrørsla å arrangera demonstrasjonstog for den stemmeretten som enno mangla. Da var det arbeidarkvinnene som tok ansvar, og det første stemmerettstoget for kvinner gjekk i Kristiania 17. mai 1899, med om lag 2000 deltakarar. Arbeidarkvinneforeininga hadde invitert nokre av dei borgarlege kvinne-organisasjonane til samarbeid om dette toget. Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), den største stemmerettsorganisasjonen, med Fredrikke Marie Qvam som leiar, takka nei til å slutta seg til som organisasjon, men oppmoda einskildmedlemmer til å vera med i toget. For LKSF var det viktig å halda på partipolitisk nøytralitet, tilslutting til det som vart oppfatta som ein partipolitisk organisasjon, kunne gi trøbbel i eigne rekkjer. Om det kunne vore gjort meir for å få det til å bli eit samarbeid mellom ulike organisasjonar om felles sak, og ikkje berre ei tilslutting til arbeidarkvinnene sitt initiativ, får vi ingen gode svar på så lenge etterpå. Men ein skal heller ikkje sjå bort frå at somme av dei borgarlege stemmerettskvinnene opplevde så stor politisk avstand til arbeidarkvinnene at rein «berøringsangst» gjorde dette vanskeleg.

Ugifte mødrer, prevensjon og abort

Da Katti Anker Møller frå tidleg på 1900-talet og utover heldt sine foredrag om kva dei ugifte mødrene hadde å stri med, og etterkvart konkretiserte krav om rett til både prevensjon og abort, vart det «for mykje» for ein del av dei borgarlege damene, særleg for dei med sterke kristelege interesser. Tiltak til beste for dei ugifte mødrene kunne bli ei direkte oppmoding til «synd». Møller lykkast etterkvart i å få eit godt samarbeid med arbeidarkvinneforeiningane og Arbeidarpartiet, medan det tok lang tid før NKN kunne støtta opprettinga av mødrehygienekontor. I abortspørsmålet kom NKN i Kjelsberg si tid som leiar ikkje lenger enn til å seia at det trongst lovendringar, men uttalte seg ikkje konkret om korleis lova skulle endrast.

Lønna fødselspermisjon

Betzy Kjelsberg lykkast godt med å gripa tak i ein bit av den same problemstillinga da ho tok opp dei mangelfulle ordningane med barselpengar som særleg ramma dei ugifte mødrene, og fekk NKN til å ta opp denne saka. Det kravde både informasjon og diskusjon, og skjedde ikkje utan ein viss intern motstand. Men NKN sitt framlegg til ei forbetra ordning med «mødreforsikring», det vil seia lønna barselpermisjon, vann fram og vart vedteke i Stortinget i 1915. Dermed fekk dei kvinnene som var i arbeid og var innmelde i sjukekassa, rett til sjukepengar under to vekers permisjon før fødselen, og seks veker etterpå. Dei kvinnene som var gifte med menn som var medlemmer av sjukekassa, fekk ein eingongssum ved kvar fødsel.

Kjelsberg kombinerte i denne saka den kunnskapen ho hadde frå jobben som fabrikkinspektør med den organisatoriske krafta i NKN for å få gjennom forbetringar som var viktige for dei fleste kvinner, men aller mest for arbeidarkvinnene.

Kunne det gått annleis?

Korleis kunne det ha gå­tt dersom dei ulike organisasjonsprinsippa hadde vore praktiserte annleis? Vi kjem ikkje lenger enn til gjettingar og tankespinn, men kanskje kan nokre hypotetiske spørsmål gi nyttige innspel til kvinnekamp og klassekamp i våre dagar? Det er ikkje alltid klasse- og kjønnsinteressene samsvarer. Det kan vera direkte motstridande interesser, eller det kan vera totalt manglande engasjement for viktige kvinnespørsmål hos dei mannfolka – av ulike politiske fargar – som sit med makta. Dersom arbeidarkvinnene sine interesser ikkje fell saman med arbeidarmennene sine interesser, kven vinn og kven taper på at kvinner står saman på tvers av både parti- og klasseinteresser?

Kan vi sjå for oss at arbeidarkvinnene for hundre år sia kunne ha vore med i dei lokale kvinneråda og vore likeverdig representerte i NKN-styret? Kunne det gitt breiare støtte til Katti Anker Møller sitt arbeid for mødrehygienekontor og prevensjon? Kunne det gitt ein annan diskusjon om retten til lovleg abort da det spørsmål kom opp for fullt i 1930? Sjølvsagt får vi aldri pålitelege svar på slike spørsmål, men for å vurdera spørsmåla, er det eit poeng å hugsa at NKN på 1920-talet omfatta organisasjonar som tilsaman representerte eit relativt breitt spekter av klassebakgrunn. Kjelsberg var ein pådrivar for NKN sitt engasjement for kvinners lønns- og arbeidsvilkår, og ei rekkje yrkesorganisasjonar for kvinner slutta seg til NKN, vilkåret var at dei måtte vera landsomfattande organisasjonar. I 1929 var åtte av dei 24 tilslutta landsorganisasjonane yrkesorganisasjonar, mellom dei Kvinnelige Telegraffunksjonærers Landsforening, Norges Damefrisørers Landsforbund, Kvinnelige Systuechefers Forening og Norsk Sykepleierskeforbund.6 Betzy Kjelsberg gjorde sitt beste for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, og beklaga det – gjerne offentleg – når det ikkje lykkast. I eitt av dei siste avisintervjua som vart gjort med henne, i 1950, eit knapt halvår før ho døydde, uttalte ho seg slik:

Det er noe som gjør meg ondt: At vi ikke kan få arbeiderkvinnene med oss i Norske Kvinners Nasjonalråd. Selv om de har sine egne organisasjoner, så håper jeg vi kan komme så langt at arbeiderkvinnene kan samarbeide med oss i saker som ikke er av politisk karakter.⁷

Notar:

1. Skribenten var Helga Nitteberg, sekretær og forretningsførar for Kvindeforbundet. Kjelde: Syvertsen, Sigrid og Thina Thorleifsen (1960): Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund.
2. Sitert etter Kongsvinger Arbeiderblad 1.9.1927.
3. Holtermann Knudsen starta avisa Vort Arbeide, seinare kalt Social-Demokraten og Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen.
4. Nylænde nr 3/1890.
5. Aarsberetning fra den kvindelige fabrikinspektør for 1910 og 1911.
6. Koht, Karen Grude (1929): Norske kvinners nasjonalråd 25 år. Oslo: Steen.
7. Vestlandske Tidende 30.5.1950.

Forventningene til årets frontfag var lave.

Likevel, mange ble skuffet da Felles-forbundet la vekk kravet om «brede kollektive ordninger» som LO sitt representantskap hadde gått inn for. Fellesforbundet tar på seg forhandlinger på vegne av felleskapet igjennom frontfagsmodellen. Da må vi kunne forvente at de skal lede oss framover og ikke bakover.

Det er tre viktige spørsmål i frontfagets oppgjør i år:

1. Arbeidstid

En utvida adgang til å avtale lengre ordinær arbeidstid er et alvorlig angrep på normalarbeidsdagen. Dette vil utvide hva som er normal arbeidstid og gi mindre felles fritid. Det fjerner tillegg for å jobbe i det som i dag er sett på som unormal arbeidstid.

2. Nulloppgjør

Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De rikeste har forskynt seg mer og mer av verdiene vi skaper. Fagbevegelsen og flere fagorganisert burde ha vært svaret for å snu denne utviklinga. Men: Den sosialdemokratiske moderasjonslinja førte til et nulloppgjør, i frontfaget i denne omgang. Uten tillegg som løfter det store flertallet, får man ikke gjort noe med de økende forskjellene. Nå må resten av fagbevegelsen sprenge rammene.

3. Pensjon

Opp som en løve og ned som en fell, er en god karakteristikk når det gjelder kravet om bedre pensjonsordning i privat sektor. Da fanden ville at intet skulle skje, overlot han det til en komite.

Lærdommen etter årets frontfagsoppgjør er at frontfaget spiller sin rolle, for å holde arbeiderklassen i sjakk.

Jokke Fjeldstad

Den første delen handlar om korvidt Marx hadde ein samanhengande kriseteori eller ikkje.

Den andre delen om den empiriske støtta for Marx si lov om lønsemd som ein teori om kriser under kapitalismen.

Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/. Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

På Marx ist Muss-konferansen i Berlin¹ i mai 2015 debatterte eg med professor Michael Heinrich om kor vidt Marx hadde ein samanhengande teori om kriser under kapitalismen, ein teori som kunne bli testa empirisk. Heinrich sitt syn, klårast uttrykt i ein artikkel han skreiv for Monthly Review Press i 20142, var at Marx ikkje hadde ein samanhengande kriseteori, og dessutan kan teorien ikkje bli testa sidan vi berre har offisiell kapitalistisk statistikk. Her er ein revidert versjon av talen min i den debatten.

Korfor bryr vi oss om kriseteorien?

Dei som er aktive i arbeidarklassen sin kamp mot kapitalen internasjonalt, kan undre seg på korfor nokre slike som meg bruker så mykje tid på ideane til Marx og andre om korfor kapitalismen har regelmessige og gjentakande lågkonjunkturar og finansielle samanbrot. Vi veit at dei gjer det, så la oss berre halde fram med å gjere ende på kapitalismen gjennom kamp og legge til sides småkrangel om teori.

OK, det er gode grunnar til å forstå teorien, fordi god teori fører til betre praksis. Ja, vi veit at kapitalismen har regelmessige og ofte djupe økonomiske kriser. Desse skadar folk sine levekår og hindrar at menneskeleg sosial organisering kan bringe oss framover til ei verd med overflod og ut av knappheit og slit. Og kriser kjennemerker den motseiingsfulle og sløsande naturen til den kapitalistiske produksjonsmåten.

Før kapitalismen var kriser produkt av knappheit, hungersnaud og naturkatastrofar. No er dei produkta til ein profittskapande pengeøkonomi. Dei er menneskeskapte, og no synest dei vere utafor menneskeleg kontroll, ein fetisjisme. Framfor alt syner krisene at kapitalismen er eit feilslått system trass i dei store framstega i arbeidsproduktivitet som denne produksjonsmåten har skapt over dei siste 200 åra eller noko slikt. Kapitalismen må bli skifta ut viss menneskesamfunnet skal kunne gå framover eller i det heile overleve. Så kapitalisme som system spelar ei rolle.

Hadde Marx ein samanhengande kriseteori?

Kva er teorien? Det er ei sak som blir debattert intenst blant marxistar. Det finst ulike tolkingar.³

Kapitalistiske kriser i produksjonen skriv seg frå ’underkonsum’, mangel på pengebruk blant arbeidarar som ikkje har nok å kjøpe for, det skriv seg frå ’misforhold’, anarkiet i den kapitalistiske produksjonen inneber at produksjon i ulike sektorar kan kome ut av takt med andre, og produksjon kan rett og slett slå ut etterspørsel.

Eller det er mangelen på lønsemd i eit økonomisk system som står og fell på at profitt blir skapt for private eigarar viss investering og produksjon skal finne stad. Etter mitt syn er det siste argumentet det som både er den beste tolkinga av Marx sin teori og også det som er logisk og i tråd med fakta.

Nokre hevdar at Marx ikkje hadde ein samanhengande teori om økonomiske kriser, og det var spesielt tilfellet med Marx si lov om lønsemd. Argumenta går på at gjennom å lese Marx sine arbeid, Kapitalen, Teoriane om meirverdi og Grundrisse, viser det seg at Marx si lov om profittraten sin fallande tendens er inkonsistent og ulogisk.

For eksempel hevdar lova at verdien av produksjonsmiddel (maskineri, kontor og anna utstyr) over tid vil auke i forhold til verdien av arbeidskraft (kostnaden knytt til å sysselsette arbeidskraft). Dette kalla Marx ein aukande organisk samansetning av kapitalen. I og med at verdi (og profitt) berre blir skapt av arbeidskrafta, vil verdien som arbeidskrafta produserer over tid minke i forhold til kostnaden knytt til investering i produksjonsmiddel og arbeidskraft. Profittraten vil ha ein tendens til å falle.

Men nokre marxistiske kritikarar seier at dette tar utgangspunkt i at meirverdirate (forholdet mellom profitt og kostnaden med å sysselsete arbeidskraft) vil bli verande statisk eller auke mindre enn den organiske samansetninga av kapitalen. Og det er ingen logisk grunn til å gå ut frå det. Sjølve auken i den organiske samansetninga vil innebere ein auke i meirverdiraten (å auke produktivitet), slik at lova er verkeleg ubestemt. Vi veit ikkje om det vil føre til eit fall eller ein auke i profittraten.

Men dette er å misforstå lova og korleis Marx la ho fram. Lova ’som lov’ er at ein aukande organisk samansetning av kapital vil finne stad og at profittraten vil falle, føresett at meirverdiraten er statisk. Men dette er berre ein ’tendens’ fordi det finst ’mot-tendensar’, blant desse ein aukande meirverdirate, ein stadig minkande verdi på produksjonsmidla, at lønningar blir pressa ned under verdien til arbeidskrafta, utanrikshandel og fiktive overskot frå finansspekulasjonar. Men desse er ’mot-tendensar’, ikkje del av lova ’som lov’ nettopp fordi dei ikkje vil overgå lova (tendensen) over tid.

Som Marx sa:

Dei avskaffar ikkje den allmenne lova. Men dei er grunnen til at den lova heller fungerer som ein tendens, som ei lov der funksjonen blir justert, pressa tilbake og svekka av mot-tendensar. Desse avskaffar ikkje lova, men svekkar effekten. Lova handlar som tendens. Og det er berre under visse forhold og berre etter lange periodar at verknadane skarpt kjem til syne.

Marx hevdar at lova er grunna i to realistiske føresetnader: 1) verdilova gjeld, dvs. at verdi (og meirverdi) berre blir skapt av levande arbeid og 2) kapitalistisk akkumulasjon fører til at den organiske samansetninga av kapitalen aukar. Desse føresetnadane (eller ’prioriane’ i moderne statistisk språk) er ikkje berre realistiske. Dei er sjølvinn-lysande.

Først, verdilova. Produksjonen av det Marx kalla ’bruksverdiar’ (ting og tenester vi treng) er nødvendig for å skape verdi. Men til og med eit barn kan sjå at ingen ting er produsert utan at levande arbeid er i funksjon.

Eit kvart barn veit at ein nasjon som sluttar å arbeide, eg vil ikkje seie i eit år, men til og med i få veker, vil gå under. (Marx til Kugelmann 11. juli 1868.)

Den aukande organiske samansetninga av kapitalen er og sjølvinnlysande. Som eit resultat av mekanisering, frå handverktøy til fabrikkar, maskineri og romstasjonar er det ein enorm auke i arbeidsproduktivitet under kapitalismen. Ja, det skaper nye jobbar for levande arbeid, men det er i hovudsak ein prosess som avskaffar arbeid. Mens kvar eining av nye produksjonsmiddel kan innehalde mindre verdi (takka vere den reduserte produksjonsprisen til den teknologien) enn ei eining av eit eldre produksjonsmiddel, blir det eldre skifta ut med nye og ulike produksjonsmiddel, eller av eit nytt system av produksjonsmiddel, eit system som inneheld meir samla verdi enn verdien av dei produksjonsmidla dei er komne i staden for.

Som Marx forklarer i Grundrisse:

Det som blir billegare, er den individuelle maskinen og komponentane til denne, men det blir også utvikla eit system av maskineri. Reiskapane er ikkje berre skifta ut med ein einskilt maskin, men med eit heilt system … Trass i at individuelle element blir billegare, aukar prisen på heilskapen enormt.

Som Marx slo fast:

Det ville vere muleg å skrive ei heil historieavhandling om oppfinningane som er gjort etter 1830 berre med sikte på å skaffe kapitalen våpen mot opprøra til arbeidarklassen.’ (Marx, 1967a, s. 436)

Høgare produktivitet er ikkje målet med kapitalistisk investering. Målet er høgare profitt. Og for å nå det treng kapital høgare produktivitet og arbeidssparande nye produksjonsmiddel. Hadde Marx rett i at kapitalistisk investering fører til høgare organisk samansetning av kapital over tid? Sjølvsagt hadde han det. Sjå på figuren.

Den viser ein jamn auke i verdien til produksjonsmiddel (maskineri m.v.) i forhold til verdien av arbeid (målt i arbeidstid) i USA etter 1947. Han viser også aukande produktivitet (arbeidstida som går med til å produsere ei eining av ting eller tenester – LT). Dette er for Storbritannia frå 1855 av, slik Esteban Maito har målt det).4 Vi har altså ein aukande organisk samansetning av kapital (VkxH) og ein aukande arbeids-produktivitet (minkande LT) og eit fall i profittrate over tid (ROP). Dette er Marx si lov ’som lov’.

Mot-tendensar finst, men dei slår ikkje ut tendensen, sjølve lova, over uavgrensa tid. Korfor? Vel, for det første så har meirverdiraten ei grense (24 timar) og det finst inga grense for utvidinga av den organiske samansetning til kapitalen. For det andre er det ei ’sosial grense’ for auken i meirverdi-raten. Arbeidskraft (arbeidarane sine kampar) og samfunn (sosial lovgiving og vane) set nemleg ein minimumstandard for ’sosialt’ liv, arbeidstimar osv. Dette er essensen i klassekamp under kapitalisme.

Droppa Marx lønsemdlova si som kriseteori?

I eit brev til Engels så seint som i 1868, meir enn ti år etter at han først utvikla lova, sa Marx at lova «var ein av dei største sigrane over ’dasslokket’ (eller ’eselbrua’) i all tidlegare økonomiteori.»?

Men mange marxistiske kritikarar går ut ifrå at Marx droppa denne lova som relevant sidan han ikkje synest å vise til lova etter at han utdjupa ho seint på 1860-talet, og såg meir på rolla til kreditt i kriser (slik Keynes og moderne heterodokse økonomar gjer no). Dessutan gjorde Engels alt for mykje ut av Marx si lov i det han gav ut bind 2 og 3 av Kapitalen etter at Marx døydde. Han forvrengde faktisk Marx sitt syn på dette.

1978 hadde Jerrold Seigel eit tilbakeblikk på manuskripta. Jau, Engels gjorde klare redaksjonelle endringar i det Marx hadde skrive om lova, bl.a. i bind 3. Han delte det inn i tre kapittel, 13–15. 13 var ’lova’, 14 var ’mothandlande innverknader’ og 15 forklarde dei ’indre motseiingane’ (kombinasjonen av tendensen og mottendensane). Engels flytta noko av teksten om lova ’som lov’ inn i kapittel 13. I Marx sitt manuskript kom dette etter motverkande faktorar i kapittel 14. Men ved å gjere dette overdriv han ikkje det viktige ved lova. Tvert imot lar Engels det kome til syne at Marx balanserer mottendensane på same vis som sjølve lova når den opphavlege rekkefølgja til teksten understrekar lova etter å ha drøfta mot-verknader. Altså, slik Seigel formulerer det:

Engels fekk Marx si tiltru til den aktuelle verknaden av profittlova til å verke svakare enn den manuskriptet hans indikerer at ho var. (Seigel, Marx’ Fate: The Shape of a Life, Princeton, Princeton University Press, 1978, s 339 og note 26).

Fred Moseley og Regina Roth introduserte nyleg ei ny omsetting til engelsk av Marx sine fire utkast til bind 35 av Ben Fowkes. Der blir Marx si lov om lønsemd utvikla og det blir vist korleis Engels redigerte desse utkasta til Kapitalen (Moseley sin introduksjon til Marx sine skrifter). Moseley konkluderer med at den mykje baktalte Engels gjorde ein solid jobb med å tolke Marx sine utkast, og det skjedde inga reell forvrenging.

Ein kan derfor gå ut ifrå at Engels sine inngrep vart gjort fordi han ønska å få Marx sine formuleringar skarpare fram og meir brukbare i dåtidas politiske og sosiale debatt, for eksempel i det tredje kapittelet om profittraten sin fallande tendens.

I 1870 flytta Engels frå Manchester til London. Han og Marx møttest frå då av rutinemessig, vanlegvis dagleg. Diskusjonar kunne halde fram til langt på natt. Marx sitt hus låg berre ein gangveg på vel 10 minutt unna … og der fanst alltid enten Mor Raudhette eller Grafton Arms (Namnet på mange barar og pubar i England, oversetjaren sin merknad). Så seint som i 1875 leika Marx seg med å kalkulere meirverdi-raten og profittraten. Viss Marx verkeleg hadde droppa lova som sitt viktigaste bidrag til å forstå kapitalismen sine motseiingar, ville han ikkje då ha fortalt det til Engels?

Så langt har eg drøfta om Marx hadde ein heilskapleg teori om kriser. Eg gjekk ut frå at teorien til Marx var knytt til lova hans om profittraten sin tendens til å falle, og at denne lova var heilskapleg og realistisk. Eg hevda også at Marx ikkje gjekk bort frå denne lova i dei seinare arbeida sine, slik nokre har hevda, og at ho blir verande den beste og mest grundige teorien om regulære og tilbakevendande økonomiske kriser i kapitalismen. No skal eg legge fram ein del empiriske bevis frå moderne kapitalistiske økonomiar for å underbygge dette synet. Dette fullfører det som nettopp er ein kort artikkel om den marxistiske kriseteorien – slik eg oppfattar han – med mykje utelate.

Samsvarar Marx si lov med fakta?

Ein del marxistisk kritikk av Marx si lov om lønsemd meiner at lova ikkje kan bli bevist empirisk eller tilbakevist fordi offisiell statistikk ikkje kan bli brukt til å vise Marx si lov i praksis. Men det finst rikeleg med analysar utført av marxistiske økonomar som viser noko anna. Det springande punktet i vurderinga av om lova gjeld i moderne kapitalistiske økonomiar ligg i å vise om

1. profittraten fell over tid når den organiske samansettinga av kapitalen aukar,
2. om profittraten aukar når den organiske samansettinga fell eller når raten av meirverdi aukar raskare enn den organiske samansettinga av kapitalen,
3. om profittraten aukar viss det blir eit skarpt fall i den organiske samansettinga av kapitalen slik tilfellet er under ein lågkonjunktur. Desse ville vere dei empiriske testane, og det finst mengdevis av empiriske bevis innafor økonomien i USA og i verdsøkonomien som viser at svaret er ja på alle desse spørsmåla.

For eksempel brukte Basu og Manolakos⁶ økonomiske analysar av økonomien i USA mellom 1948 og 2007 og fann at det var ein sekulær tendens for profittraten til å falle med ein målbar reduksjon på rundt 0,3 prosent i året «etter justering for mot-tendensar.» I arbeidet mitt om profittrate i USA⁷ fann eg eit gjennomsnittleg fall på 0,4 prosent i året gjennom 2009. Og G Carchedi har vist eit diagram for auken i organisk samansetting av kapital (OCC). Denne viser det same.

Det er ein klar invers korrelasjon mellom aukande organisk samansetting av kapital og ei fallande profittrate.

Kan Marx si lov forklare kriser?

Korleis kan Marx si lov om lønsemd fungere som ei forklaring og varsle lågkonjunkturar i kapitalistiske økonomiar? Lova fører til ein klår årsakssamanheng for regulære og tilbakevendande kriser (lågkonjunkturar). Dei går frå fallande lønsemd til fallande profitt til fallande investering til fallande sysselsetting og inntekter. Ein botn er nådd når det har vorte nok øydelegging av kapital-verdiar (avskriving teknologisk, selskap går konkurs, reduksjon av lønskostnader) til å auke overskota og deretter lønsemda. Den auka lønsemda fører på ny til auka investering. Beviset for denne årsakssamanhengen mellom profitt og investering er tilgjengeleg. Jose Tapia Granados finn ved å bruke regresjonsanalyse¹⁰ at gjennom 251 kvartal med økonomisk aktivitet frå 1947 av tok profitten til å falle lenge før investeringar fall, og at profitt før skatt kan forklare 44 % av alle endringar i investeringar, mens det ikkje finst noko bevis for at investeringar kan forklare noko endring i lønsemd. Eg finn ein høgare ’Granger kausalitet’ på 60 % frå årlege endringar i profitt og investering (upublisert) og ein korrelasjon på 0,67 for perioden etter 2000¹¹. Og sjå dette hos G Carchedi (Carchedi-presentasjon).

I perioden fram mot Den Store Resesjonen 2008–9, kan vi for USA visuelt sjå årsakssamanhengen når det gjeld overskot, investering og reelt brutto nasjonalprodukt i figuren nedafor. Når det gjeld samla selskapsoverskot observerer vi ein topp midt på året 2006. Investering og samla brutto nasjonalprodukt følgjer to år etter. Overskota aukar på igjen mot slutten av 2008 og investering følgjer eitt år seinare.

To grunnleggjande regularitetar blir synlege: at ei endring i overskota har ein tendens til å bli følgd neste år av ei endring i investeringar same vegen, og at ei endring i investeringar vanlegvis blir følgd få år seinare av endringar i overskota den motsette vegen. Slik oppstår ein syklus. Frå desse resultata, «regulariteten» til syklusane i økonomien, og det faktumet at lønsemda stagnerer i 2013 og fell i 2014 (og no samla overskot i 2015) etter vekst mellom 2008 og 2012, kan vi ha god grunn til å slutte at ein resesjon i den amerikanske økonomien, som også vil bli del av ei krise i verdsøkonomien lik Den Store Resesjonen, på ny vil finne stad innan dei neste få åra.

Og Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering. Lova om tendensen spår at over tid vil det globalt oppstå eit fall i profittraten, noko som vil skape fleire kriser av øydeleggjande karakter. Ved hjelp av moderne marxistisk analyse kan ein slå fast at den globale profittraten har falle over dei siste 150 åra. Sjå figuren under (data frå Esteban Maito og ’pynta på’ av meg).

I seinare tid har det vorte stilt spørsmålsteikn ved Maito sine data for det nittande hundreåret (Dumenil-Levy om Maito)¹², men i eit nyare arbeid med ulike kjelder og land finn eg ein liknande trend for perioden etter 1945 globalt (Ny gjennomgang av global profittrate juni 2015)¹³. Og tidlegare banebrytande arbeid utført av Minqi Li og kollegaer¹⁴, så vel som av Dave Zachriah¹⁶, viser ein tilsvarande trend.

Slik konkluderer Maito: Profittraten sin tendens til å falle og den empiriske stadfestinga av dette avdekker den historiske avgrensa naturen til kapitalistisk produksjon. Viss profittraten måler vitaliteten til det kapitalistiske systemet, er den logiske konklusjonen at systemet nærmar seg slutten. Det finst mange måtar som kapitalen kan prøve kome over kriser og stadig vekk regenerere. Periodiske kriser er ein del av den kapitalistiske produksjonsmåten og tillet, til sjuande og sist, ei delvis gjenvinning av lønsemd. Dette er ei karakteristisk side ved kapital og den sykliske naturen til den kapitalistiske økonomien. Men den periodiske naturen til desse krisene har ikkje stoppa profittraten sin trend nedover på lang sikt. Så dei argumenta som hevdar at kapitalen har ein utømmeleg kapasitet til å gjenopprette profittraten og sin eigen vitalitet, og som derfor ser på den kapitalistiske produksjonsmåten som eit naturleg og a-historisk fenomen, er tilbakeviste av dei empiriske bevisa.»

Så lova varslar at etter som den organiske samansettinga av kapitalen aukar globalt, vil profittraten falle trass i suksessive kriser (som for ei tid kan gjenopprette lønsemd). Dette viser at kapitalisme som produksjonsmåte og med tilsvarande sosiale forhold er forbigåande. Kapitalismen har ikkje alltid funnest og han har endelege grenser. Og desse er kapitalen sjølv. Han har ei ’utgått på dato’ grense. Dette er kjernen i Marx si lov om lønsemd.

Alternative teoriar

Vi nektar ikkje for at det finst andre faktorar i kapitalistiske kriser. Rolla til kreditt er ein viktig del av den marxistiske kriseteorien. Profittraten sin tendens til å falle avlar mot-tendensar. Noko som er stadig viktigare er utvidinga av kreditt og kanaliseringa av meirverdi inn i investering i fiktiv kapital heller enn produktiv kapital for mellombels å auke lønsemda på eit vis som til slutt skaper katastrofale følgjer, slik Den Store Resesjonen viser (Den Store Resesjonen. Gjeldssaker¹⁷).

Alternative kriseteoriar som for lågt konsum eller mangel på effektiv etterspørsel er henta frå teoriar frå den reaksjonære Thomas Malthus og den radikale Sismondi i det tidlege 19. hundreåret og deretter tatt opp igjen av Keynes på 1930-talet og av moderne ulikskapsteoretikarar som Stiglitz og post-keynesianske økonomar¹⁸. Men mangel på etterspørsel og aukande ulikskap kan verken forklare regulariteten til kriser eller varsle den neste. Desse teoriane har heller ikkje sterkt empirisk grunnlag (Kan ulikskap skape kriser)¹⁹.

Etter å ha konkludert at Marx ikkje hadde ein kriseteori og derfor kutta ut lova om lønsemd, la professor Heinrich sjølv fram ein vag teori²⁰: kapital akkumulerer og produserer meir produksjonsmiddel blindt. Dette kjem i strid med konsumetterspørsel frå arbeidarar. Slik utviklar det seg eit ’gap’ som må bli fylt med hjelp av kreditt, men på eit vis kan ikkje dette oppretthalde ting i det uendelege og dermed bryt produksjonen saman. OK, det er ein slags teori, men svært mykje av det same som den underkonsum- (overproduksjon) teorien som Heinrich sjølv vrakar og som Marx vraka for 150 år sidan²¹. Det synest langt mindre overtydande eller empirisk støtta enn Marx sin eigen kriseteori grunna på lova om lønsemd.

Ingen annan teori, verken frå ’mainstream’ eller frå ’heterodoks’ økonomi kan forklare dei tilbakevendande og regelmessige krisene og by eit klårt objektivt grunnlag for teoretisk å forstå det kapitalistiske systemet.

Korfor ikkje Marx si lov om lønsemd?

Til slutt, korfor ønskjer professor Heinrich og andre som professorane David Harvey²², Dumenil og Levy²³ og mange andre marxistiske økonomar å få bort Marx si lov om lønsemd som kriseteori?²⁴

Dei trur sjølvsagt at ho er galen. Men alle desse alternative teoriane har ein ting felles. Dei foreslår ein veg ut av kriser innafor det kapitalistiske systemet. Viss problemet er for lågt konsum, auk offentleg pengebruk. Viss problemet er aukande ulikskap, korriger det med skattlegging. Viss problemet er for mykje kreditt eller ustabilitet i finanssektoren, reguler han. Ikkje noko av dette fører til politikk eller handling med sikte på erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten i det heile, berre i retning å korrigere eller betre han. Dei leier til reformistiske strategiar, dvs. der finst det ikkje noko behov for å erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten med felles eige av produksjonsmidla og demokratisk kontrollert planlegging for behov (sosialisme).

Då blir sosialisme eit moralsk problem med sikte på å bli kvitt fattigdom og ulikskap og ikkje noko som er objektivt nødvendig viss menneskjesamfunnet skal oppnå fridom frå slit og trelldom. Det er eit reformistisk syn, ikkje Marx sitt. Men til og med desse små endringane som opprettheld kapitalisme kan overfor kapitalen sin valdelege motstand krevje revolusjonær handling – så korfor stoppe ved reform?

Notar:

1. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
2. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/05/monthlyreview-org-crisis_theory_the_law_of_the_tendency_of_the_profit_rate_to_fall_and_marxs_studies_in_the_1870s__mont.pdf
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2013/05/19/michael-heinrich-marxs-law-and-crisis-theory/
4. https://www.academia.edu/7876021/Maito_Esteban_Ezequiel_-_And_yet_it_moves_down_The_tendency_of_the_rate_of_profit_to_fall_in_United_Kingdom_1855-2009_
5. http://www.brill.com/products/book/economic-manuscript-1864-1865
6. http://gesd.free.fr/basumano.pdf
7. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
8. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
9. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/07/cycles-in-capitalism.pdf
10. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/06/does-investment-call-the-tune-rpe.pdf
11. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/11/24/marxians-marxists-profitability-investment-and-growth/
12. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/dumenil-levy-on-maito.pdf
13. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
14. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
15. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/long-term-movement-of-the-profit-rate-in-the-capitalist-world-economy.pdf
16. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/zacha10.pdf
17. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/08/the-great-recession.pdf
18. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
19. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
20. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
21. http://www.mcg-j.org/swp_arc/english/etheory/economics/eprm29-2.htm
22. 22 https://thenextrecession.wordpress.com/2014/12/17/david-harvey-monomaniacs-and-the-rate-of-profit/
23. https://thenextrecession.wordpress.com/2011/03/03/the-crisis-of-neoliberalism-and-gerard-dumenil/
24. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/06/01/theres-a-long-term-decline-in-the-rate-of-profit-and-i-am-not-joking

Figur nr. 1. Arbeidstid for å produsere ei eining av bruksverdi (eit pund til 2006-prisar i minutt), volum av fast kapital per arbeidstime (pund til 2006-prisar) og profittrate. Storbritannia 1855–2009

Det er stor enighet om at klimaendringene og det grønne skiftet krever handlekraft. Nå har et utvalg i Miljøpartiet de grønne (MDG) lansert sin plan for en grønn slanking av velferdsstaten.

Jokke Fjeldstad er tillitsvalgt i Handel og Kontor, medlems- og organisasjonsekretær i Rødt og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Med boka Sjokkdoktrinen populariserte Naomi Klein fortellingen om hvordan kapitalen bruker historiske øyeblikk da befolkningen har fokus på egne katastrofer til å gjøre store politiske endringer. Gjennom eksempler fra hvordan kuppet i Chile ble brukt som et nyliberalt laboratorium til Orkanen Katarina tar hun med oss til en rekke steder i nyere historie. Felles er at mens befolkningen er i sjokk, blir det gjennomført store politiske endringer. Sjokkdoktrinen viser oss hvordan krig og naturkatastrofer har blitt brukt på samme måte, som politiske kupp.

I det femti siders lange dokumentet – Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn – er det lite konkret. Det er mange vakre generelle formuleringer, som står åpne for å fylles med konkret innhold. Det er også gode forslag her som vil være med på å stoppe klimaendringer.

Blått og rødt MDG

Selv om MDG hele tiden har hevdet at de er blokkuavhengige, har et samlet norsk kommentatorkorps og politiske motstandere hevdet at de egentlig tilhører venstresida. Den store bredden av MDGs lokalpolitiske samarbeid har vært med partiene som sier de tilhører venstresida. De borgerlige partienes store nederlag i 2015 var i stor grad MDGs fortjeneste. Der MDG søkte samarbeid med borgerlige partier, ble de møtt med kollektiv hoderisting. Fortellingen om MDG som venstreparti undergraver det faktum at selv om flertallet av velgere og partimedlemmer har stemt ”sosialistisk”, så er det krefter innen partiet som har borgerlig bakgrunn. Misfornøyde, tidligere tilhengere av partiene Høyre og Venstre spiller en rolle i utviklingen av MDG. Høyresida i MDG får lett gjennomslag i partiledelsen så lenge strategien til partiet er å være et sentrumsparti eller blokkuavhengige.

Dokumentet Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn bærer også preg av at mange næringspolitiske forslag skal tilrettelegges for selskaper. Det er mange nye «gulerøtter» for de som vil satse i grønn industri. Pisken er ment for noen andre. Det refereres direkte til NHO foreningen Abelia. De legger vekt på at de har fått innspill fra gründere og næringslivsledere. Ikke rart at det blir næringsvennlig.

Kjøper premissene til nyliberal innstrammingspolitikk

Utvalget går inn for å stramme inn på pensjon, redusere sykelønna ved innføring av karensdager, avvikle pendlerfradraget, avvikle BSU, svekke rentefradrag og droppe tannhelsereform. Dette forslaget til kursendring begrunnes ikke i miljø og klima. Det begrunnes i liberale prinsipper om at staten må begrenses (slik vi kjenner det fra borgerlig side i politikken):

Det liberale prinsippet (som også grønn ideologi har en god dose av) tilsier at det formelle felleskapet (stat, fylke, kommune) skal ha rimelig avgrenset omfang, og at omfattende inngripen i privatlivet (herunder privat eiendom) trenger en god begrunnelse.¹

Og det begrunnes med dårlige utsikter for norsk produktivitet (jfr. Produktivitetskomisjonen):

Lavere vekstbidrag fra oljenæringen, flyktningsituasjonen, grønn omstilling og en høyere andel eldre vil påvirke økonomien. Hvor godt vi lykkes med å øke produktivitetsveksten, vil være avgjørende for den langsiktige velstandsutviklingen i Norge.²

Med dette vil MDG binde seg til høyresidas oppfatning om de framtidige utsiktene for Norge. Både ideologisk til statens avgrensing og i konkret innstrammingspolitikk. MDG aksepterer med dette høyresidas premiss om at det må en hestekur til for å berge velferdsstaten.

Produksjonskommisjonen bygger på en ideologisk forestilling om konkurranse og avregulering veien for å bedre produksjonsevnen. Sterk offentlige sektor, fellesskapsløsninger og reguleringen av markedskreftene blir sett på som et onde, selv om disse faktorene har vært avgjørende for at Norge i dag er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og evnen til omstilling. Konkurranse kan ofte sette press på utgiftene, men det betyr ikke nødvendigvis at man øker produktiviteten. Produktivitet er nemlig hvordan vi får mest ut av ressursene våre. Selv om man lar flere konkurrere om å f.eks. og la både Posten og PostNord levere post, så fører det ikke til bedre ressursbruk ved å la to postbiler kjøre etter hverandre med halvparten så mange brev i hver bil.³ Alternativet til konkurranse er gjerne mer samarbeid som vil føre til mer rasjonell ressursbruk. Fornuftig ressursbruk burde vært en hjørnestein i grønn politikk.

Sekstimersdag eller sjette ferieuke

De dårlige utsiktene for veksten i norsk produktivitet blir også brukt av MDG som argument for å legge sekstimersdagen på hylla og nøye seg med mer moderate arbeidstidsforkortninger. Utvalget foreslår at en sjette ferieuke er et bedre langsiktig mål, og at forkortninger kan tas ut i enkelt-dager fram mot en sjette ferieuke. Her ser de helt bort i fra at Norge har gått igjennom en lengre periode der kapitalen har forsynt seg grovt av produksjonsveksten. Andelen til vanlige lønnsmottakere har blitt mindre, som følge av moderat lønnspolitikk og hensynet til konkurranseutsatte bedrifter. Samtidig har det vært lønnsfest hos ledere, finansnæring og utbyttefest på børsen. I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. På 80-talllet tjente de rikeste 26 ganger snittinntekten, på 2000-tallet hadde det økt til 174 ganger.⁴

Skal vi snu denne utviklinga og få mer av kaka, kan det gjøres ved å kreve mer i inntekt. Dette vil jo føre til et økt forbruk. Som igjen er lite bærekraftig med tanke på miljøet. Dermed er det nødvendig at vi tar ut en del av denne veksten vi allerede har vært med og skapt, i mer fritid og kortere arbeidsdag. Dette er god miljøpolitikk.

Det er også verdt å tenke over at mer ferie eller kortere arbeidsdag vil slå forskjellig ut på forbruket vårt. Kortere arbeidsdag vil i liten grad påvirke forbruket. Det vil først og fremst gi oss bedre tid til å gjøre det vi liker å gjøre i hverdagen. Derimot vil nok ekstra feriedager føre til ekstra ferieturer. De fleste bruker litt ekstra når det er ferie. Vi reiser bort. Dette vil føre med seg økte utslipp gjennom økt flytrafikk og forbruk.

MDG – fra blokkuavhengig til tradisjonelt sentrumsparti?

Etter mitt syn var den påståtte blokkuavhengigheten en viktig nøkkel for å forstå MDGs vekst. Det er nok av folk som er lei av at man har to såkalte blokker, når resultatet av valget betyr tilnærmet lik politikk. Styringspartiene AP og Høyre har stått sammen om de fleste store reformene i Norge. Valget mellom blokkene førte ikke til et brudd med nyliberalisme eller omlegging til grønn økonomi. Behovet for et reelt politisk alternativ er tilstede i mange viktige spørsmål. Men den politiske virkeliggjøringen av dette alternativet er en verre nøtt å knekke. Mandatfordeling og kampen om vervene etter valget tvinger partiene inn i blokkene. Samtidig har mange velgere også sterke meninger om hva som er det minst ille alternativet av blokkene.

MDG ble etter kommunevalget fanget i denne realiteten. Det ble ingen kommuner der en ny grønnblokk tok makta, eller der det virket som om de forsøkte å etablere det. De viste at de i realiteten ikke er blokk-uavhengige, men et sentrumsparti villige til å bli med i begge blokkene.

I flere spørsmål ser vi krefter i MDG jobbe for at de skal bli et mindre grensesprengende parti. MDG-byrådens håndtering av Hausmania i Oslo, i strid med eget partis politikk, framstår først og fremst som smisking ovenfor styringspartiene. At MDG er et parti som er ansvarlige og forholder seg til styringspartienes rammer på hva som er mulig og ikke i politikken. Det er samme utvikling som gjør at utvalget foreslår at MDG:

ikke bør foreslå og støtte dyre utvidelser av velferdsstaten og at vi også bør vurdere å kutte i enkelte av dagens ordninger.¹

Noter:

1. Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn https://www.mdg.no/content/uploads/2016/03/Rapport-fra-%C3%B8konomi-og-n%C3%A6ringsutvalg_final.pdf
2. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/produktivitetskommisjonens-andre-rapport-omstilling-er-nodvendig/id2475081
3. Stein Stugu: Det eneste saliggjørende i heftet Norge 2015 – Verdiskaping og produksjon, Forlaget Rødt! 2015 (På nett: http://www.manifesttidsskrift.no/nar-konkurranse-svekker-produktiviteten/)
4. http://marxisme.no/fire-fakta-om-forskjells-norge/

Maddam

Maddam er et spenstig bloggkollektiv med en kjerne av feministiske skribenter som faste bidragsytere. Sida starten i 2011 har dette nedstedet etablert seg som et viktig forum for debatt om kjønn, likestilling og feminisme i et bredt samfunnsperspektiv. Det er lett å finne fram etter temaer eller bidragsytere. Madam inviterer også (fortrinnsvis unge kvinnelige) gjestebloggere, og debattfeltene er spennende å følge.

Sosialistisk Framtid

Sosialistisk Framtid gis ut av Bevegelsen for sosialisme og er et partipolitisk uavhengig magasin med fire numre i året.

Magasinet inneholder korte og lengre artikler som stimulerer til debatt. Enkelte artikler blir nå også lagt ut på nett. Blant de nyeste eksemplene er en meget lesverdige analyse av Kina mellom sosialisme, statskapitalisme og nyliberalisme, skrevet av Kristen Nordhaug ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han konkluderer med at Kinas økonomiske politikk i alle fall ikke kan kalles nyliberalistisk, ettersom staten har en betydelig styring over finanssektoren og har slått inn på en sosialliberal velferdspolitikk. Også den fyldige artikkelen «Kapitalismen og det verdiløse menneske», skrevet av Oscar Dybedahl, er sterkt å anbefale. Det samme gjelder «Vestens ansvar for blodbadet i Syria» av Aslak Storaker.

Viewpoint Magazine

Dette er et marxistisk nettmagasin som byr på teoretiske artikler, og som også har mer dagsaktuelle analyser og solide forfatter-intervjuer med utgangspunkt i nye bøker som fortjener å bli kjent. Egentlig er det mer tale om ei årbok enn om et magasin, ettersom det etter starten i 2011 har kommet ett – riktignok tettpakket og rikholdig – nummer i året. De er bygd opp omkring temaer, som «sosial reproduksjon» i 2015 og «staten» i 2014. Men nettstedet inneholder også en blogg-del der det legges ut nytt materiale fortløpende. Eksempler på dette mot slutten av 2015 er en analyse av de radikale tilbakeslagene i Latin-Amerika, og et langt intervju med Jason W. Moore om boka Capitalism in the web of life. Ecology and the accumulation of capital (London: Verso, 2015.)

Bokredaktør Tore Linné Eriksen

Hva innebærer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen?

Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uunngåelig og umulig å erstatte.

Ellen Meiksins Wood var blant annet medredaktør i Monthly Review der denne artikkelen første gang ble publisert. På norsk kom den i Røde Fane, som Rødt! het før, i nr 1 1997, oversatt av Morten Falck. Hun døde 14. januar i år. Se minneord på foregående sider.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig, når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem, forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her, er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene.¹

I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en post-kapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme».² Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masse-produksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid–rom-sammentrekning», en akselerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundret. Det såkalte opplysningstidsprosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet – skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalistiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identifisert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundret. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt, er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet.³ Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en akselerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger, til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene, er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang – akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes, hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svært forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I antimodernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit, har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstidsverdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene – «roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret,⁴ alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ikke plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her, er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med å frigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjonen, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de privilegerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneske-heten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de privilegerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov – universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundret utfordret adelens krav – ofte med støtte av tredjestanden og spesielt borgerskapet – nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket, var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles⁵.

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman⁶), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus roman La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne røst i modernitetens tidlige fase»)⁷. Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her, er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikker-het som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstrøm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med, er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene – Rousseaus og andre europeiske forfatteres – ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et over-veldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borger-skapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstraøkonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borger-skapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundret, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket, sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England – er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskapskandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag – kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser:

utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den såkalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markeds-strategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien, er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de gjør det ganske enkelt mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epoke-skifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her, er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundret om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien»⁸. Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen, er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system. Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men i de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk, gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de mot-sigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten, er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter:

1. Se for eksempel: Frederic Jameson: «Five Theses on Actually Existing Marxism», i Monthly Review 47, nr. 11 (mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity (Oxford and Cambridge, Mass., 1990).
2. Om teorien om «desorganisert kapitalisme», se S. Lash og J. Urry: The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987).
3. Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen «From Opportunity to Imperative: The History of the Market», i Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994).
4. Roger Burbach: «For a Zapatista Style Postmodernist Perspective», i Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37.
5. Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A Historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991).
6. Marshall Berman: All That is Solid Melts into Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988).
7. Samme sted, s. 18.
8. Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914–1991 (New York, Pantheon, 1994), s. 8, 289.

Den globale politiske og økonomiske eliten har alltid vore interessert i Latin-Amerika sine resursar. Men venstreorienterte land har forsøkt å hindre denne utplyndringa av kontinentet, og gje sine folk sjølvråderett og rettferdig fordeling av økonomien. Vil desse endringsprosessar framleis halde fram og styrke seg?

Ivar Jørdre er kunstnar, bloggar og politisk aktiv. Han har hatt utstillingar i Noreg, Italia og Indonesia. Sidan 2013 har han dreve politikk- og kunstbloggen ivarjordre.wordpress.com, og er medlem i Raudt.
(Foto: Xavier Granja Cedeño)

«Mainstream media» har ikkje for vane å ha søkeljos på alternative økonomiske modellar. Heller ikkje i dei økonomiske krisetider me er inne i og har vore i sidan 2008 (og lenge før i ulike krisesyklusar). I dette globale kapitalistiske biletet er slike økonomiske og politiske alternativ i Latin-Amerika som Ecuador, Bolivia og Venezuela og det etterkvart kjende omgrepet «den bolivarianske revolusjon» viktige. Alle desse landa (også Nicaragua, Uruguay) styrer økonomien nasjonalt og regulerar marknaden. Når propagandaen i Vesten går mot dette, heiter det ofte at no går det mot det glade vanvit og diktatur. Ein vil då gjerne gløyme at dette er valte potensielle sosialistiske demokrati som vil ha eit alternativ til kapitalismen. Etter mandat frå folket!

Når det gjeld økonomisk styring, er det akkurat det som hendte i Vesten etter «bobla» sprakk i 2008. Då ropte finansfolk og utspekulerte spekulantar om seg på statleg hjelp. Men ikkje før det byrja å ga gale med dei sjølve. Det er den store skilnaden på våre liberale og konservative land i høve til dei venstreretta i Latin-Amerika. Mens dei har valt ein alternativ kurs til nyliberalismen, håpar ein i «vest» at denne krisa berre var eit symptom og vil ga over, slik at «business as usual» kan ga føre seg på nytt. Men, det har det altså ikkje gjort!

Millionar på millionar av europearar har mista hus og arbeid, ny-fattigdomen råkar hundretusenvis (der sør-europearar er absolutt hardast råka, men Nord merkar det også). Makta og finanseliten strammar sine hender og fortel folket at dette må ein tåle. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», sa Arnulf Øverland.

Kvifor lukkast så nokon land i Latin-Amerika og andre ikkje? Ville Salvador Allende fått behalde makta om han vart valt i dag? Og det me ser i Sør-Amerika i dag av venstreorienterte demokrati og vegen mot sosialisme, er det noko me kunne ha sett i Chile på byrjinga av 1970-talet, om Allende sine prosessar fekk halde fram? Truleg JA! Men USA og militærdiktaturet sette ein tragisk stoppar for det.

Kupp

Det er over 40 år sidan statskuppet i 1973 mot Allende i Chile som sjokkerte og engasjerte ei hel verd. MEN, det er ikkje dei siste døma på brutale overgrep på demokratisk valte system og leiarar. Også gjennom dei siste tre tiåra har me sett mange kupp (t.d. Grenada i 1983, påskekuppet mot Hugo Chavez i 2002, som mislukkast), dei siste er avsettingane av dei folkevalte presidentane i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya) og Paraguay i 2012 (Fernando Lugo vart ukonstitusjonelt avsett, venstre-styret kom i 2008). Det er framleis tydelege krefter som motarbeidar demokratiet og endringsprosessar. No er det valet i Argentina som fortel om at «motoffen-siven» kan ha teke ein ny vending. I andre valomgang i november 2015, etter at Daniel Scioli fra sentrum-venstrepartiet Frenta para la Victoria (FpV) og Mauricio Macri frå sentrum-høgrepartiet Propuesta Republicana (PRO), ikkje fekk over 45 prosent av stemmene i første valomgang som er påkrevja, vann Macri med omlag 52 prosent mot Scioli sine omlag 48. Dermed måtte førre president Cristina Fernández de Kirchner sin «etterføljar» erkjenne valneder-laget. 12 år med avtroppande president Fernández de Kirchner og før det hennar ektemann Néstor Kirchner, er over for denne gong. Macri har alt byrja sine angrep på Venezuela ved å krevje landet utestengt frå handelsorganisasjonen MERCOSUR (som han no har trekt attende, symptomatisk nok, sidan i følge han demokratiet har kome attande til Venezuela no etter valet, sjå nedanfor). I tida før valet vart førre president Fernández de Kirchner utsett for omfattande kampanjar mot seg, mykje av desse kreftene var styrt frå ein økonomisk-politisk elite saman med t.d. utanlandsk kapital.

Demokratiet ser ut til å verte svekka allereie etter få månader med ny-liberalaren Macri. Med liberalisering av økonomien, svekking av velferdsgoder og press på ytringsfridomen ved t.d. stenging av kritiske radiosendingar, set Macri tonen for eit annleis Argentina. Alt dette har resultert i store demonstrasjonar i den korte tida Macri har vor president. Også i høve gjeld gjer han endringar. Argentina var blant landa som hadde ei finanskrise ved tusenårsskifte (landet var om lag «konkurs» i 2001) som resultat av finansliberalisering og gjeld hjå utanlandske kreditorar. Dåverande president Nestor Kirchner nekta å betale gjelda på kostnad av folket sine grunnleggande rettar, og etter omfattande gjeldsforhandlingar gjekk fleirtalet av kreditorane med på å rekonstruera gjelda. Argentina stod imot Verdsbanken, IMF og andre bankar sine vilkår og kravde at kreditorane tok ansvar for sine investeringar. Kreditorane aksepterte 2/3 tap på sine gjeldsobligasjonar, noko som var avgjerande for at Argentina klarte å overhalde sine betalingsplikter. Rekonstrueringa av gjelda gjorde det mogleg for Argentina å fokusera på auka sysselsetting og fattigdomsreduksjon, i staden for betaling av renter og avdrag.

Gjeldshaldarane som nekta rekonstruering i 2002 var i all hovudsak såkalla gribbe-fond. Gribbefonda som har ressursar til å føre harde rettssaker mot fattige land for å tvinge dei til å betale attende gamle lån, kjøpte statsgjelda til dei andre kreditorane til ein brøkdel av prisen for sidan å krevje full attendebetaling. Inntil den nye høgre-regjeringa kom til makta har Argentina nekta å gje etter for gribbefonda, men det har Macri no endra. I mars gjorde regjeringa ein avtale med 4 usanske «hedge funds» ofte kalla gribbefond, om å betale 4,65 milliardar dollar. Men før desse allereie ultra-rike fonda kan få «gribbepengane» sine, lyt Macri få til fleirtal og nokre lovendringar i nasjonalforsamlinga.

I Brasil er president Dilma Rousseff utsett for sterkt press frå opposisjonen i parlamentet etter at fleire av støttespelerane i hennar næraste krets har vore til politiavhøyr eller er fengsla i den store korrupsjonssaka i statsoljeselskapet Petrobras som rammar stadig fleire i den brasilianske samfunnseliten. «Operasjon bilvask». Det er namnet på den stadig større etterforskinga av korrupsjonsskandalane i oljeselskapet. Denne politiske orkanen starta for alvor då opposisjonen starta ei prosess for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Men, det er forsøkt grunnlagt i noko anna. At presidenten skal ha «pynta på» statsbudsjettet for nokre år sidan, for å gøyme underskot. Noko mange meiner er grunnlause påstandar og politisk motivert. Det er leiaren i Kongressen sitt underhus, Eduardo Cunha, som er hovudmannen bak. Dette til tross for at Cunha fleire gonger tidligare i år har give uttrykk for at dette ikkje ville hende. Det er gode grunnar til at han endra standpunkt: Han er sjølv alvorleg ute og køyre. Korrupsjonspåstandane mot han er mykje større og meir konkrete enn dei mot Rousseff! Høgsterett har nyleg avgjort at også Cunha kan tiltalast for korrupsjon.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i Kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum–høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! PMDB har no trekt seg frå koalisjonsregjeringa til president Rousseff. Det aukar moglegheita for at ho vert stilt for riksrett. Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Omlag 40 prosent av Brasils 200 millionar innbyggarar lever i hushaldningar med ei inntekt på mindre enn 4 600 kroner per månad (NTB), og det var mest deira støtte som sikra Rousseff og Arbeidarpartiet (PT) sigeren i oktober 2014. Rousseff fekk 51,45 prosent av stemmene, opplyser den statlege valkommisjonen. Den høgreorienterte kandidaten Aécio Neves frå dei såkalla Sosialdemokratane (PSDB) enda opp med 48,55 prosent av stemmene. Endå eit døme på eit latinamerikansk land som er om lag delt på midten i politiske val.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum-høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Han er under etterforsking i korrupsjonsskandala, men er enno ikkje tiltala. Brasil sin ekspresident har også vorte utnevnt til stabssjef i regjeringa til Rousseff. Lula kan då ved å kome inn i regjeringa få auka vern frå rettsforfølgjing, men kanskje viktigast er det eit forsøk på å styrke Brasil sin president Dilma Roussef. Det må her leggast til at anklagane mot Lula er veldig overdrevne både i storleik og omfang.

Venzuela

Venezuela opplever no også ei økonomisk krise, mykje grunna ei meir enn halvering av oljeprisen frå 2014 til omlag 46 dollar per fat (november 2015). I tillegg er den øvrige vareproduksjonen dårleg, med mykje import som resultat, svært høg inflasjon. og altfor mange valutaproblem med «bolivaren», m.a. mange parallelle vekslingskursar og svartebørs. Kriminalstatestikken er også høg og eit stort samfunnsproblem. Mange destabiliseringstaktikkar gjer seg også gjeldande i motoffensiven mot Maduro-regjeringa. Her spelar økonomisk og organisatorisk støtte til ulike deler av den høgreorienterte opposisjonen frå først og fremst USA ei stor rolle (mykje av dette kan samanliknast med dei destabiliseringsmetodane CIA og Pentagon gjorde ovanfor Allende-regjeringa i framkant av militærkuppet i Chile i 1973). Det er mange store sosiale samfunnsprosjekt (missiones) som har vore svært vellukka under tida til Hugo Chávez og som held fram under tida til Nicolas Maduro. Eit av dei mest omfattande er «husbyggingsmisjonane». Frå starten i 2011 og til i dag er det bygt omlag 850 000 bustader og er rekna å nå millionen ut 2015. Det gjev rimelege bustader til omlag 5 millionar venezuelanarar av totalt 30 millionar innbyggarar. Også innan helse, skule og høgare utdanning har millionar av folk fenge gratis eller rimelege tenester og tilbod. Dette kostar pengar og når mykje av dette kjem frå oljeøkonomien som no er redusert kraftig, vert det store utfordringar. Noko som går utover andre deler av samfunnsøkonomien også. Mykje kan seiast om dette og handteringa av den høge inflasjonen, korrupsjon og mangel på nasjonal vareproduksjon. Maduro og hans folk har i for liten grad klart å finne gode løysingar på desse utfordringane. I tillegg er Maduro ein tildels svak president og langt frå den store folketalaren Chávez. Dette gjer at det er ei forsterka politisk krise, der landet er endå meir polarisert enn før. Dette må president Maduro også ta ein del av ansvaret for. Fram mot parlamentsvalet 6. desember 2015 låg opposisjonen (MUD) framfor regjeringspartiet PSUV på fleire meiningsmålingar. Valet vart endå dårlegare for PSUV og Maduro enn tenkt. Opposisjonen sentrum–høgre vann eit sokalla «supermajoritetsfleirtal», med 112 plassar av 167 i parlamentet ( 55 til PSUV). Dei kan no, om dei vil, kalle attende mange av dei sosiale- og økonomiske programma, avsette ministrar og visepresidenten (ikkje presidenten, men kan i 2016 få til eit tilbakekallingsval ved ei folkerøysting), og har eit 2/3 fleirtal til grunnlovsforsamling for grunnlovsendring. Om dei vil dette beinveges, veit ingen enno. Det merkelege er at av dei 112 plassane til MUD (som elles har 40 ulike «kranglande» parti i seg) så har urfolk 3, difor er dei også eit fenomen, til fullt fleirtal for MUD, eller ikkje. Tida framover i Venezuela vert med alt dette på ingen måte udramatisk!

Venezuela er polarisert politisk, og mange hadde sterke meiningar om Chávez, som hadde makta 1999–2013. Skiljelinjene går langs sosiale klassar, og mens dei rike heile tida har åtvara mot kommunisme og eit nytt Cuba, har arbeidarklassen og fattige for stor del slutta opp om Chávez sin «Sosialisme for det 21.århundre». No er leiaren deira borte (døydde av kreft i 2013) og mange har frykta kva som ville hende etterpå, men revolusjonen og prosessane som deira helt har vore drivkrafta i, er så djupt grunnfeste no at dei truleg ikkje kan reverserast med nokre pennestrøk. I alle fall ikkje utan omfattande protestar frå dei millionar som har kome seg opp av fattigdomen og fenge eit betre liv. Dette til opposisjonen og deira allierte i Vesten si store fortviling. Endringsprosessar har gått føre seg over store deler av Latin-Amerika, men ikkje overalt. Situasjonen framover er uklar, og me må setje oss godt inn i kva som til ein kvar tid hender på kontinentet for å gjera dei best moglege analyser, som skal vera førande for arbeidet til ein god solidaritet for folket.

Bolivia

Bolivia er eit av Latin-Amerikas fattigaste land, men det har hendt store sosio-økonomiske endringar i president Evo Morales sine to føregåande periodar (første gong valt i 2005). Morales er den første presidenten av indiansk avstamming i landet, der urfolket utgjer 65 prosent av folket. Frå 1999 har han vore generalsekretær for partiet Movimiento al Socialismo (MAS). Til skilnad frå Brasil er Bolivia i ein prosess mot sosialisme for det 21. århundret som Hugo Chávez i si tid byrja prosessane rundt. Dette inneheld m.a. ei demokratisering på grunnplanet der folk gjennom ulike organisasjonar og politiske rørsler tek del i avgjerdsprosessar frå lokale råd og oppover til nasjonalforsamlinga (Asamblea Legislativa Plurinacional) i hovudstaden La Paz. Den noverande konstitusjonen som vart utarbeidd i 2006–07 og vedteken i 2009, føreskriv ei balansert utøvande, lovgjevande, juridisk og valutførande makt, så vel som ulike nivå av sjølvstyre for regionane. Dette gjev eit godt grunnlag for vidare demokratiske prosessar og folkedeltaking. Eit døme på det er at i 2011 heldt Bolivia sitt første juridiske val for å velje medlemmer til «Dei nasjonale domstolar» ved folkeleg val. Ei reform sett i verk av Evo Morales.

Evo Morales sitt attval (oktober 2014) stadfestar ein kontinuitet av dei sosialistiske prosessar som er i gong, og gjev presidenten og MAS det rom som er naudsynt for å ut-vikle landet, for og med deltaking av folket sjølv. Morales fekk også eit klårt fleirtal i nasjonalforsamlinga for å fortsetje med sin venstreorienterte politikk, som m.a. omfattar meir nasjonalisering av olje- og gassressursane og utbygging av velferdsprogram. Også fattigdomsreduksjon, utdanning og helse er særs viktige områder med tanke på fordeling av nasjonaløkonomien framover. Ein sosialistisk retta politikk har også redusert ekstrem fattigdom til eit minimum.

Til tross for stadig lågare olje- og gassprisar har den bolivianske økonomien klart seg godt dei siste 10 år med ein årleg vekst på om lag 5 prosent. Men det er problem i horisonten også, både sett frå presidenten sjølv og sett frå det politiske klimaet i landet. I februar i år tapte presidenten ei folkerøysting om forlenga mandatperiode for ein fjerde periode. Dette kan nok likevel gå bra for framdrifta i endringsprosessane. Dei bør ikkje vera avhengig av berre ein sterk leiar, sjølv om det i Latin-Amerika ofte har vore tilfellet at sterke og karismatiske leiarar har hatt mykje å seie i endringsperiodar, både positivt og negativt sett frå fordelings- og demokratiperspektiv. Det som kan vera vanskelegare for presidenten sjølv og dermed også det politiske klimaet, er ulike protestar mot han og partiet, og skuldingar om misbruk av presidentmakta. Dette vart fram provosert av påstandar om favorisering av eit kinesisk selskap for kontraktar med regjeringa. Ei tidlegare kjæraste av presidenten held ein viktig posisjon i selskapet. Morales nektar for skuldingane og har give ordre om ei undersøking av kontraktstilhøva. Dette og anna meinar mange i landet er del av ei kampanje mot regjeringa frå høgresida.

Etter diktatura

Etter at det nyliberalistiske 1990-tallet enda i krise, konkurs og nedgang i fleire land i Latin-Amerika, vart kursen lagt om. Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringar har fleire latin-amerikanske land utfordra den nyliberale tankegangen. Gjennom finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale tiltak for å regulera kapitalstraumar, auke nasjonalt eigarskap og statleg styring har arbeidsløyse og fattigdom minka i regionen.

Det er mange land som har lukkast i å drive ein fordelingspolitikk, som ville vore utenkeleg for 30–40 år sidan, i militærdiktatura sine «drapsdagar». Land som Venezuela (no med høgreopposisjon i nasjonalforsamlinga), Ecuador, Argentina (til hausten 2015, då sentrum-høgre overtok), Bolivia, Uruguay og Brasil er alle styrt av venstre- eller sentrum–venstre regjeringar, og dei har i mindre eller større grad teke eit oppgjer med ei historie av ekstreme skilnadssamfunn der dei rike elitane i siste instans hadde all makt. Alternativa til nyliberalismen i Latin-Amerika er styrka og vevd saman i kvarandre meir enn nokon gong, og USA er «nesten» utanfor det latin-amerikanske gjerdet. Men trugsmålet frå nord er til stades og imperialismen er «innanfor».

To døme på det: Kuppet mot den folkevalte presidenten i Honduras Manuel Zelaya i juni 2009 hadde full støtte frå Washington. Spesielt var det utanriksminister Hillary Clinton som drog i trådane og som etter kuppet insisterte på nyval, mens omlag resten av verda kravde Zelaya attende. Dette hadde i sin tur den effekten at det legitimerte og la til rette for eit kuppregime og skapte det «marerittlandet» ein har i dag, med omsyn til økonomisk ulikskap og menneskerettar. Honduras er i dag eit av dei mest valdelege landa i verda, med hundrevis av drepne menneskeretts-, miljø- og fagrørsleaktivistar sidan kuppet. Eit siste tragisk døme på det er drapet på urfolks- og miljøaktivisten Berta Cáceres i mars.

Argentina har som nemnt før, under den nye høgreretta president Macri gått med på å betale 4.65 milliardar dollar til fire usanske «gribbefond». Dette inkludert Elliott Management, eigd av milliardæren Paul Singer. Singer har lang tid bak seg som ei pengemaskin for det republikanske partiet og støttar i presidentkandidatvalkampen 2016 eliten i partiet sin favoritt Marco Rubio. Singer sitt fond vil tene 10–15 gonger dei opprinnelege investeringar.

I Argentina vann høgrekandidaten Macri, etter ein stygg kampanje mot Cristina Fernández de Kirchner og hennar parti sin kandidat Scioli, i Brasil pågår ein beinhard kampanje mot president Dilma Rousseff med riksrettstrugsmål og i Venezuela vann høgreopposisjonen MUD eit 2/3 fleirtal i nasjonalforsamlinga mot regjeringspartiet PSUV. Er dette eit klårt teikn på at kontra-offensiven, dei nyliberale krefter, rullar attende endringsprosessane i Latin-Amerika? Eller kjem folkelege organisasjonar og progressive regjeringar til å motstå presset frå høgrekreftene og USA sine imperialistiske framstøyt?

Latinamerikanske organisasjonar som Celac (Comunidad de Estados Latin-americanos y Caribeños) starta i 2011 og ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika) er døme på at utviklinga er i regionen sine eigne hender, utan USA. Celac er eit svar på OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), der USA tradisjonelt set dagsorden. USA og Canada er ikkje med blant dei 33 medlemslanda i Celac. Men det er også splitting mellom latinamerikanske land, som opprettinga av Alianza del Pacifico mellom Colombia, Chile, Peru og Mexico er døme på. Til tross for dette er USA sin dominans i regionen kraftig utfordra med tettare samarbeid mellom landa gjennom samarbeidsorganisasjonar som Celac og ALBA. Likevel fiskar imperialismen i rørt vatn. Dårlegare økonomiske tider, folk sin misnøye med korrupsjon og økonomisk rot på heimebane, og kraftige kampanjar mot venstreretta regjeringar med hjelp både innan- og utanfrå, er ein giftig miks for kontraoffensive krefter å bruke. Store multinasjonale kapitalkrefter ventar på endå meir åtsel.

Mot dette må endringsprosessane sine folk og regjeringar styrke seg og læra av sine feil. Korrupsjon og økonomisk vanstyre må takast på alvor. Folkelege organisasjonar er viktige i den sosio-økonomiske kampen, men også som folkeleg demokratisk motkraft mot politisk elitisme og antidemokratisk vald og kampanjar. To nasjonale val i 2016 og 2017 vil gje noko svar på trenden i utviklinga. Det eine er eit forsøk frå opposisjonen i Venezuela på såkalla «attendekallingsval» for å eventuelt avsetje president Nicolas Maduro (førebels usikkert om og når referendumet vert). Det andre er i Ecuador, der president og parlament skal veljast. Det vert med andre ord spanande tider i Latin-Amerika framover.

Kjelder:

http://slettgjelda.no, http://www.latin-amerikagruppene.no, http://www.telesurtv.net, http://hdr.undp.org, http://www.democracynow.org

Noreg som stat er i sterk grad avhengig av Statoil sine investeringar.

Det norske statsapparatet tilpassar seg Statoil sine interesser i den type investeringar.

Helge Ryggvik er historikar tilsett ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. Spesialfeltet hans er økonomisk historie. Han har skrive fleire bøker om olje, blant anna Til siste dråpe – om oljens politiske historie (2009).

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Kva var formålet med å oppretta Statoil?

Viss du går tilbake til då Statoil blei oppretta, låg det ingen imperialistiske ambisjonar bak. Då var utgangspunktet tvert i mot, at ein sto overfor ein stor industri, dominert av dei største selskapa i verda. Den gongen var det ei allmenn forståing, ikkje berre på venstresida men også i embetsverket, at dette var selskap som var forbunde med politisk påverknad, altså element av imperialisme. Noreg skulle bruka statsapparatet for å beskytta oss så me ikkje blei utsette for det same. Målet med opprettinga av Statoil var å skaffa seg politisk kontroll i ei næring som var dominert av utanlandske selskap. Dei hadde monopol på teknologi, og dei hadde god tilgang på kapital. Begge deler ønska den norske staten å kontrollere. Det var eit viktig verkemiddel for å etablera Statoil med teknologisk kompetanse som kunne stå opp mot dei utanlandske selskapa for å komma i ein posisjon, som gjorde at Noreg fekk maksimalt ut av renta frå oljeverksemda. Så sånn sett kan ein sjå på Statoil som eit antiimperialistisk verkemiddel. Men allereie frå starten såg ein føre seg at ein ikkje berre kunne eksportera råvarer frå Noreg, men også eksportera kapital og kompetanse knytt til dette. Da Statoil gradvis utvikla seg til å bli eit selskap som erobra teknologi og kontroll på norsk sokkel, var det logisk at ein enda opp med å gå utanlands. I forhold til den opphavlege målsetninga var det ulogisk, eller i alle fall umoralsk, at me enda opp med at den same kapitalen skulle ut og etablera seg og rana til seg grunnrente, ikkje berre profitt, men oljerente frå dei statane ein investerte i.

Eg tenkjer at det er meir umoralsk enn ulogisk.

Norske selskap ut i verda

Dette vendepunktet kom i 1990. Det er interessant, fordi det skjedde parallelt med at omgrepet globalisering fekk det store gjennomslaget. Bøkene om globalisering, som etablerte ordet «globalisering», kom i 1990. For Noreg sin del var det eit politisk skifte. EØS-avtalen blei ikkje vedteke før i 1993, men allereie frå slutten av åttitalet og starten av nittitalet låg det i korta at Noreg kom til å slutta seg til EØS. Det norske statsapparatet tilpassa seg avtalen. Frå å ha ein politisk periode der ein beskytta norsk kapital gjennom preferansar for norske selskap, så opna ein opp for frie investeringar i Noreg. Ein ga samtidig sterke insentiv slik at norske selskap skulle gå ut. Dette skjedde i og for seg også, store selskap kom inn i Noreg og kjøpte seg opp mye i norsk industri, samtidig med at norske selskap ekspanderte internasjonalt, kjøpte seg stort opp i utlandet. Det er mange eksempel på dette. Eg veit ikkje om du hugsar Kværner?

Jo det gjer eg, eg kjem frå Stavanger.

Dei var jo frå Oslo, men kjøpte opp Rosenberg Verft, så sånn sett er dei kjent. Kværner bidrog til ein strukturendring av norsk verftsindustri då dei la ned alt som var på Austlandet og konsentrerte seg om å bygga opp store offshoreverft på Vestlandet. Så kjøpte dei opp ein heil haug med verft langs Nordsjøkysten og i Aust-Europa, blant anna i Polen. Men dei lukkast ikkje, fordi det stort sett var gamle uproduktive verft og marknaden auka ikkje spesielt. Korea hadde langt betre kapasitet, moderne, store verft og billig arbeidskraft. Samtidig bestemte Statoil seg for å «gå ut i verda», i allianse med BP.

Vikingar

Viss ein skal sjå på relasjonen mellom stat og kapital, så skjedde dette i samsvar med norske myndigheiter. Det var ein diskusjon på Stortinget, sjølv om den ikkje var stor. Den er ganske morosam å lesa i ettertid i eit imperialismeperspektiv; hovudreaksjonen var berre entusiasme, ein brukte metaforar som «den nye vikingtida». Eg hugsar at då eg var på ambassaden i Aserbajdsjan på nitti-talet, så viste ein gjerne til den metaforen, utan at ein tenkte noko imperialistisk med det. Refleksen var at dette var gøy og morosamt og spanande, og me skal erobra verda.

Men syntest mottakarane at dette var så gøy? Vikingane var jo ikkje så hyggelige?

Nei, både og, spørs kor du var. I Aserbajdsjan var dei opptekne av å lausriva seg frå Sovjetunionen, så dei ville finna allierte. Tor Heyerdahl var også i Aserbajdsjan og oppdaga helleristningar, som han meinte viste at æsene, dei gamle nordiske gudane, kom derfrå. Dei laga ei kopling der som blei ein slags felles opphavshistorie som blei etablert, sjølvsagt for å selja Noreg. Men det underliggande var at Noreg hadde teknologi på eit område som det var stor kamp om på det tidspunktet, og ville ha tilgang til nye oljereserver. Aserbajdsjan blei på det tidspunktet rekna som veldig viktig, for ein såg for seg at det var oljereserver der omtrent som i Midtausten. Ein hadde hatt stor oljeverksemd i Baku i mange år, men fann no olje i Kaspihavet på grunn av offshore oljeboring. Det førte til intens politisering av dette området, der alle dei imperialistiske partane var til stades. Det blei laga ein James Bond-film med det som motiv. Det var sjølvsagt uttrykk for nittitalet, der ein hadde ein aukande kamp om posisjonering i forhold til oljereserver. Det var ein viktig del av imperialismen. Midtausten var ein ustabil region, så det å skaffa seg kontroll over oljereserver i andre område blei oppfatta som strategisk viktig. Den norske staten reagerte som ein imperialist i den forstand at ein sette veldig mykje ressursar inn på den politiske sida for å hjelpa norsk industri. Så Noreg sto ikkje tilbake i forhold til dei andre store nasjonane, når det gjaldt å senda delegasjonar med stortingsfolk og departementsfolk og kongar og kronprinsar og så vidare for å fremja interessene til Noreg. Tilsvarande var i stor grad nittitalet og starten på totusentalet prega av ei omfattande satsing frå norske politiske myndigheiter for å støtta opp om dei investeringane som Statoil dreiv med i verda. Det var eit skifte i det norske utanrikspolitiske apparatet. Historisk så var det først knytt til sjøfarten. Deretter blei det sånn at der Noreg dreiv med hjelpearbeid, prega det kven som blei ambassadørar og kva ambassadørane dreiv med når dei var ute. Frå nittitalet var det i aukande grad olje som bestemte når ein oppretta ambassadar. Det fekk openberre, også politiske konsekvensar, og Noreg framsto som ein sjølvstendig aktør, ikkje berre som ein del av USA-imperialismen.

Samarbeid med BP

Når Noreg går ut og forsøker å konkurrera om kontraktar i Aserbajdsjan, Nigeria eller Brasil, så er hovudkonkurrentane amerikansk og britisk kapital. Og det er det verdt å merka seg. Då Statoil starta sitt internasjonale engasjement i Aserbajdsjan, var det gjennom BP, altså Storbritannia. Sett frå BP sin ståstad var tanken at Statoil kunne hjelpa til med å opna område der BP hadde politiske problem på grunn av imperiefortida. I Nigeria der Statoil kom inn saman med BP, var bakgrunnen at dei tidlegare var kasta ut av Nigeria. BP såg for seg moglegheita til å komma inn ved å bruka Statoil som operatør fordi Statoil kom til Afrika frå Noreg og var rekna som sniltl og ikkje imperialistisk. Det har vore ein del av spelet heile vegen.

Det som det viste seg utover nittitalet og ikkje minst på totusentalet, var to ting. Det første var at Noreg fekk veldig stor merksemd i dei landa ein reiste rundt i. Tilsynelatande var Noreg sin freds-, miljø-og sosialdemokratibakgrunn eit fortrinn. Fordi i dei fleste diktaturstatar og semidiktatur som Noreg var involvert i, så eksisterte det alltid ein middelklasse som hadde allmennkunnskap og såg på Noreg som eit positivt alternativ til dei historiske imperialistnasjonane, som mange av dei andre oljeselskapa kom frå. Det spelte også diktatorane bevisst på. Når det var besøk frå Noreg, fekk det veldig ofte stor publisitet. Eit av dei mest ekstreme eksempla er Brundtland som var i Indonesia under Suharto på nittitalet. Då var det ei enorm mottaking i hovudstaten med enorme banner med bilete av Suharto og Brundtland på kvar sin vimpel ved sidan av kvarandre. Og det var rett før Suharto måtte gå på grunn av opprør. Men bakgrunnen var diktatoren som ønskjer å selja seg i forhold til sin eigen middelklasse, ved å visa at han har relasjon til Noreg. Men når det kom til stykket, så ende det aldri opp med nokon store kontraktar for Noreg.

Det er interessant, kvifor ikkje?

BP hadde jo forhåpningar til Noreg, men dei merka at dei ikkje fekk noko særleg igjen for denne alliansen. For når det kom til stykket, så var det kven som kunne stilla opp med politisk makt som var det avgjerande. Så i Aserbajdsjan var det viktig for Aliyev kven som kunne styrka hans politiske posisjon vis á vis Russland. I det spelet var Noreg ein tapar. Statoil var veldig tidleg ute i Aserbajdsjan, og dei investerte masse energi for å sleppa til og få nye konsesjonar, men dei lukkast ikkje med anna enn eigarskapen som dei fekk gjennom BP tidleg på nittitalet. Då slutten av nittitalet kom, fekk me ein krise på grunn av låge oljeprisar, og Statoil blei kasta ut av BP-alliansen. Med den låge oljeprisen på nittitalet måtte dei kutta ut masse prosjekt, og berre skalla ned til nokon få. Så det var eigentleg Statoil ved inngangen til totusentalet. I akkurat den same perioden hadde mange av desse utanlandske, norske etableringane som hadde store ambisjonar på nittitalet, gått dårlig. Det gjekk veldig dårlig med Kverner, dei tapte masse pengar og gjekk i realiteten konkurs, før dei blei overtatt av Røkke og Aker.

Så historia her er at det starta med at Noreg gjekk frå oljealder rett inn i ein sjølvstendig imperiemålsetting. Ein bygde seg opp innafor rammene av amerikansk dominans og spelte på lag med dei, men brukte statsapparatet også til å konkurrera med amerikanarane og britane for å sikra seg konsesjonar. Det var sjølvsagt konkurranse innafor ein marknad som dei kontrollerte militært, og Noreg hadde heilt openberr interesse i å støtta dei aktuelle regima. Det innebar for eksempel at Noreg ikkje gjorde noko særleg i forhold til det diktatoriske regimet i Aserbajdsjan. Ein gjekk inn i Libya, gjorde ingenting for å protestera mot Gaddafi sitt undertrykkande regime. Ein fekk problem i forhold til Iran, for der var norsk kapital ute før og på tvers av dei amerikanske interessene. Norsk kapital gjekk også inn i Libya uavhengig av amerikanarane, på eit tidspunkt der amerikanarane boikotta begge. Då var det ikkje Statoil, heller ikkje Hydro, men Saga. En hadde eit uavhengig privat oljeselskap som opererte fritt utafor rammene av det amerikanske politiske regimet, men med ein gong dei politiske konjunkturane endra seg, blei Saga overtatt av først Hydro og delvis Statoil. Og det var då Hydro, som overtok investeringane til Saga i Libya som blei gjort før amerikanarane opna opp. På same måte var Saga først ute i Iran, også på tvers av amerikanarane sin boikottpolitikk, men i tråd med det som var politikken i mange europeiske land. Så ein kan sei at det er eksempel på at element av norsk kapital fungerer sjølvstendig og ikkje er underlagt amerikanarane i alle samanhengar. Statoil kunne ikkje gjera det fordi dei hadde også investeringar i USA, så dei risikerte å bli straffa i USA.

Frå politikk til miljø

Ut over totusentalet begynte Statoil å tena pengar igjen, mykje pengar. Viss du ser på investeringane til Statoil, så er dei fleste av investeringane i Sør basert på investeringar på nittitalet. Desse blei gjort då muren falt, og ein del land som tidlegare var avsperra for investeringar, blei opna opp – som Angola, Nigeria, Aserbajdsjan og Vietnam. På totusentalet var det ein sånn type investering, nemleg Algerie i 2003, men etter det så har ein satsa ein del i Brasil. Brasil er jo innafor den vestlege interessesfæren, dei er relativt sjølvstendige og har eit etablert statsapparat, så det kan ikkje samanliknast med dei aktuelle landa i Afrika. Hovudinvesteringane har vore i USA og Canada, respektivt i skiferolje og oljesand.

Så då er me over på miljøutfordingar?

Ja, ein beveger seg frå område som er potensielt sårbare i forhold til konfliktar, til område som er i randsona for kva miljøet kan tåla. Statoil ønsker seg jo tilgang til store oljereserver som dei kan tena mykje pengar på, og som kostar minst mogleg å utvinna. Problemet er at frå slutten av nittitalet og ut over totusentalet så merka dei at konkurransen om dei aktuelle felta blei hardare og hardare. Det blei fleire og fleire aktørar. Konkurransen for å sleppa til på dei resterande oljereservane blei hardare selskapa mellom, dermed blei det også vanskelegare å få gode avtalar for eit selskap som Statoil, som ikkje hadde dei same fortrinna som utanlandske selskap. Dei hadde ikkje tilgang til eit stort militærapparat og var ikkje gode på å driva omfattande korrupsjon, som var nødvendig for å sleppa til. Statoil gjekk likevel på to sånne skandalar, i Iran og Libya. Spesielt frå og med då Fjell gjekk av som leiar i 2003 på grunn av korrupsjonsskandalen i Iran, var det ein dreiing mot meir stabile område: Brasil, USA, Canada.

På slutten av nittitalet og starten av totusentalet fokuserte venstresida i Noreg mykje på utanlandsinvesteringane. Veldig bra eigentleg, fordi då blei det stilt kritiske spørsmål. Og det var ei slags førestilling om at Noreg skulle bli ein meir og meir aggressiv internasjonal oljeimperialist. Men det har ikkje gått så langt som det kunne sjå ut, og viktigaste grunnen var at ein tapte i konkurransen. I tillegg til dei store utanlandske selskapa så kom kinesarane. Kina og dei kinesiske statsoljeselskapa investerte stort og konkurrerte om å få konsesjonar i dei aktuelle landa. Dei var villige til å gå inn på avtalar som var mykje dårlegare sett frå eit selskap si side. Kinesarane hadde same målsetning som dei gamle oljeselskapa hadde i den gamle imperialistperioden, dei ønska seg tilgang på sikre råvarer for sin industri. Dei var villige til både å satsa langsiktig og stort og gå inn i avtalar som på papiret var dårligare økonomisk. Samtidig hadde dei ein del politiske fortrinn fordi dei ikkje tok omsyn til menneskerettar, og ofte kom dei med seg billig arbeidskraft frå Kina. Slikt kunne ikkje Statoil gjera. Dei blei jo ein konkurrent som var vanskelig å forholda seg til. Dette bidrog til at den imperialistiske driven til Statoil slik at den tredje verda blei svekka.

I dag ser du at det er langt færre norske stortingsfolk på politiske turar enn det var på nittitalet og tidleg på totusentalet. Den sterke driven mot ein norsk olje-imperialisme som me såg langt ut på totusentalet, er svekka og ikkje så viktig som den var. Derimot er det klart at viss ein ser på Noreg sitt forhold til investeringar og politikk i forhold til miljøspørsmålet, er det meir påverka. Det kom politisk til uttrykk frå andre halvpart av totusentalet, rundt 2005, med satsing på nordområda under Jonas Gahr Støre. Og det var heilt openbert ei heilt oljebasert satsing. Ein snakka om Svalbard og avklaring av områda rundt Jan Mayen og spørsmål om delelinja i forhold til Russland, og det var ei sterk målsetning i norsk oljeindustri om å få kontraktar på russisk side. Ein såg for seg ein sterk norsk ekspansjon i Arktis. Noreg har heile tida sagt at me må gjera det før Russland gjer det. Det er sjølvsagt berre tull, russarane er ikkje i nærleiken av å gjera noko i Arktis for dei har mange betre tilgjengelege oljekildar andre stader. Så når dette skjer, så er det fordi Noreg har ekspandert verksemda så intenst at ein berre må ha noko nytt for å oppretthalda aktivitetsnivået.

Staten og kapitalen

Kunne ein latt væra å prøva å pusha grensene politisk og når det gjeld miljø? Kunne ein hatt eit statleg oljeselskap som berre var i Noreg og tok opp olje her?

Det hadde vore mogleg, men då måtte me hatt politisk kontroll over selskapet. Poenget er at no er det eit selskap som er reint statskapitalistisk, som blir drive av profittmotiv, og som norske politikarar har tillate å operera på den måten. Sekstisju prosent er eigd av staten, berre trettitre prosent er eigd av private. Så sånn sett er det eit statleg selskap, men viss du samanliknar med til dømes Petrobras i Brasil, så er omtrent halvparten privateigd, så sånn sett har dei ein større privat eigardel. Men det er eit mykje meir politisk selskap, for der brukar staten si politiske makt til å kontrollera korleis selskapet opptrer. Så sjølv om Petrobras har ein større privat eigardel, så er Statoil i større grad eit sjølvstendig kapitalistisk selskap fordi politikarane i Noreg har bestemt seg for å ikkje blanda seg inn i det. Det er den politiske konsensusen. Så difor oppstår sånne rare ting som at politikarane seier at «me er mot oljesand, men Statoil driver med det, og det kan me ikkje gjera noko med.»

I våre dager grønnvaskes det meste. Vi skal gjennom det grønne skiftet, skape grønn vekst og bygge en grønn økonomi. Et grønnmalt skattesystem skal gjøre forbruket vårt grønt, og lede til grønne investeringer i et stadig grønnere næringsliv.

Men kan kapitalismen noen gang bli grønn?

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og samfunnsøkonom.

Elin Volder Rutle er leder av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og utdannet landbruksøkolog.

Aslak Heika Hætta Bjørn er sekretær for Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og masterstudent ved senter for menneskerettigheter.

De siste ti årene har fokuset på miljø og klima blitt stadig større, men foreløpig er det dessverre ingen tegn til at de ulike nyansene av grønt gir de resultatene vi trenger. Februar 2016 var historiens varmeste måned og slo tidligere varmerekorder med nesten en halv grad. Verdens arter utryddes mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Den største masseødeleggelsen av biologiske mangfold på 250 millioner år er menneskeskapt.

Parallelt med at norske klimagassutslipp har økt nesten hvert år siden 1990, har det blitt produsert stadig nye hyllemeter med klimautredninger. Og selv om utredningene er proppfulle av tiltak som ville kuttet utslippene her hjemme, har både mørkeblå og rødgrønne regjeringer valgt å fokusere mer på kvotekjøp, tiltak i utlandet og incentiver som skal gjøre at markedet løser problemene av seg selv.

De siste årene har begreper som grønn økonomi og grønn vekst i stor grad tatt over for det gamle målet om bærekraftig utvikling. Definisjonene på alle disse begrepene spriker, men det er ingen tvil om at når økonomisk vekst er en sentral del av den rådende forståelsen av grønn, så får vi mer markedstenkning og mindre politikk på klima- og miljøfeltet.

Å velge markedsløsninger framfor politikk er feil vei å gå. Fordi det ikke er slik at alle ”egentlig” vil løse klimaproblemet. Verdens mektigste og rikeste selskap, land og personer tjener på å skape klimaendringer og ødelegge naturen. Grønne fyndord uten reelle endringer bringer oss bare raskere mot en grå og død planet.

Vår er at det ikke nytter med grønnvask så lenge det økonomiske systemet som ligger til grunn, forblir uendret. Vi mener det trengs et brudd med kapitalismen for at det skal finnes en reell mulighet for å bygge ei bærekraftig framtid. Det er to hovedgrunner til det: Økonomisk vekst og makt.

Illusjonen grønn vekst

Dagens økonomiske system – kapitalismen – baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. At denne veksten, og denne måte å organisere økonomien på, går ut over menneskers og naturens tålegrense, blir stadig tydeligere.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og økende miljøproblemer trenger man ikke være antikapitalist for å se. De siste årene har problemet blitt tatt opp på alt fra næringslivskonferanser, toppledermøter og i flere norske partier. Løsningen for de som både vil være grønne og samtidig forsvare kapitalismen, er imidlertid å påstå at vi kan bytte ut dagens økonomiske vekst med en såkalt grønn vekst.

I 2014 var Jens Stoltenberg en av mennene bak rapporten New Climate Economy, hvis hovedkonklusjon var at grønn økonomisk vekst er mulig.1 Der presenterte de et scenario for verden hvor man klarer å frakoble økonomisk vekst fra utslipp av klimagasser, slik at økonomien kan vokse selv om CO2-utslippet går ned.

Rapporten ble godt mottatt av den mørkeblå regjeringen, og både gamle sosialdemokrater og klimafornektere i FrP kunne si seg fornøyd med at klimakrisen kan løses uten at det går ut over økonomien og dens vekst.

Det er to hovedproblemer med Stoltenbergs konklusjoner. For det første: Hvis det er mulig å ha økonomisk vekst uten økte klimagassutslipp i 30 år, vil det være mulig for all framtid, eller utsetter vi bare behovet for å stoppe veksten? Og, kanskje viktigst, at miljø og bærekraft er mer enn klima.

Selv om man skulle godta premisset om at økonomien kan vokse samtidig som klimagassutslippene går ned, må man ta med i regnestykket at forbruket også er avhengige av andre ressurser som settes under press samme hvor klimanøytral veksten er. Matjord, mineraler og grunnstoffer finnes i begrensede mengder. Vi er avhengige av intakte økosystemer, rent vann og biologisk mangfold, men disse verdiene kan ikke overleve en uendelig kapitalistisk økonomisk vekst.

God miljøpolitikk og ny teknologi er viktig her og nå, men vil ikke kunne løse problemet i det lange løp. I et samfunn med stadig vekst er det beste vi kan få til å gjøre veksten mindre grå, ekte grønn økonomisk vekst er en illusjon under dagens økonomiske system.

Et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for bærekraft, fordi man ikke lengre kan ha et økonomisk system som setter økonomisk vekst høyest. Klimaproblemet og miljøødeleggelser kan stoppes, men da må økonomien slutte å vokse, og kanskje til og med bli mindre. Det er i rike land som Norge at veksten må stoppe først.

Makt finnes og er ulikt fordelt

I et samfunn uten økonomisk vekst vil sikring av velferd for alle kreve radikal omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite. Uten den klima- og miljøskadelige veksten, kan de rike ikke bli rikere uten at resten av oss blir fattigere. Derfor er det ikke tilstrekkelig å kreve nullvekst, så lenge man ikke også tar hensyn til at makt finnes og er ulikt fordelt. Nullvekstkapitalisme betyr krise og sosial nød for de mange, og en maktbalanse som blir stadig skjevere.

Selv om utslippene går ned når økonomien er i krise, er det ingen tvil om hvem det er som betaler prisen. De arbeidsløse i Spania, Hellas og Portugal ønsker ikke en kapitalistisk nullvekstøkonomi. De som mister jobben på grunn av krisa i oljen, jubler ikke fordi det er bra for miljøet. Vi trenger en politisk styrt nødlanding av de mest miljøskadelige delene av kapitalismen. I dag er det vanlige folk som betaler for den markedsstyrte kræsjlandinga.

Når kapitalismen er i krise, vil land beskytte sine kapitalister. Derfor er klimamålene som ble lagt fram i Paris, utilstrekkelige for å nå målet de selv skisserte, om å holde temperaturøkningen under to grader. Og derfor kommer de heller ikke til å innfri disse kravene. Derfor går ikke den norske staten inn og stanser Statoils utvinning av tjæresand eller stanser konsesjonsrundene på norsk sokkel. Å stanse letingen etter ny olje og gass ville ha redusert den norske olje- og gassproduksjonen med 70 % i 2030. I stedet sponser staten letingen med 16 milliarder i året.

Når kapitalismen er i krise, forvitrer demokratiet. Troikaens overstyring av det greske demokratiet er illustrerende. Det samme er hvordan frihandelsavtaler gang på gang er juridisk bindende og til selskapenes fordel, mens miljøavtaler er frivillige og underordnede. Framtidig potensiell profitt er viktigere enn å stanse nåværende og framtidige miljøødeleggelser. Uten en endring av maktforholdene kommer heller ikke det kapitalistiske systemet til å endres.

Nullvekst og radikal omfordeling fra rike til fattige er på avgjørende måter i strid med måten dagens økonomiske system fungerer på. Derfor mener vi at det er kapitalismen, og ikke kloden, som må vike. Vi må sette menneskers behov og naturens tålegrense over økonomien, og erstatte veksttvang og udemokratiske maktforhold med en miljøbevisst sosialisme. En grønn sosialisme.

Grønn sosialisme og realpolitikk

En systemomveltning, slik et brudd med kapitalismen vil innebære, kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det. Og slik er ikke situasjonen i Norge i dag. Men fordi miljøproblemene krever akutt handling her og nå, har vi ikke tid til å vente på et annet samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til ei fornybar framtid. Derfor jobber Rødt også med miljøpolitikk som kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, uansett hvor feilaktig vi mener at dette systemet er.

Grønn sosialisme som ideologisk plattform har realpolitiske konsekvenser for hvordan vi jobber som miljøparti. For måten vi driver miljøpolitikk på, og hvilke endringer vi jobber for.

Når vi anerkjenner at maktforholdene er et viktig hinder for reell miljøpolitikk, blir det viktig å jobbe med det som kan skape motmakt. For oss er det folkelige bevegelser som evner å favne breiere enn de politiske partiene, både internasjonalt og her hjemme. Derfor har vi brukt mye tid på å legge grunnlag for samarbeid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen, som begge står sterkt i Rødt, men ikke alltid har utgjort en felles front. Dette arbeidet har kommet langt, men vil fortsette å være viktig som den største kilden til miljøpolitisk motmakt.

Rødt står ofte skulder–ved–skulder med andre miljøpartier i konkrete miljøsaker, det være seg en sykkelvei, et verneområde elller miljøkrav til kommunens innkjøp. Rødts miljøprogrammer er omfattende, og interesserte lesere kan ta en titt der for å finne våre standpunkt i spesifike miljøsaker2 Men når Rødt skal velge hvilke saker vi jobber ekstra mye med, er det den systemkritiske analysen som ligger til grunn.

To eksempler på slike saker er seks-timersdagen og grønn industri.

Kravet om redusert arbeidstid, sekstimersdagen, bryter med kapitalismens vekstbehov. Ved å si at vi kan ta produktivitetsvekst ut i fritid i stedet for lønn, tar vi mer av tida vår ut av økonomien. Det som skulle blitt forbruksvekst som følge av økte lønninger, blir økt fritid og bedre likestilling. Dette er et viktig krav, også i miljøpolitikken, fordi det peker utenfor kapitalismens logikk og stiller spørsmål ved om økonomisk vekst egentlig er det vi vil ha.

Grønn industripolitikk er viktig fordi vi aldri må godta det kunstige skillet om ”enten arbeidsplasser eller miljø”. Sosialistisk miljøpolitikk er å ikke godta at kostnadene ved nedbygging av oljesektoren tas av arbeiderne mens oljeselskapene deler ut milliarder i utbytte til sine aksjonærer. Alt for ofte settes arbeidsplasser og miljø opp mot hverandre. Splitt og hersk sikrer at de breie folkelige bevegelsene ikke blir den motmakta som trengs. Den virkelige inter-essekonflikten er ikke mellom arbeidsplasser og miljø, men mellom den kapitalistiske profittstyrte økonomien som tvinger oss til å velge, og en økonomi styrt av menneskers behov og naturens tåleevne.

Grønn sosialisme er ikke bare et interessant tema for studiekvelder (selv om det er det også!), det at vi har en sosialistisk miljøpolitikk får konsekvenser for hvordan vi jobber og opptrer som miljøparti. Rødt kan, som det eneste systemkritiske miljøpartiet i Norge, være med på å ta tilbake miljøpolitikken til venstresida. Vår miljø-politikk må fremme løsninger som både kutter utslipp, men også endrer maktstrukturene og hvordan vi organiserer arbeid og økonomi i samfunnet.

En forutsetning, men ingen garanti

Vi har brukt denne artikkelen til å argumentere for hvorfor et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for å bygge ei bærekraftig framtid. De viktigste årsakene er kapitalismens behov for økonomisk vekst og maktforholdene systemet skaper, som vi mener er uforenlig med å sette menneskers behov og naturens tåleevne i fokus. Et brudd med dette økonomiske systemet bør slik vi ser det, erstattes med en miljøbevisst sosialisme, grønn sosialisme.

Men det er vår viktige oppgave, som antikapitalister og sosialister, å understreke at det ikke er noen automatikk i at et annet og mer demokratisk økonomisk system blir grønnere enn det vi har i dag. Sosialisme er en forutsetning for bærekraft, men ingen garanti. For miljøet og våre barns framtid vil en grå og miljøfiendtlig sosialisme kunne være like skadelig som dagens grå kapitalisme. Derfor er det avgjørende at miljøperspektivet er en av de viktigste bærebjelkene i Rødts arbeid, fordi sosialisme uten en klode å bo på ikke er mye verdt.

Et økonomisk system som lar demokratiet bestemme også over økonomien, som ikke er avhengig av evig økonomisk vekst og som sprer makt, er den beste forutsetning for å skape et grønt og bærekraftig samfunn. Vi kaller dette grønn sosialisme!

Noter:

1. http://www.dagbladet.no/2014/09/16/nyheter/politikk/olje_og_energi/klima/innenriks/35300390/#_ga=1.188415016.1851758199.1459239534
2. Se Rødts Arbeidsprogram (rødt.no) og trykksakene «Fornybar Framtid» (2011) «Trygge veier, raske tog» (2013), og «Oljefri» (2015) som alle kan lastes ned fra rødt.no/fornybar.

Tidsskriftet Rødt! har bedt meg å skrive en kort sak for interesserte i Norge, som prøver å få noen mening ut av presidentvalgene i USA.

Gitt at kandidatene til presidentvalget i USA er noe som har stor betydning for alle i denne verden, tenker jeg at det er min internasjonalistiske plikt å prøve og gjøre det.

En advarsel:

Vi som bor her, er også vekselvis lattermilde, forferdet, forundret over det som skjer – men ser også håp.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hvordan fungerer de borgerlig-demokratiske valgene i USA? Halvannet tiår inn i det tjue-første århundret er svaret at det fungerer dårlig. Svært dårlig. Den grunnleggende funksjonen til en regjering – som Marx kalte kapitalistklassens generalstab – er i et borgerlig demokrati naturligvis å sørge for at den herskende klassen holder seg øverst og massene nederst. For å få til dette er det bedre å overbevise folket om at interessene deres blir ivaretatt av regjeringen, framfor å holde det på plass under jernhælen til politi og militære. Regjeringen opptrer også som en slags dommer når det er splittelse i herskerklassen om viktige spørsmål. Og den forsvarer interessene til de hjemlige kapitalistene mot herskerklassen i andre land.

Teorien som ligger til grunn for regjeringer i USA, er basert på at det skal være en «maktbalanse» mellom ulike deler av regjeringsmakta. Hvert annet år er det valg i den enkelte stat for å velge de 435 medlemmene i Representantenes Hus og en tredjedel av de hundre senatorene (som sitter i perioder på seks år). Hvert fjerde år velges presidenten som maksimalt kan sitte i to perioder. De ni dommerne i Høyesterett blir ikke valgt og kan sitte på livstid. Når en av dem slutter eller dør, velger presidenten en ny som må godkjennes av Senatet.

Presidenten har herredømmet over statsapparatet og militæret. Kongressen legger grunnlaget for regjeringas politikk ved å vedta lover, og Høyesterett avsier dom over lover eller regjeringens handlinger basert på tolkninger om de er legitime i forhold til Grunnloven. Det er mange åpenbare hull i denne strukturen. Ett av dem er forskjellene mellom de femti statene i unionen. Hver stat har to senatorer uavhengig av innbyggertall. Følgelig har California – en urban, multietnisk og generelt liberal stat med sine 38 millioner innbyggere – to senatorer. De 22 minste statene, som for det meste er landbruksstater, har til sammen det samme innbyggerantallet – og 44 senatorer.

Presidenten blir ikke valgt direkte, men av et valgmannskollegium hvor hver stat tildeles stemmer etter antall representanter og senatorer til Kongressen. Det betyr at en kandidat i det ene partiet som vinner med små marginer i tilstrekkelig mange stater, kan slå ut en kandidat i det andre partiet, selv om denne har et klart flertall i de andre statene, noe som kan føre til at en kandidat kan vinne presidentvalget uten å ha folkets flertall bak seg. Det skjedde med George W. Bush i 2000.

Penger, rasisme og to partiet

Det er tre andre problemer når skoleelevene lærer om ”Demokratiet i USA”: Rasisme, penger og to-partidominansen. Spørsmålet om rasisme trenger knapt noen kommentar. De to første ofrene for den europeiske innvandringen var indianerne og de afrikanske slavene. De ble helt fra starten utelukket fra dette demokratiet, og de har bare delvis vunnet innpass i de 240 årene etter nasjonens fødsel. Eiendomsretten ble nedfelt i Grunnloven og de lovene som fulgte, og jo mer eiendom man besitter, desto bedre er lovbeskyttelsen. I følge en doktrine om «konsern som person» instituert av Høyesterett i det 19. århundret har konserner mange av de samme rettighetene som privatpersoner.

Med denne Grunnloven har valg i USA vært et løp hvor vinneren tar alt, eller kall det førstemann til mølla, noe som har lagt grunnlaget for et to-parti-system gjennom mesteparten av landets eksistens. De to partiene, Det republikanske og Det demokratiske, har vært der siden 1856. Sporadiske tilfeller av tredje-partier eller uavhengige kandidater har hatt liten betydning. Det grønne partiet i USA har nasjonal utbredelse og har stilt kandidater siden 1996, men har bare en eneste gang kommet over 1 prosent. Samtidig er det mer enn hundre folkevalgte fra De grønne i USA.

Pengene og valgene

I løpet av de siste tjuefem åra har pengenes rolle i den politiske prosessen blitt mer og mer omfattende, og mye tydeligere. Kampanjer for å bli valgt på nasjonalt nivå krever «krigskasser» på millioner av dollar. Det meste går til TV og annen annonsering, men også til galluper, graving om opposisjonen, eventuelle rettssaker og annet. De som er nye i Representantenes Hus, instrueres til å bruke minimum fire timer om dagen på å ringe givere for å sikre penger til neste valgkampanje. Denne «ringe-tiden» er mer enn de er anbefalt å være tilstede i Huset og tiden de bruker på å ta i mot sine velgere.

I 2010 gjorde Høyesterett en avgjørelse, kalt «Citizens United» som fjernet restriksjonene på konsernenes adgang til å bruke penger på å støtte kandidater. Konserner ble likestilt med privatpersoner. Pengeflommen gikk i været. Konserner og interessegrupper (deriblant fagbevegelsen) bruker mer enn tre milliarder dollar hvert år på nasjonalt nivå for å påvirke på Kongressen. Det skjer ved hjelp av lobbyselskaper som hyrer tusenvis av betalte profesjonelle som kjenner all krokveiene inn og ut av Washington og de lovgivende prosessene. Ofte blir det introdusert lovforslag til Kongressen som helt og holdent er forfattet av lobbyfolk på vegne av den industrien det gjelder.

«The American Legislative Exchange Council» (ALEC) har ført lobbyvirksomheten til nye høyder. Det er et organ som ble startet av oljemilliardærene, brødrene Koch. Det tilbyr full lobbytjeneste – skriver lovforslag som skal fremme et vidt spekter av konservative saker, beregnet både på føderalt, delstats- og lokalt nivå. Mange av dem for å få til reduksjon av skatter og privatisering av offentlige institusjoner, forskjellige tjenester eller offentlige parker og allmenning. Men ALEC har også vært en sentral pådriver for å få gjennom lover som vil gjøre det vanskeligere for fattige og minoritetene å stemme. Dette er en sentral sak for kommunene med overveiende svarte og latinoinnbyggere. De ser at retten til å stemme kan bli tatt fra dem, en rett som det har kostet så mye å kjempe fram gjennom borgerrettsbevegelsen.

Pengenes tydelige rolle har ført til en dyp kynisme i det amerikanske folket. Ved presidentvalget i 2012 var valgdeltakelsen på 53,6 prosent (78 prosent i Norge i 2013). I mellomtiden har seks år med fastlåste forhold i Kongressen, hvor republikanerne har forsøkt å stanse et hvert initiativ fra Obama-administrasjonen eller demokratene, ført til at Kongressen som institusjon har rekordlav tillit i følge galluper. Enkelte av dem rapporterer at 80 % av befolkningen har et negativt syn på Kongressen. Alt dette er del av et bakteppe for veksten til Donald Trump og Bernie Sanders i primærvalgene i 2016.

Men, er Donald Trump en fascist?

Nei. Men det er først og fremst fordi målet hans ikke er å bygge en fascistisk bevegelse som har til hensikt å gripe makta. Han har ikke en tett gjeng av kadre rundt seg eller et organisasjonsapparat under sin ledelse som er nødvendig for å skape en slik bevegelse.

Han har og uttrykker meninger som er helt i overensstemmelse med klassisk fascisme. Han er autoritær og proklamerer stadig vekk hva han har tenkt å få folk til å gjøre. For eksempel, erklærer han at han vil beordre det amerikanske militæret til å begå åpenbare krigsforbrytelser, og hvis de nekter, vil det få brutale konsekvenser. Han er en ekstrem nasjonalist med erklærte intensjoner om å påtvinge land rundt i verden det USA vil. Han er en sexist som snakker om kvinner, hvis han i det hele tatt sier noe om dem, med uttrykk som dreier seg om hvor fysisk tiltrekkende de er, for det meste nedlatende.

Først og fremst er han rasist. Han karakteriserer meksikanske innvandrere som voldtektsforbrytere og mordere. Han går inn for å stenge grensa for muslimer, og han oppfordrer sine tilhengere til å banke opp «Black Lives Matter»-demonstranter. Han er ignorant og vulgær, narsissist, en bølle og tvangsløgner, født rik og bortskjemt så det holder.

Hvordan klarte denne mannen å kuppe primærvalgene i det Republikanske partiet og kaste den konservative bevegelsen i USA ut i full forvirring?

Det er viktig å forstå at han er en av de store kjendis-/mediefigurene i USA. Takket være medias ekstreme opptatthet av celebriteter er han mye mer kjent enn noen av sine republikanske rivaler. Han har framstilt seg selv som milliardær, som en entreprenør, en som bygger, og en smart og beslutningsdyktig forretningsmann. Ikke minst stod han bak en realityserie på TV kalt «The Apprentice» og en oppfølger ved navn «The Celebrity Apprentice». Seriene formidlet nettopp disse mytene om ham. De var på lufta i årevis, fra 2004 til 2015, og ga ham millioner av seere hver uke. Ved hjelp av slike framstillinger og disse forestillingene valset han i fjor høst inn i republikanernes kandidatprosess og klarte å kuppe det folkelige grunnlaget som partiet har brukt tiår på å bygge opp.

Siden sekstiåra har de konservative fulgt en strategi med å forsøke og samle forskjellige krefter og bygge opp en konservativ front som kunne akseptere og følge en økonomisk kurs tilpasset konsernene, selv om dette ikke nødvendigvis var i tråd med interessene til en del av partiets medlemmer. Den inkluderte kristne fundamentalister og evangelister, eldre som kjenner seg truet av sosiale forandringer som normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, arbeidere som opplever at inntekten blir lavere eller forsvinner ved at konserner flytter virksomheten til lavkostland, for ikke å glemme folk som ble hysteriske etter 9/11. Men først og fremst forente denne fronten en masse hvite fra forskjellige klasser som følte at deres hvite privilegium, deres medfødte overlegenhet over andre amerikanere, er truet.

En orkestrert kampanje fra høyre i media, særlig Fox News, i tillegg til radioprogrammer og et sammenhengende nett av internettsteder, skapte en informasjonsboble som særlig underbygget frykt og folks følelse av å være offer. To forhold i 2008 gjorde dette året til et vendepunkt i utviklingen av denne reaksjonære basen. For det første, plutselig sprakk boligboblen og de svindelaktige finansielle affærene knyttet til den, som utløste den store krisa. En lang periode med økonomisk vekst i USA gikk i stå med alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker som mistet inntekt, hjem og pensjon. Panikken ble utnyttet av Tea Party-bevegelsen som la skylda på de fattige og regjeringa for et sammenbrudd som i virkeligheten var forårsaket av store banker og investeringsselskaper. Det var en injeksjon som førte til at hundretusener, kanskje flere, ble politisk aktive for første gang.

For det andre, stemte breie og bevisste deler av befolkningen inn Barack Obama, den første svarte presidenten noensinne. Det var en tydelig melding som endte republikanernes kontroll over presidentvervet. Dette virket som en katastrofe på de som allerede var engstelige og usikre på sin plass i en utrygg verden. Hatet mot Obama ble underbygget av historier om at han slett ikke var født i USA-staten Hawaii men i sin fars fødeland, Kenya, og at han i all hemmelighet var muslim. Denne lett kamuflerte panikken, basert på det faktum at han er svart, fikk næring fra Donald Trump, som viste seg å være en framstående fødselshjelper blant disse konspirasjonsteoretikerne. I fjor høst fulgte Trump opp med å ta kommandoen over primærvalgene til republikanerne ved å love å bygge en mur på over 2000 amerikanske miles langs grensa mot Mexico, og deportere hver eneste papirløse arbeider som befant seg innafor USAs grenser. Samtlige 11 millioner, mer eller mindre. Dette var et mesterlig grep som viser hvordan han har klart å ta kontrollen over prosessen.

Først og fremst appellerte Trump til rasismen ved å hevde at meksikanere og andre innvandrere bringer med seg narko-tika og kriminalitet til USA, og at de er voldtektsforbrytere og mordere. For det andre, trakk han bare på skuldrene av kritikken som sa at dette var totalt useriøst. Mexico må betale for muren, sa han, det skulle han sørge for. For det tredje, han vil bygge opp en svær ny «deportasjonsstyrke» for å gjennomføre dette. For det fjerde, vil han fjerne medfødt statsborgerskap – den garantien Grunnloven gir som sikrer automatisk statsborgerskap til alle barn som blir født i USA. Alt dette skal skje i løpet av de to første åra av hans administrasjon.

Denne planen har gitt ham fanatisk støtte fra en betydelig mengde av den harde kjerna i det republikanske grunnfjellet. De heiet vilt og sang «USA! USA!» hver gang han snakket om disse sakene. Gallupene fortalte at han raste oppover på målingene. Her var det en tøff fyr som hadde erfaring fra den virkelige verden, med tydelig tale som fortalte dem akkurat det de ville høre. Og best av alt, han ignorerte den «politiske korrektheten» som disse hvite føler seg undertrykket av, og ga dem dermed lov til å gi blaffen i det sosiale presset som forsøker å forhindre utgytelsen av rasistisk, sexistisk og homofobt sludder i det offentlige rom. Han fnyser av mediafolk og rivaler som hevder at han er avhengig av «dårlig informerte velgere.»

Hva med Trumps rivaler?

De viktigste rivalene i nominasjonsprosessen er i virkeligheten ikke særlig annerledes når det gjelder politiske standpunkter, men de er mer kalkulerende og er omgitt av profesjonelle kampanjerådgivere. De har prøvd å holde tritt med ham og til og med forsøkt å presse ham mot høyre. Mens dette skrives (i mars), er det Ted Cruz som er den største utfordreren. Han er en kristen fundamentalist som erklærer at han vil følge Guds lov hvis det skulle bli konflikt mellom den og amerikansk lov. Han besvarer spørsmål om USAs politikk i Midt-Østen med å love at IS-områdene skal teppebombes helt til han finner ut om «sand kan lyse i mørket». Cruz, som hittil hadde forsøkt å unngå spørsmålene om immigrasjon, svarte på planen til Trump med å kritisere ham for å si at noen av de 11 millioner utviste ville kunne komme tilbake til USA på lovlig vis. «Han har gått inn for å tillate at folk kan komme tilbake og få statsborgerskap. Det er jeg i mot.»

Selv om utsiktene med å få Trump som president er virkelig skremmende (det samme gjelder Cruz), så gjør han sannelig mye skade i Det republikanske partiet. Ved hele tiden å utbasunere at hans kampanje er egenfinansiert og dermed helt uavhengig av sponsorer, avslører han samtidig den totale avhengigheten rivalene hans er av store summer fra rikfolk på høyrevingen. Kampanjen hans har sluppet løs den hvite, reaksjonære styrken som partiets byråkrati og planleggere hadde jobbet så hardt for å få samlet og samordnet. Nå er de under hans lederskap. Det skjer dessuten på et tidspunkt hvor denne basisen ikke lenger er tilstrekkelig for republikanerne – folk med latinsk opprinnelse utgjør den sterkest voksende minoriteten i USA. Hvis man legger til afroamerikanere, asiater og andre fargede, ikke hvite (som er den gjeldende betegnelsen), nærmer de seg til sammen et flertall i den amerikanske befolkningen. Trump-kampanjen, og det forholdet at ingen av de andre kandidatene har utfordret ham om rasismen, har pulverisert en hver sjanse for at noen vesentlig del av disse lokalsamfunnene kan innlemmes i det republikanske velgergrunnlaget.

Republikanerne frykter også at Trump vil fremmedgjøre mange av partiets egne velgere og fordrive mulige uavhengige velgere i store mengder når det kommer til valget. Samtidig fører alle forsøk på å hindre at han vinner nominasjonen, bare til at tilhengerne hans blir rasende. De er lidenskapelige i sin støtte og kan godt finne på å bryte med partiet hvis de mener at han blir urettferdig behandlet.

Er Bernie Sanders sosialist?

Han kaller seg «demokratisk sosialist» eller bare «sosialist». Forøvrig oppfordrer han til det han kaller en «politisk revolusjon» i USA. I hvert eneste valg han har deltatt i, helt siden han i 1981 stilte som kandidat til ordførervervet i Burlington, Vermont, har han stilt som uavhengig kandidat og forfektet sin sosialisme. Denne gangen stiller han som Demokrat og har lovet å stille seg bak demokratenes presidentkandidat, uansett hvem det blir.

Hovedsakene hans – som å fjerne pengene fra valgprosessene, skattlegging av de rike, oppsplitting av storbankene, gjenoppbygging av det sosiale sikkerhetsnettet, gratis høyere utdanning, individuell helseomsorg, slutt på privatisering av allmenninger og en del annet i samme ånd – er saker et europeisk sosialdemokratisk parti tilhørende venstrefløyen kanskje ville kunne støtte. I alle fall ville det garantert revolusjonere det amerikanske samfunnet hvis det skulle finnes en måte å gjennomføre dem på. Sett under ett er det faktisk identisk med programmet til Occupy Wall Street! OWS! var ikke uttrykt sosialistisk, selv om veldig mange av oss som sluttet seg til og var med i teltleiren i Zucotti Park og en rekke andre steder, var og er sosialister. Kampanjen til Sanders er i stor grad et svar som tar opp i seg det samme sinnet som fantes bak OWS! Jeg vil argumentere for at denne bevegelsen har bidratt sterkt til å legge selve grunnlaget for Bernies kampanje, ikke minst denne sterke og vedvarende meldingen: 99 prosent versus 1 prosent. Sett på den måten, kan den på et vis sammenliknes med utviklingen av den rollen Tea Party-bevegelsen har spilt i det Republikanske partiet.

Det kan virke som Trump kom som lyn fra klar himmel, men Bernie gjorde virkelig det. Da han startet kampanjen sin halvveis inn i 2015, hadde flertallet av amerikanere ingen anelse om hvem han var, selv om han hadde vært en tydelig taler i Kongressen gjennom to tiår. Han skapte uro i Det demokratiske partiets maskineri som var innstilt på å velsigne Hillary Clintons kandidatur, en kvinne som ikke har vært utenfor offentlighetens lys de siste 25 åra.

La meg et øyeblikk bare minne folk i Norge på hvor bemerkelsesverdig situasjonen er. I de siste 65 åra, minst, har sosialisme vært tabu, et forbudt begrep i USA. Nå rapporterer sjokkerte aviser fra en gallup gjennomført av Frank Luntz, en republikansk gallupmann: Folk mellom 18 og 26 år setter sosialismen høyere enn kapitalismen: 58 prosent – 33 prosent.

Disse gladtallene kommer dessverre ikke som resultat av arbeidet til et nettverk av ivrige marxistiske studiegrupper som befinner seg under radaren på kryss og tvers i USA. Faktisk er denne nyoppdagede støtten et svar på høyrefløyen. Når de går til angrep på offentlig utdanning, nasjonale parker, våpenrestriksjoner, støtten til arbeidsløse, skolelunsj, samme sexekteskap, tilgang på prevensjon og abort og en rekke andre ønskverdige forhold, fordi de mener det er «sosialisme», er det ikke så rart at mange tenker: «Jøss, sosialisme er da ikke så gæern’t!» Disse galluptallene kan knyttes direkte til Bernie. Det kan virke utrolig, men denne 74-åringen er den kandidaten, uavhengig av parti, som har den mest engasjerte støtten blant ungdom. Møtene hans har vært store, fylt av ungdom og entusiasme. I primærvalget i Iowa kapret han stemmene til aldersgruppen 18-29 med tallene 84 mot 14. Clinton fikk de eldres stemmer med nesten like stor margin.

Det er to viktige ting som må sies om kandidaturet til Sanders. For det første stiller han, etter amerikanske politiske begreper, som venstrepopulist. Det betyr at han for det meste retter oppmerksomheten mot økonomiske spørsmål og idéen om at alle deler av arbeiderklassen, gjerne også deler av middelklassen, vil kunne samle seg om et program som fremmer deres objektive interesser. Problemet med venstrepopulismen i USA er at den vier altfor liten oppmerksomhet til undertrykkelsen av afroamerikanere og andre undertrykte grupper. Det forteller noe at vi i løpet av det siste halvannet året har sett en gjenoppliving av de svartes kamp, med «Black Lives Matter» som senter. Sanders har en del viktig støtte blant afroamerikanere på venstresiden, men han har hittil ikke klart å legge vekt på samfunnsforholdene til de svarte på en måte som kan overbevise dem om at han, framfor Clinton, fortjener deres støtte. Hun har drevet sin sjarmoffensiv overfor de svarte over lang tid. I enkelte av de tidligste primærvalgene i 2008 slo hun til og med Obama blant svarte velgere.

For det andre, hvis Sanders skulle vinne nominasjonen og selve valget, møter han store begrensinger i forhold til hva han kan gjøre for å få gjennomført mesteparten av programmet sitt. Og han er selv klar over det:

Nå skal jeg si noe som ingen andre presidentkandidater kommer til å si.

Uansett hvem som blir valgt til president, så vil ikke den personen ha mulighet til å gjøre noe med de enorme problemene arbeidsfolk står overfor i dette landet. De vil ikke kunne lykkes fordi makta til konsernene, til Wall Street og kampanjesponsorene er så stor at ingen president vil kunne stå opp mot dem.

Det er sannheten. Folk kan kanskje bli litt ukomfortable når de hører det, men det er virkeligheten. Og derfor handler denne kampanjen om å si fra høyt og tydelig: Det handler ikke bare om å få valgt Bernie Sanders til president, det handler om å skape en politisk grasrotbevegelse i dette landet.

Er Hillary Clinton progressiv?

Nei. Hun er en klassisk neoliberaler. Hennes finansielle støtte kommer fra storkapitalen, særlig gigantene i Wall Street, institusjoner som Goldman Sachs som støttet både 2008-kampanjen hennes og den pågående. Særlig gir utenrikspolitikken hennes grunn til stor bekymring. Da hun var utenriksminister under Obamas første periode, var hun helt klart den som gikk hardest inn for USAs katastrofale intervensjon i Libya, som fjernet Muammar Gadaffi og kastet landet inn i de ødeleggende forholdene det fortsatt befinner seg i.

Selvfølgelig har svaret hennes på utfordringene fra Sanders-kampanjen vært å lirke seg til venstre. Hun benytter seg av den samme framgangsmåten som hennes mann, Bill Clinton, brukte som kandidat og som president. Vi kan kalle det for triangelmetoden. Det betyr å lage et program som blander sammen elementer fra både høyre og venstre i det borgerlige politiske landskapet, og selv plassere seg i en slags flytende posisjon over dem. Hun har forandret sine synspunkter flere ganger og tatt opp en retorikk som kan likne Sanders sin om så viktige saker som å bekjempe konsernenes frihandelsavtaler. Problemet er at ingen, selv ikke hennes egne tilhengere, tror at hun er ærlig og virkelig står for disse synspunktene, men at hun kommer til å gå tilbake på dem og bevege seg mot sentrum om hun vinner nominasjonen.

Hva med venstresiden i USA? Hvilken venstreside?

I USA er det svært få på venstresiden som er erklærte sosialister. Det er sannsynligvis ingen organisasjoner som har mer enn 1500 medlemmer, og en håndfull av dem kan ha noen hundretalls medlemmer. Det finnes et større sosialist- og kommunistmiljø som inkluderer folk som har vært i eller i nærheten av venstreorganisasjoner, og mange andre som ikke en gang har vært nær dem. Tradisjonelt kan vi dele inn ytre venstre i tre leire: Det finnes de, hovedsakelig trotskister og anarkister, som prinsipielt nekter å ha noe som helst å gjøre med de to borgerlige partiene. Noen av dem oppfordrer folk til å la være å stemme, noen støtter kampanjene til uavhengige partier eller personer, og noen kjører fram folk fra egne rekker som presidentkandidat i et forsøk på å skape blest om hvem de er. Dessuten håper de å rekruttere flere nye medlemmer enn de som blir utbrent i løpet av kampanjen.

Det finnes de, hovedsakelig sosialdemokrater, som kaller seg kommunister og som driver mye av sitt politiske arbeid innenfor Det demokratiske partiet. Noen ganger rettferdiggjøres dette ved å peke på faren for høyreframgang i valgene, og det gjelder særlig kontrollen med det Hvite Hus. I seinere tid har en viktig tendens vist seg som ser arbeid i Det demokratiske partiet som et avgjørende for å få til en splitt hvor en betydelig del går ut og mot venstre for så å danne kjerna i et nytt parti.

Så finnes det de som ikke prioriterer valgarbeid, men deltar i enkelte valgkampanjer, vanligvis er det med demokratene. Det er i hovedsak på lokalt eller delstatsnivå, gjerne hvis de ser at det kan ha en naturlig tiknytning til annet politisk arbeid de gjør, for eksempel i fagbevegelsen, i miljø-bevegelsen eller i lokalsamfunnet.

Kampanjen til Bernie Sanders har skapt store rystelser. For bare to år siden var det få på venstresida som ville ha sett for seg at en sosialistisk politikk kunne spille en såpass dramatisk og sentral rolle i USA. Det er spesielt overraskende at dette ikke har skjedd som resultat av en oppblomstring over tid av sosiale bevegelser (slik vi opplevde det på 60- og 70-tallet), derimot ved at én person har forstått stemninga i tida med kritikken av konsernene, rettferdighetsfølelsen og en åpenhet om sosialismen som nå finnes i det amerikanske folket. Denne nye situasjonen krever at alle slags venstrekrefter nå vurderer tendensen til isolere seg, ser på sine tradisjonelle standpunkter med et nytt blikk. De diskuterer hvordan de kan svare på det Bernie Sanders snakker om, om ikke annet i form av grundig polemikk, som på tålmodig eller utålmodig vis forklarer at det han går inn for, ikke er virkelig sosialisme i det hele tatt, ikke egentlig.

Det er delvis fordi Sanders har fått sosialisme tilbake på kartet i det som er hovedstrømningene i den politiske debatten i USA. Han har forstørret og forandret det såkalte Overton-vinduet, et begrep som beskriver de idéene som til en hver tid er dominerende og akseptert i et samfunn. For å si det på en annen måte, så har vi nå noen helt uventede lag av befolkningen som sier – og har gitt gode grunner for å si – «Sosialisme? Ja, for meg er det ok.»

Det er delvis fordi han har gitt de unge, og særlig collegestudenter en innsprøyting. I 2008 hadde Obama en ekstremt profesjonell bevegelse som organiserte folk på colleger og universiteter, basert på kampanjens hovedtema som var Håp og Forandring! Det er en helt annen stemning rundt kampanjen til Sanders. Den er mer spontan, mer målbevisst, til og med mer optimistisk – og er et svar på ropet om en «politisk revolusjon» som orienterer seg mot sosialisme. Som sagt, så sier Bernie Sanders selv i tydelige ordelag at han, selv om han skulle bli president, ikke kan få gjennomført de forandringene han går inn for. Det er en klar oppfordring om å bygge en organisasjon, enten det dreier seg om å ta over Det demokratiske partiet, helt eller delvis, eller å bygge uavhengige organisasjoner. Det likner på den såkalte Regnbuekoalisjonen, en strategi Jesse Jackson brukte fra starten i 1984 og fram til slutten i 1988-kampanjen, da han stilte som kandidat i demokratenes primærvalg. Mens mine gamle venner og kamerater prøver å finne ut om det er fornuftig å bruke våre små krefter i et forsøk på å få størst mulig gjennombrudd i en slik avgjørende tid, har vi samtidig et blikk på det den latinamerikanske teoretikeren Marta Harnecker kaller «den sosiale bevegelsen mot venstre».

Det er særlig de unge i kjerna av «Black Lives Matter!» som så langt har spilt en fascinerende rolle ved dette valget. Bevegelsen oppstod som protest mot politibrutalitet og mord, og for frihet fra trakassering. Den tydelige rasismen hos de republikanske kandidatene, i særdeleshet Donald Trump, har ført til at disse demagogene stadig blir møtt med stille protester og muntlige utfordringer når de har sine valgmøter. Men aktivistene har også både Clinton og Sanders som mål, og krever at de tar opp saker som har avgjørende betydning for de svarte. Tendensen blant mange eldre afroamerikanere, særlig kvinner, er å støtte Clinton, men de unge aktivistene, barna og barnebarna deres, lar ikke Clinton slippe unna. De refererer til saker fra hennes rulleblad, som hennes støtte til og delaktighet i president Bill Clintons ødeleggelse av velferdssystemet og hennes egen beskrivelse av svart ungdom i 1996:

De tilhører ofte den slags ungdom som kalles «superrovdyr», ingen samvittighet, ingen empati. Vi kan snakke om hvordan de ble sånn, men først må vi få satt dem på plass.

Som nevnt tidligere, står Bernie Sanders for en venstrepopulisme som kaller bankene og konsernene for superrovdyr som må settes på plass, men han har en tendens til å legge altfor lite vekt på sosiale spørsmål som rasismen, slik de svarte opplever den. Han har svart på kritikken på en god måte og har oppnådd en viss forsiktig støtte fra viktige svarte tenkere som Ta-Nehisi Coates og Michelle Alexander.

Så lenge primærvalgene varer, kan vi vente oss at kreftene i «Black Lives Matter!»-kretsen, bredt definert, kommer til å bruke det rommet som skapes av medias dekning av valgene døgnet rundt, for å bygge opp bevegelsen sin. Det er ikke sannsynlig at de vil underordne seg noen av kampanjene. De fortjener støtte.

Det er en lang vei fra oljehovedstaden Stavanger til Paris for å holde hender rundt Eiffeltårnet under COP21. Det er 3 timer og 20 minutter med fly, 1 777 km med bil. Vi kjørte i 30 timer fra Oslo i buss med 40 aktivister fra Rød Ungdom.

Anja Ariel Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom og kommer fra oljehovedstaden Stavanger.

Flere vil mene at det ikke hadde noen hensikt å dra dit etter at klimamarsjene uansett var avlyst etter Paris-terroren bare noen uker før, og det ble innført et forbud mot å gå flere enn ti personer sammen i en gruppe eller være mer enn to personer som sammen spredte et politisk budskap. Vi var selv skeptiske. Så hvorfor trosse forbudene og dra likevel? Fordi vi aktivister veldig ofte har rett når det kommer til klima, og fordi alt for mange rundt forhandlingsbordene tar feil. Da må vi være der for å vise dem at vi følger med på dem. Forhandlingsrommet er ikke et gjemmested for dårlige avgjørelser, vi er styggen på ryggen deres som sørger for at de føler på presset fra grasrota.

Good COP, bad COP

Klimatoppmøte består av representanter fra nesten 200 land og var en av de større samlingene FN har avholdt. Møtet hadde stort fokus på utfordringen rundt 2-gradersmålet og den store skepsisen rundt å nå det. Planen var å diskutere om de måtte sette nye mål, eller om det fremdeles var mulig å nå 2-gradersmålet. De kom frem til et 31-siders dokument der de er enige om at alle landene skal gjøre sitt beste for å holde den globale oppvarmingen til under 2°C og helst til under 1,5°C. Avtalen er ikke juridisk bindene før 55 land som produserer 55 % av verdens drivhusgasser formelt godkjenner avtalen. Nå etter Paris skal alle landene lage sine egne nasjonale avtaler for å kutte utslipp.

Klimatoppmøtet er mye mer enn bare et forhandlingsrom. Det er en folkefest som tiltrekker seg folk fra hele verden, men du ser et tydelig skille mellom UNFCCC og grasrotinitiativer. Det var i hovedsak to store områder som er lagt opp til at alle som ville kunne ta del i. På forhandlingsområdet var det et område kalt «Green Zone» med stands for organisasjoner og bedrifter, matservering og innovative løsninger, som sykler som generer strøm. Dette er hvor delegatene på møtet mingler med miljøengasjerte folk, og området bærer stort preg av å være drevet av næringslivet.

Det andre området arrangert av grasrotsamarbeidet Coalition Climat 21 het CAZ – Climate Action Zone eller ZAC – Zone D`Action Climat på fransk. Det tok litt tid før vi forsto at det var det samme. Her finner man alt. Innledninger med blant annet Naomi Klein, dans med bongotrommer, nettverksmøter og kurs i å håndtere tåregass om det brukes under de ulovlige demonstrasjonene. Det var her vi tilbragte mest tid med andre klimaaktivister og våre franske kamerater i Ensemble.

Moralpoliti og businessmenn

Jeg har ofte lurt på hvem disse klimaaktivistene egentlig er og hvor de har fått engasjementet sitt fra. For helt ærlig så har jeg aldri helt kjent på det. Dette med at vi skal redde skogen, resirkulere, ta vare på alle pelsdyra og bli vegetarianere. Jeg har alltid tenkt at ting går sin gang, og at mennesker ikke skal være på jorda for evig, og at dette kanskje bare er begynnelsen på slutten vår. I mitt hode var klimakampen en kamp vi kom til å tape, og derfor kunne vi like så godt bare gi den opp. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp i Stavanger og blitt fôra med historier om oljeeventyret, økonomisk vekst og industrien. Jeg får litt hetta av miljømoralpolitiet som tvinger alle til å være veganere.

Men på COP21 forstår du at miljøforkjempere ikke lenger er en homogen gruppe som bor i små økosamfunn, er veganere og har dreadlocks, altså de finnes de også, men miljøforkjemperne er mye mer, de er folk flest. De er alt fra ungdommer med haremsbukser til menn i dress som pusher 50. De er familieforeldre. Det er familieforeldre og miljøagenter, og Paris under COP21 er en smeltedigel for alle.

Sør vs. Nord

Alle er enige om at vi må kutte for å forhindre utslippene for at temperaturen på jorda ikke skal stige mer enn 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader celsius. Spørsmålet er hvordan vi skal fordele utslippene. Spørsmålene som det ble forhandla rundt var: Hvem skal få slippe ut mest? Hvem skal kutte aller mest? Spørsmålet er ikke om vi skal kutte eller ikke, spørsmålet er hvor ambisiøse kuttene blir, og ikke minst hvor rettferdig det blir.

På COP19 i Warsawa sultestreika delegaten fra Filipinene, Naderev «Yeb» Sano, sammen med flere titalls andre klimaaktivister. De sultestreika fordi klimatoppmøtet mangler forståelse for at de fattigere landene allerede nå må betale prisen for de miljøødeleggelsene som de rikere landene står i spissen for å skape. Vi ser det i Sudan der Sahara ørkenen utvider seg, i Bangladesh der vannet stiger, og vi ser det hver gang ekstremvær, slik som sykloner på Filipinene, ødelegger hjem, familier og byer. Ruth Nyambura fra Kenya beskriver det slik i et intervju under COP21 med Amy Goodman:

We want to get out of this sinking ship, but countries like the U.S. are holding the lifeboats.

Samtidig blir det feil å lukke øynene for de klimaødeleggelsene som finnes i rikere land. Det er bare det at de ofte føles som bagateller i forhold til de større ødeleggelsene i Sør. Isbreer som smelter, dyr som er utrydningstrua og mindre snø i alpene. De miljøødeleggelsene som rammer mennesker, har ikke kommet til Vesten, enda.

En rettferdig fordeling av utslippene handler ikke bare om solidaritet. Det er helt nødvendig med en rettferdig fordeling av utslippene hvis vi i det hele tatt skal drømme om å nå målet om å ikke overstige 1,5 graders oppvarming. Det er de fattige landene som i dag har minst utslipp, og likevel hører vi ofte at det ikke hjelper å kutte i for eksempel Norges utslipp når land i Sør ikke gjør det. Hvis ikke vi skal kutte utslipp i Norge – hvem skal gjøre det da? Det ender fort opp med å bli ingen. De rike landene må gå foran slik at landene i Sør ikke blir så hardt rammet av klimaendringer at de ikke har mulighet eller ressurser til å kutte egne utslipp, fordi de må bruke alle ressurser på å bygge opp samfunnene sine.

Avtalen vi har fått, er ikke tilstrekkelig fordi den ikke krever nok av de rike landene og fordi den ikke tilrettelegger nok for de fattigere landene. Det skyldes mye fordi avtalen tviholder på et økonomisk system som bidrar til å skape klimaødeleggelsene.

Dette skjønner ikke alle, men det gjør klimaaktivistene fordi de er vanlige folk, de er arbeidere. De er ikke bedriftseiere eller milliardærer. De tjener ikke på at miljøet blir ødelagt sånn som så mange andre rundt forhandlingsbordet under COP21 gjør. De taper på klimaødeleggelsene, sånn som alle oss andre. Lista over sponsorer bak arrangementet forteller sitt. Det er selskaper som står høyt oppe på svartelista over miljøverstinger, selskaper som Coca Cola og BMW. Hvorfor vil de sponse COP21? Fordi de får en avtale som setter næringslivet foran livet til vanlige folk. De får en klimaavtale innenfor kapitalismens rammer.

Klima over kapitalisme

Under klimaforhandlingene sa Barack Obama: «Vi har bevist at sterk økonomisk vekst og kutt i CO2 ikke trenger å være motsetninger, men at det kan styrke hverandre. Og det burde gi oss håp.» Han sier det i hvert fall ærlig: Det gir storkapitalen håp. Det burde gi håp til multinasjonale selskaper som kan fortsette å øke sin profitt med presidentens velsignelse. Lista over alle det ikke gir håp til, er mye lengre. Bare i Paris på dagen avtalen ble vedtatt, strakk det seg en menneskelig lenke tre ganger rundt Eiffeltårnet med mennesker som sa ifra om at avtalen ikke var god nok.

Forbrukermakt er ingen trøst. Vi må kreve at stater rundt om i verden kutter i utslipp, eller kutter båndene sine til multinasjonale selskaper som plyndrer utviklingsland for ressurser og ramponerer klimaet. Du kan ta så mange kalde dusjer du bare vil, men hvis Coca-Cola får fortsette å produsere på en miljøskadelig og usolidarisk måte, og oljeindustrien fortsetter å få bore alle steder de vil, kommer det ikke til å ha noen nytte. Er det ikke sprøtt hvordan de mest ressursfulle kreftene i hele verden velger å skyve det globale klimaansvaret på tilfeldige enkeltpersoner?

Klimakrisa kan løses, men ikke uten at storkapitalen står for hoveddelen av kuttene i utslippene, fordi de også står for de største utslippene, og ikke uten klimaaktivisme. Det er ikke markedsmekanismene som kommer til å løse klimakrisa. Det er helt nødvendig å sette klima over profitt og jobbe mot det systemet som har skapt krisa.

Jeg ble engasjert i klima da jeg kjørte forbi isbreen i Sogn og Fjordane og ble redd for at den skulle forsvinne, Jeg ble engasjert i klima da jeg dykka på The Great Barrier Reef i Australia og så hvor mange av korallene som var døde, jeg ble engasjert i klima da jeg så konsekvensene av en fossil og lite bærekraftig industri i Stavanger, jeg ble engasjert i klima da jeg var på COP21 og forsto at klimaengasjement ikke er en særinteresse, og jeg ble engasjert i klima da jeg forsto hvorfor klimaaktivisme trengs.

Klimaaktivisme trengs fordi så alt for mange av delegatene rundt forhandlingbordet i Paris ikke hører på den påvirkningen klimaendringer har på menneskers liv. De hører heller på bedrifters behov for profitt.

Etter den forrige store runden i København i 2009 så vi at miljøbevegelsen ble svekket etter store skuffelser, det har ikke skjedd nå. Etter Paris har miljøbevegelsen blitt sterkere.

Vår rolle på venstresida må være å rette fokuset mot de store klimaskurkene. Vi må overbevise verden om at klimakrisa ikke skapes av alenemødre som kjører bil fordi de må levere ungene sine i barnehagen eller de få som ikke resirkulerer. Klimakrisa skapes av storkapitalen, og de prøver å skylde på oss vanlige folk slik at de selv slipper å betale regninga. Det må vi aldri kjøpe. Vi må holde dem ansvarlige. Klimakrisa er skapt av kapitalismen, og det er vår oppgave å få flere enn klimaaktivistene til å forstå det.

I flere nummer av tidsskriftet har vi hatt innlegg om sekstimersdagen, for og imot. Her svarer Johan Petter Andresen på en artikkel av Olav Randen i nr 1/2015. (red.)

Olav Randen er mot kravet om sekstimersdagen. Han skriver:

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

La oss se på hans egen oppsummering av sitt standpunkt bit for bit:

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kampen for sekstimersdagen dreier seg om en reduksjon av det lønna arbeidet. Ikke arbeidet generelt. Randen forstår ikke dette elementære skillet mellom lønna arbeid og anna arbeid. Naturligvis vil folk flest være til gagn for fellesskapet sitt.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Sekstimersdagen dreier seg altså fortsatt om lønna arbeid. Og her er det viktig å legge til at det dreier seg om å senke arbeidstida innafor den kapitalistiske økonomien. Denne kapitalistiske økonomien driver rovdrift på mennesker og natur. Å gå mot en senking av arbeidstida innafor den kapitalistiske produksjonen er i bunn og grunn et standpunkt mot å gjøre noe med naturødeleggelsene. For å komme vekk fra en naturødeleggende økonomi, må den kapitalistiske produksjonsmåten og «forbrukersamfunnet» nedkjempes.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Dersom Randen her fortsatt mener at folk skal ligge på ryggen å kikke på himmelen når de er ferdige med sine seks timer, så har han kanskje rett. Men ingen foreslår at mennesket skal avholde seg fra å arbeide med sitt når lønnsarbeidsdagen er over.

Og dersom man antar at Randen mener kun det lønna arbeidet: Åttetimersdagen ble ikke gjennomført som en global løsning. Betyr dette at våre forfedre burde gått mot den fordi ikke alle fikk den? Skulle Sovjetunionen ikke innført åttetimersdagen i 1917, fordi så å si ingen andre land hadde den?

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda.

Randen har rett i at det er svært vanskelig for arbeiderklassen i et lite land som Norge å rykke atskillig lengre fram enn andre arbeiderklasser i verden. Men kampen for sekstimersdagen i Norge føres ikke aleine. Det foregår kontinuerlig internasjonal kamp om arbeidstidas lengde. Vi er en del av denne kampen. Den norske arbeiderklassen er i en stilling der den kanskje kan spille en ledende rolle i arbeidstidsforkorting. Men de siste tiåra har vel tyske og franske arbeidere vært mer frampå enn vi her på berget.

Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Kampen for forkorting av den lønna arbeidstida er naturligvis en kamp innafor dagens miljøødeleggende kapitalisme. En norsk kapitalisme som også baserer seg på utbytting av arbeidere i andre land. Det er ikke slik at den norske arbeiderklassen taper på at arbeiderklassen i Kina får høyere lønn. Motsetningen er ikke norske arbeidere sammen med sine kapitalister på den ene sida, og kinesiske arbeidere sammen med sine kapitalister på den andre. Når de kinesiske arbeiderne vinner fram med krav om bedre lønns- og arbeidsvilkår, tjener arbeiderne i Norge på dette. De norske arbeiderne er ikke først og fremst forbrukere. De norske arbeiderne er først og fremst arbeidere. Felles kamp dreier seg om å styrke den samlede klassen og svekke kapitalistklassen. Også den kinesiske arbeiderklassen tjener på at den norske arbeider-klassen vinner fram i sin kamp mot den norske kapitalistklassen.

Vi blir ikke kvitt miljøødelegginga uten å bli kvitt kapitalismen. Kampen mot utbyttinga – for bedre lønns- og arbeidsbetingelser under kapitalismen – er en helt sentral del av kampen for å styrke arbeiderklassen. Kampen for kortere lønna arbeidsdag er en sentral del av denne kampen. Når Randen stiller seg mot dette, stiller han dessverre på feil side i kampen for å redde vår jord.

I Rødt! nr 3/2015, på side 132 følger Randen opp med nok en artikkel. I denne er det regnestykker om arbeidskraftbehovet i et kapitalistisk samfunn. Det er mye å innvende mot sjølve regnestykkene. Men viktigst er tankegangen. Randen ser for seg at arbeiderklassen som kjemper, under kapitalismen, der den ikke har makta, skal planlegge fordelinga av arbeidskrafta i forbindelse med en arbeidstidsforkorting til sekstimersdagen, som om den hadde makta! Slik er ikke virkeligheten.

Hans regnestykker fører til at det vil bli mangel på arbeidskraft dersom arbeiderklassen vinner fram med kampen for kortere lønnsarbeidstid. Men ser vi bakover i historia finnes det intet hold for en slik påstand. Arbeidstidsreduksjoner har ikke ført til arbeidskraftmangel som har undergravd velferden. Tvert om arbeidstidsforkortinger har kommet sammen med styrking av velferden, fordi de har kommet som et resultat av en styrka arbeiderklasse. I en tid med økende arbeidsløshet, utstøting av arbeidskraft på andre måter og økonomisk stagnasjon, blir Randens innstilling minst sagt merkelig.

Randen har også synspunkter på den teknologiske utviklinga som jeg synes er underlige. Han skriver:

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annen teknologi i hovudsak alt er teken ut.

Dette skriver han mens den teknologiske revolusjonen innen data er i full gang med blant annet tredimensjonal printing som vil få omfattende innvirkning på produksjon, distribusjon og forbruk. Dessuten skjer det stor vitenskapelig framgang innen nanoteknologi, robotforskning osv. Han ender opp med å kunne støtte sekstimersdagen for enkeltgrupper:

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder.

Sekstimersdagen med full lønnskompensasjon er et krav som, for at den skal realiseres under dagens politiske forhold, må reises av en samla klasse gjennom fagbevegelsen, i tariffoppgjør. For å få styrke til dette kravet, må den fremmes slik at den får størst mulig oppslutning i arbeiderklassen. Da må den fremmes på samme måte som tidligere, det vil si som en generell reduksjon i lønnsarbeidstida som gjelder alle.

Randen er også mot arbeidstidsreduksjon med full lønnskompensasjon. Han skriver:

Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen.

Under kapitalismen innebærer lønnsmoderasjon at kapitalen får mer, ikke til at samfunnet blir mer økologisk bærekraftig.Allerede i dag finnes det ordninger for redusert arbeidstid uten lønnskompensasjon. Se Arbeidsmiljølovens § 10.2 (4) «(4) Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det, har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene. Fortrinnsrett etter §§ 14-2 og 14-3 går foran fortrinnsrett etter bestemmelsen her.

Ved å styrke denne paragrafen ved å fjerne «uten vesentlig ulempe for virksomheten» og å innføre «uten avgjørende skade for virksomheten» er vel Randens reform oppnådd.

Dessuten finnes det ordninger der småbarnsforeldre kan utnytte foreldrepermisjonen til å innføre sekstimersdagen etter avtale med bedriften. Det som tidligere het tidskontoordningen, heter nå delvis permisjon. Delvis permisjon gir småbarnsforeldre en mulighet til å kombinere gradert uttak av fødselspenger med deltidsarbeid. For eksempel seks-timersdag.

Kvinneundertrykkinga i samfunnet kommer veldig klart til syne når kvinner føder barn. De straffes som lønnsarbeidere. Kvinners inntekt utgjør rundt 60 prosent av mannens i et livsløp. Sekstimersdagen er et sentralt krav for kvinnene i kampen mot kvinneundertrykkinga.

I verken den første eller den andre artikkelen går Randen inn på hvordan en arbeidstidsforkorting vil ha betydning for kvinnene. Dette til tross for at sekstimersdagen vil har stor positiv innvirkning på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen, da sekstimersdagen vil styrke kvinnenes posisjon i arbeidslivet som heltidsarbeidende. En styrking av kvinnenes posisjon i samfunnet og i arbeiderklassen, styrker arbeiderklassens samla kampkraft. Randens politikk vil føre til økte klasseskiller, mer arbeidsløshet, mer misære og svekke kvinnekampen. Hans bilde av kapitalismen er at det er et system der man kan justere forbruket på en slik måte at den blir økologisk bærekraftig. Men kapitalismen og økologisk bærekraft utelukker hverandre gjensidig. Forutsetninga for et økologisk bærekraftig samfunn er at vi gjør det av med kapitalismen og innfører en demokratisk styrt planøkonomi.

Johan Petter Andresen

Rødt Bodø fikk 10,4 % av stemmene ved siste valg, gikk opp fra tre til fire representanter i bystyret, og er dermed det tredje største partiet i Bodø.

Vi har intervjuet Synne Høyforsslett Bjørbæk som nå er varaordfører i Bodø.

Birger Thurn-Paulsen er leder av Rødt Steigen og med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

Dere har solid kvinnerepresentasjon på valglista. Selv er du en forholdsvis ung kvinne og blir valgt til å representere Rødt som varaordfører. Ser du dette som resultat av bevisst jobbing ut fra et kvinnepolitisk perspektiv?

Jeg ser dette som et resultat av at Rødt Bodø har hatt en bevisst strategi på å bygge opp og synliggjøre flere personer i bystyre-gruppa. Partiet forbindes ikke bare med en frontfigur, men med et knippe dyktige personer med ulik bakgrunn, alder og kjønn. I tillegg har jeg som kvinne opplevd å bli lyttet til, og har aldri erfart at kjønn har vært noe hinder i å få ansvar eller verv. Politikken og de kampene vi har fronta ute blant folk og i bystyret, har blitt til i et fellesskap der ulike perspektiv – også kvinnepolitiske er med. Jeg håper at jeg ble spurt om å være varaordførerkandidat fordi partiet har tillit til den jobben jeg gjør.

Rødt Bodø har vært representert i bystyret i veldig mange år. Hva tror du ligger bak det spranget i oppslutning som skjedde ved dette valget?

Veldig tidlig greide vi å sette dagsorden i den politiske debatten i Bodø, og vi holdt trykket oppe helt frem til valgdagen. Det betydde at i disse ukene var det faktisk først og fremst Rødt-saker som var oppe i media, og som ble diskutert ute blant folk. Vi greide å synliggjøre saker som rusboliger, sosial boligpolitikk, kommersielle barnehager, avdekking av forsøk på privatisering av by-drifta, øvingslokaler for unge musikere, og lansering av Rødt Bodøs sykkelplan. I tillegg var det stor mediedekning rundt mulig korrupsjon i det nye konserthuset Stormen KF. Debatten ble satt i gang av en spaltetekst og to leserbrev av Morten Strøksnes. Rødt var det eneste partiet som tidlig var på banen. Plutselig hadde vi veldig mange med oss, som drev aktiv valgkamp for Rødt. Vi markerte oss tydelig i bybildet med en stor stand og mange aktivister, hadde postkasseutdeling i hele byen og var tilstedeværende i sosiale medier med nyhetssaker og korte appeller som vi filma. Vi vant langt på vei de debattene vi deltok i, og gruppeleder Svein Olsen fikk uhemma skryt av NRK og Avisa Nordland for sin opptreden i parti-debatten i Stormen bibliotek.

Rødt lyktes med å bli det tydelige opposisjonspartiet i byen. Flere velgere fikk øynene opp for politikken vår – ikke bare hva vi er imot – men også hva vi vil oppnå.

Brigt Kristensen har nettopp gitt ut ei bok om sitt, og Rødt Bodøs politiske virke gjennom de siste ti åra. I boka finnes ei innledning han holdt etter valget i 2013 som han kalte «Rødts revolusjonære sjel.» Kjerna i innledninga er forholdet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Brigts mening er at det utenomparlamentariske er det avgjørende, samtidig som begge sider forsterker hverandre. I hvilken grad opplever du at Rødt Bodø har jobba etter denne tankegangen?

Det er dette som er og har vært utgangspunktet til Rødt Bodø. Vi baserer det politiske arbeidet vårt på tett kontakt med ulike bevegelser og med fagrørsla, og mange av oss har jobbet med solidaritetsarbeid over mange år. Og så har det vært viktig for oss å lytte når folk kontakter oss med saker som de strir med i møte med f. eks det kommunale hjelpeapparatet. Vi ser på oss sjøl som talerør for «de små» mot «de store». Noen ganger har Rødt lyktes med å vinne disse kampene nettopp pga et stort press på utsia av bystyresalen. Selv om vi har vært et lite parti.

Etter valget har vi blitt den aktøren som mange folk har ønska seg at vi skulle være. Vi er nå Bodøs tredje største parti, og er en del av flertallet i bystyret. I denne nye situasjonen er vi veldig bevisst på å fortsette med denne arbeidsformen som har brakt oss hit.

Vi representerer de «små» fortsatt

Hva om olje- og gassressursene som ble funnet fra slutten av 60-tallet og til nå, hadde blitt funnet i dag?

Finnes det noen tvil om at med dagens regime i regjeringskontorene, og da tar jeg gjerne med forrige regjering, ville alt mer eller mindre blitt gitt til Røkke, Fredriksen, Hagen og utenlandske selskaper?

Per-Gunnar Skotåm er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland samt kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske. Han har bakgrunn fra gruveindustrien hvor han startet i 1972, og har siden da arbeidet i gruver og på tunnelanlegg. Fra 1994 drev han et lite tunnelfirma. Han har omfattende erfaringer fra faglig arbeid og internasjonalt solidaritetsarbeid og er bosatt i Sulitjelma.

En får ofte inntrykk av at hele Norges rikdom og industrielle base kun er knyttet til olje- og leverandørindustrien. Det stemmer ikke. Men for byer, regioner og Vestlandsfylker i Norge er oljerelatert virk-somhet så dominerende at nedgangen i oljevirksomheten fører til innskrenkninger og massearbeidsledighet.

Nedgangen i oljeprisen har ført til fall for den norske krona , noe som gir et konkurransefortrinn for de fleste andre eksporterende bransjer som for eksempel fiskeri og oppdrett. Fallet i kroneverdien er så stort at sjøl metalleksporterende bransjer som aluminium går bra fordi prisene noteres i internasjonale valutaer som dollar og pund, samt at energikostnadene er stabilt lavere enn for 6–10 år siden.

Nord-Norge har så langt merket lite til den økte arbeidsledigheten som fylkene på Vestlandet er rammet av,men her kan den nylige nedleggelsen av jernmalmdriften i Sør-Varanger varsle endringer.

Olje- og gassvirksomheten har vært en del av norsk industri i snart 50 år. Sann-synligvis vil den være en del av norsk industri i nærmere 100 til, men altså i mindre grad. Dette betyr at den kompetansen og de innovative ingeniørmiljøene som finnes på dette feltet, må omstilles til nye områder.

Omstilling må til

Det er interessant at både Erna Solberg og Siv Jensens første svar da investeringstakten i leverandørindustrien til oljevirksomheten sank kraftig, var at det må føre til omstilling, innovasjon og utvikling av nye teknologier på andre områder enn olje og gass. Men nå presser deres partier på, sammen med Arbeiderpartiet, for å åpne stadig flere felt både i Lofoten/Vesterålen og i Barentshavet Så omstilling til ny virksomhet er verken hele svaret fra disse eller det vesentligste i svaret. Svaret deres er fortsatt intensivering av leting og boring på nye felter i nord.

Rødt og andre som har stilt krav om nedtrapping av olje- og gassvirksomheten, har også svar på hva ressurser skal brukes til; at det må omstilles til ny virksomhet, fornybar energi, industriproduksjon med betraktelig lavere utslipp av karbon og tilsvarende. Sjøl om det er helt ulike perspektiver fra kapitalkreftenes partier i forhold til de sosialistiske og miljøaktivistiske partier som Rødt, er miljøutfordringene de samme. Vi må engasjere oss i debatten og gi innspill til løsninger som peker en vei til ei bærekraftig framtid. I det ligger også spørsmålet om den industrien vi har i Norge i dag, har noen framtid innafor de løsningene vi ser for oss, muligens ved hjelp av ny teknologi.

Er norsk industri i dag miljøvennlig?

Mitt svar er at ja, i hovedsak er den det i forhold til hvordan industri i andre land produserer tilsvarende produkter. Nøkkelspørsmålet her er energi. Så lenge vi kan bruke rein vasskraftbasert elektrisk strøm, er den miljømessige belastninga til norsk smelteverksindustri bare brøkdeler av hvilken som helst produksjon basert på kull, olje eller diesel. Det betyr at jeg avviser at norsk industri i dag er en miljøversting. Tvert om har kombinasjonen av politisk påtrykk, miljømessig forståelse, skatte- og tilskuddsfordeler samt ikke minst muligheten til å gjøre rensetiltak som en del av tekno-logiutviklinga. Dette har gjort at norsk industri sparer store mengder energi knyttet til produksjonsforbedringer, og gjort at norsk prosessindustri har vært inne i et grønt skifte de siste 20 åra.

Spørsmålet som må stilles, er om norsk industri i dag har en tilstrekkelig størrelse, finansiell styrke, og teknologimiljøer som kan lede an og legge fundament for en bærekraftig industri i Norge med produkter som bidrar til løsninger for de 10 milliarder mennesker som vil bo på denne kloden i slutten av hundreåret. Jeg mener ja, men jeg vil drøfte noen forutsetninger og peke på noen industrielle utviklingsveier.

Norge var et fattig land – og kan bli det igjen

Norsk historie, det som har formet nasjonsbegrepet og identiteten vår, er kampen mot fremmedveldet. Særlig kampen mot danskeveldet og dansk embetsmannsstat. Så kom den svenske unionen og sjølstendighetsbevegelsen for å fri seg fra svenskekongen gjennom kampen for parlamentarismen på 1880-tallet. Det var ikke sånn at svenskene plyndret norske rikdommer slik danskene gjorde. Sannsynligvis kostet unionen, i kroner og øre, mer for svenskene enn de fikk tilbake. Det hjalp ikke på norsk oppfatning.

Vi ville styre sjøl

Norge opplevde ikke sultkatastrofer som Irland. Samtidig var det et fattig samfunn hvor folk klarte seg, men det var lite ekstra. I perioden fra midten av 1800 tallet til rundt 1925 emigrerte nærmere en million mennesker fra Norge. Dette var ikke et uttrykk for direkte nød, men at mange anså at det var større muligheter «over there». Noe tidligere, på 17–1800-tallet var det også en indre emigrasjon fra sør mot nord til Nordland og Troms med sine bedre livsmuligheter. Det var store mengder fisk tett på land og muligheter for et slags jordbruk.

Den nye sjølstendige staten Norge var fattig på penger, men den skulle vise seg å være rik på ressurser, særlig malmer og etter hvert enorme mengder fossekraft. Skogen, de rike fiskeriene og skipsfart kom i tillegg til dette, og de bidro til den nasjonsutviklinga som er Norge.

Jordbruket i Norge har aldri helt klart å fø befolkninga, men innføringa av poteten bidro til mindre avhengighet av kornimport, og tendenser til sult har vi ikke opplevd etter Napoleonskrigene og den engelske blokaden av handelen med Norge. Jfr. Diktet Terje Vigen som rodde til Danmark for å hente korn.

Terje Vigen, utdrag

…..

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, –

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

…..

Henrik Ibsen

For å bygge ut både fossekraft, gruver og industri, var det behov for utenlandsk kapital i tillegg til det som var å oppdrive innenlands. Regimet med de norske konsesjonslovene og kontrollen med ressursene som i noen år ble stilt til rådighet for selskapene, norske og utenlandske, sikret utvikling, men også at landet ikke ble kjøpt opp bit for bit. Alle rettigheter falt tilbake til staten etter et visst antall år. Det var hard politisk kamp rundt spørsmålet om nasjonal kontroll knyttet til innføringa av konsesjonslovene. Skillelinjene fulgte til dels de samme linjer som høyre-/venstre-aksen gjør i dag, hvor partiet Venstre, Bondepartiet og en framvoksende arbeiderbevegelse knyttet til Socialdemokratene representerte venstre-kreftene. Partiet Høire var da som nå et agentur for utenlandske kapitalkrefter i Norge.Kampen for Råfiskloven og utviklinga av landbrukssamvirket bidro sammen med framveksten av en sterk fagbevegelse til ei utvikling for en mer lik fordeling av verdiskapinga.

Den kontrollen som ble etablert med ressursene fra begynnelsen av århundret, var en forutsetning for den allsidige industrien som blei utvikla i samme periode. Sosialdemokratiets industriplaner etter 2. verdenskrig bygde videre på dette. Det kulminerte på mange måter med Statoil og hele konsesjonsregimet for oljeutvinning utafor norskekysten. Sett i ettertid var løsninga genial når det gjelder å ivareta norske interesser. En vurdering av at det har vært en altfor hurtig utvinningstakt, står ikke i motstrid til dette.

Det er i dag et voldsomt press fra kapitalens representanter i regjeringskontorene, NHO, Norges Industri osv. for å reversere den politikken og dens lovgivning som sikret at nasjonal kontroll ble oppretthold på norske ressurser. De samme politiske kreftene som var villig til å gi fra seg nasjonal kontroll for 100–130 år sida, kjemper nå en omkamp for å svekke konsesjonslovgivning, salg av kraftverk, Statskog, Flytoget – «you name it». Med seg på laget har de EU gjennom tvangstrøya EØS og ESA og nå det siste året det som kan bli et tvangstiltak vi ikke riktig har sett omfanget av, TISA og TTIP. De mulighetene vi vil ha til å utvikle et likeverdig, allsidig, sosialt rettferdig, bærekraftig industrielt samfunn med vesentlig sjølforsyningsgrad på mat, avgjøres i vesentlig grad av at vi vinner kampene mot disse kreftene.

Mens jeg skriver denne artikkelen, presenterer regjeringa ved fiskeriministeren fra Høyre oppfølginga fra Sjømat-industriutvalgets NOU den 13. november. Om innstillinga fra stortingsmeldinga blir stående, vil det raskt gi store dramatiske utslag. Meldinga foreslår å avvikle tilbudsplikten til navngitte landanlegg som har bearbeidet landa fisk som forutsetning for verdiskaping på land og grunnlaget for bosetting langs kysten. Fiskerilovgivninga har som formål å skape aktivitet og bosetting gjennom landing og bearbeiding lokalt.

Det er nettopp de mest kapitaliserte trålerne, blant anna eid av Røkke, som nå ikke trenger å overholde den samfunnskontrakten som lå til grunn for at trålerne i sin tid fikk anledning til å beholde kvotene som opprinnelig var knyttet til lokale fiskere og fiskebruk.

Noen trekk ved svensk og norsk etterkrigsproduksjon

De svenske sosialdemokratene gikk etter krigen i en allianse med ledende svenske kapitalgrupperinger knyttet til Svenska Enskilda Banken, Wallenbergerne o.a. for oppbygging av den svenske velferdstaten, det svenske Folkhemmet.

En sentralisert boligbygging med 3–5 etasjers boligblokker ble satt i gang. Alle hadde ferdiginnstallerte kjøleskap, frysere, komfyrer , fellesvaskerier og etter hvert vaskemaskiner i hver leilighet. Det ble bevisst etablert et bilbasert dagligliv hvor hver familie ble avhengig av en familiebil produsert av Volvo og Saab for å gjøre sine innkjøp. Rask utbygging av flere TV-stasjoner bidro til å etablere og opprettholde en TV- og forbrukerelektronisk produksjon. Kjente merker som Electrolux, Beha o.a. nådde kritisk masse for produksjonsvolum som også ga stor internasjonal eksport. Sverige hadde ikke olje, men satset på å bli verdensledende på det de har, en evigvarende fornybar produksjon som skogsdrift og ikke minst de nord svenske gruvene med mest jernmalm, men også andre metaller. LKAB i Kiruna og de andre malmfeltene er i dag verdens mest avanserte underjordsgruve sammen med produksjon på andre metaller som Boliden forestår. Gjennom samarbeidet med AtlasCopco og andre maskinleveran-dører og utviklere er de teknologiske løsningene de fremste i verden. Disse teknologiene fra Nord-Sverige bruker 10 år på å spre seg til Sør-Sverige, og 20 år på å spre seg til resten av verden som gir grunnlag for en stor eksport. Atlas Copco er i dag det eneste varemerket for gruve og tunnel som finnes over hele kloden.

Norge bygde etter krigen opp en allsidig produksjon knyttet til de fleste forbruksartikler. Vi hadde en stor klesmanufakturproduksjon, sko, møbler, brunevarer som radio og TV. Industriproduksjonen var i vesentlig grad råvarebasert innafor gruvesektoren og elektrokjemisk prosess- og smelteverksbedrifter. Det var også avansert produksjon på tung elektro som elektromotorer, kabel, transformatorer, generatorer og vannkraftturbiner. Som en del av dette: produksjon av tog og lokomotiv. Skipsbygging knyttet til leveranser til den norske skipsflåten som var blant verdens største var ledende på sitt felt. Det fantes en rekke skipsverft langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes.

En rekke faktorer bidro til å svekke grunnlaget for den allsidige norske ferdigvare og industriproduksjonen.

Klær og sko ble først svekket og utkonkurrert av import fra Sør-Europa. Seinere fra asiatiske land. TV og radio knyttet til Tandberg og Radionette var verdensledende og noen av radiomodellene har sjøl i dag ikonisk status blant entusiaster. Volumene på produksjonen var for små til å klare konkurransen på verdensmarkedet med kravene til å fordele utviklingskostnadene på en stor nok produksjon med de økonomiske krav som var nødvendig for en internasjonal markedsføring. Norsk Datateknologi var ledende til godt utpå 80-tallet med Nord 50, Nord 100, ND 500 og ND 5000 maskinene, men ble utkonkurrert av den personlige datamaskinen.

Den råvareproduserende gruveindustrien tapte kostnadsmessig mot produksjonen internasjonalt. Dette var knyttet til det urettferdige bytteforholdet mellom råvareproduksjon i verden i forholdet til ferdigvareproduksjonen hvor prisutviklinga var til fordel for ferdigvareproduksjon. Det trengtes en stadig større del råvarer for å bytte til seg samme mengde ferdige industriprodukter. Dette skyldes den utbyttinga som ligger i en verdensorden hvor de utvikla, industrialiserte landa utnytter varebyttet med mindre utvikla, industrialiserte land til fordel for seg sjøl. At Norge var et utvikla industriland, forandrer ikke på det når de fleste andre land som produserte malmer og metaller var i den 3. verden. Prisene også på norske råstoff ble bestemt der.

Mulighetene til å kontre en utvikling hvor det trengtes en industriell fornying i de tradisjonelle industriene i Norge, ble forhindret av de store oljefunnene utenfor kysten og det som vi betegner som det norske oljeeventyret. Oljeindustrien trakk til seg det meste av ledig norsk kapital, og de tradisjonelle industriene i Norge ble til solnedgangsindustrier. Som en industrileder formulerte til meg på 80-tallet:

Hvorfor investere 300 millioner på et norsk smelteverk med mulighet for 7 % fortjeneste, når man kan få 13 % i banken og 30 % i olja.

Oppbygginga av norsk oljeindustri krevde omtrent det som var av norsk kapital og for den del betydelige mengder utenlandsk kapital. Sett i ettertid var det et genialt regime som ble etablert, knytta til å opprettholde norsk kontroll og et skatteregime som skulle hindre utenlandsk plyndring av fortjenesten fra produksjonen. Tankegodset fra etableringa av konsesjonslovene 60–70 år tidligere samt tankene bak industrireisinga etter krigen prega fortsatt de ledende strategene i DNA. Hadde olja blitt funnet på 90-tallet, for ikke å si nå, ville de markeds-liberalistiske ideene som da hadde fått feste i DNA og som i dag dominerer H og FrP, gjort at det meste sannsynligvis hadde vært gitt vekk på billigsalg.

Oljeindustrien i Norge er nå på hell. Dette er korrekt å si, samtidig som olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel vil være tilstede i hele dette århundret. Olje og gass er en fantastisk ressurs som gir grunnlag for helt nødvendig avansert produksjon fortsatt knytta til plast, biologisk produksjon o.a. En stadig større utfordring knytta til klimaforverringer med bakgrunn i utslipp av karbon fra fossile kilder som kull, olje og gass understreker at rasjonering på bruk må startes nå. Oljeprisfallet som nødvendigvis ikke vil vare, tvert om kan prisene igjen stige til nye høyder, understreker betydninga av å både rasjonere på videre produksjon samt prioritere de framtidige bruksom-rådene.

Norge har i dag områder hvor vi er teknologisk ledende. Dette dreier i utgangspunktet om de avanserte teknologiske miljøene som i dag leverer til produksjon av olje og gass på store havdyp under krevende klimatiske forhold. Landet har også høyteknologiske miljøer knytta til elektrokjemisk prosessindustri ved en rekke av de smelteverka som finnes for aluminium, ferrosilisium, stål, magnesium, ilmenitt o.a.

Det er av strategisk betydning for landets industrielle utvikling at disse miljøene kobles sammen. Bortsett fra at det er ønskelig med en sånn omstilling, må en spørre seg hvorvidt det i dag finnes indikasjoner på at en omstilling i en bestemt retning er mulig. Og sjølsagt hvorvidt denne retninga er ønskelig fra et klima- og miljøperspektiv.

Jeg mener ja, og at det med utgangspunkt i de store mengdene elektrisk energi basert på rein, fornybar vannkraft er det både mulig og ønskelig å få det til i Norge, og det er avgjørende for framtidige arbeidsplasser at produksjonen finner sted her.

Toyota frigjorde i begynnelsen av 2015 nærmere 6000 patenter knyttet til brenselcelleproduksjon for hydrogen og bruk på biler. Bakgrunnen er et ønske om å få tatt i bruk hydrogen som drivstoff for kjøretøy og for lagring og omsetting fra kjemi (hydrogen) til energi (strøm). Ved å slippe patentene fri signaliseres det at man ønsker at andre skal forske og produsere dette i tillegg til en sjøl, samt at man da i felleskap vil komme over kritisk masse for økonomi i å erstatte tradisjonelle bensin og dieselmotorer. Hydrogen som energibærer gir uante muligheter for å lagre og transportere hydrogen med omsetting til elektrisk strøm der man ønsker og når man ønsker. Produksjonen av hydrogen er 100 % reint og foregår som elektrolyse av vann noe som gir produktene hydrogen og oksygen. Omforming av den kjemisk bundne energien i hydrogen i brenselceller gir sluttproduktet energi i en annen form (elektrisitet og varme) samt vanndamp.

Med sine store vannkraftreserver er Norge i en unik posisjon i utgangspunktet. Sjøl vann som i dag går til spille på eksisterende kraftverk ved overløp i flomperioder ved lavt strømforbruk, kan benyttes til produksjon av hydrogen som lagringsmedium og omsettes til strøm ved behov seinere.

Med bakgrunn i et sånt mulig scenario er dagens fortsatte satsing på videre utbygging av strømkabler til utlandet galimatias. Det strømoverskuddet Norge i dag har på i gjennomsnitt 8 twh per år økende til 15 twh per år når planlagte utbygginger kommer til utførelse, vil bidra til å presse fram en energieksport som vil bli markedsmessig prisdanner for prisen på elektrisk strøm i Norge. Får man anledning til en stor grad av strømeksport, vil resultatet bli at den europeiske energiprisen vil bli normen i Norge.

Den norske vannkrafta skal ikke utnyttes som batteri for resten av Europa i form av strømeksport. Derimot kan energien brukes til produksjon av nødvendige metaller og annet som er energikrevende i Norge. Disse varene kan eksporteres. Dette skaper arbeidsplasser lokalt der vannkrafta finnes. Det bidrar til en miljømessig forsvarlig produksjon på basis av rein energi. Det gir minimalt energitap i motsetning til energi-tapet ved lange avstander, først i Norge deretter gjennom oversjøiske kabler. Det reduserer bruk av annen forurensende energikilder som kull og olje ved produksjon av en større andel av Europas behov for metaller ved bruk av rein elektrisk energi.

Alt dette og mere til er truet av ei regjering per dato som nå starter på tredje året med markedsliberalistiske tilpasninger av energisektoren. Det dreier seg både om bygging av overføringskabler, tilpassing til sammenslåing av kraftverk til større enheter og driftsmessig skille mellom nett og energi-produksjon som en del av denne tilpasninga. Liberaliseringen av energisektoren er ikke begrenset til den sittende regjeringa, men har pågått i over 25 år sida Energilova blei vedtatt i 1990. Nå intensiveres angrepene på de forsvarsverkene de folkelige kreftene i Norge har. Det dreier seg om energisektoren, fiskeriforvaltning og -lovgivning, salg av statseiendom, innlemmelse av Norge i nye slavelignende avtaleformer som TISA og TTIP i tillegg til EØS avtalen som i mer enn 20 år har dreid det markedsliberalistiske hjulet i Norge.

Norge evnet gjennom en kombinasjon av naturgitte forutsetninger, egalitære folkelige bevegelser som arbeiderbevegelsen, bonde- og småbrukerbevegelsen og fiskerorganisasjonene og deres politiske uttrykk, å forme et rammeverk rund det økonomiske livet i Norge. Dette rammeverket bidro til prosessene som evnet å løfte befolkninga fra et nøkternt liv uten nevneverdig overflod til et rikt land med høy velferd og velstand i breie grupper. Prinsippet for ramme-verket var at ingen enkeltperson, selskap eller gruppering skulle kunne tilegne seg felleskapets verdier i havet eller på land på bekostning av andre. De fornybare ressursene er alltid til låns. De ikkefornybare ressursene skal utnyttes forsvarlig og balansert ut fra samfunnets langsiktige behov.

Om rammeverket eller samfunnsveven nå rakner kan Norge igjen om 100 år befinne seg blant de fattigere land i Europa. Desto viktigere er det å ta de politiske kampene nå før rovet fra de største kapitalgrupperingene virkelig skyter fart.

Rødt! snakket med Jørgensen den dagen hun tiltrådde som varaordfører.

Hun mener at grunnen til at de har gjort det så bra i Tromsø, er at de har jobba gjevnt og trutt, i mange år.

Aud Karin Bjørn er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Kystens Hus-erklæringen gir Samarbeidspartiene – Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti – uttrykk for hvordan vi skal styre Tromsø kommune sammen de neste fire årene.

(….)

Det betyr at vi vil:

• Legge til rette for boligbygging og selv bygge minimum 400 utleieboliger

• Stoppe privatiseringen av Tromsø kommune

• Være aktiv og tilretteleggende for eksisterende og nye virksomheter

• Fastsette grenser for Tromsømarka

• Sette ambisiøse og konkrete klimamål for kommunen

• Gjennomføre konkrete klimatiltak

• Gjennomføre en tillitsreform i helse og omsorgssektoren

• Ansette minimum 40 nye lærere i Tromsøskolen

• Innføre to barnehageopptak i året og ikke å øke foreldrebetalingen i SFO

• Samarbeidspartiene skal bygge Tromsøbadet

• Bedre tilretteleggingen for gående og syklende, sommer som vinter

• Bygge E8 og sikre finansiering og bygging Kvaløyforbindelsen

• Styrke samarbeidet med våre nabokommuner, region og landsdel

• Styrke Tromsø som solidaritetskommune

• Sikre trygg økonomisk styring, slik at vi kan gjennomføre planene om Otium, helsehus og Tromsøbadet

 

Ny styringsmodell

For å sikre trygg og stabil styring, skal Tromsø kommune styres etter formannskapsprinsippene. Samarbeidspartiene skal etablere et overgangsbyråd frem til 1. Juli 2016.

Kristin Røymo (AP) velges som Ordfører, og vil bli valgt som byrådsleder i overgangsbyrådet. Jarle Aarbakke (AP) velges som varaordfører, og vil være fungerende ordfører i overgangsperioden. Elin Jørgensen (Rødt) vil fungere som varaordfører i overgangsperioden. Gunhild Johansen (SV) og Jens Ingvald Olsen (R) skal delta i overgangsbyrådet. De siste 2 medlemmene i overgangsbyrådet vil bli offentliggjort på et senere tidspunkt.

 

Rødt Tromsø har tatt de mandatene som velgerne har gitt dem, på alvor. Jens Ingvald Olsen har vært tydelig i mediabildet, og vært klar på at styringsformen, parlamentarismen/byrådsmodellen ønskes bort. Noe som veldig mange folk uansett parti i Tromsø har ønsket. Olsen fikk flest personstemmer både i 2013 og i 2015.

Jørgensen er veldig klar på at dette hadde de ikke klart uten alle de som stod bak og gjorde fotarbeidet, som å ha valgstand og dele ut brosjyrer. Rødt Tromsø sier at de har vært avhengig å jobbe som et team.

Grunnlaget for å få en kvinnelig varaordfører ligger i Rødts politikk, grunnlaget lå i listene, at det skulle være like mange kvinner som menn. Den nye varaordføreren mener at det siste landsstyrevedtaket før listearbeidet skjerpa det med kjønnsbalanse ekstra mye.

Fram til 1. juli neste år er det et overgangsbyråd. Da innføres man går over til formannskapsmodellen. Jens Ingvald Olsen er blitt byråd for finans.

Etter denne tiden vil Kristin Røymo (AP) bli ordfører og Jarle Aarbakke (AP) varaordførere. I overgangsperioden vil Elin Jørgensen være ordfører siden Kristin Røymo er byrådsleder.

I denne perioden vil en av de unge Rødt kandidatene, Ann Linn Lernes Høiseth, være gruppeleder, et mandat Elin Jørgensen får etter at perioden med overgangsbyråd er over.

Elin sier at forhandlingene har vært harmonisk fra alle tre forhandlingsdelegasjonene. Alle tok på alvor at de hadde et mandat fra velgerne om å komme frem til best mulig løsninger. Alle tre partiene var vinnere, og dermed la det grunnlag for et vinnerteam og et godt samarbeid.

Ut av forhandlingene kom erklæringen «Kystens Hus», som legger grunnlaget for samarbeidet videre.

Denne gangen tester vi våre lesere med en kviss

1. Afrika mottar årlig rundt 30 milliarder dollar i det som kalles «bistand». Hvor mye omtrent tas ut av Afrika gjennom bl.a. renter og avdrag, storselskapers profitter, ulovlige finanstransaksjoner og skattesnyteri?
2. For 100 år sida tjente de 20 % rikeste i verden 11 ganger så mye som de 20 % fattigste. Hva var forskjellen i 2000?
3. Målet er å skaffe 100 milliarder dollar i året innen 2020 til å finansiere globale miljø-tiltak. Hvor mye subsidierte G-20-landa produksjon av fossil energi med i 2014?
4. Hvor stor andel av verdens samlete formue står de 8 % rikeste for? Og hva er andelen for den laveste 70 %?
5. a) Hvor store investeringer foretok Statoil i 2015? b) Hvor stor del av produksjonen skjer utafor Norge? c) Hvilke land ligger på topp? d) Hvilke oljeselskaper fant mer ny olje enn Statoil?
6. En meningsmåling i desember viste at hver tredje republikanske velger ville bombe byen Agrabah. Hvor ligger den?
7. Kina har nær 20 % av verdens innbyggertall og USA har nær 5 %. Hvilket land har flest dollarmilliardærer?
8. Den engelskspråklige nettstedet Mermann–Webster registrerer alle ord som folk søker etter forklaringer på. Hvilket ord kom på topp i 2015, med en økning på 170 % fra i fjor?
9. Hvilken stor triumf kunne Nato – i følge generalsekretær Jens Stoltenberg – glede seg over i desember 2015?
10. Verdensbanken har forkynt at det «bare» er 900 millioner mennesker i u-landa som er fattige, eller 15 %, målt etter USD 1,90 per dag. En kjent forsker, Peter Edward, har anslått USD 7,40 som «etisk fattigdomsgrense». (Den som vil leve for 60 kroner dagen kan prøve.) Hvor mange vil etter dette målet være fattige, og hvor stor del av befolkningen i Sør utgjør de?
11. Hvor ligger Norge på statistikken over land som oftest har deltatt i kriger utover eget territorium sida 1990?
12. CO2-utslipp måles etter nasjon. Men de kan også måles etter inntekt og klasse. Hvor tungt er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til de 1 % rikeste i verden sammenliknet med gjennomsnittet blant de 10 %.
13. Barnedødeligheten (under fem år) er kraftig på vei nedover i Afrika sør for Sahara. Hvor mye høyere er risikoen for at et barn dør her enn i Norge?
14. Hvilke julegaver, i prisklassen 150 000 til to millioner norske kroner, var årets jule-gavehit innenfor den pengesterke eliten?
15. Hvor mange timer må en tekstilarbeider i Bangladesh arbeide for a) å kjøpe en kilo kjøtt og b) betale for en legetime?

Svar på kvissen:

1. Nær 200 milliarder dollar. Kilde: https://www.youtube.com/watch?v=E5hdcfFyahMhet
2. De rikeste 20 % tjente 74 ganger så mye. Kilde: Reid-Henry: The political origins of inequality. Chicago: Chicago University Press, 2015 s. 1
3. 452 milliarder dollar. Kilde: ODI: Empty promises. November 2015, (www.odi.org.uk)
4. 8 % står for 85 %, mens 70 % bare står for 3 %. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 24.
5. a) Ca. 150 milliarder kroner. b) 37 %. c) USA, Angola, Aserbajdsjan og Brasil. d) Ingen. Kilde: Steinar Alsos, Jakten på den siste olje, 2015. Framtiden i våre hender. (www.framtiden.no).
6. Det er eventyrbyen fra filmen Aladdin. Kilde: Aftenposten, 19.12.2016.
7. USA har 46 % av alle dollarmilliarder, mot 4 % for Kina. Dvs. at USA har 45 ganger flere enn Kina. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 25.
8. Ordet er «sosialisme», som nettstedet mener har sammenheng med Bernie Sanders kampanje for å bli nominert. På samme måte er «fascisme» et ord som flere søker på enn før, sannsynligvis som et resultat av at Donald Trump rykker fram. Kilde: The Guardian, 16.12.2015
9. Ifølge en twittermelding gledet han seg over at tre Nato-land kom på pallen i håndball-VM for kvinner. Han kunne lagt til at Norge som vanlig var flinkest i klassen. Men vi tapte for Russland, og slo en alliansepartner i finalen. Det første er farlig, det andre må da være usolidarisk.
10. Da blir tallet 4,2 milliarder, altså mer enn fem ganger så mange, og andelen er nær 70 %. I Afrika er det 91 % og i Sør-Asia 93 %. Kilde: Verdensbankens Povcalnet og The Guardian 1.11.2015.
11. Storbritannia og Frankrike (de gamle kolonimaktene) deler førsteplassen. Deretter kommer Norge, omtrent på samme nivå som Danmark, USA og Nederland.
12. Forskjellen er kan være rundt 175: 1. Kilde: Oxfam. Extreme carbon inequality, 2015. www.oxfam.org.uk.
13. Risikoen I Afrika Sør for Sahara er mer enn 30 ganger høyere. Kilde: UNDP: Human Development Report 2015, s.
14. Vibratorer og dildoer besatt med diamanter og utformet av kjente kunstnere. Kilde: Counterpunch, 23.12.2015.
15. a) 14 timer, b) 84 timer. For en tilsvarende norsk arbeider er det a) en halvtime og b) én time. Kilde: Dårlig råd med nål og tråd. Framtiden i våre hender, 1015. (www.framtiden.no)

– I Sverige er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar.

Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Åsa Linderborg er kulturredaktør i Aftonbladet og ein aktiv debattant i Sverige, blant anna sterkt kritisk til invasjonen av Irak. Ho har bakgrunn frå Vänsterpartiet Kommunisterna. I 2007 kom ho med boka Meg eier ingen.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Åsa Linderborg: Kvifor vil du prata med meg?

Ingrid Baltzersen: Eg vil snakka om klasse med deg. Første gongen eg høyrde deg, var på radioen då eg kjørte til Strømstad i 2007. Du var sommarpratar i svensk P1 og snakka om hendene til medlemmane av familien din. Og så las eg boka, Meg eier ingen, og den gjorde stort inntrykk på meg, og på mange andre også. Korleis synst du debatten om klasse har utvikla seg?

Det var jo i mange år som ein ikkje snakka om arbeidarklassen i Sverige i det heile tatt. Det var lenge før muren fall at ein slutta å snakka om klasser. Det har jo med det sosialdemokratiske prosjektet å gjera, dei vil ikkje ha ein klassekampretorikk, dei vil ha ein konsensusretorikk, då kan ein ikkje driva å prata om klasse og konfrontasjon. Så vil dei heller ikkje erkjenna at Sverige er eit klassesamfunn. I tiår etter tiår styrte sosialdemokratiet Sverige, og kunne liksom ikkje erkjenna urettferd når det gjeld klasse. Så då slutta dei å snakka om klasse, og skulle vera eit parti for alle, kva faen er det. Så klasse forsvann. Seinare kom heile det nyliberale prosjektet, der klasseskilja vaks så inn i satan. Velferdssamfunnet gjekk sundt.

Eg trur me har verdast finaste arbeidarlitteratur her i Sverige, det har hengt i hop med det sosialdemokratiske prosjektet, me bygger landet. Autodidaktane kjem og fortel si historie. Dei var jo menn alle saman, på 30-talet. Men seinare, då velferdssamfunnet brøyt saman, så var det kvinnene som kom fram og skreiv om velferda. Nokre kvinner hadde allereie då eg kom. Eg trur at noko av greia med Meg eier ingen er at den er skriven i ein skjønnlitterær form, men den handlar om eit menneske som har funnest. Så ingen kan sei at det berre er ein romanfigur. Det blir så tydelig at klasse finst med pappaen min som eksempel. Eg vil sei at me snakkar om klasse i Sverige i dag på ein måte me ikkje har gjort på veldig lenge, og det har ikkje berre med Meg eier ingen, men at det har kome mange som snakkar om klasse. Heilt enkelt fordi samfunnet ser ut som det gjer.

Kva tenkjer du?

Det er jo så tydelege skiller no. Men derimot så er det veldig få som kan sei kva arbeidarklassen er. Ein snakkar om klasse, men seier ikkje at arbeidarklassen finst, då snakkar ein om innvandrarar i staden. Dei får symbolisera arbeidarklassen. Men det stemmer jo ikkje. Statistisk sett er det sånn i Sverige at halvparten av alle høyrer til LO-kollektivet på ein eller annan måte. Anten har ein ein LO-jobb, eller så er ein barn av ein LO-arbeidar. Eller pensjonist innafor LO-kollektivet. Og så finst det mange arbeidslause som søkjer jobb i LO-kollektivet. Då er det fortsett halvparten.

Det er på den måten du vil definera arbeidarklasse?

Det er eit spørsmål om makt. Her har Magnus Marsdal eit jævla bra poeng i FrP-koden: Dei som seier at arbeidarklassen ikkje finst, kan i timesvis øsa ut sin forakt over arbeidarklassen når det gjeld kulturkonsumpsjonen, altså kva namn dei døyper borna sine, korleis dei ser ut, kva dei eter, kva dei høyrer på. Då snakkar ein om arbeidarklassen, men ikkje elles. Ein snakkar ikkje om arbeidarklassen som nokon som arbeider med kroppen sin, som er dårlegare utdanna, tener dårlegare, og framfor alt ikkje kan påverka liva sine. Dette er eit klassisk maktspørsmål. Så me har ingen klassediskusjon på det nivået. I Sverige vil eg sei at når ein snakkar om arbeidarklassen, så er det alltid underklassen som er eksempelet. Dei som ikkje har nokon jobb, som aldri har kome inn på arbeidsmarknaden. Ikkje den heilt vanlege slitaren, dei blir sett på som middelklasse, til trass for at ein vanleg slitar har åtte år kortare forventa levealder enn ein akademikar.

Er det nokon som snakkar om arbeidarklasse i Sverige på den måten du gjer?

Det er nokon som forsøker å gjera det likevel. Men om eg nettopp var sint på sosialdemokratane fordi dei ikkje snakkar om klasse, så har det postmoderne venstre også hivd ut klasseomgrepet, dei har nok vore like viktige på sett og vis. Eg tenkjer på heile identitetspolitikken som har blitt veldig sterk i Sverige. Då handlar det berre om såkalla «rasifierade» eller kvinner eller LHBTQ-diskusjonar, men aldri klasse, det er eit parameter som ikkje finst.

Du har jo også skrive om prekariatet. Korleis ser du på mogleiken for å konstituera seg som arbeidarklasse i dag?

Når ein ikkje har ein jobb?

Nei, generelt. Eg tenkjer at eg sjølv til dels er arbeidarklasse sjølv om eg har lang utdanning. Eg jobbar i ein bustad for einslege mindreårige flyktningar og lagar middag og oppdreg ungdommar. Så eg tenkjer det er ein slags arbeidarklassejobb, men eg har jo ikkje så mykje til felles med dei som jobbar på oljeplattform og tener mykje meir enn meg.

Med di utdanning burde du jo ha moglegheiter som ein uutdanna ikkje har.

Kanskje, men ikkje nødvendigvis, men ein ser no at ein treng lang utdanning for ganske låge stillingar.

Det stemmer, det kjem jo an på kva ein studerer også.

Sjølvsagt, menkorleis kan dei ulike delane av arbeidarklassen føla at dei er same klasse?

Det er eit skjebnespørsmål. Arbeidar står mot arbeidar i dag. Heile flyktningsituasjonen viser jo det. I Sverige sendte Svensk Næringsliv, den svenske arbeidsgjevar-organisasjonen, ut eit brev før jul der det sto «God jul, no får me håpa at flyktningstrømmane vil senka tersklane i arbeidslivet, så ein får lågare startlønn». Dei skriver det rett ut, det er ikkje klokt. Eg forstår dei arbeidarane i Sverige som kjenner seg veldig trua av at nokon kjem til Sverige og skal jobba for 60 kroner i timen. Det er ikkje rasisme å kjenna seg trua heilt inn på skinnet av at nokon senkar lønna. Det speler ingen rolle korleis det mennesket ser ut og kva språk dei snakkar, det er ikkje det det handlar om. Kollektivavtalar og fast tilsetting blir meir og meir uvanleg. Dei fleste som er i LO-kollektivet, uansett om dei er med i fagforbund eller ikkje, er kvinner utan fast tilsetting som ikkje snakkar svensk. Korleis skal ein få dei til å organisera seg på same måte og saman med dei som er fødde her og har fast jobb? Eg veit ikkje.

Eg hadde håpa at du hadde fasit og svar på dette.

Nei, fy faen så vanskeleg. Altså i dag så får du ikkje jobb viss du er med i fagforeininga. Så kva krav kan ein eigentleg stilla. Og jo mindre arbeidsplassane blir, jo mindre moglegheit er det for å våga å vera fagleg aktiv. I dei store industriane er det mange som organiserer seg, ein kan gøyma seg mellom alle dei andre.

Veit du noko om korleis fagrørsla har forsøkt å organisera dei stadane som er vanskelege å organisera? I Noreg har det vore ei kampanje for å organisera dei frå Polen og Latvia og andre stader som arbeidar i bygningsindustrien.

Det har Sverige også forsøkt å gjera, absolutt. Det har vore vanskeleg, fordi arbeidsgjevarane til polakkane ikkje har tillate dei å vera med i fagforeininga. Og dei lever under forferdelege forhold her i Sverige, det finst polakkar som byggjer hus som sjølv bur på betonggolv i brakker og containerar, ein trur ikkje det er sant. Det er slavearbeidskraft. Korleis skal ein få dei til å organisera seg her?

Ser du nokon rørsle som går den riktige vegen?

Dette spørsmålet har svensk fagrørsle tatt på alvor. Men dei vil ikkje organisera papirlause arbeidarar. Tvert om samarbeider dei med arbeidsgjevarane om å få bort papirlause. Det er heilt umenneskeleg. Om du står på ein byggearbeidsplass og gjer arbeidet ditt, då skal du ha same rettane som dei andre uansett om du har eit pass eller ikkje. Fagrørsla skal ikkje ta stilling til om folk er her legalt eller ikkje, dei skal vera ein organisasjon for arbeidarar. Det spørsmålet er kjempevanskeleg. Og no er det stort trykk for å senka startlønna og innføra lågare lønn for ungdommar, men det skapar jo ikkje fleire jobbar i det heile tatt. Ein blir rekna som ungdom til ein er tjueseks år. Då eg var tjueseks hadde eg ei dotter på tre år, eg var eit vakse menneske. Eg kunne aldri forsørgja ho på ei ungdomsløn.

I Noreg er det ein myte om at ein ikkje tar debatten om innvandring og integrering i Sverige, og at det er grunnen til konflikt i arbeidarklassen og at folk stemmer Sverigedemokratane.

Me har ikkje gjort noko anna enn å snakka om innvandring i Sverige og om Sverigedemokratane. Derimot finst det eit sterkt pk-paradigme om at viss nokon seier negerbolle så blir det eit jævla liv. Eg synst ikkje ein skal sei negerbolle. Men det blir mykje symbolpolitikk og symbolposisjonar. Eg skreiv ein tekst for ikkje lenge sidan der eg tok eit eksempel om at kultursidene rasar over Tintin i Kongo og negerbollespørsmålet. Me held veldig mykje på med identitetspolitikk. Samtidig så har svenske myndigheiter store ID-kontrollar på T-banen, så papirlause kjem seg ikkje på jobb fordi dei er «rasifierade», om ein skal bruka eit identitetspolitisk ord som eg ikkje synst noko om. Det me som er antirasistar, burde gjera er å fortelja om kva rettar ein har om ein kjem fira timar for seint på jobben fordi ein sat fast i ein ID-kontroll. Men kulturjournalistar har ingen aning om sånne saker, me snakkar berre om det me forstår, altså negerbolle.

Denne «åsiktskorridoren» er ein myte. På den eine sida har me harde diskusjonar om n-ordet. Men me diskuterer også flyktningvolum og integreringsproblem.

Sverige tar i mot veldig mange flyktningar, korleis blir det tatt i mot bortsett frå at arbeidsgjevarorganisasjonen skriv positivt om det i julebrevet?

Borgarskapen er veldig splitta. Det finst dei som absolutt ikkje vil ha inn innvandrarar fordi dei heilt enkelt er rasistar, dei vil ikkje ha muslimar. Så finst det ein borgarskap som er humanister, dei er ikkje så mange, men dei finst. Og så finst det ein borgarskap som er arbeidsgjevarsida som vil ha opne grenser for å sprengja grensene når det gjeld låge lønningar. Dei vil ha eit prekariat. Så svensk høgreside er veldig splitta.

Kva trur du er forklaringa på at Sverigedemokratane har blitt så store?

Det trur eg ikkje har noko med debattklimaet å gjera. Dei er jo veldig skikkelege i å snakka om verkelegheita. For eksempel kan dei sei: «Eg snakka med mor mi i helga, og heimetenesta kom ikkje.» Ok, det er jo eit problem. Og då er deira løysing innvandrarane, mens mi løysing er å betala meir skatt og ikkje ha profitt i velferda og ikkje privatisera. Eller så kan dei sei: «Min nevø får ikkje nokon leilegheit men innvandrarane har tatt alle hus.» Sånn snakkar dei heile tida, og det er jo sant, me har ein enormt høg bustadspris her i Sverige. Men løysinga er ikkje at folk ikkje skal få bu her, men at me må bygga fleire bustadar. Sverigedemokratane er dyktige på å setta ord på det folk faktisk opplever som problem i kvardagen sin. Me har eit nytt pensjonssystem, dei skikkeleg gamle har det gamle pensjonssystemet. Unge pensjonistar som er rundt sekstisju år dei har det nye og dei stemmer på Sverigedemokratane. Dei gamle som har det betre pensjonssystemet stemmer på sosialdemokratane. Sverigedemokratane har profilert seg kjempehardt i pensjonsspørsmålet. Og det er heilt riktig, for det er eit dritsystem. Då ser ein at Sverigedemokratane snakkar ein om verkelege problemstillingar. Og så er det Venstrepartiet som eg faktisk synst gjer det ganske bra. Sosialdemokratane gjer det ikkje, absolutt ikkje.

Eg tenkjer mykje av grunnen til at FrP gjer det så bra i Noreg, er at dei snakkar så folk forstår om problem folk har. Men kvifor har ikkje venstresida klart å gjera det same og få same oppslutning?

Venstresida sine løysingar er vanskelegare enn å berre senda ut innvandrarane. Me synst også at det er eit problem at det er sånn som det er, men me vil ha høgare skatt. Då tenkjer folk: «Men då vil eg heller at Mohammad ikkje skal få komma inn», det er jo ei enklare løysing. Det finst også ein sterk islamofobi, og dei fleste som kjem til Sverige no, er jo muslimar. I ein viss grad blir det piska fram av media, og i ein viss grad kan eg også forstå det. Når ein ser Charlie Hebdo eller Paris-terroren, så kan eg forstå at folk blir redde, og det er absurd å ikkje kunna sei det. Det er tåpeleg å ikkje kunna sei at ein kan forstå at folk synst at dette kan vera ekkelt. Men kan eg tora å sei det? No blei eg litt sånn PK-Sverige. Kan ein våga å sei det? Kva synst du?

Eg har alltid vore på venstresida og blitt kritisert av mange for å vera alt for unnvikande i å ikkje kritisera muslimar, og forstå og forklara for mykje. Eg tenkjer at å forklara ikkje er å unnskylda eller forsvara. Men når det er så mange som er mot muslimar heile tida, så har eg tenkt at dette er rolla mi. Men no har det kome ein ny generasjon, sikkert seinare i Noreg eller i Sverige, som er meir nyanserte. Dei første med innvandrarbakgrunn i offentlegheita var så ekstreme, blant anna komikaren Shabana Rehman som løfta Mulla Krekar. Dei var anten veldig mot eller veldig for alt som handla om dette spørsmålet. No er det ein meir nyansert debatt, og no synst eg at det er enklare å sjølv også vera nyansert.

Eg kjenner det akkurat på same måte. Eg tenkjer også at i Noreg seier de at ein ikkje kan diskutera nokon ting i Sverige. Men det norske forholdet til Breivik, eller 22. juli-terroristen, der kan ein snakka om at ein ikkje får snakka. Det er heilt umogleg å diskutera om ideologi, og at han faktisk var ein del av vestleg offentlegheit. Eg trur at om det hadde skjedd i Sverige, så hadde det vore mykje høgare takhøgd enn i Noreg.

Men tenkjer du at du ikkje kan sei at du forstår at folk er redde?

Nei, eg seier det, men eg seier det forsiktig. I Sverige så er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar. Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Men etter Charlie Hebdo og det som skjedde i Paris i november, så har du jo skrive at årsaken til terroren ligg i våre krigar i Midtausten. Det veit eg ikkje om folk hadde tort å sei i Noreg, i frykt for å bli skulda for å leggja ansvaret på ofra.

Det har ikkje vore noko problem å sei. Eg trudde eg skulle få kritikk for det, men har ikkje fått det. Eg blei litt overraska, men samtidig er det så openbert. Å sei det er ikkje å sei at ofra i Paris eller København får skylda seg sjølve, men at me alle er ofre for denne nyimperialismen som er heilt utruleg hard. Det er sånt falskspel i Midtausten, dette kan jo du undervisa meg om, men dette stormaktspelet i Midtausten no er alle ofre i.

Det er ikkje lengre dei enkle svara. Då eg var ung aktivist var krava at USA ikkje skal invadera Afghanistan eller Irak. Men no når alle moglege grupper vil at ein skal bomba eller ikkje bomba og krigar mot kvarandre, så stør eg ingen av dei, det er så komplisert.

Det er kjempekomplisert. Det finst ei venstreside, kanskje gamle maoistvenstresida, som utan større problem kan forsvara Assad og tidlegare Gaddafi. Eg var aldri for at me skulle bomba Libya, me forsto at det som har skjedd, ville bli resultatet. Men det er likevel vanskeleg å leggja ned energi i å forsvara Gaddafi, noko eg synst at ein del venstrefolk gjer fordi det er USA som er der og bombar. Og det same gjeld Assad. Om ein trur at det finst eit sekulært demokratisk fornuftig alternativ så har ein feil, fordi det gjer ikkje det. Det fanst jo, men gjer det ikkje lengre. Eller kva seier du?

Det er sant, og no er det berre borgarkrig. Eg kan ikkje stø til dømes Assad mot nokre andre. Så det har gjort at eg har begynt å tenkja nytt rundt dette. Imperialistmaktene kjemper via andre i Midtausten, og det må dei slutta med. Men eg trur ikkje det hjelper å bomba nokon av dei, heller krevja at imperialistmaktene skal fjerna seg bort, både Russland og USA og alle saman. Men då får ein problem med kurdarane til dømes, som eg også stør, dei seier hjelp oss mot IS.

Det er kjempevanskeleg å vera kommunist, kjempevanskeleg å vera antirasist.

Det er vanskeleg no å sei kva som er vår løysing, noko eg meiner me som er kommunistar eller på venstresida må prøva å finna fram til. Eg hadde store håp til dei arabiske opprøra.

Det hadde eg også, heilt enormt. Eg skreiv store artiklar om den arabiske våren. Det var noko av det heftigaste som har hendt meg i mi livstid. Og det er jo eigentleg det fortsett. Men fy faen for ein tragedie.

Det har gjort det vanskeleg å vita kor står me no, kva skal me sei om verda, bortsett frå at det hadde hjelpt viss USA haldt seg borte, det kjenst litt lite.

Men om ein tar til dømes Egypt, så var det sju hundre streikar som foregjekk under den arabiske revolusjonen. Det var same sak i Tunisia.

Det synst eg også er interessant. Eg skreiv masteroppgåva mi om Egypt. Eg var der i 2005 og følgde ei gruppe som heiter Kifaya, det betyr «nok». Dei var dei første som sa nei til president Mubarak. Eg leverte oppgåva i 2008, då hadde streikerørsla akkurat starta. Eg konkluderte med at Kifaya kan vera ein start på noko nytt, men at streikerørsla var viktigare. Eg skreiv at Kifaya kanskje hadde inspirert streikerørsla til å tora å faktisk gjera det. Men på same måte som deg så tenkjer eg at organiseringa i fleire år for å få til streikane burde ha ein konsekvens etterpå, men eg trur ikkje dei var sterke nok. Det går jo tilbake til kva slags organisasjon har me, og kva slags organisasjon og program ein trengjer for å endra samfunnet. Dei var for svake og for lite konsoliderte.

Men det har jo vore reaksjonar mot den nye nyliberale politikken, spesielt Egypt har jo vore svært ramma av den. I dei landa har dei i mange år slått ned fagrørsler og sekulære rørsler med godkjenning av Vesten. Det er den typen rørsler som hadde trengtest no, det trur eg til og med USA fattar.

Eg har ikkje så stor tru på at USA fattar noko. Eg skulle gjerne hatt ein løysing på det heile.

Eg har aldri kjent meg så bortkomen som no. Men samtidig kjenner eg at eg har blitt meir moden, eg er ikkje så tverrsikker på kva som skal gjerast, som eg alltid visste før. Det har å gjera med at det er for komplisert, det er som du nettopp sa, ingen å halda med. Det er ikkje det at eg ikkje veit kva som skal gjerast, men det er ingen reelle rørsler å halda med. Det er ingen rørsle som eg kan kjenna at eg som intellektuell vil føretrekka.

I denne artikkelen skal vi ta for oss Rødts miljøpolitikk slik den er formulert i to hefter «Plan for en fornybar framtid» (2011) og «Oljefri» (2014).

Begge heftene inneholder mye som vi er enige i, men begge heftene unngår å stille noen grunnleggende spørsmål og ender opp med å fremme en politikk som er altfor lik den næringslivsvennlige politikken til miljøkonsulentfirmaer som Bellona og Zero. Dermed blir politikken veldig lik SVs, hvor ledelsen og store deler av partiet heller ikke har et klima- og miljøpolitisk perspektiv utover det enn finner i Bellona og Zero, dvs. en politikk som verken tråkker AP eller næringslivet for hardt på tærne.¹

Hva er budskapet? Ingen systemkritiske overgangskrav?

Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med. Samtidig skal vi klare å skape et samfunn med mange nok arbeidsplasser, med verdiskaping og en sunn økonomi. (s. 9)

Som vi ser, så legger ikke Plan for fornybar framtid (PFF) «klimarettferdighet», dvs. et konkret klasseperspektiv til grunn for sin plan. Dermed blir «dagens system» lett rammer som de løsningene Rødt foreslår må holde seg innenfor og ikke utfordre:

Vi håper fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen tar utfordringen, og legger krefter inn i en samlet, storstilt offensiv for å forme en fornybar framtid.»

Hvem er «industrien» her? Det vanskelig å la være å lese «industrien» som noe annet enn NHO, som kapitaleierne. Toppen i fagbevegelsen er ganske «treg» og byråkratisk, miljøbevegelsen er ganske forsiktige. Skal noe skje, så må vi ikke bare «håpe» at fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen «tar» utfordringen. Tvert i mot må disse tre «aktørene» på hver sin måte utfordres, må presses knallhardt.

Dermed er det ingen tilfeldighet at PFF i all hovedsak fokuserer på utbygging av mer fornybar energi. Ikke på noe punkt stiller PFF spørsmålet om Norge trenger mer energi? Som vi skal vise senere, kunne Norge klart seg fint med den vannkrafta vi allerede har.

PFF stiller heller ikke spørsmålet «trenger vi flere arbeidsplasser?» Hva med å fordele det arbeidet som finnes? Arbeiderklassens flertall trenger ikke flere «ting», men 6-timersdag og et bærekraftig samfunn. For arbeiderklassens problem er også en rekke andre «planetariske tålegrenser» – som innebærer at sløsaktig materielt konsum må dramatisk ned. Det peker i retning av mindre lønnsarbeid. Vi trenger ikke 55 000 fornybare arbeidsplasser som PFF hevder for å omstille samfunnet. Vi må nå våre klimamål uten noen få kilowattimer mer fra vind og småkraft. Spesielt når de naturinngrepene som denne kraftproduksjonen medfører tas med i betraktning.

Elektrifisering av sokkelen?

Rødt starter heftet med å gå inn for elektrifisering av oljeproduksjonen.

Rødt er for både en sterk reduksjon av utvinningstempoet og elektrifisering av plattformene. Dette vil bidra til å kutte utsl fra denne sektoren drastisk, vårt anslag er at det innen 2020 kan reduseres med tre fjerdedeler.» (s.16)

Hvis man skal stenge olje og gassproduksjonen i løpet av 10–15 år, hva er da poenget med å investere milliarder i å elektrifisere sokkelen? Hvorfor legge kabler ut til plattformene, hvorav de fleste (alle?) ikke vil være i drift? Det er heller ikke klart at elektrifisering vil ha noen som helst miljømessige gevinster. Når gassen ikke kan bli brukt i Nordsjøen, vil den bli brukt på kontinentet. På samme tid vil den dyre elektrifiseringa gå på bekostning av landbasert kraftkrevende industri som i motsetning til tilsvarende industri i andre land er basert på fornybar vannkraft. Elektrifisering krever omfattende naturinngrep. At elektrifisering er politikk som passer som hånd i hanske for AP, som ønsker å holde liv i norsk oljeindustri for enhver pris er klart, men hvorfor er Rødt så ukritiske? Eller bare var Rødt ukritiske i 2011? For i Rødts uttalelse om elektrifisering av Utsirahøyden fra mai 2014 er argumentasjonen etter vår mening stort sett riktig. En burde primært ikke grønnvaske mer utvinning. Elektrifiseringen er ugunstig for kraftkrevende industri og forbrukerne. Når det nå er bestemt at det skal elektrifiseres, så bør det skje med havvindmøller. Men i heftet «Oljefri» fra mars 2015, så går Rødt ikke lenger enn at Rødt mener at man skal «vurdere havvind», sette igang «pilotprosjekter». Saken er jo at når oljeproduksjonen er stanset, så kan havvindmøllene sende kraft til England, som har en fornybar andel på 4 % og virkelig trenger mer fornybar kraft – og ikke minst en kraftig karbonavgift til fordeling for å fase ut bruken av fossilt brensel. Men skattlegging av fossilt brensel ser ut til å være tabu for Rødt.

Rødt er relativt ukritiske ovenfor vindkraft på land. I motsetning til EU har Norge en del vill natur igjen som bør vernes. Det har hele veien vært harde konflikter mellom vindkraft og landskapsvern.

Naturvernforbundet har en langt mer kritisk holdning til vindkraft enn Rødt.² Norge trenger ikke mer kraft. Arbeiderklassen trenger økt livskvalitet, ikke mer produksjon for produksjons skyld, ikke mer energi, men mer effektiv utnyttelse av den energien vi har.

Hvordan skal vi skaffe pengene?

Dette er overkriften på et avsnitt som fortsetter slik:

Store samfunnsomlegginger koster. Gjennom heftet vårt kommer vi med flere eksempler på hvor disse midlene skal hentes fra. Noen investeringer mener vi skal finansieres fra oljefondet, mange midler mener vi må flyttes fra oljeindustrien til fornybarindustrien, og vi mener også vi kan få inn friske midler blant annet gjennom helseeffektene av redusert luftforu­rensing og gjennom Robin Hood-skatt.» [Robin Hood-skatt = (Tobin-)skatt på finanstransaksjoner] (s. 38)

Igjen og igjen i heftet, ser man at en gjerne vil skattlegge finanstransaksjoner, men ikke fossilt brensel direkte.³ Det ser ut som Rødt ubevisst skyr alt som kan lede dem inn mot det opplagte faktum at når tilgangen på fossilt brensel minsker dramatisk, så vil på kort sikt ikke bare bensinprisen gå til himmels, men også alle varer og tjenester som har høyt karboninnhold vil bli dyrere. Mange ganger i PFF framheves det helt riktig viktigheten av å redusere selve transportbehovet, men aldri vil Rødt bruke høyere bensinpris som virkemiddel, sjøl om høyere bensinpris må bli konsekvensen av den politikken Rødt (som SV og MDG) foreslår. Men nettopp denne innbitte motviljen mot å si noe tilsynelatende upopulært gjør at grasrota i Ap og FrP, dvs. arbeider-klassen ikke har noe særlig tro på disse partiene. De er rett og slett ikke på banen. Det blir en masse prat om omlegging, om at det haster, naturskadelig symbolpolitikk av typen vindmøller, veldig fyr symbolpolitikk i form av elektrifisering av Utsira – og total taushet om bensinprisen, mens der er FrP på banen.

Ingen kritikk av SVs abstrakte klimaansvar?

Det er mye bra politikk i «Oljefri», men den samme mangelen på systemkritisk grunnholdning gjennomsyrer også «Oljefri». Ett eksempel på det er drøftinga i kapittelet «Hva er det rettferdig at Norge kutter». For det første er språket veldig pyntelige. «Både nåværende og tidligere regjeringer har så langt vært bremseklosser i klimapolitikken». Men kan en vente noe annet av regjeringer som ikke vil utfordre verken imperialismen, dvs. først og fremst USA, ei heller kapitalismen? Er det noe håp om at slike regjeringer i framtida vil være noe annet en bremseklosser – gitt at den grunnleggende utfordring et bærekraftig samfunn med nødvendighet må utgjøre for et system bygget på evig vekst basert på fossilt brensel?

Men den store svakheten ved hele kapittelet er mangelen på et klasseperspektiv, på en materialistisk og ikke en «snakkeklasse» moralistisk tilnærming. «Oljefri» (OF) referer til to rapporter om Norges klimaansvar og konkluderer:

Det er ingen tvil om at hvis klimarettferdighet skal ligge til grunn, må Norge både redusere sine utslipp kraftig innenlands og bidra til utslippsreduksjoner andre steder i verden. Rødt mener Norge må ta et langt større ansvar enn vi har gjort så langt. Det krever en kraftig omlegging av hele det norske samfunnet, der det viktigste bidraget vil være å redusere norsk produksjon av olje og gass til et minimum. (s. 13).

Det som ikke sies, er at den første rapporten er bestilt av SV og den andre av Kirkens Nødhjelp. SV fikk den første rapporten skrevet «på utfordring fra SV» – og den skulle helt åpenbart være grunnlaget for å få Venstre og KrF til å være med på ambisiøse målsettinger.⁴ Et forsøk som nettopp overhodet ikke forstod disse partienes rolle som «bremseklosser» og som ble en politisk flopp.5 Venstre og KrF støttet regjeringens bremseklosspolitikk. Kirkens nødhjelps rapport er sydd over samme lest. Men fra Kirkens nødhjelp er det ikke rimelig å forvente en samfunns(klasse)analyse utover det som finnes hos SV-ledelsen. Men det grunnleggende spørsmålet er – og som Ekeland reiste på SVs interne debattliste– trengte SV overhode å bestille en slik utredning? Trenger man forskning for å fastslå prinsippene for den norske arbeiderklassens ansvar? Forskerne bak begge rapportene påpeker sjøl det helt opplagte, nemlig at dette er et grunnleggende politisk spørsmål.

Har arbeiderklassen i rike landene ansvar for bruk av to hundre år med bruk av fossilt brensel, før faren for dramatiske klimaendringer var vitenskapelig fastlagt? Hundre år før de fikk stemmerett? Vi er ikke uenige i konklusjonen om at arbeiderklassen i Norge bør få de norske utslippene ned til null så fort som mulig – men det er av ren og skjær egeninteresse og ikke noe ahistorisk, abstrakt ansvar. Arbeiderklassen i alle land er interessert i et stabilt klima, dermed er det å få utslippene ned til null noe arbeiderklassen i alle land må kjempe for. Framgang i et land vil være en viktig inspirasjonskilde for andre. Burde ikke kinesiske revolusjonære gå i mot bygginga av flere kullkraftverk og gå inn for solceller på alle tak i Kina?

Trenger vi virkelig mer fornybar energi?

I OF leser vi at

Det holder ikke at Norge reduserer produksjonen av fossil energi, vi må kutte i forbruket også. For Rødt er energieffektivisering et helt sentralt tiltak, siden også utbygging av fornybar energi har miljøkostnader. Det er likevel ikke realistisk å spare all den fossile energien som forbrukes i dag, og noe utbygging av fornybar energi vil være nødvendig. ( s. 26)

Det gis ingen nærmere begrunnelse, bare en fotnote, med en URL, som ikke virker, visers det til SSBs energistatistikk. Men like lite som forskere kan avgjøre klimaansvar så kan statistikk eller analyse fra SSB avgjøre om arbeiderklassen er tjent med ytterligere utbygging av fornybar energi. Det er derfor ikke uventet at OF ukritisk refererer to tiltak som «bedrifter i leverandørindustrien selv framhever» og det er mer offentlig støtte til pilotprosjekter innenfor mer umodne teknologier». Etter vår mening er det tvilsomt om off-shore vind og geotermiske prosjekter er umodne teknologier. Det andre er «stabile og forutsigbare støtteordninger». Har Rødt ikke lært noen ting av at selv SVs Heidi Sørensen angrer på grønne sertifikater? Har ikke Rødt skjønt at bedre «feed in» tariffer for fornybar energi nettopp vil føre til mye naturødeleggelse og lite strøm – i et land som i en klasse for seg selv med en fornybarandel 65 % når EUs målsetting er 20 %. Til tross for at OF helt riktig påpeker at «Elsertifikatene klarer også i liten grad å erstatte forurensende kraft, så gis det ingen begrunnelse for at «feed-in» tariffer vil fungere anderledes – og det er jo heller ingen grunn til å tro at de vil det. I et sysem med indre akkumulasjonstvang, en evig tørst etter mer energi så vil fornybar energi bare komme i tillegg til bruken av fossil energi så lenge ikke fossil energi gjennom avgifter og /eller forbud aktivt blir faset ut. Rødt burde gå inn for karbonavgift til fordeling.

Det inntrykket en sitter igjen med etter å ha lest Rødts hefter om miljø- og klimapolitikk, er at det mangler en grunnleggende kritikk av kapitalismens veksttvang. Når en på toppen ikke «liker» karbonavgift fordi en ser det som en markedsløsning, så blir Rødt fanget i miljøkonsulentbransjens og SVs «vi må ha mer fornybar energi». En blir lett fanget i deres politiske retorikk, om det klasseløse begrepet «Norge» sitt ansvar osv. Det neste heftet Rødt bør gi ut, er en analyse av SV, MDG, Zero og Bellona sin miljø- og klimapolitikk. Rødt bør virkelig stille seg spørsmålet: Mener vi akkurat det samme som dem? Det er ikke noe galt i det, men det må komme som et resultat av en kritisk analyse.

Sindre Mørk og Anders Ekeland

Noter:

1. På SVs landsmøtet i mars 2015 var det mange som ville at SV skulle gå for «Karbonskatt til fordeling» (KAF). Ledelsen var mot, men resultatet ble et brukbart kompromiss. Et tilsvarende forslag på Rødts landsmøte i mai, førte til en første diskusjon om KAF i Rødt og at forslaget ble oversendt landsstyret. MDG har programfestet KAF, men også er her ledelsen i praksis motstander av forslaget.
2. http://naturvernforbundet.no/energi/fornybar_energi/vindkraft/
3. For en nærmering drøfting skattlegging av fossilt brensel på en sosialt rettferdig måte, se vår artikkel i Rødt ??
4. https://www.sv.no/blog/2014/12/02/norge-har-et-stort-klimaansvar/ og https://www.sv.no/blog/2014/12/15/sv-inviterer-til-klimasamarbeid/
5. https://www.sv.no/blog/2015/03/19/spikeren-i-kista-for-nasjonale-klimamal/

Rødt! har hatt flere gode artikler om TISA-avtalen, og formatet for denne spalta brytes litt denne gang for å løfte fram enkeltpublikasjoner om samme tema. De viser samtidig til organisasjoner og tankesmier om følger TISA nøye, og som ikke har sagt sitt siste ord i denne debatten. For øvrig er www.tisa.no (som drives av Attac) og Handelskampanjen (www.handelskampanjen.no) utmerkete steder for nyheter og lenker til andre rapporter. Det samme er nettverket Our World is not for Sale (www.ourworldisnotforsale.org), som følger aktivt opp og gjengir bl.a. TISA-lekkasjer fra Wikileaks.

Morten Harper (red.): I tjeneste for samfunn eller fellesskap? TISA-avtalen og hva den betyr for skole, velferd og andre offentlige tjenester. Oslo: Nei til EU, 2015, 48 s. (Vett nr. 3/2015)

http://neitileu.no./media/publikasjoner/studiemateriell/agri_analyse_notat_2_2015_er_ttip_loesningen_paa_krisen

Nei til EU gir ut en skriftserie med det treffende navnet Vett, vanligvis med tre–fire bidrag i året. Det aller nyeste vies TISA-avtalen, og tar sikte på å gi en pedagogisk og lett tilgjengelig form til et materiale som ofte er komplisert. I tillegg til gode oversikter fra redaktørens hånd, er det artikler av Attac-leder Petter Slaatrem Titland, Dag Seierstad, Liv Signe Navarsete og Nei til EUs nestleder, Ådne Naper. Et kjekt hefte å ha med seg, og som kan bestilles i papir-utgave eller lastes gratis ned.

Manifest Tankesmie/For Velferdsstaten: Høyrepolitikk for all framtid? TISA-avtalen og folkestyret over fellestjenestene. Oslo, 2015, 35 s. (Rapport nr. 2/2015)

http://manifesttankesmie.no/hoyrepolitikk-for-all-framtid/

Det er en god idé at gode krefter samles om å få fram dokumentasjon og analyser når det trengs, slik som i dette samarbeidet mellom Manifest Tankesmie og For Velferdsstaten (og med økonomisk bidrag fra Nei til EU). Rapporten er først i pennen av Ida Søraunet Wangberg, Lars Gunnesdal og Helene Bank. I tillegg til grundig og forståelig behandling av de mest brennbare spørsmål innenfor høyere utdanning, helsetjenester, bemanningstjenester og skole, utmerker rapporten seg med en gullgruve av noter og forklaringer. Et hendig oppslagsverk når man utsettes for påståelige motstandere uten kunnskap.

Ellen Gould: The really good friends of transnational corporations agreement. TISA- trade in services agreement. Ferney-Voltaire Cedex (Frankrike): Public Services International (PSI), 2014, 34 s.

http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement

PSI samordner rundt 700 foreninger og fagforbund i over 150 land, og står i fremste rekke i kampen for å forsvare offentlige tjenester som er under angrep fra bl.a. Verdens handelsorganisasjon (WTO), storselskaper og regjeringer som forhandlinger nyliberalistiske avtaler. Herfra foreligger en rekke studier som advarer mot både privatisering og brutalisering av arbeids-livet. TISA og TTIP-forhandlingene følges nøye, og resulterer i utredninger og nyttig informasjonsmateriell. I dette notatet vises det hvordan de som kaller seg «the really good friends of services» (inkludert Norge) i virkeligheten er storselskapenes og lobbyorganisasjonenes beste venner. PSI følger opp med nyheter på feltet. PSI-tilknyttete fagforeninger har en god del av æren for at Uruguay nylig trakk seg ut.

Tore Linné Eriksen

På 1970- og 80-tallet var mange kvinneforkjempere, både aktivister og teoretikere, inspirert av marxismen. Forholdet mellom marxisme og feminisme var på ingen måte friksjonsfritt, men det var aktivt og levende. Fra 1990-tallet og utover vokste avstanden mellom akademiske feminister og kvinnebevegelsen. Samtidig mistet marxismen betydning som inspirasjonskilde, og postmodernistiske perspektiver overtok.

Men den grunnleggende debatten er heldigvis ikke helt død, og i 2015 kom to nye bøker som kan tjene som utgangspunkt for å tenke videre.

Kjersti Ericsson er pensjonert professor i kriminologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har skrevet flere fagbøker og romaner og utgitt mange diktsamlinger, ofte med et kvinneperspektiv. Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er nyutgitt på Forlaget Rødt!, www.marxisme.no

To bøker gjør kanskje ingen marxistisk sommer, men varsler i hvert fall en vilje til å gjenoppvekke marxismens relevans for feminister og kvinneaktivister.

Judith Orr er eneforfatter av Marxism & women’s liberation, mens Shahrzad Mojab er redaktør for Marxism and feminism. Orrs bok er skrevet for et bredere publikum. Den er lett tilgjengelig, med enkle og forståelige forklaringer av marxistiske begreper, og har et tydelig politisk siktemål. Mojab og hennes 14 ulike medforfattere gir et mer akademisk inntrykk. Boka deres er atskillig tyngre å lese. Dette betyr ikke at den er upolitisk. Flere kapittelforfattere har erfaring som politiske aktivister, og er opptatt av politisk handling.

Nyanseforskjellene i titlene på de to bøkene er neppe tilfeldig. Orr framhever det politiske målet – kvinnefrigjøring. At feminisme ikke er med i tittelen, gjenspeiler også at feminisme ikke er noe honnørord i Orrs framstilling. Feministiske ideer og bevegelser framstår som nokså suspekte hos henne. Flere av forfatterne i Mojabs bok mener derimot at det trengs en syntese mellom marxisme og feminisme. Marxismen trenger en overhaling, skriver Mojab i sin innledning. Det vil neppe Orr slutte seg til. I hennes bok er det meste klart allerede. Oppgaven er å patruljere grensene for en korrekt forståelse av et marxistisk syn på kvinnefrigjøring.

«Den riktige linja»

Hva er så en korrekt marxistisk forståelse av kvinnefrigjøring, ifølge Orr? Gjennomgangsmelodien i boka er den grunnleggende betydningen av klasse. Sjøl om alle kvinner opplever undertrykking på grunn av kjønn, er det en kløft av motstridende klasseinteresser mellom kvinner fra borgerskap og arbeiderklasse. Det må kvinner som kjemper for kvinnefrigjøring aldri glemme. Boka er altså skrevet innafor en tradisjonell marxistisk ramme: Den grunnleggende, konstituerende motsigelsen under kapitalismen er mellom borgerskap og arbeiderklasse. Engels har forklaringa på opprinnelsen til kvinneundertrykkinga: Den oppsto med privateiendommen, da det at kvinnene fødte barn, bandt dem til den minst viktige delen av økonomien (huset), og det ble viktig å kunne fastslå farskap på grunn av arv. Kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen, sjøl om det er viktig å slåss for kvinnekrav og kjønnslikestilling. Det er i både kvinnelige og mannlige arbeideres interesse med enhet.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i den fundamentale betydninga av klasse, og det kan absolutt være grunn til å understreke dette i dagens situasjon. Nødvendigheten av enhet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen framheves også, med like god grunn. Men jeg spør meg: Hvem har ansvaret for å skape den enheten? Er det kvinner som må være forsiktige med å ta opp «splittende» kvinnesaker, eller har menn et ansvar for å slåss mot sexisme i egne rekker? Orrs berøringsangst overfor kvinneundertrykking i arbeiderklassen og i arbeiderklassens organisasjoner gjør meg mistenksom. Enhver antydning om at arbeiderklassemenn har kjønnspriviliegier, slås ned på. Forfatteren har også lite å si om mannssjåvinisme i fagbevegelsen, og om problemene med å få fram kvinnekrav på dagsordenen, sjøl om noen av forfatterens egne eksempler viser at slike problemer finnes. Til og med kampen mot vold mot kvinner hviler det noe litt suspekt over: Fokus på menns vold innebar et skifte mot å se forhold mellom personer («interpersonal issue») som kilden til kvinneundertrykking, sies det, altså en slags individualisering av kvinnekampen.

Forfatteren har heller ikke mye å si om nødvendigheten av kvinneorganisering, og denne organiseringas plass i kampen, både i dag og for sosialismen. Kvinneorganisering omtales mest i forbindelse med den andre bølgen av feminisme på 1970-tallet. Hovedvekta ligger på å vise at organisasjonsforsøkene gjerne strandet på grunn av kvinnenes sprikende klasseinteresser, og på å beskrive alle merkverdighetene og avartene som oppsto, særlig i den amerikanske kvinnebevegelsen. Eksemplene kan være underholdende (eller skremmende) nok for en leser fra Norge, der vi ikke hadde fantasi til å finne på så mye rart. Ei gruppe som kalte seg «Heksene» kledte seg for eksempel i svarte slør og oppsøkte butikker som solgte brudeutstyr, der de sang for kvinnene som gikk inn: «Her kommer slaven på vei til graven». Inntrykket som etterlates er at fagforeninger og sosialistiske partier er både nødvendige og tilstrekkelige redskaper i kvinnekampen, og at kvinneorganisering lett utarter politisk. «En kvinnes plass er i fagforeninga,» slår Orr fast.

En syntese av marxisme og feminisme?

Den andre boka, redigert av Mojab, spriker mer, i og med at det ikke er én stemme som snakker gjennom hele boka. De fjorten forskjellige kapittelforfatterne er ikke nødvendigvis enige med hverandre i ett og alt. Noen ligger nær Orrs posisjoner, mens andre tar til orde for en mer omfattende feministisk revisjon av marxismen. Redaktøren sjøl representerer den siste tendensen, med sine råd til leseren om å gå til kapitlene med følgende spørsmål som leseguide: Hvordan kan vi skape en ny teori om det kapitalistiske patriarkatet gjennom en full analyse av rasisme, kolonialisme og imperialisme? Hvordan kan en marxistisk-feministisk begrepsfesting («conceptualization») gjøre oss i stand til å utvikle en revolusjonær feministisk forståelse av kapitalismens anarki og kreftene som kan skape endring? Hva blir synliggjort gjennom et marxist-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees?

Ingenting i veien med ambisjonene, altså. Disse spørsmålene skal så belyses gjennom 16 kapitler som tar for seg disse temaene: Først tre innledende kapitler om klasse og rase i marxismen og feminismen, deretter kapitler om følgende marxist-feministiske nøkkelord: demokrati, finansialisering, ideologi, imperialisme og primitiv akkumulasjon, interseksjonalitet, arbeidskraft, nasjon og nasjonalisme, patriarkat/patriarkater, reproduksjon, revolusjon, standpunkt-teori og til slutt en epilog om kjønn og klasse. Det begrunnes ikke hvorfor en slik organisering av boka i «nøkkelord» eller begreper er valgt, i stedet for å gå mer direkte på for eksempel politiske stridsspørsmål eller problemstillinger.

De fleste kapittelforfatterne hos Mojab vil nok være enige med Orr i to grunnleggende saker: 1) klassemotsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap er konstituerende for kapitalismen, 2) full kvinnefrigjøring er umulig under kapitalismen. Når det er sagt, må det også pekes på at mange samtidig forsøker å skrive kvinneundertrykkinga inn i kapitalismen som system som en større og mer sentral bestanddel enn det den framtrer som hos Orr.

Mojab skriver i innledningskapitlet:

Venstresida forsto ikke at kvinneundertrykkinga har vært avgjørende («crucial») når det gjelder å skape betingelsene for kapitalistisk/imperialistisk utbytting av alle arbeidende mennesker. Dette ser jeg på som en økonomistisk/arbeideristisk tilnærming blant de fleste venstre-bevegelser.

Det kan nesten lyde som en polemikk mot Orr. Flere andre kapittelforfattere tar også til orde mot det de kaller «klassereduksjonisme». Samtidig finnes det formuleringer som denne hos epilog-forfatter Teresa L. Ebert:

Rød teori (…) står for en kunnskap om den sosiale helheten som gjør at kjønn kan forstås som klasse.

Uenigheten mellom Orr og flere av Mojabs kapittelforfattere kommer blant annet til uttrykk i synet på begrepet patriarkat. Dette begrepet har Orr lite til overs for. Patriarkat betyr «… et system for kontroll og dominans som oppsto før kapitalismen og virket ved siden av og atskilt fra klassesamfunnet, og innebar at alle menn undertrykte alle kvinner,» skriver hun. Hun kritiserer også såkalte «teorier om doble systemer», der både kapitalisme og patriarkat oppfattes som virksomme i kvinneundertrykkinga. I Mojabs bok dukker patriarkatet opp en rekke steder, og er dessuten viet et eget kapittel. Patriarkatet blir framstilt som et sosialt forhold eller system som ikke er atskilt fra, men heller ikke identisk med kapitalismen – det er eldre enn, men nå uløselig innvevd i kapitalismens dynamikk. Forfatteren av kapitlet om patriarkatet, indiske Kumkum Sangari, tar til orde for å bruke begrepet i flertall – patriarkater – for å understreke at slike systemer, trass i vesentlige likhetstrekk, kan være forskjellige og dessuten være innvevd i ulike typer samfunn. Hun mener at

… patriarkater er på samme tid relativt sjølstendige, og satellitter. Til nå har de ledsaget de fleste produksjonsmåter, og disse produksjonsmåtene har i sin tur vært avhengige av dem i varierende grad.

I følge Sangari kan markedet ha en motsigelsesfylt virkning på patriarkalske forhold: Det kan virke oppløsende på patriarkalske maktforhold og familiepraksiser, men samtidig bidra til å understøtte, endre eller gjenopplive dem. Denne motsetningsfylte virkningen kan en kanskje se når unge kvinner i Sør trekkes inn i eksportindustrien som billig arbeidskraft – de er ikke lenger direkte under familiens kontroll, samtidig som patriarkalske maktforhold forsterker de kapitalistiske og bidrar til å gjøre kvinnene ekstra billige og utbyttbare. Sangari peker på at vi i Vesten, gjennom imperialistisk utbytting, også nyter godt av patriarkalske maktforhold i Sør, blant annet når vi kjøper varer produsert av billig kvinnelig arbeidskraft. Samtidig betrakter vi nå patriarkatet som noe fremmed – noe som er inkarnert i mørkhudete immigranter (som flykter fra kriger og kriser Vesten har bidratt sterkt til å skape), og truer våre samfunn utenfra.

Det som kommer til syne.

Ett av redaktør Mojabs innledende, overordnete spørsmål var: Hva blir synliggjort i et marxistisk-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees? Ett svar handler kanskje om kvinners reproduktive arbeid. I analysene av hvordan dagens kvinneundertrykking er innvevd i kapitalismen og uløselig knyttet til den, gripes det fatt i kvinners reproduktive arbeid i familien. Også Orr plasserer familien sentralt: Kapitalistene sparer enorme summer på grunn av det ubetalte arbeidet som gjøres i familien med å oppdra en ny generasjon av arbeidere og ta vare på syke og gamle. Det heldøgns ansvaret for andre mennesker som familien representerer kan knapt kjøpes for penger, sier hun.

I boka til Mojab blir det reproduktive arbeidet drøftet i flere kapitler. Den tyske feministen Frigga Haug har to hovedpoenger, der det første er at kjønnsrelasjoner også er produksjonsforhold, og må inngå i analysen av kapitalismens helhet. Analysen av denne helheten må både ha med seg produksjonen av den materielle eksistensen og produksjonen av livet sjøl. Verken produksjonsmåter eller kjønnsrelasjoner kan forstås uten at en svarer på spørsmålet om hvordan produksjonen av livet reguleres som en del av helheten av produksjonsforholdene, og hvilket forhold de står i til produksjonen av livsmidlene. I en slik analyse inngår også hvordan kjønnene blir formet forskjellig, og samfunnets spesielle femininitets- og maskulinitetskonstruksjoner, like mye som utviklingen av produktivkreftene, arbeidsdelingen, dominans og former for ideologisk legitimering. Ifølge Haug er det kjønnsrelasjonenes karakter av produksjonsforhold som gjør at feminismen er nødvendig for marxismen.

Haugs andre hovedpoeng er at under kapitalismen er produksjonen av livet marginalisert, oversett og blir utført av kvinner. Det arbeidet som består i produksjon av liv (oppdragelse av barn, omsorg for mennesker, pleie av syke osv.) kan ikke, på samme måte som annen produksjon, gjøres stadig mer produktiv og effektiv, med mindre og mindre bruk av tid. Dette arbeidet lar seg ikke underkaste en slik kapitalistisk logikk. I familien skapes bruksverdier, ikke bytteverdier. Produksjonen av liv blir også gjerne glemt i marxistiske analyser. Familien, der denne typen arbeid utføres, blir dermed også et slags alternativ til vareproduksjonen, en tilflukt, et pervertert sted for håp om et bedre liv og sanselig glede, sier Haug.

En kan spørre seg om Haug her kaller fram en slags utopisk dimensjon ved det ubetalte arbeidet i familien, i motsetning til for eksempel Lenin, som mente at husarbeidet «knuser, kveler, forkrøpler, og nedverdiger kvinnen, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, der hun kaster bort arbeidskrafta si på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, fordummende slit»?

Hvilke politiske konklusjoner skal vi i så fall trekke av Frigga Haugs posisjon?

I marxismen er det utbyttinga av lønnsarbeidet som skaper kapitalismens banemenn. Mener Haug at de som står for den typen arbeid som ikke fullt ut kan underkastes vareproduksjonens logikk, har en bestemt funksjon som politiske aktører? Er husmødrene bærere av drømmen om et annet samfunn, der deres bruksverdiproduserende praksis ikke er marginalisert og underordnet? Mye av dette arbeidet er nå gjort samfunnsmessig i samfunn som vårt, barnehager er et eksempel. Store deler av den kvinne-lige arbeiderklassen jobber med arbeid som vanskelig kan rasjonaliseres og gjøres stadig mer effektivt og produktivt, skjønt iherdige forsøk gjøres. Har denne delen av arbeiderklassen en bestemt rolle som politiske aktører og bærere av mot-kapitalistisk bevissthet? Slike spørsmål blir dessverre i liten grad berørt.

Det reproduktive arbeidet drøftes også i kapitler som tar for seg den primitive akkumulasjonen. Marx definerte den primitive – eller opprinnelige – akkumulasjonen som den prosessen som skilte produsentene fra produksjonsmidlene, og som førte til at de ikke hadde annet enn sin arbeidskraft å selge. I følge flere kapittelforfattere er den primitive akkumulasjonen ikke en historisk avsluttet prosess, karakteristisk for kapitalismens fødsel, men pågår stadig. Denne rammer ikke minst kvinners sjølbergingsjordbruk i Sør. Det finnes feministiske teoretikere som tillegger kvinners sjølbergingsjordbruk en liknende utopisk og alternativ dimensjon som Frigga Haug ser ut til å tillegge det ubetalte arbeidet i familien: Sjølbergingsjordbruket skaper bruksverdier, og marginaliseres og trues under kapitalismen og imperialismen. Utviding av sjølbergingsjordbruket lanseres av noen som en anti-kapitalistisk strategi. Ingen av kapittelforfatterne omfavner denne strategien, flere kritiserer den derimot skarpt.

Den primitive akkumulasjonen som historisk prosess drøftes også. Flere trekker fram arbeidene til Sylvia Federici, som jeg må innrømme at jeg ikke har lest. I følge Federici (hvis jeg forstår henne rett) var det en viktig del av den primitive akkumulasjonen å få kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid, dette var nødvendig for kapitalismens utvikling. Federici ser hekseprosessene som en del av denne kampen. Gjennom vold og bål skulle kvinners kontroll over og kunnskap om livsprosessene brytes ned.

Kamper det er umulig å vinne?

Kapitalismens kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid berøres også i Sara Carpenters kapittel om demokrati. Det borgerlige demokratiet representerer en likhet basert på ulikhet, nemlig det kapitalistiske utbyttingsforholdet. Det er derfor grenser for hva som kan oppnås gjennom kamper på det borgerlige demokratiets arena, også for kvinner. For Carpenter går grensen nettopp ved kontrollen over seksualitet og reproduktivt arbeid:

… kvinners seksualitet, deres rolle i reproduksjonen av arbeidskraft og det reproduktive arbeidets bidrag til kapitalakkumulasjonen er uløselig sammenknyttede sosiale relasjoner, og peker derfor mot den voldelige ødeleggelsen av og statskontrollen over kvinners kropper og bevissthet.

Hun konkluderer med at det er i debatten om kontroll over reproduksjonen at vi klarest ser frihetens grenser for kvinner innenfor det borgerlige demokratiet. Det er her de kampene det er umulig for feminismen å vinne viser seg tydeligst, skal vi tro Carpenter.

Det arbeidet som Frigga Haug kaller «produksjonen av liv», framstilles nokså motsetningsfylt i denne boka. Alle som skriver om det, mener at dette arbeidet er innvevd i kapitalismens produksjonsforhold. Men for Haug er det samtidig noe annet, marginalisert, oversett og overlatt til dem med minst makt fordi det ikke fullt ut kan underkastes en kapitalistisk logikk med stadig produktivitetsøkning og effektivisering. Hos dem som følger Federici, og hos Carpenter, får en derimot inntrykk av at produksjonen av liv er så sentralt i kapitalismen at kontrollen over kvinners seksualitet måtte vinnes gjennom ytterst voldelige midler (hekseprosesser), og er umulig å gjenvinne for kvinnene innafor kapitalismens rammer.

Her kan en igjen lure på hva som er de politiske implikasjonene. Er det et spesielt, revolusjonært potensial i kamper for sjølbestemt abort og tilgang til prevensjon, for eksempel? At dette er svært viktige spørsmål for et flertall av verdens kvinner er ubestridelig. Det er naturligvis også riktig at fødselstall, befolkningsutvikling, befolkningens biologiske «kvalitet» osv. har vært sentrale spørsmål for kapitalismens makthavere. Men kamper som er umulige å vinne under kapitalismen? Canada, Carpenters hjemland, har siden 1988 hatt sjølbestemt abort uten noen juridiske begrensninger.

Michelle Murphy, som har skrevet kapitlet om reproduksjon, representerer en litt annen stemme, særlig hvis en sammenlikner henne med Frigga Haug. Hun er kritisk til det hun ser som en tendens til å romantisere kvinners ubetalte arbeid. At produksjonen av liv er blitt marginalisert og ignorert under kapitalismen, er hun også uenig i. Tvert imot, produksjonen av livet har en sentral betydning for den kapitalistiske økonomien. Som eksempler trekker hun fram storstilte prevensjons- og sterilisasjonskampanjer i Sør for å forebygge «overflødig» og økonomisk verdiløst liv. Hun peker også på at livet sjøl er blitt en industri gjennom bioteknologien. Murphy tar til orde for et langt videre reproduksjonsbegrep, som ikke utelukkende er knyttet til kvinners kropper og kvinners arbeid. Reproduksjonsforhold er for henne det som

… skaper de forholdene som gjør at liv blir til og blir ødelagt (…) et sett av relasjoner som kan opprettholde, omforme eller utrydde liv.

En kan få inntrykk av at de fleste sosiale prosesser inngår i Murphys reproduksjonsbegrep, at hun står i fare for å utvide begrepet så mye at det blir meningsløst.

Kamp, enhet og allianser

Et viktig spørsmål, både i dagskampen og i kampen for sosialismen, er forholdet mellom klassekampen og kampen mot undertrykking på grunnlag av kjønn, «rase» og seksualitet. Dette kan gi grunnlag for motsigelser innad i arbeiderklassens organisasjoner, både fagforeninger og sosialistiske partier. Og det handler om hvordan arbeiderklassens organisasjoner skal forholde seg til sosiale bevegelser som kvinnebevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen, bevegelsen for homofil og lesbisk frigjøring osv. Begge bøkene berører disse spørsmålene, og kommer i praksis ut nokså likt. De er kritiske til såkalt «identitetspolitikk», der identiteten som kvinne, svart, homofil/lesbisk eller annet ikke bare blir utgangspunktet for kampen, men utgjør hele den politiske horisonten. Orr siterer en britisk skribent, Gary Young, på at identitet er et flott sted å starte, for det handler om hvorfor folk ønsker å slåss, men det er et fryktelig sted å ende opp. For identitetspolitikken gir ikke noe svar på hva som er grunnlaget for undertrykkinga, nemlig det kapitalistiske systemet. Orr kritiserer også begrepet interseksjonalitet, som ofte brukes for å få fram at folk kan være utsatt for flere typer undertrykking samtidig: en kvinnelig arbeider undertrykkes både på grunnlag av klasse og kjønn, en svart kvinnelig arbeider på grunnlag av «rase» i tillegg. Begrepet interseksjonalitet får det til å høres ut som om for eksempel den svarte, kvinnelige arbeideren står i et slags veikryss, der flere uavhengige undertrykkingsforhold møtes. Problemet med en slik forståelse er at den ikke åpner for at alle typene undertrykking har en, felles kilde, kapitalismen sjøl, sier Orr.

Mojabs bok har to kapitler som drøfter disse problemene, nemlig Himani Bannerjis kapittel om ‘rase’, kjønn og klasse, og Delia D. Aguilars kapittel om interseksjonalitet. I tillegg tar Teresa L. Ebert i sin epilog et flengende oppgjør med både postmodernistisk feminisme og identitetspolitikk. Budskapet fra alle tre er at kapitalismens klasse-utbytting er det grunnleggende, og en feminisme som ikke knytter seg til klassekampen, er dødfødt. Bannerji kritiserer begrepet interseksjonalitet for å være «additivt», som om «rase», klasse, kjønn osv. var helt uavhengige dimensjoner, i stedet for å se de ulike undertrykkingsformene som sammenvevde deler av den konkrete, historiske og sosiale helheten som kapitalismen utgjør. De kan bare skilles fra hverandre gjennom en fragmentert forståelse, som bidrar til å reifisere dem som isolerte ting. En slik fragmentering leder til det Bannerji fordømmer som «koalisjonspolitikk» mellom sosiale bevegelser med utgangspunkt i hver sin undertrykkingsform. Men organisasjoner som kjemper mot kapitalismen, må ta mål av seg til å bygge politikken sin på en integrert forståelse, konkluderer hun.

Det er mye en kan være enig i her, for eksempel at kampen mot kvinneundertrykking og rasisme bør knytte seg til arbeider-klassens kamp og ha som endelig mål å avskaffe kapitalismen. Og en kan være enig i kritikken av den «additive» oppfatninga av begrepet interseksjonalitet. Likevel synes jeg verken Orr, Bannerji eller andre kapittelforfattere hos Mojab bidrar noe særlig til politisk opplysning av disse problematiske spørsmålene. Motsetninger mellom kvinner og menn, hvit og svart i arbeiderklassen og i folket ellers finnes, de er svært viktige, og må bearbeides og løses i den praktiske kampen. Hvordan? Kritikken av «koalisjonspolitikken» har en sekterisk slagside, synes jeg. Skal vi være mot at folk organiserer seg til kamp på et begrenset grunnlag, og kreve at alle organisasjoner skal være revolusjonære for å ha noen verdi? Hvor ble det av frontpolitikk og allianser?

En marxistisk sommer?

Opplevde jeg så en marxistisk sommer ved å lese disse bøkene? Tja. For å ta boka til Judith Orr først. Det er mye godt å si om den: enkle og lettfattelige framstillinger av marxistiske begreper, en god del interessant stoff fra kvinnebevegelsens ulike faser. Men forfatterens pekefinger mot alt kvinner kan finne på som truer med å utfordre også menn i arbeiderklassen og arbeiderklassens organisasjoner, fyller meg med en viss lede. Den pekefingeren har kvinner i venstresidas partier over hele verden møtt før. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst. Orr skriver riktignok i en annen kontekst – i ei tid da klasseperspektivet er vel så kontroversielt som kvinneperspektivet. Men Orr står i fare for å kaste ut det feministiske barnet med badevannet.

Hva så med den andre boka? For meg reiste den en rekke spørsmål og diskusjoner, der jeg ikke nødvendigvis ble overbevist av svarene. For eksempel: Trenger vi patriarkatbegrepet, og i så fall til hva? Var det en kjønnsdimensjon ved den primitive akkumulasjonen, og hva besto den i? Federicis tese om hekseprosessene er spenstig, men lyder for meg vel fantasifull. Og hvilken rolle spiller kvinners seksualitet og produksjonen av liv for dagens kapitalisme og imperialisme? Hvordan ser kvinners reproduktive arbeid ut i dag på verdensbasis, og hvilken betydning har det i kapitalismens dynamikk? I samfunn av vår egen type skjer det mye som roper på en grundigere og mer helhetlig politisk analyse. Jeg tenker på bølgen av privatiseringer som rammer det reproduksjonsarbeidet som er blitt gjort samfunnsmessig, som barnehager, eldreomsorg osv. Og jeg tenker på de skyhøye og stadig stigende kravene til foreldre om alt de skal gjøre for å gi barna sine en god start i livet: Hva slags type arbeidskraft er det som blir skapt i dagens familier, der foreldre forventes å være hjelpelærere, helsepedagoger, uuttømmelige kjærlighetskilder, coacher, fritidsadministratorer, kulturguider osv. osv.? Hva slags kapitalisme er det som krever denne innsatsen, og det i tillegg til alle institusjoner som også er involvert i å skape den samme arbeidskrafta? Og jeg tenker på importen av billig omsorgsarbeid fra land i Sør under dekknavnet «au pair».

Det er ett tema som begge bøker paradoksalt nok har forholdsvis lite å si om, nemlig hva som karakteriserer verdens kvinnelige arbeiderklasse i dag. For marxistiske kvinneforkjempere, enten de kaller seg feminister eller ikke, burde jo den kvinnelige delen av arbeiderklassen være helt sentral som revolusjonært subjekt. Orr har noen sider på slutten av boka, i Mojabs bok dukker det opp litt her og litt der, i hovedsak om den kvinnelige arbeiderklassen i Sør. Men vi finner ingen forsøk på en grundig analyse av hvordan den kvinnelige delen av arbeiderklassen ser ut, hvilke kamper den kjemper, enhet og motsigelser i forhold til sine mannlige klassefeller. Noen slik oppdatert analyse har vi ikke for Norge heller. Det er altså nok å gripe fatt i for marxistiske feminister.

Norfund er den norske statens politiske utviklingsverktøy i fattige land. Men hvem blir rike: de norske investorene, de som allerede er rike i et fattig land, eller de fattige?

Er norsk støtte til næringsutvikling «en utgift til inntekts ervervelse»?

Marianne Gulli er styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge og med i Internasjonalt utvalg i Rødt. Hun har master i statsvitenskap med masteroppgave om landkonflikt i Mellom-Amerika.

Næringslivet blir en stadig viktigere aktør i norsk utviklingspolitikk. Sakte men sikkert har det blitt en politisk «sannhet» at næringslivet er nøkkelen ut av fattigdom: det skaper arbeidsplasser og legger til rette for økonomisk utvikling i fattige land. Dette bekreftes gjennom stortingsmeldinger, budsjettbevilgninger og politiske diskurser:

Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, og dermed bidra til fattigdomsreduksjon

fordi

arbeid gir bedre levekår, økonomisk vekst, høyere produktivitet og sosial integrasjon. Det utvikler ferdigheter hos den enkelte, styrker kvinners posisjon og er en stabiliserende faktor i samfunnet. Verdiskaping i privat sektor danner også grunnlaget for skatteinntekter som kan finansiere utbygging av infrastruktur og tjenester som helse og utdanning.¹

Diskursen virker troverdig nok, og den norske regjeringen stiller også tydelige forventninger til at

selskaper respekterer og bidrar til et anstendig arbeidsliv hvor grunnleggende arbeidsstandarder og arbeidstakeres rettigheter ivaretas og at arbeidstakerne gis en lønn de kan leve av.²

Det forholdsvis nye superverktøyet i norsk bistandspolitikk er Norfund, et statlig investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland som skal utvikle og etablere lønnsomme og bærekraftige bedrifter i fattige land.

Næringslivsbistand i praksis: Norfund

Tanken bak Norfund er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling. I tillegg skal investeringene være addisjonelle og fungere som katalysator. Addisjonelle til hva som ellers ville ha skjedd i markedet uten Norfunds investering, og katalytiske gjennom å mobilisere annen privat kapital, som ellers ikke ville investert i landene eller selskapet.³

Fondet er helfinansiert over bistandsbudsjettet og har et tydelig utviklingspolitisk mandat. Som en integrert del av den norske bistandspolitikken skal det

…etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko.

Norfund investerer hovedsakelig i fornybar energi, finansinstitusjoner, og stordrifts jordbruk (agrobusiness), i tillegg til små og mellomstore bedrifter gjennom andre investeringsfond.

Alt i alt, og forutsatt at man godtar premisset om næringsliv som utviklings-agent, så høres det hele feiende flott ut. Utfordringen ligger i at det ikke er enighet i hva som ligger i ordet utvikling. På tross av at det er bred politisk enighet om næringslivets viktighet, så er det også enighet om at økonomisk vekst alene ikke er en garanti for utvikling. Det er her de andre utviklingspolitiske ideene kommer inn, som å redusere ulikhet, sikre tilgang på velferdsgoder og offentlig infrastruktur, fremme likestilling, deltakelse og medvirkning, og så videre.

Norfund og næringslivsbistand er ikke ukontroversielt i et utviklingsperspektiv.

I flere år har man sett eksempler på enkeltinvesteringer som har ødelagt for lokal verdiskapning, brutt anerkjente menneskerettigheter og som er preget av hemmelighold.Ikke minst er deres egen rapportering på utvikling mangelfull. Kan man da kalle det et utviklingspolitisk verktøy?

Hvilken utvikling og hvor er den?

I 2015 ble det gjennomført en evaluering av Norfund for å forstå Norfunds rolle i norsk utviklingspolitikk, og å dokumentere utviklingseffekt og lærdom for videre virksomhet.4 Blant flere ting så satte den fingeren på følgende:

1. Norfund har ikke innfridd kravet om kun å investere i lavere middelinntektsland eller i land som er fattigere enn disse. Det er en begrenset andel av fondets midler og engasjement som er rettet mot de minst utviklede landene
2. Det er en økning i både antall og samlede beløp på investeringer som kanaliseres gjennom skatteparadiser.
3. Det er vanskelig å tillegge utviklingseffekt til Norfunds deltakelse i investeringene, og ikke mulig å vurdere Norfunds innvirkning på den økonomiske og sosiale utviklingen i vertslandene. Her er det påfallende at på tross av fondets mandat, så anser ikke Norfund det som sitt ansvar å vurdere eller rapportere på denne utviklingseffekten.
4. Norfund måler ikke merverdi av sine investeringer, altså hvorvidt de utløser ytterligere investeringer.

Det gjennomgående er den økonomiske lønnsomheten som er i fokus,5 og det har blitt uttalt at målet er å tjene penger. På tross av at det er et utviklingspolitisk verktøy så ser fondet på seg selv som investorer. Det skaper konflikt mellom «teori» og «praksis». La oss derfor se nærmere, om enn noe overfladisk, på noen av argumentene for at Norfund ikke er helt hva de liker å framstå som.

Arbeidsplasser og likestilling

Investeringer skal bidra til arbeidsplasser. Samtidig så måler ikke Norfund hvorvidt de faktisk bidrar til å skape nye arbeidsplasser. Deres statistikk på sysselsatte sier ingenting om disse arbeidsplassene eksisterte forut for investeringen, eller om arbeidsforhold. Det sier enda mindre om hvilke arbeidsplasser og annen lokal næringsvirk-somhet som har forsvunnet som resultat av investeringer, i blant annet vannkraftprosjekter.

Det samme gjelder sysselsetting av kvinner. Norfund rapporterer på prosentandelen kvinnelige ansatte i sine prosjekter. Tallene viser seg imidlertid å være styrt av hvorvidt det er investert i et selskap med høy andel kvinnelige ansatte i utgangspunktet. Det er vanskelig å si om sysselsettingstallene går opp eller ned på grunn av Norfunds innsats, eller om det bare er en tilfeldighet. De sier ikke noe om deres bidrag til å styrke fokuset på kvinners rettigheter eller inkludering av kvinner på arbeidsplassen. Det rapporteres lite om arbeidsforhold og ingenting om likelønn. Dette på tross av at de skal følge ILOs kjernekonvensjoner.

Statsbygging og infrastruktur

Investeringene skal også bidra til å styrke det offentlige apparatet gjennom økte skatteinntekter. Når vi ser en økning på investeringer som går gjennom skatteparadiser, så faller dette argumentet på sin egen urimelighet. Men selv på de investeringene som ikke er skatteparadiser, så er det grunn til å tvile på denne «sannheten». I blant annet Guatemala og Honduras investerer Norfund i selskaper som i mange tiår aktivt har motarbeidet ethvert forsøk på å øke beskatningen av selskaper, i et land der skatteleggingen av selskaper allerede er uforholdsmessig lav. Da kan man jo spørre seg selv hvordan dette bidrar til å styrke den offentlige infrastrukturen.

Et annet eksempel er fra Nepal der SN Power⁶ har investert i det norskeide vannkraftverket Khimti i Nepal, som igjen drives av selskapet Himal der også SN Power er største eier. SN Power er et kommersielt selskap som investerer i ren energi i fremvoksende markeder og eies av Statkraft og Norfund. I følge en rapport presentert av Fremtiden i våre hender i 2015⁷ selger selskapet strøm til staten for en pris som øker også i takt med prisutvikling. Samtidig er strømprisen i Nepal subsidiert og flat, noe som gjør at underskuddet på statsbudsjettet øker hvert år. Selv om Nepal uten tvil får mer strøm gjennom denne avtalen, så er strømmen så dyr og avtalen er bygget opp slik at Nepal i praksis overfører store summer til Norge på årlig basis.

Etter planen skal halvparten av rettighetene til anlegget overleveres Nepal i 2020. Resten skal leveres i 2050. Økonomiske beregninger viser imidlertid at utbyggingen er nedbetalt for lenge siden, så alt som betales inn til Norge, er nå et rent overskudd.

Elitenettverk

Andre investeringer har vist seg å gå til selskaper som er kontrollert av en lokal elite og bidrar dermed til å opprettholde gamle konfliktlinjer i samfunnet. I Angola har Norfund investert i en bank som brukes som pengehvitevaskingsmaskin, der det statlige oljeselskapet har hatt for stor kontroll over banken, der eierskapet er ukjent men hvis styremedlemmer er personer som er knyttet til blant annet våpenhandel og korrupsjon.⁸

I Guatemala har Norfund investert i et heleid datterselskap underlagt det spanske selskap Hidralia Energía. Selskapet i Guatemala er ledet av to spanske brødre med lang fartstid i energisektoren. De er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania.

I Honduras er millioninvesteringen blant annet plassert i en finansinstitusjon med nære relasjoner til private, honduranske virksomheter som er beryktet for grove menneskerettighetsbrudd, og som var medvirkende til statskuppet i 2009.⁹

Fornybar energi

Fornybar energi er et hett investeringsområde, og et av Norfunds prioriterte innsatsområder fordi det vurderes som et utgangspunkt for økonomisk vekst og forbedret livskvalitet i utviklingsland. Utbygging av vannkraftprosjekt ses også på som et middel for fattigdomsreduksjon. Teorien sier at elektrisitet gir velstandsøkning for middelklassen, som igjen vil føre til bedre levekår for de fattige

De sosioøkonomiske effektene av energi-satsningen er imidlertid usikre. Å måle utvikling gjennom kraftberegning og tilgang er en for enkel tilnærming, da det ikke tar høyde for hva som er forutsetningene for tilgang på strøm. En evaluering Riksrevisjonen gjennomførte av norsk energibistand generelt,10 konkluderte med at bistanden i liten grad har ført til økt fornybar kraftproduksjon. Strøm er i tillegg avhengig av det nasjonale (private eller offentlige) systemet for transport og distribusjon, og ikke minst, strømprisen.

Naturressurser og selvbestemmelse

Investeringen i blant annet vannkraftverk skjer ytterst sjeldent på lokalbefolkningens premisser. I flere tilfeller blir ikke urfolk og lokalbefolkning konsultert på forhånd, og de få konsultasjonsrundene som blir gjennomført, er ofte mangelfulle eller basert på manipulerende informasjon. Vannkraftprosjekter og andre utvinningsprosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. Dette på tross av at den norske regjeringen har uttalt at det er særdeles viktig å sikre «urfolks og lokalsamfunns rettigheter og medbestemmelse i planleggingen og gjennomføringen av prosesser knyttet til deres landområder og livsgrunnlag».¹¹

Andre utfordringer som kan nevnes, er manglende tilgangen på informasjon og dermed tilsvarende begrensede mulighet for å følge opp investeringene. Mange av investeringene skjer via en tredjepart, i selskap med hemmelige eiere eller i skatteparadiser. Dette gjør det vanskelig å kontrollere om investeringene faktisk oppfyller sitt formål. Dette gjør det også tilsvarende vanskelig å måle deres utviklingseffekt, samtidig som det er lettere å avfeie skyld i brudd på menneske- og arbeiderrettigheter.

Utviklingspolitikk eller næringsinteresser?

Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt. Det er likevel litt for mange historier som viser at vi satser på et næringsliv som fremmer kapitalinteresser fremfor utvikling på folks egne premisser.

Eksempler som de ovenfor, virker imidlertid ikke å være et problem for Norge eller Norfund. Norfund har anerkjent at flere av deres investeringer og partnere ikke er ideelle, men mener at det ikke finnes bedre aktører i de landene de investerer i. Muligheten for å ikke investere i et land hvor man bare finner tvilsomme aktører, er tydeligvis ikke et alternativ.

Det ser ut som at de som vinner på flere av Norfunds investeringer, er næringslivet selv. Økonomisk lønnsomhet og gevinst er åpenbare ledesnorer i arbeidet, og det kan virke som at Norfund anser seg som investorer fremfor bistandsaktører. Er det kanskje på tide å kalle en spade for en spade, og kalle dem investorer, og skal de fortsette å få årlige millionoverføringer over norsk bistandsbudsjett?

Noter:

1. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-35-20142015/id2423253/
2. d.s.
3. http://www.norfund.no/mandate/category370.html
4. https://www.norad.no/om-bistand/publikasjon/2015/evaluation-of-the-norwegian-investment-fund-for-developing-countries-norfund/
5. http://www.forumfor.no/assets/docs/Bistand-eller-butikk-12.02_1.pdf
6. Eies av Statkraft og Norfund
7. http://www.framtiden.no/rapporter/rapporter-2015/750-ren-utvikling-eller-ren-business/file.html
8. http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/nyheter—tidligere-ar/2010/senat-kritikk-av-norfunds-angolanske-partner/
9. http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/14907.html
10. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Sider/BistandRenEnergi.aspx / http://www.framtiden.no/201406276496/aktuelt/energi/seier-for-fivhs-arbeid-med-energibistand.html
11. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Meld-St-10-20142015/id2345623/

Herr President, ærede damer og herrer,

Fru Bundeskansler.

På sitt beste har tysk utenrikspolitikk hatt to prioriteter: Enhet for Europa og en god nabopolitikk overfor Russland. Det burde gi deg noe å tenke på, Fru Merkel, hvis du bare ville høre etter,

[Volker Kauder, CDU/CSU: Det er en frekkhet!]

at nasjonalisme og splid i Europa, i knapt ti år etter at De hadde overtatt som Kanzler, har fremgang som aldri før, og med hensyn til Russland, har avspenningspolitikken veket for en ny kald krig.

Sahra Wagenknecht er representant for Die Linke i Bundestag. Denne talen holdt hun i Bundestag 19. mars i år, og sto for første gang her: http://fortruss.blogspot.ru/2015/04/wagenknecht-eu-policy-has-destroyed.html.

Artikkelen er oversatt av Karin Hågensen

For ikke lenge siden, forklarte lederen for tenketanken Stratfor med slående åpenhet USAs interesser i Europa: USAs hovedinteresse er å forhindre samordning mellom Tyskland og Russland, fordi, sitert, «forent er de den eneste makt som kan true oss,» dvs. USA.

Denne antatte trusselen mot USAs interesser har man oppnådd med stor suksess for overskuelig fremtid. Det startet da EU forsøkte å få land ut av deres økonomiske og politiske samarbeid med Russland innenfor rammeverket av EUs østlige partnerskap.

[Claudia Roth, De Grønne: Det er tåpelig!]

Fru Merkel, naturligvis var det rettet mot Russland, men det var heller ikke i de involverte landenes interesse. Det er dere som har tvunget dem til et enten-eller, ikke Russland.

[Applaus fra Venstre]

Resultatet er at Ukraina har mistet en stor del av sin industri. I dag er dette landet en bankerott stat, der folk går sultne, fryser, og har lønninger som er lavere enn i afrikanske Ghana.

Men konfrontasjonen med Russland har ikke bare ødelagt Ukraina. Den har skadet hele Europa. Det er faktisk en offentlig kjent hemmelighet at USA puster til ilden i konflikten med Russland ut fra økonomiske hensyn. Når USAs administrasjon snakker om menneskerettigheter, mener de egentlig borerettigheter eller gruverettigheter. Akkurat nå er det utsikter til å utvinne fordømt mye skifergass i Ukraina.

[Applaus fra Venstre]

Når vi nå snakker om nye ruter med rørledninger innenfor Energiunionen og om økende uavhengighet av russisk gass, da burde vi også fortelle folk ærlig og åpent hva det betyr: økende avhengighet av mye mer kostbar og økologisk ødeleggende skifergass fra USA. Jeg ser ikke det som et ansvarlig perspektiv.

[Applaus fra Venstre]

Listen over tidligere ledende politikere som kritiserer vår Russland-politikk, er lang, Fru Merkel. Der finner vi navnene på dine forgjengere Gerhard Schroeder, Helmut Kohl, Helmut Schmidt, og til og med Hans-Dietrich Genscher. Kanskje har dette bidratt til at du har kommet på rett spor. Uansett var det riktig at du sammen med den franske presidenten Hollande tok initiativ til nye forhandlinger. Minsk II har i hvert fall ført til at det i de siste ukene har dødd langt færre mennesker i regionen enn i de forutgående ukene og månedene, og at det har blitt åpnet en dør for en fredelig løsning.

[Applaus fra Venstre]

Dette er naturligvis et viktig resultat, og De, Fru Bundeskansler, og den franske presidenten fortjener anerkjennelse for dette.

[Tino Sorge, CDU/CSU: Så si det da også en gang i blant!]

Men den personen som fred og sikkerhet i Europa avhenger av, må nå gå fremover med konsekvens og ryggrad. Det er naturligvis et problem at konsekvens og ryggrad ikke akkurat er Deres mest fremtredende egenskaper.

[Applaus fra Venstre, innvendinger fra CDU/CSU]

Ifølge OECD har begge sider gjentatte ganger brutt våpenhvilen. De, Fru Merkel, har likevel krevd at sanksjonene mot Russland først må opphøre når Minsk II er implementert.

[Applaus fra Volker Kauder, CDU/CSU]

Naturligvis er dette uakseptabelt når skytingen fremdeles fortsetter fra opprørernes rekker,

[Tino Sorge, CDU/CSU: Uakseptabelt!]

men når ukrainske tropper – eller nazi-bataljonene som kjemper for dem – skyter videre, da er det mye mindre uakseptabelt. Man hører ikke et kritisk ord fra Dem mot dette.

[Applaus fra Venstre]

Hvorfor kommer De ikke med kritiske ord om sensur når det ukrainske regimet, til tross for truende statsbankerott, bevilger fire ganger så mye penger til nye våpen som det gjorde i fjor?

[Dr. Diether Dehm, Venstre: Det er sant!]

Det taler ikke akkurat for at veien til fred har særlig engasjerte støttespillere i det ukrainske regimet.

Videre, at USA og Storbritannia sender militære rådgivere og våpen er ikke noen støtte for fredsprosessen, det torpederer den. Men ser De nå for Dem sanksjoner mot USA og Storbritannia? Jeg tror det ville være bedre å innse at hele denne ganske tabubelagte sanksjonspolitikken var en eneste stor feil, og at Europa på denne måten har skutt seg i foten. Derfor bør ikke sanksjonene forlenges.

[Applaus fra Venstre]

Vi trenger ikke flere tanks. Vi trenger ikke en 3 000 manns NATO-intervensjonstropp i Øst-Europa som ikke beskytter noen, men som bare setter freden i Europa ytterligere i fare.

[Applaus fra Venstre]

Helmut Scmidt hadde rett da han allerede i 2007 advarte mot at Russland i langt mindre grad truer verdensfreden enn USA gjør,

[Latter fra Claudia Roth, De Grønne]

og at Nato bare er et instrument for USAs bestrebelser for hegemoni. Hvis det er korrekt, så sitter vi tilbake med bare én fornuftig konklusjon: at Europa til slutt må skape en politikk som er selvstendig og uavhengig av USA.

[Applaus fra Venstre]

Herr Junker har nå fremsatt hypotesen om at vi trenger en europeisk hær for å vise at vi er oppriktig opptatt av å forsvare europeiske verdier mot Russland. Jeg tror dette forslaget fremfor alt viser hvor langt Europa har fjernet seg fra det grunnleggerne av Den Europeiske Union ønsket.

[Applaus fra Venstre]

Den gang handlet det, Fru Merkel – De har til og med sagt det selv – om fred, om demokrati og om solidaritet.

[Manuel Sarrazin, De Grønne: Og om den sinte kapitalismen!]

Aldri mer skulle nasjonalisme og folkehat skille de europeiske landene. Men for å forsvare disse verdiene trenger man ikke væpnede bataljoner.

[Applaus fra Venstre, Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Distanser Dem fra gårsdagens vold akkurat nå. Det ville vært et viktig skritt fremover!]

Hvis De ønsker demokrati, så stopp de såkalte frihandelsavtalene, stopp TTIP som vil gjøre valgte regjeringer til bare en farse.

[Applaus fra Venstre]

Det ville være å forsvare europeiske verdier! Det ville være å forsvare demokratiet, å utsette disse forhandlingene om TTIP som det ikke skal snakkes om, og andre lignende avtaler.

Hvis De vil se et enhetlig Europa, så slutt å ydmyke andre land og å diktere programmer som tar fra den unge generasjonen alle deres fremtidshåp.

Hvis De ønsker å forsvare demokratiet, Fru Merkel, så sørg for at landene i Europa i det minste igjen styres av sine valgte regjeringer og ikke av finansmarkeder, og at de ikke styres av tidligere investeringsbankmannen Mario Draghi, og vær så snill, heller ikke av Dem.

[Manuel Sarrazin, De Grønne: Du har rett når det gjelder Hellas!]

Slutt å foreskrive såkalte strukturelle reformer i Europa, som bare fører til økende ulikhet og en stadig større lav-inntektssektor.

[Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Og hvem slår seg sammen med høyresiden i Hellas? Det er jo Deres søsterparti!]

I Tyskland har i mellomtiden som en konsekvens av denne politikken tre millioner mennesker, til tross for at de har arbeid, blitt så fattige at de ikke kan holde seg ordentlig varme, de kan ikke ernære seg på anstendig vis, og de kan slett ikke reise på ferie. I stedet for denne aggressive eksportpolitikken, er det på tide – og absolutt i hele Europas interesse – endelig å kunne korrigere den her i Tyskland. For det er ikke minst den tyske lønnsdumpingen som kveler de andre landene i valutaunionen.

[Applaus fra Venstre]

Finansminister Schäuble har nylig forsøkt å instruere den greske regjeringen med bemerkningen: «Tja, å regjere er alltid bare et stevnemøte med virkeligheten.»

[Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Akkurat!

Max Straubinger, CDU/CSU: Slik er det!]

Da kan man bare si: «Det ville være bra». Det ville være bra om den tyske regjeringen kunne oppleve sitt eget stevnemøte med virkeligheten.

Realiteten er at det var ikke Syriza, men i stedet søsterpartiet til CDU/CSU og SPD som gjennom årtier samlet opp de enorme underskuddene, slik at overklassen kunne fylle opp lommene sine.

[Applaus fra Venstre]

Realiteten er også at under troikaens beskyttelse, som dere skatter så høyt, og hvis kriminelle aktiviteter dere kan se i dokumentaren til Harald Schuman, ble den greske gjelden bare større, og de greske billionærene ble rikere.

[Dr. Diether Dehm, Venstre: Slik er det!]

Og det vil dere fortsette med? Da kan jeg bare si «God natt»!

Og hvis dere vil ha pengene deres tilbake, få det fra dem som tok dem. Det var ikke sykepleierne eller de greske pensjonistene. Det var de internasjonale bankene og den greske overklassen. Det er fra dem dere kan hjelpe grekerne å få tilbake pengene sine.

Den som gir kreditt til en som allerede er overforgjeldet, vil aldri se pengene sine igjen. Men ansvaret er Deres, fru Merkel og Herr Schäuble, og ikke den nye greske regjeringen som knapt har sittet ved makten i to måneder.

Når det gjelder hele debatten om mulige erstatning, kan jeg bare si at uansett hvordan spørsmålet blir evaluert juridisk, så er det minste man kan vente seg av den tyske staten et minimum av fornuft når man behandler temaet.

[Applaus, Venstre. Latter, CDU/CSU]

Jeg må si, dere ler fremdeles. Det er trist. Med tanke på hvordan tyske okkupanter herjet Hellas, og hvordan en million greske menn og kvinner mistet livene sine i dette mørke kapitlet i tyske historie, finner jeg de fleipete bemerkningene fra Dem, Herr Schäuble, og fra Dem, Herr Kauder, simpelthen respektløse, og jeg skammer meg.

[Applaus fra Venstre og fra Juergen Tritten, De Grønne. Tilrop fra CDU/CSU: «Oh!»]

For å huske at utviklingen i historien også går den andre veien, vil jeg, avslutningsvis, sitere fra talen til Richard von Weizsäcker i anledning av 40 årsdagen for frigjøringen – jeg skal akkurat avslutte, Herr President – talen omhandlet først og fremst Russland og Øst-Europa, men dette gjelder også for Hellas:

Når vi tenker på hvordan våre østlige naboer måtte lide under krigen, forstår vi bedre at kompensasjon, avspenning og fredelig naboskap med disse landene må være det sentrale i tysk utenrikspolitikk. Det som betyr noe, er at begge sider husker, og at begge sider har respekt for hverandre.

Ja, bare når vi husker, og bare når vi respekterer hverandre – bare da kan vi komme tilbake til det gode naboskaps politikk, både innenfor EU og med Russland.

[Vedvarende applaus fra Venstre]

Hold flyktningdebatten redelig og faktabasert, skreiv Maria Wasvik i Rødt! 1/16 som vil åpne for å liberalisere arbeidsadgangen for flyktninger. Men faktum er at EØS og vikarbyråer har skapt et press på tariffavtaler og en kriminalitet i norsk arbeidsliv som gjør at demninga er i ferd med å briste.

En asylpolitikk som ikke tar dette innover seg, vil være en fallitt i forsvaret av «den norske modellen».

Halvor Fjermeros er bystyrerepresentant (gruppeleder) for Rødt i Kristiansand og forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.

Det var med nysgjerrighet jeg startet å lese «Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?» i forrige nummer av tidsskriftet Rødt!. Endelig noen som tør å kritisere venstresida for en enøyd asyl- og flyktningpolitikk bare basert på fordømmelse av motpartens manglende moral, tenkte jeg. Nysgjerrighet ble avløst av undring. For her spennes det opp et stort lerret som tøtsjer innom alt fra asylrett og «godhetstyranni» til hvordan flyktninger skal bidra i framtidas norske arbeidskraftbehov, Ayn Rand og Listhaugs «rasjonelle egoisme» samt temaet følelser og moralfilosofi. Allerede her får jeg bange anelser når Wasvik legger i vei med greske oldtidsfilosofer, Kant og Habermas. Jeg ville fortrukket «filosofen» Stoltenberg, framfor Sokrates, for å begrunne hvilken tung moralsk plikt Norge har for å ta imot flyktninger, ansvarlige som vårt «out-of-area-forsvar» har vært for å skape det ville Midt-Østen vi nå ser ramle sammen. Konklusjonen er at Norge bør ta inn flere kvoteflyktninger, noe jeg tilslutter meg, men uten å drøfte om det fins en grense for hvor mange vi kan ta imot i vår tids største folkevandring. Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning.

Til slutt kommer Wasvik med noen anbefalinger om praktisk politikk med verdi-basert fargelegging: «Solidaritet er ikke irrasjonelt (…) Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelse» og «La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi». Wasvik har lagt ned mye arbeid i artikkelen. Derfor finner jeg det riktig å komme med et tilsvarende grundig svar med mine innvendinger.

Imperialisme og flyktningpolitikk

Schengen har brutt sammen og grensekontroll er i praksis igjen blitt nasjonalstatenes ansvar som følge av flyktningkrisa, som igjen er del av en stor global folkevandring. Da må vi løfte blikket i et forsøk på å analysere hva emigrasjon fra dysfunksjonelle og krigsherja stater, særlig i Midt-Østen, er uttrykk for. Dette berører ikke Wasvik på annen måte enn å si at det «ikke (er) slik at innstrammingstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.» (s. 48). Nei, det kan vi være enige i, men dermed bør vi vel ikke la være å snakke om hva Norge kan gjøre for å stoppe sine kriger som er en vesentlig del av landets «bistand» til migrasjonen. Wasvik bruker hyppig begrepet «venstresida» uten å definere hva hun mener med det. Men hun nevner ikke på noe punkt de rødgrønnes intervensjons- og krigsiver i de tre land som er blant de viktigste kilder til strømmen av flyktninger, dvs Afghanistan, Libya og Syria. Dette er en «venstresidepolitikk», satt ut i livet av Ap. SV og Sp, som Rødt i de fleste sammenhenger har distansert seg fra.

Jeg venter ikke at Wasvik skal foreta dype analyser av årsakene til Syria-krigen. Men jeg forventer at det sies noe om årsak og virkning når vi snakker om det viktigste enkeltland som kilde til flyktningstrømmen.

Faktum er at Norge har bidratt til en intervensjonskrig i de fire år som er gått siden Stoltenberg-regjeringas godkjenning av Nasjonalkoalisjonen som legitim representant for det syriske folk i 2012. Dette innebærer også økonomiske sanksjoner og humanitær innsats som alt sammen var et ledd i USAs forsøk på å styrte Assad-regimet, og det har knust den syriske staten under en lovlig valgt president med fortsatt FN-representasjon. Det er et tungt hyklerisk element i flyktningdebatten, med en skremmende kort hukommelse, eller mer presist utvisking av egne politiske fotspor. Dette understrekes av den ynkelige vestlige innsatsen i «kampen mot IS-terroren» som ved Palmyras gjenerobring avkler USAs og Natos motiver: De har, sammen med allierte arabiske stater og Tyrkia, påført Syria en krig som har skapt en millionstrøm av flyktninger og hundretusener drepte. I dette ærendet er det ikke mulig å skille mellom de blåblå og de rødgrønne. For ikke å snakke om Libyakrigens «innsats» for å åpne opp den kriminelle menneskesmuglingsruta over Middelhavet, med tverrpolitisk enighet i Stortinget bak den norske F16-aggresjonen i 2011. Rødts leder Bjørnar Moxnes har for øvrig adressert dette skammens kapittel i norsk historie ved å peke særskilt på SVs ansvar for å legitimere denne krigen i radikale miljøer.

Wasvik gjør ikke forsøk på å avgrense seg fra denne «venstresida». Hun maner stadig fram spøkelset ved navn «Listhaug», men nevner ikke at det var Jonas Gahr Støre som gikk høyt på banen på Aps landsmøte for et år siden og slo til lyd for 10 000 flyktninger til Norge. Det var minstemålet for moralsk anstendighet, helt til Støre sjøl gikk inn for 8 000 i forhandlinger med de andre partiene. Det han og Ap trodde skulle bli en vinnersak, skulle bli deres største dilemma utover høsten da Ap motvillig måtte innrømme at de stadig er for «en restriktiv og rettferdig flyktningpolitikk» som ikke ligger så mange tommer fra de blåblå innstramminger. Så hvor går grensa mellom det vonde og det gode her? Det blir et noe underlig oppsett for å trekke de store skiller i norsk politikk. En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke som Wasvik gjør, å skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder.

Fins det et metningspunkt?

Bortsett fra halv- og heltrotskister og liberalistiske Venstre-folk som aldri har hatt en tanke for arbeiderklasse og fagbevegelse, er det få nordmenn som forfekter et åpen-grense-standpunkt på ramme alvor. Det partiet som kanskje kommer nærmest en slik posisjon er SV. Partiet har ikke på noe tidspunkt ønsket å problematisere, men snarere forenkle situasjonen, slik Audun Lysbakken uttalte før jul i fjor: «Flyktningene truer verken velferdsstaten, jobbmarkedet eller tryggheten vår». Han avviste kategorisk at det eksisterte noen krise. En kan jo spørre seg hva som er krise hvis ikke dette er det, når europeiske organer settes ut av spill og EU står rådville overfor sitt asylproblem. Neste taler etter Lysbakken var virkeligheten, som vi nå vet. Åpne grenser var ugjennomførlig i praksis.

Tyskland og Sverige har nådd et metnings-punkt. Angela «Wir schaffen das» Merkel har gått i spissen for en avtale med Tyrkia for å stagge flyktningstrømmen til EU mot klekkelig euro-betaling. Det gir Tyrkia både en vetorett i utveksling av migranter på et grunnlag som er i strid med asylretten, samt at det styrker landets rolle som en aggressiv og ekspanderende regional stormakt i Midt-Østen. Merkel har vært på desperat jakt etter en løsning, og har derfor måtte selge unna prinsipper i fleng. Tyskerne kan ikke ta imot flere enn de 1,1 millioner asylanter de åpnet for i fjor, om ikke av plassmessige, så i alle fall av politiske årsaker. Flyktningene vil koste Sverige 40 milliarder kroner i året. 80 000 mennesker, eller halvparten av alle som kom til landet i fjor og søkte asyl der, kan få avslag og bli sendt ut.

Det EU, med Tyskland i spissen, forgjeves prøver å handtere, er det vi kan kalle migrasjonens politiske økonomi. Kyniske menneskesmuglere har tjent 16 milliarder euro de siste 15 år. (Le Monde Diplomatique 1/16). På samme tid har Schengen-landene brukt 11 milliarder euro på å utvise papirløse immigranter. I tillegg tjener også «brakkebaroner» store penger på mottakssentre. I Storbritannia har myndighetene satt bort innkvartering av asylsøkere til de tre multinasjonale konsernene Servo, Capita og G4S. Sistnevnte er berykta blant palestinavenner for sine fengsler, innhegning og forhørssentra i Israel og på Vestbredden der titusener av palestinere opplever en hardhendt behandling. I Norge har brødrene Adolfsen i selskapet Hero – den nest største private aktøren i Europa – gjort store profitter på flyktninger.

Mange av disse problemene endres i liten grad av hvor mange asylsøkere Norge tar imot. Men en grunnleggende drivkraft i menneskesmuglernes dødbringende virk-somhet er de forhåpninger som har vært mulig å skape blant potensielle migranter om å bli tatt imot i bestemte, ønskverdige land i Europa. Tysklands og Sveriges asylvending er talende tegn på disse forventningenes sammenbrudd.

Og tross det imponerende tallet, så har Tyskland en lavere andel asylsøknader per innbyggertall enn Norge i 2015. Riktig nok ligger Ungarn – midt i «flyktningløypa» – tre ganger høyere, med Sverige hakk i hæl. Men Norge ligger over det dobbelte av EU-snittet. (Se Eurostat-grafer BBC News http://www.bbc.com/news/world-europe-34131911). Dette er ett tegn på at det fins et metningspunkt, om det enn ikke er nådd i Norge ennå. Et annet og mer praktisk retta spørsmål er hvor mange vi kan ta imot lokalt. Som lokalpolitiker har jeg en viss føling med hvilke begrensninger kommunene møter i den asylpolitiske hverdagen. Og som forfatter av ei bok om krisa i EU og europeiske arbeidsliv (Uro i Euroland, 2014) har jeg prøvd å skaffe meg oversikt over hvordan innvandrere og asylsøkere brukes av kapitalen og regjeringene til å sette sosial dumping i system. Det er ikke et vakkert bilde som tegnes. Hvis Rødt har klare intensjoner om å bli det nye arbeiderpartiet, noe vi er på god vei til, så må vi være på vakt. Dette handler om analyser om makt.

Har Rødt en marxistisk eller fariseeraktig maktanalyse?

Wasvik hopper rett på Sylvi Listhaugs «godhetskritikk» som utlegges slik:

Hun sikter til frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede (…) opplevde dette. (s. 40).

Det går tjue på dusinet av denne fortolkninga i det venstreliberale Norge. Begrepet godhetsregimet (og -tyranniet) burde være kjent for opposisjonelle her til lands som professor Terje Tvedts forsøk på å skape et analytisk begrep for å avdekke maktmekanismer i samfunnet. Det er et ikke-moraliserende begrep om norsk bistandspolitikk som til enhver tid ble definert som «den gode handling», samtidig som den stadig var i radikal endring fra tiår til tiår. Tvedt benyttet begrepet alt i 2003, har siden skrevet hyppig om det, og nå seinest i mars (etter at Wasviks artikkel kom ut) i en kronikk i Aftenposten der han forsøker å drive nøktern opplysning om ordets mening. Det nasjonale godhetsregimet er et forsøk på å forstå «det særegne ved en historisk nydanning i norsk samfunnsliv: Et politikkfelt som taler på nasjonens vegne i verden, som organiserer statlig filantropi til mange titalls utviklingsland, som iscenesetter seg som organisator av nasjonens moral og politikk på den globale arena som uttrykk for «Den moralske handling» i en kynisk verden.» (Aftenposten12. mars).

Det var ikke «frivilligheten som blomstret» Listhaug kritiserte, men en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. I redelighetens navn må en kunne erkjenne at dette må diskuteres, og ikke bare moraliseres over på feil grunnlag. Det utelukker på ingen måte at en kan være rykende uenig i mange av tiltakene på «Listhaug-lista», som hennes tynt belagte påstand om at mindreårige en masse sendes til Norge mot deres vilje. Men en mye mer grunnleggende kritikk, som sjelden er på «godhetskritikernes» repertoar, er at Listhaug og FrP taler med to tunger: Mens de vil framstå som konsekvente og «ansvarlige innstrammere» overfor flyktninger, forsvarer de vikarbyåer som er i ferd med å utradere norske arbeidere i flere bransjer og holder døra vidåpen for en EØS-innvandring som virkelig utgjør en trussel mot norsk arbeidslivsstandard.

Terje Tvedt peker på både biskoper, SVere og Rødt-ledere i dette koret:

Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» og gikk inn for diktatur i det godes tjeneste».

Og Tvedt konkluderte:

Forholdet mellom ondskap og godhet er uendelig mer komplisert enn fariseerregnskapet til biskopene og lederen av Rødt i Bergen.

Jeg har ikke sett at ledelsen i Rødt har svart på denne utfordringa fra Tvedt. Jeg er usikker på hvordan tausheten skal tolkes.

Wasvik skriver at asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring. Dermed frikopler hun asylspørsmålet fullstendig fra alle andre felt:

Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikk (s. 44).

Det er kanskje nettopp her det glipper. For med denne «unntakserklæringa» ender hun opp med en argumentasjon som ikke på noe punkt skiller seg fra Venstres liberalisme eller SVs venstresosialdemokratiske humanisme. I mine ører lyder den høyst umarxistisk. Rødt må ha en annen tilnærming hvis vi skal leve opp til prinsipprogrammet:

Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti. Vår eksistensberettigelse er arbeidet for å oppheve dagens kapitalforhold – utbyttinga av arbeiderklassen. (…) Rødt baserer sin forståelse av samfunnet på marxistisk teori.

Det er to vesentlige vilkår for at Rødt skal kunne bli dette marxistiske og revolusjonære arbeiderpartiet. Vi må ha en nasjonal arbeidsmarkedspolitikk som evner å reise en beskyttelsesmur mot den globaliserte kapitalens angrep på norske arbeidslivsstandarder. Og på den andre sida må vi utvikle en solidarisk internasjonalisme som jobber for å skape likeverd mellom nasjoner og ulike lands arbeiderklasse. Dette innebærer et annet solidaritetsbegrep enn det Wasvik tilsynelatende benytter. Solidaritet er noe annet enn nestekjærlighet. Det er et begrep funnet opp av en arbeiderbevegelse som trengte kollektive redskaper for å kjempe mot kapitalens overmakt. Det innbefatter sjølsagt mye internasjonalt hjelpearbeid, så vel som de tusenvis av norske frivilliges fantastiske innsats for å legge til rette for asylsøkere på vei til eller i Norge. Men vi må ikke misbruke solidaritetsbegrepet til helt andre formål, nå som det har gått inflasjon i et slikt uttrykk over hele den politiske skala.

«Norge trenger arbeidskraft» – men vi sier nei til hjerneflukt

I vår tid har klassekamp og krav om bedre levekår i landet en kommer fra blitt avløst av en global migrasjon som veien til et bedre liv. Det gjelder også mange EU-land etter finanskrisa i 2008. Det gjør det vanskeligere å samle styrke i det egne landet for å stå imot urett og utbytting. Derfor er det nødvendig å minne om at en ekte solidaritet i dag også må ta inn over seg den hjerneflukt og tapping av arbeidskraft som særlig Vesten benytter seg skamløst av. I en desperat krigssituasjon som i Syria, er det enkelt å feie vekk en slik innvending med at det er for mye forlangt av folk i nød å skulle tenke på sitt krigsherjede lands framtid. Men som forsøksvis revolusjonært arbeiderparti er det vår plikt å «snu kamera». Vårt eget lands behov som mottaksland må i alle fall ikke skygge for en debatt om konsekvensene av den hjerneflukt som nå skjer i ly av en strøm av reelle flyktninger. Det handler også om menneskesyn, for asylsøkere står i akutt fare for å bli omgjort til potensiell arbeidskraft, i det godes tjeneste.

Tydeligst blir dette når Wasvik begrunner at «investeringen» ved å ta inn asylsøkere nå, vil gjøre at vi kan «høste frukter på sikt»: «Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft». Dette har blitt et vanlig argument for venstre-liberalere; flyktninger vil på sikt øke vår rikdom, og vi trenger dem for å få nasjonal-økonomien til å gå rundt.

Wasvik viser til SSB, ikke til statistikk, men til prognoser:

Totalt anslår de at det (i 2050) vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger. (s. 45)

Dette er en type velmente «fakta» som skal gi gode grunner for å godta flere flyktninger. Men kapitalismens stadig dypere kriser vil slå beina under denne typer «regnskap», og det endrer ingenting på at innvandring uansett alltid er et spørsmål om balanse. Og den balansen merkes best i arbeidslivet.

Den krevende kampen mot sosial dumping

Så når Wasvik slår til lyd for å liberalisere kravene for arbeidstillatelser for flyktninger, er det grunn til å spørre om hun forstår hva det vil innebære i praksis. Alle som har søkt en jobb, som pr-rådgiver, butikkassistent eller renovasjonsarbeider, vet at det står hundrevis sammen med deg i køen med CVer så tjukke som salmebøker. Så hva slags jobber er det asylsøkere skal settes til ved å gi dem «arbeidstillatelse»? Hva asylsøkere trenger er først av alt språkopplæring, og sjøl om mange er godt utdannet er det også folk med behov for grunnskole, med f.eks. påfølgende fagutdanning. I praksis ville et forslag som Wasviks (og Rødts?) innebære at asylsøkere skal kvoteres inn på arbeidsplasser med de laveste krav til formell utdanning, på bekostning av andre jobbsøkere som normalt ville stått først i køen. I et land med snart 120 000 arbeidsledige, og ledighet på vei opp, vil dette fort kunne nøre opp et bål av misnøye med asylsøkeres forkjørsrett. Her er det verdt å merke seg at dersom flertallet av de 150 000 som står i kø og venter på jobb med arbeidsavklaringspenger i NAV regnes inn, vil ledigheten stige til det dobbelt, 8 %.

Dette forslaget vil jeg verken karakterisere som naivt eller «irrasjonelt», for å bruke Wasviks egne ord, men som preget av mangel på innsikt i arbeidslivet. Vi bør løfte blikket til EU for å se hvordan innvandring blir brukt for å endre arbeidslivets regler. Andre debattanter har vist en sørgelig kunnskapsløshet i så måte. Ny Tid-medarbeider Torbjørn Tumyr Nilsen skreiv i Dagbladet (7.3.) om det tyske eksempel: «Asylsøkere stjeler ikke arbeidsplasser, de skaper dem», med henvisning til at landet har den laveste arbeidsledighet siden 1991 og at «syrere og afghanere skaper arbeidsplasser». Dette ble kolportert av Synne Skouen i Aftenposten (14.3.), som et faktum. Men hva er sannheten om tysk arbeidsliv? At den sosialdemokratiske regjering, med De grønne til hjelp, vedtok et nytt arbeidslivsregime i forrige tiår som har innført såkalte minijobber, dvs maks lønn på 300 euro i måneden, noe ingen kan leve av uten å ha flere jobber. Dette er offentlig initiert sosial dumping, i tillegg til all den rå lønnsdumping som kan skje i ly av kampen om jobbene og svekka fagforeninger i et stadig mer liberalistisk arbeidsliv. Tyske arbeidsfolks reallønn beveget seg ikke over 13 år (1999–2012). Det er nok å nevne Amazon-konsernets innleie med busslaster av utenlandske arbeidere til sesongarbeid med boforhold som kveg. I dette arbeidslivet kommer tysk asylarbeidskraft til å passe som hånd i hanske. Så kan en tviholde på påstanden om at «asylsøkere skaper arbeidsplasser», mens høyrekreftene styrker seg for hver dag som går når de observerer hva som skjer på nært hold.

Poenget mitt er ikke å anklage asylsøkere for å «ta arbeidsplasser» fra noen som helst, men å peke på at slik styrkeforholdet er mellom partene i arbeidslivet og klassene i Norge nå, er det totalt urealistisk å tro at vi kan stå imot en utvikling som undergraver arbeidslivets standarder hvis vi «liberaliserer» reglene for ansettelse. Dette er en del av et større bilde hvor EØS er den grunnleggende forklaring på hvorfor dette bærer ille av sted. Så vil noen kanskje si at Tyskland ikke er Norge, at vi har en sterk fagbevegelse som vet å holde kontroll med dette fenomenet, trygt forankret i «den norske/nordiske modellen». Det er dessverre ikke tilfelle, noe de nordiske LOer har fått utredet for ett år siden i NorMod-rapporten. Den sier det i så klare ordelag som sosialdemokrater tør å si det: Den nordiske modellen står for fall, spørsmålet er bare om vi blir som Tyskland før eller rett etter 2030 – hvis vi fortsetter å være en del av det åpne europeiske arbeidsmarkedet.

Ja til kvoteflyktninger, nei til nye minstelønnskrav

Høyrekreftene får nå et ekstra løft for å kvitte seg med både velferdsstat, sosiale goder og rettigheter. De dytter asylsøkerne foran seg. Og som bestilt foreslår pengefondet IMF å liberalisere arbeidsmarkedet for å få flyktninger i arbeid, blant annet ved å gi unntak fra minstelønnskrav. Sveriges «NHO» sendte før jul ut et brev til medlemsbedriftene med håpet om «at flyktningestrømmene ville senke tersklene i arbeidslivet slik at en får en lavere startlønn.» Slike juleønsker vil det bli flere av i år, hvis ikke ønsket allerede har gått i oppfyllelse i en rekke land.

Fallgruvene er mange og balansegangen krevende i dette nye landskapet. «Åpne grenser» er ikke svaret, men å stenge grensene er heller intet alternativ. Jeg mener Rødt bør være for en kontrollert innvandring, i praksis vil det si åpenhet for kvoteflyktninger fra der nøden er størst, dvs i leirene i Libanon, Jordan og Tyrkia. Vi må sjølsagt gi asylsøkere som banker på vår dør en behandling i tråd med gjeldende konvensjoner. Samtidig må vi unngå en skeiv flyktingdemografi som kan skape konflikter á la dem vi så i Köln og i andre land og byer på nyåret. Debatten om parallellsamfunn og vanntette skott mellom «oss og dem» har aktualisert dette. Et land som Canada, med en lang tradisjon for å være et liberalt asylland, har gjennomført en stram linje i så måte ved å prioritere de mest sårbare grupper i denne krisa. De mottar nesten bare kvinner og barn og hele familier, mens unge enslige menn nærmest ikke gis asyl. Selvsagt har dette blitt kritisert og demonstrert mot, men det bidrar uansett til å lette på to problemer; den skeive demografiske utvikling i mottakslandet og tap av menneskelige ressurser der de kommer fra.

Flyktninger har krav på en rettferdig og human behandling. Det betyr rett til helsetilbud, utdanning og tilfredsstillende boforhold. Men lovverket, som Dublin-avtalen, er under revisjon i EU og vil kunne bidra til å svekke norsk råderett over flyktningpolitikken. UDI-direktør Frode Forfang har på sine side foreslått endringer i asylinstituttet, noe som reflekterer en dramatisk endring som krever nye grep. Skal vi skape en asylpolitikk for framtida, må vi innse at ikke all verdens «humanitet» kan løse den globale krisa vi bare opplever starten på. Da må vi igjen begynne å diskutere den nyoppdeling og imperialisme som er årsak til statsknusing og migrasjon. Og vi må henge bjella på katten, det vil si den idelogien bak dette, eller «globalismen», som Trond Andresen kalte det i en kommentar. Slik kan vi bidra til å reise en internasjonal front mot Vestens brutale intervensjonspolitikk som Norge er en tung aktør i – og som Rødt burde være i spissen for som et antiimperialistisk arbeiderparti.

Skatteparadis er land eller områder som kjennetegnes ved at de har forskjellige skattesystemer for lokale innbyggere og utlendinger.

Skatteparadis tilbyr ikke bare utlendinger lav eller ingen skatt, men også anonymitet og enkle, raske og fleksible regler for registrering. Dette er en grunn til at de også går under navnet «secrecy jurisdictions» eller «hemmeligholdsland».

Sigrid Klæboe Jacobsen er daglig leder i Tax Justice Network – Norge.

Skatteparadisene gjør det mulig å skjule eierskap, lage komplekse ugjennomsiktige selskapsstrukturer, utføre spekulative transaksjoner med stor risiko, og omgå finansielle regulering. Skatteparadisene smører dermed hjulene i et globalt hemmelighold som skjuler skattetriksing og annen alvorlig økonomisk kriminalitet. Både rike og fattige land taper enorme summer på grunn av ulovlig kapitalflukt, men utviklingsland er de mest skadelidende

Både lovlige og ulovlige pengestrømmer ender opp i skatteparadis. Plasseringer i skatteparadis er store. Privatpersoners plasseringer i skatteparadis er anslått til å være på 10 000 milliarder dollar. Nordmenn har 200 milliarder kroner plassert i skatteparadis i følge et konservativt anslag. Stadig større deler av selskaper overskudd havner i skatteparadis.

«Topp 10» av skatteparadisene

Skatteparadis er ingen entydig definisjon. Tax Justice Network sitt internasjonale forskerteam utgir derfor en indeks som måler hemmeligholdet i flere land. Financial Secrecy Index, eller Hemmeligholds-indeksen, viser at de største og verste skatteparadisene finnes i den rike delen av verden. De tre øverste plasseringene er inntatt av Sveits, Hong Kong og USA.

Det kan være overraskende at USA oppnår pallplassering i hemmelighold. President Obama har jo vært kjent for å presse flere utenlandske skatteparadis, blant annet for å få mer innsyn i terrorfinansiering. Obama har imidlertid gjort lite for å rydde opp hjemme i sine egne delstater. Delaware er den nest minste delstaten i USA, og er et av stedene i verden der det er enklest å opprette kontoer og anonyme postboksselskaper. På én enkelt adresse i Delaware er det registrert 217 000 selskaper. Bygget har én etasje.

Storbritannia kommer ikke blant de ti øverste, og dermed verste, skatteparadisene. City of London er et velkjent skatteparadis, men likevel havner Storbritannia nede på en 15. plass i indeksen. Men, Storbritannia har såkalte «Overseas Territories» og «Crown Dependencies» som reelt sett er styrt av Dronningen av England. Caymanøyene og Bermuda er to eksempler. Hvis dette globale nettverket ble regnet sammen, ville Storbritannia havnet på 1. plass med god margin. Caymøyene klarer også på egenhånd å oppnå en solid 5. plass. Mye av årsaken til dette er at du på Cayman kan få fengselsstraff ikke bare hvis du røper konfidensielle opplysninger, men også hvis du spør om slik informasjon.

Også Norge tilbyr hemmelighold

Norge har ikke utpreget hemmelighold, med sin 53. plass, men rangerer dårligst av de nordiske landene. Her er fire årsaker til at vi ikke når opp til våre nordiske naboer:

Åpne data. Prinsippet bak åpne data er at informasjonen må være gratis. I Norge må man betale for å få tilgang til selskapenes offentlige regnskap fra Brønnøysundregistrene. Dette er derimot gratis i Danmark.

Truster. Truster ikke er regulert i norsk lov. En trust er en slags stiftelse, og regnes for å være den mest ugjennomtrengelige konstruksjonen. Truster inngår ofte som en del av store selskapsstrukturer. Finland har valgt å eksplisitt ikke tillatte at slike truster blir opprettet i landet.

Land–for–land-rapportering (LLR).

LLR gjør at selskaper må vise sin globale selskapsstruktur, og oppgi nøkkeltall som skatt og inntekter fra hvert enkelt land de opererer i. Norge har innført LLR for utvinningsindustrien, men har gitt selskapene selskapene er unntatt å rapportere fra land med «støttefunksjoner» (typisk skatteparadis). Stortinget vedtok å endre dette den 21. juni 2015, men Finansdepartementet sier dette ikke blir aktuelt før i 2017.

Register over egentlige eiere bak selskaper

Norge er ikke automatisk bundet av EU sitt nye direktiv som pålegger medlemsland å opprette register over egentlige eiere, i motsetning til Finland, Danmark og Sverige. Stortinget vedtok den 5. juni 2015 å opprette et slikt register, og et forslag ligger nå ute på høring.

Skatteparadis er populære hos norske selskaper og i Oljefondet

Oljefondet har 145 milliarder kroner plassert i skatteparadisselskaper. Oljefondet har opprettet datterselskap for sine eiendomsinvesteringer i to av verdens mest hemmelighetsfulle skatteparadis, Luxembourg og Delaware. I 2015 debatterte Stortinget flere forslag som kunne vært et første steg mot en bedre skatteetisk forvaltning av Oljefondet. Forslagene oppnådde imidlertid skuffende få stemmer. Dermed har en av verdens største offentlige pengebinger fortsatt ingen krav eller forventninger til hvordan det skal manøvrere i det skatteetiske landskapet.

Delaware er generelt populær for norske selskap. Statoil har 25 selskaper registrert i USA, og 23 av disse er registrert nettopp i Delaware. Statoil har ingen ansatte der.

30 prosent av alle utelandssinvesteringer passerer gjennom skatteparadis, og økningen har vært kraftig. Her skiller ikke norske investorer seg nevneverdig fra resten. Norske selskap som investerer i utlandet, velger ofte å gjøre dette via skatteparadis. Mellom 2005 og 2010 ble slike investeringer i skatteparadis tredoblet. Danmark har sett samme tendensen, der offisielle tall viser at danske selskapers skatteparadisinvesteringer femdoblet seg på ti år.

Skatteparadisene som mottar flest av disse investeringene, er Luxembourg og Nederland. En ny rapport fra den nederlandske organisasjonen Somo viser at lille Nederland er den aller største investoren i verden. Dette er mye takket være «postboks-effekten». Penger som kanaliseres gjennom selskap uten fysisk tilstedeværelse, står for brorparten av de nederlandske investeringene.

Åpenhet er første steg

At skatteparadis representerer et stort problem, støttes nå av et bredt politisk miljø. Likevel har konkrete politiske vedtak latt vente på seg. De siste tre årene har det imidlertid begynt å løsne. I takt med økt oppmerksomhet internasjonalt, som i OECD og EU, har det blitt bevegelse også i norske partier. Skatteparadisenes hemmelighold kan bare møtes med mer åpenhet, og debatten går i økende grad på hvordan enkeltland kan kreve mer åpenhet av selskaper og skatteparadiser.

Land–for–land-rapportering for selskaper og åpne registre over egentlige eiere er to slike åpenhetstiltak som i 2015 ble støttet av et enstemmig Storting. Et annet sentralt tiltak er automatisk utveksling av informasjon mellom land.

I 2015 ble 89 land enige om en historisk avtale: å utveksle skatterelatert informasjon. Slik automatisk infoutveksling har lenge vært standard mellom de nordiske landene. Hvis du har en bankkonto i Sverige, får norske skattemyndigheter informasjon om dette automatisk. Informasjonen går rett inn på selvangivelsen din, og du må betale skatt av renteinntektene. Men har du kontoen i et skatteparadis, er du utenfor radaren. Den nye internasjonale avtalen er historisk da den setter rammene for en global standard for utveksling, og vil kunne føre til at skatteparadisene må oppgi sitt bankhemmelighold.

Denne innsatsen med automatisk informasjonsutveksling er hovedgrunnen til at verdens totale hemmelighold, som målt i Financial Index, har sunket de siste to årene.

Et utdatert skattesystem

Mer åpenhet løser ikke i seg selv problemet med at stadig flere store multinasjonale selskap er blitt nullskatteytere. Dagens debatt rundt selskapene Uber og AirBnB kan belyse dette.

I kjernen av Ubers skattestrategi er en skattemodell som på stammespråk kalles en «double dutch sandwich». Når du betaler for en reise med Uber, betaler du denne over mobilen din, la oss si 100 kroner. Denne internettbetalingen går direkte til et nederlandsk selskap. Gjennom royaltybetalinger til et annet selskap i konsernet i Bermuda, kombinert med en lukrativ skattesats i Nederland – 1 prosent – ender Uber opp med 50 øre i skatt av 100-lappen du brukte. Siden Uber International CV har hovedkvarter i Bermuda, skattelegges de ikke i Nederland etter nederlandsk skattelov. Men siden selskapet er registrert i Nederland, vil de for andre lands skattemyndigheter falle under nederlandsk skatte-jurisdiksjon.

I praksis ender de dermed opp med å ikke skattlegges noen steder.

Problemet med Uber når det kommer til å få selskapet til å bidra med skatt, er ikke at de er unike, men tvert imot at deres modell er så utbredt. Selskapet benytter seg nemlig av samme modell for å unnslippe skatt som svært mange andre store multinasjonale selskaper, og særlig selskaper i den digitale økonomien som Facebook, Apple eller Google.

Uber-saken belyser grunnleggende problemer i det internasjonale skattesystemet. I kjernen av problemet med å skattlegge Uber riktig er et totalt utdatert internasjonalt skattesystem. I dag blir multinasjonale selskaper som er globale av natur, behandlet som enkeltselskaper i enkeltland. Så for et selskap med over tusen datterselskaper i over hundre land, blir oppgaven for disse hundre landenes skattemyndigheter å fastslå om hvert enkelt av disse selskapene har betalt «riktig» skatt. Det åpner opp for store muligheter til å flytte overskudd og inntektsrettigheter til dit det gir lavest skatt, særlig når det er snakk om intellektuelle rettigheter.

Alternativet til dagens system er å se på et globalt konsern som én enhet, med én global profitt, i stedet for tusen enheter med tusen profitterklæringer. Dette er noe av ideen bak EUs arbeid med å opprette en felles skattebase for selskapsskatt i EU (Common Consolidated Corporate Tax Base), som i disse dager er på høring i Brüssel.

Selv om media stadig synliggjør store selskaper som betaler lite eller ingen skatt, er det påfallende lite politisk debatt om slike nye skattesystemer. Mange roper nå varsko over de nye avsløringen i Uber, men relativt få har engasjert seg i det samme problemet for selskaper som Google og Facebook, som har vært kjent i årevis. Dette er kanskje fordi Google og Facebook i sin tid etablerte helt nye bransjer med sine produkter og tjenester, mens Uber nå truer en eksisterende tjenestebransje – nemlig drosjenæringen.

Forhåpentligvis vil oppmerksomheten rundt Uber sette i gang en større debatt. På sikt kan dette føre til at vi får på plass et skattesystem som beveger seg i takt med tiden, og som tar et oppgjør med skatte-paradisene. Tiden er overmoden.

Denne artikkelen er eit forsøk på å vurdere arbeidsbehovet i Norge og difor om seks timars normalarbeidsdag er realistisk. Partiet Raudt og venstrefløya i Sosialistisk Venstreparti har fire kjernesaker, omsorg (ordet brukt i ei vid tyding), berekraftig miljøpolitikk, global solidaritet og seks timars arbeidsdag. Men dei legg ikkje fram materiale som viser korleis dei tenkjer at desse fire kjernesakene kan gjennomførast samtidig, og dei forklarar ikkje kva dei vil prioritere dersom dei fire omsyna strir mot kvarandre.

I det følgjande vil eg hevde at dei møter seg sjølve i døra.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Me kan ta eit tenkt døme: Ein plantesjukdom øydelegg om eit år eller fem mykje av soya-avlingane i Sør-Amerika. Om soya-eksporten til Norge skal halde fram, må ny regnskog ryddast, med dei klimafølgjer det har. Til Norge kjem årleg 500 000 tonn soya til dyre- og fiskefôr. Me kan fôre husdyra med utmarksgras i staden, men det vil krevje langt meir arbeid. Me kan kjøpe maten i utlandet, men det inneber like mykje miljøskadar, for også den maten er produsert på soya. Me kan fange villfisk i staden for oppdrettsfisken, men det også vil krevje langt meir arbeid. Kva vil då politikarane velje, berekraft eller sekstimarsdag?

Eit døme til: I helse- og omsorgssektoren blir det utført omtrent 560 000 årsverk. Forsøk med seks timars dag i helsevesenet tyder på at effektiviteten per arbeidstime ikkje eller i svært liten grad aukar om arbeidstida går ned. Om arbeidsdagen blir redusert med 20 prosent (frå 7,5 til 6 timar), vil det vere behov for rundt 112 000 fleire arbeidsfolk i sektoren. Eller kanskje ikkje fullt så mange, fordi ein del helse-arbeidarar har redusert arbeidstid frå før og med ein slik nedgang vil få full sysselsetjing. Men om behovet 80 000 i staden for 112 000, er spørsmålet det same: Kvar finn me dei?

I botnen

Nokre grunntankar først, der eg deler syn med sekstimarstilhengjarane i det meste. Det handlar om politikk innanfor kapitalismens rammer:

For det første ønskjer eg eit rasjonelt arbeids- og samfunnsliv. Det er ikkje rasjonelt å ha hundretals biltypar og delelager og reparasjonskunnskapar til alle, det er ikkje rasjonelt å selje brysthaldarar til ti år gamle jenter, å byggje bustadhus på 300 m² eller å spy ut all reklamen som hamnar i postkassene våre. For å få eit betre samfunn må me skrelle vekk alt det unødvendige.

For det andre ønskjer eg å skjere vekk fåtalet sin profitt, mest mogeleg av profitten til Reitan og Hagen og Fredriksen og Thon og alle i divisjonen under dei.

For det tredje ønskjer eg at offentlege tilbod så langt råd skal vere der folk er. Når dagens og gårdagens regjeringar vil slå saman kommunar, lage få og store politidistrikt, leggje ned sjukehus og skolar, inneber det at dei får visse stordriftsfordelar og med det kan spare utgifter og arbeidsinnsats og redusere skatten. I staden for å betale skatt må folk bruke fritid og pengar for å delta på foreldremøte, ha kontakt med kommunen, gå på biblioteket, til legen eller til pasienten eller den eldre på aldersheim. Slik driv styresmaktene eit fritidsran. Og medan skatteprosent er målbar, er folks bruk av tid utanom arbeidet og av eigne pengar ikkje målbar på same måten og ikkje med i den politiske debatten.

For det fjerde ønskjer eg eit sjølvstendig og uavhengig Norge. Sjølvsagt må landet handle med andre, me treng kaffi og appelsinar som me ikkje kan produsere sjølve, og mikroprosessorar og støvsugarar som det er lite rasjonelt at blir laga i små einingar. Men me treng også ein så sjølvstendig økonomi at me i minst mogeleg grad blir ramma om internasjonalt varebytte blir mindre på grunn av økologiske eller økonomiske vanskar, opprør eller grensestenging.

På andre område deler eg ikkje grunntankane til sekstimarstilhengjarane:

Dei snakkar ofte om at når arbeidsdagen blir kortare, blir effektiviteten større og omfanget av arbeidet difor den same. Alle som har vore i arbeidslivet, veit at dette er eit unntak og ikkje ein normalsituasjon. Snikkaren arbeider ikkje mindre effektivt den sjuande timen enn den femte, sjåføren køyrer ikkje færre mil i timen, og hjelpepleiaren er i stand til å yte full innsats heile arbeidsdagen.

Vidare snakkar dei om datateknologiens enorme framsteg, til dømes om at snart kan ein robot erstatte arbeidarane i skoproduksjon. Men også robotar må produserast og vedlike-haldast. Eg som skriv, kjenner landbruket best. I Norge byggjer mjølkebønder fjøs til 120 eller 180 kyr – to eller tre robotar – og baserer arbeidslivet på å køyre høy inn og husdyrgjødsel vekk, ofte mange mil på traktoren for kvart høy- eller gjødsellass. Utan subsidiane hadde ikkje driftsmåten vore rekningssvarande. I Danmark, som har eit lågare lønnsnivå enn her, går utviklinga motsett veg. Mjølkebøndene erstattar robotar med mjølkemaskinar. Skjeringspunktet for lønnsemd med robotar ligg altså ein stad mellom dansk og norsk lønnsnivå.

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annan teknologi i hovudsak alt er teken ut. Arbeidsintensive industriar, møbelproduksjon til dømes, er avvikla til fordel for import.

Ofte er det også slik at data- og annan teknologi er aktuell berre for store og miljø-skadelege produksjonar. Robotar kan produsere nye skor, men ikkje reparere skorne så dei held nokre år ekstra, og forbruket av lær og gummi og olje såleis går ned. Til det trengst skomakaren med leist og symaskin. Ein robot registrerer ikkje rifta på ein kuspene som fører til mastitt viss den ikkje blir behandla. Buskapen på 120 kyr er berre i stand til å trø ned beitet, ikkje til å hente derifrå den plantenæringa som gjer at dei produserer mjølk. Og prøver bonden å sleppe ut kyrne i éin flokk, blir området rundt fjøset så sølete og møkkete at roboten heller ikkje maktar å vaske jur og kukroppar.

I spørsmålet om privat forbruk er eg usikker på kva sekstimarstilhengjarane meiner, når dei både vil ha full lønnskompensasjon og argumenterer med at seks-timarsdagen reduserer privat forbruk. Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen. Me bør ha færre bilar og skifte dei ut sjeldnare, luksusbåtar bør forbyast eller eigarane ileggjast enorme avgifter, me bør innføre ei maksimumsgrense på nye bustadhus på 150 m² og på hytter på 80 m², og sjeldnare Syden-reiser. Men med lønnskompensasjon vil neppe forbruket gå ned. Ser me i staden bort frå kravet om same lønn, blir det uklok politikk å bruke forbruksnedgang som argument for stuttare arbeidstid. Det er å gi signal om at venstrepartia via andre saker vil gi veljarane får mindre å rutte med.

Sektor for sektor

Eit årsverk blir vanlegvis rekna som 1695 timar, litt mindre for folk i turnus, skift- og helgearbeid. Det vart i 2014, det siste året me har tal for, utført 2 748 000 årsverk her i landet. I eit betre samfunn enn dette må det også finnast rom til arbeid for stordelen av dei arbeidsledige og ein del av dei som i dag blir utdefinerte som uføre. Legg me til 100 000 årsverk for desse, kjem me til at me har tilgang på 2 848 000 årsverk i alt.

Norsk landbruk produserer mindre enn halvdelen av maten og er basert på omfattande fôrimport og høgt bruk av kunstgjødsel, maskinar og drivstoff. Fleirtalet av yrkesutøvarane har lange arbeidsdagar og lite fritid. Eit tilleggsproblem er den store bruken av antibiotika til dyr og sprøyte-middel i planteproduksjon. I staden trengst meir tilsyn og individuell behandling av dyra og rovinsekt som tek knekken på skadeinsekt i fruktproduksjon. Alt dette krev meir arbeidstid. Skal me erstatte fôrimporten med utmarksbeite og eigenprodusert gras, trengst gjerding, dagleg tilsyn og så små buskapar at dyra er i stand til å nyttiggjere seg beita.

Fiskeopptak skjer på tre nokså ulike måtar: med sjarkar og andre mindre båtar som tek fisken når han nærmar seg land for å gyte, med stortrålarar som sopar fiskebankane reine for fisk – og for korallrev og annan botnvegetasjon – og med fiskeoppdrett der ein produserer fiskekjøt med tilført fôr. Den førstnemnde måten er den mest berekraftige, men også den mest arbeidskrevjande. Den krev beredskap, mange små båtar og mange fiskemottak.

I eit fornuftig samfunn med større sjølvforsyning enn no bør me auke talet på årsverk i landbruk og fiske frå dagens 70 000 og til minst 120 000. Då er me på same sysselsetjingsomfanget som tidleg på 1990-talet, men med ein million fleire munnar å mette.

Bergverksdrifta kan reduserast ein del, me treng korkje koldrift på Svalbard eller rutil frå Naustdal med gigantutslepp i Førdefjorden. Men det er ei så gjennomrasjonalisert næring at utslaga samla sett ikkje blir store om talet på årsverk går ned med 40 % eller 2000.

Produksjon av olje og gass og tenester knytte til dette bør over tid vekk. I første omgang reknar eg ei halvering, frå 60 000 til 30 000. Dette er alt i gang, heldigvis for miljøet, men dessverre for dei oljearbeidarane som må leve med styresmakter med skral evne til å fordele landets arbeidsoppgåver.

Industrien er framleis ei viktig sysselsetjing, med ein kvart million årsverk. Men det meste av arbeidskrevjande produksjon er alt avvikla. I staden kjøper me varene utanfrå. Stordelen av den attverande industrien er gjennomrasjonalisert, slik at innsparing med datateknologi, robotar, betre logistikk og liknande tiltak gir liten effekt.

Det er grunn til å frykte at eit annleis Norge vil bli ramma av boikott-tiltak. Det er også eit moralsk/politisk spørsmål, om me skal kjøpe skor og klede produserte av barn og underbetalde vaksne, maskinutstyr til prisar berre litt ut over materialkostnadene etc. Legg me ei fair trade-tenking til grunn for handel med industrivarer, vil mykje måtte endrast. Dersom me skal bruke varene, skorne, mobilane, bilane og vaskemaskinane i lengre tid framfor å kaste og kjøpe nytt, treng me reparatørar. Statsstøtte til skomakarar og fjernsynsreparatørar er fornuftig politikk.

Det er altså mange usikre faktorar, men liten tvil om at me står overfor eit vekstbehov. Eg reknar med ein moderat vekst på 10 prosent, 25 000 årsverk.

Mykje av kraftverka og straumnettet treng fornying og ekstra vedlikehald i den perioden med meir uroleg vêr som me er på veg inn i. Til dømes har store område i Sør-Sverige fleire gonger dei siste åra vorte ramma av langvarige straumbrot etter uvêr. Liksom dei treng me både opprusting og beredskap. Det er også slik at nye metodar for å produsere energi, jordvarme, vindkraft, bølgjekraft og solvarme krev meir satsing. Difor trengst 5000 fleire årsverk.

Like sterkt er behovet for vedlikehald og opprusting når det gjeld vatn og avlaup. Det har å gjere med klimaendringar og med lang tids forsømming. Det må også nemnast at dei tunge og energikrevjande grave-maskinane og anna utstyr bør erstattast med lettare og meir arbeidskrevjande utstyr. Dei neste tiåra treng me minst 5000 fleire årsverk.

I bygg og anlegg må me framom alt endre arbeidsinnsatsen. I eit rasjonelt samfunn set me stopp for bygging av store hus, luksushotell og kjøpesentra. Fordi det meste av bygginga skjer med prefabrikkerte og ofte importerte element, blir det likevel ikkje stor arbeidsinnsparinga. Men me bur i eit land som skrik etter vedlikehald både av private og offentlege bygningar. Til dømes står mange gamle og verneverdige hus i forfall. Dei innspara årsverka bør brukast til vedlikehald, som ofte er arbeidskrevjande. Same vurderingane må leggjast til grunn for anleggsverksemd. Klimaendringane rammar vegar, jernbaneliner, kraftverk og demningar, og opprusting er nødvendig.

Kategorien varehandel og reparasjon av motorvogner omfattar to svært ulike arbeidsfelt. Netthandel er mindre arbeidskrevjande enn butikkhandel. Men det me kan kalle IKEA-modellen, sparar arbeidskraft først og fremst fordi folk bruker av si tid til å handle, reise til kjøpesentret, finne fram til varene i eit enormt lager, skanne dei sjølv og betale på terminal, laste inn varene i bil, køyre dei heim og montere dei. Den lokale møbelhandlaren som gav råd, monterte sofaen og køyrde den heim til kunden, er borte. For kunden verkar det som eit framsteg berre til han resonnerer over at stadig meir tid utanom arbeidet er bunden. Med mindre bilbruk går reparasjonsbehovet ned, men dette blir motverka av at bilane skal halde i tjue og ikkje ti år. Samla reduksjon 50 000 årsverk.

Dei neste yrkeskategoriane nedover tabellen, transport, varedistribusjon, hotell og serveringsstader, finansverksemd og liknande, kan reduserast noko fordi luksusforbruket og profitten må ned. Norge greier seg med færre advokatar og eigedomsmeklarar og finansanalytikarar. Opp mot dette kjem at dersom persontransport skal over frå privatbilisme til buss og bane, trengst fleire stillingar der.

Når det gjeld offentleg administrasjon og forsvar, er mi oppfatning at administrasjon, til dømes i kommunane, kan skjerast noko ned. Høvelen bør brukast på konsulentar og direktørar og etatssjefar og ikkje på dei i kjeledress. Men i staden for eit forsvar basert på yrkessoldatar og bombefly ønskjer eg eit folkeforsvar basert på allmenn og allkvinneleg verneplikt, og dette er meir arbeidskrevjande. I sum kan desse endringane vege einannan opp.

I undervisning, særleg i barneskulen, trengst meir personell. Både Raudt og SV ønskjer no lengre undervisningstid i staden for aktivitetsskole, altså meir lærartid per elev. Den store posten blir likevel helse- og omsorgstenester. Vil me at sjuke og pleie-trengjande eldre skal takast godt vare på, trengst meir folk. I svært liten grad kan det helsearbeidarar kallar det kliniske blikket, erstattast av robotar og datautstyr, dataskjermar og kamera. Me treng pleiarar som går rundt på romma og observerer og snakkar med pasientane framfor slike som sit i eit fellesrom med blikket på dataskjermen.

Tek me miljøkrava på alvor, bør me også erstatte mykje av medisinbruken med pleie. Fordi sjukehus har strenge effektivitetskrav, gjeld det å sende pasientane heim snarast råd etter opphald, med antibiotika-sprøyter eller –tablettar og oppmoding om å vere i ro. I staden treng me ei føre var-haldning, der pasientane får vere på sjukehuset til dei er friske og medisinbruk av ulike slag blir halden nede. Og når barn er sjuke og ikkje kan i barnehage eller skule, bør arbeidslivet vere såpass romsleg at foreldre kan vere heime med dei til dess dei blir friske att, framfor dei harde medisinkurane.

Saman med behovet for mindre stressande arbeid for sjukehuspersonell gjer samfunnets behov at det trengst minst 10 prosent fleire årsverk, 56 000, i sektoren.

Samla innsparing

Så kan me ta i bruk eiga rekneevne eller kalkulator. Innsparingspotensialet utgjer, dersom me legg min gjennomgang av ulike sektorar til grunn, vel 60 000 årsverk. I tillegg kjem 100 000 ledige som me vil ha inn i arbeid og fordelte på ulike oppgåver.

For at desse planøkonomiske trekka innanfor ei kapitalistisk ramme kan gjennomførast, trengst dramatiske endringar i politikken. Det trengst politikarar som i Venezuela eller Bolivia, som er harde nok i hønna til å stå imot pengemakta.

Vurderingane over gir altså ei samla innsparing på 165 000 årsverk, nesten 6 prosent. Om alt blir gjennomført og me tek det ut som redusert arbeidstid, inneber det nesten ein halv time stuttare normalarbeidsdag.

Framleis står ein av sju arbeidstimar att. Omrekna til dagens årsverklengd utgjer det 375 000 årsverk, eit arbeidsomfang tilsvarande alle noverande arbeidsplassar i industri og transport. Og sekstimarstilhengjarane må forklare kvar dei vil hente dei som skal utføre desse årsverka.

Det finst måtar, men neppe innanfor dei måla venstremiljøet har. Éin er å importere arbeidskraft. Me kan til dømes importere helsepersonell frå Baltikum. Det er ein tradisjonell kolonimåte, at overklasselanda dreg av stad med dei best utdanna og kvalifiserte arbeidarane.

Ein annan måte er å importere alt av varer, ikkje berre det meste som no. Men det er korkje solidarisk eller påliteleg.

Ein tredje er at me baserer oss endå meir på det moderne samfunnets arbeidssparande svar, antibiotika mot bakteriesjukdommar, pestisidar mot plantesjukdommar, meir fossilt brensel, stordrift og transport framfor tiltak der folk er osv. Då vil me bidra endå meir enn i dag til oppvarminga og framtidas problem.

Den fjerde måten er å skjere hardare i arbeidsoppgåver. Den store effekten får me med å flytte omsorgsansvar, for barn, sjuke og eldre, frå det offentlege og attende til familiar og privatpersonar. Då vil helse- og omsorgssektoren skrumpe inn til eit globalt gjennomsnittsnivå. Alt tyder på at det vanlegvis blir kvinnene som får ekstraarbeidet og -ansvaret.

Ein femte måte er å gjere arbeidslivet lengre, med at dei unge i staden for dagens normalskolegang til og med vidaregåande går ut i arbeid i tidlege tenår, og med at pensjonsalderen blir høgare.

Ein sjette måte er å redusere vedlikehald og utbetring, forsking og utvikling. Om dei styrande ser bort frå rasfare ved klimaendringar, frå risiko for å miste straum og vatn og vegsamband ved meir uroleg vêr og frå forfallet av offentlege bygningar, kan arbeidsinnsats sparast. Til dess ting dett i hop.

Sluttord om politikk

Hovudoppgåva for det politiske venstre kan ikkje vere å ordne behagelege arbeidsliv for norske innbyggjarar. Hovudoppgåva må vere å arbeide for ei framtid som er berekraftig og solidarisk, og der dei av oss som treng omsorg fordi me er små, sjuke, gamle eller uføre, får det. Finst det rom for seks-timarsdag innanfor ei slik framtid, er det sjølvsagt bra. Men finst ikkje det rommet, må me velje ei slik framtid framfor stuttare arbeidsdag.

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder. Det er å leggje vekt på at arbeidsplassane skal vere slik at folk trivst der, og å byggje på den stoltheita arbeidsfolk flest kjenner fordi me har spesial-kompetanse, anten det handlar om å pleie sjuke, manøvrere bussar, kople vassrøyrer, undervise barn, ta vare på husdyr eller fange torsken som kjem inn til kysten for å gyte. Og å byggje på det fellesskapet me arbeidsfolk med ulike typar spesialkompetanse opplever oss imellom.

Alternativet er også hardare kamp mot det fritidsranet som foregår når kommunar blir slått saman, lokale skular og sjukehus og bibliotek og forsamlingshus og helsestasjonar og aldersheimar blir stengde i bygd og by og kjøpesentra erstattar nær-butikkar. Når det skjer, må folk i staden bruke fritida til å kome på arbeid eller køyre ungar til barnehage eller kveldsaktivitetar eller reise lange vegar til foreldremøte eller til møtet med den kommunale etaten eller til legen eller for å besøke sine kjære på aldersheim eller sjukehus.

	Næring	Prosent (2014)	Utøvarar, tusen	Foreslått endring
1	Landbruk og fiske	2,6	70,3	+ 50
2	Bergverksdrift	0,2	5,1	– 2
3	Råolje og gass inkl. tenester	2,3	63,2	-31,6
4	Industri	9,2	253,7	+ 25
5	Elektrisitet, gass og varmtvatn	0,5	13,3	+ 5
6	Vatn, avlaup og renovasjon	0,6	14,9	+ 8
7	Byggje- og anleggsverksemd	7,9	217,7	0
8	Varehandel og rep. av motorvogner	14,2	369,6	– 50
9	Røyrtransport	0	0,5	0
10	Utanriks sjøfart	1,9	34,3	0
11	Transport utanom utanriks sjøfart	4,4	120,4	– 20
12	Post og distribusjonsverksemd	0,7	19,3	– 5
13	Overnatting og servering	3,2	88,9	– 20
14	Informasjon og kommunikasjon	3,2	88,9	– 20
15	Finansiering og forsikring	1,8	50,6	– 20
16	Omsetning og drift av fast eigedom	0,1	26	– 10
17	Fagleg, vitskapleg og teknisk tenestyting	4,6	126	0
18	Forretningsmessig tenestyting	4,8	132	– 40
19	Offentleg administrasjon og forsvar	7,1	195,6	0
20	Undervisning	7,3	201	+ 10
21	Helse- og omsorgstenester	20,4	559,9	+ 56
22	Kultur, underhaldning og anna tenestyting	3,5	96,7	0
	I alt		2747,9
	Arbeidsledige/unødvendig uføre		100
	Innspara årsverk i alt		2847,9	– 64,6

Til nå har TISA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor.

Dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TISA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.

Petter Slaatrem Titland er leder av Attac.

Da Norge satt i gang TISA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien har fra første dag vært bygd på to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.

Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TISA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».

Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. Ikke minst er vanlige folk som arbeider i norske småbedrifter, utelatt.

Åtte av ti arbeidere i Norge jobber i bedrifter som ikke konkurrerer med utlandet, eller som eksporterer, i følge en kartlegging SSB gjorde i 2012. Nordmenn flest jobber altså ikke i bedrifter som har behov for å ekspandere. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.

Noen bedrifter gjør det svært godt på det internasjonale markedet. Borregaard i Sarpsborg eksporterer kjemikalier til hele verden og har 750 ansatte. Over 1750 norske skip transporterer varer over hele verden. Norsk fisk eksporteres også i enorm skala ut av Norge. Den norske regjeringen har nevnt økt fiskeeksport som et av argumentene for TTIP-avtalen. Denne næringen forholder seg imidlertid til Havforskningsinstituttets reguleringer, og produserer fisk i henhold til hva som er bærekraftig. «Vi produserer det vi har lov og kapasitetet til, og har ikke behov for mer eksport,» sa fylkeskoordinator for NNN i Aust-Agder, Henrik Stabel, på et TTIP-møte i januar. Sitat NNN: «vi trenger ikke mer eksport, for vi klarer ikke produsere mer».

Regjeringen vil femdoble norsk lakseproduksjon. Hva skal fisken spise? Økningen vil kreve en enorm økning av import av soya fra Brasil. Vi kommer til å bli nødt til å beslaglegge en jordbruksareale på størrelse med 75 prosent av Norges totale jordbruks-areale dersom vi vil få til dette.

TISA-avtalen handler, ikke overraskende, mye om klasse – både innenfor Norge og på tvers av landegrenser. Ikke overraskende er det en motsetning mellom norsk rovdrift på naturressurser og folks levevilkår andre steder i verden.

Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TISA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.

I denne debatten har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TISA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.

Viktig stortingsmelding

I Norge er det tradisjon for å ikke diskutere handelspolitikk på Stortinget. Det har vært regjeringens bord.

Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spillereglene som kan gi dem trøbbel senere.

I mellomtiden har regjeringen skaffet seg en mandat til å lage en handelsavtale som nettopp sikrer deres forståelse av norske interesser. En lang stund hadde de ikke engang det. TISA er nevnt både i nasjonalbudsjettet for 2014 og 2015, men det står ikke forklart hvorfor Norge ønsket avtalen. Ikke før Stortinget behandlet og vedtok stortingsmeldingen med tittelen «Globalisering og handel» den 19. januar i fjor. I meldingen er det noen få avsnitt, som gir regjeringen den politiske legitimiteten de trenger – hvertfall i formell forstand.

TISA vil gi norske bedrifter økt forutsigbarhet og gjøre det enklere å eksportere tjenester til andre land, noe som vil kunne bidra positivt til økonomisk vekst og sysselsetting. (…) Regjeringen vil arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handel med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

Avsnittet avsluttes slik:

Det er derfor en særlig viktig norsk handelspolitisk interesse å arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester.

Med andre ord er TISA bare en liten del av et stort dokument som drøfter Norges handelspolitikk. Stortinget vedtok stortingsmeldingen, som betyr at regjeringen har fått velsignelse for alt som står i dokumentet. Regjeringens argumenter for TISA-avtalen har gått fra å være en kommunikasjonsstrategi til å være vedtatt politikk med 169 folkevalgte i ryggen, selv om SV og Senterpartiet protesterte spesielt mot TISA i debatten, og Venstre og KrF hadde en rekke kritiske bemerkninger.

Ingen tilleggsbemerkninger ble vedtatt i Stortinget, selv om et samlet norsk sivilsamfunn sa klart i fra på høringsrunden: Vedtar dere denne stortingsmeldingen, gir dere regjeringen mandat til å svekke WTO som global forhandlingsarena i handelspolitikken.

At TISA-avtalen er en forlengelse av WTO, har vært viktig å understreke for den norske regjeringen. Men når debatten hardner til og storingsmeldinger skrives, er det kun «norske interesser» som står igjen.

Handel og velstand

Dagen før debatten om Globaliserings-meldingen i Stortinget vedtok EU-parla-mentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. «Ingenting bør hindre EU, nasjonale og lokale styresmakter fra å holde opp, utbedre eller ta i bruk sitt lovverk.» De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.

Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TISA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.

Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TISA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologiske påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:

… hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?

skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TISA-avtalen.

Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser,

sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget. Før hun legger til:

Samtidig viser meldingen at internasjonal handel også kan bidra til å nå utenrikspolitiske og utviklingspolitiske mål som fredelig samarbeid mellom land og bedre muligheter for inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Derfor er det avgjørende og av stor betydning at regjeringen arbeider for en friere handel, og at den fører en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser. Det innebærer å bidra til å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens åpne, globale økonomi.

En mer offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser, er avgjørende for en inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Resonementet er helt ulogisk.

Politikk, ikke marked

Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de rakk å bli store: konsensjonskrav til investorer, hjemfallsretten, Råfiskeloven som sikret at norske fiskere tjene på å fiske og en sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.¹ Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse for behovet for felles løsninger. Når Høyre-representantene har lagt dette til grunn, kan de begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.

De to foregående sitatene var begge fra Høyres stortingsrepresentanter. Så, til daværende finansminister Jens Stoltenberg på Dagsrevyen i 1996, i det han speider utover et av Statoils utenlandstokter:

Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.

«Fellesskapet» Stoltenberg tenker på her, er et annet lands ikke-fornybare naturressurser. I TISA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TISA på tross av utviklingslandenes seier.

Et større bilde

På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.²

Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, FrP og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.

KrF-leder Knut Arild Hareide sa det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:

Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeids-takarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelses-verdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TISA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TISA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare med den globale vinklingen kan vi vise TISA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.

Noter:

1. Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.
2. Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.

Norge blir ofte beskrevet som en fredsnasjon og en humanitær stormakt. Det pekes på norsk innsats i fredsmekling eller det høye norske bistandsbudsjettet. Men Norges fotavtrykk i verden er langt mer enn å være fredsmegler og drive bistandsprosjekter for verdens fattige.

Ikke bare er Norge blant verdens 20 største våpeneksportører, vi er også en krigerstat av første klasse.

Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, leder av Rødt sitt internasjonale utvalg og er ansatt i FN-sambandet.

Arnljot Ask er medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Siden 1990 har Norge deltatt i en rekke kriger, med bombingen av Libya i 2011 som et av de groveste eksemplene. I skrivende stund deltar Norge i hemmelige forhandlinger om en ny handelsavtale om tjenester, TISA. Her er målet å åpne opp markeder for, og hindre regulering av, norsk kapital i utlandet. Alle disse tingene må med når vi skal vurdere Norges rolle i verden. Skal vi forstå mer av hva slags rolle Norge spiller, er det nyttig å se nærmere på begrepet imperialisme, og hvilken rolle Norge spiller i dagens globale kapitalisme.

Imperialisme – fortsatt relevant?

Ordet imperialisme brukes ikke så ofte i dagligtalen lenger. Hos mange vekker det assosiasjoner til kolonitiden og oppdelingen av Afrika. Eller til rike land som utnytter fattige land. I marxistisk forstand handler begrepet imperialisme om utviklingen i kapitalismen, dens ekspansjon. Det er ikke dårlige politikere eller feil politikk som er forklaringen på plyndring av fattige land eller krig, men kapitalens behov. I følge Lenin er imperialismen et stadium i kapitalismen kjennetegnet av at nasjonalstatens rammer ble for trange. Først for salg av varer, deretter også for investeringer. Det blir nødvendig å finne nye markeder i utlandet og samtidig finne nye investeringsmuligheter. For å lykkes med denne ekspansjonen trenger kapitalen en sterk stat i ryggen. Denne staten kan enten åpne dører via politiske kontakter, inngå og håndheve handelsavtaler, eller i siste hvis nødvendig: militær intervensjon og krig.

Behovet for å søke profitt utenfor hjemlandets grenser henger i følge Lenin sammen med tendensen til monopolisering. Kampen på markedet mellom ulike kapitaler gjør at de som lykkes best, kjøper opp konkurrentene sine. Til slutt er det kun noen få store aktører igjen, som deler markedet mellom seg. Dermed kan de tjene mer penger, og hindre konkurrenter i å etablere seg. Det at hjemmemarkedet deles mellom noen få store aktører, gjør det nødvendig å søke nye markeder i utlandet.

Det er mye som har skjedd siden Lenin satt i eksil i Sveits og skrev om imperialismen. Men kjernen i analysen har fortsatt stor forklaringskraft. Den som lurer på om monopolisering er aktuelt, trenger ikke gå lenger enn til butikken for å handle. Etter COOP sitt oppkjøp av ICA, er 90 prosent av det norske dagligvaremarkedet dominert av tre aktører. En av dem, Reitangruppen som eier Rema 1000, har ekspandert til Norden og Baltikum. For å ekspandere til nye markeder er det nødvendig å ha en stat som kan hjelpe til med markedsadgangen, slik den norske staten for eksempel gjorde da Arbeiderpartiet tok Norge inn i EØS. Eller som regjeringen gjør, når den forhandler med WTO for å åpne opp markeder i fattige land for norske selskaper. Norske selskapers store vekst i utlandet de siste 30 årene hadde ikke vært mulig uten en hjelpsom stat.

Det betyr ikke at staten i den moderne kapitalismen er en marionett som står på pinne for kapitalen i ett og alt. Tvert imot er forholdet mellom stat og kapital fullt av motsetninger. Men til syvende og sist lever staten av å skattlegge den merverdien som blir skapt i produksjonen. Skattene kan økes til et visst punkt, men skal inntektene virkelig vokse, er det skattegrunnlaget som må bli større. Staten har dermed en interesse av å legge til rette for økt akkumulasjon av kapital, hjemme og ute. Som historikeren vik skriver i en artikkel fra 1995:

Staten levde av å skattlegge den merverdi som ble skapt i produksjonen. […] En selvfølgelighet kan man hevde. Men en selvfølgelighet som knytter herskersklassens og statsapparatets interesser uløselig sammen – hvis man da ikke velger å bryte fullstendig med kapitalismen.

Territorie og kapital

Den italienske, politiske tenkeren Giovanni Arrighi snakker i boka The Long 20th century (2010) om to typer logikk: den kapitalistiske (jakten på profitt) og den territorielle (staten). Kapitalisten er først og fremst interessert i å investere der det kan tjenes profitt, mens politikeren i staten er på det mest grunnleggende nivået interessert i å styrke sin stats makt vis á vis andre stater. Disse to ulike logikkene er forskjellige fra hverandre, men virker sammen. Ofte i et motsetningsfylt forhold, der de trekker i ulik retning. Noen ganger avgjøres utfallet mest av den kapitalistiske logikken, andre ganger av den territorielle logikken. David Harvey (2003) peker på hvordan det er vanskelig å forklare Vietnamkrigen utelukkende ut fra kapitalens behov. Samtidig er det lettere å begrunne USAs strategi med å demme opp for Sovjetunionen under den kalde krigen, med amerikansk kapitals behov for å holde så stor del av verden som mulig åpen for investeringer og muligheter for profitt. Om vi tar for oss dagens situasjon i Midtøsten og borgerkrigen i Syria, er det rimelig å anta at det ikke er veldig lønnsomt for amerikansk eller russisk kapital å krige der. Men på lang sikt er det viktig for statene å ha størst mulig innflytelse i Midtøsten, hvor 60 prosent av verdens oljereserver ligger. Som igjen øker statens mulighet til å utøve makt i framtida, på vegne av sine kapitalister. Den kapitalistiske og den territorielle logikken står ofte i motsetning til hverandre, men de henger uløselig sammen. For å forstå hva som skjer i den globale kapitalismen, må vi prøve å ta hensyn nettopp til hvordan de to logikkene virker inn på hverandre.

Norges rolle

For Norges del er det to trekk som tydelig peker seg ut, som er avgjørende for Norges rolle i verden:

• Den brede oppslutningen i den norske overklassen om å binde seg opp mot USA og NATO for å ivareta norsk sikkerhet og interesser i utlandet.
• Funnet av olje på norsk kontinentalsokkel og konsekvensene det fikk for norsk økonomi.

Statoil ble i utgangspunktet bygd opp for å kunne ivareta Norges interesser på norsk sokkel, og være en motvekt mot internasjonal oljekapital. Men med fallende reserver i Norge, ble det lagd en strategi for at Statoil skulle kunne ta skrittet ut i verden, og konkurrere om oljeprofitt med de store internasjonale selskapene. Det som kjennetegner oljebransjen, er den tette sammenvevingen med stater og politikk. Oljens strategiske betydning, sammen med stater og politikeres rolle i tildelingen av konsesjoner for leting og utvinning, gjør at utvinningen av olje henger tett sammen med staters utøvelse av makt og bruk av militærapparatet. Det er i oljesektoren vi kanskje aller lettest kan se forbindelsen mellom den kapitalistiske og den territorielle logikken, som vi var inne på i forrige avsnitt. Norge har imidlertid ikke militære muskler til å kunne sikre Statoils interesser i utlandet alene. Derfor er innordningen under USA og NATO sin sikkerhetspolitiske paraply gunstig for Statoil. Men vi skal se at underordningen under USA har røtter mye lenger tilbake enn et norsk oljeselskap sitt ønske om å spise kirsebær med de store.

Norge allierer seg med USA

Foran og under den 1. verdenskrigen sto nøytralitetsprinsippet sterkt i den unge nasjonen. Den ville ikke bli trukket inn i stormaktsrivaliseringa i Europa på nytt, og økonomisk var den også avhenging av sterke bånd til både Tyskland og Storbritannia, og ikke minst Sverige. 9. april 1940 og den 2. verdenskrigen var et vendepunkt. Den gjorde slutt på nøytralitetslinja og befesta alliansen med USA i sikkerhetspolitikken, og den førte også til at det ble lagt større vekt på å bygge opp et eget norsk militærapparat. Sikkerhetspolitisk ble også skillet mellom de vestlige imperialistmaktene bygd ned, gjennom at Sovjet nå sto fram som en felles trussel, og USA befesta sin lederposisjon i denne imperialistblokken. NATO-medlemskapet fra 1949 institusjonaliserte denne blokkavhengigheten.

Aggressivt taktskifte

Fra 1990-tallet av har Norge tatt steget opp i mer framskutte posisjoner i USA og de andre vestlige imperialistmaktenes krigsmaskineri. Samtidig gikk verden inn i en fase hvor den vestlige blokken direkte prøvde å skyve fram sine posisjoner med våpenmakt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Innsatsen i Libya-krigen med påfølgende kroning av Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær er hittil det tydeligste uttrykket for Norges nye rolle. Vi skal se nærmere på bakgrunnen for dette taktskiftet og hvilke konsekvenser det har hatt her hjemme.

Norge stilte opp militært for USA også før 1990. Som under Koreakrigen fra 1951 av med et mobilt militærsjukehus i den USA-leda FN-styrken. I de fleste militære FN-operasjonene Norge deltok i denne perioden, var Norge på samme side som USA, men forskjellen var at disse operasjonene stort sett holdt seg innenfor folkerettens rammer.

Utover 1990-tallet, etter at FN i 1989 proklamerte sterkere innsats i fredsbevarende – og etter hvert såkalte fredsopprettende – operasjoner, ble USA mer egenrådig og stilte seg også i spissen for militæroperasjoner hvor de fikk FN mer eller mindre med på laget. Norge stilte seg her lojalt på USA sin side, med få unntak.

Det første kraftige signalet om nye tider kom med Kuwait–Irak-krigen 1990–91.

FN støttet ganske ukritisk opp om USA da de tilranet seg lederrolla. FN hadde ikke den utøvende kommandoen, men organisasjonen hadde gitt USA mandat fra Sikkerhetsrådet. Norge stilte også synlig opp i USA-koalisjonen ved å sende kystvaktskipet KNM Agdenes ned til krigsområdet. FN fulgte opp USAs langsiktige strategi overfor Irak ved å opprettholde de dødbringende sanksjonene mot Irak etter denne krigen, helt fram til USA hadde installert sitt eget regime i landet etter invasjonen i 2003. FN-legitimerte raskt den de facto okkupasjonen og aksepterte at NATO etablerte seg fast i den grønne sonen i Bagdad.

Sjøl om Norge ikke fulgte USA under angrepet på Irak våren 2003, så stilte statsminister Bondevik opp med en støttetropp på ca 100 soldater for den britiske okkupasjonsstyrken rundt Basra allerede sommeren 2003. Disse ble riktignok trukket ut etter et par år, begrunnet med at vi måtte konsentrere våre bidrag til Afghanistan. Men den norske treningen av de nye militær- og politistyrkene som USA etablerte i Irak, fortsatte helt fram til høsten 2008, også under den rødgrønne regjeringen. Den offisielle fortellingen er at Norge aldri var med i Irak-krigen. Ikke før vi i 2014 gikk inn på nytt under dekket av kampen mot IS.

USAs lederrolle i FN-legitimerte kriger startet under Kuwait–Irak-krigen og ble fulgt opp i  Somalia. USA fikk i 1992 fullmakt til å sette i gang operasjonen «Restore Hope» for å prøve å skape fred der. Det mislyktes, og krigene har fortsatt helt til nå. Norge kom ikke militært med før i 2009, gjennom bidrag til EUs sjømilitære oppdrag rundt Aden-bukta, men har hatt sin hovedrolle i det såkalte Kontaktutvalget for Somalia fra 2006 av, da USAs utenriksminister Condoleza Rice ba Jonas Gahr Støre lede forhandlingene.

Første gangen NATO som organisasjon formelt ble tillatt å stille seg i spissen for en FN-legitimert krig, var i februar 1994 gjennom bombingen i Bosnia. Norge deltok ikke, men kom inn på denne arenaen i 1999 under den folkerettsstridige bombekrigen mot Jugoslavia, som også ble ledet av NATO. Siden har NATO hatt fast plass som anfører i USAs okkupasjoner både av Afghanistan, hvor de formelt tok over ISAF-oppdraget i august 2005, og i Irak. Begge steder legitimert av FN etter at okkupasjonene var et faktum. I Irak er det riktig nok USAs koalisjon av villige som formelt sjefer oppdraget. NATO sto også som ansvarlig operatør under bombekrigen i Libya, sjøl om et fåtall NATO-land bidro med bombefly.

USA har også, med FN-resolusjon 2189 fra desember 2014 i ryggen, fått NATO til å stå for det nye oppdraget i Afghanistan, «Resolute Support Mission», som tok over etter ISAF 31. januar 2014. Norge har trofast fulgt videre med på ferden, sjøl om soldatene formelt sies å være instruktører. Oppdraget ble nettopp forlenget til 2020, fordi krigshandlingene har blusset opp igjen.

Det finns flere eksempler på at Norge følger tett og lojalt med på USAs aggresjonspolitikk for å befeste og utvide sitt globale hegemoni. Ikke minst i utvidelsen av Irak-krigen til Syria, og nå snart hele Midtøsten-regionen, sjøl om Norge foreløpig ikke står med soldater andre steder enn i Irak. At akkurat denne utenrikspolitiske linja har vunnet fram, har hatt konsekvenser ikke bare for de som har blitt bombet av norske jagerfly, men også her hjemme.

Fra invasjonsforsvar til «innsatsstyrker»

Ekspansjonismen som USA satte i gang for å avløse den kalde krigen, førte raskt til en tilpasning av NATO til de nye oppgavene. Fra å tilsynelatende være en forsvarsallianse som skulle balansere sin hovedrival, Sovjetunionen, ble den organisert som en angrepsallianse. Målet var i første omgang å bistå USA i dragkampen om den såkalte Eurasiatiske korridoren som flere av deres strateger tegna planskisser for. Inkludert kampen om Midtøsten, Sentralasia og framrykkinga i Øst-Europa. Det startet opp med NATO-vedtak allerede i 1991, til Washington-chartret i 1999 hvor «kampen mot terrorismen» og «out of area» ble formulert, til det nye strategidokumentet vedtatt i Lisboa 2010.

Norge fulgte også raskt opp denne omdanninga av sitt militærapparat gjennom flere forsvarsmeldinger utover 1990- og 2000-tallet, som nå igjen skal tilpasses situasjonen fram mot 2020–30. Dette har rasert det invasjonsforsvaret vi opprinnelig hadde, med vernepliktshær og nærhet til befolkningen. Ikke bare er vi tilpassa til å delta i skarpe oppdrag for USA, Norge har også satt av styrker til å delta i EUs innsatsstyrker som også kan gå «out of area» langt nede i Afrika. De første oppdragene Norge var med på, var på Balkan i Makedonia 2003 og i Bosnia Herzegovina 2004. Det mest betente oppdraget vi er innrullert i på vårt kontinent, er imidlertid da Norge sendte soldater til NATOs beredskapsstyrker retta mot Øst-Europa, som gjør at Norge stadig er med på øvelser i Russlands naboland.

Den mest underdanige, og attpåtil dumme og kostnadsmessig ødeleggende, militære tilpasningsprosjektet Norge har stått for, er kjøpet av de amerikanske F-35 krigsflyene. Kostnadene gjør at det ikke blir penger til investeringer i tiltak som de militære sjefene nå også ser ville være nødvendige for å følge opp instruksene om å legge større vekt på forsvar av hjemmeområdene, dvs Norge. Det kan hende at USA sjøl kasserer dette flyet, men foreløpig har et enstemmig Storting allerede signert for kjøpesummen til halvparten av flya, til ca 35 milliarder kroner.

Kastrering av fredsbevegelsen

Den politiske og ideologiske kampanjen som har rettferdiggjort den aggressive krigspolitikken  og ødeleggelsen av forsvarsevnen, har også avvæpna den norske fredsbevegelsen. Den fikk en avgjørende knekk i åra med rødgrønn regjering, da den tidligere parlamentariske opposisjonen også ble dressert. Den siste fredsmarkeringen i Oslo med over 5000 deltakere var i 2004, og etter Obama-demoen i desember 2009 har slike markeringer knapt klart å samle 5–600 deltakere.

Kan vi snu dette?

Det er først og fremst folkene i de landene vi har vært med på å sette i fyr og flammer, som lider av den krigspolitikken Norge har vært med på å eskalere. Det året vi har bak oss, har imidlertid brakt krigene hjem til oss sjøl gjennom den eksploderende flyktningekrisa. I tillegg er Norge den lydigste USA-vasallen i oppmarsjen til krig i våre nærområder, gjennom Ukraina-krisa. Norge er også blant de mest servile overfor NATO-allierte Tyrkia og pleier nære økonomiske forbindelser til Saudi Arabia. Samtidig kan Norge komme i konfliktlinja mellom stormaktene i sitt fortsatte Afghanistanprosjekt. Det meldes at Russland er på vei inn i Afghanistan gjennom allierte i den gamle Nordalliansen og slakteren Dostum.

Det er ikke gitt at Norge skal fortsette å være et tannhjul i de vestlige imperialistlandenes forsøkene på å trygge verden for vestlig kapital. Men skal det være mulig å se for seg en annen kurs, må sannheten om Norges rolle i verden fram i lyset. Norges rolle som krigerstat, våpeneksportør og pådriver for markedsadgang for egne selskaper i utviklingsland må på dagsorden. Det vil kreve en stor innsats av venstresida og de sosiale bevegelsene i Norge. Det er ikke umulig. Forholdet til Saudi-Arabia, Telenors korrupsjonsskandaler og Norges offensive rolle i forhandlingene om den nye handelsavtalen TISA gjør at stadig flere stiller spørsmål om hva Norge egentlig driver med. Det er ikke for sent å endre Norges rolle i verden. Tvert imot er det på høy tid.